Han som aldri fikk nok kjærlighet

ikke elsketSimon kommer inn på kontoret til psykologen og beklager seg over at alle kvinner svikter ham. Psykologen vil gjerne vite mer om dette, og Simon forteller om sitt siste parforhold. Han var sammen med en dame som het Elisabeth, og da hun fylte 34 år, kjøpte han et armbånd i gave. Armbåndet kostet over 2000 kroner, og Elisabeth ble veldig glad. To måneder senere har Simon bursdag, og Elisabeth kjøper en klokke i bursdagspresang. Simon undersøker senere hva denne klokken kostet, og finner ut at den var langt billigere enn det armbåndet han hadde kjøpt til henne. For Simon var dette et ubestridelig bevis på at hun elsket ham mindre enn han elsket henne, og dermed gjorde han det slutt. Til denne historien bør det også nevnes at Elisabeth hadde laget en overraskelsesfest for Simon, men for Simon telte ikke denne med i «gaveregnskapet».

 

Simon har en lang rekke forhold bak seg, og hans begrunnelser for å avslutte de ulike forholdene virker umiddelbart som uholdbare og overfladiske. Det kan virke som om han hele tiden leter etter tegn på manglende kjærlighet fra partnerens side. I tillegg virker det som om Simon kun er opptatt av signaler og tegn som kan måles og veies, mens han er mer eller mindre fremmed for den emosjonelle kvaliteten i forholdene. Hans grunnleggende opplevelse er hele tiden at andre ikke elsker ham nok. De bryr seg ikke nok om ham, og det skal lite til før han føler seg sviktet. Dette gjelder ovenfor begge kjønn, og Simon er en ensom person. Folk opplever ham som selvopptatt, kravstor og negativ.

 

Problemet er altså at Simon skyver folk unna og har problemer med å opprettholde gode relasjoner. Han kan virke både kald og kalkulerende, og man får en fornemmelse av at han i liten grad evner å tone seg inn eller relatere seg på et følelsesmessig plan. For å lodde dybden i Simon sin situasjon, velger terapeuten å kartlegge en del rundt Simons tidligste relasjoner og oppvekstvilkår. Her kommer det frem en ganske tragisk historie.

 

Det viser seg at moren til Simon ble gravid med en gift mann. Hun var ung og ville i utgangspunktet ikke ha barn, men hun valgte likevel å beholde barnet i håp om at den gifte mannen ville forlate sitt ekteskap og bli hennes partner dersom de hadde et barn sammen. Simon blir født, men barnefar forblir hos sin opprinnelige familie og vil ikke ha noe med Simon eller moren å gjøre. Da blir moren til Simon stående med et barn hun egentlig ikke har ønsket seg, og hun har lite resurser til å ta seg av ham. Allerede fra første stund er det lite emosjonell kontakt mellom Simon og mor. Hun ser på Simon som et problem hun ikke klarer å bli kvitt, og dette er sannsynligvis opphavet til Simons problemer i voksenlivet. Han har aldri opplevd en nær forbindelse, og dermed blitt frarøvet den varmen og omsorgen han trengte for å utvikle seg selv og sitt følelsesliv. Han oppnådde aldri morens kontakt og kjærlighet, og dette blir hans bane. Han fortsetter et prosjekt hvor han higer etter nærhet og kjærlighet, men vet egentlig ikke hva det er eller hvordan det skal håndteres. Innerst inne er han ensom og forlatt. Han lever i en «emosjonell ørken» og klarer aldri å oppnå en god forbindelse til en partner eller til venner. Han har kun noen få overfladiske forhold, og det alvorlige sviktet han opplevde gjennom oppveksten har satt seg fast i ham som en kronisk opplevelse av mangel på kjærlighet. Alle svikter ham, og ingen bryr seg egentlig om ham og hans behov. Det er slik at opplever seg selv og sitt liv.

 

Ved første møte kan man lett oppleve Simon som kravstor og til dels ufordragelig med lite omtanke og forståelse for andre. Når man lever seg inn i hans historie, og forstår det golde og kalde psykologiske landskapet han lever i, kan man overvinne førsteinntrykket og etablere medfølelse med Simon. Det er helt avgjørende for en god terapeutisk relasjon. 

 

Simon lider under det Young og Klosko kaller negative levergeler. Det er sannsynlig at han først og fremst sliter med leveregelen som kalles «emosjonell deprivasjon». (Denne har vi beskrevet i artikkelen Følelsesmessig distansert og alene). I boken “How to break free from negative life patterns and feel good again” beskriver Young og Klosko hvordan erfaringer fra oppveksten skriver seg inn i vår «psykologiske programvare». I verste fall vil svikt i oppveksten utkrystallisere seg i et negativt livsmønster senere i livet, og det er kanskje nettopp det som er tilfellet for Simon. Han har hatt en relasjon til sin mor. Han har fått klær, mat, skolegang og tak over hodet, men den følelsesmessige forbindelsen var fraværende. Båndet mellom Simon og mor var «uten følelsesmessige farger». I følge Young og Klosko vil man sannsynligvis si at Simon var under innflytelse av den negative leveregelen som altså kalles «emosjonell deprivasjon». Et tegn på emosjonell deprivasjon er å føle seg kronisk skuffet over andre mennesker.

 

Emosjonell deprivasjon handler om noe som mangler, noe barnet aldri fikk. Konsekvensen er at barnet heller ikke klarer å gi seg selv omsorg og trøst i vanskelige situasjoner, noe som igjen gjør at de går ut i verden svært sårbare og utsatte for vonde opplevelser de ikke klarer og hanskes med. Den omsorgen vi får i oppveksten, blir i voksenlivet omgjort til egenomsorg. Når vi får mye kjærlighet og støtte som barn, blir vi i stand til å gi oss selv nødvendig kjærlighet, og vi blir i stand til å ”trøste” og ”støtte” oss selv i vanskelige situasjoner. Vi blir selvstendige. I motsatt fall har vi underskudd på omsorg, noe som betyr at vi har et dårlig utgangspunkt for å støtte oss selv i vanskelige situasjoner. Vi overmannes av vonde følelser vi ikke har lært å håndtere.

 

Simon overmannes av en følelse av tomhet. Det er et hull inni ham han forsøker å fylle. Dette hullet vil han fylle med kjærlighet, og han finner stadig nye partnere i håp om å føle seg «hel». Hans kjærester kan utvise varme, omsorg og kjærlighet, men det er som om det bare «renner gjennom» Simon. Følelsen av å være verdifull og elsket har han i korte glimt, gjerne når han har samleie med en ny kjæreste, men de gode følelsene forsvinner like raskt som de kom. Dermed må Simon hele tiden jakte på nye relasjoner, og psykologisk sett er dette en evig jakt etter «følelsen av å være hel». Simon blir avhengig av mange partnere. Han er avhengig av en konstant hengivenhet fra andre mennesker, og han er hele tiden på utkikk etter tegn på at partneren egentlig ikke elsker ham. På denne måten skifter Simon partnere svært ofte, og følelsen av skuffelse truer bak ethvert hjørne.

 

Med andre ord trenger Simon andre mennesker for å føle seg hel. Kanskje kan vi beskrive ham som en ”følelsesmessig rusmisbruker”. Tragedien er at han aldri vil føle seg elsket nok. Alle forhold tar raskt slutt, og det er Simon som avslutter forholdene. På den ene siden gjør han det slutt fordi han gradvis kommer til å føle seg mindre elsket, men sannsynligvis passer han også på å gjøre det slutt slik at han alltid unngår å bli dumpet selv. Han er ikke bevisst dette mønsteret, men det utspiller seg som en «tragisk reprise» av svikene gjennom barndommen. Dersom en av Simons partnere kommer ham i forkjøpet og avslutter et forhold, vil denne smerten bli overveldende for Simon. Han har ikke nok trygghet i seg, mangler en solid selvfølelse, og vil dermed takle en avvisning svært dårlig. Simon er i en fortvilet posisjon. Mange kvinner kommer til å føle seg forsmådd av Simon, og selv fortsetter han kampen om å bli hel fra den ene partneren til den andre.

 

I boken “How to break free from negative life patterns and feel good again” beskrives emosjonell deprivasjon på en svært innsiktsfull måte. I tillegg gir Young og Klosko noen forslag til hvordan man kan arbeide seg ut av denne forferdelige posisjonen. Dersom man skal endre en negativ leveregel, er første skritt alltid å oppdage eller ”avsløre” at man er fanget i et negativt livsmønster. Man må oppdage mønsteret, studere det, og bli oppmerksom på situasjoner hvor mønsteret er i ferd med å gjenta seg. Bevissthet rundt sine ”ubevisste” mønster er altså utgangspunktet for forandring. Vi skriver som nevnt mer om denne levergelen og ulike hjelpetiltak i artikkelen som heter Følelsesmessig distansert og alene. Videoen under tar for seg det samme tema og snakker om «Når man aldri klarer å elske».

 

  

Flere artikler i samme sjanger finner du her:  selvhjelp og selvutvikling.

 

Kurs i selvutvikling

 

Negative leveregler eller livsmønster er også et sentralt tema i WebPsykologen sine selvutviklingskurs. Sjekk linken og meld deg på for en dag med psykologi presentert på en praktisk og jordnær måte.

 

Mer om endring av negative livsmønster

 

 

Kilder

 

Young Jeffrey E. & Klosko Janet S. (1995). How to break free from negative life patterns and feel good again. USA: Penguin Putnam, Inc. (Anbefales!)

Young, Jeffrey, Klosko, Janet S. & Weishaar, Marjorie (2003) Schema Therapy. Guilford Publications.

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Følelsesmessig distansert og alene

Emosjonell deprivasjonJeffrey Young og Janet Klosko har utviklet en teori som handler om negative grunnleggende leveregler. Denne teorien forteller oss hvordan mange negative erfaringer gjennom oppveksten kan avleire seg som uheldige mønstre i vår ”psykologiske programvare”. Faren med negative leveregler er at vi mer eller mindre ubevisst gjenskaper tilsvarende negative erfaringer i voksenlivet, og dette kan ødelegge mye for våre relasjoner, vår livslyst og vår selvfølelse. Lenge etter at vi har forlatt hjemmet vi vokste opp i, fortsetter vi å skape situasjoner hvor vi blir dårlig behandlet, ignorert, sett ned på eller overstyrt – situasjoner hvor vi ikke er i stand til å nå våre innerste mål. Negative grunnleggende leveregler styrer måten vi tenker, føler, handler og relaterer oss til andre på. De setter i sving sterke følelser som sinne, sorg og angst.

 

Negative leveregler har blitt et stort tema her på WebPsykologen. Vi har nå en egen kategori, Negative grunnleggende leveregler, som smaler opp alle våre artikler i denne serien. Artiklene er basert på boken “How to break free from negative life patterns and feel good again”, og poenget med disse artiklene er å belyse opphave til ulike psykologiske problemstillinger. I tillegg håper vi at artiklene kvalifiserer som selvhjelps- eller selvutviklingsartikler i den grad de gir en del råd og tips til hvordan man kan utvikle seg videre i positive retninger.

 

I denne artikkelen skal vi se på en leveregel som kalles emosjonell deprivasjon. Det referer til en slags følelsesmessig mangel, og denne typen negativt livsmønster skriver seg gjerne fra en oppvekst hvor det av en eller annen grunn var en emosjonell distanse mellom barnet og omsorgspersonene. Denne leveregelen handler om ”kvaliteten” på våre mellommenneskelige forbindelser.

 

 

Mennesket er avhengig av gode relasjoner

 

Psykisk sunnhet kan på mange måter forstås som vår evne til å inngå i betydningsfulle relasjoner til andre mennesker. Vår første og viktigste relasjon er den vi som barn har til våre omsorgspersoner. Barnes tilknytning til nærmeste omsorgspersoner vil ofte fungere som en slags mal for mellommenneskelig kontakt. Denne relasjonen er uhyre betydningsfull fordi den kommer til å influere på hvordan vi omgås andre mennesker senere i livet.

 

Som mennesker har vi en del grunnleggende behov som må være dekket for at vi skal utvikle oss på en god måte. En god forbindelse til andre representerer ett av disse grunnleggende behovene. Dersom man har opplevd svikt på dette området, kan det være at man enten lider under en negativ leveregel som handler om å føle seg utenfor og isolert, eller den levereglen som kalles ”emosjonell deprivasjon” (som vi skal ta for oss i denne artikkelen) eller begge to. Før vi beskriver den følelsesmessige distansen som kan opptre ved dette ”livsmønstret”, må vi kort si litt mer om hva vi mener med en ”god forbindelse til andre”, og på hvilken måte dette kan betraktes som et grunnleggende behov.

 

 

  • Muligheten for å utvikle en trygg tilknytning til andre mennesker, trenger vi et godt utgangspunkt. Vårt viktigste utgangspunkt er tilknytningen og relasjonen til foreldre og omsorgspersoner. Et barn får de beste tilknytningsmulighetene i en relasjon som er preget av kjærlighet, respekt, oppmerksomhet, empati, affeksjon, forståelse og føringer. Dette har vi behov for både fra familie og venner. Når vi opplever dette fra våre omsorgspersoner, blir vi også i stand til å utvise dette ovenfor andre. Det er via omsorgspersonene at barnet lærer om seg selv, sine følelser og det mellommenneskelige samspillet.
  • Mennesket er et sosialt vesen. Som regel inngår vi i mange ulike relasjoner. Grovt sett kan vi si at det finnes to hovedtyper av mellommenneskelige forbindelser: (1) Intime forbindelser (emosjonelt sterke bånd – nærmeste familie) og sosiale forbindelser (følelse av tilhørighet i en større sosial sammenheng). Leveregelen som handler om en følelsesmessig ”mangel” skriver seg fra skader eller svikt i de intime relasjonene, mens svikt i de sosiale forbindelsene, som eksempelvis mobbing kan forårsake, gir seg oftere utslag i en leveregel som kalles ”sosial isolering” eller ”fremmedgjøring. Denne levergelen har vi beskrevet i artikkelen som heter ”Jeg føler meg annerledes og utenfor”. 
  • Det er ikke alltid at problemer i forbindelsen til andre mennesker er åpenbare. Det kan ligge skjult bak en tilsynelatende ”sosial fasade”. Noen mennesker kan virke både trygge og sosialt kompetente, men innerst inne kan de likevel føle seg dypt isolerte, distanserte og ensomme. Ensomhet og sosial isolasjon er også tema i artiklene ”Kunsten å takle ensomhet” samt ”Kjedsomhet som en snikende fare”.
  • Personer som har problemer med relasjoner, har ofte vokst opp i et slags emosjonelt vakuum hvor ingen kommuniserer følelser, og det foreligger lite fysisk nærhet. Følelsene er de viktigste markørene vi har i det sosiale samspillet. Det er gjennom språket og våre erfaringer i relasjon til andre at vi forstår våre følelsesmessige responser og hvordan de påvirker oss og andre. Dermed er det helt avgjørende at barnet vokser opp i et miljø som «kommuniserer følelser». Foreldrene må fungere som et emosjonelt speil for sine barn. Det er gjennom foreldrene at barnet lærer å tåle, forstå, bruke og uttrykke sine emosjonelle behov og reaksjoner. Et miljø som underminerer de følelsesmessige aspektene ved livet, vil frarøve barnet den arenaen det trenger for utvikling av selvforståelse, sosial samhandling, og ikke minst utviklingen av det som noen kaller emosjonell intelligens, og som er en avgjørende faktor for psykisk sunnhet. Emosjonell intelligens (EI) defineres som evnen til å forstå egne og andres følelser og emosjoner, skille de ulike følelsene fra hverandre og bruke denne informasjonen i tenkning og handling.
  • Personer som vokser opp i et miljø som ikke kommuniserer eller underkommuniserer følelser, risikerer lite kompetanse på følelser og eget følelsesliv. Det skaper problematiske forbindelser med andre, noe som ofte kompenseres for ved kun å inngå i overfladiske forhold, være einstøing eller holde folk på avstad gjennom en avvisende fremtoning.
  • Ved tilfeller av ”følelsesmessige mangler” er ensomhet ofte en nærliggende følelse. Man kan oppleve at ingen kjenner en dypt eller bryr seg om en (emosjonell deprivasjon) eller man føler seg isolert fra verden. Som om man ikke passer inn (Sosial isolering/Fremmedgjøring).
  • Det er en følelse av tomhet, en hunger etter å oppnå forbindelse uten å vite hvordan.

