Bak den flotte fasaden på facebook

FakebookNoen bygger opp et sosialt selv som stråler mot verden. Klær, sminke, trening, kosthold, mote og populærkultur blir en slags fasade. Mange fronter sitt perfekte «Selv» i sosiale medier og annonserer sin beundringsverdige tilværelse på Facebook flere ganger om dagen. For noen skjuler imidlertid den flotte fasaden en indre smerte. I denne artikkelen skal vi møte Siri. Hun er tilsynelatende vital og strålende, men under overflaten føler hun seg tom og utilfreds. Ved hjelp av psykologiske teorier skal vi forsøke å trenge inn i Siris vanskeligheter. Samtidig skal vi se hvordan Siri kan utvikle seg på en positiv måte ved hjelp av innsikt og egenterapi.

 

Siri og den sosiale fasaden

 

Siri ønsker at folk skal legge merke til henne. Hun elsker andres beundrende blikk. Hun bruker mye tid på hårpleie og innkjøp at moteriktige klær. På fest ler hun høyt og hjertelig. Hun er smilende, og man legger merke til Siri når hun kommer inn i rommet. Når hun er alene, har hun tidvis en ubehagelig følelse eller uro, men det går over når hun oppdaterer profilen sin på Facebook. En studie fra Sverige har antydet at kvinner bruker i gjennomsnitt 81 minutter på sosiale medier hver dag, men Siri ligger over dette gjennomsnittet. Mange «likes» pgir en god følelse, men innerst inne føler Siri seg likevel tom og trist.

 

Hvordan kan vi forstå Siris strålende ytre, hennes beundringsverdige facebookprofil, i forhold til hennes indre tomhet? Vi kan se til Vestens psykologiske teorier for å søke svar på denne ”dobbeltheten”. I en slik kontekst vil man antakelig konkludere med at Siris fasade er en kompenserende strategi for å dempe indre ubehag, og det hele skriver seg i bunn og grunnfra en vaklende selvfølelse.

 

Dersom vi ser til psykologien forankret i Østlige visdomstradisjoner, vil vi få en litt annen (men lignende) innfallsvinkel til problemene. Her vil man si at problemene til Siri dypest sett handler om at hun identifiserer seg med et ego i underskudd. Istedenfor å ”se innover” og finne ro i seg selv, forsøker hun å perfeksjonere det ytre i håp om å føle seg bedre. Slik forankrer hun egenverdi i ytre og forgjengelige faktorer, noe som ofte blir et sårbart og feilslått livsprosjekt. Noen er avhengige av piller og alkohol for å dempe psykologisk ubehag, mens Siri har blitt avhengig av «likes» på facebook og antall følgere på Twitter.

 

I samtale med Siri får man et visst inntrykk av hvem hun er på bakgrunn av hennes selvbeskrivelse. Siri vil sannsynligvis beskrive seg selv som eventyrlysten, levende, vital og sosial. I samtale med Siri er det hennes ”sosiale Selv” vi møter, og det er sannsynligvis få som vet hva som rører seg under overflaten.

 

Det neste spørsmålet er hvor Siris selvbeskrivende ord egentlig kommer fra. Hva refererer de til og hvordan begrunnes de? Er vi født med et bestemt sett av adjektiver som beskriver oss? Ofte er det slik at våre omgivelser dikterer mye av måten vi ser oss selv på. Samtidig er det slik at omgivelsene legger føringer for hvordan vi helst ønsker å bli beskrevet. Når vi beskriver oss selv, er det sånn sett ikke ”oss selv” vi beskriver, men snarere en sosial konstruksjon basert på en rekke psykososiale faktorer. Dette mentalt konstruerte bilde av oss selv er ofte det vi kaller for ego. Gjennom sosiale medier har mennesket fått en mulighet til å konstruere og rekonstruere seg selv hele tiden. Det er mulig å få bekrefgtelse og anerkjennelse fra andre, noe som kan virke velgjørende på en vaklende selvfølelse, men sannsynligvis er «likes» en dårlig medisin for problemer som skriver seg fra et slags «underskudd i Ego». Det kan kanskje fungere på samme måte som smertestillende medisiner, men man kan bli avhengig av det og gradvis må man ha mer for å få den tiltrengte effekten.

