Slutte å røyke i følge Freud

Slutte a roykeHar du tenkt til å slutte og røyke, eller forsøker du å slutte og røye? I så fall vet du at det ikke alltid er like lett. Spørsmålet er hva som binder oss til nikotin. Noen regner nikotin som det mest avhengighetsskapende stoffet som misbrukes av mennesker. Det er svært vanedannende og selvfølgelig skadelig på mange forskjellige måter. Avhengighet av tobakk handler sannsynligvis både om biologi og psykologi.

 

Nikotin er et stoff som har sitt navn fra tobakksplanten Nicotiana tabacum. Det var en fransk ambassadør ved navn Jean Nicot som første gang sendte tobakksfrø fra Portugal til Paris. Den gang (1550) anbefalte han nikotin som legemiddel. Det var først i 1825 at det tyske kjemikerfirma Posselt & Reiman raffinerte nikotin fra tobakksplanten.

 

Nikotin har hatt mange bruksområder. Ettersom stoffet har en konserverende effekt, har det vist seg at egypterne brukte det for å bevare mumiene. Kokain og cannabis har visstnok samme effekt, og disse stoffene ble oppdaget på noen mumier oppbevart i  München museet. I magen på Ramses II ble det også funnet små fragmenter av tobakksplanter, og dermed kan vi kanskje si at blant annet nikotin har en bevarende effekt på døde mennesker, men at stoffet kan ta livet av levende mennesker.

 

 

Nikotin har som nevnt flere skadelige effekter på mennesket. Jeg vil kort nevne noen av de alvorligste følgende røyking kan forårsake:

  • Nikotin trekker sammen muskulaturen i blodåreveggen og reduserer blodgjennomstrømningen og øker blodtrykket i arteriene og gir hypertensjon.
  • Ovenstående kan føre til at man utvikler leggsår. Fortsatt røyking etter oppståtte leggsår resulterer i amputasjon av benet i en betydelig del av tilfellene.
  • Nikotinen fører også til at pulsen øker ettersom blodet frakter mindre oksygen da O2 molekyler i blodet blir erstattet med CO molekyler.
  • Nikotin øker produksjonen av saltsyre i magesekken og kan forverre magesår og spiserørsbetennelse.
  • Sist, men ikke minst er det påvist en betydelig større risiko for å utvikle kreft når man røyker.

 

Dette var altså noen av de leie ulempene ved tobakksrøyking. Dog finnes det også noe positive effekter ved bruk av nikotin, men de veier neppe opp for ulempene.

  • I forsøk med rotter har det vist seg at nikotin forbedrer hukommelsen og evnen til å utføre kompliserte oppgaver både i normalsituasjoner og under stress.
  • Et forskerteam ved King’s College i London mener nikotin kan hjelpe hukommelsen og konsentrasjonen hos mennesker, samt forsinke demens og Alzheimers sykdom.

 

Som kjent utviklet Freud kreft i munnhulen og det ble åpenbart at han måtte slutte med kokain. Det var ikke noe videre problem for Freud, men han klarte aldri å stumpe røyken. Røyking har både en psykologisk og en biologisk avhengighetskomponent og i følgende vil jeg se litt nærmere på forholdet mellom disse to. Hvorfor er det så vanskelig å slutte å røyke?

 

Vi fødes inn i verden med en arv fra millioner av år med evolusjon. En viktig del av denne arven er våre grunnleggende emosjonelle styringssystemer. Disse systemene er en ansamling automatiske reaksjoner som fremmer vår overlevelse. Reaksjonsmønstrene transkriberes i våre gener ettersom de har sikret våre forfedres overlevelse gjennom tusenvis av år. I sin primitive form er dette systemet faktisk milliarder av år gammelt. Hos det moderne mennesket er det lokalisert i hjernestammen som er hjernens anatomiske sentrum. Inne i hjernestammen er det en rekke kjerner som regulerer våre vegative og vicerale liv. De regulerer hjerterytme, åndedrett, fordøyelse og andre livsopprettholdende funksjoner knyttet til det autonome nervesystemet. Selve arkitekturen i disse kretsløpene er fastlåste og den grunnleggende utformingen er felles for alle pattedyr. Hjernestammen er følgelig også den eldste delen av vårt mentale maskineri.

 

Freud med sigar 2Det nedarvede overlevelsessystemet vil i første omgang knytte seg opp mot den trygge sonen rundt moren eller barnets omsorgsfigur. Naturlig nok er inntak av føde det vesentligste elementet i barnets overlevelse, hvorav det biologiske overlevelsessystemet trekker barnet automatisk mot sin mor med atferd som tilkaller hennes oppmerksomhet og sørger for at behovet for flytende føde ivaretas. Denne delen av det medfødte styringssystemet faller noenlunde sammen med oralfasen (fra fødsel til 1-1,5 års alder) i Freuds terminologi. Det handler om å søke mot omsorgspersonen for å sikre overlevelse, og det handler om å suge melk.

 

Barnet opplever trygghet og velvære ved morens bryst, mens fravær av mor truer barnets overlevelse. Dersom vi følger freudiansk tradisjonell psykologi, vil vi i forlengelsen av dette få en redegjørelse for hvorfor mennesket henfaller til patologiske mønster hvor man røyker, overspiser, biter negler, tygger på leppa, konsumerer store mengder tyggegummi, pastiller og drops, tyller i seg mengder med alkohol eller gnager på knoken i situasjoner som oppleves ubehagelige eller stressende. Vi gjentar rett og slett oralstimuleringen fordi den har en historie på å virke beroligende. I tråd med Freud vil man mene at de som stadig overspiser eller biter negler etc., har vært utsatt for gjentatte situasjoner hvor mor har sviktet og frustrert barnets tidligste behov. Våre grunnleggende emosjonelle styringssystemer, som opererer utenfor bevisstheten, reagerer impulsivt og henleder oss mot å putte noe i munnen.

 

Mange mennesker uttaler at de må ha seg en røyk for å dempe stress, og det gir mening i følge denne versjonen av Freuds teori. Stresset og ubehaget forsvinner hos barnet når de får en sutt eller en pupp i munn, og det samme skjer hos voksne mennesker, men sutten er nå erstattet med sigaretter. I et slikt lys er både tyggegummi, pastiller og røyk en genial oppfinnelse. Det henspiller på menneskets automatiske trygghetsbesørgende responser, og et tilsynelatende evigvarende behov for å sutte på noe eller ha noe i munnen. Når man i tillegg inkluderer en del stoffer som skaper en mer direkte fysiologisk avhengighet, har man et produkt med muligheter for enorm omsetning. Tobakksgigantene vet dette, og de tjener penger på det.

 

Det vil sjelden være lett å avvenne en tobakksavhengighet, men det er mulig. I forhold til den rent fysiologiske avhengigheten kan man eksempelvis trappe ned med nikotintyggegummi, men vi står fremdeles tilbake med den psykologiske avhengigheten eller den trygghetsatferden som handler om å putte noe i munn.

 

Det finnes mange måter og ulike strategier som kan hjelpe oss å stumpe røyken. Her vil jeg kun nevne én teknikk som har hjulpet mange i min omgangskrets. De har valgt å fortsette den såkalte oralstimuleringen, men bytter ut sigaretten med gulrøtter eller andre grønnsaker som kan skjæres til og formes som en røyk. På et slags ubevisst nivå beholder de trygghet og roen forbudet med oralstimulering, og dermed er kampen først og fremst mot den fysiologiske avhengigheten.

 

Mange har opplevd vektøkning i forhold til røykeslutt, noe som også kan avhenge av mange ulike komponenter. Én av disse komponentene kan imidlertid skrive seg fra menneskers behov for oralstimulering i forhold til å dempe stress og håndtere følelser. Når vi ikke har røyken, hender det at vi putter andre ting i munnen, mer eller mindre bevisst, og dermed kan vi risikere at vi erstatter en helserisiko med en annen, nemlig overvekt. Igjen er det lurt å være seg bevisst vår subtile behov for å ha noe i munn og tilstrebe en bevissthet rundt dette, slik at vi kan bruke grønnsaker istedenfor usunne karbohydrater og fettholdig mat.

 

Det er ingen enkel sak å slutte å røyke, og som nevnt klarte aldri Freud selv å stumpe røyken. Hva dette sier om hans forhold til sin mor, tilhører en annen fortelling.

 

 

Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Med dette innlegget har WebPsykologen også registrert seg på Bloggurat.Vi har plassert bloggen i Kristiansandnorske bloggkart.

