På flukt fra seg selv

flukt fra seg selvFølelser og tanker utgjør vårt psykologiske navigasjonssystem i møte med livet. Hvis vi vegrer oss for å kjenne på følelsesmessig smerte, er det også sannsynlig at vi går glipp av viktig informasjon. I denne artikkelen skal vi se på hvordan vår toleranse og holdning til smerte kan være med på å skape livsmønster som hindrer vekst og utvikling. Kanskje er det slik at vårt velferdssamfunn setter opp et ideal om å leve lykkelig og godt. Det er kanskje en prisverdig målsetning, men hvis vi i denne sammenheng forstår lykke som fravær av smerte og motstand, kan det hende at vi begynner å leve på falske premisser. Kanskje lever mange av oss på jakt etter lykke og på flukt fra os selv? Nettopp denne ”flukten fra indre smerte” er kanskje et godt utgangspunkt for å forstå hvorfor vi som mennesker i vår kultur fanges i forskjellige typer avhengighet.

 

Lørdag 12. januar 2013skriver VG følgende i en artikkel om avhengighet:

 

Før misbrukte mennesker sigaretter og alkohol. I dag er vi også avhengige av sukker, Pepsi Max, sosiale medier, slanking, sex og Botox. Ifølge et nytt forskningsprosjekt i regi av EU lider nå hver tiende europeer av avhengighet til et lovlig, eller ulovlig rusmiddel.

Nesten en femtedel av helsekostnadene i Europa skyldes avhengighet. EU frykter at dagens ungdom ikke vil klare å ta forventet samfunnsansvar, men istedet forsøke å surfe gjennom livet på jakt etter nytelse og anerkjennelse, hektet på Facebook og nettspill.”

 

Når man snakker om avhengighet på et mer generelt nivå, er det altså flere som mener at menneskets avhengige uvaner er et økende problem. Noen setter dette i forbindelse med våre holdninger og det kulturelle klimaet vi lever i. Sosialmedisineren, Per Fugelli, er blant flere som snakker om et samfunn som gjør alt det kan for å unngå smerte. Vi har ideer og samfunnsmessige føringer på at lykke er et liv uten motstand og problemer. Derfor forsøker vi å navigere unna alle ubehageligheter og styre i retning av alt som gir en følelse av velbehag og tilfredsstillelse. Dersom vi forholder oss på samme måte til vårt psykiske liv, betyr det at vi kommer til å strekke oss langt for å unngå vanskelige følelser. Siden følelsene kan forstås som et slags kompass som forteller oss noe viktig om måten vi lever på, risikerer vi navigasjonsproblemer. Dersom vi ikke lytter til våre følelsesmessige signaler, eller bare lytter til de behagelige følelsene, kommer vi til å leve i blinde. (Flere artikler om Avhengighet).

 

Mange mennesker i vår kultur flykter fra psykologisk ubehag ved å fordype seg i smarttelefoner, surfe på internett, oppdatere facebook, drikke alkohol, ruse seg, jobbe eller trene overdrevent mye eller dykke ned i andre aktiviteter som gjør at man slipper å kjenne etter på indre signaler. Det er som om vi forsøker å flykte fra vårt eget indre liv fordi vi ikke orker å forholde oss til psykisk smerte. I verste fall går vi til fastlegen og får medisiner som fjerner eller demper de vanskelige følelsene. I tråd med et slikt livsmønster eller velbehagsideal i overflodssamfunnet, kan vi kanskje forstå noe av økningen i avhengighetsskapende uvaner. Når vi snur ryggen til følelsesmessig smerte, enten gjennom rusmidler eller andre distraherende strategier, kommer vi til å leve på flukt fra oss selv. Det blir en anstrengt livsførsel hvor vi gradvis kommer til å utvikle symptomer som stress, økt angst og depresjon. Dersom vi håndterer symptomene med ennå mer distraksjon, jages vi videre i livet, men dessverre er det ikke mulig å løpe fra seg selv.

 

De fleste av oss tilstreber altså å unngå sjelelige lidelser og uro. Vi ønsker å leve et liv i overskudd og balanse. Når vi merker et indre trykk eller en gryende mistrivsel i livet, forsøker vi gjerne å ignorere det. Istedenfor å undersøke det psykologiske ubehaget, ser vi en annen vei.

 

Ken Wilber er en kjent filosof som mener at vi ofte misforstår lidelsens vesen. En gnagende misnøye med livet blir ofte tolket som tegn på psykiske lidelser, sosiale tilpasningsproblemer eller forstyrrelser i personligheten. Ken Wilber påstår at slike fortolkninger ofte representerer en grov feiltakelse. I kjernen av det ulykkelige livet gjemmer det seg en voksende intelligens eller erkjennelse i følge Wilber. Han snakker om en gryende innsikt som presser seg på vår eksistens og skaker vår tilværelse. Det føles ubehagelig og vi begynner å kjempe imot. Å kjempe imot betyr gjerne å fordype seg i andre aktiviteter for å forankre fokus et annet sted, og kanskje er det her vi utvikler ulike avhengighetsstrategier som psykologiske rømningsforsøk fra vårt indre liv. I så faller avhengighet et uttrykk for en underliggende følelsesmessig smerte. Hva vi blir avhengige av, er kanskje tilfeldig? Uansett er rusmidler en av de skadeligste avhengighetene fordi det potensielt sett sløver og endrer strukturer i vårt mentale maskineri, og veien til et rusfritt liv kan bli lang og utfordrende.

 

Ken Wilber påstår at mennesker som begynner å merke på ubehaget ved livet, samtidig er i ferd med å våkne opp til en dypere erkjennelse dersom det våger å stirre smerten i hvitøyet. Lidelsen er en hammer som kan slå våre illusjoner i stykker, og det kan representere en mulighet dersom vi våger å ta innover oss ubehaget som en viktig pekepinne på egen livsførsel. Dette er tema i artikkelen som vi har kalt Lidelse som mulighet.

