Gjerrighetens psykologi

gjerrigGjerrighet er kanskje blant menneskets mest nedrige egenskaper. I samme familie som gjerrighet finner vi også misunnelse som er en følelse, og noen mener det er den mest ondsinnede følelsen i vårt emosjonelle repertoar. I bunn og grunn er misunnelse et ønske om å ha en annens egenskaper, status, evner, anseelse eller eiendeler. Det handler ikke bare om gjenstander, men selve bevisstheten om at andre er i en bedre situasjon enn man selv er i. Gjerrighet kan være en strategi hvor man holder tilbake for å spare seg opp slik at man har like mye eller mer enn andre.

 

Det er sannsynlig at alle følelser tjener en funksjon, selv følelser som misunnelse og sjalusi. Disse følelsene kan dukke opp i situasjoner hvor man vil unngå å bli oversett.  Hvis man føler seg urettferdig behandlet eller ikke tatt hensyn til, er disse følelsene nærliggende. Av og til handler det om å få gjenopprettet respekt og verdighet. Det er også et element av fiendtlighet i disse følelsene når man ønsker andre mindre vel for at man selv skal føle seg bedre. Ofte spiller gjerrighet på parti med både misunnelse og sjalusi.

 

Psykologien bak gjerrighet handler blant annet om at man hviler sin egen verdi i ytre og forgjengelige ting som sosial status, materielle goder og andre målbare fordeler. Man verner om det man har fordi tap av goder samtidig blir et tap av egenverdi. Griskhet er en annen egenskap som kan melde seg hos den gjerrige personen, noe som gjør det ennå mer usympatisk. I den katolske kirke er både griskhet og misunnelse blant «de syv dødssynder» fordi den misunnelige og griske personen i høy grad overser sine egne evner og kapasiteter i en jakt på å bli som andre, eller ”bedre” enn andre. På den måten brukes all energi på en slags subtil misnøye i stede for utvikling av egne evner. Det er en negativ spiral som setter oss i et subtilt konkurrerende forhold til andre mennesker på bekostning av medfølelse og omsorg. Den gjerrige personen vil ofte føle at det alltid er noe å forsvare eller noe å passe på, og det fører til at gjerrigknarken ofte lever på en slags fryktsom alarmberedskap, noe vi gjerne kaller stress. Langvarig stress vil tære på en person både fysisk og psykisk, og i verste fall føre til en rekke symptomer og plager.

 

I kjernen av gjerrighetens psykologi ligger det menneskelige Ego og lurer oss inn i destruktive livsmønstre. Frykt og tanker basert på gjerrighet forkledd som ”Jeget” eller ”personligheten” er egoets kjerne. Dette er det mentalt konstruerte ”Jeget” som alltid er på utkikk etter muligheter (ekte eller innbilte) for å bli større og viktigere. Dette forklarer også Egoets vanvittige avhengighet av ytre forhold å speile seg i. Egoet bruker vanligvis separering og konflikt for å forsterke identiteten sin. Dette er ”oss-mot-dem”-syndromet. Så lenge jeg har mer enn andre kan jeg notere overskudd i et falskt bokholderi over menneskelig ”lykke”. Noen vil mene at det er Egoets utrettelige dynamikker man finner kimen til menneskets motivasjon. Men disse eggende konfliktsituasjonene som driver oss videre mot nye mål, er rett og slett egoets finurlige selvopprettholdende mekanisme som sørger for at gjerrighet blir den verste fattigdom som volder oss både smerte, stress og et konstant ubehag. Samtidig går det ut over våre relasjoner til andre, og gjerrighet hos andre er noe de fleste misliker sterkt.

 

Et Ego i underskudd trenger hele tiden noe fra omgivelsene for å føle seg ”god nok” eller ”hel”. Det er et underskuddsprosjekt hvor man må karre til seg mer og tvilholde på det man har – Egoisme. Mennesker som i større grad hviler i seg selv (hvor ego har funnet en god balanse), har råd til å være rause uten å føle at de mister noe verdifullt, snarere tvert imot. Derfor assosierer vi raushet med mental styrke og overskudd, mens gjerrighet assosieres med psykisk underskudd.

 

Relaterte artikler

Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

De som alltid er negative

NegativitetNoen mennesker er negative og pessimistiske. De forventer ofte det verste, kan snakke nedsettende om andre, er full av kritiske holdninger, de kan legge en demper på sosiale sammenhenger og oppføre seg som en «bremsekloss» i forhold til prosjekter og lignende. Hvordan kan vi forstå de negative menneskene?

