Hva skal man si til barna?

barn og skilsmisseDersom mor og far ikke klarer å snakke sammen, støtte hverandre og samarbeide, vil familiesystemet komme til å lide. Dersom foreldrene vender seg til barnet som ”samtalepartner”, risikerer man at barnet blir et partnersubstitutt. Noen skryter av et veldig åpent forhold til sine barn: ”Vi kan snakke om alt”, er en setning man av og til hører fra foreldre. Åpenhet og fortrolighet og empatisk innlevelse i sine barn er selvfølgelig bra, men forhold til barn skal ikke være en likestilt relasjon. Hvis mor eller far bruker barnet som støtte og bearbeidelse av egne emosjonelle konflikter, får barnet for mye ansvar. Voksne mennesker må ha andre voksne mennesker som kanal for regulering av egne følelser og bekymringer. Hvis barnet blir foreldrenes ”emosjonelle krykke” eller ”livspartner på godt og ondt”, risikerer man en skjev balanse, og det er barnet som kommer til å lide på sikt.

 

I denne videosnutten snakker WebPsykologen om ”barn som partnersubstitutt”

 

 

 

Barn trenger en trygg base. Barnet må føle sikkerhet på hjemmebane for å ha overskudd til å møte verden, bli kjent med seg selv og utvikle egne preferanser, egenskaper og selvstendighet. Ettersom barn er veldig oppmerksomme og som regel alltid får med seg det som skjer i familien, selv om det ikke er uttalt eller snakket om direkte, er det viktig med åpenhet og god kommunikasjon. Hvis barnet holdes utenfor konflikter og problemer, vil det ofte lage sine egne fortolkninger av problemene, og her kan fantasien til barnet bli dets verste fiende. Barn kan være svært selvhenførende, noe som betyr at de ofte kan forstå seg selv som opphavet til familieproblemene. Skam, skyld og diffuse mistanker om å være til bry, kan etablere seg i barnet som en psykisk ”svulst”. Lav selvtillit, negative tanker og usikkerhet kan bli en omfattende del av barnets indre liv. Dermed er det viktig at man ikke holder barna helt i skyggen av det som foregår av vanskeligheter i livet og familien. De må føle seg delaktige, inkludert og forsikres om at de ikke er årsak til problemene. Det betyr likevel ikke at man skal si alt til barna. Barn trenger innsyn via en åpen og fortrolig dialog med sine foreldre, men foreldrene må passe på at en slik åpenhet ikke overfører en følelsesmessig byrde på barna. Dette representerer på mange måter en hårfin balansegang. Hvordan skal barn inkluderes slik at de ikke havner i destruktive fantasier som plasserer dem selv ved ”roten til alt ondt”? Barn må inkluderes på en måte som gir dem nødvendig trygghet og styrker deres relasjon til foreldrene. Det betyr at barnet ikke må belemres med foreldrenes uavklarte dilemmaer og emosjonelle konflikter, men heller ikke holdes utenfor vanskeligheter som angår familieforholdene. 

 

Kunsten er å inkludere barn på en måte som gir dem trygghet og oversikt uten at den emosjonelle byrden blir lagt på barnets skuldre. Det betinger at foreldrene har sine egne arenaer for bearbeidende samtaler med andre voksne. Det er viktig at foreldre evner å bære sine egne følelser før de involverer barna. Vi må tåle, forstå og uttrykke våre følelser i trygge relasjoner for å komme i en mental balanse som gir nødvendig overskudd til å møte barn på en solid og tilstedeværende måte. Det betyr at de voksne tar ansvar for egne følelser og skaper nok rom i seg selv til at en empatisk innlevelse i barnas behov kommer i første rekke. I en slik situasjon kan man være åpne og fortelle barna om mye av det som rører seg, men hele tiden med en grunnleggende trygghet som viser barna at de ikke trenger å påta seg ”voksenansvaret” for å besørge en vanskelig familiesituasjon.

 

Akkurat hva man skal si til barn i forhold til familiekonflikter, er alltid vanskelig. Generelt sett er det slik at barn forstår og får med seg mer enn vi tror, og dermed er det lurt å involvere de for å unngå at de vikler seg inn i destruktive fantasier. Men hvis foreldrene selv lider en stor følelsesmessig overlast og befinner seg i en mental underskuddsposisjon, er det fare for at følelsesmessige belastninger overføres på barna. Først og fremst er det måten og kvaliteten på samtalen man har med barn som er avgjørende. Innholdet i en samtale med barna kan være det samme, men ha helt forskjellig effekt avhengig av foreldrenes evne til å ta ansvar for de vanskelige følelsene. Når foreldre er emosjonelt ustabile og mangler en voksen sparringspartner for å regulere og plassere egne følelser, er det fare for at barna blir støttespillere i foreldrenes psykiske drama. Dette skjer ikke nødvendigvis på en åpenlys måte. Foreldrene kan ha de beste hensikter og tenke at de involverer barna på en god måte, men likevel foregår det en subtil og nærmest ”usynlig” overføring av emosjonelt ansvar på barnet dersom foreldrene selv er følelsesmessig overbelastede.

 

Problemet oppstår når barnet av en eller annen grunn har blitt en følelsesmessig viktigere person enn ektefellen. Det kan komme til uttrykk ved at en eller begge foreldrene åpenlyst favoriserer barnet. Det kan også komme til uttrykk gjennom subtile utspill som binder og forfører barnet og som siden gir anledning til motspill og misunnelse hos øvrige familiemedlemmer.

 

Ved skilsmisser er det ikke uvanlig at en av foreldrene «kjøper» barnas gunst, enten ved hjelp av forførende samtaler eller materielle goder. I slike situasjoner kan det hende at barna brukes i en stillekrigføring mellom foreldrene i etterkant av samlivsbrudd. Her havner barnet midt i den emosjonelle konflikten. På sett og vis kan man si at foreldrenes uvennskap kommer til å utspille seg som en kald krig i det virkelige liv, og som en følelsesmessig kamp i barnet. Lojalitetskonflikter, dårlig samvittighet, forvirring, skyldfølelse, sinne, hat og kjærlighet river og sliter i barnets indre verden når det befinner seg midt i konflikten mellom mor og far. Når barn brukes som et våpen ved ekteskapsbrudd, blir de nesten alltid bærere av konfliktfulle følelser.

