En pille for alt

psykisk sykdom biologi barnDe brede forklaringsmodellene taper terreng

 

Min utgangshypotese er at psykologer er flinke til å sjonglere mange perspektiver, tanketradisjoner og innfallsvinkler i håndteringen av den menneskelige tilværelse. Fordi vårt fagfelt er plassert mellom samfunnsvitenskap, humanvitenskap og naturvitenskap, må vi forholde oss til sannhetskriterier fra ulike vitenskaper. Det gir psykologen et slags koldtbord av perspektiver i møte med mennesker, noe som legger grunnlaget for empati, respekt og dyptgripende forståelser av individet og samfunnet for øvrig. Samtidig skaper det en ydmykhet for sannheters relative karakter, og det resulterer i en forsiktig mentalitet som sjelden forhaster seg i sine uttalelser. I verste fall blir psykologen sittende i en taus, forståelsesfull og reflekterende posisjon, noe som kanskje er intellektuelt sofistikert, men samtidig svært ubehjelpelig når det handler om å promotere faget, uttale seg i offentligheten og fungere som tydelige støttespillere for mennesker i nød. I møte med progressive markedskrefter og medisinpsykiatriske perspektiver, som tilbyr raske løsninger på vanskelige problemer, risikerer den reflekterte psykologen å komme til kort. Av den grunn frykter jeg at vi taper terreng til ensporede behandlingsperspektiver, noe som er uheldig for fagfeltet og ikke minst for mennesker som sliter med psykiske lidelser.

 

Når det oppstår et problem blant en gruppe mennesker, er det som regel vedkommende som raskest kan definere problemet som får førsteretten på en løsningsstrategi. Min bekymring er at psykologen kommer dårlig ut i slike definisjonsdueller fordi flerfasettsforståelser som inkluderer ødipuskompleks, ubevisste arketyper, primalskrik, eksistensiell angst, evolusjonsbiologi og hjerneorganiske feilkoblinger er ganske uhåndterlige og vanskelige å selge til et bredt publikum. Dermed ligger definisjonsmakten, og ikke minst førsteretten til å intervenere, hos de enklere årsaksmodellene. Innenfor psykisk helsevern betyr det at brede metapsykologiske innfallsvinkler ofte utkonkurreres av medisinpsykiatriske perspektiver. 

 

 

Medisinpsykiatri

 

La meg gi en unyansert beskrivelse at det jeg oppfatter som hovedlinjene i dagens psykiatri. Grovt sett fokuserer klinisk psykiatri på forholdet mellom psykopatologi, atferdsmønster og psykofarmaka. I første del av det nittende århundret forholdt psykologien seg i første rekke til freudiansk metapsykologi, noe som har endret seg betraktelig opp mot vår tid. Dersom man vil ta temperaturen på psykiatriens status i Europa, bør man delta på ”World Congress of Psychiatry” som i 2008 ble avholdt i Praha. Her er det helt åpenbart at psykiatrien som felt står i en særdeles tett allianse med psykofarmakologiske selskaper hvor de økonomiske interessene selvfølgelig veier tungt. Medisinfirmaenes økonomiske muskler er de som løfter mye av forskningen på feltet, noe som får enorme konsekvenser for sykehusenes behandling av mennesker med psykiske lidelser. Disse forholdene gjør at psykiatrien tenderer til å forstå den menneskelige bevissthet innenfor biologiske og nevrologiske rammer. Her nærmer vi oss en slags klinisk identitetsteori som lyder slik: Bevisstheten er det neurale systemet, hvor problemer i førstnevnte skyldes en ubalanse i sistnevnte, og denne ubalansen kan vi korrigere med medikamenter. ”Ja, men hva med følelsene og tankene mine,” roper psykologen fortvilet på kongressen i Praha. Kan medisiner endre tankene mine også? Kan man ikke endre seg ved å arbeide med holdninger, perspektiver og innsikt?

 

Og den evige problemstillingen gjør seg gjeldende nok en gang: Idealisme versus materialisme, kropp versus psyke, den ”introspektive” Sokrates versus den ”vitenskapelige” Aristoteles og så videre.  

 

 

Arv og miljø

 

Det er politisk korrekt, og nærmest en klisjé, å uttale at psykiske lidelser handler om både arv og miljø, men i praksis og på folkemunnet mistenker jeg at denne innsikten eksisterer, men på en overfladisk måte som ikke er velintegrert i vår håndtering av mentale problemer. Dessuten er det subjektive eller idealistiske perspektivet beheftet med en litt magisk undertone, misbrukt av healere og karismatiske kvakksalvere i en årrekke, og selvfølgelig mindre etterrettelig enn skolemedisin. På grunn av dette, og mange andre årsaker, frykter jeg at det ”metapsykologiske” perspektivet på mental helse må kjempe hardere for å beholde et solid fotfeste i den kliniske hverdagen.

 

Psykologen Heinz Kohut er blant mange som stadfester psykologiens litt spesielle posisjon som ”menneskelig” vitenskap. I artikkelen Introspection, Empathy and Psychoanalysis (1959) skriver han:

 

Den indre verden kan ikke utforskes ved hjelp av sansene. Våre tanker, ønsker, følelser og fantasier har ingen eksistens i den fysiske verden, allikevel er de virkelige, og vi kan observere dem gjennom introspeksjon hos oss selv, og ved hjelp av empati hos andre”.

 

Her er det snakk om subjektive og nonmaterielle ”sannheter” som utgjør en særdeles viktig del av psykologisk teori og menneskesyn, men samtidig representerer dette abstrakte kategorier som rent vitenskapelig er ganske uangripelige og likeledes vanskelige å definere presist. En av psykologiens opphavsmenn, William James, skrev at “The greatest discovery of my generation is that man can alter his life simply by altering the attitude of his mind.” Det er en verdifull innsikt, men ikke uten videre enkel å innpasse i en vitenskapelig kontekst.

 

 

ADHD, Bipolar Lidelse og ME

 

På grunn av denne vanskeligheten mener jeg at psykiatrien fremdeles er belemret med et litt ekskluderende naturvitenskapelig verdenssyn. Vi skifter navn til psykisk helsevern blant annet for å dempe de biologiske konnotasjonene som henger ved psykiatri, men fremdeles støter vi på tendenser som ligner biologisk determinisme. Det betyr at man forfekter et somatisk eller genetisk og arvelig utgangspunkt for en rekke lidelser, og spesielt utsatt er diagnosekategoriene som inkluderer Bipolar Lidelse, ADHD og ME. Dersom man antar at disse symptombildene handler om en medfødt nevrokjemisk ubalanse som krever medikamentell stabilisering, og samtidig ignorerer de psykodynamiske forholdene som unektelig ligger til grunn for menneskets selvforståelse og personlige stil i håndtering av tilværelsens utfordringer, er det sannsynlig at vi har lagt ut på en smal sti som sponses av finansielle muskler i legemiddelindustrien. I tillegg ser det ut til at slike sykdomsmodeller favoriseres i et galopperende mediebilde hvor dybdepsykologiske forklaringer blir for omfattende og langtekkelige, og den perspektivpluralistiske psykologen overdøves i de viktige debattene.

 

 

Enkle løsninger på vanskelige problemer

 

Det lanseres nye medikamenter for psykiske lidelser jevnt og trutt. Ofte skapes det blest rundt nye preparater, og noe av dette skyldes kanskje nettopp et iboende håp om enkle løsninger på vanskelige problemer. Når det kurative tiltaket dreier seg om å svelge en pille eller få en injeksjon, er det klart at både pasienter og behandlere blir forventningsfulle. Rene biologiske sykdomsmodeller fratar imidlertid mennesker psykologisk ansvar og ”fritar” oss fra de enorme anstrengelsene som kreves for mental selvutvikling, og slike byrder er det etter alt å dømme mange som er glad for å bli kvitt. Eksempelvis har ADHD og ME hatt en kraftig oppsving de siste årene, og jeg mistenker at noe av årsaken handler om den ”biologiske fornemmelsen” som omkranser disse diagnosene. Man kan være enda mer moraliserende og forfekte at tendensen handler om en stadig større intoleranse for eksistensiell angst og generell nød, men det hører til en annen diskusjon.

 

Jeg er imidlertid sikker på at veldig mange behandlere har en bredere forståelse av eksempelvis ADHD som inkluderer et flertall av perspektiver, men min erfaring er at store deler av befolkningen hviler i en biologisk determinert oppfatning av ADHD, og jeg formoder at dette kan gjøre regnskap for diagnosens popularitet. Forskjellen på symptomene ved ADHD og det vi kan kalle relasjonsforstyrrelser er vanskelig å differensiere, og nettopp her tror jeg at innsikten til blant andre Immanuel Kant er høyst relevant.

 

 

Kant og den subjektive virkeligheten

 

Kant forfekter at vi som mennesker er med på å skape våre egne verdensbilder. Vår bevissthet oppfatter ikke verden akkurat slik den er (objektivt), men vår erkjennelse av verden er et resultat av våre individuelle disposisjoner og preferanser. Ergo finner vi som oftest det vi leter etter. Når man sliter med depresjon, rastløshet, angst, isolasjon eller konsentrasjonsproblemer leter man ikke alltid etter en dyptgripende og krevende terapiprosess som eventuelt avdekker en utrygg fortid som resulterer i selvusikkerhet og en der tilhørende frykt for å ta ansvar i eget liv. Når det i slike tilfeller finnes alternative forklaringsmodeller som peker på hjerneorganiske feiljusteringer, vil det sannsynligvis foretrekkes av mange som befinner seg i en fortvilet posisjon. Dermed taper dybdepsykologiske forklaringer terreng på den arenaen hvor de er mest tiltrengt, nemlig mental helse. 

 

 

Endring uten medisiner?

 

Jeg nevner dette som et eksempel på et område hvor psykologien bør rope høyt i et slags folkeopplysningsøyemed. Jeg kan ikke spille piano, men det kan jeg lære meg ved iherdig trening. De områdene i min hjerne som håndterer musikalitet, leser noter og koordinerer finmotorikken i fingrene vil garantert endre seg, og mine nyervervede pianoferdigheter har dermed satt fysiologiske spor i mitt mentale maskineri. Kan mennesker med ulike varianter av konsentrasjonsproblemer trene seg opp på samme måte og vinne en tilsvarende psykologisk og fysiologisk effekt? Det er mye som tyder på at det i alle fall representerer en mulighet, men etterslep fra et tradisjonelt medisinpsykiatrisk perspektiv tenderer til å undergrave denne muligheten, og når man nevner det for pasienter, har jeg flere ganger opplevd noe som ligner et brudd i alliansen. Muligens bør mine intervensjoner fininnstilles, men samtidig har jeg en fornemmelse av at ansvaret som følger med et ”selvutviklingsperspektiv”, hvor man kan gjenvinne kontroll på egen helse ved hjelp av indre styrke og mentaldisiplinerende teknikker, oppfattes som skremmende. Kanskje fordi en slik investering i eget liv virker tung og uoverkommelig fra en posisjon i psykologisk underskudd.

