Å få barn kan oppleves som krise

foreldre og barnAlle normale mennesker opplever kriser fra tid til annen. Noen kriser er forbundet med store overganger i livet, og da er det ikke uvanlig at man begynner å gruble over meningen med livet, og kanskje stille spørsmålstegn ved det som tidligere opplevdes som meningsfullt. Noen forandringer i livet fratar oss dessuten en del frihet, og noen forandringer legger et større ansvar på våre skuldre. Slike situasjoner kan medføre en form for eksistensiell angst. Det henger sammen med at man føler seg fanget eller begrenset i sitt liv, og angsten er en reaksjon på en opplevelse av manglende utviklingsmuligheter.

 

I vårt samfunn hender det at man forstår alt som ikke er helt harmonisk og balanser som sykdom. Man har gjerne et normalitetsbegrep som måles opp mot et slags ideal menneske. Ideal menneske defineres i kraft av god arbeidsevne, gode familierelasjoner, godt sexliv, generelt optimistisk, vennlig og passe engasjert i omverdenen. Dersom man faller utenfor denne normen, hender det at et stivnet normalitetsbegrep gir oss en oppfattelse av at vi er dårlig fungerende og syke til sinns. På bakgrunn av dette ser man i psykisk helsevern en tendens til at folk tror at reaksjoner på livets motbør er det samme som psykiske lidelser. Det er det ikke. Overganger, forandringer, tap og nye roller er en del av livets utfordringer, og slike utfordringer forbindes gjerne med smerte og vanskeligheter. Det å få barn står for de fleste som en lykkelig affære, og for noen er det kanskje rosenrødt, men for mange er det også forbundet med enorme anstrengelser, mismot, depresjon, usikkerhet, frustrasjon og alt det man kan forbinde med en krisesituasjon. Å få barn er kanskje en av de hendelsene som skaper størst forandringer i livet. Ved overgangen til nye faser i livet økes tilbøyeligheten til angst og usikkerhet simpelthen fordi vår evne til å beherske den nye tilværelsen ennå ikke er på plass. Vi kunne leve livet vårt før vi fikk barn, men hvordan gjør man det med barn?

 

Det å få barn kan være et lykkeligste som skjer et menneske, men det kan også presse mennesker inn i situasjoner hvor deres følelse av frihet kompromitteres. Barn krever mye av sine foreldre, og barn som har en sykdom eller et handikap krever enda mer. Foreldrene blir nødt til å gi etter for mange av sine egne behov for å fylle rollen som forelder. Man kan også tenke seg en situasjon hvor en av foreldrene blir tvunget til å si opp sin jobb for å forsørge barnet, enten fordi barnet har ekstra behov, eller simpelthen fordi det ikke er noen barnehageplass tilgjengelig. Å endre sitt liv fra å være aktiv og arbeidende til å bli hjemmeværende, kan oppleves som uutholdelig for mange. I slike situasjoner kan det tenkes at ”livet” stiller så mange krav at hverdagen i verste fall oppleves så tyngende at spørsmålet om meningen med livet dukker opp. Når man er emosjonelt belastet og sliter i hverdagen, har de eksistensielle temaene en tendens til å dukke opp: Hvem er jeg? Hva gjør jeg? Hva skal jeg gjøre i fremtiden? Er jeg ubetydelig? Hva er meningen med mitt liv?

 

Noen undersøkelser viser at mennesker utvikler seg frem til de er 25 år, hvorpå den personlige veksten har en tendens til å stagnere. Deretter kommer det et slags vendepunkt eller en krise når man er 50, og herfra kan det gå to veier. Noen klarer å reorientere sitt liv og skape nye mål og nye livsprosjekter, mens andre opplever en tomhet og tvil som lammer videre utvikling. Tendensen til en stagnasjon i personlig utvikling mellom 25 år og 50 år, mener noen dreier seg om barn. I denne perioden er det vanlig at fokuset på egne behov og interesser settes til side for å oppdra barn, og dermed blir det lite energi til overs for selvrealisering (Wilber, 2000). Noen undersøkelser viser også at det å få barn ikke gjør folk lykkeligere, men snarere tvert imot (undersøkelse referert i Harris, 2010). Slike undersøkelser viser bare noen generelle tendenser, og sammenhengene som her nevnes er bare mulige fortolkninger av datamaterialet. Det betyr ikke at det å få barn ikke er uhyre meningsfullt og verdifullt, men det betyr at det å få barn også er forbundet med avkall på mange av de prosjektene som tidligere var forbundet med skapende, kreative og selvutviklende prosesser. Noen opplever et savn til friheten slik den var før man fikk barn, mens andre evner å gjøre foreldrerollen til det meningsbærende livsprosjektet, eller kombinere rollen som forelder med noen prioriterte interesser som er viktig for ens egen følelse av vitalitet og frihet.

 

Kanskje har man forestilt seg rollen som forelder på en rosenrød måte, og skuffelsen kan være stor når realiteten viser seg å være ganske mye tøffere. Samtidig kan det for mange være vanskelig å erkjenne at de føler seg presset, overbelastet og tidvis frustrert i rollen som forelder. Det kan føre til en rekke negative følelser man helst ikke vil være seg bekjent. Kanskje vil man heller ikke snakke med sin partner eller nære venner om sine konfliktfulle følelser, og da er man gjerne på vei i gal retning. Dersom man forsøker å holde sine reaksjonene tilbake, ikke snakke åpent med noen om dette, er det sannsynlig at den indre spenningen vil forsterkes. Ingen klarer å holde sitt emosjonelle ubehag helt for seg selv. Det vil på en eller annen måte komme til uttrykk, og hvis man ikke erkjenner at man har motstridende og vanskelige følelser, kan det hende at det psykiske ubehaget kommer til uttrykk som krangling med partneren, irritabilitet, humørsvigninger og en sterk følelse av håpløshet og kanskje meningsløshet.

