Aldringens psykologi

Aldringens psykologiAnna våkner opp hver morgen med smerte. Hun forsøker å stå opp, men ryggen, knærne og føttene adlyder ikke på samme måte som før. Hennes fastlege har forklart at disse symptomene er et tegn på tidlig alderdom. Anna er knust. Hun er bare 45 år gammel. Hun vet at overgangsalderen vil melde sin ankomst i løpet av de neste årene, men hun var ikke forberedt på vanskeligheter med å bevege seg. Legen har anbefalt henne å trappe ned på jobben ettersom smertene er knyttet til arbeidsstillingen hennes på jobb. Anna synes det er vanskelig å akseptere. Mye av hennes identitet er knyttet til jobben. I tillegg er arbeidsplassen en viktig sosial arena for Anna. Anna har alltid levd et aktivt liv og uttrykk som “trappe ned” eller “ta det roligere” lyder som et slags dødsvarsel for Anna.

 

Anna begynner å se seg selv i en rullestol. Hun blir en byrde, hun blir lite attraktiv og ensom. Det er et slikt skrekkscenario som flagrer forbi hennes indre øye hver morgen hun merker at kroppen ikke spiller på lag. Etter hvert opplever hun at hun ikke kan takle den stadige smerten. Hun synes synd på seg selv og gråter flere ganger om dagen. Hun forsøker å snakke med sine venner om disse problemene, men hun synes ikke de virker så interesserte. Annae er gift, og hennes mann er en god støtte, men han vil at hun skal konsentrere seg om å leve med de forutsetningene hun har fremfor å drukne seg i sorger. Anna føler at ingen kan forstå henne.

 

Greg har en stikkende smerte i armer og ben. Etter en lengre periode med tester og utredninger viser det seg at han har utviklet en form for reumatisme. Det er en tilstand som ikke kan kureres, men den kan kontrolleres ved hjelp av endringer i livsstil og medisiner. Greg leser om sykdommen på internett og blir opprørt av den informasjonen han finner. Greg er 55 år gammel og frem til nå har han gledet seg over livet. Han har en god jobb som han trives i, og han har lenge tenkt at han bør finne en kjæreste. Nå tenker han at sykdommen er et hinder for at han noen gang kan finne en person å dele livet med. Han ser for seg en akterutseilt mann i rullestol som kommer til å tilbringe resten av livet i ensomhet og smerte.

 

Gjennom aldringsprosessen gjennomgår kroppen forandringer på mange nivåer. Store systemer som luftveier, fordøyelseskanaler, det endokrine systemet og musklene vil med årenes løp vise tegn på nedsatt funksjon. Musklene er spesielt utsatt dersom man har en livsstil med lite aktivitet og bevegelse. Artrose, den mest vanlige revmatiske lidelsen, kan dukke opp rundt 40-årene og enda tidligere. Et stillesittende liv med sporadisk trening kan føre til at flere av de viktigste fysiologiske systemene er i god behold, mens muskler og bein forfaller.

 

Anna har levd et relativt sundt liv. Innarbeidede vaner og evne til selvdisiplin bør gjøre henne i stand til å foreta noen livsstilsendringer for å avhjelpe smertene som plutselig har dukket opp. Gode vaner har gitt Anna et sunt og respektfullt forhold til trening og kosthold. Hun har følt seg involvert, hatt kontroll, følt seg sterk, vakker, elsket og til stede. Samtidig har en stilltiende fornemmelse for alderdommen lurt i skyggen av hennes bevissthet. Tegn på alderdom kan ramme mennesket med stor kraft. Kanskje fordi aldringsprosessen minner oss om døden. Plutselig blir livet litt vanskeligere å leve fordi kroppen ikke adlyder like smertefritt som før, og i vårt stille sinn er det lett å koble aldringstegn til død.

 

Memento mori – husk, du skal dø”. De flste av oss bruker mye energi på å unngå en erkjennelse av vår egenn dødelighet. Når døden viser seg for mennesket, oppleves det som ofte som et sjokk for dem som gjennom hele livet har fornektet dødens realitet. Selv om vi tror vi er avklat med døden, kan livets slutt likevel snike seg på oss som et eksistensielt sjokk. Det er få som virkelig er forberedt på veis ende.

 

Irvin Yalom har skrevet boken Å stirre på solen – om å overvinne frykt for døden. Boken handler nettopp om dødelighet – og den eksistensielle smerten som de fleste av oss opplever ved å betrakte døden. Det er vondt å stirre på solen, og det er vondt å stirre døden i hvitøyet. Men evnen til å møte vår egen dødelighet, kan være avgjørende for hvordan man velger å leve livet. Livet kan bli mer verdifullt når vi erkjenner begrensningene, og det er et av Yaloms viktigste poeng.

 

Kanskje står Anna egentlig ovenfor et av de vanskeligste eksistensielle spørsmålene i menneskelivet. Det krever mot og psykisk styrke på flere plan. Helt konkret kan det hende at hun må se etter alternative remedier og strategier for å håndtere smertene slik at hun ikke blir totalt avhengig av medisiner. Det kan hjelpe henne å skape en følelse av mestring og kontroll. Kanskje innser hun at hun faktisk kan opprettholde et aktivt liv selv om smertene gjør seg gjeldene ved jevne mellomrom. En følelse av å være agent i eget liv og ha evner og muligheter til å ivareta sin egen tilværelse er helt sentralt for menneskets helse. På mange måter handler dette om helt kontrete livstilsendringer, men også om holdningen vi har til livets motbør. Blir vi et offer for det livet kaster vår vei, eller klarer vi å gjenvinne livsmot på tross av store utfordringer.

 

Hvis smerter og tap av funksjonsevne tjener som stilltiende påminnelser om livets ende, og vi som mennesker ikke makter å ta innover oss de eksistensielle livsvilkårene, risikerer vi at livet blir en lang flukt fra smertefulle erkjennelser. Hvis Anna ikke våger å møte sine følelser rundt alderdom og smerte, kan det hende at livet blir stadig mer anstrengende. Slike emosjonelle anstrengelser kan gi seg utslag i kroppslig smerte, og sånn sett kan man tenke seg at situasjonen hennes stadig forverres. Det forverres fordi hun lever på flukt fra livets realiteter.