 

Det er vanskelig å gi en helt tydelig forklaring på dette fenomenet hvor barn får for stort følelsesmessig ansvar. Spesielt vanskelig er det når foreldrene legitimerer det som egentlig foregår ved å innbille seg at den nærhet og fortrolighet de har med sine barn er en utelukkende god ting.

 

Konklusjonen er at barn bør inkluderes i en del av det som rører seg av utfordringer i familien, men det er foreldrenes absolutte ansvar å bearbeide egne konflikter i relasjon til andre voksen slik at barna ikke lider denne last. Barn som blir ”partnersubstitutt” får raskt for mye ansvar og de blir utrygge i møte med foreldrenes behov for følelsesmessig ivaretakelse. Denne utryggheten er noe barnet kan dra med seg videre i livet og da kan det gå ut over selvfølelse og evnen til selvstendig livsførsel. Ofte er angst og lav selvtillit typiske symptomer.

 

Når foreldre sier at de er ”bestevenner” med barna, eller at de har et helt pent forhold til sine barn, kan det være en god ting, men det kan også være en svært uheldig familiekonstellasjon.

 

Relatert artikkel

 

Du finner flere artikler om dette tema i kategorien familie og samliv.

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød

Mindfulness & bevissthetstilstander

bevissthetstilstanderHvert døgn består av minst tre forskjellige bevissthetstilstander. Vi har våken tilstand hvor vi surrer rundt i våre hverdagslige sysler. Når vi sovner kommer en tilstand som kalles drøm. Her flyter tanker, følelser, minner og fornemmelser fritt foran vårt indre øye. Deretter beveger vi oss over i dyp søvn som vi ikke husker noen ting av når vi våkner neste dag. Dette er en helt normal syklus, men i følge mange av de store visdomstradisjonene, representerer dette en slags spirituell reise gjennom menneskets bevissthet. I videoforedraget snakker psykologspesialist Liverød om hvordan ulike bevissthetstilstander kan forstås som en spirituell reise og hvordan mindfulness og meditasjon er en praksis som drar veksel på dette.

 

Videoforedrag om mindfulness og bevissthetsnivåer

 

 

Mindfulness i dypet av bevisstheten

 

Mindfulness blir også kalt summen av buddhistisk meditasjon. Og meditasjon kan forstås som en praksis hvor man øker dybden i seg selv. John Teasdale oppsummerer essensen av mindfulness meditasjon på følgende måte:

 

Essensen av mindfulness er å være fullt bevisst opplevelsene våre i hvert eneste øyeblikk, åpne for hva enn livet måtte tilby, og fri for dominans av vanemessige, automatiske, kognitive rutiner som ofte er målorienterte og, i en eller annen form, knyttet til ønske om at ting er annerledes enn de er.

 

Med andre ord snakker han om en befrielse fra en bevissthet som bare kjenner seg selv på overflaten.

 

Det subtile bevissthetsnivå er også knyttet til forestillingen om ”jeg” eller ego. I grov bevissthet er man gjerne i ett med sine handlinger og tilbøyelighet, men på det subtile nivået er evnen til selvrefleksjon tilgjengelig. Våre følelser og våre hverdagslige livsprosjekter hører til på det grove og det subtile bevissthetsnivået. Det er bølgene på havets overflate, mens sinnets mest grunnleggende struktur svarer til havets dyp. I friksjonsflaten mellom livet og bevisstheten føler vi en hel del, men disse følelsene har ingen påvirkningskraft på sinnets mest grunnleggende natur som svarer til havets dyp.

 

De mer subtile nivåene av bevisstheten svarer til hjernebølger som svinger på lavere frekvenser. Hvor betabølger representert en slags ”mental opphisselse”, representerer alfabølger ”ikke-opphisselse”. En person som har fullført en oppgave og setter seg ned for å hvile, er ofte i en alfa tilstand.

 

Det neste frekvensområdet kalles Thetabølgene som er en ennå langsommere frekvens. Når man tar en pause fra arbeidet, lener seg tilbake i stolen og begynner å dagdrømme, er det sannsynlig at man glir inn på et dypere bevissthetsnivå. Når du kjører på en strak motorvei, og plutselig oppdager at du ikke husker noe av de siste kilometerne, er det sannsynlig at hjerneaktiviteten svinger theta modus. Denne tilstanden kan induseres av den litt monotone kjøringen på en strak motorvei. Når man derimot kjører på en mer svinget landevei, kreves det gjerne en beta modus og langt mer aktiv deltakelse og mental aktsomhet.

 

Det sier seg at personer som kjører mye på strake motorveier ofte får gode ideer mens de kjører. Når man går en tur i skogen eller jogger kan man også oppleve at nye ideer dukker opp i en tilstand av mental avspenning. Thetabølger assosieres gjerne med det man på folkemunnet kaller ”flyt”. Det er en slags uanstrengt tilstedeværelse hvor man er åpen og avslappet, og dermed kreativt mottakelig for nye ideer. Dette kan også skje i dusjen, i badekaret eller på sofaen etter middag. En flyttilstand kan oppstå når man gjør en oppgave som blir så automatisk at man mentalt sett kan ”løsrive” seg fra oppgaven. Det som flyter forbi i bevisstheten i en slik tilstand, flyter på sett og vis fritt uten at man aktivt sensurerer, får skyldfølelse, blir bekymret eller tillegger innholdet i bevisstheten en bestemt verdi. Dette er vanligvis en svært positiv mental tilstand, og nettopp en tilstand man oppøver i gjennom meditativ praksis. I meditasjon skal man akseptere det som forgår i den indre verden uten å ta stilling, eller agere på det som flyter forbi i oppmerksomheten. Når man klarer det, beveger man seg inn i en ”flyt sone” og en tilstand av mental balanse og ro.

 

Når vi går til sengs og tar frem en god bok for å lese litt, er vi trolig i lav beta. Når vi legger boken ned, skrur av lysene og lukker øynene, beveger vi oss sannsynligvis fra beta til alfa, og deretter videre til theta og til slutt ned i delta og dyp søvn. Deltabølger representerer altså det laveste frekvensområde, og det svarer til dyp søvn.

