Morderen: straffes eller behandles?

rettspsykiatri22. Juli 2011 var en katastrofal dag i Norges historie. 77 mennesker ble drept i terroranslaget planlagt og gjennomført av Anders Behring Breivik. I møte med slike grusomheter er vi tilbøyelige til å bruke begreper som ”ondskap”, ”galskap”, ”sinnsyk” og ”forrykt massemorder”, men ingen av disse definisjonene har noen plass i rettsforfølgelsen av Behring Breivik. Det er de utnevnte rettspsykiatrisk sakkyndige som skal vurdere Breivik, og de er ikke ute etter om han er ”snill” eller ”slem”. (Se: Ondskap eller galskap?). De må vurdere om Breivik var tilregnelig i gjerningsøyeblikket, og hvorvidt han lider av en alvorlig psykisk lidelse eller ikke.

 

29.11.11 kom den sakkyndige rapporten som konkluderte med at Breivik var utilregnelig. Diagnostiske overveielser konkluderte med F20.0 Paranoid schizofreni. Det schizofrene spekteret kjennetegnes blant annet ved en karakteristisk endring av tenkning og oppfattelsesevne kombinert med et avflatet eller inadekvat følelsesliv, og slik man fulgte situasjonen på Utøya, kan den beskrivelsen kanskje gi en viss mening. I tillegg er schizofrenien ofte kjennetegnet ved at personens intellektuelle kapasitet er opprettholdt, selv om måten å tenke på kan være alvorlig forstyrret. Også dette kan gi en viss mening når man blant annet kan lese om det omfattende manifestet til Breivik. De sakkyndige ville ikke stilt diagnosen schizofreni dersom Breivik hadde påfallende symptomer av depressiv karakter eller maniske symptomer.

 

Breivik diagnostiseres altså i forhold til paranoid schizofreni, en lidelse som blant annet domineres av relativt stabile vrangforestillinger som har vedvart over tid. Da det virker som om Breivik har jobbet med sitt besynderlige og pseudopolitiske tankegods over lengre tid, satt seg selv til dommer over liv og død, definert seg som en slags frelsende ridder og planlagt sitt terroranslag nøye, er det ikke helt uventet at de sakkyndige vurderer at Breivik kvalifisering for denne diagnosen. Da schizofreni betraktes som en alvorlig sinnslidelse, betyr det også at Breivik ikke vurderes som tilregnelig.

 

I denne artikkelen skal vi se på vurderingsprosessen og ulike overveielser sakkyndige må gjøre i sitt arbeid i etterkant av drapssituasjoner. Hvorvidt en drapsmann er tilregnelig eller utilregnelig er ingen enkel oppgave å vurdere.

 

Rettsystemer rundt om i verden har ulike innfallsvinkler når det kommer til handlinger hvor noen intensjonelt dreper andre mennesker (Ferreira, 2000, p. 5). I Danmark sier straffelov § 16 følgende om ansvarlighet og straff “Persons, who at the time of the crime was insane (utilregnelig) because of mental illness or a conditions that must be equated with this, is not punished” (Poulsen et al., 2000, p. 106. Min oversettelse). Det som her ligger i begrepet utilregnelig, er først og fremst forhold som inkluderer alvorlige hjerneorganiske mentale lidelser som demens eller psykose (enten forårsaket av rusmidler, schizofreni, paranoia eller affektive lidelser) (Ibid. p. 110). I tråd med dette sier § 44 (første ledd) i norsk lov at personer som i gjerningsøyeblikket var psykotiske eller bevisstløse, ikke skal straffes (Rosenquist & Rasmussen, 2001, p. 51).

 

Når man snakker om Breivik som ”ond”, forholder man seg altså ikke til dette begrepet i psykiatrisk sammenheng, men man har likevel noen diagnoser som muligens kan gjøre regnskap for det allmennheten betrakter som ”ondskap”. I så henseende er det gjerne snakk om alvorlig dyssosial personlighetsforstyrrelse eller psykopati.

Se artiklene:

 

 

 

Personlighetsforstyrrelser kvalifiserer ikke for utilregnelighet

 

Mennesker som for eksempel lider av alvorlige personlighetsforstyrrelser vil som følge av ovenstående sjelden vurderes i forhold til straffefritak i Norge og Danmark, med mindre det er andre alvorlige forhold til stede. I denne sammenhengen har vi imidlertid § 56 som sier noe om at retten kan sette ned straffen under det lavmål som er bestemt for handlingen, og til en mildere straffart dersom vedkommende

hadde en alvorlig psykisk lidelse med en betydelig svekket evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen, men ikke var psykotisk, jf. § 44, eller var lettere psykisk utviklingshemmet eller handlet under en sterk bevissthetsforstyrrelse som ikke var en følge av selvforskyldt rus” eller ”når lovbryteren handlet under bevisstløshet som var en følge av selvforskyldt rus, og særdeles formildende omstendigheter taler for at straffen settes ned.

Selv om det her ikke foreligger noen helt entydig definisjon av hva som kan vurderes i forhold til formildende eller straffereduserende omstendigheter, er det klart at personlighetsforstyrrelser i alle fall ikke nevnes eksplisitt. I diagnostisk sammenheng er personlighetsforstyrrelser den psykiatriske benevnelsen på tilstander der uhensiktsmessige personlighetstrekk får alvorlige og uheldige konsekvenser for arbeidsliv, familiær tilpasning og psykisk helse. Benevnelsen personlighetsforstyrrelser kom i bruk på 1980-tallet og benyttes nå av de viktigste diagnosesystemene. Det finnes også noen generelle kriterier for å oppfyllelse av en personlighetsforstyrrelse i både den amerikanske diagnosemanualen (DSM-IV) og den som mer brukes i Europa (ICD-10). Her er beskrivelsen slik den fremlegges i DSM-IV (Karterud & Wilberg, 2001) :

 

A-Et varig mønster av indre opplevelser og adferd som avviker markert fra forventninger i den kultur hvor vedkommende lever. Dette mønster manifesterer seg i to (eller flere) av de følgende områder:

1)Tankemønstre (dvs. måter å oppfatte og forstå seg selv, andre mennesker
og begivenheter)

2)Følelseslivet ( dvs. variasjonsbredden, intensiteten, ustabiliteten, det passende
i følelsesmessige reaksjoner)

3)Mellommenneskelig fungering

4)Impulskontroll

B-Det varige mønsteret er ikke fleksibelt og går igjen i et bredt område av personlige og sosiale situasjoner.

C-Det varige mønsteret fører til ubehag eller nedsatt funksjon i sosiale, yrkesmessige eller andre viktige funksjonsområder av et omfang som er av klinisk betydning.

D-Mønsteret er stabilt og av lang varighet og starten på det kan spores tilbake senest til ungdommen eller tidlig voksen alder.

E-Det varige mønsteret er ikke bedre forstått som en manifestasjon eller konsekvens av en annen mental forstyrrelse.

F-Det varige mønsteret skyldes ikke den direkte fysiologiske effekt av stoff
(f.eks. stoffmisbruk eller medisiner) eller en generell medisinsk tilstand
(f.eks. hodetraume).

 

I USA er det alminnelig praksis at det ikke kun er tilstedeværelsen av psykisk lidelse som avgjør konsekvensene for kriminell atferd, men også gjerningsmannens ”intensjon” og forståelse for sine handlinger (Palermo & Knudten, p. 4, 1994). Dermed aksepteres ikke antisosial personlighetsforstyrrelse eller psykopati som argument for utilregnelighet. Selv om personlighetsforstyrrelser regnes som psykisk lidelse, kvalifiserer det ikke for straffefritak på grunn av det som kalles ”McNaghtan rules”. Dette begrepet er noe som har eksistert i ulike former siden 1843. The McNaghtan rules er et sett med forskrifter som benyttes både i Storbritannia og USA. Essensen i disse forskriftene er rett og slett at man ikke idømmer straff dersom: “the defendant did not know the nature of and quality of his actions, or if he did, that he did not know that what he was doing was wrong” (McCallum, 2001, p. 3; Abrahamsen, 1985, p. 219). Ved personlighetsforstyrrelser har man stort sett en fornemmelse for ”rett og galt”, og dermed vurderes man som ansvarlig for sine handlinger.

 

 

Vurdering av seriemorderen

 

Som følge av ovenstående vil personlighetsforstyrrelser av antisosial karakter ikke kvalifisere som formildende i forhold til utilregnelighet i gjerningsøyeblikket verken i Danmark, Norge eller USA. Mennesker har ulike motiver for å drepe, og de bakenforliggende faktorene spiller en rolle i forhold til vurdering av ansvarlighet og den tilhørende straffeutmåling. Det kan være både bevisste og ubevisste hensikter som dikterer våre gjerninger. Blant annet har vi psykotisk drap, barmhjertighetsdrap, drap i forsvar, drap i forbindelse med innbrudd, drap som hevn, politisk eller ideologisk motiverte drap og seriemord. I rettsvesenet vil man som regel vurdere disse ulike motivene for drap forskjellig med hensyn til straffeutmåling. Seriemord skiller seg ofte ut fordi man antar at gjerningsmannen får en slags personlig tilfredsstillelse av å ta livet av andre. Det kan handle om maktbehov, seksuelle impulser eller andre tilbøyeligheter som gir morderen en personlig behovstilfredsstillelse. Det finnes flere ulike definisjoner av seriemord, men stort sett forstår man seriemord som ”the intentional killing of at least three or more individuals in a series, with a latency period between the killings”. (Meloy & Felthous, 2004, p. 289). Dette skiller seg dermed fra massemord som er intensjonelt drap av minst to eller tre personer i en og samme episode. De fleste massemord utføres med våpen eller bomber, noe som indikerer en slags emosjonell distanse mellom drapsmannen og ofrene. Kanskje kan man plassere Breivik i kategorien massemord med en bakgrunn i politisk og ideologiske motiver, men da har man ennå ikke sagt noe om hans psykiske tilstand eller eventuelle forstyrrelser i personlighet.

 

I de fleste tilfeller blir seriemordere ikke vurdert som alvorlig psykisk syke, med alvorlige forvrengninger av virkelighetsforståelsen, og dermed betraktes de som tilregnelige og ansvarlige for det de har gjort (Ferreira, 2000, p. 4-6).

 

Et relevant spørsmål i denne sammenhengen er dermed hvilke rettslige konsekvenser seriemord får. I USA får seriemordere ofte dødsstraff. Gary Ridgway (drepte minst 49 kvinner), Aileen Wournos (drepte minst 7 menn) og Ted Bundy (drepte minst 28 kvinner) fikk alle sammen dødsstraff. David Berkowitz og Jeffrey Dahmar fikk livstidsdommer. Dahmar drepte minst 15 menn og ble idømt fengsel i 936 år. (Newton, 2000, p. 48). Det er 37 stater i USA som fremdeles har dødsstraff, noe som indikerer at dødsstraff er en sannsynlig konsekvens for seriemord i USA.

 

I Danmark har man ikke noen tilfeller av drap som kan karakteriseres som seriemord i moderne tid, og derfor er det heller ikke en bestemt lovgivning myntet på denne typen handlinger. Av den grunn kan man ikke forutsi straffeutmålingen i forhold til seriemord i Danmark. På lignende måte har man i Norge ikke vært vitne til massedrap av den typen Behring Breivik står ansvarlige for, og dermed står rettsvesenet kanskje ovenfor noe utfordringer.

 

I Danmark har man imidlertid Peter Lundin som er en velkjent drapsmann. Han tok livet av sin kone og hennes to sønner. Ettersom det ikke gikk et stykke tid mellom drapene (cooling off periode), klassifiseres ikke disse drapene som seriemord, men som massemord. Det danske rettsvesenet reagerte med å gi Lundin fengsel på livstid. Dette er også den hardeste straffen man kan få i Danmark, og Lundin ble idømt livstid som følge av forsettelig drap i henhold til § 237. Imidlertid kan den dømte søke om prøveløslatelse etter å ha sonet 12 år av staffen, men dette gjøres alltid på grunnlag av en evaluering. I praksis kan Lundin altså slippe ut etter 12 år, men det er opp til retten å vurdere. Når det gjelder fengsel på livstid, skiller det danske og det norske rettssystemet seg. I Norge ble livstidsdommer avskaffet i 1981, og nå er 21 år i fengsel den strengeste straffen man har i Norge.

 

 

Forvaring

 

Forvaring er en annen rettslig konsekvens i noen tilfeller av kriminell atferd. Forvaring er en måte å håndtere kriminelle som ikke nødvendigvis kvalifiserer som utilregnelige, men vurderes som farlige. Forvaring er en av de såkalte strafferettslige særreaksjonene som ble innført i det norske rettssystemet i 2001 samtidig med at det man hadde betegnet sikring opphørte. (se regjeringens hjemmesider) Forvaring regnes som straff og erstattet vanlig utmålt straff overfor personer som har begått alvorlig kriminalitet, og et viktig poeng er at risikoen for tilbakefall oppfattes som stor. Lovbrytere som av en rett anses som tilregnelige, kan bli dømt til forvaring dersom det er stor fare for at lovbryteren kan komme til å gjenta forbrytelsen eller regnes som en fare for samfunnet. Personer som oppfattes utilregnelige i gjerningsøyeblikket kan ikke idømmes forvaring, men kan i stedet idømmes tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg. Denne typen sanksjoner har til hensikt å skjerme samfunnet fra en potensielt farlig lovbryter, og det kan også være snakk om et behandlingstilbud for mennesker i forvaring. I Danmark har de et forvaringssenter som heter Herstedvester hvor kriminelle personer får psykologisk behandling. I Danmark er det imidlertid slik at ikke så veldig mange mordere blir idømt forvaring. En statestikk viste at blant 71 ikke-psykotiske drapsmenn, var det kun 20 som fikk forvaringsdommer med muligheten for en eller annen form for behandling (Poulsen et al., 2000, pp.114-115 & 127).