 

Siri tilslører sin underliggende følelse av usikkerhet ved å identifisere seg med populærkultur, mote og en facebookprofil som stråler vellykkethet. Følelsen av tomhet blir borte i skyggen av et glinsende selvbilde. Forskjellen mellom den indre følelsen av tristhet og den ytre fasaden blir stor, og det er anstrengende å fremstå på en måte som man egentlig ikke finner belegg for dersom man virkelig kjenner etter.

 

Siri i et psykologisk perspektiv

 

Det er ingen tvil om at vestlig orientert psykologi har mye å bidra med i forståelsen av Siri. Våre tradisjonelle psykologiske teorier vil på ulike måter forsøke å kartlegge de mentale mønstrene som styrer måten vi tenker, føler og handler på. Man vil synliggjøre de negative mønstrene, løfte de underliggende følelsene opp til overflaten og utforske dybden i Siris ”mentale bibliotek”. Kanskje oppdager hun hvilke standarder hun forsøker å leve opp til, og hvordan disse krever mer enn hun kan gi. Kanskje ser hun at negative følelser undergraves av en smilende fasade, og at denne strategien fører til et slags «falskt livsprosjekt» hvor hun ikke er tro mot seg selv. I tillegg til å kartlegge og synliggjøre de negative mønstrene, vil man også forsøke å forstå deres opphav. Hvorfor har man begynt å definere seg selv som utadvent, positiv og vital, når sannheten er langt mer kompleks og nyansert enn som så? Har Siri vokst opp i et miljø som ikke hadde rom for det som er trist, skremmende, vanskelig og utfordrende?  Kanskje hun til og med vokste opp i en familie eller et miljø som var opptatt av å opprhettholde en «flott fasade» i frykt for misbilligelse og baksnakking fra andre?  

 

Siri i psykoterapi

 

Dersom Siri skal gå i psykoterapi, slik det gjerne praktiseres i vår del av verden, blir det en prosess hvor hun må gå inn i seg selv med et granskende blikk. Terapi handler om å innta rollen som detektiv i eget sinn. Man undersøker sinnets automatiske bevegelser, årsaker og virkninger mellom fortid, nåtid og fremtid, og man ser på erfaringer som har skapt feiljusteringer i tanker og følelser. Poenget er at alt det vi kan oppdage i oss selv, kan vi definere og gi et språk. Når vi har satt ord på vanskelige følelser og identifisert uheldige tankemønster, vil bevisstheten om disse kunne dempe den destruktive innflytelsen. Vanskelige følelser som vi ikke har gitt et språk, blir ofte til symptomer.

 

I en slik terapeutisk prosess vil Siri innse at hun høster andres oppmerksomhet, men at hun ikke blir tatt seriøst. Hennes selvbeskrivelse som munter, frisk og trendy bekjemper de negative følelsene som truer i periferien av hennes bevissthet, men de flatterende adjektivene, eller mange «likes», hjelper henne ikke til å ta sunne veivalg. Siri spiser minimalt for å beholde en slank figur. Mange av diettene er et sjansespill med egen helse som innsats.

 

