Fysisk aktivitet og psykisk helse

Fysisk_aktivitet_og_mental_helseAt fysisk fostring påvirker vår psykiske helse, er noe de fleste kjenner til. På 70-tallet ble det også opprettet et eget forskningsfelt som skulle undersøke dette forholdet. På dette feltet har det dukket opp mange fornuftige sammenhenger mellom fysisk og psykisk helse, og hvis du har glemt hvorfor du bør trene, kan du ta en titt på listen under. Fysisk aktivitet er sannsynligvis den mest potente medisin man kan finne. Mer fysisk aktivitet er kanskje et klokt nyttårsforsett for mange av oss.

 

 

Hvorfor bør vi trene?

 

I boken Mindfulness i hverdagen gir psykolog Rebekka Th. Egeland en flott innføring i mindfulness meditasjon og atskillige refleksjoner over menneskets helse i det uløselige forholdet mellom kropp og psyke. Blant annet gir hun en god oversikt over de viktigste grunnene til å inkludere fysisk aktivitet i sin hverdag.

 

  1. Fysisk aktivitet styrker immunforsvaret, skjellettet og øker lungekapasiteten.
  2. Det motvirker høyt blodtrykk, hjerteinfarkt og diabetes, og mer generelt kan man si at det minsker risiko for ”livsstilssykdommer”.
  3. Fysisk aktivitet har også en direkte effekt på psykisk helse fordi det reduserer kortisolnivået i hjernen, nos som videre reduserer stress som igjen motvirker angst og indre uro.
  4. På sett og vis blir man også kjemisk stimulert til et bedre humør gjennom trening. Det er fordi trening frigjør endorfiner, som er kroppens eget smertestillende preparat. Endorfiner sørger for velbehag som påvirker holdning og humøret i positive retninger.
  5. Serotonin er en annen «kjemisk nøkkel» som åpner for et hevet stemningsleie. Trening øker serotonin-nivået i kroppen, og dermed øker graden av velvære, overskudd og energi. Serotonin er også virkestoffet i mange antidepressive medisiner, og det viser seg at trening dermed har de samme kjemiske fordelene som ”lykkepiller”.
  6. Fysisk aktivitet forbindes også med bedre søvn. Vi er avhengige av søvn for å gjenvinne overskudd og balanse, og søvn gir oss den hvile vi trenger for å fungere i hverdagen. Trening har også vist seg å føre til mindre bruk av beroligende medisiner og sovetabletter.
  7. Trening kan også ha en slags meditativ effekt. For mange er trening en måte å være til stede og nærværende her og nå. Mye av det som skaper psykiske og fysiske spenninger i mennesket er tanker som trekker vår oppmerksomhet vekk fra øyeblikket. Vi fanges av tanker om fremtiden, som ofte er beheftet med bekymring, eller vi tenker på fortiden med anger eller bitterhet. Tanker som fjernes oss fra øyeblikket, fjerner oss også fra livet. Vi lever i fremtid eller i fortid og går simpelthen glipp av livet her og nå. Dette er roten til mye uro og ubehag, mens trening ofte har den ekstra effekten at det trekker vår oppmerksomhet tilbake til kroppen og situasjonen her og nå, noe som også er kjernen i mindfulness meditasjon.
  8. Kropp og psyke er uløselig knyttet til hverandre. Når vi trener kroppen, opparbeider vi oss en større grad av kroppslig kontroll og selvtillit. Denne ”fysiske formen for selvtillit” har ofte en tilsvarende psykisk gevinst. Trening kan gi en gjennomgripende følelse av mestring, noe som i seg selv er en motgift mot lav selvfølelse, depresjon og angst.
  9. Psykisk sunnhet handler ofte om evnen til å finne et adekvat uttrykk for kraftige følelser. Sinne og frustrasjon er eksempler på følelser vi gjerne vil unngå, og disse følelsene betraktes ofte som sosialt uakseptable. Dersom vi fortrinnsvis undertrykker eller unngår våre kraftige følelser, vil vi etter hvert oppleve symptomer og indre spenninger. Dersom man unngår sitt eget sinne i ulike situasjoner, risikerer man å gå rundt og være småirritert hele tiden. Sublimering er et begrep fra den psykodynamiske litteraturen og refererer til en såkalt psykisk forsvarsmekanisme hvor individet finner et uttrykk for sine kraftige følelser uten at det ødelegger for dem selv eller deres forhold til andre. Kunstnere og forfattere bruker sine følelser i det de skaper, og sånn sett finner kraftige følelser et uttrykk som materialiseres i kunst. Det er en svært effektiv og konstruktiv måte å forvalte eller bruke følelser på. Trening kan forstås litt på samme måte. Mange opplever å få utløp for frustrasjon, irritasjon, uro og rastløshet gjennom trening.
  10. Noen opplever trening som en befriende aktivitet i hverdagen, mens andre opplever det som et ork. De som liker trening slår to fluer i en smekk: De får alle de fysiske og psykiske fordelene samtidig som de gjør noe de trives med. De som synes trening er slitsomt og kjedelig, kan også slå to fluer i en smekk: De får en viktig helsegevinst, og de beviser for seg selv at de makter å gjøre noe som er en viktig investering i eget liv, men som byr dem imot. For at fritid og perioder med ferie og avslapning skal oppleves som godt og riktig, må det ofte stå i forhold til noe som er mer anstrengende. Mange eksistensielt orienterte filosofer er opptatt av at mennesket må gjøre en innstats for å skape mening og velvære i livet. Et meningsfullt liv er ikke noe som faller ned i hode på oss eller tilskrives de ”heldige”. Et godt liv er noe vi må gjøre en innsats for å oppnå. For de som synes fysisk aktivitet er anstrengende, men likevel forplikter seg til regelmessig trening, vinner altså to viktige fordeler: Det ene er en bedre helse, og det andre er evnen til å etablere motivasjon og innsats i noe som ikke umiddelbart virker lystbetont. Det siste punktet er helt sentralt og noe alle mennesker trenger å oppøve. Man kan kalle det egenledelse eller drivkraft, og det er en avgjørende ingrediens i et ”lykkelig liv”. (Se for øvrig artikkelen som heter En aktiv holdning til egen helse).

 

Du finner flere artikler av denne typen under kategorien Helsepsykologi.

 

 

Kilde

 

Egeland, TH. Rebekka (2010): Mindfulness i hverdagen – Å leve livet nå. Pantagruel Forlag.

