Stress på jobb & omorganisering

omorganisering og stress pa jobbDe fleste arbeidstakere har i en eller annen sammenheng vært med i en arbeidsgruppe, og man finner slike i nesten alle organisasjoner. Ifølge Sundstrøm et al. (2000) er en arbeisgruppe definert som ”en gruppe av individer som er gjensidig avhengige av hverandre og som har felles mål for organisasjonen”. Historisk sett fikk denne gruppetypen gjennomslag i 70-årene da General Motors og Volvo fikk øyne opp for de mange fordelene forbundet med å la samtlige ansatte få en mer aktiv deltakelse i bedrifter. Det betydde kort og godt at man fikk mer innflytelse og stemmerett på gulvet. Man var ikke bare en arbeidsmaur, men en som ble sett og regnet med i hele bedriftens anliggende. Denne åpenheten for det som ble kalt ”total quality management” oppstod etter at mange akademikere i 60-årene kritiserte organisasjonene for å være for mekaniske, autoritative og etterlyste mer inkludering av medarbeiderne. I 80-årene utviklet bedriftene denne ideen ytterligere, og det ble på sett og vis oppstarten for nye undergrupper (Sundstrøm et al., 2000). Det som først og fremst kjennetegnet disse gruppene, var full frihet og muligheten til å arbeide i eget tempo. Det ble en arbeidsplass tilrettelagt for individuelle behov og arbeidstakerne fikk plutselig en innflytelse på sin arbeidsdag.

 

La oss tenke oss at en slik gruppe blir omorganisert grunnet endringer i organiasjonen, og at ledelsen ikke tar de ulike undergruppene med i beslutningen. Plutselig rokkes det ved arbeidstakernes innflytelse, og spørsmålet i denne artikkelen er hvorvidt slike organisasjonsendringer kan føre til stress hos de ansatte og beskadige deres arbeidsmoral?

 

Innledningsvis vil jeg presentere et case som vil diskuteres senere i artikkelen. Deretter skal jeg ta for meg to paradigmer som har formet organisasjoner frem til i dag; økonomiske og psykologiske. I det førstnevnte paradigme vil vi se nærmere på Harvard Taylors doktriner og i sistnevnte paradigmet rettes fokuset på Hugo Munsterberg. Deretter vil vi kort ta for oss fenomenet stress, og med bakgrunn i caset diskutere hvorvidt ikke-delaktighet i beslutninger kan føre til stress og misnøye hos de ansatte.

 

 

Case

 

NN jobber på et fjernlager i en fabrikk. Han er selvfølgelig underlagt bedriftens føringer, men likevel har han stort sett jobbet selvstendig uten noen innblanding fra ledelsen. Hans arbeidssted er heller ikke lokalisert i forbindelse med fabrikkens hovedkvarter, men har tilholdssted på den andre siden av byen. Avdelingen består av åtte heltidsansatte og ti deltidsansatte. Ledelsen har heller ikke prioritert avdelingen hvor NN jobber, og sjeldent bevilget mer midler enn minimusbehovet. Dermed har NN gjort det beste ut av de få midlene han fikk tildelt, og likevel vist til gode resultater i mange år. Det eksisterer ingen avdelingsleder hos NN, og de ansatte har fra første dag samarbeidet om alt. Gruppen er godt sammensveiset og det er en stor sannsynlighet for at det gode samholdet er noe av årsaken til de gode resultatene. Dette har ledelsen bemerket seg, men har likevel ikke gjort noe mer for avdelingen. I fem år har avdelingen til NN hatt god drift og løst problemer internt. De har en vaktliste som har fungert flott for alle ansatte. Nå har ledelsen bestemt at hele avdelingen skal omorganiseres, nye rutiner skal innføres og de har allerede ansatt nye folk. NN og kolleger fikk vite om de nye implementeringene via en felles e-post, og de er nå i harnisk over behandlingen. De føler seg forbigått og ikke verdsatt av ledelsen som i løpet av fem år har vært innom altfor sjeldent. NN og kolleger har arrangert interne møter der de har luftet ut sine frustrasjoner. Det er åpenbart at mange føler seg tråkket på. Innad i gruppen er det stor enighet om at de burde ha blitt lyttet til og behandlet med respekt. Mange har jobbet der i flere år.  Ingen forstår årsaken eller motivasjonen for en omorganisering, og alle sammen oppfatter ledelsen som arrogante og hensynsløse. Beskjeden om nyansettelsene har dessuten ført til en uro hos de fleste, og mange frykter at de mister jobben. Flere av de ansatte viser tydelige tegn på stress og en del er sykemeldte. Det har vært gjort forsøk på å få kontakt med ledelsen, men ingenting skjer. De ansatte er motløse, sinte og stressede.

 

 

Taylorisme – Den beste måten?

 

Den bedrift- og ledelsesteorien som kalles taylorisme, blir ofte omtalt som teorien om vitenskapelig ledelse. Den er utviklet av Frederick Taylor på begynnelsen av 1900-tallet. Teorien revolusjonerte industrien og har hatt stor betydning i studiet av organisasjonsatferd den dag i dag. I 1878 hadde han nettopp blitt tatt opp som student ved Harvard University, og samtidig ble han ansatt som ufaglært arbeider hos Midvale Steel Company i en alder av 22 år. Seks år senere hadde han avansert til stillingen som sjefsingeniør. Under disse årene hadde han dannet seg en del inntrykk i forhold til bedriftsvirksomhet og organisasjonseffektivitet. Han utviklet dernest en teori som blant annet forkastet ideen om at arbeidere burde lære seg jobben gjennom erfaring, uformell opplæring og selvinnsikt. Han mente snarere at mennesker skulle få dirkete og skreddersydd opplæring, og selve kjernen i hans tanker handlet om mer ”overstyring” og mindre tiltro og ansvar til arbeidstakeren. Han mente at det var en leders oppgave å bidra til utvikling hos sine ansatte, og på den måten finne den beste måten å få gjort enhver jobb på (Haslam, 2004). Denne doktrinen ble utgitt i papirform (Principles of scientific management) og besto av fire punkter eller oppgaver som enhver leder burde rette seg etter:

 

(1)   etablering av tommelfingerregler for hver oppgave og deloppgave til arbeiderne

(2)   vitenskapelig utvelgelse og opplæring av arbeideren

(3)   lederen burde samarbeide best mulig med arbeiderne for å sikre seg at alle jobbene ble gjort

(4)   ledelsen tar over jobbene de er bedre egnet for enn arbeiderne

 

Det er tydelig at Taylor mislikte å sløse med menneskelig og økonomisk kapital. Han mente at denne sløsingen kunne unngås ved at de rette personene ble utvalgt til de spesifikke jobbene. Dessuten var han kritisk til belønningssystemene som eksisterte på denne tiden. Han argumenterte for at arbeidstakerne forstod at dersom de høynet sin innsats for å tilegne seg en ekstra belønning, ville arbeidsgiver oppdage at høyere effektivitet var en mulighet, og dermed høyne sitt krav til arbeiderne. Taylor påpekte at arbeiderne ikke ønsket å ”ødelegge akkorden” ved å arbeide mer, da de forstod at det generelle arbeidskravet kom til å stige på den måten. Han argumentere snarere for at et slikt belønningssystem førte til at arbeiderne minsket sin jobbinnsats. En måte å unngå sløsing av menneskelig kapital på, var ved å ”individualisere arbeiderne” og innføre en direkte kommunikasjon med hver enkelt. Slik unngår man en gruppementalitet ”mot ledelsen”, og i dagens moralkodeks og forståelse av arbeidslivet, vil man mene at en slik tayloristisk metode utnytter arbeidstakeren på det groveste. Taylor mislikte selvfølgelig også fagforeninger, og tidvis omtalte han dem som tåpelige grupperinger som ødela arbeidsmoralen hos de ansatte. Vi kan dermed konkludere med at Taylor var opptatt av optimalisering av arbeiderne og unngåelse av ressurssløsing, og dette gikk selvfølgelig ut over arbeidernes helse- og rettigheter. I kjølevannet av taylorismen oppstår en ny retning som ble kalt det psykologiske paradigme. Her kan man tenke seg at menneskets velbefinnende og autonomi blir satt på plakaten, men så vel er det dessverre ikke.

 

 

Det psykologiske paradigmet

 

I det psykologiske paradigmet finner vi Hugo Munsterberg som delte den samme grunntanken som Taylor, nemlig å finne den beste måten å få en jobb utført på. Det som skilte han fra taylorismen var seleksjon ved bruk av verktøy. Hans idé var at gode arbeidstakere kan selekteres til passende oppgaver ved hjelp av psykologiske tester og vurderingsverktøy. Dermed måtte man utvikle presise jobbanalyser og identifisere de viktigste psykologiske egenskapene for jobbutførelse (Haslam, 2004). Dessuten måtte det utvikles reliable måleinstrumenter som kunne brukes på potensielle arbeidere. Når det gjaldt betydningen av arbeidsgrupper (altså interne sammenslutninger som skapte et sterke bånd mellom arbeidstakerne), mente Taylor at disse var til hindre for effektiv arbeisutførelse. Her skiller Munsterberg seg ut siden han bemerket seg at arbeidsgrupper bidro i positiv retning fordi det oppstod solidaritet og trygghet hos arbeiderne. I et av hans forsøk ble personene vist to grå kort med 100 hvite prikker på. De ble bedt om å bedømme hvilket kort som hadde flest prikker. Resultatene viste at individuelt sett ble det rette kortet plukket ut 52% av tilfellene, mens i gruppesammenheng ble det rette kortet identifisert 78% av gangene. Munsterberg fikk dermed belegg for sine observasjoner i forhold til gruppetilhørighet og styrken på et gruppefellesskap.

 

Vi har til nå sett nærmere på måter å effektivisere eller forstå arbeidsgrupper på. Frederick Winslow Taylor anså disse gruppene som hindringer for effektiv utførelse av arbeidet, mens Hugo Munsterberg bemerket seg positive egenskaper hos slike grupper. I neste avsnitt skal vi se nærmere på stress.

 

 

Stress

 

Ifølge Walter B. Cannon (1929) kan krefter i miljøet rundt individet føre til sykdom. Han studerte effekten av stress hos dyr og mennesker og der tilhørende reaksjonene (fight or flight). Det viser seg i hans studier, og mange andre lignende studier, at både mennesker og dyr enten velge å stå imot en vanskelig situasjon eller prøve å trekke seg unna. Cannon observerte at mennesker som opplever kulde, oksygenmangel eller emosjonell opphisselse, forekommer det fysiolgiske forandringer som blant annet utskillelse av større mengder adrenalin. Noen mener sågar at de fleste mennesker indirekte dør av adrenalinoverdose. Det betyr at mennesket lever på en slik måte at de alltid er litt stresset eller har erfaringer som gjør at individet lever med en viss grad av alarmberedskap (angst) store deler av døgnet. Dette kan gi seg utslag i psykologisk ubehag og som også har stor innflytelse på somatisk helse. Vi kan dø av hjerteinnfarkt, men den bakenforliggende årsaken kan være et liv preget av stress og angst som gradvis har overbelastet hele kroppen. Det er disse forandringene i det endokrine systemet og alle andre faktorer som befinner seg i grensesjiktet mellom levesett (miljø) fysisk og psykisk helse som er avgjørende i forståelsen av individ og arbeidsmiljø. Cannon er på sett og vis en forløper til den innsikten vi i dag har om individuelt stress og miljøfaktirer. Hans fokus har vært stress, og gjennom sine studier anerkjenner og belyser han betydningen av arbeidsmiljøet og individuelle sårbarhetsfaktorer som altså representerer en viktig forløper til det vi i dag vet om stress og miljø.

 

I 1946 hadde Hans Selye beskrevet tre stadier som kjennetegner et stressfylt individ (Cannon, W. B., 1929, I: Arnold et al., 2005):

 

(1)   alarmstadiet – individets forsvarsmekanismer aktiveres

(2)   motstandsstadiet – individet prøver å stå imot eller tilpasse seg situasjonen

(3)   utmattelse – dersom individets forsvarsmekanismer ikke klarte å stå imot den stressfylte situasjonen blir det gradvis utmattet og kollapser

 

Som sagt er det nå blitt utviklet mere komplette teorier omkring stressfenomenet som vektlegger betydningen av det miljøet person er en del av. Dermed kan to personer være på samme sted og oppleve stress forskjellig.

 

Stress er en lidelse som berører mange. Ifølge en undersøkelse utført av MMI for Arbeidstilsynet i 2002 kom det frem at en million norske arbeidstakere opplevde helseplager grunnet stresset på jobben. Direktøren for Arbeidstilsynet, Ivar Leverass, mente at dårlig organisering og tilrettelegging av arbeidet kunne være mulige forklaringer på det høye tallet. Organisasjonspsykologen Astrid M. Richardsen ved Handelshøyskolen BI, mener at norske organisasjoner har mye å hente ved å fokusere mer på det positive som funker enn det som ikke funker. Hun nevner blant annet autonomi som en suksessfaktor for å få engasjerte medarbeidere. I en undersøkelse fant man ut at den oppfattede frihetsfølelsen i en gruppeoppgave var positivt relatert til økt motivasjon hos gruppemedlemmene, og de følte seg mer tilpass med de andre i gruppen, noe som igjen dempet eventuelt stress. Gruppeautonomien førte altså til at kvaliteten på den sosiale relasjonen medlemmene imellom ble positivt påvirket (Mierlo & Rutte, 2001).

 

 

Ikke-delaktighet og stress

 

I caset nevnt innledningsvis, opplevde avdelingen til NN at ledelsen unnlot å diskutere med de ansatte om flyttingen, omorganiseringen og de nye implementeringene i bedriften. Dette ble oppfattet som arrogant og respektløst av NN. I tillegg hadde ledelsen ansatt nye medarbeidere uten å ha informert NN om dette, og mange av de faste begynte å frykte for sin fremtid. Dermed ble en del sykmeldte og stressnivået var høyt i avdelingen. Hva sier organisasjonspsykologisk forskning om dette?

 

Ifølge artikkelen ”Non-participatory intervention in a traditional participatory organization” av Thomas Jønsson og Hans J. Jeppesen kommer det frem at involvering av ansatte i avgjørelser fører til at arbeidstakerne stimuleres til å ta del i de nye forandringene. Selve studiet tok for seg en produksjonsbedrift med 480 ansatte. Bedriften foretok en del endringer og hyrte inn eksterne konsulenter som skulle observere de ansatte i arbeid. De ansatte ble oppfordret til å være med på høringer med konsulentene og ledelsen. De involverte ikke de ansatte i sterk grad, men la mer vekt på de eksterne konsulentenes observasjoner. Det ble installert nye maskiner som skulle effektivisere produksjonen. Men maskinene ble plassert langt unna hverandre slik at de ansatte hadde vansker med å forutse produksjonskravene. Dette førte til sløsing av tid og en del misnøye som bredte seg blant de ansatte. Tidligere hadde de løst problemer med en gang de oppsto, men nå måtte en leder tilkalles som skulle avgjøre en handlingsplan. Videre kom det frem av undersøkelsen at de tidligere hadde påvirkning på jobben og hadde følt seg mer forpliktet. Siden en leder måtte tilkalles hver gang et problem oppstod, følte mange at de hadde mindre autoritet. Vi leste i NN-caset at de ansatte følte seg overkjørt og at deres kompetanse ikke ble verdsatt. I den nevnte undersøkelsen hadde arbeidstakerne den samme oppfattelsen. Fem ansatte mente at deltakelse var viktig siden de ansatte hadde mer kompetanse enn lederne som aldri var tilstede. I begge tilfellene ble ansatte oppgitte og misnøyen bredte seg. Spørsmålet er hvorfor aktiv deltakelse er viktig for de ansatte?

 

En mulig forklaring kan være at når de ansatte opplever å bli inkludert i ledelsens avgjørelser, kan dette føre til en følelse av tilfredshet og betydning. Det å ha muligheten til å påvirke sitt miljø, kan assosieres med selvtillit, frihet og indre motivasjon (Gagnè & Deci, 2005, I: Jønsson & Jeppesen, 2009). Ashforth og Saks fant ut at høy grad av personlig kontroll etter fire måneder i jobben, var assosiert med høyere selvtillit, følelse av makt og sterkere engasjement i et oppfølgingsstudie seks måneder senere (Ashforth & Saks, 2000, I: Jønsson & Jeppesen, 2009). Ryan og Deci er av samme formening når de hevder at frihetsbehovet, kompetanse og en følelse av inkludering er universelle menneskelige behov som er nødvendige for vekst (Deci & Ryan, 2000, I: Jønsson & Jeppesen, 2009).

 

Når vi vet at slike behov er nødvendige for mennesker, så er det kanskje ikke så underlig at overordendes arroganse kan føre til komplikasjoner hos ansatte i organisasjonen. Frederick Taylors doktriner var basert på å utnytte alt av potensialet hos en arbeider, og nærværet av en leder skulle føre til at jobben ble utført på en gunstig måte. Følelsen av å være overvåket, mistrodd og uten selvstendig ansvar synes nærliggende for ansatte i et slikt system. Man kan også stille spørsmålstegn ved hvorvidt det er effektiv ressursbruk å belage seg på at lederen må tilkalles hver eneste gang et problem oppstår. Hvis arbeideren har kompetanse til å løse saken på egenhånd, er det sannsynligvis både sløseri av tid og undergravelese av arbeidernes kompetanse å vente på at lederen skal komme. Dette var tilfellet i Jønsson og Jeppesens undersøkelse. De ansatte følte seg maktesløse og følte at deres kompetanse ikke ble tatt på alvor eller verdsatt.

 

Taylor mente dessuten at ledelsen burde ta over de oppgavene som var egnet for dem. Dette skjedde i den nevnte undersøkelsen, men selve implementeringen ble feilslått. Det er mulig at en dialog med de ansatte hadde fått frem innspill som kunne ført til en bedre avgjørelse. Vi har også lest at Munsterberg, i motsetning til Taylor, mente at grupper hadde mange positive egenskaper som ved klokt og inkluderende lederskap kunne kanaliseres på en måte som borget for suksess for organisasjonen. I caset og den nevnte undersøkelsen hadde de ansatte en sterk og positiv gruppekultur. De hadde også høy kompetanse siden de faktisk var i produksjonslinjen. Dette burde ledelsen ha bemerket seg og utnyttet.

 

Ansatte som ikke blir tatt med i avgjørelser og får prakket på seg nye regler, intervensjoner og utstyr kan oppleve dette tyngende. Mange kan føle seg ekskludert og dermed miste motivasjon og arbeidsglede. Neste skritt er emosjonelle plager som avstedkommer stress og en gradvis belastning som fører til sykemelding. MMI`s undersøkelse har vist oss at mange nordmenn er helseplagede grunnet stress. Dermed bør organisasjoner ta dette på alvor og inkludere alle leddene i saker som angår organisasjonen som et hele. Hvis dette gjennomføres på en ryddig og god måte, kan det hende at stressnivået synker hos de ansatte. 

 

 

Kilder

 

Arnold, J., Silvester, J., Patterson, F., Robertson, I., Cooper, C. & Brunes, B. (2005). Work psychology. Understanding human behaviour in the workplace. 4. utgave. Pearson Education Limited. Edinburgh Gate, England

Farbrot, A. (2009). På sporet av økt arbeidsglede. Lastet ned 27. august 2010, fra http://www.forskning.no/artikler/2009/august/226145

Grønli, K. S. (2002). Ein million sjuke av jobbstress i år. Lastet ned 27. august 2010, fra http://www.forskning.no/artikler/2002/oktober/1035286815.96

Haslam, S.A. (2004). Psychology in Organizations. The Social Identity Approach. 2nd ed. Sage Publ., kap. 1 og 2; pp. 1-39

Van Mierlo, H. & Rutte, C.G. (2001). Autonomous teamwork and psychological well-being.

European Journal of Work and Organizational Psychology, 10 (3), 291-301

Jønsson, T. & Jeppesen, H.J. (2009) Non-Participative Interventions in a Traditional Participative Organization, Journal of Economic Psychology/Wirtschaftspsychologie, Vol 11, Issue 4, pp. 88-98

Sundstrom, E., McIntyre, M., Halfhill, T. & Richards, H. (2000). Work Groups: From the

Hawthorne Studies to Work Teams of the 1990s and Beyond. Group Dynamics: Theory, Research and Practice, 4 (1), 44-67

 

 

Av
Yousif Mahmud Razvi 
WebPsykologen.no

 

 

Redigert av Sondre Risholm Liverød.

Positiv psykologi & hva er lykke?

Positiv psykologiDe fleste av oss har vel ved ulike tidspunkt fundert på hva som gjør oss lykkelige. Er det morgenkaffen, å stryke et barnekinn, å bli lottomillionær eller kanskje det å oppleve noe nytt som er selve lykken i livet? Utallige selvhjelpsbøker har blitt skrevet og utallige selvutviklingskurs har blitt holdt, så det er ingen tvil om at interessen for dette temaet har vært stor. Nå har også vitenskapen kastet seg på bølgen, forskerne vil hjelpe oss med å kartlegge hva som gjør oss lykkelige og hvordan vi skal leve det gode liv. For ca 11 år siden ble det nye fagområdet positiv psykologi født, og i løpet av disse årene har forskningen utviklet flere interessante teorier som kan føre oss nærmere svaret på de store spørsmålene: Hva er lykke, hvordan finner man den, og varer den evig om man først har funnet den?

    

 

Hva er positiv psykologi?

