Empati

helping handI kjølvannet av andre verdenskrig og Holocaust, fokuserte den tradisjonelle freudianske psykoanalysen på individets skyldfølelse og andre psykiske konflikter i grenseoppgangen mellom individets begjær versus sosiale føringer og tabuer. Psykoanalysen har nok blitt kritisert for å ikke være like flink til å reflektere over den nye tidsånden og det kulturelle klimaet som unektelig øver en stor innflytelse på menneskets tilværelse. Psykoanalysen hadde heller ikke noe eksplisitt fokus på emosjonelle interesser og behov eller mer eksistensielle spørsmål knyttet til identitet, mening, idealer og muligheten for selvutfoldelse.

 

Som en konsekvens av en del uenigheter med den klassiske psykoanalysen, brøt Heinz Kohut med det freudianske rammeverket og utviklet en ny teoretisk og klinisk retning som ble kalt Selvpsykologi. Selv om Kohut var til dels enig i Freuds psykiske modell basert på forholdet mellom id, ego og superego, tilla han dette liten vekt i sitt eget arbeid. Isteden utviklet Kohut sine ideer rundt det han kalte det ”tripolare Selvet”. I forhold til menneskets personlighet og utviklingen av psykopatologi, vektla Kohut Selvet som det sentrale elementet i menneskets psykologiske univers. Kohut (1990) definerte Selvet som ”…the centre in the individuals psychological universe.” (p. 216). Selvet er den psykologiske instansen som gjør det mulig for mennesket å oppleve seg selv som en helhet eller som en ”samlet person”.

 

Gjennom oppveksten utvikles Selvet i relasjon til sine omgivelser og omsorgspersoner. I følge Kohut er en sunn psykisk utvikling avhengig av empatiske selvobjekter. Med det mener han at barnet trenger støttende og varme omsorgspersoner som evner å leve seg inn i barnets behov, og ikke minst ivareta disse behovene. På den måten utvikler barnet en slags indre trygghet, et kjerneselv, som på sett og vis blir grunnmuren i barnets psykiske liv. En solid grunnmur sørger for en sunn utvikling hvor barnet opplever sammenheng og selvforståelse i møte med livets utfordringer. Det betyr videre at barnet gradvis evner å regulere egne følelsesmessige responser samtidig som det utvikler evnen til å forstå og ta hensyn til andres følelser og behov (empati). Overordnet sett kan man si at et barn er avhengig av empatiske omsorgspersoner for å utvikle egne empatiske evner. Dersom barnet sviktes gjentatte ganger gjennom oppveksten, risikerer man at barnets Selv (de indre grunnleggende psykiske strukturene) kommer i et underskudd som videre kan føre til indre uro, kaotisk følelsesliv og manglende følelse av helhet og sammenheng. I et slikt tilfelle vil personens evne til å leve seg inn i andre og inngå i nærende og positive relasjoner hemmes, rett og slett fordi barnets mentale energi bindes opp i problemene knyttet til en følelse av psykisk kaos som følge av manglende bekreftelser fra omsorgspersoner.

 

I forlengelsen av denne teorien ble Kohut veldig opptatt av menneskets behov for støtte og anerkjennelse. Han innså at mennesker må føle seg elsket og ivaretatt for å utvikle sin egen indre trygghet, selvfølelse og opplevelse av mening og sammenheng i sine livsprosjekter. Noen regner Kohut som en av de mest sentrale teoretikerne i forhold til empati som terapeutisk metode. Empatisk innlevelse og støtte ble dermed et av de viktigste redskapene i Kohuts terapeutiske virke (Karterud, 2000, p. 12). Kohut definerer empati som: «The capacity to think and feel oneself into the inner life of another person.» (1984, p. 82). En av Kohuts grunntanker er at terapeutens evne til å sette seg i pasientens ståsted, og se verden gjennom pasientens øyne, er en forutsetning for å forstå pasienten. Tradisjonell psykoanalyse hadde et langt mer distansert forhold til pasienten i terapi. På sett og vis anla man en langt mer analytisk holdning hvor man betraktet pasienten ”utenfra”, mens Kohuts terapeutiske modell baserte seg mer på empatisk innlevelse i pasientens opplevelsesverden. Det var kun gjennom en innfølende forståelse for pasientens indre liv at terapeuten kunne respondere på en autentisk, presis og passende måte i forhold til pasientens problemer (Kohut, 1990, p.-. 216; Kohut, 1984, p. 82).

 

I dag betrakter man empati som et avgjørende element i de fleste former for psykoterapi, men ”empati som terapeutisk metode” var et kontroversielt tema den gangen det ble introdusert. Blant andre var psykoanalytikere som Otto Kernberg skeptiske til Kohuts empatiske metode. Kernberg mente at en støttende form for terapi sannsynligvis var veldig behagelig for pasienten, og det kunne skape en god allianse hvor pasienten følte seg trygg og ivaretatt, men det ville ikke skape noen forandring. Kernberg var redd for at den empatiske og støttende terapeutiske holdningen i verste fall kunne opprettholde pasientens problem, hvorpå han foreslo en langt mer konfronterende og endringsfokusert form for terapi (Consolini, 1999).

 

Kohut var ikke bare opptatt av empati som redskap i den terapeutiske settingen, men mente at empati spilte en sentral rolle i alle mellommenneskelige relasjoner. Dette baserte han på en grunnleggende antakelse om at menneskets mentale helse var avhengig av andres empatiske evner. Som mennesker er vi avhengig av andres bekreftelser og empatiske gehør med hensyn til våre emosjonelle behov. Når våre behov blir bekreftet av empatiske andre, vil vi selv utvikle empati og evnen til å ivareta andres behov. Det blir en positiv spiral som avler psykisk sunnhet. Mangel på empatiske evner blir i så hensennede en negativ spiral hvor empatisk underskudd avler mer empatisk underskudd og udekte selvobjektsbehov. (Vi skriver mer om selvobjektsbehov i artikkelen Hvordan utvikles narsissisme).

 

Mangel på empatiske selvobjekter i oppveksten kan skade menneskets selvutvikling og gi grobunn for ulike former for psykiske lidelser. I denne sammenhengen var Kohut spesielt opptatt av narsissisme. Han mente at alle mennesker hadde iboende narsissistiske behov, eller behov for kjærlig bekreftelser og omtenksom anerkjennelse, men at våre narsissistiske behov ble stadig mer modent gjennom et trygt og ivaretagende oppvekstmiljø. Et sviktende oppvekstmiljø kan føre til at barnet utvikler patologisk narsissisme som vedvarer ut i voksenlivet. Her er ideen at mangel på en positiv selvfølelse kan føre til et stort behov for å bli sett, anerkjent og beundret av andre. Det gir seg utslag i mangel på empati for andres behov, og den narsissistiske personligheten kan undertrykke følelsen av lav selvverd ved å ”snakke høyt om seg selv” (grandiositet) og dermed eliminere følelsen av verdiløshet. Konsekvensen er at man får store problemer i det sosiale livet og møter motstand hos andre fordi man er overdrevent selvopptatt. I terapi er Kohut sin idé at narsissistiske mennesker er i underskudd på bekreftelser, hvorpå terapi i første rekke må tilstrebe og gi pasienten det som mangler. Denne innsikten kan man kanskje også dra veksel på i hverdagen. Dersom man møter mennesker som virker egosentriske og selvopptatte, kan det hende at vi kommer best ut av det ved å bekrefte dem på en positiv måte. Kanskje vil deres behov for å fremstå som overlegne dempes på denne måten, og dermed gi muligheten for en mer likestilt relasjon.

 

 Kohut snakker ikke bare om empati som terapeutisk virkemiddel, men som en avgjørende mellommenneskelig mekanismme. Evnen til å se seg selv utenfra og andre innenfra er på mange måter nøkkelen til et velfungerende sosialt samfunn. Empati er derfor en slags grunnleggende forutsetning for vår menneskelighet og vår sivilisasjon. Hva sier nevrovitenskap om empati, og hvordan har empatiske evner oppstått i den menenskelige psyke? Disse spørsmålene er ikke umiddelbart så lett å svare på, men videoen under gjør et godt og velinformert forsøk. Her er ”empatiens” historie på ti minutter.

 

 

 

Kilder

 

Consolini, G. (1999). Kernberg versus Kohut: A (case) study in contrasts. Clinical social work journal. Vol. 27, No. 1.

Karterud, S & Monsen, J (red.). (2000). Selvpsykologi. Udviklingen efter Kohut. Hans Reitzels forlag. København.

Kohut, H. (1984). How does analysis cure? The University of Chicage Press. Chicago.

Kohut, H. (1990) Selvets psykologi. Hans Reitwels forlag. København. 

Kohut, H. (2000). Analysen af selvet. En systematisk tilgang til psykoanalytisk behandling af narcissistiske personlighedsforstyrrelser. Det lille forlag. Fredriksberg.

Schlüter, C. & Karterud, Sigmund: Selvets mysterier. Pax forlag. Oslo. 2002. (Anbefales!)

 

 

Av psykolog Janne Risholm Liverød &
psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Å feie følelser under teppet

lite folelserIdeelt sett skal familien fungere som en trygg base for barnet. Omsorg, empati og føringer er ingredienser som inngår i en god oppvekst. Etter hvert som barnet blir eldre, vil barnet utforske seg selv og verden på egenhånd. Det kan barnet klare på en god måte dersom det vet at den trygge familiebasen hele tiden er innenfor rekkevidde. Barn som ikke opplever den nødvendige tryggheten på hjemmebane, vil heller ikke få tilstrekkelig anledning til å utforske egne evner og utvikle selvstendighet. Det er fordi et utrygt barn må bruke all sin energi på å søke etter trygghet. Dessverre er det ikke alle familier som tilbyr et oppvekstmiljø som gir barnet nok støtte til å utvikle seg på en fri og uhindret måte.

 

En viktig del av psykisk helse handler om å tåle, forstå og uttrykke sine følelser. (Se artikkelen om «følelsespsykologi«). Barnet blir kjent med sine gen følelser i samspill med foreldrene. Noen familier og noen mennesker har dårlig erfaring med følelser, og bruker derfor mye energi på å holde kraftige følelser på avstand. Menneskets følelser kan forstås som et slags ”psykisk termometer” som gir oss viktig informasjon om oss selv og vår relasjon til omgivelsene. Når vi forsøker å stenge følelser ute, skaper vi også en avstand til oss selv og omverdenen, og i mye av litteraturen på området beskrives det som eksistensiell isolasjon eller ensomhet. I neste avsnitt ser vi på den isolerte familien.

 

 

Den isolerte familien

 

I artikkelen Dysfunksjonelle familier snakker vi blant annet om den lukkede familien. Det er en familie som har satt opp en usynlig mur som ikke slipper utenforstående inn. En litt annen, men lignende variant, finner vi hos familier som har lite samhandling og informasjonsutveksling. Her foreligger det som regel også lite kontakt med omverdene, men i tillegg er det lite følelsesmessig kontakt mellom familiemedlemmene, og det kan virke som om de har lite interesse for hverandre. Her lever familiemedlemmene sammen, men likevel på siden av heverandre og på siden av resten av verden. Et slikt system vil helst ikke ha ny informasjon inn fordi det virker forstyrrende.

