Personlighetstrekk hos mordere

Morder personlighet fryktInnenfor psykologi jobber man med å forstå motivasjonen bak menneskers tanker og handlinger. Men desto mer sosialt avvikende symptomene fremstår, desto mer utfordrende er det å forstå dem. Jack the Ripper, Theodore Robert Cowell (Ted Bundy), Gary Ridgeway (Green River killer), Dennis Rader (bind, torture, kill) og David Berkowitz (Son of Sam) er alle sammen menn som har drept mange mennesker. Deres grufulle gjerninger gir oss grunn til å anta at de mangler en del essensielle humane kvaliteter. Det kan virke umulig å etablere en innfølende forståelse for disse menneskenes morderiske handlinger.

 

I dag står Norge ovenfor tilsvarende dilemmaer. Drapene på AUFs medlemmer på Utøya og bombene i regjeringskvartalet har skaket hele Norge med ringvirkninger over hele verden. Hvordan kan noen ta livet av så mange mennesker, tilsynelatende uten å nøle? Man kan ikke gi noe svar på dette spørsmålet så lenge man ikke kjenner til Brevik på andre måter enn gjennom hans terrorhandlinger og planer. Psykologien har imidlertid en del teorier og forklaringsmodeller som i noen tilfeller kan bidra til å forstå psykologiske ekstremtilfeller og drap på et mer overordnet plan. 

 

Det er en vesentlig forskjell mellom de kjente drapsmennene som er nevnt over, og det som hendte på Utøya. De ovennevnte personene blir kalt for seriemordere, mens gjerningsmannen på Utøya må kalles en massemorder. I litteraturen defineres seriemord som ”the intentional killing of at least three or more individuals in a series, with a latency period between the killings”. (Meloy & Felthous, 2004, p. 289). Dette står i kontrast til massemord som refererer til intensjonelt drap på minst to eller tre mennesker i samme episode. De fleste massemordere bruker et skytevåpen (eventuelt bomber), noe som indikerer en viss emosjonell distanse til ofrene. Dette står også i motsetning til de fleste seriemordere, som ofte er opptatt av selve drapshandlingen. Seriemordere opererer også med ulike ritualer, og det er ikke så uvanlig at det involverer seksuelle overgrep. Hittil er det vel ikke så mye som tyder på at massemordene i Regjeringskvartalet og på Utøya handlet om gjerningsmannens personlige tilfredsstillelse ved å drepe. Langt på vei virker han politisk motivert, og dermed kan det hende at drapene på sett og vis tjener en annen hensikt for massemorderen enn for seriemordere. Likevel kan det hende at de to typene deler visse karakteristika når det kommer til personlighet og ”psykologisk makeup.”

 

Det er vanskelig og uriktig å sette gjerningsmannen på Utøya inn i en årsakssammenheng. Det er også dårlig fagetikk å lage psykologiske profiler på en mann man ikke kjenner på annet enn hans gjerninger, videoer og skriftlige arbeider. Det er de sakkyndige psykologene eller psykiaterne som skal stå for det, men likevel mener vi at det er viktig å se litt mer generelt på det ekstreme fenomenet som får mennesker til å ta liv. Døden er noe som alltid lurer i periferier av vår bevissthet, men i disse dager står vi ansikt til ansikt med døden. Det rører ved våre dypeste frykter, og kanskje kan en mer generell forståelse for morderes psykologiske beskaffenheter hjelpe oss i en uhyre vanskelig sorg- og konsolideringsprosess. 

 

I denne artikkelen skal vi se på mulige aspekter ved en morders personlighet. Personlighet betraktes ofte i forhold til dimensjoner på et kontinuum og ikke som definerte kategorier (Karterud, 2001, p. 27; Schroeder et al., 1992; Reiby, 2000, p. 31; Jaspers, 1997, p. 577). Det betyr at selv de verste drapsmenn kan ha egenskaper og karaktertrekk som ligner de vi finner hos andre deler av befolkningen. Men faktum er at en massemorder utviser en ekstremt avvikende atferd, og kanskje plasserer det vedkommende langt ut i periferien på noen av skalaene for personlighetstrekk.

 

I denne artikkelen skal vi først og fremst se på et narsissistiske trekk som et sannsynlig element i en morders personlighet.

 

 

Narsissistisk personlighetsforstyrrelse

 

Narsissistisk personlighetsforstyrrelse er en diagnose i den amerikanske diagnosemanualen DSM-IV. Diagnosen assosieres med et mønster av grandiositet (storhetstanker), stort behov for beundring og oppmerksomhet og mangel på empati (Gabbard, 2000, p. 266). Diagnosen eksisterer imidlertid ikke i ICD-10, som er den diagnosemanualen vi bruker i Norge. Grunnen til dette er uklar, men det skyldes i alle fall ikke at narsissistisk personlighetsforstyrrelse kun eksisterer i USA. Trolig handler det om metodologiske utfordringer i forhold til diagnostisering.

 

I følge selvpsykologen, Heinz Kohut, er det et problem at begrepet narsissisme er heftet til en bestemt personlighetsforstyrrelse, ettersom han påpeker at narsissisme er en fundamental og essensiell dimensjon ved alle mennesker. Narsissistisk patologi oppstår når selvet ikke klarer å utvikle seg på en moden måte, noe som betyr at personen fortsetter å ha overdrevne behov for berømmelse og oppmerksomhet fra andre, også i voksen alder. Det innebærer at personen ikke har lært å berømme seg selv på en tilfredsstillende måte. (Kohut, 1978, pp. 634-635; Kohut, 2000, p. 27; Karterud & Wilberg, 2001, pp. 51-52). Kanskje kan man si at den kjærligheten man får fra sine omgivelser og sine omsorgspersoner legger grunnlaget for vår utvikling som mennesker. Kjærligheten og oppmerksomheten fra omsorgspersoner blir gjennom oppveksten omdannet til kjærlighet for oss selv. I en sunn utvikling erverver vi evnen til å ”like oss selv” eller ”gi oss selv anerkjennelse” for den vi er og det vi gjør, og dermed er vi på sett og vis mer selvforsynte. Vi er ikke avhengige av andres oppmerksomhet og berømmelse for å føle oss verdifulle, eller oppleve at vi har en betydning og rent faktisk eksisterer. Narsissisten trenger altså andres bekreftelse og bruker mye energi på å bli sett, lagt merke til, føle seg stor, mektig og beundret, eller fryktet – Sistnevnte kan også gi en følelse av overlegenhet, noe narsissisten trenger for å bekrefte sin eksistensberettigelse og egenverdi.

 

Når det er snakk om ekstreme gjerninger som seriemord eller massemord og terrorhandlinger, kan man fristes til å snakke om antisosial personlighet eller psykopati, men Kohut nevner ikke disse begrepene i sitt teoretiske rammeverk. Han refererer isteden til antisosial atferd som ”narsissistisk”. (Kohut, 1978, pp. 634-635). Otto Kernberg er en annen kjent teoretiker som har vært opptatt av narsissistisk patologi (sykdom), og han presiserer også at narsissistiske personlighetstrekk må forstås som ”mer eller mindre” eller grader på et kontinuum. Dermed rangerer han narsissistisk alvorlighetsgrad på et spekter som går fra ”narsissistisk personlighetsforstyrrelse”, ”malign narsissisme” til ”antisosial personlighetsforstyrrelse”, hvorav den sistnevnte er den mest alvorlige (Kernberg, 2003, p. 373). Når det handler om mennesker som planmessig dreper, med innslag av ”se hvor stor og mektig jeg er”, kan det være nærliggende å vurdere narsissistiske personlighetstrekk. Det er ikke dermed sagt at alle som dreper har sterke narsissistiske tilbøyelighet. Drap foregår også med andre motiver og psykologiske beveggrunner.

 

 

Hvordan utvikles patologisk narsissisme?

 

Narsissisten kjenner man igjen hos mennesker med grandiose trekk. I tillegg foreligger det stor grad av selvsentrering, ofte kombinert med en mangel på innfølende interesse for andre. Narsissisten lever på en bølge av storhetstanker, de er ofte opptatt av utseende og makt, men på en motsetningsfull måte er ”storhetsvanviddet” som regel forbundet med en dyp lengsel etter beundring og bekreftelse fra andre.

 

Mennesker med sterke narsissistiske trekk har ofte problemer med å inngå i avhengighetsforhold, og de mangler i visse henseende evnen til å oppleve dype følelser av sorg og melankoli. Utadtil kan de tidvis opptre som skuffede og bedrøvede, spesielt dersom de blir forlatt eller krenket på noen måte, men de sørgmodige følelsene er som regel overfladiske og skjuler langt sterkere følelser av raseri eller fantasier om hat og hevn. Misunnelse er også et fremtredende element hos narsissisten. Ofte opplever de en sterk misunnelse mot mennesker som har noe de beundrer. Her reagerer ofte narsissisten ved å idealisere den andre, og på den måten få kontroll eller nærhet til det den andre har. I andre tilfeller kan narsissisten devaluere og miskjenne den andre for å ”utjevne” den påtrengende misunnelsen.

 

Narsissistiske trekk assosieres ofte med emosjonell ustabilitet  og primitive forsvarsmekanismer sentrert rundt splitting. Splitting som psykisk forsvar avstedkommer en slags emosjonell sort/hvitt opplevelse av seg selv og verden, noe som forhindrer mer nyanserte og realistiske oppfattelser. Omnipotens er også en forsvarsmekanisme assosiert med narsissisme, og det henspiller på en tendens til å dempe emosjonelle konflikter, misunnelse og mindreverdighetsfølelse ved å agere overlegent ovenfor andre. De setter seg høyere, tilstreber et godt utseende, kan trene opp store muskler for å virke sterkere eller eie statussymboler for å heve seg over allmennheten. I ekstreme tilfeller, som ved massemord, kan slike mekanismer spille inn i den forstand at drapsmannen opphøyer seg selv til dommer over liv og død. Blander man slike psykiske tilbøyeligheter med dogmatisk tankegods, kan resultatet bli messias-aktige forestillinger. I drapsmannens hode kan de mest grufulle gjerninger tilsynelatende legitimeres i en eller annen ideologi forsterket av morderens oppfattelse av sin egen suverenitet.

 

Den narsissistiske personligheten skiller seg imidlertid en del fra den emosjonelt ustabile personligheten på vesentlige punkter. Ofte har narsissisten bedre impulskontroll, noe som gjør at de i større grad evner å opptre mer adekvat i sosiale sammenhenger. Det er heller ikke så sjeldent at de besitter spesielle evner eller begavelser, noe som ofte gjør at de kommer seg høyt opp i samfunnet og erobrer posisjoner med høy status. På den måten blir den narsissistiske problematikken skjult bak karriere eller sosial posisjon. Bak fasaden er det imidlertid sannsynlig at det skjuler seg paranoide ideer, frykt og hensynsløse tilbøyeligheter som kommer frem dersom personen føler seg truet.

