Skyld og skyldfølelse

Three Wise Business MonkeysMange mennesker bærer på en underliggende skyldfølelse. Noen har gjort noe virkelig galt, hvorpå skyldfølelsen har et ansikt og man kan forstå hvorfor personen tynges av skyld. I andre tilfeller kan man komme over mennesker som føler skyld, men ikke riktig klarer å plassere sin følelse. De vet egentlig ikke hvorfor de stadig føler seg skyldige, noe som er ubehagelig og vondt. Slike mennesker har en tendens til å påta seg skylden i de fleste konflikter, og de finner små situasjoner i hverdagen som kan bekrefte eller validere deres diffuse skyldfølelse. De kan gå så langt at de rammes av skyldfølelse dersom de kommer til å uttrykke sin mening i samtale med en bekjent. Det kan dreie seg om en helt alminnelig konversasjon, men i det den skyldbetyngede personen kommer til og si sin mening om noe tilfeldig, og den andre parten ikke er umiddelbart enig, kan skyldfølelsen lett komme til overflaten. En person som bærer på en diffus skyldfølelse, kan komme til å tenke at han har såret sin samtalepartner eller gjort ham forlegen simpelthen ved å uttrykke sin mening.

 

I slike situasjoner har det ofte skjedd noe tidligere i livet som har installert en skyldfølelse i personen. Gjerne i så tidlig alder at man ikke helt forstod hva som foregikk, eller hadde adekvat språk til å håndtere situasjonen. Et barn som gjennom lek lager litt støy, men stadig får kjeft for sin oppførsel, kan komme til å føle at han blott ved sin tilstedeværelse eller utfoldelse plager andre, og det kan føre til en iboende følelse av å være en som ødelegger for andre og dermed en som på sett og vis er ”skyldig”. Barn kan ofte oppleve skyld dersom foreldrene krangler eller går fra hverandre. I slike tilfeller får barnet en idé om at deres atferd og utforskning av seg selv og omgivelsene blir en byrde, noe som videre går ut over foreldrenes lykke og samhold. Barnet opplever at det har splittet familien. En slik konklusjon kan være nærliggende når man mangler overblikk og innsikt i mellommenneskelige relasjoner. Derfor er det ikke uvanlig at barn ender i en forståelse av at de har skylden for familiens oppløsning.

 

Når man har opplevd mye kritikk, mange svik, trakassering og omsorgssvikt av ulik karakter, kan resultatet bli en slags kronisk skyldfølelse som på sett og vis gjennomsyrer den voksne personligheten. Det avstedkommer i noen tilfeller store begrensninger i livet og hemmer en positiv videreutvikling og nysgjerrig utfoldelse. En person som føler mye skyld finner situasjoner eller sammenhenger i tilværelsen hvor de kan ”legitimere” eller forsvare at de er skyldige. Det gjør dem til forsiktige personer, skånsomme ovenfor andre og stadig redde for å være til bry eller plage andre med sitt nærvær. De trekker seg ofte tilbake, isolerer seg og tror at det er best for alle at de ikke inkluderer seg selv i de sosiale fellesskapene. Dette er veien inn i depresjon og angst. De våger ikke å uttrykke sine følelser, og dermed setter de få grenser for seg selv. De risikerer å bli utnyttet og de risikerer å undergrave sin egen person i så stor grad at identitetsfølelsen vakler, noe som kan ende i det man innenfor psykiatri kaller en personlighetsforstyrrelse. Dersom personen i ekstrem grad føler ansvar og skyld for langt de fleste begivenheter, både i eget liv og i samfunnet for øvrig, nærmer vi oss psykosen. Noen mennesker har så få grenser og et såpass skrøpelig psykologisk forsvarsverk at de tar innover seg den minste ulykke og tilskriver seg selv både sorg og skyldfølelse i alt for mange situasjoner. I slike tilfeller bør personen få profesjonell hjelp og sannsynligvis skjermes fra blant annet nyheter i en behandlingsperiode.

 

I andre tilfeller vil ikke slike personer isolere seg eller knele under skyldfølelsens tyngde, men fortsette å ha kontakt med sine omgivelser, men på en stilltiende måte oppføre seg slik at andre kommer til å mislike dem. De iscenesetter rett og slett mellommenneskelige situasjoner hvor de på grunn av sin adferd faktisk blir ”skyldige”. De oppfører seg ikke nødvendigvis åpenbart ugreit, men på et ubevisst nivå skaper de situasjoner hvor det er grunn til å klandre dem eller avvise dem. Dermed får skyldfølelsen sin eksistensberettigelse og et enda fastere grep om vedkommendes selvfølelse og personlighet.

 

I slike tilfeller er det avgjørende at personen får profesjonell hjelp. Det handler om å se sitt eget mønster og plassere skyldfølelsen der den hører hjemme. Problemet er at skyldfølelsen projiseres ut i alle retninger og blir en slags hjørnestein i individets selvoppfattelse. Dette er skyldfølelse som er malplassert og bør korrigeres.

 

Men det er ikke slik at skyldfølelse alltid er en ”psykologisk feiljustering”. Denne følelses har sin funksjon som alle andre følelser. (Dette beskriver vi mer inngående i artikkelen som heter Bli kvitt angst og depresjon med følelsespsykologi.)

 

I dagens samfunn, med individualisme og frihet i høysetet, har skyld på sett og vis blitt et negativt  begrep. Vi blir ofte fortalt at vi skal gi slipp på skyldfølelsen, at vi ikke skal la oss hemme i vår utfoldelse av skyldfølelse, og vi forsikres om at det ikke var vår skyld. Likevel finnes det visse situasjoner der ideen om at skyld bare er en undertrykkelse av mennesket, rett og slett er direkte skadelig for individet og dets relasjoner til andre. Når vi føler skyld, er det viktig at vi reagerer riktig, slik at vi også kan håndtere den riktig. La oss se litt nærmere på begrepet skyld i ulike situasjoner.

 

 

Riktig plassert skyld

 

En forelder reagerer for sterkt på en situasjon og feilaktig gir barnet skylden. Senere oppdager forelderen feilen og får dårlig samvittighet for å ha misforstått situasjonen. Faktum er at barnet er refset på feilaktig grunnlag. Skyld kryper inn og gnager i det voksne sinnet. I en slik situasjon er skylden riktig plassert, og den har en viktig signalfunksjon for utviklingen av tillit mellom forelderen og barnet.

 

Dersom den voksne personen ikke innser eller tar inn over seg denne følelsen, avstedkommer det en benektning som kommer til å kreve stadig mer av forelderens psykologisk forsvarsmekanismer. Dersom situasjonen ikke fører til unnskyldning ovenfor barnet, kan dette bli liggende som et forstyrrende element i relasjonen, og gradvis føre til mistillit og avstand. Skylden som følger en slik situasjon, er en nødvendig reaksjon og et sikkert tegn på at samvittigheten lever i beste velgående. Det bør føre til en unnskyldning.

 

 

Feilplassert skyld

 

Feilplassert skyld oppstår når en person tar skylden for noe vedkommende ikke kan kontrollere. En kvinne kan skylde på mannen for at han ikke fikk kontaktet legen tidsnok til å redde barnet deres. Den opprørte faren påtar seg skylden i et øyeblikk av sorg, og driver seg selv inn i en tilstand av fortvilelse over tanken på at barnets liv var i hans hender. Å akseptere skyld for noe utenfor ens rekkevidde, kan skje som følge av en ”psykologisk uvane” eller et mønster hvor man bedømmer situasjoner feilaktig og nærmest automatisk påtar seg skyld, slik vi beskrev det i starten av denne artikkelen. Det kan også skje at skyld plasseres tilfeldig, og dermed feilaktig, i et traumatisk øyeblikk. Dette er en form for skyld som fungerer som en slags distraksjon for å komme seg unna virkeligheten. Det er rett og slett en fordreining av situasjonen fordi virkeligheten rammer så hardt og brutalt. Behovet for en syndebukk dukker rett og slett opp for å skape en sammenheng eller forståelse for det inntrufne. Man våger ikke å se at ”skjebnen” av og til kan være så brutal, og derfor finner man en synder i stedet. Det er et sted, eller rettere sagt en person, å fokusere sin fortvilelse på.

 

Gruppedynamikken i både familier og organisasjoner kan utvikle slike skyldfordelende mønstre i situasjoner preget av krise eller misstemning. Når et problem trenger en forklaring, finner man ofte en person i gruppen som må bære ansvaret, selv om denne personen egentlig ikke er skyldig eller opphavet til problemet. De menneskene som er psykologisk ”disponert” for å føle seg skyldige, tar ofte på seg rollen som syndebukk. Slik får familier og grupper en person som bærer gruppens ubehag og problemer på sine skuldre. Dette er en tung og ubehagelig jobb, og alle grupper bør hele tiden bestrebe seg på å avsløre slik uheldige dynamikker. Når vi er følelsesmessige oppbrakt over et problem, inntreffer ofte dette syndebukkfenomenet fordi objektiviteten og fornuften er overrumplet av følelsesmessige opplevelser og betraktninger. Dette kan ta knekken på familier og organisasjoner fra innsiden.

 

 

Mangel på skyld

 

Noen ganger kan et yrke kreve innskrenkning eller ignorering av skyldaspektet. En soldat ville aldri fungert hvis han måtte ta innover seg følelsene til fiendens familie. En lege må fortsatt jobbe med pasienter, selv om noen av dem mister livet. En forelder som i utgangspunktet ikke vil slå sitt barn, kan likevel komme i skade for å gjøre det når barnet havner i en farlig situasjon. Impulsen er rett og slett å markere så tydelig som mulig at det barnet foretar seg er livsfarlig og derfor uakseptabelt. Selv om det feil å slå et barn, er handlingene på sett og vis «impulsivt velment».

 

En person som forvolder skade på andre uten å tenke gjennom konsekvensene av handlingene sine, er i en situasjon hvor mangelen på skyld er alarmerende og farlig. En person som ikke opplever skyldfølelse etter handlinger som åpenbart er forulempende for andre, vil man som regel betrakte som en uberegnelig og farlig person. Ofte finnes det ikke grenser for hvor langt et slikt individ vil gå.

 

Realiteten er at det er lite man kan gjøre for å stoppe en person uten skyldfølelse, og dermed blir vedkommende ikke bli ufarliggjort før han eller hun domfelles og sperres inne. Dessuten er det mye som tyder på at en person som blir tatt i sine ugjerninger og satt i fengsel sammen med likesinnede, ofte opprettholder en mentalitet hvor hensyn til andre ignoreres. Slik type adferd finner vi i forhold med misbruk, ved kriminelle handlinger og lignende. I visse henseende vil rehabilitering av en slik person handle om å fremprovosere skyldfølelse. Man må jobbe med mentaliseringsevne og personens kapasitet til å leve seg inn i andres lidelse og forstå en situasjon fra motpartens synspunkt. Vedkommende må på sett og vis oppleve den emosjonelle smerten de har påført andre, og deretter legge merke til om de selv får en følelse av skyld på denne måten. I mange tilfeller er det svært vanskelig å rehabilitere denne typen problematikk. Som regel handler det om individer som selv har vært utsatt for grov omsorgssvikt og mye motstand, hvorpå de har lært å kjenne en verden som handler om ”den sterkestes rett” og ikke en sosial verden som handler om medmenneskelighet og sikkerhet gjennom gode relasjoner.

 

 

Håndtere skyldfølelse

 

Når en person opplever skyld, og denne følelses en riktig plassert, er det fordelaktig å være ærlig mot den man har såret for å opprettholde åpenheten i forholdet. En forelder kan for eksempel unnskylde seg overfor barnet og prøve å rette opp situasjonen, og dermed forhindre at det oppstår en følelsesmessig sår på forholdet til barnet. Uansett er konteksten viktig og kan fungere som et hinder for innrømmelse. Noen ganger vil en innrømmelse oppleves fornedrende eller krenkende. Dermed er det flaut og sårbart å tilstå sin ugjerning. I så tilfelle betyr det at personen tar en bevisst avgjørelse om å tie, selv om det foreligger en stilltiende innrømmelse på at man har gjort noe galt.

 

Feilplassert skyld kan derimot være smertefullt over lengre tid. Å snakke med en venn eller en terapeut, kan være til hjelp for å komme over smerten. Over tid må man akseptere at man ikke kan kontrollere enhver situasjon, og at situasjoner som ender med ubehag ikke alltid var din skyld. Man må erkjenne at man tenderer til å påta seg skyld, føle skyld og agere skyldig i mange situasjoner hvor det ikke passer eller stemmer overens med de faktiske forholdene.

 

Hvis skylden kommer tilbake etter en lang periode, må vedkommende nok en gang hjelpes tilbake til normaltilstand.

 

 

Å identifisere forskjellige typer skyld

 

Du føler skyld og vet ikke hvordan du kan bli kvitt følelsen. Når du reflekterer over hendelsen, føler du smerten ved dine handlinger. Det kan hende du lever i fortiden eller føler feilplassert skyld.  I slike tilfeller kan det være nyttig å bruke profesjonelle som kan hjelpe deg med å sortere følelsene og realiteten, og vurdere hvorvidt du faktisk er skyldig i en overlagt forseelse. I så tilfelle handler det om å erkjenne sine gjerninger, merke på anger og smerte, og på sikt bevege seg mot forsoning og tilgivelse.

 

Som barn kan vi forårsake enorm smerte hos dem vi er glad i, og få dårlig samvittighet for det når vi blir eldre. I slike tilfeller må vi akseptere at hendelsen skjedde, men samtidig forstå at handlingene kan være typiske for alderen.  Å misforstå en situasjon kan føre til passivitet og feil handling, og det kan være for sent å gjøre noe med det. Det kan være vanskelig å få følelsen av tap til å forsvinne når det er lenge siden hendelsen skjedde, og den ikke kan rettes opp. Å akseptere at man ikke har vært perfekt i fortiden, er en nødvendighet på veien til befrielse.

 

 

Viktigheten av aksept

 

Mennesker lyver for å redde seg selv, legger feilaktig skyld på andre og oppfører seg irrasjonelt slik at det voldes skade og smerte, og dermed være akkurat motsatt av hvordan de egentlig vil være. Vi har alle synder og unnlatelser i fortiden som tvinger oss til å gjennomgå hva vi har gjort, og eventuelt rette opp i konflikter og hendelser hvor vi oppførte oss på tverke av en normal ”skyldfølelse-regulator”. Skyld tvinger oss til å se at selv om vi prøver å frikjenne oss og fremstå som perfekte, så er vi ikke alltid det vi ønsker å være. Det er en slags markør som viser oss hvor vi trår feil og mister besinnelsen i den grad at vi volder skade. Skyldfølelsen gjør oss oppmerksomme på dette, og dermed tvinges vi til selvrefleksjon og anger som en motivasjon til forbedring. Skyldfølelse er en god ting i henseende hvor den øker vår forståelse av mennesker og reduserer trangsynthet og egoisme som ellers vil blinde oss. Det får oss til å se mangfoldet rundt oss, og samtidig innse underliggende likheter: ”Han er som meg og opplever som meg, og dermed kan jeg ikke forulempe ham på denne måten”. Disse erkjennelsene i ulike hendelser er nødvendige for at vi skal lære og utvikle oss videre. I de fleste tilfeller må vi håndtere vår skyldfølelse deretter. Å akseptere feil og ugjerninger som følge av situasjonsbetingede reaksjoner er et viktig steg mot aksept og vekst.

 

 

Av Sondre Risholm Liverød &
Shobna Subramanian Iyer

WebPsykologen.no

Hva er et geni?

Albert Einstein relativitetMennesker har den eminente egenskapen at de kan ”binde tid”. Erfaringer kan formidles i språket og føres videre, noe som gjør at vi ikke ene og alene er prisgitt nedarvede overlevelsesmekanismer. Vi kan tilegne oss verdens erfaring fordi den er tilgjengelig i språket og skriftspråket.

 

If Moses, Confucius, Buddha, Mohammed, Jesus and St. Paul can be considered living influences – and they are: look around the world – this is only because their signal has been carried to us by human symbol system”. (Wilson, 1983, denne utgaven 2007, p. 95).

 

Ny kunnskap kommer til når mennesker gjør nye erfaringer og formidler disse i språket. Hvis de lykkes med å få andre til å forstå sin nye oppdagelse, blir innsikten akseptert og integrert i kulturens database, men hvis vedkommende ikke finner ord for sine nyervervede innsikter, hender det at man betrakter vedkommende som ravende gal.

 

Einstein forteller at alle hans oppdagelser først kom til ham som fornemmelser eller bilder.

 

I am of the opinion that all the finer speculations in the realm of science spring from a deep religious feeling…in this materialistic age of ours the serious scientific workers are the only profoundly religious people” (Albert Einstein).

 

Heldigvis klarte Einstein å uttrykke sine ideer og oppdagelser i språk og matematikk (selv om det er uhyre vanskelig å forstå), men det finnes mange andre som ikke evner å uttrykke sine dypeste åpenbaringer i språket, hvorpå de risikerer å bli stående både engstelige og alene utenfor fellesskapet. De er ikke lenger språklig forankret i en fellesmenneskelig virkelighet, og den eksistensielle ensomheten i en slik situasjon er sannsynligvis himmelropende. I et slikt perspektiv er det på sett og vis en ganske risikabel affære å skape noe nytt eller bibringe ny innsikt. Man blir alene helt til de nye oppdagelsene kan formidles i et språk eller et regnestykke.