 

I artikkelen om Skrytepavens psykologi skrev vi om en psykisk forsvarsmekanisme som kalles «idealisering». Idealisering som forsvar betyr at man håndterer emosjonelle konflikter og andre stressfaktorer ved å tilskrive seg selv og andre overdrevent positive kvaliteter. Personer som tyr til idealisering snakker ofte om mennesker de knapt kjenner som nære venner, og de beskriver sine bekjentskaper som mektige, betydningsfulle, populære, ærverdige og så videre. I dagligtale vil vi gjerne kalle mennesker av denne typen for skrytepaver, men samtidig bør vi erkjenne at idealisering og «skryting» som psykisk forsvar tjener en funksjon. Kort sagt vil skryting gi personen en form for tilfredsstillelse, samtidig som det beskytter vedkommende mot følelser av mindreverd, maktesløshet eller opplevelser av å være verdiløs og uinteressant i andres øyne.

 

I denne artikkelen skal vi ikke skrive om de som skryter og overdriver, men snarere om det motsatte. Vi skal altså se på de negative menneskene som diskvalifiserer og kritiserer både seg selv og andre. Vi skal undersøke de som møter livet med negativitet og mistillit.

 

I denne sammenheng skal vi nok en gang ta utgangspunkt i teorien om menneskets psykiske forsvarsmekanismer. Mer bestemt er det en forsvarsmekanisme som kalles «devaluering» som kanskje kan gi oss en større forståelse for den negative grinebiteren. Devaluering betyr at en person håndterer følelsesmessige konflikter, vanskelige følelser, usikkerhet og andre stressfaktorer ved å tilskrive seg selv og andre overdrevent negative kvaliteter.

 

I psykologien forstår man blant annet devaluering som en strategi for å hevde seg selv ved å rakke ned på andre. Samtidig er det ikke uvanlig at mennesker som henfaller til denne typen psykisk forsvar også rakker ned på seg selv. De tyr til nedsettende og sarkastiske uttalelser både om seg selv og andre med det formål å øke selvfølelsen. Ved å møte tilværelsene med devaluering, kan man blant annet avverge erkjennelsen av skuffelser i forhold til ønsker og behov som ikke ble oppfylt. Man har kanskje flere utilfredsstilte behov og lengsler som får mindre betydning dersom det beskrives som tarvelige og uønskede. Slik blir ikke tapet og skuffelsene så omfattende og smertefulle.

 

Mennesker som vokste opp med foreldre som ikke stilte opp på en god nok måte, men stadig sviktet barnets behov, kan utvikle «negativitet» som en strategi for skjerme seg selv fra opplevelsen av svik. Det de ikke fikk var ikke noe å hige etter uansett: «Jeg har ikke behov for støtte fra noen. De har uansett ikke noe å tilby.» Et slikt tenkesett kan undergrave en følelse av mangler, lengsler og svik og sørge for at personen unngår den underliggende følelsen av verdiløshet. Devaluering fjerner på sett og vi betydningen av de andre, og skuffelsene blir dermed mindre.

 

Negative kommentarer om andre skjuler ofte en følelse av skam og mindreverd som personen ville oppleve dersom han eller hun gav uttrykk for sine behov.

 

Martin er distanser, følelsesmessig kald og negativ

 

Martin er en pasient jeg har hatt i terapi. Han fremstår som noe distansert, kritisk og følelsesmessig kald. Hans holdninger er fulle av mistillit og negativitet, og det er sjelden han sier noe som over hodet kan tolkes positivt. Etter flere måneder i terapi hadde jeg en opplevelse av at jeg fremdeles ikke kjente Martin. Vår relasjon var ikke blitt sterkere, og det var tydelig at Martin hele tiden holdt god avstand. Denne avstanden fylte han med skepsis og pessimisme. På et tidspunkt fortalte jeg Martin at jeg opplevde ham som fjern og tilbakeholden. Han virket ikke følelsesmessig engasjert i terapien, og jeg begynte å bli lei og utålmodig av hans kroniske negativitet.

 

Litt uforvarende, og kanskje litt upassende, kom jeg til å spørre ham om hvordan han ble til en stein. Min opplevelse var nemlig at han satt der som en bauta, og det var viktig for ham å være hard og utilgjengelig. Dette var det første spørsmålet han faktisk svarte åpent på, og svaret virket både oppriktig og personlig.

 

Martin forteller en historie om en far som favoriserte hans storebror. Han følte seg aldri sett, prioritert eller anerkjent av sin far. Han husker spesielt godt en episode hvor familien skulle på fotballkamp. Martin hadde gledet seg i flere uker, og på kampdagen stod han klar foran utgangsdøren med supporterutsyr og store forventninger. Da kommer faren ned trappen i morgenkåpen og Martin spør hvorfor han ikke er klar. «Broren din er syk, og da gidder vi ikke å gå på kampen». Martin overveldes av en dyp og inderlig skuffelse, og det var da han bestemte seg for å bli «hard som stein». Han skulle aldri mer trenge noe fra noen. Han bestemte seg for å klare seg uten andre mennesker, «og det var da jeg ble hard og kald», forteller Martin.

