Opptakten til selvmord

opptakt til selvmordOmstendigheter som fører til selvmord varierer veldig.

 

Selvmordet han utføres på en impulsiv måte, eller det kan komme som et resultat av en mer eller mindre ”rasjonell” avgjørelse. Forholdet mellom det impulsive og rasjonelle selvmordet diskuterer vi mer inngående i artikkelen Forklaringer på selvmord.

 

En stressende hendelse inntreffer, og omstendigheter som oppmuntrer til selvmord oppstår akkurat idet personen vurderer det seriøst. En student som stryker på en eksamen, etter å ha hatt store forventninger om gode resultater, kan gå ut på gaten med tanker om en elendig framtid, og ser muligheten for å unnslippe nederlaget på en trafikkert vei.

 

Samlivsproblemer som fører til stadige misforståelser, og en pågjeldende følelse av at forholdet er dømt til å mislykkes, kan føre frem til et slags drastisk vendepunkt. En uskyldig krangel kan føre til at man tar et valg som faktisk har utspilt seg i fantasien over lengre tid. Selvmordet iverksettes i kjølevannet av krangelen og motivet kan være forankret i en slags hevntanke. Handlingen er verken nøye planlagt eller impulsiv, selv om den kan gi inntrykk av impulsivitet.

 

Selvmord kan finne sted etter en begynnende depresjon når personen har vært gjennom uker eller måneder med nedsatt stemningsleiet og motløshet. Depresjon kan i noen tilfeller representere en slags sykdom til døden. Bevegelsen fra depresjon til selvmord kan skje som en ”naturlig” progresjon, men hvis selvmordet mislykkes, hender det ofte at personen revurderer sin situasjon og på nytt vurderer innvirkning på sine nærmeste. Selvmord drevet av denne typen depresjon er ikke av en impulsiv karakter, som i det første tilfellet beskrevet over, men snarere en altoppslukende sinnstilstand som gir personen noen dystre oppfattelser av seg selv og livet.

 

En annen type selvmord er planlagte. Personen kan ha depressive tanker, og ser ingen grunn til å fortsette å leve. Personen fortsetter derfor å planlegge sitt selvmord, og forsikrer seg om at familiemedlemmene vil bli godt ivaretatt etter vedkommendes død. Så snart avgjørelsen om selvmord er tatt, og alt ansvar er sørget for, så vil personen implementere sin dødelige plan.

 

  

Faser av tenkning

 

Alters og Schiff (2005, side 44) fremhever at den ‘intense følelsesmessige belastningen’ som selvmordskandidater føler, er det som får mange selvmordskandidater til å vurdere døden som eneste utvei. Noen opplever rett og slett livet så belastende, stressende og håpløst at døden fremstår som en slags tiltrengt pause fra livets jag. Noen er slik at de stiller alt for høye krav til seg selv eller har en kronisk ide om at de ikke er gode nok, og de finner derfor ingen hvile eller tilfredsstillelse i hverdagen. Livet oppleves som en kamp, og døden fremstår som noe fredelig. Når vi opplever livet på denne måten, handler det ofte om vår holdning til oss selv og livet. Ideelt sett burde mennesker som jages av et kontinuerlig stress presenteres for avslapningsteknikker eller nye måter å betrakte tilværelsen på. Det kan i så tilfelle virke selvmordsforebyggende, men ikke alltid.

 

Robinson (2001, side 169) beskriver ulike faser av tenkning som går over i planlagt selvmord. Den første og lengste fasen er agitasjon, hvor personen løser den interne konflikten om å ta sitt eget liv. Ved denne fasen vurderer de ofte innvirkningen på sine kjære, og det er ikke så sjelden at denne perioden er preget av en slags rastløshet. Når personen har klart å rettferdiggjøre sine planer, og dermed dempet den indre usikkerheten, og samtidig lagt planer for hvordan familien eller andre relasjoner blir ivaretatt, så følger en ny fase hvor han eller hun finner ut hvordan selvmordet skal gjennomføres. Når vedkommende har funnet sin metode, følger en periode med lettelse. På dette stadiet kan personen virke rolig og glad, og derfor kan selvmordet oppleves enda mer sjokkerende. Det hender ofte at selvmordskandidaten gir bort sine eiendeler og løser opp i eventuelle problemer i forkant av det planlagte selvmordet. Man kan få et inntrykk av at ting er i god balanse, men det man er vitne til er isteden forberedelse til døden.

 

Henden (2008, side 52) er også en teoretiker som drøfter måten selvmordsofre tenker på i forkant av de fatale handlingene. Håpløshet, negative fremtidsutsikter, lav selvfølelse, lite tro på egne evner, opplevelser av tilværelsen som meningsløs og svært selvkritiske holdninger er blant de viktigste faktorene som preger et selvmordstruet sinnelag. En blanding av destruktive og nedsettende tanker og følelser gir grobunn for en idé om at døden er bedre enn livet.

 

 

Håndtering av selvmordskandidater

 

Når vi i dag står ovenfor pasienter hvor faren for selvmord vurderes som høy, er sykehusinnleggelse og antidepressive medikamenter de mest nærliggende intervensjonene. En pasient under påvirkning av medisiner opplever ofte mindre følelser og mindre motivasjon. Også følelse av lykke forsvinner, men sjansen for selvmord reduseres også. Familiemedlemmer og terapeuter foretrekker denne måten, nettopp fordi pasientens muligheter for selvmord blir vanskeligere. Henden (2008) vurderer i så henseende alternative tilnærmingsmåter for å takle sammenbruddene eller den psykiske overbelastningen en selvmordskandidat står overfor.

 

Man har funnet at problemløsningskapasiteten til selvmordsofre er sterkt kompromittert. Den depressive selvmordskandidaten har på sett og vis fått skylapper, og evnen til å se andre løsninger og muligheter er svekket. I så hensennede er det mulig å lære depressive personer andre strategier for å løse problemer og peke mot andre tolkninger og holdninger av dem selv og tilværelsen. På den måten kan man ha et visst håp om at stettende former for terapi vil virke selvmordsforebyggende.

 

Jade var 17 år da hun begikk selvmord. Forholdet hennes til familien var anstrengt på grunn av hennes overdrevne drikking, og hun hadde et stormfullt forhold til kjæresten sin. En dag, etter en av deres mange krangler, kjørte hun bilen inn i en vegg. Jade hadde ikke lært å verbalisere sinnet sitt eller kanalisere sinnet ut i mer oppbyggende aktiviteter. Evnen til å regulere impulser og følelser er noe vi blir bedre til med årene. Det er først i begynnelsen av tyveårene at hjernen er helt ferdigutviklet. Ungdomsårene er en turbulent fase hvor man skal finne seg selv og lære seg å regulere sin følelsesliv på en adekvat måte. Jade var bare 17 år, og hennes impulsive tendenser ble hennes bane.

 

Selvmordsofre har en tendens til å skylde på seg selv eller føle seg svært usikre i konfliktsituasjoner. De trenger hjelp til å utvide sine perspektiver og til å se sin rolle på en mer realistisk måte. Søken etter løsninger i stedet for å akseptere skyld og bebreidelse er den riktige veien å gå.

 

Lise har vært i et forhold hvor hun ble misbrukt over en lengre periode. Hun begynte å rettferdiggjøre misbruket, og fortsatte å være et offer ved å fortelle seg selv at det var hennes skyld, og hvis hun bare forandret seg så ville alt bli bedre. Hennes selvbebreidelse og forfeilede fortolkning av situasjonen sørget for at misbruket og voldsomhetene tiltok. Det endte med at hun hoppet ut av vinduet. Hun hadde aldri sett eller vurdert den muligheten at hun selv ikke var ansvarlig for problemene, og at det fantes en vei ut av situasjonen. Søstrene og moren hennes hadde gått gjennom lignende forhold, men det var bare Lise som valgte å dø.

