Omsorgssvikt avler omsorgssvikt

Omsorgssvikt
Omsorgssvikt

Omsorgssvikt er en forferdelig affære som rammer barn. Det kan føre til innestengt sinne, smerte og bitterhet over fortiden, noe som igjen kan ødelegge livet på mange måter. Tilgivelse er vanskelig, men ofte første skritt på veien mot et bedre liv og følelsesmessig kontroll. Gandhi sa: “Den svake kan aldri tilgi. Tilgivelse er en kvalitet for de sterke”. Hellige skrifter, religiøse tekster og en stor mengde eksistensiell litteratur tar for seg tilgivelse. Hvordan føles det å tilgi?

 

Veronica er en person som kan fortelle oss noe viktig om dette tema. Hun har vært gjennom en vanskelig barndomstid og likeledes en tøff tid som voksen. Det er først i den senere tid at hun endelig kan mimre om fortiden uten å føle smerte. Veronicas tragiske historie ødela for henne selv og påførte familien store emosjonelle skader som kanskje aldri blir helt reparert, men tilgivelse gav likevel muligheten til å leve videre med sårene. 

 

En livstruende sykdom og en familiekrise var to viktige elementer som fikk Veronica til å be om tilgivelse.

 

Veronicas far døde kort tid etter at hun ble født – de sa det var tuberkulose. Moren hadde ikke råd til å ta seg av henne, så hun ble omplassert til sin onkel som liten baby. Dessverre var Veronica aldri helt velkommen hos onkelen. Da hun var fem år, fikk hun ikke spise sammen med resten av familien. Da hun var ti år, ble hun slått for små feiltrinn, og stadig straffet nesten uten grunn. Smertene hun opplevde hjemme ødela konsentrasjonen hennes, og dermed gjorde hun det dårlig på skolen. Hver dag lengtet hun etter moren sin, eller noen som kunne vise henne omsorg og nærhet.

 

En dag da Veronica var 13 år, rømte hun hjemmefra. Moren hennes bodde i et nedslitt hus, og hun var ved dårlig helse. Dessverre var hun ikke istand til å ta seg av datteren, selv om hun visste hvordan Veronica ble behandlet. Veronica bønnfalt moren om å la henne få bli, men moren var urokkelig. Hun forfektet at datteren ikke ville være trygg hos henne. Veronica dro tilbake til onkelens hus. Hun var frustrert fordi moren nektet å la henne få bli, og hun var sint på seg selv fordi hun i det hele tatt hadde forsøkt å be moren om hjelp og omsorg. Onkelen hadde varslet politiet om forsvinningen og var lettet over å se Veronica i live, selv om han ikke var glad for at hun var kommet tilbake. Veronica var heller ikke glad for å være tilbake og vurderte selvmord, men noe holdt henne tilbake fra en slik drastisk løsning. Kort tid etter denne hendelsen, døde hennes mor.

 

Veronica giftet seg da hun var 25 år gammel, og hennes tilkomne var en omsorgsfull og solid mann. De fikk to barn, og alt var tilsynelatende bra, til tross for at Veronica av og til ble rammet av raseri og hat. Innimellom ble disse frustrasjonsanfallene urettmessig rettet mot barna. På grunn av disse anfallene og utbruddene mot barna, trodde familie og venner at Veronica var mentalt ustabil og uskikket som mor. Etter hvert ble Veronicas svigermor spurt om å hjelpe til med omsorgen for barna. Ektemannen var en meget rolig og fredlynt mann, og han var veldig bekymret over Veronicas oppførsel. Av og til så det ut som om Veronica hadde lagt den yngste av de to barna for hat. Mens ektemannen var borte størsteparten av dagen, brukte Veronica å fotfølge datteren rundt i huset og kritisere henne for den minste ting. Ofte endte det med at hun slo datteren for feil som ikke engang var begått. Det verste var at det så ut som om Veronica fant glede i sin forferdelige oppførsel mot datteren.

 

En dag ble Veronica oppringt fra skolen som ba henne komme inn til et møte vedrørende datteren. Veronica reiste ned umiddelbart for å finne ut hva som var galt. Det viste seg at datteren, som nå var seks år, hadde angrepet et barn på tre år på lekeplassen. Den lille jentas foreldre krevde at Veronicas datter skulle gå til rådgivning. Under rådgivningen kom det fram at datteren så på moren som full av hat, mens hun likte bestemoren, faren og broren. Veronicas eldste datter var enig i at moren var alt for hard, streng og slett ”ikke snill” mot lillesøsteren. Veronica hadde ikke forventet dette og ble forbauset over barnas reaksjon.

 

Etter hvert ble det klart for Veronicas ektemann at hun hadde en svært dårlig innflytelse på barna. Dermed bestemte han seg for å holde barna unna Veronica ved å søke om skilsmisse og ansvar for barna. Veronica kunne ikke fatte og forstå at hun nok en gang hadde blitt forlatt. Hun gråt og bønnfalt ektemannen om å få bli hos familien, men han hadde bestemt seg. Samtidig som alt dette forgikk, ble Veronica diagnostisert med en framskridende hjertesykdom. Ektemannen insisterte likevel på at han fortsatt ville ha skilsmisse, på tross av helsetilstanden hennes, men han sa seg villig til å hjelpe henne økonomisk.

 

Veronica begynte i terapi og valgte å tilbringe mye tid alene. I tillegg til terapien meldte hun seg inn i en gruppe hvor hun kunne snakke ut om følelsene sine i forhold til familien som hadde forlatt henne. I terapien ble hun i første omgang fullstendig overveldet av hat mot onkelen og hans familie, og deretter smerten hun følte i forhold til tapet av sin egen familie. Hun hatet sin eksmann og barna for at de hadde kastet henne ut av huset, og la all skyld på ektemannen. Hun vendte seg mot religion for å finne et fortrøstningsfullt holdepunkt, men fant ingen trøst. Til slutt var det terapeuten som klarte å hjelpe Veronica. Hun forklarte hvordan Veronicas vonde barndom og alt som hadde hendt henne i oppveksten fremdeles hadde et følelsesmessig tak på henne som hun ikke klarte å kontrollere. Mangelen på kjærlighet i oppveksten gjorde at hun lenget etter nettopp dette, men hun visste ikke hvordan hun skulle oppnå det. Veronica hadde ingen forutsetninger for å forstå hvordan man skaper intime og trygge forhold til andre mennesker. Hun visste ikke hvordan hun kunne bli elsket, og dermed var hun også usikker på hvordan hun kunne elske en annen. Hennes mellommenneskelige forhold hadde vært preget av hat, misbruk og fiendtlighet, noe som hadde fratatt henne muligheten til å erfare hvordan man knytter gode relasjoner til andre mennesker. Psykoterapeuten hjalp Veronica å sette ting i et nytt perspektiv.

 

Denne tilnærmingen virket som en katalysator for Veronica, og hun forsto at hun hadde skyldt på alle rundt seg, i stedet for å sette pris på alt de hadde gjort for henne. Hun forstod at hennes egne dårlige erfaringen spilte seg ut på nytt i forholdet til familien, og hun forstod at hennes egne uavklarte følelser gitt ut over barna på en svært uheldig måte. Denne åpenbaringen var svært trist og selvfølgelig tung å bære, men den var likevel første skritt på vei mot et bedre liv.

 

 

Følelsesmessig kontroll

 

Det første Veronica lærte i terapien var å kontrollere seg selv når hun ble sint. Hun lærte å stoppe opp, eller trykke på pause i eget liv, for å sjekke ut hva hennes egentlige følelser var. Veronica oppdaget etter hvert at når noe irriterte henne, så sluttet hun å tenke. Hun følte at hun mistet kontrollen, mistet refleksjonsevnen og muligheten for en gjennomtenkt løsning, og dermed brukte hun fysiske og til dels voldelige metoder for å kontrollere vanskelige situasjoner. Dermed var hun til skade for sine barn, noe som videre skapte utrygghet hos blant annet yngste datteren. Dette førte videre til et lignende problem hos datteren, som på sett og vis adopterte den utagerende måten å løse konflikter på. Datterens problemer hjemme ga henne lite rom og erfaring med håndtering av følelser, og symptomet var en tilsvarende utagering og voldelig atferd som problemløsningsstrategi i mange sammenhenger.