 

På den ene siden betvinger vi virkeligheten gjennom språket, men i heldige tilfeller kan vi åpne nye erkjennelser og perspektiver gjennom språket. Det vi forstår av oss selv og verden trenger vi et språk på, og det vi ikke har ord for faller ofte utenfor vår fatteevne, eller blir liggende i skyggen av vårt intellekt som en vag fornemmelse.

 

Geniet er på mange måter den som evner å bevege seg ut over vårt språklige begrepsapparat og se verden med nye øyne, og deretter returnere til den fellesmenneskelige meningshorisont med nyformulerte perspektiver som kan begripes av andre og dermed etableres som akseptert ny innsikt.

 

På den måten er vår lingvistiske praksis en forutsetning for forståelse og tenkning, men på en annen side utgjør den en begrensning for den menneskelige erkjennelse. Mange nyskapende ideer og tanker kommer ikke til, fordi de begrenses av den eksisterende forståelsen. Mange tanker som eksistensielt sett er tenkbare, er sosialt sett utenkbare fordi kulturen deler en bestemt forståelse som vanskelig lar seg rokke. Disse forståelsene forsterkes daglig gjennom nesten mekaniske antakelser som vi tar for gitt. Slike antakelser ligger innbakt i vårt språkspill og forblir ”sannheter” som i mange sammenhenger innskrenker vår forståelse og forhindrer en utvidelse av språkspillene (og dermed virkeligheten, dersom vi skal være ordentlig sosialkonstruksjonistiske).

 

Geniet er derimot betegnelsen på en person som bryter ut av de eksisterende forståelsene og forlater den ”språklig inneklemte virkeligheten”. Han beveger seg dermed i et landskap som ligger utenfor vårt begrepsapparat, og det kan altså være en risikabel reise. Gjennom noe som kanskje kan kalles ”intuisjon”, beveger han sin forstand forbi erkjennelser som kan gjengis i språket. Han ”oppdager” verden uten den sosiale forforståelsen eller etablerte teorier som alminneligvis styrer vår innsikt og erkjennelse. Dersom han evner å lande sine åpenbaringer i et språklig begrepsapparat, altså formulerer sin ”jomfruelige” innsikt på en måte som gir mening for andre mennesker, er det sannsynlig at vedkommende fortjener en genierklæring. Han har hentet noe nytt, utenfor den alminnelige erkjennelsens territorium, og han har brakt det tilbake og konstruert en språkdrakt som integrerer det nye fenomenet som en utvidelse av horisonten i den sektoren som rommer menneskets forstandsevner.

 

Einstein er ofte brukt som en slags stjerneeksempel på et geni. Og når det gjelder relativitetsteorien, var Einstein åpnbart i utkantstrøk, men han klarte å konseptualisere sine oppdagelser i en type symbolbruk som andre kunne forstå og etterprøve (riktignok gjelder det kun et lite flertall). Når man forsøker å forstå kvantefysikk, mislykkes man som regel, men hvis man klarer å få et glimt av innsikt i denne teorien, er det nok til å sjokkere de fleste. Einstein ”reiste” altså ut av vår sedvanlige forståelsesramme, men han kom tilbake med ny innsikt, og statusen som ”geni” har han virkelig fortjent.

 

Det er ikke bare innenfor vitenskap at nye språkspill dukker opp som følge av intellektuelle storverk. Innenfor musikk skjer det en lignende bevegelse hvor enkelte innovative åndsarbeidere klarer å løfte melodiene opp på et helt nytt nivå. Franz Joseph Haydn (1732-1809) var en østerriksk komponist i Wienerklassisismen og en god venn av Wolfgang Amadeus Mozart (1756-1791). Sammen banet disse fremragende musikerne vei for en vordende elev ved navn Ludwig van Beethoven (1770-1827). Beethoven åpnet døren for romantikken hvor Wilhelm Richard Wagner (1813-1883) overtok og la grunnlaget for den moderne musikken.

 

Når man av en eller annen grunn flytter seg forbi kulturens begrensninger, er man ganske alene fordi dette terrenget foreløpig er ubeskrivelig. I artikkelen de Sade: grotesk og genial har jeg drøftet det samme tema i forhold til en av historiens mest provoserende og makabre åndsarbeidere, nemlig Marquis de Sade. Han satte også ettertrykkelig ord på sin ekstravagante tankeverden, noe som er lettere tilgjengelig enn Einsteins teorier, men sjokket etter møtet med Sades forfatterskap er også ganske formidabelt (i alle fall for undertegnede). Man kunne selvfølgelig nevnt mange andre betydelige tenkere, men jeg tror poenget holder seg godt med de jeg har nevnt.

 

Rent utviklingsmessig sett er det sannsynlig at den nyskapende eliten ikke rent plutselig oppdager nye dimensjoner ved virkeligheten, men at de følger i sporene til tidligere tenkere et godt stykke på veien. Deretter følger de kanskje en blanding av interesse og intuisjon ut i det navnløse terrenget. Dersom de klarer å lage et forståelig kart over det ukjente landskapet, har de utvidet horisonten for menneskelig erkjennelse. Dersom de ikke klarer å laget et kart som er tilgjengelig for andre, har de som regel gått seg vill, noe vi i enkelte tilfeller kan kalle en psykose.

 

Det er øyensynlig mange måter å havne i utkanten av vårt fellesmenneskelige begrepsapparat. Noe bruker en slags kjemisk reiseleder (psykedeliske stoffer), mens andre baserer seg på langvarig og dyp kontemplasjon, mens andre sprenger grenser med vitenskapelige metoder eller intellektuell styrke, mens andre igjen benytter kunst for å bevege seg utenfor den hjemmevante tilværelsen. Dessverre er det også de som ganske uforvarende faller ut i en navnløs opplevelsesverden, og siden mange av de ikke initierte dette av egen vilje, kan det virke fremmed og skremmende. Det er mye som tyder på at en bevegelse ut i de perifere strøk av bevisstheten medfører en viss risiko. Man satser på sett og vis ganske høyt, hvorpå man kan vinne mye, men også miste fotfeste. Uansett hvilke årsaksfaktorer som leder en person ut av en begrepsliggjort opplevelsesmodus, risikerer vedkommende forvirring og en slags eksistensiell ensomhet. Noe av dette kan vi sannsynligvis tilskrive språket som etter alt å dømme er et viktig element i forhold til å binde mennesket til fellesskapet og ikke minst formidle en nødvendig struktur og sammenheng i den komplekse tilværelsen. Et sprang utenfor våre språklige erkjennelsesevner, kan i verste fall ende opp i en illevarslende psykose hvor man febrilsk forsøker å redegjøre for sine opplevelser, men til sin forskrekkelse ikke finner et språk som er dekkende.

 

Å bli genierklært er dermed en bragd som fortjener stor berømmelse. Det er mennesker som har gode evner og har brukt disse til å utvide menneskehetens horisonter.

 

Kilde

Wilson, Robert Anton (19. utg., 2007, 1. utg., 1983). Prometheus Rising. New Falcon Publications, USA.

 

 

Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Anoreksi og selvbilde

SpiseforstyrreslerMangfoldlige sannheter

 

To mennesker kommer inn på mitt kontor med bestilling om parterapi. Deres forhold er turbulent og de oppsøker meg som et siste forsøk på å redde ekteskapet. Kvinnen begynner med å fortelle om en vanskelig episode som hadde endt med krangel og uvennskap i familien. Deretter forteller mannen om den samme episoden, men hans historie har en helt annen valør enn kvinnens beskrivelser. Som terapeut sitter jeg nå med to helt forskjellige beskrivelser av én og samme episode. Ekteparet ser forventningsfullt på meg, og det ser ut som om de antar at jeg skal ta stilling i saken. Hvem har retten på sin side? Hvilken virkelighet er den rette virkeligheten. En veltrent psykolog vet at begge parter sannsynligvis har litt rett på hver sin måte, hvorpå psykologen ikke kommer til å ta stilling i saken, men forsøke å utforske den videre.

 

I artikkelen som heter Mennesket har to hoder på WebFilosofen.no har vi gjengitt et argument som hevder at mennesket har minst to hoder (!) Jeg vil kort redegjøre for dette resonnementet før jeg går videre med en diskusjon om anorektikerens virkelighetsoppfattelse. Jeg vil understreke at denne artikkelen ikke på noen måte påberoper seg å redegjøre for spiseforstyrrelsens psykologi i sin helhet, men kun ønsker å belyse problemet med utgangspunkt i et litt artig filosofisk argument.

 

 

Hvor mange hoder har du?

 

Dette argumentet er opprinnelig hentet fra en vittighet hos Bertrand Russell i boken “Our Knowledge of the External World: As a Field for Scientific Method in Philosophy.” Poenget er å demonstrere at menneskt har to hoder.

 

Det er vanlig å anta at mennesket eksisterer ”innenfor” en objektiv virkelighet, eller at den objektive virkeligheten eksisterer utenfor oss. Noen filosofer tviler også på denne antakelsen, men de havner som regel i ganske eksentriske konklusjoner som minner om ideene bak filmen Matrix. Dersom vi forholder oss til den vanligste antakelsen, altså at vi eksisterer omgitt av en ytre virkelighet, er spørsmålet hvordan vi kan vite noe om denne ytre virkeligheten. Hvordan oppfatter vi miljøet som omgir oss, og hvordan kan vi vite at denne oppfattelsen står i rimelig overensstemmelse med den faktiske virkeligheten? Dette er et gammelt og særdeles problematisk filosofisk spørsmål, men la oss gå videre og se på noen mulige konsekvenser av forholdet mellom vår oppfattelse av verden og verden slik den faktisk er.

 

Vi erkjenner eller persiperer den ytre virkeligheten gjennom våre sanser. Vi ser verden ved hjelp av øynene. Gjennom øyene transporteres signaler til ulike deler i hjernen som deretter fortolker signalene og lager bilder eller modeller av den virkeligheten som befinner seg der ute. Dermed kan man si at vi lever i en ytre virkelighet, og denne virkeligheten rekonstruerer vi som ”indre” modeller i vårt eget hode på bakgrunn av signaler fra våre sanseorganer. Det er en ekstern virkelighet og en intern modell av denne virkeligheten. Herav følger at vi egentlig ikke kan erkjenne den ytre virkeligheten in extenso, men kun våre indre modeller som er en slags syntese av ulike stimuli plukket opp av vårt sanseapparat. Videre betyr det at alt vi ser rundt oss, som vi antar eksisterer eksternt, altså i den ytre virkeligheten, dypest sett eksisterer som omtrentlige modeller i vårt eget hode. Det er modellene vi oppfatter, ikke virkeligheten (!)

 

Ovenstående betyr at vi har en stor ytre virkelighet og en indre konstruksjon av virkeligheten som nødvendigvis er langt mindre, størrelsesmessig sett, siden den får plass i vårt eget hode. Muligens er forholdet omtrent som det mellom et terreng og et kart over det samme terrenget. Kartet er ikke terrenget og vice versa. Selvfølgelig foreligger det en viss korrespondanse eller isomorfisme mellom våre mentale modeller og virkeligheten. Hvis ikke det fantes kontaktpunkter hadde det vært vanskelig for meg å reise meg fra stolen, hente et glass i skapet på kjøkkenet og tappe vann fra det jeg identifiserer som tappekranen. Våre indre kart gir åpenbart en viss oversikt over virkeligheten, og gjør at vi faktisk kan orientere oss i verden. Glasset og vannet identifiserer jeg som noe annet enn meg selv, noe som eksisterer der ”ute” i virkeligheten.

 

Dette argumentet blir mer psykologisk relevant når vi for eksempel bruker vårt eget hode som eksempel. Igjen er det åpenbart (for langt de fleste filosofiske posisjoner som avviser solipsisme) at vårt eget hode befinner seg i en ytre virkelighet eller er omgitt av den ytre virkeligheten. Samtidig eksisterer hodet utenfor hjernen som inneholder en modell av vårt eget hode. På bakgrunn av dette konkluderer Wilson (2007) med at mennesket har to hoder: De har et fysisk hode som holder til i virkeligheten, og en modell av dette hodet som holder til i bevisstheten. Når vi står foran et speil for å pynte på hodet og gi det en sosialt akseptabel fasade, hender det at vi opplever modellen som flott og tiltrekkende, mens andre ganger opplever vi modellen som lite attraktiv og frastøtende. Det betyr ikke nødvendigvis at hodet i den virkelige verden har endret utseende, men at modellen i vårt eget hode forkludres av følelser og ”psykologiske stemninger” i vårt indre landskap.

 

På bakgrunn av dette kan vi kanskje få en gryende idé om den psykologien som forkludrer selvbilde til mange mennesker, og dermed avstedkommer ulike former for psykiske forstyrrelser. Det mest iøynefallende eksempelet på dette er kanskje spiseforstyrrelser, og spesielt anorexia nervosa , hvor forholdet mellom kroppen i den ytre virkeligheten og pasientens mentale modell av den samme kroppen, over hodet ikke korresponderer. Som kliniker er det ofte vanskelig å tro på, eller rent faktisk begripe, at forskjellen mellom pasientens virkelighet og den faktiske virkeligheten er så enorm.

 

 

Anorksi og dysmorfofobi

 

På sett og vis handler nesten all psykisk sykdom om et forkludret forhold mellom individets mentale oppfattelser av seg selv, og deres egentlige potensial. Lav selvfølelse ligger ofte i bunn av mange psykologiske problemer. Young og Klosko (1993) kaller slike ”dårlig fungerende” mentale modeller av seg selv og omgivelsene for negative leveregler. En negativ grunnleggende leveregel er et mønster som starter i barndommen og får gjenklang utover hele livsløpet. Det begynte med at noen i familien eller andre barn gjorde noe med oss. Vi ble forlatt, overbeskyttet, mishandlet, ekskludert eller fratatt noe – vi fikk en skade. Etter hvert blir leveregelen en del av oss. Lenge etter at vi har forlatt hjemmet vi vokste opp i, fortsetter vi å skape situasjoner hvor vi blir dårlig behandlet, ignorert, sett ned på eller overstyrt – situasjoner hvor vi ikke er i stand til å nå våre innerste mål. Negative grunnleggende leveregler styrer måten vi tenker, føler, handler og relaterer oss til andre på. De setter i sving sterke følelser som sinne, sorg og angst. Poenget er at våre indre mentale modeller av oss selv og vår plass i verden er forkludret av vonde erfaringer. Dermed navigerer vi oss selv rundt i den ytre virkeligheten med svært upresise kart. Forholdet mellom den indre modellen og den ytre virkeligheten har blitt så stor at vi mister muligheten til å leve et tilfredsstillende liv. Dette er psykisk «sykdom».  

 

Problemet blir som sagt enda tydeligere i forhold til den psykiske lidelsen man kaller Anoreksi. En person med anoreksi begrenser bevisst matinntaket sitt, samtidig som man ofte trener ovedrevent mye. Kroppsvekten er minimum 15 % under forventet vekt. Den rammede får et forstyrret kroppsbilde som gjør at de kan benekte at de er undervektige til tross for at objektive kilder bekrefter dette. Anorektikere utvikler ofte en stor kompetanse om mat og ernæring og kjenner ofte kaloriinnholdet i alle matvarer. Mange veier alt de spiser. Ofte oppleves en sterk angst i forbindelse med matinntak. Anoreksi kan medføre flere alvorlige somatiske komplikasjoner som vekstretardasjon, benskjørhet, manglende menstruasjon og fruktbarhet, impotens hos menn, manglende kjønnsmodning ved sykdomsdebut før pubertet og død. Personen sliter dypest sett med et gedigent misforhold mellom sin indre modell av sin egen kropp, og den objektive kroppe som andre ser, og de selv ser i refleksjonen fra et speil. Selv om de selv kan se sin egen kropp, vil hjernen likevel fortolke speilbildet som overvektig og lite attraktivt. Dette viser hvor stor innflytelse psykologien har for menneskets selvoppfattelse og håndtering av livsprosjekter.

 

Dysmorfofobi er en annen lidelse karakterisert ved en overdreven opptatthet av en innbilt, eventuelt reell, men minimal defekt i pasientens utseende, og fører til betydelig ubehag.Selvtillit og speiling Pasienter med dysmorfofobi lider av en intens, smertefull opplevelse av å ha en eller flere utseendemessige defekter. Dette på tross av et normalt ytre. Sykdommen ledsages blant annet av nedsatt sosial og yrkesmessig fungering, sameksisterende psykiatriske lidelser og selvmordsproblematikk. Jeg har selv hat en slik pasient i behandling, og det var slående hvor stort sprik det var mellom hennes egen oppfattelse av sitt utseende og min oppfattelse av det samme utseende. I mine øyne var hun svært attraktiv på linje med det jeg vil kalle bildeskjønn. I hennes opplevelse var hun direkte stygg, og hun gikk ikke ut av huset på grunn av sitt forferdelige utseende. En slik himmelropende diskrepans gjør i alle fall at jeg aksepterer argumentet til Russell om at mennesket har minst to hoder.

 

 

Psyken har en innside og en utside

 

En litt annen versjon av det ovenstående argumentet handler om at psyken både har en ”utside” og en ”innside”. Psykens utside er hjernen i sin fysiske fasong, mens innsiden handler om den indre verden eller den subjektive opplevelsen av å ha nettopp denne hjernen. Man kan også si at det vi foretar oss i virkeligheten, vår atferd og våre handlinger, er et annet uttrykk for psykens utside. Det er det man kan se og måle, mens innsiden forteller mer om hvorfor vi håndterer oss selv og verden på akkurat denne måten. Hvorfor handler vi slik? For å svare på det spørsmålet, må vi vite noe mer om de indre mentale modellene. Vi må undersøke psykens ”innside”.