Kreativ psykologi, LSD og psykose

Salvador Dali i en stol
Salvador Dali

Man kan avvise bruk av psykedeliske stoffer på flere grunnlag. En av hovedinnsigelsene er uforutsigbare bivirkninger, noe som også er beheftet med uenigheter i forskningsmiljøet. En radikal stemme i debatten fra syttitallet heter Lester Grinspoon. Han er professor emeritus (pensjonert professor) i psykiatri ved Harvard Medical School. Han har skrevet flere bøker, med en liberal undertone, som adresserer bruken av narkotiske stoffer. I boken Psychedelic Drugs Reconsidered (1979) gir han en definisjon av psykedeliske medikamenter som på mange måter nedtoner eventuelle «giftige» bivirkninger:

 

A psychedelic drug is one which has small likelihood of causing physical addiction, craving, major physiological disturbances, delirium, disorientation, or amnesia, produces thought, mood, and perceptual changes otherwise rarely experienced except perhaps in dreams, contemplative and religious exaltation, flashes of vivid involuntary memory and acute psychoses”. (p. 9).

 

Her møter vi en ganske frisinnet definisjon av psykoaktive preparater som fremhever stoffenes bevissthetsforsterkende eller utvidende egenskaper. Stoffet kan muligens brukes som en slags modellpsykose og bibringe et verdifullt innblikk i den psykotiske bevisstheten. Det er også mulig at stoffene kan vise vei til ukjente utmål i den menneskelige bevissthet, men å betrakte dem som en kjemisk nøkkel til ”himmelriket” eller en versjon av Nirvana, er sannsynligvis en litt prematur forestilling.

 

Forherligelsen av den psykedeliske opplevelsen på seksti og syttitallet fikk etter hvert sin blåmandag, og mye av entusiasmen avtok når man så konsekvensene av ukritisk håndtering av stoffene. Bivirkningene er fremdeles ikke kartlagt godt nok, men bruken av LSD verserer ofte blant mennesker som også bruker andre rusmidler, noe som ofte resulterer i en blanding av narkotiske stoffer og psykososiale problemer, som etter hvert tegner et sørgelig og problematisk bilde, hvor LSD er en av flere komponenter.

 

Det er også sannsynlig at indusering av uvanlige bevissthetstilstander kan etterlate en slags mental forvirring hos mennesker som i utgangspunktet sliter med å finne en integrert sammenheng mellom seg selv og sine omgivelser. Det er alltid vanskelig å være blant de få som har beveget seg ut av ”Platons hule”. Hvis man ønsker å utforske livet utenfor hulen, er det sannsynligvis lurt å ta ett skritt av gangen slik at man ikke forstrekker seg og mister fotfestet.

 

Dette er også konklusjonen til den kreative tenkeren og teoretikeren Robert S. De Ropp. Han brukte nesten hele sitt liv på leting etter ”bevissthetens høydepunkt”, og underveis oppdaget han at LSD avstedkom en illusorisk og utilfredsstillende vei til bevissthetens hemmelige landskaper. De Ropp snakker mye om det han kaller kreativ psykologi. I bunn og grunn er han på jakt etter skaperkraften i menneskets psyke, og for å skape noe nytt, må man bevege seg ut av det bestående på en eller annen måte. Slike bestrebelser krever at man våger å slippe taket i de konvensjonelle rekkverkene vi har etablert overalt i vår sosiokulturelle sfære. Hvordan kan eksempelvis en mann som Einstein bevege sin bevissthetskraft så langt utover våre alminnelige forestillinger? Hva er det som fører han ut mot kvantefysikken når det er få eller ingen retningsgivende markører som egentlig peker i den retningen fra før? Psykedeliske preparater river vitterlig ned alle de sosiale rekkverkene som vi støtter oss til i det daglige, men spørsmålet er om de ”nye erkjennelsene” vil ha noe sted å ”bo” hvis ikke vi har et mentalt maskineri som har bevissthetskapasitet nok til å forvalte en slik ”annerledes opplevelsesmodus”.

 

Hvis vi for et øyeblikk inntar en kulturhistorisk eller marksistisk bevissthetsoppfattelse, altså en antakelse om at bevisstheten befinner seg i interaksjonen mellom det psykologiske (åndelige) og det materialistiske, er det åpenbart at de psykedeliske opplevelsene fra sekstitallet har satt tydelige spor på et kulturelt nivå. På mange måter har bevissthetsopplevelser influert av LSD (eller ”åndelige” åpenbaringer om man vil) ”materialisert” seg i kulturen. Innenfor musikken er det kanskje mest fremtredende. Mange av de banebrytende artistene innenfor populærmusikk har angivelig endret sitt musikalske uttrykk etter opplevelser på LSD. The Beatles, The Doors (en gruppe som faktisk oppkalte seg selv etter boken til Huxley), The Grateful Dead, Neil Young og Bob Dylan er bare noen få musikalske banebrytere som har skapt iørefallende høydepunkter som utvilsomt har vært med på å bevege musikken i nye retninger.”We all live in a yellow submarine” er en kjent strofe fra en Beatles melodi. Muligens er det ikke direkte psykedelisk, men at verden er en gul ubåt fremstår i alle fall som et merkverdig syn på tilværelsen.

 

Det samme gjelder innenfor kunst og litteratur. Muligens er det få mennesker som evner å inkorporere psykedeliske bevissthetstilstander på en konstruktiv måte i sin egen psykologi, men det er til gjengjeld mange eksempler på at psykedeliske erfaringer nedfelles i kulturen og dermed har fungert som en nyskapende faktor i denne sammenheng. Dog er det sannsynlig at LSD veiledet av Tibetansk buddhisme i regi av Timothy Leary og kolleger, i beste fall må betraktes som et vågalt prosjekt. (Se artikkelen Psyken og psykedeliske stoffer). Det er mye som tyder på at selvutvikling fortrinnsvis bør foregå på ”redelig” vis uten kjemiske katalysatorer, men som vindu mot bevissthetens yterpunkter (jf. The door of perception), representerer stoffene sannsynligvis et verdifullt bidrag. (Se artikkelen Psykedeliske stoffer og selvutvikling).

 

Dette er omtrent en slik konklusjon vi finner i moderne nevropsykologi rundt spørsmålet om psykofarmakologisk behandling av mentale lidelser. De fleste psykiske problemer akkompagneres av en nevrokjemisk ubalanse, hvorpå medikamenter kan vær en behjelpelig intervensjon i behandlingsprosessen. Solms og Turnbull (2004) representerer den nyeste forskningen fra det tverrfaglig orienterte tidsskriftet Nevro-Psychoanalysis, og i boken Hjernen og den indre verden finner man flere betraktninger av medisiner som et vindu mot pasientens forbedringspotensial, men samtidig en påstand om at medisiner alene ikke på noen måte forandrer pasientens objektrelasjoner eller psykologiske støpning, hvorpå den naturlige konklusjonen er at medisiner er nyttig som stabiliseringsverktøy for å komme i en posisjon hvor pasienten evner å skape en ny og fasciliterende kontakt med det sosiale miljøet. Det er først gjennom korrigerende erfaringer med omgivelsene at pasienten kan huse nye oppfattelser og konstruktive selverkjennelser med varig innflytelse på sin livsførsel. På tilsvarende vis kan ikke LSD føre deg til en varig ”nirvanaaktig” tilstand, men muigens gi deg et glimt av hva det innebærer.

 

For å konkludere denne artikkelen om psykedeliske midler vil jeg sitere De Ropp. Han har vært en slags autoritet på området, og det er ingen tvil om at han har viet mye intellektuell kraft til studiet av bevisstheten, men også mulighetene som LSD bibringer i forhold til spesielle bevissthetstilstander. Hans endelige synspunkt oppsummeres i følgende sitat:

 

”The high ends of Creative Psychology can no more be attained by taking drugs than the high ends of art can be achieved by slopping paint about at random. There are those who insist that such slopping is art. There are those who insist that pill swallowing can lead to higher consciousness. Both are wrong.” (De Ropp, 1968, denne utg. 1974, p. 43).

 

Dette er selvfølgelig et verdiladet utsagn, og for- og motargumentene i denne debatten er mange og lange. Psykedeliske stoffer har utvilsomt hatt en betydning i forhold til utforskning av den menneskelige bevissthet, og min hensikt i denne sammenheng er først og fremst å poengtere at forskningsmiljøet og teoretikerne på dette området antar at menneskets bevissthet har mye større kapasitet og langt større muligheter enn det vi bruker i vår hverdag.Tanken er at mennesket psykologisk sett har store muligheter til utvikling og vekst. På WebFilosofen har vi drøftet dette mer inngående i en artikkel som heter Slipp Psyken fri. Her presenteres myten om den gale kongen som nettopp er en metafor på hvordan mennesket lever innskrenket og åndelig ”trangt” i forhold til hva vi egentlig har mulighet til.

