Impulskontroll og rusmisbruk

Avhengighet og impulskontroll
Avhengighet og impulskontroll

Det finnes mange psykiske lidelser som handler om manglende evner til å vurdere øyeblikkelig tilfredsstillelse opp mot langsiktige konsekvenser. Denne artikkelen handler om impulsivitet versus refleksjon og planlegging i forhold til rusmisbruk og avhengighet. 

 

Avhengighet: Horisontproblemet

 

En av de mest fundamentale og snikende problemene knyttet til stoffmisbruk er det såkalte horisontproblemet. Det er rett og slett den manglende evnen vi mennesker har til å se resultatet av øyeblikkelig tilfredsstillelse i det lange løp. Horisonten er for langt unna, og dermed alt for enkel å overse.

 

Listen over lidelser og psykologiske tilstander som finner sin grobunn i denne mekanismen er lang: overspising og fedme, ulike livstilsproblemer; til og med økonomiske problemer passer inn under dette paradigma. Det virker nesten som om evolusjonen har programmert oss for å oppnå rask behovtilfredsstillelse og nærliggende resultater. Dessverre er det slik at evnen til å utsette umiddelbare behov og impulser kan gagne mennesker på lang sikt, mens umiddelbare reaksjoner kan skade oss. Veldig ofte er vi tjent med å tenke langsiktig og planlegge fremfor spontanitet og hastige problemløsninger.

 

 

Utviklingsfordeler

 

Edgar Rice Burroughs skrev en serie av fantastiske noveller om Tarzan, et menneske som ble oppdratt blant aper. Tarzan tilegnet seg noen supermenneskelige evner gjennom sin oppdragelse hos apene. Han beholdt på sett og vis mange av de primitive evnene som moderne mennesker bruker for lite. Han var ekstremt kvikk, rask og sterk, og hadde dyreliknende sanser. I tillegg til dette skrev Burroughs om en evne som ga Tarzan en usedvanlig hastighet. Det var den enkle ideen at Tarzan kunne handle uten å tenke. Han handlet etter instinktene, mens hans motstandere fremdeles vurderte hva de skulle gjøre. På den måten fikk han en åpenbar fordel ettersom han rakk å angripe før motstanderen var ferdig med å tenke seg om. Dette poengterer på mange måter et nøkkelkonsept når det gjelder utvikling. Her tenker vi altså på fordelene med øyeblikkelig handling sammenlignet med overveielse og planlegging.

 

I et miljø hvor omgivelsene er uforutsigbare og fulle av farer, er øyeblikkelig og ureflektert handling en avgjørende overlevelsesmanøver. Det er ikke bare de sterke som overlever, men også de raske. For å komme oss videre til i morgen må vi overleve dagens utfordringer, og ikke bare denne dagens utfordringer, men også truslene i dette minutt eller dette sekund.

 

La oss ta en titt på det vi kaller bevisstheten. Mens dyr kan sies å handle etter instinkter i den forstand at de fortrinnsvis handler ut i fra øyeblikkelige reaksjoner i møtet med mange situasjoner, så er mennesker knyttet til planlegging og fantasi. Jo bedre vi er i stand til å kontrollere miljøet vårt på lang sikt, jo mindre er vi avhengige av øyeblikkelige handlinger. De avgjørelsene vi tar i dag kan gjøre morgendagen bedre (og tryggere). Den evolusjonsmessige utviklingen knyttet til fordelen ved raske reaksjonsevner er delvis tilsidesatt hos mennesker. Isteden er det hypotesen om framtiden og veloverveide handlinger som leder fram mot den framtiden som besørger vår tilpasning og overlevelse i livets bokholderi. Dette er det moderne og refleksive mennesket som nettopp har sin styrke i evnen til å hemme impulser og ikke handle umiddelbart og overilt.

 

Uheldigvis for menneskeheten har vi fremdels rudimenter av et korttidsperspektiv innleiret i vår menneskelige natur. Det betyr i mange sammenhenger at vi gjør det som føles bra i øyeblikket uten å tenke oss om og ta hensyn til konsekvenser på lang sikt. 

 

Å løse horisontproblemet

 

Forskere innenfor sosiologi og sosialantropologi og psykologer har kommet fram til minst én metode for å sette fokus på det såkalte horisontproblemet.

 

Ettersom problemet dreier seg om en manglende evne til å gjøre framtidige negative konsekvenser like ”virkelige” som dagens fordeler, er ideen å bringe den fjerne horisonten nærmere.  Hvis du har lyst til å spare penger, men ikke greier å få ideen om en framtidig kontoutskrift til å påvirke pengebruken akkurat nå, bør du kanskje skifte til en type sparing som er mer håndgripelig og synlig fra dag til dag. Eksempelvis kan du legge penger på en sparegris og merke at den blir tyngre for hver gang du klarer å spare litt.

 

For å forebygge narkotikamisbruk brukes den samme ideen for å knytte uheldige konsekvenser nærmere den umiddelbare tilfredsstillelsen. Offentlige serviceannonser og utspill fra helsemyndighetene – ”Dette er hjernen din under påvirkning av narkotika” – synliggjør negative konsekvenser i et forsøk på å belyse den risikoen man løper ved å ruse seg. Dette virker kun hvis bildene er både sterke og troverdige. Det er imidlertid tvilsomt at de som er i ferd med å tenne på en crackpipe tenker på en tv-reklame og lar være av den grunn.

 

Medisinsk sett kan de som er avhengige få foreskrevet et legemiddel som forandrer virkningen av deres foretrukne stoff. Det som har blitt brukt lengst er Disulfiram  (antabus)- som blokker alkoholens metabolisme og ødelegger opplevelsen. Nedbrytingen av alkohol modifiseres slik at aceton bygges opp i kroppen. Alkoholikere vet at det å drikke alkohol mens de tar Disulfiram vil gjøre dem syke. I denne sammenheng er det å bli syk bra. Å bli syk er rett og slett en øyeblikkelig konsekvens. (Se: http://www.cochrane.org/reviews/en/ab007024.html for en metastudie utført angående bruken av Disulfiram for kokainavhengighet).

 

Varenicline (en nikotinmottaker og til dels en agonist) brukes for å kurere røykeavhengighet basert på det samme prinsippet – å fjerne fordelene innenfor den nærmeste og umiddelbare ”horisonten”. For opiatavhengighet kan Naltrexone foreskrives (en opioid antagonist). (Agonist er et uttrykk innenfor farmakologien og refererer til et legemiddel, eller annen substans, som binder til en reseptor og stimulerer reseptorens aktivitet. Dette til forskjell fra antagonisten, som mangler effekt, men blokkerer reseptoren og dermed stabiliserer den tilstanden den var i når den bandt inn).

 

Problemene er der fremdeles. De som er avhengige må ta disse forebyggende medisinene jevnlig. Noen av medisinene (f.eks. Naltrexone) er tilgjengelige som implantater under huden for å unngå at man glemmer å ta medisinen eller av andre årsaker forhindres. Likevel er ingen av disse medikamentelle intervensjonene å regne som en ekte ”kur”. De ødelegger bare tilfredsstillelsen ved misbruk av et stoff.

 

 

Vanskeligheter

 

Et enda større problem knyttet til det å bringe de uheldige langtidskonsekvensene av avhengighet og misbruk nærmere selve inntaket av rusmidlet, henger sammen med det faktum at hjernen til en misbruker veldig ofte er ”omjustert” gjennom avhengighetsprosessen. Det betyr rett og slett at hjernen har tilpasset seg rusmisbruket og forandret sin egen fungering i samsvar med det aktuelle stoffmisbruket. Uten dette stoffet vil ikke hjernen fungere som den skal, og her oppstår abstinenssymptomene, kraftig ubehag og en dårligere fungering. Blant annet vil mangel på normal metabolisme av dopamin bety at rusmisbrukerens evne til å reagere positivt på hyggelige hendelser være hemmet og redusert. Siden hjernen er vant til å få nevrokjemien som sørger for lykkefølelse fra rusmidlet, har den sluttet å produsere det selv. Dermed risikerer man som rusfri å oppleve en periode hvor det er vanskelig å finne mening og glede i tilværelsen. Slik blir man altså biologisk fanget av rusmidlet i den forstand at man er avhengig av det for å føle glede. På en måte vil homeostasen i hjernen til en rusmisbruker iberegne et visst inntak av narkotika. Anhedonia (kommer fra gresk og betyr uten lykke) er dermed det sørgelige resultatet av avholdenhet hos et menneske som har misbrukt narkotika i noe lengre tid.

