Jeg er ikke god nok

Mislykket og aldri god nokI artikkelen Jeg føler meg mislykket tok vi nok en gang for oss selvhjelpsboken “How to break free from negative life patterns and feel good again” av Jeffrey Young og Janet Klosko. Artikkelen beskriver bakgrunnen for en følelse av å ikke føle seg like god som andre. I artikkelen snakker vi generelt om dårlig selvfølelse og spesielt om hvordan kritiske, overstyrende eller likegyldige foreldre kan få barn til å føle seg verdiløse og mislykkede. Denne artikkelen kommer som en forlengelse av dette tema og tar for seg historien til Jørgen.

 

Jørgen er en flink produsent i et TV-selskap. Det vil si at kollegaene og sjefen mener at han er flink, men Jørgen føler seg totalt inkompetent. Hvordan henger dette sammen?

 

Jørgen vokste opp med en far som var lege. I farens øyne var det kun doktorgjerningen som var av betydning. Han ville at Jørgen skulle ta medisinstudiet, men Jørgen hadde i mye større grad anlegg for humanistiske fag og kunst. Gjennom oppveksten malte han mange flotte bilder til farens store bekymring. ”Dersom du fortsetter med kunst, kommer du til å ende på fattighuset”. Det var slike kommentarer som stadig gav Jørgen et ubehag ved kunsten og anstiftet en usikkerhet i ham. Det han likte, og det han kunne, var ikke verdifullt nok. ”Å male tåpelige bilder er ikke noe annet enn en egotripp – Totalt nytteløst og fåfengt!” faren var krass i sin kritikk og lot Jørgen få vite at det kun var medisin som befestet noen verdi i verden. Jørgen burde kanskje forfulgt sine kunstneriske talenter, men på grunn av farens utrettelige motstand, valgte han en annen retning.

 

Etter mange års utdannelse, vakling og usikkerhet, endte Jørgen opp som produsent i et TV selskap. Han forsøkte seg på medisin, men avsluttet studiet fordi farens stemme og makt føltes så uoverkommelig tung i møte med medisinsk fakultet. Journalistikk var på sett og vis et mer kreativt fag sammenlignet med medisin, og det var på den måten Jørgen havnet som produsent i TV.

 

Som produsent gjør Jørgen en fremragende jobb. Han får skryt av sjefen og kollegaer, og alle hans produksjoner høster gode kritikker. Alle, bortsett fra Jørgen selv, kan se at han gjør en solid jobb. Jørgen føler derimot at han bare har flaks. Egentlig er han udugelig og inkompetent. At programmene hans har blitt godt mottatt, handler om tilfeldigheter og lykketreff snarere enn hans talent. Hver dag på jobb føles tung. Han går med en kontant uro og en kronisk frykt for å bli ”oppdaget”. Han forventer at kollegene når som helst kommer til å avsløre ham som en ”bløff”. Hans opplevelse er at han ikke mestrer sin jobb, og hver dag er en kamp. Ofte kvier han seg for å å stå opp om morgenen, men presser seg likevel inn på kontoret. Forskjellen på hvordan Jørgen opplever seg selv, og hvordan andre opplever ham, er himmelropende.

 

Jørgen lider under den negative leveregelen vi her kaller ”mislykket”. Han har en litt atypisk variant av leveregelen, fordi han tross alt går på jobb. Vanligvis unngår mennesker med denne typen leveregler ansvar og utfordringer, men Jørgen tvinger seg til å gå på jobb på tross av ubehaget ved å føle seg utilstrekkelig og talentløs.

 

Faktum er at Jørgen på ingen måte er talentløs, men alle følelsene og tankene hans er ”kodet” på en måte som gir en konstant følelse av å være mislykket. Det sørgelige ved Jørgens liv, er at følelsenav mislykkethet blir sittende i ham så lenge han valgte bort legeyrket. Så lenge han ikke gav etter for farens krav og verdier, vil han føle seg mislykket, kanskje uansett hvilken karriere han hadde valgt. Han kunne gitt etter for farens strenge føringer og utdannet seg som doktor, men da er det sannsynlig at han hadde gått på kraftig kompromiss med seg selv. Som lege ville han heller ikke følt seg vel, og livet ville føles som et pliktløp hvor hans dypeste mål og egentlige potensial ville undergraves av farens egenrådige vilje.

 

En kunstnerkarriere hadde kanskje vært Jørgens beste valg, men det valget var ikke en mulighet. Dersom Jørgen hadde trosset farens strenge holdninger så formidabelt, og blitt kunstner, hadde uroen blitt så stor at han sannsynligvis ikke hadde maktet å føle seg fri på noen måte. Det ville sannsynligvis også lagt en demper på hans kreativitet og følelse for kunsten.

 

Det eneste Jørgen kan gjøre med situasjonen, er å undersøke bakgrunnen for sin uberettigede følelse av å være mislykket. Han er deprimert og føler seg verdiløs. På jobb føler han seg falsk fordi andre mener han gjør en god jobb. Jørgen må jobbe med sin leveregel for å gjenvinne et godt liv. Han må innse hvordan følelsen av utilstrekkelighet ikke handler om inkompetanse, men om farens nedslående kritikk og underminering av hans interesser gjennom oppveksten. En leveregel er et mønster som styrer hvordan vi tenker, føler og handler. Negative leveregler gir seg ikke alltid utslag på alle områder av livet, men kan eksempelvis gi seg utslag i jobbsammenheng, slik vi har sett i dette eksempelet.

 

 

Konklusjon

 

Leveregelen mislykkethet involverer en følelse av utilstrekkelighet overfor resultater og arbeid. Det er en følelse av at man er mindre suksessrik, begavet eller intelligent enn de man omgås. Denne typen problematikk skriver seg som regel alltid fra en underliggende lav selvfølelse. God selvfølelse er fornemmelsen av å være verdt noe i vårt personlige, sosiale og profesjonelle liv. Det stammer fra en følelse av at vi har blitt elsket og respektert som barn av familie, venner og på skole. En oppvekst preget av respekt, aksept, ros og suksess fostrer en god selvfølelse. Motsatt vil en oppvekst preget av kritikk og avvisning fostre en følelse av at det man foretar seg ikke er akseptabelt, noe som videre anstifter en følelse av at man ikke er verdt å like, beundre eller anerkjenne. Som person føler man seg lite attråverdig og underlegen andre. Jørgen ble både kritisert og overstyrt. Faren hadde en ganske fastlåst oppfatning av at de verdiene og holdningene han selv fasthold, var de eneste riktige. Når Jørgen ikke følte at han kunne utfolde seg innenfor farens rammer, oppstod det en konflikt hvor Jørgens evner ble underminert og følelsen av å ikke være god nok (i følge far) fikk grobunn i Jørgen. Denne følelsen har fulgt ham gjennom livet, og i voksen alder er det denne fortellingen som kan avsløre hans negative leveregle. På mange måter er det relasjonen til far som er kjernen i hans mangel på selvtillit. Følelsen av å være inkompetent har sitt utspring i denne tidlige konflikten med far, men siden har følelsen utviklet seg og lagt seg som en skygge over Jørgens liv.

 

Mange eksistensfilosofer snakker om at mennesket må strebe etter ”å bli den man er”. Med kjennskap til psykologien rundt leveregler, forstår man raskt at det selvfølgelig er viktig ”å bli den man er”, men man forstår også at det er en stor og omseggripende oppgave. Foreldrene har ansvar for å gi barnet trygghet og spillerom til å utvikle sine egenskaper og interesser. Å påtvinge andre (spesielt barn) sine egne verdier og holdninger, uten rom for fleksibilitet, kan kanskje betraktes som en form for omsorgssvikt.

 

 

Kurs i selvutvikling

 

Målet vårt er å gjøre psykologi så praktisk og jordnært som mulig. Vi ønsker å gjøre teori om til verktøy i hverdagen, og det skjer på selvutviklingskurs i Kristiansand annen hver måned. Meld deg på, eller ta kontakt hvis du/jobben/vennegjeng etc. ønsker tilsvarende kurs andre steder i landet.

 

Mer om endring av negative livsmønster

 

 

Kilder

  

Young Jeffrey E. & Klosko Janet S. (1995). How to break free from negative life patterns and feel good again. USA: Penguin Putnam, Inc. (Anbefales!)

Young, Jeffrey, Klosko, Janet S. & Weishaar, Marjorie (2003) Schema Therapy. Guilford Publications.

 

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Jeg føler meg mislykket

MislykketSkjematerapi er et kjent begrep i dagens psykologi. Skjematerapi er en innovativ form for psykoterapi utviklet av Dr. Jeffrey Young. Terapien sikter på å hjelpe folk med personlighetsforstyrrelser, depresjon samt en rekke andre individuelle og relasjonelle problemer. Skjematerapi integrerer elementer av kognitiv terapi, atferdsterapi, objektrelasjonsteori og gestaltterapi til en enhetlig og svært systematisk behandlingstilnærming. Skjematerapi har også integrert mindfulness i sitt terapeutiske system for å berøre de mer ”åndelige” sidene ved livet. Her på WebPsykologen har vi skrevet en rekke artikler om negative grunnleggende leveregler, som også er et konsept utarbeidet av Jeffrey Young og Janet Klosko. Den terapeutiske modellen og det teoretiske rammeverket gir en god innsikt i psykologiske problemer. Deres selvhjelpsbok, “How to break free from negative life patterns and feel good again”, er både innsiktsfull og lettlest, og den passer for alle som ønsker å utvikle seg eller forstå mer om menneskets psyke.

 

I denne artikkelen er det den negative leveregelen som handler om ”mislykkethet” vi skal ha i fokus. Dette er en leveregel som ligger tett på følelsen av skam og utilstrekkelighet. I artikkelen Bli kvitt skam og lav selvfølelse tok vi for oss mennesker som sliter med en følelse av å ikke være like verdifulle som andre. I denne artikkelen skal vi se på et lignende fenomen, men den sentrale følelsen er her at man alltid kommer til å feile. Man er simpelthen ikke like kompetent som andre, og man forventer at det man foretar seg vil mislykkes. Negative leveregler ligner det vi på folkemunnet kaller selvoppfyllende profetier. Teorien om levergeler forteller oss hvordan våre negative tanker og følelser har en tendens til å farge tilværelsen og i verste fall «virkeliggjør» de negative ideene.

 

Akkurat som ved følelsen av skam, tenker man seg at opprinnelsen til levergelen, ”mislykket”, har sin opprinnelse i en lav selvfølelse. Vi vil derfor kort gjengi hva Young og Klosko sier om selvfølelse før vi vender oss mot forståelsen av mennesker som sliter med en kronisk frykt og forventning om å mislykkes.

 

 

Lav selvfølelse

 

Selvfølelse handler om egenverdi. Det handler om å tro på at man er verdifull. Som regel må man bli likt av viktige personer i oppveksten for å lære å like seg selv, og dermed etablere en god selvfølelse. Man må med andre ord bli elsket av andre for å elske seg selv, og psykologisk sett tror jeg det representerer en slags sannhet (med visse modifikasjoner). Dessverre opplever ikke alle den omsorgen og anerkjennelsen man fortjener, hvorpå dette går utover selvfølelsen. Det er gjennom andre vi blir kjent med oss selv. En negativ leveregel kan i denne sammenhengen forstås som en skade på vårt eget selvbilde. I en type folkepsykologisk sjargong beskriver de negative levereglene nettopp hvordan tidlige erfaringer skriver seg inn i vår «personlighet» som mer eller mindre rigide og ureflekterte handlingsmønster. De antyder hvordan et menneske fra tidlig alder risikerer å tilegne seg ulike maladaptive reaksjonsmønster som følge av et sviktende oppvekstmiljø. Har man skader på selvfølelsen, lider man ofte under leveregelen som kalles ”defekt/skam”, slik den er beskrevet i artikkelen Bli kvitt skam og lav selvfølelse, eller leveregelen som kalles ”mislykkethet”, som er tema for denne artikkelen.

 

Før vi vender oppmerksomhet mot utilstrekkelighetens psykologi, vil jeg kort oppsummere hva Young og Klosko sier om selvfølelse i boken “How to break free from negative life patterns and feel good again”.

 

 

  • God selvfølelse er fornemmelsen av å være verdt noe i vårt personlige, sosiale og profesjonelle liv. Det stammer fra en følelse av at vi har blitt elsket og respektert som barn av familie, venner og på skole.
  • En oppvekst preget av respekt, aksept, ros og suksess fostrer en god selvfølelse. Motsatt vil en oppvekst preget av kritikk og avvisning fostre en følelse av at det man foretar seg ikke er akseptabelt, noe som videre anstifter en følelse av at man ikke er verdt å like, beundre eller anerkjenne. Som person føler man seg lite attråverdig og underlegen andre.
  • Som voksen kan det hende man føler seg usikker på en eller flere av områdene; intime forhold, sosiale situasjoner eller arbeid.
  • Leveregelen mislykkethet involverer en følelse av utilstrekkelighet overfor resultater og arbeid. Det er en følelse av at man er mindre suksessrik, begavet eller intelligent enn de man omgås.
  • Leveregelen Defekt/Skam handler om en følelse av noe grunnleggende galt. Ofte opplever man at jo nærmere folk kommer innpå, desto større sjanse er det for at de ikke vil komme til å like en.
  • Skader på selvfølelsen får oss ofte til å oppleve skam. Skam er den dominerende emosjonen i dette landskapet. Dersom man har leveregelen ”defekt/skam” eller ”mislykkethet”, lever man et liv hvor man skjemmes over den man er.

 

Dette er svikt eller en form for forgiftning som barnet utsettes for. I voksen alder sliter man med denne giften i form av dårlig selvfølelse og følelse av å ikke strekke til. Man ser deg selv på en negativ måte på grunn av svært uheldige og urettmessige omstendigheter i oppveksten. Det er en slags forgiftning av barnets måte å se seg selv på, motgiften er å forstå dette, og deretter forsøke å endre mønsteret. Det er ingen som er født mislykkede, men man kan lett komme til å tro det dersom oppveksten preges av kritikk, kjeft, avvisning eller ignoranse.

 

 

Å føle seg mislykket

 

Denne leveregelen betyr altså at man ofte føler seg mislykket. For det meste av tiden er man sannsynligvis i kontakt med leveregelen sin, og følelsen av mislykkethet og skuffelse er trolig svært kjent for personer som sliter i dette segmentet. Som regel vil personer med denne leveregelen ha et prestasjonsnivå som er lavere enn deres potensial. Problemet er at leveregelen lurer deg til å tro at du er mislykket, hvorpå du også oppfører deg som om du var mislykket. Ofte kan man se at personer som lider under denne negative leveregelen opprettholder den gjennom flukt. De unngår å gjøre de ting som kan utvikle dem, de kan la sjanser løpe fra seg, unngår å utvikle nye ferdigheter, unngår å ta ansvar, og dette gjør de ofte i frykt for å mislykkes hvis de prøver. Ofte er innstillingen: ”Hva hjelper vel det?”. Tendens til å løpe vekk fra muligheter hvor man enten kan lykkes eller mislykkes, gjør at man underminerer sine egne evner og sitt egentlige potensial. Man unngår å prøve, noe som forsterker følelses av utilstrekkelighet og inkompetanse.

 

 

Flukt og unnvikelse

 

Mari husker en episode fra ungdomsskolen hvor hun traff en venninne på toalettet. Venninnen satt sammenkrøpet i et hjørne og gråt. Mari spør hva det er, og venninnen forteller at hun har fått lav karakter i norsk. Hun må vise karakterboken til sine foreldre, og de vil bli illsinte. ”Kanskje kommer pappa til å slå meg,” forteller hun med gråtkvalt stemme. Mari husker at hun ble misunnelig på venninnen. For de fleste vil misunnelse fortone seg som en merkelig reaksjon i denne situasjonen, men Mari hadde helt andre problemer enn venninnen. Mari sitt problem var at hun ikke klarte å få foreldrene til å skrive under i karakterboken. Hennes foreldre hadde nok med seg selv, og Mari blir langt på vei ignorert. Hun så for seg kjeft fra læreren fordi hun dag etter dag må stille med en karakterbok uten underskrift.

 

Alle barn trenger kjærlighet, oppmerksomhet, ros og veiledning fra sine omsorgspersoner. All den positive oppmerksomheten vi får gjennom oppveksten danner grunnlaget for vår egen ”psykologisk motor” og vår motivasjon og evne til å skape meningsfulle prosjekter. Blir man oversett og avvist, er det vanskelig å engasjere seg i både skole og andre aktiviteter.

 

Mari slutter å gjøre lekser, og bruker mesteparten av sin tid på å unngå å bli oppdaget i skulking. Gradvis faller hun etter på skolen, og Maris fortvilte situasjon går foreldrene hus forbi. Noen teoretikere mener at det verste et barn kan utsettes for er ignoranse. Blir man oversett av foreldre som utviser likegyldighet ovenfor barnets bedrifter, frarøves man også en viktig del av den psykologiske grunnmuren som bygges gjennom andres bekreftelse og oppmerksomhet. I ekstreme tilfeller kan et oversett barn utvikle større skader enn et barn som opplever straff og kritikk. De straffende foreldrene bryr seg på en forferdelig måte, men de bryr seg. Det foreligger et samspill hvor barnet kan finne seg selv (på en uheldig måte) i andres reaksjoner. Mari hadde derimot lite samspill med sine omsorgspersoner, og dermed ingen eller få muligheter til å få en bekreftelse på hvem hun er. Hun kommer til å føle seg som en byrde og hun beskriver en opplevelse av å være til overs. Å engasjere seg i livet og på skolen virker meningsløst, og hun utvikler en intens følelse av å være et mislykket og verdiløst menneske.

 

Jørgen er et annet eksempel på en person som lider under leveregelen ”mislykkethet”. Han har vokst opp med en far som var lege. Jørgen var i utgangspunktet et kreativt og kunstnerisk anlagt menneske, men faren hadde ingenting til overs for kunst. Han mente at det eneste som gav noen verdi i livet, var doktorgjerningen. Ettersom Jørgen opplevde at egne interesser ble kritisert og underminert, sluttet han med dette. Han forsøkte å bli lege, men hoppet av studiene. Senere ble han produsent i et TV selskap, og her gjorde han det veldig bra. Kollegane skyter av ham og sjefen forfremmer han stadig. Selv føler Jørgen at han gjør en forferdelig dårlig jobb. Han kan se at de andre mener han er flink, men Jørgen mener at det eventuelt handler om flaks. De andre har ikke oppdaget hvor udugelig han egentlig er. Hele tiden er han redd for å bli ”avslørt” som inkompetent, og hver dag er en kamp mot følelsen av utilstrekkelighet.

 

Faktum er at Jørgen rent faktisk er flink og dyktig, men gjennom oppveksten fikk han vite at det kun er legeyrket som er godt nok, og på et subtilt nivåviser det seg at Jørgen alltid vil komme til å føle seg mislykket fordi farens kritiske bemerkninger har lagt seg inni ham som en ”usynlig fiende”, eller det vi her kaller en negativ leveregel. Jørgen vet ikke at det forholder seg slik. Det eneste han ”vet”, er at han ikke er like god som de andre, og han forventer hele tiden å mislykkes.

 

Mens Jørgen går på skole og får en jobb, men likevel føler seg mislykket, havner Mari i samme følelse av utilstrekkelighet, men hun unnviker også alle situasjoner som krever noe av henne. På den måten konstitueres hennes følelse av å være mislykket også i virkelighet. Hun mislykkes fordi hun ikke gjør noen av de tingene som normalt sett beveger oss og befester en form for selvutvikling. Depresjon og sterke følelser av meningsløshet rammer Mari i ungdomsårene og voksen alder. Hun fullfører ingenting, og har store problemer med å skape et bæredyktig livsprosjekt. Mari finner en form for velbehag i rusmidler, og det blir hennes bane.

 

 

Bakgrunnen for leveregelen ”Mislykket”

 

Ofte ser vi at folk som lider under denne negative leveregelen hadde foreldre som var svært kritiske til barnets prestasjoner. Det kan også henge sammen med foreldre som ikke hadde tid til barnet eller overså det. Dette kan altså medføre at man i liten grad fikk nødvendige grenser og lærte seg selvdisiplin. En annen årsak til denne levergelen er oppvekstvilkår hvor man eksempelvis hadde søsken som man ble urettferdig sammenlignet med. Vi har også sett denne leveregelen hos barn som vokste opp med foreldre som selv sleit med manglende selvfølelse. Dersom foreldrene har et behov for å ”være bedre enn” eller ”vinne over” barnet, har man en situasjon hvor barnet kan etterlates i følelser av å ikke strekke til. Barn må få lov til å ”vinne” og føle seg overlegne i noen tilfeller. Å gi barnet en følelse av å mestre eller være flink, er avgjørende for utviklingen av en solid selvfølelse.

 

 

Utilstrekkelighet som en selvoppfyllende profeti

 

Mange av disse mønstrene som relaterer seg til følelsen av å være mislykket koker ofte ned til stikkordet flukt: Man unngår å gjøre det som kreves for å gå fremover. Gjennom unnvikelse vrir man hele tiden på hendelser for å forsterke et selvbilde som utilstrekkelig eller lite talentfull. Som mennesker er vi ute etter å forstå oss selv. Vi ønsker bekreftelse på den vi er for å føle kontroll og sammenheng i tilværelsen. Dersom vi opplever oss selv som verdiløse og mislykkede, leter vi på sett og vis etter bekreftelse på dette. Selv om det er negativt, gir det en viss trygghet å oppdage at vi forstår oss selv ”riktig”. Det gjør at vi tenderer til å se bort i fra hendelser som ikke bekrefter vår mislykkethet, mens vi tar til oss alt som bekrefter det. Vi forsterker på den måten det negative mønsteret, og til sist ender vi opp som mislykkede fordi vi henfaller til leveregelens kraft og negative påvirkning. Vi risikerer rett og slett å bli ”inkompetente” fordi vi unngår å utvikle oss videre. Det betyr ikke at vi var inkompetente i utgangspunktet, men fordi våre negative tanker påvirket livet vårt på måter som hemmet en konstruktiv utfoldelse, ender vi dessverre opp som mer eller mindre «mislykkede».

