Impulsiv og uorganisert

Impulsiv og egoistiskVi har skrevet flere artikler om ”egoismens psykologi”, mangel på selvdisiplin, egenrådighet og problemer med å ta hensyn til andre enn seg selv. I følge en teori om såkalte negative leveregler har Young og Klosko kalt denne varianten av livsmønstre for selvberettigelse. Dypest sett handler det om en oppvekst med lite grenser, få regler og foreldre som ikke ansporer barnet til å ta hensyn til andres behov og følelser. Empati er noe man lærer av empatiske mennesker, og barn har lett for å overta forelderens holdning til livet. Er det en ”sterkestes rett” mentalitet som regjerer i familien, hvor man sørger for sitt eget og gir blaffen i andre, kan dette bli et mønster som barna tar med seg inn i voksenlivet. Vi har skrevet mer inngående om lignende problemstillinger i artiklene: Egoisme – Jeg gjør som jeg vil og Lite selvdisiplin & bortskjemt.

 

I denne artikkelen skal vi se på en variant av ovenstående problematikk. Vi skal ta for oss impulsivitet som et mønster hvor man sliter med å styre egne følelser og handlinger. Impulsivitet blir et problem når man handler etter egne følelser og behov uten tanke for konsekvensene. Man er opptatt av umiddelbar behovstilfredsstillelse og gjør det som skal til for å dekke sitt behov så raskt som mulig. Man tyr lett til minste motstands vei, og er sårbar for å utvikle uvaner som overspising og rusmisbruk.

 

Evnen til å tåle motgang

 

Når vi her ser på impulsivitet som en negativ egenskap, er det når impulsiviteten har overtaket på flere områder. Eksempelvis handler det om lav toleranse for frustrasjon. Mennesker som tåler lite motgang har også problemer med å gjennomføre oppgaver som er rutinepregede eller kjedelige. Ofte er det slik i livet at vi må tåle å gjøre ting som byr oss imot eller er kjedelige for å nå et langsiktig mål. Ofte ser vi at lykke eller mening i livet er noe vi må skape selv, og det er sjelden noe som kommer lett til oss. Å skape mening og retning i eget liv handler ofte om evnen til å utsette umiddelbar behovstilfredsstillelse for å oppnå noe på lengre sikt.

 

Personer som sliter med impulsivitet har lett for å utsette ting. Når de endelig får gjort det de har satt seg fore, er det ofte halvhjertet eller så gjør man det på en passiv aggressiv måte. Det er vanskelig å fokusere, og det er vanskelig å holde ut.

 

Avhengighet

 

Når man har vanskeligheter med å utsette behovstilfredsstillelse, er man også lett utsatt for ulike typer avhengighet. Mat, røyking, drikking, narkotika eller tvangspreget sex er områder hvor noen utvikler en form for avhengighet. Det er ikke slik at alle med et livsmønster av impulsiv karakter er avhengige, men det kan virke som om denne typen mennesker er mer sårbare for avhengighetsproblematikk knyttet til mangel på selvdisiplin.

 

Sinne og frustrasjon

 

Sinne er en følelse som kan bli et problem for impulsive mennesker. Man kan ha problemer med å kontrollere sinne og uttrykke det på en adekvat måte. Man risikerer å bli som et rasende barn. Man kan oppfattes som umoden og amper. Mennesker med leveregelen impulsiv selvberettigelse kan oppleve seg selv som deprimerte, men som regel er det raseri, sinne, irritabilitet, frustrasjon og utålmodighet som er de mest fremtredende følelsene. Se artikkelen Når impulsivitet blir et problem.

 

Et eksempel er hentet fra parterapi hvor kona synes det er flaut å gå med mannen sin på offentlige steder. Hun er redd for at han skal bli sint, og da legger han ingenting i mellom. Mannen bekrefter dette, og forteller at han vil at alle skal få vite om hans frustrasjoner når han er misfornøyd. Problemet i dette parforholdet blir etter hvert tydelig for terapeuten. Mannen tar ikke hensyn til andre enn seg selv når han uttrykker sitt raseri. Dessuten virker det som om han synes det er hans rett å uttrykke sitt sinne akkurat slik han vil. Han tenker ikke på hvordan hans væremåte påvirker andre.

 

Mangel på impulskontroll og sinne kan være en farlig kombinasjon. Raseriutbrudd og upassende oppførsel er ikke uvanlig. I verste fall leder denne kombinasjonen til kriminalitet og en livsførsel med høy risiko.

 

Psykisk klokskap eller psykisk sunnhet handler ofte om evnen til å koble inn moden refleksjon mellom impuls og handling. De som sliter med impulsiv selvberettigelse har problemer på dette området. Veldig mange psykiske problemer handler om at personer ikke våger å uttrykke sine følelser og behov. Man føler seg verdiløs, gjør andre til lags for å bli likt og undergraver seg selv. Ved den negative leveregelen selvberettigelse er det motsatt. Her gir personen usminket uttrykk for sine ønsker og behov uten omtanke for andre. De har ikke evnen til ydmykhet og klarer sjelden å være tilbakeholdne.

 

Oppsøker ikke hjelp

 

Folk som er preget av selvberettigelse oppsøker ikke terapi. Det er derfor sjelden at man som psykolog møter denne problemstillingen i hverdagen. Hvis man møter personer som kvalifiserer som impulsive, egenrådige og selvberettigende, er det ofte som partner til en person som selv har valgt å gå i terapi. Ved leveregelen selvberettigelse, har personen en opplevelse av å være spesiell, ha rett til å gjøre som han eller hun vill og uttrykke akkurat det som faller dem inn. Det kan være en strategi som fungerer i visse henseende, men det er først når konsekvensene av denne typen oppførsel blir åpenbare, at personen eventuelt oppsøker hjelp. Noen av de som sliter med selvberettigelse blir presset til terapi av sin partner, andre kommer i terapi fordi de har mistet jobben, blitt avvist av venner, blitt ensomme på grunn av sin væremåte, havnet på kant med loven som følge av mangel på respekt for grenser og regler og så videre. Det er altså først når konsekvensene av ”dårlig oppførsel” blir påtrengende, at man kan forvente at mennesker med denne leveregelen begynner å se litt mer på egen væremåte.

 

Kjennetegn på impulsiv selvberettigelse

 

I boken til Young og Klosko listes det opp en del kjennetegn på den negative leveregelen som her kalles impulsiv selvberettigelse.

  • Du fullfører sjelden dine oppgaver på en skikkelig måte. Det kan blant annet føre til at du ikke utvikler deg karrieremessig. Til slutt havner du i en oppgitt posisjon hvor du føler deg utilstrekkelig på grunn av dine feilslag.
  • Andre opplever deg som uberegnelig og til dels uansvarlig. De kan gå lei og avbryte kontakten.
  • Livet ditt er kaotisk fordi du har store problemer med selvdisiplin og organisering av hverdagen. Det gir etter hvert en følelse av å sitte fast.
  • Du kan utvikle dårlige vaner i forhold til rus, røyk, mat, brus eller andre avhengigheter.
  • Du sliter med å sette deg eller oppnå langsiktige mål. Lite selvdisiplin, ”nødløsninger”, slett arbeid og minste motstands vei gir ikke de resultatene du hadde ønsket deg. Du oppnår ikke det du hadde ønsket deg av livet.
  • Kanskje befinner du deg stadig i en situasjon hvor du ikke har nok penger. Hvis du alt for ofte ”skylder” på dårlig økonomi som den største hindringen i ditt liv, kan det hende at din evne til å spare eller tenke langsiktig ligger som et mer grunnleggende problem.
  • Det er heller ikke usannsynlig at du i livet ditt opplever problemer med autoriteter. Det kan være lærere, foreldre, politi eller andre mennesker man er nødt til å forholde seg til. Impulsiv og ukritisk oppførsel i møte med autoriteter kan selvfølgelig få uheldige konsekvenser.
  • Eksplosivt raseri og sinne kan ha ført til at du støter viktige personer fra deg. Du risikerer å ende opp i en ganske ensom posisjon.

Årsaken til impulsiv selvberettigelse

 

I artiklene Egoisme – Jeg gjør som jeg vil og Lite selvdisiplin & bortskjemt skriver vi mer om opphavet til selvberettigelse. Her skal vi kort redegjør for en mulig forståelse for utviklingen av impulsive trekk og mangel på selvregulering i møte med andre. Impulsivitet oppstår gjerne hos barn som ikke lærer frustrasjonstoleranse. Det kan utvikles hos barn hvor foreldrene ikke stiller tilstrekkelige krav. Barnet får ikke ansvar og oppgaver, eller hvis de får oppgaver er det få eller ingen konsekvenser ved slurving og unnasluntring. Det kan dreie seg om oppvask, rydding, lekser og lignende. Foreldrene føler rett og slett ikke opp med de føringene som skal til for at barnet fullfører sine oppgaver. Dernest tillater foreldrene at barnet slipper unna med uansvarlighet, og barnet lærer at det går greit å unngå det som er kjedelig.

 

En del av disse symptomene og egenskapene faller sammen med det man av og til kaller for narsissisme. Noen vil mene at de som kvlifiserer innenfor kategorien selvberettigelse, også representerer det man kan kalle en narsissistisk personlighet. Vi skriver mer om narsissisme i disse artiklene:

Hvordan endre seg

Det er mest sannsynlig at de som leser dette ikke selv er egoistiske og hensynsløse, men at de kjenner eller bor sammen med en slik person. Hvis vi skal oppsummere den psykologiske grunntonen i denne leveregelen blir det omtrent slik: ”Jeg har rett og gjør som jeg vil, og det må andre takle”. Med et sånt utgangspunkt sier det seg selv at en egentlig forandring er utenfor rekkevidde. Likevel kan det være noen som har opplevd så mange negative tilbakemeldinger på sin væremåte at de ser nødvendigheten av å forandre seg. I så fall kan dette være noen nyttige tips.

 

  • Se først og fremst på fordelene og ulempene ved å sette egne behov i første rekke uten omtanke for andre. Lag en liste over fordeler og ulemper.
  • Hva går du glipp av når du gir opp eller sluntrer unna det som byr deg imot?
    Hva er fordelen med å holde ut kjedelige gjøremål på lengre sikt.
  • Selv om en kjedelig oppgave ikke fører til oppfyllelse av et langsiktig mål, er det viktig at du går inn for å påta deg kjedelige oppgaver likevel. Evnen til å holde ut noe som er kjedelig, er helt sentralt for livskvalitet. Eksempelvis vil pauser og fritid smake mye bedre etter at man har presset seg og holdt ut.
  • Bli mer bevisst de områdene hvor du ikke respekter grenser og regler.
  • Hvis du sliter med selvdisiplinering, kan det være greit å lage en liste over kjedelige oppgaver du vegrer deg for. Sett det vanskeligste på toppen. Jobb deg gradvis oppover i lista til du har klart å gjennomføre alt du synes er kjedelig.
  • Når du sliter med impulsivitet og følelsesutbrudd, kan det være nyttig å lage seg en time-out teknikk. Vær oppmerksom på at du kan overreagere eller uttrykke deg upassende i mellommenneskelige situasjoner, og når du merker at den emosjonelle temperaturen stiger inni deg, eller at du blir sint, ta en pause og forsøk å reflektere over den beste reaksjonen før du gjør eller sier noe.
  • Empati er noe man kan trene på, og dermed må du bevisst gå inn for å tenke gjennom hvordan andre tenker og føler i forhold til deg. Forsøk å ta mer hensyn til andres behov og følelser. Det gjør deg til et bedre menneske, og sekundært vil du gradvis oppleve å li bedre likt. Empati er helt sentralt for vår egen og andres lykke. Kanskje er det mye du ikke vet om «fordelene» ved empati og empatiens natur. Da foreslår vi at du leser denne artikkelen: Empati.

 

De dårlige unnskyldningene

 

Følgende er en liste over unnskyldninger eller fraser du kanskje bruker for å unngå forandring. Det er på sett og vis argumenter som du bruker for å ikke ta ansvar i eget liv eller skape en positiv forandring. Sjekk listen og se om noen av dine ”unnskyldninger” er nevnt.

 

  • Hvorfor skal jeg gjøre det som er kjedelig?
  • Jeg kan ta det igjen senere.
  • Folk må akseptere meg slik jeg er.
  • De andre overreagerer.
  • Jeg er spesiell og fortjener det.
  • Jeg passer på meg selv, så får andre passe på seg.
  • Det er sunt å få utløp for sitt raseri.
  • Jeg trenger ikke å øve. Jeg klarer meg på naturtalent.
  • Min partner kommer aldri til å gå fra meg.
  • Livet er morsommere når jeg gjør som jeg vil.
  • Jeg kan ikke hjelpe for det, jeg bare er sånn.
  • Sånn er jeg og det må folk godta.

 

Denne type unnskyldninger hjelper deg å fornekte realiteten. Det kan være ”politisk korrekt” og ”fengende” å si at alle fortjener å bli godtatt for den de er, men alt for ofte er dette en unnskyldning for å gjøre som man vil og være egoistisk. Man kommer sjelden videre i eget liv når man forlanger at andre skal være rause og aksepterende. Det er ved å tilstrebe raushet og omtenksomhet for andre, at vi gjør en virkelig forandring både for oss selv og andre. Noen ganger ser vi også at selvutvikling blir et egoistisk prosjekt hvor personen kjeler ved seg selv og sine egne behov uten omtanke for andre. Man gjemmer seg gjerne bak vennlig filosofi, yoga, helsekost og tilsynelatende ydmykhet, men ofte er dette et uttrykk for en egosentrisk agenda tilhørende den såkalte MEG-generasjonen. Dette er tema i artikkelen Selvutvikling eller egotripp?

 

Mer om endring av negative livsmønster

 

 

Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Mindfulness og hjernen

meditasjon og hjernenMindfulness kalles av og til for summen av buddhistisk meditasjon, og den helsebringende effekten av en slik praksis har vært kjent i tusenvis av år, men det er først nå vitenskapen kan dokumentere og forstå meditasjonens kurative kraft i stadig større grad. De oppsiktsvekkende resultatene fra forskningen gir meditasjon en velfortjent plass i ”det gode selskap”, og i dag brukes mindfulness både ved sykehus, i bedriftshelsetjenesten, i ulike organisasjoner, i fengsler, i lagsport og ved enkelte utdanningsinstitusjoner.

