Ulike nivåer av psykisk forsvar

forsvarsmekanismerFreud mente av de psykiske forsvarsmekanismene holdt til i den ubevisste delen av menneskets psykologiske sfære. I senere tid er denne antakelsen utfordret på en del punkter, og vi opererer i dag med flere nivåer av forsvarsmekanismer. På de høyeste nivåene finner vi de mekanismene som betraktes som mest adaptive og ”modne” i den forstand at de forvalter menneskers følelser og impulser på en god måte som ikke ødelegger for personen selv eller for de mellommenneskelige forhold. På de høyeste nivåene regner man også med at det foreligger en større grad av bevissthet, eller affektbevissthet, og dermed en større grad av realistisk erkjennelse av egne følelser, ønsker og tanker. Det betyr at de psykiske beskyttelsesmekanismene som i størst mulig grad er bevisste, også er de som i minst mulig grad forvolder oss problemer. På de lavere nivåene regner man med at de psykiske mekanismene i større grad er ubevisste, og dermed kan de ligge til grunn for handlinger og opplevelser som er diktert eller forvrengt av mekanismer vi ikke er oss bevisst. Det er også større sjanse for at denne typen mekanismer kan hemme oss, ødelegge for relasjoner til andre eller forårsake ubehagelige symptomer. I denne artikkelen skal vi undersøke de ulike nivåene av psykisk forsvar, men først må vi oppsummere litt rundt vår forståelse av forsvarsmekanismer. Hva er det, og hvordan fungerer det?

 

 

Hva er psykiske forsvarsmekanismer?

 

Det psykiske forsvaret beskytter oss mot uakseptable følelser, tanker, ønsker og innskytelser. Det beskytter oss mot psykologisk ubehag som er av en slik karakter at det kan true vår selvoppfattelse og livsanskuelse på en måte vi ikke makter å ta innover oss. Freud var blant de første som beskrev menneskets psykiske forsvar på en systematisk måte, og han mente at uakseptable eller forbudte impulser fremkaller signalangst, noe som videre aktiverer en psykisk og ubevisst avvergingsmekanisme som holder de forbudte impulsene utenfor vår bevisste oppmerksomhet.

 

Psykiske forsvarmekanismer er et stort tema, og i litteraturen finner man mange ulike forståelser og definisjoner. Det er med andre ord lite konsensus rundt definisjonen av de ulike forsvarmekanismene. Det var som nevnt Freud som introduserte begrepet, men ikke alle av hans antakelser er bekreftet eller fullt ut akseptert i moderne psykologi. Freud skal likevel ha æren for å introdusere forsvarmekanismer som viktige metapsykologiske begreper i en psykoanalytisk referanseramme, og gjennom de siste 20-40 årene har flere teoretikere videreutviklet Freuds forståelse slik at man har oppnådd valide og reliable metoder til å avgrense og systematisere vår kunnskap om menneskets psykiske forsvar. Det betyr at begrepet har fått en langt større anvendelse i moderne psykologi, noe som blant annet bekreftes i det faktum at forsvarmekanismene er inkludert som appendiks i den amerikanske diagnosemanualen DSM-IV.

 

Freud var opptatt av at forsvarmekanismene kan inndeles i en slags hierarkisk struktur. Denne inndelingen kan i dag begrunnes empirisk i forhold til graden av symptomer eller psykopatologi hos individet. Grovt sett deler man forsvarsmekanismene inn i primitive, nevrotiske og modne mekanismer. Vi skal i det følgende se litt på hva som karakteriserer de ulike nivåene av forsvar.

 

 

De primitive forsvarsmekanismene

 

Det primitive forsvaret beveger seg rundt en mekanisme vi kaller splitting. Det betyr at angstprovoserende tanker og følelser på sett og vis forblir bevisst hos individet, men det spaltes ut eller fremmedgjøres. Fremmedgjøringen betyr at den ”fraspaltede”, problemfylte følelsen eller tanken omgjøres til noe som er ”ikke-meg”. På den måten opprettes det en barriere mellom individet og den andre. Den følelsen eller tanken individet ikke klarer å håndtere i sitt indre, blir plassert utenfor i et slags ytre rom, eller den blir plassert hos den andre. Eksempelvis er individet bevisst et kraftig sinne, men opplever at det er motparten som er sint, og ikke en selv. Personen beskylder den andre for en uakseptabel irritasjon, mens ”sannheten” er at sinne har sitt opphav i vedkommende selv. I en slik situasjon kan man tenke seg at personen har lav toleranse for sitt eget sinne, frykter kraftige følelser eller opplever at et slikt sinne er forbudt og klarer ikke å identifisere seg selv og sin person med dette sinne. Likevel er det åpenbart at kraftige følelser er på spill, og vedkommende tilskriver da motparten ansvar og opphavet for den ubehagelige irritasjonen. Ved denne typen forsvar kan man si at den problemfylte følelsen eksternaliseres (legges utenfor), eksempelvis i form av projeksjon hvor individet feilaktig tilskriver andre sine egne uerkjente følelser.

 

 

Primitivt forsvar og konflikter i ekteskapet

 

Et litt enkelt, og kanskje banalt eksempel, som sannsynligvis mange har opplevd, skriver seg fra krangler i ekteskapet. La oss si at Lise og Roy våkner en søndag morgen litt senere enn normalt. Roy har vondt i hodet ettersom han normalt sett drikker mye kaffe og sjelden sover så lenge. Det er fint vær ute, og familien har planlagt en piknik med venner og barn. Det forventes at man er blid og fornøyd på en fridag som denne, men Roy er altså i dårlig humør. Han ser på seg selv som en fornøyd og glad person, så følelsen av nedstemthet og irritasjon passer dårlig, både i forhold til den ”strålende” søndagen, men også i forhold til hans identitet og syn på seg selv. På badet sier han til sin kone at hun virker litt sur. Lise blir forbauset, og påpeker at hun er langt i fra sur. Hun gleder seg til turen og er takknemlig for det flotte været. Roy gir seg ikke, og legger til at hun virker litt amper. Lise avkrefter dette nok en gang, hvorpå Roy følger opp med å si at hun har noe irritert over seg og at hun er litt rask og oppbrakt i sine bevegelser. Da blir Lise sint og hever stemmen: ”JEG ER IKKE SUR!!!”. På denne måten kan man kanskje si at Roy har plassert sine egne negative følelser over i Lise, og det verste er at Lise også blir mottager av dette. På et tidspunkt i denne episoden blir hun bærer av det negative, selv om hennes utgangspunkt var en følelse av glede og velvære.

 

I forhold til den generelle forståelsen av primitive forsvarsmekanismer, og det ovenstående eksempelet, kan man si at primitivt forsvar stort sett er mest til sjenanse for omgivelsene. Men dersom Roy ikke tar mer ansvar for sine egne følelser, blir mer bevisst, kan det ende med mange krangler og eventuelt et vaklende ekteskap.

 

 

De nevrotiske forsvarsmekanismene

 

Mens det primitive forsvaret sentreres rundt en form for splitting, baserer det nevrotiske forsvaret seg på fortregning. Her skapes det er skille mellom det bevisste og det ubevisste, hvorpå uakseptable tanker og følelser ”legges til forvaring” utenfor individets oppmerksomhet. Ved primitivt forsvar er man fremdeles bevisst den pågjeldende følelsen, men man tar avstand fra den ved at den plasseres utenfor en selv. Nevrotikeren projiserer ikke nødvendigvis de forbudte impulsene ut på andre, men gjemmer dem i et ”hemmelig rom” i ”dypet av sitt eget psykiske apparatur”. Mens det primitive forsvaret ofte kan forulempe andre, vil det nevrotiske forsvaret først og fremst hemme individet selv. Nevrotikeren får ikke direkte adgang til de konfliktfulle følelsene, og når man jobber med denne type problematikk i terapi, handler det om å demaskere de bevisste tankene og adferden for deretter å utlede hypoteser om hvilke følelser, forestillinger eller konflikter som er angstprovoserende for personen. Hva ligger bak det som er synlig? Hva ligger bak symptomene og den «psykiske uroen»?