 

Positiv psykologi er en forholdsvis ny retning innenfor psykologien som utfordrer det tradisjonelle synet på psykologi som et fagområde som først og fremst kartlegger sykdommer og mangler ved mennesket og samfunnet. Forskere innenfor den positive psykologien vil imidlertid ikke erstatte, men utfylle forskningsfeltet innenfor psykologi ved å fokusere på menneskets sterke sider, og på hvordan man kan oppnå en bedre livskvalitet og styrke mental helse.

 

Dette fagområdet søker å være forebyggende og ikke bare helbredende, i den forstand at man fokuserer på positive faktorer ved individet og målsetningen er selvfølgelig å styrke menneskers mentale helse, og ikke bare reparere den ved skipbrudd. Positiv psykologi handler blant annet om positive subjektive opplevelser som velvære, tilfredsstillelse, flyt, vekst, lykke, optimisme og håp (Seligman, 2004). Et grunnleggende spørsmål innenfor positiv psykologi er hva som kjennetegner det optimalt fungerende mennesket.

 

Det kan virke som om jakten på lykken og det gode liv er et nytt fenomen, som oppsto da Martin Seligman på slutten av 90tallet erklærte at en ny retning hadde oppstått i psykologien, nemlig positiv psykologi. De grunnleggende tankene i positiv psykologi er imidlertid ikke nye, de oppsto allerede tidlig i filosofiens historie. Aristoteles (384-322 f. k) hevdet bl.a. i The Nicomachean Ethics at lykke var å oppfylle sitt høyeste potensiale, og han hadde således en eudaimonisk tilnærming til lykken.

 

Videre kan man i positiv psykologi merke innflytelsen fra romantikken, eksistensialismen og humanismen. Forskerne innenfor denne fagretningen søker å utvikle de historisk grunnleggende tankene til å bli konkrete, levedyktige teorier.

 

I følge Brudal (2006) er målsettingen i positiv psykologi å finne frem til enkeltmenneskets styrke, å utvikle teorier og metoder som frigjør potensialet i menneskesinnet og å utvikle kunnskap om de områdene i livet som kan fungere som ”buffere” mot psykisk ubalanse.

 

Hvis positive faktorer skal brukes som en ressurs i praktisk arbeid, for eksempel i skoler, behandling, og arbeidsliv, må det først utvikles et grunnleggende teoretisk rammeverk, og deretter passende måleinstrumenter. Siden positiv psykologi er en forholdsvis ny fagretning, er både det teoretiske grunnlaget og forskningsmetodene ennå i startfasen og langt i fra ferdig utviklet. Likevel er mye forskning utført på kort tid da oppslutningen og interessen for dette fagområdet har vært voldsom, særlig i USA som er kjent for å være opptatt av selvutvikling og livskvalitet. Innenfor positiv psykologi forskes det på humor, vennskap, flyt, mestring og positive karaktertrekk for å nevne noen faktorer blant mange, men det grunnleggende spørsmålet, som de fleste for øvrig funderer på i løpet av livet, er: Hva gjør mennesker lykkelige?

 

 

Emosjonelt og psykologisk velvære – to dimensjoner av subjektivt velvære

 

Emosjonelt velvære

 

Flere har foreslått to ulike tilnærminger til det gode liv; hedonistisk velvære og eudaimonisk velvære (Selnes, Marthinsen & Vittersø, 2004; Waterman, 1993). Ordet hedonisme stammer fra det greske hedone som betyr lyst. Forskere innenfor den hedonistiske retningen mener nettopp at all adferd handler om streben etter behag og unngåelse av ubehag, og at man derfor følger lystprinsippet i jakten på det gode liv (Kahneman, Diener og Schwarz, 1999). Hedonisme i forbindelse med psykologiske aspekter blir også kalt emosjonelt velvære, da det er følelsene som står i sentrum i denne retningen. Man oppnår høy emosjonell velvære ved å være positiv innstilt til livet og ved å føle en generell tilfredshet ved tilværelsen. Betrakter man glasset som halvfullt fremfor halvtomt, har man kommet langt i så måte.

 

Betegnelsen emosjonelt velvære kan imidlertid være noe mangelfullt da kognitive elementer også inkluderes. Det kognitive aspektet handler om individets evaluering av sin sinnsstemning og tilstand, noe som betyr at tankene påvirker følelsene. Diener og Suh (2000) definerer emosjonelt velvære som de kognitive og affektive konklusjonene mennesker trekker når de evaluerer sin eksistens.

 

For dersom man er deprimert i en periode, er det situasjonen man er i, eller måten man tenker på situasjonen som gjør at man er nedtrykt og lei seg? I klinisk terapi der den kognitive innfallsvinkelen eller tanken står sterkt, mener man at det hovedsakelig er måten man selv evaluerer situasjonen på som avgjør den emosjonelle tilstanden. Derfor er det viktigste i en slik behandlingsform å endre tankemønsteret. Kort sagt; tenk positivt, og du føler deg bedre. Dette er også grunntanken bak loven om tiltrekning som er blitt svært kjent i det siste, bl.a gjennom boken The Secret av Rhonda Byrne. Denne teorien sier at om man tenker på det man ønsker seg og visualiserer drømmene sine, vil man handle slik at drømmene vil bli oppfylt, og man vil bli et lykkeligere menneske. 

 

Psykologisk velvære

 

Tilhengere av den eudaimoniske retningen mener derimot at lykke ikke handler om kun å oppnå velbehag og unngå ubehag. De fremhever at det viktigste er selvaktualisering, kreativitet, personlig vekst og det å oppfylle menneskers høyeste potensiale. Ordet eudaimonia kommer fra den greske forstavelsen ”eu” som betyr ”godt,” og det greske ordet ”daimon” som kan oversettes med ”indre potensial.” Dette begrepet utspringer fra filosofen Aristoteles, som mente at det høyeste av alle tilgjengelige goder for mennesket var lykke, basert på livslang selvutvikling.

 

Eudaimonisk forskning setter altså mer likhetstegn mellom psykologisk velvære og lykke (Keyes, Shmotkin & Ryff, 2002). En måte å oppnå psykologisk velvære på er i følge denne tradisjonen å utføre altoppslukende aktiviteter hvor man glemmer både tid og sted. Tilstanden man er i ved en slik opplevelse, kalles flyt og er en bevissthetstilstand (Csikszentmihalyi, 1999). Mennesker er ikke alltid klar over at de gjennomgår en kreativ prosess. Opplevelser som gir flyt, er verdifulle for sin egen del og er indre motiverte. Slike opplevelser kan være arbeid, kreative aktiviteter, bilkjøring, musikk, sport, spill eller religiøse ritualer. Flyt kan også ha utspring i andre aktiviteter som man opplever som involverende og meningsfulle. Csikszentmihalyi mener at opplevelser av flyt bidrar til bedre livskvalitet ved at man lever i øyeblikket og i pakt med evner, konsentrasjon og iherdighet. Likevel er ikke sammenhengen mellom flyt og livskvalitet selvsagt, i og med at mennesker ikke nødvendigvis er lykkelige i løpet av hendelsen. Årsaken kan være at de i flytprosessen er for involverte i oppgaven til å reflektere over om de er lykkelige. Etter at hendelsen er over, kan de derimot rapportere om en følelse av altoppslukende positiv tilstand (Csikszentmihalyi, 2002).

 

Ryan og Deci (2000) tar utgangspunkt i disse to tilnærminger til det gode liv, og deres selvdetermineringsteori (SDT) opererer innenfor den psykologiske velværetradisjonen. De antar likevel at selvrealisering og personlig vekst ofte medfører og opptrer samtidig med hedonistisk/emosjonelt velvære. Ryan og Deci (2000) hevder at mennesket har en iboende tendens til å søke å oppnå psykologisk vekst, og de studerer hvilke behov som er basis for en indre motivasjon, og dermed for psykologisk velvære. Disse behovene er, i følge Ryan og Deci, autonomi, kompetanse og tilhørighet.

 

Noen tilhengere av den eudaimoniske tradisjonen, blant annet Ryan og Deci, mener altså at selvrealisering både kan medføre og opptre samtidig med emosjonelt velvære.

 

Vittersø (2005) argumenterer derimot for at emosjonelt velvære og personlig vekst er to separate dimensjoner i en dynamisk livskvalitetsmodell. Gjennom personlig vekst og selvaktualisering opplever man følelser av engasjement, inspirasjon og interesse, mens man gjennom emosjonelt velvære opplever glede og tilfredshet. Slik behøver man ikke å være lykkelig i ordets bredeste, hedonistiske forstand, selv om man opplever personlig vekst. Emosjonelt velvære kan oppleves som øyeblikkslykke, mens psykologisk velvære gir en senere effekt; og først ved senere kognitiv oppfattelse knyttes gjennomførelsen av de indre motiverte aktivitetene til positive følelser.

 

Hjerneforskning kan også støtte teorien om at velvære består av ulike positive følelser. I 1954 oppdaget Olds og Mildner gjennom et eksperiment på rotter et nytt senter i hjernen. Med målet om å lokalisere lærestrukturer i det sentrale nervesystemet påførte Olds og Mildner (1954) rottene elektriske sjokk, men gjorde det tilfeldigvis i feil del av hjernen. De fant ved denne feiltagelsen at dersom rottene fikk mulighet til selv å stimulere hjernen med elektriske sjokk ved å trykke inn en tapp som ga elektriske signaler tusenvis av ganger på rad, ville rottene heller gjøre dette enn å spise, drikke eller ha sex. Den oppdagede hjernestrukturen har senere blitt betegnet som lystsenter (pleasure center) noe som viser at forskere i ettertid har koblet stimuleringen til lystbasert adferd.

 

Panksepp (1998) hevder imidlertid at rottene ikke føler tilfredsstillelse når de stimulerer seg selv, men heller nysgjerrighet og intens interesse. Panksepp betegner hjernestrukturen som er involvert i slik adferd, for SEEKING senteret og anser denne hjernestrukturen for å være annerledes enn lystsenteret, hvor systemet for likevekt mellom glede og smerte ligger.

 

I følge Vittersø et al. (2005) underbygger lokaliseringen av to ulike hjernesentre teorien om at følelser som engasjement og interesse knyttes til indre motiverte aktiviteter og forventninger om måloppnåelse, mens følelser som tilfredshet og glede knyttes til utbytte og direkte måloppnåelse.

 

 

Sosialt velvære

 

Forskning på velværefeltet skiller altså mellom emosjonelt velvære og psykologisk velvære som to dimensjoner av subjektivt velvære. Begge disse dimensjonene peker på individuelle kvaliteter, som emosjoner, måloppnåelse, selvaktualisering, frihet og autonomi. Dersom man skal være lykkelig, må man enten oppnå noe, eller være noe i seg selv. Mennesker lever imidlertid ikke alene i eget univers, de lever i konstante relasjoner til andre mennesker. Mennesker har i likhet med andre pattedyr et grunnleggende behov for tilhørighet, og allerede fra spedbarnstadiet knytter man nære relasjoner til viktige tilknytningspersoner. Lykke er sterkt korrelert med å ha nære personlige relasjoner, og fravær av relasjoner er assosiert med ulykkelighet og depresjon (Baumeister & Leary, 1995).

 

Utallige studier i sosialpsykologien handler om individers forhold til hverandre og til den sosiale gruppen, i form av gruppepress, evaluering og konformitet. Ofte blir slike sosiale fenomener sett på som noe negativt i sosialpsykologiske studier, og mye dreier seg derfor om hvordan man kan rette på dette. Markus og Kitayama (1994) mener imidlertid at et slikt negativt syn på sosiale fenomener skyldes en vestlig tankegang, som springer ut i fra et individualistisk perspektiv. De hevder at man i mer kollektivistiske kulturer ser annerledes på det vi kaller gruppepress og konformitet ved at man verdsetter sosiale aspekter og harmoni i den sosiale gruppen. Flere studier innenfor selvpsykologien peker på slike kulturelle forskjeller i hvordan man definerer selvet. Individualistiske kulturer, som Nord-Amerika og Europa, definerer gjerne selvet som autonomt og selvstendig, mens kollektivistiske kulturer, som f. eks østasiatiske land, definerer selvet ut i fra relasjoner til andre mennesker og tilhørighet i grupper. Det er mulig at studier om subjektivt velvære og lykke også er påvirket av vestlig individualisme, og at man derfor fokuserer i høy grad på individuelle mål og prosesser, uten å inkludere sosiale prosesser.

 

Ryan og Deci (2000) inkluderer riktignok tilhørighet som et basisbehov som må dekkes for optimal psykologisk velvære. Men de oppfatter sosial tilhørighet som en sosiokontekstuell ramme rundt individet, som individet kan utfolde sin autonomi og frihet innenfor. Dette er i tråd med vestlig tankegang hvor sosiale faktorer kun blir et rammeverk. Dersom de sosiale faktorene er tilfredsstillende og man har en tilhørighet til gruppen, er individet fri til å utøve sin autonomi og kompetanse og således oppnå en optimal psykologisk velvære. I denne teorien blir altså den sosiale faktoren hovedsaklig et verktøy for å oppnå optimal psykologisk velvære. Dette kan for øvrig sammenlignes med Maslows (1968) behovsteori, hvor et laverestående behov (sosial tilhørighet) må tilfredsstilles for å oppnå et høyerestående behov (selvaktualisering).

 

Verdens helseorganisasjon (WHO) definerer helse som ”en komplett tilstand av fysisk, mentalt og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom eller svakelighet” (WHO, 1948). I likhet med dette definerer Keyes (2005) mental helse som en komplett tilstand hvor individer er fri for psykopatologi, de er blomstrende og har høy grad av emosjonelt, psykologisk og sosialt velvære. Dersom det sosiale aspektet er avgjørende for en slik definisjon av mental helse, kan mangel på sosialt velvære i ytterste konsekvens føre til en patologisk tilstand. Flere studier har også vist at sosial ekskludering fører til depresjon, dårligere fysisk helse og lavere grad av livskvalitet (MacDonald & Leary, 2005).

 

Sosiale relasjoner som gir sosial støtte gjennom informasjon, hjelp og uttrykk for omsorg, bedrer derimot helsen ved at de synliggjør at noen bryr seg, at man er verdsatt og at man tilhører et gjensidig nettverk (Oppedal, Røysamb & Sam, 2004). Ved å bare fokusere på individualistiske faktorer, som selvrealisering, egne mål og konsumering av livets goder, kan individet til slutt fylles opp av seg selv og oppleve tomhet og meningsløshet.

 

 

Det individualistiske selvet = det tomme selvet?

 

Selvpsykologien er nært relatert til positiv psykologi. Når det gjelder hva som gjør oss lykkelige, må vi se bak det universelle og også vurdere personlige faktorer.

 

Selvpsykologer har vært uenige om selvet er enhetlig og konsistent eller om det er mer komplekst og oppdelt i flere selv. Noen psykologer har snakket om selvet som flere selv, blant annet William James og Carl Rogers.

 

James (1890/1950) betegner selvet som det materielle selvet, det sosiale selvet og det spirituelle selvet. Dette er en teori som sammenfaller i stor grad med eksistensialistenes ulike opplevelsesverdener, samt med teorier innenfor positiv psykologi som også legger vekt på flere dimensjoner av velvære. Rogers (1961) derimot bruker begrepet idealselvet om det en person vil være, og det virkelige selvet om den personen man egentlig er eller kan bli. Rogers teori sammenfaller mer med eudaimonisk tilnærming til velvære, hvor nettopp selvrealisering og personlig vekst står i fokus. En slik oppfatning av selvet som individualistisk og selvaktualiserende, er blitt kritisert av blant annet Cushman (1990) for å være et utslag av vestlig tenkning og således ikke overførbart til andre deler av verden. Han kritiserer også dette synet på selvet fordi det mangler relasjonelle aspekter og kun fokuserer på individet i den private sonen.

 

Cushman hevder at selvet etter andre verdenskrig har utviklet seg mot et tomt selv i vår vestlige kultur. Dette skyldes i stor grad at man fokuserer på individualisme, og at man opplever fravær av sosiale aspekter som fellesskap, tradisjoner og delt mening.

 

Han fremhever at individet i sin søken av seg selv konsumerer goder, kalorier, opplevelser, partnere og terapeuter for å unngå fremmedgjøring. Han mener det er beklagelig at mennesker som føler en indre tomhet, blir møtt av psykoterapeuter som vil forsterke nettopp de tingene som har forårsaket problemet i utgangspunktet; nemlig individets autonomi og uavhengighet, samt evnen til mestring. Cushman (1990) beskriver konsumering og fokus på individualitet som medvirkende årsak til mentale sykdommer som narsissisme og borderline. Dette er sykdommer som blir stadig mer utbredt, og som muligens reflekterer tiden vi lever i.

 

I tillegg nevner han populærkulturens fokus på konsumering, politiske valgkamper hvor man fremhever karisma fremfor kritisk tankegang og økningen av oppløste relasjoner. For å forebygge slike lidelser kan det være hensiktsmessig å fokusere på menneskets tilhørighet og dets relasjon til andre mennesker.

 

Det sosiale selvet; altså selvet slik det blir oppfattet av andre mennesker gjennom hvordan man oppfører seg i sosiale situasjoner, har blitt skjult bak fokuseringen på det individualistiske selvet. Sosiale dimensjoner ved tilværelsen blir mindre vektlagt i dagens vestlige samfunn. Dette kan man observere i ulike sammenhenger, som for eksempel gjennom språket. Nafstad (2005) gjennomførte en systematisk kartlegging av det norske språket som ble brukt i media mellom 1984 og 2004, og hun kartla hvilke begreper som økte i frekvens og hvilke begreper som gikk ned i frekvens.

 

Begreper som ble mer brukt i løpet av disse tyve årene, var blant annet utbrenthet, kunde og kjøpe, mens ord som omtanke, samhold og tilhørighet ble redusert. I følge Nafstad kan språket bidra til å skape en ideologi hvor individet og dets interesser står i fokus, mens sosiale relasjoner kommer i skyggen. Man kan imidlertid heller ikke se bort i fra at språket reflekterer en endring som har funnet sted i samfunnet, og at språket fungerer mer som speil enn som våpen.

 

 

Subjektive definisjoner av begrepet lykke

 

Det kan virke som om det er langt mellom forskernes definisjoner av lykke/velværebegrepet, og den vanlige mannen i gatas definisjon på hva lykke er. Begreper som emosjonelt og psykologisk velvære blir fjerne og vanskelige å finne essensen i, dersom de ikke blir delt opp i mindre og mer dagligdagse begrep.

 

Det er ikke gjort så mange undersøkelser hvor enkeltindivider selv definerer hva de ser på som lykke. Men det er viktig å gå å ut i fra at mennesker har ulik oppfatning om hva man legger i begrepet, og man må derfor undersøke deres kognitive referanser.

 

Rojas (2004) studerte i en stor undersøkelse i Mexico hva mennesker legger i begrepet ”det lykkelige liv.” 1540 respondenter skulle i spørreskjemaet vurdere åtte ulike begreper og deres relevans for et lykkelig liv. Disse åtte begrepene er utsprunget fra en filosofisk tilnærming og representerer ulike tankeretninger om hva lykke er. Rojas fant at mennesker har ulike oppfatninger om hva et lykkelig liv er, avhengig av blant annet sosioøkonomiske forhold og demografiske variabler som alder, kjønn og utdannelse. I tillegg er menneskers oppfatninger av det gode liv basert på individuelle kognitive referanser. Men til tross for ulikheter i begrepstolkningen fant Rojas at omtrent en fjerdedel av respondentene relaterte til definisjonen ”lykke er å være tilfreds med det man har og den man er.”Denne definisjonen tilhører den filosofiske retningen som vektlegger tilfredshet i lykkebegrepet. Definisjonen som tilhører en utopisk tankeretning (”lykke er et uoppnåelig ideal som vi bare kan forsøke å nå”) oppnådde dårligere oppslutning i undersøkelsen. Det ble også funnet at individer som hadde en utopisk referanse, gjennomsnittlig oppga lavere grad av subjektiv lykke.

 

I undertegnedes masterundersøkelse fra 2006, hvor respondentene besto av studenter fra NTNU, ble de samme definisjonene på lykke brukt, men i tillegg var det definisjoner som omhandlet den sosiale velværen, den psykologiske velværen og en definisjon som omhandlet materiell velstand.

 

I denne undersøkelsen ble det funnet at den sosiale definisjonen ”å elske noen og bli elsket tilbake” veide tyngst for studentenes lykkefølelse. Flesteparten av respondentene forbindte altså lykke med kjærlighet. Definisjonen ”å føle seg glad og tilfreds med tilværelsen” skåret også høyt, etterfulgt av ”å være sammen med familie og venner.” Definisjonene ”et uoppnåelig ideal som vi bare kan forsøke å nå” og ”å oppnå materielle goder” oppnådde lavest oppslutning i undersøkelsen. Disse resultatene tyder på at sosialt velvære og generell tilfredshet er høyt forbundet med lykke for studenter.

 

Er lykkenivået stabilt eller avhengig av situasjon?

 

Er det slik at en gang lykkelig, betyr alltid lykkelig? Har mennesker en grunntone som enten går i dur eller moll, eller er lykkenivået situasjonbestemt?

 

Når det gjelder disse spørsmålene, strides forskerne innenfor den positive psykologien. I tillegg til Rojas (2004) mener flere velværeforskere at mennesker har et relativt stabilt subjektivt velværenivå, som følge av stabile personlighetsdisposisjoner (Diener et al., 2005). Disse hevder at genetiske komponenter påvirker menneskers disposisjon for lykke. Selv om hendelser i livet kan påvirke individets subjektive velvære, mener de at individet tilpasser seg disse endringene og returnerer til sitt biologiske tilpasningsnivå.