 

I videoen under snakker jeg om selvutvikling i forhold til følelser. Det kan virke som om forandring i livet krever at vi forplikter oss til å kjenne etter på følelsesmessige signaler, selv om det gjør vondt. At vi har en innebygd dragning mot å unngå smerte er både bra og dårlig. Det sørger for at vi oppsøker opplevelser som gir oss nytelse og tilfredsstillelse, men det gjør også at vi unngår å konfrontere situasjoner og følelser som gjør oss vondt, selv om en slik konfrontasjon kan føre til vekst. Det faktum at vi vegrer oss for smerte er kanskje det største hinderet vi har i forhold til utvikling og vekst.

 

Kilde

 

Wilber, Ken (denne utg. 2001): No Boundary: Eastern and western approaches to personal growth. Shambhala Boston & London. (Anbefales!)

 

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Finnes det logiske selvmord?

selvmordstankerHitler tok livet sitt fordi han innså at slaget var tapt. Han ville ikke møte fienden og stå til ansvar for sine handlinger. Dermed fremstod den selvvalgte døden som den beste utveien i den pågjeldende situasjonen. Kanskje kan man til en viss grad forstå denne avgjørelsen? Det finnes også mennesker som befinner seg i svært vanskelige livssituasjoner knyttet til kronisk smerte, funksjonstap, avhengighet av pleie eller andre livsomstendigheter som virker så lite tilfredsstillende at man vurderer døden som en utvei. Noen mener at man i slike tilfeller kan forstå selvmordet, og kaller det derfor et logisk selvmord. Andre mener at det ikke finnes noen logiske selvmord, rett og slett fordi man ikke vet hva man velger når man velger døden. Man vet at man velger bort livet, men ingen vet hva døden innebærer, og dermed er valget om døden verken logisk eller rasjonelt. Denne problemstillingen er også tema i videovignetten under.


 

Noen mennesker overlever krig og forferdelige omstendighet med et sterkt ønske om å leve videre. Andre lever i overflod, men opplever likevel en tyngende og påtrengende meningsløshet. Noen velger døden fordi kjæresten gjør det slutt, og livet virker uoverkommelig uten kjærestens støtte. Noen havner i en ulykke og mister mye av livet slik det var, men er glade for å overleve og finner ny mening i en ny situasjon. Andre klarer ikke å tilpasse seg store omveltninger i livet på samme måte. Hvem som dør og hvem som ikke dør i forhold til selvmord, er det vanskelig å si noe spesifikt om. I artikkelen Karaktertrekk og selvmordsfare ser vi litt på noen menneskelige disposisjoner som assosieres med en høyere risiko for selvmord, men her er det kun snakk om vage tendenser.

 

Personlig vil jeg mene at det ikke finnes noen logiske selvmord. Jeg kan ta feil, men det er uansett min grunnholdning. Jeg møter mennesker som er på kanten av livet, og jeg ser det som min oppgave å skape en bro inn til dette menneske, se fortvilelsen, bekrefte fortvilelsen og gradvis peke i litt andre retninger i håp om å etablere noen nye perspektiver i det selvmordstruede sinnelag. Ofte er beslutningen om selvmord tatt med ”depressive skylapper”, som følge av påtrengende angst og uro eller som følge av en dyp og inderlig følelse av ensomhet og håpløshet eller andre ”eksistensielle” plager. Selv om livet fremstår som uverdig, forferdelig, smertefullt, meningsløst eller uutholdelig, er vi til syvende og sist med på å skape våre egne verdensbilder. Vi er selv medforfattere i vår opplevelse av oss selv og tilværelsen, og måten vi skriver fortellingen på er avgjørende. Dersom vi skriver oss i døden, vil jeg som psykolog og kliniker alltid mene at det er fordi våre fortolkningsrammer er begrensede. En del av psykologiens oppgave er på sett og vis å gi oss et større repertoar av perspektiver vi kan bruke for å endre kurs, skape mer livsglede og finne mening i det som tidvis virker håpløst. Jeg tror dette er en mulighet i langt de fleste tilfeller.

 

Eckhart Tolle er en bemerkelsesverdig person som hadde en vond og vanskelig oppvekst. I voksen alder utviklet han sterke selvmordstanker. ”Jeg orker ikke å leve med meg selv lenger”, var en setning han begynte å gjenta. Etter hvert så han at setningen gjemte på en merkelig hemmelighet. Hvem er ”Jeg” som ikke orker å leve med ”Meg”? Er jeg to personer – et ”jeg” og et ”meg”? Må jeg ta livet av begge to? I dypet av Tolles store fortvilelse gjemte det seg en verdifull innsikt. En innsikt som forandret hans liv totalt. Han forstod at det var et kaos av destruktive tanker og følelser, farget av fortidens opplevelser, som definerte og kontrollerte hans liv. Et massivt bolverk av negative tanker og følelser martret hans indre liv. Kroniske bekymringer for fremtiden, mistillit og størknet sinne fra fortidens urettferdigheter la en mørk skygge over Tolle sitt liv. Han var i ett med sitt indre mentale støy, og det var en slitsom og utmattende måte å leve på. Langsomt innser Tolle at han ikke er sine tanker og følelser. Herfra gjennomgår han en utrolig prosess hvor mangel på livsmot blir til livsglede og angsten erstattes av en dyp indre ro. Jeg oppfordrer alle de som går med tanker om selvmord å lytte til Tolle før de bestemmer seg. Vi har skrevet om hele hans forandringsprosess i artikkelen som heter Livreddende (selv)innsikt.

 

Noen vil hevde at det verste et menneske kan rammes av ikke er bakterier, virus eller andre dødelige sykdommer, men snarere ideer. Det verste som kan plantes i mennesket er derfor ikke virus av fysisk karakter, men virus på tankegangen. Noen ideer kan ta bolig i mennesker og føre til handlinger av katastrofal karakter. Disse ideene kan man ikke fjerne med antibiotika eller andre medisiner, og derfor representerer de kanskje menneskets største utfordring. Noen ideer kan føre mennesker til å ta livet av andre, men i denne artikkelen snakker vi om ”ideer” som fører til selvmord. Det er snakk om individets fortolkning av seg selv og sin livssituasjon og konklusjoner hvor livet velges bort. Tanker og følelser styrer vårt indre liv, og disse psykiske mekanismene er farget av våre erfaringer og våre tidligere relasjoner. Det vi tenker og føler er aldri en direkte projeksjon av virkeligheten, men vår variant av virkeligheten. Hvis vi lever for tett på våre tanker og følelser, eller vårt Ego, og lar automatiske tanker få autoritet nok til å definere oss som mennesker, kan det hende vi er fanget av et destruktivt livsmønster. Tolle forstod at han var noe mer en sitt ego. Ego var en forgjengelig og korrupt størrelse som forførte ham inn i en negativ spiral. I det han innser at det er de destruktive kreftene i ego han ønsker å ta livet av, og ikke seg selv, skjer det en forandringsprosess som redder hans liv. En slik innsikt er både enkel og komplisert. Av og til er den så enkel at den nesten er umulig å forstå. Er man langt nede og på kanten av livet, vil jeg mene at den valgte døden alltid representerer et uklokt valg. Ikke ta livet av deg, men ta livet av det mentale godset som hindrer vekst og utvikling.