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Fra psykoanalyse til selvpsykologi

Kohut selvpsykologiSigmund Freud er unektelig en meget sentral skikkelse innenfor den relativt unge vitenskapen om menneskets psyke. Hans psykologi omhandler i generelle trekk motivasjon, det ubevisste, den psykoseksuelle utvikling, opprinnelsen til nevroser og hvordan drive terapi. Mot slutten av sin karriere lanserte han også den velkjente modellen på menneskets psyke med de tre instanser; ”Id”, ”Ego” og ”Superego”. Noe av hensikten bak hans arbeid var å legge grunnlaget for et vitenskapelig studium av menneskets psyke. I utviklingen av psykoanalysen krydret Freud sin vitenskap med et arsenal av begreper som til en viss grad kan synes å være ”løse” og til dels tilfeldige. I senere tid har det fått den konsekvens at flere psykologer er skeptiske til direkte å benytte hans teori som en ramme for empirisk forskning og klinisk praksis. Freud grunnla altså ikke en ny gren av empirisk viten, men bidro snarere til den vitenskapelige psykologien ved å reise nye spørsmål og peke på forhold som det kanskje var verd å undersøke nærmere. Det åpnet med andre ord for visse justeringer av hans opprinnelige teori. (Saugstad, 1998, kap. 10).

 

I American Journal of Psychiatry skriver imidlertid Eric Kendel (1999, p. 505) at psykoanalysen er det mest sammenhengende og intellektuelt tilfredsstillende syn på psyken, hvorav psykoanalysen utgjør det beste teoretiske utgangspunktet for nevrovitenskapen. Freud var selv en eksponent for disiplinær uavhengighet mellom psykologien og biologien, men kun for den perioden psykologien trengte det for å utvikle seg selv. I dag er nevropsykologien på en voldsom fremmarsj, og i undersøkelsen av forholdet mellom hjernen og vår subjektive opplevelse, har de igjen tatt for seg psykoanalytisk teori som et avgjørende utgangspunkt.  Innenfor nevrobiologi mener de altså ganske bestemt at psykoanalysen er den mest sammenhengende og tilfredsstillende teorien på menneskets psykologi, og dermed det beste utgangspunkt for en fusjon mellom Hjernen og den indre verden (Solms & Turnbull, 2004). Sånn sett kommer vi til enkeltindividets opplevelser (subjektivitet) på den ene siden, og disse opplevelsenes nevrologiske grunnlag (objektivitet) på den andre ved å koble Freuds teorier med moderne nevrovitenskap.

 

Inden for nevrovidenskaben har man nu metoder og teknikker, der kan bidrage med hidtil ukendt viden om de fysiologiske paralleller til den ”indre verden. Kort sagt har nevrovidenskaben indhentet – og mange vil påstå overhalet – psykoanalysen med hensyn til udforskning av det menneskelige subjektet” (Ibid, pp. 22-23).

 

Mot slutten av sin karriere tilla Freud ego en stadig større betydning, noe som hans datter, Anna Freud, førte videre i 1930- og 1940-årene. Hennes bidrag til psykoanalysen var nettopp et større fokus på ego i den psykoanalytiske oppfattelse av sjelslivet. Hun betonet spesielt egoets rolle som konfliktløser og tilla det en rekke forsvarsmekanismer. Denne revisjon av Freuds opprinnelige modell fikk navnet Ego-psykologi og ble siden adoptert av blant andre Heinz Hartmann og David Rapaport. (Saugstad, 1998, s. 311-315).

 

I starten fokuserte Freud på de dyriske drifter som motiverte mennesket. Med et fokus på id fylt av primitive instinkter, kan vi si at denne teorien var et studium av den Darwinistiske syn på menneskets psyke. Senere trekkes egoet inn i sentrum av psykoanalysen og fokuset festes i større grad på individets helhetlige fornemmelse av seg selv som person. Samtidig skal det nevnes at ego-psykologien aldri forkastet driftsteorien. Det var fortsatt psykisk energi i form av libido og aggresjon som driftet egoet. I en forlengelse av ego-psykologien kommer Heinz Kohut inn i bildet. I hans forståelse er ikke den klassiske driftsteorien lenger like relevant da mennesket heller motiveres av en streben etter fylde, helhet, harmoni og opplevelse av mening. Han forkaster aggresjon som en primær drift, men tar riktig nok ikke fullstendig avstand fra seksualdriften. Isteden tillegger han den en noe endret betydning. Seksuell utagering bør ikke forstås som et overskudd av libido, men heller et desperat forsøk på å tilskynde eller stimulere et fragmentert selv som er roten til en ubehagelig følelse av tomhet og livløshet. (Karterud, 1997, s. 21-22). I motsetning til Freuds forståelse, kjennetegnes ikke det mentalt ”syke” mennesket av skyldfølelse i forhold til indre konflikter mellom ”forbudte følelser” og samfunnets normer, men isteden et menneske som går gjennom livet uten mening. (Mitchell & Black, 1995, s. 149) Det velfungerende mennesket karakteriseres av et sammenhengende selv som er senteret for vårt psykiske univers.

 

Den mest iøynefallende forskjellen på Freud og Kohut er utvilsomt det språklige. Freud snakker om id, ego og superego, mens Kohut snakker om selvet (i tråd med blant annet objektrelasjonsteoretikeren Donald Winnicott). For Kohut er det mentalt friske mennesket som sagt karakterisert av et sammenhengende selv. Det betyr at individet har lyktes med å internalisere sine selvobjekter og grunnlagt sterke psykiske strukturer. En slik prosess avhenger av sund narsissisme og et empatisk miljø. Spenningen mellom ambisjonene, som innfris av våre evner, og ledes av våre idealer ligger bak den friske person som opplever en helhet og mening i hverdagen. For Freud stiller det seg litt annerledes. Det friske mennesket kjennetegnes av et sterkt ego som finner en riktig balanse mellom driftene, den dømmende instans og den ytre virkelighet. I en slik forklaringsmodell bærer mennesket preg av å være noe primitivt i sin streben etter behovstilfredsstillelse. Menneskelige følelser som glede og stolthet kan kanskje synes å ”forsvinne”, noe Kohut tar hensyn til i utviklingen av selvpsykologien. Generelt sett kan vi si at Kohut har et betraktelig mer positivt syn på mennesket enn Freud.

