Barn med psykisk syke foreldre

barn psykisk syke foreldre”Det var ikke før jeg ble voksen og fikk mitt første barn at jeg skjønte at mammaen min ikke var helt som andre mammaer. Jeg så at jeg hadde ”glemt” store deler av oppveksten min; alle de triste, vanskelige bitene. Sannsynligvis var det min måte å leve på uten at det skulle bli for tøft for meg”. Denne korte vignetten er hentet fra nettstedet Morild.org som Sørlandet sykehus står fagansvarlig for. Her finner man over 200 historier som omhandler livet med psykisk ustabile foreldre. Etter å ha lest noen av historiene, får man en bedre forståelse av hvordan disse barna kan oppleve hverdagen med foreldre som sliter med psykiske plager. Dette har inspirert meg til å gå dypere inn i temaet og de problemene disse barna kan oppleve i det voksne livet. I artikkelen Barn som opplever omsorgssvikt snakket vi om resiliens og barn som mestrer livet godt på tross av vanskelige oppvekstvilkår. Denne gangen har jeg valgt å fokusere på de barna som opplever problemer i voksenlivet som følge av foreldrenes vanskeligheter. Vi lærer om oss selv og verden via våre foreldre. Dermed er det ofte slik at våre virkelighetsbilder finner sine sterkeste røtter i våre foreldres oppfattelse av verden. Spørsmålet er hva som skjer dersom den virkelighetsoppfattelsen vi adopterer fra våre foreldre er uheldig eller ikke stemmer overens med omverden på en tilfredsstillende måte? Det er temaet i denne artikkelen, men først en kort oppfordring!

 

Oppfordring

 

Barn som blir utsatt for vold, omsorgssvikt eller overgrep, enten det er fysisk eller psykisk, kan nå ringe 116 111 for å få hjelp. Nummeret kan også brukes av voksne som er bekymret for barn eller ungdom. Sliter du med problemer i familien, eller kjenner du noen som gjør det, anbefaler vi at du tar kontakt. Alarmtelefonen for barn og unge har også en hjemmeside du kan besøke her.

 

 

Familiens funksjon og dynamikk

 

Begrepet familie er forskjellig alt etter hvilken kultur man tilhører. I noen kulturer omfatter det flere generasjoner som bor sammen, mens andre steder omfatter det kjernefamilien eller aleneforeldre. Man kan likevel si noe generelt om familiens viktigste funksjoner:

1.)   Overlevelse: familier tar seg av barnas fysiske behov, helse og trygghet

 

2.)   Økonomi: familier tilstreber å gi barna forutsetninger, ferdigheter og ressurser som setter de i stand til å etablere seg i det voksne liv med inntekt og forsørgelsesevner.

 

3.)   Kultur: Kulturen ligger som et bakteppe for vår forståelse av oss selv og omverden. Sedvaner og språkspill ligger inkorporert i kulturen, og dette videreføres til barna.

(Seigler, Deloache & Eisenberg, 2003, s. 454-455)

 

Hvorvidt familien lykkes i sine bestrebelser på å dekke barnas behov, er avhengig av mange faktorer. Selve familiedynamikken er et fenomen som er sammensatt av enormt mange faktorer, og det sier noe om den helhetlige måten familien opererer på. Familiemedlemmer påvirker hverandre både direkte og indirekte. Det er et nettverk av synlige og usynlige krefter som spiller seg ut hver eneste dag. En trygg familie er avhengig av en god samhandling og en trygg atmosfære, men familier blir også påvirket av den støtten som omverdenen gir eller ikke gir. Slike eksterne faktorer kan være venner, naboer og sosiale institusjoner som skole og kirke. Familiedynamikk er en stor samlebetegnelse på en prosess som stadig endrer seg. Blant annet endrer familien seg i takt med barnets utvikling. Når barnet for eksempel tar sine første skritt, begynner foreldrene å sette flere grenser for barnet fordi det lettere kan eksponeres for problemer og farer. Barnet merker at foreldrene uttrykker seg litt kraftigere hver gang det bryter grenser, og det bruker mye tid på å utrede hvor grensene går, og i hvilken grad det selv kan påvirke dette. Endringer i familiedynamikken kan forekomme på mange måter, blant annet ved forandringer hos foreldrene i ekteskapet eller i relasjonen med andre familiemedlemmer (Seigler, Deloache & Eisenberg, 2003). Selv om man kanskje ikke tror at barna påvirkes av slike forandringer, kan man være ganske sikre på at selv de minste barna fornemmer små forandringer. Barn er ikke ferdigutviklet, og de har behov for rutiner og forutsigbarhet, ofte i større grad enn voksne. Dermed hender det at de reagerer kraftig på forandringer i hjemmet, hvorpå de ofte klamrer seg tettere til sine omsorgspersoner. Barnets modningsprosess handler om å etablere selvstendighet. Dersom omgivelsene oppleves som utrygge, vil denne prosessen hemmes. Det er kun når barnet opplever en trygg base i familien, at det våger å utforske miljøet og seg selv. Trygghet borger dermed for selvtillit og selvstendighet hos barnet. Motsatt vil utrygghet hemme barnets utvikling på uheldige måter.

 

Oppdragelse er en sentral faktor for hvordan en familie fungerer, og ideer og holdninger til oppdragelse er en faktor som påvirker familiedynamikken i stor grad. Det er viktig for barna å tilegne seg verdier, standarder, ferdigheter, kunnskap og atferd som blir ansett som essensielle i den kulturen de fødes inn i. Gjennom instruksjoner og indirekte sosialiserende samspill lærer foreldrene barna regler, strategier og verdier. Ved å modellere hensiktsmessig atferd fungere foreldrene dermed som læremestre. Noe av det viktigste i denne modelleringen er også lærdommen om rett og galt, og ved å etablere grenser og regler for overskridelse, læres barna de normene som er viktige (Seigler, Deloache & Eisenberg, 2003). Vi skal ikke gå så mye inn på oppdragelsesstiler her, men det er verdt å bemerke seg at foreldrenes atferd ofte skaper et emosjonelt klima som påvirker barna. Strenge foreldre har ofte en tilbøyelighet til å etablere mange regler, og det forventes at barna er lydige. Andre foreldre etablerer gjerne regler, men kan ha problemer med å sette grenser. Det er vanskelig å si noe meningsfullt om et så stort tema som oppdragelse, men jeg tror at Young og Klosko (2002) er inne på noe viktig når de sier at barn trenger omsorg, empati og føringer. Det handler om kjærlighet og grenser, og de som kan balansere dette på en god måte, gir barna sine det beste utgangspunktet for et rikt liv. I tradisjonell forstand har grenser og regler vært assosiert med det maskuline prinsipp, mens følelser, relasjon og nærhet assosieres med det feminine prinsipp. Det er kombinasjonen (ekteskapet) mellom det feminine og maskuline som gir barnet et god balanse og en trygg plattform for videreutvikling. I forhold til det Young og Klosko uttrykker, sorterer de første elementene (omsorg og empati) til det moderlige prinsipp, mens føringer hører til en mer maskulin rangering av ”passende atferd og upassende atferd”. Mor sier til barnet at hun er glad i det uansett, mens far formidler at han er glad i barnet, men at regelbrudd og uskikkelighet vil få konsekvenser.

 

Familiedynamikken, og spesielt holdninger og ideer om oppdragelse, er utgangspunktet for tilknytningen mellom barn og omsorgspersoner. Det er også tema for neste avsnitt.

 

”Vi er 5 søsken, og har alle en forskjellig historie å fortelle om mamma. Min søster har blitt akkurat som henne, og det skremmer meg. Min yngste bror idealiserer mamma. Vi er 3 søsken som mener at vi ser henne for den hun er” (Ukjent)

 

 

Tilknytning og mentalisering

 

Ifølge John Bowlby fungerer den voksne som en trygg base for barnet. Gjennom tilliten til omsorgsfulle foreldre får barnet en trygghetsfølelse som driver det til utforskning av miljøet. Dermed vil barnet vite at det kan komme tilbake til ”trygghetsbasen” dersom det blir redd eller engstelig. Dette er en forutsetning for at barnet skal våge seg ”ut i verden” og utvikle seg gjennom erfaring med omgivelsene. Bowlby snakket om ulike tilknytningsmønstre eller stiler, og han delte disse inn i fire hovedkategorier:

 

1.)   Preattachment (fødsel til seks uker): barnet signaliserer sitt behov for nærhet om omsorg gjennom gråt, noe som avstedkommer omsorgsgivers oppmerksomhet og besørger den altomfattende omsorgen barnet trenger i den tidligste fasen. Attachment-in-the-making (6 uker til 6-8 måneder): barnet responderer på personer det liker og kjenner. Smil, latter og babbling er vanlig når den foretrukne personen er i nærheten. Barnet danner seg inntrykk av hvordan andre vil respondere på deres behov og vil slikt sett skape tillit eller mistro til andre.

 

2.)   Clear-cut-attachment (6-8 måneder til 1,5 år – 2 år): barnet søker jevnlig kontakt med omsorgspersonene. Moren blir ønsket hjertelig velkommen og barnet protesterer når hun er ute av syne.

 

3.)   Gjensidige relasjoner (fra 1,5 år ++): barnets kognitive språkferdigheter gjør dem i stand til å forstå foreldrenes følelser, mål og motiver. Den nye kunnskapen fører til at barnet lettere kan komme nærmere sine foreldre, separasjonsangsten reduseres og det er et gjensidig samarbeid mellom partene. Uforutsigbarhet eller plutselige forandringer i familiedynamikken, kan føre til at separasjonsangsten tiltar og barnet klamrer seg mer til sine foreldre. 

(Seigler, Deloache & Eisenberg, 2003, s.414)

 

De nevnte fasene kan fortelle oss hvor stor påvirkning omsorgspersonen har på barnet. Barnet kommer kanskje til verden som en tabula rasa, blank tavle, men enhver erfaring og ethvert inntrykks skriver seg inn i barnets mentale økonomi og legger grunnlaget for utviklingen av personlighet. Barnet er i utgangspunktet egosentrisk, mens utviklingen betinger at barnet i stadig større grad evner å ta flere perspektiver på tilværelsen og seg selv. Gradvis forstår barnet at mor og far er individer med egne behov, ønsker og hensikter, noe det må ta med i beregningene. Samspillet mellom mennesker er komplekst, og det er dette barnet skal lære seg. Bateman og Fonagy har utviklet et begrep som kalles mentalisering. Kort sagt er evnen til mentalisering avgjørende for psykologisk utvikling, psykisk balanse og sosiale ferdigheter. På en hjemmeside administrert av fagfolkene i Norge på dette området, står det følgende om evnen til mentalisering:

 

Mentalisering er et nytt ord for kjente fenomener, og er et samlebegrep om implisitt og eksplisitt å fortolke egne og andres handlinger som meningsfulle ytringer av indre liv (eks. behov, ønsker, følelser og fornuft). Evnen til å forstå sine egne og andres følelser, tanker og motiver viser seg gjennom solid vitenskapelig empiri å være grunnleggende for så vel hverdagslivets velfungering, samt hverdagens komplikasjoner som misforståelser og konflikter, men især for utvikling av psykopatologi. Mentalisering spiller en nøkkelrolle i organisering av selvet og i utvikling av affektregulering.

 

Mentalisering er en kompleks affære, og barn trenger foreldre med gode evner til mentalisering dersom de selv skal bli kompetente sosiale agenter i eget liv.

 

Mentalisering innebærer en slags erkjennelse av sinnet og det faktum at sinnet lager mentale bilder av virkeligheten. På mange måter er det omtrent det samme som man i filosofien omtaler som den kopernikanske vending. Kant påpekte at verden ikke er akkurat slik den viser seg for vår bevissthet, men at vi til en viss grad er med på å skape våre egne verdensbilder. Barnet må utvikle en forståelse for forholdet mellom fantasi og virkelighet. Fantasibilder er ikke det samme som virkeligheten, men det er likevel en forbindelse her.

 

Mentalisering handler også om en slags åpenhet overfor egne og andres følelse, og evnen til å forstå uskrevne regler. I mentalisering kommer også begreper som empati, emosjonell intelligens og (selv)refleksjon. Det som skiller mentalisering fra de nevnte begrepene, er innholdet av en selvrefleksiv og en mellommenneskelig komponent (meg selv og andre). Man forstår andre innenfra og seg selv utenfra. Når vi prøver å forstå hvordan andre kan oppfatte oss, tilstreber vi å forstå oss selv fra andres ståsted, noe som er en viktig egenskap i forhold til å fungere godt i relasjoner. Når barnet trenger omsorg og får det av omsorgspersonene, lærer barnet at det blir tatt vare på. De voksne viser med ansiktsmimikk, språk og gester at de vet at barnet trenger dem, og de speiler eventuelt det som ubehaget barnet føler. De smiler, pludrer og viser at de tar ansvar. Dermed markerer de også en forskjell, nemlig at de selv ikke har det vondt. Barnet lærer at vi har separate sinn og at sinnet speiler ikke verden, men fortolker den (Skårderud & Sommerfeldt, 2008). Men hva skjer dersom det oppstår betydelig svikt i tilknytningen mellom barnet og omsorgspersonen?

 

I et laboratorieforsøk, ”The strange situation test”, utført av Mary Ainsworth, viste det seg at usikkert tilknyttede barn var klengete i starten av forsøket, og med en gang moren forlot rommet, ble de urolige og gråt intenst. Da moren kom tilbake, viste barnet tegn til å ville ha kontakt, men avviste moren da hun ville trøste barnet (Ainsworth, 1973, I: Seigler et al., 2003). Foreldre som selv er belastet og ikke har overskudd til en genuin innlevelse i barnets behov og følelser, risikerer at barnet utvikler en utrygg tilknytning som senere kan borge for mellommenneskelige problemer. Det er den emosjonelle kvaliteten og det psykologiske samspillet mellom foreldre og barn som hjelper barnet til å forstå seg selv. Det er i denne prosessen at selvet etableres og dannes. Noen foreldre kan være til stede for barnet og tilsynelatende dekke alle behov, men de kan være følelsesmessig distanserte eller ustabile. Barnet fornemmer foreldrenes emosjonelle responser, og når disse er uforutsigbare og eventuelt ut av kontekst, eller ikke samsvarer med barnets følelser og opplevelser i pågjeldende situasjon, oppstår det et brudd i kontakten som i verste fall forvirrer barnet rent emosjonelt. Dette hemmer barnets utvikling av det vi over har kalt mentaliserende evner, hvorpå barnet senere kan føle seg utrygg på seg selv, ha problemer med å regulere egne følelser og få problemer med å orientere seg på en god måte i relasjon til andre mennesker.

 

Dersom barnet er nødt til å samarbeide med en ”slem” omsorgsperson, vil barnet på sett og vis lukke seg mentalt (Bateman og Fonagy, 2003). Det vil forsøke å isolere seg rent psykologisk sett, og dermed undergraves den sunde utviklingen som nettopp foregår i samspillet med omsorgspersonene. Noe av problemet er at barnet leser andre mennesker uten å gjøre kritiske vurderinger eller ta hensyn til konteksten. Slike avanserte vurderinger er de ennå ikke i stand til. Dersom barnet opplever negativ affekt hos en nær omsorgsperson, vil det raskt føle seg uelsket og lite verdsatt. Kort sagt er barnet avhengig av en omsorgsperson som er i stand til å regulere egne følelser slik at det etableres et mentaliserende miljø. Det forutsetter at foreldrene besitter psykologisk overskudd og evner å vie barnet den oppmerksomheten det trenger og den innlevelsen som er nødvendig for at barnet skal etablere en sammenhengende forståelse av seg selv, omgivelsene og andre. Tegningen under viser på en god måte et miljø som ikke er preget av dette overskuddet eller mentaliserende kapasitet. Barnet får uklare og til dels affekterte responser som gjør det vanskelig å ”kode” seg selv og sitt eget følelsesliv i relasjon til andre.