 

Psykolog Sondre Risholm Liverød
Spesialist i klinisk voksenpsykologi
WebPsykologen.no

Når livet blir en evig kamp

selvmord og livet som en kampI artikkelen Perfeksjonistisk og selvkritisk ser vi på hvordan mange mennesker i vår kultur ikke klarer å nyte livet, men lever under en konstant følelse av press. Det er gjennom prestasjoner de føler seg verdifulle, og symptomene er blant annet tvang, perfeksjonisme og arbeidsnarkomani. I denne artikkelen skal vi undersøke den samme problemstillingen og se hvordan et liv preget av ubønnhørlige krav til egen innsats genererer enorme mengder stress, frarøver oss livskvalitet og i verste fall leder oss mot selvmordstanker som den eneste utsikten til en pause fra livets tredemølle.

 

Noen mennesker har vokst opp med for høye krav og for mye press i forhold til plikt og prestasjoner. Noen barn opplever at foreldrenes kjærlighet er noe man fortjener dersom man tilfredsstiller høythengende standarder. Andre har vokst opp sammen med én eller to foreldre som var forbilder for uforholdsmessige eller ubalanserte standarder. Noen har til og med opplevd kritikk med en påfølgende følelse av skam og utilstrekkelighet dersom de ikke nådde opp til de høye forventningene. Under slike oppvestvilkår risikerer man at barnet installerer en idé om at man må være best for å være verdifull. Man må prestere perfekt for å være god nok, og pliktoppfyllelse blir et slags livsprosjekt som går på bekostning av hvile, kreativitet og nytelse. I følge Young og Klosko sine teorier om negative leveregler står man her i fare for å utvikle et livsmønster de kaller ”overdrevent kritisk og strenge standarder”.

 

 

Dersom perfeksjonisme har blitt en slags stilltiende livsfilosofi på grunn av erfaringer gjennom oppveksten, er det sannsynlig at den primære følelsen er press. Det er som om det kreves noe hele tiden. Det er ikke tid til å slappe av og nyte livet. Hele tiden skal man videre og prestere mer eller nå nye mål. Streben etter å være best og ha det beste kan gjennomsyre mange aspekter ved livet. Det kan dreie seg om å være best i det man gjør, enten på skole, arbeid, idrett, hobbyer, stevnemøter eller sex. Rent materielt kan det handle om å ha det fineste huset, den fineste bilen, den beste jobben, tjene masse penger, være den peneste eller den mest attraktive og kanskje har man forventninger om å være kreativ og organisert på en perfekt måte.

 

De som har et mønster hvor egen verdi er avhengig av prestasjoner, eiendeler og måloppnåelse, oppnår ofte mye, men de tar sine prestasjoner for gitt. Problemet kan blant annet være at de hele tiden når nye mål, men ikke klarer å glede seg over prestasjonene. Den gleden de på sett og vis søker etter, har en lei tendens til å utebli. Når den forventede gleden eller lykken ikke kommer, setter de seg nye mål og haster videre. Slik blir livet en uendelig kamp for å føle seg tilfreds, og slik går man glipp av selve livet her-og-nå fordi man hele tiden er på jakt mot fremtidens bragder og lykken som forventes rundt neste sving.

 

Når man lever et liv som krever at man hele tiden presterer for å føle seg tilpass og verdifull, kommer man til å drive en slags rovdrift på seg selv. Å leve under et konstant press har sine omkostninger, og følgende er blant de mest vanlige symptomene:

  • Høyt blodtrykk
  • Magesår
  • Kolitt
  • Søvnproblemer
  • Trøtthet
  • Panikkanfall
  • Hjertearytmi
  • Fedme
  • Ryggplager
  • Hudproblemer som utslett og eksem
  • Leddgikt
  • Atsma
  • Urolig mage

I tillegg er det en rekke andre fysiske symptomer forbundet med denne typen livsførsel.

 

For de som lever under tyngden av overdrevent strenge krav til seg selv, består livet av å gjøre. Dette kan skape et helt spekter av negative følelser. Noen er eksempelvis konstant frustrert over at de ikke klarer å oppfylle egne krav og forventninger. Den minste ting blir noe man skal prestere og få til, noe som fjerner både gleden, spontaniteten og tilstedeværelsen i det man foretar seg. Man kan leve på en kronisk følelse av engstelse for den neste tingen man skal klare, og alt man skal lykkes med kan utarte seg som besettelser som overskygger ethvert snev av livsglede og livsbevissthet.

 

Gradvis vil man selvfølgelig merke at måten man lever på genererer mye stress og de stressrelaterte sykdommene vil melde seg. Da handler det om å senke skuldrene, senke kravene, se seg om, merke livet, ta en pust i bakken, hvile og gjenvinne livskvalitet, men som regel gjør man det motsatte. Istedenfor å ta det roligere, øker man hastigheten og påtar seg mer ansvar, flere oppgaver og setter seg ennå høyere mål. Det er som om den psykiske programvaren, eller den negative, og til dels ubevisste, leveregelen lurer oss til å tro at de tingene vi streber etter snart vil gi avkastning og tilfredsstillelse. Bare vi står på litt mer får vi den etterlengtede følelsen av tilfredshet. Slik er det dessverre ikke. Negative leveregler lurer oss inn i livsmønstre som forsterker seg selv og sørger for at vi gjentar fortidens tabber. Man innser ikke at den måten man lever på, og strategien for å oppnå lykke, gjør det umulig å oppleve ekte tilfredsstillelse. Det eneste man har igjen for å prestere perfekt er følelsen av konstant press. I verste fall blir livet et evig jag hvor det ene kravet avløser det andre uten at man klarer å finne hvile noe sted. I noen sørgelige tilfeller hender det at personer som lider under denne leveregelen ikke ser noen annen utvei enn døden, som om det å avslutte hele livet er den eneste mulige pausen. I videoen under snakker jeg om hvordan overdrevent strenge standarder og uforholdsmessige krav til egne prestasjoner i verste fall kulminerer i selvmord.

