Slik jobber vi i gruppepsykoterapi

Terapi i gruppeI min hverdag som gruppepsykoterapeut, handler det om å våge og uttrykke seg spontant og dirkete i forhold til det som beveger seg i gruppa. Deretter handler det om å innta et slags observerende perspektiv på oss selv og våre reaksjoner. Hvorfor reagerte jeg akkurat slik? Hvilken identitet er det jeg forsvarer, hvilke følelser er så vanskelige å akseptere at jeg blir avvisende og spydig? Hva er det med den andres væremåte som trigger min frykt? Vi slipper oss løs og reagerer, og deretter reflekterer vi over våre reaksjoner. Vi snakker om hvordan vi opplever hverandre, og på den måten kan vi utvide bevisstheten om oss selv. Det handler om å forstå seg selv utenfra, og andre mennesker innenfra. Det er forskjellige virkelighetstuneller som møtes, kolliderer og deretter løfter sine perspektiver for å undersøke hvorfor de var på kollisjonskurs i utgangspunktet.

 

Dialektikk er et filosofisk begrep som legger vekt på hvordan motsetninger går opp i en høyere enhet. Når vi klarer dette i psykoterapi, blir vi romsligere, rausere og vi modnes som mennesker. I denne videoen gir jeg noen helt konkret eksempler på hvordan man arbeider i gruppepsykoterapi. Grovt sett handler det om å se seg selv utenfra, og andre mennesker innenfra, og det kan være en svært spennende prosess.
 

 
 

Relaterte artikler

 

Sondre R Liverod 2Min hverdag i gruppeterapi - Gruppeterapi er en prosess hvor man ser seg selv utenfra og andre innenfra – Vi lærer hverandre å kjenne på helt andre premisser enn i det sosiale livet. Personlig har det gjort meg mindre redd og mer glad i mennesker.

 

 

 

 

Gruppeterapi

Hva er gruppeterapi? - Her ser vi på myter om gruppeterapi, hvem kan gå i gruppeterapi, rammebetingelser i gruppepsykoterapi, bildeterapi, kroppsbevissthetsgruppe og terapeutens oppgave i gruppeterapi.

Selvutvikling & gruppepsykoterapi – Åtte mennesker møtes for første gang til selvutvikling og gruppeterapi. I et videoforedrag sier psykologen noe om hva selvutvikling og gruppeterapi innebærer. Hvordan utvikler vi oss og hva er terapi?

 

 

Av Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Fanget i egen virkelighetstunell

virkelighetstunellerJeg satt ved middagsbordet og stirret ut i luften. Min datter på fire år spurte hva jeg tenkte på, og jeg svarte at jeg tenkte på henne. Hun kikket spørrende på meg og lurte på om hun var inni hodet mitt. ”Ja, du er vel for så vidt det…” svarte jeg. Hun tenker seg om og innvender at det må være feil, for ”jeg er her ute.” Denne lille passiaren ved middagen forteller noe viktig om det å være menneske.

 

Fireåringens underfundige spørsmål minnet meg om boken Our knowledge of the external world (1914, denne ut. 1993) hvor Bertrand Russell reflekterer over forholdet mellom virkeligheten og våre mentale modeller av virkeligheten. I forlengelse av Russell kan man argumentere for at mennesket har to hoder(!) Vi har et fysisk hode som holder til i virkeligheten, og en modell av dette hodet som holder til i bevisstheten. Når vi står foran et speil for å pynte på hodet og gi det en sosialt akseptabel fasade, hender det at vi opplever modellen som flott og tiltrekkende, mens andre ganger opplever vi modellen som lite attraktiv og frastøtende. Det betyr ikke nødvendigvis at hodet i den virkelige verden har endret utseende, men at modellen i vårt eget hode forkludres av følelser og ”psykologiske stemninger” i vårt indre landskap. Men hva er forholdet mellom vår egen modell av virkeligheten og den egentlige virkeligheten? Nettopp det er det intrikate spørsmålet som har hjemsøkt vestens filosofi gjennom uminnelige tider.

