Paranoid, sjalu eller helt normal?

Handsome young man using glass to eavesdropNoen mener at paranoide mennesker ser verden i en ”finere oppløsning”. Dersom vi tar utgangspunkt i en psykodynamisk forståelse av paranoians vesen, blir det misvisende å tillegge den paranoide en skarpere sans for virkeligheten. Man vil heller si at den paranoide har en tendens til å oppleve sine indre emosjonelle konflikter utenfor seg selv. På sett og vis kan det forstås som indre konflikter iscenesatt på utsiden, og på den måten får individet en større avstand til vanskelige tanker, følelser og impulser. I denne artikkelen skal vi se litt nærmere på det paranoide sinnelag med bakgrunn i det som kalles psykiske forsvarsmekanismer. Hva er egentlig forskjellen på et menneske som sliter med paranoide forestillinger og et menneske som ikke har åpenbare brist i sin virkelighetsoppfattelse? Er det enten/eller i forhold til paranoia, eller finnes det gradsforskjeller?

 

 

Psykisk forsvar

 

De psykiske forsvarsmekanismene sammenlignes av og til med kroppens immunforsvar. Immunforsvaret beskytter oss mot bakterier og virus, mens det psykiske forsvaret beskytter oss mot ”forbudte” tanker, følelser, ønsker og impulser. Det psykiske forsvaret passer på at vi ikke blir så overveldede av følelser at vi ”bryter sammen” i angstprovoserende situasjoner. Forsvaret har dermed en helsebringende funksjon på den måten at det besørger en følelse av kontroll og sammenheng rent psykologisk sett, men det betyr også at noe av vårt psykiske liv ikke blir erkjent og inkludert i vår selvoppfattelse og opplevelse av tilværelsen, noe som kan skape problemer. I følge en psykodynamisk forståelsesmodell er det en sammenheng mellom personlighetsstruktur, forsvarsmekanismer og symptomer. Med det mener man at psykiske lidelser oppstår som et resultat av feilslåtte psykiske ”mestringsstrategier”.

 

Det psykiske forsvaret er kort sagt den beste reaksjonen en person kan stille opp med i en gitt situasjon eller på et gitt tidspunkt. Dets funksjon er å beskytte oss mot følelsesmessig overlast og betraktes dermed som adaptive psykiske strategier. I mange sammenhenger gir derfor forsvaret oss psykisk sjelefred, men noen ganger kan det også føre til psykiske lidelser.

 

 

Den paranoide verdensanskuelsen

 

Paranoide forestillinger kan ofte relateres til en bestemt forsvarsstrategi som kalles projeksjon. Projeksjon innebærer at en angstprovoserende indre følelse eller konflikt plasseres utenfor personen. Hos den paranoide vil denne mekanismen ha et så omfattende grep om individets forvaltning av det indre liv, at det går ut over deres verdensanskuelse på en påfallende måte. Den paranoides opplevelse av omgivelsene vil dermed farges og forstyrres av den indre konflikten eller de forbudte følelsene. Det psykiske forsvaret har på sett og vis evakuert en del av personens følelsesmessige konflikter, og disse konfliktene ”smelter sammen ” med den ytre verden, hvorpå man feilaktig oppfatter en skremmende virkelighet der ute, mens det skremmende egentlig har sitt opphav i en selv. Man opplever altså den ytre virkeligheten i overensstemmelse med den indre konflikten. Når projektive mekanismer trer i kraft, er det fordi personen ikke har psykisk overskudd til å takle de indre konfliktene. Konsekvensen av å ikke romme de konfliktfulle følelsene er dermed helt eller delvis tap av realitetsvurdering. Man blir dermed beskyttet for psykisk og emosjonell overlast, men omkostningene er store og karakteriseres som et ganske alvorlig psykisk problem (manglende realitetsorientering).

 

 

Kontinuumet mellom ”normal” og ”gal”

 

De samme projektive mekanismene ser man imidlertid også hos sunde og friske mennesker, uten at det trenger å klassifisere som psykopatologi. Den projektive mekanismen kan eksempelvis ligge bak mange av våre politiske holdninger og ideer, og det kan ligge bak våre sympatier og antipatier.

 

Det som gjør at den paranoides virkelighetsorientering ”brister”, henger sammen med at den projektive mekanismen utgjør en vesentlig og kanskje altdominerende del av individets samlede forsvarsverk.

 

Forsvarsmekanismene deles inn i flere nivåer fra primitive til nevrotiske og modne mekanismer. Det sunde mennesket har størsteparten av sitt samlede psykiske forsvar forankret på et modent nivå. Det betyr at personen i høy grad tåler, forstår, aksepterer og tolererer sine impulser, tanker og følelser, hvorpå primitive strategier (legger følelser utenfor seg selv) og nevrotiske strategier (fortrenger følelser og tanker) kun opptrer i noen tilfeller eller når vedkommende er særlig presset. Hos paranoide mennesker er forsvaret i langt større grad sentrert rundt projeksjon, noe som kan bety at de indre emosjonelle konfliktene blir en slags fiende som dukker opp i omgivelsene. Verden blir utrygg og skremmende, men alt i alt kan man tenke seg at den opplevde ytre ”fienden” er lettere å forholde seg til enn det indre psykiske ubehaget.

 

For å oppsummere dette, kan vi si at det ikke bare er den enkelte forsvarsmekanismen, men også graden av den samlede forsvarsstrategi som er avgjørende for hvorvidt våre psykiske beskyttelsesmekanismer fører til sunnhet eller psykopatologi.

 

 

Sjalusi og problemer i parforholdet

 

Sjalusi er et ganske alminnelig fenomen som også kan assosieres med projektive mekanismer. Ofte er det slik at den sjalue personen sliter med lav selvfølelse og lite tro på at han eller hun er ”verdt å elske”. Denne indre konflikten i forhold til egen verdi, kan ofte spille seg ut på destruktive måter i et parforhold. En sjalu person leter ofte etter tegn på utroskap og svik, noe som kan utvikle seg i en så sterk grad at virkelighetsoppfattelsen forstyrres. Man anklager sin kjæreste på bakgrunn av vage indisier og diffuse mistanker. Den anklagede partneren vil føle seg misforstått og henledes lett til å forsvare seg. Den sjalu motparten tar i neste omgang den andres forsvar til inntekt for at partneren faktisk har noe å skjule, og dermed eskalerer både mistankene og de tilhørende beskyldningene. I slike tilfeller kan det hende at den sjalu personen rett og slett opplever sin partner og sitt parforhold i pakt med sitt eget negative selvbilde. Det er heller ikke sikkert at det negative selvbilde eller de indre konfliktene i forhold til selvfølelsen er erkjent (gjort bevisst) hos den sjalu personen. Dersom det dreier seg om sjalusi på grensen til det paranoide, betinger det at vedkommende ikke makter å se innover og erkjenne sine følelser av tilkortkommenhet, hvorpå det indre psykiske ubehaget spiller seg ut i mistanker om at man blir manipulert, sveket, bedratt, baksnakket eller forulempet på andre måter av de man omgir seg med. Resultatet kan i verste fall bli at man på grunn av manglende «selverkjennelse» ødelegger både parforhold og andre verdifulle mellommenneskelige relasjoner. I så tilfelle kan man snakke om noe i retning av en personlighetsforstyrrelse, nettopp fordi store deler av personens forsvarsverk er knyttet opp i primitive strategier og projektive mekanismer.

 

Under kategorien “forsvarsmekanismer” skriver vi flere artikler om psykens ulike strategier for å beskytte seg mot indre og ytre stressfaktorer og emosjonelt ubehag. Noen ganger fører det psykiske forsvaret til sjelefred, mens andre ganger ender det med store problemer og psykopatologi.

 

 

Kilder

 

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!)

Kjølbye, Morten. De psykiske forsvarsmekanismer. I: Perry, Christopher (1989). Defense Mechanism Rating Scale. Instrument til klinisk vurdering af de psykiske forsvarsmekanismer. Fifth edition. Oversatt av Kjølbye, Morten og Sørensen, Per.

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Krise, sorg & psykisk sammenbrudd

krise psykisk sammenbruddHva er galskap? Hva skjer når man går fra vettet eller mister forstanden? Gjennom galskapens historie er den syke beskrevet som en primitiv, uintelligent villmann, eller som besatt av demoner, eller likefrem som et barn eller en søvngjenger med kronisk tilflukt i drømmeverden. I tradisjonell forstand er det psykose eller schizofreni man forbinder med galskap, men dette fenomenet opptrer ved svært ulike anledninger. Felles for de mer eller mindre vedvarende oppfattelser av sinnssykdom, er at den syke mangler fornuften i en tilstand som involverer nedgang, eller rett og slett bortgang, av de rasjonelle faktorers innflytelse på den menneskelige fremferd og opplevelse (Sass, 1994, p. 1).

 

I denne artikkelen skal vi se på mennesker som opplever store og plutselige omveltninger i livet. Noen takler ikke livets plutselige krumspring, mens andre kommer seg gjennom krise og sorg på en styrket måte. Hva er egentlig forskjellen på disse menneskene?

 

 

The Insanity File: Mary Todd Lincoln – USAs førstedame

 

Vi skal begynne med en kjent personlighet fra USA, nemlig Mary Todd Lincoln. Hun ble født 13. desember 1818 og døde 16. juli 1882. Hun var gift med Abraham Lincoln, og var USAs førstedame fra 1861 til Lincolns attentat i 1865. Mary Todd gikk ved velrenommerte skoler, snakket fransk flytende, og studerte dans, drama og musikk. Hun hadde alltid en morsomhet på lur, og en livlig personlighet gjorde henne vissnok ganske populær. Det nevnes også at hun hadde et eksplosivt temperament, var kranglete av natur, og var mentalt ustabil i perioder. Noen historikere og psykologer har foreslått at hun led av schizofreni, men denne diagnosen eksisterte ikke på hennes tid. (Det var Eugen Bleuler som i 1911 endret sykdomsbetegnelsen fra dementia praecox til schizofreni. (Olsen & Køppe, 1983, p. 245)).

 

Å diagnostisere mennesker etter deres død, er heller ingen god skikk, og slike diagnoser blir sjelden særlig valide. Dog vet man at Mary Todd hadde store problemer, og muligens kom de psykiske plagene som en reaksjon på plutselig velstand, mange dødsfall i nær familie i kombinasjon med hennes temperament og psykologiske disposisjoner. Mary Todd ble gift i 1842 med Abraham Lincoln, som på den tiden var advokat i Springfield i Illinois. Mary og Abraham fikk flere sønner, men bare Robert Todd Lincoln nådde voksen alder. Det fortelles at Mary Todd fikk et anstrengt forhold til sin sønn etter at han fikk henne innlagt på psykiatrisk avdeling etter en lengre ustabil periode.

 

Mennesker kan ”miste forstanden” eller ”gå fra vettet” som følge av plutselig sjokk. Hvordan symptomene utarter seg, er veldig forskjellig fra person til person. I boken The Insanity File: The Case of Mary Todd Lincoln beskriver Neely og Murtry (1993) hvordan fru Lincoln utvikler ulike vrangforestillinger og manier etter at hennes mann ble myrdet. Tidligere hadde hun mistet to av sine barn, og deretter dør hennes mann, presidenten, ved et attentat i 1865. Siden mister hun ennå en sønn, og det er ikke fritt for at livet viser henne mye tragedie og motbør. I følge Neely og Murtry utviklet Mary Todd mye engstelse i kjølevannet av alle dødsfallene. Blant annet ble hun svært bekymret for sin gjenlevende sønn. Boken gir en detaljert beskrivelse av Mary Todds mentale tilstand og hvordan hun gradvis ble skjørere. Lenge før hennes mann døde, viste hun imidlertid tydelig tegn på mental svekkelse. Spørsmålet er hva som ligger til grunn for denne utvikling.

 

Neely og Murtry nevner en rekke faktorer. Muligens var Mary Todd født med noen ”psykologiske disposisjoner” som gjorde henne sårbar. Muligens finnes det episoder og traumer fra oppveksten som kan ha vært utslagsgivende i noen grad. En annen faktor som nevnes i boken er plutselig tilgang på mye penger. Da hennes mann kom til makten, endres familiens økonomiske situasjon seg betraktelig. Familiens status og livssituasjon gjennomgikk selvfølgelig også en dramatisk omveltning. Det fortelles at Mary Todd begynte å handle på en ganske ukritisk måte. Blant annet kjøpte hun åttifire par silkehansker, overdådige draperier og møbler, og dette på et tidspunkt da landet var rammet av økonomisk nød og krise. Det antydes at hun fant trøst fra ensomhet og sorg ved å handle på grensen til det vanvittige. Hennes mann fikk selvfølgelig en ganske stram timeplan å forholde seg til, og kombinasjonen av høyt arbeidspress og mye ansvar gikk også ut over familielivet.

 
Senere utviklet Mary Todd både vrangforestillinger og mer eller mindre hallusinatoriske opplevelser. Hun hørte stemmer, påstod at hun var i livsfare og skulle likvideres, og hun fryktet hele tiden overdrevent mye for sin gjenlevende sønn som på den tiden var både vellykket og ved god helse. På et tidspunkt mente hun at det var hennes egen sønn som hadde planer om å ta henne av dage. Hun vekslet mellom å bruke masse penger og iverksette desperate sparetiltak. Hun gjemte unna penger fra mulige «banditter» ved å sy inn store sømmer i kanten på kjolen. Det ble klart for hennes nærmeste at hun var i ferd med å ”miste seg selv”.

