Kan vi forebygge psykopati?

forebygge psykopatiI artikkelen om Behandling av kriminelle psykopater, viser det seg både fra forskning og klinisk praksis at behandling og rehabilitering av svært vanskelig. Verken psykoterapi eller medisiner har noen særlig effekt på antisosiale symptomer. I vårt samfunn er det en del mennesker med antisosiale tendenser. Noen holder seg på rett side av loven, mens andre begår ugjerninger som skader andre. Hvis det er nærmest umulig å behandle mangel på empati og sadistiske motiver, er spørsmålet hva vi egentlig kan gjøre med psykopati. Det er tema i denne artikkelen.

 

David T. Lykken (1995, p. 230) mener, basert på en overbevisning om at det ikke finnes kurerende tiltak for voksne psykopater, at det kun er forebygging som har noe for seg. Han understreker sitt poeng med en referanse til en barnepsykiater som heter Jack Westman. I 1994 laget Westman et estimat som viste hvordan én psykopat i USA kom til å koste samfunnet 3 millioner dollar i gjennomsnitt over en periode på 60 år. Tallene baserer seg fortrinnsvis på kostnader knyttet til overgrep og tyveri. Økonomiske konsekvenser er én ting, men de skadene som påføres andre mennesker kan være himmelropende og uerstattelige. Med andre ord har ikke et samfunn råd til psykopater på noen som helst måte.

 

Heinz Kohuts teori om menneskets utvikling handler om at vi hele tiden trenger noe eller noen som bekrefter oss. Han kaller dette for selvobjekter. I barndommen er behovet for selvobjekter helt avgjørende, og sviktende oppvekstvilkår kan skade menneskets selvfølelse på svært uheldige måter. Gjennom hele livet trenger vi bekreftelser fra omgivelsene, men behovet er enda mer presserende gjennom oppveksten i forhold til psykisk sunnhet. Et sviktende oppvekstmiljø kan føre til en fragmentert selvfølelse og emosjonelle problemer. Svikt i voksen alder kan også forstyrre mental balanse, men skader gjennom barndommen kan gi større og mer grunnleggende skader. De fleste psykologiske teorier er enige om at barndommens erfaringer er avgjørende for den voksne personligheten, og i et slikt lys gir det mening å snakke om tidlig intervensjon. Jo tidligere man oppdager og avhjelper et barn som er omsorgsmessig underernært eller lider en form for følelsesmessig overlast, jo større er sjansen for å avverge psykiske problemer i voksen alder. Siden prognosene for psykopati og antisosiale personlighetsforstyrrelser, i litteratur og forskning, viser seg å være svært dårlige, og av noen beskrevet på grensen til umulig å behandle, er det nærliggende å fokusere på forebygging i så tidlig alder som mulig.

 

Potts et al. (1986) poengterer at klinisk erfaring og forskning viser oss at yngre pasienter med relativt nyoppståtte symptomer responderer bedre på behandling enn eldre mennesker med psykopatiske trekk som allerede har etablert en kriminell løpebane. I artikkelen som heter Tilregnelig eller utilregnelig skriver vi om en av USAs mest kjente seriemordere, David Berkowitz. Han ble til slutt anholdt etter seks drap, og idømt over 500 år i fengsel. I møte med psykologen reflekterer han over sin oppvekst og uttrykker følgende: “It frightens me to look back and see what I was and what I became. It also angers me, for I ask out loud; Why didn’t someone see all the signs?” (Abrahamsen, 1985, p. 201). Dersom dette er en oppriktig erkjennelse fra en arrestert seriemorder, understøtter det behovet for tidlige intervensjoner. Kunne man unngått at seks unge mennesker ble brutalt myrdet dersom David Berkowitz hadde fått hjelp i ung alder? Faktisk var det slik at Berkowitz sin adoptivmor tok ham ukentlig til en psykolog da han var 7 år gammel. Detaljene rundt dette er ikke kjent, men selv sier Berkowitz at han avskydde at psykologen snoket rundt i hans private tanker og følelser (p. 37). David Berkowitz sier gang på gang at han ikke vet hvorfor han kunne gjøre så mye ugagn som liten uten at noen reagerte, mens faktum er at det ble reagert. Det er med andre ord et eksempel på at tidlig intervensjon ikke alltid fører frem (Hare, 1999, p. 200). Selv om problemene oppdages tidlig, er det langt i fra sikkert at man klarer å gjøre noe med dem. Hare legger til at dette kan endre seg dersom man finner mer ut av årsaksfaktorene og utviklingsforløpet i forhold til antisosialitet og psykopati.

 

Dersom vi klarer å oppdage kommende drapsmenn og psykopater i ung alder, vil det åpenbart gi mulighet for en stor gevinst. Kanskje kan man unngå at personen henfaller til kriminalitet og fanges i et emosjonelt kaldt liv. Samtidig kan man kanskje avverge drap og ødelagte liv i kjølevannet av psykopatens hensynsløse fremferd. Det er mye som tyder på at man kan modifisere antisosial atferd, avhjelpe psykopatiske trekk og dempe aggressivitet og impulsivitet ved å lære unge mennesker andre strategier for å tilfredsstille egne behov (Hare, 1999, p. 200). Men det er selvfølgelig en vanskelig oppgave å forutse hvem som kan bli en fremtidig drapsmann og deretter sette inn tiltak som avverger denne utviklingen. Derfor kan kanskje tidlig intervensjon ved mistanke om psykopatisk utvikling kanskje høres mer ut som en slags utopi enn realitet. Imidlertid er det nærliggende å anta at tidlig omsorgssvikt eller mangel på trygge og stabilie omrsorgspersoner kan være med på å forme en eller annen psykologisk relatert utfordring i senere alder, og sånn sett er viktig å forebygge uansett symptombilde som måtte følge. Men selv om forebygging vil være sentralt, vil ikke det nødvendigvis si at all antisosial adferd er mulig å forhindre. I så tilfelle sitter vi tilbake med et meget relevant spørsmål: Hva gjør vi når skaden allerede har skjedd? Det ligger en tung sky av pessimisme over tema knyttet til behandling og rehabilitering av psykopater. Det er de dårlige prognosene basert på forskning som gir grunnlag for en nokså generell pessimisme i litteraturen. Er det likevel mulig å håndtere dette fenomenet på en måte som borger for positiv forandring i det antisosiale sinnelag? Spørsmålet er stort og omfattende, og vi kommer stadig tilbake til dette tema i artikler postet under kategorien Rettspsykologi, kriminalitet og antisosial atferd.

 

 

Kilder

 

Abrahamsen, D. (1985). Confessions of Son of Sam. Colombia University Press.

Hare, R. D.  (1999). Without Conscience. The disturbing world of the psychopaths among us. The Guilford press. New York.

Lykken, David T.: The antisocial personalities. Lawrence Erlbaum associates, publishers. New Jersey, 1995. 

Potts, L. J., Barley et al. (1986). Comprehensive inpatient treatment of a severely antisocial adolescent. I: Reid, William H., Dorr, Darwin, Walker, John I & Bonner, Jack W. (eds.): Unmasking the psychopath. Antisocial personality and related symptoms. W.W. Norton & Company. New York, 1986.

 

 

 

 Av Psykolog Janne Risholm Liverød &
Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Seksuelle problemer hos menn

seksuelle problemerMannens seksuelle problemer kan være et vanskelig tema. For mange menn er det forbundet med skam og nedrighet dersom de opplever problemer i intimt samvær. Ofte kan det være så vondt å erkjenne slike problemer at mannen trekker seg unna istedenfor å gå inn i problemet, forstå det og deretter undersøke mulige løsninger. Opplevelsen av ikke å prestere godt nok i sengen kan rett og slett være så betent at mannen velger å flykte fra problemet istedenfor å gjøre noe med det. I denne artikkelen skal vi kort se på de vanligste seksuelle problemene hos menn, og samtidig drøfte noen av de fysiske og psykologiske sidene ved forstyrrelser i seksualfunksjonen.

 

Forfatteren Karl Ove Knausgård drøfter gjentatte ganger forskjellige aspekter knyttet til maskulinitet gjennom Min kamp bøkene. Blant annet beskriver han en episode hvor han må gå på babysang med sin datter. Det viser seg at det er lite menn på babysang, og Knausgård føler seg beklemt og utilpass blant alle de syngende kvinnene. Det kan se ut som om han nærmer seg et angstanfall i situasjonen dominert av små bar, kvinner og nynning.  I sin beskrivelse av dette reflekterer Knausgård over hva som skjer med ham på babysang, og han konkluderer med at den overveldende ”kvinnelige auraen” som omsvøper hele situasjonen truer med å «frarøve» ham sin maskulinitet, noe han i neste omgang frykter vil avstedkomme en form for impotens.