 

 

Endring av leveregelen ”Mislykket”

 

Som nevnt i tidligere artikler om negative grunnleggende leveregler, synes vi at boken til Young og Klosko gir noen gode føringer på hvordan man skal komme seg ut av et negativt livsmønster. Ofte trenger man profesjonell hjelp for å avsløre dybden i sine negative mønster, men i mange tilfeller kan man gjøre mye på egenhånd. Følgende er en kort oppsummering av de tipsene Young og Klosko nevner i boken “How to break free from negative life patterns and feel good again”. 

 

  1. Vurdert hvorvidt din følelse av å være mislykket er presis eller forvrengt.
  2. Opprett en kontakt med barnet inne i deg, som følte seg, og fortsatt føler seg mislykket. Mange ganger når vi mislykkes som barn, er det fordi vi blir skjøvet i retninger som ikke er naturlige for oss. Noen foreldre har sin egen agenda, og ønsker at barnet spiller en bestemt rolle uansett hva barnets evner eller egne ønsker tilsier.
  3. Hjelp ditt indre barn til å se at du har blitt urettferdig behandlet.
  4. Forsøk å se mønsteret i din mislykkethet.
  5. Når du oppdager mønsteret, lag en plan for å endre det. Skriv ned planen punkt for punkt.
  6. Erkjenn din ”mislykket-leveregel” og din bakgrunn i flukt, men lag samtidig en liste over bevis på at du har potensial til å lykkes!

 

Dersom man lider under en negativ leveregel, er det viktig at man kartlegger det negative mønsteret. Slike mønster gjør oss til fanger i egne liv. Det setter store begrensninger på oss, og det frarøver oss muligheten til god selvutvikling. Hvis du kjenner deg igjen, handler det om å avsløre mønsteret og deretter bevisst gå inn for å endre det. Det er alltid mulig å endre en negativ leveregel, men det kan være en tung og vanskelig prosess.

 

Under kategorien Negative leveregler finner du flere artikler av denne typen. Vi vil også nevne to andre artikler som omkranser det samme tema som her:

 

 

 

Kurs i selvutvikling

 

Vi benytter anledningen til å reklamere for eget selvutviklingskurs i Kristiansand. For ALLE med interesse for psykologi og selvutvikling. 

 

Mer om endring av negative livsmønster

 

Kilder

  

Young Jeffrey E. & Klosko Janet S. (1995). How to break free from negative life patterns and feel good again. USA: Penguin Putnam, Inc. (Anbefales!)

Young, Jeffrey, Klosko, Janet S. & Weishaar, Marjorie (2003) Schema Therapy. Guilford Publications.

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Oppvekst med psykiske lidelser hos nære pårørende

omsl.Oppvekst med psykiskePsykologspesialist og seniorpsykolog Helge Sølvberg har lang erfaring fra psykisk helsevern. Mye av sitt virke som kliniker har han tilbrakt i gruppeterapi, og Sølvberg er svært opptatt av brukermedvirkning og det verdifulle bidraget til erfaringskonsulenter innenfor psykisk helse. Han er meget godt likt av både kollegaer og pasienter, og når han nå skriver en bok basert på et langvarig prosjekt, og enda lenger erfaring, var WebPsykologen svært interessert i å snakke med ham. Boken heter Oppvekst med psykiske lidelser hos nære pårørende – Samtalegruppen som frigjørende redskap. Tematikken i denne boken er viktig, og Sølvberg fremfører det på en lesevennlig og gripende måte.

 

Vi snakket med Sølvberg om psykisk helse, psykiske lidelser, oppvekstvilkår, psykologisk arv, gruppeterapi og verdien av erfaringskonsulenter i psykisk helsearbeid. Se vår samtale i videoen under:

 

 

 

Boken til Sølvberg er verdifull både for mennesker som har levd nær på psykiske lidelser, samt de som arbeider eller skal arbeide med psykisk helse i sitt daglige virke. Selv oppsummerer han tematikken i boken slik:

 

Psykisk sykdom hos nære pårørende kan være en stor belastning. Spesielt sårbare vil en være som barn og ungdom. Mange voksne sliter med ettervirkningene fra oppvekst med psykisk sykdom hos far eller mor, både gjennom den måten de har lært seg å møte verden, gjennom vonde minner, følelse av skyld og gjennom frykten for arv.

 

Det har gjennom årtier vært kjent at barn av psykisk syke er den mest utsatte risikogruppe for utvikling av psykiske lidelser. Likevel har lite blitt gjort for å ta denne gruppen på alvor.

 

Materialet til denne boken er hentet fra 9 års arbeid som gruppeleder – og veileder for gruppeledere – i samtalegrupper for voksne som i hele eller deler av sin oppvekst har fått sitt liv preget av psykisk lidelse hos mor eller far. Boken oppsummerer funn som er gjort gjennom en strukturert gruppeorientert tilnærming og systematisk innsamling av data, – illustrert og frodiggjort med glimt fra deltakernes liv. Boken forteller om samtalegrupper med likesinnede som viktig arena i kampen for psykisk helse, – og den gir viktige innfallsvinkler til å forstå og motstå at lidelse og smerte kan forplante seg fra slektledd til slektledd. 

 

Boken er imidlertid også nyttig på et mer generelt plan. Den gir gode innfallsvinkler til forståelse av seg selv og andre, og den gir en god illustrasjon og innføring i hvordan samtalegrupper kan drives på måter som er meningsfull for deltakerne og på måter som fremmer modning og psykisk helse. Kan hende kan den gi inspirasjon til tilsvarende tiltak, – og tiltak overfor andre grupper av pårørende, som ektefeller, søsken og foreldre.

 

Boken er først og fremst ment som kunnskaps- og inspirasjonskilde for studenter i helse- og sosialfag, men er skrevet i en form som gjør den tilgjengelig for mange, – også for dem som boken dreier seg om og deres nærmeste.”

 

I bokens innledning tegner Sølvberg opp det landskapet hvor boken har blitt til. Det er en bok skrevet ut fra møte med mennesker som sliter med psykiske lidelser og deres pårørende. Det er en ærlig bok som beskriver hvordan lidelser går i arv, men også en håpefull bok som viser hvordan man kan finne veien ut av problemene. Sølvberg beskriver det slik:

 

Det ville være en løgn å si at man ikke har visst at psykiske lidelser hos et familiemedlem representerer en stor påkjenning for de nærmeste. Man har også visst at barna er de mest sårbare og påvirkbare, spesielt hvis den psykiske lidelsen har rammet en av barnets omsorgspersoner. Det må nødvendigvis gi en oppvekst med belastninger og spesielle utfordringer. Det innebærer at barna, når de blir voksne, kan slite med følelsesmessige ”knuter”, skapt gjennom den måten de har lært seg å møte verden på, gjennom frykten for arv, og gjennom vonde minner. Man har også visst at barn av foreldre med psykiske lidelser er en gruppe med risiko for å utvikle psykisk sykdom.

 

Til tross for denne kunnskapen har det vært truffet få forebyggende tiltak. Det virker som om idéen om biologisk arv har blindet forskere og klinikere over hele verden. Det er klart at biologisk arv kan spille en viktig rolle. Men vi har også alltid visst det som forfatteren Henrik Ibsen beskriver i skuespillet Gjengangere, at lidelse og smerte også overføres fra foreldre til barn gjennom sosiale mekanismer, og at det ikke nødvendigvis er samme lidelse man ser i neste generasjon.

 

Kan hende henger det fortsatt igjen destruktive moralske betraktninger fra tider der psykiske og fysiske lidelser ble betraktet som straffedom fra høyere makter. Skriftstedet i Bibelens annen Mosebok huskes og siteres:

 

”for jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøker fedres misgjerninger på barn, inntil i tredje og fjerde ledd, på dem som hater meg, og som gjør miskunnhet mot tusen ledd, mot dem som elsker meg og holder mine bud”

 

I dag vil vi kanskje ikke mene at det dreier seg om straffedom, men er det likevel slik at vi nikker megetsigende til at foreldres misèrer gjennom psykisk sykdom, rusmisbruk, fattigdom eller kriminalitet forplanter seg til nye generasjoner? Er det slik at vi ureflektert reagerer på sviktende funksjonsevne hos våre foreldre med sviktende aktelse for oss selv? Er det slik at vi tar for gitt at svikt hos oss selv gir svikt hos våre barn, og er det slik at våre omgivelser bare nikker megetsigende til dette og tar det for gitt? Er det slik at dette blir liggende som et mørkt teppe som skjuler – og kanskje kveler – de verdifulle egenskaper og vekstmuligheter som bor i oss?

 

Denne boken er et forsøk på å gå i dybden på hvorledes det er å vokse opp med psykisk sykdom hos mor eller far. Den er et forsøk på å fange inn hvordan dette kan prege en på godt og vondt, hva som skal til for at dette ikke skal gi uheldige følger for senere psykisk helse, og ikke minst hva som skal til for å overvinne de uheldige følgevirkninger man måtte bære med seg inn i voksen alder.

 

Idéen bak boken ble til i møte med mennesker som sliter med psykiske plager, og deres pårørende. Boken er basert på mange års erfaring som klinisk psykolog i psykisk helsevern og ni års systematisk bruk av samtalegrupper og innsamling av formelle data fra voksne som har vokst opp med psykiske lidelser hos sin mor eller far. Trolig bærer boken preg av en klinikers famlende forsøk på å sette ord på den virkeligheten som møter ham i de sterke – og til tider overveldende – møter med mennesker som sliter med livet sitt. Det er ikke like lett å oppnå den nødvendige følelsesmessige distansen til det som studeres, når man hele tiden beveger seg innenfor en slik sammenheng. På den annen side er det tydelig at det har vært vanskelig for forskningsmiljøene og den distanserte forsker å oppdage – og fange inn – de viktige temaer som denne boken handler om. Det er glissent med litteratur, og det finnes foreløpig lite systematisk kunnskap.

 

Boken representerer et forsøk på å gi formelle kunnskaper. Kan hende er allikevel det viktigste at den gir levende glimt inn i livet til mennesker som har hatt viktige deler av livet preget av psykisk sykdom hos nære pårørende, og den presenterer en måte å møte dem på som gir dem mot til å bære en vanskelig fortid, tro på egen styrke og visdom og glød til å kaste seg ut i nye utfordringer. Her er samtalegruppen valgt som arbeidsredskap, og i den formen for samtalegrupper som presenteres, er lederne ingen kunnskapsbank, men er på leting etter kunnskaper om hva det innebærer å ha psykisk syke foreldre. På dette området er det deltakerne som er spesialistene. Ledernes profesjonalitet ligger i å gjøre innholdet og samspillet i møtene helsemessig nyttig for dem. Det har vært nærmest rørende å se hvor villige deltakerne har vært til å sette av tid til trofast å møte til samlinger uke etter uke til tross for reiseavstander på opptil 20 mil på vanskelige veier. Tilbakemeldingene fra deltakerne har vært overveldende gode. Jeg er stolt over det vi har fått til, og jeg nøler ikke med å presentere tilnærmingen som modell for andre.

 

Forfatterens forankring i den kliniske sykehusverden kommer frem i valg av ord og vendinger, på godt og vondt. I det følgende benyttes betegnelser som syk og frisk, pasient og behandler. Dette til tross for at disse betegnelsene og begrepene ikke er like enkle å benytte overfor psykiske lidelser som overfor kroppslig sykdom. Søker man bistand i helsevesenet, blir man definert som pasient. Hvis man ikke fungerer, blir man definert som syk og får en diagnose, uansett om det dreier seg om en kroppslig dysfunksjon eller en reaksjon på stor belastning. Hvem av oss har ikke hatt perioder der livet har satt oss fullstendig ut, uten at vi dermed ville kalle oss psykisk syke?

 

Psykisk sunnhet er ikke å være uten lidelse og smerte, men å kunne mestre den lidelsen og smerten som ethvert normalt liv gir! Den som våger å elske noen eller noe, risikerer smertefulle tap, og den som våger seg ut av døren, risikerer å møte uventede og skrekkfylte opplevelser. Å unngå kjærligheten og eventyrlysten vil på den annen side innebære enda større omkostninger gjennom mangel på livsinnhold og mening med livet, tomhet, lengsel og kjedsomhet. Mangelen på ”ytre knagger” å holde seg fast i øker dessuten risikoen for å få et uhåndterlig indre liv slik man ser ved alvorlige psykiske lidelser.

 

Begrepene syk og frisk, pasient og behandler blir i tillegg vanskelige ved at mange som fungerer dårlig, aldri søker behandling, og i en familiesammenheng er det ikke alltid den som fungerer dårligst som søker hjelp og blir brukeren av helseapparatet.

 

Boken henvender seg imidlertid til mennesker som befinner seg i helsevesenets begrepsverden som ansatte, pasienter eller pårørende, og det er dermed både rett og rimelig å benytte helsevesenets språk. De mennesker boken handler om, er barn av psykisk syke, og i det følgende er man barn av en psykisk syk person så sant man i kortere eller lengre perioder av oppveksten har hatt en mor eller far som har mottatt bistand fra helsevesenet for psykiske plager.

 

På ett punkt har boken kan hende fraveket helsevesenets dagligtale. For å unngå uheldige og låsende tankerekker har jeg sett det som nyttig å bruke begrepet mentalhygiene i flere sammenhenger der man i helsevesenet ellers ville brukt ord som forebyggende helsearbeid og behandling. Mentalhygieniske tiltak er virksomhet for å fremme egen og andres psykiske helse. Når jeg har valgt å bruke dette begrepet, er de av to viktige grunner. For det første viser begrepet mentalhygiene til tiltak for psykisk helse som man kan ha regien på selv. For det andre viser begrepet til virksomhet som er viktig for alle, uansett om man ser på seg selv som syk eller frisk. Begrepet gjør det dessuten mulig å unngå ”å sykeliggjøre” reaksjoner på livets belastninger som ved nærmere ettertanke kan være både forståelige og meningsfulle. Selv invalidiserende tilstander er ikke nødvendigvis tegn på sykdom som trenger behandling, men kan være reaksjoner på livet som må tas på alvor for at man skal kunne bevare og bedre sin egen psykiske helse.”

 

Vi takker for samtalen med Helge Sølvberg, og ikke minst for boken som forhåpentligvis vil berike fagfeltet med sin innsikt og varme: Oppvekst med psykiske lidelser hos nære pårørende.

 

Vi har tidligere intervjet Helge Sølvberg om det «mellommenneskelige spillet» og en psykologisk teori som kalles transaksjonsanalyse. Dette innslaget kan du se her: Transaksjonsanalyse i Sosiale spill.

 

 

Ved Psykologspesialist Helge A. Sølvberg &
Psykolog Sondre Risholm Liverød

WebPsykologen.no

Selvstendighet kontra avhengighet

Avhengighet selvstendighetI artiklene om grunnleggende negative leveregler tar vi for oss teorien til Jeffrey Young og Janet Klosko. De har skrevet flere bøker om skjematerapi og det de kaller negative leveregler. I følge Young og Klosko er en negativ grunnleggende leveregel et ”psykologisk” mønster som starter i barndommen og får gjenklang utover hele livsløpet. Det begynte med at noen i familien eller andre barn gjorde noe med oss. Vi ble forlatt, overbeskyttet, mishandlet, ekskludert eller fratatt noe – vi fikk en skade. Etter hvert blir leveregelen en del av oss. Lenge etter at vi har forlatt hjemmet vi vokste opp i, fortsetter vi å skape situasjoner hvor vi blir dårlig behandlet, ignorert, sett ned på eller overstyrt – situasjoner hvor vi ikke er i stand til å nå våre innerste mål. Negative grunnleggende leveregler styrer måten vi tenker, føler, handler og relaterer oss til andre på. De setter i sving sterke følelser som sinne, sorg og angst. I denne artikkelserien som er postet under kategorien Negative leveregler, tar vi for oss boken “How to break free from negative life patterns and feel good again”. Det er en faglig solid selvhjelpsbok som beskriver de ulike livsfeller som mennesket ofte havner i. Boken gir et godt innblikk i hvordan et belastende eller negativt oppvekstmiljø kan skrive seg inn i vårt mentale apparat og legge grunn for uheldige mønster i vår selvopplevelse.

 

I denne artikkelen skal det handle om forholdet mellom selvstendighet og avhengighet. Young og Klosko snakker om en del grunnleggende behov som må være til stede i barnets oppvekst for at en sunn utvikling skal finne sted. Ett av disse grunnleggende behovene dreier seg om autonomi eller selvstendighet. Det å ha en oppvekst som muliggjør selvstendighet, anser man for å være et grunnleggende behov. Dersom barnets bevegelse mot selvstendighet forstyrres eller korrumperes på en eller annen måte, risikerer man utviklingen av et livsmønster eller en negativ leveregel. I tilfeller hvor behovet for å utvikle seg som et selvstendig individ undergraves, snakker Young og Klosko om risikoen for å belemres av to forskjellige leveregler. Den ene leveregelen kaller de sårbarhet, og den har vi beskrevet i artikkelen som heter Sårbarhet og livsangst. Den andre leveregelen handler om avhengighet, og det er den vi skal utforske i følgende.

 

 

Behovet for autonomi og selvstendighet

 

Før vi fordyper oss i avhengighetens psykologi, skal vi kort oppsummere hva Young og Klosko mener når de snakker om selvstendighet som et grunnleggende menneskelig behov. Følgende punkter gjengir Young og Kloskos resonnementer med hensyn til behovet for autonomi.

 

  • Autonomi er å leve på egenhånd, frigjøre seg fra foreldre og partnere, ha et eget liv, en identitet, et eget mål og en retning som ikke baserer seg på støtte fra andre. Dette er viktig i forhold til selvfølelse, selvtillit og indre ro. Mennesker som føler seg kompetente og selvsikre har som regel færre bekymringer fordi de tror og stoler på egen evne til å takle motgang.
  • En positiv utvikling av autonomi henger sammen med at noen hjem oppfordrer til autonomi og lærer barnet å klare seg på egenhånd, ta ansvar og utøve god dømmekraft.
  • Noen familier fostrer dessverre det motsatte, altså overdreven tilknytning og avhengighet. Man lærte ikke ferdigheter til å klare seg selv, men ble isteden alltid ”hjulpet”, noe som underminerte egne forsøk på å mestre ting alene.
  • I det ovennevnte er faren at man lever et liv i en utilfredsstillende avhengighet. Et annet utfall på dette området handler om sårbarhet. I et slikt tilfelle ser vi at noen lærer at verden er et farlig sted. Foreldrenes ”livsangst” kommer til å farge barnets verdensanskuelse, og på den måten går bekymring og uro i arv. I en slik barndom blir man hele tiden advart mot mulig fare og sykdom. Dette kan hemme ens egen utfoldelse av naturlige impulser og innskytelser. Ofte er det foreldre som selv er engstelige som påfører barn en slik frykt for verden. Dette er leveregelen vi kaller sårbarhet, og som nevnt har vi skrevet en egen artikkel om dette under overskriften Sårbarhet og livsangst.
  • Autonomi handler om å føle seg trygg nok til å møte verden og dens utfordringer. Dette betyr videre at man må besitte en følelse av å være kompetent til å takle hverdagsoppgaver. Man må føle seg rustet og ha en atskilt opplevelse av selv. Dette hører til leveregelen ”avhengighet” som vi skal drøfte videre i denne artikkelen. For at man skal bli en kompetent agent i eget liv, krever det at man vokser opp under trygge forhold som gjør at barnet har overskudd og trygghet nok til å utforske verden. Barn som opplever et utrygt oppvekstmiljø, vil bruke mye av sin energi på å oppnå trygghet, og dermed forringes deres muligheter til å utforske seg selv og verden. Levereglene som er spesielt knyttet opp mot mangel på trygghet i oppveksten er avvisning, som vi presenterer i artikkelen Avvist og redd for ensomhet, samt leveregelen som omkranser ”misbruk” eller ”mistillit”, og denne har vi tatt for oss i en artikkel som heter Vold i familien.
  • Gjennom avhengighet utvikler man ikke følelsen av å besitte kompetanse til å fungere i samfunnet. Kanskje hadde man overbeskyttende foreldre som tok alle avgjørelser, eller de kan ha underminert en på subtile måter ved å uttrykke kritikk hver gang en iverksatte et selvstendig initiativ.
  • Avhengige personer har ofte sammenblandet eller dårlig utviklet følelse av selv. Identiteten deres kan ofte smelte sammen med foreldrenes eller eventuelt en partner eller annen livsledsager.

 

Min erfaring er at denne levergelen opptrer hos både menn og kvinner, men kanskje er det overvekt av kvinner som sliter med selvstendighet. En forklaring på dette kan man finne flere steder i psykologisk teori, men det er kanskje mest nærliggende å gå til Freud for en psykoanalytisk forståelsesmodell på forskjellen mellom kjønn. Psykoanalytisk sett vil man forklare denne forskjellen som en følge av forskjellige modningsprosesser hos gutter og jenter. Gutters modningsprosess er betinget av separasjon fra moren for å utvikle maskulinitet og selvstendighet, mens jenters utvikling ikke er avhengig av en tilsvarende separasjon for å utvikle sin kvinnelige individualitet. Dette betyr grovt sett at maskulinitet defineres i kraft av separasjon og selvstendighet, mens det feminine defineres i kraft av tilknytning, noe som videre kan anstifte en underliggende frykt for intimitet hos gutter, og en underliggende frykt for separasjon hos jenter. Av den grunn kan man anta at gutter finner sine største utfordringer når det kommer til intime forhold, mens jenter har sine største utfordringer i forhold til egenrådig og selvstendig livsførsel.

 

Vi har uansett alle behov for selvstendighet, og muligheten for å utvikle sin egen selvstendighet og integritet er helt avgjørende for livskvalitet og opplevelsen av et meningsfullt liv. Dette gjelder selvfølgelig for begge kjønn i like stor grad, men kulturelt sett har det vært vanskeligere for kvinner, og i denne forbindelse har ulike feministbevegelser gjort en formidabel innsats.