 

Når vi relaterer oss til hverandre oppstår det følelser. Noen ganger kan vi se på følelser som bølger på et hav. Det er disse bølgene som gir livet bevegelse og mening. Noen mennesker forsøker å unngå følelser. Kanskje har de opplevd at følelsesmessige behov ikke dekkes. Kanskje har de opplevd at følelser er smertefulle eller at følelser lett kan bli overbelastende. Slike mennesker har en tendens til å unnvike følelsesmessige situasjoner, og på samme måte finner vi familier som forsøker å ”feie følelser under teppe”. Følelsesmessige bevegelser eller ”bølger på livets hav” kan også oppleves som forstyrrelser og belastninger. I slike familier, hvor følelser undermineres, vil en utviklingskrise hos et av familiemedlemmene ryste hele systemet og bli veldig smertefullt. Enkeltindividet i familien har en slags stilltiende forståelse for at kriser vil takles dårlig i familien, og det kan medføre at de også trekker seg unna selve livet for å unngå risiko. Dersom familien likevel kommer opp i en krisesituasjon, blir det ofte så vanskelig at det kommer til å betegnes som en psykisk lidelse.

 

Livskriser er vanlig, og man bør ikke nødvendigvis klassifisere livets motbør som psykiske lidelse, men hos familier som har en dårlig følelsesmessig kontakt til hverandre og lav toleranse for emosjonelt ubehag, får livskriser ofte en slik styrke at det kommer til uttrykk (eller forstås) som psykisk sykdom hos en eller flere familiemedlemmer.

 

I familier som frykter følelsesmessige utfordringer og psykologisk ansvar, ser man også at ulike symptomer ”bortforklares” på en eller annen måte. Med lav toleranse for følelsesmessige eller psykologiske anliggende i familiesystemet, er det også sannsynlig emosjonelt ubehag kommer til uttrykk på en langt mer konkret måte. Når familien på en stilltiende og subtil måte ikke har rom eller åpenhet for følelsesmessige vanskeligheter, vil denne typen problemer komme til uttrykk som kroppslig smerte, uro, søvnløshet etc. Som individ og familie er det derfor nærliggende å søker en forklaring på problemet innenfor en fysisk ramme. Man er ute etter medisiner eller andre konkrete tiltak for å løse vanskelighetene, noe som dermed opprettholder en avstand til følelser, og familiens mangel på følelsesmessig kommunikasjon kan fortsette som før.

 

I slike familier er det sannsynlig at mange problemer kan avhjelpes eller dempes ved å åpne kommunikasjonen og bli mer vågale og ærlige i forhold til vanskeligheter av følelsesmessig karakter. Sterke følelser kan være ubehagelige, men de tar ikke livet av oss. Som enkeltmennesker og som medmennesker er det uhyre viktig at vi er med på å tilrettelegge for en kultur av åpenhet og toleranse i forhold til temaer som handler om psyken. Trolig foreligger det fortsatt en del stigma knyttet til ”psykiske problemer”, noe som kanskje forsterker vårt behov for ikke å assosiere egne problemer til følelsesmessige konflikter. Resultatet er et mellommenneskelig klima som anstifter en underliggende følelse av ensomhet, og mangel på følelsesmessig kommunikasjon vil før eller siden komme til uttrykk på en eller annen ubehagelig måte i form av en diffus sykdom, overvekt, svettetokter, følelse av meningsløshet, søvnløshet, indre uro etc. Med andre ord er det mange bivirkninger av å feie følelser under teppe.

 

 

Kilde

 

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Hvordan utvikles narsissisme?

utvikle narsissismeNoen teoretikere, forankret i tradisjonell psykoanalyse, foreslår at patologisk narsissisme slår rot i mennesker som vokser opp med deprimerte eller fraværende omsorgspersoner. Barnet kommer i en posisjon hvor det må trøste eller hjelpe foreldrene, og det betyr at de må regulere seg selv ned slik at de ikke belaster de andre i familien. Dermed begrenses muligheten for barnets utfoldelse og det tvinges til å gi ”avkall” på seg selv. Isteden utvikles et falskt (idealisert) selv (det er slik jeg bør/må være) som de senere i livet forsøker å bekrefte. Et slikt selv føles ikke ekte, og personen trenger mye bekreftelse fra andre for å holde liv, mening og eksistens i dette ”falske selvet.” Ofte opplever de at de ikke høster nok oppmerksomhet, og i ekstreme tilfeller kan de gå langt for å erobre betydning og oppmerksomhet (Cullberg, 1999, p. 186-187).

 

Sannsynligvis finnes det flere veier inn til ulike former for uheldig narsissisme. Blant annet ser man at barn som i liten grad møter motstand, blir hjulpet og ivaretatt så mye at utviklingen av egne ferdigheter undermineres, blir tilfredsstilt umiddelbart og sjelden frustrert av sine foreldre, kan utvikle en unyansert oppfattelse av egen innflytelse og viktighet i tilværelsen. Det å bli voksen handler også om å oppdage at foreldrene og andre mennesker har egne behov, og at vi ikke er tilværelsens midtpunkt. Man må ta hensyn til andres ønsker og følelser for å bli en positiv del av det sosiale fellesskapet, og dette lærer barnet gjennom en oppvekst med et omsorgsfullt miljø som evner å sette tydelige grenser på en vennlig måte. Dersom barnet ikke får grenser, men isteden får sin vilje og løftes gjennom livet uten motstand, risikerer man at barnet ikke utvikler sin egen motivasjon og beholder alt for høye forventninger til omgivelsene. I slike sammenhenger kan man også se trekk som minner om narsissisme i kraft av lite omtanke for andre og ganske suverene forestillinger om sin egen viktighet. I denne artikkelen skal vi imidlertid se på utviklingen av narsissisme i relasjon til Kohut sin teori om selvpsykologi.

 

 

Narsissisme og selvpsykologi

 

I artikkelen om Selvpsykologi gir vi en kort innføring i Heinz Kohuts forståelse av menneskets psyke. Kohut hadde sin opprinnelse i tradisjonell psykoanalyse, men på noen punkter var han uenig i de psykoanalytiske konseptene, og utviklet derfor en egen retning som siden ble kalt selvpsykologi. Uoverensstemmelsene med psykoanalysen handlet blant om ulike forståelser av narsissismens vesen. Kohut definerer narsissisme som en slags besettelse i Selvet (Cullberg kaller det selvkjærlighet). Kohut har også bidratt mye til utviklingen av narsissismebegrepet ettersom han antar at narsissisme er et fenomen som opptar opp mot halvparten av menneskets psyke. Narsissisme er et begrep som brukes innenfor psykoanalytisk og psykodynamisk teori, og Kohut er derfor på ingen måte opphavsmannen til psykologiens narsissismebegrep, men det blir sagt at Kohut har gjort det samme for narsissisme som Freud gjorde for seksualitet. Sannsynligvis handler det om at Kohut foreslo en mer nyansert og mindre dømmende holdning til narsissisme som fenomen. Istedenfor å innta en fordømmende holdning til narsissisme og bruke sine terapeutiske krefter på å minimere tilstedeværelse av narsissisme hos pasienter, slik de klassiske psykoanalytikerne gjorde, vil Kohut forstå og studere narsissismen med en mer åpen og tolerant holdning.

 

 

Det er narsissisme i alle mennesker

 

For Kohut var narsissisme noe som eksisterte hos alle mennesker i mer eller mindre grad. Det var et iboende menneskelig fenomen som utviklet seg på ulike måter i det enkelte individ. I følge Kohut har alle mennesker narsissistiske behov, og det vil derfor alltid være til stede i vårt psykiske liv. Men de narsissistiske behov og tilbøyeligheter burde ideelt sett utvikle seg fra en mer umoden til en stadig mer moden form. I sitt senere teoretiske arbeid omdøpte Kohut narsissistiske behov til selvobjektbehov. Dette begrepsskifte sørget for en mer presis forståelse for Kohuts teoretiseringer på dette området, og hans teorier var direkte knyttet opp til hans kliniske praksis. Kohut la merke til at en stor del av hans pasienter hadde et sterkt behov for å bli anerkjent, bekreftet og lagt merke til (Schlüter & Karterud, 2002, pp. 41-42).

 

Kohut beskriver selvet som psykiske strukturer som sørger for at tanker, følelser og opplevelser ikke oppleves stykkevis og delt, men integreres på en slik måte at vi opplever sammenheng og helhet i vår kontinuerlige strøm av bevisst liv. I følge Kohut (2000, p. 10) skal vi forstå selvobjekter som et sett av objekter vi opplever som uløselig knyttet til vårt eget Selv. Betydningsfulle relasjoner, opplevelser og gjenstander skriver seg inn vårt psykologiske bokholderi og blir integrert i Selvet. Siden vil disse selvobjektene ha viktige funksjoner i vårt møte med nye erfaringer. Hvordan vi håndterer nye opplevelser, regulerer følelser og integrerer nye erfaringer avhenger og influeres av tidligere selvobjektsforhold. Barnet trenger omsorgspersoner som klarer å leve seg inn i barnets behov på en empatisk måte og dermed besørge barnets behov på tilfredsstillende vis. Omsorgspersoner som klarer å fyller denne rollen, med ubetinget kjærlighet, varme og tilstedeværelse, kan forstås som empatiske selvobjekter. For barn er det avgjørende at oppvekstmiljøet har slike empatiske selvobjekter fordi det på sett og vis legger grunnlaget for barnets følelse av helhet, harmoni og vitalitet. Karterud  (2000) snakker om selvobjekter som den funksjonen og meningen et annet individ, et dyr, en ting, en kulturell manifestasjon (artefakt) eller en kulturell tradisjon har for opprettholdelsen av ens følelse av å ha et sammenhengende og meningsfullt Selv.

 

Et individ kan i så henseende ha mange ulike selvobjekter, og disse objektene kan praktisk talt være hva som helst, men de mest avgjørende selvobjektene er som regel et annet mennesket, og de dypeste og aller mest betydningsfulle er som regel våre foreldre. Det som først og fremst karakteriserer et selvobjekt er dets evne til å enten styrke eller forringe vår fornemmelse av Selvet. Selvobjektsbehov er derfor direkte knyttet til de mest grunnleggende strukturene i vår selvfølelse, nemlig kjerneselvet, og de forankres sånn sett i det mest fundamentale av alle emosjonelle kvaliteter. Dersom strukturene i kjerneselvet fragmenteres eller skades, som et resultat av sviktede selvobjektsbehov, vil dette gi seg utslag i alle våre følelsesmessige opplevelser. Selvet, som representant for vår mentale balanse og indre ro, kan altså skades dersom våre selvobjektsbehov ikke dekkes på en god nok måte. Det kan deretter gi seg utslag i angst, ukontrollerte følelsessvingninger og mangel på oversikt og kontroll over vårt psykologiske apparat. Det er også slik at det vi innledningsvis kalte patologisk narsissisme, har sitt utspring i sviktende selvobjektsbehov eller manglende og utilstrekkelige selvobjekter. Senere i livet risikerer individet et påtrengende behov for stadig nye bekreftelser fra andre, som en slags reparasjonsmanøver fra tidligere svikt. I verste fall blir personens tilværelse en endeløs kamp for andres bekreftelse, og et slikt behov minsker vår evne til empatisk innlevelse og hensyn til andre mennesker. I så henseende kan man også forestille seg at patologisk narsissisme går i arv. Dersom foreldre eller andre omsorgspersoner har store mangler i sin egen selvstruktur, og stadig jakter på anerkjennelse gjennom karriere eller annet sosialt liv, kan det hende at barnas behov for ubetinget kjærlighet og oppmerksomhet undermineres, og på den måten forflytter det ”psykiske underskuddet” seg fra generasjon til generasjon. Et sviktet Selv, eller et Selv i underskudd, kan med andre ord gi grobunn for en narsissistisk personlighet slik man i allmennhet forstår dette fenomenet: Grandiositet, Stort behov for beundring og mangel på empati.

