Perfeksjonistisk og selvkritisk

perfeksjonisme og tvangJeffrey Young og Janet Klosko er to klinikere og teoretikere vi har skrevet om i flere artikler. Grunnen til det er ganske enkel: Vi oppfatter deres teori om grunnleggende negative leveregler som faglig god og svært pedagogisk. I det følgende vil vi snakke om hvordan perfeksjonisme og strenge krav til egne prestasjoner ofte kan drenere oss for livslyst. Vi vil se litt på ”perfeksjonistens psykologi” og drøfte ulike tiltak man kan iverksette på egenhånd dersom man lever et liv som overdøves av krav og stress. Denne artikkelen er på mange måter skrevet i forlengelse av en tidligere artikkel som vi kalte Snakk deg ut av psykiske plager.

 

Som et utgangspunkt vil vi kort oppsummere teorien bak det som kalles negative grunnleggende leveregler. I følge Young og Klosko er en negativ grunnleggende leveregel et ”psykologisk” mønster som starter i barndommen og får gjenklang utover hele livsløpet. Det begynte med at noen i familien eller andre barn gjorde noe med oss. Vi ble forlatt, overbeskyttet, mishandlet, ekskludert eller fratatt noe – vi fikk en skade. Etter hvert blir leveregelen en del av oss. Lenge etter at vi har forlatt hjemmet vi vokste opp i, fortsetter vi å skape situasjoner hvor vi blir dårlig behandlet, ignorert, sett ned på eller overstyrt – situasjoner hvor vi ikke er i stand til å nå våre innerste mål. Negative grunnleggende leveregler styrer måten vi tenker, føler, handler og relaterer oss til andre på. De setter i sving sterke følelser som sinne, sorg og angst.

 

Psykologien har alltid vært opptatt av barnets første leveår fordi man antar at våre tidligste erfaringer på sett og vis danner grunnmuren i vår personlighet. Dersom de første leveårene ikke inneholder nok trygghet, omsorg, empati og føringer, kan det gi seg utslag i den voksne personligheten. Dersom man ser nevrobiologisk på det, ser man at barn som utsettes for mye utrygghet stimuleres i de delene av hjernen som har med panikk og frykt å gjøre. Når disse senterne stimuleres, vokser de også, og i verste fall kommer de til å oppta unødvendig mye plass i barnets mentale økonomi. På sett og vis tar frykten bolig i barnet og legger seg som en grunnstemning som siden kan skape vanskeligheter for individet, både i relasjon til andre og i forhold til seg selv.

 

Som voksne mennesker bruker vi kun en liten bit av vårt mentale apparatur, og mange av oss går rundt i en ubevisst tåke hvor vi lever på automatiske negative tolkninger av verden som anstifter både angst, depresjon og andre psykiske symptomer. Selv om vi har glemt barndommens erfaringer, ligger de likevel i oss som en stille stemme som påvirker vår opplevelse av oss selv og våre tolkninger av tilværelsen.

 

 

Grunnleggende «psykologiske» behov

 

Young og Klosko snakker om fem grunnleggende behov som må være til stede for at barnet skal utvikle seg på en sunn måte. Det er spesielt fem områder de trekker frem som viktige:

 

  • Autonomi og selvstendighet
  • Gode forbindelser til andre mennesker
  • Grunnleggende trygghet
  • Muligheten for å uttrykke seg
  • Positive omsorgspersoner som hjelper barnet til å etablere en solid selvfølelse og selvtillit

 

I denne artikkelen skal vi snakke om perfeksjonisme og selvkritikk. I forhold til teorien om negative leveregler, betyr det at personen setter så høye krav til egne prestasjoner at livet blir en evig kamp for å prestere godt nok. I forhold til de grunnleggende behovene, forklarer Young og Klosko at perfeksjonisten ofte har hatt noen problemer i forhold til de grunnleggende behov som omhandler muligheten for å uttrykke seg. Hvordan henger dette sammen?

 

 

 Mulighet for å uttrykke seg

 

Muligheten for å uttrykke kan altså betraktes som et slags grunnleggende psykologisk behov hos mennesker. Det handler om friheten til å uttrykke våre ønsker, behov, følelser (også sinne) og naturlige drifter. Her det sentralt at man bebor en tro på at egne behov er like viktige som andres. Man skal rett og slett ha mulighet for å være spontan og livskraftig uten overdreven beskjedenhet. Man skal føle at det er tillat å forfølge interesser og impulser som gjør oss glade og engasjerte. Man har ideelt sett hatt rikelig med anledning til å leke og være kreativ, og ikke barer hatt tid til krav, arbeid og konkurranse. Et barn som vokser opp i et miljø hvor man oppfordres til å uttrykke seg selv, vil gradvis oppdage egne interesser og hva man foretrekker. Sånn sett lærer man å ta sine egne behov med i avgjørelser i tillegg til andres behov. Balansen her er viktig. Har man manglet frihet til å uttrykke seg, vokser man ofte opp med en tanke om at man ofte må tilfredsstille andres behov på bekostning av egne. Har man motsatt fått for mye frihet i oppveksten, risikerer man at man ”glemmer” andres behov når man skal ta avgjørelser og planlegge.

 

Dersom man vokser opp i en familie som på ulikt vis forhindrer at man uttrykker seg, for eksempel blir man straffet eller får skyldfølelse når man uttrykker sine behov, preferanser eller følelser, risikerer man å miste ”kontakten” til sine egne lyster og ønsker. Istedenfor å utforske hvem man er og bli kjent med seg selv, blir man opptatt av hvordan man bør eller skal være i forhold til andres krav og forventninger. Man blir flink til å være flink, men dårlig på å kjenne etter på hva som er godt for en selv. Dersom man kommer til å følge egne lyster eller egne innskytelser, får man ofte dårlig samvittighet. Den grunnleggende ideen er at man kun er verdifull dersom man oppfører seg ”korrekt” eller presterer i tråd med andres forventninger. Dermed blir livet en evig lang oppgave i å prestere for å være verdifull, og vis man ikke presterer perfekt, får man en følelse av å være verdiløs. Arbeid og resultater kommer foran moro og nytelse. Man får på sett og vis ikke den tiltrengte anerkjennelsen og kjærligheten fra foreldrene med mindre man oppfører seg prikkfritt.

 

I forhold til en optimal oppvekst, snakker man gjerne om behovet for ubetinget kjærlighet. Mennesker som i voksen alder sliter med overdrevne forventninger og krav til egne prestasjoner, har kanskje ikke opplevd at kjærligheten har kommet ubetinget, men snarere vært heftet med visse betingelser. Kanskje ble man elsket og anerkjent hver gang man presterte godt, mens den samme varmen uteble i andre sammenhenger.

 

Som barn søker man foreldrenes berømmelse, kjærlighet og anerkjennelse. Det er gjennom foreldrenes ros og varme vi lærer å like oss selv. Det er på denne måten vi utvikler selvtillit og tro på egne evner. En av krisene i overgangen til voksenlivet er ofte at man plutselig skal gjøre ting for seg selv. Man får ikke lenger gode karakterer for at foreldrene skal rose dette, men fordi det er viktig for ens egen karriere og liv. Denne overgangen er ikke alltid så lett for alle. Spesielt vankelig blir det dersom man på subtilt vis har kommet til å oppfatte sin egen verdi og rosverdighet i samband med egne prestasjoner. Man fortsetter å jobbe og prestere for å bli best, men som voksen må man ofte rose seg selv. Dersom man skal klare å gi seg selv ros eller finne mening i livet på egenhånd, er det viktig at man har med seg ubetinget kjærlighet i bagasjen. Det er den ubetingede kjærligheten som gjør oss trygge på oss selv og etablerer en solid selvfølelse, mens den betingede kjærligheten krevet at vi presterer for å være verdifulle. Sistnevnte kan bli slitsomt, og det er i denne kategorien vi ofte finner den ulykkelige og slitne perfeksjonisten.

 

 

Det er aldri godt nok

 

Young og Klosko kaller den negative leveregelen i denne kategorien for ”overdrevent kritisk/strenge standarder”. Den primære bekymringen for de personene som lider i dette segmentet, ser ut til å omkranse utsagnet ”det er aldri godt nok”. Den primære følelsen er press. Det vitner om problemer med å slappe av og nyte livet. Man finner ikke ro, men bruker uhorvelig mye energi på å organisere ting på en perfekt måte. Ofte består livet av å gjøre og prestere. Som en slags evig kamp.

 

Generelt om denne typen leveregel kan man si følgende: Overdrevent kritisk og strenge standarder kan skape et helt spekter av negative følelser. Man kan føle seg konstant frustrert og irritert over seg selv for ikke å oppnå egne forventninger. Man kan føle seg kronisk sint, og man føler som regel en sterk grad av engstelse. Ofte er tiden et sentralt omdreiningspunkt for angsten. Ofte kan man bli deprimert over hvor hardt livet er, og den grufulle følelsen av tomhet i det man har oppnådd. Man er vant til å ta vare på seg selv, noe som kan gjøre den vanskelig å motta hjelp fra andre. Behovet for kontroll kan hemme en i å dele/vise de sårbare sidene.

 

Man kan spørre seg selv hvorfor man fortsetter å presse seg selv på denne måten, men istedenfor å ta det rolig, øker man hastigheten og tar på seg mer ansvar. Ofte tror man at noe av det man gjør endelig skal gi tilfredsstillelse, men man ser da ikke at tilnærmingsmåten til det hele på sett og vis gjør det umulig å oppleve sann tilfredsstillelse. Man kjemper egentlig en kamp om å føle seg tilfreds og verdifull, men hver gang man oppnår noe, uteblir den følelsene man jakter etter. Problemet er at man gjentar sin barndom. Man jakter på andres eller foreldrenes anerkjennelse for å føle seg vel, men nå er man selv voksen, og berømmelsen uteblir. Man høster ingen lykke av prestasjonene, og ofte reagerer man ved å sette seg nye og enda høyere mål. Til slutt besmittes alt man gjør med den tunge opplevelsen av press. Presset fostrer irritasjon, irritasjon og sinne truer din selvkontroll. Tidvis kan tanken om den ultimate aggressive handling promoteres som eneste utvei; nemlig å skade seg selv i frustrasjon. Da personer i denne kategorien aldri klarer å hvile i en prestasjon eller høste lykke i sine gjøremål, oppleves etter hvert ting som meningsløst og uendelige. Disse menneskene presterer dermed enten på topp, eller så gir de helt opp. Noen blir simpelthen utbrente og havner i noe som minner om apati og depresjon. Dersom jeg ikke kan prestere på topp, er det ikke noe vits i å gjøre noe som helst. Det er enten eller.

 

Som behandler og kliniker i psykisk helsevern, er man ofte spesielt oppmerksom på denne gruppen mennesker. Når livet hele tiden er et press, og man ikke finner hvile noe sted, hender det at løsningen er å dø. Dermed foreligger det av og til en høyere risiko for suicid. Ofte oppnår disse menneskene mye, og de kan ha høy status og viktige stillinger i samfunnet, men de evner ikke å være tilfredse med seg selv, og det er slitsomt. Blant annet nevner Young og Klosko at veldig mange turnusleger sliter med denne typen strenge krav til seg selv. De legger lista høyt og velger yrker som krever mye og har høy status. De kan lære seg enormt mye og være usedvanlig skoleflinke, men det de virkelig trenger å lære seg, er å slappe av. De må lære seg å være tilfreds med seg selv, men for denne gruppen er det ofte det eneste de ikke får til.

 

 

Tvang

 

Det er ofte tre ulike avskygginger av denne leveregelen. Det ene er tvang. Dette er personen som alltid skal holde alt i skjønneste orden. Her passer vedkommende på alt ned til den minste detalj.

 

 

Prestasjonsorientering

 

En annen variant er prestasjonsorientering. Dette er den såkalte arbeidsnarkomanen. Denne typen er ofte mye irritabel. Vedkommende kan bli sint på folk som står i veien for ens ambisjoner, eller hvis en selv står i veien, blir man sint på egen person. Man presser ikke hardt nok, gjør det ikke godt nok, noe som avstedkommer en følelse av intern irritasjon.

 

 

Statusjegeren

 

Til sist er det personen som orienterer seg etter status. Denne personen lider under en overdreven vektlegging av å oppnå anerkjennelse, statur, velstand eller vakkerhet. Dette er ofte et motangrep mot følelsen av å ikke strekke til, følelsen av skam eller følelsen av å være annerledes eller isolert. Denne personen har en tendens til å straffe seg selv, eller skjemmes når egne forventninger ikke innfris. Her er man fanget i en endeløs kamp mot perfeksjon, men det blir aldri godt nok. Østens filosofi lærer oss at det er uklokt å investere egenverdi i noe som ligger utenfor oss selv. Dersom vi assosierer egen verdi med våre prestasjoner eller vår status, er vi uhyre sårbare og skjøre. Egenverdi er noe vi må finne i oss selv, og ikke utenfor.

 

 

Veien mot et rikere liv

 

Mye psykoterapi handler nettopp om et prosjekt hvor man forsøker å unngå disse fellene. Det handler om å føle seg god nok i seg selv. Det handler om å innse at livet kanskje overskygges av utmattende strategier for å kompensere for en lav selvfølelse og vinne verdi. Første skritt på denne veien er ofte å lodde dybden i seg selv og se sitt eget mønster. Det handler om å oppdage utgangspunktet for et liv som ikke leves i frihet, livslyst og fordragelse, men en liv som leves under et stadig press. Young og Klosko skriver på mesterlig vis om hvordan de forstår de ulike opprinnelsene til negative leveregler. Man kan sjelden generalisere om bakenforliggende årsaker til psykologiske symptomer og ubehag, men min opplevelse er at Ypuung og Klosko skriver på en måte som treffer veldig mange. Det er ikke sikkert man kjenner seg igjen i deres kliniske eksempler og psykologiske historier, men ofte kan man overføre en del av det de omtaler til eget liv, og det gjør deres selvhjelpsbok, “How to break free from negative life patterns and feel good again”, svært verdifull for de fleste av oss. I følgende vil jeg kort oppsummere hva de sier om den negative leveregelen som handler om selvkritikk og strenge standarder.

 

 

Den ”kritiske” leveregelens opprinnelse

 

  1. Kjærligheten du fikk fra viktige omsorgspersoner var på betingelse av at du nådde opp til høythengende standarder.
  2. En eller flere omsorgspersoner var forbilde for høythengende, ubalanserte standarder.
  3. Dine strenge standard kan være en måte å forsøke å kompensere for en underliggende og vond følelse av mangel, annerledeshet, skam, fremmedgjøring eller følelse av å mislykkes.
  4. Omsorgspersoner har benyttet seg av skam eller kritikk hver gang man mislyktes med å oppnå de høye forventningene.
  5. Omvendt kan omsorgspersoner ha gitt masse kjærlighet hver gang man oppnådde gode prestasjoner, hvorpå det aller viktigste i livet ble å være flink for å høste anerkjennelse.
  6. Ofte er du eldst i søskenflokken. Dine foreldre har investert mange og høye forventninger til deg. Du sliter med et stort press du omgjør til et livsprosjekt. Anerkjennelsen du søker er muligens betingelsesløs kjærlighet fra omsorgspersoner, løsningen på prosjektet er derfor vanskelig å finne fordi det i bunn og grunn tilhører et savn fra barndommen.

 

Det neste spørsmålet er hvordan man kan jobbe seg ut av et liv som preges av press, tvang, statusjag eller perfeksjonisme. Igjen vil jeg berømme boken til Young og Klosko som i tillegg til å være full av psykologisk innsikt, også er full av konkrete og pragmatiske tiltak man selv kan iverksette for å leve et rikere liv. Første punkt på programmet er å forstå opphavet til den negative leveregelen. I krigføring snakker man om å kjenne sin fiende, og dette kan man ofte overføre til psykologien. Man må vite hva man jobber imot. Man må forstå og definere problemet, og først da kan man gå målrettet inn for å skape endring. Listen under på åtte punkter oppsummerer kort hva Young og Klosko har av forslag til mennesker med høye krav til seg selv.

 

 

Strategier for å endre seg

 

  1. Lag en liste over de områdene hvor dine standarder er ubalanserte eller ubønnhørlige.
  2. Lag en liste over fordeler ved å overholde disse standarder til daglig.
  3. Lag en liste over ulemper ved å presse så hardt på innenfor disse områdene.
  4. Forsøk å kalle frem et bilde av hvordan livet ville vært uten dette presset.
  5. Tenk på hva konsekvensene ville være dersom du senket standardene med 30 %.
  6. Forsøk å tallfeste tiden du bruker på å opprettholde dine standarder.
  7. Forsøk å avgjøre hva en fornuftig standard kan være ved å hente inn meninger og objektive innspill fra folk som virker mer balanserte.
  8. Forsøk gradvis å endre på tidsplanen din, eller endre på atferden din for å få oppfylt dine dypere behov.

 

 

Poenget med disse tiltakene er å skape større bevissthet rundt hvordan livet korrumperes av våre strenge krav. Østens visdomstradisjoner er full av klok filosofi som handler om å leve i øyeblikket. Det handler om livsbevissthet og mental balanse. De advarer oss mot å leve livet som et evig jag etter noe som ligger i fremtiden. Hver gang vi galopperer mot en fremtid, går vi på sett og vis glipp av livet her og nå. Jeg tror at det moderne vestlige mennesket har mye å lære av Østens livsfilosofi, og jeg tror at mange av oss hele tiden jakter på lykken der fremme, mens det vi oppnår er å miste den.

 

 

Kurs i selvutvikling

 

Er du interessert i psykologi forankret i hverdagslivets små og store utfordringer? Da bør du se litt på selvutviklingskurs i Kristiansand annen hver måned. Vi kan også holde kurs spesielt tilrettelagt på tema etc. på bestilling. Ved avtale kan vi dessuten flytte på oss rundt om i det ganske land. Ta kontakt.

 
 

Mer om endring av negative livsmønster

 

Kilder

 

 

Young Jeffrey E. & Klosko Janet S. (1995). How to break free from negative life patterns and feel good again. USA: Penguin Putnam, Inc. (Anbefales!)