 

I Freuds psykoanalyse styres mennesket av spenningsreduserende motiver. Gjennom de psykoseksuelle faser kan det oppstå uheldig fiksering som fører til indre konflikter. De kan fortrenges i vår streben etter velvære. Det menneskelige behov for kontakt med andre synes å stå sekundært i Freuds teorien. Her tenker Kohut i andre baner og tilskriver det interpersonelle adskillig større betydning. Det å ha relasjoner til andre sees som et primært behov da det er det som forme vår psykiske struktur og personlighet. Selvobjektene internaliseres og forankres som henholdsvis ambisjoner, idealer, evner og identitetsfølelse i det Kohut kaller det tripolare selvet (Det tvillingsøkende selvet: behovet for likhet og fellesskap med andre, det grandiose selvet, behov for anerkjennelse og bekreftelse fra andre og det idealiserte selvet: behovet for ”perfekte” andre som besørger en følelse av trygghet og balnse). Vellykket objektoverføring forutsetter et empatisk miljø og følgelig er vårt forhold til omverdenen og våre medmennesker essensielt. Et lignende syn kan vi finne i objektrelasjonsteoriene hvor blant annet Winnicott vektlegger forholdet mellom moren og barnet.  

 

Når det gjelder forståelsen av narsissisme har Freud og Kohut felles utgangspunkt i det de begge mener at barnet er født primært narsissistisk. Heretter skiller de seg derimot fundamentalt fra hverandre. I følge tradisjonell freudiansk teori blir barnets jeglibido investert i ytre objekter gjennom dets oppvekst. Utviklingen forløper normalt gjennom en gradvis retningsendring av libido fra barnet selv til ytre objekter. Dersom den psykiske energien som er investert i et objekt av ulike årsaker korrumperes, vil det rettes tilbake mot selvet. Slik er Freuds definisjon på narsissistisk patologi. Han mener imidlertid at det nødvendigvis alltid er rettet en viss mengde libido mot selvet, men det er en gradsforskjell som skiller den friske fra den syke. I selvpsykologien er objektlibido og jeglibido (narsissistisk libido) autonome. Det narsissistiske libido følger mennesket gjennom hele livet, men det modnes gradvis i vår oppvekst. Sund og moden narsissisme er grunnlaget for en tilfredsstillende selvfølelse. Her korresponderer Kohuts forståelse med gammel gresk-romersk stoisk tenkning hvor det å bry seg om seg selv er noe positivt og nærmest en forutsetning for å bry seg om andre.

 

 

Anbefalt litteratur

 

Noen vil mene at Freud er utrangert og avleggs i moderne psykologi, men langt i fra alle er enig i dette. Noen av de skarpeste og mest fremtredende fagfolkene innenfor psykologi og nevrobiologi mener altså bestemt at psykoanalysen er den mest sammenhengende og tilfredsstillende teorien på menneskets psykologi, og dermed det beste utgangspunkt for en fusjon mellom Hjernen og den indre verden (Solms & Turnbull, 2004). Selv er jeg også meget vennligstemt og positivt innstilt til Freuds beskrivelse av menneskets sjelelige liv. Å lese Freud er som en fantastisk reise inn i menneskets indre landskap, og jeg vil ikke nøle med å anbefale mye av det han har skrevet, men som en innføring i hans teorier er det kanskje samlingen av forelesninger som er det beste utgangspunktet. Forelesninger til innføring i psykoanalysen sammenfatter Freud sine forskningsresultater på sjelelivets område. Psykoanalyse (1917) inneholder 28 forelesninger, der Sigmund Freud (1856–1939) henvender seg til et bredere publikum enn fagfolkenes krets. Psykoanalysen har hatt en epokegjørende betydning som metode både for å oppklare grunnlaget for nevroser og for utforskningen av den psykiske utvikling spesielt. Påpekningen av sammenhengen mellom barndomsinntrykk og psykisk utvikling har ikke bare hatt revolusjonerende betydning for moderne psykologi og psykiatri, men har også satt tydelige spor etter seg i hele den moderne kulturhistorien. Freud anbefales for alle som er interessert i den menneskelige psyke, ikke fordi hans teorier er ufeilbarlige eller suverene, men fordi de er spenstige og mye av utgangspunktet for psykologien som fagfelt.

 

 

Kilder

 

Kendel, Eric (1999). Biology and the future of psychoanalysis: A new intellectual framework for psychiatry revisited. American Journal of Psychiatry, 156, pp. 505-524. 

Karterud, Sigmund. Selvpsykologi Utviklingen etter Kohut. Ad Notma, Gyldendal, Oslo, 1997

Mitchell, Stephen A. & Black, Margaret J. Freud and beyond. BasicBooks, USA, 1995. 

Saugstad, Per. Psykologiens historie – en innføring i moderne psykologi. Ad Notam Gyldendal, Norge; Gjøvik, 1998. 

Solms, Mark & Turnbull, Oliver. (2004). Hjernen & den indre verden – de subjektive oplevelsers nevrovidenskabelige grundlag. Kjøbenhavn: Akademisk Forlag.

Solms, Mark & Turnbull, Oliver (2002). The brain and the inner world – An introduction to neuroscience of subjective experience. Karnac Books. (Anbefales!)

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

En aktiv holdning til egen helse

Depresjon og medisiner
Depresjon og medisiner

I Norge har vi i dag 1,5 millioner innbyggere på trygd. Dette tallet inkluderer alderspensjonister, personer på arbeidsavklaringspenger, svangerskapspermisjon og ledige. Sverige og Nederland har klart å snu denne trenden, men Norge havnet nå på verdenstoppen både i andelen uføre og i sykefravær. Spesielt ser man en negativ utvikling i forhold til unge uføre, sier professor i trygdeøkonomi ved Universitetet i Bergen, Kjell Vaage til Fedrelandsvennen.

  

Det er sannsynligvis veldig mange faktorer som spiller inn i dette bilde, men tallene er dystre. Vi bor i et av verdens rikeste land, men likevel er mange av oss så ulykkelige eller syke at vi ikke makter å fungere i jobb. I denne artikkelen skal vi forsøke å unngå for mange spekulasjoner og fordømmelser, men isteden reflektere litt over vår holdning eller håndtering av egen sykdom.

 

 

Kropp og psyke

 

Det uløselige forholdet mellom kropp og psyke har vært kjent i uminnelige tider, men moderne vitenskap har hatt en tendens til å se kropp og sinn som to atskilte størrelser, og dermed inntatt en enten (psyke) eller (kropp) holdning. Vi er stadig mer tverrfaglig oppmerksom på at en slik dualisme er kunstig, men i praksis hender det at vi ignorerer sammenhengen mellom kropp og sinn. Forståelsen for at tro, holdning, tanke og følelse henger sammen og påvirker hele systemet fra fysisk til psykisk og vice versa, gjør at vi kan forholde oss mer aktive til vår egen helse. At vår innstilling til livet og sykdom har en helt reelt og fysisk påvirkningskraft, er på sett og vis en kurativ erkjennelse. Vi trenger ikke å være et passivt offer for sykdommens ubønnhørlige angrep, men snarere en aktiv aktør som kan påvirke vår livssituasjon i ulike retninger, både negativt og positivt.