 

Det finnes flere ulike forståelser og beskrivelser av narsissisme i psykologisk litteratur. Det er også mange ulike teorier på årsakssammenhenger og faktorer som kan føre til narsissistisk patologi. Ovenstående er dermed kun én av mange forklaringsmodeller. Denne artikkelen baserer seg på selvpsykologi og teorien til Heinz Kohut, og som nevnt har han vært en svært innflytelsesrik stemme i forhold til narsissisme. Spørsmålet i forhold til Kohuts konsept om Selvet, er hva som kan forårsaker et fragmentert Selv, eller et disharmonisk utviklingsforløp hvor de narsissistiske behovene forblir på et umodent nivå også utover i voksenlivet. Kohut mente at Selvet sjelden tok gjennomgripende skade av enkeltstående episoder, med mindre det dreide seg om ekstreme krisesituasjoner som krig, konsentrasjonsleir, grove overgrep og lignende. Traumer kan skade selvet, men da snakker man ofte om ulike former for posttraumatisk stress og angsttilstander, og sjeldnere om en plutselig oppblomstring av narsissistiske trekk eller umodne selvobjektsbehov. En mer generell forståelse av hvordan Selvet utvikles uttrykker Kohut i følgende passasje:

 

“What creates the matrix for the development of a healthy self in the child is the self-object’s capacity to respond with proper mirroring at least some of the time; what is pathogenic is not the occasional failure of the self-object, but his or her chronic incapacity to respond appropriately”(Kohut, 1977, p. 187 In: Messer and Warren, 1990, p. 386).          

 

Større og mer gjennomgripende skader på Selvet vil altså være et resultat av gjentagende svikt i forhold til selvobjektsbehov. Andre mennesker og et oppvekstmiljø som ikke evner å respondere tilfredsstillende på barnets behov er grunnlaget for utviklingen av dypere forstyrrelser i Selvet, noe som fører til et uorganisert indre liv med mulige utslag i forskjellige former for personlighetsforstyrrelser.

 

 

Kilder

 

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!

Karterud, S. (2001). Et historisk perspektiv og en drøfting av sentrale begreper. I Karterud, S., Urnes, Ø. & Pedersen, G. (eds.). Personlighetsforstyrrelser. Forståelse, evaluering, kombinert gruppebehandling. Pax forlag. Oslo. 

Kohut, H. (2000). Analysen af selvet. En systematisk tilgang til psykoanalytisk behandling af narcissistiske personlighedsforstyrrelser. Det lille forlag. Fredriksberg. 

Messer, Stanley B. & Warren, Seth: Personality change and psychotherapy. In: Pervin, L.A.(ed.): Handbook of personality. Theory and research. The Guilford Press. New York, 1990. 

Schlüter, C. & Karterud, Sigmund: Selvets mysterier. Pax forlag. Oslo. 2002. (Anbefales!)

 

 

Av Psykolog Janne Risholm Liverød &
Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Selvpsykologi

SelvpsykologiHelt frem til slutten av 60-tallet var Heinz Kohut anerkjent og respektert innenfor det tradisjonelle psykoanalytiske miljøet. Gradvis begynte han imidlertid å uttrykke en del motforestillinger mot det analytiske rammeverket, noe som resulterte i utviklingen av en ny retning som ble kalt selvpsykologi. Denne teorien er psykodynamisk forankret med røtter i psykoanalysen, men skiller seg også på vesentlige punkter i forståelsen av menneskets psykiske apparatur. Selvpsykologi etablerte seg som en egen retning innenfor psykologifaget i 1977 etter at Kohut publiserte boken ”The restoration of the self” (Schlüter & Karterud, 2002, p. 39).

 

 

En teori om menneskets Selv

 

I forhold til menneskets personlighet og utviklingen av psykopatologi vektla Kohut Selvet som det sentrale elementet i menneskets psykologiske landskap. Kohut (1990) definerte Selvet som ”…the centre in the individuals psychological universe.” (p. 216). Selvet er den psykologiske instansen som gjør det mulig for mennesket å oppleve seg selv som en helhet eller som en ”samlet person”. Fornemmelse av å ”være seg selv” eller føle en viss sammenheng i oss selv og vårt forhold til tilværelsen (med fortid, nåtid og fremtid) tas ofte for gitt. Det er ikke noe vi reflekterer over til daglig, med mindre vi mangler en slik følelse av sammenheng og helhet. Som regel er vi ganske umiddelbart til stede i våre opplevelser og livsprosjekter uten å tenke over dette. Til daglig tenker vi sjelden over vår egen tilblivelsesprosess som en strøm av erfaringer, følelser og tanker som på sett og vis må integreres på en måte som gir oss en følelse av helhet. De færreste opplever seg selv som en tilfeldig og uorganisert ansamling av tilfeldige følelser, assosiasjoner og opplevelser uten noen sammenheng. Dersom vi opplever oss selv som en kaotisk blanding av masse bruddstykker uten noe organiserende prinsipp som hjelper oss å håndtere nye erfaringer, vil vi sannsynligvis ha store problemer og ha en intens følelse av fragmentering og forvirring.

 

For Kohut er Selvet navnet på psykiske strukturer som representerer det organiserende prinsipp i vårt psykiske liv. Selvet har en viktig og fantastisk egenskap til å romme og integrere følelser, tanker og vår egen historie, og dette foregår stort sett som en automatisk prosess. Selvet besørger en tiltrengt sammenheng i menneskelivet, og det sørger for at vi ikke trenger å lære oss selv eller tilværelsen å kjenne på nytt hver morgen når vi våkner til en ny dag.

 

Selvet kan kanskje forstås som en vesentlig del av menneskets personlighet, men Kohut var ikke spesielt opptatt av personlighet som begrep. Han mente at personlighet var et mer generelt og overfladisk konsept, i motsetning til Selvet som i Kohut sin teori representerer selve kjernen i menneskets personlighet. (Consolini, 1999; Kohut, 1984, p. 99;  Schlüter & Karterud, 2002, p. 43).

 

I psykoanalytisk teori forstår man menneskets psyke som et samspill mellom id, ego og superego, noe Kohut betrakter som en slags unødvendig abstraksjon. Han er ikke direkte uenig i den psykoanalytiske teorien på dette området, men han vier den heller ikke så mye oppmerksomhet i sitt eget arbeid. Han forstår etter alt å dømme id, ego og superego som totalt forskjellige systemer som ikke kan sammenlignes med Selvet, men han har uttalt at disse ulike konseptene kanskje kan komplimentere hverandre. Hovedstikkordet i Kohuts selvpsykologi er uansett Selvets strukturer, og han understreker at selvet ikke er en psykisk mekanisme som sådan, men psykiske strukturer som er langt mindre abstrakte enn de ulike konseptene i klassisk psykoanalyse.

 

 

Følelsen av sammenheng

 

Innenfor selvpsykologi er ”selv-kohesjon (self cohesion”) eller sammenheng i Selvet den ideelle psykiske tilstanden for mennesket. Det motsatte er et fragmentert Selv, noe som i bunn og grunn er utgangspunktet for ”psykisk lidelse” i følge Kohut. For å utvikle den tiltrengte og ureflekterte følelsen av sammenheng og helhet, trenger mennesket et såkalt ”konsolidert kjerneselv”. Det betyr rett og slett at Selvet har styrke nok til å ta innover seg også de vanskelige opplevelsene og følelsene og integrere dette på en adekvat måte. I møte med kriser og overbelastende situasjoner hender det at mennesker ikke ”makter” å ta innover seg virkeligheten på en realistisk måte, men isteden holder en mer direkte erkjennelse av vanskelige følelser, tanker eller hendelser på avstand, noe som kan forhindre at det problematiske materialet ikke blir integrert. I så måte risikerer vi at vanskelige følelser og impulser blir liggende i skyggen av bevisstheten og utenfor Selvets koordinerende virksomhet. Resultatet kan være at vi plutselig opplever angst eller sterkt ubehag uten helt å vite hvorfor. Mareritt kan være et eksempel på psykisk materiale som ikke er inkludert og integrert på en god nok måte i Selvet, og derfor kan det ramme oss plutselig og frarøve oss følelsen av oversikt, kontroll og sammenheng i opplevelsen av oss selv og våre emosjonelle reaksjoner.

 

Dersom kjerneselvet på en eller annen måte er skadet, kan fragmenteringen bli så omfattende at Selvet nærmest går i oppløsning, noe som kan forårsake psykose. Dette kan videre resultere i en følelse av å være fanget i en ødelagt kropp som reagerer uforutsigbart og derfor virker fremmed. Det kan også skape en følelse av at andre dirigerer eller influerer på våre tanker, følelser og handlinger, noe som igjen gestalter fornemmelsen av å ikke oppleve en forståelig sammenheng i oss selv (Kohut, 2000, p. 99;  Schlüter & Karterud, 2002, p. 43).  Å føle at noen andre styrer oss utenfra eller påvirker tankene våre i ulike retninger, er også et kjennetegn ved noen tilfeller av psykose og schizofreni.

 

 

Psykosen

 

Selvpsykologien, i regi av Kohut, snakker også om tre kategorier av mentale lidelser, noe som alltid innebærer at selvets funksjonelle frihet på en eller annen måte er ødelagt eller hemmet. Den første kategorien er psykosen. Kohut mener at psykosen er et resultat av en tidlig oppvekst hvor kjerneselvet ikke fikk anledning til å utvikle seg. Barnet fikk ikke nok trygghet, ble ikke bekreftet nok eller utsatt for traumer, noe som skapte så store forstyrrelser i utviklingen at muligheten for en mer sammenhengende selvfølelse og selvforståelse ble korrumpert.

 

 

Den narsissistiske personligheten

 

Den neste kategorien sentreres rundt en teori om den narsissistiske personligheten og atferdsforstyrrelser. Her har det allerede fra tidlig alder utviklet seg et kjerneselv, men utviklingen er ufullstendig. Grovt sett kan man si at Selvet utvikles som følge av andre (og gjerne omsorgspersonenes) kjærlige tilstedeværelse, anerkjennelse, empati og evne til å sette realistiske og tydelige grenser på en vennlig måte. Dersom det foreligger enten empatiske mangler hos foreldrene eller andre forhold som gjør at barnet ikke får gode nok utviklingsmuligheter, risikerer man at Selvet blir ufullstendig, noe som senere i livet skaper en sårbarhet og kanskje en avhengighet av andres stadige bekreftelser. I så tilfelle risikerer man at selvet reagerer på narsissistiske krenkelser med et slags midlertidig sammenbrudd, svekkelse og en påtrengende følelse av indre disharmoni.

 

 

Nevrosen

 

Den siste kategorien av psykiske forstyrrelser kaller Kohut for den ”klassiske overføringsnevrosen” eller den ”strukturelle-konflikt nevrosen.” (Kohut, 1984, pp. 8-11). Overføringsnevrose eller ”transference neuroses” er egentlig et begrep introdusert av Sigmund Freud i 1914. Det handler dypest sett om udekkete behov gjennom barnets oppvekst eller uløste konflikter med sentrale personer gjennom oppveksten. Problemet er deretter at konfliktene kan gjenspilles på nytt i andre betydningsfulle relasjoner. Man risikerer å belemres med ulike infantile behov i møte med andre mennesker i voksen alder. Man kan føle en sterk avhengighet til enkelte mennesker, idealisere andre på en måte som er urealistisk eller ønske en type omsorg fra andre som ikke svarer til alminnelige sosiale koder og lignende.