Young, Jeffrey, Klosko, Janet S. & Weishaar, Marjorie (2003) Schema Therapy. Guilford Publications.

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Psykologi – Buddhisme & Vitenskap

Buddhisme og vitenskapDet er ingen tvil om at vi lever i en merkverdig tid. For første gang i historien er alle verdens visdomstradisjoner tilgjengelige for oss. Informasjonsteknologi gir oss enkel adgang til de ulike tanketradisjoner både fra Østen og Vesten. Både på WebFilosofen og WebPsykologen er en av våre hensikter å utnytte dette mangfoldet av perspektiver. Vi ønsker å dra veksel på så mange perspektiver som mulig i forståelsen av menneskelige livsprosjekter. På den måten ønsker vi å bevege oss i spenningsfeltet mellom naturvitenskapens biologiske forståelse av hjernen, hovedstrømninger innenfor psykologi og ikke minst noe mer ”åndelige” innfallsvinkler, blant annet hentet fra Østens tradisjoner. I så henseende er Dalai Lama en skikkelse som inspirerer og imponerer når det gjelder evnen til å håndtere og integrere flere (vidt forskjellige) innfallsvinkler til mennesket som psykologisk vesen.

 

Intet problem, ingen mental lidelse eller destruktiv følelse kan fordrives gennem en enkelt ting. Man er alltid nødt til at bruge mange forskjellige indfallsvinkler, mange forskjellige mentale faktorer, mange forskjellige måder at forstå sagen på. Det er mer kompliceret end blot ´Her har vi problemet, og her er modgiften.´” (Dalai Lama i: Goleman, 2003, p. 221,).

 

Mennesket har en kropp med en ganske sofistikert hjerne på omtrent 1,4 kilo. I tillegg har vi en opplevelse av å være menneske. Med andre ord er vi utstyrt med en fysiologi og en psykologi. I tillegg er det flere av oss som hevder å ha erfaringer av mer åndelig karakter. Mange av disse menneskene vil hevde at vi i tillegg til en kropp og en psyke, også besitter en slags spirituell ”mulighet”. Et av de store enigmaer innen bevissthetsforskning, psykologi og filosofi handler om hvorvidt tankene kan påvirke kroppen og vice versa. Platon er blant de filosofene som antok at psyken kunne påvirke materien, men dessverre gav han ingen utførlig beskrivelse av dette, noe dermed har vi grublet på siden. Uansett er det en ganske utbredt antakelse at mennesket kan forstås i forhold til tre grunnleggende fasetter: kropp, psyke og ånd.

 

Kropp og psyke

 

Hvordan kan vi best forstå menneskets psykiske helse? Jeg er enig med Dalai Lama i at denne problemstillingen ikke er enkel. I vår vestlige kultur har vi i hovedsak forankret vår forståelse og vårt behandlingstilbud i de to nederste kategoriene. Vi er med andre ord opptatt av kropp og psyke, men ignorerer som regel ånd og spiritualitet. Vi har en medisinsk praksis som antar en nevrokjemisk ubalanse hos pasienten og intervenerer med psykofarmaka. Vi har en psykomotorisk tradisjon som også konsentrerer seg om de kroppslige manifestasjonene av psykologisk ubehag med en tilhørende fysikalsk intervensjonspraksis. Det kalles ofte for psykomotorisk fysioterapi. Innenfor psykologien har vi en rekke samtaleterapeutiske metoder som grovt sett pendler mellom emosjonell anerkjennende støtte, og mer refleksiv selvransakelse myntet på å avdekke og endre uheldige mønster i pasientens personlige stil. Det finnes også en rekke metoder og teknikker med et adferdspsykologisk fokus. I tillegg finnes det en rekke psykososiale tiltak for pasienter som mangler et stabilt nettverk og administrativt overblikk over sin livssituasjon. Dette representerer en grov oversikt over de mest fremtredende innfallsvinkler til psykisk helse i vår kultur per i dag.

 

Dog har det i senere tid også dukket opp en voksende interesse for yoga og meditasjon. Blant andre har Marsha Linehan (1993a og Hayes, Follette, & Linehan, 2004) vært en avgjørende eksponent for det hun kaller ”mindfulness” eller ”radikal aksept” i behandling av personlighetsforstyrrelser og spesielt i forhold til selvskadingsproblematikk. Linehan plukket opp denne teknikken fra Zen Buddhisme og inkorporerte den i en veldefinert og veldokumentert behandlingsmanual. Hennes innsats på dette området er fenomenal, ikke så mye fordi hun oppdaget det kurative elementet i meditasjon, men fordi hun på sett og vis ”legaliserte” metoden i psykiatrisk behandling. Jon Kabat-Zinn er en annen sentral aktør innefor mindfulness og meditasjon. Han er professor i atferdsrelatert- og preventiv medisin og var blant de første innen vestlig skolemedisin som etablerte mindfulness – bevisst tilstedeværelse – som et begrep og et fundament i sin praksis som behandler. Mindfulness-begrepet favner både vidt og smalt: Det handler om å bli kjent med seg selv, gjennom å utvikle og utvide en våkenhet for opplevelser i øyeblikket. Kabat-Zinns mindfulness-tradisjon er en syntese av Østens metode og Vestens «måte», med fokus på det potensielt kraftfulle samspillet mellom kroppslig og sjelelig bevissthet. Når vi ønsker å undersøke eller utforske et mulig bindeledd mellom kropp, psyke og ånd, kan det hende at vi bør kaste et blikk mot Østens visdomstradisjoner for å supplere vitenskapen og de mer vestlige psykologitradisjonene.

 

Samarbeid mellom buddhisme og vitenskap er blant annet hensikten bak The Mind & Life Institute. Dette er en uavhengig organisasjon viet til etableringen av en gjensidig respekt og kompaniskap mellom moderne vitenskap og buddhistisk livspraksis. Mange vil mene at dette er to av de mest fruktbare tradisjonene for å forstå virkelighetens sanne natur og fremme menneskelig velvære og sunnhet. Når buddhistene uttaler seg om psyken og følelser er det med bakgrunn i en historisk rikdom skapt av meditativ praksis og systematisk filosofisk tenkning. Det er Dalai Lamas overbevisning at buddhistisk viten på dette grunnlag kan bidra til vitenskapen, og spesielt til vitenskapen om menneskets psykologi og følelser. Mind & Life Institute har arrangert flere åpne dialoger mellom Dalai Lama og fremtredende vitenskapsmenn innenfor flere fagfelt. I mars 2000 ble det avholdt et slikt møte hvor tema var destruktive følelser. Og hensikten med å invitere Dalai Lama til denne vitenskapelige eller interdisiplinære dialogen var følgende:

 

En af grundene til, at vi gerne vil have denne dialog med dig, Højtærede Hellighed, er, at der selv i en sekulariseret sammenhæng er ting at lære af buddhistisk indsigt og buddhistisk praksis, som derpå kunne anvendes på den samme menneskelige følelsesmessige virkelighed, men uden buddhismen.” (Goleman, 2003, p. 226).

 

På denne påstanden svarer Dalai Lama på sin sedvanlige smilende måte: ”Ja, ja – det er riktig.” Hans hensikt med å delta i dialogmøte med vitenskapen er et ønske om å bidra til å løse den moderne verdens problemer. Dalai Lama tror ikke at en byggende forandring av samfunnet kommer gjennom religiøs lære, men gjennom utdanning av mennesker. Slike utdanninger bør være vitenskapelig forankret, noe han presiserer mange steder. Samtidig påpeker han at hans egen bakgrunn i tibetansk buddhisme, og dens røtter i eldgammel indisk tankegang, også representerer et verdifullt bidrag til en byggende forandring av menneskene og verden. Gang på gang presiserer Dalai Lama at han ønsker en forening mellom buddhisme og vitenskap, og han mener at vitenskapen både kan berike og understøtte mye av den buddhistiske læren.

 

Dialogen mellem videnskab og buddhisme er til gagn for begge parter. Vi buddhister kan have glæde av videnskabelige oppdagelser til at afklare vores forståelse af den verden, vi lever i. Men forskere kan måske også have glæde av nogle av buddhismen indsigter.” (Dalai Lam i: Goleman, 2003, p. 11). 

 

Jeg tror at dette er en prisverdig holdning og en meget fruktbar måte å nærme seg det menneskelige livsprosjekt på.

  

Kilde

 

Dalai Lama (1999). Ethics for the new millennium. Riverhead Books A member of Penguin Putnam Inc., New York.

Dalai Lama (2008a). Kunsten å være lykkelig – en håndbok i å leve. Arneberg Forlag.

Dalai Lama (2008b). Det gode hjerte – en buddhistisk synsvinkel på Jesu lære. Arneberg Forlag

Dalai Lama (2008c). Veien til et meningsfylt liv – buddhistiske treningsmetoder. Arneberg Forlag.

Goleman, Daniel. (2003). Destruktive følelser – hvordan kan vi håndtere dem? En vitenskapelig dialog med Dalai Lama. Overatt til dansk av Leleur, Annette & Pedersen Frank Robert. Borgens Forlag, Danmark.

Goleman, Daniel (2004). Destructive emotions. Bloomsbury Publishing PLC. (Anbefales!)

Hayes Steven C., Follette, Victoria M., & Linehan Marsha M. (2004). Mindfulness and Acceptance: Expanding the Cognitive-Behavioral Tradition. The Guilford Press

Kroese, Andries J. (2005). Oppnå mer med mindre stress – en håndbok i oppmerksomhetstrening. Hagnar Media

Linehan, Marsha (1993). Cognitive-Behavioral Treatment of Borderline Personality Disorder. The Guilford Press

Linehan, Marsha (2009). Dialektisk atferdsterapi ved emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Gyldendal Akademiske.

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Vold i familien

Vold i familienSiri var seks år gammel da hun så sin far slå moren for første gang. Han forandret seg til en person hun ikke kjente. Han fikk et kaldt drag over ansiktet og angrep moren med stor kraft. Han bannet mens han dunket hodet hennes mot veggen. Han dro henne bortover gulvet i håret, og sparket henne mens hun lå nede. Moren skrek i smerte, og Siri ble stående som lammet av skrekk. Med store øyne så hun hvordan moren kjempet for livet.

 

Siri er for ung til å forstå hva som foregår. Hun vil skrike ut, men det kommer ingen lyd. Hun vil stoppe faren, men bena adlyder ikke. Hun kommer verken frem eller tilbake. Kroppen var satt ut av spill, og det eneste hun kjenner er en altoppslukende redsel. Etter hvert klarer hun å krype under kjøkkenbordet for å komme seg i dekning.

 

Til slutt gir faren seg og forlater kjøkkenet. Han setter seg inn i stua med en avis. Etter cirka fem minutter ber han om en kopp te. Han forlanger at Siris mor skal komme seg på bena og servere ham umiddelbart. Moren forsøker å komme seg opp. Øynene hennes er store og blanke. Hun blunker ikke, men forsøker å svelge tårene unna. Hun skjelver i det hun griper om vannkokeren. Siri løper bort til moren og gir henne en klem. Moren klemmer henne tilbake, og først da begynner tårene å trille nedover kinnet hennes.

 

Jeg ba om te,” roper faren fra stua. Stemmen hans er irritert og morsk. Det ligger en klar advarsel i måten han uttrykker seg på.

 

Siri hjelper sin mor på bena. Hun anstrenger seg slik at moren skal komme i gang med teen så fort som mulig. Dersom faren blir servert raskt, vil han ikke slå moren igjen. Hvert sekund teller. Moren snubler i det hun reiser seg opp og kolliderer med en lampe. Farens ruvende skikkelse kommer til syne i døråpningen, men han er ikke lenger så vill i blikket. Han nærmer seg moren og stryker henne over håret.

 

Vil du være så vennlig å lage teen min litt raskt, kjære”. Med et ganske vennlig blikk ser han på sin kone som om ingenting har skjedd. Han retter opp lampen og returnerer til stua. Som ved et trylleslag er Siris verden tilbake som normalt. Mamma og pappa er venner, og derfor kan mamma slutte å gråte. Hun kan bare lage te og gjøre det hun blir bedt om, så vil alt bli bra. Likevel blir det ikke slik som Siri håper. Mamma gråter ennå mer, og Siri forstår det ikke. Hun forsøker å stryke moren på ryggen, men da gråter hun ennå mer. Siri trekker til seg hånden. Hun føler seg ubrukelig.

 

På skolen dag etter har Siri nesten glemt hendelsene kvelden før. Hun møter sin bestevenninne, Johanne, i friminuttet, og Johanne forteller at hun dagen i forveien hadde vært med hele sin familie i dyreparken. I det Johanna forteller om dyreparken, veller tårene opp i øynene på Siri. Hun forsøker å blunke så Johanna ikke skal se noe, og det lykkes ganske godt. Begeistringen i Johannas ansikt, da hun forteller om løvene i dyreparken, minner Siri på gårdagens episode. Morens gråt og farens fiendtlige ansikt skyller inn over henne som en sykdom i følelsene.

 

Senere på dagen forteller Siri om hvordan hun hadde lekt gjemsel med foreldrene sine kvelden før. Johanna lytter interessert til Siri som beskriver hvor gøy det hadde vært. Siri forteller at hun hadde gjemt seg under kjøkkenbordet, og at faren ikke hadde funnet henne. Den dagen går Johanna hjem til sine foreldre og ber om at de også kan leke gjemsel. Det gjør de, akkurat på den måten Siri hadde beskrevet det.

 

I realiteten hadde kvelden før vært helt annerledes for Siri. Likevel forteller hun om en festlig familie som er venner og leker sammen. Hun er i ferd med å konstruere seg en lykkelig fantasifamilie, og det er denne familien hun forteller om til Johanna.

 

Siri er nå 13 år gammel. Hver gang hennes far kommer hjem fra jobben blir hun helt nummen av frykt. Hun beveger seg rundt i huset med forsiktige bevegelser, hele tiden redd for å provosere faren. Stadig oftere banker han moren. Noen uker foregår det omtrent hver dag. En gang i blant fantaserer Siri om sin fars død. Hun ser for seg at han ikke kommer hjem på ettermiddagen, og at han aldri mer kommer hjem. Dermed kan hun og moren spille Rummy og le sammen uten å være redde, som om de var en lykkelig familie på to.

 

Av og til drømmer Siri seg bort. Hun forestiller seg at hun er et supermenneske med overjordiske evner. Hun bruker sine evner til å stoppe folk fra å gjøre vonde ting mot andre.

 

Siri elsker å få sin mor til å le, men så lenge faren er hjemme, ler hun aldri. Det hender hun smiler, men Siri ser at smilet er falskt. Hun anstrenger seg for å dempe frykten, men det klarer hun ikke. Faren minner Siri på at han slår moren for hennes eget beste, og Siri hører hva han sier, men forstår ikke hva han mener. Hun forstår imidlertid at de voldsomme episodene er familiens hemmelighet, og at ingen må få vite noe om det som foregår. Derfor har Siri på seg en smilende og leende maske når hun snakker med naboene og venninner på skolen. De som ser ekstra godt etter kan kanskje skimte hemmeligheten i Siris triste øyne, men som regel legger folk bare merke til smilet og latteren.

 

En dag tar Siri mot til seg og spør moren hvorfor hun ikke forlater faren. Moren forklarer at hun ikke har noen egen familie som kan støtte henne, og dessuten vil hun ikke at Siri skal vokse opp uten en far. Hun kan heller ikke forlate Siri hos faren, da det kan hende at han begynner å slå henne.

 

Siri er forvirret. Farens krav og trusler og morens påstander forteller Siri at det ikke finnes noen vei ut. Situasjonen er fastlåst og volden øker.

 

Da faren ble syk med feber, forlangte han at moren ble hjemme og stelte for ham hver dag. Han ble såret og vondbråten da Siri ikke ville nærme seg. Siri holdt en god avstad og svarte ikke da faren ba henne om hjelp til ett eller annet. Faren bebreidet moren for dårlig oppdragelse og anklaget Siri for mangel på takknemmelighet. Han la ut om hvor mye han gjorde for familien og hvordan han nå ble sviktet på det groveste av sin egen datter. Siri hørte på det han sa, og for første gang på lenge opplevde hun en kraftig følelse av sinne. Endelig kunne hun gi faren en lekse. Ved å vise ham hvor lite hun brydde seg, følte hun seg mektig. 

 

Siri følte seg sterkere da faren noen uker senere begynte å slå moren igjen. Hun var fremdeles hjelpesløs, men på innsiden følte hun litt mer styrke. En dag logger hun seg inn på et chatrom på internett. Her leser hun en kommentar av en 12 år gammel gutt som spør om hjelp med familien sin. I spørsmålet til gutten kom det frem at faren slo moren nesten hver dag, og at ingen kunne hjelpe. Faren hadde sagt at gutten måtte flytte dersom han fortalte noen om det som foregikk. Noen ville komme å hente ham dersom han røpte familiens hemmelighet. Gutten hadde ikke lagt igjen navn, men det var flere som hadde svart på innlegget. Her var det tilbud om hjelp. Det fantes et telefonnummer man kunne ringe, og en dame hadde skrevet et lengre innlegg om hvordan gutten kunne få hjelp. Hun forklarte at familien kunne få hjelp på mange måter, og at moren kunne få hjelp til å innse at hun kunne klare seg uten en voldelig ektefelle. Innlegget snakket om mødre som ikke våget å leve alene, men at det likevel fantes hjelp. Et annet innlegg forklarte hvordan noen fedre påstod at det gjorde familien godt, men at de egentlig terroriserte sine nærmeste på en måte som var livsfarlig.