 

Ellers er det vanlig at narsissistisk patologi gir personen en indre følelse av tomhet. Denne tomheten forsøker vedkommende å fylle med betydning, og betydning handler her om berømmelse fra andre. Noen narsissistiske personligheter forsøker å fylle denne tomheten ved å tilegne seg makt, og på den måten inngå i relasjoner hvor de har kontroll og innflytelse, eller de kan fylle tomrommet med seksuelle utskeielser med ulike partnere og dermed føle seg viktige i akten. Problemet er at de fleste forsøk på å stange den dype tristesse, kun har en midlertidig effekt. Tomheten veder alltid tilbake.

 

Psykoanalysen har ofte beskrevet narsissisten som et rasende barn som kjemper mot en følelse av verdiløshet og angst for å bli angrepet. De paranoide tendensene – ie. noen er ute etter å ta meg, utnytte meg eller innvadere meg og mitt  – kan kanskje forstås på bakgrunn av dette. Innenfor en psykoanalytisk referanseramme antas det også at det voldsomme raseriet legger beslag på alle følelser slik at den ”emosjonelle melodien” som skal akkompagnere et sunt liv uteblir, og resultatet er en følelse av tomhet (Cullberg, 1999, p. 186-187).

 

Narsissisten trenger hele tiden noe av andre, og dermed kan de ved nærmere kjennskap oppleves som utnyttende og egosentriske. De gir lite av seg selv i mellommenneskelige forhold, og dermed blir de gradvis mer og mer ensomme. De fører til en eskalerende bitterhet og misunnelse for dem som ”lever rikt”, men manglende empatiske evner (skjult bak en sjarmerende fasade), blir et problem for andre. De vender seg vekk, og desperasjonen hos den narsissistiske personen øker i takt med frykt og eventuelt urealistiske forestillinger og sin egen betydning for å dempe følelse av mindreverd.

 

I boken The moral landscape (2011) drøfter Sam Harris psykopati, antisosiale personligheter og narsissistiske trekk, og han nevner at det kun finnes noen hundre tusen kaldblodige mordere på verdensbasis, men at 1% av verdens befolkning har sterke narsissistiske og antisosiale trekk. Disse menneskene har sannsynligvis en del av de egenskapene vi her har drøftet, men de lever på rett side av loven. De kan meget vel være til belastning for sine nærmeste eller sine barn, men de lever uoppdaget og fører tilsynelatende anstendige liv, gjerne med ganske stor suksess.

 

Relaterte artikler:

 

Kilder

 

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!)

Gabbard, Glen O. (2002). The Psychology of the Sopranos: Love, Death, Desire and Betrayal in America’s Favorite Gangster Family. The Perseus Books Group.

Harris, Sam (2010). The moral landscape. Transworld Publisher.

Karterud S. (2001). Et historisk perspektiv og en drøfting av sentrale begreper. I Karterud, S., Urnes, Ø. & Pedersen, G. (red.). Personlighetsforstyrrelser. Forståelse, evaluering, kombinert gruppebehandling (pp. 119-185). Oslo: Pax Forlag. 

Karterud S. & Wilberg T. (2002) American guidelines for treatment of borderline personality disorder. Tidsskrift Norsk Legeforening, 122 (20), 2028-9. 

Kernberg, O. (2003): The psychotherapeutic management of psychopathic, narcissistic and paranoid transferences. I: Millon, T. Simonsen, E., Birket-Smith, M. & Davis, R.D. (Eds.) Psychopathy. Antisocial, criminal and violent behaviour (pp. 372-392). New York: The Guilford Press

Kohut, H. (1978). Thoughts on narcissism and narcissistic rage. I: Ornstein, P. H. (Ed.), The search for the self. Selected writings of Heinz Kohut: 1950-1978. Vol.2 (pp. 615- 658). New York: International University Press

Kohut, H. (2000) Analysen af selvet. En systematisk tilgang til psykoanalytisk behandling af narcissistiske personelighetsforstyrrelser. Fredriksberg: Det Lille Forlag.

Jaspers, K. (1997). General psychopathology. Vol 1. London: John Hopkins University Press. 

Meloy R. J., & Felthous, A. R. (2004). Introduction to this issue: Serial and mass homicide. Behavioural Sciences and the Law, 22, pp. 289-290.

Reisby, N. (2000). Sygdomsforekomst og organisatoriske forhold. I Hemmingsen, R., Parnas, J., Gjerris, A., Reisby, N. & Kragh-Sørensen, P. (red.), Klinisk psykiatri. (2. utgave) (pp. 31-50). København: Munksgaard. 

Schroeder, M. L., Wormworth, J. A. & Livesley, J. W. (1992). Dimensions of personality disorders and their relationship to the big five dimensions of personality. Psychological assessment. 4 (1), 47-53.

 

 Av Janne Risholm Liverød &
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

En terrorists forrykte tankeverden

terrorismeMassakren på Utøya og bomben i regjeringskvartalet er ufattelig. Målet for terrorhandlingene var regjeringen. Hensikten var angivelig å strupe unge og lovende politikere som hevder at åpenhet, dialog og toleranse er viktige grunnprinsipper i et demokrati (Breivik kaller det sosial marxisme). Anders Behring Breivik (32) kaller seg en kristen konservativ, og han bærer åpenbart på et ekstremt hat mot islam og et flerkulturelt Norge. Han mener at et åpent Norge vil invaderes av mennesker med andre trossystemer og dermed gå til grunne. I forlengelsen av dette sier han til sin advokat at han ikke ønsket å begå slike ugjerninger, men det var noe han var nødt til å gjøre for å redde landet fra islamisering og det han kaller multikulturalisme.

 

Hva er galt med en drapsmann av slikt kaliber? Er han sinnsforvirret? Gal? Ond? Forført av nedbrytende ideologier? Spørsmålene er mange, og kanskje trenger vi svar på slike spørsmål. Media følger saken fra minutt til minutt, stadig på jakt etter ny informasjon. Et helt Norge sitter samlet foran TV-skjermene med et indre ubehag det er vanskelig å sette ord på. Fakkeltog og minnestunder fører folket sammen, og statsministeren uttrykker stolthet over et Norge som evner å møte groteske terrorhandlinger med samhold. Vi vil vite mer om Breiviks motiver. Det er tydelig at vi trenger informasjon for å bearbeide hendelsene.

 

Det er vanskelig og uriktig å sette gjerningsmannen på Utøya inn i en psykologisk årsakssammenheng. Det er også dårlig fagetikk å lage psykologiske profiler på en mann man ikke kjenner på annet en hans gjerninger, videoer og skriftlige arbeider. Det er de sakkyndige psykologene eller psykiaterne som skal stå for det, men likevel mener vi i WebPsykologen at det er viktig å se litt mer generelt på det ekstreme fenomenet som får mennesker til å ta liv. Både for sorgprosessen, konsolideringsprosessen og behovet for å ta lærdom fra de forferdelige hendelsene, trenger vi å drøfte det som har skjedd, også i en psykologisk sammenheng.

 

 

Kan vi snakke om galskap?

 

Tradisjonelt sett oppfatter vi ofte galskap i samband med realitetsbrist. Mennesker som opplever verden på en fundamentalt annerledes måte enn allmennheten, betraktes ofte som sinnsforvirrede. Folk flest forstår sinnssykdom og galskap som det motsatte av det rasjonelle og fornuftige. Galskap er nærmest per definisjon fornuftstridig og irrasjonelt. Gjennom galskapens historie er den syke beskrevet som en primitiv, uintelligent villmann, eller som besatt av demoner, eller likefrem som et barn eller en søvngjenger med kronisk tilflukt i drømmeverden. Når vi tenker på galskap, tenker vi ofte på realitetsbrist som igjen assosieres til alvorlige sinnslidelser som schizofreni og psykose.

 

I følge mediene fremstår ikke Anders Behring Breivik som psykotisk, uorganisert, uintelligent eller primitiv på den måten jeg beskriver over. Hans psykologiske profil synes ikke å stemmer over ens med ”tradisjonell galskap”. Han er angivelig rolig, adekvat, besinnet og rasjonelt tenkende i forhold til hans oppfattelse av den sosiale virkeligheten. Det er altså ingenting av det som har kommet frem til nå som tyder på at Breivik lider av psykotisk forvirring eller alvorlige sansebedrag.

 

 

Hva er vrangforestillinger?

 

Derimot kan det se ut som om Breivik har noen ideer om seg selv og det politiske landskapet som kanskje er så avvikende at det kan karakteriseres som vrangforestillinger. Vrangforestillinger skiller seg fra illusjoner ved at de ikke trenger å involvere våre sanser. Vrangforestillinger stammer ikke nødvendigvis fra sansebedrag, men kan snarere beskrives som feilslåtte oppfattelser av psykologisk karakter. En vrangforestilling oppstår når vi mener noe som åpenbart ikke stemmer overens med allmennhetens oppfattelse eller virkeligheten. En vrangforestilling representerer for eksempel en feil i forhold til mening eller betydning. I så henseende er det Breiviks ideologi som kanskje er forrykt: ”høyreekstrem kristen konservativ antiislamistisk tempelridder”. Breivik fører sitt eget korstog mot den muslimske verden. Korstogene var opprinnelig noe som foregikk i middelalderen. Det var såkalte ”kristne” krigere som angrep de ”vantro” muslimer og jøder, mens Breivik assosierer seg selv til denne tradisjonen og angriper det politiske livet i Norge.

 

Å kritisere norsk politikk for å være for åpen, og dermed gi en stilltiende aksept eller husrom for tanketradisjoner som er fordømmende, kvinneundertrykkende, motstandere av ytringsfrihet eller voldelige, er heller ikke helt uvanlig. Det er kanskje politisk ukorrekt, og argumenter i denne retningen kan assosieres med høyre eller ekstrem høyreside, men det er ikke galskap å være kritisk til ideer man opplever uforenlige med norske verdier og kultur. Slik jeg forstår Breiviks agenda, handler det om å strupe en sosialdemokratisk politikk fordi den er for åpen og tolerant. Hans ideer spriker etter alt å dømme i flere retninger, men de synes ekstreme i en høyrevridd fasong. Er det dermed sannsynlig at det er Breiviks politiske tankegods som er årsaken til den grusomme massakren?

