Kan spiritualitet bli vitenskapelig?

Vitenskap martha spiritualitetUniversitets- og høyskolerådet i Norge har flere generelle krav til vitenskapelige publikasjoner, og ett av disse kravene er at man presenterer ny innsikt og at denne innsikten er etterprøvbar eller anvendelig i ny forskning. Mange av de alternative behandlingsmetodene og ulike strategier innenfor healing tilfredstiller ikke disse kravene. De blir dermed skjøvet ut av ”det gode selskap” og belemres med et kvakksalversk omdømme. Dersom alternative behandlingsmetoder virkelig har noe ved seg, er det synd at de ikke inkluderes i et anerkjent helsetilbud som gjøres tilgjengelig for alle. Jeg vil mene at behandlere som utvikler kurative behandlingsmetoder har en slags moralsk plikt til å gjøre sine teknikker tilgjengelige for innsyn og forskning. Det er kun gjennom kontrollerte studier at teknikkene kan komme hele befolkningen til gode. Og det er kun på denne måten vi kan luke ut uredelige aktører som spiller på menneskets godtroenhet og skor seg på deres ulykke.  

 

Med dette argumentet møter jeg ofte motstand. Det blir sagt at healing ikke kan bevises eller etterprøves i tradisjonell forstand. Naturvitenskapen er for sneversynt og reduksjonistisk til å innfange den subtile åndeligheten som ligger til grunn for denne behandlingsformen. Det er et vesentlig innslag av spiritualitet i disse behandlingsformene, og derfor passer de ikke inn i klassisk fysikk.

 

Jeg er delvis uenig i dette. I denne artikkelen skal jeg argumentere for at spiritualitet også kan være gjenstand for forskning. Jeg vil også påstå at åndelige opplevelser ikke nødvendigvis kun er et privat eller subjektivt fenomen, men et fenomen som potensielt sett er tilgjengelig for alle mennesker.

 

Jeg vil ikke gå inn i spørsmålet om hvorvidt dette er avhengig av en bestemt Gud, men påstå at spirituelle opplevelser har visse felles karakteristika på tvers av religiøs praksis. Det viser seg at mange mennesker rapporterer de samme opplevelsene når de beskriver åndelighet, og allerede der begynner vi å skimte muligheten til en mer etterrettelig forståelse av hva spiritualitet egentlig innebærer. Dette er hovedtema i en artikkel på webfilosofen.no som heter Evighetsfilosofi på tvers av religioner. På mange måter representerer evighetsfilosofien mye av den tankegangen som ligger nærmest undertegnedes syn på livet og tilværelsen. 

 

Åndelighet eller åndelige opplevelser er interessant i forhold til psykologi, fordi jeg tror at mye av fremtidens behandlingsmetoder kan hente inspirasjon fra ulike ”spirituelle” selvutviklingsteknikker. Dypest sett tror jeg dette handler om mental balanse og indre ro. Det handler om å komme på avstand til hverdagslivets krav og kontinuerlige utfordringer. Det handler om å fange øyeblikket, og ikke alltid la seg bekymre av tanker om fremtiden eller la seg trykke ned av minner fra fortiden. Mennesket er ofte belemret med et ego i underskudd. Det er et ego som utrettelig søker status og berømmelse, noe som genererer mentalt støy og store anstrengelser. Mange mener at spiritualitet finnes i en bevissthetsmodus som ligger utenfor, eller overgår, menneskets ”hverdagslige bekymringsbevissthet”.

 

 

Spiritualitet i psykologien

 

Det finnes flere sentrale personligheter i psykologien som har vært opptatt av dette. Blant annet har Maslow skrevet både inspirerende og spennende om det såkalt ”transpersonlige”. Hans behovshierarkiet påpeker at det finnes store ”åndelige” og selvrealiserende muligheter for mennesker som har fått dekket sine basale behov. Den transpersonlige psykologien inkluderer alle de sentrale aspektene fra personlighetspsykologi og psykiatri, men føyer også til de dypere eller høyere fasettene ved den menneskelige opplevelsen. Den er altså opptatt av de sjeldne personlige opplevelsene som overgår eller transcenderer de vanlige opplevelsene, og i så måte kan defineres som ”transpersonlige” eller ”personlige pluss” eller rett og slett ”spirituelle”.

 

Med slike teorier er Maslow selvfølgelig på vei mot et mer eller mindre religiøst tema, noe han eksplisitt adresserer i boken Religions, Values, and Peak-Experiences (1964):

 

I want to demonstrate that spiritual values have naturalistic meaning, that they are not the exclusive possession of organized churches, that they are well within the jurisdiction of a suitably enlarged science, and that, therefore, they are the general responsibility of all mankind.” (p.3).

 

Vi drøfter denne problemstillingen mer inngående i artikkelen Nøkkelen til livets mysterier

 

 

Märtha Louise og englene

 

Prinsesse Märtha Louise snakker om engler som hjelper mennesker i deres livsprosjekter. Hun snakker om spirituelle åpninger og et liv på den andre siden. Det er snakk om å kommunisere med de døde og dermed influere på forholdet mellom liv og død. Denne typen retorikk mener jeg kan være uheldig i mange sammenhenger. Når hun bruker ord som engler, vil det hos mange gi assosiasjoner til gammel overtro, magisk kvakksalveri eller religiøse forfektelser som henger sammen med menneskets uvitenhet og dødsangst. Imidlertid mener jeg at hun fører et langt mer ”konstruktiv” språkbruk når hun snakker om å leve i nuet, livsbevissthet eller evnen til å absorberes i øyeblikket. Her bruker hun begreper som blant annet er sentrale i østlige visdomstradisjoner, og disse begrepene er det flere seriøse mennesker som forsøker å jobbe inn i vårt vestlige vokabular. Denne jobben er viktig, nettopp fordi det er mye innsikt og potensiale for selvutvikling i disse tradisjonene, men vi må passe på at vi begrenser de religiøse undertonene. Så lenge de spirituelle bedriftene betinges av én bestemt Gud eller et bestemt religiøst kodeverk, risikerer det å bli et eksklusivt anliggende for de ”rettroende”. Mange av de religiøse tradisjonene, eller de store visdomstradisjonene, har en innebygd selvutviklingspraksis som henspiller på de ”åndelige” sidene ved mennesket. Jeg vil påstå at disse kan brukes av de fleste, med god helsegevinst, uten at man forplikter seg til en eller annen religiøs programerklæring. Av den grunn reagerer jeg negativt når prinsessen snakker om engler, og tilsvarende positivt når hun snakker om å leve i øyeblikket, mindfulness eller livsbevissthet, nettopp fordi jeg oppfater sistnevnte som langt mer nøytrale begreper.

 

Religion er verdiladet, mens vitenskap er mer nøytralt. Religion er full av moralkoder, etiske retningslinjer og inkorporerte holdninger til mennesket, noe vitenskapen i langt større grad er fri for. Dermed ønsker jeg meg en situasjon hvor de sidene ved menneskelivet som Maslow snakker om i toppen av hierarkiet, og de sidene som i andre sammenhenger kalles religiøse eller spirituelle, kan bli en del av et mer ”vitenskapelig språkspill” (ref. et mer ”nøytralt språkspill”) og dermed tilgjengelig for allmennheten på tvers av andektige overbevisninger.

 

Men dersom mitt ønske skal ha noe håp om å bli en realitet, betinger det at vi faktisk kan innlemme spiritualitet i en mer ”vitenskapelig” ramme. Er det mulig å behandle spiritualitet som et mer ”vitenskapelig” anliggende? Jeg mener JA!

 

Forholdet mellom vitenskap, spiritualitet og behandlingspraksis har vi også drøftet i artiklene:

 

 

Forholdet mellom religion og vitenskap

 

Når det gjelder forholdet mellom vitenskap og religion, er det mange teoretikere som har undersøkt dette. I denne sammenheng er det fire ståsteder som alminneligvis inntas (Wilber, 2001b, p. 60). Noen forutsetter et bittert fiendeskap mellom religion og vitenskap. Her finner vi blant andre professor Richard Dawkins som mener at religion bygger på en forferdelig fabel med katastrofale konsekvenser for den menneskelige eksistens, og ikke minst sameksistens.

 

Well, science is not religion and it doesn’t just come down to faith. Although it has many of religion’s virtues, it has none of its vices. Science is based upon verifiable evidence. Religious faith not only lacks evidence, its independence from evidence is its pride and joy, shouted from the rooftops.” (Dawkins, 1997).

 

Fra sitt vitenskapelige ståsted forfekter han at religion best betraktes som et virus på det menneskelige sinnelag og en begrensning på våre utviklingsmuligheter. Andre hevder derimot at forholdet mellom religion og vitenskap kan sameksistere på en fredfull måte. I følge den fremragende fysikeren Albert Einstein er det ikke noe grunnlag for en konflikt mellom religion og vitenskap, ganske enkelt fordi de to disiplinene handler om helt forskjellige aspekter ved tilværelsen. Einstein betrakter seg selv som en mystiker (Wilber, 2001a), og dermed avviser han monoteistiske religioner, men beholder troen på en slags åndelig side ved livets mysterier. Einstein er svært kjent for følgende sitat:

 

A legitimate conflict between science and religion cannot exist. Science without religion is lame, religion without science is blind.

 

Atter andre forfekter en gjensidig påvirkning og utveksling mellom religion og vitenskap. I et slikt perspektiv ser man for seg at det åndelige og det vitenskapelige er to forskjellige vinduer mot verden. Det er gjennom disse vinduene mennesket betrakter universet og forsøker å forstå de store sammenhengene. Vinduene gir helt forskjellige utsyn til verden, men det er like fullt den samme verden man betrakter. Det betyr at verken religion eller vitenskap kan påberope seg en suveren verdensanskuelse, men snarere komplimentere hverandre på en måte som er helt avgjørende for utviklingen av den menneskelige erkjennelse. Det finnes også de som forsøker å integrere religion og vitenskap, men ofte ender det opp som et uholdbart sammensurium. Når religion skal bli vitenskapelig og vitenskap skal bli åndelig, risikerer man et kompaniskap hvor ingen av partene ytes rettferdighet, men snarere undergraves og betvinges av den andres verdisystem eller mangel på sådanne. Jeg vil likevel hevde at et slikt kompaniskap representerer en mulighet, og at denne muligheten bør utnyttes for menneskets ve og vel. 

 

Mystisismen

 

Åndelig søkende mennesker, som ikke finner seg til rette i etablerte religiøse systemer, vil jeg her kalle en mystiker. Mystikeren kan altså ikke betraktes som religiøs i alminnelig forstand, med han er åndelig søkende. Han opplever at de allmenne formene for religion kommer til kort, og likeledes er han langt i fra overbevist om at vitenskapen kan forklare virkeligheten på en tilfredsstillende måte.