 

Listen er lang over tilstander hvor mindfulness har vist seg å ha kurerende egenskaper. Det hjelper oss å takle negative følelser, det styrker konsentrasjonsevne og læring, demper stress, styrker immunforsvaret og balanserer blodtrykket. Mindfulness har med andre ord en positiv innvirkning på veldig mange områder av livet, og kanskje er det mest oppsiktsvekkende så langt at enkelte deler av hjernen ser ut til å vokse hos mennesker som praktiserer meditasjon regelmessig. Mennesker med lang meditasjonserfaring har en tykkere hjernebark i de fremre deler av frontallappene, og man finner et økt volum i basale deler av hjernen som styrer følelser og handlinger (Nilsonne, 2010, p. 26).

 

Vi kan rett og slett trene opp våre mentale muskler og på den måten ”bygge om” vår egen hjerne. Med slik trening blir man mentalt sterkere, noe som betyr at man kan møte livets utfordringer med mindre uro. Man evner simpelthen å beholde mental likevekt i vanskelige situasjoner. I dette videoforedraget snakker jeg nettopp om mindfulness og hjernen. Videoen tar for seg det fenomenet at hjernen utvikler seg ved å praktisere mindfulness. Denne lille vignetten er hentet fra en introduksjon jeg holdt for en ny mindfulnessgruppe vi startet opp ved poliklinikken hvor jeg jobber til daglig.

 

Videoforedrag Mindfulness og hjernen


 

Trene opp Hjernen med meditasjon

 

Alle vet at vi kan oppnå en helsegevinst ved å trene kroppen, enten det er på et helsestudio eller på joggetur i skog og mark. Vektløftning gir oss større muskler og løping gir bedre kondisjon. Måten vi bruker kroppen på kan altså forandre den. På tilsvarende vis gir meditasjon eller oppmerksomhetstrening oss en sterkere mental muskel eller en tykkere hjerne. Forskning viser nå målbare forskjeller i hjerneaktivitet hos de som mediterer. På samme måte som vi kan utvikle og forme vår egen kropp gjennom fysisk aktivitet, kan vi skape vår egen hjerne.

 

For ti år siden trodde man at mennesket ble født med et bestemt antall nerveceller, og at tilvekst av nye nerveceller i hjernen var umulig. Man trodde at de forandringene som eventuelt skjedde i hjernen forekom i forbindelsen mellom de eksisterende cellene og cellenes død. Hjernen var sånn sett et organ som ikke gjorde annet enn å svekkes med årene. I dag vet man at det forholder seg annerledes. Det utvikles nye nevroner hos mennesket hele livet, og man mener at dette blant annet skjer i forbindelse med innlæring av nye ting (Goleman, 2003, p. 251, Nilsonne, 2010, p. 25). Det viser seg også at meditasjon øker tettheten av nerveceller i sentrale deler av hjernen, og spesielt de områdene som forbindes med oppmerksomhet.

 

Hjernens plastisitet referer til hjernen evne til å forandre seg eller omdanne seg. Jeg kan eksempelvis ikke spille piano, men hvis jeg bestemmer meg for å øve jevnlig over en lengre periode, vil mine pianoegenskaper utvikle seg. Vi lærer hele tiden noe nytt, noe som betyr at hjernen også forandrer seg i takt med våre nye evner. Senteret for finmotorikk i fingrene, noteforståelse og musikalitet vil langsomt utvikle seg hvis jeg øver på piano. Når vi lærer nye ting, bygger vi altså om hjernen. Mindfulness er en praksis som bygger om hjernen på svært helsebringende måter.

 

 

Kilder

 

Nilsonne, Åsa (2010). Mindfulness treningsredskap for hjernen. Gyldendal Akademiske.

Goleman, Daniel (2003). Destruktive følelser – hvordan kan vi håndtere dem? En vitenskapelig dialog med Dalai Lama. Overatt til dansk av Leleur, Annette & Pedersen Frank Robert. Borgens Forlag, Danmark.

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød

Hypokonderen på internett

HypokonderI det engelske språket har ordet «Cyberchondria» dukket opp som en merkelapp på en litt spesiell form for hypokondri. En cyberkonder, eller en internetthypokonder, tilbringer mye tid på internett hvor han eller hun søker opp informasjon om alvorlige sykdommer og diagnostiserer seg selv. Selvdiagnostisering på internett er et stadig mer utbredt fenomen. Cyberkondri ligger tett på det som også kalles helseangst.

 

Å lete etter informasjon om helse på nett er altså ikke uvanlig. Pew Internet & American Life Project rapportert i 2003 at søk relatert til helse beslagla 80% av den tiden en voksen amerikaner bruker på nett (Seligman, Katherine, 15. feb., 2004). Det er heller ikke så uvanlig å mistenke at vi feiler noe alvorlig galt. De fleste av oss har følt en kløende fornemmelse i hodebunnen etter å ha lest om utbrudd av lus i nærområdet, eller vi har blitt overbevist om at en rennende nese betyr at vi har svineinfluensa i perioder hvor mediene bombarderer oss med skremmende oppslag om alvorlige epidemier.

 

Frykt styrer tilværelsen på mange måter

 

Nye typer medisiner konstruerer nye lidelser og sykdomsbilder og dertil mer bekymring i befolkningen. Medier oversvømmes av nyheter som ansporer til frykt, og nettopp denne frykten ser ut til å styre mye av forbrukermarkedet. Frykt selger, og internett er en leverandør av uhorvelige mengder informasjon om alt som rører seg under solen.

 

På sett og vis er alt fra bilforsikring til medlemskap på treningssenter, fra antioksidanter til H1N1 (svineinfluensa) solgt med en viss appell til menneskers bekymring. Frykt er rett og slett en veldig effektiv faktor for å kontrollere og påvirke forbrukertrender. Å skape frykt blant mennesker, og deretter tilby en frelsende løsning, er det beste og eldste salgstrikset som finnes. I dagens informasjonssamfunn foregår dette i en langt større målestokk enn noensinne, og menneskets helse er blant de områdene hvor vi er mest sårbare.

 

Frykt er altså mye av nøkkelen til å forstå noen sider ved forbrukermarkedet samtidig som det hjelper oss å forstå viktige aspekter ved angst og ikke minst hypokondri. Det som skjer er grovt sett at emosjonelle responser driftet av frykt overstyrer vår evne til å tenke rasjonelt. Dette er prosesser som foregår i hverdagslivet, og det kan være interessant å se hvilke funksjoner som er på spill i hjernen. Hjernebarken og frontallappene er i grove trekk sete for menneskets rasjonelle tankevirksomhet. Amygdala er en liten ansamling av hjerneceller som ligger lengre ned i hjernen og stammer fra vår tidligste og mest primitive utvikling. Det er i de dypereliggende sentrene i hjernen at våre spontane overlevelsesmønstre er kodet inn via tidligere erfaringer og genetiske disposisjoner. Ved tegn på fare reagerer disse sentrene umiddelbart uten å sende en forespørsel via vår fornuft eller refleksive bevissthet. Her handler man på refleks, noe som har sørget for vår overlevelse gjennom mange år. Disse emosjonelle kretskoblingene kan overdøve hjernebarken og dermed overdøve logikken. Jospeh LeDoux er spesialist i nevrovitenskap og forklarer at mennesker som ikke var utstyrt med sterke fryktreaksjoner allerede fra tidlig alder, ikke ville overlevd lenge nok til å utvikle mer abstrakte og avanserte former for tankevirksomhet. Frykt utløser en øyeblikkelig og ikke-tenkende reaksjon i forhold til opplevde trusler. Ved å spille på frykt, kan man altså få mennesker til å reagere uten å koble inn for mye kritisk og undersøkende tankevirksomhet. På denne måten kan man skaffe seg kontroll over mennesker. Når vi sitter foran en PC skjerm og søker på sykdom og helse, er det lett at informasjonen som dukker opp (ofte på en undertone av frykt) kan aktivere de emosjonelle nivåene i vårt psykiske apparat og koble ut vår kritiske sans eller nyanserende perspektiver.

 

Overbevist om egen sykdom

 

Internetthypokondere bekymrer seg ikke bare for å få de «nyeste» sykdommene, men ofte er de allerede overbevist om at de har en dødelig sykdom før de setter seg ned foran PCen. De tilbringer timevis på nett på leting etter informasjon som understøtter deres mistanke om at de er alvorlig syke. Hver bevegelse i muskulaturen, en liten forandring i hjerterytme eller rumling i magen tolkes som «bevis» for deres selvdiagnostiserte lidelse. Istedenfor å søke etter mer nøytral informasjon som kan nyansere blide, søker de opp den informasjonen som kan bekrefte deres verste frykt.

 

Hypokondri generelt

 

Hypokondri referer til en feiltolkning av kroppens signaler. Det er en sykdom der folk føler at de har en sykdom som de i realiteten ikke har. Statens helsetilsyn sier blant annet følgende om sykdommen: «Det vesentlige kjennetegnet er vedvarende opptatthet av muligheten for å ha en eller flere alvorlige og fremadskridende somatiske lidelser».

 

Redselen varer i minst et halvt år, og medisinske undersøkelser virker ikke beroligende. Selv om man innerst inne kan mistenke at man overdriver, og lar seg anspore av fryktsomme følelser, klarer man ikke å nedregulere sin egen angst (Arnold, Bruce (2007) & Wikipedia).

 

Hvordan man skal klassifisere og diagnostiserer hypokondri er ikke helt entydig. Hypokondriske symptomer varierer mye. Noen kan gå lange perioder uten et symptomer, noen løper til fastlegen flere ganger i uken, mens andre sitter skrekkslagne hjemme foran PCen uten å oppsøke lege.

 

Antallet internetthypokondere øker

 

En amerikansk meningsmåling hevder at antall internetthypokondere økte med 37% fra 2004 til 2006, til om lag 160 millioner amerikanere (Markoff, John 24. nov., 2008). En nyere studie, utført av Microsoft, fant at 2 % av de som bruker Windows Live oppgavelinje søkte etter helserelatert informasjon. Omtrent en tredjedel av de 250 000 søkene på helse ble etterfulgt av ennå flere søk og oppfølgende spørsmål vedrørende mer alvorlige lidelser. Microsoft undersøkte også 515 av sine egne ansatte og fant at mer enn halvparten rapporterte avbrudd i sine daglige aktiviteter på grunn av medisinske søk om alvorlige sykdommer (Markoff, John 24. nov., 2008).

 

Tiltrekkes av «skremmende» språk 

 

Det viser seg at informasjon som gjør mest bruk av «skremmende» språk får mest oppmerksomhet på Internett. Forskerne, Eric Horvitz og Ryen White fant at søkemotorenes rangeringer av relevant informasjon påvirket cyberkonderi eller internetthypokondri. Det betyr at de sidene eksempelvis Google vurderer som mest aktuelle vil få flest besøk da de kommer høyest opp på listen over relevante treff. Når det er sider med mest «skremmende» språkbruk som høster mest oppmerksomhet, er det også mer sannsynlig at Google fronter disse sidene fordi logaritmene til Google har fanget opp at det er noe folk vil ha. Et søk etter «hodepine og smerte» var like eller mer sannsynlig å lede mennesker til nettsider som beskriver sjeldne og alvorlige tilstander enn sider som beskriver mer moderat og «godartet» informasjon hvor hodepine eksempelvis kobles til koffein og mindre alvorlige årsakssammenhenger.

 

«Folk har en tendens til bare å se på de første par resultatene. Hvis de finner ‘hjernesvulst’ eller ‘ALS’ (Lou Gehrig sykdom) bruker de det som utgangspunkt,» sier Horvitz. Det å hoppe til de verste mulige konklusjoner er en grunnleggende menneskelig atferd forteller forskere på området.

 

Folk har tilgang til medisinsk informasjon, men ikke alltid evner eller mulighet til å filtrere informasjonen på en rasjonell eller moderat måte. Dette forteller blant andre de som drifter en nettside for de med helseangst, Health Anxiety Support (Vardigan, Benji, 28. may, 2009).

 

Data på dette område viser at såkalt «symptom surfing» forsterker ubegrunnede bekymringer. En irritert mage kan ha mange tusen årsaker, men når man er sterkt fokusert på sine symptomer og surfer nettet på en bølge av bekymring, finner man gjerne informasjon som gir grobunn for noe som nærmer seg dødsangst. Med andre ord et klassisk eksempel på ikke å se skogen for bare trær.

 

Horvitz minnes sin egen erfaring med hypokondri. Det er et ganske vanlig fenomen blant medisinstudenter. Det kalles ofte for «medical schoolitis» eller «andre år syndrom». Det betyr at medisinstudentene i perioder tror at de har én eller flere av de tilstandene de leser om i lærebøkene (Markoff, John 24. nov, 2008).

 

Horvitz husker at han konsulterte sin lege overbevist om at han hadde en sjelden og uhelbredelig hudsykdom. Da legen forlot rommet, ble journalen liggende igjen på pulten, og Horvitz så sitt snitt til å se på legens notater. Der stod det: «Eric er medisinstudent, og han har lest mye.»

 

«Tilgjengelighetsbias»

 

Pew Internet Project fant at 75% av amerikanerne som driver helse søk på Internett ikke sjekker datoen eller kilden til den informasjonen de forholder seg til. Andre faktorer som bidrar til grunnløs helsefrykt er blant annet såkalt «base rate forsømmelse» og «tilgjengelighetsbias.» (Usborne, Simon 17. feb., 2009).

 

Horvitz forklarer at base rate forsømmelse er en vanlig menneskelig feilslutning hvor visse typer bevis får folk til å tro at noe er sannsynlig, selv om de faktiske sjansene for at det inntreffer er veldig lav. Hvis en frisk person under 35 år har brystsmerter, er det lite sannsynlig at det er relatert til hjertet, men fordi det er så mye informasjon på nett som kobler brystsmerter til hjerteproblemer, henledes man lett til å tenke at man har et problem med hjerte. Man glemmer rett og slett at en slik antagelse er lite sannsynlig.