 

Timothy Leary
Timothy Leary

Dette er selvfølgelig en spennende ide som vi også finner i andre retninger innenfor kreativ psykologi. Tanken er på sett og vis at vår konformitet og de fellesmenneskelige konvensjonene låser oss fast i bestemte verdensanskuelser som er så stereotype at de ikke evner å stimulere oss mot høyere nivåer av bevissthet. Her låser eventuelt LSD opp ”the door of perception”, men feltet har som nevnt vært belastet på grunn av en slags overivrig holdning på sekstitallet og syttitallet. Den ukontrollerte bruken av stoffet skapte rett og slett problemer. I kjølevannet av disse erfaringene ble det etablert en massiv motstand mot psykedeliske stoffer og forskning ble helt eller delvis nedlagt. Høsten 1966 ble stoffet forbudt i USA og deretter i andre deler av verden. LSD kom inn på FNs narkotikaliste sammen med andre psykedeliske stoffer. Feltet ble lagt dødt i ganske lang tid og Timothy Leary med kompani ble satt i fengsel. I 2007 og 2008 har det imidlertid blitt åpnet enkelte nye vitenskapelige forskningsprogrammer som omfatter LSD ved universiteter i flere land, blant annet Sveits, Israel og USA.

 

 

Andre artikler om Psykedeliske stoffer

 

 

Denne artikkelen tilhører en serie på fire artikler om psykedeliske stoffer i forhold til psykologi. Artiklene fokuserer på ulike aspekter og kontroverser i forhold til bruk av psykedeliske preparater.

Se de andre artiklene:

 

Kilder:

 

De Ropp, Robert S. (1974). The Master Game. Picador edition, Pan Books Ltd., London.

Grinsponn, Lester & Bakalar, James B. (1979). Psychedelic Drugs Reconsidered, Basic Books.

Solms, Mark & Turnbull, Oliver. (2004). Hjernen & den indre verden – de subjektive oplevelsers nevrovidenskabelige grundlag. Kjøbenhavn: Akademisk Forlag.

 

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Psyken og psykedeliske stoffer

Psyken og psykedeliske stofferForskning innenfor psykedeliske stoffer er kontroversielt, og en av de mest kjente eksponentene, doktor Timothy Leary ved Harvard University, fikk sitt første sammenstøt med rettsvesenet i 1965 for besittelse av narkotiske stoffer. Siden har han fått flere dommer, noe han selv påstod var en konspirasjon mot hans person og den forskningen han bedrev ved Harvard. På 1950- og 1960-tallet foregikk det både grunnforskning og anvendt forskning med hallusinogener. På denne tiden håpet man at disse prosjektene kunne være av verdi innen psykoterapi, behandling av avhengighet eller fremming av kreativitet. Det ble også antydet at hallusinogene stoffer utløste mystiske eller religiøse opplevelser.

 

I boken Drugs and the brain referer Solomon H. Snyder (1996) til en doktorgradsavhandling av Walter Pahnke (Johns Hopkins University School of Medicine), hvor forholdet mellom psykedeliske medikamenter og mystisk bevissthet ble undersøkt i en kontrollert studie. En gruppe på ti teologistudenter fikk utlevert enten 30 milligram psilocybin (den psykoaktive ingrediensen i soppen psilocybe), eller 200 milligram nikotinsyre som placebo i en gruppesetting rundt en gudstjeneste. Her rapporterte de som fikk psilocybin særegne religiøse opplevelser i signifikant større omfang enn de som fikk placebo. I sin avhandling fra 1963, Drugs and mysticism: An analysis of the relationship between psychedelic drugs and the mystical consciousness, angir Pahnke at studentene på psilocybin beskrev opplevelser som var mer eller mindre identiske med kategorier definert av mystisismen. Konsensusen i fagmiljøet på denne tiden var at disse stoffende hadde dyptpløyende effekt på den menneskelige bevissthet, og i perioder ble LSD (syntetisk framstilt psykedelisk stoff, forkortelse for lysergsyredietylamid eller lysergsyrederivat, også kalt syre) omtalt som et revolusjonerende verktøy i psykiatrisk behandling.

 

Timothy Leary iverksatte et tilsvarende program som han kalte Harvard Psilocybin Project. På en reise til Mexico i august 1960 stiftet Leary kjennskap til psilocybin sopp for første gang. Da han kom hjem uttalte han at soppen hadde forandret livet hans. Stoffet hadde angivelig gitt ham storartet innsikt i sin egen hjerne og dens muligheter. Han mente at fem timer under påvirkning av psilocybin hadde lært ham mer om psykologi enn det han hadde lært gjennom femten års forskningsarbeid ved Harvard.

 

Leary brukte en syntetisk versjon av stoffet som på denne tiden var lovlig. Med stadig mer begeistring påstår han at psykedeliske stoffer, gitt i fornuftige doser, i en passende setting og veiledet av fagfolk innen psykologi, kan fremskaffe gjennomgripende forandringer i menneskets atferd og psykologiske fungering. Leary finner støtte for sin entusiasme i forskningen han bedrev ved Harvard sammen med sine kolleger. I sin selvbiografi, Flashbacks, forteller han om en studie hvor LSD ble administrert til 300 deltakere ved Universitetet, inkludert professorer, studenter, skribenter og filosofer. Resultatet var at 75 prosent av deltakerne kunne rapportere om opplevelser av åpenbarende karakter. Majoriteten omtalte eksperimentet som den mest lærerike opplevelsen de noensinne hadde hatt.

 

Blant de mest kjente studiene med psykedeliske stoffer finner vi ”The Concord Prison experimente”. Her veiledet Leary og hans kolleger ferdigsonede kriminelle gjennom en ”psykedelisk reise” supplert med noe i retning av buddhistisk filosofi og beroligende klassisk musikk. Ved første øyekast var resultatene storartede. 36 fanger avstod fra kriminelle aktiviteter etter løslatelse. Erfaringsmessig sett vil 80 prosent av kriminelle få ”tilbakefall” og returnere til fengsel etter nye domfelling. I Concord eksperimentet forholdt det seg motsatt: 8o prosent ble rehabiliterte etter ”psykedelisk psykoterapi”. Metodologisk sett er dette studiet vært gjenstand for massiv kritikk. Deler av studiet er dessuten etterprøvd uten like heldige resultater.

           

Timothy Leary, Ralph Metzner og Richard Alpert høstet etter hvert mer og mer negativ omtale i det nasjonale mediabildet, noe som etter hvert diskvalifiserte dem fra stillinger ved universitetet. Likevel fortsatte de å utvikle sine teorier utenfor akademia. I 1964 skrev de tre kollegene en veiledningsmanual som ble kalt The psychedelic experience – a manual based on the tibetan book of the dead. Boken åpner med å hevde at psykoaktive stoffer er den kjemiske nøkkelen for å åpne den menneskelige bevissthet.

 

A psychedelic experience is a journey to new realms of consciousness. The scope and content of the experience is limitless, but its characteristic features are the transcendence of verbal concepts, of space-time dimensions, and of the ego or identity. Such experiences of enlarged consciousness can occur in a variety of ways: sensory deprivation, yoga exercises, disciplined meditation, religious or aesthetic ecstasies, or spontaneously. Most recently they have become available to anyone through the ingestion of psychedelic drugs such as LSD, psilocybin, mescaline, DMT, etc. Of course, the drug does not produce the transcendent experience. It merely acts as a chemical key—it opens the mind, frees the nervous system of its ordinary patterns and structures.” (Leary, Metzner & Alpert, 1964, p.11).

 

Forhåpentligvis begynner det nå å bli tydelig hvordan forskningsmiljøet rundt psykedeliske stoffer forstår menneskets mentale apparatur. Det hele baserer seg på en idé om at mennesket har en enorm kapasitet i sin egen psyke, men at denne kapasitet ikke stimuleres og derfor ikke benyttes i våre hverdagslige liv. Ut i fra en slik innfallsvinkel, ser det ut til at man uten videre betenkeligheter kan gå i gang med selvutvikling basert på psykedeliske stoffer, men slik er det IKKE. Muligens tilbyr denne typen narkotika opplevelser av ”overnaturlig”, ”religiøs” eller ”metafysisk” karakter, men det betyr ikke at nøkkelen til den endelige åpenbaringen finnes i en kjemisk substans som låser opp psyken og setter den fri. Svært få seriøse forskere og fagfolk på dette feltet vil anbefale bruk av psykedeliske stoffer. En eventuelt god opplevelse varer kun kort tid, men for noen blir disse opplevelsene så sterke at man ikke finner tilbake til sitt ”gamle jeg”. Noen utvikler psykoser og sliter med angst og selvusikkerhet etter bruk av psykedeliske stoffer.