 

Mary Todd sin skjebne er tragisk, men hun er ikke alene. Det finnes mange eksempler på at tilsynelatende vellykkede mennesker utvikler psykiske problemer. Mange kjente personligheter har gått under på egen suksess og medias konstante oppsyn.

 

 

Nybakt kjendis og skandalepressen

 

Media rapporterer til stadighet om unge stjerner og hvordan deres tidlige berømmelse fører til forfall og tap av herredømme over egen situasjon. Den konstante oppmerksomheten, behovet for å være i offentlighetens søkelys og de mangfoldige reportasjene som berører alle sider av en persons liv, er på samme tid vanedannende og stressende. Gjennom publisitet og berømmelse kreves det at de unge stjernene fungerer som forbilder eller ikoner for andre unge mennesker, og det plasserer de unge berømthetene på en vaklende pidestall. Det er en vanskelig og krevende posisjon, og den minste feil kan føre til et kraftig fall. Overgangen fra anonym til berømt kan være stor. Rampelyset kan gi en følelse av lykksalighet og anerkjennelse, men den representerer også i mange sammenhenger et stort sjokk for et ungt sinn. Dersom man kombinerer dette med rusmidler med bevissthetsforandrende egenskaper, stoffer som endrer vår følelse for virkeligheten og forkludrer vår dømmekraft, risikerer man at oppmerksomheten og berømmelsen blir et alvorlig villspor.

 

 

Livskriser og religion

 

Hvordan håndterer man egentlig de sjokkene som livet av og til byr på? Ved hjelp av religion og filosofi kan man finne fortrøstning i tro, håp og spiritualitet. Mange store visdomstradisjoner lærer oss at svaret finnes på innsiden. Det er i oss selv vi kan finne ro og balanse. Det nytter sjelden å lete på utsiden. Dessverre er det slik at et plaget sinn blir mindre og mindre i stand til å stole på seg selv. Derfor kommer det til å søke alternativer utenfor seg selv. Når man jakter på indre ro utenfor seg selv, kan man i forhold til det religiøse raskt henfalle til ekstreme religiøse ritualer. Noen er villige til å gi avkall på sitt normale liv, sin alminnelige dømmekraft, eget ansvar og de hverdagslige rutiner for å tilfredsstille en usynlig Guddommelighet. I slike tilfeller kan de religiøse visdomstradisjonene bli forkrøplet av menneskets angst på en måte som avstedkommer rigide ideer og ritualer som grenser opp mot en fundamentalistisk holdning og sterk motstand mot mennesker av annen tro. Sannsynligvis er dette mye av kjernen i fundamentalistiske trosretninger og krigerske livssyn.

 

 

Å miste et barn

 

Deborah opplever at hennes to år gamle sønn glipper ut av hennes armer og løper ut i veien. Deborah skriker opp og løper etter, men det er for sent. En bil kommer i høy hastighet, og sønnen hennes dør momentant. Moren faller om på veien foran et makabert syn. Etter denne hendelsen mistet hun seg selv. Hun ble innesluttet, taus og apatisk. Legene og psykologene forklarer at hun har falt tilbake til et barnaktig stadium hvor hun ikke lenger er i stand til å ta vare på seg selv. Hun vasker seg ikke, spiser ikke og trenger total omsorg og pleie. Deborah forble i denne tilstanden gjennom resten av livet.

Lisbeth mistet også sitt barn, men under andre omstendigheter. Hun fødte en liten jente, men på grunn av store skader var det sannsynlig at barnet ikke kom til å overleve mer enn et halvt års tid. Hun pleiet sin datter, vel vitende om at barnet ikke kom til å leve opp. Hun gråt hver kveld i fortvilelse, men når slutten kom, aksepterte hun skjebnen og fant ro. Hun fortsatte sitt liv, og to år senere ble hun mor til to velskapte tvillinger. Hun bar på minnet etter sin avdøde datter, men kom tilbake til normaltilstand og gjenvant livet.

 

 

Miste jobben og miste status

 

Martin jobbet i et IT-selskap. Han hadde steget i gradene, og var nå en respektert direktør med ansvar for produksjon og kvalitetssikring. Da han kom til kontoret en morgen, oppdaget han at døren er stengt. Det var skattemyndighetene som hadde stengt av kontoret for å gjøre en del undersøkelser. Da Martin kom, ble han geleidet inn på et annet kontor. Her ble han avhørt hele dagen. Hundrevis av spørsmål skulle besvares. Han fikk ikke lov til å ta en eneste telefon, og han ble fulgt av en vakt hver gang han måtte på do. På slutten av intervjuet var Martin sunket sammen. Han skalv i det ene benet og var hvit i ansiktet. Han visste ingenting om misligheter som var begått av konsernledelsen, og han visste enda mindre om at ledelsen hadde plassert skylden på ham. Han hadde blant annet skrevet under på et dokument, helt uvitende om at den signaturen kunne plassere ham i et forferdelig uføre.

 

Flere runder med avhør skapte stadig mer forvirring i Martin. På tross av kaoset, ble det klart for ham at hans raske avansement i selskapet kom som en følge av hans blinde lojalitet og trofastheten mot konsernledelsens vilje. Dette var hans store ulykke.

 

Etter en uke fikk han endelig lov til å møte sin familie igjen. Han gråt bittert når han fortalte dem om hva som hadde skjedd. Han hadde stolt ukritisk på sine ledere, og de hadde nå plassert skylden for stor økonomisk misligholdelse på ham.

 

Hans kone og barn stirret hjelpeløst på Martin mens han fortalte hvordan han implisitt hadde blitt medskyldig i ledernes lyssky bedrifter. Martin ble sittende i fengsel i over ett år før han fikk lov til å reise hjem til sin familie. Da han kom hjem fikk han vite at familien hadde flyttet til et mindre hus. De hadde ikke hatt råd til å beholde det gamle huset. Hans kone hadde begynt å jobbe langt over 100 % for å få endende til å møtes. Barna var tatt ut av alle fritidsaktiviteter som kostet penger. Heldigvis hadde Martin støtte i sin familie. De klandret ham ikke for det som var skjedd. Martin forsøkte å finne seg en ny jobb så fort som mulig. Han ble ansatt i et mindre firma, men mistet denne jobben ved utløp av en prøveperioden. For Martin var det vanskelig å innfinne seg i en jobb med ”lavere status” som betalte under halvparten av den inntekten han hadde hatt i sin tidligere jobb. Martin sin misnøye kom tydelig frem i jobbsammenheng. Da prøveperioden nærmet seg slutten, fikk han beskjed om at han var uønsket. Han hadde snakket for mye og jobbet for lite, ble han forklart i en medarbeidersamtale. Dessuten hadde han snakket nedsettende om ledelsen i firmaet, og som nyansatt kunne han umulig vite nok om ledelsen til å fremsette slike påstander.

 

Martin begynte å sove – mye. I begynnelsen ble hans kone oppgitt, men bestemte seg for å la ham være. Når han sov kontinuerlig i tre dager, konsulterte de fastlegen. Konklusjonen var at Martin led av depresjon. Tilstanden hans ble stadig verre. Han sov mye, spiste overdrevent mye og gråt mye. Han ønsket ikke å leve, følte seg elendig, og han kunne se den finansielle belastningen han var årsaken til i familien. Innerst inne ønsket han å avhjelpe den vanskelige situasjonen, men følelsen av maktesløshet slo ham helt ut. Apatisk, full av skyld, alltid sliten og dypt deprimert beskriver Martins ulykksalige tilstand.

 
Sjokket over å bli anmeldt, fengslet, senere miste jobben, tap av sosial status og en stor livstilsendring som følge av langt lavere inntekt, ble simpelthen for mye for Martin. Familien hans overlevde på en form for intern styrke. De evnet å tilpasse seg den store omstillingen, men Martin mistet grepet. Depresjonen ble dypere, og til sist hadde han nesten ingen vilje eller følelsesmessig tilknytning til livet. Alt var mørkt og håpløst. Sjokket ble for stort. Krisen var for omfattende, så han resignerer.

 

Hvem ”overlever” motgang?

 

Dette spørsmålet er det nesten umulig å svare på. Som tidligere nevnt er det uhyre mange faktorer som spiller inn. I hvilken grad man var forberedt på krisen er avgjørende. Deborah hadde ikke tid til å stålsette seg i forhold til tapet av sønnen, men det hadde Lisbeth. Hvordan man i utgangspunktet er skrudd sammen rent psykologisk sett spiller også en rolle, og ikke minst hvor mye støtte man har i familie og venner. Her er det vanskelig å være mer spesifikk, men kan man likevel si noe generelt om hva som kjennetegner familier og personer som overlever kriser, til forskjell fra de som går til grunne? 

 

Dersom vi vender oss til østlige visdomstradisjoner vil de si at omfanget av vår personlige identifikasjon med våre suksesser og fiaskoer er direkte relatert til omfanget av sjokket vi opplever i forhold til krise og plutselige tap. Martin la mye av sin identitet i jobben. Høy status, god lønn, og dermed god forsørgelsesevne, var mye av bærebjelken i Martins selvfølelse og identitet. Når dette rives bort, samtidig som han forstår hvordan ledelsen i konsernet har sveket ham, ser at familien rammes hardt og siden innser at han ikke evner å holde på en ny jobb, virker konsekvensene så altomfattende på Martin at han ikke klarer å reorganisere seg selv. Han makter ikke å finne veien tilbake til livet fordi han opplever at «grunnmuren er sprukket», og han finner ikke krefter nok til å reparere denne. Han hentet mye av sin egenverdi gjennom jobben, og uten jobben blir følelsen av å være inkompetent og udugelig for tung å bære.

 

Mennesker har et psykologisk forsvarsverk som forsvarer oss mot følelser som virker for belastende. Plutselig tapet av et barn, en kjæreste, status, jobb, penger eller andre ting som veier tungt i vårt daglige liv, medfører ofte emosjonelle belastninger som psyken skåner oss fra ved å skape en distanse til de overveldende følelsene. I verste fall reagerer vi med en form for dissosiasjon. Det er en rekke fenomener og symptombilder som dekkes av begrepet dissosiasjon. Felles er en endret bevissthetstilstand som påvirker en persons hukommelse, oppmerksomhet eller identitetsopplevelse (Kihlstrom, 2005). En overordnet beskrivelse er at dissosiasjon er det motsatte av assosiasjon, en manglende integrering av elementer i bevisstheten som vanligvis tas for gitt. Ved store kriser må psyken rett og slett skape en avstand til virkeligheten og den emosjonelle belastningen, noe som forstyrrer en opplevelse av sammenheng, kontroll og forutsigbarhet i livet. Noen ganger varer dette kun kort tid, mens andre ganger er forstyrrelsen så stor at personen ikke makter å gjenskape en meningsfull sammenheng i livet. I slike tilfeller ser vi langvarige psykiske problemer i etterkant av krisen.

 

I en slik sammenheng er det de menneskene som i størst mulig grad tåler, forstår og aksepterer sine følelser. Det er de menneskene som har rom til å reflektere over det som er smertefullt som kommer best ut av krisesituasjoner. Innenfor psykologi er det en egen tradisjon og behandlingsmetode som nettopp handler om å oppøve evnen til å tåle, forstå, bruke og uttrykke sine følelser og sitt psykologiske ubehag på en adekvat måte. De som ikke har nok rom i seg selv til å håndtere slikt følelsesmessig ubehag, avhjelpes av de psykiske forsvarsmekanismene, noe som kan føre til en midlertidig sjelfred, men ofte ender med psykiske problemer.

 

Sully (2000) forklarer sjokk som en forlengelse eller forsterkning av overraskelse eller undring. Når en hendelse oppstår, tar det litt tid før vi begriper den, og i kjølevannet av vår forståelse kommer eventuelt overraskelsen. Ved tilfeller av svært ubehagelige hendelser transformeres overraskelsen raskt om til frykt og sjokk. I møte med død, tap og krise skakes vi i dypet av vår eksistens, og livet viser oss vår ”litenhet”. Psyken forsøker å hjelpe oss gjennom slike situasjoner ved å skape avstand til situasjonen og følelsene, men ikke uten store omkostninger. Vi kan ende opp i et slags psykisk kaos, og hvorvidt vi klarer å rydde opp, handler om vår iboende trygghet og mentale balanse. I hvor stor grad er vår trygghet, identitet og sikkerhet forankret utenfor oss selv? Dersom vi hviler mye av vår trygghet og selvfølelse utenfor oss selv, og vi mister dette utenforliggende ankerfestet, kan vi oppleve store problemer. Dermed kan man si at psykisk sunnhet ofte handler om å være forankret i seg selv. Og jo mer vi klarer dette, desto større sjanse er det for å overleve de krisene som livet av og til sender i vår retning.

 

 

Kilder

 

Kihlstrom, J. F. (2005). Dissociative disorders. Annual Review of Clinical Psychology, 1, 227-53.

Neely, Mark E. and McMurtry, Gerald R. (1993). The Insanity File: The Case of Mary Todd Lincoln. SIU Press.

Olsen, Ole Andkjær, Køppe, Simo (1983): Freuds psykoanalyse. Gyldendalske Boghandel Nordisk Forlag A/S, København. 

Sass, Louis A. (1994): Madness and modernism : insanity in the light of modern art, literature and thought. Harvard Uiversity Press, USA.

Talcott, S.H. (2010). Mental Diseases and their Modern Treatment. BiblioLife, LLC

Sully, James (2000). The Human Mind: A Textbook of Psychology.