 

Skjevhet i forhold til tilgjengelighet refererer til en tendens hvor mennesker antar at sannsynligheten for noe er høy bare fordi det dukker opp i vår oppmerksomhet. Horvitz sier at hundrevis av skremmende, alvorlige og usannsynlige sykdomsbilder og sammenhenger man ser på internett gjør første-års medisinstudenter av oss alle. Mye av problemet handler om vår evne til å filtrere informasjonen, samtidig som noe av informasjonen er dårlig.

 

Melissa Woyechowsky er en «internetthypokonder» som lot seg lure av tilgjengelighetsbias. «Jeg var på internett og en MS annonse dukket opp. Jeg tenkte: «Det er et tegn.» Denne typen tenkning er vanlig hos hypokondere: Det dreier som om et slags overtroisk tankemønster med innslag av tro på karma og lignende. En bruker av Helse Angst sine støttesider forteller at det å lese ordet «kreft» betyr for henne at hun har det, eller at det er på vei (Vardigan, Benji 28. may, 2009).

 

Melissa snublet til slutt over et nettsted om angstlidelser og innså at hennes problem kunne være angstrelatert snarere enn multippel sklerose. Antidepressiv medisin har hjulpet Melissa en del, men først og fremst trekker hun frem online støttegrupper som den viktigste hjelpen. Hun har selv grunnlagt en støttegruppe for helseangst på nett.

 

På den måten har Melissa fått mye hjelp via internett, og det synliggjør kanskje et viktig dilemma. Helsesøk er ikke nødvendigvis en dårlig ting. Dr. Pauline Brimblecombe sier at Internett har gjort det mulig å bli mer opplyst i forhold til hgelse og medisin. Det har skapt pasienter som er mer interessert i sin egen helse, noe som gjør at de også «ser etter seg selv» og sine symptomer på internett, både på godt og ondt (Vardigan, Benji 28. may, 2009).

 

Internett er både opplysende og angstprovoserende

 

Mange leger hevder at Internett kan være en nyttig og god kilde for informasjon om helse og «folkeopplysning», mens andre fremhever de negative konsekvensene som oppstår når folk oppsøker legekontoret stive av skrekk med med ikke-relevante utskrifter fra nett.

 

Microsoft har gjort noen studier med den hensikten å gjøre søkemotorene til bedre «rådgivere». Det er viktig fordi folk har en tendens til å behandle søkemotorene som om de var menneskelige eksperter eller som om de var spesialister i medisin. Målet er å skape søkemotorer som kan veilede i medisinske spørsmål, slik at folk i litt mindre grad ledes inn mot det verst tenkelige (Markoff, John 24. nov., 2008).

 

The Health on the Net Foundation (HON) var tidlig ute på dette området. Foreningen ble grunnlagt i 1995 i Genève, og da satte de opp en del føringer for 6500 helsenettsteder. Nettstedene er enige om å vise informasjon på en ansvarlig måte og informere leserne om deres formål og vise til kilder for den informasjonen de tilbyr. Administrerende direktør, Celia Boyer, forteller at de 60 forskerne som skapte HON skjønte at internett ville bli brukt, ikke bare av forskere og vitenskapsmenn, men også av allmennheten. De innså også at internett kunne bli et farlig medium å hente helseinformasjon fra, blant annet fordi at hvem som helst kan fylle nettet med informasjon (Usborne, Simon 17. feb., 2009).

 

HON driver også Medhunt, en søkemotor som utelukkende samler resultater fra klarerte nettsteder. De jobber også med en type filter man kan bruke sammen med Google og andre søkemotorer for å skjerme seg fra spekulativ eller unyansert informasjon.

 

Slike «smarte» søkemotorer kan kanskje forebygge eskalering av helseangst og avhjelpe de som lider av «internetthypokondri eller «cyberkondria». I en verden hvor vi hele tiden advares mot farene ved dette eller hint, er helsefrykt nok en bør vi kan legge til den gjennomsnittlige persons stress og angst indekser.

 

Støttegrupper på nett er også et tveegget sverd. Når en internetthypokonder poster et innlegg i et forum med likesinnede, kan det i verste fall hende at han får stor oppslutning om sine bekymringer på en ikke-nyansert måte. På den annen side kan godt organiserte og seriøse nettsteder ha mye erfaring og gi mennesker god hjelp og støtte. Slike støttegrupper og nettsider er som regel lett tilgjengelige og man kan være anonym, noe som gjør det lettere for folk å henvende seg.

 

Hypokondri og stigmatisering

 

Noen mener også at stigma knyttet til hypokondri er en stor del av problemet både i forhold til diagnostisering, forskning og behandling. Forskeren, Brian Fallon, hadde problemer med å få rekruttert og henvist pasienter fra legene fordi mange var redd for at pasientene skulle føle seg avvist eller latterliggjort (Seligman, Katherine, 15. feb., 2004).

 

Hypokondri og andre psykiske plager

 

Hypokondri er ofte knyttet til andre psykiske plager og mentale tilstander. Dersom man klarer å identifisere hypokondri som et angstproblem, er det ofte lettere å få pasienter til å ta imot adekvat hjelp. Fallon løste problemet med å tilby hjelp til folk med «sykdomsbekymringer».

 

I Norge er det den kjente psykiateren, Ingvard Wilhelmsen, som er blant de ledende fagfolkene i forhold til hypokondri. Han driver en egen hypokonderklinikk i Bergen hvor han behandler et hundretalls pasienter hvert år. Wilhelmsen er også en svært god og morsom foredragsholder. Med kløktig retorikk viser han mennesker hvordan de stadig henfaller til en slags magisk tankegang i forhold til bekymring og uro.

 

Wilhelmsen forteller blant annet om en dame som bruker all sin tid på foruroligende tanker vedrørende sin sønn, spesielt når han er ute og flyr. Denne moren (med en sønn på 40 år!) er helt nedkjørt av angst og uro hver gang hennes sønn er på reisefot. Bekymringene hennes avtar som regel når flyet har landet, og da antar hun at sønnen overlevde som følge av hennes iherdige bekymring. Hun tror simpelthen at hun på magisk vis kan holde et fly i luften med sin egen bekymring. Det er omtrent som å anta at man er Gud. Det denne bekymringsfulle moren heller ikke tar innover seg, er at sjansen for en ulykke er større på bilturen til og fra flyplassen, enn det er for en ulykke i luftrommet. Med andre ord bekymrer hun seg attpå til på feil sted.

 

Wilhelmsen baserer mye av sin behandling på en form for kognitiv terapi. Målet er å appellere til de rasjonelle nivåene i menneskets psykologi, og deretter la disse nivåene avsløre ”galskapen” på de lavere eller magiske nivåene i vårt psykiske apparatur. På denne måten vil vår mentale økonomi opparbeide seg et stadig sterkere overskudd av rasjonelle livsorienteringer, noe som videre demper vår uro og unødvendige bekymringer. Dersom man vil drive egenterapi eller terapi med seg selv, kan man gjøre på samme måten: Rett og slett forsøke å avsløre seg selv ved hjelp av rasjonell fornuft og logisk sans. Finn tankefellene som fører til angst, enten det dreier seg om tilgjengelighetsbias eller det vi kalte «base-rate forsømmelser».

 

Her er et innlegg fra WebiHealth.com som gir en grei beskrivelse av Cyberchondria.

 

 

Kilder

Seligman, Katherine (February 15, 2004): “Imaginary maladies online / Internet spreads ‘cyberchondria’;” The Chronicle [online]. Retrieved from
http://articles.sfgate.com/2004-02-15/living/17410960_1_health-fears-health-information-pew-internet

Arnold, Bruce (2007): “Cyberchondria;” Caslon Analytics [online]. Retrieved from http://www.caslon.com.au/cyberchondrianote.htm

Markoff, John (November 24, 2008): “Microsoft Examines Causes of ‘Cyberchondria’ ;” The New York Times [online]. Retrieved from http://www.nytimes.com/2008/11/25/technology/internet/25symptoms.html

Vardigan, Benji (May 28, 2009): “Hypochondria: Fear of illness is the illness itself, and health information on the Internet is fueling the phobia;” Consumer Health Interactive [online]. Retrieved from http://health-healthresources.caremark.com/topic/hypochondria

Usborne, Simon (February 17, 2009): “Cyberchondria: The perils of internet self-diagnosis;” The Independent [online]. Retrieved from http://www.independent.co.uk/life-style/health-and-families/features/cyberchondria-the-perils-of-internet-selfdiagnosis-1623649.html

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Psykoanalyse av Barack Obama

ObamaWebPsykologen påberoper seg å være relativt politisk nøytral, men i disse dager må vi innrømme at vi gleder oss enormt over Obamas gjenvalg som president i USA. I den forbindelse skriver vi et litt «annerledes» innlegg som vi kaller en «psykoanalyse av Barack Obama».

 

Det betyr ikke at vi skal spekulere i hans fortid og hans forhold til foreldrene, men at vi rett og slett forsøker å reflektere litt over hans fremferd, talemåter og ideer. I den sammenheng vil vi bruke et analyseverktøy som kalles spiraldynamikk utarbeidet av Beck og Cowan. Vi skriver mer inngående om deres finurlige teorier i artiklene En analyse av våre kjerneverdier og Tankegangens anatomi. Her skal vi nøye oss med å si at spiraldynamikk er en teori som foreslår at menneskets bevissthet utvikler seg i bestemte stadier. Alle begynner som barn og tror at verden svinger rundt vår egen navle. Vi er egosentriske og fortrinnsvis opptatt av egne behov uten omtanke for andre. Etter hvert går det opp for barnet at det må ta hensyn til andre mennesker, og man lærer seg å innta andres perspektiver. Man modnes og blir nødt til å åpne seg litt for andre innfallsvinkler, og gradvis blir man en del av sin egen kultur. Man deler kulturens ledende ideer og forestillinger. Man blir rett og slett konform med sine egne, og dette kalles for et etnosentrisk ståsted. Det er meg og min gruppe som har rett, mens de andre tar feil. Slike holdninger borger for ekskludering, fordommer, fremmedfrykt og krig. Det neste utviklingstrinnet kalles verdenssentrisk. Her klarer man å innta et kritisk perspektiv på seg selv og sin kultur, og man oppdager eventuelle feilskjær i egen kultur. Det kan føre til reformer og positiv forandring, men man står også ganske alene dersom man beveger seg forbi de ledende ideene i det samfunnet hvor man ”hører til”. Verdenssentrisk betyr rett og slett at man klarer og har overskudd til å se langt forbi sin egen navle. Man identifiserer seg med et stort perspektiv hvor man forstår mange ulike behov. Det borger for mer medfølelse og forståelse for verdens forskjelligheter. Man bryr seg ikke bare om hva som er best for meg og min gruppe, men har en genuin omsorg og interesse for det som er best for hele menneskeheten som sådan. Det er en stor evne til innlevelse og medfølelse med mange forskjellige livsorienteringer, samtidig som man handler i takt med en slags global sensitivitet. Dette kalles også for et integrativt utviklingsnivå, og dessverre er det kun et lite fåtall av mennesker som har strukket seg så langt.

 

En grov forenkling av modellen til Beck og Cowan vil være å dele den menneskelige bevissthet inn i to stadier: Det er førstegenerasjonsbevissthet og andregenerasjonsbevissthet. Egosentrisk og etnosentrisk hører til førstegenerasjon, mens en verdenssentrisk livsorientering sorterer under såkalt andregenerasjonsbevissthet.

 

Den amerikanske forfatteren Robert M. Pirsig oppsummerer problemene med førstegenerasjonsbevissthet på en mesterlig måte:

 

Det er derfor problemet oppstår. Som regel tenker eller føler vi innenfor den ene eller den andre erkjennelsesformen, og dermed misforstår og undervurderer vi vanligvis også hva den andre erkjennelsesformen dreier seg om. Men ingen er villig til å oppgi sin egen versjon av sannheten, og etter det jeg vet, er det ingen i dag som sitter inne med noen løsning på hvordan disse sannhetene eller erkjennelsesformene skal kunne forlikes. Det finnes ikke noe punkt der disse virkelighetsoppfattelsene berører hverandre.” (Pirsig, 1974, denne overs. 1997, p. 76).

 

Har Pirsig rett? Finnes det ingen som kan skape et etterlengtet forlik? Her kan man kanskje sette sin lit til andregenerasjonsbevissthet, men dessverre er det angivelig kun en liten elite som i enkelte tilfeller strekker seg opp på dette nivået. ”Verdensproblemene” vil ikke finne sin løsning før klodens virkelige makthavere antar et lederskap forankret i en andregenerasjons posisjon. Og det er nettopp her spørsmålet om Obamas «mentalitet» blir et interessant analyseobjekt.

 

Man kan kritisere Obama for mye, men det er også grunn til å berømme ham. I denne artikkelen vil jeg gjøre sistnevnte. Barack Obama er en skikkelse som i mine øyne har vist både oversikt, forståelse, ydmykhet og handlekraft. Det er en karakteristikk som neppe passer på hans forgjenger. Det er kanskje fortsatt tidlig å si om Barack Obama står i spissen for et presidentskap som beveger seg på såkalte integrative strategier, men mange foreløpige indikasjoner peker i den retning. Allerede i 2002 uttrykte Obama seg mesterlig nyansert i forhold til blant annet krigen i Irak. På en høyt profilert demonstrasjon mot Irak-krigen i Chicago 2. oktober 2002 åpner Obama med å erklære at han ikke er imot alle kriger (!)

 

Good afternoon. Let me begin by saying that although this has been billed as an anti-war rally, I stand before you as someone who is not opposed to war in all circumstances. The Civil War was one of the bloodiest in history, and yet it was only through the crucible of the sword, the sacrifice of multitudes, that we could begin to perfect this union, and drive the scourge of slavery from our soil. I don’t oppose all wars.” (Obama, 2002).

 

Heretter nevner Obama motstanden mot nazityskland som nok en krigersk affære av nødvendighet. Han er altså ikke imot alle kriger, og på denne måten åpner han sin tale foran en enorm forsamling av pasifister og krigsmotstandere. Muligens er dette vågalt, og på mange måter kan det se ut som en forsvarstale for et etnosentrisk, patriotisk, typisk amerikansk og egenrådig bevissthetsnivå med krigerske eller imperialistiske hensikter. Man kan lett tenke at slik retorikk handler om patriotisme og en tale for et hellig USA på lag med Gud på jakt mot verdensherredømme ved å tvinge alle andre inn i det ”amerikanske perspektivet”, men Obamas tale endrer raskt karakter.