 

Emosjonell deprivasjon

 

Emosjonell deprivasjon refererer her til mangel på varme og gode følelser fra omsorgspersoner.

 

Denne negative grunnleggende leveregelen er ofte vanskelig å definere presist. Ofte er et slikt ”livsmønster” ikke utkrystallisert i tanker. Dette er fordi underskuddet på omsorg og kjærlighet ofte begynte så tidlig, ofte før man kunne sette ord på det. Følelsen eller opplevelsen som ledsages av denne leveregelen er ofte at man kommer til å være ensom for alltid, at man aldri vil oppnå enkelte ting, at man aldri vil bli hørt, aldri forstått. Det er en slags ”diffus”, men likevel følelsesmessig sterk, opplevelse av at noe mangler. Det synes av og til som om man sliter med en gjennomgripende fornemmelse av tomhet. Ofte er dette en grunnleggende følelse hos forsømte barn.

 

Et tegn på emosjonell deprivasjon er å føle seg kronisk skuffet over andre mennesker. Her er det snakk om et mønster av opplevelser rundt skuffelse over lang tid, ikke bare enkelte tilfeller. Man havner stadig vekk i en posisjon hvor man opplever å bli sviktet.

 

Opprinnelsen til denne leveregelen kommer som regel fra den tidlige kontakt med de viktigste og nærmeste omsorgsfigur, ofte mor. I mange tilfeller har barnet ikke opplevd å bli elsket og verdsatt. Barnet har ikke fått vite at det er verdifullt og spesielt. Det er mangel på trøst, omsorg, støtte og forståelse gjennom oppveksten. Den støtten vi opplever i oppveksten, blir senere den motivasjonen og det engasjementet vi klarer å etablere i eget liv. Mangler vi støtte i oppveksten, blir det ofte vanskeligere å installere mening og verdi i våre livsprosjekter, men ikke umulig.

 

 

Cristian og den distanserte moren

 

Christian vokser opp med en mor som er advokat og en far som er lærer. Christian var barn på en tid hvor det fremdeles var ganske uvanlig at kvinner prioriterte karriere. Moren til Christian var en stolt og standhaftig dame som la mye av sin egenverdi i sin høye utdannelse og viktige stilling. Da Christian ble født, opplevde hun ikke den kjærligheten hun hadde forventet. Hun opplevde snarere at Christian ble et hinder for hennes egen karriere, og overlot størsteparten av ansvaret til sin mann. Hun tenkte at kjemien mellom henne og Christian ikke var særlig god, men at det ikke bare var hennes feil. Noen mennesker går ikke overens, og  selv om Christian var hennes sønn, avskrev hun ham på bakgrunn av «dårlig kjemi». Faren til Christian var til gjengjeld en svært omsorgsfull og varm person. Christian fikk det han trengte av sin far, men som voksen opplever Christian en del problemer som til sist fører ham inn i terapi.

 

Problemet til Christian er at han ikke evner å etablere et godt forhold til en kjæreste. Han har mange gode venner, men alle hans forhold til kvinner ender med avvisning og brudd. I terapien viser det seg at Christian har en tendens til å tiltrekkes av utilgjengelige kvinner. Han har en tendens til å innlede forhold til kvinner som enten ser ned på ham, har lite tid til parforhold eller som på andre måter er enten fysisk eller emosjonelt distanserte.

 

Christian lider under den negative levereglen som vi her kaller emosjonell deprivasjon. Leveregelen rammer ham ikke på alle områder i livet, men kommer til uttrykk i hans intime forbindelser. Dette viser hvordan leveregler har en tendens til å gjenskape våre skadeligste relasjoner fra barndommen, og samtidig viser denne historien at leveregler ikke trenger å gjennomsyre hele livet, men snarere opptrer kontekstspesifikt. 

 

 

 Opprinnelsen til leveregelen emosjonell deprivasjon

 

Dersom denne leveregelen er til stede, har barnet sannsynligvis fått under middels moderlig omsorg. Begrepet omsorg har en rekke dimensjoner, noe som utdypes i følgende punkter hvor de vanligste opprinnelsene til denne leveregelen beskrives. Her brukes ordet mor for å referere til barnets viktigste omsorgsfigur. Det trenger ikke nødvendigvis være moren, men den personen som besørges barnets behov for nærhet, varme, kjærlighet og trygghet. Følgende punkter er en oppsummering fra selvhjelpsboken “How to break free from negative life patterns and feel good again” av Young og Klosko. De beskriver her mulige opphav til leveregelen som gir seg utslag i en form for følelsesmessig mangel eller emosjonell deprivasjon.

 

1 -  Moren er kald og følelsesløs. Hun verken holder eller vogger barnet nok.

2 – Barnet har ikke en opplevelse av å bli elsket og verdsatt – av å være en som er verdifull og spesiell.

3 – Moren gir ikke barnet nok tid og oppmerksomhet.

4 – Moren er egentlig ikke oppmerksom på barnets behov. Hun har vanskelig for å sette seg inn i barnets verden; vise empati (innlevelse i andres føleleser). Hun har ingen virkelig forbindelse med barnet. Kun er overfladisk tilknytning.

5 – Moren trøster ikke barnet nok. Barnet kan dermed risikere å ikke lære og trøste seg selv. Andres kjærlighet gir barnet evne til å elske seg selv. Det gir også barnet muligheten for å bli kjent med egne følelser og dermed evnen til håndtere, regulere og forvalte sine egne følelser senere i livet. Man kan også risikere at barn som ikke får nok emosjonell støtte og omsorg utvikler et kronisk behov for andre mennesker. De er avhengige av andres støtte for å regulere eget følelsesliv. Det gjør det vanskelig å trives i eget selskap, og de kan fremstå som kravstore ovenfor andre.

6 – Foreldrene gir ikke barnet nok oppfølging, eller bidrar ikke med nok veiledning. Det finnes dermed ingen faste holdepunkter for barnet. Dett skaper uro og utrygghet, noe som gir grobunn for psykiske problemer.

 

Noen ganger er det ikke så lett å se om man faktisk sliter under leveregelen emosjonell deprivasjon. I motsetning til andre leveregler, hvor en forelder ofte har gjort noe aktivt som skader barnet, kommer emosjonell deprivasjon fra et fravær av enkelte typer moderlig atferd. Det kan for eksempel dreie seg om situasjoner hvor moren ikke har stilt opp for barnet når det har vært oppe i en vond situasjon. Noen foreldre kritiserer sine barn mye av tiden, noe som skaper grobunn for leveregelen som handler om skam. Dette har vi beskrevet i artikkelen Bli kvitt skam og lav selvfølelse. Her former barnet en identitet og selvforståelse som forteller at det ikke er noe verdt og aldri er gode nok for foreldrenes anerkjennelse. Dominerende foreldre skaper ofte barn som kommer til å slite med leveregelen ”underdanighet”. De vokser opp med en oppfattelse av at de må tilpasse seg andre hele tiden for ikke å få straff eller kjeft. Det er også tema i artiklene Underdanighet – Jeg gjør det du vil og Selvstendighet kontra avhengighet.

 

Emosjonell deprivasjon kan inneholde både kritikk og dominerende oppførsel fra foreldre, men det er ikke alltid slik. Emosjonell deprivasjon handler også om noe som mangler, noe barnet aldri fikk. Konsekvensen er at barnet heller ikke klarer å gi seg selv omsorg og trøst i vanskelige situasjoner, noe som igjen gjør at de går ut i verden svært sårbare og utsatte for vonde opplevelser de ikke klarer og hanskes med. Den omsorgen vi får i oppveksten, blir i voksenlivet omgjort til egenomsorg. Når vi får mye kjærlighet og støtte som barn, blir vi i stand til å gi oss selv nødvendig kjærlighet, og vi blir i stand til å ”trøste” og ”støtte” oss selv i vanskelige situasjoner. Vi blir selvstendige.

 

I motsatt fall har vi underskudd på omsorg, noe som betyr at vi har et dårlig utgangspunkt for å støtte oss selv i vanskelige situasjoner. Vi overmannes av vonde følelser vi ikke har lært å håndtere. Ofte opplever vi oss selv som et offer for omstendighetene fordi vi sliter med lav selvfølelse og dermed ikke tror på at vi faktisk kan påvirke omstendighetene. Dette kan gi seg utslag i panikk, frykt, og uro. Uro er ofte en fornemmelse av vonde følelser som vi ikke klarer å definere mer presist, nettopp fordi vi ikke har lært å takle eller fått støtte på de emosjonelle aspektene gjennom oppveksten. Dersom man sliter med dette, handler behandling om å gjenvinne tro på seg selv og tro på egen kompetanse. Det gjelder å gi seg selv ros og overvinne den automatiske negative tankegangen.

 

Det faktum at noe mangler, gjør at man kanskje ikke umiddelbart kjenner seg igjen i denne leveregelen. Det kan være man ikke kjenner igjen leveregelen i seg selv før man har stilt seg selv det konkrete spørsmålet: ”Følte jeg nærhet til moren min, opplevde jeg at hun forsto meg, følte jeg meg elsket, var jeg glad i henne, var hun varm og kjærlig, kunne jeg fortelle henne hva jeg følte, kunne hun gi meg det jeg trengte, kunne hun gi meg den tryggheten et barn trenger for å vokse og utvikle seg?

 

 

Hvordan styrer leveregelen oss i negative retninger?

 

I boken “How to break free from negative life patterns and feel good again” beskriver Young og Klosko hvordan leveregler oppstår. Det begynte som regel med at noen i familien eller andre barn gjorde noe med oss. Vi ble forlatt, overbeskyttet, mishandlet, ekskludert eller fratatt noe – vi fikk en skade. Denne skaden kan følge oss gjennom livet og utkrystallisere seg i et negativ mønster hvor denne ”psykologiske skaden” hemmer oss i vår utfoldelse. Det viser seg at negative grunnleggende leveregler både styrer måten vi tenker, føler, handler og relaterer oss til andre på. De setter i sving sterke følelser som sinne, sorg og angst. I forhold til emosjonell deprivasjon gir Young og Klosko en innsiktfull redegjørelse for denne levereglenes destruktive innflytelse. Følgende punkter er en kort oppsummering av hvordan leveregelen emosjonell deprivasjon kan påvirke oss og komme til uttrykk:

 

 

  1. Du forteller ikke dine nærmeste noe om hva du trenger, deretter blir du skuffet når behovene dine ikke blir oppfylt.
  2. Du forteller ikke dine nærmeste hvordan du føler deg, deretter blir du skuffet når du ikke blir forstått.
  3. Du tillater ikke deg selv å være sårbar, slik at dine nærmeste kan beskytte eller veilede deg.
  4. Du føler deg oversett, men sier ingenting om det. Du skjuler bitterheten.
  5. Du kan oppfattes som sint eller kravstor.
  6. Du har en følelse av at andre ikke bryr seg.
  7. Du kan fort bli fraværende og utilgjengelig sammen med andre.

 

 

Hvordan kan man endre seg?

 

I tillegg til å gi svært gode beskrivelser av menneskets psykologiske utvikling i forhold til negative livsmønstre, gir Young og Klosko også ganske konkrete tips om hvordan man kan jobbe med seg selv. Her er en kort oppsummering:

  1. Ha forståelse for at du har blitt sviktet og lite sett i barndommen. Føl det sviktende barnet i deg.
  2. Følg med på følelsen av svikt og skuffelse i dine nåværende relasjoner.
  3. Tenk gjennom tidligere forhold. Prøv å kartlegge mønstrene som går igjen. Lag en liste over fallgruver du kan unngå fra og med i dag.
  4. Unngå mennesker som virker kalde, og derfor skaper en spent og vanskelig kjemi.
  5. Forsøk å vise dine behov og sårbare sider, slik at du kan få det du har behov for. Ofte synes andre det er godt å være emosjonelt og støttende tilstede.
  6. Vær oppmerksom på at du ikke umiddelbart ser på andre som om de skuffer eller ikke bryr seg om deg.

 

Av og til kan negative levergeler ligge dypt forankret i mennesket. Da er det ikke alltid like lett å endre på dem, og noen ganger trenger vi profesjonell hjelp. Uansett er første skritt på veien ofte å innse eller anerkjenne sitt eget mønster. Det er først når vi klarer å ”se oss selv utenfra”, at vi kan oppdage problemets natur. Når vi er fanget av vonde følelser, er vi sjelden i stand til å ta et større blikk på oss selv. Hensikten med selvhjelpsboken ”How to break free from negative life patterns and feel good again” og disse artiklene om negativ leveregler, er å skape bevissthet rundt ulike psykologiske problemstillinger. Kanskje kan man kjenne seg igjen i noe av det som beskrives, og dermed komme et skritt nærmere en erkjennelse eller innsikt i problemet. Før vi kan løse et problem, må det defineres.

Du finner relaterte artikler på denne linken selvhjelp og selvutvikling.

 

Mer om endring av negative livsmønster

 

 

Kilder

 

Young Jeffrey E. & Klosko Janet S. (1995). How to break free from negative life patterns and feel good again. USA: Penguin Putnam, Inc. (Anbefales!)

Young, Jeffrey, Klosko, Janet S. & Weishaar, Marjorie (2003) Schema Therapy. Guilford Publications.

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Misbruk, mistillit & mobbing

Misbruk mistillit mobbingBarn trenger en stabil blanding av omsorg, empati og føringer for å utvikle seg optimalt. Som mennesker har vi også noen grunnleggende ”psykologiske” behov som må være på plass for en sunn utvikling. I stikkordsform kan de oppsummeres i fem punkter:

 

 

 

  • Et godt forhold til andre
  • Muligheten for å uttrykke seg
  • Autonomi og selvstendighet
  • Selvfølelse
  • Trygghet

 

Denne artikkelen skriver seg inn i rekken av artikler om negative grunnleggende leveregler. Det er først og fremst teorien til Young og Klosko som utgjør det teoretiske fundamentet i denne artikkelserien. I boken “How to break free from negative life patterns and feel good again” beskriver de noe som kalles negative grunnleggende leveregler. En negativ leveregel kan i denne sammenhengen forstås som en skade på vårt eget selvbilde. I en type folkepsykologisk sjargong beskriver de negative levereglene nettopp hvordan tidlige erfaringer skriver seg inn i vår personlighet som mer eller mindre rigide og ureflekterte handlingsmønster. De antyder hvordan et menneske fra tidlig alder risikerer å tilegne seg ulike maladaptive reaksjonsmønster som følge av et sviktende oppvekstmiljø. I denne artikkelen skal vi ta for oss barns behov for trygghet og se på konsekvenser av et oppvekstmiljø preget av misbruk og mistillit.

 

Misbruk og omsorgssvikt kan ha mange ansikter. Det kan være fysisk, psykisk eller seksuelt og det handler om at noen av våre nærmeste ikke har respektert våre grenser. Slike opplevelser truer barnet, og vi vet at trygghet er et av de viktigste elementene barn trenger for å utvikle seg. Før vi drøfter de psykologiske konsekvensene av omsorgssvikt av denne typen, vil jeg kort gjengi hva Young og Klosko mener når de snakker om barnets behov for grunnleggende trygghet.