 

 

Støv på hjernen

 

På folkemunnet forbinder man gjerne nevrotikeren med en pertentlig, ryddig og til dels rigid personlighet. Bakgrunnen for dette kan kanskje henge sammen med den typen atferd som et nevrotisk forsvar kan avstedkomme. La oss si at Leif kommer på jobb en morgen og får en litt streng påminnelse av sin sjef om noe han har forsømt. Leif blir litt sint, fordi han mener sjefens anklagelser er noe uberettiget. Samtidig har sjefen et poeng, hvorpå Leif også opplever innslag av dårlig samvittighet og skyldfølelse. Han blir i tillegg litt flau og skamfull over sjefens dirkete konfrontasjon, og alle disse forskjellige følelsene blir vanskelig å takle i møte med sin overordnede. Leif skal i et viktig møte, og han har derfor ikke anledning til å forvalte de emosjonelle konfliktene i møte med sjefen. De psykiske mekanismene sørger på sett og vis for at den følelsesmessige turbulensen hos Leif legges litt i ”bakgrunn” og Leif går på møte og fortsetter sin arbeidsdag som normalt. Da Leif kommer hjem på ettermiddagen, tenker han ikke eksplisitt på episoden med sjefen, men føler seg veldig urolig. Han synes det er vanskelig å slappe av, han har lite matlyst, men finner ingen grunn for sitt diffuse ubehag. I slike situasjoner tenker Leif ofte at det er på grunn av rot og støv i leiligheten at han ikke finner seg ordentlig til rette. Derfor støvsuger han og tørker støv over alt før han setter seg ned på sofaen igjen. Dessverre er uroen fremdeles til stede.

 

Det skal nevnes at Leif ofte tørker støv og rydder når han føler seg urolig. Det var derfor ikke strengt talt nødvendig å gjøre rent fra et hygienisk perspektiv. På mange måter kan vi forstå Leifs handlinger som et slags ”vikarierende prosjekt” som egentlig handler om å sortere sine indre følelsesmessige konflikter, men fordi en type nevrotisk forsvar har gjort disse konfliktene utilgjengelige, foretar Leif på sett og vis en symbolsk handling for å dempe sitt ubehag. Han rydder på utsiden, mens han ideelt sett skulle ryddet på innsiden. Men siden de emosjonelle konfliktene er utilgjengelige, og støvsugeren er tilgjengelig, ender det med at Leif gjør rent. Og denne operasjonen kan vi kanskje forstå som en slags symbolsk reparering av det indre ubehaget. Videre kan man forestille seg at Leif rent psykologisk sett har problemer i forhold til autoriteter. Kanskje opplevde han mange konflikter med en streng far gjennom oppveksten, hvorpå følelser forbudet med reprimander fra mennesker i autoritetsposisjoner (far/sjef) representerer gamle og uløste konflikter som ligger dypt forankret i Leifs psykologiske bagasje.

 

 

Modent og adaptivt forsvar

 

Det modne eller adaptive forsvaret refererer til mekanismer som finner sted i et psykologisk klima hvor grensen mellom det bevisste og det ubevisste opprettholdes, men den energien, som er forbundet med de ubevisste forestillingene, kanaliseres ut på en konstruktiv og Jeg-utviklende måte. Sublimering og humor er to eksempler på modent eller adaptivt forsvar. Gjennom humor kan man sette grenser for seg selv. Man kan uttrykke sterke følelser, men fordi det uttrykkes med humor, opprettholdes en god relasjon til den andre. Kanskje opplever man at noen trår over ens grenser, men istedenfor å gå til angrep eller trekke seg unna, tydeliggjør man sine grenser gjennom en humoristisk kommentar som lar motparten forstå at ens grenser er brutt, men det humoristiske innslaget i reaksjonen gjør at relasjonen bevares.

 

 

Kunst og litteratur som et modent forsvar

 

Sublimering regnes også som modent forsvar, og det handler om at man uttrykker eller kanaliserer sterke, og kanskje forbudte følelser, ut på en måte som ikke skader en selv, andre eller relasjonen til andre. En maler kan bebo et stort og kraftig sinne, noe han mobiliserer i et kraftfullt bilde. Istedenfor å gå rundt med frustrasjonen inni seg, kanskje være lett irritabel og utilfreds, kommer følelsene til uttrykk i maleriet. På den måten unngår han at dette sinne forulemper hans relasjoner til andre, og kanskje vil folk rose ham for et kraftfullt og sigende maleri, og dermed får de kraftfulle følelsene et heldig uttrykk.

 

 

Konklusjon

 

I en stor follow-up studie over 40 år har Vaillant (1986) påvist at menn som primært anvender et modent forsvar, har større suksess på jobb og lever lykkeligere familieliv enn menn som henfaller til mer primitive forsvarsstrategier. I den andre enden av skalaen har Perry og Cooper (1989) funnet at primitive forsvarsmekanismer er forbundet med psykiske symptomer, personlig lidelse og dårlig sosial fungering. I følge Freud handler terapi ofte om å gjøre det ubevisste bevisst. I forhold til en forståelse av forsvarsmekanismenes natur, gir dette god mening. Det er det modne forsvaret, forbundet med større grad av ansvar og bevissthet rundt egen psykologiske fungering, som gir mennesker et mer tilfredsstillende og velfungerende liv. Terapi kan dermed handle om å avsløre overvekt av nevrotiske og primitive forsvarsstrategier, forstå deres funksjon og bakenforliggende årsak i uløste konflikter, og gjennom økt bevissthet tilstrebe en annen og mer moden håndtering av psykologisk ubehag.

 

 

Anbefalt litteratur

 

I boken The Ego and the Mechanisms of Defense, er det Anna Freud som videreutvikler farens konsept om forsvarmekanismer på en glimrende måte. I senere tid er det George E. Vaillant som kanskje har skrevet og engasjert seg mest i menneskets psykologiske immunforsvar. Han oppsummerer forskningen på feltet, etablerer et godt språk rundt disse ubevisste mekanismene og viser hvordan vi kan utlede og forstå forsvaret i hverdagen og i en klinisk setting i forhold til diagnostisering og behandling. I boken Ego Mechanisms of Defense : A Guide for Clinicians and Researchers gir Vaillant og en tverrfaglig gruppe bidragsytere en utmerket innføring i forsvarsmekanismer og legger på den måten grunnlaget for videre forskning og anvendelse av disse mekanismene i forståelsen av menneskets psykiske univers. 

 

Kurs i selvutvikling

 

WebPsykologen holder selvutviklingskurs i Kristiansand annen hver måned, men vi påtar oss også andre oppdrag rundt om i landet. Ta kontakt hvis du er interessert i en dag med psykologi presentert på en lettfattelig, praktisk og anvendelig måte. Vi spesialiserer oss på psykologi i hverdagen.

 

 

Kilder

 

Freud, Anna (1992). The Ego and the Mechanisms of Defense. Karnac Books.

Perry, JC. & Cooper SH. An empirical study of defense mechanisms. I: Clinical interview and life vignette ratings. Arch. Gen. Psychiatry 46:444-452, 1989.

Perry, Christopher (1989). Defense Mechanism Rating Scale. Fifth edition. Oversatt av Kjølbye, Morten og Sørensen, Per: De psykiske forsvarsmekanismer. Instrument til klinisk vurdering af de psykiske forsvarsmekanismer. (Boken kan anskaffes ved henvendelse til Morten Kjølbye ved psykoterapeutisk avdeling, Psykiatrisk hospital i Århus, Skovagervej 2, 8240 Risskov.)

Vaillant, GE., Bond M. & Vaillant CO. An empirically validated hierarchy of defense mechanisms. Arch. Gen. Psychiatry 43(8):786-794, 1986.