 

 

De dypeste innsikter

 

Ken Wilber (2006, 1997b) snakker imidlertid om en mystisisme som faktisk er etterprøvbar eller ”beviselig”, men det er ikke det samme som å etterprøve et bestemt eksperiment i et laboratorium. Det er langt mer krevende å etterprøve mystikerens innsikter. Likevel finnes det altså en del etterrettelig forskning på området.

 

I Zen er det for eksempel en praksis som kalles shikan-taza, zazen eller sittende meditasjon. De som mestrer denne øvelsen vil belønnes med åndelige erfaring som faktisk transcenderer alle våre ”dualistiske plager”. Denne typen helhetlig åpenbaring kalles kensho eller satori. Det handler om meditative erfaringen som bibringer innsikt i alle de spørsmålene som har hjemsøkt mennesket siden tidenes morgen: Hvordan er forholdet mellom helheten og delene? Hvordan er forholdet mellom det absolutte og det relative? Hvordan er forholdet mellom fri vilje og determinisme? Hvordan er forholdet mellom hjernen og bevisstheten? Hvordan er forholdet mellom kropp og sinn? Det korrekte svaret på disse spørsmålene er angivelig: Satori. Hva er satori?

 

 

Det handler om å følge oppskriften 

 

I møte med en Zen mester vil du aldri klare å gi et intellektuelt svar eller en definisjon av satori som godkjennes av mesteren. Dersom du spør meg hvordan min ostekake på iskrem smaker, er det beste jeg kan gjøre å gi deg oppskriften. Dersom du spør hva satori innebærer, blir du nødt til å følge oppskriften for å smake selv. Oppskriften på satori krever mange år med streng mental disiplin. Dersom du virkelig ønsker kensho og satori innsikt, må du rett og slett stole på at den krevende meditasjonspraksisen ikke fører deg inn i et psykologisk kollaps, men snarere åpenbarer ”tilværelsens sanne ansikt”. Og det gjør den (angivelig) dersom du følger oppskriften (Wilber, 1997b, pp. 91-93).

 

Alle andre svar på spørsmålet om ostekaken og satori vil bli fattige og utilstrekkelige. Man kan verken teoretisk, filosofisk, verbalt eller kunstnerisk uttrykke hva min ostekake smaker. Hvis du vil vite det, må du simpelthen følge oppskriften. En venn av meg mente at ostekaken smakte sitronoppvaskmiddel på en god og vaniljeaktig måte. Jeg følte ikke at den beskrivelsen var rettferdig, ettersom jeg selv mener at min ostekake er et gastronomisk kunstverk. Litt på samme måte er det gjort noen forsøk på å definere satori, og ett av de bedre forsøkene finnes hos professor i buddhistiske studier Peter Harvey (1990) hvor satori eller kensho beskrives som

 

…a blissful realization where a person’s inner nature, the originally pure mind, is directly known as an illuminating emptiness, a thusness which is dynamic and immanent in the world.” (Pp. 275-276).

 

Man snakker her om en erkjennelse av sitt sanne selv og en direkte helhetlig erfaring av opphevelsen mellom subjekt og objekt. Beklager språkbruken, men dette er ikke lett.

 

 

Kontrollerte studier av spiritualitet

 

Innenfor Zen buddhisme foregår det omfattende studier på erfaringer av kensho og satori. Det er mennesker som gjennomgår de lavere nivåene av selvutviklingspraksis og deretter bestreber seg på sittende meditasjon i mange år. Deres erfaringer rapporteres nøye, og dårlige, delvise eller upresise beskrivelser forkastes. Meditasjonen undersøkes både fra en fenomenologisk vinkel (rapport av subjektive erfaringer), men også ved å studere hjerneaktivitet hos de kompetente utøverne av Zen (Goleman, 2005, Harvey, 1990, Walsh & Vaughan, 1994). Her finner vi altså et åndelig utviklingssystem som aktivt følger kravene til valid kunnskapsutvikling. Det er sannsynligvis derfor Zen har opparbeidet seg et ganske godt rykte innenfor spirituelle studier og selvutvikling.

 

 

Mindfulness

 

Blant annet har psykiateren Marsha Linehan (1993a, 1993b) og professor Jon Kabat-Zinn (1990, 2005) jobbet med å innføre et konsept som kalles mindfulness i psykiatrisk behandling, noe de har hentet fra buddhistisk praksis. Det betyr at elementer av Zen faktisk praktiseres og læres bort på offentlige sykehus verden over. Linehans behandlingsmanual for alvorlige psykiske lidelser er evidensbasert og testet flere ganger innenfor psykoterapiforskning. Resultatene viser at Zen-inspirert behandlingspraksis for følelsesmessig ustabilitet, angst, uro og destruktiv livsførsel har en signifikant kurativ effekt.

 

På WebPsykologen har vi skrevet flere artikler om meditasjon, identitet, selvutvikling og sinnsro. De mest leste er:

Andre aktuelle artikler:

 

 

”Vitenskapens tre trinn”

 

Enhver valid erkjennelse eller kunnskap utvinnes gjennom tre trinn. Først må man gjøre et forsøk eller utføre en bestemt praksis. Det første trinnet baserer seg alltid på følgende utsagn: ”Dersom du vil vite dette, så gjør dette.” Her går man altså inn på et bestemt domene for å undersøke en bestemt type data. Deretter må man registrere erfaringene, opplevelsene eller bevisene man finner gjennom datainnsamlingen. Det er trinn nummer to i jakten på valid kunnskap. Siste trinn handler om å verifisere sine funn. Her må man konsultere kretsen av autoriteter på området som har gjennomført den samme praksisen tidligere. Spørsmålet er om ny data kan verifiseres eller falsifiseres. Det er på denne måten man skaper eller systematiserer ny kunnskap. Kravet til vitenskap er at resultatene er etterprøvbare, noe Zen altså åpner for i det spirituelle domenet. Ny kunnskap og erfaring er dermed ikke forbeholdt den eksakte vitenskapen. Vi kan gjøre oss sensoriske erfaringer, mentale erfaringer og spirituelle erfaringer, og enhver spesifikk påstand innenfor disse feltene kan potensielt sett etterprøves.

 

 

Tolkning av Hamlet

 

Wilber (1997a) påpeker at en tolkning av Hamlet som en hyllest til krig, vil falsifiseres som en direkte feilaktig forståelse av de fleste mennesker som kjenner til Shakespeare. På samme prinsipper verifiseres og testes satori og kensho som egenartede spirituelle opplevelser, og de nye erfaringene stemmer altså forbløffende godt overens med erfaringer man har gjort seg til alle tider over hele verden, og slik forsterkes på sett og vis den såkalte evighetsfilosofiens validitet (Aldous Huxley).

 

 

Konklusjon

 

Dersom vi løfter blikket og ser mot Østen, finner vi altså en blanding av solid og etterrettelig vitenskap i møte med spirituelle øvelser og opplevelser. Det er mulig å gå den samme veien som de ”åndelige lederne” og dermed vinne tilsvarende erfaringer, livsro og balanse. Det handler simpelthen om å følge oppskriften. På tilsvarende måte må man følge den samme ”oppskriften” eller forsøksdesignet som tidligere forskere, dersom man vil etterprøve deres funn og resultater. I prinsippet er det ikke noe i veien for å gjøre det samme på det mer åndelige området, men det er selvfølgelig atskillig mer krevende.

 

Jeg mener imidlertid at dette er en viktig oppgave som bør prioriteres, kanskje først og fremst fordi en slik bestrebelse kan gjøre ”åndelig” selvutvikling eller selvrealisering (for å bruke Maslows begrep) mer tilgjengelig og akseptert. Det handler både om å gjøre spiritualitet mer etterrettelig, mindre mystisk, mer nøytralt og mindre religiøst forpliktende. Det tror jeg ikke man oppnår ved å snakke om engler eller gå i dialog med de døde.

 

Kilder

 

Dawkins, Richard (1997): Is Science a Religion? I: the Humanist, januar.

Goleman Daniel (2005). Emotional intelligence. Bantam Dell Publishing Group. (Anbefales!)

Harvey, Peter (1990). An Introduction to Buddhism: Teachings, History and Practices. Cambridge University Press. 

Huxley, Aldous (1946). The Perennial Philosophy. Chatto & Windus, Uk.

Kabat-Zinn, Jon (1990). Full Catastrophe Living: Using the Wisdom of Your Body and Mind to Face Stress, Pain, and Illness. Delta.

Kabat-Zinn, Jon (2005). Wherever You Go, There You Are. 10. utg. Hyperion.

Kabat-Zinn, Jon (2009a). 108 leksjoner i mindfulness bevisst tilstedeværelse i hverdagen. Arneberg Forlag. 

Kabat-Zinn, Jon (2009b). Akkurat nå bevisst tilstedeværelse i hverdagen. Arneberg Forlag. 

Kabat-Zinn, Jon (2010a). Bli din egen hjelper 100 leksjoner i mindfulness bevisst tilstedeværelse i hverdagen . Arneberg Forlag.

Kabat-Zinn, Jon (2010b). Mindfulness en vei ut av depresjon og nedstemthet. Arneberg Forlag.

Linehan, Marsha (1993a). Cognitive-Behavioral Treatment of Borderline Personality Disorder. The Guilford Press. 

Linehan, Marsha (1993b). Skills Training Manual for Treating Borderline Personality Disorder. The Guilford Press.

 Maslow, A. (1964): Religions values, and Peak-Experiences. Ohio State University Press.

Walsh, R. & Vaughhan, F. (ed.) (1994). Paths beyond Ego. Little Brown and Company, Los Angeles.

Wilber, Ken (1997a): An integral theory of consciousness. I: Journal of Consciousness Studies, 4 (1), pp. 71-92, Imprint Academic.

Wilber, Ken (1997b). The eye of the spirit an integral vision for a world gone slightly mad. Shambhala Publications, Boston & London.

Wilber, Ken (2001a): Quantum Questions –mystical writings of the world´s greates physicists. Shambhala Publications, Boston.

Wilber, Ken (2001b): A Theory of Everything: An Integral Vision for Business, Politics, Science and Spirituality. Shambhala Publications, USA.

Wilber, Ken (2006). Integral Spirituality – a startling new role for religion in the moderen and postmoderen world. Integral Books, Boston & London.