 

 

Behovet for grunnleggende trygghet

 

Den grunnleggende tryggheten handler om et solid forhold til våre nærmeste omsorgspersoner. Og den verste formen for utrygghet oppstår nettopp når truslene kommer fra våre nærmeste. Det kan dreie seg om trusler i forhold til avvisning eller mishandling fra de som egentlig skal ta vare på barnet, og som barnet er avhengig av. Mangler i forhold til trygghet kan få alvorlige følger og trenger ofte behandling senere i livet. Noen av opplevelsene som fostres i et slikt oppvekstmiljø er:

 

  • Man føler seg ikke trygg noe sted, noe fryktelig kan skje.
  • Man føler seg sårbar og skjør
  • Det skal lite til å forrykke balansen
  • Man kan ha intenst og ukontrollert humør (impulsiv og selvdestruktiv atferd)

 

Når vi snakker om en slik tiltrengt trygghet i barndommen, dreier det seg om at følgende punkter er ivaretatt.

 

  • Barnet trenger trygge og stabile familieomgivelser.
  • I trygge hjem foreligger nødvendig forutsigbarhet, noe som gir mulighet for å utforske verden. For at barnet skal bli kjent med seg selv og være nysgjerrig på sine omgivelser, trenger det å tilhøre en trygg base. Utviklingen av selvstendighet foregår i det barnet våger å bevege seg stadig lenger unna sin trygge base. Dersom det ikke har en slik trygghet, vil modningsprosessen kompromitteres på alvorlige måter.
  • Foreldrene er emosjonelt til stede for barnet.
  • Ingen blir mishandlet.
  • Krangling foregår innenfor normale rammer.
  • Ingen dør eller forlater barnet alene over lengre tid.
  • Usikre barndomssituasjoner er de skadeligste å gjenta i voksen alder. Man ender ofte opp i destruktive forhold, eller man unngår alle forhold.

 

Vi mennesker lærer oss selv å kjenne i relasjon til andre. Det er foreldrenes tilbakemeldinger som danner utgangspunktet for barnets selvforståelse. Dersom oppveksten er preget av ustabile omgivelser vil barnet få problemer med å utvikle en stabil selvfølelse. Faren er at barnet kommer til å gjenta ustabiliteten også i voksen alder. Det er i de utrygge omstendighetene barnet har lært seg selv og kjenne, og dermed kan det hende at man senere i livet finner en viss «trygghet i utryggheten». Det kjente er det tryggeste, og i denne sammenhengen er altså det kjente det samme som det utrygge, og det er selvfølgelig svært uheldig.

 

Et typisk eksempel på dette er mennesker som lever i parforhold hvor de mishandles. Tilværelsen kan være preget av vold og kaos, men ofte møter vi ikke disse menneskene i behandling før de har kommet seg ut av det voldelige forholdet. Ofte kommer disse menneskene i behandling i det momentet hvor de finner en kjæreste eller partner som ikke utøver vold. Det er først når de møter en person som ”elsker dem” uten å være voldelig at de opplever problemer. Problemene kan da være av en slags eksistensiell karakter. De vet ikke hvem de er dersom partneren ikke slår. De kjenner seg selv i følelsesmessig turbulente forhold, og har en følelse av å miste seg selv dersom turbulensen opphører. Av og til ser vi at disse menneskene forsøker å tøye grenser og oppføre seg utfordrene, som om de er på leting etter aggressive reaksjoner. Kanskje kan vi uttrykke essensen eller den eksistensielle grunntone slik: ”Hvis ikke du slår meg, vet jeg ikke hvor jeg har deg. Hvis ikke du slår meg, vet jeg ikke hvem jeg er. Hvis ikke du slå, opplever jeg tilværelsen som uforutsigbar, og det takler jeg ikke.

 

I følgende skal vi se på flere sider ved den negative leveregelen som springer ut av mangel på trygghet. Det er denne leveregelen Young og Klosko kaller ”misbruk og mistillit”. Det er en av de alvorligste negative leveregelene, og som nevnt er faren at misbruket blir noe som gjenskapes gang på gang i nye relasjoner – Historien gjentar seg.

 

 

Store humørsvigninger

 

Misbruk er en komplisert blanding av følelser som smerte, frykt, raseri og sorg. Følesene er ofte intense, og de har en tendens til å syde under overflaten. Personen som lider under denne leveregelen kan ofte virke rolig utad, men likevel kan man fornemme de kraftige følelsene som ligger rett under overflaten.

 

Dersom man er rammet av en slik leveregel, kan man oppleve et ganske skiftende humør. Man kan plutselig begynne å gråte, eller bli svært opprørt og sint for små ting. Ofte kan dette overraske andre mennesker. I andre sammenhenger kan man virke fraværende – det vi kaller dissosiert. I en slik situasjon virker det som om man befinner seg et helt annet sted. Her virker ting ofte uvirkelige, følelsene synes numme eller på avstand. Dette er tegn på en mestringsstrategi man tilla seg fra barndommen som en slags psykologisk flukt fra misbruket.

 

 

Mellommenneskelige problemer

 

Noe av det største problemet med denne leveregelen er at forhold til andre mennesker ofte blir vanskelig. Forhold kan rett og slett oppleves som smertefulle. Man kan ikke slappe av eller gi av seg selv i forholdet. Isteden er forhold noe uforutsigbart og farlig. Man møter ofte andre med en slags ubevisst eller bevisst tanke om at andre kan skade, forråde og utnytte en. Man må altså være på vakt. Det blir nesten umulig å stole på andre, selv de som står en nærmest. Faktisk er det ofte de nærmeste man har mest problemer med å stole på. Man regner med at folk, gjerne i skjul, har lyst til å skade en. Når noen gjør noe hyggelig eller noe som er godt for en, leter man alltid etter et dult bakenforliggende motiv. Man forventer at folk lyver og vil utnytte.

 

I terapeutisk sammenheng kom et par i behandling hvor kvinnen i forholdet forklarte hvordan mannen til stadighet reagerte med sinne. Hun forteller om en episode hvor de stod på skøyter og mannen kom til å falle. Kvinnen skyndte seg bort for å hjelpe, og mannen reagerer med å kjefte på henne. Det var flere lignende hendelser hvor kvinnen hadde til hensikt å hjelpe, men ble avvist og skjelt ut for dette. Hun kan ikke forstå hvordan hennes gode hensikter blir mottatt på denne måten. Etter hvert i terapien kommer det frem at mannen sliter med den negative leveregelen vi her kaller mistillit. Han vokste opp med en voldelig far og han hadde en lærer på skolen som til stadighet ydmyket ham foran klassen. Mannen i dette forholdet møter verden med en slags vegg av mistillit, og gang på gang feiltolker han vennlighet og hjelpsomhet som forsøk på å ydmyke ham. Han tror at kjæresten egentlig ikke har til hensikt å hjelpe ham opp fra isen. Han tror ikke at hun handler på denne måten fordi hun bryr seg om ham, men fordi hun vil latterliggjøre ham. Når slike underliggende forventinger, som vi her kaller leveregler, ligger som en utslagsgivende faktor både i forhold til tanker, følelser, tolkninger og handlinger, får vedkommende problemer i mellommenneskelige relasjoner.

 

 

Alltid på vakt – Alltid mistenksom

 

Misbruk og mistillit skaper likeledes en tilstand av hyper-vaktsomhet. Man er alltid på vakt. Trusselen og farene kan dukke opp når som helst: man må være våken for det øyeblikket en annen person kan vede seg mot en. Man følger alltid med og venter på at dette skal skje. Denne innstillingen kan være rettet mot hele verden, eller kun mot en bestemt type mennesker.

 

I parforhold hender det ofte at denne leveregelen gir grobunn for sjalusi. Man har lite erfaring med at andre mennesker vil en vel, og dypest sett tviler man på at man er verdt å elske. Dermed blir forholdet en usikker affære, og noen leser tegn på svik og utroskap inn i enhver situasjon.

 

 

Tre typer misbruk

 

Det finnes grovt sett tre typer misbruk. Det er fysisk mishandling (vold), seksuelt misbruk og psykisk misbruk (trusler, stadig straff, mye kritikk, ydmykelser og terror). Måten man husker sin barndoms misbruk på kan ofte være avgjørende. Noe husker alt, noe som gjør dem bedre i stand til å forstå sin egen leveregel i voksen alder. Andre husker derimot kun enkelte ting. Ofte husker de sin barndom som uklar og tåkete. Andre igjen husker svært lite eller ingenting av misbruket. I slike tilfeller kan det ofte være at man husker det som har skjedd på en indirekte måte. Det vil si at de dukker opp i drømmer og mareritt, voldelige fantasier, påtrengende bilder eller at en plutselig blir kvalm eller engstelig dersom noe minner en om misbruket. I noen tilfeller kan det være slik at kroppen husker misbruket, men at ens egen bevissthet ikke husker det. Opplevelsene har simpelthen vært så sterke at våre psykologiske forsvarmekanismer har fortrengt dem. I slike tilfeller sitter vi igjen med følelsesmessige spor som kan hemme oss i livet på mange måter. Flashbacks, angst, frykt, bruddstykker av vonde minner og plutselige kroppslig ubehag er bare noen få symptomer som kan oppstå i kjølevannet av misbruk. På sett og vis kan livet bli som en skrekkfilm. I skrekkfilmer bruker man masse virkemidler for å skremme folk. Blant annet får man ikke tilgang til hele historien, det dukker stadig opp grufulle og uventede hendelser, offertes hjelpeløshet kommer frem og alt dette gir en følelse av uforutsigbarhet og horror. Når dette foregår på film, klarer vi som regel å holde en viss avstand til det som skjer, men ikke nok til at vi ikke skremmes. Dersom den samme redselsfulle uforutsigbarheten er en del av vår egen bevissthet, kan vi ikke unnslippe, og livet kan oppleves som et skummelt mareritt utenfor vår kontroll.

 

Dog er den farligste måten å huske sitt misbruk på gjennom ens nåværende forhold. Ofte ser vi at leveregler er gjentakelse av de skadeligste forholdene en hadde som barn. I så måte kan man risikere å oppleve misbruk og fiendtlighet på nytt i sitt voksne liv. Angst og depresjon er også vanelig. Man har som regel en dyptgående følelse av håpløshet i livet, ofte sliter man med dårlig selvbilde og en følelse av å være defekt eller ødelagt.

 

 

Mobbing

 

Det er ofte i sammenheng med denne levereglen at vi kan forstå ”mobberens psykologi”. Et barn som opplever at foreldrene ikke ivaretar ens trygghet, eller enda verre, utsetter barnet for misbruk, vil føle at det lever i en verden uten trygge holdepunkter. Tilværelsen er utforutsigbar og truende. For å gjenvinne noe kontroll og en viss følelse av trygghet, hender det at barn reagerer ved å ”ta makten selv”. De kuer eller mobber andre for å gjøre seg selv mindre sårbare. Uten trygghet på hjemmebane, vinner det en viss trygghet dersom de er usårlige på skolen.

 

Det finnes mange former for mobbing og mange årsaker til mobbing, men av og til ser vi eksempler på det vi her beskriver. Vi ser redde barn som fremstår som uredde og kanskje farlige for å dempe den påtrengende følelsen av å være alene og hjelpesløs i en skummel verden.

 

 

Opprinnelsen til leveregel misbruk & mistillit

 

I boken “How to break free from negative life patterns and feel good again” skriver Young og Klosko mer om de måtene negative levergeler kommr til uttrykk på. I tillegg skriver de en del om de negative levereglene opphav og opprinnelse. Opprinnelsen til den leveregelen vi her snakker om, ligger som regel i barndommens opplevelser av å bli misbrukt, manipulert, ydmyket, straffet på utspekulerte måter eller forrådt.

 

I følgende vil jeg gjengi noe det Young og Klosko beskriver som typiske mønster hos personer som lider under leveregelen misbruk og mistillit. Det er kun noen generelle kategorier som selvfølgelig ikke gjelder alle.

 

  1. Noen i familien din mishandlet deg da du var barn.
  2. Noen i familien din utsatte deg for seksuelle overgrep da du var barn , eller befølte deg gjentatte ganger på en seksuelt utfordrende måte.
  3. Noen i familien din ydmyket deg til stadighet, ertet deg eller rakket ned på deg (verbal mishandling).
  4. Familiemedlemmene dine var ikke til å stole på (De misbrukte tillit, utnyttet og tok fordel av svakhetene dine, manipulerte deg, ga løfter de ikke hadde tenkt til å innfri i utgangspunktet eller var løgnaktige mot deg)
  5. Noen i familien gav uttrykk for nytelse da du hadde det vondt.
  6. Du ble som barn truet med alvorlig hevn eller straff dersom du ikke gjorde ting du ikke ville.
  7. En av foreldrene dine advarte deg gjentatte ganger mot å stole på folk utenfor familien.
  8. En av familiemedlemmene vendte seg til deg da du var barn, for fysisk kontakt på en måte som var ubehagelig for deg.
  9. Folk pleide å kalle deg ting som virkelig gjorde vondt å høre.

 

Alle former for misbruk er overtramp mot ens grenser. Ens fysiske, seksuelle eller psykologiske grenser ble ikke respektert. Noen i familien din, som egentlig skulle passe på deg, begynte å såre deg med vilje. Som barn er man forsvarsløs mot slikt.

 

Under og i forlengelsen av misbruk oppstår en intens følelse av å være forsvarsløs og ubeskyttet. I noen tilfeller ser vi at en av foreldrene utøvet misbruket, mens den andre ofte ikke var sterk nok til å stoppe det. På den måten skuffet begge. Vi vet alle at vi skal flykte eller komme oss unna dersom noen forsøker å angripe oss. Disse mulighetene har man sjelden som barn, og det blir ekstra problematisk når man egentlig også er glad i den som utøver misbruket. Ofte ser man at barn som utsettes for misbruk på sett og vis godtar misbruket fordi de innerst inne har et sårt behov for kontakt og forbindelse med personen som utøver misbruket, altså en av barnets omsorgspersoner eller andre viktige voksenskikkelser. Kanskje var misbruk den eneste forbindelsen barnet klarte å oppnå med voksenpersonen. Uten dette ville barnet kanskje oppleve seg helt forlatt og alene i en stor verden. Ved seksuelle overgrep ser vi dermed mennesker som i tillegg til sinne, frykt og sorg, opplever en form for skyldfølelse. De kan ha en opplevelse av at de ikke satte tydelige grenser eller var med på det som skjedde. Som regel har disse barna vært underernært på varme og omsorg, og dermed var foreldrenes tilnærmelser kanskje tiltrengt, men når voksenpersoner trår over barns grenser, er det svært alvorlig og strengt forbudt uansett. Ingen barn kan lastes for slikt, og ingen barn skal ha skyldfølelse for slikt, uansett. Det skaper stor forvirring og som nevnt en uoversiktlig blanding av vonde følelser i et ungt menneske.

 

Alle de tre typene av mishandling har noen forskjeller, men de har likeledes en rekke likheter. Felles er at de involverer en kaotisk blanding av kjærlighet og smerte. Det er nesten umulig å beskrive hvor kaotisk verden er for et barn som opplever at en av dets nærmeste invaderer og sårer en. Opp gjennom livet brukes enorm kapasitet på å føle seg trygg. Man kan sjelden konsentrere seg lenge om andre ting, nettopp fordi man alltid er på utkikk etter ulike farer og trusler. Og ofte ser vi at den som leter finner… Det betyr at personen ofte gjenopplever misbruket ved å komme i kontakt med personer som også er voldelige eller trakasserende. Dette gjør ofte mennesker for å føle en slags sammenheng. En person som er vant til fiendtlighet fra sine omsorgspersoner, ser på seg selv som en andre er ute etter å såre. Dermed søker den ubevisst kontakt med slike mennesker for å få bekreftet sin egen identitet. Rett og slett for å få en stadfestning på at måten en ser seg selv på faktisk stemmer. Dermed vil det bli vanskelig å motta ros og kjærlighet, fordi man ikke har lært å kjenne seg selv som en som fortjener nettopp gode ord og kjærlighet.