 

Siris første tanke var at gutten hadde brutt familiens taushetsløfte, og at hun aldri kunne gjøre noe slikt. Men etter hvert som hun leste svarene, forstod hun at gutten hadde gjort det eneste riktige. Den hemmeligheten som faren ville beskytte var ond. Den måtte avsløres før den tok livet av moren. Faren gjorde galt i å slå. Det var ingen som måtte slå noen andre for at de skulle bli ”bedre menneskers”. Man ble ikke en bedre kone av å bli slått. Man ble bare redd og trist. For første gang i sitt liv følte Siri en enorm frihet. Det var som om en stor byrde var løftet av hennes skuldre. Byrden var farens påstander om at han slo moren for familiens beste. Farens påstander hadde ligget som et en sky av forvirring over Siris tanker, men nå var den borte. Endelig kunne hun se faren som en feiging og en løgner som følte seg sterk gjennom å skade andre.

 
Den kvelden, da hennes far løftet hånden for å tilrettevise sin kone, skrek Siri av all sin kraft: «Jeg kommer til å ringe politiet!» Faren stirret olmt på sin kone som begynte å klynke i frykt for sin datter. Han kastet moren i gulvet og vendte seg truende mot Siri. Moren skrek og dyttet Siri bort fra ham.

 

KOM DEG UT! LØP!” skrek hun og holdt fast om bena til faren. Siri smetter ut gjennom den åpne døren og løper over plenen til naboen. Naboene hadde hørt bråket og stod på terrassen. De tok i mot Siri og ringte etter politiet med en gang. Politiet kom og tok med seg Siris far. Etter noen måneder ble foreldrene skilt.

 

Hva nå?

 

Denne historien ender dessverre ikke lykkelig. Siri har få venner på skolen. Hun har problemer med relasjoner til andre mennesker. I en alder av 21 år drømmer hun fortsatt om å ha en lykkelig familie, men hun har bestemt seg for at hun aldri skal gifte seg. Hennes mor jobber i en stilling som er svært krevende. Moren er Siris eneste støttespiller, men de krangler mye.

 

Siri har hatt noen få kjærester, men det har endt med katastrofe. Det ser ut til at hun finner menn som behandler henne dårlig. Ofte ser man at mennesker som har opplevd vold og omsorgssvikt fra sine nærmeste, tenderer til å gjenskape lignende relasjoner i voksen alder. Man kan kanskje forstå dette fenomenet som menneskers forsøk på å skape sammenheng og kontroll på egen situasjon. Et speil viser oss hvordan vi ser ut på utsiden. Dersom speilbildet vårt forandrer seg radikalt i løpet av en dag, blir vi skremt. Dersom vi plutselig ser oss i speilet og oppdager et helt annet ansikt, vil dette slå oss med skrekk. På lignende vis er andre mennesker et speil på hvordan vi er på innsiden eller et bilde på hvem vi er som personer. Dersom vi har vokst opp med vold og omsorgssvikt, vil utrygghet og manglende selvfølelse ofte ligge i bunn av vår personlighet. Når vi som voksne, mer eller mindre ubevisst, søker en bekreftelse på vår identitet i relasjon til andre, hender det at vi finner mennesker som eventuelt bekrefter vårt lave selvbilde. Sannsynligvis har Siri følt seg verdiløs i møte med en voldelig far, og mye tyder på at hun gjenskaper slike relasjoner i voksen alder. Hun finner menn som ligner hennes far, og på den måten vet hun hvem hun er. På den måten er verden forutsigbar. Derfor har Siri problemer med relasjoner til ”snille” menn, simpelthen fordi hun ikke vet hvem hun er i relasjon til mennesker som gjør henne godt. 

 

I dag er moren Siris eneste støtte, men moren klandrer henne for skilsmissen, noe som etterlater Siri med blandede følelser. De er ikke i kontakt med faren, men Siri vet at han jobber i en annen by. Spørsmålet er om Siri noensinne kan finne den lykken hun leter etter?

 

 

Konsekvenser av omsorgssvikt og vold i familien

 

Først og fremst vil jeg svare ”ja” på spørsmålet om Siri noen gang kan bli lykkelig, men deretter legge til at det kan være vanskelig. Misbruk og trusler i hjemmet setter dype spor i barn. Det fører ofte til en komplisert blanding av følelser som smerte, frykt, raseri og sorg. Følesene er ofte intense i personens indre, men synes ikke alltid på overflaten. Mange mennesker som kommer fra voldelige hjem ser påfallende rolig ut. Under overflaten syder imidlertid en rekke vanskelige følelser.

 

Dersom man er rammet av en slik utrygg oppvekst, kan man oppleve et ganske skiftende humør i voksen alder. Man kan plutselig begynne å gråte, eller bli svært opprørt og sint for små ting. Ofte kan dette overraske andre mennesker. Evnen til å beherske eget følelsesliv betinger at vi har voksenperson rundt oss som lærer oss å tåle, forstå og uttrykke følelsene våre gjennom barndommen. Dersom familien er et utrygt sted, våger ikke barnet annet enn å holde egne følelser på avstand. På denne måten hemmes barnet i sin utvikling og får et uavklart forhold til egne emosjonelle reaksjoner. I voksen alder betyr dette at man ofte må ty til uheldige strategier for å dempe et turbulent følelsesliv. Når man ikke har lært å forvalte følelser på en konstruktiv måte, hender det at man håndterer følelser gjennom eksempelvis selvskading, rusmisbruk, promiskuøs atferd eller isolasjon. Livet kan bli en emosjonell berg- og dalbane hvor personen aldri finner indre ro og balanse.

 

I andre sammenhenger kan mennesker som har opplevd vold og omsorgssvikt virke fraværende – det vi kaller dissosiert. I en slik situasjon virker det som om vedkommende befinner seg et helt annet sted. Her virker ting ofte uvirkelige, følelsene synes numme eller på avstand. Dette er tegn på en mestringsstrategi man tilla seg fra barndommen som en slags psykologisk flukt fra misbruket. Man kan forestille seg at Siris opplevelser var så fryktelige at hun ikke maktet å ta de innover seg. Kanskje satt hun under kjøkkenbordet og flyktet inn i seg selv eller bort fra virkeligheten. I voksen alder kan dissosiasjonen gjenta seg på den måten at personen rett og slett faller litt ”ut av virkeligheten” i enkelte sammenhenger. 

 

Noe av det største problemet med opplevelser av vold og omsorgssvikt er at forholdet til andre mennesker ofte blir vanskelig. Forhold kan rett og slett oppleves som smertefulle. Man kan ikke slappe av eller gi av seg selv i forholdet. Isteden er forhold noe uforutsigbart og farlig. Man møter ofte andre med en slags ubevisst eller bevisst tanke om at de kan skade, forråde og utnytte en. Man må altså være på vakt. Det blir nesten umulig å stole på andre, selv de som står en nærmest. Faktisk er det ofte de nærmeste man har mest problemer med å stole på. Man regner med at folk, eventuelt i skjul, har lyst til å skade en. Når noen gjør noe hyggelig eller noe som er godt for en, leter man alltid etter et dult bakenforliggende motiv. Man forventer at folk lyver og vil utnytte.

 

Misbruk fører til mistillit som igjen fører til en tilstand av hyper-vaktsomhet. Man er alltid på vakt. Trusselen og farene kan dukke opp når som helst: man må være våken for det øyeblikket en annen person kan vende seg mot en. Man følger alltid med og venter på at dette skal skje. Denne innstillingen kan være rettet mot hele verden, eller kun mot en bestemt type mennesker. Uansett er det anstrengende og vondt. Det er et psykologisk mønster som frarøver personen muligheten for indre ro og livsglede. Livet blir en lang kamp eller en kronisk flukt fra barndommens utrygghet.  

 

Det finnes grovt sett tre typer misbruk. Det er fysisk mishandling (vold), seksuelt misbruk og psykisk misbruk (trusler, stadig straff, vold mellom foreldre og terror). Måten man husker sin barndoms misbruk på kan ofte være avgjørende. Noe husker alt, noe som gjør dem bedre i stand til å forstå sitt eget mønster og sine problemer i voksen alder. Andre husker derimot kun enkelte ting. Ofte husker de sin barndom som uklar og tåkete. Andre igjen husker svært lite eller ingenting av misbruket. I slike tilfeller kan det ofte være at man husker tingende indirekte. Det vil si at de dukker opp i drømmer og mareritt, voldelige fantasier, påtrengende bilder eller at en plutselig blir kvalm eller engstelig dersom noe minner en om misbruket. I noen tilfeller kan det være slik at kroppen husker barndommens frykt, men at ens egen bevissthet ikke husker det.

 

Dog er den farligste måten å ”huske misbruk” på gjennom ens nåværende forhold. Dersom man gjenopplever barndommens traumer i sine nye relasjoner, betyr det at man retraumatiseres gang på gang og sjelden klarer å etablere en god relasjon til andre. Ofte ser vi at omsorgssviktede barn gjentar de skadeligste forholdene i voksen alder. Blant annet ser vi at Siri av en eller annen grunn tiltrekkes lite omsorgsfulle og voldelige menn. I så måte kan man risikere å oppleve misbruk og fiendtlighet på nytt i sitt voksne liv. Angst og depresjon er også vanlig. Man har som regel en dyptgående følelse av håpløshet i livet, ofte sliter man med dårlig selvbilde og en følelse av å være defekt eller ødelagt.

 

Denne beskrivelsen og forståelsen av misbruk og vold er i store trekk tuftet på teoriene til Jeffrey Young og Janet Klosko. De snakker om såkalte negative levergeler. En negativ leveregel er et psykologisk mønster som starter i barndommen, og siden får innvirkning på hele livsforløpet. Våre vonde opplevelser fra barndommen gjenspiller seg i voksen alder, og dette representerer i mange sammenhenger en fornuftig og innsiktsfull måte å forstå psykiske plager på. I boken “How to break free from negative life patterns and feel good again” beskriver de ulike livsfeller som mennesket ofte havner i. Boken gir et godt innblikk i hvordan et belastende eller negativt oppvekstmiljø kan skrive seg inn i vårt mentale apparat og legge grunn for uheldige mønster i vår selvopplevelse.

 

Alle former for misbruk er overtramp mot ens grenser. Ens fysiske, seksuelle eller psykologiske grenser ble ikke respektert. Noen i familien din, som egentlig skulle passe på deg, begynte å såre deg med vilje. Som barn er man forsvarsløs mot slikt. Her oppstår en intens følelse av å være forsvarsløs og ubeskyttet. En av foreldrene utøvet misbruket, mens den andre ofte ikke var sterk nok til å stoppe det. På den måten skuffet begge. Vi vet alle at vi skal flykte eller komme oss unna dersom noen forsøker å angripe oss. Disse mulighetene har man sjelden som barn, men heldigvis klarte Siri å ta affære til sist.

 

Psykoterapi handler ofte om å fortelle historien sin på nytt. Av og til må man fortelle den flere ganger, og terapien er ikke vellykket før pasienten har en livshistorie de kan leve med og utvikle seg fra. Det handler om å frigjøre seg fra barndommens hjelpeløshet og få tro på egne evner. Det handler om å se at mange av de emosjonelle svingningene og reaksjonene kan forklares i lyset av ens tidligere opplevelser. Noe av essensen i terapi er å avsløre sitt eget mønster, og på bakgrunn av dette begynne å forandre seg. Trolig trenger Siri profesjonell hjelp for å gjenvinne livet sitt.

 

Det er selvfølgelig også noen andre ting Siri kan gjøre for å utvikle seg. Eksempelvis kan ansvar for et kjeledyr ha en god effekt på mennesker som har opplevd traumer i tidlig alder. Det å ta vare på hverandre er viktig i forhold til evnen man har til å elske eller inngå i nære relasjoner. Siri må våge å ta ansvar, og ansvar for et kjeledyr kan være en god måte å oppøve denne evnen på. Siri har problemer med nærhet på grunn av en iboende skepsis til menn. Ofte er det slik at dyr ikke vekker den samme skepsisen hos ”voldsofre”, hvorpå det kan være en arena for utvikling av nærhet. 

 

I tillegg er det avgjørende at Siris mor forstår hennes følelser. Hun må ikke fortsette å klandre Siri for anmeldelsen av faren. Det blir også viktig for Siri å etablere noen vennskap eller inkludere seg i noen sosiale sammenhenger. Tilstedeværelsen av venner utvider våre perspektiver på hvordan livet kan fungere og hvordan problemer kan overkommes. Når vi isolerer oss (kjennetegn ved depresjon), har vi en tendens til å forsterke negative tanker og destruktive rutiner. Det er sjelden at tilbaketrekning og ensomhet er veien ut av psykiske problemer.

 

Som nevnt er det også sannsynlig at Siri trenger profesjonell hjelp for å avklare og definere den forvirringen hun opplever både i tanker og følelser.

 

Jeg diskuterte denne saken med en kollega fra India, og jeg synes hun konkluderte på en god måte. I vår korrespondanse skrev hun følgende:

 

Siri could do with professional help to clarify the confusion in her mind. She will start to see the events as they were and her role as a part, yet apart from her family, and delink herself from the turbulence rather than let it control her life.

 

 

Oppfordring

 

Barn som blir utsatt for omsorgssvikt, vold eller overgrep kan nå ringe 116 111 for å få hjelp. Det kan også voksne som er bekymret for barn eller ungdom. Sliter du med problemer i familien, eller kjenner du noen som gjør det, anbefaler vi at du tar kontakt. Alarmtelefonen for barn og unge har også en hjemmeside du kan besøke her.

 

Sørlandet sykehus står også ansvarlig for en hjemmeside som heter morild.org. Dette er en nettside for barn og unge som opplever uro og problemer i familien. Barn og unge som lever med psykiske problemer i familien er like forskjellige som alle andre barn og unge. På morild kan man lese om andre i samme situasjon, få informasjon og stille spørsmål og få svar. På denne siden er det også mange linker til andre ressurser på nett, og det finnes fora hvor man selv kan være aktiv.

 

 

Anbefalt litteratur

 

Young og Klosko (1995) er to teoretikere og klinikere som har utledet over tolv negative grunnleggende leveregler som hver på sin måte beskriver hvordan tidlige erfaringer avleirer seg som nedslående mønster i den voksne personligheten. Parallelt har de konstruert et selvutfyllingsskjema som skal avdekke hvilke(t) mønster pasienten er fanget i, noe som senere artikuleres og presenteres for pasienten sammen med en rekke tiltak for å bryte ut av sitt repertoar av negative mønster. Mye av denne artikkelen baserer seg på ideer hentet fra Young og Klosko. Etter vår mening er boken Reinventing your life – How to break free from negative life patterns en av de beste selvhjelpsbøkene på markedet. Boken kan fungere som en guide til innsikt i menneskets psykologiske dynamikker, samtidig som den er utformet som en selvhjelpsbok.

 

Det er viktig å påpeke at ikke alle barn utvikler psykiske problemer selv om de utsettes for stor risiko gjennom oppveksten. Dette fenomenet kalles resiliens på fagspråket, og man kaller gjerne disse menneskene for løvetannbarn på folkemunnet. I boken Resiliens – risiko og sunn utvikling drøftes dette tema mer inngående. Hvorfor utvikler noen barn seg tilfredsstillende på tross av et dårlig oppvekstmiljø? Resiliens dreier seg simpelthen om barns motstandskraft mot å utvikle psykiske problemer. Møtet med risikosituasjoner og vanskelige kår trenger ikke å lede til utvikling av problemer, et perspektiv som er viktig å ha med seg. I denne boken retter forfatteren altså søkelyset nettopp mot de som i møte med risiko viser en vellykket tilpasning. Et spennende fenomen.

 

 Relaterte artikler

 

 

Se flere artikler om barn- og ungdomspsykologi her. Vi har også en egen kategori med artikler som tar for seg teorien til Jeffrey Young og Janet Klosko om negative leveregler. Her finner du lignende artikler som beskriver hvordan barndommens opplevelser kan influere på vårt livsløp.  

 

 

Kilder

 

Borge, Anne. I H. (2010). Resiliens – risiko og sunn utvikling. 2. utgave. Gyldendal Norsk Forlag AS

Young Jeffrey E. & Klosko Janet S. (1995). How to break free from negative life patterns and feel good again. USA: Penguin Putnam, Inc. (Anbefales!)

 

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Bli kvitt skam og lav selvfølelse

skam og selvtillitJeffrey Young og Janet Klosko står bak noe som kalles skjematerapi. De jobber ut i fra en teori om menneskers negative leveregler. I boken “How to break free from negative life patterns and feel good again” beskriver de ulike livsfeller som mennesket ofte havner i. Boken gir et godt innblikk i hvordan et belastende eller negativt oppvekstmiljø kan skrive seg inn i vårt mentale apparat og legge grunn for uheldige mønster i vår selvopplevelse. I mitt virke som psykologen har jeg brukt denne teorien i mange sammenhenger. Og jeg opplever at den nevnte boken, ”How to break free from negative life patterns”, har hjulpet mange mennesker til å oppdage og endre sine negative mønster. Boken står på min toppliste først og fremst fordi den er veldig pedagogisk og praktisk anlagt. I denne artikkelen vil jeg fokusere på skam og selvfølelse. Materialet er fortrinnsvis hentet fra boken til Young og Klosko.

 

 

Negative leveregler

 

I følge Young og Klosko er en negativ grunnleggende leveregel et ”psykologisk” mønster som starter i barndommen og får gjenklang utover hele livsløpet. Det begynte med at noen i familien eller andre barn gjorde noe med oss. Vi ble forlatt, overbeskyttet, mishandlet, ekskludert eller fratatt noe – vi fikk en skade. Etter hvert blir leveregelen en del av oss. Lenge etter at vi har forlatt hjemmet vi vokste opp i, fortsetter vi å skape situasjoner hvor vi blir dårlig behandlet, ignorert, sett ned på eller overstyrt – situasjoner hvor vi ikke er i stand til å nå våre innerste mål. Negative grunnleggende leveregler styrer måten vi tenker, føler, handler og relaterer oss til andre på. De setter i sving sterke følelser som sinne, sorg og angst.