 

Heinz Kohut har vært en innflytelsesrik bidragsyter til psykologisk teori, og hans bøker er både teoretisk og terapeutisk relevante. Selvpsykologien står også i dag som fundament for mange nyere teorier og forståelser av menneskets psyke og psykoterapeutisk virksomhet. Man tenker ofte spesielt på empati og evnen til å bekrefte pasienten som sentrale virkemidler i sammenheng med Kohut og selvpsykologi. Ofte er det Kohut man refererer til ved rommende, empatiske og støttende intervensjonsstrategier.

 

Det som skiller ulike terapiformer fra hverandre i fagfeltet, er ofte hvor de plasserer sitt hovedfokus rent teoretisk sett i forhold til støttende kontra mer endringsfokuserte intervensjoner. De fleste terapiformer har som regel begge elementene i seg, men de bygger ofte sine teorier med en slags hovedvekt på enten støttende eller endringsfokuserte intervensjoner. I denne sammenheng har den klassiske debatten stått mellom Kernberg og Kohut hvor førstnevnte assosieres med endring og krav til bevegelse, mens sistnevnte fokuserer behandlingen mer mot støtte, bekreftelse og en trygg og bærende relasjon. Etter alt å dømme er dette først og fremst et slags akademisk fremsatt motsetningsforhold mellom to teoretikere, mens man i praksis sannsynligvis vil se at de som klinikere beveger seg på et kontinuum mellom støttende intervensjoner og intervensjoner av mer utfordrende og korrigerende karakter. En terapisituasjon vil som regel alltid påkalle støttende intervensjoner når pasienten er følelsesmessig opprørt (for å dempe det emosjonelle trykket og gjøre de høyere kognitive funksjonene tilgjengelige), mens man i faser av mer stabil terapeutisk relasjon i større grad vil forsøke å bruke de høyere kognitive funksjonene som utgangspunkt for innsikt og eventuelt en ”viljestyrt” korrigering og endring av pasientens maladaptive reaksjoner. Sånn sett speiler psykologisk behandling på mange måter menneskets behov i tidlig utvikling: Barnet trenger omsorg, empati og føringer, heter det hos Young og Klosko (1995).

 

 

Kilder

 

Consolini, G. (1999). Kernberg versus Kohut: A (case) study in contrasts. Clinical social work journal. Vol. 27, No. 1.

Kohut, H. (1984). How does analysis cure? The University of Chicage Press. Chicago.

Kohut, H. Selvets psykologi. Hans Reitwels forlag. København, 1990. 

Kohut, H. (2000). Analysen af selvet. En systematisk tilgang til psykoanalytisk behandling af narcissistiske personlighedsforstyrrelser. Det lille forlag. Fredriksberg.

Schlüter, C. & Karterud, Sigmund: Selvets mysterier. Pax forlag. Oslo. 2002. (Anbefales!)

Young Jeffrey E. & Klosko Janet S. (1995). How to break free from negative life patterns and feel good again. USA: Penguin Putnam, Inc. (Anbefales!)

 

 

 Av Psykolog Janne Risholm Liverød &
Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Den feige psykologen

denialI juni (2009) utgaven av psykologtidsskriftet blir psykologstanden utfordret av Anne Skard. Hun er spesialist i klinisk voksenpsykologi og representerer ofte en sterk psykologrøst i ulike sammenhenger. Hun antyder blant annet at psykologer i liten grad markerer seg i offentlige debatter og sjelden tar til orde for faget ved relevante anledninger. Med få unntak er psykologer ganske stillferdige når det handler om å uttale seg i forhold til konkret anliggende, og denne tendensen bedømmes som ”gjerrig” av Anne Skard. Hun reagerer på hvorfor psykologen ofte trekker seg tilbake og sjelden uttrykker seg i relevante debatter. Spørsmålet i denne artikkelen er hva som gjør at psykologer er så forsiktige, eller rett og slett så feige. (En kortversjon av denne artikkelen ble publisert i psykologtidsskriftet: Den gjerrige psykologens psykologi

 

Den impotente psykologen

 

Det er sannsynligvis hundrevis av forklaringer på hvorfor psykologer er så beskjedne, og nettopp det er kanskje kjernen i problemet. Verden er full av forlaringer, og hvordan kan vi si noe som helst når enhver sak har så uendelig mange sider (avhengig av hvor lenge vi analyserer den)? Og er det ikke bare fascister, dogmatikere og fundamentalister som uttaler seg bestemt? Premature eller bombastiske slutninger vil psykologer i alle fall ikke være seg bekjent, men er løsningen å holde kjeft? I et hav av psykologiske vinklinger og dype forklaringer risikerer psykologen å bli impotent og taus. For å klargjøre dette poenget vil jeg gi en rask oppsummering av idéhistorien frem til i dag.

 

 

Tidsånden

 

I premoderne samfunn laget man magiske teorier på de fenomenene man ikke kunne forstå eller utlede på annet vis. Det var et samfunn preget av overtro og religiøse ritualer. Industrialisering og modernisering gav oss stadig flere redskaper til manipulering og beregning av naturen, noe som førte til en gradvis avmystifisering av en rekke fenomener. De eksakte vitenskapene øynet et håp om å regne ut hele universet og tilværelsen med stor presisjon. Livet ble sammenlignet med et biljardbord hvor det teoretisk sett var mulig å regne ut alle eksistensielle kromspring i livets bokholderi. Newton tegner opp et univers på kausale prinsipper, men før folk flest har hørt om Newton, er han allerede utrangert av Einstein som forfekter at verden (på et subatomisk nivå) er langt mer underfundig enn det man oppdager i en analyse av årsak og virkning. Mens man i modernismen hadde et håp om en entydig sannhet, og dermed en forutsigbar tilværelse, har man i postmodernismen gitt opp jakten på universelle sannheter og konkludert med at verden er kaotisk. I beste fall kan vi utlede noen relative sannheter, men det er usikkert hvor lenge de er holdbare. Kunnskap blir utstyrt med en ”best før” dato, og kravet om ferskvarer blir stadig større. Fra å være moderne og skråsikre, blir vi postmoderne og tvilende. Denne tvilende posisjonen har vi hatt i et godt stykke tid. Vi er såkalt perspektivpluralister som er flinke til å se en sak fra mange forskjellige vinkler, men denne egenskapen gjør oss til syvende og sist ganske handlingslammede. På hvilket grunnlag skal vi egentlig gjøre noe som helst, når alle premissene dypest sett er relative og usikre?

 

 

Freud og postmodernistisk grubling

 

Akademia i dag beveger seg i en postmoderne modus innenfor en rekke fagfelt, og det er spesielt tydelig i psykologien ettersom Freud vitterlig har en del av æren (eller skylden) for postmodernistisk grubling. Freud påpekte at mye av det mennesker foretar seg motiveres fra den ubevisste delen av vårt mentale maskineri. Undertrykte ønsker og impulser sniker seg inn og forstyrrer vår agenda uten at vi legger merke til det. Vi kan ha hederlige hensikter om å fremskaffe kunnskap på en objektiv og upartisk måte, men til syvende og sist må informasjonen filtreres og videreformidles via en menneskelig psykologi, noe som gjør resultatene sårbare for alle de nevrosene som skjuler seg i dypet av de fleste mennesker. Med en dyp erkjennelse og innsikt i dette fenomenet, blir psykologen engstelig for å si noe som helst. I det offentlige liv møter de ettertenksomme psykologene progressive markedskrefter, et mediebilde på speed og vi deler fagfelt med et medisinregime som tilbyr enkel og hurtig lindring av vanskelige problemer. Psykologen kommer dermed for sent til debatten fordi grundige overveielser krydret med utallige reservasjoner er tidkrevende.

 

 

Den egalitære holdningen

 

Psykologen er opptatt av de grundige forklaringene, og ser på alle perspektiver som likeverdige. Det kan kalles postmodernisme, og det har vært ledende innenfor kulturelle studier siden slutten av 1970-årene. På den ene siden har denne perspektivpluralistiske mentaliteten inkludert en rekke stemmer fra minoritetsgrupper, opparbeidet en rikholdig idébank og lyttet til historier og kulturelle narrativer som tidligere ble ignorert. Her har man strebet etter rettferdig balanse i det sosiale landskapet og kjempet mot ekskluderende og fordomsfull praksis, blant annet i forhold til religiøs dogmatisme og naturvitenskapelig reduksjonisme. Det har drevet sine sosialkritiske prosjekter ved å utvise varme og forståelse ovenfor enkeltindividet og subgrupper og utvist en sensitivitet for jordkloden og alle dens beboere, og min hypotese er at den typiske psykologen hviler på en slik eksistensiell grunntone.

 

 

Det evigvarende personalmøtet

 

Et slikt grunnlag skaper følsomme personligheter fordi det foreligger en bevisst oppmerksomhet på alle de forskjellige kontekstene, perspektivene og ulike typer av sannheter som til sammen utgjør den fargerike menneskelige rase. Derfor strekker de seg umåtelig langt for at hver sannhet skal bli både hørt og sett uten at noen føler seg nedprioritert eller undervurdert. Dermed blir enhver uttalelse farefull fordi den kan komme til å antyde en form for hierarki, noe som er forbudt i postmoderne relativsime. Der er ikke lov til å si at noe er bedre enn noe annet fordi det impliserer en verdirangering. Dermed blir man enten taus, eller så snakker man på en måte som er så full av forbehold at meningen forsvinner. De fleste som arbeider innenfor helsevesenet hvor postmoderne perspektivisme er politisk korrekt, har garantert opplevd personalmøter som varer i en evighet og betraktes som vellykkede dersom alle får anledning til å si litt om hva de føler. I et slikt forum blir det vanskelig (eller umulig) å stadfeste en konkret handlingsplan, ettersom dette trolig vil underminere enkeltes synspunkter, og det er diskriminering(!)

 

Jeg tror ikke at jeg er alene om å kjede meg på grensen til vannvidd i slike langdryge personalmøter, for det er ingen hemmelighet at perspektivpluralisme og postmodernisme er den mest korrekte holdningen i dagens samfunn, også innenfor psykisk helsevern. Det er heller ingen hemmelighet at denne egalitære holdningen kommer som en viktig reaksjon på et patriarkalsk og til dels overgripende behandlingsregime som tidligere preget psykiatrien. På en måte er det en prisverdig utvikling, men problemet er altså at vi risikerer å forplikte oss til grenseløs forståelse på randen til impotens og en beskjedenhet som til sist gjør oss like unnselige som det usynlige barnet i Mumietrollet.

 

 

Fordeler og ulemper ved den ”postmoderne holdningen”

 

Den postmoderne medaljen har altså sin bakside, og spørsmålet er hvordan det påvirker psykologen og fagfeltet. Et av de største problemene ligger i den overdrevne egalitære holdningen hvor alt og alle er like gode. Å forfekte at alle innfallsvinkler er like verdifulle, betyr at man anser en likhetsmodell som bedre enn en hierarkisk modell av virkeligheten, og dermed har postmodernismen allerede i grunnvollene av sin tankegang basert seg på en verdiladet rangering, og skutt seg selv i foten.