 

Siden har Martin lukket seg inne i sitt eget skall. Behovet for omsorg og nærhet har han unngått ved å devaluere alt og alle. Så lenge ingen hadde noen betydning, og han ikke ønsket seg noe fra noen, var han usårlig, men også uendelig ensom.

 

Historien kan kanskje illustrere hvordan negativitet kan tjene en slags psykisk forsvarsfunksjon. For Martin skapte negativitet den avstanden han trengte for å unngå skuffelser og den vonde opplevelsen av å være betydningsløs, slik han hadde lært seg selv å kjenne gjennom oppveksten. Som livsstrategi er devaluering et effektivt forsvar, men samtidig beheftet med sørgelige bivirkninger. Kampen for selvfølelsen, flukten fra den lave selvfølelsen, ensomhet, bitterhet, fiendtlighet og et sinnelag badet i negativitet er prisen Martin betaler, og den prisen er for høy.

 

Hva kjennetegner devaluering som forsvar?

 

Det er flere ting som kan tyde på at en person beskytter seg selv ved hjelp av devaluering og negativitet.

  • Humoren hos disse menneskene er ofte sarkastisk, tør eller bitende ironisk.
  • Når personen snakker om andre mennesker eller institusjoner han eller hun er avhengig av, devalueres deres betydning slik at personens behov for disse menneskene eller institusjonene tones ned eller avkreftes.
  • De har ofte en tendens til å gi andre nedsettende eller støtende navn. De er ofte de som finner på de litt «slemme» kallenavnene på andre.
  • Som sagt er det også slik at noen devaluerer sin egen betydning. Det betyr at de ofte snakker nedsettende om seg selv uten å dvele eller begrunne sine tarvelige uttalelser. De kan for eksempel kalle seg selv åndssvake, men ikke understøtte dette med forklaringer eller eksempler.
  • Noen personer reduserer også betydningen av sine egne resultater. Det reduserer fallhøyde og ansvar i det man foretar seg. Sliter man med en underliggende lav selvfølelse, kan ansvar, forpliktelser og store forventninger virke skremmende. Ved å rakke ned på seg selv reduseres kanskje forventningspresset og man regnes ikke med på samme måte. Når man stadig uttrykker at man ikke er «god nok» eller presterer dårlig, risikerer man at andre adopterer en slik oppfattelse og behandler en deretter. Slik kan negativitet og devaluering av seg selv bli en slags selvoppfyllende profeti. Man møter nye situasjoner med forventninger om fiasko, og kanskje trekker man seg unna utfordringer som kunne skapt vekst og utvikling. Hvis andre begynner å speile personen i tråd med de devaluerende tendensene, kan man også risikere at det gradvis forsterker den lave selvfølelsen.
  • Ofte kan man legge merke til at personer med devaluering som fremtredende forsvar har et nedsettende og kritisk tonefall.
  • I tillegg ser man en sterk tendens til å devaluere andres motiver eller gode gjerninger, og på den måten kan personen undergrave de resultatene andre oppnår.

 

Negativitet og devaluering kan altså skjerme mennesker fra opplevelsen av skuffelse og svik, men sosialt sett er det en tendens som ødelegger og vanskeliggjør gode relasjoner til andre mennesker.

 

Kilder

 

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!)

Perry, Christopher (1989). Defense Mechanism Rating Scale. Fifth edition. Oversatt av Kjølbye, Morten og Sørensen, Per: De psykiske forsvarsmekanismer. Instrument til klinisk vurdering af de psykiske forsvarsmekanismer. (Boken kan anskaffes ved henvendelse til Morten Kjølbye ved psykoterapeutisk avdeling, Psykiatrisk hospital i Århus, Skovagervej 2, 8240 Risskov).

 

Av Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Forfølgelse, voldtekt & overgrep

VoldtektSiri hadde fått en lekkasje på badet og ringte til et rørleggerfirma for bistand. Huset var relativt nytt, så skadene skulle dekkes av utbygger. Det var nå tre dager siden hun hadde ringt inn skaden. Hun begynte å bli utålmodig og vurderte å troppe opp på entreprenørfirmaets kontor, men akkurat da ringer det på døren. Utenfor står en mann i 40-årene og smiler vennlig. Han nikker og spør om han kan komme inn.

 

«Er du rørleggeren,» spør Siri.

 

Mannen nikker på nytt, og Siri flytter seg litt så han får fri passasje inn i leiligheten. Akkurat da oppdager Siri at han ikke har noe verktøy.

 

«Hvor er verktøyet ditt»?
«Det sår i bilen. Jeg skal bare se på skaden før jeg henter det nødvendige utstyret.»