 

I følgende vil vi tar for oss avhengighet og det vi kaller selvstendighetsbrist. Det handler grovt sett om en følelse av at man ikke kan leve uten andre. Man føler seg avhengig av andres støtte og hjelp. Det er både vondt og vanskelig å føle seg avhengig av andre, og det kan føre til mye innestengt sinne og irritasjon. På den ene siden føler man seg hjelpeløs og avhengig, men den avhengige posisjonen er særdeles utilfredsstillende, noe som fører til frustrasjon. Frustrasjonen rettes gjerne innover mot egen person, men man kan også oppleve et ganske intenst sinne ovenfor de personene man har gjort seg avhengig av. På mange måter blir de ansiktet på ens problem, men det er sjelden man våger å uttrykke dette sinne i frykt for å miste den støtten man føler seg avhengig av.

 

Jeg er sint på deg, men jeg vet ikke helt hvorfor.” Følelsen av avhengighet kan ofte være uklar, og irritasjonen kan boble under overflaten uten å finne et fornuftig utløp.

 

Jeg er sint på deg, men jeg trenger deg”, er et annet utsagn som kan beskrive dilemmaet. ”Jeg våger ikke å være sint på deg fordi da kan det hende du forlater meg, og det er min største skrekk.” Personer som sliter med avhengighet kan komme til å finne seg i mye fra andre mennesker uten å sette grenser, rett og slett i frykt for å bli forlatt. Noe av den samme problematikken har vi drøftet i artikkelen Avvist og redd for ensomhet. 

 

 

Selvstendighetsbrist og avhengighet

 

En sentral del av denne negative grunnleggende leveregelen er en fornemmelse av at verken du selv eller dine nærmeste omsorgspersoner kan leve uten at dere stadig støtter hverandre eller har en intens kontakt. Forholdet til de nærmeste utgjør på sett og vis et emosjonelt bånd som oppleves helt avgjørende for at vi skal takle livet. Dette er ikke det samme som å ha et nært og godt forhold til sine nærmeste. Her handler det om en avhengighet som går på sterk bekostning av selvstendighet.

 

Ved tilfeller av denne leveregelen kan man ha en forferdelig følelse av å ikke ha en egen identitet, eller at egen identitet er avhengig eller sammensmeltet med en annen viktig person sin identitet. Du tror at det er feil å sette grenser i forhold til dine nærmeste, og føler deg skyldig når du gjør dette. Når vi føler oss avhengige av noen, er det også vanskelig å sette fornuftige grenser ovenfor disse personene. Frykten er hele tiden at vi skal miste de.

 

Personer med denne typen avhengighetsproblematikk har muligens hatt et tett forhold til sine omsorgspersoner. De har fortalt mye til sin mor/far/andre viktige omsorgspersoner og forventer dette også fra dem. Meningen i livet og egen identitet er så tett knyttet opp til disse menneskene at man føler seg tom eller engstelig dersom de ikke er til stede. Når de forsøker å frigjøre seg fra den tette bindingen, kan det føles som om de har mistet en del av det selv. Dermed blir alle typer separasjon ofte en smertefull affære. En ferietur eller kortere avbrekk i kontakten kan virke uoverkommelig og vond.

 

 

Livet oppleves som overveldende

 

Ofte kan denne leveregelen installere en følelse av at livet er overveldende. Man kan føle at man ikke takler det. Et uhensiktsmessig tett forhold til omsorgspersoner, kan ha medført at man ikke tror på egne evner eller at man ikke takler livet. Dette betyr at følelsen av hjelpeløshet er nær. Man har en oppfattelse av at man alltid trenger noen andre for å klare seg. Barn trenger omsorg, empati og føringer fra sine foreldre, og dersom det foreligger en god balanse mellom disse elementene, er det sannsynlig at barnet utvikler seg på en sunn måte med en sterk og solid selvfølelse. Dersom foreldrene griper for ofte inn for å hjelpe eller støtte barnet, kan dette være med å undergrave barnets utfoldelse og trening på å mestre livet på egenhånd. Barnet lærer at det er avhengig av sine foreldre. Her snakker vi om hjelp og støtte av den typen man på folkemunnet kaller en bjørnetjeneste. Foreldrene vil ofte hjelpe barnet av omsorg og kjærlighet, men for mye hjelp kan altså anstifte en underliggende følelse av hjelpeløshet og gi grobunn for den negative leveregelen vi her kaller avhengighet.

 

I kjernen av denne leveregelen ligger følelsen av at liver er en konstant kamp for å oppfylle kravene i voksenlivet. Her sliter man med en opplevelse av å mangle noe, en følelse av utilstrekkelighet. Gjennom oppveksten fikk vi ikke nok rom for å utforske oss selv og tilværelsen. Vi fikk ikke nok erfaringer på at vi mestret livet, men fikk mange erfaringer på å motta hjelp fra andre, og idémønsteret som installeres i barnets grunnmur som følge av dette, er rett og slett en iboende følelse av at livet er så vanskelig at vi ikke takler det på egenhånd.

 

 

”Jeg takler ikke dette uten hjelp”

 

De typiske tankene her gjenspeiler en følelse av å være inkompetent; ”Det er for mye for meg”, ”Jeg klarer ikke å takle dette”, ”Jeg kommer til å gå i oppløsning”, ”Jeg klarer ikke å hanskes med mitt ansvar”. Andre typiske tanker gjenspeiler ens frykt for å bli forlatt – ens frykt for å miste de personene man føler seg avhengig av. (Se også artiklene Avhengighet, avvisning og panikk og Avvist og redd for ensomhet). Slike opplevelser ledsages ofte av panikk og desperasjon. Det medfører også at man har manglende tiltro til egne avgjørelser. Man er alltid usikker. Ofte tenker man at man trenger hjelp, hvorpå mye av tiden og ”livsenergien” går med til å gruble over og bekymre seg for om hjelperne vil stille opp eller ikke. Når man er alene, sitter man ofte med en gjennomgående følelse av at livet er overveldende.

 

 

Ambivalens – Vanskeligheter med å ta valg

 

Man kan også ha problemer med å hvile i sine egne avgjørelser. Man kan lett føle seg utrygg når det kreves at man tar hverdagslige avgjørelser uten andres råd og vink. Med andre ord sliter man med ambivalens og synes at valg er noe av det vanskeligste som finnes. Ved det vi her kaller ambivalens vil man ha problemer med å ta beslutninger fordi alle løsningene ser ut til å være like gode eller like dårlige. Som regel er det vår egen oppgave å avgjøre hva som er den beste løsningen, men dersom vi stadig tviler på vår egen dømmekraft, blir dette en vanskelig affære som ofte kan virke overveldende og skjebnesvanger.  

 

Problemet med en manglende tro på egen selvstendighet, er at den ofte får alt for stor plass. Ens manglende tro på egne evner gjør at man ofte henfaller til andres hjelp, og dermed overgir man seg til den negative leveregelen i alt for stor grad. Mye tid brukes på å bekymre seg for at man ikke strekker til. Det blir derfor lite tid til å se at man faktisk er mye mer kompetent enn man selv tror. Avhengighetsleveregelen kan nesten forstås som en slags ryggmargsrefleks som umiddelbart forteller oss at vi ikke takler dette hver gang vi møter en liten utfordring. Istedenfor å undersøke hvordan vi kan mestre en oppgave, bruker man all sin mentale kapasitet på å undersøke hvordan man kan få hjelp.

 

 

Unnvikelse og flukt

 

Flukt er ofte en måte å forsterke leveregelen på. Ofte unngår man oppgaver man tror er for vanskelige. Det finnes enkelte oppgaver som mennesker med levereglen ”bristende selvstendighet” oftest unngår. Dette omhandler eksempelvis det å kjøre bil, ta avgjørelser, ta på seg nye plikter, eller å ta til seg ny ekspertise. Normalt sett vil man i stadig stigende grad distansere seg fra foreldrene etter hvert som man modnes og blir voksen. Mennesker med avhengighetsleveregelen skaper sjelden denne distansen til foreldrene, nettopp fordi foreldrene symboliserer en kompetanse høyere enn ens egen; En kompetanse man må ha ved sin side for å takle livet. Når man ofte rømmer fra alle oppgaver som på en eller annen måte krever noe, bekreftes mistanken om at man ikke kan klare det på egenhånd. All erfaring sier at jeg ikke har klart noe slikt før, og man gjentar denne erfaringen, ikke ved å prøve og eventuelt feile, men ved å unngå oppgaven helt og holdent. Med andre ord mislykkes man fordi man aldri prøver, og på den måten forsterkes tankene om at man er inkompetent og lite dugelig til å takle livets utfordringer uten hjelp fra andre.

 

 

Avhengighet og sinne

 

Et sentralt problem i denne sammenheng dreier seg om avhengighet og sinne. Selv om man på ubevisst plan er redd for endring, og motsetter seg forandring, føler man seg likevel fanget. Man vil ikke endre på livet fordi forandring kan kreve noe av en, kanskje må man ta noen vanskelige valg, men samtidig føler man at livet er utilfredsstillende slik det er. Problemet er at man ikke våger å ta noen skritt eller gjøre noe for å endre en situasjon. Noen mener at ”forandring fryder”, men personer som sliter med avhengighet er over hodet ikke enig i det ordtaket.

 

Gjennom fornemmelsen av å være avhengig, kan man risikere å tillate at man blir mishandlet, kuet eller følelsesmessig trakassert for å opprettholde nærhet og kontakt til den man føler seg avhengig av. Ofte ser man at denne typen mennesker godtar en rolle som underordnet i forhold til familiemedlemmer, partnere og venner. Dette gir selvfølgelig grobunn for sinne. Man blir sint for det er vondt å føle seg underlegen. Ofte retter dette sinnet seg innover mot egen person. Man misliker seg selv og sin opplevde svakhet. Dette forsterker følelsen av å være hjelpeløs, sårbar og avhengig. Man er redd for å stole på seg selv, noe som gjør en engstelig for å markere seg eller si fra om sin mening. Istedenfor å hevde seg selv i ulike sammenhenger, blir man taus og stille og underordner seg de andre sine meninger og behov. Man stenger sinne og frustrasjon inne, og det gir grobunn for både angst og depresjon.

 

Sinne og frustrasjon er en viktig drivkraft i livet. Det skaper engasjement og vitner om vilje til forandring og bevegelse. Sinne er en viktig kilde til vitalitet. Dersom vi undergraver vårt eget sinne eller vår frustrasjon og muligheten for selvhevdelse, dyrker vi også en depressiv livsstil. Livet kan fort komme til å virke både tomt og meningsløst. Samtidig er angst som regel et nærliggende symptom hos mennesker som undertrykker sine følelser. Ofte er man redd for de undergravde følelsene fordi man frykter at de plutselig skal komme til overflaten. I så henseende er man redd for å bli «gal» eller miste forstanden, og hvis det skjer, kan det hende at man risikerer å miste kontrollen på en slik måte at man også skyver andre mennesker unna. Ved avhengighet er man som nevnt svært redd for å miste andre, og derfor holder man ofte negative følelser på avstand. Man finner seg ofte i alt for mye uten å sette grenser, og det kan bli farlig.

 

 

Motavhengighet

 

Noen takler også denne leveregelen gjennom det Young og Klosko kaller motavhengighet. Her oppfører man seg svært selvstendig, man hevder seg mye, roper alltid ut sin mening, er ofte uenige med andre for å markere sin egen selvstendighet. Dette er et motangrep på en underliggende følelse av avhengighet og inkompetanse. Man kjemper imot denne vonde fornemmelsen av å ikke strekke til eller klare livet ved å oppføre seg som om man har full kontroll og er svært selvstendig og egenrådig. Dette er en slitsom og utrygg tilværelse. Personer av denne typen har ofte en følelse av å ”seile under falskt flagg”. De frykter at andre kommer til å oppdage hvor hjelpeløse de er når som helst. Livet oppleves som et korthus som plutselig kan kollapse. Disse menneskene er ofte ensomme og litt «anstrengte». De mestrer livet på en tilsynelatende god måte. De kan virke sterke og bestemte, men inni seg er de redde og fortvilte. Å leve er en skummel kamp, og de forventer å bli avslørte som hjelpeløse og inkompetente når som helst.

 

 

Opprinnelse til ”bristende selvstendighet” og ”avhengighet”

 

I boken “How to break free from negative life patterns and feel good again” beskriver Young og Klosko i overkant av ti negative grunnleggende leveregler, hvorav avhengighet er en av disse. Noe av styrken ved denne boken er noen svært pedagogiske redegjørelser for hvordan mennesker kan havne i et negativt livsmønster som påvirker både tanker, følelser og handlinger. Under gir jeg en kort oppsummering av det de skriver om opprinnelsen til selvstendighetsbrist og avhengighet.

 

 

Når det kommer til selvstendighetsbrist dreier det seg enten om overbeskyttende foreldre eller foreldre som er underbeskyttende:

 

  1. Overbeskyttende foreldre holder barna sine i avhengighet. De forsterker avhengighetsatferd, motvirker uavhengig atferd, overstyrer barna sine og gir dem ikke støtte eller frihet som kreves for å lære seg uavhengighet.
  2. Underbeskyttende foreldre tar ikke godt nok vare på barna sine. Fra ung alder må barnet klare seg selv i verden, og må fungere på et høyere nivå enn alderen tilsier. Slike barn kan skape en illusjon om at de klarer seg, men har i virkeligheten store avhengighetsbehov. Det er disse barna som ofte utvikler de vi i et tidligere avsnitt kalte motavhengighet. På overflaten ser det ut til at de takler livet bra. De kan virke bestemte, og man tenker gjerne at det er et synlig uttrykk for selvstendighet og integritet, men dypest sett er det et motsvar til en underliggende følelse av å ikke mestre livet på en tilfredsstillende måte. 

 

 

Vi blir født totalt avhengig av våre foreldre. Når foreldrene oppfyller våre fysiske behov, når de mater oss, kler oss og holder oss varme, etableres det en trygg plattform som vi kan bruke som et utgangspunkt for å gå ut i verden. Dette er en klar utviklingsprosess med to trinn:

 

  1. Etablere en trygg plattform.
  2. Fjerne seg fra denne plattformen for å oppnå selvstendighet. Her gjør man plattformen til en del av sin indre trygghet og sikkerhet.

 

Ved avhengighet og selvstendighetsbrist mangler enten punkt nummer 1, punkt nummer 2 eller begge deler. Man kan ha en trygg plattform, men foreldre som undergraver utvikling av selvstendighet. Noen foreldre lever gjennom barna sine og opplever at barna er det som gir livet sin mening. I slike tilfeller kan man risikere foreldre som mer eller mindre ubevisst holder barna tilbake i frykt for å miste dem. De skaper en form for avhengighet slik at de skal beholde den nære relasjonen til barna. Frykten er at barna forsvinner dersom de plutselig oppdager at de kan klare seg uten sine foreldre. Det man elsker må man slippe fri, dersom det kommer tilbake, er det ditt for alltid. Det er et kjent ordtak og sannsynligvis et ganske godt råd til foreldre som har problemer med separasjon med barna.

 

Dersom man mangler den grunnleggende tryggheten, vil man heller ikke ha mulighet for å utvikle en solid følelse av selv eller autonomi. I slike tilfeller ser leveregelen litt annerledes ut. Vi møter altså mennesker som tilsynelatende klarer seg godt, og de har på sett og vis klart seg selv hele livet, men på innsiden føler de seg altså hjelpeløse og avhengige, og vi kan kalle det en skjult avhengighet.

 

 

Hvordan utvikler man seg forbi avhengighet og selvstendighetsbrist?

 

Som tidligere nevnt har boken til Young og Klosko, “How to break free from negative life patterns and feel good again”, også en styrke i at den er svært praktisk anlagt. I tilligg til å bibringe en slags dybdepsykologisk innsikt i de negative levergelenes natur, gir boken også konkrete råd om hvordan man kan endre en negativ leveregel. I følgende gir jeg en punktvis oppsummering av hva de sier om å bli kvitt avhengighet og selvstendighetsbrist.

 

 

  1. Ha forståelse for din barndoms avhengighet. Føl det inkompetente og avhengige barnet inni deg.
  2. Lag en liste over hverdagssituasjoner, oppgaver, ansvar og avgjørelser du unngår fordi du er redd for dem.
  3. Lag en liste over utfordringer, endringer eller fobier som du har unngått fordi du er redd for dem.
  4. Tving deg selv til systematisk å takle hverdagssituasjoner, gjøremål og avgjørelser uten å be om hjelp. Gå løs på utfordringer, eller gjør endringer når du har unngått noe. Begynn med de lette oppgavene først.
  5. Når du lykkes i å gjøre noe på egenhånd. Ta æren for det. Ikke bagatelliser det. Når du mislykkes, ikke gi opp. Fortsett inntil du mester oppgaven.
  6. Gå gjennom dine tidligere forhold og finn avhengighetsmønstre som går igjen. Lag en liste over leveregler du må unngå i slike situasjoner.
  7. Dersom du er motavhengig, aksepter ditt behov for veiledning. Be andre om hjelp.
  8. Lær deg å uttrykke dine behov, ønsker, følelser og tanker. Øv på å si din mening.

 

I mange tilfeller trenger man terapi eller profesjonell hjelp dersom man har en underutviklet følelse av selvstendighet og indre trygghet, men ofte kan man gjøre mye på egenhånd. Tanken er at første skritt på veien er å se sitt eget negative mønster og forstå hvordan det oppstod. På den måten kan man frigjøre seg litt fra følelsen av å være underlegen, og kanskje innse at frykten og redselen for å miste andre er innlært. Det er ikke noe ved selve essensen i ens egen person, men noe man har lært seg i samspill med omgivelsene. Det betyr at det går an å lære om igjen. Denne gangen må man ta mer ansvar selv, og målet er å innse at man faktisk kan klare mye mer enn det den negative leveregelen har fått en til å tro.

 

 

Kurs i selvutvikling

 

For de som er nysgjerrige på psykologi i praksis og selvutvikling, holder vi selvutviklingskurs i Kristiansand annen hver måned. Vi tar også andre oppdrag på bestilling. Vi har laget en oversikt over kurstilbudene her, men som sagt kan vi skreddersy ulike tilbud etter behov. Ønsker du en dag eller en kveld med psykologi presentert på en anvendelig måte, må du gjerne ta kontakt.

 
 

Mer om endring av negative livsmønster

 

Kilder

  

Young Jeffrey E. & Klosko Janet S. (1995). How to break free from negative life patterns and feel good again. USA: Penguin Putnam, Inc. (Anbefales!)

Young, Jeffrey, Klosko, Janet S. & Weishaar, Marjorie (2003) Schema Therapy. Guilford Publications.

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Dalai Lama i psykologisk perspektiv

Dalai LamaElefantlignelsen

 

Elefantlignelsen handler om at blinde menn skal føle og ta på en elefant. De tar på hvert sitt område av elefanten og blir bedt om å beskrive det de oppfatter. Den ene merker benet og beskriver en søyle, mens den andre tar på snabelen og beskriver en slange og den tredje tar på haledusken og beskriver en kost. Det blir en voldsom diskusjon med store uenigheter. Slik er det med mennesker som bare har sett ett aspekt av virkeligheten, men likevel påstår å ha sett alt.

 

 

Evnen til å se det store bilde

 

Denne artikkelen er på mange måter inspirert av Dalai Lamas bøker og livsfilosofi. Dalai Lama er en forbløffende mann som gjennom sin posisjon som åndelig leder på sett og vis utøver en viss innflytelse på verdenssamfunnet. 10. mars 2011 forteller han imidlertid at han vil gå av som politisk leder for den tibetanske eksilbevegelsen, men det hindrer ikke at han blir stående som en anerkjent og respektert åndelig leder. Når vi har mennesker i sentrale posisjoner, som bare har sett noen få deler av elefanten, men oppfører seg som om de forstår hele bildet, har vi et problem. For hele menneskeheten og klodens ve og vel, er det avgjørende at mennesker med innflytelse har evnen til å innta et større perspektiv. Jeg trekker her frem Dalai Lama fordi jeg mener at dette er et menneske som faktisk besitter en slags innfølende forståelse for ”hele elefanten”. I et forsøk på å undersøke hvorvidt dette medfører riktighet, vil jeg dra veksel på en psykologisk og sosiologisk utviklingsteori om menneskets bevissthet.

 

Den nevnte teorien kalles spiraldynamikk og den antar at menneskets bevissthet utvikler seg gjennom forskjellige nivåer, og hvert nytt nivå representerer et større tilfang av perspektiver på tilværelsen. Dersom mennesket evner å bevege seg langt opp i ”bevissthetshierarkiet”, forekommer det et slags kvantesprang hvor det åpenbarer seg en dyp innsikt i menneskets natur og beveggrunn. På dette nivået har man evne til en genuin innlevelse i andre mennesker og utviser en finfølende forståelse for ulike perspektiver. Samtidig evner man å uttrykke seg på en måte som ikke borger for konflikt og uvennskap, men snarere legger grunn for forståelse og forsoning. Mennesker som har slike ekstraordinære evner, har, i følge spiraldynamikken, beveget seg fra førstegenerasjonsbevissthet til andregenerasjonsbevissthet.

 

La oss gjøre dette litt klarere før vi vender oss til hans Hellighet, Dalai Lama. Jeg vil også gjøre oppmerksom på at det selvfølgelig ikke går an å lage noen bæredyktig analyse av Dalai Lama på bakgrunn av en teori som denne, og i så henseende er overskriften av en fleipete karakter. Dog vil jeg mene at blant annet teorien om bevissthetsutvikling eller menneskets mentale evner i forhold til å sjonglere mange perspektiver og hensyn på en gang, er en god innfallsvinkel til en litt annen forståelse av mennesket. Jeg har dessverre aldri møtt Dalai Lama, og derfor må jeg selvfølgelig basere meg på hans opptreden i media, hans handlinger og uttalelser. Da håper jeg at det var tilstrekkelig med forbehold, og fortsetter med en svært kort presentasjon av teorien til Clare Graves om spiraldynamikk.

