Hvorfor har barn usynlige venner?

skybertAlbert Åberg er en liten, ganske vanlig gutt, som bor sammen med pappaen sin. Albert har en oppdiktet venn som heter Skybert, som bare Albert kan se. Psykologiens pionerer, som Freud og Piaget, var usikre på om usynlige venner var psykisk sundt. På den tiden hadde man ikke tilgang til det datamaterialet man i dag har opparbeidet seg i forhold til barns psykiske helse. Freud og Piaget var derfor tilbøyelige til å forstå usynlige venner som et symptom. Siden har psykologisk teori hatt en tendens til å adoptere dette synet på usynlige venner, men en undersøkelse fra University of Washington og University of Oregon viser at usynlige venner ikke er et unormalt fenomen. Oppdiktede venner og relasjoner er ofte en del av barns fantasiverden, og dermed kan man ikke avskrive dette som tegn på ”psykiske skavanker”. I den omtalte undersøkelsen intervjuet man 152 barn i tre- og fireårsalderen. Barna ble spurt om de hadde fantasivenner, og testet på språk og utvikling. Tre år senere ble 50 gutter og 50 jenter fra den samme gruppa undersøkt på nytt. Resultatene fra undersøkelsen viste at nærmere to tredjedeler av barna hadde oppdiktede venner. 52 prosent av fantasivennene i undersøkelsen var leker eller andre fysiske ting, mens 67 prosent var usynlige figurer – både gutter, jenter og dyr. Blant annet beskrives en usynlig jente som kunne forvandles til et hvilket som helst dyr. Også i senere alder var fantasivenner et utbredt fenomen. 28 prosent av førskolebarna i undersøkelsen lekte med fantasivenner, og 31 prosent av skolebarna.

 

Denne undersøkelsen indikerer at fantasivenner er normalt. Det neste spørsmålet handler om hvilken psykologisk funksjon en slik fantasivenn tjener. Kan vi forstå fantasivenner som en slags hjelpende partner i barns modningsprosess? I denne artikkelen skal vi drøfte dette spørsmålet med utgangspunkt i selvpsykologi, samt noen andre psykologiske teorier som kan kaste lys over fenomenet.

 

 

Hvorfor har barn fantasivenner?

 

For å svare på dette spørsmålet, vil vi først gi en kort gjennomgang av noen relevante konsepter i Kohut sin teori om Selvet og menneskets utvikling.

 

 

Kjerneselvet

 

På 1600-tallet postulerte John Locke, i tråd med Aristoteles, at mennesket var født som en tom tavle (tabula rasa). I motsetning til Descartes argumenterte han for at mennesket var født uten noen form for forutfattet viten. For Freud kommer mennesket til verden med en biologisk ”bagasje” i form av et ID fylt av primitive drifter. Kohut på sin side er for så vidt enig med Locke i at barnet ikke fra første stund har noen reflektert bevissthet om seg selv. Det kognitive og det emosjonelle er ikke til stede allerede fra fødselen, men på en annen side er han også enig med Freud i at barnet har noe biologisk medbrakt, men for Kohut er det ikke drifter. Han resonnerer seg isteden frem til at barnet må være i besittelse av et slags ”potensiale”. Denne konklusjon trekker han blant annet på bakgrunn av at omverdenen henvender seg til det nyfødte barn som en helhetlig person. Det betyr altså at det må være noe medfødt i barnet som vi henvender oss til og kommuniserer med.

 

I tråd med sitt teoretiske rammeverk, selvpsykologien, forstår Kohut dette som noen forløpere til det som senere blir sentrum i dannelsen av selvet. Fra begynnelsen av er det ikke snakk om kun én kjerne, men flere kjerner som inneholder blant annet vår evne til språklæring, vårt temperament og utgangspunkt for dannelse av selvobjekter. Dette er selvets ”utviklingsprogram” som er allment og gjelder alle barn, men noen anlegg har en unik karakter i det enkelte mennesket, og derav følger vår individualitet eller særegne personlighet. Gjennom et forenende selvobjektmiljø vil dette spesifikke kjerneselvet nedfelle seg som en grunnleggende psykisk struktur. I tråd med tradisjonell psykoanalyse, determineres altså mennesket individualitet eller personlighet i de første leveår. Med i det faktum at Kohut ser bort i fra tradisjonelle driftsteori, vil følgelig også Freuds strukturmodell ikke lenger ha noen særlig relevans i selvpsykologien.

 

 

Selvobjekt

 

I psykoanalysen refererer begrepet om objekter til mottakeren for libidinøse og aggressive drifter. Det er i så måte snakk om de konkrete objektene i den ytre verden og den indre representasjon av objektene i vårt hode. Mengden psykisk energi investert i en mental representasjon er et mål på hvor sterk vi tiltrekkes eller begjærer det aktuelle objektet. De ytre objektene er altså noe håndgripelig vi kan se, røre ved og høre. Selvobjektene til Kohut er ikke av en slik konkret natur. De kan ikke veies eller måles og karakteriseres i høy grad av noe subjektivt. Det er på sett og vis en slags erfaring som vi ikke nødvendigvis har noe bevisst forhold til.

 

 ”Et selvobjekt er den funksjon og betydning et annet menneske, et dyr, en ting, en kulturmanifestasjon eller en idetradisjon har for opprettholdelse av ens følelse av å være et sammenhengende og meningsfullt selv. (Karterud, 1997, s. 18)

 

For barnet ivaretar selvobjektene visse funksjoner som det selv ikke er i stand til. Det kan forstås som et forsvar eller en måte å beskytte seg mot angst og frustrasjoner fra den ytre verden. Moren vil eksempelvis ikke alltid strekke til, og barnet vil før eller siden føle seg sviktet da det kanskje ikke får mat umiddelbart etter at det føler sult. I slike situasjoner vil de medfødte mekanismer i selvkjernene danne selvobjekter for på sett og vis erstatte noen mangler i den sviktende omverdenen. En kosebamse kan for eksempel representere noe trygt i foreldrenes fravær. Dersom bamsen blir borte en stund for så å komme til rette igjen, vil dette svekke barnets tillit til bamsen som selvobjekt. Men hvis utviklingen forløper normalt, vil behovet for de fysiske selvobjektene gradvis tones ned, og narsissismen rettet mot dem, vil integreres og legge grunnlaget for den psykiske struktur, eller barnets «psykologiske grunnmur». Tilsvarende må barnet etter hvert selv påta seg rollen som den beskyttende mor har spilt gjennom oppveksten. Selvobjektene er med på å styrke barnets selvfølelse og med på å utvikle det i positiv retning. Dannelsen av selvobjekter er en kontinuerlig prosess som forløper gjennom hele livet, men er av størst betydning i barndommen.

 

 

Det tripolare selvet

 

Et av disse selvobjektsbehovene handler om å føle en viss grad av likhet med andre mennesker. Kohut snakket om tre poleri Selvet som til sammen utgjør de vesentligste strukturene i menneskets psyke. Det grandiose Selvet representerer barnets behov for anerkjennelse og beundring fra viktige selvobjekter. Noen må elske barnet for at barnet skal lære å elske seg selv og føle seg verdifull. Den andre polen handler om at barnet har behov for en idealisert annen. Det vil si at barnet har en tendens til å se på foreldrene som perfekte. På den måten kan et idealisert selvobjekt virke betryggende og kompenserende for barnets egen følelse av utilstrekkelighet og usikkerhet.

 

 

Det tvillingsøkende Selvet

 

Utgangspunktet for Kohuts selvpsykologi var det bipolare selvet (det grandiose og det idealiserte selvet), men i de seneste verker innførte han en tredje pol med benevnelsen alter ego eller det tvillingsøkende selv. Den siste instansen i det tripolale selvet bygger på hans oppfattelse av noen evner, ferdigheter og talenter som han mente måtte ligge mellom det grandiose og det idealiserende selvet. Etter hvert som barnet blir eldre, og dermed får et mer jordbundet syn på seg selv og sine faktiske ferdigheter, har det igjen et behov for en slags bekreftelse fra omverdenen. Denne gangen er det ikke snakk om å få anerkjent sitt ”supermann” bilde, men snarere en identifikasjon eller opplevelse av likhet med den vedkommende ”speiler” seg i. Man kan eksempelvis beskrive et barn som veslevoksent, og som foreldre godtar man en slik oppførsel hos barnet. For barnets del vekker det en følelse av likhet mellom det selv og den voksne verden. Slik jeg forstår Kohut, gir denne form for selvobjektoverføring oss mennesker en forståelse av at vår eksistens er sameksistens og på sett og vis fullbyrdes i et fellesskap. Som sagt er det våre talenter, evner og ferdigheter som bebor denne sistnevnte pol, og vår speiling (eller sammenligning) søker mot en lignende annen (tvillingsøkende) og gir oss følelsen av å være et menneske blant mennesker.

 

 

Fantasivennens funksjon

 

I forhold til tema om fantasivenner, er det kanskje den tredje og sistnevnte polen i selvet, det tvillingsøkende selvet, som er av størst interesse. Gjennom samhandling og bekreftelser fra andre mennesker som ligner oss selv, vil individet føle aksept og fellesskap. I terapi, og spesielt gruppeterapi, møter man ofte mennesker som føler at de er helt alene med sine problemer. De tror eksempelvis at de er alene om angsten eller tvangstankene, men oppdager i dialog med andre at disse symptomene er et fellesmenneskelig fenomen. En slik erkjennelse er ofte helende i seg selv, nettopp fordi individet kommer til å føle seg mer ”alminnelig” eller lik sine medmennesker. Vi er sosiale vesener og har et behov for å føle likhet og union med andre mennesker.

 

Et mer hverdagslig eksempel er barns behov for å ha en bestevenn. En bestevenn som deler flere av barnets interesser og egenskaper demper menneskets frykt for å være annerledes, utenfor og alene. Frykten for å være alene eller isolert på grunn av en dyptgripende følelse av å ikke passe inn, er et av de tyngste eksistensielle problemene et mennesket opplever. Det tvillingsøkende Selvet er derfor orientert mot likesinnede og nærer på bekreftelse fra bestevenner og gode relasjoner til betydningsfulle andre.

 

Barn som av en eller annen grunn havner i et ”sosialt underskudd” uten nok bekreftelser fra likesinnede, kan altså komme til å slite med en underliggende følelse av å være annerledes og mindre verdt. En av flere mestringsstrategier man her ser hos barn, handler om at de skaper seg en ”usynlig venn” som fungerer som substitutt. Albert Åberg er en kjent barneseriefigur som nettopp har en slik usynlig venn som heter Skybert. Imaginære venner er også et vanlig fenomen hos barn, slik det fremgår av undersøkelsen vi nevner innledningsvis, og derfor er det viktig å påpeke at det ikke trenger å handle om et underskuddsfenomen eller understimulering, men snarere forstå imaginære lekekamerater som et supplerende redskap for det tvillingsøkende Selvet. Det har en funksjon i barnets dannelsesprosess og barnets behov for å føle fellesskap og likhet.

 

 

Å mestre verden med usynlige venner

 

Samtidig kan man forestille seg at fantasivenner kan tjene som støttespillere både for det grandiose og det idealiserende selvet. I fravær av trygge voksenpersoner, kan fantasivennen være representant for noe trygt og stabilt. Fantasivennen kan også bekrefte og beundre barnets evner og egenskaper, og fantasivenner er som regel så ”tett på” at de kan forstå alt som foregår på ”innsiden”.

 

Et lite barn deler også opp verden i ”godt” og ”ondt” fordi det er vanskelig å forholde seg til nyansene. Å innse at et annet menneske kan være både ”snilt” og ”slemt” krever en ganske avansert håndtering og integrering av flere perspektiver på en gang, noe små barn ikke evner. For at ikke verden skal bli uoversiktelig og kaotisk, opererer barnet med enklere kategorier. Den moren som kjeftet på barnet holdes på sett og vi atskilt fra den moren som trøstet barnet, selv om det selvfølgelig er samme mor. På et tidlig stadium holder altså barn de negative og de positive aspektene fra hverandre, og slik blir tilværelsen mer oversiktlig og samtidig tryggere. Å forholde seg til en mor som både kan være slem og snill er utrygt for et lite barn.