 

Det tok lang tid før Veronica skjønte hvor alene hun var, og at folk trakk seg unna på grunn av oppførselen hennes. Ektemannen hadde ikke tatt affære med Veronicas oppførsel på et tidlig nok tidspunkt, men tok det siste og endelige steget først når situasjonen ble uutholdelig.

  

Tilgi fortiden

 

Noen ganger skjer ting uten at det er noen sin feil. Veronicas foreldre var ikke istand til å ta vare på henne. Moren valgte å sende henne til de ”relativt” trygge omgivelsene hos onkelen, men dessverre var onkelen egentlig ikke parat til å ta inn en ekstra person i familien. Ingen mente i bunn og grunn å være onde, men de var bekymret for seg selv og sine nærmeste. På sett og vis handlet alle ut i fra de hensyn som naturlig nok ble prioritert i deres livssituasjon. Gradvis innså Veronica hvor vanskelig det måtte ha vært for onkelen å ha henne boende, blant annet på grunn av den oppførselen hun selv utviste som rekasjon på sin fortvilte situasjon. Etter en lang periode med en følelse av hat mot familien sin, skjønte hun til slutt hva som hadde utløst disse tragiske hendelsene. Hun forstod sin egen rolle og hvordan hun ikke klarte å sortere ut egne følelser på en passende måte, og hvordan dette påførte familien lidelser og utrygghet. Etter hvert husket hun likevel de stundene hvor godhet og kjærlighet hadde hjulpet henne, selv om hun ikke hadde vært i stand til å se det der og da, på grunn av sin mentale tilstand og følelsesmessige turbulens.

 

 

Tilgi deg selv

 

Dette er det vanskeligste elementet. Å forklare og fortelle om barndommen var relativt enkelt, men det vanskeligste var å akseptere at hun hadde behandlet ektemannen og barna så dårlig, og denne erkjennelsen førte til at hun ble deprimert. Hun innså nå at ektemannen og barna hadde avskydd henne. Hun så hvordan hennes egen fortid hadde forkludret hennes oppførsel og påført familien stor ulykke. Sakte men sikkert innså hun at det å akseptere feilene, til tross for den smerten de førte med seg, hadde hjulpet henne til å gjenvinne kontrollen på egne følelser og bevisstheten om seg selv.

 

 

Veien tilbake

 

Hun fikk lov til å besøke barna og innså hvor kjærlige og elskverdige de var. Hun gråt bitre tårer når hun tenkte på all smerten hun hadde forårsaket dem da de var yngre. Barna var unge og mer tilgivende. Ektemannen var redd for å la Veronica bli en del av livet hans igjen. Hun innså hvor mye hun hadde såret ham, og at han ikke stolte på henne. Etter hvert avsluttet hun forsøkene på å vinne ham tilbake, og aksepterte at hun nå var enslig. Svigermoren til Veronica har vært en god støtte. Hun har utvist forståelse ovenfor Veronica. Det er også svigemoren som gir Veronica oppdateringer om barna, og hun holder kontakten med dem via internett og jevnlige besøk. Hun er klar over at når de blir tenåringer, så vil de støte på problemer på grunn av hennes tidligere oppførsel, kanskje kommer hun også til å gjenkjenne sin oppførsel i dem.

 

 

Helse

 

Veronicas psykiske helse vil kanskje aldri bli helt restituert. Stressnivået har vært høyt, men Veronica er nå en lykkeligere kvinne. Hun har blitt flinkere til å akseptere livets realiteter, noe som også gir henne større muligheter til å nyte livets goder.

Sinne gjør deg mindre, men tilgivelse tvinger deg til å vokse deg større enn du var”   – Cherie Carter-Scott

 

 

Av Sondre Risholm Liverød &
Shobna Subramanian Iyer

WebPsykologen.no

Når kan vi stole på barna våre?

Tillit og Mistillit
Tillit og Mistillit

«Det er like galt å stole på alle som ikke å stole på noen.» Foreldre kommer ofte med kommentaren: ”Jeg kan ikke stole på barnet mitt…”, men forventer likevel at barnet, som utsettes for en stadig mistillit, skal vokse opp og utvikle en solid selvtillit og ikke minst tillit til sine foreldrene. Dette er sannsynligvis en feiltakelse. Hvorvidt man kan stole på barnet sitt må vurderes ut i fra barnets evne til å ta selvstendige valg, og det er selvfølgelig svært avgjørende hvorvidt barnet utviklingsmessig sett er parat til å ta vare på seg selv. Når kan vi stole på barna våre, og når skal vi utvise fyndig skepsis og tilbakeholdenhet? Dette er en stor utfordring som de fleste foreldre møter. 

 

Det er selvfølgelig umulig å presentere ordentlig meningsbærende eksempler på når man skal være streng og grensesettende og når man skal være fleksibel og velvillig ovenfor sine barn, men la oss komme med noen få likevel. Eksempler på situasjoner hvor det lønner seg å utvise betenkelighet, eller rettere sagt ekstra omsorg og påpasselig tilsyn kan være når: 

 

  • Du lar barnet ditt være alene med en fremmed
  • Du lar barnet ditt krysse gaten alene
  • Du lar barnet ditt gå fritt rundt i en dyrehage eller på et stort marked

 

Det finnes situasjoner hvor barnet ditt ikke er klar over de mulige farene, og derfor risikerer å handle på feil måte. I disse tilfellene vil ikke skepsis betraktes som mistillit ovenfor barnet, men du vurderer situasjonen og tar hensyn til barnets evner før du tar en avgjørelse. Dersom barnet ditt er under fem år, vil du mest sannsynlig ikke tillate situasjonene ovenfor, mens du sannsynligvis vil være mer åpen dersom det er snakk om et barn som nærmer seg tenårene.

 

Igjen er det vanskelig å gi eksempler, men la oss nevne noen få situasjoner hvor man som regel kan la et lite barn utfolde seg på egenhånd:

 

  • Fødselsdagsselskap
  • Piknik arrangert av skolen
  • Utflukt med en venn og hans eller hennes foreldre

 

Dersom barnet ditt er veldig ungt, så vil de naturlige bekymringene ofte avhjelpes ved å undersøke og vurdere ordningene for barnepass i den aktuelle situasjonen nøye. Hensyn til sikkerhet og graden av tilsyn fra voksne kan hjelpe deg å ta en avgjørelse du føler deg trygg på.

 

Når foreldre kommer med uttalelsen som tilsynelatende formidler mangel på tillit, sikter de ofte til alle de mulige farer barnet må forholde seg til. Det er viktig å gjøre forskjell på bekymringen for barns naive godtroenhet og det fenomenet som kalles mistillit. Et barns godtroenhet kan og justeres på en god måte ved å holde alle kommunikasjonskanaler åpne til enhver tid.

 

Mistillit derimot henger sammen med mistenksomhet og kan i verste fall føre til en grunnleggende antakelse som insinuerer at alle mennesker bør bli sett på med et mistenksomt øye. Mistillit medfører at man drar konklusjoner basert på handlinger i stedet for å bruke åpen kommunikasjon. Hvis du til stadighet ikke stoler på barnet, risikerer du å motarbeide prosessen som lærer dem om livets realtiteter utenfor hjemmet. Faktisk hender det at mye mistillit reduserer barnets selvfølelse og hindrer modning og evnen til å håndtere situasjoner på egen hånd. Indirekte formidler mistillit at man ikke har tro på barnets evner, noe som ofte oppfattes av barnet og legger grunnlaget for en dårlig selvtillit. Ved å stole på barnet innenfor rimelighetens grenser, selv med en viss fare for at de kan mislykkes, formidler man tro på barnets evner og det bygger selvtillit og kompetanse. Foreldres mistillit til barna avler dessuten barnas mistillit til foreldrene. 

 

En foresatt som hele tiden kommuniserer sine forventninger til barnet og forteller det hva som kan skje dersom de ikke lever opp til forventningene, risikerer etter hvert at budskapet blir ignorert. Videre risikerer man at barnet blir oppgitt og kan komme til å føle seg maktesløs og dermed reagere med tilbaketrekning eller frustrasjon.