 

Barn har en tendens til å spille på alle våre emosjonelle strenger. De utfordrer oss til det ytterste og vekker vår frustrasjon, bekymring og maktesløshet, men på den andre siden har de også en tendens til å vekke våre varmeste og mest kjærlige følelser på helt nye måter. Hvis man fornekter at det å få barn er forbundet med både positive og negative følelser, og dernest forsøker å holde de negative følelsene tilbake, kan det hende at vi til sist overmannes av de negative følelsene. Selvutvikling handler ikke om å få mer positive følelser, men det handler om å våge og føle mer. Barn trenger masse omsorg, empati og kjærlighet, og det er vi i stand til å gi dersom vi våger å kjenne på alle de følelsene vi opplever i perioden med småbarn i huset. Vi må snakke med partneren og venner om både det positive og det negative. Det er ikke uvanlig at det å få barn oppleves som en krise, men det betyr ikke at man er en dårlig forelder eller at man ikke strekker til. Dersom vi holde de negative aspektene tilbake eller for oss selv, vil de indre spenningene resultere i en følelse av at vi er fulle av galde, ondskap og udugelighet. Et barn er ikke tjent med foreldre som bærer på noe som etter hvert kan utvikle seg til en slags selvhat.

 

Barn begrenser foreldrenes frihet, og det kan føre til at foreldrene opplever angst og ubehag av mangel på utviklingsmuligheter. De fleste klarer seg gjennom dette ved å leve ”interimistisk”, det vil si at de oppfatter det som noe forbigående, og dermed skrur de ned for sine krav for å gjøre det beste ut av situasjonen. Dersom man i tillegg våger å erkjenne at det kan være slitsom og vanskelig med barn, snakke om dette sammen med sin partner, vil de negative følelsene få mindre tyngde. Det vil føre til større grad av emosjonell balanse og livsbevissthet. På den måten står man bedre rustet til å sette pris på tilværelsen som forelder, og alle de små og uforglemmelige øyeblikkene forbundet med barns utvikling.

 

Anbefalt litteratur

 

Denne artikkelen bygger på det som kalles dynamisk psykologi. Det betyr psykologiske teorier som legger vesentlig vekt på drivkreftene bak det vi gjør og foretar oss i livet. Hvorfor tenker, føler og handler vi slik vi gjør? Hvordan skapes vi som mennesker og hvordan påvirker tidligere erfaringer våre liv her og nå. Det handler om forholdet mellom det ubevisste og det bevisste, og alle de konfliktene som oppstår i individet og i relasjoner mellom mennesker. Hvordan oppleves forandringer og hvordan reagerer vi på livets motbør og store omveltninger. For dem som er interessert i forståelsen av mennesket innenfor en slik referanseramme, vil jeg anbefale Dynamisk psykiatri i teori og praksis (1999) av Johan Cullberg (professor i psykiatri). Denne boken gir en glimrende innføring i dynamisk psykologi, og boken er spekket med eksempler som gjør den spennende og lett tilgjengelig for de fleste.

 

Kilder

 

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!)

Harris, Sam (2010). The moral landscape – How science can determine human values. Free Press, New York.

Wilber, Ken (2000): Sex, Ecology, Spirituality: The Spirit of Evolution, (2. Ed.), Shambhala Publications, USA. (Anbefales!)

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

 

Copyright © 2013 WebPsykologen.no. Denne artikkelen er opphavsrettslig beskyttet etter lov om opphavsrett til åndsverk m.v. – åndsverkloven – av 12. mai 1961. Publisering, kopiering og annen distribusjon av teksten er ikke tillat uten godkjenning fra WebPsykologen.no. Ta kontakt dersom det er spørsmål eller ønske om en avtale i forhold til dette materialet.

Biblioterapi

SelvhjelpslitteraturMye av det jeg vet om mennesker og psykologi har jeg ikke fra psykologistudiet, men fra skjønnlitteraturen. Aristoteles oppfattet bøker som medisin for sjelen, og det er ingen tvil om at litteraturen kan spille en viktig rolle som del av den menneskelige dannelsesprosess og selvutvikling. Mer enn 35 studier har sett på effekten av biblioterapi i forhold til depresjon. Disse viser at biblioterapi er mer nyttig enn ingen behandling og kan ha like god effekt som behandling hos en profesjonell terapeut. Foran en PC, eller i en god stol foran bokhyllen, kan man altså få til viktige bevegelser i sitt indre landskap, men det gjelder å vite hva man skal lese. Vi håper selvfølgelig at artiklene her på WebPsykologen kan anspore leserne til refleksjon og ettertanke, og på mange måter har vi en idé om at vi driver et ”biblioterapeutisk” nettsted. I denne artikkelen skal vi ser mer på hvordan biblioterapi kan fungere, og hva slags litteratur man bør oppsøke dersom selvutvikling er målet.

 

 

Selvutvikling foran bokhylla

 

I videoen under snakker psykologspesialist Sondre Risholm Liverød om lesing som en vesentlig del av selvutvikling. Han snakker om hvordan biblioterapi kan gi mennesker et rikere språk på sitt indre liv og dermed åpne for ny selvinnsikt og positiv forandring. Biblioterapi handler om at vi som lesere identifiserer oss med boken, kjenner oss igjen i persongalleriet, og lever oss inn i boken på en slik måte at vi indirekte kommer til å se vårt eget liv i helt nytt perspektiv.  Mot slutten av videoen gir Liverød noen generelle anbefalinger i forhold til forfattere og bøker som kan være selvutviklende i et psykologisk perspektiv.

 

 

 

 

Hvordan fungerer biblioterapi?