 

Det er lett å si eller skrive at man må våge følelser som handler om sorg, tap, aldring og død, men det er noe annet å faktisk erkjenne livets grunnvilkår. Det er uhyre vanskelig affære, men de som makter dette psykologiske kunststykke lever sannsynligvis best.

 

Man kan enten akseptere eller fornekte alderdommen og døden. Hvis man ser til psykologisk teori og praksis virker det som om mennesket har størst utviklingspotensial dersom det våger å akseptere følelser og realiteter på en mest mulig autentisk måte. Av og til er vi ikke i stand til å ta innover oss alt det livet kaster vår vei, og vi makter ikke å kjenne på de tilhørende følelsene, og da har vi et psykisk forsvar som ofte beskytter oss mot dette. Men fornektelse av følelser, realiteter og døden, har som nevnt sine psykologiske omkostninger. Når Anna våkner med smerte, møter hun nettopp denne utfordringens brutalitet.

 

At sykdom og smerte fører til tap, er ganske åpenbart. Det kan hende at vi ikke lenger er i stand til å leve på samme måte som før. At døden fører til tap er enda mer åpenbart. Vi mister vår kropp, vår fremtid, mennesker vi er glad i, og det vanskeligste av alt: Vi mister vår eget Selv. Det kan imidlertid også være noen gevinster forbundet med døden. Når døden nærmer seg, hender det ofte at man opplever en større nærhet til sine nærmeste pårørende.  Yalom peker også på at konfrontasjoner med døden ofte skaper dramatiske perspektivforandringer, både for den som er døden nær og de pårørende. Av og til er det på kanten av stupet, med en sterk følelse for livet og en nær fornemmelse for døden, at vi klarer å reorientere oss og vinne ny «innsikt».

Både for Anna og Greg er det snakk om en fysisk og en psykisk smerte, men sannsynligvis henger disse to tett sammen. Resignasjon og flukt, som en slags holdningssykdom hvor vi ikke makter å ta innover oss livets realiteter, vil sannsynligvis forverre og eventuelt kronifisere plagene på en mer intens måte.

 

Greg sin situasjon er på mange måter lik Anna sin. Han har levd et liv med suksess på jobb, og dette har koblet mye av hans selvfølelse opp mot prestasjoner i arbeidslivet. Dyktighet, effektivitet og personlige egenskaper i yrkeslivet utgjør mye av Greg sin identitet. Det er her han føler seg attraktiv og god. Sykdom og alderdom er uunngåelige faktorer som pirker ved selve kjernen i Greg sin identitet. Smerten blir en kontinuerlig påminnelse om fysiske begrensninger, og det skaker ved noen helt sentrale grunnpilarer i Greg sitt liv.

 

Vi lures ofte til å tro at en veltrent og sunn kropp og en aktiv livsstil vil skåne oss for tegn på alderdom. Noen mener at et travelt sinn er et sundt sinn, men spørsmålet er hvilke tanker som okkuperer vårt indre liv. Høy aktivitet både på innsiden og utsiden kan være tegn på vitalitet og livskraft, men det kan også være et tegn på en slags ubevisst og fryktsom unngåelse av vanskelige følelser og eksistensielle grunnvilkår. Når vi forankrer vår identitet og selvfølelse i faktorer som på sikt vil angripes av tidens tan, risikerer vi ulike varianter av ”psykiske sammenbrudd”.

 

Mennesker som i sterk grad forankrer seg Selv i en aktiv livsstil, risikerer depresjon når kroppen ikke orker like mye. Når vi sammenligner oss mye med andre og fokuserer på status eller materialistiske goder, risikerer vi en følelse av tap og mindreverd når andre virker ”lykkeligere” enn oss. En kritisk holdning til andre mennesker er en sikker vei til et ensomt liv (Se den relaterte artikkelen En kritisk og selvopptatt mor).

 

Livet blir med andre ord et særdeles sårbart prosjekt når vi hviler mye av vår verdi eller selvfølelse i utenforliggende faktorer som personlige talenter, status, tilkjempede goder, kropp, karriere etc. Alle disse ”tingene” kan vi miste eller de kan forandre seg, og da vil vi gå ”ned med flagget” dersom vår verdi er for sterkt knyttet til slike aspekter. Når man snakker om å ”hvile i seg selv”, handler det mye om å ikke være for sterkt knyttet til nettopp status, talenter, utseende og lignende. Det neste spørsmålet er hvordan man skal leve for å unngå at livet blir et skjørt prosjekt hvor alt faller når livets begrensinger melder sin ankomst.

 

Her har den Østlige filosofien et tips som både er enkelt og komplisert. Målet er rett og slett å legge merke til og ”avsløre” tankenes natur og deres påvirkning på våre følelser. Legg merke til hvordan tankene sklir inn og ut av vår bevissthet, raskt avløser hverandre, og sånn sett spiller et ødeleggende spill med vår indre følelse av likevekt. En del tanker driver en form for korrupt virksomhet i vårt indre liv, og et fokus på tankene kan avsløre nettopp hvordan tanker setter i gang vonde følelser som videre avstedkommer fysiologiske reaksjoner, gjerne forbundet med det vi overordet sett kan kalle ”stress”, angst eller uro. Mange (nærmest automatiske og ubevisste) tanker leder oss inn i bekymring og indre ubalanse, og dermed går vi glipp av livet her og nå. Vi ser ikke løsninger eller muligheter for å leve annerledes og bedre med de pågjeldende forutsetninger.