 

Eksempelvis kan det hende at du forteller barnet ditt at han/hun ikke får lov til å dra og besøke venner uten å gi beskjed til deg først. Du må også fortelle barnet hva som er den forventede reaksjonen hvis barnet ikke kan få tak i deg i forkant. Kanskje vil vennene foreslå å gå til butikken, og dermed må du også fortelle barnet hvordan du forventer at det skal reagere på et slikt forslag. Det er forventet at barnet skal si ifra til deg og passe på å unngå bestemte ting. Hvis det virkelig er en mulighet for at barnet ikke er i stand til å kontakte deg, hva skal barnet gjøre? Hvem skal barnet kontakte? Påse at beskjedene dine er klar og entydige, slik at barnet kan håndtere en situasjon hvor du ikke kan kontaktes umiddelbart. På den måten vet han eller hun hva som bør gjøres. Siden du har informert barnet ditt om hva som skal gjøres i forskjellige situasjoner, så er det sannsynlig at dine regler og retningslinjer har tilført barnet trygghet i hverdagen. På denne måten bygger man et solid tillitsforhold mellom seg selv og barnet.

 

En forelder som i overveiende grad insisterer på at barnet alltid skal ringe og bruker samtalen på å avgrense barnet, kommuniserer som regel en form for mistillit. Mistillit medfører ikke respekt, men avstedkommer derimot ulydighet. Ikke la dine bekymringer for barnet føre til at prioriteter blir oversett. Du bør etablere noen bestemte reaksjonsmåter som barnet vil huske og holde fast ved under normale omstendigheter, men du kan ikke lage regler for enhver situasjon for å dempe din egen bekymring. For det første er det umulig å sette opp et vanntett sikkerhetsregime rundt sitt barnet, og for det andre vil alt for strenge regimer undergrave barnets utvikling av autonomi og selvstendighet.

 

 

Å dra ut sammen med venner

 

Når et lite barn går ut med vennene sine, hender det ikke så sjelden at situasjoner oppstår som leder til upassende oppførsel. Kanskje føler du at barnet ditt er sammen med en vennegjeng som øver en slags dårlig innflytelse på ditt barn. Din reaksjon på denne følelsen bør være å minne deg selv om at du stoler på barnet ditt og fokusere på hva som er riktig og galt, akseptabelt og ikke akseptabelt. Framhev forventningen om at barnet ditt vil forholde seg til noen basisregler som dere sammen har etablert. For eksempel er det ikke akseptabelt eller ”gøy” å skade noen eller påføre skade på andres eiendom. Når det gjelder å anspore noen til å gjøre noe som kan skade noen eller noe, så er det i stedet bedre å anspore dem til å gjøre noe som har postiv effekt.

 

I et ungt menneske er det absolutt mulig å installere en mentalitet som ansporer til visse forholdsregler før man tar del i en aktivitet. Hvis du finner ut at forhåndsreglene likevel ikke bemerkes, og at barnet hører mer på vennene sine enn på deg, så bør du kanskje bruke strengere eller enda mer tydelige og retningsgivende metoder. La barnet ditt få vite at du er på vakt for oppførsel som kan skade barnet, skade andre eller påvirke familien på en negativ måte. Snakk med barnet ditt om de vanskelighetene som livet kan bringe, og kom med eksempler på ting som har skjedd og hvilke konsekvenser det fikk.

 

Tillit er bygget på forventningen om at en person vil ta ansvar og stå for sine gjerninger, og likeledes bruke sin vurderingsevne med omhu i tvilstilfeller.

 

 

Av Sondre Risholm Liverød &
Shobna Subramanian Iyer

WebPsykologen.no

 

 

Denne oversettelsen er gjort av Mari Rowland og
viderebearbeidet av Sondre Risholm Liverød.

Copyright © 2009 WebPsykologen.no. Denne artikkelen er opphavsrettslig beskyttet etter lov om opphavsrett til åndsverk m.v. – åndsverkloven – av 12. mai 1961. Publisering, kopiering og annen distribusjon av teksten er ikke tillat uten godkjenning fra WebPsykologen.no. Ta kontakt dersom det er spørsmål eller ønske om en avtale i forhold til dette materialet.

Å miste selvtilliten

Å miste selvtilliten
Å miste selvtilliten

«Så snart du stoler på deg selv, vil du vite hvordan du skal leve«. Forskjellen mellom virkeligheten og vår egen oppfattelse av vårt perfekte Selv, er nettopp den forskjellen som i noen tilfeller kan gjøre regnskap for tap av selvtillit. Det å være istand til å se forskjellen og gi slipp på det perfekte selvbilde, er å gjenvinne seg selv, og alt det verdifulle som følger med. Når vi holder fast ved et bilde av oss selv som ikke nødvendigvis stemmer overens med hva vi egentlig er, setter vi oss selv i en posisjon som er vanskelig å opprettholde, mentalt krevende og stadig truet i forhold til tap av selvtillit.

 

Andreas har bestemt seg for å bli regnskapsfører. Onkelen hans er regnskapsfører, en onkel som har reist over hele verden og øyensynlig er meget suksessfull. Andreas har alltid beundrer sin onkel og måten han vinner andres beundring på. Den bereiste onkelen tar gjerne kontroll over en samtale på en slik måte at mennesker rundt ham står som fjetret når han snakker. Helt siden barndommen har Andreas villet bli som ham.

Andreas er atten år og ved et vendepunkt i livet. Det valget han tar nå vil påvirke hvordan han kommer til å tilbringe store deler av arbeidslivet sitt. Andreas er sensitiv og forstår seg på folk. Han er også en veldig god skuespiller og han har et talent for å mime. I tillegg er han veldig god i språk, og dette gjør at enhver karriere som krever gode kommunikasjonsevner sannsynligvis vil være et godt valg for ham. Det å jobbe med tall har derimot vært et problem, og han har aldri likt matematikk. På tross av dette har han bestemt seg for å bli regnskapsfører som sin onkel.

Andreas sin mor misliker onkelen, og synes han er både overlegen og arrogant. Han har liten respekt for andres meninger og har en tendens til å overdrive sine egne små vinninger. Hun er klar over hvilket inntrykk Andreas har av onkelen, men velger å ikke si noe som kan få ham til å se onkelen i et annet lys. Hun foretrekker at Andreas velger sin karriere helt selv siden han er voksen nok til å ta egne valg. Hvis valget han tar er farget av hans beundring av onkelen, så får det bare være tenker hun. Det er tross alt mange som baserer sine karrierevalg på grunn av mer ubetydelige ting. Hvis han spør henne om hva hun synes, så vil hun fortelle at hun ikke synes regnskap er den rette veien å gå, men at han må velge selv.

Andreas begynner å jobbe i et lite regnskapsfirma. Jobben hans er relativt enkel, noe som gir ham anledning til å lære hvordan alt fungerer. Han jobber sammen med to andre studenter som har vist seg å lære faget veldig raskt, mens han fortsatt sliter med tall og økonomiske anliggende. Han har en tendens til å glemme instruksjoner, og dessuten har han vanskeligheter med å forklare hvordan han har kommet fram til et bestemt beløp i regnskapsføringen.

Andreas bestemmer seg for å jobbe enda hardere for å forbedre seg. Han forstår konseptene, men føler seg stresset etter å ha jobbet i noen timer. Han ser en viss forbedring når det gjelder tidsbruk, men innser likevel at han ikke klarer å holde tritt med kollegaene. Han føler seg motløs. Noen ganger dagdrømmer han om å kunne ankomme en stor forsamling full av selvsikkerhet, akkurat som onkelen. Når sjefen hans på jobb kommenterer mangelen på kvalitet i arbeidet, blir Andreas knust. Kollegene hans er støttende, men Andreas merker irritasjonen deres. Han føler seg ubrukelig og holder seg mest for seg selv. Han har en opplevelse av at alt han gjør blir feil eller mangelfullt, og at han faktisk er temmelig dum. Han frykter at han er så ubrukelig at han aldri vil kunne gjøre noe riktig. Han er redd for å se seg om etter en ny jobb i tilfelle han ødelegger ting igjen.