 

Historisk sett har psykiatri fortrinnsvis forhold seg til psykens ”utside”. Man har observert ”unormal” atferd, og behandlingen har i høy grad vært rettet mot justeringer av den adferden som forekommer «unormal». Et utelukkende fokus på psykens ”utside” har ført til forferdelige behandlingsstrategier innenfor psykiatri. Heldigvis er dette noe man har forandret på i senere tid, men på grunn av dette ensporede fokus på psykens utside har psykiatri begått umenneskelige overgrep opp gjennom historien.

 

Ovenstående representerer en forferdelig skamplett på psykiatriens historie, og ved nærmere ettersyn ser det ut til at behandlingen, spesielt på 40- og 50-tallet, fortrinnsvis hadde fokus på ”psykens utside”. Det var de tingene man kunne observere ved pasienten som befestet problemet, og det var pasientens atferd man ønsket å modifisere. Istedenfor å henvende seg til pasientens ”innside” ved hjelp av empatisk innsikt og emosjonell forståelse, forsøkte man å hindre den uønskede atferden ved å tvinge pasienten eller iverksette straffetiltak ved ”dårlig” oppførsel. Dersom dette ikke førte fram, kunne man gå kirurgisk til verks og kutte forbindelsen mellom de fremre hjernelappene og resten av hjernen (lobotomi). Dermed endret pasienten totalt karakter, noe som er et ganske vanlig symptom ved hjerneskade, og pleieproblemene fant sin løsning slik at staben ved den psykiatriske avdelingen kunne puste lettet ut (!)

 

 

Freud og behandling av psykens ”innside”

 

Et utelukkende fokus på psykens utside kan få slike katastrofale følger som beskrevet i det ovenstående. I psykiatriens tidligste historie var det liten forståelse for at pasientens atferd handlet om vedkommendes mentale modeller av virkeligheten. Pasienter har veldig ofte opplevd krenkende og ubehagelige ting som anstifter en frykt for tilværelsen. På lang sikt kan det føre til mentale modeller av virkeligheten som signaliserer fare og usikkerhet i langt flere situasjoner enn det er nødvendig. Det anstifter ofte en febrilsk følelse av sårbarhet og hjelpesløshet, hvorpå symptomene (observerbar atferd) er et uttrykk for desperate forsøk på å hanskes med en virkelighet som virker skremmende eller vanskelig. En slik forståelse handler om innsiden av pasientens problem, og det er fortrinnsvis Sigmund Freud som krediteres for åpenbaringen av det indre psykologiske landskapet.

 

For å behandle psykens innside må man tone seg inn, etablere en fortrolig kontakt med pasienten, og dernest skape en trygg atmosfære hvor pasienten våger å revurdere de mentale modellene som skaper vanskeligheter for pasientens livsførsel og livskvalitet. Dette er et møysommelig arbeid som krever empati, medmenneskelighet, tålmodighet og samtaleterapeutiske teknikker, og dermed er det både kostnadskrevende og vanskelig å avhjelpe pasientens psykologiske vanskeligheter fra innsiden.

 

Freud developed most of the first therapeutic techniques for ”talking-out” problems. He began to realize a non-physical structure of mental functioning. His investigations gradually led to the belief that there were dynamic forces at work that were responsible for creating the abnormal symptoms that he was treating, and that most of these forces were unconscious.” (Emeritus, 2006, p. 2).

 

Freud med sigar 2Freud oppdaget ikke psykens innside, men han la grunnlaget for en vitenskap og en terapeutisk disiplin som hadde psykens innside som gjenstandsområdet. Heldigvis har vi forlatt mange av de mest krenkende og overgripende behandlingsmåtene i dagens helsevern, men vi behandler fremdeles psykens utside, fortrinnsvis med medikamenter (se artiklene Psykiatriske medisiner & Psykoterapi eller psykofarmaka?). Vi har også en ganske teknisk atferdsterapi som fokuserer direkte på modifisering av atferdsmønster, men det foregår som regel uten tvang og ”torturmetoder”. I tillegg har vi en rekke terapeuter som fokuserer på psykens innside og behandler psykiske problemer gjennom samtaleterapi. Psykens utside og innside er nok en versjon av kropp og sjel dualismen.

 

 

 

Konklusjon

 

Forholdet mellom virkeligheten og vår opplevelse av virkeligheten er et sentralt anliggende i forhold til psykiske lidelser. Som sagt blir det særlig evident i møte med anoreksi eller dysmorfofobi. Konklusjonen må være at behandling for eksempelvis spiseforstyrrelser må anerkjenne at ”mennesket har to hoder”. Sannsynligvis trenger vi medisiner for utsiden av problemet (ubalansert nevrokjemi i hjernen) og samtaleterapi for innsiden av problemet (de eksistensielle og emosjonelle sidene ved problemet). I forhold til anoreksi kan det hende at man må iverksette konkret atferdsendring med hensyn til spisemønster. Man må forlange at pasienten inntar en viss mengde føde hver dag, slik at hjernen ikke underernæres på en måte som skader kognitive funksjoner og intellektuelle evner. For effektiv behandling er vi avhengig av et mentalt maskineri som evner å undersøke forholdet mellom sine indre modeller og korrespondansen til den ytre virkeligheten. Her kan man gå konkret til verks med skreddersydde spiseregimer, og i så måte intervenerer vi på problemets utside, altså den skadelige spiseadferden. I ekstreme tilfeller må man også bruke tvang (sondeernæring) for å besørge pasientens fysiske overlevelse.

 

Men som nevnt er det ikke tilstrekkelig at man kun behandler pasientens psykiske problem fra utsiden, vi må supplere behandlingen med et fokus på pasientens innside. Det betyr at vi må skape en allianse og en terapeutisk situasjon hvor pasienten våger å undersøke korrespondansen mellom sine indre mentale modeller og den eksterne situasjonen. I så måte er poenget å skape større samsvar mellom utsiden og innsiden. Pasientens mentale perspektiver på seg selv, sin egen verdi og kompetanse er sannsynligvis forkludret av vonde opplevelser og livserfaringer. De mentale modellene er med andre ord så forringet at de skader pasientens livsførsel og livsglede på katastrofale måter. Psykoterapiens anliggende er derfor å modifisere dette gjennom åpen og empatisk dialog fundert på trygghet i en atmosfære farget av håp og en gjennomgripende idé om at forandring er mulig.

 

Et av problemene til anorektikeren er kanskje en manglende erkjennelse av at de har to hoder, akkurat som alle andre mennesker. De betyr at de antar at den ”tykke figuren” i speilet er en direkte refleksjon av virkeligheten, mens det i realiteten er hjernens fortolkning av speilbildet, og at denne fortolkningen er korrumpert av mentale fortolkningsmodeller styrt av et urettmessig lavt selvbilde.

 

Muligens har anorektikere tatt det første skrittet mot et bedre liv i det momentet vedkommende virkelig tar innover seg at ”mennesket har to hoder”.   

 

 

Kilder

 

Emeritus (2006). Sigmund Says: And Other Psychotherapists’ Quotes. iUniverse.com.

Russell, Bertrand (1993). Our Knowledge of the External World: As a Field for Scientific Method in Philosophy. Routledge, reprint edition.

Wilson, Robert Anton (10. utg., 2007, 1. utg., 1990). Quantum psychology – how brain software programs you & your world. New Falcon Publications Tempe, Arizona, USA.

Young Jeffrey E. & Klosko Janet S. (1993). How to break free from negative life patterns and feel good again. USA: Penguin Books, Inc.

 

Av Sondre Risholm Liverød, Psykologspesialist

Underkastelse på bekostning av egne følelser

Lydighet og konformitet eller selvstendighetBåde ordet «lydighet» og «underkastelse» har en slags negativ biklang ved seg.I dagens samfunn representerer frihet og selvstendighet viktige idealer, hvorpå lydighet ofte gir assosiasjoner til totalitarisme og autoritær undertrykkelse. Likevel er lydighet ofte et prinsipp som er helt nødvendig for at mennesker skal fungere sammen. Lag, familier, militæret eller for den saks skyld enhver organisasjon, fungerer bedre dersom medlemmene forholder seg disiplinerte og samkjørte. Alle må arbeide i samme retning for å nå et mål. Formålet er satt, og gruppen vet at de uforbeholdent må gjøre det som skal til. En velfungerende organisasjon har medlemmer som forholder seg lojale og lydige til arbeidsoppgavene og den overordende målsetningen.

 

Dette høres i prinsippet ganske enkelt ut. Men hva skjer når individets verdier og grunnholdninger strider mot organisasjonens overordnede mål? En person som mener krig er meningsløst, kan påtvinges en militær posisjon fordi landet er i konflikt. Et annet eksempel er en person som tror på barmhjertighetsdrap, men arbeider i en medisinsk organisasjon som tror på forlengelse av livet. Av og til kan vi havne i situasjoner der retningslinjene til organisasjonen vi arbeider for strider med vår personlige overbevisning. I slike tilfeller kan det hende vi inngår kompromiss på grunn av karrierevalg eller personlige omstendigheter. Vi inngår kompromiss fordi organisasjonen gir oss trygghet, vi kompenseres eller ser mulighetene organisasjonen kan tilby oss. Hvis vi ikke kan inngå kompromiss, kan vi komme oss ut av situasjonen ved å bytte arbeidsplass eller karriere.  Men en soldat har ikke denne muligheten. En soldat må følge sine ordre, og disse kan ofte innebære gjerninger som både strider imot hans samvittighet og hans verdigrunnlag. Det eneste alternativet da er å ignorere den indre stemmen og utføre jobben sin på en slags mekanisk måte. En soldat i krig er ofte tvunget til en form for selektiv oppmerksomhet eller en mental ”isolering” av sine emosjonelle responser. Krigens forferdelige vesen påkaller psykologiske forsvarsmekanismer av den typen hvor deler av opplevelsen sjaltes ut. Forsvarsmekanismer kan vi ofte betrakte som psykens immunforsvar. Det hjelper oss å sortere forholdet mellom tanker, følelser og opplevelser. Dersom vi som mennesker overveldes av en opplevelse eller overrumples av sterke følelser, slår forsvaret inn med ulike strategier for å dempe det psykologiske ubehaget.

 

Ved en bestemt forsvarsmekanisme som kalles «isolasjon», håndterer personen emosjonelle konflikter, ytre eller indre stressfaktorer, ved å holde følelser utenfor bevisstheten. På denne måte blir man ute av stand til samtidig å oppleve tanke- og følelsesmessige komponenter av en opplevelse. Personen mister kontakt med de følelser som er assosiert til en bestemt tanke eller situasjon, mens han forblir bevisst om de kognitive elementer:

•          Kun følelsen blir fortapt, mens tanken forblir bevisst.

•          I belastende eller truende situasjoner kan personen rolig håndtere det pågjeldende uten influering av angstprovoserende følelser. Derfor er denne mekanismen ofte svært heldig i en krigssituasjon for å unngå et slags eksistensielt sammenbrudd fra soldatenes side.

(WebPsykologen har postet et eget videoforedrag om de ulike forsvarsmekanismene. Foredraget heter: Psykologiske Forsvarsmekanismer). 

 

Selv Barack Obama uttrykker at krig av og til er et nødvendig skritt for å oppnå fred på lengre sikt. Dermed har vi behov for mennesker som evner å oppføre seg lydig og lojalt mot det overordende målet. Lydighet er altså et viktig prinsipp i målrettet samhandling mellom mennesker. Men lydighet er også beheftet med problemer.

 

 

Problemet med lydighet

 

Problemet ligger i den mentale tilstanden som etterfølger en lydighetshandling. Et barn er lydig mot en forelder i en tilstand av uskyldighet. Denne formen for lydighet er vesentlig for overlevelsen. Etter hvert som tiden går, beveger barnet seg mot en fase der det kjenner igjen grenser og gjør seg opp en mening om verden. Manglende rettledning, dømmende reaksjoner fra foreldre og medmennesker, mangel på moden adferd hos voksenpersoner, og et miljø gjennomsyret av dogmer og trangsynthet, påvirker egenskapen et individ har til å forme et sterkt selvbilde, utvikle selvstendighet og evnen til å ta egne valg.

 

Vi ser daglig eksempler på dette, og vi er alle en del av denne adferdssyklusen. Jenta som bestemmer at hun trenger en operasjon for å se bedre ut, mannen som velger å gifte seg og holde homoseksuelle preferanser under kontroll, og personen som forblir i et tilsynelatende lykkelig (men ulykkelig) forhold for å unngå sosial kritikk. Vi ser bilder av såkalt perfeksjon, og stiller sjelden spørsmål ved hvem som har bestemt at dette er det perfekte. Hvor ofte tenker vi etter om det finnes en industri som fråtser på individuell usikkerhet i forhold til fysiske skjønnhetsfeil? Kosmetikk, medisin, underholdning, trening, mat, mote og en rekke andre industrier drar direkte eller indirekte nytte av trangen til å adlyde de «få velinformerte».

 

Dersom vi multipliserer de eksterne påvirkningskreftene med en familie som lever for å behage eller imponere verden utenfor, og sjelden tenker over hva de holder på med, får vi en veldig lydig, usikker og følelsesmessig utrygg person. Denne personen ledes inn i beslutninger som tilsynelatende er gunstige for vedkommende selv, men som egentlig vil gagne andre. Eksempler på slikt tankemønster finner vi hos mennesker som verves inn i religiøse grupper på grunn av nærheten til ”suveren makt”, eller mennesker som engasjerer seg i en organisasjon hvor lydighetsprinsippet holdes høyt, og resultatet er at de vinner en slags følelse av egenverdi ved å tilfredsstille en usynlig myndighet. Slike mennesker står i fare for å lokkes inn i situasjoner hvor de lett kan bli utnyttet.

 

Et individ som er veldig lydig og har lav selvtillit, kan lett påvirkes av de menneskene og organisasjonene som livnærer seg på menneskelig usikkerhet. Slike organisasjoner passer på å anerkjenne sine ”undersotter” akkurat så mye at de streber etter mer anerkjennelse, hvorpå deres lojalitet forsterkes ytterligere. Et slikt individ forventes å gjøre det vedkommende blir fortalt for å få en nødvendig dose av anerkjennelse fra de rette menneskene. Individet begynner å føle falsk makt uten å innse at det blir manipulert.

 

Hvis du velger å være lydig som følge av følelsesmessig bevissthet, tenking og engasjert diskusjon, vil lydighet og lojalitet for en sak eller et prosjekt være en positiv opplevelse. Personen går da gjennom en berikende opplevelse, og vet at når lydigheten viser tegn på forfall, er det på tide å revurdere sin innstilling.

 

 

Konflikter mellom selvstendighet og lydighet

 

Herr Hansen er en del av den overordnede ledelsen i en organisasjon. Han blir bedt om å utforme retningslinjer han vet ikke vil bli akseptert av de ansatte. Hans overordnede mener derimot at retningslinjene skal gjennomføres på tross av individuelle synspunkter. Herr Hansen velger å være lydig overfor sine overordnede, og unngår å argumentere sin sak fordi han er redd for å bli ansett som negativ. Han gjør det han får beskjed om. I løpet av de neste dagene har andre ledere kommet med tilbakemeldinger om at retningslinjene til Herr Hansen har skapt opprør blant de ansatte. Klienter har hørt om retningslinjene og spurt bedriften om hvordan de forventer å fortsette når de innfører så tvilsomme fremgangsmåter. Herr Hansens overordnede har forandret mening og fordømmer åpent Herr Hansen for å ha innført reglene. Ledelsen stiller seg kritiske til Herr Hansens rolle i bedriften.

 

Da Herr Hansen prøver å minne sjefen på hva han egentlig mente om retningslinjene, får han beskjed om at han ikke har gjort en god nok jobb i å prøve å overbevise sine overordnede.

 

Herr Hansen forstår ikke problemet. Han ytret sin mening og ble ignorert. Og når ledelsene hadde samme mening, ble retningslinjene tilbakekalt. Herr Hansen hadde prøvd å gjøre jobben sin, men endte opp med å bli hetset fra alle kanter. Hva er problemet?

 

Ta for deg Fru Andersen som alltid har blitt beskrevet som en høyst lydig person. Hun følger regler slavisk og vil aldri bryte dem med mindre hun har fått tillatelse. Da hun giftet seg, virket det som om ektemannen var en god person, selv om han av og til mobbet henne. I det siste har han begynt å misbruke henne fysisk og håne henne så fort han har muligheten. Hun gjør alt hun kan for å gjøre ham glad, men ingenting ser ut til å fungere. Hun tør ikke å gjøre noe uten ektemannens underforståtte samtykke, men det stopper likevel ikke misbruket. Ektemannen ser ut til å angre på slutten av sine voldelige episoder, men han får det alltid til å virke som om det er hennes feil. Kaffen var for kald, det var for lite salt eller hun hørte ikke etter når han ropte på henne: Uansett var det hun som utløste reaksjonen. Hun fortsetter å være lydig og prøver å gjøre ektemannen til lags, mens han fortsetter å finne grunner til å la henne lide.