 

Knausgård skriver på en fantastisk måte og maler et godt bilde av den impotens som meldte seg i situasjonen. Babysang er sannsynligvis et forum hvor de maskuline kvaliteter ikke finner sin plass, det kan i neste omgang føre til prestasjonsangst, noe som videre er en avgjørende faktor i forhold til potensproblemer. Verre blir dette dersom mannen i utgangspunktet er usikker på sin maskulinitet, og kanskje lider av et manndomsaktig mindreverdighetskompleks, hvor behovet for å beskytte det som er igjen av ”testosteronaktige egenskaper” blir ennå mer presserende i en situasjon hvor feminine kvaliteter er i overvekt.

 

I tillegg skildrer Knausgård opplevelsen av for tidlig sædavgang i flere kapitler, og han er inne på opplevelser hvor han ikke får det til i det hele tatt. Som forfatter er Knausgård en vågal og åpen person som sannsynligvis gir språk til opplevelser som veldig mange mennesker kjenner igjen fra sitt eget liv. Seksuelle problemer er svært utbredt, og grovt sett snakker man om tre ulike kategorier:

 

  1. Problemer med å få ereksjon, noe som altså kalles impotens.
  2. Problemer knyttet til beherskelse i forhold til utløsning. Her er for tidlig sædavgang et vanlig problem.
  3. Problemer med å få utløsning i det hele tatt.

 

 

Impotensproblemer

 

Impotens er noe de aller fleste menn opplever én eller flere ganger i løpet av livet. Ofte handler impotens om prestasjonsangst. Behovet for å imponere kvinnen blir så presserende at frykten for å svikte melder seg som et dilemma. Ofte har man forestillinger om hva kvinnen ønsker, hva hun forventer og hvordan man må være en slags «supermann» for å tilfredsstille henne godt nok. Mentalt sett begynner man å sammenligne seg med et idealbilde av en supermannelsker, hvorpå prestasjonsangsten kan slå til med voldsom kraft. I nyetablerte forhold er dette et ganske vanlig fenomen. Dersom det har vært tidligere menn i kvinnens liv, kan mannen i et nyetablert forhold få et inderlig ønske om å prestere bedre seksuelt sett i forhold til kvinnens tidligere erfaringer. I neste moment kommer frykten for å ikke være like god som tidligere menn, og behovet for å gjøre et godt inntrykk blir så omseggripende at evnen til å være naturlig og avslappet til stede i akten blir forstyrret.

 

Skyldfølelse er en annen komponent som kan føre til impotens. Ved utroskap er dette et relativt alminnelig fenomen. I en utroskapssituasjon kan det forekomme at mannen har en sterk iboende lojalitet til sin kone eller kjæreste, noe som gir seg utslag i impotens som dermed kan forhindre et fullbyrdet samleie. Problemene kan også oppstå dersom mannen har vært utro, og følelsen av skyld dukker opp i seng med sin sedvanlige partner.

 

Aggressivitet er en annen følelse som kan gi ereksjonsproblemer. Her er det gjerne snakk om en ubevisst aggresjon rettet mot partneren. Kanskje er mannen irritert, føler seg ufri eller har andre uoverensstemmelser med sin partner som ikke har funnet en løsning. Man har ikke snakket om eller belyst problemene, og dermed bærer mannen på et underbevisst sinne mot sin kone eller kjæreste. Når impotens forekommer i slike tilfeller, er det fordi mannen mer eller mindre ubevisst ”straffer” sin partner, og impotensen blir et rent fysisk ”symbol” på at mannen ikke vil gi sin kjærlighet til partneren.

 

Man sier at sex etter krangler kan være svært tilfredsstillende, men det betinger at konflikten løses på en god måte slik at partenes emosjonelle energier blir positivt ladet. Etter krangler som avsluttes på en dårlig måte, risikerer man derimot at impotens inntreffer ved neste forsøk på samleie.

 

 Aggresjon som impotensårsak kan ligge til grunn ved ulike former for samlivsproblemer. Dersom man opplevr at partneren er likegyldig, uinteressert, anklagende og så videre, og man ikke finner rom til å snakke om disse opplevelsene på en forsonende måte, vil det veldig ofte gå ut over sexlivet.

 

Depressivitet er en annen faktor som i mange tilfeller forringer seksuell lyst betraktelig. Alkohol og rusmisbruk kan også forringe evnen til seksuell utfoldelse.

 

Ovennevnte aspekter ved impotens er ganske alminnelige og forekommer ofte ved samlivsproblemer. Hos veldig nevrotiske personligheter kan impotens imidlertid bli et vedvarende problem. Nevrotikeren har en tendens til å fortrenge følelser, og opprettholder fortregningen ved å tilstrebe kontroll og ryddighet rundt seg. Nevrotikeren våger ikke å slippe seg løs, i frykt for at det kan åpne for et indre følelsesmessig kaos. Behovet for kontroll er i så henseende en faktor som vanskeliggjør intimt samvær på en tilfredsstillende måte. I livet er det en del ting man ikke kan klare dersom man ikke våger å slippe seg løs. Å sovne og ha sex er to aspekter ved livet hvor man må gi seg hen, noe som kan oppleves vanskelig for personer med et stort kontrollbehov.

 

 

For tidlig utløsning

 

Iver og opphisselse kan føre til for tidlig sædavgang. Det er til fortvilelse både for mannen, som føler seg mislykket, og kvinnen, som går glipp av fornøyelsen. Årsaken til for tidlig sædavgang er først og fremst mangel på erfaring. Det kan også forekomme i nyetablerte forhold hvor interessen er stor og man fremdeles er uvant med hverandre. I slike tilfeller avtar dette problemet etter hvert som forholdet blir mer etablert og man blir tryggere på hverandre.

 

I tillegg til iver og opphisselsen som følger med ”det nye” og ”spennende”, kan fortidlig sædavgang forekomme i en såkalt nevrotisk form. Den kjente psykoanalytikeren, Johan Cullberg, forklarer for tidlig sædavgang i sin nevrotiske form på følgende måte:

 

Det finnes imidlertid en alminnelig nevrotisk form, hvor en dyp angst for å miste kvinnen er med på å gjøre det vanskelig for mannen å holde utløsing tilbake. Disse menn er ikke sjeldent intense, ivrige personligheter, som bak den hete fremtoningen har ubevisste aggressive følelser over for kvinnen, kombinert med en angst for å bli forlatt.” (Cullberg, denne utg. 1984, p. 215).

 

Det undertrykte aggressive elementet hos nevrotikeren kan altså komme til uttrykk i for tidlig sædavgang med den funksjon å frarøve kvinnen en lengre nytelse. Det er ikke slik at mannen gjør dette bevisst for å straffe kvinnen, men noe som foregår på det ubevisste plan, og i dette tilfellet kommer det til uttrykk i for tidlig sædavgang. 

 

For sen utløsning

 

Det er kanskje en myte at alle menn alltid er parat til sex. Ideen om menns nærmest ustoppelige sexbehov speiler ikke alltid virkeligheten. Noen mennesker sliter med indre usikkerhet og angst, og de forsøker å kompensere for dette ubehaget gjennom kontroll og orden. Dette er igjen en variant av den nevrotiske personligheten, og her er menn godt representert. Et problem hos menn med stort behov for kontroll, er at de ikke alltid evner å slippe seg løs, og resultatet kan være at de opplever vanskeligheter med å få utløsning. Sex krever ofte trygghet og frigjørelse, noe som oppleves skremmende for den nevrotiske personligheten. Nevrotikeren nærer en slags frykt for følelsesmessig kaos, og det psykiske forsvaret jobber med å holde de sterkeste følelser på avstand. Dette forstyrrer situasjoner som krever en slags selvforglemmelse eller fri flyt av følelser og begjær.

 

Svært kontrollerte menn føler heller ikke den store nytelsen ved sex. I noen tilfeller betrakter de det utelukkende som en slags biologisk nødvendighet som må til for å løsne på et indre trykk.

 

 

Fysiske årsaker

 

Seksuelle problemer kan altså ha psykiske årsaker, men det finnes selvfølgelig også en rekke fysiologiske faktorer som kan føre til forstyrrelser i seksuallivet.

 

Overanstrengelse er en relativt vanlig årsak til impotens.

 

Neurasteniske tilstander kan også føre til seksuelle dysfunksjoner. Neurasteni er ett litt gammelt, og til dels utgått begrep, men det skulle i utgangspunktet beskrive en del karakteristiske symptomer beslektet med det psykosomatiske området. Det kjennetegnes blant annet av irritabilitet ovenfor lyder og ytre stimuli, overfølsomhet over for ubehageligheter og aggressivitet, tendens til psykosomatiske reaksjoner som hodepine, magesmerter, lavt blodtrykk og svimmelhet, og i tillegg forbindes neurasteni med en følelse av å bli raskt veldig sliten og trøtt. At denne tilstanden også påvirker seksualdriften, har vært en vanlig antakelse, og man regner ofte med at neurasteni kan ha årsaker av mer biologisk art.