 

Andre velværeforskere hevder derimot at individets subjektive velvære vil endres med betingelsene i individets liv. Disse hevder blant annet at mennesker som oppfyller personlige mål og som deltar i meningsfulle aktiviteter, oppnår et bedre velværenivå. Dersom de samme menneskene stagnerer i forhold til mål og deltagelse i ulike arenaer, vil velværenivået likeledes reduseres.

 

 

Spiller alder, kjønn og sivil status noen rolle for hvor lykkelig man er?

 

Velværeteoretikere som mener at lykkenivået er situasjonsbestemt, mener også at demografiske variabler spiller inn på individets velvære.  Ryff & Singer (2005) fant eksempelvis i den amerikanske undersøkelsen ”MacArthur Foundation national study of successful midlife” (MIDUS) forskjeller i subjektivt velvære i forhold til alder. De fant imidlertid at alder påvirket de ulike komponentene av subjektivt velvære forskjellig. Betydningen av aspekter som mestring av miljøet og autonomi/frihet viste seg å øke med alderen, mens målsetning i livet og personlig vekst skåret høyest i yngre år og avtok med alderen. Når det gjaldt positive relasjoner til andre mennesker, var det liten aldersvariasjon.

 

Ryff og Singer (2005) studerte også kjønnsforskjeller i MIDUS-undersøkelsen, og resultatene indikerte at kvinner opplever høyere subjektivt velvære enn menn. Særlig gjelder dette i forhold til sosialt velvære. I masterundersøkelsen fra NTNU (Føll, 2006) ble det også funnet at kvinner opplever noe høyere sosialt velvære enn menn. Dette er viktige motpoeng til undersøkelser som viser at kvinner er mer disponerte for depresjon enn menn. Det tilbakeviser imidlertid ikke kjønnsforskjellene når det gjelder depresjon, men det utvider helhetsbildet ved å indikere at psykologiske svakheter kan eksistere side om side med psykologisk styrke (Ryff & Singer, 2005).

 

Kanskje er det slik at kvinner er mer åpne når det gjelder psykisk helse og søker mer sosial støtte? Dette kan i så fall gi utslag på både undersøkelser som måler depresjon og undersøkelser som måler sosialt velvære. Teorien om at kvinner og menn har ulik måte å kommunisere på, støttes også av at menn i åpne intervjuer vurderer relasjoner som en nøkkelkomponent til velvære (Ryff, 1989).  I spørreundersøkelser med lukkede svaralternativer oppgir menn at sosiale faktorer ikke er så avgjørende for velvære, mens de altså i andre sammenhenger vektlegger sosialt velvære i like stor grad som kvinner. Kanskje kan det være slik at menn har forholdsvis lett for å snakke om positive faktorer i intervjuer, mens de finner det vanskelig å rapportere om dårlig psykisk helse.

 

Det er også studier som tyder på at sivil status, påvirker individets velvære. I følge den norske levekårundersøkelsen for studenter (Statistisk sentralbyrå, 2006), er det mer sannsynlig at enslige studenter har nedsatt psykisk helse enn de som lever i parforhold. Resultatene fra  masterundersøkelsen fra NTNU (Føll, 2006) viser også at mennesker som lever i etablerte forhold, opplever høyere grad av subjektivt, emosjonelt og sosialt velvære enn enslige mennesker. I en undersøkelse utført av Hendrick og Hendrick (2000) om lykke og kjærlighet ble det funnet at mennesker som var forelsket, var lykkeligere enn andre mennesker. Likeledes var mennesker i kjærlighetsforhold mer lykkelige enn enslige. Det kan tyde på at vennskap og positive relasjoner er viktig for individets velvære og helse, men at kjærlighetsrelasjoner gir størst utslag for den subjektive velværen. Når det gjelder korrelasjoner, kan sammenhengen imidlertid gå begge veier. Det kan være slik at mennesker i forhold er lykkeligere, men det kan også være at mennesker som er lykkelige også lettere tiltrekker seg partnere enn andre mennesker.

 

 WebPsykologen har postet flere artikler om dette og relaterte temaer under kategorien som nettopp heter Positiv psykologi. Spørsmålet om lykke og velvære er dessuten tema i flere artikler, blant andre i innlegget som handler om Å følge sine drømmer samt i flere tilsvarende artikler som er postet i kategorien Livsfilosofi.

 

Kilder

 

Aristoteles (384-322 f.kr, utgave 1995). Den nikomacheiske etik. Danmark: Det lille Forlag.

Baumeister, R. F. & Leary, M. R. (1995). The need to belong: Desire for interpersonal attachment as a fundamental human motivation. Psychological Bulletin, 117, 497-529.

Brudal, L. F. (2006). Positiv psykologi. Bergen: Fagbokforlaget.

Csikszentmihalyi, M. (1999). If we are so rich, why aren’t we happy? American Psychologist, 54, 821-827.

Csikszentmihalyi, M. (2002). Flow. London, Sydney, Auckland, Johannesburg: Rider.

Cushman, P. (1990). Why the self is empty. Toward a historically situated psychology. American Psychologist, 45, 599-611.

Diener, E., & Suh, E. M. (Eds.). (2000). Culture and subjective well-being. Cambridge, US: The MIT Press.

Diener, E., Lucas, R. E., & Oishi, S. (2005). Subjective well-being. I C. R. Snyder & S. Lopez (Eds.), Handbook of positive psychology (s.63-73). Oxford: Oxford University Press.

Føll, M. T. (2006). Emosjonelt, Psykologisk og Sosialt Velvære: Tre Dimensjoner av Subjektivt Velvære. Masteravhandling i sosial og samfunnspsykologi. Trondheim: NTNU.

Hendrick, S. S & Hendrick, C. (2000a). Linking romantic love and sex. Texas Tech University: Lubbock.

James, W. (1950). The principles of psychology (2 vols.). New York: Dover. (Originalt publisert i 1890 av Holt).

Kahneman, D., Diener, E., & Schwartz, N. (1999). Well-Being: The foundations of hedonic psychology. New York: Russell Sage.

Keyes, C. L. M., Shmotkin, D. & Ryff, C. D. (2002). Optimizing well-being: The empirical encounter of two traditions. Journal of Personality and Social Psychology, 82, 1007-1022.

Keyes, C. L. M. (2005). Mental illness and/or mental health? Investigating axioms of the complete state model of health. Journal of Consulting and Clinical Psychology, 73, 539-548.

MacDonald, G. & Leary M. R. (2005). Why does social exclusion hurt? The relationship between social and physical pain. Psychological Bulletin, 131, 202-223.

Markus, H. R., & Kitayama, S. (1994). The cultural construction of self and emotion: Implications for social behavior. I S. Kitayama & H. R. Markus (Eds.), Emotion and culture (s. 89-130). Washington, DC: APA.

Maslow, A. H. (1968). Toward a psychology of being (2nd ed.). New York: D. Van Nostrand.

Nafstad, H. (2005). Forholdet mellom individualisme og fellesskap: En utfordring for positiv psykologi. Tidsskrift for Norsk Psykologiforening, 42, 903-909.

Olds, J. & Mildner, P. (1954). Positive reinforcement produced by electrical stimulation of septal area and other regions of rat brain. The Journal of Comparative Physiological Psychology, 47, 419-427.

Oppedal, B., Røysamb, E., & Sam, D. L. (2004). The effect of acculturation and social support on change in mental health among youth immigrants. International Journal of Behavioral Development, 28, 481-494.

Panksepp, J. (1998). Affective neuroscience. The foundation of human and animal emotions. Oxford: Oxford University Press.

Rogers, C. R. (1961). On becoming a person. A therapist’s view of psychotherapy. London: Constable.

Rojas, M. (2004). A conceptual – referent theory of happiness: Heterogeneity and its consequences. Social Indicators Research, 74, 261-294.

Ryan, R. M., & Deci, E. L. (2000). Self-determination theory and the facilitation of intrinsic motivation, social development, and well-being. American Psychologist, 55, 68-78

Ryff, C. D. (1989b). Happiness is everything, or is it? Explorations on the meaning of psychological well-being. Journal of Personality and Social Psychology, 57, 1069-1081.

Ryff, C. D., & Singer, B. (2005). From social structure to biology. I C. R. Snyder & S. Lopez (Eds.), Handbook of positive psychology (s.541-555). Oxford: Oxford University Press.

Selnes, M., Marthinsen, K., & Vittersø, J. (2004). Hedonisme og eudaimonia: To separate dimensjoner av livskvalitet? Tidsskrift for norsk psykologiforening, 41, 165-179.

Seligman, M. E. P. (2004). Positive psychology, positive prevention, and positive therapy. I C. R. Snyder & S. Lopez (Eds.), Handbook of positive psychology (s. 1-8). Oxford: Oxford University Press.

Statistisk sentralbyrå (2006): Studenters levekår 2005. Rapporter 2006/22, Statistisk sentralbyrå.

Vittersø, J. (2005). Lykken er mangfoldig. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 42, 913-917.

Vittersø, J., Dyrdal, G. M. & Røysamb, E. (2005). Utilities and capabilities: A psychological account of the two concepts and their relation to the idea of a good life. Paper presented at The 2nd Workshop on Capabilities and Happiness, University of Milano – Bicocca, Italy.

Waterman, A. (1993). Two conceptions of happiness: Contrasts of personal expressiveness (eudaimonia) and hedonic enjoyment. Journal of Personality and Social Psychology, 64, 678-691.

World Health Organization. (1948). World Health Organization constitution. I Basic Documents. Geneva: Author.

 

 

Av
Maria Therese Føll
WebPsykologen.no

Kan man unngå midtlivskriser?

MidtlivskriseMange kvinner og menn opplever en midtlivskrise der depresjon og tomhet kan ramme hardt. Sorg over tapet av ungdommen er ofte et underliggende tema i en slik krise. Menn opplever gjerne krisen i 40-60-årsalderen og kvinnene i 45-55-årsalderen. Den biologiske forklaringen i forhold til kvinner handler om produksjonsfall i kjønnshormoner, og den der tilhørende overgangen fra fruktbarhet til en ny fase hvor det ikke lenger er mulig å få barn. For begge kjønnene gjelder biologiske prinsipper, og krisen blir stort sett forstått som en overgangsperiode til de senere årene av livet.

 

 

Er livsmålene oppnådd?

 

Kenneth Purvis ved andrologisk senter i Oslo hevder at menn med mål i livet i mindre grad rammes av midtlivskrisen sammenlignet med menn som i større grad går på ”autopilot” uten målsetninger som engasjerer dem og driver dem fremover. Dette kan altså tyde på at personlige målsetninger som skaper entusiasme og pågangsmot gjør at vi ikke havner så lett i depresjon når biologien innhenter oss. Dermed kan det virke som at når man har mål å jobbe etter blir biologiske forandringer i kroppen lettere akseptert siden individet jobber på et helt annet bevissthetsnivå. Man kan muligens lettere akseptere forandringer.

 

Midtlivskrisen handler også om å gjøre opp status i forhold til måloppnåelse omtrent halvveis i livet. Dette gjelder for begge kjønn. Livet handler om å skape mening og ikke la seg fange av hverdagslivets utfordringer i en slik grad at man ”mister seg selv” og sine kreative impulser i et liv som bare handler om å utføre et konglomerat av ulike forplikter. Man må simpelthen gjøre plass for drømmer og prosjekter som skaper interesse og vitalitet. I denne artikkelen vil jeg nettopp fokusere på drømmer og hvorvidt forfølgelse av egne drømmer kan forhindre eller dempe midtlivskrisen. Jeg vil dermed utelukke faktorer som utbrenthet, arbeidsledighet og stress. Derfor vil jeg basere artikkelen omkring praktisk livsfilosofi og eksistensiell psykologi i håp om å finne en måte å manøvrere seg uten om krisen de fleste opplever midt i livet.

 

 

Hva er en drøm?

 

Det foreligger veldig mange definisjoner av drømmer. Man mener imidlertid at drømmer er beskjeder fra underbevisstheten som i en våken tilstand ikke får utløp. Ifølge Freud har drømmer den funksjonen at de tilfredsstiller behov, ubevisste ønsker og begjær. Mange vil oppleve at drømmer som kommer til live om natten mens man sover ofte er direkte absurde, om ikke obskøne i sin natur. Spørsmålet er da hvordan slike drømmer kan virke vitaliserende? Freud hevdet at drømmeartefaktene inneholder ønsker og begjær i skjulte former. Ved å analysere drømmer fant han frem til det ubevisste materialet som lå skjult i personens psykologiske bokholderi. Freud er kjent for påstanden om at ”drømmer er kongeveien til det ubevisste”. Drømmene forteller oss ofte noe sentralt om oss selv, noe som av en eller annen grunn har sklidd ut av vår våkne bevissthet. I drømmen kommer meningsinnholdet frem i to ulike former. Det er det manifeste drømmeinnholdet, rett og slett handlingen og det åpenbare innholdet i drømmen, samt drømmens latente innhold som dreier seg mer om hva de ulike elementene i drømmen representerer. Freud hevder videre at drømmer har flere funksjoner: (1) drømmeoppfyllelse i symbolsk form (drømmeartefakter); (2) drømmen fungerer som trykkutløsere i den forstand at uakseptable impulser og ønsker, som holdes tilbake i våken tilstand, likevel får sitt utløp eller sitt uttrykk via drømmen. Selv om dette kan virke ganske så riktig må vi ta med i betraktningen at Freud levde i den viktorianske tiden der blant annet det seksuelle ble undertrykt i langt større grad i enn det vår opplever i vår moderne kultur (Larsen & Buss, 2005).

 

Men hvis ser nærmere etter, kan den første drømmefunksjonen kanskje gjøre seg spesielt gjeldende for mennesker i livskriser. Ifølge Freud oppfyller drømmen individets skjulte ønsker i symbolsk form. En terapeut som arbeider med drømmer prøver i samråd med sin klient å analysere en drøm på bakgrunn av personens pågjeldende situasjon, tidligere livserfaringer og det manifeste og symbolske innholdet i drømmen.

 

Dersom en person drømmer om begravelse, er det ikke dermed sagt at døden er tolkningen i ordet forstand. Det kan like gjerne handle om en endring i livet hvor begravelsen symboliserer gjenfødelse. Man dør bort fra det gamle og gjenoppstår i det nye.

 

Det er imidlertid ikke denne typen drømmer som er artikkelens fokusområde. Når jeg i forhold til livskriser snakker om drømmer, mener jeg overordende livsmål og lysten til å oppnå noe. Jeg mener den drivkraften som gjør seg gjeldende når man virkelig brenner for noe og iherdig jobber mot et mål. Ofte vekker slike drømmer kreativitet og glede. Det kan være alt fra å bestige en fjelltopp til det å oppnå akademisk anerkjennelse. Dette er altså en annen og mer håndgripelig form for drøm enn den man opplever i søvne. Jeg tror imidlertid at man i en tilstand av depresjon kan finne frem til ønsker og behov via nattens drømmer, og bruke dette som utgangspunkt for et livsmål. Depresjon er kjennetegnet av tomhet og til tider en gjennomgripende følelse av fiasko og meningsløshet. Det er uhyre vanskelig å vite hva man begjærer eller vil med livet sitt når man er rammet av depresjon. Ønsker, behov og egne meninger druknes på sett og vis i melankolien, og da kan det være vanskelig å finne igjen sin indre drivkraft, den nostalgiske energien som gir indre velvære og behag. I slike tilfeller kan altså nattens drømmer være en inngangsport til våre ønsker og vårt begjær, som i det daglige har forsvunnet, enten på grunn av midtlivskrise og depresjon, eller rett og slett på grunn av kontinuerlig stress og forpliktelser. Hvis du vil vite mer om drømmer og hvordan de kan brukes i selvutvikling og terapi, har WebPsykologen en egen kategori hvor vi skriver artikler om drømmens funksjon, dens betydning og dens relevans for menneskets psykolog. Du finner artiklene under kategorien Drømmer. I tillegg har WebPsykologen et videoforedrag som heter Depresjon, drømmer og psykoterapi.

 

Innledningsvis leste vi om menn som opplever en kritisk periode der de ser tilbake på livet og det de har utrettet. Spørsmålene kan være mange, svarene få og ikke minst kan tiden være en mangelvare. Hvis en person opplever midtlivskrise, er spørsmålet hvorvidt personen har oppnådd sine drømmer og mål, det man innenfor psykologi ofte kaller selvrealisering, eller om vedkommende har stagnert på grunn av livets generelle mas eller andre blokkerende faktorer. Vi vil se nærmere på dette senere i artikkelen.

 

 

Livsstadiene

 

Innenfor moderne psykologi blir ofte Erik Erikson (1956) kreditert i forhold til å sette fokus på identitet. Han definerte identitet som en subjektiv følelse av enhet eller indre sammenheng som var stabil over tid. Dermed vil en person kunne være på forskjellige plasser, i forskjellige sosiale situasjoner og fremdeles være den samme (Kroger, 2007). Videre utviklet han åtte utviklingsstadier som opptrer fra barndom til sen voksen alder. Alle stadiene inneholder et potensielt kriseelement, noe individet på sett og vis må gjennomarbeide for å nå videre i sin utvikling. Dersom en konflikt eller et spesielt anliggende forblir uløst på et bestemt nivå, vil individet på noen punkter i livet være fanget på dette nivået og i verst stagnere. Det kan likevel avansere, men fortidens ballast vil henge igjen og gi personen en underliggende følelse av en mangel eller utilfredshet. Det er ikke sikkert vi er klar over denne mangelen eller det uforløste anliggende vi har bak oss, men nettopp slike elementer kan hjemsøke oss i drømmer om natten. Drømmene kan dermed avsløre viktige ting om oss selv, og gjennom anerkjennelse kan vi gjenoppta tidligere problemer. Det er ofte springbrettet til en sterkere identitet, følelse av sammenheng og helhet og muligheten for psykologisk avansement. Vi vil nå se litt nærmere på de fem første stadiene til Erikson (Seigler et al., 2003):

 

  1. Tillit – mistillit (det første året): Barnet utvikler en grunnleggende tillit til omsorgspersonen. Er omsorgspersonen varm, konsistent og tillitverdig, lærer barnet at den viktige voksne personen er til å stole på. Dermed kan barnet føle seg trygg og ivaretatt, noe som gjør at energien kan brukes på utvikling og utforsking av seg selv og verden. Hvis derimot følelsen av mistillit er tilstedeværende, kan de skape konflikter senere i livet. Et utrygt barn bruker mye energi på trygghetssøkende atferd og uro, noe som altså undergraver en sunn utvikling på alvorlige måter.
  2. Frihet – skam, tvil (1 – 3,5 år): Barnet prøver å etablere en følelse av selvstendighet, mens det justerer seg etter sosiale krav. Hvis omsorgspersonen skaper en atmosfære der barnet kan kontrollere seg selv uten å miste selvtillit, får de en følelse av frihet ”under omsorg”, noe som senere i livet vil manifistere seg som ”god selvtillit”. Men blir barnet straffet, latterliggjort eller får en skamfølelse, så vil det sannsynligvis tvile på egne evner, noe som er grobunn for dårlig selvtillit.
  3. Initiativtakende – skyld (4 -6 år): Barnet har sine omsorgspersoner som modeller for hvordan man lever et liv og hvordan man ter seg. Barnet setter seg mål i samhandling med sine foresatte og poenget er å oppnå disse med en følelse av selvstendighet og mestring. Utfordringen for barnet er oppnå en balanse mellom skyld og initiativ. Hvis foreldrene mener at barnet bør ha lært seg de første 10 bokstavene i alfabetet, er det deres regler som blir avgjørende for hva barnet føler om det mislykkes. Om omsorgspersonene ikke opptrer straffende, men heller støttende, vil dette føre til at barnet kan utvikle høye standarder for måloppnåelse, men det slipper for en underliggende frykt (prestasjonsangst) for å mislykkes. Mennesker som har lært seg å forvente straff og skyld, hemmes ofte av denne redselen når de utfører en oppgave. Denne fasen handler også om forholdet mellom lek og ansvar. Skal jeg følge mine impulser og følelser, eller skal jeg gjøre det som pålegges meg eller forventes av meg? Igjen er det balansen mellom å følge krav og regler, og på den andre siden følge sine impulser og lyster. 
  4. Imøtekommenhet – underdanighet (6 – puberteten): Barnet lærer seg de kognitive og sosiale ferdighetene som er gjeldende i den rådende kulturen, og de lærer seg å være inkluderende overfor andre barn. Suksess i dette gir barnet en kompetansefølelse, mens fiasko kan føre til følelsen av å ikke strekke til. 
  5. Identitet – rolleforvirring (ung alder til voksen alder): Erikson mente at dette stadiet er kritisk siden personen opplever og forandres så mye på mange plan. Den unge er i grenselandet mellom barndommen og den voksne verden. Dermed blir det forvirring omkring sin egen rolle, mål og mening med livet. Dersom man har en god ballast fra trygge og omsorgsfulle omgivelser med passe doser av grenser og krav, er det sannsynlig at personen gradvis påtar seg ansvaret for sitt eget liv, blir selvstendig, frigjør seg fra foreldrene, og dermed staker seg ut en egen kurs basert på egne preferanser og ønsker. Faren er at mennesker som sliter med usikkerhet og lite tro på egne evner, aldri våger eller tror de kan bære ansvar for sitt eget liv, hvorpå de utvikler en form for avhengighet. Å være avhengig er alltid en uheldig posisjon ettersom man alltid må justere seg etter andre og underkaste seg andres behov i bytte mot ”trygghet og ivaretakelse”. Mange destruktive parforhold er tuftet på en slik dynamikk, og resultatet er ulike former for misbruk, utnyttelse og en gjensidig følelse av mangel på frihet. Den kreative og selvrealiserende utfoldelsen er dermed blokkert.