 

 

På jakt etter én forklaring

 

For folk flest er det vrient å håndtere mange innfallsvinkler til et problem, og det blir ikke enklere når problemet er av psykologisk karakter og perspektivene kan oppleves motstridende og lite konkrete. Akademisk sett er mange psykologer flasket opp på et konglomerat av forskjellige visdomstradisjoner med ulike sannhetskriterier, og det gir oss muligheten for en avansert innsikt i menneskelige problemer, men det moderne gjennomsnittsmennesket, som attpåtil befinner seg i krise, er sjelden på jakt etter omfattende livsperspektiver. De søker ofte én forklaring eller én sannhet eller i alle fall et fast holdepunkt som kan definere problemet i en livssituasjon som oppleves kaotisk. Her er det marked for enkle løsninger, og det skal man ha respekt for. Men samtidig skal vi huske en av Einsteins advarsler ”Make everything as simple as possible, but not simpler”. Vi vet at det å finne en meningsbærende forståelse av oss selv er kurativt, selv om forståelsen er feil, men det finnes forståelser som er bedre enn andre. Noen selvforståelser lukker for videre utvikling, og da kan det hende at vi er på vei ned en blindgate som noen tjener penger på.

 

 

Diagnoser sponset av medisinfirmaer

 

For argumentets skyld vil jeg nevne et par eksempler hvor en slags ”medisinpsykiatrisk imperialisme” har vunnet territoriale maktkamper i psykisk helsevern og overkjørt de åndsvitenskapelige perspektivene. Dette er et tema som blant andre Christopher Lane (2007) debatterer i boken ”Shyness: How Normal Behavior Became a Sickness ”. Lane forteller en viktig historie om hvordan en revisjon av Diagnosemanualen i 1980 førte til en kraftig økning i antall diagnoser. Han legger frem hittil ukjent dokumentasjon fra APA´s arkiver og viser hvordan revisjonsprosessen var sterkt influert av psykofarmakologiske produsenter, som naturlig nok ønsket seg flere diagnoser å medisinere. Blant annet ble sosial fobi opprettet som en diagnostisk merkelapp på personer som tidligere ble betraktet som sjenerte eller blyge. Gevinsten ved en slik redefinering, eller kvasivitenskapelig ordmagi, er en økonomisk lønnsom anledningen til å foreskrive medikamenter til en stadig større del av befolkning. En medisin som tidligere var myntet på depresjon, påberoper seg plutselig en tilleggseffekt i forhold til sosial angst, og på den måten er markedet utvidet. Ulempen med et økende antall diagnosekategorier er selvfølgelig en risiko for å feiltolke normalvariasjoner i det menneskelige temperament som psykiske lidelser med behov for ”medisinsk omsorg”, men som Lane påpeker: «Before you sell a drug, you have to sell the disease. And never was this truer than for social anxiety disorder«.

    

 

ADHD som et medisinsk anliggende

 

ADHD er som nevnt et annet område hvor det medisinpsykiatriske regime har skaffet seg herredømme utover egne grenser. Her er det spesielt en økende diagnostisering av barn som bør anstifte en viss bekymring. Lane (2007) kaller denne tendensen ”den perfekte stormen” for overdiagnostisering. En kultur som beveger seg rask og fostrer stress installerer også høye forventninger til barna. Foreldre kommer under et stort press for å sikre at barnet deres lykkes og blir sosialt kompetente kaospiloter. De barna som ikke umiddelbart håndterer de livspolitiske kravene i tråd med forventningene, kommer raskt i en posisjon hvor de tilsynelatende ligger etter, og dermed utviser de en type atferd som ansporer til en slags medisinsk bekymring. Igjen er de enkle løsningene både salgbare og attråverdige. Vi ønsker en rask problemløsning slik at barnet kan tilpasse seg, noe man i koranskoler løser med korporal avstraffelse, mens andre skoler løser det med Ritalin.

 

 

Kombinasjonsperspektiver

 

Min hensikt er ikke å propagere 70-talls antipsykiatri, eller en New-Age-aktig idealistisk holdning hvor tankens kraft kan utrette mirakler, og mennesket har blitt så psykologisk at det ikke lenger har noen kropp. Jeg er ute etter kombinasjonsperspektivene som inkluderer medisiner, psykoterapi, psykososiale tiltak og sosioøkonomiske hensyn.

 

 

Hjernen og den indre verden

 

Turnbull og Solms (2002) er blant mange som sysler med de subjektive opplevelsenes nevrovitenskapelige grunnlag, og de poengterer at vellykket samtaleterapi synes i frontallappene, noe som betyr at metapsykologiske intervensjoner har en fysiologisk effekt. Samtidig har medisiner en soleklar psykologisk effekt, og dette er selvfølgeligheter for de fleste. Likevel tror jeg at biologiske sykdomsmodeller innenfor psykisk helsevern vinner terreng fordi de til en viss grad tilbyr ganske entydige definisjoner og raske intervensjoner, hvorpå balansen mellom metapsykologi og biologi ofte blir skjev. Faren med en slik skjevhet i biologiens favør er en latent determinisme som på stilltiende vis installeres i det kollektivt ubevisste og ganske ubemerket diskvalifiserer menneskers psykologiske kapasitet og potensielle herredømme over egen helsemessig vekst. Symptomet på en slik utvikling er inflasjon i diagnosekategorier som lukter av biologiske og medisinpsykiatriske årsaksforklaringer. Jeg tror ikke at behandlere er ensporede i sine forståelser, men jeg tror at de metapsykologiske mulighetene er underrapportert, og det er ganske naturlig, fordi det ikke er så lett å forklare, bevise eller hevde i et markedsorientert samfunn som krever effektive, raske og målbare resultater.

 

 

Kilder

 

Lane, Christopher (2007): Shyness: How Normal Behavior Became a Sickness. Yale University Press, USA. (Anbefales!)

Kohut, Heinz (1959) Introspection, Empathy and Psychoanalysis An Examination of the Relationship between Mode of Observation and Theory. Journal of the American Psychoanalytic Association, Vol. 7, No. 3, pp. 459-483.

Solms, Mark & Turnbull, Oliver (2002). The brain and the inner world – An introduction to neuroscience of subjective experience. Karnac Books. (Anbefales!)

Solms, Mark & Turnbull, Oliver. (2004). Hjernen & den indre verden – de subjektive oplevelsers nevrovidenskabelige grundlag. Kjøbenhavn: Akademisk Forlag.

 

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Selvmordet som et virus på tanken

selvmordsepidemier

Svensk-irakeren Taimour Abdulwahab ble akkurat pappa for tredje gang. Likevel velger han å sprenge seg selv i lufta i en av Stockholms travleste handlegater klokken fem om ettermiddagen. VG skriver om hendelsen under overskriften Flyttet til England og ble interessert i radikal Islam (mandag 13. desember). Det er en vond historie vi har hørt før, men det er første gang den utspiller seg i Skandinavia på denne måten. Slike hendelser ryster befolkningen og levner mange av oss i forbløffelse. Hva får mennesker til å begå selvmord av denne typen?

 

Noen vil hevde at det verste et menneske kan rammes av ikke er bakterier, virus eller andre dødelige sykdommer, men snarere ideer. Det verste som kan plantes i mennesket er derfor ikke virus av fysisk karakter, men virus på tankegangen. Noen ideer kan ta bolig i mennesker og føre til handlinger av katastrofal karakter. Disse ideene kan man ikke fjerne med antibiotika eller andre medisiner, og derfor representerer de kanskje menneskets største utfordring. Den 28 år gamle Taimour er bare en av mange menn som fanges av radikale religiøse ideer og foretar noen prioriteringer som virker hinsides all fornuft. Med et løfte om ære og berømmelse og et ”nytt liv” i en «guddommelig dimensjon», sprenger han seg selv i luften med den hensikt å ta med seg flere i fallet. Det klarer han heldigvis ikke, men han har kanskje oppnådd sitt mål likevel: Han er den første selvmordsbomberen i Skandinavia.

 

Spørsmålet er hvordan og i hvilket omfang virus på tankegangen kan spre seg. Det fungerer selvfølgelig ikke som andre sykdommer, og av den grunn kan det hende at vi mangler en virksom kur mot slike ”åndelige” sykdommer.

 

I denne artikkelen vil vi se på ulike former for selvmord driftet av revolusjonære, religiøse, politiske eller martyraktige ideer. Man har registrert en økning i selvmord blant unge mennesker. Hva skyldes dette? Hva slags forhold har vi egentlig til døden? Hvordan blir mennesker rammet av ideer som er livsfarlige?

 

 

Døden som en ramme rundt livet

 

Døden er rammen rundt livet. I et slikt perspektiv er døden med på å gi livet mening og verdi. De som har stirret døden i hvitøyet, har ofte en annen evne til å sette pris på livets små og store øyeblikk dersom de får en ny sjanse. Per Fugelli skriver blant annet om det han kaller lyspunkter ved døden i boken Døden, skal vi danse. Dette er en bok som utforsker dødens vesen, og den er skrevet av Fugelli i en periode hvor nettopp døden banket på hans egen dør.

 

Når nettene blir lange og dagene tomme, tar jeg fram følehorn, blyant og papir og skriver om den verden jeg er i her og nå. Jeg er på feltarbeid i sykerollen, i helsetjenesten, i dødsonen – ikke som forsker, men som et søkende menneske på jorden.” (Fugelli, 2010).

 

Jeg har både lest og hørt Fugelli prate om døden, og det gjorde et formidabelt inntrykk. Han evner å bringe dette fryktede tabu inn i livet på en måte som ikke eskalerer angst, men skaper livsbevissthet. Døden, skal vi danse anbefales fordi den evner å gjøre døden viktig for livet på en finurlig og klok måte.