 

 

Til ettertanke

 

Et av de vesentlige spørsmålene i vurderingen av antisosiale handlinger og kriminell atferd, er altså hvorvidt gjerningsmannen kan regnes som ansvarlig for sine handlinger. I forhold til kriminelle psykopater har Hare (1999) uttalt følgende: “Their behavior is the result of choice, freely exercised.” (p. 22). Men er det sikkert at den tilsynelatende tilregnelige drapsmannen virkelig er fri til å velge sine handlinger? I mange tilfeller av kjente drapsmenn ser man en historie med omsorgssvikt og andre psykososiale faktorer som har vært med på å forme personen, og når det ender i grusomheter, er spørsmålet om vedkommende handlet helt fritt og dermed må ansvarliggjøres, eller om man også må gjøre regnskap med andre omstendigheter, som ligger utenfor gjerningsmannens kontroll, når man vurderer hvorvidt gjerningsmannen er skyldig i kraft av en handling utført av egen frie vilje. Hvordan man svarer på dette spørsmålet, handler dypest sett om menneskesyn. Hvordan forstår man mennesket og hvordan forstår man fri vilje. Har vi alltid et valg, eller er vår atferd styrt av tidligere erfaringer, oppvekstvilkår, medfødte egenskaper etc. Dette spørsmålet vil vi gå mer inn på i en senere artikkel under kategorien rettspsykologi, kriminalitet og antisosial atferd.

 

Relaterte artikler:

 

 

Kilder

 

Abrahamsen, D. (1985). Confessions of Son of Sam. Colombia University Press.

American Psychiatric Association (1994). Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders, fourth edition (DSM-IV). Washington, DC.

Ferreira, C. (2000). Serial killers- victims of compulsion or masters of control? In Fishbein, D. H. (ed.). The science, treatment, and prevention of antisocial behaviours. Application to the criminal justice system. Civic Research Institute, Inc. New Jersey.

Hare, R. D. (1999). Without Conscience. The disturbing world of the psychopaths among us. The Guilford press. New York.

Karterud, S. & Wilburn, T. (2001). Diagnositikk (DSM-IV akse II) og forekomst. I Karterud, S., Urnes, Ø. & Pedersen, G. (eds.). Personlighetsforstyrrelser. Forståelse, evaluering, kombinert gruppebehandling. Pax forlag. Oslo.

McCallum, David: Personality and dangerousness. Genealogies of antisocial personality disorder. Cambridge University press. Cambridge, 2001.

Meloy, Reid J. & Felthous, Alan R.: Introduction to this issue: Serial and mass homicide. Behavioral Sciences and the Law 22: 289-290, 2004.

Newton, Michael (2000). The encyclopedia of serial killers. Checkmark books. New York.

Palermo, George B. & Knudten, Richard D.: The insanity plea in the case of a serial killer. International journal of offender therapy and comparative criminology, 38(1), 1994.

Rosenqvist, Randi og Rasmussen, Kirsten: Rettspsykiatri i praksis. Universitetsforlaget. 2001.

Poulsen H.D., Gottlieb, P. & Adserballe, H. (2000). Ret og tvang i psykiatrien. Munksgaard. København.

  

 

 Av Psykolog Janne Risholm Liverød &
Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Ytre tegn på familieproblemer del II

familiepsykologiI kategorien Familie og samliv har vi hatt en artikkelserie om strukturer og tegn på dysfunksjonelle familier. Vi har sett på lukkede familiesystemer, familier som ikke kommuniserer følelser, hvordan noen familiemedlemmer får rollen som syndebukk, hvordan skyldforedling kan være et maktmiddel for å kontrollere andre og hvordan barn av og til fungerer som meglere eller samtalepartnere for sine foreldre på en uheldig måte.

 

I denne artikkelen skal vi følge opp dette tema og se litt mer på ytre tegn på familieproblemer. Hvordan kan man oppdage eller kjenne igjen tegn på familier som sliter? I Ytre tegn på familieproblemer del I så vi på hvordan noe familier bagatelliserer sine problemer, hvordan overinvolverte foreldre undergraver barns utvikling av selvstendighet og hvordan følelsesmessig distanserte foreldre påvirker barns utvikling. I denne artikkelen skal vi fokusere på konsekvensene av dobbelkommunikasjon og hvordan fokus på fysisk sykdom kan kuppe familiekommunikasjonen på en uheldig måte.

 

 

Dobbeltkommunikasjon

 

Doble eller tvetydige budskaper er et avgjørende tegn på dysfunksjonelle familiemønstre. Dobbelkommunikasjon handler om at det man verbalt sett uttrykker ikke henger sammen med det man generelt sett utrykker i sin holdning eller kroppsspråk. Eksempelvis kan man pakke aggresjon inn i en vennlig tiltale: ”Kjære venn, hvorfor kan du aldri være ferdig i tide?” Her er det kjære venn som indikerer en vennlig innstilling, men resten av setningen inneholder kritikk. For barn kan et slikt budskap skape forvirring: ”Er du sint på meg eller glad i meg?

 

Noen teoretikere har lagt vekt på tilstedeværelsen av dobbelkommunikasjon i familier som har et psykotisk barn. Blant andre har Laing og Bateson snakket om dobbel-bind som en utslagsgivende faktor i utviklingen av schizofreni. En dobbel bind er på sett og vis et følelsesmessig dilemma i kommunikasjon der en person (eller gruppe) mottar to eller flere motstridende meldinger, der én melding negerer den andre. Dette skaper en situasjon hvor en vellykket reaksjon på en del av beskjeden resulterer i en mislykket respons til den andre delen av beskjeden eller holdningen og det motstridende kroppsspråket til den som gir beskjeden. På den måten vil personen ha en opplevelse av å gi en gal respons, uansett hva han velger. Doble binde oppstår når personen som får en motstridende beskjed ikke kan konfrontere det iboende dilemma, rett og slett fordi dobbeltbudskapet er til stede på en skjult eller følelsesmessig måte. Dermed er personen fanget i en situasjon som blir ugrei uansett. 

 

Det var Gregory Batesons (denne utg. 2000) som først utviklet double bind hypotesen. Laing videreutviklet Batesons konsept i forhold til schizofreni. I den sammenhengen hevder hypotesen at schizofreni er et symptom på motstridende og paradoksale krav, frastøtninger og tiltrekninger, som både emanerer fra personen selv og fra omgivelsene. Slike situasjoner oppstår alminneligvis uten at de innblandede er seg eksplisitt bevisst forholdet (Laing, 1969, p. 86), noe som forhindrer metakommunikasjon og dermed umuliggjør en forløsende oppmerksomhet på dobbeltheten. Dobbelheten ligger på en skjult måte innbakt i kommunikasjonen, noe som avstedkommer uro, usikkerhet og forvirring, også hos voksne, men skadeeffekten vil være størst hos barn. Barn har mindre muligheter for å avkode de motstridende kreftene i foreldrenes kommunikasjon, og dermed ender de i en uavklart posisjon preget av indre usikkerhet og forvirring. I denne sammenheng forstår Laing schizofreni som et naturlig forsvar mot en uutholdelig livssituasjon (p. 87).

 

Laing (1968) påpeker at det mennesket som opplever sitt nærvær i verden som en virkelig, levende, hel, og i temporal forstand kontinuerlig person, er ontologisk trygg og besitter derfor en urokkelig følelse av egen og andre menneskers virkelighet og identitet. Sagt på en litt enklere måte betyr det at mennesker som føler sammenheng og helhet i sin livssituasjon og sitt forhold til andre vil oppleve seg som trygge og selvsikre. I følge Laing, er det en slik primær trygghet den schizofrene mangler, og derfor vil den syke ”under vanlige omstendigheter føle seg mer uvirkelig enn virkelig, i bokstavelig forstand mer død enn levende, diffust atskilt fra resten av verden – slik at identiteten og selvstendigheten alltid er tvilsom” (1968, pp. 36-37).

 

Den svenske psykiateren Johan Cullberg advarer imidlertid mot å forstå dobbelkommunikasjon som en direkte årsak til utviklingen av schizofreni. Han mener double-bind hypotesen er viktig, men forklaringsmodellen er for enkel til å gjøre regnskap for de psykiske forutsetningene for schizofreni, og her er de fleste nyere teorier om schizofreniens etiologi enig med Cullberg.

 

Cullberg påpeker at familier med et akutt psykotisk barn er under så mye press og fortvilelse, kanskje lamslått av angst, at det vil være helt naturlig at foreldrenes kommunikasjon preges av dobbelthet, rett og slett som en forståelig konsekvens av den villfarelse de opplever ovenfor sitt barn. I møte med familier med et psykotisk medlem, må man alltid huske på at psykosen kan ha en svært destruktiv kraft på hele familiesystemet og det enkelte familiemedlem.

 

 

Somatiske vanskeligheter

 

I noen familier opplever man en slags fattigdom i forhold til følelsesmessig kommunikasjon. Et resultat av dette kan være at familien kommuniserer all form for smerte på en fysisk måte. Noen kaller det for sykdomsspråk. Barn eller andre familiemedlemmer kan ha mye vondt i magen, hode, søvnproblemer, muskelsmerter og så videre. I noen tilfeller kan denne typen smerte være et tegn på underliggende emosjonelle konflikter eller mangler. Det er ikke dermed sagt at de fysiske smertene ikke er reelle, de føles og oppleves som fysisk smerte, men i noen tilfeller er dette en vikarierende smerte for et psykisk ubehag som ikke finner noen annen utvei. Det er primært gjennom språket vi kan regulere og uttrykke oss følelsesmessig, men dersom et slikt språkspill ikke er tilgjengelig i familien, betyr det ofte at emosjonelle problemer får en fysisk fasong.

 

Et annet problem man kan se hos dysfunksjonelle familier er en inadekvat holdning til fysiske sykdommer. Hvilken holdning vi har til sykdom er som regel veldig avgjørende i forhold til sykdommens forløp. En offerposisjon eller resignasjon, med lite tro på at man selv kan påvirke sin psykiske og fysiske helse, forbindes med dårligere prognoser.

 

Ennå et element i forhold til fysisk sykdom, dukker opp i familier hvor vedkommende med sykdom vinner en stor kontroll over hele familiesystemet ved å misligholde medisinering eller oppføre seg uvørent. I noen tilfeller kan diabetes fungere som et godt eksempel på dette. Dersom man slurver med insulin risikerer man i verste fall koma, noe som kan belemre familien med en stadig usikkerhet og skrekk i forhold til vedkommendes helse. I boken Dynamisk psykiatri påpeker Cullberg at mange tilfeller av ”vanskelig diabetes” nettopp handler om dysfunksjonelle familiestrukturer, hvor sykdommen spiller en vesentlig rolle i forhold til den følelsesmessige balansen i familien.

 

Et siste aspekt i forhold til fysisk sykdom og dysfunksjonelle familier handler om barn som plutselig blir syke på en slik måte at hele familien må omorganiseres. Dette setter foreldrenes lojalitet og omsorgsevne på en alvorlig prøve. I slike tilfeller ser man ofte en tendens til at dysfunksjonelle familier erklærer barnet som kilden til all ulykke. Hvis ikke han hadde vært syk så… Generelt sett er det ofte ved store kriser i familien at eventuelle dysfunksjonelle familiestrukturer kommer til overflaten.

 

Denne artikkelen skrives i forlengelse av flere andre tilsvarende artikler om familieproblemer. Artikkelen bygger på boken Dynamisk psykiatri av Johan Cullberg. Du finner flere artikler om dette tema under kategorien Familie og samliv.

 

 

Kilde

 

Bateson, Gregory (2000): Steps to an ecology of mind. The University of Chicago Press, Chicago.

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!)

Laing, R. D. (1968): Det spaltede selv. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo.

Laing, R. D. (1969): Oplevelsens politik og paradisfuglen. Rhodos, København. 

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Ytre tegn på familieproblemer del I

FamilieproblemerI kategorien Familie og samliv har vi en serie artikler om dysfunksjonelle familier. Veldig mye psykologisk teori og praksis fokuserer på enkeltindividet, men ofte er enkeltindividet en uløselig del av et familiesystem. Man påvirker og påvirkes av sin familie, og terapeutisk sett kan det være klokt å ha et blikk for hele familien i behandling av psykiske lidelser og følelsesmessige problemer. Mennesker som bor sammen er i et tett samspill, og ofte er det i våre tetteste relasjoner vi føler mest. Dersom familien evner å håndtere følelsesmessige konflikter på en god måte, er familien ofte individets sterkeste støttespiller, men hos familier hvor følelsesmessige anliggende blir oversett, unngått eller avvist, kan familien bli en arena full av uavklarte følelser, skyldfordeling, rigide rollemønstre, syndebukkdynamikk og manglende evne til å ivareta eller tilgodese enkeltindividets behov.

 

Artikkelserien, Dysfunksjonelle familier del I, del II & del III samt i artikkelen Å feie følelser under teppet og Familier med rigid rollefordeling har vi beskrevet typiske strukturer og psykologiske problemer i dysfunksjonelle familier. I denne artikkelen skal vi se litt på hvordan man kan kjenne igjen familier med store problemer når man møter dem. Her er det snakk om en del karakteristiske mønstre i samspillet mellom familiemedlemmene og deres samspill med omverdenen. Denne artikkelen bygger også på boken, Dynamisk psykiatri i teori og praksis, av den svenske psykiateren, Johan Cullberg.

 

 

Problemer bagatelliseres

 

Benektning betraktes som en psykisk forsvarsmekanisme som beskytter personen mot erkjennelse av spesifikke følelser, ønsker, intensjoner eller handlinger som vedkommende kunne være ansvarlig for. I forhold til familier, hender det man ser en slik tendens når åpenbare problemer bagatelliseres eller avskrives som uviktige. Selv åpenbare vanskeligheter, som for eksempel at barna skader seg eller skulker skolen, blir dysset ned eller undergraves. For en utenforstående er det åpenbart at det foreligger store problemer, men familiens eller foreldrenes benektning forhindrer dem i en erkjennelse av både psykiske og fysiske fakta. Grunnen er som regel at de ansvarlige i familien er redd for å gå til grunne dersom de tar de åpenbare problemene innover seg. Det kan føre til sterke følelser av sorg, skam eller skyld, noe de unngår ved å holde problemene på følelsesmessig avstand, og ofte i en slik grad at problemene over hodet ikke blir inkludert i deres bevisste oppmerksomhet. På den måten forverres problemene og presset om å erkjenne sine vanskeligheter øker tilsvarende. I slike situasjoner kan man se at de eller den ansvarlige i familien blir preget av en forfølgelsesaktig uro (paranoide trekk) som en slags fryktreaksjon på at familiens ubehag skal stadfestes av en utenforstående, og dermed utløse smertefulle følelser.

