Terapi & schizofren forvirring

Daniel Paul SchreberFor å tenke på sin egen tankegang, må man på sett og vis ”ut av seg selv”. Det kalles refleksjon, metakognisjon, selvbevissthet eller introspeksjon, og det betraktes som en av de mest sofistikerte egenskapene ved menneskets åndsevner. Det er gjennom selvransakelse vi kan utvikle oss og forandre oss mentalt sett, og det er evnen til å ”se seg selv utenfra (og andre ”innenfra”) som ligger i kjernen av de fleste psykoterapeutiske terapiformer.

 

Når vi klarer å hvile som en observatør til vårt eget sinn i arbeid, kan vi også avsløre eventuelle feilkoblinger. Vi kan se hvordan negative tanker, ansporer vonde følelser som igjen påvirker vårt møte med livet. Blir man fortalt at man er utilstrekkelig av viktige personer gjennom oppveksten, kan dette bli en sannhet vi senere lever ut. Når vi ”ser innover i oss selv”, kan vi oppdage at vår lave selvtillit egentlig ikke representerer noen fullstendig sannhet, men snarere representerer noen negative opplevelser med andre mennesker fra tidligere tider. Alt du har opplevd har gjort deg til den du er i dag, og ved nærmere ettersyn kan vi ofte oppdage at måten vi tenker, føler og handler på er sterkt influert av våre erfaringer. Har vi gode erfaringer, pleier ikke dette å være noe problem, snarere tvert imot, men har vi mange vonde erfaringer bak oss, kan det hende at vårt eget mentale liv har blitt vår verste fiende. Da må vi avsløre erfaringsmessige feilkoblinger for å endre våre perspektiver, og det er det man gjerne holder på med i psykoterapi. Det vi kan se (identifisere) ved oss selv, enten det er tanker (kognitiv terapi), følelser (affektbevissthetsterapi), relasjonelle strategier (gruppeterapi) eller gamle vaner (dynamisk psykoterapi), stripper vi for muligheten til å styre livet vårt i negative retninger. Å være bevisst seg selv, er altså en vesentlig del av mental selvutvikling. Vi drøfter dette mer inngående i videoen under.

I ovenstående kan se det se ut som om mye selvbevissthet og ”selvinnsikt” er en slags garantist for god psykisk helse, men slik er det ikke alltid. Selv om selvbevissthet er noe man på sett og vis trener opp i terapi, finnes det muligens noen alvorige psykiske lidelser hvor hovedproblemet på sett og vis er ”for mye selvbevissthet”. Noe av problemet er at det kan oppstå en slags forvirrende fordobling (spalting) når man tenker på sine egne tanker. Hvem er jeg som tenker på meg og så videre…(!) I følgende skal vi undersøke selvbevissthetens forvirrende potensial i det schizofrene spekteret.

 

Selvbevissthet og tankeforstyrrelser

 

Når jeg er bevisst om en bil som kjører forbi på veien, foregår det ingen ”psykologisk fordobling” fordi bilen naturlig nok er noe annet enn meg. Når jeg derimot er bevisst om min egen bevissthet om bilen, skjer nettopp den omtalte fordoblingen. Bevisstheten er bevisst om seg selv, hvorpå den blir både subjektiv og objektiv på samme tid. Jeg er det subjektet som er bevisst om noe, og dette noe er min egen bevissthet (!) Hvem er man da? Til sist vil man som regel anta at man har sin personlighet forankret i det subjektet hvor opplevelsene har sitt utgangspunkt. Når innholdet i subjektets oppmerksomhet ikke er bilen på veien, men subjektets egen tankegang, risikerer man at denne tankegangen oppleves som fremmed eller tilhørende den ytre virkeligheten på lik linje med bilen. Dermed risikerer man opplevelser hvor hodet er fult av tanker som går av seg selv eller tenker høyt uten at man har noen innvirkning på disse, akkurat som man ikke har noen direkte innvirkning på bilen som kjører forbi. På denne måten kan man muligens forstå de tankeforstyrrelsene som dukker opp blant annet hos mennesker som lider av schizofreni.

 

På en annen side er det å tenke på sine egne tanker (i.e. metakognisjon) en egenskap som i de fleste tilfeller er psykologisk klokt og rimelig avansert. Denne evnen forbindes med refleksjon og evnen til moden overveielse. Jeg anerkjenner saktens at det å vende blikket innover og undersøke sin egen psykologiske fungering er en sofistikert manøver. En slik form for selvbevissthet er sannsynligvis en særegen markør for det å være menneske og en forutsetning for vår evne til å håndtere tilværelsesprosjektet på en reflektert og gjennomtenkt måte. Dog mener jeg at et innadvent fokus, altså å gjøre sitt eget mentale maskineri til gjenstand for iherdig grubling, på sikt kan medføre forkvaklede og forstyrrede opplevelser av egen identitet, og i verste fall rokke ved selvtillitens forankring i individets stilltiende og selvfølgelige fornemmelse for seg selv og sin person. Hvem er det som tenker mine tanker? Det er meg? Hvem er du? Dette er en komplisert form for forvirring, og jeg vil kun poengtere at jeg mener å spore den hos en del schizofrene pasienter.

