En aktiv holdning til egen helse

Depresjon og medisiner
Depresjon og medisiner

I Norge har vi i dag 1,5 millioner innbyggere på trygd. Dette tallet inkluderer alderspensjonister, personer på arbeidsavklaringspenger, svangerskapspermisjon og ledige. Sverige og Nederland har klart å snu denne trenden, men Norge havnet nå på verdenstoppen både i andelen uføre og i sykefravær. Spesielt ser man en negativ utvikling i forhold til unge uføre, sier professor i trygdeøkonomi ved Universitetet i Bergen, Kjell Vaage til Fedrelandsvennen.

  

Det er sannsynligvis veldig mange faktorer som spiller inn i dette bilde, men tallene er dystre. Vi bor i et av verdens rikeste land, men likevel er mange av oss så ulykkelige eller syke at vi ikke makter å fungere i jobb. I denne artikkelen skal vi forsøke å unngå for mange spekulasjoner og fordømmelser, men isteden reflektere litt over vår holdning eller håndtering av egen sykdom.

 

 

Kropp og psyke

 

Det uløselige forholdet mellom kropp og psyke har vært kjent i uminnelige tider, men moderne vitenskap har hatt en tendens til å se kropp og sinn som to atskilte størrelser, og dermed inntatt en enten (psyke) eller (kropp) holdning. Vi er stadig mer tverrfaglig oppmerksom på at en slik dualisme er kunstig, men i praksis hender det at vi ignorerer sammenhengen mellom kropp og sinn. Forståelsen for at tro, holdning, tanke og følelse henger sammen og påvirker hele systemet fra fysisk til psykisk og vice versa, gjør at vi kan forholde oss mer aktive til vår egen helse. At vår innstilling til livet og sykdom har en helt reelt og fysisk påvirkningskraft, er på sett og vis en kurativ erkjennelse. Vi trenger ikke å være et passivt offer for sykdommens ubønnhørlige angrep, men snarere en aktiv aktør som kan påvirke vår livssituasjon i ulike retninger, både negativt og positivt.

 

La oss for eksempelets skyld se på et litt utradisjonelt attføringstiltak som har vist seg å være svært kurativt for mange ulike plager. Qigong er en metode fra kinesisk medisin som har fått mange mennesker tilbake i jobb. Spørsmålet er hvilke elementer som er spesielt kurative i denne metoden.

 

 

Qigong som medisin?

 

I Vest-Telemark og etter hvert i Stavanger og Vestfold tok NAV i bruk en 6000 år gammel metode som attføringstiltak. Qigong består av langsomme og ”grasiøse” bevegelser i kombinasjon med pusteøvelser og konsentrasjonstrening, noe som skal kultivere såkalte energibaner og bibringe en slags indre harmoni. I Vest-Telemark har prosjektet angivelig skrevet ut ni uføretrygdede eller langtidssykemeldte personer hvorav syv stykker er tilbake i jobb etter et opplegg hvor Qigong var et sentralt element i attføringsprosessen. Målgruppen var fortrinnsvis personer med muskel- og skjelettplager eller lettere psykiske lidelser. Gjennom historien har Qigong blitt utviklet og raffinert av de Buddhistiske, Tibetansk buddhistiske og Taoistiske skolene, samt av de medisinske utøvende og av de kampsportpraktiserende (martial arts) skolene. Hvorfor ser det ut til at denne teknikken fungerer?

 

Sannsynligvis dreier dette seg om at Qigong representerer en intervensjon hvor pasienten selv er ansvarlig aktør i behandlingsprosessen. I en mer biologisk sykdomsmodell ender pasienten ofte opp som passiv og avventende mottaker av medikamenter, mens innenfor en yogatradisjon kreves det foretaksomhet fra pasientens side. I forhold til hjernen og våre følelsesmessige styringssystemer, kan man si at pasienten stimuleres til en type handlekraftighet, noe som antakelig representerer en direkte motvekt til den ”psykologiske” holdningen som er preget av frykt og engstelig tiltaktrekning i møte med sykdom. Sykdom gjør oss lett nedstemte, engstelige og passive, og en slik holdning forverrer sannsynligvis tilstanden. Mange går i fellen hvor de blir et offer for sykdom. En stilltiende grunnholdning forteller at livet er noe som skjer med oss, og ikke noe vi kan påvirke. Når sykdom melder sin ankomst, forsøker vi å unnslippe med medisiner eller legge oss til og vente eller håpe på bedring. Når man føler smerte i kropp eller sjel, er det intuitivt riktig å holde seg i ro, men kanskje ikke kurativt.