 

Siri lukker døren og de går opp i annen etasje for å inspisere lekkasjen. Siri blir stående i døråpningen mens mannen bøyer seg ned mot gulvet. Plutselig reiser han seg igjen, og det vennlige smilet er borte. Siri rygger bakover, men mannen får tak i henne. Hun skriker, men det nytter ikke. Etter at han har voldtatt henne, setter han seg i en stol og tenner en røyk. Siri er fortsatt i sjokk. Hun ligger på gulvet og gråter stille. Etter en stund reiser mannen seg for å gå på do. I det han snur ryggen til Siri, griper hun klærne sine og lister seg etter ham. Med en rask bevegelse låser hun ham inne på doen før hun styrter ut av leiligheten. Mannen dundrer på døren og roper henne tilbake, men Siri er allerede langt nede i gaten.

 

Selv om Siri ble traumatisert av hendelsen, klarte hun å unnslippe leiligheten i livet uten flere overgrep. Et slags overlevelsesinstinkt overtok styringen og på en «innebygd automatikk» reagerte Siri på den første muligheten hun fikk. Vi har tidligere skrevet flere artikler om angst hvor poenget er at vi gripes av automatiske fryktresponser i situasjoner som egentlig ikke er farlige (Se blant annet Når angst blir et fengsel). I disse artiklene er det snakk om en slags feilplassert fryktrespons, mens i ovenstående fortelling er frykten en hensiktsmessig reaksjon. For Siri ble frykten en drivkraft som slår inn etter det første traume og overvinner sjokket med en reaksjon som sørger for hennes overlevelse.

 

I kjølevannet av et slikt overgrep er det imidlertid sannsynlig at frykten følger voldsofferet videre i livet slik blant annet Jordan beskriver i en bok sammensatt av voldtektsofrenes historier. Uavhengig av voldsnivået i situasjonen, følte ofrene en overveldende frykt for et nytt angrep.

 

Å være alene var en utfordring. Det kunne være vanskelig både hjemme og ute blant folk. Et overraskende overfall virker truende og skremmende på et dypt og rent eksistensielt nivå. Overlevelsesinstinkter overtar styringen og iverksetter en trang til flukt, noe som ofte blir hengende igjen og levner offeret i en tilstand av økt alarmberedskap og skjerpet overvåkenhet på et bakteppe av frykt. I utgangspunktet sørget fryktreaksjonen for overlevelse, men når frykten vedvarer i lang tid etter hendelsen, skaper den en anstrengt og slitsom livsførsel preget av redsel og indre uro.

 

Dette kan sammenlignes med det vi i Norge av og til kaller «Max-Manus syndromet». Max-Manus var en aktiv motstandsmann under 2. verdenskrig og senere hyllet som en krigshelt. Under krigen gjorde han en formidabel innsats i kampen mot nazismen, men da krigen sluttet, fikk han problemer med å tilpasse seg. Alarmberedskap og «kampmodus» var en fordel under krigen, men i fredstid ble det upassende. Det var som om Max-Manus ikke klarte å «skru av» sin vaktsomhet, og levde som om det var krig i fredstid.

 

I boken «Confronting Rape and Sexual Assault» beskriver Odem og Clay-Varmer ettervirkninger av voldtekt. De forteller om en situasjon hvor offeret innser at han eller hun nå besitter kontroll over sin egen kropp, men i fantasien og tankene oppleves det som om kroppen fremdeles kontrolleres av overgriperen. For noen ofre vil livet forandre seg totalt. Gleden ved å lese en bok eller spille et spill overskygges av en underliggende uro som slo rot i kjølevannet av overgrepet. Menn som har opplevd voldtekt beskriver lignende følelser av å miste noe viktig i etterkant av et overgrep.

 

I noen tilfeller oppnår overgriperen en slags nytelse når frykten overmanner offeret. Ved forfølgelser, eller det man kaller «stalking», vil offeret ofte ignorere varseltegnene i starten. Men i det offeret innser at det blir forfulgt, at det er noen som overvåker dem og følger hver bevegelse, er det sannsynlig at frykten setter inn med full styrke. Når mennesker blir oppmerksomme på at de blir observert, men ikke ser observatøren, utvikler det seg en helt spesiell fryktsomhet hos den forfulgte. I et slikt forhold oppstår det en form for disharmoni. Å bli observert foranstalter en slags kronisk frykt og en indre usikkerhet. Det blir en ujevn maktbalanse som kan gi den observerte en følelse av å være underkastet en ”usynlig” trussel. I verste fall får denne følelsen paranoide kvaliteter hvor man føler seg avkledd og overvåket over alt. Denne typen frykt er det ikke så lett å løpe i fra. Det fungerer som en snikende trussel som kan skjule seg hvor som helst og over alt.