Etter en stund sitter Andreas fast i en evig spiral som bare går nedover og nedover. Han er ikke i stand til å analysere situasjonen på en riktig måte, og derfor innser han ikke at han har gjort seg selv til en deltaker i et liv han forsøker å kopiere fra en annen. Han innser heller ikke at han hele tiden har et valg. Han er redd for sjefene på jobben og trekker seg unna kollegaene fordi han er sikker på at de gjør narr av ham når han ikke er der. Av og til ønsker han seg noen å prate med, men vet ikke hvem han kan henvende seg til. Det faktum at han føler seg dum, i stedet for å innse at han er på vei i feil retning, vil heller ikke hjelpe ham ut av den vanskelige situasjonen.

Negative følelser gjør at vi mister perspektivet og begynner å tvile på oss selv. En vegg av frykt, avsky og destruktiv selvfølelse bygges opp, og dette gjør at det blir nærmest umulig å se positivt på livet. I et slik situasjon er man nødt til å overkomme barrierene og finne en måte å gjenoppbygge selvsikkerheten og selvfølelsen på.

Vi dagdrømmer og setter oss selv i positive situasjoner med overlegne evner til å løse konflikter. Denne dagdrømmingen er en nødvendighet for å kunne utforske og oppdage hvilke retninger i livet som kan passe for oss. Problemet oppstår når vi velger oss et ikon eller idol uten å forstå hva som ligger bak den tilsynelatende fortreffelige personligheten til vedkommende vi beundrer. Lite innsikt er ofte utgangspunktet for den idealiseringen som unge mennesker har ovenfor overlegne voksenpersoner.

Kan Andreas sin mor hjelpe ham? Selv om man anser barnet sitt som ”voksent” eller ”gammelt” nok til å ta sine egne beslutinger, så kan man likevel fungere som en rådgiver eller veileder. Hvis man har et perspektiv som kan være til hjelp, så bør man formidle dette. Evnen til å være agent i eget liv, men samtidig klare å innta en reflekterende posisjon i forhold til seg selv, gjør det mulig for mennesker å fatte gode valg basert på nøye vurderinger av en gitt situasjon. I løpet av livet møter vi situasjoner som krever evnen til å se løsninger som vi ikke har personlig erfaring med. I slike situasjoner er det både lurt og psykologisk klokt å snakke med noen som kan gi oss nye perspektiver. Evnen til å innta mange perspektiver på en sak, og på oss selv, er et slags adelsmerke på psykisk sunnhet. Det motsatte er å fanges i et enkelt perspektiv som i visse tilfeller trekker oss ned i en blindvei med få handlingsmuligheter. Ofte forbindes dette med destruktive følelser og en ufleksibel og vanskelig tilværelse. 

Andreas sitt karrierevalg er basert på utilstrekkelig informasjon både i forhold til seg selv og i forhold til onkelen. Han må i første omgang finne ut hva han liker basert på hva slags person han er. Det finnes karrierealternativer som passer til individuelle preferanser, men man kan også skape seg sin personlige nisje. Andreas bør kanskje ta en pause fra jobben han har nå, og eventuelt vurdere andre alternativer etter å ha snakket med mennesker som kan gi ham gode råd uten å overstyre eller ta valget for ham.

«Hvis en mann ikke holder tritt med sitt følge, kan det være fordi han hører en annen tromme og en annen takt«. Henry David Thoreau  (http://www.quotationspage.com/quote/2053.html, vår oversettelse).

 

 

Hvis du vil vite mer om utviklingen av selvfølelse og identitetsdannelse har WebPsykologen postet flere videoforedrag hvor dette diskuteres. Videoene har vi valgt å kalle Utviklingen av Personlighet og Identitet, Selvutvikling & gruppepsykoterapi og Videoforedrag – Vårt indre liv.

 

 

Av Sondre Risholm Liverød &
Shobna Subramanian Iyer
WebPsykologen.no

Å bære nag tar livet av parforhold

Betydningen av tilgivelse
Betydningen av tilgivelse

Utrygghet og mangel på bekreftelse er to ingredienser som ofte skaper konflikter i et parforhold. Lav selvfølelse skaper grobunn for sjalusi og irritasjon. Dårlig selvtillit fører til sårbarhet for andres kommentarer, og dette kan skape følelsesmessig turbulens og uvennskap mellom mennesker som egentlig elsker hverandre. Dette er ofte dynamikken i det tragiske dramaet som utspiller seg i alt for mange hjem.

 

 

Silje satt stille i bilen sammen med mannen sin. De var på vei hjem fra en fest. ”Den gangen vi forlovet oss fortalte du at du var redd for å forplikte deg”, sa hun plutselig. Ektemannen rynket pannen og sa: ”Det stemmer det, jeg følte det sånn akkurat da.”

 

“Hvordan kunne du forlove deg uten å være sikker på at det var det du ville?” fortsatte hun. Stemmen sprakk og tårene begynte å renne nedover kinnene hennes. Mannen hennes, Anders, sukket og forberedte seg på den vanlige talen: ”Hvordan kunne du…” Han hadde vært gjennom denne rutinen mange ganger før, og spesielt etter en fest eller en sosial sammenkomst. Når sant skal sies begynner han å bli mektig lei av konas oppførsel. Han har sett henne bli oppslukt i denne ”hvordan kunne du – du bryr deg ikke”-tankegangen så mange ganger at han faktisk begynner å tvile på hennes sinnstilstand. Det største problemet med Siljes tester eller angrep på forholdets soliditet, er at Anders sjelden er i stand til å gi henne en forklaring som vinner frem eller skaper tillit og nærhet. Han innrømmer at han har vært veldig ærlig med henne tidligere, kanskje alt for ærlig, men på det tidspunktet trodde han at hun ville forstå og at forholdet var tjent med en slik åpenhet.

 

De har vært gift i fem år og har to barn. Hver gang de krangler kommer de samme argumentene, de samme sinte kommentarene og de sårende ordene. Hver eneste krangel er en gjentakelse av den forrige, og de fiendtlige replikkene som legges frem resulterer i at de begge blir såret. Noen ganger føler Silje at hun har blitt såret så mange ganger at hun bør forlate forholdet. Ektemannen føler det samme. Det er barna som holder dem sammen. Noen ganger oppfører de seg imidlertid som et normalt par, og da kan de utvise kjærlighet og affeksjon for hverandre. Hovedproblemet er at det er nærmest umulig å vite når det neste utbruddet vil komme. Silje og ektemannen har prøvd å beholde roen så godt de kan, for barnas skyld, men de fortsetter å gjøre feil. Den minste kommentar, eller et ansiktsuttrykk, kan være nok til å sette i gang en krangel. Deretter følger kritikk, vonde ord og sårende hensikter og stemningen fylles med en fiendtlig undertone. For ikke lenge siden endte Silje opp med å slå Anders, og hun var som lamslått når han slo tilbake. Etter denne episoden ba de hverandre om unnskyldning og bestemte seg for å la fortid være fortid. Helt til nå…

 

Anders har begynt å føle seg som et offer i ekteskapet. Han har laget seg en personlig liste med et repertoar av gamle episoder og minner han kan bruke imot Silje for å hevde seg og kontre hennes negative anklager. Han synes kanskje ikke at dette er den beste måten å gå frem på, men det er den eneste måten han kan tvinge henne til taushet, og det gir ham følelsen av å ha vunnet, i alle fall midlertidig. I dette forholdet føler begge at de er ofre, og oppfører seg derfor på måter som er stikk i strid med deres egentlige følelser for hverandre. Barna føler at den beste måten å få slutt på kranglingen, er å gråte uten stopp helt til foreldrene blir venner igjen. På den måten tvinger de igjennom sine behov for trygghet og stabilitet.

 

Når to mennesker har vært i et forhold over en viss tid, vil de alltid støte på relasjonelle utfordringer. Når disse takles på en krigersk måte hvor det er om å gjøre å vinne en diskusjon og en krangel, er det fare for at man har omgjort hjemmets sfære til en krigssone, noe som er en svært farlig situasjon for et ekteskap. Som regel handler dette om den enkeltes egen usikkerhet kombinert med en følelse av å ikke bli prioritert eller verdsatt. Dersom forholdet er grunnlagt på gode følelser og en moden kjærlighet, vil det alltid være mulig å se forbi disse feilskjærene og holde forholdet i live, men det krever en kontinuerlig innsats. Et forhold er ikke noe som er etablert ved inngåelse hos presten eller på tinghuset, men en lang prosess som kan bygge seg sterkere og sterkere, eller utvikle seg til en fryktelig maktkamp.