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Vil ha hjelp, men avviser hjelpen

hjelpe avvisende klageHar du møtt mennesker som stadig ber om hjelp, men er umulig å hjelpe? Det kan handle om hodepine, diffuse smerter eller emosjonelle problemer. Personen beklager seg over sin smerte og anmoder om hjelp og støtte. Man forsøker å tilby sin hjelp, men etter hvert avvises hjelpen fordi den ikke er tilstrekkelig. Kanskje forsøker man enda hardere å hjelpe, men nok en gang mislykkes man. Til sist kommer man i en slags maktesløs posisjon hvor man føler seg ille til mote fordi man har anstrengt seg mye for å hjelpe den andre, men ikke lykkes. Dette fenomenet kan i noen sammenhenger forklares ut i fra teorien om psykiske forsvarsmekanismer. Det er en spesiell type forsvar som kalles hjelpe-avvisende klage. Dette forsvaret tilhører det som kalles handlingsforsvar. Hjelpe-avvisende klage er en spesifikk type av psykisk forsvar, og bak denne forsvarsmekanismen ligger det som regel en skjult harme som kommer indirekte til uttrykk hver gang den hjelpetrengende personen avviser den andres forsøk på å hjelpe.  

 

Det er definert tre typer psykiske forsvarmekanismer som sorterer under det som kalles handlingsforsvar. Det er passiv aggresjon, hvor personen sinne eller harme mot andre uttrykkes på en indirekte og diffus måte uten selvhevdelse. Passivt aggressive mennesker kan ofte virke vennlige på overflaten, men sinne og skuffelse kommer likevel til uttrykk gjennom en skjult motvilje. Når man håndterer sinne på en passiv måte, skaper det ofte uro og usikkerhet hos andre, og den passivt aggressive personen finner ofte en viss tilfredsstillelse i andres forvirring og usikkerhet. Den andre typen handlingsforsvar kalles utagering eller ”acting out”. Utagering er et psykisk forsvar hvor man reagerer på skuffelser og mellommenneskelige konflikter ved å handle impulsivt og uten omtanke, istedenfor å reflektere over den smertefulle situasjonen. Det kan resultere i at man skader seg selv, blir overstadig beruset, er uvøren i trafikken, slåss, tyr til utagerende sex eller bryter et forhold tvert dersom man føler seg sviktet, forbigått eller sliter med indre konflikter man ikke evner å håndtere på noen annen og mer konstruktiv måte.

 

Det som kalles for handlingsforsvar er rett og slett en psykisk beskyttelsesmekanisme som innebærer at man ikke makter å ta inn over seg den umiddelbare opplevelsen av sorg og psykisk smerte, hvorpå man håndterer indre eller ytre følelsesmessige konflikter gjennom handling uten videre omtanke for konsekvensene av sine gjerninger. Handlingsforsvaret er dermed en type forsvar som i langt de fleste tilfeller er maladaptivt eller lite gunstig, ettersom det levner personen i vanskelige posisjoner og ødelegger for sosiale relasjoner. Den siste av de tre typene handlingsforsvar, kalles hjelpe-avvisnede klage, og det er denne forsvarsmekanismen vi skal ha fokus på i denne artikkelen.

 

 

Hjelpe-avvisende klage

 

Hjelpe-avvisende klage forekommer også hos personer som bærer på mye sinne og skuffelse. De sinte følelsene oppleves forbudte og uakseptable, og vedkommende evner ikke å finne et mer modent uttrykk for sin iboende irritasjon. Dermed kanaliseres sinne ut i en ganske bestemt form for oppførsel og handling. Hjelpe-avvisende klage innebærer at personen stadig beklager seg over sin helse eller livsproblemer med det tilsynelatende formålet å be om hjelp. Men hver gang andre forøker å hjelpe til med råd, veiledning, forslag eller en utstrakt hånd, kommer den skjulte følelsen av harme eller fiendtlighet til utrykk ved at personen avviser hjelpen. Det vil si at personen gjentatte ganger klager og anmoder om hjelp, og hver gang noen forsøker å hjelpe, avviser vedkommende hjelpen fordi den forekommer utilstrekkelig eller ”for dårlig”.

 

Gjennom denne avvisningen av den andre, finner personen som benytter seg av hjelpe-avvisende klage, en viss tilfredsstillelse. Den andre kommer til å føle seg utilstrekkelig, noe som sannsynligvis også er en sentral følelse hos han eller hun som avviser hjelpen. På den måten kan man kanskje si at den «hjelpe-avvisende» personen opplever en viss lettelse i noe som ligner en slags ”skjult hevn” hvor den andre havner i en posisjon hvor de mislykkes eller ikke er gode nok. På den måten utrykkes fiendtligheten eller harmen mot den andre på en finurlig måte i et slags ”psykisk spill”. Uansett hva man tilbyr en «hjelpe-avvisende» person, blir tilbudet avvist som utilstrekkelig.

 

Kjernen i problemet hos mennesker som henfaller til hjelpe-avvisende klage, handler ofte om en følelse av utilstrekkelighet blandet med frykt og ubehag ved å være avhengig av andre. Denne mekanismen er rett og slett et forsvar mot det sinne personen opplever hver gang han eller hun føler seg følelsesmessig avhengig av en annen person. Dette sinne har altså et helt spesielt opphav. Det oppstår som følge av en overbevisning om, eller tidligere erfaringer for, at ingen egentlig vil tilfredsstille personens behov. Personen avviser andres forsøk på hjelp, noe som fungerer som en indirekte bebreidelse, i det hjelpen refuseres fordi den ”ikke er god nok”, men samtidig ber vedkommende ofte om ennå mer hjelp. Her havner man gjerne i et ganske vanskelig mønster som går fra hjelp til skuffelse, mer hjelp og enda mer skuffelse og så videre.

 

Personer som henfaller til hjelpe-avvisende klage uttrykker ikke sitt sinne direkte, noe som ofte fører til at man støter andre vekk. Isteden skaper de en tett binding til en annen ved å be direkte om hjelp og beklage seg over en håpløs og vanskelig situasjon. Gjennom sin atferd og sine beklagelser vekker de den andres behov for å hjelpe, og på den måten etableres det en relasjon. Dypest sett er det slik at personens uttrykk for hjelpeløshet reflekterer en iboende følelse av maktesløshet knyttet til opplevelser av ikke å få nødvendig hjelp, trøst, omsorg, støtte eller oppmerksomhet. Samtidig er det slik at den underliggende fiendtligheten ved denne typen forsvar er knyttet til forventningen om skuffelse i forhold til å bli sviktet og oversett i situasjoner hvor man trenger hjelp eller oppmerksomhet. Det er altså en blanding av maktesløshet og sinne som utgjør dynamikken i det psykiske forsvaret som kalles hjelpe-avvisende klage. Og det er sinne og fiendtlighet som utleves i momentet hvor hjelpen avvises som ”for dårlig”.

 

 

Tegn på bruk av hjelpe-avvisende klage

 

  • Personen har en tendens til å beklage seg over den samme tingen gjentatte ganger. I tillegg spør vedkommende stadig hva som bør gjøres eller hvordan problemet kan løses.
  • Når personen får råd eller veiledning i forhold til et bestemt problem, svarer han eller hun ofte med ”ja, men…” og finner deretter en grunn til at rådet ikke er brukbart.
  • Personen presenterer problemene sine ofte, og han eller hun har en tendens til å betrakte sine problemer som uløselige, mens andre kan tenke at problemene ikke er så alvorlige, håpløse eller vanskelige å takle. Det er altså ikke innlysende hvorfor personen gir uttrykk for en så stor grad av mistrøstighet.
  • Personen virker ofte oppgitt og sliten uten at man egentlig kan forstå hva som er så tyngende. Vedkommende nevner dilemmaer hvor egen lidelse er sterk og vedvarende, og det fremsettes på en måte som gir en fornemmelse av et «umulig eller uløselig problem».
  • I klinisk praksis møter man tidvis mennesker som har mange diffuse symptomer. Dersom hjelpe-avvisende klage er på spill, ser man at disse menneskene presenterer det ene symptomet etter det andre på en unnvikende måte, slik at man ikke får anledning til å undersøke det enkelte symptomet i dybden, noe som også gjør at man ikke får nok grunnlag til å iverksette en effektiv behandling eller etablere en tilstrekkelig forståelse for problemet. Det kan være frustrerende og lite oversiktlig, og i etterkant beklager personen seg over mangel på hjelp eller for dårlig hjelp.
  • Et sikkert tegn på hjelpe-avvisende klage, er når personen spontant uttrykker at andre (eksempelvis leger, terapeuter, pårørende, venner eller andre) ikke bryr seg nok, ikke bekymrer seg nok eller har gjort problemet verre for personen, selv om det fremgår av det vedkommende sier at disse andre støttespillerne åpenbart har gjort så godt de kan.
  • Personen presenterer sine problemer på en måte som gir inntrykk av at de handler om komplett uløselige dilemmaer. Det kan handle om truende avskjeder eller separasjoner, egen helse eller konflikter i ekteskapet. Når andre forsøker å innta et positivt perspektiv på saken, og kanskje kommer med noen gode råd, avvises dette systematisk i en slik grad at utviklingen mot en eventuell løsning forbyr seg selv.