 

I don’t oppose all wars. And I know that in this crowd today, there is no shortage of patriots, or of patriotism. What I am opposed to is a dumb war. What I am opposed to is a rash war. What I am opposed to is the cynical attempt by Richard Perle and Paul Wolfowitz and other arm-chair, weekend warriors in this Administration to shove their own ideological agendas down our throats, irrespective of the costs in lives lost and in hardships borne.” (Obama, 2002).

 

Her uttrykker han en krass kritikk mot Bush administrasjonen. Han påpeker dominante manerer og en kynisk framferd i Midtøsten. Det amerikanske verdensbilde tvinges ned over hodet på resten av verden med styrke og makt, mens ydmykhet og forståelse har vært mangelvare i amerikansk konfliktløsning i perioden før Obama. Det har vært en massiv motstand mot den offensive holdningen til Bush regimet, og denne motstanden har ofte hatt sine røtter i et slags postmoderne og kulturrelativt eksistensnivå. Kritikken kommer fra en form for egalitær mentalitet som står for likestilling og en stor sensitivitet for at alle er like mye verdt og alle perspektiver og livsorienteringer skal aksepteres og respekteres uansett. Å si at noe er bedre enn noe annet, blir betraktet som diskriminerende i det politisk korrekte (postmoderne) sinnelag. Problemet med en slik holdning er at man bøyer seg baklengs for at alle skal bli forstått og respektert, noe som risikerer å gi en litt naiv aksept til holdninger som er direkte skadelig. Skal man få lov til å steine kvinner som har vært utro hvis det hører til ”beste praksis” i et bestemt levesett? Skal vi akseptere at noen handler på fascistiske, kristenfundamentalistiske eller annen ekstremisme? Hvis alle perspektiver er like viktige og har krav på respekt, gir man samtidig husrom for all mulig krigersk mentalitet. Det er flott å ha en holdning hvor man betrakter andre perspektiver med respekt og et åpent sinn, men man må våge å sette noen grenser. Det jeg her (med en grov forenkling) kaller en postmoderne eller relativistisk holdning, er altså prisverdig og inkluderende på mange måter, men kan også bli impotent og naivt.

 

For første gang har vi en verden hvor en stor del av populasjonen har beveget seg opp på en slags postmoderne bevissthetsbølge. Det kan også kalles for det sensitive Selvet.  Her praktiseres likestilling og forståelse, men også velbegrunnet kritikk mot blant annet den rigide konformitet i fundamentalistiske trossystemer, og mot den rasjonelle egennyttige materialismen i industrialiseringens og naturvitenskapens kjølevann. Det postmoderne eksistensnivået har frigjort en rekke tidligere marginaliserte perspektiver, men likevel er denne frihetsforkjempelsen et hinder for framveksten av andregenerasjons integrerte innfallsvinkler. På den ene siden er det sensitive Selvet en forutsetning for andregenerasjonsbevissthet. Det kan betraktes som et springbrett mot et avgjørende skifte i den menneskelige mentalitet, men på samme tid står det til hinder for nettopp dette skiftet. Den veldig sensitive bevissthet fordrer en unik differensiering, noe som er en forutsetning for integrering. Man kan si at andregenerasjonsbevissthet er kommet for å fullføre den jobben de sensitive hippie-barna fra 60 og 70-tallet startet.  Det betyr altså et skifte fra perspektivrelativisme (alt er like bra og like verdifullt) til universell integralisme. Spørsmålet er igjen hvorvidt Barack Obama representerer et ståsted som både integrerer og transcenderer alle tidligere presidentskap. I sin innvielsestale den 20. januar 2009 foran det Hvite Hus i Washington DC. uttrykker Obama seg veldig klart i forhold til en rekke saker.

 

Recall that earlier generations faced down fascism and communism not just with missiles and tanks, but with sturdy alliances and enduring convictions. They understood that our power alone cannot protect us, nor does it entitle us to do as we please. Instead, they knew that our power grows through its prudent use; our security emanates from the justness of our cause, the force of our example, the tempering qualities of humility and restraint.” (Obama, 2009).

 

Obama taler om styrke brukt på en edel måte. Han anerkjenner styrken som et nødvendig redskap (handlekraft), men den gir ikke retten til å gjøre som man vil. Obama snakker for allianser, vennskap, dialog, ydmykhet, selvbeherskelse og styrken som emanerer fra sakens rettferdighet og det edle eksempelets makt. Han fortsetter i samme tone med en særegen blanding av autoritet og ydmykhet.

 

For we know that our patchwork heritage is strength, not a weakness. We are a nation of Christians and Muslims, Jews and Hindus — and non-believers. We are shaped by every language and culture, drawn from every end of this Earth; and because we have tasted the bitter swill of civil war and segregation, and emerged from that dark chapter stronger and more united, we cannot help but believe that the old hatreds shall someday pass; that the lines of tribe shall soon dissolve; that as the world grows smaller, our common humanity shall reveal itself; and that America must play its role in ushering in a new era of peace.” (Obama, 2009).

 

Ovennevnte sitat illustrerer et av hovedelementene i andregenerasjonsbevissthet, nemlig en dyptgripende erkjennelse av alle nivåene i den eksistensielle utviklingsspiralen. Alle nivåene bidrar på en verdifull måte, men de har også sine begrensninger. Stadig vekk ser det ut til at Obama adresserer og fremhever de erfaringene som kan utvinnes fra den menneskelige utviklingsspiralen som helhet. Dersom han legger denne kunnskapen i bunn av sitt presidentkandidatur, er det mulig at vi vil se en verdensleder som på sikt lar kunnskap og kompetanse gå foran behovet for makt og status, og likeledes en verdensleder som ikke faller på ”relativismens alter”. Det er tydelig at Obama har en god forståelse for dybden i menneskets eksistensielle utviklingslinjer og nivåer, men det er også åpenbart at han ikke blir stående som en forståelsesfull og ekstremt liberal president som er rammet av ”sensitiv handlingslammelse” hvor alle perspektiver skal forstås til et nivå hvor man ikke får gjort noe som helst. 

 

Som sagt er ikke spiraldynamikk et ”diagnoseverktøy” som kan brukes på enkeltpersoner, men Obama er ikke bare en enkeltperson. Han er også et ansikt på en verdensmakt. Sannsynligvis er det spekulativt å opphøye han som den første presidenten på et andregenerasjons eksistensnivå (Bill Clinton var etter min mening av samme kaliber), blant annet fordi vi ikke har nok kunnskap, innsikt eller informasjon til å gjøre en rettferdig analyse. Dog er det uhyre vanskelig å gjøre helt rettferdige analyser når det gjelder eksistensnivåer, og som sagt hender det at vi må bruke intuisjon. Er Obama en ”usedvanlig personlighet” i den forstand Paul Ekman bruker begrepet? Ekman er ekspert på følelser og han har definert ganske presist de kvalitetene som mennesker av et verdenssentrisk kaliber besitter. Ekman kaller det usedvanlige egenskaper og han deler de inn i fire kategorier. Den første kategorien handler om en utstråling av godhet. Her beskriver han en positiv kraft som gjennomsyrer hele personen, både i sitt privatliv og i sitt offentlige liv. Den andre kategorien handler om uselviskhet. Disse menneskene oppleves inspirerende og tillitsvekkende i kraft av deres manglende interesse for status, berømmelse eller ego-oppbyggende påskjønnelser. Den tredje kategorien omhandler personens nærvær. Den siste kategorien handler om en ekstraordinær evne i forhold til oppmerksomhet og konsentrasjon. Disse menneskene lar ikke tankene vandre i alle mulige retninger når de engasjerer seg i en samtale eller et møte, men de makter å beholde en vedvarende oppmerksomhet på sakens anliggende, noe som gjør dem i stand til å konsumere mye informasjon, de oppleves som gode lyttere, og det er selvfølgelig tillitsvekkende med personer som vier så mye oppmerksomhet til den pågjeldende sak. (Goleman 2003, pp. 48-49).

Igjen er det selvfølgelig vanskelig å si, og man må møte og kjenne Obama inngående for se om han gir en aura av positiv usedvanlighet, men resultatene av hans lederskap vil også gi oss stadig mer informasjon om dette. Foreløpig kan vi analysere hans uttalelser og kjenne etter på magefølelsen når han opptrer i media og i møte med andre statsledere.

 

Min magefølelse er god i forhold til Obama, og hans utstråling oppfattes etter alt å dømme på en god måte av mange mennesker. Han ble også gjenvalgt i år (november 2012). Magefølelsen vil dermed anslå at Obama er en leder som i alle fall er på god vei mot et integrert eksistensnivå. I tillegg til magefølelsen kan vi selvfølgelig analysere hans uttalelser, og i følge mine entusiastiske og subjektive fortolkninger finner jeg indikasjoner på integrativ mentalitet i hans formuleringer. Mange av hans ideer og visjoner synes å ha en kvalitet som muligens skriver seg fra et svært modent eksistensnivå. Ofte fremstår han som både ydmyk og bestemt på samme tid. Han er flink til å bekrefte og forstå bakgrunnen for verdens konflikter på en litt ærbødig måte. Hans fremtoning hisser derfor ikke til krig, men maner til forsoning. Samtidig virker han uredd og handlekraftig når det kommer til bekjempelse av trusler.

 

Jeg vil rope et høyt HURRA for at Obama blir sittende som president noen år til! Og jeg er sjeleglad for at vi slapp å se Mitt Romneys konservative, mormonske og patriotiske livssyn i spissen for en av verdens mektigste nasjoner.

 

Relatert artikkel

 

Kilder

 

Goleman, Daniel. (2003). Destruktive følelser – hvordan kan vi håndtere dem? En vitenskapelig dialog med Dalai Lama. Overatt til dansk av Leleur, Annette & Pedersen Frank Robert. Borgens Forlag, Danmark.

Obama, Barack (2002). Barack Obama’s Iraq Speech. Som senator i Illinois taler Obama på en demonstarsjon mot Irak-krigen i Chocago arrangert av Chicagoans Against War in Iraq. Talen foreligger i transkribert utg. på: http://en.wikisource.org/wiki/Barack_Obama’s_Iraq_Speech

Obama, Barack (2009). Barack Obama’s Inaugural Address. Washington, DC. 20. januar 2009. Transkribert utg. på: http://en.wikisource.org/wiki/Barack_Obama%27s_Inaugural_Address

Pirsig, Robert M. (1997). Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel. Pax Forlag A/S, Oslo.

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød

Sosial fobi

sosial fobiFrykt i møte med farer representerer en normalreaksjon. Men når vi reagerer med frykt på situasjoner som egentlig ikke er farlige, hender det at vi kaller det for angst. På sett og vis kan man si at angst er frykt på avveie. Fobi er et annet ord på malplassert frykt.  Ordet fobi stammer fra phóbos som betyr «frykt» eller «sykelig frykt». Det er med andre ord er en irrasjonell, intens og vedvarende frykt for visse situasjoner, aktiviteter, gjenstander, dyr eller mennesker. Det viktigste symptomet på denne lidelsen er et overdrevent og urimelig ønske om å unngå det man frykter. Det finnes mange ulike fobier, og i denne artikkelen skal vi se på sosial fobi.

 

Fra naturens side er vi sosiale vesener og sosiale situasjoner dominerer mange aspekter av livet. Derfor er sosial fobi en av de mest hemmende fobier man kan lide av. Å være engstelig i møte med sosiale situasjoner er ganske vanlig, og selv om man kan føle seg litt utrygg i samspill med andre, kvalifiserer det ikke nødvendigvis for en sosial angst diagnose. Å være sjenert eller tilbaketrukket i samvær med andre tilhører en del av normalvariasjonen blant mennesker. Det først når den sosiale angsten blir så sterk at man unngår sosiale situasjoner eller lider seg gjennom dem med et betydelig ubehag, at man kan snakke om diagnosen sosial fobi. I diagnosemanualen, ICD-10, beskrives symptombilde ved sosiale fobier som følger:

 

«Frykt for å bli kritisk gransket av andre mennesker, som fører til unnvikelse av sosiale situasjoner. Mer gjennomgripende sosiale fobier er vanligvis forbundet med lav selvfølelse og frykt for kritikk. De kan komme til uttrykk som rødming, skjelving på hendene, kvalme eller vannlatingstrang, og pasienten er av og til overbevist om at en av disse sekundære angstmanifestasjonene er det primære problemet. Symptomene kan gå videre til panikkanfall.»

 

Hvor mange sliter med sosiale fobier?

 

Om lag 7% av menn og 9% av kvinner lider av en slik ekstrem angst i forhold til sosiale situasjoner. Sosiale fobier er en av de vanligste fobier og påvirker 3-13% av vestlige befolkninger  (Merck Manual, 2009, Apr. 24). Det er mer sannsynlig at menn utvikler den alvorligste formen som etter hvert kan grense mot det man kan kalle en engstelig og unnvikende personlighetsforstyrrelse.

 

 

Selvkritisk og bekymret

 

Personer med sosial fobi er bekymret for å bli flaue, ydmyket eller skamfulle som følge av sine handlinger eller prestasjoner i sosiale sammenhenger. De blir smertelig sjenert og nærmest fortært av frykt. En overdreven selvbevissthet gjør at de ikke kan fungere som normalt. De analyserer og bekymrer seg i en slik grad at ingenting kan skje spontant eller uten grublerier og engstelse. Ved sosiale fobier har man mistet evnen til å kunne være seg selv, umiddelbart til stede og «flyte» med i det sosiale livet. Som mennesker næres vi i det sosiale når vi klarer å komme inn i en slags selvforglemmende tilstedeværelse sammen med andre, noe som selvfølgelig krever trygghet på mange plan.

 

Noen mennesker har bare fobi mot konkrete ting som offentlige taler eller å spise foran andre. Mens noen personer blir engstelige i enhver sosial interaksjon.

 

 

Ulike typer av sosial fobi

 

Grovt sett kan man kanskje dele sosiale fobier inn i to hovedkategorier. Den ene handler om samhandling med andre, mens den andre er mer prestasjonsorientert.

