Psykopater i terapi fungerer dårlig

terapi og psykopatiPsykopater i samtaleterapeutisk terapi fungerer som regel dårlig. Behandlingsresultatene er nedslående og mange studier viser at det ikke har noen effekt over hodet. Noen terapeuter antyder til og med at de antisosiale tendensene forverres i terapi. I denne artikkelen skal vi se på hvorfor terapi med psykopater og antisosiale mennesker fungerer så dårlig. Litteraturen på området trekker i denne forbindelse frem tre punkter. De terapeutiske vanskelighetene med psykopati handler i grove trekk om kontekst, psykopatens personlighet og såkalte motoverføringsreaksjoner fra terapeutens side.

 

 

Konteksten

 

Generelt sett oppsøker ikke mennesker med antisosial personlighetsforstyrrelse terapi eller behandling (Karterud, et al. 2001, p. 47). Derfor finner man som regel «psykopaten» i rettsvesenet eller rettspsykiatrisk sammenheng (Rosenquist & Rasmussen, 2001, p. 206). Videre er det åpenbart at psykopater som har begått kriminelle handlinger, eventuelt drapshandlinger, blir ivaretatt i fengsler med høy sikkerhet slik at man forhindrer fare for gjentakelse. Dermed er det ikke så vanlig at man støter på psykopater i allmennpsykiatrisk sammenheng. Hvis psykopaten mottar terapi, foregår dette bak lås og slå, og sjelden på et tilfeldig kontor ved et distriktspsykiatriske senter (DPS). Det betyr videre at behandlere innenfor psykisk helsevern som regel har liten erfaring med denne typen problematikk.

 

I tillegg er det en kjennsgjerning at psykopater og mennesker med antisosial personlighetsforstyrrelse er nesten umulig å behandle. Noen amerikanske psykologer har til og med uttrykt at det er bortkastet tid å forsøke og behandle disse menneskene (Carney, 1978, p. 273). Det er bortkastet fordi denne gruppen er nærmest behandlingsresistente, men også fordi behandlingen som regel må foregå i et fengselsmiljø preget av vold og antagonisme, noe som er direkte uegnet for psykologisk forandring. I tillegg har innsatte i et fengsel ofte feil motivasjon for behandling. De går ikke i terapi for å endre seg, men for å få litt fri fra hverdagen i fengselet. I tillegg er det noen som antar at deres fremtoning i terapi kan sørge for en tidligere løslatelse og lignende, noe som videre gjør psykoterapi i fengsler direkte uegnet (Doren, 1987, pp. 149-150).

 

 

Psykopatens personlighet

 

Enten vi snakker om narsissistisk, antisosial, dyssosial personlighet eller psykopati, mener vi her personer som handler og tenker på antisosiale måter. Det er visse forskjeller i begrepsbruken, men det er også mange likheter. Mordere av den antisosiale eller psykopatiske typen har ofte visse likhetstrekk: ufølsomhet eller overfladiske følelser, mangel på empati, sterk tendens til å lyve, manipulering og lite eller ingen samvittighet. Forutsetningene for terapi er en åpen og fortrolig dialog, noe som betyr at psykopatens karaktertrekk ikke er spesielt godt egnet for slik behandling. Blant annet vil løgn forby en ærlig og åpen kommunikasjon, og mangel på samvittighet og anger gjør psykopaten lite motivert for forandring. Hare (1999, p. 195) påpeker at psykopaten ikke føler at han har psykologiske eller emosjonelle plager. I forlengelse av dette ser ikke psykopaten gevinsten ved å tilpasse seg sosiale spilleregler hvis ikke det direkte gagner dem selv. Overfladisk følelser og lite empati indikerer også at det kan være vanskelig å arbeide med følelser i en terapeutisk setting (Lösel, 1998). Psykopatens forførende og manipulerende egenskaper vil i verste fall gi vedkommende en opplevelse av suksess hvis terapeuten lar seg lure (Gabbard, 2000, p. 510). Det blir også sagt at psykopaten ofte ler høyt etter behandling av den godtroende terapeuten som ser ”forbedringer” (Rosenquist & Rasmussen, 2001, p. 207). Den kjente seriemorderen David Berkowitz påstod selv han var utilregnelig og psykotisk da han drepte 6 mennesker i USA. Han ble kalt Son of Sam og mente at det var naboens hund som befalte ham å drepe uskyldige mennesker. De første sakkyndige ”trodde” på denne historien og erklærte ham utilregnelig, men siden kom en ny rettspsykiater på banen som mente at Berkowitz holdt alle for løgn. Dr. Abrahamsen viste seg å ha rett, og i et brev til Abrahamsen skriver Berkowitz følgende om de terapeutene som vurderte ham som psykotisk:

 

I vividly recall the talks I had with Dr. Daniel Schwartz [one of the Court-appointed psychiatrists who had found Berkowitz to be insane] (Abrahamsen’s remark), for they were to me ecstasy. They were the talks that produced the feedback I wanted. What a pleasure it was back then to hear this man exonerate me of all blame for my sic murders. Oh, the pleasure of hearing this man telling his colleagues how sick I was-how ill- how insane. I knew that all I had to do was slide “Sam Carr” and the demons into the conversation and I’d have him bending over his chair in my direction. Why he’d practically be wiping tears from my eyes and comforting me, saying, in a sense, don’t fret, don’t cry, you’re a sick, sick boy” (Abrahamsen, 1985, pp. 156-157).

 

Dette utdraget illustrerer kanskje det Glen O. Gabbard kaller psykopatens ”normale atferd”: Psykopaten simulerer tårer og samvittighetsnag og på den måten manipuleres andre til medfølelse og sympati (2003, p. 505).

 

Det er også et annet viktig aspekt ved den kriminelle psykopaten som påvirker og vanskeliggjør en terapeutisk prosess. Jeremy Coid (2003), som skrev en anerkjent artikkel om psykopater i fengsel, mener at en vesentlig andel av de innsatt i fengsel har så alvorlige og gjennomgripende psykopatiske trekk at de rett og slett er direkte farlige å ha i terapi. Deres fremtoning og væremåte kan skremme terapeuten på en slik måte at vedkommende ikke våger å gi direkte tilbakemeldinger i samtalen. I denne sammenheng er det en regel som sier at trygghet og sikkerhet alltid er viktigere enn utredning, analyse og behandling (Strasburger, 2001, p. 302; Kernberg, 2003, p. 381).

 

 

Motoverføring

 

Et annet viktig aspekt som sannsynligvis influerer behandlingseffekten i forhold til psykopater, handler om det man i psykodynamisk litteratur kaller for motoverføring. Dette begrepet refererer grovt sett til terapeutens følelser og holdninger ovenfor pasienten (Sandler et al., 1994, p. 100). På grunn av psykopatens personlighet, og eventuelt kriminelle handlinger, er det sannsynlig at terapeuten kan oppleve sterke motoverføringsreaksjoner. Larry H. Strasburg, som teoretisk sett er foranket i psykodynamiske perspektiver, har skrevet en artikkel om terapeutens følelser i møte med antisosiale symptomer. Her skriver han blant annet at: “The psychopath is the least loved of patients.” (2001, p. 297). Heretter antyder han at terapeutens antipati og negative følelser fører til den samme dynamikken som oppstår rundt psykopaten i samfunnet for øvrig: “…unconscious rejection of psychopaths.” (p. 298). Avvisningen stammer sannsynligvis fra den iboende aversjonen som oppstår i terapeuten som en reaksjon på pasientens antisosiale handlinger, holdninger og måten pasienten snakker om dette.

 

I litteraturen på området finner man en rekke eksempler på hvordan terapeutens antipatier vekkes i møte med det antisosiale sinnelag. Den amerikanske seriemorderen, voldtektsforbryteren og kidnapperen Ted Bundy har blant annet sagt følgende i en terapeutisk setting: “What’s one less person on the fact of the earth anyway?” (www.crimelibrary.com). Og sannsynligvis vil kaldblodige uttalelser av denne typen vekke sterke reaksjoner hos de fleste terapeuter.

 

Videre er det vanlig at psykopatens benektning, trivialisering av problemet, ansvarsfraskrivelse og avvisning av behovet for hjelp skaper en sterk følelse av håpløshet og avvisning i terapeuten. I noen tilfeller vekkes også en grad av skyldfølelse hos terapeuten som en reaksjon på opplevelsen av å ikke strekke til eller være til hjelp.

 

Gabbard (2003) påpeker at en av de mest alvorlige motoverføringsreaksjoner som oppstår i terapi med psykopater, ofte handler om terapeuter som lar seg fascinerte og forføre av psykopatens manipulerende egenskaper. Psykopatens karisma kan fange terapeuten i en form for beundring, noe som kan føre det terapeutiske prosjektet helt ut av kurs. Vi skriver mer om dette i artikkelen ”Forført av psykopaten”.

 

 

Avsluttende bemerkninger

 

En pedagog ved navn Robert Hale mener at psykopatiske mordere egentlig ikke er sinnsforvirrede, men handler på en måte som gir mening og er logiske for dem selv. Han legger til at «You, too, can learn to be a serial killer.» (Hale, 1993 I: Ferreira 2000, p. 15). Det er kanskje en kontroversiell påstand? I forlengelse av dette kan man reflektere over samfunnets etiske prinsipper, spesielt i de deler av USA hvor mordere dømmes til døden. Når man reagerer med dødsstraff eller fengsel på livstid i møte med mordere, kan det virke som om man ignorerer Mohandas (Mahatma) Gandhis berømte ordtak: “An eye for eye only ends up making the whole world blind.” Norge har blitt kjent over hele verden for måten landet har taklet massemordene til Anders B. Breivik. Forfatteren Oliver Wendell Holmes snakker om ”the hydrostatic principle in controversy”, og mener med det at fiendtlighet og trangsyn trekker andre mennesker ned til samme nivå. Norge har ikke latt seg trekke ned, men isteden møtt terror og massemord med mer kjærlighet, noe som psykologisk sett er beundringsverdig og minner om en høyt utviklet moralsk og emosjonell intelligens.

 

Når det gjelder spørsmålet om terapi med psykopater, er det unektelig svært vanskelig. Men samtidig er det noen teoretikere og forskere som mener at de terapeutiske utfordringene kan løses gjennom en nærmere undersøkelse og en større forståelse for de elementene som forstyrrer den terapeutiske kontakten med en psykopat. Noen mener sågar at mer kompetanse og innsikt på dette område kan føre til vellykkede behandlingsforløp med antisosiale personer.

 

En annen hypotese handler om at vanskelighetene i terapi (pasientens personlighet og sterke motoverføringsreaksjoner) er noe man tradisjonelt sett ikke har klart å håndtere i psykisk helsevern, og det er derfor behandlingsresultatene med antisosiale pasienter er så dårlige. Dårlige resultater har ført til stor pessimisme på området, og den pessimistiske holdningen kan i sin tur ha bidratt til å forsterke vanskelighetene. Når vi her snakker om terapeutiske vanskeligheter, er det først og fremst mangel på empatisk innlevelse i pasienten, som følge av sterke motoverføringer, som hindrer en terapeutisk allianse.

 

Følgende er en uttalelse fra seriemorderen David Berkowitz. Sitatet kan illustrere behovet for forbedringer i det terapeutiske arbeidet med antisosiale symptomer:

 

“Through understanding myself and for learning of my motives for my crimes, which I‘ve always consciously known, but which I deliberately suppressed behind a story of demons- rather than openly admitting it-by doing this I hope to be able to better myself to a point in which I don’t need to act out, in reality, my hostilities and frustrations- I won’t have take out my personal revenge on others who have done me no wrong. Hopefully, and with much effort, I will no longer feel the need to act out my childish impulses onto the rest of the human race. Perhaps this all sounds idealistic. It isn’t.” (Abrahamsen, 1985, p. 223).

 

Dersom Berkowitz sin uttalelse kan sies å være sannferdig, kan det indikere behovet for mer fokus på muligheten for en styrket terapeutisk allianse med denne pasientgruppen. Muligens er det håp for et noe bedre rehabiliteringspotensial og en litt bedre prognose. I boken The Moral Landscape skriver Sam Haris at 1 % av befolkningen klassifiserer en antisosial diagnose. De fleste holder seg på rett side av loven, men muligens terroriserer de mange av sine nærmeste uten at dette blir anmeldt. Psykopati er dermed et vesentlig problem, og behovet for virkningsfulle intervensjoner er presserende.

 

 

Kilder

 

Abrahamsen, D. (1985). Confessions of Son of Sam. New York: Colombia University Press.

Beasley, J. O. (2004) Serial murder in America: Case studies of seven offenders. Behavioral sciences & the law, 22 (3), 395-414.

Carney, F. L. (1978): Inpatient Treatment programs. I Reid, W. (Ed.), The psychopath. A comprehensive study of antisocial disorders and behavior (pp. 261-285). New York: Brunner/Mazel.

Coid, J. W. (2003). The management of dangerous psychopaths in prison. I Millon, T. Simonsen, E., Birket-Smith, M. & Davis, R.D. (Eds.) Psychopathy. Antisocial, criminal and violent behaviour (pp. 372-392). New York: The Guilford Press.

Doren, D. M. (1987). Understanding and treating the psychopath. New York: John Wiley and sons, Inc. 

Ferreira, C. (2000). Serial killers- victims of compulsion or masters of control? In Fishbein, D. H. (ed.). The science, treatment, and prevention of antisocial behaviours. Application to the criminal justice system. New Jersey: Civic Research Institute, Inc.

Gabbard, Glen O. (2003). Psychodynamic Psychiatry in Clinical Practice: Third Edition. Washington: American Psychiatric Press.

Hare, R. D. (1999). Without Conscience. The disturbing world of the psychopaths among us. The Guilford press. New York.

Karterud S. (2001). Et historisk perspektiv og en drøfting av sentrale begreper. I Karterud, S., Urnes, Ø. & Pedersen, G. (red.). Personlighetsforstyrrelser. Forståelse, evaluering, kombinert gruppebehandling (pp. 119-185). Oslo: Pax Forlag.

Kernberg, O. (2003): The psychotherapeutic management of psychopathic, narcissistic and paranoid transferences. I: Millon, T. Simonsen, E., Birket-Smith, M. & Davis, R.D. (Eds.) Psychopathy. Antisocial, criminal and violent behaviour (pp. 372-392). New York: The Guilford Press.

Lösel, Friedrich (1998). Treatment and management of psychopaths. In: Cooke, David J., Forth, Adelle E & Hare, Robert D.: Psychopathy: Theory, research and implications for society. The Netherlands: Kluwer academic publishers. 

Rosenqvist, Randi og Rasmussen, Kirsten: Rettspsykiatri i praksis. Universitetsforlaget. 2001.

Sandler, J.; Dare, C & Holder, A. (1994): Patienten og Analytikeren. Psykoanalysens kliniske struktur, 2. ed. Kbh: Hans Reitzels forlag.

Strasburger, Larry H. (2001): The treatment of antisocial syndromes. The therapist’s feelings. In: Meloy, Reid J. (ed.): The mark of cain. Psychoanalytic insight and the psychopath. London: The analytic press.

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød &
Psykolog Janne Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Enkeltindividet i NAV- byråkratiet

organisasjonspsykologi_og_NAV2I artikkelen Krisen i NAV er dødsalvorlig tok vi blant annet opp følelsen av frykt og fremmedgjøring i møte med NAV. Dessverre har alt for mange negative erfaringer med dette systemet. I arbeidet som klinisk psykolog ved et distriktspsykiatrisk senter, møter jeg daglig mennesker som sliter i hverdagen. De har forskjellige problemer, men mange av dem deler et slags tilleggsproblem knyttet til NAV.

 

Alt for ofte har jeg en følelse av å behandle klinter med symptomer som er forårsaket eller forsterket av sosioøkonomisk utrygghet i regi av NAV. At kaos i velferdssystemet gir angst, og jeg behandler angst, er kanskje en slags ”god” forretningsidé, men i et medmenneskelig perspektiv er det forferdelig.

 

Poenget i artikkelen om NAV og dødsangst var å se på hvordan mennesker i mer kollektivistiske samfunn har sin trygghet knyttet opp mot tilhørighet i storfamilien. I vår moderne verden går vi mot stadig større grad av individualisme, og storfamilien spiller ikke lenger en like viktig rolle. Å være inkludert i storfamilien eller flokken er ikke lenger en betingelse for å overleve. Spørsmålet er dernest hva som betinger det moderne menneskets overlevelse i dagens Norge. Svaret er penger og en stabil inntekt til å kjøpe det man trenger for livets opphold. Den eller det som utbetaler vår månedlige inntekt er altså den eller det som avgjør om vi overlever eller ikke.

 

Når man befinner seg i en livssituasjon, og kanskje en særdeles vanskelig livssituasjon, hvor NAV er det systemet som forvalter vår inntekt, blir man ekstremt sårbar og usikker når NAV ser ut til å være i en organisatorisk krise.  Langsom og mangelfull saksgang, uoversiktelige prosedyrer og et byråkratisk system som synes å være over evne komplisert, har gått utover brukerne.

 

Som helsearbeider er man daglig vitne til hvilke psykologiske konsekvenser dette har for enkeltindividet. Når et byråkrati uten ansikt forvalter vår skjebne, og betalingen plutselig uteblir på grunn av en reform eller organisatoriske svikt, er angsten som antennes i mennesket ikke å regne som en beskjeden usikkerhet. Her er det snakk om Dødsangt med STOR ”D”.

 

Det var altså poenget i den forrige artikkelen vi skrev om krisen i NAV. I etterkant har det kommet inn veldig mange interessante erfaringer og fornuftige innspill. Et av disse innspillene tar for seg et mer organisasjonspsykologisk perspektiv på problemene i NAV. Med tillatelse fra forfatteren (som vil være anonym) gjengir vi her hovedpunktene i hans analyse av NAV.

 

Etter å ha blitt massivt rammet av omfattende og langvarig fysisk sykdom, ble jeg selv «naver». Mitt personlige møte med «systemet» var ikke så traumatisk at det er noe å skrive om, men det var heller ikke spesielt oppløftende.

 

Mitt poeng er at NAV åpenbart er en institusjon med målsettinger i uavklart innbyrdes konflikt. Min opplevelse er at disse målsettingene er trehodet:

  1. Målsettinger om å bevare helse
  2. Målsettinger om høy sysselsetting
  3. Målsettinger om korrekt etterlevelse av regler og likebehandling av klienter («likhet for loven»)

 

Det er ikke gitt at disse målsettingene i seg selv, og i et hvert tilfelle, står i konflikt med hverandre, men jeg tror det er trygt å påstå at de i mange saker gjør det. Analysen av NAV i forhold til ”dødsangst”, som forklarer hvorfor møtet med «systemet» blir angstskapende, kan leses som et eksempel på forhold hvor helseperspektivet har kommet i bakgrunnen.

 

Videre; mitt perspektiv er at NAV er en organisasjon som har som hovedoppgave å produsere beslutninger i enkeltsaker. Hvordan NAV blir vurdert av allmennheten, er avhengig av en slags felles oppfatning av verdiinnholdet i de beslutninger som tas.

 

Hva er det så som «bestemmer» hvilke beslutninger som tas? Her tenker jeg at de fleste akademiske retninger har sin egen oppfatning, avhengig av hvilke forklaringsmodeller en er vant til å benytte. Det samme gjelder undertegnede. Jeg vil fremheve to forklaringsfaktorer:

 

  • Måten NAV er organisert på.
  • Måten NAV måler sine medarbeidere på. Med andre ord: Hvordan de ulike målsettingene (referert ovenfor) faktisk er implementert i interne målings- og evalueringssystemer.

 

For å starte med organisasjonsform: NAV er et urtypisk weberiansk byråkrati. For den eventuelle uinnvidde: «Byråkrati» er ikke bare et stygt ord. Det beskriver en organisasjonsform, opprinnelig designet av Max Weber, som var ment å være ideell for å gi rettssikkerhet i forvaltningssaker. Med andre ord: En organisasjonsform som er sydd for å støtte opp under målsetting 3, som beskrevet ovenfor. Byråkratiske organisasjoner er upersonlige, fordi de er ment å være det – fordi upersonlighet er funksjonelt i et rettssikkerhetsperspektiv.

 

Det er vanskelig å tenke seg at organisasjonsformen ikke skal ha påvirkningskraft på innholdet i de beslutninger som tas, og at denne ikke skal bidra til å underminere helseperspektivet.

 

Så er det målings- og evalueringsperspektivet. Det er en generell erfaring fra virksomheter som systematisk evaluerer medarbeidere at det en skårer positivt på i målinger, det er det en gjør.

 

Jeg vet ikke hvordan NAV måler sine medarbeidere – hva som er suksesskriterier – og hvordan disse reflekterer de ulike målsettingene. Poenget er at jeg sitter med en følelse av at det ikke er så mange andre som gjør det, heller. Jeg har i hvert fall ikke sett noe om det i den offentlige debatten.

 

Ut fra de skrekkhistorier en leser, kan en imidlertid sette opp en del spissformulerte hypoteser, som f.eks: 

 

  • NAV – kontorer/ medarbeidere får plusspoeng i den grad de lykkes i privatisering av ansvaret for folks helse. De betaler IA – bedrifter rundhåndet for å ta et arbeidsgiveransvar, hvilket fører til at NAV – teknisk sett – kan notere seg for en suksess, uten at det nødvendigvis skjeles til klientens helse eller samfunnsøkonomiske betraktninger.

 

  • Hvis en klients helse blir dårligere, eller klienten dør, vil ikke dette bli registrert som en negativ hendelse i NAVs interne målings- og evalueringssystem.

 

  • NAV – kontorer/ medarbeidere får negative anmerkninger på rullebladet dersom de tar beslutninger – til fordel for klientens helse – som avviker fra «beslutningspraksis» (selv om de er på den rette siden av lovverket).

 

  • Min hovedhypotese er at NAV – i praksis- ikke kan «forandres», i hvert fall ikke i løpet av mindre enn en generasjon. Det er heller ikke bare å reorganisere seg vekk fra disse spenningene. «Noen» burde se på måle- og evalueringssystemene, men det ville bli oppfattet som overordnede- eller eksterne instansers forsøk på micro management av NAV, og avvist på prinsipielt grunnlag. 

 

Jeg tror derfor at den eneste måte å få til bedre beslutninger på er å lovfeste og tydeliggjøre behandlerens (legen, psykologen, kiropraktoren, fysioterapeuten) beslutningsmakt. Maktbalansen, mellom NAV og behandler ble forskjøvet gjennom NAV- reformen. Dette var muligens et nødvendig grep for å myndiggjøre NAV til å trå hardere til i enkelte uføresaker (eksempelvis innvandrere og utvandrere). Det er imidlertid sannsynlig at dette har gitt sideeffekter som rammer reelt syke mennesker.

 

 

Redigert av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Forført av psykopaten

angerInnenfor psykoterapi snakker man om et fenomen som kalles motoverføring. Det er en slags samlebetegnelse for de komplekse følelsene som en terapeut kan ha ovenfor sin pasient. I møte med pasienter med antisosiale og psykopatiske trekk, kan terapeutens mangel på empati og medfølelse være et problem for den terapeutiske prosessen. Alminneligvis vil man raskt utvikle en slags antipati mot mennesker med psykopatiske tendenser. På grunn av psykopatens personlighet, og eventuelt kriminelle handlinger, er det sannsynlig at terapeuten kan oppleve sterke motoverføringsreaksjoner, noe som fører til en slags avvisning av pasienten, i alle fall på et ubevisst plan. Larry H. Strasburger påpeker at psykopaten er den minst elskede av alle pasienter, og at dette forstyrrer den terapeutiske prosessen. Kanskje er det en av årsakene til at psykopaten er nærmest umulig å behandle og rehabilitere. Litteraturen på området viser oss at prognosene ved behandling av psykopati eller antisosial (dyssosial) personlighetsforstyrrelse er svært dårlige.

 

Mange av de såkalte motoverføringsreaksjonene knyttet til psykopaten, er altså av negativ karakter. I tillegg kan man lett komme til å føle en slags håpløshet, tristhet eller maktesløshet i møte med mennesker som ikke utviser noen form for empati med sine omgivelser. Dermed klassifiseres psykopaten som den minst elskede av alle pasienter, men av og til stiller det seg annerledes.

 

Den svært anerkjente psykiateren Glen O. Gabbard (2003) mener at den mest problematiske motoverføringsreaksjonen som oppstår i møte med psykopaten handler om faren for en slags ”sammensvergelse”. Det er et fenomen som kan finne sted på institusjoner eller i fengsler hvor psykopaten potensielt sett oppholder seg. Det betyr at en av personale ved avdelingen kommer til å agere korrupt eller inngå uetiske avtaler med pasienten. Gabbard beskriver hvordan dette forekommer i tråd med en slags projektiv identifiseringsprosess. Projeksjon er en type forsvarsmekanisme hvor en person fraskriver seg ansvaret for impulser, tanker eller følelser. Projektiv identifikasjon forekommer når en annen person ved hjelp av ubeviste mekanismer blir bærer at den andre personens ”forbudte” impulser. I relasjon til en psykopat kan dette utspille seg på en måte som gir rom for den ”sammensvergelsen” som Gabbard snakker om. Psykopaten avviser uakseptable følelser og behov på et ubevisst nivå og projiserer dem over på en annen person. På en subtil måte kommer den andre personen til å identifisere seg med disse sidene av psykopaten. På den måten vinner psykopaten en slags kontroll over den andre personen. I verste fall kompliseres forholdet ytterligere ved at personen delvis aksepterer det projiserte mentale innholdet som sitt eget, og på finurlig vis drages man inn i et slags skyldforhold med psykopaten. Den kontrollen psykopaten i utgangspunktet kun fantaserer om blir dermed til virkelighet og utspiller seg på avdelingen som et fordervet psykisk drama. Gabbard beskriver altså hvordan noen av de korrupte aspektene ved pasienten overføres til terapeuten eller behandlingspersonalet på avdelingen.

 

Dette fenomenet kan man se i sammenheng med at psykopater i mange sammenhenger kan fremstå som svært sjarmerende. Det er ikke utenkelig at man kan fascineres av psykopatens utstråling og karisma, og at man i verste fall lar seg forføre av sjarmøren som skjuler den underliggende tyrann.

 

Psykopatens manipulerende egenskaper kan lede terapeuten til å oppfatte han eller hun som betagende. I tillegg kan den ”vågale” atferden føre til at terapeuten opplever den psykopatiske pasienten som spennende og utfordrende. Denne spenningen kan i sin tur føre til at teraputen blir tiltrukket av pasienten på en svært uheldig måte (Dahl og Dahlsegg, 2000, p. 229).

 

Påstår hun er Breiviks kjæreste
Påstår hun er Breiviks kjæreste

I forbindelse med rettsaken mot Anders B. Breivik dukket det opp en kvinne fra Tyskland som påstod at hun var kjæresten til Breivik. På telefonen sin hadde hun en skjermsparer med bilde av Breivik med våpen. Hun var åpenbart betatt og svært tiltrukket av den norske massemorderen. Dette fenomenet er ikke uvanlig. Kjente psykopater, seriemordere og massemordere har ofte mange fans, ”groupies” og brevvenner, og mange av disse tilhengerne drømmer om et intimt forhold til psykopaten. Sett utenfra virker dette særdeles merkelig og nesten litt makabert. Imidlertid kan man kanskje forstå fenomenet i tråd med det som her kalles motoverføring. Fenomenet er utvilsomt psykologisk komplekst, og det finnes selvfølgelig mange ulike årsaker til at psykopatiske mordere i tillegg til å bli hatet av majoriteten, blir elsket og hyllet av et lite mindretall.

 

Cleckley kommer med en ganske interessant forklaring på psykopat-fan-fenomenet som handler om en feminin intuisjon som sanser et lite hjelpeløst barn bak den antisosiale og impulsive fremferden. Denne intuisjonen vekker en form for omsorg som skaper den bemerkelsesverdige tilknytningen til psykopaten. Cleckley uttrykker det slik:

 

Feminine intuition senses that here, concealed beneath an appearance of maturity, is a baby or something very much like a helpless, crying little baby. Her deep instincts to nurse and protect this winsome little darling are unconsciously called out” (1976, p. 198).

 

Dersom denne typen motoverføringsdynamikk oppstår i terapi, kan det føre terapien i svært uheldige retninger. For å unngå dette er det helt avgjørende at terapeuter som jobber med antisosiale og psykopatiske mennesker selv mottar jevnlig veiledning. I terapi er det helt avgjørende at man er bevisst sin egen motoverføring. Det er kun gjennom en kontinuerlig bevisstgjøring man unngår å havne i dynamikker, mønster og relasjoner som i verste fall kan bli direkte antiterapeutiske eller farlige. Mennesker som lever sammen med psykopater har sjelden mulighet for ”veiledning”, og sjansen for å fanges i et ødeleggende og destruktivt forhold kan være stor.

 

I kategorien Rettspsykologi, kriminalitet og antisosial atferd skriver vi flere artikler om dette og relaterte temaer.

 

 

Kilder

 

Cleckley, H. The mask of sanity. (1976). (5. Ed.) USA: C.V. Mosby Company.

Dahl, A. A. & Dalsegg, A. (2000). Charmør og tyran. Et indblik i psykopaternes og ofrenes verden. Danmark: Munksgaard. .

Gabbard, Glen O. (2003). Psychodynamic Psychiatry in Clinical Practice: Third Edition. Washington: American Psychiatric Press.

 

 

Av Psykolog Janne Risholm Liverød &
Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Angst påvirker hele familiesystemet

Angst og familienI en familie hvor en person lider av angst, risikerer man at de andre medlemmene blir medspillere i et psykisk drama som handler om å unngå konflikt og sterke følelser. En klam hånd legger seg over familiesystemet og hindrer utvikling og frigjørelse. Det er tema i denne artikkelen.

 

I artikkelen Angst og fortrengt aggresjon beskrev vi en tilstand hvor angst kom som et resultat av lite toleranse og aksept for egne aggressive impulser. Det handlet om at noen mennesker har problemer med å erkjenne eller identifisere seg med sine kraftige følelser. Aggressive følelses oppleves som forbudte, og noen betrakter de som sosialt uakseptable. Derfor holdes de kraftige følelsene utenfor bevisstheten ved hjelp av psykiske forsvarsmekanismer.

 

Bivirkningen av en slik fortregning kan være både angst og depresjon. De kraftige følelsene er på sett og vis helt avgjørende for å skape engasjement og vilje til forandring i eget liv. Det kan altså være en svært potent drivkraft i de sterke følelsene, noe den aggresjonshemmede personen ofte går glipp av, og resultatet er depresjon.

 

Angsten dukker opp som en slags underliggende frykt for egne følelser. Man har en slags fornemmelse av den fortrengte aggresjonen, gjerne manifestert som en ”indre uro”, og på et delvis ubevisst nivå frykter man at følelsene plutselig skal komme til overflaten og frarøve oss kontrollen. Ofte sier disse menneskene at de er redde for å ”klikke” eller bli ”gale”.

 

Når man på et ubevisst nivå er redd for egne følelsesmessige reaksjoner, blir man også sårbar for konflikter eller opplevelser som ansporer oss til å føle. Det er gjerne i møte mellom mennesker at vi føler mest, og dermed kan de som sliter med denne typen angst ha en tendens til å isolere seg. Følelser er en reaksjon på noe, og emosjon betyr at noe settes i bevegelse. Det er den følelsesmessige bevegelsen angstnevrotikeren ikke ønsker. Man tilstreber isteden stillstand og minst mulig forandring. Alle stimuli eller hendelser som kan anspore til følelsesmessige reaksjoner blir unngått, og på den måten begrenses livet på en svært uheldig måte.

 

Denne typen angst påvirker også hele familiesystemet. H. E. Richter har kalt familiestrukturen rundt angstnevrotikeren for ”hvilehjemmet”. Med det mener han at alle familiemedlemmene gradvis blir medspillere eller medhjelpere i angstnevrotikerens unnvikelsesmanøvre. Etter hvert legger det seg en slags stilltiende regel i familie som sier at vi unngår truende og konfliktfulle emner eller opplevelser for å passe på at det ikke utløses et angstanfall. Det ender med at alle tråkker så forsiktig de kan, og konflikter blir ikke håndtert på en åpen måte. Alle voldsomheter eller følelsesmessige reaksjoner dempes eller stenges helt ute. Hvis man tenker at psykisk sunnhet handler om å tåle, forstå, uttrykke og bruke sine følelser på en mest mulig adekvat måte, vil ”hvilehjemmet” rundt angstnevrotikeren legge grunnlag for det motsatte.

 

Tilværelsen blir sterkt innskrenket for alle familiemedlemmene som i kraft av sin lojalitet blir med i ”spillet”. Man kan også se for seg at det ligger en slags skjult trussel om utestegning fra familien dersom man opponerer mot den følelsesmessige forknytte atmosfæren. Man kan bli oppfattet som vrang, umedgjørlig, lite sensitiv, ufølsom eller hensynsløs dersom man ikke blir med i familiens prosjekt. Prosjektet går ut på å liste seg rundt for å avverge konflikt og følelser som kan anstifte et angstanfall hos familiens ”symptombærer”.

 

Cullberg (1984) forteller at det også er vanlig at han eller hun som gifter seg med en angstnevrotiker selv har problemer med egen aggresjon. Derfor er man ”ofte nødt til å ta hele familien i behandling for å hjelpe til med å bryte den aggresjonsfornektende og kvelende atmosfæren, som opprettholdes på grunn av usynlige lojalitetsbånd.” (Ibid., p. 130).

 

Familier som har slike problemer bør også få hjelp så raskt som mulig. Ikke minst fordi barn som vokser opp i en slik familiekonstellasjon risikerer å få problemer med sin egen frigjørelse. Familiemedlemmene tror at de hjelper til ved å holde sine frustrasjoner eller følelser på avstand, altså skåne personen med angst, mens de dypest sett er med på å forsterke en familiestruktur som til sist vil kvele alle medlemmene. Ofte ligner det på en slags misforstått snillhet, men faktum er at det som regel er slik at flere parter har problemer med konflikt, diskusjoner eller følelsesladde temaer, hvorpå alt for mye energi går med til å holde dette på behørig avstand. Det er nesten som å øse en båt som lekker istedenfor å tette hullet.

 

Rundt angstnevrotikeren får de andre familiemedlemmene sine bestemte roller. Personen med angst har gjerne en tendens til å kreve støtte og omsorg av sine nærmeste, og har ofte fokus på at de andre skal forstå hvordan det er å ha angst. Forklaringene på opplevelsen av angst kan i verste fall fungere som legitimering av videre trygghetsskapende og aggresjonshemmende tiltak. De andre i familie ”forstår” hvordan personen med angst har det, og ”hjelper” til så godt de kan, men hjelper de til på en riktig måte?

 

Ofte er det slik at den ene partneren har påtatt seg rollen som omsorgsfull, noe angstnevrotikeren enten direkte eller indirekte krever av sine omgivelser. I terapi blir det ofte vanskelig å motivere personen til å avstå fra det som gir dem opplevelsen av trygghet i hverdagen. Eksempelvis er det ikke uvanlig at familien har en ordning hvor ektefellen umiddelbart går fra jobb dersom ”pasienten” får et angstanfall. Det er heller ikke uvanlig at personen med angst krever at partneren ikke reiser vekk, eller går ut med venner om kvelden og lignende. Den angstnevrotiske personen er med andre ord avhengig av sine ”medspillere”, og sekundærgevinsten er en stor grad av omsorg, ivaretakelse og aksept for at de ikke er ”tillat” å bli sint, utfordre eller uttrykke følelser som kan skape uoverensstemmelser. En klam hånd blir lagt over hel familien. Noen partnere har i tillegg et sterkt behov for å være den som ”ofrer seg” fordi de på denne måten høster anerkjennelse fra omgivelsene. Han eller hun er så ”flink” og stiller opp for sin ”syke” kone eller mann. I slike tilfeller utvikler det seg en dynamikk hvor den ene hjelper den andre, ved å legge til rette på en slik måte at de aggresjonshemmende forpliktelsene blir sterkere og sterke slik at angst vinner mer og mer makt over hele familien. Jo lengre man unngår sine sterke følelser og konflikter, desto mer øker vår frykt for det indre ”kaos”, nos som videre sørger for at angsten eskalerer ytterligere, og unngåelsesatferden blir enda mer omfattende.

 

Som terapeut kan det være uhyre vanskelig å behandle en slik pasient eller en slik familie. Ofte får man rollen som konkurrent eller den som prøver å ”ødelegge idyllen”, eller den som trenger seg på med forslag som strider imot ”hvilehjemmets” uskrevne kjøreregler. Man må være varsom, og ofte mislykkes behandlingen. Familiens prosjekt er å unngå følelser, mens terapeutens prosjekt er å møte følelser. Sånn sett blir terapeuten lett en skremmende forstyrrelse i familiens forsøk på harmoni og mindre angst. Angstnevrotikeren ser ikke at hele familien hemmes fordi de er på en konstant flukt fra følelser og konflikter. Uro skaper voldsomme angstanfall, og det vil de unngå så langt det lar seg gjøre. Med andre ord streber man etter stillstand og blokkerer alle muligheter for utvikling.

 

Vi skriver mer om mangel på følelsesmessig åpenhet og kommunikasjon i en rekke artikler i kategorien Familier og samliv.

            

 

 Kurs?

 

WebPsykologen holder Kurs i psykologi og mindfulness som selvutvikling med jevne mellomrom i Kristiansand, men vi påtar oss også andre oppdrag rundt om i landet. Vi kan holde tilpassede kurs for vennegjenger, kollegaer, firmar og så videre, bare  ta kontakt!

 

      

Kilder

 

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!)

Cullberg, Johan (1984) Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Hans Reitzel forlag A/S, København.  

 

Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no