 

 

Avsluttende bemerkninger

 

I møte med mennesker hvor hjelpe-avvisende klage har en fremtredende plass i personens psykiske forsvarsverk, kommer man gjerne til å føle seg maktesløs. Samtidig kan man etter hvert komme til å oppleve en del irritasjon, ettersom man ofte tilbyr sin hjelp så godt man kan, men stadig blir avvist. Sannsynligvis er det de samme følelsene den hjelpe-avvisende personen selv sliter med – Altså en blanding av maktesløshet, skuffelse og vrede. Personer som henfaller til hjelpe-avvisende klage, som et gjentagende mønster, har ofte mange opplevelser av svikt, mangel på omsorg og mangel på oppmerksomhet bak seg. De møter verden med en forventning om å bli skuffet, og nettopp denne forventningen iscenesettes gang på gang, men personen er sjelden klar over sin egen andel i dette sørgelige og repeterende livsmønsteret.  

 

Under kategorien “forsvarsmekanismer” skriver vi flere artikler om psykens ulike strategier for å beskytte seg mot indre og ytre stressfaktorer og emosjonelt ubehag. Noen ganger fører det psykiske forsvaret til sjelefred, mens andre ganger ender det med store problemer og psykopatologi. 

 

Kilder

 

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!)

Perry, Christopher (1989). Defense Mechanism Rating scale. Fifth edition. Oversatt av Kjølbye, Morten & Sørensen, Per: Instrument til klinisk vurdering af de psykiske forsvarsmekanismer. Psykoterapeutisk Forlag. (Boken kan anskaffes ved henvendelse til Morten Kjølbye, overlege ved Psykoterapeutisk avdeling, Psykiatrisk Hospital i Århus, Skovagervej 2, 8240 Risskov. 

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Psykologien i slanking & røykeslutt

Eating HealthyDu er på slankekur for å gå ned noen kilo. Med en gang du begynte med dette, så tenkte du mer på mat enn tidligere. I et eksperiment utført av Wegner ble forsøkspersonene bedt om å ikke tenke på hvite bjørner, men tenkte desto mer på hvite bjørner (Wegner, Schneider, Carter & White, 1987). På tilsvarende vis blir det ofte vanskeligere å slanke seg når man har fristende tanker om mat. Det samme gjelder ved forsøk på røykeslutt. Det er vanskelig å endre atferd, spesielt den første gangen man prøver på det. I denne artikkelen skal vi se litt på disse vanskelighetene og hvorfor så mange mislykkes. Kanskje det også er noen tips å ta med seg for en vellykket endring av livsstil eller uvaner.

 

Mennesker i vesten lever i et overflodssamfunn, noe som setter krav til at vi evner å kontrollere egen atferd og forbruk. Vi kan ikke alltid gjøre som vi vil for å tilfredsstille våre behov der og da, men må benytte viljestyrke slik at vi ikke gjør noe som er uheldig på lengre sikt. På denne måten regulerer vi egen atferd. Har vi et mål om å komme oss på jobben dagen etter og prestere der, er det fordelaktig å legge seg til å sove på kvelden fordi vi må stå opp tidlig. For å ta vare på helsen kan vi ikke bare spise melkesjokolade, selv om det smaker godt der og da.  

 

Humør og følelser (emosjoner) går opp og ned. Når vi er sterkt følelsesmessig påvirket, har vi dessverre mindre kapasitet til å tenke fornuftig og rasjonelt. Psykisk sunnhet handler ofte om evnen til å regulere følelser, og dette kan foregå på mange ulike måter. Når vi har det dårlig, kan vi gjøre flere ting for å komme i bedre humør. Vi kan trøstespise, vi kan være sosiale, vi kan gå oss en tur, vi kan drikke alkohol, tenke på noe annet, distrahere oss selv, legges oss under dyna, resignere, henfalle til følelsen av håpløshet eller gjøre noe som tidligere har gitt oss velbehag. Det finnes en rekke ulike alternativer og disse kan ha ulike konsekvenser på kort og lang sikt. Noen av de ovenstående alternativene er gode, mens andre er mindre heldige. Ideelt sett evner vi å håndtere emosjonelle konflikter og stressituasjoner gjennom refleksjon og ettertanke, slik at vi unngår mer destruktive måter å avverge vanskelige følelser på.

 

Av og til klarer vi ikke å dempe følelser gjennom innsikt og toleranse, og da er spørsmålet hva vi kan gjøre for å regulere våre følelser, impulser og behov på en konstruktiv måte som er gunstig både på kortere og lengre sikt. En grunn til at vi har en tendens til å foretrekke tilfredsstillelse her og nå, er at den virker mer sikker enn tiltak som gir bedring på lengre sikt. I tillegg er langsiktig tenkning noe vi klarer best når vi er i god mental balanse, og de kortsiktige og destruktive måtene å regulere følelser på forekommer fortrinnsvis når vi er emosjonelt belastet. Når mennesker regulerer følelser gjennom mat, eksempelvis spiser for å dempe psykologisk ubehag, får man gjerne en rask lindring, mens de t langsiktige perspektivet blekner: Dersom vi unngår trøstespising vil vi nyte godt av mindre risiko for hjerteinfarkt på grunn av fedme i fremtiden.

 

Selvregulering er blant annet et begrep som beskriver hvordan vi regulerer egen atferd i forhold til å oppnå visse mål. Slike mål kan være å spise sunt eller å mosjonere mer. Jo mer konkrete disse målene er, jo bedre.

 

I forhold til livstilsendringer snakker man gjerne om den såkalte motivasjonsfasen hvor vi setter oss et mål om endring. Etter denne innledende fasen preget av motivasjon og viljestyrke, går vi over i noe som kan kalles handlingsfasen. I handlingsfasen er vi preget av et annet tankesett enn i motivasjonsfasen. Metcalfe og Mischel (1999) skiller mellom to tankesett som han kaller for ”the hot- and the cool system”. Når befinner oss i motivasjonsfasen blir vi styrt av the cool system. Vi er rasjonelle. Vi bestemmer oss for eksempel for at vi skal slutte å røyke eller spise sunnere. Når disse målene skal omsettes i praksis, vil vi noen ganger komme i mer pressede situasjoner hvor the hot system blir aktivert. I slike situasjoner føler vi oss fristet, og vi tenderer til å tenke kortsiktig, eller handle automatisk uten å tenke, hvorpå det umiddelbare målet om å føle oss bedre der og da overstyrer våre langsiktige mål. Det bringer oss videre til neste begrep, nemlig emosjonsregulering.