 

Hjernen forandres også når det gjelder reaksjonene på jevnlig eksponering av det avhengighetsskapende stoffet. Mottakeraktiviteten og mottakerantallet (reseptorene) reduseres over tid med kokain, amfetaminer, alkohol og heroin. Enda verre er det at rusmisbruk kan skape endringer når det gjelder hukommelse og læring knyttet til ”belønningskretser” i hjernen. Rusmisbruk forstyrrer et normalt eller sunt belønningssystem på den måten at systemet blir ”avhengig” av rusmidlet, noe som kan føre til russug også lenge etter at man har sluttet å ruse seg og den aktive avhengigheten har opphørt.

 

Avhengige beskriver ofte hvordan en spesiell lyssetting eller andre tilsynelatende uviktige ting i en bestemt situasjon kan utløse en sterk trang eller et voldsomt sug etter narkotika. Helt siden Ivan Pavlov (russisk fysiolog som mottok Nobelpris i 1904) har vi visst hvor dypt innprentet adferdstrening kan være, og selv om Pavlovs ideer om betingning kanskje er for simpel med hensyn til menneskets kompleksitet, er ideene likevel parallelle.

 

 

Tid og impuls

 

Nære og fjerne horisonter er relatert til tid. Spør en hvilken som helst avhengig om å reflektere over konsekvensene av deres avhengighet, og de vil være enige om at det er en forferdelig uvane de har lagt seg til. Ingen kommer til å anbefale avhengighet til noen de er glad i. I store skalaer er vi veldig flinke til å se skaden som forårsakes av rusmisbruk og avhengighet. Men når tilskyndelsen om å innta et stoff som besørger en slags umiddelbar lykkefølelse rammer oss, er saken en ganske annen. Plutselig forsvinner fortiden og framtiden, og kun nåtiden gjenstår – en nåtid med behov og trang. De fornuftige refleksjonene rundt misbrukets katastrofale konsekvenser forsvinner, og nettopp dette konstituerer en avhengighet.

 

En måte å forkjempe avhengighet på er å fokusere på denne korttidskrisen som oppstår i det man ikke bruker narkotika til tross for en voldsom trang. Hvis én som er avhengig kan reddes fra den øyeblikkelige sitasjonen, kan vedkommende kanskje forhindres i å ruse seg. De kan overvinne impulsen hvis de klarer, eller få hjelp til å hale ut tiden, noe som gjør at bedre skjønn og rasjonalitet kan overvinne impulsene. Det er på grunn av dette at tilsyn og overvåkning fungerer på såkalte avgiftningsposter hvor rusmisbrukere legges inn på døgnkontinuerlig observasjon. Når avhengige er fysisk forhindret fra å bruke rusmidler, blir impulsene noe svakere etter hver runddans med russug, impuls og avholdelse. Når tilsynet og overvåkningen tar slutt, kan rusadferden imidlertid vende tilbake. Dermed er det som regel nytteløst å ha mennesker innlagt på post i fjorten dager for avgiftning dersom det ikke er lagt opp til et lengre behandlingsprogram i etterkant. Det viser seg at avgiftningen ofte er første skritt på veien, men at det ikke virker langsiktig dersom man ikke følger opp med adekvat behandling umiddelbart etter utskrivelse fra avgiftningspost.

 

Det som trengs i forhold til påfølgende behandling er en dyptgripende opplæring i å ”overvåke” seg selv. Det er mulig å lære seg å forbigå impulsen ved å utsette den. Denne metoden ligner på den som brukes for å kontrollere andre tilstander basert på impulser – ”Jeg venter med å gamble til helgen.”  En rekke former for impulsiv adferd kan forhindres hvis den umiddelbare impulsen kan utsettes.

 

Til syvende og siste takler man horisontproblemet best ved enten å flytte langtidsvirkninger nærmere handlingen, eller ved å flytte handlingen fram i tid og lengre unna øyeblikkelig tilfredsstillelse. Ingen av delene er enkle å oppnå, men begge har hatt en viss suksess når det gjelder å modifisere avhengig adferd og rusmisbruk.

 

 

Av
Sondre Risholm Liverød
 &
William Morrison

 
WebPsykologen.no

 

 

Denne oversettelsen er gjort av Mari Rowland og
viderebearbeidet av Sondre Risholm Liverød & Janne Risholm Liverød

Hvordan takle et selvmord?

Takle selvmord
Takle selvmord

Emily er 20 år og valgte døden. Årsaken til selvmordet er svært uklar for familien. Hennes bror på 12 år mistet sin storesøster og sin beste venn. Moren var forferdet og knust. Hun begynte febrilsk å lete etter en årsak og en forklaring, men fant bare nye spørsmål. Faren låste seg inne på kontoret sitt i mange dager uten å snakke med noen. Emily hadde kjærlighetssorg, følte seg ensom og slet med hjemlengsel da hun utførte den fatale handlingen. Et selvmord er noe som kan ramme de etterlatte hardt. Av og til så hardt at familien blir splittet under tyngden av uavklarte spørsmål og følesesmessig kaos. Spørsmålet i denne artikkelen er hvordan man som pårørende og etterlatte takler et selvmord på best mulig måte. 

 

Et suicid forskrekker ofte menneskene som har levd sammen med selvmordsofferet. Som regel kommer det også som et sjokk på de som har jobbet sammen med eller på noen måte kjent offeret. Svært ofte bryter familien sammen etter en slik hendelse. Barn og venner risikerer depresjoner i den smertefulle prosessen hvor det ene spørsmålet avløser det andre.

 

I mange sammenhenger kan det bli et problem at mennesker reagerer svært forskjellig på slike tragedier; noen vil snakke om det, mens noen foretrekker å holde seg bak stengte dører. Noen mennesker sliter med smerten i mange år, mens noen kommer over den og gjenvinner sitt normale liv raskere. Dette kan føre til konflikter innad i familier hvor medlemmene har forskjellige måter å takle tapet på. Noen mener at tiden leger alle sår, men det er ikke alltid slik. Sannheten er at mange familier splittes når de møter en så stor tragedie som et selvmord. I slike situasjoner er hemmeligheten å kommunisere på en mest mulig åpen måte. De intense følelsene som familien må bære, skaper av og til en slags emosjonell skjørhet som gjør at man ikke klarer å støtte hverandre, men snarere lar de vonde følelsene komme imellom og ødelegge familiesamholdet. Ofte er det en skyldfølelse som legger beslag på en støttende dialog, og skyldfølelsen kan også anspore til andre destruktive tanker, følelser og handlinger. Når dette går ut over kommunikasjonen, hender det at de berørte personene opplever en enda tyngre følelse av tap, og på den måten kan evnen til å leve videre reduseres ytterligere.

 

Monroe og Kraus (2005, side 203) ser på tilstedeværelsen av kommunikasjon og støtte innen familier som avgjørende faktorer for evnen til å håndtere krisen. De bruker et eksempel hentet fra en familie som unngår å nevne ”dødsfallet” til et nært familiemedlem for å spare hverandre for smerten, men det viser seg at denne strategien langsomt fører dem fra hverandre og etterlater begge to ensomme og forlatt i sin egen sorg.

 

Emily var kanskje ikke klar over hva hun gjorde, og sannsynligvis tenkte hun ikke gjennom konsekvensene av handlingen der og da. Denne muligheten var noe familien kom fram til etter mange timer med terapi. Foreldrene prøvde å gjenskape hendelsene fra dagene før hun falt, hadde det virkelig vært et selvmord? De undersøkte en mengde alternativer, og utforsket døden fra forskjellige vinkler. Mangelen på svar, en slags skyggeboksing med egen skyldfølelse, lite overskudd til hverandre og dårlig kommunikasjon økte tapsfølelsen. Hele prosessen såret hvert familiemedlem på forskjellige måter. Hvis bare jeg hadde vært sammen med henne, eller om hun hadde valgt å være sammen med oss, og hvis kjæresten ikke hadde gjort det slutt, og hvorfor var ikke vennene der? Slike desperate og uendelige tankesykluser hjemsøkte familien og gjorde den følelsesmessige belastningen stadig tyngre. Når mennesker bærer på sterke og overveldende følelser er det vanskelig å tenke rasjonelt. Det er også vanskelig å ha overskudd til andre, noe som nettopp skaper konflikt og en vanskelig dialog mellom de menneskene som ideelt sett skulle delt sorgen mellom seg og støttet hverandre. Isteden forverrer de sitt eget psykologiske ubehag som følge av et ustoppelig tankekjør, og på den måten vokser sorgen seg større og familien kollapser til sist under tyngden av et hav av vanskelige følelser som man ikke klarer å håndtere gjennom samhold og gjensidig støtte.