 

Hjernen er en dirigent som setter sammen den innkommende informasjonen om den ytre virkeligheten til en indre modell av verden. Det betyr at vi lever i en ”ytre virkelighet” som vi lager bilder eller modeller av i vår ”indre opplevelsesverden”. Vi ser verden gjennom en bestemt linse, og våre perspektiver skjærer verden i et bestemt snitt. Vi tolker oss selv og våre omgivelser på bakgrunn av våre tidligere erfaringer, kulturelle føringer og våre tidligste relasjoner blir ofte en slags mal på hvordan vi omgås våre medmennesker senere i livet. Vonde erfaringer, kritikk, mobbing eller omsorgssvikt kan etablere et ”psykisk fortolkningsapparat” preget av frykt, usikkerhet, skepsis, vaktsomhet, negativitet, tilbaketrekning og generelt sett lav selvfølelse. Et slikt ”psykisk operativsystem” avstedkommer symptomer og frarøver oss muligheten til selvrealisering og positiv vekst.

 

Når den psykiske programvaren er skadet av snevre ideologier, fordervet tankegods, vonde erfaringer eller uheldige relasjoner, må vi først og fremst begynne å analysere vår egen programvare. Vi må slutte å gi våre livsperspektiver så mye autoritet over eget liv, og isteden begynne å se ”innover”. Vi må innse at våre perspektiver ikke forteller sannheten om oss selv og verden i en 1:1 relasjon. Vår psykiske programvare forandrer og styrer vår virkelighetsoppfattelse i bestemte retninger, og det er dette vi må avsløre. Istedenfor å forholde oss til innholdet i våre tanker, må vi se på hvordan vi tenker. Vi må gjøre våre tankemønstre, relasjonsmønstre og følelser om til objekt for vår egen analyse. I en slik prosess kan vi skape såpass mye ”avstand til oss selv” at vi makter å innta et romsligere perspektiv. Som psykoterapeut er det slik jeg forstår selvutvikling.

 

Det er ikke lett å installere ny programvare i sin egen hjerne, men det er heller ikke umulig. Å endre sine kjerneskript, grunnleggende leveregler, livsperspektiver, selvoppfattelse eller holdninger (avhengig av hva man vil kalle det), kan være en strevsom og utfordrende prosess. Poenget er at vi blir nødt til å forlate våre vante mønstre, og da befinner vi oss plutselig i en litt ukjent situasjon, og det kan være ganske angstprovoserende. Dermed er det lettere å beskytte sin virkelighet mot utfordrende innspill, men Søren Kierkegaard påpeker at vi må våge å miste fotfeste for ikke å miste oss selv. Som klinisk psykolog er det dette jeg jobber med til daglig.

 

I videoen under snakker jeg mer om psykisk helse og det jeg her kaller virkelighetstuneller. Kan vi endre oss selv ved å endre vår oppfattelse? Vi er hele tiden med på å konstruere våre egne virkelighetstunneler, og hva skjer når vi lever i en tunell som er alt for trang?

«Everyone sits in the prison of his own ideas. A human being is a part of the whole called by us «Universe,» a part limited in time and space. He experiences himself, his thoughts and feelings as something separated from the rest- a kind of optical delusion of his consciousness. This delusion is a kind of prison for us, restricting us to our personal desires and to affection for a few persons nearest to us. Our task must be to free ourselves from this prison by widening our circle of compassion to embrace all living creatures and the whole of nature in its beauty.» – Albert Einstein

 

Relaterte artikler

 

Hjernens operativsystemInn i psykens operativsystem

Når psykens operativsystem er skadet av vonde erfaringer, må vi begynne å analysere vår egen programvare. Istedenfor å forholde oss til innholdet i våre tanker, må vi se på hvordan vi tenker.

