Eksistensiell angst hos barn og unge

barn eksistensiell angstEksistensiell angst er ikke nødvendigvis så annerledes enn det som kanskje kan kalles utviklingsangst. Det er ikke uvanlig at barn som lever i trygge og gode familier, uten store ytre belastninger, i perioder kan utvikle symptomer som kan assosierer med psykiske lidelser. Dette trenger ikke å være et alvorlig tegn på psykisk sykdom, men snarere et uttrykk for at barnet er i ferd med å nå et nytt trinn i sin modningsprosess. Når barnet beveger seg mot et nytt utviklingstrinn, vil det være mer tilbøyelig for opplevelser av angst og uro. Det er fordi barnet beveger seg inn på nytt terreng, og dermed vil barnets evne til å beherske tilværelsen svekkes i en overgangsperiode.

 

Eksistensiell angst er på mange måter relatert til den angsten vi opplever ved normale livsforandringer. Man kan nesten si at alle overganger i livets løp er forbudet med en slags krise. Forandringer innebærer nemlig eksistensielle provokasjoner, noe som leder tankene i retning av meningen med livet, noe som videre ansporer til tanker om livets begrensninger og eventuelt den uunngåelige slutt – Døden. Livet er kort, og kanskje er våre dager talte, og mange mennesker kommer i kontakt med slike smertefulle innsikter i forbindelse med overgangsperioder. Dette representerer på dett og vis det smertefulle møte med våre eksistensielle grunnvilkår. I boken Dynamisk psykiatri i teori og praksis nevner Cullberg puberteten eller overgangsalderen som eksempler på perioder hvor den eksistensielle angsten kan gjøre sitt ubarmhjertige inntog i menneskets grublerier. (Se mer om dette i artikkelen Dødsangst)

 

Barndommen er også en tid med mange sårbare faser. Barnet gjennomlever stadig nye trinn i sin utvikling, og ved hvert utviklingssprang økes tilbøyeligheten til angst. Det er altså fordi barnets evne til å beherske tilværelsen blir midlertidig svekket i overgangen til et nytt utviklingstrinn. På samme måte føler alle mennesker en viss grad av angst i møte med nye eller fremmede situasjoner hvor våre viktigste støttespillere ikke er tilgjengelige, men som voksne har man som regel bedre mentale forutsetninger for å ”holde hodet kaldt” og ikke la seg overstyre av følelsesmessig usikkerhet.

 

 

Små barn med «store» tanker

 

På avdeling for barn og unges psykiske helse ser vi stadig at unge jenter i tidlig pubertet sliter med en del uhåndgripelige tanker av eksistensiell karakter. Nylig møtte jeg en jente som var usikker på om hun rent faktisk eksisterte. Hun var redd for at et stort lys eller et digert mørke plutselig skulle oppsluke henne helt. Hun var også redd for at hennes nærmeste plutselig skulle forsvinne, eller at de egentlig ikke eksisterte som annet enn fantasibilder i hennes hode. Kanskje var livet som en drøm uten noen virkelig eksistens. Disse tankene var vanskelig å sette ord på for den unge jenta. De ligner tanker fra filmer som Matrix, men de ligner også det filosofiske tankegodset vi blant annet finner hos den franske filosofen René Descartes: ”Jeg tviler, derfor er jeg” (”Dubito ergo sum”). Litt på samme måte som den 12 år gamle jenta, kunne ikke Descartes være sikker på at verden faktisk eksisterte, men han kunne ikke tvile på at han tvilte på verdens eksistens, og dermed konkluderte han med at han selv, Descartes, eksisterte fordi han tvilte. Den unge jenta sleit med tanker som lignet de våre største filosofer har kjempet med i hundrevis av år. Sannsynligvis er jenta i ferd med å utvikle en stadig mer  abstrakt tankegang, og i møte med de store spørsmålene oppstår det nye konfliktfulle ideer: Hvem er jeg? Hvorfor er jeg? Hva er virkelighet og hva er fravær av virkelighet? Død eller ingenting? Hva er ingenting?

 

Heldigvis er det slik at de ”store tankene” mister mye av sin skremmende betydning etter hvert som man blir eldre eller kommer seg gjennom den aktuelle livs- eller utviklingskrisen. Hos mennesker med alvorlige identitetsproblemer hender det imidlertid at det eksistensielle tankekjøret vedvarer eller intensiveres i en slik grad at det kulminerer i alvorlig depresjon eller forvirringstilstand.

 

 

Kilder 

 

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Dødsangst

Grim ReaperMemento mori er et latinsk begrep som gjerne oversettes med ”husk, du skal død”. Dette begrepet navngir en sjanger av kunstneriske uttrykk som har en felles hensikt: Nemlig minne mennesket på sin dødelighet. Nå er det imidlertid slik at de fleste av oss ikke ønsker å minnes på døden. Det er snarere slik at vi bruker mye mental energi på å unngå tanker om døden. Innenfor den psykoanalytiske tradisjonen har man vært opptatt av menneskers opplevelser og atferd som motiveres av daglige begivenheter eller erfaringer fra fortiden. Det har imidlertid dukket opp flere psykologiske skoler som har litt andre nedslagsfelt enn psykoanalysen. Eksempelvis har eksistensiell psykologi vært opptatt av menneskets grunnleggende eksistensvilkår som spørsmålet om frihet, meningsløshet, ensomhet og død. Mens psykoanalysen fokuserer på aktuelle livsprosjekter i lyset av tidligere erfaringer, vil eksistensiell psykologi hevde at mennesket også motiveres av forhold som handler om fremtiden, spesielt den kjensgjerning at vi alle skal dø – Memento mori.

 

 

Kollektiv fornektelser

 

Tanker om døden er noe mennesker systematisk fornekter. Men på samme måte som alle andre trusler eller følelser som fornektes, har det en angstprovoserende virkning. Følgene av våre fornektelser kan imidlertid få store konsekvenser på sikt. På et samfunnsmessig plan lider sannsynligvis hele menneskeheten av kollektive fornektelser, altså en unnvikelse av  erkjennelser det blir for tungt å ta innover oss. Atomkrig, miljøkatastrofer og kortsiktige politiske avgjørelser kan være eksempler på områder hvor vi lever under en slags kollektiv fornektelse. For øyeblikket er denne problemstillingen aktuell i forhold til Nord-Korea og deres atom- og rakettprogram. Nord-Korea er et lukket regime som i 1993 meldte seg ut av den såkalte ikkespredningsavtalen (eng. Nuclear Non-Proliferation Treaty også kalt NPT-avtalen) som er en internasjonal avtale om å ikke spre atomvåpen i verden. Etter å melde seg ut av denne avtalen har Nord- Korea brukt eller truet verdenssamfunnet med sitt atomprogram i bytte mot internasjonal oppmerksomhet og hjelp. Primo 2009 tester Nord-Korea nye raketter og foretar en underjordisk atomprøvespregning. Frykt for hva det undertrykte regime er i stand til legger en skygge av frykt over verdenssamfunnet. Dette representerer en fare for hele menneskeheten, og ved jevne mellomrom minnes vi om vår dødelighet på et kollektivt plan – en slags kollektiv dødsangst – men de færreste bekymrer seg for Nord Korea til hverdags. Å involvere seg i slike problemstillinger blir raskt skremmende, og derfor holder vi overhengende globale trusler på en viss avstand.

 

Når døden viser seg for mennesket, og vissheten om dens nærhet erkjennes, oppleves det som et sjokk for dem som gjennom hele livet har fornektet dødens realitet. I boken Dynamisk psykiatri i teori og praksis påpeker Cullberg at selv de som har våget å se døden i øynene gjennom livet, heller ikke er helt forberedt på de følelsesmessige belastningene døden kan legge på mennesket.

 

 

Dødsangst styrer forbrukermarkedet

 

Mange mennesker er redde for å dø, enten de erkjenner denne frykten eller ikke. Frykt er også en mekanisme man gjerne drar veksel på i mange typer salg. På sett og vis er alt fra bilforsikring til medlemskap på treningssenter, fra antioksidanter til H1N1 (svineinfluensa) solgt med en viss appell til menneskers bakenforliggende bekymring for død. Frykt er rett og slett en veldig effektiv faktor for å kontrollere og påvirke forbrukertrender. Å skape frykt blant mennesker, og deretter tilby en frelsende løsning, er det beste og eldste salgstrikset som finnes. Dersom du ikke trener, får du hjerteinfarkt og dør. Dersom du ikke spiser antioksidanter, får du kreft og dør. Dersom du ikke tror på Jesus, er du ikke garantert et liv etter døden, eventuelt får du et evig liv i fortapelse. Med andre ord er det å minne mennesket på sin dødelighet, og samtidig tilby en løsning som utsetter eller bortforklarer døden som den endelige slutt, sannsynligvis det aller beste salgstrikset som finnes.