 

Situasjonen rundt Emily var uhyre smertefull, og det førte til at Emilys bror ble fortere voksen etter hvert som han forsøkte å takle morens depresjon og farens gretne stillhet. Først var han isolert og forvirret, og unngikk å snakke med venner og bekjente. Velmenende venner og slektninger kom sammen for å støtte familien gjennom den tunge tiden. Etter lang tid klarte familien til slutt å samle seg etter Emilys bortgang. Terapi, støtte fra venner og slektninger samt lillebrorens iherdige anstrengelser hjalp foreldrene til å innse at det likevel fantes et liv, og at dette livet bar med seg et ansvar som måtte håndteres gjennom samarbeid.

 

Forholdet mellom mangel på kommunikasjon og evnen til å dele sorgen, snarere enn å forsterke den, er altså en kritisk faktor i en sorgprosess. Det opprinnelige tapet etter et selvmord kan føre til en mengde ulike reaksjoner, men når den første fasen er over, er det avgjørende at familien griper sjansen til å nærme seg hverandre gjennom samtale. All erfaring tilsier at det lønner seg å snakke sammen istedenfor å skåne hverandre for minnene om tapet. Dersom prosessen er så smertefull at en konstruktiv dialog forbyr seg selv, kan man søke profesjonell hjelp hos ved for eksempel et familiekontor hvor en tredjepart kommer inn og ”sorterer” litt av følelsene slik at det banes vei for samtale og samhold. Diskusjonene tar kanskje aldri slutt, og de leder kanskje ikke til noen svar, men som regel hjelper det hver person i familien på mange måter. Kanskje gråter familien sammen når de snakker om tapet, de åpner seg med sine følelser, noe som i langt de fleste tilfeller styrker båndet mellom dem. Samtidig vil en slik åpenhet borge for mer forståelse for den enkeltes måte å håndtere sorgen på. Stillhet eller dårlig kommunikasjon skaper grobunn for fantasier og kanskje uheldige forestillinger som forverrer de emosjonelle sårene. Kanskje har man tolket hverandre feil, og leser den andres taushet som en anklage mot seg selv, eller som et tegn på at han eller hun ikke bryr seg og så videre. Mangel på kommunikasjon kan skape et enormt spekter av misforståelser som ofte forstås i mest mulig negativ retning hos mennesker som er følelsesmessige belastet og lider av dyp sorg og fortvilelse.

 

Ofte vil det komme en tid hvor familien vil være i stand til å referere til den døde personen uten at smerten tar overhånd. Følelsen av tristhet vil kanskje alltid være der, men livet har likevel gått sin gang. Med tiden vil det gjerne bli lettere å snakke om det livet som tok slutt, og til og med kunne hygge seg over positive minner om tiden man hadde sammen. Når man dette punktet vil de etterlatte befinne seg i en posisjon hvor samholdet dem imellom kan vokse seg enda sterkere. Små anekdoter som lokker fram et smil eller subtile referanser til noe man erfarte sammen med den avdøde, blir gradvis en referanseramme som ikke bare vitner om tragedien, men om noe godt man har med seg fra den personen som trakk sitt siste sukk så alt for tidlig. Slike minner gjør det mulig å gjenskape noe annet enn spekulasjoner og forferdelse. Det gir de etterlatte anledning til å merke at livet med den avdøde hadde sine positive øyeblikk og et aspekt som kanskje kan kalles lykke?

 

Mangelen på mellommenneskelig støtte innad i familien, og mangel på evne til å ta imot støtte fra venner og familie, kan potensielt sett ødelegge en sørgende familie fullstendig. Morens depresjon kunne ha gjort henne suicidal og skapt en spiral av utrygghet i familien. Farens stillhet kunne ha ført til et emosjonelt anstrengt forhold som ofte ledsages av angst, depresjon og ensomhet. Hvis familiens lillebror hadde valgt isolering, ville viktige familieprosesser kanskje aldri ha funnet sted, og familien ville i verste fall ha slitt med å overleve.

 

Hewett (1980, side 96) er blant de som mener at religion kan hjelpe mennesker som sørger over tapet av sine nærmeste. Mange religioner tilbyr på sett og vis en forklaring og en meningsbærende fortelling om livet etter døden, noe som demper den eksistensielle frykten og altoppslukende håpløsheten som kan ramme de etterlatte. Hewett mener at de som aksepterer ideen om en høyere makt og en dypere mening ved tilværelsen kan bruke sin overbevisning som en slags livbøye midt i stormen av emosjonelt kaos og fortvilelse. Tanken er at en slik religiøs livbøye kan gi mennesker større mulighet til å håndtere følelsene rundt tapet og dermed gjenvinne et normalt liv raskere. Ut over dette er det fortrinnsvis engasjement og støtte fra samfunnet, familie og venner samt profesjonell psykologisk behandling som kan hjelpe familien til å takle et selvmord på best mulig måte.

 

Å miste noen i familien i suicid er en krise og vil mest sannsynlig oppleves traumatisk for de gjenlevende familiemedlemmer. Følelsen av tap er uunngåelig, og dødens tomhet kan oppleves evigvarende. Et avgjørende element i håndteringsprosessen ligger i familiens evne til å holde sammen etter krisen.

 

 

Å være avklart med døden og dødsangst

 

Samtidig tror jeg at eget forhold til døden spiller inn som en viktig faktor. Er vi selv avklart med fenomenet døden?

 

På mange måter er døden selve rammen rundt livet. I et slikt perspektiv er døden med på å gi livet mening og verdi. De som har stirret døden i hvitøye, har ofte en annen evne til å sette pris på livets små og store øyeblikk dersom de får en ny sjanse. Per Fugelli skriver blant annet om det han kaller lyspunkter ved døden i boken Døden, skal vi danse. Dette er en bok som utforsker dødens vesen, og den er skrevet av Fugelli i en periode hvor nettopp døden banket på hans egen dør.

 

Når nettene blir lange og dagene tomme, tar jeg fram følehorn, blyant og papir og skriver om den verden jeg er i her og nå. Jeg er på feltarbeid i sykerollen, i helsetjenesten, i dødsonen – ikke som forsker, men som et søkende menneske på jorden.” (Fugelli, 2010).

 

Jeg har både lest og hørt Fugelli prate om døden, og det gjorde et formidabelt inntrykk. Han evner å bringe dette fryktede tabu inn i livet på en måte som ikke eskalerer angst, men skaper livsbevissthet. Døden, skal vi danse anbefales fordi den evner å gjøre døden viktig for livet på en finurlig og klok måte. Jeg vil mene at døden er et element ved livet vi har godt av å gå i dialog med. Det kan også være en avgjørende faktor i forhold til hvordan vi takler møte med egen død og dødsfall hos venner, familie og mennesker som står oss nær. Døden er kanskje et tabu, og derfor noe som skremmer oss og setter dype spor når den viser seg «på kanten av livet». For meg var Fugelli sin bok viktig fordi den ga meg mer mot på livet i kraft av et mer avklart forhold til døden.

 

Kilder

 

Hewett, John (1980). After Suicide.WJK Press.

Monroe, Barbara & Kraus, Frances (2005). Brief Interventions with Bereaved Children. Oxford University Press.

 

 

Av Sondre Risholm Liverød,
Janne Risholm Liverød
&
Shobna Subramanian Iyer

WebPsykologen.no

Bruk av internett i et psykologisk perspektiv

Psykologisk-internettInternett er et medium som hører til vår hverdag. I dag er vårt forhold til andre mennesker ofte mediert av en datamaskin over ulike arenaer på World Wide Web. Siden kommunikasjonen via nett har eksplodert, har dette domene i stadig større grad blitt et ”psykologisk område” hvor mennesker møter mennesker. Mye av kommunikasjonen foregår gjennom tekst, og i denne artikkelen vil jeg foreta en slags psykologisk analyse av de mellommenneskelige forholdene på internett. Hvordan påvirker tekstbaserte relasjoner vår identitet og vårt sosiale liv? Er det slik at internett er en dårlig erstatning for ”virkelige” mellommenneskelige forhold? Stoll er en nettpioner som er kritisk til utviklingen, og påstår at mellommenneskelige forhold online representerer”… an unreal universe, a soluble tissue of nothingness.” (Wallace, s. 233, 1999). På en annen side kan vi forestille oss at internett representerer et sted hvor man har mulighet for å bevege seg innenfor flere betydningshorisonter og dermed utvide sine perspektiver og berike sin personlighet? Diskusjonen er vanskelig, men psykologisk svært interessant. 

 

Menneskelige forhold basert på tekst (chat)

(Følgende kapittel er hovedsakelig basert på Gerald, 1997, Suler 2002 & Wallace, 1999 hvor annet ikke er angitt).