 

I tillegg ansporet denne boken meg til å skrive ennå en artikkel om selvmordets vesen. Mens jeg leser boken, opplever møte med selvmordstruede pasienter i min arbeidsdag på psykiatrisk poliklinikk og ser Taimour sprenge seg selv i luften i Stockholm, blir jeg trist, men samtidig nysgjerrig på drivkreftene i mennesker som begår selvmord som en bevisst og villet handling. I denne artikkelen fokuserer jeg på de menneskene som av ulike årsaker velger å dø. Noen eksistensielle filosofer vil mene at dette er det eneste reelle valget mennesket har: Dø eller leve. Hva skjer egentlig når mennesker med viten og vilje går døden i møte? Og hva skjer når andres selvmord blir til inspirasjon og fostrer flere selvmordskandidater?

 

 

Masseselvmord

 

Masseselvmord er et fenomen som oppstår når flere mennesker tar livet av seg sammen eller av samme grunn. Masseselvmord forekommer noen ganger som følge av religiøse eller sekteriske konstellasjoner. Selvmordsaksjoner, selvmordsbombere og kamikazeoperasjoner er militære eller paramilitære former for masseselvmord. Beseirede grupperinger kan ty til masseselvmord fremfor å havne i fiendens fangenskap. Kollektive selvmord har også vært brukt som en form for politisk protest. Et annet fenomen er selvmordsepidemier hvor enkelte selvmord får mye oppmerksomhet og dermed ansporer eller ”inspirerer” andre mennesker til å ta sitt eget liv. I en slik kontekst kan selvmord bli «smittsomt».

 

 

Selvmord som epidemi

 

Mange historikere har registrert at selvmord kan utarte seg som en slags epidemi. Derfor møtes selvmordet ofte med kraftige sivile og religiøse foranstaltninger. Capuzzi og Golden (1988, side 89) tar for seg historisk materiale for å undersøke hvordan selvmordsepidemier kan spre seg. De nevner spesielt en selvmordsepidemi blant unge kvinner i den greske byen Miletus. Denne Epidemien ble motarbeidet og dempet på en effektiv måte ved å paradere de døde kroppene over markedsplassen i byen. Opptoget ble en ydmykende affære ovenfor de som hadde gitt opp livet. Nettopp denne ydmykelsen gjorde imidlertid at man fikk situasjonen under kontroll.

 

 

Martyrdom

 

Religiøs lidenskap har historisk sett ført til at mennesker tar selvmord på grunn av årsaker som umiddelbart ikke er så lette å forstå. Stillion og McDowell (1996, side 6) betrakter Judas sitt selvmord som et eksempel på et suicid basert på samvittighetsgnag, og ”selvmordet” til Sokrates og Jesus fra Nazareth kan forstås som tilfeller av ”altruistiske selvmord”. Sokrates fikk valget om å forandre sin framferd i samfunnet, men valgte heller døden, og det samme gjorde Jesus. Disse handlingene eller valgene betraktes som tilfeller av martyrdom, noe som skiller seg fra selvmord. Disse menneskene sto fast ved sine prinsipper, hvorpå de indirekte valgte døden som følge. De valgte ikke døden for å flykte fra en vanskelig tilværelse, men valgte å stå fast ved sine overbevisninger, noe som dermed førte dem i døden. Disse dødsfallene har blitt etterfulgt av utallige selvmord begått av mennesker som glorifiserer martyrdøden.

 

Gibbon (2008) beskriver Donatistene som utgjør en sekt av fanatikere besatt av livets forferdelse og en higen etter martyrdom. Innimellom profanerte de hedenske templer, tvang seg inn i rettssaker og forlangte at dommeren skulle gi ordre om deres umiddelbare henrettelse. De var villige til å gjøre hva som helst for å bli drept på grunn av håpet om å oppnå evig lykke. Ødeleggelsen de iverksatte ledet selvfølgelig til en hevngjerrig baksmell fra andre miljøer som resulterte i deres død. De henvendte seg til fremmede med trusselen om at de ville dø hvis vedkommende ikke drepte dem (2008, side 70). I denne svært spesielle sekten var døden selve målet.

 

Den religiøse holdningen til selvmord, som en vei til martyrdom, ble senere kraftig kritisert i det man oppdaget at denne trenden spredte seg, og et økende antall mennesker valgte den veien. Det førte til at St. Augustine og senere Aquinas fordømte handlingen som en motstand mot Guds vilje. Deretter forfektet de en bannlysning av selvmordsofre.

 

 

Et revolusjonært selvmord

 

MasseselvmordEt av de største masseselvmordene i forbindelse med en slags ”sekterisk virksomhet” skjedde 18. november 1978 når den religiøse lederen Jim Jones ansporer til et såkalt revolusjonært selvmord. Det sies at over 900 mennesker døde denne dagen i Sør Amerika ved Guyana hvor man fant hundrevis av lik etter det kollektive suicidet. Det var tilhengere av People’s Temple, en kristen destruktiv dommedagskult, som døde etter drapet på kongressmedlem Leo Ryan og flere reportere. Myndighetene sier at fem, inkludert kult leder Jim Jones, døde av skuddsår. De fleste døde imidlertid av cyanid forgiftning. Det kollektive selvmordet kom i stand etter at Leo Ryan inspiserte området til Peoples Temple. Da han skulle reise tilbake, viste det seg at flere av medlemmene i sekten ville bli med, noe som skapte uro og frykt hos blant annet sektlederen. Det endte med at Ryan ble skutt, hvorpå de resterende medlemmene (over 900) valgte å begå selvmord isteden for å møte forfølgelsen fra offentlig hold etter drapene. De fleste døde som følge av å drikke en blanding bestående av cyanid.

 

 

Inspirert til selvmord 

 

I nyere tid har ideen om selvmord som en epidemi vakt interesse hos en del forfattere. Litteraturen forteller om tilfeller hvor tilsynelatende normale mennesker retter pistolen mot sitt eget hode. Ungdommer blir mer og mer tiltrukket av lovnaden om et edelt mål som ligger langt unna, og i sine forsøk på måloppnåelse deltar de lidenskapelig i selvmordsoppdrag. Desjarlais og Eisenberg (1996, side 72) bemerker at det var en 160% økning i selvmordstilfeller blant unge mennesker i USA. En undersøkelse understreket det faktum at 60% av ofrene hadde kjent en annen person som hadde begått selvmord. ”Etterlignelser av selvmord” skjer ofte blant tenåringer når informasjonen om et selvmord får mye oppmerksomhet i media. Et annet eksempel er rapporter som vitner om masseselvmord i India som en reaksjon på det naturlige dødsfallet til eksempelvis politiske ledere.

 

 

Fra autoritetstro taushet til selvmord

 

I kulturer hvor det ikke er akseptert at de yngre utviser sin uenighet ovenfor de eldre, finner man også høyere forekomst av selvmord. Forbudet mot å uttrykke seg skaper et anstrengt miljø og stilltiende konflikter som kan resultere i undertrykte følelser som til sist utageres i et selvmord. Disse selvmordene betraktes kulturelt sett som en måte å takle mellommenneskelig konflikt og forsoning på.

 

 

Selvmord som et bevisst valg

 

I Stillehavskulturer er det ikke så vanlig å betrakte selvmord som et resultat av psykologisk forstyrrelse. Det er heller sett på som et resultat av forandringer i den sosiale strukturen og eventuelt byrder som den avdøde følte han påla familien (Desjarlais og Eisenberg, 1996, side 73). Døden er dermed en slags skånsom beslutning som foretas for å unngå og legge familien til last. En slags tanke om at de har det bedre uten meg.

 

 

Å dø for oppmerksomhet

 

Ideen om at selvmord er smittsomt ble lansert av Paz Soldan. Han la merke til at publisiteten rundt et selvmord kunne ha negative ringvirkninger. Derfor mener han rett og slett at informasjon om et selvmord burde være av en ”fordømmende” karakter og så kortfattet som mulig. Han foreslår altså en strategi hvor man tilstreber å gi selvmord så lite oppmerksomhet som mulig, og den oppmerksomheten det får, bør være av negativ karakter. Han ser for seg at denne typen kommunikasjon vil gi negative assosiasjoner til selvmord, noe som videre vil hjelpe til med å kontrollere en eventuell epidemi. Det er simpelthen oppmerksomhetens natur, og ikke sosiale tilstander, som omringer denne typen epidemier, og som videre ansporer andre mennesker til selvmord. Enkelte opplever stort underskudd på omsorg og kjærlighet, hvorpå ideen om å dø assosieres med den oppmerksomheten de mangler i livet. Man velger døden for å vinne en sårt tiltrengt omsorg og oppmerksomhet, noe som ikke representerer annet enn en trist affære hvor omtanken selvfølgelig aldri kommer avdøde til gode.

 

Langt de fleste religioner ser på selvmord som en handling utført av ansvarlige individer, mens psykologi og sosiologiske teorier ofte betrakter et suicid som et uttrykk for forstyrrelser i kulturen som omgir individet. Enkeltmennesket eller offeret for selvmordet fritas for skyld og ansvar i en slik forståelsesramme.

 

 

Et biologisk perspektiv

 

Biologen Rios representerer et ganske radikalt ståsted som lukter av rasehygiene. Han mente at selvmord er naturens måte å fjerne mennesker som er disponert for selvødeleggelse fra jorda, og at det er til alles beste. Slike ideer mangler en humanistisk undertone og får dermed et litt kynisk og kjølig uttrykk. (Weaver & Wright, 2008, side 186).

 

 

Terrorisme og selvmord

 

Terroristaktivitet fører også til en økning i selvmordsepidemier. Selvmordsangrep utført av individer som er villige til å bli martyrer, selv om de dreper og skader uskyldige mennesker, høster likevel respekt av sine likesinnede og besørger familiens ære gjennom selvmordshandlinger. Muligheten for å bli martyr er spesielt interessant for unge mennesker som ikke ser annet enn fattigdom, mangel på sosial aksept og ubetydelighet i sine fremtidsutsikter. Rollen som martyr representerer da et lukrativt alternativ og en sjanse til forløsning og evig lykke. En enkel handling som vil utslette et stort antall ”syndere” fra jordens overflate og gi selvmordsaktøren øyeblikkelig anerkjennelse og sende ham direkte til en lukrativ tilværelse i ”dødsriket”. Slike ideer kan dessverre lokke mengder av mennesker i døden (Reuter, 2004, side 4).

 

 

Håndtering av selvmordsepidemier

 

Selvmordsepidemier kan håndteres ved å tilskrive dem liten respekt og begrenset oppmerksomhet. Historisk sett virker negativ omtale avskrekkende. Denne avskrekkingsmetoden fungerer imidlertid ikke på selvmordsbombere. Forherligelsen av selvmord ved martyrdom gjør det vanskelig for land å forstå og håndtere det på en effektiv måte. Den negative omtalen rundt selvmord preller av i land som feirer berømmelsen og æren oppnådd av et liv som har gått tapt. Individualistiske kulturer har derimot funnet måter å kontrollere epidemier på, men mange nasjoner strever likevel med å håndtere problemene som oppstår i situasjoner hvor selvmord avler flere selvmord.