 

Hyggelige aktiviteter samt introduksjon av nye perspektiver og andre måter å tenke på har vist seg å hjelpe mennesker med å overkomme suicidale tanker. Den ekstremt emosjonelle posisjonen som ofre har en tendens til å innta, har kapasiteten til å forandre en harmløs hendelse til en spiral som utløser den mentale glidningen til selvødeleggelse. Utsagn som ”Hvis hun sier at hun ikke vil være sammen med meg, så er ikke livet mitt verdt å leve”, eller ”Hvis jeg mister jobben min, så er det over, jeg burde heller dø”, er eksempler på ekstreme tanker. Personen trenger profesjonell behandling for å mildne disse tankene og utvide horisonten.

 

 

Tegn på suicidale tanker

 

Schleifer (side 40) henviser til tenåringer som føler seg overveldet og vurderer selvmord. Tegnene på dette er : plutselig tilbaketrekking fra sosiale sirkler, at man holder seg unna familien, at man snakker om selvmord og antar en noe ukarakteristisk oppførsel.

 

Blumenthal og Kupfer (1990, side 247) henviser til allerede eksisterende psykiske forstyrrelser som for eksempel unipolar depresjon eller stoffmisbruk som forårsakende faktorer for selvmord. Det er ikke uvanlig at mennesker som sliter med å uttrykke sitt sinne eller sin frustrasjon vender de aggressive impulsene innover mot seg selv, noe som i verste fall kulminerer i en katastrofal selvødeleggende handling som selvmord. Fysisk inhabilitet relatert til alder er en annen faktor som kan føre til avgjørelser om å ta sitt eget liv. Ut over dette er det en rekke andre risikofaktorer og varseltegn man bør vite om. Vi drøfter dette i flere andre artikler på en egen adresse: www.suicid.no.

 

 

Kilder

 

Alters, Sandra & Schiff, Wendy (2005). Essential Concepts for Healthy Living. Jones & Bartlett.

Henden, John (2008). Preventing Suicide: The Solution Focused Approach. Wiley.

Robinson, Rita (2001). Survivors of Suicide. Career Press.

Schleifer, Jay (1999). Everything You Need to Know about Teen Suicide. Rosen.

Blumenthal and Kupfer (1990). Suicide over the Life Cycle. American Psychiatric Publishers

 

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød &
Shobna Subramanian Iyer

WebPsykologen.no

Kjernen i vårt psykiske liv

bipolare selvetHeinz Kohut står bak en teoretisk og terapeutisk retning som kalles selvpsykologi. Kohut var lenge en anerkjent skikkelse innenfor tradisjonell psykoanalyse, men brøt etter hvert med en del av konseptene i den analytiske tradisjonen. Blant annet gikk han delvis vekk i fra Freuds opprinnelige teori om id, ego og superego. Kohut la også mer vekt på empati og terapeutens evne til en genuin innlevelse i pasientens opplevelsesverden. Kohut opererer med en teori om Selvet som på sett og vis utgjør grunnpilarene i menneskets psykologiske liv. Selvet er avhengig av å bli bekreftet, speilet og relatere seg til empatiske omsorgspersoner for å utvikle seg på en god måte. Man må bli sett, bekreftet og elsket av betydningsfulle andre for å utvikle en indre trygghet og et sammenhengende Selv(bilde). Svikt i oppvekstmiljøet kan skade selvet, og dermed forårsake mangler eller et slags psykisk underskudd som senere kan manifestere seg i symptomer og psykisk ubehag. Kohut snakker om Selvet som kjernen i vår menneskelighet. Et stabilt og sammenhengende selv organiserer våre opplevelser, følelser og tanker på en måte som skaper oversikt og en følelse av sammenheng og helhet i tilværelsen. Et skadet Selv evner ikke å integrere nye opplevelser på en tilfredsstillende måte, og resultatet blir en følelse av mangel på sammenheng, fragmentering, og eventuelt plutselige følelsessvingninger og manglende evne til å regulere eget følelsesliv, og dermed problemer i relasjon til andre.

 

Det tripolare Selvet

 

Kohut beskriver Selvet i forhold til tre ulike poler, derav navnet det tripolare Selvet. Hver pol i Selvet har en del grunnleggende behov som må dekkes for en optimal utvikling. 

 

Det tvillingsøkende Selvet

 

Et av disse behovene handler om å føle en viss grad av likhet med andre mennesker. Denne polen kaller han det tvillingsøkende Selvet. Gjennom samhandling og bekreftelser fra andre mennesker som ligner oss selv, vil individet føle aksept og fellesskap. I terapi, og spesielt gruppeterapi, møter man ofte mennesker som føler at de er helt alene med sine problemer. De tror eksempelvis at de er alene om angsten eller tvangstankene, men oppdager i dialog med andre at disse symptomene er et fellesmenneskelig fenomen. En slik erkjennelse er ofte helende i seg selv, nettopp fordi individet kommer til å føle seg mer ”alminnelig” eller lik sine medmennesker. Vi er sosiale vesener og har et behov for å føle likhet og union med andre mennesker. 

Et mer hverdagslig eksempel er barns behov for å ha en bestevenn. En bestevenn som deler flere av barnets interesser og egenskaper demper menneskets frykt for å være annerledes, utenfor og alene. Frykten for å være alene eller isolert på grunn av en dyptgripende følelse av å ikke passe inn, er et av de tyngste eksistensielle problemene et mennesket opplever. Det tvillingsøkende Selvet er derfor orientert mot likesinnede og nærer på bekreftelse fra bestevenner og gode relasjoner til betydningsfulle andre.(Se også artikkelen som heter Jeg føler meg annerledes og utenfor). 

 

Det bipolare Selvet 

De to andre konfigurasjonene i Kohuts forståelse av menneskets Selv blir kalt det grandiose Selvet og det idealiserte Selvet. I sitt teoretiske arbeid har Kohut lagt mest vekt på disse to polene, og nettopp denne konstellasjonen har han kalt de bipolare Selvet. 

Det Grandiose Selvet   

 

Det grandiose Selvet har et iboende behov for å bli anerkjent og beundret av andre. Når det gjelder psykologisk utvikling, er det flere teorier som direkte eller indirekte sier at barn har behov for ubetinget kjærlighet, omsorg og ros for å utvikle indre trygghet og solid selvfølelse. På sett og vis må man bli elsket av andre for å elske seg selv. Å elske seg selv handler i så henseende om en sunn tro på sin egen verdi og egne evner, noe som skaper trygghet og selvtillit og dermed overskudd til å skape et meningsfullt liv for seg selv og andre. 

Fra naturens side har barn en forventning om å bli empatisk speilet, forstått og anerkjent av sine omsorgspersoner. Kohut refererer til barns umodne behov for andres innlevende bekreftelser som ekshibisjonistisk. Det handler rett og slett om at barnet tidlig i livet ønsker å bli satt høyt, og de har ofte fantasier om å være verdens midtpunkt, noe som ofte assosieres med konger og prinsesser. Psykologisk sett er det derfor ikke så merkelig at små jenter tiltrekkes av prinsesser og eventyr med uovervinnelige helter. 

Kohut beskriver selvet som psykiske strukturer som sørger for at tanker, følelser og opplevelser ikke oppleves stykkevis og delt, men integreres på en slik måte at vi opplever sammenheng og helhet i vår kontinuerlige strøm av bevisst liv. Kohut snakket om at alle mennesker har narsissistiske behov, altså behov for andre mennesker som speiler deres verdi og legger grunn for en stabil selvfølelse og tro på egne evner. I sitt senere arbeide begynte Kohut å snakke om selvobjektsbehov istedenfor narsissistiske behov. I følge Kohut (2000, p. 10) skal vi forstå selvobjekter som et sett av objekter vi opplever som uløselig knyttet til vårt eget Selv. 