 

Enkelte medisiner, spesielt eldre varianter av antipsykotiske preparater, kan føre til impotens.

 

Som tidligere nevnt kan langvarig alkoholisme også føre til nevrologiske forstyrrelser som påvirker og nedsetter seksualdriften. Sukkersyke kan også medføre dette. Ut over disse biologiske årsaksforholdene, er det sjelden grunn til å anta at seksuelle problemer hos menn skyldes fysiske skavanker. Veldig ofte handler det om psykologiske mekanismer, noe det er det viktig å vite om, slik at problemet kan håndteres på best mulig måte. For menn er det ofte særdeles skambelagt å ikke fungere optimalt i sengen, noe som gjør at de vegrer seg for å gå inn i de psykiske sidene ved problemkomplekset. Eventuelt anskaffer de preparater som forsterker deres seksuelle prestasjoner, noe som på sikt kan bli en uheldig løsning. I et parforhold bør man tilstrebe så mye trygghet og åpenhet rundt disse temaene som mulig. På den måten kan man komme til kjernen i problemet, oppdage eventuelle emosjonelle konflikter og snakke om dette på en åpen og ikke klandrende måte. Ofte er det den beste medisin for seksuelle problemer i et parforhold.

    

 

 En dag med selvutvikling? 

Er du interessert i psykologi presentert på en fortåelig og praktisk måte? Er du interessert i selvutvikling? Sjekk ut våre dagskurs i  psykologi og mindfulness som selvutvikling!

      

 

Kilder

 

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!)

Cullberg, Johan (1984) Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Hans Reitzel forlag A/S, København.  

 

Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Behandling av psykopater

Kriminelle psykopaterI denne artikkelen skal vi først og fremst se litt overordnet på behandling av kriminelle psykopater. Prognosene i forhold til rehabilitering og behandling av psykopater er i utgangspunktet veldig dårlige. På dette området finnes en ganske utbredt pessimistisk holdning. Brorparten av litteraturen beskriver behandlingstiltak for denne gruppen med dårligere prognoser enn ved noen annen psykiatrisk tilstand. Hare (1999) har jobbet lenge med psykopater og uttrykker følgende:

If you are dealing with a true psychopath, it is important to recognize that the current prognosis for significant improvement in his or her attitudes and behavior is poor” (p. 205)

 

Reid og Gacano (2000) er også overveiende negative når de påstår, basert på forskning, at verken psykoterapi eller medikamentell behandling har noen kurerende effekt på antisosial atferd. Lignende synspunkter finner vi igjen i materialet til Cleckley (1976, pp. 438-443). Ogloff et al. (1990) har arrangert et studie hvor det fremkommer at det er mer sannsynlig at kriminelle psykopater dropper ut av behandling, er mindre motivert og generelt sett viser langt mindre forbedring enn andre pasienter. Hare (1999, p. 199) refererer til et studie av Rice et al. fra 1992 hvor det fremkommer at psykologisk behandling faktisk forverret psykopaten. Dette resultatet fant man ganske enkelt ved å ha to grupper av innsatte psykopater. Den ene fikk psykologisk behandling, mens den andre gruppen ikke fikk. Etter løslatelse fra fengsel viste det seg at de som ikke mottok behandling var mindre voldelige enn de som hadde fått en form for psykoterapeutisk oppfølging.

 

Hare (1999, p.97) og Reid & Gacano (2000) nevner imidlertid ett mer eller mindre positivt og håpefullt aspekt i forhold til endringspotensial hos psykopater. Denne optimismen handler ikke om en bestemt behandlingsform, men skriver seg fra forskning som viser at antisosial atferd har en tendens til å ”brenne ut“ når man kommer opp i 40-årene. De antisosiale symptomene avtar altså av seg selv. Hare relaterer dette til flere faktorer, blant annet tror han at psykopaten blir lei av å være i konflikt. Dette betyr imidlertid ikke at det har skjedd noen fundamental forandring i psykopatens personlighet.

 

De empirisk og klinisk forankrede konklusjonene kan indikere at det ikke er hensiktsmessig å bruke ressurser på rehabilitering eller behandling av kriminelle psykopater. I forlengelse av dette tenker flere at man kun bør tenke samfunnspreventivt og plassere psykopater i fengsel, og ikke nødvendigvis bruke så mye krefter på å reetablere dem i samfunnet. De negative prognosene gir anledning til å tenke at psykopater bør være i fengsel på livstid ettersom de ikke er i stand til å forandre seg. Spørsmålet er om dette er en tilfredsstillende konklusjon, eller resignasjon, fra et etisk og humant perspektiv.

 

På tross av de overveiende negative synspunktene på behandling av kriminelle psykopater, finnes det noen stemmer som våger et mer optimistisk perspektiv. I Danmark er det et sted som heter Herstedvester hvor kriminelle psykopater behandles. George K. Stürup har kalt det behandling av de uhelbredelige (1968). Stürup var leder for denne institusjonen i over 40 år. Han tror ikke at kriminelle psykopater kan kureres, men han påstår at symptomene kan dempes. “I never say that I cure psychopaths; I do claim, however, that during their stay in Herstedvester they have been helped to become nicer psychopaths.” (p. 2). Behandlingen på Herstedvester består av psykodynamisk orientert psykoterapi og miljøterapi, hvor personalet er til stede i samhandling med de innsatte gjennom dagens gjøremål og rutiner (Hansen, 2003, p. 459).

 

Ogloff et al. (1990) har gjennomført et studie av psykopater i behandling ved et kommunalt oppfølgingsprogram. Her finner de ikke bare at psykopaten er vanskelig å behandle, men også at det er vanskelig, hvis ikke umulig, å bevise at psykopater ikke kan behandles med god effekt. Poenget er at man må undersøke om behandlingsmetodene egentlig fungerer, og da risikerer man gjentatte antisosiale handlinger.

 

Dennis M. Doren (1987) har skrevet en bok om psykopater fra et psykologisk perspektiv. Han påstår at terapi med psykopater ikke er håpløst, bare vanskelig (p. 244). Han påstår rent faktisk at mange psykopater kan behandles. Et lignende synspunkt finner vi hos rettspsykiateren John Gunn. Han mener at psykopater faktisk responderer positivt på flere ulike behandlingsstrategier (Gunn, 2003, p. 38).

 

Til syvende og sist havner vi tilbake i noen grunnleggende etiske og moralske problemstillinger. Er psykopaten ond eller syk? I rettspsykiatrisk sammenheng regner man som regel psykopaten som tilregnelig, kalkulerende og rasjonelt handlende. En kriminell psykopat skal derfor straffes, ikke behandles. Kriminalitet og drap utført under påvirkning av psykose betrakter man annerledes i rettsapparatet. Psykose regnes som en alvorlig sinnslidelse som medfører et forvrengt bilde av virkeligheten, og den psykotiske gjerningsmannen karakteriseres som syk og dermed ikke tilregnelig eller «ansvarlig» for sine handlinger. I slike tilfeller foretrekkes behandling fremfor straff. Spørsmålet er om galskap og ondskap, sykdom eller ondsinnethet representerer to helt forskjellige kategorier, eller om det er flytende overganger.

 

Så lenge vi ser på psykopati som ondskap, og ikke en sykdom, er det kanskje naturlig at samfunnet heller mot straff snarere enn rehabilitering. Men da må man også ta stilling til hva ondskap egentlig er for en størrelse. Er ondskap en iboende egenskap ved individet og dets evne til å gjøre mer eller mindre moralske valg, eller har ondskap en årsak. Er det slik at ondskap går i en slags sosial arv, og at såkalte onde mennesker vokser opp under forhold hvor de blir dårlig ivaretatt, og på bakgrunn av det blir følelsesmessig avstumpet og kommer til å betrakte verden som et fiendtlig sted hvor man må forholde seg hensynsløst for å overleve. I så tilfelle er psykopaten et offer, noe som kanskje bør appellere til en form for medfølelse med den totalt uempatiske posisjonen? Hvis psykopaten oppfører seg antisosialt som følge av følelsesmessig underernæring, er det kanskje umoralsk å oppgi alle behandlings- og rehabiliteringsforsøk? Bør vi ikke strekke oss langt for å gi offeret, som ble en overgriper, en ny sjanse? Men så er det slik at mye kan tyde på at behandling ikke ser ut til å ha noen effekt. Psykopaten vil ikke endre seg. Hva gjør vi da? Foreløpig lar vi spørsmålene stå åpne, og avslutter denne artikkelen med en oppfordring fra Stürup:

 

Don`t forget these people. They have no one, yet they are people. They are desperately lacking and in terrible pain. Those who understand this are so rare; you must not turn your back on them.” (Stürup, 1951, i Millon et al., 2003, p. 28). 