 

Stadiene til Erikson kan virke kategoriske, men det ligger likevel mye innsikt i hans arbeid. Stadiene ligner langt på vei de fleste andre psykologisk utviklingshierarkier, og som regel skal man ikke forstå disse som trappetrinnsmodeller, men snarere som glidende overganger. Poenget er uansett at vi alltid befinner oss i en fase eller i en overgang, og prosessen mot et voksent menneske betinges i høy grad av erfaringer fra oppveksten og omsorgspersonene man har rundt seg. Miljøet peker oss i forskjellige retninger, og har derfor en stor innflytelse på hvordan vi håndterer ulike faser og de krisene som dukker opp når vi nærmer oss overgangen til nye faser og mentale orienteringer. Alle faktorene som påvirker oss i vår utviklingsprosess er imidlertid så mange at det som regel er vanskelige å identifisere hvordan vi har havnet der vi er. Livet er dynamisk på en kompleks måte, og det gjør dannelsesprosessen til en innfløkt affære.

 

Hvis vi derimot utelukker alle mulige faktorer og ser på livet med ”objektive øyne», kan vi kanskje oppdage en viss logikk og noen fellesmenneskelige trekk ved utviklingen. Barn fra lite støttende omsorgspersoner skal ifølge ”læreboken” streve mer i tilværelsen enn de som har fått sine behov for kjærlighet, omsorg og grenser dekket på et tilfredsstillende måte. Hvis man kritiseres, avvises, latterliggjøres eller ignoreres som liten, gjør dette noe med den indre dialogen som utgjør kjernen i vår personlighet. Vi adopterer negative syn på oss selv, og dermed har vi en psykologisk grunnmur som borger for usikkerhet, lav selvfølelse og frykt. Men hvilken relevans har egentlig disse stadiene i forhold til en midtlivskrise?

 

Gikk noe tapt?

I artikkelen ”Kan religiøse grupper mislede mennesker i krise?” diskuterte vi krisens betydning for menneskets videre utvikling. Kriser kan hemmes oss og installere en grunnleggende frykt, men den kan også fungere som en oppvekker som tvinger oss til å se eksistensen i hvitøyet og dermed gjøre noe nytt med livet i kjølvannet av krisen. Dersom man som liten hadde kreative evner, men omsorgspersonene latterligjorde kreativitet som en lite inntekstsgivende affære og insisterte på at sønn eller datter skulle bli økonom, kan det hende at barnet inkoroprerer foreldrenes holdninger og dermed lever et liv hvor de kreative impulsene undertrykkes i kravet om å bli rik og vellykket, altså på den måten foreldrene oppfattet det å være vellykket. Ifølge Freud er det sannsynlig at de kreative impulsene ville dukke opp i drømmer på ulike måter. Hvis personen går livet gjennom med forlatte og avviste kreative impulser, og isteden arbeider med realfag, noe som ikke gir den kreative sjel noe annet enn penger, kan vi i følge Satre argumentere for at personen lever i ”vond tro”. Dersom vi overstyres av våre omgivelser, kan det hende at våre egentlige ønsker undermineres, og på lengre sikt er det sannsynlig av man mister sitt livsmot og følelsen av en meningsfull tilværelse. Hvordan kan vi forstå forskjellen mellom de som følger sine drømmer og de som ikke gjør det?

 

Hvis vi tar utgangspunkt i den førsokratiske filosofen Zenon, og hans historie om skilpadden og Akilles, kan vi kanskje finne noe verdifull innsikt. De to skulle løp om kapp, men skilpadden fikk et visst forsprang. Akilles løp 50 ganger fortere enn skilpadden, men likevel ville skilpadden være foran han grunnet forspranget. Forspranget ville altså bli kortere etter hvert, men skilpadden ville gått et stykke lenger hver gang Akilles kom frem til det stedet skilpadden hadde vært på like før. Zenon mente at Akilles aldri ville kunne nå igjen eller løpe forbi skilpadden.

 

Den personen som følger sine drømmer, i motsetning til en som ikke gjør, vil etter Zenons kalkuleringer alltid ha et forsprang. Personen som ikke følger sine drømmer, vil stå i fare for å stagnere og i slike situasjoner blir livskrisen ofte et faktum. Når man har en solid identitet vil man ha en følelse av indre sammenheng og helhet uansett hvor enn man begir seg hen i tilværelsens  og verden. Når Purvis hevder at menn med livsmål i mindre grad opplever midtlivskriser enn menn som lever mer på plikt og autopilot, forteller dette sannsynligvis noe om deres psykologiske støpning og identitet. Det er sannsynlig at mennesker som ikke har en solid psykologisk grunnmur, i mindre grav evner å utfolde seg fritt og kreativt. Det blir vanskeligere å sette egne mål, hvorpå de isteden innretter seg etter omgivelsenes krav, og på den måten risikerer de å ”miste seg selv”. Kanskje kan man si at de har stagnert eller mangler noe fra de tre første fasene i Eriksons livsstadier. Individet kan fysisk sett utvikle seg, men på et psykologisk vil henge igjen etter i èn eller flere stadier.

 

Hvis man som skilpadden ikke er opptatt av resultatet, men bare begir seg ut på livets reise, vel vitende om at konkurrenten er sterkere og bedre, så vil han likevel komme frem til sine mål. Poenget er altså å sette egne mål og fylle disse med menings- og livsgnist. Det spiller ikke noen rolle om man er langsom, så lenge målene kommer ”innenfra”. I motsetning til dette finnes det mange personer som haster gjennom livet, ikke følger sin indre stemme og henfaller til konformitet på bekostning av egne preferanser. I ovenstående parabel er Akilles et bilde på et slikt ”hurtig” livsprosjekt. Målsetninger som hele tiden handler om sammenligning med andre og forsøk på å oppnå sosial status og anerkjennelse, eller vinne en kamp, er sjelden noe individet opplever som eksistensielt meningsbærende over tid. Dersom livet har ført oss inn på en slik vei, hvor vi blindt har adoptert kulturelle krav og målsetninger på bekostning av våre egentlige ønsker og behov, er det sannsynlig at midtlivskrisen kan ramme oss hardt og virkelig sparke bein under vårt livsprosjekt så langt. I så tilfelle må vi gå i oss selv og begynne å se innover. Hva er vi egentlig interessert i, hva gir oss glede og hvordan kan vi investere mening i et livsprosjekt som bibringer vitalitet og livskvalitet? Man skal ikke undervurdere den biologiske komponenten i midtlivskrisen, men på det eksistensielle planet kan man få utgjort mye på egenhånd. Kanskje kan man bekjempe det eksistensielle tomrommet som ”krisen midt i livet” har en tendens til å etterlate seg.

 

Hvorvidt vi bebor den drivkraften som skal til for å skape mening og vitalitet i eget liv, handler altså mye om miljø, erfaringer og oppvekstvilkår. Blant andre Nietzsche forfekter at mennesket er dømt til å skape mening i eget liv. Hvis ikke vi klarer det, har vi en tendens til å ”dø innvendig”. Den psykologiske kuren mot midtlivskriser handler altså om å finne meningsbærende prosjekter som vekker vår ”lyst på livet”, og disse prosjektene kjennetegnes ved at de ikke er pålagt eller diktert av kulturelle forventinger, et strengt superego eller hverdagslivets kontinuerlige påtrykk. Vi må lage et rom i livet hvor det er mulighet for å lytte innover mot egne behov. Vi rett og slett gi oss selv plass til å følge en drøm, hvor en måloppnåelse ikke er det viktigste, men rett og slett det faktum at vi skaper en prosess som gir mening og vitalitet for oss selv.

 

Neste spørsmål er dermed hvordan man følger en drøm eller etablerer et meningsbærende livsmål. Det har vi diskutert i artikkelen som handler om ”Å følge sine drømmer”.

 

 

Kilder

 

Droemmetydning.com (2000). Om drømmer. Lastet ned 20. august 2010, fra http://www.droemmetydning.com/

Kroger, J. (2007). Identity development. 2. utgave. Sage Publications, Inc. 2455 Teller Road. Thousand Oaks, California 91320

Larsen, J. L. & Buss, D. M. (2005). Personality psychology. Domains of knowledge and about human nature. McGraw-Hill, New York, NY 10020

Seigler, R., Deloache, J. & Eisenberg, N. (2003). How children develop. 1. utgave. Worth Publishers, 41 Madison Avenue. New York, NY 10010

Sinnetshelse.no (2006). Mannens overgangsalder. Lastet ned 20. august 2010, fra http://www.sinnetshelse.no/artikler/overgangsalder.htm

Skirbekk, G. & Gilje, N. (2000). Filosofihistorie. Universitetsforlaget, Oslo

 

 

Av
Yousif Mahmud Razvi 
& Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

 

 

Redigert av Sondre Risholm Liverød

Kritikk og kritiske personer

Super Blame!!!Gjennom språket har vi et vokabular med mulighet for å uttrykke holdninger og tanker. Dette gjør vi med vennlighet, med irritasjon, med beundring eller med en kritisk undertone. Kritikk er et litt uhåndterlig fenomen. På den ene siden kan det skape positiv forandring, men det kan også skape uvennskap og stagnering. Ideelt sett skal kritikk være åpent granskende, men ordet brukes i dagligtale særlig om bebreidelser og en negativ bedømmelse, for eksempel rettet mot en person, en sak eller et forhold.

 

Det finnes en type kritisk sinnelag som bestreber seg på møysommelig og objektiv analyse hvor ulike faktorer veies for eller imot, og deretter trekkes det en konkusjon. Kritikk kommer fra det greske ordet krinein som betyr «å (be)dømme» eller «å kunne skjelne» (mellom sant og usant, mellom det gyldige og det ugyldige) i etisk-politiske og juridiske sammenheng, men også rent allment. Denne formen for kritikk er saklig og hensikten er å finne ”sannheten” eller i alle fall den beste ”sannheten” som er tilgjengelig ut i fra foreliggende forutsetninger.

 

Det finnes imidlertid en annen type kritisk sinn som opererer på følelsesmessige betraktninger og når sine konklusjoner på bakgrunn av egne emosjonelle preferanser. Den førstnevnte typen kalles en kritiker, mens den andre anser man som kritisk. Den kritiske personen er ofte partisk og blendet av egne følelser. Hans kritiske holdning stammer ofte fra hans eget psykologiske ubehag, og hans konklusjoner og bedømmelser er derfor langt i fra objektive. En kritisk person kan ofte være høyrøstet og anspore til irritasjon. I andre tilfeller er han tilbaketrukket, innbitt og passivt aggressiv.

 

En kritiker tilstreber imidlertid perfeksjon ved å fokusere på en oppgave eller et resultat uten å la emosjonelle føringer ta overhånd. Fokuset settes på det som skapes, istedenfor den som skaper. Personlige preferanser i forhold til emnet som diskuteres, kan gjøre seg gjeldende, men det får ikke forrang i den endelige vurderingen.

 

Dette er altså ganske annerledes enn det man finner hos en kritisk person. Kritikken som kommer fra den kritiske personligheten stammer fra vedkommendes indre følelse av misnøye. Denne kritikken dreier seg ikke om å komme frem til perfeksjon, men isteden dreier det seg om personens egne anstrengelser for å motvirke sin egen følelse av udugelighet. En person som bruker slik kritikk, prøver å forsterke en følelse av selvverd ved å benekte verdien av personen på motsatt side. Denne typen kritikk tar utgangpunkt i selvhat, og den tar ofte knekken på forhold.

 

 

Et kritisk miljø i organisasjoner og bedrifter

 

Forestill deg at deltakerne i et team ikke klarer å se de positive sidene ved hverandre. Sannsynligvis vil samtlige kolleger oppfatte den gjensidige mangelen på godkjennelse, noe som fører til motløshet, usikkerhet og antagonisme. Denne dynamikken forsterker alle deltakernes negative sider og dermed den dårlige utførelsen, og ofte forekommer det ingen forbedring før forholdet blir brutt. Nøkkelproblemer ignoreres da hvert individ prøver å peke ut feil ved de andre teamdeltakerne, mens de bagatelliserer sine egne. Miljøet blir ladet med negative tanker, og teamet fungerer overhodet ikke slik det skal.

 

Bedrifter som hevder å fostre konkurranse i håp om å maksimere profitten, ser ikke faren for at et kritisk sinnelag slår rot i bedriften, noe som blir ytterligere forsterket i kombinasjon med konkurranse. Selv om bedriften forsøker å fremme engasjement og motivasjon ved å sammenligne seg med tidligere resultater eller konkurrentenes resultater, og muligens får en midlertidig produksjonsøkning, kan det også samtidig være at de etablerer en slags sammenligningskultur som kan være begynnelsen på slutten. Målet om at bedriften skal bli best, forsvinner når medlemmene begynner å sammenligne seg med hverandre og antar at de er bedre enn konkurrenten, bare fordi det gir dem økt selvfølelse. Det overordnede målet om å forbedre organisasjonen kan komme i andre rekke i forhold til individet som skal bevise sin egen verdi i dette konkurrerende spillet. Her sliter man både på individet og selvfølgelig på bedriften som helhet.

 

 

Kritikk i parforhold

 

Et forhold basert på tanker om hvilke kvaliteter som mangler hos partneren, kommer garantert til å mislykkes. Seinfeld er en mester i dette. Når man fokuserer på mangler, mister man de gode kvalitetene av syne. En person som kritiserer ektefellen på grunn av manglende drivkraft, latskap eller ordenssans, overser kanskje evnen vedkommende har til å være kreativ eller evnen til å kommunisere med barna og være involvert i deres utvikling.

 

Ofte er skilsmisse veien ut av et forhold fordi kjærligheten er sugd ut av livet. Kjærlighetsfølelsen vokser i et miljø som innebærer verdsettelse og aksept av sin partner. Det bunner i egen trygghet og psykologisk overskudd til å se den andre med åpenhet og toleranse. Kjærlighet vokser uhemmet i nærværet av munterhet og bestrebelsen på å skape bånd, enten gjennom delte interesser eller gode samtaler. Å bli vant med en ektefelle er det neste steget. En blir vant med deres vaner, særegenheter og personlige egneskaper. Man aksepterer som regel disse egenskapene helt til forholdet når det punktet der man tar sin partner for gitt. Her begynner ofte forholdet å slå sprekker. Å ta en person for gitt blir spikeren i kisten og hovedgrunnen til at kjærligheten «pakker sakene og flytter ut». Paret slutter å se på hverandre som spesielle. Egenskapene som tidligere var gode, blir til en grobunn for krangling.

 

Kritikken tar akseptens plass og reduserer spillerommet for å se fremover og nyte hverandres selskap. Hverdagsstress og irritabilitet får forrang fremfor det å være glad for å se hverandre på slutten av dagen. Tapet av samhold og øyeblikkene der vi skaper bånd, fører til at vi sakte men sikkert glir fra hverandre, og til sist betrakter hverandre som fremmede. Og i en slik situasjon er det ikke så rart at par foretrekker å være fra hverandre. Selvhat, roten til kritikken, manifesterer seg og forhindrer nærværet av kjærlighet og aksept.

 

 

Kritikk på arbeidsplassen

 

Hva med kritikk på arbeidsplassen? En overkritisk sjef kan begrave en karriere, kritiske kollegaer kan få en person til å føle seg ulykkelig og ute av stand til å fungere, mens kritiske underordnede kan forandre kursen på godt planlagte prosjekter. Baksnakking, å ta parti samt tap av oversikten over de store organisatoriske målsetningene er vanlig i organisasjoner hvor kritiske holdninger florerer. Hvert individ er følsomt for kritikk. I møte med et kritisk miljø på arbeidsplassen, er det sannsynligvis best å ta på seg en maske av profesjonalitet og arbeide kun innenfor de rammene som er definert, istedenfor å risikere reaksjoner ved å arbeide utenfor rammene og bli forvirret, og dermed i fare for å bli dratt inn i kritiske og nedbrytende konstellasjoner. En slik situasjon representerer imidlertid ikke et godt arbeidsmiljø, og sannsynligheten for at man mistrives, selv om man klarer å holde seg unna den negative kritikkens klamme grep, er stor. Det er heller ikke alltid like lett å forandre en hel kultur, enten det er på en arbeidsplass eller i en større organisasjon. Ofte må man konsultere eksterne veiledere som kan utrede problemet og blottlegge hvordan bedriften er rammet av en kritisk holdning som korrumperer både arbeidsmoral og resultater.

 

 

Hvordan ytre kritikk?

 

Vi har nå fokusert på den lite konstruktive formen for kritikk. Altså den kritikken som uttrykkes som et forsvar mot egen følelse av misnøye og utilstrekkelighet. Kort sagt kritiserer man andre for at man selv skal føle seg litt bedre. Når man snakker nedsettende om andre, ligger det en slags implisitt forståelse av at man selv er overlegen. Det er imidlertid ikke all kritikk som fungerer på denne måten. Ikke all kritikk kommer som sure og devaluerende oppstøtt fra et misfornøyd sinn.

 

Dersom man velger å ignorere kritikk på grunn av ubehaget ved å ta det innover seg, eller fordi kritikken fremføres på en uartig måte, risikerer man å gå glipp av innflytelsesrike innspill som kan avstedkomme positive forandringer. Dersom kritikken ytres med en tone som legger skyld på, eller får en person til å virke sårbar foran sine medarbeidere, er det mer sannsynlig at kritikken forkastes umiddelbart og ikke fører til annet enn uvennskap. Hvordan skal egentlig kritikk fremføres slik at mottakeren tar innspillet til etterretning uten å reagere med emosjonelle forsvarsstrategier som forkludrer innholdet?

 

For å gi konstruktiv kritikk ved forskjellige former for oppgaveløsning er det først og fremst viktig å få frem at det ikke er personen det er noe galt med. Men snarere prosessen rundt den aktuelle oppgaven. Man bør altså skille sak og person. En feil med oppgaven er ikke et tegn på inkompetanse ved personen som utførte oppgaven.

 

For det andre må uttalelsen være objektiv. Unngå antagelser om intensjonene til personen som tilsnakkes, fokuser heller på å rette opp saken.

 

For det tredje bør det anlegges en positiv tone. La den som lytter vite at du tror på personens egenskaper til å prestere, og at du gjerne vil gi råd.

 

Når en person klager på en kollega, bør du insistere på å bringe saken frem i lyset. Dette vil forhindre de som klager i å forvri din oppfatning av andre, og samtidig hjelpe til med å rette opp feil i prosessen. Det vil også vise medarbeiderne at du ikke er fordomsfull overfor noen få utvalgte.

 

I enkelte tilfeller har man behov for å gi kritikk eller tilbakemeldinger på person, noe som er en enda vanskeligere affære. Dette bør foregå under fire øyne, og man bør sørge for å ha ovenstående forståelse av kritikk i bakhodet. For at man skal lykkes med å få til en endring, er det viktig at man ikke mister mottakerens positive egenskaper av syne. Man bør på sett og vis ha fokus på de positive egenskapene og berømme disse underveis i samtalen. Det handler om å vise at man setter pris på og har sett vedkommendes gode sider. Slike tilbakemeldinger skaper ofte en trygg allianse og en god tone i samtalen. Når alliansen er solid, er det også gode muligheter for å påpeke eventuelle ubeleilige egenskaper ved den andre personen.

 

 

Tilbakemeldinger i terapi

 

Psykoterapi er også en setting hvor det handler om å gi ærlige tilbakemeldinger til klienten. Dette krever igjen en trygg allianse hvor klienten føler det er rom og åpenhet for å undersøke både gode og dårlige egenskaper. Av denne grunn er psykoterapi en arena hvor terapeuten veksler mellom å bekrefte og validere klientens opplevelser og stille mer direkte og undersøkende spørsmål. Man må både trygge sin klient for å skape en god allianse basert på respekt og empatisk innlevelse, for deretter å ha mulighet til å undersøke de aspektene som kanskje bør endres eller utvikles. Den eksistensielle psykoterapeuten Irvin D. Yalom kaller slike terapeutiske ”inngrep” for hard love. Terapeutens påpekninger av pasientens misligheter kan altså handle om en ærlig tilbakemelding, tøff kjærlighet, forankret i god kjennskap til pasienten og basert på en trygg og solid allianse. Man må tilstrebe en gjensidig forståelse av tilbakemeldingens karakter. Den er muligens negativ i sin fasong, men den er like fullt velmenende. Man ønsker å gi mottakeren en mulighet til å forandre på noe. Jeg har selv vært med på å gi klienter ganske tøffe tilbakemeldinger i terapi. Blant annet hadde jeg en klient som var notorisk utro mot sin kone og behandlet andre mennesker som om de var av langt mindre betydning enn ham selv. Han var arrogant og nedlatende i sin fremferd, og folk fryktet ham. Resultatet var at ekteskapet stod på spill, og innerst inne følte han seg ensom.

 

Jeg forstår at du trenger å hevde deg som et forsvar mot å bli såret på nytt, men du begår en urett når du bedrar din kone og deretter avfeier hennes rause bestrebelser på å redde ekteskapet”. En slik intervensjon er ikke lenger nøytral eller støttende, men snarere statuerende og dermed verdiladet. Pasienten blir både krenket og forarget, og terapeuten (jeg) beskyldes for å være fordømmende og partisk, og han vil ta denne typen uttalelser opp med sin advokat. Han finner seg ikke i å bli sjikanert av sin egen terapeut som attpåtil er ansatt i det offentlige helsevesenet. Jeg forstår hans reaksjon og forsøker å bekrefte hans opplevelse. Muligens var alliansen mellom oss ikke god nok eller moden for en slik tilbakemelding, men heldigvis klarer vi etter hvert å lande situasjon og skru litt ned for den emosjonelle temperaturen. I psykoterapi er det lett å være støttende og forståelsesfull, men vanskelig å servere tilbakemeldinger som kan være sårende på et ”sølvfat”, eller på en slik måte at klienten ikke blir såret, men isteden kan dra nytte av innspillet (intervensjonen).