 

Negative grunnleggende leveregler kjenner du igjen på at det er mønster som dukker opp gang på gang i livet. Konsekvensen av negative grunnleggende leveregler er at vi gjenskaper de mest skadelige forholdene fra barndommen også i voksenlivet – uten å være oss det bevisst! Freud kalte dette for tvangsrepetisjoner, og i så henseende kan man si at Young og Klosko drar veksel på en del av Freuds innsikter, men de gjør det på en original og lettfattelig måte. I en type folkepsykologisk sjargong beskriver de nettopp hvordan tidlige erfaringer skriver seg inn i vår personlighet som mer eller mindre rigide og ureflekterte handlingsmønster. De antyder hvordan et menneske fra tidlig alder risikerer å tilegne seg ulike maladaptive reaksjonsmønster som følge av et sviktende oppvekstmiljø. La oss se hva de har å si om selvfølelse.

 

 

Selvfølelse og selvtillit

 

Selvfølelse handler om en opplevelse av å være verdt noe. I mange tidligere artikler har vi skrevet om hvordan vi dannes som menneske i relasjon til andre. Det er gjennom andre barnet forsår seg selv. I forlengelse av dette kan man påstå at det er avgjørende å bli likt av viktige personer i oppveksten for å lære å like seg selv og derigjennom etablere en god selvfølelse. Dessverre opplever ikke alle den omsorgen og anerkjennelsen man fortjener, hvorpå dette går utover selvfølelsen. Har man skader på selvfølelsen, lider man ofte under en leveregel som Young og Klosko har kalt defekt eller skam.

 

I følgende vil jeg kort gjengi vektigheten av en god selvfølelse for psykisk helse og sunnhet.

 

  • God selvfølelse er fornemmelsen av å være verdt noe i vårt personlige, sosiale og profesjonelle liv. Det stammer fra en følelse av at vi har blitt elsket og respektert som barn av familie, venner og på skole.
  • En oppvekst preget av respekt, aksept og suksess fostrer en god selvfølelse. Motsatt vil en oppvekst preget av kritikk og avvisning fostre en følelse av at det man foretar seg ikke er akseptabelt og videre at det ikke går an å beundre, like og anerkjenne en som person.
  • Som voksen kan det hende man føler seg usikker på en eller flere av områdene; intime forhold, sosiale situasjoner eller arbeid som følge av negative og sviktende tilbakemeldinger i oppveksten.
  • Dersom selvfølelsen er skadet, kan man lett føle seg mislykket. Å være mislykket involverer en følelse av utilstrekkelighet overfor resultater og arbeid. Det er en følelse av at man er mindre suksessrik, begavet eller intelligent enn de man omgås og måler seg opp mot.
  • Leveregelen som refererer til en følelse av å være ”defekt” eller skamme seg, handler dypest sett om en fornemmelse av noe grunnleggende galt. Ofte opplever man at jo nærmere folk kommer innpå, desto større sjanse er det for at de ikke vil komme til å like en. I bunn av seg selv har man en stilltiende idé eller stemme som forteller at man ikke er verdt å elske.
  • Skader på selvfølelsen får oss ofte til å oppleve skam. Skam er den dominerende emosjonen i dette landskapet. Dersom man har leveregelen ”defekt/skam” eller ”mislykkethet”, lever man et liv hvor man skjemmes over den man er.

 

Vygotsky var en sentral skikkelse innenfor noe som ofte kalles Sovjetpsykologi. Han beskriver hvordan barnets dannelsesprosess handler om å etablere en indre monolog eller dialog. Det barnet på sett og vis gjør, er at det internaliserer den interaksjonen det har med sine omsorgspersoner, og på denne måten skaper dialogen med de voksne barnets indre dialog med seg selv. Denne dialogen er mennesker helt avhengige av for å regulere følelser og forstå seg selv. Dersom barnet utsettes for mye kritikk og svikt, risikerer man selvfølgelig at den indre dialogen eller monologen er av en negativ karakter, og på den måten blir barnets selvfølelse skadet. Dersom man forstår barnet som et ”sosialt produkt” på denne måten, er det lett å forestille seg at negative, kritiske, engstelige eller dømmende omsorgspersoner kan påvirke barnets identitet og selvtillit på katastrofale måter. I visse henseende kan man betrakte uheldige oppvekstvilkår som en form for forgiftning som barnet utsettes for. I voksen alder sliter man med denne giften i form av dårlig selvfølelse og følelse av å ikke strekke til. Man må imidlertid alltid huske at dette er noe man kan jobbe med. Man ser deg selv på en negativ måte på grunn av svært uheldige og urettmessige omstendigheter i oppveksten. Det er en slags forgiftning av barnets måte å se seg selv på, motgiften er å forstå dette, og deretter gå bevisst inn for å endre sitt eget selvbilde. Hos personer som sliter med lav selvfølelse eller dårlig selvtillit, er det ofte skam som representerer den primære og altoppslukende følelsen som hemmer livskraft og selvutvikling.

 

 

Defekt og skam

 

I denne sammenhengen er det at Young og Klosko snakker om den negative grunnleggende leveregelen som kalles ”defekt/Skam”. Den kalles ”skam” fordi den refererer til personens egne private følelse av å bære på skam, dårlig samvittighet og en invaderende følelse av å være utilstrekkelig.

 

Skam er det man føler når ens følelse av egne mangler eller defekter kommer for en dag. Man vil ofte gjøre nesten hva som helst for å unngå denne skammen. Som en konsekvens strekker man seg langt for å holde defekten skjult.

 

Ofte har man en intens følelse av at defekten ligger inni en selv. Ofte er det ikke noe som folk kan legge merke til umiddelbart. Isteden er det noe som ligger i selve essensen eller kjernen av en selv. Man kan rett og slett føle seg uverdig for kjærlighet. En slik leveregel kan ofte gi seg utslag i ulike måter å bygge opp en fasade som ingen kan se gjennom. Dette er helt klart en av de vanligste negative levereglene som finnes. Personer som sliter med denne typen leveregel har ofte en følelse av at de bærer på noe uakseptabelt. De sliter med dårlig selvtillit og overgir seg ofte til sin følelse av defekt eller tilkortkommenhet. Ofte føler disse menneskene at det er noe med dem – noe hemmelig – som, hvis det blir kjent, ville gjøre vedkommende totalt uakseptabel og føre til at andre mislikte en. Til tross for denne følelsen, klarer ikke vedkommende å definere eller sette fingeren på det ”hemmelige”. Det er som om det ikke finnes ord som passer. Det er bare en diffus følelse eller grunnstemning.

 

Problemet er videre at personen som lider under defekt/skam ikke tror at han/hun kan gjøre noe med det. Det er bare slik man er, ens egentlige vesen. Det er som om denne negative grunnstemningen definerer dem som menneske. Det beste man kan gjøre er å skjule den, og forsøke så godt en kan og utsette det uunngåelige øyeblikket når noen kommer nært nok innpå til å oppdage hvor ”udugelige” de egentlig er. Ofte føler man at ingen kan like en dersom de så den stilltiende ”skammen”. Man godtar på sett og vis ikke beviser på at folk faktisk setter pris på en og ønsker å være sammen med en. Isteden forsøker man å forstørre, legge merke til og samle beviser på at folk avviser en og ikke liker en. Under denne leveregelen tør man ikke å hevde seg selv eller markere seg. Det å bli sett er skummelt, nettopp fordi man er redd for at noen skal legge merke til ens mangel og utilstrekkelighet.

 

 

Hvordan oppstår skammen?

 

I sin selvhjelpsbok skriver Young og Klosko utførlig om levereglenes opprinnelse. Med små vignetter og kliniske eksempler lager de noen gode faglige fortellinger som illustrerer psykologiske problemer på en overbevisende og forståelig måte. Følgende er en kort oppsummering av hvordan forstår opphavet til følelsen av skam.

 

  1. Noen i familien din var ekstremt kritisk, nedsettende eller straffende overfor deg. Du ble ofte kritisert eller straffet for ditt utseende, oppførselen din eller uttalelsene dine.
  2. Du ble ledet til å oppfatte deg selv som en skuffelse for en av foreldrene.
  3. Du ble avvist eller ikke vist kjærlighet av en eller begge av foreldrene.
  4. Du ble fysisk eller emosjonelt mishandlet av et familiemedlem eller en annen sentral person i livet ditt.
  5. Du fikk ofte skylden for ting som gikk galt i familien. Med andre ord fikk du ofte rollen som syndebukk.
  6. Du fikk ofte høre fra omsorgspersoner at du var slem, verdiløs eller udugelig.
  7. En av foreldrene dine forlot hjemmet, og du gav deg selv skylden.

 

Noen barn er passive av natur eller har foreldre som motvirker utviklingen av barnas individualitet. Når ens egenart blir undertrykt, kan man reagere med å gjøre det som blir forventet av en. Her overtar man andres impulser og drifter, men får etter hvert en følelse av fremmedhet fordi det ikke er ens eget. Dette kan være tilfellet med foreldre som har sine egne prosjekt og mål, hvor barnet kun blir en ufrivillig støttespiller i prosjektet. Barnet kan da lett bli ”overkjørt” av sine foreldre og dermed falle inn i rollen som passer foreldrefiguren. Dette kan da gå på bekostning av egen utvikling og dannelsen av egne interesser og mål.

 

Det er viktig å understreke at negative leveregler kan sitte dypt i personligheten, men at det er fullt mulig å endre dem. Under er nok en kortfattet oppsummering av Young og Kloskos forslag til hvordan man kan jobbe med negative leveregler som skriver seg fra lav selvtillit og skam.

 

 

Hvordan endrer man negative leveregler

 

  1. Ha forståelse for barndommens opplevelser av defekt og skam. Føl det skadde barnet inni deg.
  2. Undersøk om du takler følelsen av skam gjennom unnvikelse eller stenger andre mennesker ute, altså holder de på avstand.
  3. Forsøk å stoppe atferden som får deg til å vike unna eller trekke deg tilbake for å skjule den iboende følelsen som vi her kaller skam.
  4. Overvåk dine følelser av defekt og skam. Prøv å finne ut hva de inneholder.
  5. Vurder hvor reelle og alvorlige dine opplevde defekter egentlig er. Hva er det du skammer deg for?
  6. Begynn å endre på de defektene som det går an å gjøre noe med.
  7. Prøv å være mer oppriktig i nære forhold. Våg å si litt mer om dine følelser og opplevelser.
  8. Aksepter kjærlighet og omsorg fra folk som står deg nær.
  9. Ikke tillat at andre behandler deg dårlig eller ”skalter og valter” på dine vegne.

 

I senere tid har Young og Klosko utledet over tolv negative grunnleggende leveregler som hver på sin måte beskriver hvordan tidlige erfaringer avleirer seg som nedslående mønster i den voksne personligheten. Parallelt har de konstruert et selvutfyllingsskjema som skal avdekke hvilke(t) mønster pasienten er fanget i, noe som senere artikuleres og presenteres for pasienten sammen med en rekke tiltak for å bryte ut av sitt repertoar av negative mønster.

 

Bateman og Fonagy (2004 & 2007) er to andre fremragende forskere og klinikere som jobber innenfor et litt annet teoretisk rammeverk som kalles mentalisering. De fokuserer på pasientenes evne til mentalisering, noe som også går på evnen til å nyansere pasientens automatiske og feilslåtte fortolkninger av andre mennesker og miljøet rundt. Hvis man innser at våre tolkninger av andre menneskers følelser, tanker og hensikter ofte er farget av våre egne erfaringer, eller negative leveregler, kan det etter hvert bli tydelig at vi reagerer med for eksempel uhensiktsmessig mye skam og tilbaketrekning, nos som videre kan avstedkomme både angst og depresjon.

 

Problemet er at når følelsene tar overhånd, synker vår evne til mentalisering tilsvarende. Vi henfaller til negative levemønster eller ”dårlige” tolkninger som igjen er med på å eskalere symptomene. Dette er på sett og vis den negative angstspiralen som kognitiv terapi bruker som pedagogisk hjelpemiddel ovenfor pasientene. Spørsmålet er om det er mulig å ruste vår evne til refleksjon såpass mye at den kan bestå også i de situasjonene hvor vi føler oss presset eller skamfulle. Er det mulig å trene opp refleksjonsmuskelen slik at den blir sterk nok til å avdekke og virkelig omgjøre våre negative mønster med en varig effekt? Dette spørsmålet besvarer vi i artikkelen Fungerer samtaleterapi godt nok?.

 

Vi har drevet psykoterapi i kjølevannet av Freud i mange år, og vi blir stadig bedre. Dog dreier terapi seg ofte om en langsom prosess, akkurat som det er en langsom prosess å trene muskulaturen i kroppen slik at den vokser og blir sterkere. Når vi vet at nittifem prosent av vår fungering fra sekund til sekund er driftet av de lavere nivåene i vår psyke, og at disse nivåene ofte i ett eller annet omfang har vært utsatt for ”vranglære” eller traumer som henleder oss til forstyrrede tolkninger og reaksjoner mot omgivelsene våre, er det kanskje grunn til å innrømme at vi trenger all den terapeutiske hjelpen vi kan få hvis vi skal oppnå større og sterkere evne til affektregulering og mentalisering. Levereglene ligger innbakt i oss som en negativ stemme i dypet av vårt mentale bokholderi. Det er sjelden vi hører hva denne stemmen sier helt eksplisitt, men dersom vi sliter med negative leveregler, er det sannsynlig at disse ”stille stemmene” fører oss inn i stadig nye situasjoner som bekrefter og forsterker vår følelse av skam og utilstrekkelighet.

 

Kjenn din fiende er en viktig strategi i krigføring, og det er samtidig en viktig strategi når man ønsker å leve et rikere liv og bli kvitt negative mønster og lav selvfølelse. Av og til må man gå i terapi for å få hjelp til å undersøke og forstå problemenes opphav, men av og til kan man være detektiv i eget liv. Første skritt på veien er ofte å avdekke og avkode opphavet til de negative levereglene. Hvem var med på å installere eller underbygge den lave selvfølelsen man sliter med? Dersom man klarer å sette noen ord på dette, gjerne skrive det ned, blir man ofte mer oppmerksom på seg selv, og allerede da har man gjort en god jobb. Gjennom en slik prosess oppdager man gjerne at den dårlige selvfølelsen ikke nødvendigvis er en egenskap ved ens egen person, men noe man har blitt fortalt. Tidligere kalte vi det en form for forgiftning, og motgiften kan ofte være en dypere forståelse og innsikt i seg selv og hvordan psyken fungerer.

 

 

Kurs i psykologi og mindfulness som selvutvikling

 

WebPsykologen holder kurs og workshops på bestilling rundt om i hele landet, og som en relativt fast event holder vi  selvutviklingskurs i Kristiansand omtrent annen hver måned. Er du nteressert, så er du hjertelig velkommen til å melde deg på våre faste kurs i Kristiansand, eller  ta kontakt for spørsmål om andre kursopplegg.

 

Relaterte artikler:

 
Se for øvrig denne linken: selvhjelp og selvutvikling, for flere artikler i samme sjanger.

 

 

Kilder

 

Young Jeffrey E. & Klosko Janet S. (1995). How to break free from negative life patterns and feel good again. USA: Penguin Putnam, Inc. (Anbefales!)

Young, Jeffrey, Klosko, Janet S. & Weishaar, Marjorie (2003) Schema Therapy. Guilford Publications.

Bateman, Anthony. & Fonagy, Peter. (2007). Mentaliseringsbasert terapi av borderline personlighetsforstyrrelse. En praktisk veileder. Oslo: Arneberg forlag. 

Fonagy, Peter, Gyorgy Gergely, Jurits L. Elliot et. al. (2004). Affect regulation, mentalization, and the development of the Self. Karnac Books.

 

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Å komme seg videre etter sorg

sorgarbeidTraumatiske hendelser kan etterlate oss med en følelse av tomhet og utmattelse. Dødsfall, ulykker, tidlige traumer, samlivsbrudd, miste jobben er bare noen få eksempler på situasjoner som tapper oss for krefter og skyver det gode humøret ut i skyggen av vår bevissthet. Utenfor fortsetter verden som normalt, mens vi sitter med en følelse av at tiden har frosset oss fast til vanskjebnen. Noen klarer å fortsette i vanlige rutiner og besørge sitt daglige virke, men ofte har de en følelse av å være et tomt skall. Innvendig har det åpnet seg et stort tomrom, og livet oppleves som en nedslående affære. I slike sammenhenger snakker man ofte om ”å komme seg videre”. Dessverre er det slik at evnen til å komme seg videre er kraftig nedsatt i møte med kriser og traumer. Å komme seg videre står rett og slett ikke i samsvar med de følelsene vi er rammet av når livet plutselige tar vonde vendinger.

 

Når du er i sorg; gråt. Når tårene tørker ut, snakk med noen eller skriv ned dine følelser. Når kilden til sorgen eller følelsen av tomhet er ukjent, få hjelp. Dette høres enkelt ut, men føles umulig når krisen rammer. Bare det å snakke med noen kan virke som en uoverkommelig anstrengelse i slike situasjoner. Dersom du opplever at de pågjeldende følelsene kommer til å vare evig, bør du få hjelp til å gjenvinne andre perspektiver på livet. 

 

Fra tid til annen oppstår det ting i livene våre som virker meningsløse og urettferdige. Ofte leter vi etter mening i det som skjer, men etterlates av og til i fortvilelse og villrede. Vi spør oss selv: «Hvorfor skjedde dette med oss?» Det er vanskelig å akseptere at krisen rammer uten å be om vår tillatelse. I ettertid vender vi stadig tilbake til øyeblikket som forandret livet. Vi tenker gjennom situasjonen og leter etter ting som kunne blitt sagt eller gjort for å avverge situasjonen, og slik tankevirksomhet tapper oss for mental energi. Denne typen destruktiv grubling kan vare livet ut dersom vi ikke klarer å legge hendelser bak oss og gå videre.