 

Disse spørsmålene følger vi opp i flere artikler. Alle artiklene rundt dette tema postes i kategorien Rettspsykologi, kriminalitet og antisosial atferd.

 

 

Kilder

 

Doren, D. M. (1987). Understanding and treating the psychopath. John Wiley and sons, Inc. New York. 

Cleckley, H. The mask of sanity. (1987). (5. Ed.) C.V. Mosby Company. USA. 

Gunn, J. (2003). Psychopathy: An elusive concept with moral overtones. I: In Millon, T., Simonsen, E, Birket-Smith, M. & Davis, R. D. (eds.). Psychopathy. Antisocial, criminal and violent behaviour. The Guilford press. New York. 

Hansen, H. (2003). Treating the “untreatable” in Denmark: Past and present. In Millon, T., Simonsen, E, Birket-Smith, M. & Davis, R. D. (eds.). Psychopathy. Antisocial, criminal and violent behaviour. The Guilford press. New York. 

Hare, R. D.  (1999). Without Conscience. The disturbing world of the psychopaths among us. The Guilford press. New York

Ogloff J.P. & Lyon D.R. (1998). Legal issues associated with the concept of psychopathy. In Cooke, D. J., Forth, A. & Hare, R. D., Psychopathy: Theory, research and implications for society. Kluwer academic publishers. The Netherlands. 

Reid, William H. & Gacono, Carl: Treatment of antisocial personality, psychopathy, and other characterologic antisocial syndromes. Behavioral Sciences & the Law. Volume 18, Issue 5, Date: October 2000, Pages: 647-662.

Stürup, George K. (1951). I: Millon, Theodore, Simonsen, Erik, Birket-Smith, Morten & Davis, Roger D. (eds.): Psychopathy. Antisocial, criminal and violent behaviour. The Guilford press. New York, 2003.

Stürup, Georg K.: Treating the ”untreatable”. Chronic criminals at Herstedvester. John Hopkins press. Baltimore, 1968.

 

 

Av Psykolog Janne Risholm Liverød &
Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Skrytepavens psykologi

IdealiseringI det sosiale landskapet inngår vi i forskjellige roller. Noen ganger føler vi oss frie og avslappende, vi kan være ”oss selv” på en uanstrengt måte, mens andre ganger er det mellommenneskelige samspillet mer krevende. Av og til møter vi også mennesker som på en subtil måte gjør oss til noe annet enn det vi egentlig er. Plutselig kan man nesten føle seg fremmed for seg selv. Den andres blikk gjør deg til noe bestemt som du blir ”tvunget” til å identifisere deg med.

 

Et eksempel på dette er relasjoner hvor man blir sett opp til. Å få skryt kan være veldig hyggelig, men når det foregår på en overdreven måte, kan det også bli ubehagelig. Man risikerer å bli opphøyet til noe man ikke kan stå inne for, og i noen sammenhenger kan det hende at andre har behov for å se opp til oss, og derfor unnlater å inkludere nyanser i våre egenskaper.

 

Denne artikkelen inngår i en lang serie artikler om psykiske forsvarsmekanismer. Å bli tillagt egenskaper og kvaliteter man ikke kjenner igjen hos seg selv, men blir tilskrevet oss i relasjon til den andre, er et fenomen som teorien rundt psykiske forsvarsmekanismer kan kaste lys over. I denne artikkelen er det en forsvarsmekanisme som kalles idealisering vi skal sette under lupen.

 

Idealisering foregår når noen opphøyer andre eller seg selv på en overdreven måte. På folkemunnet kaller vi det gjerne for skryt eller praleri. Når vi sier det med en negativ undertone, er det gjerne fordi vi mener at praleriet går ut over sine proporsjoner og skaper et falskt bilde. Noen har et stort behov for å skryte av seg selv, sine eiendeler, relasjoner og sine bekjentskaper, og spørsmålet i denne artikkelen er hva som ligger bak et slikt behov.

 

Idealisering er et psykisk forsvar som bærer visse likhetstrekk med det vi kaller for praleri og skryt. Ved idealisering håndterer personen vanskelige følelser og indre konflikter ved å tilskrive seg selv eller andre overdrevne positive kvaliteter. Hvis man blir idealisert av en annen person, blir man altså tillagt positive egenskaper på en overdimensjonert måte, noe som altså kan avstedkomme en følelse av å bli fremmedgjort i den andres øyen. Når man blir opphyet på denne måten, blir man gjort til noe annet enn det man føler man er. Det kan videre skape en form for prestasjonsangst eller ansvarsfølelse som er tung å bære.

 

Når personer beskriver mennesker eller relasjoner som svært betydningsfulle, mektige og ærverdig på en måte som virker overdrevent, kan det hende at det er et idealiseringsbehov til stede. Ofte gir det mennesker en tilfredsstillelse å betrakte andre eller sine relasjoner til andre som ualminnelig betydningsfulle. Samtidig gir idealisering en beskyttelse mot følelser av maktesløshet, håpløshet, verdiløshet og så videre. Perry (1989) forklarer at idealisering som forsvar har til hensikt å oppnå en slags verdifullhetens alkymi. Alkymi er en middelaldersk betegnelse på kjemi, og det assosieres ofte med magiske fortellinger om udødelighet og evnen til å gjøre metaller om til gull. I en psykologisk sammenheng forstår man alkymi innenfor en mer ”åndelig” ramme.  Det kan handle om oppnåelse av en spirituell forvandling, hvor målet blant annet er å bli et ”helt menneske”. Idealisering som forsvar har i visse henseende en lignende funksjon: Idealisering kan rett og slett utligne en dyptgripende følelse av mangel på verdi eller betydning hos en selv eller i tilværelsen for øvrig.

 

Ved idealisering tror personen at andre er gode og mektige på en overdreven måte. Selv om de er i stad til å gjenkjenne svakere sider hos den andre, blir dette ignorert for å opprettholde idealbildet. Det skaper altså urealistiske forestillinger om den bestemte personen. Hensikten med idealisering er å holde på den tryggheten som bor i forestillingen om den andres uovervinnelighet. Barn idealiserer gjerne sine foreldre, og behovet er selvfølgelig å føle trygghet i foreldrenes styrke. Selv om foreldre svikter barna, vil idealisering ofte komme inn som en kompenserende strategi, fordi barn er helt avhengig av noen som er sterkere enn dem selv, noe som kan beskytte og ta vare på.

 

 

Idealisering som forsvar i voksen alder

 

Idealisering fungerer altså som motvekt mot truende følelser av mindreverd og maktesløshet. Følgende er en liste over eksempler på hvordan man kan kjenne igjen idealisering brukt som forsvar.

 

  • I samtale med personen refererer han eller hun gjentatte ganger til utsagn, viktige resultater eller betydningsfulle egenskaper hos noen de kjenner eller har en relasjon til.
  • I møte med konflikter eller konfrontasjoner, vil personen raskt assosierer til mektige mennesker med uttalelser som ”Han kan gjøre hva han vil”, ”Han er uovervinnelig”, ”Ingenting kan stoppe han” og så videre. Slike assosiasjoner setter altså en demper på personens egen følelse av maktesløshet i møte med en bestemt konflikt.
  • Et annet typisk tegn på idealisering forekommer når personen stadig refererer til mektige mennesker han eller hun kjenner når de står ovenfor vanskelige utfordringer. De kan si at de kjenner noen i politiet, i regjeringen, ordfører og lignende som kan hjelpe dem ut av vanskelighetene. Det kan dreie seg om perifere forbindelser, men i den akutte situasjonen har vedkommende et så stort behov for en nær forbindelse til mektige hjelpere, at det forekommer dem helt reelt. Det er på mange måter en mer subtil variant av barnet som uttrykker at ”pappaen min er den sterkeste i hele verden”.
  • Personer som beskytter sin underliggende følelse av maktesløshet gjennom idealisering, beskriver neste alltid sine bekjente og sine relasjoner med voldsomme superlativer. De personene som er viktige i vedkommendes liv, blir alltid omtalt som noe helt spesielt. Fastlegen er for eksempel toppspesialist, bror er ledende i landet på sitt område, og ingen er helt vanlige eller alminnelige. Ofte kan andre oppfatte dette som skryt og overdrevent praleri.
  • Noen forteller om sine bekjentskaper som hjelpsomme og svært solide, mens det er åpenbart for andre at den beskrevne forbindelsen enten ikke eksisterer, er perifer eller langt i fra like hjelpsom som det angis. Poenget i slike sammenhenger er at personen som idealiserer en annen har et sterkt behov for en sterk og urokkelig støtte i sitt liv.
  • I samtaler kan en person gjentatte gnager nevne en figur som omtales i glødende termer. Figuren beskrives som en venn, mens det er åpenbart at personen ikke har noen relasjon til den beundringsverdige figuren.
  • Et annet element ved idealisering henger sammen med urealistiske forventninger. En person kan snakke om en bestemt begunstigelse eller fordel han eller hun skal få av en mektig person. Vedkommende fastholder denne forventningen selv om den utfordres og betviles av andre. Den kan også fastholdes selv om det er åpenbart urealistisk.