 

 

Den (over)renslige og pertentlige husholdningen

 

En nevrotiker er en person som unngår sterke følelser i en frykt for at de skal overmanne eller frata han eller hun kontrollen. De nevrotiske forsvarsstrategiene sørger for at smertefulle følelser holdes på avstand ved hjelp av fortregningsmekanismer (Perry, 1989). Slike mekanismer er ikke nødvendigvis bevisste, men operer i skyggen av vår oppmerksomhet. De sterke følelsene holdes på sett og vis i eksil i den ubevisste delen av vårt mentale apparatur, og på den måten beholder vi en følelse av sammenheng, selvaksept og kontroll. Men selv om følelsesmessige konflikter og uakseptable impulser holdes på avstand, ligger de fremdeles i oss og kan avstedkomme en indre uro eller angst. Nevrotikeren frykter følelsesmessig kaos (redd for å bli gal), og som en slags forebyggende strategi kan vedkommende rydde, vaske og holde en ekstrem orden rundt seg. Det kan forstås som en slags symbolsk eller vikarierende handling for å unngå kaos.

 

I familier med strenge krav om renslighet og orden, finner man ofte en tendens til mangel på følelsesmessig kommunikasjon. Følelser gjemmes unna, og ryddighet på utsiden beskytter familien mot det kaos de frykter skal bryte frem.

 

Selv om familien anstrenger seg mye for å unngå kaos, er det sannsynlig at det følelsesmessige ubehaget likevel kommer til syne på en eller annen måte. Eksempelvis ser man at barn utvikler symptomer eller får rollen som familiens sorte får, og dermed introduserer kaoset gjennom uakseptabel sosial oppførsel eller psykisk lidelse. Rus, rebellsk oppførsel, ekstrem klesstil, spisevegring, total taushet og tilbaketrekning, kriminalitet eller annen form for voldsomhet kan på en indirekte måte være barnets reaksjon på manglende kontakt og kommunikasjon rundt vanskelige følelser.

 

 

Foreldrerollen er inadekvat

 

Fremdeles ser man rudimentene av fortidens kjønnsrollemønster. I noen sammenhenger kan det derfor være sosialt akseptabelt at far i familien ikke besørger sin rolle som forelder på lik linje med mor. Kanskje er far høyt utdannet med en viktig jobb, selvstendig næringsdrivende, for opphengt i sitt arbeid eller han har problemer med å skille mellom jobb og fritid. På en slik bakgrunn hender det man ser fedre som legitimerer sin manglende tilstedeværelse i familielivet. I forholdet til barna kan dette ha en skadelig effekt. Alle barn er opptatt av anerkjennelse, følelsesmessig varme og oppmerksomhet fra sine foreldre. Dersom den ene forelderen (kan være både far og mor) ikke prioriterer denne oppgaven eller unnviker den, risikerer man at barnet kan komme til å føle seg mindre viktig, noe som igjen går ut over selvfølelsen. Kanskje barnet kommer i en posisjon hvor det stadig søker den fraværende forelderens oppmerksomhet, enten ved å være perfekt og flink eller opprørsk, men stadig møtes av et følelsesmessig fravær. Det kan skape en type tomhet i barnet som senere i livet kan gi seg utslag i ulike problemer.

 

Det bør også nevnes at det ikke alltid er antall timer en forelder tilbringer med sitt barn som er det avgjørende, men snarere kvaliteten på samværet. Barn trenger genuin og ekte interesse og innlevelse, noe som er avgjørende i deres utviklingsprosess og identitetsdannelse.

 

Cullberg nevner dessuten familiekonstellasjoner hvor farens eller morens manglende tilstedeværelse fremheves som familiens sentrale problem. Hvis det her er snakk om en far som arbeider mye eller inntar en distansert posisjon, kan det hende at problemet ikke nødvendigvis løser seg hvis han involverer seg mer. I familieterapi har man hatt slike målsetninger, men oppdaget at mor kommer til å oppleve far som en rival dersom han inkluderer seg mer i barnas oppvekst. (Dette kan også gå begge veier – med en tilstedeværende far og en distansert mor). I så måte er problemet mer intrikat. Det kan til og med hende at den distanserte forelderen på en subtil måte er presset ut i periferien fordi den andre vil ha den sentrale posisjonen og være ”mest betydningsfull”.

 

 

Man snakker og tenker for hverandre

 

Overinvolvering kan også representere et problem i enkelte familier. Noen foreldre er så tett på sine barn, tilsynelatende ekstremt oppmerksom på barnets behov, og en slik situasjon kan ende med at barnets selvstendighet undergraves. Foreldre kan tildekke sine overinvolveringstendenser ved å gi det et preg av omtenksomhet, omsorg og forståelse. Det gjør det desto vanskeligere å oppdage for en utenforstående. I samtale med foreldre og barn legger man merke til at barnet sier lite, mens foreldrene svarer både på vegne av barnets tanker og følelser. Da er det sannsynlig at de tilskriver barnet alt for mye av sitt eget, og barnet kan komme til å føle seg fremmed og usikker på seg selv og sine egne behov. For å lykkes i livet og skape mening i sine livsprosjekter er det viktig å utvikle selvstendighet. Dersom andre familiemedlemmer kommer inn og kupper barnets opplevelsesverden, kan dette skape både avhengighet og selvusikkerhet. I noen sammenhenger handler dette om foreldrenes egne behov for å føle seg verdifulle. På et ubevisst nivå vil de ikke gi slipp på barna fordi det er den viktigste kilden til deres egne n følelse av betydning. Utenfra kan det se ut som omsorg og kjærlighet, men på et dypere nivå må det betraktes som en form for omsorgssvikt.

  

 

Kilder

 

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!)

Perry, Christopher (1989). Defense Mechanism Rating Scale. Fifth edition. Oversatt av Kjølbye, Morten og Sørensen, Per: De psykiske forsvarsmekanismer. Instrument til klinisk vurdering af de psykiske forsvarsmekanismer. (Boken kan anskaffes ved henvendelse til Morten Kjølbye ved psykoterapeutisk avdeling, Psykiatrisk hospital i Århus, Skovagervej 2, 8240 Risskov.)

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Hvordan forstå antisosial atferd?

antisosial atferdMan har forsket på kriminell atferd i hundrevis av år. Når mennesker begår grove ugjerninger mot andre mennesker, sjokkerer det de fleste av oss. Det skaper en form for usikkerhet som blir liggende i bunn av våre livsprosjekter. For å håndtere denne usikkerheten forsøker vi å forklare fenomenet, og menneskets historie er full av mer eller mindre plausible forklaringer på menneskets antisosiale tendenser.

 

I middelalderen ble både ondskap og galskap forstått i relasjon til onde ånder og demoner. Man tenkte seg at mennesker som begikk onde handlinger var besatt av ondskap i en eller annen fasong, og dermed handlet i kraft av sin demoniske besettelse. De gamle romerne hadde tilsvarende fortellinger og forklaringsmodeller både på galskap, ondskap og kriminell atferd. Blant annet trodde de at menneskets handlinger endret seg i takt med månefasene. Ordet ”lunacy”, som er engelsk for ”galskap”, stammer fra det latinske ordet for måne; luna, noe som indikerer sammenhengen mellom månen og menneskers tendenser til galskap. Men ulike epoker har ulike forklaringsmodeller, og det som var en valid og reliabel forklaring i middelalderen, avvises i neste periode (Comer, 2001, pp. 1-18). Menneskets forståelse av seg selv og verden endrer seg etter hvert som vår pot av akkumulert kunnskap stadig øker.

 

Dagens forklaringer på antisosial atferd kan grovt sett deles inn i tre forskjellige kategorier:

 

  1. Biologiske forklaringsmodeller
  2. Sosiale forklaringsmodeller
  3. Psykologiske forklaringsmodeller

 

Innenfor hver kategori finnes det i tillegg en rekke underkategorier og variasjoner av teorier på menneskets ”ondskap” eller antisosiale atferd. Dessverre er det fortsatt slik at noen teorier betrakter seg selv som eksklusive. Eksempelvis biologiske forklaringer som ignorerer sosiale og psykologiske faktorer og omvendt, og på den måten får man noen unyanserte teorier på antisosial atferd, som hver for seg kun kan forklarer en liten del av dette fenomenet.

 

For å gripe en nyansert forståelse av antisosial atferd, må man derfor undersøke flere teorier fra ulike kategorier og la disse supplere hverandre, ikke ekskludere hverandre.

 

 

Biologiske forklaringer på antisosial atferd

 

Innenfor et biologisk rammeverk, som seilet opp som et ledende perspektiv på 70-tallet, antar man at genetiske faktorer er helt avgjørende i forhold til menneskets utvikling og atferd. (Berk, 2000, p. 480). Dette baserer seg på studier som antyder at eksempelvis kriminelle psykopater kommer fra familier hvor flere viser tegn til antisosiale trekk. Tanken er at tilbøyeligheten til antisosial atferd er medfødt og arvelig. Denne typen studier finner også slike sammenhenger mellom familiemedlemmer som ikke har vokst opp i samme miljø, hvorpå man forsøker å ”kontrollere” for påvirkningen fra miljøfaktorer i forhold til utvikling av antisosiale karaktertrekk (Paris, 2003, p. 278). En slik forklaringsmodell kan spores helt tilbake til Charles Darwins evolusjonsteori. I ekstrem forstand kan man kanskje spekulere i at psykopatens manglende hensyn til andre kan ha adaptive fordeler i forhold til overlevelse. Man kan altså tenke seg at ”psykopatiske gener” slår seg frem på en hensynsløs måte og dermed overlever og formerer seg (Greenspan, 2003) (Obs: Dette må leses som en grov forenkling av evolusjonsteorien).

 

Professor i nevrovitenskap, Antonio Damasio, vektlegger hvordan skader på hjernen, og spesielt frontallapsskader, har avgjørende konsekvenser for menneskets evne til å regulere følelser og dermed spiller en rolle i forhold til forekomsten av irrasjonell atferd. Det finnes eksempler på mennesker som har fått skader i frontale hjernesentre og deretter ”mistet” evnen til å ta med sosiale og medmenneskelige hensyn i relasjon til andre mennesker.

 

En annen biologisk innfallsvinkel, blant annet fremført hos Coccaro et al. (2000), beskriver hvordan avvik og unormal balanse i nevrotransmittere, spesielt serotonin, er med på å påvirke menneskets atferd. Også andre nevrokjemiske prosesser knyttet til eksempelvis testosteron og glukose ser ut til å spille en rolle i forhold til aggressivitet, noe som også betraktes som en avgjørende faktor ved tilfeller av kriminell atferd. I forlengelsen av dette foreslår Coccaro et al. at antisosial atferd kan reduseres ved hjelp av ulike typer medisinering som stabiliserer og regulerer avgjørende nevrokjemiske prosesser i hjernen.

 

En annen velkjent faktor i forhold til antisosial og kriminell atferd er knyttet til attention-deficit/hyperactive disorder – ADHD. I følge Joel Paris (2003) har Weiss og Hechtman utført studier som antyder at opp mot én av tre med ADHD begår kriminelle handlinger i en eller annen fasong. Paris (2003) har i forlengelsen av dette inkludert ADHD diagnosen som en faktor med mulig innvirkning på utviklingen av psykopati, men understreker at dette er kontroversielt.

 

 

Sosiale teorier på antisosial atferd

 

Sosiale og psykologiske teorier på antisosial atferd er ikke alltid like lett å atskille. På mange måter overlapper de hverandre, men dypes sett finnes det her en grunnleggende forskjell i hvordan de betrakter opphavet til problematisk atferd hos mennesker. Sosialpsykologi vektlegger miljømessige faktorer som avgjørende for individets utvikling og tilblivelse som sosialt vesen, mens andre mer tradisjonelle psykologiske teorier fokuserer på faktorer som skriver seg fra individets psykologiske make-up, og dermed har et langt mer isolert fokus på enkeltindividets indre drivkrefter. Noen av de mest essensielle sosiale faktorer i forhold til antisosial atferd handler om kjønn, alder og sosial status. Her viser forskning at antisosial atferd er mer utbredt hos menn enn hos kvinner, mer utbredt hos yngre mennesker og forekomsten er størst i de lavere sosioøkonomiske samfunnslag.

 

I noe mer spekulativ retning finnes det studier som viser at forekomsten av antisosial personlighetsforstyrrelse varierer rundt om i verden. Blant annet har man av en eller annen grunn funnet en usedvanlig lav forekomst i Øst Asia. Samtidig finner man en høy forekomst i USA, og antallet av mennesker med antisosial PF synes å stige, noe som i følge Paris understøtter sosiale og samfunnsmessige faktorers vesentlige innflytelse på utviklingen av psykopatologi. I denne sammenheng foreligger det sannsynligvis flere elementer som kan forklare disse funnene, noe vi blant annet diskuteres mer inngående i artikkelen; Hva er psykopati? & Personlighetstrekk hos mordere. Flere artikler om samme tema finner du også under kategorien Rettspsykologi og kriminell atferd.

 

 

Psykologiske teorier på antisosial atferd

 

Når det kommer til psykologiske teorier på hvorfor noen mennesker utvikler psykopatiske aller antisosiale trekk, peker man ofte på problemer i barndom, familieforhold og oppvekstmiljø (Comer, 2001, p. 521). Vold i familie skaper utrygghet og binder barnets mentale energi opp i frykt, noe som videre underminerer en sunn psykisk utvikling. Konflikter i familien kan på lignende vis føre til at barnets behov for trygghet og omsorg ignoreres, barnets behov blir ikke møtt, og resultatet kan være at barnet utvikler antisosiale strategier for å føle seg trygg eller viktig. Dette er bare noen få eksempler på ulike dynamikker i barnets utviklingsforløp som kan føre til psykiske forstyrrelser senere i livet.

 

Innenfor de ”psykologiske teoriene” på menneskets utvikling, foreligger det også veldig mange ulike forklaringsmodeller. Blant de mest innflytelsesrike teoriene på menneskets tilblivelsesprosesser finner vi psykoanalytisk psykologi, ego psykologi, tilknytningsteori og selvpsykologi (Mitchell & Black, 1995). Blant andre innflytelsesrike perspektiver bør man nevne kognitive, eksistensielle og behavioristiske teorier. I denne artikkelen vil vi imidlertid ikke gå mer inn på den spesifikke forståelsen innenfor hver teori. Følgende er en liste over andre artikler som baserer seg på psykologiske (gjerne psykodynamiske) forståelser av menneskets skjevutvikling mot antisosiale karaktertrekk.

 

 

Artikkelen som heter Hva er psykiske lidelser? går videre inn i forholdet mellom biologiske, psykologiske og psykososiale forståelser av menneskets psykiske utvikling, og ikke minst forholdet mellom disse.