 

 

Agent i eget liv

 

Dersom vi i møte med smerte og lidelse foreskrives en behandling hvor vi selv er den sentrale aktøren, kan det hende at resultatet blir overraskende bra. Når vi selv initierer og iverksetter et tiltak for bedring, stimuleres den delen av hjernen som befester vårt initiativ og livskraft. Vi stimulerer blant annet søke-systemet i hjernen som på sett og vis er det nevrologiske utgangspunktet for en utadvent og aktiv deltakelse i oss selv og livet. Det er med andre ord selve motsatsen til de emosjonelle systemene som aktiverer panikk, frykt og tilbaketrekning. Sannsynligvis vil terapeutiske tiltak som stimulerer mennesket til å være en aktiv agent i sin egen tilfriskningsprosess høste de beste resultatene. Når vi selv anstrenger oss for å skape positiv endring, er det noe vi eier for alltid, mens medisiner ofte er noe vi kjøper og effekten er dermed på lånt tid. Dette respresenterer på ingen måte en absolutt sannhet, men er skrevet med store ord for å tydeliggjøre at man i veldig mange sammenhenger kan skape store endringer i eget liv ved å endre innstilling.

 

 

Psykiske lidelser

 

I kontakt med moderat til alvorlige psykiske lidelser vil man som kliniker ofte sitte med en fornemmelse av at mye patologi nettopp handler om pasientens tilbaketrukne posisjon som en slags passiv passasjer i eget liv. Utrygghet og lav selvfølelse er to stikkord som danner et bakteppe hvor pasienten i liten grad tror på egne muligheter til å influere på egen helse og livsførsel. De blir ofte liggende i en slags skyttergrav og vente på at krigen skal gå over av seg selv, mens deres egne symptomer blir stadig verre. De hemmes i sin egen livsførsel, ofte som følge av uheldige erfaringsgeneralisering som skriver seg inn i den mentale biologien og blir førende for oppfattelsen av eget liv. Og på den måten blir deres posisjon stadig mer tilknappet.

 

Hvis det skal skje noen endring som gir litt pusterom og symptomlette, må den ”utrygge” verden der ute endre seg, og før det eventuelt skjer, må jeg, for sikkerhets skyld, opprettholde min beredskap.

 

Slik forsterkes et negativt mønster hvor personenes mentale kapital i hovedskap investeres i beredskapstiltak (frykt, panikk og tilbaketrekning), og behovet for medikamenter som døyver smertene i den indre kampen synes stadig mer maktpåliggende. Medisiner kan gi en midlertidig og helt nødvendig avlastning (og det kan medføre en hurtig symptomlette), men tilfriskning er i mange sammenhenger nødt til å involvere flere tiltak, og spesielt vårt eget initiativ.

 

 

Forandring i psykoterapi

 

Psykologien og psykoterapien forsøker å gi de kognitive systemene mer spillerom slik at de i større grad kan korrigere emosjonelle og affektive reaksjoner. Man forsøker å utlede negative automatiske mønster hos personen ved bruk av «fornuften» som en utforskningsagent i det psykiske univers. I psykoanalyse, og mye annen psykologisk behandling, er det i en viss forstand (grovt forenkelet) snakk om å gjøre det ubevisste bevisst. De emosjonelle styringssystemene utløser stereotypiske motoriske programmer, noe som forklarer hvorfor man i mye psykopatologi nettopp ser en gjentakelse av destruktive mønster. Freud kalte det ”gjentakelsestvang”, men gjennom en bevisstgjøring av denne atferden skulle man kunne avverge de problematiske gjentakelsene. I prefrontal cortex ligger det et vev, noen vil mene at det er selve sete for vår menneskelighet, som nettopp rommer funksjonene som evner å hemme eller undertykke automatiske reaksjoner. Gjennom psykoterapi, eller det man kan kalle en ”talekur”, er hensikten å implementere tanker og refleksjon mellom impuls og handling. For Freud handlet det om å avdekke det ubevisste materiale og legge det under Egoets fleksible kontroll (fri vilje), mens det i et parallelt nevrologisk perspektiv handler om å utvide preforntallappenes funksjonelle innflytelsessfære. Denne evnen er ikke noe en terapeut kan installere hos sin klient. Psykoterapi og psykologisk utvikling er en forandringsprosess som går ”innenfra og ut” og ikke ”utenfra og inn”. Man opplever kun forandring i terapien når man evner å etablere mot og styrke til å bevege seg i sitt indre landskap og åpne seg for nye måter å se seg selv og verden på.