 

I enkelte tilfeller oppfører personer med denne leveregelen seg relativt truende selv, slik at de nettopp opplever at verden er truende tilbake. Innerst inne ønsker de ikke dette, men hungrer etter kjærlighet. Men det inngrodde mønsteret kan være vanskelig å bryte. Det er rett og slett skummelt dersom noen oppfører seg hyggelig. Istedenfor å hvile i de hyggelige bemerkningene, ser vi at personer med denne leveregelen kun blir skeptiske og mistenksomme. Gjennom en form for fiendtlighet kan man også holde folk på avstand, og det er en strategi som kan være fremtredende hos personer som lider under misbruk og mistillitens tyngende leveregel.

 

 

Endring av leveregelen misbruk & mistillit

 

I tillegg til å gi et ganske godt psykologisk innblikk i levereglenes natur, presenterer Young og Klosko også en rekke tiltak man kan iverksette for å ”hjelpe seg selv”. I boken “How to break free from negative life patterns and feel good again” snakker de mye om å frigjøre seg fra de negative livsfellene. I forhold til alle de ulike levereglene, er første skritt alltid å erkjenne sin egen leveregel. I dette tilfelle handler det om å forstå hvorfor man ofte opplever verden som utrygg og skremmende. I følgende vil jeg gi en kort oppsummering av det som nevnes i forhold til misbruk og mistillit.

 

  1. Muligens trenger man en terapeut som kan hjelpe en med denne leveregelen, spesielt dersom man er fysisk eller seksuelt misbrukt.
  2. Finn en venn du kan stole på (eller en terapeut). Bruk minnebilder. Forsøk å hente frem noen av minnene fra mishandlingen. Forsøk å gjenopplev enkelte detaljer. Det anbefales at man ikke gjør dette alene, men sammen med en trygg og stabil person.
  3. Når du bruker minnebilder, blås ut ditt sinne mot de(n) som har misbrukt eller mishandlet deg. Slutt å føle deg hjelpesløs innenfor minnebildet.
  4. Slutt å klandre deg selv. Du fortjener ikke misbruket eller mishandlingen.
  5. Vurder å trappe ned eller bryte kontakten med de(n) som misbrukte eller mishandlet deg, mens du jobber med denne leveregelen.
  6. Hvis det er mulig, og når du er klar, konfronter de(n) som misbrukte eller mishandlet deg enten ansikt til ansikt eller gjennom et brev.
  7. Ikke tolerer mishandling og misbruk i dine nåværende forhold.
  8. Forsøk å stole på folk, og kom deg tettere innpå de som fortjener det.
  9. Forsøk å få deg en partner som respekterer dine rettigheter og som ikke ønsker å såre deg. Vær oppmerksom på at du selv kan ha et slags ubevisst behov for å møtes med fiendtlighet, slik at du uten å tenke over det opptrer utfordrende ovenfor andre. Forsøk å se deg selv i slike situasjoner. Forstå at dette er et ”frosset” mønster du har med deg fra din barndom. Du har selv makt til å endre det, men det krever at du hele tiden er oppmerksom på situasjoner hvor mønsteret truer med å gjenta seg.
  10. Ikke misbruk eller mishandle dine nærmeste.

 

Veien ut av negative levergeler kan være ganske tøff, men desto rikere kan man bli dersom man lykkes. Da kan man oppnå det man alltid har ønsket seg, å elske og bli elsket. Første skritt på veien er uansett å se sitt eget mønster og hvordan det påvirker ens hverdag. Leveregelen er din fiende, og Young og Klosko mener at man bør kjenne sin fiende for å overvinne den.

 

Se lignende artikler i kategoriene selvhjelp og selvutvikling og Negative leveregler.

 

 

Selvutviklingskurs med WebPsykologen

 

WebPsykologen holder kurs og workshops som handler om mer bevissthet rundt våre livsmønstre. Hvordan har fortiden påvirket oss og formet oss som menneske, og hvordan slipper man ut av mønstre som styrer måten vi tenker, føler og handler på? Vi holder selvutviklingskurs i Kristiansand, men påtar oss også andre oppdrag. Ta kontakt

 
 

Mer om endring av negative livsmønster

 
 

Kilder

 

Young Jeffrey E. & Klosko Janet S. (1995). How to break free from negative life patterns and feel good again. USA: Penguin Putnam, Inc. (Anbefales!)

Young, Jeffrey, Klosko, Janet S. & Weishaar, Marjorie (2003) Schema Therapy. Guilford Publications.

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Mindfulness meditasjon som samtaleterapiens følgesvenn

Meditasjon supplert av psykoterapiMye psykologisk teori handler om barnets tidligste utvikling. Tanken er at barnets erfaringer i de tidligste leveår blir lagt som en slags grunnmur i den voksne personligheten. Opplever man mye svikt og utrygghet i tidlig alder, vil dette stimulere de områdene i barnets ”psykologisk hjerne” som reagerer med panikk i frykt for å bli forlatt. Når denne delen av hjernen blir stimulert mye hos barnet, gjerne fordi det opplever omsorgssvikt, vil denne panikkresponsen utvikle seg og oppta stor plass i den mentale økonomien. Dette betyr ofte at barnet også i voksen alder raskt vil reagere med panikk. Kanskje blir man redd for ensomhet og klamrer seg til venner og kjærester på en slik måte at det oppleves belastende for andre. Disse menneskene er sjelden oppmerksom på at deres frykt for ensomhet skriver seg fra tidlig alder hvor omsorgssvikt sørget for at deres biologiske panikksystem ble ”oversensitivt”.

 

På bakgrunn av slike forklaringsmodeller har psykologien vært opptatt av hvordan miljømessige faktorer kan skrive seg ned i biologien og senere komme til uttrykk i den voksne personligheten. Det første nivået av menneskets utvikling finner sin hovedvekt i hjernestammen hvor barnets tidligste erfaringer inkorporeres på et ubevisst nivå i psyken. Siden mønstrene er ubevisste, er de også automatiske. De aktiveres som et slags robotprogram og influerer på vårt liv utenfor våre bevisste tankevirksomhet. Reaksjonsmønstrene kan være ubevisste fordi de stammer fra en ikke-språklig eller preverbal epoke i barnets liv. Uheldig utvikling kan  legge grunn for symptomer som ikke alltid kan innfanges i tankene, men snarere er  følt på kroppen. Dette første utviklingsnivået står i direkte kontakt med det autonome nervesystemet og sender alarmsignaler til hele kroppen. I første omgang kan man registrere symptomene i det respiratoriske systemet hvor en person på alarmberedskap puster hurtigere og hever skuldrene.

 

Hvordan vi som mennesker utvikler en identitet i samspill med miljøet og krefter som påvirker oss i ulike retninger, har vi diskutert mer inngående i to tidligere artikler: Identitet, sosiale krav og mellommenneskelige forhold I og Identitet, sosiale krav og mellommenneskelige forhold II. Disse artiklene er skrevet som små psykologiske historier om Johanna og hennes kamp for å bli akseptert og finne en trygg identitet som kjæreste og arbeidstaker. Hun hadde i utgangspunktet mange mellommenneskelige problemer som førte til depresjon og angst. Gradvis klarer hun å se sitt eget mønster og bryte den negative spiralen. Poenget her er å vise hvordan tidlige erfaringer har skrevet seg inn i Johannas ”psykologiske biologi” og hjemsøker henne i voksen alder. Det samme er tema i vår artikkelserie om negative grunnleggende leveregler.

 

Det er også mye forskning som tyder på at mange mennesker går rundt med mye ubevisst angst og dermed befinner seg på en belastende psykologisk beredskap store deler av tiden. (Goleman, 2002 og 2003). Det fører ofte til fysiske plager og kroppslig slitasje. Min antakelse er at mye av disse plagene har et slags psykologisk utgangspunkt, men at vår våkne bevissthet eller «fornuften» ikke alltid er i stand til å avsløre disse biologiske angstmekanismene og dermed ikke evner å korrigere dem med «fornuften». Selv ikke når vi iverksetter direkte «avsløringstiltak» i form av introspektiv psykoterapi (dynamisk psykoterapi), myntet på å gjøre det ubevisste bevisst, eller terapiformer hvor vi systematisk kartlegger våre automatiske responser (kognitiv terapi), vil vi komme til å oppnå en psykologisk helbredelse. Av og til kan man selvfølgelig lykkes i terapi, men jeg påstår at det ofte mislykkes og at hele prosessen som regel er enormt tidkrevende.

 

Av denne grunn henledes jeg til å foreslå Patanjali og yogatradisjoner som supplement til terapien. Jeg mener eksempelvis at asana, som det fleste trinn i yoga, er en praksis som er direkte myntet på å balansere responser fra de grunnleggende biologiske styringssystemene. Når vi da vet at beredskapsaktivering på de grunnleggende psykologiske eller emosjonelle styringssystemene i hjernestammen har styrke til å koble ut våre refleksive tankesystemer frem til den opplevde «faren» er avverget, gir det mening å ha spesifikke teknikker som reduserer denne angstberedskapen slik at man kan utnytte de øvre nivåer i det psykiske apparatur til konstruktiv selvutvikling. Jeg mener dermed at mindfulness (oppmerksomhetstrening) eller enkelte typer kampsporter (Tai Chi) kan være et nødvendig tiltak i behandling av pasienter hvor hovedvekten av symptomene skriver seg fra tidlig omsorgssvikt eller traumatiske opplevelser.

 

Jeg innser at det ikke er så mye nytt i implementering av intervensjonsteknikker med fokus på kroppslige reaksjoner for å dempe uro i det autonome nervesystemet. Flere terapeutiske retninger erkjenner at vedvarende angsttilstander og tidlig traumatisering krever et fokus på den biologiske kroppen før man kan håpe på noen effekt av en mer innsiktsorientert terapi. Karakteranalyse er spesielt opptatt av dette, gestaltterapien har det også implementer og nevrolingvistiske programmeringsteknikker begynner alltid med å be pasienten slappe av og puste jevnt og rolig. Dette er også et viktig element i traumebehandling.

 

Til tross for at jeg er oppmerksom på et visst fysiologisk fokus i noe av den vestlig orienterte psykologien, mener jeg likevel at dette aspektet har vært underrepresentert i den kliniske hverdagen på psykiatriske sykehus. Det kan se ut som om et kartesiansk skille mellom biologi og psykologi ofte skaper faglige stridigheter, snarere en tverrfaglig samarbeid. Dette er selvfølgelig stadig i endring, men fremdeles mener jeg at kropp/psyke orientert behandling er beheftet med et slags ”uvitenskapelig” eller ”alternativt” rykte.

 

En av mine interesser i dette forehavende er det faktum at det finnes skoler som har beskjeftiget seg med ”mennesket som helhet” i flere tusen år og dermed besitter verdifull erfaring. Og av den grunn vil WebPsykologen fortsette å utforsket forholdet mellom Vestlig psykologi og Østlige visdomstradisjoner. Vi har allerede utforsket Østlig inspirerte selvutviklingsteknikker, som ulike varianter av meditasjon og yoga, i flere artikler og videoinnslag:

 

 

På WebPsykologen har vi også en del andre artikler som drøfter essensen i samtaleterapeutisk behandling.  Det handler om å utvide bevisstheten slik at vi avslører destruktive mønstre i vår tankevirksomhet, emosjonelle reaksjoner og atferd. I artikkelen Hva er psykoterapi handler det om essensen og grunntrekkene i samtaleterapi som behandlingsform. Hva er gruppeterapi? Tar også for seg terapiens vesen, men fra et gruppepsykologisk perspektiv. På Psykologi-TV har vi også flere artikler med videoinnslag som tar for seg samtaleterapiens vesen. Under overskriften Psykoterapi og gruppeterapi holder WebPsykologen et foredrag om ulike forståelser av samtaleterapi både på et individuelt nivå og et gruppenivå. WebPsykologen har også postet en artikkel hvor vi går gjennom de grunnleggende trekkene ved ulike psykoterapeutiske teorier. Denne artikkelen er supplert med videoinnslag under tittelen Berømte terapeuter forteller om psykoterapi. Mer generelt om ulike typer psykologisk behandling finnes under kategorien Behandling og psykoterapi. WebPsykologen holder dessuten et foredrag om Depresjon – Drømmer og Psykoterapi for dem som er interessert i drømmens betydning og funksjon i samtaleterapeutisk behandling. 

 

Grovt sett handler terapi om å få mer kontroll på emosjonelle impulser. Det kan gjøres ved å styrke vår rasjonelle forstandsevner og vår selvinnsikt, men som nevnt i tidligere kan dette by på problemer i forhold til mange diagnosegrupper. Min bekymring er at menneskets våkne bevissthet eller Ego i mange sammenhenger ikke er innflytelsesrikt nok til å frambringe en virkelig inngripende forskjell på de lavere nivåene i vår psykiske fungering. Spesielt ikke et psyko-biologisk system som har lært å kode store deler av tilværelsen som farlig og seg selv som utilstrekkelig eller maktesløs.

 

Når alt kommer til alt har vår våkne bevissthet kun en marginal innflytelse på vår totale livsøkonomi. Bargh og Chartrand (1999) har en gjennomgang av mye vitenskapelig forskning på området og konkluderer med at 95 prosent av handlinger besluttes ubevisst. Det betyr at bevisstheten ikke gjør regnskap for mer enn 5 prosent, noe som kanskje ikke alltid er betydelig nok for en varig og konstruktiv endring i psykisk fungering. Kan man drive introspektiv undersøkelse i samtaleterapi og herigjennom modifisere innlærte erfaringsresponser dypt implementert i nedarvede styringssystemer? Kan man gjøre det ubevisste bevisst? Og eventuelt hvor lang tid vil et slikt prosjekt ta? Psykologer vet at dyptliggende patologiske karaktertrekk krever langvarig og tett oppfølging, og mange har erfaringer som tilsier at de terapeutiske bestrebelsene har en ganske beskjeden effekt.

 

Affektbevissthet er et godt eksempel på en intervensjonspraksis som går spesifikt og målrettet inn for å identifisere følelser. Her handler det om å koble en refleksiv bevissthet på dypereliggende emosjonelle responser. Men igjen må jeg vende tilbake til min bekymring, nemlig den at terapeutiske prosesser, ofte supplert av medikamenter, er enormt tidkrevende. Faktum er at mange pasienter dessuten ender opp uten noen permanent tilfriskning, hvorpå de risikerer å forstyrres av ubehagelige symptomer og/eller relasjonsforstyrrelse hele livet. Mitt spørsmål er hvorvidt yoga og mindful meditasjon kan komme inn som et forenende bindeledd mellom den bevisste tanken og de ubevisste responsene av uheldig karakter. Spørsmålet er om yoga og meditasjon kan (og eventuelt bør) implementeres som en slags katalysator i en samtaleterapeutisk prosess. Jeg tror at meditative selvutviklingsteknikker fra Østen er samtaleterapiens nødvendige ”sidekick” i den psykologiske helbredelsesprosessen.

 

 

Kilder

 

Bargh, J. A. & Cartrand, T. L. (1999). The unbearable automaticity of being. American Psychologist, 54, pp. 462-479. 

Goleman, Daniel (2004). Destructive emotions. Bloomsbury Publishing PLC. (Anbefales!)

Goleman Daniel (2005). Emotional intelligence. Bantam Dell Publishing Group. (Anbefales!)

Goleman, Daniel. (2002). Emosjonel intelligens. Oslo: Gyldendal. 

Goleman, Daniel. (2003). Destruktive følelser – hvordan kan vi håndtere dem? En vitenskapelig dialog med Dalai Lama. Overatt til dansk av Leleur, Annette & Pedersen Frank Robert. Borgens Forlag, Danmark.