 

 

Forskjellige virkelighetsforståelse

 

Man kan betrakte språket som byggesteiner i våre mentale modeller av oss selv og virkeligheten. I så henseende kan vi lure på hvilke ideer og konsepter Breivik bygger sin virkelighet på. Språket påvirker menneskenes handlinger, som igjen påvirker verden i forskjellige retninger, og dermed spiller våre ulike overbevisninger en vesentlig rolle. Den tyske filosofen Immanuel Kant har postulert at menneskene ser verden gjennom et filter. Han mente at vi hele tiden nedlegger et mønster i verden når vi gjør den til gjenstand for vår oppmerksomhet. Ved hjelp av et språklig begrepsapparat skjærer vi verden i et bestemt snitt. Måten vi skjærer virkeligheten på avhenger av det begrepsapparatet vi bruker som symbol på de store linjene i vårt sosialt betingede tankegods. På samme måte som språket kan åpne vår forståelse for nye ideer, finnes det språkspill som gjør det motsatte. Gjennom språket kan det konstrueres dogmer og forestillinger som låser mennesket fast til destruktive livsmønster og fortolkninger av den sosiale virkeligheten. Breivik har etter alt å dømme låst seg fast til en helt bestemt oppfattelse av samfunnet og sin egen rolle som samfunnsbeskytter.

 

Det kan virke som om Breivik har spunnet seg inn i en virkelighetsoppfattelse som både er ekstremt lukket og fiendtlig anlagt. Evnene til å utvide våre perspektiver og møte nye innfallsvinkler uten å føle oss truet eller havne i territoriale konflikter, er etter all sannsynlighet et viktig element i berikende selvutvikling. Å tviholde på en eksklusiv verdensanskuelse som forlanger en type troskap som stenger døren for nye innspill, kan fungere blokkerende på vekst og utvikling. Sett utenfra kan det virke som om regjeringen, med Stoltenberg i spissen, taler for åpenhet og demokrati, noe som nettopp handler om å høre flere stemmer for å utvide vår horisont og bidra til samhørighet og konstruktiv konfliktløsning i den sosiale sfæren. Som en rasende motstander til perspektivpluralisme, multikulturalisme, demokrati og åpenhet kommer Breivik med konservative ideer av eksplosiv karakter.

 

 

Å tro på én sannhet kan være livsfarlig

 

Den tyske fysikeren og nobelprisvinneren Max Born har uttalt dette poenget klart og tydelig: ”For the belief in a single truth is the root cause for all evil in the world.” Born sin enkle setning kan kanskje fungere som en slags merkelapp på Breiviks grufulle handlinger. Vi er alle sammen spunnet inn i forskjellige språkspill som betvinger vår forståelse av virkeligheten på en stilltiende måte. Vi er sjelden oppmerksom på dette, og dermed risikerer vi å leve i unødvendige begrensninger og i verste fall innskrenke livet både for oss selv og andre. Og massakren på Utøya og bombene i regjerningskvartalet viser oss at det finnes tanker og ideer som kan føre mennesker til de grusomste ting.

 

Breivik opplever at Norge er i ferd med å koloniseres av islam, han opplever at regjeringen bifaller en slik utvikling og han oppnevner seg selv til martyr for å redde Norge. For at disse ideene skal ende med katastrofe, er det sannsynligvis avgjørende at de får stå helt uberørt i drapsmannens hode. Det kan virke som om han i flere år har bygget et slags psykologisk bolverk rundt slike ideer og samlet en massiv informasjon og argumenter som tjener hans sak. Samtidig må han ignorere alle innspill eller nyanserende motargumenter slik at hans tankegods blir stående som ufeilbarlig og sant. Et siste element er evnen til å sette ideene så høyt at menneskeliv blir ubetydelig. På sett og vis må han dehumanisere menneskene på Utøya for å drepe dem med ”kaldt blod”. Følelser som man forventer dukker opp ved empatisk innlevelse i AUF ungdommens forferdelig situasjon, må stenges ute fra Breiviks bevissthet.

 

 

Psykiske forsvarsmekanismer hos drapsmenn styrt av ideologi

 

Breivik beskrives som intelligent, og det kan hende at han evner å holde følelser på avstand ved hjelp av ”rasjonell tankevirksomhet” rundt en sak han har opphøyd som altavgjørende. Splitting er en forsvarsmekanisme som sørger for at mennesket holder negative eller forstyrrende følelsesmessige aspekter utenfor bevisstheten. Det foregår dermed ingen integrering av følelser med ulik valør og dermed unngår personen et sammenhengende bilde av situasjonen. Det er nærliggende å anta at en ideologidrevet drapsmann opererer med splitting som en avgjørende psykisk mekanisme. De psykiske forsvarsmekanismene har en viktig funksjon i forhold til å opprettholde en opplevelse av virkeligheten som vi kan tåle, noe som sikrer en form for sjelefred. I Breiviks tilfelle kan det hende at splitting gir ham sjelefred, men det har resultert i en forvrengt virkelighetsoppfattelse med døden til følge.

 

Splitting og projeksjon er også psykiske forsvarsmekanismer forbundet med jødeforfølgelsen i nazityskland. Disse mekanismene ligger som psykologiske forutsetning for at så mange mennesker kan begå så alvorlige ugjerninger. Splitting refererer altså til en rigid oppdeling av verden i godt & ondt, riktig & galt, sant & falskt og så videre. Det betyr at man unngår nyanserte bilder av tilværelsen, og det er unektelig en forutsetning for at så mange kan bidra til å utrydde over 6 millioner av sine artsfrender. På samme måte er det sannsynligvis en av forutsetningene for at Breivik kan drepe unge mennesker uten å nøle. Og kanskje dreper han akkurat regjeringen og medlemmer av AUF fordi disse menneskene nettopp står for nyanserte oppfattelser av tilværelsen som følge av deres stadige appell til åpenhet. Projeksjon er en annen mekanisme som handler om at mennesket eller en gruppe mennesker feilaktig tilskriver andre sine uerkjente følelser, impulser eller tanker. Man erkjenner ikke sine egne intensjoner, hvorpå disse intensjonene tilskrives en annen part. Det er fienden som er ond, og det er fienden som har til hensikt å overta hele verdensherredømme, og ikke motsatt. For å havne i et så unyansert og bombastisk blikk på verden, krever det at det psykiske forsvaret holder en rekke tanker og følelser på god avstand. Breivik tror nok ikke at Arbeiderpartiet skal overta, men han mener at de tillater en islamistisk invadering av det norske samfunnet. I sin video på Youtube viser han blant annet et bilde av voldtatte kvinner og andre illustrasjoner som underbygger hans islamfobi. Der er islam som dreper og forkrøpler hele verden, og ikke Breivik sin konservative, dogmatiske og åpenbart livsfarlige ideologi. Fienden er ond, og Breivik er den reddende martyr, slik han selv ser situasjonen.

 

 

Isolasjon og frykt = farlige holdninger

 

For at vi skal fanges i fastlåste og farlige tankerekker, er det en del faktorer som må være til stede, og ut i fra det som har kommet frem, kan det virke som om flere av disse har vært til stede hos Breivik. Blant annet må man være relativt isolert. I stadig kontakt med andre vil ofte ens tanker og ideer avstemmes i forhold til mer alminnelige oppfattelser av tilværelsen. Breivik har i følge media isolert seg over en periode på minst to år. Han har angivelig brukt mye tid på internett i fora for antiislamistiske holdninger, og her finner vi muligens mange av byggesteinene i det som skulle bli en forestillingsverden med døden til følge. I tillegg bør det foreligge en komponent av frykt. Den dømte massemorderen Charles Manson er kjent for sitatet ”fear is the greatest teacher”. Frykt sørger for å binde vår mentale energi mot overlevelsesfokus, noe som også forhindrer evnen til å innta mer nyanserte perspektiver på tilværelsen. Regjeringen er oppmerksom på denne mekanismen ettersom de hele tiden fokuserer på at vi skal møte Breiviks terrorhandlinger med åpenhet og samhold. Faren er at Breiviks handlinger skaper så mye frykt at folket også lukker seg inne i en forsvarspreget modus som igjen avler fryktorientert og ensporet fanatisme med hevn og mer vold som følge.

 

På nettstedene hvor Breivik opererte finner man en rekke beskrivelser av skrekkscenarioer knyttet til islamisering av samfunnet. Det borger for frykt, samtidig som det tenner patriotisme og territoriale markeringsbehov – ekstrem nasjonalisme. Når frykten er etablert, og medlemmene av nettstedet lever et isolert liv uten andre forstyrrende impulser, er det mulig å bygge opp en ”alternativ virkelighetsforståelse” som skiller seg radikalt fra allmennhetens oppfattelse. Deretter foregår det sannsynligvis en slags gruppedynamikk som forsterker inngruppens ideer i kraft av sin radikale atskillelse fra de andre (utgruppen). For at en slik gruppe skal vokse inn i sine avvikende overbevisninger, er det avgjørende at det brukes en kløktig retorikk som hele tiden underbygger gruppens suverenitet og samtidig begrunner hvorfor ”de andre” tar helt feil. Fra et slikt klima, foran en datamaskin logget på internett med likesinnede, kan det hende at Breiviks horrible planer tok form.

 

Det Breivik kanskje først og fremst har lært oss, er at holdninger og virkelighetsforståelser, både på gruppe- og individnivå, spiller en rolle. Stoltenberg presiserer dette i sin tale til folket under fakkeltoget i Oslo 25.07.11. Vi kan ikke være likegyldige ovenfor menneskers holdninger. Hvis de får utvikle seg under rette omstendigheter, isolert fra omverden med en undertone av frykt, kan det ende i tragedie. Derfor understreker han at åpenhet, debatt og dialog er helt avgjørende for å unngå slike scenarioer, og det er gjennom en slik åpenhet man bekjemper fanatisme og dogmatisme og fremmer demokratiet. (Med dogmatisme mener jeg rett og slett å tviholde på en bestemt mening uten å ta hensyn til en kritisk undersøkelse av grunnlaget for denne meningen i dialog med meningsmotstandere).

 

 

Et virus på tanken

 

Kanskje er det evolusjonsbiologen Richard Dawkins som har den beste forklaringen på dette fenomenet i sin teori om et såkalt ”memer”. Dawkins foreslår at memer er en slags psykologisk parallell til gener. Memer er informasjonsenheter som blir spredt mellom mennesker i form av ideer og forestillinger. I denne sammenhengen kan man også snakke om fundamentalisme og dogmatisme som et virus på menneskets sinnelag. I så hensende kan vi kanskje fristes til å si at politisk motiverte massemordere lider av et virus på tanken? Et virus som forkrøpler deres forestillingsverden og henleder dem til de verst tenkelige handlinger. Bærere av ensporede memer er på sett og vis programforpliktet til et mer eller mindre rigid og lukket system, noe som kan medføre at de oppfører seg irrasjonelt, fordeler sine ressurser uhensiktsmessig eller handler uten omtanke for konsekvensene.

 

Det kan hende at en mikstur av frykt, isolasjon og høyreekstreme ideer kan ligge til grunn for den ubeskrivelige ulykken som nå har rammet Arbeiderpartiet, regjeringen AUF og Norge, men det er usannsynlig at dette kan gjøre regnskap for alle grusomhetene. Bak denne typen terror må det også befinne seg en personlighet og en ”psykologisk makeup” som er i stand til å virkeliggjøre fanatisk tankegods i grufulle handlinger.