 

Etter å ha jobbet i psykiatri en stund, virker det som om Bjørn Eidsvåg har fått en inngående erfaring som bekrefter at forandring er noe man kan få støtte til, men dypest sett noe man må initiere selv for en varig effekt. Det kommer tydelig til uttrykk i teksten ”Eg ser”:

 

Eg ser at du er trøtt,
men eg kan ikkje gå
alle skritta for deg.
Du må gå de sjøl.
Men eg ve gå de med deg.
Eg ve gå de med deg.

Eg ser du har det vondt,
men eg kan ikkje grina alle
tårene for deg.
Du må grina de sjøl,
men eg ve grina med deg.
Eg ve grina med deg

Eg ser du vil gi opp,
men eg kan ikkje leva
livet for deg.
Du må leva det sjøl.
Men eg ve leva med deg.
Eg ve leva med deg.

Eg ser at du er redd,
men eg kan ikkje gå i døden for deg.
Du må smaka han sjøl,
men eg gjør død til liv for deg,
eg gjør død til liv for deg.

 

 

Åpent spørsmål

 

I håpefull ånd vil jeg med forsiktighet påstå at mye lidelse og sykdom kan avhjelpes med indre styrke og psykologiske bestrebelser i kombinasjon med en følelse av ansvar og påvirkningskraft i eget liv. Motsatt kan en avventende, unnvikende eller ansvarsvegrende holdning til egen sykdom forverre og kronifisere sykdom eller plassere oss i en offerposisjon i møte med livets motbør.

 

Det underliggende spørsmålet er dernest hvordan et sykemeldt Norge forstår og forholder seg til sykdom. Kan det hende at en holdningsendring kan ta oss ned fra verdenstoppen i andel uføre og sykefravær?

 

Du finner relaterte artikler i kategorien Helsepsykologi.

 

 

Det er ikke mer synd på deg enn på andre

 

VisBildeServletDenne overskriften er tittelen på den relativt nye boken til psykiateren Ingvard Wilhelmsen. Vi anbefaler denne boken fordi den kanskje kan provosere oss til å ta litt mer ansvar i eget liv, eller bli sjef i eget liv, slik Wilhelmsen har anbefalt tidligere. Se denne linken.

 

Denne boken handler først og fremst om ansvar og et oppgjør med offerrollen:

 

Et offer forklarer sine problemer med ting som har skjedd i fortiden; man føler seg låst, og det er ingenting man kan gjøre med det. Andre må ta ansvaret. Da forfatteren i samtale med pasienten sa til henne: «Det er ikke er mer synd på deg enn andre», følte hun seg utrolig krenket. Til tross for dette tok hun etter en tid et gjennomgripende oppgjør med sine egne holdninger og sin atferd, blant annet offerrollen. Hovedproblemet i livet vårt er ikke det som skjer, men hvordan vi velger å forholde oss til det. Pasienten endret holdning til bekymring, verdens urettferdighet og livets usikkerhet, døden og fremtiden; og ikke minst tok hun ansvar for sine egne valg. Dette førte til en helt ny frihet i livet hennes, men også et nytt ansvar.

 

Boken har potensial til å provosere, men også til å vekke oss litt opp fra holdninger som plasserer oss på siden av livet eller som et offer for omstendighetene, snarere enn som aktive agenter i eget liv.