 

Anna faller sammen i gråt hver gang hun tenker på gleden hun fikk av en grytidlig joggetur i skogen. Hun lengter etter en morgen hvor hun kan hoppe ut av sengen og planlegge den neste ferieturen, men ordet ”hoppe” gjør henne oppmerksom på sine begrensninger, og det aktiverer en overveldende følelse av nedstemthet. Det å akseptere livets temporalitet, en erkjennelse av erfaringer og epokers midlertidighet, gjør det lettere å godta endringer. Når en erfaring tar slutt, begynner en ny. Nye erfaringer kan ligne våre gamle, eller de kan være av en helt annen karakter. Uansett vil aksept av livets midlertidighet hjelpe oss å overvinne selvmedlidenhet, og kanskje etablere en positiv kraft i møte med livets realiteter og utfordringer.

 

Som voksne og aldrende mennesker blir livet kanskje rikest når vi våger å føle. Selvutvikling handler ikke om mer positive følelser, mer håp og glede. Selvutvikling handler om mer sorg og mer glede. Det handler om å våge og føle, og det handler om evnen til å håndtere de følelsene som nettopp gir livet sin farge og mening. Døden er på mange måter rammen rundt livet. I et slikt perspektiv er døden med på å gi livet mening og verdi. De som har stirret døden i hvitøyet, har ofte en annen evne til å sette pris på livets små og store øyeblikk dersom de får en ny sjanse. Det er mye av budskapet i den eksistensielle filosofien.

 

Evnen til å akseptere det midlertidige ved livet, kan altså hjelpe oss å akseptere forandringer, og dermed de forandringene som ledsages av den uunngåelige aldringsprosessen. En aksept av livets temporalitet er kanskje greit i forhold til en del situasjoner, men den mest tungtveiende formen for aksept er sannsynligvis forandringen fra liv til død. Men dersom vi virkelig tenker etter, er døden, som et opphør av samarbeidende celler, et helt vanlig fenomen som vi alle kjenner til. Dette er også tema i webfilosofen sin artikkel: Ateisten om forholdet til døden. Bilder er eksempler på mennesker som ikke lenger er til stede i livet slik vi ser på bildet. Det lille barnet i fotografiet er erstattet av et litt større barn eller et voksent menneske. På sett og vis er det døden vi ser på i et bilde. Det er kanskje en litt dramatisk måte å se det på, men tidligere versjoner av oss selv eksisterer ikke lenger, bortsett fra på film eller i bilder. Holdninger, følelser, tanker, målsetninger, evner og fysisk fasong kan være forandret. Kanskje er det visse likhetstrekk mellom den voksne personen og barndomsbildet, men veldig mye er som regel forandret.  

 

Sykdom gjør disse stilltiende overgangene og gradvise forandringene mer åpenbare for oss, og det er kanskje den aller største utfordringen ved aldringsprosessen. Både Anna og Greg merker forandringen særlig sterkt fordi den følges av smerte. Det er som om livets langsomme forandring plutselig blir synlig ved sykdomsutbrudd. Anna og Greg tvinges på sett og vis til den omtalte erkjennelsen av livets stadige bevegelse og midlertidighet. For mange medfører dette en stor emosjonell belastning hvor man kan trykkes ned og stagnere i melankolske og vemodige tankerekker. Andre våger å se forandringene og de pågjeldende følelsene i hvitøyet, og dernest kan man kanskje finne en større verdi i livets små og store øyeblikk. Faren er hele tiden at livet overskygges av negative tanker, bekymringer og følelser som frarøver oss øyeblikket – eller selve livet.

 

Hvis vi skal gå tilbake til Greg, er det tydelig at han hele tiden lar mer eller mindre uberettigede tanker få lov til å styre hans psykiske liv. Tanker som ”siden jeg er mangelfull på grunn av x-y-z, så vil jeg aldri finne en kjæreste eller følgesvenn.” En slik idé vil nesten alltid føre til at Greg møter nye mennesker med en form for mistanke og negativitet. Hans manglende tro på at det er mulig å opprette nære og gode relasjoner på grunn av kroppslige plager, fører på et subtilt nivå til at han støter potensielle partnere fra seg. ”Hvorfor liker hun meg når jeg er sånn? Liker hun meg, eller er det pengene mine hun er ute etter?” Nesten enda verre er det når en underliggende følelse av mangel og tap fører til en slags blind takknemlighet: ”Jeg er så heldig å ha funnet noen som elsker meg til tross for…” Begge disse sinnstilstandene vil føre personen inn i mistrivsel og en slags (ikke erkjent) offerposisjon. (Se artikkelen Offerrollen, Alkoholisme og Familietragedie).

 

En person kan finne er partner eller livsledsager uansett alder og helse. Det finnes utallige eksempler på ensomme mennesker som nærmer seg pensjonsalder med holdninger som hindrer de i å etablere nye og kanskje nære eller betydningsfulle relasjoner. Jeg er ikke god nok, jeg er for gammel, jeg er uinteressant eller jeg vil ikke involvere meg for å unngå potensielle konflikter i fremtiden. Det er med andre ord nok av tankefeller som sørger for at vi ikke får nok ut av våre forbindelser til andre mennesker. Vi tror på våre bekymringstanker, og dermed blir de vår virkelighet. Håp finnes det der begge parter har en holding om å hjelpe og støtte hverandre. Vanskeligere er det der relasjoner bygger på avhengighet eller en forventning om å bli ivaretatt. I slike tilfeller er det som regel en ”profesjonell” omsorgsperson eller relasjon som må bli personens følgesvenn.

 

 

 

Kilder

 

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!

Yalom, Irvin (2007). Religion og psykiatri. Oversatt av Vera Føllesdal. Arneberg Forlag.  

 

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Avhengig av sosiale medier

sosiale medierI sosiale medier og på vår personlige blogg kan vi skape og gjenskape vår identitet hele tiden. Det er gjennom bekreftelse fra andre vi finner ut hvem vi er. En blogg med mulighet for kommentarer og innspill representerer en arena for identitetsdannelse. Bloggen tilbyr kontinuerlige tilbakemeldinger, og det kan bli en besettelse for mange. I ytterste konsekvens begynner man å hvile sin egen selvfølelse i andres innspill på bloggen, og da blir man plutselig avhengig av ”livet på bloggen” for å føle seg verdifull som menneske, noe som selvfølgelig kan bli en slitsom og altoppslukende affære.

