Medmenneskelighetens psykologi

emosjonell intelligensEmosjonell intelligens er evnen til å identifisere, observere og kontrollere følelser. Det handler om å håndtere egne følelser på en god måte, men også om sensitivitet i forhold til andres følelsesmessige tilstander. Mennesker med høy IQ er intellektuelt skarpsindige. Mennesker med høy emosjonell intelligens (EQ) er mellommenneskelig kloke. Man kan måle emosjonell intelligens ved hjelp av ulike metoder, men først og fremst er emosjonell intelligens noe man umiddelbart merker hos andre mennesker. De som har en høy emosjonell intelligens utstråler noe ekstra og særegent. De er gjerne vennlige, åpne og tillitsvekkende.

 

I denne artikkelen skal vi se på hva som kjennetegner ”de beste” av oss, og i tillegg skal vi undersøke mulighetene for å utvikle oss til å bli bedre mennesker. Når vi her snakker om de ”beste av oss”, tenker vi altså ikke på de ”smarteste” eller på toppidrettsutøvere, men på de menneskene som har noen helt spesielle mellommenneskelige kvaliteter. Kort sagt handler det om sosial og emosjonell intelligens.

 

I artikkelen om usedvanlig gode mennesker omtalte vi psykologiprofessor Paul Ekman og hans interesse for ”ekstraordinære eller usedvanlige mennesker”. Han hadde lagt merke til at det fantes personer som på sett og vis utstrålte en særegen form for vennlighet. De syntes å ha minimale behov for å hevde seg selv, men de var likevel tydelige og hadde en fast karakter. Deres største bragd var at mennesker ble rolige og trygge i deres nærvær, selv når det handlet om uenigheter. Ekman karakteriserer disse menneskene som uselviske, oppmerksomme og med et overbevisende personlig nærvær som virker vitaliserende på de fleste relasjoner.

 

Studier av ekstraordinære mennesker

 

Ekman bestemmer seg for å forske på slike mennesker, og han rekrutterte blant annet en munk som går under navnet Öser. Et av eksperimentene undersøkte samtaler mellom Öser og to vitenskapsmenn med et rasjonalistisk livssyn. Öser er kjent for sin vennlighet og særegne evne til å snakke med mennesker. I følge Ekman tilfredsstiller han kriteriene som ”et usedvanlig menneske”. Hans to samtalepartnere er vitenskapsmenn, og tema for samtalene er valgt for å skape uenighet. Blant annet skal de diskutere hvorvidt vitenskapsmennene bør oppgi sitt rasjonalistiske verdenssyn og bli munk slik som Öser. De skal også diskutere reinkarnasjon, noe en naturvitenskapelig skolert professor har vanskelig for å akseptere. Det er derfor åpenbart at begge disse diskusjonene vil føre til store meningsforskjeller.

 

De to vitenskapsmennene er nøye utvalgt for nettopp denne studien. Den første er en vennlig person som kommer godt overens med de fleste. Den andre er derimot en kverulant med en aggressiv debattstil og stort behov for å hevde seg selv. Under samtalene ble alle partene overvåket fysiologisk, og deres ansikter ble filmet under hele seansen. Resultatene skulle vise seg å være ganske oppsiktsvekkende. Først og fremst ble det dokumentert at Ösers fysiologi forholdt seg stabil og upåfallende under begge samtalene. Ansiktsuttrykket hans endret seg derimot en del fra den første til den andre samtalen. Sammen med den vennlige professoren smilte Öser langt mer enn han gjorde sammen med den harme professoren. Gjennom hele den vennlige diskusjonen hadde begge parter øyekontakt, de smilte, lyttet og leverte sine motargumenter på en ledig og uanstrengt måte.

 

I samtalen med den vanskelige professoren forholdt det seg derimot annerledes. I de første fem minutter av diskusjonen viste fysiologiske målinger at den kverulerende professoren var preget av kraftige emosjonelle ladninger. Han var bisk og anspent og argumenterte på en krigersk måte. Det var dog påfallende hvordan dette endret seg i løpet av ganske kort tid. Etter hvert sank nivået av agitasjon hos professoren som gradvis følte seg beroliget av samtalen med Öser. I etterkant av samtalen forteller han hvordan Ösers vennlige vesen forhindret ham i å opprettholde en konfronterende holdning. Han ble hele tiden møtt med solide argumenter og et mildt smil, noe som virket direkte dempende på professorens offensive debattstil.

 

Det var, sagde Ekman, nøjagtig det, jeg håbede ville ske. Når man taler med en person, der ikke gengælder ens aggression, men gengælder den med kærlig venlighed, er det velgørende for en.” (Goleman, 2003, p. 46).

 

De usedvanlig gode menneskene viser seg å være fleksible og åpne i sine perspektiver på tilværelsen. Det territoriale behovet for å fremme en helt bestemt livsorientering er ikke lenger en styrende drivkraft, men isteden møter de motargumenter på en åpen, nysgjerrig og vennlig måte.  Når man er så heldig å møte et usedvanlig godt menneske, merker man det som regel med én gang. De har opparbeidet seg en indre harmoni og balanse som gir dem overskudd til andre. Jeg tror simpelthen at man merker en spesiell godhet i samspill med mennesker av et slikt kaliber. Det bygger på en undertone av aksept, toleranse og modne vurderingsevner.

 

Öser la seg ikke flat foran den hissige professoren for å unngå konflikt eller i frykt for hans temperament og selvhevdelsesbehov, snarere tvert imot. Öser leverte gode og velbegrunnede motargumenter i sakens anliggende, men på det emosjonelle plan hadde han en forløsende selvdisiplin som gjorde ham sensitiv og vennlig i møtet med aggresjon. Målingene viste at han ikke lot seg affektere, men beholdt en empatisk og godhjertet holdning ovenfor sin motdebattant, hvorpå diskusjonen tematisk sett ble like innholdsrik, men den utviklet seg ikke til noe som minner om konflikt. Sannsynligvis er dette selve kjernen i emosjonell intelligens, sosial intelligens eller ”diplomatisk” intelligens, og det er kjennetegnet på det vi her derfinerer som ”de beste av oss”. (Se artikkelen Styrk din sosiale intelligens).

 

Kan man styrke sin emosjonelle intelligens?

 

Når vi ikke lar oss fange av sterke følelser og relasjonelle utfordringer, er det fordi vi evner å koble inn et ”indre observerende øye” mellom impulser og handlinger. Daniel Siegel kaller denne evnen for mindsight. Mindsight er en egenskap vi kan utvikle for å frigjøre oss fra negative mentale mønster som styrer måten vi tenker, føler og handler på.

 

Mye av jobben i selvutvikling handler om å bli bevisst sine egne negative livsmønster. Når vi klarer å se våre egne samspillsmønster og reaksjonsmåter i et større perspektiv, har vi kommet langt i egen prosess fordi vi har klart å definere noen bstemte utfordringer. Når vi ser problemene (gjør våre automatiske mønster om til gjenstand for bevisst oppmerksomhet), har vi alltid en mulighet for endring. På WebPsykologen har vi laget en egen side hvor man kan få hjelp til å identifisere eventuelle negative livsmønster. Vi kaller det en slags Personlighetstest, og det handler nettopp om å erkjenne karakteristiske trekk i vår væremåte som hindrer personligvekst og utvikling. Det handler om å øke vår (selv)bevissthet. 

 

Mindsight er en egenskap vi eksempelvis kan oppøve gjennom selvransakelse, introspeksjon (se innover i seg selv), psykoterapi eller meditasjon. I artikler her på webpsykologen har vi gjerne assosiert selvutvikling med evnen til å utvide sine indre grenser og se seg selv i et stadig større perspektiv (Se artikkelen Øvelse for å utvide bevisstheten). Vi utvider vår ”identitet”, og resultatet er at behovet for å forsvare grensene for hvem vi er blir mindre. Det betyr igjen at vi kan møte andre med større åpenhet og bifalle tilværelsen med en uhindret glød. Meditasjon og selvinnsikt kan gi mange personlige gevinster, men sekundært kan det berike andre mennesker og våre sosiale forbindelser. Rent faktisk kan et rolig og balansert menneske smitte andre med en tilsvarende ro. Med andre ord kan det øke graden av vennlighet og medfølelse. Jeg betrakter dette som et verdig argument for selvutvikling, og ved kjernen av denne formen for mental utvikling ligger altså evnen til mindsight. På WebPsykologen har vi en egen side hvor vi har samlet alle våre videoer og artikler om mindfulness som verktøy for selvutvikling. Siden har vi kalt Lær deg mindfulness.