Flere av våre mer klinisk orienterte teorier er opptatt av å hjelpe mennesker til å forstå sine følelser, reaksjoner og eventuelle negative selvdefinisjoner med bakgrunn i personens liv og erfaring. Hos Siri er symptomene knyttet til kropp, utseende og ”sosiale drakamper” om status og oppmerksomhet. Hun har tapt seg selv i et overfladisk fokus for å unngå å kjenne på den indre smerten eller møte tomheten som truer med meningsløshet og depresjon. Hun kan fortsette å flykte fra sitt indre ved å tviholde på spiseregimer, nye hudkremer og overdreven trening for å vise verden en flat mage på facebook, men man kan ikke løpe fra seg selv for alltid, og det er den viktigste beskjeden Siri får i terapi. Hun må stoppe opp, kjenne etter og ta hensyn til sitt indre emosjonelle kompass når hun manøvrerer rundt i livet. Dette kan bli en svært krevende prosess, ettersom Siri i lang tid har unngått å kjenne etter på egne følelser og behov. Når man ikke ser ”innover i seg selv på lang tid”, risikerer man å miste seg selv, og da er følelsen som regel ikke noe annet enn tomhet. Samtidig er det slik med de fleste avhengigheter at man må gjøre en målrettet innsats for å slutte. I tillegg til å «møte seg selv» i en form for egenutvikling eller terapi, er det sannsynlig at Siri må ha klare restriksjoner i forhold til tiden hun bruker på sosiale medier. Siri går på sett og vis glipp av livet og de gode øyeblikkene fordi hun er opptatt med å publisere dem på Instagram.  

 

Selvinnsikt i kombinasjon med atferdsendring kan være svært hjelpsomme på mange måter. Selvinnsikt kan styrke vår identitet og vår indre trygghet. Det kan videre hjelpe oss å ta sunnere avgjørelser i livet. Det kan også anspore til mer refleksjon før vi handler, slik at vi unngår å handle impulsivt og uklokt. Noen terapeutiske retninger ser på personens symptomer og plager i forhold til tidlige erfaringer, mens andre fokuserer mest på aktuelle tankemønstre som hindrer personlig vekst. Noen terapeutiske retninger forsøker å bytte ut negative selvdefinisjoner med positive. Det kalles av og til for affirmasjoner, og det fungerer som et slags positivt mantra man skal gjenta for seg selv. Hensikten er å redefinere sin selvforståelse ved å avsløre negativt tankegods og samtidig kontre negative tanker med langt mer oppbyggelige selvbeskrivelser. På sikt kan man leve mer autentisk, tåle følelser og akseptere feil og livets realiteter, og dermed blir behovet for å konstruere en stråelende fasade mindre. Man kan våge å være mer åpen og «gjennomsiktig» fordi man ikke lenger er like «avhengig» av andres beundring for å føle seg vel. Og til syvende og sist er det sannsynligvis denne formen for åpenhet folk beundrer mest av alt.

 

For Siri vil det også være viktig å stoppe opp. Hun kan ikke lenger flykte ved å konstruere en sosial, pen og flink representant for seg selv. Hun må våge å være mer i kontakt med andre følelser for å bli ”hel”.

 

Det man gjerne kaller en dynamisk form for psykoterapi, er spesielt opptatt av forholdet mellom våre tidligere erfaringer og vår nåtidige følelser og tanker om oss selv. Man tenker at våre oppvekstvilkår er avgjørende for dannelsen av vårt eget selvbilde. Kort sagt må man bli elsket av andre for å elske seg selv.

 

Siris ubevisste negative leveregler

 

Young og Klosko er to teoretikere som snakker om såkalte negative leveregler. Levergler er mønstre som etablerer seg tidlig i livet og senere styrer måten vi tenker, føler og handler på, men vi er som regel ikke klar over at vi er styrt av ubevisste mønstre. I terapi med Siri vil man gjerne forsøke å finne ut om hun hemmes av et slikt negativt mønster, og med hennes symptomer og utfordringer, er det sannsynlig at hun lider av noe man kan kalle for ”Overdrevent kritisk og alt for strenge standarder”. Et slikt ubevisst livsmønster har sitt opphav i tidligere erfaringer, og det kan skape et helt spekter av negative følelser. Man kan føle seg konstant frustrert og irritert over seg selv for ikke å oppnå egne forventninger. Man kan føle seg kronisk sint, og man føler som regel en sterk grad av engstelse. Ofte er tiden et sentralt omdreiningspunkt for angsten. Ofte kan man bli deprimert over hvor hardt livet er, og den grufulle følelsen av tomhet i det man har oppnådd. Man er vant til å ta vare på seg selv, noe som kan gjøre den vanskelig å motta hjelp fra andre. Behovet for kontroll kan hemme en i å dele eller vise de sårbare sidene. For Siris del utspiller dette seg i forhold til utseende og eksponering i sosiale medier. Hennes frustrasjoner knytter seg til kropp og stadig misnøye med hvordan hun ser ut. Hun streber etter å fremstå så stråelende og flott som over hodet mulig, og andres oppmerksomhet og «likes» gir et lite løft i hverdagen, men den gode følelsen kommer ikke som noe annet enn et lite blaff.