 

La oss for eksempelets skyld se på et litt utradisjonelt attføringstiltak som har vist seg å være svært kurativt for mange ulike plager. Qigong er en metode fra kinesisk medisin som har fått mange mennesker tilbake i jobb. Spørsmålet er hvilke elementer som er spesielt kurative i denne metoden.

 

 

Qigong som medisin?

 

I Vest-Telemark og etter hvert i Stavanger og Vestfold tok NAV i bruk en 6000 år gammel metode som attføringstiltak. Qigong består av langsomme og ”grasiøse” bevegelser i kombinasjon med pusteøvelser og konsentrasjonstrening, noe som skal kultivere såkalte energibaner og bibringe en slags indre harmoni. I Vest-Telemark har prosjektet angivelig skrevet ut ni uføretrygdede eller langtidssykemeldte personer hvorav syv stykker er tilbake i jobb etter et opplegg hvor Qigong var et sentralt element i attføringsprosessen. Målgruppen var fortrinnsvis personer med muskel- og skjelettplager eller lettere psykiske lidelser. Gjennom historien har Qigong blitt utviklet og raffinert av de Buddhistiske, Tibetansk buddhistiske og Taoistiske skolene, samt av de medisinske utøvende og av de kampsportpraktiserende (martial arts) skolene. Hvorfor ser det ut til at denne teknikken fungerer?

 

Sannsynligvis dreier dette seg om at Qigong representerer en intervensjon hvor pasienten selv er ansvarlig aktør i behandlingsprosessen. I en mer biologisk sykdomsmodell ender pasienten ofte opp som passiv og avventende mottaker av medikamenter, mens innenfor en yogatradisjon kreves det foretaksomhet fra pasientens side. I forhold til hjernen og våre følelsesmessige styringssystemer, kan man si at pasienten stimuleres til en type handlekraftighet, noe som antakelig representerer en direkte motvekt til den ”psykologiske” holdningen som er preget av frykt og engstelig tiltaktrekning i møte med sykdom. Sykdom gjør oss lett nedstemte, engstelige og passive, og en slik holdning forverrer sannsynligvis tilstanden. Mange går i fellen hvor de blir et offer for sykdom. En stilltiende grunnholdning forteller at livet er noe som skjer med oss, og ikke noe vi kan påvirke. Når sykdom melder sin ankomst, forsøker vi å unnslippe med medisiner eller legge oss til og vente eller håpe på bedring. Når man føler smerte i kropp eller sjel, er det intuitivt riktig å holde seg i ro, men kanskje ikke kurativt.

 

 

Agent i eget liv

 

Dersom vi i møte med smerte og lidelse foreskrives en behandling hvor vi selv er den sentrale aktøren, kan det hende at resultatet blir overraskende bra. Når vi selv initierer og iverksetter et tiltak for bedring, stimuleres den delen av hjernen som befester vårt initiativ og livskraft. Vi stimulerer blant annet søke-systemet i hjernen som på sett og vis er det nevrologiske utgangspunktet for en utadvent og aktiv deltakelse i oss selv og livet. Det er med andre ord selve motsatsen til de emosjonelle systemene som aktiverer panikk, frykt og tilbaketrekning. Sannsynligvis vil terapeutiske tiltak som stimulerer mennesket til å være en aktiv agent i sin egen tilfriskningsprosess høste de beste resultatene. Når vi selv anstrenger oss for å skape positiv endring, er det noe vi eier for alltid, mens medisiner ofte er noe vi kjøper og effekten er dermed på lånt tid. Dette respresenterer på ingen måte en absolutt sannhet, men er skrevet med store ord for å tydeliggjøre at man i veldig mange sammenhenger kan skape store endringer i eget liv ved å endre innstilling.

 

 

Psykiske lidelser

 

I kontakt med moderat til alvorlige psykiske lidelser vil man som kliniker ofte sitte med en fornemmelse av at mye patologi nettopp handler om pasientens tilbaketrukne posisjon som en slags passiv passasjer i eget liv. Utrygghet og lav selvfølelse er to stikkord som danner et bakteppe hvor pasienten i liten grad tror på egne muligheter til å influere på egen helse og livsførsel. De blir ofte liggende i en slags skyttergrav og vente på at krigen skal gå over av seg selv, mens deres egne symptomer blir stadig verre. De hemmes i sin egen livsførsel, ofte som følge av uheldige erfaringsgeneralisering som skriver seg inn i den mentale biologien og blir førende for oppfattelsen av eget liv. Og på den måten blir deres posisjon stadig mer tilknappet.

 

Hvis det skal skje noen endring som gir litt pusterom og symptomlette, må den ”utrygge” verden der ute endre seg, og før det eventuelt skjer, må jeg, for sikkerhets skyld, opprettholde min beredskap.

 

Slik forsterkes et negativt mønster hvor personenes mentale kapital i hovedskap investeres i beredskapstiltak (frykt, panikk og tilbaketrekning), og behovet for medikamenter som døyver smertene i den indre kampen synes stadig mer maktpåliggende. Medisiner kan gi en midlertidig og helt nødvendig avlastning (og det kan medføre en hurtig symptomlette), men tilfriskning er i mange sammenhenger nødt til å involvere flere tiltak, og spesielt vårt eget initiativ.