 

Til tross for at internett i tiltagende grad berikes med multimedia effekter i form av film, bilde og lyd, funderes likevel størsteparten av menneskelige relasjoner på nettet i den skrevne tekst. E-post er sannsynligvis mest fremtredende i forhold til èn-til-èn relasjoner, men også nyhetsgrupper, facebook, twitter og andre chatkanaler som MSN og Skype bringer mennesker sammen. Til og med web sider og blogger, spesielt de med en autobiografisk karakter, fører ofte til vennskap og eventuelt romanser. Slike tekstbaserte relasjoner er på ingen måte unike for ”cyberspace”. Skribenter har unektelig nådd sine lesere så lenge boken har eksistert. Brev har supplert ”ansikt-til-ansikt” eller ”face to face” (f2f) kontakt helt siden alfabetets fødsel. Det sentrale poenget er imidlertid at ”cyberspace” har gjort tekstrelasjoner mye enklere og effektive på en fra dag-til-dag basis. Spørsmålet er således hvordan disse tekstbaserte mellommenneskelige forholdene fungerer, og ikke minst hva som er fordelene og ulempene ved en slik relasjonsform?

 

Chat er en egen form for kommunikasjon på internett. Chat.no, SOL Chat, Eros chat, jubii chat og ettsnakk.no er bare et lite fåtall av de mest populære kommunikasjonskanalene på nett. Når personer er online samtidig, kan de logge seg på slike ”chatrom” hvor de kan delta i ”real-time” konversasjon. De simpelthen skriver inn sine beskjeder og leser tilbakemeldingene fra de andre deltagerne på skjermen. Det er helt klart både fordeler og ulemper ved slike tekstbaserte forhold, noe jeg nå skal se nærmere på. Først vil jeg imidlertid skissere noen generelle psykologiske antakelser og betraktninger av chat som et kommunikasjonsmedium. 

 

Den subjektive opplevelsen av tekstkommunikasjon

 

”Tekst snakk” er en sofistikert og uttrykksfull kunst. Mennesker varierer stort i forhold til deres evne til å uttrykke seg selv. Til en viss grad kan det læres, men noen individer har rett og slett naturlig talent for denne uttrykksform. Enkelte er svært sensitive i forhold til å detektere humør og stemning ”mellom linjene”. Det kan rett og slett sies å være en spesiell type interpersonell empati forbundet med tekstbaserte relasjoner. I enkelte situasjoner vil man muligens oppleve tekstkommunikasjon som en slags ”sammenslutning” mellom en selv og den andre online. Noen opplever den andres tekstmeldinger som ”stemmer” i sitt eget hode eller en form for ”indre” tale. Noen vil oppleve teksten som flagrer over skjermen som en del av deres online relasjoner. Egne meldinger vil således betraktes som små biter av en selv.

 

I et chatmøte vil man som regel alltid utarbeide en form for mentalt bilde av personene bak meldingene på skjermen. Det er her unektelig tale om en spesiell form for kommunikasjon hvor man på samme tid deltar i en relasjon basert på tekst og samtidig på sett og vis betrakter seg selv utenfra i relasjonen (”se” seg selv på skjermen). Dessuten vil en persons ambivalens i forhold til intimitet ofte uttrykkes i teksten, noe som for så vidt er en paradoksal blanding hvor mennesker tillates å være ærlige og føle nærhet, mens de samtidig opprettholder distanse. Man kan være anonym og personlig på samme tid.

 

Mangelen på f2f hentydninger kan umiddelbart betraktes som en begrensende faktor på kommunikasjonen og følgelig ofte være gjenstand for misforståelser og projeksjon. Fraværet av f2f kontakt kan også virke oppmuntrende på deltagerne i forhold til å åpne seg og være mer ærlige en ellers, men samtidig kan det stimulere deltakerne til å uttrykke seg frekt og upassende. Den manglende fornemmelsen av ”kroppskontakt” kan dessuten redusere følelsen av intimitet bemerkelsesverdig. På en annen side er det mange mennesker som foretrekker slik lydløs, lite visuelt stimulerende og ikke-taktile kvaliteten ved tekstbaserte relasjoner. Det er i alle fall en åpenbar fordel for mennesker som sliter med sosial angst og problemer med skam og skyldfølelse hvor de i tekstrelasjoner unngår å bli ”sett”. I noen tilfeller kan vi også forestille oss at fraværet av f2f hentydninger på sett og vis kan være en befrielse fordi slike allusjoner kan være distraherende eller irrelevante i noen typer forhold mellom mennesker. Det er altså en hel del spesielle karakteristika forbundet med chat kommunikasjon. Spørsmålet er således hvilke aspekter som kan synes å være fordelaktige og hvilke aspekter som er mindre heldige i forhold til menneskelig interaksjon. 

 

Kan jeg omfavne deg i ”cyberspace”?

 

Kritikere vil mene at relasjoner på internett ikke kan sammenlignes med ”virkelige” relasjoner. Personer som foretrekker å kommunisere eksempelvis via chat, må ha en form for frykt i forhold til den ”utfordrende” intimiteten i det fysiske forhold mellom mennesker. Er det sant? Nøkkelordet i denne sammenheng er “relasjoner”. En mulig innfallsvinkel til dette fenomenet, er å adressere de ulike modaliteter som mennesker bruker i kommunikasjon med hverandre. Jeg vil derfor forsøke å sammenligne In-Person-Relationship (IPR) med Computer-Mediated-Relationship (CMR) i forhold til hvordan mennesker relaterer seg til hverandre gjennom våre fem sanser. 

 

Lyden av stemmen har en følelsesmessig betydning

 

Den menneskelige stemme er rik både på mening og emosjoner. En skarp tone kan hurtig fremkalle mistanke eller anger. Bare lyden av stemmen til en som står deg nær, kan være nok til å skape en følelse av trygghet og hygge. I CMR er nyanser i tonefall og stemmeleie fullstendig skåret bort. Dette må vi umiddelbart betrakte som en ulempe ved chat, men CMRs ”advokater” har et motargument i denne forbindelse. 

 

Mellommenneskelige forhold basert på PC og tekst

 

Til tross for mangel på auditoriske og visuelle hentydninger, kan skreven tekst likevel på mange måter ha et fruktbart flertydig aspekt. Når man leser en tekst, har man ofte en sterk tendens til å projisere egne forventninger, ønsker, engstelser og frykt over på de meldinger som dukker opp på skjermen. I mine øyne minner dette i høy grad om det psykoanalytiske tenkere kaller ”overføring”. Din egen ”fordreielse” av personens intenderende mening kan fort føre til misforståelser og konflikter. Det kan videre føre til en reaksjon som en slags motoverføring fra din chat partner. Wallace poengterer at en del forskning vedrørende aggresjon i computer mediert kommunikasjon er mer utbredt enn i f2f kommunikasjon. Årsaken til dette kan være at kommunikasjon i en chatgruppe ofte kan være bebyrdende og distraherende på grunn av kaotiske tilstander med mange meldinger på en gang, samt at forsinkelser på grunn av din internett tilgang kan forårsake forvirring og irritasjon. I tillegg vil det overnevnte ”overføringsfenomenet” ofte kunne være roten til uheldig temperament på nettet.

 

Ubevisst motivasjon relatert til overføring vil også ha innvirkning på ”filtrerings” prosessen som determinerer brukerens valg av chatpartnere. Wallace refererer flere forsøk som alle peker mot at ”like barn leker best” eller som Wallace uttrykker det: ”Birds of feather, flocking on the Internet” (Wallace s.141, 1999). Undersøkelser viser at de vennene som en bestemt bruker møter online, som regel alltid er mennesker som typologisk sett ligner hverandre. Til tross for at kommunikasjonen foregår utelukkende via tekst i tidvis kaotiske online miljøer, vil man altså likevel kunne ”zoome inn” mennesker som berører et skjult ”behov” inne i oss. I de tilfeller hvor online chat forhold utvikler seg til telefonsamtaler eller et f2f møte, vil man likevel relativt ofte oppdage at vedkommende ikke alltid passer til det bildet man selv har skapt av personen.