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

19 tanker om “En aktiv holdning til egen helse”

  1. Eller kan det ha noe med at vi skal behandles som forsøkskaniner i så mange år på medisiner,at til slutt er det ingen vei tilbake? Når en må kjempe i 30 år for å bli sett og hørt av doktormannen før han henviser til feks nevrolog, som veldig raskt ser brudd på skallen som igjen gir mange fysiske og psykiske utfordringer? Men…klart vi er bortskjemte noen av oss :)

  2. Jeg har tenkt en del over dette. Jeg har ingen tro på den hypotesen at vi er for passive. Tvert i mot, tror jeg. Ja, riktignok bor vi i verdens rikeste og beste land, men det å opprettholde og videreutvikle et såpass komplisert og moderne samfunn som vårt, det har også sin pris. Det at folk flest i årevis er i en arbeidssituasjon der de aldri kommer i havn med arbeidsoppgavene har sin pris. At det aldri settes av nok ressurser til å gjennomføre planer som legges. At man sjelden vet om målene egentlig nås, når det stadig vekk er omstillinger og nedskjæringer. Når man aldri vet om man egentlig gjør en god jobb. Når man jobber overtid, tar med jobben hjem, ofrer det man har av fritid for å forsøke å komme litt ned i bunkene…
    Jeg har mange, mange yrkesaktive år bak meg. Det jeg har væry med på de siste 20 årene skremmer meg. Hvor kommer denne holdningen fra om at ansatte skal tåle absolutt alt, at endring og omstilling ikke koster noe? Jeg har sett så mye trist på nært hold. Hvor er Arbeidstilsynet, lurer jeg på av og til. Man sjekker prosedyrer og interne retningslinjer, man sjekker aldri menneskene!

  3. Har kun lest ingressen, men likevel; liker meget dårlig denne type problemstillinger – oppfatter de som populistiske, og at de tar lite hensyn til høy, reell sysselsetning av begge kjønn, norsk arbeidsmoral, faktisk ytelse og effektivitet som skårer helt i verdenstoppen, klima, mørketid, en redusert eldreomsorg osvosvosv.

  4. Ein må syte for si eiga mentale helse,alt snakket om å vere positiv,gjer at me vert redde for det som kan vere negativt og trist.Balanse er eit nøkkel ord her. :)

  5. Synes som Hilde at dette er en veldig teoretisk holdning. Jeg ble tidlig uføretrygdet og gikk kanossaveien – - – . Rent mentalt/ kroppslig var jeg nedslitt og kunne knapt fungere. For å høyne livskvaliteten har jeg forsøkt det meste av alternative metoder, falsk positivitet, psykoterapi og trening. Jeg vet at alt er gjort og forsøkt. Det som hjelper er å finne en balanse – se verden som den er og akseptere følelser på godt og vondt. Da kan jeg fungere på laveste gir. Bare ved å vente på rødt lys reagerer nervesystemet mitt helt feil – og voldsomme smerter oppstår – for det oppfattes som flukt…

  6. Liker stort sett det som skrives i Webpsykologen veldig godt, men her blei det skivebom… Ihvertfall når det gjelder psykisk sykdom, føler jeg… Og kanskje kan ingen som ikke selv har opplevd psykisk sykdom noengang forstå det. Bare innledningen – med at vi må snu «trenden», antyder at det er populært og et VALG å havne i denne situasjonen. DET protesterer jeg mot! At vi havner på verdenstoppen, handler nok mer om statusjag, prestasjonsangst og mangel på f.eks. åndelige verdier. Jantelov og lite felleskapsfølelse og empati. Og mye ligger i arv og oppvekst også… Vi må ta ansvar selv. JA! Men er det ikke å ta ansvar å gjøre som jeg har gjort: oppsøke lege, mase på psykologtimer, gråte og krangle på NAV for å få hjelp til å komme videre, presse meg til å delta på diverse tiltak, trygle og be NAV om støtte til alternativ behandling og støtte til meditasjonskurs? (Som jeg jo ikke får..)Jeg ser HELE TIDEN etter løsninger for at andre skal bli fornøyd med meg! Bli den det forventes at jeg skal være… For jeg er tydeligvis ikke bra nok som person om jeg ikke klarer et «normalt» arbeidsliv. Og hva gjør dette med oss – det å hele tiden bli fortalt at man ikke er bra nok? At man må «fikses»… Men kun med offentlige godkjente metoder, og når de er utprøvd er man bare «vanskelig»… Og legg ikke skylda på oss pasienter for at vi kun blir utstyrt med piller! Det er den enkleste måten å prøve å få oss «friske» på. All annen behandling må vi vente på i månedsvis, og krangle oss til å få! Piller er forresten ingen garantert mirakelkur eller noe som gir oss «lykke»! Selve perioden man skal bli «utredet» og vurdert ender i å bli enda mer belastende for selvtilliten. Jeg havner igjen og igjen nede i depresjonen, ofte p.g.a. at jeg er så sliten av å prøve så hardt å være «bra nok»! Det å leve et liv i ro og harmoni med nervene nogenlunde under kontroll, er «luksus», om jeg gjør det på bekostning av å delta i arbeidslivet. Det er ikke mye helbredende å bli sett på som mindreverdig, og en «snylter» i samfunnet! En som er en del av en «TREND»????