 

 

Å gjenskape fortiden

 

Husker du hvordan det føltes da bestevennen din forrådte deg, eller da du ble urettferdig anklaget av foreldrene dine? Når du eksempelvis mister en som står deg nær, så er det ofte uunngåelig at tanken på begravelsen fremkaller tårer og triste følelser, ofte de samme følelsene som preget deg den dagen begravelsen fant sted. Når du mimrer om fortiden bringer minnene ofte frem følelsene fra tidligere. Du må fremvise en stor selvkontroll for å kunne isolere selve hendelsen fra følelsene den vekket i deg. Dette er på sett og vis årsaken til Silje og Anders sitt problem. Hvis de ser på forholdet sitt i et langtidsperspektiv, så ønsker de dypest sett å holde sammen begge to. Ingen av dem liker tanken på separasjon, selv om det nå har blitt et alternativ. Vil de forsøke å holde sammen? I så fall må de først og fremst forsikre hverandre om at de fortsatt vil satse på forholdet, og likeledes bekrefte at de begge har lyst til å yte en innsats for å reparere ekteskapet.

 

Mange av oss har tendensen til å holde fast på ting i fortiden som har såret oss, og vi bærer nag til vennene våre for ting som hendte i barndommen eller i tenårene. Personen vi nærer et hat til fortsetter å leve livet som vanlig, er tilsynelatende lykkelig og mest sannsynlig har vedkommende glemt det helt, mens vi fortsatt sitter fast i et hatdilemma. Det er viktig at vi kan identifisere denne selvbegrensende tankegangen som skaper et negativt klima i oss selv. Det er ikke bare det at vi har blitt dårlig behandlet i fortiden, men denne episoden fortsetter å influere livet vårt på en negativ måte lang tid etter. Det er gjort undersøkelser som viser at menneskers fiendtlighet eller følelse av hat er svært helseskadelig. Det skaper en spenning i kroppen som ligner den vi utsettes for i farlige situasjoner. Det er som å gå med en viss alarmberedskap i kroppen hele tiden, og dette belaster hjerte og blodomløpet på en måte som er direkte helseskadelig. Fiendtligheten kan ha slått rot i oss for mange år siden, og i verste fall tar den langsomt livet av oss og ikke minst har den makt til å forstyrre og ødelegge våre mellommenneskelige forhold. I boken Emosjonell Intelligens (2002) refererer Daniel Goleman en undersøkelse som viser at mennesker med høy grad av fiendtlig beredskap, altså konstante innestengte frustrasjoner, løper en høy risiko i forhold tilutvikling av hjerte- og karsykdommer. Ifølge studier Goleman refererer til, er fiendtlighet en langt mer avgjørende predikator for hjerte- og karsykdommer enn røyking (!) Det forteller oss hvor avgjørende våre tolkninger av tilværelsen er. Hvis vi innlater oss med hevntanker og bærer nag til noen eller noe i fortiden, ødelegger det vår helse. Som regel kan vi ikke gjøre noe med fortiden, bortsett fra å tolke den på nytt, og måten vi gjenforstår tidligere erfaringer kan påvirke vår helse på avgjørende måter.

 

Siljes ekteskap nærmer seg det punktet hvor det ikke lenger er mulig å reparere det på grunn av denne hatefulle undertonen og hevngjerrige tankegangen. Anders vurderte nylig skilsmisse, men han er redd for å miste foreldreansvaret for barna. Han vet at Silje vil avgå med døden hvis barna blir tatt fra henne. Han vil nødig gjøre det mot henne, men samtidig så kan han ikke fortsette på denne måten.

 

 

Ta et oppgjør med fortiden

 

I situasjoner som denne, hvor det er vanskelig for paret å finne en løsning og samtidig vanskelig å se dynamikken i de negative følelsene, må man ofte involvere en tredjepart. Silje og ektemannen må ta et oppgjør med fortiden og plassere gamle følelser og skuffelser på rett plass, slik at de ikke gjentar seg gang på gang. Siljes usikkerhet stammer først og fremst fra frykten for at Anders ikke bryr seg om henne og kommer til å forlate henne. Anders bryr seg virkelig, men misliker å bli et offer for utpressing. Han føler seg presset til å proklamere sin kjærlighet og hengivenhet, men disse følelsene dukker ikke opp under press. Når Silje driver utpressing i forhold til kjærlige bekreftelser, oppnår hun det motsatte. Ja, Anders var usikker når det gjaldt å forplikte seg, men all usikkerhet forsvant da de fikk sitt første barn, og han innså hvor mye han elsker Silje. Han liker ikke tanken på å bryte ut av ekteskapet, og han ser på seg selv som en mann som elsker kun én kvinne. Når Silje stiller stadige spørsmålstegn ved dette, føler han seg misforstått og anklaget.

 

 

Ikke lev i drømmeland

 

I løpet av et ekteskap vil det være tider når forholdet føles uoversiktelig og kanskje litt utrygt. Overgangen fra å være singel til å være to, for så å være del av en hel familie, plasserer den voksne i flere nye og forskjellige roller. Noen ganger fører dette med seg mye stress. Fortiden kan verken fjernes eller forandres, og krangling om dette medfører ingen løsninger. Dette er virkeligheten! Anders og Silje , dersom de ønsker å redde ekteskapet, anse det som verdt å kjempe for med eller uten barna, og deretter handle ut fra det. Anders har mest sannsynlig forsøkt å glemme sine innrømmelser fra fortiden, mens Silje har vært såret på grunn av dette. Ved å stadig gjenta dette, og fortsette å ta opp temaet om og om igjen, vil det føre til at Silje fortsetter å føle seg såret, mens Anders blir stum på grunn av hennes reaksjoner, og han føler seg underkjent og misforstått. Begge er ofre i denne situasjonen.

 

 

Sett pris på og lev i nåtiden

 

Silje og Anders må rett og slett bestemme seg for å la fortid være fortid. De må bestemme seg for å være lykkelige for deres egen skyld, og ikke føle at de fortsatt er gift bare på grunn av barna. En effektiv framgangsmåte å bruke dersom dette problemet oppstår og anstifter en slags fiendtlig atferd, er å prøve å slutte å konsentrere seg så mye om fortiden. Alle har hatt både gode og vonde tider. Man kan ikke la oppførselen sin dikteres av de vonde minnene, for det ødelegger øyeblikket og dagen i dag. Dette vil kanskje kunne hjelpe Silje å fokusere og dermed kontrollere tankene sine. Dette vil igjen muligens forhindre at krangelen utvikler seg til en ukontrollerbar situasjon. Følelser er noe som kommer og går. Dersom vi er redd for alle følelser med et negativt fortegn, misforstår vi rett og slett den menneskelige natur. Usikkerhet og tvil er en naturlig del av livet, og det betyr ikke at forholdet er bygget på falske premisser eller mangel på følelser. Det vil sannsynligvis være noe galt hvis man aldri har vært usikker eller misfornøyd med noe i et forhold, og slike erkjennelser må ikke tolkes som forholdets dødsstøt, men som en viktig pekepinn og mulighet for vekst og forandring i en positiv retning for begge parter. Slipp det du elsker fri, så blir det ditt, er et viktig ordak i forhold til ekteskap og kjærlighetsforhold. Silje må ikke presse Anders til kjærlighetserklæringer for å stange sin egen usikkerhet. Hun må la ham føle seg fri til å uttrykke seg åpent, for da vil de viktige bekjennelsene, med større sannsynlighet, komme av seg selv.

