Dyssosial personlighetsforstyrrelse

dyssosial personlighetsforstyrrelseDyssosial personlighetsforstyrrelse er en diagnose som kjennetegnes av et varig mønster med manglende eller betydelig nedsatt samvittighet, skyldfølelse, anger, manglende ansvarlighet, impulsivitet og aggresjonsproblematikk. I tillegg utviser denne typen personligheter lite eller ingen tenksomhet i forhold til samfunnets regler, normer og lover. Mennesker som klassifiserer som dyssosiale, er med sine væremåter ofte til stor belastning for sine nære omgivelser. I den amerikanske diagnosestandarden kalles denne typen for antisosial eller narsissistik personlighetsforstyrrelse. Selv om det er en betydelig overlapping i symptomer, skiller både diagnosene dyssosial personlighetsforstyrrelse og antisosial personlighetsforstyrrelse seg fra det gamle psykopati-begrepet.

 

Kriterier for diagnosen

 

For å tilfredsstille kriteriene for en dyssosial personlighetsforstyrrelse skal man, i tillegg til de generelle kriterier for personlighetsforstyrrelse, ha minst tre av følgende personlighetstrekk stabilt vedvarende over tid:

  • Utvise kald likegyldighet overfor andres følelser, manglende empati.
  • Uansvarlighet og manglende ansvarsfølelse og respekt for sosiale normer, regler og/eller forpliktelser.
  • Mangle evner til å opprettholde/forbli i relasjoner med andre mennesker, men uten vansker med å etablere nye relasjoner.
  • Har lav frustrasjonstoleranse eller en lav aggresjonsterskel eller begge, inkludert voldelig adferd.
  • Manglende evne til å føle skyld eller til å lære av erfaringer eller straff.
  • Har tendens til å komme med bortforklaringer og til å være projiserende, dvs. til å gi andre skylden for sine egne negative sider.

 

(Ovenstående byger på ICD-10: International Statistical Classification of Diseases and Related Health Problems, på norsk Den internasjonale statistiske klassifikasjonen av sykdommer og beslektede helseproblemer, vanligvis referert til som ICD. ICD-10 er et klassifikasjons- og diagnosesystem som er utgitt av Verdens helseorganisasjon og det er denne diagnosemanualen man forhlder seg til i Norge.)

 

 

Årsaker

 

Man vet egentlig ikke helt hva som fører til at noen mennesker utvikler dyssosiale personlighetstrekk. Som ved andre personlighetsforstyrrelser handler dette om et komplisert samspill mellom arvelighet og miljøpåvirkninger. Man antar at dyssosial personlighetsforstyrrelse er en av de personlighetsforstyrrelsene som har en forholdsvis sterk arvelig komponent, og man ser ofte betydelige atferdsvansker hos disse personene i ung alder. Samtidig vil forskjellige miljøpåvirkninger kunne styrke eller svekke en utvikling mot dyssosiale personlighetstrekk. I denne artikkelen skal jeg forsøke å drøfte de miljømessige faktorene, og forsøke å tegne et bilde av hvordan blant annet omsorgssvikt kan representere en vei mot antisosiale karaktertrekk. Dermed forholder vi oss til psykologiske forståelser av dyssosial personlighet, hvorpå de genetiske og biologiske eller arvelige komponentene blir utelatt i diskusjonen.

 

 

Omsorg i oppvekten

 

Barnet trenger omsorg, empati og føringer, heter det hos de psykologiske teoretikerne og klinikerne Young og Klosko (1995). I denne sammenheng sorterer de førstnevnte til det moderlige prinsipp, mens føringer hører til en mer maskulin rangering av ”passende atferd og upassende atferd”. Mor sier til barnet at hun er glad i det uansett, mens far formidler at han er glad i barnet, men at regelbrudd og uskikkelighet vil få konsekvenser. En god blanding av grenser, regler, modellæring, omsorg, empati og kjærlighet er i grove trekk det mye psykologisk teori betrakter som optimale vilkår for oppvekst og utvikling. Dessverre er det ikke alle barn som opplever en passe blanding av grenser og omsorg, hvorpå de risikerer å utvikle upassende og problematiske mønstre senere i livet. Symptombilde kan variere mye fra person til person, men i psykisk helsevern fortsøker man å lage noen overordende kategorier som hjelper oss å forstå ulike utviklingslinjer og karaktertrekk. I denne artikkelen skal vi fokusere på det som kalles Dyssosial personlighetsforstyrrelse. Noen kaller det også for narsissisme, mens på folkemunnet blir det ofte kalt psykopati.

 

 

Mishandling i oppveksten

 

De personene som i voksen alder tilfredsstiller de diagnostiske kriteriene for en dyssosial personlighetsforstyrrelse har som regel hatt betydelige atferdsvansker i barndom og oppvekst. Young og Klosko (1995) gir en god beskrivelse av en slik utviklingslinje. Deres eksempel omkranser en gutt som ble fysisk og psykisk mishandlet av sin far, mens mor hadde en perifer og passiv rolle i familiekonstellasjonen. Denne gutten vokser opp i et miljø som på ingen måte speiler hans egen indre verden og emosjonelle bevegelser på en god måte, men snarere overkjører ham med en slags infam fiendtlighet. Som voksen kan man kjempe imot, stikke av eller hente hjelp hvis man blir utsatt for overtramp og mishandling. Som barn har man ikke denne muligheten, og spesielt ikke når overgriperen er den personen barnet både er glad i og avhengig av. Barnet er rett og slett nødsaget til å godta misbruket da det trenger forbindelsen og kontakten til denne personen.

 

 

Sadistiske foreldre

 

Barn med sadistiske foreldre har et stort og svært alvorlig problem. Young og Klosko (1995, 2006, 2010) påpeker at slike foreldre ofte slår til allerede når barnet er ganske lite, ofte under femårs alder. Da er det mindre sjanse for at barnet gjør motstand eller at andre i familiens omkrets oppdager mishandlingen. Hvordan barnet kommer ut av slike situasjoner avhenger av graden av misbruk og sannsynligvis en slags genetisk komponent som på en eller annen måte koder for temperament og lignende.

 

 

Misbruk avler misbruk

 

Det er ikke sjelden at barn som har vært utsatt for misbruk forlenger kjeden av misbruk ved selv å bli den antagonistiske personen som kuer andre med aggressive strategier. Eksempelet er guttungen som kommer fra et miljø hvor hans trygge personer oppfører seg fiendtlige, noe som plasserer gutten i en verden hvor den mest fremherskende stemningen er grenseløs utrygghet. Man kan når som helst forvente en aggressiv reaksjon, hvorpå tilværelsen tuftes på en slags kronisk trussel. For å kompensere for denne trusselen hender det at barn går til motangrep og inntar rollen som den dominante overgriperen for å gjenvinne kontrollen og skaper en forutsigbar sammenheng i tilværelsen ved å kue andre, slik han selv blir kuet på hjemmebane. Disse barna går da ofte til motangrep mot yngre eller jevnaldrende barn i skolesammenheng. Det er heller ikke sjelden at man ser mishandling av dyr som en konsekvens av barns febrilske forsøk på å bemektige seg en grad av kontroll i en verden av uforutsigbare trusler. Det er en klassisk antakelse at den såkalte psykopaten har en historie som dyremishandler.

 

 

Fiendtlighet som mestring og overlevelse

 

Den delen av det psykologiske spekteret vi nå har snakket om, representerer altså et slags aggressivt motangrep i forhold til en underliggende følelse av verdiløshet og mangel på kjærlighet, men også de mellommenneskelige temaer som handler om dominans, selvhevdelse og status i flokken. Selvfølgelig er dette en grov generalisering, men det viser seg at menneskene som har et stort antall erfaringer som handler om omsorgssvikt, selvfølgelig også har et mentalt apparatur hvor disse erfaringene skriver seg inn i deres mentale biologi og tvinger frem mestringsstrategier for å overleve i verden. Denne typen oppvekstvilkår kan ofte fremskaffe personligheter som på gruppenivå har en del likhetstrekk, og dermed i visse tilfeller klassifiseres som dyssosial personlighet. Det skal påpekes at mange mennesker som opplever slike oppvekstforhold kan komme til å reagere helt annerledes. Noen vil forsøke å vinne kjærlighet ved å tilpasse seg så godt de kan. De vil forsøke dempe usikkerheten ved å oppføre seg så ”riktig” og ”snilt” som mulig ovenfor andre i håp om å unngå angrep. Dermed har vi en person som ikke oppleves utfordrende og aggressiv (eventuelt ond), men snarere en person som utviser varme, forståelse og strekker seg så langt de kan for å bli likt og akseptert.

 

 

Dyssosial personlighet og helsemessige konsekvenser

 

De personene som utvikler et mønster hvor det er fiendtlighet og aggresjon som besørger deres trygghet i verden (angrep er beste forsvart) risikerer også store helsemessige problemer. Mange av dem havner i kriminelle miljøer eller miljøer som misbruker rusmidler. Det borger videre for en belastende livsstil som tærer på personen både psykisk og fysisk.

 

Ettersom omsorgssviktede personer av denne typen også er ”lært opp til” at livet er farlig, og dermed innehar en slags kronisk mistanke om at andre vil ham eller henne vondt, lever også et liv på en slags anspent alarmberedskap. Rent kroppslig sett vil mye av personens oppmerksomhet og energi være bundet opp i kroppens forsvars- og angreps-systemer. Det vil si at de store muskelgruppene ofte er mer enn normalt belastet og dermed større. I et fengsel finner man flere representanter, og jeg tror ikke man trenger forskningsresultater for å påvise at gjennomsnitts muskelvolum i skjelettmusklene er større enn i «normalbefolkningen» bak murene. Enkelte ekstremer innenfor dette spekteret er også særdeles opptatt av å demonstrere styrke, noe man blant annet oppdager når man tar dem i hånden. Her skjønner man raskt at det ikke handler om etablering av vennskap, men om anskueliggjøring av maktforholdet. Det kan nesten virke som om det hardeste håndtrykket blir et slags symbol på hvem som påberoper seg makten i den aktuelle relasjonen.

 

 

Terapi med dyssosial personlighetsforstyrrelse

 

I terapi er det vanskelig å hjelpe slike personlighetstyper. Det krever enormt med tid og empati for å overvinne vedkommendes gjentagende erfaringer med et liv som handler om å ”spise eller bli spist”. Deres vonde erfaringer har skrevet seg inn i deres tankegang og følelsesregister på en måte som danner selve grunnlaget i deres vonde og vanskelige livsprosjekter. De er ofte sørgelige eksempler på hvordan omsorgssvikt avler omsorgssvikt og fiendtlighet. Likevel finnes det gode rehabiliteringstiltak som i stadig større grad klarer å etablere disse menneskene tilbake i et samfunn, hvor de langsomt kan modifisere sine aggressive forsvarsstrategier fordi behandlingen sikter på å møte dem med varme og respekt. I vellykkede tilfeller evner de å se at verden kan være et mildere sted dersom de selv møter verden uten en den høye og til dels fiendtlige alarmberedskapen. MEN, dette er ikke lett(!)

  

Kilder

 

Freud, Sigmund (denne ut. 1999). Forelesninger til innføring i psykoanalyse. Oversatt av Kristian Schjelderup. Gyldendal. Fakkelenserien.

Karterud, Sigmund & Monsen Jon t., (2005). Selvpsykologi utviklingen etter Kohut. Ad Notam Gyldendal

Karterud, Sigmund, Wilberg, Theresa & Urnes, Øyvind (2010). Personlighetspsykiatri. Gyldendal Akademisk.

Kohut, Heinz (1971 – denne utg. 2009). The analysis of the self : a systematic approach to the psychoanalytic treatment of narcissistic personality disorders  USA: International Universities Press.

Young Jeffrey E. & Klosko Janet S. (1995). Reinventing your Life – How to break free from negative life patterns and feel good again. USA: Penguin Putnam, Inc.

Young Jeffrey E., Klosko Janet S. & Weishaar, Marjorie E. (2006). Schema therapy – a practitioner’s guide. New York: The Guilford Press.

Young, Jeffrey E., Rafaeli, Eshkol & Bernstein, Davis P. (2010) Schema Therapy. Taylor & Francis Ltd.

 

Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Nøkkelen til livets mysterier

vitenskapsteoriPå vår søsterside WebFilosofen.no har jeg flere ganger nevnt og sitert Richard Dawkins som på mange måter er en typisk eksponent for et naturvitenskapelig ståsted. Han går til frontalangrep på religion, alternative behandlingsformer og for øvrig alt som bygger på et eksistensgrunnlag av mytisk eller magisk karakter. Dawkins er på jakt etter håndgripelige sannheter man kan bevise og etterprøve i vitenskapelige eksperimenter. Mye av sin virksomhet som evolusjonsbiolog og vitenskapsmann bruker han på kritikk av religiøse verdenssyn basert på rasjonelle argumenter. I et portrettintervju av Ian Parker uttrykker Dawkins seg om religion og vitenskap som to lignende, men likevel svært forskjellige disipliner: ”Religions do make claims about the universe–the same kinds of claims that scientists make, except they’re usually false” (Parker, 1996).

 

Dawkins angriper et verdenssyn som har sitt opphav i en tid hvor mennesket var langt mer avhengig av å tolke naturen og smykke den med symbolikk for å skape meningsfulle sammenhenger i tilværelsesprosjektet. Dawkins har byttet ut mystikken i guddommelige forklaringsmodeller med etterrettelig vitenskap basert på logikk og kritisk analyse av ulike hypoteser med henblikk på å avdekke faktiske årsakssammenhenger. Han aksepterer rett og slett ikke forklaringsmodeller som tar utgangspunkt i en allmektig Guddom som er utilgjengelig for en undersøkende analyse, men som likevel forlanger lojalitet, troskap og status som den absolutte opprinnelse til alt. Han mener at kunnskap og utvikling basert på et slikt utgangspunkt ikke bare er spekulativt, men også potensielt farlig, noe verden for så vidt er full av eksempler på. Dermed oppfordrer han alle mennesker til kritisk refleksjon hver gang de møter ny kunnskap.

 

Next time somebody tells you something that sounds important, think to yourself, ‘Is this the kind of thing that people probably know because of evidence or is it the kind of thing that people only believe because of tradition, authority or revelation?’ And next time somebody tells you that something is true, why not say to them, ‘What kind of evidence is there for that?’ And if they can’t give you a good answer, I hope you’ll think very carefully before you believe a word they say.” (Dawkins, 2004, p. 248).

 

 

Trygghet i religion

 

Mye av kritikken mot Dawkins kommer fra mennesker og grupperinger som henter inspirasjon og betryggelse i troen på noe som er større enn dem selv, og gjerne noe som kan sørge for at livet fremstår som en meningsfull bedrift med et attråverdig endemål. Dawkins har en viss forståelse for dette, men mange vil mene at han opptrer svært lite sensitivt i forhold til de mer emosjonelle og eventuelt eksistensielle påkjenningene hans skarpe argumentasjon kan påføre andre. I et intervju med Sheena McDonalds på britisk fjernsyn kommer denne litt intensive delen av Dawkins frem, men samtidig uttrykker han den naturvitenskapelige bevissthetsbølgens anskuelser på en treffende måte med et anstrøk av fordringsfullhet, noe som gjør ham til en ganske spenstig intellektuell debattant. Det er ikke uten fortjeneste at han i mange sammenhenger omtales som ”Darwins Rottweiler”. I følgende sitat utfordres Dawkins i forhold til mytene og religionens fortrøstningsfulle egenskaper som en forskansning mot livslede.

 

McDonald: «Now a lot of people find great comfort from religion. Not everybody is as you are—well-favoured, handsome, wealthy, with a good job, happy family life. I mean, your life is good—not everybody’s life is good, and religion brings them comfort.»
Dawkins: «There are all sorts of things that would be comforting. I expect an injection of morphine would be comforting—it might be more comforting, for all I know. But to say that something is comforting is not to say that it’s true.» (Intervju på Channel-4 (U.K.) 15.08.94).

 

 

Positivisme

 

Fra et rasjonalistisk ståsted har Dawkins etter alt å dømme rett i sitt motsvar til religionens rolle som betryggende forskansning mot den potensielle meningsløsheten som mange forestiller seg i et liv uten Gud. Hans argumentasjon gjennomsyres av en logikk som kjennetegner det man i vitenskapsteoretisk sammenheng kaller positivisme. Positivisme er en samlebetegnelse for filosofiske og vitenskapsteoretiske retninger som hevder at erfaringsvitenskapene er det eneste som kan bibringe virkelig erkjennelse og innsikt. Det betyr strengt talt at det kun er de fenomener som lar seg bevise i eksperimenter som kan avstedkomme sikker kunnskap og erkjennelse. Ettersom Gud ikke stiller opp i slike eksperimenter, avskrives han som regel i det naturvitenskapelige verdensbilde.

 

 

Rasjonalisme og empirisme

 

Jeg har også omtalt Dawkins som en rasjonalist, noe som muligens kan være gjenstand for diskusjon. Rasjonalismen har en egen grunntanke om at det er mulig for mennesket å fremskaffe sann viten om verden alene ved bruk av fornuften, hvilket vil si gjennom erkjennelse og anvendelse av den rette metode. I rasjonalismen har man altså store forventinger til den menneskelige fornuft, noe som står i motsetning til empirismen (Christensen, 2002, p. 214). Når vi snakker om empiri handler det om vitenskapelige undersøkelser av virkeligheten. Empiriske erfaringer er opplevelser som ikke bygger på filosofiske resonnementer eller tilsynelatende fornuftige slutninger, men på virkelige erfaringer, undersøkelser og eksperimenter. En empiriker er rett og slett en person som mener at det eneste man virkelig kan stole på, er det man kan bevise ut i fra erfaring. Sannsynligvis vil Dawkins betrakte seg selv som en empirist, men når det kommer til religion angriper han den åndelige dimensjonen med rasjonalistiske resonnementer, noe han for så vidt er nødt til.

 

 

Krav om Gudsbevis

 

Vitenskapsteoretikeren Karl Popper var opptatt av forskjellen mellom det han kalte genuint testbare teorier og de teoriene som ikke var testbare og dermed pseudovitenskap. Religion klassifiserer ikke en gang som pseudovitenskap fordi Guds eksistens umulig lar seg bevise eller motbevise. Dawkins kan dermed ikke motbevise Gud med annet enn rasjonelle argumenter, men som han selv påpeker, betyr ikke det automatisk at Gud eksisterer.

 

I denne sammenheng har matematikeren og filosofen Bertrand Russell en svært kjent artikkel, Is there a God?,  hvor han uttrykker misnøye med det faktum at religionskritikeren blir pålagt å motbevise Guds eksistens, mens det sjelden stilles krav til et Gudsbevis fra religiøst hold. Jeg innlemmer dette sitatet her ettersom det er svært illustrativt i forhold til mentaliteten på det naturvitenskapelige eksistensnivået og den bevissthetsbølgen som skyller inn over mennesket i opplysningstiden.

 

If I were to suggest that between the Earth and Mars there is a china teapot revolving about the sun in an elliptical orbit, nobody would be able to disprove my assertion provided I were careful to add that the teapot is too small to be revealed even by our most powerful telescopes. But if I were to go on to say that, since my assertion cannot be disproved, it is an intolerable presumption on the part of human reason to doubt it, I should rightly be thought to be talking nonsense. If, however, the existence of such a teapot were affirmed in ancient books, taught as the sacred truth every Sunday, and instilled into the minds of children at school, hesitation to believe in its existence would become a mark of eccentricity and entitle the doubter to the attentions of the psychiatrist in an enlightened age or of the Inquisitor in an earlier time.” (Russell, 1952, denne utg. 1997, pp. 547-548).