 

Resultatet av perspektivpluralisme og en ubetinget inkluderende holdning er sannsynligvis ”feighet”. Når man ikke kan gå til angrep på divergerende synspunkter, ettersom programerklæringen stadfester at alle perspektiver skal forstås og behandles likeverdig, blir man taus, ettertenksom og redd for å bli tolket som ensporet hvis man sier noe bestemt. En dynamisk orientert psykolog vil raskt regne ut at et slikt mønster kan føre til passiv aggresjon, og det er antakelig hovedsymptomet hos den overreflekterte og til dels ”feige” psykologen som alltid kommer for sent til debatten. Et annet symptom er unnvikelse, noe som fører til at mange psykologer gjemmer seg innerst i korridorene på sykehuset. De opererer svært sjelden ved fronten, altså i førstelinjetjenesten, men har isteden gått i dekning i andrelinje. Psykologer arbeider nesten aldri på lavterskelnivå i kommunene, noe som er forbløffende når vi vet at enkle depresjoner og angst er folkesykdommer. Jeg tror at denne tendensen også kan tilskrives det sensitive postmoderne sinnelaget som mangler evne til å promotere sitt ”mangesidige” fag.

 

 

Psykologien som vitenskap

 

Jeg er klar over at psykologien faglig og intellektuelt sett forsøker å bevege seg baklengs og forankre seg i en form for empirisme. Det handler vel om et ønske om tettere slektskap med legevitenskap, og mer bombastisk styrke ved hjelp av intervensjonsredskaper som er konkrete, målbare, etterrettelige og klart definerte. Ved hjelp av evidensbaserte og tallfestede teknikker kunne vi utført vår jobb mer mekanisk, uten hensyn til motoverføringer, allianse og andre diffuse forstyrrelser. Det er klart at psykologifaget trenger impulser fra eksakt vitenskap, slik at vi ikke forsvinner i mengden av helsetilbud på annonsesidene i Dagbladet, og slik at vi i alle fall har en viss mulighet til å overdøve Sobrilen i et behandlingsmøte på en psykiatrisk avdeling, men å samle psykologien under en streng naturvitenskapelig fane for å bli mer ”signifikant”, er etter min mening bakstrebersk.

 

Problemet er at psykologien aldri kan bli en sammenhengende vitenskap fordi selve den virkeligheten som psykologien handler om, heller ikke lar seg fange inn i en bestemt og entydig sammenheng. Den virkeligheten som psykologien handler om er sammensatt av mangfoldige virkeligheter, og det gjør saken kompleks. Man kan for eksempel mene at menneskets bevissthet tilhører en helt annen virkelighet enn de prosessene som foregår i hjernen. Med et slikt utgangspunkt kan man anta at nevropsykologiske teorier forholder seg til en helt annen virkelighet enn humanpsykologiske teorier beskjeftiger seg med, og slik seiler man avsted på hver sin skute uten å oppdage at man faktisk ferdes på det samme havet. Men er det egentlig et problem at psykologien ikke klarer å samle seg som vitenskap? Min mening er at psykologien skal tilstrebe og være vitenskapelig, men at den aldri kan bli en enhetsvitenskap. Som enhetsvitenskap vil psykologien være direkte meningsløs. Mennesker er forskjellige og de opplever verden på vidt forskjellige måter, og psykologien er simpelthen et uttrykk for denne levende mangfoldigheten. Hvis psykologien skal gjøre seg snever og strømlinjeformet for å tilfredsstille de strengeste kravene til vitenskapelige spilleregler, vil den gjøre mennesket til en snever størrelse, og det vil ikke tjene til annet enn å fornærme vår komplekse natur, noe en rekke psykologiske retninger allerede har klart å gjøre.

 

 

Riksrevisjonen kritiserer psykiatrien

 

Riksrevisjonene kritiserer psykiatrien for et slags inkonsekvent behandlingstilbud (25.11.08). Det etterlyses behandlingsstrategier med følgeriktighet slik at tilbudet og terapien ikke fremstår som tilfeldig. En konsistent intervensjonspraksis i psykisk helsevern er en besnærende tanke, men samtidig vil et eventuelt krav om en enhetlig behandlingsmodell strippe psykologien for den frodige ansamlingen av teorier og forklaringsmodeller som gjør den fargerik nok til å begripe seg på fenomenet menneske. Ansikt til ansikt med nok en ”doublebind” risikerer psykologien å bli stående svar skyldig i møte med riksrevisjonens kritikk.

 

 

Liten plass til brede forklaringsmodeller

 

Konklusjonen er kanskje at dyptgripende og brede forklaringer, som anerkjenner at vi blir mennesker som følge av våre evolusjonsmessige tilpasninger, biologiske disposisjoner, evne til å integrere og tolke informasjon, tilknytning til omsorgspersoner, samfunnets kulturelle klima, organisasjonsstrukturer, tanketradisjoner og sannsynligvis mye mer, blir for omfattende. Men bør vi rygge tilbake til modernismen og ensporede naturvitenskapelige forklaringsmodeller av den grunn? Når psykologen skal meisle ut en behandlingsplan basert på dybdepsykologiske forklaringer som inkluderer traumer, penismisunnelse, eksistensiell angst, arketyper og andre ubevisste impulser i kombinasjon med fysiologiske faktorer, er møtet ferdig før vi kommer til konklusjonen, og dermed utkonkurreres man ofte av de raske løsningene som går direkte på symptomer og biologi. Noen pasienter er fornøyd med raske svar og konkrete behandlingsplaner uten store psykologiske utfordringer, men det er ikke dermed sagt at det er god behandling. Det kan hende at psykologer som faggruppe hadde vært tjent med en mer spisset, markedsorientert, skråsikker og FRP-aktig fremferd i fagformidling og behandlingssammenheng, men på sikt er jeg overbevist om at en slik vending hadde ruinert vår integritet og korrumpert den enorme innsikten som bor i dette faget.

 

 

Faren ved relativisme

 

I så fall sitter vi tilbake med åpne, omhyggelige og uendelige analyser som ikke kan konkludere, og det er kanskje ikke noe bedre? Bivirkning av et postmoderne eksistensnivå er i verste fall relativisme. Dette begrepet skriver seg helt fra Protagoras’ (485-415 f.Kr.) grunnsetning om ”mennesket som alle tings målestokk”. Når vi ikke kan være sikre på om våre individuelle forestillinger stemmer overens med virkeligheten eller Sannheten i universell forstand, blir sannheten og avgjørelser på tilværelsens spørsmål relative til individet som uttaler seg og handler på disse omstendighetene. Det er denne innsikten som gjør at tvilende postmodernister bruker mer tid på forbehold enn innhold i sine uttalelser.

 

 

Jeg tviler, derfor er jeg?

 

Den franske filosofen René Descartes var også inne på dette når han beviste sin eksistens på grunnlag av sin tvil: ”Jeg tviler, derfor er jeg” (”Dubito ergo sum”). Han kunne ikke være sikker på at verden faktisk eksisterte, men han kunne ikke tvile på at han tvilte på verdens eksistens, og dermed konkluderte han med at han selv, Descartes, eksisterte fordi han tvilte. Dette er et litt artig filosofisk resonnement, men det kan ha dyptgripende konsekvenser dersom man funderer livet på en slik tvil, noe den postmoderne personligheten har en tendens til å gjøre. 

 

 

Den radikale tvilen hos Samuel Beckett

 

Den irske forfatteren Samuel Beckett illustrerer dette gjennom sitt forfatterskap. Romantriologien, Molloy, Malone dør og Den unevnelige handler om personer som ustanselig reflekterer over seg selv og sine gjøremål.  Fortellersubjektet setter spørsmålstegn ved seg selv, og deretter flyter Descartes´ tvil fritt. Beckett tar rett og slett Descartes på ordet og konstruerer en litterær allegori ved å overføre tvilen til praksis. Descartes filosofiske retorikk benyttes ikke bare på den rasjonelle fornufts bevegelse mot sikker kunnskap, men også på andre menneskelige bedrifter. Descartes´ tvil utspiller seg i romantriologien i forhold til hverdagslige og fysiske prosesser, som for eksempel en tur i skogen, hvor Molloy blir værende, fordi han etter hvert ikke kommer av flekken. Skal jeg gå frem eller tilbake, eller bli stående? Ingenting virker mer fornuftig enn noe annet, hvorpå Molloy blir fullstendig handlingslammet. Hva skal han gjøre? Han fanges i sine egne livsfilosofiske spekulasjoner. Han tenker rett og slett så mye på livet at han glemmer å leve det. Min hypotese er at psykologen på lignende vis tenker så mye, inkluderer så mange perspektiver og hensyn, at han havner på sidelinjen både i offentlige debatter og i behandlingsmøter tuftet på en handlekraftig medisinsk modell.

 

Psykologien på rett kurs?

 

Postmodernismen er en videreutvikling av modernismen, og hvis denne utviklingen betegner vekst, impliserer det at perspektivisme representerer en mer sofistikert posisjon enn moderne livsorienteringer som sikter mot absolutte sannheter, enten man søker disse i religiøs metafysikk eller naturvitenskapelig materialisme. Å finne mening i livet uten definitive svar er en egenskap ved overmenneske i følge Nietzsche. Ergo er psykologien akademisk sett på rett kurs, men likevel i skyggen av det offentlige rom. I en skjønnlitterær roman om filosofi og tanketradisjoner innvarsler Robert M. Pirsig den postmoderne æra i kjølevannet av den vitenskapelige metoden.

 

Jo mer vi observerer, dess mer får vi øye på. I stedet for å velge ut én sannhet blant en hel drøss med sannheter, øker vi i stedet antallet. Logisk sett betyr dette at når vi forsøker å bevege oss framover mot den varige sannhet, beveger vi oss ikke i retning av den i det hele tatt! Vi beveger oss bort fra den! Det er selve anvendelsen av den vitenskapelige metode som fører til at den forandrer seg!” (Pirsig, 1974, denne utg. 1997, p. 117).

 

Pirsig er skeptisk og tidvis litt forvirret i det han opplever som ”vitenskapelig produsert antivitenskap – kaos” (Ibid. p. 117). I boken Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel (1974) ser han at mennesket kan bli ganske forvirret i møte med mange sannheter på en gang, særlig når det moderne mennesket fremdeles leter etter én sannhet eller i alle fall et fast holdepunkt. Muligens er det en lignende forvirring som holder psykologen tilbake? Det er simpelthen en erkjennelse av et økende antall nye hypoteser som forkorter sannheters levetid, og dermed blir det vanskelig å si noe bestemt.

 

 

Postmodernismen som en åndelig påtalemyndighet

 

Forbudet mot entydige uttalelser er også det mest usympatiske trekket ved postmodernismen. Legg merke til hvordan mennesker i psykisk helsevern hele tiden presiserer hvordan de kun uttaler seg fra sitt ståsted. De er livredde for å oppfattes som ureflekterte dersom de plumper ut med noe som ligner en definisjon. Ofte snakker de som om de holder en forsvarstale, og behovet for å forsvare seg i møte med postmodernisme er påtrengende. Denne mentaliteten, som på overflaten er for inkludering og mot rangering, er også en åndelig påtalemyndighet som på fascistisk vis forbyr uttalelser av bestemt karakter, og dermed fungerer det som en effektiv stopper for debatt og dialektisk utvikling. På sitt verste er postmodernismen en intellektuell hengemyr.