 

I videoen under snakker Daniel Siegel nettopp om mindsight og våre muligheter for positiv vekst. Det handler om hvordan vi kan utvikle oss i relasjoner til andre, og hvordan hjernen rent faktisk forandrer seg dersom vi klarer å skifte fokus. Sigel er opptatt av hvordan våre tidligste erfaringer er med på å forme hjernen. Han viser oss hvordan relasjonen mellom barn og omsorgsperson blir toneangivende for barnets mellommenneskelige egenskaper senere i livet. Samtidig er Siegel opptatt av at følelsesmessige sår og destruktive relasjoner ikke skal få lov til å smerte oss resten av livet. Med referanse til en mengde nyere forskning på hjernen poengterer Siegel at vi hele tiden kan utvikle oss, og vi kan rent faktisk bygge om vår egen hjerne ved å fokusere annerledes.  Siegel er en av verdens ledende eksperter på det han selv kaller interpersonlig nevrobiologi. Både i rollen som psykolog, pappa, ektemann og venn har Sigels bøker og foredrag vært helt avgjørende. Videoen under anbefales på det varmeste.

 

 

 

Kurs i selvutvikling

 

WebPsykologen holder kurs i selvutvikling hvor mye av fokus ligger på ulike aspekter av det vi her kaller mindsight. Er du interessert i psykologi og mindfulness som selvutvikling, er du hjertelig velkommen til å delta på ett av våre dagskurs.

 

Kilder

 

Goleman, Daniel. (2002). Emosjonel intelligens. Oslo: Gyldendal.

Goleman, Daniel. (2003). Destruktive følelser – hvordan kan vi håndtere dem? En vitenskapelig dialog med Dalai Lama. Overatt til dansk av Leleur, Annette & Pedersen Frank Robert. Borgens Forlag, Danmark. 

Siegel, Daniel J. (2007).The Mindful Brain in Human Development Reflection and Attunement in the Cultivation of Well-being. WW Norton og co. (Anbefales)

 

Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Styrk din sosiale intelligens

sosial intelligensHvordan utvikles sosial og emosjonell intelligens?

Både sosial og emosjonell intelligens har sine røtter i våre relasjoner. Spesielt viktig er våre tidligste relasjoner og forholdet til foreldre og omsorgspersoner. Hvordan du forstår deg selv i forhold til følgende utsagn, er ofte avgjørende med hensyn til emosjonell og sosial intelligens.

 

Hvilke av disse kategoriene passer best på deg som ung?

 

  1. Uansett hva jeg gjør, vet jeg at foreldrene mine elsker meg.
  2. Jeg klarer ikke å tilfredsstille foreldrene mine uansett hva jeg gjør.
  3. Foreldrene mine legger nesten ikke merke til meg.

 

Svarene på slike spørsmål forteller selvfølgelig noe sentralt om vår barndom, men det viser seg også at svarene predikerer en hel del sentrale ting om hvordan vi håndterer våre nærmeste relasjoner i voksen alder. Evnen til å være raus, medfølende, åpen og imøtekommende på en genuin måte, er viktig på nesten alle områder av livet. Mange vil mene at emosjonell intelligens er langt viktigere enn kunnskap og intellektuell kapasitet (IQ) for å lykkes i livet. Mange av oss har opplevd å møte personer som utstråler en særegen form for vennlighet. De synes å ha minimale behov for å hevde seg selv, men er likevel tydelige og har en fast karakter. De har gjerne noen helt spesielle kvaliteter i det mellommenneskelige som gjør at andre blir rolige og trygge i deres nærvær. Hvis deres oppmerksomme og medfølende nærvær er ekte, er det sannsynlig at disse menneskene har en høy emosjonell intelligens.

 

I denne artikkelen skal vi se på hvordan emosjonell og sosial intelligens utvikles gjennom hele livet, hvordan barndommens opplevelser påvirker emosjonell intelligens og hvordan vi i voksen alder kan styrke både vår sosiale og emosjonelle intelligens. Videoen under tar for seg det samme tema. Her snakker jeg om emosjonell intelligens, sosial intelligens, oppvekst, relasjoner, empati og menneskets muligheter for å utvikle seg hele livet, spesielt med henblikk på det som dr. Daniel Siegel kaller ”mindsight”.

 

 

Opplevelser fra barndommen kan påvirke oss hele livet

 

Barndommen er med på å forme mønster i hjernen som senere blir toneangivende for hvordan vi relaterer oss til andre mennesker. Foreldre som møter barn med empati vil tone seg inn på barnets følelser og behov, noe som inkorporerer en slags grunnleggende trygghet i barnet. Gjennom andre lærer barnet seg selv å kjenne, og derfor er medfølende og empatiske omsorgspersoner helt avgjørende for barns psykiske utvikling, og likeledes helt avgjørende for barnets evne til å føle med andre senere i livet. Men når foreldre stadig oppfører seg avisende, kritisk eller irettesettende ovenfor barn, kan de gjøre det vanskelig for barnet å skape kontakt til egne følelser og dernest kontakt til andre mennesker.

 

Dømmesyke eller empatiske omsorgspersoner? Det er avgjørende

 

Hvis et barn blir sint og kaster middagstallerkenen i gulvet, vil den kritiske forelderen gjerne fokusere på å stoppe atferden istedenfor å anerkjenne følelsen som forårsaket at barnet kastet tallerkenen i gulvet. Et slikt fokus gjør at følelsen bak atferden ikke blir kjent. Følelsen blir ikke sett.

 

Dersom foreldre mer eller mindre konsekvent unngår å anerkjenne og snakke om sammenhengen mellom følelser (den indre verden) og atferd (den ytre verden), vil ikke barnet få noen innsikt i sine egne tanker og følelser, noe som sekundært fører til at barnet ikke utvikler evnen til oppmerksomhet på andres følelsesmessige tilstander (empati). Evnen til å se innover og ha et observerende fokus på tanker og følelser som dukker opp i bevisstheten, kaller Siegel for mindsight, og han hevder at mindsight er selve grunnlaget for selvbevissthet og empati. Mindsight er med andre ord en evne de aller fleste bør tilstrebe å utvikle, og det er en evne vi kanskje aldri kan få nok av. Trolig er det slik at De usedvanlig gode menneskene har et velutviklet ”mindsight”. 

 

Daniel Siegel har forsket på tilknytningsmønstre og hjernen i mange år. Hans studier underbygger at empatiske omsorgspersoner er avgjørende for å utvikle et sundt følelsesliv og evnen til empati med andre. Samtidig viser han oss, med eksempler fra forskning og klinisk praksis, at vi også i voksen alder kan overkomme negative livsmønster som skriver seg fra en vanskelig barndom. Hjernen er plastisk og kan forandre seg, noe som betyr at vi ved å endre fokus kan endre vår egen hjerne, og likeledes endre våre reaksjonsmønstre.

 

Med egen innsats kan vi alltid utvikle oss i positive retninger

 

Barndomsopplevelser spiller altså en stor rolle i forhold til den enkeltes utgangspunkt for sosial og emosjonell intelligens. Likevel har vi gjennom hele livet muligheten til å utvikle oss. Siegel påpeker at de faktiske opplevelsene fra barndommen er mindre viktige, mens det som virkelig betyr noe, er hvordan vi i voksen alder forstår våre tidligere opplevelser. Poenget er at man kan lære seg å se sin fortid på en måte som ikke binder oss til destruktive mønster, men hjelper oss å overvinne dem. Som foreldre vil vår evne til mindsight være helt avgjørende for hele familiens mentale hygiene, og spesielt viktig for barnas psykiske utvikling. Men løpet er ikke kjørt fordi om man selv har hatt en problematisk oppvekst. Som voksne kan vi hele tiden tilegne oss mer forståelse og innsikt i barndommens opplevelser, vi kan lære oss å se innover, oppdage eller «avsløre» livsmønstre som hemmer oss og dermed unngå å gjenta feilene fra vår egen fortid ovenfor egne barn.

 

Vi vet at psykiske lidelser ofte går i en slags ”sosial arv”, men hver og en av oss kan være med til å stoppe en negativ videreføring av uheldige reaksjonsmønstre. Med andre ord kan vi hele tiden styrke vår evne til mindsight. Slike bestrebelser vil også bidra til å øke både emosjonell og sosial intelligens.    

 

Vanskelige opplevelser fra fortiden kan altså forkludre våre relasjoner til andre mennesker. Kanskje kommer man fra et hjem som aldri snakket om følelser, hvorpå man har utviklet lite kontakt til sin indre verden (Se artikkelen Familien som ikke snakker følelser). Man kan komme til å virke distansert og kald i møte med andre, noe som forhindrer gode relasjoner. Man kan ha opplevd mye kritikk og straff, noe som gjør at man har utviklet en grunnleggende mistillit i møte med verden. Mistillit er noe andre mennesker oppfatter umiddelbart (gjerne på et ubevisst plan), og det er nok et livsmønster som forhindrer nære og vitaliserende relasjoner til andre mennesker.