 

  

Naturvitenskapelig arroganse

 

Igjen ser vi en litt arrogant og nedlatende tone fra den rasjonelle og logiske bevissthetsbølgen. Den har ofte en tendens til å oppføre seg ganske lumpent mot de eksistensnivåene som hviler i andre fortolkninger av verden. Opplysningstiden åpner for stor entusiasme og forventninger til vitenskapens beregninger. Det installeres et håp om at naturens gang kan tilkjempes og gjennombores i vitenskapens navn, hvorpå man vil få svar på livets gåter gjennom nøye utstuderte eksperimenter. I enkelte fora ble forhåpningene så store at tidligere verdenssyn og visdomstradisjoner ble utrangert umiddelbart og erstattet med en verden som angivelig oppfører seg like forutsigbart som et biljardbord. Forutsetninger er at man klarer å regne ut vinkler og slagkraft på en skikkelig måte, men med god matematikk og fysikk vil verdens sannheter gradvis åpenbare seg i vitenskapens navn. Disse ideene oppstår på den naturvitenskaplige bevissthetsbølgen, hvorpå man drister seg til å kaste Gud og alle andre overjordiske forestillinger ut med badevannet. Noen vil påstå at dette kan gi en ettersmak av hovmod, og det er i alle fall sikkert at det naturvitenskapelige eksistensnivået uttrykker seg ganske antagonistisk mot andre livsorienteringer. Russell avslutter sin artikkel om religion i nettopp et slikt lynne.

 

My conclusion is that there is no reason to believe any of the dogmas of traditional theology and, further, that there is no reason to wish that they were true. Man, in so far as he is not subject to natural forces, is free to work out his own destiny. The responsibility is his, and so is the opportunity.” (Russell, 1952, denne utg. 1997, p. 548)

 

Det kan hende at kritikken mot en standhaftig og skråsikker naturvitenskap er til dels velbegrunnet. Naturvitenskapen representerer enorme nyvinninger for det moderne mennesket, men denne innfallsvinkelen til livet kan risikere å underminere en del av de subjektive og kvalitative aspektene ved menneskets tilværelsesprosjekter. Det er slettes ikke sikkert at poesi, musikk og opplevelsen av en solnedgang kan regnes ut med formler eller dokumenteres på en strengt etterrettelig måte i kontrollerte eksperimenter. Kritikken mot naturvitenskapen er at livet har en slags ”åndelig” kvalitet som blir borte i et naturvitenskapelig verdensbilde. I denne sammenhengen forbinder man ofte ”åndeligheten” med religion, men spørsmålet er om man er nødt til å ta religion på kjøpet for å hevde at livet kan inneholde ekstraordinære opplevelser av spirituell karakter. Innenfor psykologien har man noe som kalles den ”fjerde kraften” og her kan man finne ideer om spiritualitet i en naturalistisk ramme. Kanskje representerer det et godt alternativ i landskapet som ligger mellom streng naturvitenskap og strenge religiøse doktriner.

 

 

Transpersonlig psykologi og den “fjerde kraften”

 

Det finnes altså en avdeling innefor psykologien som har fokus på det som kalles transpersonlige egenskaper. Dette feltet har beskjeftiget seg inngående med hele spekteret av menneskelig bevissthet, men samtidig hatt en spesiell interesse for de ekstraordinære formene for bevissthet. Transpersonlig psykologi kalles ofte den ”fjerde kraften”. Det vil si at den kommer som en ny kraft eller et supplement til behaviorismen (atferdspsykologi), psykoanalyse (fokuserer på de ubevisste drivkreftene i menneskets tilværelsesprosjekter) og humanistisk psykologi (blant annet fokus på evner, egenskaper, mellommenneskelige forhold, likestilling og menneskeverd).

 

Den transpersonlige psykologien inkluderer alle de sentrale aspektene fra personlighetspsykologi og psykiatri, men føyer også til de dypere eller høyere fasettene ved den menneskelige opplevelsen. Den er altså opptatt av de sjeldne personlige opplevelsene som overgår eller transcenderer de vanlige opplevelsene, og i så måte kan defineres som ”transpersonlige” eller ”personlige pluss” eller rett og slett ”spirituelle”.

 

Den amerikanske psykologen Abraham Maslow er kjent for sin teori om menneskelige behov og potensial for transpersonlige opplevelser og egenskaper. Han formulerte en teori basert på en hierarkisk forståelse av menneskelige behov. Etter at mennesket har fått tilfredsstilt sine basale behov for å overleve, blir det mulig å strebe mot en høyere form for tilfredsstillelse. I følge Maslow er toppen av behovspyramiden en spirituell affære. Det representerer et ønske om selvrealisering og kunnskap om vår egen eksistens på den dypeste og mest fullkomne måten som over hodet er mulig. Han er altså en av de mest kjente eksponentene for transpersonlig psykologi, og hans verdifulle bidrag til fagfeltet handler om en mer presis og fullstendig teori som reflekterer hele spekteret av menneskelige opplevelser.

 

Maslow er selvfølgelig klar over sin bevegelse i retning av et religiøst tema, noe han eksplisitt adresserer i den svært interessante boken Religions, Values, and Peak-Experiences (1964):

 

 ”I want to demonstrate that spiritual values have naturalistic meaning, that they are not the exclusive possession of organized churches, that they are well within the jurisdiction of a suitably enlarged science, and that, therefore, they are the general responsibility of all mankind.” (p.3).

 

I denne sammenheng tillegges bevisstheten noe som minner om mystiske kvaliteter, men Maslow gjør det altså til sitt prosjekt å avmystifisere disse kvalitetene og plassere dem i en mer naturalistisk kontekst, noe som gir ham nødvendig fotfeste i akademisk psykologi. Samtidig må man si at et bevissthetskonsept, hvor stadig nye og mer raffinerte nivåer er potensielt tilgjengelige, i seg selv er veldig meningsfullt, og det kan saktens berike og motivere menneskelige selvutviklingsprosjekter innenfor mange forskjellige skoler. Dypest sett opererer Maslow på det jeg i en tidligere artikkel på WebFilosofen.no omtalte som evighetsfilosofi. Det dreier seg om at menn og kvinner kan bevege seg stadig høyere opp i det eksistensielle hierarkiet fra kroppens impulsivitet, til psykens refleksjonsevne og videre opp mot mer åndelige dimensjoner, noe Maslow altså kaller selvrealisering. Kan det være nøkkel til livets mysterier?

 

 

Anbefalt litteratur

 

Ofte er det slik at enkelte innfallsvinkler påberoper seg hele sannheten om mennesket i ett enkelt perspektiv. Slikt blir konflikt og krig. Den amerikanske filosofen og psykologen Ken Wilber adresserer akkurat dette problemet i flere av sine publikasjoner. Wilber har lenge vært en avgjørende inspirasjonskilde for WebPsykologen, og vi anbefaler hans bøker på det varmeste. På norsk får man disse: 

 

Disse bøkene har virkelig potensiale til å bringe oss forbi de problemstillingene vi diskuterer i denne artikkelen og opp mot nye bevissthetsnivåer. Og Wilber gjør det på en sofistikert måte uten å henfalle til spekulative teorier. Dessverre har ikke Wilber nøkkelen til livets mysterier, men jeg har sjelden lest noen som har åpnet det psykologiske og «åndelige» landskapet mer enn ham.

 

 

 

Kilder

 

Christensen, G. (2002): Psykologiens videnskapsteori – en introduksjon. Roskilde Universitetsforlag, Danmark.

Dawkins, Richard (2004). A Devil’s Chaplain: Reflections on Hope, Lies, Science, and Love. Mariner Books.

Maslow, A. (1964, denne utg. 1994): Religions values, and Peak-Experiences. Ohio State University Press.

Parker, Ian (1996): Richard Dawkins`s Evolution An irascible don becomes a surprising celebrity. I: The New Yorker magazine 09.09.96. Hentet fra http://www.simonyi.ox.ac.uk/dawkins/WorldOfDawkins-archive/Media/dawkny.shtml

Russell, Bertrand (1997). Is There a God?  I: John Slater & Peter Köllner. The collected papers of Bertrand Russell. 11. Routledge. pp. 542–548.

Flere bøker av Ken Wilber:

 

Wilber, Ken (1997). The eye of the spirit an integral vision for a world gone slightly mad. Shambhala Publications, Boston & London.

Wilber, Ken (2001): Quantum Questions –mystical writings of the world´s greates physicists. Shambhala Publications, Boston.

Wilber, Ken (2001): A Theory of Everything: An Integral Vision for Business, Politics, Science and Spirituality. Shambhala Publications, USA.

Wilber, Ken (2006). Integral Spirituality – a startling new role for religion in the moderen and postmoderen world. Integral Books, Boston & London.

 

 

 

Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Barn som opplever omsorgssvikt

omsorgssvikt resiliens

Det er vanlig at voksne tar seg av sine barn når disse settes til verden. I en normal familie er det omsorgspersonene som påtar seg oppgaven å være formynder og forvalter for barna. På denne måten vokser barnet opp i et system der oppdragelse, skolastisk læring og ivaretakelse av behov blir tilfredsstilt av de voksne. Men noen ganger kan det motsatte skje, nemlig at barna tar seg av de(n) voksne som kan ha rusproblemer, alkoholproblemer, være mental ustabile eller slite med andre vanskeligheter som forringer omsorgsevnen. Man skulle dermed tro at disse barna ikke var like godt rustet til å klare seg gjennom livet på grunn av påkjenningene gjennom oppveksten, men forskning har påvist at mer enn halvparten av alle barn som blir eksponert for utrygge oppvekstvilkår ikke utvikler alvorlige psykiske problemer (Borge, 2010). Hvordan skjer dette og hvilke evner har barna som gjør de så motstandsdyktige?

 

Dette er aktuelle spørsmål i denne artikkelen. Vi starter med å se nærmere på begrepet resiliens (”løvetannsbarn”) og noen modeller for å forstå resiliensprosessene. I løpet av artikkelen har jeg også inkludert små vignetter som omhandler barns opplevelser av de voksne som ”oppfører seg rart”. Men hva med disse barna når de kommer i voksen alder og stifter familier? Dette spørsmålet vil jeg komme tilbake til i slutten av artikkelen. I den sammenhengen vil jeg dra veksel på Erik Eriksons stadieteori. Spørsmålet er om utviklingsteorier åpner muligheten for et godt liv for dem som ”mangler” noe fra oppveksten. I siste del vil jeg bruke angst som eksempel på en lidelse som ofte kan ramme løvetannsbarna.

 

 

Hva er resiliens?

 

”Jeg har fortalt til bestevenninnen min at pappa drikker. At han er alkoholiker. Hun skjønte ingenting. Hun trodde at de som drakk ble kjempefulle og slo folk og laget masse bråk og sånn. Det gjør jo ikke pappa. Men han er annerledes enn hennes pappa” (Silje, 10 år)

 

Dersom man slår opp ordet ”resilience” i en engelsk ordbok, er det definert som ”gjenopprettelse av original form etter en fysisk belastning og den menneskelige evnen til forbedring”. Den ledende barnepsykiateren Michael Rutter har definert begrepet slik (Rutter, 2000, I: Borge, 2010, s. 15):

 

Resiliens er prosesser som gjør at utviklingen når et tilfredsstillende resultat, til tross for at barn har hatt erfaringer med situasjoner som innebærer en relativt stor risiko for å utvikle problemer eller avvik.

 

På fagspråket betyr begrepet resiliens barns motstandskraft mot å utvikle psykiske problemer. Dette er ofte synlig hos barn som viser effektiv og vellykket tilpasning i krisesituasjoner og truende omgivelser. Hvis man ser for seg de forskjellige reaksjonsmåtene (negative og positive) som motpoler, er de resiliente barna ofte nær den positive polen i belastende situasjoner. De klarer seg bra og mestrer ofte vanskelige situasjoner på gode måter. Hvert enkelt risikobarn har sine særegne prosesser for å oppnå en bedre tilværelse, og slikt sett er det ingen fasitsvar på hvordan man kan utvikle resiliens. Det er kun gjennom tålmodig oppfølging av barns utvikling over tid at man kan få svar på spørsmål om hva som funker for hvem. Det man imidlertid vet er at disse ”løvetannsbarna” har tatt i bruk sine helt spesielle egenskaper i sitt miljø. Barn som for eksempel vokser opp i familier med alkoholmisbruk, tar ansvar for huslige plikter og passer søsken.

 

Et annet begrep inne resiliens er pseudoresiliens og ble lansert av James Anthony og Bertram Cohler. De hevdet at noen risikobarn flykter fra vonde familieforhold til sin egen fantasiverden. I denne finner de tryggheten og gleden andre barn finner i relasjon til andre og familien. Av kjente personer er Virginia Wolf og Franz Kafka eksempler på barn som ble utsatt for vanskjøtsel og mishandling. Som barn var de sjenerte og tilbaketrukne, og Anthony og Cohler beskriver dem som hypersensitive barn som utviklet kreativitet og fantasi for å kompensere for et vondt hjemmemiljø. I Norge var Henrik Ibsen et slikt barn, og det sies at han trakk seg tilbake i et rom der han kunne være alene. I dette rommet fantaserte han og lagde ofte figurer.

 

”Før var mamma veldig opptatt av hva jeg drev med, både på skolen og fritida. Nå virker det som om hun ikke bryr seg så mye. Hun har forandret seg så mye” (Thomas, 12 år)

 

 

Modeller for forståelse av resiliensprosesser

 

Kort sagt handler resiliens om motstandskraft mot påkjenninger der barnet kanaliserer det vonde til en form som er mer håndterbar. Dette inspirerte Frances Horowitz i 50-årene til å utvikle en tredimensjonal resiliensmodell. Ifølge henne kan barn med et godt potensial i livet komme dårlig ut av det dersom miljøet svikter. Men på den andre siden trenger ikke et dårlig miljø å innbære skjev utvikling, og de fleste barna vil utvikle seg midt imellom ekstremene. I det følgende skal vi se nærmere på tre resiliensmodeller: kompensasjonsmodellen, utfordringsmodellen og immunitetsmodellen (Borge, 2010).

 

(1)   Kompensasjonsmodellen: man iverksetter tiltak for å erstatte noe som mangler. Hvis barnet har foreldre med problemer og ikke får den omsorgen og oppmerksomheten som er nødvendig, kan det erstatte det manglende på en annen sosial arena. I Norge er det vanlig at barnehager og skoler setter inn individuelle hjelpetiltak for vanskeligstilte barn (f.eks. leksehjelp). Man gjør ikke mye for å redusere risikoen i familien, men forsøker å hjelpe barnet i en annen kontekst.

(2)   Beskyttelsesmodellen: skjer når barnet får oppmerksomhet og anerkjennelse på andre arenaer enn den hjemlige. Her kan nettverket av venner og fritidsaktiviteter være av betydning (f. eks kan en bestevenn fungere som beskyttelsesfaktor)

(3)   Utfordringsmodellen: når risikofaktorer setter i gang prosesser som gir vellykket tilpasning. Nye påkjenninger preller av og individet vokser seg sterkere og tryggere.

 

Det kommer tydelig frem av de to første modellene at barnet sannsynligvis i liten grad kan komme til å oppleve positive reaksjoner alene. Både i kompensasjonsmodellen og beskyttelsesmodellen er barnet ute i verden og er avhengig av en annen person, det være seg en voksen eller jevnaldrende. Men det er ikke tilstrekkelig med en bestevenn eller det å være medlem av en gruppe for å utvikle sosial resiliens. Barn som kun har en mer perifer sosial arena å utfolde seg på, og mangler den trygge hjemmesfæren, er i utgangspunktet mer sårbare for kritikk og avvisning enn de fleste. Manglende oppmuntring hjemmefra, ofte kombinert med en stram økonomi, kan lett føre til mobbing fra andre. Derfor er det viktig at disse barna får ros og oppmuntring av andre voksne. Men selv her er det en fallgruve med tanke på hvem som kompenserer for det barnet mangler. Havner for eksempel barnet i kriminelle miljøer allerede fra tidlig ung alder, er det i mange tilfeller veien inn til en forbryterkarriere. Vi skal heller ikke se bort fra det faktum at mange religiøse sekter nettopp er ute etter slike personer siden disse er ”lett påvirkelige” og ”medgjørlige”, rett og slett fordi slike barn er å utkikk etter trygghet og tilhørighet.  

 

”Det hender oftere og oftere at jeg må lage mat selv. Mamma er ikke i stand til det. Det skjedde også da jeg var bare 9-10 år. Jeg må gjøre mye annet også, husarbeid og sånn, når pappa ikke har tid. Vennene mine kan hente rene klær i skapet hver dag. Jeg må ofte vaske dem selv, hvis ikke jeg skal gå i skitne klær” (Lars, 12 år)

 

 

Aggressivitet, sjenanse og tilbaketrekning

 

 

Risikobarn har en oppvekst som er langt tøffere enn barn som kommer fra trygge familier. Det kan nesten virke som om flaks spiller inn i forhold til hvor barnet havner på reaksjonsskalaen. Hvis barnet trekker seg tilbake vil det ikke få oppmerksomhet fra nærmiljøet, mens de som er nær den positive polen (mer utadrettede mestringsstrategier) har en tendens til å klare seg bedre. Vil det si at det barnet som er aktivt har bedre muligheter enn det barnet som er tilbaketrukket?

 

Den nederlandske forskeren Marten De Vries gjorde en forbløffende oppdagelse blant småbarn i Afrika. I 1974 var det en tørkekatastrofe i Øst-Afrika og spedbarnsdødeligheten var stor. De Vries observerte 48 barn fordelt på to grupper der barn i gruppe A hadde et ”vanskelig” temperament, mens gruppe B besto av rolige barn. Stikk i strid med forventet resultat fant De Vries ut at barnedødeligheten var større hos gruppen med rolige barn. De vanskelige barna sutret, gråt og tiltrakk seg oppmerksomhet og slikt sett fikk de mer oppmerksomhet og mer mat. De rolige barna gjorde lite ut av seg og gråt nesten ikke. De Vries var usikker på om han ville funnet de samme resultatene i normale klimaforhold. Han mente at kulturtrekk kunne spille inn fordi Masai-folket verdsetter aggresjon og pågåenhet. Slikt sett kan de vanskelige barna overleve siden de utviste de tradisjonelt sett ”ønskede” karaktertrekkene. (Borge, 2010). I kjølevannet av dette antar man at resiliens må vurderes i forhold til den kulturelle sammenhengen hvor risiko forekommer.