 

 

Overdreven lydighet i forholdet mellom offere og overgriper

 

Overdreven lydighet er lydighet som fremtvinger nedrangering av personlig styrke. Du kan stole på en venn, men vike fra vennskapet når tilliten brytes. Dette betyr at du har evnen til å bruke hodet og bedømme situasjonen. Men hvis tilliten brytes og du fortsetter vennskapet fordi du er redd for å være ensom, er sannsynligheten stor for at tilliten brytes igjen. En vedvarende syklus av svik etterfulgt av anger og så normaltilstand, vil etter hvert spise opp vennskapet. Vennen din vil mest sannsynlig oppfatte ditt behov for avhengighet som et svakhetstegn. Dette skjer ikke nødvendigvis bevisst, men ligge som et ubevisst potensial og som en fristelse mot å utnytte vennskapet. Muligheten for å bryte tilliten og fortsatt bevare vennskapet, vil gradvis snike seg inn som et tegn på personlig makt hos den utnyttende parten. Det avstedkommer en følelse av grandiositet og viktighet, noe enkelte personligheter ikke klarer å motstå, og dermed utnytter på tross av åpenbare etiske dilemmaer.

 

Denne typen forhold lever på at den lydige blir trakassert og håper på en oppreisning, og at gjerningsmannen føler en slags forsterket makt som må opprettholdes for enhver pris. Grensene for tillit utforskes og utfordres, mens den lydige søker etter nye måter å håndtere overtredelser, og den som trakasserer finner nye måter å opprettholde makten på. Forholdet har utviklet seg til en bølle-offer-syklus.

 

Et tegn på overdreven lydighet er når forholdet er en kombinasjon av en sterk og en svak person.

 

Et forhold må fungere innenfor grensene for tillit og personlig rom hvis det skal overleve. Troen på at lydighet og lojal forpliktelse er ensbetydende med en god jobb, er svært tvilsom. Tiden har vist oss at godt samarbeid krever tenking og medlemmer som bidrar på en kreativ måte, for å være vellykket. Først når hele laget har samarbeidet om en løsning, er det på tide å iverksette en handlingsplan. Lagets innsats kan bli hindret på veien mot løsningen, eller havne i en annen situasjon fra det som opprinnelig var tenkt. Da er det nødvendig å finne en umiddelbar løsning for å forandre på situasjonen, og gå videre. Det samme gjelder ofte i familier, vennegjenger og andre mellommenneskelige forhold.

 

Slik er det også i personlige forhold. Begge partene må forstå hverandre og bli enige om visse adferdsregler, slik at forholdet kan overleve. Først når begge parter er enige, er det tid for å arbeide seg videre og sette nye mål basert på en tilstand av tillit.

 

 

Riktige og gale former for lydighet

 

  • Lydighet mot en sak innebærer det å gjenkjenne tiltak og måter å nå målet på. En person kan bestemme seg for å arbeide for verdensfred, utvikle innovative løsninger eller arbeide for å bedre interne rutiner.

 

  • Riktige lydighetsformer kan handle om å være lydig mot lovlig etterspørsel, tilpasse seg globale behov og opprettholde juridiske bestemmelser.

 

  • Å være lydig mot medisinske råd er som regel en klok og riktig form for lydighet. Noen nærer stor mistillit til skolemedisin, og det kan ha sin berettigelse, hvorpå de avviser tradisjonell behandling og forholder seg til en alternativ behandler i stedet. Det kan være en klok beslutning, men risikoen for at man møter en kvakksalver er likevel langt større på det alternative markedet enn i tradisjonell skolemedisin. Dette tema tar vi for øvrig opp i artikkelen Troshelbredelse i et psykologisk perspektiv

 

  • Å være lydig mot lærere eller foreldre innenfor rimelighetens grenser, er som regel eksempler på riktig lydighet.

 

Eksempler på uriktige lydighetsformer er lydighet som fører til forvirring, dårlig selvfølelse, aksept for misbruk, maktforskyvning, innskrenkning av personlige rettigheter, eller skade på deg selv eller andre.

 

 

Av Sondre Risholm Liverød &
Shobna Subramanian Iyer

WebPsykologen.no

Personlighetsforstyrrelse som moderne angst

PersonlighetsforstyrrelserI førmoderne tid skaper man mening og sammenheng i tilværelsen ved hjelp av mytologier og overtro. Industrialisering og gryende modernisme fører til mer innsikt og mer kunnskap. Mye av overtoren erstattes med viten. Nå er det mekanikk og vitenskap som fyller verden og gir håp om store fremskritt. De mytiske gudeskikkelsene må vike for menneskets stadig skarpere intellekt. Etter en stund viser det seg at vitenskapen heller ikke kan stå som garantist eller som allmenngyldig forklaringsmodell på de menneskelige eksistensvilkår. Dermed begynner man å nære en viss mistillit til de eksakte vitenskapene, og en mer kulturrelativistisk holdning baner vei for en postmoderne tid hvor de store fortellingene har mistet sin meningsbærende plass i menneskets forståelse av seg selv og verden. Heretter står mennesket ganske alene i sin kamp om å finne seg selv og meningen med livet. Individualisme og fremmedgjøring er sentrale stikkord for det (post)moderne mennesket.

 

På grunn av de kulturelle omkalfatringene og en utvikling som går stadig raskere, står mennesket ansikt til ansikt med en verden full av flertydig informasjon og til dels motstridende ideer om verdens beskaffenhet. Det er forandring og bevegelse som er det eksistensielle utgangpunktet for menneskets livsprosjekter, noe som krever enormt mye av individet. I tidligere epoker hadde man en mer stabil verden å forholde seg til, noe som skapte andre problemer enn de vi hanskes med i dag. Noen mener at blant annet Freud hadde en helt annen pasientgruppe enn den vi behandler i dagens psykisk helsevern.

 

Freuds hysteriske pasienter var sannsynligvis i større grad tynget av sosiale dogmer og en strengere påbudsfilosofi. Deres problem var ufrihet og emosjonell undertrykkelse på grunn av kvassere kulturelle føringer og konvensjoner. I dagens moderne samfunn er det kanskje motsatt? Muligens er det nettopp for stor frihet til å velge vårt eget liv som er hovedproblemet. Vi er dømt til frihet, og denne dommen kan veie tungt på ryggen til et individ som befinner seg midt i en verden full av valg. Dette individet savner på sett og vis en kultur hvor familiær tilhørighet bestemmer hvilken vei du skal gå i livet. Den overveldende friheten til å velge sitt liv, og dermed ansvaret for alle livspolitiske beslutninger, kan bli for mye for mennesker. Det kan anstifte en slags eksistensiell uro og en følelse av å bygge et liv på sand. Usikkerheten kan bli stor, og den tilhørende forvirringen enda større. Hvem er jeg? Hva skal jeg bli? Hvordan skal eg skape min identitet og mitt liv? Dette er de store spørsmålene enkeltindividet strever med i en (post)moderne tidsalder. Det er mulig at de psykiske lidelsene som hører til denne kulturelle understrømmen av frihet og valg, er det vi kaller personlighetsforstyrrelser? Problemet for det (post)moderne mennesket er å finne seg selv i en verden som ikke har andre krav enn at man staker ut sin egen kurs og ”blir den man er”. Det blir som å lete etter seg selv i en kolossal samling av valgmuligheter og flertydighet, noe som ofte borger for usikkerhet, forviring og identitetsproblemer.

 

Flere store litterære personligheter og kunstnere har på hver sin måte uttrykt en skarp innsikt i den fremmedgjøringen og eksistensielle krisen som dukker opp når mennesket ikke lenger finner mening i gudstro eller vitenskapelig progresjon, men blir nødt til å skape seg sammenheng og mening i tilværelsen helt på egenhånd. Konsekvensen er at man må lete etter mening med utgangspunkt i seg selv, og det er nettopp dette prosjektet som kan resultere i angst, forfjamselse og eventuelt det som kan kalles personlighetsforstyrrelser. Den portugisiske forfatteren Fernando Pessoa er blant mine favoritter når det kommer til poetiske fremstillinger av den postmoderne ”personlighetsforstyrrelsen” og angsten som hører til en situasjon hvor man er blottet for sikre holdepunkter:

 

Jo mer jeg genskaber mig selv, jo mer ødelegger jeg mig selv. Jo mer jeg tænker, jo mer bliver jeg til et med mine tanker, men ikke med mig selv. Jeg har forsøkt at lodde dybden i mig selv, men har sluppet loddet, jeg lever kun for at tænke på om jeg er dyp eller ej, uden nogen annen sonde end mit blik, som i brøndens dype spejl viser mig mit eget ansigt, som betragter mig betrakte det.” (Pessoa, p. 56, 1997).

 

Fernando Pessoa er også en kulturkritisk forfatter som er smertelig klar over konsekvensene for mennesket som tar kalkulasjon og kvantifisering som konstituenter for rasjonalitet og realitet. ”Dekadence er det totale afkald på ubevidsthed; for ubevidsthed er selve livsgrundlaget. Hvis hjertet begyndte at tænke, ville det holde op med at slå” (1997, pp. 17). Pessoa poengterer at vi ikke kan tro med vår fornuft. Det moderne menneskets ridderferd mot sannhet med fornuften som hærfører, vil møte en verden som slår tilbake med paradokser av umenneskelig størrelsesorden. Her oppstår visse psykiske klimaendringer, og Freuds hysteriske pasienter avløses av pasienter som lider av apati, relasjonsfattigdom, depersonalisering, ensomhet, demoralisering, tomhet og eksistensiell angst (Kirsner 2003, pp. 12-13). Selve fundamentet for en trygg eksistens vakler. At det moderne mennesket har andre psykologiske problemer enn de pasientene Freud behandlet, er for øvrig et fenomen som er beskrevet av mange. 

 

I sitatet over forsøker Pessoa å finne ut hvem han er ved å ransake seg selv, men i denne prosessen ender han opp i en stadig mer forvirret posisjon, og til slutt mister han seg selv fullstendig. 8. januar 1914 skjer omtrent det samme med den tsjekkiske forfatteren Franz Kafka. I sin dagbok uttrykker han sin hjerteskjærende fortvilelse: ”Hva har jeg til felles med jøder? Jeg har ikke engang noe til felles med meg selv…” (denne utg. 1994, p. 56).

 

Modernismen og vitenskapen er full av nyvinninger som beriker menneskelivet på utrolig mange måter, men den hurtige utviklingen og stadige forandringen har sannsynligvis også sine eksistensielle omkostninger. Muligens er prsonlighetsforstyrrelsen en av de lidelsene som oppstår i møte med de moderne livsvilkårene?

 

Relaterte artikler:

 

Kilder

 

Kafka, Franz (1994): Dagbøker i utvalg. Bokvennen Forlag, Larvik Norge.

Kirsner, Douglas (2003). The schizoid world of Jean-Paul Sartre and R. D. Laing. Karnac, USA.

Pessoa, Fernando (1997). Rastløshedens bog. Brøndums Forlag, Danmark.

 

Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Eksistensialisme & selvutvikling i lyset av Franz Kafka

Eksistensialisme og Franz KafkaEn vandrehistorie gjenfortalt av populærfilosofen Robert Anton Wilson (2007, pp. 25-27) forteller om en mann ved navn Simon Moon. Han studerte Zen buddhisme ved et tempel i California da han en dag kom over en bok av Franz Kafka. Han leste Prosessen (1925, denne utg. 1991) og ble så opprørt at han måtte oppgi sine studier i den buddhistiske livsfilosofien. I Prosessen av Kafka finnes det en parabel som heter Foran loven (pp. 179-180), og det var denne korte historien som fanget Moon både intellektuelt og følelsesmessig. Kafkas parabel i kombinasjon med Zen ble rett og slett for mye for den unge studenten.

 

 

Foran Lovverket av Franz Kafka

 

Historien til Kafka handler om en bonde som forsøker å slippe inn i lovverket. Foran lovverket står det en dørvokter, men han nekter å slippe bonden inn. Han antyder imidlertid at bonden muligens kan få adgang på et senere tidspunkt, men han lover aldri noe og understreker at det er usikkert. Mannen setter seg ned for å vente, og her blir han sittende til han bli gammel. Innimellom forsøker han å bestikke vokteren, som tar imot bestikkelsene. Mannen selger alt han eier for å kjøpe seg inn, og vokteren tar pengene, men gir aldri noe tilbake. ”Jeg tar bare imot så du ikke skal tro at du har forsømt noe” (p. 180), forklarer vokteren, og mannen blir sittende å stirre på inngangen til loven mange år til. Til slutt blir mannen veldig gammel og syk og det er åpenbart at han snart kommer til å dø. På dødsleiet samler han alle sine gjenværende krefter og stiller vokteren et siste spørsmål.

 

Alle forsøker å følge loven, sier mannen, hvorav kommer det da at ingen uten jeg har forsøkt å slippe inn i alle disse mange år? Dørvokteren skjønner at det snart er slutt, og for å kunne nå hans svinnende hørsel brøler han: Ingen andre kunne komme inn her, ti denne porten var bare bestemt for deg. Jeg går nå bort og lukker den.” (Kafka, 1925, denne utg. 1991, p. 180).

 

Hovedpersonen i boken antar umiddelbart at dørvokteren bedro mannen, men advares deretter mot å trekke så hastige slutninger. Moon ble besatt av denne merkelige historien og forstod at han ikke kunne oppta Zen studiene før han hadde funnet en løsning på gåten. Kafkas fortelling etterlater leseren med mange spørsmål. Dersom porten egentlig var konstruert for nettopp denne mannen, hvorfor slapp han ikke inn? Dersom han likevel ikke skulle inn i loven, hvorfor stod døren åpen. Hvorfor var døren blokkert av en dørvakt istedenfor å være låst? Hvorfor stod den åpen og fristet mannen, og hvorfor ble den lukket så snart mannens krefter ebbet ut? Moon lurte også på om buddhismens lære om Dharma (naturlov) hadde noe med saken å gjøre. I religiøs sammenheng forbinder man Dharma med læren om den underliggende sannhet. Døde mannen på trappen til sannheten, og i så tilfelle, hvem var dørvakten? Gud? Dersom porten var inngangen til en guddommelig åpenbaring, er spørsmålet hvorvidt Kafka har parodiert religion eller om han forsøker å forsvare de evige mysterier. En annen mulighet, som for øvrig er et gjennomgangstema i Kafkas fortellinger, er at Loven representerer et moderne byråkrati, noe som gjør hele lignelsen om til politisk satire. Simon Moon grunnet i mange år på dørvakten. Representerte han Gud eller kanskje presteskapet som ofte blokkerer inngangen til det guddommelige, eller var vokteren rett og slett et bilde på det menneskelige intellekt som søker endelige svar, men alltid blir famlende i skyggen?

 

Moon ble nærmest sinnsforvirret av den kryptiske historien om bonden, og til slutt oppsøker han sin gamle læremester i håp om et svar. Han forteller mesteren hele historien om bonden som ikke slipper inn til loven, selv om inngangen var laget for ham. Deretter ber Moon på sine knær om at læreren fortolker historien, og det vil han gjerne gjøre, men Moon må følge ham ned til tempelet først.

 

På vei ned til tempelet er Simon Moon fra seg av begeistring. Han har brukt årevis på historien, men aldri kommet i nærheten av en løsning, men nå har Zen mesteren endelig lovet ham en avsløring. Nede ved tempelet setter mesteren opp tempoet, og i løpet av et kort sekund smetter han innenfor og smeller døren i ansiktet på Simon Moon. I det øyeblikket slipper Kafkas historie taket i studenten, besettelsen blir borte, og det blir sagt at hele episoden gjorde ham ”opplyst” (?) (Wilson, 2007, p. 26).

 

 

Hva forteller Kafka?

 

Kafkas obskure fabel har vært utsatt for hundrevis av fortolkninger, og de fleste er mer eller mindre meningsbærende.

 

Dersom jeg her velger å se Foran Loven i lyse av eksistensiell utvikling, er det nærliggende å foreslå at dørvakten er et bilde på begrensende faktorer i bondes eget intellekt. Vokteren forteller bonden at han gjerne må prøve å snike seg forbi, men da skal han vite at på andre siden av porten vil han møte en ny passasje med en dørvokter som er atskillig større og mer fryktinngytende enn ham, og slik fortsetter det. For hver port bonden våger å forsere, vil han komme til å støte på sterkere bevoktning, og den neste vokteren vil alltid være mer skrekkinnvarslende enn den forrige, og på grunn av denne advarselen gjør bonden ingen forsøk på å trosse den første dørvokteren. Han blir isteden sittende å vente utenfor porten, helt til han dør (!)

 

Muligens representerer hver port inngangen til et nytt eksistensnivå. Med eksistensnivåer mener jeg her nye livsperspektiver, som inkluderer de gamle, men supplerer med ytterligere perspektiver. Den eksistensielle utviklingen handler om mange faktorer, men grovt sett kan vi si at det psykologiske landskapet utvides, og horisonten for erkjennesle forskyves. 

 

”Mental utvikling” handler blant annet om å innta stadig mer nyanserte forståleser av menneskelige livsprosjekter. Når vi inntar nye perspektiver, hender det at vi må foreta ganske store omveltninger i våre tidligere livsorienteringer. Kanskje krever det omfattende holdningsendringer, og slike prosesser er vanskelig for et ”konservativt” menneskesinn som egentlig søker etter endelige sannheter eller urokkelige forklaringsmodeller å hvile sitt liv i. De færreste av oss har mot til å ta den utfordringen som ligger i å undersøke svakhetene ved vårt eget ståsted for å vinne ny innsikt og en videre horisont.