 

Når selvmordet fremstår som den eneste pausen fra livets utrettelige krav, er man som regel fanget av et svært destruktivt livsperspektiv. Den Østlige visdomstradisjonene er flinke til å poengtere problemer av denne typen, og samtidig tilbyr de en livsfilosofi og en livspraksis som kanskje kan avhjelpe et sinnelag som martrer seg selv under følelsen av konstant press. Det å eie de flotteste tingene, opparbeide seg mer og mer status, tilstrebe andres anerkjennelse eller skalere makthierarkiene gir ikke mennesker mer lykke. Både folkeeventyr og religiøse fortellinger er fulle av metaforer og konkrete argumenter mot ideen om å knytte følelsen av indre fred og lykke til den materielle virkeligheten. Likevel slutter vi ikke å forføres av våre automatiske tanker som krever at vi løper stadig raskere på livets tredemølle, anskaffer flere ting, tror at lykken kommer rundt neste sving, etter neste lønnsforhøyelse eller etter neste prestasjon. Dette er en tankefelle som både kan ha sitt opphav i vår egen oppvekst, men samtidig er det sannsynlig at denne tankefellen ligger innbakt i vår egen kultur. Vi skriver mer inngående om dette tema fra et Østlig perspektiv i artikkelen Tankekjør, giftige følelser & uro.

 

I videoen snakker jeg om en pasient jeg hadde i terapi som bestemte seg for å dø. Hun var utslitt av en utrettelig selvkritisk holdning, ubønnhørlige krav til egen innsats og all verdens smerter forbundet med stress og konstant frustrasjon. Ingenting var godt nok for henne og hun kunne ikke fri seg fra tanken om at hun hele tiden måtte prestere litt bedre, jobbe litt hardere og klarer litt mer for å finne den roen hun hadde sårt behov for. Til slutt orket hun ikke mer, og siden hun ikke klarte å være perfekt i forhold til egne standarder, orket hun ikke å leve i det hele tatt. Hun bestemte seg for å ta sitt eget liv, og i det hun tok denne beslutningen, opplevde hun en dyp og indrelig fred. Hun lå på sengen og følte seg totalt avslappet, en følelse hun ikke hadde hatt på mangfoldige år. Hun overlevde selvmordsforsøket og noen uker senere forteller hun meg om de to beste timene hun har hatt i hele sitt liv. Det var de to timene da hun ga slipp på alt og fant hvile fordi livet var ved veis ende. Hun var likevel ikke ved veis ende, og den freden hun opplevde i disse to timene var ikke i døden, men i livet. Det gav henne håp om at hun kanskje kunne finne tilbake til denne fredfulle følelsen uten å ta sitt eget liv. Vi arbeidet med forståelse for hennes negative leveregler og tankemønstre som koblet hennes egen verdi til prestasjoner. I tillegg jobbet hun systematisk med mindfulness meditasjon som supplement til den psykoterapeutiske prosessen. I mindfulness lærte hun seg å gi slipp, la gå og finne tilbake til øyeblikket. Hun oppdaget hvordan tankene hele tiden pisket henne fremover i livet og dermed sørget for at hun aldri var til stede i nuet. Hun opplevde ikke livet som annet en bekymring for fremtiden. Ethvert øyeblikk var farget av anstrengte tanker om alt hun skulle klare i morgen, og til sin forferdelse innså hun hvordan disse tankemønstrene la beslag på følelsene og ethvert tilløp til livskvalitet og glede. Gjennom mental trening og mindfulness klarte hun å frede noen øyeblikk fra tankenes tyranni, og her åpnet det seg en liten pause hver dag. Denne pausen utvidet hun fra uke til uke, og meditasjon ble en viktig del av hennes livspraksis. Terapi med fokus på introspektiv selvforståelse i kombinasjon med meditasjon klarte å endre hennes fokus. Langsomt etablerte det seg en slags ny holdning til livet hvor det var mulig å hvile og føle glede uten å være best, ha full kontroll, prestere perfekt eller fungere som superkvinne.

 

Slike fortellinger viser oss at det er mulig å forandre livet ved å endre fokus, og mindfulness kan være et viktig verktøy i en slik prosess. Er du mer interessert i mindfulness, anbefaler vi vår samleside som kalles Lær deg mindfulness. I denne artikkelen har vi også fokusert på såkalte negative leveregler. En negativ leveregel er et mønster som utvikler seg fra tidlig alder og får gjenklang gjennom hele livet. Det er som om våre tidligste erfaringer på sett og vis blir toneangivende for vår videre livsførsel. I verste fall lever med svært negative leveregler som påvirker måten vi tenker, føler og handler på. Teoretikerne bak ideen om negative leveregler har definert og beskrevet et tiltalls negative livsmønstre. Er du mer interessert i leveregelpsykologi, anbefaler vi deg vår ”selvhjelpstest” med fokus på å kartlegge eventuelle negative leveregler i ditt eget liv.

 

Selvmord er også noe vi har skrevet mye om på webpsykologen, og du finner alle våre artikler om dette tema under kategorien Selvmord.

 

Kurs i selvutvikling

 

Negative leveregler eller livsmønster er også et sentralt tema i WebPsykologen sine selvutviklingskurs. Sjekk linken og meld deg på for en dag med psykologi presentert på en praktisk og jordnær måte. Kurset har fått veldig gode tilbakemeldinger. Målet med kurset er å presentere psykologi på en måte som gir ny innsikt og verdifulle redskaper i hverdagen. Kurset passer for ALLE som er interessert i psykologi, mindfulness og menneskets muligheter for vekst, utvikling og selvrealisering.