 

Hvordan frigjøre seg fra fortid og utvikle ”mindsight”

 

Vi har alle noen negative mønster som utspiller seg i livene våre, og vi har følelser vi ikke alltid håndterer like bra. Både psykoterapi, selvransakelse, introspeksjon (se innover ) og forskjellige former for meditasjon og oppmerksomhetstreninger oppøver vår evne til å ”se oss selv utenfra”. Slike disipliner trener opp mentale muskler som gjør at vi ikke fanges av automatiske mønster, tanker og følelser, men isteden klarer å ha ”et observerende øye” på det som foregår i «bevissthetens teater». Vi blir friere fordi vi ikke dikteres av vårt indre liv, men klarer å beholde refleksjon også i følelsesmessig pressede situasjoner. De vi gjerne karakteriserer som gode medmenesker kan dette – De har mindsight.

 

Istedenfor å være fanget av vår fortid, våre impulser og destruktive følelser, som i høy grad styrer våre liv fra ubevissthetens dyp, trener vi opp vår bevisste oppmerksomhet og overtar kontrollen. Sigmund Freud snakket om å gjøre det ubevisste bevisst, og det er på sett og vis noe av kjernen i selvutvikling og personlig vekst. På denne måten utvikler vi mindsight som gjør oss oppmerksomme på vårt eget indre liv, og sekundært gjør oss mer sensitive for andres følelsesmessige tilstander (empati).

 

I utgangspunktet er det slik at våre tidligste relasjoner former vår hjerne og etablerer våre mellommenneskelige mønster. Det viser seg imidlertid også at vi kan «omprogrammere» oss selv på en positiv måte i våre voksne relasjoner. I psykoterapi er det slik at mye av forandringen nettopp foregår i relasjonen mellom terapeuten og pasienten. Men det er ikke bare den terapeutiske relasjonen som virker helbredende. Selv om man ikke har hatt noen trygg base i oppveksten, men i voksen alder gifter seg med en person som har hatt en trygg plattform og derfor er trygg på seg selv, viser forskning at den usikre personen gradvis vil bli tryggere i relasjonen til sin ektefelle.

 

Konklusjon

 

Konklusjonen er at vår fortid og oppvekstvilkår påvirker oss og våre relasjoner, men uansett hva som har skjedd med oss i barndommen, slutter vi ikke å utvikle oss. Poenget er å gjenvinne kontroll på denne utviklingen slik at vi ikke gjentar fortidens skader i nye relasjoner. Å utvikle sosial og emosjonell intelligens er omtrent det samme som å øke sin selvaksept og selvinnsikt slik at man blir tryggere på seg selv. Vår indre trygghet og følelsesmessige sensitivitet blir deretter utgangspunktet for empati og medfølelse med andre. Det er selve roten til sosial og mellommenneskelig intelligens. Kjennetegnet på gode mennesker er i siste ende deres genuine raushet og medfølelse for andre.

 

Veien til et friere og rausere liv er altså gjennom en slags selvransakende og selvobserverende prosess (eksempelvis ved hjelp psykoterapi eller meditasjon som de mest kjente og anerkjente praksisene). I artiklene Hvordan oppdage sine skyggesider? og Psykoterapi med seg selv skriver vi mer om hvordan man kan øke ”selvinnsikt” og bedrive en form for ”psykoanalyse” på seg selv. Når det gjelder meditasjon har vi laget en egen side hvor vi forsøker å oppsummere en del av de sentrale poengene med hensyn til en slik selvutviklingspraksis. Siden heter Lær deg mindfulness.

 

Kurs i selvutvikling

WebPsykologen holder kurs i selvutvikling hvor mye av fokus ligger på ulike aspekter av det vi her kaller mindsight. Er du interessert i psykologi og mindfulness som selvutvikling, er du hjertelig velkommen til å delta på ett av våre dagskurs.

 

Anbefalt litteratur

 

ParentingFromInsideBåde som pappa og psykolog har jeg fått veldig mye ut av å lese bøkene til Daniel Siegel. I denne sammenheng vil jeg anbefale boken som snakker direkte til foreldre. I Parenting from the innside out viser Siegel oss hvordan våre egne barndomsopplevelser former oss som foreldre. Han forklarer på mesterlig vis hvordan mellommenneskelige relasjoner direkte påvirker utviklingen av hjernen, samtidig som han gir foreldre en trinnvis tilnærming til å utvikle en dypere forståelse for sitt eget indre liv og livshistorie. Dette blir bakteppe for hvordan man utvikler mindsight, og hovedmålet med boken er å ruste foreldre på en måte som gir barna medfølende omsorgspersoner og så optimale oppvekstvilkår som mulig.   

 

Kilder

 

Goleman, Daniel. (2002). Emosjonel intelligens. Oslo: Gyldendal.

Goleman, Daniel. (2003). Destruktive følelser – hvordan kan vi håndtere dem? En vitenskapelig dialog med Dalai Lama. Overatt til dansk av Leleur, Annette & Pedersen Frank Robert. Borgens Forlag, Danmark. 

Goleman, Daniel (2008). The power of mindsight, i sharpbrains.com. Hentet 11.01.2013 fra: http://www.sharpbrains.com/blog/2008/03/03/the-power-of-mindsight-by-daniel-goleman/

 

Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

De usedvanlig gode menneskene

MedmenneskelighetEn av verdens fremste eksperter på vitenskapelige studier av følelser, Paul Ekman, har definert ganske presist de kvalitetene som kjennetegner de beste av oss. Noen mennesker oppleves som varme, nærværende, trygge og tillitsfulle. Det kan neste virke som om deres blotte tilstedeværelse fører til ro og trygghet. På sett og vis skaper de en romslighet hvor folk føler seg vel og får plass til å være seg selv. Jeg har nok alltid vært fascinert og interessert i denne typen ”enestående mennesker”, men interessen ble mer eksplisitt da jeg begynte å studere psykologi ved Aalborg Universitet i 2000. Vi hadde mange ulike forelesere, og jeg hadde mange spørsmål til alle sammen. Noen tok imot mine spørsmål med en åpenhet og varme som fikk meg til å føle meg vel. Noen av de beste klarte til og med å omforme mine ”dumme” spørsmål på en måte som fikk meg til å virke klok og viktig. Men det var ikke alle som svarte på denne måten. Noe svarte med en undertone som gav en helt annen følelse. I slike tilfeller følte man seg ofte som en idiot når man stilte et spørsmål. Ut i fra denne følelsen i møte med foreleserne plasserte jeg dem i to enkle kategorier. Det var de jeg likte og de jeg ikke likte. I samtale med de andre studentene viste det seg at vi gjerne likte og mislikte de samme foreleserne. Man kan avskrive dette som helt selvfølgelig og naturlig. Det finnes fine folk og de er lette å like, men går det egentlig an å presisere hva det er ved disse menneskene som gjør at de blir godt likt.

Med venner og nære bekjente kan vi bedømme og forstå dette spørsmålet på bakgrunn av erfaring og relasjon. Foreleserne ved universitetet kjente vi ikke personlig, men vi opplevde dem i en ganske bestemt setting. De aller fleste svarte greit på spørsmål og var flinke til å formidle sin kunnskap, men noen utstrålte noe ”ekstra”. Hva var dette ”ekstra”?

I ettertid har jeg tenkt at de menneskene som utstrålte noe ”ekstra” hadde egenskaper som Paul Ekman kaller usedvanlige. Faglig sett var de ikke nødvendigvis flinkere en de andre. Jeg tror ikke de gav meg mer konkret kunnskap, men deres nærvær gjorde noe med meg. Jeg husker måten de var på, og husker at jeg tenkte at jeg ville bli som de. Siden har jeg oppdaget at jeg ikke er som disse menneskene, men blitt tiltagende interessert i hva som kjennetegner dem. I denne forbindelse har blant annet Paul Ekman konkretisert de gode egenskapene på en måte som synliggjorde de medmenneskelige kvalitetene som jeg beundret.

Ekman kaller det altså for usedvanlige egenskaper og han deler de inn i fire kategorier.

  1. Den første kategorien handler om en utstråling av godhet. Her beskriver han en positiv kraft som gjennomsyrer hele personen, både i sitt privatliv og i sitt offentlige liv. I denne sammenheng nevnes sjarlataner og karismatikere som ofte lever et makeløst offentlig liv, men bærer denne fortreffligheten som en maske for å skjule et sørgelig personlig liv (Begrepet sjarlatan refererer til en bedrager, svindler, humbugmaker eller en som foregir å ha ferdigheter og kunnskaper som han eller hun ikke har). Det står altså i motsetning til den usedvanlige personligheten hvor skillet mellom det private og offentlige liv er mer gjennomsiktig.
  2. Den andre kategorien handler om uselviskhet. Disse menneskene oppleves inspirerende og tillitsvekkende i kraft av deres manglende interesse for status, berømmelse eller ego-oppbyggende påskjønnelser. De arrangerer ikke sine livsprosjekter med en underliggende agenda som handler om ære og berømmelse, og et slikt fravær av egoisme er ganske bemerkelsesverdig og sjeldent rent psykologisk sett.
  3. Den tredje kategorien omhandler personens nærvær. Vi har alle opplevd å omgås mennesker som på en eller annen subtil måte tapper oss for energi, egger til konflikt eller anstifter en undertone av konkurranse som gjør samværet belastende. De usedvanlige menneskene har ingen av disse karaktertrekkene som tømmer relasjonen for energi eller ansporer den i antagonistiske retninger, snarere tvert imot. Disse personene har en kvalitet som gjør at andre mennesker nyter deres nærvær uten at de klarer å sette fingeren på hva det er ved dette samværet som føles vitaliserende.
  4. Den siste kategorien handler om en ekstraordinær evne i forhold til oppmerksomhet og konsentrasjon. Disse menneskene lar ikke tankene vandre i alle mulige retninger når de engasjerer seg i en samtale eller et møte, men de makter å beholde en vedvarende oppmerksomhet på sakens anliggende, noe som gjør dem i stand til å konsumere mye informasjon, de oppleves som gode lyttere, og det er selvfølgelig tillitsvekkende med personer som vier så mye oppmerksomhet til den pågjeldende sak. (Goleman 2003, pp. 48-49).