 

 

 

menneskets-psykeDestruktiv programvare i hjernen

Lars sin «psykiske programvare» forteller ham at han er mindreverdig og uinteressant. Han lever i pakt med sine destruktive følelser og tanker om selvmord uten å se at nye opplevelser farges av fortidens traumer.

 

 

 

vekst og selvutviklingHistorier som gir (selv)innsikt

”Hvem er jeg?” Et vanskelig og gåtefullt spørsmål. Noen historier gir en fornemmelse av dybden i oss selv, og noen historier rommer en innsikt som kan forandre vårt fokus, vår holdning og vårt liv. Les de selv!

 

 

 

selvrefleksjonLivreddende (selv)innsikt

Et dystert sinn på randen til selvmord får plutselig en livreddende innsikt: Du er ikke dine tanker, følelser og erfaringer. Du er ikke innholdet i livet ditt. Du er stedet hvor alt skjer. Du er bevissthet. Hva betyr egentlig det?

 

Kilde

 

Russell, Bertrand (1993). Our Knowledge of the External World: As a Field for Scientific Method in Philosophy. Routledge, reprint edition.

 

Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Min hverdag i gruppeterapi

Sondre R Liverod 2Jeg har mitt daglige virke i gruppeterapi. Gruppen har 8 deltakere og to terapeuter. Alle er der for å jobbe med seg selv og sine relasjoner til andre. Symptomene kan være alt fra depresjon, angst, personlighetsproblematikk, usikker identitet, lav selvfølelse og mye annet. Uansett hvilke plager man har, er det ofte i relasjon til andre at problemene kommer til overflaten. Poenget i gruppepsykoterapi er å skape en arena hvor man lærer å se seg selv utenfra og andre innenfra. Vi sitter i en ring uten bord, kaffe eller andre ”sosiale livbøyer”. Vi har ikke noe tema, men vi forsøker å snakke om hvordan vi opplever hverandre ”her-og-nå”.

 

I det sosiale livet er det mange koder og konvensjoner som regulerer samspillet mellom mennesker. Man er gjerne høflig, politisk korrekt og så videre, noe som betyr at man sjelden sier noe direkte om hvordan man egentlig opplever samspillet. Hvis jeg er på fest og snakker med en person som ikke følger med, eller ”ser gjennom meg” og virker uinteressert, vil det kanskje få meg til å føle meg liten og dum. På fest vil jeg ikke kommentere dette, men trekke meg unna den ubehagelige situasjonen med en taktfull unnskyldning. I gruppeterapi gjør vi det annerledes. I gruppeterapi blåser vi opp små fornemmelser for å se nøyere på dem (djevelen er i detaljene). Her ville jeg sagt noe om min opplevelse til den uinteresserte samtalepartneren: ”Når du ser forbi meg og ikke følger med på det jeg sier, får du meg til å føle meg uinteressant. Det rammer meg som et slags lodd på selvfølelsene og trekker meg ned. Hva er det egentlig du tenker?” Kanskje ville personen svare at han er så stresset og usikker i sosiale sammenhenger at han ikke klarer å følge med. Dermed ville min opplevelse endre seg fra å føle meg liten og dum til å ha medfølelse med den andre. Ofte misforstår eller feiltolker vi oss selv og andre i det sosiale landskapet, og de ”negative” misforståelsene spiller ofte på lag med dårlig selvtillit, depressive holdninger eller andre ”psykiske skylapper” som hindrer oss i å se et større perspektiv. I gruppeterapi forsøker vi å ha en totalt åpen og undersøkende holdning til hverandre. Jeg forteller de andre i gruppen hvordan jeg opplever dem, og de gjør det samme med meg. Målet er å utvide vår (selv)bevissthet og bli mer klar over hvordan vi påvirker andre, hvordan vi oppleves av andre (på godt og vondt) og ikke minst hvordan vi ofte feiltolker andres signaler i tide og utide.