 

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Underdanighet – Jeg gjør det du vil

Underdanighet selvhevdelseDenne artikkelen handler om en følelse av å være styrt av andre. Det handler om hvordan man kan miste følelsen av å være agent i eget liv. Istedenfor at man har en iboende tro på at man kan skape sin egen virkelighet, er virkeligheten noe som bare skjer utenfor ens egen vilje og kontroll. På den måten føler man seg til dels kontrollert av andre og fanget av omstendighetene. Man føler seg ikke fri og selvstendig, men underlegen og prisgitt andre. Kjernen i denne problemstillingen er en opplevelse av at man må gjøre andre til lags. Man setter andres behov foran sine egne, og hvis dette foregår i for stor grad, risikerer man å miste seg selv. Man unngår å sette grenser og går stadig på kompromiss med egne følelser og behov. Et slikt mønster kan på sikt bli selvutslettende, og spørsmålet er hvordan man oppdager dette og hva man kan gjøre for å vinne tilbake livskraft gjennom mer selvbestemmelse.

 

Igjen er det teorien til Jeffrey Young og Janet Klosko vi har i fokus. De presenterer et konsept som omhandler negative grunnleggende leveregler. I selvhjelpsboken, “How to break free from negative life patterns and feel good again”, presenterer Young og Klosko 12 psykologiske mønstre, leveregler eller livsfeller som kan hemme vår utfoldelse som menneske. I den nevnte boken beskriver de hvordan levergelene oppstår i barndommen, hvordan de påvirker livet og hvordan man kan jobbe seg ut av et negativt livsmønster.

 

En negativ grunnleggende leveregel er et mønster som starter i barndommen og får gjenklang utover hele livsløpet. Det begynte med at noen i familien eller andre barn gjorde noe med oss. Vi ble forlatt, overbeskyttet, mishandlet, ekskludert eller fratatt noe – vi fikk en skade. Etter hvert blir leveregelen en del av oss. Lenge etter at vi har forlatt hjemmet vi vokste opp i, fortsetter vi å skape situasjoner hvor vi blir dårlig behandlet, ignorert, sett ned på eller overstyrt – situasjoner hvor vi ikke er i stand til å nå våre innerste mål. Negative grunnleggende leveregler styrer måten vi tenker, føler, handler og relaterer oss til andre på. De setter i sving sterke følelser som sinne, sorg og angst. Ofte sliter mennesker med indre uro, dårlig selvtillit eller opplevelser av meningsløshet og utilstrekkelighet. Det er ikke alltid vi vet hvorfor slike stemningssvingninger rammer oss, og det er nettopp her bøkene til Young og Klosko har en stor verdi. På en pedagogisk og faglig solid måte evner de å konseptualisere psykologiske vanskeligheter på en lettfattelig måte. Deres teori er praktisk anvendelig fordi den raskt identifiserer både store og små problemer – de gir det usagte ubehaget et språk – og skaper en bro mellom våre tidlige erfaringer og nåværende livssituasjon på en innsiktsfull måte som igjen gir et godt grunnlag for positiv forandring og vekst.

 

Denne artikkelen er skrevet i forlengelse av to tidligere artikler: Perfeksjonistisk og selvkritisk og Snakk deg ut av psykiske plager. Denne gangen er tema underdanighet. Vi vil snakke om følelsen av å være presset og følelsen av å være ufri. Det er et litt annet tema enn i de to nevnte artiklene, men som vi skal se, er det også store likhetstrekk mellom underdanighet, perfeksjonisme, selvkritikk og ringe muligheter for å uttrykke seg åpent og direkte.

 

 

 

Muligheten for å uttrykke seg

 

Muligheten for å uttrykke seg er avgjørende for psykisk helse. Små barn, som ennå ikke har utviklet nok språk til å utrykke sitt ubehag, forteller som regel at de har vondt i magen. Å uttrykke seg handler om friheten til å uttrykke våre ønsker, behov, følelser (også sinne) og naturlige drifter. For at man skal kunne åpne seg på denne måten, krever det at man har tro på at egne behov er like viktige som andres. Man skal rett og slett ha mulighet for å være spontan og livskraftig uten overdreven beskjedenhet. Man skal føle at det er tillat å forfølge interesser og impulser som gjør oss glade og engasjerte. Man har ideelt sett hatt rikelig med anledning til å leke og være kreativ, og ikke barer hatt tid til krav, arbeid og konkurranse gjennom oppveksten. Et barn som vokser opp i et miljø hvor man oppfordres til å uttrykke seg selv, vil gradvis oppdage egne interesser og hva man foretrekker. Sånn sett lærer man å ta sine egne behov med i avgjørelser i tillegg til andres behov. Balansen her er viktig. Har man manglet frihet til å uttrykke seg, vokser man ofte opp med en tanke om at man ofte må tilfredsstille andres behov på bekostning av egne. Har man motsatt fått for mye frihet i oppveksten, risikerer man at man ”glemmer” andres behov når man skal ta avgjørelser og planlegge.

 

 

I selvhjelpsboken “How to break free from negative life patterns and feel good again” nevner Young og Klosko fire punkter som beskriver noen kjennetegn på at ens muligheter til å uttrykke seg er begrenset.

 

1 – Man er ekstremt ettergiven ovenfor folk. Man sørger alltid for andres ve og vel med lite hensyn til egne behov. Ofte kan man være så på ”pletten” for andre til enhver tid at andre får skyldfølelse av å være sammen med en. På innsiden føler man seg ofte svak og passiv, eller man blir snurt når ens innsats ikke blir satt pris på. Man er simpelthen for knyttet til andres behov. Ofte føler man seg skuffet over andre, men man gir sjelden uttrykk for dette.

2 – Det andre tegnet på begrensede uttrykksmuligheter handler om at man har problemer i omgang med andre. Ofte kan man oppleve å være spesielt forknytt eller kontrollert. Man kan eksempelvis være en arbeidsnarkoman eller en person hvor hele livet dreier seg om en prefekt fasade, karriere og politisk eller religiøs korrekt livsførsel. Spontanitet og glede blir borte i alle pliktene og alt fokuset på hva andre mener, synes eller trenger.

3 – Man kan også oppleve seg selv som emosjonelt eller følelsesmessig flat. Som sagt ”drukner” spontaniteten, og man demper sine naturlige reaksjoner på begivenheter rundt en. Enten fordi man føler man må gjøre det andre vil, eller fordi man må leve opp til unormalt høye krav, rammes man av en følelse av at man egentlig ikke trives i eget liv. Det oppleves dystert og grått. På mange måter frarøver du deg selv alt som smaker av moro, glede, avslapning og nytelse.

4 – En fjerde indikasjon på problemer på dette området omhandler undertrykt sinne. Kronisk avsky kan koke under overflaten, og du bruker mye tid og mental energi på nok et kontrolltiltak, nemlig kontroll på eget sinne. Av og til kan sinne slippes løs, hvorpå kontrollen brister. Etterpå føler man seg igjen deprimert eller tunget av skyldfølelse. Man er fanget i en utilfredsstillende rutine. Livet føles tomt, selv om du alltid gjør det du skal til rett tid og så videre. Det er nettopp perfeksjonismen som er problemet. Perfeksjonisme og høye krav til seg selv har vi diskutert mer inngående i artikkelen Perfeksjonistisk og selvkritisk.

 

Når man ikke får uttrykt sine følelser på en adekvat måte, risikerer man at de hoper seg opp. Det kan gi seg utslag i angst, depresjon eller kroppslige plager. Psykisk sunnhet handler på mange måter om å tåle, forstå, akseptere og bruke egne følelser på konstruktive måter. Mange mennesker opplever at enkelte følelser er forbudte eller sosialt uakseptable, hvorpå målet blir å unngå disse følelsene. Følelser er ikke noe vi kan unngå. På samme måte som vi ikke kan unngå vår egen skygge. Følelser er vårt «psykologiske kompass». Det forteller oss noe viktig om oss selv og omverdenen. Vi er nødt til å lytte til følelsene for å komme godt ut av våre livsprosjekter. Dersom vi gjennom oppveksten opplever at det er lite rom, plass og aksept for ens følelser og behov, blir man på sett og vis hemmet i sin utvikling. Følelsene er viktige kilder til informasjon, akkurat som synet og hørselen. Når vi undertrykker våre følelser, kan livet bli en lang kamp mot oss selv. Følelsene vil hope seg opp, true med å overmanne oss, frata oss livslyst og livet kan bli mindre fargerikt fordi det er følelsene som farger våre opplevelser. Følelser som hoper seg opp, omdannes ofte til ubehagelige symptomer, og målet innenfor psykisk helse handler i stor grad om evnen og muligheten til å uttrykke sine følelser i språket. Vi skriver mer om dette i artikkelen Bli kvitt angst og depresjon med følelsespsykologi.

 

Dersom evnen til å uttrykke seg er kompromittert på en eller annen måte, kan det hende at vi utvikler et negativt mønster som vi her kaller ”underdanighet”. 

 

 

Underdanighet som en negativ leveregel

 

Denne leveregelen medfører ofte en følelse av at verden kontrollerer deg. Andre folk rundt deg synes å ha styringen, du føler deg inneklemt og kontrollert. I kjernen av denne leveregel ligger en slags overbevisning om at du må gjøre alle andre til lags. Man føler at man må gjøre sine foreldre, søsken, venner, lærere, partnere, ektefeller, sjefer, kolleger, barn og selv fremmede til lags. Ofte kan vi se at personer som lider under denne leveregelen kun har ett unntak i sin regel – den eneste man ikke trenger å tilfredsstille – det er en selv. Den andre personen kommer alltid først.

 

Her kan man slite med en intens følelse av å være fanget i sitt eget liv. Det å være underdanig er selvfølgelig også undertrykkende. Man risikerer at man blir så opptatt av andres behov at man glemmer å ta hensyn til sine egne følelser, tanker, ønsker og behov. På denne måten kan man utvikle en følelse av å ”miste seg selv”, eller ikke vite hvem man er, rett og slett fordi man over lang tid har unngått å legge merke til sine egne behov. Det er en enorm stor byrde å leve et liv under vekten av denne pliktfølelsen ovenfor andre og ignorering av seg selv. Når vi over lengre tid ikke kjenner etter på egne behov og følelser, risikerer vi også å miste kontakten til disse. Det kan hende at man ikke klarer å finne ut av hva man egentlig ønsker eller vil. Når man kjenner etter, forsøker å følge sine følelser, oppdager man ofte bare en følelse av tomhet. I noen sammenhenger kan man se dette i relasjon til det man på folkemunnet kaller utbrenthet. Vi har drøftet denne følelses av tomhet og apati mer inngående i artikkelen som heter Mislykket, apatisk og tom innvendig

 

I terapi spør jeg ofte disse menneskene følgende spørsmål: ”Hva kan du gjøre som er godt for deg?” De tenker seg om, og svarer svært ofte: ”Jeg vet ikke”. Usikkerhet og lite kontakt med egne behov er symptomatisk for denne leveregelen. Opplevelsen er ofte at man føler seg tom, livet er meningsløst, og det eneste man merker er krav og press fra omverden.  

 

Det å hele tiden føle forpliktelser i forhold til at andre skal ha det bra, medfører masse ansvar, som gradvis er utmattende. Man gir ikke rom for egne lyster, følelser og ønsker, men undertrykker dem fordi andre skal være frie til å få sine behov dekket. Dette fratar en selv mye av livsgleden og sin egen frihet. Friheten blir rett og slett frarøvet en fordi alle valg en gjør alltid er diktert av hvordan nettopp det valget påvirker andre. Fokus er ikke hva du selv vil og hva du selv føler, men isteden hva andre vil og hva du selv kan gjøre for at andre skal være fornøyd med deg.

 

 

Offerposisjonen

 

Når dette setter seg fast som en typisk måte å møte verden på, blir man etter hvert dårlig i stand til å skape seg en egen oppfatning av hva en egentlig ønsker og trenger – av hvem man egentlig er. Livet blir uforutsigbart og skummelt fordi man ikke føler at man kan påvirke hendelsesforløpet i sitt eget liv. Man føler seg fanget og dømt av omstendighetene, eller feid av gårde av en ubestemmelig skjebne. Man utvikler etter hvert en tanke om at det er lite en kan gjøre for å løse sine problemer. Det eneste man kan gjøre er å håpe på bedring. Sånn sett havner man i en svært passiv ”offer posisjon” i forhold til eget liv hvor mønsteret og følelsen av maktesløshet kontinuerlig gjentar seg. Samtidig vet vi at psykologisk behandling krever at man selv finner kraft til å utvikle seg videre, hvorpå det er helt nødvendig å avsløre ”underdanighetsmønsteret” når man sliter med det som en ”rød tråd” gjennom sitt liv. Det er først hvis man klarer å kjempe seg ut av den passive posisjonen, følelsen av å ikke kunne påvirke eget liv, at man kan forvente en positiv bedring og symptomlette.

 

Istedenfor å føle seg skuffet over andre, og mistilpass i skjeve mellommenneskelige forhold, må man ta affære selv. Man må skape balanse og sørge for at man får like mye ut av sine relasjoner som det man legger inn. Ofte frykter man at andre vil trekke seg unna, bli sinte eller avvise dersom man hevder sine egne ønsker og behov, men sannheten er som regel den motsatte. Svært ettergivende mennesker mangler motstand, og på subtilt vis mister de mye av sin integritet og spenning. Dersom man alltid tenker på andres behov før sine egne, kan man bli oppfattet som forutsigbar og kjedelig. Man risikerer også å bli utnyttet, noe som verken er bra for den som utnytter eller en selv. Her kan man si at den som utnytter bør endre seg eller ”skamme seg”, men vi kan ikke endre andre. Vi kan bare endre oss selv. Vi må selv ta ansvar for at vi yter motstand og skaper spenning i våre relasjoner. Vi må selv ta ansvar for å ikke bli utnyttet. Nettopp dette virker nesten umulig for mennesker som lider under den negative levereglen underdanighet, og dermed er det uhyre viktig at man kartlegger sitt mønster, forstår dets opphav og deretter begynner å hevde seg selv for å bryte ut av et liv som ofte fortoner seg mer som en arbeidsleir enn som et spennende og kreativt prosjekt.

 

Denne leveregelen fører i mange sammenhenger til at andre oppfatter deg som veldeig omgjengelig og omtenksom. Du kommer godt overens med andre, og har kanskje eksemplariske evner til å lytte og stille opp for andre. Det at du som regel undertrykker egne behov og følelser, gjør at du alltid er en bidragsyter for ”husfreden”. Dette er for så vidt gode egenskaper, men dersom du har denne leveregelen, vil ditt mønster av underdanighet gå ut over din selvtillitt. Eksempelvis føler du ikke at du har krav på selvfølgelige ting i et forhold. Du tenker at alle andre har rett til å si fra, ytre sin mening og ta plass, men ikke du.

 

Som sagt undertrykker dette sannsynligvis også din egen selvfølelse. Følelsen av hvem du er blir uklar, og du står i fare for å miste deg selv i din undertrykkelse. I verste fall kan du på sett og vis ”miste” deg selv i andre.

 

 

Selvoppofrelse og underkastelse 

 

I selvhjelpsboken “How to break free from negative life patterns and feel good again” snakker Young og Klosko om to typer underdanighet. Den første typen underdanighet er underkastelse på grunn av skyldfølelse, eller at man ønsker å lette på andres smerte. Den andre typen er underkastelse fordi man forventer avvisning, motangrep eller å bli forlatt hvis man ikke føyer seg etter andre. Det kan oppsummeres slik:

 

1 – Selvoppofrelse (underdanighet som følge av skyldfølelse). Her føler man seg ansvarlig for andres ve og vel. Kanskje har du som barn fått for mye ansvar for et familiemedlem eller en annen person. Du vokser opp i den tro at andres omsorgsbehov er ditt ansvar, noe som medfører at du vanskjøtter deg selv. ”Gi og ta” forhold blir skjevt fordelt i ditt liv. Dette danner grobunn for raseri og sinne. Det er urettferdig at du alltid skal gi, men ikke få. Dette raseriet opplever du sannsynligvis som forbudt og undertrykker det. Kanskje er du overhodet ikke i kontakt med sinne som forbindes med skjevheten i dine forhold.  Du tillater deg ikke å være sint, fordi det betyr at du må bry deg om dine egne behov. Det betyr videre at du må prioritere deg selv, og det skaper skyldfølelse hos deg. Det hele blir et psykisk fengsel hvor det er forbudt å tenke på seg selv. Vi har også skrevet en egen artikkel om ”skyldfølelsens psykologi”: Skyld og skyldfølelse.