 

Header til hjemmeside kurstilbud 2Biblioterapi handler om å trenge inn i en tekst og lete etter gjenkjennelse, medfølelse eller det man kanskje kan kalle en ahaa-opplevelse. Man finner en slags forløsning eller katarsis i det man kommer i kontakt med følelser som tidligere var skjulte. Det vil si at teksten åpenbarer følelser og stemninger som gir gjenklang i oss selv. Teksten fungerer på den måten som en portåpner til vårt eget indre liv. Katarsis refererer her til et plutselig følelsesmessig klimaks eller sammenbrudd som følges av en overveldende fornemmelse av fornyelse og nytt liv. Her fungerer lesing som en form for dannelsesprosess hvor man blir kjent med nye sider av seg selv gjennom andres språklige beskrivelser. Freud snakket om at målet i psykoterapi var å gjøre det ubevisste bevisst, og sånn sett kan man si at biblioterapi og psykoterapi fungerer på noenlunde samme premisser. Biblioterapi kan bidra til å styre vår evne til (selv)innsikt slik at vi klarer å innta flere perspektiver og opprettholde refleksjonsevne i pressende eller vanskelige situasjoner. Innenfor psykisk helse definerer man ofte sunnhet som evnen til å plassere språk og forståelse mellom impuls og handling. Bøker kan styrke vår kognitive kapasitet og utvikle vårt ”språklige verktøy” slik at vi i større grad kan håndtere våre følelser og innskytelser på en adekvat måte.

 

Kognitiv intelligens handler om tanker og kunnskap. Det inkluderer intellektuelle egenskaper som analytisk resonnering, lesing, skriving, problem løsning, informasjonsprosessering og kritisk tenkning. Man kan også si at en av de viktigste markørene i forhold til mental selvutvikling omkranser evnen til å innta forskjellige perspektiver. Dersom man kognitivt sett ikke klarer å leve seg inn i andres opplevelser, er man også avskåret fra dypere medfølelse og kjærlighet. Derfor er kognitiv utvikling en forutsetning for blant annet moral, verdi, følelser og mellommenneskelige egenskaper. Biblioterapi er også en øvelse i å sette seg inn i andre perspektiver, forstå livets fasetter på nye måter, og dermed møte tilværelsen med stadig mer fleksible fortolkningsmuligheter. Denne fleksibiliteten kan dernest styrke vår evne til medfølelse og forståelse, noe som videre er verdifullt for sosial intelligens og evnen til å opprettholde gode relasjoner til andre mennesker.

 

 

Er biblioterapi for alle?

 

Man har ikke forsket nok på biblioterapi i forhold til alle diagnosegrupper, men med hensyn til generell selvutvikling og lettere psykiske plager, er det sannsynligvis en verdifull kilde til positiv vekst. Biblioterapi kan bli et problem dersom man er feildiagnostisert og leter etter seg selv i tekster som ikke egner seg. Ofte finner man det man leter etter, og i verste fall leser man seg til problemer man ikke hadde i utgangspunktet. I dag bruker vi internett til å søke opp informasjon om helse, og i noen tilfeller kan det bli en altoppslukende besettelse hvor man begynner å diagnostisere seg selv i takt med det man leser på ulike nettsteder. Se artikkelen Hypokonderen på internett.

 

 

Biblioterapi i praksis

 

I praksis er biblioterapi noe som er myntet på mennesker med lettere problemer som ved hjelp av bøker og artikler (på nett eller i papirform) langt på vei kan hjelpe seg selv. Ofte handler det om å styrke evnen til refleksjon og øke evnen til å innta stadig flere perspektiver på seg selv og tilværelsen. En viktig del av biblioterapien er en påfølgende samtale og diskusjon av den teksten man har lest. Det kan gjerne foregå i en gruppe som en tilpasset ”lesesirkel”.

 

I England har man bibliotekarer som anvender biblioterapi på offentlige bibliotek. Det finnes også sykehus som har biblioteker hvor biblioterapi er et fokusområde i forhold til flere pasientgrupper. I slike tilfeller hender det at ulike fagpersoner benytter seg av bøker som en supplerende intervensjon i forhold til sin pasientgruppe. I noen tilfeller er det slik at bibliotekaren samarbeider med legen, psykologen eller den behandlingsansvarlige. Det kalles gjerne for klinisk biblioterapi hvor behandleren har det overordende ansvaret, men samarbeider med husets bibliotek som et supplement til annen behandling.

 

I min hverdag som klinisk psykolog på et DPS i Kristiansand, har jeg ukentlige biblioterapigrupper hvor vi leser og diskuterer artikler knyttet opp til psykisk helse. Her er det gjerne WebPsykologens atikler som drøftes i plenum, og på den måten skapes det en helt ny bevegelse i tekstene hvor den enkeltes bidrag ansporer hele gruppen mot nye perspektiver. I denne gruppen jobber vi svært aktivt med psykisk helse, men på en biblioterapeutisk måte. Selv opplever jeg dette som et berikende forum for selvinnsikt og selvutvikling, og mange av gruppedeltakerne har samme opplevelse.

 

Anbefalte ”biblioterapeutiske” bøker

 

Skjønnlitteratur

 

I videoen over nevner jeg noen bøker som kan egne seg dersom man er ute etter et dypdykk i menneskets indre liv. I denne sammenheng har den eksistensielle psykoterapeuten Irvin D. Yalom gitt mange mennesker verdifulle ”ahaa-opplevelser” Når det dreier seg om menneskets grunnleggende eksistensielle vilkår, er Yalom en fremragende forfatter og teoretiker. Bøkene til Yalom har vært kilde til mye inspirasjon og lærdom i mitt virke som psykolog. Alt han skriver lodder dybden i det menneskelige sinnelag på en overbevisende måte. Døden, friheten, meningsløsheten og isolasjonen er aspekter ved menneskets eksistens som av og til dukker opp og flekker tenner mot våre livsprosjekter. 

 

Yalom skriver både fagbøker og skjønnlitterære bøker, og for folk flest er det sannsynlig at de spennende skjønnlitterære fortelingene om terapiprosesser er det som gir mest utbytte. Et terapeutisk forløp er en spennende reise, og det er nettopp denne spenningen, blandet med følelser, innsikt og eksistensiell klokskap, Yalom griper på en fortreffelig måte i sine romaner om terapi. I videoen anbefaler blant annet disse:

 

  • Dobbeltspill i sjeledypet: Hovedpersonen i romanen er en psykiater som selv går i analyse hos en kollega, men som bryter behandlingen fordi han er uenig i psykoanalysens strenge regler for terapisituasjonen. Han bestemmer seg for å eksperimentere med en helt ærlig og åpen terapi. Problemet er at hans pasient har en litt annen agenda, som ikke handler om å være åpen og ærlig.