 

Sosiale fobier med bakgrunn i en slags prestasjonsangst inkluderer de som blir engstelige ved tanken på å gjøre noe foran andre, slik som å spise, snakke eller jobbe.

 

Interaksjonelle fobier omhandler de menneskene som er grunnleggende engstelige for å måtte snakke med eller på annen måte engasjere seg med folk.

 

Sosiale fobier kan også utvikle seg på grunn av andre forhold som ulike handikap, fedme, Parkinsons sykdom eller andre synlige skavanker (Benjamen, Marina PhD., 2005, Jan. 5). Å være annerledes eller føle seg annerledes kan ofte utvikle uro i mistrivsel i sosiale settinger (Se artikkelen Jeg føler meg annerledes og utenfor).

 

 

Kriterier for sosial fobi

 

Å være sky eller sjenert er ikke det samme som sosial fobi, men noen sjenerte mennesker kan utvikle en så sterk sosial angst at de kvalifiserer for diagnosen. Kriteriene for en sosial fobi diagnose inkluderer:

 • En vedvarende frykt for at du vil bli studert og bedømt eller at du vil handle på en måte som gjør deg til latter ovenfor andre.

 • Svært høye nivåer av angst i sosiale situasjoner

 • De som lider av sosial fobi har selv en forståelse for at deres frykt er unormalt høy og overdreven.

 • Man unngår sosiale situasjoner

 • Forstyrrelser i dagliglivets aktiviteter på grunn av angst

(Mayo Clinic, 2009, Aug. 28)

 

Atferdsmessige symptomer på sosial fobi

 

• Unngåelse av sosiale situasjoner

 • Unngåelse av øyekontakt

 • Tilstrebe seg på ikke å snakke til andre

 • Begrense normale aktiviteter for å imøtekomme angsten

 • Sliter med lite selvsikkerhet i flere sammenhenger

 • Negativ selvfølelse

 • Dårlige sosiale ferdigheter

 (Mayo Clinic, 2009, Aug. 28)

 

 

Fysiske symptomer på sosial fobi

 

• Rødming

 • Kalde og klamme hender

 • Forvirring

 • Diaré

 • Vanskeligheter med å snakke

 • Hjertebank

 • Muskelspenninger

 • Kvalme

 • Mye svette

 • Vaklende stemme eller stamming

 • Skjelving eller risting

 • Urolig mage

(Mayo Clinic, 2009, Aug. 28)

 

 

Emosjonelle symptomer på sosial fobi

 

 • Ekstrem og livsforstyrrende angst

 • Intens frykt for å bli i sosiale situasjoner med fremmede

 • Frykt for situasjoner der du kan bli dømt

 • Frykt for at andre vil legge merke til ubehaget

 • Overfølsomhet for kritikk

 • Lav selvfølelse

 • Konstante bekymring knyttet til forlegenhet og ydmykelse

(Mayo Clinic, 2009, Aug. 28)

 

 

 Risikofaktorer for sosial fobi

 

 • Bor i et vestlig land

 • Å være kvinne

 • Å ha familiemedlemmer med tilstanden

 • Å ha kontrollerende eller overbeskyttende foreldre

 • Mobbet eller ertet som barn

 • Å ha en historie med familie konflikt eller misbruk

 • Å ha en reservert, sjenert eller tilbaketrukket «temperament»

 • Opplever store sosiale forventinger eller krav i forhold til arbeid og lignende

 

Sosial fobi kan føre til at folk saboterer sin utdanning, karriere og relasjoner (Mayo Clinic, 2009, Aug. 28). Det kan også føre til alkohol- eller narkotikamisbruk, depresjon og selvmord.

 

Sosial fobi er en lidelse som ofte begynner allerede i barndommen, men det kan også utvikle seg senere. Det er også en lidelse som kan komme og gå gjennom hele livet. Angsten kan avta i styrke i noen faser, mens andre ganger slår den til med overveldende styrke. Livsomstendigheter, følelse av mestring og selvtillit er faktorer som spiller inn på graden av sosial angst. Uten behandling vil sosial fobi redusere livskvaliteten betydelig.

 

 

Behandling for sosiale fobier

 

Eksponeringsterapi er den mest vanlige og effektive atferdsterapiformen for sosial fobi (Merck Manual, 2009, Apr. 24). Det dreier seg om refleksjon rundt egen frykt kombinert med eksperimenter hvor man møter utfordrende situasjoner i passe doser. Man konstruerer vanskelige situasjoner hvor man måler og undersøker sin egen angst på en detaljert måte. Det skaper mer bevissthet rundt egen reaksjonsmønster og tankerekker, samtidig som man får mer erfaring med håndtering av utfordrende situasjoner.

 

Kognitiv atferdsterapi (CBT) kan også hjelpe folk til å utfordre og endre negative holdninger, tanker og fryktsomme følelser (Mayo Clinic, 2009, Aug. 28). 

 

Medisiner

 

Antidepressiva og angstdempende medisiner kan til en viss grad avhjelpe symptomer på sosial fobi. Man bør imidlertid ikke kun ta medisiner for å dempe symptomer på sosiale fobier (Hauser, John MD, 2006). Medisiner bør kun fungere som et eventuelt supplement til terapi. Av og til kan antidepressiva og angstdempende preparater sammen med beta-blokkere hjelpe mennesker til å komme i terapi eller hjelpe dem til å gjennomføre eksponeringsterapi. Det må igjen presiseres at medisiner i første rekke handler om å dempe eller kontrollere symptomer, og sjelden kurere sykdommer. Dermed bør vi i mange sammenhenger betrakte medisiner som et avhjelpende verktøy i en terapeutisk prosess, men sjelden som en varig og endelig løsning på et psykologisk problem.

 

 

Selvhjelp

 

Det finnes også en rekke selvhjelpsteknikker i forhold til sosiale fobier. Her handler det om å ta små skritt på veien mot et mer sosialt liv. Slike selhjelpsstrategier kan for eksempel dreie seg om følgende (Hauser, John MD, 2006):

 • Spise ute med en nær og betrodd venn

 • Å være i øyekontakt med andre

 • Starte samtaler

 • Be om hjelp fra en butikk ansatt

 • Vise interesse for andre ved å stille dem spørsmål om deres liv

 • Lese avisen for å finne temaer til samtale.

 • Praktisere avslappende øvelser eller stressmestringsteknikker

 • Bli med i en støttegruppe

 • Gjøre en lystbetont aktivitet for å omgå angst og bekymring

 

 

Kilder

 

Benjamen, Marina PhD. (2005, Jan. 5). Anxiety: Social Phobia. Psych Central [online]. Retrieved March 22, 2010 from  http://psychcentral.com/disorders/anxiety/social_phobia.html

Goleman, Daniel. (2003). Destruktive følelser – hvordan kan vi håndtere dem? En vitenskapelig dialog med Dalai Lama. Oversatt til dansk av Leleur, Annette & Pedersen Frank Robert. Borgens Forlag, Danmark.

Hauser, John MD (2006). Treatments for Social PhobiaPsych Central [online]. Retrieved March 22, 2010 from  http://psychcentral.com/lib/2006/treatments-for-social-phobia/

Mayo Clinic (2009, Aug. 28). Social anxiety disorder (social phobia). Mayo Clinic [online]. Retrieved March 22, 2010 from http://www.mayoclinic.com/health/social-anxietydisorder/DS00595/METHOD=print

Merck Manual (2009, Apr. 24). Phobic Disorders. Merck Manual [online]. Retrieved March 22, 2010 from http://www.merck.com/mmhe/print/sec07/ch100/ch100e.html

NIH (2007). Always Embarrassed: Social Phobia (Social Anxiety Disorder). National Institutes of Mental Health [online]. Retrieved March 22, 2010 from http://www.nimh.nih.gov/health/publications/social-phobia-social-anxiety-disorder/index.shtml

 

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
 Sumei Lee FitzGerald
WebPsykologen.no

Egoisme – Jeg gjør som jeg vil

egoisme og selvberettigelseSom psykolog i psykisk helsevern møter jeg fortrinnsvis mennesker som har lave og nedsettende tanker om seg selv. De tror på et eller annet nivå at de er mindre verdifulle enn andre, og resultatet er ofte at de jobber hardt for å bli likt av andre, de føler seg usikre og går på kompromiss med egne behov for å tilfredsstille andres. Man kan si at grunntonen i deres tenkemåte er omtrent slik: ”Jeg er ikke OK, men du er OK”. Dette er problemstillinger vi undersøker i et flertall av artiklene i kategorien negative leveregler.

 

Som psykolog møter man også mennesker som har lite tro på seg selv, men samtidig har lite tro på andre mennesker. ”Jeg er ikke OK, og du er ikke OK” kan oppsummere deres grunnholdning. De har fått lite ros, støtte, omsorg og oppmerksomhet, og har derfor lave tanker om seg selv. Samtidig har de opplevd at mennesker rundt dem oppfører seg lumpent. De har erfaring med at mennesker ønsker å lure dem, ydmyke dem, forlate dem eller misbruke dem på en eller annen måte, og disse erfaringene har lagt seg som en grunnleggende mistillit i deres måte å møte verden på. Her er man ensom, usikker og mistenksom på samme tid. Denne typen problemer drøfter vi blant annet i artiklene: Misbruk, mistillit & mobbing og Vold i familien.

 

I denne artikkelen skal vi snakke om en tredje variant som ikke er så vanlig i psykologens praksis. Det er mennesker som tenker at de er bedre enn andre, fortjener mer og har rett til å oppføre seg akkurat slik de selv vil. Grunntonen i deres psykologiske liv er ”Jeg er OK, du er ikke OK”. Siden de har mer tro på seg selv enn andre, oppsøker de sjelden hjelp. De tror simpelthen ikke at andre har noe å tilføre dem.

 

En sjelden gang dukker likevel denne typen mennesker opp på mitt kontor. Jeg husker spesielt Christer, som før han kom til første time allerede hadde avbestilt tre ganger. Han hadde bedt om å få en time på kvelden, men min arbeidsplass har ikke kveldsåpent. Dette måtte vi presisere ovenfor ham mange ganger før han til sist måtte godta en time på ettermiddagen.

 

Da han kommer til mitt kontor, 15 minutter forsinket, banker han så hardt på min dør at det smeller i hele kontoret. Jeg åpner døren og han hilser på meg med et fast håndtrykk. Han går forbi meg og setter seg i min kontorstol. Deretter spør han hvor gammel jeg er (han legger merke til at jeg sannsynligvis er langt yngre enn ham), og han spør om min utdannelse. Man fornemmer at han allerede før jeg har sagt noe som helst er kritisk til meg som terapeut og min kompetanse.

 

Før jeg rekker å ønske ham velkommen og presentere meg, har han stilt mange spørsmål og skapt en situasjon hvor jeg føler meg gransket og nedvurdert. Til sist får jeg anledning til å spørre hvorfor han kommer i terapi, og da forteller han at han egentlig ikke har noe problem, men at kona hans er helt hysterisk. Hun har oppdaget at han har vært utro igjen.

Har du vært utro flere ganger”, spør jeg, og Christer forteller at han er en mann med store behov, noe kona er for dum til å forstå. Kona har nå satt foten ned og tvunget ham til å gå i terapi. Hun truer med skillsmisse dersom han ikke jobber med seg selv, og det har Christer verken lyst eller råd til.

 

Christer spør om vi kan avslutte tidlig, og om jeg kan bekrefte ovenfor kona at han har vært i terapi. Det kan jeg ikke. Da himler han med øynene og kikker ut av vinduet. Plutselig smiler han og peker på en parkeringsvakt som sjekker en bil i handikapfeltet.
Det er min bil,” forklarer han.
”Kanskje du bør gå ut slik at du ikke får bot. Du står parkert i et handikapfelt.”
Ingen fare. Jeg rappet et handikap skilt av en tilbakestående nabo og fikset det slik at det passer skiltene på min bil. Nå har jeg alltid parkeringsplass nærmest inngangen”. Han triumferer og legger seg tilbake i kontorstolen.

Christer lider under en såkalt negativ leveregel som man kan kalle bortskjemt selvberettigelse. Han føler seg spesiell. Han tenker at regler er til for alle andre, men ikke for ham. Han er krevende og kontrollerende og vil alltid ha ting gjort på sin måte. Han er sur fordi han ikke fikk time på kvelden, men måtte komme på ettermiddagen da han pleide å spise middag. Hvis andre krever noe av ham, eller sier imot hans vilje, blir han sint. Som terapeut føles det ganske utrygt å ha ham på kontoret. Ved hjelp av sin væremåte, og noe som ligner på hersketeknikker, skaper han en anstrengt atmosfære hvor man føler seg underlegen og nærmest litt truet.

 

Christer har lite empati og problemer med å leve seg inn i andres følelser. Han oppleves som hensynsløs, ubetenksom og brå. Han bryr seg ikke om sosiale forventninger, og tenker sjelden på konsekvensene av sine handlinger. Christer tar det han vil ha uten skyldfølelse. Hvis han blir tatt for noe, er han flink til å manipulere situasjonen slik at han slipper unna konsekvensene.

 

Hvordan ble Christer så egosentrisk?

Årsaken til leveregelen ”bortskjemt selvberettigelse” skriver vi mer om i artikkelen som nettopp heter Lite selvdisiplin & bortskjemt. Kort sagt er det et livsmønster man gjerne utvikler fra tidlig alder. Som barn fikk man det man ville ha. Man fikk både materielle ting og viljen sin, og på den måten kontrollerte man sine foreldre. Selvberettigelse er et negativt livsmønster som utvikles hos barn som ikke får klare grenser. Det er foreldre som gir etter, forlanger lite og dermed forsømmer sin oppgave i forhold til disiplin. Disiplin handler ikke nødvendigvis om å være så streng, men det handler om å lære barn om regler, grenser, hensyn til andres behov og konsekvenser. Barn som mangler føringer fra sine foreldre, oppdras til å ta seg til rette. De lærer ikke om gjensidighet og forstår ikke konseptet om å ”gi og ta”.