 

Relatert artikkel: 

 

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Breivik får ikke trekke oss ned

Multiracial Hands Making a CircleNorge er i dyp sorg og vi føler med de involverte, de etterlatte og pårørende. Hele verden uttrykker sin medfølelse. De grufulle hendelsene i regjeringskvartalet og på Utøya fordømmes. Få av oss klarer å tenke på noe annet. En blanding av forakt, sorg, sjokk, sårbarhet, forundring, meningsløshet, inderlig medfølelse med døde og overlevende, frykt og forbannelse skaper en indre uro i det vi følger situasjonen på TV og på minnestunder rundt om i det ganske land. Det er ikke lett å sortere så mange forskjellige følelser på en gang, og sannsynligvis vil hele Norge befinne seg i en slags uavklart indre stemning i lang tid – En kompleks sorgprosess. Det er ikke lett å sette ord på sine opplevelser når så mange kraftige følelser er på spill. Ofte virker ordene fattige, som om de ikke strekker til, når vi forsøker å samtale om det som har skjedd.

 

 

Informasjon som plaster på et «psykisk sår»

 

Media presser politi og myndigheter for mer informasjon, og store deler av Norges befolkning følger dramaet fra minutt til minutt. Det virker som om vi er på jakt etter en større forståelse. Vi trenger en forklaring på Breiviks motiver. Selv om en forklaring ikke vil gjøre noen forandring på den ufattelige tragedien, kan det hende at større forståelse til en viss grad fungerer som et botemiddel mot meningsløsheten. Vi vil ha mer informasjon, som om informasjon og forståelse fungerer som et plaster på de psykiske sårene tragedien har påført de involverte, og oss alle.

 

 

Meningsløshet og dødsangst

 

En slik tragedie minner oss om livets skjørhet, og i stor skala er vi vitne til den korte veien fra liv til død. Døden, som et eksistensielt grunnvilkår, er noe de fleste mennesker forsøker å unngå, men døden er noe som hjemsøker oss allerede fra tidlig barndom. Dødens mørke nærvær ligger ofte på grensen av vår bevissthet, og mennesket har bygd opp et forsvar mot dødsangst basert på benektelse, og denne mekanismen spiller en viktig rolle i karakterdannelse og hverdagslig livsførsel. Massakren på Utøya og bomben i regjeringskvartalet gir oss på sett og vis blikkontakt med døden. Deltakerne på AUF sin sommerleir måtte se døden i hvitøye, og denne skrekken brer seg utover i hele Norge, og sannsynligvis langt utover Norges grenser.

 

 

Hat og raseri som et ondartet virus

 

En slik tragedie skaker oss i våre grunnvoller. Vi skremmes i dypet av vår eksistens, og et konglomerat av ulike følelser velter opp i oss og frarøver oss følelsen av kontroll og oversikt. Vi kan reagere med sinne, hat og fiendtlighet mot Breivik som er ansiktet på denne tragedien. Hatet kan ta bolig i oss og spille på parti med raseriet som et motangrep på følelsen av maktesløshet og fortvilelse. I så fall møtes Breiviks fiendtlige gjerninger med en tilsvarende fiendtlighet. I så fall representere dette en trussel mot sosialdemokratiske verdier, åpne holdninger og toleranse, og kanskje er det nettopp det Breivik er ute etter. Heldigvis får han det ikke!

 

Breivik har publisert en video på Youtube hvor han redegjør for sine innbitte holdninger og motivet for de diabolske handlingene. Under denne videoen har mennesker postet innlegg som kanskje vitner om et tilsvarende raseri. Dødsstraff, evig pine, lemlestelse og fordømmelse uttrykkes i affekt mot Breivik. Det kan man forstå, men samtidig viser det hvordan Breiviks hat kan spre seg som et virus. Ofte er det slik at hat avler hat. I møte med grusomheter og animositet trekkes vi ned i tilsvarende følelser. Vi risikerer å miste vårt reflekterende gangsyn og lammes av nedrige følelser og destruktive krefter. Men når det er sagt, virker det som om de stemmene som nå snakker for det norske folk ikke lar seg trekke ned i det hatefulle og destruktive. I media ser vi et Norge med et stort sinn, psykisk styrke og den grad av modenhet og psykologiske evner som er forutsetningene for et demokrati. Kanskje er det myndighetene og folkets beundringsverdige evner til å beholde fatningen og åpenheten i møte med avsindige og hatefulle krefter som er med på å gjør Norge til verdens beste land å bo i.

 

 

Å møte vold med åpenhet og demokrati

 

Jeg vil med dette innlegge uttrykke min aller største beundring ovenfor landets ledelse, politiet og ikke minst de overlevende som har uttalt seg i media, og spesielt de unge, reflekterte, psykologisk kloke og veltalende medlemmene av AUF. På en psykologisk mesterlig måte klarer de å beholde høy refleksjonsevne og uttrykke sin følelser på en beundringsverdig måte. Istedenfor å debattere dødsstraff og hevn, snakker de om åpenhet. I stedet for å la seg fange av destruktive følelser, virker det som om Norge klarer å stå sammen i sorgen. Istedenfor å utagere frustrasjon, snakker man sammen og bearbeider hendelsene med medfølelse, trøst og et enestående samhold.

 

Engelske og amerikanske aviser skriver at Norge er ”in denial”. De antyder at nordmenn befinner seg i en tilstand av fornektelse. Det insinueres at vi ikke evner å ta innover oss de ekstreme handlingene i en slags frykt for følelsesmessig overlast. Store deler av befolkningen, og ikke minst landets ledelse og medlemmer av AUF, uttaler seg med en stor grad av besinnelse. Jeg tror ikke dette er et symptom på ”psykisk svakhet” og fornektelse, men et tegn på storsinn og evnen til å møte ekstreme følelser og påkjenninger uten å la seg trekke ned til destruktiv lavmål. I mine øyne har Norge håndtert denne katastrofen på en beundringsverdig måte. At AUF holder seg for gode til å bruke energien sin på hat og forbannelse av Breivik, vitner om psykisk styrke. De beholder et nyansert fokus, uttrykker sorg og forferdelse, men uten å utagere destruktive følelser. Det er kanskje denne typen egenskaper – som en slags psykisk styrke – til å håndtere vanskelige følelser og krisesituasjoner, som gjør at Norge er et av verdens beste land å bo i. Stoltenberg snakker om at vi skal møte vold med demokrati og åpenhet, og fra et psykologisk ståsted representerer dette en stor grad av modenhet og menneskekunnskap – Nettopp den typen modenhet som trengs for å besørge et multikulturelt demokrati. Etter det vi ser i media, er det med beundring man nikker bekreftende når Stoltenberg sier: ”Vi er et lite land, men et stort folk”.   

 

Breivik forfekter konservative holdninger og intoleranse, mens det norske demokratiet står for toleranse og åpenhet (men ikke naivitet, som Stoltenberg påpeker). Hans hensikter har vært å ramme det norske demokratiet, og ikke minst arbeid for samhold og fellesskap i et multikulturelt samfunn. Høyre ekstreme holdninger og fundamentalistske livsorienteringer har nok en gang fått et ansikt, og det ser ut som om det styrker de sosialdemokaritske verdiene og samholdet, snarere enn å svekke det. Frykt skaper fiendtlighet, men Norske myndigheter og det norske folk evner å unngå slike reaksjoner på Breiviks gjerninger, og nettopp det gjør at hans misjon mislykkes.

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Meningen med livet

Hourglass on the duneMange eksistensialistiske filosofer har påpekt at mennesket er dømt til å skape mening i eget liv. Mening er ikke noe som faller ned i hodet på oss. Det er heller ikke noe som er innebygd i livet som sådan. Mening er noe vi selv må investere i våre små og store livsprosjekter. De som er gode til å skape mening i livet, lever mer tilfredsstillende enn de som ikke finner noen mening med livet, venter på at meningen skal åpenbare seg av seg selv eller som forventer at andre skal bringe mening inn i tilværelsen.

 

 

Hvis Gud er meningen med livet

 

Mange mennesker ser til religion når det er snakk om meningen med livet. På sett og vis er det Guds eksistens og et liv etter døden som gir livet sin dybde og betydning. Ateister mener at dette er en illusjon. De peker på at det finnes mange religioner med ulike Guder. Hver religion påstår at de har sannheten og den eneste riktige Guden, noe som impliserer at langt de fleste tar feil. Bertrand Russell påpeker at alle religiøse mennesker bør forvente at de tar feil i sine religiøse overbevisninger, om ikke annet på bakgrunn av sannsynlighetsberegning og statistikk. For en ateist er religion skapt av mennesker for å unngå ubehaget ved de eksistensielle grunnvilkårene ved livet: Død og meningsløshet. Yalom peker på at ”grunnen til at religion finnes over alt, er derfor at eksistensiell angst finnes over alt” (p. 39). Mennesket skaper guddommelige fortellinger for å lindre frykt. Yalom siterer også Xenofanes som skrev (for 2500 år side): ”Hvis løver kunne tenke, ville deres Guder ha manke og brøle”.

 

På tross av ateistenes innvendinger, er religion en viktig og meningsfull bærebjelke i mange menneskers liv. I klinisk praksis ser man at troen på det guddommelige kan dempe mye angst og gi mennesker en tiltrengt avstand til temaer som død, meningsløshet og ensomhet. Noen mennesker er ensomme, og da er det godt å vite at Gud ser de. Gud er på sett og vis et livsvitne som gjør livet verdt å leve.

 

I møte med mennesker, ser man også at troen på Gud kan være blandet med en del frykt. Mange kvier seg for å klandre Gud når livet byr på motbør, død, sykdom og fordervelse. De sier kanskje at ”han der oppe har kludret det til”, men å rette beskyldninger direkte mot den allmektige Herren, er ofte forbundet med en viss frykt. Å påpeke at Gud av og til kludrer det til, ved det faktum at verden er full av ondskap og tilsynelatende meningsløse hendelser, kan kanskje forstås som en mild protest. Det ligger en slags ironi i dette utsagnet som kanskje skal forhindre at vi føler det vi egentlig føler. Ironi er ofte en unnvikelsesmanøver, en frykt for sterke følelser, akkurat som intellektualisering er en unnvikelse i forhold til virkelighetens sanne ansikt. Når det er Gud som står for meningen med livet, kan det tenkes at folk er redde for å henvende seg dirkete til Gud. Hva er de redde for? Sannsynligvis er de redde for å få noen ”bange anelser” bekreftet: Kanskje Gud ikke bryr seg om dem, kanskje Gud ikke svarer og er likeglad, og kanskje Gud ikke eksisterer over hodet. Troen på Gud er ofte beheftet med en frykt for at Gud i virkeligheten er fullstendig likeglad med oss og overlater oss til tilfeldighetene. Hva slags frykt er dette? Det er angsten for meningsløsheten.