 

 

Forandring i psykoterapi

 

Psykologien og psykoterapien forsøker å gi de kognitive systemene mer spillerom slik at de i større grad kan korrigere emosjonelle og affektive reaksjoner. Man forsøker å utlede negative automatiske mønster hos personen ved bruk av «fornuften» som en utforskningsagent i det psykiske univers. I psykoanalyse, og mye annen psykologisk behandling, er det i en viss forstand (grovt forenkelet) snakk om å gjøre det ubevisste bevisst. De emosjonelle styringssystemene utløser stereotypiske motoriske programmer, noe som forklarer hvorfor man i mye psykopatologi nettopp ser en gjentakelse av destruktive mønster. Freud kalte det ”gjentakelsestvang”, men gjennom en bevisstgjøring av denne atferden skulle man kunne avverge de problematiske gjentakelsene. I prefrontal cortex ligger det et vev, noen vil mene at det er selve sete for vår menneskelighet, som nettopp rommer funksjonene som evner å hemme eller undertykke automatiske reaksjoner. Gjennom psykoterapi, eller det man kan kalle en ”talekur”, er hensikten å implementere tanker og refleksjon mellom impuls og handling. For Freud handlet det om å avdekke det ubevisste materiale og legge det under Egoets fleksible kontroll (fri vilje), mens det i et parallelt nevrologisk perspektiv handler om å utvide preforntallappenes funksjonelle innflytelsessfære. Denne evnen er ikke noe en terapeut kan installere hos sin klient. Psykoterapi og psykologisk utvikling er en forandringsprosess som går ”innenfra og ut” og ikke ”utenfra og inn”. Man opplever kun forandring i terapien når man evner å etablere mot og styrke til å bevege seg i sitt indre landskap og åpne seg for nye måter å se seg selv og verden på.

 

Etter å ha jobbet i psykiatri en stund, virker det som om Bjørn Eidsvåg har fått en inngående erfaring som bekrefter at forandring er noe man kan få støtte til, men dypest sett noe man må initiere selv for en varig effekt. Det kommer tydelig til uttrykk i teksten ”Eg ser”:

 

Eg ser at du er trøtt,
men eg kan ikkje gå
alle skritta for deg.
Du må gå de sjøl.
Men eg ve gå de med deg.
Eg ve gå de med deg.

Eg ser du har det vondt,
men eg kan ikkje grina alle
tårene for deg.
Du må grina de sjøl,
men eg ve grina med deg.
Eg ve grina med deg

Eg ser du vil gi opp,
men eg kan ikkje leva
livet for deg.
Du må leva det sjøl.
Men eg ve leva med deg.
Eg ve leva med deg.

Eg ser at du er redd,
men eg kan ikkje gå i døden for deg.
Du må smaka han sjøl,
men eg gjør død til liv for deg,
eg gjør død til liv for deg.

 

 

Åpent spørsmål

 

I håpefull ånd vil jeg med forsiktighet påstå at mye lidelse og sykdom kan avhjelpes med indre styrke og psykologiske bestrebelser i kombinasjon med en følelse av ansvar og påvirkningskraft i eget liv. Motsatt kan en avventende, unnvikende eller ansvarsvegrende holdning til egen sykdom forverre og kronifisere sykdom eller plassere oss i en offerposisjon i møte med livets motbør.

 

Det underliggende spørsmålet er dernest hvordan et sykemeldt Norge forstår og forholder seg til sykdom. Kan det hende at en holdningsendring kan ta oss ned fra verdenstoppen i andel uføre og sykefravær?

 

Du finner relaterte artikler i kategorien Helsepsykologi.

 

 

Det er ikke mer synd på deg enn på andre

 

VisBildeServletDenne overskriften er tittelen på den relativt nye boken til psykiateren Ingvard Wilhelmsen. Vi anbefaler denne boken fordi den kanskje kan provosere oss til å ta litt mer ansvar i eget liv, eller bli sjef i eget liv, slik Wilhelmsen har anbefalt tidligere. Se denne linken.

 

Denne boken handler først og fremst om ansvar og et oppgjør med offerrollen:

 

Et offer forklarer sine problemer med ting som har skjedd i fortiden; man føler seg låst, og det er ingenting man kan gjøre med det. Andre må ta ansvaret. Da forfatteren i samtale med pasienten sa til henne: «Det er ikke er mer synd på deg enn andre», følte hun seg utrolig krenket. Til tross for dette tok hun etter en tid et gjennomgripende oppgjør med sine egne holdninger og sin atferd, blant annet offerrollen. Hovedproblemet i livet vårt er ikke det som skjer, men hvordan vi velger å forholde oss til det. Pasienten endret holdning til bekymring, verdens urettferdighet og livets usikkerhet, døden og fremtiden; og ikke minst tok hun ansvar for sine egne valg. Dette førte til en helt ny frihet i livet hennes, men også et nytt ansvar.

 

Boken har potensial til å provosere, men også til å vekke oss litt opp fra holdninger som plasserer oss på siden av livet eller som et offer for omstendighetene, snarere enn som aktive agenter i eget liv.

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Om blogging & Knausgård

KNAUSG~1Såkalte rosablogger er ofte betjent av unge mennesker som skriver om mote, sminke og detaljer fra hverdagslivet. Noen legger ut bilde av maten de spiser, og andre beskriver prosessen med å finne riktige sko til lørdagens fest. Blant de mest populære bloggene er 17 år gamle Therese Charlotte Nielsen som har opp mot 70.000 lesere hver dag. Det er med andre ord forholdsvis mange mennesker som daglig følger detaljene i livet til Therese, og hun byr på seg selv med vilje og mot. Spørsmålet er kanskje hvorfor så mange er interessert i detaljer fra 17 år gamle jenters hverdagsliv. Handler det om en iboende nysgjerrighet i mennesket som har funnet blogging som en ny arena for kikking, eller handler det om en slags søken etter fellesskap og likhet via andres uttrykk? Rosabloggene besøks fortrinnsvis av unge jenter, men vi finner lignende tendenser også blant voksne. Noen mener at Knausgård har skrevet Min Kamp fordi han ikke kjente til blogging og facebook. Knausgård utleverer også detaljerte beskrivelser av hverdagsliv, og en hærskare av lesere følger med. Undertegnede er nå i gang med bind seks av det monumentale verket, og jeg er dypt fascinert og fanget av Knausgårds små og store observasjoner fra et levd liv. Hvorfor?

 

- Kanskje leser vi blogger og Knausgård for å finne oss selv?

 

La oss først undersøke ovenstående hypotese i forhold til rosablogger. Her er det først og fremst ungdom som skriver for ungdom.  Barn og ungdom er i stadig forandring både på innsiden og på utsiden. De beveger seg fra det ene utviklingstrinet til det neste, og dermed befinner de seg i en slags kontinuerlig forandringsprosess. Ved overgangen til et nytt utviklingstrinn økes tilbøyeligheten til angst og usikkerhet fordi evne til å beherske tilværelsen blir midlertidig sveket. Stadige forandringer skaper også følelsesmessige svingninger og i en slik prosess er det vanskelig å finne ut hvem man er. Ungdomstiden er derfor en periode full av identitetskriser hvor det store spørsmålet hele tiden melder seg: ”Hvem er jeg?” Informasjonssamfunnet har kanskje gitt mennesker nye redskap i denne dannelsesprosessen, og rosablogger er muligens et slikt verktøy.