  7. Som det påpekes i artikkelen er endring og bevegelse bare mulig hvis personen er med på det selv. Det forutsetter ansvar, medbestemmelse og deltakelse i eget liv. Men er det egentlig rom og mulighet for dette innenfor offentlige systemer som psykiatri og NAV? Er ikke dette systemer som med sine «ferdige oppskrifter» på hva som er det beste for den enkelte, skaper passive mottakere? Når mennesker ikke blir møtt med tillit til selv å vite hva de trenger, blir de etter min mening redusert og gjort til «offer». Sikkert i beste mening, men neppe særlig «helbredende».

  8. Desverre lever vi ikke i et samfunn som er skreddersydd etter våre fysiske eller psykiske behov… og religiøsitet tror jeg neppe fremmer god mental helse… all gurudyrkelse er fanatisme og det leder igjen til konflikter og igjen til større kriger… individet er unikt og godt er jo det, men slik samfunnet er lagt opp i dag så vil det alltid falle grupper utenfor… hvordan skal vi bli frie…og få like rettigheter? Hvorfor må vi fighte med nav og sosialsystemet i dette «idylliske og rike Norge»? mange venner av meg begynner å savne kommunismen, det er jo det som bl.a blir resultatet….

  9. Bra artikke, en av de beste hittil fra dere(og det har vært mange gode!). Ser frem til å lese ‘det er ikke mer synd på deg enn på andre’.

  10. Utgangspunktet her blir noe feil. Er det virkelig så mange syke som skulle tro når man leser i media. Tallet på 1,5 mill gjelder alle mennesker i Norge som mottar en ytelse fra Staten. Dvs barnebidrag, kontantstøtte, dagpenger, alderspensjon og syke som i det fleste tilfeller enten er på AAP (175 tusen) eller er varig ufør (300 tusen). Av gruppen varig ufør er det ca 75 tusen som gjerne ville tilbake i arbeidslivet hvis de klarte finne seg en tilrettelagt arbeidsplass. Problemet er ikke at det er for mange syke, men for mange ytelser. Det er derfor tallet er på 1,5 mill.

    Greit nok at man skal ta ansvar for egen helse, men når det kan ta flere år før riktig diagnose settes, eller man ender opp i en behandlingskø også på flere år, så går tiden fort. Det norske helsevesenet og NAV kunne her redusert ytelsene betraktelig hvis man ga riktig hjelp til rett tid til rett person.

  11. Det er mykje konkuranse og statusjag der det er «velstand». Vil tru at dette sliter. Stor misunnelse og mykje mobbing sliter også ut mennesker. Mange bedrifter går så det susar. Har alle like god innsikt og interesse i personalet sitt som foretningsinteresse? Kan dette ha ein sammenheng med det høge sjukefraværet? Godt arbeidsmiljø er det beste grunnlaget ein kan bidra med til sine ansatte. Har inntrykk av nedskjeringar og effektivitet utrekna på papir, virkar utmattande, skapar stress, forvirring og uro når det skal fungere i praksis. Sjå etter om dei sjukemeldte har det godt og trygt på arbeidsplassane sine før det blir kalla for passive. Spør etter kva som gjer til, at dei virkar passive.