 

 

Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Test dine hjernehalvdeler?

hjernehalvdelerMenneskets hjerne er delt på midten, og man har lenge tenkt de to delene arbeider med litt forskjellige ting. I så henseende er det litt merkelig at de anatomisk sett er omtrent identiske. Helt siden Brocas berømte opptegnelser fra 1861 har man vært opptatt av de to hemisfærers asymmetri. Broca hadde en pasient som het ”Tan-Tan”. Vedkommende hadde mistet taleevnen etter et slag, og det viste seg at skaden var lokalisert i venstre hjerneregion, primært i den nederste, bakerste delen av frontallappen (kjent som Brocas område). I etterkant møtte Broca flere pasienter med samme forstyrrelse og igjen var skaden lokalisert i samme område. På bakgrunn av dette mente Broca at språket var lokalisert i venstre hjernehalvdel.

 

Siden Brocas observasjon av språkets venstrelateralisering, har det dukket opp mange store teorier om hjernehalvdelenes ulike funksjoner. I midten av det tyvende århundret hadde man en ganske utbredt teori som sa at dersom språket var venstre hemisfæres primære funksjon, så var høyre hemisfære spesialisert i spatial kognisjon, men langt i fra alle funn understøttet denne teorien.

 

Siden har man foreslått at venstre hemisfære ikke er spesialisert på språk som sådan, men i en mer grunnlegende funksjon som taleevnen er avhengig av: Eksempelvis analytisk eller sekvensiell informasjonsbehandling. I tråd med denne antakelsen foreslår man at høyre hjernehalvdel ikke er spesialisert i spatial kognisjon som sådan, men snarere i holistisk og simultan bearbeiding.

 

 

Den logiske venstresiden og den kreative høyresiden

 

I kjølevannet av dette har man tenkt at høyre hjernehalvdel er kilden til kreativitet, kunst intuisjon og holistiske ideer og opplevelser av verdens beskaffenhet, mens den venstre delen er rasjonell og logisk tenkende.  I en mer folkelig variant oppstod det en teori på at mennesker i alt for stor grad kun brukte den ene hjernehalvdelen, og da gjerne den venstre hemisfæren. Resultatet var at mennesker ble logisk og analytisk orienterte, regelstyrte og lite kreative. I forlengelse av dette mente man at de omfattende vitenskapelige og tekniske nyvinningene i de industrialiserte vestlige landende kun forklares i forhold til hemisfærenes asymmetri. Neste argument var at vesten hadde låst seg fast i venstre side og mistet sin åndelighet eller kreative appetitt på livet. Man forstod den teknologiserte verden som kald og strømlinjeformet i motsetning til åndelige og mystiske tradisjoner fra Østens religioner. I dag er det få fagfolk som hevder en slik forståelse av forholdet mellom de to hjernehalvdelene.

 

 

Einstein og den ”magiske” hjernehalvdelen

 

På 60- og 70-tallet var det imidlertid en slags kunstnerisk forherligelse av den høyre hjernehalvdelen. Einstein ble blant annet et symbol på et geni som hentet mye av sine nærmest uforklarlige spekulasjoner fra en evne til å tenke mer holistisk og større. Han ble av og til betraktet som en slags ”frigjører” som evnet å sette seg over klassisk fysikk og virkelig tenke ”ut av boksen”. En radikal intellektuell med kreative evner og en kunstnerisk fysiker. Mange av Einsteins utsagn kan støtte opp om denne teorien dersom man legger godviljen til. Blant annet forteller Einstein at alle hans oppdagelser først kom til ham som fornemmelser eller bilder (ref. den intuitive eller kreative hjernehalvdelen).

 

 ”I am of the opinion that all the finer speculations in the realm of science spring from a deep religious feeling…in this materialistic age of ours the serious scientific workers are the only profoundly religious people” (Albert Einstein).

 

Dermed har vi en oppdelig av hjernen hvor den ene siden er logisk resonerende, enkel og kjedelig, og en hjernehalvdel som er holistisk, mystisk og nesten guddommelig spennende. Her er en liste over hvilke funksjoner man typisk tilskriver de to hjernehalvdelene.

 

Den ”dominante” venstre hemisfære

Verbal
Symbolsk
Logisk
Detaljorientert
fakta styr
Nåtid og datid
Matematikk og vitenskap
Kunnskap
Orden og mønster
Definisjoner
Virkelighetsorientert
Strategisk
Praktisk
Trygghet

Den ”underordende” høyre hjernehalvdel

Nonverbal eller perseptuell
Visiospatial
Perseptuell eller syntetisk
Holistisk
Visuelle bilder
Følelsesorientert
Fantasi
Nåtid og framtid
filosofi og religion
Mystikk
Mystisisme
Mening
Tror
Intuisjon
Impulsivitet og risiko

 

Hvilken hjernehalvdel er dominant hos deg?

 

Denne testen er angivelig konstruert i Australia av Herald Sun. Poenget er at man skal se på bilde og avgjøre hvorvidt kvinnen roterer med eller mot solen. Det er med en viss skepsis og ikke minst et stort forbehold vi legger denne ut. Vi vet at den har versert på nett i lang tid (ofte som spam), og sannsynligvis måler den ingen verdens ting i forhold til hemisfærenes dominans. Likevel er den litt artig, uansett hva slags perseptuelle triks som ligger bak denne dansende kvinnen.

 

hjernehalvdeler test 

 

Dersom du oppfatter at kvinnen roterer med solen, er det den venstre hemisfæren som har ”overtaket” eller er dominant i følge det som blir sagt om denne testen. Dersom du oppfatter at kvinnen roterer motsatt vei, er den høyre hemisfæren på spill. Kan du få henne til å endre roteringen? Med andre ord, kan du bytte fra venstre til høyre hjernehalvdel?

 

Som sagt er det uklart hvorvidt dette har noe som helst med hemisfærenes dominans å gjøre. Det hadde likevel vært interessant å høre hvordan dette oppfattes av leserne. Legg gjerne igjen en kommentar under artikkelen. Flott hvis kommentaren inneholder en kort beskrivelse av hvordan kvinnen persiperes (roterer hun med/mot klokken og skifter hun vei? Kan du styre dette selv ved å tenke på ulike ting?). Dersom denne testen virkelig viser noe om forholdet mellom høyre og venstre hjernhalvdel, vil det i tillegg være interessant hvorvidt du er venstre eller høyre hendt.

 

 

De kreative venstrehendte

 

Som kjent er den venstre hjernehalvdelen knyttet opp mot høyre side av kroppen og motsatt. Siden de fleste mennesker er høyrehendte, har man antatt at venstre hemisfære er dominant. Det understøtter ideen om at mennesket på sett og vis er fanget av et litt rigid og lukket ”vitenskapelig” syn på verden, hvorpå de mer intuitive og ”magiske” sidene ved livet og mennesket blir underminert eller avvist. På bakgrunn av dette har man også tenkt at venstrehendte mennesker (venstre hånd mot høyre hjernehalvdel) er mer kreative enn høyrehendte.

 

 

Psykoanalysen og hemisfæreasymmetri

 

Hemisfæreasymmetri var også interessant for psykoanalytikere. Mange freudianere og andre psykodynamikere har hengt seg på en antakelse som skriver seg fra en artikkel av David Galin publisert i 1974. Galin hevder at venstre hemisfære, den verbale, analytiske og logiske siden, representerer det bevisste og sekundærprosesstenkning i Freuds teori. Tilsvarende hevder han at høyre hemisfære, den intuitive og holistiske siden, er sentre for det ubevisste. Psykoanalysen har kommet opp med mange metaforer og analogier for å understøtte denne teorien, men dessverre bygger den på en litt unyansert generalisering av hemisfærenes karakteristika. De ”kreative” psykoanalytikerne argumenterer ganske enkelt for at høyre hemisfære er nonverbal og ulogisk, noe som svarer til ideen om det ubevisste. I venstre side forholder det seg motsatt, noe som korresponderer med ideen om det bevisste.

 

Psykoterapi eller samtaleterapi passet også godt inn i denne forståelsesrammen. Poenget var her å benytte seg av språket for å skape en bro mellom det bevisste og det ubevisste. På sett og vis handlet terapi i så henseende om å ta meg seg ”språklig verktøy” på en reise fra venstre til høyre hemisfære. Man måtte rett og slett over i det ubevisste og beskrive det som foregikk på denne siden. Så snart man fikk tvunget det ubevisste inn i en språkdrakt, kunne man forstå denne siden bedre og dermed avkode mye av de emosjonelle og ubevisste impulsene som skjulte seg i høyre hemisfære.

 

Det er ingen tvil om at språket er svært avgjørende i forhold til terapi og innsikt generelt sett, men om denne terapeutiske reisen fra venstre til høyre hjernehalvdel er et dekkende eller tilfredsstillende bilde på hvordan dette fungerer, er ganske tvilsomt.

 

Vi har skrevet mer om språkets funksjon og finurligheter i artiklene:

 

 

Åndelige åpenbaringer i den høyre hjernehalvdel

 

For å slippe inn i psykens esoteriske kammer, altså åpne porten til høyre hjernehalvdel, er det også enkelte avantgarde teoretikere som mener at psykedeliske stoffer åpner hjernen på en måte som utvider vår sedvanlige og sneversynte bevissthet. Det er snakk om en slags ”kosmisk” bevissthetsmodus hvor livet plutselig åpenbarer seg i all sin dybde. Tanken er at vi fungerer i en slags åndsfraværende livsførsel som sosiale marionetter når vi kun bruker den litt regelrytterske og logiske delen av hjernen, hvorpå porten inn til den høyre hemisfæren rett og slett representerer en hemmelig vei inn til åndelighet, innsikt og opphøyelse.

 

Dette har vi diskutert mer inngående i tidligere artikler.

 

 

Kunst og høyre hemisfære

 

Mange kunstnere har også forsøkt å unnslippe vår alminnelige forståelse av livets beskaffenheter. De vil skape noe nytt som ligger utenfor vår rasjonalitet og fatteevne. I noen kunstneriske miljøer er nettopp psykosen glorifisert som en tilstand av innsikt som overgår logikkens og rasjonalitetens skylapper. Igjen handler det om å dra veksel på en opplevelsesmodus som ligger utenfor vår fellesmenneskelige tankegang, som i denne konteksten tilskrives venstre hemisfære. Man vil simpelthen over i den holistiske og kunstneriske delen av sin egen psyke, og når dette eventuelt ender i psykose, hender det at disse menneskene blir lidende på e måte de ikke hadde forestilt seg på forhånd. Vi har skrevet mer om dette i artikkelen: Surrealismens psykotiske prosjekt.