 

2 – Underkastelse (underdanighet som følge av frykt). Her føles det ikke som om man har noe valg. Som barn underkastet man seg alltid for å unngå straff eller avvisning, trolig fra foreldre.  Barnet ble rett og slett truet med straff eller med tilbaketrekking av kjærlighet og oppmerksomhet hvis man ikke ”oppførte” seg. Her er man som regel alltid sint og full av raseri, selv om man ikke anerkjenner dette. Dette er et veldig sentralt tema for denne leveregelen; man bærer på sinne, men er i svært liten grad oppmerksom på følelsen av sinne. Utad er man omgjengelig og blid, kanskje litt tilbaketrukket og usikker i frykt for hva som kan skje, mens man på innsiden er fylt til randen av raseri. Underkastelse er et tema vi også har drøftet ennå mer inngående i artikkelen Underkastelse på bekostning av egne følelser.

 

 

Undertrykt sinne

 

Personer med denne leveregelen beskriver seg sjelden eller aldri som sinte eller frustrerte over andre eller tilværelsen. De er som regel ikke i kontakt med følelsen av irritasjon eller frustrasjon, og det er på mange måter essensen i hele problemet. Kraftige følelser kan være med på å gi en person styrke til å hevde seg selv og si sin mening. Dessverre ser det ut til at underdanighetsleveregelen responderer med masse skyldfølelse hver gang man slipper til en frustrasjon eller hevder sin mening. Dersom denne leveregelen passer for deg, vil det absolutt være best om du lærer deg å takle skyldfølelsen og fortsetter å stå på ditt uansett. I noen tilfeller kan personer med denne leveregelen risikere at det ”undertrykte” sinne siver ut på uheldige måter.

 

 

Passiv aggressiv

 

Ofte utrykkes irritasjon på en slags passiv måte, uten at man er klar over det. I så fall kan man risikere at personer rundt en blir irritert, men det er vanskelig å avgjøre for andre hvorvidt den passivt aggressive personen mener å irritere. Slik passiv aggresjon kommer ofte til uttrykk gjennom baksnakking, det å bryte avtaler bevisst eller stadig vekk at man unnskylder seg selv.

 

Passiv aggresjon er også listet som en type psykologisk forsvarsmekanisme. Det er mye å si om denne skjulte måten å uttrykke sinne på, men jeg vil nøye meg med en kort oppsummering i denne artikkelen.

 

  • Personen som forvalter følelser på en passiv måte håndterer emosjonelle konflikter, ytre eller indre stressfaktorer, ved indirekte og uten selvhevdelse å uttrykke aggresjon mot andre. Det er en fasade av tilsynelatende velvilje som maskerer en skjult motstand mot andre.
  • Passiv aggressivitet opptrer ofte som resultat av krav om selvstendig handling eller opptreden, eller når andre har skuffet personens ønsker eller opplevelser av å være berettiget til å bli tatt vare på, uansett om personen har tilkjennegitt dette ønske eller ikke.
  • Personer som bruker passiv aggresjon har lært å forvente straff, frustrasjon eller skuffelse hvis han uttrykker sine følelser eller behov direkte til en som har makt eller autoritet. Denne forventningen er mest uttalt i hierarkiske relasjoner.
  • Fiendtlighet uttrykkes passivt gjennom en holdning om at personen er berettiget til nettopp det han ikke ber om, eller at det skal tas spesielt hensyn til ham.

 

Ved passiv aggresjon syner følelsen av irritasjon under overflaten, men man erkjenner sjelden dette sinne. Dermed siver det ut som en type negativ stemning som legger seg som en mørk sky over våre mellommenneskelige forhold. Man risikerer å frastøte seg andre mennesker, uten at man selv er klar over det, og andre kan heller ikke sette fingeren på hva de opplever ubehagelig i relasjonen. Det som skjer, er at undertrykt sinne finner sin skjulte vei til overflaten og forpester det mellommenneskelige terrenget. I så henseende kan man forfekte at psykisk sunnhet handler om å oppøve evnen til å ta ansvar for egne følelser og uttrykke de på en åpen måte uten at det ødelegger forholdet til andre mennesker.

 

 

Opprinnelse til leveregelen Underdanighet

 

Selvhjelpsboken “How to break free from negative life patterns and feel good again” inneholder verdigull innsikt i levereglenes psykologi. Når det kommer til årsaksforhold og opprinnelse til leveregelen underdanighet, skriver Young og Klosko flere kapitler om dette, men jeg nøyer meg med en kort oppsummering:

 

 

1 – Foreldrene dine forsøkte å dominere eller kontrollere nesten alle sider ved livet ditt

2 – Foreldrene dine straffet, truet eller ble sint på deg når du ikke gjorde det de ville.

3 – Foreldrene dine trakk seg tilbake følelsesmessig sett, eller brøt kontakten med deg hvis du var uenig med dem om hvordan noe skulle gjøres.

4 – Foreldrene dine tillot ikke at du tok egne avgjørelser da du var barn.

5 – Fordi faren eller moren din ikke var nok til stede, eller ikke var i stand til det, endte du opp med å ta deg av resten av familien.

6 – Foreldrene dine snakket ofte med deg om sine personlige problemer, så du fikk alltid rolle som lytter.

7 – Dine foreldre fikk deg til å føle deg skyldig eller egoistisk hvis du ikke gjorde det de ønsket at du skulle gjøre.

8 – Du følte ikke at dine rettigheter, behov eller meninger ble respektert da du var barn.

9 – Du måtte være svært forsiktig med hva du gjorde eller sa som barn, fordi du var bekymret for din mor eller din fars tendens til å bli nedstemt, deprimert eller oppfarende.

10 – Du følte deg ofte sint på foreldrene dine for ikke å gi deg den samme friheten som andre barn hadde.

11 – Du kom i skyggen av eldre søsken, noe som gjorde at du aldri følte deg like god som dem.

 

Selvhjelp handler i første rekke om å kartlegge sitt eget negative mønster. Når vi forstår dynamikken i en negativ leveregel og setter den i sammenheng med vårt eget liv, har vi muligheten til å endre oss. Når vi forstår hvordan en negativ leveregel fungerer som en stille stemme som styrer både tanker, følelser og handlinger, kan vi ta tyren verd hornene og skape forandring. I neste avsnitt lister jeg opp noen konkrete råd i forhold til endringsprosessen.

 

 

Hvordan bekjempe underdanighet og utvikle selvhevdelse

 

1 – Ha forståelse for underdanigheten i barndommen din. Føl det underdanige barnet i deg.

2 – Lag en liste over hverdagslige situasjoner hjemme, på jobb eller andre steder hvor du gjør deg selv underdanig eller ofrer dine egne behov for å oppfylle andres.

3 – Tren på å gjøre deg opp egne meninger innenfor de fleste sider av livet: film, mat, fritid, politikk, aktuelle og kontroversielle tema, tidsbruk etc. Lær dine egne behov og deg selv å kjenne. Forsøk å kjenne etter på hva du føler i ulike situasjoner, og ta hensyn til følelsene.

4 – Lag en liste over hva du gjør for andre og hva du gir til andre, og hva de gjør for deg og gir til deg. Hvor ofte sitter du og lytter til andre? Og hvor ofte lytter andre til deg?

5 – Dersom du mistenker at du oppfører deg såkalt passivt aggressivt, forsøk å slutt med det. 6 – Press deg selv til å systematisk stå på ditt – uttrykk det du trenger eller ønsker deg. Begynn med ting som er lette å be om.

 

Det er viktig å undersøke, legge merke til og utforske negative leveregler for å klare å leve ett liv uten deres negative innflytelse. Endring er mulig for alle.

 

Under kategorien selvhjelp og selvutvikling har vi mangel flere artikler i samme sjanger som denne.

 

Kurs i psykologi og mindfulness som selvutvikling

 

Er du interessert i psykologi, selvutvikling og menneskets mulighet for positiv vekst? Vi holder selvutviklingskurs i Kristiansand hvor vi gjør psykologi og mindfulness om til redskaper vi kan bruke i hverdagen. Vi kan også sette opp kurs andre steder i landet på bestilling: Ta kontakt.

 
 

Mer om endring av negative livsmønster

 

 

Kilder

 

Young Jeffrey E. & Klosko Janet S. (1995). How to break free from negative life patterns and feel good again. USA: Penguin Putnam, Inc. (Anbefales!)

Young, Jeffrey, Klosko, Janet S. & Weishaar, Marjorie (2003) Schema Therapy. Guilford Publications.

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Jeg føler meg annerledes og utenfor

mobbing ekskludertDenne artikkelen føyer seg inn i rekken av artikler om negative grunnleggende leveregler. Det er selvhjelpsboken til Jeffrey Young og Janet Klosko, “How to break free from negative life patterns and feel good again”, som danner utgangspunktet for disse artiklene. I boken beskriver de hvordan erfaringer gjennom oppveksten skriver seg inn i vårt «mentale bibliotek» og styrer måten vi tenker, føler og handler på. Mange negative erfaringer kan utvikle seg som ubevisste mønstre i vår personlighet, og dette kan fange oss i et utilfredsstillende liv. Negative leveregler hemmer oss i personlig vekst og positiv forandring. Det er sjelden vi ser våre negative mønstre helt klart, men dersom livet ikke virker tilfredsstillende, er det sannsynlig at vi bebyrdes av denne typen psykologiske mekanismer. Dersom man ønsker å fri seg fra negative livsmønstre, er første skritt på veien mer innsikt i problemets natur. Først når vi har en større innsikt i de psykologiske dynamikkene, kan vi skape forandring. Nettopp dette er hensikten med denne artikkelserien. Vi ønsker å belyse de 12 mest vanlige negative leveregelene og gjengi hvordan Young og Klosko foreslår at man jobber med seg selv for å skape mer livskvalitet og livslyst. Under kategorien Negative leveregler finner du en oversikt over alle artiklene i denne serien, og i denne artikkelen er det følelsen av å være annerledes som står i sentrum.

 

 

Forbindelse med andre som et grunnleggende behov

 

Young og Klosko påpeker at vi har flere grunnleggende behov i vår oppvekst. En god forbindelse til andre er ett av disse behovene. Dersom man har opplevd svikt på dette området, kan det være at man enten lider under en negativ leveregel som dreier seg om en slags følelsesmessig mangel eller leveregelen som kalles ”Sosial isolering og fremmedgjøring” eller begge to. I denne artikkelen skal vi ta for oss sistnevnte. Vi skal fokusere på følelsen av å være annerledes. Vi skal rett og slett se på psykologien bak opplevelsen av å stå utenfor og føle seg forskjellig fra andre mennesker. Å være ensom blant mennesker, er et begrep som kan assosieres til denne problemstillingen. 

 

Hva betyr det egentlig å ha en god forbindelse til andre? Young og Klosko gir en god beskrivelse av dette, og i følgende vil jeg kort oppsummere hva de vektlegger i en god relasjon til andre mennesker. 

 

  • For å utvikle en god forbindelse til andre, trenger vi kjærlighet, respekt, oppmerksomhet, empati, affeksjon, forståelse og føringer. Dette har vi behov for både fra familie og venner. Det er gjennom andre mennesker vi lærer om oss selv. Barnet er avnhengig av sine omsorgspersoner for å forstå seg selv og sin plass i tilværelsen. Dersom denne kontakten ikke er tilfredsstillende, risikerer barnet å utvikle seg i negative retninger.
  • Det finnes grovt sett to typer kontakt til andre: Intime forbindelser (emosjonelt sterke – nærmeste familie) og sosiale forbindelser (følelse av tilhørighet i en større sosial sammenheng).
  • Problemer med forbindelser til andre kan være subtile. Man kan tilsynelatende fungere greit sosialt, mens man innerst inne føler deg dypt isolert og distansert.
  • Personer som har problemer med relasjoner, har ofte vokst opp i et slags emosjonelt vakuum hvor ingen kommuniserer følelser, og det foreligger lite fysisk nærhet.
  • Personen vokser opp uten kompetanse på følelser og eget følelsesliv. Det skaper problematiske forbindelser med andre, noe som ofte kompenseres for ved kun å inngå i overfladiske forhold, være en einstøing eller holde folk på avstad gjennom en avvisende fremtoning.
  • Barnet trenger omsorg, empati og føringer for å utvikle seg optimalt. Dersom noen av disse elementene mangler eller sviktes, risikerer man problemer med selvfølelse og identitet senere i livet.
  • Ensomhet er her en fremtredende følelse. En opplever at ingen kjenner en dypt eller bryr seg om en (følelsesmessig mangel eller emosjonell deprivasjon) eller man føler seg isolert fra verden. Som om man ikke passer inn. Sistnevnte utgjør en negativ leveregel som Young og Klosko altså kaller sosial isolering/fremmedgjøring, og det er den som er tema i det følgende.
  • Dersom forbindelsen til andre ikke er etablert på en god måte, opplever man ofte en følelse av tomhet og en hunger etter å oppnå forbindelse uten å vite hvordan.

 

Dersom barnet ikke har gode omsorgspersoner som forteller dem hvem de er i en mellommenneskelig prosess preget av varme, kjærlighet og grensesetting, blir barnet etterlatt i en forvirret situasjon i en stor verden. Man kan lett komme til å føle seg annerledes og utenfor – Som om man står utenfor livet og kikker inn. Som regel ønsker man å delta, men vet ikke hvordan. En sterk følelse av fremmedhet ligger mellom deg og de andre – En usynlig vegg som stenger en ute fra fellesskapet.

 

 

Negative leveregler og sosial angst

 

Denne negative leveregelen ”sosial isolering og fremmedgjøring” assosieres med setningen: ”Jeg passer ikke inn”. Ved tilfeller av denne leveregelen er den primære følelsen nettopp ensomhet. Man føler seg på sett og vis ekskludert fra resten av verden, enten fordi man føler seg uønsket eller annerledes. Dette kan medføre at man føler seg underlegen i sosiale situasjoner, noe som kan medføre en form for sosial angst. Ofte tenderer man til å sammenligne seg med andre mennesker. Man har en opplevelse av at andre er penere, festligere, mer interessante eller smartere. Angsten som dette medfører, handler ikke om at man nødvendigvis ikke takler en sosial situasjon, men at man lider av en slags prestasjonsangst i slike tilfeller. Man er redd for å bli gransket, evaluert eller dømt på en negativ måte av andre. Her er man veldig opptatt av hva andre måtte mene og synes om en selv. Ens primære følelse er frykten for å bli avslørt som utilstrekkelig.

 

 

Kroppslige symptomer ved ensomhet

 

Denne leveregelen kommer til syne på mange ulike måter. Man kan være personen som alle mobber eller plager. Eller man kan være den som er fremmed, en einstøing eller den utstøtte. Man holder seg «langs sidelinjen», er ikke riktig medlem av verken en gruppe eller noen klubb. Man kan også være en som har en nesten usynlig leveregel. I så fall er den selvfølgelig vanskelig å få øye på. Her spiller man med i sosiale sammenhenger, men innerst inne føler man seg alene. Uansett hvilken type isolering/fremmedgjøring man lider under, er det sannsynlig at man sliter med en rekke psykosomatiske symptomer (altså psykisk ubehag som får et kroppslig uttrykk). Ensomhet blir ofte forbundet med hjerte- og mageproblemer, søvnproblemer, hodepine og depresjoner.