 

Når man snakker om bevissthetsnivåer fra det grove til det meget subtile, handler det ikke om tre separate strømmer, men om forskjellige dybder, og dermed er havet en god metafor. I løpet av et døgn er mennesket innom våken tilstand, drøm og dyp søvn, og denne syklusen svarer til bevisstheten i hele sitt spekter. I følge de store visdomstradisjonene er ikke dette bare en naturlig syklus, men også en reise gjennom menneskets spirituelle potensial.

 

Relaterte artikler

 

 

Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød

Familien som ikke snakker følelser

familiepsykologi lukkede familierI vår familie snakker vi ikke om følelser”. Det er en setning jeg har hørt mange ganger i mitt arbeid som terapeut. Familier med lite toleranse for følelser, familier med lite språk på følelsesmessige problemer og familier som setter opp en usynlig mur (eller en flott fasade) mellom seg og omverden, vil ofte oppleve at det enkelte familiemedlem utvikler symptomer som følge av uforløste psykiske spenninger.

 

Tradisjonelt sett har familien hatt mange oppgaver. Før i tiden var familien ofte en selvstendig produksjonsenhet hvor fordeling av oppgaver mellom medlemmene var sentralt. Familien skulle i tillegg oppdra barna, sørge for de eldre og bistå den enkelte ved sykdom og lignende. I dag har samfunnet tatt over mange av familiens oppgaver, noe som betyr at familiesystemet i alle fall er fritatt for mye av den materielle belastningen. Det som deretter peker seg ut som familiens viktigste oppgave, er å sørge for emosjonell intimitet, åpenhet og sosialisering av barna. Fra et psykologisk perspektiv er dette av særlig interesse, og spesielt viktig er det hvordan en familie forvalter følelser og hvordan de kommuniserer emosjonelle konflikter eller mellommenneskelig gnisninger.

 

I denne videoen snakker psykologspesialist Sondre Risholm Liverød om familiepsykologi med fokus på følelser. Her er det først snakk om hvor viktig der er å ha en arena hvor det er rom til å uttrykke emosjonelle problemer. Deretter drøftes familier som har satt opp en usynlig mur mellom seg selv og omverden. Det er her snakk om et lukket familiesystem hvor alle problemer holdes skjult bak husets fire vegger. Det foreligger gjerne en stilltiende avtale om at ingen røper familiens ”hemmeligheter”, og ingen snakker med utenforstående om sine problemer eller vanskeligheter. Familien setter opp en fasade og begraver sine vanskeligheter bak nymalte vegger. Av og til kan det også være slik at familien heller ikke har noe åpen kommunikasjon seg i mellom. Emosjon betyr bevegelse, og bevegelse kan føre til slitasje, og av den grunn opplever mange at bevegelse (følelser) i vårt indre liv er slitsomt. Og når en familie ikke makter eller evner å gi rom til følelsesmessig bevegelse seg imellom, må enkeltindividet bære emosjonelle konflikter på egne skuldre. I lukkede familiesystemer og familier med dårlig følelsesmessig kommunikasjon, vil man ofte se at enkeltindividet belemres med psykiske spenninger som gradvis kulminerer i symptomer i retning av angst eller depresjon. Noen vil også oppleve av det som i utgangspunktet dreier seg om følelsesmessige konflikter og mangler, manifesterer seg som kroppslig smerte. Dermed går man til legen med et fysisk problem, noe som oppfattes som sosialt akseptabelt, og fasaden kan bestå.

 

 

Videoforedrag – Familier som ikke snakker om følelser

 

 

 

Livsviktig å uttrykke følelser på en god måte

 

Muligheten og evnen til å uttrykke følelser, impulser og behov er sentralt for psykisk helse. Det kan virke som om manglende følelsesmessig kommunikasjon i en familie levner medlemmene i en slags isolert posisjon hvor følelsesmessige spenninger bygger seg opp i individet. Dersom det ikke finnes en god kanal hvor følelser kan uttrykkes, reguleres og forvaltes gjennom en fortrolig dialog, risikerer man at individet blir så full av psykiske spenninger at det kulminerer i symptomer. Følelser som ikke finner et uttrykk gjennom språket, finner som regel andre vier til overflaten. Noen opplever kroppslige plager, noe sliter med magesmerter, noe unngår følelsesmessig trykk ved å drikke alkohol, mens andre unnviker følelsesmessig ubehag ved å jobbe døgnet rundt. Depresjon og angst er også vanlige symptomer hos mennesker som lever i et lukket familiesystem hvor det gjerne foreligger en slags kollektiv frykt for sterke følelser.

  

Vi skriver mer inngående om denne problematikken i artiklene

 

Dersom vi opplever at familiens problemer eller våre personlige problemer handler mye om et forknytt følelsesliv, kan det hende at vår artikkel om følelsespsykologi og veien ut av et hemmet følelsesliv kan være nyttig å lese. Artikkelen heter Bli kvitt angst og depresjon med følelsespsykologi.

 

Ellers finner du flere artikler om familiepsykologi i kategorien Familie og samliv.

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Psykoterapi med seg selv

Psykoterapi
Psykoterapi

Denne artikkelen handler om å drive psykoterapi med seg selv, og det er ikke noen enkel oppgave. Det vi gjerne kaller skyggearbeid eller psykoterapi, krever ofte hjelp fra en psykoterapeut, men man kan også gjøre en innsats på egenhånd.

 

Overordnet sett handler det om å oppdage, akseptere, ta ansvar for og inkludere flere elementer ved oss selv (Se artikkelen Hva er psykoterapi?). En psykoterapeut kan hjelpe oss å identifisere de sidene ved oss selv som vi unnviker, og siden det er en årsak til unnvikelsen, er det ikke sikkert at vi oppdager dem på egenhånd. Vi kan forsøke å lodde dybden i oss selv, men det er likevel vanskelig å åpenbare skyggesidene. Som regel må man nærme seg skyggen på en indirekte måte.