 

 

Dødsangst og religion

 

Mange religioner baserer seg på trossystemer som peker på et liv etter døden. Det er sannsynligvis en effektiv medisin mot dødsangst. I psykoterapeutisk selvutvikling er det ofte et mål at klienten skal tåle, forstå, ta ansvar for og våge følelsesmessig ubehag, og det kan innebære et møte med de eksistensielle grunnvilkårene. Dersom vi legger frykten for døden, meningsløshet, frihet og ensomhet i fanget på Gud, vil den amerikanske psykiateren IrvinYalom sannsynligvis mene at det er en unnvikelsesmanøver vi ikke er tjent med på lengre sikt. På bakgrunn av en lignende forståelse sammenligner Freud religion med barndomsneuroser. Ideen innenfor mye psykologisk teori er at de følelsene, konfliktene og ubehagelige erkjennelser man flykter i fra, kommer til å jage oss hele livet. Istedenfor å møte vår frykt, blir livet en lang flukt. Mye religion tilbyr trøst ved å benekte døden som den siste slutt. Tanker om sjelens overlevelse, dom, frelse, paradis, gjenforening med sine kjære, reinkarnasjon eller sjelevandring er fristende for mennesket, rett og slett fordi døden alltid hjemsøker oss med sitt mørke nærvær, noen ganger i horisonten av vår bevissthet, og andre ganger er døden tett innpå livet.

 

 

Døden fra et ateistisk synspunkt

 

Yalom kaller seg selv for ateist, men i terapeutisk og faglig sammenheng er han mer opptatt av de eksistensielle spørsmålene enn de fleste. Fra et ateistisk ståsted, altså en person som ikke tror på de guddommelige fortellingene, fremstår religion som en falsk forhåpning og en organisert fornektelse av døden. Ateisten oppfatter at døden fremstår som både mystisk og skremmende for mange troende, men fra et ateistisk synspunkt er ikke nødvendigvis døden så farlig. Når vi har klart å løsrive oss fra myten om udødelige sjeler og livet etter døden, er man i mye større grad i stand til å se døden for hva den er: Opphør av livet.

 

Ateisten vil forstå døden som rammen rundt livet. I et slikt perspektiv er døden med på å gi livet mening og verdi. De som har stirret døden i hvitøyet, har ofte en annen evne til å sette pris på livets små og store øyeblikk dersom de får en ny sjanse. Per Fugelli er en kjent medisiner og samfunnskritiker som blant annet skriver om det han kaller lyspunkter ved døden i boken Døden, skal vi danse. Dette er en bok som utforsker dødens vesen, og den er skrevet av Fugelli i en periode hvor nettopp døden banket på hans egen dør. Fugelli sier selv at han ikke er religiøs i den forstand at han tror på sjelevandring eller himmel og helvete, men han legger til at han misunner de som hviler i slike ”betryggende” forestillinger.

 

Ateisten fornekter ikke døden, og ateisten er heller ikke ond eller følelsesløs. For ateisten er sorg et uttrykk for tap, og sorgen føles like hjerteskjærende og smertefull som hos den troende, men ateisten vil si at hans sorg er begrunnet, og ikke avstumpet av løgner. Ateister er villige til å lide av hjertesorg med åpne øyne. Som voksne mennesker blir livet rikest når vi våger å føle. Selvutvikling handler ikke om mer positive følelser, mer håp og glede. Selvutvikling handler om mer sorg og mer glede. Det handler om å våge og føle, og det handler om evnen til å håndtere de følelsene som nettopp gir livet sin farge og mening. Og ateisten hevder at livet blir mer verdifullt når det får lov til å stå alene, istedenfor å være et slags kvalifiserende vorspiel i forkant av en mystisk evighet. I artikkelen Ateisten om forholdet til døden ser vi mer på hvordan ateisten forholder seg til døden, friheten og meningen med livet.

 

 

Å stirre døden i hvitøye

 

Jeg er selv en stor tilhenger av den amerikanske psykiateren Irvin Yalom, og spesielt det han skriver av både fagbøker og skjønnlitterære verk om eksistensielle spørsmål. I denne sammenheng, nemlig rundt tema død, vil jeg anbefale en av hans siste utgivelser som han har kalt Å stirre på solen – om å overvinne frykt for døden. Denne boken handler igjen om ett av menneskehetens universelle temaer: altså vår dødelighet – og den eksistensielle smerten som de fleste av oss opplever ved å betrakte døden – som om den er alt og den er intet. Ja, det er svært ubehagelig å stirre på solen. Det tåler man ikke lenge av gangen. Det gjør vondt når øynene svir og begynner å renne – og blikket må vendes bort. Å kunne stirre på døden, møte din egen dødelighet, kan være avgjørende for hvordan du velger å leve livet videre: Hvordan du kommuniserer med dem du er glad i – og med deg selv. Og hvordan du kan bøte på den allmenngyldige opplevelsen av å ikke ha fullført det som skal til for gjøre livet rikere og mer komplett.

 

 

Dimensjoner ved døden

 

Møte med døden fører både til angst og smerte, men også noen følelsesmessige utviklingsmuligheter. Cullberg (1999) refererer til Feigenberg som beskriver noen dimensjoner eller motsetningsforhold i menneskets forhold til døden.

 

  • Fornektelse: Man kan enten akseptere eller fornekte døden. Hvis man ser til psykologisk teori og praksis virker det som om mennesket har størst utviklingspotensial dersom det våger å akseptere følelser og realiteter på en mest mulig autentisk måte. Av og til er vi ikke i stand til å ta innover oss alt det livet kaster vår vei, og vi makter ikke å kjenne på de tilhørende følelsene, og da har vi et psykisk forsvar som ofte beskytter oss mot dette. Men fornektelse av følelser, realiteter og døden, har som nevnt sine psykologiske omkostninger. Verken fornektelse eller aksept pleier å være total. Mennesket beveger seg ofte i spenningsfeltet mellom disse to polene, og hvor vi til enhver tid befinner oss på dette kontinuumet, avhenger av både fysiske og psykologiske faktorer.

 

  • Tap og gevinst ved døden: At døden fører til tap er åpenbart. Vi mister vår kropp, vår fremtid, mennesker vi er glad i, og det vanskeligste av alt: Vi mister vår eget Selv. Det kan imidlertid også være noen gevinster forbundet med døden. Når døden nærmer seg, hender det ofte at man opplever en større nærhet til sine nærmeste pårørende. Fugelli er blant de få som evner å bringe døden, som et fryktede tabu, inn i livet på en måte som ikke eskalerer angst, men skaper livsbevissthet. Han gir ingen lette utveier, han peker ikke mot et liv etter døden, men peker på hvor viktig døden er for livet her og nå. Døden, skal vi danse gjøre døden viktig for livet på en finurlig og klok måte. Yalom peker også på at konfrontasjoner med døden ofte skaper dramatiske perspektivforandringer, både for den som er døden nær og de pårørende. Av og til er det ved livets yterpunkt at vi klarer å skape viktige forandringer eller vinner nye ”åpenbaringer”. Å lære å leve riktig er å lære og dø på en god måte, og lære å dø på en god måte er å lære og leve riktig.

 

  • Opprør eller underkastelse ovenfor skjebnen: Dette er to forskjellige måter å møte døden på. Resignasjon eller motangrep. Mennesker velger én eller veksler mellom disse i møte med den kjensgjerning at kroppen langsomt forfaller og til sist går i oppløsning.

 

  • Viljen til å leve vs ønske om å dø: Dette er et spenningsfelt som ofte kommer til uttrykk hos menensker med selvmordstanker. Den som er i ferd med å dø må få lov til å veksle mellom disse holdningene uten å føle at det er noe galt i å skifte mellom disse to ekstremer.

 

  • Verdighet og ydmykelse: Dette er et annet motsetningspar som inngår i enhver dødsprosess. Feigenberg påpeker at dødsprosessen inneholder både det verdige og det uverdige, det stygge og det vakre, og disse motsatsene står forferdelig nær hverandre i den siste reis – mot døden. 

 

   

Kilder

 

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!

Yalom, Irvin (2007). Religion og psykiatri. Oversatt av Vera Føllesdal. Arneberg Forlag.  

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Ondskap eller galskap?