 

 

Oppsummering

 

Fra et psykologisk perspektiv kan man argumentere for at biologiske (genetiske eller medfødte) faktorer ikke alltid er til stede ved tilfeller av antisosial atferd. Man kan også argumentere for at de sosiale eller sosiologiske forklaringsmodellene på menneskers uartige oppførsel langt på vei er simplifiserte og representerer grove forenklinger av de drivkreftene som ligger bak menneskets handlinger. Et argument vi blant annet finner hos den kliniske psykologen og terapeuten, Stanton Samenow (1984, p. 13), som har lang erfaring i arbeid med kriminelle pasienter. Han påpeker at dersom de sosiale perspektivene på antisosial atferd var korrekt og fullstendige, ville samfunnet vært mye mer kriminelt belastet. Det er det ikke, nettopp fordi de fleste fattige mennesker er lovlydige, og det vil være galt å anta at alle kriminelle mennesker kommer fra de lavere sosiale samfunnslag. Samenow er enig i at sosiale faktorer spiller en rolle, men han legger til at en vel så avgjørende faktor handler om hvordan ulike mennesker reagerer og tilpasser seg svært forskjellig med hensyn til samfunnsmessige forhold.

 

Det hersker dog liten tvil om at de psykologiske, sosiale og biologiske teoriene bidrar med viktige perspektiver i forhold til å forstå menneskers ugjerninger og antisosial oppførsel. Det avgjørende er hele tiden at den enkelte forsker, klinker eller teoretiker er klar over sine begrensninger og dermed er ydmyk nok til å erkjenne at deres perspektiv ikke nødvendigvis er allmenngyldig og suverent, men snarere en av mange innfallsvinkler til en mer sammenhengende og helhetlig forståelse av menneskets psykologi, motivasjon og handlingsgrunnlag. Dersom en studie eller en teori skulle inkludere alle tenkelige elementer, ville den bli alt for stor. I forskningsøyemed og teoretisering er det dermed avgjørende at man begrenser sin innfallsvinkel og undersøker ett element i dybden, og likeledes er klar over at det er det man gjør, i motsetning til å tro at man utvikler en universal sannhet eller forklaringsmodell om eksempelvis psykopatens beskaffenheter.

 

 

Kilder

 

Berk, L. E. (2000). Child development. (5.ed.). Allan & Bacon. Boston

Coccaro, E. F. Et al. (2000). Central neurotransmitter function in criminal aggression. I Fishbein D. H. (Ed.). The science, treatment, and prevention of antisocial behaviours. Application to the criminal justice system (pp. 6.1-6.16). New Jersy: Civic Research Institute, Inc.

Comer, R. J. (2001). Abnormal psychology. (4.ed.). Worth Publishers and W.H. Freeman and Company. USA

Greenspan, P. S. (2003). Responsible psychopaths. Philosophical Psychology, Vol. 16, Issue 3, 417-430. 

Mitchell, Stephen A. & Black, Margaret J.: Freud and beyond. Basic books. New York, 1995

Paris, J. A. (2003). A biopsychosocial model of psychopathy. I: Millon, T. Simonsen, E., Birket-Smith, M. & Davis, R.D. (Eds.) Psychopathy. Antisocial, criminal and violent behaviour (pp. 277-290). New York: The Guilford Press

Samenow, Stanton E.: Inside the criminal mind. Times books. New York. 1984.

 

    Av Psykolog Janne Risholm Liverød &
Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Bli kjent med dine skyggesider

Bli kjent med deg selvEgo & Selvbilde

 

Som mennesker har vi et ego. Ofte forstår vi ego i sammenheng med vår identitet eller selve kjernen i vår person. I mange Østlige visdomstradisjoner har man tradisjonelt sett betraktet ego som en hindring for menneskets spirituelle utfoldelse. Her snakker man om ego som en mental konstruksjon som hele tiden trenger noe fra omgivelsene. Egoets stadige behov for bekreftelse setter mennesket i en avhengig posisjon som binder det til livet på en destruktiv måte.

 

Mennesket identifiserer seg med sitt ego, og på den måten har ego visse likhetstrekk med det vi kaller selvbilde. Når vi beskriver oss selv, er det som regel ”ego-egenskaper” vi ramser opp, og de fleste av oss har behov for å fremstå som sosialt attraktive og verdifulle mennesker. Ego har dermed en stor oppgave som ”manager” for vårt ansikt utad. Dette kan være en komplisert oppgave, og fra tid til annen forekommer det store uoverensstemmelser i ego.

 

Det hender at det dukker opp impulser, ønsker og tanker som virker både merkelig og truende. En del av våre menneskelige tilbøyeligheter kan også virke sosialt uakseptable, og disse elementene vil ego helst unngå. Som menneske har vi dermed en tendens til å avvise en del av våre iboende tendenser, men denne typen ”psykologisk ansvarsfraskrivelse” kan koste oss dyrt.

 

 

Følelser og handling

 

Det er ikke så uvanlig at mennesker er redde for følelser fordi de frykter at veien fra en følelse til handling er kort. De er simpelthen redde for sin egen impulsivitet. ”Dersom jeg handler på disse forferdelige følelsene vil det få katastrofale konsekvenser”. Denne risikoen må minimeres, og én mulig strategi er å benekte at man i det hele tatt hadde følelsen i utgangspunktet.

 

Eksempelvis kan vi av og til oppleve en trang eller et ønske om å angripe noen. De fleste av oss har på et eller annet tidspunkt blitt så irriterte at denne impulsen har meldt sin tilstedeværelse i vårt indre liv. For noen virker aggressive følelser så truende at man er redd for å miste kontrollen, og da hender det at personen rett og slett benekter å være i besittelse av slike følelser. Dersom man spør vedkommende om de ikke følte behov for å markere sine grenser eller eventuelt angripe, vil dette benektes. ”Jeg? Nei, er du gal? Det ville aldri falle meg inn. Jeg ble kanskje litt irritert, men det gikk over med en gang.” Men la oss si at personen likevel hadde noen angrepslystne impulser, men at han ikke våger eller makter å vedkjenne seg disse. Selv om han fraskriver seg opphavet til følelsene, vil de fremdeles være en del av hans indre liv. Forskjellen er at han har skjult denne delen av sitt indre liv for seg selv. Han vedkjenner seg ikke disse følelsene, men opplever isteden at de har sin opprinnelse utenfor ham selv. På det psykologiske fagspråket kaller man dette for projeksjon.

 

 

Den skremmende skyggen

 

På samme måte vil mange av de tendensene vi misliker ved oss selv avvises av ego og deretter plasseres i et slags ”psykologisk eksil”. Ego vil ikke identifisere seg med skamfulle, sosialt uakseptable eller skremmende tanker, følelser og innskytelser, og projiserer disse over på noe eller noen andre. Det som blir igjen er det vi kan stå inne for, vårt selvbilde og vår sosiale maske. Den litt avantgarde psykoanalytikeren Carl Gustav Jung kalte denne delen av mennesket for Persona. Persona er den del av oss selv vi identifiserer oss med, mens alle de uønskede tilbøyelighetene er fremmedgjort og eksternalisert. I Jungs terminologi er de lumske delene av oss selv projisert over på Skyggen. Men som de fleste vet: Vi kan ikke løpe fra vår egen skygge.

 

 

Benekter eget sinne og får sosial angst

 

Et eksempel er arbeideren som føler seg krenket og oversett av sin sjef. Dypest sett kunne han tenke seg å banke opp sjefen, men denne impulsen fornektes fordi den både er skremmende, sosialt uakseptabel og konsekvensene av å banke opp sjefen vill ikke falle heldig ut for arbeideren. Selv om arbeideren benekter at han har aggressive følelser, betyr ikke det at følelsene forsvinner. ”Ute av syne, ute av sinn” er et ordspill som passer dårlig på mange psykologiske mekanismer. Istedenfor å oppleve at han er sint på sjefen, vil arbeideren oppleve at sinne kommer utenfra. Det er noen andre som er sinte, og de er sinte på ham. Arbeideren merker at noen er rasende, men siden det ikke er ham, må de være noen andre. Det må dermed plukkes ut en kandidat som kan være bærer av de sinte følelsene. Plutselig er situasjonen den at flere andre i miljøet rundt arbeideren virker både sinte og fiendtlige helt uten grunn (!) Som en konsekvens av dette blir arbeideren redd og usikker. Verden oppleves som et skremmende sted, og andre mennesker virker truende. Ut i fra en slik forståelse kan man tenke seg at menneskers urealistiske frykt for andre mennesker egentlig handler om at de selv er sinte eller fiendtlige innstilt, men ikke vet om det.

  

Når ego fraskriver seg ansvar for enkelte tilbøyeligheter, vil det også fraskrive seg viktige drivkrefter. Selv om sinne kan virke skremmende, er det også en viktig kilde til vitalitet og kraft. Ønske om forandring og engasjement i livet krever et visst temperament og en følelse for det som foregår. Sinne handler kanskje om et ønske om forandring, og dermed fungerer det som drivkraften i mange av våre livsprosjekter. Fraskriver vi oss dette ”engasjerte sinne”, mister vi også mye kraft.

 

Når mennesket projiserer deler av sitt indre psykiske driv over på noen andre eller noe utenfor seg selv, vil det som regel alltid komme tilbake til oss i form av et press utenfra. Vi møter oss selv i døra. Arbeideren møter eksempelvis sin egen fiendtlighet i andre mennesker, og det gjør ham redd. Det projiserte sinne, som også kalles Skyggen, har blitt et symptom. Han utvikler sosial angst.

 

 

Den terapeutiske prosessen

 

Først må man innse at det psykiske ubehaget, symptomene, dypest sett er et tegn på at man har fraskrevet seg ansvaret for vesentlige sider ved seg selv. Istedenfor å unngå vanskelige følelser, symptomer og ubehag, må vi invitere dem inn. Vi må ikke løpe fra vårt indre ubehag, men isteden innta en slags holdning basert på radikal aksept av oss selv. Ofte er dette tilstrekkelig i en terapeutisk prosess. Når vi aksepterer symptomet, går inn i det og tilstreber å forstå ubehaget, vil vi også akseptere en stor del av vår egen ”skygge” som skjuler seg i symptomet. Ofte vil en slik aksept og forståelse for vårt eget indre liv gi oss større frihet og mindre psykiske spenninger. Dermed er problemet løst. (Se artikkelen Lidelse som mulighet).

 

I noen tilfeller er det imidlertid ikke tilstrekkelige med aksept og forståelse, og da må man gå til neste skritt i terapien som ofte handler om fortolkninger. Vi må rett og slett oversette symptomenes uttrykk tilbake til sin originale form. I følge Jung er essensen av denne terapeutiske metoden en erkjennelse av at alle symptomer egentlig er et signal om at viktige sider av oss selv er fordømt til en ”skyggetilværelse”. Skyggen gjør opprør og plager oss på en måte som skaper symptomer. Vi frigjør oss fra dette ved å gå inn i symptomet, avsløre det og deretter oppspore den opprinnelige tilbøyeligheten vi tidligere plasserte i skyggen. Slike tilbøyeligheter plasseres utenfor oss selv fordi det ”sverter” vårt selvbilde, men samtidig vil det forstyrre både vårt selvbilde, vår opplevelse av tilværelsen for øvrig og det vil i tillegg frarøve oss vitalitet og drivkraft. Angst, depresjon og problemer i relasjon til andre mennesker er de vanligste symptomene.

 

 

Hvordan fortolkes symptomer?

 

Spørsmålet er således hvordan vi oversetter symptomet tilbake til sin opprinnelse. I boken No boundary referer filosofen og psykologen Ken Wilber et mulig forslag. Det er selvfølgelig grove forenklinger som ikke passer på alt og alle, men det kan gi en viss følelse for fortolkningsprosessen i noen former for dynamisk psykoterapi.

 

I listen under er symptomet beskrevet til venstre, mens det som skjuler seg i Skyggen er beskrevet til høyre:

 

  • ”Jeg føler meg presset” = ”Jeg har mer energi enn jeg vet om”
  • Avvisning (”Ingen liker meg”) = ”Jeg orker ikke kaste bort tid på de idiotene!”
  • Skyld (”Du får meg til å føle meg skyldig”) = ”Jeg misliker dine krav”
  • Engstelse = begeistring og spenning
  • Selvbevissthet (”Alle ser på meg”) = ”Jeg er mer interessert i andre mennesker enn jeg vet om”
  • Impotens = ”Jeg vil ikke gi ham eller henne tilfredsstillelsen”
  • Frykt (”De vil skade meg”) = Fiendtlighet (”Jeg er sint og angriper uten at jeg er klar over det”)
  • Trist = Sint
  • Tilbaketrukket = ”Jeg vil skyve dere unna”
  • ”Jeg kan ikke” = ”Jeg vil ikke, for fanden!”
  • Forpliktelse (”Jeg må”) = ønske eller begjær (”Jeg vil”)
  • Hat (”Jeg avskyr deg på grunn av X”) = Autobiografisk sladder (”Jeg avskyr x i meg selv”)
  • Misunnelse (”Du er så fantastisk”) = ”Jeg er litt bedre enn jeg tror”

 

 

Konklusjon

 

Som nevnt er ovenstående fortolkninger bare løselige omtrentligheter, og de representerer på ingen måte den ”skjulte sannheten” om alle menneskers psykologiske liv. Poenget med ovenstående liste er bare å gi en følelse for hvordan ulike symptomer ofte peker mot den ubevisste delen av oss selv, også kalt Skyggen i Jungs terminologi. Gjennom symptomene kan vi altså finne frem til Skyggen, og ved å bli kjent med skyggen kan vi oppnå vekst. Ved å akseptere og erkjenne våre projiserte tilbøyeligheter kan en større del av oss selv inkluderes i Persona. Grensen for hvem og hva vi er blir romsligere. Vi kan identifisere oss med stadig større deler av oss selv, og slik minimerer man psykiske spenninger og maksimerer livskraft. Kanskje vil man oppdage at mange av konfliktene man har med andre mennesker, egentlig er en versjoner av vårt indre psykiske drama. Mange av kampene vi har i mellommenneskelige relasjoner, reflekterer kampene vi har mellom oss selv og den motsatte projiserte eller avspaltede delen av oss selv, Skyggen. Hvis det ikke forholdt seg slik, ville vi ikke investere så mye i våre hverdagslige kamper og stridigheter. Vi investerer følelser og kraft i slike konflikter fordi det er viktig for vårt selvbilde. Det er viktig å vinne for å opprettholde illusjon om et ubesmittet og plettfritt ego. Dersom det ikke var noe personlig på spill, ville vi ikke bry oss på samme måte.

 

Denne artikkelen er skrvet i forlengelse av artikkelen Vår sosiale fasade vs skyggesiden.

 

 

Kilde

 

Wilber, Ken (denne utg. 2001): No Boundary: Eastern and western approaches to personal growth. Shambhala Boston & London. (Anbefales!)