 

Selvbildet består av de sidene ved oss selv vi er vant til å identifisere oss med, mens de motsatte sidene er forvist til skyggen eller det ubevisste. Eksempelvis kan en mann som betrakter seg selv som høflig og mild, ha en skamløs eller aggressiv side gjemt i skyggen. En kvinne som fremstår som sprudlende og glad, kan bære på en skjult sorg. Når vi unngår følelser, impulser, ønsker eller vesentlige sider ved oss selv, er det sjelden at vi klarer å leve optimalt. De fleste av oss har ”blinde flekker”, eller karaktertrekk vi ikke riktig erkjenner, og det kan føre oss inn i ubehage eller anspore oss til Falske livsløsninger.

 

Denne videoen gir en kort kommentar til muligheten for å drive psykoterapi med seg selv.

 

Videoforedrag «Psykoterapi på seg selv»

 

 

Oppdag dine skyggesider

 

De to følgende øvelser handler om å erkjenne og ta ansvar for sine skyggesider.

 

Drømmer som veien til det ubevisste

 

1 - Sigmund Freud hevdet at psykoterapi handlet om å gjøre det ubevisste bevisst, og i følge ham var kongeveien til det ubevisste via drømmene. Den første øvelsen handler om å notere ned drømmer hver morgen. Ha penn og papir ved sengen, forsøk å gjenkalle hendelser, personer, stemninger, følelser og så mange detaljer som mulig fra drømmen. Deretter skal du gå i en tenkt dialog med de viktigste karakterene i drømmen. Dersom drømmen involverer et monster, skal du snakke for dette monsteret i førsteperson, og deretter respondere som deg selv.

 

Ideen er rett og slett at ”monsteret” representerer sider ved deg selv du ikke makter å erkjenne. Sinne og aggresjon er eksempelvis følelser mange forsøker å skyve unna livet. På den måten tar man ikke ansvar for deler av sitt eget følelsesliv, men henviser det til ”skyggen”. Sinne og aggresjon er følelser som kan gi oss drivkraft og engasjement dersom vi kanaliserer de ut på en konstruktiv måte. Hvis vi legger lokk på sinne, resulterer det ofte i mangel på livskraft og engasjement (depresjon), samtidig som vi fornemmer de aggressive komponentene i vår egen skygge og blir redd for oss selv. Angst kan ofte være frykt for uerkjente følelser vi fornemmer i periferien av vår bevissthet. Da er symptomet en indre uro og en diffus frykt for å bli ”gale” eller ”klikke”. Noen har det slik med sorg, og de tror at dersom de først begynner å gråte, vil de aldri klare å stoppe. Følelsene, de forbudte ønskene og impulsene som oppholder seg i en eksiltilværelse i våre skyggesider, gir oss altså psykisk ubehag i en eller annen fasong. Det kan også gi fysisk ubehag i kraft av kroppslige smerter, muskelspenninger i et liv som leves i uro på ”flukt fra skyggen”. Drømmearbeid handler derfor om å avsløre skyggen og plasserer skyggesidene under bevisst kontroll. Slik blir man ”venn med sin skygge”, og slik kan man begynne å forvalte følelser på en mer konstruktiv måte. Å snakke med monsteret i drømmen er altså et eksempel på en måte vi lærer oss selv å kjenne på en mer oppriktig og autentisk måte.

 

Man kan også drive selvutvikling ved hjelp av drømmer på andre måter. Blant annet kan man trene seg opp til å være bevisst at man drømmer og sånn sett bruke drømmen som en arena for og utforske seg selv. Dette kalles gjerne for ”lucid dreaming”, og vi skriver om dette i følgende artikler.

 

selvutviklende drom

 

Den neste øvelsen handler om såkalte skyggedialoger . 

 

Skyggedialoger

 

2- Hver kveld før du legger deg, skal du reflektere litt over dagen som er omme. Du skal fokusere på de menneskene du har vært i kontakt med i løpet av dagen, og den personen som på en eller annen måte stikker seg frem, skal du undersøke litt nærmere. Du skal finne frem til det personlige møte i løpet av dagen hvor du har følt eller reagert sterkest, og gjerne på en opprørt eller irritert måte. Det kan dreie seg om en kjæreste, venn, kollega, familiemedlem eller lignende. Når du har funnet den aktuelle personen, skal du gå i dialog med vedkommende. Du må innta perspektivet til den andre, og deretter svare som deg selv.

 

Dette kalles altså skyggedialoger. Ideen er at de sidene vi ikke erkjenner ved oss selv, gjerne projiseres over på andre. I drømmene vil skyggesidene dukke opp i ulike fasonger, og når vi senere forsøker å innta deres perspektiv i en fantasidialog, er det en effektiv måte å komme i kontakt med elementer fra sin egen skygge. Når vi i løpet av en dag reagerer litt ekstra på et annet menneske, er det også sannsynlig at det vi ser i denne personen er noe vi kan gjenfinne i oss selv. Når vi går inn i det som irriterer eller skremmer ss ved andre mennesker, kan det hende at man også nærmer seg uerkjente sider i seg selv.

 

Disse ideene baserer seg mye på teorien om psykiske forsvarsmekanismer. Blant annet er projeksjon en variant av psykisk forsvar hvor en person håndterer emosjonelle konflikter, indre eller ytre stressfaktorer, ved feilaktig å tilskrive andre sine egne uerkjente følelser, tanker og impulser. På den måten unngår personen å vedkjenne seg uakseptable følelser, intensjoner og opplevelser ved å tilskrive dem andre mennesker, og gjerne mennesker som har en litt større betydning for oss. Vi skriver mer om projeksjon i artiklene:

 

Projeksjon

 

Skyggesider

 

skyggedialogerAlle mennesker har såkalte ”skyggesider”, og kanskje burde vi fra tid til annen utforske disse sidene litt mer i dybden. Noen vil mene at dette er mye av essens selvutvikling. Når vi erkjenner eller ser sider ved oss selv som kanskje er vonde eller virker uakseptable, har vi på sett og vis våget å kaste et blikk i retning av vår egen skygge. Noen kaller det å møte seg selv i døra. Målet er å innlemme flere sider ved seg selv under egen bevisste kontroll. Alt det som lurer i skyggen av vår bevissthet kan plage oss eller føre oss inn i mellommenneskelige klammerier uten at vi helt skjønner hvorfor. Men så snart vi ser våre egne negative sider har vi på sett og vis frarøver dem muligheten til å styre vårt liv i uheldige retninger. Det kan være en tung og kanskje smertefull prosess med selverkjennelse, men tanken er at man blir rikere og mer fleksibel på denne måten. Vi skriver mer inngående om teorien rundt skyggesider i artiklene:

 

 

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Hvordan oppdage sine skyggesider?

skyggedialogerIntrospeksjon er en psykologisk metode som brukes i mye psykoterapi. Det betyr rett og slett en bevisst iakttakelse og rapportering av egne opplevelser. I artikkelen Lidelse som mulighet, ble det lagt vekt på vårt mot til å stirre livets vanskeligheter i hvitøyet. Og ved sjeleige lidelser handler det ofte om å møte sine egne følelser ansikt til ansikt. Enten det dreier seg om utbrenthet, stress, kjedsomhet, depresjon, angst eller generell mistrivsel i livet, må man av og til innse at det psykiske ubehaget, symptomene om man vil, dypest sett er et tegn på at man har fraskrevet seg ansvaret for vesentlige sider ved seg selv. Istedenfor å unngå vanskelige følelser, symptomer og ubehag, må vi invitere dem inn. Vi må ikke løpe fra vårt indre ubehag, men isteden innta en slags holdning basert på radikal aksept av oss selv. Ofte er dette tilstrekkelig i en terapeutisk prosess. Når vi aksepterer symptomet, går inn i det og tilstreber å forstå ubehaget, vil vi også akseptere en stor del av vår egen ”skygge” som skjuler seg i symptomet. Ofte vil en slik aksept og forståelse for vårt eget indre liv gi oss større frihet og mindre psykiske spenninger. Dermed er problemet løst.

 

I noen tilfeller er det imidlertid ikke tilstrekkelige med aksept og forståelse, og da må man gå til neste skritt i terapien som ofte handler om fortolkninger. Vi må rett og slett oversette symptomenes uttrykk tilbake til sin originale form. I følge Jung er essensen av denne terapeutiske metoden en erkjennelse av at alle symptomer egentlig er et signal om at viktige sider av oss selv er fordømt til en ”skyggetilværelse”. Skyggen gjør opprør og plager oss på en måte som skaper symptomer. Vi frigjør oss fra dette ved å gå inn i symptomet, avsløre det og deretter oppspore den opprinnelige tilbøyeligheten vi tidligere plasserte i skyggen. Slike tilbøyeligheter plasseres utenfor oss selv fordi det ”sverter” vårt selvbilde. Det dreier seg om uakseptable følelser tanker og impulser vi ikke vil identifisere oss med, men som vi likevel har. Dermed fortrenger vi sider ved oss selv som virker uakseptable, men i denne prosessen oppstår en del bivirkninger og eventuelt symptomer og psykiske spenninger. Fortrengte aspekter ved oss selv vil i siste ende forstyrre både vårt selvbilde, vår opplevelse av tilværelsen for øvrig, og det kan i tillegg frarøve oss vitalitet og drivkraft. Angst, depresjon og problemer i relasjon til andre mennesker er de vanligste symptomene.

 

Skyggearbeid handler om å oppdage at en projeksjon, som tilsynelatende eksisterer utenfor deg selv, egentlig er en del av deg selv. I overført betydning har du dermed fjernet en av de mentale grensene mellom ”deg” og ”ikke-deg”. Du trenger ikke lenger å forsvare deg mot den truende impulsen, fordi den er en del av deg. Du ser den, du eier den og du har kontroll på den. Grensene for din egen selvidentifisering har utvidet seg, selvinnsikten har økt, og psykologisk sett har du blitt et litt større menneske. På mange måter handler psykoterapeutisk selvutvikling om å utvide vår egen (selv)bevissthet. Hvis du ønsker å engasjere deg i en slik selvutviklngsprosess, men ikke har tilgang på noen psykoterapeut, finnes det øvelser man kan gjøre alene. I artikkelen Øvelse for å utvide bevisstheten presenterer vi en strategi for å skape større rom og mer innsikt i vårt indre landskap.

 

Gjennom symptomene kan vi altså finne frem til Skyggen, og ved å bli kjent med skyggen kan vi oppnå vekst. Ved å akseptere og erkjenne våre projiserte tilbøyeligheter, kan en større del av oss selv inkluderes i det Carl Gustav Jung kalte Persona (vårt sosiale selv eller vår ”fasade”). Grensen for hvem og hva vi er blir romsligere. Vi kan identifisere oss med stadig større deler av oss selv, og slik minimerer man psykiske spenninger og maksimerer livskraft. Kanskje vil man oppdage at mange av konfliktene man har med andre mennesker, egentlig er en versjoner av vårt indre psykiske drama. Mange av kampene vi har i mellommenneskelige relasjoner, reflekterer kampene vi har mellom oss selv og den motsatte projiserte eller avspaltede delen av oss selv, Skyggen. Hvis det ikke forholdt seg slik, ville vi ikke investere så mye i våre hverdagslige kamper og stridigheter. Vi investerer følelser og kraft i slike konflikter fordi det er viktig for vårt selvbilde. Det er viktig å vinne for å opprettholde illusjon om et ubesmittet og plettfritt ego. Dersom det ikke var noe personlig på spill, ville vi ikke bry oss på samme måte.

 

Målet i mye selvutvikling er å inkludere stadig flere aspekter ved seg selv. Det handler om selverkjennelse og selvforståelse. Men det er som regel en grunn til at vi har en skygge. Det er en grunn til at enkelte følelser, impulser eller ønsker er ”fortrengt”. Nettopp dette er det sentrale tema i våre artikler om psykiske forsvarsmekanismer. Alle mennesker har et psykisk forsvar som på en eller annen måte holder truende eller uakseptbale følelser på avstand. Det psykiske forsvaret skal beskytte oss mot ”psykisk sammenbrudd”. Noen følelser eller selverkjennelser er så vanskelige at de kan true hele vårt selvbilde, og derfor er de forvist til skyggen. I psykoterapi jobber man med å integrere de karaktertrekkene vi har henvist til en eksiltilværelse i skyggen. Alt som ligger i skyggen kan potensielt sett komme til å plage oss i form av ulike symptomer, og derfor snakker vi her om å utvide vår selvbevissthet. Sigmund Freud, psykoanalysens far, snakket om å gjøre det ubeviste bevisst. Det neste spørsmålet er om man kan klare dette på egenhånd. Vi har fortrengt sider ved oss selv fordi de virker uakseptable eller overveldende, og veien til et rikere liv er gjennom en erkjennelse av dette og en aksept av ”skyggesider”. Kan man klare det uten å sparkes i riktig retning av en utenforstående terapeut? Kanskje? I artikkelen psykoterapi med seg selv har vi forfulgt dette spørsmålet videre. Her har vi også en kort videosnutt som antyder at det faktisk er mulig å drive psykoterapi med seg selv.