 

Mer om endring av negative livsmønster

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
Spesialist i klinisk voksenpsykologi
WebPsykologen.no

(Selv)utvikling kan være vanskelig

selvutvikling er vanskeligRent psykologisk sett er det ikke alltid slik at forandring fryder. Som mennesker liker vi å ha kontroll og forutsigbarhet, og i den forbindelse er forandringer ofte noe som forstyrrer vårt grep om tilværelsen. Derfor er forandring ofte forbundet med krise. Ordet ”krise” betyr egentlig ”avgjørende forandring” og innenfor medisin betegnet krise avgjørende omslag til det verre eller bedre i et sykdomsforløp.  En psykisk krisetilstand er noe som oppstår når man har kommet i en livssituasjon hvor ens tidligere erfaringer og innlærte reaksjonsmønstre ikke er tilstrekkelige til at man kan beherske den aktuelle situasjonen. Ofte utsettes vi for ytre begivenheter som skaker vår tilværelse og dermed plasserer oss i en krisesituasjon, men kriser kan også oppstå ved forandringer på ”innsiden”. Selvutvikling handler i visse henseende om å leve, tenke og føle på nye måter som borger for positiv vekst. Det krever ofte omstillinger både i forhold til holdninger, selvbilde, reaksjonsmønstre og væremåte i møte med andre, og selv om en slik prosses har som mål å skape positiv forandring, krever det at vi forlater våre vante mønstre, noe som lett gir en opplevelse av mer angst, uro og krise. Noen vil kalle dette for en utviklingskrise, og når vi møter denne typen kriser i endringsprosesser, har vi lett for å gå tilbake til gamle vaner. ”Det fungerte ikke å endre seg”, ”Det ble bare verre å snakke om følelser”, ”Jeg prøvde å være mer åpen mot min partner, men jeg følte det som mer ubehagelig”. I mitt arbeid som klinisk psykolog ved et DPS, er dette setninger jeg hører ganske ofte. Jeg jobber med mennesker som innerst inne ønsker vekst og utvikling, men når de endrer sine mønster, øker også angsten, og mange av dem kommer i behandling for å få mindre angst, og blir da skuffet når faser i behandling viser seg å øke angsten. Da er det lett å gi opp, og her ligger den største utfordringen i forhold til selvutvikling.

 

I denne artikkelen skal vi se på hvorfor det kan være vanskelig å utvikle seg. I videoen under snakker jeg også om hvordan vår egen utvikling påvirker andre, og hvordan vårt miljø i noen tilfeller kan vanskeliggjøre vekst og utvikling. Jeg nevner også utviklingskriser i forhold til barn og hvordan kulturen eller familien hjelper oss opp til et visst utviklingsnivå, men ofte holder oss tilbake dersom vi forsøker å utvikle oss videre.

 

Traumatiske kriser og utviklingskriser

 

I livet kan vi oppleve traumatiske kriser som innebærer at vi utsettes for en situasjon som truer vår fysiske eksistens, vår sosiale identitet og trygghet eller andre livsmål. Utviklingskriser representerer en litt annen form for krisesituasjon, og det er noe som gjerne oppstår ved større overganger i livet. Det kan dreie seg om å få barn (se artikkelen Å få barn kan oppleves som krise), å komme ut i arbeidslivet etter lengre fravær, å bli pensjonert, barna flytter ut og andre ytre begivenheter som selvfølgelig er en del av livet, men som likevel kan gi mennesker en opplevelse av å befinne seg i en krise.

 

Fra barn til voksen

 

Fra barn til voksen er man biologisk sett disponert for utvikling. Man blir dratt gjennom det ene utviklingstrinnet etter det andre, og hver gang man skifter fra ett nivå til ett nytt, øker barnets tilbøyelighet til angst. Da jeg jobbet med barn og unge i psykisk helsevern, møtte jeg stadig vekk bekymrede foreldre som kunne fortelle at datteren trodde at hun ikke eksisterte, eller at verden var en illusjon, eller at verden var et produkt av hennes egen tankegang. Disse jentene var mellom 10 og 20 år og hadde uforvarende havnet ut i filosofiske grublerier som blant annet plasserte dem i en form for solipsisme (Solipsisme er en filosofisk teori som hevder at jeget er det eneste som eksisterer, og følgelig at verden og andre mennesker kun eksisterer som en del av jegets bevissthet). Foreldrene var naturlig nok redde for sine barn og fryktet at de ”merkelige” tankene var tegn på totalt psykisk sammenbrudd. Det var lett å forstå foreldrenes bekymring, men for meg var det også artig å se at jentene hadde tanker og ideer som store filosofer har grunnet på i tusenvis av år, men i mange av disse tilfellene var jeg ikke bekymret for noe psykisk sammenbrudd. Ofte viste det seg at disse symptomene hang sammen med utviklingskriser. De filosofiske tankene oppstod i perioder hvor barna utviklet metakognisjon, altså evnen til å tenke på sin egen tankegang, noe som er en ganske avanser mental egenskap. For at vi skal klare å bruke vår metakognitive evner på en adekvat måte, kreves det en viss finjustering. Før det mentale apparatet har tilpasset seg de nye egenskapene på et nytt utviklingstrinn, hender det at det oppstår en del ”flagrende tanker” og tilbøyelighet til mer angst. Man skal derfor være forsiktig med barn og diagnoser, da barn er på en utviklingsmessig berg- og dalbane som i mange tilfeller ikke roer seg ned før de er midt i 20 årene.

 

Utviklingen stagnerer når man blir 25 år

 

Fra biologiens side utvikler vi oss altså gjennom distinktive trinn frem mot tyveårene. Ken Wilber fra integrativt institutt poengterer i denne forbindelse at utvikling er noe som skjer frem til man er 25 år. Deretter ser man en tendens til stagnasjon frem mot 40-50 års alder. Wilber har en del hypoteser om hvorfor det forholder seg slik.