OndskapNår vi er vitne til grufulle handlinger som drap, massedrap eller andre former for sosial ødeleggelse begått av én person, ser det ut som om allmennheten forstår slike gjerninger på to forskjellige måter. På den ene siden snakker man om ondskap og ondsinnethet, og på den andre siden snakker man om sykdom, patologi og sinnsforvirring. På den måten dukker det opp to helt forskjellige kategorier, noe som også påvirker skyldspørsmålet i saker hvor enkeltindivider begår ekstreme ugjerninger. Oppfatter vi vedkommende som ondsinnet, impliserer vi samtidig at han eller hun er personlig ansvarlig og skyldig i sine ugjerninger. Definerer vi vedkommende som sinnsforvirret eller psykisk syk, åpner dette for en litt annen forståelse. Dersom vi snakker om sykdom må vi også ta høyde for at personen kan lide av hjerneorganiske mangler eller miljømessige årsaksfaktorer som har formet vedkommende på en måte som kulminerer i psykisk lidelse eller forstyrrelse. Dermed må vi også betrakte eventuelle ugjerninger i lyset av faktorer som ligger utenfor det individet selv kan stå ”personlig ansvarlig” for.

 

 

Reflekterer sykdom i individet sykdom i samfunnet?

 

Wilhelm Reich (24. mars 1897-3 november 1957) var en østerrisk-amerikansk psykiater og psykoanalytiker, og kanskje den mest tydelige talsmann for at individets handlinger og eventuelle sykdom alltid er et uttrykk for negative miljømessige påvirkninger. Reich er også kjent som en av de mest radikale skikkelsene i psykiatriens historie. Forholdet mellom sykdom i individet og sykdom i kulturen har vært ett av hans sentrale temaer, og på dramatisk vis har han beskrevet det han kaller en «emosjonell epidemi». I følge Reich kunne den emosjonelle epidemien forklare både krig, kriminalitet, vold, voldtekt, drap, sadisme, masokisme og nesten alt det som skremmer oss ved ”sivilisasjonen”. Han påstod at individets rigide, anspente, voldelige eller avvikende livsførsel var en direkte refleksjon av tilsvarende tendenser i samfunnet som helhet. På den måten diagnostiserte han på sett og vis hele sivilisasjonen som forrykt og patologisk, og når enkeltindivider ble psykisk syke eller begikk inhumane handlinger, forstås det som en manifestasjon av et ”sykt” samfunn. For Reich var ikke den ”emosjonelle epidemien” en metafor, men noe som faktisk eksisterte og gjorde seg gjeldene over alt i den menneskelige tilværelse. Samtidig taler han indirekte for at skyldspørsmålet ved menneskelige ugjerninger alltid har et samfunnsmessig eller miljømessig sidestykke.

 

 

Vår forståelse av onde gjerninger

 

Når noen dreper, voldtar eller forulemper andre mennesker, kan vi enten forstå det som ondskap eller som sykdom. Dette er et hyre vanskelig dilemma, og ikke minst et etisk spørsmål. La oss se litt på ulike definisjoner av ondskap.

 

Ondskap defineres på svært mange forskjellige måter, mye avhengig av kultur og religiøs forankring. Tradisjonelt sett, spesielt innenfor en kristen referanseramme, handler ondskap om handlinger (eventuelt tanker og ideer) knyttet til synd. Synd er i neste omgang knyttet til Satan og representerer motvilje, motstand eller brudd på Guds vilje. En slik definisjon finner vi blant annet på Wikipedia.org, og i samme oppslagsverk defineres ondskap som ”moralsk forkastelig”, ”korrupt”, ”destruktiv”, ”egoistisk” eller ”avsindig”.

 

 

Psykologisk og filosofisk forståelse av ondskap

 

Innenfor et filosofisk eller psykologisk perspektiv har blant andre Roy F. Baumeister (1999) og Lars H. Svendsen (2002) skrevet bøker om ondskap. I følge disse involverer ondskap et intensjonelt ønske om å skade andre mennesker (Baumeister, 1999, p. 8 & Svendsen, 2002, p. 19). Kuschel og Zand (2004) kritiserer denne definisjonen. De mener at Baumeister og Svendsens definisjon blander ondskap med det vi forstår som aggresjon, to begreper de mener bør holdes atskilt. I boken Ondskapens psykologi diskuterer Kuschel og Zand ondskap, og de havner på en litt annen definisjon:

 

”…those that in their character are extreme and cross-frontier in the cultural and social context where they appear, and have as a purpose to reduce others’ quality of life (physically and/or psychological) and when the act is committed without empathy for who it is affecting” (2004, p. 17)

 

En slik definisjon av ondskap ligger sannsynligvis tettest opptil den mest aksepterte forståelsen av fenomenet, men det gir ikke noe svar på det andre, og langt mer intrikate dilemmaet, som handler om årsaken til ondskap.

 

 

Ansvar og fri vilje

 

Ansvar og fri vilje er derfor to andre begreper som diskuteres i forhold til ondskap og/eller sykdom. En ganske vanlig antakelse i denne sammenheng er at ondskap kobles til individets frie valg, og dermed står individet ansvarlig for sine handlinger. Sykdom og sinnsforvirring representerer mangel på valg, noe som indikerer at individet ikke kan holdes direkte ansvarlig for sine gjerninger. Ved ondskap dømmes man til fengsel og straff, mens ved galskap ordineres behandling.

 

 

Skyldspørsmålet

 

22. juli 2011 står Norge ovenfor forferdelige terrorhandlinger på Utøya og i regjerningskvartalet. Nærmere 80 hvorav mesteparten unge, politisk aktive mennesker er drept, og etter sorgprosess og et komplisert konsolideringsarbeid, vil spørsmålet dukke opp: Er gjerningsmannen ond eller gal? Forfatter, Jan Kjærstad, skriver en kronikk i aftenposten hvor han snakker om de grufulle terrorhandlingene. Han påpeker at mange forsøker å skape mening eller forståelse i forhold til 22. juli, men selv er han av den oppfattelse at det er nærmest umulig å skape noen meningsbærende forståelse for det som har skjedd, og nettopp det tilfeldige og meningsløse er i følge Kjærstad et vesentlig element ved ondskapens problem. Jan Kjærstad er teolog, og kanskje er det med bakgrunn i et teologisk perspektiv på ondskap han uttrykker seg. Andre vil kanskje mene at gjerningsmannen lider av en form for psykopatologi som forkrøpler hans forståelse for virkeligheten og ansporer ham til fiendtlige og umenneskelige handlinger. Det er i et lignende landskap de sakkyndige psykiaterne skal bevege seg når de skal vurdere drapsmannen i forkant av rettsprosessen: Er han tilregnelig eller utilregnelig; Ond eller sinnsforvirret; Mad or Bad?

 

 

Kilder

 

Baumeister R. F. (1999). Evil. Inside human violence and cruelty. New York. W.H. Freeman and company.

Kuschel, R. & Zand, F. (2004). Ondskabens psykologi: socialpsykologiske essays. København. Frydenlund Forlag.

Reich, Wilhelm (1997). The mass psychology of fascism. Souvenir Press.

Svendsen, L. F. H. (2002). Ondskabens filosofi. Århus. Klim Forlag.

 

 

 Av Psykolog Janne Risholm Liverød &
Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Dysfunksjonelle familier del II

familieproblemerNoen mener at psykiske lidelser svært sjeldent opptrer som et isolert fenomen i individet. Tradisjonelt sett har psykodynamisk orientert psykologi beskjeftiget seg med konflikter og psykiske spenninger i individet, og individets evne til å inngå i relasjon med andre. Det handler om hvordan vi psykologisk sett står i forhold til oss selv, og ikke minst hvordan vi relaterer oss til andre. Det er med andre ord et vesentlig fokus på individet.

 

 

Systemteori og familieterapi

 

I mye av den psykoterapeutiske praksis handler behandling ofte om individet, og faren er at man neglisjerer fokus på det sosiale systemet som påvirker individet på veldig mange måter. Systemteori har supplert vår forståelse for individet som en del av en større sosial sammenheng, og på bakgrunn av dette har en familieterapeutisk tradisjon vokst frem.

Tanken innenfor familieterapi er at det som regel er svært hensiktsmessig å se individet som en del av et system, hvor kjernefamilien spiller en vesentlig rolle. Effektiv behandling for psykiske problemer bør derfor inkludere et familieperspektiv. I følge systemteori har et system visse karakteristika som både påvirker og påvirkes av det enkelte familiemedlem:

 

  • Helheten er større enn summen av delene. En klokke forteller oss om tiden dersom alle delene samarbeider som de skall. Hvis vi plukker fra hverandre klokken, sitter vi tilbake med mange små deler, men egenskapen som tidsmåler er forsvunnet. Det er klokken som helhet som viser tid, men det krever at alle delene fungerer som de skal.