 

Kritikk er altså en finurlig affære. Man skal være varsom med kritikk, og ikke uttrykke den hvis man føler seg sint eller emosjonelt ladet. Da vil man som regel være i en kritisk posisjon tuftet på emosjonelle betraktninger, noe som sjelden fører frem. Kritikk bør kun uttrykkes når det er velment og kommer fra nøye overveielser. Man må virkelig passe på at det ikke er forkludret av egne følelser eller misnøye med egen person.

 

 

Av Sondre Risholm Liverød &
Shobna Subramanian Iyer

WebPsykologen.no

Behandling av rusmisbruk

Avhengighet og rusmisbruk
Avhengighet og rusmisbruk

Klassisk narkotikaavhengighet karakteriseres av kronisk sug, jakt etter og bruk av narkotika, selv når man vet at konsekvensene er alvorlige. Kan man egentlig forvente en virkningsfull og vellykket behandling for mennesker som sliter med alvorlig rusmisbruk? Kan man temme suget, etablere ett nytt fokus, finne en ny mening med livet og samtidig holde ut en smertefull fase med abstinenssymptomer? Det er ikke lett å behandle rusmisbruk, men heller ikke umulig.

 

Ettersom avhengighet varierer med hensyn til misbrukerens bakgrunn, motivasjon, psykologiske disposisjoner og fordi indre (genetikk) og ytre omgivelser (subkulturer og press fra samfunnet) spiller en rolle, er avhengighet vanskelig å behandle på én bestemt måte. Den store variasjonen mellom mennesker med avhengighetsproblemer er simpelthen så omfattende at en strømlinjeformet behandlingsplan, som gjelder for alle, forbyr seg selv. På tross av dette finnes det en del grunnleggende elementer i behandlingen som er felles (disse varierer i forhold til ulike teorier), men fremdeles må vi forholde oss til det faktum at hver pasient og hver avhengighet er forskjellig. Det kan være meget vanskelig å finne fram til en kombinasjon av terapi, medikamentell behandling, sosioøkonomiske intervensjoner og psykososiale tiltak som på best mulig måte vil hjelpe en bestemt pasient.

 

I tillegg må vi håndtere det faktum at kun en liten andel av de menneskene som trenger behandling for avhengighet og rusmisbruk mottar slik behandling. I USA regner man med at kun 10 % av behandlingstrengende får hjelp. [statistikk for USA, fra NIH]. Mange rusmisbrukere oppsøker ikke behandling (I USA er det mange som ikke har råd til behandling) og behandlingstrengende tvinges ikke inn i et behandlingsopplegg verken av staten, kommunen eller rettssystemet. Som et samfunnsproblem betyr dette at selv med 100% vellykket behandling vil narkotikaavhengighet fremdeles være til stede i et relativt stort omfang.

 

Statistikk

 

 

Det kan være misvisende å kalle avhengighet en sykdom, men tilstanden er både kronisk og den har en genetisk komponent. Man har etter hvert gitt opp å finne en fullstendig kur for de alvorligste typer avhengighet, hvorpå man isteden har lagt opp en mer realistisk strategi for behandlingen av tilstanden. Behandlingseffekten måles vanligvis opp mot hvor lenge en avhengig person holder seg enten fri for rus eller forholder seg til et kontrollert bruk ved hjelp av et reseptbelagt narkotikasubstitutt eller en stabilisert dose av deres foretrukne stoff.

 

Det første steget i behandling er på sett og vis ”fysisk”. Det handler om å kutte ut stoffet, noe som ofte gir kraftige abstinenssymptomer da kroppen har vent seg til og regner med tilførsel av narkotika for å fungere greit. Denne delen av behandlingen er som regel meget vellykket når den utføres under medisinsk tilsyn på en avgiftningspost designet for å ta seg av denne typen problematikk. Som regel er det ikke behov for tilførsel av brukerens foretrukne narkotikum i en nedtrappingsfase når dette foregår på en egnet døgnavdeling. Man kutter simpelthen ut stoffet og behandler abstinenssymptomene med medikamenter. Et unntak er avvenning fra alkohol og alvorlig opiatavhengighet. Så sent som i 2003 siterte en JAMA-artikkel at 91% av sykehusene i USA brukte etanol for noen abstinenssymptomer relater til alkohol, selv om benzodiazepiner er den foretrukne behandlingen.

 

Metadon og andre opiatagonister (buprenorfin) brukes for å lindre effektene av abstinens fra heroin. Kontrollert doseringsreduksjon for en innlagt pasient er hovedstrategien i slik behandling. Det finnes også tilfeller hvor metadon som erstatning brukes over lang tid med målsetning om å kontrollere sykdommen eller forebygge illegalt og ukontrollert rusmisbruk. Avvenning som skjer hjemme er mulig selv for alvorlige alkohol- og opiatavhengighet, men det er farlig. Naturlig nok er ikke statistikker for hjemmebasert eller privat avvenning tilgjengelig.

 

Statistikker for behandlingseffekt varierer for ulike typer narkotika og ulike typer behandlingsstrategier. I USA er de fleste offentlige fasiliteter for avvenning og behandling pålagt å sende inn rapporter jevnlig, og dette er ofte grunnlaget for videre økonomisk støtte. Det er ikke kjent i hvilken grad økonomiske vinning eventuelt forvrenger resultatene som rapporteres. Statistikkene det refereres til nedenfor er for offentlige institusjoner i USA.

 

 

Alkohol

 

Alkoholavhengighet stod for nesten 40% av innleggelser til offentlige behandlingsprogrammer i 2006, ifølge NIH [21.9% ETOH og 17.8% i kombinasjon med andre stoffer]. Alkohol er uten tvil det oftest misbrukte stoffet bland de som mottar behandling for avhengighet.

 

Behandlingseffekt måles i ett år med abstinens og varierer fra 10 til 15 % vellykket resultat hos de som har mottatt behandling. Dersom man klarer å holde seg rusfri i ett år, er det langt større sannsynliglighet for at man klarer seg i tre år, og hvis man klarer seg i tre år, er sjansene for at man klarer seg i 20 år ganske store. [Se: oversikt over MATCH-studie].

 

Det såkalte 12-trinns programmet for avhengighet er et ganske populært behandlingsopplegg for avhengighet, enten med eller uten formell terapi. Anonyme Alkoholikere (AA) er det mest populære ”gjør det selv”-programmet for avhengighet. I Norge er det mange som starter behandling i offentlig regi, og deretter går videre til AA for hjelp og støtte til å holde seg rusfrie. AA som organisasjon har mottatt så mye aktverdig omtale at det ofte benyttes av rettssystemet som et alternativ til obligatorisk innleggelse for behandling i USA. Siden det er både privat og anonymt, er den faktiske suksessraten vanskelig å bestemme. En undersøkelse foretatt av AA i 1992 avslørte at 35% av medlemmene sa de hadde vært avholds i 5 år eller mer. Dette må balanseres med et memorandum fra AA basert på informasjon innsamlet over 12 år:

“After just one month in the Fellowship, 81% of the new members have already dropped out. After three months, 90% have left, and 95% have discontinued attendance inside one year.” (Kolenda, 2003, Golden Text Publishing Company).

 

Videre forvirring oppstår fordi den nye tendensen er å behandle grensetilfeller som alvorlige avhengigheter. Dette betyr at en som kjører i påvirket tilstand eller en universitetsstudent som drikker mye i perioder, hvorav ingen er en dedikert avhengig, vil motta behandling å bli til positiv statistikk, rett og slett fordi de ikke var avhengige til å begynne med. Ved å redusere standardene og kriteriene for diagnose, kommer grensetilfeller inn i systemet med samme status som de som tradisjonelt sett kategoriseres som alkoholikere.

 

Sykehusbehandling er forskjellig fra AA fordi pasienter blir gitt næringsbehandling, individuell rådgivning i tillegg til gruppeterapi. Disulfiram (Antabuse) kan gis for å forhindre at pasienter ruser seg i skjul.

 

Betty Ford Clinic i USA rapporterer om langtidsavholdenhet på 78 % for deltakelse i deres 90-dagersprogram. Kostnaden for dette programmet er $44 000.

 

Opiater

 

Det antas at det finnes omtrent en million aktive heroinavhengige i USA. Dersom man regner med andre opiater, inkludert reseptbelagte medisiner, er antallet mye større.

 

Per dags dato baserer den foretrukne behandlingen seg på foreskriving av buprenorfin og naxalone under oppsyn. Dette er altså behandlingen som iverksettes etter at brukeren har kuttet rusmisbruket og vært gjennom avgiftning. I USA tillot den såkalte DATA-loven (The Drug Addiction Treatment Act of 2000) leger som gjennomgikk en spesialistutdanning å foreskrive medisiner direkte for stoffmisbruk. Buprenorphifin (2002) var det første stoffet som ble tilgjengelig etter loven for alvorlig opiatavhengighet.

 

12-stegsprogrammer eller tolvtrinnsprogrammet er også tilgjengelige for narkotikaavhengighet (her: opiater, kokain og metamfetamin). Anonyme narkomane (NA) er organisert omtrent likt AA. NA har imidlertid vært gjenstand for betydelig kritikk, og de har få eller ingen tilgjengelige statistikker som forteller noe om behandlingseffekt hos sine medlemmer.

 

Interessant nok er ikke abstinens eller avholdenhet det mest brukte målet for suksess når det gjelder narkotikamisbruk. Her er det snarere kontroll på dosering og rusbruk som måles, akkurat som for mange andre kroniske lidelser. NIH (National Institute of Health) sammenligner narkotikaavhengighet med behandling av astma, sannsynligvis fordi prosenten av tilbakefall er omtrent lik for astma og rusmisbruk. Pasienter som mottar aktiv behandling hadde færre og mindre alvorlige astmaanfall, men etter behandling gled de gradvis tilbake til tidligere tilstander og problemene gjenoppstod.

 

Denne modellen eller dette perspektivet understøtter en praksis hvor man tilbyr rusmisbrukere periodiske behandlinger og i noen sammenhenger livsvarig oppsyn. Hos kroniske rusmisbrukere vil ofte det beste alternative være en form for vedlikeholdsbehandling som holder pasienten på en passe dosering slik at vedkommende kan fungere greit i hverdagen og eventuelt bruke tiden konstruktivt og meningsfullt. Mange rusmisbrukere bruker uhorvelig mye tid og energi på å skaffe seg rus, hvorpå en såkalt vedlikeholdsbehandling demper suget og frigjør energi som kan brukes til andre livsfremmende prosjekter.

 

 

Andre typer narkotika

 

Ideen om at mennesker kan fungere godt dersom de tildeles en daglig dose av det offentlige, ligger også bak forslaget som den norske regjeringen utreder i forhold til heroin. Isteden for å bruke all sin kraft og slites ut i anskaffelse av neste dose, får de tildelt denne og kan dermed bruke tiden må mer konstruktive bedrifter.

 

Kokain og amfetamin står for omtrent 20% av innleggelsen for behandling av narkotikamisbruk i USA. I motsetning til heroin og alkohol, som avhengige vil søke uavhengig av sine venner og likesinnede, er kokain og amfetamin på sett og vis sterkt knyttet til konteksten og miljømessige stimuli. Tidligere brukere av disse stoffene, som returnerer til en type livssituasjoner som ligner den de hadde i misbruksperioden, vil med stor sannsynlighet oppleve tilbakefall. Dette henger trolig sammen stoffenes lave innkjøpspris, og brukerne kommer i overveiende grad fra husstander med lav inntekt.

 

Det er vanskelig å klassifisere stoffer ut i fra hvor avhengighetsskapende de er, men flere rangeringer antyder denne rekkefølgen: 1) Nikotin, 2) Metamfetamin (røyket), 3) Kokain (røyket), 4) Heroin, 5) Alkohol.

 

Tilbakefall hos de som forsøker å slutte å røyke, uten å motta behandling, er imidlertid lik de for metamfetamin på omtrent 92% (etter 6 måneder).

 

Behandling i USA for kokain- og metamfetaminavhengighet er omtrent den samme som behandling for heroin. Når vi snakker om behandling er det igjen snakk om tiltak som iverksettes etter at brukeren har vært gjennom avgiftning og forholdt seg avholds over noen uker. Forskjellen på behandling for kokain og metamfetamin er at man ikke tilbyr et erstatningsstoff slik man ofte gjør ved heroinavhengighet. Prosentandelen av vellykkede resultater øker hos behandlingsprogrammer som inkluderer langvarig innleggelse, men dersom man returnerer til samme miljø når man kommer ut etter døgnbehandling, er prognosene veldig dårlig.

 

Fra et produktperspektiv er såkalt crystal meth og crack kokain billige, kraftige og lett tilgjengelige. Dette er en dødelig kombinasjon, ettersom begge disse rusmidlene er veldig avhengighetsskapende. Den største ulempen med crystal meth og crack er sannsynligvis det faktum at det er vanskelig å oppføre seg normalt når man er påvirket av disse stoffene. Av den grunn er de ikke så veldig utbredt hos mennesker som jobber og har familie de må ta vare på. Innleggelse via akutten er vanlig for mange misbruker i forbindelse med akutt narkotikapsykose eller såkalt rusutløst psykose.

 

Misbruk av narkotika er med andre ord en alvorlig affære som er svært vanskelig å behandle når avhengigheten har fått ordentlig fotfeste. Behandlingsmetoder som har effekt er ofte langvarige og i enkelte tilfeller er målsetningen kun å stabilisere misbruket slik at pasienten kan leve et tilnærmet normalt liv på en jevn dose narkotika eller et legeadministrert erstatningsstoff.

 

WebPsykologen har skrevet flere artikler om rusmisbruk og avhengighet:

 

 

 

Av
Sondre Risholm Liverød
&
William Morrison

 
WebPsykologen.no 

Kan religiøse grupper mislede mennesker i krise?

Eksistensialisme og kriseMange mennesker opplever livskriser der tilværelsen blir snudd på hodet og livslysten forsvinner. Disse krisene kan være forårsaket av mange ulike faktorer, men fellesnevneren er at individet mister livsmeningen, livsmålene og livsverdiene. I slike katastrofale perioder kan det kriserammede individet føle seg alene og ensomt, hvorpå det er fare for at vedkommende tyr til uheldige virkemidler for å komme seg bort fra smerten og usikkerheten. I de vanligste tilfellene er alkohol og rusmidler et slikt virkemiddel. Bedøvende substanser er ofte en midlertidig og svært uheldig løsning på livskriser.

 

Fokuset i denne artikkelen er imidlertid på hvordan religiøse grupper kan fange opp og mislede mennesker i krise. Noen ganger kan påvirkningen være positiv, men mange ganger kan det bli direkte fatalt for den kriserammede. Spørsmålet er om det er forsvarlig og etisk riktig å introdusere èn Gud eller et religiøst system ovenfor individer som befinner seg i krise og emosjonell ubalanse. Kanskje individet først og fremst trenger medfølelse og støtte i en vanskelig situasjon. Ulike religiøse retninger kan eventuelt presentere seg senere i prosessen, på et tidspunkt hvor individet ikke befinner seg i emosjonelt kaos og dermed står bedre rustet til en selvstendig og reflektert vurdering av det religiøse tilbudet. I krise kan individet ofte handle i strid med egne grunnleggende verdier. De befinner seg ofte i en desperat posisjon hvor de elementene som før var meningsbærende, enten har forsvunnet eller smuldret hen. I kriser står man som regel litt på ”kanten av livet” med en følelse av ensomhet og mangel på mening og sammenheng. Tilværelsen virker med ett kald og fremmed, og dermed er man ofte blendet og ukritisk når det gjelder å finne nye holdepunkter. Spørsmålet er da om enkelte religiøse grupperinger kan dra veksel på situasjonen og mislede mennesker i kriser. Jeg skal ikke gå dypere inn på den enkelte religion, men tilnærme meg problemstillingen fra et eksistensielt psykologisk ståsted som hevder at mennesket selv er den virkelige skaperkraften bak sitt liv i ly av sin egen meningsskapelse.

 

 

Meningen med livet

 

Hva er meningen med livet? Hvordan kan jeg føre et rettskaffent liv? Hvordan kan jeg fremstå som et godt eksempel for kommende generasjoner? Hva er mitt kall? Dette er bare noen av de mange spørsmålene mennesket har stilt seg selv siden tidenes morgen. Før i tiden var det enklere å få svar siden alt var tradisjonsbestemt og hvert enkelt fikk veiledning om hva det dreide seg om. Ofte var det presten, naboene eller familien som fortalte individet hvordan det skulle komme seg gjennom en krise. Kulturelle og familiære betingelser bestemte individets plass i tilværelsen. Valgene var langt færre i en førmoderne tid, og dermed trengte ikke enkeltmennesket å foreta like mange livspolitiske beslutninger som det moderne og ikke minst postmoderne menesket. Situasjonen i dag er altså veldig annerledes. Mennesket fødes på sett og vis inn i et meningstomrom, hvorpå de er ”dømt” til å finne sin egen mening med tilværelsen (Jacobsen, 1998). Jeg vil kort nevne noen eksistensielle tenkere som nettopp snakker om meningskonstruksjon og fravær av mening.

 

Albert Camus (1913-1960) var forfatter og filosof med hovedinteresse for menneskets eksistensielle vilkår under ”total frihet”, altså en slags postmoderne situasjon hvor mennesket ikke lenger er bundet til sin medfødte sosiale status eller sosiokulturelle føring i samme grad som før. I Sisyfos-myten (denne utg.1992) tegner Camus sitt bilde av vår eksistens og den absurde opplevelsen når livets store fortellinger frarøves sin gyldighet. Myten omhandler Sisyfos som dytter en stien opp på toppen av et fjell hvorpå den alltid ruller ned igjen. Camus forklarer at myten er tragisk fordi Sisyfos er skremmende klar over sitt forehavendes totale meningsløshet. Tidligere hvilte mennesket i troen på ideologier som rotfestet deres aktiviteter i en meningsfull kontekst. I følge Camus kan vi kanskje si at livslede er mangel på mytologi. Moderne tid har belyst, avklart, avslørt, demystifisert, desillusjonert, konstatert og demytologisert den menneskelige situasjon. I vitenskapens navn er mennesket og verden plukket fra hverandre. Psykoanalyse og sosiologi har lagt frem dystre rapporter som lodder den uutgrunnelige, ubevisste dybde i vår mangel på kontroll over egen situasjon. Vi blir stående alene med ansvar for å skape mening, og dette er på sett og vis hovedkrisen til det postmoderne eller moderne mennesket. I hverdagen er det kanskje få som fornemmer denne underliggende eksistensielle byrden vi har tatt på oss når de store fortellingene og dannelsesideologiene er dementert. Vi kan ikke lenger forstå oss selv ut i fra en ramme som er gitt på forhånd. Dermed må vi skape vårt liv selv. Når vi i dagligdagen ikke tenker over dette, går det som regel greit for de fleste, og man lager sine livsprosjekter og investerer mening i alt fra barn, jobb, hobby og karriere. Men i det øyeblikket vi støter på en stor livskrisen, merker vi kanskje nettopp den meningsløsheten som blant andre Camus snakker om.

 

Jean-Paul Sartre (1905-1980) var en fransk filosof og forfatter som også hadde et skarpt øye for eksistensialisme og menneskets grunnleggende livsvilkår. For Sartre er det i første rekke verden som representerer det absurde, fordi den ikke gir noe fornuftig svar på vårt påståtte krav om at den må være meningsfull, verdifull og rettferdig. Det absurde oppstår mellom viljen og verden, noe som i hans debutroman Kvalmen fører til viljens sammenbrudd (Claussen, 1990, p. 153) Som filosofisk verk handler Kvalmen om et menneske som blir fullstendig fremmed for seg selv. Det handler kort sagt om den oppdagelsen som først blir mulig gjennom oppdagelsen av den rene (og dermed tomme) eksistensen. For mannen i gata ligger dette som regel i bakgrunnen av vår oppmerksomhet, og gjør seg sjeldent gjeldende i sin fulle styrke før vi opplever en virkelig krise. Først da ser vi eksistensen i hvitøyet og oppdager at vi står ansvarlig for å skape vårt eget liv og kan farge tilværelsen med mening. Erkjennelsen rammer oss altså ofte i en krisesituasjon, og ansvaret kan veie fryktelig tungt på individets skulder, og dermed skylder følelsen av oppgivelse og meningsløshet inn med full styrke. I denne situasjonen er mennesket virkelig nedtrykt, og dermed sårbart for påvirkninger utenfra.

 

Dersom ikke Gud, kapitalisme, kommunisme, speideren, fotball, litteratur, familie eller lignende er nok for å befeste livet med retning og betydning, nærmer vi oss en dyp erkjennelse av vårt eget meningsskapende ansvar. Dersom vi plutselig merker at et meningsfullt liv avhenger av vår egen iherdige investering, at livet ikke bebor noen ferdiglaget og forhåndsbestemt mening, kan vi lett komme til å føle oss små, ensomme og maktesløse. Det er ofte en variant av denne erkjennelsen som påtvinges mennesket i livskrise. Spørmsålet er dernest hvordan vi skaper betydning og fyller livet med den tiltrengte meningen som skal til for å gløde og leve godt.