 

Et illustrerende eksempel på ovenstående er barnet som legger seg på kvelden. Ofte er det slik at barnet har en bamse eller en form for trygghetsskapende gjenstand med seg i sengen. Psykologisk sett er det som regel slik at alt det som er trygt og godt i barnets omgivelser (eksempelvis den snille mammaen) plasseres i bamsen, og barnet holder bamsen tett innpå seg. Alt det som virker skummelt og farlig (eksempelvis den kjeftende mammaen eller den skumle situasjonen i barnehagen) plasseres derimot i skapet inkarnert som monster. Det skal lengst mulig unna, men selv om barnet gjemmer monstrene og spøkelsene i skapet, hender det at foreldrene må inn for å avkrefte monsterets eksistens. ”Her er det ingen monster,” konstaterer far og lukker igjen skapdøren. Og rent fysisk sett er det sannsynligvis ingen monster i skapet, men psykologisk sett finnes det noen monstre i barnet som ennå ikke er integrert i barnets opplevelsesverden. Liver er fullt av utfordringer, og som barn har man ennå ikke utviklet alle redskaper til å takle slike vanskeligheter. Det medfører vekslende grad av uro og frykt i situasjoner hvor foreldrene ikke er umiddelbart tilgjengelige. Her kan det være veldig hensiktsmessig å ha med seg noen usynlige hjelpere som kan støtte barnet og dempe usikkerheten. I et slikt lys tjener usynlige venner en veldig viktig funksjon, selv om det fra et empirisk ståsted må betraktes som ”uvirkelige”. Barns evne til å mestre vanskelige situasjoner ved hjelp av usynlige venner, må kanskje betraktes som en kreativ og selvhjelpende egenskap, og ikke som et tegn på psykiske skavanker eller vrangforestillinger.

 

Gjennom en trygg og god oppvekst vil barnet langsomt klare å se flere og flere nyanser i seg selv og andre. Det vil klare å håndtere motstridende følelser, tanker og opplevelser ved hjelp av refleksjon og psykologisk innsikt, og sannsynligvis vil behovet for usynlige venner avta. I tilfeller hvor barnet ikke har trygge nok omgivelser, eller opplever store traumer gjennom oppveksten, kan det hende at behovet for å ”splitte” verden i enklere kategorier består også utover i voksenalder. I slike tilfeller skaper splitting som regel store emosjonelle og sosiale problemer for individet. Man kan også tenke seg at behovet for usynlige venner blir værende. Som en konsekvens av en indre utrygghet finner man en form for betryggelse i en alliert, selv om vedkommende er usynlig.

 

 

Sandemos usynlige hjelpere

 

Margit SandemoMargit Sandemo er en kjent forfatter og ”folkelig mystiker” som mener at alle mennesker har ”usynlige hjelpere”. Hennes idé om usynlige hjelpere har etter alt å dømme gitt mange mennesker en berikelse eller en ekstra trygghet i møte med livets utfordringer. Hvorvidt Sandemo forstår de usynlige hjelpere som faktisk eksisterende, eller som symboler på menneskets innebygde psykologiske selvhjelpsmekanismer, er jeg ikke sikker på. Dermed er det også usikkert om Sandemos usynlige hjelpere er i familie med barns fatasivenner, eller handler om noe helt annet.

 

 

Menneskets indre som en dialog

 

Vygotsky er også en kjent skikkelse fra den Sovjetiske psykologitradisjonen, og han snakker om at vi blir mennesker ved å internalisere den dialogen vi har med våre omsorgspersoner og medmennesker. Det er i samhandling og dialog med andre vi forstår oss selv, og det er i dialog med andre vår evne til refleksjon utvikles. Samtalene med andre er på dett og vis byggesteinene i vår egne evne til å reflektere og regulere oss selv i forhold til egne følelser og det sosiale livet. I en slik sammenheng kan man også tenke at usynlige venner utgjør en viktig funksjon i forhold til barnets utvikling av refleksjonsevne og selvforståelse. Den ytre dialogen bearbeides kanskje videre i samhandling med den usynlige vennen. Dermed kan usynlige venner fungere som sparringspartnere og sosiale treningskammerater, og ikke minst som en viktig partner i barnets utvikling av selvinnsikt, selvregulering og forståelse av seg selv og sin relasjon til omgivelsene.

 

 

Konklusjon

 

I forhold til ovenstående perspektiver kan man neppe forstå usynlige venner som et tegn på mangler eller psykopatologi, men snarere betrakte fenomenet som naturlig og hensiktsmessig for barnets utvikling som selvstendig menneske med en uløselig forankring i det sosiale fellesskapet. På den annen side hender det også at man i arbeid med barn og unges psykiske helse møter barn som lever under utrygge og vanskelige forhold. For disse barna kan fantasien og fantasivenner bli en flukt fra virkeligheten, og under slike omstendigheter vil fantasien fremdeles ha en viktig psykisk funksjon, men også fungere som et varselsignal om at barnet ikke har gode nok omsorgsbetingelser eller lever med så mye indre sukkkrhet at det må flykte fra virkeligheten.

 

 

 

Kilder

 

Foss, Arild S. (2005) Fantasivenner, usynlige men sunne. Hentet 09.09.11 fra http://www.forskning.no/artikler/2005/januar/1104835344.88

Karterud, Sigmund (1997). Selvpsykologi Utviklingen etter Kohut. Ad Notma, Gyldendal, Oslo. 

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Vaksine mot stress & psykiske plager

hjelp til psykisk lidelseDessverre finnes det ingen pille eller injeksjon man kan ta for å unngå stress og psykiske spenninger, men kanskje finnes det en innsikt eller en erkjennelse som har samme funksjon?

 

 

Hva er selvfølelse?

 

Selvfølelse handler om egenverdi. Det handler om å tro på at man er verdifull. Som regel må man bli likt av viktige personer i oppveksten for å lære å like seg selv, og dermed etablere en god selvfølelse. Man må med andre ord bli elsket av andre for å elske seg selv, og psykologisk sett tror jeg det representerer en slags sannhet (med visse modifikasjoner). Dessverre opplever ikke alle den omsorgen og anerkjennelsen man fortjener, hvorpå dette går utover selvfølelsen.

 

Gjennom livet støter man på negative kommentarer, man mislykkes og mottar kritikk. I slike situasjoner er de fleste av oss sårbare fordi vi har en sterk tendens til å identifisere oss med det andre sier, og deretter farges vår egen selfølelse av andres meninger. Siden har vi en enda sterkere tendens til å identifisere oss med egne tanker og følelser. Dersom våre tanker infiseres av negativitet, infiseres på sett og vis hele livet. Å si at depresjon er en sykdom i tanken, er kanskje en grov forenkling, men hvis det likevel representerer et snev av sannhet, bør vi ta konsekvensen av det.

 

Negative tanker får innflytelse hvis vi ”tror” på dem. Hvis vi tillegger tanker stor sannhetsverdi, kan de farge både vår selvoppfattelse og vår verdensanskuelse på uheldige måter. Spørsmålet er om tanker og følelser som kommer og går i vår bevissthet bør tillegges en slik tyngde. Skal de få lov til å farge hele vår selvoppfattelse og holdning til livet? Tankene og følelsene endrer seg fra dag til dag, og noen ganger fra time til time, og på bakgrunn av det bør vi kanskje tillegge dem litt mindre definisjonsmakt over eget liv. De som identifiserer seg og ”tror” på sine tanker og følelser, vil også være mer sårbare for depresjon, i alle fall hvis vi forstår depresjon som et ”virus på tanken”. De som derimot ikke lar tanker og følelser få en like stor innflytelse, vil også klare å holde en større avstand til tankene og kanskje ikke bli ”smittet med depresjon”. Det å skape en litt større avstand mellom den man egentlig er, og det som dukker opp av tanker og følelser for bevissthetens ”indre øye”, er kanskje med på å styrke vårt ”psykiske immunforsvar” og forebygge ”depresjonssmitte”.

 

Dersom tankene og følelsene som danser foran vår bevissthet er av grandios karakter: ”Jeg er fortreffelig, klok, ufeilbarlig, perfekt og så videre”, vil en lignende nedrangering av tankene og følelsenes sannhetsverdi beskytte oss mot storhetsvanvidd.

 

På bakgrunn av ovenstående vil vi her undersøke følgende hypotese: Hvis du identifiserer deg med dine tanker, risikerer du at livet blir et veldig slitsomt prosjekt.

 

 

Hva bestemmer hvem vi er?

 

Før vi tar stilling til hypotesen over, vil vi se litt mer på hvordan vi utvikles som mennesker. Det er sannsynligvis liten tvil om at oppvekst og erfaringer er toneangivende i forhold til vår opplevelse av oss selv, andre og tilværelsen for øvrig.

 

Noen mennesker vokser også opp med en opplevelse av å være verdifulle når de presterer perfekt eller ”oppfører seg ordentlig”. De opplever at den positive oppmerksomheten de får fra foreldre eller andre viktige personer betinges av deres prestasjoner. Kanskje er det en mangel på det som heter ubetinget kjærlighet: Man er verdifull uansett. Noen mennesker opplever ikke at de er verdifulle uansett. Isteden utvikler de en slags ”ubevisst” forestilling som forteller at de må yte noe for å bli akseptert. Dermed blir de avhengige av å prestere eller tekkes andre for å høste positive tilbakemeldinger. Man klarer ikke å ”hvile i seg selv”, og uten andres anerkjennelse føler man seg tom og verdiløs. Det er som om man ikke eksisterer eller har noen verdi hvis man ikke blir sett av andre. Man blir avhengig av andre som et slags livsvitne, en person som bekrefter ens eksistens, og uten slike støttespillere stopper livet opp. Man trenger mange venner, tydelige statussymboler, et plettfritt utseende, veltrent kropp etc. for å føle seg ”lykkelig”. Her blir livet en evig kamp etter berømmelse og aksept, og man forsøker febrilsk å uttrykke sin verdi i ulike statussymboler.

 

 

Falske livsløsninger

 

I beskrivelsen over handler det om mennesker som ikke ”finner seg selv” i en indre trygghet, men trenger andre som garantister for sin egen verdi. En lignende forbannelse oppstår hvis man, som følge av et lavt selvbilde og manglende tro på egne evner, unngår alle livets utfordringer. Man unnviker følelser av usikkerhet og frykt gjennom flukt. Beroligende midler, sovemedisin, narkotika, alkohol, sex og stadig partnerbytte er eksempler på slike destruktive unnvikelsesmanøvre. I slike tilfeller lever man på en depressiv grunnstemning med en kronisk lav selvfølelse fordi en eller annen negativ selvoppfattelse har lagt seg som et ”virus” på vår indre tankeverden. Og hvis vi skal sette dette på spissen, er problemet dypest sett at vi tror på våre egne tanker. Vi tror at egne tanker representerer en sannhet om oss selv, men her tar vi ofte feil.

 

 

Du er ikke dine tanker og følelser

 

Enten man kjemper en hard kamp for anerkjennelse for å døyve selvusikkerhet, eller man inntar beroligende stoffer for å dempe den samme usikkerheten, har man henfalt til livsløsninger som i beste fall har en midlertidig effekt. Når mennesket leter etter seg selv, eller løsningen på psykisk ubehag, utenfor seg selv, er det som regel alltid på galt spor. Mer penger, høyere status, mer alkohol eller en finere bil vil sjelden skape den etterlengtede balansen i livet. Løsningen finnes på innsiden, og den handler blant annet om å akseptere seg selv. I tillegg handler det om å innse at en lav selvfølelse ikke er en sannhet, men tanker som flyter forbi ditt ”indre øye”. Du er ikke dine tanker om deg selv, men de fleste av oss identifiserer oss likevel med våre tanker og følelser. Disse tankene og følelsene er ofte diktert og farget av negative erfaringer, men det betyr ikke at de inneholder sannheten om oss selv. Tanker og følelser er noe som kommer og går, og hvis vi skal ”tro” på alt det som dukker opp i bevisstheten fra det ene øyeblikket til det andre, blir livet en emosjonell berg- og dalbane som til syvende og sist fører til utmattelse, enten vi velger å kalle det angst, depresjon eller utbrenthet.