 

  • Kjærlighetens bøddel og andre fortellinger fra psykoterapien: I denne boken forteller Yalom, på sin sedvanlige åpne og direkte måte, om ti pasienter og behandlingen av disse. Pasientene kom til Yalom for å få hjelp med de vanlige problemene i hverdagslivet: ensomhet, selvforakt, impotens, migrene, seksuelle tvangsforestillinger, overvekt, høyt blodtrykk, sorg, en tærende opptatthet av kjærlighet, humørsyke eller depresjon. Likevel avslørte terapien at disse hverdagsproblemene hadde dype røtter, røtter som strakte seg helt ned i menneskets eksistensielle grunnmur. Yalom er en eksistensiell psykoterapeut, og i denne boken får vi virkelig et levende innblikk i hva det betyr i praksis.

 

  • Schopenhauerkuren: Dette er en bok jeg anbefaler alle pasienter jeg har hatt i gruppeterapi å lese. Den anerkjente psykiateren Julius Hertzfeld får sjokkbudskapet om dødelig kreft etter en rutinesjekk. Han begynner å gå inn i seg selv, og blir opptatt av de mislykkede terapiene. Hva gjorde han feil? Julius oppsøker Phillip, en pasient han aldri klarte å hjelpe ut av et ulykkelig og tvangspreget sexliv. Det viser seg at Phillip har kurert seg selv ved hjelp av Schopenhauer og hans filosofi. Nå er Phillip selv klar til å bli terapeut, men han trenger hjelp fra Julius for å få en faglig godkjenning. De to mennene inngår en avtale. Julius blir Phillips veileder dersom Phillip først deltar i gruppeterapien Julius leder. Dette er rett og slett en psykologisk spenningsroman om gruppeterapi, noe som tilhører sjeldenhetene, men Yalom får det til på en utmerket måte.

 

  • Da Nietzsche gråt: Dette er en bok hvor den store tenkeren Nietzsche kommer i terapi hos Breuer (læreren til Freud). Det er et tenkt scenario som utforsker både Nietzsche som person og filosof. Er man interessert i eksistensialisme og psykoterapi, men helst leser skjønnlitteratur, får du både i pose og sekk her.

 

I videoen over gjør jeg dessuten et poeng av Knausgaard sine selvbiografiske opptegnelser i Min Kamp serien. Karl Ove Knausgaard er flink med språk og han formidler følelser, opplevelser og fornemmelser som kanskje gjemmer seg i periferien av vår oppmerksomhet. Med ord og formuleringsevne synliggjør han det menneskelige på en måte som jeg tror gir gjengklang i de fleste. Derfor står Knausgaard på liten over bøker jeg anbefaler i en biblioterapeutisk sammenheng. Jeg har skrevet mer om selvutvikling i lyset av Knausgaard i artikkelen Om blogging & Knausgård og Oppskrift på selvutvikling.

 

Selvhjelpsbøker

 

Jeg la inn et søk på ”selvutvikling” i Google ved utagnegn av juni 2010 og fikk 75.000 treff. Jeg la inn samme søket i dag og fikk 413.000 treff. Dette er åpenbart et tema som vokser i takt med folks interesse og overskudd til å jobbe med seg selv. Som med alt annet i livet, er ikke all selvutviklingslitteratur like fordelaktig, og man vil selvfølgelig finne både gode og dårlige utgivelser. Men i det store og hele er det ikke nødvendigvis kvaliteten på boken som spiller den viktigste rollen, men snarere vår egen interesse, motivasjon, nysgjerrighet og vilje til å ”se innover” og utvide grensene for ”hvem vi er”. Problemet er som regel at vi er redde for forandring, selv om denne forandringen kan føre til et bedre liv. Det er ikke alltid slik at forandring fryder, og nettopp derfor havner vi gjerne i samme sporet gang pågang. Nettopp dette problemet behandler de fleste selvutviklingsbøker ganske inngående, noe vi også har som tema i artikkelen Er selvutviklingsbøker nyttig for alle.

 

I følgende vil jeg gi noen anbefalinger i forhold til selvhjelpsbøker som kanskje kan ha en (biblio)terapeutisk effekt.

 

Det er ikke mer synd på deg enn på andre” er overskriften på en av de nyeste bøkene til psykiateren Ingvard Wilhelmsen. Biblioterapi kan som nevnt handle om å lese skjønnlitteratur, men selvhjelpsbøker kan også inngå som et viktig element i denne formen for selvutvikling.  Når det gjelder selvhjelpsbøker anbefaler vi den siste boken til Wilhelmsen fordi den kanskje kan provosere oss til å ta litt mer ansvar i eget liv, eller bli sjef i eget liv, slik Wilhelmsen har anbefalt tidligere. På WebPsykologen finner du også en artikkel som heter Angst og magisk tankegang inspirert av Wilhelmsens retorikk og innfallsvinkel til psykisk helse.

 

Det er ikke mer synd på deg enn på andre” handler først og fremst om ansvar og et oppgjør med offerrollen. På mange måter handler det også om vår innebygde motstand mot forandring og frykt for å bli ”agent i eget liv”. 

 

Et offer forklarer sine problemer med ting som har skjedd i fortiden; man føler seg låst, og det er ingenting man kan gjøre med det. Andre må ta ansvaret. Da forfatteren i samtale med pasienten sa til henne: “Det er ikke er mer synd på deg enn andre”, følte hun seg utrolig krenket. Til tross for dette tok hun etter en tid et gjennomgripende oppgjør med sine egne holdninger og sin atferd, blant annet offerrollen. Hovedproblemet i livet vårt er ikke det som skjer, men hvordan vi velger å forholde oss til det. Pasienten endret holdning til bekymring, verdens urettferdighet og livets usikkerhet, døden og fremtiden; og ikke minst tok hun ansvar for sine egne valg. Dette førte til en helt ny frihet i livet hennes, men også et nytt ansvar.” 