 

Sosiale medier har en rekke positive konsekvenser og muligheter, men ny teknologi og ny utvikling er som regel også beheftet med noen potensielle ”sykdommer”.

 

Sosiale nettverk har eksplodert og forvandlet seg fra bloggesider for spesielt interesserte til sentre for verdifull sosial nettverking. Sammen med alle fordelene som medfølger sosiale nettverk, kommer også forskjellige avhengighetsproblemer.

 

Kimberly Young (2009) henviser til avhengighet av såkalte cyberrelasjoner eller nettrelasjoner som forhold via chatterom, chatteprogram eller sosiale nettverkssider. Avhengighetskomponenten kommer inn når relasjonene online blir viktigere eller prioriteres fremfor forhold i det virkelige liv.

 

CBS News intervjuet i 2008 en rekke brukere av sosiale nettverk og fikk følgende svar:

 

  • Jeg har forsøkt å få ferdig avhandlingen min i en tid nå, og det at Facebook finnes på datamaskinen – det er ganske avhengighetsskapende.
  • Hovedfagsstudenten i grafisk design Herman Rosiles Rodrigues er enig: «Noen ganger brukte jeg en hel kveld på å bare tilpasse siden min.«
  • «Vennene er spredt rundt i landet,” sier masterstudenten Chris Beitel, ”så det er fint å kunne holde kontakten med alle.
  • En masterstudent innrømmer at ”Det kan virkelige være avhengighetsskapende. Du vil prate med folk. Du følger deres minste bevegelse. Mennesker som normalt sett ikke ville vært en forfølger kan nå plutselig forfølge mennesker online. «

 

Psykiateren Jerald Block er inne på noe av det vi skriver innledningsvis, nemlig at sosiale medier ofte understøtter en form for identitetsdannelse. «Jeg tror at det barn og voksne gjør med Facebook og MySpace er å utvide deres identitetsfølelse, selvfølelsen.»

 

 

Karaktertrekk ved avhengighet av Sosiale Nettverk

 

I artikkelen A Brief Guide To Social Networking Addiction listes det opp noen typiske karaktertrekk og tendenser hos mennesker som blir avhengige av sosiale medier.

 

  • Det utvikles en idé om at det å være online er den eneste måten man blir lagt merke til.
  • Å lengte etter en siste postering eller oppdatering før man legger seg.
  • Besettelse ved og/eller forventinger om posteringer, oppdateringer eller chatting.
  • Avbrytelser av nødvendige oppgaver på jobben eller hjemme for å sjekke etter oppdateringer på sosiale nettverk.
  • Å bli medlem av mange nettverk i et forsøk på å skjule hvor mye tid man bruker online.
  • Å lyve eller være villedende når det gjelder hvor mye tid man bruker på sosiale nettverk.
  • Søvntap på grunn av tid tilbrakt på sosiale nettverk.

 

 

Fordeler ved sosiale medier

 

Livet online kan altså bli en besettelse og frarøves mennesket både tid og livskvalitet, men på tross av dette har sosiale nettverk også en rekke fordeler.

 

Livet online er fullt av sosiale normer og spesielle strukturer for samhandling som deltakerne kultiveres inn i. For noen kan dette utvikle en form for sosial kompetanse. Sosiale nettverk er også oppbyggelige i den forstand at de tilbyr vennskap som kunne ha vært vanskelige å finne uten internett, og de hjelper ungdommer med å skape sosiale forbindelser på måter de ikke ville ha vært i stand til ellers. Mange mennesker som ikke evner å utvikle mellommenneskelige forhold, finner ofte næring og fornøyelse i internettforhold. (Bellamy & Hanewicz, 2001).

 

Internett har også et stort potensial i forhold til å utvide sin kontaktflate. På nett møter man mennesker man ellers aldri vill komme i kontakt med. Et stort nettverk kan ha positive konsekvenser for karriere og annen utvikling. Mizuko Ito ved Universitetet i California er også opptatt av at unge mennesker er nødt til å kultiveres inn i bruken av sosiale medier: ”det er viktig for unge mennesker å bruke tid online for å kunne lære mer om de sosiale og tekniske egenskapene de trenger for å kunne være kompetente borgere i den digitale tidsalderen.” (Raise Smart Kid Staff, 2009).

 

Bellamy og Hanewicz (2001) mener at sosiale nettverk er spesielt fordelaktige fordi de tilbyr:

 

  • Tilgang 24 timer i døgnet.
  • Et bredt spekter av forskjellige nettverk.
  • Kontroll over karakterene man skaper seg. Man har på sett og vis mulighet til å eksperimentere med ulike egenskaper ved å forme sin egen fremtoning på nett.
  • Anonymitet og/eller avstand som fremmer personlige avsløringer og åpenhet.
  • Oppløsningen av geografiske grenser.

 

Noen forskere mener at mennesker har muligheten til å utvikle sine beste sider på nett, og dermed kan selvfølelsen også påvirkes i positive retninger. Sånn sett kan man se for seg en personlig vekst i de kontaktflatene som tilbys på nett. Man får selvtillit og blir bekreftet på sine attråverdige egenskaper, noe som psykologisk sett er avgjørende faktorer for personlig utvikling.

 

 

Hva sier kritikerne av sosiale nettverk?

 

Forskeren, Susan Greenfield, påstår at nettverkssider ”fører hjernen tilbake til stadium tilsvarende små barn som tiltrekkes av høye lyder og blinkende lys, som har et veldig kort oppmerksomhetsspenn og lever kun i øyeblikket”. Hun vektlegger at man trenger lite konsentrasjon på disse sidene. Barn lærer en type kommunikasjon som ikke inkluderer ekte sosial forståelse, ekte kommunikasjon: kroppsspråk, tonefall, ansiktsuttrykk etc. (Raise Smart Kid Staff, 2009).

 

Kritikerne mener også at sosial nettverking gjør at barn blir mer fokuserte på seg selv. Etter hvert som websiden deres blir senteret i deres verden, eskalerer følelsen av makt og innflytelse. I kjølevannet av en form for uheldig grandios selvutvikling kan evnen til empati forringes (Raise Smart Kid Staff, 2009).