 

”Det går mye penger til drikkingen, og pappa sløser bort penger til andre ting også når han er full. Så mamma sliter av og til med å ha nok penger til det vi trenger. Pappa blir fort blakk, og så blir han rasende hvis han ikke får penger” (Ida, 9 år)

 

Vi leste tidligere at risikobarn ofte er hypersensitive, og noen av dem kan tendere til å trekke seg tilbake. I slike tilfeller er det en tilbøyelighet til sjenanse, men er dette like kontroversielt som de rolige barna i eksemplet ovenfor om Masai-folket? Det har vist seg i undersøkelser at sjenerthet beskytter høyrisikogutter mot å utvikle kriminalitet, mens i andre undersøkelser har det vist seg at risikoen øker. En konklusjon handler om at sjenerte gutter reagerer med frykt og engstelse overfor fremmede mennesker eller situasjoner. Videre er frykten nærværende for straff eller ikke få fortjent ros. Dermed kan sjenerthet virke som beskyttelsesfaktor hos gutter som gjør lite av seg. Kerr et al. fant at sjenerthet beskyttet både utagerende og ikke-utagerende risikoskolegutter mot kriminalitet som 13- og 15-åringer. Sjenansen økte heller ikke sjansen for depresjon. Sosial tilbaketrekning er et valg som smågutter tar fordi de uten frykt eller sjenerthet foretrekker å være alene(Kerr et al. 1997, I: Borge, 2010). Men dette kan også skyldes mislykket eller lite bekreftelse eller belønning i lek sammen med andre gutter. Forskere hevder at på grunn av denne tilbaketrekningen vegrer sjenerte gutter seg for å begå kriminelle lovbrudd. En mulig fortolkning kan være at de unngår å være sammen med antisosiale jevnaldrende fordi det innebærer ukjente situasjoner og mennesker, og at de på grunn av dette foretrekker rolige gutter på sin alder.

 

”Pappa blir helt forandret når han har drikkeproblemene sine. Når han ikke drikker, er han helt ”normal”, blid og grei å være sammen med. Når han drikker, blir han sint og vanskelig. Han kjefter for det minste, både på mamma og på meg, og kan sprekke for småting som han er misfornøyd med. Når han er slik, prøver jeg å være minst mulig hjemme” (Petter, 11 år)

 

 

Barndommens bagasje i voksen alder?

 

 

Resiliente barn har ofte opplevd store utfordringer i barndommen, men hva betyr denne ”psykososiale bagasjen” videre i livet? Kan det hande at man på tross av motstandsdyktighet i de kritiske årene likevel kan komme til å hemmes av sine mangler fra barndommen senere i livet?

 

Ifølge Erik Erikson (1956) gjennomgår barnet åtte utviklingsstadier som inntreffer fra barndommen til sen voksen alder. Alle stadiene inneholder et potensielt kriseelement, noe individet på sett og vis må gjennomarbeide for å nå videre i sin utvikling. Dersom en konflikt eller et spesielt anliggende forblir uløst på et bestemt nivå, vil individet på noen punkter i livet være fanget på dette nivået og i verste fall stagnere i sin videre modningsprosess. Barnet kan likevel avansere, men fortidens ballast vil henge igjen og gi personen en underliggende følelse av en mangel eller utilfredshet. Det er stor sannsynlighet for at barnet utvikler noen egenskaper som i barndommen kan vise seg å være fruktbare, men som for eksempel i et parforhold kan skape konflikter (Erikson, 1956, I: Seigler et al., 2003).

 

Psykologspesialist Bente Storm Mowatt Haugland vektlegger nettopp dette når hun hevder at resiliens ikke er en statisk tilstand på den måten at barn ikke vil hemmes av sine mangler i videre utvikling. Hun sier også at selv om barn kommer seg gjennom barndommen og fungerer godt, betyr det likevel ikke at de har det greit i sitt indre. En rimelig godt fungerende barndom lærer barnet å omgås andre, regulere egne følelser og ikke minst utvikler barnet som regel grunnleggende positive holdninger til seg selv og omverdenen.

 

”Pappa gjør mye rart når han drikker. Det verste han har gjort, var at han ringte til skolen en dag han var full. Da skulle han ha tak i meg, og det var lett å høre i telefonen at han var full. Jeg måtte inn på lærerværelset for å ta telefonen, og det var kjempeflaut. Det er ingen andre som har pappaer som gjør sånt. En av lærerne ville snakke med meg om det etterpå, men det hadde jeg ikke noe lyst til” (Alan, 11 år)

 

 

Angst og tvangslidelser

 

Barn som tar ansvar for huslige plikter og pass av søsken kan ta med dette i sine parforhold i voksen alder. De kan ha blitt så vant med å gjøre ting på en bestemt måte slik at andres måter å gjøre ting på oppfattes som ”feil”. Det foreligger en viss risiko for at de kan utvikle tendenser til tvang og rigiditet. Hvis et barn stadig måtte forvisse seg om at mor i en rustilstand oppholdt seg i stuen, henledes det til å sjekke eller passe på at hun faktisk er tilstede der hun bør være. Om hun var borte, og barnet tidligere hadde funnet henne vandrende ute, så kan dette selvfølgelig virke angstfremkallende. Barnet er opptatt av at mor ikke forlater huset. Selv om hun er ruset og ute av balanse, vil barnet som regel gjøre alt det kan for å ikke ”miste mamma”.

 

”Sjekkere” er personer som føler seg tvunget til å kontrollere dører, kokeplater, støpsler osv. (Berge & Repål, 1997). En slik atferd kan ofte skrive seg fra alt for mye ansvar i alt for tidlig alder. ”Ordnere” har et stort behov for symmetri slik at alt må ligge der de ligger med bestemte avstander. De kan dessuten ha samlemani og fyller ofte opp huset med gjenstander (Berge & Repål, 1997). Barn som i tidlig alder må ta seg av sine ”syke” foreldre må ta på sparket enhver utfordring og prøve det beste de kan. Det er ikke sikkert den valgte løsningen var den mest optimale, men der og da virket den mest fornuftig grunnet mangel på alternative måter å gjøre ting på. Når barnet i tillegg kan få anerkjennelse og ros fra omverdenen, styrker dette handlingene enda mer. I et slags eksistensielt utviklingsperspektiv er det store muligheter for at slike personer kommer til å tiltrekkes mennesker som er i underskudd og trenger omsorg. Ofte finner de partnere som har behov for mye hjelp og støtte. På den måten fortsetter de å leve livet som ”hjelperen” eller den som må påta seg ansvar. Dette er ofte en selvutslettende affære hvor personen til sist risikerer å ”miste seg selv” og sine egne behov. Resultatet er ofte en følelse av tomhet og eventuelt depresjon. Så lenge det resiliente individet føler seg ”tiltrengt” vil det finne tryggheten i underskuddet hos den andre. Men dersom den andre er selvstendig, kan det oppstå komplikasjoner og relasjonsproblemer.

 

Det å ha foreldre som er ustabile er bekymringsverdig i seg selv for barnet. La oss tenke oss et barn som har en mental ustabil far som trengs å passes på. Tidligere har han gått ut midt på natten, og barnet måtte lete etter han. Dette er slitsomt og skaper rom for vedvarende engstelse og bekymring som eksempelvis kan gi seg utslag i det man på fagspråket kaller generalisert angstlidelse. Personen er engstelig hele tiden, bekymrer seg for vonde ting som kan hende, og er urolige og rastløse. De klarer ikke å slappe av, og tankene bare kommer og kommer. Slike personer har ofte en sterk følelse av å være sårbare og livets begivenheter kan virke uforutsigbare og utenfor kontroll. Individet er hele tiden oppmerksom på områder i livet som er bekymringsfulle (foreldre, barn, økonomi etc.). Over tid kan dette føre til somatiske problemer som igjen forsterker tankene om ingen kontroll over livet. Når kroppen hele tiden fungerer på en slags alarmberedskap, vil hele systemet pådra seg slitasje og skader. Disse kommer ofte til uttrykk både på en somatisk og en psykisk måte.

 

 

Deterministisk resiliens?

 

Vi leste tidligere at barn kan alt etter omstendighetene havne  nær den positive eller negative polen når det gjelder reaksjonsmønstre på bakgrunn av opplevelser fra turbulente familieomstendigheter. Man vet også at rundt halvparten av alle barn aldri opplever alvorlige psykopatologiske problemer. For den nøytrale leser er dette hyggelige tall, men hva med den andre halvparten som ikke klarer seg? Muligheten for at de utvikler antisosial atferd og vedvarende psykologiske problemer er stor. Masai-folket fremmer aggressiv atferd og pågåenhet slik at vanskelige barn får den omsorgen og næringen de trenger. Marten De Vries funn er direkte skremmende når de antyder at rolige barn hadde større dødelighet enn de ”vanskelige” barna. Han vektlegger at muligheten for andre funn absolutt er til stede siden dette var en unntakstilstand. Kultur er en annen betydningsfull faktor som vektlegges. Hvis vi ser på innvandrerbefolkningen i Norge, kommer det frem at kommunikasjon rundt psykiske problemer er tabubelagt blant mange innvandrere. Fahim Naeem er styreleder i ISHG og hun hevder at i mange innvandrermiljøer er psykiske problemer assosiert med galskap. Videre sier hun at innvandrerbefolkningen er lite kjent med hjelpeapparatet og at de ikke kjenner til for eksempel psykoterapi. Mange innvandrere er vant til sprøyter eller medisiner, og på bakgrunn av slike behandlingsforestillinger ser de ikke betydningen av samtaler med fagpersonell. Man kan bare undre seg over hvor mange resiliente barn man kan finne i innvandrerbefolkningen.

 

Et til dels uavklart spørsmål er hvorvidt resiliens er basert på ren flaks eller om det er tilgjengeligheten på gode tilbud som spiller inn. Dersom barnet får kompensert for sine behov i barnehage eller på grunnskolen, er sjansen stor for positiv resiliens. Men dersom barnet blant jevnaldrende blir utsatt for mobbing og ikke har noen å støtte seg til, kan slikt i mange tilfeller føre barnet mot antisosial atferd. Det er ikke alle voksne som er oppmerksomme på risikobarn, og slikt sett kan det virke som om det er rene lykketreffet om barnet støter på en forståelsesfull og ivaretagende person. Man kan undre seg over hvorvidt de risikobarna som ikke er ”heldige” hadde klart seg dersom de hadde fått kompensert for det som manglet.

 

Erik Eriksons stadieteori viser klart at dersom et nivå ikke er fullstendig komplett, så vil de neste nivåene også forbli ukomplette. Det blir med andre ord en ”skakk” utviklingsprosess. Man tar i betraktning at de fleste barn sjelden vil lære seg alt innen det respektive nivået, men likevel tar med seg de viktigste grunnelementene over til neste nivå. Dette blir da ryddige og strukturerte fragmenter som bygger opp et stødig selv som godt nok rustet til  motta nye impulser. Men dersom det er uryddighet og ambivalens, vil slikt være et svakt grunnlag å bygge videre på. I slike tilfeller vil barnet ikke klare å skille mellom hva som er omsorgpersonens forståelse av virkeligheten og hva som er barnets egen forståelse. Selv om barnet i en vanskelig tid har vært sterk og motstandsdyktig, er sjansen stor for at en eksistensiell krise kan oppstå i de senere årene. På sett og vis har naturen da loset barnet gjennom den viktigste overlevelsesperioden. Men fremover i livsforløpet finnes det mage mennesker som ikke bebor de mest essensielle ferdighetene og evnene til å håndtere forskjellige følelser, tanker og relasjoner til andre. I den tiden trygghet og selvsikkerhet skulle få sitt grunnfeste, og danne grunnmuren i barnets personlighet, var barnet mer opptatt av omsorgspersonens ve og vel og kanskje mistet det seg selv allerede i meget ung alder. Det kan bli tøft og smertefullt for mange å samle trådene senere i livet.

 

Men løvetannbarnet bryter gjennom selv om det kan være uønsket og skaper sin plass i verden.

 

 Relaterte artikler:

 

 

Kilder

 

Berge, T. & Repål, A. (1997). Trange rom og åpne plasser. Hjelp til mestring angst, panikk og fobier. Tano Aschehoug

Borge, Anne. I H. (2010). Resiliens – risiko og sunn utvikling. 2. utgave. Gyldendal Norsk Forlag AS

Kvalvaag, H. (2006). Det er håp for alle. Lastet ned 19. oktober 2010, fra http://www.forskning.no/artikler/2006/januar/1138611479.83

Pettersen, J. R. (2007). Voskne for barn. Organisasjonen voksne for barn. Papermill AS

Riaz, W. K. (2005). Psykisk helse tabu blant innvandrere. Lastet ned 19. oktober 2010, fra http://www.aftenposten.no/helse/article645495.ece

Seigler, R., Deloache, J. & Eisenberg, N. (2003). How children develop. 1. utgave. Worth Publishers, 41 Madison Avenue. New York, NY 10010

 

  

Av
Yousif Mahmud Razvi 
WebPsykologen.no

 

 

Redigert av Sondre Risholm Liverød.

Oppmerksomhetstrening i praksis

Oppmerksomhetstrening meditasjon yoga

I artikkelen vi kalte Oppskrift på selvutvikling ble det argumentert for at en solid selvutviklingspraksis inneholder minst fire ulike komponenter. Med henvisning til aktuell forskning viste det seg at mennesker som ønsker personlig vekst i større grad vil nå sitt mål dersom de involverer seg i flere typer av selvutvikling. Vi foreslo dermed en ”pakkeløsning” som bestod av fysisk trening, meditasjon, psykoterapi og lesing. På denne måten får man stimulert både kroppen gjennom fysisk fostring, forholdet mellom kropp og sjel gjennom meditasjon, vårt psykologiske landskap gjennom psykoterapi og vårt intellekt ved å lese om nye perspektiver på tilværelsens gåter. Her skal vi gå mer i dybden på meditasjon og foreslå noen konkrete punkter for å utøve oppmerksomhetstrening. Vi vil først som sist påpeke at dette kun er et forslag i en jungel av mulige praksiser.

 

 

Hensikten med et legme i ro

 

Det finnes et stort antall positurer eller ulike former for sittende oppmerksomhetstrening innenfor mange ulike skoler av yoga og meditasjon. I denne artikkelen vil vi forholde oss til en enkel sittestilling hvor man eksempelvis sitter i en stol. Poenget er at kroppen skal holdes i balanse slik at utøveren etter hvert opplever en slags fysiologisk ro og et gjennomgripende velbehag. Når man gjennom beroligelse oppnår herredømme over sin egen kropp, altså at man ikke lenger martres av kroppslige angstreaksjoner, bekymringstanker eller hverdagslig stress, forteller mesterne ved Sankya skolen i Himalaya at denne tilstanden frigjør eleven fra dualiteten mellom kaldt & varmt, sult & metthet, glede & sorg, fryktsomhet & trygghet, noe denne tradisjonen betrakter som det første skrittet mot den spirituelle distansen som oppløser menneskenes smerte. Når vi her snakker om oppmerksomhetstrening, er det en disiplin som langt på vei er parallell til minfulness. I dag er det på sett og vis mindfulness begrepet som er mest populært i klinisk litteratur. Dette handler mye om innsatsen til den amerikanske psykiateren Marsha Linehan. Vi vil komme tilbake til henne litt senere i artikkelen.

 

Hensikten med å sitte i ro er at ”hverdagslivets påkjenninger” langsomt forsvinner i ”stillheten” eller at dagligdags stress og ubehag kommer så langt i bakgrunnen at de tilhørende konfliktene blekner. Ubevegeligheten skal drukne kroppens automatiske bedrifter i monotoni, og dermed kan man gjennom trening dempe de emosjonelle aktiveringene som gjennom livet forstrekker mennesket både fysisk og psykisk. De fleste mennesker går rundt med en viss anspenthet som ofte har sin forankring i vår psykologi. Enten det dreier seg om angst, depresjon, stress eller uro i forhold til ”tidsklemma”, sliter mange av oss i alt for høy grad med for lite kontroll på emosjonelle anfektelser som antenner vår kropp på forskjellige måter. Dette sliter ofte på vår generelle helse, noe man kan bearbeider i psykoterapi ved å endre ”innstilling” ovenfor livets motgang og krav, men man kan også vinne en betydelig effekt på slike problemstillinger gjennom meditasjon og yoga.

 

I dette forehavende vil vi overse detaljene i forhold til ulike begreper innenfor meditativ praksis. Det finnes mange åndelige systemer som har meditasjon og yoga som en del av sine spirituelle riter, og det finnes en rekke new age miljøer og andre selvutviklingsfora hvor meditativ kroppsbeherskelse inngår som viktige elementer. For å ikke vikle oss inn i kompliserte begrepsavklaringer vil vi derfor kun snakke mer overordet om sittende meditasjon eller sittende oppmerksomhetstrening i denne artikkelen. Poenget er å forsøke å konkretisere, på en så enkel måte som mulig, hvordan meditasjon og oppmerksomhetstrening kan brukes i hverdagen.

 

 

Meditasjonens helsebringende effekt

 

I mer vitenskapelig forstand har man i senere tid funnet flere helsebringende effekter ved meditasjon og oppmerksomhetstrening. Det skal blant annet bibringe større grad av muskuløs fleksibilitet og styrke senene. Som vi har sett har den angstpregede personligheten ofte en anspent og muskuløs alarmberedskap, noe Wilhelm Reich kalte karakterforsvar, og sittende oppmerksomhetstrening er nettopp en øvelse med en intervenerende hensikt på denne kroppslige angstkomponenten. Det er også antatt at oppmerksomhetstrening har potensial i forhold til kvaliteten på seksuell utfoldelse. Utover dette er varianter av oppmerksomhetstrening assosiert med større motstandskraft og forsterket immunforsvar. Det respiratoriske systemet skal også ha helsebringende utbytte av disse øvelsene. I tillegg nevnes en lindrende effekt på blodomløpet og spesielt i forhold til høyt blodtrykk. En stor kategori handler om problemer relatert til stress eller utbrenthet. I boken om destruktive følelser av Daniel Goleman (2003) vises det til relevant forskning på hvordan meditative øvelser har effekt på somatiske forhold. Med disse betraktninger kan man vel si at meditative teknikker kan være en verdifull praksis i mange forskjellige og i helhetlige helbredelsesprosesser.

 

I bunn og grunn handler selvutvikling i stor grad om en slags sensitiv oppmerksomhet på seg selv. I så fall må vi være oppmerksomme dersom vi ønsker å utvikle oss. Sittende oppmerksomhetstrening krever ikke noe annet enn at vi sitter helt stille eller ligger på ryggen (det finnes for øvrig svært mange forslag til ulike posisjoner, men det viktigste er at man finner en stilling som er behagelig). Deretter omhandler en variant av oppmerksomhetstreningen at man skal observere det som foregår ”under huden”. Man skal rett og slett bare betrakte sin egen kropp og dens sansninger og følelser her og nå. Man skal ikke forsøke å puste på bestemte måter eller aktivt forsøke å spenne av musklene. Man skal heller ikke forsøke å kontrollere tankene. Dr.med Andries Kroese (2005) minner oss på dette med akronymet SOAL (Stopp- Observer- Aksepter- La gå). Utfallet av en slik øvelse er at man oppnår en gjennomgripende beroligelse av nervøse spenninger simpelthen ved å observere seg selv. Man skal ikke forsøke å handle på eller modifisere noe av det som dukker opp i det terrenget som er vår oppmerksomhet. Man skal simpelthen sitte rolig å betrakte det som måtte dukke opp i bevisstheten. Man skal stoppe opp, obsevere det som viser seg fra øyeblikk til øyeblikk, akseptere det som spiller på oppmerksomhetens scene og deretter la det gå. Man skal ikke intervenere eller ta stilling til det som foregår i bevisstheten, men forholde seg rolig uten involvering. Med en gang man involverer seg med tanker eller handlinger, blir man fanget av livets ”pulserende slitsomhet” og man vinner ikke den roen man i utgangspunktet tilstreber gjennom oppmerksomhetstreningen.