 

 

Første og andregenerasjonsbevissthet

 

At mennesker med ulik bakgrunn fra ulike kulturer i mange sammenhenger tenker forskjellig, er ganske innlysende for de fleste av oss. Det som kanskje ikke er fullt så innlysende og vidkjent er at måter å tenke på ofte lar seg gruppere i verdisystemer forankret på et bestemt psykologisk utviklingsnivå. Don Beck og Christopher Cowan (1996) har videreutviklet en modell som nettopp anskueliggjør menneskets bevissthetsutvikling i en skarpsindig psykologisk og sosiologisk modell som kalles spiraldynamikk. Jeg skal som nevnt ikke presentere denne modellen i sin helhet, men kort nevne at det er snakk om et titall ulike bevissthetsnivåer med ulike karakteristika. Disse nivåene deles også inn i to hovedgrupper som jeg har valgt å kalle førstegenerasjonsbevissthet og andregenerasjonsbevissthet.

 

Forskjellen på disse to bevissthetsnivåene kan forklares på en enkel måte med henvisning til elefantlignelsen. Førstegenerasjonsbevissthet blir delt inn i omtrent syv nivåer, hvorav hvert nytt nivå representerer et tilfang av nye perspektiver på tilværelsen. Bevisstheten utvikler seg i takt med evnen til å innta stadig flere perspektiver. Når man fanges i følelsesmessige konflikter, blir man ofte ensporet og rigid. Dersom man har gode evner til refleksjon, klarer man ofte å innhente nye perspektiver selv i emosjonelt pressede situasjoner, noe som er “psykologisk klokt”. Desto flere perspektiver vi klarer å sjonglere på en gang i våre livsprosjekter, desto flere nyanser og veloverveide avgjørelser klarer man å ta.

 

Når vi snakker om førstegenerasjonsbevissthet kan man ha flere ulike perspektiver tilgjengelig, men man ser ikke hele elefanten. Ved overgangen til andregenerasjonsbevissthet stiller det seg imidlertid annerledes. Her har man virkelig et stort arsenal av livsperspektiver tilgjengelig, og man klarer å håndtere dem på en integrert måte. Andregenerasjonsbevissthet har dessuten en enorm innsikt og finfølelse for andres perspektiver, noe som gjør at de unngår konflikt. De kan forstå og inkludere mange innfallsvinkler, og samtidig evner de å rangere og handle ut i fra et komplekst bilde. Det er også en åndelig komponent ved andregenerasjonsbevissthet som skiller seg fra åndelighet på førstegenerasjonsnivå. Mennesker med bevissthetskapasitet på andregenerasjonsnivå har evnen til å se hele elefanten, eller i alle fall en dyp innsikt i at livet består av et flettverk av ulike systemer som krever ulike innfallsvinkler.

 

Noen vil kalle overgangen til andregenerasjonsbevissthet for et kvantesprang i menneskets åndsevner. På verdensbasis regner man med at omtrent 1 prosent av befolkningen har et gravitasjonspunkt i andregenerasjonsbevissthet, og denne lille eliten har omtrent 5 prosent av makten. Dette rapporteres av Wilber i boken A theory of everything (2001, p. 13). Blant annet nevnes navn som Gandhi, Pierre Teilhard de Chardin og Dalai Lama, som er omdreiningspunktet for de neste avsnittene.

 

Med referanse til filosofen Daniel Goleman vil jeg oppsummere det tilfanget av mental kapasitet som dukker opp i andregenerasjonsbevissthet. I boken Destruktive følelser skriver han følgende:

 

Enhver kan kort sagt lære at have opmærksomheden udelt rettet mod en enkelt genstand – og andvende den opnåede egenskab til et hvilket som helst menneskelig formål, fra barnepleje til krigsførelse. Men mod til sand indføling og universell medfølelse vidner om en godhed, der ikke alene er spirituelt beundringsværdig, men også kendetegner en person som i sandhed usædvanlig.” (Goleman, 2003, p. 49).

 

 

Etikk for et nytt millennium

 

Det er etter å ha støtt på boken Ethics for the new millennium (1999) av Dalai Lama at jeg kommer i tanker om spiraldynamikk i forhold til denne åndelige lederen. Flere av hans bøker har gitt meg en forståelse for hans genuine vesen, men etikk for ett nytt millennium var den boken som virkelig ga assosiasjoner til bevissthetsutvikling. Noe av det viktigste ved denne boken er tankene om en høyere form for etikk basert på det som kanskje kan kalles en universell form for rettferdighet. Dersom man ser tilbake på verdens religiøse eller åndelige overbygning de siste 5000 årene, er det påfallende hvordan mange religioner synes å tviholde på sin egen kulturelle og sosiale etikk basert på diverse gudfryktige doktriner. Dette kan lett forkludre den mer universelle, krysskulturelle, fellesmenneskelige og overgripende etikken som nødvendigvis transcenderer de mer spesifikke etiske kodeverkene innenfor et bestemt religiøst system. Ved førstegenerasjonsbevissthet forholder man seg til mer eller mindre fastlåste kodeverk og nedfelte regler i forhold til justis og alminnelig livspraksis. Problemet er at disse kodeverkene ofte kan være fordømmende og ekskluderende i forhold til noen grupper, og nettopp dette aspektet borger for krig og konflikt. Mentaliteten på andregenerasjonsnivå er angivelig av et helt annet kaliber. Her har man evnen til å forstå alle de ulike perspektivene, kodeverkene og beveggrunnene for mennesker på ulike nivåer, men forståelse og innlevelse må også suppleres av evnen til å ta stilling eller beslutte noe. Jeg har lenge lurt på hvordan man kan se for seg generelle ”leveregler” i følge andregenerasjonsmentalitet, og det var i møte med Ethics for the new millennium (1999) at jeg tenkte at disse ideene muligens kunne stå for en type etikk og moral som beveger seg langt over alle de middelmodige etiske regelverkene vi opererer med i verdenssamfunnet per i dag. 

 

Andregenerasjonsbevissthet handler ikke om moral i religiøs forstand, men om moral i en universell, levende og bevisst fasong. Den er ikke betinget av eksterne regler som de ti bud, men baserer seg på betraktninger som tar hensyn til mennesket inkludert den konteksten mennesket opererer ut i fra. Er man ond dersom man flyr inn i World Trade Center, eller forholder man seg til en virkelighetsforståelse hvor denne handlingen faktisk er edel? Poenget ved andregenerasjon er en dyp innsikt og forståelse for idégrunnlaget eller det kulturelle bakteppe mennesker handler ut i fra.

 

Mentaliteten ved andregenerasjonsbevissthet er ikke tuftet på selviske motiver (eksempelvis unngå straff fra Gud), men baserer seg på genuine velgjørende og verdenssentriske hensikter. Med verdenssentrisk mener jeg å uttrykke et psykologisk utviklingstrinn som har stor kapasitet til å forstå mange perspektiver. Mye forskning og teori tyder på at mennesket beveger seg fra å være egosentrisk til etnosentrisk og eventuelt opp mot verdenssentrisk. På egosentrisk nivå er man opptatt av egne behov (barnet), mens i en etnosentrisk modus (konformitet) evner man å innta flere perspektiver, men kun de perspektivene som holdes av kulturen (Etnosentrisme kommer fra gresk/latin og betyr sentrert om sitt eget folk.). Dersom man er et ganske enestående menneske, og klarer å kaste et kritisk blikk på de ledende ideene og holdningene i sin egen kultur, er det mulig at man evner å innta et verdenssentrisk ståsted. Det er først på et slikt nivå at man kan øyne en menneskelig etikk som transcenderer den enkelte religionens påbud og ”moralske regler” eller den enkelte kulturs særegne normer.

 

Noe av dette er også Dalai Lamas budskap i Ethics for a new millennium (1999). Som åndelig leder er Dalai Lama en svært liberal skikkelse. Han fremhever på den ene siden de store visdomstradisjonene som en åndelig vei til menneskelig lykke, men han påpeker også at mennesket ikke nødvendigvis trenger et religiøst system for å finne veien til lykke. Det avgjørende i følge Dalai Lama er at vi utvikler det han kaller våre grunnleggende menneskelige egenskaper. Den første av disse er kjærlighet og medfølelse, men han snakker også mye om tålmodighet, toleranse, sjenerøsitet og ydmykhet. Disse egenskapene forutsetter en grad av indre disiplin og selvtillit, og det er en slik åndelig disiplinering Dalai Lama gjør seg til talsmann for. Hvordan man utvikler sin indre styrke spiller ingen rolle for Dalai Lama. Man kan praktisere kristendom, islam, jødedom, hinduisme, buddhisme, psykoterapi, yoga, meditasjon eller noe annet, men det viktigste er at man utvikler sine velgjørende egenskaper og menneskelige bevissthet. Dalai Lama (2008) har blant annet skrevet en bok som heter Det gode hjerte – en buddhistisk synsvinkel på Jesu lære. Boken er en dialog mellom kristendom og buddhisme hvor Dalai Lama avviser antydninger om at buddhismen og kristendommen har forskjellige eller uforenelige språklige uttrykk for de samme vesentlige sannhetene.

 

På mange måter er Dalai Lamas filosofi i tråd med spiraldynamikken og teorien om bevissthetsnivåene. Han er opptatt av at mennesker utvikler sin bevissthet nettopp fordi det fordrer mer livskvalitet og større grad av medmenneskelighet. Buddhismen er kanskje også et av de mest sofistikerte systemene for åndelig utvikling? I følgende sitat er det verdt å merke seg de ”religionsrelativistiske” holdningene til den åndelige lederen, og jeg vil berømme hans inkluderende spirituelle bestrebelser.

 

This, then, is my true religion, my simple faith. In this sense, there is no need for temple or church, for mosque or synagogue, no need for complicated philosophy, doctrine, or dogma. Our own heart, our own mind, is the temple. The doctrine is compassion. Love for others and respect for their rights and dignity, no matter who or what they are: ultimately these are all we need. So long as we practice these in our daily lives, then no matter if we are learned or unlearned, whether we believe in Buddha or God, or follow some other religion or none at all, as long as we have compassion for others and conduct ourselves with restraint out of a sense of responsibility, there is no doubt we will be happy.” (Dalai Lama, 1999, p. 234).

 

Dalai Lama påpeker at mange barn i dagens samfunn er brakt opp til kunnskaper, men at de i alt for liten grad får opplæring og trening i medfølelse. En negativ konsekvens av dette mener han er en mer aggressiv rivalisering blant elever i skolen, grådighet og i verste fall en slags forakt mot vanskeligstilte.

 

Dalai Lama er svært interessert i vitenskap, og han er kjent for uttalelser som antyder at han gjerne inkluderer vitneskapen i sin livspraksis. Det er også lett å kalle ham en kulturrelativist, og et av hans hovedpoeng er at fornuft og følelser kan forenes i en større helhet. Dermed er det mulig han strekker seg opp mot andregenerasjonsbevissthet, men jeg vil påpeke at slike ”psykologiske” antakelser ofte er premature eller i beste fall tilsynelatende.

 

Dalai Lama er i mine øyne en usedvanlig åpen person. Han tilstreber hele tiden en genuin forståelse og innlevelse i andres perspektiver, og jeg er sikker på at han blir stadig ”rikere” på denne måten. Som nevnt vil han eksempelvis gjerne integrere vitenskap for å videreutvikle sin livsfilosofi, men han vil aldri oppgi sin åndelighet til et smalt vitenskapelig perspektiv som reduserer livets mysterier til statistikk. Man kan kanskje betrakte førstegenerasjonsbevissthet som forskjellige noter tilfeldig spredt utover et ark. Postmodernismen, som det siste ”mentale nivået” ved førstegenerasjonsbevissthet, har virkelig gjort en hederlig og inkluderende innsats for å samle alle notene, mens det er først ved overgangen til andregenerasjon at man er i stand til å lage en melodi. Igjen er vårt håp at verdensledere og fremtredende organisasjoner er gode komponister som kan dirigere et ”ustemt orkester”. Vi er ikke tjent med mange instrumenter som kjemper om å lage den høyeste lyden. Vi er tjent med et orkester som kan skape vakre melodier. Når jeg hører Dalai Lama snakke, hører jeg spor av slike melodier.

 

Intet problem, ingen mental lidelse eller destruktiv følelse kan fordrives gennem en enkelt ting. Man er alltid nødt til at bruge mange forskjellige indfallsvinkler, mange forskjellige mentale faktorer, mange forskjellige måder at forstå sagen på. Det er mer kompliceret end blot ´Her har vi problemet, og her er modgiften.´” (Dalai Lama i: Goleman, 2003, p. 221,). 

 

Under har jeg lagt til noen videoer med Dalai Lama. Ta en titt, og bedøm selv hvorvidt denne mannen evner å lage etikk og musikk i kraft av sin åpenhet for andre perspektiver og innfallsvinkler til livets mysterier.

 

 

Anbefalt litteratur

 

Å lese Dalai Lama kan av og til virke litt banalt. Mange av hans grunnprinsipper er enkle og likefrem: Ha medfølelse og empati med andre. Sorg og lidelse er en naturlig del av livet. Ytterligheter er ikke av det gode. Alle har rett til lykke. Mitt råd er likevel å gi det en sjanse. Etter hvert som han setter sin livsfilosofi inn i praksis, åpenbarer det seg en sofistikert og velbegrunnet livsholdning som kan være til nytte for de fleste av oss. Når hans enkle prinsipper får lov til å utfolde seg gjennom hans bøker, forstår vi langsomt at dette er filosofi som kan hjelpe oss å bekjempe sinne, sjalusi, angst og bekymring. Han viser oss gang på gang hvordan vi kan utvikle en genuin medfølelse, og hvordan dette er springbrettet for å kunne utvikle større sinnsro og bli lykkeligere. Jeg vil først og fremst anbefale boken som er skrevet av den amerikanske psykiateren Howard C. Cutler, M.D. basert på samtaler med Dalai Lama. Boken heter Kunsten å være lykkelig – en håndbok i å leve.

 

 

Kilder

 

Beck, Don & Cowan Christopher (1996). Spiral Dynamics : Mastering Values, Leadership, and Change (Developmental Management). Blackwell Business. 

Dalai Lama (1999). Ethics for the new millennium. Riverhead Books A member of Penguin Putnam Inc., New York.

Dalai Lama (2008). Det gode hjerte – en buddhistisk synsvinkel på Jesu lære. Arneberg Forlag.

Goleman, Daniel. (2003). Destruktive følelser – hvordan kan vi håndtere dem? En vitenskapelig dialog med Dalai Lama. Overatt til dansk av Leleur, Annette & Pedersen Frank Robert. Borgens Forlag, Danmark.

Wilber, Ken (2001b): A Theory of Everything: An Integral Vision for Business, Politics, Science and Spirituality. Shambhala Publications, USA.

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød

WebPsykologen.no

Avvist og redd for ensomhet

Avvisning og ensomhetVi har i flere artikler basert oss på teorien til Jeffrey Young og Janet Klosko om negative grunnleggende leveregler.  I boken “How to break free from negative life patterns and feel good again” beskriver de ulike livsfeller som mennesket ofte havner i. Boken gir et godt innblikk i hvordan et belastende eller negativt oppvekstmiljø kan skrive seg inn i vårt mentale apparat og legge grunn for uheldige mønster i vår selvopplevelse. I denne artikkelen er det avvisning som er tema. Vi skal se på hvordan utrygghet i oppveksten kan etablere en grunnleggende frykt for å bli avvist og latt alene.

 

Mange sliter med en iboende frykt for å bli sviktet. De er redd for å bli forlatt, noe som gjør at de av og til klamrer seg til andre mennesker på en måte som kan ødelegge relasjoner. Mange av oss frykter ensomhet og isolasjon, og for dem som har opplevd avvisning og ensomhet i barndommen, kan denne følelsen bli forsterket og forstyrre god livskvalitet. Barnet er totalt avhengig av sine omsorgspersoners nærvær og emosjonelle kontakt, og den skrekkinnvarslende følelsen hos et barn som blir forlatt eller sviktet, kan sette dype spor i et menneskeliv. Det er dette som ligger i begrepet grunnleggende negative leveregler.

 

 

Vi styres i høy grad av det ubevisste

 

Mellom 90 og 95 % av vår menneskelige tilværelse forvaltes utenfor vår bevisste oppmerksomhet. Vi er altså stort sett ubevisst om det som foregår i og utenfor oss selv. I et slikt perspektiv er det ikke rart at tidlige erfaringer, som er kodet inn i vårt mentale system, trolig kan gjøre noe av regnskapet for det vi i psykiatrien kaller personlighetdiagnostikk. Det er heller ikke usannsynlig at dette enorme ubevisste systemet reagerer stereotypt og uhensiktsmessig i mange sammenhenger når det gjennom en oppvekst har akkumulert og lært av for mange negative erfaringer. Det er heller ikke usannsynlig at det påvirker vår helse på avgjørende måter. Ved å avsløre våre ubevisste impulser og uhensiktmessige livsstrategier, kan vi oppnå ny innsikt og gjenvinne kontroll på eget liv. Young og Klosko har skrevet en glimrende bok hvor de kartlegger i overkant av 12 ulike ”leveregler”.

 

I følge Young og Klosko er en negativ grunnleggende leveregel et ”psykologisk” mønster som starter i barndommen og får gjenklang utover hele livsløpet. Det begynte med at noen i familien eller andre barn gjorde noe med oss. Vi ble forlatt, overbeskyttet, mishandlet, ekskludert eller fratatt noe – vi fikk en skade. Etter hvert blir leveregelen en del av oss. Det er gjennom andre mennesker barnet lærer om seg selv, og det er denne lærdommen som legger grunn for den voksne personligheten. Dersom oppveksten er preget av vonde erfaringer, kan dette skade mennesket rent psykologisk sett. Det kan føre til at vi oppfatter oss selv og verden på en feilaktig eller uhensiktsmessig måte. Kanskje opplever vi verden som truende, og oss selv som mindreverdige, og denne typen (selv)opplevelser har ofte sitt opphav eller utspring i våre tidligste relasjoner. Vi ble ikke født mislykkede eller mindreverdige, det er noe vi erfarte eller ble fortalt i relasjon med andre. For å endre på negative leveregler må man først identifisere sitt negative mønster, og deretter undersøke hvilke personer og situasjoner som har vært med på å skape det negative mønsteret. Det er nettopp denne prosessen Young og Klosko beskriver i boken “How to break free from negative life patterns and feel good again”.

 

 

Avvisning

 

I denne artikkelen skal vi se nærmere på hva ”leveregelteorien” sier om ”avvisning”. Vi skal se på mennesker som sliter med en kronisk følelse og frykt for å bli forlatt. Når levergelen som handler om avvisning danner bakteppe for livet, vil man ofte leve på en grunnleggende ide om at man ender opp alene i verden, isolert og forlatt uten noen å støtte seg til. Spørsmålet er hvordan man havner i en slik fortvilet posisjon, og Young og Klosko hevder at utgangspunktet for en slik negativ leveregel skriver seg fra mangel på trygghet gjennom oppveksten.

 

 

Mangel på trygghet

 

Gjennom oppveksten har barn en del grunnleggende behov som bør være dekt dersom de skal ha de beste forutsetningene for en god selvutvikling. Grunnleggende trygghet er ett av disse behovene. Dersom det er mangler eller forstyrrelser her, er det en viss risiko for at man utvikler det Young og Klosko kaller negative grunnleggende leveregler. I forhold til mangel på trygghet, er det spesielt leveregelen som kalles ”avvisning” man risikerer å hemmes av gjennom livet. Leveregelen som knytter seg til misbruk og mistillit er også assosiert med mangel på trygghet gjennom oppveksten. Denne leveregelen har vi blant annet beskrevet i artikkelen som heter Vold i familien.

 

Før vi går løs på avvisning og avvisningens psykologiske kretsløp, vil jeg kort oppsummere hva Young og Klosko sier om mangel på trygghet i boken “How to break free from negative life patterns and feel good again”.

 

Manglende trygghet oppleves når trusler kommer fra våre nærmeste omsorgspersoner. Som barn er vi avhengige av våre nærmeste, og dersom omsorgspersoner svikter, blir barnet etterlatt i en totalt hjelpesløs situasjon. Dersom foreldrene oppfører seg «slemt» mot barnet, kan det heller ikke ta igjen eller trekke seg unna. Det er tvunget til å finne seg i foreldrenes oppførsel, fordi foreldrene besørger barnets overlevelse. Barnet kan ikke klare seg alene i verden, og sånn sett er det uhyre sårbart i forhold til foreldrenes oppførsel og eventuelt mangel på omsorgsevne. De negative leveregelene i denne sammenhengen dreier seg om trusler om avvisning eller mishandling fra de som egentlig skal ta vare på barnet, og som barnet er avhengig av. Mangler her kan få alvorlige følger og trenger ofte behandling senere i livet. Noen av opplevelsene som fostres i et slikt oppvekstmiljø er beskrevet kort i de følgende punkter:

 

  • Man føler seg ikke trygg noe sted, noe fryktelig kan skje.
  • Man føler seg sårbar og skjør
  • Det skal lite til å forrykke balansen
  • Man kan ha intenst og ukontrollert humør (impulsiv og selvdestruktiv atferd)

 

Når vi snakker om en slik tiltrengt trygghet i barndommen, dreier det seg om at følgende punkter er ivaretatt.

 

  • Barnet trenger trygge og stabile familieomgivelser.
  • I trygge hjem foreligger nødvendig forutsigbarhet, noe som gir mulighet for å utforske verden og bli kjent med seg selv og sine behov.
  • Foreldrene er emosjonelt til stede for barnet
  • Ingen blir mishandlet
  • Krangling foregår innenfor normale rammer
  • Ingen forlater barnet alene over lengre tid.
  • Usikre barndoms-situasjoner er de skadeligste å gjenta i voksen alder. Man ender ofte opp i destruktive forhold, eller man unngår alle forhold.