 

Hvis man på et tidspunkt innser eller erkjenner at man ikke er sine tanker og følelser, men at vi egentlig er et ”indre øye” som observerer disse tankene og følelsene som flyr forbi, kan vi finne en indre ro og balanse som gir helt nye muligheter. Både meditasjon og psykoterapi handler om å skape en avstand til negative tanker og følelser som binder oss til livet på en smertefull måte. Når man forstår at man ikke er sine tanker og følelser, ikke lar seg diktere eller bedras av negativt tankegods, vinner man en helt ny ”psykisk fleksibilitet” som åpner for livsprosjekter forankret i indre ro og grunnleggende trygghet. Desto mer man klarer å skape et slikt ”rom i seg selv”, enten gjennom psykoterapi eller meditasjon, desto mindre vil livet være preget av frykt og usikkerhet. Vi må for all del ikke avskrive våre tanker og følelser, men sørge for å ha en passe avstand så vi ikke blir smittet av verken storhetsvanvidd eller depresjon.

 

Det betyr ikke at man skal føle svakere eller slutte å tenke. Dersom man klarer å gjøre rom i seg selv, vil resultatet være et mer harmonisk følelsesliv med plass og kapasitet til både gode og vonde følelser. Selvutvikling handler ikke om å eliminere det negative og dyrke det positive. Ekte selvutvikling handler på mange måter om å ha ”mer sorg og mer glede”, men også en langt bedre evne til å håndtere og tåle følelser. Man vil oppleve bedre kapasitet til å romme sine følelser uten å lammes av ”emosjonelt trykk”. Resultatet vil sannsynligvis også bli mindre unødvendig ”tankekjør” som skaper stress, og ideelt sett oppnår man en slags bakteppe av indre stillhet. Man må altså ikke misforstå verken mindfulness meditasjon eller psykoterapi som strategier hvor man forsøker å fri seg fra sterke følelser eller unngå å tenke. Det er tvert imot. Både meditasjon og flere former for psykoterapi handler om å skape så stort rom i seg selv at man kan føle til det fulle, uten å overmannes eller gå til grunne, men snarere oppleve en helt ny form for livsbevissthet.

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Psykisk selvbedrag

psykisk selvbedragPsykiske spenninger og indre uro handler ofte om at mennesker forsøker å løpe fra seg selv. Men det er bare Lucky Luke som er raskere enn sin egen skygge. Vi kan forsøke og flykte fra oss selv og livets krav, men vi blir alltid innhentet. Ofte handler dette om at vi lever i takt med noen indre forestillinger som er feilaktige eller uhensiktsmessige. Det kan også tenkes at vi lyver for oss selv.

 

Petter er en person som på sett og vis lyver for seg selv. Selvbedraget er ikke noe han gjør med vilje, men snarere noe som skjer på et ubevisst plan for å flykte fra en smertefull ”sannhet”. Man kan også si at Petter tolker seg selv feil. Hans problem er at han tolker sinne som sorg eller depresjon. Denne feiltolkningen av ”psykisk data” er noe som startet tidlig i Petters liv. Han hadde en far som arbeidet mye, og da han endelig kom hjem fra jobb, var han sliten. Petter fikk derfor lite kontakt med sin far. Petter higer etter oppmerksomhet, men blir stadig skuffet. Denne situasjonen avstedkommer en del aggressive følelser rettet mot far. Men for en liten gutt er det ikke så enkelt å være sint på sin far. Barn mangler på sett og vis en moden kompetanse på sitt eget følelsesliv. Aggressive følelser kan oppleves som farlige og skadelige i barns fantasier. Som et lite barn er Petter redd for at hans sinne kan komme til å skade faren, og frykten for å miste faren er overhengende.

 

 ”Jeg burde ikke ha slike følelser for pappa.
Hva hvis de sinte følelsene faktisk kan ta livet av pappa?
Når alt kommer til alt så elsker jeg pappa… Jeg er glad i ham… og da kan jeg ikke være rasende på ham…”.  

 

Som en konsekvens av et slikt ”ubevisst resonnement”, vil det for barnet være utrygt å ha aggressive følelser rettet mot sin far. De aggressive impulsene endrer derfor retning, og Petter ender opp med å være sint på seg selv. ”Jeg er et dårlig menneske, utakknemlig, fortjerner ikke at noen er glad i meg. Det er min skyld at pappa ikke orker å være sammen med meg.” Disse tankene er deprimerende. På dette tidspunktet lærer Petter å tolke sitt eget sinne på en depressiv og selvdevaluerende måte. Han begynte som sint, men nå er han nedstemt isteden. Med bakgrunn i relasjonen til far, utvikler Petter et mønster hvor han konsekvent feiltoker sitt indre psykologiske liv. Han har også utviklet en slags affektfobi knyttet til sinne. Han er redd for de destruktive kreftene i sitt eget raseri, og derfor feiltolker han konsekvent sinne som sorg eller depresjon.

 

Dette selvbedraget er noe Petter tar med seg gjennom livet. Han er hele tiden «utro» mot seg selv. Han lever ikke autentisk eller i pakt med sitt eget indre, men lyver for å unngå den smerten han begravde i seg selv når pappa ikke var til stede. Petter kan ikke være emosjonelt oppriktig med seg selv fordi det innebærer en aggressiv drift med styrke nok til å ta livet av den faren han elsker, og derfor ”lyver” han for seg selv isteden.

 

Den ubevisste delen av vårt psykiske liv huser slike ”livsløgner”. Man gjemmer smertefulle følelser og konflikter i seg selv, og konsekvensen er at vi stadig feiltolker vårt indre liv.

 

Sinne er en viktig følelse. Den handler om selvhevdelse og evnen til å sette grenser for seg selv. Sinne er også en følelse som kan opptre når vi er utilfreds med en situasjon. Dersom vi klarer å håndtere vårt eget sinne på en adekvat måte, og kanalisere den aggressive kraften ut på en akseptabel eller skapende måte, vil sinne være den kraften som ligger bak vår vilje til forandring og vårt engasjement i livet. ”Dette er ikke riktig, så jeg vil forandre det.”  Dersom vi systematisk undergraver vårt eget sinne, og feiltolker aggressive impulser i depressive retninger, mister vi også mye av vår livskraft. Vi legger på sett og vis lokk på den kraften som sørger for engasjement i livet, og da er risikoen for depresjon overhengende.  Istedenfor å erfare at ”dette er ikke riktig, så jeg vil forandre det”, erfarer man at ”dette er ikke riktig, og jeg blir lei meg”. På mange måter henledes man til en offerposisjon. Det betyr at troen på at man selv er regissøren i eget liv er hemmet av en ”psykologisk korrupt mekanisme” som forandrer sinne og endringsvilje til depresjon, apati og selvhat.

 

Petter lyver for seg selv i frykt for sitt eget sinne og ideen om å skade sin far. Han tror på denne løgnen, og det blir hans virkelighet. På sett og vis kan vi si at Petter misforstår sin egen psykologiske dybde. Og siden han misforstår seg selv, fordi han ikke våger eller risikerer en virkelig erkjennelse av eget sinne, misforstår han også andre. En viktig del av Petters følelsesliv er avspaltet og begravd, og det forstyrrer både hans forståelse av seg selv og hans forståelse av andre. I møte med Petter vil man sannsynligvis merke dette. Man vil ha en fornemmelse av at noe er galt. Eksempelvis vil Petter si noe som oppleves helt ut av kontekst, og man vil undre seg over hvordan Petter kom til å tolke situasjonen akkurat slik. Dermed må man forklare seg og fortelle at man ikke hadde slike hensikter eller følte det på den måten.

 

Ulike former for psykoterapi og psykoanalyse handler om å tolke sitt eget indre på en mer oppriktig måte. Denne typen terapi er en praksis som sikter på å styrke evnen til å konstruere mer sannferdige fortolkninger av seg selv og andre. Man vil utvikle en større toleranse, forståelse og innsikt i sin egen psykologiske dybde, og slik kan man lære å leve mer autentisk. Personens fortolkninger av det indre livet er ikke lenger korrumpert av selvbedrag. Det er mange årsaker til at mennesker utvikler forskjellige former for psykisk selvbedrag, og ofte handler det om at man lyver for seg selv for å unngå en smertefull erkjennelse. Men andre ord unnviker man følelser, tanker og impulser som virker overveldende eller uakseptable, og bivirkningen er selvbedrag og feiltolkninger av det indre liv som skaper mellommenneskelig uro, negative livsmønstre og psykiske spenninger.

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Samvittighetsangst

samvittighetsangstDet fleste av oss er utstyrt med skyldfølelse. Det er en emosjonell mekanisme som gir en slags sjelelig smerte når vi tenker eller handler imot det vi synes er rett. Skyldefølelsen opptrer når vi går imot våre moralske overbevisninger eller bryter med sosiale koder og forventninger.

 

I klinisk praksis støter man gjerne på to typer av skyldfølelse. Det er en reel og berettiget skyldfølelse, og det er en falsk skyldfølelse. Begge disse variantene av skyldfølelse kan over tid føre til psykiske spenninger og symptomer.

 

Berettiget skyldfølelse dukker opp når vi skader eller krenker våre medmennesker. Den kan også dukke opp dersom vi intensjonelt går inn for å skade oss selv ved å misbruke alkohol eller forsømme vår jobb. Eksempler på berettiget skyldfølelse kan være når vi unngår å besøke våre gamle foreldre, er utro, snyter på skatten, unndrar penger fra arbeidet eller lyver for en god venn for egen vinnings skyld.

 

Uberettiget skyldfølelse kan være et symptom ved lav selvtillitt eller depresjon. Ved lav selvtillit har man gjerne en grunnleggende antakelse om at man ikke er like verdifull som andre. Dersom man hevder seg selv, tar hensyn til egne behov eller gjør noe for egen del, risikerer man at skyldfølelse dukker opp fordi ens handlinger strider imot følelsen av at man ikke fortjener noe. Ved depresjon kan det hende at mer eller mindre trivielle ugjerninger fra fortiden dukker opp som en smertefull tanke i det depressive sinn. Kanskje unnlot man å betale en parkeringsbot i Sverige eller man unnlot å rapportere en ekstrainntekt på selvangivelsen eller noe lignende, og disse mer eller mindre lette regelbruddene kan siden dukke opp igjen som en avgjørende sak i en depressiv periode. Disse tankene fra fortiden kommer tilbake og opptar stor plass i personens indre verden. Tankene slår til med stor styrke og tjener som eksempel på hvor stusselig man er som menneske. I depressive perioder risikerer man å bli oversensitiv og lammes av ting som har skjedd i fortiden. Selv mindre eksempler på uhederlig oppførsel kommer tilbake med voldsom styrke, og i slike tilfeller er skyldfølelsene et symptom på depresjon med elementer av sykelig selvbebreidelse.

 

Vi mennesker er ganske ulikt disponert når det kommer til skyldfølelse. Noen av oss har et indre rom hvor skyldfølelsen er sperret inne. Slike mennesker kan begå ugjerninger mot andre uten samvittighetskvaler, og det er sjelden at skyldfølelsen når til overflaten i deres følelsesliv. Men dersom noen andre handler urettmessig mot dem, reagerer de meget kraftig. I slike tilfeller er rettferdighetssansen og den moralske finfølelsen til stede, men altså kun når andre oppfører seg urettferdig eller krenkende mot dem. Det betyr at fornemmelsen for skyld og rettferdighet er til stede i personen, men unndratt alle forhold som har med personens egne handlinger å gjøre.