 

 

Psykosen

 

I Freuds forståelse er psykosen også forbudet med en slags fri flyt av ulogisk tankespinn og forbudte impulser direkte fra ubevissthetens kaotiske dybder. Siden man assosierer det ulogiske med det ubevisste, og det ubevisste med høyre hemisfære, har schizofreni og psykose i noen sammenhenger blitt utsatt for romantisering og beundring. Den psykotiske pasienten hadde sluppet ut av samfunnets ”lenker” og åpnet seg for andre typer opplevelser forankret i høyre hemisfære eller det ubevisste. Slike antakelser ender ofte med å underminere den forferdelige smerten mennesker med psykose og schizofreni opplever. Vi har skrevet mer om schizofreni og psykose i artiklene:

 

 

 

Hjernebølger og meditasjon

 

Noen har også spekulert på hvorvidt meditasjon og ulike mentaldisiplinerende teknikker fra Østen kunne være en inngangsport til den høyre hemisfæren. Tanken er at man gjennom meditasjon demper bølgefrekvensen i hjernen slik at den kommer under terskelverdien for våken bevissthet. Grovt sett opererer hjernen på fire ulike frekvenser. Først er det betabølger som hører til vår vanlige bevissthet. Dette kan vi kanskje forstå som vår normale modus i møte med hverdagslivets mas. Alfabølger hører til en mer avslappet og samtidig mer konsentrert tilstand. Noen kaller det en slags læringsmodus. Det går alfabølger gjennom hjernen din når du leser en interessant bok. Men så kommer noe som kalles Thetrabølger. Dette er en lavere frekvens som blant annet forekommer i drøm. Thetabølger forbindes angivelig også med kreativitet, utvidelse av hukommelse og det som noen avantgarde teoretikere og mystikere kaller superintegrerte opplevelser. Superintegrerte opplevelser er en utvidet måte å se seg selv og verden på. Det er her de store ideene plutselig kan dukke opp i en mellomtilstand mellom søvn og våken tilstand. Men det stopper ikke her! Det finnes også noen bølger som opererer på enda lavere frekvenser. De kalles Deltabølger. Når vi kommer ned på dette nivået, kan vi få til en slags harmonisk balanse mellom høyre og venstre hjernehalvdel. Dette blir av og til kalt for helhetlig hjernefungering. Kanskje kan man betrakte det som en opplevelsesmodus i stereo. Mange meditasjonsteknikker er på sett og vis øvelser i å senke frekvensen på hjernebølger ned i mer konsentrerte tilstander eller andre bevissthetsmoduser. Og noen forfekter altså at man i de dypere nivåene av bevissthet finner en større åpenhet og passasje mellom venstre og høyre hemisfære, og at denne tilstaden er kilden til nettopp en helt ny nirvanaaktig opplevelsesverden. En av Freuds mest eksentriske elever, Carl Gustav Jung, var opptatt av for den orientalske ånd og det ubevisste. Jung ble kalt både alkymist og mystiker og hans teorier var både krative, forbløffende og berikende for dem som tålte litt avantgarde ideer om menneskets indre landskap. Mindre kjent er det kanskje at han i flere tiår var sterkt opptatt av Østens tankegods: yoga, Zen, I Ching og den tibetanske dødebok. Det er ikke uten grunn at han er blitt kalt en østerlandsk sjel i en vesterlandsk kultur. Dette kommer blant annet frem i boken han kalte Østen og det ubevisste.

 

Igjen kan man også trekke tråden til Freud. Thetrabølger forbindes med søvn og drøm, og Freud påpekte nettopp at kongeveien til det ubevisste (her til høyre hemisfære) var gjennom drømmen. Dette er et av hans hovedpoeng i boken om drømmetydning.

 

 

En siste anmerkning

 

Mange av teoriene over er spennende og eksistensielt sett både interessante og utfordrende, men nevrobiologi har (dessverre) avkreftet mange av de mer populistiske spekulasjonene. Selv om hjernen anatomisk sett er todelt, betyr det ikke at den ene delen inneholder en skattekiste av underlige opplevelser og åndelige åpenbaringer. Solms og Turnbul (2004)l skriver følgende i boken Hjernen og den indre verden ( forhøvrig verdt å lese for alle som vil ha en forståelig innføring i hjernens utrlige univers):

 

 ”Reelt er den funktionelle distinktion mellem hemifsfærerne multifaktoriel. Hemisfærerne er forskellige på mange måder, hvoraf nogle er innbyrdes afhængige, andre ikke.” (Solm & Turnbull, 204, p. 233)

 

De legger til at nesten alle mentale funksjoner (ut fra en psykologisk klassifisering) bebor funksjonelle bidrag fra begge cerebrale hemisfærer.

 

 

Kilder

 

Galin, David (1974). Implications for psychiatry of left and right cerebral specialisation: A neurophysiological context for unconscious processes. Archives of General Psychiatry, 31, pp. 571-583.

Solms, Mark & Turnbull, Oliver (2002). The brain and the inner world – An introduction to neuroscience of subjective experience. Karnac Books. (Anbefales!)

Solms, Mark & Turnbull, Oliver. (2004). Hjernen & den indre verden – de subjektive oplevelsers nevrovidenskabelige grundlag. Kjøbenhavn: Akademisk Forlag.

 

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Avhengighet, avvisning og panikk

avvisning panikkDe grunnleggende emosjonelle styringssystemene

 

Vi fødes inn i verden med en arv fra millioner av år med evolusjon. En viktig del av denne arven er våre grunnleggende emosjonelle styringssystemer. Disse systemene er en ansamling automatiske reaksjoner som fremmer vår overlevelse. Reaksjonsmønstrene transkriberes i våre gener ettersom de har sikret våre forfedres overlevelse et utall ganger tidligere. I sin primitive form er dette systemet milliarder av år gammelt. Hos det moderne mennesket er det lokalisert i hjernestammen som er hjernens anatomiske sentrum.

 

De grunnleggende emosjonelle styringssystemene er vår biologiske arv, mens innholdet i disse systemene er psykologiens anliggende. Våre erfaringer gjennom livet skriver seg inn i vår ”mentale” biologi og legger grunn for vår opplevelse av oss selv og verden. Utrygge omgivelser fra tidlig alder kan føre til utviklingen av en engstelig personlighetsstruktur. Våre tidlige erfaringer er svært avgjørende for vår voksne personlighet. Mye svikt i barndommen kan avstedkomme en slags engstelig grunnmur i personligheten. Gjennom svikt og utrygghet lærer barnet at verden er et farlig sted hvor man må være på vakt hele tiden. Dersom dette blir grunntonen i vår selvoppfattelse og verdensanskuelse, kommer barnet til å vokse opp med spenninger og frykt som utgangspunkt for sin livsorientering. Det kan borge for et liv preget av kamp mot en tilværelse som kanskje virker fiendtlig og utrygg. Selv om personen klarer å etablere en trygg livssitusjon, hvor farene fra barndommen er borte for lengst, kan det hende at personen ikke klarer å dempe sin alarmberedskap, men fortsette sin engstelige aktpågivenhet. Sånn sett vil verden aldri oppleves som trygg fordi tidlige traumer farger vårt verdenssyn på en veldig uheldig måte.

 

Erfaringene vi gjør oss gjennom tidlige barneår er altså veldig avgjørende, og de skriver seg inn i det jeg har kalt de grunnleggende emosjonelle styringssystemene. Vi har grovt sett fire primære styringssystemer som kan oppsummeres slik:

 

  1. SØKE-systemet assosieres med behag, lyst, nysgjerrighet og positiv utforskende atferd basert på trygghet.
  2. FRYKT-systemet eller frykt-angst handler om å trekke seg tilbake og unngå farer.
  3. RASERI-systemet handler om vrede og sinne, men også om statusorientering og selvhevdelse.
  4. PANIKK-systemet handler om separasjon og fortvilelse. Det er et system som henleder barnet til gråt og oppmerksomhetskrevende atferd når barnet føler seg forlatt eller har mistet omsorgspersoner. Det handler om separasjonsangst.

 (Solms & Turnbull, 2002) 

 

 

Panikk

 

Dersom barnet forlates eller sviktes mye i oppveksten, vil panikksystemet koble inn ved å stoppe produksjonen av endorfiner eller kroppens eget smertestillende preparat. Dermed føler barnet smerte når det plutselig oppdager at mor er utenfor ”trygg” rekkevidde. Barnet reagerer med gråt og panikk for å påkalle seg mors oppmerksomhet og gjenvinne trygg nærhet til den livsviktige omsorgspersonen. Det er sannsynlig at barn som i tidlig alder ble lagt in på sykehus over lengre tid, uten så mye kontakt med mor, ble stimulert på en måte som aktiverte panikksystemet i høy grad gjennom hele innleggelsesperioden. Dermed ble panikksystemet aktivert og stimulert på en slike måte at det ”vokser” og senere vil oppta mye plass i personens ”mentale økonomi”. Det kan på sett og vis sammenlignes med trening av muskler. Dersom vi trener mye, vokser de musklene vi trener tilsvarende. Dersom vi kun trener den ene delen av koppen, kommer vi til å bli ”skakke” med store muskler i høyre arm og lite kraft i venstre. Slik er det også med våre emosjonelle styringssystemer. Dersom panikksystemet aktiveres mye, risikerer man at det overtar mange av personens responser i den forstand at individet i voksen alder lett reagerer med panikk, også i situasjoner hvor panikkreaksjonen ikke er hensiktsmessig. Poenget er at man på grunn av tidlige erfaringer har utviklet et ”skjevt” reaksjonsmønster.

 

 

Raseri

 

Panikksystemet handler altså om separasjonsangst og avhengighet. I ”motsatt ende” finner vi raserisystemet som handler om noe helt annet. Det rasende barnet vil markere seg, hevde seg og finne ut hvor høyt opp på rangstigen det kan komme. Hvor mye kan barnet bestemme over mor og far. Dette emosjonelle systemet er det som opererer i barnet når det forsøker å kreve sin plass i verden. Det har en aggressiv komponent som skal besørge barnets egenrådighet, selvbestemmelse og dominans. For mye dominant atferd, altså et barn som ikke møter noen grenser når det turer frem med sin egenrådighet, og fortsetter denne strategien senere i livet for å vinne frem og tilfredsstille egne behov, kommer til å få problemer i det sosiale liv. Selvhevdelse og dominans er sundt og bra til en viss grad, men ikke hvis det er den primære livsorienteringen. Man må også ha evnen til å justere seg ned, trekke seg litt unna, ta hensyn til andre, stole på andre og gi andre plass. ‘

 

Med andre ord handler psykisk sunnhet om balanse i de grunnlegende emosjonelle styringssystemene, som senere i livet kommer til å ”kode” for vår personlighet eller vår livsførsel. Trygghet med faste og vennlige grenser i barndommen er oppskriften på en god balanse og en solid, trygg og omgjengelig personlighet i voksen alder. Balanserte og trygge omgivelser setter altså sitt avtrykk i vårt mentale apparatur og legger grunn for indre ro, selvtillit og en veltilpasset fungeringsevne.