(På WebFilosofen er det en egen kategori for artikler om ateisme - ateisme.net)

 

 

Meningsfulle livsprosjekter

 

Det kan se ut som om mennesker er meningssøkende av natur. Da er det på sett og vis tragisk at vi er født inn i en verden hvor det ikke er installert en mening på forhånd. Vi må altså anstrenge oss noe veldig for å skape meningsfulle livsprosjekter, og når man spør mennesker om meningen med livet, vil de ofte nevne noe av det følgende:

 

Hedonisme: Her er det streben etter nytelse som er selve drivkraften og målet for ”et lykkelig liv”. Hedonistene fokuserer som regel på den lyst som er innrettet mot de materielle og kjødelige nytelser, og dermed hviler de på en livsinnstilling som er grunnleggende egoistisk orientert mot fysisk nytelse.

 

Altruisme: Altruisme er det motsatte av egoisme. Altruisten hevder at den største meningen med livet handler om å gjøre noe som tilgodeser andre eller samfunnet. Livet blir rett og slett meningsfullt i det man gjør noe godt for andre – en uselvisk handling. Mange filosofer har debattert eksistensen av altruisme hos mennesket, og noen mener at alle handlinger, uansett hvor barmhjertige og gode de er, alltid har en komponent som gir en slags egoistisk gevinst. Man er snill mot andre for å bli sosialt akseptert og populær, altså ikke for å være snill i seg selv. Menneskets psyke er imidlertid utstyrt med dårlig samvittighet, skyldfølelse, etiske kvaler, moralsk etterpåklokskap og andre etiske og emosjonelle retningsgivere som kanskje er tegn på at tendenser til altruisme ligger inkorporert i store deler av menneskeheten.

 

Oppofrelse for en sak: Å engasjere seg i en sak kan føre mennesket inn i en tilstand av selvforglemmelse eller ”flyt”. Man engasjerer seg i livet på en intensiv måte, noe som i seg selv legger et slør av mening over tilværelsen.

 

Forplantning: Noen mener at menneskets dypeste motivasjon og mening med livet handler om å videreføre sine gener. Det å få barn, oppdra barn og sørge for familiens overlevelse forstås som meningen med livet. En del undersøkelser viser imidlertid at det å få barn ikke øker, men minsker mennesker opplevelse av livskvalitet og velvære. Det er derfor ikke sannsynlig at reproduksjon kan besørge den dypeste mening og ypperste selvrealisering for et moderne menneske.

 

Selvrealisering: Den amerikanske psykologen Abraham Maslow er kjent for sin teori om menneskelige behov og potensial for transpersonlige opplevelser og egenskaper. Han formulerte en teori basert på en hierarkisk forståelse av menneskelige behov. Etter at mennesket har fått tilfredsstilt sine basale behov for å overleve, blir det mulig å strebe mot en høyere form for tilfredsstillelse. I følge Maslow er toppen av behovspyramiden en spirituell affære. Det representerer et ønske om selvrealisering og kunnskap om vår egen eksistens på den dypeste og mest fullkomne måten som over hodet er mulig. Maslow er kanskje en av de mest kjente eksponentene for transpersonlig psykologi, og hans verdifulle bidrag til fagfeltet handler om en mer presis og fullstendig teori som reflekterer hele spekteret av menneskelige opplevelser. Øverst i behovshierarkiet finner vi et nivå hvor individet har krefter nok til å dekke alle sine behov og dermed kapasitet til å virkeliggjøre sine innerste mål. Her handler det om å realisere medfødte eller senere ervervede evner, noe som kan avstedkomme opplevelser som har karakter av høydepunkter eller åpenbaringer. Samtidig må man si at et bevissthetskonsept, hvor stadig nye og mer raffinerte nivåer er potensielt tilgjengelige, i seg selv er veldig meningsfullt, og det kan saktens berike og motivere menneskelige selvutviklingsprosjekter innenfor mange forskjellige skoler.

 

 

Avsluttende bemerkninger

 

Carl Gustav Jung mente at over en tredjedel av alle hans pasienter kom i terapi på leting etter meningen med livet. Folk lurer på hva de skal bli, hvorfor de er til og hensikten med å leve. De føler seg unyttige, mangler livsgnist og engasjement. Dypest sette handler dette om mening.

 

Man kan vel ikke svare på hva som er meningen med livet, men i arbeid med psykisk helse virker det som om mening ikke er noe som kommer av seg selv, noe man kan kjøpe eller noe man kan få av andre. Mening er noe man må farge livet med på egenhånd. Mening er noe man må strebe etter, og psykisk sykdom kan ofte forstås som mangel på mening. Stadig ser man ulykkelige mennesker som mangler mot, evner eller tro på at de kan og må skape mening i eget liv. Terapi handler i så henseende om å styrke pasienten på en slik måte at vedkommende kan innta rollen som meningsskapende agent i eget liv.

 

Hva er meningsfullt? Mening er selvfølgelig individuelt. Men Yalom (2007) peker på at livsprosjekter sannsynligvis får en dypere og sterkere mening dersom de er selvtranscenderende – noe som er større enn og overskrider individet. Det handler om noe som er rettet mot noe eller noen utenfor en selv: kjærlighet for en sak, selvforglemmende engasjement, kjærlighet til en skapende prosess, til andre eller til Gud. Noen opplever kanskje at meningen med livet er å bli rik eller kjøpe en flott bil, men når disse målene er oppnådd, blir de ofte innhentet av det samme spørsmålet: Hva er meningen med mitt liv?

 

Relaterte artikler

 

 

 

Anbefalt litteratur

 

I denne artikkelen nevner jeg den eksistensielle psykoterapeuten Irvin D. Yalom. Når det dreier seg om menneskets grunnleggende eksistensielle vilkår, er Yalom en fremragende forfatter og teoretiker. Bøkene til Yalom har vært kilde til mye inspirasjon og lærdom i mitt virke som psykolog. Alt han skriver lodder dybden i det menneskelige sinnelag på en overbevisende måte. Døden, friheten, meningsløsheten og isolasjonen er aspekter ved menneskets eksistens som av og til dukker opp og flekker tenner mot våre livsprosjekter.

 

Yalom skriver både fagbøker og skjønnlitterære romaner om eksistensielle temaer, og jeg vil anbefale disse:

 

 

 

Kilder

 

Wolf, Jakob (2010): Jobs tårer – Om Gud og det onde. Forlaget ANIS, Danmark. 

Yalom, Irvin (2007). Religion og psykiatri. Oversatt av Vera Føllesdal. Arneberg Forlag.

  

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Familier med rigid rollefordeling

SopranosI noen familier blir den enkelte tillagt en bestemt rolle. Slike roller kan være utviklende og utfordrende for individet, men fastlåste rollemønstre i en familie kan også hemme både familien og enkeltindividets muligheter for utvikling og vekst. I denne artikkelen skal vi se litt på hvilke psykologiske mekanismer som ligger bak familier hvor familiemedlemmene på sett og vis fanges av bestemte forventninger og roller som begrenser livet og hindrer selvrealisering. Den kjente familien, Soprano, tjener som et eksempel på en familie som sliter med psykisk ubehag som følge av ganske rigide relasjonsmønstre.

 

 

«Bygdedyret»

 

I små samfunn hender det at det oppstår et fenomen som kalles for bygdedyret. Det er et slags usynlig udyr som skaper en viss uro og misstemning i lokalsamfunnet. Psykologisk sett forstår man gjerne bygdedyret som en samling uakseptbale følelser, impulser og stilltiende konflikter mellom menneskene som ingen vil erkjenne eller snakke om. De følelsesmessige problemene blir derfor diffuse og vanskelige å definere, og får å gi problemene et ansikt, snakker man om bygdedyret. I familier kan man se den samme tendensen. Det er på sett og vis et psykologisk ubehag som ligger i relasjonen mellom familiemedlemmene, men som ingen våger eller klarer å sette ord på. I slike sammenhenger hender det at de uakseptbale følelsene blir plassert hos ett av medlemmene, som på den måten blir ansiktet på familiens problemer.

 

 

Familiens klovn

 

I en familieterapeutisk prosess oppdaget vi at den yngste jenta i familien fungerte som familiens klovn. ”Det er typisk Lisa,” ble det sagt hver gang noe ble gjort feil eller ble oppfattet som dumt og latterlig. Lisa levde rollen som klovn. Hun kom til å oppfatte seg selv som mindre flink enn de andre, og på den måten ble ”følelsen av å ikke være god nok” lagt på Lisas skuldre. På skolen, og i livet for øvrig, hadde Lisa alltid en slags subtil opplevelse av å være dummere enn andre. I virkeligheten var hun svært intelligent og sannsynligvis talentfull på en rekke områder, men talentene og de gode egenskapene ble ikke utviklet, fordi Lisa hadde en fastgrodd oppfattelse av å være ”indisponert og dum”. Så lenge de andre i familien kunne se seg selv som bedre enn Lisa, slapp de selv ”fri” for den ubehagelige følelsen av å ”ikke være gode nok”.

 

 

Rigide rollegrenser

 

På lignende måte kan familier tillegge enkeltmedlemmer bestemte roller. Individet blir på sett og vis presset inne i disse rollene uten at man bevisst sett legger merke til at det skjer. Når dette foregår over tid, vil individets selvoppfattelse bli farget av den bestemte rollen, og det kan i verste fall hemme vedkommendes muligheter til å realisere seg selv.

 

Eksempler på slike subtile rollemønstre, kan være forsterkede konvensjonelle kjønnsroller som betyr at visse oppgaver, rettigheter, sosial status etc. er knyttet til biologisk kjønn. Når familien belemres med en form for dysfunksjonell forvaltning av følelser og konflikter, kan det også hende at det blir fastlagt hvem som skal føle forskjellige følelser, hvem som skal dele ut straff, hvem som bestemmer eller hvem som skal være familiens sorte får og så videre.

 

Når familier ikke klarer å snakke om de mellommenneskelige konfliktene og følelsesmessig ubehag på en åpen måte, hender det at rigide rollemønstre blir løsningen. Familien slipper å ta innover seg vanskelige temaer, men det går ofte utover enkeltindividets muligheter for å utfolede seg og utvikle sine egenskaper i konstruktive retninger. Et eksempel på en familie som undergraver emosjonelle behov gjennom et fastlåst kjønnsrollemønster, er Sopranos.

 

 

Sopranos

 

Sopranos er en prisbelønnet amarikans TV serie som ble vist i USA i perioden mellom 1999 og 2007. Serien handler i hovedsak om familiefaren og mafiasjefen Tony Soprano og de problemer han må hanskes med, både på hjemmebane og i rollen som sjef over en gjeng svært maskuline menn i New Jerseys mafiamiljø. Det viser seg at Tony blant annet sliter med panikkangst som følge av et komplisert forhold til sin hensynsløs og egosentrisk mor. I sitt daglige virke tilintetgjør han alle de som måtte stå i hans vei, mens denne strategien ikke kan benyttes mot hans egen mor. Dermed hoper det seg opp en rekke emosjonelle konflikter som ikke finner sin løsning.