 

De som sliter med denne typen negativ leveregel kan spørre seg selv hvorfor man fortsetter å presse seg selv på denne måten, men istedenfor å ta det rolig, øker man hastigheten og tar på seg mer ansvar. Ofte tror man at noe av det man gjør endelig skal gi tilfredsstillelse, men man ser da ikke at tilnærmingsmåten til det hele på sett og vis gjør det umulig å oppleve sann tilfredsstillelse. Man kjemper egentlig en kamp om å føle seg tilfreds og verdifull, men hver gang man oppnår noe, uteblir den følelsene man jakter etter. Problemet er at man gjentar sin barndom. Man jakter på andres eller foreldrenes anerkjennelse for å føle seg vel, men nå er man selv voksen, og berømmelsen uteblir. Man høster ingen lykke av prestasjonene, og ofte reagerer man ved å sette seg nye og enda høyere mål. Til slutt besmittes alt man gjør med den tunge opplevelsen av press. Presset fostrer irritasjon, irritasjon og sinne truer din selvkontroll. Tidvis kan tanken om den ultimate aggressive handling promoteres som eneste utvei; nemlig å skade seg selv i frustrasjon. Da personer i denne kategorien aldri klarer å hvile i en prestasjon eller høste lykke i sine gjøremål, oppleves etter hvert ting som meningsløst. Disse menneskene presterer dermed enten på topp, eller så gir de helt opp. Noen blir simpelthen utbrente og havner i noe som minner om apati og depresjon. Dersom jeg ikke kan prestere på topp, er det ikke noe vits i å gjøre noe som helst. Det er enten eller.

 

fakebook2Noen kaller dette for «flink pike-syndrom». Det kan også hende at sosiel medier er med på å forsterke slike destruktive mønster. Det viser seg at mennesker med lav inntekt og utdannelse bruker mest tid på facebook. Mye tid på facebook assosieres også til underliggende problemer i forhold til selvfølelse og selvtillit i enkelte studier. Trolig kan problmene forsterke seg i det man hele tiden sammenligner seg med andre. Folk legger gjerne ut bilder av seg selv når de er glade, dermed skapes det en illusjon av lykke ettersom man ikke ser personene i det virkelige liv når de ikke er glade. I mange av de Østlige visdomstradisjonene blir sammenligning sett på som en av menneskets verste «demoner». Når vi hele tiden eksponeres for andres «perfekte liv», blir kravene til oss selv kanskje ennå mer forsterket og «forstyrret». Vi føler oss lettere mislykket og behovet for å fremstå som «bedre enn det vi er» eskalerer. Med andre ord kan det hende at sosiale medier er med på å skape en «perfeksjonskultur» som øker avstanden mellom vår «sosiale fasade» og sånn vi «egentlig er». Birvirkningene er på kort sikt psykiske spenninger og sosiale anstrengelser, og på lang sikt er det mer dyptgripende og eksistensielle problemer som møter oss.   

 

 

Denne typen negative livsmønster, som minner om det man på folkemunne kaller flink pike-syndrom, er ofte noe som styrer måten vi tenker, føler og handler på uten at vi egentlig er bevisst hva som foregår. Terapi handler derfor om å bli mer bevisst, og her kan teorien om negative leveregler være til god hjelp. Er du selv i interessert i å finne ut om du hindres i å nå dine innerste mål på grunn av negative livsmønster, kan du ta vår ”personlighetstest” og derfra få hjelp til å trenge dypere inn i problemenes kjerne.