 

Enhver forandring er ofte forbundet med krise, og slik er det også med eksistensiell eller mental utvikling. De mentale omkostningene kan være store i det momentet hvor tidligere verdenssyn suppleres eller redefineres. Jeg vil ikke si at mennesker generelt sett ikke klarer dette, men det koster oss mye, og derfor har vi en slags iboende motstand mot nye ideer og tanker som strider mot våre egne oppfattelser. I psykoterapi jobber jeg ofte imot klintens negative oppfattelser av seg selv, og slike selvoppfattelser er vanskelig å justere. Jeg kan ha høye tanker om klienten, og formidle disse, men likevel påvirker de ikke klinetens selvtillit i det hele tatt. Det nytter simpelthen ikke å servere positve tilbakemeldinger, rett og slett fordi de selv betrakter seg som udugelige eller verdiløse. Av de grunn er det sjelden at terapi handler om å gi «positive tilbakemeldinger», men snarere handler om å identifisere og belyse tankemønstre og negative «ryggmargsreflekser». 

 

 

Mot til å endre livssyn

 

Den kjente biologen og religionskritikeren, Richard Dawkins, forteller ofte en historie om en professor som har brukt et helt liv på å utvikle en teoretisk modell. Tusenvis av timer med forskning og vitenskapsproduksjon ligger bak hans bestrebelser, og resultatet er professorens eget åndsverk hvor hans intellektuelle og kreative investeringer er plassert, og det er i denne modellen han hviler sin stolthet som fagperson.

 

En dag holdes det en gjeseforelesning ved universitetet. Professoren deltar som publikum og blir vitne til en forestilling som forandrer alt. Foran tavlen i auditoriet står en ung forsker og presenterer en ny teori. Hans resonnementer er gode, forskningen er solid og den motbeviser alt det som den gamle professoren har bygget opp gjennom en lang karriere. Salen blir stille fordi alle vet at professorens ideer plutselig er satt på en alvorlig prøve. Da forelesningen er over, reiser professoren seg opp, mens alle de andre blir sittende i taushet. Han spaserer ettertenksomt bort til den unge forskeren og tar ham i hånden. ”Gratulerer,” sier han, ”du har rett!”

 

For Dawkins representerer dette en høytstående og beundringsverdig mentalitet. Professoren lytter til det beste argumentet og ser riktigheten i de overlegne bevisene. Til tros for langvarige investeringer i feltet, klarer han å inkorporere de nye resultatene og glede seg over den unge forskerens nyvinninger. Siden Dawkins er en iherdig religionskritiker, setter han denne historien opp som motsats til religiøs dogmatisme. Fundamentalistiske holdninger innenfor ulike religioner lar seg ikke rikke uansett hvor solide og overbevisende motargumentene fremstår. På denne måten representerer en slik type religion en lammelse på den menneskelige tankegang fordi de fastlagte doktriner aldri kan utfordres. Dersom man likevel utfordrer teologiske teorier, blir man ofte betraktet som ond eller lite sensitiv fordi man rokker ved et eksistensielt system hvor mange mennesker har forankret både mening og håp i møte med tilværelsens vanskeligheter.

 

 

Psykologiske grensesteder

 

Min idé rundt Kafkas fortelling er at den sier noe om at ensporet tenkning anført av en autoritetstro holdning og uvilje mot ny perspektiver plasserer mennesket Foran Loven, hvor vi kommer til å dø mens vi venter på den ”store åpenbaringen”, men andre ord; vente på at dørvokteren finner det for godt å slippe oss inn. Vi våger rett og slett ikke å skape vårt eget liv eller søke mot nye forståelser, rett og slett fordi vi er fanget i en slags underlegen og autoritetstro posisjon. Bonden lider en tragisk skjebne, og min fortolkning antyder at hans ulykke først og fremst skyldes mangel på mot. Han våger ikke å utfordre de etablerte kategorien på det området som handler om erkjennelse. Når alt kommer til alt handler selvutvikling om åpenhet og mot til å møte nye erkjennelser.

 

Kafka tar oss med til erkjennelsens grensesteder, men hvilket sted eller rom er det egentlig snakk om når det gjelder erkjennelse? Kafka gjør det særdeles konkret med en beskrivelse av en port og en fortelling om en bonde og en dørvokter. I min fortolkning illustrerer Kafka først og fremst et erfaringsfelt hvor bonden har nærmet seg yttergrensene i sitt psykologiske landskap, men ulykkeligvis ikke klarer å utvide horisonten. Kafka beskiver en fysisk og sansbar verden, men muligens var det sjelens indre han hadde for øye når han komponerte novellen. Kafka skildrer et mislykket forsøk på å overskride en terskel, og bonden blir sittende i villfarelse og usikkerhet til han dør.

 

Dette er et utmerket bilde på det som skjer når vi som mennesker beveger oss mot nye orienteringer. Det er vanskelig og sårt å forlate eller supplere måter å tenke på, og de fleste mentale utviklingsprosesser kommer til grenseområder hvor man føler seg utrygg.

 

 

Psykologisk utvikling foran ”Lovverket”

 

Pågangsmot til å bevege seg videre, eller forsere porten på tross av vokterens advarsler, er i min forståelse et bilde på selvutvikling. I utgangspunktet høres selvutvikling ut som en festlig og vitaliserende atspredelse, men i realiteten koster det mye krefter og viljestyrke hver gang man støter på en dørvokter i sitt livsprosjekt. Og som regel er det først når man utfordrer vokteren at virkelig vekst kan inntreffe.

 

Foran Loven står mennesket ved et viktig veiskille fordi det er i ferd med å kutte sine bånd til tidligere livsorienteringer. Det moderne mennesket befinner seg ofte i en posisjon avskåret fra tidligere bånd til religiøse, tradisjonelle og kulturelle relasjoner, og hvordan skal man heretter forholde seg når det er fortidens atferdsmønster som har besørget tilværelsens trygghet. Er man i stand til å etablere nye mønster som representerer større grad av frihet, kreative mulighet og livsgnist, eller er omfanget av et slikt prosjekt så skremmende at man snur i møte med dørvokterens skremmeskudd og et aldri så lite memento mori.

 

I psykoterapi står jeg selv sammen med mennesker ”foran loven” hver eneste dag. Mennesker med tragiske skjebner har ofte utviklet livsmønstre som er hemmet av angst, uro, lav selvtillit og depresjon. De føler seg maktesløs ovenfor en tilværelse som stadig rammer dem med krav og nye ”ulykker”. Problemet er ofte at de ikke våger seg forbi dørvokteren. De har simpelthen ingen tro på at de kan skape sitt eget liv, eller bli en aktiv agent i eget livsprosjekt. Dermed sitter de fast i en passiv posisjon hvor livet slår mot dem. Dette er åpenbart en ganske uforutsigbar og hjelpesløs posisjon hvor man blir et ”offer” for omstendigheten. Troen på egen verdi og egen kompetanse er forsvunnet og erstattet med frykt for hva som kommer til å skje. I et vellykket terapiprosjekt vil pasienten gå alene forbi dørvokteren, mens andre ganger blir vedkommende sittende utenfor, og da er både pasienten og terapien fastlås.   

 

I virkeligheten opptrer ikke disse grenseområdene så tydelig som i Kafkas fortelling, men ett hvert søkende menneske vil fra tid til annen befinne seg Foran Loven. Det betyr at vi har nådd til en terskel i vårt psykologiske landskap, men heller ikke da dukker det nødvendigvis opp en dørvokter eller en port i vår bevissthet. Det er snarere slik at grenseerfaringene gir seg til kjenne i livet som en ganske alminnelig og utbredt livsangst, en depressiv grunntone, en irritert stemning, uro eller en pessimistisk livsholdning. Dersom man ønsker å finne veien utover grensene, krever det at man bevisst reflekterer over grenseopplevelsenes natur. Det handler til syvende og sist om nok selvtillit og trygghet til å utfordre sitt eget og kulturens ståsted. Dette er også psykoterapiens hovedanliggende.

 

Er man psykologisk parat til å overta ansvaret for sine handlinger og sin tenkning? I de tilfellene hvor man merker en overveldende frykt for å styre sin egen skjebne og utforme tilværelsen på en selvstendig måte, er man sannsynligvis ikke moden for å utfordre dørvokteren. Så lenge angsten for å gå i klinsj med dørvokteren er relativt høy, vil man som regel bli stående som lammet foran loven, eller risikere å snuble ved terskelen. Det Kafka imidlertid forteller oss om en slik situasjon, er at det i liten grad nytter å sette seg ned å vente. Bonden forsøker riktignok å bestikke dørvokteren, men utover det forholder han seg rimelig passivt. Det nytter altså ikke å jukse seg til en ”videre livshorisont” og en mer fleksibel bevissthet, og det nytter heller ikke å sette seg til for å vente på den store ”åpenbaringen” eller at livsangsten plutselig skal forvinne av seg selv. Det krever egeninnsats, og det tror jeg er noe av budskapet i Kafkas novelle. ”Meningen med livet” er heller ikke noe som faller i hodet på oss, men noe vi må bygge og vedlikeholde hver eneste dag.

 

 

Hva innebærer selvutvikling?

 

Forskning på selvutvikling i forhold til psykologisk og eksistensiell utvikling antyder at man må påregne målrettet innsats over en periode på omtrent fem år dersom man vil oppnå en dyptgripende forandring. Dette gjelder også på flere områder i livet. Dersom man i en alder av førti år ønsker å spille piano, men ikke har noen forkunnskaper eller musikalsk erfaring, regner man med at et gjennomsnitts mennesket bruker fem år med jevnlige øvelser før vedkommende blir en habil pianospiller. Det samme gjelder etter alt å dømme på det feltet som handler om erkjennelse, mentalitet, livsholdning og tankegang. Å bevege sitt eget mentale gravitasjonspunkt i retning av et nytt eksistensnivå, nye perspektiver og mer nyanserte forståelser av ulike livsorienteringer, krever at man har bred erfaring fra det allerede etablerte nivået.

 

Ofte starter en forandring med en følelse av ubehag eller en begrensning i livssituasjonen som fører til at man utforske mulighetene innenfor det handlingsrommet som er tilgjengelig, og dersom det ikke dukker opp noen tilfredsstillende alternativer i de eksistensielle rammebetingelsene man lever sitt liv innenfor, hender det at mennesket beveger seg ut mot ”erkjennelsens grenseområder”. I møte med de utfordringene dørvokteren representerer, må man være trygg og godt forberedt for ikke å bli lammet eller snuble i dørstokken. I enkelte tilfeller blir man presset mot nye livsorienteringer fordi man er utilfreds med de gamle, men det er også mulig å initiere et selvutviklingsprosjekt fra en overskuddsposisjon hvor man i utgangspunktet ikke er plaget av den omtalte livsangsten.

 

Det flotte ved bevegelser i det psykologiske landskapet er at det aldri tar slutt. Det vil alltid dukke opp en ny dørvokter og større muligheter bak nye porter. I følge Wilber (2006) kan man utvikle tilværelsesprosjekter på mange måter, og hans forslag til en grunnpakke innenfor selvutvikling består av fire hovedkomponenter: Fysisk trening, Psykoterapi, meditasjon og lesing (!) Se artikkelen som heter Oppskrift på selvutvikling for en dypere forkarling på denne sammensetningen. 

 

Konklusjon

 

Ved å implementere ulike selvutviklingsstrategier i sitt eget liv, stå ved de og holde ut, er muligheten for vitaliserende modning bestandig til stede. Sannsynligheten for å dø ventende på en krakk foran Loven, blir altså mindre når man er aktivt søkende, ydmyk og nysgjerrig på nye perspektiver samt psykologisk modig.

 

 

Kilder

 

Kafka, Franz (1991): Prosessen. Den Norske Bokklubben A/S, Oslo.

Wilber, Ken (2006). Integral Life Practice Starter Kit [Box set, DVD-ROM]. Sounds True.

Wilson, Robert Anton (10. utg., 2007, 1. utg., 1990). Quantum psychology – how brain software programs you & your world. New Falcon Publications Tempe, Arizona, USA.

 

 

Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Hva er psykiske lidelser?

Hva er psykiske lidelserHva er psykiske lidelser? Hva er angst, depresjon, personlighetsforstyrrelser og psykoser? Vi har mange diagnoser, og det er mange veier som fører til psykiske plager. Kan man egentlig si noe generelt om hvordan man kan forstå psykiske problemer? Jeg vet ikke, men jeg vil likevel gjøre et forsøk. I psykiatrien eller klinisk praksis finner vi henholdsvis to svar på de ovenstående spørsmålene.

 

Psykologi, tanker og følelser

 

Noen vil mene at psykiske lidelser primært handler om negativt tankegods eller stadige feiltolkninger av tilværelsen. Altså ideer og uheldige fortolkninger som fører mennesker inn i forskrudde oppfattelser av seg selv og sin tilværelse, noe som videre kan medføre en depressiv grunnstemning eller et liv preget av unødvendig mye frykt og engstelse. I tillegg rammes man gjerne av en følelse av å være unormal, og ”unormale” mennesker trekker seg gjerne tilbake som en reaksjon på opplevelser av å ikke passe inn. Dersom denne følelsen eller ubevisste idémønsteret ligger dypt forankret i oss, og skriver seg fra uheldige omstendigheter og vonde erfaringer fra tidlig barndom, hender det at vi kaller det en personlighetsforstyrrelse. Det gjør man fordi tankerekkene og opplevelsesmønstrene ligger så dypt i vårt mentale bokholderi at det gjennomsyrer store deler av vår livsførsel. Senere opplevelser og vanskelige livssituasjoner kan gi seg utslag i ulike symptomer som angst, depresjon og søvnproblemer etc. Den grunnleggende forståelsen er uansett at det er de psykologiske brillene vi ser verden med som forvrenger vårt utsyn og skaper utrygghet og vanskeligheter i håndteringen av livsprosjekter. Vi styres av ideer med en uheldig undertone som fører til konflikt og psykiske symptomer. I så måte er spørsmålet hvordan man bytter ut dårlige ideer med gode ideer, og ikke minst hvorfor vi til stadighet forstår tilværelsen på uhensiktsmessige måter.

 

Noen sier at det gode kan oppnås gjennom lykke, men hvordan kan vi vite hva lykke er? Og hvordan skal lykke defineres? Lykke og det gode er ikke objektive begreper. Vi kan ikke drøfte dem på en vitenskapelig måte. Og siden de ikke er objektive, eksisterer de bare i tankene våre. Dersom du vil bli lykkelig, er det altså bare å tenke på en annen måte. Ha-ha. Ha-ha.” (Pirsig, 1974, denne overs. 1997, p. 383).

 

Dette er i grove og forenklede trekk samtaleterapiens anliggende. Robert M. Pirsig tar det på kornet i boken som heter Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel. Denne boken er en klassiker som anbefales til alle som er litt over middels interesserte i menneskets eksistensielle vilkår. Du kan for øvrig lese mer om samtaleterapi i artikkelen som heter Hva er psykoterapi og Hva er gruppeterapi. Ellers har vi flere artikler om ulike behandlingsmetoder her. Er du mer interessert i lykke, har vi drøftet dette mer inngående i artikkelen som heter Positiv psykologi & hva er lykke?. Vi har dessuten flere artikler om lykke og hvordan vi «oppnår» dette i kategorien Livsfilosofi.

 

 

Biologi og hjernen

 

Den andre hovedinnfallsvinkelen til psykiske lidelser handler om biologi. Her vil man mene at en depresjon handler om kjemisk ubalanse i hjernen som eventuelt kan justeres med medisiner. Negative tanker og destruktive tolkningsmønster er et resultat av en forstyrrelse i hjernens nevrokjemi. Hvis vi får justert hjernen på en tilfredsstillende måte, vil den ”engstelige tåka” som ligger over pasientens opplevelser forsvinne. Lykkepillen er myteomspunnet, men konseptet synes nesten å være for godt til å være sant, og det er det sannsynligvis. Vi vet at det finnes en slags nevrokjemisk formel for menneskenes opplevelser, og at disse kan påvirkes kunstig med narkotiske stoffer eller medikamenter, men medisiner endrer ikke nødvendigvis tankegods eller personens tolkningsmønster dersom dette ligger dypt forankret i pasientens personlighet. Medisiner kan kanskje skape et godt utgangspunkt og et nevrokjemisk klima som legger til rette for at pasienten kan gjøre mentale bestrebelser på å endre sine psykologiske strategier. Disse psykologiske strategiene er ofte et produkt av miljøet og oppveksten, mens naturvitenskapen vil hevde at det stort sett dreier seg om arvelige disposisjoner i hjernens anatomi. I teoretisk sammenheng tenker man seg at debatten mellom arv og miljø er gammel og utdatert, og at den endte uavgjort. I praksis er det ikke slik, noe de fleste som arbeider i helsevesenet er klar over.