 

Selv den avantgarde filosofen og teoretikeren Robert Anton Wilson advarer mot bruk av psykedeliske stoffer, og når denne kontroversielle mannen ikke mener at folk flest bør låse opp sin psyke med kjemiske nøkler, er det best å la være. Det finnes andre måter å oppleve ”åndelighet” på som er langt tryggere enn gjennom stoff. Det tar lengre tid, krever mer av oss og det er slett ikke alle som får det til, men det er likevel en mulighet. Og dersom man finner veien til nye opplevelsesmoduser gjennom for eksempel meditasjon, dyp kontemplasjon eller andre former for selvutviklingsprosedyrer, er man selv eier av disse opplevelsene. De er ikke avhengig av et kjemisk preparat, men noe vi selv kan fremkalle og dyrke. ”Easy come easy go” er et ordtak som sannsynligvis stemmer ganske godt i forhold til psykedeliske stoffer dersom de havner i hendene på uerfarne mennesker. Jeg vil avslutte denne artikkelen med et sitat av Wilson som nettopp understreker en skepsis mot fri bruk av LSD.

 

Since I learned that no model equals the totality of experience long before I tried LSD, I never had a bad trip; but I have seen enough anxiety attacks and downright wig-outs in cases of the naïve and dogmatic that I have never favored or advocated LSD´s promiscuous use by the general population.” (Wilson. Denne utg. 2006, p. 110)

 

 

Andre artikler om Psykedeliske stoffer

 

Denne artikkelen tilhører en serie på fire artikler om psykedeliske stoffer i forhold til psykologi. Artiklene fokuserer på ulike aspekter og kontroverser i forhold til bruk av psykedeliske preparater. Både WebPsykologen.no og WebFilosofen.no har engasjert seg i dette tema. Artikkelen Kreativ psykologi, LSD og psykose handler om hvordan sosiale konvensjoner låser oss fast til stereotype verdensanskuelser som ikke stimulerer selvutvikling og kreativitet. I så henseende mener noen at psykedeliske stoffer kan ”åpne bevisstheten” for nye dimensjoner, men samtidig kan bivirkningene ved for eksempel LSD kan være alvorlige. Noen forfekter at faren for psykotisk gjennombrudd og varige psykologiske skader er overhengende ved ubetenksomt bruk av psykedeliske preparater. Artikkelen om Psykedeliske stoffer og selvutvikling handler om hvordan slike stoffer påvirker våre tankeprosesser og persepsjon. Vi diskuterer her mulighetene ved å fremkalle nye måter å oppleve verden på, samtidig som vi drøfter hvorvidt det kan være psykologisk skadelig å dra veksel på psykedelia i forhold til selvutvikling. Noen har velbegrunnede argumenter for at blant annet opium og LSD kan åpne menneskets bevissthet for nye dimensjoner ved livet. Slipp psyken fri drøfter den såkalte ”myten om den gale kongen”. Dette er en fortelling som formidler at menneskets dagligdagse bevissthetstilstand ligger langt under våre egentlige evner. Vi lever vårt liv i det dunkle lyset fra våre ureflekterte rutiner (Freuds tvangsrepetisjoner) og kollektive vrangforestillinger (Jungs arketyper). O g spørsmålet i denne artikkelen er simpelthen hvordan vi kan frigjøre oss fra tilværelsen som sosiale marionetter. 

 

Kilder

 

 

Leary, Timothy, Metzner, Ralp & Alpert, Richard. (1964): The psychedelic experience a manual based on the tibetan book of the dead. University Books New Hyde Park, New York.

Snyder, Solomon H. (1996): Drugs and the brain. W.H. Freeman & Company, USA.

Wilson, Robert Anton (2006). Email to the universe and other alternations of consciousness. New Falcon Publications

 

 

Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Oppvekst, sinne og selvskading

Oppvekst sinne og selvskadingHenriette er 20 år og har et stort problem med aggresjon. Når hun blir sint begynner hun å slå seg selv i ansiktet, rive seg i håret og bite seg selv på armen. Hun har også problemer med å konsentrere seg på jobb. Hver gang hun blir stresset, er det som om hjernen sovner. Hun har hatt dette problemet så lenge hun kan huske. Når hun slår seg selv og utagerer på andre måter, er det ofte et forsøk på å få hjernen til å fungere som den skal igjen. Da hun gikk på skolen slo hun seg stadig vekk for å minne seg selv på å gjøre lekser og lese til eksamener. Takk Gud for moren, hun kom henne alltid til unnsetning når Henriette begynte å vise tegn på sinne og frustrasjon. På mange måter var Julie plaget av mentalt støy, og hun visste ikke hvordan hun kunne fokusere sin oppmerksomhet uten å angripe seg selv.

 

Henriettes mor hadde alltid vært tilhenger av streng disiplin, og hun hadde alltid følt at datteren var vanskelig å ha med og gjøre, selv når hun var liten. Henriette begynte å snakke sent, men hun var et overaktivt barn som alltid hadde hastverk og alltid rørte ting hun ikke skulle røre. Uansett hvor streng man var med henne, var det ingenting som hjalp. Hun var litt sen i utviklingen på mange områder. Hun begynte for eksempel ikke å snakke med sammenhengende setninger før hun var 5 år. Etter en viss tid ga hyperaktiviteten seg, men hun hadde fortsatt veldig kort lunte. Henriettes mor hadde aldri forstått hvorfor datteren hennes var som hun var. Det virket som om Henriette bare ble vanskeligere å ha med å gjøre etter hvert som moren ble strengere og strengere. Mer disiplin gjorde altså situasjonen tilsynelatende enda verre. Moren var fortvilet.

 

Henriettes tante så situasjonen fra en annen synsvinkel. Hun mente at søsteren hadde vært for streng med Henriette fra begynnelsen. Moren hadde slått Henriette når hun var mindre enn 1 år gammel. Årsaken var at babyen hadde mistet en tåteflaske av glass. Når jenta var bare et par år gammel klatret hun opp i sengen og begynte å hoppe i den. Siden sengen nettopp var redd opp, beordret moren Henriette ned på gulvet og ga henne et hardt klaps over kinnet for å demonstrere at det ikke var lov å hoppe i en nyredd seng. Moren insisterte også på å bære Henriette overalt for å unngå at hun ble skitten. Dette pågikk helt til hun ble fem år gammel. Henriettes mor så på krangling som et tegn på manglende respekt. Når Henriette viste tegn på stahet, ble hun slått i ansiktet med flat hånd. Når Henriette sluttet å gråte, fortsatte moren å slå henne helt til hun var nedbrutt. ”Slik bryter du ned stahet og frekkhet”, mente moren til Henriette. Når en krangel oppsto, var det umulig å si hva den handlet om. Henriettes mor klaget ofte over alt hun hadde gått gjennom for å oppdra barnet sitt, mens Henriette beklaget seg over at hun ville gjøre noe eller leke, men at moren alltid kom i veien for dette.

 

Henriette kunne ikke nekte for at moren virkelig hadde hjulpet henne gjennom vanskelige år på skolen. Hver eneste gang Henriette satt med leksene og hadde problemer, kom moren til unnsetning. Noen ganger fullførte hun til og med leksene hennes. Uheldigvis fikk Henriette aldri lov til å gjøre de tingene hun selv hadde lyst til. Når det var en tegnekonkurranse på skolen, insisterte moren på at Henriette skulle gjøre ferdig leksene sine, mens moren selv tok seg av tegningen. Henriette var oppskaket, og nektet å vise tegningen til læreren. Moren ble såret på grunn av Henriettes manglende takknemlighet for innsatsen, men avskrev det som en del av ungdommens ufølsomhet.

 

La oss forsøke å forstå hva som har hendt mellom Henriette og moren. Henriette var et overaktivt barn som alltid var i farta. Vi må se sammenhengen mellom hennes forsinkede taleevner, og den voldsomme energien som kommer fra det faktum at hun ville snakke, men ikke fikk ut ordene. Dette førte til at hun ville gjøre seg forstått ved å gestikulere. Når et barn ikke får til å kommunisere, fører det til frustrasjon og irritasjon hos barnet. I slike situasjoner er det avgjørende at omgivelsene forsøker å møte barnet og tolker dets tegn så godt det lar seg gjøre.