 

Tiden som brukes på sosiale nettverk gjør at barn mottar enrome mengder informasjon preget av sensasjonalisme og stadige meldinger fra media og linker til «viktige» saker. Det kan føre til at de på sett og vis blir noe følelsesmessig avstumpet og tolerante for nyheter og hendelser som burde vekke sterke følelser og anspore til engasjement og innlevelse.

 

Mange oppdragere mener at språket ødelegges av tekstmeldinger og kommunikasjon på nettverk, og at dette forkortede og feilstavede språket finner veien inn i all slags kommunikasjon. Dersom vi åpner og forstår verden med språket som nøkkel, kan dette kanskje skade oss på uante måter. Et nyansert og rikt språk vil bade tilværelsen og vår forståelse i detaljer og innsikt, mens et fattig språk kan begrense en dypere forståelse og gjøre oss mer overfladiske.

 

Kritikerne mener også at forhold på skjermen reduserer tiden barn bruker på å lære nødvendige egenskaper for å bygge forhold i den virkelige verden.

 

Ankomsten av mobile enheter som for eksempel iPhone har økt bruken av sosiale medier, og er nå den foretrukne metoden blant de unge for å sjekke innom de sosiale nettverkene. Det betyr at tilgjengeligheten nå er helt ubegrenset. De fleste er alltid på nett. I forhold til skolegang blir det kanskje litt for enkelt å bevege seg mellom arbeidstid og lek, at linjen mellom de to blir visket ut. Det er mye læring på nett, men facebook er kanskje såpass fristende at det går ut over tiden elevene bruker på ervervelse av kunnskap?

 

Retrevo.com, en online shoppingside for elektronikk, utførte en uformell undersøkelse og avslørte at de fleste mennesker er innom Facebook eller Twitter et par ganger om dagen, og at de under 35 vil være innom oftere – og bruker flere timer om dagen på å sjekke sidene; om de er på jobb, kjører eller er opptatte med andre ting. Denne undersøkelsen ble gjort i 2009, og man kan forvente at bruken har økt betraktelig siden den gang. I samme undersøkelse fant man videre at 27% var innom Facebook mer enn 10 ganger om dagen, og 39% var innom Twitter mer enn 10 ganger om dagen.

 

 

Er den økende internettbruken en avhengighet eller en omstilling? 

 

A’isha Ajayi, professor i informasjonsteknologi ved Rochester Institutt for Teknologi i New York, mener at internettbruk er en naturlig progresjon av teknologiske framskritt (Kennedy-Souza, 1998).

 

Det vi ser nå er kun en fortsettelse av en trend som har eksistert i flere tiår med at mennesker bruker mer og mer tid på teknologi enn de gjør på andre mennesker. Dette skiftet fra familien og venner og til massemedieteknologi, som hovedagentene for sosialisering, kan spores tilbake til radioen på 1930-tallet, etterfulgt av tv-en på 1950-tallet og datamaskinnettverk i dag. Mange mennesker bruker det å gå online som en måte å håndtere et samfunn hvor mennesker blir mer og mer isolerte fra hverandre.” (Ibid.)

 

Psykiateren Jeffrey Goldsmith er blant de som mener at tendensen til isolasjon, individualisme i høysetet og sosialisering mediert av teknologi er et faremoment ved det moderne samfunn:

 

I framtiden kan vi se at en økende andel av befolkningen får en mangel på sosial næring, at man erstatter samtaler som er ansikt-til-ansikt, med syn, lyd og lukt, med en virtuell virkelighet.”

 

Etter hvert som vi mister den mellommenneskelige stimuleringen, som vi i følge Goldsmith kun kan få fra direkte personlig kontakt, så risikerer vi at alle etter hvert kommer til å lide av en sosial sykdom forårsaket av teknologi (Ibid.). Noen forskere påstår at de som bruker internett mye rapporterer om en høyere grad av ensomhet enn de som bruker internett sjeldnere (Kennedy-Souza, 1998).

 

 

Hva betyr patologisk bruk av internett?

 

Dr. John Grohol sier at forskjellige studier presenterer varierende tall for å definere normal og avhengig bruk av internett. Man opererer etter alt å dømme med et spekter fra 7 til 14 timer i uka. (Kennedy-Souza, 1998).

 

Grohol er enig med psykologen Vaughan Bell, som tror at de som bruker internett overdrevent mye har underliggende mentale helseproblemer som for eksempel depresjon eller sosial angst.

 

Bell tror at mange former for avhengighet må forstås som en slags ”selvmedisinering” for å dempe følelser knyttet til livsproblemer. Etter hvert som det skapes nye avhengigheter, ender man kanskje opp med en situasjon hvor mennesker ikke får den hjelpen de virkelig trenger (Collier, Roger, 2009). Hovedproblemet kan være skjult i en eller annen form for avhengighet, og dermed er det vanskelig både å gi og motta den riktigste hjelpen. På bakgrunn av et slikt resonnement er Grohol en av de største kritikerne til forskning og klassifisering av internettavhengighet. Han sier at mesteparten av forskningen er basert på studier av enkelttilfeller, og at de så utvider resultatene slik at de passer for millioner. Han legger vekt på at man verken adresserer eller rapporterer underliggende mentale helseproblemer. Han mener at det er latterlig å bruke kriteriene for gambling for å diagnostisere internettavhengighet, og lurer på hvordan forskere kan komme med påstander om internettavhengighet når de ikke engang kan bli enige om hvor mye bruk som definerer et problem (Grohol, John M., 2005).

 

Grohol påstår videre at vi ofte engasjerer oss for mye i enkelte prosjekter: se på TV, jobbe, lese bøker etc., men at vi ikke nødvendigvis burde klassifisere disse overskridelsene på samme måte som mentale lidelser. Grohol er inneforstått med at mennesker kan tilbringe tid online for å unngå andre problemer i livene sine, men legger til at: ”Det ikke er noe annerledes enn at man slår på tv-en for å unngå samtaler med ektefellen, eller at man ’går ut med gutta’ for å ta et par drinker så man slipper å tilbringe tid hjemme.” (Grohol, John M., 2005). I følge Grohol handler altså mange former for ”avhengighet” om unnvikelse av et underliggende problem.