Et selvobjekt er den funksjon og betydning et annet menneske, et dyr, en ting, en kulturmanifestasjon eller en idetradisjon har for opprettholdelse av ens følelse av å være et sammenhengende og meningsfullt selv. (Karterud, 1997, s. 18). 

Et at selvobjektenes viktige funksjoner handler om å speile og bekrefte barnets grandiose fantasier på en balansert måte. Dersom dette behovet sviktes, trues utviklingen av det grandiose Selvet. En mulig konsekvens av denne typen skjevutvikling kan være et vedvarende mønster av umodne, ekshibisjonistiske og grandiose fantasier om å være allmektig, perfekt og beundret også i voksen alder. Barnet har ikke fått nok, og vil bli etterlatt i de premature fantasiene med et udekt behov for å bli beundret. Når de viktige selvobjektene (først og fremst foreldrene) mislykkes i å gi adekvate responser på barnets grandiose behov, risikerer man også at barnet senere i livet får problemer med å regulere seg selv i forhold til andre mennesker og eget følelsesliv. Dersom dette skjer, betyr det at individet blir avhengig av kontinuerlige bekreftelser fra andre, noe som gir seg utslag i en overdreven selvhevdelse. På denne måten utvikler ikke indivdet et ”selvforsynt” og trygt kjerneselv, men lever et liv i underskudd og et evig jag etter å bli beundret og sett. Individet klarer ikke å bekrefte seg selv eller hvile i seg selv, men må ha andres beundring. Livet blir dermed en kamp for applaus, og faren ert at vedkommende blir opplevd som selvgod, narsissistisk, egoistisk og lite empatisk eller hensynsfull i forhold til andre behov. Mangler i det grandiose Selvet kan altså utvikle seg i retninger av narsissistiske forstyrrelser i den voksne personligheten. (Kohut, 1990, p. 127; Kohut, 1984, p. 193; Schlüter & Karterud, 2002, pp. 47-50). 

 

Det idealiserte Selvet

 

På same måte som barn har et behov for å bli bekreftet som ”perfekte” av viktige selvobjekter, har de også et naturlig behov for å oppleve selvobjektene som ”perfekte”. Dette er den andre polen i det bipolare Selvet som dreier seg om å idealisere eller se opp til andre (idealiserte Selvet). Dette behovet er først og fremst knyttet til foreldrene, på samme måte som det grandiose Selvets behov er tett forbundet med foreldrenes bekreftelser, hvorpå det også blir kalt ”det idealiserte foreldre imago”. Å føle at foreldrene våre er sterke, stabile og ufeilbarlige skaper trygghet. 

Å tilskrive andre egenskaper vi selv ikke har, men ønsket at vi hadde, skaper et idealisert bilde av den andre som kompenserer for vår egen følelse av begrensning eller mangel. Det som driver både det grandiose og det idealiserte Selvet er behovet for å opprettholde ”perfeksjon”. I forhold til det idealiserte Selvet kan vi forstå dette med bakgrunn i barnets underliggende antakelser om at ”Du er perfekt, men jeg er en del av deg” (Kohut, 2000, p. 33). 

Ved å beholde en slik idealiserende idé eller holdning ovenfor selvobjektene, antar man at barnets behov for å idealisere andre vil utvikle seg på en moden måte. De to andre selvobjektbehovene knyttet til det grandiose og det tvillingsøkende Selvet vil på lignende vis utvikle seg til stadig mer modne nivåer dersom barnets behov blir møtt på en balansert måte. Dermed vil de overdrevne og premature selvobjektsbehovene avta utover i livet og den modne voksepersonen er på sett og vis ”selvforsynt” og bekreftet nok til å regulere og ivareta seg selv. Det gir videre overskudd til å bekrefte andre og fungere godt og empatisk i mellommenneskelige relasjoner. Individet vil oppleve indre trygghet og evnen til å stole på andre. 

Imidlertid er det slik at de idealiserte selvobjektbehovene ikke alltid blir møtt på en tilfredsstillende måte. Omsorgssvikt, atskillelse, neglekt, ustabilitet, mye konflikt, krangling, sykdom og død kan føre til at barnets selvobjekter svikter. Dersom selvobjektene ikke evner å møte barnets grunnleggende behov, vil behovene forbli udekte, og barnet går gjennom livet med en stadig streben etter å få dekt sine arkaiske fornødenheter. Det kan resultere i umoden atferd og mangel på indre trygghet. 

I en terapeutisk situasjon møter man stadig mennesker som har grunnleggende mangler i det Kohut kaller Selvet. Personer som ikke har hatt stabile omsorgspersoner, kan på en subtil måte være ute etter å møte en perfekt og ufeilbarlig ”fars- eller morsfigur” når de kommer i terapi. Flere terapeutiske skoler har advart mot pasienters idealisering av sin terapeut, da de mener det kan avstedkomme en regressiv og uheldig avhengighetsdynamikk i behandlingsprosessen. Men mange terapeuter med en forankring innenfor selvpsykologi vil være uenig i dette. Her vil man heller si at  dersom pasienten idealiserer sin terapeut, øker behandlingseffekten. Ideen er at tidlige udekte og sviktede selvobjektsbehov må tilfredsstilles for å gi klienten den tiltrente følelsen av helhet og indre stabilitet. Derfor har man i senere tid avvist advarsel om idealisering i terapi, og isteden konsentrert seg om å utnytte potensialet i en slik idealisering for å skape en god og helbredende allianse med pasienten. Karterud og Urnes et. al. (2001) stadfester dette i sitt omfattende verk om personlighetsforstyrrelser.

 

Leger som arbeider innenfor somatikken vil vanligvis få mye av denne speilingen [idealiseringen] fra sine pasienter fordi det ligger nedfelt i selve lege-pasientforholdet i kulturen. En helende relasjon vil etter vår mening alltid preges av idealisering. Innenfor akademisk medisin kalles idealisering placebo.” (p. 399).

 

Under normale omstendigheter vil det arkaiske grandiose og ekshibisjonistiske Selvet stimuleres slik at det finner en god balanse uten en skrikende mangel på anerkjennelse, og behovet for en idealisert annen vil bli møtt på en adekvat måte av foreldrene. På denne måten utvikles det Kohut kaller et integrert og konsolidert kjerneselv som sørger for en stabil balanse i de strukturer som representerer det organiserende prinsipp i vårt psykiske liv. 

 

Kilder

 

Karterud, Sigmund. Selvpsykologi Utviklingen etter Kohut. Ad Notma, Gyldendal, Oslo, 1997.

Karterud, S. (2001). Et historisk perspektiv og en drøfting av sentrale begreper. I Karterud, S., Urnes, Ø. & Pedersen, G. (eds.). Personlighetsforstyrrelser. Forståelse, evaluering, kombinert gruppebehandling. Pax forlag. Oslo.

Kohut, H. (1984). How does analysis cure? The University of Chicage Press. Chicago.

Kohut, H. Selvets psykologi. Hans Reitwels forlag. København, 1990. 

Kohut, H. (2000). Analysen af selvet. En systematisk tilgang til psykoanalytisk behandling af narcissistiske personlighedsforstyrrelser. Det lille forlag. Fredriksberg.

Schlüter, C. & Karterud, Sigmund: Selvets mysterier. Pax forlag. Oslo. 2002. (Anbefales!)

 

 

Av psykolog Janne Risholm Liverød &
psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Avhengig av porno på nett

avhengig av nettpornoI dag diskuterer man i stadig større grad overdreven bruk av internett, og hvorvidt dette kan regnes som en form for avhengighet. Amerikanske fagfolk drøfter fortløpende hvorvidt man skal legge til Internet Addiction Disorder (IAD) til den Amerikanske Diagnosemanualen i 2012. Noen forskere er ikke enige i at internettbruk representerer en avhengighet, mange er ikke engang enige om definisjonen av avhengighet, og andre kritikere sier at det rett og slett ikke finnes nok forskning for å kunne måle hva som er ”normalt” bruk og hva som er overdrevet bruk. Dette er store spørsmål man sannsynligvis må bruke mye tid for å trenge inn i (Se artikkelen: Internettavhengighet).