 

Fordi man strever med å finne seg selv i en kropp og et psykisk liv som stadig forandrer seg, blir man også veldig opptatt av andres tilbakemeldinger. Man finner ikke noe stabilt å lene seg til på innsiden, og dermed begynner man å lete på utsiden. Man higer etter bekreftelse og anerkjennelse fra andre, og veldig ofte blir man litt for avhengig av andres meninger, synspunkter og kommentarer.

 

I sosiale medier og på vår personlige blogg kan vi skape og gjenskape vår identitet hele tiden. Det er gjennom bekreftelse fra andre vi finner ut hvem vi er. En blogg med mulighet for kommentarer og innspill representerer en arena for identitetsdannelse. Bloggen tilbyr kontinuerlige tilbakemeldinger, og det kan bli en besettelse for mange. I ytterste konsekvens begynner man å hvile sin egen selvfølelse i andres innspill på bloggen, og da blir man plutselig avhengig av ”livet på bloggen” for å føle seg verdifull som menneske, noe som selvfølgelig kan bli en slitsom og altoppslukende affære.

 

Både barn, ungdom og voksne kan slite med selvusikkerhet, men vi er spesielt sårbare gjennom barne- og ungdomsårene fordi vi forandrer oss så mye, og jeg tror det kan forklare hvorfor rosablogger appellerer mest til denne aldersgruppen. Det er vanskelig å ”hvile i seg selv” når man opplever sitt eget indre som et følelsesmessig kaos. Da begynner man å lete etter sin egen identitet på utsiden, og rosablogger tilbyr et slags koldtbord av ulike identiteter. På rosablogger finner man forslag til alt fra utseende til holdninger.

 

Dersom ungdom bruker all sin tid på nett, kan det kanskje forstås som en slags virkelighetsflukt. Istedenfor å lytte innover til egne ønsker, behov og preferanser, leter de etter idealer og en slags tiltrengt fellesmenneskelighet utenfor seg selv, noe som er helt naturlig og nødvendig for å dannes som et sosialt vesen. Dermed kan det hende at blogging, både fra skribentens og leserens side, representerer en streber etter å finne seg selv og føle likhet og sameksistens med andre.

 

Knausgård har ikke en blogg så vidt jeg vet, men han skriver også om små detaljer og observasjoner fra sitt private liv. Bøkene hans har blitt uhyre populære, men jeg tror ikke vi nileser Knausgård fordi vi er så nysgjerrige på hans privatliv. Jeg tror simpelthen vi leser ham fordi han setter språk på følelser og forhold vi kjenner igjen fra vårt eget liv. Vi finner oss selv, ser oss selv og forstår oss selv bedre gjennom Knausgårds skarpe observasjoner.

 

Mye av psykisk sunnhet handler om å gripe våre egne følelser, behov og mellommenneskelige relasjoner i et språk som gir oss selvinnsikt og selvforståelse. Den delen av vårt indre følelsesliv som vi evner å sette språk på, har vi også til en viss grad kontroll over. De følelsene som unngår vår erkjennelse, blir ofte til et stilltiende ubehag eller en indre uro som kan kulminere i symptomer.

 

En venn fortalte hvordan lesning av Knausgård hadde hjulpet ham i eget liv. Han var hjemme i pappapermisjon, og et av kravene var at hans lille datter skulle følge opp babysang hver uke. Den pliktoppfyllende pappaen gjorde som han fikk beskjed om, og tok datteren med på sang, hvor han fort oppdaget at han var den eneste mannen. Det var et lokale fullt av babyer og kvinner som sang og vugget frem og tilbake. Pappaen ble grepet av et stort ubehag, en nærmest panikkartet følelse, noe han syntes var merkelig i og med at situasjonen var ganske harmløs. Da kvelden kom satte han seg ned med Min Kamp hvor Knausgård beskriver en lignende episode over fire boksider. Knausgård forteller hvordan han som mann fikk en sterk følelse av å avmaskuliniseres på babysang, simpelthen fordi de feminine kreftene i en slik setting kan virke overveldende. Knausgård har en enestående evne til å beskrive de subtile og følelsesmessige lagene i tilværelsene, og han klarer å sette ord på det som foregår både i og mellom mennesker på en måte som åpner vår bevissthet for det vi som regel ikke tematiserer. Min venn fortalte at lesningen av Knausgård hadde gitt gjenglang i ham selv og dermed hjulpet ham til å forstå sin egen panikk på babysang.

         

Psykisk sunnhet kan handle om evnen til å tåle, forstå og sette ord på følelser. De følelsene vi ikke forstår eller kan beskrive med ord, kommer ofte til uttrykk som ubehagelige symptomer. Bloggere skriver og uttrykker seg, og kanskje er det en prosess hvor de utforsker sitt eget indre og på den måten skaper seg en større livsbevissthet og forståelse for seg selv. Andre leser det kanskje av samme årsaker. De leter etter noen som har formulert noe viktig som de kan bruke til å øke sin egen selvforståelse. I et slikt lys kan blogging kanskje være et viktig bidrag til selvutvikling. I et slikt lys kan man kanskje kalle Min Kamp bøkene for dannelsesromaner. Selv tror jeg ikke at jeg leser Knausgård av nysgjerrighet på hans intime privatliv, men snarere av nysgjerrighet på meg selv og det fellesmenneskelige han beskriver på en fortreffelig måte. Hans beskrivelser av den menneskelige underteksten åpner for gjenkjennelse, selvransakelse og selvinnsikt. Det er en reise i et psykologisk landskap som ikke er meg, men stadig ligner meg likevel.

 

Hvis vi forstår blogging som en slags identitetsdannelsesprosess, både hos bloggeren og den som leser, er det åpenbart at skriverier av denne typen kan ha en del innflytelse. Noen blogger er fulle av destruktive forslag til hvordan man skal forvalte sine livsprosjekter, og mange rosablogger har et overdrevent fokus på ytre forhold som utseende, statussymboler og materiell gevinst, og når dette presenteres som veien til lykke, er man som regel på feil spor. For noen vil antall venner på facebook eller antall lesere av bloggen korrelere med sosial kapital, egenverdi og mulighet for flere bekreftelser. Når man hviler sin egen verdi i ytre forhold blir man som regel avhengig. Noen rosablogger bærer kanskje preg av en slags kontinuerlig ytrestyrt selvevaluering hvor man er avhengig av bekreftelser for å føle sin egen eksistens. Hvis dette blir vår primære strategi for å føle oss verdifulle, er det sannsynligvis psykologisk usunt. Men hvis blogging er et ledd i et forsøk på å bli kjent med seg selv, sine egenskaper og preferanser, kan det kanskje spille en slags selvutviklende rolle i menneskers liv.