 

Flere artikler og bøker av Ken Wilber

 

Wilber, Ken (1997a): An integral theory of consciousness. I: Journal of Consciousness Studies, 4 (1), pp. 71-92, Imprint Academic.

Wilber, Ken (1997b). The eye of the spirit an integral vision for a world gone slightly mad. Shambhala Publications, Boston & London.

Wilber, Ken (2001a): Quantum Questions –mystical writings of the world´s greates physicists. Shambhala Publications, Boston.

Wilber, Ken (2001b): A Theory of Everything: An Integral Vision for Business, Politics, Science and Spirituality. Shambhala Publications, USA.

Wilber, Ken (2006). Integral Spirituality – a startling new role for religion in the moderen and postmoderen world. Integral Books, Boston & London.

 

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Vår sosiale fasade vs skyggesiden

persona & skyggenCarl Gustav Jung regnes ofte som en av de sentrale opphavsmennene bak den såkalte dybdepsykologien med røtter i psykoanalysen. Jung snakker om kollektive strukturer som ligger dypt forankret i menneskets ubevissthet. Denne kollektive beveggrunnen kaller han for arketyper og det beskrives som nedarvede måter å oppfatte verden på. Det dreier seg om en kollektiv mental innretning i det psykiske apparatet som regulerer og farger våre verdensanskuelser.

 

Hvis disse arketypiske retningslinjene for våre opplevelser og livsprosjekter er for rigide, risikerer man at de kommer i konflikt med våre egne ønsker og behov og dermed antenner psykologiske plager og korrumperer vår mulighet for vitalitet. Arketypiske figurer eller forestillingsbilder opptrer parvis, i den forstand at den ene er bevisst og den andre (det vil si motstykket) i prinsippet er ubevisst. Som i den opprinnelige psykoanalysen er det eventuelle konflikter mellom det bevisste og ubevisste som er roten til psykiske spenninger og psykisk ubehag. På sett og vis er det vår evne til å leve autentisk som forstyrres.

 

I følge Sartre er vi dømt til å skape våre egne liv, vi må selv skape mening, og gjennom det får vi en opplevelse av frihet. Dersom vi i motsatt fall ”flykter” fra livet og lever på løgner, enten de er kollektive eller private, så lever vi i det han kaller ”dårlig tro”. Dette er nok en versjon av den samme fortellingen. Vi må våge å møte oss selv på godt og vondt, og det er en bevisstgjørelse av de underliggende og konfliktfulle drivkreftene i oss selv som er nøkkelen til frihet. (se for øvrig artikkelen Lidelse som mulighet). I psykoterapien blir bevisstheten på sett og vis en slags heltemodig aktør som har mulighet til å vinne et liv, som er fortapt i angst og uro, tilbake til friheten og vitaliteten. I denne artikkelen skal vi se på forholdet mellom to av Jungs mest sentrale arketyper, nemlig forholdet mellom Persona og Skyggen.

 

 

Persona & skyggen

 

På latin betyr Persona maske. I dybdepsykologien er Persona den arketypen som representerer den maske eller rolle vi påtar oss i det sosiale livet. Persona er personlighetens offisielle ansikt. I motsetning til dette er Skyggen de sidene av personligheten man ikke vil eller ikke våger å vedgå seg. Jung mente at det også lå positive elementer i Skyggen: de kreative, ikke-konforme eller kulturradikale sider av personligheten. Å utvikle et sundt og helt Selv handler i så måte om å komme over ens med sin egen skygge. Vi må bli venn med vår skygge og invitere skyggesidene inn i bevisstheten. Foreløpig høres dette kanskje ut som abstrakt filosofi eller halvmystiske konsepter om menneskets psykologiske sfære, men Jungs begreper gir ofte litt mer mening dersom vi forsøker å sette teorien inn i selve livet.

 

De fleste mennesker er på mange måter fanget i sin persona. Vi bruker mye krefter på å fremstå på en sosialt akseptabel måte, og dersom vi må anstrenge oss mye for å ”holde masken”, kan livet oppleves som et konstant press. Vi kan neste føle at vårt sosiale liv foregår på en teaterscene hvor vi hele tiden må spille en bestemt rolle.

 

Persona er på sett og vis vårt upresise og tilgjorte selvbilde som vi stadig strever med å opprettholde for å unngå de sidene ved oss selv vi helst ikke vil vedkjenne oss. Persona er noe som skapes når mennesket forsøker å benekte eller unnvike sine egne tilbøyeligheter, som for eksempel sinne, misunnelse, erotiske impulser, glede, fiendtlighet, mot, aggresjon, motivasjon, drivkraft, interesser og så videre. Men uansett hvor mye vi streber etter å benekte eller sile ut våre tilbøyeligheter, enten fordi de ikke passer overens med sosiale koder eller vårt eget ideal, vil ikke disse tilbøyelighetene forsvinne.

 

Siden våre tendenser og tilbøyeligheter er en uløselig del av oss, kan vi ikke bli kvitt dem. Vi kan forsøke å se en annen vei, benekte dem eller løpe fra dem, men prosjektet er håpløst fordi vi dypest sett forsøker å løpe fra oss selv.

 

Vi kan vri og vende på det, forsøke å sno oss unna, men våre tilbøyeligheter er en del av oss selv. Det beste vi kan gjøre for å unngå en erkjennelse av dette faktum, er å late som om våre egne ”uakseptable” tilbøyeligheter tilhører noen andre. Det betyr at vi som regel ikke klarer å benekte tilstedeværelsen av disse tilbøyelighetene, men vi kan fraskrive oss eierskapet eller ansvaret for dem. Dermed kommer vi faktisk til å oppleve at disse tendensene ikke er en del av oss, men forankret utenfor oss selv. På sett og vis har vi rammet inn vårt eget selvbilde på en måte som ekskluderer større eller mindre deler av oss selv. Aggresjon og sinne er eksempelvis følelser mange opplever som sosialt uakseptable, og disse følelsene vil man følgelig helst unngå å identifisere seg med. Dersom vi plasserer disse følelsene i eksil utenfor oss selv, vil vi også miste en viktig kilde til livskraft og engasjement. Sinne er en følelse med drivkraft, og uten denne følelsen tilgjengelig, risikerer vi å miste mye av vår vitalitet og engasjement i livet. Med andre ord blir vi ofte sittende igjen en med Persona, en sosial identitet, som er begrenset og mangelfull. Sinne er på mange måter kilden til mye av vår drivkraft, og dersom vi holder alle ampre tilbøyeligheter fra livet, er depresjon en nærmest uunngåelig konsekvens. 

 

I følge Jung projiseres de uønskede tilbøyelighetene over på Skyggen, og individet kommer til å forstå seg selv i relasjon til det som er igjen. Vi forstår oss selv ut i fra et begrenset, ekskluderende, unyansert og fattig selvbilde, samlet i det Jung kaller Persona. Hver gang man trekker opp en grense mellom det som er meg, og det som ikke er meg, legger man også grunnlaget for en potensiell konflikt. I denne sammenhengen er det Persona versus Skyggen.

 

Kampen som utspiller seg over grensen mellom den vi fremstår som og alle de egenskapene, impulsene, tankene og innskytelsene vi har ”forkastet”, kan få mange forskjellige utfall med ulike komplikasjoner og symptomer. På et generelt nivå er fornektelsen eller forkastelsen av sider ved seg selv beheftet med et avgjørende problem: Skyggen kommer til å plage oss. Ikke nødvendigvis med en gang, men på et tidspunkt vil vi martres av dens mørke nærvær.

 

Jung mener faktisk at hver gang vi projiserer en eller annen uønsket tilbøyelighet over på Skyggen, kommer vi til å føle oss mer presset. Den uønskede drivkraften vi har fraskrevet oss ansvaret for, vil vi møte igjen, som om den kommer utenfra. Når en person beklager seg over å være stresset eller presset, er det simpelthen fordi vedkommende har mer drivkraft og energi enn han vet om. På sett og vis er presset en versjon av hans egen drivkraft, men det er den varianten av drivkrefter (eksempelvis sinne) som han tidligere opplevde som uønsket og plasserte i eksil utenfor seg selv. Dersom denne drivkraften ikke var til stede (i sin skyggeaktige fasong) ville personen ikke brydd seg om presset. Presset er med andre ord en variant av vårt eget projiserte materiale som innhenter oss. Kanskje kan vi si at presset eller ubehaget ved livet dukker opp når vi møter oss selv i døra.

 

De som er psykologisk kloke, vil forstå dette hver gang de føler seg presset, enten de opplever at presset kommer fra kona, sjefen, skolen, kollegaer, venner, svigerforeldre eller noe annet. Poenget er å innse at en følelse av press fungerer som et signal. Det er et signal om at vi har mer energi og drivkraft enn vi var klar over. På den måten lærer vi å oversette ”Jeg føler meg presset” til ”Jeg har mer energi enn jeg visste om”.

 

Psykoterapi handler om å tolke sitt eget indre på en mer «sannferdig» måte. Og det handler om å våge og ta inn over seg, akseptere og ta ansvar for de tilbøyelighetene vi har fralagt oss ansvaret for, og som siden har blitt vår psykologiske skygge. Istedenfor å unnvike kraftige følelser og uakseptable innskytelser, bør vi tilstrebe og kanalisere energien i disse tilbøyelighetene ut på en konstruktiv måte som fremmer vår frihet og livslyst. For det vi ikke tar ansvar for, kommer uansett og biter oss i baken på et eller annet tidspunkt. 

 

I oppfølgingsartikkelen Bli kjent med dine skyggesider skriver vi mer om hvordan man kan tolke sine symptomer og bli bedre kjent med seg selv.

 

 

Kilde

 

Wilber, Ken (denne utg. 2001): No Boundary: Eastern and western approaches to personal growth. Shambhala Boston & London. (Anbefales!)

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Dysfunksjonelle familier del III

familiekonflikterFamilien kan noen ganger fungere som et følelsesmessig reservoar. Sammen med venner og bekjente forsøker vi som regel å regulere oss selv ut i fra sosiale hensyn. Vi uttrykker ikke alltid våre følelser på en umaskert måte i sosiale situasjoner. Blant våre nærmeste og innad i familien stiller det seg imidlertid litt annerledes. Ofte er det i kontakt med de som står oss nærmest vi våger å føle mest, og dermed er det også her det ofte oppstår de sterkeste gnisningene.

 

Innenfor psykologifaget er det en lang tradisjon som ser på individets psykiske konflikter og hvordan individet relaterer seg til andre mennesker. I praksis har man derfor hatt en tendens til å neglisjere fokus på familie og drevet individualterapi. Salvador Minuchin skrev en bok som het Familier og familieterapi i 1974, og denne har deretter vært med på å øke fokus på familiens sentrale rolle i menneskets psykologiske landskap.

 

Familien betrakter man ofte som et system, og den familieterapeutiske tradisjonen har derfor dratt veksel på systemteori i sin utforming av et psykologisk rammeverk med familien i sentrum. Dersom individet sliter med psykiske vanskeligheter, vil det nødvendigvis også påvirke hele familien. På samme måte kan man si at konflikter i familien påvirker individet, og i mange sammenhenger er det kunstig å behandle mennesker isolert uten hensyn til familiære forhold.

 

I denne artikkelserien tar vi for oss ulike psykologiske mekanismer som gjør seg gjeldende i familier. Målet er å kartlegge noen typiske strukturer i familier som ikke fungerer optimalt.

 

I Dysfunksjonelle familier del I har vi sett på familier som isolerer seg og unngår kontakt med omverden. Det kan føre til psykiske spenninger innad i familiesystemet som ikke finner sin løsning fordi familien ikke åpner opp for hjelp eller innspill utenfra. I tillegg tok vi for oss en uheldig familiekonstellasjon hvor barna brukes som partnersubstitutt fordi foreldrene snakker dårlig sammen. Det gir barn mye ansvar og skaper en usunn feilbalanse i forholdet mellom forelder og barn. Til sist i denne artikkelen så vi på familier hvor de ”psykiske grensene” mellom familiemedlemmene er uklare. Man snakker og tenker for hverandre, noe som kan forstyrre menneskets behov for selvstendighet. I Dysfunksjonelle familier del II tok vi for oss familier som har lite følelsesmessig åpenhet ovenfor hverandre. Vi så også på familier hvor barna fungerer som stabilisatorer for uvennskap mellom foreldrene. I denne artikkelen skal vi fortsette i samme spor og se på familier hvor et av medlemmene fungerer som syndebukk, hvordan skyldfordeling kan kontrollere familiemedlemmer og hvordan barn kan presses inn i ulike roller for å virkeliggjøre det foreldrene selv ikke har oppnådd. Artiklene bygger på boken Dynamisk psykiatri i teori og praksis skrevet av den svenske psykiateren Johan Cullberg.

 

 

Syndebukkdynamikk

 

I en familie kan noen tillegges rollen som syndebukk, og hensikten er som regel å avlede oppmerksomheten på konflikter som tilhører familien som system. I det nære forholdet mellom mennesker i en familie oppstår det ofte mange sterke følelser, og av og til forsøker man å unngå emosjonelle konflikter fordi det oppleves belastende å forvalte følelser på en åpen og direkte måte. Isteden unngår man følelsesmessig ubehag, hvorpå familien etter hvert kan få et opphop av uavklarte følelser. Dette skaper et ubehag i det enkelte medlem, og i en slik situasjon hender det at ett av familiemedlemmene blir ansiktet på familiens underliggende problemer. På sett og vis finner man noe å kritisere eller klage på ved vedkommende, og deretter tilskriver man feilaktig denne personen skylden for alt det som kjennes problematisk.

 

Rollen som syndebukk kan også ha en tydeligere funksjon som avledningsmanøver for andres feil og mangler. Et av familiemedlemmene kan få rollen som klovn eller dum, slik at en mer generell følelse av eksempelvis skam eller mindreverd i familien blir plassert på ett sted. Det gir oversikt og fritart på sett og vis de resterende familiemedlemmene for tilsvarende følelsesmessig ubehag. Det er heller ikke så uvanlig at et familiemedlem som eksempelvis har alkoholproblemer blir selve symbolet på alt som ikke fungerer eller er galt i familien. Dermed må vedkommende bære mange tunge følelser og konflikter på sine skuldre, noe som ofte forsterker eller forverrer alkoholproblemet.