  12. Kanskje må vi først stille spørsmålet; Når startet denne «trenden? » Har det skjedd over et kort eller langt tidsperspektiv? Kan det være noe i samfunnsutviklingen som ikke harmonerer med menneskets primære behov? Hva er årsaken til at 1 av 3 nordmenn har høyt BT f.eks. ? At vi sliter med søvnforstyrrelser? At halvparten av de unge ramler utenfor skolesystemet? Alkohol og annen rus? Hva med kosthold, mosjon, søvn og det sosiale som jo alle er primære behov hos mennesket?! Jeg tror ikke dette er snakk om menneskets holdning alene, men heller et resultat av ei hastig samfunnsutvikling med dertil manglende konsekvensutredning, det har gått for raskt i svingene. Krav krav krav, må må må, som slettes ikke tar hensyn til det som kanskje betyr mest for oss alle, nemlig menneskets behov for trygghet, harmoni, anerkjennelse og mestring. Alt blir plikt og et jag istedet for balanse mellom plikt og de lystbetonte adspredelser. Når vi må lære oss å puste på nytt, etter å være født som kyndige på området, skjønner vi at mye må være galt i måten vi lever på… Kanskje er det ei holdningsendring som må til, men tror det først og fremst er i måten vi ser på de syke og uføretrygdede og måten disse blir omtalt og møtt på. Her tror jeg det er mye som kan og bør gjøres på en langt annen måte..! Ikke rart at selvfølelsen til de som slit blir frynset.. Mobbing er vel alle enig om skal vekk og ikke minst at vi voksne er barnas rollemodeller i så måte, men det foregår faktisk mobbing på høyt plan i samfunnet vårt og det fører iallefall ikke til at den negative «trenden» snur?! Bare for å unngå misforståelser, jeg snakker ikke om art. her, den er god, men om samfunnet generelt!

  13. Den trenden jeg har sett i samfunnet, er mer rettet mot legene. Hvor legene har fått for seg at enhver fysisk plage er begrunnet i det psykiske. En enkel forklaring slik at de slipper å undersøke det fysiske. Veldig veldig slitsomt å vise til konkrete unormale fysiske symptomer, og bare få beskjed om å gå til psykolog osv. Når en selv vet at en ikke er deprimert, så blir det veldig slitsomt når legene på alle vis vil ha deg til å være det, slik at de slipper å ta fysiske prøver og heller kan kaste en videre som en ball i systemet til psykolog, som sitter å jatter med. Hva skal en hos en psykolog om man plages av aftøse kroniske sår i mer enn 50% av tiden, og har hatt dette konstant i mer enn 10år. Jeg har gitt opp norsk helsesystem. Jeg ordner selv opp i mine problemer, men så har vi staten igjen som skal ha alle voksne mennesker i bleier. Medisiner kan jeg ikke få ut uten en av disse vrange legene. Og medisiner som på ingen måte skader andre, ikke er narkotiske osv, er på resept. Om man forfalsker en slik resept, så blir en tatt av politi og må betale bot eller fengsel, kun fordi man ønsker å bestemme over sin egen kropp….særdeles slitsomt dette helsevesenet. Men det viktigste poenget, det ER SVÆRT VIKTIG å skille mellom fysikk og psyke, men SAMTIDIG ha logikken til å se i hvilke tilfeller det kan være en sammenheng.

  14. Hvorfor er det viktig å skille mellom psyke og soma? Rangerer det ene høyere enn det andre, og er det overhodet mulig eller nødvendig å finne en skillelinje? HVorfor kan vi ikke tenke på oss selv som et hele? PSOMA – et helt menneske ♥

  15. Jeg mener vi må se på mennesket som en helhet og ikke stykkevis og delt! Miljøet rundt og det gjensidige samspillet har også betydning for livskvaliteten! Som alt henger sammen ellers i skaperverket, hvor hver minste mikroorganisme har sin viktige misjon og skaper en livsviktig balanse gjelder det samme for hvert enkelt menneske. Mangler vi f.eks. et vitamin, vil resten av kroppen preges neg. av dette!

  16. Det var nok tenkt samarbeid, på vår «moderjord». Pengar har ein tendens til å splitte og motarbeide det gode liv. Over tid fører dette til sykdom.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>