Ekman viser oss at mennesker av et slikt kaliber er både fleksible og åpne i sine perspektiver på tilværelsen. Det territoriale behovet for å fremme en helt bestemt livsorientering er ikke lenger en styrende drivkraft, men dessverre tilhører slike personer sannsynligvis unntaket og ikke regelen dersom vi ser jordas befolkning under ett. Men når man er så heldig å møte et usedvanlig godt menneske, merker man det som regel med én gang. De har opparbeidet seg en indre harmoni og balanse som gir dem overskudd til andre. De har ikke et fremtredende behov for andres berømmelse og ros for å tilkjempe seg en følelse av mening og verdi. De har nådd en form for indre balanse hvor behovene for å bli sett og hørt avtar i styrke og levner rom for en genuin interesse og innlevelse i andre. Det er sannsynligvis mye av kjernen i de usedvanlige menneskenes strålende natur.

Hvordan blir man et usedvanlig menneske? Dette er en stort og vanskelig spørsmål. Utgangspunktet vårt spiller unektelig en viktig rolle. Våre relasjoner gjennom oppveksten er med på å forme vår personlighet og de forskjellige nevrologiske forbindelsene i hjernen. Frykt, mistenksomhet, mistillit og lav selvfølelse er bare en brøkdel av mentale fenomener som gjør at vi møter tilværelsen i en slags forsvarsposisjon, noe som er det motsatte av den varme åpenheten vi har beskrevet hos de usedvanlige menneskene. De fleste av oss er ikke usedvanlige i den positive forstand vi her bruker ordet, men nyere forskning viser at vi kan bli det.

Daniel Siegel, Jon Kabat-Zinn, Daniel Goleman, Paul Ekman og mange andre fenomenale fagfolk har bidratt til en stadig større forståelse for mennesket psykologiske landskap. Og noe av det mest oppsiktsvekkende er at vi har mulighet til å forandre oss på svært positive måter dersom vi gjør en innsats for dette. Alle disse fagfolkene snakker om selvutvikling i forholdet mellom Østlige og Vestlige innfallsvinkler til mental helse. Helt overordnet sett assosieres selvutvikling med evnen til å utvide sine indre grenser og se seg selv i et stadig større perspektiv (Se: Øvelse for å utvide bevisstheten). Vi utvider vår identitet, og resultatet er at behovet for å forsvare grensene for hvem vi er blir mindre. Det betyr igjen at vi kan møte andre med større åpenhet og bifalle tilværelsen med en uhindret glød. Meditasjon og selvinnsikt kan gi mange personlige gevinster, men sekundært kan det berike andre mennesker og våre sosiale forbindelser. Rent faktisk kan et rolig og balansert menneske smitte andre med en tilsvarende ro. Med andre ord kan det øke graden av vennlighet og medfølelse. Jeg betrakter dette som et verdig argument for selvutvikling, og kanskje er det veien å gå for å bli et romsligere og bedre medmenneske?

Helt konkret er det blant annet psykoterapi og meditasjon som stikker seg frem i både teori og praksis. Begge disse disiplinene handler om å styrke sitt indre øye og utvikle evnen til å se seg selv utenfra og andre innenfra. Det styrker vår sosiale og emosjonelle intelligens som igjen styrker vår evne til å skape gode relasjoner til andre mennesker. Dette er et tema vi adresserer mer eksplisitt i artikkelen Mindfulness og medfølelse. Ellers er utviklingen av empati, medfølelse, toleranse og åpenhet som regel alltid bakteppe for konstruktiv selvutvikling, og våre artikler rundt mindfulness meditasjon og selvutvikling er samlet på en side som heter Lær deg mindfulness.

Kilde

Goleman, Daniel (2003). Destruktive følelser – hvordan kan vi håndtere dem? En vitenskapelig dialog med Dalai Lama. Overatt til dansk av Leleur, Annette & Pedersen Frank Robert. Borgens Forlag, Danmark.

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Obama & Bush i psykologisk lys

BarsckObamaI WebPsykologen er vi stadig opptatt av verden rundt oss, og vi forsøker å følge litt med på hva de mektigste personene i verden foretar seg. Vi tror nemlig at de mektigste menneskene spiller en helt avgjørende rolle for hele plantenes fremtid. Og blant verdens mest innflytelsesrike menn finner vi kanskje Barack Obama (eller rettere sagt Obama administrasjonen). Spørsmålet er igjen om Obama er en patriotisk kranglefant som vil bidra til å øke uroen i verdenssamfunnet, eller om han er blant de usedvanlige menneskene som oppleves inspirerende og tillitsvekkende i kraft av sin fraværende interesse for status, berømmelse, makt og egenvinning.

 

Det er selvfølgelig på grensen til umulig å svare etterrettelig på dette spørsmålet, men det hindrer oss ikke i å reflektere litt over hvordan Obama oppleves når vi ser ham gjennom våre psykologiske briller. I denne artikkelen vil vi drøfte Obama administrasjonen i forhold til en form for utviklingspsykologi. Utgangspunktet er en generell teori om at evnen til å innta stadig flere perspektiver på tilværelsen, blandet med evnen til empati, emosjonell og sosial intelligens, er viktige kjennetegn på psykologisk modne og integrerte mennesker. Er Obama av et slikt kaliber?

 

En egoistisk og patriotisk verdensleder?

 

I en viss forstand kan vi kanskje si at mentale lidelser eller psykologiske vanskeligheter ofte handler om et underliggende problem som består av en uhensiktsmessig måte å beskjeftige seg med eller forstå virkeligheten på. Dette ser ut til å gjelde både på et individuelt og et kulturelt nivå. Man tenker seg at sunn utvikling og personlig vekst handler om evnen til å håndtere stadig flere perspektiver på en gang. Dette gjelder også vår utvikling fra barn til voksen. I den første fasen er barnet egosentrisk orientert. Det betyr at barnet ikke er i stand til å forholde seg til noe annet enn seg selv og sine egne behov. Etter hvert forstår barnet at mor også er et menneske med sine egne behov, og gradvis blir det viktig at man også tar hensyn til disse. Da har barnet plutselig to perspektiver å forholde seg til. Det forholder seg til seg selv, noe som kalles førstepersonsperspektivet, og det forholder seg til mor, altså som et andrepersonsperspektiv. Etter hvert klarer barnet å inkludere stadig større perspektiver. Det ser verden fra familiens ståsted, fra barnehagens ståsted, fra nabolagets ståsted, fra skoleklassens ståsted og kanskje det utvikler en slags identitet med sitt eget land. Dersom utviklingen ikke forstyrres, vil personen opparbeidet seg det som kalles en etnosentrisk orientering som betyr at man inntar perspektivet til den grupperingen man er en del av. Det antas at opp mot 70 % av jordas befolkning aldri utvikler seg forbi en etnosentrisk identitet (Wilber, 2004). Det vil si at majoriteten av alle mennesker er en del av sin kultur i den forstand at de for eksempel aksepterer kulturens ledende mytologier og forholder seg til dem som utgangspunkt for sin livsførsel og livsanskuelse. Det finnes modne og mindre modne versjoner av etnosentrisme, og det avhenger som regel av hvor fleksibel kulturen er, og hvor fleksibel individet er til å justere sine egne innfallsvinkler og inkludere nye der det viser seg å være velegnet.

 

Egosentriske og etnosentriske livsorienteringer vil sannsynligvis ikke være veldig nyskapende eller konstruktivt for å løse de virkelig store problemene som verden står ovenfor. For å gjøre en forskjell i forhold til blant annet klima, fattigdom, fordeling av resurser og så videre, bør verden ha mektige mennesker som rent personlig har kommet svært langt i sin egen utvikling. Vi tror at modne og velintegrerte mennesker kan fungere som en magnet som trekker hele samfunnet i positive retninger. Motsatt vil mer egosentriske orienteringer trekke folk nedover, mens en mer etnosentrisk mentalitet ikke vil gjøre noe annet enn å holde befolkningen i en slags status quo. Hvis dette medfører noen grad av riktighet, er det altså avgjørende at blant annet Obama og hans folk befinner seg på et nivå hvor de kan være med å løfte menneskeheten, og ikke dra den ned eller sementere en verdenssituasjon som allerede er veldig kritisk på mange områder. Kan vi si at Obama er en såkalt verdenssentrisk leder?    