 

 

Konklusjon

 

Skrytepaven høster ikke så mye respekt og anerkjennelse når praleriet blir overveldende. Ofte betrakter man skryt som noe uverdig og nedrig. Ordtak som ”tomme tønner rumler mest”, ”det er mer breking enn ull”, ”kok først når du får gryte” og William Shakespeares sitat, ”ta bare kjeften full! I skrytekunsten er jeg din likemann” uttrykker en viss fordømmelse av skryt. Men hvis vi tenker på skryt som en mekanisme hvor personen kjemper en indre kamp mot vanskelige følelser av mindreverd, håpløshet, maktesløshet og følelsen av å være verdiløs, kan vi kanskje innta en litt mildere og empatisk innstilling til mennesker som skryter.

 

Du finner flere artikler om menneskets psykiske forsvar under kategorien Forsvarsmekanismer.

       

 

Kurs med WebPsykologen? 

 

På vårte kurs i psykologi og mindfulness som selvutvikling er psykiske forsvarsmekanismer et sentralt tema, og vi tilstreber å presentere det på en måte som er forankret i hverdagslivet. Meld deg på et dagskurs eller ta kontakt dersom du ønsker andre typer kurs fra WebPsykologen. 

      

Kilder

 

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!)

Perry, Christopher (1989). Defense Mechanism Rating Scale. Fifth edition. Oversatt av Kjølbye, Morten og Sørensen, Per: De psykiske forsvarsmekanismer. Instrument til klinisk vurdering af de psykiske forsvarsmekanismer. (Boken kan anskaffes ved henvendelse til Morten Kjølbye ved psykoterapeutisk avdeling, Psykiatrisk hospital i Århus, Skovagervej 2, 8240 Risskov.) 

 

 

Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Religion og psykologi

Psykologi og religionVi er rike med stor velstand, men noen vil hevde at vi er fattige på åndelighet. Stadig flere moderne mennesker har ikke lenger religion som sin eksistensielle plattform. For disse fungerer den religiøse mytologien som en kulturell bagasje, men ikke som portåpner til de åndelige dimensjonene ved livet. Det betyr ikke nødvendigvis at vi har gjort oss uavhengig av åndelighet i et moderne samfunn, men kanskje mangler vi en arena hvor de eksistensielle spørsmålene kan forvaltes og kultiveres i tråd med vår tid. I denne artikkelen skal vi se på det tomrommet som kanskje oppstår når de religiøse fortellingene mister sin betydning, og spørsmålet er om psykologien kan bidra som leverandør for ”åndelig føde”.

 

Den moderne æra har belyst, avklart, avslørt, demystifisert, desillusjonert, konstatert og demytologisert den menneskelige situasjon. I vitenskapens navn er mennesket og verden plukket fra hverandre. I dag har mange liten tiltro til ”de store fortellingene”. Tradisjonelt sett har søkende mennesker som leter etter mening med livet, betydningsfulle symboler eller et bilde på håp og positiv kraft, funnet religion som et eksistensielt holdepunkt og en åndelig forklaringsmodell på livets mysterier. Når disse fortellingene gradvis vannes ut, er det sannsynlig at kirken mister noe av sin posisjon.

 

Selv om moderne tider har vannet ut troen på en personifisert guddom, har mange av oss fremdeles et stort behov for en slags åndelig overbygning på våre livsprosjekter. Irvin Yalom er opptatt av at alle mennesker fra tid til annen kommer i kontakt med de ultimate spørsmålene: Det dreier seg om døden, frihet, ensomhet og meningen med livet. Disse eksistensielle grunnvilkårene er forbudet med angst, og Yalom vil hevde at ”religion oppstår som menneskehetens fundamentale forsøk på å nedkjempe eksistensiell angst” (2007, p. 39). Ettersom den eksistensielle angsten finnes over alt, finnes også religion over alt, og i et slikt lys blir det åpenbart at vi ikke er skapt av Gud, men at guddommer er noe vi selv skaper som en psykisk skanse mot virkelighetens harde hånd og faren for meningsløshet.

 

I kjølevannet av en slik erkjennelse, blir Gud utsatt for en revisjon og en slags privatisering i det moderne samfunn. Finn Skårderud peker på at forholdet mellom Gud og mennesket blir snudd på hodet. Vi skaper Gud i vårt eget bilde, og på den måten blir Gud, tidligere gestaltet som en ytre autoritær instans, forvandlet til en indre stemning eller følelse. Moderne mennesket har hver sin Gud, og spiritualitet blir en samlebetegnelse på det vi ikke vet, samtidig som den personlige Guden hjelper oss å ”overleve” når de eksistensielle grunnvilkårene flekker tenner.

 

Yalom (denne utg. 2007) peker videre på at religion stammer fra ordet religare som betyr ”å binde sammen”. Det handler om menneskets behov for fellesskap, og på dette punktet finner vi kanskje en fellesnevner mellom psykoterapi og religion. I psykoterapien er nettopp forholdet og kontakten mellom mennesker i sentrum. Terapeuter er opptatt av en autentisk og ”ekte” kontakt til sine pasienter. Den mellommenneskelige relasjonen er ofte terapiens nedslagsfelt samtidig som mange terapeuter ser på relasjonen som terapiens viktigste verktøy. Symptomer på psykopatologi innebærer ofte et element av isolasjon og ensomhet, og terapiens oppgave sentreres rundt pasientens evne til å initiere, opprettholde og utvikle betydningsfulle relasjoner. Det handler om å bli sett, se den andre og se seg selv. ”Sammenbindingen” utgjør i så henseende omdreiningspunktet innenfor både psykoterapi og religion.

 

En religiøs person finner sannsynligvis både trøst og en slags eksistensbekreftelse ved å ha Gud som et udødelig livsvitne. Kirken tilbyr sammenbinding gjennom fellesskap på mange forskjellige måter og nivåer. I en moderne individualistisk kultur er dette noe mennesket trenger, men som nevnt finnes det mange som mangler tiltro til den definerte troslæren knyttet til eksistensielle spørsmål. Likevel betrakter de seg som religiøse eller åndelige, uten at de identifiserer seg med fortellingene om Gud, Jesus, Allha, Jehova og så videre. Noen kaller det ”religion smurt tynt utover”. Kanskje er det denne gruppen mennesker som gradvis tar avstand fra kirken og religiøse doktriner, og deretter søker mot andre arenaer for utøvelse av sin ”åndelighet”.

 

I en tidligere artikkel skrev jeg om Det psykologiske bryllupet. Her ble jeg bedt om å være seremonimester i et bryllup for to mennesker som ønsket høytidelighet, men ikke hadde noen tilhørighet i religion. Brudeparet som henvendte seg var to ”(post)moderne” mennesker. De hadde ingen Gud, men snarere en type åndelighet de erfarte innenfra – en følelse. For dem var valget om ekteskap basert på en slags erkjennelse av at dagens krav til individualitet og selvstendighet ga grobunn for en ubehagelig ensomhet. De ønsket seg et betydningsfullt og ”hellig” fellesskap. Kanskje er noe av det viktigste for mennesket å ha en sammenhengende og betydningsfull opplevelse av seg selv og sitt liv. Religion kan besørge dette behovet, men for dette brudeparet hadde de religiøse fortellingene mistet sin betydning for lenge siden. De etterspurte i så henseende en alternativ fortelling som kunne harmonere med deres kjærlighetsforhold samt gi en form for gjenklang hos den inviterte forsamlingen. Kanskje er det nettopp ved høytidelige anledninger som giftemål at denne åndeligheten trenger et språk og en praksis som ikke er forankret i tradisjonell troslære og bibelske programforpliktelser.

 

Yalom påpeker altså at religion er noe som blant annet oppstår for å lindre eksistensiell angst. I terapi er det ofte et mål at klienten skal tåle, forstå, ta ansvar for og våge følelsesmessig ubehag, og det innebærer ofte et møte med de eksistensielle grunnvilkårene. Dersom vi legger frykten for døden, meningsløshet, frihet og ensomhet i fanget på Gud, vil Yalom sannsynligvis mene at det er en unnvikelsesmanøver vi ikke er tjent med på lengre sikt. Å tro at etablert religion er den beste leverandør for åndelig føde, er kanskje en feiltakelse. Historisk sett har nok religion vært ”the only game in town” i forhold til menneskets eksistensielle behov. Jeg tror imidlertid at psykologien kan by på vel så meningsfulle samtaler om livet og døden, uten at man forplikter seg til religiøs metafysikk slik det fremstår i mye av den etablerte troslæren innenfor eksempelvis islam, kristendom eller jødedom.