 

I videoen under snakker psykologspesialist Sondre Risholm Liverød mer om hvordan noen utvikler negative livsmønster som krever at de presterer topp for å føle seg verdifulle. Det er snakk om livsmønster hvor man hviler sin egen verdi i ytre faktorer som utseende, status og sosiale eller yrkesmessige evner, noe som kan føre til at livet fortoner seg som en lang kamp uten at man klarer å senke skuldrene.

Relaterte artikler

 

sosiale medier gjor oss dummeSosiale medier kan være farlig

Sosiale medier stimuleres hjernen på en måte som ansporer til avhengighet. I verste fall får vi informasjonbulimi og sluker kunnskap uten dybde og spyr det opp igjen i en prosess som gjør oss dummere.

 

 

 

sosiale medierAvhengig av sosiale medier

Er vi på vei til et samfunn hvor sosialisering medieres av teknologi? Vil kontakten mellom mennesker i den virkelige verden reduseres på grunn av sosiale medier? Er det i så fall en heldig utvikling?

 

 

 

InternettforbannelsenInternettforbannelsen

Internett gir nye muligheter og nye sykdommer. Noen mener at økende bruk av nett og sosiale medier gjør oss overfladiske, avhengige, ukonsentrerte, følelsesmessig avstumpede og hyperaktive.

 

 

 

perfeksjonisme og tvangPerfeksjonistisk og selvkritisk

Noen klarer ikke å nyte livet, men lever under en konstant følelse av press. Det er gjennom prestasjoner de føler seg verdifulle, og symptomene er tvang, perfeksjonisme og arbeidsnarkomani. Hva gjør man?

 

 

 

TvangsnevrotiskTvangsnevrotisk personlighet

Tvangsnevrotikeren forholder seg til fornuft og orden på bekostning av følelser og spontanitet. Behovet for kontroll kan gi problemer med å ta valg, sovne, ha sex og uttrykke sinne på en adekvat måte.

 

 

 

selvmord og livet som en kampNår livet blir en evig kamp

Noen mennesker knytter følelsen av egenverdi, indre fred og lykke opp mot prestasjoner. Da risikerer man at livet blir et pliktløp preget av et ustanselig press for å være god nok – På livets tredemølle uten pause.

 

 

 

Tankejor og indre uroTankekjør, giftige følelser & uro

Mange av tankene våre er automatiske og ofte repeterer de seg selv uten vår bevisste innflytelse. Det skaper mentalt støy og anstifter angst og depresjon i følge Eckhart Tolle.

 

 

 

Av Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Terapi & schizofren forvirring

Daniel Paul SchreberFor å tenke på sin egen tankegang, må man på sett og vis ”ut av seg selv”. Det kalles refleksjon, metakognisjon, selvbevissthet eller introspeksjon, og det betraktes som en av de mest sofistikerte egenskapene ved menneskets åndsevner. Det er gjennom selvransakelse vi kan utvikle oss og forandre oss mentalt sett, og det er evnen til å ”se seg selv utenfra (og andre ”innenfra”) som ligger i kjernen av de fleste psykoterapeutiske terapiformer.

 

Når vi klarer å hvile som en observatør til vårt eget sinn i arbeid, kan vi også avsløre eventuelle feilkoblinger. Vi kan se hvordan negative tanker, ansporer vonde følelser som igjen påvirker vårt møte med livet. Blir man fortalt at man er utilstrekkelig av viktige personer gjennom oppveksten, kan dette bli en sannhet vi senere lever ut. Når vi ”ser innover i oss selv”, kan vi oppdage at vår lave selvtillit egentlig ikke representerer noen fullstendig sannhet, men snarere representerer noen negative opplevelser med andre mennesker fra tidligere tider. Alt du har opplevd har gjort deg til den du er i dag, og ved nærmere ettersyn kan vi ofte oppdage at måten vi tenker, føler og handler på er sterkt influert av våre erfaringer. Har vi gode erfaringer, pleier ikke dette å være noe problem, snarere tvert imot, men har vi mange vonde erfaringer bak oss, kan det hende at vårt eget mentale liv har blitt vår verste fiende. Da må vi avsløre erfaringsmessige feilkoblinger for å endre våre perspektiver, og det er det man gjerne holder på med i psykoterapi. Det vi kan se (identifisere) ved oss selv, enten det er tanker (kognitiv terapi), følelser (affektbevissthetsterapi), relasjonelle strategier (gruppeterapi) eller gamle vaner (dynamisk psykoterapi), stripper vi for muligheten til å styre livet vårt i negative retninger. Å være bevisst seg selv, er altså en vesentlig del av mental selvutvikling. Vi drøfter dette mer inngående i videoen under.