 

Hva kjennetegner en verdenssentrisk mentalitet

 

Enkelte mennesker vinner av en eller annen grunn et utviklingsmessig forsprang på sin egen kultur. Dette forekommer når egosentrisme og etnosentrisme avtar som den sentrale psykologiske bevegelsesmodus, og individet oppdager at normene og prinsippene i samfunnet hvor de lever også bør være gjenstand for refleksjon og kritisk vurdering. Man vil her oppdage at det finnes prinsipper som er mer universale enn de prinsippene som holdes av enkelte kulturelle grupperinger, enten det dreier seg om et land, et politisk parti eller en opposisjonell subgruppe. Dette er oppdagelser hvor individet strekker seg mot et nytt ståsted, med større oversikt, hvor kapasiteten for et såkalt verdenssentrisk fokus kommer litt nærmere eller etablerer seg som en mulighet. Det handler ikke lenger om å forsvare sitt eget perspektiv, men å undersøke svakhetene ved sitt eget og kulturens måte å håndtere virkeligheten på. Det handler om å orientere seg på et stadig høyere nivå. Jo høyere opp man kommer, desto større blir oversikten over terrenget. Ken Wilber (2000) poengterer at det i denne sammenhengen ikke dreier seg om konkrete moralske regler, som for eksempel de ti bud (Du skal ikke ha andre Guder enn meg – territorialt munnhuggeri, eller Du skal ikke misbruke Guds navn – arrogant forfengelighet), men om forutsetninger og utsagn av mer universell karakter. Det dreier seg om prinsipper i forhold til rettferdighet og justis, barmhjertighet og medfølelse, om gjensidighet og likhet, felles respekt for individet samt bud på samvittighet basert på rettigheter (som selvstendige mennesker) og ansvar (som del av et større fellesskap) (p. 243). I teoretisk forstand omtales dette utviklingsnivået som verdenssentrisk. Det betyr rett og slett at man kaster et kritisk blikk på sin egen verdensanskuelse og hvordan denne eventuelt gjenspeiler kulturens måte å håndtere tilværelsesspørsmål på. Vi stiller spørsmålet på nytt: Er Obama en leder som har det vi her kaller verdenssentriske tilbøyeligheter?

 

Bush og Obama som ledere

 

Bush og ObamaFør valgkampen tilbake i 2009, hadde Obama en ekstremt liberal profil, noe som ville være typisk for en slags postmoderne, kulturrelativistisk og sensitiv livsorientering som kanskje kan gi assosiasjoner til det beste fra den rause og inkluderende hippiekulturen fra 60 og 70-tallet. Blant annet ble han ranket som en av de mest liberale senatorene i kongressen. Utover i valgkampen oppdaget man imidlertid at hans liberalisme og flerfoldighet ble supplert av handlekraft. Det er en ting å være sensitiv og lyttende til andres perspektiver, tilstrebe å gi alle plass og forståelse, men forståelse for mange perspektiver kan være et vanskelig grunnlag for handling. Når man bestemmer noe og handler deretter, er man nødt til å rangere perspektiver og man kan ikke ivareta alle. På mange måter utviser Obama en ganske formidabel og finurlig evne til å inkludere og rangere. Han kan fremstå som sensitiv og forståelsesfull samtidig som han ikke blir helt handlingslammet, selv om vi skulle ønske at hun var ennå litt mer handlekraftig i en del saker.

 

Samtidig har vi inntrykk av at den handlekraften Obama gir uttrykk for ikke først og fremst skriver seg fra et territorialt markeringsbehov, men fra en ganske genuin omtanke for det store fellesskapet. Dette er i så fall til forskjell fra hans forgjenger som hadde flere primitive maktdemonstrasjoner enn det man finner i en gjennomsnittlig barnehave. Listen er svært lang over mildt sagt forbløffende Bush-sitater. En av de mest graverende, i forhold til impulsive maktdemonstrasjoner, kom i 2004 da Bush skulle rettferdiggjøre en forsvarsregning på 417 milliarder dollar:

 

Våre fiender er oppfinnsomme og ressurssterke. Det er vi også. De slutter aldri å pønske ut nye måter å skade vårt land og vårt folk på. Det gjør ikke vi heller.” (George Bush, Pentagon, 5. august 2004). Se videoen under.

 

 

 

 

Bush har blitt kjent for en rekke tilsvarende uttalelser som maner til amerikansk samhold ved å sette opp et forferdelig fiendebilde. Rent gruppepsykologisk sett vil en ytre fiende virke styrkende på samholdet innad i gruppen, noe Bush etter alt å dømme baserer mye av sin politikk på. Dette er det vi innledningsvis kalte en etnosentrisk orientering (Etnosentrisme kommer fra gresk/latin og betyr sentrert om sitt eget folk). Det betyr altså at fokus ligger på meg og min gruppe til forskjell fra andre grupper. Etnosentrisme betyr at man vurderer andre fremmede folkegrupper på bakgrunn av sin egen kultur. Resultatet er at man lett kan komme til å vurdere andre skikker og tradisjoner som mindreverdige. Etnosentrisme er dermed det motsatte av kulturrelativisme som forteller oss at alle samfunn er kvalitativt forskjellige, og at de best kan forstås i lyset av dette. Bush sine uttalelser kan lett anklages for å ha en patriotisk eller etnosentrisk undertone som vitner om en litt maktsyk, egenrådig og militaristisk mentalitet (Militarisme er et litt uklart begrep, men stort sett anvendes det som en fellesbetegnelse på ideologier og tankesett hvor krig og krigsforberedelse har en sentral plass og vurderes høyt). Du skal ikke ha andre Guder/verdensledere enn meg, og du skal ikke forstå verden på andre måter enn Bibelen/Amerika.

 

Nytt sitat:The best of America occurs when people walk up and say, Mr. President, Im praying for you.” George Bush.

 

Slikt fremprovoserer motsetningsforhold og intoleranse, noe som fører til krig. Barack Obama kan derimot i langt større grad assosieres med kulturrelativisme i det han stadig erkjenner at alle kulturer har sin egen logikk, og at man må tilstrebe og forstå denne logikken i samhandling med andre kulturer.

 

For we know that our patchwork heritage is strength, not a weakness. We are a nation of Christians and Muslims, Jews and Hindus — and non-believers. We are shaped by every language and culture, drawn from every end of this Earth; and because we have tasted the bitter swill of civil war and segregation, and emerged from that dark chapter stronger and more united, we cannot help but believe that the old hatreds shall someday pass; that the lines of tribe shall soon dissolve; that as the world grows smaller, our common humanity shall reveal itself; and that America must play its role in ushering in a new era of peace.” (Obama, 2009). 


 

 

I sitatet over poengterer faktisk Obama at vår uensartede kulturarv er en styrke, og ikke et problem som bør løses med makt. En slik form for kulturrelativisme er det ”postmoderne” eksistensnivåets viktigste bidrag til den menneskelige mentaliteten. Obama har altså uten tvil tendenser som skriver seg fra et slikt ”utviklingsnivå”, til forskjell fra sin forgjenger.

 

Det er dermed sannsynlig at Obama har mye av sin kapasitet fra et verdenssentrisk ståsted og forholder seg til verdens forskjeller som en berikelse og styrke, snarere enn en trussel. Allerede her har han sannsynligvis et langt bedre utgangspunkt for konstruktiv verdenspolitikk enn mange av hans forgjengere. Men dersom Obama var gjennomgående kulturrelativistisk, vil han etter all sannsynlighet fremstått som en langt mer impotent president enn det han gjør.

 

Venstresiden og høyresiden

 

Det vi her ”synser” om Obama er lite etterrettelig, men handler først og fremst om vår magefølelse. Slik vi ser Obama, synes han ikke å være driftet av en fastlåst ideologi, og hans beslutninger er heller ikke bare tuftet på politisk kompromiss, men tilsynelatende tuftet på en pragmatisk fleksibilitet som gjør ham i stand til å bevege seg fra venstre til høyre, og på den måten møter han mange av de vanskelige sakene.

 

Er Obama religiøs?

 

I dagens samfunn er det mye snakk om terrorisme utført i religionens navn, og USA er selv et land med mange ekskluderende religiøse trosretninger. Obamas religiøse ståsted synes å være komplekst, sett ut i fra de gangene han nevner spiritualitet eller religion. Han er en farget mann med muslimsk bakgrunn, men mest av alt fremstår hans åndelige orienteringer både moderate og modne. Utenrikspolitisk sett kan man forestille seg at dette er en stor fordel. Hvis noe av denne litt «oppskrudde» optimismen rundt Obama stemmer, vil en slik person i en slik stilling bety enorme muligheter for verdenssamfunnet. Dersom Obama kan etablere verdenssentrisk fleksibilitet, forståelse og styrke, er det muligheter for at han på sikt kan transcendere en rekke uheldige dualismer eller dikotomier som plager verden i dag (verdenssyn som kjemper imot hverandre: ”global autoimmunsviktsykdom”). Vi kan håpe på at Obama administrasjonen kan begynne kampen for å transcendere uheldige motsetninger som liberal versus konservativ, sort versus hvit, ateisme versus fundamentalisme, kristen versus muslim og så videre. Listen er lang (!)