 

De negative levereglene viser oss nettopp hvordan mennesker har en tendens til å gjenta oppvekstens skadelige relasjoner senere i livet. Noe av det største problemet med opplevelser av avvisning og omsorgssvikt er at forholdet til andre mennesker ofte blir vanskelig å håndtere. Forhold kan rett og slett oppleves som smertefulle for de menneskene som har manglet trygghet gjennom oppveksten. Man kan ikke slappe av eller gi av seg selv i forholdet. Isteden er forhold noe uforutsigbart og farlig. Man møter ofte andre med en slags ubevisst eller bevisst tanke om at de kan skade, forråde, avvise og utnytte en. Man må altså være på vakt. Det blir nesten umulig å stole på andre, selv de som står en nærmest. Faktisk er det ofte de nærmeste man har mest problemer med å stole på. Man regner med at folk, eventuelt i skjul, kommer til å skade en eller forlate en. Når noen gjør noe hyggelig eller noe som er godt for en, leter man alltid etter et dult bakenforliggende motiv. Man tror rett og slett ikke at andre mennesker ønsker å tilby noe positivt eller ønsker samvær. Man forventer å bli avvist eller etterlatt alene, og da er det lille barnets følelse av total hjelpeløshet og frykt som dukker opp igjen.

 

 

Avvisning som en grunnleggende negativ leveregel

 

Mennesker som lever et liv med avvisning som en toneangivende leveregel, opplever ofte store problemer i kontakt med andre mennesker. Her sliter man med en grunnleggende tro på at man vil ble avvist og etterlatt følelsesmessig isolert resten av livet. Enten noen man kjenner dør, eller at de reiser bort eller at de bare går ut døren, sitter man ofte igjen men en frykt og intens fornemmelse av at man nå kommer til å bli værende alene og ensom i verden. Man tror egentlig innerst inne at det er ens skjebne å leve livet i fullstendig ensomhet. Bare det å legge på røret etter en samtale med en venninne eller en venn, kan skape en følelse av panikk og ubehag. Av den grunn kvier man seg ofte for å avslutte en samtale, og man risikerer at andre mennesker etter hvert synes det er belastende å ha kontakt. Dersom man ikke kan avslutte en samtale uten en underliggende følelse av ubehag, blir kontakten rett og slett belessende for mange.

 

 

Dystre tanker om kjærlighet 

 

Leveregelen som handler om avvisning er også svært toneangivende for håpløse og dystre tanker om kjærlighet. Uansett hvor bra et forhold er, forventer man at det snart tar slutt og at partneren vil gå sin vei og aldri komme igjen. Man regner med at forhold er dømt til å mislykkes. Når man sliter med denne leveregelen, er det vanskelig å se for seg at noen som reiser av gårde, ikke blir borte for alltid, men faktisk kommer tilbake for å stå ved ens side på et senere tidspunkt. Man klarer ikke å stole på at dette kun er et midlertidig avbrekk i kontakten. Man klarer ikke å være sikker på at personen kommer tilbake, hvorpå enhver avskjed blir vond og føles skjebnesvanger.

 

 

Avvisningens følelsesmessige styrke

 

Avvisning er vanligvis en leveregel som kun viser seg som en slags taus fornemmelse. Ofte mangler den ord og et fornuftig uttrykk. Dette er fordi at leveregelen som regel har sin opprinnelse i tidlig barneår, før barnet har noe språk å forstå sine følelser med. Avvisningen som danner grunnlag for denne negative leveregelen, begynner altså ofte tidlig i barndommen. Derfor er det ofte få tanker og minner som er direkte forbundet med opplevelsen av avvisning i voksenlivet. Dersom man skal forsøke å uttrykke følelsen, blir den likevel ofte uttrykt i setninger som, ”jeg er alene”, ”ingen er der for meg”. Nettopp fordi leveregelen ofte har en svært tidlig opprinnelse, har den som regel stor følelsesmessig styrke. En person med alvorlig avvisnings-leveregel kan rammes av intens og uutholdelig følelseskaos selv ved korte separasjoner. Omtrent som barnet som forlates alene i en stor, uforståelig og truende verden.

 

 

Oversensitiv i nære relasjoner

 

Denne leveregelen kommer som regel til uttrykk i intime relasjoner. I sosiale sammenhenger og ute blant folk, er det sjelden at den spiller seg ut på samme måte. Det å være på avstand fra en viktig og nær person er som regel det som utløser leveregelens hav av vonde følelser. Man kan også se at atskillelsen ikke trenger å være reell for at leveregelen skal utløses. Den trenger heller ikke være av fysisk art. Hvis du har denne leveregelen, er du sannsynligvis oversensitiv og leser intensjoner om å forlate deg i uskyldige bemerkninger. Dessuten føler man seg veldig ofte emosjonelt avvist. Rett og slett kan alt som oppfattes eller oppleves som brudd, utløse leveregelen, selv om det ikke har noe med virkelige tap (dødsfall, skillsmisse og lignende) å gjøre.

 

 

Avvisningens Kretsløp

 

Dersom du har denne leveregelen, vil du oppleve følgende kretsløp når leveregelen setter inn for fullt: Først frykt og redsel, deretter vil du merke stor sorg og til sist vil du rammes av sinne. Dette er avvisningens kretsløp;

 

Først får man en panikkaktig følelse, som et barn som mister mor i kjøpesenteret. Man føler seg oppjaget: ”Hvor er hun, jeg er alene, jeg har gått meg vill, jeg er hjelpesløs”. Dette kan vare i timer eller dager. Men dersom panikken varer lenge nok, vil det gradvis avta, og deretter gi plass for sorg over tapet. Her oppleves ensomhetens tyngde for alvor, og man plages med forestillinger om at man aldri kommer over tapet av personen. Denne sorgen kan utvikle seg til en depresjon. Og til slutt, spesielt hvis personen kommer tilbake, vil man oppleve sinne mot personen som forlot en, og likeledes sinne mot seg selv i frustrasjon over at man har et så sterkt behov for nettopp dette mennesket.

 

Barnet som kommer bort fra sin mor i kjøpesenteret, vil som regel reagere med gråt og panikk. Deretter vil panikken avta, og barnet vil ofte stå ganske stille og gråte for seg selv. Når barnet gjenforenes med mor, kunne man kanskje forvente glede og lettelse, men som regel er det sinne som kommer til uttrykk. Sinne er en følelse som besørger vår selvhevdelse, og barnet kommuniserer at det ikke finner seg i å bli forlatt. Det er sint og skuffet over morens plutselige fravær, og verden blir raskt et skummelt sted dersom man risikerer at man plutselig er helt alene.

 

 

Heges frykt for å bli forlatt blir en «selvoppfyllende profeti»

 

For å illustrere hvordan avvisningens kretsløp kan etablere seg som en negativ grunnleggende leveregel, vil jeg kort skissere et eksempel med en jente som heter Hege. Hege mistet sin far da hun var fire år gammel. Faren døde helt uventet av hjerteinfarkt, og Hege forstå ikke hvorfor han plutselig ble borte. Hver ettermiddag stod hun i vinduet og speidet etter ham. Hun ventet på at han skulle komme hjem, men han kom aldri. I denne situasjonen ville det være avgjørende at Hege hadde en mor som kunne trøste og trygge Hege gjennom krisen, men dessverre blir mor deprimert og sengeliggende. Hege blir dermed helt alene. Far forvinner i døden, og mor forsvinner i depresjon. På grunn av dette hemmes Heges utvikling. Hun er hele tiden utrygg og redd for at mamma skal begynne å gråte. Hun blir på sett og vis mor for sin mor. Hun må sørge for at mamma ikke har det vanskelig, for hver gang mamma gråter og låser seg inne på rommet, blir Hege alene og panikken jager gjennom henne.

 

Forholdet mellom Hege og mor utvikler seg som en gjensidig avhengighet. Hege får ikke det spillerommet og de utviklingsmulighetene hun trenger for å bli trygg på seg selv og oppleve at hun mestrer livet. Hun må gå på listesko for ikke å forulempe moren på noen måte, og livet blir en kamp for å beholde trygghet.

 

Hege sliter på skolen og oppnår ikke karakter i flere fag. Hun har mye angst og sliter med konsentrasjonen. Da hun er 24 år gammel, finner hun en kjæreste som hun flytter sammen med. Jørgen er en snill mann som elsker Hege, og den første perioden de har sammen er preget av varme og kjærlighet. Jørgen jobber i et arkitektfirma med en normal arbeidsdag fra kl 08.00 til 16.00. Hege er hjemme, delvis sykemeldt, men tar opp noen fag som privatist. Etter hvert begynner det å utkrystallisere seg noen problemer i forholdet, og det handler om Heges frykt for å bli forlatt.

 

Hver morgen går Jørgen på jobb, og hver morgen opplever Hege et intenst ubehag når han lukker døren etter seg. Hun føler seg uvel, har hjertebank og opplever en slags kvelningsfornemmelse i det døren lukker seg og Jørgen kjører av sted på jobb. Hege forstår ikke hva dette dreier seg om, men stadig oftere ber hun Jørgen om å bli hjemme. Hun forteller at hun er syk og har behov for at han er hos henne. Jørgen blir av og til hjemme fra jobb, men etter noen måneder begynner sjefen å reagere på mye fravær. Dermed må Jørgen gå på jobb selv om Hege trygler ham om å bli igjen. Resultatet er at Jørgen går på jobb med dårlig samvittighet. Han burde vært hjemme hos Hege, men han kan jo ikke…

 

På ettermiddagen er det Jørgen som handler inn matvarer før han kommer hjem. En dag treffer han en kamerat på butikken, og de slår av en prat. Det fører til at Jørgen kommer hjem 15 minutter senere enn vanlig, og da han ser på telefonen sin, har han 20 tapte anrop og 10 meldinger. ”HVOR ER DU!!!”. Det er Hege som venter ham hjem, og når han kommer litt sent, blir hun overmannet av redsel og ubehag. Når han endelig kommer inn døren, starter en krangel hvor Hege klandrer ham for ikke å bry seg eller ta hensyn til henne. Hun er også mistenksom. Har han et skjult forhold til en annen kvinne. Hvor mange kvinner jobber han egentlig sammen med? Behovet for å undersøke og kontrollere Jørgen blir gradvis mer påtrengende.

 

På denne måten utspiller avvisningens kretsløp seg i livet til Hege. Som barnet i kjøpesenteret, reagerer hun først med panikk, deretter føler hun seg nedstemt i løpet av dagen. Hun teller minutter mens hun venter på at Jørgen skal komme hjem. Da han endelig kommer, ender det ofte med krangling på ettermiddag. Panikk, depresjon og sinne har blitt Heges forferdelige felle.

 

Det Hege frykter mest av alt, er å bli forlatt. Det paradoksale er at nettopp denne frykten gjør at hun til slutt blir forlatt. Jørgen føler at han lever i et fengsel. Alt han gjør og foretar seg blir ”overvåket” av Hege, og han har alltid dårlig samvittighet når han forlater huset. Han opplever Hege som sjalu og kontrollerende. Slik orker han ikke å leve, og det ender med at han går fra Hege. 

 

 

Opprinnelsen til leveregelen ”avvisning”

 

Fortellingen om Hege er ett eksempel på hvordan en leveregel kan etableres i barndommen, og deretter få stor innflytelse også senere i livet. I følge Young og Klosko finnes det mange veier og utviklingslinjer som kan resultere i negative grunnleggende leveregler. Under har jeg kort oppsummert hvordan de ser for seg mulige opprinnelser til leveregelen som sentreres rundt frykt for ensomhet og avvisning.  

 

  • Man kan ha en biologisk disponering for separasjonsangst – vansker med å være alene
  • En forelder døde eller forlot hjemmet da du var liten
  • Moren din var innlagt på sykehus eller atskilt fra deg i en lengre periode da du var barn, eller du var selv innlagt og separert fra familien din i noen perioder som liten.
  • Du ble oppdratt av barnepassere eller på en institusjon hvor det var flere omsorgsfigurer, men lite stabilitet. Du rakk aldri å knytte et nært og trygt bånd til de ulike barnepasserne. Det kan også hende du ble sendt til en internatskole i meget ung alder.
  • Moren din var ustabil. Hun ble deprimert, sint, beruset eller hun trakk seg jevnlig unna deg på en eller annen måte.
  • Foreldrene dine ble skilt da du var liten, eller kranglet så mye at du ble redd for at familien skulle falle fra hverandre.
  • Du mistet oppmerksomheten til en forelder på en betydningsfull måte.  For eksempel fikk du en bror eller søster, eller foreldrene dine giftet seg på nytt.
  • Familien din var overdrevent knyttet til hverandre, og du ble overbeskyttet.
  • Du lærte aldri å takle livets vansker da du var barn.

 

En negativ leveregel er sjelden noe man er bevisst. Det kan kanskje best beskrives som en ”stille stemme” eller en diffus fornemmelse som styrer livet vårt i negative retninger. Innledningsvis snakket vi litt om hvor mye av vårt liv som dikteres av ubevisste innskytelser, og negative grunnleggende leveregler kan forstås som ubevisste livsmønstre som hemmer oss i livet. Når det gjelder avvisning, er det ofte snakk om en nesten ”usynlig leveregel”. Det er ikke sikkert at verken venner eller bekjente legger merke til hvordan man sliter med frykt for å bli forlatt. Som regel er de som står oss nærmest som får se og føle leveregelens destruktive styrke.

 

 

Problemer i de nærmeste relasjoner – Sjalusi, eierlyst og kontroll

 

Nære forhold til andre mennesker blir ofte svært ustabile for personer som sliter med avvisningsleveregelen. Ofte er følelsen at forholdet er som en berg-og-dalbane, og at en katastrofe venter rett rundt hjørnet. Man føler ofte at man snart kommer til å miste betydningsfulle personer. Det kan avstedkomme uberettigede mistanker og et overdrevent behov for å kontrollere partneren. Sjalusi er et av de vanligste fenomenene i et forhold hvor en eller begge parter sliter med avvisningsproblematikk. Sjalusi er også tema for artikkelen som heter Sjalusi og forfølgelse av ekskjærester.

 

Noen mennesker som lider under avvisningsleveregelen unngår også intime forhold helt og holdent. De kvier seg for å bli såret, og unngår dette ved ikke å etablere noen nære forbindelser. Andre inngår i intime forhold, men bekymrer seg overdrevent mye for å miste partneren sin. De personer som lever i parforhold, har ofte en tendens til å overreagere på småting som partneren sier eller gjør. Ofte tolkes bagateller i retning av at partneren ønsker å bryte forholdet. Som nevnt kan man også slite med overdreven sjalusi eller eierlyst. Dette medfører at man klamrer seg til sin partner, og livet blir et stort og slitsomt prosjekt som dreier seg om å beholde han eller henne. I slike situasjoner oppleves det svært vanskelig å være borte fra partneren selv noen få dager.

 

 

Hvordan endre på leveregelen Avvisning?

 

En av de viktigste styrkene ved boken “How to break free from negative life patterns and feel good again”, er en rekke tiltak og tips man kan dra veksel på for å ”frigjøre” seg fra grunnleggende negative leveregler. Under har jeg kort oppsummert hva Young og Klosko anbefaler i forhold til avvisningsproblematikk. 

 

  1. Ha forståelse for avvisningen i barndommen din.
  2. Følg med på dine følelser av avvisning. Legg merke til hyperfølsomheten din overfor å miste folk som står deg nær; din desperate frykt for å være alene; behovet ditt for å klamre deg til folk.
  3. Gå gjennom tidligere forhold og kartlegg mønstrene som går igjen. (Husk at negative leveregler har en tendens til å styre en mot typiske situasjoner og relasjoner som gjenskaper det negative mønsteret. I dette tilfellet vil det altså foreligge en fare for at du innleder forhold til ustabile personer som bekrefter og forsterker avvisningsleveregelen). Lag en liste over fallgruver ved avvisning.
  4. Unngå uforpliktende, ustabile eller ambivalente partnere selv om de skaper god kjemi.
  5. Når du finner en partner som er stabil og forpliktende, så stol på han eller henne. Tro på at han eller hun kommer til å være der for deg for alltid, og ikke kommer til å forlate deg.
  6. Unngå å klamre deg til folk, ikke bli sjalu, eller overreager på de vanlige atskillelsene som skjer i et godt forhold.

 

 

Konklusjon

 

Det kan være vanskelig å jobbe seg ut av et negativt livsmønster. Første skritt på veien er uansett å få innblikk i problemets natur. Det handler om å se hvordan leveregelen er et resultat av uheldige omstendigheter tidligere i livet, og ikke en egenskap ved ens person. Det er noe som har blitt installert, og målet i terapi eller selvutvikling er å avinstallere negative mønstre og erstatte de med nye. Det er ikke alltid en lett oppgave, men det er mulig!

 

I denne artikkelen har vi også snakket en del om frykten for å bli forlatt eller menneskets grunnleggende angst for ensomhet. Et interessant spørsmål er hvorvidt ensomhet handler om fravær av mennesker og relasjoner, eller om ensomhet dypest sett handler om en følelse eller ens egen holdning til livet og seg selv. Kanskje er ikke ensomhet mangel på mennesker og venner, men noe som stammer fra en selv og iscenesettes av ubevisste mønstre eller negative leveregler. Dette tema har vi skrevet mer utfyllende om i artikkelen Er Ensomhet å være alene? Kunsten å takle Ensomhet

 

Du finner også relaterte artikler under kategorien Negative Leveregler. I tillegg har vi flere lignende artikler under kategorien Selvhjelp og selvutvikling.

 

 

Kurs i selvutvikling

 

Virker tema interessant? Er du interessert i psykologi og selvutvikling? Ta en titt på vårt selvutviklingskurs i Kristiansand. Vi kan også holde spesielt tilrettelagte kurs flere steder i landet på bestilling. Ta kontakt!

 
 

Mer om endring av negative livsmønster

 

Kilder

 

Young Jeffrey E. & Klosko Janet S. (1995). How to break free from negative life patterns and feel good again. USA: Penguin Putnam, Inc. (Anbefales!)

Young, Jeffrey, Klosko, Janet S. & Weishaar, Marjorie (2003) Schema Therapy. Guilford Publications.

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

En omvendt forståelse av schizofreni

Schizofreni bevissthetProfessor og overlege, Josef Parnas, skriver at det ”markante ved det skizofrene spektrum er en mangfoldighed af symptomer og varierende fremtrædelsesformer og forløb” (I Hemmingsen et al., 2000, p. 282).  Det var Emil Kraepelin som i 1896 utskilte og beskrev det schizofrene symptombildet og kalte lidelsen ”Dementia Praecox” (Olsen & Køppe, 1983, p. 245). Kraepelin forstod sykdommens beskaffenhet som en underliggende håndgripelig morbid prosess, men han kunne verken definere eller demonstrere denne prosessen. Noen vil mene at begrepet schizofreni er uavklart, og at diagnosen nettopp er en samlebetegnelse for mange ulike symptombilder. Spørsmålet er hvordan vi skal forstå schizofreniens vesen. Det finnes mange forskjellige forståelser og teorier på dette området, og de angriper schizofreni fra både biologiske, psykologiske og sosiologiske innfalsvinkler. Teoriene er dermed svært forskjellige, men de har ofte et viktig likehetstrekk: De betrakter schizofreni som en tilstand hvor normal fornuft og refleksjonsevne er ødelagt eller midlertidig fraværende. De kan sammenligne den schizofrene med en søvngjenger, en som er i følelsenes vold eller med barnet. Mange av teoriene har altså et grunnpremiss som sier at den schizofrene bevissthet mangler ”normale” forstandsevner og refleksjonsevner sammenlignet med det ”friske” og ”siviliserte” individet. Kanskje stemmer dette i noen tilfeller, men jeg vil påstå at det ikke alltid forholder seg slik.

 

I denne artikkelen vil jeg forsøke å sannsynliggjøre at schizofreni kan forstås som det motsatte av ”sløvsinn”. Altså en forståelse av den ”schizofrene” bevissthet som et hyper-refleksivt intellekt. Det betyr at det ikke handler om mangel på normal refleksjonsevne, med snarere om en overdreven trang til å reflektere og kontemplere livets små og store bevegelser. I så tilfelle kan det hende at noen schizofrene kan forstås som intellektuelt overarbeidede mennesker. Det er mennesker som tenker så mye på livet at de mister et naturlig forhold til tilværelsen og seg selv. De tenker så mye at ingenting blir tatt for gitt. Alt må undersøker, vurderes, veies og forstås på ulike måter, og resultatet er at den schizofrene blir usikker og paralysert. Vedkommende mister spontaniteten og evnen til å ta ting som en selvfølge. Dermed mister de også evnen til å leve umiddelbart og livskraftig. Det er viktig å reflektere over oss selv og tilværelsen, men hvis vi overdriver, kan det hende at vi blir sittende fast i et evig tankespinn som fanger oss i uendelig selvransakelse og spørsmål som bare avler nye spørsmål og tvil. Til sist har livet blitt noe som foregår i hodet, som et sammensurium av tankerekker, og dette kan altså gå på bekostning av spontanitet og handlekraft.

 

 

Tre alminnelige forståelser av schizofreni

 

I litteraturen støter jeg stort sett på en forståelse av schizofreni som sentreres rundt tre forskjellige innfallsvinkler.

 

  1. Noen betrakter schizofreni som en hjerneskade. Dette perspektivet har jeg selv drøftet i artikkelen: Schizofreni og hjernen.
  2. Andre forstår sykdommen som regresjon til en barnslig eller arkaisk opplevelsesmodus. Dette perspektivet tar jeg opp i artikkelen Psykodynamiske perspektiver på schizofreni.
  3. Andre igjen ser på schizofreni som en frigjørelse fra ”samfunnets lenker” i uhemmet ekstravaganse. Dette kalles gjerne antipsykiatri, og her er det mange gode tanker om schizofreni, men også en forherligelse av fenomenet som kanskje underskjenner smerten og skrekken i det schizofrene sykdomsbilde. Denne diskusjonen har jeg beskrevet i artikkelen Schizofreni, kreativitet og antipsykiatri.