 

I motsatt ende finner vi de menneskene som har en overdreven opplevelse av skyld. Disse menneskene kan utvikle en så følsom samvittighetsfunksjon at det blir vanskelig å leve. I slike tilfeller er samvittighetsfunksjonen ofte farget av depresjon eller bundet opp mot et negativt selvbilde. Av og til kan man se at disse menneskene forsøker å sone for sin underliggende følelse av skyld gjennom ulike selvoppofrende aktiviteter. De lar andre bestemme, lar andre komme først, tar alltid hensyn til andre før seg selv, gir bort det de eier eller jobber dobbelt så mye som andre for samme lønn. Her risikerer man at mer eller mindre ubegrunnede samvittighetsproblemer og skyldfølelse gjør at man ikke tar hensyn til egne behov, tanker og følelser. Isteden tilstreber man å sette andre foran seg selv, som en slags botsgang eller ”moralsk reparasjonshandling”. Faren er at man tar så lite hensyn til egen behov at man mister kontakten til seg selv. Etter hvert vil livet føles meningsløst eller tomt. Man vet ikke lenger hva man liker eller ”hvem man er”. I verste fall er det bare skyldfølelsen som står tilbake og henleder oss til en livsførsel hvor vi fortsetter å ignorere egne behov.

 

Uansett om ens skyldfølelse er reel og velbegrunnet, eller overdimensjonert og forankret i lav selvfølelse eller depresjon, kan en gnagende samvittighet utvikle seg til angst over tid. Som regel er det også slik at skyldfølelsen ligger i et slags grenseland. Det kan være grunn til at man opplever samvittighetsangst, men angsten står likevel ikke i forhold til de reelle omstendighetene. La oss avslutte med et eksempel som illustrerer skyldfølelsens enorme tyngde.

 

Anne og Lars har vært gift i 25 år. De giftet seg i tidlig alder fordi Anne ble gravid, og av sømmelige og praktiske årsaker valgte de å inngå ekteskap. Begge følte at denne avgjørelsen var fornuftig, men ikke helt følelsesmessig riktig. De hadde ikke kjent hverandre så lenge, og hadde det ikke vært for graviditeten, som ikke var planlagt, er det langt i fra sikkert de hadde fortsatt som kjærester. Anne og Lars lærer seg å leve sammen. De har det greit, får en flott sønn, bygger hus og har fast inntekt. Følelsesmessig er det likevel noe som mangler mellom Anne og Lars. De klarer ikke å blåse vitalitet inn i ekteskapet, men lever likevel godt. Da sønnen flytter hjemmefra, oppstår det ennå et tomrom i familien. På nytt blir det tydelig både for Lars og Anne at forholdet mangler noe. Det er følelsesmessig fattig.

 

Lars arbeider i helsevesenet hvor han inngår i et team. En yngre kvinne i teamet har et godt øye til Lars, og over en periode på et halvt år utvikler de et forhold. En nærmest stormende forelskelse er på gang, men Lars kvier på grunn av sine ekteskapelige forpliktelser. Til slutt forteller han åpent om sitt kjærlighetsforhold på jobb. Sønnen forstår sin far og støtter ham, men Anne føler seg naturligvis kraftig forbigått. Lars velger å ta ut skillsmisse, og Anne blir forlatt i en bitter posisjon. I samme periode utvikler Lars magesår og tarmkatar. Han går til lege, utredes av en rekke spesialister, behandles med ulike medikamenter og dietter, men ingenting hjelper. I flere år sliter han med magesmerter og avføringsproblemer. Til slutt konkluderer fastlegen med at Lars sine problemer er av psykosomatisk karakter. Han henvises til en psykoterapeut, og ganske snart finner de ut at Lars dypest sett sliter med skyldfølelse i forhold til utroskap, skillsmisse og Anne som fremdeles har det vanskelig etter ekteskapsbruddet. Lars aksepterer også en tolkning som går på forholdet mellom mageproblemene og skyldfølelsen, men selv om han i terapien både ser og erkjenner denne sammenhengen, forblir magesmertene like ille.

 

Det er først når Anne finner seg en ny livsledsager, begynner å leve sitt eget liv og på den måten løser Lars fra den verste skyldfølelsen, at mageproblemene opphører. På sett og vis kan vi si at Lars var fanget av en slags moralsk angst. Han hadde en forholdsvis streng moralkodeks, og når han forbrøt seg mot denne, slo skyldfølelsen innover ham med voldsom kraft. Det er heller ikke uvanlig at denne typen psykiske spenninger kommer til uttrykk på en fysisk måte. Lars forbrøt seg mot sin egen moralske standard, og konsekvensene var en stor skyldfølelse som kom til uttrykk gjennom magesmerter. Først når Annes liv på nytt kom i balanse, kunne han legge ansvaret fra seg og symptomene ebbet ut.

 

Cullberg (1999) legger til at denne typen samvittighetsproblematikk er ganske vanlig ved ekteskap i oppløsning. Dessverre ser man også at den som blir forlatt av og til unnlater å gå videre med sitt eget liv, nettopp fordi man på den måten ”straffer” sin tidligere ektefelle. Man binder på sett og vis den andre på hender og føtter med et rep av skyld og gnagende samvittighet. Dessverre frarøver man både seg selv og den tidligere partneren livskvalitet på denne måten, men tap, sorg, sinne, skuffelse og bitterhet kan være en giftig blanding av negative følelser som potensielt sett kan skape destruktive mellommenneskelige relasjoner. 

 

 

Kilder

 

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!)

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Psykologisk teori som hersketeknikk

psykologi som hersketeknikkI sosiale sammenhenger har vi en del uskrevne regler vi bør forholde oss til. De sosiale kodene kalles av og til for konvensjoner. Slike konvensjoner passer på at vi forholder oss til visse spilleregler i sosialt samvær med andre. Uten disse underforståtte sosiale føringene, risikerer man ubehagelige situasjoner hvor mennesker kommer til å uttrykke seg uten hensyn til den andres følelser eller fornemmelse for situasjonen. For mange vil et sosialt samspill uten visse regler og føringer oppleves som svært utrygt.

 

Kanskje har du opplevd samtaler med mennesker som bryter de sosiale spillereglene. Istedenfor å lytte til innholdet i det du forteller, begynner de å kommentere på måten du snakker på, følelsene som ligger bak det du forteller eller din personlige stil eller fremtoning i den aktuelle situasjonen. En kommentar som plutselig endrer fokus i samtalen på denne måten, kan lett oppleves ubehagelig.

 

La oss se på et eksempel. Jørgen forteller en venn om noe som interesserer ham veldig. Han blir ivrig og ønsker å formidle sitt budskap rundt et tema han brenner for. Han øker tempo og tonen i språket blir kraftigere. Plutselig bryter vennen inn i fortellingen og påpeker at Jørgen virker sint. ”Se på deg selv, du virker direkte aggressiv” Jørgen forstår ikke dette, ettersom tema han diskuterer gjør ham ivrig og interessert, snarere enn sint eller aggressiv. Vennens kommentar bryter med den aktuelle diskusjonens form, og et øyeblikk blir det en ukomfortabel stemning. Jørgen demper seg og fortsetter sitt resonnement, men vennen blir ved med kommentarer om Jørgens fremtoning, og unnlater dermed å delta i selve diskusjonen. Etter hvert blir Jørgen irritert fordi det virker som om vennen har lukket ørene fullstendig for innholdet i hans argumenter. Jørgen får ingen respons på det han sier, men blir stadig analysert på sin person, væremåte og spekulasjoner rundt hans underliggende følelser og motiver. Jørgen opplever dette som et ufint overtramp, og gradvis går han fra å være ivrig og interessert, til nettopp å bli irritert.

 

Sett utenifra er det tydelig at Jørgen er så oppslukt av sin interesse for tema, at han ikke legger merke til at vennen blir såret. Det er snakk om religion og politikk, og Jørgens innspill har kommet på tvers av vennens overbevisninger. Vennen blir sint, men vil ikke identifisere seg med disse følelsene. Sinne fører til at man mister ansikt og det virker direkte uakseptabelt i den pågjeldende diskusjonen. Istedenfor å erkjenne sitt eget sinne, tilskrives dette sinne feilaktig Jørgen, noe som skaper en stor forvirring i situasjonen.

 

I et psykologisk språk vil man kalle dette for projeksjon. Projeksjon er en psykisk forsvarsmekanisme hvor man feilaktig tilskriver andre sine egne uerkjente følelser, impulser eller tanker. For å unngå en erkjennelse av følelsene, plasseres de altså hos den andre, og gjerne en person som vedkommende føler seg truet av, men samtidig har en nær forbindelse til.

 

Vennen i eksemplet over følte seg overkjørt av Jørgens argumenter. Han ble krenket av Jørgens meninger, og han klarte ikke å formulere sine motargumenter og forholde seg til sak. Uten at Jørgen merket overgangen, ble samtalen personlig. Skifte fra sak til person kunne vært helt uproblematisk dersom vennen hadde gitt sine emosjonelle reaksjoner til kjenne på en åpen måte: ”Jeg blir litt lei meg og litt irritert når du argumenterer på denne måte”. Dermed kunne Jørgen tatt hensyn til dette, beklaget seg og sørget for å være mer oppmerksom på vennens følelsesmessige investeringer i tema. Det som derimot skjer, er at vennen ikke erkjenner sine emosjonelle konflikter, men isteden tilskriver Jørgen disse mer eller mindre uakseptable emosjonelle reaksjonene.

 

Det som gjør denne situasjonen ytterligere problematisk, er at vennen til Jørgen arbeider innenfor psykisk helse, og han har derfor til en viss grad kjennskap til psykologisk teori. For å klarere seg selv ut av situasjonen, begynner han å analysere Jørgen og identifisere de uakseptable følelsene, tankene og impulsene som egentlig har sitt opphav i ham selv. Vennen unnlater å erkjenne at han selv er ansvarlig for mye av det emosjonelle materialet, men gjenkjenner det isteden hos Jørgen og påpeker det på en slags ”psykoanalytisk” eller ”hobbypsykologisk” måte, noe som selvfølgelig er et stort overtramp. Han bryter med alle de sosiale konvensjonene, endrer fokus fra innhold til form og avkler Jørgen med et psykologisk språk som er vanskelig eller umulig å forsvare seg imot. Jørgens anklages for en voldsom aggresjon, og da vennen ikke gir seg, blir Jørgen etter hvert irritert og sint. Dermed får vennen ”rett” i sine invaderende psykologiske analyser.

 

Cullberg (1999) relaterer ovenstående fenomen nettopp til den psykiske forsvarsmekanismen som kalles projeksjon. Innenfor psykisk helse refererer man tidvis til et fenomen hvor psykodynamisk teori brukes som ”hersketeknikk”. Poenget er at mennesker som introduseres for dynamiske psykologiske teorier og kunnskap om ulike psykiske mekanismer, ikke bruker denne kunnskapen til å utforske seg selv og sin egen personlighet, men isteden bruker sin nyervervede viten til å ”diagnostisere” og eventuelt ”kritisere” kollegaer. Man ser også eksempler på at nykommere i faget benytter sin viten til å uttale seg om partnerens eller venners psykologiske makeup. I verste fall vinner vedkommende diskusjoner og uoverensstemmelser ved hjelp av et psykologisk språk som motparten ikke kjenner eller ikke kan forsvare seg mot. En slik (mis)bruk av psykologisk kunnskap kan gi mistanke om at vedkommende gjenfinner en del av sine gen emosjonelle konflikter i andre, og på den måten unngår å utforske sine egne feil og mangler ved å sette andre under en ”psykologisk lupe”.

