Misunnelsens psykologi

Misunnelse

Misunnelse er en følelse, og noen mener det er den mest ondsinnede følelsen i menneskets emosjonelle repertoar. I bunn og grunn er misunnelse et ønske om å ha en annens egenskaper, status, evner, anseelse eller eiendeler. Misunnelse må altså ikke handle om ting og eiendeler, men det dreier seg om en bevissthet om at andre er i en bedre situasjon enn man selv er i.

 

I den katolske tradisjonen er misunnelse en av «de syv dødssynder» fordi den misunnelige personen i høy grad overser sine egne evner og kapasiteter i en jakt på å bli som andre. På den måten brukes all energi på en slags subtil misnøye i stede for å utvikle sine egne ”åndelige” evner. Griskhet er også en dødssynd som av og til forveksles med misunnelse. Dersom man skal finne noen fordeler ved misunnelse, kan man kanskje nevne at denne følelsen ofte motiverer mennesker til å skape forandringer i eget liv, i den gruppen man tilhører eller det landet man bor i. Dog kan man skape mye positiv forandring uten å være fanget av misunnelse. I denne artikkelen skal vi drøfte misunnelsens vesen og utforske dens psykologiske innflytelse gjennom noen eksempler fra hverdagen.

 

 

  • Ahh! Men du må ha fått jobben på grunn av din fars forbindelser. 
  • Egentlig tror jeg ikke at han fortjente forfremmelsen ettersom jeg er mye bedre enn ham. 
  • Jeg skjønner ikke hvorfor hun tiltrekker seg all den oppmerksomheten fra menn. De må være dumme. 
  • Min bror er en prisbelønnet akademiker, men sannheten er at jeg er mer intelligent enn ham. 
  • Jeg hadde vunnet dersom jeg var med i konkurransen. 

 

Hva er egentlig den underliggende følelsen i disse påstandene? Slike påstander forteller at vi ikke oppfatter vinneren som verdig og at vi betrakter våre kollegaer som mindre kompetente. Bak dette skjuler det seg ofte en fornemmelse av deprivasjon eller mangel på fortjent oppmerksomhet hos oss selv. Ofte handler det om en underliggende følelse av mindreverdighet i forhold til en bestemt situasjon. Når vi føler misunnelse i forhold til andres prestasjoner eller i forhold til deres eiendeler, hender det at vi er aktivt bevisst en følelse av sinne, men det er ikke sikkert vi opplever at vi er misunnelig. Under slike omstendigheter blir all anerkjennelse som tildeles andre i forhold til prisverdige kvaliteter og talenter en kilde til misunnelse og irritasjon.

 
Misunnelse er grunnlaget for mange produkter på markedet som lover å gjøre brukeren overlegne andre mennesker. Misunnelse kan være grunnlaget for folkemord og grensetvister. Misunnelse er ofte kjernen i mange typer forbrytelser og uvennskap i familier og mellom venner. Mange land har møtt borgerkriger og vært vitne til hjelpeløse regjeringsskifter på grunn av denne følelsen. Dette er en følelse som religiøse tekster advarer oss mot med god grunn. Epstein (2003) beskriver følelsen som «subtil og lumsk» mens Cloud og Townsend (1992) betrakter den som den ”nedrigste følelsen” i mennesker. Manglende evne til å verdsette egne verdier og eiendeler, men isteden fokusere på andres vinninger gjør oss misunnelige. Cloud og Townsend (1992) legger til at denne følelsen gjør oss «umettelige og misfornøyde”.

 

Misunnelse skiller seg fra sjalusi på et viktig punkt. Sjalusi er normalt sett knyttet til de intime relasjonene og parforhold, mens misunnelsen kan anstiftes på grunn av andre personlige forhold, eiendeler og prestasjoner hos de menneskene vi direkte eller indirekte omgir oss med i hverdagen. Personer som har den vakreste ektefellen, en vellykket karriere, eksotiske ferier og venner på alle de riktige stedene tilskrives et sosialt høyere nivå enn den personen som bevisst utfører sammenligningen. Dette øker følelsen av savn i sinnet til den person som nettopp foretar den aktuelle sammenligningen.

 

Et viktig aspekt ved misunnelse, poengtert av Salovey (1991), er at denne følelsen først og fremst rettes mot ens jevnaldrende. Dermed er det nærliggende å anta at misunnelse kan ha et slags utgangspunkt i en underliggende oppfatning av «rettferdighet» eller en mentalitet som opererer på prinsippet om lønn som forskyldt (eventuelt fortjent). Misunnelse handler som sagt mye om sammenligning med andre, noe vi oftest gjør ovenfor jevnaldrende. Det er mennesker på samme alder som kan brukes som referanseramme i forhold til våre egne suksesser eller fiasko. Og dersom misunnelsen regjerer, ligger selve ulykken nettopp i behovet vi har for å se våre egne fordeler og vinninger i relasjon til andres. Det fører ofte til at vi glemmer å sette pris på det vi oppnår, men isteden ødelegger gleden ved å registrere at noen har klart det bedre enn oss.

 

Et godt eksempel på dette er den smarteste jenta i klassen som fikk de beste karakterene og gikk videre som medisinstudent. Hun oppdager at en åpenbart mindre intelligent medelev, som for øvrig pleide å sitte på bakerste benk å tegne, har fått et internasjonalt anerkjent navn på grunn av sine kunstneriske ferdigheter. Istedet for å være stolt over egne prestasjoner, er hun mest opptatt av hvilke kvaliteter hun ikke har og misunner eleven som har disse kvalitetene. Et annet eksempel er stjernen på basketballaget som avslutter sin karriere på grunn av tilbakevendende skader, og siden oppdager at lagkameraten gjør suksess på landslaget og får sterke reaksjoner relatert til misunnelsesfølelsen. Et tredje eksempel er den pliktoppfyllende arbeidstakeren som jobber 10 timer hver dag under dårlige arbeidsvilkår. Han blir svært misunnelig og krenket da han får vite at firmaet har ansatt en ny sjef med innvandrerbakgrunn fra et fattigere land.

 

De beste av oss, selv de mest raffinerte og vellykkede, har møtt denne følelsen flere ganger. Misunnelse kan, i motsetning til andre følelser som forblir latente, drive personer til handlinger basert på forkvaklede tanker. Rasisme og fordommer finner sin grobunn i misunnelse siden denne følelsen forsterker oppfatningen av differensiering mellom mennesker. Det gjør oss oppmerksom på at «vi», som er lavere på rangstigen, har det verre enn «dem» som mener å være overlegne. Misunnelse gjør oss blinde for den innsats som den suksessfulle personen har investert i et aktuelt prosjekt, og samtidig reduserer misunnelsen oppmerksomheten på de spesielle evnene vi selv besitter.

 

Den vellykkede medisinstudenten følte et stikk av misunnelse da hun oppdaget at klassens ”skoletaper” opptrådte på TV-skjermen, men heldigvis lot hun denne hendelsen passere uten ytterligere overveielser.

 

Stjernespilleren på basketballaget kan ha vært misunnelig på sin vellykkede lagkamerat, men endret fokus ved å ta et kurs i økonomi og ledelse ved et velrenommert universitet. Dermed ble han opptatt med sin egen karriere og høstet etter hvert anerkjennelse og selvbekreftelse i sin nye jobb.

Den pliktoppfyllende arbeidstakeren drepte sin nye sjef, og media beskriver det som et rasistisk motivert angrep. I de første to tilfellene kunne hovedpersonene velge å gi etter for sine destruktive følelser eller fortsette på alternative livsprosjekter. I det tredje tilfellet var arbeideren svært opprørt over ansettelsen av en innvandrer i lederposisjon, men han hadde lite annet i livet som kunne gi ham en følelse av oppreisning. Han hadde ingen andre arenaer som kunne dempe eller utjevne hans følelse av urettferdighet, og til sist skjer det en katastrofe tuftet på krenkelse og misunnelse.

 

Dette er en viktig faktor: Når vi involverer oss i prosjekter for å fremme våre egne karrierer, eller engasjerer oss i høyere målsetninger og finner verdi i de aktivitetene vi foretar oss, vil våre prioriteringer og vårt fokus ta såpass stor plass at misunnelsen mister fotfeste. Kuren for misunnelse er dermed engasjement og fokus på egen innsats og målsetninger, uten å være overdrevent opptatt av å måle sin suksess eller fiasko ved å sammenligne seg med andre.

 

En annen viktig faktor er tilstedeværelsen av et valg. Personen som oppfatter at deres elendige situasjon er uoverkommelig og dermed konkluderer med at det ikke finnes noen vei ut av uføret, vil føle tyngden av misunnelsens destruktive krefter sterkt. Når følelsen har fått fotfeste og forpestet personens mentale økonomi, er det vanskelig å gjenetablere et konstruktivt fokus. Det blir vanskelig å utforske nye alternativer og fungerende strategier for å bedre situasjonen, rett og slett fordi følelsen av å sitte med de dårligste kortene i livet overdøver alle andre tanker og følelser. 

 

Kilder

 

Epstein, Joseph, 2003. Envy: The Deadly Sins. Oxford University Press.

Salovey, Peter, 1991. The Psychology of Jealousy and Envy. Guilford Press.

Cloud, Henry & Townsend, John (1992). Boundaries: When to Say Yes and When to Say No. HarperCollins Publishers.