 

Er det egentlig mulig å forbli taus når man vil uttrykke en tanke eller en følelse? Kanskje er det mulig, men det er ikke lett, og det er heller ikke psykologisk sunt. En person som må være stille når vedkommende er sint, vil mest sannsynlig kaste noe, rive i papir eller slå på en pute. Agitasjonen vil komme ut i form av fysisk utagering, noe som ofte blir oppfattet som destruktivt for den som ser på, men som føles helt naturlig for personen som har undertrykte følelser. Når det gjelder Henriette, var ikke moren i stand til å forstå konteksten for barnets sinne og irritasjon. Barnet følte sin egen og morens reaksjoner og var rasende, men også veldig redd. Hvis Henriettes mor ser tilbake på situasjonene i dag, vil hun sannsynligvis innse at Henriettes oppførsel ble mer kontrollert og balansert når hun endelig var i stand til å uttrykke sine ønsker, meninger og behov med ord.

 

Dessverre henfalt Henriettes mor til fysisk avstraffelse for å kontrollere barnet, noe som  ytterligere hindret kommunikasjonen og skapte et utrygt miljø for Henriette. I tillegg skapte moren, gjennom overinvolvering, en avhengighet hos Henriette. Når datteren ikke fikk utfolde seg på egenhånd, men alltid fikk hjelp av mor, ble hun både usikker på egne evner og fikk en opplevelse av at hun var avhengig av hjelp for å klare seg. Kanskje forsøkte moren å hjelpe Henriette så mye for å oppnå en slags ”følelsesmessig frifinnelse”. Kanskje hadde hun dårlig samvittighet for de gangene hun slo datteren i ansiktet, og forsøkte å kompensere med hjelp til lekser i et omfang som undergravde Henriettes mulighet til å bli selvstendig og flink på skolen. Resultatet er sørgelig nok at Henriette føler at hun ikke kan gjøre noe riktig, og at hun hater seg selv mer og mer.

 

I mange tilfeller ville barn som Henriette ofte få stilt diagnosen ADHD eller ADD. Hennes symptomer og mangel på konsentrasjon kan ligne de man finner ved såkalt Attention Deficit Hyperactivity Disorder. ADHD er en psykiatrisk diagnose fra det amerikanske diagnosesystemet DSM-IV. Lidelsen kan arte seg på forskjellige måter, men er preget av ulike grader og kombinasjoner av oppmerksomhetssvikt, impulsivitet og hyperaktivitet. Det er likevel ikke sikkert at Henriette på noen måte lider av ADHD, men snarere lider av noe man kan kalle en relasjonsforstyrrelse. Morens strenge krav og overinvolvering har skapt et miljø hvor Henriette ikke får utfolde seg og bli kjent med egne følelser, behov og preferanser. På denne måten får hun allerede fra barndommen en skade som kanskje vil forfølge henne livet ut. Dog er det nesten alltid mulig å begrense omfanget av de vonde og traumatiske erfaringene som kommer til å prege vårt liv. Som regel er vi den vi er på grunn av den vi var, og psykologisk behandling handler ofte om å få innsikt i fortiden for å endre nåtiden til det bedre. Sannsynligvis er det en slik prosess Henriette må gjennom for å finne indre ro, konsentrasjon og fornyet selvtillit. 

 

Behandling og helbredelse

 

Det faktum at Henriette senere i livet prøver å overkomme sin egen frykt og lave selvtillit ved å jobbe, er et tegn på at hun er motivert for forandring og ønsker å ta opp kampen for å få det bedre med seg selv. Det vil si at dersom den rette veien er stiplet ut for henne, er det mulig at hun vil oppleve en del tilbakeslag, men det er fortsatt et håp om at hun kan gjenvinne følelsen av selvverd og troen på egen kompetanse. Faren er at Henriettes oppvekst har etablert seg som en lav selvfølelse hvor hun stadig møter verden med en idé om at hun ikke strekker til. I en slik situasjon hender det ofte at mennesker oppfører seg som om de er udugelige, noe som blir en slags selvoppfyllende profeti. Ofte trekker de seg unna utfordringer fordi de tynges av en fastlåst idé om at de ikke vil mestre utfordringer, og på den måten lever de som om de var mislykkede, og dermed blir de mislykkede. Det at Henriette engasjerer seg i en jobb, gir dermed håp for gode prognoser og en mulighet for å snu en negativ spiral basert på lav selvfølelse.

 

For at Henriette på sikt skal få ro i sjelen og tro på seg selv, er det viktig å fremheve alle de tingene hun gjør riktig. I løpet av en dag, må det finnes noe hun gjør riktig, enten hjemme eller på jobb. Dersom det går som hun frykter, nemlig at hun mister jobben, må hun ikke gi opp, men forsøke å finne en ny jobb hun liker, og ikke minst en jobb hun har lyst til å involvere seg i. Uansett er det ikke nødvendigvis slik at det å miste jobben er et tegn på manglende evner eller egenskaper. Ofte er det heller et tegn på at jobben ikke passet den bestemte personen. I Henriettes tilfelle kan det også handle om at hun ikke yter maksimalt fordi hun hviler på en ødeleggende idé om at hun ikke er god nok. I så tilfelle må hun sannsynligvis jobbe med seg selv i terapi for å avsløre de destruktive undertonene i selvtilliten som på stilltiende vis ødelegger for hennes liv.

 

Det vil ta tid før Henriette kan slå seg til ro med det faktum at moren gjorde noen feil i oppdragelsen, og at problemet ikke var hennes, men snarere måten hun ble møtt på. Hun må akseptere at hun er i stand til å fullføre en jobb selv, uten at noen blander seg inn eller overtar jobben. Hun må innse at ideen om at hun ikke er i stand til å fullføre en jobb alene stammer fra utilstrekkelig tilvenning da hun var barn. Konsentrasjonen i forhold til en oppgave kan forbedres ved å innføre nye vaner og strategier. Evnen til å konsentrere seg kan i mange sammenhenger trenes opp og forbedres.

 

Hun må i tillegg forsøke å engasjere seg i noen lystbetonte aktiviteter på fritiden. Gjerne noe som gir henne ro og som er med på å stimulere kreativiteten. På denne måten kan hun gradvis innse at hun faktisk har en del evner og begavelser. Valget av aktiviteter må være forbundet med de iboende talentene hun har, slik at hun kan unngå å forsterke den manglende troen på seg selv ved å involvere seg i noe hun ikke liker eller kan. Hun må oppmuntres til å holde seg til valget over en viss tid. Ofte tar det en god periode før man oppdager og får utviklet de evnene man har. Dermed er det viktig å ikke gi opp før man virkelig har prøvd. Dersom hun slutter for tidlig, vinner den dårlige selvtilliten på nytt.

 

Henriette trenger sannsynligvis profesjonell hjelp for å overkomme tendensen til å skade seg selv når hun har vanskeligheter for å konsentrere seg. Selvskading er ofte en komplisert affære som krever terapeutiske intervensjoner i tillegg til ovenstående fokus på mestring i arbeid og kreativ utfoldelse.

 

Når Henriette på sikt er i stand til å fokusere på mer givende aktiviteter, vil hun også være i stand til å kanalisere og benytte den aggressive energien på konstruktive måter, i stedet for å skade seg selv. Sinne er på sett og vis den kraften og den følelsen som skaper engasjement i livet. Den fører oss frem og motiverer oss til å skape forandring og forbedringer i tilværelsen. Alle mennesker må lære seg å forvalte sitt sinne på en god måte. Fortrengt aggresjon resulterer ofte i selvskading, utagerende adferd, angst eller depresjon. Dersom Henriette lykkes med sin prosess mot selvaksept, innsikt og forandring, vil hun oppleve mer fleksibilitet og stadig bedre forhold til andre mennesker, både privat og profesjonelt.

 

 

Av Sondre Risholm Liverød &
Shobna Subramanian Iyer

WebPsykologen.no

 

 

Denne oversettelsen er gjort av Mari Rowland og
viderebearbeidet av Sondre Risholm Liverød.

Sjalusi og forfølgelse av ekskjærester

SjalusiLars ble svært opprørt da kjæresten hans bestemte seg for å bryte forholdet. Han ble så oppskaket at han begynte å følge etter henne over alt. Han visste akkurat når hun forlot huset for å gå på jobb. Ofte stod han ubemerket i skyggen av et tre og betraktet henne da hun forlot leiligheten på vei til arbeid. 

Innerst inne vet Lars at han burde bruke tiden sin på en annen måte enn å forfølge sin ekskjæreste. Hun hadde foreslått at han burde finne seg en jobb, og antydet at de muligens kunne forsøke på nytt hvis han fikk mer orden på livet sitt. ”Dersom du kan finne deg en jobb og bidra med en stabil  inntekt, er jeg villig til å gjøre et nytt forsøk”, hadde hun sagt før hun gikk.