 

Bli kjent med deg selvRelaterte artikler

 

 

 

Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Mindfulness & vonde følelser

Mindfulness og destruktive emosjonerDenne videoen tar for seg en metafor på menneskesinnet som kanskje kan kaste nytt lys over følelsenes natur. Lidelse, depresjon, angst, destruktive følelser, stress, krav og stadige forventninger er en del av livet for de fleste. Må det være sånn, eller finnes det en form for innsikt som kan gi mer livskvalitet, indre ro og mental balanse?

 

Videoforedrag Mindfulness og menneskesinnet

 

 

Havet som metafor på menneskesinnet

 

Av og til brukes havet som en metafor på menneskets sinn. På overflaten er det ofte bølger og uro, men lenger ned i dypet er det stille og rolig. Mange av oss lever livet på overflaten, og i perioder kjemper vi hardt for å holde oss flytende når livets bølger pisker oss i ansiktet. Det er på overflaten vi finner ”tidsklemma”, stress, destruktive følelser, karrierejag og alt det som kan virker utmattende. Det menneskelige drama er fullt av sjalusi, krenkelser, glede, stolthet, misunnelse, suksess og fiasko, og når det oppstår ubalanse mellom disse elementene, har vi det ofte slitsomt eller vondt. Noen opplever livet som en karusell som aldri stopper. Ethvert gjøremål avløser et nytt gjøremål og kravene tar aldri slutt. I verste fall er man så desperat etter ro og hvile at man tenker på å ta sitt eget liv. I denne forbindelse har den buddhistiske psykologien en ganske forløsende forståelse av den menneskelige psyke. Buddhismen forteller oss at den menneskelige bevissthet har flere nivåer, og at sinnsro er noe som alltid er tilgjengelig i de dypere lagene i bevisstheten. Det viser seg at mange mennesker ikke er bevisst hva det vi si å ha en bevissthet, og sannsynligvis er det enda flere som ikke er klar over at bevisstheten har flere nivåer. Poenget er altså at alle mennesker går rundt med kilden til sinnsro i seg selv, men det er få som vet om det. Meditasjon kan sette oss i kontakt med de dypere nivåene i vår egen bevissthet, og dermed vise oss at livet har flere dimensjoner. Mange opplever en enorm befrielse når de selv erfarer at livet ikke bare er en karusell man ikke kommer av. 

 

 

Tre bevissthetstilstander

 

Alle de store visdomstradisjonene fra Kristen Mystisisme, Vedanta Hinduisme, Vajrayana Buddhisme og Jødisk Kabbalah hevder at det finnes tre naturlige bevissthetstilstander: våken tilstand, drøm og dyp søvn. Buddhismen deler inn de tre bevissthetsnivåene i det grove, det subtile og det meget subtile.

 

På det såkalt grove bevissthetsnivået har vi alle slags følelser. Her finner vi mennesket i sitt direkte møte med omgivelsene. Det er livet slik det ser ut på overflaten eller i vannskorpen hvor vær og vind skaper bevegelse og bølger. Det er også i de grovere nivåene av bevisstheten at Ego befinner seg og påvirker våre livsprosjekter. Når vi identifiserer oss med ego, er vi sårbare for alle mulige påvirkninger i det sosiale landskapet. Man kan be en person om å bli veldig sint, men det er få som blir virkelige sinte på kommando. Dersom vi isteden fornærmer et annet menneske, kan vi fremprovosere et virkelig sinne, og den store forskjellen er at en fornærmelse angriper ego. I artikler som Ditt sanne JEG?, Lidelse som mulighet, Vaksine mot stress & psykiske plager eller Øvelse for å utvide bevisstheten har vi sett på hvordan den buddhistiske psykologien på sett og vis avslører ego som en illusjon. Man kan eksempelvis spørre hvor finner jeg ego? Er ego noe som er plassert i kroppen eller noe som gjennomtrenger kroppen i sin helhet? Selv om vi gjerne oppfatter ego som en bestemt størrelse som definerer vår unike person, er det mer sannsynlig at ego bare er et navn på tanker og følelser som flyter forbi i bevisstheten. Det er altså noe som hele tiden forandrer seg, og dermed ikke noe vi kan regne med som en fast kjerne i oss selv. Ettersom mennesket gjerne har et behov for å klynge seg til noe fast og uforanderlig, opprettholder vi ideen om at vår identitet eller personlighet er støpt inn i ego som en konstant og avgrenset størrelse. Dermed blir ego noe som rent faktisk eksisterer, en slags psykologisk skulptur av vår egen essens, og vi blir nødt til å beskytte det. I følge buddhismen er det roten til lidelse.

 

Følelsenes egentlige natur

 

Destruktive følelser som sinne, hat, sjalusi, hovmod og andre nedbrytende sinnstilstander oppstår når vi oppfatter ego (kjernen i oss selv) som en fastlåst størrelse. Det store spørsmålet er om de negative følelsene, knyttet til kampen om ego, er en iboende del av sinnets grunnleggende struktur eller ikke. Hvis vi kikker dypt ned i bevisstheten og oppdager at de destruktive følelsene er forankret her, er det kanskje sannsynlig at de er en uunngåelig del av oss. I så tilfelle er det kanskje umulig å fri seg fra negative følelser. Imidlertid er vår hverdagslige erfaringer med følelser at de kommer og går. Humøret forandrer seg i takt med livets opp- og nedturer. Når man gjennom meditasjon kommer i kontakt med de dypere nivåene i bevisstheten, rapporterer de fleste at dette er en sinnstilstand uten emosjonelle plager. Man antar derfor at den følelsesmessige smerten ikke har sitt opphav i bevissthetens grunnleggende natur. Den buddhistiske psykologien hevder snarere at lidelsen henger sammen med ytre forhold, uvaner og forskjellige tilbøyeligheter som har sitt opphav i de ytre lagene i bevisstheten, eller i bølgene på overflaten. I en slik forståelse er emosjonelle plager noe vi kan befri oss fra, nettopp fordi de ikke er en del av bevissthetens dypere nivåer.