 

Kultur og familie kan trekke oss ned

 

For det første vil biologien gi oss utviklingsmessig drahjelp fra vi fødes til vi er godt og vel 20 år. Det kan forekomme mange forstyrrelser og skjevutviklinger i denne perioden, men det foregår uansett en forandring, enten man vil eller ikke. Dernest påpeker Wilber at vi mer eller mindre automatisk trekkes opp til kulturens eller familiens utvikingsnivå. Han kaller det for kulturens gravitasjonspunkt, og grovt sett handler det om graden av modenhet i det miljøet vi befinner oss i. En velutviklet og moden familiekultur vil mest sannsynlig trekke oss opp til et tilsvarende utviklingsnivå. En dysfunksjonell familie vil ikke ha samme forutsetninger for å hjelpe nye familiemedlemmer i sin utvikling. Det er som om vi blir en iboende del av vår egen kultur, og vi kommer til å se verden med tilsvarende briller. Vi blir konforme og tilpasser oss miljøet, og dersom man vil utvikle seg forbi familien eller kulturens gravitasjonspunkt, må man gjøre det på egenhånd. Mens familien fungerer som en magnet som drar oss opp til familiens utviklingsnivå, ser det ut som om familie også kan fungere som en magnet som drar oss nedover dersom vi utvikler oss forbi det kulturelle gravitasjonspunktet.

 

Problemet oppstår når vi merker at vår familie, vår kultur eller mange vonde erfaringer har plassert oss i en posisjon som ikke er tilfredsstillende. Kanskje har vi vokst opp i en familie som ikke snakker om følelser, og på et tidspunkt merker vi at vårt uforløste følelsesliv skaper psykiske spenninger som igjen fører til symptomer på angst, depresjon, uro eller usikkerhet. Kanskje oppsøker vi hjelp og møter en terapeut som påpeker hvor viktig det er å legge merke til sitt indre liv og uttrykke sine følelser. Kanskje starter man her en prosess hvor man nettopp arbeider med å ”lytte innover” og ta mer hensyn til egne behov, følelser og meninger. Man begynner å uttrykke seg mer åpent, og gjennom terapien får man et større språklig repertoar på psykiske mekanismer, noe som videre åpner det indre landskapet på nye måter. Det er en krevende prosess hvor følelsene truer med å ta overhånd, men ved hjelp av den terapeutiske prosessen klarer man å holde selvutviklingsprosjektet innenfor ”sone for nærmeste utvikling”. Terapien kan med andre ord gå sin gang og fostre en god progresjon, men når man kommer hjem til familien kan det hende at de virkelige utfordringene starter. Når man utvikler seg, vil det påvirke omgivelsene. Familien må også forholde seg til forandringen, og det er slett ikke sikkert at familien er innstilt eller motivert for noe slikt. Det er heller ikke sikkert at familien forstår poenget med det som foregår hos et av familiemedlemmene, men snarere tolker forandringen som forverring. Familien er et system med sin egen ”gruppepsykologi”. Dersom én person i familien tilstreber mer følelser og mer åpenhet, er det ikke sikkert at det blir applaudert av de andre. Kanskje vil mer følelser oppleves som mer kaos, uro, bråk og fremkalle uvante og ubehagelige bevegelser i det indre landskapet hos flere av familiemedlemmene. Dermed er det ikke usannsynlig at familien vil stritte imot en slik utvikling og tilstrebe og gjenopprette den gamle balansen. Med andre ord er det som regel sterke krefter i oss selv og i miljøet rundt oss som motsetter seg vekst og utvikling.

 

Hverdagslivets krav kan hindre vekst og utvikling

 

Når Wilber poengterer at utvikling foregår frem til man er 25, og deretter ”stagnerer” i 20 til 30 år, nevner han også det faktum at mennesker i denne fasen av livet som regel er opptatt av å etablere familie, få barn og har mye fokus på karriere. Det betyr i mange sammenhenger at fokus vendes utover og lite oppmerksomhet vies til vårt indre liv. Selvutvikling handler ofte om å være mer oppmerksomme på det som foregår i våre tanker, følelser, begjær og behov. Det handler om å være mer bevisst og operere litt mindre på autopilot. Krav, stress, jobb, barn og så videre kan føre til at vi nedprioriterer det blikket som ”ser innover”, og dermed vil det i liten grad foregå noen vekst på dette området. Dette er selvfølgelig ingen ”sannhet”, men snarere en hypotese i forhold til den forskningen som er gjort ved integral institute.

 

Konklusjon

 

Alt i alt betyr dette at vekst og utvikling skrider av sted i takt med biologi og miljø frem til vi er midt i 20 årene. Dersom vi ønsker å utvikle oss videre, krever det at vi initierer en målrettet innsats. (Selv)utvikling kommer ikke av seg selv, men krever vår aktive innsats. En slik innsats er noe mange ønsker å involvere seg i, men det er forbundet med en del hinder på veien. Mange krefter trekker oss tilbake til status quo, noe som vanskeliggjør hele prosjektet. Det er vanskelig, men ikke umulig.     

 

Av psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Psykisk helse og fri vilje

Bilde 22 Innestengt hjerneDet er mye som kan sies om fri vilje og frihet, og dets betydning for menneskers velvære og utvikling. Et menneske som ikke er fritt kan på mange måter heller ikke sies å være ansvarlige for sine handlinger, men like mye vil det heller ikke kunne utvikle seg eller ta vare på seg selv. Denne artikkelen er et kort innblikk i sammenhengen mellom fri vilje og psykiske helse.

 

Frihet

Ordet spenner vidt og brukes om mye i vår dagligtale. Det sies at Norge er et fritt land, uten at noen egentlig definerer hva det innebærer. Vi har ytringsfrihet sier de, samtidig som de påpeker at det er enkelte ting man ikke kan si. Vi kan gjøre hva vi vil sier de, men vi kan jo ikke det, til tross for at det vi gjør kanskje bare påvirker oss selv. Det vil si, det er mange lover og reguleringer som vil hindre oss i å gjøre mye, men vi står fritt til å trosse de og risikere straffen som medfølger.

 

De fleste, når de snakker om frihet, tenker på å fjerne ytre restriksjoner. Som blant annet plass å bevege seg på, mindre lover og mindre regulering. Thomas Hobbes sa blant annet: «Enhver mann har mer eller mindre like mye frihet som han har plass til å benytte seg av». Om dette stemte, kunne man si at en fange med større celle var mer fri enn fanger med mindre celler, noe som selvfølgelig ikke stemmer.