 

 

Avvisningens kretsløp

 

I modellen for de fire emosjonelle styringssystemene ligger PANIKK-systemet i motsatt ende og på samme diagonal som RASERI-systemet. Jeg vil nå vende meg til dominansens motpol og se litt nærmere på underkastelse og PANIKK-systemet. Biologisk sett handler dette systemet ikke bare om panikkangst, men også om separasjon, tap og der tilhørende sorgreaksjoner. Psykoanalysen har lenge vært oppmerksom på en tilgrensende forbindelse mellom panikk, separasjon og depresjon.

 

Et illustrativt eksempel er barnet som mister sin mor i kjøpesenteret. Den første normalreaksjonen ved en slik separasjon er panikk og desperasjon. Barnet er forlatt i en situasjon det ikke har forutsetninger for å takle på egenhånd og det reagerer spontant med en panisk søken etter sin mor. Etter en viss tid i desperasjon og panikk går barnet etter hvert inn i en ny fase. Det gir opp letingen, setter seg ned, gråter og resignerer i en slags depressiv tilstand. Dette forenklede eksempelet viser tydelig utviklingen fra desperasjon til panikk og videre til depresjon. Man kan også hevde at det er barnets biologi som etter en viss tid kobler ut panikkreaksjonen. Rent evolusjonsbiologisk sett er det uhensiktsmessig å påkalle seg mye oppmerksomhet over lengre tid. Gråt og panikk blir synlig, og hensikten er å gjenforenes med mor, men dersom mor er så langt unna at hun ikke hører eller oppfatter barnets febrilske søken, kan det være farlig å fortsette med denne atferden. Biologisk sett er det farlig fordi man kan påkalle seg oppmerksomhet fra andre rovdyr. Derfor vil barnets paniske atferd avta, hvorpå barnet står stille og gråter. Kanskje blir det funnet av en ekspeditør i kjøpesenteret som hjelper barnet å lokalisere moren. Da mor og barn gjenforenes, kunne man tenke seg at barnet vill reagere med glede, men slik er det som regel ikke. Da mor kommer tilbake er det sannsynlig at barnet vil reagere med sinne (raseri-systemet) for å markere at mor IKKE kan forsvinne på denne måten.

 

Avsiningens kretsløp begynner derfor med panikk, går over i stille gråt (kalles også depresjonsfasen) og avsluttes ofte med sinne og selvhevdelse: Panikk-depresjon-raseri.

 

 

Historien om den avhengige personligheten

 

I denne forbindelse vil jeg nevne Young og Klosko (1995, 2006 og 2010) som har fremsatt en ganske lettfattelig og praksisnær beskrivelse av det de kaller negative grunnleggende leveregler. I en type folkepsykologisk sjargong beskriver de nettopp hvordan tidlige erfaringer skriver seg inn i vår personlighet som mer eller mindre rigide og ureflekterte handlingsmønster. De antyder hvordan et menneske fra tidlig alder risikerer å tilegne seg ulike maladaptive reaksjonsmønster som følge av et sviktende oppvekstmiljø.

 

I forhold til separasjon, redegjør de blant annet for hvordan gjentatte avvisninger og situasjoner hvor barnet blir latt alene eller oversett kan utvikle en type avhengighetsproblematikk i voksen alder. For å synliggjøre de psykologiske sammenhengene benyttes kliniske eksempler. I forhold til avhengighet omtales blant annet enn jente som mister sin far i ung alder. Etter dødsfallet blir moren deprimert og jenta får i liten grad støtte og hjelp til å forstå og bearbeide dødsfallet, men må isteden gå inn i rollen som morens støttespiller. I dette eksempelet separeres jenta både fra sin far, i forhold til død, og fra sin mor, som forsvinner emosjonelt i depresjon.

 

Eksempelet følger jenta til voksen alder hvor det fremkommer hvordan hun sliter med sitt samboerforhold. Problemet er at hun opplever en type panikk hver gang hennes mann forlater huset. Selv om mannen kun skal på arbeid og kommer tilbake senere på dagen, reagerer jenta med en desperasjon hun i liten grad forstår eller har kontroll over. Hun blir krevende i forhold til sin mann som gradvis føler en dårlig samvittighet hver gan han går ut av huset. Hvis han kommer litt for sent hjem, mottar han masse frustrerte tekstmeldinger, noe som gjør at han etter hvert opplever samboerskapet som et fangenskap. Jenta bebor en dyp og delvis ubevisst separasjonsangst som utspiller seg i livet hennes også ved avskjeder av en ganske ubetydelig karakter. Den dyptliggende angsten for å bli «forlatt» gjenskaper det samme mønsteret som vi så hos barnet i kjøpesenteret. Når mannen forlater hjemmet, reagerer hun med panikk, deretter er hun lei seg og nedfor i den perioden mannen er avsted. Når han kommer hjem, blir hun ikke strålende glad for å se ham, slik man ville forvente, men hun rammes av irritasjon og sinne. Ofte krangler de på ettermiddagen. I likehet med barnet kan denne frustrerte reaksjonen tegne seg fra raserisystemet som handler om status og oppmerksomhet. Barnet reagerer med sinne ovenfor mor for å markere at moren ikke kan forsvine på denne måten. En mor som mister barnet i kjøpesenteret møtes ofte av et utrygt barn som reagerer med sinne når mor kommer tilbake. Det emosjonelle raserisystemet slår inn og avstedkommer en respons som handler om selvhevdelse: ”Du forlater ikke meg!”.

 

Noe av den samme dynamikken utspiller seg i eksempelet over. Jenta som har ventet på sin mann hele dagen, rammes ikke av glede ved hans hjemkomst på ettermiddagen, men av irritasjon. Ettermiddagen brukes på kjekling, hvorpå parforholdet kommer til å lide stadig mer.

 

Av og til blir dagene så vanskelige og lange at hun kaller mannen hjem fra jobb under forskjellige, og til dels usanne, påskudd. Det paradoksale og tragiske ved slike reaksjonsmønster, eller negative leveregler, et at de på subtilt vis sørger for en gjentakelse av det jenta i utgangspunktet frykter mest, nemlig å bli forlatt. Hennes klamrende oppførsel ovenfor sin mann sørger i siste ende for at samboerforholdet kveles. Mannen forlater jenta fordi han ikke klarer å leve med en person som har et avhengighetsbehov som er så omfattende at det forhindrer en normal livsførsel. Han kjenner på store samvittighetskvaler ved å gå på jobb, noe som avstedkommer en følelse av å være låst fast til hjemmet og til sist ser han ingen annen løsning enn å avslutte forholdet. Jenta frykt for å bli forlatt har blitt en slags selvoppfyllende profeti og separasjonsdramaet har gjentatt seg. Freud kalte dette for tvangsrepetisjon, mens andre teoretikere har gitt det andre navn.

 

 

Kilder

 

Solms, Mark & Turnbull, Oliver (2002). The brain and the inner world – An introduction to neuroscience of subjective experience. Karnac Books. (Anbefales!)

Young Jeffrey E. & Klosko Janet S. (1995). Reinventing your Life – How to break free from negative life patterns and feel good again. USA: Penguin Putnam, Inc. (Anbefales!)

Young Jeffrey E., Klosko Janet S. & Weishaar, Marjorie E. (2006). Schema therapy – a practitioner’s guide. New York: The Guilford Press.

Young, Jeffrey E., Rafaeli, Eshkol & Bernstein, Davis P. Schema Therapy. Taylor & Francis Ltd.

 

 

Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Narsissisme og mentalisering

NarsissismeI psykoanalysen beskrev Sigmund Freud to typer narsissisme. Den første kalte han «primær narsissisme» og forstod den som en naturlig tilstand hos nyfødte barn. «Sekundær narsissisme» referer til en utvikling hvor personen kom uforrettet ut av spedbarnstadiet og dermed vokser opp med udekkede behov for bekreftelse av sitt eget «Selv». Dersom man ønsker å lese hva Freud har å si om personlighet, vil jeg mene at det er hans Forelesninger til innføring i psykoanalyse som er lettest tilgjengelig og gir den beste oversikten. I denne boken sammenfatter psykoanalysens grunnlegger sine forskningsresultater på sjelelivets område.

 

Vår folkelige antakelser om narsissisten er at vedkommende er langt over gjennomsnittlig selvopptatt og overfladisk. Det er kanskje en ganske riktig observasjon fra en andre eller tredjepersonperspektiv, men fra narsissistens eget perspektiv finner man en overveiende usikkerhet på eget «Selv». Personen forsøker å kompensere for denne uklare oppfatningen av seg selv ved å tilstrebe bekreftelser fra omgivelsene. Han eller hun rammes av en slags følelse av kaotisk tilintetgjørelse dersom omgivelsene ikke til stadighet attesterer deres eksistens.

 

Gjennom mange av artiklene på WebPsykologen har vi hele tiden sett hvordan tilblivelsen som menneske er avhengig av omgivelsenes tilbakemeldinger. På sett og vis blir vi mennesker når andre forteller oss hvem vi er. For narsissisten er denne prosessen uforløst i den tidligste fasen i livet hvor grunnmuren for selvforståelse blir støpt, noe som fører til at behovet for bekreftelse senere i livet antar desperate dimensjoner. Personens fokus på egen agenda overskygger respekt og omtanke for andre. Vedkommende har få meninger og oppfatninger om anliggende som ikke direkte angår dem selv. Derfor kopierer de andres kvaliteter slik at de til en viss grad evner å manøvrere seg gjennom sosiale situasjoner. Det er i denne sammenheng man kan fornemme det overfladiske anstrøket hos narsissisten. Det antas dessuten at atferd som synes respektfull eller empatisk hos disse karakterene først og fremst er et virkemiddel i en type tilsiktet svindel for å manipulere omgivelsene. Slike personlighetstrekk er antakelig delvis forenlige med det man på folkemunne kaller psykopati, men psykopatibegrepet er for lengst utgått og avleggs. Psykopatibegrepet var på mange måter så belastet at det nesten ikke var mulig å tilstrebe en større forståelse for den bakenforliggende psykologien i psykopatens ”ondskap”. I det diagnosesystemet vi opererer med i Norge, er det dyssosial personlighetsforstyrrelse som ligger tettest på den gamle psykopatibetegnelsen. Forståelsen for antisosiale trekk er langt større i dag enn før, men fremdeles er det usikkerhet rundt forholdet mellom arv og miljø når det kommer til personlighetsforstyrrelser. Sannsynligvis veier miljøfaktorene aller tyngst, men biologien spiller også en rolle.