 

Internett har mange tilbud som kanskje ansporer til ulike typer av avhengighet. I denne artikkelen skal vi se på porno og eventuell avhengighet av pornografi på nett.

 

Seksualdriften er noe som ligger biologisk forankret i de fleste mennesker, og ulike kulturer har ulike holdninger til menneskets seksualitet. Noen kulturer er åpne og frigjorte i forhold til seksualitet, mens andre kulturer har lagt et tungt lokk av tabuer over temaer knyttet til sex. Uansett hvilke holdninger, idealer og dogmer man er kultivert inn i på dette området, har Internett åpnet for seksuelle fantasier på en helt ny måte. Ved hjelp av noen tastetrykk kan man få tilgang til en hel verden av erotikk i alle avskygninger. For den seksuelt undertrykte kan dette kanskje være en kanal for frigjøring, men kanskje kan den lette tilgangen også føre med seg noen problemer i forhold til et balansert forhold til kropp, sex og samliv? En annen ting er pornografiindustriens mørke sider hvor mange lider en forferdelig skjebne.

 

For å se på internett og pornografi kan det hende at vi er tjent med å se til Freuds modell på menneskets psyke. Hvilke faremomenter oppstår når pornografi blir så lett tilgjengelig som det er i vårt informasjonssamfunn?

 

Psykisk sunnhet handler veldig ofte om balanse. Freud sin grunnlegende modell av den menneskelige psyke handlet også om balanse mellom tre psykiske strukturer som han kalte Id, Ego og Superego. Disse strukturene må ikke forstås som konkrete fenomener, men som konsepter som gjør det enklere å forstå psykologiske prosesser i det enkelte individ og prosesser i det mellommenneskelige landskapet.

 

Id er et uttrykk for drifter som stort sett er biologisk forankret. Id representerer seksualitet (reproduksjonsdrift som sørger for artens overlevelse) og aggressiviteten (selvhevdelsen som sørger for individets overlevelse). Freud mente at Id fungerer på lystprinsippet og søker mot umiddelbar behovstilfredsstillelse. Ego er den instansen som har til oppgave å samordne personligheten i dens handlinger og kompromissdannelser. Ego fungerer som en slags megler mellom individets driftsmessige behov (Id), omverdens krav og menneskets innlærte normer og idealer (Superego).

 

Id følger altså lystprinsippet, mens Ego følger realitetsprinsippet. Ego er dermed ikke på jakt etter umiddelbar behovstilfredsstillelse, men sørger istedenfor å utsette og tilpasse behovstilfredsstillelse i forhold til de mulighetene som omgivelsene og personligheten tilbyr. Sånn sett kan man si at Ego nettopp driver med balanse, og de som har et sterkt og integrert Ego, er i stand til å ha en balansert livsførsel. Et dominerende Superego kan influere på denne prosessen og sørge for streng kontroll over behov og begjær, og i verste fall føre til en forknytt personlighet med undertrykte behov. Et svakt utviklet Superego kan i motsatt fall føre til en form for karakterforstyrrelse hvor impulser og behovstilfredsstillelse får forrang på en uheldig måte.

 

Poenget i denne artikkelen er ikke å redegjøre for Freuds modell, som mange mener er utdatert, men snarere se på hva som skjer med mennesket når muligheten for å få tilfredsstilt umiddelbare behov blir stadig enklere via Internett. Bruk av internett gir mennesket en masse muligheter, og noe av det nettet brukes til er altså pornografi og en form for seksuell utfoldelse.

 

Anonymitet og enkel tilgang har sørget for at det noen kaller for cybersexavhengighet har økt på dramatiske måter. Noen mener til og med at nettporno og såkalt cybersex kan ha en stor og til dels ødeleggende effekt på ekte og intime forhold.

 

Begrepet Cybersexavhengighet innebærer flere faktorer. Det handler blant annet om å se pornografi, overdreven masturbering, lesing og skriving av sexhistorier, plassering av annonser for å treffe partnere og hyppige besøk i chatterom med seksuelt innhold. Noen involverer seg også i online affærer gjennom chatterom eller via webkamera.

 

Den anonymiteten og alle de fantasiene som cybersex åpner for, kan føre til at mennesker reduserer sine hemninger og praktisere avvikende og risikofylt seksuell oppførsel. Det er i alle fall et argument fra de som er kritiske til denne utviklingen. I så måte får ID og impulsene stadig større spillerom, mens Egoets og Superegoets konsekvensanalyser og måtehold blir undergravd. Hvis dette utvikler seg til et møntser i personligheten, kan det sannsynligvis få ganske uheldige utfall og kanskje føre til en stadig mer risikabel og lettsindig livsførsel.  

 

Det er vanskelig å finne statistikker som forteller noe nøyaktig om seksuell atferd på nett, og antallet brukere rapporteres ikke, men noen forskere mener at 8-10% av de som prøver cybersex blir avhengige.

 

Cybersexavhengige eller pornoavhengige mennesker kan etter hvert få problemer med å vedlikeholde forholdet til venner, familie, ektefeller og barn i det virkelige liv. De engasjerer seg i risikofylt oppførsel etter hvert som fantasier blir virkelige. De går online på jobben, og risikerer dermed å miste jobben. De har en tendens til å bruke masse penger på sex-sider og får dermed økonomiske problemer. Noen rapporter mener dessuten at det foreligger en større risiko for at de tar del i ulovlige seksuelle aktiviteter.

 

Et annet element som trekkes frem i litteraturen på området handler om ”utroskap på nett”. Noen påstår at Cyberseksuelle affærer kan ha like mye emosjonell og ødeleggende innvirkning på ekte forhold som virkelige affærer har. Bedrag og forræderi kan ødelegge nødvendige grunnlag for tillit, og tiden man tilbringer på internett kan forårsake at man forsømmer mellommenneskelige forhold og andre nødvendige aspekter ved tilværelsen.

 

For den seksuelt hemmede og forknytte personen, kan det derimot hende at Internett blir en arena hvor det er mulig utforske nye sider ved egen seksualitet. Kanskje kan det til og med fungere som en frigjørelsesprosess hvor man blir tryggere på seksuell identitet, kropp og egne behov.

 

På dette området er det ingen fasitsvar, men spørsmålet er hvordan det blir med den psykiske balansegangen når Internett gjør alt tilgjengelig. I denne sammenhengen er det utrolig mange problemstillinger å ta hensyn til. Hvordan skal barn ferdes i dette landskapet, hva med mulige overgripere, hva med de som blir utnyttet eller misbrukt i denne milliardindustrien og så videre.

 

I forhold til Freud og hans modell over de psykiske strukturene, kan det hende at nettporno  ikke akkurat står i Egoets tjeneste, men snarere gir Id noen helt nye muligheter. Individets psykiske landskap er tett knyttet til samfunnets utvikling, og når Internett byr på alt mellom himmel og jord, er det sannsynlig at det skjer noen med dynamikken i det menneskelige sinnelag. Problemer knyttet til en form for pornoavhengighet kan kanskje være en av bivirkningene ved Internett (I alle fall for noen).  

 

Relatert artikkel

 

Du finner også flere artikler om relaterte temaer under kategorien Avhengighet.

 

 

Kilde

 

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!)

Cullberg, Johan (1984) Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Hans Reitzel forlag A/S, København.  