 

I artikkelen Dysfunksjonelle familier del II skrev vi også om triangulering. Triangulering refererer til en familiedynamikk hvor et av medlemmene fungerer som stabilisator i forholdet mellom to andre medlemmer. Ofte er det barnet som får denne rollen dersom det er problemer i foreldrerelasjonen. Triangulering er en spesiell form for syndebukkmekanisme, og ved dette familiefenomenet er det ikke uvanlig at barnet utviser alvorlige symptomer for å trekke foreldrenes oppmerksomhet bort fra voksenkonflikten. Selvmordsforsøk, selvskading, rus eller anorektisk atferd er eksempler på symptomer som kan komme til overflaten hos et barn som føler seg utrygg på grunn av foreldrenes uvennskap. Gjennom sin atferd og symptomer fanger de på sett og vis familiens oppmerksomhet slik at andre problemer kommer i bakgrunn. Nå er fokus samlet hos barnet, og dermed har det oppnådd en langt større kontroll på situasjonen, men samtidig er det selvfølelig en besværlig oppgave å være «problemets ansikt».

 

 

Skyldfordeling

 

Jeg er ikke sint, men skuffet”. Det er en setning mange har hørt i en eller annen sammenheng. Å belemre noen med en følelse av skyld er et velkjent og effektivt middel for å kontrollere andre. I en familie kan det utspille seg på den måten at eksempelvis foreldrene aldri blir direkte sinte, men isteden reagerer med å bli lei seg og skuffet. Skyldfølelse er noe som binder mennesker på en langt mer ettertrykkelig måte enn en likefrem reprimande. Dermed er skyld ofte en mye ”verre” psykologisk straff enn sinne.

 

Den franske filosofen og idéhistorikeren, Michel Foucault, har analysert dette fenomenet fra en sosiologisk innfallsvinkel. I boken Overvåkning og straff (denne utg. 1971) viser han hvordan mennesket i et moderne samfunn lever under en slags konstant overvåkning. Det å legge merke til andres ugjerninger, men ikke reagere med sinne, men isteden la vedkommende få vite og føle at de er sett, er i følge Foucault den verste formen for straff.  Det betyr at individet “internaliserer herskeforholdet, og gjør seg til kilde for sin egen underkuelse” (p. 182). Man blir sin egen indre tyrann og straffer seg selv under tyngden av en smertefull skyldfølelse. Det familiemedlem som har makten eller evnen til å pålegge skyld, er alltid den egentlige leder, selv om det kan virke som om det formelle lederskapet ligger hos en annen. Det kan godt være at det er en annen i familien som får gjennomslag for sine ønsker og tanker, men den som fordeler skyld har altså den egentlige makten: ”Ja da, vi reiser på ferie dit du vil, men sommeren er likevel ødelagt.

 

På denne måten er skyld noe at det mest effektive som finnes når det handler om å kontrollere andre mennesker. En tydelig straff kan man gjerne ta, og dermed gjøre opp for seg. Eksempelvis må barnet gå på rommet til det kan oppføre seg skikkelig. Her er det en årsak og en virkning som er ganske lett å forholde seg til. Dersom foreldrene isteden reagerer med en stilltiende skuffelse, risikerer de å anstifte en stor skyldfølelse i barnet som på sikt kan fungere som en nådeløs indre dommer i barnets psykologiske landskap. Resultatet kan bli at barnet vokser opp med en diffus dårlig samvittighet som legger beslag på mye av selvfølelsen og hemmer en sunn utvikling.

 

 

Barn som må virkeliggjøre foreldrenes skjulte ønsker og drømmer

 

Både på TV og i media ser vi stadig små jenter som skal bli skjønnhetsdronninger før de har lært å gå. Noen foreldre har store ambisjoner for sine egne barn. Her risikerer man selvfølgelig at barnas egne egenskaper, interesser og behov undergraves på bekostning av foreldrenes hensikter og prosjekter på barnas vegne. I arbeid med barn og unges psykiske helse er det ikke så sjelden man møter barn som dirkete eller implisitt løper foreldrenes ærend. De er på sett og vis utpekt som foreldrenes delegater, hvis hensikt er å virkeliggjøre det foreldrene selv aldri har oppnådd, men alltid har drømt om.

 

Oppveksten handler om å føle seg ivaretatt og trygg nok til å utforske seg selv, sine evner, interesser og egenskaper. Dersom barnet opplever utrygghet på hjemmebane, hender det at for mye av deres mentale energi bindes opp i frykt og usikkerhet, noe som hindrer en sunn utviklingsprosess. Når barn brukes som delegat for sine foreldre, er det ikke nødvendigvis snakk om et utrygt oppvekstmiljø, men et oppvekstmiljø med for mange føringer på barnets vegne. Når barn får muligheten til å utfolde seg i lek og fritt samspill med andre, vil barnet utvikle interesser og evner, noe som senere kan forstås som selve motoren i et meningsfullt liv. I en slik prosess er barnet avhengig av ros og oppmuntring fra omsorgspersoner, men det finnes forskjellige typer oppmuntring. Dersom foreldrene implisitt eller eksplisitt styrer barnet i ulike retninger på bakgrunn av sine egne ønsker og preferanser, kan barnet bli presset inn i sammenhenger det ikke føler seg vel med.

 

Her kan det handle om krav i forhold til suksess, berømthet, karriere og lignende. Gode oppvekstvilkår er avhengig av en slags betingelsesløs kjærlighet, men i noen tilfeller får barn kjærlighet, oppfølging og oppmerksomhet, men på foreldrenes betingelser. Det er ikke sikkert foreldrene er oppmerksom på hvordan de indirekte styrer sitt barn gjennom betinget kjærlighet, men dersom foreldrenes egne agendaer utleves gjennom barnet, risikerer man en situasjon hvor barnet vokser opp med en følelse av fremmedhet. Barnets dypere intensjoner og evner undergraves til fordel for foreldrenes krav. En slik dynamikk kan i verste fall føre til at barnet i stadig sterkere grad har en opplevelse av å miste seg selv eller leve uautentisk. I voksen alder kan barnet plutselig oppdage at det lever og ånder for noe som andre vil, og innser da at de på et eller annet tidspunkt måtte sette egne behov og ønsker til side for å få den anerkjennelsen ethvert barn trenger fra sine foreldre.

 

Når foreldre i en eller annen grad kommer med slike subtile pålegg ovenfor sine barn, kan det ha mange fasonger. Det kan hende at barnet indirekte dikteres i forhold til bestemte sosiale handlinger, som foreldrene har drømt om i all hemmelighet men ikke våget eller klart å virkeliggjøre. Det finnes eksempler på at dette kan dreie seg om seksuelle forhold, noe som kan få alvorlige konsekvenser, eller det kan dreie seg om utdannelse og karriere. Andre ganger kan det handle om at barna overtar foreldrenes halvferdige ideologiske eller politiske engasjement og fullbyrder dette i ekstrem grad.

 

På denne måten tilfredsstiller barnet foreldrenes skjulte ønsker og idealer, selv om foreldrene utadtil bebreider barnets oppførsel. De kan kritisere seksuell atferd, ekstremt politisk engasjement eller bestemte holdninger hos barnet, selv om dette dypest sett er en iscenesettelse av foreldrenes egne (forbudte/uakseptable) impulser og ønsker via barnet.

 

I en psykologisk terminologi vil man forstå slike mellommenneskelige spill i forhold til en psykisk mekanisme som kalles projektiv identifikasjon. Ved projektiv identifikasjon har personen  en følelse eller impuls som virker skremmende eller sosialt uakseptabel, hvorpå impulsen projiseres over på en annen person. Dermed opplever de at sine egne uakseptable følelser og ønsker egentlig stammer fra den andre personen (Perry, 1989). Det er ikke meg som har disse følelsene, men den andre, og i dette tilfelle snakker vi eventuelt om foreldre som legger sine egne forbudte ønsker over i barnet. Barnet overtar og lever ut eller virkeliggjør foreldrenes skjulte (og ofte ubevisste) motiver, og det hele er en komplisert psykologisk prosess hvor de voksnes indre fullbyrdes gjennom barnet.

 

 

Oppsummering

 

Dersom man vokser opp i en familie som på ulikt vis forhindrer at man uttrykker seg, for eksempel blir man straffet eller får skyldfølelse når man uttrykker sine behov, preferanser eller følelser, risikerer man å miste ”kontakten” til sine egne lyster og ønsker. Istedenfor å utforske hvem man er og bli kjent med seg selv, blir man opptatt av hvordan man bør eller skal være i forhold til andres krav og forventninger. Man blir flink til å være flink, men dårlig på å kjenne etter på hva som er godt for en selv. Dersom man kommer til å følge egne lyster eller egne innskytelser, får man ofte dårlig samvittighet. Den grunnleggende ideen er at man kun er verdifull dersom man oppfører seg ”korrekt” eller presterer i tråd med andres forventninger. Dermed blir livet en evig lang oppgave i å prestere for å være verdifull, og vis man ikke presterer perfekt, får man en følelse av å være verdiløs. Arbeid og resultater kommer foran moro og nytelse. Man får på sett og vis ikke den tiltrengte anerkjennelsen og kjærligheten fra foreldrene med mindre man oppfører seg prikkfritt. Vi skriver mer om hvordan barn fra slike familier risikerer å slite psykisk i voksen alder i artikkelen som heter Perfeksjonistisk og selvkritisk.

 

Denne artikkelen skrives i forlengelse av flere andre tilsvarende artikler om familieproblemer. Artikkelen bygger på boken Dynamisk psykiatri av Johan Cullberg. Du finner flere artikler om dette tema under kategorien Familie og samliv.

 

Andre relaterte artikler:

 

 

 

Kilde

 

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!)

Foucault, Michel (1971): Overvågning og straf det moderne fængselsvæsens historie. Rhodos Radius, København.

Perry, Christopher (1989). Defense Mechanism Rating Scale. Fifth edition. Oversatt av Kjølbye, Morten og Sørensen, Per: De psykiske forsvarsmekanismer. Instrument til klinisk vurdering af de psykiske forsvarsmekanismer. (Boken kan anskaffes ved henvendelse til Morten Kjølbye ved psykoterapeutisk avdeling, Psykiatrisk hospital i Århus, Skovagervej 2, 8240 Risskov.)

 

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Lidelse som mulighet

Lidelse som mulighetDe fleste av oss tilstreber å unngå sjelelige lidelser og uro. Vi ønsker å leve et liv i overskudd og balanse. Når vi merker et indre trykk eller en gryende mistrivsel i livet, forsøker vi gjerne å ignorere det. Istedenfor å undersøke det psykologiske ubehaget, ser vi en annen vei.

 

Ken Wilber er en kjent filosof som mener at vi ofte misforstår lidelsens vesen. En gnagende misnøye med livet blir ofte tolket som tegn på psykiske lidelser, sosiale tilpasningsproblemer eller forstyrrelser i personligheten. Ken Wilber påstår at slike fortolkninger ofte representerer en grov feiltakelse. I kjernen av det ulykkelige livet gjemmer det seg en voksende intelligens eller erkjennelse i følge Wilber. Han snakker om en gryende innsikt som presser seg på vår eksistens og skaker vår tilværelse. Det føles ubehagelig og vi begynner å kjempe imot. Det indre ubehaget begraves under tyngden av vår egen frykt, skam og sosial fordømmelse.

 

Ken Wilber påstår at mennesker som begynner å merke på ubehaget ved livet, samtidig er i ferd med å våkne opp til en dypere erkjennelse. Lidelsen er en hammer som kan slå våre illusjoner i stykker.

 

 

Jesper møter veggen

 

Jesper er en mann på 35 år. De siste 10 årene har han jobbet i et prestisjetungt konsulentfirma med høye krav til arbeidsinnsats og kvalitet. Sjefen i firma er høyt respektert og kjent for sin tøffe lederstil. Han går rett på sak og forlanger hele tiden det beste av sine ansatte. Jesper elsket sjefens oppmerksomhet når han presterte godt på jobb. I 10 år har han ofret mye for arbeidsplassen, men likevel har han fått en del påpakninger fra sjefen med jevne mellomrom.

 

En dag mister Jesper all motivasjon for å gå på jobb. Han lammes av en slags apati fylt av negativt tankegods. Han har en sterk følelse av å ha feilet. Han føler seg dårligere enn sine kollegaer på nesten alle områder. Han føler seg dum, malplassert, talentløs, uvitende og mislykket. Han føler han har levd på en løgn de siste ti årene. Han har forsøkt å være noe han ikke er. Han har lurt alle sine medarbeidere til å tro at han er flink i sin jobb, men nå innser han at alt sammen er løgn og bedrag. Han er dypest sett helt udugelig, og det eneste han kan tenke seg er å synke ned i sofaen og aldri stå opp.

 

For utenforstående er det tydelig at Jesper er flink på jobb. Han betraktes også som en god kollega og en god venn. Når han ”møter veggen” er det derfor ikke så lett å forstå hvorfor.

 

Jesper har kjempet i mange år for sjefens anerkjennelse og ros. Mye av meningen med livet har vært forankret i jobb og prestasjoner. Da han vokste opp var det farens oppmerksomhet han var ute etter for å føle seg verdifull. Senere var det sjefens oppmerksomhet som ble viktig for hans egen selvfølelse. Både faren og sjefen kunne være ganske utfordrende og kritiske i perioder, og Jesper hadde en følelse av at han aldri kunne hvile. Han måtte fortsette å prestere for å ikke miste sin betydning.

 

 

Hva er galt med Jesper?

 

Jesper lar seg påvirke av sjefens kommentarer og kritiske innspill. Etter hvert blir sjefens kritiske stemme en del av Jespers ”identitet” eller selvforståelse”. Han tenker på seg selv som dårligere enn andre, og disse tankene tror han forteller sannheten om ham selv. De negative tankene antenner negative følelser og fanger ham i et nett av håpløshet. Istedenfor å se at de negative tankene er et oppgulp av sjefens ubarmhjertige lederstil, identifiserer han seg med den kritiske røsten, og han lar det selvdevaluerende tankegodset definere ham som person. Slik kan vi forstå Jespers problem, og slik kan vi forstå hans depresjon, men det har ikke alltid vært slik.

 

I begynnelsen var Jesper veldig glad i jobben. Han elsket å prestere godt og han følte stor tilfredsstillelse ved gode resultater. Sjefens strenghet fungerte mer som en motivasjon enn som press. Det var nesten som om de gode tilbakemeldingene fra sjefen veide tyngre når det ikke var hverdagskost. Slik var det i mange år, men så plutselig møter han veggen. Hva er det som skjer? Hvor kom denne depresjonen fra, og har den noen funksjon eller mening?