 

Det er altså mange måter å forstå schizofreni på, men likevel er det svært vanskelig å behandle eller kurere mennesker som lider av schizofreni. Spørsmålet er om ovennevnte perspektiver slår feil, eller om sykdommen er så kompleks at vi trenger enda flere supplerende perspektiver, eller om alle de ulike perspektivene skaper en form for forvirring som ødelegger for effektive behandlingstiltak. Jeg vet ikke, men registrerer at man ofte ser på den schizofrene som en person som mangler en ”sivilisert”, refleksiv bevissthet eller en selvbevissthet på nivå med allmennheten, og dermed betraktes sykdommen som en regresjon, hjerneskade eller mangel på sosial og ”besteborgelig” kompetanse. Muligens er dette en av de viktigste feilene man gjør i forståelsen av schizofreni. Min erfaring er at mennesker med denne diagnosen ofte har en svært skarpt intellekt og opererer med veldig avanserte tanker, kanskje for avanserte?

 

 

Schizofreni og en galopperende bevissthet

 

Den ”schizofrene bevisstheten” synes umiddelbart desorientert, uklar, innsnevret og fragmentarisk, noe som naturlig innbyr til en antakelse om ødelagte funksjoner. Denne åndsevnes tåkete uklarhet forbindes med opphør av komplekse samordninger, bevissthetens intensjonelle utadrettethet og dens orienteringsfunksjon i tid og rom. De bevarede og tidvis aksentuerende atferdsmønstre omkranser atskilte elementer som frigjøres på en fullstendig usammenhengende måte. Det syke sinn ramler tilbake på de enkle, stabile og automatiske funksjoner typisk for det arkaiske nivå i menneskets utvikling. I verste fall oppfatter vi den schizofrene som ”hjernedød”. Vi betrakter vedkommende som mentalt tilbakestående. Det er et menneske som har mistet de åndsevnene som på sett og vis utgjør vår menneskelighet.

 

Jeg vil imidlertid hevde at det i mange tilfeller av schizofreni stiller seg ganske annerledes, muligvis helt omvendt. Den tilstand, hvor den skizofrene er fanget, synes snarere gjennomsyret av en hyperintensjonalitet, en ubehjelpelig maktpåliggende rigiditet og en engstelig atferdsforvaltning. Det kan meget vel involvere en slags markant intensifisering av alminneligvis forsettlige og tvangsfrie evner som oppmerksomhet, muskelkontroll og en overspent aktpågivenhet av målrettethet på planleggingsnivå. Sagt på en enklere måte; Den schizofrene tar ingenting for gitt. Enhver bevegelse må overveies. Ethvert valg må undersøkes nøye. Enhver tanke må vurderes og en hver bevegelse må granskes før den iverksettes. Istedenfor å bevege seg fritt og uhemmet, må den schizofrene tenke så mye at enhver bevegelse blir oppstyltet. Alt virker usikkert og utrygt, og man må gruble over den minste ting, og det kan altså frarøve oss en normal måte å leve på.

 

Mye av det vi foretar oss, gjør vi ubevisst. Når vi sykler, er dette noe vi bare gjør på automatikk. Vi tenker gjerne på andre ting enn sykling, og plutselig har vi kommet frem til målet og kan parkere sykkelen. Dersom vi i denne prosessen måtte bruke mye mental energi på å tenke over hvordan man sykler. Hva er reglene for sykling og hvordan skal bevegelsene gjøres? Hvordan holder vi balansen og hvor skal vi plassere blikket langs veien? Dersom vi hele tiden måtte overveie alt vi gjorde, ville det ta mye tid. Kanskje ville vi aldri kommet oss opp på sykkelen i det hele tatt, og dersom vi kom i gang, ville vi raskt komme til å miste balansen. Balanse er normalt sett noe kroppen kan, og ikke noe vi trenger å reflektere over. Når vi likevel kobler inn bevisst refleksjon for å undersøke ”kroppens tause kunnskap”, mister vi som regel balansen. Den reflekterende bevisstheten ødelegger rett og slett den ubevisste og umiddelbare rytmen vi må ha for å sykle. Det samme gjelder på ange andre områder av livet. En sosial sammenheng hvor vi blir veldig bevisst oss selv i forhold til de andre, blir ofte vanskeligere å håndtere. Vi blir usikre, overdrevent selvbevisste og dermed hemmet i situasjonen. Dette kan også være noe av forklaringen på sosial angst. Kanskje kan vi forestille oss at noen individer med diagnosen schizofreni lider av dette på nesten alle områder i livet. Vi er avhengig i at mange av våre daglige gjøremål foregår mer eller mindre ubevisst og ureflektert. Hvis ikke, får vi ikke gjort noe annet enn å tenke. Når vi ser schizofrene pasienter sitte å stirre i veggen i timevis, eller gå frem og tilbake foran en dør uten å komme seg inn (selv om døren er åpen), er det ikke sikkert at vi skal forstå det som mangel på bevissthet og refleksjon, men snarere som hyperrefleksjon. De må tenke så mye at de ikke klarer å handle.

  

 

Den schizofrene høyesterettsdommeren

 

Danil Paul Schreber besatt i en årrekke embedet som øverste dommer ved landsretten i Chemnitz, men etter hvert utviklet han symptomer på schizofreni. Hans sykdomskarriere inndeles alminneligvis etter hans tre innleggelsesperioder; (1) 1884-85, (2) 1893-1902, (3) 1907-11 (Olsen & Køppe I; Freud, 1992, p. 10). Hans bok, Memoir of my nervous illness (denne utg. 2000) er en utrolig reise i det schizofrene landskapet. Det er Schrebers memoarer som først fikk meg til å tenke at denne sykdommen ikke alltid kan forstås i forhold til nedsatte bevissthetsevner, men snarere tvert imot. Boken er både klar, tydelig og fantastisk. Den behandler avansert metafysikk på en bemerkelsesverdig måte. Schrebers memoarer har fascinert fremragende fagfolk som Freud, Jung, Canetti og Deleuze. I 1910 skriver Freud humoristisk til Carl Gustav Jung. ”Den herlige Schreber fortjente at blive utnævnt til professor i psykiatri og anstaltsdirektør” (sitert av Olsen & Køppe I: Freud, 1992, p. 8). Men selv om Freud var begeistret over Schrebers bok, og til dels anerkjenner dens sofistikerte og eksistensialfilosofiske skarpsindighet, konkluderer han likevel kategorisk med at schizofreni ikke bare er forbundet med tidligste barndom, men også med ”det vilde, det primitive menneske, således som det viser sig for os i arkæologien og etnologien” (Freud, 1992, p. 72). Kanskje var Freud for opptatt av at Schreber, som et casestudium i schizofreni, skulle passe inn i hans etablerte teoretiske modeller. På den måten mener jeg han undergraver vesentlige trekk ved Schrebers åndsevner som ikke kan betraktes som vilt og primitivt, men snarere som ekstreme manifestasjoner av en moderne tids krav til selvbevissthet og refleksjonsevne. Vi må velge vårt liv, skape og gjenskape vår identitet i ulike sammenhenger, forstå oss selv og andre i mangfoldige og kompliserte mellommenneskelige relasjoner i løpet av en dag, og dette stiller store krav til vår refleksive kapasitet. Kan det hende at nettopp disse kraven kommer til uttrykk i ekstrem form i enkelte tilfeller vi kaller schizofreni? I så tilfelle dreier det seg ikke nødvendigvis om nedsatt bevissthet, men hyperbevissthet?

 

I Schreber sitt tilfelle, mener jeg at vi finner mange eksempler på det vi kanskje kan kalle overarbeidede åndsevner. Det virker sjelden som om Schreber er plaget av en redusert bevisst vaktsomhet eller konsentrasjonsevne, men snarere en nærmest kontinuerlig hyperbolsk trang til å foranstalte aktivitet i sitt mentale apparatur. Schreber er eksempelvis tvunget til konstant kontemplering (tenkning) på bekostning av søvn og enhver impulsiv handling. ”Thus an extremely simple observation under the pressure of compulsive thinking becomes the starting point of a very considerable mental task…” (Schreber, 2000, p. 209). Lise, en kvinne med schizofrenidiagnose som har skrevet ”selvbiografien”, Psykosen verden – En schizofren kvinnes beretning, forteller at ”når jeg har dårlige perioder prøver jeg å la være å sove, for søvn fratar meg kontroll” (2004, p. 84). Å betrakte Lises tilstand som en langvarig levd somnambulisme i underbevissthetens frittflytende drømmerier, synes nærmest overfladisk fortegnet. Lises kontemplerende selvkontroll forbyr henne nettopp drømmerens uavhengige og intuitive carte blanche. Muligens forholder det seg snarere slik at den intense konsentrasjonen avbryter og forkludrer den naturlige strøm av fysisk og mental aktivitet. I så fall handler det om en overanstrengt selvbevissthet som forstyrrer all spontanitet og genererer perspektiver ad infinitum.

 

 

Dreyfus` kompetansehierarki – For mye tanker og for lite handling – Mellom refleksjon og intuisjon

 

Spørsmålet er om det finnes et teoretisk rammeverk som kan understøtte denne ”omvendte” forståelsen av schizofreni? De fleste utviklingsmodeller, enten vi går til Freud, Erikson, Piaget, Maslow etc., forteller om en utvikling fra lite til mer og mer selvbevissthet. Man begynner som ganske ”ubevisst”, hvorpå man utvikler stadig mer sofistikerte og metakognitiv refleksjonsevner. Med andre ord utvikler man seg fra en forholdsvis konkret tankegang til en stadig mer abstrakt måte å tenke på i et normalt utviklingsforløp. Dersom man i voksen alder rammes av psykiske symptomer, tenker man seg at målet med terapien er å utvide bevisstheten, eller som Freud sier: Gjøre det ubevisste bevisst. Målet er altså hele tiden mer bevissthet, og man forstår grovt sett psykopatologi som stereotype atferdsmønstre og opplevelser driftet av ubevisste impulser. I slike modeller beskrives schizofreni som et tilbakefall til et tidlig utviklingstrinn hvor bevissthetsevnene (til barnet) ligger på et lavt nivå med lite kapasitet til å koordinere opplevelser på en adekvat måte. På bakgrunn av det forstår man den schizofrenes kaotiske og usammenhengende opplevelsesverden.

 

I denne artikkelen foreslår jeg at vi ikke kan forstå alle typer schizofreni som mangel på bevissthetsevner og refleksjonsevner, men som det motsatte. Jeg forslår at symptomene ved schizofreni i noen tilfeller kan vitne om overdreven (selv)bevissthet på et nivå som hemmer ethvert alminnelig livsprosjekt. Finnes det så en teori som kan forenes med en slik forståelse av schizofreni?

 

Så vidt meg bekjent, finnes det ikke så mange, men det finnes en modell utarbeidet av brødrene Dreyfus. Denne modellen er mye brukt innenfor pedagogisk psykologi, og den viser nettopp hvordan for mye bevissthet kan hemme normal livsførsel. 

 

I Mind over machine (1988) bygger brødrene Dreyfus på sentrale konsepter i Merleau-Pontys` Phenomenology of perception (2003) i en slags redegjørelse for “intelligent” atferd. Jeg beskrev tidligere en utbredt antakelse om et værenshierarki som angivelig spenner fra primitivitet til rasjonell refleksivitet og selvbevissthet. Hos Dreyfus finner vi imidlertid en slags motsatt rangordning. I en tilsynelatende invers lærings- og utviklingsmodell presenterer brødrene tilegnelse av både motoriske og intellektuelle kvalifikasjoner som en femtrinns affære fra novise til ekspert. Det spesielle ved denne modellen er hvordan novisen (amatøren) beskrives som svært (selv)bevisst, mens eksperten handler mer eller mindre ubevisst. La oss gå raskt gjennom brødrene Dreyfus sine fem trinn fra amatør til ekspert.

 

 

  1. På novise nivå beskjeftiges man seg med kontekstfrie deler av den helhetlige oppgaven. Oppgavene blir delt opp i små biter og undersøkt på et detaljnivå fordi man ennå ikke er i stand til et helhetlig overblikk.
  2. Som avansert begynner er man noe mer husvarm og begynner så smått å gjenkjenne nye aspekter ved oppgaven. Oppgaven virker mer overkommelig og man trenger ikke å tenke fullt så mye for å finne en fornuftig løsning.
  3. Med større erfaring risikerer man, på det tredje nivå, å blir overmannet av flerfoldige potensielt relevante elementer. Den intense oppmerksomhet forvandler pågjeldende gjøremål til en belastende ansamling subtilt atskilte elementer, og ethvert tiltak besmittes med vaklende nervøsitet.
  4. Overkommer man forkavelsen begynner man å bli dyktig, nettopp fordi de nøye overveide og dilettantiske reaksjoner, gradvis erstattes med en mer ateoretisk og intuitiv atferd. Sentrale elementer stikker seg frem som viktige uten at man behøver å bore situasjonen med overveielser og telle feberaktig på alle knappene før man handler.
  5. Til sist oppnår vi ekspertisenivå, hvor man i enda større grad er selvforglemmende, og handler korrekt uten forstyrrende deliberasjon. En raffinert diskriminasjonsevne foranstalter en automatisk klokskap og intuitiv handlekraft (Dreyfus, H. &  S., 2000, pp. 56-61).

 

Denne modellen beskriver brødrene selv i en DVD film som heter The skill model.

 

Merleau-Ponty hevder at en absorbert behendig situasjonshåndtering ikke behøver en mental representasjon av målet. En forfaren reaksjon oppleves snarere som en uavbrutt aktivitetsstrøm i takt med vår ureflekterte fornemmelse for situasjonen (Dreyfus, 1998). De bevisste prosesser etableres gradvis på lavere og mer ubevisste nivåer i den menneskelige kognisjon, hvorpå de kan utføres bramfritt, automatisk og “profesjonelt” uten omvei om refleksiv vurdering.

 

Poenget er altså at en amatør må tenke mye, overveie reglene og analysere situasjonen fordi man ikke har en intuitiv fornemmelse av hvordan oppgaven skal løses. En ekspert vet umiddelbart hva som må til, og han bruker ikke tid på refleksjon eller overveielse i oppgaveløsningen. Han ”bare vet” intuitivt hvordan det skal være.

 

På bakgrunn av dette kan vi forestille oss at den schizofrene blir ”amatør i eget liv”. Ikke fordi han mister sine fornuftsevner, men fordi vedkommende i alt for stor grad tenker og overveier enhver situasjon. Å være sammen med andre mennesker blir ikke noe hyggelig man gjør ”uten å tenke så mye”, men noe man må forstå, analysere og prestere. Ingenting blir naturlig og lett, men snarere komplisert og vanskelig. Når dette sprer seg ut til flere elementer ved livet, kan man ikke lenger ta noe for gitt. Alt må opp til grundig overveielse, og det krever enormt mye mental energi og forsinker enhver spontan handling.

 

Et mer alminnelig eksempel kan vi hente fra en forballkamp. Amatører i forball må først lære seg reglene for spillet. De må forstå hensikten, de ulike posisjonene på banene, avgrensningene og så videre. Deretter må de bli kjent med mulighetene for samspill innad i laget og de må undersøke hvordan ballen kan forvaltes på banen ved hjelp av bena. Etter hvert som man blir en mer kompetent spiller, trenger man ikke bruke tid på å repetere reglene eller overveie fotens hastighet mot ballen i forhold til ønsket skuddlengde. En god fotballspiller handler på intuisjon og en ikke-reflektert følelse for spillet. Når vi spiller en god kamp, er det som regel fordi vi ikke tenker, men handler. Dersom vi plutselig utsetter for press eller rammes av prestasjonsangst, medfører det ofte en større grad av bevissthet rundt det vi holder på med, og vi blir dårligere. Jeg mistenker at noe av det samme skjer med den schizofrene. Den indre usikkerheten blir stor, og individet begynner å gruble over den minste ting, og på den måten fjerner man seg fra det levde livet. I ekstrem grad forulempes alle våre ”normale opplevelser”, og verden blir et skremmende sted som hele tiden må analyseres og overveies.    

 

 

Merleau-Ponty og kroppens intelligens

 

Merleau-Ponty påpeker at en viktig del av den menneskelige eksistens består i en før-refleksiv tilstedeværelse (Rasmussen, 1996, p. 86), og ekspertens, eller det friske menneskets, tilbørlige helbred hviler i et jevnlig ikke-reflektert engasjement i verden. Merleau-Ponty omtaler et kroppsskjema som betegner menneskets implisitte “viten” om sin egen kropps aktuelle og mulige posisjoner i det fenomenale handlingsfelt. En overdreven tilbøyelighet til bevisstgjøring av kroppsskjemaet, kan, i et verst tenkelig scenario som schizofreni, bety at man slår sin egen eksistens i filler under en kontemplerende (konstant tenkende) slegge (Merleau-Ponty, 1994).

 

Den formen for hyperoppmerksomheten, som jeg her forsøker å beskrive, utskiller deler og torpederer et pragmatisk helhetsoverblikk. Det er ikke umulig at slikt kan avstedkomme former for katatoni og indikerer den bakenforliggende struktur i den schizofrenes psykomotoriske forstyrrelser. Muligens har den schizofrene ikke lenger en ureflektert og spontan adgang til kroppsskjemaet, noe som nødsager kalfatringer i en prosess hvor den lidende må se seg selv utenfra for å erverve et totalinntrykk, men distansen fordrer kun nye perspektiver som avkrever atter nye avgjørelser. Lise skriver: ”Når jeg går ute føler jeg at noen går bak meg… Det er meg selv som går bak, og som jeg ser” (2004, p. 34). Kontakten til et kroppslig integrert subjekt er forvitret, noe som også spolerer kontakten til omverden. Uten slik affinitet berøves den schizofrene to avgjørende bærebjelker i menneskelig væren. Merleau-Ponty viser hvordan det er gjennom egenkroppen og dens forbindelse til verden at man avprøver det menneskelige følelsesregister og utvikler identitet. Den schizofrenes tendens til overdreven tenkning og refleksjon drenerer eksistens og følelsesliv. Den sørgelige tilstand tilkjennegir seg når Lise skal berolige sin yngste sønn. ”Jeg trøstet ham med den lille delen av virkelighet som jeg enda har, men jeg stod allikevel ved siden av meg selv og hørte på. Jeg følte ingenting, bare en slags kulde fordi jeg ikke var helt med” (p. 82).

 

 

Konklusjon

 

Det endelige spørsmålet er om schizofreni handler om overveldende følelser og ubevisste drifter, eller om man kan forstå det som overdrevent mye tanker og refleksjon som hemmer spontanitet og normal livsflyt.

 

Enkelte hevder som nevnt at sykdommen fremhever de ubevisste funksjoner hvorpå den syke mister ethvert initiativ i den grad at de ikke engang formår å gi et svar som kan utledes direkte av spørsmålet. En typisk nærliggende konklusjon stadfester blant andre von Damarus allerede i 1939. “Therefore we are once more driven to the conclusion that the specific paralogical thought and speech processes of the schizophrenic are in essence those of primitive people” (1939, p. 112). De patologiske strukturer vitner om de arkaiske (barnslige) stadier i et utviklingsforløp og betegner sykdommens regressive reprise. Den syke drives kun av animalsk instinktiv automatikk. Paradokset jeg forsøker å plotte begynner så smått å utkrystallisere seg. Min forslag tyder på at schizofreni ikke alltid kan forstås som et ubevisst tildriv eller uttrykk for den ubevisste beveggrunn, men snarere overdreven bevisst cerebralisme hvor eksempelvis Schrebers tilværelse påtvinges ham “to ponder many things usually passed over by human beings, which made me think more deeply” (2000, p. 207). Han anføres uopphørlig til “continual thinking, uninterrupted activity of the nerves of intellect without any respite”, noe han opplever som tortur og anser som “incompatible with human nature” (p. 251). Dernest tyder det ikke på at det er det automatiske reaksjonsmønster som består, men snarere at uavbrutt oppmerksomhet på nettopp den alminneligvis selvskrevne automatikk forbyr et sundt og emosjonelt engasjement i verden.

 

Min konklusjon er at enkelte tilfeller av schizofreni handler om mennesker, som på grunn av en grunnleggende usikkerhet og tvil, begynner å gruble så mye at de ”kommer for sent til livet selv” (Thielst, 1999, p. 41).

 

Relaterte artikler

 

 

Kilder

 

 

Dahl, Lise & Abrahamsen, Pål (2004): Psykosens verden en schizofren kvinnes beretninger. Universitetsforlaget, Oslo.

Damarus, von E. (1939): The Specific Laws of Logic in Schizophrenia. I: Kasanin, J. S. (1964): Language and thought in schizophrenia Collected papers presented at the meeting of the American Psychiatric Association, May 12, 1939, Chicago, Illinois. Pp. 104-115. W.W. Norton, New York. 

Dreyfus, Hubert L. & Dreyfus, Stuart E. (1988): Mind over machine: the power of human intuition and expertise in the era of the computer. The Free Press, US.

Dreyfus, Hubert L (1998) Intelligence Without Representation – Merleau-Ponty’s Critique of Mental Representation: The Relevance of Phenomenology to Scientific Explanation. Copyright 1998 Hubert Dreyfus. All rights reserved. Fra: http://www.hfac.uh.edu/cogsci/dreyfus.html den 25.04.05.

Dreyfus, Hubert L. & Dreyfus, Stuart E. (2000): Mesterlære og eksperters læring. Pp. 54-76, I: Nielsen, Klaus & Kvale, Steinar (Red.) (2000): Mesterlære læring som social praksis. 3. opplag, Hans Reitzels Forlag, Danmark.

Freud, Sigmund (1992): Schreber – psykoanalytiske bemærkninger om et selvbiografisk tilfælde af paranoia (dementia paranoides). Utgitt av Olsen, Andkjær Ole & Køppe, Simo. Gyldendals Bogklubber, Danmark.

Freud, Sigmund (2002): The Schreber Case. Penguin books LTD.

Hemmingsen, Ralf,  Parnas, Josef, Gjerris, Annette, Kragh-Sørensen, Reisby Niels (2000): Klinisk psykiatri. 2. Utgave, Forfatterne og Munksgaard, København.

Merleau-Ponty, Maurice (2003): Phenomenology of perception. Routledge classics.

Merleau-Ponty, Maurice (1994): Kroppens fenomenologi. Pax Forlag.