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød &
Shobna Subramanian Iyer

WebPsykologen.no

Når smerte får utløp i handling

suicideNoen vil mene at det som gjør oss til mennesker er vår evne til å hemme impulser. I prefrontal korteks finnes det mekanismer som forsinker impulsene. Istedenfor å handle direkte på en plutselig innskytelse, kan vi koble tanker og refleksjon inn mellom impuls og handling. Vi har rett og slett en helt enestående evne til å overvei våre handlinger og gjøremål. For at vi skal klare å koble inn den reflekterende bevisstheten, krever det at vi tåler, forstår og kjenner igjen ulike følelser. Noen følelser er så kraftige at de setter alle refleksjonsevner ut av drift, og noen følelser er så ubehagelige eller uakseptable at de truer vår selvoppfattelse. I slike tilfeller har psyken sitt eget immunforsvar som beskytter oss mot angstprovoserende følelser og tanker. I denne artikkelen skal vi ta for oss en forsvarsmekanisme som kalles ”acting out” eller utagering. Det betyr at personen håndterer emosjonelle konflikter, indre eller ytre stressfaktorer, ved å handle uten omtanke eller hensyn til negative konsekvenser. Før vi undersøker denne formen for impulsivitet, skal vi gi en kort oppsummering av de ulike psykiske forsvarsstrategiene.

 

 

Psykens forsvarsmekanismer

 

Psyken har et eget immunforsvar som beskytter oss mot indre konflikter og svært ubehagelige følelser. Det er definert om lag 28 ulike forsvarsmekanismer, og disse er klassifisert i forhold til hvor adaptive (gunstige) eller godt fungerende de er. Primitivt forsvar betyr at personen ikke håndterer sine indre impulser og følelsesmessige konflikter gjennom refleksjon og overveielse, hvorpå disse plasseres utenfor. Man kan være svært sint, men ikke erkjenne dette i forhold til seg selv. Isteden opplever man at noen i omgivelsene er bærere av dette sinne, og dermed vil ofte individets virkelighetsoppfattelse forstyrres under innflytelse av primitivt forsvar. Nevrotisk forsvar handler om at de overveldende indre konfliktene fortrenges, noe som hjelper individet i den pågjeldende situasjonen, men ofte skaper grobunn for en slags indre uro og eventuelt angst senere. Modent forsvar kalles adaptivt fordi det sjelden går ut over individet eller individets relasjon til andre mennesker. Ved modent forsvar håndteres de ubehagelige følelsene med større grad av bevissthet og ansvar. Det betyr at individet evner å uttrykke eller kanalisere de emosjonelle konfliktene ut på en konstruktiv og gjerne selvoppbyggende måte.

 

 

Å handle ut vanskelige følelser

 

Utagering eller ”acting out” er en forsvarsmekanisme som sorterer under kategorien handlingsforsvar. Dette forsvarsnivået karakteriseres ved forsøk på å unngå den umiddelbare opplevelse av sorg eller indre smerte ved å håndtere de indre eller ytre stressfaktorer gjennom handling uten omtanke for konsekvensene, verken for egendel, ovenfor andre eller sosialt sett. Dette forekommer stort sett som en reaksjon på begivenheter i personens nære relasjoner, for eksempel en kjæreste, autoritetsfigurer, foreldre eller venner. ”Acting out” som forsvar er ikke synonymt med ”dårlig oppførsel”, selv om det ofte fører til sosialt ødeleggende atferd. Såkalt ”acting out atferd” eller utagering, som for eksempel slåsskamper eller stadig rusmisbruk, må ha en direkte relasjon til følelser eller impulser som personen ikke tolererer for at vi kan regne det blant de psykiske forsvarsmekanismene.

 

I videoen under snakker jeg om psykisk sunnhet som evnen til å plassere tanker og forståelse mellom impuls og handling. Når avstanden mellom impuls og handling blir for snever, er det sannsynlig at vi handler på måter som ikke alltid er like gunstige. Det er også sannsynlig at våre automatiske reksjoner kan føre oss inn i uheldige situasjoner gang på gang. Når følelser blir til handling uten at de filtreres gjennom vårt indre repertoar av selvinnsikt og refleksjonsevne, ender vi ofte opp i posisjoner som hindre positiv vekst og utvikling.

 

 

 

Handlingsforsvarets funksjon

 

Nå indre konflikter forvaltes gjennom handling, risikerer man en uartig oppførsel man ofte angrer på i etterkant. ”Acting out” tillater at individet fjerner eller uttrykker følelses og impulser fremfor å tolerere dem og reflektere over den smertefulle situasjonen som nettopp gav anledning til disse ubehagelige følelsene og impulsene. For at vi kan snakke om ”acting out” som et forsvar, må følgende elementer være til stede:

 

  • Først og fremst har personen følelser, ønsker eller impulser han eller hun hindres i å uttrykke på en adekvat måte ved hjelp av språk og kommunikasjon.
  • Opplevelsen av den opprinnelige impulsen resulterer i en rask økning i indre spenning og angst.
  • Deretter unngås oppmerksomhet på det indre ubehaget, og personen avbryter ethvert forsk på å utsette, reflektere over eller planlegge en strategi med henblikk på å håndtere følelsen eller impulsen på en ”fornuftig” måte.
  • Det betyr at de følelsene og impulsene som bevisstheten vender seg vekk fra, ikke kan håndteres gjennom refleksjon og overveielse, noe som ved ”acting out” kommer direkte til uttrykk i atferd uten omtanke.

 

Utagering resulterer i rå aggresjon, utagerende sex, ukritiske tilnærmelser, antasting eller andre impulser som kommer til uttrykk i handling uten at konsekvensene for slike handlinger overveies. I etterkant, når evnen til refleksjon vender tilbake, hender det at personen angrer, føler skyld og forventer straff, noe som også kan aktivere ytterligere forsvarsstrategier som for eksempel benektning eller rasjonalisering:

 

  • Jeg var så sint, at jeg var nødt til å gjøre det.

 

  • Det var hans skyld, fordi han provoserte meg.

 

”Acting out” er maladaptivt (lite gunstig beskyttelsesmekanisme) fordi den selvfølgelig kan ha store omkostninger. Dessuten demper ikke denne typen handlingsforsvar effekten av den indre konflikten, og personen ender opp med en rekke negative konsekvenser og sosialt nederlag.

 

 

Selvskading og selvdestruktiv atferd

 

Innledningsvis snakket vi litt om hvordan mannesket på sett og vi defineres av vår evne til å hemme impulser. Vi kan forestille oss ulike utfall av en situasjon ved hjelp av fantasi, språk og resonneringsevner, noe som ofte gjør oss i stand til å håndtere pressede situasjoner på en så god og ”klok” måte som mulig. Det krever imidlertid at vi tåler, forstår, erkjenner og aksepterer de følelsene og impulsene vi får i slike vanskelige situasjoner. Dessverre er det ikke alltid slik at vi makter å ta inn over oss alle følelser og impulser, og i slike situasjoner får vi hjelp av de psykiske forsvarsmekanismene slik at det psykiske ubehaget holdes på en viss avstand. Grovt sett kan vi si at de følelsene og de indre konfliktene vi ikke håndterer ”psykologisk” gjennom ettertanke og refleksjon, ofte ender i symptomer av en eller annen karakter. I psykisk helsevern møter man mange pasienter som handler sine følelser. Noen drikker alkohol, noen ruser seg på andre stoffer, noen jobber døgnet rundt for å rømme fra sine indre konflikter, noe overspiser (spiser opp følelser eller unngår å føle ved hjelp av frotsing), noe skader seg selv og noen henfaller til vold og skader andre. De som skader seg selv, ofte ved å kutte seg intensjonelt, kan sjelden redegjøre for hvilken indre smerte de forsøker å unngå. Ofte snakker de om et stort trykk som bare må finne en utvei, og selvskading gir dermed en form for ”psykisk ventilering”. Ofte er psykisk smerte vanskelig å håndtere. Det krever stor emosjonell intelligens, toleranseevne, erkjennelsesevne og innsikt i seg selv og sitt følelsesliv, og i fravær av styrke til å møte de indre emosjonelle konfliktene, finner de likevel sitt utløp i en konkret handling. Psykoterapi handler ofte om å oppøve selvinnsikt og evnen til å tåle, forstå og bruke sine følelser på en konstruktiv måte. Tanken er at man ved hjelp av språket og innsikt i eget psykisk liv, kan få mer kontroll og bedre evner til å møte psykisk smerte og kraftige følelser. På den måten vil man også minimere situasjoner hvor følelsene bli så overveldende at man ender i en type handlingsforsvar.

 

 

Hvordan gjenkjenner man handlingsforsvar?

 

I denne artikkelserien om forsvarsmekanismer vil vi også forsøke å gi noe tips eller retningslinjer på hvordan man oppdager mulig bruk av de ulike psykiske beskyttelsesstrategiene. I psykoterapi eller selvutvikling sier man ofte at første skritt på veien mot endring er innsikt i problemets kjerne. Man må ”avsløre” sine ”ubevisste” mønstre eller definere problemet før man kan begynne å se etter mulige løsninger. Nå skal det sies at forsvarsmekanismer i utgangspunktet er der for å beskytte oss, så det er ikke sikkert at disse skal rives ned eller dekonstrueres gjennom iherdig introspeksjon, men forståelse for disse mekanismene kan kanskje gi en økt bevissthet, noe som igjen kan bane vei for mindre primitivt forsvar og deretter et mer modent og reflektert forhold til indre konflikter og stress. Følgende er derfor en liste på situasjoner eller atferd i forhold til ”acting out – utagering” og mulige indikasjoner på at denne ”uheldige” strategien utgjør en del av psykens samlede forsvarsverk.

 

 

Mulig bruk av ”acting out”

 

Denne listen inneholder en del punkter som ikke gir sikre indikasjoner på ”acting out”, men likevel kan gi mistanke om at denne mekanismen er på spill i enkelte situasjoner:

 

  • Personen beskriver en eller to avgrensede eksempler på atferd som har vært upassende eller av en brå og uaktsom karakter som ikke stemmer overens med personens øvrige fungering og selvoppfattelse. Det kan være fyll, seksuelle eskapader, forbruk av stoffer, uaktsom kjøring i trafikken eller mellommenneskelige situasjoner som ender i klammerier. Et viktig element for at dette skal klassifisere som ”acting out”, er at atferden er ukarakteristisk for personene, og at den kommer som følge eller i forbindelse med interpersonelle problemer.
  • Personen beskriver noen av ovenstående handlinger brukt som en måte å overkomme skuffelser eller andre smertefulle hendelser. Eksempelvis at man oppfører seg grenseløst seksuelt sett med en ny partner som løsnning på skuffelser i ekteskapet.
  • Personen henfaller til den atferden som er beskrevet over, og på spørsmål om hvorfor vedkommende har gjort dette, vet han/hun det ikke, eller forteller at det skjedde fordi de følte seg dårlig, anspente eller irritable.
  • Personen blir lett hissig, uten at man helt kan regne ut hva i situasjonen som ansporer til denne typen irritasjon. Med andre ord virker sinne litt malplassert i forhold til konteksten.
  • Personen reagerer på interpersonelle uoverensstemmelser og skuffelser med impulsiv atferd som får negative konsekvenser. I terapi ser man eksempelvis at det ofte kan oppstå vanskelige og emosjonelle konflikter, og ved ”acting out” tenderer pasienten for eksempel med uteblivelse fra neste time eller et sterkt sinne mot terapeuten. Selvfølgelig kan det være gode grunner til å bli sint, og i så måte handler det ikke om psykisk handlingsforsvar. Det er kun snakk om ”acting out” dersom den emosjonelle forbindelsen mellom handlingen og atferden er uklar. Det kan forstås som en utagering dersom pasienten uteblir eller blir aggressiv mot terapeuten uten at terapeuten på noen måte har provosert eller intensjonelt forarget klienten. Terapien har kanskje støtt på noen ømfiendtlige temaer som aktiverer pasienten, og dermed ansporer til impulsiv handling ved at pasienten kutter ut terapi eller får uttrykt smerten gjennom plutselig sinneutbrudd mot terapeuten.

 

 

Sikker bruk av ”acting out”

 

De neste punktene en oppsummering av ulike situasjoner og handlinger som man med større grad av sikkerhet kan koble til ”acting out” forstått som psykisk forsvar. De følgende punktene forutsetter at individet ikke er under innflytelse av alkohol eller sedativa, ettersom slik påvirkning kan forklare atferden uten at det nødvendigvis dreier seg om en psykisk beskyttelsesmekanisme.

 

  • Personen kan fortelle om flere episoder med ukontrollerbar atferd, eller sinneutbrudd som oppstår når personen føler seg skuffet, sint eller avvist av noen.
  • Episoder med ”acting out” (utagering) har hatt omfattende negativ innflytelse på personens liv, enten i forhold til arbeid, sosial tilpasning, egen helse eller familiesituasjoner. Det kan eksempelvis ha resultert i mange oppsigelser og flyktige arbeidsforhold, innleggelser på sykehus eller alvorlige problemer i mellommenneskelige relasjoner.
  • Personen har tidligere utført flere impulsive og selvdestruktive handlinger (eksempelvis intox, medisinforgiftning, snittet seg selv med skarp gjenstand, uvøren og uaktsom oppførsel i trafikk og lignende) som opptrer i forbindelse med skuffelser i interpersonelle forhold.
  • En person som stadig henfaller til ”acting out”, vil selvfølgelig også lide under konsekvensene av den impulsive atferden. Dermed uttrykker personen ofte fortvilelse over at han eller hun mangler kontroll på sine impulsive innskytelser. Eksempel på en uttalelse kan være: ”Jeg hater sex! Sex fører meg alltid inn i katastrofale relasjoner hvor jeg ikke kan styre meg selv, og så ender jeg opp i de mest ydmykende situasjoner.” eller ”Jeg burde ikke gå på fest, men gjør det likevel. Hver kveld ender i slåsskamp eller tragedie, og som regel er det jeg som mister styringa”.