 

 

Av Sondre Risholm Liverød &
Shobna Subramanian Iyer

WebPsykologen.no

Krisen i NAV er dødsalvorlig

Velferdsreformer skaper kriseArbeids- og velferdsforvaltningen (NAV) er blant de mest omfattende velferdsreformene i norsk historie. Høsten 2006 opprettet NAV sitt første kontor og siden det har man støtt på mange og vanskelige problemer. Langsom og mangelfull saksgang, uoversiktelige prosedyrer og et byråkratisk system som synes å være over evne komplisert, har gått utover brukerne. I denne artikkelen vil jeg legge frem en psykologisk analyse av dette problemet i forhold til hvordan det rammer enkeltmennesket. Man kan tenke seg at det er både leit og ubeleilig å ikke få en utbetaling i tide, men problemet er mer omseggripende enn som så. Det moderne mennesket i et individualistisk samfunn kan ikke støtte seg på storfamilien når det er i vanskeligheter, men er avhengig av våre sosiale velferdsordninger. Når et byråkrati uten ansikt forvalter vår skjebne, og betalingen plutselig uteblir på grunn av en reform eller organisatoriske svikt, er angsten som antennes i mennesket ikke å regne som en beskjeden usikkerhet. Her er det snakk om Dødsangt med STOR ”D”. La meg i følgende begrunne denne påstanden.   

 

Eksistensialistisk filosofi har menneskets fremmedgjøring som et sentralt tema. Kafka mister seg selv i en byråkratisk prosess hvor et system uten ansikt bestemmer hans skjebne uten at han selv har noen opplevelse av medvirkning. På et svært tidlig tidspunkt beskriver Kafka hvordan enkeltindividet kan drukne i et moderne byråkrati. På mange måter var han forut for sin tid. I Kafkas to mest kjente hovedverk, Prosessen (1925, denne utg. 1991) og Slottet (1926, denne utg. 1993), møter vi antihelten K. som på illevarslende vis nettopp gestalter fornemmelsen av individets fortvilte fremmedgjøring og diffuse innflytelse på en uforståelig omverden. Man kan på mange måter si at K. strever med å definere grenser, etablere begrensninger, gjøre det uklare og diffuse klart og konkret, trekke konklusjoner, avslutte, dø i en verden av tegn, skrift, fortolkninger, utledninger, parabler, paradokser, lignelser, metaforer, metonymer, symboler og påstander som kastes frem, underbygges og trekkes tilbake gjennom forbehold som kobles sammen med andre forbehold slik at den språkelige konstruksjonen blir selvutslettende, negativ, tømt for mening og liv (Claussen, etterord I: Kafka, denne utg. 1994, p. 114). Dessverre tror jeg det finnes enkeltskjebner som kan kjenne seg igjen i ovenstående beskrivelse. Regelverke i forhold til ulike støtteordninger og utbetalingsprosedyrer i NAV kan være vanskelig å begripe i tider hvor nye reformer skal etableres. Når man også sliter med sykdom og uførhet vil møte med velferdsordninger i forandring kanskje virke enda mer uhåndterlig. Gjennom Kafkas forfatterskap får vi inntrykk av en tilværelse bygd på sand. Han erfarer seg selv i en bunnløs verden sørgelig fritatt for all selvfølgelig trygghet. Hvor finner egentlig det moderne mennesket sin trygghet når det ikke er i stand til å besørge sin egen inntekt? Er det fare for at mennesker blir fremmedgjorte i møte med det offentlige byråkratiet omtrent tilsvarende det Kafka beskriver gjennom et helt forfatterskap?

 

Fra et evolusjonsbiologisk perspektiv er barnet genetisk forhåndsprogrammert til å søke mot trygghetssonen rundt moren, mens gjennom utviklingen vil grensene for trygghetssonen utvides og inkludere familien, stammen eller flokken. Alle ”sosiale dyr” har disse nedarvede systemene for selvopprettholdelse. I første omgang handler det om å overleve selv, mens gjennom utviklingen blir man også opptatt av familiens og flokkens overlevelse. Det betyr at det foregår en slags gradvis utvidelse av dette overlevelsessystemet som inkluderer enkeltindividets motivasjon og bestrebelser på opprettholdelse av «flokken». Dette betraktes litt flåsete som en slags Darwinistisk forståelse av altruisme eller medfølelse, og tanken er rett og slett at flokkdyr overlever på grunn av samhold, samarbeid og fellesskap innad i gruppen, og dermed blir gruppens overlevelse avgjørende for hvert enkelt medlem. Vi er rett og slett genetisk disponert for å ivareta våre egne.

 

Denne egenskapen var og er viktig i kollektivistiske samfunn, men vår moderne verden går mot stadig større grad av individualisme og storfamilien spiller ikke lenger en like viktig rolle. Å være inkludert i storfamilien eller flokken er ikke lenger en betingelse for å overleve. Spørsmålet er hva som betinger det moderne menneskets overlevelse i dagens Norge. Svaret er penger og en stabil inntekt til å kjøpe det man trenger for livets opphold. Den eller det som utbetaler vår månedlige inntekt er altså den eller det som avgjør om vi overlever eller ikke. For mennesker som er arbeidsføre og trives i sin hverdag er dette sjelden noe problem, men dersom man mister jobben eller havner i en situasjon hvor man trenger sosial hjelp og støtte for å overleve, blir situasjonen en ganske annen. Nå er det et system som avgjør vår skjebne. Dette systemet bør fungere godt, hvis ikke angriper man mennesker på et dypt eksistensielt plan hvor frykten for å bli avskåret fra sin inntektskilde kan generere enorm angst og utrygghet. I Norge er det NAV som er dette livsviktige systemet, og her har man slitt med et omfattende organisatorisk problem. Hva gjør krisen i NAV med enkeltindividet som står foran dette byråkratiske systemet og trenger hjelp?

 

Sivilisasjonen har altså utviklet seg og industrialisering og modernisering har svekket storfamiliens posisjon som avgjørende instans for individets trygghet. Menneskets biologiske overlevelsesmekanismer knyttes ikke lenger kun opp mot tilhørighet i gruppen, men omdirigeres og knyttes opp til anskaffelse av penger. Jeg tror de fleste av oss kan forestille seg en rimelig angstprovoserende situasjon hvis vi på en eller annen måte plutselig ble avskåret fra alle våre inntekter. En ganske tilsvarende følelse kan man forestille seg hos et individ som utvises fra et stammesamfunn. Historisk sett har eksil faktisk vært en straff med nok tyngde til å opprettholde lovlydighet blant medlemmene i en stamme. Å bli utvist fra fellesskapet var i mange sammenhenger ensbetydende med død.  I dag er medlemskap i en stamme byttet ut med finansielle forhold og vi organiserer oss i former for sosialisme eller totalitarisme slik at staten kan tre i stedet for storfamilien eller stammen.

 

Jeg tror de fleste klinikere har sittet med en klient på kontoret som ydmykt ber om en ny uttalelse i forhold til rehabiliteringspenger, eller arbeidsavklaringspenger som det heter i dag. I min kliniske hverdag er brevskriving til NAV en service man hyppig må gjøre for klienter under behandling. Trusselen er hele tiden at den sosiale velferdsordningen kutter utbetalingene, og da befinner klienten seg i en ganske hjelpesløs situasjon. Byråkratiet mangler ofte storfamiliens fintfølelse og ser ikke alltid dødsangsten som antennes i en person som må gå flere måneder i påvente av en forsinket saksgang. Et menneske i krise som blir møtt med et byråkratisk system hvor det er vanskelig å få en saksbehandler i tale, kan bli like liten og redd som Josef K i Kafkas fortelling om Prosessen. Først rammes man av panikk og desperasjon. Mange vil kjempe febrilsk for sin neste utbetaling, mens andre er så syke og nedbrutt at de ikke makter kampen. For dem blir det organisatoriske kaoset i NAV et problem som ikke bare er kjedelig og ubeleilig, men rett og slett et problem hvor man følelsesmessig sett ser døden i hvitøyet. I kollektivistiske samfunn frykter man eksil fordi utestengelse fra fellesskapet er livstruende. I dagens individualistiske samfunn frykter man reformer i det sosiale velferdssystemet. Krisen i NAV er altså dødsalvorlig for svært mange mennesker.

 

Se også artikkelen Enkeltindividet i NAV- byråkratiet.

 

I videoen under snakker jeg om forholdet mellom økonomisk trygghet og selvmord. Som psykolog i psykisk helsevern har jeg flere ganger opplevd at mennesker blir så nedtrykt og usikre at de vurderer selvmord som eneste utvei. Mangel på håp, dystre fremtidsutsikter og en bakenforliggende økonomisk usikkerhet har vist seg å være en farlig kombinasjon. Årsaken til selvmord er kompleks, men én av faktorene kan handle om individets sosioøkonomiske situasjon.

 

 

 

Kilder

 

Kafka, Franz (1926, denne utg. 1993): Slottet. Kritisk utgave etter håndskriften. Gyldendal Norsk Forlag A/S, Oslo.

Kafka, Franz (1925, denne utg. 1991): Prosessen. Den Norske Bokklubben A/S, Oslo.

 

 

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Makt og innflytelse i sosiale medier

makt og innflytelse i sosiale medier
Makt og innflytelse i sosiale medier

Et av de mest interessante aspektene ved internett og sosiale medier er den makten og innflytelsen som ligger på individnivå. Brukere har nærmest et hav av muligheter til å påvirke og ikke minst nå fram til andre mennesker i stor skala. Muligheten til å nå et stort publikum og etablere store nettverk i kombinasjon med et visuelt grensesnitt er på sett og vis selve eksistensgrunnlaget til sosiale nettverk og utviklingen av programmer som loggfører vår bruk og våre interesser på nett. Markedene ivrer etter statistikkene og programmene som kan hjelpe til med å forme konsumentkulturen, og politikere innser at det blir viktigere og viktigere å følge med på online trender og interessegrupper på internett. Gradvis er internett den arenaen hvor man kan bli sett og hørt og dermed skaffe seg innflytelse.

 

We are in the midst of uncertain times, but I am hopeful about the future because young people are using social-networking sites for change in every corner of the globe. They are building civil society in places never before imaginable, standing up to violent extremism wherever it exists and for the first time, are really aware of their value as a demographic”, sier Jared Cohen som er en ihugget Facebook-bruker og medlem av USAs departement for politisk planlegging og strategi. 10

 

Vi befinner oss altså i en ganske usikker tidsalder med en informasjonsstrøm som øker fra dag til dag. Likevel uttrykker blant andre Cohen håp for framtiden fordi sosiale nettverk er med på å skape positivt engasjement blant unge mennesker, og tilgangen på informasjon er så omfattende at dogmatisme og ensporede virkelighetsoppfattelser blir truet og utsatt for nye perspektiver.