 

 

Litteratur om selvmord

 

I dag ser vi også en stigende tendens til selvmord blant unge mennesker. Dette er tema i boken Dette bør du vite om selvmord blant unge av Claire Wallerstein og Svein Tore Stiansen. Boken tar for seg det økende antall selvmord blant ungdom i de senere årene. Den tar også for seg risikofaktorene for selvmord, og behandling av problemene før de blir alvorlige. Jeg vil også trekke frem boken Selvmord et personlig og samfunnsmessig problem av Nils Retterstøl med flere. Boka forteller om utbredelse og utviklingstendenser, og gjør rede for risikofaktorer, behandlingsmuligheter og forebyggende arbeid. Den henvender seg først og fremst til leger, psykologer, sykepleiere og andre helse-profesjoner, men den kan også være av interesse for pårørende. Til sist vil jeg anbefale en klassiker innefor dette området, nemlig boken til Emile Durkheim som heter Selvmordet en sosiologisk undersøkelse. Durkheim er en av våre viktigste opphavsmenn til moderne sosiologi, og i boken Selvmordet er det nettopp de sosiale årsakene til selvmordet som undersøkes.

 

WebPsykologen har også en egen kategori for artikler om selvmord.

  

 

Kilder

 

Capuzzi, Dave & Golden, Larry B. (1988). Preventing Adolescent Suicide. Taylor & Francis.

Desjarlais, Robert & Eisenberg, Leon (1996). World Mental Health. Oxford University Press.

Durkheim, Emile (denne utg. 2010). Selvmordet en sosiologisk undersøkelse. Gyldendal.

Fugelli, Per (2010). Døden, skal vi danse. Universitetsforlaget.

Retterstøl, N., Ekeberg, Ø., Mehlum, L. (2006). Selvmord et personlig og samfunnsmessig problem. Gyldendal Akademiske.

Stillion & McDowell (1996). Suicide across the Life Span. Taylor & Francis.

Reuter, Christoph (2004) My Life is a Weapon. Princeton University Press.

Wallerstein, C. & Stiansen, S. T. (2004). Dette bør du vite om selvmord blant unge Esstess-Forlag.

Weaver, John & Wright, David (2008). Histories of Suicide. University of Toronto Press.

 

 

Av Sondre Risholm Liverød &
Shobna Subramanian Iyer

WebPsykologen.no

Når impulsivitet blir et problem

Impulsivitet selvskadingLars er ung mann som nettopp har mistet jobben. Han var lei seg og deprimert da han treffer en bekjent, Espen, som kommer med en ganske slående bemerkning: «Vet du hva? Jeg tror ikke du jobber hardt nok for å bevise deg selv. Dersom du hadde gjort ditt beste, ville du ikke ha mistet jobben.

 

Såret og full av skyldfølelse avslutter Lars samtalen så raskt han kan. I forveien hadde han følt seg verdiløs og unyttig, og Espens kommentarer forsterket denne følelsen. Lars ville bare hjem og stenge seg inne. Han var mislykket, og hadde vel fortjent å miste jobben. På vei hjem møter Lars ennå en venn. Lars forteller hva som har skjedd, men denne gangen får han en annen tilbakemelding. ”Huff. Du må ignorere Espen. Han vet ikke hva han snakker om. Han kan lire av seg den ene dumme kommentaren etter den andre, men egentlig har han ikke peiling. Hva vet egentlig han om det som skjedde på arbeidsplassen?

 

Det var den siste vennen som hadde rett. Lars hadde ikke fortalt Espen noe om de omstendighetene som førte til at han ble sparket. Espen hadde dermed ikke noe belegg for å klandre han for dårlig arbeidsinnsats.
Mange dager senere, da Lars følte seg litt bedre i forhold til oppsigelsen, begynte han å se seg om etter andre jobber. Han kom til noen intervjuer, og på vei hjem fra et mulig jobbtilbud, møter han Espen igjen. Lars forteller med glede om intervjuet som han tror har gått veldig bra. Han hadde fått skryt og berømmelse for sin positive innstilling og engasjement i intervjusituasjonen. Espen nikker og sir at: ”Så bra, men nå må du passe på at du ikke forspiller mulighetene dine igjen. Lykke til”. Da ble Lars sint og henvendte seg til Espen i en krass tone. ”Du uttaler deg hele tiden som om jeg ikke er god nok, men du aner ikke hva du snakker om! Jeg foreslår at du holder kjeft om de tingene du ikke vet noe om!” Deretter gikk Lars.

 

Espen ble stående igjen forbauset over Lars sin reaksjon. ”Hvorfor reagerte han så kraftig? Han hadde jo bare gitt ham et godt råd… Eller? Kanskje det var litt støtende? Ja, hvorfor sa jeg egentlig dette?

 

 

Er du for impulsiv?

 

Dersom du av og til befinner deg i en lignende situasjon og lurer på «Hvorfor du sa det og det”, er det sannsynlig at du er i ferd med å inkluderes i en stadig voksende gruppe av mennesker som handler impulsivt. Dette er en liga av individer som stadig kommer til skade for å uttrykke seg upassende. De tenderer til å kaste ut bemerkninger uten å ta hensyn til samtalepartnerens følelser og sinnsstemning. De handler ofte raskt uten å tenke seg om. De opererer uten hensyn til mulige fallgruver eller potensielle hindringer, og de løser oppgaver med en høy hastighet og en tilsvarende slurv. Disse menneskene bruker liten eller ingen tid på å planlegge tilværelsens gjøremål og deretter finne gode og solide løsningsstrategier. I forhold til andre mennesker, tar de seg liten tid til å vurdere andres behov og følelser, hvorpå de ofte ryker uklare med både venner, bekjente og familie. Psykisk sunnhet handler mye om evnen til å se andre innenfra og seg selv utenfra. Evnen til å forstå andres følelser og behov er psykologisk klokt. Det kan kalles empati og det er ikke noe som alltid dukker opp i forbifarten, men snarere en evne man må trene på og utvikle. Emosjonell intelligens er på sett og vi det motsatte av impulsivitet. Det handler om å gi rom for forståelse og ikke forhaste seg i sine kommentarer. Mennesker som klarer dette er ofte godt likt og de har evnen til å bygge gode relasjoner til andre mennesker. Det er rett og slett psykologisk klokt. Mennesker som derimot tenderer til å handle impulsivt, eller uttale seg raskt uten rom for ”psykologiske” overveielser, ender ofte opp med å såre andre, og i siste ende blir de ensomme.

 

 
Å miste jobben på «impuls»

 

Sjefen var i et svært dårlig humør og beit hode av alle som kom inn på kontoret den dagen. Jarle oppdaget dette, men likevel var han nødt til å levere sin søknad om en ukes permisjon. Jarle leverte dermed sinn søknad, men den ble avvist før den ble skikkelig vurdert. Jarle ble sint og gikk inn på sjefens kontor for å be om en forklaring. Sjefen ba ham om å komme seg tilbake i arbeid, og ville ikke si noen om den avviste søknaden. Jarle gikk ut av kontoret i stor frustrasjon. I et stemmeleie som sjefen nødvendigvis kom til å høre, raste han fra seg om slavedrift og mangel på hensyn i bedriften. Han gikk en runde rundt bygget for å kjøle seg ned. Da han kom tilbake på kontoret fant han et brev som ga ham sparken for forsømmelse i jobben og dårlig holdning. Kollegene påpekte at Jarle burde ha ventet med sitt besøk på sjefens kontor. Oppsigelsen var dypt urettferdig, men alle visste at sjefen var uberegnelig og humørsyk, og dermed mente de at Jarle hadde handlet uklokt.

 

 

Følelser på avveie i et vanskelig arbeidsmiljø

 

Impulsive avgjørelser skader mennesker, og i denne situasjonen fikk det katastrofale følger. Forhåpentligvis finnes det i dette tilfelle en arbeidsmiljølov som redder Jarle tilbake i jobb, men den anspente og uforutsigbare spenningen i bedriften er det sannsynligvis vanskeligere å få bukt med. Her er det følelsesmessige reaksjoner på avveie. Sjefen sliter tydeligvis med et iboende sinne og en underliggende mistrivsel han forvalter ved å legge det over på sine ansatte. De skal ha det ”dårligere enn han”, og dermed legger han sine egne emosjonelle byrder over på sine ansatte gjennom en autoritær, skyldfordelende og klandrende væremåte. Det er sannsynlig at en versjon av sjefens frustrasjon, kom til å ligge på Jarles skuldre da han forlater kontoret etter avvisningen. På denne måten ”smitter” følelser over på andre og sprer seg som en slags ”psykologisk sykdom”. Denne emosjonelle epidemien handler ofte om for mye impulsivitet på bekostning av ettertenksomhet og overveielse. Empati med andre krever innlevelse og en slags grundig oppmerksomhet, noe som ofte forsvinner helt når vi er fanget av egne følelser og impulsivitet.

  

 

Definisjoner av impulsive adferd

 

Dickman definerer impulsiv atferd som “the tendency to act with less forethought than other individuals of equal ability and knowledge.” (”en tendens til å handle med mindre omtanke enn andre individer av samme evne og kunnskap.»). Dickman siterer videre en rekke funn som viser en sammenheng mellom impulsiv atferd og en markert tendens til voldelige handlinger, lav selvkontroll, dårlige situasjonsvurderinger og forståelse for mellommenneskelig samhandling, avhengighet av stoffer (rusmisbruk) og feilslåtte mellommenneskelige responser som ødelegger relasjoner. (Se for øvrig artikkelen som heter Impulskontroll og rusmisbruk)

 

Sansone og Levitt definerer impulsive trekk som “the goal of obtaining some immediate gratification or pleasure in the absence of adequate regard for consequences of actions.” En person med høy grad av bevissthet rundt konsekvensene av egne handlinger, vil i mange sammenhenger reagere ”psykologisk klokere” enn impulsive mennesker som vier lite oppmerksomhet til omgivelsene og konsekvensene av sine handlinger. Espen henvendte seg til Lars uten tanker for hans vanskelige situasjon og den følelsesmessige sårbarheten som forbindes med å miste jobben, altså følelsen av å bli avsatt eller ekskludert. Han reagerer impulsivt på en litt aggressiv måte, noe som ødelegger hans forhold til Lars. Espen sin impulsivitet er direkte skadelig for ham selv som venn og sivilisert borger, men denne impulsive tendensen kan ha sin verdi i enkelte situasjoner, som for eksempel krig. Soldater som får krigskorset for sin hederlige innstats i væpnede konflikter har ofte gjort noe spesielt vågalt. Max Manus reiste seg opp fra sin skyttergrav og løp mot fienden. Dette er egentlig en dødelig handling, men hans impuls er å angripe, hvorpå han bryter med all fornuft og setter seg selv i livsfare. Når man lykkes på denne måten, krones man som helt i en krigssituasjon. Når man handler tilsvarende impulsivt i fredssituasjon, havner man i fengsel. Dermed er ikke veien så stor fra medalje til fengselsstraff. På sett og vis handler det om graden av impulsiv atferd, eller tendensen til å la seg styre av ubevisste innskytelser uten å overveie konsekvensene på sikt. Muligens er det slik at mange av dem som er hyllet i krig, eksempelvis kan havne i klammerier på byen eller utagere i konflikter som egentlig setter krav til ”sivilisert” selvkontroll for å finne sin løsning.