 

Når følelser ikke uttrykkes på en adekvat måte, gjerne i språk og samtale med andre, kan det altså hende vi håndterer indre konflikter og relasjonelle uoverensstemmelser ved å «handle følelser». Det kan foregå helt åpenbart og direkte gjennom impulsiv atferd, selvskading, fiendtlighet, aggresjon og lignende, eller det kan foregå mer subtilt, for eksempel at man kutter kontakten med andre eller flytter på grunn av en konflikt eller skuffelse. I terapi og selvutvikling er det avgjørende å kartlegge hva som ligger bak handlingsforsvaret og gradvis tilstrebe mer kontroll og refleksjonsevne også i pressede situasjoner.

 

Under kategorien «forsvarsmekanismer» skriver vi flere artikler om psykens ulike strategier for å beskytte seg mot indre og ytre stressfaktorer og emosjonelt ubehag. Noen ganger fører det psykiske forsvaret til sjelefred, mens andre ganger ender det med store problemer og psykopatologi.

 

 

Interessert i selvutvikling?

 

Vi arrangerer selvutviklingskurs i Kristiansand cirka annen hver måned, men vi tar også spesialoppdrag på bestilling! Ta kontakt!

 

 

Kilde

 

Perry, Christopher (1989). Defense Mechanism Rating scale. Fifth edition. Oversatt av Kjølbye, Morten & Sørensen, Per: Instrument til klinisk vurdering af de psykiske forsvarsmekanismer. Psykoterapeutisk Forlag. (Boken kan anskaffes ved henvendelse til Morten Kjølbye, overlege ved Psykoterapeutisk avdeling, Psykiatrisk Hospital i Århus, Skovagervej 2, 8240 Risskov. 

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

De psykiske forsvarsmekanismene

psykiske forsvarsmekanismerKroppen har et immunforsvar som beskytter oss mot virus og bakterier som kommer utenfra, samt mot sykdommer som kan oppstå i kroppen. Immunforsvaret er sjelden noe vi opplever bevisst, men noe som opererer i bakgrunnen og sørger for vår fysiske helse. Omtrent på samme måte har psyken et immunforsvar. Det psykologiske forsvaret beskytter oss ikke mot bakterier og virus, men mot sterke følelser, angstprovokasjoner, emosjonelle konflikter og stressfaktorer. Det beskytter oss mot psykologisk ubehag som er av en slik tyngde at vi ikke har overskudd til å ta det inn over oss. Dette ubehaget kan komme utenfra, eller det kan komme innenfra og ha sitt opphav i vårt indre psykiske liv.

 

Dette er den første artikkelen i en serie om forsvarsmekanismer. Artiklene bygger på Christopher Perry sin bok, Defense Mechanism Rating Scale, som er oversatt til dansk av Morten Kjølbye og Per Sørensen. Målet med denne artikkelserien er å gå gjennom alle de 28 forsvarsmekanismene og se deres relevans og betydning for psykisk sunnhet og psykiske problemer. Denne første artikkelen bygger på Morten Kjølbye sitt innledende essay i oversettelsen av boken til Perry. Det gir et overblikk over teorien rundt forsvarsmekanismene og ikke minst deres funksjon og betydning i menneskelivet.  Den oversatte boken om forsvarsmekanismer kan man anskaffe ved å henvede seg til Morten Kjølbye, overlege ved psykoterapeutisk avdeling, Psykiatrisk hospital i Århus.

 

På sett og vis kan man si at det psykiske forsvaret hjelper oss å håndtere belastende situasjoner uten å overrumples av ubehag. Forsvaret hjelper oss å håndtere følelseslivet innenfor grensen av det vi kan tåle uten å ”gå i stykker”. Alle mennesker har et psykisk forsvar, og det er noe vi må ha for å fungere. Noen tenker på vårt psykiske forsvar som en svakhet, som en sviktende evne til å erkjenne og tolerere vårt «psykiske liv», men det representerer en ganske snever oppfattelse. Akkurat som vi er nødt til å ha et immunforsvar for å overleve fysisk sett, må vi ha et psykisk forsvar for å overleve psykologisk sett.

 

Det psykiske forsvaret er også reversibelt. Det betyr at våre forsvarsstrategier ikke er en statisk størrelse som opptrer i alle situasjoner. Forsvaret kommer og går avhengig av situasjoner og hvor pressede vi føler oss. I svært pressende situasjoner jobber forsvaret hardt, og da er det sannsynlig at forsvaret må ty til mer primitive strategier for å dempe det emosjonelle trykket, men når den opplevde konflikten kommer på avstand, returnerer vi til en mer alminnelig fungering. Noen mennesker har imidlertid et noe mer rigid forsvarsverk som reagerer ganske stereotypt med primitive reaksjoner i veldig mange sammenhenger, og da kan man i noen tilfeller snakke om en type personlighetsforstyrrelse (men ikke uten en grundig utredning). De fleste av oss har et arsenal av ulike psykiske forsvarsstrategier som dukker opp fra tid til annen i sosialt ubehagelige eller vanskelige følelsesmessige situasjoner.

 

 

Sigmund og Anna Freud

 

Freud selv beskrev syv ulike forsvarsstrategier (humor, forvrengning, forsyvning, fortregning, undertrykkelse, fantasi og isolasjon). Hans datter, Anna Freud (denne utg. 1992), utviklet konseptet videre og la til noen vesentlige elementer i forståelsen av forsvar. Mens Freud forstod forsvarsmekanismer som en beskyttelse mot forbudte impulser og drifter, menter Anna Freud at forsvaret også beskytter mennesket mot angstprovokasjoner fra den ytre verden. Hun supplerte farens teori med 10 nye forsvarsmekanismer, noe hun publiserte i en bok, og ga den til sin far i 80-års gave.

 

 

Hva er psykologisk Forsvar

 

Noen skoler legger vekt på forsvarsmekanismenes adaptive funksjoner (Schafer, 1968). Forsvaret har den egenskapen at det kan tilfredsstille samt redusere eller eliminere psykisk smerte. Det finnes også en del teorier som skiller mellom psykologisk forsvar og mestring. I en slik sammenheng karakteriseres gjerne forsvarsmekanismene ved rigiditet, forvrengning av virkeligheten som følge av press fra fortiden med betydelige innslag av udifferensiert og magisk tankegang (barnlig orienteringsmodus) og gratifikasjon. Mestringsbesgrepet beskrives i mer positive termer og refererer gjerne til fleksibilitet, fritt valg, orientering mot realitet og fremtid samt et realistisk og til dels nyansert kompromiss mellom ønske og affekt.

 

Vaillant er en teoretiker som kommer seg utenom denne forskjellen ved å hevde at ”Defenses cope and coping defends” (1992). Han argumenterer også for en bredere definisjon av psykologiske forsvarsmekanismer.

 

 

Selvpsykologi

 

I 80-årene kom selvpsykologien på banet og fokuserte på at forsvaret er noe som reparerer og styrker et svekket selv. Når vi føler oss truet eller overveldet av uakseptable følelser og impulser, kommer altså forsvaret inn og forvalter den følelsesmessige tilstanden på en slik måte at vi beholder en følelse av sammenheng og identitet. Sterke følelser og store indre konflikter kan true både selvfølelse og opplevelsen av kontroll, hvorpå forsvaret ”filtrerer”, eventuelt forvrenger, den pågående følelsen eller konflikten slik at den ikke overrumpler oss. Noen ganger betyr det at realiteten må ”modifiseres” fordi en åpen erkjennelse vil bli for tung å bære rent psykisk sett.

 

 

Differensiering av forsvarsmekanismene

 

I senere tid har man differensiert det menneskelige forsvaret i primitive, neurotiske og modne strategier. Mens Freud hevden at forsvaret var noe som hadde sin grobunn i den ubevisste delen av vårt psykologiske liv, har nyere amerikanske teorier lagt vekt på av forsvaret best karakteriseres som automatiske reaksjoner, som ofte er ubevisste, men ikke alltid. Grovt sett kan man si de forsvarsstrategiene som opptrer utenfor vår bevissthet ofte er mer primitive og mindre ”sosialt formålstjenelige” enn den delen av forsvaret som opererer nærmere vår våkne bevissthet.

 

Freud betraktet altså det psykiske forsvarsverket som ubevisste mekanismer, hvis hensikt er å beskytte oss mot uakseptable og forbudte seksuelle impulser, mens man i dag er mer opptatt av forsvarsmekanismenes mer generelle homeostatiske funksjoner.  Homeostase refererer som kjent til den tendensen en organisme har til å opprettholde en konstant, indre likevekt for temperatur, blodtrykk, væskevolum, konsentrasjon av salter og lignende, til tross for at de ytre påkjenninger varierer. I denne sammenhengen snakker vi om en «psykisk homeostase» hvor forsvaret sørger for en «mental likevekt» til tross for emosjonelle konflikter og ulike angstprovokasjoner inni og rundt individet.

 

På bakgrunn av dette lister Morten Kjølbye, overlege ved psykoterapeutisk avdeling i Århus, opp følgende som karakteristika og funksjonelle egenskaper ved menneskets psykiske forsvarsverk: 

       

  • Forsvaret er en respons på indre/ytre stressfaktorer utløst av signalangst. Det sørger for at den ”emosjonelle temperaturen” i individet ikke overstiger en verdi som gjør at vi frarøves kontroll. Når våre følelser aktiveres mye, synker vår evne til å tenke, reflektere og handle hensiktsmessig, hvorpå det ofte er avgjørende at vi klarer å holde de kraftigste følelsene på en viss ”avstand” for å foreta en god vurdering og evaluering av den pågjeldende situasjonen. Forsvaret hjelper oss i denne prosessen.
  • Forsvaret håndterer og regulerer drifter og affekter.
  • Forsvaret bevarer objekt-relasjoner og selv-cohesion. Noe av det viktigste for mennesker er kanskje opplevelsen av ”indre sammenheng”. Vi trenger en enhetlig opplevelse av oss selv og verden. Ved emosjonelle konflikter og psykiske kriser er det også denne sammenhengen i oss selv som trues. Melanie Klein og den engelske objektrelasjonsskolen har fokusert på forsvarets betydning for objektrelasjoner og opplevelsen av selvet samt den ytre verden. Gode objektrelasjoner innebærer at man har en grunnleggende god selvfølelse og kan forholde seg til at andre mennesker både har gode og mindre gode sider. Objektrelasjoner handler på mange måter om det ”vevet” av tanker, følelser og forståelser vi har om verdens beskaffenhet, oss selv og oss selv i relasjon til den ytre virkeligheten. Ved følelsesmessige belastninger og kriser, hender det at vår indre ”forestillingsverden” skakes eller utfordres, noe som avstedkommer usikkerhet og angst. Forsvaret er i så måte med på å ”dempe” eller modifisere de ubehagelige opplevelsene slik at vi ikke ”mister fotfestet”, men fortsatt kan orientere oss på bakgrunn av en følelse av indre sammenheng.  
  • Forsvar er automatisk og ofte ubevisst. Mye av forsvaret opererer i det ubevisste, hvorpå uheldige forsvarsstrategier er noe vi ikke alltid oppdager på annen måte enn at det for eksempel ødelegger våre relasjoner til andre. Man kan forstå psykoterapi som en prosess hvor man kartlegger sine forsvarsstrategier i pressende situasjoner for å skape mer bevissthet rundt sine automatiske responser. Deretter kan man sikte på å etablere større tolerense for psykologisk ubehag og erstatte primitive reaksjoner med mer adaptive og modne strategier.
  • Forsvar er forsøk på adapsjon, men kan være maladaptivt. Melanie Klein er blant de teoretikerne som har påpekt at forsvaret ikke bare beskytter oss mot psykologisk ubehag, men at denne prosessen også kan ”forvrenge” vår oppfattelse i en slik grad at det blir påfallende og uhensiktsmessig, enten sosialt og relasjonelt eller som en prosess hvor vi systematisk må bruke energi på å unngå viktige erkjennelser av oss selv og vårt liv.
  • De enkelte forsvarsmekanismer kan differensieres fra hverandre. I boken til Christopher Perry (1989), Defense mechanism rating scales, er det beskrevet og identifisert 28 ulike forsvarsmekanismer.
  • Forsvaret er dynamisk og reversibelt, dvs. forsvaret aktiveres ved belastning og forsvinner når belastningen opphører, men det kan også utvikles til et fiksert, rigid, psykopatologisk system i form av symptomdannelse, karaktertrekk med mer.
  • Forsvaret kan inndeles i en hierarkisk struktur ut fra dets adaptive funksjon. På toppen av hierarkiet finner vi de modne strategiene som også karakteriseres ved større grad av bevissthet og toleranse for eget følelsesliv. Nedover på stigen finner vi mer ubevisste strategier som ofte kan ha en hemmende effekt på vårt liv, til tross for at de er der for å beskytte oss mot emosjonelle overbelastninger.

 

Under kategorien “forsvarsmekanismer” skriver vi flere artikler om psykens ulike strategier for å beskytte seg mot indre og ytre stressfaktorer og emosjonelt ubehag. Noen ganger fører det psykiske forsvaret til sjelefred, mens andre ganger ender det med store problemer og psykopatologi.