 

Boken har potensial til å provosere, men også til å vekke oss litt opp fra holdninger som plasserer oss på siden av livet eller som et offer for omstendighetene, snarere enn som aktive agenter i eget liv.

 

Torkild Berge og Arne Repål er to andre forfattere som har skrevet gode selvhjelpsbøker. Lykketyven er en bok som handler om depresjon. Hva er en depresjon og hvordan kommer man seg ut av en depresjon er sentrale teamer i dene boken. Den er skrevet både for personer som har perioder med depresjoner, venner, pårørende, fagfolk og behandlere.

 

Berge og Repål har også skrevet Trange rom og åpne plasser. Hjelp til mestring angst, panikk og fobier. ”Sjekkere” er personer som føler seg tvunget til å kontrollere dører, kokeplater, støpsler og så videre. En slik atferd kan ofte skrive seg fra alt for mye ansvar i alt for tidlig alder. ”Ordnere” har et stort behov for symmetri slik at alt må ligge der de ligger med bestemte avstander. De kan dessuten ha samlemani og fyller ofte opp huset med gjenstander. Dette er altså en selvhjelpsbok skrevet i forhold til noen spesifikke problemstillinger.

 

Det finnes selvfølgelig mange andre bøker man kunne anbefalt i denne sammenhengen. Vi har også et håp om at våre egne nettsider kan fungere litt som biblioterapi for våre lesere. Målet vårt med denne nettiden er i bunn og grunn å gi den indre verden et forståelig og anvendelig språk som kanskje kan anspore til (selv)refleksjon og ettertanke. Kanskje kan det øke bevisstheten om psykisk helse, og i så måte har man kanskje hentet en viktig helsegevinst allerede der.

 

Kilde

 

Gregory RJ, Canning SS, Lee TW, Wise JC. Cognitive bibliotherapy for depression: a meta-analysis. Professional Psychology: Research and Practice 2004; 35: 275-280.

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Livreddende (selv)innsikt

selvrefleksjonJeg kan ikke leve med meg selv…

 

Denne setningen ble et viktig vendepunkt for den spirituelle veilederen Eckhart Tolle. I en tilstand av dyp fortvilelse, etter en vanskelig oppvekst og flere år med depresjon og følelsesmessig ubehag, begynte han å nærme seg selvmordet. ”Jeg kan ikke leve med meg selv…” var setningen som langsomt ble et slags mantra i Tolles trøstesløse sinnelag. Men heldigvis oppdaget han at det var noe merkelig med denne setningen. Det var som om ”Jeg” og ”Meg” fremsto som to forskjellige personligheter eller instanser i hans indre liv. Hvem er denne ”Jeg” som ikke orker og leve meg ”Meg”, ble et spørsmål som Tolle brukte mye tid på. Er jeg to personer? Når jeg ikke orker å leve mer på grunn av all min smerte, hvem er det jeg egentlig vil ta livet av? Slike gåtefulle spekulasjoner ble Eckhart Tolle sin redning. Det ble også inngangsporten til en dyp innsikt som endret hele hans liv.

 

 

Til ettertanke

 

Hva var det egentlig Eckhart Tolle innså? Hva åpenbarte seg i setningen som dukket opp i hans fortvilte sinnelag? «Jeg kan ikke leve med meg selv…«.

 

 

Hvem er hvem av ”jeg” og ”meg”…?!

 

Eckhart Tolle er en slags «multireligiøs» åndelig veileder som viser mennesker hvordan de er bundet til sine selvforståelser og verdensanskuelser på en måte som dypest sett hindrer personlig vekst, og i verste fall kronifiserer både stress og uro i menneskets sinnelag. Hans innsikt er enkel og komplisert på samme tid.

 

Tolle var så martret av psykiske plager og mentalt støy at han var på vei mot selvmordet. Plutselig oppdager han at mange av de følelsesmessige plagene er et resultat av alle de negative ideene og tankene han har om seg selv. Menneskets Ego er en oppsamling av ganske fastlåste ideer og følelser som styrer måten vi tenker, føler og handler på. Når Tolle begynner å studere sitt eget sinn, oppdager han at han på sett og vis ”deler seg i to”. Han er nå den som observerer sin egen psyke i arbeid. Han skifter rett og slett fokus. Fra å være et offer for sine negative tankemønster og destruktive følelser, blir han en observatør til sitt eget indre liv. Han oppdager at tankene og følelsene fanger ham i et konspiratorisk spill og lurer ham inn i nedslående oppfattelser av seg selv. Han ser at tankene ikke er objektive, men gjerne et slags ekko fra fortiden som kan farge hans identitet og selvfølelse på skadelig vis. Han innser at han ikke er sine tanker og følelser. Tanker og følelser er noe som kommer og går, og de er gjerne korrumpert av negative erfaringer fra fortiden som ansporer til stadig nye bekymringer for fremtiden.

 

Jeg er ikke mine tanker, følelser og erfaringer. Jeg er ikke innholdet i livet mitt. Jeg er Livet. Jeg er stedet hvor alt skjer. Jeg er bevissthet. Jeg er Nåtiden. Jeg Er.” (Tolle 2004, kap. 4).

 

Når vi er fanget av våre tanker og følelser, blir vi bundet til livet på en anstrengende måte. Eckhart Tolle oppdaget at det var sitt eget Ego han ikke orket å leve med. Han ville på sett og vis ta livet av sine negative tankemønstre, men da er ikke selvmordet en god løsning. Veien ut av lidelsen handlet om å skifte fokus. Det handlet om å løsrive seg fra sin sammenfiltrede identitet med tanker og følelser, og finne indre ro i en større eller dypere (selv)bevissthet.