 

De fleste helsearbeidere bebor som regel en erkjennelse av at psykiske lidelser er et fenomen som oppstår et sted mellom arv og miljø, men problemet er at mange vekter dette svært forskjellig. De som har en medisinsk utdannelse bak seg, har en tendens til å la dette perspektivet tre tydelig frem i kontakt med pasienter, og de som har en mer humanistisk orientert utdannelse tenderer til å se miljø, psykologi og mellommenneskelige faktorer fremfor biologi. Begge deler er like riktig, og poenget er å vekte så mange perspektiver som mulig i møte med mennesker i krise. Dette er også bakgrunnen for fokuset på tverrfaglighet i psykisk helsevern. Den store faren som stadig gjør seg gjeldende, er mennesker som betrakter sin modell på menneskets psyke som suveren og universal. Dette forekommer både i offentlig helsevesen, og sannsynligvis enda mer i såkalte ”alternative behandlingsmiljøer” hvor en grundig innføring i vitenskapsteori ikke alltid er til stede. Personer som opptrer på en slags ”nyfrelst” måte når det gjelder psykisk helse og behandling, skal man være litt forsiktig med, da det kanskje er blendet av begeistring for sin forståelsesmodell, og dermed glemmer andre og like viktige innfallsvinkler. 

 

 

Psykologien som fagfelt

 

Når det gjelder psykologi som fagfelt og behandling av psykiske lidelser, er dette området beheftet med et stort problem. Problemet er at psykologien aldri kan bli en sammenhengende vitenskap fordi selve den virkeligheten som psykologien handler om, heller ikke lar seg fange inn i en bestemt og entydig sammenheng. Den virkeligheten som psykologien handler om er sammensatt av mangfoldige virkeligheter, og det gjør saken kompleks.

 

Man kan for eksempel mene at menneskets bevissthet tilhører en helt annen virkelighet enn de prosessene som foregår i hjernen. Med et slikt utgangspunkt kan man anta at nevropsykologiske og medisinsk orienterte teorier forholder seg til en helt annen virkelighet enn humanpsykologiske teorier beskjeftiger seg med, og slik seiler man avsted på hver sin skute uten å oppdage at man faktisk ferdes på det samme havet.

 

Men er det egentlig et problem at psykologien ikke klarer å samle seg som vitenskap? Min mening er at psykologien skal tilstrebe og være vitenskapelig, men at den aldri kan bli en enhetsvitenskap. Som enhetsvitenskap vil psykologien være direkte meningsløs. Mennesker er forskjellige og de opplever verden på vidt forskjellige måter, og psykologien er simpelthet et uttrykk for denne levende mangfoldigheten. Hvis psykologien skal gjøre seg snever og strømlinjeformet for å tilfredsstille de strengeste kravene til vitenskapelige spilleregler, vil den gjøre mennesket til en snever størrelse, og det vil ikke tjene til annet enn å fornærme vår komplekse natur, noe en rekke psykologiske retninger allerede har klart å gjøre.

 

Alle disse virkelighetene, som til sammen utgjør det psykologiske universet, har mange stemmer, og det jeg ønsker å formidle i denne artikkelen er at vi må tilstrebe å lytte til så mange stemmer som mulig. For ikke å gå seg bort i alle virkelighetene, altså høre stemmer som snakker i munn på hverandre over alt (et kjennetegn ved psykose), trenger vi et godt kart over det psykologiske landskapet. Vi må unngå å tro at vi kjenner det endelige svaret, men praktisere på en ydmyk måte og bruke det vi kan best, men også inkludere andre retninger når vi mistenker at det er avgjørende for den aktuelle klienten. Da må man eventuelt be om assistanse (tverrfaglighet) for å yte rettferdig og forsvarlig hjelp i møte med et komplekst sykdomsbilde.

 

 

Mennesket på et kontinuum mellom kropp og psyke

 

Vi må rett og slett aldri slutte å ”utdanne oss”, men hele tiden anskaffe mer kunnskap fra andre disipliner. Det er i en slik kontinuerlig kunnskapsprosess eller faglig dannelsesprosess at vi virkelig kan begynne å orientere oss i forskjellige psykologiske disipliner og teorier på menneskets beskaffenhet. Og det er først da vi med belegg kan forholde oss litt mer åpent og ryddig til både skolemedisin på den ene siden, psykologiske og psykosomatiske teorier i midten og forskjellige former for healing eller åndelig inspirerte retninger, noe som til sammen legger mennesket på et kontinuum mellom ”kropp og sjel”.

 

På den måten kan vi i alle fall forsøke å unngå naturvitenskaplig arroganse og det jeg kaller biologisk determinisme. I ordets videste forstand er determinisme den egenskapen at et system, en modell eller en prosess er helt og holdent bestemt av tidligere tilstander. Innenfor filosofi og vitenskapsteori beskriver determinisme den oppfatningen at alt som foregår i naturen, inkludert menneskets handlinger, er forhåndsbestemt av indre og ytre årsaker, og at det derfor ikke finnes fri vilje. Med biologisk determinisme i denne sammenhengen mener jeg en sykdomsmodell som forfekter et somatisk eller genetisk og arvelig utgangspunkt for en rekke lidelser, og i tillegg ignorerer de psykodynamiske forholdene som unektelig ligger til grunn for menneskets selvforståelse og personlige stil i håndtering av tilværelsens utfordringer. En ukritisk aksept av en slik determinisme innebærer at man sannsynligvis har henfalt til en slags klinisk identitetsteori som lyder slik: Bevisstheten er det nevrale systemet, hvor problemer i førstnevnte skyldes en ubalanse i sistnevnte, og denne ubalansen kan vi korrigere med medikamenter.

 

Dersom vi alltid passer på å bevege oss videre rent faglig sett, vil vi også unngå å henfall til kvakksalvere på det alternative markedet og lære oss å se forskjellen på et velinformert behandlingsopplegg og et åndelig og dårlig begrunnet vekkelsesprosjekt i jungelen av alternative behandlingstilbud.

 

Mellom disse ytterpunktene finner vi imidlertid en rekke skoler som handler om menneskets utvikling og helbredelse. Healere, yogier, psykoterapeuter, psykologer, fysioterapeuter, refleksologer, medisinere, homøopater, osteopater og kiropraktorer er bare et lite fåtall av behandlere som kurerer mennesker i sitt daglige virke. Ulike behandlingsformer vitner om ulike måter å forstå menneskets natur på. Spørsmålet er om det er problematisk med mange innfallsvinkler, eller om det er et uttrykk for rikholdighet i pleien av mennesket.

 

Mennesket har til alle tider søgt at værge sig mod sygdom , lidelse og død, både ved hjælp af religion, tro, bøn, amuleter, fetischer osv. men også med medicin, det være sig planter, dyr, dele af dyr og mennesker, deres udsondringer og affaldsprodukter o. m. a. Samt gennem direkte kirurgiske indgreb. Præsten, magikeren, troldmanden, den kloge mand og den kloge kone, apotekeren og lægen har et indre familieskab, som har sin baggrund i menneskets egen situasjon.” (Nielsen, Sunesen & Kehler i Bergmark, 1968, p. 6)

 

Jeg vil mene at mange innfallsvinkler representerer et tiltrengt mangfold i forståelsen av mennesket, og spesielt menneskets psykologi, eller forholdet mellom psyke og soma. Dog vil jeg anbefale at man krever ganske stor grad av etterrettelighet og faglig forankring i de ulike perspektivene. Mange alternative behandlere baserer seg på en form for diffuse evner i behandlingsøyemed, og da er faren stor for at man møter en person som egentlig baserer sin behandling og forståelse av psykisk helse på talegaver og forføreriske evner. I så måte er det eventuelt placeboeffekten som representerer det kurative elementet, noe som kanskje også er greit?

 

Jeg avslutter med dette, og henviser til artikkelen Placebo effekten som kontekstuell helbredelse for en grundigere undersøkelse av placeboeffektens rolle i behandling av psykiske lidelser. Noceboeffekten er en annen artikkel som drøfter samme problemstilling med motsatt fortegn: Noceboeffekten er placeboeffektens onde tvilling. Ved nocebo er det negative forventninger som avstedkommer en negativ effekt, mens ved placebo er det positive forventninger som avstedkommer en positiv effekt, og dermed er placeboeffekten kanskje en av de mest kurative faktorene i forholdet mellom behandler og pasient?

 

 

Kilder

 

Pirsig, Robert M. (1997). Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel. Pax Forlag A/S, Oslo.

Bergmark, Mats (1968): Lægekunst, tro og overtro. Dansk bearbeidelse Nielsen, Harald, Illustrasjoner Sunesen, Ebbe, Redaktør Kehler, Stephan. Politikens Forlag A/S, København.

 

 

Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Talegaver og språk skaper verden

Barack Obama og GudEt litt spesielt trekk ved den såkalte postmoderne virkelighetsforståelsen, er at man i hovedsak betrakter tilværelsen som en sosial konstruksjon. Denne forståelsen har sine røtter i en filosofisk strømning som kalles sosialkonstruksjonisme. Det er en retning med røtter innenfor psykologi og samfunnsvitenskap hvor hovedtesen er at mennesker konstruerer sin egen virkelighet gjennom språklig samhandling med hverandre. Det betyr at mennesket både påvirker og er sterkt påvirket av den kulturen det tilhører.

 

Ved å legge språk på virkeligheten og de eksistensielle dimensjonene ved tilværelsen, utvikler kulturelle felleskap et bestemt språkspill eller forståelsesramme som definerer, betinger og gjennomsyrer våre liv og livsførsel. Dersom man setter dette på spissen, betyr det i ytterste konsekvens at endringer i språket, eller vårt kollektive begrepsverk, på sett og vis endrer virkeligheten(!) Det er muligens en filosofisk anfektelse som de fleste av oss ikke godtar helt uten videre, men ved nærmere ettertanke finnes det åpenbart områder hvor den sosialkonstruksjonistiske tankegangen synes å ha en ganske reel gyldighet.

 

Innenfor sosialkonstruksjonisme er altså språket et viktig omdreiningspunkt for den menneskelige eksistens. Språket er et merkverdig redskap som blant annet gjør mennesker til ”tidsbindere”. Gjennom tegn og symboler kan vi videreføre vårt tankegods og vår innsikt til kommende generasjoner, og likeledes kan vi sette oss inn i tidligere menneskers verdensoppfattelser. Platon, Marx, Hitler, Newton, Sokrates, Shakespeare, Kafka og Ibsen har alle sammen en andelspost i den menneskelige forstand, og dermed har de til en viss grad påvirket vår versjon av virkeligheten, nettopp fordi semantikk og språkspill har sørget for at deres bidrag er ført videre gjennom generasjoner.

 

Retoriske triks

 

For å bli enda litt mer språkteknisk, vil jeg kort påpeke at ordene, som utgjør de forskjellige språkene, inneholder både denotasjoner, som er direkte referanser til den sensoriske og eksistensielle verden, og konnotasjoner, som handler om den emosjonelle tonen og de poetiske og retoriske triksene i språket. På grunn av disse egenskapene ved ordet kan mennesker ledes til handling selv med ord som ikke har noen reel referanse til virkeligheten. Språket har altså noen kvaliteter og egenskaper som påvirker oss til å ta affære og bevege virkeligheten i ulike retninger. Dette er mekanismen i blant annet reklame og mye av organisert religion. Det handler på sett og vis om det som kalles demagogi.

 

 

Ergo er Mor Nille en sten

 

Demagogi er evnen eller kunsten til å forføre og lede andre mennesker med sine taleevner. Ofte brukes det i forhold til mennesker som vinner frem med usaklige argumenter på grunn av finurlig retorikk, spekulativ overtalelsesevne og propaganda. Mange kjenner den populære syllogismen fra Ludvig Holbergs Erasmus Montanus (1722, denne utg., 2007): «En sten kan ikke flyve. Mor Nille kan heller ikke flyve. Ergo er Mor Nille en sten». Ettersom Mor Nille henføres til å tro på dette resonnementet, må man si at det dreier seg om demagogi eller talekunst på «høyt» nivå.

 

 

Bibelens innflytelse

 

Det er vel også slik at Bibelen åpner med en anerkjennelse av de fantastiske grunndragene i vårt verbale uttrykksmiddel: ”I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud” (Johannes-prologen, kap.1 vers 1). Det er tydelig at apostelen Johannes var meget imponert over språkets vidløftige særegenheter. Språkets nesten ubegrensede muligheter var rett og slett så beundringsverdig at man tilskrev det guddommelig status, og med tanke på den ettertrykkelige gjennomslagskraften de bibelske skribentene har hatt på sin samtid og ettertid, er det ikke rart at ordet og språkets egenskaper oppfattes som sublime kvaliteter. På god vei inn i et nytt millennium har apostlenes formuleringsevner og skriftlige overleveringer fremdeles en kolossal innflytelse på våre menneskelige bedrifter. Den hellige litteraturen er to tusen år gammel og likevel figurerer den som en levende forklaringsramme over store deler av verden. Hvor mange som er frelst, reddet ut av rusmisbruk og kriminalitet, hjulpet av medmennesker i Guds navn og så videre, har man sannsynligvis ikke tall på. Trolig finnes det heller ikke eksakte tall på hvor mange kvinner som er undertrykte, kriger som er utkjempet, kjettere som er drept, hekser som er brent, skjebner som er kvelt av skam og samvittighet over sine syndige impulser (ofte medfødte reproduksjonsmekanismer) og mennesker som har gått over lik for å beholde sin prektighet under Guds åsyn, og alt dette som følge av språklig og skriftlig videreformidling av gamle verdenssyn.

 

På mange måter er det en selvfølgelighet at språket både åpner og tvinger våre virkelighetsoppfattelser i forskjellige retninger og dermed utøver en ganske reell innflytelse på tilværelsen. Likevel er det de færreste av oss som tenker over slikt i det daglige. Når vi imidlertid undersøker språkets finurlige vesen litt nærmere, viser det seg vitterlig at dette verbale redskapet nesten er litt ”magisk”. Det både drifter og omsetter tanker, forestillinger og verdensbilder i lyd som videre kan gjøre både små og store forskjeller i den menneskelige virkeligheten.

 

 

Er finanskrisen en sosial konstruksjon?

 

For å illustrere dette grunnleggende konseptet i sosialkonstruksjonismen i en litt mer aktuell og håndgripelig sammenheng, kan jeg nevne at verdensøkonomien i skrivende stund er preget av krise. Norge er angivelig et land som klarer seg rimelig godt gjennom de økonomiske nedgangstidene, men ettersom folk flest er oppmerksom på krisetid, snakker om den, leser om den og bekymrer seg for den, iverksetter de sparetiltak og bruker mindre penger enn normalt. Når vi bruker mindre penger, demmer vi opp for en naturlig flyt i det økonomiske landskapet, og resultatet er at flere bedrifter går med underskudd fordi folk ikke kjøper tjenester og varer i like stor grad som før finanskrisen inntraff. Arbeidsledigheten i Norge er fremdeles  forholdsvis lav, og de fleste av oss har anledning til å opprettholde et normalt forbruk, men medias formidling av en forferdelig krise i pengeøkonomien skremmer oss til sparetiltak, noe som altså forverrer krisen. En forverring betyr at flere mennesker settes ut av arbeid og for disse går krisen fra å være en overskrift i avisen til en virkelig forkleining i deres private forbruk og levestandard. Dette er en grov forenkling av et lite aspekt ved et uhyre komplekst fenomen på verdensbasis, men faktum er at fenomenet kan påvirkes og liketil endre karakter i takt men den menneskelige psykologi og måten vi oppfatter, formulerer og formidler problemer og løsninger på.

 

 

Barack Obamas innflytelse

 

2. april 2009 forteller USAs president Barack Obama med entusiasme om G20-landenes nye krisetiltak for å få verdensøkonomien på beina igjen. Det har vært toppmøte i London og forhandlingsresultatet presenterer Obama som et vendepunkt for den globale krisen. Kort tid senere melder man om oppgang på børsen flere steder i verden, og overskriftene forteller at pengemarkedet har lagt nedturen bak seg. Det som formidles er optimisme, noe som direkte påvirker markedsverdiene rundt om i hele verden. ”I London var Ordet. Ordet var hos Obama, og Ordet var Obama”.

 

 

Frykt selger og påvirker oss

 

Et annet eksempel har vi tatt opp i en egen artikkel som heter Salg av frykt og svineinfluensa. I denne artikkelen ser vi på ”Fryktbransjen” for å undersøke hvordan angst, stress og redsel driver forbrukermarkedet. På sett og vis er alt fra bilforsikring til medlemskap på treningssenter, fra antioksidanter til H1N1 (svineinfluensa) solgt med en viss appell til menneskers bekymring. Frykt er rett og slett en veldig effektiv faktor for å kontrollere og påvirke forbrukertrender. Å skape frykt blant mennesker, og deretter tilby en frelsende løsning, er det beste og eldste salgstrikset som finnes. I dagens informasjonssamfunn foregår dette i en langt større målestokk enn noensinne. Dette er også tema i artiklene Noceboeffekten, Placebo effekten som kontekstuell helbredelse og Positiv psykologi – Spørsmålet er svaret.

 

I forhold til Barack Obama, har han neppe oppnådd presidentkandidatur med kun optimisme og gode visjoner. For å lykkes i politikken må man til en viss grad spille på folks frykt. Det er på den måten man vinner deres oppmerksomhet og tillit. Folk føler seg rett og slett forstått og til dels beroliget når man adresserer deres frykt og tar bekymringen på alvor. Dette gjør Obama med kløktig retorikk og velformulerte taler.