 

Dersom Yalom (denne utg. 2007) har rett når han hevder at ”sammenbinding er en god fellesnevner for alle former av samtidens åndelige søken” (p. 47), er det ikke utenkelig at psykologien kan spille en viktig rolle. Her har vi behov for en psykologisk stemme som ikke snakker om patologi, men som snakker om menneskets eksistensielle vilkår og utfordringer knyttet til det å skape mening og samhørighet i livet. Det kan hende at ”det psykologiske bryllupet” kan fungere som et eksempel på dette. Utfordringen er kanskje å finne flere arenaer hvor psykologien kan være med på å skape meningsfulle narrativer som en slags ”åndelig føde”, blant annet for mennesker som mener at troslæren er tvilsom og oppdiktet for å lindre eksistensiell angst, men likevel har behov for et språk, en praksis og en arena for ”sammenbinding”.

 

Innenfor psykologien har vi navn som Frankl, Maslow, Jung, Yalom, Linehan og Kabat-Zinn, og dette er psykologiske åndsarbeidere som gir språk og praksis til menneskets eksistensielle behov og søken. Maslow var opptatt av å vise at åndelige verdier har naturalistisk mening. I følge Maslow er ikke åndelighet eksklusivt for organisert religion, men et fenomen som sorterer under en form for utvidet vitenskap. Maslow snakket om høyere nivåer av bevissthet, høydepunktsopplevelser og selvrealisering av transcendental natur. Når vi finner en balanse i livet, oppstår det en ny type behov, og det var disse Maslow var opptatt av. Disse behovene kan kanskje kalles spirituelle fordi de strekker seg langt utover våre egoistiske behov. De strekker seg mot noe som overgår vår individualitet, og i så henseende representerer det en åpenhet og utvidelse av bevisstheten som er større enn oss selv, men ikke nødvendigvis betinget av en ekstern Guddommelighet.

 

I senere tid er psykologien også inspirert av de Østlige visdomstradisjonene hvor meditasjon og mindfulness har dukket opp som viktige verktøy i selvutvikling. Meditasjon er en praksis som på sett og vis kultiverer de ”dypere lagene i vår bevissthet” og det kan avstedkomme en indre ro. Mennesker med erfaring fra meditasjon snakker av og til om en indre stillhet, og det er åpenbart opplevelser med et slags spirituelt tilsnitt.

 

Poenget er at psykologien både har fortellinger og praksis som kan stimulere menneskets åndelige behov, og fordelen er at psykologien kan tilby dette uten å henfalle til noe form for religiøs forpliktelse eller alternativ livsanskuelse.

 

Flere artikler om menneskets eksistensielle grunnvilkår:

 

 

 

Irvin Yalom

 

Irvin D. Yalom er en kjent psykiater fra Stanford University. Et av hans større faglige hovedverk heter Eksistensiell psykoterapi. Denne boken gir en dyp innsikt i både filosofi og psykologi. På mange måter presenterer Yalom selve essensen ved menneskets væren og menneskets vanskeligheter. Han skaper en mesterlig og kreativ syntese av ulike teorier om menneskets tilværelse, og på mange måter skjærer han eksistensen inn til beinet. Han viser hvordan mennesket dypest sett konfronteres med fire grunnleggende bekymringer: Det er ensomhet, meningsløshet, frihet og død.

 

I mitt virke som psykolog har Yalom vært en av de store inspirasjonskildene, kanskje nettopp fordi han stadig er opptatt av de ”store spørsmålene”. I så henseende vil jeg også nevne boken som heter Religion og psykiatri. ”Religion? Jeg? Du vet jo at jeg betrakter meg selv som praktiserende ateist,” svarte Dr. Irvin D. Yalom da han ble tildelt Oscar Pfister-prisen av komiteen for religion og psykiatri – som kvitterte med å mene at Yalom nettopp har viet sitt liv til religiøse og eksistensielle spørsmål. Yalom skriver mye om å møte de eksistensielle grunnvilkårene, og kanskje spesielt døden, ansikt til ansikt. Frykt, angst og uro er noe som tar bolig i mennesket som flykter, og Yaloms terapeutiske virke handler veldig ofte om å hjelpe mennesker til å finne ro og balanse uten å være ”på rømmen”.

 

I videoene under snakker Yalom først om psykoterapi. Deretter følger et lengre intervju om Yaloms tanker rundt religion, eksistensiell psykoterapi og død.

 
 

 

Kilder

 

Yalom, Irvin (2007). Religion og psykiatri. Forord av Skårderud, Finn. Arneberg. (Anbefales!)

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Dagdrømmeri som virkelighetsflukt

DagdromDagdrømming kan ofte fungere som en tiltrengt pause i en travel hverdag. Noen dagdrømmer på en nærmest meditativ måte og gjenvinner en indre ro og balanse. Men det finnes også eksempler på dagdrømming som først og fremst fungerer som en flukt fra virkeligheten. I forhold til psykiske forsvarsmekanismer snakker man om dagdrømming, også referert til som autistisk fantasi, som en potensielt sett uheldig måte å håndtere følelsesmessige konflikter på. Når dagdrømming fungerer som et psykisk forsvar, har det en overdreven karakter og det brukes som en erstatning for menneskelige relasjoner eller en mer direkte og effektiv handling eller problemløsning.

 

 

Gå inn i seg selv

 

Samtaleterapi handler om å utvide klientens bevissthet om seg selv. Psykoanalysens far, Sigmund Freud, forstå terapi som en prosess hvor man gjorde det ubevisste bevisst. På sett og vis handler det om å tolke sitt indre liv og sette mer språk på det som foregår i oss og mellom oss. Psykoterapi handler til en viss grad om selvinnsikt, og samtaleterapien opererer i språket. Freud mente at innsikt i seg selv kunne være kurerende, men senere terapeutiske teorier antyder at innsikten i egne problemstillinger ikke alltid er tilstrekkelig for å skape noen varig endring i eget liv.

 

I møte med mennesker som tenker mye på livet, men i liten grad lever livet, er det ikke sikkert at samtaleterapi alene fører frem. I møte med klienter hvor dagdrømmeri opptar store deler av hverdagen, og kommer foran evnen til å være aktivt og handlende til stede i livet, kan det hende at samtaleterapien tilsynelatende ser ut til å fungere greit, men likevel kommer ikke klienten videre. Kanskje er klienter med hang til dagdrømmeri eksperter på å tenke på livet, men tankene i seg selv skaper ingen bevegelse. Som terapeut kan man lett forføres av en tilsynelatende stor selvinnsikt hos klienten, men kanskje er det selvinnsikt på bekostning av handling som utgjør kjernen i problemet. I noen tilfeller er det ikke sikkert at problemet hovedsakelig omkranser klientens uvitenhet, men snarere at vedkommendes viten fyller så mye at han eller hun på sett og vis ”kommer for sent til livet selv” (Thielst, 1999, p. 41).

 

Nyere terapiformer har ofte tatt denne dimensjonen med i betraktning, og har i tillegg til innsiktsorienterte samtale, ulike hjemmelekser eller andre tiltak med hensikt å gjøre en faktisk forandring i eget liv. Hvis terapien i et slikt tilfelle bare dreier seg om samtale, kan man risikere å holde på i årevis med selvransakelse som ikke gjør annet enn å slutte opp om pasientens tilflukt i den indre tanke- og fantasiverden.

 

 

Dagdrømming som psykisk forsvarsmekanisme

 

Når man betrakter dagdrømmeri som en forsvarsmekanisme, betyr det at personen benytter seg av dagdrømming som erstatning for å håndtere eller løse ytre problemer, eller som en slags innadvent strategi for å tilfredsstille egne følelser og behov. Det er i møte mellom mennesker at vi føler mest, og når følelsene virker truende eller ubehagelige, kan vi lett reagere med å trekke oss unna. Isolering er en vanlig tendens ved mange psykiske problemer. Når man trekker seg ut av det mellommenneskelige samspillet, mister man også et avgjørende element i livet. Autistisk fantasi eller dagdrømming kan bli en tryggere erstatning for det mellommenneskelige. For noen er dagdrømmen det nærmeste man kommer en arena hvor man våger å gi uttrykk for eller oppfylle egne behov for tilfredsstillende medmenneskelige relasjoner. Sånn sett er det en flukt fra selve livet.