I ovenstående kan se det se ut som om mye selvbevissthet og ”selvinnsikt” er en slags garantist for god psykisk helse, men slik er det ikke alltid. Selv om selvbevissthet er noe man på sett og vis trener opp i terapi, finnes det muligens noen alvorige psykiske lidelser hvor hovedproblemet på sett og vis er ”for mye selvbevissthet”. Noe av problemet er at det kan oppstå en slags forvirrende fordobling (spalting) når man tenker på sine egne tanker. Hvem er jeg som tenker på meg og så videre…(!) I følgende skal vi undersøke selvbevissthetens forvirrende potensial i det schizofrene spekteret.

 

Selvbevissthet og tankeforstyrrelser

 

Når jeg er bevisst om en bil som kjører forbi på veien, foregår det ingen ”psykologisk fordobling” fordi bilen naturlig nok er noe annet enn meg. Når jeg derimot er bevisst om min egen bevissthet om bilen, skjer nettopp den omtalte fordoblingen. Bevisstheten er bevisst om seg selv, hvorpå den blir både subjektiv og objektiv på samme tid. Jeg er det subjektet som er bevisst om noe, og dette noe er min egen bevissthet (!) Hvem er man da? Til sist vil man som regel anta at man har sin personlighet forankret i det subjektet hvor opplevelsene har sitt utgangspunkt. Når innholdet i subjektets oppmerksomhet ikke er bilen på veien, men subjektets egen tankegang, risikerer man at denne tankegangen oppleves som fremmed eller tilhørende den ytre virkeligheten på lik linje med bilen. Dermed risikerer man opplevelser hvor hodet er fult av tanker som går av seg selv eller tenker høyt uten at man har noen innvirkning på disse, akkurat som man ikke har noen direkte innvirkning på bilen som kjører forbi. På denne måten kan man muligens forstå de tankeforstyrrelsene som dukker opp blant annet hos mennesker som lider av schizofreni.

 

På en annen side er det å tenke på sine egne tanker (i.e. metakognisjon) en egenskap som i de fleste tilfeller er psykologisk klokt og rimelig avansert. Denne evnen forbindes med refleksjon og evnen til moden overveielse. Jeg anerkjenner saktens at det å vende blikket innover og undersøke sin egen psykologiske fungering er en sofistikert manøver. En slik form for selvbevissthet er sannsynligvis en særegen markør for det å være menneske og en forutsetning for vår evne til å håndtere tilværelsesprosjektet på en reflektert og gjennomtenkt måte. Dog mener jeg at et innadvent fokus, altså å gjøre sitt eget mentale maskineri til gjenstand for iherdig grubling, på sikt kan medføre forkvaklede og forstyrrede opplevelser av egen identitet, og i verste fall rokke ved selvtillitens forankring i individets stilltiende og selvfølgelige fornemmelse for seg selv og sin person. Hvem er det som tenker mine tanker? Det er meg? Hvem er du? Dette er en komplisert form for forvirring, og jeg vil kun poengtere at jeg mener å spore den hos en del schizofrene pasienter.