 

Dersom Lars tenker seg om, innser han at han mister dyrebar tid når han forfølger sin kjæreste dagen lang og bruker all sin tid på å spore opp de hun snakker med og hvem hun omgås. Likevel klarer han ikke å stoppe. Han er fanget av intense følelser han ikke klarer å utforske på en konstruktiv måte. Dermed blir han utilgjengelig for familie og venner. Han mister søvnen, og i perioder er han sikker på at han blir totalt fortørnet og gal i hodet. Lars innrømmer at han ikke elsker henne. Faktisk er han usikker på om han noensinne har elsket henne. Han likte den oppmerksomheten hun gav ham, og den følelsen han hadde når de lo sammen. Hun satte pris på de små tingene han gjorde. Han hadde følt seg smart, intelligent, vittig og attraktiv da hun ble hodestups forelsket i ham. Det er disse følelsene Lars lengter etter, og det er dem han forfølger.

 

På engelsk vil man kalle Lars sin oppførsel for stalking. Stalking eller forfølging er rett og slett en sykelig og til dels tvangsmessig opptatthet eller besatthet av en annen person. Besettelsen er så altoppslukende at den fører til at denne andre personen blir forfulgt og utsatt for uønsket oppmerksomhet og annen plagsom atferd. Personen som forfølger folk, kan kalles en stalker eller en plageånd på godt norsk. Det finnes egentlig ikke noen god norsk oversettelse for stalking på norsk, men Nair (2003) definerer stalking som ”belastningen av uvelkommen og fryktskapende kommunikasjon og tilnærming”.

 

I tiden etter bruddet har tanken på at hun kan velge å gå ut med noen andre enn ham fått ham til å føle seg ukomfortabel og ille til mote. Når han ser tilbake på forholdet, var det riktignok perioder hvor han følte at hun bremset ham og liksom la beslag på mange sider ved hans personlighet. I starten hadde hun vært klengete og holdt seg mye til ham, men nå hadde hun en flott jobb i en stor bank hvor hun møtte mange nye og interessante mennesker. På den måten ble hun mer selvstendig og mindre avhengig av Lars, noe som fikk Lars til å føle seg langt mindre attraktiv enn før. Hun ville ha ham til å arbeide i et godt selskap, i en god posisjon, slik at han også kunne oppleve utvikling og positiv selvbekreftelse i livet. Sannsynligvis ønsker Lars seg også dette, men akkurat nå er han kun fokusert på henne – Ekskjæresten som gjorde det slutt med ham.

 

Planlegger Lars å skade henne? Han tror ikke det. Vil Lars ha forholdet tilbake? Kanskje, dersom det blir slik som i gamle dager. Tror Lars at den måten som han overvåker alle hennes bevegelser på formidler at han bryr seg om henne? Det har han ikke tenkt på. Alt han vet er at han ikke kan utstå tanken på at hun snart vil finne noen andre som er mer attraktive enn ham. Han er livredd for den dagen hvor hans utseende og karakter ikke lenger vil ha noen verdi i hennes øyne.

 

Hva er problemet her? Er dette kjærlighet?

 

Sjalusi er sannsynligvis et uttrykk for selvusikkerhet. Sjalusi blir dermed et forkludrende element som blander seg inn i kjærligheten, og når kjærligheten opphører, hender det ofte at sjalusien fremdeles forblir. Peter Salovey (1991) forklarer at denne følelsen bunner i et behov for å være nødvendig. ”Et forhold som involverer slike mellommenneskelige interaksjoner er, blant mange andre ting, en konstant kilde til selvdefinisjon.” Vi bekreftes gjennom vår partner, og når disse bekreftelsene plutselig opphører, kan vi få en følelse av å gå i stykker. Noen får en slags panikk hvor man nærmest har en idé om at man slutter å eksistere dersom partneren ikke kommer tilbake. Selv om forholdet har vært dårlig og manglet mange viktige elementer, kan følelsen av å bli latt alene skape en eksistensiell angst som fører til irrasjonell atferd og i verste fall sjalusi og forfølgelse av sin ekspartner.

 

I litteraturen debatteres det hvorvidt sjalusi er en «lært» reaksjon eller noe som styres rent instinktivt. Her er det foreløpig ingen entydige konklusjoner. Grunnlaget for vår sosiale natur er uansett relasjonen til andre mennesker, og de bekreftelsene vi høster fra andre er med på å skape vår egen identitet. Spesielt viktig er bekreftelsene fra våre nærmeste, og når vi opplever brudd i relasjoner blir det også et brudd i det samværet som på sett og vis har definert oss som personer. Hvem er vi når kjæresten har forlatt oss? Noen ganger vil et samlivsbrudd ikke bare føre til tap av en partner, men en følelse av at vi har mistet oss selv. Det er i slike tilfeller man risikerer forfølgelse og langvarige destruktive samspillmønster som i noen få tilfeller ender katastrofalt.

 
Tidligere i livet opplevde Lars å bli verdsatt for sin fysiske attraktivitet, omgjengelige stil og sans for humor. Han kunne forføre enhver jente med sine ekstravagante fakter for å gjøre henne interessert og glad. Da han gikk ut med denne jenta, hadde hun elsket intensiteten i hans følelser ovenfor henne. Over tid ble imidlertid intensiteten kvelende. Den fysiske attraktiviteten ble selvfølgelig og hverdagslig, og hun begynte å føle at Lars var overfladisk, hadde lave ambisjoner, manglet en rekke personlige egenskaper og når alt kom til alt betraktet hun ham stadig mer som en tankeløs person i en pen innpakning. Da han forsøkte å fornye gnisten i forholdet med en koselig middag, spurte hun ham om han trodde de kunne fortsette slik. Hun jobbet hver dag, mens han hele tiden vaklet mellom jobber. Hun ønsket ikke lenger å støtte ham økonomisk. Han hadde forsøkt å holde samtalen flyte ved å fokusere på romantikk dem imellom, men hun hadde ikke vært interessert, og hun lot seg heller ikke sjarmere. Det var da hun annonserte behovet for en pause.

 

Lars hadde klamret seg til henne i et desperat ønske om nye bekreftelser. Han innyndet seg så godt han kunne med en fryktelig følelse av å forsvinne dersom han ikke gjenvant hennes kjærlige oppmerksomhet. I en periode smeltet hun litt og lot seg fange av hans bestrebelser, men så ombestemte hun seg plutselig og ble fullstendig kald og avvisende. Med ett stod det klart for henne at det aldri hadde vært forelskelse i forholdet deres. De var helt uegnet for hverandre. Til å begynne med syntes hun synd på Lars, men denne følelsen ble langsomt vendte til forakt og avsky. Følelsen av forakt kom snikende på henne i takt med Lars sin desperate og klyngende atferd etter bruddet.

 

Vendingen fra medfølelse til forakt ble forferdelig for Lars. Han så seg selv i speilet. Han hadde en god fysikk og markerte ansiktstrekk. Det gyllne håret og det firskårne skulderpartiet gav ham et attraktivt utseende. Likevel ville hun ikke ha noe med ham å gjøre. Med sitt utseende kunne han sannsynligvis få nesten alle de jentene han ville. Lars var også klar over den effekten utseende hans hadde på folk. Til og med i store folkemengder skilte han seg ut og ble betraktet og til dels beundret i forhold til sitt utseende. Men akkurat nå betydde dette ingenting. Alt han merket var smerten i øyeblikket. Innvendig følte han seg tom, verdiløs og uten noe å tilby andre mennesker. Han ble helt oppslukt av tanken på å vinne kjæresten tilbake. På et slags grunnleggende og ikke erkjent plan var det som om det var hans eneste redning. Dermed ble alt hun foretok seg sammen med andre betraktet som en trussel mot hans mulighet for å gjenvinne en viss selvfølelse og betydning i livet. Her dukker sjalusien opp som en giftig aktør, og i noen tilfeller kjenner denne følelsen ingen grenser. For den sjalu personen kan det handle om å overleve, i alle fall på et eksistensielt nivå. Og når det kommer til egen overlevelse er mennesker i noen tilfeller villig til å gå ganske langt.
 

Finnes det en vei ut av denne følelsen? Vel, det avhenger helt av den enkeltes evne til å bære den intense, altoppslukende følelsen av sjalusi. Åpne samtaler, interesser, aktiviteter og fornuftige tanker ser ut til å opphøre når en person er fanget av sjalusi.
 

Hva kan Lars gjøre for å hjelpe seg selv?
 