 

Et ambivalent forhold til mor, preget av en kaotisk blanding av sinne, underkastelse og skyld, rulles opp og gir mafiabossen et litt uvant ansikt. Gradvis angriper disse indre konfliktene ham i form av angst og panikkanfall, hvorpå han oppsøker en psykoterapeut. Kanskje kan man si at terapeutens mål er å løse Tony fra et mønster hvor han undergraver sine sårbare sider ved å ha makten. Hans rolle er alfamale i flokken, og det betyr at sårbare følelser må unnvikes for å beholde sin posisjon i et maskulint miljø. Prisen han betaler er et undertykt følelsesliv som kommer til uttrykk i panikkangst. Hans dominante væremåte preger også hans forhold til sin sønn, mens hans datter og kone forøker å frigjøre seg fra kvinnens underdanige plass gjennom ulike typer opprør. På sett og vis forsøker de å erobre sin selvstendighet som kvinne i et moderne Amerika, men serien viser at fastlåste rollemønstre er vanskelig å bryte.

 

Psykologisk sett kan det virke som om Tony har vokst opp med en selvsentrert mor og en tyranniserende far (også mafiaboss). Tony går i psykoterapi og i noen av sesjonene får vi et innblikk i Tonys barndom. Vi får et bilde av en turbulent oppvekst med få trygge holdepunkter. For å overleve usikkerheten, kan det virke som om Tony har tatt etter sin far og sørget for å være på toppen av rangstigen for å dempe utryggheten: Når han har makten, kan ingen ta ham eller komme så nært innpå at de avslører hans sårbarhet. På den måten blir det psykologisk viktig for Tony å beholde sin maktposisjon, men det betyr også at han må holde følelser og emosjonelle konflikter på avstand, og det resulterer i angst. I familien betyr denne rollefordelingen at hans sønn også kommer i konflikt. Sønnen vil aldri kunne vinne over sin far, det kan ikke Tony tillate, men han høster heller ikke farens respekt hvis han bøyer seg og gir etter. Sønnen er låst i en ganske umulig posisjon, noe serien viser på en mesterlig måte utover i de siste sesongene.

 

I boken The Psychology of the Sopranos: Love, Death, Desire and Betrayal in America’s Favorite Gangster Family, gir den velrenommerte psykiateren Glen O. Gabbard (2002) en innføring i ”Sopransos psykologi”. Han har dessuten uttalt at ”så godt som alle av de fire hundre amerikanske filmene med psykiatri og psykoterapi som tema, lyver, fordreier og mytologiserer. Vi terapeuter har ventet svært, svært lenge på noe som ligner litt på det som skjer på våre kontorer.” Sopranos får altså gode skussmål hva gjelder autensitet i forhold til psykoterapi. Jeg nevner serien her fordi den også har veldig mye annet å by på. I denne sammenhengen er den et eksempel på en maskulin og til dels kjønnsdiskriminerende livsorientering som skaper ulike typer problemer for familiemedlemmene. I Tony sitt virke som mafiaboss finner vi en organisasjonskultur bygd på maskuline og til dels truende sjefer som forlanger total lojalitet fra sine undersåtter i bytte mot beskyttelse, status (fundert på fryktsomhet) og visse goder fra det kriminelle utbytte. I moderne tid kan dette fremstå som primitivt og umodent. En rigid rollefordeling sørger for en helt bestemt maktbalanse, og det undergraver individets frihet og muligheter. Vi ser at omkostningene er store, og serien er svært interessant fordi den også fokuserer på Tony og familien i et psykologisk perspektiv.

 

 

Kilder

 

Gabbard, Glen O. (2002). The Psychology of the Sopranos: Love, Death, Desire and Betrayal in America’s Favorite Gangster Family. The Perseus Books Group.

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!)

 

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Dysfunksjonelle familier del I

Dysfunksjonelle familierI arbeid med psykisk helse ser man at klientens problemer alltid har flere komponenter. Det kan handle om klientens indre følelsesliv, ytre stressfaktorer, økonomiske problemer, problemer i parforhold eller familie og så videre. Psykiske problemer griper som regel inn på flere arenaer i klientens liv, og vi ser ofte at kjernefamilien er det området hvor problemene enten har sin forankring eller er den arenaen hvor problemene manifesterer seg tydeligst. Psykiske spenninger hos et familiemedlem vil påvirke de andre familiemedlemmene, og noen ganger er det sånn at én person i familien blir ”bærer” for vanskeligheter som egentlig tilhører hele familiesystemet. I denne artikkelen skal vi se litt på hva som kjennetegner familier som ikke fungerer godt nok. Artikkelen er forankret i boken til den svenske psykiateren og psykoanalytikeren, Johan Cullberg, som skriver glimrende om en rekke aspekter ved psykisk helse.

 

I familier som ikke fungerer optimalt ser man ofte at familiemedlemmene ikke tilgodeser eller er sensitive nok i forhold til de andres behov og følelser. Det kan skyldes kriser, uvennskap, uoverensstemmelser mellom foreldre, arbeidsløshet, sykdom eller andre faktorer som påvirker familiesystemet på avgjørende måter. Ofte er det ved kriser eller ulykker at eventuelle dysfunksjonelle familiestrukturer kommer til overflaten. I boken Dynamisk psykiatri nevner Cullberg 9 ulike kjennetegn ved uheldige familiedynamikker. I denne artikkelen skal vi undersøke tre varianter:

 

  • Et lukket familiesystem
  • Foreldre som bruker barna som partnersubstitutt
  • Identiteten til familiemedlemmene smelter sammen

 

 

Familiesystemet er lukket

 

Et lukket familiesystem handler om at det foreligger en slags stilltiende avtale mellom familiemedlemmene om at man ikke snakker om seg selv og familien til utenforstående. Kanskje har det skjedd noe skamfullt eller forbudt i familien som ett eller flere av familiemedlemmene ikke vil at andre skal få vite om. Istedenfor at man bare holder på denne ”hemmeligheten”, utvikler det seg en mer generell tendens til at man ikke deler noe av seg selv eller familiens anliggende med andre. I slike sammenhenger kreves det sterk lojalitet fra alle familiens medlemmer, og brudd på denne lojaliteten kan avstedkomme voldsomme reaksjoner. Det betyr dypest sett at hele familien lukker seg inne og unngår sosial kontakt eller omgås andre på en overfladisk måte. Det enkelte medlemmet får sjelden inngå i betydningsfulle relasjoner til andre, hvorpå de også frarøves muligheten til å dele sine problemer og tanker med folk utenfor familiesystemet. Det skaper en form for isolasjon, en usynlig vegg, mellom familien og omverden. Når mennesker isolerer seg, er det ofte et tegn på angst, og isolasjonen fører som regel til depressive symptomer på sikt. Dersom eksempelvis en familieterapeut forsøker å få innpass i familien, oppleves det som en slags trussel, noe som gjør det vanskelig å hjelpe slike familier. Den enkeltes emosjonelle behov undergraves, og de sosiale behovene understimuleres. Medlemmene av slike familier må være på vakt og til dels unnvikende for å beskytte familiens usynlige rammebetingelser.

 

 

Foreldre som bruker barn som partnersubstitutt

 

Man kan høre foreldre si at de har et veldig åpent forhold til sine barn. Man kan også høre foreldre si at de er som venner eller venninner med sine barn, og mange kan tenke at dette høres ut som et fantastisk forhold. Det er ikke alltid slik. Åpenhet er bra, men i forholdet mellom foreldre og barn, er det også en rekke elementer som bør sorteres ut. Noen ganger kan man se at slike ”intime” og ”åpne” forhold mellom foreldre og barn egentlig handler om at barna brukes som substitutt for et inadekvat forhold mellom foreldrene. Problemet er altså at forbindelsen mellom foreldrene er underminert, og for en eller begge foreldrene har barnet blitt følelsesmessig viktigere enn partneren. Cullberg uttrykker det slik:

 

Det kan komme til uttrykk i fortrolighet, åpenlys favorisering eller subtile utspill, som binder og forfører barnet, og som gir anledning til motspill og misunnelse hos de øvrige familiemedlemmene.

 

Et barn bør alltid ha muligheten til å uttrykke sine behov og følelser ovenfor en voksenperson, men denne muligheten bør ikke gå begge veier. En forelder kan ofte legitimere sin ”intime” relasjon til barnet ved å kalle det et nært og fortrolig forhold, mens det dypest sett handler om at barnet brukes som en følelsesmessig ventil for den voksnes problemer. Da er det ikke lenger snakk om et nært forhold mellom voksen og barn, men om et forhold hvor barnet må fungere som en voksen. Dette skaper en skjev balanse i relasjonen, og dypest sett får barnet for mye ansvar og frarøves sin posisjon som «minst». Foreldre som bruker barnet som substitutt for sin partner, gjør seg også skyldig i å frarøvet barnet den tryggheten det er å ha en voksenperson man alltid kan lene seg til. En voksen person som utleverer seg selv til barnet, under en fane som heter ”åpent forhold”, kan gjøre barnet engstelig ved å blottlegge sine egne konflikter og problemer. Barnet trenger en voksenperson som kan ta ansvar for seg selv, og det betyr at voksne må ha andre (voksne) mennesker som ivaretar deres behov for følelsesmessig trygging og en fortrolig samtalepartner. Grensene mellom den som har ansvar og den som blir ivaretatt må ikke viskes ut i forholdet mellom foreldre og barn.

 

 

Infiltrering og identitetsforvirring

 

Projektiv identifikasjon er en psykisk forsvarsmekanisme hvor personen har en indre følelse eller konflikt som virker uakseptabel. For å lindre den emosjonelle smerten opplever personen at det indre ubehaget skriver seg fra en annen person. På sett og vis er personen hele tiden i kontakt med de uakseptable følelsene eller impulsene, men de opplever at disse følelsene har sin opprinnelse i andre, og da gjerne noen som står dem nær (Perry, 1989). I en familie kan denne typen forsvarsmekanismer hos voksne få alvorlige følger for barnet mentale utvikling. Det kan altså hende at foreldrene tilskriver barnet sine egne emosjonelle konflikter, og dermed blir barnet forstått som om det bebor en rekke følelser det dypest sett ikke kan stå til ansvar for.

 

Barnet lærer å kjenne seg selv og sine følelser gjennom samspill med foreldrene, og når familiesystemet er rammet av projektive mekanismer, får barnet alvorlige problemer med å bli kjent med sitt eget indre liv på en realistisk måte. Det kan bli bærer av foreldrenes uavklarte følelser og på den måten utvikle en forvirret oppfattelse av seg selv og sine relasjoner til andre.