 

Schrebers nervesykdom & ”tankekjør”

 

Det betyr at den schizofrene pasienten ikke nødvendigvis er gal eller undermål når det kommer til mentale evner, men snarere at disse personene bedriver en så ekstrem form for selvrefleksjon at de mister den naturlige følelsen av sammenheng. På begynnelsen av 1900-talet skrev Daniel Paul Schreber sine memoarer fra tre lange perioder som ”nervesyk”. Schreber var i utgangspunktet jurist og han besatt i en årrekke embetet som øverste dommer ved landsretten i Chemnitz. I 1884 ble han syk for første gang og fikk konstatert diagnosen schizofreni, eller ”Dementia Praecox” som lidelsen ble kalt da den første gang ble definert av Emil Kraepelin i 1896 (Olsen & Køppe, 1983, p. 245). Schrebers memoarer en fascinerende og interessant lesning på mange måter. Det er et høytravende og svært imponerende dokument som beskriver religion og metafysikk på en merkverdig, og tidvis troverdig, måte. Mitt poeng i denne sammenheng er at Schrebers introspektive tankevirksomhet førte til at hans egne tanker fikk en fremmed kvalitet hvorpå han i perioder mistet et naturlig herredøme over sin egen mentale virksomhet. I starten av sin omfattende bok uttrykker han dette fenomenet ganske eksplisitt, og han kaller det blant annet tanketvang.

 

Således optrådte indvirkningen allerede forholdsmessig tidligt i form at tænketvangen – et udtruk, som de indre stemmer selv har nævnt for mig, men som næppe vil være velkendt for andre mennesker, fordi hele fenomenet ligger uden for den menneskelige erfaring. Tænketvangens væsen består deri, at mennesket bliver nødsaget til uafladelig tænken, med andre ord: menneskets naturlige ret til fra tid til anden at forunde sine forstandsnerver den fornødne ro gennem ikke-tænken (således som det mest udpræget sker under søvnen) blev fra begyndelsen af nægtet mig…” (Schreber 1903, denne utg.,1992, p. 89).

 

Schreber var en skarpsindig og godt skolert person, men hans eksistensielle spekulasjoner og ustanselige analyser av sin egen rolle i livets ”mirakler”, skapte i siste ende en slags ”splittelse” i hans identitet (i.e. han var både den som reflekterte og den som ble reflektert over) og dermed avstedkom et symptombilde som i psykiatrien er forenelig med diagnosekategorien schizofreni.

 

Schreber sine memoarer anbefales på det varmeste, og er man interessert i denne besynderlige høyesterettsdommeren, kan man også se filmen som bygger på hans ”opptegnelser fra en nervesyk pasient” (Se traileren under).

Selvbevissthet som sykdom

 

Både den kjente russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij og den svenske forfatteren August Strindberg tenderte til å oppfatte menneskets evne til selvbevissthet som en sykdom. Strindberg led angivelig av paranoid schizofreni i perioder (Cullberg, denne utg. 1997), og sannsynligvis var det en inngående og selverfart analyse av risikoene ved selvbevissthetsprosjektet som henledet ham til å definere refleksjon som en sykdom. Selvbevissthet er sannsynligvis noe av det som kjennetegner vår særegenhet som mennesker, og en slik form for refleksjon er unektelig en avansert mental operasjon. Dog er det slik å desto mer avansert et fenomen er, desto større er faren for komplikasjoner. Forviklinger i selvbevisstheten er ofte en smertefull erfaring hvor livet forstyrres av skrekkinnvarslende stemmer og en følelse av å miste kontroll på sine egne tanker eller bli styrt av en fremmed instans utenfor seg selv. På den ene siden er det altså et fenomen som gir oss en følelse av identitet, sammenheng og fri vilje, mens på den andre siden kan det anstifte en forferdelig opplevelse av det motsatte. I de fleste psykologiske behandlingsforløp er det imidlertid slik at den terapeutiske målsetningen som regel er å øke selvbevisstheten, og det er som regel en fruktbar affære for de fleste. Dog vil en slik strategi muligens være direkte malplassert i forhold til noen symptombilder i det såkalte schizofrene spekteret, i alle fall hvis vi forstår det dit hen at en hyperaktiv selvbevissthet i utgangspunktet er årsaken til sykdommen.