Schneider, Jennifer P. and Weiss, Robert (2009). Understanding Addictive Cybersex. Cybersexual Addiction [online]. Hentet fra http://www.cybersexualaddiction.com/understanding.php

 

 

Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Spise opp følelser

spise opp folelserSelv om vi er stadig mer bevisste om helserisikoene ved fedme, er det flere og flere mennesker som sliter med overvekt. Ernæringsfysiologen, Marilyn Migliore, forfatter av The Hunger Within, mener at vårt forhold til mat handler om følelser som utspiller seg på en uheldig måte:

 

Many people use food as their ‘drug of choice.’  People use food as a sedative, a tranquilizer or an analgesic.  And, many people actually use food to emotionally beat themselves up” (White, 2004).

 

Migliore hevder at vi på sett og vis absorberer negative tilbakemeldinger og kommentarer knyttet til mat, kropp, selvbilde og selvfølelse gjennom barndommen. Disse tilbakemeldingene legger seg som en grunnmur i vår tro på oss selv og vår egen verdi, og i verste fall blir de styrende for våre handlinger, vaner og livsmønstre (White, 2004).

 

En annen teori forteller at mennesker som i liten grad evner å uttrykke seg følelsesmessig ovenfor andre mennesker, er emosjonelt forknytt eller sliter med å tåle, forstå og bruke sine følelser på en adekvat måte, har en tendens til å handle ureflektert på sine følelsesmessige innskytelser. Hvis man mangler uttrykk og språk for følelsesmessige anliggende, hender det at følelser gir seg utslag i en kroppslig fornemmelse, for eksempel sult, og sult håndterer man ved å spise. Det betyr at noen mennesker regulerer mange av sine følelser ved å spise. Følelser som sinne, sorg, glede, sjalusi etc. lar seg ikke håndtere på en psykologisk måte, men “omformes” til en følelse i magen (sult). Hvis man har vokst opp i et miljø med lite toleranse for sterke følelser eller emosjonelt ubehag, kan det hende at det er gjennom spising man regulerer sin indre følelsesmessige verden, og konsekvensene av et slikt mønster kan være svært skadelige.

 

En viktig vei ut av et destruktivt spisemønster handler om å identifisere og erkjenne for seg selv hvilken funksjon maten har. Når man ser at maten er en flukt fra sitt indre liv, og en flukt som medfører store helsemessige konsekvenser, kan man begynne å endre sine vaner. Det vil kreve mye, ettersom det i utgangspunktet er en grunn til at man unngår å kjenne etter på sine følelser. På sett og vis er den indre smerten noe man ikke ønsker å lytte til, og kanskje går man glipp av verdifull informasjon på denne måten. Når livet møter oss med motgang og smerte, er det ofte som et signal på at vi bør gjøre noen forandringer. Når vi febrilsk forsøker å unngå smerte så langt det lar seg gjøre, for eksempel ved å «spise opp følelsene» som er smertens budbringere, har vi lagt inn på en vei det kan være vanskelig å komme ut av.

 

Oddly enough, physical hunger is not what drives many of us to eat in this day and age,” påpeker Migliore. “We’ve used food for so many other reasons, and we’ve been distracted by so many external cues, that many of us have lost touch with the ability to know when our body really needs to be refueled.

 

Stort sett er det slik at små barn spiser når de er sultne og stopper når de føler seg mette. Etter hvert som de blir eldre kan mat fungere som en slags strategi i det mellommenneskelige spillet mellom foreldre og barn. Etter hvert møter barnet også en kultur og noen sosiale holdninger til mat som de tar til seg og påvirkes av i ulike retninger.

 

Migliore mener blant annet dietter kan fungere som en måte å straffe seg selv på fordi man ikke klarer å leve opp til «kulturelle kostholdskrav». Siden man ikke klarer å leve etter de føringene som samfunnet legger i forhold til mat, opplever man en form for skam og mindreverd som i verste fall gir et ennå mer anstrengt forhold til mat. Å lære hvordan vi kan gi føde til våre psykologiske behov på andre måter enn gjennom mat, er sannsynligvis nøkkelen til å bekjempe impulsive og destruktive spisemønstre.

 

Det antas at opp mot 75 % av alle overspisingsepisoder er forårsaket av underliggende emosjonelle konflikter (Medical News Staff , 2009). Likevel er det få som får tilbudt terapi eller andre intervensjoner som sikter på de følelsesmessige sidene ved problemet. De som overspiser får ofte råd fra ernæringsfysiolog, preparater som demper appetitten eller slankeoperasjon dersom de er svært overvektige. Alle disse tiltakene angriper overspising som symptom, men dukker ikke under overflaten på problemet.

 

I mange tilfeller er det også slik at de som overspiser mangler nære relasjoner. De sliter med følelsesmessige og intime forbindelser til andre mennesker og grupper, og mat blir et substitutt for den støtten og hjelpen man ideelt sett skulle fått fra andre. Er man oppkavet og stresset hjelper det å snakke om problemet med en nær venn eller kjæreste, men i mangel av slike forbindelser kan mat også ha en slags midlertidig fortrøstende effekt.

 

Å bruke mat for å motvirke stress har en biologisk basis. En normal «fight-or-flight» reaksjon demper appetitten. En rekke fysiologiske reaksjoner kommer som svar på stress. I etterkant kan man regne med å ha brukt mer energi enn normalt, og dermed følger en sultfølelse som kilde til påfyll av forbrukt energi. Kronisk stress forverrer dette påfyllsmønsteret selv om episoder med virkelig flukt eller kamp ikke har funnet sted (Nauert, 2009).

 

 

Psykologisk og fysiologisk sult

 

Den «indre psykologiske sulten» skiller seg fra fysiologisk sult på flere punkter i følge Medicine Net Staff (2009):

 

  • Overspising kommer plutselig, snarere enn å bygge seg opp slik fysisk sult gjør.
  • Man hungrer gjerne etter en bestemt type mat
  • Den «indre sulten» må tilfredsstilles umiddelbart
  • Det kan oppstå selv om personen i utgangspunktet er mett
  • Trøstespising etterfølges gjerne av skyldfølelse

 

 

Hvordan unngå trøstespising

 

Mayo klinikken har noen forslag til hvordan man unngår følelsesspising eller såkalt trøstespising.

 

  • Lære å gjenkjenne ekte fysisk sult til forskjell fra «psykisk sult»
  • Opprette en matdagbok for å kartlegge mønstre og skape mer bevissthet rundt eget kosthold. Overspising kjennetegnes av impulsivitet og mangel på ettertenksomhet, noe en mer systematisk bevissthet rundt maten kan avverge.
  • Planlegging kan erstatte trøstespising
  • Lære å håndtere stress på andre måter
  • Lære seg såkalt mindful spising, ikke spise foran TV eller i en «ubevisst» modus
  • Vær oppmerksom på egne matvalg. Bli kvitt de usunne varene.
  • Spis sunn snack som et substitutt gjennom dagen

 

 

Behandling for følelsesspising eller trøstespising

 

Antidepressiva, kognitiv atferdsterapi og interpersonlig terapi har vist seg effektivt i forhold til å redusere overspising.

Kognitiv atferdsterapi hjelper folk til å identifisere og endre måter å tenke og handle på i forhold til spising. Interpersonlig terapi hjelper folk å håndtere sine mellommenneskelige relasjoner på en bedre måte. Det handler om å være mer åpen og nærværende i forhold til andre, noe som gir en nyttig kanal for håndtering og bearbeiding av følelser. Mange av de mer dynamisk orienterte terapiformene øker folks evner til å se seg selv utenfra og andre innenfra. De øker bevisstheten om seg selv i relasjon til andre, og de øker forståelsen og toleransen for eget følelsesliv. Samtidig oppøver disse terapiformene menneskers evne til å tåle, forstå, bruke og regulere sine følelser, noe som dermed reduserer symptomene på impulsiv og ukontrollert overspising, forstått som en utagering av underliggende følelsesmessige problemer.