  

Selv uttrykker Eckhart Tolle det på denne måten:

De fleste mennesker er fanget av sine egne tanker hele sitt liv. De går aldri utenfor en smal, mentalt konstruert, tilpasset følelse av jeget som er betinget av fortiden. Inne i deg, og i alle andre mennesker, finnes det en bevissthet som er dypere enn tanker. Det er essensen av hvem du er. Vi kan kalle det tilstedeværelse, oppmerksomhet eller den betingelsesløse bevissthet. I gamle skrifter er det den indre Jesus, eller din buddhistiske natur. Det å finne denne dimensjonen frigjør deg og verden fra lidelsene du påfører deg selv og andre når det mentalt konstruerte ”lille jeget” er alt du kjenner til og det som styrer livet ditt. Kjærlighet, glede. kreativ utfoldelse og evigvarende indre fred kan kun komme inn i livet ditt gjennom denne betingelsesløse dimensjonen av bevissthet.” (Tolle, 2004, kap. 2)

 

I videoen under snakker psykologspesialist Sondre Risholm Liverød om evnen til å se seg selv utenfra. Det handler nettopp om muligheten for å innta en observerende og ikke dømmende rolle i forhold til sitt eget indre liv. Da kan man finne en helt ny dimensjon ved tilværelsen, og denne dimensjonen har en helt annen frihet enn det livet som styres av automatiske tanker og vår ”hverdagslige autopilot”. Mange av oss er offer for grublende og bekymrede tankemønstre som sørger for at vi går glipp av livet her-og-nå. Vi ser det ikke fordi vi lever for tett på disse mønstrene og ureflekterte væremåtene. Ved å endre fokus fra offer til observatør, kan vi finne en helt ny ro og balanse i livet. Det er vanskelig, men mulig. 


 

Psykoterapi og meditasjon er to disipliner som sikter på denne formen for selverkjennelse. Eckhart Tolle avslørte sitt eget Ego, og på den måten gikk han fra selvmordets rand til et rikt liv. For å unngå å havne i egoets kontrolldrama og evige jag, må vi gang på gang trene på å se oss selv utenfra. Vi må aktivt gå inn for å skifte fokus, og på den måten trener vi opp det noen vil kalle vårt indre øye, livsbevissthet eller metarefleksive evner.

 

Relaterte artikler

 

I denne artikkelen er det snakk om en oppmerksom tilstedeværelse i livet – en livsbevissthet – som kan gi oss helt nye erfaringer eller erkjennelser. Det kan gi en indre følelse av frihet og mental ro som gjør oss i stand til å møte livets utfordringer på en mer uanstrengt måte. I denne forbindelse er mindfulness meditasjon et verdifullt redskap, og dersom du ønsker å lære mer om dette, anbefaler vi vår samleside som heter Lær deg mindfulness.

 

Kilde

 

Tolle, Eckhart (2004). Lev her og nå! lev i nået – få ny energi og balanse. Forlaget Lille Måne AS, Oslo. (Anbefales!) 

 

 

Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Nevrotikeren

nevrotikerenI denne artikkelen skal vi se hvordan Stian blir sykemeldt etter en skuffelse på jobb. Han er en snill og forsiktig mann i 40-årene som plutselig rammes av et kraftig angstanfall i forbindelse med en omorganiseringsprosess på jobb. I artikkelen tar vi utgangspunkt i en teori om at Stian på en eller annen måte er følelsesmessig hemmet. I møte med konflikt og forandring får ikke følelsene et adekvat utløp, og dermed rammes han av sterke kroppslige symptomer på angst og blir sykemeldt. Følelser som ikke kommer til uttrykk på en adekvat måte, blir ofte til psykiske spenninger som kulminerer i et eller annet symptom. Det kan dreie seg om angst, depresjon, tvang eller en følelse av utmattelse. Å være følelsesmessig hemmet på denne måten, kan relateres til det som dynamisk psykologi kaller nevrose. Før vi går tilbake til Stian ser vi kort på nevrosebegrepet.

 

Nevrosebegrepet  

 

”Nevrotisk” er et begrep som brukes ganske fritt på folkemunne. I litteraturen finner vi flere forskjellige varianter av nevroser. Det skilles blant annet mellom mer forbigående nevroseformer (symptomnevroser) og nevroser som er mer vedvarende til stede i personens følelser, tanker og væremåte (karakternevrose; lettere personlighetsforstyrrelser). Nevrosen fører til subjektive plager og symptomene kan variere ganske mye. Angst, depresjon og tilbaketrekning er ikke uvanlige symptomer. Det er også vanlig å føle seg sliten og utbredt. Man kan oppleve redusert ytelsesevne i jobb og privat. Nevrosen er vesensforskjellig fra psykosen fordi ”nevrotikeren” klarer å skille mellom fantasi og virkelighet. Likevel kan en aktivert nevroseproblematikk føre til vanskeligheter i sosiale og familiære sammenhenger og innskrenke personens livsutfoldelse.

 

I moderne klassifikasjon er nevrosebegrepet forlatt som overordnet klassifikasjonsbegrep og i stedet erstattet av rent beskrivende termer, som for eksempel stemningslidelser uten psykose, fobiske og andre angstlidelser, tvangslidelser, dissosiative lidelser, somatoforme lidelser, spiseforstyrrelser, ikke-organiske søvnforstyrrelser, seksuelle dysfunksjoner og visse former for personlighetsforstyrrelser. Her er det altså snakk om veldig mange forskjellige symptombilder klassifisert under ulike kategorier i diagnosemanualen, men innenfor dynamisk psykologi vil man likevel anta at mange av de diagnostiske undergruppene har en del ”nevrotiske fellestrekk”. Det vanskelig å si noe bestemt om årsaken til nevroser, og årsaksforholdene i forhold til psykiske lidelser er som regel svært komplekse, men teori og forskning har overbevisende argumenter for at barndom, oppvekst og miljø spiller en sentral rolle i forhold til utviklingen av ”nevrotiske trekk”, men ytre belastninger (stress) er som regel også en viktig årsaksfaktor og ofte en utløsende faktor i forhold til symptomutvikling.