 

Dagdrømming kan fungere som en vikarierende tilfredsstillelse i forhold til å løse et reelt konfliktfullt problem. Gjennom fantasien opplever man en midlertidig forløsning som ofte er et forsvar mot en underliggende følelse av å være maktesløs. I noen tilfeller blir drømmen et sted hvor man kan gjøre nesten hva som helst (grandiositet), og følelsen av å være agent i eget liv, med stor påvirkningskraft og styrke, utspiller seg i det indre. I det ytre er det gjerne den motsatte følelsen som er mest fremtredende. Nemlig en lav tro på egne evner, en følelse av å være et offer for omstendighetene uten videre mulighet til å påvirke eget liv. Da blir man fastlåst i en angstfull posisjon hvor man er nødt til å håpe på at livet ikke møter en med alt for mye motstand. På en måten blir livet er veldig utrygt prosjekt, og for noen tilbyr fantasien en mye mer tilfredsstilende livsarena.

 

Det er viktig å påpeke at dagdrømming kun blir et problem hvis den virkelige verden erstattes med drømmer og fantasier på en måte som gjør at man unnviker å håndtere problemer i den ytre virkeligheten. Når dagdrømming betraktes som en forsvarsmekanisme, forutsetter det også at personen vet forskjellen på drøm og virkelighet. Personen er på sett og vis klar over at han eller hun søker tilflukt i fantasien. Dersom forholdet mellom fantasi og virkelighet blir veldig uklart, er man gjerne over i en form for psykotisk forvirring, og det er en langt mer alvorlig tilstand.

 

 

Tegn på at dagdrømming har blitt et problem

 

Et relevant spørsmål er kanskje hvordan man oppdager at en person tyr til dagdrømming på en måte som representerer flukt fra livet og emosjonelle konflikter. Perry (1989) foreslår her noen punkter som ofte er til stede i tilfeller av overdrevent dagdrømmeri.

 

  • Hvis liver primært foregår i fantasien, vil personen bli svar skyldig på spørsmål som dreier seg om relasjoner og aktuelle livsprosjekter.
  • Hvis man spør mer inn til sosiale forbindelser som er viktige for personen, vil man kanskje oppleve at svaret refererer til mindre sosiale begivenheter, som for personen presenteres som mer betydningsfulle enn man ville forvente.
  • Personen tenker ofte at han er en annen eller er noe bedre en det han opplever at han er. Disse forestillingene blir aldri satt ut i livet, eller blandet inn i det virkelige livet, men blir værende som personlige fantasier som et slags motgift mot den virkelige følelsen av å være «liten». Det kan forstås som en form for superhelt-fantasier.
  • En person som bruker dagdrømming som forsvarmekanisme, kan gjerne iscenesette sosiale situasjoner i sin egen fantasi. Ofte fantaserer de om situasjoner som har vært vanskelige, og som de har følt de mestret dårlig. I fantasien konstruerer de et annet hendelsesforløp som gjør at de kommer bedre ut av situasjonen, får sagt det de egentlig ville si, og dermed unngås den vonde følelsen av maktesløshet eller utilstrekkelighet. Dette kunne være en god og selvutviklende affære hvis hensikten med en slik indre gjennomgang av en vanskelig situasjon fungerte som trening til nye situasjoner i den virkelige verden. Ved tilfeller av såkalt autistisk fantasi som forsvar, fungerer ikke fantasiene som en sosial trening man kan dra nytte av senere, men fantasien er isteden et mål i seg selv. Tanken er kanskje at man aldri vil lykkes i det ytre virkeligheten, klare å sette grenser eller ytre sine behov, men i fantasien fungerer det greit, og det hjelper i alle fall litt.
  • Hvis man spør personen om det ikke er ensomt eller utilfredsstillende å være så sosialt isolert, vil vedkommende gjerne si at det ikke er noe problem i det hele tatt. Personen vil virke nærmest ubekymret i forhold til egen ensomhet. Undrer man seg litt mer, vil de gjerne si at de har forsøkt å være sosiale, ha venner og etablere nettverk, men opplevelsen har hele tiden vært at andre mennesker gir meg problemer. Å være sosial er rett og slett så belastende at det ikke er verdt det, og dermed har de gitt opp.
  • Et annet markant trekk ved dagdrømming som forsvarsmekanisme, er en tendens til at fantasilivet følger en slags narrativ. Ofte er det et plott som går igjen, en pågående handling, og en slags indre fortelling som utfolder seg og vokser seg stadig større. Av og til kan det ligne en indre såpeopera, og når denne såpeoperaen får forrang i forhold til den ytre virkeligheten, har man kanskje flyktet fra livet. Handlingen i fantasiene omkranser ofte en form for makt og egenmektighet hvor personen kanskje forestiller seg å være en ”snill hersker” som styrer alt, er populær og kan velge og vrake i kjærester.
  • Hos personer med overdreven grad av dagdrømming ser man ofte få eller ingen nære mellommenneskelige forbindelser. Likevel kan de beskrive svært betydningsfulle forhold, men for utenforstående er det åpenbart at de beskriver et svært distansert forhold som nært. For eksempel kan det forekomme det som kalles idoldyrkelse hvor vedkommende føler seg nær til en kjent person som de knapt har møtt.
  • Dagdrømmeren kan utarbeide detaljerte og storslåtte planer om fremtiden, men ignorerer det faktum at planene er urealistiske. Hvis man forsøker å drøfte problemer med den praktiske gjennomføringen av slike planer, vil ikke dagdrømmeren gå inn på dette tema, men avfeier det som ubetydelig.

 

 

Drøm som kreativ mulighet og drøm som flukt

 

I artikkelen som heter Om å følge sine drømmer ser vi på de positive, kreative og livsnødvendige sidene ved fantasi og drøm. Drømmer kan blant annet være kilden til troen på at det finnes noe bedre. Drømmer kan bringe oss til et høyere nivå langt unna elendighet og fortvilelse. Drømmer er idébasen som kan redde oss når vi føler at vi har nådd bunnen. Verdien av drømmer ligger i muligheten til å vise oss nye veier, antenne håp og engasjement og tydeliggjøre muligheter. Drømmer motiverer oss til å finne en vei ut av helvete. Man kan si mye mer om dagdrømmenes positive sider, og poenget i denne artikkelen er ikke å tale for en utelukkende praktisk, rasjonell, pragmatisk og handlingsfokusert tilnærming til livet. Poenget er at psykisk helse uansett handler om balanse. Dagdrømming kan være en velgjørende og kurerende aktivitet så lenge den ikke overdrives og fungerer som en flukt fra livet.

 

Under kategorien “forsvarsmekanismer” skriver vi flere artikler om psykens ulike strategier for å beskytte seg mot indre og ytre stressfaktorer og emosjonelt ubehag. Noen ganger fører det psykiske forsvaret til sjelefred, mens andre ganger ender det med store problemer og psykopatologi.

 

 

Kurstilbus! 

 

Var dette tema interessant? Ta en titt på våre Kurs i psykologi og mindfulness som selvutvikling eller ta kontakt for skreddersydde kursopplegg med psykologi og filosofi «i hverdagen» som omdreiningspunk!

 

      

Kilder

 

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!)

Perry, Christopher (1989). Defense Mechanism Rating Scale. Fifth edition. Oversatt av Kjølbye, Morten og Sørensen, Per: De psykiske forsvarsmekanismer. Instrument til klinisk vurdering af de psykiske forsvarsmekanismer. (Boken kan anskaffes ved henvendelse til Morten Kjølbye ved psykoterapeutisk avdeling, Psykiatrisk hospital i Århus, Skovagervej 2, 8240 Risskov.)

Thielst, Peter (1999): Nietzsches filosofi en indføring. Det Lille Forlag, Fredriksberg.

 

 

 

Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Ondskapens psykologi

Ondskapens psykologiVi har tidligere skrevet en artikkel om Ondskap eller galskap. Dette er et intrikat spørsmål som dukker opp i møte med menneskelige ugjerninger. Spørsmålet kan også relateres til to filosofiske posisjoner hvor man anser mennesket som grunnleggende godt (Rousseau) eller født med et potensial til å gjøre onde ting (Hobbes). Hvis man følger Hobbes perspektiv, er det opp til samfunnet å forhindre at mennesker handler på sitt onde potensial (Andkjær Olsen & Karpatschof, 2003, p. 12).

 

Mange teoretikere er kritiske til å ”unnskylde” destruktive handlinger med patologiske forklaringer. Den tyske filosofen Safranski taler for en slik kritikk. Douglas og Olshaker (1998) uttrykker en lignende holdning med bakgrunn i deres arbeid med kriminelle i regi av FBI: “We have to stop excusing the inexcusable and insist that people be held accountable for their actions”. (p. 348). Hare (1999) legger til at psykopaters handlinger ikke skriver seg fra en forvrengt sinnstilstand, men snarere fra en kald og kalkulerende rasjonalitet, kombinert med en manglende evne til å behandle andre som tenkende og følende vesener. På grunn av slike synspunkter referer man i dag til psykopater som ”onde”, snarere enn ”gale”, og rettsvesenet inkluderer ikke spesielle hensyn i forhold til kriminelle med en diagnose i psykopati spekteret (Ogloff & Lyon, 1998, p. 403). De regnes som ansvarlige og tilregnelige, i motsetning til syke og utilregnelige.