 

Dette kan resultere i at grensene mellom familiemedlemmesnes identitet blir uklare. Det bunner i en symbiotisk problematikk preget av en forestilling om at man vet hva de andre tenker og føler til enhver tid, og dermed kan man også svare for dem eller handle på deres vegne uten å rådføre seg på forhånd. Det blir invaderende, og familiemedlemmenes selvstendighet undergraves og utviskes. Når man møter familier hvor enkelte i familien bryter inn og svarer på vegne av de andre, kan det tenkes at familien lider under denne typen identitetsdiffusjon. Cullberg poengterer at man ofte ser dette i familier med et psykotisk barn, hvor foreldrene umiddelbart føler at de vet hva som rører seg i barnet og handler deretter. Det øker barnets forvirringstilstand, og man kan kanskje si at barnet har mistet seg selv som følge av foreldrenes psykiske invadering.

 

 

Kilder

 

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!)

Perry, Christopher (1989). Defense Mechanism Rating Scale. Fifth edition. Oversatt av Kjølbye, Morten og Sørensen, Per: De psykiske forsvarsmekanismer. Instrument til klinisk vurdering af de psykiske forsvarsmekanismer. (Boken kan anskaffes ved henvendelse til Morten Kjølbye ved psykoterapeutisk avdeling, Psykiatrisk hospital i Århus, Skovagervej 2, 8240 Risskov.)

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Splitting: Kaotisk liv i sort/hvitt

SplittingNoen mennesker har en tendens til å oppfatte seg selv og verden i en slags sort/hvitt modus. De har problemer med å se nyansene i tilværelsen og integrerer flere aspekter i sin oppfattelse av seg selv og andre. Enten er det ubetinget ”godt”, eller så er det ubetinget ”ondt”, og dette kan veksle raskt slik at personen kan virke ustabil i andres øyne. Psykologisk sett handler dette om en slags indre atskillelse mellom det som er positivt og det som er negativt. Å ta innover seg at andre personer kan være både gode og onde er komplisert og forholde seg til. Mennesker som fungerer med splitting som psykologisk forsvar tenderer derfor til å idealisere den andre eller svartmale vedkommende, og det finnes ingen mellomting. En person, hvis psykiske forsvarsmekanismer sentreres rundt det vi her kaller splitting, kan eksempelvis tviholde på humanistiske verdier, men samtidig være hensynsløs ovenfor sine barn eller underordnede uten å oppleve dette som konfliktfullt. De sadistiske og de idealistiske behovene holdes på sett og vis atskilt gjennom en indre ”psykisk spaltning”. Personer som håndterer tilværelsen gjennom bruk av splitting, kan ikke fungere i ekte intime forhold, fordi de i alt for liten grad evner å integrere gode og onde sider, noe som skaper kaos, uforutsigbarhet og voldsomme humørsvigninger i deres forhold til andre mennesker, og ofte er det mest utpreget i parforhold og kjærlighetsforhold hvor partene kommer svært nær hverandre.

   

 

Splitting i barndom

 

Splitting er altså en psykisk forsvarsmekanisme som sørger for at personens oppfattelse av seg selv og andre deles opp i forenklede kategoriseringer basert på ”godt” eller ”ondt”. Et lite barn deler også opp verden i godt og ondt fordi det er vanskelig å forholde seg til nyansene. Å innse at et annet menneske kan være både ”snilt” og ”slemt” krever en ganske avansert håndtering og integrering av flere perspektiver på en gang, noe små barn ikke evner. For at ikke verden skal bli uoversiktelig og kaotisk opererer barnet med enklere kategorier. Den moren som kjeftet på barnet holdes på sett og vi atskilt fra den moren som trøstet barnet, selv om det selvfølgelig er samme mor. På et tidlig stadium holder altså barn de negative og de positive aspektene fra hverandre, og slik blir tilværelsen mer oversiktlig og samtidig tryggere. Å forholde seg til en mor som både kan være slem og snill er utrygt for et lite barn.

 

Et illustrerende eksempel på ovenstående er barnet som legger seg på kvelden. Ofte er det slik at barnet har en bamse eller en form for trygghetsskapende gjenstand med seg i sengen. Psykologisk sett er det som regel slik at alt det som er trygt og godt i barnets omgivelser (eksempelvis den snille mammaen) plasseres i bamsen, og barnet holder bamsen tett innpå seg. Alt det som virker skummelt og farlig (eksempelvis den kjeftende mammaen) plasseres derimot i skapet inkarnert som monster. Det skal lengst mulig unna, men selv om barnet gjemmer monstrene og spøkelsene i skapet, hender det at foreldrene må inn for å avkrefte monsterets eksistens. ”Her er det ingen monster,” konstaterer far og lukker igjen skapdøren. Og rent fysisk sett er det sannsynligvis ingen monster i skapet, men psykologisk sett finnes det noen monstre i barnet som ennå ikke er integrert i barnets opplevelsesverden.

 

Gjennom en trygg og god oppvekst vil barnet langsomt klare å se flere og flere nyanser i seg selv og andre. Det vil klare å håndtere motstridende følelser, tanker og opplevelser ved hjelp av refleksjon og psykologisk innsikt. I tilfeller hvor barnet ikke har trygge nok omgivelser, eller opplever store traumer gjennom oppveksten, kan det hende at behovet for å ”splitte” verden i enklere kategorier består også utover i voksenalder. I slike tilfeller skaper splitting som regel store emosjonelle og sosiale problemer for individet.

 

 

Definisjon av splitting

 

Ved splitting håndterer personen indre eller ytre stressfaktorer og emosjonelle konflikter ved å betrakte seg selv eller andre som utelukkende gode eller utelukkende onde. Dermed mislykkes han eller hun i å integrere de positive og negative aspektene ved seg selv og andre til sammenhengende og nyanserte gestalter eller bilder. I møte med personer som håndterer verden gjennom splitting kan man oppleve å bli idealisert eller totalt devaluert, og dette kan skifte. Mellommenneskelig sett har man ofte en følelse av utrygghet i møte med slike personer.

 

Personens oppfattelse av seg selv eller andre kaller vi her objektbilder. Problemet ved splitting er at objektbilde er oppdelt i to motstridende poler, slik at personen kun kan se et av objektets emosjonelle aspekter av gangen. På et tidspunkt vil personen oppleve den andre i utelukkende positive termer og beskrive vedkommende som kjærlig, hederlig, mektig, verdig, raus, opplyst, kyndig, vennlig eller godhjertet, og i en slik ”modus” vil han eller hun ikke erkjenne noen negative egenskaper hos den andre. På et annet tidspunkt kan den samme personen oppleves i negative termer og beskrives som ond, hatefull, sint, destruktiv, sadistisk, egoistisk, avvisende eller verdiløst, og da er alle de positive egenskapene ”forsvunnet”. I samtale med personer hvor splitting er en fremtredende mekanisme, vil man oppleve at personen snakker om andre i enten positive eller negative termer, som om verden er oppdelt i renskårede kategorier av godt eller ondt.

 

I følge Christopher Perry (1989) viser splitting seg i all hovedsak på to måter:

 

  1. Personen omtaler seg selv, en annen eller et objekt på én måte, men beskriver senere det samme på motsatt vis.
  2.  Hvert objektbilde slås sammen med andre objektbilder i én av to kategorier: enten er de ”gode” eller så er de ”onde”, og det finnes ingen mellomting.

 

I en gitt situasjon hvor personen føler noe bestemt ovenfor en annen, kan ikke personen integrere nye følelser i situasjonen som ikke har samme valør. Alle egenskaper med samme følelsesmessige tone forsterkes, og dersom ny informasjon kommer inn i situasjonen, og man kunne forvente at dette ville endre noe i det følelsesmessige klima, vil det ikke skje. Motstridende synspunkter, ny informasjon eller andre følelser for objektet vil ekskluderes fra den emosjonelle bevisstheten, men ikke nødvendigvis fra den kognitive bevisstheten. Det betyr at personen kanskje kunne ta inn den nye informasjonen til en viss grad, og med fornuften se at det også burde forandre den følelsesmessige holdningen i den gitte situasjonen, men følelsene forbli like sterke, enten de er positive eller negative. Dersom den følelsesmessige holdningen likevel endrer seg, blir det til det diametralt motsatte, men slike endringer er som regel helt uforutsigbare.

 

Et eksempel på dette kan være en person som lener seg på en religiøs leder. Han ser opp til lederen som en ufeilbarlig livsveileder. Da det viser seg at den religiøse lederen har begått overgrep mot barn eller er korrupt, fortsetter personen å tilbe lederen. Selv om han med sin fornuft kan se at lederen var langt i fra feilfri, endrer han ikke sin forgudelse av vedkommende. For utenforstående kan dette oppleves som uforståelig.

 

 

Splitting av selvbilde

 

Forsvarsmekanismen splitting har sin bakgrunn i tidlig oppvekstmiljø. Som regel har personen vokst opp med stor grad av uforutsigbarhet og uklare eller motstridende tilbakemeldinger fra viktige omsorgspersoner. Bilde under illustrerer godt den forvirringen et barn opplever i møte med et emosjonelt ustabilt miljø og inkonsekvente responser fra voksenpersoner.

 

 mentalisering

 

Det er gjennom andres tilbakemeldinger at barnet forstår seg selv. Når barnet utsettes for et ustabilt og uforutsigbart oppvekstmiljø, vil det få problemer med å forstå seg selv, og ikke minst seg selv i relasjon til omgivelsene. Senere i livet kan en spaltning eller splitting av selvbilde bli en konsekvens som følge av en slags innlært respons på tidlige betydningsfulle omsorgspersoners uforutsigbarhet. Barnet vet ikke hvem det er og har problemer med å utlede eget følelsesliv på en adekvat måte. Dermed fortsetter den omtalte oppdelingen av gode og onde aspekter ved en selv fordi barnet aldri har møtt den stabiliteten som skal til for å opparbeide seg et integrert og ”helt” selvbilde. Gjennom en slags spaltning av seg selv som person demonstrerer personen dypest sett at han har motsetningsfylte synspunkter, forventninger og følelser omkring seg selv, som ikke kan forenes i en sammenhengende ”selvforståelse”. Det fører videre til et kaotisk indre liv med store og til dels uforutsigbare humørsvigninger.

 

Hos disse personene er altså selvbilde grovt sett oppdelt i to motsatte poler, ”negativt” og ”positivt”, mens personens bevissthet begrenser seg til en av polene av gangen. På den måten har vedkommende kun adgang til de aspektene som har samme ”emosjonelle tone” på et gitt tidspunkt. Derfor assosieres denne typen problematikk til det man på folkemunnet kaller ”svart/hvitt-tenkning”.

 

 

Hvilken psykologisk funksjon har splitting?