 

WebPsykologen er for så vidt også en blogg, og her handler det mye om å utvide sine faglige horisonter. Om ikke WebPsykologen kan forstås som et personlig identitetsdannende prosjekt, kan det i alle fall forstås som en kontinuerlig faglig identitetsdannelse.

 

 

Anbefalt litteratur

 

Vi kunne nevnt en rekke forfattere som på mesterlig vis åpner leseren for seg selv og verden på nye måter. I denne artikkelen har vi plukket ut Knausgård fordi han er aktuell, og vi leser ham selv nesten hver eneste dag nå for tiden. Knausgård har virkelig tatt notis av de små og til dels unnselige elementene i enhver sammenheng. Han setter ord på ting som sannsynligvis alle opplever, og dermed gjør han det synlig. Innholdsmessig er jeg ikke så interessert i alt denne mannen har foretatt seg, men måten han formidler ”ikke-artikulerte fornemmelser i mellommenneskelige situasjoner” setter jeg stor pris på. Han gir meg gjenkjennelse og et språk jeg kan bruke. Denne lesingen gir meg på sett og vis et sterkere verbalt verktøy til å utvide forståelsen av mine egne opplevelser, og da tenker jeg gjerne på de opplevelsene som jeg foreløpig bare identifiserer som ”ubehagelige”. I et slikt henseende kan Knausgårds bøker kanskje sies å ha et visst egenterapeutisk element i seg, som kan være et ledd i en selvutviklingsprosess slik vi har drøftet ovenfor. Det er ikke sikkert han hjelper oss til å forstå verden i en større sammenheng, men slik jeg ser det, kan han være med på å utvide det indre følelsesregister på en bemerkelsesverdig måte. Vi anbefaler Knausgård:

 

 

I en travel hverdag er det ikke alltid man har tid til å lese. Noen løser dette probelemt ved hjelp av lydbøker. På den måten kan man ofte få med seg mye god litteratur mens man eksempelvis vasker opp eller støvsuger. Det krever litt simultankapasitet, men det kommer seg raskt med litt øvelse.

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Hva motiverer for mord?

MordHva driver en drapsmann? Hva gjør at et menneske bestemmer seg for å ta livet av et annet menneske? Disse spørsmålene er vanskelige å besvare, men ettersom psykologien studerer menneskets motivasjon, tanker, følelser og handlinger, har fagfeltet undersøkt disse spørsmålene på en inngående måte.

 

Når man hører om grufulle gjerninger og drap, reagerer vi ofte spontant med en følelse av avsky rettet mot morderen. Som sosiale vesener strider det på sett og vis mot vår natur å gå til angrep på medmennesker med dødelige hensikter. Likevel tar vi livet av hverandre hver eneste dag. De fleste drap foregår i krig, men mord forekommer også i fredstid, og spørsmålet er altså hva som gjør et menneske til drapsmann. Noen er alvorlig sinnslidende og erklæres utilregnelige, hvorpå de ikke kan straffes for sine handlinger, mens andre drives av ulike motiver med døden til følge. I denne artikkelen ser vi på motiver for drap, og til sist drøftes aspekter ved drapene på Utøya.

 

Mennesket har ulik motivasjon for å drepe. I denne sammenheng referer vi til motivasjon som en bakenforliggende, bevisst eller ubevisst, hensikt som dikterer våre gjerninger. Drap er unektelig en ekstrem handling, og i litteraturen på området har man definert 7 ulike forhold som kan gjøre mennesker til mordere.

 

  • Seriemord: Det antas at en seriemorder får en slags personlig tilfredsstillelse av å ta livet av andre. Det kan handle om maktbehov, seksuelle impulser eller andre tilbøyeligheter som gir morderen en personlig behovtilfredsstillelse. Ted Bundy er kanskje en av verdens mest kjente seriemordere. Han var psykolog av profesjon, politisk aktiv og beskrives som en intellektuell og sjarmerende person. Han voldtok og drepte minst 28 kvinner, men det er godt mulig at tallet på Bundys ofre er over 100. Dette foregikk over en periode på 7 år. (Newton, 2000, p. 25).
  • Psykotiske drap: En 31 år gammel mann skjærte flere ganger over halsen til sin kone (19) med kniv i deres  hjem i Egersund i 2010, hvorpå hun døde. Det antas at denne gjerningsmannen led av psykotisk forvirring, da han ikke husket å ha drept henne og han ble dømt til tvunget psykisk helsevern for å ha drept sin kone i psykotisk tilstand (NRK, nyheter, 08.03.11).

Anders Behring Breivik, som tok livet av 77 mennesker på Utøya og i regjeringskvartalet 22. juli 2011, ble på sett og vis også plassert i nærheten av denne kategorien i den rettspsykiatriske vurderingen, selv om hans forvirringstilstand ikke nødvendigvis kan sammenlignes med drapsmannen i Egersund. Breivik ble diagnostisert i forhold til paranoid schizofreni, en lidelse som blant annet domineres av relativt stabile vrangforestillinger som har vedvart over tid. Det schizofrene spekteret kjennetegnes blant annet ved en karakteristisk endring av tenkning og oppfattelsesevne kombinert med et avflatet eller inadekvat følelsesliv. Drap i denne kategorien blir ikke strafferettslig forfulgt på vanlig måte, men dømmes snarere til behandling.

  • Barmhjertighetsdrap (Eutanasi): En pasient er dødssyk uten utsikter for bedring. Pasienten lider store smerter og ber sin lege om å få dø. Legen gir pasienten medikamenter som sikrer død ved inntak. Pasienten tar medisinene og får servert et glass vann for å svelge de dødelige medisinene.

 

Eutanasi er bedre kjent som dødshjelp. Det handler om å gjøre slutt på liv med vilje for å lindre smerte og lidelse. Ulike land har ulike holdninger til aktiv dødshjelp. I England defineres eutanasi som ”en bevisst intervensjon foretatt med den uttrykkelige hensikt å avslutte et liv, for å avlaste lidelse”. I Nederland forstår man det som ”avslutning av livet ved en lege etter anmodning fra en pasient ”.