 

  • Spenninger eller problemer hos et individ påvirker hele systemet. Det kan også være slik at andre deler av systemet kompenserer for enkeltindividets problemer. Man kan også se at et problemer som tilhører hele systemet, kun kommer til uttrykk som symptomer hos ett familiemedlem. Sånn sett risikerer individet å bli bærer av psykiske spenninger som egentlig tilhører hele familien.

 

  • Kommunikasjon mellom familiemedlemmene foregår både på et verbalt og et ikke-verbalt plan. Ofte er det den stilltiende og ikke verbaliserte kommunikasjonen som har mest gjennomslagskraft. Ofte er mye usagt i en familie, og det kan skape bindinger, rollefordelinger og begrensninger som hemmer individets frihet eller utviklingsmuligheter. Så lenge problemet ikke er artikulert, eksisterer det som et bakteppe vi ikke unnslipper. Derfor vil familieterapi, på samme måte som individualterapi, ofte handle om å sette mer språk på det som foregår i ”underteksten”. Så lenge man ikke definerer problemstillinger og konflikter, noe man ofte unnviker fordi det er emosjonelt krevende, vil man heller ikke klare å skape noen forandring eller positiv vekst, verken for enkeltindividet eller familien som helhet.

 

 

Strukturer i dysfunksjonelle familier

 

I artikkelen Dysfunksjonelle familier, tar vi for oss problemer som handler om et lukket familiesystem hvor familiens problemer holdes skjult for omverden. Her ligger det ofte innbakt et krav om at hvert familiemedlem begrenser sin kontakt med omverden for å holde på familiens «hemmelighet». Denne typen isolasjon kan føre til store psykiske spenninger i hvert enkelt familiemedlem, nettopp fordi det er i en åpen og fortrolig kontakt med andre vi har mulighet til å bearbeide psykisk ubehag. I denne artikkelen snakker vi i tillegg om foreldre som bruker barna som partnersubstitutt, noe foreldre ofte forsvarer under overskriften ”et åpent forhold til barnet”, men som alt for ofte pålegger barna en voksenrolle og for mye ansvar for foreldrenes følelsesmessige problemer. Til sist tar vi for oss familier hvor kontakten er så tett at det blir vanskelig å finne sin egen identitet. I artikkelen Familier med rigid rollefordeling ser vi på hvordan subtile krav og fastlagte rollemønstre kan frarøve enkeltindividet muligheten til å utvikle seg fritt og selvstendig.

 

I denne artikkelen skal vi se på noen flere familiekonstellasjoner som kan hemme sunn vekst og utvikling i et familiesystem.

 

 

Dårlig kommunikasjon og lite følelsesmessig åpenhet

 

Et lukket familiesystem lager en usynlig mur mellom familien og omverden, og det kreves at familiemedlemmene ikke bryter den underforståtte ”taushetsplikten”. Da foreligger det ofte interne konflikter, følelser av skam, frykt, mistillit og lignende, noe som påvirker både familien og individet på negative måter. Istedenfor å åpne seg for løsninger, nye perspektiver eller annen hjelp utenfra, stenger familien problemene inn bak en form for sosial fasade. På den måten legger man også beslag på individets følelsesliv ved å kreve lojalitet og hemmeligholdelse. Psykisk sett vil det øke en negativ spenning i individet og familien, og veien til angst, depresjon eller andre symptomer er kort.

 

Et lignende problem oppstår når kommunikasjonen og graden av følelsesmessig åpenhet innad i familien er begrenset. Et lukket familiesystem har lite samspill med omverden, mens her er det i tillegg lite samspill mellom familiemedlemmene. Det er på mange måter lite følelsesmessig kontakt og interesse for hverandre i et slikt familiesystem. Ofte henger dette sammen med en frykt for sterke følelser, en slags affektfobi, som har rammet hele familiesystemet. Mange mennesker er redd for sterke følelser fordi det skaper bevegelse i vårt indre landskap. Å føle kan være mentalt krevende, og de som bebor mange følelsesmessige konflikter, kan reagere med å unnvike følelser så langt det lar seg gjøre. Resultatet er ofte depresjon, nettopp fordi det er evnen til å våge og føle som gir livet sin farge og retning. Familier som lider av en form for affektfobi, vil derfor helst ikke forstyrres av informasjon som krever en følelsesmessig reaksjon. På den måten sniker det seg inn en underforstått tendens som pålegger det enkelte familiemedlemmet en slags taushetsplikt i forhold til følelsesmessige anliggende. Mange klinter som oppsøker hjelp i psykisk helsevern forteller om en oppvekstfamilie hvor de ikke snakket om følelser. Følelsesmessige problemer fikk lite oppmerksomhet og lite språk, og når følelser ikke får komme til uttrykk, ender det ofte i symptomer, indre uro og psykisk ubehag.

 

Dersom et av familiemedlemmene i et slikt system opplever en utviklingskrise, vil det skake hele systemet ganske kraftig. Følelsesmessige problemer, som i en annen familie håndteres gjennom samtale, støtte og åpenhet, kan her bli veldig smertefullt og raskt karakteriseres som en psykisk sykdom. Slike familier vil gjerne forstå problemet som en isolert sykdom hos individet, gjerne noe som handler om hjernebiologi og fysikk, og ikke som et følelsesmessig problem i familien som helhet. Det betyr igjen at det ofte er vanskelig å komme i en terapeutisk dialog med hele familien, nettopp fordi familien vil oppleve det som en følelsesmessig overbelastning. Derfor styrer familien som regel fokuset mot enkeltindividet. Ansvaret blir lagt på det ”syke familiemedlemmet”, slik at resten av familien unnslipper ”følelsesmessig” eller ”psykologisk” ansvar.

 

             

Triangulering – Barn som stabilisator

 

Triangulering er et begrep med røtter i den strukturelle familieteorien. Egentlig refererer triangulering til matematikk og trekanter, men i denne konteksten handler det om at et tredje familiemedlem fungerer som stabilisator mellom to andre medlemmer på bekostning av sin egen sunnhet. Dette ser vi typisk i familier med uoverensstemmelser mellom mor og far, hvor barnet inngår i en posisjon som avleder denne konflikten.

 

Barn er avhengige av trygghet for å utvikle seg. Dersom foreldrene krangler mye, og barnet opplever en slags misstemning mellom foreldrene, truer dette barnets trygghet. Dermed bruker barnet mye mental energi på foreldrenes konflikt, rett og slett fordi det gjør familiesituasjonen utrygg. På den måten må barnet legge sine egne følelser, interesser og behov til side, og isteden investere mye av sin bevisste og ubevisste oppmerksomhet på jakt etter stabilitet og trygghet i sin kjernefamilie.

 

Dersom spenningen mellom foreldrene øker, kan det eksempelvis medføre at et tenåringsbarn gjentatte ganger forsøker å ta selvmord, begynner å ruse seg, skader seg selv eller slutter å spise. Det er lite sannsynlig at barnet gjør dette som en bevisst strategi, men likevel er det ofte en reaksjon på ubehaget i familien. Effekten av barnets selvdestruktive reaksjoner er en forflytning av foreldrenes oppmerksomhet. Når barnet lider, vil oppmerksomheten konsentreres på den tredje part og konflikten mellom foreldrene kommer i bakgrunn.

 

Dersom behandlingen i et slikt tilfelle konsentreres om barnet isolert sett, vil man sjelden oppnå gode resultater. Her er det helt avgjørende å innse at barnet fungerer som stabilisator for å dempe foreldrenes uvennskap.

 

 

Konklusjon

 

Selv om vi lever i en tid hvor selvstendighet og individualisme står i høysetet, er kjernefamilien fremdeles en uhyre viktig institusjon. Som mennesker er vi avhengige av sosiale relasjoner og vennskap, men kanskje enda mer avhengig av en tett og intim tilknytning til noen få personer i den innerste krets – familien. Når man arbeider med barn, er det spesielt tydelig at familien spiller en helt sentral rolle i langt de fleste tilfeller. Det er langt i fra slik at alle barn som sliter følelsesmessig kommer fra dysfunksjonelle familier, men når barn har vanskeligheter, er det ofte familien som kan gi den trygghet, støtte, omsorg og forståelse som er nødvendig for å hjelpe barnet videre i sin utvikling. Det er i relasjon til våre nærmeste vi formes som mennesker. Familien er på sett og vis hovedleverandør for våre utviklingsmuligheter gjennom oppveksten. På samme måte som individet kan utvikle psykiske problemer og følelsesmessig ubehag, kan familien som system rammes på lignende måter. Den strukturelle familieterapien, gjerne med utgangspunkt i Salvador Minuchins hovedverk, Familier og familieterapi, har gjort klinisk praksis oppmerksom på familiens sentrale funksjon i forhold til menneskets psykiske helse.