 

 

Aksepter problemet

 

Silje må akseptere at dette problemet stammer fra en reaksjon på noe som oppfattes som en krisesituasjon. Det er bedre for henne å ta opp problemet med Anders når han sier noe hun ikke liker, i stedet for å holde det inne, noe som kan forårsake et utbrudd på et senere tidspunkt. Det er et viktig prinsipp å uttrykke seg i den pågjeldende situasjonen, for senere vil det være to vidt forskjellige gjenfortellinger av den aktuelle situasjonen, noe som kan borge for krig og ufred. Silje kan for eksempel innrømme sin usikkerhet og si at hun blir redd for å ikke strekke til eller bli forlatt, spesielt når de er ute sammen med andre mennesker som hun ofte kan tenke er mer vellykkede og interessante enn henne selv. Det verste hun kan gjøre i slike sammenhenger er å teste Anders for å eventuelt bekrefte at han tviler eller er usikker på forholdet. En åpen erkjennelse gir Anders muligheten til å støtte Silje og utvise omsorg og kjærlighet uten å føle seg presset. Det gir ofte en god følelse, mens utpressing skaper sinne og fortvilelse.

 

Kilder

 

Goleman, Daniel (2002). Emosjonell Intelligens. Gyldendal, Oslo.

  

 

Av Sondre Risholm Liverød &
Shobna Subramanian Iyer
WebPsykologen.no

 

 

Denne oversettelsen er gjort av Mari Rowland og
viderebearbeidet av Sondre Risholm Liverød.

 

Copyright © 2009 WebPsykologen.no. Denne artikkelen er opphavsrettslig beskyttet etter lov om opphavsrett til åndsverk m.v. – åndsverkloven – av 12. mai 1961. Publisering, kopiering og annen distribusjon av teksten er ikke tillat uten godkjenning fra WebPsykologen.no

Hva kjennetegner et godt råd?

Viktige valg
Viktige valg

Ofte føler tenåringer behovet for å snakke med noen for å få råd og veiledning, spesielt i situasjoner hvor de føler seg forvirret eller frustrerte. I starten av voksenlivet skal vi ta en rekke valg som kommer til å påvirke resten av vårt liv. Hvilken studieretning skal jeg velge? Skal jeg ta hensyn til interesser, jobbmuligheter, status eller livsstil? I slike sammenhenger søker vi ofte råd hos andre. Hvordan måler vi verdien av disse rådene? Normalt sett tilskriver vi rådene en viss valens ut i fra hva slags verdi vi har gitt den aktuelle rådgiveren. I denne artikkelen vil vi utforske gode og dårlige råd. Vi skal også utforske de potensielle fallgruvene som råd kan fange oss i, samt metoder og retningslinjer for å vurdere råd.

 

 

Realiteten er at alle personer som kommer med råd gjør dette på basis av personlige oppfatninger. Deres råd har som regel sitt utgangspunkt i deres personlig standpunkt og verdisyn. En person mener kanskje at lydighet er en dyd uavhengig av personlige valg, mens andre personer mener at du må finne din egen vei her i livet, noe som krever at man tar stilling til egne behov, ønsker og følelser når man tar livspolitiske beslutninger. En person vil mene at du kommer lengst dersom du lar andre tro at du er veldig suksessfull, mens en annen vil foreslå at du ignorerer ryktet ditt og isteden «følger hjertet». Vi lager oss et bilde av hva som er bra eller dårlig basert på våre egne erfaringer, noe som kan forhindre oss i å utforske alle livets muligheter når vi gir eller får råd.

 

 

Se an situasjonen

 

Du har planer om gå en spesiell studieretning og du vil snakke med noen om valget ditt. Vennene dines synes du har gjort et godt valg fordi det virker som du liker fagene. Foreldrene dine er ikke enige. Selv er du usikker. Tidligere var du sikker på at du hadde tatt det riktige valget, men nå er du redd for å ende opp med et veldig spesialisert yrke med få jobbmuligheter. Foreldrene dine har gitt uttrykk for den samme bekymringen, og de foretrekker selvfølgelig å se deg i fast jobb.

 

Hva skal du gjøre? Undersøk hvilke jobbmuligheter og utsikter for videre utdanning du vil ha med den valgte studieretningen. Du bør forsikre deg om at det finnes jobber, og ikke minst at disse interesserer deg. Kanskje vil dette føre deg til andre deler av verden hvor du kommer i nær kontakt med nye kulturer. Tenk over det og forsøk å sette deg inn i en slik livssituasjon. Forsøk å se for deg både det fysiske og det psykiske stresset som muligens hefter ved en slik karriere eller livsprosjekt. Liker du det fremdeles? Da er du på riktig spor. Men hva om du kun liker å lære om nye kulturer og møte nye mennesker når du er sammen med en gruppe turister? Hva om det er det sosiale fellesskapet på reiser som tiltrekker deg, og ikke en spesiell interesse for fremmede kulturer? Da er det kanskje på tide å revurdere valget ditt.

 

Dette var et tydelig eksempel, men mange situasjoner er langt mer diffuse. La os si at du ikke er istand til å se deg selv for deg i en bestemt jobbsituasjon, og dermed kan du ikke vite eller vurdere om jobben passer til dine forventninger, ønsker og mål. Kanskje føler du likevel at du blir nødt til å velge, og kanskje føler du deg ansporet til å ta et valg som foreldrene dine vil bifalle. Dette er et tilfelle hvor du sannsynligvis vil føle behov for å søke råd. Hvis du spør foreldrene dine, så vet du at du vil få råd som samsvarer med deres preferanse. Vennene dine vil mest sannsynlig ikke kunne hjelpe deg, ettersom gode venner ofte er veldig lojale og kommer til å støtte deg uansett, eller foreslå det de tror du har mest lyst til der og da, noe som ikke alltid er det klokeste valget på sikt. Hvem kan du spørre om råd? Det beste er om du kan spørre en som er objektiv og kan gi deg gjennomtenkte råd. En person som som får deg til å føle deg mindre verdt og inkompetent er ikke en person du vil oppsøke. En lærer derimot, eller en annen pålitelig voksen, som har vist at de forstår deg, kan være et godt alternativ for å få gode og til dels upartiske råd. Når du spør noen om råd, må du også være villig til å høre på hva den personen har å si, samtidig som du må være i stand til å ta dine egne avgjørelser. Du kan ikke skylde på at du tok et dårlig valg på grunn av et dårlig råd. Det betyr bare at du ikke foretok et gjennomtenkt valg, men heller valgte å følge et råd fra noen som du senere kunne plassere skylden på.

 

 

Kjennetegn på gode råd

 

  • Åpner deg opp for dine egne følelser uten at du forandrer inntrykket du har av deg selv
  • Prøver å bygge opp selvtilliten din
  • Plasserer ansvaret for å ta en avgjørelse på deg
  • Tar ikke avgjørelsen for deg
  • Bringer på bane dine egne positive og negative sider og fokuserer på de positive
  • Gir deg motivasjone til å følge valget ditt og understreker de kvalitetene du har som er relevante for det valgte spesialiseringsområdet eller det valgte livsprosjektet
  • Tar for seg forholdet mellom ditt behov for å tilfredsstille ytre krav og forventninger på den ene siden, og ønsket om ”å følge ditt hjerte” på den andre siden
  • Vurderer de ulike faktorene – din tidligere utdanning og erfaring, familieforhold og restriksjoner, finansiell frihet og muligheter for å stå for valget ditt i et mer langsiktig perspektiv

 

 

Hvordan du bør føle etter å ha tatt imot råd

 

  • Bedre rustet til å ta et valg og vurdere for og imot før du bestemmer deg
  • Du kan se talentene og evnene du har litt mer tydelig enn før
  • Det viktigste er at du har en bedre selvfølelse og er villig til å ta ansvar for valget du tar

 

 

Feller du bør unngå

 

  • Følelsesmessig utpressing fra personen som gir deg råd
  • Ta ansvar for beslutningen hvis personen som gir deg råd forsøker å ta avgjørelsen for deg
  • Ikke være klar over begrensingene til den som gir deg råd
  • Bli avhengig av personen som har gitt deg råd – du kan trenge en eller to runder til med presisering og avklaring før du bestemmer deg
  • Anse personen som en som kan gi deg noen nye perspektiver, men husk at det er forventet, og ikke minst livspolitisk avgjørende, at du utvikler, trener og utviser evnen til å tenke selvstendig

 

Hvis de rådene du har fått får deg til å føle deg usikker, eller får deg til å følge en annen vei med flere muligheter, så får det bare være.