 

 

Anbefalt litteratur

 

Den amerikanske psykiateren og professoren George Vaillant er en teoretiker som har skrevet mye om forsvarsmekanismer. Han setter begrepet inn i en forståelig ramme og bruker konseptet på en spennende måte i sin beskrivelse av menneskets psykologi. Adaption to life er et godt utgangspunkt dersom man er mer interessert i menneskets ulike mestrings- og forsvarsstrategier i møte med livets utfordringer. 

 

Kurs for fagfolk og «folk flest»

 

WebPsykologen bestreber seg på å formidle psykologi på en praktisk og jordnær måte både til fagfolk og «folk flest». Er du interessert i kurs, ta kontakt eller sjekk ut selvutviklingskurs i Kristiansand som arrangeres omtrent annen hver måned.

 

 

Kilder

 

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!)

Freud, Anna (1992). The Ego and the Mechanisms of Defense. Karnac Books.

Kjølbye, Morten. De psykiske forsvarsmekanismer. I: Perry, Christopher (1989). Defense Mechanism Rating Scale. Instrument til klinisk vurdering af de psykiske forsvarsmekanismer. Fifth edition. Oversatt av Kjølbye, Morten og Sørensen, Per.

Perry, Christopher (1989). Defense mechanism rating scale. Fifth ed.

Schafer R. The mechanisms of defense. Int. J. Psychoanal. 49(1):49-62, 1968.

Vaillant, George (1992). The need for uniform nomenclature for defence. In Vaillant G. (Ed). Ego mechanism of defense: A guide for clinicians and researchers. American Psychiatric Press, Inc.

Vaillant, George (1995). Adaption to life. Harvard Universitu Press.

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Vitenskapen om menneskets indre

Psykologi vitenskapMens man i modernismen hadde et håp om en entydig sannhet, og dermed en forutsigbar tilværelse, har man i postmodernismen gitt opp jakten på universelle sannheter og konkludert med at verden er kaotisk, og at vi i beste fall kan utlede noen relative sannheter, men det er usikkert hvor lenge de er holdbare. Postmodernisten har mistet troen på at naturvitenskap kan regne ut tilværelsen med formler og nøyaktig metodikk. Vår forståelse av verden og oss selv er hele tiden et resultat av våre fortolkninger, noe som gir våre sannheter en subjektiv kvalitet.

 

 

Gud er død

 

Nietzsche er kjent for frasen Gott ist tot eller Gud er død, noe som på sett og vis kan betraktes som forløperen til postmodernisme. Det Nietzsche først og fremst er ute etter (bortsett fra å provosere) er å dementere alle teorier, doktriner og tanketradisjoner som mener å ha vanntette metoder som kan løse verdens mysterier. Postmodernismen er en epoke hvor de store fortellingene er døde, og herved avskriver man tilliten til universelle forklaringsmodeller. Nietzsche mente rett og slett at systemtenkning eller bestemte tanketradisjoner hemmet menneskets skapende kraft fordi man ikke kunne oppdage eller skape noe radikalt nytt innenfor et regelverk som allerede var fastlagt. Vår forståelse av oss selv og verden ble redusert og begrenset til rammene for vår utilstrekkelige forklaringsmodeller. På den måten må Nietzsche forstås som en motstander av både religion og vitenskap fordi begge legger noen bestemte rammebetingelser for hvordan vi skal forstå verden – Hvilke briller vi ser verden gjennom.

 

 

Freud om vår tolkning av oss selv og verden

  

Psykologiens far, Sigmund Freud, kan også tilskrives en del av æren (eller skylden) for postmodernismens ankomst i det menneskelige sinnelag. Freud påpekte at mye av det mennesker foretar seg motiveres fra den ubevisste delen av vårt mentale maskineri. Undertrykte ønsker og impulser sniker seg inn og forstyrrer vår agenda uten at vi legger merke til det. Vi kan ha hederlige hensikter om å fremskaffe kunnskap på en objektiv og upartisk måte, men til syvende og sist må informasjonen filtreres og videreformidles via en menneskelig psykologi, noe som gjør resultatene sårbare for alle de nevrosene som skjuler seg i dypet av de fleste mennesker.

 

Gjennom sin behandling av Anna O. ble Freud klar over at psykiske lidelser handlet om en form for blokkering av følelser som følge av tidligere konflikter i pasientens liv. Disse emosjonelle blokkeringene kom til uttrykk i symptomer, og de kunne virke forstyrrende på personligheten og måten man tolker seg selv og sine omgivelser på. Dermed var det klart at mennesket var et upresist måleinstrument som man selvfølgelig ikke kunne komme utenom.

 

Kunnskap foredles i vårt psykologiske univers, og i denne foredlingsprosessen blir den farget av fortolkerens bevisste og ubevisste utgangspunkt. Freud var kanskje blant de første som utviklet en analyse hvor man systematisk fremprovoserte pasientens emosjonelle konflikter ved å kartlegge historier fra pasientens tidligere liv, men han var ikke den første som påpekte at måten vi ser verden på er farget av vår egen psykologi og personlighet.

 

 

Immaunuel Kant

 

Immanuel Kant tilskrives en såkalt kopernikansk vending innenfor filosofien nettopp ved å påpeke menneskets sentrale plass i akkumulering av kunnskap. Han forfekter at vi som mennesker er med på å skape våre egne verdensbilder. Vår bevissthet oppfatter ikke verden akkurat slik den er (objektivt), men vår erkjennelse av verden er et resultat av våre individuelle disposisjoner.

 

 

Subjektive sannheter

 

For en behandler med erfaring fra familieterapi, er ikke dette spesielt oppsiktsvekkende. Herfra vet man av erfaring at en families ”sannheter” har mange ansikter. Det er ikke sjelden at ektemannens beskrivelse av et bestemt scenario er totalt forskjellig fra konens opplevelse av akkurat samme situasjon. Dersom barna er deltakende i samtalen, vil de som regel presentere en tredje og en fjerde variant av det samme hendelsesforløpet, og når terapeuten skal forsøke å formidle sin forståelse av situasjonen, får vi plutselig et perspektiv nummer fem på sakens anliggende. Fem forskjellige virkelighetsoppfattelser av ett og samme hendelsesforløp er ikke uvanlig i familieterapi, og det er heller ikke uvanlig på steder hvor mennesker enten jobber eller lever sammen.

 

 

Hermeneutikk

 

Vi forstår simpelthen verden fra vårt helt spesielle ståsted, en erkjennelse det postmodernismen har tatt innover seg. Dersom den kunnskapen jeg formidler er farget av mine egne psykologiske disposisjoner (som forandrer seg fra dag til dag), må jeg rett og slett ta høyde for det når jeg utforsker verden. En sentral vitenskapstradisjon som finner sin berettigelse i postmodernismen bygger derfor på en fortolkningskunst som kalles hermeneutikk. Det er i utgangspunktet en type tekstanalyse hvor fortolkningsprosessen handler om å skape mening i et materiale, men samtidig være åpen og kritisk reflekterende til sin egen rolle i fortolkningsprosessen. Dette prinsippet hører som sagt til tekstanalyse, men på mange måter gjennomsyrer det store deler av vitenskapsproduksjonen og erkjennelsesinteressen på den postmoderne bevissthetsbølgen. Man skaper seg en forståelse av en sak, hvorpå man går tilbake og undersøker sin egen forforståelse (eller fordommer) som eventuelt kan ha påvirket fortolkningsprosessen. Deretter kan man gjøre en ny analyse med en bevissthet om egne fordommer og kanskje fremskaffe en ”renere” forståelse som i mindre grad er besmittet med ens egne preferanser. Dette kan man gjenta helt til man har et resultat som synes tilfredsstillende nok, men man vil aldri oppnå helt upartiske sannheter, noe den grønne mentaliteten aksepterer.

 

 

Kan man ”måle” tanker og følelser?

 

Psykologi er på mange måter en disiplin med et postmoderne forankringspunkt. Psykologien har mange ganger bestrebet seg på anerkjennelse og respekt fra den klassiske naturvitenskapen, men psykologien som fagfelt har vel aldri klart å lande helt på et naturvitenskapelig ”eksistensnivå”, simpelthen fordi psykologien beskjeftiger seg med abstrakte fenomener (tanker og opplevelser) som vanskelig lar seg begripe i en materialistisk forståelsesramme. Hvor stor er en tanke, og hvor mye veier den, er spørsmål som ikke kan besvares på en fornuftig måte. Tanker og følelser må formuleres, tolkes og eventuelt reformuleres helt til vi finner en brukbar referanseramme og en sammenheng med et formålstjenlig meningsinnhold.

 

 

Psykologi er vitenskapen om det subjektive

 

Psykologen Heinz Kohut er blant mange som stadfester psykologiens litt spesielle posisjon som ”menneskelig” vitenskap. I artikkelen Introspection, Empathy and Psychoanalysis (1959) skriver han:

 

Den indre verden kan ikke utforskes ved hjelp av sansene. Våre tanker, ønsker, følelser og fantasier har ingen eksistens i den fysiske verden, allikevel er de virkelige, og vi kan observere dem gjennom introspeksjon hos oss selv, og ved hjelp av empati hos andre”.

 

Mye av psykologien, og spesielt psykoterapien, handler altså om å forstå sine egne og andres opplevelser ved å undersøke sitt eget utgangspunkt, tidligere erfaringer og tendenser i det tolkningsmønsteret man møter verden med. Introspeksjon handler om å utforske sin egen indre verden, mens empati handler om å leve seg inn i andres opplevelser. I den klassiske naturvitenskapen blir slike bedrifter litt for uhåndgripelige, hvorpå de ofte blir oversett eller regelrett avvist. I artikkelen Skolemedisin angriper healing har vi allerede sett hvordan Dr. Barexstein fra lommelegen.no uttaler seg svært nedlatende og krast i forhold til fenomener som ikke har en håndfast og beviselig struktur. I forhold til healing uttrykker han blant annet at det handler om tankemessig og logisk surr, uten noen som helst rot i den virkelige verden og faktiske forhold.” Psykologi handler på mange måter om tankemessig og eventuelt logisk surr, og man helbreder mennesker gjennom dialog og empati men henblikk på å fremskaffe nytt meningsinnhold i destruktive og vonde opplevelser av verden. Hvorvidt dr. Barexstein anerkjenner psykologisk behandling, er vanskelig å si, men i mange sammenhenger vil psykologen sannsynligvis likestilles med kvakksalveren hos litt gjenstridige representanter for et naturvitenskapelig eller streng skolemedisinsk perspektiv. Kohut er enig i at tanker og fantasier ikke har noen direkte eksistens i den fysiske virkeligheten, men han forfekter at disse aspektene ved mennesket likevel er virkelige. Her skiller psykologien seg fra naturvitenskapelig materialisme.

 

  

Kilder

 

Freud, Sigmund (1999). Forelesninger til innføring i psykoanalysen. Gyldendal. (Anbefales!)

Kohut, Heinz (1959). Introspection, Empathy and Psychoanalysis. An Examination of the Relationship Between Mode of Observation and Theory. I: Journal of the American Psychoanalytic Asociation, 14, pp. 459-483. 

Solms, Mark & Turnbull, Oliver. (2004). Hjernen & den indre verden – de subjektive oplevelsers nevrovidenskabelige grundlag. Kjøbenhavn: Akademisk Forlag.

Solms, Mark & Turnbull, Oliver (2002). The brain and the inner world – An introduction to neuroscience of subjective experience. Karnac Books. (Anbefales!)

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Den distanserte moren

distansert morI boken “How to break free from negative life patterns and feel good again” beskriver Young og Klosko hvordan erfaringer fra oppveksten skriver seg inn i vår psykologiske programvare. I verste fall vil svikt i oppveksten utkrystallisere seg i et negativt livsmønster senere i livet. Young og Klosko kaller dette for negative grunnleggende leveregler, noe de beskriver som et mønster som starter i barndommen og får gjenklang utover hele livsløpet. Det begynte med at noen i familien eller andre barn gjorde noe med oss. Vi ble forlatt, overbeskyttet, mishandlet, ekskludert eller fratatt noe – vi fikk en skade. Etter hvert blir leveregelen en del av oss. Lenge etter at vi har forlatt hjemmet vi vokste opp i, fortsetter vi å skape situasjoner hvor vi blir dårlig behandlet, ignorert, sett ned på eller overstyrt – situasjoner hvor vi ikke er i stand til å nå våre innerste mål. Negative grunnleggende leveregler styrer måten vi tenker, føler, handler og relaterer oss til andre på. De setter i sving sterke følelser som sinne, sorg og angst.

 

I denne artikkelen skal vi fortelle historien til Christian. Noen barn blir kritisert straffet, overbeskyttet eller overstyrt, men Christian ble ingen av delene. Han ble oversett. Ofte er mangel på emosjonell tilstedeværelse og støtte noe av det verste et barn kan utsettes for. Det kan gi grobunn for leveregelen som kalles emosjonelle deprivasjon, og denne har vi beskrevet mer utførlig i artikkelen Følelsesmessig distansert og alene.

 

Christian er et eksempel på en mann som lider av leveregelen emosjonell deprivasjon på noen områder i livet, men ikke på alle. Moren til Christian var advokat, og da Cristian vokste opp, var det ikke så vanlig at kvinner var så karrierebevisste som hans mor. Hun var en typisk karrierekvinne som satte jobben høyt. Da Christian ble født, opplevde hun ikke den varmen og kjærligheten hun hadde forventet, men oppfattet barnet som et hinder for sin egen utvikling. I utgangspunktet hadde hun kanskje ikke ønsket seg barn, men Olav, hennes mann, ville ha barn og hun ga etter for hans ønske.