 

Grohol lurer også på hvordan tiden man bruker på sosialisering på internett kan fungere som et mål på eventuell avhengighet. Å tilbringe tid sammen med andre i den virkelige verden regnes ikke som en avhengighet. Tenåringer som snakker med venner på telefonen i timevis regnes ikke som en avhengighet. Grohol er redd for at alle forhold og sosialt samspill i den virkelige verden kan regnes som avhengigheter dersom man forholder seg til kriteriene som brukes for å definere dette til sosiale medier. Å søke tilknytninger med andre er ikke det samme som å spille på en spillmaskin for å motta en belønning, påpeker Grohol (2005).

 

Grohol tror at internettbruk er noe som oppstår og forløper i faser. Det vil si at mennesker går gjennom et begynnende stadium karakterisert av fortryllelse i forhold til noe som er nytt. Deretter kommer en fase med tap av denne illusjonen, før man når et stadium med balansert og normalt bruk. Om internett i seg selv er nytt, eller hvis en gammel bruker oppdager ny aktivitet, så er resultatet det samme, sier Grohol. Individuelle forskjeller avgjør hvor lang tid man bruker på de forskjellige fasene, og man kan oppsøke hjelp for å komme seg raskere gjennom en bestemt fase dersom man føler at man sitter fast, men til syvende og sist kommer de fleste til tredje fase med balansert bruk.

 

Anvendelsespotensialet på internett er utrolig og nærmest grenseløst. At alle de nye mulighetene skaper noen forstyrrelser i det menneskelige sinnelag er ikke utenkelig. Kanskje er det imidlertid sånn at internettbruk er noe som opptrer i faser, og det man i en periode vil kalle internettavhengighet, er noe som i en mer stabilisert fase representerer et fenomen som på sikt vil forbedre samfunnet, mellommenneskelig kommunikasjon og menneskets kognitive kapasitet.

 

Relatert artikkel

 

 

 Du finner også flere artikler om relaterte temaer under kategorien Avhengighet.

 

 

Kilder

 

Bellamy, Al and Hanewicz, Cheryl (2001). An Exploratory Analyses Of The Social Nature Of Internet Addiction

CBS News Staff (2008, June 24). Social Networking: An Internet Addiction? CBS News [online]. Hentet fra http://www.cbsnews.com/stories/2008/06/24/earlyshow/main4205009.shtml?tag=contentMain;contentBody

Collier, Roger (2009, September 16). Internet addiction: New-age diagnosis or symptom of age-old problem? Canadian Medical Association Journal [online]. Hentet fra http://www.cmaj.ca/earlyreleases/16sept09_internet_addiction.shtml

Grohol, John M. (2005, April 16). Internet Addiction Guide. Psych Central [online]. Hentet fra http://psychcentral.com/netaddiction/

Kennedy-Souza, Barbara L. (1998, July). Internet Addiction Disorder

Misc, Author (2009, September 11). A Brief Guide To Social Networking Addiction. Addiction Info News Service [online]. Hentet fra http://www.addictioninfo.org/articles/3778/1/A-Brief-Guide-To-Social-Networking-Addiction/Page1.html

Raise Smart Kid Staff (2009). Facebook, MySpace, Twitter: Good or Bad for Kid’s Brain? Raise Smart Kid [online]. Hentet fra http://www.raisesmartkid.com/raise-smart-teen-articles/facebook-myspace-twitter-good-or-bad-for-kids-b-3.html 

Retrevo (2009, October 14). How Addicting is Social Media? Addiction Info News Services [online]. Hentet fra http://www.addictioninfo.org/articles/3840/1/How-Addicting-is-Social-Media/Page1.html

Young, Kimberly (2009, October 4). Dealing With A CyberAffair. The Center for Internet Addiction Recovery [online]. Hentet fra http://www.netaddiction.com/index.php?option=com_content&view=article&id=81%3Acyberaffair&catid=42%3Arecovery-resources&Itemid=85

 

 

Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

En kritisk og selvopptatt mor

Kritisk morRakel er 64 år og føler seg ensom. Hun synes hun får lite besøk og sitter mye hjemme alene. Når datteren ringer henne for å høre hvordan det går, svarer Rakel på en ganske mismodig måte:

 

Vel, jeg vet at du er opptatt med barna og jobben. Du har ikke tid til en gammel dame som meg. Selv har jeg viet hele mitt liv til deg. Du skal bare vite hvor mye jeg har gitt opp for å sørge for deg, og nå sitter jeg her helt alene. Hva har jeg egentlig igjen for alt jeg har ofret?

 

Lisa, Rakels datter, synes det blir vanskeligere og vanskeligere å ringe sin mor. Når hun besøker henne, er det enda verre. Rakel har en tendens til å slenge rundt seg med kritiske bemerkninger. I forhold til sine barnebarn har hun en egen evne til å finne feil og mangler. Enten er de skitne, bråkete, uoppdragen, bortskjemte, forstyrrer henne med høy lyd på TVen og lignende. Rakel setter fingeren på noe hele tiden, og Lisa blir nedbrutt og oppgitt. Likevel vil Rakel at Lisa skal komme oftere.

 

I tillegg klager Rakel på Lisa sin mann. Hun sier rett ut at han er lat og klager på at han ikke har fast jobb. Hun kan ikke forstå hvorfor Lisa holder sammen med en mann som ikke bidrar med annet enn problemer. Faktum er at Lisas ektemann er fantastisk flink med barna, og har en periode hvor de har blitt enige om at han skal prioritere dette før han finner seg en ny jobb. Rakel mener derimot at menn skal være på jobb og sørge for en stabil inntekt, og dette uttrykker hun på bitende vis. For Lisa er det vanskelig å forholde seg til morens holdninger. Kommentarene sårer henne og anstifter hele tiden en indre uro. Lisa er glad i sin mann og vet at denne følelsen er gjensidig. Han gjør en god jobb hjemme, samtidig som han påtar seg småjobber for å bidra økonomisk til husholdningen. Dessuten tjener Lisa så godt at familien uansett klarer seg greit, og barna stortrives med pappa hjemme.