 

Når psykologisk kunnskap brukes på denne måten, misbrukes faget på verst tenkelig vis. Psykologien blir til et usynlig sverd hvor man ved hjelp av retoriske finurligheter angriper andre for noe man selv er ansvarlig for, men ikke våger å erkjenne.

 

Mer generelt kan man også se eksempler på at psykologisk teori brukes som en form for hersketeknikk i situasjoner hvor noen plutselig endrer ”nivå” i samtalen. Fra å diskutere et tema, unngår den ene parten å respondere adekvat, men begynner isteden å kommentere måten man snakker på, personlig stil eller kommer med en form for fortolkning av den andres motiver og følelser. Da bryter man med de uskrevne sosiale spillereglene, skaper en litt utrygg situasjon hvor vedkommende selv har tatt makten fordi han mestrer et språk og en teori som har analyserende egenskaper. Min mening er at dette er forredere av psykologifaget, totalt misforstått bruk av psykologi på en måte som ikke tjener annet enn personens markerings- og maktbehov. Psykologi handler om evnen til å skape trygge relasjoner, forstå seg selv utenfra og andre innenfra, empati, varme og innsikt på en måte som løfter mennesker, ikke stiller dem opp med ryggen mot veggen.

 

Muligens burde man hatt et slags psykologipoliti som avskilter terapeuter som misbruker sitt fag på denne måten. Men problemet er at det hele tiden er snakk om ganske subtile dynamikker som ofte er svært vanskelig å identifisere.

 

Under kategorien “forsvarsmekanismer” skriver vi flere artikler om psykens ulike strategier for å beskytte seg mot indre og ytre stressfaktorer og emosjonelt ubehag. Noen ganger fører det psykiske forsvaret til sjelefred, mens andre ganger ender det med store problemer og psykopatologi. 

 

 

Kilder

 

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!)

Perry, Christopher (1989). Defense Mechanism Rating Scale. Fifth edition. Oversatt av Kjølbye, Morten og Sørensen, Per: De psykiske forsvarsmekanismer. Instrument til klinisk vurdering af de psykiske forsvarsmekanismer. (Boken kan anskaffes ved henvendelse til Morten Kjølbye ved psykoterapeutisk avdeling, Psykiatrisk hospital i Århus, Skovagervej 2, 8240 Risskov.)

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Friheten og ufrihetens problem

Woman inside a Cardboard BoxDe fleste mennesker har fra tid til annen opplevd å bli frarøvet sin frihet. Man føres inn i livssituasjoner man ikke har valgt selv, enten det dreier seg om militærtjeneste, sykdom hos en selv eller nærmeste, fengsel eller utdannelse. For å komme seg gjennom en periode hvor man er underlagt andre krav, vil mange av oss ”overleve” ved tanken om at situasjonen er midlertidig. For andre vil opplevelsen av tvang bli så uutholdelig at de reagerer med så sterkt psykisk ubehag at det klassifiserer som en lidelse. Det kan føre til at vedkommende får hjelp eller at tvangen oppheves, men hvis situasjonen er permanent, kan det forverre ubehaget og hensette personen i en fastlåst posisjon. Dersom man eksempelvis må lære seg å leve med et handikap eller smerte, vil psykiske vanskeligheter gjøre det vanskelig å omstille seg på en god måte.

 

Ufrihet kan altså være et problem for mennesket, men innenfor eksistensialisme er det også en del filosofer som snakker om at mye frihet også representerer vanskeligheter for et moderne mennesket. Kirkegaard mente at angst inntreffer rett før man tar et valg. I tidligere tider var ens livsløp ofte betinget av familieforhold. Var man født på en gård, ble man bonde. I dag er det annerledes. Moderne mennesket må velge sitt eget liv hele tiden. Livet er fullt av valg, og denne friheten er noe individualismen har forherlighet og kjempet frem. Man skal velge venner, skolefag, interesser, karriere, partner, jobb, status på facebook og hver eneste dag er full av mulige og umulige valgsituasjoner. Når mennesket fra tidlig alder blir påtvunget så mange valg, kan det skape usikkerhet. Hvordan kan man velge når man ennå ikke vet hvem man er eller hva man liker?

 

Filosofene snakker om at vi er dømt til frihet, og for noen blir dette en byrde hvor alle livspolitiske beslutninger hviler på ens egne skuldre. Nesten ingenting er forutbestemt eller avgjort på forhånd. Livet er opp til oss. Vi står selv ansvarlige for å skape betydningsfulle livsprosjekter. Meningen er ikke installert i livet på forhånd. De religiøse fortellingen har mistet sin autoritet, og vi må selv velge hva som er meningsfullt for oss. Det er ikke lenger Gud (eller en annen far) som bestemmer. Det er et ekstremt stort ansvar som virker mer presserende i dag enn for femti år siden. De som ikke makter å velge sitt eget liv og farge det med mening, risikerer at meningsløshet og depresjon melder seg som en unngåelig konsekvens. Vi skriver mer inngående om dette tema i artikkelen Personlighetsforstyrrelse som moderne angst.

 

 

Mellom frihet og tvang

 

Mennesker som føler seg ufrie kan oppleve at livet dikteres av ytre omstendigheter. De føler lite innflytelse på egen situasjon, og det kan føre til at livsprosjekter mister sin mening. Livet blir noe som presser seg på utenfra, og ikke noe man selv skaper. Motsatt kan mennesket oppleve en lignede form for meningsløshet dersom friheten er for stor. Kanskje er det meningsfullt å gjøre noe for andre, følge noen regler og forholde seg til noen krav, og kanskje er det nettopp en følelse av meningsløshet som dukker opp når disse kravene uteblir, og alt er opp til en selv. Med andre ord kan frihet representere et problem, enten det nå er for mye eller for lite av den. Vi befinner oss sannsynligvis på en slags kontinuum mellom frihet og tvang, og dersom livet heller mot en av polene i alt for stor grad, hender det at vi opplever psykisk ubehag akkompagnert meningsløshet.

 

 

Forskjellige typer ufrihet

 

Det er mange måter å føle seg ufri på. Man kan ha en jobb som virker meningsløs, eller man kan miste jobben og havne i en sosial og økonomisk situasjon som gnager både på selvtillit og selvfølelse. I boken Dynamisk psykiatri i teori og praksis skriver den svenske psykiateren og psykoanalytikeren, Johan Cullberg, om flere livssituasjoner som kan gi en følelse av ufrihet, og dernest resultere i psykiske spenninger i mangel på utviklingsmuligheter.

 

 

Hva skjer med friheten når vi får barn?

 

Når mennesket får barn, går det som regel utover friheten og handlingsrommet man hadde før. Barn krever mye av sine foreldre, og det betyr at foreldrene må legge til side noen av de prosjektene og interessene som tidligere var forbundet med mening og livskraft. Å få barn representerer en stor forandring i livet som krever en del omstillinger. Forandringer av denne typen er ofte forbundet med en viss usikkerhet og angst hos mange mennesker. Når mennesket blir tvunget til å endre sin måte å håndtere tilværelsen på, er det sjelden uten anstrengelser og usikkerhet. Av den grunn kan man si at det å få barn kan være det lykkeligste som har skjedd to mennesker, men for noen kan det også være forbundet innskrenket frihet, usikkerhet og krise.

 

Nå er det også slik at de fleste mennesker møter ”kriser” med en innstilling om at det er midlertidig. Barna blir eldre, og tidene forandrer seg, og de pågående vanskelighetene kan oppleves litt lettere i et slikt lys. Men likevel er det ikke alle som klarer å innta en slik holdning. Noe blir også foreldre til barn med en sykdom og spesielle behov, noe som selvfølgelig krever enda større omstillinger i livet. Man kan også forestille seg at barnet ikke får barnehageplass, og da kan det hende at en av foreldrene må oppgi sitt arbeid for å bli hjemmeværende. Dersom man har mye av sin identitet forankret i sin jobb, og mye av ens interesser og utviklingsmuligheter er knyttet til arbeid, kan en slik situasjon oppleves som uutholdelig for noen. Plutselig stiller tilværelsen harde krav som begrenser vår tidligere frihet, og det kan fremprovosere tanker om meningen med livet, noe som videre kan anstifte en slags eksistensiell angst.

 

 

Flytting og skifte av jobb

 

Det kan oppstå en annen vanskelig situasjon dersom man sier opp sin jobb for å flytte til et sted hvor ens høyt utdannede partner har fått et godt jobbtilbud. Kanskje er det få andre jobber i området slik at man ikke selv finner en tilfredsstillende jobb, men familien flytter likevel fordi partneres muligheter er så store i den nye jobben. For et mennesket som kanskje har slitt noe med selvtillit og selvfølelse fra før, kan en slik eksilopplevelse være katastrofal. De negative følelsene kan forsterkes, og man risikerer både økt irritabilitet og depresjon som en følge av de store livsforandringene. På sett og vis kan det oppleves som om man ”mister seg selv”, noe som er en vanlig følelse ved store overganger i livet. Kunsten er å erkjenne tapet av det som var, snakke åpent om sine vanskeligheter, og deretter investere sin energi i mulige måter å reorganisere sitt liv på, slik at det gir muligheter for trivsel og vekst. Det verste man kan gjøre er å holde de negative følelsene for seg selv. De øker den indre spenningen og minsker muligheten for å finne konstruktive løsninger og nye livsprosjekter. Når man holder sine negative reaksjoner tilbake, vil det ofte kulminere i en form for selvhat. De indre spenningene øker i takt med at man føler seg full av galde, ondskap, misunnelse og udugelighet.

 

 

Ufrihet forbindes med smerte i kroppen

 

Når livet plutselig skifter retning, og vi befinner oss i en posisjon med innskrenket frihet, er det vanlig at man føler en trykkende fornemmelse i brystet. Det kan videre anstifte en frykt for at man eksempelvis har hjerteproblemer. Det kan gjøre vondt når man trekker pusten dypt inn. Tidligere var det å fylle lungene med luft et tegn på frihet og lettelse, mens nå er det kun forbundet med smerte og psykiske spenninger. Det kan også gi seg utslag i muskelspenninger, såre ledd, hodepine, mageproblemer, utmattelse eller utslett. Mange går til fastlegen for å utrede smertetilstanden, men smerte forårsaket av psykiske spenninger synes verken på røntgenbilder eller blodprøver. Dermed konkluderer legen med at smertene skyldes ”nerver” og pasienten får ordinert beroligende medikamenter eller antidepressiv medisin. Faren er at psykofarmaka tilslører den angsten som er en naturlig reaksjon på omstendighetene. Kanskje er angsten til og med en sunn reaksjon fordi det uttrykker og synliggjør en utilfredstillende livssituasjon. Dersom denne angsten druknes i medikamenter, kan det ødelegge personens muligheter til å finne alternative strategier for å mestre forandringene i livet.

 

Det finnes også en del eksempler på at pasienter henvises fra fastlege under overskriften ”psykosomatiske problemer”, og en uerfaren terapeut tolker en alminnelig utviklingsangst som tegn på en dypereliggende nevrotisk forstyrrelse som krever langvarig psykoterapi. I så tilfelle har psykoterapeuten oversett et viktig element ved pasientens symptomer, nemlig at de psykiske spenningene skyldes omveltninger i pasientens liv. Livsforandringene har kanskje frarøvet individet opplevelsen av personlig frihet, noe som videre forbindes med sorg og ubehag. Livets motbør er med andre ord ikke psykopatologi, men en naturlig del av å være menneske.

 

 

Krise som en mulighet

 

Ofte er livskriser en gylden mulighet til å organisere seg selv, sin selvforståelse og livsmål på en ny og mer nyansert måte. Det er ofte i møte med de eksistensielle grunnvilkårene at mennesket klarer å etablere nye måter å håndtere tilværelsen på, og i så henseende kan en krise være selvutviklende. Men muligheten for å vokse på livets motbør og vanskeligheter forsvinner dersom symptomene tilsløres av dempende medikamenter. 