 

 

Den langvarige sorgen

 

La oss se på et eksempel. Marias mor faller plutselig om på kjøkkenet. Hun døde helt uten forvarsel mens hun vasket opp etter middagen. Maria blir selvfølgelig sjokkert og rystet over hendelsen som inntreffer så plutselig og er så fatal. Maria lå i badekaret da moren seilet om pu gulvet i etasjen under. I ettertid klandrer Maria seg selv for at hun ikke var mer aktpågivende og oppmerksom på mistenkelige lyder fra kjøkkenet. Da ambulansen ankom, var det for sent. Selv om det hadde gått flere måneder siden dødsfallet, var det fremdeles vanskelig for Maria å snakke om moren uten å bryte sammen i utrøstelig gråt. Hun forble i en labyrint av tristhet og skyldfølelse. Hun brukte alle ledige stunder på sorg og grubling. Moren hadde nevnt at hun følte en viss uro i magen ved middagsbordet den samme dagen. De hadde ikke tenkt noe videre over det, og nå var hun død. Legen hadde forklart at uroen i magen var et varselsignal i forhold til hjerteinfarkt.

 
Livet fortsatte, men ikke for Maria. Hun gikk stadig tilbake i tid og tenkte på hvor ofte moren hadde hjulpet henne. I neste øyeblikk klandrer hun seg selv for at hun ikke var mer oppmerksom på morens symptomer. Årene gikk, og Marias venner forsøkte stadig vekk å invitere henne med på helgaktiviteter, men hun ble aldri med. Dersom hun kom til å ha det gøy eller nyte livet, ville hun føle seg skyldig og mistilpass i forhold til moren. Da vennene hennes foreslo at det var på tide å komme seg videre med livet, ble hun sjokkert og litt sint. Det var sant nok at hun ikke var like trist lenger, men hyggelige aktiviteter holdt hun seg unna fordi det virket upassende å ha det gøy. Dersom hun i et lettsindig øyeblikk ”glemte” sorgen over moren, fikk hun store samvittighetskvaler.

 

 

Kunsten å komme seg videre

 

Den indre tomheten som følger et stort tap, tar tid å lege. Å komme seg videre i livet handler om evnen til å gjenetablere en følelsesmessig og fysisk balanse. Et fysisk sår går gjennom tre stadier. Det begynner som regel med mer eller mindre intens smerte, en fase hvor såret gror og til slutt endelig helbredelse. Dersom vi stadig pirker i såret vil smerten vende tilbake og helbredelsesprosessen forsinkes. Noe av det samme gjelder for våre følelser forbundet med tap og traumer. Jo mer vi henger oss opp i fortiden med fokus på tristhet og vonde minner, jo mer omseggripende blir sorgen. Det er i slike tilfeller at ideen om å komme seg videre blir særlig relevant. Det vil alltid komme et tidspunkt etter et følelsesmessig tap hvor det er mulig å leve videre og langsomt installere ny mening i livet. Selv om livslyst og livskvalitet fremdeles forsvinner i et indre tomrom, er det mulig å bevege seg i konstruktive retninger. Det kan hende at vi fortsatt sliter med anger, skyldfølelse og tårer, men at vi øyner små glimt av glede. En film får oss til å le eller en venn griper vår oppmerksomhet og lar oss glemme det triste en liten stund. Dette er tegn på at hjernen din ønsker helbredelse og forsoning. Det er tegn på at du har muligheten til å begynne på veien tilbake til et tilfredsstillende liv. Det psykologiske tomrommet som oppstår i kjølevannet av tap, kan også gi oss permanente arr på samme måte som fysiske sår. Etter en tid kan det imidlertid bli mulig å vende tilbake til gamle minner uten at såret blusser opp slik som før. Vi kan se tilbake på spesielle øyeblikk av samhørighet og glede uten å martres av tapets følelsesmessige tyngde. Gode minner om personens særegenheter, humor, livsfilosofi og visdom kan hjelpe oss til å komme videre med livene våre. Når vi våger å møte de gode minnene, uten at sorgen slår oss i bakken, nærmer vi oss helbredelse.

 

Sife (2005) forklarer at ”guilt is often a warping of afterthought and reflection«. Men andre ord beskriver han skyldfølelsen etter et tap som en fordreining og forstyrrelse av ettertanke og refleksjon. Han fortsetter dette resonnementet med å påpeke at vi ofte har en bestemt idé eller fornemmelse for «det ideelle». Dette «ideale» er det vi stadig vender tilbake til når vi møter kriser og tap. Den «ideelle» situasjonen for Maria ville ha vært å utsette badet. På den måten kunne hun blitt igjen på kjøkkenet og hjulpet moren med oppvasken. Da kunne hun hele tiden vært bevisst morens symptomer og fulgt med på eventuelle varselsignaler. Hun kunne ha ringt ambulanse med det samme og kanskje reddet morens liv. Sannheten er at moren sannsynligvis ikke hadde overlevd selv om Marie hadde gitt henne all den ”ideelle” omsorgen, men det er et perspektiv som glimter med sitt fravær når mennesker tynges av sorg.

 
Evnen til å vende tilbake til livet og gjenvinne livsgnist, samtidig som man bebor et indre tomrom, er den største utfordringen i sorgarbeid. Evnen til å akseptere tapet, la smerten bli et minne og evnen til å huske personen med glede og godhet, er tegn på at du er i ferd med å komme deg videre.

 

 

Litteratur om sorg, tap og bearbeidelse for barn

 

Alle døde små dyr må begraves av Ulf Nilsen, Eva Eriksson. Damm 2006. Tilnærming til døden som tema ved å begrave smådyr og småkryp.

Dødenboka av Pernilla Stalfelt. Landbruksforlaget 2004. Billedbok om døden.

Lillesøster og Mimmi av Kari Grossmann. Gyldendal 2004. Bestemor dør. Barnebarna er med i begravelsen og på graven.

Noen sier at døden er svart av Erling Forfang & Annlaug Auestad Wigestrand, 2006. Døden snakkes om ut i fra ulike farger.

Trollet Trym og den hemmelige farven av Linn Stokke. Gyldendal 2006. Om å gråte.

Tror du pappa gråter? Av Hilde Ringen Kommedal. Damm 2008. Olav 5 år mister pappaen sin, om sorgarbeid og støtte til barn.

Farvel Herr Muffin av Ulf Nilsson, A.K.Tidholm. Mangschou 2003. Muffin er et gammelt marsvin som bor i en pappkasse. Han er gammel og trøtt, en dag orker han ikke å stå opp…

Gule roser til pappa av A.K. Aasmundtveit og Hilde Kramer. IKO 2006. Hva skjer når pappa blir syk og legene ikke kan hjelpe? En varsom fortelling til trøst for barn og voksne.

Det er lov å være lei seg av Michaelene Mundy. Libretto 2001. En hjelpebok for barn som sørger. Henvender seg direkte til barnet.

Himmelen bak huset av Gaute Heivoll. Cappelen Damm 2008. Jons mamma døde da han var liten, men hver kveld kommer hun og sier god natt…En bok om å slippe taket og hjelpe hverandre.

Brødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren. Damm 2004. En spennende fortelling som tar for seg viktige sider ved livet og døden. Tenkeboka til Susanne. Uranus forlaget. Susannes mamma dør av kreft. Susanne tegner og skriver om sorgen og savnet, men og om fine ting hun har gjort.

 

 

Litteratur om sorg, tap og bearbeidelse for ungdom

 

Vær der for meg – om ungdom og sorg av Unni Ranheim. Tell forlag 2002. Ungdommer deler sine opplevelser og sin sorg med oss. Ni fagpersoner uttaler seg om temaer som berører sorg.

Mamma tar ikke telefonen lenger av Bente C Kaste. Uranus 2007. En historie om å vokse opp med en alvorlig syk mor, om et barns redsel og maktesløshet. Hennes hjelp i sorgprosessen er hesteinteressen.

Ungdom og sorg av Kari Bugge, Eline Grelland,Line Schrader. Temahefte om ungdom og sorg.

Ung sorg av Atle Dyregrov, Marit Slagsvold & Birgitte Gjestvang. Aschehoug 2008. Vi møter 14 unge mennesker som har mistet noen i sin nærmeste familie. De beskriver sin sorg, men og livsglede og muligheter. A. Dyregrov skriver om sorgreaksjoner.

I taket lyser stjernene av Johanna Thydell. Damm 2005. Jennas mamma har kreft og skal dø, samtidig er Jenna forelsket…

 

 

Litteratur for voksne om barns sorg

 

Hva skal vi med stjerne nå? av Espen Olafsen & Per Arne Dahl. (Lydbok). Far og sønn mister samboer/mor, datter og søster i Thailand under tsunamien.

Pappa er en stjerne? av Hege Holm. Når far dør, en ung enke og tre døtre forteller.

Sorg hos barn av Atle Dyregrov. Fagbokforlaget 2006. En bok for voksne for bedre å forstå barns sorgreaksjoner og om hvordan de kan hjelpe.

Tårer uten stemme av Steinar Ekvik. Verbum 1996. Om hvordan voksne kan leve sammen med barn gjennom sorg og krise. Om åpenhet, fantasier og begravelse.

Når krisen rammer barn og unge av Renate Grønvold Bugge. Høyskoleforlaget A/S 2008. En bok for mennesker som i sitt arbeid møter barn og unge som gjennomlever ulykker og kriser. Tema; reaksjoner ved kriser, støttearbeid, lover og regler.

 

 

Litteratur om sorg, tap og bearbeidelse for voksne

 

Sorg av Kari Bugge, Hilde Eriksen & Oddbjørn Sandvik. Fagbokforlaget 2003. En grunnbok om sorg og støttearbeid. Erfaringer fra pårørende, etterlatte og døende.

Tid for å leve- tid for å dø av Unni Ranheim. Uranus 2006. Er det mulig å gjøre seg til venns med døden og møte den med åpenhet, ærlighet og trygghet?

Tid til trøst av Lars Bjørklund. Fagbokforlaget 2005. Boka handler om å tørre og møte det som føles umulig. Den gir oppmuntring til alle som prøver å gjøre noe for noen som har det vanskelig.

Mine dager er som gresset av Barbro R. Thomassen, Birte Løvåsen & P. Leer-Salvesen. Portal 2007. En samling kunnskap og refleksjoner om døden til mennesker i sorg. Det kristne perspektivet er vektlagt.

 

 

Døden som en ramme rundt livet

 

Døden er rammen rundt livet. I et slikt perspektiv er døden med på å gi livet mening og verdi. De som har stirret døden i hvitøyet, har ofte en annen evne til å sette pris på livets små og store øyeblikk dersom de får en ny sjanse. Per Fugelli skriver blant annet om det han kaller lyspunkter ved døden i boken Døden, skal vi danse. Dette er en bok som utforsker dødens vesen, og den er skrevet av Fugelli i en periode hvor nettopp døden banket på hans egen dør.

 

Når nettene blir lange og dagene tomme, tar jeg fram følehorn, blyant og papir og skriver om den verden jeg er i her og nå. Jeg er på feltarbeid i sykerollen, i helsetjenesten, i dødsonen – ikke som forsker, men som et søkende menneske på jorden.” (Fugelli, 2010).

 

Jeg har både lest og hørt Fugelli prate om døden, og det gjorde et formidabelt inntrykk. Han evner å bringe dette fryktede tabu inn i livet på en måte som ikke eskalerer angst, men skaper livsbevissthet. Døden, skal vi danse anbefales fordi den evner å gjøre døden viktig for livet på en finurlig og klok måte.

 

 

Kilde

 

Sife, Wallace, 2005. The Loss of a Pet. John Wiley and Sons.

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød &
Shobna Subramanian Iyer

WebPsykologen.no

Urolige barn, medisin & mindfulness

Barn og mindfulnessDet er en forskjell på den rådende kulturen i Østen og Vesten. De kulturelle føringene danner utgangspunktet for menneskets selvforståelse og holdning til livet. Den kulturelle beveggrunnen er følgelig også direkte knyttet opp til antakelsene og praksis rundt barneoppdragelse. Denne artikkelen tar for seg innfallsvinkler til barneoppdragelse i henholdsvis et Vestlig og et Østlig perspektiv.

 

 

Forskjeller på Østen og Vesten

 

Vestlige kultur oppfordrer barn til å gå ut i verden og klare seg selv når de blir voksne. Uavhengighet og selvstendighet ligger på sett og vis som et styrende ideal, og ved overgangen til voksenlivet foregår det gjerne en ganske påtakelig atskillelse mellom den unge voksen og foreldrene. Barnet vokser til og starter sin egen familie ganske uavhengig av sin oppvekstfamilie. Dette er selvfølgelig ingen absolutt sannhet, men det er en tendens som er langt større i et vestlig kulturmønster enn det man ser i Østen.

 

I Østen er det langt mer vanlig at man tilstreber å holde familien samlet over mange generasjoner. Snarere enn selvstendighet og uavhengighet, ligger fokuset på integrasjon og fellesskap. Hensyn til familien, respekt for de eldre, omsorg for de aldrende familiemedlemmene og inkludering i forhold til et større familiefellesskap, verdsettes høyt. Det er også en tendens til at man inkluderer andre familier som del av sin egen i forhold til støtte og hjelp. Dette er rett og slett forskjellen på kollektivistiske og individualistiske organiseringsformer som ligger forankret i de ulike kulturene. 

 

Urbanisering er et fenomen som ofte fører til oppløsningen av de sterke familiebåndene og storfamilien som omdreiningspunkt for menneskets livsprosjekter. Urbanisering medfører at folk får mer spesialiserte oppgaver og kjøper seg de tjenestene og varene de trenger, istedenfor at storfamilien fungerer som et selvforsynt system. Dette fenomenet opptrer også i Østen, men den kollektivistiske mentaliteten ligger fremdeles i bunn av slike kulturer, noe som gjør at de på tross av urbanisering tilstreber hyppige ”slektstreff” for å opprettholde sterke familiebånd. Denne familiære felleskapsideen er selvfølgelig noe som gis videre til kommende generasjoner slik at den kollektive innstillingen og verdien i familiefellesskapet lever videre.

 
Et barn kan bli tatt vare på av moren, tanter og besteforeldre, en innleid dagmamma eller i barnehage. Barneoppdragelse er en krevende oppgave som de ulike kulturene løser på hver sin måte. Løsningene henger som nevnt sammen med kulturens krav og idealer. I en vestlig verden hvor karriere, selvstendighet og individualisme står sentralt, kjernefamilien er liten og man i liten grad kan dra veksel på resurser i storfamilietilhørighet, opplever man i stigende grad at barn diagnostiseres med atferdsvansker eller ”forstyrrelser” i forhold til håndtering av hverdagslivet.

 

Den østlige verden har også utfordringer i forhold til barneoppdragelse, men her har eventuelle problemer ofte en litt annen karakter. Familien fungerer som en sterk støtte for barnet i møte med livets utfordringer, noe som kan anstifte en form for avhengighet og problemer med selvstendig livsførsel. Frem til 9 års alder blir barnet betraktet som ”uvitende” og det stilles ikke så mye krav til ansvarlighet. Barnet får lov til å være barn, og det aksepteres i stor grad at barn er forskjellige med forskjellige behov og uttrykksmåter. Ved niårsalder innvies barnet i ulike ritualer og meditativ praksis med sikte på å oppnå mental balanse. Målet er å etablere kontroll på sinnet eller følelser, og det handler om å vinne en moden balanse både på et kroppslig og mentalt nivå. Det vesten har en tendens til å definere som atferdsforstyrrelser eller urolig og krevende oppførsel hos barn, betraktes her som en naturlig del av en modningsprosess. Man forstår det som et uttrykk for et menneske i vekst som ennå ikke har lært seg kunsten å «temme sine impulsive tilbøyeligheter». I en vestlig ramme vil man kalle dette for evnen til mentalisering eller affektregulering, og i mange østlige tradisjoner starter man altså en ganske målrettet trening på nettopp mental balanse gjennom meditativ praksis.

 

I vesten har man et større fokus på atferdsregulering og ”intellektuelle” forståelser av menneskets ego og psykodynamikk. Vi er preget av et større skille mellom kropp og psyke, mens Østen betrakter mental trening mer på linje med fysisk trening og baserer seg på en mer holistisk, og kanskje monoteistisk, forståelse av menneskets natur. I Østen opererer man på sett og vis ikke så mye med språklige eller teoretiske forståelser av følelser, ødipuskompleks, personlighetsutvikling og psykopatologi, men betrakter mennesket som helhet hvor målet er å oppøve mental vekst og kontroll, noe som i slike forståelser ofte har et spirituelt tilsnitt. (Forskjellen mellom Østen og Vestens psykologi drøfter vi mer inngående i artiklene Fungerer samtaleterapi godt nok? og Meditasjon mot depresjon).

 

Dersom den urolige atferden vedvarer utover i voksenlivet, kan man også i mange Østlige kulturer søke ekstern hjelp i form av terapi, andre meditasjonsteknikker, medikamentell behandling med psykofarmaka og lignende. Men poenget er at det i stor grad foreligger en aksept og forståelse for at et ungt, eller ”uvitende” sinnelag, reagerer på mange forskjellige, og til dels uartige måter, simpelthen fordi de fremdeles er under trening i forhold til mental balanse. På mange måter kan man forestille seg at dette skaper mer aksept og større toleranse for barns ”utemmede” utfoldelse. Man er ikke så rask med diagnostisering og definering av problemer, simpelthen fordi man ser for seg at selvkontroll, ansvar, medfølelse, selvregulering og ”sivilisert adferd” er noe man må oppøve gjennom meditasjon og andre mentaldisiplinerende teknikker.

 

 
Stadig flere barn med ADHD

 

Barn som utfordrer sine familier og klassifiseres med atferdsvansker er beskrevet i mye litteratur. Ofte ser foreldre til vitenskap og medisin i et forsøk på å begipe problemene de opplever i familien. Ofte søker man eksperthjelp som kan diagnostisere problemet og foreskrive en bestemt behandling av ”problembarnet”. Eksempelvis er den medisinske responsen på urolige barn den diagnostiske betegnelsen hyperaktiv, og Ritalin eller Conserta er den foretrukne medikamentelle intervensjonen i møte med tendenser til hyperaktivitet. På lommelegen sine hjemmesider heter det at

 

Concerta brukes for å behandle AD/HD…  Concerta har en mild stimulerende effekt på nervesystemet. Nøyaktig hvordan Concerta virker er ikke helt klarlagt. Denne typen medisin virker best på de psykologiske symptomene som er forbundet med AD/HD, nemlig hyperaktivitet, konsentrasjonsproblemer og impulsivitet.