 

Postmodernisme er altså en inkluderende og åpensinnet posisjon, men samtidig passivt aggressiv, vaklende og impotent. Spørsmålet er om den sensitive postmodernismen er vårt siste utviklingstrinn, eller om det finnes en livsorientering som overgår både premoderne overtro, moderne skråsikkerhet og postmoderne tvil? Jeg håper og tror at det finnes en ny ”trans-postmoderne” intellektuell posisjon som på ydmykt og inkluderende vis klarer å ta innover seg en virkelighet preget av ”kolossal informasjonstetthet” uten å bli perpleks eller handlingslammet. Slikt krever evnen til å inkludere, men samtidig rangere og utvise tydelighet og handlekraft. Dette er en sjelden kombinasjon av psykologiske ferdigheter, og jeg mener at psykologifaget inneholder innsikt og egenskaper hvor man faktisk har muligheten til å bevege seg mot et slikt nivå. Utfordringen vår er å formidle den enorme innsikten som ligger i psykologifaget på en nyansert og kortfattet måte slik at vi får plass i samfunnsdebatten. Vi må fine ”en ny vei” som beholder alle de gode egenskapene fra den postmoderne ånd, men i tillegg blir tydeligere og langt mer handlingskraftige.

 

 

Kilde

 

Pirsig, Robert M. (1997). Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel. Pax Forlag A/S, Oslo. (Anbefales!)

 

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Ulike typer ensomhet & isolasjon

isolasjon

For Yalom er isolasjon et av menneskets mest fryktede eksistensielle grunnvilkår. Fra sin årelange praksis som psykoterapeut har han lagt merke til at mange mennesker som mister en ektefelle eller livsledsager, ikke først og fremst fortviler over tapet av den andre, men over den brutte relasjonen. Enker og enkemenn snakker om å leve et liv som ikke blir sett. De har mistet et livsvitne – noen som vet at de kommer hjem, legger seg og står opp om morgenen. Innenfor psykisk helse ser vi også utallige eksempler på mennesker som lever i utifredsttillende eller skadelige parforhold fordi de er nødt til å ha et vitne til sitt liv – non som kan bekrefte deres eksistens. Noen har til om med sagt at de føler at de slutter å eksistere dersom de ikke har noen som ser dem. Yalom påpeker at dette er et vanlig fenomen i terapi, og han legger til at terapeuter må passe på at de ikke blir pasientenes livsvitner. Det vil skape et avhengighetsforhold hvor terapiens slutt kan bli katastrofal for pasienten. I terapi handler det om å være støttende og bekreftene til stede samtidig som man arbeider for pasientens evne til selvstendighet og selvaksept.

 

Yalom (2007) snakker om tre typer ensomhet eller isolasjon.

 

 

Inter-psykisk isolasjon

 

Inter-psyisk isolasjon betyr atskillelse fra seg selv. Dette kan vi se hos mennesker som i liten grad tar hensyn til egne følelser og behov. Ofte har de hatt en oppvekst hvor det ble viktig å ta hensyn til andres behov. Barnet måtte ”gå stille i dørene” for at pappa ikke skulle bli sint, eller være pliktoppfyllende og ”grei” for at mamma ikke skulle bli lei seg og deprimert. Når barn må ta spesielle hensyn til de voksne, går det på bekostning av deres egen utvikling. Ofte kan de utvikle et godt blikk for andres behov, men være helt uvitende om sine egne ønsker, følelser og behov. I slike tilfeller mister man kontakten til sitt eget indre liv, og man kan føle seg tom eller ”utbrent”. Livet kan plutselig fremstå som kaldt og meningsløst. Man er rett og slett atskilt fra seg selv og det representerer ofte en alvorlig psykisk forstyrrelse med depresjon og melankoli som et av hovedsymptomene.

 

Freud snakket om isolasjon som en forsvarsmekanisme hvor følelsene fjernes fra minnet om en ubehagelig opplevelse. Når personen senere kommer i tanker om den vanskelige opplevelsen, fritas han fra de smertefulle følelsene – De er rett og slett koblet fra tankene. Mange terapeuter mener at hovedhensikten med psykoterapi er å integrere slike avspaltede deler av seg selv.

 

 

Interpersonal isolasjon

 

Som regel er det interpersonal isolasjon vi opplever som ensomhet. Det handler om fravær av sosiale forbindelser. Man har få venner og lite nettverk. Innenfor psykisk helsevern jobber vi nesten daglig med denne typen ensomhet. Det finnes mange årsaker til at folk blir ensomme. Det kan dreie seg om kulturforskjeller, geografiske årsaker, nedleggelse av institusjoner som fremmer nærhet, mangel på sosiale ferdigheter, mobbing og så videre. Det er heller ikke så sjelden at man i hjelpeapparatet møter mennesker som sliter med en form for psykisk lidelse som nettopp hindrer gode relasjoner til andre mennesker. Det kan eksempelvis være schizoide eller narsissistiske personligheter, eller mennesker som fordømmer og utnytter andre, eller mennesker som er selvusikre og sliter med angst.

 

 

Eksistensiell isolasjon

 

Yalom snakker om eksistensiell isolasjon som en tredje variant. Denne formen for isolasjon går dypere og skjærer oss helt inn til beinet.

 

…det er en mer fundamental ensomhet som er uløselig knyttet til eksistensen og refererer til en uoverskridelig kløft mellom en selv og andre, en separasjon ikke bare mellom selv og andre, men mellom en selv og verden.” (Yalom, 2007, pp. 45-46).

 

Yalom kobler eksistensiell isolasjon til døden. Det er ansikt til ansikt med døden at vår fundamentale ensomhet blir tydeligst. I antikken ble herskere og mennesker i maktposisjoner gravlagt med masse gods og eventuelt noen følgesvenner. På sett og vis er det kanskje et bilde på vår frykt for ensomheten ved vegs ende. Vi fødes og dør alene, og slik er rammen rundt vårt liv. Når vi kommer i kontakt med denne typen eksistensielle erkjennelser, gjerne i sammenheng med kriser eller tragedier, er det en grunnleggende frykt som girper oss – en eksistensiell angst – og dette er kanskje den mest hardtslående form for ensomhet som mennesket opplever.

 

 

Les også

 

Ensomhet og isolasjon er et tema vi har drøftet gjennom flere artikler:

 

 

 

Anbefalt litteratur

 

I denne artikkelen nevner jeg den eksistensielle psykoterapeuten Irvin D. Yalom. Når det dreier seg om menneskets grunnleggende eksistensielle vilkår, er Yalom en fremragende forfatter og teoretiker. Bøkene til Yalom har vært kilde til mye inspirasjon og lærdom i mitt virke som psykolog. Alt han skriver lodder dybden i det menneskelige sinnelag på en overbevisende måte. Døden, friheten, meningsløsheten og isolasjonen er aspekter ved menneskets eksistens som av og til dukker opp og flekker tenner mot våre livsprosjekter.

 

Yalom skriver gode fagbøker om disse temaene, men det er kanskje hans skjønnlitterære bøker om terapiprosesser som har gjort størst inntrykk på undertegnede. Et terapeutisk forløp er en spennende reise, og det er nettopp denne spenningen, blandet med følelser, innsikt og eksistensiell klokskap, Yalom griper på en fortreffelig måte i sine romaner om terapi. For dem som er interessert i eksistensiell psykologi fortalt på en spennende måte, er Yalom et sikkert valg. Jeg vil spesielt anbefale følgende:

 

  • Dobbeltspill i sjeledypet: Hovedpersonen i romanen er en psykiater som selv går i analyse hos en kollega, men som bryter behandlingen fordi han er uenig i psykoanalysens strenge regler for terapisituasjonen. Han bestemmer seg for å eksperimentere med en helt ærlig og åpen terapi. Problemet er at hans pasient har en litt annen agenda, som ikke handler om å være åpen og ærlig.

 

  • Kjærlighetens bøddel og andre fortellinger fra psykoterapien: I denne boken forteller Yalom, på sin sedvanlige åpne og direkte måte, om ti pasienter og behandlingen av disse. Pasientene kom til Yalom for å få hjelp med de vanlige problemene i hverdagslivet: ensomhet, selvforakt, impotens, migrene, seksuelle tvangsforestillinger, overvekt, høyt blodtrykk, sorg, en tærende opptatthet av kjærlighet, humørsyke eller depresjon. Likevel avslørte terapien at disse hverdagsproblemene hadde dype røtter, røtter som strakte seg helt ned i menneskets eksistensielle grunnmur. Yalom er en eksistensiell psykoterapeut, og i denne boken får vi virkelig et levende innblikk i hva det betyr i praksis.

 

  • Schopenhauerkuren: Dette er en bok jeg anbefaler alle pasienter jeg har hatt i gruppeterapi å lese. Den anerkjente psykiateren Julius Hertzfeld får sjokkbudskapet om dødelig kreft etter en rutinesjekk. Han begynner å gå inn i seg selv, og blir opptatt av de mislykkede terapiene. Hva gjorde han feil? Julius oppsøker Phillip, en pasient han aldri klarte å hjelpe ut av et ulykkelig og tvangspreget sexliv. Det viser seg at Phillip har kurert seg selv ved hjelp av Schopenhauer og hans filosofi. Nå er Phillip selv klar til å bli terapeut, men han trenger hjelp fra Julius for å få en faglig godkjenning. De to mennene inngår en avtale. Julius blir Phillips veileder dersom Phillip først deltar i gruppeterapien Julius leder. Dette er rett og slett en psykologisk spenningsroman om gruppeterapi, noe som tilhører sjeldenhetene, men Yalom får det til på en utmerket måte.

 

  • Da Nietzsche gråt: Dette er en bok hvor den store tenkeren Nietzsche kommer i terapi hos Breuer (læreren til Freud). Det er et tenkt scenario som utforsker både Nietzsche som person og filosof. Er man interessert i eksistensialisme og psykoterapi, men helst leser skjønnlitteratur, får du både i pose og sekk her.

 

 

 

Kilder

 

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!

Yalom, Irvin (2007). Religion og psykiatri. Oversatt av Vera Føllesdal. Arneberg Forlag. 

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Meningsløshet

meningsloshetMennesket er i stadig forandring. Vi blir eldre og får nye erfaringer fra den ene dagen til den andre. Gjennom oppveksten går vi også gjennom mer eller mindre definerte utviklingsfaser, og overgangen fra et utviklingsnivå til det neste er ofte forbudet med angst. I det barnet beveger seg inn i en ny fase, blir barnets evne til å beherske sin tilværelse midlertidig svekket, noe som medfører angst. Dette kaller man ofte for utviklingsangst, men denne typen indre uro kan også ligne på det man senere i livet kaller for eksistensiell angst.

 

Det er en del av menneskets natur å gruble over sin tilværelse. I perioder med store forandringer blir vi usikre og urolige. Våre mestringsstrategier må justeres og vi blir nødt til å finne nye måter å håndtere livet på. I slike perioder kommer vi litt ut av balanse, og tanker om meningen med livet og vår egen verdi kan plutselig komme til overflaten. Vår oppfattelse av psykisk sunnhet og normalitet, gjør at vi ofte forstår eksistensiell grubling som et tegn på sykdom. Forandringer og overganger i livet innebærer eksistensielle provokasjoner, og et reflektert menneske vil nødvendigvis tenke over sin situasjon og kanskje innta noen større perspektiver på tilværelsen. Sannheten er at mennesket hele tiden står ovenfor konflikter og motsetningsforhold: Godt og ondt, nærhet og ensomhet, kreativitet og stagnasjon. Det kan hende at vi lever harmonisk i lange perioder, men de fleste vil oppleve at ytre omstendigheter eller indre utviklingssprang dukker opp og slår huller i tilværelsen. Det tvinger oss kanskje til å revidere våre oppfattelser, og kanskje oppdager vi nye aspekter av den personen vi trodde vi var. Slike eksistensielle rystelser og indre bevegelser kan være smertefulle, men det er også en gylden mulighet til å forstå oss selv og vår plass i livet på en bedre eller mer nyansert måte.