 

Mentalisering

 

(For de som er mer interessert i teori og praksis rundt mentalisering, anbefaler vi boken som er oversatt til norsk, Mentaliseringsbasert terapi, av Bateman og Fonagy.)

 

I neste avsnitt skal vi se nærmere på hvordan barn kan påvirkes av psykisk lidelse i familien.

 

”Min mamma har vært syk siden jeg ble født, hun har vært syk siden hun fikk sitt 3. barn som nå er 29år! Min mamma har slitt med utrolig masse, hun har vært psykisk syk i mange år. Jeg opplevde fra jeg ble født at det ikke var så veldig koselig hjemme, at mamma ble ofte sint og stresset. Jeg opplevde så mange ganger at mamma ble tvangsinnlagt, hentet i politibil osv.” (Jente, 15 år)

  

  

Psykiske lidelser hos foreldrene = psykiske lidelser hos barn?

 

Det hevdes innen forskningen at psykiske lidelser hos en av foreldrene er en av flere mulige risikofaktorer i forhold til utvikling av psykiske plager. Både rent biologisk, men også sosialt, kan psykiske plager være arvelig. Foreldrenes sinnstilstand og oppførsel vil både direkte og indirekte påvirke barnet slik vi har sett i avsnittene over. Innenfor forskning på dette området har man vært opptatt av følgende spørsmål:

 

1.)   Hva er sannsynligheten for at barn med mentalt syke foreldre får samme problemer selv?

 

2.)   Hvilke mekanismer er det som gjør at slike barn er mer disponible enn barn med friske foreldre?

(Schaffer, 2000)

 

Forskningsresultatene kan vise til interessante funn. I en rapport av Weismann et al. (1987) kom det frem at depresjonsprosenten var høyere hos barn med deprimerte foreldre. Det ble funnet tegn på økt stoffmisbruk og emosjonelle problemer hos dem som vokste opp med deprimerte foreldre. Videre kom det frem at barna hadde store problemer på skolen og lærevansker til tross for at de lå på samme IQ-nivå som barna i kontrollgruppen. Det viste seg at depresjon var sjelden hos barn under ti år, men deretter var det en gradvis økning spesielt for jenter som nådde en topp i slutten av tenårene. Det fremkommer altså at barn med deprimerte foreldre hadde høyere sannsynlighet for å få problemer selv i ungdomstid og voksen alder. ( Weismann et al., 1987, I: Schaffer, 2000).

 

I et annet oppfølgingsstudium fulgte man 137 familier med 292 barn over en fireårsperiode der en av foreldrene hadde psykiske lidelser. Minst en av foreldrene fikk behandling for psykose, personlighetsforstyrrelse eller depresjoner. Man fant en høy forekomst av atferdsvansker både hos barn i kontrollgruppen og eksperimentgruppen. Det kom imidlertid tydelig frem at atferdsvanskene var mer vedvarende hos sistnevnte gruppe. Det viste seg faktisk at barn av psykisk psyke foreldre slet med atferdsvansker over dobbelt så lang tid som barna i kontrollgruppen.  Det var dog ingen åpenbar sammenheng siden en tredel av barna opplevde problemene som forbigående og det var hos den siste tredelen at problemene vedvarte. Forskerne hevder at moren eller farens psykiske lidelse ikke representerte et risikomoment i seg selv, men at risikoen lå i den generelle tilstanden i hjemmet (familiedynamikken), noe som selvfølgelig påvirkes dersom noen sliter med psykisk ubehag. (Quinton & Rutter, 1985, I: Schaffer 2000).

 

På et overordnet plan kan man imidlertid si at det er større risiko for at barn av psykisk syke foreldre selv utvikler tilsvarende problemer. Forskerne hevder at en del faktorer spiller inn for hvor stor påvirkning foreldrenes psykiske lidelse vil ha for barna. For eksempel avhenger det av hvilken sykdom foreldrene har, hvilke symptomer som gir seg størst utslag, helsen til den andre forelderen og graden av sosial støtte innad og rundt familien. Det fremkommer også at barnas virkelighetsoppfattelse blir farget av foreldrenes holdninger og oppfattelser. I klinisk praksis møter vi eksempelvis en del mennesker som har en grunnleggende angst for å bevege seg rundt i verden, og mange av disse rapporterer en oppvekst med tilsvarende engstelige foreldre. Barnet kommer til å forstå verden via sine foreldre, og dermed er det uunngåelig at de ”overtar” en del av foreldrenes virkelighetsoppfattelser. Vi går nærmere inn på dette i neste avsnitt.

 

”Nå er jeg nesten 40. Jeg har 2 barn og lever et godt liv. Men jeg er redd for å bli som mamma. Når jeg blir sinna på barna mine så er jeg redd for at de skal få vondt inni seg og jeg lurer på om det vil ødelegge noe for de senere. Alt som handler om barn og «riktig» oppdragelse har jeg måttet lære meg selv, og det har vært en tøff jobb”. (Ukjent, 40 år)

 

 

Barnet påvirkes av den voksnes virkelighet

 

Et barn har omsorgspersonene som de viktigste aktørene i sitt liv. Mye forskning tyder på at barnet allerede fra spedbarnsstadiet etablerer en gryende kommunikasjon med de voksne. De voksne speiler barnet, og denne prosessen er veien til selvforståelse og sosialisering. Det er i samspill med foreldrene at barnet utvikler seg som menneske med en bestemt selvforståelse og oppfattelse av tilværelsen. Et barn som får dekket sine behov både på et fysisk og følelsesmessig plan, vil oppleve trygghet, og denne tryggheten er et nødvendig utgangspunkt for å utvikle seg og utforske omgivelsene. Dersom barnet opplever å ha en trygg base, vil det langsomt bevege seg litt lenger unna før det returnerer tilbake til omsorg og eventuelt trøst. I denne prosessen vil barnet gradvis utvikle noen antakelser om seg selv og omverdenen:

 

1.)   Antakelsen om usårbarhet: vi vet at alle kan bli utsatt for ulykker, men ofte finner vi det vanskelig å tenke at noe kan skje oss. Når man blir utsatt for noe negativt, brister antakelsen og man kan oppleve seg selv som sårbar. Trygge barn føler seg sterke og usårbare og bruker dermed mindre krefter på engstelse og bekymring. Det gir mer overskudd til nysgjerrig utfoldelse og utforskning av seg selv i relasjon til omgivelsene.

 

2.)   Antakelsen om verden som meningsfull: vi oppfatter av og til verden som en sammenhengende årsakskjede, hvor den ene begivenheten utløser en annen. Vår verden gir oss mening og vi innlemmes i og konstruerer en slags rettferdig sosial orden. Når andre mennesker opplever negativitet, forklarer vi det med deres handlinger. Men når man selv opplever noe negativt, kan det virke nedbrytende. Trygge barn har som regel større evner til å takle negative hendelser og de stimuleres på måter som fostrer deres evner til å skape mening i livet. Barn som er utrygge, bruker denne energien på å oppnå mer trygghet, hvorpå deres nysgjerrige og utfoldende evner undergraves.

 

3.)   Antakelsen om oss selv som verdige og selvstendige individer: Vår selvtillit dannes på bakgrunn av tilbakemeldinger fra omgivelsene og spesielt omsorgspersonene. Ubetinget kjærlighet er på sett og vis et viktig utgangspunkt for at barnet skal lære å like seg selv. En sunn oppvekst med omsorg og føringer vil gi barnet en solid selvtillit som setter det i stand til å hevde seg selv på en balansert måte. Barn som vokser opp i utrygge omgivelser utvikler usikkerhet på egne evner, og de har ofte problemer med å sette sunde grenser for seg selv.

(Zacharie & Mehlsen, 2004, s. 113-114)

 

Det barnet som vokser opp med kjærlige omsorgspersoner lærer hver dag om seg selv og sine følelser. Det får ofte bekreftet sine følelser gjennom morens interesse, empati og forståelse for barnet. I vanskelige situasjoner får barnet støtte og lærdom om den pågående triste følelsen. På den måten lærer barnet at følelsen ”tristhet” er vond og vanskelig, men at den ikke er livstruende eller direkte skadelig. Den er en del av livet og vi er ikke alene om den. Vi kan til og med få trøst av andre dersom vi klarer å uttrykke den på en grei måte. Barnet lærer at følelser er vår kommunikasjon med omgivelsene, og at det er viktig å ta hensyn til våre følelser for å orientere oss i tilværelsen på best mulig måte.

 

Motsatt ser vi at barn som har foreldre som selv har mye å tenke på og føler mye på egen regning, ikke alltid har like stor kapasitet til å hjelpe barnet med å utforske eget følelsesliv. Enkelte ganger ser vi barn som får kjeft og straff hver gang de gråter og er frustrerte. Noen ganger får de også kjeft eller blir bedt om å tie stille dersom de er ivrige og glade. På denne måten lærer barnet at ens egne følelser er forbudt. Det er ikke plass til dem, og de besvares ofte med kjeft og straff. Barnet må da ”skjule” eller holde sine følelser på avstand i frykt for å ”plage” eller irritere omsorgspersonene. Dette kan bli et mønster hvor barnet i liten grad våger sine egne følelser. Følelsene oppleves da som farlig og ødeleggende og man kan tro at ens egne følelser og behov vil splitte familien dersom man uttrykker dem. Opp gjennom livet kan dette bli et problem for barnet. Psyken har et eget immunforsvar som forsvarer oss mot nettopp følelser. Dersom vi ikke har våget å ha noe særlig kontakt med våre følelser, betyr det at psyken må bruke mye energi på å holde vanskelige følelser på avstand. Vi kan fortrenge de eller oppleve at de ikke tilhører oss, men noen andre. Er vi selv sinte, kan vi oppleve at andre er sinte på oss. Altså at den ”forbudte” følelsen av sinne ikke er i oss selv, men hører til den andre. Dette skaper ofte misforståelser og kan ødelegge for våre forhold til andre mennesker.

 

Dersom vi tar utgangspunkt i for eksempel psykoser, så er denne tilstanden kjennetegnet av åpenbare hallusinasjoner, vrangforestillinger og sansebedrag som fremtredende symptomer (Malt, Retterstøl & Dahl, 2003). Siden barn lærer om seg selv og verden via sine foreldre, er det klart at foreldre som lider av psykotisk tankevirksomhet kan skape en uoversiktlig og utrygg atmosfære hvor barnet ikke vinner en sammenhengen forståelse, men snarere en usammenhengende og kaotisk opplevelse av verden.

 

I et eksempel, som dessverre ikke er helt uvanlig, er barnet med sin far på sykehuset der moren er innlagt. Moren har nettopp blitt tvangsinnlagt, og det har vært en påkjenning for alle. Barnet har sett ambulansepersonalet bære moren til ambulansen, mens hun skriker og er sint. På sykehuset er barnet glad for å se moren og forteller stolt alt de har gjort for henne mens hun har vært på sykehuset. De vasket morens klær og ryddet hjemme. Moren responderer med å fike til barnet. Forvirringen er total. Hvorfor oppfører moren seg slik?

 

Slike og tilsvarende opplevelser skaper et forstyrret og usammenhengende bilde av verden. Barnet vet heller ikke hvordan det skal forstå sin egen verdi, og det er usikkert på hvordan omgivelsene skal tolkes. Barnet utvikler ulike strategier for å takle hverdagen, men ofte er disse også preget av den omtalte forvirringen. Livet blir ikke en trygg og forutsigbar affære, men snarere det motsatte. Barn som vokser opp i en slik atmosfære kan få store problemer med å opptre sosialt adekvat i sammen med andre, regulere egne følelser og forstå seg selv.

 

”Oppveksten min var preget av at hun var høyt oppe og langt nede, og jeg visste aldri hvor jeg hadde henne når jeg kom hjem fra skolen. Hun var svært paranoid, og mente at ALLE snakket om henne. Vi måtte derfor ikke la ALLE de andre få noe å snakke om. Vi hadde derfor en rekke hemmeligheter, og ingen skulle få vite hvordan vi hadde det hjemme”. (Jente, 28 år) 

 

  

Konklusjon

 

Uforutsigbarhet, følelsesmessig turbulens og unyanserte oppfattelser av virkeligheten er svært skadelig for barn. Det er uhyre vanskelig å etablere indre trygghet, selvtillit og nyanserte forståelser av seg selv og verden i et klima hvor psykiske lidelser tar mye av plassen. For å orientere oss i livet trenger vi en solid selvtillit og en inngående forståelse for følelser, behov og menneskelig samhandling. Dette er et komplisert felt som barnet bruker nesten tyve år på å mestre. Det er avhengig av sine foreldre for å lykkes, og de som vokser opp med ustabilitet, kommer ofte til å lide under dette senere i livet. Når det kommer til en stor del av psykiske lidelser, er det mange som mener at den ”sosiale arven” er mer tungtveiende enn den det biologiske arvematerialet. I psykisk helsevern er det helt avgjørende at vi alltid har dette i bakhodet, og ikke minst at vi intervenerer umiddelbart dersom vi støter på situasjoner hvor barn muligens lider.

 

Vi har flere artikler om barn og unge her

 

  

Kilder

 

Bateman, A. & Fonagy, P. (2003). The Development of an Attachment-Based Treatment Program For Borderline Personality Disorder. Bulletin of the Menninger Clinic, vol. 67, s. 187-211.

Malt, F. U., Retterstøl, N. & Dahl, A. A. (2003). Lærebok i psykiatri. 2. utgave. Gyldendal Norsk Forlag.

Quinton, D. & Rutter, M. (1985). Family pathology and child psychiatric disorder: a four-year prospective study, i A. R. Nicol (red.), Longitudinal studies in child psychology and psychiatry. Chichester, Wiley, I: Schaffer, H. R. (2000). På barns vegne. 1. Utgave. Gyldendal Akademisk

Rohde, R. (2011). Viktige historier er fortellinger om levd liv. Lastet ned 25. januar 2011, fra https://www.morild.org/default.pl?showPage=23

Seigler, R., Deloache, J. & Eisenberg, N. (2003). How children develop. 1. Utgave. Worth Publishers, 41 Madison Avenue. New York, NY 10010

 Skårderud, F. & Sommerfeldt, B. (2008). Mentalisering – et nytt teoretisk og terapeutisk begrep. Lastet ned 7. desember 2009, fra http://www.tidsskriftet.no/?seks_id=1685473

Schaffer, H. R. (2000). På barns vegne. 1. utgave. Gyldendal Akademisk

Weismann et al. (1987). Children of depressed parents: increased psychopathology and early only onset of major depression. Archives of general psychology 44: 847-853, I: Schaffer, H. R. (2000). På barns vegne. 1. Utgave. Gyldendal Akademisk.

Young Jeffrey E. & Klosko Janet S. (1995). How to break free from negative life patterns and feel good again. USA: Penguin Putnam, Inc. (Anbefales!)

Zacharie, B. & Mehlsen, M. Y. (2004). Kræftens psykologi – psykologiske og sociale aspekter ved kræft. Hans Reitzels Forlag

 

 

Av
Yousif Mahmud Razvi 
WebPsykologen.no

 

 

Redigert av Sondre Risholm Liverød.

Empati som terapeutisk metode

Empati psykoterapiFor å fungere som samtaleterapeut, er det en forutsetning at man har gode evner til empatisk innlevelse. Den viktigste treningen man gjennomgår som psykolog og psykoterapeut, handler sannsynligvis om evnen til å forstå forskjellige språkspill og virkelighetsoppfattelser, noe som på sett og vis er forutsetningen for empati. Empati er evnen til å sette seg inn i en annen opplevelsesmodus eller en annen livsorientering, hvorpå det blir mulig å forstå andres handlingsgrunnlag og dermed sympatisere med de reaksjonene som kommer i ulike situasjoner, selv om disse virker både skadelige og irrasjonelle.