 

Man kan dele eutanasi inn i følgende kategorier:

  1. Aktiv forårsaking av død (aktiv involuntær eutanasi).
  2. Assistert selvmord (aktiv voluntær eutanasi).
  3. Ikke hindre et selvmord (passiv voluntær eutanasi).

 

Å forskynde en dødsprosess uten den døendes samtykke er forbudt i alle land. Frivillig aktiv dødshjelp er imidlertid lovlig i noen land.

 

  • Drap i selvforsvar: Man møter en fremmed på gaten som plutselig trekker frem en kniv og angriper uten forvarsel. Man kommer unna kniven angrepet i første omgang, får tak i kniven, og dreper angriperen. På denne måten forekommer mord i selvforsvar.
  • Drap i forbindelse med innbrudd: En mann raner en butikk i ruset tilstand. Han må ha penger for å finansiere et omfattende rusmisbruk, men i butikken setter eieren seg til motverge. Raneren innser at han må drepe butikkinnehaveren for å komme unna med pengene.
  • Drap som hevn: Dersom man opplever at noen begår ugjerninger eller dreper noen som står oss nær, finnes det mange eksempler på at mennesker ”tar loven i egne hender” og angriper gjerningsmannen med døden til følge. Her kan det være hevnmotivet som er mest fremtredende.
  • Politiske eller ideologiske drap: Tusenvis av mennesker i nazityskland tok livet av mange millioner jøder under andre verdenskrig. Majoriteten av disse menneskene var sannsynligvis forført av politiske ideer basert på rasediskriminering og ensporet tankegods.

 

Disse 7 kategoriene kan fremstå som grove forenklinger, og i mange tilfeller av drap ser man at morderen kanskje er motivert av flere faktorer fra ulike kategorier. Likevel brukes disse kategoriene som en slags oversikt over ulike motivasjonsfaktorer i tilfeller hvor drap er begått. Et viktig spørsmålet er om vi kan plassere Breiviks forferdelige ugjerninger i én bås? Sannsynligvis ikke!

 

En av de mest komplekse og vanskeligste tilfellene av mord, og samtidig de vanligste tilfellene av mord, er sannsynligvis mord fundert i politiske overbevisninger med massedrap til følge. De mest kjente eksemplene på ideologisk og politisk motiverte drapshandlinger skriver seg fra Tyskland under andre verdenskrig og fra Rwanda i 1994. Ellers kan man si at dette ofte er krigens vesen, og krig er noe som foregår hele tiden. Mellom 1900 og 1989 ble 86 millioner mennesker drept i krig (Svendsen, 2002, P. 22). Drap i forbindelse med krigshandlinger betraktes ikke som ”unormalt”. Til en viss grad er krig ”kulturelt akseptert”, og bakgrunnen for kriger er ofte forankret i sosiale fenomener knyttet til konformitet, makt, gruppepress og såkalt hjernevasking.

 

I forhold til de syv kategoriene, er det kanskje seriemordet som skiller seg ut. Seriemorderen mangler etter alt å dømme det man kulturelt sett betrakter som mer eller mindre rimelige motiver for drap. Ved seriemord virker det som om morderen dreper for at drapet i seg selv gir en personlig tilfredsstillelse, enten det er vold, makt eller seksuelle impulser som motiverer drapsmannen. Ved krig har man gjerne et politisk motiv, raneren er ute etter penger, hevneren vil gjengjelde en ugjerning, og den psykotiske drapsmannen tror han handler i selvforsvar, og disse motivene er av allmennheten mer tilbøyelige til å forstå.

 

 

Hvordan plassere drapene på Utøya?

 

Da vi skrev artikkelen Morderen: straffes eller behandles? kom det et interessant innspill fra en leser angående Breivik-saken. Han uttrykte respekt og forståelse for de sakkyndiges diagnostiske vurderinger, men han hadde også en avgjørende bekymring knyttet til diagnosen. Han var redd for at Breiviks psykiatriske diagnose (selve merkelappen på hans psykiske liv), som også bekrefter ham som utilregnelig, overskygger det faktum at hans gjerninger også var politisk og ideologisk forankret. Han mente at Breivik var et produkt av en mer generell dekonstruksjon av politiske tabu, normalisering av fordommer og en gjeninnføring av ”de andre” som en legitim hverdagslig og politisk diskurs. Han synes at den psykiatriske diagnosen på sett og vis underkjenner hvor farlig ekstremt politisk tankegods kan være, og indirekte sier han således at den siste kategorien av drap, nemlig de politisk og ideologisk motiverte drapene, også representerer en helt avgjørende påvirkning bak det som skjedde på Utøya.

 

Om dette skriver han følgende:

 

Därvidlag handlar detta om ett i allra högsta grad realistiskt och konkret politiskt motiv. Det är inget “pseudopolitiskt” över den ideologiska våg som sveper över i Europa just nu. I Ungern paraderar det nationalistiska partiet Jobbiks representanter iklädda naziliknande uniformer. I Frankrike beslutar de konservativa myndigheterna att romska bosättningar i marginalen av samhället destrueras med hjälp av grävskopor och romerna deporteras till en stat som inte vill ha dem. Och så vidare.

Min poäng är att när det finns en risk att den psykologiska diagnosen av Breiviks tillstånd vid bomb/mordtillfällena skymmer eller nedmonterar de politiska implikationerna. Vi söker hela tiden andra förklaringar än de politiska när sådana här saker inträffar, och jag menar att det är farligt om vi reducerar Anders Behring Breiviks tydligt ideologiska dåd till en handling som ENDAST förklaras med att han ju handlade i affekt och eller har en typ av schizofren lidelse.

 

I WebPsykologen synes vi dette er et veldig viktig innspill, og det korresponderer kanskje med noe av kritikken som er rettet mot diagnostiseringen av Breivik. Diagnosen må ikke få stå som en altoverskyggende årsaksforklaring.

 

Se flere artikler om dette tema under kategorien Rettspsykologi, kriminalitet og antisosial atferd.

 

 

Kilder

 

Hansen, H. (2003) Treating the “untreatable” in denmark: Past and present. I: Millon, T. Simonsen, E., Birket-Smith, M. & Davis, R.D. (Eds.) Psychopathy. Antisocial, criminal and violent behaviour (pp. 372-392). New York: The Guilford Press.

 Newton, Michael (2000): The encyclopedia of serial killers. USA.

Svendsen, L. F. H. (2002). Ondskabens filosofi. Århus: Klim Forlag.

 

 

Av Psykolog Janne Risholm Liverød &
Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no