 

Spørsmålet er hvorfor man havner i en slik posisjon som menneske. Er det medfødt, eller er det et resultat av oppvekstvilkår og miljø. I selvhjelpsboken “How to break free from negative life patterns and feel good again” gir Young og Klosko noen glimrende beskrivelser av psykologien i negative leveregler. Som nevnt mener de at en negativ grunnleggende leveregel er et mønster som starter i barndommen og får gjenklang utover hele livsløpet. Det begynte med at noen i familien eller andre barn gjorde noe med oss. Vi ble forlatt, overbeskyttet, mishandlet, ekskludert eller fratatt noe – vi fikk en skade. Etter hvert blir leveregelen en del av oss. Lenge etter at vi har forlatt hjemmet vi vokste opp i, fortsetter vi å skape situasjoner hvor vi blir dårlig behandlet, ignorert, sett ned på eller overstyrt – situasjoner hvor vi ikke er i stand til å nå våre innerste mål.

 

Ved leveregelen som kalles «sosial isolering og fremmedgjøring» har man på en eller annen måte kommet til å føle seg utenfor gjennom oppveksten, og vi finner mange varianter når det kommer til utviklingen av et slikt livsmønster. I følgende gjengir jeg kort noen av de elementene Young og Klosko poengterer som utslagsgivende i forhold til følelsen av annerledeshet.

 

 

Opprinnelse til følelsen av annerledeshet

 

  1. Du følte deg underlegen andre barn, på grunn av en synlig egenskap (for eksempel utseende, lengde, stamming, tourettes syndrom, fødselsmerke eller andre synlige handikap). Du ble mobbet, avvist eller ydmyket av andre barn. Mobbing er en av de vanligste årsakene til at mennesker belemres med følelsen av å være utenfor. Lang tid etter mobbing har opphørt, kan følelsen likevel sitte igjen og hemme livet på mange måter.
  2. Familien din skilte seg ut i forhold til naboer og andre rundt deg. Man kan godt ha vokst opp i en varm og støttende familie, men på ett eller annet punkt skilte familien seg ut. Voksne kan ha en ide eller ideologi om at man skal spise, bo, leve eller kle seg på en bestemt måte, og det trenger ikke være skadelig. Men dersom barnet møter skolealder med tanker, holdninger eller fremtoning som skiller seg mye ut, kan det bli vanskelig å være annerledes når man er barn. Voksne kan velge å være annerledes og trygge på sine valg, mens barn er mer sårbare for å skille seg ut. Det bør man tenke på som foreldre dersom man selv har et livssyn eller livsstil som barnet blir representant for og må bære med seg på skolen og blant venner. Det er ikke sikkert at barnet er godt nok rustet for å skille seg ut. Det krever autonomi og selvtillit, og det er nettopp det barnet skal lære seg gjennom oppveksten og ungdomsårene, men det tar tid.
  3. Du var passiv som barn; du gjorde det som ble forventet av deg, men du utviklet aldri sterke interesser eller egne preferanser. Nå kan du føle at du har lite å komme med i samtaler med andre. Dette kan henge sammen med omsorgsfigurer som var mest opptatt av sitt eget prosjekt hvor du ufrivillig ble en medspiller i prosjektet.

 

Noen barn er passive av natur eller har foreldre som motvirker utviklingen av barnas individualitet. Når ens egenart blir undertrykt, kan man reagere med å gjøre det som blir forventet av en. Her overtar man eller justerer seg etter deres impulser, holdninger og prosjekter, men får etter hvert en følelse av fremmedhet fordi det ikke er ens eget. Man kan gradvis begynne å føle seg tom og lite engasjert i verden. Man kan få en følelse av å ha lite å komme med i samhandling med andre. Man har liksom ikke noe eget eller verdifullt. Ofte utvikles denne leveregelen utover i ungdomsårene, da gruppepress fra jevnaldrende er på sitt aller kraftigste.

 

 

Hvordan kan man endre seg og få det bedre?

 

Vi skal huske på at alle negative leveregler i prinsippet lar seg endre, men at dette kan være en vanskelig prosess. Kanskje trenger man hjelp fra en person man stoler på eller en terapeut. Håpet er at man ved å kjenne seg igjen og identifisere sitt problem, kan jobbe aktivt med å endre seg. “How to break free from negative life patterns and feel good again” gir mange gode og innsiktfulle tips i forhold til å endre negative leveregler. Når det kommer til en følelse av annerledeshet, har jeg forsøkt å oppsummere de viktigste punktene med henblikk på forandring.

 

 

  1. Ha forståelse for den sosiale isoleringen og fremmedgjøringen i barndommen din. Føl det isolerte eller underlegne barnet i deg.
  2. Lag en liste over hverdagslige, sosiale situasjoner hvor du føler deg engstelig eller utilpass.
  3. Lag en liste over gruppesituasjoner du pleier å unngå.
  4. Ut i fra de første tre trinnene, lag en liste over egenskaper du har som får deg til å føle deg annerledes eller fremmedgjort, sårbar eller underlegen.
  5. Hvis du er overbevist om at en svakhet eller mangel ved deg selv er reell, skriv ned trinn du kan gjøre for å overkomme den. Gjennomfør gradvis planen din om endring.
  6. Vurder på nytt viktigheten av dine ”uforanderlige” svakheter. Er de så avgjørende for deg som person?
  7. Lag en systematisk oversikt over sosiale grupper som du har unngått på jobb, skole eller fritid.
  8. Gjør målrettede forsøk på å starte samtaler når du er i grupper.
  9. Vær deg selv når du er i grupper.
  10. Unngå å kompensere for det som du opplever som dine problemområder. De områdene som du selv mener gjør deg lite attraktiv å være sammen med. 

 

 

Skam og lav selvfølelse

 

Ovennevnte karakteristikk er også i mange tilfeller forbundet med en tredje leveregel som handler om en ibboende følelse av å være defekt. Denne følelsen er også forbundet med skam, og vi har beskrevet den inngående i artikkelen Bli kvitt skam og lav selvfølelse. Personer som har elementer av skam i sin opplevelse av å stå utenfor, har ofte opplevd svikt i forhold til omsorg i barndommen. De kan også ha vokst opp med foreldre som har vært svært kritiserende store deler av tiden, eventuelt brukt ulike typer straff som disiplinær metode. Her kan barnet ha følt seg som en stor skuffelse, de kan føle seg verdiløse eller tilkortkommende. Barnet kan også ha opplevd at foreldrene skiller lag, og deretter lagt skylden på seg selv for foreldrenes brudd. Følelsen forbundet med dette er skam og mangel. Skam er det man føler når ens følelse av egne mangler eller defekter kommer for en dag. Man vil ofte gjøre hva som helst for å unngå denne skammen. Som en konsekvens strekker man seg langt for å holde defekten skjult. Man kan rett og slett utvikle den ovennevnte regelen ”isolering” for å skjule sin dyptsittende følelse av skam. I slike situasjoner har man en intens følelse av at defekten ligger inni en selv. Ofte er det ikke noe som folk kan legge merke til umiddelbart. Isteden er det noe som ligger i selve essensen av en selv. Man kan rett og slett føle seg uverdig for kjærlighet. En slik leveregel kan ofte gi seg utslag i ulike måter å bygge opp en fasade som ingen kan se gjennom. Dette kan komme til uttrykk for eksempel gjennom overdrevent opptatthet av utseende og kropp. Man justerer og kontrollerer ”innpakningen”, altså kroppen, for å skjule en vond følelse av skam på innsiden. Ulike former for spiseforstyrresler kan av og til forstås i denne retningen. Man kan også på sett og vis opprettholde sin ”isolering” ved å ha en slags ”streng fasade” som en måte å holde folk på avstand.

 

Leveregelen som handler om sosial isolering og fremmedgjøring er selvfølgelig tett knyttet opp mot ensomhet. Spørsmålet er om ensomhet er fraværet av mennesker, eller om det er noe annet. I artikkelen Er Ensomhet å være alene? Kunsten å takle Ensomhet tar vi opp dette tema til drøfting. Her hevder vi at ensomhet ikke er ensbetydende med å være alene. Ensomhet er ikke en akutt situasjon man må overvinne eller komme seg igjennom. Ensomhet er en sinnstilstand som rammer alle mennesker, og kunsten er å forvalte denne tilstanden på en måte som ikke anstifter angst, fortvilelse, depresjon, frykt, motløshet eller en fortviltet følelse av å stå utenfor og være annerledes.

 

Under kategorien selvhjelp og selvutvikling finner du også mange flere artikler som handler om selvinnsikt og muligheten for å leve mer tilfredsstillende. Negative leveregler er også blitt en egen kategori hvor du finner flere artikler som skriver seg fra teorien til Jeffrey Young og Janet Klosko.

 

 

Kurs i selvutvikling

 

Er du mer interessert i psykologi og selvutvikling, tilbyr vi selvutviklingskurs i Kristiansand. Ta en titt på linken og meld deg på! Vi kan også lage andre kurs på bestilling: Ta kontakt.

 
 

Mer om endring av negative livsmønster

 

 

Kilder

 

Young Jeffrey E. & Klosko Janet S. (1995). How to break free from negative life patterns and feel good again. USA: Penguin Putnam, Inc. (Anbefales!)

Young, Jeffrey, Klosko, Janet S. & Weishaar, Marjorie (2003) Schema Therapy. Guilford Publications.

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Hvor kort er veien fra normal til gal?

fra normal til galHva er galskap, og hva er normalitet? Dette er et eldgammelt spørsmål med mange svar. Tradisjonelt sett oppfatter vi ofte galskap i samband med realitetsbrist. Mennesker som opplever verden på en fundamentalt annerledes måte enn allmennheten, betraktes ofte som sinnsforvirrede. Folk flest forstår sinnssykdom og galskap som det motsatte av det rasjonelle og fornuftige. Galskap er nærmest per definisjon fornuftstridig og irrasjonelt. Gjennom galskapens historie er den syke beskrevet som en primitiv, uintelligent villmann, eller som besatt av demoner, eller likefrem som et barn eller en søvngjenger med kronisk tilflukt i drømmeverden. Når vi tenker på galskap, tenker vi ofte på realitetsbrist som igjen assosieres til alvorlige sinnslidelser som schizofreni og psykose. Freud forstår schizofreni som regressivt forbundet med tidligste barndom, men også med ”det vilde, det primitive menneske, således som det viser sig for os i arkæologien og etnologien” (Freud, 1992, p. 72). I denne artikkelen skal vi møte Sofia som er en velfungerende og dyktig konsulent i et anerkjent firma. Da hun mister jobben, skjer det en langsom forandring som forulemper hele hennes liv. Poenget er å vise at grensen mellom det vi kaller galskap, og det vi kaller normalitet, ikke er så stor som vi kanskje tror.  

 

Veien fra «normal» til «Gal»

 

Sofia jobber som konsulent i et anerkjent firma. Hun er pålitelig, kompetent, smart og utfører jobben sin på en upåklagelig måte. På kontoret er det likevel få som liker Sofia. Hun har nemlig en tendens til å nevne andres feil foran sjefen. Når kollegaen konfronterer henne med dette, stiller hun seg ganske uforstående. ”Jeg sa bare min mening,” sier hun uten øyensynlig forståelse for kolleganes ubehag. På grunn av dette er det få av kollegene som omgås Sofia. Hun blir mislikt av de fleste, inkludert sjefen. Sjefen synes hennes direkte uttalelser er respektløse.

 

Det ble begått en feil i et større prosjekt og feilen kunne knyttes til Sofia. På et møte med ledelsen for flere av de store samarbeidspartnerne, referer Sofia til en annen feil begått av en senior rådgiver i firmaet. Hun nevner det ganske tilfeldig i forbifarten, men hele møte ser på henne med en viss vantro. ”Jeg brukte bare hendelsen som et eksempel”, forklarer hun til sin sjef i etterkant av møtet. Kort tid etter blir hun bedt om å forlate selskapet.
Forvirret og sint bestemmer Sofia seg for å ta opp kampen. ”Hvorfor har alle noe imot meg?” Hun spør med irritasjon i stemmen. ”De er bare sjalu fordi jeg er en dyktig konsulent. Jeg kan jobben min bedre enn noen annen, og det er galskap å be meg slutte!” Sofia får ingen støtte fra sine kolleger. Hun går hjem og føler seg avvist og forlatt.

 

Hennes mann er av den reserverte typen. Han er forsker og svært opptatt av sine karrieremessige sysler. Da Sofia forteller ham om episoden på jobb, og videre at hun fikk sparken, reagerer han tilsynelatende uten følelser. Det virker imidlertid som om Sofias følelsesmessige utbrudd plager ham. Det forstyrrer ro og orden på en måte som går ut over hans arbeid. Han trekker på skuldrene og sier noen få ord før han returnerer til den prestisjetunge forskningsrapporten; ”Hvis du vil, kan du jo finne deg en hy jobb, men du kan også vente til barna blir litt eldre.

 

Sofia står steilt på sin rett. Hun kan ikke akseptere det som har skjedd. Hun forlanger anerkjennelse for sin innsats. Hjemme er hun ikke noe spesielt, men på arbeidsplassen er hennes personlighet forvandlet. På jobb er hun viktig. Folk spør henne til råds. Mennesker i sentrale posisjoner er avhengige av henne. Hun er betydningsfull! Hvordan kan de finne på å sparke henne, og hvem er hun nå?

 

Nedbrutt og trist begynner Sofia å søke på nye stillinger. Det viser seg raskt at arbeidsmarkedet er vanskelig. En lengre periode med finanskrise og lavkonjunkturer gjør at de fleste selskaper er forsiktige med å rekruttere nye folk. Dager blir til måneder, og Sofia føler seg stadig mer isolert.

 

Barna går på skolen, og når de kommer hjem trenger de hennes oppmerksomhet et par timer, men så går de på rommet for å gjøre lekser eller forsvinner ut med venner. Hennes mann er på jobb fra morgen til kveld, og han liker å ha helgene reservert til barna. Familien planlegger utflukter sammen, men Sofia føler seg utenfor og alene. Hun fyller liksom ingen avgjørende funksjon lenger. Hun blir ikke sett. Når de spiser lunsj i parken, opplever hun at alle har en grunn til å le, bortsett fra henne. Mannen anbefaler henne noen nettsteder hvor hun kan få kontakt med gamle venner og kollegaer. På nettet finner hun flere bekjente som ønsker henne velkommen inn i ulike grupper og forum. Det er hyggelig, men langt i fra tilfredsstillende.

 

 

Noe er fryktelig galt!

 

Sofia forsøker likevel å engasjere seg litt i ulike sosiale medier. Hun aksepterer noen venneforespørsler fra ukjente mennesker, og blir sjokkert da en av dem sender henne noen krenkende meldinger. Sofia blir opprørt og logger av. Hun kan ikke forstå hvorfor den fremmede var ute etter å fornærme henne på denne måten. Senere den kvelden forteller hun sin mann om de nedlatende meldingene, men han bidrar verken med støtte eller forståelse. ”Vi lærer barna våre at de skal oppføre seg ansvarlig og ikke ha kontakt med fremmede, og her gjør du akkurat det motsatte. Hva tenker du på?” Han blir sint og Sofia føler seg dum.

 

Noen dager senere logger Sofia seg inn i et samtaleforum på nett. En av hennes tidligere kolleger har invitert henne inn i denne sosiale diskusjonsgruppen. Sofia følger med på meningene som utveksles over skjermen, og synes mange av kommentarene er artige, men plutselig får hun seg en støkk. Gradvis går det opp for henne at flere av medlemmene i gruppen gjør narr av henne. Bak de morsomme kommentarene ligger det skjulte stikk til henne. Dersom hun leser mellom linjene, er det tydelig at hun blir latterliggjort. Hver eneste beskjed som fyker over skjermen er et skjult angrep. Hun blir sittende som fastfrosset å stirre på skjermen. Hun leter etter skjulte koder og beskjeder, og hun finner stadig nye meninger i det som blir skrevet. Etter hvert går det opp for henne at noen av medlemmene truer med å eksponere henne offentlig. «Skal de blottlegge meg for hele verden? Hva er det de vil fortelle? Hvorfor gjør de dette mot meg. Hva har jeg gjort som fortjener en slik behandling?» Spørsmålene blir stadig flere, og Sofia føler seg mer og mer utrygg. I panikk og frustrasjon ringer hun til Ruby som inviterte henne inn i gruppen. De er tidligere kollegaer, og Ruby var en av de som alltid hadde oppført seg vennlig ovenfor henne.