 

 

Lidelsens funksjon

 

Sett utenfra virket Jesper lykkelig frem til han møtte veggen. Kanskje var det en prosess hvor depresjonen og følelsen av å feile lurte i skyggen av hans bevissthet, men han kan ikke si at han har opplevd store vanskeligheter i livet før han ”traff veggen”.

 

Det kan hende at Wilber har rett når han snakker om lidelse som en ”trang fødsel” hvor nye erkjennelser presser seg på vår bevissthet. Jesper har følt seg tilfreds med livet, men depresjonen og den indre smerten slår følelsen av lykke til jorden. Spørsmålet er dernest om Jesper skal strebe etter å komme tilbake til det livet han hadde før, eller om smerten innvarsler noe nytt og en mulighet.

 

Ken Wilber mener nettopp at ubehaget ved livet er noe som innvarsler en ny mulighet. Det martrer oss fordi vi innser at livet ikke lenger er tilfredsstillende. Livet er ikke nødvendigvis mindre tilfredsstillende fordi forholdene i vårt liv har forandret seg, men fordi vi har kommet til en dypere erkjennelse og innsikt i oss selv. Smerten slår i hjel våre fantasier om oss selv og virkeligheten, og den kan tvinge oss til å leve annerledes. Smerten kommer som et resultat av en gryende evne til å tenke og føle dypere eller rett og slett merke oss selv og vårt liv på en måte vi tidligere har ignorert eller fornektet. I forlengelse av dette påstår Wilber at lidelsen er ”den første nåde”. Han setter det ennå mer på spissen og antyder at man egentlig bør glede seg over lidelsen fordi det markerer ankomsten av en dypere og mer kreativ innsikt.

 

 

Å stirre lidelsen i hvitøyet

 

Forståelsen av lidelse som en mulighet representerer sannsynligvis bare en omtrentlig sannhet. Ofte er lidelse noe som fester seg til livet som en vampyr. Det finnes også mange ulykkelige sjeler som klamrer seg til lidelsen, og bærer den som en byrde på sine skuldre livet igjennom. De våger ikke å sette den fra seg eller se lidelsen i hvitøyet. De møter ikke lidelse med oppmerksomhet, men lever i pakt med lidelsen på en måte som gjør livet til en lang martyraktig og selvfornektende krampetrekning.

 

Lidelse er noe vi verken bør ignorere, unngå, forrakte, glorifisere, klamre oss til eller dramatisere. Når lidelsen blir en fastlåst fiksering, eller en del av oss selv og vår innstilling til livet, fungerer lidelsen som en flukt fra livet og ansvaret. I et slikt tilfelle kan lidelsen bli kronifisert.

 

 

Lidelse som et godt tegn

 

Når Jesper møter veggen og martres av apati og depresjon, er ikke det en god ting i seg selv, men det kan være et godt tegn. Lidelsen kan være en indikasjon på at han begynner å innse at han har levd et liv diktert av forventninger, ideer og negative tankerekker som dypest sett hindret han i å utvikle seg videre. Hans løsning på livet ville aldri føre ham til en mer tilfredsstillende form for selvrealisering fordi han hentet sin følelse av egenverd utenfor seg selv. Han identifiserte seg med sine selvdevaluerende tanker og trodde de definerte ham som person. Han oppdaget ikke at tankene var noe som kommer og går, som påvirkes av hundrevis av faktorer hele tiden, korrumperes av andre meninger og krav og forandrer seg fra det ene øyeblikket til det andre. Jesper trodde han var sine tanker, og tankene var farget med håpløshet og speilet ham som udugelig, inkompetent og mislykket.

 

 

Vi er ikke våre tanker og følelser(!)

 

Tanker og følelser er noe som kommer og går. De viser seg for vårt indre øye, plager oss litt, og forsvinner. I østlige visdomstradisjoner blir man fortalt at man ikke er sine tanker og følelser. Gjennom meditasjon og andre selvutviklingsteknikker skal man gradvis oppdage at man kan hvile i sin egen bevissthet. Når en person ser på skyene på himmelen, er det åpenbart at personen ikke er skyene. Skyene er noe annet enn ham. Personen er den som observerer skyene. Skyene viser seg for hans indre øye eller hans bevissthet. Både i psykoterapi og meditasjon handler det om en lignende erkjennelse. I meditasjon blir man bedt om å observere sin egen tanker og følelser uten å ta stilling til dem. Du er den som observerer deg selv tenke og føle. Med andre ord er du ikke dine tanker og følelser.

 

Dersom man klarer å innta en slik observatørrolle til seg selv, kan man oppnå mye større personlig og følelsesmessig fleksibilitet. Man lar seg ikke lenger styre av enhver tanke og følelse som dukker opp på vår indre arena. Man vet at tanker og følelser kommer og går, og man vet at de kun representerer høyst midlertidige fortellinger om oss selv og verden.

 

Hvis vi skal forstå Jespers depresjon som en mulighet, kan vi kanskje bruke Wilbers metafor og se det som en smertefull fødsel av en ny erkjennelse. Forholdet mellom Jesper og hans mentale representasjoner av seg selv og virkeligheten var for tett. Det blir en slags falsk identitet. Det gav ham ingen frihet, men ble isteden en slags åndelig diktator han måtte forholde seg til. Når han begynner å merke dette som et indre ubehag, er det nettopp fordi den gryende erkjennelsen synliggjør smerten. Det er ingen lett oppgave å revurdere sin identitet eller reorientere sitt livsprosjekt. Slike gjennomgripende forandringer er simpelthen forbundet med lidelse.  Depresjonen blir dermed en smertefull mulighet for personlig vekst. Men hva skal Jesper egentlig gjøre med sin depresjon? Han er sengeliggende, utmattet og opplever tilværelsen som strippet for mening. Mange som rammes av depresjon kommer ikke ut på andre siden som et rikere menneske. Noen blir medisinert, andre tar seg sammen, og noen tar tiden til hjelp og stabler seg på bena når ting har blitt litt bedre. Problemet er kanskje at vi kvier oss for å gå inn i smerten og forstå den. Vi tar ikke konsekvensene av det signalet smerten bringer, men ser en annen vei. Vi forsøker å unnvike på alle mulige måter. Med andre ord løper vi fra vår mulighet til vekst, fordi det gjør vondt.

 

 

Hvordan leve ”forbi” lidelsen?

 

Lidelse indikerer en gryende forståelse for et liv levd på ”falske premisser”. Det er ikke alltid vi lider fordi vi er syke, men fordi en dypere innsikt er på vei og representerer en mulighet i dypet av vårt psykiske bokholderi. I møte med lidelse er vi nødt til å fortolke lidelsen på en så riktig måte som mulig. Vi må møte lidelsen, undersøke den, leve den og deretter leve forbi den. Dersom vi ikke forstår lidelsen på en tilfredsstillende måte, men isteden forsøker å sno oss unna, blir vi fanget og fastlåst midt i smerten.

 

Gjennom hele menneskets historie har det eksistert ulike doktorer for sjelelige problemer. En psykoterapeut er gjerne en person som hjelper mennesker å fortolke sitt indre liv på en mer sannferdig måte. I møte med terapeuten får Jesper hjelp til å fortolke sitt indre liv. I samtale med terapeuten blir han stående utenfor seg selv å se inn. Han kan se at han lider av en skadet selvfølelse som han forsøkte å reparere med ros og anerkjennelse fra sjefen. Han ser også at det er sjefens kritiske bemerkninger som farger hans negative syn på seg selv. Han ser at hans selvdevaluerende tanker ikke nødvendigvis forteller sannheten om ham selv, men at han hittil har tolket seg selv i pakt med sitt negative tankegods, og resultatet var en ekstrem følelse av fiasko og håpløshet.

 

Ulike terapeuter forsøker å peke på mulige feiltolkninger mennesket gjør av sitt indre liv. Meditasjon eller mindfulness er ikke like analyserende og intellektuelt orientert, men har noe av den samme funksjonen likevel. Ulike former for meditasjon er bemerkelsesverdig effektive, nettopp fordi de skaper et indre rom hvor mennesket gradvis identifiserer seg litt mindre med det som oppstår i bevisstheten fra sekund til sekund. Ved å observere oss selv tenke og føle, uten å ta stilling til det mentale innholdet i vår bevissthet, lærer vi å hvile i ”vitne til oss selv”. Det gir en helt annen form for indre frihet. Vi vinner et indre rom hvor stress og ubehag dempes fordi vi ikke handler på enhver innskytelse eller identifiserer oss selv og vår egen verdi med tanker og følelser som hele tiden kommer og går.

 

 

Mange forståelser av problemet

 

I dagens samfunn er det mange som ikke finner veien gjennom lidelsen, men blir sittende fast i en smertefull posisjon. Trolig handler dette blant annet om en stor uenighet blant fagfolk om forståelsen av psykiske lidelser. Historisk sett har hver epoke hatt sine sjelesørgere. I tidlige moderne samfunn ble man bedt om å kontakte Gud for å leve gjennom sin lidelse. Moderne samfunn anbefaler oss å kontakte det ubevisste. Avantgarde terapeuter anbefaler oss å berøre kroppen. Legevitenskapen anbefaler oss å medisinere den kjemiske ubalansen i hjernen som dermed betraktes som lidelsens fysiske opphav. Clairvoyante terapeuter anbefaler oss å transcendere både kropp og ego. På grunn av et konglomerat av ulike forståelser og innfallsvinkler til lidelsens natur, blir mennesket gjerne stående forstummet og forvirret med et stadig sterkere lidelsestrykk.

 

 

Forholdet mellom psykoterapi og meditasjon

 

Dette er et problem, men sannsynligvis jobber mange av de troverdige terapeutene mot den samme psyken, men de sikter på forskjellige nivåer av menneskelig bevissthet. Psykoterapi er opptatt av å skape balanse i menneskets ego og avsløre de feiltolkningene vi stadig gjør av vårt indre liv. Disse terapeutene snakker om våre tankemønstre, følelser og relasjonelle konflikter. Det handler om å tåle og forstå følelser og målet er balanse i ego. Meditasjon tar skrittet videre og antyder at ego er en flytende størrelse som gjerne binder oss fast til slitsomme livsprosjekter og problematiske selvforståelser. Gjennom meditativ praksis kan man vinne en ny erkjennelse som frigjør oss i større grad fra egoets emosjonelle kramper og statusjag. Dersom man eksempelvis virkelig innser at man ikke er sin angst, vil angsten ikke lenger kunne true oss. En av meditasjonens viktigste effekter er kanskje nettopp en reduksjon av frykt. Forholdet mellom egopsykologi og transpersonlig psykologi kan kanskje sammenlignes med forholdet mellom klassisk psykoterapi og meditasjon. Det er to ulike nivåer av menneskets psykologiske eksistens. Det ene handler om vår person og vår identitet, og det andre handler om noe som transcenderer, eller overgår, vår personlighet og hverdagslige preferanser og angster. På den måten kan man kanskje si at meditativ praksis har et spirituelt tilsnitt, mens psykoterapien er mer jordnær og handler om forståelse for det subjektive i hverdagslivet utfordringer.

 

 

Anbefalt litteratur

 

Som opphavsmann for Integral Institute i USA er filosof, forfatter, psykolog og kreativ åndsarbeider, Ken Wilber i spissen for det som kalles den integrerende filosofien. WebPsykologen vil anbefale Wilber for alle som er interessert i ”livets mysterier” og menneskets muligheter. Han har med seg perspektiver fra alle verdens hjørner og han presenterer dem på en forståelig og berikende måte. På norsk finnes følgende bøker:

 

 

Disse bøkene har virkelig potensial til å bringe bevisstheten opp over den impulsive avgrunn hvor vi stresser av sted og lever våre hverdagslige liv.

 

På mange måter er ovenstående artikkel skrevet med inspirasjon fra østlige visdomstradisjoner. En av WebPsykologens store interesser handler om forholdet mellom Østen og Vestens innfallsvinkler til psykologi og personlig vekst. Vi henter mye personlig og faglig inspirasjon fra teori og praksis rundt meditasjon og mindfulness, og i den forbindelse har vi noen flere anbefalinger for likesinnede.

 

Når det gjelder meditasjon, yoga og mindfulness, finnes det en rekke aktører på markedet. WebPsykologen har både lest og vært på kurs med professor Andries J. Kroese, og han har virkelig gjort et formidabelt inntrykk. Han får derfor våre varmeste anbefalinger. Som menneske og meditativ veileder utstråler han en helt spesiell kvalitet som også skinner igjennom i hans bøker. Samtidig er han faglig sterk med bakgrunn som hjerte- og karkirurg. Han har skrevet to bøker som på sett og vis ligner hverandre.

 

Boken Stress meditasjon, yoga, avspenningsteknikker sier han selv at han skrev med hjertet. Dennne boken kommer også med en CD hvor Kroese selv veileder lytteren mot indre ro. Oppnå mer med mindre stress – en håndbok i oppmerksomhetstrening kan også anbefales for de som ønsker en god innføring i stressmestring og mindfulness. Oppnå mer med mindre stress finnes også som lydbok.

 

Kroese lærte seg mindfulness ved Center for Mindfulness in Medicine, Health Care and Society ved University of Massachusetts Medical School. Dette er det samme universitetet hvor Kabat-Zinn arbeidet for å inkludere østlige visdomstradisjoner og selvutviklingsteknikker i en vestlig behandlingsramme. Kabat-Zinn er en av de virkelig sentrale skikkelsene innenfor dette området, og han er nummer to på vår anbefalingsliste. De fire mest kjente bøkene av Jon Kabat-Zinn er utgitt på norsk. På sett og vis representerer de en mellomting mellom åndelig litteratur, selvhjelpsbøker og psykologifag:

 

 

Som nummer tre på listen over anbefalinger i denne kategorien kommer Eckhart Tolle. Denne mannen er en spirituell veileder med røtter innenfor mange ulike religioner og visdomstradisjoner. Han snakker om menneskers tendens til kontinuerlig bekymring og tankekjør. På en enkel (og komplisert) måte viser han oss hvordan vi ofte ”går glipp av livet” fordi vi ikke evner å leve i øyeblikket. Tolle har en helt spesiell karisma. Se han selv i videoene vi har postet under overskriften Mental balanse med Eckhart Tolle. Flere av hans bøker er oversatt til norsk og disse mener vi er særdeles lesverdige.

 

 

Kilde

 

Wilber, Ken (denne utg. 2001): No Boundary: Eastern and western approaches to personal growth. Shambhala Boston & London. (Anbefales!)

 

Flere artikler og bøker av Ken Wilber

 

Wilber, Ken (1997a): An integral theory of consciousness. I: Journal of Consciousness Studies, 4 (1), pp. 71-92, Imprint Academic.