 

 

Virkeligheten er språk og vice versa

 

I ekstrem forstand kan sosialkonstruksjonismen havne i den konklusjon at virkeligheten utelukkende er et produkt av vår forståelse og lingvistiske praksis. Slik reduseres virkeligheten til en mental konstruksjon, hvorpå alt som er fysisk blir avskrevet som sekundært. Sosialkonstruksjonismen fremhever altså språket som det grunnleggende element. Kritikken mot klassisk naturvitenskap fra sosialkonstruksjonistisk ståsted, er at vitenskapelige sannheter ikke blir til fordi man avdekker sannheter om verden, men fordi vitenskapen konstruerer sannheter som svarer til den måten de forstår og håndterer verden på. Både verden og vår personlige identitet er ingen fastlåste størrelser, men noe vi konstruerer gjennom språket.

 

 

Personlighet som en flytende størrelse

 

En slik sosialkonstruksjonistisk tanketradisjon er særlig fremtredene innenfor psykologi. I slike psykologiske tradisjoner bestrider man at mennesket besitter en mer eller mindre stabil personlighet, men velger isteden å forstå identiteten som en prosess eller en flytende størrelse. Personligheten betraktes altså ikke som en fastlåst kategori, men som et fenomen bygd på språklige konstruksjoner og sosial samhandling.

 

Kenneth Gergen (1991) er en fremtredende representant for sosialkonstruksjonisme, og han forstår Selvet eller personligheten som sosialt gjennomtrengt. Professor i filosofi Dorte Marie Søndergaard (1996) er inne på en lignende tankegang når hun snakker om multiple selver. Sistnevnte betyr rett og slett at personligheten er kontekstavhengig og dermed forskjellig i ulike sosiale sammenhenger. Dette tema har vi drøftet mer inngående i to følgeartikler som heter Identitet, sosiale krav og mellommenneskelige forhold I og Identitet, sosiale krav og mellommenneskelige forhold II.

 

Robert Musil (1930, denne utg. 1994) var en Østerriksk forfatter som stadfester ovenstående poeng i forhold til personlighet på en svært poetisk måte i sitt hovedverk, Manden uden egenskaber:

 

For en beboer i et land har mindst ni karakterer. En erhvervs-, en national-, en stats-, en klasse-, en geografisk, en køns-, en bevidst, en ubevidst og måske til lige en privat karakter; han forener dem i seg, men de opløser ham, og han er egentlig ikke annet enn en lille sænkning, som disse mange vandløp har vasket ud, som de siver ind i og atter forlader for sammen med andre småbække at fylde en annen sænkning.” (p. 39).

 

De fleste vil sannsynligvis kjenne seg igjen i dette. Man er ikke helt den samme på jobb som man er hjemme sammen med kona eller på fest med venner, noe som muligens kan anstifte et slags identitetsproblem for enkelte. En antakelse som hevder at menneskets personlighet ikke er en fastlåst størrelse, betyr i ytterste konsekvens at vårt psykologiske grunnlag er mulig å endre, og at man rent språklig kan forandre psykologiske omstendigheter, og det er vel nettopp det man driver med i ulike former for samtaleterapi.

 

 

Psykologi forankret i sosialkonstruksjonisme

 

Som nevnt har mye av psykologien sine røtter i postmoderne tankegang, og dermed finner man som regel betydelige innslag av sosialkonstruksjonistiske anskuelser på psykologiens arena. Når den menneskelige personligheten betraktes som et fleksibelt, prosessuelt, sosiokulturelt og historisk betinget fenomen, må våre psykologiske analyser nødvendigvis ta utgangspunkt i hvordan språket og språkspillene former vår identitet, og det er vel nettopp det vi gjør akkurat nå. Vi drøfter tilværelsens sosialkonstruksjonistiske elementer hvor målet simpelthen er å avdekke de forskjellige diskursene som former menneskene. Språk gjør oss til mennesker, og det befester vår særlige posisjon i verdensorden.

 

Språkets finuerlige vesen har vi diskutert i mange artikler både her på webpsykologen og på webfilosofen. De mest leste er:

 

 

Vi har dessuten tatt for oss presidentskapet til både George Bush og Barack Obama i flere artikler her på webpsykologen:

 

Kilder

 

Gergen, Kenneth J. (1991). The Saturated Self. Basic Books.

Holdberg, Ludvig (2007). Erasmus Montanus, eller Rasmus Berg – comoedie udi fem akter. Vigmostad & Bjørke.

Musil, Robert (1994): Manden uden egenskaber. Gyldendal, Danmark.

Søndergaard, Dorte Marie (1996). Social konstruktionisme – et grundlag for at se kroppen som tegn. I: Sociologi i dag, nr. 4, 1996.

 

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Kjedsomhet er en snikende fare

KjedsomhetCarla, en tenåringsjente sitter foran datamaskinen og spiller et dataspill. Dette har hun gjort de siste to timene. Da moren ba henne om å avslutte spillingen, svarte hun; ”Men hva annet kan jeg gjøre?”. Det er sant, tenker moren, hun har vel egentlig ikke noe annet å ta seg til siden vennene hennes ikke er hjemme. Kjedsomhet er et finurlig fenomen. I denne artikkelen skal vi forsøke å lodde dybden i denne fellesmenneskelige tilstanden, og på de ulike aspekter ved kjedsomhet. Kanskje er kjedsomhet noe vi har behov for?

 

Deal (2005, p. 9) er en teoretiker som har interessert seg for fenomenet kjedsomhet. Hun har blant annet kommet frem til en overordnet liste over tingene som har innvirkning på hvorvidt mennesker kjeder seg:

 

  • Aktivitet – mennesker som krever mye stimulanse fra miljøet, kjeder seg fortere enn de som kan tilbringe tiden med å lese eller lignende, og derfor trives i eget selskap.
  • Kontroll – følelsen av å ha en situasjon under kontroll øker evnen til å takle kjedsomhet.
  • Behovsnivå – indivuduelle behov er forskjellige, og hvis situasjonen ikke tilfredsstiller et behov, er det større sannsynlighet for at kjedsomhet inntreffer.
  • Evnenivå – mennesker med høyt evnenivå er bedre utstyr til å takle kjedsomhet enn de med lavere evnenivå.

 

Evnen til å takle kjedsomhet ved å utføre en aktivitet av verdi, er en egenskap som er nødvendig for alle mennesker. Denne egenskapen avgjør hvorvidt individet er i stand til å håndtere stresset som oppstår i ventesituasjoner uten at noe stimulerende skjer. Hva kan Carla gjøre?

 

 

Nye hobbyer?

 

Når et barn er lite, må foreldrene stadig introdusere nye aktiviteter for å stimulere barnets utvikling. Utadvendte barn søker hele tiden nye stimuli for å lære seg selv å kjenne og utvikle sine evner. Det er et sunt tegn som borger for utviklingen av en engasjert verdensborger. Her er utfordringen å finne på både innendørs- og utendørsaktiviteter som kan skape en følelse av velvære. Det er også viktig å gi barnet positive bekreftelser og oppmerksomhet etter hvert som det utvikler sine evner og mestrer nye leker og nye situasjoner. Denne typen positiv og anerkjennende oppmerksomhet er det som skaper grobunn for selvtillit i barnet. Det er også slik oppmerksomhet som gir barnet en følelse av egen kompetanse, noe som senere i livet utgjør en vesentlig del av drivkraften mennesket har til å skape seg et tilfredsstillende liv med meningsfullt innhold. Senere i livet blir på sett og vis den oppmerksomheten og anerkjennelsen vi fikk som barn, selve motoren i vårt eget livsprosjekt. Det gir oss mulighet til å føle tilfredsstillelse og stolthet når vi oppnår mål, og det skaper engasjement i livet og motivasjon til å skape meningsfulle livsprosjekter.

 

Kanskje vil Carla like å gå på skøyter, kanskje hun til og med er flinkt til å gå på skøyter, eller kanskje hun er en god maler. Begge disse aktivitetene er bedre enn å spille data. Det finnes selvfølgelig dataspill som bebor en slags dannende funksjon, men mange spill vil i lengden avstedkomme en slags psykologisk passivitet som utfordrer og stimulerer kun en liten del av vårt mentale og fysiske maskineri. Men spill vil også sette små krav til mental aktivitet, hvorpå det kun er hendene som utfører noe som ligner mest på mekaniske operasjoner foran en skjerm. Mye av poenget med lek er å stimulere og utfordre så mange sider ved barnet som mulig. Det handler i bunn og grunn om å lære seg livet og utvikle evner på så mange områder som mulig. Det gir siden et godt grunnlag for å oppdage sine spesielle evner eller interesser, og dernest ”spesialisere” seg på disse som bærebjelker i et meningsfullt liv hvor følelsen av egenmestring og kontroll er til stede. I Carlas situasjon er det først og fremst moren som må sette grenser for Carlas dataspill. Siden er det også foreldrenes ansvar å investere tid i barna og bidra med positiv oppmerksomhet i prosessen hvor barnet jobber med å oppdage seg selv og tilværelsen. Det skaper en trygg atmosfære hvor barnet i stadig større grad våger å utfordre seg selv og utforske nye ting. På den måten får barnet viktige erfaringer som legger grunn for en solid identitet og en positiv appetitt på livet, kort sagt et meningsfullt og vitalt liv.

 

Når Carla ikke har noe å gjøre, bør altså foreldrene peke i nye retninger. Som foreldre bør man ikke resignere i en passiv posisjon, da dette ofte blir et mønster som barnet adopterer, hvorpå dataspill og internett raskt blir eneste arena for selvutvikling.

 

 

Å ha muligheter til stede

 

Kjedsomhet kan også komme av en følelse av for mye stress. Jevnlig press fra studier eller karrierejag kan føre til at man føler seg konstant sliten. Ofte kan en dag med avslapping forandre på dette og fornye energien som trengs for å takle dette presset. En kort ferie med total avslapping for kropp og sjel kan være det man har behov for.

 

Men hvis man fremdeles opplever kjedsomhet i situsjonen man er i, så er det kanskje på tide å vurdere arbeidsstrategien sin. Kaster man bort de første timene av dagen slik at man må være lenger på jobb? Er man overarbeidet fordi man ikke kan si nei? Er arbeidet for lite stimulerende? Er jobben gjentagende og kjedelig til det punktet at man ikke har lyst til å fortsette med denne levemåten?

 

Når jobben og tilværelsen føles som et evig press, er det ofte fordi man har stengt av sin egen ”motor” eller sin indre drivkraft. Stress fører til at man i stadig større grad blir en konsekvens av omgivelsene, og ikke motsatt. Man mister evnen til å skape sitt eget liv og installere egen mening og engasjement i det man foretar seg. Man blir en som passivt utfører sine oppgaver, med en overhengende følelse av press, og dermed er man et offer for omgivelsene. Dette er den langsomme veien inn i en følelse av meningsløshet som videre borger for depresjon. Samtidig dukker angsten opp fordi man har ramlet ned i en passiv posisjon hvor følelsen av å kunne påvirke omgivelsene har bleknet, og dermed blir livet uforutsigbart og skummelt på en litt diffus måte. Istedenfor å reise seg som dirigent for sitt eget liv, blir man sittende å håpe på at livet og omstendigheten ikke ”plage meg”. Ofte blir man sittende inne i egen leilighet så stille som mulig for å unngå press. Egentlig sitter man bare og bekymrer seg, og situasjonen nærmer seg uutholdelig. Det er som om man for hver dag som går ”dør litt mer inni seg”.

 

Man har mistet det viktigste av alt, nemlig muligheten og drivkraften til å være agent i eget liv. Man har mistet følelsen av lyst, og dermed det indre retningsgivende kompasset som hjelper oss å fargelegge tilværelsen med interesse og positiv nysgjerrighet. Når presset opphører, og vi kommer hjem fra jobb, er den eneste følelsen vi kjenner… slitsomhet(!) Vi kommer til å kjede oss fordi vi ikke vet hva vi skal ta oss til i et plutselig fravær av krav. Livet har begynt å skje med oss, snarere enn at vi skaper vårt eget liv, og utbrenthet har rammet oss med sin harde hånd. Livskvaliteten uteblir, alt oppleves som et ork, og vi vet ikke lenger hvem vi er, hva vi vil eller hva vi ønsker med livet.

 

Evnen til å se mulige alternativer for å tjene til livets opphold, samtidig som man virkelig lever, er en viktig motgift for kjedsomhet. Hvis typen av arbeid skaper kjedsomhet og dermed stress, prøv å finne andre muligheter. Evnen til å vurdere alternativer og bestemme av egen fri vilje og finne måter å implementere dem på, er en sikker måte å bli kvitt kjedsomheten på. Det eneste man kan gjøre med ovenstående, er å vekke seg selv opp fra dvale og gjenerobre makten over sitt eget liv. Når det eneste man ønsker er å få være i fred, bør man kanskje tilstrebe det motsatte. Slitsomheten, stresset og kjedsomheten er det som fanger oss og langsomt suger all vitalitet ut av livet.

 

 

Konklusjon

 

Det mest bekymringsfulle aspektet ved kjedsomhet, er nettopp at det kan være begynnelsen på depresjon og angstproblemer. I tillegg til det vi har nevnt over, kan kjedsomhet få mennesker til å bry seg mindre om spisevaner, og på den måten kan det føre til langvarige fysiske problemer. Kjedsomhet på jobben eller i privatlivet kan føre til for tidlig aldring. Det reduserer kapasiteten for lykke og forsterker fokus på alt som mangler i livet, i stedet for at man ser mangfoldet i omgivelsene. I tillegg til at det forsterker et negativt fokus, hemmer det vår evne til å gjøre noe med situasjonen, altså forsøke å gjøre en positiv forandring for å oppnå mer av det man ”mangler”.

 

Kjedsomhet over lenger tid fører til utviklingen av en mangel på interesse for omgivelsene og til en usunn avhengighet av venner for stimulering. Det kommer i veien for å utforske og gjenoppdage sine egne talenter, ønsker, behov og det man virkelig liker. Ved langvarig kjedsomhet mister man også følelsen av at livet har et formål, noe som i sin tur avstumper evnen til å prøve ut nye ting. Hvis vi skal finne kilden til lykke og oppfyllelse av våre drømmer, så må vi være involverte i en type innsats slik at vi kan identifisere hva vi liker og ikke liker.

 

O’Brien (1991, pp. 70) poengterer viktigheten av å ha en jobb man liker og en meningsfull og gjerne skapende aktivitet som er forankret i en aktiv livsorientering. Dette er nødvendig for å gjøre livet verdt å leve, og vår verste fiende er passiviteteten som starter med kjedsomhet og ender med utbrenthet.

 

Vi har forøvrig flere artikler om relaterte temaer i kategorien Hverdagspsykologi.

 

 

Kilder

Deal, Linda (2005). Boredom Solution: Understanding and Dealing With Boredom. Prufrock Press Inc.

O’Brien, Mary E. (1991). In Sickness and In Health. Health Press.

 

 

Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Snåsamannen vs skolemedisin

Joralf Gjerstad SnasamannenNoen mener at den menneskelige psyken i fri utfoldelse har helbredende krefter, kreative evner, kan se inn i fremtiden, lese tanker, kommunisere telepatisk og rent faktisk utgjør en slags guddommelige detalj ved mennesket (som forlater denne jorden når tiden er inne). De som tufter sin forståelse av mennesker på denne bakgrunn, kalles ofte for ”alternative”. De representerer også en stor gruppe aktører som på ulikt vis kurerer mennesker for alt mellom himmel og jord. Det er simpelthen de alternative behandlerne.

 

I forhold til fenomenet mennesket, foreligger det på sett og vis en slags forklaringskløft. På den ene siden har vi de alternative og til dels åndelige eller idealistiske innfallsvinklene til homo sapiens, og på den andre siden ar vi den ”naturvitenskapelige” forståelsen av mennesket. 

 

På den rasjonelle eller naturvitenskapelige siden av kløfta, finner vi en posisjon som mener at mennesket stort sett er en biologisk mekanisme som alt annet levende, men vi er til gjengjeld en ganske kompleks og sofistikert organisme. Denne posisjonen mener at de som på alvor tror at den menneskelige psyke er en slags åndelig størrelse, er hjemsøkt av overtro og barnslige forestillinger. I den antireligiøse og vitenskapelige avdelingen er man mer opptatt av rasjonelle forklaringsmodeller som beskriver psyken som en tilpasningsdyktig organisk klump av hjernesubstans driftet på elektrokjemiske impulser.

 

Disse to grupperingene har mange ansikter, og de har kjempet mot hverandre opp gjennom idéhistorien siden Platon. Denne kampen er altså gammel, men den foregår fortsatt, blant annet på et område som er svært viktig for de fleste av oss, nemlig vår egen helse.

 

Evolusjonsbiologen Richard Dawkins påpeker i dokumentaren, The enemies of Reason, at en tredjedel av menneskeheten bruker over 1,6 milliarder kroner i året på alternative medisiner og behandlingsformer. I følge Dawkins har ikke disse remediene eller uortodokse behandlingsprogrammene noen kurativ kraft over hodet. De alternative behandlerne er en gjeng med lurendreiere som går legevitenskapen i næringen ved å utnytte menneskers overtroiske tilbøyeligheter. Dokumentaren er ikke nådig i sine uttalelser mot det alternative markedet av behandlingstilbud:

 

«Is it rational that the dead can communicate with the living and give sound advice on how they should live their lives? What about sticking pins into your body to free the flow of Chi energy and cure your illness? Or the bending of spoons using your mind alone? Is that rational? Richard Dawkins doesn’t think so, and feels it is his duty to expose those areas of belief that exist without scientific proof, yet manages to hold the nation under their spell.» (Dawkins, 2007).