 

Meloy (2001, s. 64) snakker om ”stalkerens” mentale profil, men det er vanskelig å si noe allmenngyldig om forfølgerens psykologi. Forfølgelser forekommer i mange varianter. Noen ”stalkere” er besatt av offeret, noe er psykotiske eller grensepsykotiske, noe har aggressive og antisosiale tilbøyeligheter, og når det er snakk om forfølgelser av denne typen, dreier det som ofte om følelsesmessige forstyrrelser. Stalking kan starte som uskyldige samtaler og e-poster, og i noen tilfeller eskalerer det og ender i tragedier som overgrep og drap. Noen stalkere driftes også av et slags hevnmotiv. Det kan være i etterkant av et kjæresteforhold hvor den ene parten fikk en følelse av å miste noe av seg selv eller sin egen verdi ved bruddet. Et ønske om å vinne tilbake kjæresten (og sin egen verdi), eller et ønske om hevn etter noe som opplevdes som krenkende, kan utvikle seg i besettende retninger.

 

Dessverre er det slik at offer for forfølgelse ikke alltid lytter til sine fryktsomme instinkter. Ofte ignorerer de tegn på forfølgelse, tyr til bortforklaringer eller undervurderer situasjonen. Det kan være svært ubehagelig og skremmende å erkjenne at en ekskjæreste eller tidligere ektefelle har slike trakasserende tilbøyeligheter. På sett og vis kan det være helt på tvers av offerets ”følelsesmessige rammeverk”, og dermed vanskelig å ta innover seg og erkjenne. Det gjør at offeret ofte undervurderer faren i starten, og det kan bety at de vil håndtere situasjonen på egenhånd uten hjelp. Weiner og Craighead poengterer at stalkere ofte utviser et ganske bestemt mønster som kan virke ufarlig i starten, men som raskt kan endre karakter og eskalerer til farlige nivåer.

 

Forfølgeren eller overgriperen kan bli anmeldt og arrestert. Det finnes voldsalarmer og andre tiltak som skal sørge for at ofrene kan leve videre på en grei måte, men dessverre er det ikke alltid så lett. Voldtekt eller andre typer overgrep er en grov krenkelse av grenser, og det plasserer offeret i en forferdelig hjelpeløs posisjon. Det skaker ved menneskets grunnleggende følelse av trygghet, som om selve fundamentet slår sprekker, og følelsen av utrygghet og frykt kan legge seg som en tung sky over offerets liv.

 

Frykt krever mye av vår mentale energi, og det går på bekostning av en fri og avslappet livsførsel. Offer for forfølgelse og overgrep risikerer å miste denne selvfølgelige frihet i flere år. Mange går rundt med en konstant alarmberedskap selv om det vet at overgriperen sitter i fengsel eller at de reelt sett er utenfor fare. Kronisk frykt og angst er en tilstand som virkelig kan ødelegge livet, og derfor er ettervirkningene av et overgrep kanskje vel så katastrofale som selve traumet.

 

Frykt har med andre ord mange ansikter. Det er en følelse som kan anspore oss til umiddelbar handling i overlevelsens tjeneste, men store traumer kan kronifisere fryktreaksjonen på en måte som hindrer videre livsførsel.

 

I dag er man blitt stadig flinkere i behandlingen av traumer, og det er heldigvis mulig å få hjelp. Å møte livet med mistillit og frykt skaper stor slitasje både fysisk og psykisk. Det er derfor uhyre viktig å bearbeide traumatiske opplevelser på en måte som hindrer at traumet får grep om resten av livet. Ofte handler det om å integrere og plassere den traumatiske opplevelsen på en sammenhengende måte i fortellingen om vårt liv. På den måten kan man forstå og gradvis få kontroll på reaksjoner man kan oppleve i ettertid. Plutselig angst, mareritt, uro eller andre symptomer får et ansikt dersom det kan relateres til en bestemt hendelse. På den måten kan vi «avkode» våre reaksjoner slik at vi gjenvinner en slags oversikt og forståelse av oss selv i møte med livet.

 

Kilder

 

Meloy, J. Reid (2001). The Psychology of Stalking. Academic Press.

Odem, Mary E. & Clay-Warmer, Jody (1998). Confronting Rape and Sexual Assault. Rowman & Littlefield.

Weiner, Irving B. & Craighead, Edward (2010). The Corsini Encyclopedia of Psychology. John Wiley & Sons.

 

Av Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Internettforbannelsen

InternettforbannelsenNy teknologi gir nye muligheter, men det baner også vei for nye sykdommer. Vi lever i en stadig mer kompleks verden full av fantastiske fremskritt, men samtidig må vi tåle å bli syke på langt mer innfløkte måter enn tidligere generasjoner.