 

Problemet er at normalområde for barns utfoldelse i en modningsprosess er stort, mens standardiserte utredningsprosedyrer for blant annet ADHD har en tendens til å innsnevre normalområde og klassifisere patologi med for lite hensyn til kontekst og normalvariasjon. Foreldrenes ønske om en medisinsk forklaring på en vanskelig hjemmesituasjon er ofte påtrengende, og medisinfirmaenes ønske om å tilby en effekt kur er tilsvarende energisk. Sannsynligvis skaper dette en kombinasjon hvor for mange barn defineres med en diagnose og medisineres for adferdsvansker. I så henseende er det viktig å poengtere, til det kjedsommelige, at beslutningen om å forskrive medisin til barn, ungdom og voksne må gjøres på bakgrunn av en grundig og detaljert forståelse av barnet, og ikke minst den konteksten barnet befinner seg i, samtidig som man tar høyde for de vanskelighetene som naturlig nok er en del av dannelsesprosessen fra barn til voksen.

 

Dette er et tema som blant andre Christopher Lane (2007) debatterer i boken ”Shyness: How Normal Behavior Became a Sickness ”. Lane forteller en viktig historie om hvordan en revisjon av diagnosemanualen i 1980 førte til en kraftig økning i antall diagnoser. Han legger frem hittil ukjent dokumentasjon fra APA´s arkiver og viser hvordan revisjonsprosessen var sterkt influert av psykofarmakologiske produsenter, som naturlig nok ønsket seg flere diagnoser å medisinere. Blant annet ble sosial fobi opprettet som en diagnostisk merkelapp på personer som tidligere ble betraktet som sjenerte eller blyge. Gevinsten ved en slik redefinering, eller kvasivitenskapelig ordmagi, er en økonomisk lønnsom anledningen til å foreskrive medikamenter til en stadig større del av befolkning. Ulempen med et økende antall diagnosekategorier er selvfølgelig en risiko for å feiltolke normalvariasjoner i det menneskelige temperament som psykiske lidelser med behov for ”medisinsk omsorg”, men som Lane påpeker: “Before you sell a drug, you have to sell the disease. And never was this truer than for social anxiety disorder“. I forlengesle av dette uttrykker Lane en stor bekymring for overdiagnostisering av barn med ADHD. Det virker som om konsentrasjonsproblemer og hyperaktivitet hos barn og unge er et område hvor et medisinpsykiatrisk regime har skaffet seg innflytelse ut over det forsvarlige. Og det er spesielt en økende diagnostisering av barn som bør anstifte en viss bekymring. Lane (2007) kaller denne tendensen ”den perfekte stormen” for overdiagnostisering. En kultur som beveger seg rask og fostrer stress installerer også høye forventninger til barna. Foreldre kommer under et stort press for å sikre at barnet deres lykkes og blir sosialt kompetente kaospiloter. De barna som ikke umiddelbart håndterer de livspolitiske kravene i tråd med forventningene om selvstendighet og vidløftige karriereplaner fra ung alder, kommer raskt i en posisjon hvor de tilsynelatende ligger etter, og dermed utviser de en type atferd som ansporer til en slags medisinsk bekymring. I den galopperende, individualistiske, karrierebevisste vestlige kulturen ønsker man en rask problemløsning slik at barnet kan tilpasse seg, noe man i koranskoler løser med korporal avstraffelse, mens andre skoler løser det med Ritalin. Denne problemstillingen drøfter vi mer inngående i artikkelen som heter En pille for alt.

 
Gunjan Sinha (2001, p.48) fremhever også forekomsten av et alarmerende høyt antall barn som blir behandlet for hyperaktivitet og forskrivning av legemidler som Ritalin. Hyperaktiv atferd, i kombinasjon med manglende evne til å konsentrere seg om en oppgave, er selvfølgelig bekymringsverdig fordi det setter hele familien under stress. Men som nevnt er dette området ofte beheftet med utilstrekkelig diagnostisk arbeid hvor man ikke evner å avklare hvorvidt barnets atferd er et uttrykk for en komplisert og utfordrende utviklingsprosess, eller om det handler om en hjernorganisk sårbarhet som borger for en mer gjennomgripende og langvarig lidelse. I noen sammenhenger forverres situasjonen av store klasser og overbelastede lærere som i stadig større grad pålegges nye oppgaver. Lærerne i dag skal ta seg av en rekke psykososiale vurderinger og følge opp på en helt annen måte enn før, noe som for så vidt er en heldig utvikling, men som også kan avstedkomme for høye krav og for høyt arbeidspress dersom de nye kravene ikke følges opp med ekstra ressurser. I tillegg er det vanskelig å skape seg et helhetlig bilde av et barn på de ulike arenaer. Et barn er som regel både på skolen, på forballtrening, på lekeplassen og hjemme, og vanskeligheter på et av disse områdene (mobbing, omsorgssvikt etc.) kan gi seg utslag i andre sammenhenger og ofte tilkjennegi seg som mangel på konsentrasjonsevner og oppmerksomhet.

 

 

Medisin og bivirkninger

 
Menhard (2006, s. 27) advarer om at feil forskrivning av medisiner kan føre til søvnløshet, magesmerter, tap av appetitt og hodepine. Noen pasienter blir euforiske og vise større grad av årvåkenhet og i noen tilfeller høyt blodtrykk. Lommelegen sier følgende om aktuelle bivirkninger av Concerta: ”Denne typen medisin tåles rimelig bra av de fleste. Likevel er det viktig å nevne aktuelle bivirkninger: Nedsatt appetitt, magesmerter, kvalme og oppkast, samt sure oppstøt. Utslett og vekttap kan forekomme. Søvnløshet, angst og depresjon er også mulige bivirkninger. Concerta kan også øke blodtrykket. Såkalte tics kan bli forsterket ved bruk av Concerta. Concerta, Ritalin og Equasym er alle under overvåkning da det er rapportert om hjertestans og andre bivirkninger relatert til hjerte- og karsystemet.” Det påpekes også en rekke tilfeller hvor denne typen medisinering ikke må forekomme:

 

  • Barn under 6 år
  • Pasienter med angst
  • Dem med Tourettes syndrom eller slektninger med dette problemet
  • Folk med grønn stær
  • Høyt stoffskifte
  • Hjerterytmeproblemer
  • Alvorlig angina pectoris (hjertekrampe)
  • Pasienter som med depresjoner og som har risiko for selvmord
  • Folk som har forsnevringer i tarmen

Gravide og ammende skal ikke bruke Concerta.

 

(hentet 17.01.11 fra http://www.lommelegen.no/322918/concerta)

 

Tiltak ved atferdsvansker

 

Vestens psykologi har et sett av kognitive atferdstiltak som kan brukes i forbindelse med diagnostisering og behandling. Det er også et fokus på selvhjelp innenfor den kognitive tradisjonen som ofte kan skape mer bevissthet og forståelse rundt atferdsmessige problemer. Små barn som ser ut til å komme inn i en masse trøbbel i klasserommet kan få hjelp av atferdsterapeuter med konkrete tiltak både i forhold til barnet og familien. Ofte handler det om å gi barnet mer språk og en gryende forståelse for årsak/virkning og hvordan deres egen oppførsel påvirker andre. Slik innsikt kan gi barnet flere muligheter til å justere seg på en måte som skaper mindre problemer, noe som i tillegg gir barnet en følelse av mer selvkontroll. I Østen ser vi imidlertid en litt annen innfallsvinkel. Deres forankring i eldgamle visdomstradisjoner, basert på en meditativ og spirituell praksis, gjør at de nærmer seg utfordringene på en noe annerledes måte.

 

 

Mindfulness mot atferdsproblemer

 

Mindfulness er en teknikk i østlig praksis som er svært effektiv i forhold til mental balanse og selvkontroll. Mens psykoterapi beskjeftiger seg med selvoppfattelse, baserer meditasjon og mindfulness seg på ”generelt vedlikehold av psyken” på måter som ikke er direkte relatert til vår identitetsforståelse. Meditasjon eller yoga kan nesten betraktes som en slags smøring av våre mentale ressurser. En godt trenet yogi har ofte en velutviklet mental disiplin som setter ham i stand til å opprettholde psykisk balanse i mange situasjoner. Vedkommende har ofte en berømmelsesverdig kontroll på destruktiv impulsivitet, hvorpå vedkommende bebor evnen til å gi stort rom for refleksjon mellom impuls og handling. Gjennom meditasjon og ”emosjonell kroppsbeherskelse” unngår man i større grad impulsive utfall. Eksempelvis er det større sjanse for at man kommer til å omformulere en sleivete bemerkning som kan virke sårende på andre. Man rekker å være oppmerksom på følelser og tanker før man eventuelt reagerer. På den måten vil meditasjon hjelpe oss å avverge utageringer av emosjonelle impulser hvor man enten skader seg selv eller andre. Målet for selvutvikling i henholdsvis Østen og Vesten er for så vidt ganske sammenfallende, men strategiene er ulike. Mens Vestens strategier på sett og vis er språklige og intelektuelle, er Østens strategier i større grad ikke-språkelige og spirituelle. 

 

En god meditasjonspraksis kan gi oss evnen til indre ro og hvile på en måte som styrker vår mentale energi, hvorpå vi vinner et overskudd i den ”mentale økonomien” som derved kan omsettes på en mer konstruktiv og uhindret måte i våre forskjellige livsprosjekter. Meditasjon er ofte vanskelig for et vestlig intellekt som er vant til å operere i tanker og fortrinnsvis definerer seg selv på bakgrunn av sin (ustanselig) kontemplerende virksomhet, men likevel er det i dag en stigende og nærmest eksplosiv interesse for meditasjon og yoga. I tusenvis av år har ulike versjoner av meditativ praksis ligget innbakt i de fleste store visdomstradisjonene, og i dag er det tydelig at vi ser verdien av denne arven. Både Buddhister, Sufier (en mysterietradisjon innenfor islam) og Hinduer vil vektlegge gjenoppretting av naturlig og rolig pust før de guider eleven opp mot høyere former for bevissthet og selvutvikling. Ved hjelp av meditasjon baserer de seg på teknikker som er langt mer kroppslige enn intellektuelle (psykologisk innsiktsorienterte). I artikkelen Oppskrift på selvutvikling går vi mer inn i meditasjonens vesen i forhold til selvutvikling og psykisk helse.

 

I mindfulness handler det mye om å ta ansvar for egne følelser gjennom aksept og toleranse for egne impulser. Ved å akseptere at følelser og tanker er noe som kommer og går, og ikke noe som krever en umiddelbar reaksjon, skaper man et rom i seg selv hvor det er ”større plass” for følelser og tanker. Man får en tiltrengt avstand til egoets utrettelige bekymringer og tankevirksomhet, noe som på sikt kan avstedkomme ”mentale pauser” hvor vi kan hente mye energi og fokusere vår bevissthet på en bedre måte. En vanlig misforståelse i forhold til mindfulness er at denne typen praksis handler om å distansere seg fra livets gang, men det forholder seg snarere tvert imot. Mindfulness handler om å bli mer bevisst i øyeblikket. Det handler om en mer fokusert oppmerksomhet på nyansene i livet og opplevelsen av å være til. For å øke vår livsbevissthet må vi unngå å fanges av følelsesmessig turbulens og negative tankerekker på en måte som skaper stress og videre korrumperer en umiddelbar tilstedeværelse i livet.

 

Et ungt barn er mindre bevisst om behovet for affektbevissthet og selvkontroll, hvorpå det ”lever mer i følelsene og på impuls”, noe som videre kan ansporer til forhastede reaksjoner, større sårbarhet for distraksjon og impulsive handlinger. Bevegelsen mot voksen alder handler i mange henseende om å ta større ansvar for egne følelser, men dette er en lang modningsprosess. Tanker og ideer som forteller oss at ”barn i denne alderen burde være slik eller slik” påvirker foreldrenes holdning til barnet og det kan i verste fall anspore til ideer om at barnet er ”mangelfullt” eller ”utilstrekkelig”. Slike forestillinger vil direkte eller indirekte skape et følelsesmessig klima hvor barnet utsettes for et slags press. Krav til at barnet skal passe inn i ulike kategorier eller definisjoner i ung alder kan være direkte skadelig for relasjonen mellom foreldre og barn. I forlengelse av dette kan man påstå at diagnostisering av barn er en ganske risikabel affære. I møte med barn er det i veldig mange sammenhenger helt avgjørende at vi tar utgangspunkt i at det ikke er noe galt med barnet, men at barnet har behov som kanskje ikke er dekket eller møtt på en tilfredsstillende måte. I utredning av ”atferdsvansker” må man tilstrebe et fokus hvor man ser på barnet i en større kontekst, og i så henseende vil forhastede konklusjoner eller definisjoner på barnets vanskeligheter kanskje begrense vår forståelse av barnet på måter som hemmer en konstruktiv utvikling. Små barn vet hva de vil, og de forsøker å oppnå dette, men de har ikke utviklet evnen til å innta andres perspektiver i særlig grad. Dermed kan man ikke forvente at de evner å se alle konsekvenser av egne handlinger eller har en fullgod forståelse for hvordan de selv påvirker omgivelsene.

 

 

Mindfulness for hele familiens beste  

 

I Østens visdomstradisjoner er det en alminnelig antakelse at meditasjonspraksis og mindfulness er viktig for hele familien. At foreldrene praktiserer mindfulness betyr at de i større grad kan takle stress og emosjonelle påvirkninger som influerer på familien. De har større mulighet for å skape et følelsesmessig klima i familien som borger for trygghet og romslige muligheter for at barnet kan utfolde seg og gradvis bli kjent med egne følelser. Foreldre som selv er tilfredse og bebor en god mental balanse og gode evner til selvregulering og affektkontroll, har langt større muligheter til å møte barnets behov uten å forstyrres av irritasjon og utålmodighet. Utålmodighet er en følelse som dukker opp når vi låser oss fast i ulike forestillinger om hvordan barnet burde være, og det forstyrrer en åpen og utforskende holdning i forhold til barnets behov. Mindfulness er en praksis hvor foreldrene kan bli mer bevisst sine følelser for barnet, på godt og ondt, og derigjennom danne grunnlag for et aksepterende klima og positiv samhandling med barnet. Foreldrenes evne til ”livsbevissthet” vil dessuten dempe en følelse av at de går på kompromiss med egne behov, ønsker og mål i livet. Barn tar mye tid og krever mye av sine foreldre, og mindfulness er en praksis som henleder vår oppmerksomhet på her og nå situasjonen og forsterker vår opplevelse av øyeblikket. Vi unngår i større grad å stresse opp over bekymringer for det vi ikke har gjort eller burde gjøre. Evnen til å oppdage øyeblikket betyr ikke at vi bare skal leve her og nå og ikke planlegge for fremtiden, men det betyr at vi bruker mindre energi på mentalt støy og stress som stadig forstyrrer vår oppmerksomhet. Mange mennesker lider av så mye stress og bekymringer at de går glipp av livet. Livet leves her og nå, og det er denne erkjennelsen og opplevelsen man tilstreber gjennom meditasjon. Det gir oss mer bevissthet og dermed bedre evne til å planlegge uten å forstyrres av unødvendig bekymringer og stress.

 

Greco og Hayes (2008) rapporterer at praktisering av mindfulness øker evnen «til å respondere adekvat og handle på måter som er mer sammenfallende med våre verdier” (p. 28). Samtidig mener de at mindfulness meditasjon virker på en måte som:

 

temporarily suspends the parent’s judgment of all sensations, both environmental and private… all sensations are closely examined as specific events stripped of their categorical meaning” (2008, s. 225).

 

Man snakker ofte om en radikal aksept av egne følelser og tanker. I mindfulness meditasjon skal man fungere som en åpen observatør i forhold til egne tanker og følelser. Man skal kun observere det som dukker opp i bevisstheten, men ikke reagere på det. Man skal forholde seg til sitt eget indre liv som om man satt på kino og så sin egen psykologi utfolde seg på skjermen. Dersom man evner å forholde seg til følelser og tanker på denne måten i meditasjon, vil man også oppleve en psykologisk gevinst i hverdagslivet. Som tidligere nevnt kan denne gevinsten beskrives som et indre rom hvor man har større frihet og mulighet til å forvalte følelser og tanker uten å rammes av stress og uro.

 

Roehlkepartain (2008) drøfter mindfulness i forhold til små barn. Her legges det frem dokumentasjon som mener at barn helt ned i fem års alder har evner til å sitte stille og involvere seg i oppmerksomhetstrening eller meditasjon. Han mener dessuten at dette faller naturlig for mange barn, og at de selv opplever det som godt å ha en stille stund hvor ”hodet langsomt tømmes for tanker” og man opplever en indre ro i fraværet av hverdagslivets krav og utfordringer.

 

Foreldre rapporterer en form for følelsesmessig frihet når de gjennom meditativ praksis klarer å vinne en oppmerksom tilstedeværelse i øyeblikket sammen med sine barn. Definisjoner og kategorier på atferdsforstyrrelser kommer i bakgrunn, og man evner å se barnet i her og nå situasjonen og samtidig observere sine egne følelsesmessige reaksjoner på barnet. Foreldrene oppdager hvordan deres egne følelser og stress kan influere negativt på barnet. De oppdager også hvordan evnen til å ”leve i nuet” åpner for en helt annen og mye friere samhandling med sine barn. I neste omgang gir dette mulighet for å virkelig merke de positive følesene som dukker opp i forholdet mellom barn og foreldre. Dessverre er det slik at disse følelsene ofte drukner i hverdagslivets krav, dagligdagse bekymringer og forventninger fra mange hold.