 

Gruppeterapi blir et slags ”minisamfunn” hvor vi gjerne inntar de rollene vi typisk har i «livet utenfor». I gruppeterapi blir våre roller tematisert og undersøkt. Noen mennesker er flinke til å ønske nye medlemmer velkomne, rydde på plass stoler mellom gruppesesjoner og være empatiske og interesserte i andres utfordringer. Dette er gode egenskaper, men siden de går i behandling og selvutvikling, kan det også tenkes at den ”hensynsfulle pasienten” er fanget i et mønster som også har visse ulemper. Her kan det være at noen mennesker er opptatt av andres behov på bekostning av sine egne. Noen har vokst opp med mye ansvar og lite hjelp fra omgivelsene. Kanskje har de en identitet som forteller at de må stille seg bakerst i køen, ta hensyn til andre først og undergrave egne behov og preferanser. Kanskje har de levd på denne måten så lenge at de ikke engang vet hvilke følelser og behov de selv har. I gruppeterapi ser vi at de er hensynsfulle og oppmerksomme på andre, men at de sjelden klarer å snakke om seg selv og egne utfordringer. De er flinke til å gi støtte, men klarer ikke å ta imot. Det har ført dem inn i et mønster hvor de omgås mennesker som trenger noe av dem, og det ødelegger balansen i det mellommenneskelige regnskapet. De gir alltid mer enn de får, og sånn sett lever de på et underskudd som forsterker en lav selvfølelse, samtidig som det bygger seg opp en indre (ofte helt ubevisst) misnøye som de ikke evner å utrykke. Sinne og irritasjon holdes på avstand, noe som fører til både angst og depresjon. I gruppeterapi kan vi ofte se hvilke livsmønster som ligger til grunn for ulike symptomer. Vi oppdager den (over)hensynsfulle personen og ser at vedkommende mangler et uttrykk for egen irritasjon og selvhevdelse. Når disse kraftige følelsene hele tiden undertrykkes, mister de en sentral livskraft og blir deprimerte. Samtidig er det sannsynlig at følelsene hoper seg opp i det ubevisste og blir liggende som en indre trussel man gjerne kjenner som angst. I gruppeterapi identifiserer vi slike mellommenneskelige mønster og lager en plan for å skape endring. Den hensynsfulle personen må jobbe med å kjenne etter på egne behov og ta mer plass på egne vegne i gruppen. Ofte må de jobbe med sinne og irritasjon og forsøke å utrykke seg hver gang de merker et ørlite tegn til frustrasjon i forhold til de andre i gruppen.

 

Dette er bare ett av uendelige mange eksempler på livsmønster man forsøker å fange opp i gruppeterapi. Vi jobber i relasjonen til hverandre, og vi speiler hverandre uten hensyn til de sosiale reglene. Det er på sett og vis et litt skummelt prosjekt, men når vi klarer å lage en setting basert på respekt, trygghet og bærekraftige relasjoner, klarer vi også å gi hverandre mer autentiske tilbakemeldinger.

 

Gruppeterapi er en arena hvor man blir kjent med seg selv på en helt annen måte enn det man er vant til fra andre gruppesettinger. Noen kommer til vurderingssamtaler og sier at de har gode venner hvor de deler alt, og er derfor usikre på hvorfor de skal gå i gruppeterapi. Her vil jeg svare at vennskapsrelasjoner som oftest er helt annerledes enn terapeutiske relasjoner. Et vennskap forplikter på en helt annen måte, og man ønsker gjerne sine venner vel, noe som også begrenser oss til mer støttende og fortrøstningsfulle innspill når våre venner har det vondt. I gruppeterapi oppfordrer man deltakerne til å ikke omgås privat før de er ferdig i terapi. Poenget er å unngå at det etablerer seg vennskapsforhold som kompromitterer den åpenheten vi trenger i terapien.