 

Ofte er de i krisesituasjoner at mennesket virkelig skaper forandringer i livet, forandringer som er forbudet med mer dybde og livsbevissthet. Smerten ved slike psykiske omkalfatringer ligger gjerne i møte med de eksistensielle grunnvilkårene. Kanskje oppdager vi vår dødelighet, vår sårbarhet, ensomhet eller kanskje meningen med livet melder seg som et ubesvart spørsmål. Da ligger meningsløsheten i kulissene og truer vår indre balanse.

 

 

Frihet og ufrihet

 

Moderne mennesker har mye frihet. På sett og vis kan man si at et moderne menneske er dømt til frihet. Det betyr at mennesket i stor grad må velge og utforme sitt eget liv på egenhånd. Tidligere ble mennesket styrt av religion, familiebånd, tradisjoner og sosiale forventninger, men i vår tid står individualisme og friheten til å velge selv i høysetet. For noen oppleves dette som en enorm mulighet til å realisere seg selv, uten for mye motstand fra sosiale forventninger og ytre begrensninger. Men for andre kan denne friheten føles som et himmelropende ansvar som medfører en indre usikkerhet. Når man hele tiden må velge ut i fra seg selv, uten at man har noen retningsgivende prinsipper eller livsveiledere å forholde seg til, kan det bli en tung bør å bære. Og hvis det ikke ligger noen føring for hva man skal velge blant de utallige valgmulighetene, kan livet virke nærmest tilfeldig – og dermed meningsløst. På den måten kan for mye frihet ramme mennesket med en indre uro som kanskje kan kalles eksistensiell angst. Hvem er jeg, og hvordan skal jeg velge mitt liv? Er det mitt ansvar å gi livet mening? Hvordan skal jeg klare det? Er livet meningsløst?

 

Motsatt ser man ofte at mennesker som har for lite frihet, også rammes av meningsløshetens harde hånd. Dersom livet er noe som helte tiden tvinger oss i bestemte retninger, og vi opplever lite egenkontroll, kan man lett føle seg som et «løv i vinden». Man blåser av sted i de retningene skjebnen bestemmer, og hva er meningen med det? En følelse av å ikke være agent i eget liv, vil drepe mye av vår motivasjon og livskraft, og da er veien til depresjon og meningsløshet kort.

 

 

Meningsfulle livsprosjekter

 

Mange mennesker finner mye motivasjon og livskraft i karriere. De starter ut med en god visjon og store målsetninger. De skal tjene mye penger, leve et godt liv, høste respekt og bli økonomisk uavhengige. Noen får det til, og hva skjer da? De starter gjerne et nytt firma for å gjenta suksessen. De tjener nok penger til å forsørge både seg og familien i en årrekke, men likevel holder de et høyt arbeidstempo. Kanskje burde de bruke mer tid på hobby, familie og venner, eller andre ting som ligger deres hjerte nær, men de klarer sjelden å stanse pengespillet som driver dem videre. Den eksistensielle psykoterapeuten Irvin D. Yalom (2007) påpeker at disse menneskene kan være fanget i livsprosjekter som egentlig ikke gjør så mye mer enn å drive livet fremover. Det virker som om de er redde for å hvile eller stoppe opp. Kanskje er de redd for kjedsomhet, og hver gang de bremser litt opp, må de haste videre for å unngå følelsen av kjedsomhet eller kanskje en gnagende følelse av meningsløshet. Vi skriver mer om kjedsomhet i artikkelen Kjedsomhet er en snikende fare.

 

Muligens er karriere et livsprosjekt som nettopp gir livet mening for mange mennesker. Ingen kan egentlig påberope seg noen sannheter om meningen med livet. Det er et subjektivt og individuelt anliggende. Men det virker likevel som om de fleste mennesker fra tid til annen møter følelsen av meningsløshet, og da kan det hende at de prosjektene som ga oss mening ikke var gode nok. I terapi er det sjelden en god idé å forfølge meningen med klientens liv eksplisitt. Mening er på sett og vis noe som blekner når vi setter et for sterkt fokus på dette. Isteden er livsmening noe man bør forfølge på en implisitt måte. Et meningsfullt livsprosjekt dukker opp når mennesket klarer å anstrenge seg på en ”selvforglemmende” måte. Det dukker opp når vi kan synke ned i et engasjement som transcenderer selvet. Det vil si at det overgår en selv og er rettet mot noe som er større – Eksempelvis kjærlighet for en sak eller en kreativ prosess. Noen finner også en tiltrengt meningsfylde i Gud.

 

Dersom terapeuten foreslår retninger i klientens liv som kan virke betydningsfulle, risikerer man å gjøre klienten en stor urett. Den eneste botemiddel mot meningsløshet er evnen til å ta ansvar for sitt eget liv og skape mening på egenhånd. Terapeuten må fremme dette hos klienten, men ikke overta styringen med ”gode forslag”. I terapi er ”gode råd” ofte antiterapeutisk dersom klienten sliter med eksistensielle dilemmaer. Terapeuten kan hjelpe klienten til å fjerne hindringer eller oppdage negative ideer som begrenser klientens utfoldelse, men ikke tre nye livsprosjekter eller livsperspektiver ned over hode på vedkommende. Dette er en slags hovedregel i dynamisk psykoterapi. Det er også det man mener når man innenfor psykisk helse sier at det er ”klienten som må gjøre jobben”. Men man kan også tenke seg at klienten i en viss periode trenger en retningsgivende samtalepartner. Kanskje møter vi mennesker som har mistet oversikten over sitt eget liv som følge av alt for mange valg. Da kan det hende at tydelighet og en viss dirigering er terapeutisk riktig. En psykoterapeut må kjenne til dette terrenget og vite når klienten skal utfordres i forhold til eget ansvar og når klienten trenger støtte og retningslinjer.

 

I boken Religion og psykiatri refererer Yalom til Buddha i denne sammenheng. Når man har mistet meningen med livet, er det ikke alltid så lett å finne tilbake, men det er mulig. For en pårørende eller en terapeut kan det være nærliggende å lete etter mening for vår venn eller pasient, men det er sjelden en god løsning. Skal vi tro på Yalom er det uklokt å lete etter mening på en direkte måte. Han nevner at Buddha har lært oss at den eksplisitte søken etter mening ikke er oppbyggelig. ”Det beste er å senke seg ned i livets elv og la spørsmålet drive vekk.” (Yalom, 2007, p. 44). Mening er noe livet får når vi engasjerer oss uhindret i noe. Hvis vi fokuserer for mye på det, kan det hende vi mister det.

 

 

Anbefalt litteratur

 

Irvin D. Yalom er en kjent psykiater fra Stanford University. Et av hans større faglige hovedverk heter Eksistensiell psykoterapi. Denne boken gir en dyp innsikt i både filosofi og psykologi. På mange måter presenterer Yalom selve essensen ved menneskets væren og menneskets vanskeligheter. Han skaper en mesterlig og kreativ syntese av ulike teorier om menneskets tilværelse, og på mange måter skjærer han eksistensen inn til beinet. Han viser hvordan mennesket dypest sett konfronteres med fire grunnleggende bekymringer: Det er ensomhet, meningsløshet, frihet og død.

 

I mitt virke som psykolog har Yalom vært en av de store inspirasjonskildene, kanskje nettopp fordi han stadig er opptatt av de ”store spørsmålene”. I så henseende vil jeg også nevne boken som heter Religion og psykiatri. ”Religion? Jeg? Du vet jo at jeg betrakter meg selv som praktiserende ateist,” svarte Dr. Irvin D. Yalom da han ble tildelt Oscar Pfister-prisen av komiteen for religion og psykiatri – som kvitterte med å mene at Yalom nettopp har viet sitt liv til religiøse og eksistensielle spørsmål. Yalom skriver mye om å møte de eksistensielle grunnvilkårene, og kanskje spesielt døden som lett kan bade livet i et skjær av meningsløshet. Frykt, angst og uro er noe som tar bolig i mennesket som flykter, og Yaloms terapeutiske virke handler veldig ofte om å hjelpe mennesker til å finne ro og balanse uten å være ”på rømmen”. Ordet terapi stammer fra det gammelgreske therapon og betyr ”en som står til tjeneste og hjelper en annen”.

 

 

Kilder

 

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!

Yalom, Irvin (2007). Religion og psykiatri. Oversatt av Vera Føllesdal. Arneberg Forlag.

 

  

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Hvordan behandles psykisk lidelse?

Behandling av psykisk lidelseHva er psykopatologi?

 

Det finnes egentlig ingen enstemmig forståelse av psykiske lidelser eller psykopatologi. I et psykologisk leksikon defineres psykopatologi som en mental lidelse eller avvikelse (Hansen et al. 2003, p. 324). Mental lidelse eller forstyrrelse defineres i neste omgang som noe som kan true vår personlighet og kan manifestere seg i upassende reaksjoner (p. 320). Disse definisjonene kan virke lite hensiktsmessige, og man kan innvende at de fremstår som sirkulære i sin natur. Dessuten blir det svært vanskelig å avgjøre hvem som lider av en mental forstyrrelse og hvem som er ”friske” basert på disse definisjonene.

 

Den danske professoren, Gretty Mirdal (2001), problematiserer med rette definisjonen av psykisk sykdom. Dersom man eksempelvis definerer sykdom som at pasienten skal ha en subjektiv opplevelse av å være syk, uansett om det foreligger objektive symptomer eller ikke, vil det være vesentlige problemer beheftet med en slik definisjon. Dersom man spør en schizofren person, som opplever å bli styrt av ondsinnede monstre fra en annen planet, om vedkommende er syk, er det langt i fra sikkert at vedkommende vil svare ”ja” på dette spørsmålet. Pasienter som enten er paranoide eller psykotiske vil dermed ikke ha en psykisk lidelse fordi de selv ikke har noen subjektiv opplevelse av å være syke. Samtidig kan man forestille seg at venner og familie har en helt annen oppfattelse eller føler seg redde eller ukomfortable med vedkommendes avvikende oppførsel.

 

Adrian Raine (1993) er professor i psykologi, og han tar ovennevnte aspekter med i beregningen når han drøfter begrepet psykopatologi og mentale lidelser. Raine sin definisjon av psykisk lidelse har høstet mye oppmerksomhet i litteraturen på området. Han inkluderer følgende punkter i sin definisjon:

 

  • Nød/lidelse i forhold til seg selv eller andre
  • Avvik fra en statistisk norm
  • Avvik fra ideell mental helse
  • Avvik fra sosiale normer
  • Oppsøker behandling
  • Dårlig fungering/effektivitet

 

Niels Reisby har skrevet noen kapitler i boken ”Klinisk psykiatri” (Hemmingsen et al., 2000) og påpeker her at mentale lidelser befinner seg på et kontinuum som strekker seg fra ”normal” til alvorlige grader av psykisk lidelse. I tillegg vil graden av psykisk lidelse henge sammen med i hvilken utstrekning personen evner å delta i ”normale sosiale aktiviteter” (pp. 31-32).