 

Mindfulness er ulike meditasjonsteknikker som også har en formidabel effekt på emosjonelle problemer, stress og uro. Blant annet er det en teknikk hvor man mediterer på en rosin for å legge merke til lukt, vekt, form og smak på en mer inderlig og nærværende måte. Det står sånn sett i strake motsetning til det å kaste i seg mat uten å kjenne etter på noe som helst. Overspising minner mer om en halsbrekkende flukt fra et underliggende ubehag, mens mindfulness trenger vår evne til å være mer til stede i eget liv og egne følelser, både på godt og vondt.

 

 

Hva trigger overspising?

 

  • Sosiale faktorer: Overspising kan forekomme når man spiser for å passe inn, spiser for å bekjempe sosialt ubehag eller spiser på grunn av oppmuntring fra andre mennesker.
  • Situasjonsbetinget overspising: TV reklamer, menyen på restauranten og kino er eksempler på omstendigheter som kan trigge overspising eller impulsiv og ubevisst spising.
  • Følelser: De som overspiser gjør det gjerne i forbindelse med følelsesmessig aktivering. De spiser når de er sinte, engstelige, leie, ensomme, anspente, slitne eller stressede.
  • Tanker: Lav selvtillit og negativ tanker om seg selv kan avstedkomme mange negative følelser som igjen resulterer i overspising.
  • Fysiske faktorer: dårlige matvaner, uregelmessig kosthold, hoppe over måltider etc. kan føre til overspising.

 

Små barn vil gjerne ha bryst, tåteflaske eller en sutt dersom de føler seg utrygge. Det å få noe i munnen virker rett og slett beroligende på det lille barnet. Det samme gjelder for voksne mennesker. Vi har med oss barnets strategi på å regulere følelser opp i voksen alder. Noen tar seg en røyk fordi de er så stresset. Mye av effekten av røyking handler om at man får noe i munn. Andre biter negler, tygger på knoken, spiser masse mat eller drikker alkohol i store mengder. Poenget er altså at vi gjerne putter noe i munn for å dempe psykisk stress, og dermed er det helt avgjort at mat og følelser henger sammen på veldig mange nivåer.

 

 

Kilder

 

White, Maria (2004, January 1). Fighting obesity by conquering “The Hunger Within”. University of Michigan Health [online]. Retrieved from http://www.med.umich.edu/opm/newspage/2004/hungerwithin.htm

Medicine Net Staff (2009) Weight Loss: Emotional Eating. Medicine Net [online]. Retrieved from http://www.medicinenet.com/emotional_eating/article.htm

Medical News Staff (2009, July 17) Therapy Targets Emotional Eating.  Medical News Today[online]. Retrieved from http://www.medicalnewstoday.com/articles/157937.php

Nauert, Rick (2009, August 14). Reduce Emotional Eating. Psych Central [online]. Retrieved from http://psychcentral.com/news/2009/08/14/reduce-emotional-eating/7762.html

Penn Medicine Staff (2006, January 1) Penn Study Reveals Prevalence of Night Eating Syndrome Among People With Psychiatric Conditions. Penn Medicine [online]. Retrieved from http://www.uphs.upenn.edu/news/News_Releases/jan06/nighteating.htm

 

 

Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Forklaringer på selvmord

forklaring pa selvmordHva kjennetegner egentlig den mentale tilstanden som fører til selvmord? At man mister håpet, føler stor skyld, mangler valgmuligheter eller fanges i en overveldende følelse av sorg er bare noen av de menneskelige forholdene som kan føre til selvmord. Sykdom med dårlig prognose kan avstedkomme depresjon med døden til følge. Noen opplever så mye frykt og angst at de vil komme livets farer i forkjøpet ved å gå i døden av egen vilje. Andre opplever seg kun verdifulle dersom de presterer på toppnivå, og en slik holdning fører ofte til at livet blir hjemsøkt av et ustanselig press, og fra et slikt perspektiv kan det virke som om døden er den eneste måten å skaffe seg en «pause». På et makronivå kan kriger ødelegge familier og føre til at medlemmene mister alt håp og lysten til å overleve, mens på et mikronivå kan familiene mislykkes med å gi hverandre den støtten som trengs i slike stunder, og dermed risikerer de å oppleve den forferdelige effekten av selvvalgt død. Dessverre er det mange omstendigheter som kan føre til selvmord.

 

 

Omstendigheter som en logisk forklaring

 

Etter hvert som den andre verdenskrig gikk mot slutten, innså Hitler at de allierte styrkene var i ferd med å vinne over hans hær. I stedet for å bli fanget av de allierte, se nederlaget i hvitøyet og ta konsekvensene av sine grufulle handlinger, valgte Hitler selvmord, og det samme gjorde noen av hans nærmeste medhjelpere (Giblin, 2002, side 214). Fraværet av et valg, og omstendighetene som ikke gjorde det mulig å flykte, førte sannsynligvis til at selvmordet fremstod som det beste alternativet for Hitler. Han kunne ha overgitt seg og havnet i «fiendens klør», noe som sannsynligvis hadde ført til ydmykelser, smertefulle avstraffelser og kanskje en ganske pinefull død på lengre sikt.

 

En pasient som gjennomgår behandling for depresjon, eller en lidelse som har ført til depresjon, kan velge å gjøre slutt på den pågående lidelsen ved å begå selvmord. I dette tilfellet er den «logiske forklaringen» på selvmordet forankret i en opplevelse av mangelen på medisinsk støtte eller andre formildende omstendigheter som kan lette lidelsestrykket.

 

En 70 år gammel person som ikke lenger har fysiske muligheter til å gjennomføre de aktivitetene han har lyst til, må leve med forferdelig smerte eller befinner seg i en situasjon hvor han er avhengig av pleie fra andre, kan til slutt velge å gjøre slutt på sine funksjonsbegrensninger, sin smerte eller avhengigheten.

 

En pasient med stadig tilbakevendende kreft kan velge døden fremfor de voldsomme påkjenningene som sykdommen og den medisinske behandlingen kontinuerlig påfører han eller hun.

 

Werth (side 6, 1999) drøfter ulike beskrivelser av selvmord forankret i mer eller mindre «logiske forklaringer» og konkluderer med at en person som velger denne utveien selvfølgelig befinner seg i en håpløs situasjon. Når døden er et aktivt valg, som en slags frigjørelse fra livets omstendigheter, er vi på vei inn i argumentasjon som støtter aktiv dødshjelp.

 

Kanskje er det omstendigheter som rettferdiggjør selvmord. Sannsynligvis finnes det mennesker som velger døden som følge av en gjennomtenkt og moden avgjørelse, men grenseoppgangene mellom en veloverveid avgjørelse og en impuls i håpløshetens navn er ofte uklare.

 

Som psykolog og kliniker i psykisk helsevern opplever man det gjerne som sin plikt å bistå pasienter så langt det lar seg gjøre slik at man unngår selvmord. I psykisk helsevern er selvmordet ofte assosiert med psykisk lidelse, og i mange tilfeller ser man mennesker hvor den psykiske ubalansen har skapt en form for «skylapper» som hindrer et større perspektiv. Depresjon beskrives av mange som en mørk tunell uten ende. I depresjonen risikerer man å innskrenkes til destruktive syn på seg selv og tilværelsene, mens livsopprettholdende perspektiver kommer i skyggen av depresjonen. I visse henseende kan man si at psykisk helse handler om evnen til å innta stadig flere perspektiver på livets dilemmaer, og opprettholde denne evnen under belastende omstendigheter. Motsatt vil psykisk lidelse være en innsnevring i antall perspektiver og vidsyn, noe som fanger mennesker i nedslående perspektiver på seg selv og sine muligheter. Som behandler vil man gjerne se det som sin oppgave å intervenere på en måte som gir rom for nye holdninger og ideer i det depressive sinnelag. Man vil unngå å påtvinge klienten sine egne livsanskuelser, men likevel forsøke å skape rom for flere perspektiver hos den andre. Ideen er at liv som leves på snevre eller ensporede ideer, lett blir destruktive og skadelige. Flere perspektiver skaper nyanser og mer romslige holdninger, nos som i mindre grad har døden til følge. Men dette gjelder mennesker som lider av sykdom på «tanken» og ikke de som av «logiske årsaker» ser døden som beste alternativ, men å skille de to gruppene er ingen enkel oppgave.