Olsen, Ole Andkjær, Køppe, Simo (1983): Freuds psykoanalyse. Gyldendalske Boghandel Nordisk Forlag A/S, København.

Rasmussen, Torben Hangaard (1996): Kroppens filosof Maurice Merleau-Ponty. Semi-forlaget, Brøndby.

Schreber, Daniel Paul (1992): Utdrag av En nervesyg pasients memoarer. I: Freud, Sigmund (1992): Schreber – psykoanalytiske bemærkninger om et selvbiografisk tilfælde af paranoia (dementia paranoides). Utgitt av Olsen, Andkjær Ole & Køppe, Simo. Gyldendals Bogklubber, Danmark.

Schreber, Daniel Paul (2000): Memoirs of my nervous illness. Introduksjon av Dinnage, Rosemary. The New York Review of Books, USA. (Anbefales!).

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Misnøyens psykologi

Office lifeBaker (2008, p. 183) refererer til misnøye som ”a sense of vacancy in one’s life”, altså en følelse av tomhet. Misnøyen har mange ansikter: Den frustrerte lederen som går  på jobb selv om han hater jobben sin, den humørsyke moren som ikke legge merke til de gode tingene i livet sitt, eller barnet som ser andre leke, men aldri tar skrittet frem for å inkludere seg selv i leken. Vi begynner denne artikkelen med noen korte historier som illustrerer noe av misnøyens vesen.

 

 
Alice blir med familien på en forestilling hvor hennes yngre søster opptrer. Søsteren er bare 8 år, men hun elsker å synge for publikum. Hun stråler når hun står på scenen. Alice ser foreldrenes smilende ansikter og tenker ”Hmmm… Jeg kan opptre mye bedre enn henne. Det er bare det at jeg ikke har tid.” Senere på kvelden kommer lillesøster hjem. Hun er full av forventninger og det lyser fremdeles av ansiktet hennes. Hun er tydelig stolt av forestillingen og gleder seg til å høre hva familien synes. Alice oppfatter at søsteren har kommet hjem, men ignorerer henne. Hun trekker seg tilbake på sitt værelse uten å berømme søsteren for sin innsats.

 
Roy overværer prisutdelingen hvor hans profilerte kollega mottar ære og berømmelse for sin suksess i firma. Roy tenker på hvordan han hadde kritisert nettopp de ideene som nå ble lovpriset på scenen. Hans kritiske holdning hadde kostet ham hele kampanjen og tap av ansikt. «Men, jeg hadde rett! Det vet jeg,” sier Roy til seg selv. ”Disse menneskene kommer snart til å kveles av sin egen optimisme. På et tidspunkt vil de forstå at jeg hadde rett.

 

Mary er gift med en lege som elsker henne høyt og inderlig. Hun liker å delta på sosiale sammenkomster med sin mann, og hun trives godt sammen med mannens kollegaer og deres hustruer. Nylig møtte hun en kollega av mannen som var gift med en modell. Damen var svært slank og usedvanlig pen, men hun var til dels hovmodig og arrogant i sin holdning overfor Mary. Mary så på henne og tenkte: «Hvis jeg ikke hadde giftet seg med en travel lege, kunne jeg også vært modell og hatt min egen karriere.” For noen dager siden hadde Mary møtt to leger som hadde viet sitt liv til helsetjenesten og ofret alt for sine pasienter og sin karriere. De hadde bestemt seg for å prioritere jobb fremfor familieliv, hvorpå de aldri skulle gifte seg. ”Jeg ville også ha viet livet mitt til noe viktig hvis jeg ikke hadde giftet meg… ” tenkte Mary, men hun var usikker på hva hun skulle foretatt seg. Hun oppfatter seg selv som smart og talentfull, men har aldri utfordret seg selv eller testet sine evner og egenskaper. Derfor er hun dypest sett litt usikker på om hun rent faktisk er så talentfull som hun har innbilte seg hele livet. Når hun tenker på det, begynner hun å tvile. Hun vil gjerne begynne med noe viktig, slik at hun blir noe mer en doktorens hustru, men hun kommer aldri i gang.

 

Misnøye ligger i kjernen av sjalusi og apati, noe som avstedkommer overflødig kritikk og negative holdninger. Men hva ligger i kjernen av misnøye? Dersom vi undersøker misnøyens vesen med psykologisk lupe, finner vi frykt for bevegelse og forandring, og frykt for å prøve nye ting. I selve kjernen av misnøyens psykologi finner vi også frykt i forhold til forpliktelse og frykt for å mislykkes eller oppdage at vi ikke er ”flinke” og dermed mindre ”verdifulle”. Dette er en frykt som paralyserer mennesker og forhindre fremgang, det blender oss for muligheter og frarøver livet mening og retning fordi vi unngår å strekke oss mot de gode tingene som egentlig er innenfor rekkevidde.

 
Det går på mange måter en rød tråd gjennom de tre innledende eksemplene. I alle de korte vignettene møter vi mennesker som ikke gjør en nødvendig innsats for å skape edringer eller suksesser i eget liv. De våger ikke å utfordre sine evner i frykt for å mislykkes. Alice har helt spesielle ferdigheter innenfor matematikk, noe som gjør henne til en dyktig utøver innenfor realfag. Men i det øyeblikket hennes foreldre verdsetter søsterens egenskaper, føler hun at hennes kompetanse og egenskaper er uten verdi.

 

Roy er misfornøyd fordi han ikke får nok positive tilbakemeldinger i jobben. Han opplever et fravær at takknemlighet for den innsatsen han yter, og dermed lukker han seg i møte med nye ideer. Et åpent sinn og en positiv holdning kunne gjort mye for Roy, men misnøyen stenger ham inn i et slags psykologisk fengsel. Isteden for å drøfte nye ideer med en nysgjerrig og åpen innstilling, gjør han sitt ytterste for å undergrave og trenere nye ideer og tiltak i bedriften.

 

Mary er på mange måter en ”flyktig” person som dermed sliter med å forplikte seg. Hennes manglende evne til å investere i et utdannerlsesforløp eller en jobb, plasserer henne i en generell misnøye og en underliggende tvil på egne evner. Hun har også problemer med å forplikte seg til sin mann, og tidvis opplever hun ektemannen som en begrensning på sin egen frihet, men sannheten er at begrensningene i livet hennes skyldes frykt for å mislykkes dersom hun selv tar ansvar for å skape en positiv forandring eller legger en plan for å nå sine mål. På denne måten mister Mary også øye for de tingene hun faktisk har, blant annet en flott mann som elsker henne og et potensielt sett solid ekteskap.

 

 
Alice har skolemessig sett ikke dratt veksel på sine egenskaper innenfor realfag, og lillesøsteren, Maria, har ennå ikke funnet sin plass. Alice observerer foreldrenes reaksjoner på søsterens sang og føler seg usikker.

 

Mary er imponert over den vakre modellen og skulle ønske hun kunne være som henne. Hun klandrer sin mann og deres ekteskap for at karrieren som modell aldri ble noe av.

 

Når en ny tanke eller idé uttrykkes, kan man kontemplere den med en åpen holdning og se etter muligheter, eller man kan avvise den umiddelbart slik som Roy.

 

 
Dersom livet er farget av misnøye, vil livskvaliteten gradvis ebbe ut. Den eneste måten å overvinne misnøyen på, er å anerkjenne og gjenoppdage sin egenverdi. Her kan man få hjelp av en enkel øvelse hvor man simpelthen lister opp sine positive egenskaper og de elementene i omgivelsene som gir glede eller tilfredshet. Det handler om å åpne øynene for de verdiene som allerede ligger innbakt i ens liv. Misnøyen farger tilværelsen med en negativ stemning som gjør at man går glipp av den eksisterende verdi. Samtidig er situasjonen ofte låst fordi man nettopp vegrer seg for å skape forandring på grunn av den underliggende frykten for ytterligere tap av verdi.

 

Gjennom en slik øvelse vil Alice forhåpentligvis innse at hun er høyt begavet på områder som er forskjellige fra hennes yngre søster. Mary vil forhåpentligvis gjenkjenne det sterke båndet som er mellom henne og mannen, og ikke minst oppdage at hennes egenverdi ikke er betinget av en karriere som modell eller sosial status. Hennes definisjoner av å være vellykket omkranser begreper som betyr lite. Når hun er i stand til å lytte innover på egne følelser og behov, og frigjøre seg fra fokus på sosiale standarder, vil hun klare å finne et bestemt område som hun brenner for. Dermed har hun også mulighet for å forplikte seg til dette på en genuin måte, og gevinsten er en følelse av mening og fylde, snarere enn misnøye og tomhet. Hun vil også oppdage at mot til å ta ansvar og stake ut en egen kurs i livet ikke trenger å stå i noen motsetning til et ekteskap og familiære forpliktelser. Dersom hun brenner for noe på en ekte måte, vil hun finne en vei å gå.

 
Selverkjennelse er også en oppgave som blir viktig for Roy. Hans måte å uttrykke egenverdi på er i bunn og grunn en tildekning av en underliggende lav selvfølelse. Han føler seg forbigått og lite verdsatt, først og fremst fordi han ikke klarer å se seg selv i et positivt lys. Han er avhengig av anerkjennelse fra andre for å føle seg vel, og på den måten blir hans selvfølelse sårbar. Lykke og tilfredshet handler ofte om å hvile i seg selv, slik at man ikke er avhengig av andres bekreftelser i alt for stor grad. Når kollegene til Roy ikke alltid legger merke til hans innsats, blir dette tungtveiende for Roys selvfølelse, og på den måten utvikler det seg et negativt mønster slik vi så i den innledende vignetten. I denne prosessen må Roy tone ned de negative innskytelsene han får i forhold til andres innsats og ideer. Han må forsøke å etablere mer tålmodighet, og ikke la den indre negative dialogen overstyre hans oppfattelser av tilværelsen. Roy er på mange måter svært forutinntatt, noe som gjør at han i liten grad lytter til andres forslag, særlig dersom disse strider mot hans egne oppfattelser. Dette gjør Roy til en vanskelig samarbeidspartner og hans sårbarhet vil komme til uttrykke gjennom passiv aggresjon og negativitet.

 
Misnøye er noe som opprettholdes ved at man forteller seg selv hvordan andre har oppnådd noen fordeler på en urettferdig måte. Fordelene har kanskje gitt dem suksess og lykke, men egentlig hadde de ikke fortjent slike fordeler. Her er det misunnelse som forsterker misnøyen på en slik måte at man ikke legger merke til egne fordeler og muligheter, simpelthen fordi man er så blendet av andres urimelige medgang. Når andres medbør blir kilde til misnøye, er vi blottett for den rausheten som kjennetegner et virkelig lykkelig menneske. Vi skriver mer om dette i artikkelen som heter Misunnelsens psykologi.

 

Misnøyen opprettholdes hos et menneske eller en gruppe ved at man stadig rettferdiggjør sin(e)  reaksjoner og negative tankerekker. I kjølevannet av misnøye kommer egoismen, noe som for mange mennesker er ubehagelig og oppfattes som smålig, men ofte demper man ubehaget ved opplevelsen av egoisme gjennom det ene rettferdiggjørende argumentet etter det andre. På mange måter ligner det en form for rasjonalisering hvor man ihugget forsøker å begrunne sine egne tarvelige reaksjoner.

 

I Roy sitt tilfelle ble misnøyen kronifisert og forsterket gjennom en negativ tendens til å baksnakke sine kolleger. I en større sammenheng var misnøye kimen til mange av grusomhetene under den andre verdenskrig. Misnøye i kombinasjon med misunnelse har også i senere tid ført til folkemord og uvennskap. Misnøye med situasjonen og manglende evne til å finne løsninger har forårsaket at nasjoner og enkeltpersoner har møtt verden og andre mennesker med en grisk holdning. Istedenfor å lete i seg selv etter inspirasjon og ideer som kan føre til personlig vekst, har man hatt fokus utover og gjerne beskyldt andre for sine egne mangler. På den måten får misnøyen et skikkelig fortfeste i det menneskelige sinnelag, og som nevnt forkrøpler denne følelsen vår evne til konstruktiv selvutvikling. Misnøye gjør mennesker blinde for alle muligheter som omgir dem, og følelsen henleder oss til å investere all vår mentale energi i ønsker om å eie det som andre har.

 

 

 Anbefalt litteratur

 

Som nevnt har misnøyen mange ansikter, og det er tilsvarende mange bøker som tar for seg disse aspektene ved mennesket. Jeg mener imidlertid at det ofte er Østens visdomstradisjoner som gir det beste innblikket i hvordan livet kan forringes som følge av et utrettelig jag etter status og verdi. I så henseende anbefaler jeg Eckhart Tolle. Han er en slags spirituell veileder som opererer på tvers av ulike religioner og filosofiske tradisjoner. Han snakker om menneskets emosjonelle lidelser og veien ut av disse. Tolle mener i all hovedsak at mye menneskelig lidelse handler om vår tendens til å identifisere oss med egoet og dets stolthet og maktbegjær. I boken, En ny jord om å ta det indre bevissthetsspranget mot åndelig oppvåkning (også som lydbok), viser Tolle hvordan vi kan avsløre egoets spill og dermed gi plass for en høyere form for bevissthet. Tolle kaller det en oppvåkning, og det innebærer evnen til å gi det forfengelige egoet mindre innflytelse. Det handler om hvordan vi kan finne mening og verdi i oss selv, og ikke gjennom sosial status, materielle goder og andres påskjønnelser. Det handler med andre ord om en slags frigjørende prosess, og noen vil mene at dette er veien mot mer livslyst og mer ”lykke”.

 

 Relaterte artikler:

 

 

Kilde

 

Baker, James H. (2008). Elementary Psychology. BiblioBazaar.

 

 

Av Sondre Risholm Liverød &
Shobna Subramanian Iyer

WebPsykologen.no

Sårbarhet og livsangst

livsangst og selvtillitPsykologien har alltid vært opptatt av menneskets tidligste leveår, og det er ingen tilfeldighet. Kanskje er vi født som en blank tavle, men idet vi ankommer denne verden, begynner erfaringene og skrive seg ned i vår ”mentale biologi”. I denne sammenheng er de tidligste erfaringene svært viktige. På mange måter vil barnets tidligste møte med livet og omsorgspersonene danne selve grunnmuren i barnets selvfølelse og personlighet. Dersom man utsettes for utrygge omgivelser, omsorgssvikt eller andre traumer i tidlig alder, kan dette få konsekvenser gjennom hele livsforløpet. Young og Klosko er to teoretikere og klinikere som på mesterlig og pedagogisk vis illustrerer hvordan våre tidligste erfaringer ofte påvirker oss gjennom hele livet. Med boken “How to break free from negative life patterns and feel good again” har de laget en utmerket selvhjelpsbok som er både faglig sterk og lettlest. Ved hjelp av små ”terapeutiske” historier forklarer de hvordan mennesket kan havne i negative livsmønstre, noe de kaller negative leveregler.

 

I følge Young og Klosko er en negativ grunnleggende leveregel et ”psykologisk” mønster som starter i barndommen og får gjenklang utover hele livsløpet. Det begynte med at noen i familien eller andre barn gjorde noe med oss. Vi ble forlatt, overbeskyttet, mishandlet, ekskludert eller fratatt noe – vi fikk en skade. Etter hvert blir leveregelen en del av oss. Lenge etter at vi har forlatt hjemmet vi vokste opp i, fortsetter vi å skape situasjoner hvor vi blir dårlig behandlet, ignorert, sett ned på eller overstyrt – situasjoner hvor vi ikke er i stand til å nå våre innerste mål. Negative grunnleggende leveregler styrer måten vi tenker, føler, handler og relaterer oss til andre på. De setter i sving sterke følelser som sinne, sorg og angst.

 

I artikkelen Bli kvitt skam og lav selvfølelse konsentrerte vi oss om hvordan mennesker kan utvikle dårlig selvtillit. I denne artikkelen vil vi fortsette på dette temaet, men denne gang er fokuset mer rettet mot angst og redsel for livets små og store utfordringer. Mange mennesker sliter med en overdreven engstelse for tilværelsen. De er redd for å bli syke, miste forstanden, bli fattige eller naturkatastrofer. Dette er uhyggelige elementer ved livet som de fleste vil unngå, men man unngår det ikke ved å bruke store deler av sin tid på bekymring, snarere tvert imot. Dette er for øvrig et tema vi også drøfter inngående i artikkelen Angst og magisk tankegang.

 

Denne typen bekymring er sjelden noe vi er født med. Ofte er det noe vi adopterer fra de personene vi vokser opp sammen med. Dersom våre omsorgspersoner oppfatter tilværelsen som et farlig sted, vil barnet oppdage dette og sannsynligvis ta etter. Som barn lærer vi om oss selv og livet via omsorgspersonene. Våre holdninger og ideer er sterkt influert av våre foreldre, og på den måten kan man si at angst kanskje er noe som går i arv. Denne arven er i liten grad av biologisk karakter, og mye psykologisk teori vil hevde at det her er snakk om en sosial arv.

 

Bekymring, engstelse og frykt for livets uforutsigbarhet henger sammen med vår selvføelse og selvtillit. Selvfølelse handler om en opplevelse av å være verdt noe. I mange tidligere artikler har vi skrevet om hvordan vi dannes som menneske i relasjon til andre. Det er gjennom andre barnet forstår seg selv. I forlengelse av dette kan man påstå at det er avgjørende å bli likt av viktige personer i oppveksten for å lære og like seg selv og derigjennom etablere en god selvfølelse. Dessverre opplever ikke alle den omsorgen og anerkjennelsen man fortjener, hvorpå dette går utover selvfølelsen.

 

På samme måte som barnet kommer til å forstå seg selv via sine omsorgspersoner, kommer det også til å forstå verden og livet på denne måten. Er man oppdratt til å se på verden som et farlig sted, vil det gå utover selvfølelsen. Det vil skape engstelse og hemme en sunn nysgjerrighet og utfoldelse. Har man denne typen skader, snakker Young og Kloskko om en negativ grunnleggende leveregel som de kaller sårbarhet. I følgende skal vi se litt på hvordan sårbarhet kan utspille seg i menneskelivet på uheldige måter. Vi skal også undersøke hvilke råd og retningslinjer Young og Klosko gir for å bli kvitt unødvendige bekymringer og livsangst. 

 

 

Sårbarhet som en negativ leveregel

 

Den primære følelsen som forbindes med den negative grunnleggende leveregelen, ”Sårbarhet”, er angst. Katastrofen er rett rundt hjørnet, og man føler over hodet ikke at man har ressurser til å takle den. Denne leveregelen er på mange måter to-hodet. For det første har man en tendens til å overdrive faren, og for det andre undervurderer man gjerne sin egen evne til å håndtere en eventuell fare. Man føler seg inkompetent og utrygg som følge av lav selvtillit. Man tror i liten grad på egne evner og muligheten for å håndtere vanskelige situasjoner. Dermed blir man på sett og vis et offer for livets omstendigheter. Man er redd for hav som kan komme til å skje, og livet utspiller seg hele tiden i påvente av katastrofen. Det hemmer mennesket og frarøver det livskvalitet og muligheten for konstruktiv selvutvikling. Akkurat hva man frykter, er forskjellig fra person til person. Noen sliter med generell angst, mens andre er mer spesifikke på hva de forventer skal skje av ubehageligheter. Young og Klosko deler de vanligste formene for bekymring og sårbarhet opp i fire kategorier:

 

 

  • Helse og sykdom
  • Fare
  • Fattigdom
  • Miste styringen

 

 

Hypokonderen er redd for helse og sykdom

 

Her finner man altså hypokonderen. Det handler om en overdreven bekymring for egen helse. De fleste mennesker som har panikkanfall hører hjemme i denne gruppen. Man finkjemmer kroppen sin etter tegn på at noe er alvorlig galt. Enhver følelse, uansett hvor naturlig den er, kan utløse panikk. Man tenker alltid: ”HVA HVIS…?” Man sliter her med at man alltid er hyperpåpasselig i forhold til omgivelsene. Alt for mye tid går med til å merke etter sykdom. Som i de andre formene for sårbarhet og engstelse, går man rett og slett glipp av livet.

 

 

Fare

 

Hvis man hører til denne typen, har man en overdreven bekymring for sin personlige skikkethet, og sikkerheten til sine nærmeste. Man ser verden som et sted hvor fare lurer bak hver sving. Det er en generell følelses av utrygghet ute i verden, som ikke står i forhold til den reelle faren. Man er alltid på vakt og redd for å bli angrepet eller overrumplet. Ofte kan man også være redd for katastrofer som bilulykker, flyulykker osv. Man er redd fordi man vet at ulykkene er ting man ikke kan påvirke, noe som forsterker følelsen av å ikke strekke til.

 

 

Frykt for fattigdom

 

Dette er den såkalte depresjonsmentaliteten som fikk navnet sitt etter de som var barn under depresjonen i USA på 30-tallet. Her er man alltid bekymret for økonomien. Det føles alltid som om det foreligger en overhengende fare for å bli ruinert og havne på gaten. Her bruker man mye tid på å bekymre seg. Man følger konstant med på nyhetene for å se etter tegn på nedgangstider og så videre. Hvorvidt renta går opp eller ned er avgjørende for disse menneskene på en gjennomgripende måte.

 

 

Redd for å bli gal – Miste styringen

 

Denne typen frykter en katastrofe av mer psykologisk karakter – å få et nervøst sammenbrudd. Man er redd for å bli gal eller miste beherskelsen. Her lider man også ofte av panikkanfall. På grunn av lav selvtillit holder man ofte kraftige følelser på avstand. Man våger ikke å hevde seg, uttrykke sine behov eller orde sine meninger. Man holder irritasjon på avstand, og på den måten hoper det seg opp. Gradvis blir man redd for å eksplodere dersom man tillater den minste form for irritasjon eller ubehag å komme til overflaten. Man oppplever seg selv som en tikkende bombe, og frykten for å bli gal er overhengende. Psykisk sunnhet handler ofte om å tåle, forstå, uttrykke og bruke sine følelser på en konstruktiv måte. De menneskene som lider av sårbarhet og lav selvtillit har ofte lite kompetanse på affektregulering og affektforvaltning. Resultatet er at følelser stenges inne, og symptomet er en stadig frykt for å miste forstanden.