 

Evnen til å regulere egen atferd henger tett sammen med vår evne til å regulere følelser. Emosjonsregulering handler først og fremst om ulike strategier vi har for å regulere, eller påvirke følelsene våre. Igjen er det slik at strategiene for å regulere følelser kan være mer eller mindre heldige på kort- og lang sikt. La oss si at du kommer hjem og føler deg sliten. Man har hatt en stri dag på jobb, mangler litt oversikt over arbeidsdagen og føler seg litt ubekvem med dette. Det er i slike situasjoner vi bebor følelser som kan være vanskelige å håndtere på en god måte. Når man ligger på sofaen overveldet av en følelse av slitenhet, kan det være veldig fristende å ta seg en røyk, drikke alkohol eller spise noe sukkerholdig. Resultatet av disse handlingene er at humøret går opp der og da, men dette gir kun en kortvarig effekt.

I artikkelen Slutte å røyke i følge Freud går vi litt dypere inn i dette fenomenet. I denne artikkelen relateres fenomenet til våre tidligste leveår. Barnet opplever trygghet og velvære ved morens bryst, mens fravær av mor truer barnets overlevelse. Dersom vi følger freudiansk tradisjonell psykologi, vil vi i forlengelsen av dette få en redegjørelse for hvorfor mennesket henfaller til patologiske mønster hvor man røyker, overspiser, biter negler, tygger på leppa, konsumerer store mengder tyggegummi, pastiller og drops, tyller i seg mengder med alkohol eller gnager på knoken i situasjoner som oppleves ubehagelige, stressende eller i sammenhenger hvor man føler seg sliten eller oppgitt. Vi gjentar rett og slett oralstimuleringen fordi den har en historie på å virke beroligende. Mange mennesker uttaler at de må ha seg en røyk for å dempe stress, og det gir mening i følge denne versjonen av Freuds teori, men dette er bare en av mange ulike forklaringsmodeller på etiologien bak røyking, overspising og relaterte livsstilsproblemer. Blant annet finnes det flere teorier som snakker om evolusjon og overlevelsesverdien i konsumering av karbohydrater, og man vet at nikotin er avhengighetsskapende rent fysiologisk sett.

 

Litt i tråd med Freuds teorier og teorien om det hot/cool system, ser man ofte at det er når folk føler seg dårlig, at de har en tendens til å ha få problemer i selvreguleringen. Tilbakefall ved røykeslutt kan skje når man er sliten eller frustrert (Baumeister, Heatherton, & Tice, 1994). Det kan for eksempel være i tilfeller hvor man opplever mye stress på jobben eller i relasjoner til andre mennesker.

 

Carver og Scheier (1998) hevder i motsetning til ovenstående at negative følelser kan hjelpe oss til å oppnå målene våre. Dette gjelder hvis den negative affekten er relatert til målet. Det vil si at negativ affekt kan tolkes som at slankekuren er i ferd med å gå dårlig, vi er i ferd med å gi etter for fristelser. Negativ affekt kan da være heldig, fordi negativ affekt har en tendens til å gjøre at vi skjerper oss mer, blir mer fokusert på hindringer, og analyserer nærmere hva vi er i ferd med å gjøre.

 

Når man blir bevisst sine måter å regulere følelser på, kan disse skiftes ut med andre mer hensiktsmessige metoder. I følge Freud handlet terapi og selvutvikling om å gjøre det ubevisste bevisst for å få mer innsikt og kontroll på egenfungering, og det er omtrent de samme prinsippene man snakker om i forhold til livstilsendring. Å gjøre avspenningsøvelser eller å ta seg en treningsøkt er selvfølgelig alternativer som kan fungere bedre på lengre sikt i situasjoner hvor man opplever indre uro og trenger en strategi for å gjenvinne balansen. Ti minutters rask gange kan være nok til å føle seg i bedre humør i etterkant. Positive opplevelser kan på denne måten implementeres i selvreguleringsplaner. De positive opplevelsene vil være alternativer til de mer kortsiktige måtene å emosjonsregulere. Videre vil de positive opplevelsene, i følge Fredricksons teori ”broaden and build” føre til bedre humør i etterkant, noe som vil kunne føre til en oppadgående positiv spiral som bygger ressurser (Fredrickson, 2001). Med andre ord vil man av å ha det bra på kort sikt, også kunne få nytte av dette senere.

 

Det er mulig å lage seg såkalte implementeringsintensjoner eller planlagte strategier for å forebygge uheldige mønstre i forhold til å dempe følelsesmessig ubehag. Implementeringsintensjoner består av selvskapte og strategiske vaner. Et eksempel kan være ”når klokka blir 17, så skal jeg være klar til en joggetur”. Legg merke til at implementeringsintensjonene er formulert på en måte som ”når… så”, eller ”hvis… så.” Når disse setningene blir skrevet ned, eller gjentatt tre ganger høyt, så viser flere eksperimenter at de styrer atferden vår. Det blir dannet vaner, som gjør at vi ikke trenger å bruke mye personlige ressurser og viljestyrke for å gjennomføre atferden. På sett og vis er dette en strategi hvor mye av ”kontrollen” blir overgitt til omgivelsene, og vi handler på bakgrunn av inkorporerte vaner. På denne måten slipper vi å bruke mye energi på å gjennomføre det vi vil. Hvis vi bruker mye viljestyrke på å regulere atferden vår, risikerer vi en tilstand som kalles ”ego-depleted”. Det vil si at vi blir slitne av å bruke mye viljestyrke. Man kan også danne seg implementeringsintensjoner for å unngå fristelser. Ved fristelser er det som nevnt the hot system tar over. ”Hvis jeg er i ferd med å ta meg en sjokolade, så skal jeg gå meg en kort tur istedenfor ta meg en kopp kaffe”. Målet er at slike vaner skal veie tyngre i vårt psykiske repertoar enn de mer destruktive og til dels automatiske strategiene som gir umiddelbar forløsning, men uheldige konsekvenser på sikt.

 

Det er også viktig å være bevisst hva vi tenker eller sier til oss selv i den ”indre dialogen”. La oss si at man tenker at man er veldig sulten og ”må” spise sjokoladen, eller må spise mer mat. Den indre dialogen kan være ”jeg har veldig lavt blodsukker, og må ha mat med en gang”. Det kan være lurt å spørre seg hvor sulten man egentlig er på en skala fra èn til ti, og om det går an å utsette spisingen noe? Altså bør man ikke nødvendigvis tro på det første man tenker. Ofte er disse tankene driftet av eller korrumpert av følelser som vi tidligere har unngått ved å spise noe eller ta oss en røyk.

 

Et annet tips i denne sammenhengen handler om å skille mellom en liten glipp og det man anser som en ”fullstedig sprekk”. Når man føler at man har ”sprukket” tenderer man til å gi opp hele prosjektet, hvorpå det fungerer som en slags destruktiv unnskyldning. En liten sjokolade eller en røyk behøver ikke å bety at man har sprukket helt og kan tillate seg å gi opp hele prosjektet. Det er viktig å se det som en glipp, lære av det, og prøve å unngå at det skjer igjen.

 

Oppsummert kan man si at det er lurt å planlegge hva man skal gjøre mens man er motivert og er preget av en rasjonell tankegang. Slik unngår man å bli styrt for mye av fristelser mens man skal gjennomføre det man har satt seg et mål om. I tillegg handler selvutvikling om økt bevissthet. Man må se sine mønster, avsløre dem, og på den måten blir man bedre rustet for å oppdage de negative mønstrene når de presser seg på i hverdagen.

 

 

Kilder

 

Baumeister, R.F., Heatherton, T.F., & Tice, D.M. (1994). Losing control: How and why  people fail at self-regulation. San Diego, CA: Academic Press.

Carver, C. S., & Scheier, M. F. (1998). On the self-regulation of behavior. New York: Cambridge University Press

Fredrickson, B. L. (2001). The role of positive emotion in positive psychology. The broaden-and-build theory of positive emotions. American Psychologist. 56, 218-226.

Metcalfe, J. & Mischel, W.(1999) A hot/cool system analysis of delay of gratification:Dynamics of willpower. Psychological Review, 106, 3-19.

Wegner, D. M., Schneider, D. J., Carter, S.R., & White, T.L. (1987). Paradoxical effects of thoughts suppression. Journal of Personlity and Social Psychology, 53, 5–13.