 

Som gruppeterapeut står man ikke utenfor og analyserer det som foregår. Man er en del av hele prosessen, og jeg bruker alle mine opplevelser og følelser som verktøy. Jeg gir tilbakemeldinger og jeg får tilbakemeldinger som utvider min horisont hver dag. Jeg opplever at gruppeterapi er en felles reise hvor terapeutene er nødt til å bevege seg (utvikle seg) på linje med pasientene for å skape positiv vekst for gruppa som helhet og for den enkelte deltaker. Etter mange år i gruppeterapi ser jeg spesielt to ting som har forandret seg for min egen del. Jeg er mer glad i mennesker, og jeg er mindre redd.

 

I gruppeterapi blir man kjent med folk på helt andre premisser enn i livet for øvrig. Gradvis ser man menneskene bak den sosiale fasaden, bak det psykiske forsvaret og bak alle beskyttelsesstrategiene de har bygd opp i kjølevannet av vonde livserfaringer. Jeg oppdager at bak ethvert symptom, bak en vegg av mistillit, bak sarkasme og fiendtlighet, bak frykt og håpløshet, finnes det vakre mennesker som har en «godhet» i seg man er nødt til å bli glad i. Denne «godheten» kan imidlertid være begravd av mobbing, svik og årevis med ensomhet eller trakassering, men når vi får øye på den, kan den utvikles der man ikke skulle tro det var mulig. Det gir meg håp og det gjør meg glad i mennesker. Jeg har ennå ikke møtt et menneske jeg ikke har lært å like i terapi. Jeg har møtt mange mennesker som jeg mislikte, var redd for eller usikker på i de første måneder, kanskje til og med i et halvt år, men i det man våger å være åpen, slippe motstanden, ”miste fotfestet” og relatere seg til andre uten å gjemme seg bak et psykisk bolverk, har det alltid dukket opp en bro av medfølelse hvor det var mulig å møtes.

 

Jeg er utrolig takknemlig for alle de menneskene jeg har vært sammen med i gruppeterapi. Jeg er særlig glad for de relasjonene med motstand, usikkerhet, krangling og turbulens, hvor vi har holdt ut med hverandre i timevis på dypt vann, men likevel kommet trygt i land på andre siden. Det har lært meg at de vanskeligste relasjonene, hvor kompleksiteten er stor, følelsene sterke og usikkerheten skremmende, er de relasjonene man lettest gir opp, men også de relasjonene med størst potensial for utvikling. Når man klarer å jobbe seg gjennom den ”muren” som stenger for det mellommenneskelige, kan man skape en sterk relasjon som setter dype spor, selv om vi går hvert til vårt etter endt terapi og aldri ser hverandre igjen.

 

I videoen under snakker jeg litt mer om hvordan terapiprosessen fungerer. Hvordan er det å være i gruppeterapi? Hva kan man få ut av denne behandlingsformen?

 

 

Relaterte artikler

 

GruppeterapiHva er gruppeterapi? – Her ser vi på myter om gruppeterapi, hvem kan gå i gruppeterapi, rammebetingelser i gruppepsykoterapi, bildeterapi, kroppsbevissthetsgruppe og terapeutens oppgave i gruppeterapi.

Selvutvikling & gruppepsykoterapi – Åtte mennesker møtes for første gang til selvutvikling og gruppeterapi. I et videoforedrag sier psykologen noe om hva selvutvikling og gruppeterapi innebærer. Hvordan utvikler vi oss og hva er terapi?

 

 

Av Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Syklubbens psykologi

SyklubbenNoen mennesker samles for å strikke, noen går tur, andre svømmer, mens noen bare drikker kaffe og prater. For mange mennesker er dette en veldig vektig del av livet. Mange prioriterer klubben høyt, og setter andre ting til side for å være med i fellesskapet. Fra et psykologisk perspektiv er det sannsynlig at disse gruppene tjener en viktig funksjon. Det kan bidra med et fast holdepunkt og skape en arena for den ”gode samtalen”.