 

Stian blir skuffet og sykemeldt

 

Stian jobber i et bokantikvariat. Kolleger opplever ham som en varm og snill person, men han er også litt tilbakeholden og forsiktig. Han har jobbet i butikken i mange år, og problemene starter i det butikken skal utvide med tre nye avdelinger i utkanten av byen. I denne prosessen må det omrokkeres i personalgruppa, og Stian blir forbigått til fordel for en yngre kollega. Stian reagerer med et akutt angstanfall og blir sykemeldt. I forhold til en psykodynamisk forståelse av Stian og hans situasjon, kan man anta at Stian er aggresjonshemmet. Situasjonen på jobben utløste en såkalt ”angstpreget symptomnevrose”. Han ble sint og krenket over favoriseringen av den yngre kollegaen, men følelsene fikk ikke et adekvat uttrykk. Sinne var rett og slett en alt for skremmende følelse for Stian, og når han kommer i terapi handler det om å styrke hans evne til å tåle, forstå og gi uttrykk for sine følelser på en grei måte i relasjon til andre.

 

Overgangen mellom ”normal” og ”nevrotisk” er flytende. Alle har tilbøyeligheter i nevrotisk retning, og det slår ofte inn i forbindelse med stress eller andre belastninger i livet. Når indre konflikter eller sterke følelser aktiveres på en måte som ligger over terskelverdien for det vi selv har kapasitet til å tåle eller forvalte, kan vårt psykiske forsvar slå inn og ”fortrenge” følelsene som deretter omdannes til et symptom. Nr vi er i balanse og fungerer godt, har vi en viss frihet i følelsesmessige uttrykk og opplevelser. Når det dreier seg om nevrose, foreligger det tegn på hemming av spontane opplevelser og reaksjoner, sviktende energi og manglende evne til å fungere fleksibelt. Å holde følelser på bønnhørlig avstand er på sett og vis en mentalt energikrevende prosess. Det frarøver oss vitalitet og livsenergi, og vi blir som regel rammet av både utmattelse og andre ubehagelige symptomer. Nevrotikerens (over)kontrollerte følelsesliv blir en anstrengt flukt fra den indre verden, og dermed en slags selvfornektende prosess som gir alvorlige bivirkninger.

 

Ingen er egentlig helt frie for nevrotiske trekk. Vi har de alle sammen, og på sett og vis er det en del av det psykiske forsvaret som skal sørge for at vi ikke overbelastes av impulser og følelser vi ikke håndterer. Det psykiske forsvaret beskytter oss mot ”psykisk sammenbrudd”, men prisen vi betaler er ”følelser i eksil”. I selvutvikling handler det ofte om å tåle mer følelser og styrke vår evne til å håndtere følelser slik at vi i større grad makter å ha de sterke følelsene som en del av livet. Selvutvikling handler ikke om mer glede og mindre sorg, men om mer sorg og mer glede. Det handler om frihet og styrke til å føle mer. Vi utvider rett og slett vårt indre rom slik at vi har plass til å føle mer. Det betyr at vi kan være mer til stede i alle de følelsene som farger livet og gir det mening.

 

Hvor mye følelser vi tåler, handler mye om vårt oppvekstmiljø. I hvilken grad var følelser en del av kommunikasjonen i familien og hvordan lærte man som barn å kjenne sin indre verden via kontakten med foreldrene. Var følelser forbudt, flaut, uakseptabelt og skremmende eller var det stor aksept for individets følelser og et fokus på forholdet mellom den indre følelsesmessige verden og den ytre virkeligheten?

 

I videoen under snakker psykologspesialist Sondre Risholm Liverød om ”nevrotikeren” i forhold til hvordan vi håndterer følelser.

 

 

Relevante linker

 

Dersom du mistenker at du hemmes i eget liv på grunn av forhold til følelser, slik det er beskrevet i denne artikkelen, kan det hende du har nytte av å se litt nærmere på menneskets psykiske forsvarsmekanismer og hvordan disse fungerer. Da kan du eventuelt se på vår ”test av psykisk forsvar”, eller du kan lese mer om tema i følgende artikler.

 

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Hvordan løse familieproblemer?

familieterapiMedlemmene i en familie havner ofte i bestemte roller og familien utvikler sine egne mønster. Noen rollefordelinger og samspillsmønster er konstruktive og hjelper familien til å fungere godt sammen, men det finnes også en rekke dysfunksjonelle familiekonstellasjoner som hemmer vekst og utvikling. I denne artikkelen skal vi først se litt på noen typiske familieproblemer, og deretter reflektere over hva man kan gjøre for å skape positive forandringer i en familie som har havnet i et ”galt spor”. Vi håper også at artikkelen kan anspore til en måte å tenke på i forhold til familiesystemet som kan virke forebyggende og utviklende for familier som egentlig ikke opplever noen store problemer i hverdagen.

 

Typiske familieproblemer

 

Noen familier snakker aldri om følelser, noe som fører til store psykiske spenninger innad i familiesystemet. Av og til utvikler et av familiemedlemmene symptomer som ofte kan forstås i relasjon til dårlig følelsesmessig kommunikasjon. Når man ikke er åpne og har mulighet til å sette språk på følelser i relasjon til sine nærmeste, vil ofte den følelsesmessige smerten komme til uttrykk på uheldige måter. Spiseforstyrrelse, selvskading, alkoholisme, angst, depresjon eller andre kroppslige plager kan ha sitt utspring i et lukket familiesystem hvor man ”feier følelser under teppe”.

 

I noen familier er det dårlig kommunikasjon mellom foreldrene, hvorpå mor eller far vender seg til barna for å snakke om sine problemer. I slike tilfeller får barna et voksenansvar som kan forstyrre barnets emosjonelle utvikling. Man ser også eksempler på at barn blir symptombærere for problemer som egentlig hører hjemme i familiesystemet som helhet (Se artikkelen Hva skal man si til barna?).