 

Michael Kearns forsker på informasjonsteknologi og studerer blant annet forholdene mellom online nettverk og menneskelig atferd for å se nærmere på hvordan trender og nye ideer sprer seg i samfunnet ved hjelp av internett og sosiale medier. 1 Fysikeren og nettverkseksperten Duncan Watts forteller at mange oppfatter informasjonsflyten online som svært innflytelsesrik. Blant annet er det en alminnelig antakelse blant folk flest at en liten minoritet av “innflytelsesrike personer” med letthet kan spre sine ideer til mange mennesker med stor påvirkningskraft.  Ideene kan på sett og vis spres gjennom samfunnet som om det var virus. 1

 

Kearns siste eksperiment inkluderer menneskers atferd og vaner knyttet til det å stemme. Han utfordret en gruppe unge deltakere til å forsøke å komme til enighet slik at hele gruppen stemte enten rødt eller blått. 1 Hvis alle kunne bli enige innen ett minutt, ville alle motta en belønning i form av penger. Hvis de ikke ble enige så ville de ikke motta noen belønning. Han gjorde det vanskeligere ved å fortelle noen medlemmer at de ville motta 50 cents hvis blå vant og $1,50 hver gang rød vant. Han ga andre medlemmer motsatte betingelser. 1

 

Kearns forteller at spenningen mellom kollektive idealer og individets ønsker på sett og vis reflekterer de amerikanske demokratiske presidentielle hovedprinsippene hvor de stemmeberettigede slet mellom et ønske om Hillary Clinton eller Barack Obama som vinner av valget. Her hadde de sine personlige preferanser og ønsker, men samtidig ville de komme til den beste felles løsningen slik at det demokratiske partiet som enhet ville ha en større mulighet til å vinne valget. 1

 

I det omtalte eksperimentet ble medlemmene enige om en politisk farge 55 av 81 ganger, og interessant nok var fargevalget ofte et resultat av minoritetens ønske. Kearns fant ut at mennesker som hadde flere forbindelser innen gruppen var bedre i stand til å påvirke resultatet; i ett tilfelle så vant 6 mennesker fargevalget selv om 30 andre ville ha den andre fargen. 1

 

Den andre tingen Kearns fant var at det å ha ekstreme fraksjoner førte til økt enighet. Det var vanskeligere for en nøytral gruppe å komme til enighet. 1 Den største økonomiske vinningen gikk til de som var sta, men ikke fullstendig ufleksible. Ekstrem stahet førte imidlertid til at alle tapte. 1

 

Duncan Watts har funnet ut at trender ofte er vanskelig å forutsi, ettersom en persons meninger kan forårsake krusninger som fører til enorme forandringer i menneskelige nettverk. 1 Tilfeldig flaks og kandidatenes meritter spiller på sett og vis likeverdige roller når det kommer til popularitet. Man kan være en uhyre dyktig politiker med en forrykende karriere bak seg, men uten en viss porsjon flaks og tilfeldigheter vinner man ikke det neste valget.

 

Watts utførte et eksperiment hvor mennesker rangerte sanger de ikke hadde hørt før. Han fant ut at deltagerne ville forandre rangeringen når de fant ut hva andre mennesker mente. Når Watts delte dem inn i åtte grupper, fant han veldig forskjellige rangeringer av de samme sangene, noe som fører ham til følgende konklusjon: “We assume things are popular because that’s what people want. But this is showing that’s wrong—people have no idea what they want.1

 

Slike eksperimenter viser hvor stor innflytelse man kan få dersom man bemektiger seg en slags autoritet eller rett og slett bare blir hørt og synlig i sosiale nettverk. Kearns påpeker videre at det ikke nødvendigvis er antallet venner eller forbindelser man har i sosiale medier som har betydning for graden av innflytelse, men snarere personens egenskaper og ”kvaliteten” på forbindelsene som avgjør hvorvidt man faktisk har en reell innflytelse eller ikke. 1

 

Man kan ha mange tusen venner på facebook, men dersom man poster uinteressant informasjon og oppleves som påtrengende eller belastende av nettverket, vil man selvfølgelig ikke ha noen innflytelse, men isteden bli stående som ”fyll” på andres vennelister.

 

Direktør for “Information and Innovation Policy Research Center” i Singapore, Viktor Mayer-Schönberger, mener at for mange forbindelser i sosiale medier skaper homogene grupper, reduserer mangfoldet og de radikale ideene som driver fram utviklingen av internett. Mayer-Schönberger mener at gruppeprosesser forårsaker at forandringene stagnerer i softwareutviklingen og at innovasjon lider når mennesker får lov til å dirigere og modifisere dem. Mange programvareselskap unngår gruppetenkningsproblemer ved å etablere såkalte ”think tanks” eller ”tenke tanker”. 2

 

Poenget er altså at store grupperinger eller nettverk ofte henfaller til konformitet og stereotypier, hvorpå alternative innfallsvinkler og særegne innspill undergraves av kollektive føringer. På den måten fostres ikke nytenkning og individuell kreativitet i nettverk som blir for store.

 

Mayer-Schönberger sier at Facebook virkelig steg til topps når den åpnet sin programmering for eksperimentering og brukerstyrte forandringer. Dessverre har mange av applikasjonene som kjøres nå blitt avhengige av den nåværende konfigurasjonen av facebook, noe som senere kan forårsake at Facebook stagnerer og seiler akterut. Nye versjoner av facebook blir vanskelig å lansere fordi mange av applikasjonene som er laget av brukerne ikke er i stand til å tilpasse seg en ny versjon, noe som videre kommer til å skape et kaos av problemer. Folk er vant til å bruke de ulike tilleggsfunksjonene laget av andre brukere, og dermed har facebook låst seg til den nåværende versjonen av programmet. 2

 

Mangfold og spesialisering fostrer sosial utvikling. Det er de radikale ytterkantene som driver samfunnet framover og motvirker stagnering. Forandringer driver fram liv, overlevelse, kreativitet og nyskapende ideer.

 

Et annet interessant fenomen er at web-ens funksjoner i mange henseende fungerer på samme måte som menneskelige celler. 2 Celler har spesialiserte funksjoner for å kunne vedlikeholde de mange og komplekse fysiologiske prosessene som holder oss i live. Hver celle inneholder også gener som kan mutere som en nødvendig respons på forandringer i miljøet. Det er disse mutasjonene som gjør at vi fortsetter å utvikle oss og forbedrer sjansene våre for overlevelse.

 

Genetiske mutasjoner kan i denne metaforen sammenlignes med de radikale og individuelle ideene som sprer sitt budskap og driver fram utviklingen av internett og på sett og vis det som kalles informasjonssamfunnet.

 

Som individ mener Mayer-Schönberger at man bør ha et mangfold i sine sosiale nettverk. Blant annet bør man skille mellom sitt personlige liv og det profesjonelle livet, noe man kan gjøre ved å bruke Facebook som privatperson og LinkedIn i forhold til arbeidslivet. ”Det å ha flere og overlappende nettverk er bedre enn å ha ett stort samlet nettverk,” forklarer han. 2

 

BJ Fogg ved Stanford University sier at påvirkningskraften og ulike varianter av overtalelsesstrategier som foregår innen sosiale nettverk, som for eksempel Facebook, er ny og har langt større potensiale enn såkalt  “viral adoption.” Han betegner sosiale medier for “mass interpersonal persuasion” eller et slags kollektivt mellommenneskelig overtalelsessystem. 3

 

Facebook inviterte Fogg for å hjelpe til med lanseringen av den nye Plattformen i 2007. I den forbindelse opprettet han et helt nytt fag på Stanford University som tok for seg sosiale medier med spesielt fokus på Facebook-applikasjoner. Fogg og hans studenter designet applikasjoner som ved enden av semesteret på 10 uker hadde nådd 16 millioner Facebook-brukere. Noen uker senere var antallet opp i 24 millioner. 4 Fogg sier at dette kun er et lite eksempel på hvordan vanlige mennesker kan skape attraktive teknologier som påvirker millioner av mennesker. 4

 

Ross Dawson, styreleder i Insight Exchange, er enig med Fogg.  Han sier at innflytelse og mediemakt, noe som tidligere var forbeholdt kjendiser, nyhetsankere og politikere, nå er en mulighet for folk flest. På sett og vis har medieverden gjennomgått en demokratisering i takt med publikums økende innflytelse. 5 Teknologi på internett har gjort individuell innflytelse til en avgjørende faktor når det gjelder hvordan vi tenker, hvilke produkter som blir gjort tilgjengelige og hvordan samfunnet ser på seg selv.  5 Dawson sier at tilliten skifter fra tillit til organisasjoner, regjeringer og store selskap til tillit ovenfor individer.  5

 

Her er det både fordeler og ulemper. En ulempe er at enkeltpersoner med fikse ideer kan påvirke veldig mange mennesker med et budskap som ikke alltid er like relevant eller heldig. Bloggere kan eksempelvis skrive om trening og kosthold på overbevisende måter, men uten skikkelig belegg og evidens for sine påstander. På denne måten kan de forføre andre med samme interesser inn på ulike dietter og treningsopplegg som i verste fall er direkte skadelig.

 

Duncan Riley, redaktør for websiden Inquisitr, sier at innflytelse online utvider seg med utgangspunkt i mer personlige sosiale sirkler, og slik er det over hele verden. 5 Riley påstår videre at delvis tilfeldige tilknytninger av mennesker til ulike interessegrupper, øker folks innflytelse i samfunnet, heller enn å redusere den. 5

 

Spørsmålet er således hvordan denne påvirkningskraften virker via sosiale nettverk online? Offline strategier for å overtale mennesker beskrives ofte som muligheten for å få en fot innenfor, koke frosken og langsomt øke interessentens forpliktelse. Fogg og hans forskerkollegaer ved Stanford studerte Facebook for å kartlegge hvordan innflytelse og overtalelsesstrategiene ser ut i nettverk online. 6 De fant seks ulike faktorer som kunne knyttes til innflytelse og påvirkningskraft: provokasjoner og gjengjeldelse, tilkjennegivelser og sammenligninger, nye utforminger og uttrykksmåter, gruppeutvekslinger, konkurranse og bedrageri.  6

 

La oss ta en titt på hver enkelt av disse faktorene.