Internett og sosiale medier har en blitt en slags hjørnestein i det man kaller informasjonssamfunnet. Internett kan spre kunnskap og etablere forbindelser på tvers av alle grenser, gi oss tilgang til alle de store visdomstradisjonene og på sett og vis åpne en hel verden av muligheter ved hjelp av noen tastetrykk. Mange kunne nevne uhorvelig mange fordeler knyttet til internett og sosiale medier, men medaljen har også sin bakside. I kjølevannet av menneskets økende bruk av nett og sosiale medier, dukker det kanskje opp noen «sjelelige lidelser» som vi ikke har sett tidligere. I denne artikkelen skal vi først se litt på forekomsten av såkalt «internettavhengighet», og deretter drøfte noen årsaksfaktorer i forhold til nettbruk generelt og sosiale medier spesielt.

Mot slutten av artikkelen følger vi et resonnement som hevder at internett og sosiale medier kan gjøre mennesker dummere, mer overfladiske, avhengige, følelsesmessig avstumpede, ukonsentrerte, hyperaktive og i tillegg kan det hende at sosiale medier gir mennesker et nærmest bulimisk forhold til uvesentlig informasjon.

Forekomst av internettavhengighet

Det er ikke så lenge siden man assosierte internettavhengighet med datanerder og hackere. I dag er denne typen avhengighet langt mer utbredt. Det er vanskelig å finne pålitelige statistikker, men noen mener at det finnes så mange som 2 millioner internettavhengige over hele verden (Rhea, Dave, 2009) Andre rapporter foreslår at tallene er enda høyere: mellom 1.4 og 17.9% av ungdommer kan være avhengige (MacMillan, Amanda, 2009).

I de områdene hvor man har undersøkt problemet, viser det seg at Asiatiske land har noen av de høyeste forekomstene av Internettavhengighet, og den første klinikken for å behandle Internettavhengighet åpnet i Kina i 2005. Xinhua Nyhetsbyrå rapporterer at omtrent 10% av Kinas 253 millioner Internettbrukere har en eller annen form av Internettavhengighet (Schwankert, Steven,2008).

I Sør-Korea har man estimert at 4% av barn kan lide av en form for Internettavhengighet, og Kinesiske estimater varierer fra 2-15%. I USA estimerer man at 1 av 8 voksne lider av Internettavhengighet (Christakis, Dimitri A. & Moreno, Megan A.,2009). Men disse tallene er allerede gamle, og det er vel liten grunn til å tro at vår internettbruk har dempet seg de siste årene.

Dr. Dimitri Christakis frykter at internettavhengighet kan bli en av de mest kroniske barnesykdommene. Internett er allerede blitt en viktig bærebjelke i vår kultur, og i dag er det tilgjengelig stort sett over alt ( MacMillan, Amanda, 2009).

Psykiateren Jeffrey Goldsmith er blant de som mener at tendensen til isolasjon, individualisme i høysetet og sosialisering mediert av teknologi er et faremoment ved det moderne samfunn. Etter hvert som vi mister den mellommenneskelige stimuleringen, som vi i følge Goldsmith kun kan få fra direkte personlig kontakt, så risikerer vi at alle etter hvert kommer til å lide av en sosial sykdom forårsaket av teknologi. Noen forskere påstår at de som bruker internett mye rapporterer om en høyere grad av ensomhet enn de som bruker internett sjeldnere (Kennedy-Souza, 1998).

Hva er Internettavhengighet?

Det er imidlertid en del uenigheter knyttet til hva man kan kalle en avhengighet. Mange mennesker har store lidenskaper de bruker mye tid på uten at man klassifiserer det som avhengighet. I dag diskuterer man i stadig større grad overdreven bruk av internett, og hvorvidt dette kan regnes som en form for avhengighet. Amerikanske fagfolk drøfter fortløpende hvorvidt man skal legge til Internet Addiction Disorder (IAD) til den Amerikanske Diagnosemanualen. Noen forskere er ikke enige i at internettbruk representerer en avhengighet, mange er ikke engang enige om definisjonen av avhengighet, og andre kritikere sier at det rett og slett ikke finnes nok forskning for å kunne måle hva som er ”normalt” bruk og hva som er overdrevet bruk.

Internett som en flukt fra «seg selv»

For at man skal kalle noe en avhengighet, og dermed implisere noe som er overdrevent i patologisk forstand, bør det vel ligge noe mer en lidenskap bak «avhengigheten». I forlengelse av dette er det noen som snakker om Internett som en flukt fra hverdagslivets utfordringer eller følelsesmessig smerte. Mennesker har på mange måter en tendens til å unngå smerte og ubehag så langt det lar seg gjøre. Når livet møter oss med motgang eller vi merker et indre ubehag av følelser vi helst ikke vil forholde oss til, hender det ofte at vi forsøker å se en annen vei. Istedenfor å legge merke til følelser, forstå dem og bruke dem som veivisere i våre små og store livsprosjekter, har vi en tendens til å styre unna smertefulle følelser, rett og slett fordi det er ubehagelig. Fra et psykologisk perspektiv er dette svært uheldig. Vårt indre liv av tanker og følelser er noe vi må forholde oss til. Følelsene er signaler som forteller oss viktige ting om oss selv, den ytre verden, våre relasjoner og måten vi lever på. Dersom vi unngår alle signaler somvirker ubehagelige, er det litt som å kjøre bil med bind for øynene.