 

Foreldrene til bortskjemte barn har gitt barna en forståelse for at de ikke trenger å yte noe for å få noe. Foreldrene sørger for deres behov uten å kreve noe. Som regel er det også slik at foreldrenes holdning gjenspeiler barnets holdning. Foreldre fungerer som rollemodeller for selvkontroll og selvdisiplin, og foreldre uten kontroll får barn ute av kontroll.

 

Som sosiale vesener er det en absolutt nødvendighet at vi lærer å ta vare på andre. Raushet, medfølelse og empati er helt sentrale egenskaper i et sivilisert samfunn. Uten evne til å vurdere en rettferdig fordeling mellom egne og andres behov, utvikler man en selvgod væremåte som i siste ende skaper ensomhet. Ingen vil være med mennesker som bare tenker på seg selv. Gleden av å dele, være raus og skape gjensidige relasjoner er noe disse barna ikke har lært, og det kommer kanskje til å forfølge dem opp i voksen alder.

 

Young og Klosko lister opp noen typiske tegn på levergelen som kalles bortskjemt selvberettigelse.

  1. Du bryr deg ikke om andres behov, men tilfredsstiller egne behov uten omtanke for andre. Det gjør at du risikerer å såre andre, tråkke på andre eller frarøve dem muligheter.
  2. Du har en tendens til å ydmyke, mobbe, mishandle eller nedverdige folk.
  3. Du sliter med empati og har vanskeligheter med å bry deg om andre.
  4. I jobbsammenheng kan du få problemer fordi du ikke tenker på andres følelser eller unngår å følge regler.
  5. Folk som står deg nær kan komme til å forlate deg, mislike deg eller bryte kontakten fordi du oppfører deg urettferdig, frekt eller egoistisk.
  6. Du risikerer dessuten problemer med loven hvis du har lett for å bryte regler. Skattesnusk og foretningsvindel er ikke så uvanlig i forhold til denne leveregelen.
  7. Du har ikke likeverdige relasjoner, og du opplever sjelden eller aldri gleden ved å gi eller gjøre noe for andre.

 

Sannsynligheten for at de som virkelig sliter med denne leveregelen leser denne artikkelen, er dessverre liten. Når man tenker at ”jeg er OK, og alle andre er udugelige”, er det liten grunn til å endre seg. Men hvis disse menneskene blir ensomme nok, opplever at andre trekker seg unna og gradvis mister sitt sosiale liv eller familieliv, kan det hende at de til sist er interessert i hva de selv gjør for å havne på utsiden. En slik nysgjerrighet på hvordan man selv påvirker andre, er også en forutsetning for å skape endringer i forhold til negative livsmønstre.

 

Hvis man kommer til et punkt hvor man er nødt til å se på seg selv for ikke å bli totalt ensom, utestengt, satt i fengsel eller lignende, foreslår Young og Klosko at man begynner med å sette opp en liste med fordeler og ulemper ved å ikke akseptere grenser. Deretter kan man se på fordeler og ulemper ved å alltid sette egne behov foran andres. Siden blir man nødt til å trene på empati. Gjør et bevisst forsøk på å leve deg inn i hvordan andre mennesker har det og hvordan de føler. Konfronter dine ”unnskyldninger” eller de ideene du har som rettferdiggjør din oppførsel. Hvis du virkelig går inn for å skape forandring, be om tilbakemeldinger fra andre.

 

Negative livsmønstre kan alltid endres, men noen mønstre er vanskeligere å endre enn andre.

 

Mer om endring av negative livsmønster

 

 

Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Nattspising

NattspisesyndromI USA regner man med at cirka 1 % av befolkningen lider av det såkalte nattspisesyndromet. I Norge er det visstnok over 100.000 mennesker som står opp hver natt for å spise. I motsetning til overspising og «følelsesspising» er nattspising klassifisert som et eget syndrom. Noen kaller det også for en annerledes spiseforstyrrelse. Selv om mange overvektige mennesker har perioder hvor de spiser om natten (omtrent 5 %), er det mer sannsynlig at nattspising dukker opp hos mennesker med andre mentale lidelser og hos de med rusmisbruk (Casa Palmera Staff, 2009).

 

Ved nattspisesyndrom konsumeres mesteparten av døgnets kaloriinntak om kvelden og natta. Mange spiser ikke frokost og opplever heller ikke noen særlig sultfølelse i løpet av dagen. Nattspisere våkner gjerne opp flere ganger om natten for å spise, og suget etter mat er som regel knyttet til matvarer med mye fett, salt eller sukker.  Både stress og hyppige dietter ser ut til å trigge nattspising. Samtidig ser man at de som nattspiser utvikler en form for selvusikkerhet, noe angst, føler ofte en slags forakt og skam knyttet til sine nattlige utskeielser og det ender med at de holder uvanen hemmelig (Casa Palmera Staff, 2009).

 

Nattspising knyttes både til stress, søvnproblemer og stemningslidelser. De som sliter med dette har hatt effekt av SSRI preparater (antidepressiv medisin) (Winkler, 2008).

 

Selv om mange som spiser om natten er av normal vekt, mener en del teoretikere at denne atferden også fører til overvekt. Forskning har vist at normalvektige personer som nattspiser er omtrent 10 år yngre enn overvektige nattspisere, og man kan mistenke at de på normal BMI som begynner å spise om natten kan ende opp med et fedmeproblem. 

 

Noen forskere undersøker hvorvidt lysterapi kan avhjelpe ved nattspisesyndrom (Penn Medicine Staff, 2005), men mye tyder på at depresjon og sosiale forventninger knyttet til kropp og utseende representerer tungtveiende faktorer ved forekomst av nattspisesyndrom (Calugis, Dalle Grave & Marchesini, 2009 og Striegel-Moore et. al 2009).

 

En italiensk studie tok for seg 266 overvektige personer og fant ingen sammenheng mellom alder, vekt og tendenser til overspising hos de med og uten nattspisesyndrom. Studien antyder at man ikke kan si at overvekt forårsaker depresjon eller nattspising. Isteden ser det ut til at de som overspiser om natten ofte lider av moderat til alvorlig depresjon. Det var med andre ord kun depresjonsskår som kunne identifiseres som risikofaktorer for nattspisesyndrom.

 

En annen studie med 285 kvinner med overspisingsproblemer fant at BMI (body mass index) og overspising ikke hang sammen med tilfeller av nattspisesyndrom. Isteden var det slik at de som var mest bekymret for egen vekt og spisevaner, og de som hadde høy forekomst av depresjon og slet med lav selvtillit, var mye mer utsatt for nattspisesyndrom enn de som i utgangspunktet hadde problemer med impulsiv overspising.

 

Noen studier har også sett at de med nattspisesyndrom hadde større problemer med psykososial tilpasning, og disse problemene var ikke forbundet med skam knyttet til overspising eller overvekt (Striegel-Moore et. al 2009).

 

Vi har nå skrevet flere artikler om impulsiv spiseatferd, og konklusjonen generelt sett er at denne typen spiseproblemer er tett forbundet med angst, depresjon og stress blandet med et sosialt press i forhold til kropp og utseende.

 

 

Kilder

 

Calugis, S, Dalle Grave, R and Marchesini, G. (2009). Night eating syndrome in class II-III obesity: metabolic and psychopathological features. International Journal of Obesity [online]33: 899-904. Retrieved from   

http://cat.inist.fr/?aModele=afficheN&cpsidt=21784423

Casa Palmera Staff (2009) Night Eating Syndrome’s Impact On Obesity. Retrieved from http://www.casapalmera.com/articles/night-eating-syndrome/

Friedman, Serge, Even, Christian, Dardennes, Roland and Guelfi, Julian Daniel (2002, May). Light Therapy, Obesity and Night-Eating Syndrome.  American Journal of Psychiatry [online]. Retrieved from http://ajp.psychiatryonline.org/cgi/content/full/159/5/875

Penn Medicine Staff (2005, January/February) New Information about Night-Eating Syndrome Defines Treatment & Characteristics. Penn Medicine [online]. Retrieved from http://www.pennmedicine.org/phys_forum/pto/jan_feb05/night.html

Striegel-Moore, Ruth H., Rosselli, Francine, Wilson, G. Terence, Perrin, Nancy, Harvey, Kate and DeBar, Lynn (2009, June 27) Nocturnal eating: Association with binge eating, obesity, and psychological distress. Wiley Interscience [online]. Retrieved from http://www3.interscience.wiley.com/journal/122576966/abstract

Winkler, Martin (2008, July 22) Night Eating Syndrome (NES) and SSRI Therapy. Web 4 Health [online]. Retrieved from http://web4health.info/en/answers/ed-night-ssri.htm

 

 

Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Selvutslettende personlighet

selvutslettelseNoen mener at menneskets følelser fungerer som kompass i livet. Følelser er signaler som gir oss viktig informasjon om hvordan vi lever vårt liv. Følelsene kan være med på å styre oss i riktige retninger eller trekke oss unna farer. Følelseslivet er derfor noe vi er nødt til å være oppmerksomme på.

 

I denne artikkelen skal vi nok en gang se på Young og Klosko sin teori om negative leveregler. En negativ leveregel er et mønster som utvikles fra tidlig barndom. Vår selvforståelse og måten vi lever på er formet av våre omgivelser. Vi lærer oss selv å kjenne gjennom andre mennesker, og derfor spiller det en stor rolle hvordan vi oppdras og hvordan omsorgspersoner, venner, lærere og andre viktige mennesker møter oss gjennom livet. Vi er med på å påvirke andre, og andre er med på å påvirke oss.

 

I noen tilfeller vokser barn opp i uheldige omstendigheter. Kanskje blir de kritisert mye, føler seg utrygge, oversett, misbrukt, mobbet og så videre. Vonde erfaringer avleirer seg i oss og kan være med på å utvikle såkalte negative leveregler.

 

I denne artikkelen skal vi fokusere på selvutslettelse. En negativ leveregel som medfører at vi undergraver egne behov for å tilfredsstille andre.

 

 

Å miste seg selv

 

Vi snakket innledningsvis om et slags emosjonelt kompass som ideelt sett peker oss i riktig retning. Dessverre er det slik at mange mennesker ikke kjenner etter på egne følelser og behov i hverdagen. De er mer opptatt av å gjøre andre til lags, tilfredsstille andres krav eller sørge for andres behov på bekostning av sine egne. De har fokus på hva andre mener og ønsker, og neglisjerer sine egne behov og følelser. Dersom man ikke er oppmerksom på sine egne behov over lengre tid, blir man etter hvert fremmed for det følelsesmessige kompasset vi burde orientere oss etter. Etter hvert vet man ikke hva man ønsker eller ikke ønsker, hva man liker og misliker eller hva som er godt for meg. Man har rett og slett mistet kontakten til sitt eget følelsesliv fordi man hele tiden har hatt fokus på andre. Man er selvoppofrende og selvutslettende. Symptomet er som regel både angst og depresjon. Ofte uttaler denne typen mennesker at de føler seg tomme, finner ikke mening i tilværelsen, livet føles flatt og grått. Samtidig kan de slite med angst nettopp fordi de neglisjerer sine emosjonelle drivkrefter. På sett og vis er de nødt til å undertrykke sitt eget følelsesliv når de aldri gir prioritet til egne behov. I et slikt scenario vil det hope seg opp både sinne og frustrasjon som ikke kommer til uttrykk, og trykkokermetaforen fra Freudiansk psykoanalyse blir ganske relevant. På utsiden er man stille, jovial og ettergivende, men på innsiden er det kaos fordi kraftige følelser aldri får komme til overflaten. Psykisk sett blir personen ”redd” for følelsene som man fornemmer ette eller annet sted i dypet av sin egen psyke. Det kan komme til uttrykk som frykt for å bli gal, eller frykt for å klikke. Noen sier at de er redde for å miste kontrollen dersom de våger å kjenne etter på undertrykte følelser. Dette er angst og det er på sett og vis angst for sitt eget indre liv. Når man ikke våger, tåler, forstår og finner et adekvat uttrykk for egne følelser og alltid går på kompromiss med egne behov, mister man seg selv. I tillegg vil man sannsynligvis utvikle symptomer på både angst og depresjon.

 

 

Den selvutslettende personligheten

 

Selvutslettende personer vil som regel oppleve at de alltid ender opp med å ta vare på personer som står dem nær. De kan gjerne si at de er gode mennesker fordi de tenker mer på andre enn seg selv. De er ofte så opptatt med å ordne for mennesker de er glad i at de får liten tid til seg selv. De er blant de som alltid lytter til alle andres problemer, og de gjør for mye for andre og for lite for seg selv.

 

I utgangspunktet kan disse egenskapene virke ganske prisverdige, men denne typen selvoppofrelse har sine desiderte ulemper.

 

 

Oppleves som kjedelige

 

Selvutslettende mennesker kan virke kjedelige. Siden de i liten grad uttrykker egne behov, følelser og meninger, kan det være at de i mange situasjoner ”jatter med”. De opererer på en underliggende idé om at de ikke kan hevde seg selv, noe som gjør at de ikke motsier andre i frykt for konflikt eller emosjonell temperatur. De har gjerne opplevd at de får straff, kjeft eller blir avvist dersom de uttrykker egne behov og meninger, og det blir et mønster de tar med seg gjennom livet. I samvær med andre snur de kappen med vinden og er ”enig med siste taler”. Selv små meningsforskjeler og diskusjoner kan virke skremmende. På den måten kan noen oppfatte den som veike eller uinteressante fordi de utøver lite motstand.

 

 

Skaper mellommenneskelig usikkerhet

 

Det er vanskelig å vite hvor man har mennesker som alltid seter egne behov i siste rekke. I samvær med ene typen mennesker kan man lett bli usikker på seg selv. ”Hvordan oppleves jeg egentlig, er jeg for brå, tar jeg for mye plass?” dette er grublerier som ofte kan oppstå i mennesker når de møter personer med sterke tendenser til selvutslettelse. De fleste liker å inngå i gjensidige relasjoner hvor det er en god balanse mellom gi og ta. Ofte er man ute etter andres divergerende synspunkter, meninger og det kan være godt å gi noe til andre for å føle seg nyttig og verdifull. Selvoppofrende mennesker gir sjelden denne muligheten til andre. Man får simpelthen ikke lov til å være den givende personen i slike relasjoner, og derfor kan selvoppofrende mennesker ofte skape mistrivsel og usikkerhet i relasjon til andre.