 

Fot innenfor døren

 

Uttrykket “en fot innenfor døren” ble først brukt av omreisende selgere. I stedet for å banke på døren og spørre noen om å kjøpe et dyrt produkt, spurte de i stedet om et glass med vann. En aldri så liten avtale skaper uansett et slags bånd mellom to mennesker, noe som videre gir selgeren større spillerom og når han da presenterer produktet sitt er det større sjanse for at han får til et salg. 7 

 

Å koke frosken

 

Å koke frosken refererer til det faktum at en frosk som blir plassert i en kjele med kokende vann, umiddelbart vil forsøke å hoppe ut og unnslippe det varme vannet. Men dersom man plasserer en frosk i en kjele med kaldt vann som sakte kokes opp, vil frosken på sett og vis tilpasse seg den gradvise temperaturøkningen og bli sittende i kjelen helt til varmen tar livet av den.

 

Å foreta små forandringer eller komme med små forespørsler underveis, kanskje legge til et par små ting uten at det blir lagt merke til, distrahere med nye spørsmål og avlede med småsnakk representerer metoder som på sikt kan påvirke et salg på mange måter. Kjøperen blir på sett og vis langsomt veiledet inn i salgsstrategi hvor han ganske ubemerket kommer til å bruke mer penger enn han opprinnelig hadde planlagt. Med andre ord kaster ikke selgeren han ut i varmt vann, men koker opp vannet i løpet av hendelen.  8 

 

Øke interessentens forpliktelser

 

Dersom selgeren klarer å skape en slags forpliktelse på kjøperens side, har han fått et overtak som ligner på en fot innenfor døren. Etter hvert som mennesker inngår små forpliktelser, føler de seg på sett og vis bundet på en slik måte at de kommer til å gjennomføre avtalen selv om det ved nærmere ettersyn ikke lønner seg for dem. Her ligger mye på kjøperens samvittighet. Et eksempel på dette kan være entreprenøren som har vært hjemme hos deg og vurdert et oppdrag. Kanskje han har tatt seg god tid og gitt deg en del brosjyrer og forslag. En hyggelig befaring ender med en avtale om å møtes neste uke for å ta stilling til entreprenørens anbud. I en slik situasjon hender det ofte at mennesker føler seg så forpliktet at de går videre med den omtalte entreprenøren selv om hans tilbud ikke er det beste eller konkurransedyktig over hodet. 9 

 

Provokasjoner og respons

 

Provokasjoner og mulighet for å respondere på slike ligger som en av de viktigste mulighetene i sosiale medier. På Facebook handler det om ”å kaste en virtuell snøball” eller slenge ut et kyss eller ”poke” andre brukere. Dette har en effekt og kan vinne andres gehør på grunn av en sosial kode som sier at vi bør svare på forespørsler. Ved å henvende seg til andre har man på sett og vis fanget deres oppmerksomhet og underforstått pålagt dem å respondere, og på den måten har man også her fått en fot innenfor. 6 

 

Tilkjennegivelser og sammenligninger

 

Sosiale medier er fulle av muligheter for å tilkjennegi synspunkter og sammenligne. I typiske sosiale nettverk handler dette om å rangere venner på forskjellige nivåer: interesser, attraktivitet, etc. Brukere rangerer også grupper av mennesker helt åpent, noe som forårsaker samspill basert på anerkjennelse og til dels offentlige differensieringer. Mennesker engasjerer seg i slike affærer på grunn av behov for sosial validering og tilhørighet. 6 

 

Nye utrykksmåter

 

Stadig nye utrykksmåter refererer til utviklingen av artefakter som FB-brukerne kan administrere og forvalte seg imellom. Tilleggsapplikasjoner i facebook lar brukerne skape kjæledyr eller legge ut favorittmusikk, noe som appellerer til menneskers psykologiske behov for å uttrykke og skape sin identitet.  6 

 

Gruppeutvekslinger

 

I utekslinger innenfor grupper kan brukerne også dra veksel på ulike artefakter, men de gjør det som en gruppe. Dette er dermed i større grad et kollektivt og offentlig samspill som baserer seg på sosiale normer om respons på forespørsler, uskrevne regler for kommunikativ handling og behovet for sosial validering.  6 

 

Konkurranse

 

Konkurranse brukes på Facebook for å engasjere brukerne ved å dra veksel på menneskers iboende behov for kunnskap og sosial status. Det å ta IQ-tester eller delta i spørrekonkurranser appellerer til behovet for å bruke og teste hjernen og ikke minst for å vise frem sine egenskaper.  6 

 

Bedrag

 

Mange av applikasjonene man finner i sosiale nettverk bruker navigering og falske knapper for å få brukere til å installere andre applikasjoner; dette er betalt reklame som brukes av utviklere for å tjene penger. Brukere kan eksempelvis få tilsendt en invitasjon for å benytte seg av et program som vil fortelle hva andre venner har sagt om dem. Igjen handler det om nysgjerrighet og behovet for sosial validering og bekreftelse. Dermed installerer mange denne applikasjonen for å få mer innblikk i hva andre mener og synes om dem, og ved første øyekast ligner det et slags spionasjeverktøy hvor man kan observere facebook atferden til sine venner. I tillegg kamufleres slike invitasjoner i typisk facbook layout og knappene er laget slik at de ligner Facebook-knapper. Derved er det også mange som installerer applikasjonen fordi de har respekt og tiltro til facebook og ledes til å tro at facebook står bak invitasjonen til å spionere på sine venner. Når de har installert applikasjonene, presenteres de for et valg om å installere andre venner eller å bli utestengt fra applikasjonen, noe som gradvis øker kravet og forpliktelsene på brukerens side.  6 

 

Sosiale medier og sosialkonstruksjonisme

 

En studie som ble offentliggjort i september 2009 i Scientific American sier at sosiale nettverk og støtte reduserer helseproblemer og har positiv innvirkning på hvor fornøyd man er med livet.  11

 

Sosiologen Nicholas Christakis sier at mennesker ofte oppfører seg som flokker av fugler eller fiskestimer. ”So many things we normally think of as individualistic — like what our body size is, or what we think about a political topic, or whether we are happy — are actually collective phenomena.

 

Sosialkonstruksjonisme er en retning med røtter innenfor psykologi og samfunnsvitenskap hvor hovedtesen er at mennesker konstruerer sin egen virkelighet gjennom språklig samhandling med hverandre. Det betyr at mennesket både påvirker og er sterkt påvirket av den kulturen det tilhører. Ved å legge språk på virkeligheten og de eksistensielle dimensjonene ved tilværelsen, utvikler kulturelle felleskap et bestemt språkspill eller forståelsesramme som definerer, betinger og gjennomsyrer våre liv og livsførsel. Dersom man setter dette på spissen, betyr det i ytterste konsekvens at endringer i språket eller vårt kollektive begrepsverk på sett og vis endrer virkeligheten(!) Det er muligens en filosofisk anfektelse som de fleste av oss ikke godtar helt uten videre, men ved nærmere ettertanke finnes det åpenbart områder hvor den sosialkonstruksjonistiske tankegangen synes å ha en ganske reel gyldighet. Språket bærer og konstruerer informasjon som har en direkte effekt på våre liv, og de sosiale mediene har utvilsomt åpnet for en kolossal informasjonsfrihet og informasjonsflyt som unektelig påvirker vår livsførsel, og på den måten har kanskje informasjonsteknologi og facebook mer innflytelse på hverdagen enn noe annet medium.

 

Christakis og James Fowler sier at sosiale nettverk påvirker hvert eneste aspekt av menneskelig atferd og at verden til dels forms av denne typen påvirkning. 11

 

Christakis og Fowler har funnet ut at fedme, røyking og lykke spres via sosiale nettverk. 1 Vår atferd og følelse av velvære påvirkes av venner og venners venner: mennesker du ikke engang kjenner. Hva vi spiser, hvordan vi trener, hva vi utdanner oss til og hvilke bøker vi leser er veldig ofte påvirket av andres forslag og innspill. Når sosiale medier utvider menneskers vennekrets og kontaktfelt med flere hundre mennesker som kommuniserer daglig, er det klart at våre vaner og livsførsel påvirkes stadig mer og i flere retninger. 

 

Sosiologer har studert den såkalte krusningseffekten: Når man kaster en stein i vannet vil krusningene i vannflaten spres i alle retninger langt ut over det sentrum hvor steinen traff vannflaten. Denne metaforen brukes i forhold til hvordan informasjon og menneskelig påvirkning sprer seg i sosiale nettverk. I denne forbindelse har de blant annet undersøkt hvordan lykke spres blant mennesker som både kjenner og ikke kjenner hverandre. De fant ut at mellom to gode venner kan den enes tilfredshet øke den andres sjanse for tilfredshet med 15%. Når utgangspunktet for tilfredsheten er noe mer perifer (venners venner), vil den tilfredse personen fremdeles ha en påvirkningskraft tilsvarende 10 % på venner av venner. Enda lenger ut, venner av venner av venner, viser det seg at en persons lykke og tilfredshet kan påvirke lykkefølelsen hos de perifere vennene av vennene med opptil 6%. Poenget er at lykke og tilfredshet sprer seg langt utover sitt utgangspunkt. En lykkelig person kan ha positiv innvirkning på venner av venner av venner, og det er et ganske bemerkelsesverdig fenomen. 12

 

I forhold til sosiale medier, hvor selve essensen dreier seg om å spre menneskelige innskytelser og kunnskap mellom venner, bekjente og ukjente, er det åpnebart at krusningseffekten kanskje får en helt ny betydning, kanskje når den mye lenger og dermed får den enda større kraft.