 

 

Av Jonas Linkas &
redigert av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød

WebPsykologen.no

Psykisk forsvar i individ & kultur

Global Head AsiaHva er forsvarsmekanismer?

 

Å ha et forsvar er viktig på mange områder i livet. I samfunnslivet trenger vi militære og politi for å beskytte oss mot revolusjonære, kriminelle og destruktive krefter. Kroppen har et immunforsvar som beskytter mot virus og bakterier og psyken har et sett av forsvarsmekanismer som beskytter mot overveldende følelser og psykologisk ubehag. Det psykiske forsvaret beskytter oss mot angstprovoserende inntrykk utenfra samt mot ubehagelige tanker, ønsker og følelser som kommer innenfra.

 

Begrepet om psykiske forsvarsmekanismer stammer fra Freud, men det var hans datter, Anna Freud, som videreutviklet konseptet innenfor en retning som kalles egopsykologi. For Freud spilte forsvaret en sentral rolle ved utviklingen av symptomer. Han forstod forsvaret som ubevisste mentale mekanismer, hvis oppgave var å holde uakseptable følelser og tanker på avstand. Med andre ord var det forsvarets oppgave å passe på at våre mindre attråverdige impulser og innskytelser ikke presset seg inn i bevisstheten og skapte unødvendig mye uro. Freud påpekte at uakseptable eller forbudte impulser fremkaller signalangst (det er fare på ferde), noe som deretter aktiverer en slags avvergingsmekanisme som bestreber seg på å holde impulsene utenfor bevisstheten.

 

 

Freud om det ubevisste

 

Freud mente at forsvarsmekanismene opererte fra det ubevisste, og dermed er ikke disse mekanismene noe individet selv eller en observatør kan observere direkte. Dermed var man nødt til å ”diagnostisere” forsvarsverket på en indirekte måte. Det var gjennom ”resultatet” av de underliggende mekanismene man kunne oppdage deres innflytelse. Med andre ord måtte man utlede forsvaret ved å se på individets tanker, følelser, ønsker og handlinger i en gitt situasjon. Det er gjennom individets handlemåter og reaksjoner vi kan oppdage ”skyggene” av de psykiske forsvarmekanismene. I et skyggeteater er man ikke vitne til selve dukkene i spillet, men kun avskygningene, noe som kan forstås som en parallell til forsvarsmekanismenes vesen.

 

 

Forsvarsmekanismer i et samfunnsperspektiv

 

Vaillant (1988) har skrevet mye om de psykiske forsvarsmekanismene. Han har også sett på en del paralleller mellom forsvar på et individuelt nivå og forsvar på et kollektivt nivå. Forsvarsmekanismene på et individuelt nivå har en viktig funksjon i forhold til gi individet noenlunde kontroll og oversikt over seg selv, og mekanismene er i tillegg viktige for vår evne til å tilpasse oss hverandre i sosiale sammenhenger. Vaillant hevder at forsvarsmekanismene har en viktig funksjon i forhold til å opprettholde en opplevelse av virkeligheten som vi kan tåle, noe som sikrer en form for sjelefred, men samtidig påpeker han at disse mekanismene også har hatt en viktig funksjon på et kulturelt og kollektivt nivå.

 

 

Seksuelle nevroser i Viktoriatiden

 

I forordet til oversettelsen av boken Defence Mechanisms Rating Scales nevner overlege Morten Kjølbye blant annet at fortregning og dissosiasjon var en forutsetning for Viktoriatidens hysteriske seksualnevroser. Ved fortregni9ng holder mennesket emosjonelle konflikter, tabuer, indre eller ytre stressfaktorer på avstand ved at man ikke er i stand til å huske, erkjenne eller være oppmerksom på det ”uønskede” innholdet i sine opplevelser. Dermed undertrykkes en del elementer som siden danner grunnlaget for indre uro, angst og eventuelt hysteri, noe Freuds pasienter ofte var plaget med. Det var strenge føringer på sosialt sømmelig atferd, og et slags ”tankepoliti” som forventet renhet i tanke- og følelseslivet til mennesket, noe som krever mye av forsvarets evne til å fortrenge det forbudte materialet i sitt psykologiske bokholderi.

 

 

Jødeforfølgelse i Nazityskland

 

Kjølbye refererer også til HitlerVaillant som nevner jødeforfølgelsen i Nazityskland i forhold til psykiske forsvarsmekanismer på et samfunnsmessig nivå. I denne forbindelse er det splitting og projeksjon som ligger som psykologiske forutsetning for at så mange mennesker kan begå så alvorlige ugjerninger. Splitting refererer til en rigid oppdeling av verden i godt & ondt, riktig & galt, sant & falskt og så videre. Det betyr at man unngår nyanserte bilder av tilværelsen, og det er unektelig en forutsetning for at så mange kan bidra til å utrydde over 6 millioner av sine artsfrender. Projeksjon handler om at mennesket eller en gruppe mennesker feilaktig tilskriver andre sine uerkjente følelser, impulser eller tanker. Man erkjenner ikke sine egne intensjoner, hvorpå disse intensjonene tilskrives en annen part. Det er fienden som er ond, og det er fienden som har til hensikt å overta hele verdensherredømme, og ikke motsatt. For å havne i et så unyansert og bombastisk blikk på verden, krever det at det psykiske forsvaret holder en rekke tanker og følelser på god avstand.

 

 

Jesus og korsfestelsen

 

Som mennesker kan altså følelser overmanne oss på en så kraftig måte at vårt psykologiske liv står i fare. Derfor har vi psykiske forsvarsmekanismer for å beskytte oss. Et annet eksempel hvor vi kanskje ser skyggene av disse mekanismenes påvirkning, er i bibelhistorien. Mennesket begår synder og gjør feil, vi føler og tenker uakseptable ting, og vi handler tidvis uten omtanke for andre. En åpen erkjennelse av disse menneskelige ”skamplettene” kan bli for tungt å bære, både for et individ og for en gruppe. I slike situasjoner hender det at det psykiske forsvaret fortrenger det uakseptable materialet eller skyver det over på noen andre. Når Jesus går oppover Golgata med korset på ryggen, forteller historien om en ganske bestemt mening bak denne hendelsen. Jesus korsefestes og tar dermed på seg alle menneskets synder. Med andre ord påtar han seg menneskets synder og likeledes den tilhørende straffen. Dette har ikke nødvendigvis noe med psykiske forsvarsmekanismer å gjøre direkte, men kanskje er det et bilde på menneskets begrensede evne til å ta ”bevisst ansvar” for egne ønsker, følelser og tanker. Ved blant annet projeksjon tenderer vi til å plassere våre egne uakseptable innskytelser over på andre. På sett og vis kan man si at vi ikke evner eller makter å ta ansvar for de nedrige impulsene som kan dukke opp i vårt indre, og ved hjelp av ubevisste mekanismer skyves de over på noen andre. Kanskje kan vi forstå historien om korsfestelsen som et bilde på menneskets mindre heldige håndtering av egne tanker, følelser og handlinger?

 

 

Religion som en «kollektiv forsvarsmekanisme»

 

The AtheistIrvin Yalom er en eksistensiell psykoterapeut som er opptatt av det han kaller de ultimate spørsmålene. Han snakker om død, frihet, isolasjon og meningen med livet, og for ham kan religion forstås som en slags åndelig forsvarsmekanisme som skjermer oss mot en virkelig erkjennelse av eksistensens grunnvilkår. Ethvert menneske opplever sannsynligvis angsten som følger med tanker om døden, frihet (forstått som total mangel på strukturer i eksistensen, das Nichts) og grunnleggende isolasjon, og Yalom hevder at religion oppstår som menneskehetens fundamentale forsøk på å nedkjempe eksistensiell angst. I boken Religion og psykiatri skriver han at ”Grunnen til at religiøs tro finnes over alt, er derfor at eksistensiell angst finnes over alt” (denne utg. 2007, p. 39). For Yalom er altså religion en slags kollektiv beskyttelse mot erkjennelsen av livets ytterpunkter og døden som den eneste (og skumleste) ”sannheten”.