For å unngå psykisk ubehag, har mennesker gjerne forskjellige strategier hvor de nærmest distraherer seg selv eller flytter oppmerksomheten fra det indre ubehaget til noe annet. I situasjoner hvor man ikke lenger klarer å holde den indre uroen på avstand, hender det også at mennesker går til sin lege og ber om medisiner som demper følelsene. Det kan igjen representere en ganske uheldig strategi hvor vi unngår den smerten vi med fordel burde forholde oss til på en annen måte. Når vi først begynner å unngå signaler og ubehag fra vårt indre liv, begynner vi på en flukt fra oss selv som gradvis vil anspore oss til en ganske anstrengt livsførsel. Psykiske spenninger vil bygge seg opp, og vi må stadig bruke mer energi på å «unngå oss selv». I denne forbindelse kan det hende at Internett tilbyr en hel verden av «selvforglemmelse» hvor vi kan surfe av sted fra psykisk ubehag. Internett kan fungere som verdens største shoppingsenter hvor et underliggende følelsesmessig ubehag kanaliseres ut i tilegnelse av nye ting og gjenstander. Gamling og dataspill er en annen mulighet på nett som kanskje kan dempe en følelse av tomhet, mangel på nettverk og sosiale forbindelser. I de sosiale mediene kan vi konstruere og rekonstruere vår identitet og kanskje bli den lykkelige varianten av oss selv, snarere enn den mismodige og usikre karakteren vi er i ferd med å rømme fra. Nettet er også fullt av stykkevis og delt informasjon som driver oss videre i et hektisk og galopperende jag etter nye oppdateringer, noe som gjerne går på bekostning av ettertanke og vår evne til å føle og kjenne etter. I verste fall blir Internett en verden som tilbyr en finurlig psykisk unnvikelsesmanøver som gradvis etablerer seg som en avhengighet.

Internett kan gjøre oss avhengige, overfladiske, hyperaktive og rastløse

I tillegg til de mer eksistensielle forklaringene på Internetavhengighet, finnes det en del forskning på hjernen i forhold til utviklingen av avhengigheter. Vi er blant annet utstyrt med et søkesystem som sørger for en slags målrettet aktivitet. Søkesystemet er på sett og vis en del av den emosjonelle motoren som sørger for at vi engasjerer oss i våre små og store livsprosjekter. Hjernen er full av systemer som samarbeider på finurlige måter, og tett på søkesystemet ligger det såkalte lystsystemet som koder for velbehag og tilfredsstillelse ved måloppnåelse. Søkesystemet driver oss mot et mål, og ved måloppnåelse aktiveres gjerne lystsysemet som sørger for opplevelsen av velbehag. Hjernen ser ut til å være mer gjerrig på mekanismer for velbehag og lyst, noe som betyr at de fleste opplever veien mot målet som mer tilfredsstillende enn selve måloppnåelsen. Det er for eksempel slik at dyr heller vil lete eller jakte etter sin egen mat fremfor å bli servert. Forskning på finansfolk viser at de opplever mer velbehag ved muligheten for økonomiske vinninger enn ved selve innkasseringen.

Jaak Panksepp er en kjent nevroforsker som mener at ønsket om å jakte ikke bare eksisterer for å tilfredsstille fysiske behov, men at vi også begeistres av abstrakte og uhåndgripelige belønninger på samme måte. På nett er det jakten på informasjon og nye oppdateringer fra sosiale medier som har en tendens til å fange folk foran skjermen.

En hund som får en godbit vil logre med halen i håp om å få mer. Søkesystemet aktiveres og dopamin skilles ut som et slags kjemisk bakteppe. På samme måte kan det tenkes at mennesker aktiveres når de blir presentert for bruddstykker av informasjon. Facebook, Twitter, Snapchat og andre sosiale medier bombarderer oss daglig med mer eller mindre uvesentlig informasjon. Internett blir på sett og vis det moderne menneskets nye jaktmarker. Her jakter vi på mening, forståelse, samhandling og andre aktiviteter som kan gi livet en slags fylde. Problemet er at våre jaktmarker er så proppfullt av informasjon at søkesystemet på sett og vis løper løpsk. Overfloden av informasjon fanger vår oppmerksomhet og trekker oss gjennom World Wide Web i en slags fråtsende forvirring. Vi blir sittende foran skjermen å logre, mens vi venter på nye oppdateringer fra facebook.