 

Det blir stadig vanskeligere for Lisa å ta med seg familien på besøk til Rakel. Barna og ektemannen foretrekker å bli hjemme. Lisa føler at hun blir strukket i alle retninger. Morens meninger og hennes egne følelser er stadig i konflikt, og det skaper en indre forvirring. Ovenfor mannen forsvarer hun sin mor, mens ovenfor moren våger hun ikke å si så mye. Det blir hele tiden vanskeligere å balansere mellom forholdet til moren og mannen, og på hjemmebane krangler de mer og mer.

 

En dag ringer Lisa og forteller moren at hun kommer på besøk for å bli en hel uke. Lisa kommer alene fordi mannen og barna foretrekker å tilbringe uken ved stranden. Rakel blir svært tilfreds og glad for å ha datteren for seg selv en hel uke.

 

Så snart Lisa setter sin fot innenfor dørstokken, begynner moren å forvente oppvartning. Siden hun er så innstilt på å bli ivaretatt av datteren, legger hun ikke merke til at Lisa har det veldig vondt. Lisa står faktisk ovenfor et samlivsbrudd, noe moren ikke ser fordi hun har fokus på seg selv. Hun forventer at Lisa stiller opp hele dagen, og dermed finner ikke Lisa en anledning til å fortelle om skilsmissen før helt på slutten av uken.

 

Moren reagerer med tilfredshet på Lisas sørgelige budskap. Lisa snakker litt om barna som nå er 9 og 12 år. De har selv uttrykt at de ønsker å bo hos sin far, men Lisa er ganske sikker på at hun vil få omsorgsretten siden hun tjener mest penger. Rakel virker fornøyd med datterens valg, og tenker at hun endelig kan få datteren tilbake for godt. Men da forteller Lisa at hun har planer om å flytte utenlands for en periode på 2 år. 

 

Utenlands! Hvorfor det?” utbryter Rakel.

Jeg trenger tid til å tenke. Du fortalte meg hele tiden at han ikke var god nok, og etter hvert begynte jeg også å føle det sånn. Den siste tiden har vi kranglet mer og mer, og i forrige uke fortalte han at han ikke elsket meg mer. Han sier at jeg har blitt akkurat som deg. Han opplever at jeg er krevende og selvsentrert. Barna velger ham fremfor meg. Jeg vet ikke en gang om de liker meg mer. Da jeg oppdaget at barna trekker seg unna, skjønte jeg plutselig at jeg er i ferd med å bli som deg. Du har alltid terpet på hvor mye du gjør for andre, men faktum er at du ikke gir andre annet enn skyldfølelse og krever at de skal ta vare på deg. Du er egoistisk. Du ser bare deg selv. Jeg er red for å bli ennå mer som deg, derfor vil jeg vekk.

 

Rakel er sjokkert. Etter alt det hun har gjort for sin datter ender hun opp med den verste utakknemlighet. Hun blir sittende helt perpleks, uten å få frem ett eneste ord.

 

 

Hva er problemet?

 

Rakel er fanget i et livsmønster som er etablert gjennom årenes løp. Hun har blitt vant til å betrakte seg selv som offeret, og derfor krever hun oppmerksomhet fra andre uten tanke for deres behov og følelser. Hun er konstant kritisk og negativ ovenfor sine nærmeste, og hun binder datteren til seg gjennom en blanding av kritikk og skyldfordeling. Hun er ulykkelig, og hun forventer å bli tatt vare på selv om hun sprer sin egen ulykkelighet ut på andre gjennom sårende bemerkninger og harde ord.

 

I sine yngre dager var Lisa flinkere til å ignorere morens bemerkninger samtidig som hun unngikk mye av morens misnøye ved å opptre på en lydig og oppofrende måte. Lisa var en mønsterelev på skolen med gode karakterer, og hun etterlevde morens forventninger så langt det lot seg gjøre. I barndommen var Lisa mye sammen med sin mor. Moren hadde få venner fordi hun ofte mente at andre mennesker ikke var gode nok, intelligente nok eller ikke passet for hennes selskap. Hun likte aldri datterens venner heller. På mange måter kan vi si at Rakel lider av en slags ”holdningssykdom”. Det dreier seg om en holdning som har hindret henne i å åpne sitt hjerte og sinn for nye mennesker og nye situasjoner. Siden Lisa alltid har føyet seg etter sin mor, har moren sjelden opplevd å bli satt på plass – før nå.

     

Nå, som Rakel føler seg gammel og innskrenket, fortsetter hun å kontrollere tilværelsen ved å opptre dømmende og negativt. Faktisk er det slik at Rakel har blitt mer og mer innbitt med årene. Det er som om kampen for å tvinge verden til å ha omsorg for henne blir mer og mer intens etter hvert som hun selv blir eldre og skrøpeligere. Og på sett og vis fungerer denne strategien. Lisa er blant dem som lenge har gjort sitt ytterste for å tilfredsstille henne krav, men nå setter også hun endelig grenser for morens urimelige oppførsel.

 

Rakel klarer ikke å se hvordan hennes væremåte påvirker andre. Hun ser ikke hvordan hun sårer og trykker andre ned med sine harde ord. Hun har selv et stort behov for å bli sett, og det gjør henne navlebeskuende og blind for andres behov. Selv når datteren står ovenfor et samlivsbrudd, har hun ikke overskudd til andre enn seg selv.