 

På sett og vis kan man si at psykiske lidelser er et samlebegrep for forskjellige mentale plager eller sykdommer som først og fremst rammer sinnet og bevisstheten, og ikke den fysiske kroppen. I andre rekke er det imidlertid slik at mentale lidelser ofte påvirker oss i uheldige retninger, noe som sekundært kan gi seg utslag i indre spenninger med ulike former av fysisk smerte som følge. Psykiske lidelser omfatter alt fra enkle fobier og lettere depresjoner og angst til mer alvorlige symptombilder ved personlighetsproblematikk, schizofreni, paranoia eller bipolar lidelse (manisk-depressiv). En psykisk lidelse kan ha en ødeleggende innflytelse både på handlinger, tanker og følelser, og det kan hemme tilfredsstillende livskvalitet og forkrøple menneskets livsprosjekter på vesentlige måter.

 

 

Opphavet til psykiske lidelser

 

En ting er å definere en psykisk lidelse, men et langt mer komplisert spørsmål handler om opphavet (etiologien) til psykiske lidelser. Grovt sett kan man si at psykiske lidelser skyldes arvelige, fysiokjemiske, psykologiske eller sosiale forhold. De arvelige, genetiske og fysiokjemiske forholdene handler om biologi, mens de psykologiske og sosiale komponentene assosieres til miljø. I kjølevannet av en slik forståelse havner vi på to ganske ulike forklaringsmodeller på årsaksforhold ved psykopatologi.

 

 

Psykologi og miljø

 

Noen vil mene at psykiske lidelser primært handler om negativt tankegods eller stadige feiltolkninger av tilværelsen. Altså ideer og uheldige fortolkninger som fører mennesker inn i forskrudde oppfattelser av seg selv og sin tilværelse, noe som videre kan medføre en depressiv grunnstemning eller et liv preget av unødvendig mye frykt og engstelse. I tillegg rammes man gjerne av en følelse av å være unormal, og ”unormale” mennesker trekker seg gjerne tilbake som en reaksjon på opplevelser av å ikke passe inn. Dersom denne følelsen eller ubevisste idémønsteret ligger dypt forankret i oss, og skriver seg fra uheldige omstendigheter og vonde erfaringer fra tidlig barndom, risikerer man at det påvirker vår selvopplevelse og atferd i så stor grad at man diagnostisk sett kaller det en personlighetsforstyrrelse. Det gjør man altså fordi tankerekkene og opplevelsesmønstrene ligger så dypt i vårt mentale bokholderi at det gjennomsyrer store deler av vår livsførsel. Senere opplevelser og vanskelige livssituasjoner kan gi seg utslag i ulike symptomer som angst, depresjon og søvnproblemer etc. Den grunnleggende forståelsen er uansett at det er de psykologiske brillene vi ser verden med som forvrenger vårt utsyn og skaper utrygghet og vanskeligheter i håndteringen av livsprosjekter, og glasset i våre «psykologiske briller» farges av våre tidligere erfaringer.

 

 

Arv og biologi

 

Den andre hovedinnfallsvinkelen til psykiske lidelser handler om biologi. Her vil man mene at en depresjon handler om kjemisk ubalanse i hjernen som eventuelt kan justeres med medisiner. Negative tanker og destruktive tolkningsmønster er et resultat av en forstyrrelse i hjernens nevrokjemi. Hvis vi får justert hjernen på en tilfredsstillende måte, vil den ”engstelige tåka” som ligger over pasientens opplevelser forsvinne. Lykkepillen er myteomspunnet, men konseptet synes nesten å være for godt til å være sant, og det er det sannsynligvis. Vi vet at det finnes en slags nevrokjemisk formel for menneskenes opplevelser, og at disse kan påvirkes kunstig med narkotiske stoffer eller medikamenter, men medisiner endrer ikke nødvendigvis tankegods eller personens tolkningsmønster dersom dette ligger dypt forankret i pasientens personlighet. Medisiner kan kanskje skape et godt utgangspunkt og et nevrokjemisk klima som legger til rette for at pasienten kan gjøre mentale bestrebelser på å endre sine psykologiske strategier. Disse psykologiske strategiene er ofte et produkt av miljøet og oppveksten, mens naturvitenskapen vil hevde at det stort sett dreier seg om arvelige disposisjoner i hjernens anatomi.

 

 

Behandling

 

Hvilken behandling man iverksetter for psykiske lidelser, henger nøye sammen med hvordan man forstår opphavet til den aktuelle lidelsen.

 

 

Psykoterapi

 

Dersom man primært hviler på en psykososial forståelse av problemet, er det nærliggende å iverksette en eller annen form for psykoterapi eller psykososiale tiltak. Dersom man på grunn av vanskelige sosiale og personlige forhold har etablert en negativ måte å tenke og føle på, vil psykoterapiens oppgave være å ”tenke på nytt” eller undersøke våre tenkemåter for å avsløre hvordan de påvirker våre følelser og vårt liv i negative retninger.

 

Depresjon og angst eller andre forstyrrelser i vår virkelighetsoppfattelse kan også hemme menneskers sosiale liv og føre til isolasjon. I isolasjon blir negative eller uheldige tanker og følelser i liten grad avstemt eller nedregulert i forhold til andre mennesker, noe som ofte forverrer tilstanden. Ved behandling av psykiske lidelser vil det derfor være et poeng å hjelpe klienten tilbake til et sosialt liv eller etablere et nettverk for å unngå at vedkommende graver seg stadig lenger ned i forstemmende tankegods med tilhørende følelsesmessige belastninger.

 

 

Kognitiv terapi

 

Innenfor psykoterapi finnes det veldig mange retninger, men overordnet sett har det etter hvert utkrystallisert seg to hovedtradisjoner med litt ulikt fokus. Kognitiv terapi er utviklet av Aron Beck og handler om menneskets tenkemåter. Grunntanken i denne terapiformen er at følelser og atferd i høy grad blir bestemt av hvordan mennesker strukturerer sin verden ved hjelp av tenkning. Gjennom læring, kritisk analyse av egen tenkemåte og konkrete atferdseksperimenter (eksponering) forsøker man å justere sine oppfattelser slik at ubehagelige følelser og symptomer avtar. Ved å styrke vår evne til å ”tenke fornuftig”, blir vi bedre rustet til å regulere våre følelser i dagliglivet eller i pressende situasjoner (affektregulering).

 

 

Psykodynamisk psykoterapi

 

Dynamisk psykoterapi bygger på Freuds psykoanalyse, og målet i terapien er å avdekke eller forløse intrapsykiske konflikter som skal være resultat av traumatiske opplevelser. Tanken er at tidlige erfaringer farger vår forståelse av oss selv og verden, og traumatiske opplevelser kan føre til fastlåste og negative fortolkninger som kan føre til negativt selvbilde, frykt, uhensiktmessig mistenksomhet og lignende. Terapien satser på å gi klienten korrigerende erfaringer, katarsis (utløp for følelsesmessige konflikter) og nye fortolkninger som kan gi økt innsikt i egen psykiske fungering og dermed bedre kontroll og mulighet for å utvikle seg selv og sine egenskaper på en positiv og uhindret måte.

 

Dynamisk psykologi er også opptatt av affektregulering, men innfallsvinkelen er noe annerledes enn ved kognitiv terapi. Psykodynamikk handler om å undersøke hvilke erfaringer som har influert våre emosjonelle styringssystemer på en så ettertrykkelig måte at vi senere reagerer uhensiktsmessig stereotypt med for eksempel sinne i situasjoner hvor denne følelsen er mer ødeleggende enn formålstjenelig for oss. Mens kognitiv terapi er opptatt av menneskets tenkesett her og nå, og sikter på en korrigering av negative tenkemåter, er psykodynamisk terpi i tillegg opptatt av opphavet eller historien bak menneskets forskjellige måter å oppleve seg selv og verden på.

 

 

Medisinsk behandling av psykisk lidelse

 

Dersom man isteden forstår psykiske lidelser som et resultat av nevrokjemisk ubalanse i hjernen, vil en medikamentell intervensjon være mest nærliggende. En klinisk ”medisinsk psykiatri” ser på forholdet mellom psykopatologi, atferdsmønster og psykofarmaka. Når fokuset på biologi er overstyrende, tenderer vi til å forstå bevisstheten eller den menneskelige psyke innenfor rent biologiske og nevrologiske rammer. Her nærmer vi oss en slags klinisk identitetsteori som lyder slik: Bevisstheten er det neurale systemet, hvor problemer i førstnevnte skyldes en ubalanse i sistnevnte, og denne ubalansen kan vi korrigere med medikamenter. ”Ja, men hva med tankene mine,” roper psykologen fortvilet dersom fokuset på biologi blir for fremtredende. Innvendingen mot en rent nevrokjemisk forståelse av psykiske lidelser, er at medikamenter ikke nødvendigvis kan korrigere eller fjerne inkorporert negativt tankegods.

 

I boken Hjernen og den indre verden (Turnbull og Solms, 2002) finner man flere betraktninger av medisiner som et vindu mot pasientens forbedringspotensial, men samtidig en påstand om at medisiner alene ikke på noen måte forandrer pasientens objektrelasjoner eller psykologiske støpning, hvorpå den naturlige konklusjonen er at medisiner er nyttig som stabiliseringsverktøy for å komme i en posisjon hvor pasienten evner å skape en ny og fasciliterende kontakt med det sosiale miljøet. Det er først gjennom korrigerende erfaringer med omgivelsene at pasienten kan huse nye oppfattelser og konstruktive selverkjennelser med varig innflytelse på sin livsførsel.

 

 

Konklusjon

 

De fleste helsearbeidere bebor som regel en erkjennelse av at psykiske lidelser er et fenomen som oppstår et sted mellom arv og miljø, men problemet er at mange vekter dette svært forskjellig. De som har en medisinsk utdannelse bak seg, har en tendens til å la dette perspektivet tre tydelig frem i kontakt med pasienter, og de som har en mer humanistisk orientert utdannelse tenderer til å se miljø, psykologi og mellommenneskelige faktorer fremfor biologi. Begge deler er like riktig, og poenget er å vekte så mange perspektiver som mulig i møte med mennesker i krise. Dette er også bakgrunnen for fokuset på tverrfaglighet i psykisk helsevern. Den store faren som stadig gjør seg gjeldende, er mennesker som betrakter sin modell på menneskets psyke som suveren og universal.

 

Relaterte artikler

 

 

Kilder

 

Freud, Sigmund (1999). Forelesninger til innføring i psykoanalysen. Gyldendal. (Anbefales!)

Hansen, H. (2003). Treating the untreatable” in Denmark: Past and present. I: Millon, T. Simonsen, E., Birket-Smith, M. & Davis, R.D. (Eds.) Psychopathy. Antisocial, criminal and violent behaviour (pp. 372-392). New York: The Guilford Press.

Hemmingsen, Ralf,  Parnas, Josef, Gjerris, Annette, Kragh-Sørensen, Reisby Niels (2000): Klinisk psykiatri. 2. Utgave, Forfatterne og Munksgaard, København.

Mirdal, G. M. (2001). Om opplevelsen af den andres lidelser. Psyke & Logos. 22 (1), 37-49.

Raine, A. (1993). The psychopathology of crime: Criminal behavior as a clinical disorder. San Diego: Academic Press.

Solms, Mark & Turnbull, Oliver (2002). The brain and the inner world – An introduction to neuroscience of subjective experience. Karnac Books. (Anbefales!)

 

 

Av psykolog Janne Risholm Liverød &
psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no