 

 

Katastrofetenkning

 

Katastrofetenkning ligger i kjernen av det Young og Klosko kaller sårbarhets-leveregel. Man hopper alltid til tanker rundt ”verst-tenkelig-scenario”, og man føler seg like handlingslammet som et svakt hjelpeløst barn. Dersom man opplever panikkanfall, er det nettopp katastrofetenkningen som forårsaker og forlenger anfallene. Istedenfor å koble inn positive tanker om at ting kommer til å ordne seg, kobles automatisk tanker som ”hva hvis jeg er døende, hva hvis jeg er blir gal eller mister styringen”. Dette skaper mer frykt og angst, noe som forsterker panikkanfallet.

 

Flukt er en sentral mestringsstrategi for personer med leveregelen ”Sårbarhet”. Mange unngår situasjoner som oppleves farlige, noe som også medføres at man ofte frarøves mange av de tingene i livet som er mest fornøyelige og kan skape glede.

 

 

Hvordan utvikler man sårbarhet og lav selvfølelse?

 

Som tidligere nevnt er boken “How to break free from negative life patterns and feel good again” svært godt skrevet fordi den hele tiden kommer med forståelige eksempler på hvardan man havner i ulike former for psykologisk ubehag og hvordan man utvikler psykiske symptomer. Her vil jeg gi en kort oppsummering av hvordan Young og Klosko ser for seg at mennesker utvikler den typen sårbarhet vi har beskrevet over.

 

  • Man lærte sårbarhetsfølelsen fra å observere og leve sammen med en omsorgsperson som hadde samme leveregel.
  • En av omsorgspersoner var overbeskyttende, spesielt med tanke på sikkerhet og sykdom. Ens omsorgspersonene advarte en konstant om spesifikke farer. Man ble lært opp til å føle seg for skjør eller inkompetent til å håndtere mange av de hverdagslige utfordringene.
  • Ens omsorgspersoner beskyttet en ikke godt nok. Barndomsmiljøet virket ikke trygt på en fysisk, emosjonell eller økonomisk måte.
  • Man var syk som barn, eller opplevde en alvorlig traumatisk hendelse (eks. bilulykke), som fikk en til å føle seg svært sårbar.
  • En av ens viktigste omsorgspersoner opplevde en alvorlig traumatisk hendelse, kanskje med døden til følge. Dette har installert en oppfatning av verden som farlig.

 

Problemet med denne leveregelen er at livet ikke blir en prosess hvor man leter etter fullbyrdelse og glede. Isteden blir livet en evig prosess for å holde potensielle farer i sjakk. Det er utmattende og sårt!

 

 

Hvordan jobbe seg ut av sårbarhet og angst?

 

En annen fordel med bøkene og det teoretiske rammeverket, som ligger til grunn for Young og Kloskos «leveregelterapi», er en rekke konkrete og spesifikke tiltak for å endre negative livsmønstre. I forhold til sårbarhet og angst har jeg forsøkt å liste opp de viktigste tiltakene som nevnes hos Young og Klosko.

 

 

1 – Ha forståelse for opprinnelsen til leveregelen. Man må komme til en erkjennelse av at mye av den opplevde frykten ikke representerer en virkelig trusselblide, men ofte er overdrevent og innlært.

2 – Lage en spesifikk liste over ting man frykter. På denne måten får man litt mer oversikt, og dermed litt mer kontroll over de delene av livet som oppleves skremmende.

3 – Lage et hierarki over fryktede situasjoner. Hva er du mest redd for, og hva kommer på andre plass.

4 – Ha møte med dem du er glad i – (ektefelle, partner, familie eller venner) – og få dem med på laget til å hjelpe deg med å konfrontere det du frykter.

5 – Undersøk sannsynligheten for at det du frykter faktisk vil skje.

6 – Snakk med det redde barnet i deg. Bli en sterk ”fryktløs” person som trøster barnet og trygger det. På denne måten våkner den sterke siden i deg. Den voksne og ansvarlige personligheten får utfolde seg, og man bruker den til å trygge seg selv. Metaforen handler her om å trøste det redde barnet som bor i vårt indre. Det barnet som lærte at verden er farlig og at man selv er utrygg.

7 – Begynn og konfronter hver enkelt ting du frykter gjennom bilder i fantasien.

8 – Konfronter hver enkelt ting du frykter i virkeligheten. Her skal det nevnes at noen ting reelt sett er farlige, og de skal man selvfølgelig ikke utsette seg for. Det er de situasjonene hvor man opplever en type ”irrasjonell” frykt, eller en frykt som er uvanlig i forhold til de andre opplever i samme situasjon, som man skal utfordre og konfrontere.

9 – Gi deg selv belønning for hver ting du klarer å gjennomføre.

 
 

Mer om endring av negative livsmønster

 

Konklusjon

 

Tidlige erfaringer skriver seg inn i vår mentale grunnmur, og mange negative erfaringer kan hemme oss senere i livet. Første skritt på veien er ofte å se sitt eget negative livsmønster og deretter forstå dets opprinnelse. Hvordan ble jeg slik? Hvorfor er jeg redd? Hva er årsaken til angsten? Levereglene er en hjelp til å forstå symptomenes opphav, og det kan komme mye endring til gjennom innsikt i problemets natur. Det er først når vi kjenner vår fiende, at vi har mulighet til å forandre oss og gjenvinne selvtillit og kontroll. I noen tilfeller ligger vår frykt så dypt forankret i vårt mentale bokholderi, at vi ikke klarer å oppdage fryktens opphav og dynamikk. Den rammer oss med kraftige følelser, men vårt intellekt er ikke i stand til å forstå situasjonen fullt ut. I slike tilfeller trenger man gjerne profesjonell hjelp.

 

En annen ting er at innsikt og forståelse ikke alltid fører til noen varig forandring, spesielt dersom problemene skriver seg fra veldig tidlig alder. I så tilfelle kan det hende at vi må ty til andre hjelpemidler. Mitt forslag i så henseende er meditasjon. Meditasjon kan man forstå som en smøring av vårt mentale maskineri, og det er en teknikk som handler om å vinne kontroll og balanse på følelseslivet. Dersom angsten ikke vil gi seg, og frykten fremdeles tar overhånd i for mange situasjoner, vil vi anbefale å undersøke muligheten for å lære seg meditasjonn. Vi begrunner dette mer utførlig i artikkelen som heter Fungerer samtaleterapi godt nok? I tillegg vil vi anbefale noen relaterte artikler her på WebPsykologen, hvorav noen tar for seg meditasjon som en vei mot mer selvtillit og mindre angst.

 

Relaterte artikler

 

 

Under kategorien Negative leveregler har vi også samlet alle artikler som tar for seg Young og Klosko sin forståelse av menneskers psykologiske ubehag og symptomer.  

 

På Psykologi-TV holder vi dessuten et foredrag om forholdet mellom tidlige erfaringer, biologi og utvikling av personlighet. Foredraget heter Utviklingen av Personlighet og Identitet Her berører også temaer som selvtillit, angst og selvutvikling.

 

 

Kurs i selvutvikling

 

WebPsykologen holder kurs og workshops som nettopp handler om hvordan vi utvikler oss som mennesker og hvordan vi selv kan bidra til å leve et rikere og mer tilfredsstillende liv. Alltid aktuelt er selvutviklingskurs i Kristiansand annen hver måned, men vi kan også holde kurs andre steder i landet på bestilling. Kursene er for ALLE som er interessert i psykologi og selvutvikling, de som jobber med mennesker eller fungerer som leder og lignende. Ta kontakt.

 

Kilder

 

Young Jeffrey E. & Klosko Janet S. (1995). How to break free from negative life patterns and feel good again. USA: Penguin Putnam, Inc. (Anbefales!)

Young, Jeffrey, Klosko, Janet S. & Weishaar, Marjorie (2003) Schema Therapy. Guilford Publications.

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Forstå barnets uttrykksmåter

BarnepsykologiForeldre er vant til å definere barn som lydige, egenrådige, vanskelige, sinte, intelligente, langsomme, kvikke, enfoldige og så videre. Det finnes en rekke ord som angivelig skal beskrive ulike egenskaper ved barnet. Det kan virke som om slike definisjoner hjelper foreldre til å forstå barna sine.

 

Kunsten å oppdra et barn ligger kanskje i foreldrenes evner til å utvise kjærlighet, omsorg samt sette grenser. Det handler om at barnet skal føle seg akseptert og verdifullt. I en slik prosess er det viktig å ha øye for konteksten og hele tiden tilstrebe og sette seg inn i barnets situasjon. Det handler grovt sett om empati og sunn innlevelsesevne. Bateman og Fonagy (2007) kaller denne egenskapen for mentalisering, og de definerer det som evnen til implisitt og eksplisitt å fortolke egne og andres handlinger som meningsfulle ytringer av ”indre liv”. Det handler om å se og vurdere en person med hensyn til vedkommendes behov, ønsker, følelser og intensjoner. Gode foreldre har psykologisk overskudd til å leve seg inn i sine barn på en måte som tar høyde for både egne og barnets følelser, tanker og motiver i det mellommenneskelige samspillet. Barn forstår seg selv via sine foreldre, og dermed er foreldrenes mentaliseringsevner avgjørende for barnets psykologiske utvikling. Foreldre med høy mentaliseringsevne gir sine barn gode forutsetninger for å utvikle en solid selvfølelse og selvforståelse, noe som altså borger for en trygg identitetsdannelse og personlighetsutvikling. Motsatt kan foreldre med dårlige mentaliseringsevner sette sine barn i en vanskelig posisjon hvor barnet risikerer motstridende og uklare tilbakemeldinger, både direkte og indirekte, i kontakten med foreldrene.

 

Den amerikanske sosiologen, filosofen og psykologen, George Herbert Mead, snakker mye om Selvet og hvordan vi dannes som mennesker i relasjon til andre. I flere av sine bøker beskriver han hvordan individet (ego) oppfatter seg selv og sine gjerninger gjennom en eller flere andre (alter). Når individet foretar en handling, registreres denne av alter (èn eller flere personer) som tolker/vurderer det den andre sier/gjør og gir tilbake en reaksjon som oppfattes av jeg-et (feed-back). Reaksjonen kan skje gjennom diffuse kropps-signaler, verbale budskap, eller i kombinasjoner av signaler. I følge Mead kommuniseres dette oftest langs «nettverksfibre» (familie og nære personer), men også av personer utenfor nettverket. Poenget er at det er en kompleks affære hvor vi ofte kommuniserer mer enn vi tror. Bevegelsen mot voksenlivet handler blant annet om å få en stadig bedre innsikt og forståelse for det kompliserte interaksjonsmønsteret mellom mennesker (mentalisering). Samværet med barn krever mye av foreldrene fordi små barn ikke har utviklet et språk, og dermed må man utlede behov, ønsker og følelser på bakgrunn av andre, og kanskje mer diffuse, kommunikasjonssignaler.

 

Foreldrenes evne til å forstå sine barns ”indre verden” er altså direkte knyttet opp mot barnets utvikling av et sammenhengende Selv. Det er igjen direkte knyttet opp mot barnets evner i forhold til affektregulering. Man kan kanskje påstå at våre evner til å tåle, forstå, uttrykke og bruke våre følelser er et viktig kjennetegn på psykisk sunnhet. For at barnet skal utvikle en god forståelse for eget følelsesliv, og dermed ha mulighet til å regulere følelser på en adekvat måte, er det avhengig av omsorgspersoner som har overskudd til å forstå barnet fra ”innsiden”.

 

Dessverre er det ofte slik at vårt behov for å definere barna våre kan komme i veien for den prosessen jeg har beskrevet over. En bestemt definisjon på barnet kan på sett og vis betvinge vår virkelighetsoppfattelse på en måte som forstyrrer vår innlevelsesevne. Vi risikerer å se barnet i lyset av en bestemt definisjon, og tidvis er det slik at språket skaper virkeligheten. Spørsmålet er hvorfor foreldre har et slikt behov for å definere sine barn.

 

Det finnes sannsynligvis en rekke grunner til dette, og jeg vil forsøke å liste opp noe få.

 

Selvbekreftelser – Foreldre har selvfølgelig et ønske om å være vellykkede og gode foreldre. Uansett hvordan de tidligere har levd sitt liv, ønsker de som regel det beste for sine barn. Ofte betinges deres egen selvfølelse av barnas prestasjoner og utvikling.

 

Sammenligning – foreldre, venner, besteforeldre og en rekke andre velmenende personer lirer stadig av seg kommentarer og ideer om hvor gode og ikke gode noen foreldre er i forhold til noen andre. De har meninger om barna og foreldrene, og disse meningene er ofte forankret i sammenligninger med andre barn, og slike sammenligningsgrunnlag er som regel alltid snevre og utilstrekkelige. Å sammenligne barn er med andre ord en dårlig idé. Det skaper unødvendige og verdiladede forståelser av forskjeller som risikerer å miskjenne barnets særegenheter og evner.

 
Litteratur – Man kan plukke opp en bok om barneoppdragelse eller psykologi, og ofte vil man oppdage at ens eget barn tilfredsstiller 8 av 10 tegn på unormal adferd. Dette kan gjøre det vanskelig å foreta en objektiv vurdering av barnet. Barns adferd varierer mye og de utforsker omgivelsene på sin egen måte. Man skal være veldig forsiktig med å trekke for raske konklusjoner. Selv om det står i bøkene at denne typen atferd er ”unormal”, bør det ikke bety at noe er galt med barnet. Det er første ved gjennomgripende og vedvarende mønstre over lengre tid at man kan begynne å utlede eventuelle atferdsvanker hos barnet. Igjen er det viktig å ha konteksten og forholdene rundt barnet i mente. Muligens reagerer barnet ganske adekvat i forhold til de påkjenningene det utsettes for.

 
Lite selvbevissthet/ lav mentaliseringsevne - Foreldre som tror at barn «alltid skal være» eller «alltid skal gjøre» visse ting på bestemte måter, risikerer ofte å havne på et blindspor som forhindrer dem i å håndtere ulike situasjoner på en god måte. Selvbevissthet innebærer at man anerkjenner sin egen emosjonelle tilstand, og tar den med i beregnningen når man håndterer barnet. Det betyr ofte at man må erkjenne at man er frustrert, og deretter holde denne følelsen litt ”til side” for å ta seg av barnet. Frustrasjon avler som regel mer frustrasjon, både hos foreldre og barn, og det er derfor foreldrenes ansvar å passe på at situasjonen ikke sklir ut i det uhåndterlige på grunn av et høyt frustrasjonsnivå. De foreldrene som lar konflikter på arbeidsplassen eller ekteskapelig problemer influere kommunikasjonen med barnet, befinner seg som regel i en fase med lite selvbevissthet og dermed ringe evner til å regulere egne følelser og opprettholde god mentaliseringsevne. Dette kan selvfølgelig føre til unødvendige verbale konfrontasjoner og et stadig mer betent forhold til barnet. Slikt merker barn, og svært ofte ser vi at de gradvis blir mer mutte og innesluttede. Dersom foreldrene ikke gjenvinner sin selvbevissthet og mentaliseringsevne, risikerer de å feilaktig attribuere barnets atferd til noen bestemte definisjoner, slik vi nevnte innledningsvis. Kanskje forstår man barnet som trassig, noe som øker foreldrenes frustrasjon og forringer mentaliseringsevnen ytterligere.

 

 

Problemet med definisjoner

 

  • Siri er alltid så trassig!
  • Min sønn er litt treg, vet du…
  • Datteren min kommer ikke over ens med jevnaldrende, slik hun burde.
  • Vår baby er svært intelligent!

 

Trassig eller intelligent, lydig eller ikke, små barn er uansett ganske uvitende om begrensningene og rammene rundt definisjoner av denne typen. Siri oppleves som trassig og foreldrene ”forventer” at hun alltid gjør ugang. Spørsmålet er om denne forventningen og deres forståelse av ”trassig” forhindrer en mer innlevende forståelse av Siri. Dersom de angitte definisjonene farger forholdet mellom foreldrene og Siri, er det også ganske sikkert at det forstyrrer kommunikasjonen på uheldige måter.

 

Barn er utforskende. Det er en nødvendig egenskap i forhold til ferdighetsutvikling og modning. De kan ta på seg selv, uten å vite at det er sosialt uakseptabelt. De kan putte fingeren i stikkontakten uten å vite at det er livsfarlig. Barn trenger omsorg, empati og føring for et optimalt utviklingsmiljø. En liten gutt kan den ene uken oppføre seg sjenert og usikker i møte med nye ansikter, mens uken etter kan den samme gutten ha forandret seg til et sosialt og utadvendt barn. Hos barn skjer forandringer så raskt at de unndrar seg de fleste definisjoner. Det vil nesten alltid være misvisende å definere et barn i forhold til karaktertrekk og egenskaper.

 

Det er viktig å unngå fastlåsende definisjoner når det kommer til barn. Definisjoner kan blende oss og kompromittere en mer åpen og innlevende holdning. Definisjoner kan begrense våre perspektiver og innfalsvinkler til forståelsen av barnet. Snarere enn definisjoner, er det viktig å ha fokus på barns behov. Ofte er «uartig» oppførsel et tegn på at barnet trenger noe. Enten det er oppmerksomhet, tid alene eller en trygg bamse, vil man som foreldre være tjent med å ha fokus på barnets behov for å fostre en sunn utvikling og en god relasjon. Igjen er det evnen til mentalisering som spiller inn i forhold til hvor godt man er i stand til å sette seg i barnets sted. På sett og vis handler psykisk sunnhet om evnen til å innta flere perspektiver på seg selv og tilværelsen. Det handler om evnen til å innta andres perspektiver på en innlevende måte, og når man i frustrasjon henfaller til negative definisjoner av barnet, er det som regel alltid et tegn på at mentaliseringsevnen er nedsatt. I slike tilfeller er det viktig med mot og styrke til å gjenvinne selvbevissthet og ta det ansvaret som hviler på den voksne, nemlig besørge et mentaliserende miljø for barna.

 

Josiah Warren var en amerikans anarkist, individualist, oppfinner og musiker, og han har sagt noe jeg oppfatter som svært viktig på alle områder i livet, og spesielt i møte med barn: ”It is dangerous to understand new things too quickley” (Josiah Warren, True Civilization).

 

 

Anbefalt litteratur

 

For dem som er psykologifaglig interessert i småbarn, vil vi anbefale Håndbok i sped- og småbarns psykiske helse. Dette er en solid fagbok som tar for seg den siste kunnskapen på området. Psykisk helse hos sped- og småbarn er et ungt fagområde, men forskning har gitt oss økt forståelse for at spedbarnet har en langt større kapasitet for læring, hukommelse og sosialt samspill helt fra fødselen av enn tidligere antatt. Forskning omkring betydningen av prenatale forhold og den tidlige sentralnervøse utviklingen, og ikke minst betydningen av det tidlige samspillet, er noen av de viktige aspektene i så henseende, noe boken presenterer på en oversiktlig måte. Boken består av 39 kapitler tematisk fordelt på fire bolker: 1 – Grunnleggende teori og modeller for tidlig utvikling 2 – Barn i risiko 3 – Kartlegging og diagnostisering 4 – Tiltak og behandling.

 

For dem som ønsker en faglig solid bok om barneoppdragelse, vil vi anbefale boken Lykkelige barn. Den er redigert av to foreldre, men inneholder ekspertenes tips og råd i forhold til barneoppdragelse og sunn utvikling. På sett og vis er dette en lett forståelig og faglig god håndbok i barneoppdragelse. Den er skrevet for foreldre med barn opp til 12 år, og 50 eksperter svarer på spørsmål fra 200 småbarnsforeldre. Med andre ord er dette en bok som ganske sikkert besvarer alle våre spørsmål. I tillegg er boken utstyrt med en rekke praktiske eksempler, noe som gjør det enda mer anvendelig som ”guide i hverdagen” med barn. Hvordan gir du dine barn selvtillit og selvfølelse? Andre stikkord er grensesetting og diskusjoner rundt begrepet «curlingforeldre». Boken snakker også om hvordan man kan dempe barns stress, hvordan parforholdet påvirkes og utfordres av barn, råd i forhold til spisevaner, og gode tips med hensyn til helse og sykdom.

 

Noen mener at barn har blitt prestisjeprosjekter i dagens samfunn. Barnepsykologen Bent Hougaard har i denne forbindelse skrevet en svært populær bok som heter Curlingforeldre og servicebarn. Dette er også en slags håndbok i barneoppdragelse hvor det i tillegg til ovenstående tema, fokuseres en del på at barn også trenger føringer og noe motstand i livet. Curlingforeldre er et bilde på foreldre som gjør sitt ytterste for at barnet skal seile gjennom livet uten noe friksjon eller motstand. Faren er at man fostrer opp servicebarn som i liten grad evner å ta ansvar for seg selv i voksen alder. Hougaard setter søkelyset på noe som kanskje kan kalles ”overomsorg” og peker dermed på en ny, og til dels bekymringsverdig, tendens i dagens barneoppdragelse. Barn skal ha frihet, men ikke større frihet enn hva det kan håndtere. I en tid hvor valgene er uendelige og uoverskuelige, trenger barn foreldre som kan gi bekreftelse og stimulering og som kan lære barna de sosiale spillereglene. Boken er faglig solid og lett leselig, og den gir noen viktige og tankevekkende innspill til foreldres utfordringer i barneoppdragelse. (Boken finnes også som lydbok).

 

 

Kilde

 

Bateman, Anthony. & Fonagy, Peter. (2007). Mentaliseringsbasert terapi av borderline personlighetsforstyrrelse. En praktisk veileder. Oslo: Arneberg forlag. 

Fonagy, Peter, Gyorgy Gergely, Jurits L. Elliot et. al. (2004). Affect regulation, mentalization, and the development of the Self. Karnac Books.

Mead, George Herbert, Vaage, Sveinung (red.) (1998). Å ta Andres perspektiv. Abstrakt.

 

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød &
Shobna Subramanian Iyer

WebPsykologen.no