 

 

Å skape mening i livet

 

Når man prøver å finne betydningen eller mening i noe, forsøker man som regel å se etter sammenhenger eller mønstrene. Dermed kan man forstå meningen med livet i den forstand at man oppdager sammenhengene og formålet med sine aktiviteter. Livsmening er det innholdet man fyller sitt liv med, mens livsmål er det personen streber etter og prøver å oppnå. Livets mål og mening velges i en samklang med livsverdiene. Sistnevnte er en persons grunnleggende oppfatning om hva som anses som et godt eller dårlig liv (Jacobsen, 1998). Ifølge den østerriske eksistensialistiske psykiateren Viktor Frankl, er menneskets primære drivkraft streben etter å finne meningen med livet. Han mener at den menneskelige bevissthet aldri er fullt ut formet av omgivelsene, men faktisk er en instans som til en viss grad er avhengig av å forme seg selv.

 

”Et menneskelig vesen er ikke en ting blant andre ting; ting determinerer hverandre, men mennesket er dypest sett selv-determinerende. Hva det blir – innenfor anleggenes og omgivelsenes grenser – har det selv gjort seg til” (Jacobsen, 1998 s. ).

 

Dermed kan vi forstå det dit hen at Frankl mener at mennesket fullbyrder sin eksistens ved verdirealisering. Når man lever, oppfyller man en livsmening, og når man kjemper for et mål så virkeliggjøres verdien. Siden mennesket er selv-determinerende og alene i kampen om sin signifikans, kan andre mennesker ifølge Frankl ikke fylle dette meningsmessige tomrommet. En vennesamtale kan kanskje virke forløsende for en liten stund, men helheten hos den kriserammede blir like tom. Han implementerer begrepet livsoppgave som alle mennesker innehar. Grovt sett handler det om at vår egentlige oppgave i liver er å skape eller finne mening. Når mennesker er i krise, er problemet ofte at meningsgrunnlaget forsvinner og den vanskelige situasjonen gjør at det er vanskelig å etablere nok mental styrke til å finne nye mål og ny mening. Man kan få støtte av andre, men det vil som sagt ikke være nok til å gjenskape en sammenheng og meningsfylde i livet til den kriserammede. Dermed råder han den hjelpende parten til å si:

 

”Du kan ikke spørre hva meningen med livet er. Det er et meningsløst spørsmål å stille. Den som virkelig stiller dette spørsmålet, er livet selv. Du skal svare på spørsmålet. Du svarer med å ta ansvar for livet ditt. Og du svarer ikke med ord, men med å handle” (Jacobsen, 1998).

 

Hvis den rammede har problemer med å finne meningen, skal dette respekteres. Man kan ikke bringe frem for bevisstheten det man ikke tror at man er i besittelse av. Når mennesket gradvis finner tilbake til meningen, så vil det sakte men sikkert oppdage sammenhenger og mønstre i krisen som er springbrettet til et nytt eksistensielt fundament.

 

I følge Sartre er vi dømt til å skape våre egne liv, vi må selv skape mening, og gjennom det får vi en opplevelse av frihet. Dersom vi i motsatt fall ”flykter” fra livet og lever på løgner, enten de er kollektive eller private, så lever vi i det han kaller ”dårlig tro”. Dette er nok en versjon av den samme fortellingen. Vi må våge å møte oss selv på godt og vondt, og det er en bevisstgjørelse av de underliggende og konfliktfulle drivkreftene i oss selv som er nøkkelen til frihet. I psykoterapien blir bevisstheten på sett og vis en slags heltemodig aktør som har mulighet til å vinne et liv, som er fortapt i angst og uro, tilbake til friheten og vitaliteten. Dersom man i motsatt fall blir utsatt for andres ideologier eller livsorienteringer når man befinner seg i krise, er det stor sannsynlighet for at vedkommende kjøper budskapet. Det er stor sannsynlighet for at vi tar det første og beste når vi har mistet oss selv eller vårt meningsgrunnlag. Resultatet er at man overtar et annet livssyn i en vanskelig livssituasjon, og deretter ender opp i det Sartre kaller ”dårlig tro”. Man lever på sett og vis på mening som betinges utenfra, og ikke på et meningsgrunnlag man finner i seg selv. Derfor er psykoterapeuter hele tiden opptatt av å være forsiktige med å ytre verdiladede meninger ovenfor pasienter i krise. Terapien blir et ”dårlig” prosjekt dersom terapeuten overleverer sin egen livsfilosofi til pasienten som nettopp mangler en meningsbærende livsfilosofi. I slike tilfeller henføres pasienten til bedring på premisser som kan slå uheldig ut på lengre sikt. Det er derfor farlig med terapeuter som tror de vet alt eller har de rette svarene, og på tilsvarende måte er det farlig med vekkelsespredikanter eller mennesker som selger livssyn til personer i krise.

 

 

Krisen som renselse og aksjonspotensiale 

 

I de forrige avsnittene leste vi om den kriserammede som mister livsmeningen og på den måten blir en slags vandrer i tomhetens meridian. Krisen har skaket ved de eksistensielle grunnvilkårene ved livet og berørt svært grunnleggende følelser i forhold til død, meningsløshet eller ensomhet. Man kan ha mistet en ektefelle, fått en livstruende sykdom eller opplevd væpnet ran. Ordet krise kan spores tilbake til gresk og sanskrit og har to betydninger: (1) krise som renselse og (2) krise som avgjørelse.

 

Innen eksistensiell psykologi anses kriser som en del av livet, og mennesker som ikke har anelse om hva en krise er, vil mangle en dimensjon i livet (Jacobsen, 1998). I følge Sartre vil de sannsynligvis leve sitt liv i ”dårlig tro” nettopp fordi de ikke har opplevd situasjoner hvor de tvinges til erkjennelser av eksistensens egentlige vesen og dens krav. I et slikt perspektiv kan krisen betraktes som en mulighet. Den kan påtvinge mennesket åpenbaringer som er ubehagelige, men også utviklende fordi den åpner for valgmuligheter og en frihet som til tider kan virke uutholdelig.

 

Ifølge den tyske eksistensielle filosofen Otto Bollnow, er krise en interferens i det normale livsløpet, og den oppstår plutselig med stor intensitet. Mennesker i kriser defineres som individer med en rystet sjel og skakede grunnvoller. Innen selvutvikling oppstår ofte moralske kriser der individet innser at det gamle livsmønstret ikke kan fortsette. Dermed må noen bånd brytes, og personen havner i en uholdbar situasjon som tærer på kropp og sjel. Men tiden og med stor egeninnsats kan man imidlertid utvikle en viljekraft som kanskje er sterk nok til å løfte personen opp på et nytt nivå med andre utgangsbetingelser. Forhåpentligvis betingelser man har satt selv (autentiske), og ikke noen som andre har påtvunget (dårlig tro). Når man nærmer seg den fasen hvor ansvar og egen vilje er etablert, må man foreta det skjebnesvangre valget om å endre mønster eller forbli i det gamle. I en velykket egenutvikling foregår det som regel noen åndelige, mentale eller rent fysisske forandringer som beveger individet inn på en ny kurs med flere muligheter. I motsatt fall virker forandring så skremmende, at individet foretrekker det gamle og trygge, selv om det mangler vitalitet og livsgnist.

 

Når man er i det meningsmessige tomrommet, har det vondt og trenger hjelp, hender det også at man tyr til strategier som man er overbevist om at vil kanalisere smerten vekk. Man jobber mye, trener mye, spiser enten mye eller lite, bruker rusmidler eller distraherer seg selv på måter som tar fokus bort fra den dyptgripende eksistensielle smerten som krisen rørte ved. I det følgende skal vi se nærmere på hvordan religiøse grupper kan mislede kriserammede mennesker.

 

 

Medfølelse eller baktanker?

 

Sosiale grupper gir individet en følelse av trygghet, samhørighet og fellesskap. Gruppemedlemmene er konforme siden de deler fellesskapets meninger, atferd og gruppetenkning er vanlig (Hogg & Vaughan, 2005). Religiøse grupper innehar akkurat de samme funksjonene. Forskjellige menigheter er raskt ute med emosjonell støtte for den som har havnet i en krisesituasjon. La oss ta for oss denne anekdoten om en kristen kvinne som mistet sin ektemann (Steinitz, 1981, I: Pargament, 1997):

 

That very day my husband died, on of the members sent over a huge pot-roast and practically a whole dinner. For two weeks practically every day somebody would call up and say ”Expect your dinner at such-and-such a time. When I returned to Laketown a couple from the church picked me up, and the minister called me up regularly to see how I was doing

 

Dette er bare et av mange eksempler på hvordan religiøse grupper kan tre støttende til. I religiøse grupper ligger ”makten” hos de ”geistlige”. Innledningsvis leste vi at før i tiden var det blant annet presten som veiledet en person gjennom kriser. I dag er verden forandret og vi finner sekulariserte samfunn i mange land. Religion har blitt mer og mer privat og den har ikke lenger den samme autoritet og betydning som tidligere. Men i religiøse sammenhenger er det fremdeles de ”geistlige”, lederskapet i kirken eller menigheten som ofte står for gjenoppdagelsen av en dypere mening eller peker mot en høyere betydning for det kriserammede inidividet. Problemet er bare at disse ”geistlige” er mennesker av kjøtt og blod som tolker virkeligheten på sin måte. Og i forhold til religion tolkes virkeligheten ut i fra en rammeverk som på mange måter kan være innskrenkende på menneskets frie utfoldelse. Det kan selvfølgelig virke buetryggende i en krisesituasjon, men i noen tilfeller vil det på lang sikt være en uheldig løsning. Kanskje kan det føre personer inn i et liv hvor de fanges av ”dårlig tro”.

 

Religiøse grupper har troen som binder menighetsmedlemmene sammen og konstituerer selve grunnlaget i deres meningsbærende fellesskap. I noen tilfeller kan imidlertid tro, eller blind tro, få fatale konsekvenser for enkeltindividet. Det finnes masse eksempler på dette, men jeg vil kun nevne Allyson Bergman. 28. mai 1994 ble ni måneder gamle Allyson Bergman syk. Symptomene var stiv nakke, oppblåst mage og apati. Hennes foreldre var medlemmer av en sekt som ved sykdomstilfeller baserte seg på healing og bønn, og de mente at sykdommen var satt i gang av djevelen. Grunnen? Ulydighet mot gud! Istedenfor å ta med datteren til legen, begynte de å lese fra bibelen, fastet og ba bønner. Hun døde ti dager etter sykdomsutbruddet. (Pargament, 1997, s. 328). Hadde de kontaktet sykehuset kunne krisen kanskje vært avverget, men de avsto fra det, og deres blinde tro på menighetens lære ble sannsynligvis datterens bane. Her er det rett og slett religionens misledende konsepter om sannhet og bønnens kraft som forårsaker en forferdelig krise.

 

Fra et rasjonelt ståsted finner man en rekke problemer med bønn. For det første ber folk om ulike ting, og ofte motstridende ting. Ulike religioner ber på sett og vis ”mot hverandre”, og det ser ikke ut til at Gud favoriserer noen religiøse fellesskap. Jødene ber om et hjemland og ekstreme muslimer ber for jødenes tilintetgjørelse. Baptistene ber om at folk vil motta Jesus som Herre og Frelser, mens katolikkene kan be for  at helgener kan gå i forbønn for de levende. Hver gruppe ber hardt for sine egne mål, men likevel administrerer Gud godt og ondt, om hverandre, og det er lite som tyder på at de som ber mest og høyest favoriseres.

 

Det virkelige problemet med bønn oppstår imidlertid når religiøse mennesker erstatter handling med en appell til det guddommelig. Å be for fattige vil aldri erstatte konkrete hjelpetiltak. Bønn vil ikke erstatte god medisinsk pleie, eller påvirke finanspolitikken i heldige retninger. Når religiøsitet bringes inn i menneskers liv på denne måten, er religionen farlig. Når troskap til en bestemt sekt skal bli den nye bærebjelken i livet til en kriserammet person, kan det også hende at vi står ovenfor noe som i alle fall er etisk betenkelig. Det vil selvfølgelig også være tilfeldig hvilken sekt eller trossamfunn man støter på i en eventuell krise, noe som også impliserer at den sannheten og de meningene man finner på religionsmarkedet er ganske tilfeldig avhengig av hvilken variant man støter på. Sannsynligvis kommer man aller best ut av det ved å ha støttende og empatiske mennesker ved sin sine i etterkant av en krise, og derfra jobbe seg tilbake til livet og finne sin egen mening å bygge tilværelsen på.   

 

Scientologikirken er et annet eksempel på en religiøs gruppe som rekrutterer mennesker på gatene og inviterer de med på uforpliktende tester. Hvis de treffer på et individ i krise, er det sannsynligvis større sjanse for at de klarer å ”selge sitt livssyn”. I noen sammenhenger kan man virkelig under seg over om det er medfølelse eller baktanker bak religiøse gruppers tilnærminger til kriserammede mennesker.

 

 

Selv-determinisme

 

Kriser er en del av livet ifølge den eksistensielle psykologien. Satre som vi leste om tidligere fant opp begrepet motgangskoeffesient som måler mengde motgang som naturen, skjebnen og tilfeligheter har satt av til hver enkelt av oss (Jacobsen, 1998). Noen har et fysisk handikap, andre kan ha arvelige sykdommer og noen er skikkelig uheldige. Disse forholdene kan ikke endres, men hver enkelt kan bestemme seg for hvordan man skal forholde seg til ”svakhetene” sine. Ønsker man bitterhet, sinne og depresjon? Eller kan man kjempe, finne utveier og tilfredsstillelse der det er mulig? Ifølge Heidegger er individet kastet inn i eksistensen og den eksistensielle situasjonen. Dermed kan en krisesituasjon være et slags ekstra vindkast som treffer oss i ansiktet med full kraft og minner oss på at vi lever og er i bevegelse både ”innvendig” og utvendig. Bo Jacobsen bruker en vulkan som illustrasjon på hvordan man kan oppfatte en krise som en åpning til det eksistensielle. Han sier at geologen som ønsker å undersøke vulkanen ser den først utenfra. Men han får ikke innblikk i de indre funksjonene i vulkanen. Når vulkanen får utbrudd og alt rister og koker, det er da geologen kan se hva som befinner seg der inne (Jacobsen, 1998). Det er farlig, kokende varmt, og kritisk for de fleste i nærheten, men for en geolog er det kanskje spennende i tillegg. Videre sier Otto Bollonow at krisene er viktige for menneskeheten fordi gjennom smerten åpnes nye veier til selvutvikling. Søren Kierkegaard er enda klarere når han hevder at menneskelivet ikke er en selvfølgelighet eller noe som bare er. Det må gripes eller overtas og kan kun skje i en prosess hvor det river seg løs fra hverdagslivet (Jacobsen, 1998). Det må en bevegelse til som er såpass omfattende at våre sedvanlige livsmønstre rystes ut av kurs. Som regel lever de fleste av oss ganske forutsigbare liv, og man kan til en viss grad regne ut hvordan vi oppfører oss, hva vi er opptatt av og i hvilken retning vi beveger vårt liv.

 

Ifølge Zacharie og Mehlsen har mennesket noen grunnleggende antakelser om verden. Den første antakelsen handler om usårlighet og går ut på at vi vet at kriser kan oppstå, men vi tror stort sett ikke det vi ramme oss. Videre har vi en antakelse om verden som meningsfull og forutsigbar. Individet står sterkt forankret i troen på at en årsak fører til et resultat (man høster det man sår). Den siste antakelsen handler om menneskets opplevelse av sin verdighet og selvstendighet. Vi misliker at andre overskrider våre grenser, og vi liker å ta våre egne valg (Zacharie & Mehlsen, 2004). Disse antakelsene står på sett og vis som noen grunnleggende parametre i menneskets liv, og når de blir for vanepregede og stereotype, mister vi kanskje livets spenstighet og befinner oss i en situasjon som kanskje virker sørgelig forutsigbar og derfor meningsløs, eller i alle fall fargeløs. Vonde erfaringer kan også skake ved disse psykologiske parametrene og avstedkomme en ”skjevhet” i vår selvfølelse og dermed problemer i mellommenneskelige forhold. Angst, depresjon og andre symptomer kan også dukke opp som en følge av vaklende eksistensielle grunnpilarer. Overdreven frykt og fobier dukker opp når vi er usikre på vår sårbarhet, og sjenanse, isolasjon og depresjon er bare noen få symptomuttrykk som kan forekomme ved lavselvfølelse.

 

Kriser kan ofte avstedkomme ustabilitet i vår psykologiske plattform, med det kan også rive oss ut av livets selvfølgeligheter og gi oss en opplevelse av å leve fordi det alltid foreligger en fare for å dø. I så henseende kan krisen være vond, men likevel gi oss nye kurs, nye muligheter, kreve noe av oss og dermed skape fornyet livskraft.

 

Det er ingen tvil om at religiøse grupper også kan gi emosjonell og praktisk støtte til mennesker i krise. Problemet oppstår når det sniker seg inn en skjult agenda som handler om å rekruttere nye medlemmer til gruppen. I så henseende kan religion være misledende og føre folk inn i ”dårlig tro” i situasjoner hvor de er på sitt mest sårbare.

 

 

Kilder

 

Camus, Albert (1992): Sisyfos-myten. Gyldendal, København.

Claussen, Morten (1990): Samuel Beckett det nye litterære uttrykk. Solums Forlag A/S, Oslo.

Jacobsen, B. (1998). Eksistensens psykologi – en introduksjon. Bo Jacobsen og Hans Reitzel Forlag A/S, København.

Hogg, M. A & Vaughan, G.M. (2005). Sosial psychology. 4th ed. Pearson Education Limited, Harlow.

Sartre, Jean-Paul (1964): Kvalmen. Etterord av Enzensberger, Hans Magnus. J. W. Cappelens Moderne Klassikere, Oslo.

Pargament, K.I. (1997). The psychology of religion and coping. The Guilford Press. 72 Spring Street, New York. NY 10012.

Zacharie, B. & Mehlsen, MY. (2004). Kræftens psykologi – Psykologiske og sociale aspekter ved kræft. Hans Reitzels Forlag.

 

 

Av
Yousif Mahmud Razvi 
& Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Hvordan utvikles dårlig selvtillit

Lav Selvtillit selvfolelseSe for deg en skje som ligger urørt i kjøkkenskuffen. Den blir plutselig tatt ut og brukt til å røre med i en kopp varm te. Når jobben er gjort, fjernes den og blir liggende alene ved siden av koppen. Litt senere blir den plukket opp og vasket energisk, hvorpå den blir brukt til kakespising før den blir lagt i kjøkkenvasken. Senere blir den satt inn i en fullstappet oppvaskemaskin, for siden hen å ende opp forlatt i en boks med sukker. De forskjellige oppgavene og situasjonene skjeen utsettes for endrer ikke verdien av skjeen. Uansett hvor mye skjeen er brukt og utsatt for hardhendthet, varme eller kulde, er det fortsatt en skje. Dersom skjeen ble brutt ned i sine bestanddeler, ville den endre form og ende opp som biter av metall, noe som igjen kan formes til andre støpninger. Noen ganger er hånden som holder skjeen ustø eller skjeen er for liten eller for stor til formålet. Men dette tar ikke bort nytteverdien og evnen som skjeens struktur nettopp har. Dersom skjeen skulle utvikle et sinn eller en psyke og på bakgrunn av en subjektiv opplevelse vurdere de ulike erfaringer i forhold til hvilke som var «gode» og «dårlige» eller på annen måte bedømme sine opplevelser, ville den da ha vært i stand til å fungere hver dag?

 

Fra vi er født til vi dør utsettes vi for et kvantum av tilfeldigheter og forskjellige opplevelser. Hvorvidt vi vurderer de som ”gode” eller ”dårlige” er forskjellige fra person til person og det varierer sannsynligvis med dagsform og mange andre faktorer. Det vi opplever er med på å gi oss det vi betegner som livserfaringer. Disse livserfaringene gir oss muligheten til å bruke erfaringene eller evnene våre i fremtidige gjøremål. På en måte er vi hele tiden et resultat av våre erfaringer, og nye erfaringer farges av de gamle. Vi opplever verden med bakgrunn i våre tidligere erfaringer. Dersom vi har opplevd en krisesituasjon i en båt i ung alder, vil man kanskje føle ubehag hver gang man er i befatning med båtliv senere i livet, mens de fleste andre opplever båtliv som en gledelig og positiv affære forbundet med ferie og fritid.

 

Våre akkumulerte erfaringer kan også være med på å gi oss en følelse av selvverdi. Derfor vil det mange ganger være slik at mennesker får mer selvtillit og oppnår bedre ”balanse” med seg selv ettersom årene går og erfaringene øker. Ungdommer og unge voksne vil derfor ofte streve mer med svekket selvfølelse enn eldre voksne. Dessverre er det ikke alltid at flere livserfaringer gir styrket selvfølelse. Spesielt ikke i situasjoner hvor individet har opplevd mye vondt, og derfor møter verden med engstelse og usikkerhet. Det vil svekke personens alminnelige evner og i mange sammenhenger avstedkomme flere opplevelser av ubehagelig karakter, eller situasjoner som ender med nederlag og dermed ytterligere usikkerhet.