 
Minfulness er med andre ord en praksis som hele familien sannsynligvis kan få et positivt og helsebringende utbytte av. Samtidig kan man forestille seg at ideen om at barn representerer et ”utrenet sinn” eller en ”psyke i utvikling” demper våre ideer om korrekt og ikke korrekt atferd, og skaper større rom for variasjoner i forhold til barns utfoldelse i møte med livet. Gjennom mindfulness tar man blant annet avstand fra kategoriseringer og finner tilbake til den umiddelbare opplevelsen og umedierte erfaringen i øyeblikket. På den måten unngår man at virkeligheten «forvrenges» av forventninger og ulike standarder på ”normal” og ”unormal” atferd.

 

  

Oppfordring

 

Barn som blir utsatt for omsorgssvikt, vold eller overgrep kan nå ringe 116 111 for å få hjelp. Det kan også voksne som er bekymret for barn eller ungdom. Sliter du med problemer i familien, eller kjenner du noen som gjør det, anbefaler vi at du tar kontakt. Alarmtelefonen for barn og unge har også en hjemmeside du kan besøke her.

 

  

Kilder

 

Greco, Laurie A. & Hayes, Steven C. (2008). Accceptance and Mindfulness Treatments for Children & Adolescents. New Harbinger Publications.

Menhard, Francha Roffe (2006). The Facts About Ritalin. Marshall Cavendish.

Roehlkepartain, Eugene C. (2008). The Handbook of Spiritual Development in Childhood and Adolescence. SAGE.

Sinha, Gunjan (2001). Out of Control. Popular Science.

 

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød &
Shobna Subramanian Iyer

WebPsykologen.no

Illusjoner og Vrangforestillinger

vrangforestillingerIllusjoner

 

Illusjoner er en del av vår hverdag. De involverer små feil som blir gjort av våre sanser. Vi ser, hører, berører eller smaker noe, tolker inntrykket på en bestemt måte, for deretter å tolke det på nytt og oppdage at førsteinntrykket var galt. Misforholdet mellom det vi trodde det var og slik det faktisk er, blir åpenbart når vi etterprøver resultatet med en annen metode.

 

La oss bruke figurene under som et eksempel. Når vi arrangerer figurene slik vi har gjort til venstre, ser det ut som om de er omtrent like lange. Dersom vi forandrer plasseringen, får vi et helt annet inntrykk. Til høyre ser det ut som om den nederste figuren er lengst.

 

synsbedrag 

 

Vår rasjonelle fornuft forteller oss at statiske objekter ikke endrer lengden bare ved å flytte dem rundt. Dermed vil mange av oss forsøke å etterprøve eller undersøke hvorvidt vår umiddelbare oppfattelse er heftet med feil. Eksempelvis kan vi klippe ut figurene og plassere den ene på toppen av den andre for å sammenligne. En slik testprosedyre vil overbevise oss om at vårt visuelle estimat var feil, og den pågjeldende illusjonen plasseres i kategorien ”morsomme synsbedrag”.

 

 

Vrangforestilling

 

Vrangforestillinger skiller seg fra illusjoner ved at de ikke trenger å involvere våre sanser. Vrangforestillinger stammer ikke nødvendigvis fra sansebedrag, men kan snarere beskrives som feilslåtte oppfattelser av psykologisk karakter. En vrangforestilling oppstår når vi mener noe som åpenbart ikke stemmer overens med allmennhetens oppfattelse eller virkeligheten. En vrangforestilling representerer en feil i forhold til mening eller betydning.

 
Overtro er en type vrangforestilling. Dersom vi eksempelvis legger merke til et bestemt tall flere ganger i løpet av en dag, og på bakgrunn av dette antar at tallet har en spesiell verdi, hvorpå vi spiller dette tallet i lottorekka med overbevisning om å vinne, lider vi av en form for villfarelse med hensyn til forholdet mellom årsak og virkning. Troen på at tilfeldigheter kan påvirke den tilfeldige lottotrekningen, er en vrangforestilling, snarere enn en illusjon, fordi vi ikke har feil eller feilbedømt sensoriske input, vi har misforstått meningen eller betydningen av årsak/virkning.

 
Vrangforestillinger kan være vanskeligere å fjerne eller korrigere fordi de ofte bebor elementer som ikke kan kontrolleres eller etterprøves på tilstrekkelig vis. De erfaringene og påvirkningene som har lagt grunn for den aktuelle vrangforestillingen kan være umulig å rekonstruere, og på den måten klarer man ikke å etablere et solid grunnlag for verifisering eller falsifisering. Dersom man likevel forsøker å rekonstruere de erfaringene som førte til overbevisningen, hender det svært ofte at resultatet er så sterkt influert av selve vrangforestillingen, og dermed ikke tjener til annet en å forsterke den opprinnelige villfarelsen.

 

Dersom jeg henledes til å spille en form for pengespill på grunn av mine feilslutninger i forhold til det ”magiske” tallet, vil jeg sannsynligvis vinne av og til (avhengig av utbetalingsraten til det aktuelle spillet). Enhver seier kan deretter forsterke min villfarelse, og på denne måten forsterkes ofte vrangforestillinger. Som mennesker søker vi stadig bekreftelse på våre antakelser. Vi har en tendens til å se alt som bekrefter våre hypoteser, mens vi ignorerer elementer som eventuelt strider imot eller krever korrigeringer av de etablerte ideene.

 

Kombinasjonen av illusjoner og vrangforestillinger

 

electronic voice phenomenaKombinasjonen av illusjoner og vrangforestillinger utgjør en kraftig psykologisk påvirkning. Et illustrativt eksempel forekommer ved fenomenet som kalles EVP (electronic voice phenomena). Direkte oversatt blir det elektronisk-stemme-fenomen, og det handler om en metode hvor man bruker lydopptak for å lytte til de døde. Man bruker rett og slett en båndopptager som opptar lyd i dårlig kvalitet. Man får en blanding av bakgrunnsstøy og elektronisk ulyd fra selve apparatet, og resultatet undersøkes møysommelig for å høre etter stemmer og gjenkjennelig tale. Ideen er at de døde på en eller annen måte kan kommunisere via opptaket, og at deres stemme vil høres når man spiller av. 

 

Troende og tilhengere av dette fenomenet mener å høre stemmer som trer frem i det tilfeldige og skurrete lydbildet. Her er utgangspunktet en teori om at de døde snakker på lydbånd. Selve opptaksteknikken sørger for et diffust lydbilde som danner en illusjon av stemmer. Tilhengerne forventer at det skjuler seg en stemme bak støyen (vrangforestilling) og båndopptaket sørger for å skape en auditiv illusjon som både forsterker og opprettholder hele EVP-teorien. I flere studier har man undersøkt fenomenet på individer som ikke er tilhengere av EVP. Med andre ord har man fått mennesker som ikke deler vrangforestillingen til å lytte på båndet. De fleste forsøkspersonene hører ingen stemmer, og de som mener å høre noe som ligner på stemmer, er uenige om hva som eventuelt blir sagt. Dette er et eksempel på en kombinasjon av illusjon og vrangforestilling som virkelig utøver en stor innflytelse på de troende. Denne kombinasjonen gjør at troen på fenomenet hele tiden forsterker seg selv, og de som tror på EVP aksepterer sjelden kritt av metoden, og de vil heller ikke revurdere sin tro på spøkelser.

 

Skrekkfilmene White Noise 1 og White Noise 2 har EVP fenomenet som sitt hovedtema. Filmene skaper en uhyggelig stemning, og da er det tankevekkende at mange mennesker oppfatter EVP som et virkelig fenomen, og ikke bare noe som opptrer på skrekkfilm(!)

 

 

Pareidolia

 

Pareidolia er en slags sammenkobling av illusjon og vrangforestilling som ofte har et religiøst tilsnitt. Pareidolia er et psykologisk fenomen som involverer en vag fornemmelse eller tilfeldige stimuli (ofte et bilde eller lyd) som blir tillagt en særlig betydning av individet. Vanlige eksempler er å se bilder av dyr eller ansikter i skyene, mannen i månen, eller oppfattelse av skjulte beskjeder på plater spilt i revers. Ved pareidolia blir naturlig mønstre av alle typer gjerne oppfattet som representasjoner av hellige skikkelser og deretter tillagt stor betydning. Av og til ser vi forekomsten av dette i nyhetene hvor tilhengere er samlet for å tilbe et slikt fenomen.

 
Bilder av skyer som ser ut som Jesus, mønster i en brent toast, flekker på vinduer og lignende tolkes som fysiske manifestasjoner av åndelige og spirituelle skikkelser. Selv Islam, en religion uten bilder for Mohammed eller Allah, vil finne mønstre de tolker som religiøse symboler. En muslim har ikke «lov» til å se ansiktet til Mohammed, men navnet ”Allah” kan være nok.

 
I kombinasjonen mellom illusjoner og vrangforestillinger ligger makten til å bedra. Dersom man tilbyr en troende en forklaring på et tilsynelatende ”magisk” fenomen, blir man som regel avvist. Blant annet kan man påpeke at det toastes millioner av loffskiver hver måned, og at man på bakgrunn av et så stort antall loffskiver kan forvente at det helt tilfeldig dukker opp et mønster som minner om en mann med langt hår. Denne typen forklaringer blir ofte avskrevet som ”mangel på tro” (lack of faith). Og selv om man på bestilling kunne fremskaffe eller koke poteter som lignet på jomfru Maria, eller arrangere en oljeflekk som minner om Jesus, er det lite sannsynlig at troende vil endre sin oppfattelse. De vil kanskje innrømme at den arrangerte oljeflekken er falsk, men like fullt hevde at den figuren de oppdaget i toasten, var ekte.

 

Hva ser vi egentlig i bildene under? Er dette ansiktet til Jesus? Moses? Eller en tilfeldig hippie du møtte på gata? Eller er det bare en overstekt loffskive?

 

Jesus i toast

 

Finnes det en kur?

 

Vrangforestillinger forekommer i mange fasonger. De opptrer ved flere psykiatriske tilstander, men er også til stede i normalbefolkningen. Hvorvidt det finnes en kur, er i så henseende et vanskelig spørsmål.

 

 

Psykose og schizofreni

 

I diagnosemanualen ICD-10 er det flere diagnoser hvor et av inklusjonskriteriene er vrangforestillinger. Paranoid psykose (kalles også vrangforestillingslidelse, er et eksempel på en slik diagnose:

 

Lidelse kjennetegnet av utvikling av enten en enkeltstående vrangforestilling eller et sett beslektede vrangforestillinger som vanligvis er vedvarende og noen ganger også livsvarige. Vrangforestillingenes innhold varierer sterkt, men typisk innhold kan være: forfølgelse, grandiositet, erotomani, sjalusi, kverulans, forgiftning, smitte eller sykdom (ikke-bisarre vrangforestillinger). Både klar og vedvarende hørselshallusinose (stemmer), symptomer på schizofreni, som vrangforestillinger om kontroll eller markert følelsesavflatning, eller klare holdepunkter for hjernesykdom er uforenlig med denne diagnosen. Periodiske eller forbigående hørselshallusinasjoner, særlig hos eldre pasienter, utelukker ikke diagnosen hvis de ikke er typisk schizofrenilignende og bare utgjør en liten del av det totale kliniske bildet.

 

Ved schizofrenidiagnoser er altså innslaget av det vi her kaller ”illusjoner” mer til stede. Det lar seg ikke oversette på denne måten, men ved schizofreni opplever pasienten i større grad ulike former for sansebedrag.

 

Poenget er at vrangforestillinger er en del av bilde ved flere typer psykiske lidelser, og i psykisk helsevern avhjelper man dette med medikamenter, samtaleterapi eller andre psykososiale tiltak. Når vrangforestillinger er en del av et sykdomsbilde, er det som regel også en del opplevelser i pasientens historie som har skapt en utrygghet og en forvirringstilstand som siden har manifestert seg i et sykdomsbilde med forringet livskvalitet og psykologisk ubehag. Barnet lærer om seg selv og verden via sine foreldre. Dersom man eksempelvis vokser opp med svært engstelige foreldre, som betrakter verden som et farlig sted, er det sannsynlig at barnet også kommer til å forstå verden på en lignende måte, og på bakgrunn av det utvikle en usunn aktpågivenhet som binder mental energi opp i engstelse og frykt.

 

Det er mange veier inn i psykiske lidelser, og årsaksforklaringene er som regel uhyre komplekse. Det handler både om miljø, biologi og arv, og intervensjonspraksis avhenger av den enkeltes sykdomsbilde. Det skizofrene spektrum er langt fra entydig definert, noe som har gjort det vanskelig å tale om en spesifikk etiologi, ikke minst fordi det forekommer svært varierende kriterier når det gjelder sentrale symptomer, sykdomsstart, forløp og avslutning (Topor, 2002, p. 16). Professor og overlege, Josef Parnas, skriver at det ”markante ved det skizofrene spektrum er en mangfoldighed af symptomer og varierende fremtrædelsesformer og forløb” (I Hemmingsen et al., 2000, p. 282).

 

Det skal også nevnes av behandlingsresultatene i forhold til blant annet schizofrenidiagnoser og tilstander hvor det foreligger dyptgripende vrangforestillinger, representerer en stor utfordring, og behandlingsresultatene er ikke alltid like gode.

 

Dessverre er det slik at store deler av psykiatrien i den vestlige verden hviler på en pessimistisk forståelse, hvor schizofreni anses som en kronisk lidelse med få muligheter for å ”komme seg”. (Topor, 2002, p. 45). Enkelte vil til og med mene at helbredelsesbegrepet kun medfører ”falske forhåpninger” for schizofrene pasienter og deres familier (Torgalsbøen, 2001). Den mest markante predikator for lidelsens prognose er faktisk hvorvidt man er bosatt i et I- eller U-land (kun 15% i I-land kommer seg helt, mot 50 % i U-land) (Hemmingsen, 2000, p. 282; Topor 2000, p. 48).

 

Flere artikler om schizofreni:

 

 

Spiseforstyrrelser

 

En person med anoreksi begrenser bevisst matinntaket sitt, samtidig som man ofte trener ovedrevent mye. Kroppsvekten er minimum 15 % under forventet vekt. Den rammede får et forstyrret kroppsbilde som gjør at de kan benekte at de er undervektige til tross for at objektive kilder bekrefter dette. Anorektikere utvikler ofte en stor kompetanse om mat og ernæring og kjenner ofte kaloriinnholdet i alle matvarer. Mange veier alt de spiser. Ofte oppleves en sterk angst i forbindelse med matinntak. Anoreksi kan medføre flere alvorlige somatiske komplikasjoner som vekstretardasjon, benskjørhet, manglende menstruasjon og fruktbarhet, impotens hos menn, manglende kjønnsmodning ved sykdomsdebut før pubertet og død. Personen sliter dypest sett med et gedigent misforhold mellom sin indre modell av sin egen kropp, og den objektive kroppe som andre ser, og de selv ser i refleksjonen fra et speil. Selv om de selv kan se sin egen kropp, vil hjernen likevel fortolke speilbildet som overvektig og lite attraktivt. Dette viser hvor stor innflytelse psykologien har for menneskets selvoppfattelse og håndtering av livsprosjekter. Individets oppfattelse av seg selv er i slike tilfeller i slekt med det vi i denne artikkelen kaller illusjoner. Deres oppfattelse av eget speilbilde kodes av hjernen på en måte som fordreier virkeligheten i omfattende grad, noe som i alle fall minner om en type sansebedrag.

 

Bulimia nervosa er et beslektet syndrom som er kjennetegnet av gjentatte anfall med overspising og overdreven opptatthet av kontroll over kroppsvekten. Dette leder til et mønster med overspising som etterfølges av oppkast eller bruk av avføringsmidler. Lidelsen har mange felles symptomer med anorexia nervosa, bl a overdreven opptatthet av figur og vekt. Gjentatte brekninger gir lett elektrolyttforstyrrelser og fysiske komplikasjoner. I sykehistorien er det en episode med anorexia nervosa måneder eller år tidligere.

 

Et noe nyere fenomen er ortorexia nervosa eller ortoreksi. Tilstanden blir også kalt den fjerde spiseforstyrrelsen. Mens anoreksi refererer til lite vekst, refererer ortoreksi til riktig vekst (ordet orthos betyr «korrekt eller riktig», og orexis står for «appetitt»). Her foreligger det en overdreven opptatthet av sunt kosthold.  I sjeldne tilfeller kan dette fokuset utvikle seg til en fiksering så ekstrem at den kan føre til alvorlig underernæring eller død. I dagens samfunn er mange opptatt av trening og kosthold, og for de fleste representerer dette kun et viktig fokus på helse. Noen blir imidlertid så opptatt av enkelte dietter og ulike sunnhetsregimer at det langsomt overtar store deler av deres fokus. Livslyst og livsbevissthet overskygges av treningstider, vedlikehold av kosthold og korrekt livsførsel. Noen opplever problemer med å spise hos andre fordi maten ikke tilfredsstiller deres kostholdsregler. For enkelte blir dette fokuset så altoppslukende at det går ut over livskvalitet, og for utenforstående kan det oppfattes som en slags besettelse. Også denne tilstanden kan ha elementer av vrangforestillinger. Blant annet finnes det eksempler på mennesker, som sverger til ulike dietter, og blir så fastlåste i egne argumenter at alle nyanser eller motforestillinger kategorisk avvises.

 
Flere artikler om spiseforstyrrelser:

 

 

Vrangforestillinger i «normalbefolkningen»  

 

Men la oss nå se på de som rent faktisk ikke lider av mentale lidelser eller forstyrrelser. Som vi nevnte innledningsvis bor det varianter av overtro og vrangforestillinger i de fleste av oss. Finnes det her en vei ut av vrangforestillingene? Tja, spørsmålet er vanskelig, på grensen til umulig, å svare på.

 

Av og til hender det at enkelte hendelsesforløp avdekker forestillingenes mangel på validitet. Dersom meningen knyttet til en vrangforestilling eller en illusjon er av forutsiende karakter, og disse forutsigelsene slår feil gang på gang, er det en viss mulighet for at den villfarne personen vil oppdage feilen som ligger innbakt i (vrang)forestillingene. Dersom mennesker eksempelvis mottar beskjeder og budskap fra en overnaturlig instans, og denne informasjonen viser seg å være feil, kan det hende at det installeres enn viss tvil. Eller dersom jeg forventer noen bestemte resultater som ikke dukker opp, kan det også hende at jeg begynner å tvile på de bakenforliggende primissene for mine antakelser.