 

Det er vanskelig å bli trygg på selvutslettende mennesker. Siden de sjelden lytter til egne behov og følelser, og setter andres meninger og behov foran sine egne, er de i liten grad forankret i seg selv, noe som legger grunnlag for selvusikkerhet.

 

 

Det usynlige barnet

 

Selvutslettende mennesker har problemer med selvhevdelse, noe som kan gjøre dem ”usynlige” i sosiale sammenhenger. Så lenge man ikke uttrykker sine meninger og behov på en grei og tydelig måte, er det lett at man blir oversett. Derfor har selvutslettelse som en negativ leveregel også tilnavnet ”det usynlige barnet”.

 

Dette handler også om manglende evne til å sette grenser for seg selv, noe som resulterer i at man lett kan la seg utnytte. Følgende er en liste over aspekter som ofte gjør seg gjeldene hos mennesker som i overdreven grad underkaster seg andre:

 

-          Forsøker å gjøre andre fornøyde på bekostning av egne behov

-          Sier lite ”nei” og lar seg lett overtale

-          Avskyr å uttrykke (eller føle) sinne, og ønsker ikke å utsette seg for andres fiendtlighet. Derfor gjør de alt de kan for å unngå ett hvert tilløp til konflikt. Selv små meningsforskjeler kan virke skremmende.

-          Tror at det å hevde sin mening forulemper andre

-          Unnviker å være bestet i vennskapsrelasjoner

-           Beskriver seg selv som imøtekommende, føyelig hensynsfull og vennlig

-          Erkjenner lett egne mangler og unnviker å argumentere for mye

-          Ønsker ikke å være selvisk eller uærlig

-          Rapporterer ofte å være lett å utnytte eller enkel å lure

 

 

 

Selvoppofrelse

 

I bunn av denne typen psykologi ligger en idé om at man er mindre verdt enn andre mennesker. Dermed er andres behov og meninger viktigst. En selvoppofrende person er ofte veldig redd for å såre eller støte andre mennesker. De tror at de er nødt til å ivareta andres behov for å bli likt eller for å opprettholde en god relasjon. På mange måter er de alt for opptatt av å bevare relasjoner. Ofte er de erfaringer som sier at mennesker kommer til å avvise dem dersom de tar plass med sine følelser og tanker. Som regel har de vokst op i familieforhold med dominante mennesker som ikke gav barnet nok plass, men truet med å straffe eler trekke tilbake kjærlighet dersom barnet gav uttrykk for egne følelser og behov. Her er en liste over egenskaper som kjennetegner den selvoppofrende personligheten:

 

-          Kan være for varm, omsorgsfull, ettergivende, sjenerøs, vennlig og tilgivende i møte med andre.

-          Får lett kontakt med andre mennesker emosjonelt, og tilbyr seg for raskt å hjelpe.

-          Har problemer med å sette grenser eller opprettholde grenser ovenfor andre for å ivareta egne behov

-          Andres lidelse kan oppleves som svært ubehagelig

-          Vanskeligheter med å føle sinne ovenfor noen man liker

-          Beskytter andre for egen fiendtlighet sinne og aggresjon

 

 

Problemer med å ta valg

 

Den kjente danske filosofen Søren Kirkegaard har sagt at angst er det som oppstår før man tar et valg. Når man i liten grad kjenner etter på egne følelser og behov, er det også vanskelig å velge. På sett og vis må man ha en god fornemmelse for seg selv for å føle seg trygg i valgsituasjoner. Ambivalens, usikkerhet og problemer med valg er derfor et vanlig symptom hos den selvutslettende personligheten.  De er vant til å la seg styre av andres forventninger og det de opplever at andre har behov for. De handler ikke ut i fra hensyn til seg selv, og når de da blir stilt ovenfor valg som gjelder dem selv, opplever de forvirring og usikkerhet. Istedenfor å kjenne etter å egne behov, begynner de å lete etter signaler på hva andre mener de bør velge. Hvis de ikke får noen føringer utenfra, har de en tendens til å unnvike eller utsette valget, noe som gjør at livet lett kan stoppe opp.

 

 

Undertrykt sinne

 

Personer som sliter med selvutslettelse beskriver seg sjelden eller aldri som sinte eller frustrerte over andre eller tilværelsen. De er som regel ikke i kontakt med følelsen av irritasjon eller frustrasjon, og det er på mange måter essensen i hele problemet. Kraftige følelser kan være med på å gi en person styrke til å hevde seg selv og si sin mening. Dessverre ser det ut til at underdanighetsleveregelen responderer med masse skyldfølelse hver gang man slipper til en frustrasjon eller hevder sin mening. Dersom denne leveregelen passer for deg, vil det absolutt være best om du lærer deg å takle skyldfølelsen og fortsetter å stå på ditt uansett. I noen tilfeller kan personer med denne leveregelen risikere at det ”undertrykte” sinne siver ut på uheldige måter.

 

Når kraftige følelser, og spesielt irritasjon undergraves, risikerer man likevel at frustrasjon siver ut på e stilltiende måte. Man uttrykker irritasjon uten at man er klar over det. Ofte havner man i offerposisjonen, men avviser andres støtte med å si at det ”ike er så farlig med meg”. Ved passiv aggresjon kan man risikere at personer rundt en blir irritert. Personer som sliter med selvutslettelse oplever gjerne at de hele tiden gjør så godt de kan, byer seg baklengs for å tilfredsstille andre, men likevel blir de møtt med misnøye og irritasjon. I en underdanig posisjon er det ikke plass til snne og selvhendelse, men det kan neste virke som om personen undertykte sinne får utløp i andre. Folk blir rett og slett irritert på selvutslettende mennesker, nettopp fordi de skaper ubehagelig ubalanse i det mellommenneskelige. Ler mer i artikkelen Passiv aggresjon.

 

 

Hvordan utvikles en selvutslettende personlighet?

 

Selvhjelpsboken “How to break free from negative life patterns and feel good again” inneholder verdigull innsikt i levereglenes psykologi. Når det kommer til årsaksforhold og opprinnelse til leveregelen selvutslettelse, skriver Young og Klosko flere kapitler om dette, men jeg nøyer meg med en kort oppsummering:

 

1 – Foreldrene dine forsøkte å dominere eller kontrollere nesten alle sider ved livet ditt

2 – Foreldrene dine straffet, truet eller ble sint på deg når du ikke gjorde det de ville.

3 – Foreldrene dine trakk seg tilbake følelsesmessig sett, eller brøt kontakten med deg hvis du var uenig med dem om hvordan noe skulle gjøres.

4 – Foreldrene dine tillot ikke at du tok egne avgjørelser da du var barn.

5 – Fordi faren eller moren din ikke var nok til stede, eller ikke var i stand til det, endte du opp med å ta deg av resten av familien.

6 – Foreldrene dine snakket ofte med deg om sine personlige problemer, så du fikk alltid rolle som lytter (Se artikkelen Dysfunksjonelle familier del III)

7 – Dine foreldre fikk deg til å føle deg skyldig eller egoistisk hvis du ikke gjorde det de ønsket at du skulle gjøre.

8 – Du følte ikke at dine rettigheter, behov eller meninger ble respektert da du var barn.

9 – Du måtte være svært forsiktig med hva du gjorde eller sa som barn, fordi du var bekymret for din mor eller din fars tendens til å bli nedstemt, deprimert eller oppfarende.

10 – Du følte deg ofte sint på foreldrene dine for ikke å gi deg den samme friheten som andre barn hadde.

11 – Du kom i skyggen av eldre søsken, noe som gjorde at du aldri følte deg like god som dem.

 

Selvhjelp handler i første rekke om å kartlegge sitt eget negative mønster. Når vi forstår dynamikken i en negativ leveregel og setter den i sammenheng med vårt eget liv, har vi muligheten til å endre oss. Når vi forstår hvordan en negativ leveregel fungerer som en stille stemme som styrer både tanker, følelser og handlinger, kan vi ta tyren verd hornene og skape forandring. I neste avsnitt lister jeg opp noen konkrete råd i forhold til endringsprosessen.

 

 

Hvordan bekjempe underdanighet og utvikle selvhevdelse

 

1 – Ha forståelse for hvordan du var nødt til å ofre egne behov for å få den plassen du trengte som lite. Føl det sviktede barnet i deg.

2 – Lag en liste over hverdagslige situasjoner hjemme, på jobb eller andre steder hvor ofrer dine egne behov for å oppfylle andres.

3 – Tren på å gjøre deg opp egne meninger innenfor de fleste sider av livet: film, mat, fritid, politikk, aktuelle og kontroversielle tema, tidsbruk etc. Lær dine egne behov og deg selv å kjenne. Forsøk å kjenne etter på hva du føler i ulike situasjoner, og ta hensyn til følelsene.

4 – Lag en liste over hva du gjør for andre og hva du gir til andre, og hva de gjør for deg og gir til deg. Hvor ofte sitter du og lytter til andre? Og hvor ofte lytter andre til deg?

5 – Dersom du mistenker at du oppfører deg såkalt passivt aggressivt, forsøk å slutt med det.

6 – Press deg selv til systematisk å stå på ditt – uttrykk det du trenger eller ønsker deg. Begynn med ting som er lette å be om.

 

Husk at selvutslettende mennesker ofte tror at de vil miste andre mennesker dersom de hevder seg selv, men som regel er det motsatt. Å vise hav man ønsker, føler og mener gir grobunn for en gjensidig og god dynamikk i det mellommenneskelige. Når man ikke hevder seg selv, kan man risikere å bli usynlig, oversett, spre utrygghet og oppleves som kjedelig. Man tror man holder på andre ved å oppføre seg givende, varmt, vennlig og ettergivende, men i realiteten er det mer sannsynlig at denne måten å være på vil gjøre at andre mister interessen eller trekker seg unna. En av de (passivt aggressive) tankene til en selvutslettende person er at ”Jeg gjør alt for andre, men ingen gjør noe for meg, men det er ikke så farlig….(!)

 

Denne levereglen er tett knyttet opp til en annen leveregel som kalles underdanighet. Hvis du leser dette, og synes at det er relevant, kan det hende at du også har god nytte av følgende artikler:

 

 

Det er viktig å undersøke, legge merke til og utforske negative leveregler for å klare å leve ett liv uten deres negative innflytelse. Endring er mulig for alle.

 

Mer om endring av negative livsmønster

 

 

Under kategorien selvhjelp og selvutvikling skriver vi mange flere artikler i samme sjanger som denne. I kategorien Negative leveregler finner du også en rekke relaterte artikler.

 

 

Kilder

 

Young Jeffrey E. & Klosko Janet S. (1995). How to break free from negative life patterns and feel good again. USA: Penguin Putnam, Inc. (Anbefales!)

Young, Jeffrey, Klosko, Janet S. & Weishaar, Marjorie (2003) Schema Therapy. Guilford Publications.

 

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Mindfulness og medfølelse

Mindfulness og empatiMeditasjon og selvutvikling kan utvikle seg som et navlebeskuende prosjekt. Noen går inn i meditasjon med hud og hår, reiser til ulike meditasjonsretreat og bruker uhorvelig med tid på sitt selvutviklingsprosjekt. Målet er å finne indre ro, sitt sanne ”JEG”, komme i kontakt med det ”spirituelle” eller nå opp til ”transpersonlige” bevissthetstilstander. Slike målsetninger kan lett virke egosentriske, og mange ganger er det nettopp det de er. New Age narsissisme og MEG-generasjonen representerer en slags selvelskende egotripp hvor det er politisk korrekt å forlange respekt for egne behov og følelser under en fane av Østlige inspirerte selvutviklingsteknikker assosiert med åpenhet, balanse og medmenneskelighet. I realiteten er mange av disse prosjektene egoisme forkledd som ydmykhet, og det er av verste sort.

Vi er ikke bare et ”jeg”, men også et ”vi”. Hvis selvutvikling sentreres rundt vår egen navle, bør det sannsynligvis betraktes som et forfeilet prosjekt (Se artikkelen Selvutvikling eller egotripp?). På WebPsykologen assosierer vi selvutvikling med evnen til å utvide sine indre grenser og se seg selv i et stadig større perspektiv. Vi utvider vår identitet, og resultatet er at behovet for å forsvare grensene for hvem vi er blir mindre. Det betyr igjen at vi kan møte andre med større åpenhet og bifalle tilværelsen med en uhindret glød. Meditasjon og selvinnsikt kan gi mange personlige gevinster, men sekundært kan det berike andre mennesker og våre sosiale forbindelser. Rent faktisk kan et rolig og balansert menneske smitte andre med en tilsvarende ro. Med andre ord kan det øke graden av vennlighet og medfølelse. Jeg betrakter dette som et verdig argument for selvutvikling. Målet med meditasjon bør altså være indre balanse for å dempe narsissistiske behov, og dermed utvikle seg som et varmere og mer tilstedeværende medmenneske. Sånn sett kan og bør selvutviklingsprosjekter ha en komponent som er noe annet enn å meditere. Veldedighetsarbeid eller engasjement i samfunnsnyttige prosjekter kan være et viktig supplement i selvutvikling slik at man ikke forsvinner i sin egen navle.

I videoen under snakker webpsykologen om hvordan meditasjon også er et prosjekt som i siste ende kan øke menneskers evne til følelsesmessig innlevelse i andre. Professor i psykologi, Paul Ekman, har faktisk gjort en studie som viser hvordan meditasjon på sett og vis kan styrke vår emosjonelle intelligens og utvikle empati og medfølelse. I sitt ”laboratorium” har Ekman forsket på emosjonelle reksjoner hos en veltrent munk ved navn Öser.