 

 

Kohut og Kernberg om narsissismens vesen

 

Både Kohut og Kernberg har beskrevet narsissismens vesen, men som sedvanlig har de gjort det på to litt forskjellige måter. Deres beskrivelser synes å sammenfalle med en slags todeling av narsissisme som er beskrevet i DSM-IV (Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders). Den ene typen kalles Overt Narcissism og omfavner grandiose og ekshibisjonistiske karaktertrekk. Her finner man en tilsynelatende ubegrenset tiltro til egen fortrefflighet. Den andre undergruppen har en nesten motsatt egenhet og benevnes Covert Narcissism. Denne diagnostiske subgruppen beskriver personer som er sårbare og særlig ømfintlige ovenfor kritikk. Slike personer kan reagere på små bemerkninger som i alminnelighet ikke vil oppfattes som kritiske. I slike situasjoner aktiveres deres psykologiske forsvarsverk ganske kraftig. Disse personene er ikke så lett å diagnostisere og deres forlegne fremtoning forveksles ofte med et depressivt symptombilde.

 

Kernberg (2000) jobbet primært på en type døgnavdeling og man antar derfor at hans tilfeller av narsissistiske personligheter hadde relativt omfattende forstyrrelser. Hans teorier beskriver etter alt å dømme overt narcissism. Kohut (1971) som arbeidet i en poliklinisk setting med personer som primært søkte behandling for depressive og nevrotiske plager, beskriver i hovedsak covert narcissism. I boken The analysis of the self : a systematic approach to the psychoanalytic treatment of narcissistic personality disorders (1971, denne utg. 2009) utvikler Kohut forståelsen av narsissisme i nye retninger i kjølevannet av psykoanalysens konsepter. Her introduserer han en type selv-objekt-overføring som skal innfange en kombinasjon av psykologisk speiling og idealisering. Han antar at barn har behov for å forherlige og emosjonelt besettes av omsorgspersonenes attråverdige kompetanser. Samtidig er deres dannelsesprosess avhengig av at de får bekreftet og speilet sitt eget selvverd av empatiske og omsorgsfulle andre. I følge Kohut er denne følelsesbetonte mellommenneskelige gjenklangen en nødvendighet for å utvikle et sammenhengende og sundt «selv».

 

Kohut regnes som regel som opphavsmannen til en egen retning innenfor psykologien som kalles selvpsykologi. Veldig mange innflytelsesrike teorier finner sitt opphav i selvpsykologien. På norsk finnes boken Selvpsykologi utviklingen etter Kohut (2005) som en god redegjørelse for sentrale temaer innenfor området selvutvikling og psykoterapi, med spennvidde fra fenomenologi til moderne psykoanalyse.

 

 

Narsissisme i lyset av mentalisering

  

Ovenstående er også essensen i mentaliseringsteorien fremsatt av Bateman og Fonagy (2007). Som nevnt i tidligere artikler er denne teorien på kraftig fremmarsj og vinner stadig nytt terreng i fagfeltet. Kort sagt bygger den på hermeneutikk som benevner en type fortolkningsprosess hvor man reflekterer over sin egen rolle i fortolkningsprosessen. Mennesket er intersubjektivt (et sosialt dyr) som i en viss forstand bedriver en kontinuerlig hermeneutisk prosess hvor det handler om å tolke og fortolke seg selv, andre og verden på stadig nye og meningsbærende måter. Mentalisering er rett og slett menneskets evne til å fortolke seg selv og andre som intensjonale vesener som drives av følelser, ønsker, begjær, forestillinger, selvbedrag, løgn eller grunnleggende emosjonelle styringssystemer som ofte reagerer automatisk og i visse henseende irrasjonelt. Mentalisering kan kanskje oppsummeres som evnen til å se seg selv utenfra og andre innenfra. Det handler om å leve seg inn i andres perspektiver og stille spørsmålstegn ved sine egne subjektive konklusjoner eller ”sannheter”. I så måte er mentalisering og mentaliseringsbasert terapi sannsynligvis et ypperlig utgangspunkt i møte med narsissisme, antisosiale mennesker eller dyssosiale personligheter som nettopp mangler innlevelsesevne i andres opplevelser, hvorpå de ofte neglisjerer andres behov og følelser i en slik grad at vi tolker det som egoisme og kanskje ondskap.

 

Bateman og Fonagy påpeker, i likhet med Kohut, at evnen til å mentalisere utvikles hos barnet i samspillet med empatiske omsorgspersoner som evner å leve seg inn i barnets emosjonelle klima og dermed speile barnet på en passe korrekt måte. Mentalisering er en veldokumentert og nyttig behandlingsform for pasienter som sliter med selvregulering. Det er gjennom en slik speilende (eller mentaliserende) prosess at barnet (eller pasienten) lærer å forstå seg selv, sine psykologiske reaksjoner og sin plass i den løpende tilværelsen. Slik innsikt og erfaring i egen psykologi skaper det nødvendige grunnlaget for den emosjonelle selvreguleringen som kjennetegner den friske personligheten. Man må rett og slett ha god erfaring med å forstå seg selv og sine reaksjoner for å kunne justere seg klokt og adaptivt til sitt miljø og sine medmennesker. Barnets bestilling ved fødsel er rett og slett en empatisk person og et trygt miljø som kan fylle de emosjonelle styringssystemene med gode erfaringer og etter hvert kloke føringer som gjør at det på sikt kan leve så tilfredsstillende som mulig med det psykologiske enigma som barnet etter hvert kommer til å kalle sin personlighet eller sitt «Selv».

 

På mange måter er mentaliseringsteorien en ganske pragmatisk konseptualisering av det eldgamle motsetningsforholdet mellom fornuft og følelser som har sterke røtter i vestlig idéhistorie. Når vi oversvømmes av følelser forsvinner fornuften og mentaliseringsevnen. Denne innsikten er eldgammel, noe som henfører flere kritikere til å kalle mentaliseringsteorien for ”gammel vin i nye flasker”. Likevel slår teorien seg frem med så stor suksess at det nærmer seg status som et slags paradigme innenfor psykiatrisk behandling. De eventuelle ”genistrekene” finner vi sannsynligvis i det teoretiske rammeverket hvor mentalisering som konsept hviler på en integrativ sammenkobling av evolusjonspsykologi, tilnytningsparadigmet, utviklingspsykologi, nevrobiologi, psykoanalytisk psykoterapi og personlighetspatologi. I tillegg til et omfattende interdisiplinært samarbeid, har teorien dratt veksel på innsiktene fra fenomenologi, hermeneutikk og intersubjektivitetsteori og videre koblet disse subjektive aspektene til den objektive, positivistiske og naturvitenskapelige tradisjonen. Vel, undertegnede vil mene at dette er et eksempel til etterfølge!

 

I boken Mentaliseringsbasert terapi for borderline personlighetsforstyrrelse (2007) (en praktisk veiledning) gir Bateman og Fonagy et godt innblikk i mentaliseringsbasert terapi. Boken har mange kliniske eksempler som gir et godt innblikk i denne behandlingsmetoden.

 

 

Anbefalt litterautr

 

For de som er interesserte i personlighetsforstyrrelser finnes det nå en helt ny og oppdatert bok på markedet. Personlighetspsykiatri av psykiater Sigmund Karterud et. al. sammenfatter nyere kunnskap og teorier om personlighetsutvikling og personlighetsproblemer. Her finnes både biologiske og psykologiske innfallsvinkler til menneskets personlighet. Boken inneholder både prinsipper og anbefalinger for klinisk personlighetsutredning og beskriver behandling av pasienter med personlighetsforstyrrelser. Ulempe: Boken er ganske dyr.

 

 

Kilder

 

Freud, Sigmund (denne ut. 1999). Forelesninger til innføring i psykoanalyse. Oversatt av Kristian Schjelderup. Gyldendal. Fakkelenserien.

Kernberg, Otto F. (2000). Borderline conditions and pathological narcissism. England: Master Work Series, Jason Aronson.

Karterud, Sigmund, Wilberg, Theresa & Urnes, Øyvind (2010). Personlighetspsykiatri. Gyldendal Akademisk.

Karterud, Sigmund & Monsen Jon t., (2005). Selvpsykologi utviklingen etter Kohut. Ad Notam Gyldendal.

Kohut, Heinz (1971 – denne utg. 2009). The analysis of the self : a systematic approach to the psychoanalytic treatment of narcissistic personality disorders : the psychoanalytic study of the child monograph No 4. USA: International Universities Press.

Bateman, Anthony. & Fonagy, Peter. (2007). Mentaliseringsbasert terapi av borderline personlighetsforstyrrelse. En praktisk veileder. Oslo: Arneberg forlag. 

 

 

Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Skolemedisin angriper healing

skolemedisin healingDen arrogante naturvitenskapen

 

Er naturvitenskapen eller legevitenskapen arrogant? Mange stemmer innenfor naturvitenskap har lite til overs for alternative livsanskuelser. Debatten mellom skolemedisin og alternative behandlingsformer kommer stadig frem i media. Prinsesse Märtha Louise sine engler har høstet en del kritikk, men det virker som om offentligheten til dels har akseptert hennes englebedrifter. Da hun begynte å snakke med de døde, toppet det seg imidlertid for noen av kritikerne, og muligens økte skepsisen også i den øvrige befolkningen. Snåsamannen har også vært ute i hardt vær. Legeforeningen er skeptisk til hans helbredende evner, og de frykter at det alternative behandlingsmarkede, som er veldig stort, er et utrykk for en slags overtroisk epidemi i befolkningen. Faren er at folk snur ryggen til legevitenskap og legger sitt liv i hendende på alternative behandlere, noe som kan være forbundet med stor risisko.

 

Noen av de alternative behandlerne er sannsynligvis dyktige og kurerer mennesker på bakgrunn av gode og til dels veldokumenterte prinsipper. Samtidig er det ofte problematisk å vite hvor den ”alternative” avdelingen henter sine argumenter og sin kunnskap fra. Tufter de sin helbredende praksis på en prerasjonell eller magisk beveggrunn arvet fra en tid hvor jorden var flat og Gudene influerte på livets gang med magi og heksekunst? Eller tilbyr de en form for velintegrert, holistisk behandling som tar hensyn til hele mennesket tuftet på dyp og kvalifisert innsikt i menneskets mange fasetter (inkludert biomedisinske anliggende). Kanskje begge deler, men sannsynligvis er mye av det alternative behandlingsmarkedet belemret med kvakksalvere, og det er et problem for sårbare mennesker som sliter med sykdom. Mange mennesker blir sannsynligvis lurt av forførende behandlere med talegaver, utstrålig og karisma, men det betyr likevel ikke at skolemedisin skal få hegemoni på behandling av mennesker, eller…?