 

Olav er en varm og omsorgsfull mann. Han ble den viktigste omsorgsfiguren for Christian gjennom oppveksten. Moren fortsatte sine karrierebyggende aktiviteter og var lite hjemme. Av og til slå det henne at hun ikke følte så mye for sin sønn, men hun avskrev dette som et naturlig fenomen. Av og til har man bare ikke kjemi med andre mennesker, og dette kan vel også inntreffe mellom mor og barn, tenkte hun.

 

Situasjonen er altså den at Christian vokser opp med en solid og trygg farsfigur og en distansert og relativt kald mor.

 

Da Christian kommer i behandling i psykisk helsevern i voksen alder, handler det om at han har problemer med parforhold. Det virker som om han ikke klarer å finne seg en partner han kan trives med eller leve sammen med. Han blir som regel avvist av kvinner, og de forholdene han går inn i, varer aldri lenge. Dette går hardt utover Christians selvfølelse og i frustrasjon og nedstemthet søker han behandling hos en psykolog.

 

I terapien kartlegger behandleren Christians sosiale nettverk, familieforhold og symptomer. Det viser seg at Christian har mange gode venner. Han blir godt likt og kommer godt overens med kammerater. Dermed er hans sosiale liv ganske tilfredsstillende. Der er på det intime planet hans hovedproblem ligger. Det er i forhold til kvinner og hans behov for en fortrolig livspartner. Christian forteller at hans fem siste forhold har vært flyktige og etterlatt ham i en ensom og sørgmodig posisjon.

 

Han hadde blant annet et forhold til en dame som ikke ville binde seg fordi hun nettopp kom ut av et langvarig forhold. Han hadde også en kjæreste som bodde ganske langt unna, og forholdet ble avsluttet på grunn av avstand. Hans nest siste forhold var til en kvinne som hadde lite tid til ham, og hun gjorde det slutt fordi hun følte at Christian krevende mer enn det hun kunne tilby. Hun var idrettsutøver på høyt nivå, og i tillegg var hun en ambisiøs arkitekt. I det siste forholdet var det ham selv som gjorde det slutt. Denne kjæresten var opptatt av sosial status og var mye ute på byen. Christian følte at han kom til kort og ble ”usynlig” når han deltok på fester sammen med henne. Alt i alt viser det seg ved nærmere ettersyn at Christian har en tendens til å innlede forhold til utilgjengelige kvinner. Noen er utilgjengelig rent fysisk sett, noen er emosjonelt utilgjengelige, mens andre er egenrådige på et nivå som gir lite rom for intimitet og fortrolighet.

 

I selvhjelpsboken “How to break free from negative life patterns and feel good again” gir Young og Klosko en ganske god definisjon av en negativ leveregel. De forteller at et negativt livsmønster kjenner man igjen fordi mønsteret har en tendens til å dukke opp gang på gang i livet. Konsekvensen av negative grunnleggende leveregler er at vi gjenskaper de mest skadelige forholdene fra barndommen også i voksenlivet – uten å være oss det bevisst!

 

Etter hvert blir det tydelig at Christian på et ubevisst plan søker mot utilgjengelige kvinner, og at han i den forstand gjenskaper forholdet til moren. Som barn hadde han et inderlig ønske om nærhet til moren, men oppnådde aldri dette. Senere i livet fortsetter han dette prosjektet og tiltrekkes av kvinner som det er vanskelig å komme inn på, kvinner som ser ned på ham eller kvinner som ikke gir ham den tryggheten, fortroligheten og nærheten han ønsker i et parforhold.

 

Ettersom Christian hadde et godt forhold til sin far, tyder det på at han heller ikke har utviklet noen relasjonelle problemer ovenfor menn og kammerater. På det kameratslige og sosiale plan fungerer han fint og evner å inngå i gode relasjoner. Denne historien belyser to viktige aspekter ved negative grunnleggende leveregler. Det ene er at en leveregel ofte er kontekstspesifikk. Det betyr at leveregelen ikke opptrer på alle områder i livet, men ofte er sentrert rundt en bestemt type relasjoner. I tillegg bekrefter historien til Christian at leveregler ofte er en måte å gjenskape våre tidligste (og gjerne skadeligste) relasjoner på nytt og på nytt gjennom hele livet.

 

I terapien måtte Christian gjenkjenne sitt eget mønster, og deretter gå målrettet inn for å endre på dette. Han fikk et råd om å være forsiktig i møte med potensielle kjærester. Dersom han umiddelbart ble tiltrukket av en kvinne, skulle han avvente og vurdere situasjonen nøye. Faren er at den umiddelbare tiltrekningen dikteres av leveregelens kraft, og dermed fører ham inn i nok et utilfredsstillende forhold, som i siste ende avbrytes på en måte som forsterker Christians lave selvfølelse og tragiske erfaringer på dette området.

 

Christian er ikke totalt deprivert emosjonelt sett. Heldigvis hadde han en nærværende og varm far. Likevel havner han i noen ganske vanskelige relasjoner til kvinner, og dette påvirker hans selvfølelse og holdning på avgjørende måter. Når vi snakker om emosjonell deprivasjon, som altså refererer til en slags følelsesmessig mangel, handler det ofte om fravær av moderlig omsorg. Teoriene på dette området snakker derfor mye om forholdet mellom mor og barn, men det kan også oversettes til forholdet mellom barnet og dets nærmeste omsorgspersoner. I boken “How to break free from negative life patterns and feel good again” oppsummerer Young og Klosko hvilke faktorer som kan være utgjørende i forhold til leveregelen emosjonell deprivasjon.

 

1 -  Moren er kald og følelsesløs. Hun verken holder eller vogger barnet nok.

2 – Barnet har ikke en opplevelse av å bli elsket og verdsatt – av å være en som er verdifull og spesiell.

3 – Moren gir ikke barnet nok tid og oppmerksomhet.

4 – Moren er egentlig ikke oppmerksom på barnets behov. Hun har vanskelig for å sette seg inn i barnets verden; vise empati (innlevelse i andres føleleser). Hun har ingen virkelig forbindelse med barnet. Kun er overfladisk tilknytning.

5 – Moren trøster ikke barnet nok. Barnet risikerer dermed at det ikke lærer å trøste seg selv. Andres kjærlighet gir barnet evne til å elske seg selv. Det gir også barnet muligheten for å bli kjent med egne følelser og dermed evnen til håndtere, regulere og forvalte sine egne følelser senere i livet. Man kan også risikere at barn som ikke får nok emosjonell støtte og omsorg utvikler et kronisk behov for andre mennesker. De er avhengige av andres støtte for å regulere eget følelsesliv, og når andre ikke tilfredsstiller dette behovet, blir de skuffet og såret (på nytt og på nytt). Det gjør det vanskelig å trives i eget selskap, og de kan fremstå som kravstore ovenfor andre.

 

Christian ble hele tiden skuffet av kvinner. Gang på gang ender han opp forlatt og såret. Han har gode venner, men de fleste mennesker har også et behov for relasjoner som er mer intime og fortrolige enn det som er vanlig blant venner. Christian higer etter å elske og bli elsket, men han evner ikke å etablere en slik kontakt til kvinner. Kanskje forsøker Christian å finne igjen sin mor i sine kjærester, og derigjennom finne den manglende kjærligheten og oppdage at hun elsket ham likevel? Men det skjer ikke.

 

Christian fikk hjelp i terapi til å se sitt nåværende mønster i forhold til kvinner i lyset av sitt forhold til moren gjennom oppveksten. Det gav ham innsikt og dermed mer kontroll over situasjonen. Det førte til en større bevissthet rundt problemet, og på den måten manøvrerte han seg inn i et kjæresteforhold som ikke ble en reprise av den emosjonelt forlatte sønnen i morens kalde favn.

 

Les mer om leveregelen emosjonell deprivasjon i artikkelen Følelsesmessig distansert og alene. Du finner også relaterte artikler under kategorien Negative Leveregler. I tillegg har vi flere lignende artikler under kategorien Selvhjelp og selvutvikling.

 
 

Mer om endring av negative livsmønster

 

 

Kilder

 

Young Jeffrey E. & Klosko Janet S. (1995). How to break free from negative life patterns and feel good again. USA: Penguin Putnam, Inc. (Anbefales!)

Young, Jeffrey, Klosko, Janet S. & Weishaar, Marjorie (2003) Schema Therapy. Guilford Publications.

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Maskuline og feminine krefter

Feminine vs maskulineI artikkelen Frykt og maskuline kulturer møtte vi Ruksana som ble drept av sine egen familie. Hun utgjorde en trussel mot en maskulin kultur hvor menn høstet sin status i kraft av sitt kjønn. Når kulturer basert på patriarki og maskulinitet flytter til kulturer basert på likestilling, hvor status må erverves gjennom handlinger og menneskelige kvaliteter, risikerer man at den mannlige dominansenføler seg truet, og det kan få katastrofale følger slik vi så i den nevnte artikkelen om de to iranske venninnene.

 

Når det oppstår kulturkollisjoner eller såkalte kultursjokk handler det ofte om at ulike livsorienteringer støter sammen. I et multikulturelt samfunn, hvor det norske samfunnet skal huse mange andre kulturer, ser vi ofte sammenstøt mellom det vi kanskje kan kalle maskuline og feminine kulturer. Norge er et land med en regjering tuftet på sosialdemokratiske prinsipper. Vi har en likestillingspolitikk som er kommet relativt langt, og vi avskaffet forbudet mot homofili i 1972. I juni 2008 vedtok stortinget med stort flertall at felles ekteskapslov for heterofile og homofile par skulle tre i kraft fra 01.01.2009. Dette er noen få eksempler på det som gjør Norge til et samfunn hvor likhetsprinsippet og ”feminine” krefter står sterkt. En såkalt horisontal tenkning er verdsatt og høyt prioritert i dagens Norge. Med horisontal tenkning mener jeg en livsorientering som er opptatt av mellommenneskelige forhold og følelser. Det står gjerne i motsetning til en samfunn basert på vertikal tenkning hvor regler og makthierarkier er langt mer fremtredende. 

 

Grovt sett kan vi si at det typisk maskuline ”tenker vertikalt” i den forstand at det tenderer mot hierarkisk rangering av tilværelsen, mens det typisk feminine ”tenker horisontalt” i den forstand at de relasjonelle kvalitetene mellom ulike mennesker har forrang i tilværelsesprosjektet. En av de store nyvinningene ved moderne samfunnsformer er nettopp evnen til å tenke både vertikalt og horisontalt på en gang, i alle fall i større grad enn tidligere.

 

 

Forskning på forskjell mellom gutter og jenter

 

For å klargjøre forskjellen mellom en vertikal og en horisontal orientering, vil jeg nevne den amerikanske psykologen Carol Gilligan. I 1982 skrev hun boken In a different voice , (På norsk: Med en annen stemme – Psykologisk teori og kvinners utvikling) hvor hun drøfter barns utvikling i forhold til kjønnsroller. Spesielt er hun opptatt av kjønnsforskjeller i måten å møte verden på. I boken refereres noen interessante studier som synliggjør forskjellen mellom gutter og jenter. Det viser seg eksempelvis at gutters lek varer lenger enn jenters lek, mye på grunn av guttenes evne til å løse konflikter underveis. Forklaringen på dette er angivelig at gutter i høyere grad er opptatt av spillets regler, noe som gjør at de løser konflikter på bakgrunn av den justisen som på forhånd er tilskrevet den aktuelle leken. For jenter synes det imidlertid å stille seg annerledes:

 

In fact, it seemed that the boys enjoyed the legal debates as much as they did the game itself, and even marginal players of lesser size or skill participated equally in these recurrent squabbles. In contrast, the eruption of disputes among girls tended to end the game.” (Gilligan, denne utg. 1993, p.9).   

 

En mulig forklaring på dette er jentenes orientering mot de emosjonelle aspektene ved samspillet. De stadfestede reglene kommer på sett og vis til kort når jentene fornemmer at det er følelsesmessige og relasjonelle klammerier som ligger til grunn for konfliktene i den aktuelle leken. Et annet sted beskriver Gilligan de samme tendensene med et eksempel fra to forskjellige baseballkamper. Den første kampen består av guttelag, mens en tilsvarende kamp består av jentelag. I baseball er reglene slik at spilleren er ute dersom vedkommende ikke treffer ballen i løpet av tre forsøk. I en situasjon hvor en gutt bommer tre ganger og deretter begynner å gråte fordi han mislykkes, blir gjerne de andre lagkammeratene stående å vente på at han skal flytte seg slik at nestemann kan komme til. De er altså tydelig opptatt av reglene som slår fast at tre bomskudd betyr slutten for den aktuelle spilleren i denne omgang. Når man observerer jenter i samme situasjon, er tendensen noe annerledes. En jente som begynner å gråte etter tre bomskudd, får gjerne en ny sjanse fordi hun øyensynlig blir så lei seg. Jentene går altså på kompromiss med reglene for å ivareta de emosjonelle og relasjonelle aspektene ved spillet. Dette illustrerer altså den maskuline og vertikale orienteringen hos gutter til forskjell fra den feminine og relasjonelle orienteringen hos jenter.