 

 

Psykoterapi og impulskontroll

 

Det meste av psykoterapeutisk praksis handler om å bli mer bevisst sine impulser og følelser med henblikk på å få mer kontroll. I psykoterapi gjør man altså et bevisst forsøk på å reflektere over egne følelser og tanker. Av og til rammes man av kraftige følelser som setter all rasjonell tankegang ut av spill. Man risikerer å handle impulsivt i situasjoner hvor man egentlig burde tenkt seg om to ganger. Teknikken i psykoterapi er å trene opp selvbevissthet, eller evnen til å reflektere over disse overmannende emosjonelle responsene, slik at de mister litt av sin impulsive kraft. Man gjør sine egne følelser, destruktive tanker og uheldige responser om til refleksjonsobjekt, hvorpå man stiller seg utenfor seg selv og gjør en mer ”nøytral” vurdering av den pågjeldende situasjon. På sett og vis er det nettopp denne evnen (selvbevissthet) som skiller oss fra dyrene. Istedenfor å handle impulsivt på alle innskytelser, har vi evnen til å hemme disse impulsene og vurdere dem opp mot situasjonen. Psykologen Paul Eckman, som er en ledende forsker på psykologisk sunnhet, forteller at denne innsikten var det viktigste han lærte under sin utdannelse som psykoterapeut. Han husker at veilederen hans formulerte det slik: ”Dit mål for dine patienter er at øge tiden mellem impuls og handling. Hvis de kan udvide det tidsrum, vil det være en gevinst for dem.” (Eckman i: Goleman, 2003, p. 198).

 

Affektbevissthet er en egen psykoterapiform og et godt eksempel på en intervensjonspraksis som går spesifikt og målrettet inn for å identifisere følelser. Her handler det om å koble en refleksiv bevissthet på dypereliggende emosjonelle responser. I Norge er det ofte Jon T. Monsen som assosieres med psykoterapeutisk behandling basert på affektbevissthet. Han har skrevet to bøker om psykoterapi og selvutvikling. Boken Selvpsykologi utviklingen etter Kohut har han skrevet sammen med psykiater Sigmund Karterud. Selv har han skrevet boken Vitalitet, psykiske forstyrrelser og psykoterapi. Dene boken fokuserer på hvordan enkeltindividet utvikler seg og skaper et forhold til egne opplevelser.  Vi har skrevet mer om dette i artikkelen som heter Bli kvitt angst og depresjon med følelsespsykologi. Vi har også en del andre artikler som drøfter essensen i samtaleterapeutisk behandling.  Det handler om å utvide bevisstheten slik at vi avslører destruktive mønstre, eller impulsive trekk, i vår tankevirksomhet, emosjonelle reaksjoner og atferd. I artikkelen Hva er psykoterapi handler det om essensen og grunntrekkene i samtaleterapi som behandlingsform. Hva er gruppeterapi? handler om mye av det samme, men her ligger fokus på psykoterapi i gruppe. På Psykologi-TV har vi også flere artikler med videoinnslag som tar for seg samtaleterapiens vesen. Under overskriften Psykoterapi og gruppeterapi holder WebPsykologen et foredrag om ulike forståelser av samtaleterapi både på et individuelt nivå og et gruppenivå. Mer generelt om ulike typer psykologisk behandling finner du under kategorien Behandling og psykoterapi. WebPsykologen holder dessuten et foredrag om Depresjon – Drømmer og Psykoterapi for dem som er interessert i drømmens betydning og funksjon i samtaleterapeutisk behandling. På sett og vis handler store deler av psykologisk utvikling om å skaffe seg mer innsikt og kontroll på emosjonelle impulser og automatiske (ureflekterte) responser.

 

 
Den unge mannen som starter en slåsskamp ved den minste provokasjon, den unge kvinnen som smetter gjennom trafikken i høy hastighet uten å vurdere mulige farer ved skarpe svinger, og den voksne damen som gir opp alle sine målsetninger ved den minste motstand er alle eksempler på impulsive atferd.

 

 

Ungdom og glorifisering av impulsivitet

 

I ungdommen kan impulsivitet og opprørsk atferd høste beundring hos jevnaldrende. Det symboliserer gjerne frihet, selvstendighet og mot til å trosse autoriteter. Impulsdrevne personer blir ofte lederskikkelser i ungdomsgrupper, men så snart voksenlivet setter inn, vil som regel den impulsive personen møte store problemer. Den tøffe opprøreren mangler en del egenskaper som ofte handler om samarbeid, utholdenhet, disiplin og naturlige rollefordelinger. Kanskje blir det vanskelig å beholde arbeid, beholde gode relasjoner, mestre jobber som krever fokus og oppmerksomhet på detaljer og takle oppgaver hvor enkleste utvei viser seg å være en ugunstig tilnærming. Gradvis oppdager man at livets krav handler like mye om selvkontroll og disiplin som opprør og impulsivitet. Denne oppdagelsen kan være tøff for mange, og den krever at man jobber mye med seg selv, særlig hvis det impulsive mønsteret har lagt seg som en slags automatikk i personligheten. Her dreier det seg om å øke selvtillit, mestringsevner, affektkontroll, utholdenhet og evnen til å innta flere perspektiver i vanskelige saker.

 

 

Mindfulness og impulsiv adferd

 

 

Vi har snakket litt om hva terapi handler om, og spesielt om hvordan terapi essensielt sett handler om å håndtere følelser på mer konstruktive måter. På sett og vis er terapi en teknikk som går ut på å skape refleksjon mellom impuls og handling. Man skaper en bevissthet rundt automatiske reaksjoner som hemmer pasienten i mellommenneskelige situasjoner. Mer bevissthet betyr mer forståelse og mer kontroll over egne reaksjonsmønstre. Målet er å fungere godt sammen med andre. Det handler om å gi og ta i et likestilt forhold til sine medmennesker. Høy emosjonell temperatur og impulsivitet hemmer vår evne til å innta flere perspektiver som kan nyansere og tilpasse våre responser.

 

Mindfulness er en terapiform inspirert av østlige visdomstradisjoner. Teknikken er hentet fra Zen buddhisme og har sterke bånd til meditasjon og yoga. Mindfulness kan kanskje også si oss noe om hva en person bør gjøre for å kontrollere for mye impulsivitet.

 

Først og fremst handler det om å ta ansvar. Impulsivitet kan handle om genetiske disposisjoner og arv, men det kan også handle om forstyrrelser i oppveksten eller en pågående stresset livssituasjon. Uansett kan en impulsiv person endre seg dersom vedkommende anerkjenner at det foreligger et valg. Det er først når vedkommende bestemmer seg for å endre atferd og handle mindre impulsivt, som et personlig valg, at det kan komme en positiv endring. Så lenge man ikke tar ansvar for egne handlinger, men snarere skylder på biologi, dårlig arvematerialet eller en urettferdig fortid, vil den impulsive atferden fortsette. Å ta ansvar for egne valg og handlinger er alltid første skritt på vei mot et ”friskere liv”.

 

I boken Clinical handbook of Mindfulness (2008) refererer Kabat-Zinn til bruk av ”mindfulness” som en slags meditativ trening for å overvinne impulsdrevet atferd. En del av essensen i mindfulness handler om å holde fast i øyeblikket og ikke handle umiddelbart, men først merke etter og rette oppmerksomheten mot de følelsene som henspiller på en bestemt reaksjon. Poenget er å identifisere den følelsen som er i ferd med å overvinne refleksjonsevnen og føre til impulsive eller forhastede reaksjoner. Mindfulness handler om å observere sine egne følelser uten å handle umiddelbart på disse. Man stiller seg på sett og vis «utenfor» sin egen psykologiske fungering for å skape en distanse eller et «indre» rom hvor det er mulig å avverge uheldige impulsive handlinger.

 

En student beskrev impulsive tendenser som en plutselig trang til å handle. Studenten beskrev videre en slags trykkende fornemmelse i brystet eller en følelse av å være varm. Trolig er det følelsen av å bli overrumplet av følelser som beskrives i disse metaforene. Følelsesmessig overbelastning kortslutter ofte rasjonell ettertenksomhet, hvorpå man går direkte fra impuls (følelse) til handling, uten å gi rom for en mer reflektert konsekvensanalyse. Dette er en tendens som ofte ødelegger mellommenneskelige forhold og skaper store problemer i mange sammenhenger, noe vi blant anet så i forholdet mellom Espen og Lars innledningsvis.

 

Et annet aspekt av impulsivitet er tendensen til å henfalle til en type selvfornektende eller devaluerende ideer om seg selv. I det innledende eksempelet med Lars og Espen, ender det med at Espen blir stående ganske forferdet å tenke over hva han egentlig hadde sagt til Lars. Da det langsomt gikk opp for Espen hva han hadde sagt og hvilken effekt dette hadde på Lars, havnet han i en type selvhat eller oppgivelse i forhold til sin egen person. Han følte at han alltid sa feil ting: ”Jeg er en helt ubrukelig venn” eller ”jeg er så utrolig dum og verdiløs. Når alt kommer til alt fortjener jeg ikke å ha venner. Jeg fortjener ikke å ha noen som er glad i meg i det hele tatt”. Slike og lignende «indre kommentarer» i Espen sitt hode gjorde det vanskelig for ham å forsone seg med situasjonen. Alle den mentale energien gikk med til å tenke negativt om seg selv, og dermed forspiller han på sett og vis muligheten til å endre seg. Han faller ned i en negativ posisjon som bare skaper mer emosjonell turbulens, hvorpå hans uheldige og impulsive kommentarer bare gjentar seg. Espen sin følelse av håpløshet og mangel på egenverdi forhindrer ham i å bruke situasjonen som en kilde til selvinnsikt og et springbrett for å hindre fremtidige utbrudd av impulsivitet. Istedenfor å ta ansvar og skape endring, blir Espen overveldet av enda mer negativt tankegods, sårbarhet og følelsemessig turbulens. I artikkelen om Meditasjon for lav selvtillit ser vi nærmere på hvordan meditasjon kan avhjelpe negative tankerekker og selvdevaluerende tendenser hos mennesker.