 

Bildet til denne artikkelen er hentet fra den populære TV-serien Six feet under. Den handler om en familie som driver et begravelsesbyrå med base i sitt eget hjem. Serien begynner med farens død, og deretter er det brødrene som overtar geskjeften. Mye sorg og en alvorlig stemning har preget husholdningen hvor tre søsken har vokst opp. I voksen alder er det mange impulser som lurer under overflaten, og langsomt spiller dette seg ut i et svært interessant og spennende drama.

 

Denne artikkelen skrives i forlengelse av flere andre tilsvarende artikler om familieproblemer. Artikkelen bygger på boken Dynamisk psykiatri av Johan Cullberg. Du finner flere artikler om dette tema under kategorien Familie og samliv.

 

 

Kilde

 

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!)

 

  

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Psykoanalyse av datalagring (DLD)

psykologi og DLDDatalagringsdirektivet (DLD) er betegnelsen på EU-direktiv 2006/24/EF om lagring av abonnements-, lokaliserings- og trafikkdata. I Norge har dette vært et kontroversielt tema, og mange mennesker har hatt store motforestillinger mot DLD, men likevel blir det vedtatt på Stortingen 4. april 2011. EU vedtok direktive i 2006 som en slags reaksjon på terrorhandlingene 11. september 2001 i New York, 11. mars 2004 i Madrid og 07. juli 2005 i London. Datalagring handler om at våre bevegelser i den elektroniske verden loggføres og lagres, slik at man ved mistanke om kriminalitet eller andre ugjerninger kan innhente opplysninger om det vi har foretatt oss på nett. Hensikten er dermed å bekjempe kriminalitet, mens kritikere mener at dette er et alvorlig og urimelig inngrep i privatlivet.

 

Kan man forstå denne kritikken av datalagringsdirektivet? Er det ikke greit at man har mulighet til å spore opp og bekjempe kriminell aktivitet i det vi hele tiden legger fra oss spor hver gang vi ferdes i det elektroniske landskapet? Barneporno og terror er bare noe få av eksemplene som brukes i argumentene for dette direktive. Mennesker som driver usømmelig atferd på nett får vel bare som fortjent når det oppdages?

 

Disse og lignende argumenter er kanskje både gode og forståelige, men faktum er at direktive lagrer opplysninger om oss alle. Kritikerne kalle det overvåkning av menneskers privatliv, og som nevnt har motstanden vært stor. Selv kjenner jeg ikke til alle argumentene for og imot DLD, men forstår at det er et komplekst anliggende både etisk, juridisk og personvernmessig sett. Fra et psykologisk eller sosiologisk ståsted er det også en del problemer eller betenkeligheter ved et slikt datalagringssystem.

 

 

Overvåkningens psykologiske konsekvenser

 

PanoptikonFor å undersøke DLD fra et psykologisk perspektiv, vil jeg låne en metafor fra den franske filosofen Michel Foucaults Overvågning og straf (denne utg. 1971).  Foucault snakker om flere former for overvåkning som et illustrativt trekk ved moderne samfunnsstruktur. I denne forbindelse skriver han om panoptikon (betyr “se alt”) som er en overvåkningsanordning designet av Jeremy Bentham i 1791 til bruk i fengsler. Arkitekturen består av et tårn omgitt av fengselsceller. Arrestantene er alltid eksponert for tårnets blikkpunkt, men ser ikke fangevokterne som skjuler seg bak tårnets lyskaster. I den perifere ring er man totalt sett uten noen gang å se. I sentraltårnet ser man alt uten noen gang å bli sett. Foucault argumenterer for at panoptisisme “må oppfattes som en almen modell av myndighetenes forhold til menneskenes daglige liv” (p. 184). Den overvåkede merker konstant tårnets usynlige blikk som en formidabel oppmerksomhet man ikke unnslipper. Samfunnet overvåker oss på mange ulike måter, men datalagringsdirektivet representerer en ny og enda mer inntrengende form for overvåkning.

 

Vi blir på sett og vis obeservert, men ser ikke obeservatøren.I et slikt forhold oppstår det en form for disharmoni. Å bli observert foranstalter en slags indre usikkerhet. Det blir en ujevn maktbalanse som kan gi den observerte en følelse av å være underkastet en usynlig dommer. I verste fall får denne følelsen paranoide kvaliteter hvor man føler seg avkledd og overvåket over alt. Deretter kan det snike seg inn en form for logikk som sier at dersom man er overvåket, er det fordi man er mistenkt, og når man er mistenkt er det fordi man har gjort noe galt. Plutselig kan man komme til å få seg skyldig uten sjelelig grunn, og paranoiaen øker i takt med en diffus følelse av skam eller skyld.

 

Foucault går videre og drøfter hvordan en slik overvåkning kan erstatte tidligere former for straff.  Her forklarer han hvordan det stadig voktende oppsyn gradvis blir en indre overvåkning i individet. Det betyr at individet “internaliserer herskeforholdet, og gjør seg til kilde for sin egen underkuelse” (p. 182). Gjennom datalagringsdirektivet vet vi at vi hele tiden er under observasjon, selv om eventuelle personopplysninger kun vil bli brukt dersom vi mistenkes eller anklages for kriminelle forhold. Men vissheten om at vi hele tiden blir sett, kan ha dyptgripende psykologiske konsekvenser. På en subtil måte kan det føre til at vi begynner å observere oss selv for å kontrollere at alt vi foretar oss foregår i henhold til en formørket maktinstans som lurer i skyggen av enhver dåd. Man føler seg observert under et diffust dømmende oppsyn.

 

Under en fornemmelse av at vi hele tiden er observert, blir vi kanskje i mye større grad selvbevisste. Kanskje er vi i tillegg utrygge på de forskjellige reglene og retningslinjene i den digitale verden, noe som videre kan anstifte en slags underliggende skyldfølelse som egentlig ikke er begrunnet. Selv uten en gyldig grunn, kan en følelse av å bli overvåket gi grobunn for en diffus skyldfølelse, og psykologisk sett er det kanskje hovedinnvendingen mot datalagringsdirektivet.

 

 

Overvåkning og den schizofrene opplevelsesverden

 

Foucault trekker sine ideer om et overvåkningssamfunn til opplevelser forbundet med alvorlig psykopatologi, og her spesielt schizofreni. Den schizofrene pasienten uttrykker ofte opplevelser av å bli overvåket. Jeg har selv hatt mennesker i terapi som mener å ha implantater i hodet som styrer eller overvåker deres tankevirksomhet. Noen føler seg iakttatt av aliens, Pentagon, KGB, FBI, The Golden Dawn, Frimurerlosjen eller andre mystiske organisasjoner. En følelse av et samfunn som overvåker sine borgere, kan forsterke individets overvåking av seg selv- forstått som selvkritiske tilbøyeligheter, grubling og stadig undersøkelse av egne tanker og følelsesliv. Hvis man blander dette med en indre usikkerhet eller skam, kan det utgjør en kraftig psykologisk påvirkning. Man installerer på sitt og vis sitt eget overvåkningsorgan, noe som krever mye mental energi. Alle impulser og handlingsinnskytelser gjøres til gjenstand for grubling og tvil, og til sist blir man fanget i sitt eget tankespinn. Når man hele tiden tenker på seg selv tenke og føle, foregår det samtidig en slags splittelse i vårt psykologiske liv. Vi er både den som tenker og den som observerer oss selv tenke. Hos schizofrene skaper dette en så stor avstand og indre splid, at man til sist opplever at det er noen utenfor enn selv som stadig overvåker og dømmer alle incitament. En grunnleggende og fundamental usikkerhet sprer seg og hemmer normal livsførsel.

 

Dette trekket ved den schizofrene opplevelsesverden er det Foucault sidestiller med generelle trekk i det moderne samfunn. Han sier på sett og vis at enkelte elementer i de moderne livsvilkårene iscenesettes på en ekstrem måte i den schizofrenes opplevelser. Underkastelsesaspektet i forholdet mellom å overvåke og bli overvåket illustrerer i følge Foucault ulike sider ved en gjennomgripende skam- og skyldfølelse som hjemsøker mange schizofrene.