 

 

Familien splittes

 

Dersom familien som helhet har forsaket mye for å gi en av familiemedlemmene nye muligheter, kan det oppstå en underliggende irritasjon og misunnelse derom man ikke snakker åpent om vanskelighetene som også har oppstått.

 

 

Angst som en normal reaksjon på forandring

 

At mennesket opplever angst i situasjoner hvor livet endrer seg, er helt normalt. Man mister en del kontroll, tvinges inn i nye roller og må finne nye håndteringsmuligheter, og det er ikke alltid like lett. Angsten kan også forstås som et tegn på at det er følelser på spill som man ikke klarer å utrykke på en god måte i språket og i samtale med sine nærmeste. I så henseende kan angst være et tegn på at man holder vanskelige følelser og konflikter på avstand, og resultatet er ofte at man på en indirekte møte risikerer å ødelegge forholdet til sine pårørende. Dette skjer i takt med at ens egen personlighet svinner hen som følge av mangel på utviklingsmuligheter. For en utenforstående er det ikke alltid tydelig at familien eller noen i familien sliter med angst. Det trenger ikke å foreligge noen synlige tegn på belastning eller vanskelige levevilkår. Kanskje tenker man tvert om at ny jobb, nytt hus, barn eller andre livsforandringer avstedkommer mer lykke for den pågjeldende familien, men av og til kan forandringer, som tilsynelatende er gode, være forbundet med tap av frihet og krisereaksjoner.

 

 

Anbefalt litteratur

 

Denne artikkelen er skrevet med referanse til boken Dynamisk psykiatri i teori og praksis av Johan Cullberg. Teoriene som presenteres bygger på eksistensiell psykologi samt den dynamiske og psykoanalytiske tradisjonen. Dynamisk psykologi betyr psykologiske teorier som legger vesentlig vekt på drivkreftene bak det vi gjør og foretar oss i livet. Hvorfor tenker, føler og handler vi slik vi gjør? Den eksistensielle psykologien legger også vekt på hvordan aktuelle livshendelser preger og styrer oss når våre eksistensielle grunnvilkår kommer til overflaten i møte med livets motbør. Det handler om forholdet mellom det ubevisste og det bevisste, og alle de konfliktene som oppstår i individet og i relasjoner mellom mennesker. For dem som er interessert i forståelsen av mennesket innenfor en slik referanseramme, vil jeg anbefale Dynamisk psykiatri i teori og praksis (1999) av Johan Cullberg (professor i psykiatri). Denne boken gir en glimrende innføring i dynamisk psykologi, og boken er spekket med eksempler som gjør den spennende og lett tilgjengelig for de fleste. Jeg vil også anbefale Irvin Yalom som skriver glimrende om de eksistensielle grunnvilkårene: frykten for døden, friheten, meningsløsheten og ensomheten, som alltid ligger som et bakteppe i våre små og store livsprosjekter. Er man interessert i disse temaene fremstilt på en spennende måte, kan følgende titler anbefales:

 

 

Kilde

 

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Fornektelsens psykologi

fornektelseDen syke legen

 

En lege ved radiumhospitalet er spesialist på prostatakreft. Han er en dyktig kliniker og en anerkjent forsker. I løpet av en periode på et halvt år går han ned i vekt. Kolleger kommenterer dette, men selv ignorerer han vekttapet. Det er ingen grunn til at han skulle gå ned i vekt, men likevel tar han ikke notis av dette. Han fortsetter i sitt daglige virke som om ingenting har skjedd. Parallelt med vekttap begynner han å gå stadig oftere på do, og av og til er det ganske smertefullt å late vannet. Disse symptomene burde gi legen, som altså er spesialist i prostatakreft, sjelig grunn til mistanke om kreft hos seg selv, men han unnlater å forholde seg til symptomene. Han kjenner til lidelsen, han kjenner til inkontinens og impotens som vanlige følger av operert prostatakreft, og han vet at det er viktig å være tidlig ute med diagnostisering for best prognose. Denne legen lar seg ikke undersøke, men holder ut i sin jobb og sin hverdag uten hensyn til de tilsynelatende åpenbare symptomene. Ett år senere har han spredning til flere andre steder i kroppen, og sjansene for at han overlever er minimale.
Du, av alle mennesker, burde ha oppdaget dette tidligere,” sier hans kollega i frustrasjon. Legen svarer ikke på dette. Hvorfor klarte han ikke å stille sin egen diagnose?

 

 

Psykens forsvarsmekanismer

 

Kanskje kan en forståelse for psykens forsvarsmekanismer gi en mulig forklaring på dette spørsmålet. Det psykiske immunforsvaret beskytter oss mot overveldende følelser, konflikter og erkjennelser som vi av psykologiske årsaker ikke makter å ta innover oss. Det psykiske forsvaret sørger for at vi ikke går i oppløsning psykologisk sett, men hele tiden bevarer en grad av indre likevekt, selv i vanskelige konflikter eller emosjonelt tyngende situasjoner. Dersom vi utsettes for svært store belastninger, kan forsvaret på ulike måter hjelpe oss å holde de tilsvarende følelsene fra livet, og på den måten slipper vi for følelsesmessig overlast, men samtidig oppstår det et misforhold mellom vår opplevelse og den reelle virkeligheten. Dermed sier man at forsvaret kan hjelpe oss til å opprettholde psykisk sunnhet, men det kan også virke på en uheldig måte når vår virkelighetsopplevelse forstyrres.

 

 

Fornektelse

 

Fornektelse eller benektning er en spesiell form for fortregning hvor personen nekter for erkjennelsen av den ytre virkeligheten eller personlige opplevelser. For andre kan det være tydelig at noe er galt, men personen selv unngår å innse dette. Legen med prostatakreft hadde fått flere kommentarer i løpet av året fra kollegaer. De lurte på årsaken til vekttapet, og de registrerte at han etter hvert gikk mye på toalettet. De spurte ham om dette, men ble avvist på en kontant måte.

 

 

Ute av syne, ute av sinn

 

Hos små barn er fornektelsen som psykisk forsvarmekanisme spesielt tydelig. For eksempel trekker barn teppet over hode når de er redde. Det er som om de kan utelukke det som oppleves farlig ved å lukke øynene. ”Ute av syne, ute av sinn,” er kanskje et treffende ordspill på dette fenomenet. Så lenge jeg ikke ser det, eksisterer det ikke. Kanskje fungerte legen på en lignende måte. Så lenge jeg ikke tar hensyn til symptomene, eksisterer de ikke og jeg er frisk. Det er ikke sikkert at legen eksplisitt tenkte disse tankene, men på et stilltiende, og til dels ubevisst nivå, var det sannsynligvis det som skjedde.

 

Når en person henfaller til fornektelse som psykisk forsvarsmekanisme, innebærer det at både det tankemessige og følelsesmessige innholdet av det fornektede materialet forblir ubevisst. Dette er ofte merkelig for en observatør å forholde seg til, da problemet er åpenbart for den utenforstående.

 

 

Fornektelsens funksjon

 

Det psykiske forsvaret tjener en funksjon, og fornektelsen har til formål å forhindre at personen erkjenner spesifikke følelser, impulser, tanker, intensjoner eller handlinger som vedkommende eventuelt måtte stå ansvarlig for. Psykisk sunnhet handler på mange nivåer om å tåle, forstå, uttrykke og ta ansvar for sine følelser, mens ved enkelte primitive eller nevrotiske forsvarsstrategier foregår det motsatte. Fornektelsen forhindrer rett og slett en innrømmelse av ”psykisk fakta” (ideer og følelser) som vedkommende innbiller seg vil få negative konsekvenser dersom det løftes frem i lyset (eller inn i bevisstheten). De negative konsekvensene kan være sorg, skam, dødsangst, frykt eller andre smertefulle følelser.

 

 

Å gjøre det ubevisste bevisst

 

I visse henseende kan man forstå selvutvikling som en prosess hvor man bestreber seg på større grad av bevissthet rundt sine følelser, tanker, konflikter og mellommenneskelige relasjoner. Menneskets psykiske forsvar volder oss ofte problemer når vi henfaller til de mer primitive mekanismene, som også er de mekanismene som i størst utstrekning opererer på et ubevisst nivå. Å styrke sin egen psyke kan dermed forstås som en prosess hvor vi i stadig større grad gjør det ubevisste bevisst, eller identifiserer vårt eget psykiske forsvar, tar mer ansvar for egne følelser og dermed erstatter primitive mekanismer med andre og mer modne psykiske forsvarsstrategier. Dette er selvfølgelig en ganske snever og ufullstendig beskrivelse av selvutvikling, men kanskje er mer innsikt i psykiske mekanismer et skritt på veien mot mer selvinnsikt som igjen kan føre til en bedre måte å håndtere tilværelsen på. I følgende skal vi i alle fall se på noen måter å oppdage eller identifisere bruk av fornektelse, enten hos oss selv eller andre.

 

 

Hvordan gjenkjenner vi bruk av fornektelse

 

  • I samtale med en person, beskriver vedkommende en hendelse eller en situasjon hvor du ville forvente at det var sterke følelser på spill. Kanskje forventer man at vedkommende ville være redd, skamfull, usikker eller sint, men han eller hun benekter dette.
  • Fortregning er en annen psykisk forsvarsmekanisme som er i slekt med fornektelse, men det er likevel vesentlige forskjeller. Hovedforskjellen er at man ved fortregning ikke er like «blind» ovenfor sine egne reelle opplevelser. Dermed vil man ofte bli defensiv og agitert dersom man utfordres i forhold til ubehagelige følelser som holdes på avstand gjennom fortregning. Det er som om andres kommentarer og påpekninger treffer på en ubehagelig måte og til dels aktiverer det fortrengte materiale, hvorpå vi tenderer til å reagere med motangrep eller irritasjon. Ved fornektelse finner man ikke den samme graden av defensiv oppførsel. Personen aviser bestemte følelser, tanker eller hendelser, men gjør det på en måte som mangler trykk og defensiv styrke. Det er som om vedkommende ikke trenger å forsvare seg eller overbevise noen om at det forholder seg slik eller slik, men opplever at det de uttrykker er helt reelt. Jeg følte det simpelthen ikke sånn.
  • Av og til ser vi også dette forsvaret hos mennesker som påstår at de har gjort noe bestemt, men alt tyder på det motsatte. I slike sammenhenger kan fornektesler ligne det man på folkelig vis kaller løgn.
  • I ekstreme tilfeller av fornektelse, kan man også se at personen virker ganske forsvarspreget når man berører temaer knyttet til det fornektede materialet. Personen forsøker å unngå et bestemt emne, avviser det blankt, blir irritert dersom man spør inn til bestemte følelser, avviser gode forslag som irrelevante og så videre. For eskempel kan man på en innfølende måte foreslå at personen må ha blitt veldig lei seg når samboeren flyttet ut, mens personen svarer som følger: ”Over hodet ikke! Det du sier der er helt bak mål. Jeg skjønner ikke hvordan du kan tenke på den måten. Du er helt på jordet! Jeg har det fint, og jeg er glad for å bo alene…

 

 

Oppsummering

 

Fornektelse eller benekting er et forsvar som sett utenfra kan virke ganske forbløffende. Det er tydelig for alle rundt at personen unnviker den ”psykiske realiteten”, men personen selv erkjenner ikke misforholdet. Innenfor medisin og sykepleie, er det ikke så uvanlig at mennesker som er utdannet helsearbeidere systematisk fornekter farlige symptomer hos seg selv og dermed søker hjelp for sent. I følge Cullberg er det påvist at spesielt leger tenderer til å benekte egne sykdommer. I forlengelse av dette, kan man også forestille seg at valget av legeyrket henger sammen med en angst for selv å bli syk. ”Jeg kan aldri bli syk for mitt fag er medisin”, er en setning som minner litt om barnets forestilling om at det som er farlig blir borte når man trekker teppet over hodet. Når fortregning handler om å unngå angsten forbundet med fysiske symptomer på sykdom, er denne forsvarsstrategien svært uheldig og tidvis livsfarlig. Men ofte er fornekting som forsvar også brukt for å unngå erkjennelsen av realiteter som kan avstedkomme frykt, skam, sinne eller andre smertefulle følelser. I vårt psykiske liv har det simpelthen ikke skjedd.