En av Öser sine oppgaver var å gjenkjenne det følelsesmessige uttrykke i ansikter som dukket opp på en skjerm. Ansiktene flagrer forbi i en så stor hastighet at man går glipp av dem hvis man blunker. Man får altså et glimt av et ansikt, og deretter skal man avgjøre hvilken følelse som gjemmer seg bak uttrykket. Dette eksperimentet måler evnen til emosjonell innføling med andre mennesker. Ekman har testet tusenvis av mennesker, og han vet at de som er gode til å gjenkjenne subtile følelser i ansiktene, er mer åpne for nye opplevelser, mer interessert i omverdenen, tryggere på seg selv og mer nysgjerrige. Gjennom meditasjon kultiverer man både åpenhet og oppmerksomhet, og Ekman trodde at lang erfaring med meditasjon ville gi seg utslag på testen. Han hadde rett. Både Öser og andre med lang meditasjonserfaring skåret to standardavvik høyere enn det normale. Deres evner var langt bedre enn politifolk, advokater, psykiatere, tollere, dommere og Secrete Service agenter (Goleman, 2002 og 2003). Med andre ord er meditasjon en praksis som styrker evnen til å oppfatte subtile tegn på hva andre mennesker føler. En slik kompetanse er mellommenneskelig verdifull.

Videoforedrag: Mindfulness og medfølelse

Kilder

Goleman, Daniel. (2002). Emosjonel intelligens. Oslo: Gyldendal.

Goleman, Daniel (2003). Destruktive følelser – hvordan kan vi håndtere dem? En vitenskapelig dialog med Dalai Lama. Overatt til dansk av Leleur, Annette & Pedersen Frank Robert. Borgens Forlag, Danmark.

Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Depresjon og medisiner

Depresjon og medisinerFor å bli regnet som en lidelse med behov for medisinsk behandling, må depresjonen overstige den kortvarige melankolien vi alle føler når vi ikke når målene våre eller møter motbør i livet. Likevel rammer depresjon svært mange av oss, og i noen tilfeller trenger man medisiner i behandlingen. Antidepressive medikamenter virker på serotonin, norepinefrin og dopamin, men hvordan de egentlig påvirker menneskets nevrokjemi er ganske komplekst. Det finnes ulike typer virkestoffer som fungerer på litt forskjellige måter. I denne artikkelen skal vi drøfte medikamentell behandling ved depresjon, og samtidig undersøke hva som kjennetegner en depresjon.

 

 

 

De mest karakteristiske kjennetegnene ved klinisk depresjon er:

 

  • Symptomer som er på et nivå hvor de forstyrrer appetitten, søvnmønsteret eller daglige aktiviteter.

 

  • Symptomer må dessuten gjøre seg gjeldende daglig (eller nesten daglig) over en periode på to uker eller lenger.

 

  • For at den primære diagnosen skal være depresjon, og ikke depressive symptomer som ledsagerfenomen til en annen lidelse, kan ikke det depressive symptombilde skyldes stoffmisbruk. Det kan heller ikke være direkte knyttet til tapet av et familiemedlem eller en nær venn (Merk: noen vil også inkludere andre stressfaktorer i livet, som for eksempel at man mister jobben eller får stilt en medisinsk diagnose). Depressive reaksjoner som følge av slike ytre hendelser og påvirkninger regnes ikke som en klinikk depresjon, men snarere som en slags normalreaksjon på belastning eller en tilpasningsforstyrrelse.

 

  • Primær depresjon kan ikke være resultatet av en annen medisinsk sykdom – som for eksempel hypotyreose. En medisinsk historie bør ekskludere hormonelle årsaker før man starter behandlingen av depresjon med medisiner. (Man bør også vurdere tidligere bruk av medikamenter før man starter medisinsk behandling).

 

De som lider av depresjon vil som regel rapportere om enten nedsatt humør (dyp håpløshet) eller en manglende evne til å fungere i samfunnet. Det siste er ikke på grunn av mangel på vilje, men snarere et uttrykk for den pågjeldende depresjonen. For den depressive pasienten føles det som en ukontrollerbar fysisk og mental likegyldighet. Tendens til tiltaksløshet og apati varierer fra ekstrem tretthet til åpenbar isolering og tilbaketrekning. Pasienter vil rapportere at de ikke lenger finner glede i aktiviteter som tidligere var fornøyelige. Livet virker tomt og meningsløst, og det er lite eller ingen ting som gir pasienten glede eller antenner noen form for vitalitet.

 

Det moderne paradigmet for en biologisk forståelse av depresjon, dreier seg blant annet om tre nevrotransmittere og deres funksjoner i hjernen. Uttrykket, ”kjemisk ubalanse”, brukes ofte for å beskrive ”ustabil” fungering i forhold til forskjellige nivåer av disse nevrotransmitterne. Dette kan imidlertid være et ganske misvisende uttrykk siden det ikke finnes en ”balanse” man kan måle, bortsett fra en reduksjon av symptomer. Fraværet av depresjon er dermed uttrykk for en «god balanse», mens tilstedeværelse av depressive symptomer kan være et uttrykk for en «ubalanse» i menneskets nevrokjemi. Dette er viktig fordi, i motsetning til blodsukkernivået (ett enkelt målbart nummer), så må man være en utdannet profesjonell behandler for å kunne vurdere individuelle pasienter og den eventuelle effekten av medikamentell behandling. Den omtale ”kjemiske ubalansen” er altså ikke synlig på måleinstrumenter, men må utredes på bakgrunn av en klinisk vurdering som bygger på godt kjennskap til depresjon og differensialdiagnostiske overveielser.

 

 

Nevrotransmittere

 

Serotonin, norepinefrin og dopamin er tre nevrotransmitterne som er hovedmålet for flere av de antidepressive midlene. Selv om det er et kjent faktum at depresjon er relatert til de forskjellige nivåene av disse nevrotransmitterne (herfra kommer uttrykket ”kjemisk ubalanse”), så er ikke dette nivåforholdet fullstendig belyst. Som et eksempel kan en deprimert pasient vise lavere nivåer enn normalt av norepinefrin og reagere positivt på et legemiddel som øker norepinefrinnivået. At det gir en antidepressiv effekt er ganske logisk og forståelig. Derimot viser det seg at andre pasienter med depresjon har høyere nivåer enn normalt av norepinefrin, og dermed blir det litt mer komplisert å utlede et entydig forhold mellom årsak/virkning og hvordan nivåer i ulike nevrotransmitere påvirker en depressiv tilstand.

 

Sammenhengen er altså langt i fra enkel og heller ikke fullstendig klarlagt for legevitenskapen. Hjernen inneholder 30 nevrotransmittere og utgjør derfor en veldig kompleks arena av nevrokjemisk samspill. Behandling er til dels basert på resultater. Ofte må man prøve ut flere legemidler for å finne et som virkelig fungerer. Selv med et stort antall tilgjengelige medikamenter, så vil 30 % av pasientene ikke oppleve varig lindring ved hjelp av medisiner.

 

 

Virkestoffer i medikamenter mot depresjon

 

  • Trisyklisk antidepressiva (Tri-cyclic Antidepressants) (TCA) er den første klassen av medisiner som fortrinnsvis ble brukt for å behandle depresjon. Disse medisinene ble introdusert på markedet på slutten av 1950-tallet.  TCA brukes for å behandle alvorlig depresjon eller depresjon som har vist seg vanskelig å behandle. Bruken av TCA er dog begrenset på grunn av betydelige bivirkninger, som inkluderer skjelvinger og ujevn hjerterytme.TCA øker serotonin og norepinefrin (i stor grad) i tillegg til dopamin (noe svakere). De har en antihistamineffekt og interagerer med alkohol. I lave doser brukes de av og til som sovemedisin.

 

  • Monoamine oxidase Inhibitorer (MAOI) er legemidler som blokkerer foretagendene til monoamine oxidase. Monoamine oxidase er enzymet som bryter ned serotonin, norepinefrin og dopamin (i tillegg til andre nevrotransmittere). Ved å blokkere dette enzymet holder MAOIene naturlige nevrotransmittere i det synoptiske knutepunktet lenger, noe som avstedkommer en større effekt på de transmitterne eller det nivået av transmittere som til enhver tid befinner seg i ”systemet”. MAOIer, akkurat som TCAer, har mange bivirkninger, noe som begrenser bruken av dem. Blokkeringen av monoamine oxidase forekommer nemlig i hele kroppen, og ettersom nedbrytingen av aminer forebygges ved bruk av MAOIer, oppstår det gjerne en opphopning. Ved bruk av slike medikamenter bør man unngå mat som inneholder tryptamin og tyramin. Det er også veldig mange andre legemidler som metaboliseres gjennom amine oksidasjoner, og pasienter som tar MAOIer må sjekkes for vekselvirkning.

 

  • Selective Serotonin Reuptake Inhibitors (SSRI) eller serotonin reopptakshemmere representerer en nyere klasse av medikamenter som jobber med å holde tilgjengelig serotonin lengre i det synaptiske knutepunktet. Det skjer ved å redusere tempoet for serotoninets reabsorbering til nevronet. I motsetning til MAOIer og TCAer, som blant annet blokkerer nedbrytningen av serotonin, så har SSRIer i hovedsak en  tendens til å påvirke seratoninnivået (selv om dette varierer fra legemiddel til legemiddel). Sammenlignet med MAOI og TCA, så har denne typen medikamenter (SSRI) veldig få bivirkninger som gjør seg så gjeldende at man må avslutte medisineringen. Dette gjør dem ofte til førstevalget for depresjon, og mange av de som selv ikke er spesialister på området, føler seg likevel komfortable med å gi ut resepter på disse legemidlene.

 

  • Serotonin-norepinefrine reuptake inhibitorer (NSRI) representerer en enda nyere klasse av medikamenter som også brukes i behandlingen av depresjon. En advarsel: Siden virkestoffet i de forskjellige kategoriene har forskjellige måter å virke på, men likevel avstedkommer omtrent samme resultat (økt mengde synoptiske nevrotransmittere), så kreves det at man går gjennom en slags ”renselsesperiode” før man bytter medisiner. Tenk på hva som ville skje hvis en pasient tok en MAOI sammen med en SSRI. Nevrotransmitteren, serotonin, ville både blokkeres i forhold til nedbryting (MAOI) og i forhold til reabsorbering (SSRI). På grunn av dette må pasienter avvennes før de kan starte opp på en annen medisin. Dette kan bety en periode uten noen behandling, og det er sannsynlig at pasientene vil få tilbakefall før virkestoffet i den andre medisinen begynner å fungere.

 

 

Atypisk depresjon og depresjon som er motstandsdyktig for behandling

 

Virkestoffene som er nevnt ovenfor regnes alle som tradisjonelle antidepressive midler, og flesteparten av pasientene over store deler av verden får dem av sin fastlege (60+%). Atypisk depresjon og motstandsdyktig depresjon (to eller flere forsøk med medikamentell behandling har mislykkes) krever vanligvis behandling hos en psykiater eller en psykolog som har erfaring og utdanning når det gjelder mer alvorlige tilfeller av depresjon.

 

Ofte vil man da prøve medisiner som vanligvis ikke klassifiseres som antidepressive midler (benzodiazepiner eller atypisk antipsykotika). Eksempelvis kan atypisk depresjon reagere positivt på litium, men slike intervensjoner må foretas av spesialist. I tillegg til dette vil samtaleterapi utgjøre en sentral del av behandlingen. I tilfeller av dyp depresjon brukes dessuten elektrosjokkterapi.

 

Depresjon er fremdeles en sykdom som trenger bedre behandlingsmuligheter. Medisiner er ikke alltid en fullgod behandling, og psykofarmaka er et område hvor forskningen må jobbe videre for å tilegne seg mer kunnskap. Transkranial magnetisk stimulering hvor man bruker en elektromagnet for å generere magnetisk puls som stimulerer deler av hjernen er også et spennende område som krever mer forskning. Det samme gjelder såkalt Magnetic seizure therapy (MST) som innebærer induksjon av et slags ”anfall” under narkose ved hjelp av høyfrekvent repeterende transkranial magnetisk stimulering. Det er også viktig å fokusere på reduseringen av negative reaksjoner siden pasienter med depresjon mest sannsynlig vil gå på medisiner i flere måneder. Trenden er at nyere virkestoffer i medikamentell behandling enten er mer spesifikke eller har mindre bivirkninger enn før.

 

Jeg vil også påpeke at medisiner som regel fungerer symptomnedsettende, men i mange sammenhenger handler en depresjon om lav selvtillit og negative erfaringer som gir grobunn for negativt tankegods. Pasienter med depresjon har i så henseende en tendens til å tolke tilværelsen og egen verdi i negative retninger, noe som ikke kan ”fjernes” med medisiner, men krever andre terapeutiske intervensjoner. Medisiner endrer ikke nødvendigvis negativt tankegods, men det kan skape en symptomlette som gir pasienten anledning til å se på seg selv og sin situasjon på nye måter. Derfor vet vi at behandling av litt mer kompliserte depresjon som regel krever en kombinasjon av eventuelt medisiner og samtaleterapi. Det er heller ikke alltid at medisiner er en nødvendighet for tilfriskning.

 

Mer om samtaleterapi

 

I artikkelen Hva er psykoterapi kan du lese mer om essensen og grunntrekkene i samtaleterapi som behandlingsform. I artiklene Hva er gruppeterapi og Selvutvikling og gruppepsykoterapi drøftes behandling i gruppe mer inngående. Begge artiklene forteller noe om hvilke typer problemer og forventinger man kan ha til ulike typer psykoterapi.

 

Psykoterapi eller psykofarmakaI tillegg til profesjonell hjelp kan man gjøre mye på egenhånd gjennom såkalt selvhjelp. Spesielt depressive tilstander og angst kan i mange sammenhenger avhjelpes en god del gjennom egen innsats. I artikkelen Bli kvitt angst og depresjon med følelsespsykologi ser vi for eksempel på den terapeutiske metoden som kalles affektbevissthet og hvordan man kan praktisere dette på egenhånd. Som vi har sett i denne artikkelen vil behandlingen av psykiske lidelser ofte involvere både medisiner og psykoterapi, noe vi tematiserer i artikkelen Psykoterapi eller psykofarmaka.

 

 

 

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød &
William Morrison

 
WebPsykologen.no

 

 

Denne oversettelsen er gjort av Mari Rowland og
viderebearbeidet av Sondre Risholm Liverød.

Copyright © 2010 WebPsykologen.no. Denne artikkelen er opphavsrettslig beskyttet etter lov om opphavsrett til åndsverk m.v. – åndsverkloven – av 12. mai 1961. Publisering, kopiering og annen distribusjon av teksten er ikke tillat uten godkjenning fra WebPsykologen.no. Ta kontakt dersom det er spørsmål eller ønske om en avtale i forhold til dette.