 

Som psykolog arbeider man med mennesker i krise og mennesker som sliter med blant annet angst og depresjon. Når jeg sitter i samtale med en deprimert person kan jeg til en viss grad sette meg inn i vedkommendes følelsesmessige matthet og den tilhørende negative tankegangen og vise versa. Dette har jeg muligheten til fordi pasienten forteller meg litt om sin situasjon og sin historie, og fordi jeg selv kan finne en resonans til mitt eget liv når det kommer til melankoli og opplevelser av maktesløshet og mistvil. De fleste har opplevd tunge perioder i livet og kan derfor til en viss grad relatere seg til den depressive grunnstemningen. På bakgrunn av dette kan jeg forsøke å være empatisk til stede for pasienten.

 

 

Når man blir usikker som terapeut

 

Utfordringen kommer når pasientens fortvilede frustrasjon angriper noe vi har felles, nemlig terapiprosessen. Pasienten synes ikke at terapi hjelper og våre konsultasjoner er like meningsløse som resten av tilværelsen. Som terapeut kan man bli indignert av slike uttalelser som på sett og vis trekker både terapeutens kompetanse og behandlingen i tvil. ”Forteller du meg at jeg er en dårlig psykolog?” Det er flere mulige svar på dette spørsmålet.

 

Muligens er jeg en dårlig psykolog, noe jeg ikke kan forandre der og da, men må arbeide med på et senere tidspunkt. En annen mulighet er at pasientens følelse av håpløshet har angrepet min virkelighetsoppfattelse, hvor jeg for så vidt betrakter meg selv som en rimelig kompetent utøver av psykoterapi. Det springende punkt er hvordan man besvarer en slik devaluering. Man kan forsvare sin egen virkelighet og argumentere for at det vitterlig ikke er noe galt med behandlingen eller den psykologfaglige kompetansen i dette terapiforløpet, noe som impliserer at pasienten får ta den miserable behandlingsprosessen på sin egen kappe. Et slikt svar er neppe kurativt, og det synes å komme fra et ståsted som ikke evner å sette seg inn i det depressive eksistensnivået. Sannsynligvis vil pasienten utebli fra neste samtale og situasjonen har kanskje blitt ytterligere forverret.

 

En depresjon bader hele livet i negative skygger, noe som er lidelsens uhyggelige vesen. Dersom man forstår og anerkjenner det, vil behovet for å forsvare sin egen virkelighet avta. Isteden kan man støtte pasientens opplevelse på en omsorgsfull måte og bekrefte at det må være forferdelig å føle at hele verden er meningsløs, og enda mer forbitret må det være at ikke engang behandlingen har noen velgjørende effekt. Min erfaring er at en slik kommentar gir behandlingen den effekten pasienten etterlyser. Å føle seg forstått og akseptert er det absolutte utgangspunktet for vekst i den terapeutiske prosessen.

 

Som psykolog møter man mennesker som er sinte, truende, farlige, nedtrykte, desperate, paniske og hysteriske, og det eneste som åpner situasjonen for forandring, er terapeutens evne til å forstå pasientens virkelighet. Dersom man klarer dette, vil man også være i stand til å uttrykke denne forståelsen på en måte som ikke er fordømmende, forsvarende eller på annet vis tilknappet og verdiladet. En slik aksept er ofte det avgjørende utgangspunkt for pasientens evne til å se seg selv og verden fra nye perspektiver, altså egge bevisstheten til nivåer av supplerende orienteringer, noe som i langt de fleste tilfeller er veien ut av psykiske problemer.

 

 

Parterapeuten Dag

 

Atle Antonsen som DagBilde til denne artikkelen er hentet fra den norske TV-serien, Dag, hvor Atle Antonsen spiller en dekadent familieterapeut. Serien er full av sort humor, og jeg vil mene at den representerer et kostelig portrett av parterapi. Det morsomme ved serien er kanskje at Dag på sett og vis er ganske innskrenket i forhold til empatiske evner. Han er grunnleggende overbevist om at mennesker ikke bør leve sammen, og dette perspektivet legger han til grunn for det meste av sin terapeutiske virksomhet. Ettersom han har en ganske negativ og forutinntatt holdning til menneskets samliv, anbefaler han sine pasienter å gå fra hverandre. Istedenfor å leve seg inn i de ulike opplevelsene og problemstillingene, lar han sine egne oppfattelser diktere terapiforløpet, noe som er både etisk og moralsk uforsvarlig, men særdeles morsomt i Atle Antonsens skikkelse. 

 

Anbefalt litteratur

 

Psykologisk sunnhet handler i visse henseende om å tåle, forstå og uttrykke sine følelser og behov på en måte som ikke ødelegger våre relasjoner til andre mennesker. Grovt sagt handler det om emosjonell intelligens. Daniel Goleman er en filosof og forfatter som virkelig evner å skrive om håndtering av følelser på en særdeles interessant og veloverveid måte. Han drar veksel på perspektiver både fra Østen og Vesten i sine bøker. Vitenskap og mindfulness, nevrologi og psykoterapi er bare noen få elementer i hans fortellinger om menneskets følelser og evne til sosial samhandling. Golemans bøker er interessante og frodige studier av menneskets vilkår, og for de som liker populærvitenskap, er dette berikende lesning. Jeg anbefaler spesielt følgende titler:

 

  • Destructive emotions: Her drar Goleman veksel på buddhistisk filosofi og praksis i kombinasjon med de nyeste teoriene innenfor psykologi, filosofi og nevrologi. Resultatet er en nyansert og høyst relevant studie av menneskets destruktive følelser. Hvordan og hvorfor oppstår de, og hvordan kan man hanskes med vanskelige følelser?

 

  • Emotional intelligence: Dette er en bok som lå på bestselgerlistene i lang tid, og det er ikke uten grunn. Daniel Goleman hevder at vårt syn på menneskets intelligens er sneversynt, og poengterer videre at følelser spiller en stor rolle både i forhold til refleksjonsevne, tankevirksomhet, beslutningsprosesser og individuell suksess. Selvbevissthet, impulskontroll, utholdenhet, motivasjon, empati og sosiale ferdigheter er kvaliteter som betinger vår livskvalitet og henger nøye sammen med våre evner til å håndtere følelser.

 

  • Social Intelligence: Med overraskende nøyaktighet forklarer Goleman hvordan førsteinntrykk spiller en viktig rolle, han drøfter grunnlaget for de vi kaller karisma eller utstråling, han er inne på ulike aspekter ved emosjonell kraft, kompleksiteten i seksuell tiltrekning adresseres og han diskuterer hvordan man avslører løgn samt mye mer. I tillegg beskriver han den «mørke siden » av sosial intelligens, fra narsissisme til machiavellianisme og antisosial atferd eller ”psykopati”.

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød

WebPsykologen.no

Psykosyntese – Psykologi med sjel

PsykosynteseMange som leser psykologi lærer mye om seg selv, sin identitet og sine relasjoner, noe som er viktig for å vokse og utvikle seg som menneske. Likevel er det flere som synes det mangler noe innenfor psykologien som fagfelt, og da er det ofte de spirituelle og åndelige sidene ved livet som savnes.

 

Dette mente også den italienske psykiateren Roberto Assagioli (1888-1975) som i 1910 lanserte psykosyntesen, som kan beskrives som en holistisk og transpersonlig psykologi som også rommer individets åndelige sider. Psykosyntesen søker å utvikle individets potensiale gjennom en bevisstgjøring av dets ressurser og dets sterke vilje. Psykosyntesen legger til grunn at individet selv innehar en indre visdom, og at de kan få hjelp til å finne tilbake til denne gjennom veiledning fra en psykoterapeut. Teorien bak psykosyntesen er således nært beslektet med humanismen, men har også elementer fra psykoanalysen, og da i særlig grad Carl Jungs teorier om det kollektivt ubevisste. En annen stor inspirasjonskilde er William James, som var opptatt av at man i psykologien skulle studere de ulike sidene av bevisstheten for å få et fullstendig innblikk i individets psykologiske liv.

Roberto Assagioli
Roberto Assagioli

 

Psykosyntesen har mange elementer fra vestlig psykologi, men er også påvirket av østlig filosofi, særlig gjennom fokus på meditasjon som en måte å komme i kontakt med seg selv på.

 

Assagioli så på psykosyntesen som en prosess hvor individet blir kjent med seg selv og sine sider, hvor målet er å leve i takt med sitt sanne jeg, i en enhet med den høyere bevisstheten som alle mennesker innehar, men som ikke alle er i stand til å oppleve på grunn av hindringer i gamle tankemønstre og uforløste følelser.

 

Den psykosyntetiske prosessen består av fire faser som man må gjennom for å utvikle seg som menneske, noe som aktivt må gjøres av personen selv, men gjerne med en psykoterapeut som veileder og støtte. Det er viktig å legge til at også psykoterapeuten selv må ha vært gjennom denne prosessen for å kunne veilede andre mennesker.

 

De fire fasene består av å få en grundig kjennskap til ens personlighet, å få kontroll over de ulike elementene av personligheten for å kunne desidentifisere seg fra den, å virkeliggjøre ens sanne Selv, og til slutt gjenoppbygge en ny personlighet rundt den nye kjernen (psykosyntese). Disse fasene skal vi her se nærmere på.

 

 

1. Grundig kjennskap til ens personlighet

 

For å bli kjent med seg selv og finne ut hvem man er, må man drive en form for undersøkelse av det ubevisste, i følge psykosyntesen. Her ligger hendelser vi har fortrengt, nedarvede bilder som skaper konflikter i oss, redsler som lammer oss, alt som ligger under overflaten som har påvirket oss til å bli den vi er i dag. Dette er noe som også er kjent fra psykoanalysen, hvor særlig drømmetydning blir brukt for å bringe det ubevisste til overflaten. Assagioli fremhever skriving av dagbok som en god måte å få kunnskap om seg selv på. Gjennom skrivingen kommer gjerne ubevisste ting fram, noen mener sågar at dette skjer gjennom automatskrift, det vil si at det ubevisste overtar skrivingen. Gjennom andre teknikker, som blant annet kreativ meditasjon, kan man også gå i dypet av seg selv.

 

Videre må man også studere områder i det midtre og det høyere underbevisste for å oppdage evner og potensialer i oss selv, som vi ofte undertrykker på grunn av redsel og mangel på forståelse. Her må individet studere sine tanker og følelser så objektivt som mulig for å forsøke å forstå hvorfor man handler som man gjør. Ofte finner man at tankemønstre og adferdsmønstre er etablert allerede i barndommen, at måten man tenker på er tillært fra ens egne foreldre og omgivelser, og ikke nødvendigvis er i tråd med det sanne selvet. Følelseslivet kan være hemmet som følge av tidlige opplevelser, kanskje ble man oppdratt i et hjem hvor man ikke skulle vise følelser, kanskje er man preget av mye kritikk og lite positiv oppmuntring, eller kanskje undertrykker man følelser som følge av psykisk eller fysisk mishandling.

 

Gjennom den første fasen i psykosyntesen skal man altså kartlegge seg selv og sin personlighet, for slik å komme videre til neste fase som er å få kontroll over personlighetens elementer.

 

 

2. Kontroll over personlighetens elementer

 

Når man har avdekket det som er fortrengt, og sett hvorfor man føler og tenker som man gjør, skal man desidentifisere seg med det. Psykosyntesen skiller mellom selvet og det sanne selvet, hvor selvet er et produkt av all bagasje vi bærer med oss, et selv som er skapt ut i fra tillærte tanker og følelser. Det sanne jeget eller selvet er derimot kjernen i oss selv, det vi brakte med oss da vi ble født, en kjerne vi vil tilbake til for å oppfylle vårt innerste potensiale, for å leve i enhet med den høyere bevisstheten. I eksistensfilosofien omtales det sanne selvet som individets eksistens, i motsetning til det andre selvet som blir omtalt som essensen.

 

 

I motsetningen til den opprinnelige psykoanalysen, tror tilhengere av psykosyntesen at individet har en sterk iboende vilje, og at denne viljen er en sterk indre kraft som får oss til å utnytte våre ressurser. Noen har en svakere vilje enn andre, og i følge Assagioli er det gjerne de som domineres av kjærlighet som har mindre vilje, mens motsatt har de som domineres av en sterk vilje ofte mindre evne til å vise kjærlighet, noe som skaper ubalanse. Målet er en balanse mellom sterk vilje og kjærlighet, en forening av disse elementene er viktig i ethvert individs liv.

 

Når man desidentifiserer seg med tanker og følelser som er inngrodde mønstre basert på tidlige opplevelser, styrker man også sin egen vilje. Dette fordi at man ikke lenger lar tanker og følelser styre seg og fortelle hvem man er. Dersom du hele tiden sier til deg selv at du er nedbrutt og deprimert, blir du etter hvert dominert av depresjonen, du identifiserer deg med denne følelsen slik at den blir en del av deg. Om du i stedet observerer følelsen når den kommer, og sier til deg selv at nå prøver en følelse av nedbrutthet å komme over meg, klarer du etter hvert å se at du ikke er denne følelsen. Det er bare en følelse. Noe du har, i likhet med at du har tanker som hele tiden snakker i ditt indre. Dette er ikke noe du er.

 

I denne fasen hvor man skal få kontroll over personlighetens elementer, må man hele tiden være bevisst for å klare å skille mellom hva som er det sanne selvet og hva som er det konstruerte selvet. Når man etter hvert klarer å skille mellom disse selvene, styrkes også viljen til å leve i takt med den man egentlig er, til å virkeliggjøre sitt sanne selv, som er fase tre i psykosyntesen.

 

 

3. Å virkeliggjøre det sanne selvet

 

Når man er blitt godt kjent med sine bevisste og ubevisste tanker og følelser, redsler, drømmer og lyster, og klarer å se at man selv kan styre disse elementene, er man i stand til å virkeliggjøre den man egentlig er, sitt sanne selv. På et høyere bevissthetsplan forener man da det lavere jeget med det høyere selvet, altså man utvikler seg åndelig og transpersonlig. Dette er imidlertid ikke noe alle verken kan eller vil oppnå på det stadiet de befinner seg i. For å utvikle seg selv kan ta lang tid, og man må nødvendigvis ofte gjennom flere mellomliggende faser i en vekstprosess.

 

På et lavere bevissthetsplan har mange likevel stort utbytte av å finne frem til kjernen i seg selv og skape nye identifikasjoner. Kanskje finner man ut at man vil bruke de sterke underliggende kreftene i personligheten til å utfolde seg kreativt, kanskje vil man bruke energiene til å søke sannhet som forsker eller filosof, eller utvikle seg i andre områder i livet som for eksempel i foreldrerollen. Det viktige er at man finner fram til den man selv ønsker å være, og at man lever ut det potensialet man har.

 

For mange vil en slik utviklingsprosess skje naturlig som følge av en eksistensiell krise, flere mennesker rapporterer om en oppvåkning etter at de har vært gjennom en vanskelig tid. Sånn sett er det naturlig at disse menneskene forteller at de ikke ville unnvært krisen de har opplevd, enten det dreier seg om fysisk eller psykisk sykdom, samlivsbrudd eller andre utfordrende situasjoner. For nettopp denne krisen gjorde dem bevisst på deres innhold i livet, og skapte spørsmål om hvem de er og hva de gjør her på jorda.