 

Psykoterapiens vesen

 

I psykoterapi gjør man altså et bevisst forsøk på å reflektere over egne følelser og tanker. Av og til rammes man av kraftige følelser som setter all rasjonell tankegang ut av spill. Man risikerer å handle impulsivt i situasjoner hvor man egentlig burde tenkt seg om to ganger. Teknikken i psykoterapi er å trene opp selvbevissthet, eller evnen til å reflektere over disse overmannende emosjonelle responsene, slik at de mister litt av sin impulsive kraft. Man gjør sine egne følelser, destruktive tanker og uheldige responser om til refleksjonsobjekt, hvorpå man stiller seg utenfor seg selv og gjør en mer ”nøytral” vurdering av den pågjeldende situasjon. På sett og vis er det nettopp denne evnen (selvbevissthet) som skiller oss fra dyrene. Istedenfor å handle impulsivt på alle innskytelser, har vi evnen til å hemme disse impulsene og vurdere dem opp mot situasjonen. Psykologen Paul Eckam, som er en ledende forsker på psykologisk sunnhet, forteller at denne innsikten var det viktigste han lærte under sin utdannelse som psykoterapeut. Han husker at veilederen hans formulerte det slik: ”Dit mål for dine patienter er at øge tiden mellem impuls og handling. Hvis de kan udvide det tidsrum, vil det være en gevinst for dem.” (Eckman i: Goleman, 2003, p. 198).

 

”Psykisk fordobling”

 

Når bevisstheten er bevisst om seg selv, skjer det en fordobling. Dette ligner også på det man kaller metakognisjon, altså å tenke på sin egen tankegang. Hvis bevisstheten i for stor grad vender seg innover mot seg selv, risikerer man at fordoblingen blir så stor og fremmedgjørende av vi mister den spontane følelsen av sammenheng og identitet. Vi får en opplevelse av å være to personer, en som tenker, og en som blir tenkt på, og dette er en type splittelse som kan skape urovekkende forvirring i det menneskelige livsprosjektet. I neste omgang dukker det opp et nytt innadvendt og introspektivt spørsmål: hvem tenker på min tankegang? Da er man plutselig bevisst sin egen bevissthet som er bevisst seg selv, og dette tar potensielt sett aldri slutt. Sartre kaller det ”infinitiv regress”.

 

Flere artikler om Schizofreni

 

Schizofreno - kreativitet og antipsykiatriSchizofreni – kreativitet og antipsykiatri

Innenfor antipsykiatriske teorier har man ofte hatt en romantisk forståelse av schizofreni som en frigjøringsprosess fra samfunnets lenker.

 

 

 

Schizofreni og hjernenSchizofreni og hjernen

Noen forstår schizofreni i forhold til svangerskapskomplikasjoner, Kreaplin forstår lidelsen som en gryende demens og Kurt Goldstein sammenligner schizofreni med organisk hjerneskade.

 

 

 

SchizofreniPsykodynamiske perspektiver på Schizofreni

Noen teorier betrakter schizofreni som en regresjon til et nivå hvor individet ikke evner å skille mellom seg selv og omverdenen eller mellom drøm og virkelighet.

 

 

 

Kilder

 

Cullberg, Johan (1997). Skaparkriser: Strindbergs inferno och Dagermans. Natur och kultur.

Goleman, Daniel. (2003). Destruktive følelser – hvordan kan vi håndtere dem? En vitenskapelig dialog med Dalai Lama. Overatt til dansk av Leleur, Annette & Pedersen Frank Robert. Borgens Forlag, Danmark.

Olsen, Ole Andkjær, Køppe, Simo (1983): Freuds psykoanalyse. Gyldendalske Boghandel Nordisk Forlag A/S, København.

Schreber, Daniel Paul (1992): Utdrag av En nervesyg pasients memoarer. I: Freud, Sigmund (1992): Schreber – psykoanalytiske bemærkninger om et selvbiografisk tilfælde af paranoia (dementia paranoides). Utgitt av Olsen, Andkjær Ole & Køppe, Simo. Gyldendals Bogklubber, Danmark.

Schreber, Daniel Paul (2000): Memoirs of my nervous illness. Introduksjon av Dinnage, Rosemary. The New York Review of Books, USA.

 

Av Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

 

En tanke om “Terapi & schizofren forvirring”

  1. Jeg bruger gerne mine egne erfaringer til at koble på forståelsen af det andre gennemgår. I dag fortalte een om en grim oplevelse og jeg havde en erfaring, der betød, at jeg forstod hvordan det føltes.

    MEN problemet var, at jeg ikke selv taler med nogen om det, så jeg kom til – ud over at bruge det som empatierfaring – også at tage hul på mit eget.

    Det har været svært for mig efter, jeg var massivt presset; men jeg arbejder stadig på at genvinde min lytteevne og tage mig selv ud af situationen og kun bruge erfaringen – ikke genopleve følelsen.

    Den slags syn på sig selv, er meget vigtige i relationen til andre både professionelt og privat, fordi hvis man ikke er bevidst om det, så kan man ikke støtte andre.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>