 

Sosiale medier sprer mellommenneskelige impulser og innspill i en fart og et omfang vi aldri før har sett maken til. De har også et enormt potensial for å påvirke mennesker i positive retninger, bidra til mer innsikt og større forståelse for andres perspektiver, og mer kunnskap kan bidra til å forbedre den totale helsen til mennesker over hele kloden. Likevel er det ikke gruppementalitet og konformitet i store nettverk som driver samfunnet fremover mot nye nivåer, men individualitet. 

 

Kilder

 

1)Flam, Faye (March 22, 2009): “Scientists examine how social networks influence behavior;” PhsyOrg [online]. Retrieved from http://www.physorg.com/news156957899.html

2)Boyle, Alan (July 23, 2009): “Too much networking?” MSNBC: Cosmic Log [online]. Retrieved from http://cosmiclog.msnbc.msn.com/archive/2009/07/23/2007019.aspx

 3) Waisanen, Don (November 7, 2008): “Facebook, Mass Interpersonal Persuasion, and the Public Sphere;” Contexts [online]. Retrieved from http://contexts.org/thickculture/2008/11/07/facebook-mass-interpersonal-persuasion-and-the-public-sphere/

4)Fogg, BJ (November 16, 2009): “The new rules of persuasion;” Royal Society for the encouragement of Arts, Manufactures and Commerce [online]. Retrieved from http://www.thersa.org/mobile/fellowship/journal/archive/summer-2009/features/new-rules-of-persuasion

5)Funnell, Antony, Dawson, Ross and Riley, Duncan (September 17, 2009): Interview: “Influence;” ABC News: Future Tense [online]. Retrieved from http://www.abc.net.au/rn/futuretense/stories/2009/2682983.htm

6)Weiksner, GM, Fogg, BJ and Liu, X (2008): “Six Patterns for Persuasion in Online Social Networks;” Stanford University [online]. Retrieved from http://weiksner.com/static/Six%2520Patterns%2520For%2520Persuasion.pdf

7) “Foot in the Door;”2010; Changing Minds [online]. Retrieved from http://changingminds.org/techniques/general/sequential/fitd.htm

8 ) “Boiling the Frog;” 2010; Changing Minds [online]. Retrieved from http://changingminds.org/disciplines/change_management/creating_change/boiling_frog.htm

9) Montgomery, Jonathan (May 5, 2009): “Escalation of Commitment;” Examiner [online]. Retrieved from http://www.examiner.com/x-8829-Salt-Lake-City-Freethinking-Examiner~y2009m5d5-Broken-brains-1–Escalation-of-Commitment

10) Cohen, Jared (November 18, 2008): “Facebooking for Change;” Facebook blog [online]. Retrieved from http://blog.facebook.com/blog.php?post=39269812130

11) Amelia (September 29, 2009): “‘Flocking’ and Social Networking;” Contexts Crawler [online]. Retrieved from http://contexts.org/crawler/2009/09/29/flocking-and-social-networking/

12)So, Timothy T.C. (November 18, 2009): “The Three Degrees of Influence and Happiness;” Positive Pscyhology [online]. Retrieved from http://positivepsychologynews.com/news/timothy-so/200911185246

 

 

Av Sondre Risholm Liverød &
 Sumei Lee FitzGerald

WebPsykologen.no

Online identitet i sosiale nettverk

Psykologi og sosiale medier
Psykologi og sosiale medier

Christine Rosen, redaktør av The New Atlantis, skriver om hvordan vi former vår identitet online. I “Virtual Friendship and the New Narcissism” framhever Rosen at portrettbildet eller profilbildet viser hvordan vi ønsker at andre skal se oss, spesielt når det gjelder status. 1 Profilene vi legger til på sosiale nettverkssider kan i følge Rosen sammenlignes med den typen portretter mennesker har fått malt av seg selv i århundrer. Slike malerier og selvportretter beskriver Rosen som “et bevis på rikdom og streben etter udødelighet.1

 

På samme måte som en maler lager et selvportrett oppretter vi våre online profiler på en måte som avdekker et glimt av vårt virkelige selv og samtidig den personen eller artisten vi ønsker at andre skal se. Forskjellen på et maleri og en profil er at våre digitale selvportretter er interaktive og oppdateres hele tiden. 1

 

Rosen tegner opp en viktig problemstilling i denne sammenheng. Hun lurer rett og slett på om de kontinuerlige forandringene vi gjør online hjelper oss å bli bedre kjent med oss selv eller om de undergraver hvem vi virkelig er. 1

 

En annen viktig forskjell på tidligere tiders selvportretter og online profiler, er at de litt grandiose maleriene ble hengt opp for å minnes ens status og velstand, mens sosiale nettverkssider gjør det mulig å skape og gjenskape sin status kontinuerlig. Hvordan utvikler man sin status i sosiale medier? Ved å samle et stort antall venner.   

 

Sosiale nettverkssider bruker ulike strategier for å oppmuntre brukere til å samle opp stadig flere venner og kontakter. Antallet venner og sosiale nettverksrelasjoner hos brukerne øker selvfølgelig nettstedets levedyktighet, og det er derfor i nettstedets interesse at brukerne knytter så mange kontakter som mulig. Dermed designes sosiale nettverk på en måte som knytter ervervelsen av venner, komplimenter, links, rangering blant venner og andre typer forbindelser til brukernes status. Venner, links og andre forbindelser er valuta på internett. 1

 

I motsetning til et maleri, er altså en online profil aldri ferdig. Den krever konstante oppdateringer og årvåkenhet. Rosen siterer en bruker som sier “I am obsessed with testimonials and solicit them incessantly. They are the ultimate social currency, public declarations of the intimacy status of a relationship…. Every profile is a carefully planned media campaign.1 Enkelte brukere er altså helt umettelige på tilbekemeldinger og higer konstant etter mer sosial valuta gjennom offentlige erklæringer, nye meldinger og private erkjennelser. For noen blir livet i sosiale medier en slags evig mediekampanje av sin egen profil.

 

Pamela Rutledge setter menneskers sosiale identitet online i et mer positivt perspektiv. Hun påpeker at vår selvfølelse kommer fra andres bekreftelser. Vi blir på sett og vis mennesker med en særegen personlighet i det andre mennesker bekrefter oss og oppfatter oss på ulike måter. Dessuten definerer vi ofte oss selv i forhold til andre mennesker. Noen ligner oss, mens andre er totalt forskjellige og gjennom slike definisjoner dannes vårt selvbilde og vår personlighet i vekselvirkning med omgivelsene. Vår sosial identitet på internett er veldig kompleks fordi man kan høre til og identifisere seg med så mange forskjellig grupper. Normalt sett er vi sterkt påvirket og influert av den gruppen vi tilhører. Vår gruppetilhørighet og kulturelle forankring styrer som regel vårt syn på tilværelsen, vår livsorientering og ikke minst hvem vi definerer som de ”andre”, altså de som ikke er som oss og på sett og vis bekrefter oss i kraft av sin annerledeshet. En sterk følelse av tilknytning til en bestemt gruppe kan føre til rigide holdninger, ufleksible føringer og dermed konflikt med andre grupperinger. Dogmatisme i små lukkede samfunn og grupperinger kan kanskje oppløses noe i takt med utviklingen på internett. Landegrenser og ensporede tanketradisjoner går i oppløsning på internett. De skiftende grenseoppgangene, kontinuerlige forandringene og den frie informasjonsflyten i sosiale nettverk har kanskje hjulpet oss til å utvikle et mer globalt perspektiv. 2

 

I stedet for at våre ideer og tanker om andre mennesker fastsettes av en dominerende gruppe, åpner internett for mer informasjon i den forstand at vi utsettes for andres synspunkter og personlige erfaringer, hvorpå våre mer eller mindre fastlåste ideer om “andre” påtvinges en revurdering. På denne måten havner mennesker i en situasjon hvor mer informasjon gjør at våre tidligere stereotyper må utfordres. Vi utvikler en bedre forståelse for ting vi har felles med mennesker fra andre land, med forskjellige livsstiler og forskjellige tenkemåter. 2

 

Når vi identifiserer oss selv som et medlem av mange grupper, noe som er vanlig på sosiale nettverkssider, er det sannsynlig at vi blir mer tolerante. Mer kunnskap, mer dialog og mer erfaringsutveksling kan på mange måter bekjempe dogmatiske og trangsynte livsperspektiver og uheldige fordommer mellom ulike grupperinger. 2

 

Psykologen John Suler tror at utforskningen av egen identitet og ikke minst en stadig identitetsdannelse er blant de største fordelene ved internett. Han identifiserer fem ulike faktorer i forhold til menneskers utvikling og administrering av sine online identiteter. Disse er:

 

  • Atskillelses- og integreringsnivå
  • Positiv og negative valens
  • Fantasi- eller virkelighetsnivå
  • Nivå av bevisst forståelse og kontroll
  • Valg av media 3

 

La oss se litt nærmere på disse aktorene. 