 

Forsvarsmekanismer er psykens immunforsvar. Forsvaret skal beskytte oss mot angstprovoserende følelser og emosjonelle konflikter som virker ”truende” eller så omseggripende at vi risikerer å overrumples av følelser, eller ”gå i stykker” rent psykologisk sett. Forsvaret er altså et system som skal beskytte oss, men av og til kan det ha store omkostninger når følelser og konflikter holdes uten for bevisstheten. Spørsmålet her er hvilken funksjon splitting egentlig tjener. Dette er også interessant i forhold til at splitting veldig ofte skaper store problemer for individet både på et følelsesmessig og et relasjonelt nivå.

 

Først og fremst er splitting et forsvar som sørger for at personens gode objektbilder ikke trues av mer skremmende objektbilder. Gode objektbilder forblir på den måten plettfrie.

 

En annen funksjon ved splitting handler om den angsten personen føler dersom han eller hun gir uttrykk for sine behov, følelser eller ønsker overfor en annen. Som barn har vedkommende gjerne opplevd uforutsigbare reaksjoner i slike situasjoner, og dermed har det blitt utrygt å be om noe eller gi uttrykk for sine følelser. Ved hjelp av splitting dempes angsten forbundet med å registrere andres reaksjoner når han eller hun har uttrykt et behov, et ønske etc. En person som bruker splitting tror det er umulig å forutsi hvordan andre vil oppføre seg mot han, og dermed blir det skummelt å uttrykke seg i det hele tatt. For å lette denne oppgaven deler personen andre inn i kategoriene ”godt” eller ”ondt” basert på stilltiende tegn og signaler. Eksempelvis kan vedkommende dra en slutning som: ”Han beit seg i leppa når jeg kom inn i rommet, derfor hater han meg.” Et annet eksempel, forankret i personens indre følelser, kan være følgende: ”Jeg er så udugelig og slem, derfor hater de andre meg, så jeg trekker meg unna. Det er ingen grunn til å åpne seg for mennesker som misliker meg så mye.

 

Innenfor psykisk helse ser man ofte hvordan ”historien gjentar seg”. Vi ser at mennesker ofte kommer i de samme konfliktene som preget deres barndom, også senere i livet. Ved forsvarmekanismen som her kalles splitting, er det spesielt tydelig. Personen som henfaller til splitting virker uforutsigbar og irrasjonell ovenfor andre, akkurat slik de selv ble behandlet gjennom oppveksten av betydningsfulle voksenpersoner.

 

Splitting er et såkalt maladaptivt eller lite gunstig forsvar fordi det forstyrrer personens indre følelsesliv i stor grad og ødelegger for relasjonen til andre. Personen er lite fleksibel i sin måte å reagere på, og vil derfor gå glipp av mange potensielt sett verdifulle sosiale og intime forbindelser. Isteden lever personen i en verden som er skarpt oppdelt i venner og fiender, men disse relasjonene er ikke realistiske fordi de på ingen måte tar hensyn til andres reelle karaktertrekk og egenskaper. 

 

Når det gjelder splitting av eget selvbilde, har det også en ganske bestemt funksjon. Omgang med uforutsigbare mennesker betyr at man må håndtere tilbakemeldinger på egen person som er uberegnelige. Splitting forsvarer personen mot angsten forbundet med dette ved å fastholde et bestemt selvbilde uansett hvordan andre oppfatter og ser vedkommende. Slik slipper man for å bli følelsesmessig forulempet av andres tilbakemeldinger. Det minimerer rett og slett angsten forbundet med forsøk på å forutsi tilbakemeldinger fra uforutsigbare mennesker.

 

 

Fastlåst i negative tanker om seg selv

 

Noen ganger møter man mennesker som virker tilsynelatende fastlåste i svært negative tanker om seg selv. Dersom man forsøker å påpeke positive egenskaper eller aspekter ovenfor dem, avvises dette kategorisk. I et slikt tilfelle kan det virke som om vedkommende er i en slags ”trassig opposisjon” mot alt som er positivet, men det kan altså dreie seg om en splitting av selvbilde som psykisk sett tjener en bestemt funksjon, men ulempen er at personens selvbilde blir ufleksibelt ovenfor omgivelsenes realitet. Personen er ufølsom og lite sensitiv for relasjoner som kan være givende og positive, til forskjell fra de uforutsigbare relasjonene fra oppveksten. Ufølsomhet ovenfor motsetningsfulle opplevelser av seg selv var i utgangspunktet en beskyttelsesmekanisme, men senere i livet forstyrrer det mellommenneskelige egenskaper og følelseslivet på uheldige måter.

 

 

Splitting som forsvarsmekanisme i krisesituasjoner

 

Splitting er et fenomen man ofte relaterer til ganske alvorlig psykopatologi dersom det utgjør en stor del av personens samlede psykiske forsvarsverk. Splitting kan imidlertid også forekomme i krisesituasjoner, som ved sjalusi, samlivsbrudd eller tap av nære slektninger eller venner. I slike tilfeller må splitting betraktes som en forbigående regresjon hvor personen henfaller til mer primitive nivåer av psykisk forsvar som følge av store emosjonelle påkjenninger. Cullberg nevner en kvinne som sitter ved graven og snakker med sin mann. Hun har en klar fornemmelse av at hennes nylig avdøde mann fremdeles er til stede, selv om hun rasjonelt sett er klar over at mannen er død. Disse aspektene holdes imidlertid fra hverandre, og her gir splitting mekanismen en slags trøst i sorgen.

 

 

Når parforholdet ”splittes”

 

Som nevnt fører splitting til ufleksible og unyanserte objektbilder, uforutsigbare forandringer av den følelsesmessige stemningen, og mellommenneskelig turbulens. I en italiensk opera er man ofte vitne til sterke følelser som ofte skifter mellom inderlig kjærlighet og store skuffelser: ”Jeg elsker deg, jeg elsker deg ikke, jeg elsker deg osv.” Omtrent slik kan det oppleves å leve nært på mennesker som har med seg splitting som en overlevelsesmekanisme fra en ustabil barndom. Forholdet kan oppleves som en følelsesmessig berg- og dalbane. Det er stadig sterke følelser på spill i sprikende retninger, og det kan virke utmattende og gir grobunn for mye krangling og dårlig kommunikasjon.

 

 

Hvordan oppdager man splitting?

 

I boken til Christopher Perry om klinisk vurdering av de psykiske forsvarsmekanismene, fremgår det en hel del beskrivelser av ”forsvarsmekanismer i praksis”. Hvordan kommer de til uttrykk i hverdagen og mellommenneskelige situasjoner? Følgende er en oppsummering av tegn på bruk av splitting.

 

  • Personene snakker om seg selv i enten negative eller positive termer, og gir sjelden et mer nyansert inntrykk av egne egenskaper eller kvaliteter.
  • I samtale kan man legge merke til at personen motsier seg selv ved flere anledninger vedrørende positive eller negative trekk ved noen eller noe. Personen endrer holdning i løpet av samtalen, uten at han eller hun virker forvirret over det plutselige skifte. Det kan virke som om vedkommende ikke ”ser” eller erkjenner det åpenbare motsetningsforholdet og beter seg som om det ikke foreligger noen inkonsekvens.
  • Dersom man påpeker selvmotsigelsene i personens uttalelser, benekter personen betydningen av selvmotsigelsen og forholder seg videre til et synspunkt.
  • Personer som opererer med splitting klarer ikke å trekke konklusjoner ut i fra andres adferd. Det henger sammen med en generell dårlig evne til å vurdere hvordan andre kommer til å behandle dem eller reagere i ulike situasjoner. Mentalisering handler om vår evne til å forstå oss selv utenfra og andre innenfra, noe personer med et forsvar sentrert rundt splitting er svært dårlige til. De klarer ikke å utelde det mellommenneskelige samspillet på en nyansert og realistisk måte, og dermed er det lite grunnlag for å etablere gode relasjoner til andre.
  • Ofte er det innlysende at personen har ”adoptert” karaktertrekk fra en annen idealiserte eller opphøyde personer, og ”overført” disse egenskapene på en annen person i nåtiden. Dermed gir han eller hun en bestemt person ”heltestatus”, mens en annen person kan svartmales fullstendig, og det er ikke innlysende hvorfor den ene beskrives i så flatterende termer, mens den andre rakkes ned på.
  • I møte med splitting er det ofte påfallende hvordan personen endrer beskrivelse av seg selv, ofte i løpet av en samtale. ”Jeg orker ikke å bry meg om hva andre mener, jeg vet at jeg er totalt udugelig og verdiløs,” kan personen uttrykke på et tidspunkt, mens vedkommende senere forteller at: ”Jeg vet at jeg er den som yter mest på jobb og får de beste resultatene.”
  • I samtale har personen en sterk tendens til å avvise sine tidligere prestasjoner eller handlinger som betydningsløse. Dersom man forsøker å påpeke at vedkommende har oppnådd noe, prestert noe eller handlet på en god måte tidligere, vil ikke han eller hun ikke tillegge dette noe verdi.

 

 

Konklusjon

 

Splitting er dypest sette en slags fragmentering av psykens innhold. I frykt for å ødelegge sine gode objektbilder dersom negative aspekter presser seg på, holdes det ”gode” og det ”onde” atskilt. Man opplever seg selv, andre og tilværelsen for øvrig i sort/hvitt. Det fører til en ufleksibel og rigid håndtering av eget følelsesliv og sosiale forbindelser. Opprinnelig beskytter splitting oss mot angst forbudet med ustabile og uforutsigbare relasjoner i tidlig alder, men senere i livet ødelegger denne beskyttelsesmekanismen for individet både på et følelsesmessig og mellommenneskelig nivå. Splitting tilhører det man kaller et alvorlig bildeforvrengende forsvar, og denne mekanismen relateres ofte til det man diagnostisk sett kaller emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline). Selvbildet og opplevelsen av andre forvrenges, noe som avstedkommer et unyansert forhold til selv og andre. Formålet med denne mekanismen er å opprettholde et sammenhengende selv, samt unngå den fragmenteringen som oppstår når negative og overveldende impulser truer personens selv og opplevelse av tilværelsen. 

 

Under kategorien “forsvarsmekanismer” skriver vi flere artikler om psykens ulike strategier for å beskytte seg mot indre og ytre stressfaktorer og emosjonelt ubehag. Noen ganger fører det psykiske forsvaret til sjelefred, mens andre ganger ender det med store problemer og psykopatologi.

 

 

Kilder

 

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!)

Perry, Christopher (1989). Defense Mechanism Rating Scale. Fifth edition. Oversatt av Kjølbye, Morten og Sørensen, Per: De psykiske forsvarsmekanismer. Instrument til klinisk vurdering af de psykiske forsvarsmekanismer. (Boken kan anskaffes ved henvendelse til Morten Kjølbye ved psykoterapeutisk avdeling, Psykiatrisk hospital i Århus, Skovagervej 2, 8240 Risskov.)

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no