 

 

Den psykoanalytiske forklaringsmodellen

 

Dette handler selvfølgelig ikke om absolutte kategoriseringer, men om generelle tendenser i forholdet mellom kjønn. Psykoanalytisk sett vil man forklare denne forskjellen som en følge av forskjellige modningsprosesser hos gutter og jenter. Gutters modningsprosess er betinget av separasjon fra moren for å utvikle maskulinitet og selvstendighet, mens jenters utvikling ikke er avhengig av en tilsvarende separasjon for å utvikle sin kvinnelige individualitet. Dette betyr grovt sett at maskulinitet defineres i kraft av separasjon og selvstendighet, mens det feminine defineres i kraft av tilknytning, noe som videre kan anstifte en underliggende frykt for intimitet hos gutter, og en underliggende frykt for separasjon hos jenter. Av den grunn kan man anta at gutter finner sine største utfordringer når det kommer til intime forhold, mens jenter har sine største utfordringer i forhold til egenrådig og selvstendig livsførsel (Ibid., p. 8).

 

Gilligan er først og fremst en røst som taler for feministbevegelsen, og i bokens innledning kommer hun med en skarp kritikk av et samfunn som favoriserer de maskuline egenskapene. Gilligan bemerker en (urettferdig) verden hvor:

 

”…the male model is the better one since it fits the requirements for modern corporate success. In contrast, the sensitivity and the care for the feelings of others that girls develop through their play have little market value and can even impede professional success.” (Ibid., p. 10). 

 

 

Postmodernismen som en hyllest til det feminine

 

Gilligan kritiserer tidligere psykologer og forskere som har implisert at jenter må lære seg guttenes spilleregler for å lykkes i samfunnet. I følge Gilligan er det en alvorlig degradering av de feminine verdiene, og hennes agenda er å skape mer rom for emosjonell tilknytning som sentrale verdier i det menneskelige tilværelsesprosjektet. På mange måter er de feminine aspektene best representert i det vi kaller en postmoderne æra. Potsmodernismen er opptatt av likestilling og respekt for andres perspektiver. Her er det den egalitære holdningen som verdsettes og forståelse, respekt og aksept er de viktigste stikkordene. I modernismen og de fleste epokene som ligger før postmodernismen er derimot de maskuline kreftene atskillig mer fremtredende. Her er det fortrinnsvis styrke, makt, hierarkiske strukturer eller rasjonelle begrunnelser som guider de menneskelige bedrifter, ofte på bekostning av mer sensitive hensyn. Den typiske mannlige mentaliteten tar altså avgjørelser på bakgrunn av rangeringer og hierarkiske hensyn, mens kvinnen baserer sine avgjørelser på følelsesmessige forhold og tilknytning. (Bemerk: Ikke les dette som allmenngyldig. Det er kun snakk om vage tendenser).

 

 

Problemer i integreringspolitikk

 

I dag har vi en situasjon hvor flere kulturer møter hverandre og bor side om side i samme by. Dette er sannsynligvis også kimen til de konfliktene vi er vitne til når det gjelder integreringspolitikk og bestrebelsen på å leve sammen i harmoni på tross av kulturelle forskjeller. Når en liberal og tolerant sosialdemokrat, oppfostret på likestillingstankegang, møter en familie med en strengt religiøs forankring og en patriarkalsk organisering hvor mannen er familiens autoritære overhode, oppstår muligens det som på folkemunne kalles ”kultursjokk”. Det ser ut til at slike sjokk oppstår når forskjellige eksistensnivåer møtes og konfronteres med hverandre. Man kan også si at sjokket er et resultat av en feminin og horisontal orientering i møte med en maskulin og vertikal orientering. De feminine ”levereglene” sjokkeres av autoritære holdninger og undertrykkelse, mens de maskuline ”levereglene” sjokkeres av det de oppfatter som moralsk forfall og mangel på struktur og grunnleggende verdier.

 

 

Anbefalt litteratur

 

Carol Gilligans bok, Med en annen stemme – Psykologisk teori og kvinners utvikling, kan anbefales for alle som er interessert i psykologi, filosofi og moralske spørsmål. Boken kan sannsynligvis utropes til en av de mest debatterte bøkene innen sitt felt siden begynnelsen av 1980-tallet. Boken har bidratt til å sette en rekke spørsmål på dagsordenen, og regnes i dag som en klassiker både innenfor feminisme, psykologi og filosofi. Hvorfor finner mange kvinner det så vanskelig for å heve sin røst og å hevde et standpunkt? Er det lettere å ty til selvfornektelse og selvbedrag for kvinner enn menn når vanskelige beslutninger skal fattes? Eksisterer det en forskjell på hvordan kvinner og menn – og jenter og gutter nærmer seg moralske spørsmål? I dagens Norge er disse spørsmålene kanskje ikke like aktuelle, men jeg vil likevel mene at spørsmålene som reises i boken er svært relevante også i dagens samfunn. Likestillingen har kommet relativt langt her til lands, men i møte med andre kulturer hender det at kvinnens plass i samfunnet kommer opp på nytt. 

 

Kilde

 

Gilligan, Carol (1993). In a Different Voice: Psychological Theory and Women’s Development. Harvard University Press, USA.

 Norsk oversettelse

Gilligan, Carol (2002). Med en annen stemme – Psykologisk teori og kvinners utvikling. På norsk ved Vestli, Mona.  Gyldendal Akademiske Forlag.

 

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Kynismens psykologi

kynismeFrykt har mange ansikter, og hos mennesket kommer frykt til uttrykk på mange forskjellige måter. Frykt er i utgangspunktet en følelse som skal sørge for at vi unngår eller overlever farer, men frykt er også en følelse som lurer seg inn i menneskelivet på upassende måter. I slike tilfeller viser frykt seg ofte på uartige måter. I artikkelen Misnøyens psykologi refererer Baker (2008, p. 183) til misnøye som ”a sense of vacancy in one’s life”, altså en følelse av tomhet. Ved en nærmere undersøkelse av fenomenet, ser vi også at en form for frykt kan ligge i bunn av den fellesmenneskelige følelsen av misnøye. Misnøye ligger eksempelvis i kjernen av sjalusi og apati, noe som avstedkommer overflødig kritikk og negative holdninger. Men hva ligger egentlig i kjernen av misnøye? Dersom vi undersøker misnøyens vesen med psykologisk lupe, finner vi frykt for bevegelse og forandring, og frykt for å prøve nye ting. I selve kjernen av misnøyens psykologi finner vi også frykt i forhold til forpliktelse og frykt for å mislykkes eller oppdage at vi ikke er ”flinke” og dermed mindre ”verdifulle”. Dette er en frykt som paralyserer mennesker og forhindre fremgang, det blender oss for muligheter og frarøver livet mening og retning fordi vi unngår å strekke oss mot de gode tingene som egentlig er innenfor rekkevidde.

 

 

Hva er kynisme?

 

I denne artikkelen skal vi se på kynisme. Vår hypotese er at vi i likhet med misnøye, finner en form for frykt i kjernen av kynismen. Før vi går i dybden på dette fenomenet, må vi først avklare hva vi legger i begrepet kynisme.

 

Kynisme (fra gresk Kυνισμός) brukes i dag om personer som mener at egeninteresse er den primære hensikt bak alle menneskelige handlinger. Kyniske personer er derfor skeptiske eller avvisende til at mennesker kan gjøre noe av ren godhet, oppriktighet, dyd eller altruisme. De tror simpelthen ikke på en uselvisk motivasjon bak menneskelige handlinger. Navnet, kynisme, stammer fra navnet på en gresk filosofisk skole grunnlagt av Antisthenes. Nesten to tusen år etter at den kyniske skolen oppsto i Hellas, begynte forfattere som Shakespeare, Jonathan Swift og Voltaire på 17. og 18-tallet å bruke ironi, sarkasme og satire for å latterliggjøre menneskers hverdagslige gjøremål, og på den måten fikk kynismen sin gjenfødsel. I det 19. og 20. århundre kommer andre på banen (f.eks Mark Twain, Dorothy Parker, HL Mencken og WC Fields) og benytter elementer fundert i kynisme for å markere sine lave tanker om menneskets natur.

 

Kynisme og frykt

 

I likhet med misnøye, er det sannsynlig at det ligger en del frykt i bunnen av kynikeren. Kynisme er ofte pakket inn i noe som ligner modenhet, klokskap, dype tanker og store kunnskaper. Ofte har kynismen funnet sin grobunn bak en sofistikert og litt filosofisk fasade. Effekten av kynisme er i mange sammenhenger en slags lammende frykt. I noen sammenhenger kan vi se at kynikeren anlegger et litt ironisk smil eller en slags hovmodig mine som gir både ham selv og tilskuerne en ganske distinkt, men likevel uklar, fornemmelse av at vedkommende er overlegen. Det hovmodige uttrykket skal signalisere at vedkommende har forstått noe mer enn andre. Både entusiasme, glede, positive holdninger, lekenhet og følelsesmessig varme blir tråkket ned i møte med kynisme. Kynikeren antyder ofte at håp og glede er naivt og under hans verdighet. Det hånlige fliret stadfester hans overlegne innsikt, og denne væremåten kan skape alt fra utrygghet til irritasjon hos andre.

 

Kynikeren påpeker ofte andres feil og utilstrekkelighet. Kynikeren har store problemer med tillit, og hans indre utrygghet sprer seg til omgivelsene gjennom det hemmelighetsfulle og til dels subtile smilet som skal lure andre til å tro at vedkommende er klokere og dypere enn alle andre. I tillegg kan vi gjenkjenne kynikeren på en stilltiende nedrangering og devaluering av andres hederlige innsats eller entusiasme. Kynisme legger en demper på alt som lukter av glede og optimisme, og det gjøres på en feig måte. Det gjøres med dunkle hentydninger, sarkasme, bitende ironi og arroganse. Kynikeren antyder at han vet noe mer, men forteller ikke hva dette er. Det er denne typen hemmelighetskremmerier som skaper en aura av overlegenhet.
Uttalelser som ”Ja, ja… jeg visste allerede fra starten at dette ikke ville fungere (sagt på slutten)” eller «selvfølgelig, det kommer aldri til å skje”. Slike uttalelser skjuler et indre ønske om å oppnå eller få noe mer, i kombinasjon med en manglende vilje til å gjøre en egen innsats for å oppnå dette.

 

 

Forutinntatt og negativt innstilt

 

Vi skal forsøke å analysere kynisme ved hjelp av et eksempel. Veronica er en dyktig og smart leder. Hun er respektert for sin sterke dømmekraft. Hun har en god stilling i en velrenommert bedrift.

 

Eieren av hele bedriften bestemmer seg for å gi henne nye og større utfordringer. Han vil at hun skal overta ansvaret for et helt nytt marked. I første omgang skal hun undersøke markedet og vurdere hvorvidt bedrifteierens ideer har livets rett. Veronica blir først og fremst smigret over det nye oppdraget. Det er en viktig jobb som bør besørges av noen med hennes kvalifikasjoner, tenker hun, og returnerer til kontoret med en følelse av stolthet. Men da hun setter seg ned ved skrivebordet, og går gjennom informasjonen hun har fått av ledelsen, forstår hun at dette prosjektet blir en bære eller briste situasjon. Dersom hun anbefaler bedriftledelsen å gå videre med prosjektet, vil hun få skylden dersom det mislykkes. Dersom hun fraråder videre tiltak, kan hun gå tilbake til sin gamle portefølje og fortsette som før.

 

Innerst inne misliker Veronica nye muligheter. Hun liker den tilliten ledelsen viser henne, men den nye oppgaven skremmer henne. Plutselig føler hun at hun sitter fast i et mørk og ukjent hule uten noe håp om lys. På den annen side er Veronica en kompetent person med faglig tyngde, og hun er villig til å gjøre en ekstra innsats for å bli kjent med det nye markedet.

 

Veronica stirrer på ledelsens nyskapende ideer. En kald bølge av frykt griper henne i det hun forestiller seg hvordan kollegaene vil le når hun anbefaler prosjektet og det endre med fiasko. Hun ser for seg at familie, venner og til og med ukjente mennesker både i utenfor næringslivet vil komme til å spotte henne ved en eventuell fiasko. Hun vil miste jobben og ingen kommer til å rekruttere henne på nytt. Hennes rykte vil bli spolert for alltid, og alt dette på grunn av et tilfeldig innfall hos ledelsen. Ledelsens ekspansive ideer om å bevege seg inn på nye markeder kan bli hennes bane. Alle kan vel se at et slikt prosjekt er dømt til å mislykkes, eller…? Bedriften har ikke tilstrekkelig produksjonskapasitet, og det vil koste for mye å sette opp flere produksjonsenheter. En strøm av negative tanker flyter gjennom Veronica. Hun frykter for sin egen fremtid, og dermed bestemmer hun seg for å undersøke ledelsens nye forslag, men konkludere med at det ikke vil lønne seg.
Dermed går Veronica inn i den nye oppgaven med en helt bestemt innstilling: ”Dette vil ikke fungere”. Når kolleger snakker med henne om de ”nye spennende mulighetene”, responderer hun med avvisende kommentarer som ”Det kommer nok ikke til å ta av”. Jungeltelegrafen plukker raskt opp Veronicas holdning til prosjektet, og det kommer ikke som noen overraskelse at hun senere anbefaler ledelsen å avblåse de nye forretningsideene.

 

Lederen for hele bedriften vurderer Veronicas rapport med blandede følelser. Han har en sterk anelse om at noe er galt, men sier ingenting til Veronica. Han vil ikke uroe henne. På tross av Veronicas konklusjon, velger han å sette opp nye produksjonsenheter i tråd med sin egen overbevisning. Han gjør dette uten å informere Veronica, og tre år senere viser det seg at utvidelsen ble en stor suksess. Han ante at Veronica var forutinntatt og negativt innstilt, og han forstod at dette farget hennes rapport. Han hadde rett.