 

 

Gud som den overvåkende instans

 

For religiøse mennesker har Gud gjerne vært en skikkelse som ser alt og oppdager alle syndige impulser i menneskelivet. For noen har dette ført til undertrykkelse og fortregning av eget følelsesliv, noe som psykologisk sett er veien til angst, depresjon og identitetsforvirring. Datalagringsdirektivet er ingen Gud, men det kan potensielt ”se alt” vi foretar oss elektronisk. Foucault (denne utg. 1971) beskriver en forvandling av hele “samfunnslegemet til et synsfelt: Tusen av øyne på post over alt, en årvåken oppmerksomhet, en veldig, pyramidal organisasjon…” (pp. 190-191). Og på bakgrunn av dette kan vi kanskje forestille oss at DLD er et vedtak som på en ganske subtil og følelsesmessig måte representerer en usynlig overmakt med en slags uklar og hemmelighetsfull agenda som skaper en slags indre uro med innflytelse på menneskers privatliv.

 

 

Kafka og Orwell om datalagringsdirektivet

 

Romanen 1984 av George Orwell er et annet kjent eksempel på en beskrivelse av et samfunn med et totalitært system hvor enhver form for privatliv er forbudt og alle individuelle rettigheter og hensyn er dementert. Angst, uro, en følelse av å være gjennomsiktig, alltid på vakt, overvåket, dømt og truet er noen få av de psykiske konsekvensene Orwell tegner opp i sin glimrende roman. I Prosessen (denne utg. 1991) er det Franz Kafka, antihelten K., som er anklaget og arrestert uten å vite hvorfor. Han er overvåket, funnet skyldig, men ingen kan gi ham en redegjørelse for de aktuelle anklagene. Gradvis tar følelsen av skyld bolig i ham, han føler seg skylding, men eventuelle ugjerningers årsaksforhold er i beste fall uklare. ”Måtte du komme, usynlige dom!” (Kafka, denne utg. 1994, p. 13), skriver Kafka 20. desember 1910. det hadde vært spennende å høre hva de fremsynte forfatterne, Kafka & Orwell, hadde ment om datalagringsdirektivet.

 

 

Kilder

 

Foucault, Michel (1971): Overvågning og straf det moderne fængselsvæsens historie. Rhodos Radius, København. 

Kafka, Franz (1991): Prosessen. Den Norske Bokklubben A/S, Oslo. 

Kafka, Franz (1994): Dagbøker i utvalg. Bokvennen Forlag, Larvik Norge. 

Orwell, George (1982). 1984. Buccaneer Books Inc

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Hva er psykopati?

Domestic abuse, family and social issueNår vi opplever at mennesker bryter sosiale koder, oppfører seg gement eller skader andre intensjonelt (enten fysisk eller psykisk), har vi ofte en tendens til å kalle adferden for psykopatisk. Innenfor psykologi og psykiatri er det imidlertid ganske store uoverensstemmelser når det kommer til klassifisering av skadelige og antisosiale personer. Ordet psykopat brukes ofte synonymt med sosiopat, antisosial- og dyssosial personlighetsforstyrrelse.  Men betydningen av disse begrepene er ikke identiske. I denne artikkelen skal vi se litt på forskjeller og likeheter når det kommer til begreper og diagnoser på mennesker som bryter sosiale normer og skader andre med hensikt.

 

 

Sosiopati

 

Sosiopat er det begrepet som er minst brukt nå til dags. Innenfor psykiatri har man ingen diagnostiske redskaper som understøtter sosiopati som egen diagnose, bortsett fra den første utgaven av DSM (Den amerikanske diagnosemanualen: Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders) fra 1952. Her ble tilstanden definert som Sosiopatisk personlighetsforstyrrelse. (Den er også nærmere spesifisert som blant annet antisosial reaksjone eller dyssosial reaksjon). En oppsamling av sosiopati herfra som inkluderer antisosiale reaksjoner er følgende: 

  1. Kronisk antisosial
  2. Alltid i trøbbel
  3. Tar ikke lærdom fra verken erfaring eller straff
  4. Utviser ingen virkelig lojalitet
  5. Ofte hedonistisk: Tilstreber og betrakter egen nytelse som den høyeste gode
  6. Følelsesmessig umoden
  7. Dårlig dømmekraft
  8. Mangel på ansvarsfølelse
  9. Evnen til å rasjonalisere eller begrunne sin oppførsel slik at den fremstår som adekvat og fornuftig

(Mine gjengivelser)

 

Men sosiopati er som nevnt ikke i klinisk praksis en egendefinert diagnose idag, ettersom klinikere forholder seg til aktuelle diagnosemanualer (DSM-IV eller ICD-10). Dog kan den anvendes som forståelsesmodell, som eksempelvis beskrevet av psykologiprofessor David T. Lykken. Han forstås å ha beholdt begrepet når han refererer til ”persons whose unsocialized character is due primarily to parental failures rather than to inherent peculiarities of temperament” (1995, p. 7). Begrepet sosiopat ble altså introdusert for å assosiere tilstanden til en sosial og samfunnsmessig årsaksforklaring.

 

  

Psykopati

 

Mens sosiopatbegrepet ble introdusert for å assosiere årsaksforståelsen til sosiale faktorer, menes psykopatibegrepet mer å skulle romme helheten i de psykologiske, biologiske og genetiske faktorer som kan spille en rolle ved antisosial adferd. Dette da det er problematisk å avgjøre generelt hvorvidt antisosial atferd handler om eksempelvis foreldres oppdragelse og oppvekstvilkår eller medfødte faktorer.  Når det gjelder psykopati, er det et begrep som ofte brukes på folkemunnet, og dermed kan noen kanskje kvie seg litt for å operere med denne termen innenfor psykisk helsefag. Dessuten forveksles ofte psykopat med ordet ”psyko”, som har en helt annen betydning (Hare, 1999). 

Videre er heller ikke psykopati et begrep som brukes isolert i verken DSM eller ICD-10. Psykopati kan likevel defineres ved hjelp av et eget verktøy videreutviklet av Robert Hare: ”The psychopathy Checklist” (PCL-R). Hare opererer med 20 diagnostiske kriterier for psykopati, og bygger dette på en tidligere utgave utarbeidet av Hervey Cleckley i 1942. (Hare, 1998; 1995). I litteraturen på dette området kan det virke som om Hare og Cleckley er blant de mest fremtredende ekspertene på dette området. Sjekklisten for psykopati inneholder altså 20 punkter:

 

  1. Mangel på ansvarsfølelse
  2. Mangel på realistiske og langsiktige målsetninger
  3. Impulsivitet
  4. Patologisk lyving
  5. Bedragersk og manipulativ
  6. Mangler samvittighets- og skyldfølelse
  7. Adferdsproblemer allerede fra tidlig alder
  8. Liten evne til å ta ansvar for egne handlinger
  9. Mange kortvarige relasjoner til andre mennesker
  10. Liten følelsesmessige innlevelse i andre og mangel på empati
  11. Utnytter andre
  12. Dårlig kontroll over egen atferd
  13. Promiskuøs seksuell adferd
  14. Ungdomskriminalitet
  15. Hyppig tilbakefall ved forsøk på endring
  16. Utstrakt og mangfoldig kriminell atferd
  17. Overfladisk sjarme
  18. Grandiositet og storhetstanker
  19. Stort behov for stimuli og lite toleranse for kjedsomhet
  20. Overfladisk følelsesliv

(Mine gjengivelser)

 

Antisosial personlighetsforstyrrelse (DSM)

 

I den amerikanske diagnosemanualen bruker man antisosial personlighetsforstyrrelse når man refererer til mennesker med sosialt hensynsløse karaktertrekk. Denne manualen opererer med en liste på 7 punkter, hvorav minst 3 punkter må være oppfylt for å tilfredsstille diagnostiske kriteria. I tillegg må disse kriteriene representere et tilstedeværende mønster hos personen siden 15 års alder (Gabbard, 2000, p. 493).

 

  1. Mangler evnen til å tilpasse seg sosiale normer i forhold til lovlydighet, noe som gir seg utslag i stadige lovbrudd som gir grunnlag for arrestasjon.
  2. Svikefull og bedragersk. Fører til mye løgn, manipulering av andre, eller bedrag for personlig vinning eller nytelse.
  3. Impulsivitet og manglende evne til å planlegge i forkant.
  4. Irritabel og aggressiv, noe som resulterer i stadig håndgemeng eller overfall.
  5. Hensynsløs i forhold til egen og andres sikkerhet.
  6. Konsekvent uansvarlig, noe som kan gi seg utslag i problemer med å holde på en jobb eller besørge alminnelig økonomisk ansvar.
  7. Mangler samvittighetsfølelse og anger. Rasjonaliserer eller oppfører seg likegyldig dersom de har skadet, misbrukt eller stjålet fra andre.