 

Andre mennesker er ulykkelige og føler en tomhet inne i seg, og søker derfor etter noe som kan hjelpe dem opp fra den likegyldige tilværelsen de lever i. De føler at de er langt borte fra den de engang var, og at de ikke lenger kjenner seg selv. Slike mennesker kan få hjelp til å gå gjennom den psykosyntetiske prosessen gjennom veiledning hos en terapeut.

 

 

4 – Psykosyntese – gjenoppbygging av ny personlighet

 

Når man har funnet ut hvem man er og hvem man vil være, starter arbeidet med å oppfylle dette i praksis. Prosessen med å etablere en velfungerende personlighet kan deles inn i tre deler. Først vil man nyttiggjøre krefter, egenskaper og energier som allerede finnes i vedkommende, noe som krever en forvandling av krefter som ligger ubevisste i individet. Assagioli mente at særlig veiledet meditasjon, såkalte fantasireiser, kan være til hjelp i denne prosessen. Så vil man arbeide med å utvikle mangelfulle trekk ved personligheten, noe som kan skje gjennom fremkalling og kreativ bekreftelse, eller gjennom metodisk trening av funksjoner som er underutviklet. Til slutt systematiserer og behersker man de ulike funksjonene i personligheten, slik at man skaper en helhetlig, solid sammensatt personlighet. Gjennom hele denne prosessen har man oppnådd psykosyntese, og man kan således oppleve livet som mer helhetlig, meningsfullt og kraftfullt.

 

 

Anbefalt litteratur

 

Som nevnt stammer psykosyntese fra den italienske psykiateren Roberto Assagioli (1888-1974). Med sin omfattende teori og praksis søker psykosyntesen individuell og felles vekst og utvikling i et mer samlet selv. På norsk er det blant annet samtaleterapeuten Trond Øverland som har skrevet om psykosyntese. I boken Psykosyntese – holistisk psykologi for allsidig utvikling oppsumerer Øverland de viktigste elementene i Assagiolis teorier. Dette er den første gode boken på norsk om psykosyntese, men forhåpentligvis ikke den siste!

 

Øverland har også oversatt boken Opplevelsen av psykosyntese som gir en god innføring i psykosyntese i teori og praksis. Boken er en artikkelsamlingen med mange relevante bidrag. Boken er også et vitnesbyrd om den forskning og skaperkraft som vokste fram i det amerikanske psykosyntesemiljøet på 1970-tallet.

 

 

Kilder

 

Assagioli, Roberto (1965). Dynamic Psychology and Psychosynthesis. In R. Assagioli (Ed.) Psychosynthesis (chapter 1). New York: The Viking Press.  

Russell, Douglas (1981). Psychosynthesis in Western Psychology. Psychosynthesis Digest Vol. 1, No.1.

Øverland, Trond (2006). Psykosyntese. Muligheten Forlag.

 

 

Av
Maria Therese Føll
WebPsykologen.no

For mye frykt og bekymring

FryktInge kan ikke krysse en travel gate uten å kaldsvette. Han kan heller ikke forklare hva han er redd for. Han vet ikke hva han forventer vil skje. Han føler seg bare lammet av angst, og ofte må han få hjelp av andre for å krysse gaten. Jens er redd for frosker, så redd at han nekter å reise på campingturer med sine venner. Andrea hater å snakke for flere mennesker. Hun rammes av ukontrollerte skjelvinger og frysninger dersom hun må fremføre noe i en forsamling. I slike situasjoner er det så vidt hun klarer å puste. Hun misliker sterkt å gå inn i et rom med mange mennesker fordi hun er sikker på at hun vil pådra seg oppmerksomhet. Hun forventer at hele rommet snur seg for å se på henne, og det er alle disse blikkene som fremkaller ubehaget og frykten.

 

Brian er en syv år gammel gutt som er redd for matematikklæreren. De andre barna i klassen elsker henne, men han holder alltid en god avstand av grunner han selv ikke kan forklare. En gruppe turister ble jaget ut av en gammel landsby på grunn av bekledning og fordi de hadde med seg kameraer. Landsbyboerne fryktet at deres inntreden i landsbyen ville påkalle onde ånder og ødelegge avlingene.

 
Frykt er så vanlig at vi sjelden tenker på dens eksistens. Men hvis vi tar en titt på historien, ser vi at veldig mange hendelser skyller inn over menneskeheten på en bølge av frykt. Frykten kan komme helt uanmeldt og være blottet for rasjonelle forklaringer som i eksemplene ovenfor. Frykt kan også opptre i forbindelse med minner fra tidligere hendelser som har lært hjernen å signalisere en frykt respons i tilsynelatende tilsvarende situasjoner. For eksempel vil barn som har opplevd traumatiske hendelser på et bestemt sted, utvise frykt dersom de returnerer til samme sted på et senere tidspunkt (selv om den opprinnelige faren da er over).

 
Samfunn og kulturer utvikler seg ofte med frykt som en viktig beveggrunn. Folk med lignende hudfarge, felles forståelse, samme opphav og lignende vaner og holdninger flokker seg sammen fordi likhetene medfører en følelse av trygghet. Mennesker som ankommer nye kulturer med en annen bakgrunn, føler seg ofte fremmedgjorte og dermed engstelige. Det er på en slik bakgrunn at fordommer oppstår og integreringspolitikken mislykkes. Annerledeshet fører til skepsis som igjen er en manifestasjon av menneskers frykt.

 
Mennesker i frykt blir etter hvert desperate etter å frigjøre seg selv fra redselen, noe som ofte ender med at de handler på måter som egentlig ikke er normalt. Frykt tvinger folk til å handle på måter som er fremmed for deres normale tenkende selv. Et fredselskende samfunn kan brått forvandles til en fiendtlig plass dersom frykt får rotfeste i kulturen. Frykten fører til mistanke hvorpå idealet om aksept, raushet og åpenhet ovenfor andre forsvinner og erstattes av onde anelser og et anstrengt klima. Heksejakter, lynsjing og offentlige straffeforfølgelser er ofte et resultat av frykt, og nettopp slike fenomener øker frykten i samfunnet ennå mer.

 

Corey Robbin siterer Hobbes’ tro på at selv godhjertede handlinger driftes av frykt, og gjerne en grunnlegende frykt for å dø. Hobbes mente at frykten ikke bare var en instinktiv impuls, men snarere basert på en slags selvoppholdelsesdrift eller ønske om overlevelse i møte med konger, monarker og enevoldsherskere. Han har altså en historisk innfallsvinkel til følelsen av frykt, og han forstår menneskets hyppige følelse av frykt som et resultat av sosiale strukturer hvor diktatorer og mektige herskere tok livet av sine borgere rett som det var. I mange tidligere samfunn risikerte man å bøte med livet for små og ubetydelige pliktforsømmelser, noe vi fremdels ser i enkelte land som styres av maktsyke ledere. Historisk sett har monarken vært forbundet med Gud, altså den ultimate og mektige formynderen som hadde guddommelig makt til å forvalte straff og bestemme over andres liv eller død.

 

Mange vil også mene at frykt, angst, stress og redsel driver store deler av forbrukermarkedet. På sett og vis er alt fra bilforsikring til medlemskap på treningssenter, fra antioksidanter til H1N1 (svineinfluensa) solgt med en viss appell til menneskers bekymring. Frykt er rett og slett en veldig effektiv faktor for å kontrollere og påvirke forbrukertrender. Å skape frykt blant mennesker, og deretter tilby en frelsende løsning, er det beste og eldste salgstrikset som finnes. I dagens informasjonssamfunn foregår dette i en langt større målestokk enn noensinne. Det nytter for eksempel ikke å bli politiker med kun optimisme og gode visjoner, man må også spille på folks frykt for å vinne deres oppmerksomhet og tillit. Folk føler seg rett og slett forstått og til dels beroliget når man adresserer deres frykt og tar bekymringen på alvor. Frykt er egentlig en overlevelsesmekanisme, men ikke når den misbrukes. Frykt skaper stress, indre uro, høyt blodtrykk og nedsatt immunforsvar. I et slikt lys er det interessant å undersøke medias skrekkinnslag om svineinfluensa og hva det faktisk gjør med folks helse. Dette har vi diskutert i en tidligere artikkel som heter Frykt og salg av svineinfluensa. Vi er også inne på dette i artikkelelen som heter Svineinfluensa og Noceboeffekten.

 

 

Hva gjør frykt med oss?

 

Som nevnt kan man også forstå frykt som en nødvendig overlevelsesmekanisme. Dersom man kjører langs en vei og plutselig oppdager en lastebil på 30 tonn komme imot i samme fil, reagerer man som regel spontant med å svinge unna. I en slik situasjon er det ikke tid til å reflektere over hvorfor lastebilen ligger i feil fil, og hva man eventuelt burde gjøre nå. Slike tanker tar lang tid, og de vil forsinke unnamanøveren og dermed sørge for en kollisjon. I møte med farer handler mennesket på impuls. Vi styrer unna uten å tenke, noe som altså er livsviktig i en hel del situasjoner. Problemet oppstår når vi reagerer med frykt i situasjoner som egentlig ikke er livstruende. Frosker er alminneligvis ikke farlige, men Jens reagerer likevel som om de er det. Når frykten overtar som følelse i ufarlige situasjoner, kaller vi det for angst. Angsten kobler ut fornuftig tankegang for å besørge vår overlevelse. Problemet til Jens er altså mangel på rasjonelle refleksjonsevner i møte med frosker, hvorpå terapi handler om å styrke sin egen rasjonelle tankevirksomhet ved hendeleser som dypest sett ikke er farlige. Når mennesker reagerer med frykt i situasjoner som ikke er farlige, er det ofte fordi vi har opplevd traumatiske hendelser i lignende situasjoner tidligere i livet. Vår mentale biologi har dermed kodet situasjonen som farlig, og overlevelsesimpulsene trer inn og overtar styringen. Mange mennesker sliter med angst som en følge av indre usikkerhet og tilsvarende feilslåtte fryktreaksjoner.

 

Norbert Smith påpeker at reaksjonene til skremt dyr er en nødvendighet for å overleve. Det finnes eksempelvis en type huggorm som vil rulle rundt og spille død når den er skremt. Dersom trusselen vedvarer, vil den komme til å blø fra munnen. En alligator kan redusere sine hjerteslag til nær null og ligge helt urørlig under vann i lengre tid. Hensikten er i slike tilfeller å gjemme seg for oppfattede trusler i omgivelsene.

 

Hjernebarken og frontallappene er i grove trekk sete for menneskets rasjonelle tankevirksomhet. Amygdala er en liten ansamling av hjerneceller som ligger lengre ned i hjernen og stammer fra vår tidligste og mest primitive utvikling. Det er i de dypereliggende sentrene i hjernen at våre spontane overlevelsesmønstre er kodet inn via tidligere erfaringer og genetiske disposisjoner. Ved tegn på fare reagerer disse sentrene umiddelbart uten å sende en forespørsel via vår fornuft eller refleksive bevissthet. Her handler man på refleks, noe som har sørget for vår overlevelse gjennom mange år. Disse emosjonelle kretskoblingene kan overdøve hjernebarken og dermed ”overdøve” logikken. Joseph LeDoux (1999, 2003) er spesialist i nevrovitenskap og forklarer at mennesker som ikke var utstyrt med sterke fryktreaksjoner allerede fra tidlig alder, ikke ville overlevd lenge nok til å utvikle mer abstrakte og avanserte former for tankevirksomhet. Frykt utløser en øyeblikkelig og ikke-tenkende reaksjon i forhold til opplevde trusler. Ved å spille på frykt kan man altså få mennesker til å reagere uten å koble inn for mye kritisk og undersøkende tankevirksomhet. På denne måten kan man skaffe seg kontroll over mennesker.

 

Innenfor religion har man i tusenvis av år misbrukt denne fryktmekanismen for å skaffe seg kontroll over folkegrupper. Ved å true mennesker med helvete, og samtidig tilby dem frelse ved å følge visse regler og holdninger, har man etablert et effektivt system som holder et strengt oppsyn med menneskers anliggende.

 

Et annet viktig aspekt handler om at mennesker som i for stor grad utsettes for utrygghet i oppveksten, ofte hemmes i sin utvikling. Det beror på at deres mentale energi knyttes opp i frykt og bestrebelser på å overleve, hvorpå normal utfoldelse og nysgjerrig utforsking av seg selv og livet kompromitteres. Veldig mange av pasientene i psykisk helsevern har hatt for lite trygghet i sin oppvekst, hvorpå de i dag sliter med en ”overdose” frykt som spiller seg ut på mange arenaer i deres liv og ødelegger livskvaliteten.

 

Solms og Turnbull (2002) forklarer at følelsen av å være i fare signaler en såkalt «frykt-angst» og setter kroppen i alarmberedskap. Musklene forberedes på en flykt respons, og det krever mye energi. Pulsen øker mens pusten blir grunnere og raskere, blodstrømmen økes til de store muskelgruppene eller skjelettmusklene slik at kroppen kan bevege seg hurtig unna. Det betyr igjen at det frigis lite blod til blant annet fordøyelsessystemet, noe som betyr at overflødig frykt fører til diaré og mageproblemer. Mange mennesker som er stresset eller bekymret i sin hverdag sliter nettopp ed mageproblemer. Ofte er de ikke klar over at de lever livet på et bakteppe av bekymring, hvorpå de forsøker å finne forklaringen på sine mageproblemer i forhold til allergi og andre somatiske årsaksfaktorer.

 

 

Fryktløshet

 

Det finnes eksempler på litt ”ekstreme” personligheter som ikke lar seg avskrekke av dødsstraff eller halsbrekkende stunts hvor livet står på spill. Noen av disse betrakter vi som helter fordi de eksempelvis motarbeidet grusomme tyranner uten hensyn til den risikoen de utsatte seg selv for på slike oppdrag. Selvoppholdelsesdrift fra nød og død eksisterte etter alt å dømme ikke på dagsordenen for disse personene.

 

Vi kan også finne et fravær av frykt hos mennesker som ofte tyr til impulsiv eller voldelig atferd. De durer frem uten hensyn til konsekvensene eler frykt for represalier og rettsforfølgelse. Denne typen fryktløshet kan ha sin rot i en kulturell forestilling om at kompromissløs fremferd forbindes med heltemot, og det kan være en til dels skadelig beveggrunn i et sivilisert samfunn. Max Manus er et eksempel på en person som utviste mot og styrke da han hoppet opp av skyttergraven og satte seg selv i livsfare for å beseire fienden. Han overlevde, og han fikk krigskorset for sin innsats. Spørsmålet er om den samme atferden ville gagne ham i fredstid. Det hender at ”fryktløse” mennesker fungerer godt i krig, men at de faller gjennom i situasjoner som krever ettertenksomhet og tilbakeholdenhet i sosiale sammenhenger.

 

Fravær av frykt kan også betraktes som en form for uskyld. I en slik kontekst forstår vi det som naivitet eller manglende innsikt i årsak-virkning forhold. Et barn som krysser en overfylt gate uten kjennskap til møtende fotgjengere og biltrafikk kan oppfattes som fryktløs, mens det egentlig handler om mangel på erfaring. Her er det altså mangel på frykt som følge av for lite bevissthet rundt livets risikomomenter.

 

Solms og Turnbull (2002) påpeker at fryktløshet er i strid med organismens primære mål om å overleve. De påpeker en sjelden nevrologisk lidelse som følge av en metabolsk tilstand der amygdala (sete for frykt respons i hjernen) lider av selektiv bilaterale lesjoner. Denne tilstanden kjennetegnes av fraværet av frykt under forhold som åpenbart er farlige. Her foreligger det en ”blind tillit” med praktisk talt ingen fornemmelse for fare. Disse menneskene regner heller ikke ut andre menneskers potensielle reaksjoner, hvorpå de risikerer å støte sammen eller angripes på grunn av sin egen ”fryktløse” fremferd. Alvorlige tilfeller av denne tilstanden representerer mange problemer for individet. Ofte mangler de innsikt i sosiale normer og regler, hvorpå de ofte ryker uklare med sine omgivelser. I tillegg løper de hele tiden en enorm risiko, rett og slett fordi det kan være farlig å leve.