 

Cleckley (1978) har uttalt at det i noen sammenhenger er vanlig å kalle mordere for “syke”, mens han selv bruker ordet ondskapsfull. Han er også kritisk til at man automatisk relaterer mord til psykiatri. For å illustrere sitt poeng bruker han Adolf Hitler som en sammenligning:

 

I have not encountered vehemently expressed opinions that Hitler, however many features of psychiatric illness he may have shown, should be exonerated of blame and responsibility for the tragic disaster he brought upon the world.”

  

En annen psykiater, Thomas Szasz (1987), er også kritisk til at man ”unnskylder” kriminelle handlinger. Han baserer sin kritikk på et ganske radikalt synspunkt hvor han simpelthen antar at psykiske lidelser ikke eksisterer. I følge Szasz er mentale lidelser som konsept basert på en misforståelse: “Clearly, if mental illness did not exist, it would be necessary to invent it” (p. 359).

 

Å utarbeide en klar definisjon på ondskap er følgelig ganske vanskelig i lyset av alle de kontroversielle synspunktene som finnes på området. Roy F. Baumeister (1999) og Lars H. Svendsen (2002) har begge skrevet bøker om ondskap, henholdsvis fra et psykologisk og et filosofisk perspektiv. De opererer med noen felles aspekter i sine definisjoner av ondskap. Blant annet må ondskap inkludere et intensjonelt ønske om å skade andre mennesker. (Baumeister, 1999, pp. 6-9; Svendsen, 2002, p. 19). Kuschel og Zand (2004) kritiserer denne definisjonen fordi de mener at Baumeister og Svendsen ikke gjør noen forskjell mellom ondskap og aggresjon. I Ondskapens psykologi har Kuchel og Zand arbeidet seg frem til en annen definisjon på ondskap. De mener at onde mennesker er de som i sin karakter er ekstreme og grenseoverskridende i forhold til den kulturen og den sosiale konteksten hvor de lever, og samtidig har til hensikt å redusere andre menneskers livskvalitet (fysisk og/eller psykologisk), og kan handle på denne hensikten uten empati og hensyn for de som berøres. (2004, p. 17).

 

Dersom vil legger vår lit til Kuchel og Zand sin definisjon av ondskap, kan vi kanskje si at psykopater, hvor mangel på empati er et vesentlig trekk, er synonymt med ondskap. Psykopaten er ond. Og når mennesker i kraft av psykopatiske tendenser begår overgrep, drap eller andre ugjerninger, kan vi kanskje kalle det for ondskap?

 

Psykotiske drapsmenn vil imidlertid ikke falle inn i denne ondskapskategorien. Det er blant annet fordi man antar at en person under innflytelse av psykose ikke kan stå til regnskap for en intensjonell hensikt om å redusere andre menneskers livskvalitet. Det kan hende de gjør det, men da er det i kraft av et sykelig forvrengt verdensbilde, og ikke som et uttrykk for ondskap. Ofte er det slik at mennesker i en psykotisk tilstand opplever stor frykt, og at deres ugjerninger er et resultat av et opplevd selvforsvar.

 

Fordi den mest utbredte antakelsen er at ondskap handler om et intensjonelt ønske om å skade andre, er det vanskelig å frita mordere og overgripere fra å bli karakterisert som ”onde”. Et vesentlig spørsmål i denne sammenhengen er om patologi og ondskap nødvendigvis er motsetninger. I litteraturen på området er det en tendens til å sette ondskap og galskap opp mot hverandre. Enten er man gal og ikke ansvarlig for sine handlinger, eller så er man tilregnelig og ansvarlig for sine handlinger og dermed ond. Slik formuleres det gjerne i litteraturen:  Bad or mad? (Kröber & Lau, 2000), crime or sickness? (Szasz, 2002), monsters or victims?

 

Den vanligste konklusjonen på dette dilemma er at mordere er onde, og psykopatologi er en faktor som avskrives i rettslig sammenheng. Morderen kan ha en personlighetsforstyrrelse, men denne typen mentale lidelser fritar ikke for ansvar. Slik er praksis i rettsvesenet, og sannsynligvis den mest utbredte holdingen i befolkningen for øvrig.

       

Men er det ikke likevel sannsynlig at ondskap har en årsak? Og hvis det er en eller flere årsaker til ondskap, bør vi ikke undersøke disse? Er det virkelig ikke relevant å betrakte ondskap som en form for patologi?

 

Psykopati eller antisosial atferd betraktes sjeldent som normalt. Kunnskap og litteratur om psykologi og utviklingen av psykopatologi vil i all vesentlighet fortelle oss at for eksempel drapshandlinger ofte har en forbindelse til mentale forstyrrelser, og ikke minst at intensjonelle og kalkulerte drapshandlinger er unormalt i en fredssituasjon.

 

I forlengelse av dette konkluderer Ferreira (2000) som følger i forhold til mord og seriemord:

 

those of us who function “normally” could not possibly have the propensity to commit these acts. They are deviant and engaged in only those with noticeable signs of psychopathology.” (Ferreira, 2000, p. 15).

 

Man vet at intensjonelle mord eller seriemord og andre antisosiale handlinger er forbundet med antisosial personlighetsforstyrrelse eller psykopatiske trekk. Her varierer termene avhengig av hvilken diagnosemanual man bruker eller hvilke kriterier man går ut i fra. Basert på Ferreira sitt utsagn, kan man tenke at selv om en personlighetsforstyrrelse ikke kvalifiserer som “sykdom”, vil tilstedeværelsen av forstyrrelser i personligheten hos mordere implisere at det er et psykopatologisk aspekt knyttet til ugjerningene, og at dette aspektet er både viktig og avgjørende.

 

Psykopati betyr mental lidelse i bokstavelig forstand, men Hare (1999, p. 22) mener likevel at psykopati ikke bør forstås som en mental lidelse. Hans argument er at psykopaten er kalkulert, gjerne egoistisk motivert og målbevisst, og at det ikke foreligger noen forvrengt oppfattelse av virkeligheten, slik man ser hos psykotiske individer.

 

Forholdet mellom galskap og ondskap eller sykdom og ondskap er uansett svært vanskelig. I videoen under drøfter den kjente sosialpsykologen og professoren Philip Zimbardo ondskapens natur. I videoen viser han blant annet hvor lett det er for ”snille” mennesker å bli ”onde”. Zimbardo er en dyktig og engasjerende foreleser, og kanskje kan han gjøre oss litt klokere i møte med ondskapens problem.

 

I kategorien Rettspsykologi, kriminalitet og antisosial atferd finner du flere relaterte artikler. Følgende er også et utvalg av artikler knyttet til dette tema.

 

 

 

Kilder

 

Andkjær Olsen, O & Karpatschof, B. (2003). Indledende bemærkninger om det onde i psykologien. I Psyke & Logos, 24 (1), 5-12.

Douglas, J. & Olshaker, M. (1998). Mindhunter. Inside the FBI elite serial crime unit. Mindhunters Inc. Great Britain.

Hare, R. D.  (1999). Without Conscience. The disturbing world of the psychopaths among us. The Guilford press. New York.  

Ogloff J.P. & Lyon D.R. (1998). Legal issues associated with the concept of psychopathy. In Cooke, D. J., Forth, A. & Hare, R. D., Psychopathy: Theory, research and implications for society. Kluwer academic publishers. The Netherlands.

Cleckley, H. The mask of sanity. (1987). (5. Ed.) C.V. Mosby Company. USA.

Szasz, T. (1987). Insanity. The idea and its consequences. John Wiley & Sons, Inc. USA.

Szasz, T. (2002). Sins of the Fathers. Is child molestation a sickness or a crime? Retrieved 9, March, 2005, from http://www.reason.com/0208/fe.ts.sins.shtml

Baumeister, R. F. (1999). Evil. Inside human violence and cruelty. W.H. Freeman and company. New York.  

Svendsen, L.H. (2002). Ondskabens filosofi. Klim Forlag. Århus.

Kuschel, R. & Zand, F. (2004). Ondskabens psykologi: socialpsykologiske essays. Frydenlund forlag. København.

Kröber, H.L. & Lau, S. (2000). Bad or Mad? Personality disorders and legal responsibility- the German situation. Behavioral Sciences & the Law. 18 (5), 679-690.

Ferreira, C. (2000). Serial killers- victims of compulsion or masters of control? In Fishbein, D. H. (Ed), The science, treatment and prevention of antisocial behaviors. Application to the criminal justice system. (pp. 15.1-15.18). Civic Research Institute, Inc. New Jersey.

 

 

 Av Psykolog Janne Risholm Liverød
WebPsykologen.no

 

 Redigert av psykolog Sondre Risholm Liverød.