 
Mindfulness er en slags selvutviklingsstrategi som innebærer å være oppmerksomt til stede i øyeblikket. Følelsen av føttene som berører bakken, vinden som rusker i håret, hudens friksjon mot tøyet er hele tiden til stede i livet, men vi legger sjelden merke til dette. Vi koker vann, tilsett pulverkaffe og rører om uten å være helt til stede i det vi foretar oss. Ofte beveger vi oss rundt i verden uten å være bevisste. Vi går i en slag ubevisst tåke av automatiske mønstre. På denne måten kan impulsene lett overta i alt for mange situasjoner. Mindfulness innebærer økt sensorisk bevissthet om de handlingene vi foretar oss fra øyeblikk til øyeblikk. Vi kjenner etter på følelser og hvordan de forandrer seg. Dette gir oss større bevissthet om livets små og store bevegelser og forandringen i eget følelsesliv. På denne måten blir vi bedre kjent med oss selv og skaper rom for en større ro og tenksomhet. Mindfulness er en praksis man må oppøve over tid og det krever trening. Men dette er ofte en verdifull investering som kan hjelpe oss å redusere tempoet i livet, noe som igjen øker evnen til å se at en feil kan forebygges og utbedres med litt omsorg og selverkjennelse. Dypest sette handler personlig vekst og utvikling om å erkjenne at vi selv er små katalysatorer i en større sammenheng av hendelser i og rundt oss. Det paradoksale er at en slik utvidelse av vårt «psykologiske rom», som ofte handler om å senke tempoet i vår ubevisste automatikk for å tilstrebe større grad av oppmerksomhet, egentlig ikke minsker vår effektivitet generelt sett. Snarere tvert imot. Det vil som regel gi oss mer ”psykologisk overskudd” og mer energi til å forvalte livet på en mer tilfredsstillende måte og dermed øke vår effektivitet som piloter i eget liv. Shobna uttrykker det ganske godt i det engelske språket når hun skriver: 

 

The widening of perspective and the capability to feel the emotional pain of controlling impulses and seeing that the pain fades away over time is an empowering experience for the impulsive individual.

 

Kabat-Zinn legger vekt på nytten av mindfulness i forhold til unge mennesker som sliter med selvskading, rusmisbruk, negative selvoppfattelser og følelsesmessig turbulens. Gjennom mindfulness trening kan man bringe disse pasientene til et nytt nivå av selvbevissthet og tilstedeværende oppmerksomhet dersom de forplikter seg til rutinemessig utøvelse av denne terapeutiske teknikken. Han refererer flere studier som viser hvordan pasienter var i stand til å overvinne selvskading, negative tanker og impulsiv atferd ved hjelp av denne typen ”meditasjon”.

 

Den amerikanske psykiateren Marsha Linehan (norsk utg. 2009) er en annen frontfigur innenfor behandling av mennesker som sliter med kraftige emosjonelle svingninger, impulsivitet og selvdestruktiv atferd. Noe av det som imponerer mest med Linehans arbeid, er implementeringen av meditasjonsteknikker (mindfulness) i Vestlig psykoterapeutisk behandling. På sett og vis renvasker hun meditasjon og mindfulness for undertoner av religiøsitet og hippiekultur, noe som åpner feltet for videre utforskning av meditasjon og yoga som supplement i behandling av psykiske lidelser eller i selvutvikling. Marsha Linehan (1993a og Hayes, Follette, & Linehan, 2004) har altså vært en avgjørende eksponent for det som ofte kalles mindfullness eller ”radikal aksept” i behandling av blant annet personlighetsforstyrrelser og spesielt i forhold til selvskadingsproblematikk. Linehan plukket opp denne teknikken fra Zen Buddhisme og inkorporerte den i en veldefinert og veldokumentert behandlingsmanual som altså brukes mye i norsk psykisk helsevern. Hennes innsats på dette området er fenomenal, ikke så mye fordi hun oppdaget det kurative elementet i meditasjon, men fordi hun på sett og vis ”legaliserte” metoden i psykiatrisk behandling. Linehan kan vise til veldig gode resultater med pasienter som skader seg selv, og selvskading er kanskje et av de symptomområdene hvor impulsiviteten i det fortvilte og kaotiske menneskesinnet blir særdeles synlig og dramatisk. Linehans mest sentrale bok er oversatt til norsk: Dialektisk atferdsterapi ved emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse.

 

 

Meditasjon har kommet for å bli

 

Det er ingen tvil om at mennesker, også i vesten, har vært opptatt av østlig mystikk i mangfoldige år. Det finnes en lang rekke populære og gode bøker om emnet. Andries J. Kroese (2005) snakker om meditasjon og stressmestring, Anne-Lise Løvlie Schibbye (2006) skriver om å være til stede i eget liv, Eckhart Tolle (2004, 2006, 2008) er en kjent veiviser for åndelig opplysning og evnen til å leve i nuet, og det finnes en hærskare av bøker med Dalai Lama (1999, 2008a, 2008b 2008c) og hans ideer om det lykkelige liv. Dette er kun et lite knippe av en massiv litteratur på området. Meditasjon og yoga er ikke bare en religiøs praksis fra fjerntliggende strøk, men en verdifull kilde til vitalitet og balanse i livet. I kombinasjon med psykoterapi er det sannsynligvis den beste måten å avhjelpe impulsiv atferd på.  I tiden fremover er det sannsynlig at vi vil se stadig mer til ulike varianter av meditasjon både innenfor psykiatri, men også innenfor andre virksomheter hvor menneskets helse står i sentrum. Selvkontroll, indre ro og mental balanse er en vesentlig del av kilden til et lykkelig liv og gode relasjoner til andre mennesker.

 

I artikkelen som heter Ekte Lykke i følge Eckhart Tolle tar vi for oss de østlige visdomstradisjonene og hvordan slike innfallsvinkler kan påvirke vår følelse av velvære og lykke i livet. Vi diskuterer også meditasjonsteknikker i forhold til indre ro i artikkelen som nettopp heter Mental balanse med Eckhart Tolle. Dette er også et videokurs med selveste Tolle som veileder. I artikkelen om Tankekjør og dårlig hukommelse – Gamle minner og mentalt støy ser vi mer på meditasjon i forhold til psykiske lidelser eller i forhold til mennesker som sliter med mye bekymring, ”tankekjør” impulsivitet og mangel på trygghet og kontroll på et sårbart og impulsivt følelsesliv. Innenfor vestlig psykoterapeutisk praksis har man praktisert hypnose helt siden Breuer og Freud. Hypnose har også på mange måter sine røtter i østlig tradisjon og deler mange fellestrekk med enkelte meditasjonsteknikker. Dette tema drøfter vi i Hypnose er ingen spøk. For de som har problemer med konsentrasjon eller rett og slett er av en rastløs støpning, kan likevel finne meditasjonsstrategier som er innenfor rekkevidde og svært virkningsfulle. Dette er et tema vi har tatt opp i artikkelen Tai Chi som Meditasjon og Naturlig Medisin. Vi anbefaler Hvordan skal jeg meditere? samt Oppmerksomhetstrening i praksis For de som ønsker å starte sitt eget meditative selvutviklingsprosjekt, og artikkelen Selvbevissthet mot stress og uro for den som opplever en stresset tilværelse med høyt blodtrykk på ”autopilot”. 

 

 

Kilder

 

Dalai Lama (1999). Ethics for the new millennium. Riverhead Books A member of Penguin Putnam Inc., New York.

Dalai Lama (2008a). Kunsten å være lykkelig – en håndbok i å leve. Arneberg Forlag.

Dalai Lama (2008b). Det gode hjerte – en buddhistisk synsvinkel på Jesu lære. Arneberg Forlag

Dalai Lama (2008c). Veien til et meningsfylt liv – buddhistiske treningsmetoder. Arneberg Forlag.

Feldman, Robert S., (1996). The Psychology of Adversity. Univ of Massachusetts Press.

Goleman, Daniel (2004). Destructive emotions. Bloomsbury Publishing PLC. (Anbefales!)

Goleman Daniel (2005). Emotional intelligence. Bantam Dell Publishing Group. (Anbefales!)

Goleman, Daniel. (2002). Emosjonel intelligens. Oslo: Gyldendal.

Goleman, Daniel. (2003). Destruktive følelser – hvordan kan vi håndtere dem? En vitenskapelig dialog med Dalai Lama. Overatt til dansk av Leleur, Annette & Pedersen Frank Robert. Borgens Forlag, Danmark.

Hayes Steven C., Follette, Victoria M., & Linehan Marsha M. (2004). Mindfulness and Acceptance: Expanding the Cognitive-Behavioral Tradition. The Guilford Press. 

Karterud, Sigmund & Monsen Jon t., (2005). Selvpsykologi utviklingen etter Kohut. Ad Notam Gyldendal.

Kroese, Andries J. (2005). Oppnå mer med mindre stress – en håndbok i oppmerksomhetstrening. Hagnar Media

Linehan, Marsha (1993a). Cognitive-Behavioral Treatment of Borderline Personality Disorder. The Guilford Press. 

Linehan, Marsha (1993b). Skills Training Manual for Treating Borderline Personality Disorder. The Guilford Press.

Linehan, Marsha (2009). Dialektisk atferdsterapi ved emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Gyldendal Akademiske.

Monsen, Jon T. (1990). Vitalitet, psykiske forstyrrelser og psykoterapi. Tano Aschehoug.

Sansone, Randy A. & Levitt, John L. (2006). Personality Disorders and Eating Disorders. CRC Press.

Schibbye, Anne-Lise Løvlie (2006). Livsbevissthet – om å være til stede i eget liv. Universitetsforlaget AS, Oslo.

Tolle, Eckhart (2004). Lev her og nå! lev i nået – få ny energi og balanse. Forlaget Lille Måne AS, Oslo.

Tolle, Eckhart (2006). En ny jord om å ta det indre bevissthetsspranget mot åndelig oppvåkning. Damm.

Tolle, Eckhart (2008). Stillhetens stemme. Forlaget Lille Måne AS, Oslo.