 

 

Av Sondre Risholm Liverød &
Shobna Subramanian Iyer 
WebPsykologen.no

Positiv psykologi – Spørsmålet er svaret

 

Positiv psykologi
Positiv psykologi

Think Yourself Thin, The Power of Positive Thinking, The Seven Habits of Highly Effective People etc. er bestselgere på det amerikanske bokmarkedet. Disse bøkene blir etter alt å dømme liggende på bestselgerlistene i flere tiår. Hvorfor? Sannsynligvis fordi de tilbyr verdifull informasjon om tankens kraft. Det er denne kraften man forsøker å utnytte i positiv psykologi. Lykke er ikke rikdom, evig ungdom eller godt vær, men snarere evnen til å engasjere seg dypt i livsprosjekter og installere en større mening i sine daglige bedrifter. Hvordan gjør man det?

 

Kropp-sinn medisin, Law of Attraction, og scientologi, for den saks skyld, er fenomener av nyere dato med en aura av prematur New-Age over seg, men de bygger alle sammen på ideen om positiv tankekraft. Og ideen om positiv tenkning er ikke en pop-moderne fiks idé, men en innsikt i menneskets psykologi som er like gammel som det skrevne ord.

  • Profeten David sier «Som man tenker i sitt hjerte, slik er man.»
  • Hindu religion lærer oss at «alle ting manifesteres først i sinnet.»
  • Det står skrevet i Talmud at «Vi ser ikke ting som de er. Vi ser ting som vi er.»
  • Kant oppdaget at vi skjærer verden i et bestemt snitt. Vi er selv med på å skape våre egne verdensbilder, og dermed oppfatter vi alltid verden på vår spesielle måte, og ikke slik den egentlig er, hvis den i det hele tatt er…

 

Positiv tenking tok virkelig av i årene etter den store depresjonen, noe som kom til å påvirke alle institusjoner og aspekter ved livet; markedsøkonomien, utdanning, litteratur og psykologi.

  • Napoleon Hill skrev boken som angivelig skal ha avstedkommet en million millionærer. Boken heter Think and Grow Rich og ble forfattet i 1937, men den har blitt stående på bestselgerlisten den dag i dag.
  • En av stamfedrene til vitenskapelig psykologi, William James, skrev at «Den største oppdagelsen i min generasjon er at mennesket kan forandre livet sitt bare ved å endre holdninger i sinnet.»

Pionerer som Emile Cou, grunnleggeren av selvhypnose, Abraham Maslow og hans selvaktualiseringsteori og Albert Ellis med sin Rational Emotive Behavior Therapy legger an en ny tone innenfor psykologi. Istedenfor å spørre «Hva er galt? Hva er årsaken til psykisk lidelse?” spurte man: ”Hva kan vi gjøre? Hva skaper glede og trivsel?” Dette var også en av Willam James sine sterke sider. Han var praktisk orientert og løsningsfokusert, og innenfor filosofi står han som opphavsmann til en retning som kalles pragmatisme.  I dag blomstrer feltet som kalles positiv psykologi, og det skyldes i stor grad innsatsen til grunnlegger og nåværende president i American Psychological Association (APA), Martin Seligman.

 

Seligman forteller om to sentrale opplevelser som ga ham støtte og inspirasjon til et slags korstog for å skape endringer i psykologi som fagfelt. Den første opplevelsen involverer hans datter som en dag sa til Seligman: «Pappa, husker du før min femårs-fødselsdag? Fra den tiden jeg var mellom tre og fem år? Da var jeg ofte grinete. Jeg sutret hver dag. Da jeg ble fem år, bestemte jeg meg for å ikke være furten lenger. Det var det vanskeligste jeg noensinne har gjort. Og hvis jeg kan stoppe sutringen, kan vel du slutte å være så gretten.» (Seligman, Martin EP 2000, vår oversettelse).

 

På det tidspunktet skjønte Seligman at barneoppdragelse ikke handlet om å korrigere det som var galt (det hadde datteren gjort selv), men å identifisere og gi næring til barnets sterke sider.

 

Den andre opplevelsen Seligman snakker om er en ganske åpenbar, men interessant oppdagelse. Han innså plutselig at psykologers arbeid stort sett er fokusert på å forbedre folks fungering fra en dysfunksjonell til en funksjonell tilstand eller «fra minus fem til null.» (Wallis, Claudia 2005).

 

På sin første dag som president for APA spurte Seligman: «Hvilke forhold må legges til rette for at mennesker skal blomstre? Hvordan kommer vi fra null til pluss fem?» (Wallis, Claudia 2005, vår oversettelse). Seligman mente at psykologien var «halvferdig» og at psykisk helse ikke bare handler om fravær av psykiske lidelser, men i likeså stor grad bør handle om etablering av livskvalitet, livsgnist og overskudd.

 

I en poengtert uttalelse har Seligman sagt at The National Institute of Mental Health bør kalles The National Institute of Mental Illness. Opprettelsen av dette instituttet, sammen med etableringen av Veteran’s Administration etter andre verdenskrig, ga opphav til et dominerende fokus på patologi og lidelse innenfor psykologi. I følge Seligman er økonomien og finansielle krefter en av de viktigste årsakene til at psykologien har havnet i dette ”sykdomsperspektivet”. The National Institute of Mental Health ble hovedsakelig basert på en sykdomsmodell, og mange forskere innså at de kunne få finansiering dersom de behandlet psykisk helse som psykisk sykdom. Mange utøvere innen faget innså rett og slett at de kunne tjene til livets opphold gjennom behandling av sårede og traumatiserte veteraner.

 

Seligman beskriver hvordan psykologien som fagfelt fokuserte på menneskers passivitet. Man betraktet mennesker som ofre for ødelagte hjem, korrumperte verdier, politiske utnyttelse og forvirring, negative elementer som forsterket en forstyrret adferd og ikke minst en nevrologisk ubalanse i hjernen. Spørsmålene var «Hvordan kan vi lindre lidelse? Hvordan kan vi helbrede det som er ødelagt?”

 

Etter den første verdenskongressen i positiv psykologi bemerker David Cooperrider, opphavsmannen til det såkalte Anerkjennende Intervjuet (en utviklingsmetode som tar utgangspunkt i de ansattes, lederes og brukernes beste erfaringer og suksesshistorier) at mennesker i stor grad skaper sin egen tilværelse på bakgrunn av det perspektivet som inntas. «På sett og vis lever vi som mennesker i en verden som er konstruert av våre spørsmål.” (Strutzenberger 2009, vår oversettelse).

 

I boken Living the Wisdom of Tao: The Complete Tao Te Ching and Affirmations, hevder Wayne Dwyer at «dersom du endrer måten du betrakter tingene på, endrer de seg.» (Dwyer, Wayne, 2008, vår oversettelse).

 

Louise L. Hay sin filosofi baserer seg på den såkalte Loven om Tiltrekning eller Tankens Kraft. ”Alt er en tanke, og en tanke kan endres» er en av Louise L. Hays mest kjente grunnantakelser. På sett og vis fremsettes det en slags idealistisk overpsykologisering av tilværelsen, men den viktige innsikten er at våre tanker påvirker våre tilværelsesprosjekter på avgjørende måter. Dersom man fokuserer på underskuddet, gir man energi og kraft til knapphet og mangel. Dersom man tenker på seg selv som et offer for omstendighetene, frarøver man seg selv innflytelse i eget liv. En fersk studie av tidsskriftartikler i samfunnsfag og psykologi oppdaget at 98% av fagartiklene fokuserte på negative egenskaper hos mennesket som sinne, angst, depresjon og avhengighet, noe som betyr at det kun var 2% til overs for artikler med fokus på menneskets sterke sider. Seligman understreker at «Vårt budskap er å minne om at psykologien som fagfelt ikke bare dreier seg om studiet av patologi, svakhet og skade; det er også studiet av styrke og vitalitet. Behandling dreier seg ikke bare om å fikse det som er ødelagt, men også om å fostre det som er bra» (Seligman, Martin EP 2000, vår oversettelse).

 

Oppmerksomhet og et trenet øye på det som er bra gir makten tilbake til folket. Det antenner deres potensial isteden for å understreke deres begrensninger.