 

Overføring og feilaktig ”fordreining” av chatpartnerens intenderende mening kan, som vi har sett, ende med konflikt og aggresjon, men ikke nødvendigvis. Dersom man diskuterer sin ”feilaktige persepsjon” men sin online partner, vil du ofte tilkjennegi underliggende elementer i forhold til hvordan du selv føler og tenker. På sett og vis kan vi si at man er mer ”ærlig” med den andre personen, hvor man tillater at en dypere relasjon skapes. Forutsetningene for en mer meningsfull relasjon, er selvfølgelig at de to parter er modne nok til å diskutere forholdets feilaktige overføringer og projeksjoner med hverandre. Når man vet at man forblir anonym, kan man ofte ha lettere for å åpne seg. Internett kan saktens være et upersonlig og kaldt medium i mange sammenhenger, men som vi nå har sett, kan det også ha karakter av det som Joseph Walther beskriver som ”hyperpersonal” (referert i Wallace, s. 151, 1999). Du sitter foran din PC og føler deg relativt anonym og opplever en viss distanse og dermed rent fysisk trygg. Samtidig kan du få en følelse av nærhet til personen bak ordene selv om du aldri har sett vedkommende før. 

 

Forenklet og kreativt språkbruk på nett

 

Jeg vil først påstå at en unik særegenhet ved online chat er deltakernes evne til å representere seg selv på mangfoldige måter. Språket brukes bevisst på en lekende, fantasifullt og til tider umåteholdent vis. Dette kan i mange sammenhenger være en fascinerende og avslørende dimensjon ved online relasjoner og chat. Christoffer Werry er blant de som har analysert språkbruk i forhold til synkron kommunikasjon på internett (Wallace, s. 9-12, 1996). Karakteristisk for dette medium er en økonomisk bruk av språket hvor forkortelser og initialord benyttes relativt hyppig.

 

Språkinteresserte filosofer som Wittgenstein og Nietzsche ville sannsynligvis uttrykke bekymring i forhold til en slik utarming av språket. De poengterer begge, på hver sin måte, hvordan språket er et redskap for tanken og skriftspråket et slags arbeidsrom for tanken (Lübcke s 590-593 & s. 400-403, 1996). Dersom jeg skal påta meg rollen som en virkelig skeptisk justitiarius, kan jeg saktens spekulere i om en stadig økonomisering og forenkling av språket i synkron online kommunikasjon vil forringe menneskets tankeverden, men jeg vil ikke gå nærmere inn på dette her.

 

På en annen side vil jeg poengtere at i de utelukkende tekstbaserte miljøer på internett, fremviser mennesker en særlig kreativ evne i forhold til å overkomme de vanskeligheter som forekommer i kommunikasjon med flere åpenbare begrensninger. I chatrom utvikles stadig nye og mangfoldige symboler, fraser, akronymer, dialekter og tidvis noe som faktisk minner om et helt nytt ”fagspråk”. Det er hele tiden om å gjøre å få sagt mye med få ord. Også de kallenavn man velger når man logger seg inn på et chatrom, er ofte fulle av hentydninger vedrørende hvem man er, eller rettere sagt, hvordan man ønsker å fremstå. Den anonyme kommunikasjonsform åpner her muligheter for å spille roller man i f2f kommunikasjon ikke våger å utprøve eller klarer å opprettholde. Det er en glimrende mulighet for å utfordre og eksperimentere med sin egen personlighet i et miljø hvor konsekvensene er minimale og man er fullstendig anonym. Muligens er dette noe man kan ta med seg ut i det ”virkelige” liv hvor man på sett og vis kan utvikle sin egen person også utenfor cyberspace. 

 

Mangel på kroppslig kommunikasjon på nett

 

Jeg kan i prinsippet skrive dette avsnitt på nøyaktig samme måte som det forrige. Skal man være kritisk, kan man påpeke at ansiktet og kroppens tale er full av mening og følelser. Tekstbasert kommunikasjon mangler disse visuelle hentydninger og kan således bebreides for å fremme flertydige og forringende relasjoner mellom mennesker. Men igjen kan vi hurtig finne motargumenter. Tekstbaserte CMR kan godt inneha et element av flertydighet, men det kan i mange sammenhenger betraktes som en unik mulighet til å eksplorere sine egne overføringsreaksjoner og på den måten berike relasjonen snarere enn å forringe den. I tillegg vil faktorer som kjønn, nasjonalitet, fremtoning og utseende være irrelevant i en chatgruppe. Alle stiller på samme premisser med èn stemme og dømmes ut fra den samme standard: Sine ord. I denne forstand kan vi forestille oss at tekstbasert kommunikasjon tar deg forbi det distraherende overflatiske aspekt ved en persons eksistens og dernest setter deg i direkte forbindelse med vedkommendes personlighet. 

 

Mangel på smak, lukt og fysisk kontakt på nett

 

Mennesker har behov for fysisk kontakt. Spedbarn faller ned i dyp depresjon og dør uten en kjærlig omsorgsgiver. Den måten hvorpå foreldre rent fysisk sett interagerer med sine barn, manifesteres som selve hjørnesteinen i deres voksne identitet og velvære. I vår daglige omgang med mennesker skal vi ikke undervurdere kraften i et håndtrykk, en klapp på skulderen eller et kyss. Kommunikasjon på nettet er under stadig utvikling. Bilde- og lydoverføring er allerede godt etablert, men sannsynligheten for at cyberspace noensinne vil utvikle kinetiske kvaliteter er liten. Foreløpig er det ingen grunn til å tro at du via informasjons- og kommunikasjonsteknologi vil komme i direkte kontakt med den andres nervesystem. Lukt, berøring og smak ligger rett og slett utenfor dette domene. Det kan her argumenteres for at lukt og smak er ”primitive” former for interpersonell sansning, men jeg vil påstå at begge er uvurderlige hjørnesteiner i et intimt forhold. Muligens er deres primitive karakter det som gjør dem så fundamentale. 

 

Romantiske forhold på nett

 

Man kan selvfølgelig argumentere, til kuene kommer hjem, for hvordan man psykologisk og emosjonelt kan omfavne en person gjennom ord alene, men i bunn og grunn vil man sannsynligvis aldri kunne kysse sin elskede og kjenne duften av vedkommendes nye parfyme i cyberspace. Det finnes riktignok et hav av ulike chatgrupper og forum spesialisert på spesifikke interesseområder hvor man saktens kan møte likesinnede mennesker og utvikle sterke vennskapsbånd eller romanser. En åpenbar fordel ved dette medium, er at det overhodet ikke har noen geografiske begrensninger. Det gir unike muligheter for kontakt til tross for fysisk distanse. Wallace refererer flere forsøk myntet på å belyse forhold i et online miljø (Walace, s 135-136). Parks og Floyd presenterte flere brukere for utsagn vedrørende deres relasjoner online med hensyn til innbyrdes avhengighet, bredde og dybde i forholdet, engasjement og forpliktelse. Ikke helt overraskende viste undersøkelsen svært sprikende resultater på lik linje med relasjoner i den ”virkelige” verden. Noen er ekstremt intense og varer lenge, mens andre er mer på overflaten og flyktige. Dette impliserer unektelig at vennskap og romantiske forhold slår rot på internett, men uansett hvordan man vrir og vrenger på det, mangler CMR den fysiske, taktile og spatiale følelsen vi opplever i IPR, altså et ”virkelig” mellommenneskelig møte. 

 

Tre typer sosialt liv

 

Det er vel ikke tvil om at den komplekse og subtile interaksjonen mellom de sensoriske inputs overgår den interpersonelle meningen vi kan trekke ut av de fem sansene enkeltvis. Den koherens vi finner i f2f kommunikasjon er høyst robust i forhold til emosjoner og mening i de menneskelige relasjoner. På en annen side kan de sensoriske begrensningene i eksempelvis chatgrupper fordre svært kreative kommunikasjonsmønster som ikke finnes i IPR. Det er altså tydelige fordeler ved den distanse-forkortende og potensielt fantasidrevne dimensjonen i CMR. På den annen side har IPR fordelen av å kunne integrere de fem sanser og dessuten et atskillig sterkere potensial i forhold til rent fysisk å gjøre ting med andre mennesker. Jeg vil tro at mennesker i relativt nær fremtid vil ha tre typer av sosialt liv som vil være vesensforskjellig, men overlappende. Vi vil ha venner, kolleger og elskere vi kjenner i egen person. Vi vil ha forhold som utelukkende er basert på datamaskin mediert kommunikasjon, og vi vil ha kontakter vi kjenner både i egen person og online. Sannsynligvis har vi alle sammen på facebook, og noen sorterer sine facebookvenner på denne måten. Variasjon i våre forhold til andre mennesker fryder, ikke sant? 