Zinn, Jon Kabat (2008). Clinical handbook of Mindfulness. Springer.

 

 

Av Sondre Risholm Liverød &
Shobna Subramanian Iyer

WebPsykologen.no

Fungerer samtaleterapi godt nok?

SamtaleterapiEn biologisk og dynamisk forståelse av psykiske lidelser

 

Barnet fødes inn i verden med en hjerne som er klar for å motta erfaringer. De tidligste erfaringene blir ofte toneangivende for vårt kommende livsforløp. Dersom vi opplever trygghet og omsorg i barndommen, utvikler vi som regel en solid selvfølelse og en sterk motivasjon og livsgnist. Dersom vi i motsatt fall opplever mye svik og utrygghet, er det sannsynlig at vi kommer til å leve livet på en undertone av uro og selvusikkerhet. Opplevelser fra tidlig barndom skriver seg inn i vår «psykologiske biologi» og farger vår oppfattelse av oss selv og verden. Dersom vi bærer på mange negative og vonde erfaringer, kan det altså føre oss inn i uheldige livsorienteringer som borger for depresjon, angst og eksistensiell usikkerhet.

 

Ofte er det de erfaringene vi opplever før vi kan uttrykke oss språklig som får mest innflytelse på vårt liv. Barn som opplever psykologisk ubehag, har ikke alltid et utviklet språk som kan bære frem en forståelse av situasjonen. Dermed forteller de eksempelvis at de har vondt i magen når de egentlig føler seg oversett, redde, mobbet eller lignende. Poenget er at tidlige erfaringer kan skape ubevisste reaksjonsmønstre som hjemsøker oss senere i livet. Et barn som opplever mye avvisning vil reagere med mye panikk og gråt. Panikken er et emosjonelt styringssystem som skal sørge for at mor og barn har en nær kontakt, noe som selvfølgelig er avgjørende for barnets overlevelse. Dersom barnet blir forlatt, og dermed aktiveres mot en tilstand av panikk i for stor grad, vil den delen av hjernen, som sørger for at barnet blir redd og smertes av å bli forlatt, stimuleres mye og dermed komme til å utgjøre en stor del av barnets «mentale økonomi». Senere i livet kan det hende at den voksne personen lett reagerer med panikk i stasjoner som egenlig ikke burde borge for denne typen engstelse. Noen blir veldig redde for å bli forlatt og klamrer seg til andre mennesker i alt for stor grad. Kanskje opplever de angst og ubehag hver gang de sier farvel til noen, og kanskje takler de ikke ensomhet i det hele tatt. Dette kan altså utvikle seg til en slags patologisk avhengighet og en overveldende frykt for ensomhet. Denne psykologiske dynamikken (psykodynamiske teorien) i menneskets psykologi har vi beskrevet med flere eksempler i artikkelen som heter Bli kvitt angst og depresjon med følelsespsykologi. Poenget er uansett av gjentate avvisninger i barndommen, kan etablere et reaksjonsmønster hvor man reagere med uforholdsmessig stort ubehag ved selv «ubetydelige» separasjoner i voksen alder. Dessverre finnes det en rekke slike mønstre vi risikerer å utvikle dersom vi utsettes for mange vonde erfaringer gjennom oppveksten.      

 

I forlengelsen av dette vil noen mene at psykiske lidelser primært handler om negativt tankegods eller stadige feiltolkninger av tilværelsen basert på erfaringer fra tidlig barndom og oppvekst. Altså ideer og uheldige fortolkninger som fører mennesker inn i forskrudde oppfattelser av seg selv og sin tilværelse, noe som videre kan medføre en depressiv grunnstemning eller et liv preget av unødvendig mye frykt og engstelse. I tillegg rammes man gjerne av en følelse av å være unormal, og ”unormale” mennesker trekker seg gjerne tilbake som en reaksjon på opplevelser av å ikke passe inn. Dersom denne følelsen eller ubevisste idémønsteret ligger dypt forankret i oss, og skriver seg fra uheldige omstendigheter og vonde erfaringer fra tidlig barndom, hender det at vi kaller det en personlighetsforstyrrelse. Det gjør man fordi tankerekkene og opplevelsesmønstrene ligger så dypt i vårt mentale bokholderi at det gjennomsyrer store deler av vår livsførsel. Disse, for lengst «glemte» erfaringene, kan komme til å påvirke måten vi tenker, føler og reagerer på i voksen alder. Som regel er man ikke klar over at man påvirkes på denne måten, og det er her psykoterapi kommer inn som et verktøy hvor man forsøker å identifisere negative livsmønstre. Dette har vi skrevet mer om i artikkelen Hva er psykiske lidelser?.

 

 

Innsikt i det ubevisste

 

Når alt kommer til alt har vår våkne bevissthet kun en marginal innflytelse på vår totale livsøkonomi. Bargh og Chartrand (1999) har en gjennomgang av mye vitenskapelig forskning på området og konkluderer med at 95 prosent av handlinger besluttes ubevisst. Det betyr at bevisstheten ikke gjør regnskap for mer enn 5 prosent, noe som kanskje ikke alltid er betydelig nok for en varig og konstruktiv endring i psykisk fungering. Kan man drive introspektiv undersøkelse i samtaleterapi og herigjennom modifisere innlærte erfaringsresponser dypt implementert i nedarvede biologiske styringssystemer? Kan man gjøre det ubevisste bevisst? Og eventuelt hvor lang tid vil et slikt prosjekt ta?

 

Psykologer vet at dyptliggende patologiske karaktertrekk krever langvarig og tett oppfølging, og mange har erfaringer som tilsier at de terapeutiske bestrebelsene har en ganske beskjeden effekt. Noen faller tilbake i uheldige ”tvangsrepetisjoner” ved mildt press eller opplevelse av belastning. Når våre dyptliggende mentale mekanismer sanser ”fare”, kobles de høyere og mer refleksive nivåene ut, og man går på autopilot helt til problemet er avverget, enten det avverges reelt eller symbolsk (jf. overspise uten ”å tenke seg om”, kutte seg i armen for en emosjonell ”forløsning”, ruse seg for å avverge ubehaget eller jobbe døgnet rundt for å unngå og kjenne på følelser). Det er heller ikke så merkverdig at mennesket henfaller til disse grunnleggende mekanismene (panikk, frykt etc.) ettersom de historisk sett har mye lenger fartstid som overlevelsesmekanismer enn den mer «moderne» (selv)refleksive kapasiteten i pannebarken til vår tids mennesker. Teoretisk sett handler behandling ofte om å skape gunstigere forbindelser mellom de lave (ubevisste) og de høyere (bevisste) nivåene i vår mentale økonomi.

 

Dersom menneskets refleksive kapasitet til stadighet må gi tapt for feilslåtte inkorporeringer av stereotype overlevelsesmekanismer, synes det rimelig å anta at intervensjonene i første rekke bør siktes mer direkte inn mot de dypereliggende strukturene i menneskets mentale apparatur, og disse er ubevisste! De er ikke tenkt, men følt. De er ofte installert før vi fikk språkevnen, noe som gjør at de ofte ligger langt utenfor det vi noensinne kan klare å artikulere. Og det vi ikke kan uttrykke i språket, vil forbli i skyggen av vår bevissthet. dette er et problem, og det representerer på mange måter samtaleterapiens største utfordring.

 

 

Freud og fri assosiasjon

 

Freud håpet at slike ubevisste eller prerefleksive responser og uheldige automatikker ville avsløre seg selv hvis pasienten lå på ryggen (en sårbar posisjon) og snakket helt ”frittflytende” uten å tenke over det de sa. Gjennom det han kalte fri assosiasjon, håpet han at pasientens prerefleksive psykologi ville komme til syne i en fordekt form, hvorpå det var terapeutens oppgave å åpenbare dette innholdet for pasienten. Det var konflikter og uheldige mønster i pasientens førbevisste sfære som forårsaket psykiatriske symptomer, og terapeuten skulle rett og slett legge til rette for å lokke frem, avkode og deretter formulere disse konfliktene for pasienten slik at de ble ”synlige” og forståelige og dermed ble flyttet frem under pasientens viljestyrte bevissthet, hvorpå konflikten kunne finne sin løsning på pasientens eget insitament.

 

 

Drømmetydning

 

Når terapien lykkes, ville det medføre større grad av selvkontroll og innsikt hos pasienten, noe som altså var selve nøkkelen til endring. Det var det samme prosjektet som gjaldt i forhold til drømmer. I drømmenes verden kom det prerefleksive frem i form av symboler. Igjen er det terapiens oppgave å avkode disse symbolene for innsikt og helbredelse. Freud fanget opp den psykoanalytiske teknikken fra sin lærer, den østerrikske psykiateren Josef Breuer, som før Freud hadde utviklet det han kalte mesmerisme. Dette var fundert på de samme prinsippene, men han benyttet hypnose som innfallsport til pasientens ubevisste problemkompleks. I sitt monumentale verk om drømmetydning angir Freud at drømmene er kongeveien til det ubevisste.

 

 

Psykoterapeutiske teorier og teknikker

 

Siden har en rekke teknikker blitt utarbeidet med tilsvarende hensikter. Egopsykologien beskrev menneskets psykologiske forsvarsmekanismer. Dette var de ubevisste manøvrene mennesker henfalt til for å skåne seg eller unngå indre og ytre emosjonelle stressfaktorer. En avsløring av forsvarsstrategiene kunne sette terapien på sporet av hva som var emosjonelt vanskelig for pasienten og den påfølgende innsikten ville gjøre pasienten i stand til å dempe sitt forsvar og gjøre vedkommende mer fleksibel og mindre ”psykologisk anspent”.

 

Negative grunnleggende leveregler – Skjematerapi

 

I senere tid har Young og Klosko (1995) utledet over tolv negative grunnleggende leveregler som hver på sin måte beskriver hvordan tidlige erfaringer avleirer seg som nedslående mønster i den voksne personligheten. Parallelt har de konstruert et selvutfyllingsskjema som skal avdekke hvilke(t) mønster pasienten er fanget i, noe som senere artikuleres og presenteres for pasienten sammen med en rekke tiltak for å bryte ut av sitt repertoar av negative mønster. Etter vår mening er boken Reinventing your life – How to break free from negative life patterns en av de beste «psykologibøkene for folk flest» på markedet. Boken kan fungere som en guide til innsikt i menneskets psykologiske dynamikker, samtidig som den er utformet som en selvhjelpsbok.