 

Under kategorien “forsvarsmekanismer” skriver vi flere artikler om psykens ulike strategier for å beskytte seg mot indre og ytre stressfaktorer og emosjonelt ubehag. Noen ganger fører det psykiske forsvaret til sjelefred, mens andre ganger ender det med store problemer og psykopatologi.

 

Kilder

 

Perry, Christopher (1989). Defense Mechanism Rating Scale. Fifth edition. Oversatt av Kjølbye, Morten og Sørensen, Per: De psykiske forsvarsmekanismer. Instrument til klinisk vurdering af de psykiske forsvarsmekanismer. (Boken kan anskaffes ved henvendelse til Morten Kjølbye ved psykoterapeutisk avdeling, Psykiatrisk hospital i Århus, Skovagervej 2, 8240 Risskov.)

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Følelsesmessig ansvarsfraskrivelse

projektiv identifikasjonDe psykiske forsvarsmekanismene er omtrent like viktige for mental helse som kroppens immunforsvar er for fysisk sunnhet. Vi trenger altså både det psykiske og det fysiske immunforsvaret for å overleve, men av og til kan det forekomme feilutviklinger i menneskets forsvarsverk. Det fysiske forsvaret kan utvikle sykelige reaksjoner som for eksempel allergi, og på lignende vis kan det psykiske forsvaret henfalle til uheldige forsvarsstrategier. Psykens forsvarsmekanismer skal i utgangspunktet forsvare mennesket mot overveldende følelser, indre problemer og mellommenneskelige konflikter som avstedkommer mer uro enn det vi opplever at vi ”tåler”. Forsvaret håndterer våre emosjonelle responser slik at de befinner seg under den terskelverdien vi makter å forholde oss til. På den måten er det psykiske forsvaret et sett med nødvendige, og stort sett ubevisste, strategier som har til oppgave å regulere angsten forbundet med indre og mellommenneskelige konflikter slik at personligheten bevarer sin likevekt.

 

Det finnes mange typer forsvar, og i denne artikkelen skal vi se på en forsvarsmekanisme som kalles projektiv identifikasjon. Det er en mekanisme som sorteres under det vi kaller primitivt forsvar slik det beskrives i artikkelen Ulike nivåer av psykisk forsvar. Ved primitivt forsvar vil personen håndtere indre konflikter, impulser og følelsesmessig ubehag ved å ”avskrives seg ansvaret” for dette belastende psykiske materialet. Isteden vil man oppleve at det psykiske ubehaget stammer fra en annen person eller er plassert utenfor en selv.

 

Når man føler seg irritert og sur, men ikke makter å identifisere seg med disse uakseptable følelsene, kan en person i primitiv forsvarsposisjon anklage andre for å være irriterte og skape dårlig stemning. Denne anklagen må i så tilfelle ikke forstås som en bevisst strategi for å frita seg selv for ansvar, men snarere som en ubevisst operasjon hvor vedkommende feilaktig tillegger andre sine egne uakseptable impulser, holdninger eller følelser.

 

Ved projektiv identifikasjon er det nettopp en form for ansvarsfraskrivelse og følelsesmessig skyldfordeling som foregår, men på en enda mer kompleks måte enn ved enkel projeksjon slik vi blant annet beskriver det i artikkelen Paranoid, sjalu eller helt normal?. Personen tillegger først en annen sine egne uakseptable følelser, og opplever rent faktisk at disse følelsene opprinnelig stammer fra den andre. Så langt har det foregått en projeksjon av følelser fra den ene til den andre. Ved projeksjon vil vedkommende ofte frita seg selv for følelsen ved å legge den hos andre, men ved projektiv identifikasjon er det ikke så enkelt. Personen vil fremdeles føle de negative eller uakseptable impulsene, men oppleve disse som en naturlig reaksjon på den andres emosjonelle tilstand. Ved projeksjon fornekter personen sine uakseptable følelser, men ved projektiv identifikasjon innrømmer personen å ha disse følelsene, men opplever at de er en reaksjon på de samme følelsene og impulsene hos den andre. Det er med andre ord ikke «min feil» at jeg føler slik, men helt naturlig fordi den andre er så negativ, aggressiv, fiendtlig etc. Man kalrer simpelthen ikke å erkjenne at de negative følelsene har sin opprinnelse hos oss selv.

 

Cullberg påpeker i tråd med dette at det er to elementer som inngår i projektiv identifikasjon:

…dels at Jeg’et selv ubevisst avviser uakseptable behov og forestillinger og projiserer dem over på en annen person, dels at denne projeksjon medfører at man samtidig ubevisst kan identifisere seg med disse sider av den andre.

 

 

Hvem gjorde hva mot hvem?

 

Denne typen forsvar ser man mest i langvarige forhold, som for eksempel i et ekteskap. Først tilskriver den ene parten den andre sine egne følelser og fritar seg selv for dette ubehaget, men senere opplever vedkommende selv de samme følelesne, men nå som en naturlig reaksjon på den andre. ”Det er ikke min feil at vi er sinte på hverandre. Jeg bare svarer med samme mynt når hun/han oppfører seg slik”. I et slikt klima, hvor projektiv identifikasjon spiller en rolle i relasjonen mellom mennesker, blir det etter hvert veldig vanskelig å avgjøre hvem som først gjorde hva mot hvem(!) Et eksteskap som fanges av mye projeksjon, står selvfølgelig i fare for å gå i oppløsning. For å komme ut av en slik situasjon, krever det at alle parter tar ansvar for sine egne følelser og sin egen investering i forholdet. Det nytter ikke å reparere et ekteskap ved å forandre den andre. Hver og en må se innover og undersøke sine egne reaksjoner, tanker og følelser. Deretter kan man begynne å jobbe med parforholdet dersom begge parter går inn med større grad av emosjonell ansvarsbevissthet.

 

 

Den traumatiserte kvinnen

 

En kvinne blir mishandlet av en mann i et destruktivt parforhold. Forholdet la grunn for alvorlige traumer hos kvinnen, men til slutt kommer hun seg ut av situasjonen. Senere blir hun bærer av et slags ubevisst hat mot menn, men er ikke i kontakt med sine aggressive følelser. Det forholder seg snarere slik at hun er redd for de aggressive elementene i seg selv, hvorpå denne delen av hennes emosjonelle liv avhjelpes av ulike typer psykiske forsvarmekanismer. Når hun senere kommer inn i et nytt kjærlighetsforhold til en mann som ikke slår eller trakasserer henne, men behandler henne med respekt og kjærlighet, begynner hun likevel å anklage ham for å være sadistisk og underkuende.

 

Hennes nye mann passer egentlig ikke inn i disse karakteristikkene, og i begynnelsen blir han heller ikke særlig affisert av beskyldningene. Men over tid kan han likevel kjenne på en slags voksende skyldfølelse, som om kjæresten likevel har avslørt en alvorlig feil hos ham. Kanskje skyldes dette at mannen selv har et litt uavklart forhold til sin egen aggressivitet, noe som for øvrig er ganske vanlig hos mange mennesker. Sinne og aggresjon er sosialt uakseptable følelser, og vi bruker en del energi på å holde slike tendenser fra livet. I dette momentet, hvor mannen begynner å kjenne på en diffus skyldfølelse i møte med kjærestens anklager, begynner han å avvise beskyldningene på det sterkeste. Han blåser seg opp, gir kraftig motsvar til sin kjæreste, og går til motangrep ved å komme med motanklager. Denne reaksjonen tar kvinnen som et vitnebyrd på at hun likevel hadde rett. Hennes konklusjon er at mannen dypest sett ikke elsker henne, og at han er en farlig person.

 

På denne måten har kvinnen oppnådd to ting. Først og fremst har det mellommenneskelige ”spillet” med kjæresten fritatt henne for å erkjenne sin egen problematikk rundt aggresjon rettet mot menn, og samtidig har hun fått kontroll på de aggressive følelsene ved å plassere dem hos mannen. Mannen har etter hvert blitt fanget i dette ”subtile psykologiske drama”, og mange av kvinnens beskyldninger har tatt bolig i ham som en følelsesmessig tumor eller fremmedlegeme.

 

Problematikken over er også et kjent fenomen ved vanskelige skilsmisser. Partene anklager hverandre og mister evnen til å ta ansvar for egne følelser. Når man jobber med barn er det spesielt viktig å kjenne til mekanismene rundt projektiv identifikasjon ettersom mange av barnefordelingssakene utspiller seg på en slik bakgrunn.

 

Cullberg påpeker i forlengelse av dette at ”Hvis man vil forsones utadtil, må man forsones innad med seg selv”. Psykisk helse handler ofte om evnen til å sortere, forstå, uttrykke og ta ansvar for egne følelser. Det psykiske forsvaret hjelper oss å beholde en viss følelsesmessig likevekt, men av og til avstedkommer det psykiske forsvaret store omkostninger, særlig ved primitive forsvarsstrategier hvor man tilskriver andre sitt eget indre ubehag.

 

 

Hvordan oppdager man projektive mekanismer?

 

De psykiske forsvarsmekanismene er noe som ofte foregår på et ganske subtilt plan. Det berører våre relasjoner til andre, men på en måte vi sjelden oppdager. Dermed er det ganske interessant å se litt på hvordan man rent faktisk kan identifisere slike mekanismer hos seg selv og i relasjon til andre.

 

Følgende punkter sier noe om kjennetegn i forhold til projektiv identifikasjon.

 

  • Ved flere anledninger i samtalen uttrykker personen en formodning om at den andre er sint, negativt innstilt eller hevngjerrig, og senere uttrykker personen den samme typen følelser hos seg selv.
  • Personen kan fortelle om situasjoner hvor det oppstår en form for emosjonell forvirring. Hvem følte hva for hvem, og hvem som gjorde hva mot hvem virker uklart for personen. Ved slike tilfeller er det mer eller mindre tydelig at personen mangler en avklart forståelse eller innsikt i forholdet mellom egne og andres følelser.
  • I samtale eller i en samspillsituasjon med en person som henfaller til projektive mekanismer, kan man oppleve at personen anklager en for å ha negative følelser. Man kan eksempelvis bli anklaget for å ha mye sinne rettet mot personen, mens faktum er at den ampre stemningen er forankret i personens anklagende holdning. Uansett hvordan man forholder seg eller forklarer seg med hensyn til egne følelser, vinner man ikke personens tiltro. Det foreligger hele tiden en grad av mistenkelighet i forhold til andres tanker, holdning og følelser, noe som skaper en uoversiktlig og utrygg situasjon. I takt med at uklarheten øker, blir personen mer og mer sint, noe som eksempelvis kan komme til uttrykk i setninger som: ”Jeg vet at du synes jeg er dum, men spørsmålene dine er barnslige, så selvfølgelig er jeg sint.” Et annet eksempel: ”Jeg vet at du ikke liker meg, men når du oppfører deg så hemmelighetsfullt, er det vel ikke så rart at jeg reagerer?
  • Når en person uttrykker mistenksomhet ovenfor andres følelser, er stridbare, angrepslystne og anklagende, kan man også se at de til en viss grad er klar over at den dårlige stemningen er et resultat av deres egen oppførsel. I slike tilfeller hender det at de antyder sitt eget ansvar ved å si at ”Det er sikkert bare min feil” eller ”Alt er nok bare min skyld”. Dette blir imidlertid sagt på en så sarkastisk måte at det ikke fører til annet enn å eskalere den fiendtlige stemningen og forsterke forvirringen. Eventuelt blir motparten lurt inn på en vei hvor han/hun henledes til å si at det ikke bare er personens feil, men at han/hun rent faktisk begynte å bli litt irritert, og på den måten blir den ”projektive personens” indre psykiske konflikter virkeliggjort i situasjonen.
  • Personer som opererer mye på projektive mekanismer har en tendens til å bli veldig irriterte når de snakker om hvordan andre oppfører seg lumpet eller ondskapsfullt mot dem. Dette er et tegn på projektive mekanismer når det er uklart hvorfor de reagerer så kraftig. For en utenforstående virker det som om personen overreagerer eller misforstår det som betegnes som andres ondskapsfulle ugjerninger. Det virker kanskje trivielt eller ubetydelig, men personen blir likevel sint og opprørt av å snakke om det. Dersom man påpeker et misforhold mellom denne reaksjonen og det som virker trivielt eller misforstått, blir personen sint, anklagende, krenket og føler seg misforstått. Denne typen samvær virker sårbart. man blir etterhvert redd for å si noe «galt», og det er vanskelig å regne ut hva som kan trigge en reaksjon hos den andre.
  • Man blir tillagt følelser ogh hensikter man egentlig ikke har, noe som også kan skape en følelse av fremmedhet.
  • Ved sterke innslag av projektive mekanismer, har personen ofte havnet i voldsomme raserianfall hvor andres innspill, forsøk på å hjelpe, si unnskyld eller lindre personens ”sårede følelser” ikke fører til annet enn å provosere mer sinne.