 

 

Holdning som en begrunnelse

 

Noen mennesker ser ut til å ha en iboende mangel på livslyst. Er dette medfødt, eller er det noe som utvikles over tid?

 

En ung jente fra en kjærlig familie forsøker å begå selvmord fordi hun ikke føler seg elsket. Det paradoksale er at hun er elsket, noe hun også er klar over, men likevel ikke «føler». En mann bestemmer seg for selvmord fordi kjæresten forlater ham. Uten kjærestens bekreftelser opplever han seg selv som totalt verdiløs. I begge tilfeller handler det om en subjektiv følelse av håpløshet og mangel på verdi.

 

Ofre for brutaliteter, krig og liknende omstendigheter kommer fra det med livet i behold, men med varige arr, og med et ønske om å leve vider. På tross av forferdelige erfaringer bebor de et håp og en vilje til et lykkeligere liv. Hva utgjør forskjellen mellom den forlatte elskerens og offerets vilje til å fortsette å leve?

 

I boken Man’s Search for Meaning beskriver Frankl (1946) de forferdelige forholdene i konsentrasjonsleirene, og det forenende ønsket om å se sine kjære igjen, noe som inspirerte mange av fangene til å kjempe for livet. Under de grusomme omstendighetene hendte det ofte at menneskets vilje til livet kollapset, og kort tid etter avgikk de ved døden. «The prisoner who had lost faith in the future – his future – was doomed… he lost his spiritual hold… let himself decline and become subject to mental and physical decay.»(1946, p. 71). De grufulle omgivelsene la alt til rette for selvmord, men likevel var det noen som fortsatte å leve i håpet om noe bedre.

 

Da jeg leste Frankl første gang, ble jeg både rystet og oppløftet. Det som forundret meg mest i forhold til hans skarpsindige betraktninger fra konsentrasjonsleiren, var hans teori om hvem som døde og hvem som overlevde. Man kunne forvente at mennesket under marginale forhold ville falle tilbake på en slags «sterkestes rett» og at de som grabbet til seg mest mat og flest fordeler ville overleve. Men Frankl maler et litt annet bilde. Det var ikke de gråfdigste som overlevde, men de som på en eller annen måte klarte å beholde sin «menneskelighet». De som fortsatte å tro på det gode i mennesket, noe større enn seg selv, en mening eller en idé om det gode, var de som overlevde. Medmenneskelighet og viljen til mening var altså mer livsopprettholdene enn egoistisk tilkjempelse av knappe ressurser. En lignende fortelling finner vi hos Sartre i historien om Brunet. I denne boken er det først når hovedpersonen mister sin «ideologi» at han for alvor lider last og går mot undergang i konsentrasjonsleiren. Evnen til å skape håp, evnen til å skape mening og tro på noe bedre er sannsynligvis avgjørende faktorer i forhold til hvordan vi evner å leve og opprettholde livet.

 

Mens Nietzsche påstod at mennesket karakteriseres av viljen til makt og Freud snakket om viljen til sex (reproduksjon), snakker Frankl om viljen til mening som en av de sterkeste drivkreftene i mennesket. Uansett hvor forferdelige omstendigheter man er underlagt, kan viljen til å invester mening i noe større enn seg selv være livsopprettholdene. En slik teori åpner muligheten for at de som tar sitt liv på grunn av overbevisende argumentasjon (det rasjonelle selvmordet), likevel befinner seg i en situasjon hvor de har mistet noe de kan få tilbake, altså en form for vilje til mening. Selv om de har mistet en rekke ting for godt, kan det hende at det viktigste av alt kan gjenvinnes? Spørsmålet er således om smerten, funksjonsnedsettelsen og den tilbakevendende kreftsvulsten er faktorer som kan overvinnes av noe så abstrakt som vilje til mening. Et slikt argument kaster kanskje et annet lys over vår holdning til aktiv dødshjelp eller vår stilltiende aksept for selvmord under visse omstendigheter?

 

 

Rettferdiggjøring ved å synes synd på seg selv

 

Man kan ha gyldige grunner til å synes synd på seg selv, og man kan ha mindre gyldige grunner. Et manglende smil, bli oversett, ignorert, sosial avvisning og andre mellommenneskelige forhold kan understøtte ens følelse av å være mangelfull, noe som videre legger grunn for en slags offerposisjon. Følelsen av varig urettferdighet forårsaket av faktorer som er utenfor ens egen kontroll, kan føre til at individet føler seg motløs og mister alt håp. Søken etter alternativer og nye muligheter kommer i skyggen av destruktive perspektiver. Det hindrer at man gjør ting som kunne føre til en forbedring. Loudon Wainwright (1965) diskuterer følelsene som oppsto da han vurderte selvmord under en brutal militærøvelse. Dietten var forferdelig, klimaet var varmt, og omgivelsene var ekstremt ukomfortable. Han skriver at en tilstrømming ”av hat og selvmedlidenhet” og et kraftig stikk av hjemlengsel skapte et sinnsykt og ukontrollerbart ønske om å hoppe foran en lastebil. Dette ble etterfulgt av ”en følelse av lettelse og benådning” da lastebilen fortsatte uten at han var under den.

 

Er det denne «overveldende følelsen» som utgjør forskjellen mellom overlevende etter de verst tenkelige forhold og de som antar selvmord som utvei? I motsetning til den logiske tilnærmingsmåten til selvmord, så er den eneste logiske forklaringen her tilstedeværelsen av negative følelser og avvisningen, eller mangelen på perspektiver og handlingsrom som kan stoppe eller nedregulere disse følelsene.

 

Selvmord er et komplisert og vanskeig tema vi drøfter i flere artikler under kategorien Selvmord

 

Se spesielt artikkelen som heter Hvordan hjelpe en person med selvmordstanker.  

 

 

Kilder

 

Frankl, Viktor (1946). Man’s Search for Meaning.

Gibbon, Edward (Digitized, 2008). The History of the Decline and Fall of the Roman Empire. Harvard University.

Giblin, James (2002). The Life and Death of Adolf Hitler. Harcourt.

Wainwright, Loudon (1965). The Suicide that Lives in All of Us. Life Magazine.

Werth, James L. (1999). Contemporary Perspectives on Rational Suicide. Psychology Press.

 

 

Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Overspising

OverspisingSpiseforstyrrelser

 

Impulsiv spising er ikke klassifisert som en psykisk lidelse, men regnes ofte som et symptom på depresjon, angst og andre spiseforstyrrelser (Healy, 2009). Overspising er et fenomen som har vært gjenstand for mye debatt. I lengre tid har leger og andre behandlere lagt merke til at behandling for depresjon og angst reduserte tendenser til overspising hos pasientene. Etter hvert som man begynte å klassifisere spiseforstyrrelser som anoreksi og bulimi, ble overspiserne stående litt utenfor ettersom de ikke passet de diagnostiske kriteriene (Ibid.).

 

Selv om det finnes krefter som ønsker å identifisere overspising som en egen lidelse, er det kjent at de som sliter med dette problemet ofte har symptomer på andre lidelser. Tall fra USA viser at 78,9 % av overspisere opplever angst, depresjon eller avhengighet til andre stoffer. Og selv om overspising er forbundet med fedme, er det ikke slik at alle som overspiser er overvektige. Det viser seg av 40% av de som overspiser har et fedmeproblem, mens de resterende er av normal vekt eller undervektige (Healy, 2009).

 

Impulsivt inntak av mat handler om en ukontrollert trang til å spise og overspise selv om den fysiske følelsen av sult ikke er til stede. Impulsiv spising kan gi seg utslag i mange ulike former for spiseforstyrrelser inkludert overspising, emosjonell-spising og natt-spising. Følelser spiller en stor rolle i forhold til de fleste spiseforstyrrelser. I denne artikkelen skal vi se på symptomer, kjennetegn, risikofaktorer, helsemessige konsekvenser og behandlingstiltak ved overspising.

 

 

Overspising

 

Overspising er den vanligste av de nevnte spiseforstyrrelsene. Det rammer kvinner mer enn menn og voksne mellom 45-60 mer enn de unge (Weight Information Network Staff, 2008). Selv om mange mennesker overspiser fra tid til annen, vil overspiserne i større grad:

 

  • Føle trang til sukkerholdige og fete matvarer
  • Spise mye raskere ved overspising
  • Spise store mengder mat, opptil 10,000-20,000 kalorier i en omgang
  • Spise til de er ubehagelig mette
  • Spise når de ikke er sultne
  • Spise alene
  • Ha flere erfaringer med angst og depresjon, panikkanfall eller følelser av håpløshet
  • Opplev hodepine og magesmerter
  • Være flaue, skamfulle, føle seg skyldige og føle avsky i forhold til sine overstadige spiseorgier (Se artikkelen Bli kvitt skam og lav selvfølelse)
  • Føler at måten de spiser på er ute av kontroll
  • Er ofte på ulike dietter
  • Sliter med lav selvfølelse
  • Opplever problemer med å fokusere
  • Bruker tid på å holde sine spiseorgier skjult
  • Hamstrer inn mat når de er på butikken

 

 

Risikofaktorer for overspising

 

Adferdsmønstre: De som overspiser har ofte tendenser i retning av impulsivitet. De kan ha andre rusproblemer og mange føler seg ikke sosialt integrert (Se artikkelen Impulsivitet og rusmisbruk).

Biologiske faktorer: Nyere forskning undersøker genetisk sårbarhet ved overspising, men det er vanskelig å si noe bestemt i forhold til dette.

Depresjon: Det er fortsatt uklart om depresjon fører til overspising eller om overspising forårsaker depresjon, men de to fenomenene står uansett i en tett forbindelse.

Slanking: Slanking har vist seg å øke forekomsten av overspising.

Emosjonelle problemer: folk som overspiser gjør det ofte når de er sinte, lei, redde, triste, stresset eller bekymret. Det kan virke som om mye av problemet handler om lite toleranse eller forståelse for eget følelsesliv. Man ser en tendens til problemer knyttet til det å snakke om følelser, hvorpå man isteden regulerer emosjonelt ubehag ved å spise. På sett og vis handler man følelseslivet, mens det sannsynligvis er langt gunstigere å snakke om sine følelser i en fortrolig relasjon til andre (Se artikkelen Bli kvitt angst og depresjon med følelsespsykologi).

Yrke: Modeller, profesjonelle idrettsutøvere og de ​​som jobber med mat i serviceyrker har høyere forekomst av overspising.

Sosialt press: Kulturelle føringer og holdninger i forhold til kroppens form og vekt kan utløse restriktiv spising og overspising

Traumer: Det er dokumentert at fysisk og seksuelt misbruk kan utløse ulike mønstre av overspising.

(Weight Information Network Staff, 2008, Haines & Neumark-Sztainer, 2006 & Nordqvist, 2009).

 

 

Helserisiko ved overspising

 

De som overspiser opplever en rekke helseproblemer inkludert (Weight Information Network Staff, 2008):
Kreft
Hjerte- og karsykdommer
• Depresjon
• Diabetes
• Galleblæresykdom
• Hodepine
Høyt blodtrykk
• Høye kolesterolnivåer
• Leddsmerter
• Søvnproblemer
• Stress (Se artikkel om meditasjon som motvirker stress)
• Selvmordstanker (Se artikler om selvmord her)

 

 

Behandling for overspising

 

Antidepressiva, kognitiv atferdsterapi og interpersonlig terapi har vist seg effektivt i forhold til å redusere overspising.

Kognitiv atferdsterapi hjelper folk til å identifisere og endre måter å tenke og handle på i forhold til spising. Interpersonlig terapi hjelper folk å håndtere sine mellommenneskelige relasjoner på en bedre måte. Det handler om å være mer åpen og nærværende i forhold til andre, noe som gir en nyttig kanal for håndtering og bearbeiding av følelser. Mange av de mer dynamisk orienterte terapiformene øker folks evner til å se seg selv utenfra og andre innenfra. Målet er å øke bevisstheten om seg selv i relasjon til andre og øke forståelsen og toleransen for eget følelsesliv. Samtidig oppøver disse terapiformene menneskers evne til å tåle, forstå, bruke og regulere sine følelser, noe som dermed reduserer symptomene på impulsiv og ukontrollert overspising, forstått som en utagering av underliggende følelsesmessige problemer.

 

Mindfulness er ulike meditasjonsteknikker som også har en formidabel effekt på emosjonelle problemer, stress og uro. Blant annet er det en teknikk hvor man mediterer på en rosin for å legge merke til lukt, vekt, form og smak på en mer inderlig og nærværende måte. Det står sånn sett i strake motsetning til det å kaste i seg mat uten å kjenne etter på noe som helst. Overspising minner mer om en halsbrekkende flukt fra et underliggende ubehag, mens mindfulness trener vår evne til å være mer til stede i eget liv og egne følelser, både på godt og vondt (Se også WebPsykologens video om mindfulness).

 

Hvis man skal våge å gi noen konkrete tips for å avverge episoder med overspising, kan man i følge Christian Nordqvist (2009) og Mayo Clinic Staff (2009) anbefale følgende:

 

  • Øke mengden fysisk aktivitet i løpet av en dag
  • Unngå alkohol, koffein og sukkerholdig drikke
  • Unngå dietter
  • Unngå å ha mye usunn mat i huset
  • Spise frokost
  • Spise matvarer med lav glykemisk indeks
  • Spise små måltider gjennom dagen
  • Skrive matdagbok for å gjøre seg selv mer bevisst på egne spisemønstre og eventuelt hva som utløser overspisingsatferd.
  • Passe på å være sosialt aktiv, ikke isolere seg hjemme over lengre tid
  • Lære seg stressmestringsteknikker, eksempelvis mindfulness, slik at man kan håndtere belastninger på en annen måte enn gjennom overdreven spising.

 

 

Kilder

 

Haines, Jess and Neumark-Sztainer, Dianne (2006). Prevention of obesity and eating disorders; a consideration of shared risk factors. Oxford Journal [online] 21(6):770-782. Retrieved from http://her.oxfordjournals.org/cgi/content/full/21/6/770

Healy, Melissa (2009).Trying to define binge eating disorder:Many binge eaters do not fit into currently defined and accepted psychiatric illnesses. The Los Angeles Times [online.] Retrieved from http://www.latimes.com/features/health/la-he-binge-definition23-2009nov23,0,4610674.story 

Mayo Clinic Staff (2009, June 23). Binge-eating Disorder. Mayo Clinic [online]. Retrieved from http://www.mayoclinic.com/health/binge-eating-disorder/DS00608/DSECTION=complications

Nordqvist, Christian (2009, December 7). What Is Binge Eating Disorder? What Causes Binge Eating Disorder? Medical News Today [online]. Retrieved from
http://www.medicalnewstoday.com/articles/173184.php

Weight Information Network Staff (2008, June). Binge Eating Disorder. National Institute of Diabetes and Digestive and Kidney Diseases [online]. Retrieved from http://win.niddk.nih.gov/publications/binge.htm

 

 

Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no