 

 

Marsha Linehan om zen og mindfulness

 

Dette er for så vidt også det som er kvintessensen i Marsha Linehans konsept mindfulness. Marsha Linehan er en amerikansk psykiater som blant annet er kjent for å dra veksel på meditasjon hentet fra zen buddhisme i sin behandling av emosjonelt ustabile pasienter. Noe av det som imponerer mest med Linehans arbeid, er implementeringen av meditasjonsteknikker i psykoterapeutisk behandling. På sett og vis renvasker hun meditasjon for undertoner av religiøsitet og hippiekultur, noe som åpner feltet for videre utforskning av meditasjon og yoga som supplement i behandling av psykiske lidelser eller i selvutvikling. Det betyr at den praksisen som er på vei inn i fagfeltet via Linehan korresponderer godt med det vi her ”løselig” kaller for oppmerksomhetstrening eller meditasjon. Og vi kan snakke om det uten å bli anklaget for å være ”alternative” eller religiøse med en negativ undertone(!)

 

Det terapeutiske redskapet som Marsha Linehan har adoptert fra Zen buddhisme har sin tilhørighet i kategorien som vi her kaller asana, i tråd med Patanjali. Det handler om å forholde seg rolig i en stilling og observere seg selv være et fysiologisk og psykologisk vesen. Kjernen i selve teknikken er å unngå å involvere seg i det man observerer. Kunsten i sittende oppmerksomhetstrening er å beholde sin posisjon som observatør, noe som ikke er så lett. Novisen vil sannsynligvis oppleve å gli over i en mer aktiv rolle i forhold til det som dukker opp i ens felt av oppmerksomhet. Plutselig dukker det opp en tanke om et problem på jobben, og istedenfor å registrere tanken uten å ta stilling til den, begynner man med en slags kognitiv problemløsning, og i neste omgang melder det seg flere bekymringer som krever at man tar stilling. Her har man falt ut av sin rolle som observatør, og resultatet er at de emosjonelle styringssystemene er satt i bevegelse og skaper en undertone av stress som merkes i hele kroppen. Istedenfor å observere denne reaksjonen, engasjerer vi oss i den. Det er her det kan gå galt og vi blir anspente og forpestet av den ”emosjonelle plagen” som Wilhelm Reich mente herjet vår krevende og moderne tilværelse. Reich sine ideer om den emosjonelle plagen eller pesten diskuterer vi mer inngående i artikkelen Reich om et psykisk sykt samfunn.

 

 

Lær deg meditasjon

 

I følgende vil jeg gi en instruks på 11 punkter som kanskje kan betraktes som et forslag til en veileder eller en ”oppskrift” på den typen meditasjon vi snakker om her. Å lære meditasjon er ikke gjort over natten. Det krever at man holder på over en viss tid, og praktiserer jevnlig selv om man ikke føler noe utbytte i starten. Dersom man er standhaftig og ”viljesterk”, er det imidlertid sannsynlig at man får en stor helsegevinst på sikt. Følgende er en god modell for mennesker som ønsker å gå i gang med meditasjon, men også en modell som kan være brukbar for de som allerede har litt erfaring med yoga og meditative øvelser.

 

 

En øvelse i sittende oppmerksomhetstrening – Trinn for trinn

 

  1. Finn en komfortabel sittestilling i stolen. Det er et poeng å sitte så ”oppreist” eller rett i ryggen som mulig. La fotsålene hvile mot gulvet.
  2. Lukk øynene dersom det ikke oppleves ubehagelig. Er du ikke komfortabel med lukkede øyne eller i fare for å sovne, kan du hvile blikket på et punkt omtrent én meter unna.
  3. Ta en dyp innånding, og pust ut.
  4. Merk hvordan kroppen føles i øyeblikket. Legg merke til de forskjellige deler av kroppen, fornemmelser, bevegelser eller smerter: Føtter, kne, lår, rumpe, mave, rygg, armer, nakke og hode. Gå gjerne mer detaljert til verks her. Dette kan kalles en kroppsscanning.
  5. Fokuser på åndedrett. Følg med på fornemmelsen av innånding og utånding. Kan hende du legger merke til noen pustepauser. Forsøk å ikke påvirke pustingen. La bare kroppen puste av seg selv. Oppmerksomheten på pusten kan kalles pusteankeret (Kroese, 2005).
  6. Tillat at ting er som de er i øyeblikket. Det er ingenting som skal ”fikses” akkurat nå. Det er heller ingen bestemt tilstand du skal oppnå. Du skal bare være. Overgi deg til din egen opplevelse i øyeblikket uten forsøk på å endre noe. Ingenting skal være annerledes enn slik det er akkurat nå.
  7. Før eller senere vil ditt fokus vandre vekk fra åndedrett. Det vil fanges av tanker, dagdrømmer, planer, jobb, problemer og lignende. Det kan også hende at fokuset kommer til å vandre rundt uten tilsynelatende mål og mening. Fokuset kan lett bli fanget av lyder, følelser eller fornemmelser i kroppen. Uansett hva som dukker opp, så er det helt i orden. Sånn er det, og la det være sånn. Når du blir oppmerksom på at du ikke lenger er fokusert på pust, så kan du gratulere deg selv med at du i det hele tatt ble oppmerksom på endringen i fokuset. Kanskje vil du lage en liten notis av det som distraherte ditt fokus: Tanker, planlegging, bekymringer eller noe annet? Deretter vender du oppmerksomheten tilbake til åndedrett på en vennlig, men bestemt måte.
  8. Hvor ofte du enn oppdager at oppmerksomheten har vandret – og det kommer til å skje gang på gang – er poenget å legge merke til hvor oppmerksomheten har plassert fokus, før du vender tilbake til åndedrett. Øvelsen handler i bunn og grunn utelukkende om å legge merke til hva som dukker opp i bevisstheten mens du gjør øvelsen, for deretter å vende tilbake til åndedrett atter en gang. For hver gang du gjør dette, vil du langsomt styrke din oppmerksomhet.
  9. Forsøk å innta en vennlig og aksepterende innstilling til deg selv og dine opplevelser.
  10. Innimellom kan det også være hensiktsmessig å minne seg selv om at øvelsen kun handler om å være oppmerksom på det du opplever fra øyeblikk til øyeblikk, uten at du gjør noe med det her og nå. Poenget er å ikke reagere eller la seg forføre til handling eller stillingstaking til det som viser seg i oppmerksomheten.
  11. Bruk åndedrett til å forankre deg selv i øyeblikket på en varsom måte hver gang du merker at oppmerksomheten har vandret vekk.

 

Hovedsaken med oppmerksomhetsmeditasjon er å være oppmerksomt tilstedet i nuet, og ikke jage på tanker som hører for- eller fremtiden til. Noen vil hevde at tanker plantet i fortiden kan kalles grubling, noe som i visse tilfeller kan føre til depresjon og nedstemthet. Tanker som er plantet i fremtiden kan også ha en negativ effekt, men da er det ofte snakk om bekymring og eventuelt angst. Mange mennesker i dagens samfunn sliter med både grubling og bekymring, hvorpå livet løper av sted uten at man merker etter. Man går glipp av nuet, og kloke mennesker hevder at lykken kun finnes i nuet. Dermed er det åpenbart at man kan hente verdifull vitalitet i en type meditasjonspraksis som nettopp handler om å forankre seg selv her-og-nå. Vi skriver mer om lykke og meditasjon i artikkelen som heter Ekte Lykke i følge Eckhart Tolle.

 

Å sitte stille over lengre tid krever et samarbeidsvillig legeme, og dette er noe av siktemålet i sittende oppmerksomhetstrening. Hvis vi klarer å befri oss fra fysiske distraksjoner, eksempelvis de psykosomatiske angstreaksjonene som oppstår når vi beveger oss rundt i verden med et anspent overlevelsesfokus, vil man gjennom sittende oppmerksomhetstrening forsøke å gjenvinne kontroll på kroppen. Gjennom gjenvunnet kroppslig kontroll vil man sekundært, med stor sannsynlighet, oppnå kontroll på psyken. Mange vil hevde at meditasjon er en øvelse som overgår dualiteten mellom kropp og psyke.

 

De fleste psykologiske retninger er oppmerksomme på dette og vet at intervensjonene bør være støttende og tryggende i emosjonelt opphetede situasjoner, rett og slett i forsøk på å dempe følelsene for å gjenetablere et terapeutisk klima hvor pasienten evner å ”kombinere” følelser med refleksiv kapasitet, noe som selvsagt er et avgjørende element i den terapeutiske selvutviklingsprosess. Patanjalitradisjonen forteller oss at evnen til å fastholde en positur over lengre tid frigjør kroppen for spenninger og rastløshet. Her har både psykologien, biologien og yoga/meditasjon et slags felles siktepunkt. Men alle klarer ikke å sitte stille i en fast positur over lengre tid. Hva gjør man da?

 

 

Et aktivt alternativ til sittende meditasjon

 

Dessverre er det slik at ikke alle mennesker har tålmodighet nok eller fysiske forutsetninger til å holde på med sittende meditasjon i et omfang som gir helsebringende effekt. Noen sliter med et ”rastløst” sinn og vil derfor ikke klare å forplikte seg til en stillsittende øvelse. De monotone, langsomt virkende og krevende kvalitetene ved sittende oppmerksomhetstrening er også oppdaget innenfor andre yogaskoler. Og man har forstått at ikke alle evner denne typen meditasjon. Herfra fremkommer nye strategier med samme hensikt, nemlig å stabilisere ”ubevisst biologisk overlevelsesangst” eller ”hverdagslig bekymringsstøy”. Alternativer til sittende oppmerksomhetstrening er blant annet stående, liggende og gående. Videre også ulike kampsporter eller kampsportorienterte øvelser med utspring i forskjellige yogatradisjoner. Akido, judo, karate, tai chi og Qigong er eksempler som alle har et opphav i gammel ”mystikk” og er utviklet som reprogrammeringsverktøy (for å bruke en datametafor) i forhold til de biologiske overlevelses- og styringssystemene eller det vi her har kalt hverdagsstress, angst eller uro. Disse kampsportaktige teknikkene, som et alternativ til sittende meditasjon, kan forstås som en utøvelse og befestelse av ”kroppslig selvtillit” og kroppskontroll som i neste omgang vil ha en direkte gevinst på mentalt eller psykologisk nivå. Dersom du er en person som ikke får til stillsittende meditasjon, kan det hende at du får mer ut av vår artikkel som heter Tai Chi som Meditasjon og Naturlig Medisin.

 

Ut over dette anbefaler vi vår video om Mindfulness og meditasjon for en mer inngående beskrivelse av hvordan meditasjon kan fungere.

 

Kilder

 

Goleman, Daniel. (2003). Destruktive følelser – hvordan kan vi håndtere dem? En vitenskapelig dialog med Dalai Lama. Overatt til dansk av Leleur, Annette & Pedersen Frank Robert. Borgens Forlag, Danmark.

Kroese, Andries J. (2005). Oppnå mer med mindre stress – en håndbok i oppmerksomhetstrening (OT). Hegnar Media AS, Oslo.  

 

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød &
Psykolog Janne Risholm Liverød

WebPsykologen.no

Reich om et psykisk sykt samfunn

Psykisk sykt samfunnIntroduksjon av en eksentrisk psykoanalytiker: Wilhelm Reich

 

Wilhelm Reich (24. mars 1897-3 november 1957) var en østerriksk-amerikansk psykiater og psykoanalytiker, kjent som en av de mest radikale skikkelsene i psykiatriens historie (Encyclopaedia Britannica). Han var forfatter av flere kjente lærebøker, blant annet The Masse Psykologi i fascismen og Character Analysis (karakteranalyse), begge utgitt i 1933.

 

Reich jobbet med Sigmund Freud i 1920 og var stort sett en respektert analytiker gjennom store deler av sitt liv. Han hadde fokus på det han kalte menneskets karakterforsvar som refererer til hvordan emosjonelle problemer skriver seg ned i menneskets kropp og muskulatur på en måte som kan skape smerte og sykdom som følge av kroppslige spenninger. Med andre ord hadde han fokus på psykosomatikk eller på de fysiologiske sidene ved psykiske problemer. Reich var også opptatt av hvordan samfunnsmessige og kulturelle problemer påvirket menneskets ”kroppslige psykologi”. Hans perspektiver brøt dermed i høy grad med Freuds fordi han i liten grad var opptatt av individuelle nevrotiske symptomer (Encyclopaedia Britannica).

 

Wilhelm Reich forsøkte å forene marxismen og psykoanalysen, og hevdet at nevroser først og fremst var forankret i de fysiske, seksuelle, økonomiske og sosiale forhold hos pasienten. På bakgrunn av dette hadde han også en svært liberal holdning hvor han blant annet var en talsmann for seksualitet i ung alder, tilgjengelighet av prevensjon, abort og skilsmisse, og betydningen for kvinners økonomisk uavhengighet. Hans arbeid påvirket en generasjon av intellektuelle, deriblant Saul Bellow, William S. Burroughs, Paul Edwards, Norman Mailer, Yoko Ono, Ellen Willis, og AS Neill, og formet innovative åndsarbeidere som Fritz Perls’s Gestalt terapi og Alexander Lowen og hans bioenergetisk analyse (Sharaf, 1994).

 

Senere i livet ble han en kontroversiell figur som var både forgudet og fordømt. Han begynte å krenke noen av de viktigste tabuer i psykoanalysen, bruke mye berøring under konsultasjoner, og etter hvert begynte han å behandle pasienter i deres undertøy i den hensikt å forbedre pasientens potens eller vitalitet.

 

Han sa at han hadde oppdaget en slags kosmisk energi. Han mente at andre kalte denne energien for Gud, men Reich kalte den for Orgone energi. Han bygde også en såkalt «orgone energi akkumulator». Dette var en boks bygget på en slik måte at orgone energi skulle komme inn i boksen, men ikke slippe ut. Dermed lukket han sine pasienter inn i boksen og forfektet at dette hadde banebrytende helsemessige gevinster. Blant annet kunne eksponering for orgone kurerer kreft. Reich sine radikale påfunn og ideer førte til mange overskrifter i ulike aviser. Noen var nysgjerrige på det han foretok seg, mens andre hånet ham og skrev sarkastiske innlegg. Ett avisoppslag har overskriften som lyder omtrent slik: ”Sexboksen som kurerte kreft” (Sharaf, 1994).

 

Wilhelm Reich
Wilhelm Reich

Reich bodde i Tyskland da Adolf Hitler kom til makten i januar 1933. 2. mars publiserte den nazistiske avisen Völkischer Beobachter et angrep på en av Reichs pamfletter, The Sexual Struggle of Youth (Sharaf, 1994). Etter dette forlot Reich landet og flyttet til Wien, deretter til Oslo før han flyttet til USA i 1939. I 1947, etter en serie artikler om orgone i The New Republic og Harper’s (Wertham, 1946) fikk amerikanske helsemyndigheter, og spesielt den amerikanske ”Food and Drug Administration” (FDA), nok av Reich sine kreative ideer. De sørget dermed for et forbud mot salg av orgon akkumulatorer, noe som provoserte Reich voldsomt. Han reagerte med å anklage domstolen for inkompetanse. Han hevdet at en domstol ikke hadde forutsetninger for å dømme noen i en sak som omkranset vitenskapelige anliggende. Deretter sendte han alle sine bøker til dommeren og forlangte at de ble lest og forstått. Dersom domstolen ikke hadde forståelse for hans arbeider, hadde de heller ikke mulighet til å dømme i hans sak. Han ble likevel dømt til to års fengsel, og i august 1956 ble flere tonn av hans publikasjoner brent av FDA. Dette representerer uten tvil en av de verste eksemplene på grov sensur i USAs historie (Encyclopaedia Britannica). Reich døde i fengsel av hjertesvikt litt over ett år senere, bare noen få dager før han skulle til å søke om prøveløslatelse (Sharaf, 1994).

 

 

Reich om den ”emosjonelle epidemien”

 

Reich var en særdeles kreativ åndsarbeider. Han ble elsket og hatet, og det mest imponerende ved hans person og hans arbeider er kanskje at han klarte å provosere så mye at alt han skrev ble brent(!) Når myndighetene i et land velger å brenne bøkene til en ”psykoterapeutisk vitenskapsmann”, blir i alle fall jeg veldig interessert i å finne ut av hva han skrev. Jeg skal ikke gå inn i dette her, for Reich sine publikasjoner inneholdt både spennende og innovative terapeutiske ideer, men også en del passasjer som grenser opp mot psykosen. Jeg vil trekke frem det jeg opplever som det viktigste ved Reich sine teorier, nemlig hans fokus på forholdet mellom psyken, kroppen og samfunnsmessige forhold.

 

Wilhelm Reich er virkelig blant dem som har poengtert psykopatologiens samfunnsmessige sidestykke. Forholdet mellom sykdom i individet og sykdom i kulturen har vært ett av hans sentrale temaer, og på dramatisk vis har han beskrevet det han kaller en «emosjonell epidemi».

 

Freud hadde også en type sosialantropologisk forklaringsmodell på psykopatologi i boken Ubehaget i kulturen, men den var ikke fullt så radikal og altomfattende som Reich sine beskrivelser av parallellprosessene på et mikro og et makro nivå. I følge Reich kunne den emosjonelle epidemien forklare både krig, kriminalitet, vold, voldtekt, sadisme, masokisme og nesten alt det som skremmer oss ved ”sivilisasjonen”. For Reich var ikke den ”emosjonelle epidemien” en metafor, men noe som faktisk eksisterte og gjorde seg gjeldene over alt i den menneskelige tilværelse.

 

Han forstod den emosjonelle epidemien som en sykdom i medisinsk forstand, og det var nettopp på dette punktet han brøt med Freud i forhold til forståelsen av mental lidelse. I følge Reich finnes det ingen «rene» mentale lidelser. Det vi løselig kaller for nevrose eller psykose handler i bunn og grunn om personens rigide karakter- og emosjonelle forsvarsverk. Så sant som at karakterforsvaret til Reich ligner våre psykologiske konsepter om forsvarsmekanismer, skiller de seg fra metapsykologiske teorier i den forstand at Reich betraktet karakterforsvaret som en immanent del av personens fysiologi. Han forankret karakterforsvaret i muskler og det respiratoriske system og han påstod at individets rigide og anspente livsførsel var en direkte refleksjon av et tilsvarende forsvar i samfunnet som helhet. På den måten diagnostiserte han på sett og vis hele sivilisasjonen som forrykt og patologisk.

 

I artikkelen som heter Pustens psykologi berører vi noe av de samme temaene som Reich var opptatt av. Det handler blant annet om hvordan frykt eller irritasjon setter kroppen i en slags alarmberedskap som videre påvirker det respiratoriske systemet på uheldige måter. Det viser seg blant annet at ulike hjerteproblemer kan relateres til stadig aktivering i menneskets emosjonelle styringssystemer. Dersom man bærer på en ”inneklemt” irritasjon, hender det at spenninger i kroppen og en slags overfladisk pust kan avstedkomme både hjerte- og karsykdommer, eller tilfeller av astma og lignende. Dette forutsetter selvfølgelig at denne graden av irritasjon vedvarer over lengre tid, og i denne sammenheng snakker man om større fare for ovennevnte problematikk i urbane strøk. Her er tanken at livet i byer er preget av mange forhindringer og heftelser i løpet av dagen. Trafikkork, leting etter parkeringsplass, rødt lys når man skal over fotgjengerfeltet, kø i butikken, problemer med heisen på jobb og konstant dårlig tid er vanlig i «moderne» byer. På sett og vis reagerer mennesker med sinne eller irritasjon når de forhindres i å nå sine mål, og organiseringen i byer betinger at man stadig forhindres på ulike måter fordi byen bebor mange mennesker. For å organisere seg må man nødvendigvis vente i kø for å unngå totalt kaos. For det moderne individ som både er fokusert på karriere og familieliv, hvorpå de havner i den såkalte ”tidsklemma”, skaper disse små forhindringene en slags irritert undertone, noe som videre øker faren for kroppslige spenninger forankret i en emosjonell forarget undertone i personens psykologiske økonomi. Dermed ser vi et slags forhold mellom kulturen og sykdom mediert av følelser og psykologi, noe som var et av Reich sine hovedpoeng.