Informasjonsbulimi

I kjølevannet av dette kan man kanskje skimte flere potensielle problemer. Vi bruker stadig mer tid på nett, og vi konsumerer uhorvelige mengder av informasjon. Vår atferd på natt kan muligens beskrives som mer eller mindre bulimisk. Gradvis utvikler vi en form for informasjonsbulimi hvor vi sluker informasjon uten ettertanke eller følelser. Deretter spyr vi det ut i en annen publiseringskanal uten dybde eller innsikt.

Noen mener at vi forholder oss til informasjon på en måte som skader våre leseevner. Vi blir «dekodere» av informasjon og vår oppmerksomhet stykks opp i stadig kortere intervaller. I så henseende kan man forestille seg at dette er noe som både underbygger en form for hyperaktivitet og skader vår evne til konsentrasjon og oppmerksomhet.

I tillegg kan man forestille seg at en «informasjonsdekoder» lidende av «informasjonsbulimi» mister både dybde og følelse i sitt forhold til informasjonen som konsumeres. Even til å sette seg inn i et stoff på en mer inngående måte, se sammenhenger, reflektere og opptrene en form for dybdeanalyse kan se ut til å forsvinne i informasjonssamfunnets overflod. I verste fall blir vi dummere og mer overfladiske på denne måte.

På den ene siden er Internett en fantastisk berikelse som åpner for en informasjonsstrøm og kunnskapsformidling på tvers av alle grenser. Langt de fleste har nå tilgang til alle verdens visdomstradisjoner ved hjelp av noen få tastetrykk. En slik utvikling kunne økt vår evne til å innta mer nyansere perspektiver og øke vår innsikt, forståelse og omtenksomhet for kloden og menneskene som helhet. Men man kan også tenke seg at den overdådige informasjonsstrømmen gjør oss følelsesmessig avstumpede. Sensasjonalisme og prangende overskrifter konkurrerer om vår oppmerksomhet på nett, og kanskje blir vi fanget i en kryssild av tabloide fraser som langsomt gjør oss numne og likegyldige.

Noen sier at det som ikke kan formidles i en Twitter melding, blir ikke hørt. I takt med denne utviklingen blir språket forkortet og feilstavet. Dersom en forringet variant av språket sniker seg inn i vår kommunikasjon på flere områder, kan man også forestille seg at det vil være ødeleggende for menneskets innsikt og omtanke. Det er sannsynlig at et nyansert og rikt språk vil bade tilværelsen og vår forståelse i detaljer og innsikt, mens et fattig språk kan begrense en dypere forståelse og gjøre oss mer overfladiske.

Nytteløs oppførsel av denne typen vil man ikke se hos ville dyr. En villkatt vil ikke jage på måfå på grunn av overstimulering som fører til kortslutninger og hyperaktivitet i søkesystemet.

Den tyske filosofen Habermas snakker om utviklingens dialektikk. Det betyr at utvikling ofte fører med seg både muligheter, men også ulemper. Internett har beriket mennesket på veldig mange måter, men samtidig er det sannsynlig at vi kommer til å lide av noen innfløkte bivirkninger. La oss håpe at sosiale medier først og fremst fremmer menneskets raushet og en form for delekultur som skaper positiv samhandling. La oss håpe at vi ikke går vill i informasjonsjungelen, men klarer å navigere uten å miste vårt gangsyn. La oss håpe at kaoset av uvesentlige oppdateringer i sosiale medier ikke gjør oss avhengige, overfladiske eller henleder oss til informasjonsbulimi. La oss håpe at vi fortsetter å lese mer enn overskrifter og at vi ikke mister evnen til å fordype oss. I verste fall blir fremtidens intellektuelle de som leser Se & Hør, hvor man må forholde seg til tre setninger etter hverandre om samme tema, noe som ville være både trist og farlig for menneskeheten.

Kilder

Christakis, Dimitri A. and Moreno, Megan A. (2009). Trapped in the Net. Archives of Pediatric and Adolescent Medicine [online] 163 (10): 959-960. Hentet fra http://www.netaddictionrecovery.com/the-problem/internet-addiction/210-trapped-in-the-net.html

Kennedy-Souza, Barbara L. (1998, July). Internet Addiction Disorder

MacMillan, Amanda (2009, October 5). Internet Addiction Linked to ADHD, Depression in Teens. Health.com [online]. Hentet fra http://www.cnn.com/2009/HEALTH/10/05/depression.adhd.internet.addiction/index.html

Rhea, Dave (2009, November 24). Popularity of social media sites magnifies Internet addiction. The Journal Record [online]. Hentet fra http://journalrecord.com/2009/11/24/popularity-of-social-media-sites-magnifies-internet-addiction/

Schwankert, Steven (2008, November 10). China defines Internet addiction. IDG News Service [online]. Hentet fra http://www.itworld.com/internet/57549/china-defines-internet-addiction

Av Sondre Risholm Liverød
Psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi
WebPsykologen.no