 

La oss virkelig håpe at det er såkalte verdenssentriske tendenser som gjennomsyrer handlingene og visjonene til en av verdens mektigste mann.

 

Relaterte artikler:

 

Kilder

 

Obama, Barack (2009). Barack Obama’s Inaugural Address. Washington, DC. 20. januar 2009. Transkribert utg. på: http://en.wikisource.org/wiki/Barack_Obama%27s_Inaugural_Address

Wilber, Ken (2000): Sex, Ecology, Spirituality: The Spirit of Evolution, (2. Ed.), Shambhala Publications, USA.

Wilber, Ken (2004). Kosmic Consciousness. (Lydbok) Sounds True, USA.

 

Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Gode egenskaper i hjelperollen

hjelperollenNoen mennesker er gode støttespillere. De karakteriseres gjerne som gode medmennesker og utstråler en form for trygghet og ro som smitter over på andre. Det er rett og slett noe velgjørende i deres nærvær. Spørsmålet er hvilke egenskaper disse menneskene egentlig besitter. Hva er det de har, eller hva er det de kan, som virker så positivt inn på deres relasjoner til andre?

 

Hvis man spør de gode hjelperne om deres spesielle egenskaper, klarer de sjelden å svare. Mennesker som virkelig kan noe, trenger ikke å reflektere så mye over hva de gjør. De bare gjør det. Mennesker som er mer usikre og utrygge i sin rolle, trenger i større grad detaljerte oppskrifter på hvordan de skal forholde seg. En amatør er veldig bevisst sin oppgave helt til han eller hun blir så dyktig at de kan handle klokt uten å tenke seg om. Av den grunn kan man ikke lage en oppskrift på hvordan man blir et godt medmenneske eller en god hjelper. Man kan heller ikke spørre de gode hjelperne om hvordan de kan opptre så varmt og medmenneskelig, men kanskje kan vi likevel si noe generelt om hva som kjennetegner en god hjelper og et godt medmenneske.

 

I denne videosnutten snakker psykolog Sondre Risholm Liverød om gode egenskaper i hjelperollen.

 

 

”Mindsight”

 

La oss gå tilbake til spørsmålet om hva som karakteriserer en god hjelper eller et godt medmenneske. I videoen fokuseres det først og fremst på evnen til å tåle, forstå, akseptere og håndtere følelser på en romslig måte (Se artikkelen Bli kvitt angst og depresjon med følelsespsykologi). Man kan konseptualisere dette ved hjelp av ulike teorier, og jeg synes blant annet at dr. Daniel Siegels begrep om ”mindsight” er et veldig godt begrep og et godt utgangspunkt for å konkretisere gode medmenneskelige egenskaper. Mindsight betyr rett og slett at vi ser eller er oppmerksomme på vårt eget sinn. Istedenfor å fanges av livets vanskeligheter og overveldes av stress eller følelser, har vi evnen til å heve oss opp over livets impulsive normalitet og legge merke til hvordan vår egen psyke fungerer. Vi ser hvordan følelser og tanker kommer og går, og hvordan våre tankemønster stadig lurer oss inn i stress eller bekymring. Kanskje kan vi oversette ”mindsight” til ”sinnsyn”, og dette spesielle synet er på mange måter vårt ”indre øye”. Det er en innstilling og en måte å betrakte oss selv på som gir oss et større indre rom til å forvalte våre tanker, følelser og impulser. På den måten kan vi opparbeide oss evnen til å forstå vårt indre liv med større klarhet, noe som i neste omgang gir oss mer ro og bedre evne til å tåle stress og kompliserte følelser. Mennesker med velutviklet ”sinnsyn” vippes ikke så lett av pinnen. Ved å styrke oppmerksomheten til vårt ”indre øye”, har vi muligheten til å frigjøre oss fra vår sedvanlige autopilot. Mange studier viser at det vi foretar oss fra det ene øyeblikket til det andre, i høy grad foregår ubevisst. Bargh og Chartrand (1999) har en gjennomgang av mye vitenskapelig forskning på området og konkluderer med at opptil 95 prosent av handlinger besluttes ubevisst. De fleste av oss blir dermed diktert av inngrodde vaner og typiske reaksjonsmønstre, og det er slett ikke alltid at autopiloten tjener vårt eget beste. Livet er fullt av situasjoner vi ikke håndterer så veldig bra. Mange blir lett irriterte, bekymrer seg for ting de uansett ikke kan kontrollere, handler impulsivt, sier ting de ikke mener eller møter verden med mistillit og skepsis, noe som gjør at relasjoner til andre mennesker blir problematisk.

 

I denne sammenheng er nettopp ”Mindsight” en egenskap som kan hjelpe oss ut av livsmønstre vi ikke er tjent med. ”Mindsight” er en slags fokusert oppmerksomhet (vårt indre øye) som tillater oss å se det interne arbeidet som foregår i vårt eget sinn. Det hjelper oss å identifisere, navngi og temme følelser vi opplever, istedenfor å bli overveldet av dem.

        

Evnen til ”mindsight” eller ”sinnsyn” viser seg i forskjellen på disse to setningene:

 

  • Jeg er trist” og ”jeg føler meg trist

 

Jeg er trist” er på mange måter et litt ”statisk utsagn”. Det er som om det låser oss fast til tristhet og levner lite rom for forandring. ”Jeg er trist” er med andre ord en ganske innskrenkende definisjon av oss selv, mens utsaget, ”jeg føler meg trist”, antyder evnen til å gjenkjenne en følelse, uten å bli fortært eller gjennomsyret av denne følelsen. Å si at man føler seg trist vitner om evnen til å se at følelser er noe temporært, noe som kommer og går som en del av livet, og ikke noe som har makt til å definere oss på en absolutt måte. ”Mindsight” er altså et begrep som omfatter vår evne til å betrakte vårt indre psykiske liv, akseptere det og dermed la det gå. Når vi ser følelsen med vårt ”indre øye”, ser vi følelsen som en bølge på vårt indre hav, og vi oppdager at bølger kommer og går. Vi avslører at følelser gir oss viktige signaler om vår situasjon, men ikke har makt til å overskygge hele livet. En slik erkjennelse styrker vår evne til å tåle følelser, forstå dem og ikke minst møte følelser på en mer direkte og åpen måte. Følelser av tristhet eller depresjon virker ikke lenger så truende fordi den melankolske sinnsstemningen ikke får lov til å farge hele livet, men i større grad oppfattes som noe temporært og forbigående. I videoen snakkes det om evnen til å tåle, forstå og uttrykke sine følelser. Det handler om å være i kontakt med følelser og våge å stirre selv de destruktive følelsene i hvitøyet. En god hjelper er sannsynligvis en person som har evnen til ”mindsight”, og i kraft av denne evnen kan vedkommende være til stede i vanskelige følelser med en trygghet og ro som smitter over på andre.

 

Å tåle følelser

 

Når vi skal støtte en venn, en kollega eller et familiemedlem som har det vanskelig, ser vi det ofte som vår oppgave å ”fjerne” den vanskelige følelsen. Kanskje er vi for raske til å si at ”det går bra” eller ”du må ikke tenke slik” og så videre. Faren er at vi ikke gir rom til de følelsene som faktisk er til stede, men isteden ivrer så mye etter å avhjelpe den andres smerte at vi rett og slett undergraver den andres opplevelse. Kanskje er det en form for flukt fra følelsesmessig ubehag som karakteriserer den ”dårlige hjelperen”, mens den ”gode hjelperen” i større grad tåler følelser. Kan hende det er slik at den ”gode hjelperen” illustrerer hvordan man kan være i følelsen, undersøke den og akseptere den uten å gå til grunne. Den gode hjelperen tar ingen lette utveier, tilbyr ingen ”quick fix”, unngår ikke problemet eller flykter fra følelsene som er på spill, men utviser et følelsesmessig mot som gir den andre trygghet og styrke til å stirre problemene i hvitøyet, kjenne på smerten, akseptere smerten og leve forbi den.

 

Hvis det stemmer at evnen til mindsight er noe av det som definerer et godt medmenneske og en god hjelper, vil neste spørsmål være hvordan man utvikler mindsight. Her viser det seg at mindsight er en mental ferdighet de fleste kan lære seg eller trene opp. Samtidig viser ny forskning at utviklingen av mindsight forandrer hjernen vår og blant annet styrker de strukturene i hjernen som handler om affektregulering og vår evne til å håndtere det mellommenneskelige på en god måte. Det viser seg faktisk at mindsight er det som ligger bak emosjonell og sosial intelligens. Faktum er at måten vi fokuserer vår oppmerksomhet former strukturer i hjernen, og i forhold til mindsight handler det altså om å observere vårt indre liv på en ikke dømmende og åpen måten. Siegel snakker om å observere ”the sea innside” (Se artikkelen: Mindfulness & vonde følelser). Dette er noe man trener opp i de fleste former for psykoterapi og det kultiveres på en svært effektiv måte ved praktisering av mindfulness meditasjon.