 

 

Snåsamannen 

 

I Norge har vi hatt en debatt som dreier seg om healeren Joralf Gjerstad (Snåsamannen) og hans helbredende evner. Gjerstad er en tilsynelatende ydmyk og jovial gammel mann som angivelig har helbredet over 60.000 mennesker med hendene sine. Ingar Sletten Kolloen forteller historien om Snåsamannen (2009), og spørsmålet i etterkant av bokens utgivelse er hvordan en aldrende mann kan vinne frem der legevitenskapen har gitt opp. Nå har Snåsamennnen også kommet med sin egen historie som heter Den gode kraften (2010). I denne boken møtes overnaturlige evner og Joralfs egen livsvisdom, men den inneholder få vitenskapelige perspektiver.

 

Legevitenskapen er skeptisk til Gjerstads påståtte evner, men store deler av befolkningen har stor tiltro til hans eksepsjonelle begavelser. Dette har skapt en ganske hissig debatt som etter hvert blir svært polarisert med skolemedisin på den ene siden, og det som blir beskyldt for å være ”overtroisk heksekunst” på den andre siden. Jeg nevner denne debatten fordi den er av nyere dato og den illustrerer at måten vi forstår mennesket på er avgjørende. Den illustrerer også at vi på ingen måte er enige om hvordan mennesket er ”skrudd sammen” eller hva som gjør oss til mennesker.

 

 

Behandling mellom kropp og psyke

 

De underliggende spørsmålene som dukker opp i slike debatter dreier seg om hva vi egentlig vet om forholdet mellom kropp og psyke. Kan tanker helbrede? Og i så fall hva er tanker, hvor er de og hvordan kan vi kontrollere dem til vårt eget beste? Kan jeg for eksempel påvirke min egen helse og velvære med positive tanker? Kan tanken påvirke materien, eller mer presist, kan tanken påvirke kroppen og vår somatiske helsetilstand? Denne problemstillingen diskuterer vi også i artikkelen Positiv tenkning for smerte- og smertebehandling, og svaret er vel et ubetinget ”Ja”:

 

Glede aktiverer følelser av interesse og iver som igjen øker produksjonen av endorfiner. Endorfiner er biokjemiske signalstoffer som blant annet er smertestillende, og de kan avstedkomme en følelse av velbehag. Med viljen kan jeg fremkalle minner og tanker som gjør meg glad, noe som altså har en direkte innflytelse på det elektrokjemiske klima i hjernen.

 

Dersom tanken betraktes som noe ikke-fysisk (metafysisk), er det mye som tyder på at den likevel kan påvirke hjernen. Det er et interessant fenomen, som de i liten grad aksepterer eller erkjenner innenfor naturvitenskap. Jeg nevnte den litt amper offentlig debatt mellom alternative behandlingsformer og skolemedisin. Deres uoverensstemmelser handler i bunn og grunn mye om hvorvidt psyken kan påvirke kroppen. Dersom jeg er syk og oppsøker en healer (for eksempel Snåsamannen), og jeg virkelig tror på hans helbredende evner, er spørsmålet om min gode tro kan ha en positiv innvirkning på min syke kropp. Muligens var det på slike prinsipper at Jesus helbredet de syke i Guds navn? Men som sagt, er dette noe man ikke har sans for innenfor naturvitenskap. Problemet for en naturvitenskapelig modell er på sett og vis at den hviler i en bestemt forståelse av årsak og virkning. Når bevisstheten eller tankekraft kan påvirke materien, betyr det at man har en slags immateriell entitet som påvirker materien. Tanken kan ha en direkte påvirkning på kroppen, noe som forstyrrer klassisk naturvitenskap fordi årsaken, som fremskaffer en virkning, er av metafysisk karakter. Årsak- og virkningsforholdet blir rett og slett så komplekst og uhåndterlig når årsaken er et så finurlig fenomen som tanker. Dermed har den klassiske naturvitenskapen ikke tilstrekkelig med verktøy og formler som kan redegjøre for tankes eller psykens innvirkning på kroppen. Noen mener at dette er et midlertidig problem, og at naturvitenskapen snart vil utvikle tilstrekkelige metoder, mens andre mener at klassisk naturvitenskap aldri kan regnet ut dette forholdet. 

 

Det psykosomatiske forskningsfeltet er imidlertid et bredt felt som jobber med stadig flere solide teorier på forholdet mellom kropp og psyke. Dersom man leter etter en sjaman forkledd som vitenskapsmann, er det her man bør lete. Dersom man leter etter banebrytende forskning som våger å utfordre de sentrale dogmene innenfor naturvitenskap, er det også her man bør lete.

 

Feltet beveger seg rett og slett midt i den debatten som har foregått i norske medier de to siste årene, nemlig den gamle, og fortsatt kontroversielle, debatten mellom skolemedisin og såkalte alternative metoder eller healing.

 

Her utkrystallierer det seg to parter som forskanser seg på hver sin side av forklaringskløfta jeg nevnte innledningsvis. Den ene avdelingen, med legeforeningen i spissen, går hardt ut med en naturvitenskapelig fane og forsvarer skolemedisin. I motsatt ende finner vi en slags idealistisk posisjon som mener at alternative behandlingsmetoder fungerer, og at dette fenomenet ikke nødvendigvis lar seg forklare i de etablerte vitenskapene. Dette ståstedet anklages for overtro og heksekunst, noe de som representeres i media har problemer med å forsvare seg imot. 

 

 

Vanskelig å nyansere debatten mellom skolemedisin og alternativ behandling

 

For meg er det klart at forskning innenfor psykosomatisk medisin kunne kommet med flere svært nyanserende innspill i denne debatten, men dessverre har de ingen stemme i media. Det beror sannsynligvis på den enorme kompleksiteten i dette forskningsfeltet. Man skal ha evnen til å sjonglere mange perspektiver på en gang for å gi et bilde som er mangesidig nok til å bibringe en kvalifisert uttalelse om hvordan mennesket er skrudd sammen og hvordan det kan kureres for sykdom. Det kreves dybdeforklaringer dersom man skal argumentere fornuftig og fungere som diplomat mellom skolemedisin og såkalt overtro eller healing. Det er det ikke plass til i et mediebilde som formidler fengende overskrifter, hvorpå folket på sett og vis tvinges inn i dogmatiske posisjoner, enten på den ene eller andre siden av forklaringskløfta. 

 

 

Alternativ behandling og kvakksalvere

 

Samtidig er det problematisk å vite hvor den ”alternative” avdelingen henter sine argumenter fra. Tufter de sin helbredende praksis på en prerasjonell eller magisk beveggrunn arvet fra en tid hvor jorden var flat og Gudene influerte på livets gang med magi og heksekunst? Eller tilbyr de en form for velintegrert, holistisk behandling som tar hensyn til hele mennesket tuftet på dyp og kvalifisert innsikt i menneskets mange fasetter (inkludert biomedisinske anliggende).

 

Sannsynligvis er mye av det alternative behandlingsmarkedet belemret med kvakksalvere, men det betyr ikke at skolemedisin skal få hegemoni på behandling av mennesker. Innenfor blant annet psykosomatisk forskning og vitenskap, som for eksempel kan være forankret i kvantefysikk, finnes det innfallsvinkler som både inkluderer og transcenderer det skolemedisinske paradigmet, men muligens kommer de ikke alltid til på grunn av et forhåndsstempel som alternative heksekunstnere. Dermed har kvakksalverne en dobbel negativ effekt. For det første fordi de snyter syke mennesker med behandlingsmetoder som er til dels spekulative og helt umulig å etterprøve. For det andre sverter de behandlingsmarkedet på en måte som forhåndsdømmer seriøse aktører som gjør helsemessig nybrottsarbeid.

 

 

Lege tror på helbredelse ved bønn og historien gjentar seg

 

Leger tror på helbredelse ved bønn” er overskriften i Aftenbladet.no 30.01.09. ”For meg er det verdens naturligste ting at det kan skje en helbredelse ved bønn, en helbredelse som ikke kan forklares ut fra biomedisin, sier Ole Mathis Hetta, tidligere fylkeslege i Rogaland.” Videre i denne artikkelen refereres det til politiker i Sosialistisk Venstreparti, Olav Gunnar Ballo, som forteller om en healer fra Finnmark som kunne stanse blødninger og gi uforklarlig hjelp når folk ble alvorlig skadet.

 

Legeforeningen opprøres av slike påstander og slår tilbake mot noe de frykter kan ende som en overtroisk epidemi i befolkningen. De ser det som sin oppgave å bedrive en form for eksorsisme, og på denne måten blir debatten uhyre stivnakket, noe som gir den en smak av fundamentalisme.

 

Når det gjelder debatten rundt ”healeren” Joralf Gjerstad, har Den norske legeforening gått ut med advarsel mot healing. Helseministeren, Bjarne Håkon Hanssen, har selv benyttet seg av healerens evner, noe som har satt ham i en litt forlegen posisjon i denne saken. Legeforeningen er imidlertid klare i sin holdning til alternativ kurerende virksomhet. I en av foreningens egne publikasjoner fra 1997 står det at det ”ikke er nok at healing faktisk hjelper folk”, men behandlingsmetoden må også ”være rasjonelt og logisk begripelig for at den skal aksepteres”. Senere i samme programerklæring poengteres det imidlertid at pasientens autonomi skal respekteres, noe som betyr at pasienter som har bedrevet utroskap i forhold til skolemedisin likevel skal få behandling og prioriteres på lik linje med alle andre, og det er vel ikke mer enn rettferdig.

 

Mye av inspirasjonen bak denne artikkelen er nettopp hentet fra munnhuggeriet mellom disse posisjonene, og en følelse av at historien gjentar seg gang på gang til det kjedsommelige. Stadig vekk dukker det opp en dogmatisk retning som igangsetter noe som minner om en inkvisisjon. Mennesket som psykologisk vesen blir stadig presset ut i ensporede forståelsesramme, enten det er premoderne og magiske, eller hypermoderne og rasjonelt fastfrosset. Det finnes mange solife teorier og forskningsområder som kunne nyansert dette bildet, men som sagt glimter de med sitt fravær når debatten herjer i aviser og medier. Muligens innser de at deres perspektiver er for vanskelig å kommunisere gjennom denne typen media?

 

I artikkelen En samtale om psyken fra universet parodieres denne debatten i en samtale om menneskets som ”tenkende kjøtt”. Samtalen foregår mellom to toppledere i den intergalaktiske sfære, gg på sett og vis stusser de på akkurat det samme som vi gjør: Hvordan kan en bilogisk organisme av kjøtt og blod skrive poesi, reflektere og tenke. Dette spørsmålet har vi forøvrig også drøftet inngående i artiklene Hvorfor er mennesket så spesielt?, Menneskets psykologiske programvare, Mennesket som psykologisk vesen og Hva gjør oss til mennesker?.

 

 

Jesus, helbredelse og placeboeffekten

 

Det interessante spørsmålet er i hvilken grad psyken eller bevisstheten, som sete for tro og innsikt, har kurativ kraft. Psykosomatisk medisin har plassert seg i dette spenningsfeltet, og dermed blir de en bransje som spenner utrolig vidt. Studier innenfor placebo forteller oss at vår innstilling til behandlingen spiller en avgjørende rolle for utfallet. Hvordan henger psyke og soma sammen? Kan jeg tro meg frisk? I så fall bør man virkelig sette krefter inn på å studere dette feltet, men så kommer man plutselig på at det var nettopp en slik modell Jesus arbeidet ut i fra. De som er bevandret i bibelhistorie vet at Jesus fortrinnsvis helbredet de som trodde på Gud, og at han hadde litt større problemer med de ikke troende. ”For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve.” (Rom. 1.16-17).

 

Placeboeffekten diskuteres mer utførlig i artikkelen Placebo effekten som kontekstuell helbredelse.

 

 

Troshelbredelse

 

Snåsamannen er kristen, og han har etter alt å dømme en idé om at hans evner er mediert av Gud. Jeg tror ikke han er sikker på at det forholder seg slik, noe som forkalrer at han ønsker å teste sine evner opp mot vitenskapelig forskning. Imidlertid er det tydelig at han tror på en sterk forbindelse mellom det guddommelige og hans evner.

 

I bibelen finner man flere sitater som omtaler troshelbredelse. Spørsmålet er hvordan man egentlig skal forstå troshelbredelse? La oss raskt konsultere bibelen for å skaffe oss nødvendig innsikt.Her er noen av skriftstedene som angivelig skal begrunne troshelbredelse:

  

Matteus kap. 10 vers 7-8: ”På jeres vandring skal I prædike og sige-. Himmelriget er kommet nær! Helbred syge, opvæk de døde, rens spedalske, uddriv onde ånder! I har fået det for intet, giv det for intet!”.

  

Når det gjelder healeren Gjerstad, lever han for så vidt etter anbefalingen i vers åtte ettersom han bedriver sin helbredende praksis helt gratis. Etter mitt syn gjør dette Snåsamannen til en hederlig og raus person, uansett på hvilket grunnlag han behandler sine pasienter.

 

Vider har bibelen flere passasjer hvor troshelbredelse er nevnt. I Jakobs brev, kap. 5, vers 13-16 står det:

 

Lider nogen iblant jer ondt, skal han bede; er nogen vel til mode, skal han synge lovsange! Er nogen iblant jer syg, skal han kalde menighedens ældste til sig, og de skal bede over ham, efter at de i Herrens navn har salvet ham med olje. Så vil troens bøn frelse den syge, og Herren skal rejse ham fra sygelejet, og har han begået synder, skal det tilgives ham. Bekend derfor jeres synder, og bed for hverandre, for at I må blive helbredt; en retfærdig bøn har en mægtig virkende kraft.” Markus-evangeliet, kap. 16, vers 17-18: ”Og disse tegn skal følge dem, der tror; i mit navn skal de uddrive onde tunger; de skal tale med nye tunger; de skal tage på slanger, og hvis de drikker dødbringende gift, skal det ikke skade dem; på syge skal de lægge hænder, og de skal blive raske.

 

Teorien i troshelbredelse er altså at Gud kan virke gjennom enkelte utvalgte personer. Han bruker dem som redskap i sitt helbredende virke. Slik blir de utvalgte en formidler mellom Gud og den syke ”kristenhet”. Dersom det forholder seg slik, er det kanskje vel og bra, men denne teorien er gjennom historien beheftet med et vesentlig problem. Haken ved denne form for behandling gjennom tro er at ”mirakelet” som regel er betinget av at den syke tror på Gud. I samband med ovennevnte sitater står det nemlig også at

 

Et kristens menneskes helbredelsestilstand er en målestok for dets sanne tro og helliggørelse.”.

 

Dette har gjort at alt for mange mennesker har lidd forferdelige skjebner i forbindelse med en slags betinget troshelbredelse. Maktsyke predikanter og religiøse kvakksalvere har muligens helbredet noen, men også skodd seg på religiøs metafysikk og etterlatt seg mange offer på veien. Altså mennesker som blir etterlatt i Guds unåde eller lignende. Dette problemet hav vi drøftet mer inngående i artikkelen som heter Troshelbredelse i et psykologisk perspektiv.

  

 

Det siste fra Snåsa

 

I skrivende stund er det healeren Joralf Gjerstad fra Snåsa i Nord-Trøndelag som gjennom sitt virke har høstet mye oppmerksomhet og videre anstiftet den aktuelle debatten i norske medier. Er hans helbredende evner et guddommelig anliggende, eller handler det om fenomener av den typen som psykosomatisk medisin setter på sin forskningsagenda? Eller handler det om at Snåsamannen har fått så mye positiv omtale at folk gradvis tror mer og mer på hans evner, og at det i seg selv avstedkommer helbredelse hos mange. Det betyr at det igjen er placeboeffekten som eventuelt utgjør mye av den kurative kraften mellom Joralf Gjerstad og de menneskene han tar i kur.

 

Det siste fra Snåsa er at Gjerstad har lagt opp som healer. Han begynner tross alt å bli veldig gammel, og han har etter alt å dømme gjort mer godt en de fleste for andre mennesker. Hans siste ønske er imidlertid at hans evner testes i mer kontrollerte studier. Han vil altså utfordre vitenskapen og stiller til disposisjon. Sannsynligvis er han selv nysgjerrig på grunnlaget for sine helbredende evner. Det kan bli spennende å følge dette prosjektet, men dersom det fortrinnsvis er placeboeffekten som står på spill, vil nok Gjerstads evner avta dersom han skal sparre mot et kritisk og naturvitenskapelig basert forskningsteam. En forsker er i utgangspunkt kritisk eller nøytral til det motsatte er bevist. Dermed kan det hende at den skeptiske holdningen som ligger til grunn for seriøs forskning vil ha en negativ innflytelse på Gjerstads evner, forutsatt at hans evner dypest sett spiller på en variant av ”placeboeffekten”, og ikke representerer en særegen kontakt til deg guddommelig. Med dette mener jeg ikke å insinuere at Snåsamannen på noen måte seiler under falsk flagg, men poenget er å sette et spørsmålstegn ved beveggrunnen i hans helbredende evner, noe han selv også er interessert i, skal vi tro avisenes siste oppslag.

 

 

Kilder

 

Dawkins, Richard, (2007). The Enemies of Reason. TV dokumentar på Channel 4, UK.

Gjerstad, Joralf (2010). Den gode kraften. Gyldendal.

Kolloen, Ingar Sletten (2009). Snåsamannen: Kraften som helbreder. Gyldendal.

 

 

Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no