 

I noen familier utvikler det seg et scenario hvor barn får kraftige symptomer som selvskading, utagerende rusmisbruk, spisevegring, skolevegring og lignende, og når man undersøker samspillet i familien litt nøyere, kan det tyde på at barnet utvikler symptomer for å kanalisere foreldrenes oppmerksomhet mot seg selv. Det kan hende at barnet på et subtilt nivå merker en konflikt mellom foreldrene. Foreldrene forsøker kanskje å holde konflikten skjult for barnet, men likevel fornemmer barnet en utrygghet i familien. (Generelt sett kan man si at barn får med seg mye mer enn vi tror). For å skape kontroll på den diffuse uroen barnet merker mellom foreldrene, utvikler det altså symptomer for å avlede oppmerksomheten. Foreldrene blir engasjert i barnets problemer, hvorpå konflikten mellom foreldrene kommer i bakgrunn. Dett er ikke noe som foregår på et bevisst og kalkulert nivå fra barnets side, men er et eksempel på et samspillsmønster som kan spre seg i familien som følge av konflikter mellom foreldrene eller dårlig kommunikasjon innad i familiesystemet (Se artiklene Dysfunksjonelle familier del II og del III).

 

Andre familier har en nevrotisk struktur hvor man forsøker å holde sterke følelser på avstand ved å holde husstanden så pertentlig og ryddig som mulig. Overdreven renslighet og ryddighet er også et symptom som ofte assosieres med dårlig følelsesmessig kommunikasjon (se artikkelen Ytre tegn på familieproblemer del I).

 

I kategorien familie og samliv skriver vi mer om denne typen samspillsmønstre som kan snike seg inn på familiesystemet og ”angripe” medlemmene på en litt skjult måte.

 

Hvordan løser man familieproblemer?

 

Et viktig poeng ved ovennevnte eksempler er at mange familieproblemer handler om skjulte og ubevisste mønstre som lammer relasjonen mellom familiemedlemmene på en stilltiende måte. Familien har som regel vanskelig for å oppdage den uheldige dynamikken som utspiller seg, og derfor er det vanskelig å løse opp i denne typen problemer. En forutsetning for å skape en positiv endring i en familie, er at man klarer å identifisere problemet. Ved å identifisere og definere problemet, blir det synlig. Og når problemet er synlig, er det mulig å løse det.

 

Noe av det viktigste man kan gjøre i en familie hvor man opplever at man ”sklir fra hverandre” eller står i fare for å havne i uheldige mønstre, er å snakke så åpent som mulig med hverandre. Her gjelder det å stille med en ubetinget aksept for den andres opplevelser slik at dialogen blir åpen og ikke ansporer til en ny ”krig”. Dette er ikke lett, og som regel er det så mye følelser på spill at familien som system eller enkeltindividet raskt havner i en form for forsvarsposisjon som stenger for nødvendig åpenhet. Før man går inn i en slags felles analyse av sin egen husholdning, kan det være en fordel å ha litt kjennskap til familiepsykologi slik at man vet hva man ser etter. På den måten kan man kanskje ha et felles prosjekt hvor man tilegner seg litt kunnskap om ”systemteori” og familiepsykologi, hvorpå man sammen kan gjøre sin egen familie om til objekt for analyse. Igjen krever det åpenhet, men kunnskap kan hjelpe oss å beholde en observerende holdning slik at vi ikke fanges i nettopp de samme mønstrene vi er ute etter å forandre. Med en gang vi fanges av sterke følelser, kobles vi inn på våre automatiske reaksjonsmønstre som gjør oss ”blinde” for problemenes natur. Vi mister den distansen vi trenger for å se problemet klart, og dermed har de ødeleggende samspillsmønstrene igjen kneblet familien.

 

Poenget er å være åpne og på lag slik at man sammen kan sitte ”utenfor” å se seg selv og sin familie i et større perspektiv. Ettersom vi tror at kunnskap om psykologi og familiedynamikker kan være til god hjelp i en slik prosess, har vi laget en ”selvhjelps-test for familier”. Kanskje kan den være nyttig i familier hvor man opplever problemer eller ser at man er i ferd med å vokse fra hverandre, men har et felles prosjekt om å vokse seg sterkere sammen.

 

Videoen under kan kanskje også være til hjelp i en slik sammenheng. I videoen snakker psykologspesialist Sondre Risholm Liverød om de 12 vanligste familiekonstellasjoner som kan føre til alvorlige problemer for én eller flere av familiemedlemmene.

 

Den største utfordringen

 

La oss si at et familiemedlem ser sitt eget ansvar i forhold til et problem, og deretter endrer seg for å skape en positiv forandring. Dessverre er det lettere sagt enn gjort. Hvis et medlem av en familie plutselig forandrer seg, vil det påvirke hele familiesystemet. Forandringen vil ofte føre til at familien opplever en forstyrrelse av den etablerte balansen (som egentlig er en ubalanse) og derfor har en sterk motstand mot det som dypest sett er en positiv endring. Familieterapeuter har gjennom erfaring lært seg at forandring ikke fryder. Eksempelvis kan en alkoholiker slutte å drikke og på den måten ”destabilisere” familien så ettertrykkelig at et annet familiemedlem utvikler en depresjon eller får psykosomatiske vanskeligheter. Det er også mange eksempler på at en tørrlagt alkoholiker fører til at et annet familiemedlem begynner å drikke, som om familien trenger en alkoholiker for å fungere. Ofte er det slik at eksempelvis alkoholikeren på sett og vis bærer underliggende familieproblemer på sine skuldre. Alkoholismen har gitt problemet et ansikt, men ofte har man kanalisert dypereliggende problemer inn det problemet som er åpenbart – alkoholmisbruket.

 

Poenget er altså at selv positiv forandring i et familiesystem kommer til å føles ubehagelig i en overgangsperiode. Dette må man være klar over i alle endringsprosesser. I terapi sier man ofte at man blir verre før man blir bedre, og det gjelder sannsynligvis også i forhold til familier. Det som oppleves ”verre” er selve forandringen. Forandring krever omstilling, og omstilling krever en hard innsats for å skape ny balanse på et nytt nivå.     

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no