 

Mennesker som har opplevd traumer i oppveksten befinner seg ofte i en lignende situasjon. På grunn av svikt i oppvekst kan de føle en generell utrygghet på egne evner og tilværelsen som sådan. Det kan føre til sinte reaksjonsmønstre for å kompensere usikkerheten, eller til en slags kronisk følelse av frykt og angst, hvorpå disse ”psykiske symptomene” også får sitt uttrykk i kroppslige spenninger (malplassert alarmberedskap) som ligner det Reich kaller karakterforsvar. Reich fokuserer dermed på sykdommens opphav i et ”sykt” miljø eller et ”sykt” samfunn og videre til hvordan dette manifesteres i individets kropp. Egentlig hopper han litt bukk over individets psykologi og følelser, men hans forståelse kan lett inkludere de individuelle aspektene også.

 

Reich var etter alt å dømme en besynderlig mann, kalt både narsissistisk og megalomant psykotisk, men i ettertiden er det tydelig at han var banebrytende i forhold til å integrere både det ”mentale”, ”kroppslige” og ”sosiale” perspektivet i forståelse av mennesket. Reich hevdet at det ikke fantes noe ”sykt” individ isolert sett, men at individets ”sykdom” alltid var et uttrykk for et tilsvarende ”sykt” samfunn.

 

Blant hans mer radikale påstander finner vi en ganske stimulerende teori om cancerens årsaksfaktorer og behandling. Reich mente bestemt at kreft handlet om en degresjon i en type biologisk energi (oregon) i kombinasjon med en følelsesmessig resignasjon hos pasienten, og videre at tumoren i seg selv ikke er sykdommen, men kun en lokal manifestasjon av en dypere systemisk forstyrrelse. Her finner vi en kombinasjon mellom en biologisk, psykologisk og ikke minst sosiologisk forklaringsmodell som føyer seg inn og kombinerer alle de tre grunnleggende vitenskapene; naturvitenskap (biologi), humanvitenskap (subjektiv opplevelse eller individuell følelse) og samfunnsvitenskap (systemisk forstyrrelse), slik vitenskapsteoretikeren Jürgen Habermas beskriver det.

 

Kilder

 

Encyclopaedia Britannica. «Wilhelm Reich». Hentet 1. september  2010.

Habermas, J. (1974). Vitenskap som ideologi. 2. oppl. Svensk-Norsk Bogimport A/S, København,
pp. 13-27.

Sharaf, Myron (1994). Fury on Earth: A Biography of Wilhelm Reich. Da Capo Press.

Sheppard, R.Z. A family affair, Time, May 14, 1973.

Wertham, Fredric. Calling all Couriers, The New Republic, Dec 2, 1946, a review of The Mass Psychology of Fascism

 

 

Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

 

Copyright © 2010 WebPsykologen.no. Denne artikkelen er opphavsrettslig beskyttet etter lov om opphavsrett til åndsverk m.v. – åndsverkloven – av 12. mai 1961. Publisering, kopiering og annen distribusjon av teksten er ikke tillat uten godkjenning fra WebPsykologen.no. Ta kontakt dersom det er spørsmål eller ønske om en avtale i forhold til dette materialet.

Oppskrift på selvutvikling

SelvutviklingMennesket består av en uløselig forbindelse mellom kropp og psyke. Vi er dessuten sosialt konstruert på den måten at vi ”blir oss selv” i møte med andre mennesker. I tillegg formes vi i tett kontakt med den kulturen og det sosioøkonomiske systemet vi fødes inn i. Med andre ord blir vi mennesker som følge av våre evolusjonsmessige tilpasninger, biologiske disposisjoner, evne til å integrere og tolke informasjon, tilknytning til omsorgspersoner, samfunnets kulturelle klima og samfunnets kollektive organisasjonsstrukturer og sannsynligvis mye mer. Det er ingen overdrivelse å si at vi er resultatet av en kompleks utviklingslinje.

 

Når mennesket ønsker å utvikle seg selv, er det derfor vanskelig å vite hvor man skal ha sitt fokus. Dersom man ønsker en generell utvikling mot mer energi, overskudd og balanse, holder det ikke å konsentrere seg om kun én utviklingspraksis. Forskning viser at en konstruktiv og selvutviklende bevegelse hos mennesket handler om å utøve flere ulike selvutviklingspraksiser på en gang. I denne artikkelen vil jeg forsøke å underbygge denne påstanden, samt peke på fire ulike strategier som til sammen kan representere et solid utgangspunkt for personlig vekst. (Denne artikkelen bygger på materiale hentet fra Ken Wilber 2000, 2004 & 2006).

 

Ken Wilber er en amerikansk filosof og psykolog med en fremragende oversikt over all verdens tanketradisjoner. I sine beskrivelser av det psykologiske landskapet drar han veksel på alt fra naturvitenskap til orientalsk mystikk. Han evner å inkludere alle de store visdomstradisjonene i forståelsen av mennesket, og han ender ikke opp (som så mange andre) i en spekulativ blanding av tilfeldig metafysikk. WebPsykologen anbefaler Wilber for alle som er interesserte i ”livets mysterier” og menneskets muligheter. Wilber er en autoritet innenfor «holistisk» filosofi, men også i forhold til menneskets selvutviklingsmuligheter. Foreløpig finnes det et par bøker av Wilber på norsk. Den ene er en oversettelse av en sentral og ganske lettlest bok, og den andre er en generell introduksjon til Wilbers filosofi. Vi vil anbefale begge:

 

 

Man trenger på sett og vis en særdeles god oppskrift på selvutvikling for å kvalifisere sin ”indre verden” for bevegelse mot mer balanse og overskudd. En slik oppskrift er vanskelig å definere presist, men som nevnt viser forskning at kombinert trening på tvers av ulike disipliner har best effekt. Dersom man setter av tre timer i uka til selvutvikling, og fyller disse timene med fysisk trening og psykoterapi, vil resultatet bli bedre enn hvis man prioriterte psykoterapi fremfor trening og vice versa.

 

Hvis man i tillegg inkluderte avspenningsøvelser eller yoga i treningsøkten, er det flere undersøkelser som antyder at et slikt trippelprogram er mer effektivt enn bare trening og terapi, selv om man ikke utvider antall timer per uke. Hvis man skal sette opp et rimelig godt program for psykologisk utvikling og avansement i forhold til vårt eksistensielle gravitasjonspunkt (la oss si at det er et samlebegrep for den totale psykologiske, relasjonelle, emosjonelle, intellektuelle, fysiologiske og sosioøkonomiske kapitalen til mennesket), anbefales grovt sett en kombinasjon av:

 

 

Fysisk trening

 

Fysisk_aktivitet_og_mental_helseTrening har en beviselig effekt både på kropp og psyke. Det bør foregå flere ganger i uken og ha en tilpasset intensitet med målsetninger om forbedring. Trening påvirker veldig mange forhold ved menneskelivet. Det kan øke selvdisiplin, kontroll og styrke selvtillit. Kroppsbevissthet er et viktig aspekt ved psykisk helse, og dermed er trening i ulike fasonger et avgjørende element for mennesker som ønsker å ha et bæredyktig selvutviklingsprosjekt. Det nytter ikke å håndtere selvutvikling som en utelukkende åndelig eller intellektuell affære. Det mentale maskineriet er en immanent del av kroppen, og dermed uløselig forbundet med alt fra åndelig, eksistensiell, mental, intellektuell og fysisk selvutvikling.  I artikkelen Tai Chi som Meditasjon og Naturlig Medisin drøfter vi en kampsportaktig treningsform som kanskje er spesielt effektiv fordi den omfavner en kombinasjon av meditasjon, kroppskontroll, selvbeherskelse, pusteteknikker og ikke minst god fysisk trening. For mer inngående beskrivelser av forholdet mellom fysisk aktivitet og psykisk helse, anbefaler vi artikkelen Fysisk aktivitet og psykisk helse.

 

 

Psykoterapi (på seg selv?)

 

Psykoterapi kan bidra til håndtering av psykologisk ubehag og utvikle vår selvbevissthet på en måte som både gir en personlig gevinst samt en positiv innflytelse på våre relasjoner til andre mennesker.

 

Psykoterapi med seg selvGjennom psykoterapi, eller det man kan kalle en ”talekur”, er mye av hensikten å implementere tanker og refleksjon mellom impuls og handling. For Freud handlet det om å avdekke det ubevisste materiale og legge det under Egoets fleksible kontroll (fri vilje). Ideen er at mange mennesker har vonde erfaringer med seg fra tidlig oppvekst eller andre traumer i livet. Disse erfaringene forankres i vår ”emosjonelle grunnmur” og forstyrrer vår oppfattelse av oss selv og tilværelsen senere i livet. En person som har vokst opp med svært kritiske foreldre, kan eksempelvis komme til å føle seg mislykket uansett hva de gjør senere i livet. De bygger i visse henseende sitt liv på en antakelse om at de aldri kan gjøre noe rett. Kritiske foreldre kan ha hatt et behov for å ”vinne” eller være ”bedre enn sine barn”, noe som fargelegger barnets personlighet på en uheldig måte. Barnet kan komme til å oppleve seg som ”mislykket” uten å se hvordan dette henger sammen med foreldrenes behov for å være overlegne. Poenget i psykoterapi er å avkode eller erkjenne slike psykologiske dynamikker, og deretter jobbe med å endre sin selvfølelse på bakgrunn av ny innsikt. I dette tilfelle ville det handle om at den ”mislykkede” personen innser at vedkommende ikke er evneveik, men er henført til en slik selvforståelse på grunn av foreldrenes psykologiske underskudd. Deretter har denne ødeleggende selvoppfattelsen blitt en slags selvoppfyllende profeti hvor personen har møtt verden med en underliggende idé om å være udugelige og mindre verdt enn andre.

 

Tilværelsen blir selvfølgelig krevende og slitsom når vi opplever verden som en arena preget av frykt, underlegenhet og stridigheter. Dersom vi i slike situasjoner evner å innta nye perspektiver, oppnår vi en større fleksibilitet som ofte vil dempe følelsen av anspent ubehag. Tanken er at livskvaliteten øker i takt med evnen til å innta større og mer romslige perspektiver på seg selv og verden. Dermed vil en bevegelse oppover i ”bevissthetshierarkiet”, altså oppnå større grad av selvbevissthet (jf. Freud om å gjøre det ubevisste bevisst), gi seg til kjenne som mer ro og balanse fordi man har større evne til å håndtere vanskelige situasjoner uten å havne i ”krig” eller alltid gi opp fordi man likevel er ”udugelig”. Psykoterapi er blant annet en praksis som nettopp går inn for å øke pasientens evne til å innta nye og mer smidige perspektiver på egen identitet og personlige stil i håndteringen av livet.

 

På mange måter handler psykoterapi om å få kontroll over uhensiktsmessig tankekjør og angst slik vi har beskrevet det i artikkelen som heter Angst og magisk tankegang.

 

Psykoterapi eller psykofarmaka

Psykoterapi er ikke bare en praksis som anbefales for mennesker som sliter psykisk. Det kan også være en selvutviklende prosess for ”folk flest”. Det handler om å bli bedre kjent med seg selv og sine følelser, og derigjennom vinne nye muligheter og mer trygghet på egen person og egne ferdigheter.

 

Det er imidlertid ikke alle som har tid, anledning, lyst eller økonomiske midler til å gå i psykoterapi. Da er spørsmålet om man kan (psyko)analysere seg selv? Er det egentlig mulig å drive psykoterapi på seg selv? Svaret er ”Ja” med forbehold, og det er tema i videoen under.  

 

Les mer om psykoterapi her:

 

 

 

I videoen under snakker jeg om muligheten for å drive psykoterapi med seg selv. Vi sitter alle fast i vår egen ”virkelighetstunell” som styrer måten vi tenker, føler og handler på. For å trenge ut av sin vante virkelighetstunell må vi først erkjenne at vi alltid er bundet til noen mer eler mindre snevre måter å tolke tilværelsen på. Vi må gjøre vår vante virkelighetstunneler om til gjenstand for analyse. Vi må se os selv utenfra, og det er ikke så lett på egenhånd, men det er altså mulig.

 

 

 

Meditasjon

 

Mens psykoterapi beskjeftiger seg med selvoppfattelse, baserer meditasjon seg på ”generelt vedlikehold av psyken” på måter som ikke er direkte relatert til vår identitetsforståelse. Meditasjon eller yoga kan nesten betraktes som en slags smøring av våre mentale ressurser. En godt trenet yogi har ofte en velutviklet mental disiplin som setter ham i stand til å opprettholde psykisk balanse i mange situasjoner. Vedkommende har ofte en berømmelsesverdig kontroll på destruktiv impulsivitet, hvorpå vedkommende bebor evnen til å gi stort rom for refleksjon mellom impuls og handling. Gjennom meditasjon og ”emosjonell kroppsbeherskelse” unngår man i større grad impulsive utfall. Eksempelvis er det større sjanse for at man kommer til å omformulere en sleivete bemerkning som kan virke sårende på andre. Man rekker å være oppmerksom på følelser og tanker før man eventuelt reagerer. På den måten vil meditasjon hjelpe oss å avverge utageringer av emosjonelle impulser hvor man enten skader seg selv eller andre.

 

Mindfulness i hverdagenEn god meditasjonspraksis kan gi oss evnen til indre ro og hvile på en måte som styrker vår mentale energi, hvorpå vi vinner et overskudd i den ”mentale økonomien” som derved kan omsettes på en mer konstruktiv og uhindret måte i våre forskjellige livsprosjekter. Meditasjon er ofte vanskelig for et vestlig intellekt som er vant til å operere i tanker og fortrinnsvis definerer seg selv på bakgrunn av sin (ustanselig) kontemplerende virksomhet, men likevel er det i dag en stigende og nærmest eksplosiv interesse for meditasjon og yoga. I tusenvis av år har ulike versjoner av meditativ praksis ligget innbakt i de fleste store visdomstradisjonene, og i dag er det tydelig at vi ser verdien av denne arven.

 

Meditasjon er en teknikk som har potensial til å influere ganske betydelig på menneskets nevrobiologi, samtidig som det synes å påvirke menneskets psykologiske velbefinnende på en litt annen måte enn psykoterapi. Meditasjon handler om kontroll på kroppslige responser og indre uro. I terapi lager vi teorier på oss selv for å skape en større forståelse av oss selv. I meditasjon er man klar over at mennesket har et Ego som ofte er i underskudd, noe som fører til symptomer og uhensiktsmessige livsprosjekter som handler om å skape seg selv, om og om igjen. I Østlige tradisjoner forstår man Ego som et sosialt spillfekteri og en størrelse i stadig forandring. Dermed ønsker man å utvikle seg ”åndelig” eller utenfor egoets innflytelse. Man ser på Ego som noe mennesket fanges i hvor symptomene er det man kan kaller mentalt støy. Mennesker bekymrer seg og lar den ene tanken avløse den andre, noe som hele tiden binder oss fast til en bekymringsfull undertone, og et liv som handler om å vinne noe i fremtiden, eller forhindres av vonde minner fra fortiden. Meditasjon er derfor en praksis som skal forankre mennesket i her-og-nå. Det er et forsøk på å fremkalle den umiddelbare følelsen av å leve uten tankenes forstyrrende plapring som i siste ende fører til angst, utmattelse og magesår.

 

hjernen og meditasjonSom psykolog i møte med østlige tradisjoner, som for eksempel Zen Buddhisme, har forskjellen på psykoterapi og de meditative strategiene hatt en tendens til å forvirre. I Zen blir man fortalt at hensikten er å glemme, transcendere eller se gjennom sitt eget Ego, mens man i psykoterapi får hjelp til å styrke, befeste og forankre det samme Ego. Dette synes umiddelbart motstridende. Som psykolog er man skolert innenfor en rekke skoler som alle har et bud på hvordan man skal løse konfliktene som Ego står ovenfor. Man undersøker sine ubevisste impulser, sine selvkritiske tilbøyeligheter og omgivelsenes krav for å stålsette vårt eget Ego i forvaltning av vår ”mentale økonomi”. Innenfor ulike versjoner av meditasjon handler det som regel om det motsatte. Det handler ikke om konfliktløsning og bekymret tankegods, men evnen til å ”fjerne” seg fra mentalt støy og tilstrebe en oppmerksomhet på øyeblikket. Man forøker å forankre seg selv i en umiddelbar følelse for livet uten å jage verken frem eller tilbake. Rett og slett bare ”være”. Som nevnt kaller jeg dette en slags smøring av vårt mentale maskineri, og jeg tror ikke et godt og helhetlig selvutviklingsprosjekt kommer utenom en eller annen form for yoga og meditasjon.

 

Her på WebPsykologen har vi laget en samleside for alle våre artikler og videoer som omhandler mindfulness meditasjon. Siden heter Lær deg mindfulness. I videoen under forsøker jeg dessuten å oppsummere noen av de viktigste aspektene ved mindfulness og hvorfor en slik praksis kan fungere på en svært berikende måte i hverdagen.

 

 

Les mer om meditasjon her:

 

 

I artikkelen som heter Ekte Lykke i følge Eckhart Tolle tar vi for oss de østlige visdomstradisjonene og hvordan slike innfallsvinkler kan påvirke vår følelse av velvære og lykke i livet. Vi diskuterer også meditasjonsteknikker i forhold til “indre ro” i artikkelen som nettopp heter Mental balanse med Eckhart Tolle. Dette er også et videokurs med selveste Tolle som veileder. I artikkelen om Tankekjør og dårlig hukommelse – Gamle minner og mentalt støy ser vi mer på meditasjon i forhold til psykiske lidelser eller i forhold til mennesker som sliter med mye bekymring og ”tankekjør”. Innenfor vestlig psykoterapeutisk praksis har man praktisert hypnose helt siden Breuer og Freud. Hypnose har på mange måter sine røtter i østlig tradisjon og deler mange fellestrekk med enkelte meditasjonsteknikker. Dette tema drøfter vi i Hypnose er ingen spøk.

 

Header til hjemmeside kurstilbud 1Når det gjelder meditasjon, yoga og mindfulness, finnes det en rekke aktører på markedet. WebPsykologen har både lest og vært på kurs med professor Andries J. Kroese, og han har virkelig gjort et formidabelt inntrykk. Han får derfor våre varmeste anbefalinger. Som menneske og meditativ veileder utstråler han en helt spesiell kvalitet som også skinner igjennom i hans bøker. Samtidig er han faglig sterk med bakgrunn som hjerte- og karkirurg. Han har skrevet to bøker som på sett og vis ligner hverandre.