 

I Vestlig psykologi foreligger det enorme mengder litteratur om hvordan man kan styrke sin selvfølelse, behovet for å bygge tillit samt møte verden med en opplevelse av positivitet og håpefulle forventninger. Melanie Fennell (2007) har skrevet selvhjelpsboken ”Å bekjempe lav selvfølelse”. Dette er en av utallige bøker om selvtillit og livsmestring, men nevnt her som et eksempel da hun ofte er referert til som en av verdens mest anerkjente kognitive terapeuter. Young og Klosko (1993) er to andre teoretikere som har stor innflytelse i denne sjangeren. De har skrevet om grunnleggende negative leveregler og hvordan vi kan endre dem. En negativ grunnleggende leveregel er et mønster som starter i barndommen og får gjenklang utover hele livsløpet. Det begynte med at noen i familien eller andre barn gjorde noe med oss. Vi ble forlatt, overbeskyttet, mishandlet, ekskludert eller fratatt noe – vi fikk en skade. Etter hvert blir leveregelen en del av oss. Lenge etter at vi har forlatt hjemmet vi vokste opp i, fortsetter vi å skape situasjoner hvor vi blir dårlig behandlet, ignorert, sett ned på eller overstyrt – situasjoner hvor vi ikke er i stand til å nå våre innerste mål. Negative grunnleggende leveregler styrer måten vi tenker, føler, handler og relaterer oss til andre på. De setter i sving sterke følelser som sinne, sorg og angst. Mennesker som sliter med negative leveregler, som en slags stille og nesten ubevisst stemme i ”sjelen”, har ofte et vanskelig liv med mange store svingninger i følelseslivet. Det er slitsom å leve på denne måten, og det går ofte ut over forholdet til andre mennesker.

 

Svekket selvtillit er altså noe som ofte oppstår hvis man har mange erfaringer med avvisning i oppveksten. Ofte vil mennesker som har opplevd gjentatte svikt håndtere de vonde følelsene ved å trekke seg unna sosiale sammenhenger og isolere seg. På den måten oppettholder de et perspektiv på seg selv som annerledes fra de andre. Selv om personen har et ønske om emosjonell tilknytning og nære relasjoner til andre mennesker, er det tilbaketrekningen som får forrang. Frykten for å oppleve nye avvisninger blir altomfattende og overgår ønsket om nærhet. Paradoksalt nok frykter disse menneskene å bli ensomme og forlatt alene i så stor grad at de unngår andre, og det uunngåelige resultatet er da at de blir alene.

 

Psykologen og psykiateren John Bowlby er kjent for å ha tydeliggjort betydningen av et solid emosjonelt bånd mellom mor og barn. Dette båndet blir sett på som en base som muliggjør utviklingen av en solid selvfølelse hos barnet. Plummer og Harper fremhever også at kvaliteten på båndene til foreldrene er avgjørende for utviklingen av en sunn selvfølelse og for utviklingen i sin helhet. Rent biologisk er det funnet at stresshormonet kortisol er høyere hos spedbarn som er stresset og ikke blir godt nok ivaretatt, hvilket kan føre til en rekke bio-kjemiske ubalanser som kan vanskeliggjøre regulering av seg selv senere i livet (Gerhardt i: Plummer og Harper, 2007). Den kjærligheten og den oppmerksomheten vi får av våre foreldre utgjør grunnmuren i vår selvfølelse. Mye kjærlighet betyr trygghet og gode evner til å regulere seg selv i ulike situasjoner. Man vinner kontroll over sine følelsessvingninger fordi man besitter en solid selvfølelse og en slags indre ro. Mennesker som ikke mottar tilstrekkelig omsorg, får tilsvarende problemer med å regulere seg selv på grunn av en manglende tro på seg selv og egne evner. De blir dermed rammet hardere av motstand og belastninger nettopp fordi de mangler en indre trygghet og en solid selvfølelse som tåler motvind. Denne selvfølelsen kan forstås som et resultat av omsorgspersonenes empatiske evne og kjærlige tilstedeværelse gjennom oppveksten. Det handler også om det totale miljøet som barnet vokser opp i. Eksempelvis barnehage, skole, fritidsaktiviteter og så videre.

 

Negative grunnleggende leveregler, som Young og Klosko snakker om, kjenner du igjen på at det er mønster som dukker opp gang på gang i livet. Konsekvensen av negative grunnleggende leveregler er at vi gjenskaper de mest skadelige forholdene fra barndommen også i voksenlivet – uten å være oss det bevisst! Eksempelvis forstår vi oss selv som mislykkede, og dermed søker vi mer eller mindre ubevisst situasjoner hvor vi nettopp ender opp som mislykkede. På den måten bekrefter vi vårt eget selvbilde og med det føler mennesket en viss kontroll og balanse. For mennesker med lav selvtillit kan det være skremmende å lykkes (!)

 

Grunnlaget for lav selvfølelse er ofte at barn som har opplevd en oppvekst preget av omsorgssvikt og neglisjering, tror at de er ansvarlige for mangelen på den omsorg og den kjærlighet de ikke har fått. Når de kommer i tenårene vil gjerne valg av venner, seksualpartnere og utdannelse stå i overensstemmelse med følelsen av å være lite verdt, og dermed opprettholdes den lave selvfølelsen. Som voksen kan rollen som ektefelle, partner eller forelder lett preges av en offerposisjon hvor vedkommende ser seg selv som et offer. Men dypest sett er det personen selv som har foretatt ”valgene” og handlingene som opprettholder status quo. Vedkommende har i bunn og grunn selv ansvaret for at situasjonen forblir uendret. Problemet er at valgene er tatt på bakgrunn av en lav selvfølelse. De er farget av vedkommendes tidligere erfaringer. Valgene er tatt på grunn av forrederske psykologiske disposisjoner bygd på manglende omsorg og støtte gjennom oppveksten. Poenget med psykoterapi er å synliggjøre disse subtile valgene som hele tiden forsterker en negativ spiral og en dårlig selvtillit. Gradvis må personen ta ansvar for sine valg, forstå at det kun er han eller hun selv som kan endre situasjonen og selvfølelsen, og ikke minst avsløre at valgene hittil har vært ”falske” og diktert av manglende tro på egne evner, fundert i utilfredsstillende oppvekstvilkår eller vonde erfaringer.

 

Men også barn fra omsorgsfulle, støttende og lykkelige familier kan oppleve å ha lav selvfølelse. Vi vet jo blant annet hvilke fatale konsekvenser vedvarende mobbing kan ha for selvfølelsen. Men også det å stå overfor høyt faglig trykk eller press på jobben, uventede økonomiske utfordringer eller svikt i betydningsfulle relasjoner som vennskap eller kjærlighet, kan svekke selvfølelsen. Folk som synes å ”ha alt” har ofte et naturlig behov for å opprettholde dette. Dersom noe av dette plutselig forsvinner, som eksempelvis å miste arbeidet, alvorlig sykdom eller at noe går galt med familiemedlemmer (spesielt egne barn), kan det medføre at enkelte plutselig setter spørsmålstegn til sin egen verdi og videre kan hensettes til en opplevelse av å være et «null» eller mislykket. Skyld, skam, sjenanse og frykt er andre følelser som kan følge i kjølevannet av en plutselig endring i livsvilkårene. Dette går vi nærmere inn på i artikkelen Bli kvitt angst og depresjon med følelsespsykologi.

 

For dem som er vant til stadig smiger, ros og bekreftelser i tidlig alder, kan det fort oppleves som svikt i selvfølelse når innsatsen deres går ubemerket hen. Både overdrevne bekreftelser og mangel på disse kan begge være med på å utvikle det man i en psykiatrisk sjargong kaller narsissistiske tendenser. Her vil man ifølge en av Freuds eminente etterfølgere, Heinz Kohut, være avhengig av andres bekreftelser og aksept for å føle at man er et ”sammenhengende selv”. Avhengigheten av andres vurderinger og aksept vil kunne gi ubehag for personen det gjelder og gi relasjonelle utfordringer. En av årsakene til dette dreier seg om en ganske kort vei til ansvarsfraskrivelse, skyldplassering og misunnelse når man har et svakt selvbilde. I boken The analysis of the self : a systematic approach to the psychoanalytic treatment of narcissistic personality disorders (1971) utvikler Kohut forståelsen av narsissisme i nye retninger i kjølevannet av psykoanalysens konsepter. Her introduserer han en type selv-objekt-overføring som skal innfange en kombinasjon av psykologisk speiling og idealisering. Han antar at barn har behov for å forherlige og emosjonelt besettes av omsorgspersonenes attråverdige kompetanser. Samtidig er deres dannelsesprosess avhengig av at de får bekreftet og speilet sitt eget selvverd av empatiske og omsorgsfulle andre. I følge Kohut er denne følelsesbetonte mellommenneskelige gjenklangen en nødvendighet for å utvikle et sammenhengende og sunt «selv».

 

Betyr dette at enhver forandring eller uforutsatte hendelser rundt oss fører til at vi plasseres på en emosjonell berg-og dalbane? Medfører andres aksept en plutselig styrket selvfølelse, og medfører avvisning til en fellende selvfølelse? Er en eventuell anerkjennelse eller ros av varig verdi i forhold til individets selvfølelse?

 

For å reflektere omkring disse spørsmålene kan vi se for oss det innledende eksempelet med skjeen igjen. Det er ment som et bilde på hvordan psykologi fundert i Østlige visdomstradisjoner forstår lav selvfølelse. Buddhismen ser på usikkerhet og lav selvtillit som forvrengninger. Den tradisjonen mener at slike selvbildeforvrengninger er beslektet med forfengelighet og innbilskhet (Dresser, 1996). Rubin (1996) fremhever det buddhistiske budskap som handler om en bevegelse bort fra sin selvsentrerte tilværelse for å være i stand til å oppleve sitt eget liv og sin egen frihet in extenso.

 

Ofte betrakter man selvtillit som en følelse som oppstår fra et dyp inne i en selv. Mange Østlige tekster handler om at selvet må avgrenses eller skånes fra hverdagslivets mer eller mindre tilfeldige oppturer og nedturer. Dersom man skal føle mye i alle situasjoner, blir det til sist emosjonelt utmattende og det tapper mennesket for verdifull mental energi. Dersom man klarer å skjerme sitt ego eller sitt selv fra ”livets turbulens”, har man mulighet til å dyrke frem en mer autentisk og solid selvfølelse som danner grunnlaget for mental balanse og sinnsro. Essensen er at uansett hva som skjer av situasjoner og uansett hvilke uheldige handlinger vi kan komme til å foreta oss, må vår innerste følelse av verdi forbli uberørt. Vi må ikke investere vår egen verdi i det som foregår rundt oss, de følelsene som kommer og går, tilfeldige krumspring i vårt psykologiske apparat eller det vi gjør og foretar oss i arbeidsliv og fritid. Selvtillit er ikke noe som bør identifiseres med synlige eller manifeste aspekter ved vårt liv, men snarere noe som ligger forankret i kjernen av vårt vesen.

 

Dersom man har utviklet lav selvfølelse på grunn av ”overbevisende” opplevelser og omstendigheter i livet, er det flere ting som kan hjelpe. Det er en rekke teknikker og terapeutiske verktøy som kan gi livet en ny kurs med større grad av trygghet og selvfølelse. Selvhjelpsbøker er ofte et godt sted å starte dersom man vil sette seg litt mer inn i problemet og få enkle tips om mulige utveier. Vi har skrevet mer om selvhjelpsbøker i artikkelen Er selvutviklingsbøker nyttig for alle. Terapi er ofte en svært verdifull investering i forhold til mer innsikt og god støtte i prosessen mot et bedre liv. Du kan lese mer om psykoterapi i innlegget som nettopp heter Hva er psykoterapi? En annen og svært kurativ terapiform er gruppeterapi. Vi har beskrevet denne metoden inngående i Hva er gruppeterapi? Meditative teknikker er en annen og mer Østlig inspirert praksis som faktisk kan ha stor innflytelse på vår selvfølelse. Se både Hvordan skal jeg meditere?, Meditasjon for lav selvtillit og Meditasjon mot depresjon. En relatert selvutviklingspraksis handler om selvbevissthet. Å være bevisst og overvåken på sine egne følelser, opplevelser, handlinger og tanker kan ofte føre til en gradvis utvikling av selvfølelsen samt større innsikt og grad av kontroll på mental balanse. For mer informasjon om selvbevissthet kan du konsultere artikkelen Selvbevissthet mot stress og uro. Selvutvikling på egenhånd er også tema i artikkelen Speilet lyver aldri?. Å miste selvtilliten er også tema i en eldre artikkel hvor fokus er lagt på forholdet mellom hvem vi er, hvem vi vil være og hvordan tilverælsen krever at vi er.

 

Dersom selvusikkerhet og angst gjennomsyrer store deler av tilværelsen, og forandring virker uoverkommelig, kan det være aktuelt å starte opp med Psykiatriske medisiner for å komme i gang med en prosess mot bedring. Her er spørsmålet om psykofarmaka alene kan stange selvusikkerhet og angst, og ikke minst om medisiner alene kan øke selvfølelsen. Denne vanskelige problemstillingen har vi tatt for oss i artikkelen som heter Psykoterapi eller psykofarmaka?.

 

Hvis du vil vite mer om utviklingen av selvfølelse og identitetsdannelse har WebPsykologen postet et eget videoforedrag hvor dette diskuteres. Videoen har vi valgt å kalle Utviklingen av Personlighet og Identitet. Den ligger på vårt Psykolog-TV.

 

 

Kilder

 

Plummer, Deborah & Harper, Alice (2007). Helping Children to Build Self-Esteem. Jessica Kingsley Publishers.

Dresser, Marianne (1996). Buddhist women on the Edge. North Atlantic Books.

Fennell, Melanie (2007). Å bekjempe lav selvfølelse. Tapir Akademisk forlag.

Kohut, Heinz (1959). Introspection, Empathy and Psychoanalysis. An Examination of the Relationship Between Mode of Observation and Theory. I: Journal of the American Psychoanalytic Asociation, 14, pp. 459-483.

Young Jeffrey E. & Klosko Janet S. (1993). How to break free from negative life patterns and feel good again. Penguin Books, Inc.

Rubin, Jeffrey B. (1996). Psychotherapy and Buddhism. Springer.

 

 

Av Janne Risholm Liverød &
Shobna Subramanian Iyer
WebPsykologen.no

Hvorfor er mennesket så spesielt?

Hands of God and Adam and DarwinEn vesentlig del av ”grunntanken” i de monistiske religionene er ideen om en skaperkraft som har utstyrt mennesket med en åndelig instans. Denne instansen kalles ofte sjel, og den befester vår posisjon som kronen på verket:

 

Da sa Gud: «La oss skape mennesker i vårt bilde, som et avbilde av oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden.” (1.Mosebok kap. 1, vers 26).     

 

Gud blåste sin ånd inn i nesa på Adam, og i kraft av denne handlingen ble mennesket utstyrt med en sjel eller en åndelig instans som setter oss i en særstilling i skaperverket.

 

I skapelsesberetningen skapte Gud jorden på seks dager (angivelig et bilde på 6000 år). De syvende dagen hvilte han (som er et bilde på 1000 fredsår). Dermed finnes det bibelske holdepunkter for at jorda er 6000 år gammel. Bibelen snakker også om en ny himmel og en ny jord som er den åttende dagen. Dette er jødene veldig opptatt av og legger derfor mye vekt på årstall. Det skal angivelig være nøyaktig 4000 år mellom det første mennesket Adam og Jesus sin ankomst. Det betyr at verden er rundt 6000 år gammel i følge de religiøse kalkuleringene.

 

Dette estimatet er i direkte uoverensstemmelse med de perspektivene man opererer med innenfor evolusjonsteori. I en evolusjonær sammenheng er det ikke noe enestående ved mennesket, bortsett fra at vi er tilpasningsdyktige i den grad at vi har overlevd. Den egenskapen deler vi med 30 millioner andre nålevende arter. Det er vitterlig et perspektiv som kanskje legger en liten demper på våre grandiose forestillinger om en enestående posisjon i ”skaperverket”. Det skal nevnes at insekter utgjør omtrent tre fjerdedeler av disse 30 millioner artene, men dog er vi i alle fall ikke alene (selv om vi av og til oppfører oss sånn). Utover dette finner man bevis for at det har eksistert liv (biosfæren) på jorda i omtrent fire milliarder år (4000 millioner år). Den arten vi tilhører, Homo sapiens sapiens, har kun eksistert i sin nåværende forfatning i cirka 100.000 år. Det er også enkelte forskere som forfekter at det anatomisk moderne mennesket kun er 40.000 år gammelt, men uansett er det kun snakk om et lite mikrosekund i de ”kosmiske” omstendighetene og tidsbegrepene man manøvrerer etter i evolusjonsteori. (Schilhab, 2000. p. 51). Evolusjonsteorien og menneskets psykologiske status i skaperverket diskuterer vi mer inngående i artikkelen som heter Evolusjonsteori versus religion samt et kort essay om Darwin eller intelligent design.

 

Jeg må innrømme at følelsen av å være helt spesiell i den eksistensielle sammenhengen blekner litt i et evolusjonsperspektiv. Og nettopp den følelsen kan avstedkomme en inderlig forståelse for dem som tviholder på den mirakuløse tilblivelsen. Likevel mener jeg, i tråd med mange andre teoretikere, at det evolusjonære rammeverket gir oss noen overraskelser oppover i stamtreet som i alle fall kan modifisere den nedslående følelsen av å være nesten ubetydelig. Blant annet er språket unektelig en ganske finurlig faktor som likevel setter mennesket i en slags særstilling.

 

I evolusjonsteorien har den menneskelige bevissthet altså utviklet seg som en egenskap ved vårt mentale apparatur. Tenke, planlegge og samhandle har åpenbart vært uhyre verdifullt for vår overlevelse. Når man har røtter godt plassert i jorden, kan man tillate seg å være dum. Et tre skal kun stå stille der hvor det er plantet, og det krever lite mental kapasitet. Et menneske skal derimot beveg seg rundt i omgivelsene, noe som stiller andre krav til kognitiv kapasitet med hensyn til motorikk og planlegging. Det er viktig at vi beveger oss balansert, at vi har en viss plan bak vår atferd og at denne planen kan justeres ettersom omgivelsene eller forutsetningene endrer seg. Det er selvfølgelig uhensiktsmessig å bevege seg vilkårlig rundt i verden uten hensyn til det som foregår rundt oss. På grunn av disse behovene har evolusjonen utstyrt oss med et nervesystem som kan lære av erfaring. Et system som fortløpende kan lagre informasjon om verden vil selvfølgelig akkumulere mye verdifull erfaring. Et kognitivt system som er i stand til å innta, lagre, sammenfatte, organisere, gjenkjenne, generalisere og gjenkalle informasjon ved behov, har veldig gode muligheter for å reagere hensiktsmessig i mange sammenhenger. Det betyr med andre ord at organismer som er i stand til å bearbeide, lagre og håndtere informasjon er premiert med overlevelse i den naturlige utvelgelsesprosessen som vi her kaller evolusjon. I kjølevannet av dette resonnementet, kan vi kanskje påstå at språket er en sentral del av det som gjør oss spesielle. Dette har WebFilosofen drøftet i artikkelen som heter Hva gjør oss til mennesker?

 

Mennesket er et eksempel på en organisme som har tatt denne egenskapen til nye nivåer. Forutsetningen for informasjonsprosessering er et nervenettverk med plastiske egenskaper. Hos mennesket betyr det at vi har en hjerne som består av funksjonelt sammenhengende nerveceller med mulighet for nye forbindelser mellom cellene i korrespondanse med nye erfaringer, samt proteinproduksjon for dannelse av nye celler. Et tre med rotfeste i jorden trenger ikke et kognitivt system, blant annet fordi det ikke skal bevege seg. Dermed forstår vi at en av hovedhensiktene med et kognitivt system er å bruke ervervet informasjon til å forutsi fremtiden. På den måten er det mulig å gjennomskue eller regne ut den mest hensiktsmessige handlingen på bakgrunn av mer eller mindre kvalifiserte beregninger.

 

Den fremragende amerikanske filosofen Daniel Dennett mener at kognitive systemer kan deles opp i fire kategorier avhengig av hvor kapable de er til å forutsi fremtiden. Noen systemer er enkel og basale og har kun en minimal og kanskje mekanisk informasjonsutveksling med omgivelsene. Andre systemer er mer sofistikerte og innehar en langt større kompleksitet med et bredere repertoar av vurderingsmulighet og mer handlingsfrihet. Menneskets kognitive system ligger i følge Dennett på nivå fire, og er derfor blant de mest avanserte systemene i denne kategorien. Mennesket er ikke bare i stand til å forvalte mentale representasjoner eller orientere seg etter tentative avbildninger av omgivelsene, men homo sapiens sapiens har i tillegg forestillinger om seg selv og sine muligheter i den aktuelle og fremtidige situasjoner. Vi kan også ønske oss forskjellige ting, og vi kan attpå til vurdere innholdet og realismen i disse ønskene. Et system, som i tillegg til basale funksjoner, kan ønske, velge og vurdere valg kalles et intensjonelt kognitivt system.

 

I følge evolusjonsteorien er ikke det intensjonelle systemet noe som plutselig oppstod på grunn av en tilfeldig mutasjon, men noe som gradvis etablerte seg som en hensiktsmessig mulighet i løpet av utviklingens gang. Nivåene av kognitive systemer er noe som bygger på hverandre, hvorpå menneskets mentale apparatur på flere områder er nærmest strukturelt identiske med dem man finner hos andre dyrearter.