 

Vanedannende internettbruk og ensomhet

 

Variasjoner er absolutt en god ting, men man skal passe på at det blir en variasjon. Et faremoment er at man henfaller til chatgruppen som den primære sosiale kanal. Kommunikasjon i cyberspace kan i verste fall gå på bekostning av kontakt med familie og nære venner. Det paradoksale som Kraut et al. observerte gjennom ulike undersøkelser vedrørende internett bruk, var nettopp forholdet mellom de ulike sosiale arenaer. Internett kan betraktes som en sosial teknologi myntet på kommunikasjon mellom individer og grupper, men dessverre står den økende utbredelse av internett ofte i et disproporsjonalt forhold til sosialt engasjement når det gjelder familie og nære venner, noe som igjen går på bekostning av den psykologiske velværen forbundet med nære relasjoner. Selvfølgelig kan internett og synkron chat være med på å styrke forhold i de situasjoner hvor stor distanse umuliggjør f2f samvær. Kraut et. al. er oppmerksom på denne positive side ved CMR, men de påpeker samtidig at flere av de online forhold som inngår i deres undersøkelser karakteriseres av relativt svake bånd mellom brukerne (Kraut et. al. 1998). I så fall betyr det at mennesker i disse tilfeller muligens bytter ut sterke interpersonelle bånd de har til personer i deres nærmiljø med svakere og mer overflatiske relasjoner på nettet. Wallace påpeker også dette problemet og omtaler internett som følger: ”It can be a time sink, and our own behavior an inclinations help to make it that way” (Wallace, s. 171, 1999).

 

Wallace sammenligner dessuten synkronisert chat med ludomani. Når man bidrar med en linje tekst i et synkront internett miljø, kan man enten få et svar i løpet av få sekunder, eller man risikerer å ikke få noe svar i det hele tatt. Dette kan i høy grad minne om å dra i håndtaket på en spillemaskin. Forskjellen er at belønningen i gambling er penger, mens belønningen i et chatrom er anerkjennelse fra en ukjent og potensielt idealisert annen i en ansiktsløs og anonym kontekst hvor man på sett og vis står utenfor og kontrollerer sin egen online person. Det faktum at man kan gjøre uendelige forandringer i sin egen cyberspace personlighet i håp om økt anerkjennelse, gjør synkrone internettmiljøer enda mer fengslende.

 

Fordelene og ulempene med CMR går på sett og vis hånd i hånd. En tidlig nettpioner, Clifford Stoll, er blant de som uttrykker sterk bekymring for internetts ”kunstige” virkelighet: ”It is a hollow world, devoid of warmth and human kindness” (Wallace, s. 233, 1999). Internettbruk har øyensynlig noen alarmerende psykologiske virkninger. Mange undersøkelser setter økt bruk av internett i sammenheng med ensomhet nettopp fordi det kan være vanedannende og for mange være et trygt og anonymt alternativ i forhold til krevende sosiale relasjoner i det ”virkelige” liv. Stroll foreslår at vi skal la være med å overpromotere dette nettverket og ”…get a life – a real one.” (Wallace, s. 233, 1999). I forhold til ovenstående diskusjon kan vi allikevel ikke male bildet i sorthvitt. Medaljen har tross alt minst to sider. Jeg vil påstå at stikkordet er ”sunn balanse”. Fordelene jeg hittil har påpekt bør utnyttes, mens ulempene bør elimineres så langt det lar seg gjøre.

 

 

Kilder

 

 

Gerald R., Quimby, M.A. Director of Avatar Training, Telehealth Training Institute. Telehealth: Avatar process training group project. Pioneer Development Resources, Inc. September 1997. http://www.telehealth.net/articles/avatar.html

Lübcke, Poul: Redaktør. Filosofi leksikon. Overs. Bjune, Ronny & Høie, Arne. Zafari Forlag, Oslo, 1996.

Suler, John. Online bok: The psychology of cyberspace. Online Continuing Education Articles. Departement of Psychology Rider University, USA, 2002. http://www.rider.edu/users/suler/psycyber/psycyber.html

Wallace, Patricia. The psychology of the Internett. Cambridge University Press, UK, 1999.

 

 

Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Psykoterapi på internett

psykoterapi-paa-internettPå internett finnes det mange virtuelle online miljøer hvor mennesker møtes. Her kan man lage sine egne karakterer og fremstå akkurat slik man ønsker. Spørsmålet i denne artikkelen er om slike virtuelle landskaper kan brukes i psykoterapi. Kan man dra veksel på internett og grafikk i psykologisk arbeid med klienter? I psykoterapi er målet blant annet at klienten skal trekker frem, forsterke, utforske og rent psykologisk sett utvikle sin egen person. Man jobber med fantasier, skam, frykt, drømmer og selvtillit, og kanskje kan denne prosessen få et helt nytt tilfang ved hjelp av virtuelle landskaper på nett?

 

Under alle omstendigheter må vi erkjenne at datamaskiner allerede har, og i fremtiden vil endre livet til mennesket i stor grad. I artikkelen ”Internet Paradox” sidestilles de ”datamatiserte” endringene vi står ovenfor med introduksjon av telefonen tidlig på 1900-tallet og fjernsynsapparatet på 1950-tallet. Artikkelen stiller spørsmål ved hvorvidt internett beriker den menneskelige hverdag i positiv forstand, eller virker ødeleggende på sosiale relasjoner og hemmende på deltakelse i samfunnslivet (Kraut  et al., 1998). Spørsmålene er mange, er uhyre komplekse og har utallige sider. Datamaskiner har eksempelvis evnen til å lagre ufattelige mengder informasjon og kan muligens i den sammenheng være med til å avlaste menneskelige mentale aktiviteter som hukommelse. Vygotsky ser dette som et nytt nivå i utviklingen og refererer til datamaskinen som ”artificial memory of the human race” (Tikhomirov, s. 275, 1979). I følgende vil jeg imidlertid fokusere på internett som et kommunikasjonsverktøy og drøfte hvorvidt psykoterapi og psykologisk behandling kan foregå på internett. Det viser seg at det er mange hensyn man må ta stilling til dersom man vil åpne en terapeutisk praksis online. 

 

Psykoterapi i cyberspace

(Følgende diskusjon er hovedsakelig basert på Gerald, 1997, Suler, 2002 & Wallace, 1999 hvor annet ikke er angitt).

 

I artikkelen om personlighetstyper på internett drøftet jeg hvordan menneskets fremferd gjennom ”avatars” i virtuelle online miljøer kunne fortelle mye om menneskenes personlighet. En avatar er et fenomen hentet fra indisk mytologi. Det refererer til den fremtoning gudene kler seg i når de besøker jorden. Det er rett og slett den synlige personifiseringen av gudene når de kommer ned på jorden for å ordne opp eller gjøre andre ærend. I moderne tid har vi adoptert dette uttrykket i forhold til menneskers fremtoning på internett. Her henviser avatar til en elektronisk representasjon eller visualisering av en person eller spiller i et online miljø. Det kan også referere til det bildet en person bruker for å representere seg selv i et nettsamfunn («community») eller liknende. Avatar er altså den synlige delen av menneskenes tilstedeværelse på nettet, og dermed er det også vår visuelle kilde til informasjon om vedkommende. Avatars kommer i mange ulike former og fasonger, og ny teknologi gjør dem mer og mer avanserte. Her er det muligheter for å uttrykke seg på mange måter, og det er kanskje noe man kan dra veksel på i psykoterapi på nett?

 

Jeg tror bestemt at ”avatars” i et kunstig miljø kan fungere som et spennende supplement til tradisjonell terapi. Før jeg går inn på dette, vil jeg imidlertid kort diskutere om det i det i hele tatt er mulig å utøve psykoterapi på nettet. Faktum er at det allerede eksisterer en hel del internett sider vedrørende mental helse. I 2001 fantes det over 250 websider og over 400 terapeuter som tilbyr online konsultasjon, og dette antallet har sannsynligvis økt enormt siden den gang. Fra et konservativt synspunkt kan vi frykte at menneskelige relasjoner infiltreres og dehumaniseres av maskiner når internett får så stor plass i livet til mennesker.

 

Et interessant spørsmål er om datamaskin mediert psykoterapi noensinne kan erstatte eller måle seg med den fungerende og ”ekte” metoden i tradisjonell psykoterapi. Vi kan saktens argumentere for at terapi på nett aldri kan erstatte ansikt til ansikt kommunikasjon, men på en annen side tilbyr internett nye og ofte berikende former for menneskelig interaksjon. Muligens kan det medføre nye og fruktbare perspektiv i forhold til den spesielle menneskelige interaksjon vi kaller terapi. Uansett vil det være mange hindringer å forsere med hensyn til forsvarlig etablering av en slik ny ”teknologibasert” behandlingsdisiplin. Her er noen hensyn vi er nødt til å vurdere før vi eventuelt tenker på å starte terapi online:

 

For det første vil vi hurtig støte på etiske problemstillinger. Mangelen på menneskelig kontakt ansikt til ansikt, og dermed mangel på sensoriske inputs i tekstbasert kommunikasjon mellom terapeuten og pasienten, kan lett forårsake problemer i forhold til presis diagnostisering og evaluering av behandlingen.