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Barns psykiske helse i barnehagen

barnehager og barns psykiske helseInnsparing i barnehagesektoren skjer til stadighet over hele landet. For øyeblikket er det blant annet bystyret i Oslo som vil kutt ned på midlene til de minste. Stadig vekk fremmes det forslag om effektivisering og nedskjæringer i barnehagene, og fra et psykologisk perspektiv er dette en katastrofe. WebPsykologen skrev en kronikk i Dagbladet om dette tema 3. desember 2012. Her vil vi forsøke å reflektere litt videre rundt tematikken fra kronikken i Dagbladet.

 

Det er ikke gammeldags eller avleggs å tenke at våre første leveår spiller en helt vesentlig rolle for menneskets psykiske utvikling. Langt de fleste utviklingspsykologiske teorier er samstemte på dette området. Våre første leveår er blant de viktigste fordi her etableres den plattformen vi skal stå på resten av livet. Store undersøkelser viser at dersom man skal gjøre noe effektivt i forhold til psykisk helse, må midlene brukes på de aller minste. Mest hensiktsmessig vil det være å øke kvaliteten på tilbudet til barn fra 0-3 år, eller mer generelt sett forsterke tilbudet til barn i barnehager. I denne artikkelen vil jeg kort redegjøre for hvorfor det er så viktig at de minste barna får så mye av ”kaka” som mulig.

 

Mennesket er kanskje født som en slags blank tavle, men vi er likevel langt i fra helt tomme ved unnfangelsen. Vi er blant annet født med noe som kalles emosjonelle styringssystemer. Fra første sekund begynner våre erfaringer å skrive seg ned i dette biologiske og psykologiske systemet. Gjennom kontakt med nærmeste omsorgspersoner lærer vi hvem vi er. En omsorgsfull og trygg oppvekst borger ofte for en trygg og solid selvfølelse hos barnet. Motsatt vil en utrygg oppvekst stimulere de delene av vår psykologiske biologi som handler om panikk, frykt og tilbaketrekning. Gjentatte erfaringer med å bli avvist, oversett eller utsatt for opplevd fare, kan skape en skjev “psykologisk grunnmur” i barnet som også kan hemme vedkommende i voksen alder.

 

Vi vet at tidlige traumer kan utvikle gjennomgripende symptomer som genererer angst, uro og ulike tilpasningsproblemer i voksen alder. Jeg mener ikke at barnehager representerer et traume for barn generelt sett, men stadig større barnehager med færre voksenpersoner per barn (som har vært trenden i mange år), kan utsette barnet for gjentatte episoder som borger for en viss usikkerhet. Selv om denne usikkerheten i seg selv ikke er over terskelverdien for et reelt traume, kan det hende at barnets hjerne stimuleres i overkant mye i områder som koder for utrygghet og frykt.

 

I denne sammenheng er det også relevant å vise til nyere nevropsykologi. Nyere nevropsykologi betrakter nemlig hjernen som en slags muskel. Det lille barnet er psykologisk sett ganske følsomt, og gjentatte opplevelser av utrygghet stimulerer den delen av hjernen som koder for frykt og panikk. Slik stimulering gjør at denne delen av hjernen vokser, akkurat som en muskel vokser gjennom trening. Ved gjentatte eksponeringer i utrygge situasjoner kan store deler av barnets ”mentale økonomi” bindes opp i frykt og usikkerhet. Dermed risikerer man at barnet vokser opp med en psykologisk dominant muskel som aktiverer frykt og usikkerhet i alt for mange situasjoner. Senere i livet har man ikke nødvendigvis noen eksplisitt hukommelse fra vanskelige episoder tidligere i livet, og da er det lett å tro at det ikke spiller noen rolle, men det viser seg å være feil. Fryktreaksjoner mobiliserer hele kroppen og sørger for at vi overlever i farlige situasjoner, og sånn sett er det en god ting, men når frykt oppstår uten at det foreligger noen egentlig fare, kaller vi det for angst. Disse angstreaksjonene kommuniserer ikke med fornuften, men snakker direkte til kroppen. De forteller hele systemet at det er fare på ferde og behov for alarmberedskap. Med andre ord reagerer vi med frykt uten å vite hvorfor. Mange mennesker går med for mye alarmberedskap aktivert for mye av tiden, og det kan handle om en sterk mental ”fryktsomhets” muskel som reagerer for raskt og for voldsomt.

 

Når trenden er etablering av stadig større og kosteffektive barnehager, gjøres ikke dette for barns beste, men av økonomiske hensyn. Kvalitet i en barnehage handler først og fremst om antall voksenpersoner per barn, stabilitet i personalgruppen og størrelsen på barnehagen. Dernest kan pedagogisk opplegg spille en rolle, men hvis de minste barna ikke har e bunnsolid og trygg tilknytning til voksenpersoner i barnehagen, kan det pedagogiske opplegget være helt utmerket uten at barnet lærer noe som helst. Et barn som ikke føler seg 100 % trygg i sine omgivelser, vil bruke sin mentale energi på å søke trygghet. Da er barnets panikksystem aktivert i en eller annen grad, og barnet finner strategier for å besørge trygget så langt det lar seg gjøre.

 

Barn kan venne seg til nesten hva som helst, men det betyr ikke at det er bra for dem. Selv om barnet ikke gråter og relaterer seg greit nok til de andre i barnehagen, kan likevel uoversiktlige eller store forhold skape usikkerhet i et lite barnesinn. Hvis det trygge fanget uteblir når barnet plutselig opplever at tilværelsen ble litt vanskelig, vil selvfølgelig ikke en enkel episode spille noen særlig rolle, men i en barnehage hvor personalet skal sørge for mat, pedagogisk opplegg, turnuser, foreldremøter, individuelle planer i tillegg til samvær md barna, frykter jeg at dette går på bekostning av omsorgsperspektivet og den trygge tilknytningen.