 

Boken Stress meditasjon, yoga, avspenningsteknikker sier han selv at han skrev med hjertet. Dennne boken kommer også med en CD hvor Kroese selv veileder lytteren mot indre ro. Oppnå mer med mindre stress – en håndbok i oppmerksomhetstrening kan også anbefales for de som ønsker en god innføring i stressmestring og mindfulness. Oppnå mer med mindre stress finnes også som lydbok.

  

Lese og studere

 

Det siste elementet som inngår i en sunn selvutvikling handler om å lese eller sette seg inn i nye teorier og perspektiver på verden. Det er anbefalt at man fra tid til annen forsøker å begripe seg på et fagområde eller en teori som man på forhånd ikke har noe kjennskap til. Tanken er at nye perspektiver er psykisk sunt, og i kombinasjon med ovenstående kan det fungere på en selvrealiserende måte. Målet med en slik kombinert livspraksis er å utvikle seg selv og vinne ny innsikt og kvalitet i livet.

 

SelvhjelpslitteraturI psykoterapi handler det om å forstå seg selv på flere forskjellige måter. Dersom man er snever i synet på seg selv, mister man fleksibilitet og livet vil bli vanskelig å leve. Psykoterapi handler om fortolkning og stadig flere innfallsvinkler til utvikling og selvforståelse. Dette siste elementet, nemlig lesing, i ”oppskriften” på selvutvikling handler også om å innta flere perspektiver på livet.  Et viktig aspekt ved psykisk sunnhet handler nettopp om evnen til å innta flere perspektiver på én gang, mens psykiske lidelser ofte handler om å sitte fast i destruktive feiltolkninger av seg selv og sin situasjon. Sykdom handler om å fanges i rigide perspektiver som anstifter ensporet tenkning, og det er rett og slett farlig, noe som synes å være tilfelle både på individnivå og på gruppenivå.

 

Dersom man vokser opp på et fjell i et hvilket som helst kontinent og utelukkende leser tekster knyttet til en spesielt dogmatisk trosretning uten å forholde seg til noen andre livsanskuelser eller perspektiver, er det nok mer sannsynlig at man kan henledes til en ganske ensporet verdensforståelse som videre kan føre til katastrofale og svært ødeleggende handlinger. For å unngå at vi handler på feilinformasjon eller unyansert informasjon, er det avgjørende at mennesket leser flere bøker fra flere ulike og gjerne motstridende perspektiver. På den måten vinner man ofte en ydmykhet som er avgjørende både for egen og andres del.

 

Header til hjemmeside kurstilbud 2Når man leser en bok, må man ofte leve seg inn i en annen forståelse og opplevelse av verden. På den måten får man stadig flere perspektiver på tilværelsen, noe som igjen borger for mer ydmykhet og evnen til å se nyanser i ulike problemstillinger. Vidsyn og evnen til å sjonglere mange perspektiver på samme sak, gjør at man i større grad unngår konflikt, slik som ofte oppstår når den ene bombastiske verdensanskuelsen møter den andre.

 

For tiden leser mange, deriblant meg selv, Min Kamp av Knausgård. Mange opplever denne lesingen som svært berikende, kanskje ikke nødvendigvis for det at Knausgård sitt liv er så interessant, men fordi man vil kunne kjenne igjen mange av hans fornemmelser og opplevelser. Knausgård har etter min mening en strålende evne til å sette ord på fornemmelser som ligger litt i skyggen av bevisstheten. Kanskje har vi vært i en situasjon hvor vi følte et visst ubehag, men ikke tok noen videre notis av dette. Stadig vekk finner jeg igjen slike situasjoner i Knausgård sitt liv, og han har, til forskjell fra meg hvertfall, virkelig tatt notis av de små og til dels unnselige elementene i enhver sammenheng. Han setter ord på ting som sannsynligvis alle opplever, og dermed gjør han det synlig. Innholdsmessig er jeg ikke så interessert i alt denne mannen har foretatt seg, men måten han formidler ”ikke-artikulerte fornemmelser i mellommenneskelige situasjoner” setter jeg stor pris på. Han gir meg gjenkjennelse og et språk jeg kan bruke. Denne lesingen gir meg på sett og vis et sterkere verbalt verktøy til å utvide forståelsen av mine egne opplevelser, og da tenker jeg gjerne på de opplevelsene som jeg foreløpig bare identifiserer som ”ubehagelige”. I et slikt henseende kan Knausgårds bøker kanskje sies å ha et visst egenterapeutisk element i seg, som kan være et ledd i en selvutviklingsprosess slik vi har drøftet ovenfor. Det er ikke sikkert han hjelper oss til å forstå verden i en større sammenheng, men slik jeg ser det, kan han være med på å utvide det indre følelsesregister på en bemerkelsesverdig måte. Vi anbefaler Knausgård:

 

 

lydbkI en travel hverdag er det ikke alltid man har tid til å lese. Noen løser dette probelemt ved hjelp av lydbøker. På den måten kan man ofte få med seg mye god litteratur mens man eksempelvis vasker opp eller støvsuger. Det krever litt simultankapasitet, men det kommer seg raskt med litt øvelse.

 

Lesing handler imidlertid ikke bare om denne typen dannelsesromaner som gir gjenklang i leseren, men også om å sette seg inn i andre fagfelt man ikke kan noe om fra før. Her er det i større grad en intellektuell trening man begir seg ut på.

 

I et videoforedrag fra februar 2013 snakker jeg om hvordan vi kan utvikle oss selv gjennom bøker. Det kalles gjerne for biblioterapi. Aristoteles har sagt at bøker er medisin for sjelen, og litteraturen kan vitterlig være med til å åpne vårt indre liv på nye måter. I videoen snakker jeg derfor om hvordan bøker kan bli et viktig verktøy i selvutvikling, hvordan jeg personlig har utviklet meg gjennom litteraturen og avslutningsvis om hvilke bøker man bør lese i et ”biblioterapeutisk selvutviklingsprosjekt”.

 

 

 

Anbefalt artikkel

 

 

Konklusjon

 

vekst og selvutviklingIgnoranse og dogmatisme angår oss uansett hvor det utfolder seg, og i mange sammenhenger kan det være dødelig. I politikk og religion er det dødelig i den grad det antar krigerske dimensjoner, noe vi daglig er vitne til blant annet i Gaza, og de fleste av oss husker den grufulle episoden i New York den 11. september 2001. De destruktive sammenstøtene av hensynsløs fiendtlighet er langt på vei et resultat av ensporede verdensanskuelser. Det gjelder både i den kollektive og den private sfæren. På makronivå resulterer det i internasjonale konflikter eller borgerkriger, mens på et personlig nivå kan det gi seg utslag i selvdestruktiv atferd med døden til følge. Alt for ofte ser man mennesker som er fanget i et ensporet negativt selvbilde og handler på sine destruktive oppfattelser av et liv som virker meningsløst. En lukket verdensanskuelse er ofte sørgelig akkompagnert av mange destruktive følelser og territoriale markeringsbehov tuftet på selvusikkerhet og frykt, noe som ofte skriver seg fra traumatiske erfaringer eller utrygge omgivelser. Dette, mangel på en bred og integrert anskuelse, er uten tvil det mest problematiske trekk ved den menneskelige psyke. Slik jeg forstår selvutvikling, handler det om å bevege seg videre mot stadig større forståelser av seg selv og verden. Samtidig handler det om å vedlikeholde kroppen og psyken på en måte som muliggjør vekst og videreutvikling.

 

I denne sammenhengen er evnen til å se seg selv utenfra helt avgjørende. Vi er bundet av noen livsmønstre som styrer måten vi tenker, føler og handler på. Ved å gjøre disse mønstrene bevisst, kan vi også endre oss i positive retninger. Vi kan bli mer fleksible, åpne og nysgjerrige på livet og dermed komme fordømmelsene, fordommene og mistilliten i forkjøpet. Vi kan lære å ta mer ansvar for måten vi er på ved å se oss selv utenfra. Det kan styrke både vår emosjonelle og sosiale intelligens. Det handler ikke alltid om innholdet i tankene eller innholdet i en konflikt, men om måten vi tenker på og måten vi uttrykker våre meninger. Dette er tema i følgende videoforedrag:

 

 

 

Dersom man virkelig går inn for selvutvikling, bør man altså inkludere de fire ovenstående elementene. Trening handler om kroppen, meditasjon handler om forholdet mellom kropp og psyke, mens psykoterapi handler om vårt psykologiske repertoar. Intellektet stimuleres av lesing, og det overordende målet handler om å utvide sine perspektiver slik at man kan handle mer fleksibelt og nyansert i møte med livets utfordringer. Dersom jeg selv skulle inkludere flere elementer i den totale ”selvutviklingspakka”, hadde jeg sannsynligvis fokusert på noe kreativt og skapende, og ikke minst noe sosialt. Sosial samhandling, eksempelvis i form av lagsport, er sannsynligvis utviklende på veldig mange nivåer. Når alt kommer til alt er det vår evne til å skape gode og gjensidig givende relasjoner til andre mennesker som ofte utgjør den viktigste meningsbærende bjelken i livet.

 

Hovedpoenget med selvutvikling er å leve mer, føle mer og oppleve mer. Det handler om mer sorg og mer glede og mer evne til å takle livets motbør. Det handler om livskvalitet og balanse. Kanskje handler det om mer lykke… Og da her spørsmålet: ”Hva er lykke?”: Ekte Lykke i følge Eckhart Tolle.

 

 

Kilder

 

Wilber, Ken (2000). Sex, Ecology, Spirituality: The Spirit of Evolution, (2. Ed.), Shambhala Publications, USA.

Wilber, Ken (2004). Kosmic Consciousness. Sounds True, USA. (lydbok).

Wilber, Ken (2006). Integral Life Practice Starter Kit [Box set, DVD-ROM], Sounds True, USA.

 

 

Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

IKS møter WebPsykologen privat

Intervju med webpsykologenPå sensommeren 2010 får WebPsykologen en henvendelse fra Interessegruppa for Kvinner med Spiseforstyrrelser (IKS). IKS drifter et magasin som heter Kvinnekraft og de ønsker et intervju med WebPsykologen. Jeg kommer derfor i samtale med en skribent for bladet som heter Helene Larsen. Vi har mange korrespondanser hvor vi drøfter psykisk lidelse, behandling og helbredelse. Helene er også interessert i hvordan behandlere tenker om terapi og mental helse, og vår dialog ender med et slags portrettintervju som ble publisert i Kvinnekraft (nr. 3, september 2010).

 

Jeg hadde en god opplevelse i møte med Kvinnekraft. Jeg fikk mer innblikk i deres måte å arbeide på og en større forståelse for selvhjelpsgrupper. Hele prosessen ble derfor en konstruktiv og lærerik affære. I etterkant henvendte jeg meg til Kvinnekraft for å spørre om jeg kunne dele intervjuet med leserne på WebPsykologen, hvorpå de umiddelbart ga sin godkjennelse. Deres hensikt ligner på sett og vis WebPsykologens hensikter, nemlig å nå ut til så mange som mulig med budskap om mental helse. Før jeg gjengir intervjuet, vil jeg kort skrive noen linjer om IKS for dem som ikke kjenner denne organisasjonen.

 

 

Interessegruppa for Kvinner med Spiseforstyrrelser (IKS)

 

Interessegruppa for Kvinner med Spiseforstyrrelser er en medlemsorganisasjon for kvinner som har eller har hatt spiseforstyrrelser. De driver en ganske omstrakt virksomhet hvor de yter hjelp og støtte i mange fasonger. Blant annet iverksetter de selvhjelpsgrupper hvor mennesker med lignende problemstilling samles for å støtte hverandre og ta opp kampen sammen. Basert på erfaring og ønske om forbedring, opererer gruppene i mange byer rundt om i hele Norge. IKS står ofte bak som en slags oppstartshjelp for disse selvstendige gruppene, noe som i seg selv er en verdifull innsats.

 

Menneskene bak IKS er ikke behandlere, men definerer seg som medmennesker med ekspertkompetanse på det å leve med og arbeide seg ut av en spiseforstyrrelse. Derfor er det flers som synes det er lettere å oppsøke IKS enn helsevesenet når de har problemer. Det faktum at mange nettopp oppsøker IKS snarere enn psykisk helsevern, kan blant annet fortelle oss at erfaringskompetanse spiller en viktig rolle, og at helsevesenet kanskje bør sikte mer på ansettelse av erfaringskonsulenter.

 

Alle som arbeider i IKS har taushetsplikt. Det er en viktig ting å formidle i forhold til trygghet og ivaretakelse.

 

I følge IKS innebærer selvhjelp at personer med felles problemer kommer sammen, deler erfaringer og støtter hverandre på veien til bedre livskvalitet. De har sin egen definisjon av spiseforstyrrelser som lyder slik:

 

Spiseforstyrrelser handler om å bruke mat og kontroll av mat som midlertidig løsning på forskjellige livsproblemer. I IKS har vi denne generelle definisjonen:

Man har en spiseforstyrrelse når tanker, følelser og handlinger i forhold til mat, kropp og vekt går utover livskvalitet og fungering i hverdagen.

Det finnes ikke noe absolutt punkt for når vanlig opptatthet av ernæring og helse glir over i et forstyrret forhold til mat, kropp og følelser. Det er en glidende skala fra nyttårsslankeren via personen med et problematisk forhold til mat og til en fullt utviklet spiseforstyrrelse.

Det unaturlige forholdet til mat, kropp og vekt er symptom på følelsesmessige og personlige problemer. Å overspise, sulte, kaste opp og tvangstrene brukes bevisst eller ubevisst i forsøk på å unngå problematiske og uoversiktlige tanker og følelser.

 

Mitt møte med IKS imponerte meg. Det er en organisasjon med ildsjeler, erfaring og omtanke. De har en innholdsrik hjemmeside du finner på www.IKS.no, og man kan kontakte dem på telefon 22 94 00 10 dersom man har behov for å snakke med noen om sine problemer i forhold til kontroll og mat.

 

Jeg hadde mest kontakt med Helene Larsen som var skribent for Kvinekraft, og hun viste seg å være profesjonell og imøtekommende. Jeg er takknemlig for møte med IKS, og takknemlig for at de lar meg poste intervjuet som handler om mental helse, psykologens opplevelser, innblikk i terapi, forståelse av terapi og helbredelsesprosesser og mye mer.

 

 

Intervju med WebPsykologen ”privat”

 

(Det er to initiativtakere til WebPsykologen.no: Janne Risholm Liverød og Sondre Risholm Liverød. I følgende Intervju er det Sondre som uttaler seg.)

 

 

Du jobber til daglig i psykisk helsevern for voksne, og samtidig driver du webpsykologen. Er WebPsykologen en fritidssyssel?

 

Det startet som en hobby og et ønske om å formidle psykisk helse til så mange som mulig. Dessuten er jeg svært glad i å skrive, og dermed får jeg utløp for mine kreative impulser i noe jeg selv synes er meningsfullt, og håper at andre kan ha interesse og nytte av. WebPsykologen som et nettmagasin om selvutvikling og mental helse er noe jeg brenner for, og det er et prosjekt i rask vekst.

 

 

Tar du med deg private erfaringer når du møter mennesker i jobben din?

 

 Når det gjelder hvorvidt jeg tar med meg egne erfaringer i møte med klienter, er svaret et ubetinget ”Ja”. Jeg tar i alle fall med meg mitt eget følelsesregister som jo er tett knyttet opp til mine egne livserfaringer. Jeg bruker ikke mine egne erfaringer, men jeg bruker mine egne følelser som utgangspunkt for empati og forståelse av den andre. Jeg forstår andre mennesker på bakgrunn av en slags fellesmenneskelig følelseskomponent. Man kjenner til en viss grad igjen de fleste følelser, og jeg tror det er på den bakgrunn man nærmer seg andres psykologiske landskap. Hvis jeg blander inn mine egne erfaringer i konkret forstand, tror jeg at jeg mister min ”åpne holdning” og forkludrer min forståelse av den andre.

 

Noen lidelser og opplevelser er imidlertid vanskeligere å forstå enn andre. Jeg tror eksempelvis at schizofreni er vanskelig å behandle fordi deres subjektive opplevelsesverden ofte skiller seg så mye fra det fellesmenneskelige at man ikke når inn eller klarer å etablere en bæredyktig allianse. Schizofrene føler seg ofte fremmed og annerledes, og dette symptomet blir også en utfordring i terapi, nettopp fordi folk flest vanskelig kan leve seg inn i noe som skiller seg så mye fra deres egne emosjonelle responser og opplevelser av tilværelsen. Melankoli og nedstemthet vet alle hva er, men hvordan det oppleves å ha radiosendere i hodet, samtidig som man blir avlyttet av Pentagon, er ikke umiddelbart like enkelt å relatere seg til.

 

Det er Sondre og kona Janne som står bak webpsykologene, sammen med stadig flere samarbeidspartnere. Både Sondre og Janne har psykologjobb ved siden av artikkelskriving, tv-produksjon og samfunnsdebatt på WebPsykologen

 

 

Hva er drivkraften? Hvor finner dere kreftene fra?

 

Vi drives av interesse for skriving og et brennende ønske om å gjøre psykologifaget relevant, interessant og anvendelig for folk flest. I tillegg vil vi forsøke å utvide vår egen horisont ved å etablere samarbeid med skribenter og psykiatrisk helsearbeidere fra andre kulturer. Blant annet har vi allerede et godt og gjensidig berikende samarbeid med en terapeut fra India og en sosiolog fra Pakistan. Disse menneskene lever og praktiserer tett på en forståelse og innsikt i menneskets natur som skiller seg fra vestens måte å betrakte mennesket på. Ved å forfatte artikler sammen med disse menneskene (co-forfatterskap), håper vi at våre ”psykologi historier” bærer med seg ”noe annet” i tillegg til det den vestlige psykologien har å by på.

 

 

 Hva gjør du for å føle deg bra?

 

Jeg skriver, leser, hører på lydbok (for tiden Knausgård) og er sammen med min datter på ett år, min kone og andre jeg er glad i. En kombinasjon av familie, venner, samfunnsengasjement, jobb og egne prosjekter er det som gir meg livskraft og glede.

 

     

 Hva er med på å holde deg frisk tenker du?

 

Sammen med det nevnte er det i tillegg trening. Ellers tror jeg hovedpoenget med et hvert liv er å skape mening. Livskvalitet handler ofte om evnen til å ta styring på eget liv, og investere betydning i det man driver med. Jeg er opptatt av å gjøre ting som er viktig for meg selv. Det kan høres egoistisk ut, men på den måten får jeg mye overskudd og dermed har jeg mer å gi til min familie og de menneskene jeg møter i jobb og på fritid.

 

 

Du jobber med mennesker med angst, depresjon og personlighetsforstyrrelser. Hva har disse menneskene til felles når de har det som vanskeligst?

 

En følelse av å mangle innflytelse på eget liv. Jeg tror mange sitter fast i en posisjon hvor de har mistet troen på egne evner, og dermed blir livet noe uforutsigbart som bare skjer. Det motsatte er en posisjon hvor man hviler i en positiv selvfølelse og en ide om at jeg kan skape mitt eget liv; jeg kan forme tilværelsen og skape mening for meg selv og andre. I tillegg sliter mange med en selvfølelse som ikke er forankret i en solid identitet. Som regel har det skjedd noe i deres liv som har skapt utrygghet, og dermed lever de på en slags alarmberedskap hvor følelsene svinger og evnen til å regulere følelsene hemmes av selvusikkerhet. Det er sannsynligvis uhyre slitsomt, hvorpå livet blir en kamp.