(Mine gjengivelser)

 

 

Dyssosial personlighetsforstyrrelse (ICD-10)

 

Dyssosial personlighetsforstyrrelse er brukt som begrep i den europeiske diagnosemanualen ICD-10 (International Classification of DiseasesInternasjonal klassifikasjon av sykdommer og beslektede helseproblemer). I ICD-10 må også minst 3 kriterier være til stede for å kunne sette diagnosen. I tillegg må den antisosiale atferden representere et vedvarende mønster helt fra barndom og ungdomsårene, samtidig som de generelle kriteriene for personlighetsforstyrrelser må være til stede (altså at adferden og relasjonene synes å uttrykke individets typiske livsstil og måte å forholde seg til seg selv og andre på).

 

  1. Kald likegyldighet for andres følelser.
  2. Markert og vedvarende ansvarsløs holdning og ignorering av sosiale normer, regler og forpliktelser
  3. Manglende evne til å opprettholde varige forhold, men uten vansker med å etablere slike.
  4. Meget lav toleranse for frustrasjon, lav terskel for aggressive utbrudd, inklusive voldsbruk.
  5. Manglende evne til å oppleve skyldfølelse eller til å lære av erfaringer, særlig straff.
  6. Markert tendens til å gi andre skylden, eller til å rasjonalisere den adferden som har brakt pasienten i konflikt med samfunnet.

 

 

 

 

Oppsummering

 

Symptomene innenfor de ulike klassifikasjonssystemene er nært beslektede og utfyller eller overlapper hverandre.

 

Listen på 20 symptomer i forhold til psykopati, blir hver for seg skåret på en 3-punktsskala (0,1 og 2). Det viser til en gradering av hvert symptom som skåres i forhold til hvor godt det beskriver individet. På den måten kan man få en skår som ligger mellom 0 og 40 poeng, og psykopati som en diagnose stilles ved minimum 30 poeng (Hare, 1996). Det betyr videre at det skal mer til for å klassifisere som psykopat enn som antisosial, hvor kun 3 kriterier må være oppfylt. Det kan videre forklare hvorfor vi finner en prevalens på 1% i forhold til psykopati, mens antisosial personlighetsforstyrrelse ligger på 3%. (Prevalens brukes i statistikk for å beskrive hvor mange individer i en bestemt gruppe som har en gitt tilstand eller sykdom, gjerne på et gitt tidspunkt.)

 

I forholdet mellom antisosial PF og psykopati kan det se ut som om psykopati ligger som en subgruppe under antisosial PF. Psykopater tilfredsstiller som regel alltid kriteriene for antisosial PF (Gabbard, 2000, p. 493), mens det ikke behøver å være omvendt.

 

I ICD-10 finner vi dyssosial personlighetsforstyrrelse, og denne diagnosen inkluderer antisosial, psykopatisk og sosiopatisk personlighetsforstyrrelse (WHO, 2002, p. 202), noe som igjen indikerer at antallet mennesker med en dyssosial personlighetsforstyrrelse er høyere enn antall psykopater eller mennesker med antisosial PF. Men eksakt prevalens i forhold til dyssosial PF er vanskelig å finne fordi det er gjort for lite forskning på området (Rosenquist & Rasmussen, 2001, p. 201). Det handler om at mesteparten av forskningen på sosialt hensynløs og ødeleggende atferd først og fremst kommer fra USA hvor de bruker DSM-IV og eventuelt PCL-R.

 

 

Kilder

 

American Psychiatric Association (1952) Mental Disorders DSM.  http://www.psychiatryonline.com/DSMPDF/dsm-i.pdf

Gabbard, Glen O. (2000). Psychodynamic Psychiatry in Clinical Practice:  Third Edition Washington. American Psychiatric Press.

Hare, R. D. (1996). Psychopathy and Antisocial Personality Disorder: A Case of Diagnostic Confusion. In Psychiatric Times, XIII (2).

Hare, R. D. (1998). Psychopathy, affect and behaviour. In Cooke, D. J. & Forth, A. E. (Eds.), Psychopathy: Theory, research and implications for society (pp. 105-138). Nederland: Kluwer academic publisher.

Hare, R. D. (1999). Without Conscience. The disturbing world of the psychopaths among us. New York: The Guildford Press.

Lykken, D. T. (1995). The antisocial personalities. New Jersy: Lawerence Erlbaum associates, publishers.

Rosenqvist, R. & Rasmussen, K. (2001). Rettspsykiatri i praksis. Oslo: Universitetsforlaget.

WHO (2002). ICD-10 Psykiske lidelser og adferdsforstyrrelser. Kliniske beskrivelser og diagnostiske retningslinjer. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

 

 

  

Av Psykolog Janne Risholm Liverød
WebPsykologen.no

 

Redigert av  psykolog Sondre Risholm Liverød.

Psykoanalyse av ekstreme meninger

ekstremismeWilliam James regnes ofte som opphavsmannen til moderne amerikansk psykologi. Han har skrevet en anerkjent psykologisk lærebok i to bind kalt, Principles of Psychology, hvor han blant annet beskrev bevisstheten som en kontinuerlig strøm, og begrepet ”stream of consciousness” har vi fra James.

 

William James har øvet en stor innflytelse på psykologien som fagfelt, og her vil jeg kort gjengi en fortelling James har brukt som utgangspunkt for noen av sine tanker om den menneskelige psyke.

 

 

Kloden hviler på toppen av en skilpadde

 

Jorden hviler på toppen av en skilpadde. Det er derfor vi ikke faller ned,” sier den gamle damen og smiler.
Men kjære deg frue,” sier James så høflig han kan, ”Hva holder skilpadden oppe?
Det er lett å svare på,” sier den eldre damen, ”skilpadden står på toppen av en annen skilpadde.
Ja ha..,” sier James, fremdeles høflig. ”Men tør jeg så spørre hva som holder den andre skilpadden oppe?
Nei, nå må du da forstå kjære professor,” svarer damen, som innser at James forsøker å lure henne inn i en logisk felle. ”Det er skilpadder-skilpadder-skilpadder, hele veien ned!

 

Man kan fristes til å le av den gamle damen, men kanskje skal vi være litt forsiktige med å dømme henne. Hennes virkelighetsoppfattelse er kanskje litt merkeligere enn allmennhetens forståelse av jordens beskaffenhet, men hennes forståelsesmodell bygger på de samme prinsippene som alle andre forståelser av universet og jorden.

 

 

Dynamikken i ensporet tankevirksomhet

 

Leonard Orr (født 1938) var en alternativ helsearbeider som ofte assosieres med new-age bevegelsen. Han har hatt mange ideer om menneskets psykiske og fysiske helse, men her vil jeg kun forholde meg til en ganske enkel oppdeling han gjorde av den menneskelige psyke. Orr mener at menneskets mentale verden opererer på bakgrunn av to instanser, nemlig ”Tenkeren” og ”Stadfesteren”.

 

Tenkeren kan potensielt sett tenke på hva som helst. Historien har vist oss at Tenkeren kan forestille seg at jorden hviler på ryggen til en skilpadde, at jorden er flat, at jorden er hul eller at jorden flyter rundt i universet som en rund ball. Innenfor religion og filosofi har Tenkeren også utviklet mange tanker om menneskets natur. Tenkeren har tenkt at vi er dødelige, udødelige eller begge deler (dødelige og udødelige i en reinkarnasjonsmodell), eller rett og slett ikke-eksisterende (jf. noen retninger innenfor buddhisme som snakker om intethet). Tenkeren kan tenke seg inn i et marksistisk univers, et religiøst univers, et vitenskapelig eller relativistisk univers eller et naziunivers. Det er mange muligheter.

 

Psykiske lidelser kan av og til forstås på denne måten. Vi tenker oss inn i negative oppfattelser av oss selv og verden, noe som avstedkommer frykt, muskelspenninger, utskillelse av så mye adrenalin at vi får mageproblemer og så videre. Våre tanker om tilværelsen binder all vår mentale energi opp i redsel og vaktsomhet til et nivå hvor blodtrykket er katastrofalt høyt, og vi frarøves evnen til å leve et tilfredsstillende liv med muligheten for å utvikle våre egenskaper. Isteden rammes våre tankerekker av en nedadgående spiral som anstifter stadig mer angst eller depresjon, avhengig av Tenkerens destruktive virksomhet. På samme måte kan vi forstå psykoterapi som en ”talekur” hvor Tenkerens negative ideer blir satt på prøve, eller hjelpes inn på et nytt spor som gir mer livslyst og glede.