 

 

Anbefalt litteratur

 

Denne artikkelen, og mange andre av artiklene her på WebPsykologen, er inspirert av teoretikere og fagfolk som jobber med forholdet mellom nevrologi og psykologi eller kropp og psyke. Antoni R. Damasio er en fremragende professor i nevrovitenskap ved University of Southern California. Bøkene hans er spennende fordi de knytter nyere forskning innenfor nevrovitenskap til psykologi. Han skriver faglig godt på en ”folkelig” måte. Han er flink til å fortelle spennende pasienthistorier og formidle mye kunnskap i et lettfattelig språk. Han bidrar også til en stadig større innsikt i forholdet mellom hjernen og våre opplevelser av å være menneske. Vi anbefaler alle hans tre hovedbøker fordi han klarer å gjøre nevrovitenskap både spennende og veldig relevant for «hverdagslivet».

 

 

 

 

 

 Relaterte artikler på WebPsykologen:

 

 

 

Kilder

 

LeDoux, Joseph (2003). Synaptic self. Penguin, USA.

Robin, Corey (2004). Fear: The History of a Political Idea. Oxford University Press.

Solms, Mark & Turnbull, Oliver (2002). The brain and the inner world – An introduction to neuroscience of subjective experience. Karnac Books. (Anbefales!)

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød &
Shobna Subramanian Iyer

WebPsykologen.no

Det urolige barnet

problembarnAlba er tre år gammel og skravler mye, men det er vanskelig å forstå hva hun sier. Hun er høyt og lavt og foreldrene har sitt svare strev med å passe henne. Hun har ikke tålmodighet til å spise en hel tallerken med mat, og hun sover lite. Alba er virkelig en utfordring, og hun kan kjempe hardt og lenge for å få det som hun vil. I tillegg har hun problemer med å omgås jevnaldrende. Ofte blir det konflikt og Alba reagerer kraftig. I barnehagen har det kommet klager fra andre foreldre som hevder at Alba er grenseløs og pågående.

 

Albas mor tror etter hvert at det er noe galt med datteren. Albas far er mer tolerant og overbærende. Han mener å huske at han var litt på samme måte da han var barn. I alle fall har hans nå avdøde mor snakket mye om hvor ustyrlig han var som liten. Likevel er han svært usikker på hvordan de skal håndtere Alba på best mulig måte. Han aksepterer og anerkjenner at situasjonen er vanskelig for moren, men er ikke enig i at Alba er for vanskelig. «Hun trenger bare mer plass”, prøver han å forklare sin kone som er fra seg av fortvilelse.

 
Familien oppsøker en barnelege som undersøker Alba. Han kan siden forsikre foreldrene om at det ikke er noe galt med barnet. Hun har foreløpig litt lite språk, men skravler så mye at det kun er spørsmål om tid før ordforrådet eksploderer. Mor hører hva legen sier, men er ikke helt sikker på hans vurderinger. Legen konkluderer med at Alba er frisk, aktiv og intelligent.

 
Hva kan Albas foreldre gjøre for å håndtere og forstå datteren bedre?

 
Først og fremst er det lurt å forestille seg hvordan det ville være å ha et brennende ønske om å kommunisere med omverden, men mangle språk. Et tre år gammelt barn ønsker svar på sine spørsmål og respons på sine ønsker. Det vil ta på verden og utforske miljøet. Alba er en nysgjerrig og vitebegjærlig unge, noe som legen med rette karakteriserer som sunt. Foreldrene opplever det som slitsomt, men her er det altså Albas desperasjon etter samhandling og kommunikasjon som medfører opphetede situasjoner. En voksen kan best forstå hva dette innebærer ved å plassere en tape over munnen midt i en viktig og engasjerende samtale. Dersom en voksen blir tvunget til taushet på denne måten, vil vedkommende som regel begynne å kommunisere med gester og fakter. Dersom tilhørerne ikke forstår meningen i det gestikulerte budskapet, oppstår det i langt de fleste tilfeller frustrasjon hos den personen som hemmes i å uttrykke seg.

 

La oss si at personen som har tape over munnen er midt oppe i en diskusjon med sin kjæreste. Den andre parten kan kommunisere fritt og si alt som faller seg inn. Vedkommende kan i tillegg handle fritt og influere situasjonen på alle mulige måter uten at den andre parten er i stand til å uttrykke seg. Som nevnt vil dette sannsynligvis skape mye frustrasjon hos stakkaren som er tvunget til taushet. Dersom man i tillegg ignorerer personens forsøk på å kommunisere med kroppsspråk, eller enda verre, at man avviser eller rakker ned på personens desperate kommunikasjonsforsøk, risikerer man å antenne ganske kraftige følelser hos den forstummede personen. Det inderlige ønske om å kommunisere, bli forstått, hørt og respektert konverteres til fysiske bevegelser som siden omdannes til uttrykk av frustrasjon og til sist aggresjon. Det er slett ikke utenkelig at den voksne personen reagerer med å knuse noe eller rive noe i stykker for å uttrykke seg.

 

I psykologien handler veldig mye om å sette språk på våre følelser, ønsker, behov og meninger. Også voksne mennesker kan slite med å uttrykke seg, noe som ofte resulterer i forringet livskvalitet, frustrasjon eller andre symptomer. Dersom man til stadighet unnlater å uttrykke seg, det kan være på grunn av lav selvfølelse, frykt for andres reaksjoner etc., risikerer man at det undertrykte materialet hoper seg opp og kommer til uttrykk på en fysisk måte. Det typiske eksempelet er den snille og greie revisoren som alltid sier ja, men til alles overraskelse kommer i slåsskamp på julebordet. I psykisk helsevern har vi et annet eksempel som handler om unge mennesker som skader seg selv på ulike måter. Igjen er det snakk om en fysisk utagering av underliggende følelser og psykologisk ubehag de ikke evner å uttrykke på en adekvat måte i språket eller i relasjon til andre. Rusmisbruk kan også være et eksempel på fysisk håndtering (ruse seg) av et indre liv som ikke finner en god måte å utfolde seg på eller uttrykke seg på. Hos Alba er det sannsynlig at nettopp en slik frustrasjon over mangel på kommunikasjon kan forklare hennes ”ustyrlige” atferd. Albakoden er derfor som følger: Manglende evne til å kommunisere et ønske eller et behov fører raskt til frustrasjon og sinne.

 

Dersom foreldrene skal oppnå en gjensidig konstruktiv samhandling med Alba, må de bestrebe seg på å utlede Albas ønsker og ikke reagere med ergrelse på hennes desperat forsøk på å gjøre seg forstått og nå sine mål.

 

I tillegg er det avgjørende at man ikke kaster rundt seg med adjektiver og definisjoner på barnets adferd. Trassig, lydig, urolig, umoden og så videre er ord som plasserer barn i alt for trange kategorier. Ofte vil denne typen definisjoner og beskrivelser av barns atferd forhindre en større innsikt og forståelse for barnets indre verden.

 

Alle mennesker som ønsker noe bestreber seg på å oppnå dette. Det er sundt og normalt. Det samme gjelder for et barn. Barnet vil ofte mye, og de er i en prosess hvor alt skal læres. Når de forhindres i dette, reagerer de med sinne og frustrasjon. Det faktum at de er totalt avhengig av sine foreldre i forhold til den minste ting, fører til enda større frustrasjon. Som regel er det måten man avslår barnets ønsker på som avgjør den påfølgende reaksjonen.

 

Barnet trenger å bli forstått, og når det oppstår forvirring men hensyn til hva som blir sagt, er det viktig at man oppfordrer barnet til å vise hva det ønsker seg på andre måter. Når kommunikasjonen svikter, oppstår det ofte en scene, og det kan skje hvor som helst. Når det skjer ute blant andre mennesker, er det viktig at foreldrene setter sin egen forlegenhet til side og konsentrerer seg om å redusere omfange av kommunikasjonssvikten. Her bør man ha sitt fokus på gjenetablering av kommunikasjon, men dessverre reagerer man som foreldre ofte med sinne i slike situasjoner, hvorpå situasjonen ender i barnslige raserianfall både fra foreldrene og barnets side.

 

Barn forstår ikke kompleksiteten i de hensyn man må ta i mange situasjoner. Barnets psykologi er langt enklere enn som så. Dersom det ønsker seg noe, vil det ha det. Andres behov og følelser eller eiendomsrett er ikke noe barnet evner å inkludere i sine vurderinger.

 

Et annet viktig element i håndteringen av barn er ideen om at det er noe ”galt” med barnet. Slike ideer bør man kvitte seg med. Noen barn snakker når de er ett år gamle, mens andre begynner ikke å snakke før de er fem eller seks år gamle. Variasjonene innenfor normalområde er store. Når en barnelege har bekreftet at barnets taleorganer er i orden, må foreldrene bare smøre seg med tålmodighet. Evnen til å lese situasjoner fra barnets ståsted er en viktig egenskap. Det er også altavgjørende at man bestreber seg på å forstå konteksten og situasjonen rundt barnet. Lekeplassen kan være et eksempel på en litt vanskelig arena. De barna som har utviklet språk kan uttrykke sine ønsker og behov og kommer ofte raskere til lekene enn de barna som sliter med å bli forstått. Dersom man legger til foreldrenes negative følelser når de oppdager at de andra barna er ”kvikkere” enn sitt eget, står man ofte ovenfor en vanskelig situasjon. Dessverre er det slik at foreldrenes negative følelser som regel alltid kommuniseres til barnet, enten på en implisitt eller mer eksplisitt måte, noe som igjen forsterker barnets frustrasjon og opplevelse av tilkortkommenhet.

 

La oss se litt mer på hvordan man kan håndtere slike situasjoner på best mulig måte:

 

Uforståelig språk

 

Vær oppmerksom på det barnet sier. Kommunisere med barnet som du ville gjort med en annen person. Gi barnet oppmuntringer. Lytt oppmerksomt til hva som blir kommunisert, og unngå å overstyre samhandlingen da dette som regel fører til mer frustrasjon hos barnet.

 

Urolige barn

 

I hvilke situasjoner er barnet urolig? Grensesetting vil føre til uvilje eller en annen reaksjon hos barnet, så det må man altså forvente. Barn trenger grenser, og dette er en viktig del av oppdragelsen. I noen tilfeller er det imidlertid slik at foreldre er overbeskyttende eller grensesettende i situasjoner hvor barnet med fordel kunne få utfordre seg selv. Når barnet ønsker å balansere på en smal kant, kan det være at man ikke skal forhindre dette, men isteden gi nødvendig støtte slik at barnet ikke kan komme til å skade seg. Unngå kraftige og plutselige reaksjoner da dette skremmer barnet og kan skape farlige situasjoner.

 

Barn uten tålmodighet til å spise

 

Dersom barnet er motvillig til å spise på de bestemte tidspunkter, bør man ha sunde alternativer for hånden. Småsnaks kan serveres mellom måltidene slik at barnet får nødvendig føde. Frukt, bær eller brødskiver er eksempler på akseptable mellommåltider. Drikkevann må også være tilgjengelig hele dagen. Noen ganger er distraksjonene ved middagsmåltidet så store at barnet ikke klarer å samle seg nok til å spise maten. Da risikerer man at barnet ikke får i seg nok, noe som selvfølgelig er uakseptabelt. Man kan i slike situasjoner forsøke å innføre små spill eller leker under måltiden, slik at barnet klarer å bli sittende lengre.

 

Barn som ikke kommer over ens med jevnaldrende

 

Barn vet hva de vil, men forstår ikke hva andre vil. Ikke forvent at små barn forstår samarbeid og forsoning. Noen barn reagerer sterkt i konflikter, mens andre trekker seg unna og finner noe nytt å holde på med. Dette er naturlig, og det krever at omsorgspersonene fungerer som «diplomatiske meglere» og gode forbilder for barna i konfliktløsningssituasjoner.  

 

Problembarn

 

Gå tilbake til eksperiment der en voksen person ble brakt til taushet med en tape over munnen. Her har man ikke så mange muligheter, og i sin desperasjon kommer man til å betraktes som et problem av sine omgivelser. Kanskje blir man opplevd som sint og plagsom? Et barn på tre år må ha tilsyn av voksne for sin egen sikkerhet på lekeplassen. Ofte må de også fritas for utfordrende situasjoner, enten de dreier seg om fysiske utfoldelser i lekeapparater eller samhandling med andre barn. Problemet er ikke barnet, men hvordan man kan tilrettelegge omgivelsene slik at det ikke byr på problemer.

 
Jobben til en forelder er krevende og fordrer alle ressurser av selvkontroll og tålmodighet. Evnen til å forstå barnets synspunkter som viktig i sin egen rett er helt avgjørende for en god modningsprosess. I en senere artikkel «Om å forstå barn» skal vi ta for oss foreldres mentaliseringsevne. Det handlet om foreldrenes evne til å forstå barnet ”innenfra” og samtidig være såpass selvbevisst at egne følelser ikke kommer i veien for innlevelse i barnets behov. Foreldre som evner å etablere et godt og mentaliserende miljø for sine barn, har gode forutsetninger for positiv og givende samhandling, men dette er ikke alltid lett. Når vi rammes av frustrasjon og fortvilelse som foreldre, minker vår evne til selvrefleksjon og mentalisering betraktelig. Her handler det om å gjenvinne mental balanse for å ta det ansvaret som hviler på foreldrerollen.

 

 

Av Sondre Risholm Liverød &
Shobna Subramanian Iyer

WebPsykologen.no

Kan kjærlighet forklares psykologisk

kjaerlighet i psykologienI diktsamlingen ”Profeten” prøver Kahlil Gibran å forklare begrepet kjærlighet ved hjelp av filosofi, og sier følgende: ”Kjærligheten gir ingenting annet enn seg selv, og tar ingenting annet enn fra seg selv”. Dette er tunge ord som setter krav til leserens egne fortolkningsevner. Den eksakte vitenskapen eller naturvitenskapen tar utgangspunkt i det observerbare og det som kan dokumenteres på en etterrettelig måte. I psykologi har man forsket på kjærlighet som følelse og blant annet dratt veksel på en evolusjonpsykologiske perspektiver. Spørsmålet er om psykologien kan si noe fornuftig om kjærlighet, eller om dette fenomenet er av en åndelig natur som ikke lar seg innfange i noen form for vitenskapelig metode. I denne artikkelen vil vi se på teorier om kjærlighet og koble det opp mot selvutvikling. Før det skal vi se på mennesket som sosialt vesen og ikke minst menneskets iboende frykt for ensomhet. Er kjærligheten kun en biologisk mekanisme som kobler oss sammen fordi det styrker vår overlevelse, eller er kjærlighet av en mer åndelig støpning? Det er det sentrale spørsmålet i denne artikkelen.