 
Da Ruby tar telefonen, blir hun overrasket over Sofias opplevelser. ”Hva mente du med den siste kommentaren,” spør Sofia med gråtkvalt stemme. Ruby blar seg nedover i chattprogrammet for å finne igjen den utvekslingen Sofia snakker om. ”Å ja,” sier hun så. ”Du mener det jeg skrev om klærne?” ”Ja, det mener jeg,” svarer Sofia. ”Hvorfor skriver du det?” «Det var ment som en vits. Jeg refererte til vår siste piknik, husker du ikke det? Det var den gangen sønnen din hadde spilt forball og slått hull på de nye buksene. Husker du ikke at han snudde buksene bak frem og spilte videre?” Ruby ler når hun tenker på episoden. Jacob, sønnen til Sofia var en flink fotballspiller, og det var ingenting som kunne holde ham unna forballbanen. Episoden hadde fått alle til å le.

 

På slutten av samtalen er Sofia overbevist om at Ruby er en del av en konspirasjon mot henne. Spøken om klærne var ikke vennligsinnet. Det var en sjofel og nedlatende kommentar om hennes klesstil, eller noe lignende. Sofia var ikke helt sikker på meningen i det Ruby skrev, men hun var overbevist om at det var en utspekulert måte å skade henne på.

 

Forfjamset og redd kaster Sofia seg over telefonen på nytt. Hun vil ringe til sin søster og fortelle hva som er på ferde. Hjemme hos søsteren er det ingen som tar telefonen. Sofia blir sittende med telefonen mot kinnet å gråte bittert. Panikken har virkelig grepet henne, og hun er nesten andpusten der hun sitter i kontorstolen. Så opptager hun til sin store skrekk at det er noen som puster dypt og inderlig i røret. Hun kaster fra seg telefonen og løper inn på soveværelset og låser døren bak seg. Det går opp for henne at noen avlytter telefonen hennes. Hun hørte at noen pustet i røret, men søsteren hadde ikke tatt telefonen. Det måtte være noen andre på linjen. Det måtte dreie seg om en større konspirasjon. Kanskje fulgte de med på alt hun foretok seg. Sofia trekker for gardinene og legger seg under dyna. Hun skjelver, har lyst til å flykte, men vet ikke hvor hun skal gjøre av seg. I ren fortvilelse roper hun høyt; ”Hva vil dere? Jeg har ikke gjort noe galt! Jeg har alltid vært ærlig. Alltid sagt det jeg mener! Hvorfor gjør dere dette mot meg?” Plutselig kommer hun i tanker om at det kanskje er Marie som står bak. Hun har sannsynligvis fått med seg Ruby og flere av de andre på kontoret. De er ute etter å skade henne. De vil spre ondsinnede rykter slik at ingen vil ha noe mer med henne å gjøre. De vil støte henne ut fra hele samfunnet. Kanskje er det også derfor hun ikke har fått noen ny jobb. Og dette gjør de fordi…?

 

Telefonen ringer og Sofia støkker til. Hun blir liggende urørlig i sengen. Kanskje har de hørt henne skrike. Sofia er totalt forvirret. Verden virker kald og skremmende. Ingenting er trygt. Hun kan ikke stole på noen. For alt hun vet, kan det hende at mannen hennes også er innblandet… Å nei…

 

 

Er Sofia i ferd med å bli ”gal”?

 

Tankevirksomhet er en menneskelig nødvendighet. Våre fem sanser oppfatter omgivelsene og sender beskjeder til hjernen. Hjernen organiserer informasjonen og legger opp til en eventuell respons. Den informasjonen vi mottar via våre sanser vil alltid være gjenstand for tolkning. På sett og vis filtreres informasjonen gjennom vårt ”psykologiske apparat” og dermed vil utfallet avhenge av individets ”psykologiske makeup”. I artikkelen Illusjoner og Vrangforestillinger snakker vi om hvordan fastlåse ideer og forestillinger kan påvirke vår oppfattelse av virkeligheten. Her nevner vi også at det er en forskjell på illusjoner og vrangforestillinger.

 

Illusjoner er en del av vår hverdag. De involverer små feil som blir gjort av våre sanser. Vi ser, hører, berører eller smaker noe, tolker inntrykket på en bestemt måte, for deretter å tolke det på nytt og oppdage at førsteinntrykket var galt. Misforholdet mellom det vi trodde det var og slik det faktisk er, blir åpenbart når vi etterprøver resultatet med en annen metode. Vrangforestillinger skiller seg fra illusjoner ved at de ikke trenger å involvere våre sanser.

 

Vrangforestillinger stammer ikke nødvendigvis fra sansebedrag, men kan snarere beskrives som feilslåtte oppfattelser av psykologisk karakter. En vrangforestilling oppstår når vi mener noe som åpenbart ikke stemmer overens med allmennhetens oppfattelse eller virkeligheten. En vrangforestilling representerer en feil i forhold til mening eller betydning. Kombinasjonen av illusjoner og vrangforestillinger utgjør en kraftig psykologisk påvirkning.

 

Hos Sofia foreligger det på sett og vis elementer av begge deler. I utgangspunktet skjønner hun at menneskene rundt henne reagerer negativt på noe av det hun foretar seg. Hennes egen selvtillit og egenverdi er koblet opp mot jobb, og da hun mister jobben, står også hennes selvfølelse i fare. Da hun ikke går inn i seg selv for å se om hun har muligheter til å forstå kollegenes reaksjoner, og eventuelt bestreber seg på å korrigere egne handlingsmønstre på bakgrunn av dette, henledes Sofia til å utlede andre årsaker. I et febrilsk forsøk på å opprettholde selvfølelse, begynner tankene å spinne i retning av ulike konspirasjonsteorier. Det er på dette tidspunktet at vrangforestillingene slår rot i Sofia og farger hele hennes oppfattelse av seg selv og virkeligheten. Etter hvert som ideene overtar stadig mer av hennes mentale kapasitet, begynner de også å influere på hennes tolkninger av omgivelsene, og det gir på et tidspunkt rom for det som kan kalles et sansebedrag. Da hun sitter med telefonen mot kinnet, og plutselig hører noen puste, er hun så forstyrret av egne følelser at hun ikke klarer å se at det er hennes egen pust som gir gjenklang i røret. Sansebedraget forsterker dermed konspirasjonsteorien, og frykten øker tilsvarende.

 

I Østlige tradisjoner snakker man om overdreven tankevirksomhet. Det forekommer når mennesket febrilsk forsøker å ”tenke” seg ut av psykologisk ubehag og vanskelige følelser. I Østen snakker man om et ukontrollert sinn eller mental ubalanse når menneskets forstandsevner setter seg fast i et galt spor og kontemplerer de samme ideene igjen og igjen. Tankevirksomhet som er overdrevent fokusert på enten død, sex, kjærlighet, sykdom, frykt forfølgelse og lignende, vil man altså beskrive som et sinnelag ute av kontroll. Slike oppfattelser blir ofte fastlåste og selvopprettholdene i den grad individet hele tiden ser etter tegn som kan bekrefte de galopperende tankene og dermed øke frykten. De negative følelsene forsterkes, og dessverre er det slik at kraftige følelser forkludrer våre evner til refleksjon og ”fornuftige” overveielser. Dette kan videre forstyrre mellommenneskelig kommunikasjon, og det legger en engstelig aura over alt personen foretar seg. Når individets oppfattelser er så i villrede som i eksempelet med Sofia, vil man føle seg alene og oppleve tilværelsen som et truende sted. På folkemunnet er det kanskje nettopp en slik tilstand vi kaller ”galskap”.

 

Er det noe iboende galt med Sofia?

 

Dette er et vanskelig spørsmål. I vesten forstår man ofte symptomer i retning av vrangforestillinger og bristende realitetsorientering som en ”feil” i hjerne. Innenfor en biologisk sykdomsmodell ser man på ”elektrokjemisk ubalanse” og intervensjonene er ofte av medikamentell karakter. I Sofias tilfelle tror jeg ikke at dette er en bæredyktig forståelsesmodell. Jeg tror ikke nødvendigvis det er noe iboende eller fysisk galt med Sofia, men hennes egenverdi og identitet er truet, og på bakgrunn av det kan man kanskje forstå hennes atferd og turbulente følelsesliv.

 

Sofia trenger oppmerksomhet. Det er gjennom andres anerkjennelse at hun føler seg verdifull og opprettholder sin identitet. Og denne typen bekreftelser fikk Sofia gjennom sin jobb. Når vi forankrer vår egenverdi i noe som ligger utenfor oss selv, blir vi sårbare. Sofia har på mange måter ”investert” sitt selvverd i jobben, og mange av oss opprettholder vår identitet på lignende måten. Mange definerer seg selv i kraft av at de er gift, har mange venner, har mye penger eller høy status. Dette er ikke noe som bor i personene, men noe de har. Når vår verdi som menneske er betinget av slike ”utenforliggende” faktorer, blir vi ”psykologisk sårbare” dersom vi mister det.   

 

En kjæreste som blir dumpet, kan raskt bli sinnegal og full av problematiske følelser og tanker tilknyttet den personen som forårsaket smerten. Når man blir forlatt, er det ikke sikkert man bare mister en partner, men også selve kilden til vår selvfølelse. Det var den andres bekreftelser som definerte oss som menneske. Og det vanskelige spørsmålet er hvem vi er uten disse bekreftelsene. I et tilfelle hvor vi forventer å motta en pris for et prosjekt vi har skapt, men likevel ikke vinner, kan det hende at skuffelsen blir så stor at hodet fylls med tanker om hvordan vårt prosjekt ”egentlig” var mye bedre enn de andres. Slike tanker kobler inn for å dempe den følelsesmessige smerten ved å bli ”forbigått”. Skuffesle blandet med sjalusi er ofte de bakenforliggende følelsene i et slikt scenario. Livet byr må smertefulle hendelser for de fleste av oss, og det er først i ettertid vi kan vurdere hvorvidt vi var så overstyrt av negative følelser at det kan kalles ”galskap”.

 

 

Hvordan hjelper man Sofia?

 

Dersom vi tolker Sofias atferd som et tegn på en mental lidelse, og eventuelt forstår ideene om konspirasjoner mot henne som grensepsykotiske, kan vi forsvare diagnostiske overveielser i retning av en psykotisk episode eller en form for paranoia. Dog tror jeg ikke at medisiner vil tjene noe godt formål i Sofias situasjon. Først og fremst trenger Sofia oppmerksomhet. For mange av oss innebærer oppmerksomhet å bli sett og hørt. Det handler om at noen stiller opp, støtter oss og lytter til våre problemer. I Sofias tilfelle er behov sannsynligvis litt annerledes. Dersom mannen hennes vil engasjere seg og samtale med sin kone om problemet, er det overveiende sannsynlig at dette kun vil sette den eksisterende konspiratoriske tankesyklusen i bevegelse, hvorpå Sofia vil argumentere i det vide og det brede og ikke oppnå annet enn å gjenta seg selv. Mannen vil bli irritert og kanskje konkludere med at hans hustru har gått fra vettet.

 

Det finnes imidlertid en alternativ form for oppmerksomhet. Eksempelvis kan man gi en person et konkret ansvarsområde, og dersom oppgaven skjøttes på en tilfredsstillende måte, kan man anerkjenne den jobben som blir gjort. Sofias identitetsfølelse er forankret i jobben. Hun liker å bli sett opp til. Hun liker at noen trenger henne og hun liker å bli lagt merke til. Sofia vil være ”belle of the ball”, men uten jobben får hun ikke utnyttet sine ferdigheter og det knekker hennes selvfølelse.

 

Dersom Sofia liker å lage mat, kan hun holde et matlagingskurs. Det vil holde henne delvis yrkesaktiv samtidig som hun kommer i sentrum for andres oppmerksomhet. Dersom Sofia liker å undervise, kan hun hjelpe barna med sine studier. Poenget er å finne personens talenter og dra veksel på disse. Det handler om at vedkommende får utløp for sine ferdigheter og høster anerkjennelse for dette. Denne formen for oppmerksomhet vil sannsynligvis hjelpe Sofia langt mer enn de fleste andre tiltak. På denne måten kan Sofia gjenvinne selvrespekt og selvfølelse ved å være til nytte, og sannsynligvis er det den eneste måten hun kan få bukt med de negative og konspiratoriske tankerekkene.

 

En uinteressert ektefelle, som plutselig befinner seg midt i en dramatisk konspirasjonsteori, blir nødt til å revurdere sine prioriteringer. Selv om han ikke ønsker å bli forstyrret, må han ta et valg for familiens ve og vel. Barna må ha noen å snakke med, og det er viktig at de får en viss forståelse for hva som foregår. De vil likevel merke morens forandring, og mangel på forståelse vil levne dem til egne fantasier og frykter, noe som sjelden er bra. Familien kan med fordel søke profesjonell hjelp for å identifisere problemet. I familieterapi kan de også få hjelp til mer forståelse og mer språk på ulike sider ved problemet. Gjennom profesjonell hjelp og støtte fra familien, er det sannsynlig at Sofia kan finne veien tilbake til et meningsfullt og godt liv. Ideelt sett finner hun også en ny karriere, og i en ny jobb er det avgjørende at hun tar innover seg og lærer av de feilene hun gjorde i den forrige jobben. Dersom Sofia i motsatt fall blir latt alene med sin uro og frykt, er det mest sannsynlig at hun blir stadig mer isolert. Dersom ektemannen fortsetter å utrykke sinne og frustrasjon over hennes ”merkelige” oppførsel, vil det føre til at Sofia føler seg mer alene og utenfor. Det kan videre forsterke de destruktive og paranoide tankene, og i så tilfelle beveger Sofia seg stadig nærmere det man på folkemunnet gjerne kaller «galskap».

 

 

Anbefalt litteratur

 

Det er mange bøker man kunne anbefalt i forhold til dette tema, men jeg nøyer meg med å nevne en bok av den franske filosofen, historieprofessoren og strukturalisten, Michel Foucault.  I boken Galskapens historie viser han hvordan det moderne mennesket setter fornuften i høysetet og betvinger såkalt ”galskap” med definisjoner og begreper som plasserer dette fenomenet i skyggen og utkanten av menneskelig Væren. Galskapen har sin lange historie som ikke bare er oppslukende og opprørende i seg selv, sier Foucault, men den river også grunnen bort under troen på vår egen fornuft og menneskelighet som en historisk konstant. Galskapens historie bæres frem av en indignasjon over behandlingen av de gale, ikke som humanitær medynk, men som et heftig ønske om å bryte opp tausheten som omgir de gale, og lytte etter stemmene som forlengst er forsvunnet i mørket. Foucault ville grave frem det som ligger under denne tausheten: selv kalte han sin historiske utforskning for en «stillhetens arkeologi».

 

Galskapens historie handler om hvordan de gale en gang var en naturlig del av samfunnet, men ble mer og mer utstøtt og isolert. Det er historien om hvordan fornuften fordriver galskapen og bringer den til taushet. Denne fordrivelsen lever videre i språket vårt, som er bygget på skarpe motsetninger mellom sant og usant, rett og galt, det «samme» og det «andre», mellom fornuft og galskap. Med sin sterke kritikk av psykiatriens maktspråk ville Foucault overskride denne dialektikken, ved å studere seg tilbake til en kultur der disse motsetningene ennå ikke hadde festet sitt grep om tanken.

 

 

Kilder

 

Freud, Sigmund (1992): Schreber – psykoanalytiske bemærkninger om et selvbiografisk tilfælde af paranoia (dementia paranoides). Utgitt av Olsen, Andkjær Ole & Køppe, Simo. Gyldendals Bogklubber, Danmark.

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød &
Shobna Subramanian Iyer

WebPsykologen.no