 

Atskillelses- og integreringsnivå

 

Suler påpeker at det finnes mange aspekter ved individualitet. Vi spiller mange roller og har mange forskjellige karaktertrekk. Etter hvert som vi blir medlemmer av forskjellige grupper og tilbyr/tilbys forskjellige typer informasjon, kan vi på mange måter dele oss opp i forhold til våre online aktiviteter. Vi kan altså skille ut enkelte aspekter ved oss selv for så å utforske disse forskjellige delene av vår identitet mer inngående. Suler sier at denne oppdelingen i atskilte områder av vårt ”psykologiske landskap” kan være nyttig når det handler om å bli bedre kjent med oss selv. Vi kan forvalte vår ”psykologiske økonomi” på en måte som skaper mer oversikt og innsikt hvorpå vi senere er i stand til å utvikle eller eventuelt legge mindre vekt på ulike områder av oss selv. Online har vi rett og slett mer makt og flere ressurser til å skape oss ulike identiteter enn det vi har i den fysiske verden. 3

 

Suler vektlegger imidlertid også at det psykologiske hovedpoenget i forhold til mental helse og sunnhet avhenger av hvor flinke vi er til å integrere disse forskjellige delene av oss selv. Det handler altså om å skille ut og utforske ulike sider ved oss selv, for deretter å sette sammen et mer helhetlig og sammenhengende bilde av vår personlighet. Det er på denne måten at vår identitet utvikles. Poenget vil være å dra veksel på internetts fordeler og muligheter for  en positiv utvikling av et sterkere og mer kohesivt Selv. 3 

 

Positiv og negativ valens

 

Grovt sett betrakter vi ulike aspekter ved oss selv som gode eller dårlige, tilrådelige eller skammelige, positive eller negative. Suler sier at mennesker ofte utforsker ulike aspekter ved seg selv med henblikk på forandring i forhold til holdninger ovenfor seg selv og tilværelsen som helhet. Ved å undersøke oss selv (introspektivt) kan vi oppdage mønster og tankerekker som er uheldige og ved hjelp av slike avsløringer har vi mulighet for å endre oss. Poenget kan altså være å oppdage negative aspekter ved oss selv og forandre disse til noe positivt. Andre ganger handler det om å undersøke sider ved oss selv og deretter jobbe med en større aksept ovenfor egen person og andre mennesker. 3

 

En sjenert person kan lære seg å si sin mening eller akseptere verdien ved å lytte, en homoseksuell person kan lære seg å akseptere sin seksuelle legning eller en person som er involvert i en online romanse kan lære mer om hvem han er og hva han trenger fra andre mennesker. 3 

 

Fantasi- eller virkelighetsnivå

 

Det viser seg at vi beskriver oss selv på forskjellige måter på forskjellige websider. Vi presenterer oss selv som vi virkelig er, som et fullstendig fantasibasert inkarnasjon av en guddommelighet eller et sted mellom de to. 3

 

Selv om mange kritikere mener at online identiteter er feilaktige framstillinger av de virkelige personene bak profilen, viser Suler til at de fleste mennesker har en slags sosial maske de uansett bærer også i den fysiske verdenen. Både online og i det virkelige liv presenterer vi en versjon av oss selv til samfunnet som vi ønsker at de skal se og tro på. 3

 

Suler mener at rollespillet vi kan engasjere oss i online kan hjelpe oss med å uttrykke nye aspekter ved oss selv og utforske dem på en mer inngående måte. Vi kan avsløre negative sider ved oss selv og oppdage deler av oss som vi tidligere ikke var klar over. 3 

 

Nivå av bevisst viten og kontroll

 

Personen vi presenterer på forskjellige websider kan være nøye planlagt, men vi risikerer også at en del ubevisste faktorer spiller inn når vi skal presentere oss selv. Vi er kanskje ikke klar over hva som driver oss til å velge en spesiell avatar eller et bestemt brukernavn eller hva som gjør at vi velger å bli med i forskjellige grupper. Suler påstår at online miljøer representerer en mulighet hvor mennesker ofte uttrykker ubevisste ønsker, behov og følelser. Dersom vi reflekterer litt over hvordan vi fremstår på nettet, kan vi kanskje ble bedre kjent med til dels ubevisste aspekter ved oss selv. 3 

 

Valg av media

 

Det finnes forskjellige kanaler eller måter vi uttrykker oss på og presenterer vår online identitet. Noen liker å legge til videoer, mens andre foretrekker blogging. Noen bruker avatars og noen bruker ekte bilder. Noen legger til musikk eller bilder for å skildre et aspekt av sitt liv eller sin personlighet, mens andre foretrekker skrift gjennom direkte kommunikasjon gjennom chatting. Noen liker å “ligge på lur” eller være anonyme, mens andre legger åpent ut store deler av seg selv og sitt liv på ulike websider. Noen liker kontrollen de har over hva andre ser, mens andre foretrekker å bruke webkameraer som viser ansiktsuttrykk og ikke-verbal kommunikasjon.

 

Alt dette sier noen om en persons psykologiske disposisjoner. Mennesker er introverte og ekstroverte, sjenerte eller påtrengende, selvsikre eller usikre, egosentriske eller sjenerøse, mistenksomme eller naive. Noen mennesker kompenserer for et lavt selvbilde ved å agere overlegent ovenfor andre, mens noen takler dårlig selvtillit ved å trekke seg unna. Det finnes en rekke menneskelige faktorer som kommer til uttrykk både online og offline. Psykologiske karaktertrekk er synlig hos oss alle, og noe tror at menneskets psykologi kommer til uttrykket online omtrent på samme måte som i det virkelige liv. Dermed kan vi kanskje ta utgangspunkt i våre veletablerte psykologiske teorier dersom det på sikt er ønskelig med en egen psykologi for menneskers dannelsesprosess på internett og i sosiale medier. 

 

Sosiale medier som en forlengelse av det virkelige livet

 

Professor Zeynep Tufekci ved universitetet i Maryland har blitt en ettertraktet ”ekspert” når det kommer til diskusjoner om sosiale nettverk og samfunnsutvikling. Selv om Suler og mange andre mener at online nettverk tilbyr muligheter for rollespill og eksperimentell utfoldelse av vår identitet og personlige egenskaper, mener Tufeckci snarere at online aktiviteter har blitt en naturlig forlengelse av vårt sosiale liv.  4

 

Hun sier at de fleste mennesker ikke skaper nye identiteter online. De fleste av oss bruker ikke sosiale nettverk som erstatning eller alternativ til virkelige relasjoner og sosialt liv. Hun poengterer at mennesker “want to do mundane things,” eller “people things”.

 

Professor i sosiologi Sam Gosling er enig. Han sier at sosiale medier “is kind of like the telephone.  It’s a new technology for expressing the sorts of things we need to do anyway”. 4

 

 

Kilder

 

1)Rosen, Christine (2007): “Virtual Friendship and the New Narcissism;” The New Atlantis [online]. Hentet fra http://www.thenewatlantis.com/publications/virtual-friendship-and-the-new-narcissism

2)Rutledge, Pamela (June 24, 2009): “Social Media Destroys Geography in Education;” Psychology Today: Positively Media [online]. Retrieved from http://www.psychologytoday.com/blog/positively-media/200906/social-media-destroys-geography-in-education

3)Suler, John (2002): “Identity Management in Cyberspace;” Rider University: The Psychology of Cyberspace [online]. Hentet fra http://www-usr.rider.edu/~suler/psycyber/identitymanage.html

4) Jackson, Joab (2009): “The Tweet Science;” UMBC Magazine [online]. Hentet fra http://www.umbc.edu/magazine/fall09/feature_tweet.html

 

 

Av Sondre Risholm Liverød &
 Sumei Lee FitzGerald

WebPsykologen.no

Fra spiseforstyrrelse til selvmord

Fra spiseforstyrrelse til selvmordMaia var en munter og utadvendt tobarnsmor. Da hun var 42 år gammel, ble hun advart om overvekt og anbefalt å gå ned i vekt. Hun smilte til legen og lovet å etablere sunnere vaner. Det var denne dagen hun begynte å hate kroppen sin mer enn noensinne. Hennes slanke og spreke ektemann syntes å være misfornøyd med Maia. I alle fal la hun merke til at han ikke alltid inviterte henne med i selskaper i jobbsammenheng slik som før. Barna var også flaue over utseende hennes på foreldremøtene. 35 kilo med overvekt førte til leddsmerter, søvnproblemer og pusteproblemer. Hun forsøkte å starte en sunnere livsstil ved å gå turer, men knærne ville ikke bære henne, og ryggsmertene forverret seg betraktelig. Hennes halvhjertede forsøk på å gå ned i vekt stagnerte like raskt som de hadde begynt.

 

Hennes favorittmat var pommes frites. Hun hadde vært misfornøyd med vekten sin lenge, men det var vanskelig å takle at familien så på henne med samme avsky som hun selv bar på. Hennes muntre oppsyn og velvilje ble en kunstig fasade som skjulte følelsen av utilstrekkelighet, selvhat og ensomhet.

 

Hun snakket med ektemannen, men han reagerte med lite engasjement for hennes plan om å gå ned i vekt. Det virket som om han ikke trodde på henne og hadde gitt henne opp, men denne gangen var hun seriøs. Hun forandret livsstilen sin slik at hun kunne nå målet, nemlig en familie som kunne være stolte av henne. Godteri og snacks ble ryddet ut av kjøkkenet (noe  et ukeblad hadde anbefalt), og porsjonene med mat var en fjerdedel av det de normalt sett var. Fett var fullstendig bannlyst. Familien tok henne ikke på alvor, og fortsatte å tilby henne snacks og andre usunne deserter. Sakte men sikkert begynte hun igjen å smugle småsnacks inn i huset når de andre var ute. Hun la på seg, og ble enda mer besatt av mat. Etter hvert begynte hun å overspise og kaste opp etterpå. Det var det perfekte hjelpemiddelet. Hun fikk i både pose og sekk.

 

Etter gjentatte skuffelser på vekta begynte Maia å gå raskt ned i vekt. Hun var overveldet, hun hadde funnet den rette metoden. På ett år gikk hun ned 30 kilo. Hun opprettholdt en lykkelig fasade, men innvendig følte hun en uforklarlig tristhet. Hun ble mer og mer forvirret og distrahert. Hun gråt mye for ingenting. Hun begynte å miste interessen for barnas aktiviteter, selv om hun hardnakket hevdet at hun elsket dem. Det hadde hun alltid gjort. Hun hadde forventet at hun skulle føle seg lykkelig og munter etter å ha gått ned i vekt, men hun følte det motsatte. Hennes 10 år gamle datter som var veldig glad i moren sin fortalte ofte faren at ”mamma gråter på badet.” Før pleide Maia å se fram til at barna skulle komme hjem fra skolen. Hun brukte å lage mat til dem og høre på alle historiene fra skoledagen. I det siste hadde hun åpnet døren for dem og gått rett opp i annen etasje for å legge seg på sengen. Hun lå tiltaksløst i sengen mens barna kom inn i rommet og bombarderte henne med historier. Sønnen hennes hadde blitt tatt ut til fotballaget, og datteren var med i en skoleoppsetning. Hun forsøkte å smile, men ga til slutt opp.