 

Schrebers nervesykdom & ”tankekjør”

 

Det betyr at den schizofrene pasienten ikke nødvendigvis er gal eller undermål når det kommer til mentale evner, men snarere at disse personene bedriver en så ekstrem form for selvrefleksjon at de mister den naturlige følelsen av sammenheng. På begynnelsen av 1900-talet skrev Daniel Paul Schreber sine memoarer fra tre lange perioder som ”nervesyk”. Schreber var i utgangspunktet jurist og han besatt i en årrekke embetet som øverste dommer ved landsretten i Chemnitz. I 1884 ble han syk for første gang og fikk konstatert diagnosen schizofreni, eller ”Dementia Praecox” som lidelsen ble kalt da den første gang ble definert av Emil Kraepelin i 1896 (Olsen & Køppe, 1983, p. 245). Schrebers memoarer en fascinerende og interessant lesning på mange måter. Det er et høytravende og svært imponerende dokument som beskriver religion og metafysikk på en merkverdig, og tidvis troverdig, måte. Mitt poeng i denne sammenheng er at Schrebers introspektive tankevirksomhet førte til at hans egne tanker fikk en fremmed kvalitet hvorpå han i perioder mistet et naturlig herredøme over sin egen mentale virksomhet. I starten av sin omfattende bok uttrykker han dette fenomenet ganske eksplisitt, og han kaller det blant annet tanketvang.

 

Således optrådte indvirkningen allerede forholdsmessig tidligt i form at tænketvangen – et udtruk, som de indre stemmer selv har nævnt for mig, men som næppe vil være velkendt for andre mennesker, fordi hele fenomenet ligger uden for den menneskelige erfaring. Tænketvangens væsen består deri, at mennesket bliver nødsaget til uafladelig tænken, med andre ord: menneskets naturlige ret til fra tid til anden at forunde sine forstandsnerver den fornødne ro gennem ikke-tænken (således som det mest udpræget sker under søvnen) blev fra begyndelsen af nægtet mig…” (Schreber 1903, denne utg.,1992, p. 89).

 

Schreber var en skarpsindig og godt skolert person, men hans eksistensielle spekulasjoner og ustanselige analyser av sin egen rolle i livets ”mirakler”, skapte i siste ende en slags ”splittelse” i hans identitet (i.e. han var både den som reflekterte og den som ble reflektert over) og dermed avstedkom et symptombilde som i psykiatrien er forenelig med diagnosekategorien schizofreni.

 

Schreber sine memoarer anbefales på det varmeste, og er man interessert i denne besynderlige høyesterettsdommeren, kan man også se filmen som bygger på hans ”opptegnelser fra en nervesyk pasient” (Se traileren under).

Selvbevissthet som sykdom

 

Både den kjente russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij og den svenske forfatteren August Strindberg tenderte til å oppfatte menneskets evne til selvbevissthet som en sykdom. Strindberg led angivelig av paranoid schizofreni i perioder (Cullberg, denne utg. 1997), og sannsynligvis var det en inngående og selverfart analyse av risikoene ved selvbevissthetsprosjektet som henledet ham til å definere refleksjon som en sykdom. Selvbevissthet er sannsynligvis noe av det som kjennetegner vår særegenhet som mennesker, og en slik form for refleksjon er unektelig en avansert mental operasjon. Dog er det slik å desto mer avansert et fenomen er, desto større er faren for komplikasjoner. Forviklinger i selvbevisstheten er ofte en smertefull erfaring hvor livet forstyrres av skrekkinnvarslende stemmer og en følelse av å miste kontroll på sine egne tanker eller bli styrt av en fremmed instans utenfor seg selv. På den ene siden er det altså et fenomen som gir oss en følelse av identitet, sammenheng og fri vilje, mens på den andre siden kan det anstifte en forferdelig opplevelse av det motsatte. I de fleste psykologiske behandlingsforløp er det imidlertid slik at den terapeutiske målsetningen som regel er å øke selvbevisstheten, og det er som regel en fruktbar affære for de fleste. Dog vil en slik strategi muligens være direkte malplassert i forhold til noen symptombilder i det såkalte schizofrene spekteret, i alle fall hvis vi forstår det dit hen at en hyperaktiv selvbevissthet i utgangspunktet er årsaken til sykdommen.