 

Lisa har ikke tatt til motmæle mot morens holdninger. Gjennom årenes løp har morens negativitet også blitt en del av Lisa. Naturlig nok vil barn farges av foreldrenes holdninger, og det er gjennom foreldrenes øyne barnet lærer å kjenne verden. En form for sosial arv har sørget for at Rakels nedslående og selvsentrerte fokus har avleiret seg i Lisa. Det fører til at Lisa ikke klarer å glede seg over alle de positive sidene ved sitt ekteskap, men henger seg opp i det negative. Samtidig blir Lisa eksplisitt farget av morens meninger, og etter hvert tenker hun at mannen er nødt til å tjene penger for at ekteskapet skal bestå. Slik undergraver hun betydningen av relasjonen til fordel for et slags ”prinsipp” som dypest sett stammer fra moren: ”Mannen skal tjene penger, hvis ikke er han udugelig.

 

Gradvis ser Lisa seg selv i sin mor, og blir skremt av likhetene. Dermed bestemmer hun seg for å flytte langt av sted for å skape avstand og gi seg selv tid til å tenke. Hun oppdager at hun ikke klarer å se klart når morens perspektiv hele tiden står i veien. Hun føler seg tung til sinns og ulykkelig, akkurat som sin mor. Hun føler ikke at hun er elsket og synes ikke at noen setter pris på henne, akkurat som sin mor. Dette skjer selv om Lisa gjennom hele livet har sverget på at hun ikke skal bli som sin mor.

 

Dessverre er det slik at moren stjeler Lisas energi og setter datteren i et slags ”psykisk underskudd”. Datteren forsøker å tilkjempe seg tiltrengt støtte og oppmerksomhet fra sin familie, men bruker morens egosentriske strategier, noe som ødelegger hennes relasjon til andre mennesker. Resultatet er ensomhet blandet med en følelse av urettferdighet og svikt.

 

Det at barna foretrekker sin far fremfor henne, var sannsynligvis det som fikk Lisa til å innse at noe var fryktelig galt. Hun så at barna trakk seg unna, unngikk å være alene med henne, og ønsket seg ferier hvor hun ikke var med. De gikk til sin far med alle sine problemer og behov, noe hun tidligere hadde innfunnet seg med siden hun var så travel med jobb og så videre. Nå ser hun at det kjølige forholdet til barna ikke bare dreier seg om jobben eller hennes tid borte fra hjemmet, men om måten hun er på. Hun husker den gangen hun var sengeliggende fordi hun hadde forstuet ankelen. Da krevde hun at barna skulle være i nærheten hele tiden, og hun forlangte at de forsaket fotball og lek til fordel for henne. Hun husket at skolen hadde klaget på barnas oppførsel i en bestemt situasjon, og hun hadde automatisk kjeftet dem huden full uten å sjekke fakta. Hun var ikke til stede for barna på en innlevende måte, og dermed klarte hun ikke å se dem og deres behov.

 

Hun hadde hele tiden en følelse av å gi masse uten å få noe tilbake, men så oppdager hun at det egentlig stiller seg motsatt. Hun krever og kjefter uten tanke for andres behov, og resultatet er at ingen trives i hennes selskap. Mannen hennes har ikke forlatt henne, men det er først og fremst fordi han ikke klarer å være uten sine barn.

 

Lisa må innse at hun innerst inne beskylder sin mor, og at dette plasserer henne i en offerposisjon. Følelsen av å være urettferdig behandlet og ignorert blir en gjennomgående følelse som utspiller seg i stadig flere relasjoner. Den har sitt utspring i morens jerngrep, men er nå i ferd med å forpeste Lisas liv. Hun blir som sin mor. Hvis det skal skje en forandring, må Lisa selv ta ansvar for dette. Så lenge hun lever på en følelse av å være offeret, vil situasjonen låse seg mer og mer. Hun er nødt til å ta ansvar for å skape endringer i seg selv.

 

Rakel har ikke levd et tilfredsstillende liv, og Lisa er i ferd med å falle inn på samme vei. Når foreldre sliter med underskudd, bitterhet eller andre ”holdningssykdommer”, er det lett for at dette smitter over på barna, men det trenger ikke å være sånn. Lisa er nødt til å arbeide vider med å skape mer bevissthet og innsikt i hvordan hun selv oppfører seg og hvordan det henger sammen med hennes relasjon til moren.

 

Lisa har levd store deler av sitt liv i skyggen av morens holdninger. Det representerer en uhyre sterk påvirkning som kan ødelegge modning og sunn vekst. Hva Lisa bør gjøre er ikke så lett å svare på, men sannsynligvis hjelper det lite å kritisere moren og deretter forlate henne. Lisa kan ikke endre sin mor, men hun må innta rollen som aktiv agent i egne atferdsmønstre og stadig være oppmerksom på egne holdninger og hvordan hun selv påvirker sine medmennesker. Kanskje bør hun gi ekteskapet en ny sjanse og virkelig se hvordan mannen og barna hele tiden bygger og vedlikeholder kjærlige relasjoner seg imellom.

 

Hvis Lisa lærer seg ”livets kunst” og vinner tilbake fortrolighet og nærhet til sin familie, kan det hende at nye og mer ”hjertevarme” livsanskuelser ”smitter” over på moren. Psykisk forandring handler veldig ofte om å øke bevisstheten om seg selv og sine relasjoner, og på bakgrunn av større innsikt skape nødvendige endringer i eget liv. På den måten kan man få nødvendig balanse i seg selv, noe som videre gjør en mer fleksibel og ”moden” i relasjon til andre.

 

Hvis Lisa ikke klarer å bearbeide seg selv på denne måten, risikerer hun å bli mer og mer bitter, selvmedlidende og skyldbetynget – Med andre ord: Alt det hun ikke vil være.

 

Hvis hun derimot klarer å ta ansvar for eget liv og holdninger, kan hun frigjøre seg selv fra destruktive bindinger til moren og skape ny varme i relasjonen til familien. Deretter kan hun kanskje bli den personen moren trenger for å endre sine nedslående innstillinger til livet. Det er de sterke, emosjonelt ansvarsfulle og selvbevisste menneskene som med sitt rause nærvær kan forandre andre. Det handler ikke om at man aktivt skal forsøke å forandre andre, blidgjøre andre eller oppfylle deres krav, men om en subtil forandring som spres til andre i kraft av sterke menneskers indre ro.

 

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød &
Shobna Subramanian Iyer

WebPsykologen.no