 

 

Frykt innskrenker virkelighetsoppfattelsen

 

Her vet vi også at desto mer frykt eller kraftige negative følelser som jager gjennom et menneske, desto dårligere er vår evne til å sette ting i perspektiv. Sterke følelser knebler rett og slett vår evne til å vurdere oss selv eller virkeligheten på en mer realistisk måte, og faren for at vi setter oss fast i destruktive, og kanskje farlige, verdensoppfattelser er overhengende.

 

Den såkalte ”Stadfesteren” opererer på noen langt enklere prinsipper i følge Orr. Stadfesteren har kun en lov å forholde seg til, og loven lyder slik: ”Uansett hva tenkeren tenker, skal stadfesteren bevise dette”. Stadfesterens jobb er derfor å smale inn alle bevis som bekrefter tenkerens antakelser, og ignorere alle modifiserende eller motstridende innspill.

 

Denne typen psykologisk forståelse er en ekstrem forenkling av menneskets mentale verden, men i noen tilfeller kan det være en illustrativ måte å forstå (deler av) menneskelig atferd på.

 

Et ytterliggående eksempel på denne mekanismen finner vi kanskje på spill under 2. verdenskrig. Tenkeren har låst seg fast i en antakelse om at alle jøder er rike, at deres rikdom vil føre til maktovertakelse, og at disse dermed må stoppes. Eksempler på fattige jøder vil ikke rokke teorien, fordi Tenkeren vil produsere nye tanker om at de fattige jødene har penger gjemt i madrassen eller noe lignende. Stadfesteren gjør alt han kan for å bevise disse hårreisende tankene, og jøder har historisk sett vært økonomisk dyktige, hvorpå tankegodset blir stående som ”sant”. På bakgrunn av ekstremt tankegods av denne typen, risiskerer vi at mange mennesker utfører grufulle overgrep og massedrap på et helt folk. 

 

Dersom Tenkeren tenker at sola går rundt jorda, vil Stadfesteren organisere alle våre perseptuelle sanser slik at denne oppfattelsen blir stående som ufeilbarlig. Dersom Tenkeren ombestemmer seg, og antar at jorda går rundt sola isteden, vil Stadfesteren reorganisere bevismaterialet og korrigere sansene slik at de nye tankene blir åpenbare.

 

Den tyske fysikeren og nobelprisvinneren, Max Born, har uttalt: ”For the belief in a single truth is the root cause for all evil in the world.” Oversatt blir det: ”Troen på den ene sannheten er roten til alt ondt i verden”. Kanskje er han inne på noe? Gjennom tiden har menneskets latt seg forføre av tanker og idétradisjoner som ukritisk holdes opp som sannhet og dermed fungerer som livsfarlige livsveiledninger. Kvinner er brent på bålet som hekser, inkvisisjonen tok liv av et utall kjettere for å opphøye kirkens dogmer som universelle, homofile er besatt av demoner og stjernetegn bestemmer vår skjebne.

 

 

Naturvitenskap for å unngå menneskelige feilslutninger

 

Naturvitenskapen har i moderne tid seilet frem som et resultat av våre erfaringer. Vi har skjønt at menneskets forstandsevner er lett påvirkelige, upålitelige og stadig forkvaklet av vranglære. Den vitenskapelige metode tilstreber å eliminere menneskelige feilslutninger ved å fremskaffe mest mulig objektiv kunnskap. Det betyr ikke at vitenskapsmannen er immune mot de psykologiske betingelsene som styrer menneskelig erkjennelse, men den vitenskapelige metode er konstruert slik at den hele tiden etterprøver sine resultater, og i lengden vil denne typen kunnskap kunne overprøve individuelle fordommer og virkelighetsoppfattelser. I alternative miljøer er det ofte en motstand mot naturvitenskap, nettopp fordi den vegrer seg for å trekke forhastede slutninger. Vitenskapen kalles arrogant, mens det motsatte er tilfelle. Vitenskapen sier ingen ting om tilværelsen før den har testet sine hypoteser i kontrollerte former. Dersom nye studier motbeviser en tidligere antakelse, tar vitenskapen dette til etterretning, i motsetning til individuelle overbevisninger som ofte forsterkes, snarere enn modifiseres, i møte med motforestillinger.

 

 

Tidlige erfaringer styrer vår virkelighetsoppfattelse

 

Psykologien er opptatt av menneskets tidligste leveår. Det er fordi mange av våre grunnleggende antakelser om oss selv og verden etableres i tidlig alder. Våre tidligste erfaringer med verden legger seg som en slags grunnmur i vår psyke. Dersom vi utsettes for utrygge omgivelser, stadig separasjon, traumer, omsorgssvikt eller andre negative erfaringer, vil dette påvirke vårt syn på verden og oss selv. Det er sjelden vi husker våre erfaringer fra de tidligste leveår, men likevel blir disse erfaringene liggende som et slags stemningskompass (utenfor bevisstheten) som påvirker Tenkeren og Stadfesteren i høy grad utover i livet. Føler vi oss uønsket eller oversett i tidlig alder, er det sannsynlig at dette skader vår selvoppfattelse. Vi risikerer å se oss selv som mindre verdifulle enn andre, og dermed genereres stadig nye negative tanker og bevismateriale som bekrefter disse antakelsene. Vårt liv styres dermed i retninger som underminerer vårt egentlige potensial.

 

 

Venstre- og høyreekstreme meninger

 

Dersom våre tidligste erfaringer tilsier at verden er et utrygt sted (vi utsettes for mye utrygghet eller vokser opp med svært engstelige foreldre) og opplever at andre mennesker er farlige eller fiendtlige, kan dette bli en grunntone i vår virkelighetsoppfattelse. Stadfesteren vill følge oss gjennom livet å «manipulere» alle våre oppfattelser slik at de stemmer over ens med en slik virkelighet. Den amerikanske psykoanalytikeren, Edmund Bergler, snakker i denne sammenheng om et ”urettferdighetssyndrom”. Individet opplever hele tiden en omverden full av mulige trusler. Frykt blir en toneangivende følelse, og individet stiller seg inn på forsvar eller motangrep. Når sterke følelser legger beslag på vår mentale energi, begrenses vår evne til å innta mer nyanserte perspektiver. Dermed påstår den avantgarde filosofen, Robert Anton Wilson, at mennesker som lider av ”urettferdighetssyndromet” politisk sett vil befinne seg på ekstrem høyre eller ekstrem venstre side. Det er også på de politiske flankene vi finner de skarpeste meningene.

 

 

De grufulle terrorhandlingene

 

I dagens Norge er vi vitne til en ekstrem katastrofe På Utøya og i regjeringskvartalet. Gjerningsmannen, som tilsynelatende er kald og kalkulert, har drep nærmer 80 mennesker. Det antas at de grufulle terrorhandlingene er motivert av høyreekstreme og konservative ideer. Det kan virke som om gjerningsmannen, Anders Behring Breivik, har bygget et slags psykologisk bolverk rundt sine ideer og samlet enorme mengder informasjon og argumenter som tjener hans sak gjennom flere år. Kanskje kan vi forstå det dit hen at Tenkeren i dette tilfelle har produsert tanker om en ustabil verden som følge av multikulturalisme og islamisering. Stadfesteren har sørget for at denne virkelighetsoppfattelsen blir stående, og dermed ignorerer andre innspill eller nyanserende motargumenter. Breivik har angivelig engasjert seg i ekstreme miljøer på nett med lignende livsanskuelser, og kanskje kan dette ha utviklet et ensporet verdensbilde med katastrofale følger.

 

 

Frykt og ekstremt tankegods

 

Frykt, som ofte ligger bak ekstreme meninger, vil ofte nære en stor mistillit til alt som er fremmed og nytt (konservativt). For å tåle forandring og bevegelse må individet hvile på en indre trygghet som gir mulighet for vidsyn og åpenhet. I møte med ekstreme meninger, enten de ligger på høyre eller venstresiden, er det sannsynlig at denne indre tryggheten ikke er etablert, eller skaket på grunn av skremmende erfaringer (også i voksen alder), og i verste fall blir frykten så stor at virkelighetsoppfattelsen innsnevres til det fanatiske, og da kan reaksjonene bli både fiendtlige og eksplosive.

 

 

Kilde

 

Wilson, Robert Anton (1983, denne utg. 2007). Prometheus Rising. New Falcon Publications. Tempe, Arizona, USA.

 

Relaterte artikler:

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no