 

Jeg vil påstå at frihet handler mer om de indre faktorer enn de ytre restriksjonene. For ytre restriksjoner, eller trusler om straff om man bryter lover og regler, kan trosses med vår frie vilje. Det betyr nødvendigvis ikke at en er mer fri om man velger å trosse trusler om straff enn de som ikke gjør det, bare at man har brukt sin frie vilje til å velge annerledes enn andre. Derimot kan man argumentere for at mennesker som vil gjøre noe, men ikke våger på grunn av trusselen om straff, ikke er like frie som de som våger å stå i mot trusselen.

 

Man kan derimot ikke klandre mennesker for å være kuet av ytre faktorer som trussel om straff. Ingen ønsker straff, og det er naturlig å ikke gjøre ting som gjør at vi risikerer det. Spørsmålet er vel hvorfor noen mennesker trosser trusselen om straff og andre ikke? Jeg tror det handler om prioriteringer, og hva man verdsetter i livet. Og der, som på alle andre plan, er vi alle forskjellige selv om vi er like.

 

Fri vilje

 

Først og fremst må vi legge noen premisser for hva vi mener med fri vilje, og hva som kan anses for å være frie valg og handlinger. Ifølge Henrik Walter (Neurophilosophy of Free Will) må tre krav oppfylles for å kunne si at fri vilje er tilstede:

 

  1. Man må ha alternativer å velge mellom. Om man ikke kan velge mellom alternativ (for hvilken som helst grunn) kan man ikke påberope seg å ha brukt sin frie vilje til å ha tatt valget.
  2. En fri handling (eller valg) vil være en handling utført av en grunn. Eksempelvis er det ikke en bevisst utført handling å slå noen under et epilepsianfall.
  3. Fri vilje krever at man er opphavsmann til handlingen eller tanken. Mennesker som blir manipulert, f.eks. hypnose, utfører handlingen, men det er ikke de som er opphavet til den.

 

For å gi et eksempel kan vi se på Sokrates. Sokrates ble stilt for retten for ugudelighet og for å ha korrumpert de yngre. (En del av hans lære gikk ut på at man skulle stille spørsmålstegn ved autoriteter, og alltid la argumentene tale en sak, ikke posisjonen til de som fremsatte de). Sokrates ble funnet skyldig og ble dømt til døden. Han fikk senere et tilbud om å rømme og dra i eksil, men avslo dette og valgte døden (av flere grunner). For utfyllende informasjon om dette, se Platons «Kriton og Faidon».

 

Valget til Sokrates oppfylles så absolutt disse tre kravene, og kan dermed sies å ha vært et fritt valg. Og han trosset trusselen om død. De aller fleste ville ha flyktet, fordi overlevelsesinstinktet i oss lever sterkt, men ville da valget vårt være basert på fri vilje til tross for at vi hadde et valg? Er det egentlig vi selv, våre tanker, som er opphavet til tanken om å flykte for å redde vårt eget skinn, eller er det et instinkt i oss som er opphavet til tanken og handlingen? Og hvor går egentlig grensen mellom vilje og instinkt?

 

Instinkt er definert som «medfødt anlegg for visse handlinger som ubevisst tjener bestemte formål, medfødt drift, naturlig tilbøyelighet«. På mange måter oppfyller ikke dette kravene til Walter i forhold til frie valg. Og dette er nært sammenbundet med psykiske lidelser, i den grad at det er ubevisste handlinger og tanker man ikke har så mye kontroll over, men som likevel påvirker vår tilværelse og vår livsførsel på avgjørende måter. Og da er man ikke lengre i besittelse av sin frie vilje.

 

Psykiske lidelser og fri vilje

 

Psykiske lidelser har lenge vært nært knyttet opp til diskusjoner om fri vilje (og moralsk ansvar) innen de filosofiske kretser. Lidelser som OCD, kleptomani, avhengighet og tourettes syndrom er svært relevante når man skal argumentere for og mot fri vilje. Harry Frankfurt beskriver i «Freedom of the Will and the Concept of a Person» at en person som lider av avhengighet ikke kan sies å være fri. Hans argument er at for å handle ut av fri vilje må man ville handlingen, men også ønske å ville handlingen. En som lider av heroinavhengighet og har vilje til å bruke heroin, men ikke ønsker å ville det, kan ikke sies å være fri.

 

Som Fader Zossima (fra Dostojevskis «Brødrene Karamsov») så elegant forklarte det:

«I know of one ‘champion of freedom’ who told me himself that, when he was deprived of tobacco in prison, he was so wretched… that he almost went and betrayed his cause for the sake of getting tobacco again.«

 

Og det samme kan man si om de fleste mindre eller mer alvorlige psykiske lidelser. De fleste mennesker gjør, eller blir hindret fra å gjøre, ting som de ønsker/ikke ønsker å ville gjøre. Og et slikt tap av frihet er alvorlig på mange plan. Ikke minst så føler man kanskje at man ikke er seg selv, eller har mistet noe av en selv. Og på mange måter så kan man heller ikke holdes ansvarlig for sine handlinger. Og mange filosofer hevder at en essensiell del av det å være et fritt menneske, er å kunne holdes ansvarlig for sine handlinger, både på godt og vondt.

 

Burde en kleptoman som har en ukontrollerbar impuls til å ta ting som ikke er sin egen holdes ansvarlig for ting han stjeler? Vårt rettsvesen har også lagt stor vekt på dette området, og det er derfor syke mennesker alltid må undersøkes om de kan holdes strafferettslig ansvarlig for sine handlinger. For essensen er at handlinger en selv ikke står bak, skal man heller ikke måtte holdes ansvarlig for. En person som er hypnotisert er ikke annet enn et verktøy for hypnotisørens valg og handlinger, rett og slett en marionett.