 

I denne artikkelen vil jeg sette fokus på hvordan legevitenskap og naturvitenskap kan opptre ganske nedlatende ovenfor mennesker som finner betryggelse og kur i alternative behandlingsformer. Ofte kristiseres skolemedisin eller naturvitenskap for å være ekskluderende, intollerante, trangsynte og arrogante fra alternativt hold. Mennesket er mer enn biologi selv om den britiske fysikeren og biologen, Francis Crick (1994), har formulert menneskets beskaffenhet på følgende måte: ”You`re nothing but a pack of nevrons”. Her rippes mennesket for all form for subjektivitet og underlegges et vitenskapelig kausalt univers. Fra alternativt hold representerer dette en grov reduksjonisme hvor mennesket strippes for sin unike opplevelsesverden, kreativitet, helt spesielle kvalitet og åndelighet. Gang på gang anklager de naturvitenskapene for arroganse og en slags megaloman forestilling om at verden kan regnes ut i formler og kontrollorte studier. Mennesket er mer enn summen av delene, roper representanter for et mer holistisk menneskesyn, og kanskje har de rett?

 

Det er ikke til å stikke under en stol at mye av det alternative behandlingsmarkede kan ha en veldig uheldig effekt på godtroende mennesker i krise, men denne avdelingen er ikke bare overtro og humbug. Det finnes også sterke og gode argumenter på denne siden som kan og bør supplere en strengt vitenskapelig livsorientering. Men det blir vanskelig dersom eksempelvis skolemedisin skal stå så hardnakket på sin trofasthet til nettopp naturvitenskap.

 

 

Håpet i kjølevannet av opplysningstiden

 

Opplysningstiden åpner for stor entusiasme og forventninger til vitenskapens beregninger. Det installeres et håp om at naturens gang kan tilkjempes og gjennombores i vitenskapens navn, hvorpå man vil få svar på livets gåter gjennom nøye utstuderte eksperimenter. I enkelte fora ble forhåpningene så store at tidligere verdenssyn og visdomstradisjoner ble utrangert umiddelbart og erstattet med en verden som angivelig oppfører seg like forutsigbart som et biljardbord. I dagens samfunn roper vi igjen på de gamle visdomstradisjonene fordi mange opplever en viss skuffelse ovenfor naturvitenskapens kapasiteter. Vi lever lengre og har en uhyre sofistikert teknologi som avhjelper vår hverdag på revolusjonerende måter, noe som ene og alene skyldes nyvinninger innenfor et naturvitenskapelig paradigme, men samtidig utarmes jorden og det virker som om hele planeten har fått feber på grunn av de store fremskrittene, og noen vil mene at vi blir ulykkelige og overfladiske av den utviklingen. Dermed snur man ryggen til naturvitenskapen og kommer plutselig til å huske på Roland Barthes som gjentatte ganger har påpekt at man tar livet av mennesket ved å fjerne mytologien.

 

 

Tilbake til mystikk og mytologi?

 

Det rasjonelle eller naturvitenskapelige bevissthetsnivået eller paradigme er altså et område hvor man angriper religiøse tradisjoner og grovt sett produserer ny kunnskap basert på håndfast bevismateriale. Ofte er det religion som får gjennomgå, men også andre aspekter ved menneskers livsforvaltning risikerer skarp kritikk og skepsis fra en streng ”vitenskapelig” mentalitet. Eksempelvis er debatten jeg allerede har nevnt mellom skolemedisin og alternative behandlingsformer nettopp et tilfelle hvor skolemedisin kommer i konflikt med andre livsanskuelser. Spørsmålet er om noen sitter på den ”eneste rette” nøkkelen til livets mysterier? Det kan man nesten få inntrykk av i noen av disse debattene hvor ydmykhet for andres innfallvinkler er tonet kraftig ned.

 

 

Snåsamannen

 

Når det gjelder debatten rundt ”healeren” Joralf Gjerstad har Den norske legeforening gått ut med advarsel mot healing. Norges helseminister Bjarne Håkon Hanssen har selv benyttet seg av healerens evner, noe som har satt ham i en litt forlegen posisjon i denne saken. Legeforeningen er imidlertid klare i sin holdning til alternativ kurerende virksomhet. I en av foreningens egne publikasjoner fra 1997 står det at det ”ikke er nok at healing faktisk hjelper folk”, men behandlingsmetoden må også ”være rasjonelt og logisk begripelig for at den skal aksepteres”. Senere i samme programerklæring poengteres det imidlertid at pasientens autonomi skal respekteres, noe som betyr at pasienter som har bedrevet ”utroskap” i forhold til skolemedisin (altså konsultert en form for alternativ kur) likevel skal få behandling og prioriteres på lik linje med alle andre, og det er vel ikke mer enn rettferdig. Jeg har skrevet mer inngående om dette i artikkelen som heter Snåsamannen vs skolemedisin.

 

Det er ingen tvil om at Snåsamannens evner er noe som opptar mange mennesker. Boka som heter Snåsamannen: Kraften som helbreder av Ingar Sletten Kolloen solgte opp mot alle rekorder (finnes også på lydbok). Nå har Snåsamennnen også kommet med sin egen historie som heter Den gode kraften. I denne boken møtes overnaturlige evner og Joralfs egen livsvisdom, men den inneholder få vitenskapelige perspektiver.

 

I følgende vil jeg drøfte den omtalte arrogansen fra legevitenskaplig hold. Igjen dreier det seg om konflikten mellom skolemedisin og ”healing”.

 

 

Lommelegen til frontalangrep på healing

 

Overstående er legeforeningens offentlige uttalelser, men man skal ikke lete lenge før man finner langt mer aggressive utsagn mot alternative behandlingsmetoder fra enkeltstående medlemmer av standen. Lommelegen.no er eksempelvis Norges største informasjonssted om helse på Internett. Her finner man tusenvis av artikler som i følge selskapet selv er skrevet på alminnelig og lettfattelig norsk. Alle artikler og svar på spørsmål fra brukerne er skrevet av leger eller kvalitetssikret av leger.

 

 

Healing er overtro, ikke medisinsk behandling

 

Med tanke på internetts sentrale posisjon i de fleste menneskers dagligliv, er det sannsynlig at veldig mange mennesker finner svar på sine medisinske spørsmål på lommelegens hjemmeside. Blant annet finnes det en artikkel som heter ”healing er overtro, ikke medisinsk behandling” skrevet av allmennlege Dr. Brynjulf Barexstein som svar på et spørsmål fra en pasient med smerter i hodet. Pasienten hadde vært til medisinsk undersøkelse uten funn, men var likevel plaget av smerter. I sitt brev forteller han om et besøk hos en healer som hadde presentert ham for en ny hypotese i forhold til hodesmertene. Pasienten skriver derfor til lommelegen for å drøfte dette, og her får han svar. Svaret er ikke bare på lettfattelig norsk, men rett og slett på nedlatende norsk. Pasienten har fått en hypotese av sin healer, noe han altså ønsker å lufte med en lege, og Dr. Barexstein svarer ham som følger:

 

Du spør meg som lege om å vurdere healerens funn og ideer, du skriver jo «Er noe slikt som det han (healeren) sier mulig?” Det er det samme som om du spurte en ingeniør om det er mulig at Gud finnes og hvor mye han veier og hvor gammel han er. Det kan ikke en ingeniør svare på. Healing er overtro. Du kan også om du vil bruke andre ord på det; religion, eventyr, magi, evt. svindel og løgn, hvis man ønsker å være skeptisk, og det bør man etter min mening. Healing handler ENE OG ALENE om ting vi ikke kan se eller påvise, dvs det handler om ting som ikke finnes, det er altså et tankemessig påfunn, på linje med religioner og liknende. Altså noe som er «sant» for de som holder på med det, og meningsløst for de som ikke tror på det. Så kan noen innvende at Gud «A» eller Gud «B» «finnes», og hvis de ønsker å tro på det, så er det aldeles greit for meg, men det er selvfølgelig ikke noe bevis på at de finnes. Det er en tanke i hodet på den det gjelder, og ikke noe annet, selvfølgelig. Det samme med healing. Det er helt OK for enhver lege om en pasient ønsker å tro på noe slikt, men da har pasienten tatt et SVÆRT sprang over fra vitenskap og medisinsk fag, til overtro, magi og religion, og da snakker man ikke engang samme språk lenger. Det går altså ikke an å spørre en lege om sannhetsgehalten i en healers vurderinger!” (Barexstein, 2008).

 

Det går selvfølgelig an å spørre en lege om verdien av en healers vurderinger, men da må man etter alt å dømme påregne et svar som virkelig får ”hatten til å passe”. Dr. Barexstein fortsetter i samme tone i flere avsnitt. Etter sin første utblåsning bestemmer Dr. Barexstein seg for å gjøre bildet ennå klarere. Neste del av hans svar til pasienten med hodesmerter lyder som følger:

 

Jeg har allikevel lyst til å svare, for jeg synes det er så synd at syke folk skal bli loppet for penger, og kaste vekk tid og fokus på sjarlataner og kvakksalvere, og dette er en fin anledning her pr internett til å advare flest mulig mot slikt antikvarisk tankegods, sludder og pølsevev fra en annen tidsalder. «Healing» er et tankemessig og logisk surr, uten noen som helst rot i den virkelige verden og faktiske forhold. Du kunne like gjerne ha gått til en medisinmann i en eller annen jungel, som kastet noen beinrester opp i luften og stilte diagnose ut fra hvordan disse landet, eller du kunne ha stilt diagnoser ut fra fuglesang eller måten snøfnuggene lander på. Vitenskapelig sett er healing akkurat like sannferdig som det å spå i kaffegrut. Derom hersker ingen tvil, det er ikke min «mening»… Du må gjerne fortelle din fastlege at du har vært hos en healer, selvfølgelig og hvorfor ikke. Men enhver lege vet at healing er svindel. Det at noe er svindel, betyr ikke at mange sikkert føler at de får god hjelp hos en kvakksalver som f.eks. en healer. Det har bl.a. å gjøre med at for mange tilstander så hjelper det godt å føle seg tatt på alvor, få «forklaringer», få trøst og råd, lange samtaler m.v , og det handler om at svært mange medisinske tilstander blir bedre av seg selv, og hvis dette inntreffer tilfeldigvis like etter at man har vært hos en healer, så er det jo lett å tenke at det er «healingen» som har hjulpet. Jeg blir som du skjønner meget indignert over at der sitter personer der ute som tjener penger på syke folks fortvilelse, og leverer fra seg sludder som det du ble fortalt; at du hadde «fått noe i deg for noen år siden, som hadde satt seg i nyrene og nå angrepet kraniet i hodet.» (Barexstein, 2008).