 

I neste omgang kan vi se for oss problemer i forhold til taushetsplikt og fortrolighet, noe som er selve utgangspunktet for en terapeutisk relasjon. Uten f2f (face-to-face eller ansikt-til-ansikt) relasjoner kan det være vanskelig å verifisere klientens identitet. I verste fall kan uvedkommende utgi seg for å være klienten og på den måten få adgang til strengt fortrolig informasjon. Slike problemer har imidlertid ofte en teknisk løsning i forhold til å benytte sikre nettverk, kommunikasjon via krypterte meldinger og programvare som sikrer brukerverifikasjon.

 

I forhold til geografisk plassering av den konsulterende praksis vil vi også støte på politiske og juridiske problemstillinger (Manhal-Baugus, 2001). Rent politisk og juridisk sett vil ikke de tekniske løsninger strekke til i forhold til geografisk plassering av den konsulterende praksis. Umiddelbart ville en av de største fordelene ved online terapi omkranse mulighetene for å nå mennesker som på grunn av begrensninger i forhold til livsstil eller geografiske og fysiske begrensninger ikke har mulighet for å møte terapeuten personlig. Med hensyn til terapi på tvers av landegrenser, vil dette dessverre by på problemer i forhold til forsikring og terapeutens lisens. Autorisasjon som psykolog er veldig ofte begrenset i forhold til klinikkens geografiske plassering. Det betyr at man godt kan være godkjent i eksempelvis Norge og Danmark, men ikke nødvendigvis i forhold til kinesiske eller indiske godkjenningskriterier (Manhal-Baugus, 2001).

 

Rent bortsett fra dette tilbyr internett mange ressurser som i høy grad er psykologfaglig relevante. Det finnes blant annet mange informasjonsbanker på nettet som inkluderer akkumulert informasjon og viten hvor de fleste psykologiske fenomener er dekket. WebPsykologen.no er et eksempel på et slikt nettsted som ønsker å dekke så mange aspekter av psykisk helse som mulig og nå ut til så mange som mulig med denne informasjonen.

 

På nettet finnes det også mange selvhjelpsguider myntet på mennesker som har bruk for psykologisk hjelp. Disse sidene gir råd og veiledning på hvordan mennesker som på en eller annen måte strever i livet sitt, kan hjelpe seg selv. Mange websider inkluderer psykologiske tester og spørreskjemaer som tilbyr brukeren en online psykologisk vurdering. Andre websider er opprettet for å hjelpe brukeren å avgjøre om vedkommende har behov for terapi og eventuelt hvilken type terapi som er best egnet for deres individuelle problem. Gjennom e-post eller online oppslagtavler kan brukere stille personlige spørsmål vedrørende ulike problemer relatert til psykologien.

 

Som kjent er internett også godt egnet til kommunikasjon mellom flere brukere, noe som har ført til at en rekke synkrone og asynkrone støttegrupper er etablert på nettet. Her er det gode muligheter for å komme i kontakt med mennesker med problemstillinger tilsvarende sine egne.

 

Det er også mulighet for terapi via e-post, chat, webtelefonering eller videokonferanser (Barak, 1999). Mest utbredt i dag er terapi via e-post eller chatkommunikasjon med sine distinktive fordeler og ulemper. Blant annet kan vi argumentere for at noen mennesker profitterer på den manglende f2f kontakten og derfor kan uttrykke seg mer åpent og ærlig om sine problemer. Dessuten kan selve skriveprosessen utløse terapeutiske kognitive prosesser og fremme et observerende ego, innsikt, gjenomarbeidelse og (spesielt i asynkron tekst) den terapeutiske konstruksjonen av en personlig narrativ forstått som en slags dagbok eller bibliografi. Psykoterapi handler til syvende og sist om å skape en sammenhengende historie og meningsbærende fortolkning av seg selv og sitt liv, noe man ofte kan oppnå ved å skrive om seg selv. På en annen side har mange mennesker problemer med å uttrykke seg skriftlig og slik kommunikasjon kan derfor hurtig føre til misforståelser. Mangelen på fysisk tilstedeværelse vil også for noen redusere fornemmelsen av intimitet, fortrolighet og gjensidig forpliktelse i den terapeutiske relasjon (Suler, 2002).

 

Personlig synes jeg imidlertid det mest spennende og lovende bruksområdet i denne sammenheng omkranser teknologien brukt i det som tidligere ble kalt ”The Palace”. Dette var et av de første virtuelle online miljøene hvor mennesker møttes og samhandlet på nett. Kan vi tenke oss at et slikt kunstig miljø, med alle sine muligheter, kan skreddersys for supplement til tradisjonell psykoterapi? At vi rett og slett kan behandle mennesker med psykoterapi i et kunstig landskap på internett. 

 

”Avatar” psykoterapi

(Følgende diskusjon er hovedsakelig basert på Gerald, 1997 & Suler, 2002 hvor annet ikke er angitt).

 

Ved bruk av datagenererte kunstige miljøer kan “avatar” psykoterapi ha mulighet for å eksplorere klientens friske og problematiske identiteter ved å utforske disse i et imaginært scenario. Begrepet ”avatar” kommer som nevnt fra hinduenes religion hvor det refererer til de ulike fremtoningene som gudene antar for å manifestere seg selv i den menneskelige verden. I psykoanalytisk terminologi kan vi si at klienten trekker frem, forsterker, utforsker og rent psykoanalytisk sett utvikler de ulike ”representasjoner”, ”identifikasjoner” og ”internaliseringer” som opptar vedkommendes intrapsykiske univers, noe som er både skruen og bolten i fornemmelsen av selvet.

 

Teknikkene i ”avatar” terapi kan spille på mange ulike aspekt innenfor de psykoanalytiske tilganger. Eksempelvis kan man eksplorere barndomsminner hvorpå et sunnere livsnarrativ kan etableres. Man har mulighet for å fortolke og bearbeide drømmer, dagdrømmer og fantasier ved å rekonstruere dem i det kunstige miljøet. Man kan sette opp realistiske eller imaginære rollespill og innlemme personer tett knyttet til klienten og eventuelt reversere rollene i denne prosessen (teknikker kjent fra blant annet gestaltterapi). En annen mulighet er å sette opp et dramatisk scenario for å eksplorere klientens identiteter gjenspeilet i mytologien bak vedkommendes favoritt litteratur eller film. Dessuten er det store muligheter for å arbeide med overførings- og motoverføringsreaksjoner via et kunstig og imaginært scenario. I løpet av et slikt ”spill” kan vi godt forestille oss at klienten vil profilere på å ”installere” nye og mer adaptive sider ved selvet. Terapeuten kan delta direkte i rollespillet eller simpelthen bare observere disse virtuelle forordninger.

 

Den fundamentale antakelsen i ”avatar” psykoterapi er at alle de karakterer som klienten selv velger, konstruerer eller blir pålagt representerer ulike manifestasjoner av vedkommendes psyke. Disse figurene (avatars) konkretiserer på sett og vis de komplekse konstellasjoner av minner, frykt, ønsker, idealiseringer og forventninger som utgjør klientens fornemmelse av selvet. Å gi de ulike ”avatars” et liv er imidlertid ikke målet med slik form for psykoterapi. I så fall risikerer vi å etablere et langt spill uten konklusjon. Det vil i verste fall kun være et frustrerende element eller muligens en aktiv unngåelse av selve målet som i bunn og grunn er en assimilasjon av de ulike personlighetssider til et koherent og samlet selv. Det endelige mål må være å overføre et nytt og integrert selv fra den kunstige virkeligheten over i den fysiske verden. Eller som hinduenes begrep antyder: manifistering og erkjennelse vedrørende de ulike sider ved en selv kan være en god indikasjon og et uttrykk for det universale selvet.

 

Jeg foreslår på ingen måte at man utelukkende skal benytte ”avatar” psykoterapi som alternativ til de tradisjonelle ansikt til ansikt konsultasjoner, men snarere som et mulig fruktbart supplement eller alternativ dersom tradisjonell terapi ikke er aktuelt. Vi bør være klar over at et overdrevent fokus på imaginære scenarioer og identiteter hurtig kan bli en form for forsvar og ”acting out” og således kan virke avledende på det psykoterapeutiske arbeid. Dessuten vil enkelte former for psykopatologi, eksempelvis psykotiske tilstander, sannsynligvis respondere dårlig på de imaginære scenario hvor situasjonen vil kunne forverres. Men ved fornuftig bruk, tror jeg absolutt at klientens ”livsstileksperimentering” i imaginære online omgivelser vil kunne bidra med verdifullt materiale som eventuelt kan diskuteres i f2f terapi etterpå. Det skal også poengteres at dette er et gryende bruksområde i forhold til mental helse.