 

 

Mentalisering

 

Bateman og Fonagy (Foany et. al. 2004 og Bateman og Foangy 2007) jobber med pasientenes evne til mentalisering, noe som også går på evnen til å nyansere pasientens automatiske og feilslåtte fortolkninger av andre mennesker og miljøet rundt. Hvis man innser at våre tolkninger av andre menneskers følelser, tanker og hensikter ofte er farget av våre egne erfaringer, kan det etter hvert bli tydelig at vi reagerer med for eksempel uhensiktsmessig mye angst. Slagordet for mesteparten av psykoterapeutisk behandling er: Oppøve evnen til å se seg selv utenfra og andre innenfra. I boken Mentaliseringsbasert terapi for borderline personlighetsforstyrrelse (en praktisk veiledning) gir Bateman og Fonagy et godt innblikk i det som kalles mentaliseringsbasert terapi. Boken har mange kliniske eksempler som gir et godt innblikk i denne behandlingsmetoden.

 

 

Problemet med samtaleterapi eller ”talekur”

 

Problemet er at når angsten eller symptomene stiger, synker vår evne til mentalisering tilsvarende. Vi henfaller til ”dårlige” tolkninger eller impulsive reaksjonsmønstre som igjen er med på å eskalere symptomene. Dette er på sett og vis den negative angstspiralen som kognitiv terapi bruker som pedagogisk hjelpemiddel ovenfor pasientene. Spørsmålet er om det er mulig å ruste vår evne til refleksjon såpass mye at den kan bestå også i de situasjonene hvor vi føler oss presset. Er det mulig å trene opp refleksjonsmuskelen slik at den blir sterk nok til å avdekke og virkelig omgjøre våre negative mønster med en varig effekt?

 

Vi har drevet psykoterapi i kjølevannet av Freud i mange år, og vi blir stadig bedre. Dog dreier terapi seg ofte om en langsom prosess, akkurat som det er en langsom prosess å trene muskulaturen i kroppen slik at den vokser og blir sterkere. Når vi vet at nittifem prosent av vår fungering fra sekund til sekund er driftet av de lavere nivåene i vår psyke, og at disse nivåene ofte i ett eller annet omfang har vært utsatt for ”vranglære” eller traumer som henleder oss til forstyrrede tolkninger og reaksjoner mot omgivelsene våre, er det kanskje grunn til å innrømme at vi trenger all den terapeutiske hjelpen vi kan få hvis vi skal oppnå større og sterkere evne til affektregulering og mentalisering.

 

Selvfølgelig kan vi få hjelp av medikamenter. Det kan gi oss en midlertidig balanse, men så snart effekten ”dampes ut” av systemet, er vi tilbake i ubehaget. Medisner kan betraktes som et slags vindu inn til de mulighetene som foreligger når vi vinner mer styrke i vår egen evne til å håndtere emosjonelle påkjenninger og psykologisk ubehag. Konkluderende kan vi si at et nedenfra og opp perspektiv på lidelse fungerer raskt, men har en kortvarig effekt. Med nedenfra og opp mener jeg at man gjør sitt inngrep på biologien med for eksempel medikamenter for å vinne en psykologisk effekt. Et ovenfra og ned perspektiv er det motsatte, altså forsøk på å endre kroppslig angst og impulsive reaksjoner ved hjelp av fornuft og innsikt. Et ovenfra og ned perspektiv krever mye (selvinnsikt gjennom terapeutiske prosesser) og bruker lang tid før det fremskaffer en effekt, men hvis man først vinner en forbedring gjennom terapi, er effekten som regel av mer varig karakter.

 

Terapi i kombinasjon med mindfulness

 

Likevel hender det ofte at terapi aldri fører frem. Jeg tror dette handler om at Vestlig psykologi, med Freud som sin bakmann, har alt for stor tiltro til menneskets refleksjonsevner, intellektuelle kapasitet og bevisste styrke. Jeg tror at våre grunnleggende emosjonelle styringssystemer i mange tilfeller av patologi lett gjenvinner makten og fører mennesket tilbake i uheldige og smertefulle livsmønstre. Min idé, som jeg deler med mange andre, er at psykologien bør se til Østlige visdomstradisjoner for å hente inn en selvutviklende praksis med røtter i meditasjon og yoga. Disse teknikkene handler om kroppsbevissthet og emosjonell kontroll gjennom praktisk utøvelse av kroppslige selvkontroll. Det handler om å vinne mer balanse i eget følelsesliv uten bruk av intellektuell innsikt. I så måte ligner det mer på et nedefra og opp perspektiv (fra kropp til psykologi) som ikke krever at man spiser piller for å dempe stress og følelsesmessig turbulens.

 

Jeg vil mene at psykoterapi i kombinasjon med meditasjon, for å overvinne impulsivitet og destruktive reaksjonsmåter, er mer enn dobbelt så effektivt som psykoterapi alene. Av den grunn bejaer jeg både Kabat-Zinn og Marsha Linehans (1993, 2009 og Hayes, Follette, & Linehan, 2004) innsats for å implementere blant annet mindfulness som et akseptert terapeutisk verktøy i helsevesenet. På sett og vis renvasker Linehan meditasjon for undertoner av religiøsitet og hippiekultur, noe som åpner feltet for videre utforskning av meditasjon og yoga som supplement i behandling av psykiske lidelser eller i selvutvikling. Linehan plukket opp denne teknikken fra Zen Buddhisme og inkorporerte den i en veldefinert og veldokumentert behandlingsmanual. Hennes mest sentrale bok er oversatt til norsk: Dialektisk atferdsterapi ved emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Linehans innsats på dette området er fenomenal, ikke så mye fordi hun oppdaget det kurative elementet i meditasjon, men fordi hun på sett og vis ”legaliserte” metoden i psykiatrisk behandling.

 

Her er det også flere aktører som har vært på bane og gjort en hederlig innsats, og professor Jon Kabat-Zinn (1990, 2005, 2009a, 2009b, 2010a, 2010b) bør nevnes spesielt. Jon Kabat-Zinn (født 5 juni 1944) er professor i medisin, og han står bak opprettelsen av ”Stress Reduction Clinic” og ”Center for Mindfulness in Medicine, Health Care, and Society” ved University of Massachusetts Medical School. Kabat-Zinn var elev av zen-mester Seung Sahn og en av grunnleggerne av Cambridge Zen Center. Hans praksis av yoga og studier innenfor buddhistiske lærere, henledet han til en fantastisk innsats i forhold til å integrere sine østlige læresetninger i vestlig vitenskap. Han underviser mindfulness meditasjon som en teknikk for å hjelpe mennesker til å mestre stress, angst, smerte og sykdom. Han er dermed også en av de personlighetene som har klart å implementere mer ”åndelige” selvutviklingsstrategier i vestlig orienterte behandlingssystemer. De fire mest kjente bøkene av Jon Kabat-Zinn er utgitt på norsk. På sett og vis representerer de en mellomting mellom åndelig litteratur, selvhjelpsbøker og psykologifag:

 

WebPsykologen er svært interessert i Østlige visdomstradisjoner og deres bidrag til Vestlig psykologi og behandlingspraksis. Vi har derfor utforsket Østlig inspirerte selvutviklingsteknikker, som ulike varianter av meditasjon og yoga, i flere artikler og videoinnslag:

 

 

Se også vår nyeste video om mindfulness!

 

 

Konklusjon

 

Jeg vil mene at samtaleterapi ofte kommer til kort i behandling av mennesker med psykiske plager. Ved en god allianse mellom pasient og terapeut, kan det skapes et emosjonelt rom som borger for innsikt og forandring, men i mange sammenhenger holder ikke dette. Jeg tror at terapi ofte er tjent med supplement fra østlige visdomstradisjoner hvor intellektuell innsikt tones ned til fordel for fysiologiske selvutviklingsstrategier som handler om å finne mental balanse på et nivå som ligger utenfor egoets bekymringer og tankekjør. Følelsene sitter til syevende og sist i kroppen og kan lamme oss uten at våre forstandsevner makter å nedregulere uhensiktsmessige og impulsive reaksjoner. I slike tilfeller gir det mening å gå kroppslig til verks ved hjelp av meditative strategier for å gjenvinne emosjonell kontroll på et kroppslig nivå. Når dette foregår i kombinasjon med samtaleterapi, tror jeg vi kan håpe på langt bedre statistikker i behandling av mange psykiske problemer i tiden fremover.

 

Det finnes også en del litteratur og forskning som viser at selvutvikling får best effekt dersom man kombinerer psykoterapi, meditasjon, lesing og fysisk aktivitet. En slik flerfasettsstrategi i forhold til selvutvikling er tema i artikkelen Oppskrift på selvutvikling.

 

 

Kilder

 

Bargh, J. A. & Cartrand, T. L. (1999). The unbearable automaticity of being. American Psychologist, 54, pp. 462-479.

Bateman, Anthony. & Fonagy, Peter. (2007). Mentaliseringsbasert terapi av borderline personlighetsforstyrrelse. En praktisk veileder. Oslo: Arneberg forlag. 

Fonagy, Peter, Gyorgy Gergely, Jurits L. Elliot et. al. (2004). Affect regulation, mentalization, and the development of the Self. Karnac Books. 

Kabat-Zinn, Jon (1990). Full Catastrophe Living: Using the Wisdom of Your Body and Mind to Face Stress, Pain, and Illness. Delta.

Kabat-Zinn, Jon (2005). Wherever You Go, There You Are. 10. utg. Hyperion.

Kabat-Zinn, Jon (2009a). 108 leksjoner i mindfulness bevisst tilstedeværelse i hverdagen. Arneberg Forlag. 

Kabat-Zinn, Jon (2009b). Akkurat nå bevisst tilstedeværelse i hverdagen. Arneberg Forlag. 

Kabat-Zinn, Jon (2010a). Bli din egen hjelper 100 leksjoner i mindfulness bevisst tilstedeværelse i hverdagen . Arneberg Forlag.

Kabat-Zinn, Jon (2010b). Mindfulness en vei ut av depresjon og nedstemthet. Arneberg Forlag

Linehan, Marsha (2009). Dialektisk atferdsterapi ved emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Gyldendal Akademiske.

Linehan, Marsha (1993b). Skills Training Manual for Treating Borderline Personality Disorder. The Guilford Press.

Hayes Steven C., Follette, Victoria M., & Linehan Marsha M. (2004). Mindfulness and Acceptance: Expanding the Cognitive-Behavioral Tradition. The Guilford Press. 

Young Jeffrey E. & Klosko Janet S. (1995). How to break free from negative life patterns and feel good again. USA: Penguin Putnam, Inc. (Anbefales!)

 

 

Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no