 

 

Projektiv identifikasjon på psykiatrisk avdeling

 

På psykiatrisk avdeling finnes det mange engler og demoner. Psykotiske mennesker sliter med en realistisk oppfattelse av seg selv og verden, og i mange sammenhenger fungerer mennesker i krise på et psykisk forsvar sentrert rundt splitting. Det betyr at de oppfatter andre som enten utelukkende gode (engler) eller utelukkende onde (demoner). Å se nyansene eller gråsonene i tilværelsen (mennesker er både gode og onde) er en mental operasjon som krever psykisk overskudd, og ved mangel på slikt overskudd henfaller man ofte til mer sort/hvitt opplevelser av seg selv og verden: «Jeg er helt udugelig«, «Ingen liker meg«, «Ingen bryr seg om meg» etc. er eksempler på unyanserte selvoppfattelser som ofte er en del av kjernen i psykisk lidelse. Se for øvrig artikkelen: Splitting: Kaotisk liv i sort/hvitt

Dersom en forvirret pasient stadig anklager en sykepleier for å være ond, kanskje fordi hun minner om en annen person eller fordi hun har et strengt utseende, kan dette affisere sykepleieren på en negativ måte og hindre han eller henne i arbeidet på avdelingen. Dersom sykepleieren gradvis tar anklagene innover seg, kan det påvirke selvbilde, og det psykiske drama kan spille seg ut på en negativ måte mellom pasienten og sykepleieren. Dersom sykepleieren isteden er i stand til å bære denne projektive identifikasjonen, uten å involvere seg i et sammensurium av skyldfølelse, motangrep og forvirring, kan sykepleieren gjøre en veldig viktig jobb for pasienten. Ved ikke å agere på den projektive identifikasjonen, men snarere hvile i seg selv og sin egen trygghet, kan det oppstå en god mulighet for at pasienten gradvis kan lære seg å skille mellom sine egne indre forestillinger og omverdens realitet. Dersom psykepleieren klarer å håndtere relasjonen til pasienten på denne måte, vil det sannsynligvis være et viktig terapeutisk tiltak.

 

 

Konklusjon

 

Ved å tilskrive andre sine ubehagelige følelser og impulser, kan man få en viss grad av kontroll på ubehaget. Det blir på sett og vis synlig hos den andre. På den måten kontrollerer man også den andre på en psykologisk innfløkt måte som ofte skader den andres psykiske velvære og følelsesmessige balanse. Dersom den andre er mottakelig for det projektive materiale, og identifiserer seg med dette, blir vedkommende bærer for den andres konflikter. Langsomt inndras man i et uoversiktlig skyldforhold og blir en medspiller i den andres psykiske drama, og dette foregår som regel ubevisst.

 

For å unngå at man selv iscenesetter slike «emosjonelle drakamper», eller selv blir innblandet i diffuse følelsesmessige konflikter, må man klare å identifisere det som foregår mellom mennesker. Freud snakker om å gjøre det ubevisste bevisst, og kanskje er en teoretisk innsikt i forsvarsmekanismenes vesen en god start?

 

Under kategorien “forsvarsmekanismer” skriver vi flere artikler om psykens ulike strategier for å beskytte seg mot indre og ytre stressfaktorer og emosjonelt ubehag. Noen ganger fører det psykiske forsvaret til sjelefred, mens andre ganger ender det med store problemer og psykopatologi.

 

 

Kilder

 

Perry, Christopher (1989). Defense Mechanism Rating Scale. Fifth edition. Oversatt av Kjølbye, Morten og Sørensen, Per: De psykiske forsvarsmekanismer. Instrument til klinisk vurdering af de psykiske forsvarsmekanismer. (Boken kan anskaffes ved henvendelse til Morten Kjølbye ved psykoterapeutisk avdeling, Psykiatrisk hospital i Århus, Skovagervej 2, 8240 Risskov.)

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Seriemorderens psykologiske profil

Crime Scene InvestigationNår et menneske intensjonelt dreper et annet menneske motivert av en form for personlig tilfredsstillelse, betrakter vi det som grusomt, infamt, skrekkelig og redselsfullt. Psykologisk eller diagnostisk sett er det vanlig å anta at slike drapsmenn er psykopater eller har en antisosial personlighetsforstyrrelse. Og det viser seg at denne generelle antakelsen som regel er korrekt. Kaldblodige drapsmenn (ikke psykotiske) kvalifiserer i langt de fleste tilfeller for diagnoser i retning av dyssosial eller antisosial personlighet og psykopati. (Forskjellen på disse diagnostiske begrepene drøfter vi i artikkelen Hva er psykopati?).

 

På vegne av egen forskning, og med referanse til en rekke andre studier, understreker Geberth og Turco (1997) at de fleste seriemordere har en antisosial personlighetsforstyrrelse og at de tilfredsstiller kriteriene for psykopati. Beasley (2004) har også gjennomført en casestudie av seriemordere. Det er en kvalitativ analyse av 7 seriemordere, og konklusjonen er at de alle har sterke psykopatiske trekk (målt med ”The psychopathy Checklist” – PCL-R). Blant annet finner han en gjennomgående tendens til lav impulskontroll, overfladisk følelsesliv, mangel på empati, ufølsomhet, patologisk/kronisk lyving, manipulering og mangel på samvittighets- og skyldfølelse. Man kan også argumentere for at seriemorderens drapshandlinger i seg selv indikerer en psykologisk make-up som kvalifiserer for en av de antisosiale diagnosene. På sett og vis snakker handlingene for seg selv.

 

Men for å belyse seriemordernes psykologi og personlighet på en mer inngående måte, vil vi kort gjengi noen av seriemorderens utsagn for å illustrere følgende symptomer på psykopati:

 

  1. Ufølsomhet eller overfladiske følelser
  2. Manglende evne til å tilpasse seg sosiale normer
  3. Impulsivitet

  

Følgende sitater tjener som eksempler på ovenstående punkter:

 

  1. There are emotions- a whole spectrum of them- that I know only through word, through reading and in my immature imagination. I can imagine I feel these emotions, but I do not.” (Jack Abbott I: Hare, 1995, p. 105).
  2. I am looking for whores and I will not stop ripping them up until I get caught. The last job was a great piece of work. The lady did not even get the chance to scream a single time”. (Jack the Ripper I: Abrahamsen, 1992, p. 53.)
  3. …I wasn’t thinking, I wasn’t planning´, I was just doin´
    (Gary Gilmore I: Hare, 1999, p. 58)

 

Det er med andre ord en klar link mellom psykopati, antisosial- eller dyssosial personlighet og seriemord. Det betyr ikke at alle psykopater er mordere, eller at alle mordere nødvendigvis er psykopater, men kriminell antisosial atferd forbindes ofte med de nevnte diagnosene. Det finnes også en massiv litteratur på dette området som peker på at de antisosiale diagnosene er høyt representert i fengsler og i kriminelle miljøer.

 

Den åpenbare sammenhengen mellom psykopati og antisosiale personlighetsforstyrrelser og seriemord, antyder at seriemorderen i bunn og grunn lider av en form for psykisk lidelse. I så måte dukker det opp et vanskelig spørsmål: Skal gjerningsmannen behandles eller straffes? Hvis han er syk, bør han vel få psykiatrisk behandling? Er ikke psykiatrisk behandling en mer korrekt intervensjon en straff? Dette spørsmålet drøfter vi mer inngående i artikkelen Ondskap eller galskap?

 

Det er imidlertid ikke bare diagnosene antisosial PF, dyssosial PF og psykopati som knyttes til seriemordere. En rekke andre diagnoser er også assosiert med drapsmenn av slikt kaliber. I følge Meloy (2000) er følgende diagnostiske- eller personlighetstrekk også ofte representert ved tilfeller av seriemord:

 

  • Stemningslidelser eller affektive lidelser (mood disorders): Stemningslidelser er en gruppe av psykiske tilstander som kjennetegnes ved en endring av stemningsleie over en viss periode. Det endrede stemningsleie kan uttrykke seg enten i en depressiv (nedstemt og likegyldig) eller en manisk tilstand (oppstemt).
  • Narkotika og alkoholmisbruk eller avhengighet
  • Ekshibisjonisme: Selve ordet ekshibisjonisme kommer fra et latinsk ord – exhibere – som betyr å stille ut. Exhibisjonisme er på mange måter det samme som blotting, og det innebærer at man viser fram eller stiller ut kjønnsorganene sine. Noen mennesker har en sterk trang til å vise seg frem på denne måten, og i noen tilfeller er denne trangen så sterk at de gang på gang blotter seg selv om de vet at det er ulovlig, og selv om de tidligere har vært straffet for slike ugjerninger.
  • Voyeurisme: Voyeurisme er en såkalt parafili. Innenfor sexologien og psykologien refererer parafili til en seksuell drift forbundet med spesielle objekter eller situasjoner, spesielt situasjoner eller forhold som kan forstyrre muligheten for gjensidig kjærlighet. Voyeurisme er en spesiell variant av dette hvor et individ får seksuell tilfredsstillelse ved å observere andre mennesker ha samleie eller være nakne. Voyeurisme kalles også skopofili, og noen refererer til det som kikker-fantasier.
  • Transvestisme: Transvestisme er en trang til å kle seg og agere som det motsatte kjønn, og dermed for en tid føle at man tilhører det. En slik person kalles en transvestitt eller en transe.

 

Geberth og Turco (1997) sin studie antyder også at majoriteten av seriemord er seksuelt motivert på en eller annen måte. Og svært ofte forekommer det innslag av seksuell sadisme i forbindelse med drapshandlingene. Seksuelle sadistiske perversiteter i kombinasjon med en antisosial personlighet utgjør dermed den mest vanlige profilen i forhold til seriemordere i følge Geberth og Turco.

 

I tillegg er narsissistiske tendenser ofte til stede hos seriemordere eller kaldblodige mordere. Dette er et eget tema vi drøfter i artikkelen Personlighetstrekk hos mordere.

 

Relaterte artikler

 

 

Kilder

 

Beasley, J. O. (2004) Serial murder in America: Case studies of seven offenders. Behavioral sciences & the law, 22 (3), 395-414.

Geberth, V. J. & Turco, R. N. (1997). Antisocial personality disorder, sexual sadism, malignant narcissism, and serial murder. Journal of forensic science, 42 (1), 49-60.

Hare, R. D. (1999). Without Conscience. The disturbing world of the psychopaths among us. New York: The Guildford Press.

Meloy, R. J. (2000). The nature and dynamics of sexual homicide: An integrative review. Agression and violent behavior, 5 (1), 1-22.

 

 

Av Psykolog Janne Risholm Liverød &
Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no