 

 

Elsk deg selv…

 

For å bli en god hjelper, må man først og fremst jobbe med sin egen indre balanse.  Det er som regel i overskuddet vi har mye å gi til andre. Dette er en erkjennelse vi finner i mange av de store visdomstradisjonene. Da Jesus ble spurt om hva som var det viktigste i Bibelen, svarte han: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første bud. Men det andre er like stort: Du skal elske din neste som deg selv.» (Matteus 22,36). I WebPsykologen tar vi ikke stilling til det første Jesus sa i denne sammenheng, men andre del av budskapet virker klokt. Det betinger imidlertid at man har et utgangspunkt hvor man er glad i seg selv. Man må ha respekt for seg selv og bebo en slags grunnleggende følelse av å være verdifull. På en plattform av selvaksept og egenverdi kan den gode hjelperen vokse frem.

 

Det er selvfølgelig viktig med god kunnskap om menneskets natur for alle som skal fungere i en eller annen form for hjelperolle, enten det dreier seg om kurator på NAV, sykepleier, psykolog, lege og lignende. Utdanning og kompetanse er avgjørende for at vi skal gjøre en god jobb, men i hjelperollen er det et annet aspekt som kanskje veier vel så tungt. En god hjelper må jobbe med seg selv. Da jeg gikk på psykologistudiet i Aalborg, var egenterapi lagt inn som en del av utdanning. Ingen er noensinne helt i balanse, og et integrert og velfungerende psykologisk liv er noe vi kan jobbe med hele livet. I yrker hvor man bruker seg selv for å hjelpe andre, tror jeg det er helt avgjørende at man stadig jobber med seg selv ved siden av. Desto mer balanse og indre ro vi kan opparbeide i oss selv, desto mer har vi å gi til andre.  

 

Dersom man skal gi ett konket råd om hvordan man kan utvikle sine egenskaper som en god hjelper og et skattet medmenneske, vil det være å oppøve sitt ”indre øye” noe man altså gjør både i ulike former for psykoterapeutisk selvransakelse og mindfulness meditasjon.

 

Relaterte artikler

I forhold til mindfulness har vi smalet våre artikler om dette tema på siden som heter Lær deg mindfulness.

 

Anbefalt litteratur

 

The-Developing-Mind-Second-Edition-Siegel-Daniel-J-9781462503902Vi benytter anledningen til å anbefale en av de seneste bøkene til Daniel Siegel som heter The developing mind – How Relationships and the Brain Interact to Shape Who We Are. I denne boken presenterer Siegel banebrytende forskning på tidlige relasjoner og utvikling av hjernen. Han er kjent for utviklingen av noe som kalles interpersonlig nevrobiologi, noe som rett og slett handler om hvordan vi utvikles som mennesker i relasjon til andre mennesker, og ikke minst hvordan dette er med på å forme hvordan hjernen fungerer og opererer rent fysisk. Ved hjelp av masse kliniske eksempler og en god fortellerstemme viser Siegel oss samspillet mellom mennesker og nevrale forbindelser i tidlig barndom. Han ser på konsekvensene av tidlige tilknytningsmønstre og hvordan det henger sammen md psykologisk velvære gjennom hele livet. Her er mindsight et nøkkelbegrep, og Sigel er blant de klinikere og teoretikere som er svært håpefulle i forhold til menneskets potensial for positiv vekst og endring. Spesielt fremheves meditasjon og mindfulness som et helt avgjørende redskap i forhold til selvutvikling.

 

Av Psykologspesialist Sndre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Et kart som viser vei i livet

Et livsveiledende kartEn av WebPsykologens aller største ”kjepphester” er at vitenskapsteori er noe av det mest interessante som finnes. Vi mener at en grunnleggende forståelse for vitenskapsteori er helt avgjørende for alle mennesker som har en kropp og en hjerne. I denne artikkelen forsøker vi å argumentere for vår kjepphest, men innser at det blir litt i overkant teoretisk. Derfor er vi redde for at vi ikke når våre målsetninger med en skriftlig fremførelse. I håp om at en muntlig fremførelse kan vekke større interesse, har vi filmet en liten snutt av et foredrag hvor målet nettopp er å gjøre vitenskapsteori morsomt og kanskje litt fascinerende. Her snakker psykologspesialist Sondre Risholm Liverød om mennesket som en maskin, om psykosomatiske plager, selvutvikling, psykoterapi & Märthas engler(!)

 

Videoforedrag «Selvutvikling og vitenskapsteori»

 


 

I videoen over refererer Liverød til denne modellen i sitt foredrag

Behandlingsfilosofi

 

 

Det gode, det vakre og det sann

 

For å begynne litt enkelt kan vi se til de gamle grekerne som delte den menneskelige eksistensen inn i tre deler: Det vakre, det gode og det sanne. Det vakre handler om den personlige opplevelsen av verden, det gode handler om det mellommenneskelige, mens det sanne handler om den ytre eller materielle virkeligheten. Tilsvarende kan man gjøre en differensiering mellom kunst, moral og vitenskap. Kunst henvender seg til individets opplevelse, moral er et slags kodeverk som skriver seg fra forholdet mellom mennesker, og vitenskapen behandler den ytre virkeligheten. Man kan også kalle det for det subjektive, det intersubjektive og det objektive. Habermas deler dette inn i tre forskjellige former for erkjennelse hvor det vakre hører til humanvitenskapen, det gode hører til samfunnsvitenskapen og det sanne hører til naturvitenskapen. Her har vi allerede skissen til et kart over tilværelsen:

 

Det vakre gode og sanne

 

I denne sammenheng har den amerikanske forfatteren Robert M. Pirsig noen interessante tanker om bakgrunnen for menneskenes problemer. ”Som regel tenker eller føler vi innenfor den ene eller den andre erkjennelsesformen, og dermed misforstår og undervurderer vi vanligvis også hva den andre erkjennelsesformen dreier seg om.” (Pirsig, 1974, denne overs. 1997, P. 76). Dette er i mine øyne en gyldig og god formulering. Forskjellige skoler sverger til ulike teoretiske retninger når de forklarer eller begrunner menneskets psyke på vidt forskjellige måter, i alle fall to vidt forskjellige måter: Idealistisk eller materialistisk.

 

Et materialistisk menneskesyn

 

Jeg har en hjerne som består av neverceller og kjemiske signalstoffer. Den veier omtrent 1,5 kilo, og den er plassert i hodet på toppen av kroppen. Hjernen er en biologisk informasjonsprosessor, den kan begripes innenfor en naturvitenskapelig forståelsesramme, og den informasjonen som forvaltes i hjernen består utelukkende av representasjoner av den ytre (empiriske) virkeligheten. Det er altså snakk om en materiell og objektiv hjerne som prosesserer informasjon fra en materiell og objektiv virkelighet. Dette er den materialistiske forståelsen av mennesket og psyken. I artiklene Dennett ”the Devil” om bevissthet og Er vi bare biologi – Ingen sjel? drøftet vi Daniel Dennett og Francis Crick som eksponenter for et slikt menneskesyn.

 

Et idealistisk menneskesyn

 

Thomas NagelDen største innvendingen mot det materialistiske menneskesynet er en slags menneskelig følelse av å ikke kjenne seg igjen i de objektive beskrivelsene. Det å forstå seg selv som en maskin som forvalter data i et avansert informasjonsnettverk, eller som en ansamling nevrotransmittere som sender elektrokjemisk informasjon gjennom et flettverk av nervebaner, passer simpelthen ikke på opplevelsen av å være et menneske. Det er ikke slik vi opplever vår egen bevissthet. Når vi kikker inn i vår egen indre verden, ser vi ikke databites og informasjonsnettverk, men noe ganske annet. Når vi ser innover i oss selv (introspeksjon) ser vi en helt annerledes verden som består av bilder, fantasier, begjær, sult, smerte, tanker, ideer, forestillinger, planer, håp, frykt, ønsker og drømmer. Når filosofen Thomas Nagel spør, ”What is it like to be a bat?” (1974), kan jeg ikke svare ham. Jeg aner ikke hvordan det er å være en flaggermus, men hvis han spør hvordan det er å være meg, kan jeg fortelle om dette i timevis. Min fortelling vil ikke være en informasjonsteknologisk utredning, men en beskrivelse av mine styrker og svakheter, mine tanker og spesielle opplevelser av å være akkurat meg. Denne informasjonen er alltid umiddelbart eller intuitivt tilgjengelig for meg. Det er de kvalitative og subjektive aspektene ved å være meg. Med andre ord kan man si at mine opplevelser er min personlige innside, til forskjell fra min utside som består av kropp og hjerne.