 

Maias ektemann begynte å legge merke til sin kone. Først var han ganske likegyldig og konstaterte at vekttapet ikke gjorde så mye for utseende hennes. Hun ble ikke noe penere eller mer respektabel. Huden i ansiktet var løs og rynkete. Det var ikke spesielt innbydende eller vakkert, men hun hadde i alle fall oppnådd en sunnere vekt. Det virket som hun trengte mye søvn, og hun hadde ikke lenger noe ønske om at alt skulle være rent og pent i huset til enhver tid. Mannen hadde hørt henne brekke seg på badet noen ganger, men hun skyldte alltid på et lite tilfelle av magetrøbbel. Hun gikk ofte glipp av måltider, og var ofte stille og innesluttet når hun fullførte de pliktene i huset som hun fremdeles tok seg av. Alt var på sett og vis ok og mannen sank tilbake i en tilstand av likegyldighet. Den intime kontakten dem i mellom var så godt som forsvunnet. Kommunikasjonen hadde opphørt, selv den korte ‘hvordan var dagen din’ ble ignorert.

 

Mannen var stresset i jobb og tok sovepiller mot søvnløshet. De førte til at han hadde vanskeligheter med å våkne, hvorpå han sluttet å ta dem og la dem unna i en skuff.

 

En dag våknet ikke Maia opp slik hun pleide. Mannen sjekket pannen hennes, ikke noe feber. Datteren løp inn for å gi henne en klem før hun dro på skolen, men Maia åpnet ikke øynene. Hennes 12 år gamle sønn kom inn og kysset henne på pannen, hun reagerte ikke. Han spurte faren sin,’ tar mamma sovemedisiner?’

 

Skremt løp mannen bort til skuffen hvor han hadde oppbevart pillene. Boksen var tom.

 

Maia hadde tatt en overdose av sovetabletter. Hun ble fraktet til sykehuset i all hast, og de greide så vidt å redde henne. Selvsagt hadde det vært en misforståelse, rettferdiggjorde ektemannen. Det hadde vært mørkt, hun holdt boksen opp over munnen, og uheldigvis hadde hun fått i seg mer enn foreskrevet, forklarte hun. Legene var ikke overbevist.

 

Hun var synlig opprørt på grunn av innsprøytningene hun fikk. ”Vær så snill, dere må slutte å gi meg disse medisinene; Jeg vil ikke legge på meg igjen,” forklarte hun. Hun klaget over alle vektøkningsbivirkningene medisinene forårsaket.

 

Når datteren og sønnen kom på besøk, gikk datteren bort til henne og ga henne en klem og spurte; ”Mamma, du kommer ikke til å dø og dra din vei, sant?’ Sønnen så på henne på avstand. Maia så på datteren, hun forstod så vidt, men hun svarte ikke. Jentas hake skalv og hun så bedende på moren. Maia gråt igjen. Hun forsto ikke følelsene sine eller mangelen på dem. Hun brydde seg, men følte seg så tom. Hun forsto datterens nød, men følte ikke for å redusere den. Hennes sønns forvirrede stillhet ville normalt sett ha påført henne smerte, men nå følte hun ingenting. Hun ønsket hun kunne føle noe… Bare litt…

 

Hva er egentlig problemet i Maias og familiens fortvilte situasjon?

 

Forstå hjernen

 

Schmidt (2006, side 15) beskriver hjernen som et organ bestående av mye fett, ”spesielt fettsyrer som vi får direkte fra maten vi spiser.” Forfatteren beskriver også hjernen som et nettverk av ”nervefiber som sammenkobler ett område med et annet, greiner som knytter forskjellige regioner og knutepunkt sammen, og på den måten muliggjør kommunikasjon”. Nervecellene har en membran som består av fett. Komplekse kroppsfunksjoner krever rask forsendelse av nerveimpulser. Dette gjøres mulig ved hjelp av myelin, en blanding av fett, fettsyrer, kolesterol, fosfolipider og protein. Alle disse komponentene må komme fra kostholdet siden kroppen ikke kan produseres dette av seg selv, og de trenger selvfølgelig tilskudd for å fungere. 

 

Bulimi

 

Når et familiemedlem begynner på et slankeprogram, vil familiens støtte nødvendigvis innebære en forståelse for humørforstyrrelsene eller forandringene i vedkommendes væremåte. Utviklingen av en besettelse i forhold til syn på eget kroppsbilde, på en slik måte at det er alt man tenker på, kan føre til etablering av dårlige og skadelige vaner. Mangelen på næring på grunn av frivillig oppkast etter at man har spist, er en spiseforstyrrelse, og disse symptomene klassifiseres som tungtveiende faktorer med hensyn til risiko for selvmord. Tatarelli, Pompili og Girardi (2007, side 155) siterer Orbachs observasjon om at ”misnøye med kroppen kan øke lidelse og forsterke selvødeleggende tendenser.” Watson (2007, side 6) forklarer bulimi som en ”type spiseforstyrrelse hvor en person overspiser og kaster opp.’ Denne lidelsen har flerfoldige psykiske og mentale helseimplikasjoner.

 

Noen tenker seg at bulimisk atferd er en måte å takle følelser på. Her ser man at personer som ikke våger å uttrykke egne følelser, meninger og behov, men snarere er opptatt av andre menneskers meninger og behov, ofte mister seg selv og kontakt med eget følelsesliv. De lytter mer til andres meninger enn å undersøke sine egne og symptomene er en følelse av tomhet og meningsløshet. Slike mennesker forklarer av og til at de ikke lenger vet hvem de er, og det er en naturlig konsekvens av å ikke lytte innover og ta hensyn til egne behov. Følelser som ikke kommer til uttrykk i språket, vil ofte komme til uttrykk på andre måter, og gjerne i kroppen. I denne sammenheng kan man tenke seg at en person med bulimi har et følelsesliv som kommer til uttrykk gjennom hunger eller såkalt oksehunger. Personens følelsesliv kanaliseres inn i sultfølelsen, og gjennom matorgier tilfredstilles følelsene, hvorpå man senere kvitter seg med dem gjennom oppkast. I et slikt perspektiv har bulimi en slags symbolsk funksjon i forhold til å forvalte følelser og kvitte seg med psykologisk ubehag gjennom uheldige spiseregimer. 

 

Depresjon

 

Depresjon er en forstyrrelse i humøret som kan gå over av seg selv, men den kan også forbli over lengre tid og gradvis manifestere seg som en alvorlig og svært livshemmende tilstand. Ainsworth beskriver tilstanden som en tyv som gradvis sniker seg inn på livet og stjeler mening. Maia trenger psykologisk hjelp og grundig undersøkelse av de forskjellige faktorene som forårsaker både depresjon og selvmordstanker. Forbindelsen mellom mat, psykisk status og selvmord må sees i sammenheng med manglende og forstyrret inntak av mat. Maias ekstreme forhold til mat, hvor hun reelt sett nesten ikke tar til seg næring, har ført til kognitive svikt og en stadig dårligere bedømmelsesevne. Først og fremst må Maia få hjelp til å ta til seg næring før hun er tilgjengelig for psykologisk behandling for depresjon og tungsinn

 

Schmidt (2006, side 145) mener at det er en sammenheng mellom inntaket av fett og depresjon. ”For høye nivåer av blodkolesterol og triglyserider’ fører til at blodet blir tykkere og at oksygentilførselen til hjernen går saktere, og dette kan skape tilstander som depresjon og andre psykologiske plager. Forfatteren henviser til en bok som anbefaler et bestemt kosthold i forhold til å kurere depresjon: ”Kosthold med lite fett, agurkurtolje og inntak av fisk. For alvorlige tilfeller… kuhjerner.” Maia har vært på en diett hvor hun overspiser og kaster opp, og dette har ført til en mental forstyrrelse som kalles Bulimia nervosa. Ektemannens holding til familien og hans manglende oppmerksomhet i kombinasjon med Maias lave selvbilde fikk langsomt katastrofale følger for hele familien. Depressive tendenser og familiekonstellasjoner som har sklidd fra hverandre krever øyeblikkelig oppmerksomhet og en relasjonell investering fra alle parter. 

 

Kilder

 

Schmidt, Michael A. (2006). Brain-Building Nutrition. Frog Books.

Tatarelli, Roberto, Pompili, Maurizio & Girardi, Paolo (2007). Suicide in Psychiatric Disorders. Nova Publishers.

Watson, Stephanie (2007). Bulimia. The Rosen Publishing Group.

 

 

Av Sondre Risholm Liverød &
Shobna Subramanian Iyer

WebPsykologen.no

Hvordan vi blir avhengige av rusmidler

 

Lykkelige familier er alle like; hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte.” Leo Tolstoy, åpningslinjene i Anna Karenina.

 

Hvordan blir man avhengig
Hvordan blir man avhengig

Historier om avhengighet er unike og personlige. Det er min avhengighet. Jeg eier den og den eier meg. Vi er nennsomme partnere som reiser gjennom livet sammen. Det er et dårlig ekteskap, et forferdelig og skadelig forhold, men det er stabilt og velkjent, og på mange måter komfortabelt. Hvordan kommer man seg til det stedet? Det stedet hvor et stoff, en ting, har blitt en venn, en fiende og en forrædersk elsker?

 

 

Genetikk og tilfeldigheter

 

Det begynner med genetikk og tilfeldige sammentreff som er vanskelig å forstå. Genetikk gir oss alle en mengde responser på kjemiske enheter, både når det gjelder kvalitet og kvantitet, og det pussige sammentreffet er at de samme kjemiske enhetene eksisterer rundt omkring i naturen.