 

Psykoterapiens vesen

 

I psykoterapi gjør man altså et bevisst forsøk på å reflektere over egne følelser og tanker. Av og til rammes man av kraftige følelser som setter all rasjonell tankegang ut av spill. Man risikerer å handle impulsivt i situasjoner hvor man egentlig burde tenkt seg om to ganger. Teknikken i psykoterapi er å trene opp selvbevissthet, eller evnen til å reflektere over disse overmannende emosjonelle responsene, slik at de mister litt av sin impulsive kraft. Man gjør sine egne følelser, destruktive tanker og uheldige responser om til refleksjonsobjekt, hvorpå man stiller seg utenfor seg selv og gjør en mer ”nøytral” vurdering av den pågjeldende situasjon. På sett og vis er det nettopp denne evnen (selvbevissthet) som skiller oss fra dyrene. Istedenfor å handle impulsivt på alle innskytelser, har vi evnen til å hemme disse impulsene og vurdere dem opp mot situasjonen. Psykologen Paul Eckam, som er en ledende forsker på psykologisk sunnhet, forteller at denne innsikten var det viktigste han lærte under sin utdannelse som psykoterapeut. Han husker at veilederen hans formulerte det slik: ”Dit mål for dine patienter er at øge tiden mellem impuls og handling. Hvis de kan udvide det tidsrum, vil det være en gevinst for dem.” (Eckman i: Goleman, 2003, p. 198).

 

”Psykisk fordobling”

 

Når bevisstheten er bevisst om seg selv, skjer det en fordobling. Dette ligner også på det man kaller metakognisjon, altså å tenke på sin egen tankegang. Hvis bevisstheten i for stor grad vender seg innover mot seg selv, risikerer man at fordoblingen blir så stor og fremmedgjørende av vi mister den spontane følelsen av sammenheng og identitet. Vi får en opplevelse av å være to personer, en som tenker, og en som blir tenkt på, og dette er en type splittelse som kan skape urovekkende forvirring i det menneskelige livsprosjektet. I neste omgang dukker det opp et nytt innadvendt og introspektivt spørsmål: hvem tenker på min tankegang? Da er man plutselig bevisst sin egen bevissthet som er bevisst seg selv, og dette tar potensielt sett aldri slutt. Sartre kaller det ”infinitiv regress”.

 

Flere artikler om Schizofreni

 

Schizofreno - kreativitet og antipsykiatriSchizofreni – kreativitet og antipsykiatri

Innenfor antipsykiatriske teorier har man ofte hatt en romantisk forståelse av schizofreni som en frigjøringsprosess fra samfunnets lenker.

 

 

 

Schizofreni og hjernenSchizofreni og hjernen

Noen forstår schizofreni i forhold til svangerskapskomplikasjoner, Kreaplin forstår lidelsen som en gryende demens og Kurt Goldstein sammenligner schizofreni med organisk hjerneskade.

 

 

 

SchizofreniPsykodynamiske perspektiver på Schizofreni

Noen teorier betrakter schizofreni som en regresjon til et nivå hvor individet ikke evner å skille mellom seg selv og omverdenen eller mellom drøm og virkelighet.

 

 

 

Kilder

 

Cullberg, Johan (1997). Skaparkriser: Strindbergs inferno och Dagermans. Natur och kultur.

Goleman, Daniel. (2003). Destruktive følelser – hvordan kan vi håndtere dem? En vitenskapelig dialog med Dalai Lama. Overatt til dansk av Leleur, Annette & Pedersen Frank Robert. Borgens Forlag, Danmark.

Olsen, Ole Andkjær, Køppe, Simo (1983): Freuds psykoanalyse. Gyldendalske Boghandel Nordisk Forlag A/S, København.

Schreber, Daniel Paul (1992): Utdrag av En nervesyg pasients memoarer. I: Freud, Sigmund (1992): Schreber – psykoanalytiske bemærkninger om et selvbiografisk tilfælde af paranoia (dementia paranoides). Utgitt av Olsen, Andkjær Ole & Køppe, Simo. Gyldendals Bogklubber, Danmark.

Schreber, Daniel Paul (2000): Memoirs of my nervous illness. Introduksjon av Dinnage, Rosemary. The New York Review of Books, USA.

 

Av Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no