 

Man kan godt være enig i nevrovitenskap, men jeg tror det er få som kan påstå at de opplever seg selv som biter av informasjon i høy hastighet gjennom et biokjemisk nettverk. I et førstepersonsperspektiv er det ikke slik det oppleves å være menneske, selv om det er slik det ser ut fra et nevrovitenskapelig tredjepersonsperspektiv. Her har vi altså den klassiske oppdelingen av mennesket i kropp og sjel slik et stort antall filosofer har forstått menneskets natur i en årrekke. I vår første kartskisse tegner vi derfor opp mennesket med en innside og en utside. Siden Descartes er en svært kjent eksponent for denne manøveren, plasserer jeg han på toppen av den foreløpige modellen.

 

descartes kropp og sjel

 

 Mennesket som sosialt vesen

 

Jeg har en innside og en utside. Jeg har en hjerne og en bestemt opplevelse av å være meg til enhver tid. Dette er meg i entallsform. Men jeg ble ikke meg i et vakuum eller i entall, men i relasjon til andre mennesker og den kulturen jeg er en del av. Faktum er at mine tanker ikke oppstår ut av ingenting, eller plutselig dukker opp i hodet mitt som et lite mirakel. Mine tanker og ideer har et slags opphav i det kulturelle klima. Jeg kan forsøke å være så original som mulig, altså skape en distanse til de kulturelle føringene, men jeg vil aldri unnslippe den sosiale konteksten helt og holdent, og hvis det likevel skulle vise seg å være mulig, ville jeg bli sørgelig ensom.

 

GenieEt annet poeng er at tankene i utgangspunktet er sosialt betinget. Det finnes et fåtall eksempler på mennesker som vokser opp uten (eller med et minimum) av kontakt med andre, og disse utvikler ikke den typen ”språklig tankeverden” som vi orienterer oss etter i det daglige. Språket er et mellommenneskelig produkt som erverves i sosial kontakt med andre mennesker. Det finnes noen få tilfeller av mennesker som på grunn av deprivasjon ikke har utviklet språklige ferdigheter. Genie er et kjent eksempel som ble funnet av myndighetene i California 4. november 1970. Hun hadde da vært låst inne i et rom i tretten år. Om dagen var hun bundet fast til en pottestol, og på natten ble hun pakket inn i en sovepose og lagt i en sprinkelseng med metallokk. Foreldrene hennes slo og mishandlet henne hver gang hun laget en lyd, og dermed lærte hun aldri språk. Genie gryntet, kloret og spyttet om seg når hun ble funnet av myndighetene etter tretten år i en nesten isolert tilværelse. I noen sammenhenger beskrives hun som et villdyr, og det var tydelig at hun langt på vei manglet en rekke egenskaper karakteristisk for den siviliserte bevissthet. Sørgelige tilfeller som Genie viser at hjernen ikke utvikler en lingvistisk tankegang uten forankring i kulturen. Mellommenneskelig kontakt, språket og det kulturelle fellesskapet er sosiale byggeklosser i den menneskelige utviklingsprosessen. Derved er min innside eller mine tanker og ideer betinget av en språklig og kulturell praksis, noe som betyr at jeg ikke hadde vært i stand til å tenke en eneste individuell tanke uten en bakgrunn i den sosiale konteksten. Dette er det kollektive aspektet ved min indre eksistens.

 

Mennesket som del av et system

 

Nå har det seg også slik at min indre kollektive eksistens har en ytre komponent. Akkurat som min personlige tanker har en materiell hjernekomponent, har min sosiale og mellommenneskelige sfære en tilsvarende objektiv komponent. Vårt sosiale samspill materialiserer seg for eksempel i fortellinger nedtegnet i bøker. Bøker er dermed et kulturelt objekt. Kulturen er ikke noe som henger i løse luften eller kun eksisterer i form av ideer. De aller fleste kulturelle begivenheter har et slags konkret sosialt korrelat. De objektive kulturelle komponentene inkluderer for eksempel forskjellige typer teknologi, skriftlige kodeverk, ulike former for markedskrefter, sosiale institusjoner, politisk praksis og samfunnsorganisering, sosiale og helsemessige sikkerhetsrutiner, geografisk lokalisering av politisk makt, informasjonsteknologi som en portal til hele verden og så videre.

 

Dermed begynner vi å nærme oss omrisset av fire helt avgjørende aspekter ved den menneskelige eksistens. Min tilværelse, som et bevisst vesen her på jorda, inkluderer (1) en fysisk informasjonsforvaltende hjerne, en særegen opplevelsesverden med personlige tanker (2) med røtter i et sosialt fellesskap (3). Det sosiale fellesskapet (4), som jeg er et produkt av, har vært et sosialdemokrati basert på sosialistiske og humanistiske prinsipper, og jeg er vant til et enormt mangfold av kulturelle artefakter  som har påvirket og influert mitt tilblivelsesprosjekt siden jeg kom til verden på Vestfold Sentralsykehus på slutten av 70-tallet (artefakter er gjenstander skapt av mennesker – kulturelle gjenstander). (Heldigvis ble jeg ikke tatt med tang – kulturell artefakt). Dette levner oss med fire aspekter ved menneskelivet, og jeg vil hevde, i tråd med mange filosofer og teoretikere, at det finnes mye evidens for at disse fire komponentene til sammen utgjør det psykologiske terrenget som mennesker ferdes på. 

 

Dermed har bevisstheten altså fire uløselig forbundne fasetter. Det er et intensjonelt aspekt som skriver seg fra mine indre vurderinger og ideer. Når disse ideene settes ut i livet blir de synlige i min atferd, og det er det objektive aspektet ved min bevissthet. Dette betyr at kartet over ”psykens anatomi” blir som følger.

 

Fire kvadranter

 

Alle disse fire kvadrantene forholder seg til ulike typer av sannheter eller det Habermas kaller erkjennelsesinteresser. De innhenter forskjellig type kunnskap, dette gjør de på forskjellige måter, og de stiller forskjellig krav til den kunnskapen som akkumuleres.

 

 

Et kart over psykiske helse og selvutvikling?

 

I videoen over er det dette kartet jeg forsøker å gjøre relevant for alle mennesker som har en kropp og en hjerne. Jeg tror at vi er tjent med en slags grunnleggende modell over tilværelsen for å unngå misforståelser. Dette er spesielt viktig når det kommer til psykisk helse.

 

Når man har brekt et bein, fått blindtarmbetennelse eller streptokokker, er det som regel ingen tvil om hvilken behandling man trenger. I somatikken har man ofte én bestemt behandlingsstrategi som avhenger av diagnosen, men slik forholder det seg sjelden i psykiatri. Årsaken er at en god behandlingsplan for psykiske problemer må forankres i flere forskjellige vitenskapsteoretiske utgangspunkt. Man må klare å håndtere veldig mange ulike perspektiver på samme tid, og deretter handle ut i fra flere teorier samtidig, noe som krever mye mental kapasitet.

 

For mennesker er det ikke lett og hanskes med mange forklaringer på en gang, og det blir særlig vanskelig hvis forklaringene forsøker å utkonkurrere hverandre. Av og til er det også slik at vi streber etter én forklaring i et tappert forsøk på å gjøre en kaotisk tilværelse litt enklere. Dessuten er de fleste mennesker ganske konservativt anlagt. Vi tviholder på de perspektivene vi er vokst opp med, og det krever ofte ganske mye mot og åpenhet før vi inkluderer nye innfallsvinkler på tilværelsen. Siden psyken er av en slik beskaffenhet at den ikke lar seg fange i én enkelt forståelsesramme, har vi historisk sett behandlet psykiske lidelser på veldig mange ensporede måter. Psykiatri har tidligere vært belemret med et alvorlig sneversyn som har rammet mange pasienter på dramatiske måter. Det har tatt lang tid før nye perspektiver har sluppet til, og de fleste nye behandlingsprinsipper har hatt en trang fødsel. Dette skriver vi mer om i artiklene Hvordan forstå psyken? og Problemer med behandling av fibromyalgi.

 

Poenget er altså at selvutvikling sjelden fungerer veldig godt dersom vi kun arbeider i én enkelt kvadrant. Hvis vi virkelig ønsker å utvikle oss, og spesielt når det dreier seg om psykiske utfordringer, må vi forsøke å arbeide på flere kanter samtidig. Å tro at det finnes én løsing og en strategi i forhold til psykiske vanskeligheter, er sannsynligvis feil. Det neste spørsmålet er hvordan man jobber med seg selv ut i fra den modellen som skisseres her, og i den forbindelse har vi rett og slett forsøkt å lage en Oppskrift på selvutvikling.

 

Kilder

 

Nagel, T. (1974): What is it like to be a bat? I: The Philosophical Review LXXXIII, 4. Pp. 435-50.

Pirsig, Robert M. (1997). Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel. Pax Forlag A/S, Oslo.

 

 

Av psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no