 

 

Betydningen av menneskelig samvær

 

Mennesket har et sterkt iboende behov for å være sammen med andre, noe som er med på å skape positive og vedvarende forhold. Det er selvsagt stunder der man trenger alenetid og nyte eget selskap, men de fleste mennesker unngår isolasjon. I starten av det 20. århundre hevdet for eksempel McDougall (1908) at samvær med andre er et medfødt behov. Tendensen til å inngå i relasjoner med andre er simpelthen et atferdsmønster vi deler med andre flokkdyr. Han utviklet sin teori med bakgrunn i begrepet instinkt. Watson (1913) var delvis uenig i dette og hevdet at instinkt ikke kunne redegjøre godt nok for det kompliserte mellommenneskelige spillet.  (McDougall, 1908; Watson, 1913, I: Hogg & Vaughan, 2005). Altman (1975, 1993) hevder i sin privacy regulation theory (PRT) at samvær med andre er et iboende behov den enkelte regulerer på ulike måter.  O`Connor og Rosenblood er inne på noe av det samme i sin social affiliation model (SAM). Her finner vi blant annet et begrep om homeostase. Poenget er at mennesker forstår og regulerer seg selv og sin selvoppfatning i samvær med andre mennesker. Vi blir på sett og vis ”sosialt skapt” i relasjon til andre. Dermed har vi hele tiden et behov for sosialt samvær, men vi har også behov for et privat rom. Disse behovene veksler i takt med individets livssituasjon og graden av ytre påkjenninger. Akkurat som de fleste mennesker regulerer kaloriinntak eller blodsukker, kontrollerer de også graden av kontakt med andre slik at den ligger på et tilfredsstillende og akseptabelt nivå. I et forsøk utført av O`Connor og Rosenblood ble studenter gitt bærbare ringeapparater som skulle pipe etter tidsbestemte intervaller. Studentene fikk beskjed om å notere seg hvorvidt de ved ringingene var: (1) alene; (2) i selskap med andre, men ikke aktiv sosialt deltakende; eller (3) aktiv interagerende i sosialt samvær med andre. Deretter fikk de også beskjed om å notere seg om kontakten med andre var ønskelig (ønsket grad av kontakt) eller ikke. Resultatene viste at majoriteten av studentene initierte kontakt med andre etter eget behov. De regulerte kontakten selv og forhold seg til et ganske jevnt mønster i forhold til graden av sosial omgang. Det viste seg også at kvinner var mer i sosialt samvær enn menn (Hogg & Vaughan, 2005, s. 488-489). Dette minner oss på at sosial kontakt sannsynligvis er helt avgjørende for vår eksistens, men det sier lite om hva mangel på kontakt kan føre til. I det følgende skal vi se nærmere på hva forskning på dette feltet sier om de psykologiske konsekvensene av mangel på sosial kontakt.

 

 

Isolasjon og sensorisk deprivasjon

 

Det er mange eksempler på personer som har opplevd isolasjon for eksempel i fengsel. Dette er en form for isolasjon som individet selv ikke råder over, hvorpå den også kan skape stort ubehag og til dels være skadelig over lengre tid. Vi vil illustrere dette gjennom et eksempel med admiral Byrd. Denne mannen levde i seks måneder på en værstasjon i Antarktis og skulle opprinnelig observere naturen. Han hadde radiokontakt med hovedbasen, men var ellers alene på sin post. Før oppdraget så han frem til å være for seg selv og hadde planer om å dyrke fred og ro. Etter 24 dager begynte han å merke på ensomheten. Han begynte å skrive om denne oppstående følelsen av ensomhet og poengterte at dette var en tilstand han hadde glemt før han havnet på dette oppdraget. For å komme unna ubehaget begynte han å fantasere om at han var blant mennesker. Etter 63 dager ble han opphengt i religiøse spørsmål og begynte å gruble over meningen med livet. Blant annet nevnes det at han begynte å tenke på at mennesket ikke er alene i universet, og at han ikke var alene. Etter tre måneder ble han deprimert og apatisk, begynte å hallusinere og opplevde bisarre tanker og ideer. Det er bemerkelsesverdig at Byrd gradvis ble rammet av hallusinasjoner, og mye kan tyde på at ensomhet over lengre periode kan få et menneske til å miste ”virkelighetsfølelsen”. Det kan tenkes at vår eksistens på mange måter er betinget av andres bekreftelser, hvorpå isolasjon fører til en slags ontologisk tvil eller følelse av å ikke eksistere.

 

I et forsøk prøvde Bexton, Heron og Scott (1954) å finne ut av hva sensorisk deprivasjon kan føre til hos mennesker. Deltakerne i eksperimentet var 22 frivillige studenter som fikk i oppgave å ligge på en seng, ha på seg mørke briller, håndjern og boksehansker. Videre ble de innlosjert i en lydtett kube. Tre dager ut i forsøket rapporterte deltakerne dramatisk reduksjon i sensorisk oppfattelsesevne; slørete syn, fokuseringsproblemer, opplevelse av omstendighetene i 2D-perspektiv og store vanskeligheter med å løse kognitive oppgaver (Bexton, Heron & Scott, 1954; I: Hogg & Vaughan, 2005).

 

I begge eksperimentene får vi en viss forståelse for hvor viktig sosialt samvær med andre er. Dersom vi trekker dette helt ned til spedbarnstadiet, innser vi at barn er totalt avhengig av mellommenneskelig kontakt med sine foreldre for å utvikle seg.

 

Noen tenker at psykisk sunnhet handler om å forstå våre 12 grunnfølelser. Det ser ut som om god livsmestring og livskvalitet handler om å legge merke til, tåle, forstå, bruke og uttrykke sine følelser. Det barnet som vokser opp med kjærlige omsorgspersoner lærer hver dag om seg selv og sine følelser. Det får ofte bekreftet sine følelser gjennom morens interesse, empati og forståelse for barnet. I vanskelige situasjoner får barnet støtte og lærdom om den pågående triste følelsen. På den måten lærer barnet at følelsen ”tristhet” er vond og vanskelig, men at den ikke er livstruende eller direkte skadelig. Den er en del av livet og vi er ikke alene om den. Vi kan til og med få trøst av andre dersom vi klarer å uttrykke den på en grei måte. Barnet lærer at følelser er vår kommunikasjon med omgivelsene, og at det er viktig å ta hensyn til våre følelser for å orientere oss i tilværelsen på best mulig måte. Dersom følelser undertrykkes eller ignoreres fordi de er ubehagelige eller oppleves som upassende og forbudte, risikerer vi å havne i en posisjon hvor fortrengte følelser kan bli til angst og depresjon og vi mangler plutselig vår viktigste forbindelse til oss selv og livet, nemlig våre emosjonelle reaksjoner. I en trygg og god oppvekst vil de fleste utvikle et godt forhold til eget følelsesliv, og man vil lære at følelser er forbigående og at det lønner seg å ta hensyn til de emosjonelle signalene. Når man blir ”følelsesmessig fri” vil det også være atskillig lettere å kontrollere sine emosjonelle responser slik at de kommer til uttrykk på passende måter som ikke ødelegger for oss selv eller våre relasjoner til andre mennesker. Målet for de fleste er altså et sunt, ikke-fordømmende forhold til egne følelser og dermed evnen til å tåle, forstå og uttrykke disse følelsene i tråd med våre behov, ideer og ønsker. Dersom vi ikke har gode omsorgspersoner som forteller oss ”hvem vi er” og hvordan vi skal forstå våre emosjonelle reaksjoner, hemmes vi i vår utvikling som menneske. Vår ”menneskelighet” betinges med andre ord av sosial kontakt mellommenneskelige relasjoner.

 

Schachter (1959) prøvde å utforske hvorvidt kontakt med andre var en måte redusere angsten på. I eksperimentet ble kvinnelige studenter fortalt at de ville få elektriske støt. Den ene gruppen ble informert om at støtene ville være smertelige, mens den andre gruppen ble fortalt at støtene ikke ville gjøre vondt. Videre ble deltakerne fortalt at de måtte vent litt mens utstyret ble satt opp. De fikk valget om å vente alene eller med en annen deltaker. Hvorvidt de valgte å vente alene eller ikke var kjernen i hele eksperimentet, hvorpå øvelsen ble avsluttet i det deltakerne tok et valg. Resultatene støttet Schachters hypotese om «delt stress» som hevder at personer vil foretrekke selskap med andre når de befinner seg i stressede situasjoner med høyt angstnivå. I eksperimentet valgte nemlig 32% av personer med ”mye angst” å vente sammen med andre, mens kun 3 av 10 av personer med lave angstverdier valgte det samme. Forskeren hevder at nærværet av andre personer i seg selv kan virke angstforebyggende. Det kan blant annet lede oppmerksomheten bort fra det ubehagelige. Schachter legger til at sosial sammenligning kan spille inn i denne sammenhengen fordi individet i slike situasjoner validerer egne følelser og oppfattelser i forhold til andre.

 

Poenget er at andre mennesker er uhyre viktig for vår egen utvikling. I neste avsnitt skal vi se på begrepet kjærlighet, og hvorvidt dette fenomenet kun er et produkt av flokkdyr-mentaliteten som McDougall påstår, eller om parforhold inngås som en foranstaltning for å dempe angsten for ensomhet, eller om kjærlighet kanskje er et åndelig anliggende som oppstår i helt spesielle bånd mellom mennesker.

 

 

Teorier om attraktivitet og parforhold

 

I den såkalte balanseteorien fokuseres det på hvordan mennesker er med på å skape sine egne verdensbilder. Verden oppfattes ikke objektivt, men subjektivt. Menneskers vurderinger og betraktninger henger nøye sammen med deres psykologi som igjen betinges av en rekke faktorer som erfaring, oppvekts, kultur, tanke tradisjoner og så videre. Blant annet påpeker denne teorien at mennesker liker folk som ligner dem selv. Ideen er at likhet og enighet fører til positive følelser. Når personene likevel opplever uenighet, oppstår psykologisk stress som fører til en slags ”kognitiv ubalanse” hos partene. Dermed vil begge partene prøve å endre sine holdninger for å gjenvinne et balansert forhold. I tilfeller der man blir uenige med fremmede er ikke følelsene like sterke, hvorpå behovet for å gjenvinne balansen ikke blir like viktig.

 

I såkalte forsterkningsteorier (med opphav i atferdspsykologi) hevdes det at vi liker personer som er til stede når vi mottar en belønning, selv om de for øvrig ikke har noe å gjøre med situasjonen. Griffit og Guay (1969) lot en ikke-involvert deltaker være tilstede når en premie ble utdelt. Selv om han var til stede i en ubetydelig grad, ble han mer likt mer av deltakerne som følge av sitt nærvær ved prisutdelingen.

 

I sosial utvekslingsteori fokuseres det på at minst to personer er i et forhold, og at det her foregår en slags ”psykologisk byttehandel” hvor man tar og gir bekreftelser eller ”sosiale belønninger”. I følge slike teorier opererer mennesker etter et slags kost-nytte prinsipp:

Hva vil det koste meg å få positiv belønning (forsterkning) fra denne personen?.

I mellommenneskelige forhold forhandler man derfor hele tiden med hensyn til bekreftelser og aksept. Vi gir og tar, og ideelt sett er det en god balanse i dette regnskapet. Forhold hvor man gir eller tar for mye, blir ubalanserte og infiseres gjerne av destruktive maktbehov og lignende. Noen slike ”sosiale forhandlinger” ender opp i null eller oppleves som verdiløse, mens andre forhold er berikende. Foa og Foa har foreslått seks former for mellommenneskelige interaksjon (Foa & Foa, 1975 s. 512; I: Hogg & Vaughan, 2005):

 

  1. varer – produkter eller tjenester
  2. informasjon – råd, meninger eller instruksjoner
  3. kjærlighet – omsorg/omtanke, varme og komfort
  4. penger – symboler på materiell verdi
  5. tjenester
  6. status – evaluerende bedømmelse som synliggjør høy/lav prestisje/status

 

Alle de nevnte faktorene kan utveksles mellom personer, og i prinsippet er det slik at man prøver å minimalisere kostnadene og maksimere belønningene. I disse teoriene er fokus hele tiden på profitt, og man opererer på sett og vis med en sammenlikningsskala der man måler relasjonenes verdi. Denne skalaen består av individets tidligere utvekslinger, tidligere erfaringer og forventninger i forhold til andre. Dersom sluttsummen blir positiv, blir den andre attraktiv, men ved negative resultater oppstår utilfredsstillelse og i verste fall en følelse av verditap. Dersom vi blir sviktet eller avvist, hender det at vi kjemper tilsvarende hardt for å gjenvinne verdi. Det er mange eksempler på mennesker som har gått på kraftig kompromiss med seg selv for å vinne eller gjenvinne en annens positive oppmerksomhet.

 

Argyle (1992) hevder at det viktigste med parforhold er at de er bra for oss. Gevinsten ved gode relasjoner er blant annet bedre helse, både fysisk og psykisk. Intime forhold fører til lavere tilfeller av hjerteinfarkt, slag, lungekreft og tuberkulose (Argyle, 1992, I: Hogg & Vaughan, 2005). Personer som lever i ekteskap kan også vise til bedre helse og bedre kosthold. Videre hevdes det at depresjon og angst reduseres siden man har sosial støtte i partneren.

 

Teorier av denne typen kan ha et slags kapitalistisk tilsnitt som kanskje oppleves som en skrøpelig forenkling av forholdet mellom mennesker. Er kjærligheten bare en serie med sosiale transaksjoner i en slags mellommenneskelig byttehandeløkonomi for å unngå ensomhet? Er ikke våre intime relasjoner mer omseggripende eller dypere enn det som kommer frem i disse ”psykologikapitalistiske” teoriene?

 

 

Forskjellige typer kjærlighet

 

I vitenskapen har man prøvd å definere kjærlighet og forbundet den med ord som lidenskap, romantikk, seksuell tiltrekning og partnerskap. Rubin (1973) hevder at å like er forskjellige fra å elske. Regan og Berscheid (1999) skilte også mellom begrepene og hevdet at når man elsker så er ikke den seksuelle tiltrekningen til stede, noe som derimot er et viktig element når man er forelsket. Lahm og Weismann (1997) har kommet frem til at ”å like” er et resultat av ønsket om å kommunisere med en person. Fehr (1994) og Walster (1981) har således inndelt kjærlighetsstypene i seks hovedkategorier:

 

  1. Eros – altoppslukende følelsesmessig erfaring. ”Kjærlighet ved første blikk”.
  2. Storge – kjærligheten utvikler seg gjennom komfortabel intimitet og vokser seg sterkere gjennom partnerskapet.  Man opplever felles verdier etc.
  3. Ludus – man spiller kjærligheten slik andre spiller tennis. Jakt og instinkt. Typiske artikler i populære medier der kjærligheten forklares som jakt og bytte. (Jakten på kjærligheten og bonderomantikk)
  4. Mania – elskeren er sjalu, intens, besatt. Er ofte opptatt av følelsesobjektet og frykter avvisning
  5. Pragma – eneste kravet som stilles her er at forholdet funker greit og at partnerne kan tilfredsstille hverandres behov.
  6. Agape – ubetinget kjærlighet der man gir omsorg, er tilgivende og givende. Kjærlighet her er å gi kjærlighetsobjektet alt det man kan og ikke forvente noe (ubetinget kjærlighet).

 

Spørsmålet er om en slik kategorisering av kjærlighetstyper først og fremst representerer forenklede definisjoner på komplekse fenomener. Enkelte sosialpsykologer hevder eksempelvis at romantisk kjærlighet kun er en merkelapp som settes på produktet ”interagerende variabler” eller positiv mellommenneskelig dynamikk.  Schachter og Singer (1962) påstår også at mennesker som opplever fysiologisk opphisselse i mellommenneskelige møter ser seg om etter definisjoner og sosiale forståelser av den følelsen de opplever. Når vi finner den hensiktsmessige forklaringen, setter vi en merkelapp på den. Hvis vi for eksempel opplever fornærmelse, vil merkelappen kanskje hete sinne. Dersom vi kommuniserer med en person av det motsatte kjønn, og opplever seksuell opphisselse, forstår vi dette som at vi liker vedkommende. I neste avsnitt skal vi undersøke kjærlighet som en ”indre tilstand” som er vesentlig for selvutvikling og livsgnist.