 
I eksempelet med pengespill kan det hende at de tiltrodde tallene aldri gir noen gevinst, og på den måten kan det tenkes at vrangforestillingen avsløres. Dersom pareidolia fenomenet henleder meg til å tro på et tegn fra Gud, som eksempelvis vil føre til en kur for en bestemt sykdom, og helbredelsen ikke forekommer, er det også en viss sjanse for at jeg begynner å innse at min tolkning av hva som foregikk var feil.

 
Dessverre er det slik at denne typen feil, som gjentagende ganger oppdages av vedkommende som besitter den aktuelle vrangforestillingen, sjelden er så åpenbare som i de to foregående eksemplene. Ofte finnes det ingen pålitelige tester som kan bekrefte eller avkrefte våre (vrang)forestillinger. Dersom den eneste testen man har for å avgjøre hvorvidt det finnes et himmelrike, er å dø, vil vi ikke vinne et pålitelig trosbevis før det eventuelt er for sent. De som tror at det venter en belønning i et paradis for dem som ofrer seg selv i en selvmordsaksjon som tilintetgjør ikke-troende, vil ikke få bekreftet eller avkreftet denne hypotesen før mange liv har gått tapt. Slike tilfeller viser at noen fastlåste forestillinger kan være svært farlig.

 

I artikkelen Hvordan skal vi forstå bønn? Tar vi for oss det faktum at veldig mange mennesker tror på bønn, men få blir bønnhørt. Dersom man ber til en guddommelig instans, men ikke får noe svar, er det sjelden at dette fører til tvil, men tolkes isteden som et ”nei, det du ber om vil jeg ikke innvilge”.

 
Den virkelige tragedien finner sted når treonde utfordres, men ikke reagerer ved å revurdere sitt trossystem eller engasjere seg i kritisk refleksjon. Isteden forstår de misforholdet mellom virkeligheten og trosbekjennelsen som et tegn på at troen ikke er sterk nok, hvorpå reaksjonen er å forsterke troen for å eliminere tvilen. I praksis kan dette føre til et stadig mer rigid trossystem som må kjempe stadig hardere for å holde sine ”forestillinger flytende”. På denne måten kan noen typer vrangforestillinger sammenlignes litt med rusavhengighet. Dersom man opplever abstinenser og lite effekt av et bestemt stoff, er den letteste løsningen å øke brukerdosen. Når innholdet i våre vrangforestillinger stadig vekk feiler oss, er det altså ikke uvanlig at dette ansporer til sterkere tro, snarere enn ettertanke og kritisk refleksjon. På den måten kan noen vrangforestillinger representere en endeløs nedadgående spiral hvor den troende blir stadig mer fastlåst og rigid i forhold til sine overbevisninger.

 

 

Nummer 23

 

Nummer 23 er en film som illustrerer hvordan vrangforestillinger kan spise seg inn på livet og etterlate oss i en paranoid og usikker posisjon. Filmen er en ganske intens thriller om mord, mytologi, numerologi og paranoid forvirring.

 

nummer 23Etter en rekke tilfeldigheter kommer Walter Sparrow over en mystisk bok på bursdagen sin. Boken er full av blodflekker og den handler om et mysterium som innebefatter numerologi og spesielt tallet 23. Numerologi er angivelig et system som identifiserer og oversetter vår sjels valg (skapelskoder) ved hjelp av matematiske mønstre i form av tall og bokstaver. Dersom man skal oversette det til dataspråk, kan man kanskje si at numerologi er kildekodene til livet vårt. Boken som Walter finner handler om en mordgåte, og mysteriet trollbinder ham umiddelbart. Han begynner å drømme om dette, og han oppdager varianter av tallet 23 over alt i sitt liv. Han begynner å lete etter forfatteren og befinner seg etter hvert på et hotellrom med nummer 23 på døren. Gradvis mistenker Walter at det ikke bare en snakk om en roman, men en virkelig og skummel gåte som omhandler hans liv. Walter har en kone og en sønn som forsøker å hjelpe ham, men han vikler seg stadig lenger inn i et vanvittig univers hvor tallet 23 skjuler en eller annen sannhet. Filmen er en god illustrasjon på en bevegelse inn i en verden hvor hovedpersonen langsomt mister fotfeste i den alminnelige virkeligheten. På sett og vis kan det kanskje bevitne den forferdelige og uforutsigbare situasjonen som ligger til grunn for ulike paranoide tilstander.

 

 

Konklusjon

 

Både mennesket og menneskeheten gjennomgår en kontinuerlig modningsprosess. Vi utvikler oss mot stadig mer nyanserte forståelser av oss selv og verden. Som barn tror vi på troll og nisser, men etter hvert utvikler vi en form for logisk sans som avslører at overnaturlige vesener etter all sannsynlighet ikke eksisterer. Vi beveger oss fra det som kan kalles en magisk tankegang til mer og mer rasjonelle måter å forstå tilværelsen på. Som voksne betrakter vi oss stort sett som fornuftige verdensborgere med stor grad av innsikt i oss selv og livet for øvrig. Vi har altså utviklet oss forbi den barnslige idéverden full av demoner, drager, trollmenn, nisser, spådom og voodoo, og i takt med vår personlige utvikling befinner vi oss sakte med sikkert på et nivå med gode refleksjonsevner basert på rasjonalitet og fornuft.

 

Det viser seg imidlertid at dette ikke er en lineær bevegelse, men snarere en bevegelse som legger seg som lag i vårt psykologiske bokholderi. Når vi befinner oss i overskudd har vi ofte evnen til avansert analyse, men under litt press hender det at vi havner ned på andre og mer umodne fortolkningsstrategier som skriver seg fra en tidligere fase i utviklingen. Med andre ord bor det magiske tanker i de fleste av oss, og nettopp en slik ”magisk” orientering ligger ofte til grunn for mange av våre bekymringer og vårt psykologiske ubehag. De fleste av oss har stadige tendenser til å orientere oss ut i fra en lags barnslig overtro, og når vi kombinerer dette med en liten dose angst og selvusikkerhet, har vi en blanding som borger for mye grubling og indre uro. Vi skriver mer om dette i artikkelen Angst og magisk tankegang.

 

Av og til får våre mindre overveide ideer skikkelig grobunn, og da kan det hende at vi beveger oss inn i noen tolkningsmønstre som i verste fall kan komme til å begrense livet vårt eller ødelegge for oss selv og andre. Når alt skinner av en gåtefull betydning, ligger paranoiaen like om hjørnet, og våre tilbøyeligheter til å begå oss i en villfaren referanseramme, kan bli en vei vi legger inn på, og det er ikke alltid vi finner tilbake. Det paranoide tilsnitt, som man eksempelvis finner ved mange tilfeller av schizofreni, kan nærmest betraktes som en slags logisk utvikling i en verden hvor alt forekommer kryptisk, men aldri vagt. En verden hvor alt virker illusorisk, men ikke ubetydelig, og alle begivenheter synes mulig å tolke, slik at ingenting er tilfeldig og følgelig tilsiktet av en eller annen periferisk bevissthet. Når mennesker henfaller til sine overtroiske tendenser som livsorienterende prinsipp, blir virkeligheten badet i et mystisk lys, og det kan anspore til ”ukloke” og eventuelt farlige handlinger.

 

Jesus tegnEr dett baken på en alminnelig hund, eller er det en manifestasjon av Jesus?

 

 

Kilder

 

Hemmingsen, Ralf,  Parnas, Josef, Gjerris, Annette, Kragh-Sørensen, Reisby Niels (2000): Klinisk psykiatri. 2. Utgave, Forfatterne og Munksgaard, København.

Topor, Alain (2002): At komme sig – et litteraturstudie om at komme sig efter alvorlig psykisk lidelse. Videnscenter for socialpsykiatri, København.

Torgalsbøen, A.K. (2001): Helbredelsestrangen ved skizofreni; Kan den kurreres? I: Tidsskrift for Norsk Psykologforening. 7, pp. 619-628.

WHO (2002): ICD-10 Psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser kliniske beskrivelser og diagnostiske retningslinjer. 3. opplag. Gyldendal Norsk Forlag AS, Gjøvik.

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød &
William Morrison

WebPsykologen.no

Terapi med antisosiale pasienter

Empati narsissisme antisosialI artikkelen om Empati som terapeutisk metode, snakket vi om evnen til innlevelse som en slags forutsetning for samtaleterapeutisk behandling. Den viktigste treningen man gjennomgår som psykolog og psykoterapeut, handler sannsynligvis om evnen til å forstå forskjellige språkspill og virkelighetsoppfattelser, noe som på sett og vis er forutsetningen for empati. Empati er evnen til å sette seg inn i en annen opplevelsesmodus eller en annen livsorientering, hvorpå det blir mulig å forstå andres handlingsgrunnlag og dermed sympatisere med de reaksjonene som kommer i ulike situasjoner, selv om disse virker både skadelige og irrasjonelle.

 

De fleste av oss kan leve seg inn i melankolien som hemmer den depressive pasienten eller frykten som plager angstpasienten, men en situasjon som kanskje er enda mer utfordrende i forhold til empati og innlevelse, er behandlingen av narsissisten.

 

Her kommer pasienten inn på mitt kontor, ti minutter for sent, han setter seg ned uten å presentere seg eller hilse, og deretter spør han hvor lenge vi må holde på. Han har litt dårlig tid og orker ikke ”patetisk psykobabbel” i mer enn maks en halv time. Før jeg rekker å svare, spør han hvor gammel jeg er med en undertone som er skarpt kritisk. Før jeg rekker å svare på dette, spør han videre om jeg er ferdig utdannet, og legger deretter til at han selv er forretningsmann med inntekter i millionklassen. Denne mannen er nedlatende og han kommer i terapi fordi hans kone har satt hardt mot hardt. Hun har oppdaget at han er utro, og hun forlanger at han går i behandling dersom de skal fortsette ekteskapet. I følge mannen selv er det konen som har et problem, men for tiden er hun ikke til å rikke, noe som gjør at han sitter på mitt kontor med armene over kors og stirrer på meg. Dette er ubehagelig og behovet for å forsvare seg eller gå til motangrep er påtrengende. Men dersom jeg klarer å klamre meg til en bevissthetsbølge av forståelse og aksept, er det kanskje mulig å redde situasjonen. Hvordan forstår man denne pasientens arrogante ståsted?

 

Som regel er slik oppførsel et forsvar som baserer seg på territorial hersketeknikk, og den underliggende målsetningen er å unngå ydmykelser. Ved å angripe først vinner man ofte den fordelen at andre blir skremt og trekker seg unna. Prisen man betaler er ensomhet i en «emosjonell ørken». Denne mannen er såret, kanskje litt redd, og han bruker mye energi på vedlikehold av sitt aggressive forsvarsverk.

 

Etter hvert kommer det frem en historie hvor pasienten forteller at faren alltid favoriserte hans eldre bror. Han husker spesielt en gang hvor far skulle ta dem med på fotballkamp, noe min pasient satte stor pris på. Han gledet seg i to uker, men to dager før kampen ble broren syk. På selve dagen stod min pasient ved utgangsdøren ikledd supportertrøye og ivret etter å komme seg av sted. Da faren oppdager sin yngste sønn ved døren, smiler han rått og annonserer at han ikke gidder å dra på kamp når det bare er med ham. Fra det øyeblikket bestemmer min pasient seg for at han aldri skal trenge noe av noen. Ingen skal noensinne få innblikk i hans behov eller komme i en posisjon som kan såre ham. Han forvandler seg selv om til stein og antar en tøff og trakasserende holdning som indikerer at ingen kan tråkke på ham. I et slikt lys er det mulig å forstå mannens illevarslende fremtoning, og man kan til og med finne sympati for hans ensomme posisjon bak muren av fiendtlighet.

 

Når det gjelder en god psykoterapeut, bør vedkommende altså ha gode empatiske evner som kan trenge gjennom til andres perspektiver, og dette er forutsetningen for å bedrive akseptabel terapi. Men det holder ikke å forstå og akseptere pasientens perspektiver, følelser og holdninger. Terapeuten må også ha modighet og handlekraft nok til å utfordre narsissisten når alliansen er såpass sterk at den tåler forslag og kommentarer av en mer dirigerende karakter. I dette øyeblikket vil det sannsynligvis bli ganske høy temperatur i terapirommet fordi den konfirmerende terapeuten plutselig tar stilling i pasientens anliggende.

 

Jeg forstår at du trenger å hevde deg som et forsvar mot å bli såret på nytt, men du begår en urett når du bedrar din kone og deretter avfeier hennes rause bestrebelser på å redde ekteskapet”.

 

En slik intervensjon er ikke lenger nøytral, men snarere statuerende og dermed verdiladet. Den postmoderne og tilbakelente psykoterapeuten er ofte opplært til nøytralitet og aksept for andres perspektiver, men jeg tror at et godt terapiforløp også må innholde visse føringer og utfordringer for å skape bevegelse og eventuelt forandring. Pasienten blir både krenket og forarget i møte med kommentaren over, og terapeuten beskyldes for å være fordømmende og partisk, og han vil ta denne typen uttalelser opp med sin advokat. Han finner seg ikke i å bli sjikanert av sin egen terapeut som attpåtil er ansatt i det offentlige helsevesenet. Det blir dermed en amper stemning på kontoret og terapeuten blir konfrontert med sin fastsettende kommentar. 

 

Spørsmålet er på hvilket grunnlag terapeuten uttaler seg. Når pasienten forteller at han er utro mot sin kone, og at hun har et problem fordi hun ikke aksepterer dette, er det lett å bli moraliserende. Dersom terapeuten i et slikt tilfelle uttaler seg fra et religiøst ståsted og begrunner sin ”fordømmelse” i tredje Mosebok: ”Når en mann driver hor med en gift kvinne, skal de begge dø, både mannen og kvinnen som har brutt ekteskapet.” (3. Mos. Kap. 20, vers 10), så intervenerer terapeuten fra et ståsted og et bestemt verdisystem som rent fagetisk sett vil være betenkelig.

 

En annen mulighet er at terapeuten har opparbeidet en god kontakt med pasienten til tross for den litt fiendtlige atmosfæren som omsvøper denne mannen. Terapeuten har forstått ham og kan dermed finne både empati og omsorg for den ensomme mannen bak den hovmodige fasaden. Terapeuten har oppdaget at mannen er glad i sin kone, men så redd for å bli sviktet at han kommer henne i forkjøpet. Mannen er ofte hensynsløs når han omgås andre, noe som gjør at han møter mye uvennskap i verden. Dette forsterker hans egen fiendtlighet og gjør ham enda mer forbitret og forknytt. Terapeuten har oppdaget dette og en rekke andre sentrale karaktertrekk hos mannen, og han har klart å bygge en grei relasjon fordi han ikke havner i den fellen hvor han misliker pasienten og dermed kommer til å møte ham med den samme antagonismen som pasienten er vant til i sin hverdag. På grunn av disse omstendigheten har pasienten en gryende tiltro til terapeutens meninger, hvorpå terapeuten utnytter sin innflytelse ved å poengtere at mannen har et anstrøk av ufordragelighet og egosentrisme som ødelegger alle hans relasjoner og gjør ham ensom.

 

Den eksistensielle psykoterapeuten Irvin D. Yalom kaller slike terapeutiske ”inngrep” for hard love. Terapeutens påpekninger av pasientens misligheter kan altså handle om en ærlig tilbakemelding, tøff kjærlighet, forankret i en god oversikt, snarere enn i en fordømmende holdning. En terapeut som derimot ramler ut med denne intervensjon under innflytelse av en helt bestemt trosretning med fastlåste verdisett, begår selv en urett fordi han tvinger sitt private og religionsspesifikke verdenssyn over hodet på pasienten.

 

 

En aktiv eller tilbakelent terapeut?

 

En terapeut med en fortrinnsvis postmoderne (relativistisk) eksistensiell forankring, vil sjelden være så direkte i terapirommet, noe som kan frarøve den terapeutiske prosessen nødvendig målrettethet og pasientens mulighet til å foreta konsekvente forandringer i eget liv.

 

Klisjeen i denne sammenheng er psykoterapeuten som sitter tilbakelent og lytter i 45 minutter uten å bidra med annet enn små nikk og intetsigende kremt. En slik terapeut er livredd for å veilede pasienten og unngår rollen som retningsgivende medspiller i terapiprosessen. Årsaken er at en veiledende holdning krever at terapeuten tar stilling til en bestemt behandlingskurs, noe han vegrer seg for i kraft av sin postmoderne likestillingsmentalitet: Alle perspektiver er like viktige og skal respekteres, og derfor er ingenting mer riktig enn noe annet. Dersom han engasjerer seg i terapiens målsetninger, må han ta stilling og velge bort andre målsetninger, og det betraktes som formynderisk og politisk ukorrekt i postmoderne ånd. Dermed lener han seg tilbake og lar pasienten selv stake ut den terapeutiske kursen. Ofte vil denne ”prototypen” på en psykolog frustrere pasienter, hvis hovedproblemet nettopp er å orientere seg i et følelsesliv og en tilværelse som har blitt kaotisk og uoversiktlig. En slik holdning i møte med narsissisten, ville sannsynligvis provosert i så stor grad at det første møtet også ble det siste.

 

Den fortrinnsvis verdinøytrale terapeuten med gode empatiske og mentaliserende evner vil forsøke å skape en oversikt i pasientens problemer, og våger i større grad å komme med kommentarer av retningsgivende og stipulerende karakter. Det springende punktet er hele tiden på hvilket grunnlag terapeuten leverer sine verbale behandlingsgrep. Er man bestemt fordi man har en forankring i et bestemt livssyn, eller er man bestemt fordi man har en stor oversikt over mange perspektiver og en innfølende forståelse for pasientens problemer? Det er terapeuter av sistnevnte type vi ønsker oss!

  

Relaterte artikler på WebPsykologen:

 

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no