 

 

Jeg leter etter bedring og håp når jeg intervjuer Sondre. Hvilke fellestrekk finner du når du begynner å se bedring?

 

Mennesker som sliter psykisk har ofte forskjellige psykologiske forsvarsstrategier, noe som på en eller annen måte hemmer dem i relasjon til andre. Når man blir tryggere på seg selv, avtar disse strategiene og man føler seg friere i møte med vedkommende. Slik merker jeg bedring. Jeg føler en større grad av gjensidighet ovenfor min klient. Balansen i forholdet blir annerledes og jeg merker at klienten tar mer ansvar og bebor en indre styrke som manglet i den vanskelige fasen. Det er ikke lenger et så tydelig skille mellom hjelper og hjelpetrengende, men mer likhet. Relasjonen endrer seg, og da kan det være på tide å avslutte terapien. I tillegg mener jeg til en viss grad at mennesker endrer utseende etter hvert som de får det bedre med seg selv. Det er vanskelig å definere, men jeg ser på sett og vis en indre trygghet som lyser ut av personen, og det gjør folk vakre. At skjønnhet kommer innenfra er kanskje en klisjé, men jeg mener at det er helt sant.

 

 

Hvordan er det å oppleve at behandlingen fungerer, at personene du jobber med får det bedre?

 

Det er en slags rolig følelse som skaper en mer uanstrengt atmosfære. Jeg føler som regel en form for respekt og ydmykhet. Jeg er likevel forsiktig med å la mine egne følelser styres av ytre omstendigheter. Jeg føler som sagt en slags godhet, men jeg er opptatt av at min egen selvfølelse ikke skal være avhengig av hvorvidt terapien lykkes eller ikke. Da tror jeg at terapiprosjektet styres av mine behov, snarere enn at klienten eier prosessen.

 

Jeg forsøker å ikke ta med meg jobben hjem, nettopp fordi jeg tror det ødelegger min funksjon som terapeut. Jeg kan føle med folk, men ikke overta deres følelser eller la meg bekymre av dette i for stor grad. Dersom Al Gore hadde fått angst og mistet søvnen på grunn av global oppvarming, hadde han ikke kunnet gjort noe med problemet. Jeg beundrer hans gode balanse mellom engasjement og nærvær, samtidig som han holder en passe distanse slik at han ikke lammes som menneske og forkjemper for en ”grønn mentalitet”. Det gjelder å holde en viss avstand for å kunne være til hjelp, men det er ikke det samme som å ikke bry seg. Jeg mener snarere at det er den beste måten man kan bry seg på.

 

 

 Hvordan opplever pasientene dine fremgang?

 

Jeg tror fremgang i terapi ikke er en plutselig følelse, men snarere en snikende fornemmelse. En pasient i fremgang merker kanskje den økende grad av respekt, og ikke minst den glede andre får av deres nærvær. Jeg tror forbedring handler om å oppdage at man er verdifull og har betydning, og dermed noe å gi til andre. Man løfter på sett og vis blikket opp og ser utover, snarere en ned i bakken. Jeg tror altså at mennesker merker forbedring i relasjon til andre. Sannsynligvis får de mer ut av sine mellommenneskelige forhold etter hvert som bedring manifesterer seg. I tillegg tror jeg de føler en sterkere grad av indre trygghet og en følelse av å være agenter i eget liv. Fri fra usikkerhet og avhengighet av andre, og sterke nok til å skape sitt eget liv og installere mening i gode livsprosjekter.

 

 

Hvordan er det når pasienter tilsynelatende ikke blir bedre?

 

Det er selvfølgelig ikke spesielt tilfredsstillende, men jeg forsøker å ikke gi det alt for stor plass i meg personlig. Dersom jeg ble nedfor og veldig lei meg av dårlige resultater, hadde jeg ikke orket å jobbe med dette.
Likevel blir jeg ofte dypt berørt og bedrøvet når jeg ikke kan bistå mennesker som lider, men denne følelsen er på sett og vis et tegn på at jeg bryr meg om vedkommende, og dermed er den både god og vond på en gang. Jeg fokuserer da på den gode følelsen.

 

 

Livet er balanse mens vi går. Med eller uten armene ut. Hvordan balansere mellom å være proff terapeut og medmenneske?

 

Autensitet. Være så tilstedet som mulig og gi uttrykk for egen forståelse for det som foregår på en så ærlig og respektfull måte som mulig. Hver gang man kvier seg for noe eller føler seg presset, har man mistet seg selv og terapiprosessen står i fare. Til syvende og sist handler det om at man selv er i god balanse, og derfor er det viktig for meg å passe på at jeg har plass til å gjøre ting som gir meg glede og påfyll, hver dag!

 

 

 Hva opptar deg i hverdagspsykologien?

 

Språkspill og ulike verdensanskuelser. Jeg er opptatt av hvordan de møtes og hvordan de misforstår hverandre. Jeg leter på sett og vis etter broer mellom ulike livsorienteringer som ofte kommer i konflikt. De ser jeg rundt meg, og jeg finner dem i meg selv.

 

 

Den berømte tidsklemma klemmer også psykologer. Går hjulene av og til for fort? Skulle du ønske du hadde mer tid i hverdagen?

 

Jeg liker ikke å kjempe mot tiden. Det gir meg bare høyt blodtrykk. Derfor tilstreber jeg å ikke kjempe i mot. Kampen koster for mye krefter, og det gjør at jeg får gjort mindre. Av den grunn streber jeg etter å ikke la meg fange av for mye krav eller behov for bekreftelse gjennom det jeg gjør, får til eller ikke får til. Jeg forsøker så godt jeg kan å frigjøre meg fra tidsklemma, da jeg dypest sett mener det er mitt ansvar å prioritere. Dette klarer jeg imidlertid ikke alltid, og som regel ønsker jeg meg mer tid med min datter, min kone, og de jeg er glad i, og mer tid til å skrive. Mer enn det vil jeg egentlig ikke ha ut av livet.

 

 

Hva legger du vekt på når du møter mennesker? Håndtrykk, øyekontakt, samtale, respons?

 

Magefølelse. Ingen spesifikke psykologiske trekk eller mystiske analyser. Jeg merker og føler på relasjonen og forsøker å justere meg der etter. Merker jeg usikkerhet, hos meg selv eller den andre, er jeg opptatt av å forstå samtidig som jeg streber etter å skape trygghet.

 

 

Da du var student for å bli psykolog, hva var motivasjonen? Hva ville du oppnå?

 

Jeg var opptatt av filosofi, men studerte psykologi med filosofiske briller, for å få en jobb. Jeg liker å skrive og er interessert i samspill mellom mennesker. Psykologi føltes derfor som et naturlig valg. Det virket også tilfredsstillende med en jobb hvor jeg kunne hjelpe andre, men jeg må innrømme at det ikke var hovedgrunnen til at jeg valgte psykologi i en alder av 20 år. Drømmen var kanskje å bli forfatter.

 

 

 Har du nådd noen av disse målene?

 

Ja. Jeg skriver mye, leser mye og klarer å kombinere dette med nær kontakt til de som står meg nærmest. I tillegg gir det meg overskudd som jeg tror gir seg til kjenne i det at jeg elsker jobben min. Jeg jobber i gruppeterapi og gleder meg til hvert møte. Jeg liker ideen til Carl Gustav Jung som sier at både terapeut og klient må engasjere seg og beveges for å oppnå noe nytt. Det betyr at en terapitime som ikke beveger meg, men gjennomføres på autopilot, ikke har noe for seg. Jeg er ydmyk og svært takknemlig for alle de menneskene jeg møter i min jobb som har våget å bevege seg sammen med meg i terapi. Jeg tror at hver gang jeg vokser litt på en positiv måte i jobbsammenheng, gjør jeg det sammen med en klient og på grunn av vårt helt spesielle prosjekt. Jeg opplever jobben som et berikende samarbeid, og det tror jeg er klinikerens største ”frynsegode” og terapiens gave.

 

 

Hvor går veien videre?

 

Nå skal jeg snart jobbe med barn og ungdom for å få litt ny erfaring. Hittil har jeg kun jobbet med voksne i psykisk helsevern. Jeg er også veldig opptatt av å videreutvikle WebPsykologen og har mange ideer og prosjekter i så henseende.

 

 

 Hvis du kunne forandret én ting i norsk helsevesen, hva ville du forandret?

 

Tungrodde byråkratiske og administrative krav som spiser opp verdifull og direkte kontakt med klienter.

 

 

Hvilke verdier setter du høyest, privat?

 

Åpenhet som grunnlag for en fri dialog. Aksept for følelser i alle retninger. Evnen til å forankre identitet på ”innsiden” slik at det ikke er sosial status, utseende og prestasjoner som betinger vår følelse av verdi. Jeg ønsker dette for meg selv og alle de jeg er i kontakt med. Når jeg lykkes med noe av dette selv, gir det psykologisk overskudd, rom for mer kjærlighet til familie, venner og livet. Da merker jeg overskudd som gir meg mer sorg og mer glede. Jeg våger rett og slett å føle mer, og det bader tilværelsen i sterkere farger. De samme verdiene er viktige i arbeidslivet.

 

 

Har du noen fremtidige planer for videreføring/videreutvikling av WebPsykologen.no?

 

Absolutt! Jeg håper at WebPsykologen vil vokse og bli en arena hvor mennesker engasjerer seg i psykologiske spørsmål både på et individuelt nivå, og på et samfunnsmessig nivå. Jeg håper at WebPsykologen kan bevege, engasjere, inspirere, provosere, motivere og generelt sett skape bevegelse i det psykologiske landskapet på en modig måte sammen med leserne. Så vidløftig er mine håp for WebPsykologen. For å få til det, må vi strekke oss ut mot lesere som lar seg engasjere og dermed henger seg på debattene på vår facebook-side og diskusjonene som foregår under artiklene på WebPsykologen. Poenget er å samle ulike meningsytringer for å utvide horisonten og dermed muligheten for vekst og utvikling.

 

Helene avslutter vår samtale med følgende:

 

  • Jeg føler vi har samlet noen perspektiver, meninger og synsvinkler som fikk meg til å se frem og tilbake, og runder av. Webpsykologen får besøk av meg igjen. Man kan lese eller engasjere seg i debatter og artikler. Jeg fikk i hvert fall lyst til å være en del av noe større med alt mitt lille!

 

 

Og WebPsykologen vil takke Helene for gode spørsmål og innspill som krevde en del ettertanke…

 

Materialet er som nevnt reprodusert med tillatelse fra IKS og deres magasin Kvinnekraft.

 

Av Helene Larsen & 
Sondre Risholm Liverød

WebPsykologen.no

 

Deler av dette materialet er lånt og publisert her med tillatelse fra IKS og Kvinnekraft.

Pustens psykologi

Red Faced and ChokingMennesket er kanskje født som en slags blank tavle, men vi er likevel langt i fra helt tomme ved unnfangelsen. Vi er blant annet født med noe som kalles emosjonelle styringssystemer. Fra første sekund begynner våre erfaringer å skrive seg ned i dette biologiske og psykologiske systemet. Gjennom kontakt med nærmeste omsorgspersoner lærer vi hvem vi er. En omsorgsfull og trygg familie borger ofte for en trygg og solid selvfølelse hos barnet. Motsatt vil en utrygg oppvekst stimulere de delene av vår psykologiske biologi som handler om panik, frykt og tilbaketrekning. Gjentatte erfaringer med å bli avvist, neglisjert eller utsatt for fare, kan skape en skjev «psykologisk grunnmur» i barnet som også kan hemme vedkommende i voksen alder. Av og til vil personer som er sviktet i barndommen oppleve tilværelsen som et utrygt sted, og dermed utvikler de ofte en slags livsorientering basert på en viss ”psykologisk alarmberedskap” store deler av døgnet. Noen kaller det grunnleggende negative leveregler (Young & Klosko, 2003), andre kaller det skript og noen vil kalle det en slags psykologisk vurderingsevne som er feilslått på grunn av mange vonde eller traumatiske erfaringer.

 

Mennesker som på en eller annen måte er mishandlet eller har opplevd utrygge omgivelser gjennom store deler av sin barndom, har altså en tendens til å rammes av usikkerhet eller en følelses av hjelpesløshet, også i voksen alder. Frykten fra barndommen kan bli en psykologisk undertone i deres liv, og den hemmer dem både i relasjon til andre og forhindrer en konstruktiv selvutvikling. De er fanget av fortidens traumer, og de har ikke kontroll over følelsene og de negative impulsene som hjemsøker deres liv. Denne underliggende angsten er ikke en intellektuell affære, men en kroppslig følelse av usikkerhet. Dette skaper en fryktsom stemning i vedkommendes biologi og kroppen utsettes for mye belastning hver dag, selv om det egentlig ikke er noen grunn til å leve på anspent alarmberedskap.

 

I denne artikkelen skal vi fokusere på hvordan mennesker med angst, frykt, sinne og usikkerhet kan rammes av forskjellige sykdommer, blant annet som følge av et uheldig pustemønster. Når vi hele tiden føler en viss fare eller trussel i ulike sammenhenger, den kan eksempelvis dreie seg om sosial angst, vil vi ofte puste på den måten som tilsvarer den alarmberedskapen vi opererer på. Det betyr en rask og ”overfladisk” pust som sørger for mye oksygen til kroppen i tilfelle vi må reagere raskt med angrep eller flukt. Det er ikke alltid så lett å forstå en person som plutselig opplever et panikkanfall eller plutselig stikker av fra festen uten videre forvarsel. Ofte sliter disse menneskene med emosjonelle reaksjoner som overmanner dem, setter ”fornuften” ut av spill og foranlediger impulsiv atferd. 

 

Dersom man ikke forstår noens irrasjonelle oppførsel, kan det ofte være en god ting å iaktta deres måte å puste på. Ofte vil en slik observasjon gi et godt innblikk i hva som plager vedkommende. Av denne grunn har de fleste skoler av yoga implementert et avgjørende fokus på det respiratoriske systemet og måten vi puster på. Både Buddhister, Sufier (en mystisk tradisjon innenfor islam) og Hinduer vil vektlegge gjenoppretting av naturlig og rolig pust før de guider eleven opp mot høyere former for bevissthet og selvutvikling. Dette er ikke noe som kun er viktig i en ”åndelig” eller psykologisk forstand, men noe som unektelig er av stor betydning for menneskets helse i forhold til de psykosomatiske aspektene. Flere studier som tar for seg de psykologiske aspektene ved somatiske tilstander (psykosomatikk), eksempelvis astma, finner et mønster av kroniske muskelspenninger (opplevelsen av angst) som en betydningsfull premorbid risikofaktor.

 

 

De fleste puster feil

 

Dersom vi skal tro på Israel Regardie (1970 og 1984), en kjent psykoterapeut og okkultist med faglig ekspertise innenfor yoga og psykoterapi, er det sannsynlig at de aller fleste av oss har en uheldig måte å puste på. En slik oppsiktsvekkende påstand er kanskje litt bråkjekk, men Regardie, og mange med ham, begrunner utsagnet rimelig godt. Et litt trivielt eksempel er menn som går med belter stramt fastspent rundt midjen. De tvinges ofte til å puste med øvre del av brystet ettersom mageregionen er spent fast under press. Hos kvinner ser man ofte tilfeller av det motsatte. Her kan trange brystholdere utøve ett press på øvre del av brystkassen slik at kvinnen tenderer til å bruke de midtre eller nedre delene av lungene. Vi snakker her om et tilfelle hvor brystholderen er såpass stram at det blir vanskelig eller ukomfortabelt å løfte brystkassen frem for å frigjøre kapasitet øverst i lungene. I slike tilfeller handler det om problemer som kan løses i en håndvending, men dessverre er det ikke bare å løsne på beltet hvis den respiratoriske ubalansen skyldes emosjonelle plager. Ved angst og uro vil hele pusteprosessen i mange tilfeller være hemmet som et resultat av muskulære spenninger. Det fører videre til et mangelfullt oksygeninntak som igjen avstedkommer en laber livskraft.

 

 

Den bitre mannen med KOLS

 

La oss se for oss en litt sørgelig prototyp: Bitter mann i førtiårene som røyker sigaretter for å roe ned nervene. Han hviler sin stolthet i at han er norsk statsborger med et stamtre full av arisk blod: ”Jeg er i alle fall norsk, ikke noen jævla svarting!” I tillegg er han ”normal” fordi han liker damer: ”Jeg er normal, ikke en forbanna homo!”. Hvis man forsøker å appellere til refleksjon, human toleranse eller en slags kulturrelativisme i samtale med denne mannen, er det stor sannsynlighet for at man ikke når frem. Det betyr ikke nødvendigvis at mannen er dum, men det betyr at vi ikke når frem til hans ”fornuft”, men isteden kommer til å berøre hans stolthet eller territoriale problematikker. Altså problemer som handler om en lav selvfølelse og et kompenserende sinne som forsøker å vinne respekt og selvhevdelse på utilregnelige og uheldige måter. Våre argumenter overfor den bitre mannen kan være så gode de bare vil, men det vi oppnår er å krenke ham og kanskje sette han i en posisjon hvor han må forsvare et område hvor han har plassert noe av sin status og stolthet. Når en person er sårbar, lett krenkbar og usikker (jf. narsissistens mangel på anerkjennelse og kjærlighet), vil nye innfallsvinkler i sakens anliggende (her homofobi og rasehat), uansett hvor gode de er, oppleves som et angrep. I dette tilfellet er det sannsynlig at mannen går rundt med en ganske høy grad av forsvarsberedskap, det viser seg kanskje som bitterhet (størknet aggresjon) eller et impulsivt temprament som antennes ved den minste konflikt. Poenget er at en slik grad av antagonisme kan slite på mannens kropp og muligens kveler hans indre organer i siste ende. Han utvikler KOLS (Kronisk Obstruktiv LungeSykdom), og muligens henger det sammen med alle sigarettene han inhalerer i løpet av en dag, men dersom vi skal tro på Regardie og eventuelt andre fagfolk innenfor blant annet karakteranalyse, kan det hende at mannens antagonistiske relasjonsmønster også spiller en rolle i forhold til hans fysiske helse. (Vi kunne også nevnt den psykologiske komponenten i sigarettavhengighet, men det belyses i artikkelen som heter Slutte å røyke i følge Freud). Når man forsøker å nyansere denne mannens rasediskriminerende holdninger, opplever han det som et angrep mot hans egen person og selvverdi, og derfor blir han enda mer fastlåst i sin fiendtlighet. Gjennom en alminnelig dag puster han så mye på aggressiv alarmberedskap at kroppen stadig slites. Ved neste legebesøk supplerer doktoren KOLS diagnosen med astma og gir ham en inhaleringsanordning som han benytter seg av mellom sigarettene. I midten av femtiårene dør han av et hjerteinfarkt.