 

 

Selvutviklende kjærlighet – kilden til all kjærlighet?

 

Selvutviklingen eller personlig vekst er når et menneske må bryte opp, utfordres, forholde seg til nye ideer og ”finner seg selv”. I denne sammenheng er det verdt å nevne at ordet kjærlighet stadig dukker opp i selvutviklingslitteratur. Ofte refererer det her til den evnen man har til å akseptere og like seg selv. Ikke så sjelden oppfordres det til en radikal aksept av seg selv og en slags ubetinget kjærlighet til egen person. På sett og vis ligner dette kjørlighetsbegrepet som tidligere ble kalt agape, altså en ubetinget kjærlighet og tilgivende holdning ovenfor egen person. Dersom man går ut i verden på leting etter kjærligheten, har man sannsynligvis ikke oppdaget den i seg selv. Poenget i denne selvutviklende konteksten er at man selv er den kilden hvor ”alt” har sitt utspring. Vårt møte med verden fargelegges av våre holdninger, og dermed en det absolutt nødvendig å ha en ”god tone” med seg selv. Menneskets Selv består blant annet av de tankene, følelsene og holdningene vi besitter. Vi har et privat selv som er den vi er innerst inne, og i tillegg har vi et sosialt Selv som er den personen vi presenterer oss som sammen med andre. Dersom det er stor avstand mellom den vi egentlig er og den vi fremtrer som, har vi det slitsomt som menneske. Sosial kontakt forbindes med stress, ubehag og angst, og vi har en slags opplevelse av å spille et evig langt skuespill. Som regel handler slike problemer om at vi ikke ”elsker oss selv”. Vi har lav selvtillit og aksepterer i liten grad den vi er som person.

 

Selvkjærlighet betyr kort og godt å godta seg selv slik man er – på godt og vondt. Man anerkjenner sine positive sider, men fornekter ikke de negative. Selvutvikling handler ikke bare om å føle mer positive følelser, men snarere om å føle mer i begge retninger. Mer sorg og mer glede, og bedre evne til å takle følelser. Dersom vi febrilsk forsøker å unngå våre negative impulser og destruktive innskytelser, vil de indirekte styre vårt liv og skape et anstrengt psykologisk klima. I selvutvikling jobber man med en radikal aksept av seg selv og sine ulike sider, hvorpå man vinner mer selvbevissthet og kontroll. Når man aksepterer seg selv, vil vi slappe mer av og oppleve positive forandringer i måten vi betrakter oss selv og livet på. Louise L. Hay (2003) gir i boken ”Du har kraften i deg” ti råd om hvordan man kan gi seg selv ”ubegrenset kjærlighet”, noe som ikke må misforstås som narsissisme eller egotripp. Ifølge henne bør man først og fremst slutte å kritisere seg selv. Når man fordømmer seg selv så opplever man vanskeligheter. Ved å kritisere seg selv for den minste feil, gjøre man seg selv usikker. Denne formen for selv-devaluering resulterer i lav selvfølelse og en idé om at man ikke er verdt å elskes. Dette kan dermed relateres til kjærlighetsformen mania hvor man er livredd for å miste den man er i forhold med. Det er også store sjanser for at man tiltrekker seg kritiske partnere eller at man selv er den kritiserende parten. Mennesker har nettopp en tendens til å søke bekreftelser på våre grunnleggende antakelser, og når disse bygger på negative ideer og kritisk selvsnakk, risikerer vi å forpeste både oss selv og omgivelsene. Videre mener Hay at man må slutte å skremme seg selv. Her peker hun på at mennesker tenderer til å overdrive problemer og skape bekymringer som ikke korresponderer med virkeligheten. Man ser i alt for stor grad for seg ”verst tenkelig scenario” og opplever en tilsvarende angst og frykt. Tålmodighet er ifølge Hay en vikitg faktor i selvutvikling. Er det noe som er vanskelig, så er det å endre gamle tanker og atferdsmønstre. Mange mennesker hater seg selv og sitt negative tankegods, men kommer ikke ut av den nedadgående spiralen. Hay ber mennesker om å være mer vennlig innstilt ovenfor seg selv. Vær rausere og mer aksepterende er hennes oppfordring. Verdsettelse av seg selv skjer når man slutter å kritisere seg selv og gjenoppdager sine gode egenskaper. Dersom man har hatt et negativt fokus over lang tid, må man ofte lete lenge for å finne tilbake til sine positive sider. Selvdevaluerende tankekjør fører til at vi undergraver våre positive sider, hvorpå vi ofte må utvikle dem på nytt. I Hays forståelse av kjærlighet er det noe som starter hos en selv. Ved å være en aktiv pådriver for selvaksept og en vennlig innstilling til egen person, skaper man en tilstand i seg selv der man føler og merker kjærligheten. Likeledes ser man lettere i andre det man ser i seg selv. Kjærligheten er noe som må ta bolig i en selv for å deles med andre. Dersom man er forgiftet med negative tanker, gir dette grobunn for misunnelse og egoisme. Man får en følelse av at man må ha noe fra andre for å komme i balanse, og på den måten risikerer man en fiendtlig og anstrengt innstilling til sine omgivelser. Motsatt vil mennesker som hviler i seg selv, på bakgrunn av selvaksept eller ”selvkjærlighet”, bebo et psykologisk overskudd hvor de ikke nødvendigvis ”trenger” noe fra omgivelsene for å føle seg vel, man snarere har mye å gi.

 

Kjærlighet som baserer seg på et behov for bekreftelser fra den andre, er en sårbar og avhengig form for kjærlighet som ofte kommer i konflikt og uheldig maktbalanse.

 

Innenfor eksistensiell psykologi har man også en vesentlig fokus på å ”bli den man er” eller være tro og aksepterende ovenfor seg selv. Bo Jacobsen (2000) hevder at mange opplever angst for å skille seg ut sosialt sett, hvorpå konformitet blir noe man tilstreber i de fleste sosiale sammenhenger. Eric Fromm hevder at ureflektert eller ”robotaktig” konformitet gjør at individet slutter å være seg selv. Isteden adopterer de en sosialt akseptabel personlighet. Det er på den måten de kulturelle føringene som foreskriver en bestemt type personlighet. Personen blir som alle andre, og slikt sett forsvinner kløften mellom en selv og verden, og dermed frykten for å være alene. Prisen er høy i den forstand at man mister seg selv.

 

Innledningsvis nevnte vi menneskets flokkdyrmentalitet, og dette kan kanskje forstås som den biologiske siden til den eksistensielle angsten for ensomhet som filosofene snakker om. Bo Jacobsen (2000) hevder at mange mennesker må lære seg å leve alene siden det ikke er en medfødt egenskap. Unge voksne som nylig har flyttet hjemmefra flykter ofte inn i sosiale sammenhenger (omtrent hele døgnet) eller inn i et parforhold i stedet for å jobbe med å hvile i sitt eget selskap. Vel og merke er vi avhengige av andres bekreftelser for å justere oss og bekrefte vår eksistens, men dersom vi trenger dette hel døgnet, blir livet en kamp hvor ensomheten truer med å tilintetgjøre oss. Dersom man ikke kan pleie seg selv i eget selskap, men hele tiden må ha folk rundt seg, så vil det være for mye ytre støy til at man kan lytte til innover og utforske sin indre stille stemme. Hvis man er redd for å bli latt alene, og inngår et forhold for å slippe ensomheten, så er det meget mulig at det ikke vil bli en langvarig affære. Intensjonen bak parforholdet vil være feil og drevet av frykt. Og på mange måter er frykt omtrent det motsatte av kjærlighet.

 

Det skrives mye om å erfare øyeblikket og leve i nuet i østlig inspirert selvutviklingslitteratur, og dette skjer kun når man vender fokuset innover og kobler ut ytre støy.

 

Videre skal ikke massemedienes påvirkning undervurderes. Her fortelles det om kjærlighet hver eneste dag og ofte er det seksuell tiltrekning som står i fokus. Dersom det ikke sporentreks er ”gnister”, så er det noe galt. Gjennom filmer lærer man at promiskuiøs atferd er et sunnhetstegn og definerer ens fruktbarhet, attraktivitet og suksess. Selvutvikling vies lite eller ingen plass, rett og slett fordi den dagen mennesket lærer å elske seg selv, så vil det i mye mindre grad ha behov for de produktene som nettopp selges på grunn av mangel på tilfredshet med oss selv.  Når man oppdager kjærligheten i seg selv, vil man også endre innstilling til omverdenen.

 

Kjærlighet kan kanskje forstås som en slags mekanisme som holder mennesker sammen og besørger vårt sosiale behov, men kjærlighet kan også forstås som selve kilden til livslyst. I sistnevnte perspektiv får kjærligheten kanskje et litt mer spirituelt preg da det først og fremst handler om å komme i mental balanse, blant annet forstått som evnen til å ”elske seg selv”. Et menneske i balanse som synes godt om seg selv, er som regel et menneske som på grunn av overskudd har mye å gi til andre, og på et slikt nivå kan man kanskje snakke om ”ekte” kjærlighet.

 

”Men hvis du kun i din frykt søker kjærlighetens fred og kjærlighetens velbehag, da er det bedre at du dekker til din nakenhet og forlater kjærlighetens dørstokker”.

-          Kahlil Gibran

 

 

Kilder

 

Gibran, K. (2005). Profeten. J. M. Stenersens Forlag AS.

Hay, L. L. (2003). Du har kraften i deg. Hilt & Hansteen AS.

Hogg, M. A. & Vaughan, G. M. (2005). Social psychology. Pearson Education Limited

Jacobsen, M. (2000). Eksistensens psykologi – en introduksjon. Bo Jacobsen og Hans Reitzel Forlag A/S, København

 

 

Av
Yousif Mahmud Razvi 
WebPsykologen.no

 

 

Redigert av Sondre Risholm Liverød.

Snakk deg ut av psykiske plager

uttrykke seg psykiskDe følelsene vi ikke har språk på eller ikke klarer å uttrykke, blir ofte til symptomer. Evnen til å tåle, forstå og uttrykke følelser, meninger og behov er sannsynligvis helt avgjørende i forhold til psykisk sunnhet.

 

Noen mennesker vokser opp i familier hvor det ikke er rom for å uttrykke seg, noe som ofte danner grunnlaget for psykiske problemer senere i livet. Følelser og behov som ikke blir uttrykt, hoper seg ofte opp og kommer til uttrykk på uheldige måter. Eksempelvis finnes det mange mennesker som er redde for sinne og konflikt. De unngår ofte å si sin mening i frykt for ubehagelige mellommenneskelige situasjoner. Når man holder følelser av frustrasjon og irritasjon tilbake, risikerer man at de kommer til uttrykk på destruktive måter. Kanskje mister man kontrollen på en fest og havner i slåsskamp, eller kanskje de undertrykte følelsene fører til anspent muskulatur i nakke og rygg som videre avstedkommer somatiske plager som migrene eller kanskje diffuse muskelsmerter (fibromyaligi). Noen mennesker skader seg selv, noe som også kan forstås som en fysisk utagering av underliggende følelsesmessig ubehag. Poenget er at de behovene, ønskene, meningene og følelsene vi ikke får uttrykt på en adekvat måte i språket, ofte får fysiske utslag eller omdannes til symptomer som angst og depresjon.

 

Muligheten for å uttrykke seg er også et slags grunnleggende menneskelig behov. Det handler om friheten til å uttrykke våre ønsker, behov, følelser (også sinne) og naturlige drifter. Her det sentralt at man bebor en tro på at egne behov er like viktige som andres (sunn selvtillit). Man skal rett og slett ha mulighet for å være spontan og livskraftig uten overdreven beskjedenhet. Man skal føle at det er tillat å forfølge interesser og impulser som gjør oss glade og engasjerte.

 

Man har ideelt sett hatt rikelig med anledning til å leke og være kreativ, og ikke barer hatt tid til krav, arbeid og konkurranse. Et barn som vokser opp i et miljø hvor man oppfordres til å uttrykke seg selv, vil gradvis oppdage egne interesser og hva man foretrekker. Sånn sett lærer man å ta sine egne behov med i avgjørelser i tillegg til andres behov. Balansen her er viktig. Har man manglet frihet til å uttrykke seg, vokser man ofte opp med en tanke om at man bør tilfredsstille andres behov på bekostning av egne. Har man motsatt fått for mye frihet i oppveksten, risikerer man å ”glemme” andres behov når man skal ta avgjørelser og planlegge.

 

Dersom man vokser opp i en familie som på ulikt vis forhindrer at man uttrykker seg, eksempelvis dersom man straffes eller får skyldfølelse når man uttrykker sine behov, preferanser eller følelser, risikerer man et livsmønster hvor følelser holdes på avstand. I en slik familie går ofte foreldrenes behov på bekostning av barnas. Dette gjør at barnet føler seg maktesløst. Her kan man risikere at man skjemmes når man oppfører seg på en impulsiv eller leken måte. Arbeid og resultater kommer foran moro og nytelse. Man får på sett og vis ikke den tiltrengte anerkjennelsen og kjærligheten fra foreldrene med mindre man oppfører seg prikkfritt.

 

 

Er du flink til å uttrykke deg?

 

Det finnes fire tegn på at ens muligheter til å uttrykke seg er begrenset.

 

  • 1 – Man er ekstremt ettergiven ovenfor folk. Man sørger alltid for andres ve og vel med lite hensyn til egne behov. Ofte kan man være så på ”pletten” for andre til enhver tid at andre får skyldfølelse av å være sammen med en. På innsiden føler man seg ofte svak og passiv, eller man blir ofte skuffet når ens innsats ikke blir satt pris på. Man er rett og slett for knyttet til andres behov, og dette kan utvikle seg til en form for selvutslettelse hvor opplevelsen av livsgnist langsomt ebber ut.

 

  • 2 – Det andre tegnet handler om at man har problemer i relasjon til andre mennesker. Det kan eksempelvis dreie seg om at man er spesielt forknytt eller kontrollert. Man kan eksempelvis være en arbeidsnarkoman eller en person hvor hele livet dreier seg om en prefekt fasade, karriere og politisk eller religiøs korrekt livsførsel. Spontanitet og glede blir borte i alle pliktene. Man hemmes i å uttrykke seg fritt på grunn av strenge standarder og begrensende regler.

 

  • 3 – Man kan også oppleve seg selv som emosjonelt eller følelsesmessig flat. Som sagt ”drukner” spontaniteten, og man demper sine naturlige reaksjoner på begivenheter dersom man er oppdratt til fornuft og rettskaffenhet fremfor følelser og kreativitet. Enten fordi man føler man må gjøre det andre vil, eller fordi man må leve opp til unormalt høye krav, rammes man av en følelse av at man egentlig ikke trives i eget liv. Det oppleves dystert og grått. På mange måter frarøver du deg selv alt som smaker av moro, glede, avslapning og nytelse.

 

  • 4 – En fjerde indikasjon på problemer på dette området omhandler undertrykt sinne. Kronisk avsky kan koke under overflaten, og du bruker mye tid og mental energi på nok et kontrolltiltak, nemlig kontroll på eget sinne. Av og til kan sinne slippes løs, hvorpå kontrollen brister. Etterpå føler man seg igjen deprimert. Man er fanget i en utilfredsstillende rutine. Livet føles tomt, selv om du alltid gjør det du skal til rett tid osv. Det er nettopp perfeksjonismen som er problemet. Sinne er en følelse med mye drivkraft dersom vi forvalter den på en sunn måte.