Wilber, Ken (1997b). The eye of the spirit an integral vision for a world gone slightly mad. Shambhala Publications, Boston & London.

Wilber, Ken (2001a): Quantum Questions –mystical writings of the world´s greates physicists. Shambhala Publications, Boston.

Wilber, Ken (2001b): A Theory of Everything: An Integral Vision for Business, Politics, Science and Spirituality. Shambhala Publications, USA.

Wilber, Ken (2006). Integral Spirituality – a startling new role for religion in the moderen and postmoderen world. Integral Books, Boston & London.

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Falske livsløsninger

Leve falsktVi blir mennesker i samspill med andre. Det er blant annet gjennom andres positive bekreftelser vi får en følelse av egenverdi. Gjennom barndom og ungdomsårene er vi avhengig av andres positive oppmerksomhet for å lære å like oss selv og stole på våre evner. Ubetinget kjærlighet, skryt, ros og visse krav er på mange måter byggesteinene i vår indre motor. Mennesker som opplever en god balanse mellom omsorg, empati og føringer fra sine foreldre og omgivelsene, vil ofte utvikle en god blanding av tro på seg selv og motivasjon til å skape meningsfulle livsprosjekter. Dersom vår indre motor eller drivkraft blir hemmet, enten på grunn av mangel på oppmerksomhet, angst eller depresjon, risikerer vi problemer med å skape et meningsfullt liv. Kanskje neglisjerer vi hensyn til egne behov og følelser, men forsøker isteden å tilfredsstille andre for å vinne den positive oppmerksomhet vi mangler for å tro på oss selv. For noen blir dette et livslangt prosjekt preget av indre uro, perioder med apati, angst og depresjon.

 

Når vi forsøker å leve et liv for å tilfredsstille ytre forventninger, sosiale standarder eller andres behov, risikerer vi å miste oss selv. Vi er nødt til å skape en balanse mellom omverdens forventninger, behovet for positive tilbakemeldinger og hensyn til våre egne behov. Det er ingen enkel oppgave, og dessverre er det mange av oss som ofte legger inn på en kurs hvor hensyn til egne behov undermineres. Vi blir avhengig av andres tilbakemeldinger eller ytre (status)symboler for å bekrefte egenverdi. Vi leter etter oss selv og meningen med livet på utsiden, og det er som regel et slitsomt og utmattende prosjekt. Det kan også føre til det vi her kaller «falske livsløsninger».

 

     

Ungdom og ”identitetsangst”

 

Gjennom barndom og ungdomsårene er man spesielt sårbar for andres tilakemeldinger, meninger og forventninger. Man er i stadig forandring både på ”utsiden” og på ”innsiden”. Et kjent ordtak sier at ”forandring fryder”, men stadig forandring skaper også mer angst. Spørsmål om identitet dukker stadig opp hos unge mennesker: ”Hvem er jeg?” Dette spørsmålet er vanskelig å besvare dersom man hele tiden forandrer seg og følelsene svinger fra dag til dag. Det betyr at man gjennom ungdomsårene stadig vil møte på ulike former for ”identitetskriser”, og man vil ofte kjenne på en stor grad av indre usikkerhet. Fordi man strever med å finne seg selv i en kropp og et psykisk liv som stadig utvikler seg, blir man også veldig opptatt av andres tilbakemeldinger. Man higer etter bekreftelse og anerkjennelse fra andre, og veldig ofte blir man litt for avhengig av andres meninger, synspunkter og kommentarer. Man lar andres holdninger farge eget selvbilde, og hvis man da utsettes for kritiske bemerkninger, mobbing eller utestengelse fra vennegjenger og lignende, kan dette forårsake skader på selvfølelsen. Det kan også føre til at man legger ut på et livsprosjekt med fokus på ”å være noe for andre” eller prestere på bestemte måter for å høste andres anerkjennelse. I verste fall blir dette et prosjekt hvor man går på kompromiss med seg selv.

 

 

Å hvile i seg selv

 

I verste fall finner man aldri frem til en ”indre trygghet”, og forblir på den måten sårbar. Man klarer på sett og vis ikke å forankre selvfølelsen på ”innsiden”, men fortsetter å lete etter seg selv på utsiden. Noen ungdommer hviler sin egen verdi i prestasjoner på skolen, og i slike tilfeller vil alt annet enn toppkarakter forbindes med krise. Andre er avhengig av sosial aksept, riktige klær, riktig vekt og riktig utsennede. Senere i livet blir man kanskje opptatt av en dyr bil, god lønn, stort hus og pene barn, og hele tiden definerer man seg selv og sin egen verdi ut i fra ytre omstendigheter. Dette blir et sårbart prosjekt, og hvis man eksempelvis mister jobben, risikerer man samtidig å miste seg selv. (Se artikkelen: Hvor lang er veien fra normal til gal?).

 

De fleste av oss er ute etter et godt liv, og noen er på leting etter ”lykke”. Dersom vi ikke klarer å etablere en indre trygghet, og akseptere oss selv for den vi er, kan det hende at vi begynner å lete etter lykke på feil sted. Det kan hende at vi hele tiden ser etter oss selv og vår egen verdi i det vi eier eller presterer, men dypest sett har vi lagt ut på en vei hvor vi løper fra oss selv. På et nivå er vi kanskje redde for å stoppe opp og se ”innover” fordi vi vet at vi kommer til å se vår egen usikkerhet i øynene. Hvordan man kan endre en slik ytrestyrt livsorientering, eventuelt forstått som reaksjon på en ”skadet” selvfølelse, skriver vi mer inngående om i artikkelen: Vaksine mot stress & psykiske plager. I denne artikkelen skal vi gå videre og se på noen andre varianter av falske livsløsninger.

 

 

Å flykte fra seg selv

 

I den ovenstående beskrivelsen handler det om mennesker som ikke ”finner seg selv” i en indre trygghet, men trenger andre som garantister for sin egen verdi. En lignende forbannelse oppstår hvis man, som følge av et lavt selvbilde og manglende tro på egne evner, unngår alle livets utfordringer. Man unnviker følelser av usikkerhet og frykt gjennom flukt. Beroligende midler, sovemedisin, narkotika, alkohol, sex og stadig partnerbytte er eksempler på slike destruktive unnvikelsesmanøvre. I slike tilfeller lever man ofte på en depressiv grunnstemning med en kronisk lav selvfølelse fordi en eller annen negativ selvoppfattelse har lagt seg som et ”virus” på vår indre tankeverden. Vi tror ikke at våre evner er like gode som andres, vi tror ikke på at vi er verdifulle, og denne ”troen” gjør at vi unnviker alle utfordringer som potensielt sett kunne ført til mestring og nye muligheter. Utfordringer som egentlig kunne ført oss videre i livet unnvikes på grunn av en stilltiende tanke som sier at ”vi kommer til å mislykkes uansett”. Når vi flykter fra livets realiteter og unnviker nye muligheter, bekrefter vi stadig ideen om å være mislykket, og dermed lever vi livet på en nedadgående spiral. I denne artikkelen har vi valgt å kalle det falske livsløsninger.

 

 

Fra suksess til fiasko

 

I sin tidlige debut som forfatter høstet Christoffer lysende kritikker. Han ble fylt med selvtillit og skrivelyst og gikk snart i gang med sin andre bok. Denne boken ble også godt mottatt, men kritikerne var nå ute etter å se noe nytt. Det ble sagt at Christoffers forfatterskap trengte en fornyelse, og det skulle bli noe Christoffer tenkte mye på.

 

I løpet av det siste året hadde Christoffer vært på mange boklanseringer, og han var mye ute med forfatterkolleger. Det var alltid vin til stede på slike tilstelninger, og Christoffer forsynte seg alltid rikelig. Den siste tiden hadde han faktisk drukket stadig mer, og etter hvert var det bare vin som kunne dempe det presset han følte i forhold til forventningene til neste bok. Han hadde forsøkt å skrive flere skisser til en ny roman, men alt ble forkastet. Det innvendige presset forstyrret etter hvert hele livet. Konflikter, emosjonelle vanskelighter og utfordringer ble vanskeligere å takle. Han var irritabel og kom ofte opp i uheldige situasjoner. Istedenfor å løse problemene på en ordentlig måte, drakk han mer alkohol for å døyve den indre uroen. Til sist klarte han ikke å skrive noe som helst. Han følte seg totalt udugelig, og i samvær med andre var han frekk og amper, som om han ønsket at venner og bekjente skulle se eller bekrefte hans ubrukelige eksistens.

 

Christoffer led en smertefull tilværelse, men han klarte aldri å være edru lenge nok til å finne en løsning på haugen av problemer som vokste fra dag til dag.

 

Det som skjer med Christoffer vil den svenske psykiateren Johan Cullberg kalle for en ”skaperkrampe”. Det er noe som rammer mennesker som opplever stor suksess, men som senere ikke klarer å leve opp til de høye forventningene. Omgivelsene setter urimelig høye krav, og kunstneren klarer ikke å håndtere forventningspresset. Christoffer bekjempet dette presset med rusmidler. På den måten kommer han seg midlertidig vekk fra prestasjonsangsten, men prisen han betaler er høy.

 

Mange mennesker som opplever suksess finner naturlig nok en stor tilfredsstillelse i den positive oppmerksomheten, og faren er at man kan bli ”avhengig” av det. Man ønsker seg tilbake i rampelyset, men har ikke tålmodighet til å vente på sin egen utvikling. Man føler et indre og ytre press om å prestere stadig bedre, og fordi man risikerer å foregripe sin egen utvikling, oppstår det Cullberg kaller en skaperkrampe.

 

En lignende form for psykiske spenninger finner man også i forretningslivet hvor karrierejaget krever sin ofre.

 

 

Født på feil sted

 

En venn fortalte meg om hvordan det var å vokse opp i en liten bygd: ”Du kunne velge mellom å gå på bedehuset, spille fotball eller bli narkoman”. Hvis ikke man passet inn i noen av disse kategoriene, ble man utenfor og annerledes. Små og isolerte steder tilbyr ikke alltid en sosial kontekst som rommer mennesker med interesser i utkanten av ”normalområde”. Det betyr at disse menneskene enten må legge inn på et ”falsk livsprosjekt”, eller stille seg på siden av det sosiale fellesskapet. Begge deler kan føre til angst og uro.

 

 

Fanget i rutinetilværelser

 

Noen mennesker fødes inn i en kontekst med få muligheter til å utvikle sine spesielle evner og ferdigheter, men det finnes også mennesker som har muligheten, men likevel velger en rutinetilværelse av konformitetshensyn eller frykt for å ”ikke være som alle andre”. Det finnes kanskje en del kreative sjeler eller potensielle åndsarbeidere som av trygghetshensyn velger et ”A4 liv” som frarøver dem muligheten til å utvikle sine spesielle talenter. I noen tilfeller handler det om behov for trygghet, men det kan også handle om en slags neurotisk undertrykkelse av egne talenter basert på en underliggende selvforakt. Uansett kan et «A4 liv» representere en «falsk livsløsning» for noen mennesker, men selvfølgelig ikke for alle.

 

 

Når man aldri våger å bli selvstendig

 

Det finnes også en rekke eksempler på ungdom som aldri våger eller klarer å springe ut av familiens trygge favn. De sliter kanskje med en grunnleggende usikkerhet som kommer til uttrykk i en form for livsangst som holder dem tilbake. Man kjenner på behovet for selvstendighet, men kjenner også på følelsen av avhengighet. Hvis man henfaller til det avhengige og ikke tar ”skrittet ut i verden”, risikerer man å havne i en bitter og tvangspreget livsholdning.

 

Det finnes veldig mange årsaker til at unge mennesker ikke våger å ”stå på egne ben”. Noen har fått for mye omsorg eller hatt foreldre som er overinvolverte. Kanskje har de fått så mye hjelp til å takle livets utfordringer at de ikke føler seg kompetent til å takle ting på egenhånd. Omsorg, hjelp og støtte er viktig for alle barn, men for mye kan underminere barnets behov for autonomi og mulighet for selvstendig utvikling. Mangel på omsorg og støtte kan også gi barnet en grunnleggende følelse av usikkerhet. Mye av oppveksten handler om en indre følelse av usikkerhet, og det er ingen lett oppgave å etablere seg på egenhånd når man på innsiden føler seg som et ”barn i en voksenverden”. En annen variant handler om mennesker som vokser opp med engstelige omsorgspersoner. Barnet lærer seg selv å kjenne gjennom sine foreldre, og barnet forstår også omverden via sine foreldre. Dersom man kultiveres inn i en forståelse av livet som ”et veldig farlig prosjekt”, kan dette etablere seg som en slags grunnleggende livsorientering. Verden er utrygg, og man må hele tiden passe på ulike farer som lurer bak hver sving. En slik livsinnstilling skaper frykt, og det vil naturlig nok bli vanskelig å våge seg ut i livet på egenhånd. Dette skriver vi mer om i artikkelen Selvstendighet kontra avhengighet.

 

 

Konklusjon

 

Mange har snakket om hvor viktig det er å ”bli den man er”. Det er ikke nødvendigvis noen enkel oppgave. Frykt, usikkerhet, sosialt press, krav til konformitet og mange andre faktorer kan hindre oss i denne prosessen. Det er lett å henfalle til ”falske livsløsninger”, men vår ”psykologiske kropp” har en tendens til å si fra om dette. Av og til blir det klart for oss at vi ikke lever i pakt med egne behov, ønsker eller talenter, mens andre ganger føler vi bare et indre ubehag. For de fleste av oss er det et livslangt prosjekt å ”bli den vi er”, og sannsynligvis er vi på rett spor når egne behov avtar, og vi kjenner på en indre balanse. Sannsynligvis er vi på rett spor når vi kan handle på en følelse av overskudd. I et slikt tilfelle er vi ikke lenger i underskudd, men handler fra et overskudd hvor det sterkeste behovet er å gi noe til andre eller involvere oss i livsprosjekter som er større enn oss selv.

 

 

Kurs i psykologi og selvutvikling

 

WebPsykologen driver selvutviklingskurs i Kristiansand hvor vi tar for oss evnen til å leve mer tilfredsstillende. Kurset passer for alle som er interessert i psykologi, ønsker mer selvinnsikt og nyttige verktøy for å oppnå mer livslyst og mindre stress. Slike kurs holder vi også andre steder i landet, men da må det gjøres spesielle avtaler. Se fullstendig liste over kurstilbud her. Ta kontakt dersom det er spørsmål eller ønske om en avtale i forhold til kurs, workshops etc.

 

 

Kilder

 

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!)

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no