 

Vi vil ikke propagere noen direkte sammenheng mellom KOLS, Astma og et anspent psykologisk og emosjonelt forsvarsverk, men det finnes gode forskningsrapporter som i alle fall mener å se en link mellom måten vi puster på, et aggressivt eller fryktsomt følelsesrepertoar og blant annet hjerte- og karsykdommer. Nevrologien viser oss hvordan mange moderne livsformer er med på å øke aktiviteten i RASERI-systemet, og konsekvensene av dette er selvfølgelig omfattende. I tillegg til en generell misstemning i det sosiale bilde, viser forskning at irritasjon og eventuelt fiendtlighet som toneangivende følelser hos mennesket representerer den største årsaken til utvikling av hjerte- og karsykdommer. I boken Emosjonell Intelligens gjør Daniel Goleman (2002) et poeng ut av at det faktisk er farligere å være sint enn å røyke. Han refererer et forsøk som viser at en iboende fiendtlighet eller bitterhet er en mer avgjørende predikator for hjerte- og karsykdommer enn røyking. Rent akademisk sett er det kanskje en litt politisk ukorrekt formulering, men det illustrerer nok en gang de psykosomatiske aspektene ved våre emosjonelle reaksjonsmønster. Forståelig nok sikter også veldig mange psykoterapeutiske metoder på å oppøve evnen til å regulere følelser. Kognitiv terapi er opptatt av hvordan vi persiperer vår virkelighet. Dersom vi ser verden gjennom en negativ linse og tenker i nedslående baner, vil våre emosjonelle styringssystemer aktiviseres i takt med dette og videre skape et anstrengt klima i hele kroppen. Dersom vi kan endre tankene våre og måten vi opplever verden på, vil vi også kunne dempe de negative biologiske reaksjonene og dermed høste en fysiologisk helsegevinst. Av denne grunn er mitt forslag at den bitre mannen burde tilbys noe mer enn astmamedisin. Kanskje ville det være avgjørende for hans helsetilstand at fokus også ble lagt på de psykologiske komponentene ved mennesket?

 

Aktiveringen i de emosjonelle og territoriale dimensjonene i mennesket forstyrrer de respiratoriske systemene og ligger som en ”skjult” premorbid faktor i en rekke sykdomsforløp. Man kan utfordre fastlåste og rigide ideer og forstyrrelser i psykoterapi, men hvis de emosjonelle plagene virkelig har ”frosset” seg inn som muskelspenninger og kortpustethet i personens vesen og væremåte, forekommer det fornuftig å ha et øye for denne dimensjonen i behandling.

 

La oss følge en ganske anerkjent idé om at luften er bindeleddet mellom kropp og psyke. Tidlige skjevutviklinger i RASERI-systemet, som handler om barnets statusorientering og behov for selvhevdelse, tar rett og slett livet av den innvandrerfiendtlige homofoben, og kanskje kunne denne mannen fått et lengre liv (ayama) hvis han lærte seg å puste (prana) riktigere? Prana har mange betydninger, men referer overordnet sett til livskraft og vitalitet forbundet med inntak av oksygen. Siste del av ordet, ayama, betyr at noe skal forlenges eller utvides. I yoga handler det om å få kontroll på pusteprosessen (spesielt i den teknikken som nettopp kalles panayama), mens i en mer åndelig kontekst handler det om å forlenge livskraften, noe som kanskje er to sider av samme sak. Poenget er at en slik praksis sannsynligvis ville være med på å dempe den emosjonelle temperaturen og gjøre den bitre mannen mer åpen i forhold til en videre selvutvikling (supplement til en passende form for psykoterapi?). Mannen har trolig hatt konflikter i forhold til selvhevdelse i tidlig alder. Kanskje ble han mobbet eller latterliggjort i familien når han forsøkte å sette sine grenser og utvikle selvstendighet? Dette kan som nevnt sette alvorlige psykologiske spor hvor man senere i livet havner i rigide forsvarsmønstre som hele tiden handler om å bekrefte seg selv og sin egen verdi, av og til med aggressive metoder. Det er psykologisk, emosjonelt og fysisk utmattende å leve på denne måten.

 

 

Kunsten å bedrive ”pustekontroll”

 

Paramahansa Yogananda var en indisk yogi og guru som introduserte vesten for meditasjon og yoga i sin bok Autobiography of a Yogi (denne utg. 2006). Hun er ikke den eneste som har åpnet vestens øyne for yoga, men denne boken har hatt en avgjørende betydning, og i senere tid fått status blant de hundre viktigste spirituelle bøkene som er skrevet. ”Yoga works primarily with the energy in the body, through the science of pranayama, or energy-control. Prana means also ‘breath.’ Yoga teaches how, through breath-control, to still the mind and attain higher states of awareness”. (Yogananda, 2006). Slik oppsummerer hun kunsten å bedrive ”pustekontroll”.

 

Det finnes en rekke ulike pusteøvelser hvor den tilsiktede hensikten er harmoni i våre ”emosjonelle og territoriale grunnvoller”. Øvelsene skal forlenge livet gjennom kontroll på bindeleddet mellom sjel og legeme. Samtidig kan man betrakte pranayama som en slags øvelse i pasifismens navn da den etter alt å dømme demper de oppviglerske kreftene som erobrer eller forsvarer både territorium og status. I folkepsykologisk forstand er vi inne på den delen av psyken som vi av og til mener når vi snakker om ego. Når man forsvarer sin stolthet, forsvarer man sitt ego, noe som rett og slett betyr at man forsvarer sin status i flokken. Fra biologiens side er dette systemet forbundet med raseri og sinne. I utgangspunktet er det ikke et spesielt sivilisert system, men det temmes gjennom våre kulturelle normer og dannede livsstil. Likevel er det mange som sliter med selvhevdelse og status, og lever et liv, som minner mest om en krig, hvor poenget hele tiden er å tilkjempe seg en status og anerkjennelse som man innerst inne føler at mangler.

 

 

Kilder

 

Regardie, Israel (1984). Complete Golden Dawn System of Magic (1st Edition). USA, Falcon Press.

Regardie, Israel (1970): Eye in the triangle: an interpretation of Aleister Crowley. Llewwllyn Publications, St. Paul, Minn.

Yogananda Paramahansa (2006). Autobiography of a Yogi. Self-Realization Fellowship.

Young Jeffrey E., Klosko Janet S. & Weishaar, Marjorie E. (2003). Schema therapy – a practitioner’s guide. New York: The Guilford Press.

 

 

Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Mislykket, apatisk og tom innvendig

Mislykket tomhet apatiEt legeme som ikke er påvirket av noen krefter, er i ro eller beveger seg rettlinjet med konstant hastighet, kommer til å forbli i denne tilstanden med mindre det utsettes for eksterne påvirkninger. Dette er Newtons 1. lov.  Loven kan på mange måter overføres til mennesket og hvordan det håndterer tilværelsens utfordringer. Hver gang et menneske forandrer seg, foregår det en slags eksistensiell bevegelse som ofte involverer mange eksterne faktorer. Mange forandringer kan være ubehagelige eller krevende nettopp fordi vi kastes ut av vårt status quo. Noen mennesker frykter forandring uansett om det handler om forandring til det bedre eller til det verre. Selve forandringen er så emosjonelt utfordrende at man heller vil forbli uberørt eller indifferent fordi det krever langt mindre av oss. Ved å anvende Newtons 1. lov på menneskets holdninger og adferd, kan vi utelde en del viktige elementer ved vårt eksistensielle behov for trygghet. Vi kan også komme på sporet av mennskets muligheter samt begrensninger i forhold til egenutvikling og vekst.

 

 

Når livet stagnerer

 

Vi er vitne til Newtons lov hver eneste dag. En kjeltring som synes det er enkelt å slippe unna med kriminelle handlinger uten å bli oppdaget, fortsetter i samme spor med mindre en ekstern kraft, politi eller andre instanser, tvinger frem en forandring. En deprimert person møter en ekstern kraft i form av en terapeut som fletter inn en ny måte å tenke på. En misbruker møter noen som hjelper vedkommende med å få livet tilbake på rett spor. Den eksterne kraften kan komme i forskjellige former. Egne tanker, hjelp utenfra eller observasjon av andres handlinger og håndteringer av hverdagen, kan få oss til å forandre retning. Det er ikke alltid lett å forandre retning, og det er ikke alltid lett å komme seg ut av en depresjon. Vi må rett og slett våge å bevege oss i nye retninger for å slippe ut av en ubehagelig sinnstilstand. Dersom vi av natur, eller på grunn av vonde erfaringer, er livredde for forandring, blir dette en ekstra vanskelig oppgave. Mennesker som dypest sett tilstreber stillstand og uvirksomhet, noe man psykologisk sett kan kalle en slags apati, vil som regel oppleve mye angst og gradvis ende i depresjon fordi man febrilsk forøker å holde emosjonelle svingninger og forandringer fra livet. På sett og vis er det nettopp emosjonelle svigninger og forandringer som gir fornemmelsen av å leve. Stillstand og apati er derimot en slags psykologisk resignasjon og en unngåelse av selve livet. De menneskene som frykter for mange følelsesmessige utslag i livet, havner lett i depresjon, og deretter vil de ofte rammes av en slags «psykologisk refleks» som forsøker å beholde denne tilstanden, selv om depresjon og angst er høyst utilfredsstillende for individet. Vi har diskutert dette tema mer inngående i en tidligere artikkel som heter Kjedsomhet er en snikende fare.

 

 

Neofobi

 

De fleste mennesker har en grad av neofobi ved seg. En fobi (gresk phobia, fra ordet phobos som betyr frykt eller flukt) er en ugrunnet og sykelig angst for visse situasjoner, fenomener, dyr, gjenstander eller lignende. Graden av angst kan variere mye, fra såkalte fobiske frykter til å være en alvorlig lidelse; en lammende angst som kan dominere en persons liv fullstendig. Det kan føre til at personen misliker noe eller noen mer eller mindre intenst store deler av dagen. Neofobi er en spesiell variant av fobier som handler om at mennesket bebor frykt for alt nytt, for eksempel brudd i hverdagsrutinene, ny ukjent mat, nye gjenstander, fremmede lukter i miljøet og så videre. De lider av frykt for å utvikle seg og utforske nye ting, noe som legger en enorm demper på livskvalitet og følelser. Noen vil mene at det er et forsøk på å være «død i livet». Leve, men hele tiden unngå å leve – Livsangst.

 

 

Tap av mening, vilje og pågangsmot

 

Normalt sett lærer vi stadig om nye holdninger, støter borti nye hendelser og tanker som påvirker oss på forskjellig vis. Det positive er at vi har muligheten til å velge hvilke krefter vi vil akseptere, men vi må være oppmerksomme eller tilstede når vi velger. En død gjenstand eller en «ting» må reagere på innkommende krefter uansett, men den menneskelige psyke har muligheten til å ta et «skritt tilbake» og betrakte situasjonen. Dette er teoretisk mulig, men realiteten er at en større del av befolkningen aksepterer de fleste tanker som oppstår uten å reflektere noe videre over deres gyldighet. Dermed reagerer vi ofte automatisk og ureflektert på hendelser etter hvert som de skjer, og havner derfor i problematiske reaksjonsmønstre. Psyken overrumples av ureflektert tankegods og tilfeldig impulser, og kroppen reagerer deretter. Vi blir som objekter eller ting og lar oss påvirke uten å initiere egen kontroll, fri vilje, fornuft og ettertenksomhet. Dette kan føre til et høyt stressnivå, høyt blodtrykk, angst, frykt og uro.

 

 

Fokus på sosial fasade

 

Vi formes av den kulturen vi kommer fra. De fleste av oss har et visst fokus på den sosiale fasaden. I mye Østlig filosofi forsøker man å nedtone det materielle til fordel for det ”åndelige”. Poenget er at man ikke skal legge sin identitet eller egenverdi i ytre omstendigheter, men snarere finne ”seg selv” i en indre og uforanderlig styrke. Tegnet på et raffinert sinn er det som er i stand til å nå tankeriket uten å la seg påvirke eller nære for mye tiltro til det fysiske ytre. Dersom vår verdi og styrke hele tiden er betinget av andres tilbakemeldinger, status, materiell velstand og så videre, er vi sårbare for tap av selvverd, selvtillit og sinnsro.

 

Vi blir hele tiden utsatt for bilder av dyktige personligheter som ser ut til å ha full kontroll på sine «perfekte liv». Lederskapsbøker forteller oss om bruken av kroppsspråk og kraften i det å kle seg riktig. Vi ser reklame for merkevarer som skal forbedre utseendet og rette oppmerksomheten mot den verdensvante, lærde avbildningen vi ønsker å portrettere, selv om vi innerst inne er usikre på oss selv. Når sinnet hele tiden fokuserer på det eksterne, blir synet vårt forvridd og til dels korrumpert av sosiale føringer og krav. Nr vi ikke når opp til den dikterte standarden for suksess, opplever vi nederlag og tap av egenverdi. Vi kan sammenligne denne eksternt orienterte livsoppfatningen med en mynt som ligger i et vannglass. Gjennom glasset ser vi ikke lysets egentlige kurs, og blir derfor vitne til et forvrengt bilde av mynten.

 

Vi må ned i vannglasset for å se lysets egentlige kurs. Slik er det også med forvrengte inntrykk av egenverdi og personlighet. Vi leser om livene og kursen som andre har staket ut, uten å tenke på hvem vi er. Vi knytter forbindelser med kjente mennesker, håper å bli observert med de rette menneskene og vi forkaster de som ikke «passer inn». Godkjennelse fra andre bestemmer hvordan vi godtar oss selv. På et eller annet tidspunkt vil fokuset på det ytre etterlate oss med en tomhetsfølelse. Denne tomhetsfølelsen blir sterkere med tiden etter hvert som forhold tar slutt, og fører til følelsesmessig traume. I et slikt tilfelle mister vi oss selv fordi vi glemmer å lytte ”innover”. Gradvis mister vi følelsen med våre egne behov, ønsker og den delen av oss selv som dypest sett bebor kimen til vår personlighet og unike Selv. Vi havner i en posisjon som avhenger av omgivelsene i alt for høy grad, og risikoen for å miste oss selv er overhengende. Den dagen vi faller ned og vår verdi som menneske diskvalifiseres av våre gjerninger og omgivelsenes manglende aksept og berømmelse, sitter vi igjen som et slags skal hvor apati og depresjon lagsomt fyller oss. Noen kommer denne prosessen i forkjøpet ved å fylle seg selv med rusmidler eller beroligende medisiner før tomheten får overtaket. På denne måten utsetter man den eksistensielle angsten, men den forsvinner ikke.

 

 

Avhengig av bekreftelser utenfra

 

Den minste eksterne kraft kan føre sinnet i ubalanse hos mennesker som har et overveiende fokus på det ytre. Det å bli avvist av en du elsker, å miste en venn, problemer på arbeidsplassen og gjøre ting som får oss til å stille spørsmål ved våre verdier, gjør at vi blir forvirret på det mentale plan. Det å oppdage at vi er avhengige av andre fordi godkjennelse og popularitet er synonymt med suksess og makt, fører til en intern forstyrrelse. Vi lever ikke lenger autentisk eller i en god balanse mellom indre styrke og ytre omstendigheter.

 

Vårt forhold til arbeid er et annet eksempel på slik avhengighet. Mange av oss definerer vår verdi ut fra arbeidet vi gjør. Denne oppfattelsen må kanskje endres til en viss grad. Det må i alle fall ikke få monopol på vår selvfølelse. I en ideell jobbsammenheng føler man en slags kontrollert avhengighet når man aksepterer at man bare er den ”velvillige energien” bak arbeidet, og at sluttresultatet også avhenger av en rekke faktorer man ikke kan kontrollere. Leger og forskere er eksempler på yrkesgrupper som langt på vei innehar et slikt syn på sitt daglige virke.

 

 

Fanget i jakten på aksept

 

For mange er det svært vanskelig å skifte fokus fra eksterne elementer til de indre kvalitetene. Som nevnt over er vi ofte konservative i den forstand at vårt psykologiske apparat foretrekker å bli stående på stedet hvil, snarere enn å bevege seg videre i nye retninger. Av og til fortsetter man også prosjektet som handler om å finne lykke i sosial status, materielle goder og generell velstand. Dersom man allerede har havnet i en følelse av tomhet og apati, er det imidlertid lite sannsynlig at flere gjenstander eller høyere status vil løse problemet. Mange mennesker er likevel fanget i jakten på mer aksept utenfra. De streber etter berømmelse hver eneste dag, og ”det gode liv” eller sinnsro forsvinner i jakten på nettopp ”det gode liv”. Individuell følsomhet og graden av mental avhengighet av ekstern aksept, er faktorer som bestemmer hvor raskt individets psykiske orientering klarer å akseptere et eksistensielt skiftet fra ytre til indre faktorer.

 

Egenverdi og selvfølelse

 

La oss gjenta eksempelet med skjeen fra artikkelen som heter Hvordan utvikles dårlig selvtillit. Se for deg en skje som ligger urørt i kjøkkenskuffen. Den blir plutselig tatt ut og brukt til å røre med i en kopp varm te. Når jobben er gjort, fjernes den og blir liggende alene ved siden av koppen. Litt senere blir den plukket opp og vasket energisk, hvorpå den blir brukt til kakespising før den blir lagt i kjøkkenvasken. Senere blir den satt inn i en fullstappet oppvaskemaskin, for siden hen å ende opp forlatt i en boks med sukker. De forskjellige oppgavene og situasjonene skjeen utsettes for endrer ikke verdien av skjeen. Uansett hvor mye skjeen er brukt og utsatt for hardhendthet, varme eller kulde, er det fortsatt en skje. Dersom skjeen ble brutt ned i sine bestanddeler, ville den endre form og ende opp som biter av metall, noe som igjen kan formes til andre støpninger. Noen ganger er hånden som holder skjeen ustø eller skjeen er for liten eller for stor til formålet. Men dette tar ikke bort nytteverdien og evnen som skjeens struktur nettopp har. Dersom skjeen skulle utvikle et sinn eller en psyke og på bakgrunn av en subjektiv opplevelse vurdere de ulike erfaringer i forhold til hvilke som var “gode” og “dårlige” eller på annen måte bedømme sine opplevelser, ville den da ha vært i stand til å fungere hver dag?

 

Ved å anvende de fysiske lover på vår mentale tilstand, kan vi åpne for et vell av informasjon og forståelse. Vi vil oppdage at vi i realiteten påvirkes av forskjellige krefter hele tiden, og at vår egenverdi langt på vei dikteres av disse kreftene. Vi blir som skjeen i ovenstående eksempelet. Noen skjeer brukes daglig og har dermed høy status, men andre skjeer blir gjemt bort bak i skuffen eller plassert i en pakke med sukker og glemt. Skjeene er i utgangspunktet like… Jo mer vi forsterker oppfattelsen av oss selv, jo mer vi forankrer vår selvfølelse i indre styrke, jo mindre kan eksterne krefter påvirke vår tilstand av likevekt. Skjeen har kanskje den fordelen at den ikke er utstyrt med opplevelser og psykologiske promblemstillinger. Dersom skjeen hadde opplevelser, kan det hende at den bortgjemte skjeen ble deprimert og til sist selvmordstruet?

 

Hvordan vi som mennesker utvikler en identitet i samspill med miljøet og krefter som påvirker oss i ulike retninger, har vi diskutert mer inngående i to tidligere artikler: Identitet, sosiale krav og mellommenneskelige forhold I og Identitet, sosiale krav og mellommenneskelige forhold II. Disse artiklene er skrevet som små psykologiske historier om Johanna og hennes kamp for å bli akseptert og finne en trygg identitet som kjæreste og arbeidstaker. Hun hadde i utgangspunktet mange mellommenneskelige problemer som førte til depresjon og angst. Gradvis klarer hun å se sitt eget mønster og bryte den negative spiralen.

 

I tillegg finner du flere artikler om dette tema i kategorien Livsfilosofi samt Selvhjelp og selvutvikling.

  

 

Av Sondre Risholm Liverød &
Shobna Subramanian Iyer

WebPsykologen.no