 

Dette er altså en kort beskrivelse av hvor viktig det er å ha mulighet for å uttrykke seg fritt og uhindret. Følelser, behov og meninger som aldri finner sitt uttrykk, er ofte med på å forringe vår livskvalitet. Dermed er psykologi og selvutvikling i hovedsak opptatt av å få mer språk på det vi opplever og føler. Psykoterapi handler ofte om å utvikle vårt språk på mellommenneskelige og følelsesmessige anliggende. Vårt viktigste psykologiske redskap er språket, og gjennom innsiktsorienterte samtaler er poenget å utvide vårt vokabular på det som foregår på det indre og mellommenneskelige plan, og dette er kanskje psykoterapiens eller samtaleterapiens hovedfunksjon.

 

Man kan utvide sin horisont og forståelse for det psykologiske på andre måter også, og mye skjønnlitteratur bebor enormt med innsikt som sannsynligvis kan styrke de fleste av oss. Å lese bøker er derfor en form for psykologisk selvutvikling som ofte er undervurdert. Det er ikke all litteratur som er like berikende, men mye av den store verdenslitteraturen er nettopp karakterisert som ”stor” fordi den utvider den menneskelige erkjennelse og bevissthet. For mitt vedkommende vil jeg trekke frem den portugisiske forfatteren Fernando Pessoa som en av de viktigste dannelsesskribentene jeg har lest. Jeg vil på det varmeste anbefale Uroens bok for alle de som er nysgjerrige på skjulte kriker og kroker i menneskets psyke, og ikke minst for de som er på jakt ettter poetisk og dyptgripende innsikt i menneskets eksistensielle vilkår.

 

Kilder

 

Young Jeffrey E. & Klosko Janet S. (1995). How to break free from negative life patterns and feel good again. USA: Penguin Putnam, Inc. (Anbefales!)

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Frykt og maskuline kulturer

Horror lookingAfsana sitter på rommet sitt. Hun våger ikke å snakke med noen. Hennes beste venn, Ruksana, ble funnet dø bare noen hundre meter fra der hun bor. Hva hadde venninnen gjort ute så sent på kvelden? Hun burde ha ligget hjemme i sengen sin. Hva fikk Ruksana til å gå ut, og hvem hadde drept henne?

 

Politiet var innom Ruksanas familie, men her ble de møtt med en slags taus fiendtlighet. Faren ville ikke snakke med politiet om datterens død, og de andre familiemedlemmene kikket ned i gulvet.

 

Afsanas far, en gudfryktig mann, betraktet datteren sin nøye da han fortalte hva som hadde hendt. Politiet stod uten sikre spor. De kunne ikke si noe sikkert om hvordan Ruksanas kropp havnet på den åpne plassen i enden av gata. Det var tydelig at hun hadde blitt slått og strangulert. Politiet mistenkte familien til Ruksana, og derfor ble alle mennene i familien kalt inn til avhør. Mens faren til Afsana forteller om politiets mistanker, spør han også Afsana om hun var klar over Ruksanas planer. Afsana ristet sakte på hodet mens hun tenkte på venninnens ulykke. De hadde planlagt å dra til kjøpesenteret etter eksamen for å leie en film. Hva kunne ha skjedd?

 
Afsanas familie flyktet fra Iran da hun var 3 år gammel. De hadde slått seg ned i Oslo og foreldrene ga henne en tradisjonell oppdragelse med strenge regler. Afsana hadde ikke lov til å treffe norske gutter, og hun måtte forholde seg til helt bestemte kleskoder. Hun måtte ha klær som dekket all hud. Ruksana var datteren til naboen, og de to jentene hadde vært venninner i lang tid, men nå var det over. Ruksana var død.

 

Er du sikker på at du ikke vet hva Ruksana gjorde?” Faren til Afsana spør på nytt. Han har en morsk rynke i pannen og ansiktet hans uttrykker mistenksomhet. Afsana rister på hodet igjen, men når hun møter farens bekymrede blikk, føler hun seg presset til å si noe. Ruksana hadde snakket noe om å rømme fra familien. De var sjelden snille mot henne, og den autoritære faren styrte familien med jernhånd. Ruksana hadde snakket om å rømme til Afrika eller til Singapore eller kanskje til Frankrike. Hun snakket ofte om å flykte til et sted hvor hun var fri til å kle seg som hun selv ville. Hun ønsket å gifte seg med en mann hun selv hadde valgt. Hun visste at foreldrene ikke ville respektere hennes ønske, og hun fryktet at de allerede hadde valgt ut en ektemann for henne. Ruksana hadde lyst til å studere mote og design, mens foreldrene hennes ville at hun skulle bli lærer. Hun hadde lyst til å begynne på dans, men foreldrene fordømte dans og ville ikke høre noe om det.

 

Så du visste noe likevel…?” Afsanas far stirrer på henne med en alvorlig mine. Afsana kan ikke forstå at dette har noe med venninnens død å gjøre. Alt dette var bare fantasier. Ruksana hadde snakket om flukten, dansen og studiene i en spøkefull tone. Det hadde ingenting med virkeligheten å gjøre. Selvsagt kunne hun ikke forlate landet. Hun kunne ikke komme seg noe sted uten foreldrenes tillatelse. Hun hadde ikke penger. Afsanas far slår henne hardt i ansiktet og forlater huset. Han går over til naboen og blir der i flere timer.

 

Full av forvirring og frykt sitter Afsana oppe hele natten og stirrer ut av vinduet. Blikket hennes vandrer fra huset til naboen og plassen hvor de fant Ruksanas kropp.

 

Et par dager senere ble Afsana innkalt til naboen. Da hun kommer inn i stuen, ser hun venninnens kropp på gulvet. Afsana blir helt nummen og knærne svikter. Hun faller sammen i døråpningen, og kort tid etter kjenner hun en kraftig hånd som drar henne bortover gulvet mot Ruksanas døde kropp. Hun blir liggende ansikt til ansikt med venninnen. Hun må gispe etter pusten. Frykt og fortvilelse har hopet seg opp i halsen.

 

Her ser du hva som skjer med kvinner som går over streken. Du må være lydig mot mennene i familien din, ellers går det deg ille. Dersom det ikke er noen menn i familien din, eller de befinner seg et annet sted, skal du adlyde våre regler og retningslinjer.

 
Det viste seg at Ruksana hadde forlatt huset sent på kvelden. Hun hadde vært kledd for å gå på en fest. Det var lukten av parfyme som hadde avslørt henne. Faren merket duften og ble mistenksom. Han vekket opp sin bror og sin eldste sønn, og sammen fulgte de etter Ruksana. De oppdaget at hun var på vei til en verdslig fest, og dermed var et æresdrap nødvendig for å statuere et eksempel. Dersom de ikke reagerte med kraftige tiltak mot Ruksana, var de redd for at flere av kvinnene kom til å ta lett på reglene. Kvinner holder familien og kulturens ære i sine hender. De kan ikke få lov til å gjøre som de vil. Dermed måtte Ruksana bøte med livet på grotesk vis.

 
Afsana forstod ikke situasjonen fullt ut, og forble i en tilstand av sjokk. Gradvis går det opp for henne at hennes egne ønsker, følelser og behov er sekundære, og hun innser at hennes far vil vende seg mot henne dersom hun gjør et selvstendig valg.

 

Denne fortellingen bygger delvis på en sann historie, men den er gjort om så mye at involverte parter ikke skal bli gjenkjent. Personene i den grufulle historien er tilfeldigvis fra Iran, men de kunne like gjerne vært fra noen omkringliggende arabiske land. Denne historien må på ingen måte leses som en generalisering av den iranske befolkningen eller den arabiske kulturen. Det er kun et skrekkeksempel på forhold som fremdeles forekommer både her til lands, og over hele verden. Det er et skrekkeksempel på at det finnes kulturer og miljøer som er så pateriarkalske og undertrykkende at mennesker lider og dør under mannssjåvenistisk dominans. Generelt sett er det imidlertid slik at iranske kvinner sannsynligvis har flere rettigheter og større muligheter enn kvinner i de omkringliggende arabiske landene og i nabolandene Pakistan og Afghanistan. Dette gjelder blant annet i forhold til utdanning, arbeidsliv, politikk og samfunnsliv. Men islamiseringen av det iranske samfunnet etter 1979 innebar også at familie- og privatretten for alle borgere ble knyttet til religiøs tilhørighet. På den måten står Irans lovverk for systematisk segregering, underordning og diskriminering av kvinner. Straffeloven bygger på en patriarkalsk versjon av islamsk rett og prinsipper, noe som i Iran betyr at en utro kvinne kan piskes. Og en kvinne som er voldtatt kan piskes for utukt. Æresdrap er heller ikke et ukjent fenomen. Dessverre er det slik at mange kvinner i Iran gjennom hele livet vil ha en mannlig formynder, som kan utøve autoritet over henne med støtte i lovverket, religion og/eller sosial praksis og tradisjon. Først er det far, deretter ektemann. 

 

Mennene i denne fortellingen kan virke både onde, brutale og hensynsløse, men i bunn av disse handlingene lå en følelse av frykt. En frykt for å miste alt som er kjent og verdifullt. Dette er menn som mer eller mindre mot sin vilje har utvandret for å etablere et nytt liv i en fremmed kultur som er svært annerledes. For et individ fra et slikt mannsdomminert regime kan Oslo og Norge virke skremmende fordi de feminine kreftene i vår kultur står langt sterkere. En konservativ person fra ett av de arbaiske landende kan i møte med vårt samfunn raskt føle seg truet på sin maskulinitet. Eksempelvis vil den iranske, pakistanske eller afgahnske kulturen blandet med den norske kulturen fører til en frykt for forringelse av identitet. Mennene frykter at deres verdier skal blekne og overkjøres. Dypest sett er de redd for verditap, irrelevans og en dementering av deres kulturelle forankring. Usikkerheten forbudet med å flytte til en ny kultur vekker sterke krefter i mennesket. Folk med samme bakgrunn tiltrekkes hverandre i noe som dypest sett er en kamp for å beholde sin identitet. Når mennesket føler seg truet på sitt kulturelle opphav, tvinger dette frem gamle normer, og de opprettholdes med brutalitet hvis det blir nødvendig.

 

For å forstå dette fenomenet, kan vi betrakte det på en annen måte. Dersom en person eier en bil, og denne bilen oppfattes som et mål på eierens egenverdi eller status, risikerer man at skader som kommer på bilen indirekte skader personens selvverd. Dersom vi investerer egenverdi eller selvfølelse i noe som ligger utenfor oss selv, blir vi sårbare fordi hendelser langt utenfor oss selv oppleves som trusler mot vår egen verdi som menneske. Den minste bulk i bilen kan avstedkomme nesten desperate forsøk på å fikse skaden. Personen blir oppjaget og ubalansert, og etter hvert blir det stadig viktigere å bevokte bilen slik at den ikke utsettes for nye skader. Jakten på sikkerheten kan innebære fiendtlighet og antagonisme mot grupper eller enkeltpersoner som kan tenkes å representere en fare for bilens glans. Muligens har du opplevd å parkere ved siden av en dyr bil, og eieren advarer deg mot å parkere for nærme. Mennesker som legger mye av sin selvfølelse utenfor seg selv får det ofte slitsomt. Det er belastende å bevokte noe som indirekte bærer ens egen verdi som menneske.

 
Litt på samme måte kan man forstå den kulturelle bakgrunnen til mennene i fortellingen om Afsana og Ruksana. Flere steder i de nevnte arbaiske landende (med flere) og i deler av det muslimske samfunnet tillates menn å ha høy verdi og mye autoritet i kraft av sitt kjønn. Deres status er dermed sikret uten at det blir stilt spørsmål ved deres kvalifikasjoner eller kvaliteter som mennesker. Menn forventes å være krevende og autoritære, og de kan forlange å bli servert etter eget forgodtbefinnende. Når ens verdi er forankret i kulturelle kvinneundertrykkende normer, vokser en opp med til dels urealistiske forestillinger om egen status og fortrefflighet som mann, og denne «megalomane» identiteten vil komme til å føle seg kraftig truet i møte med nye kulturer og ikke minst i møte med likestilling.

 

Mennene i denne fortellingen opplevde et press i møte med den norske kulturen. De hadde en følelse av å miste sitt ”herredømme” og frykten omkranset noe som kanskje kan kalles «avmaskulinisering». For at menn skal være overlegne, betinger det at kvinner er underlegne, og likestilling blandet med generelle egalitære holdninger forstyrrer denne balansen. For å beholde sin status må man gå hardt til verks, og i slike tilfeller henfaller man ofte til rigide og dogmatiske religiøse regler, stivnakkede kulturelle konvensjoner og tilhørende groteske straffetiltak mot de minste uregelmessigheter. Når fedrene til Ruksana og Afsana møter et land som respekterer individet for sin egenart og sine handlinger, og ikke begrunner respekt i kjønn eller alder, trues de i kjernen av sin eksistens.

 

I tillegg har en feilslått integreringspolitikk i landet de kommer til sørget for at de plutselig befinner seg i en posisjon med lav sosioøkonomisk status, og behovet for å gjenvinne egenverdi blir tilsvarende forsterket. De opplever at de må være rike, mektige eller ha noen helt spesielle egenskaper for å bli lagt merke til. Når de mangler dette, tviholder de på gamle tradisjoner for å hevde den verdien som tillegges dem ganske enkelt fordi de er menn.

 

Baumeister (1999, p. 244) påpeker at det er en oppblåst selvtillit og oppfatningen av en trussel mot ego som fører til voldelige reaksjoner. En følelse av overlegenhet som ikke har sitt utspring i personlige kvalifikasjoner, men i kulturelle dogmer, er uhyre sårbar. Dermed må oppstående trusler raskt og effektivt elimineres for å beholde status og den skrøpelige følelsen av overlegenhet. Ruksana var en ung og nysgjerrig jente. Dessverre representerte hun også en trussel mot den maskuline kulturen som hennes far ville opprettholde for en hver pris.

 

I vår kultur er det den egalitære holdningen som gjelder. Vi verdsetter respekt og medfølelse med alle. Det er politisk korrekt å utvise forståelse og aksept for andres verdier, men når vi aksepterer kvinneundertrykkelse, under en parole som pålegger oss aktelse for andre kulturer, overser vi smerten til Ruksana og hennes venninne.

 

 

Anbefalt litteratur 

 

Carol Gilligans bok, Med en annen stemme – Psykologisk teori og kvinners utvikling, kan anbefales for alle som er interessert i psykologi, filosofi og moralske spørsmål. Boken handler ikke dirkete om æresdarp eller kvinners vilkår i strengt patriarkalske kulturer, men den tar for seg kvinners psykologiske utvikling i mange forskjellige perspektiver. Boken kan sannsynligvis utropes til en av de mest debatterte bøkene innen sitt felt siden begynnelsen av 1980-tallet. Boken har bidratt til å sette en rekke spørsmål på dagsordenen, og regnes i dag som en klassiker både innenfor feminisme, psykologi og filosofi. Hvorfor finner mange kvinner det så vanskelig å heve sin røst eller hevde et standpunkt? Er det lettere å ty til selvfornektelse og selvbedrag for kvinner enn menn når vanskelige beslutninger skal fattes? Eksisterer det en forskjell på hvordan kvinner og menn – og jenter og gutter nærmer seg moralske spørsmål? I dagens Norge er disse spørsmålene kanskje ikke like aktuelle, men jeg vil likevel mene at spørsmålene som reises i boken er svært relevante også i dagens samfunn. Likestillingen har kommet relativt langt her til lands, men i møte med andre kulturer hender det at kvinnens plass i samfunnet kommer på dagsorden nok en gang. 

 

Kilde

 

Baumeister (1999). The Self in Social Psychology. Psychology Press.

Gilligan, Carol (2002). Med en annen stemme – Psykologisk teori og kvinners utvikling. På norsk ved Vestli, Mona.  Gyldendal Akademiske Forlag.

 

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød &
Shobna Subramanian Iyer

WebPsykologen.no