 

 

Konklusjon

 

Når de mer primitive psykiske forsvarsmekanismene er på spill, kan mennesket handle på måter som kanskje ikke er i overensstemmelse med deres egentlige verdisystemer. Det emosjonelle ubehage plasseres utenfor individet eller begrunnes i uholdbare ideer som legitimerer ugjerninger. I andre sammenhenger kan det psykiske forsvaret sørge for at de uakseptable tankene og følelsene fortrenges, noe som også legger en demper på menneskets psykologiske utfoldelse og gir grobunn for indre uro og angst. Freud hevdet at psykoterapi dreide seg om å gjøre det ubevisste bevisst, og sannsynligvis var han inne på noe viktig. Kanskje kan vi forstå psykisk sunnhet som evnen til å tåle, forstå og erkjenne våre tanker og følelser. Evnen til selverkjennelse, som videre baner vei for mer selvbevissthet, er ofte mye av kjernen i psykoterapi og selvutvikling. Det psykiske forsvaret er der for å beskytte oss, men i noen sammenhenger kan forsvarsstrategiene skape problemer for oss selv, vår relasjon til andre, og i verste fall føre til masseødeleggelse og motivere drap og umenneskelige gjerninger. Det primitive forsvaret kan avstedkomme fordreide og forstyrrede virkelighetsoppfattelser for å skåne mennesket for en direkte erkjennelse av emosjonelt ubehag. Når oppfattelsen av virkeligheten spaltes opp i rigide kategorier, gir det ofte anledning til handlinger som er skadelige både for individet og samfunnet. Evnen til å se nyanser i ting, forholde seg flere, og ofte motstridende, perspektiver kan derfor betraktes som et tegn på mental modenhet, mens det motsatte ofte kulminerer i psykopatologi. 

 

 

Kilder

 

Freud, Anna (1992). The Ego and the Mechanisms of Defense. Karnac Books.

Perry, Christopher (1989). Defense Mechanism Rating Scale. Fifth edition. Oversatt av Kjølbye, Morten og Sørensen, Per: De psykiske forsvarsmekanismer. Instrument til klinisk vurdering af de psykiske forsvarsmekanismer. (Boken kan anskaffes ved henvendelse til Morten Kjølbye ved psykoterapeutisk avdeling, Psykiatrisk hospital i Århus, Skovagervej 2, 8240 Risskov.)

Vaillant, GE (1988). The Defense Mechanisms. I Nicholi AM. (ed) The New Harvard Guide to Psychiatry. Harvard university Press.

Vaillant GE (1992). Ego Mechanisms of Defense : A Guide for Clinicians and Researchers. American Psychiatric Publishing Inc.

Yalom, Irvin (2007). Religion og psykiatri. Arneberg Forlag.

  

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Passiv aggresjon

passiv aggressivI forhold til terapi og selvutvikling snakker den eksistensielle psykoterapeuten Irvin Yalom om å uttrykke frustrasjon før den utvikler seg til sinne og aggresjon. Psykisk sunnhet handler i mange sammenhenger om å tåle, forstå og uttrykke sine følelser. Men som mennesker opplever vi av og til at følelser er uakseptable eller forbudte, og i slike situasjoner hjelper de psykiske forsvarsmekanismene oss med å holde de ubehagelige følelsene på avstand. Frustrasjon, sinne, irritasjon og raseri er ulike varianter av de aggressive følelsene. For mange mennesker er disse følelsene forbundet med ubehag, og man kan ha lært at sinne tilhører de nedrigste følelsene og at aggresjon er sosialt uakseptabelt. Dermed finnes det mange mennesker som bruker et helt liv på å unngå sinne, men på den måten undertrykker man en svært viktig komponent i livet. Sinne forteller oss at noe er galt, og kraften i denne følelsen skal hjelpe oss til å gjøre noe med problemet. På mange måter er det sinne som skaper engasjement i livet. Det er de kraftfulle følelsene som motiverer oss til handling og initierer forandring. Dersom vi i liten grad tolererer eller aksepterer vårt eget sinne, og de ulike forsvarsmekanismene holder disse følelsene fra livet, er depresjon og likegyldighet ofte prisen vi betaler.

 

Selv om de ubevisste mekanismene i psykens forsvarsverk holder frustrasjon og sinne på avstand, kommer følelsene likevel til uttrykk på en eller annen måte. Noen holder følelsene inni seg, noe som ofte skaper en indre uro og fører til at vi spenner musklene i nakkepartiet mer enn normalt. Det kan videre avstedkomme kroppslige plager. Det emosjonelle trykket, som ikke finner sitt uttrykk i språket og sunn selvhevdelse, kan også påvirke blodtrykket og hjertet på negative måter. I denne artikkelen skal vi se på en forsvarsmekanisme som kalles passiv aggresjon. Dette er en mekanisme som handler om vrede og irritasjon uttrykt på en tilsløret måte. Ved denne typen psykisk forsvar håndterer individet følelsesmessige konflikter, indre eller ytre stressfaktorer, ved å uttrykke motstand og sinne mot andre på en indirekte måte. Passiv aggresjon skjuler seg bak en fasade av tilsynelatende velvilje, men bak fasaden ligger det uvilje og motstand mot andre. Det er ikke alltid så lett å oppdage dette. Man ser at personen smiler, men likevel har man en magefølelse eller diffus anelse om at noe er galt. Man kan selv komme til å bli irritert på den passiv aggressive personen, uten helt å vite hvorfor.

       

Passiv aggresjon handler altså om at fiendtlige eller sinte følelser overfor andre uttrykkes indirekte, tilsløret og uten selvhevdelse. Passiv aggresjon oppstår ofte når personen utsettes for krav, eller det forventes at vedkommende handler selvstendig. Det opptrer også når personen føler seg skuffet over andre som ikke har bidratt i tråd med personens egne forventninger om å bli hjulpet. Det hender at mennesker med passivt aggressive tendenser har en stilltiende oppfattelse av at de har krav på andres hjelp og støtte, men de ber ikke selv om hjelp, og blir skuffet og innbitt når de opplever at andre svikter. Gjennom passiv aggresjon får altså sinne sitt utløp på en passiv måte. Det skaper ofte misstemning og ubehag i mellommenneskelige situasjoner, og det kan være vanskelig å forholde seg til fordi man ikke helt klarer å sette fingeren på hva som ligger bak den ”dårlige stemningen”.

 

Forsvarsmekanismer beskytter mennesket mot indre konflikter og følelsesmessig ubehag, men av og til kan det føre til vanskeligheter og psykiske problemer. Passiv aggresjon fører ofte til relasjonelle problemer, og dersom den passivt aggressive atferden opptrer ofte, kan man snakke om et karaktertrekk eller et personlighetstrekk. Det gir seg utslag i negativitet og en stadig motstand mot å følge opp forventninger og plikter i mellommenneskelige eller yrkesmessig situasjoner. Passiv aggresjon kan også manifestere seg som lært hjelpeløshet, sommel, stahet, bitterhet og en tendens til å trenere, utsette eller unngå egne oppgaver i samarbeid med andre. Man kan også oppleve at passivt aggressive mennesker er tvetydige eller snakker kryptisk. Dette er et fenomen som skaper en følelse av utrygghet hos andre, og dermed har den funksjonen at det skjuler personens egen usikkerhet. Passiv aggressive personer har i tillegg en tendens til å gå inn i offerrollen. Istedenfor å erkjenne egne svakheter, har vedkommende en tendens til å klandre andre for sine egne feil.