 

Problemet med kynisme

 

Det er mange problemer med kynisme. Først og fremst er kynismen forankret i personens indre overbevisninger og livssyn. Ofte er kynikeren blitt såret mange ganger, og hans virkelighetsoppfattelse er dermed beheftet med stor grad av mistillit og diktert av en ”verst tenkelig scenario” tankegang. Siden kynisme ofte opptrer hos mennesker med høy intellektuell kapasitet og mye kunnskaper, er det sannsynlig at mange mennesker kjøper kynikerens synspunkter. Kynisme har dermed en tendens til å spre seg raskt, og konsekvensen er på sett og vis en slags fryktsom stillstand. Kynikeren er ofte skeptisk til forandringer og argumenterer for sannsynligheten av fiasko og fallitt i møte med nye ideer eller kreative utfordringer. Kynisme legger en aktiv demper på fleksibilitet og gjør at handlingsrommet ofte blir svært begrenset. Spontanitet og kreativitet, som kanskje kan berike tilværelsen på spennende måter, bedømmes som impulsivt og farlig.

 

Ofte er det slik at nye muligheter befinner seg i ukjent terreng, og kynikeren er redd for det ukjente. Med stor intellektuell kapasitet og rasjonelle argumenter advarer kynikeren mot å bevege seg ut på nytt territorium. De lekne og kreative menneskene som ønsker å bevege seg ut på nye veier med et åpent sinn, blir ofte sablet ned av kynikerens bedrevitende og ironiske smil. Dette smilet antyder at man er dum, vet for lite og bør holde sine premature ideer og ønsker for seg selv. Med andre ord fører kynisme til stagnasjon og utrygghet, og ikke så mye mer. 

 

Selv om Veronica kanskje hadde en anelse om at ledelsens ideer ikke var så halsbrekkende, ville hun sannsynligvis ikke ha våget å forfølge de nyskapende tankene på grunn av frykt. Kynisme kan betraktes som en ”psykologisk anordning” som forstørrer og forsterker skepsis og mulighetene for tap og fiasko. Kynismen produserer skrekkscenarioer og motsetter seg forandring.

 

 

Hvordan bekjempe kynisme?

 

Dersom Veronica hadde hatt større grad av selvbevissthet, ville hun kanskje kommet ut av situasjonen på en bedre måte. Kanskje hadde hun klart å avsløre den lammende fryktet for å mislykkes, og dermed møtt de nye utfordringene med en litt mer åpen holdning. På en slik bakgrunn ville hennes vurderinger av prosjektet kanskje blitt mer realistisk, og kanskje hadde hun våget en mer ”visjonær” innstilling til hele ideen. I en bedrift er «brainstorming» et konsept som motkjemper kynismens bitende krefter. Brainstorming fordrer en åpen holdning som lar nye ideer florere fritt. Ofte lønner det seg å begynne en prosess med kreativitet for å la skaperkraften få fritt spillerom. I første omgang kan man legge skepsisen litt til side for å ikke la ”virkelighetens begrensinger” ta brodden av visjonære impulser. I neste omgang kan man lage et regnskap over de elementene som taler for å forfølge en ny idé, og beregne dette opp mot de aspektene som taler mot. Dersom dette gjøres i samråd og åpenhet med ledelsen, unngår man å havne i den låste posisjonen som Veronica plutselig befant seg i. Utfallet av hennes vurderinger ville veie tungt for hennes egen fremtid, hvorpå frykten slo rot i henne og viste seg med kynismens ansikt.

 

 

Kynisme i helsevesenet

 

Hvordan vil det se ut dersom en lege er besmittet med en kynisk holdning? Hvilken effekt har det? ”Dette er dessverre en uhelbredelig tilstand, så du må nok bare akseptere din skjebne.” Jeg har flere ganger hørt at fagfolk beklager seg over bekymrede pasienter som tror de vet mer enn legen. Et sykt menneske frykter selvfølgelig for sin skjebne, mens legen er ”vant til” den harde realiteten hvor de ulike sykdommene befinner seg i grenseoppgangen mellom livet og døden. Når jeg sier ”vant til”, kan det også hende at dette er misvisende. Muligens er det slik at de fleste mennesker gripes av en eller annen form for frykt og følelse av hjelpeløshet i møte med døden. Dersom vi går til den delen av psykologien som beskjeftiger seg med filosofi og eksistensialisme, finner vi nettopp en slik antakelse. Irvin Yalom er en eksistensiell psykoterapeut som mener at de indre konfliktene som martrer mennesket ikke bare har sitt opphav i undertrykte instinktive impulser, internaliserte betydningsfulle voksne eller fragmenter av glemte og traumatiske minner, men også menneskets konfrontasjon med eksistensens grunnvilkår. Disse grunnvilkårene ligger bakom hverdagslivets gjøremål, men de kommer til overflaten dersom vi reflekterer dypt over vår situasjon i verden eller i situasjoner hvor livet for alvor viser sin skjørhet. For Yalom er det død, isolasjon, meningen med livet og frihet blant de mest sentrale elementene som ligger i eksistensens dypstrykturer. Dette er noe mange leger konfronteres med på ukentlig basis i sitt møte med pasienter. Kanskje pirker dette ved legens egen eksistensielle tvil og anstifter en indre uro eller frykt. Kanskje kommer kynismen frem som et slags forsvar hver gang legen ser døden i pasientens øyne. Dette kan i så tilfelle skape en svært uheldig situasjon.

 

For pasienter er det viktig å opprettholde håp og hvile i en eller annen form for mening i møte med kriser. Dersom legen inntar en nøktern, kald eller kynisk holdning til pasientens problemer, kan det hende at realiteten blir for hardtslående. Det kan føre pasienten mot frykt og panikk og emosjonell resignasjon, noe som igjen forverrer pasientens prognose. Det viser seg at vår psykologiske innstilling til sykdom har en stor innvirkning på prognose og utfallet av behandlingen. Dersom vi faller ned i følelsesmessig resignasjon i det øyeblikket legen konstaterer cancer, er muligheten for å overleve betydelig redusert. Filosof og skribent Daniel Goleman (2002) refererer til flere studier som antyder at det forholder seg nettopp slik. Når menneskers mentale kraft er preget av pessimisme, påvirker det hele systemet og kan i verste fall være dødelig. I forhold til de fleste former for behandling er placeboeffekten ofte en avgjørende faktor. Placeboeffekt er et begrep som brukes om personlig eller kulturelt skapte forventninger som forårsaker eller medvirker til psykisk og fysisk forbedring i en tilstand.

 

Den amerikanske forfatteren Thornton Wilder er kjent for sitatet: ”Hun hadde tillatt kynismen å slå rot i sitt hjerte, og hennes tunge var blitt skarp og farlig.” Dersom kynisme blir legens flukt fra sin egen dødelighet, kan det hende at hans tunge blir skarp og skadelig for en pasient i krise og nød. Det kan rett og slett skade den helbredende kraften som ligger i pasientens evne til å håpe, tro og ikke miste motet. 

 

 

Kynisme i en gruppe

 

Hva med kynisme i en gruppe? I mange kulturer er folk generelt skeptiske og kyniske i forhold til politiske ledere. Barker og Walters (1989, p.102) skriver om hvordan kynisme og frykt blant afroamerikanere gjorde at de mistet håpet, resignerte og ble redde for å stå frem. Dersom en gruppe mennesker er forhåndsinnstilte eller kondisjonerte til å tro at svarte ledere vil forråde folket og stadig forhandle for personlig vinning, snarere en folkets beste, er det er dårlig utgangspunkt for å etablere en demokratisk prosess. På den enes siden nærer folket en sterk mistillit til lederskapet, og på den andre siden bebor de en frykt som hindrer dem i å ta tydelig standpunkt, ansvar eller arbeide for selvstyre. Med en slik dynamikk får vi en befolkning som hviler i en form for ønsketenkning om en kommende Messias, en ren, pålitelig og sterk personlighet med altruistisk målsetninger og stor gjennomslagskraft. De vegrer seg for å ta saken i egne hender, frykten og usikkerheten dette innebærer oppleves som for stor, og som en maske foran denne frykten er det ofte kynisme som kommer til uttrykk. I slike sammenhenger har befolkningen en tendens til å plassere alle Messias-lignende personer på en pidestall, men det kommer det sjelden noe godt ut av. Forandring er kun mulig dersom folket tar ansvar selv og står sammen, noe vi kanskje er vitne til flere steder i Afrika og Midtøsten i disse dager. Etter opptøyene i Egypt og Tunisia og urolighetene i en rekke andre arabiske land, kan det virke som om mennesker som lever under udemokratiske forhold endelig har funnet sin stemme og har valgt å ta et steg i retningen mot en demokratisk fremtid.

 

I så tilefelle kan vi kanskje si at de har seiret over kynismens kalde grep og trosset den frykten som er selve drivkraften i den kyniske holdningen. Kynisme er avhengig av og trives med status quo. Når en gruppe mennesker eller et helt samfunn er fanget under kynismens harde grep finner vi stort sett kritikk, negativitet og håpløshet, men lite mot til å gjøre noe med situasjon. Lite mot til å iverksette forandring. Det er på mange måter kynismens farligste felle.

 

 

Oscar Wild om kynisme

 

Oscar Wilde skrev boken Bildet av Dorian Gray. Personlig rangerer jeg denne boken blant de beste jeg har lest. Det er en bok som grep tak i meg fra første side, og siden har den levd i meg som en pirrende forlokkelse og en gravitetisk advarsel. I boken møter vi Lord Henry som kanskje er en av litteraturens største kynikere. Oscar Wilde er kjent for sitatet: ”Hva er en kyniker? En mann som vet prisen på alt, men ikke verdien av noe.” Det er også en treffende beskrivelse av Lord Henry. Noen vil si at en kyniker er en som mistet troen på julenissen i tidlig alder, men ennå ikke har kommet over det. Det er mennesker som ser verden gjennom en kald og hyperrealistisk lupe. Sannheten uttrykkes uansett omkostningene, og det er Henrys brutale ærlighet som gjør at jeg opplever ham som en særdeles fascinerende, og samtidig skremmende, person. Han er en gjennomført kyniker som ser etter likkisten når han kjenner duften av blomster.

 

Bildet av Dorian Gray har sin velfortjente plass i verdenslitteratur, og det er selve ideen bak denne boken som plasserer den i litteraturens toppsjikte. Jan Kjærstad beskriver plottet i Wildes mesterverk på følgende måte:

 

Kan vi, spør romanen, lokke mer ut av livet enn livet kan gi? Kan vi bytte om på liv og kunst? Da Basil Hallward maler et portrett av «den vidunderlig vakre» Dorian Gray, ønsker Dorian i et fatalt øyeblikk – fristet av sin mentor, Lord Henry – at bildet skal bli gammelt mens han selv forblir ung. Ønsket går i oppfyllelse: Dorian Gray får evig ungdom, men samtidig en lidenskap for villere og villere utskeielser. Portrettet ikke bare eldes, det viser også fram Dorians stadig mer fordervede og grusomme trekk, hans motbydelige vesen. Oscar Wildes genistrek er å gi leseren et konkret bilde for det vi ellers hefter vage og abstrakte ord på: samvittighet og sjel.

 

Dorian er et uskyldig, naivt og åpenhjertet menneske som langsomt innføres i virkelighetens hardhet av sin mentor. Du må ta det du vil ha, for livet gir deg ikke noe mer enn det du selv erobrer. Gjennom romanen forderves Dorians sjel av henrys kynisme. Følelsesmessige hensyn, mellommenneskelige verdier, moral og etikk kommer i skyggen av en brutal egeninteresse. På linje med mange av det 19. og 20. århundrets litterøre hovedpersoner hat Henry lite eller ingen tiltro til menneskeheten. For ham finnes det ingen iboende godhet, og Henry har tatt konsekvensen av dette. Det samme skjer med Dorian, og for meg er romanen dypt tragisk. Det blir åpenbart at Henry er en mann ”som vet prisen på alt, men ikke verdien av noe.

 

«Vi lever i en tidsalder da unødvendige ting er det eneste vi trenger,» er et uforglemmelig sitat fra Bildet av Dorian Gray. Romanen er skrevet i dekandanselitteraturens epoke, men mye i historien, ikke minst ungdomskulten, minner mistenkelig om vår egen tidsalder. Det gjør Bildet av Dorian Gray til en aktuell bok. Jan Kjærstad utfordrer oss: ”Les den – og nyt. Les den – og bli skremt.

 

 

Konklusjon

 

Min konklusjon på denne artikkelen sammenfaller med et kjent sitat fra den amerikanske forfatteren og kritikeren Erica Jong som sier følgende om kynismens vesen:

 

Det er mange som i dag tror at kynisme krever mot. Egentlig er kynisme toppen av feighet. Det er uskyld og åpenhjertighet som krever virkelig mot – uansett hvor ofte vi blir såret som følge av det.

 

 

Kilder

 

Baker, Lucius and Walters, Ronald W. (1989). Jesse Jackson’s 1984 Presidential Campaign. University of Illinois Press.

Baker, James H. (2008). Elementary Psychology. BiblioBazaar.

Goleman, Daniel. (2002). Emosjonel intelligens. Oslo: Gyldendal.

Wilde, Oscar (2004). Bildet av Dorian Gray. Kagge. (Anbefales!)

Yalom, Irvin (2003). Terapiens gave – Et åpent brev til en ny generasjon terapeuter og deres pasienter. Pax Forlag.

Yalom, Irvin (2008). Å stirre på solen – Om å overvinne frykt for døden. Arneberg Forlag.

Yalom, Irvin (2007). Religion og psykiatri. Arneberg Forlag.

Yalom, irvin (2011). Eksistensiell psykoterapi. Arneberg Forlag.

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no