Det første han må gjøre er å stoppe forfølgelsen av sin ekskjæreste. Lars er nødt til å innse at denne typen oppførsel må stanses umiddelbart. Han kan forsøke å rettferdiggjøre forfølgelsen ved å kalle seg interessert i hennes ve og vel eller forklare forfølgelsen som et tegn på at han bryr seg. Uansett hvilke grunner han kommer opp med for å forsvare overvåkingen av ekskjæresten, er første skritt å etablere nok viljestyrke og kraft til å stoppe den urovekkende jakten på ekskjæresten. Hun ønsket seg ut av forholdet og det må respekteres. Hun vil oppleve Lars sin forfølgelse som skremmende og trakasserende. Dersom han oppfører seg klengete og pågående, vil det kun tjene som en bekreftelse på hennes egne begrunnelser for å gjøre det slutt med Lars. Denne veien vil altså med overveiende sannsynlighet ikke føre til noen forløsning for Lars uansett. Han må utvikle styrke og verdighet nok til å stanse sine desperate bestrebelser. Først da kan han skape rom til å utforske de destruktive følelsene som driver ham, og dernest arbeide med sin egen usikkerhet og verdi.
 

En god måte å komme ut av denne potensielt farlige aktiviteten er å komme seg ut av byen. Man kan for eksempel delta på turer slik at man får en forandring i omgivelsene. En annen utvei er å engasjere seg i fysisk anstrengende aktiviteter eller bare bo hos familien eller gode venner i en periode. Den første og den andre dagen kan man godt drukne i vanskelige følelser, men sørg for at dag tre involverer konstruktive aktiviteter. De neste dagene blir det svært viktig å opprettholde et visst aktivitetsnivå slik at tankene og fokus får noe annet enn ekskjæresten å beskjeftige seg med.
 

Den andre tingen Lars  sannsynligvis må gjøre, handler om erkjennelse. Han må anerkjenne at disse følelsene vitterlig er sterke og altoppslukende, men samtidig må han innse at de avtar og dempes over tid. Hvis Lars føler seg trist og krenket, er det en god idé å la følelsene få utløp gjennom gråt. Hvis han ønsker å snakke om det, bør han gjøre det med noen som vil være i stand til å lytte til ham på en ikke-fordømmende måte. Et alternativ er å skrive ut alle følelsene i en slags dagbok eller log. I første omgang er det naturlig at han merker på følelser av hat ovenfor ekskjæresten, rett og slett fordi hun fikk ham til å føle seg mindre verdifull. Det er følelsen av egenverdi Lars er på jakt etter, og det er den følelsen han dypest sett søker etter når han forfølger sin ekskjæreste.
 

Den tredje tingen man kan forestille seg at Lars må gjøre, er å gjenoppta letingen etter en jobb. Lars sin avhengighet av bekreftelser på utseende og sjarme gjør det vanskelig for ham å forstå behovet for å utvikle andre og mer solide personlige egenskaper. Det er større mulighet for at han vil innse behovet for å utvikle nye evner når han begynner i arbeid. I en jobbsituasjon blir behovet for andre kvaliteter og nye verdier raskt synligere. Alternativt kan han finne arbeid som verdsetter hans evne til å sjarmere folk, en egenskap som er påkrevd i mange typer markedsføring, og på den måten kan hans evner komme til nytte og samtidig gi ham en arena for selvbekreftelse og besørgelse av selvtillit.
 

Utviklingen av selvtillit er svært viktig for Lars. Han er nødt til å finne en indre plattform hvor han hviler i troen på seg selv uten alt for store bekreftelsesbehov utenfra. Dersom tapet av ekskjæresten ikke skal bli det endelige punktum i hans liv, er han nødt til å etablere mer trygghet i seg selv, noe han kun kan få til dersom han makter å avslutte forfølgelsen. Når sjalusien har makt over vår mentale økonomi, investerer vi som regel veldig feil i våre livsprosjekter. I slike tilfeller må vi etablere nok styrke til å investere i andre aktiviteter på tross av den panikken og den krenkelsen vi sliter med.

 

Diverse selvhjelpsteknikker, terapi eller avslappingsteknikker kan også hjelpe Lars videre, men det vil sannsynligvis ha best effekt dersom han selv på forhånd har klart å etablere en daglig rutine som ikke involverer forfølgelse av ekskjæresten. Så lenge hans mentale energi er oppspist av sjalusi, kan det bli vanskelig å få overskudd til konstruktiv selvutvikling, fordi han verken ser sitt eget eller ekskjærestens beste, noe som altså kan være en farlig situasjon. Likevel er det sannsynlig at Lars sine problemer er ganske omfattende, og i dette tilfelle ville man etter all sannsynlighet anbefalt terapi og profesjonell veiledning for å hjelpe Lars på rett kurs. Det er ikke sikkert at Lars hadde fått noe direkte utbutte av behandlingen innledningsvis, men det kan være avgjørende at noen etablerer en allianse med Lars og dermed forsøker å skape en fortrolig kontakt som på sikt kan være både terapeutisk og kurativ.

 

I artikkelen Bli kvitt angst og depresjon med følelsespsykologi har vi satt fokus på destruktive følelser på avveie. Samtidig har vi laget en liten «oppskrift» på hvordan man arbeider på egenhånd med seg selv og sine vanskelige følelser. Muligens kunne Lars fått noe ut av denne selvhjelpsartikkelen som et utgangspunkt for en utviklingsprosess.

 

 

Kilder:

 

Nair, M. (2003). Stalking. I Rosner, R. (ed.). Principles & practice of Forensic psychiatry, 2. ed., Hodder Arnold, New York, 728 – 736.

Salovey, Peter, 1991. The Psychology of Jealousy and Envy. Guilford Press.

 

 

Av Sondre og Janne Risholm Liverød &
Shobna Subramanian Iyer

WebPsykologen.no

Om å følge sine drømmer

Folge drommerMange av oss ser på realisme som en vitenskapelig og fornuftig livsorientering eller valg. Imidlertid vil det ofte komme tider hvor mange av oss lurer på om en realistisk innstilling ovenfor tilværelsen hjelper oss å utvide våre opplevelser og leve livet eller om realismen snarere begrenser våre opplevelser av livet.

 

En politiker med et godt internasjonalt rykte hadde en sjåfør han skattet høyt og stolte på. Det var en dyktig sjåfør som han etter hvert fikk både tillit til og respekt for. En dag delte sjåføren en av sine drømmer med politikeren. Sjåføren fortalte at han alltid hadde ønsket å bli lærer. Politikeren så på han og sa: ”Hvis det er lærer du vil bli, så burde du følge den drømmen. Ikke sett deg fast i det samme sporet om og om igjen. Ikke la din nåværende situasjon eller bakgrunn hindre deg i å følge en drøm.” Sjåføren syntes dette var kloke ord og bestemte seg for å gjøre ferdig utdanningen sin. I dag er han i ferd med å starte en skole for vanskeligstilte barn.

 

Sjåføren hadde vokst opp i en familie med lav sosioøkonomisk status, en del rusmisbruk og fattigdom. Han hadde hatt mange søsken, ustabile foreldre og mangel på støtte gjennom hele oppveksten. Sjåføren hadde opplevd livets harde realiteter på kroppen helt til han en dag ble hentet ut av familien og plassert på et ungdomssenter. Der hadde han lært seg å kjøre bil og deretter gått i lære som sjåfør. Han var veldig glad den dagen han fikk jobb som sjåfør for den anerkjente politikeren. Når han tenkte på sin egen fortid, innså han at han tross alt hadde vært heldig i det momentet han havnet på ungdomshjemmet og derfra fikk sertifikatet og kontakt med en sjef som var både varm og støttende. Mange av ungdommene han hadde reket gatelangs med var nå døde eller slet med rusmisbruk, noe som gjorde livet deres miserabelt. Hvis de hadde fått rådgivning og veiledning hadde de kanskje hatt en sjanse, tenkte sjåføren, og det var nettopp den muligheten han ville gi dem ved å starte en skole med spesielt fokus på mennesker i en vanskelig situasjon.

 

De få menneskene som vinner mot alle odds har noe spesielt ved seg, nemlig troen på at man kan realisere drømmene sine. Når vi sitter fast i en vanskelig situasjon, begynner vi sakte men sikkert å akseptere situasjonen som den er; som en realitet vi må leve med. I disse tilfellene er kapasiteten til å drømme hemmet, meningen med livet blekner, håpet begrenser seg selv og personen slutter å strebe etter et bedre liv og muligheter for å komme seg ut av den negative situasjonen. Få personer har evnen til å drømme, og enda færre har evnen til å leve ut drømmene sine. For å kunne tro på drømmene kreves det oppmuntring, og det er viktig å motta oppmuntring fra de riktige personene. Ofte er første skritt på veien mot et bedre liv evnen til å finne tilbake til sine drømmer og ønsker. 