 

Positiv psykologi ønsker å identifisere de tingene som bidrar til velvære, håp og evolusjon, ikke bare for den enkelte, men også for samfunnet. Forebyggende helsearbeid er et ganske nytt paradigme som deler mye av sin filosofi med positiv psykologi. Det baserer seg nettopp på ideen om at det vil tjene oss best å oppfostre generasjoner av mennesker som befester sin helse og aktivt utvikler egenstyrke og trivsel i stedet for et fokus som utelukkende konsentrerer seg om å behandle lidelser og dysfunksjon etter at skaden allerede har skjedd.

 

Hva er så hovedinnsikten i positiv psykologi? Hva gjør oss lykkelige? Penger? Evig Ungdom? Godt vær? I henhold til Seligmans positive psykologi er det sannsynligvis ikke disse tingene som er utgangspunktet for lykke. Jobb eller sosial status, rikdom og til og med egen helse er sannsynligvis heller ikke det helt avgjørende for folks tilfredshet med livet. Tre sterke faktorer synes å være:

  • Aktivt engasjement for å få mer glede ut av livet. Her handler det om å ta vare på og oppsøke gledelige situasjoner, i motsetning til et liv som forvaltes som om det var et pliktløp.
  • Bli mer engasjert i det man driver med. Her handler det om å øke dybden i sin deltakelse i familie, jobb, hobbyer og så videre.
  • Finne nye veier og strategier som installerer mer mening i livet, ofte ved å tjene noe som er større enn oss selv. Jean Paul Sartre er én av mange eksistensfilosofer som mener at livet skal ha mening, men at det er den enkeltes ansvar å besørge mening i liv. På den måten er vi som mennesker dømt til å skape mening i eget liv.

Av disse tre hovedpunktene er det engasjement, særlig i sosial sammenheng, som synes å være den mest avgjørende og kraftfulle kilden til lykke. Å oppsøke eller tilstrebe glede er mindre viktig. Faktisk er glede egentlig ikke det riktige ordet.

 

Pleasure-seeking eller oppnåelse av glede og lystighet forbindes ofte med tilfredsstillelse av behov som sult, varme, fysisk kontakt og hvile. Men den typen glede, som er kraftigere og mer langvarig, er forbundet med den følelsen vi får når vi strekke oss litt lenger, vokser, utvikler oss og flytter grenser. En slik form for dyptgripende glede er et resultat av å utrette noe, bygge noe, eller engasjere seg i kontakt med noen. Selv om vi kanskje tror at det å ikke ha noen plikter eller være alene vil gi oss glede eller fred, er det som regel en grov feiltakelse. Mange ønsker seg bort fra jobb og bort fra det sosiale samspillet, hvorpå de ofte undersøker mulighet for økonomiske trygdeordninger, men dessverre er disse bestrebelsene veldig ofte et uttrykk for depresjon og mangel på livsglede, og lykkes man med en slik tilbaketrekning, risikerer man å forsterke problemet og ytterligere forringe livskvaliteten.

 

Gi det videre

En av de flotteste oppdagelsene til positiv psykologi og teorier om positiv tenkning er at lykke og optimisme viser seg å være smittsomt.

 

Et langsiktig studie gjennomført av forskere fra University of California og Harvard oppdaget at de kunne måle spredningen av lykke i et sosialt nettverk. Deres studie har fulgt over 5000 personer gjennom 20 år. På bakgrunn av et så omfattende materiale fant man ut at en persons glede påvirker folk både direkte og indirekte. Det betyr at lykke sprer seg ut i tre ledd, noe som impliserer en ganske kraftig effekt. Noe av det som virkelig er interessant ved denne studien, er oppdagelsen av hvor omfattende et sosialt nettverk kan være. Din glede og optimisme kan rett og slett forsterke gleden til en venn-av-en-venn-av-en-venn med 5,6%, noe som angivelig er mer gledelig enn for eksempel en pengebonus på jobb. På bakgrunn av denne innsikten har forskeren James Fowler begynt å smile til fremmede folk. Før han går hjem fra jobb tilstreber han dessuten et lekent humør slik at han kan spre glede til sine sønner. «Jeg ønsker ikke bare å gjøre mine sønner glade, men jeg kan potensielt sett også påvirke vennene til mine sønner på en positiv måte. Disse små ting jeg trodde jeg gjorde for meg selv viser seg å være for hundrevis av mennesker.» (Dahl, Melissa 2008, vår oversettelse).

 

Hvilke verktøy er egentlig best når det handler om å øke trivsel? 3 viktige ting her er å praktisere takknemlighet, praktisere altruisme og investere i sosiale sammenhenger:

  • Å telle gode tilbakemeldinger og små lykketreff i livet hjelper deg å fokusere på de positive tingene i livet, snarere enn på frustrasjonene. Denne tenkemåten øker dessuten potensialet for flere positive inntreff.
  • Gi til andre. Å praktisere tilfeldige handlinger av godhet kan gi livet en høyere mening, noe som også hjelper oss til å gjenkjenne vår positive makt og mulige innflytelse.
  • Et solid sosialt nettverk og gode relasjoner kan bidra til høyere grad av engasjement i livet, noe som videre påvirker livskvaliteten.

Psykolog Sonja Lyubomirsky har dette å si om lykke: «Hver dag må du fornye ditt engasjement. Forhåpentligvis vil noen av strategiene blir faste over tid og ikke representere en stor og tung innsats.»(Wallis, Claudia 2005, vår oversettelse).

 

Avslutningsvis siteres utdrag av filosof og forfatter Alfred D’Souzas tanker om livet og lykke:

“For a long time it seemed to me that life was about to begin, real life.  But, there was always some obstacle in the way, something to be gotten through first, some unfinished business, time still to be served or a debt to be paid.  Then life would begin. At last, it dawned on me, that these obstacles were my life. This perspective has helped me to see there is no way to happiness. Happiness is the way. So treasure every moment you have… and remember that time waits for no one… Happiness is a journey, not a destination.”  (Http://www.soulonline.org/bigquest/writings/february/hapiness.htm)

 

Kilder

Dahl, Melissa (2008): “Your happiness could be contagious.” Msnbc.com 

Diaz, Christina (2006-9) “Where Can We Date The Origin of Positive Thinking?” The Benefits of Positive Thinking

Duckworth, Angela Lee, Steen, Tracy A., Seligman, Martin E.P. (2006): “Positive Psychology in Clinical Practice.” University of Pennsylvania Library

Fowler, James H. & Christakis, Nicholas A. (2008): “Dynamic spread of happiness in a large social network: longitudinal analysis over 20 years in the Framingham Heart Study.” BMJ 

Hicks, Esther, Hicks, Jerry, (1979-2009): “Health, and the Law of Attraction, Money, and the Law of Attraction, The Universal Law of Attraction.” Excerpts from Money and the Law of Attraction and The Law of Attraction. Abraham-Hicks Publishing 

Myers, DG (2000): “The funds, friends and faith of happy people.” American Psychologist 

Ryan, RM, Deci, EL (2000): “Self-determination theory and the facilitation of intrinsic motivation, social development, and well being.” American Psychologist 

Salovey, P, Rothman, AJ, Detweiler, JB, Steward WT (2000): “Emotional states and physical health.” American Psychologist 

Seligman, Martin E. P., Csikszentmihalyi (2000): “Positive Psychology: An Introduction.” American Psychologist

Seligman, Martin E.P., Parks, Acacia C., Steen, Tracy (2004): “A balanced psychology and a full life.” The Royal Society

Seligman, Martin E.P. (1998): “Building human strength: psychology’s forgotten mission.” APA online

Seligman, Martin E.P. (2002): “Positive Psychology, Positive Prevention, and Positive Therapy.” Handbook of positive psychology

Seligman, Martin, E.P., Steen, Tracy A., Park, Nansook, Peterson, Christopher (2005): “Positive Psychology Progress: Empirical validation of interventions.” American Psychologist 

Strutzenberger, Michelle (2009): “Positive psychology movement revolutionizing society.” Axiom News

Taylor, SE, Kemeny, ME, Reed, GM, Bower, JE, Gruenwald, TL (2000): “Psychological resources, positive illusions and health.” American Psychologist 

Wallis, Claudia (2005): “The New Science of Happiness.” Time Inc.

  

Av Janne Risholm Liverød,
Sondre Risholm Liverød &
 Sumei Lee FitzGerald

 WebPsykologen.no

Bare enda et WordPress-nettsted