 

På sett og vis når sarkasmen sitt klimaks når han forteller pasienten at healerens utspill ”er like innholdsløst og absurd som om du skulle ha blitt fortalt at romvesener hadde lagt egg i bihulene dine.” Dette er altså svaret til en pasient som i sin fortvilelse har oppsøkt en healer i forsøk på å avhjelpe sine problemer, noe lommelegen tilsynelatende oppfattet som en nesten personlig krenkelse mot legestanden og suvereniteten i det (lege)vitenskapelige verdenssynet. Faktum var at medisinske undersøkelser av den aktuelle pasienten ikke hadde funnet noen forklaring på symptomene, hvorpå Dr. Barexstein kanskje vil konkludere med at smertene ikke eksisterer? Spørsmålet er hvordan pasienten vil forholde seg til en slik beskjed. Det forundrer meg ikke dersom denne pasienten sitter tilbake med en flau følelse av å ha ”bannet i kirken” (dvs. konsultert en healer). Barexstein forfekter et slags materialistisk menneskesyn hvor alle opplevelsesmessige aspekter ved lidelse, som ikke kan påvises på hans røntgenbilder eller blodprøver, avfeies som ubetydelige fantasifostre. I så henseende er det sannsynlig at han også vil avfeie alt som handler om psykologi eller i alle fall de subjektive sidene ved psykiske plager.

 

På mange måter illustrerer denne saken den naturvitenskapelige bevissthetsbølgens takt og tone (eller mangel på sådanne). Det er ikke vanskelig å karakterisere legens svar som både hovmodig og arrogant, og det virker som om et slikt offensivt klima ligger som en inkorporert holdning på dette eksistensnivået. Det er selvfølgelig mange unntak, men generelt sett er det moderne og naturvitenskapelige eksistensnivået pågående og tidvis oppagiterende, slik jeg har forsøkt å illustrere her med et aktuelt eksempel tatt ut fra vår hverdag og vår mest nærliggende kilde for helseopplysning(!)

 

 

Risikoen for å glemme de ”menneskelige” aspektene ved å være syk

 

En prestasjonsorientert, vitenskapelig livsorientering med fokus på ulike grader av materiell måloppnåelse basert på fornuftens og vitenskapens regler som legger føringer for politikk, helse, økonomi og andre menneskelige aktiviteter, er det jeg her beskylder for en grad av hensynsløshet og arroganse. Nettopp denne mentaliteten kan kanskje også forklare den kritikken som av og til rettes mot behandlingen man mottar på somatisk sykehus. Det er ikke sjelden at oppslag refser behandlingspersonell for manglende hensyn til ”hele mennesket”. Med dette mener man at behandlingen på sykehuset ofte er utelukkende symptomfokusert, hvorpå man glemmer de eksistensielle og følelsesmessige aspektene ved pasientens situasjon. Noen pasienter får dermed en opplevelse av å være en gjenstand som skal repareres, og ikke et menneske som har det vanskelig. Dersom man ser dette i forhold til legevitenskapens behandlingsmodell, oppdager man at et ensporet fokus på biologi og medisiner risikerer å utelate de ”menneskelige” aspektene ved å være syk.

 

Min (passiv aggressive) kritikk av Dr. Brynjulf Barexstein funderes i noe av det samme. Jeg oppfatter hans svar til pasienten som en forsvarstale for skolemedisin på bekostning av hensyn til pasientens opplevelser og emosjonelle besvær. I saken jeg har referert i denne artikkelen hadde de ikke funnet noen synlige årsaker til pasientens presserende hodesmerter, noe som anstifter usikkerhet og fortvilelse hos pasienten. Doktorens svar er forholdsvis rasjonelle, men den nedsettende tiraden han leverer mot pasientens ”idiotiske” healingaffære synes svært dårlig timet. En større grad av ydmykhet, forståelse og sensitivitet ovenfor andres livsanskuelser hadde antakelig ført til en litt annen tone som i større grad ivaretok denne pasientens følelsesmessige klima, noe som ofte har en terapeutisk og helbredende effekt i seg selv. Det er sannsynligvis nettopp det aspektet man aldri må glemme i behandling, uansett hvordan man driver.   

 

Relaterte artikler:

 

  

 

Kilde

 

Barexstein, Brynjulf (2008): Healing er overtro, ikke medisinsk behandling. På Lommelegen.no (10.04.08): http://www.lommelegen.no/519826/healing-er-overtro-ikke-medisinsk-behandling

Crick, F. (1994), The Astonishing Hypothesis, Scribners, New York.

Gjerstad, Joralf (2010). Den gode kraften. Gyldendal.

Kolloen, Ingar Sletten (2009). Snåsamannen: Kraften som helbreder. Gyldendal.

  

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Psykoterapi mot hjerteinfarkt?

Sinne og hjerteinfarktRaseri, sinne eller frustrasjon er følelser man forbinder med selvhevdelse. De kan være destruktive og malplasserte hos mennesker som sliter psykologisk sett, eller de kan representere en konstruktiv drivkraft og gi mennesket motivasjon og pågangsmot for å endre noe de ikke er tilfreds med. Når mennesket møter motstand, aktiveres ofte det såkalte RASERI-systemet som er en viktig del av menneskets grunnleggende emosjonelle styringssystem.

 

I denne artikkelen skal vi først og fremst konsentrere oss om RASERI-systemet og undersøke hvorfor mennesker i urbane strøk er mer utsatt for hjerteinfarkt (!)   

 

Som regel aktiveres RASERI-systemet kun sporadisk. Man «blåser seg opp» for å møte ”fienden” eller den irriterende hindringen, og returnerer til status quo når «kampen» er over. Av og til kan systemet likevel være aktivert på en lav tonus over lengre tid. I slike tilfeller kjenner vi det ikke igjen som sinne, men som en mer dempet irritabilitet og frustrasjon. Som regel er en slik «mild vrede» en følelse som oppstår når våre målsetninger korrumperes eller våre meninger avfeies.  Frustrasjonen som oppstår kan legge seg som et slags bakteppe i vår sinnsstemning og komme til uttrykk i kroppen som spente muskler og rynket panne. En lav, men kronisk aktivering av RASERI-systemet, som en stilltiende og langvarig forberedelse til fullbyrdelse av et affektivt angrep, er visstnok en tilstand som er svært vanlig i et moderne samfunn. Spesielt ser vi denne tendensen i byer og urbane strøk.

 

Det finnes sannsynligvis veldig mange faktorer ved de urbane og moderne samfunnsformer som induserer en slags mild irritasjonstonus hos menneskene. Nevrobiologisk sett aktiveres RASERI-systemet blant annet når våre målrettede bedrifter og hensikter korrumperes. Kanskje er det nettopp irritasjon vi uttrykker når vi klager på den såkalte «tidsklemma»? Tidsklemma har blitt en slags moderne floskel som egentlig gir navn til den tilstanden hvor vi har mange hensikter (både egne og pålagte) som vi av ulike årsaker forhindres i å fullbyrde. I verste fall utspiller livet seg på en understrøm av kronisk opphisselse, noe som de fleste av oss i alle fall har merket i rushtidstrafikken.

 

Som sagt viser nevrologien oss hvordan de urbane livsformer er med på å øke aktiviteten i RASERI-systemet, og konsekvensene av dette er selvfølgelig omfattende. I tillegg til en generell misstemning i det sosiale bilde, viser forskning at irritasjon og eventuelt fiendtlighet, som toneangivende følelser hos mennesket, representerer den største årsaken til utvikling av hjerte- og karsykdommer. I boken Emosjonell Intelligens gjør Daniel Goleman (2005) et poeng ut av at det faktisk er farligere å være sint enn å røyke. Han refererer et forsøk som viser at en iboende fiendtlighet eller bitterhet i individet er en mer avgjørende indikator for hjerte- og karsykdommer enn røyking.

 

Rent akademisk sett er det kanskje en litt politisk ukorrekt formulering, men det illustrerer nok en gang de psykosomatiske aspektene ved våre emosjonelle og til dels ubevisste reaksjonsmønster. Forståelig nok sikter også veldig mange psykoterapeutiske metoder på å oppøve evnen til å regulere følelser. Kognitiv terapi er opptatt av hvordan vi persiperer vår virkelighet. Dersom vi ser verden gjennom en negativ linse og tenker i nedslående baner, vil våre emosjonelle styringssystemer aktiviseres i takt med dette og videre skape et anstrengt klima i hele kroppen. Dersom vi kan endre tankene våre og måten vi opplever verden på, vil vi også kunne dempe de negative biologiske reaksjonene og dermed høste en fysiologisk helsegevinst. Dynamisk psykologi er også opptatt av affektregulering, men innfallsvinkelen er noe annerledes. Psykodynamikk handler om å undersøke hvilke erfaringer som har influert våre emosjonelle styringssystemer på en så ettertrykkelig måte at vi senere reagerer uhensiktsmessig stereotypt med for eksempel sinne i situasjoner hvor denne følelsen er mer ødeleggende enn formålstjenelig for oss.

 

I et slikt lys blir psykoterapi og andre selvutviklingsprosedyrer å regne som et ganske verdifullt prosjekt for alle de menneskene som haster gjennom en hektisk hverdag og stadig kommer for sent til møte på grunn av trafikkork eller for mye å gjøre. Jeg vil mene at evnen til å regulere sine emosjonelle responser på sett og vis er kilden til et mer tilfredsstillende liv og mer livskvalitet. Evnen til å forstå, tåle, uttrykke og bruke følelser regnes som sentrale egenskaper i forhold til psykisk sunnhet. Dette er for øvrig noe vi har drøftet mer inngående i artikkelen Bli kvitt angst og depresjon med følelsespsykologi. Psykoterapi og ulike meditasjonsteknikker er sannsynligvis blant de beste metodene for å oppnå mer emosjonell kontroll, og dermed mindre sjanse for å smertes av hjerteinfarkt eller mavesår.

 

Relaterte artikler

 

Kilde

 

Goleman Daniel (2005). Emotional intelligence. Bantam Dell Publishing Group. (Anbefales!)

 

 

Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no