 

Å drømme

 

Drømmer er kilden til troen på at det finnes noe bedre. Drømmer bringer oss til et høyere nivå langt unna elendighet og fortvilelse. Drømmer er idébasen som kan redde oss når vi føler at vi har nådd bunnen. Verdien av drømmer ligger i muligheten til å vise oss nye veier, antenne håp og engasjement og tydeliggjøre muligheter. Drømmer motiverer oss til å finne en vei ut av helvete.

 

Av og til bør man være forsiktig med hvem man deler drømmene sine med. Hvis man deler dem med feil type mennesker, kan de raskt miste sin indre glans og den egenskapen som gjør at de lyser opp livene våre. Dersom man deler sine drømmer med feil personer risikerer man tilbakemeldinger som dreper drømmen og forandrer dem til verdiløse fantasifostre. Hvis sjåføren hadde snakket med en frustrert likesinnet med håp om å få oppmuntring, men isteden hadde høstet negative bemerkninger og tvil, er det sannsynlig at drømmen hadde mistet sin kraft. Negative kommentarer om hvorvidt drømmen er mulig eller ikke (en slags dyster realisme) vil ofte ende med at drømmen ikke finner veien ut i livet og blir virkeliggjort.

 

Hva ville ha skjedd dersom sjåførens utsagn om at han ville bli lærer hadde blitt motarbeidet av politikeren? For det første, siden sjåføren satte politikerens mening høyt, ville drømmen sannsynligvis ha blitt knust eller glemt fullstendig. Sjåføren ville ha sett på drømmen som tåpelig, og derfor fortsatt med livet som det var. Enda verre; sjåføren kunne få en idé om at alle drømmer er meningsløse og naive, og dermed ville han kanskje aldri komme til å følge en drøm resten av livet.

 

Gode drømmere foretrekker ofte å dele tankene sine med kun et lite antall utvalgte som de stoler på.

 

Det er en sammenheng mellom vårt håp for framtiden og handlingene vi foretar oss i nåtiden. I sjåførens situasjon var det umulig å følge drømmen uten å fortsette i fast jobb som sjåfør. Arbeidstiden var variende og ugunstig, men samtidig var det mulig for ham å lese mellom turene. Sjåføren måtte være realistisk og fortsette og jobbe samtidig som han fulgte et fulltidsstudium med lite hjelp utenifra. Motivasjonen som gjorde dette mulig var drømmen om det han kunne oppnå. 

 

Depresjon og drømmer

 

Noe av det viktigste i kampen mot depresjon og livslede er evnen til å installere mening i eget liv. Både Nietzsche, Sartre og andre eksistensielle filosofer har påpekt at mennesket er dømt til å skape sine egne liv. Det betyr at vi ikke finner noen mening utenfor oss selv eller at livet kommer med en iboende mening som åpenbarer seg for oss uten videre. Meningen med livet er noe hver enkelt av oss må etablere på egenhånd, og først når vi makter denne store oppgaven, vil vi oppleve ekte frihet i følge Sartre. Vi kan velge! Vi må bestemme oss, på nytt og på nytt hele livet igjennom. Vi er ”dømt til frihet”, men vi er også frie til å dømme, mente Sartre. Poenget i denne artikkelen er delvis at vår lykke ofte handler om å forfølge drømmer. Dersom man er deprimert og nedstemt er imidlertid ett av symptomene at man opplever livet som håpløst og man kan ikke huske eller gjenfinne sine egne drømmer for livet. Dersom man spør en deprimert person om ønsker for fremtiden, vil han som regel svare at han ikke vet. Desto mer personen besvarer spørsmål om fremtiden med ”vet ikke”, desto mer deprimert kan man regne med at vedkommende er. I slike tilfeller må personen hjelpes til å kjenne etter på egne følelser og snu blikket innover i seg selv. Hva er lystbetont, hva virker litt bedre enn noe annet, har jeg noen ønsker eller målsetninger? Vedkommende er i alle fall nødt til å finne rudimentene av en livsdrøm og deretter gripe fatt i den. Å overvinne depresjon handler blant annet om å lytte til seg selv, sine egne behov og følelser, og deretter finne en ny vei gjennom livet. En vei hvor man sakte men sikkert kan finne mening og dermed livsgnist og nye drømmer. Mulighetene for å bekjempe depresjon har vi drøftet mer inngående i artikkelen Bli kvitt angst og depresjon med følelsespsykologi.

 

Realisme

 

Det er en tid for realisme og en tid for drømmer. Relisme er kraften som gjør det mulig å se for seg framtiden og planlegge handlinger i nåtiden. Realisme må til for å vurdere hvorvidt en drøm er oppnåelig eller ikke. Realisme lar oss avgjøre om en situasjon krever forandringer samtidig som vi tar hensyn til våre følelsesmessige behov.

 

En ung mann gjorde ferdig sin universitetsgrad i økonomi ved et anerkjent universitet, men bestemte seg for å leve ut drømmen om å starte et rockeband. Han studerte musikkbransjen og analyserte sjansene sine for suksess. Han innså at han skulle ha startet karrieren sin mye tidligere. Dersom han hadde forfulgt drømmen på et tidligere tidspunkt, måtte han imidlertid utsatt planene om ekteskap, og dessuten kan man aldri være helt sikker på om livet som rockestjerne fører til suksess eller fiasko. De få menneskene som hadde startet sent med en musikkarriere hadde vært innom musikkindustrien på en eller annen måte i ung alder, og dermed var de på sett og vis allerede akseptert i musikkmiljøet. Likevel slet de og hadde liten inntekt på musikken. Derved bestemte den drømmende økonomen seg for å sette til side drømmen om å bli en rockestjerne, fortsatte sin karriere innen økonomi og tilfredsstille behovet for å ha et stabilt familieliv. I dag spiller han med bandet sitt i ferier og i helgene for at han ikke skal miste eller glemme talentet sitt.

 

Dette var et eksempel på at en drøm ble fulgt for så å bli droppet på grunn av realitstiske vurderinger i forhold til suksess. Mannen valgte en vei som tillot ham å dyrke et familieliv og få med seg fordelene med en jobb relatert til utdannelsen. Etter å ha veid fordelene og ulempene mot hverandre, ble rockestjernekarrieren altså lagt på hylla. Det finnes mange som ville valgt bort alle andre deler i livet for å nå målene sine. Denne mannen vurderte sine personlige prioriteter og muligheter før han var villig til å gi opp målet om musikalsk suksess.

 

På tross av dette finnes det mennesker som mener at det er bedre å følge drømmene sine uten å la seg begrense av realisme og ”fornuftige” forbehold. Disse menneskene driver ofte et litt høyt spill hvor de har muligheten til å vinne mye, men det er selvfølgelig også en stor risiko for tap. 

 

Planlegging

 

En ung voksen kan drømme om suksess uten å ha den minste anelse om hvordan man skal komme seg dit, mens en annen bruker tid på å forberede en plan som inkluderer en rekke vurderinger med ulike alternativer og muligheter. Disse altrnativene inkluderer personlige preferanser, nåværende realiteter (den finansielle situasjonen, utdanning) og framtidige mål. Livet medfører en mengde ulike hendelser for forskjellige individer. Når vi ser på disse to eksemplene, han som drømmer uten hemninger og han som foretar en kritisk vurdering av drømmene, så betrakter vi kanskje den andre (fornuftige) personen som den mest kapable av de to. Livet følger ikke alltid disse formlene. Det er mulig for den første personen å finne en passende vei i livet som gjør drømmen til virkelighet. Kanskje blir vedkommende dratt i mange retninger først, men likevel føres han gradvis inn på en sti som fører ham mot en virkeliggjøring av drømmen. Kanskje lever den andre og mer fornuftige personen et liv med suksess og stabilitet, men samtidig er det mulig at han lever et liv uten så mye indre verdi. Det kan hende han mistet noe viktig i det han gav opp sine drømmer på grunn av realistiske vurderinger. Dette gjør livet spennende og føyer individets skjebne inn i et mystisk slør.

 

Det er ikke mulig å si hvilken vei som er den beste, det viktigste er å velge en retning som passer for den enkelte personen. Hvor passende en retning er, blir klart kun etter at vi har prøvd oss fram og kan bruke våre erfaringer til å ta kloke avgjørelser i pakt med våre egne ønsker, behov og muligheter.

 

 

Av Sondre Risholm Liverød &
Shobna Subramanian Iyer

WebPsykologen.no