 

Faste holdepunkter i hverdagen gir forutsigbarhet og en følelse av sammenheng.  Angst, uro og stress handler ofte om tap av kontroll, og da er det ikke så rart at vi mennesker forsøker å arrangere vårt liv på en måte som skaper en viss form for kontinuitet. Mange fornemmer at de faste holdepunktene må prioriteres høyt for å opprettholde den forutsigbare oversikten vi trenger for å ha balanse i livet. Det kan gi en slags forankring i et liv med mange utfordringer og nye krav.

 

Faste holdepunkter gir også livet en sammenheng som kan være viktig på flere måter. Enten det er en syklubb, joggegruppe eller et kor, er det ofte slik at medlemmene opplever at det å treffes jevnlig skaper fortrolighet og en arena hvor de kan snakke om alt. Mye av livet handler om jobb, omsorg for barn og andre aktiviteter som kanskje trekker mye av vår oppmerksomhet bort fra våre egne følelser og behov. For å opprettholde psykisk sunnhet, er vi avhengig av noen pauser hvor vi kan vende blikket innover – Rett og slett stoppe opp og lytte til vårt indre liv. Jeg tror at grupper som møtes jevnlig for en felles aktivitet, langsomt utvikler den fortroligheten som skal til for å snakke sammen om det som foregår på innsiden. Det blir med andre ord en arena for den ”gode samtalen”, og for mange blir det viktigere enn selve strikkingen eller joggingen.

 

Eksistensialistiske filosofer snakker om at mennesket er dømt til å skape mening i eget liv. Vi er nødt til å involvere oss i prosjekter og aktiviteter som gir oss en form for påfyll og glede. Ofte er betydning og engasjement noe som blir forsterket på en positiv måte når vi gjør det sammen. Våre prosjekter for en større dybde og mening når vi kan dele det med likesinnede. Ed Stafford er på mange måter et levende bevis på dette. Han var en eventyrer og tidligere militær som hadde et TV program hvor han skulle overleve på en øde øy i 8 uker helt alene. Han forteller at det vanskeligste ved hele oppgaven var av psykisk karakter, og mer spesifikt handlet det om ensomhet. Blant annet så han mange fantastiske solnedganger i sin tid på øya, men så lenge han ikke kunne dele opplevelsen med noen andre, virket det meningsløst og ”flatt”. Det illustrerer at mening og fylde i livet er noe vi kan bidra med i relasjon til hverandre, og jeg tror at de gruppene som møtes jevnlig opplever denne drivkraften eller livskraften som ligger i fellesskapet.

 

Vanskelige følelser som ikke får et uttrykk, blir ofte til symptomer. Når vi holder følelser på avstand, undertrykker de eller skjuler de for andre over lengre tid, risikerer vi at den følelsesmessige belastningen blir til en mer konkret problem. Noen får smerter i kroppen, noen begynner å overspise, noen drikker alkohol og andre jobber mer og mer for å distrahere seg selv fra vanskeligheter i sitt indre liv. Psykisk helse handler i stor grad om å tåle, forstå og uttrykke sine følelser i relasjon til andre. De sosiale grupperingene som vi finner over alt i samfunnet, tjener kanskje en slik funksjon for mange.

 

Syklubber er kanskje et fenomen for kvinner. Stereotypien sier at kvinner er flinkere til å snakke om følelser enn menn, men fra et psykologisk perspektiv har alle behov for å uttrykke seg i relasjon til andre. Menn har kanskje litt andre arenaer for sosialt påfyll, men det er ikke sikkert at disse arenaene utvikler like mye fortrolighet som i ”kvinnegruppene”. Likevel tror jeg at menn som i utgangspunktet samles rundt konkrete ting i definerte grupper, enten det er en dartklubb eller en vinklubb, har en del av de samme behovene. Mange vil prioritere klubben ganske høyt for å skape den fortroligheten som må til for å snakke litt mer åpent med hverandre. Det er hyggelig, samtidig som det kan ha n forebyggende kvalitet i forhold til stress, indre uro og psykiske problemer.

 

 

Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no