 

rettspsykiatriI kjølevannet av disse problemstillingene kan man lett støte på ennå flere spørsmål. Kan man si at noen er enten tilregnelige eller utilregnelige? Kan kleptomanen, heroinisten eller Anders B. Breivik for den saks skyld, plasseres i en entydig kategori, eller er deres tilregnelighet, rasjonalitet, ondsinnethet og frie vilje et spørsmål om gradering? Dette er problemstillinger som drøftes i artiklene Grensen mellom ondskap og galskap. I artikkelen Tilregnelig eller utilregnelig? løftes spørsmålet om tilregnelighet i drapssaker. Fagfolk har en tendens til å sprike i sine vurderinger med hensyn til psykiatriske diagnoser, noe som vanskeliggjør neste spørsmål om gjerningsmannen bør straffes eller behandles. I relasjon til dette finner man nok en uklar grenseoppgang i forholdet mellom Ondskap eller galskap. Når noen dreper, voldtar eller forulemper andre mennesker på skrekkelige måter, skal vi forstå det som ondskap eller psykopatologi? Har de handlet av fri vilje, eller er deres handlinger diktert av psykiske lidelser som overstyrer deres måte å tenke, føle og handle på? Neste spørsmål er kanskje ennå vanskeligere: Hva er ondskap? Dette er tema i artikkelen Ondskapens psykologi. Dette feltet er altså ylt av både etiske, moralske og følelsesmessige dilemmaer.

 

Kan man gjenvinne fri vilje? Hva gjør det med oss?

 

Det åpenbare svaret på dette spørsmålet er ”ja, det kan man”. En person som har tapt sin frie vilje, i forhold til psykiske begrensninger, kan søke hjelp for å bli frisk. Vi kan omprogrammere våre handlingsmønstre, trene oss opp til å motstå ytre påvirkninger og bli mer selvstendige. Og dette er noe av det mange av oss jobber med i terapi eller selvutvikling, nemlig å omprogrammere våre kretser, tanke- og handlingsmønstre slik at vi ikke lengre blir styrt av ubevisste eller tillærte tanker og handlinger. Og for de aller fleste er det å søke hjelp til dette et fritt valg man tar. Så det første skrittet mot å gjenvinne sin frie vilje, i forhold til psykisk helse, er faktisk å ta et fritt valg om å søke hjelp.

 

Vi er alle forskjellige, og vi reagerer alle forskjellig på det å tape vår frie vilje. Noen er kanskje ikke så bevisst selve tapet, mens andre merker et slikt tap og fanges av en eksistensiell smerte. Det kan oppleves som om man ikke lengre er hel som person. Eller så kan man føle seg mindreverdig, eller skamme seg, rett og slett fordi man ikke er fri.

 

Fellesnevneren for alle som taper deler av sin frie vilje, er derimot at man kanskje ikke utvikler seg og vokser som person, slik man burde. For å gi et lite eksempel:

 

Noen mennesker, for ikke å si de fleste av oss, sliter med det man eksempelvis kan kalle en negativ leveregel. En negativ leveregel er forankret i dypet av vårt psykologiske liv og styrer måten vi tenker, føler og handler på. (WebPsykologen har en egen side hvor man kan kartlegge eventuelle negative leveregler hos seg selv. Siden kalles «Personlighetstest og selvhjelp«). Ideen bak teorien om negative leveregler er kort sagt at vi formes som mennesker i kontakt med andre. Som barn er vi avhengig av tilbakemeldinger og samspill med omsorgspersoner for å lære å kjenne oss selv. Dersom noen av våre nærmeste medmennesker er svært kritiske, selvopptatte, truende, likegyldige, redde, sinte, urolige eller på en annen måte svikter barnets grunnleggende behov, risikerer man utviklingen av et negativt mønster som kanskje får gjenklang gjennom hele livet. De som sliter med en negativ leveregel, ender ofte opp med å gjenta de samme ubevisste handlingene gang på gang uten å vite hvorfor. Det kan kanskje oppleves som om det er frie valg og handlinger man foretar seg, men ofte er det akkurat det det ikke er. Det kan snarere dreie seg om svært ubevisste handlinger man foretar seg som en følge av tidligere opplevelser og erfaringer. Og da tar man heller ikke lærdom av de feilene man gjør. Det å være bevisst på sine feil og mangler, gjør også at man kan begynne å ta lærdom av de. Og akkurat det å lære av sine feil, ikke gjenta de, men vokse forbi og videre, er helt vgjørende i forhold til utvikling og vekst. Ellers står vi på stedet hvil og kommer ingen vei. Og akkurat derfor er det å være fri, både i tanker og handlinger, avgjørende for vår utvikling.

Camus-om-frihet-og-angst

 

Fri vilje er altså avgjørende for psykisk helse, men kan man tenke seg at mennesket også kan få for mye fri vilje? Noen filosofer mener at mennesket er dømt til frihet. I en slik kontekst er frihet forbundet med noe tungt vi må bære på våre skuldre. Kan det rett og slett hende at stor frihet betyr mye angst? Dette er tema i artikkelen med samme navn: Stor frihet og mye angst. I forhold til psykisk helse, hadde Sigmund Freud (1856-1939) (psykoanalysens far) fortrinnsvis hysteriske pasienter. Han levde i en annen tid hvor hans pasienter i større grad var tynget av sosiale dogmer og en strengere påbudsfilosofi. Deres problem var ufrihet og emosjonell undertrykkelse på grunn av kvassere kulturelle føringer og konvensjoner. I dagens moderne samfunn er det kanskje motsatt? Muligens er det nettopp for stor frihet til å velge vårt eget liv som er hovedproblemet. Det er tema i artikkelen Personlighetsforstyrrelse som moderne angst.

 

Når vi betrakter frihet i et slikt lys, begynner frihet å se ut som et fenomen vi ikke vil ha for lite av, men heller ikke for mye av. Mennesker som føler seg ufrie kan oppleve at livet dikteres av ytre omstendigheter. De føler lite innflytelse på egen situasjon, og det kan føre til at livsprosjekter mister sin mening. Livet blir noe som presser seg på utenfra, og ikke noe man selv skaper. Motsatt kan mennesket oppleve en lignende form for meningsløshet dersom friheten er for stor. Kanskje er det meningsfullt å gjøre noe for andre, følge noen regler og forholde seg til noen krav, og kanskje er det nettopp en følelse av meningsløshet som dukker opp når disse kravene uteblir, og alt er opp til en selv. Med andre ord kan frihet representere et problem, enten det nå er for mye eller for lite av den. Dette drøftes mer inngående i artikkelen Friheten og ufrihetens problem.

 

Av Tore Johnsen

 

Redigert av Sondre Risholm Liverød for WebPsykologen.no