 

Den genetiske forbindelsen til avhengighet, hvorfor det føles bra når vi inntar et stoff, er stadig gjenstand for undersøkelse og forskning. Det hersker lite tvil om at potensialet for fullt utviklet avhengighet har en genetisk komponent. Studier viser at for eksempel alkoholisme ligger til familien. Det er 4 til 8 ganger mer sannsynlig at du blir en alkoholiker (nå referert til som alcohol use disorder or AUD) hvis en eller begge foreldrene dine var det [se: Alkoholisme: Klinisk og eksperimentell forskning, Mai 2006 - oppfølgningen ble publisert i mars 2010]. National Institutes of Health rapporterte om genetiske komponenter ved marihuana misbruk i 1997. (Man må selvsagt ta høyde for at det kan være vanskelig å kontrollere for miljøfaktorer i familier med foreldre som er rusavhengige, hvilket i høyest grad også øker sannsynligheten for rusavhengighet hos barna). 

 

Strengt tatt er den genetiske forbindelsen utenfor vår egensindige kontroll. Dyr, som ikke lider under byrden av moralske dilemmaer, er like utsatt for avhengighet som oss mennesker (og noen ganger like motstandsdyktig). I hvilken utstrekning vi kan skylde på utviklingen og biologiske predisposisjoner forblir likevel et åpent spørsmål. Det finnes ingen enkel DNA-test som kan fortelle oss hvem som vil ende opp som misbrukere av opiater eller amfetaminer.

 

Det paradoksale sammentreffet er at naturen selv presenterer og tilbyr avhengighetsskapende stoffer. Fra alkohol til opium til kokain, nikotin og kaffe… Evolusjonsmessig sett vet vi ikke nøyaktig hvorfor det er slik. Noen mener det dreier seg om planter og insekter som på sett og vis er i krig og at ulike psykoaktive stoffer fungerer som insektmidler. Denne hypotesen kan forsvares når det gjelder koffein og nikotin, men det er fremdeles gåtefullt at så mange plantestoffer påvirker pattedyr slik de gjør. Det finnes relativt få stoffer som i utgangspunktet er direkte avhengighetsskapende. Selv amfetaminer har sin kjemiske slektning i det naturlige stoffet efedrin som finnes i planten Ephedra vulgaris. Per i dag klarer vi ikke å designe avhengighetsskapende kjemikalier på lik linje med naturen, men det virker som om vi er flinke til å modifisere dem og gjøre dem sterkere.

 

 

Det neste steget

 

Dersom rapportene referert over (Alkoholisme: Klinisk og eksperimentell forskning) medfører riktighet, betyr det at genetikk kan gjøre regnskap for 40-60 % av alkoholavhengighet (AUD) og marihuanamisbruk (det skal nevnes at det foreligger uoverensstemmelser vedrørende uttrykket marihuanaavhengighet). Det neste spørsmålet er innlysende: Hva utgjør de resterende faktorene i avhengighet?

 

Her lønner det seg å tenke på misbrukte stoffer som produkter. Produkter vi kanskje kjøper for å tilfredsstille våre daglige ønsker og behov. Fra et markedsføringsperspektiv har narkotika som misbrukes noen bemerkelsesverdige og effektfulle egenskaper.

 

  • Muntlig reklame: En personlig anbefaling fra en fornøyd bruker er en av de beste metodene for å generere flere kunder. Nettverkmarkedsføring blant likesinnede er en meget effektiv metode for å øke salget.
  • Innebygd lojalitet: Når man har blitt avhengig vil brukerne selv oppsøke produktet og de trenger ikke lenger noen videre oppmuntring. Rus er simpelthen et produkt som bebor en rekke egenskaper som borger for kontinuerlig og til dels eskalerende omsetning. Eksempelvis er heroin den beste kuren for mangel på heroin. Det er en gjentakende og vekselvirkende effekt som sammenkobler problem med løsning. Narkotika skaper sine egne unike problemer (abstinenser) og løser deretter det samme problemet. Det er som å kjøpe seg et problem, og løsningen på problemet er å kjøpe det samme problemet igjen og igjen.
  • Narkotika fungerer: Uansett hvor skadelig narkotikamisbruk er, så gjør narkotika én ting som mange andre produkter ikke gjør. De holder hva de lover. De leverer; hver eneste gang.
  • Narkotika får oss til å føle oss fantastiske: Det er ikke noe poeng i å nekte for euforien man føler ved å innta de mest populære stoffer. Når de ikke får oss til å føle oss fantastiske, får de oss i det minste til å føle oss bedre, noe som er avgjørende for de brukerne som bedriver selvbehandling av depresjon eller tretthet. De narkotiske stoffene kan også hjelpe oss til å prestere langt bedre. Noen brukere vil oppleve økt kreativitet eller funksjonsforbedring når de misbruker narkotika; i tillegg til gode og behagelige følelser.
  • Brukerne er ofte eventyrlystne: Hvis man ser på narkotika som forbudt frukt, kan det av den grunn virke forlokkende og fristende på en del av oss. Å løpe en viss risiko gir ekstra spenning for de som er ute etter å tilfredsstille sin nysgjerrighet.

 

 

Å falle utfor stupet

 

Selv med alle ovennevnte faktorer, er det ikke alle som ødelegger livene sine med narkotikamisbruk. Det som kreves for å ”falle utfor stupet” er engasjement og et system som legger til rette eller støtter opp om rusmisbruk. Dersom disse to faktorene er på plass, er det mange som mister kontrollen og havner i avhengighet.

 

Engasjement og motivasjon kommer nesten av seg selv med de fleste avhengighetsskapende stoffer. Så lenge rusmidlet er tilgjengelig, er det overveiende sannsynlig at avhengigheten har tatt både fysisk og mental kontroll (toleranse, abstinenser) over brukeren som dermed gjør sitt ytterste for å skaffe seg den neste dosen. Mange rusmisbrukere legger alle andre livsprosjekter til side og prioriterer kun anskaffelser av mer rus. For mange blir narkotika et altoverskyggende prosjekt. Alt engasjement og livskraft går med til rusmisbruk og det administrative rundt finansiering og anskaffelse av stoff. I tillegg til denne faktoren må det foreligge et system som støtter opp og muliggjør et rusmisbruk.

 

For lovlige eller halvveis lovlige stoffer vil samfunnet bidra til rusmisbruk. Alkohol og tobakk er tilgjengelig over hele USA og store deler av verden. I Norge er det litt mer restriktivt, men kulturelt sett aksepterer vi både tobakk og alkohol, noe som legger klare føringer for menneskers forbruk. Dette er foreløpig ikke tilfellet for marihuana, men legaliseringen er kanskje underveis (?) Opiater på resept anerkjennes av det medisinske samfunnet og forvaltes via legekontorene. Selvfølgelig finnes det her et parallelt marked som opererer i skyggen av loven, men distribuerer reseptbelagte preparater til de som måtte ønske det og betaler prisen. I forhold til misbruk av medikamenter finnes det altså et delvis offentlig system, i kombinasjon med en svartebørs, som legger til rette og møter etterspørsel i markedet.

 

Med hensyn til ulovlige stoffer stiller det seg litt annerledes. Ulovlige stoffer krever sin egen undergrunnskultur for å etablere et effektivt marked, og det er sannsynlig at langt de fleste rusmisbrukere har tilgang til et omfattende nettverk av andre brukere. En av ”fordelene” med avhengighet er at misbrukerne vil beskytte sine leverandører, selv om de bryter loven og farer frem med nådeløse metoder.

 

Disse nettverkene av brukere og leverandører oppstår på bakgrunn av basale lover om tilbud og etterspørsel, og etterspørselen er stor når det gjelder narkotika. Samfunnet er temmelig hjelpesløs når det handler om å forhindre utviklingen av slike subkulturer. Historisk sett er forbudet mot narkotika et eksempel på hvordan lovgivning ikke lenger fungerer når det finnes en overveldende etterspørsel. I dag kan man se på misbruksstatistikkene og konstatere at strenge lovverk og til dels drakonisk politikk mislykkes totalt i forhold til å forebygge misbruk.

 

Det finnes ingen nøyaktig informasjon om hvor mange mennesker som lider av avhengighet på verdensbasis. I USA finnes det imidlertid et rimelig godt estimat [2001] hvor det oppgis 7,1 % av befolkningen (fra 12 år og oppover) som nåværende brukere av «ulovlige» stoffer (inkludert misbruk av reseptbelagte medisiner). USA er også et land med veldig strenge straffer selv for førstegangs narkotikalovbrytere. Sammenlign dette med Iran, hvor en ny rapport viser at 2,8% av befolkningen mellom 15 og 64 er avhengig av narkotika, så ser man en åpenbar forskjell i tallene, men det er ikke poenget. Det viktigste er ikke at USA og Iran har et høyere eller lavere antall rusmisbrukere (de nevnte statistikkene måler forskjellige ting), men at de to kulturene, som er så vidt forskjellige, begge sliter med en relativt høy forekomst av avhengighet. Ingen av kulturene klarer å kontrollere problemet på et samfunnsnivå, rett og slett fordi rusmisbruk og avhengige utvikler sine egne subkulturer med en egen nådeløs justis.

 

 

Ut for stupet og ned for landing

 

Selv om Tolstoys observasjon er treffende, ie. ingen avhengighetsproblemer er like og rusmisbruk har mange ansikter, så er den brutale avslutningen på avhengighet velkjent for de fleste. Mayo-klinikken lister opp de mest vanlige opplevelsene og symptomene i det et menneske er på vei utfor stupet, men når man først har ramlet utfor, faller man nesten alltid mot døden. Et anerkjent estimat forteller at omtrent to narkotikamisbrukere dør hver time i USA.

 

Normalt sett er døden et resultat av mange ulike årsaker som påvirker hverandre, men narkotikarelaterte dødsfall står for omtrent en femtedel av dødsfall som potensielt sett kan forhindres i USA. De som faller utfor stupet, lander ofte så hardt at de ikke overlever. Det er den sørgelige sannheten.

 

 

Av
Sondre Risholm Liverød
 &
William Morrison

 
WebPsykologen.no