 

Likevel befinner vi oss på det øverste og mest sofistikerte, eller i alle fall kognitivt avanserte, nivået i det evolusjonære utviklingshierarkiet slik det fremstår i dag. Det gjør oss spesielle og avanserte på en måte som nærmer seg en slags åndelighet, og vi strekker oss i stadig større grad mot ”metafysiske” dimensjoner gjennom vår håndtering av symboler og språk. I så henseende er vi utstyrt med en helt spesiell psykologisk fungering. Dette tema diskuterer vi mer inngående i artikkelen som heter Menneskets psykologiske programvare. Hvorvidt denne «psykologiske fungeringen» er en gave fra Gud eller noe vi har utviklet og tilpasset gjennom tusenvis av år, lar jeg stå som et åpent spørsmål. Uansett har vi en midlertidig konklusjon: Vi er ganske spesielle og vi utvikler oss hele tiden!

 

 

Kilder

 

Schilab, T. (2000): Den bio-logiske bevidsthed –en historie om bevidsthedens natur. Forlaget Fremad A/S, København.

 

 

Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Speilet lyver aldri?

Selvtillit og speilingDe fleste av oss har et speil hjemme, det være seg på badet, soverommet eller entreen. Disse glassproduktene produseres i forskjellige størrelse, glasstyper og rammer. Prisene varierer med kvalitet og design. De fleste speil er en direkte refleksjon av deg selv, og dermed lyver de aldri. Vårt utseende reflekteres likefram, men speilet avslører også noen mer subtile sider ved vår person. Selvtillit og psykisk status skinner også igjennom, og hvis man ser godt etter, vil man raskt oppdage hvordan humøret og mental balanse synes i speilbilde. De fleste psykologer som har hatt vellykkede terapiforløp med pasienter, angir at forandringen også synes på utsiden. Kurerte pasienter er helt ”annerledes” både på innsiden og på utsiden. I denne artikkelen vil vi fokusere på speilet som et nyttig selvutviklingsredskap.

 

 

Omsorgspersonen var speilet i barndommen

 

Noen vil mene at barnet på sett og vis er en ”blank tavle” når det ankommer verden, men samtidig har de en del forhåndsinnstilte funksjoner som blant annet handler om sosialt samspill og tilknytning til trygge omsorgsfigurer. Selvpsykologiens far, Heinz Kohut, antar at barn har behov for å forherlige og emosjonelt besettes av omsorgspersonenes attråverdige kompetanser. Samtidig er deres dannelsesprosess avhengig av at de får bekreftet og speilet sitt eget selvverd av empatiske og omsorgsfulle andre. I følge Kohut er denne følelsesbetonte mellommenneskelige gjenklangen en nødvendighet for å utvikle et sammenhengende og sunt «selv».

 

Vi blir altså mennesker i kontakt med andre mennesker. I begynnelsen vet vi ikke så mye om oss selv, våre følelser og reaksjoner, før vi blir speilet og bekreftet av omgivelsene. Det er gjennom andre mennesker at vi forstår oss selv. I første omgang er det vår mor og far eller vår primære omsorgsperson som forteller oss hvem vi er, og deretter bruker vi resten av livet på å bekrefte eller avkrefte våre grunnleggende antakelser om oss selv. Dersom vi i tidlig alder har blitt oversett eller kritisert, er det lett å forstå at vi ikke er særlig betydningsfulle. Ofte lever man ut denne hypotesen ved å oppføre seg ydmykt og unnselig, og dermed får man bekreftet seg selv som ganske ubetydelig. Folk legger rett og slett ikke merke til deg, og glemmer din eksistens. I boken om mumitrollet er der et barn som nesten blir usynlig på grunn av en slik dynamikk. I psykoterapi vil man forsøke å endre på slike grunnleggende forståelser av egen verdi og kompetanse gjennom å bekrefte pasienten på nytt.

 

Man kan forstå det slik at omsorgpersonen speiler barnets indre verden. Hvis barnet er lykkelig, glad, fornøyd og pludrer, vil omsorgspersonene i de fleste tilfellene reagere med smil og latter. Dette bekrefter barnets følelser som virkelige og barnet finner en god sammenheng mellom seg selv og sine omgivelser, noe som skaper trygghet.

 

 

Den voksne verden

 

Når man entrer det voksne livet, har omsorgspersonene forhåpentlig vis forberedt det tidligere barnet på å klare seg selv. Imidlertid skal man gjennom nye faser hele tiden, og disse er alltid forbundet med en viss spenning og av og til risiko: Den første forelskelsen, kjærlighetssorg, arbeidslivet og skole er bare noen av de mange perioder folk flest opplever i løpet av et liv. Man blir stadig mer reflektert, og ord som selvtillit, selvbilde og selvfølelse vil få nye betydninger. I mange tilfeller klarer man å løse identitetsproblemene, men i noen tilfeller har man en større mental oppvask i vente.

 

I artikkelen ”Bli kvitt angst og depresjon med følelsespsykologi” diskuterer vi hvordan barn som har foreldre som selv har mye å tenke på og føler mye på egen regning, ikke alltid har like stor kapasitet til å hjelpe barnet med å utforske eget følelsesliv. De har rett og slett ikke nok mentaliserings- eller speilingskapasitet. Enkelte ganger ser vi barn som får kjeft og straff hver gang de gråter og er frustrerte. Noen ganger får de også kjeft eller blir bedt om å tie stille dersom de er ivrige og glade. På denne måten lærer barnet at ens egne følelser er forbudt. Det er ikke plass til dem, og de besvares ofte med kjeft og straff. Barnet må da ”skjule” eller holde sine følelser på avstand i frykt for å ”plage” eller irritere omsorgspersonene. Dette kan bli et mønster hvor barnet i liten grad våger sine egne følelser. Følelsene oppleves da som farlige og ødeleggende. Dersom man har vokst opp med en forståelse av at ens egne følelser, ønsker og behov ikke er tillatt, kan vi hurtig møte situasjoner hvor vårt forsvar mot følelser blir satt på harde prøver. (WebPsykologen har en egen video om psykologiske forsvarsmekanismer på Psykologi-TV). Vi blir den vi var, og det er lite tvil om at opplevelser og mellommenneskelig samspill i oppveksten spiller en rolle for vår voksne personlighet.

 

I tilfeller hvor det har oppstått store problemer underveis i utviklingen, hender det at disse kan påvirke oss på vonde og uheldige måter i voksen alder. Da bør man ofte konsultere profesjonell hjelp og får klarhet i mange av problemene og deres grunnlag. En time hos psykologen varer et sted mellom 45 og 55 minutter. Man har gjerne ukentlige terapitimer, men det kan bli for lite. Dermed er det klart at mye av jobben må gjøres på egenhånd. Dette kan være vanskelig og vågalt dersom man har mye ”psykologisk bagasje” som virker skremmende og illevarslende dersom det kommer i berøring med vår bevisste oppmerksomhet, og man skal være forsiktig. Men mange kan likevel få god hjelp og dra nytte av å se ”litt innover” i seg selv på egenhånd. Hensikten er rett og slett å avsløre hvordan tidligere erfaringer har vært med på å forme en lav selvtillit eller er grunnlaget for psykologisk ubehag. I denne sammenhengen kan speilets budskap være av særlig nytte.

 

 

Speilet er et nyttig redskap 

 

La oss eksperimentere litt: se inn i et speil du har hjemme. Observer alle detaljene og se deg selv i helhet. Legg merke til budskapet som dukker opp. Hva sier den indre stemmen? Verdsetter den ditt utseende eller snakker den med en kritisk røst? Legg merke til følelsene du har og tenk etter om det speilede budskapet er din sannhet. Om den ikke er det, ønsker du å endre det?

 

Louise L. Hay vektlegger speilbruk som et viktig aspekt i selvutvikling. Hun hevder at ved å bruke speil kan de indre psykologiske båndene identifiseres enda klarere. For mange har disse indre stemmene diktert livet og selvoppfattelsen i årevis. Stemmene kan ha vært begrensende og devaluerende. Kritikk, selvbebreidelser og sinne oppstår på grunn av slike negative indre bånd. Det som imidlertid er viktig å merke seg, er at slike negative seloppfattelser ikke eksisterte ved unnfangelsen, men ble tillært under oppveksten. Altså er de bare tanker som er installert i oss gjennom kontakt med omgivelsene, og gjerne omgivelser som ikke har har vært like omsorgsfulle som de burde ha vært. Barn har ikke språk på sine følelser og opplevelser, og dermed mangler de redskap til å håndtere de indre justeringene som hele tiden foregår gjennom oppveksten. Emosjonelle smerte blir ofte til vondt i magen hos små barn, simpelthen fordi de ikke har begrepene som skal til for å håndtere følelsesmessige problemer på en verbal og ”psykologisk” måte. I voksen alder ligger disse båndene som en stilltiende stemme i bakgrunnen. Stemmen dikterer vår oppførsel og våre reaksjoner på måter vi ikke legger merke til. De er på sett og vis skjulte, og dermed opererer de i skyggen av vår bevissthet. I noen tilfeller sørger de for at livet vårt forblir vanskelig og på den måten binder de oss fast til vonde erfaringer fra fortiden. For å kvitte seg eller justere sine underliggende stemmer, kan speilet bli en viktig alliert. For det første lyver det aldri, og det kan fortelle oss noe om psykisk status hvis vi ser nøye etter.

 

Louise L. Hay snakker videre om hvordan såkalte affirmasjoner kan brukes for å etablere en ny ”psykologisk grunnmur”. Affirmasjoner er positive fraser man sier til seg selv. Hensikten er å endre negativt tanke- og opplevelsesmønstre, og gjennom positiv affirmasjon åpne for nye og konstruktive selvoppfattelser. Innen selvutvikling oppfordres man til å bruke disse aktivt. Videre sier hun at det å bekrefte seg selv på en positiv måte foran et speil vil gjøre virkningen av denne affirmasjonen eller positive selvbekreftelsen mye sterkere slik at den gradvis kan nå inn i underbevisstheten og forankre seg der. Hvis man eksempelvis har mislikt sitt utseende hele livet, vil det i starten komme mange moststridige beskjeder tilbake fra sinnet. Våre innleirede selvoppfattelser vil forsøke å beholde makten og dermed protestere vilt når vi forsøker å endre oss. Nye kommandoer i vårt psykologiske maskineri er ofte nødvendige, men de gamle og negative kommandoene vil stritte imot. Men ved gjentatte repetisjoner, og et sterkt ønske om å overta kommandoen over sinnet, vil de nye indoktrinerte selvoppfattelsene ta bolig og bli en sannhet vi gradvis kan leve etter.

 

Eksempler på positiv selvbekreftelse eller affirmasjoner kan være:

 

 

  • Jeg godtar meg selv slik jeg er.
  • Jeg elsker mine positive og negative sider.
  • Jeg har suksess med mye av det jeg gjør.
  • Jeg kan oppnå alle mine mål.
  • Jeg er en vinner.
  • Jeg har et attråverdig utseende.
  • Jeg har en fin kropp.

 

Se personen i speilet og elsk den for alt den er. Speil tilbake de responsene og uttrykkene som du selv ønsker. Bekreft ”speilpersonen” i sin helhet og vektlegg de gode sidene og egenskapene. En god nok mor eller far er den som klarer å leve seg inn i barnet, forstå dets behov og speile det på en såpass korrekt måte at barnet lærer seg selv å kjenne. Når dette gjøres i et omsorgsfullt miljø, har barnet gode muligheter til å vokse og utvikle seg på en positiv måte. Når barnet speiles feil, kan det oppstå usikkerhet og en vaklende selvfølelse, noe som får gjenklang gjennom hele livsforløpet. I en terapiprosess handler det også om å speile pasienten på en så korrekt måte som mulig, og dermed vinne over tidligere speilinger som har skapt sår i sinnet. På samme måte kan man selv bruke sitt eget speilbilde i kombinasjon med selvransakelse. Dermed får man en visuell og en mental innfallsvinkel til sitt eget psykologiske repertoar.

 
Når man forsøker å gi seg selv positive selvbekreftelser, vil man ofte få negative responser tilbake fra sin egen refleksjon. Nettopp her ligger muligheten for endring. Over tid kan man gjenskape en trygg base i seg selv, og deretter bygge en stødig festning som ikke lar seg påvirke ”hardt vær, vind og tidens tann”. Omfavn personen i speilet, og det vil være med deg resten av livet.

 

Vi speiler oss i verden hele tiden, og vi spiler oss i andre mennesker. Det er en kontinuerlig prosess hvor vi fortolker oss selv gjennom andre. Når vi spiler oss i andre mennesker, hender det at de reflekterer noe vondt som risikerer å ta bolig i oss og påvirke vår selvtillit. Et speil har ikke behov for å nedvurdere oss, og på den måten er det en mer pålitelig kilde. I selvutviklingsøyemed kan det være et verdifullt redskap for å granske sine egne negative tankemønstre og det indre klima.  I kombinasjon med en bevisst strategi hvor man bekrefter seg selv på en positiv måte, kan egenterapi foran speilet være en fruktbar affære.

 

 

Kilder

 

Hay, L.L. (2009). Du har kraften i deg. Hilt & Hansteen AS

Kohut, Heinz (1971). The analysis of the self : a systematic approach to the psychoanalytic treatment of narcissistic personality disorders : the psychoanalytic study of the child monograph No 4. USA: International Universities Press.

 

Av
Yousif Mahmud Razvi 
& Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Menneskets psykologiske programvare

Menneskets psykologiske programvareGenetisk sett ligner mennesker på aper. Slektskapsforskning basert på analyser av DNA-sekvenser avdekker at menneskets arvematerialet er opp mot 99% identisk med apenes. Her er det spesielt sjimpansen og gorillaen som angivelig ligger tettes på oss i evolusjonens stamtre. Vi har altså både fettere og kusiner i dyreriket som genetisk sett ligner oss på en prikk, men likevel er vi ganske forskjellig fra aper. Spørsmålet er hva som egentlig utgjør denne forskjellen. Hva gjør oss til mennesker, og hva gjør oss til de særegne skapningene vi har blitt i verdensorden?

 

Et religiøst svar på dette spørsmålet vil handle om at mennesket er utstyrt med en sjel inkorporert i vår eksistens av en guddommelig instans. Et vitenskaplig synspunkt vil avvise den religiøse forklaringen og peke på andre alternativer. Det er fremdeles ikke et entydig svar på hva som gjør oss til mennesker. Det finnes flere hypoteser som fremdeles er gjenstand for forskning. Dog er det et relativt plausibelt svar på hva som definerer mennesket eller den menneskelige bevissthet, og dette svaret handler om vår evne til kommunikasjon. Noen filosofer og forskere vil mene at det er menneskets språklige evner, og dermed muligheten til å forvalte informasjon, som setter oss i en særstilling. 

 

I denne artikkelen vil vi i første omgang anta at mennesket ikke nødvendigvis er velsignet av en omnipotent skaperkraft, men at vår eksistensberettigelse i verden betinges av en suveren kommunikasjonsevne og symbolbruk. ”Språket er tanken” skrev den østerrikske filosofen Ludwig Wittgenstein, og muligens er det menneskets forvaltning av en rikholdig tankeverden som stadfester vår særegne posisjon i verden. Språket fungerer som representasjoner for virkeligheten, men i tillegg åpner språket for en sosial virkelighet som er vesensforskjellig fra den ”virkelige” virkeligheten. Når man har et språk har man mulighet for å operere med en fiktiv verden hvor man kan forestille seg hvordan det ser ut i London, uten at man noensinne har vært i England eller sett bilder av Madame Tussaud. Det holder at noen har gitt en beskrivelse av byen, hvorpå den plutselig eksisterer som en by i vår tankeverden.

 

Språket åpner opp for en fiktiv bohave på samme måte som drømmen, og hvordan vi møblerer vår fiktive virkelighet med tanker og konsepter, er noe vi drøfter med hverandre gjennom forskjellige språkspill. På sett og vis ”erobrer” mennesket verden gjennom språket. Det finnes så vidt vi vet ikke andre organismer som spontant viser tegn på fantasi og kreativitet i samme grad som mennesket. Språket er med på å skape konvensjoner og føringer for menneskeheten, og på en slik bakgrunn er det nærliggende å tro at språket står ansvarlig for store deler av vår særegne menneskelighet.

 

Det er som sagt ikke så stor forskjell på aper og mennesker, det er til og med sannsynlig at aper har en ganske sofistikert bevissthet om seg selv og tilværelsen, men den fiktive verden, hvor språket håndterer informasjonsstrømmen på en særlig effektiv måte, er muligens nettopp den forskjellen som gjør en så stor forskjell. Ergo er språket den nisjen som besørger vår overlevelse og overlegenhet i verdens gang, og det er åpenbart at språket har omfattende konsekvenser både for menneskene og det resterende livet på jorda.

 

Moses, Confucius, Mohammed, Jesus, Platon og Nietzsche er alle sammen døde, men de har likevel en ganske levende innflytelse på mennesker den dag i dag. Det er i hovedsak fordi deres signaler er overført til kommende generasjoner via vårt raffinerte symbolsystem. Disse systemene handler ikke bare om språk, men også om kunst, musikk, ritualer og subtile vaner hvor kulturen overføres fra generasjon til generasjon på en stilltiende, men innflytelsesrik måte. Aristoteles, Hitler, Marx, Newton, Shakespeare og Ibsen påvirker fremdeles enkelte deler av det kulturelle og samfunnsmessige klima, og et slikt mektig ekko fra avdøde personligheter og tanketradisjoner hadde ikke vært mulig uten den finurlige egenskapen som hefter ved menneskets evne til å forvalte og manipulere tilværelsen ved hjelp av symboler.

 

Siden språket både består av denotasjoner, som er direkte referanser til den virkelige verden, og konnotasjoner, som henspiller til emosjonelle toner og de mer poetiske og retoriske sidene ved et utsagn, kan mennesker faktisk påvirkes til handling også ved hjelp av ord som i utgangspunktet ikke har noen egentlig forankring i virkeligheten. Dette er mekanismen i demagogi (forføre andre med sine taleevner), reklame og ikke minst organisert religion.

 

Språket påvirker menneskenes handlinger, som igjen påvirker verden i forskjellige retninger, og dermed spiller våre ulike overbevisninger en vesentlig rolle. Den franske filosofen Immanuel Kant har postulert at menneskene ser verden gjennom et filter. Han mente at vi hele tiden nedlegger et mønster i verden når vi gjør den til gjenstand for vår oppmerksomhet. Ved hjelp av et språklig begrepsapparat skjærer vi verden i et bestemt snitt. Måten vi skjærer virkeligheten på avhenger av det begrepsapparatet vi bruker som symbol på de store linjene i vårt sosialt betingede tankegods.

 

Ofte opererer vi som individ eller gruppe ut i fra de ledende tanketradisjonene i den kulturen som omgir oss, og i så tilfelle er vi til en vis grad underlagt bestemte verdenssyn, noe som i mange sammenhenger kan slå uheldig ut. For eksempel kan man kontrollere store folkemengder hvis man konstruerer et skremmende konsept om evig fortapelse, og samtidig tilbyr frelse gjennom lydighet ovenfor en fastlagt livspraksis diktert av en overjordisk instans. Ved å basere seg på en kombinasjon av straff og belønning, kan nesten hvem som helst selge et helt tankesystem eller livssyn som i utgangspunktet ville bryte sammen og fremstå som absurd dersom man gjorde det til gjenstand for mer enn to minutter med rasjonell analyse.

 

En ledende pioner innenfor språkvitenskap, Alfred Korzybski (1933, denne utg. 1994), har påstått at de som har definisjonsmakten og bemektiger seg symbolene, også har makten over menneskene. Korzybski er kjent for teorien om generell semantikk hvor han påstår at menneskene begrenses i hva de vet av 1) strukturen i neversystem og 2) strukturen i språket. På den ene siden er det gjennom språket vi erkjenner og bemektiger oss verden, men samtidig utgjør språket en begrensning i forhold til menneskenes forstandsevner. Fenomener som ikke kan innfanges i språket, ligger dermed utenfor vår erkjennelse. Det betyr også at ensporede tenkemåter og verdisystemer kan binde mennesket til skadelige måter å leve på. Undertrykkende og hersketekniske verdenssyn eksisterer over alt og frarøver mennesket muligheten til å nå sitt egentlige potensial. Språket er på mange måter den psykologiske programvaren som forvalter vår versjon av virkeligheten, og i de tilfeller hvor språket er bundet fast til rigide ideologier, risikerer vi at vårt eget livsprosjekt også stagnerer.

 

Dessverre er det slik at vår språklige tankeverden lett lar seg pervertere av falsk logikk, intolerante ideologier og fanatisme uten at vi merker det. Vi kan ikke se den flekken vi står på, men jeg vil påstå at det kan være fruktbart å gjøre et forsøk likevel. Evnen til å innta flere perspektiver på tilværelsens finurligheter er psykologisk klokt, og det er ingen tvil om at bestrebelser på refleksjon og ettertanke er særdeles selvutviklende både for oss selv og våre medmennesker. Forsøk på å skape synteser i divergerende synspunkter, både på den vitenskapelige, sosiale og livsfilosofiske arena, kan være et risikabelt prosjekt, men en slik investering kan også gi et svært verdifullt utbytte.

 

 WebFilosofen.no har flere artikler som tar for seg dette spørsmålet. Blant annet drøfter vi språkets betydning i artikkelen som heter Hva gjør oss til mennesker.

 

 

Kilde

 

Schilab, T. (2000): Den bio-logiske bevidsthed –en historie om bevidsthedens natur. Forlaget Fremad A/S, København.

Korzybski, Alfred (1994) Science and Sanity – An Introduction to Non-Aristotelian Systems and General Semantics, , Innledning av Robert P. Pula, Institute of General Semantics, innbundet, 5. utgave

 

Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no