 

Personer som henfaller til passiv aggressiv atferd, har ofte erfart at de kan forvente seg straff, frustrasjon eller skuffelse hvis de uttrykker sine følelser eller behov direkte, spesielt til mennesker som har makt eller autoritet. Dermed opptrer ofte passiv aggresjon mest i hierarkiske relasjoner. Fiendtlighet uttrykkes passivt gjennom en holdning om at personen er berettiget til nettopp det han ikke ber om, eller at andre må ta spesielt hensyn til ham, selv om dette heller ikke begrunnes eller uttrykkes. Denne stilltiende og bakenforliggende holdningen skaper kaos og uoversiktlige mellommenneskelige relasjoner, og personen finner ofte en viss tilfredsstillelse i den frustrasjonen den passivt aggressive atferden forvolder andre.

 

Sinne som uttrykkes passivt gjennom en stilltiende, urimelig atferd, nølende holdninger, glemsomhet, unnvikelse og tvetydighet er måter som den passivt aggressive personen henfaller til for å uttrykke følgende:

 

  • En overbevisning om at han eller hun har rett til å forbli passive, samtidig som de forventer at egne behov blir tilfredsstilt.
  • På overflaten virker de joviale og velmenende, mens oppførsel og handling signaliserer noe annet. På den måten unngår man å uttrykke følelser, behov og sinne på en direkte måte.
  • Sinne rettet mot dem som stiller krav, uttrykkes gjennom en dulgt motvilje, noe som irriterer andre, men gir den passivt aggressive personen en viss tilfredsstillelse og følelse av hevn, selv om det er ødeleggende for personens sosiale forbindelser.
  • I ekstreme tilfeller hender det at personen vender sinne og motstanden 180 grader. Det vil si at han eller hun rakker ned på seg selv, mens de roser den andre på en overdreven måte. ”Ja, du er jo så flink til alt mulig, mens jeg er en stor fiasko”. På denne måten skaper de en ubekvem situasjon for den andre, som ofte kommer til å gjøre febrilske forsøk på å utjevne forholdet. Denne påtatte forvrengningen skaper en skjev mellommenneskelig balanse, som egentlig kontrolleres av den passivt aggressive personen, og gjennom denne typen kontroll kommer de den andre til livs.

 

 

Hvordan oppdager man passiv aggresjon?

 

Freud mente at terapi og selvutvikling handlet om å gjøre det ubevisste bevisst. Hensikten med disse artiklene er å skape mer bevissthet rundt menneskets forsvarsmekanismer, og på den måten skape større muligheter for selvinnsikt og forståelse for de subtile elementene i forholdet mellom mennesker. Mer innsikt kan i noen tilfeller anspore til forandring, og derfor vil vi liste opp noen områder hvor man kan ”avsløre” eller ”oppdage” den passivt aggressive atferden, og på den måte verge seg fra det, enten om man selv har passivt aggressive tendenser, eller har forhold hvor passiv aggresjon er fremtredende. Følgende er altså en liste over «tegn» på passiv aggressiv atferd. 

 

  • Man opplever at en person ved flere tilfeller har vært treg, overskredet tidsfrister eller vært nølende. Det kan handle om at vedkommende er kronisk sen eller glemmer ting, noe som her forstås som en indirekte måte å straffe andre på.
  • Den passivt aggressive personen frykter konkurranse.
  • Den passivt aggressive personen frykter også avhengighet og de frykter intime forhold. Personen har ofte problemer med å stole på andre, noe som også gjør at de unngår å bli nært knyttet til noen.
  • Passiv aggressive personer forsømmer stadig vekk å spørre andre om den hjelpen de behøver. På sett og vis synes de å foretrekke den posisjonen hvor de kan beklage seg over at andre svikter (offerrollen)
  • Personen er utadtil vennlig, men når han eller hun presses til å utføre en oppgave eller samarbeide, viser det seg at vedkommende egentlig trenerer ethvert samarbeid, unngår å ta sin del av oppgaven og opptrer lite hjelpsomt. Ofte hører man unnskyldninger som begrunner hvorfor de ikke kan bidra i den pågjeldende oppgaven.
  • Personen veksler mellom en slags fiendtlig trass og anger.
  • Personen kan i første omgang fremstå som imøtekommende, men gradvis opplever man en større grad av mutthet bak en vegg av kverulerende argumentasjon. Denne argumentasjonen tjener ofte som en stadfestelse av egen ulykke og andres ignoranse eller mangel på medfølelse. I en situasjon hvor den passivt aggressive personen har følt seg forbigått, kan vedkommende eksempelvis uttrykke det på denne måten: ”De glemte meg som vanlig, men det er ikke så farlig. Jeg er vant til å bli glemt og takler det fint.” Underforstått at de misliker sterkt å føle seg forbigått, og at de nærer et stort sinne mot de som har sviktet.
  • En person som stadig henfaller til passiv aggresjon kan ofte fortelle om episoder hvor han eller hun forfølger noen muligheter som garantert vil gi det minst tilfredsstillende resultatet for vedkommende selv. Sett utenfra er det altså åpenbart at de gjør valg som fører til et svært uheldig utfall, og spørsmålet er i så henseende hva som motiverer de i denne negative retningen. Personer som ”velger” seg inn i ”ulykke” gjør det som regel i sammenheng med at de er sinte på noen. Dette viser seg ved at de:
    - Påtar seg martyrrollen eller gjør seg unødvendig til martyr
    - De reagerer ikke når egne interesser er på spill
    - Personen oppfører seg fjollete og klovnete som respons på krav eller ønsker fra andre
    - De lar seg bli misforstått uten å tilstrebe en oppklaring av misforståelsen. Det kan tidvis føre til at de også unngår andres verdsettelse i situasjoner hvor det ville være naturlig, simpelthen fordi de forvirrer den andre slik at deres egen innsats undermineres og ikke verdsettes. Dermed befinner de seg igjen i en posisjon hvor andre ikke setter pris på eller berømmer deres innsats, og igjen kan man se at de finner en viss tilfredsstillelse i denne posisjonen hvor det senere kan kreves at man synes synd på dem fordi de ble ignorert.
    - Personen uttrykker sinne mot seg selv, men gjør det for å skade andre, som han er sint på. Når den passivt aggressive personen er sint, sørger han for å begå betydningsfulle feil for å mislykkes, og man kan ofte se at hensikten er å sette andre i en slags skyldbetyget posisjon ettersom de ikke grep inn med hjelp tidligere.
    - Ved stort og påtrengende sinne kan personen også være skjødesløs opp mot det selvdestruktive. Vedkommende mangler i så henseende normal forsiktighet ved for eksempel å glemme og ta livsviktig medisin som insulin, antihypertensiva, lithium eller lignende, noe som åpenbart har negative konsekvenser og plasserer personen i den ”stakkarslige” rollen hvor han eller hun blir den som ikke fikk nødvendig oppfølging.
  • Ofte vil man oppleve at passivt aggressive personer er på vakt. Man kan også få et inntrykk av at de stadig er ute etter å ”mele sin egen kake”.
  • Personen har en tendens til å utsette gjøremål i samarbeid med andre. De er nølende eller vegrer seg for å leve opp til forventninger, og når vedkommende først setter i gang, utføres oppgaven langsomt.
  • Man ser at den passivt aggressive personen ber om hjelp for sent på en slik måte at det sjenerer andre.

 

Passiv aggresjon er et handlingsforsvar på linje med utagering. Det betyr at personen forsøker å unngå den umiddelbare opplevelsen av sorg, skuffelse eller psykisk smerte, spesielt sinne, ved å håndtere indre følelsesmessige konflikter eller ytre stressfaktorer gjennom handling uten omtanke for konsekvensene. Ved passiv aggresjon kan man også se at personen får utløp for sitt sinne ved å unngå å handle som forventet eller påkrevd.

 

Kilde

 

Perry, Christopher (1989). Defense Mechanism Rating scale. Fifth edition. Oversatt av Kjølbye, Morten & Sørensen, Per: Instrument til klinisk vurdering af de psykiske forsvarsmekanismer. Psykoterapeutisk Forlag. (Boken kan anskaffes ved henvendelse til Morten Kjølbye, overlege ved Psykoterapeutisk avdeling, Psykiatrisk Hospital i Århus, Skovagervej 2, 8240 Risskov.

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no