 

I situasjoner hvor trygghet er ivaretatt, vil barnets energi kunne brukes på kreativ interesse og utforsking av omgivelsene og seg selv, og da stimuleres deler av hjernen som koder for interesse, iver, engasjement, åpenhet, læring og evnen til å skape meningsfulle livsprosjekter. Kort sagt er det dette mennesket trenger for å skape et trygt liv. Mennesker med en trygg indre kjerne har mye å gi til andre. Ved å satse så mye vi klarer på en trygg ”psykisk grunnmur” hos våre barn, er jeg sikker på at vi er med på å bygge et samfunn av mennesker som møter livet med en åpen vennlighet og sundt engasjement. Motsatt vil mennesker med en mer utrygg grunnmur møte livet med en grad av mistillit og alarmberedskap, noe som borger for fryktsom tilbaketrekning og skepsis.

 

I en slik forståelse vil eksempelvis såkalte basebarnehager, hvor hundrevis av unger myldrer rundt i pedagogiske omgivelser, være et risikabelt eksperiment. Sverige drev med basebarnehager på 80-tallet, men gikk vekk fra denne modellen. Både de ansatte og foreldrene involvert i basebarnehageeksperimentet følte nettopp at den nære relasjonen mellom barn og voksen ble skadelidende under de store forholdene. Selv om antall voksenpersoner per barn i en basebarnehage tilsvarer det man finner i mindre avdelingsbarnehager og familiebarnehager, sier det seg selv at større forhold gir mer myldring og støy som igjen kan skake ved den trygghet man trenger i bunn for å utvikle seg på en positiv måte. For meg ser det ut som om basebarnehagene er konstruert etter en slags ”kjøpesentermodell” hvor det er et rikholdig og fleksibelt pedagogisk tilbud, men dessverre på bekostning av de nære relasjoner som krever ro, tid, forutsigbarhet og oversiktlighet for å vokse seg sterke.

 

Det er ikke så uvanlig at angst og uro i voksen alder kommer som et slags ekko fra fortiden. Psykologer har alltid vært opptatt av menneskets tidligste leveår, og det er ikke uten grunn. De vanskelighetene vi opplever før vi utvikler en språklig hukommelse, kan senere i livet veie følelsesmessig tyngre. Når barn opplever psykologiske vanskeligheter, mangler de ofte en tilstrekkelig uttrykksevne, og når den indre smerten ikke kan håndteres i språket, vil den komme til uttrykk på en fysisk måte. Barn som har følelsesmessige problemer, rapporterer ofte om vondt i magen eller hodet. Det er ikke noe de innbiller seg, men snarere et fysisk uttrykk for en indre smerte. Blant annet utskiller man mer adrenalin i en tilstand av stress og frykt, noe som påvirker syrebalansen i magen som resulterer i smerte.

 

Igjen kan man si at barn ikke husker det de opplevde i de tidligste leveår, men kroppen husker det. Gjentatte vanskeligheter eller stadige situasjoner preget av usikkerhet, som oppstår i tidlig alder, kan volde større skader enn de som oppstår senere i livet. Det er blant annet fordi man senere i livet er utrustet med et språk og en forståelsesevne hvor påkjenninger kan håndteres gjennom refleksjon og ettertanke, og ikke bare gjennom kropp og panikk.

 

Av og til vil personer som på en eller annen måte er ”sviktet” i barndommen oppleve tilværelsen som et utrygt sted, og dermed utvikler de ofte en slags livsorientering basert på en viss ”psykologisk alarmberedskap” store deler av døgnet. Noen kaller det grunnleggende negative leveregler, andre kaller det skript og noen vil kalle det en slags psykologisk vurderingsevne som er feilslått på grunn av mange vonde eller utrygge erfaringer. Når våre følelsesmessige muskler spenner til på en uforutsigbar måte, kan det bli anstrengende å leve.

 

Jeg frykter at kutt i barnehagesektoren vil gi negative psykiske helsekonsekvenser i befolkningen på sikt. Motsatt vil jeg på bakgrunn av grunnleggende og veldokumentert psykologisk teori, samt nyere nevropsykologisk forskning, mene at mye til de minste vil borge for en åpen, tolerant og raus befolkning som i kraft av sin indre trygghet har mye å gi til hverandre. Derimot vil mennesker som vokser opp med et bakteppe av usikkerhet, møte verden med skepsis og mistillit, noe som er uheldig både for individet og samfunnet på veldig mange nivåer. I denne sammenheng spiller nærmeste omsorgspersoner selvfølgelig den viktigste rollen. Men barn tilbringer også mye tid i barnehagen, og på dette området tror jeg at bevilgninger fra myndighetene kan gjøre en stor forskjell.

 

Nietzsche sa at ”det som ikke dreper gjør deg sterkere”. På bakgrunn av dette sitatet kan man tenke seg at mennesket herdes og blir mer robust i møte med vanskeligheter. Jeg tro det er en unyansert og til dels uriktig antakelse. Jeg tror snarere at det som oppleves vanskelig eller truende gjør oss usikre der og da, og i verste fall etablerer en mer generell usikkerhet på lengre sikt.

 

Jeg mener ikke å si at barn skal overbeskyttes eller skånes for livets utfordringer, men jeg tror vi legger til rette for utviklingen av robuste mennesker hvis vi tar behovet for trygghet, nærhet og tilknytning i de første leveår på alvor. Hvis vi investerer mye hos de minste, er jeg sikker på at vi får enormt mye igjen på lengre sikt: Mindre sykefravær, mindre livsstilssykdommer, mindre angst og depresjon og mindre psykosomatiske plager, mageproblemer, hodepine og andre stressrelaterte sykdommer. Å forebygge koster noen kroner her og nå, men fra et psykologisk perspektiv er mye til de minste den aler viktigste investeringen et samfunn kan gjøre.

 

Du finner flere artikler om barn og psykiske helse her.

 

I videoen under drøfter WebPsykologen flere sider ved det å ha barn i barnehage allerede fra 1-års alder.
 


 

Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød