Angst og fortrengt aggresjon

angst og aggresjonDet som i tidligere psykiatrisk litteratur ble kalt angstnevrose, har visse karakteristiske trekk. Det kjennetegnes ved sterke angstsymptomer som kommer plutselig og oppleves fremmed i forhold til personens karakter. Denne typen angst rammer imidlertid først og fremst aggresjonshemmede mennesker. Sterke følelser oppleves som sosialt uakseptable og undertrykkes, og angstprovoserende konflikter unngås. På folkemunnet ville man gjerne omtale dette som konfliktskyhet. Resultatet kan være plutselige og smertefulle angstanfall som kan vare i flere timer. Denne angsten er sjelden knyttet til en bestemt situasjon eller hendelse. Hvis personen relaterer ubehaget til en bestemt situasjon, for å sette det psykiske ubehaget inn i en mer ”forståelig ramme”, er den (påståtte) ”utløsende” hendelsen som regel av symbolsk karakter. Angstnevrosen er primært et resultat av lite toleranse og uttrykksmuligheter for sterke følelser. Når disse følelsene forstilles og unngås, blir de altså liggende som en slags psykisk trussel forvist til utkanten av vårt psykiske landskap. Følelser av mer aggressiv karakter blir liggende å true i skyggen av vår bevisste oppmerksomhet. Små episoder kan skape bevegelse i disse følelsene, og personen blir dypest sett livredd for sitt eget uerkjente sinne. Det er som et indre spøkelse man ikke har kontroll på, rett og slett fordi man avviser følelsen. Angsten skylles derfor ikke en reel frykt for en ytre fare, men kommer som en reaksjon på frykt for undertrykte og skremmende krefter i oss selv. Åpenhet rundt følelser og muligheten for å uttrykke seg er derfor helt avgjørende for å unngå angstnevrosen.

 

 

Kjennetegnet ved «angstnevrose»

 

Det foreligger en indre oppdeling eller avspaltning av sinne. Det betyr at sinne ikke kommer åpent til uttrykk ved krenkelser eller motgang. Man stenger det rett og slett inne, og på den måten blir man sin egen verste fiende. Imidlertid hender det at det undertrykte sinne kommer plutselig til uuttrykk i kraftige følelsesutbrudd. Slike sinneutbrudd virker ofte urimelige og overdrevne.

 

Overfølsomhet for kritikk er et annet symptom i forbindelse med denne typen angst. Man føler seg lett kritisert, og man tåler det dårlig. I møte med kritikk klarer man heller ikke å uttrykke sin misnøye på en adekvat måte. Kritikk fører derfor til ennå mer indre ubalanse, og resultatet er ofte at disse personlighetene anstrenger seg mye for å unngå kritikk over hode.

 

Et siste kjennetegn på angst forbundet med aggresjonshemmede personligheter, er følsomhet for sterke inntrykk. De kan føle et rent fysisk ubehag ved å lytte til, lese om eller se TV programmer som viser kraftige scener som død, tortur, vold etc. Det er selvfølgelig ikke uvanlig å føle ubehag ved grufullheter av denne typen, men hos de aggresjonshemmede personlighetene er ubehaget atskillig sterkere. Det kommer gjerne til uttrykk som panikk eller illebefinnende. For å holde sin egen aggresjon nede, må personen på sett og vis unngå ytre stimuli som minner om eller ansporer til aggressive komponenter ved livet. Personen har en fornemmelse for sin fortrengte aggresjon, og frykten (angsten) er at denne aggresjonen skal komme til overflaten. De er redde for å bli ”gale” eller ”forrykte”, og når de ser eller opplever voldeligheter og utagering rundt seg, aktiverer det tilsvarende følelser i dem selv.

 

 

Angst og fortrengte følelser

 

Følelser vi ikke våger å ta innover oss, blir våre fiender. Så lenge vi unngår dem, har vi i prinsippet ikke kontroll over dem. De kan overrumple oss og truer hele tiden med å frarøve oss ”sans og samling”. Derfor kan man si at psykisk sunnhet handler om evnen til å våge, tåle, forstå og uttrykke sine følelser, også de av aggressiv natur. For å klare dette, må man akseptere sine følelser fullt ut, og vite at selv om man har følelser betyr det ikke at man trenger å handle på dem. Man må oppleve at følelser er noe som kommer og går, og aksept av eget følelsesliv gir oss kontroll. Frykt og fortregning i forhold til egne følelser gir opplevelsen av at vårt følelsesliv er ustabilt og hjemsøkt av krefter som er livsfarlige. Og faktum er at de følelsene vi ikke våger å ta innover oss, akseptere og anerkjenne, ka bli livsfarlige og ende med en eller annen form for aggressiv utagering. Noen vender til sist sitt sinne innover, og resultatet kan i verste fal manifesteres som selvmordstanker. Noe av det mest aggressive man kan gjøre mot seg selv, er kanskje å ta sitt eget liv.

 

      

Kilder

 

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!)

Cullberg, Johan (1984) Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Hans Reitzel forlag A/S, København.  

 

Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Mord & psykopati på verdensbasis

x14011-07Det finnes flere ulike definisjoner av seriemord, men stort sett forstår man seriemord som ”the intentional killing of at least three or more individuals in a series, with a latency period between the killings”. (Meloy & Felthous, 2004, p. 289). Dette skiller seg dermed fra massemord som er intensjonelt drap av minst to eller tre personer i en og samme episode. De fleste massemord utføres med våpen eller bomber, noe som indikerer en slags emosjonell distanse mellom drapsmannen og ofrene. Når det gjelder seriemord, virker det som om morderen er mer personlig opptatt av selve drapshandlingen. Det antas at seriemorderen på sett og vis oppnår en personlig tilfredsstillelse ved å drepe, enten det dreier seg om makt, seksuelle behov eller andre ting.

 

 

Eksempler på seriemordere

 

Blant de mest kjente seriemord gjennom tiden, finner vi faktisk en ikke-amerikansk representant, nemlig Jack the Ripper. Ripper drepte 5 prostituerte i Whitechapel, London, i 1888. Drapene hadde et rituelt tilsnitt hvor offerets organer ble fjernet og plassert strategisk rundt den døde kroppen. Morderen påstod også at han (eller henne?) hadde spist noen av organene. Grunnen til at Jack the Ripper står frem som en av historiens mest kjente seriemordere, handler sannsynligvis om at han aldri ble tatt, til tross for veldig mange teorier og hypoteser. Blant annet har man koblet Jack the Ripper til kongehuset, noe som fremstår som en ganske solid teori, men den er ikke bekreftet.

 

USA har flere kjente tilfeller av seriemordere. 25. februar 2005 ble en mann arrestert for minst ti drap, og senere samme år idømt livstid. Dette var slutten på en lang etterforskningsperiode. Det startet i 1974 da tre søsken kom hjem fra skolen i byen Wichita i Kansas og fant sin far, Joseph Otero, og sin mor, Julie Otero, og sine to yngre søsken Josephine (11 år) og Joseph II (9 år) strangulert til døde. Joseph ble funnet med ansiktet ned mot gulvet. Han var kneblet på hender og føtter. Julie ble funnet på soverommet i en lignende positur. Etter dette ble seks jenter i 20-årene funnet drept på samme vis over en periode på 12 år. Drapsmannen skrev flere brev til politiet hvor han påtok seg ansvaret for drapshandlingene og beskrev i detalj hvordan mordene var utført. Brevene var undertegnet med BTK som angivelig var en forkortelse for ”bind them, torture them and kill them”. Disse brevene førte likevel ikke til noe gjennombrudd i saken. 31 år etter det første drapet i Kansas, blir Dennis Rader endelig pågrepet, og han innrømmet straffeskyld (online crime library).

 

Er seriemordere stort sett fra USA?

 

Seriemordere er ikke vanlig. Det er med andre ord et ganske spesielt fenomen, og dermed er spørsmålet om seriemorderens psykologi bør gjøres til gjenstand for undersøkelse. Brorparten av litteraturen og statistikken på dette området skriver seg fra USA, og derfor er det denne litteraturen man har tilgjengelig dersom man ønsker å vite mer om seriemord. I USA har man identifisert 357 seriemordere i perioden mellom 1960 og 1991, men i denne sammenheng skal det også nevnes at ofrene for disse seriemorderne beløper seg til 3169 personer (Mitchell, 1997). Og et så stort antall døde mennesker bør være en virkelig god grunn til å bruke tid og krefter på undersøkelser av seriemorderens psykologiske make-up, følelsesliv og atferd.

 

Majoriteten av seriemordere er menn, men det finnes likevel noen kvinnelige seriemordere. Man regner med at 12% av identifiserte seriemordere i USA er kvinner. Et eksempel er Aileen Wuornos som ble arrestert i 1990 for å ha drept 7 menn (Newton, 2000, p. 241). Wuornos hadde en vanskelig barndom i Michigan preget av omsorgssvikt, misbruk og narkotika. Hun begynte som prostituert i en alder av tretten år, og samme år ble hun gravid. Etter hvert flyttet hun til Florida hvor hun begynte å tjene til livets opphold som prostituert langs motorveien hvor hun besørget lastebilsjåførers seksuelle behov. Det er laget en film om Aileen i 2003 som heter Monster. Filmen fokuserer på ni måneder i Aileens liv (1989 – 1990) da hun hadde et lesbisk forhold til en kvinne som het Selby. Og i løpet av den samme tid, begynte hun å drepe sine klienter for å få penger uten å måtte yte seksuelle tjenester. Prostituerte kvinner langs riksveien tilhører en risikogruppe. Det er ikke uvanlig av prostituerte kvinner blir drept av menn, eventuelt mannlige seriemordere. På sett og vis snudde Wuornos opp ned på dette. Nå var det plutselig den prostituerte som utgjorde trusselen.

 

Som sagt er mesteparten av litteraturen og forskning på seriemord fra USA. Kanskje er dette litt underlig ettersom USA ikke utgjør mer en 5% av verdens populasjon, men likevel har oppdratt 84% av alle kjente seriemordere siden 1980 (Newton, 2000, p. 1). En krysskulturell studie utført av David J. Cooke (2003) viser store forskjeller i forekomsten av psykopati (målt med ”The psychopathy Checklist” – PCL-R) i Europa og USA. Det er vanskelig å avgjøre betydning av denne forskjellen. Hvorfor er det flere seriemordere i USA enn noe annet sted i verden? Det store forskjellen kan handle om mange ting, og hvordan vi forstår og klassifiserer antisosial atferd kan spille en rolle.

 

Innenfor psykologi og psykiatri er det nemlig ganske store uoverensstemmelser når det kommer til klassifisering av skadelige og antisosiale personer. Ordet psykopat brukes ofte synonymt med sosiopat, antisosial- og dyssosial personlighetsforstyrrelse. Men betydningen av disse begrepene er ikke identiske. I USA og Europa bruker man også ulike klassifikasjonssystemer for å definere antisosial atferd. Videre er heller ikke psykopati et begrep som brukes isolert i verken DSM (amerikanske diagnosemanualen) eller ICD-10 (Europeiske diagnosemanualen). Psykopati kan likevel defineres ved hjelp av et eget verktøy videreutviklet av Robert Hare: ”The psychopathy Checklist” (PCL-R). Hare opererer med 20 diagnostiske kriterier for psykopati, og bygger dette på en tidligere utgave utarbeidet av Hervey Cleckley i 1942. (Hare, 1998; 1999). (Vi skriver mer om forholdet mellom de ulike forståelsene av antisosial atferd i artikkelen Hva er psykopati?).

 

Cooke (2003) som står bak den krysskulturelle studien av prevalens for psykopati i USA og Europa, mener likevel at materialet ikke kan tolkes dit hen at seriemord og psykopati er et amerikansk fenomen. Han mener snarere at psykopati forekommer i alle kulturer over hele verden. Han refererer i denne sammenheng til en uttalelse fra Robin et al. (1990) som påstår at antisosiale personer ikke er et produkt av et moderne ”sykt” samfunn. På den måten avviser han at sosiale og sosiopolitiske forhold i USA kan forklare oppkomsten av antisosial atferd (Cooke, 1995, p. 14).

 

Men på dette området finner man også motsatte synspunkter. Kirsner (2003) er en teoretiker som peker på at et postmoderne samfunn og forherligelse av individualisme skaper en følelse av å ikke være involvert, splittet og redd. Det fører videre til at mennesker føler seg fremmedgjort og får store problemer med å stole på seg selv, andre mennesker og samfunnet for øvrig (p. 167). Karterud (2001) peker også på at vår tid er preget av stadige forandringer. Samfunnet utvikler seg og forandrer seg med en langt større hastighet enn tidligere. Dette skaper også utfordringer for menneskets identitetsdannelse og følelse av sammenheng og identitet. Vi har stor frihet til å velge, og det kreves at vi velger vårt liv og våre veier i livet nesten daglig.

 

Freuds hysteriske pasienter var sannsynligvis i større grad tynget av sosiale dogmer og en strengere påbudsfilosofi. Deres problem var ufrihet og emosjonell undertrykkelse på grunn av kvassere kulturelle føringer og konvensjoner. I dagens (post)moderne samfunn er det kanskje motsatt? Muligens er det nettopp for stor frihet til å velge vårt eget liv som er hovedproblemet. Vi er dømt til frihet, og denne dommen kan veie tungt på ryggen til et individ som befinner seg midt i en verden full av valg. Dette individet savner på sett og vis en kultur hvor familiær tilhørighet bestemmer hvilken vei du skal gå i livet. Nasjonalistiske og patriotiske ekstremiteter, blandet med utrygghet og fremmedfrykt, kan kanskje slå rot i et slikt klima?

 

Den overveldende friheten til å velge sitt liv, og dermed ansvaret for alle livspolitiske beslutninger, kan også bli for mye for mennesker. Det kan anstifte en slags eksistensiell uro og en følelse av å bygge et liv på sand. Usikkerheten kan bli stor, og den tilhørende forvirringen enda større. Hvem er jeg? Hva skal jeg bli? Hvordan skal eg skape min identitet og mitt liv? Dette er de store spørsmålene enkeltindividet strever med i en (post)moderne tidsalder. Det er mulig at de psykiske lidelsene som hører til denne kulturelle understrømmen av frihet og valg, er det vi kaller personlighetsforstyrrelser? (Vi drøfter denne problemstillingen mer inngående i artikkelen Personlighetsforstyrrelse som moderne angst).

 

Det kan også tenkes at de tendensene Kirsner (2003) identifiserer i forhold til et postmoderne samfunn, en slags eksistensiell isolasjon som avstedkommer en følelse av fremmedhet ovenfor seg selv og tilværelsen akkompagnert av frykt og usikkerhet, gir grobunn for hensynløs atferd, men dette blir spekulasjoner. Dersom man skal spekulere ende mer i denne retningen, kan man innvende at USA nettopp er et samfunn hvor individualisme virkelig står i høysetet og kanskje er den beskrevne følelsen av fremmehet og eksistensiell frykt tilsvarende høy. Og hvis dette i noen grad kan gjøre regnskap for personlighetsforstyrrelser av antisosial karakter, vil det høye antall seriemordere i USA kanskje ikke være så overraskende?

 

Men igjen vil jeg understreke at slike analyser av det sosiale klima i et samfunn er vanskelig å relatere direkte til forekomsten av antisosial atferd. Det Kirsner (2003) og Karterud (2001) likevel påpeker, er at et (post)moderne samfunn sannsynligvis utøver en innflytelse på menneskets personlighetsutvikling, og ikke minst at samfunnsmessige forhold spiller en rolle i forhold til utviklingen av mentale lidelser og eventuelt forstyrrelser i personligheten. Om det kan forklare grufulle gjerninger som intensjonelle drap, er en annen sak.

 

Relaterte artikler

Kilder

 

American Psychiatric Association (1952) Mental Disorders DSM. http://www.psychiatryonline.com/DSMPDF/dsm-i.pdf

Cooke, D. J. (2003) Cross-cultural aspects of psychopathy. I Millon, T. Simonsen, E., Birket-Smith, M. & Davis, R.D. (Eds.) Psychopathy. Antisocial, criminal and violent behaviour (pp. 372-392). New York: The Guilford Press.

Cooke, D. J. (1995). Psychopathy across cultures. I Cooke, D. J. & Forth, A. E (Eds.), Psychopathy: Theory, research and implications for society (pp. 13-46). Nederland: Kluwer academic publishers.

Hare, R. D. (1998). Psychopathy, affect and behaviour. I Cooke, D. J. & Forth, A. E. (Eds.), Psychopathy: Theory, research and implications for society (pp. 105-138). Nederland: Kluwer academic publisher.

Hare, R. D. (1999). Without Conscience. The disturbing world of the psychopaths among us. New York: The Guildford Press.

Karterud S. (2001). Et historisk perspektiv og en drøfting av sentrale begreper. I Karterud, S., Urnes, Ø. & Pedersen, G. (red.). Personlighetsforstyrrelser. Forståelse, evaluering, kombinert gruppebehandling (pp. 119-185). Oslo: Pax Forlag.

Kirsner, D. (2003). The schizoid world of Jean-Paul Sartre and R. D. Laing. USA: Karnac.

Meloy R. J., & Felthous, A. R. (2004). Introduction to this issue: Serial and mass homicide. Behavioural Sciences and the Law, 22, pp. 289-290.

Mitchell. E. W. (1997). The Aetiology of serial murder: Towards an integrated model. Upublisert. Hentet 25.08.11 fra: http://www.forumgarden.com/forums/attachments/philosophy/12896d1169271852-knowledge-vs-understanding-mitchell-serialhomicide.pdf.

Newton, M. (2000). The ecyclopedia of serial killers. New York: Checkmarks books.

WHO (2002). ICD-10 Psykiske lidelser og adferdsforstyrrelser. Kliniske beskrivelser og diagnostiske retningslinjer. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

 

 

Av psykolog Janne Risholm Liverød &
psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Internettavhengighet

Avhengig av internett
Avhengig av internett

I dag diskuterer man i stadig større grad overdreven bruk av internett, og hvorvidt dette kan regnes som en form for avhengighet. Amerikanske fagfolk drøfter fortløpende hvorvidt man skal legge til Internet Addiction Disorder (IAD) til den Amerikanske Diagnosemanualen i 2012. Noen forskere er ikke enige i at internettbruk representerer en avhengighet, mange er ikke engang enige om definisjonen av avhengighet, og andre kritikere sier at det rett og slett ikke finnes nok forskning for å kunne måle hva som er ”normalt” bruk og hva som er overdrevet bruk.

 

I dag bruker den Amerikanske Psykiatriforeningen de samme kriteriene som brukes for å klassifisere patologisk gambling som en målestokk for internettavhengighet. Argumentene for dette er at verken gambling eller internett har en berusende effekt på linje med stoffer som narkotika og alkohol. For det andre er det ikke sikkert at man kan forstå overdreven internettbruk som en impulsiv handling, og den impulsive adferden forbundet med avhengighet medfører ofte en øyeblikksfølelse av eufori og lykke, noe internettavhengighet ikke nødvendigvis gjør (Duran, 2003).

 

 

Hva er internettavhengighet?

 

Det finnes mange definisjoner på avhengighet. I artikkelen Internet Addiction Disorder: Causes, Symptoms,and Consequences definerer Jennifer R. Ferris avhengighet som:

 

a behavior pattern of compulsive drug use characterized by overwhelming involvement…with the use of a drug and the securing of the supply, as well as the tendency to relapse after completion of withdrawal.“ (Ferris, 2003)

 

Mange vil mene at avhengighet er et psykofysiologisk problem, noe som betyr at fenomenet både har mentale og fysiske komponenter. Internettavhengighet, som andre avhengigheter, fører blant annet med seg en slags økt toleransegrense for stoffet eller den avhengighetsskapende atferden. Med det mener man at det kreves mer og mer for å fremkalle den ønskede effekten. I forhold til internett betyr det som regel at man tilbringer stadig mer tid foran skjermen. Et annet karakteristisk trekk ved avhengighet er et innsnevret fokus. Det betyr rett og slett at stoffet eller den bestemte atferden, som surfing på nett eller facebook, tar overhånd og dermed går på bekostning andre viktige gjøremål. De fleste avhengigheter kan også eskalere til nivåer hvor de forstyrrer en normal livsførsel.

 

Det er på dette tidspunktet at avhengigheten får alvorlig innvirkning på akademiske, finansielle, arbeidsrealterte og sosiale aspekter av en persons liv. Til sist bør man nevne ulike former for abstinenssymptomer når man forsøker å kutte ut misbruket, enten det dreier seg om en avhengighetsskapende aktivitet eller et rusmiddel. Abstinens symptomene inkluderer for eksempel angst, irritabilitet, skjelvinger og lignende (Ferris, 2003).I forhold til internett er det først og fremst irritabilitet og uro som dukker opp dersom personen plutselig befinner seg i en situasjon uten internettforbindelse over litt lengre tid.

 

 

Den Amerikanske Psykiatriforeningen (The American Psychiatric Association  – APA) stiller foreløpig opp følgende kriterier for IAD eller internettavhengighet. Hvis en person har 3 eller flere av de følgende symptomer, kan de klassifiseres som internettavhengige:

 

  • Økt toleranse: Man trenger mer og mer tid for å oppnå tilfredsstillelse, eller den samme tiden man tilbringer på nett har mindre effekt eller oppleves mindre tilfredsstillende.
  • Tilbaketrekking: 2 eller flere av de følgende symptomene utvikles ved perioder uten tilgang til nett. Og disse ”abstinenssymptomene” er av en slik karakter at de påvirker personens sosiale eller personlige funksjoner: Psykomotorisk agitasjon (eksempelvis skjelvinger), angst, depresjon, humørsyke, tvangstanker, fantasier eller drømmer om internett, frivillige eller ufrivillige maskingskrivingsbevegelser.
  • Unngåelsesatferd: Internett brukes for å unngå eller lette symptomer som dukker opp når man ikke er på nett. Det er rett og slett internettbruk for å unngå abstinenssymptomer. Eller det kan være en flukt for å unngå å kjenne på ubehagelige følelser eller tanker som også ar til stede før internettavhengigheten tok til.
  • Økt bruk: Man er på internett oftere eller lengre enn man hadde tenkt.
  • Økt relatert bruk: Man bruker mer tid på aktiviteter som er relaterte til internett, som for eksempel å prøve ut nye nettlesere, oppsøke selgere, lese bøker om internett, planlegging eller organisering av datanedlastinger og administrering av ulike applikasjoner.
  • Forstyrrelser i daglige gjøremål: Viktige aktiviteter relatert til jobb og det sosiale livet reduseres.
  • Risiko: Internettbruk øker risikoen for at man går glipp av jobb- og utdanningsmuligheter, finansiell stabilitet eller andre sosiale og mellommenneskelige forhold. Personen ofrer andre aspekter fordi vedkommende ikke er i stand til å redusere sin internettbruk.
     (Ferris, 2003)

 

En nyere forskningsrapport avslører spesielt 4 karakteristiske trekk ved internettavhengighet (IAD). Jeg vil kort nevne disse, selv om flere av dem relaterer seg til ovenstående: 5

  • Irritabilitet og rastløshet når man forsøker å redusere eller stoppe internettbruk
  • Internett brukes for å komme seg unna eller mildne følelser av angst, depresjon, skyld, hjelpeløshet og andre problemer.
  • En som er avhengig av internett lyver om hvor mye tid vedkommende bruker på internett eller forsøker å skjule overdreven bruk.
  • Den som er avhengig av internett fortsetter på tross av høye avgifter og andre sosiale og relasjonelle kostnader.
    (Ferris, 2003)

 

APA (The American Psychiatric Association) har også en annen liste over ytterligere karaktertrekk forbundet med internettavhengighet:

  • Internettavhengige isolerer seg, noe som fører til redusert sosial aktivitet.
  • De er i forsvarsposisjon når det gjelder hvor mye tid de tilbringer på internett.
  • De lider av søvnmangel.
  • Den avhengige fortsetter å bruke internett på tross av gjentakende problemer som oppstår eller forverres av internettbruken.
    (Kennedy-Souza, 1998)

 

Det er mange ulike varianter av internettavhengighet, noe vi kommer tilbake til i senere artikler. Men generelt sett er det en del psykologer som mener at Internett på mange måter er tilgjengelig som en beleilig flukt fra en type sjelelige smerter vi ikke makter å ta innover oss. Sånn sett fungerer internettavhengighet som en tiltrengt distraksjon fra problemer vi ikke orker å stirre i hvitøyet.

 

De fleste av oss tilstreber å unngå sjelelige lidelser og uro. Vi ønsker å leve et liv i overskudd og balanse. Når vi merker et indre trykk eller en gryende mistrivsel i livet, forsøker vi gjerne å ignorere det. Istedenfor å undersøke det psykologiske ubehaget, ser vi en annen vei. Kanskje er det beleilig å se inn i skjermen, enten det er facebook, nettporno eller online spill som fanger oppmerksomheten og distraherer oss fra oss selv.

 

Ken Wilber (denne utg. 2001) påstår at mennesker som begynner å merke på ubehaget ved livet, samtidig er i ferd med å våkne opp til en dypere erkjennelse. Lidelsen er en hammer som kan slå våre illusjoner i stykker. Den indre smerten kan være et tegn på at vi lever utilfredsstillende. I så tilfelle er det viktig å lytte til disse signalene, men i vår kultur har vi en tendens til å gjøre det motsatte. Ved følelsesmessig smerte går vi gjerne til legen og ber om medisiner som ”fjerner” den ubehagelige følelsen, eller vi jobber døgnet rundt slik at vi unngår oss selv, eller vi drikker alkohol eller inntar andre rusmidler for å unnslippe den gryende fornemmelsen av ubehag ved livet. På den måten går vi glipp av verdifull informasjon vi trenger for å skape positiv forandring.

 

Wilber (Ibid.) påstår at det modige og livskraftige mennesker motstår fristelsen til å flykte, men isteden stirrer den indre og ubehagelige fornemmelsen i hvitøyet. Det handler om å møte smerten, leve smerten og deretter leve forbi smerten. I vårt samfunn tilstreber vi gjerne å unngå all smerte, og resultatet kan være et anspent liv på flukt fra oss selv. Internett representerer kanskje en slik flukt på linje med mange andre fluktveier som vi smaler under kategorien ”avhengighet”. Dessverre er bivirkningene av de fleste former for avhengighet ganske omfattende og plagsomme.

 

 

Kilder

 

Duran, Maria Garcia (2003, December 14). Internet Addiction Disorder. AllPsych Journal [online]. Hentet fra: http://allpsych.com/journal/internetaddiction.html

Ferris, Jennifer R. (2003). Internet Addiction Disorder: Causes, Symptoms and Consequences. Virginia Tech [online]. Hentet fra http://www.files.chem.vt.edu/chem-dept/dessy/honors/papers/ferris.html

Kennedy-Souza, Barbara L. (1998, July). Internet Addiction Disorder. Interpersonal Computing and Technology Journal [online] 6:1-2. Hentet fra http://www.emoderators.com/ipct-j/1998/n1-2/kennedy-souza.html

Wilber, Ken (denne utg. 2001): No Boundary: Eastern and western approaches to personal growth. Shambhala Boston & London. (Anbefales!)

 

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no