 

Gerald R. er blant de som forsker på “avatar” terapi. Han leder blant annet et program (The Avatar Process Training Group, APT) myntet på å gi psykologer erfaring vedrørende de elementer og dynamikker som er forbundet med online kommunikasjon ved bruk av ”avatars”. På denne måten kan autorisert personell innen mental helse oppnå førstehåndskunnskap om problemer som kan oppstå online i slike visuelt stimulerende miljøer ved at de selv, under supervisjon, deltar aktivt i det kunstige miljøet med sine egne figurer (avatars). Det er altså grupper av autorisert personell som interagerer med hverandre via programvare som plasserer dem i en tredimensjonal kunstig verden. Teknologien og det påtenkte bruksområdet i en psykologisk kontekst er ennå på forsøkstadiet, men slik jeg ser det, er det åpenbare fordeler som bør utnyttes og selvfølgelig en hel del ”bivirkninger” som krever nøye overveielser og støttet av forskning på området før vi med sikkerhet kan uttale oss om hvorvidt cyberspace kan være med på å helbrede eller rett og slett sykeliggjør mennesker. 

 

Kilder

 

Barak, Azy. Psychological Applications on the Internet: A Discipline on the Threshold of a new Millennium. I: Applied and Preventive Psychology, 8, s. 231-246, 1999. 

Gerald R., Quimby, M.A. Director of Avatar Training, Telehealth Training Institute. Telehealth: Avatar process training group project. Pioneer Development Resources, Inc. September 1997. http://www.telehealth.net/articles/avatar.html 

Kraut, Robert, Patterson, Michael, Lundmark Vicki, Kiesler, Sara, Mukopadhyay, Tridas & Scherlis, William. Internet Paradox A Social Technology That Reduces Sosial Involvment and Psychological Well-Being? American Psychologist. 53 (9), s. 1017-1031, 1998.

Manhal-Baugus, M E-therapy: Practical, ethical and legal issues. CyberPcychology & Behavior. 4 (5), s. 551-564, 2001.

Suler, John. Online bok: The psychology of cyberspace. Online Continuing Education Articles. Departement of Psychology Rider University, USA, 2002. http://www.rider.edu/users/suler/psycyber/psycyber.html

Tikhomirov, O. K. The psychological consequences of computerization. I: J. V. Wertsch (red.), The concept of activity in Soviet psychology. New York: Sharp. S. 256-278, 1979.

Wallace, Patricia. The psychology of the Internett. Cambridge University Press, UK, 1999.

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Hvordan forstå psyken?

Psyken
Psyken

Forholdet mellom hjernen og psyken er gåtefullt. Kan vi forstå psyken som våre kreative evner til å skape vårt eget liv, eller er vi styrt av hjernebiologiske faktorer? Noen mener at psyken i fri utfoldelse har helbredende krefter, kreative evner, kan se inn i fremtiden, lese tanker, kommunisere telepatisk og rent faktisk utgjør en slags guddommelig detalj ved mennesket (som forlater denne jorden når tiden er inne). Andre mener at de som forstår bevisstheten som en åndelig størrelse er hjemsøkt av overtro og barnslige forestillinger. I den antireligiøse og vitenskapelige avdelingen er man mer opptatt av rasjonelle forklaringsmodeller som beskriver bevisstheten som en tilpasningsdyktig organisk klump av hjernesubstans driftet på elektrokjemiske impulser. I denne artikkelen drøfter vi flere sentrale spørsmål:  Hva er psyken? Hvordan utvikles den? Hvilke krefter bor i den? Hvordan forholder den seg til kroppen? Og hvordan helbredes den ved sykdom?

 

Jeg har en hjerne som består av nerveceller og kjemiske signalstoffer. Den veier omtrent 1,5 kilo, og den er plassert i hodet på toppen av kroppen. Hjernen er en biologisk informasjonsprosessor, den kan begripes innenfor en naturvitenskapelig forståelsesramme, og den informasjonen som forvaltes i hjernen består utelukkende av representasjoner av den ytre (empiriske) virkeligheten. Det er altså snakk om en materiell og objektiv hjerne som prosesserer informasjon fra en materiell og objektiv virkelighet. Dette er den materialistiske forståelsen av mennesket og psyken. Den største innvendingen mot det materialistiske menneskesynet er en slags menneskelig følelse av å ikke kjenne seg igjen i de objektive beskrivelsene. Når vi ser innover i oss selv (introspeksjon) ser vi en helt annerledes verden som består av bilder, fantasier, begjær, sult, smerte, tanker, ideer, forestillinger, planer, håp, frykt, ønsker og drømmer.

 

Det å forstå seg selv som en maskin som forvalter data i et avansert informasjonsnettverk, eller som en ansamling nevrotransmittere som sender elektrokjemisk informasjon gjennom et flettverk av nervebaner, passer simpelthen ikke på opplevelsen av å være et menneske. Det er ikke slik vi opplever vår egen bevissthet. Når vi kikker inn i vår egen indre verden, ser vi ikke databites og informasjonsnettverk, men noe ganske annet. Med andre ord kan man si at mine opplevelser er min personlige innside, til forskjell fra min utside som består av kropp og hjerne. Man kan godt være enig i nevrovitenskap, men jeg tror det er få som kan påstå at de opplever seg selv som biter av informasjon i høy hastighet gjennom et biokjemisk nettverk.

 

Etymologisk sett er ordet psyke gresk og betyr i utgangspunktet ånd. I enkelte tilfeller oversettes psyke med sjel, noe som i vår kultur er beheftet med kristne konnotasjoner. I kristendommen antar sjelen nærmest materielle dimensjoner som en udødelig substans med midlertidig tilholdssted i kroppen. Den franske filosofen Renè Descartes adopterte en slik todelt (dualistisk) forståelse av mennesket. Vi er simpelthen utstyrt med en sjelsubstans (res cogitans) som er atskilt fra materien (res exstensa). Psykologien har forsøkt å etablere seg som en dynamisk disiplin innenfor disse rammene med utgangspunkt i sjelslivet.

 

Psyken har vært gjenstand for spekulasjoner gjennom historien. Fortellingene om vårt indre landskap har endret seg i takt med verdensanskuelsene til epokenes fremste filosofer. Demokrit (460-380/70 f. Kr.) mente at verden består av atomer og det tomme rommet som omgir atomene. Noe annet eksisterte ikke. Det var heller ingenting i verden som skjedde tilfeldig, men alt sammen var ledd i en kjede av årsak og virkning. Psyken var intet unntak. Det betyr simpelthen at vår menneskelighet ble redusert til en potensielt forutsigbar mekanikk mellom atomer. For Platon (ca. 428-348 f. Kr.) stilte det seg ganske annerledes. Han betraktet psyken som et slags vitalt fenomen i samme kategori som ideene, noe som antyder at psyken betraktes som en udødelig anordning med bolig i kroppen. Her ser vi at ånd og materie er atskilt, mens de hos Demokrit var ett og samme fenomen tuftet på atomer. Platon antok dessuten at psyken kunne påvirke materien, men dessverre gav han ingen utførlig beskrivelse av dette, noe vi dermed har grublet på siden. Aristoteles (384-322 f. Kr.) inntar en tredje posisjon i sakens anliggende. Han forfekter nemlig at psyken er en integrert del av kroppen og dens aktivitet. Psyken er rett og slett kroppen i arbeid, og ikke en åndelig spøkelsesaktig fasong atskilt fra kroppen (Christensen, 2002, pp. 44-45).

 

Psyken er uansett den mest gåtefulle delen av vår menneskelighet. Er den en ansamling av nevroner i komplekst samspill, eller er den sete for ideer og opplevelser av metafysisk karakter? Psykologien opererer midt i dette gåtefulle landskapet, og det skaper av og til litt problemer for psykologien som fagfelt. Psykologisk behandling må forholde seg til psyken som en objektiv størrelse slik den fremstår som et nevrokjemisk nettverk. Behandlingen består da av blant annet medisiner. På den andre siden må behandlingen ta hensyn til menneskets tanker og følelser, noe som er vesensforskjellig fra hjernen som et fysisk organ. For å ikke fare vill i det psykologiske landskapet trenger man sannsynligvis et kart som viser vei til den beste behandlingsformen.

Psykologiens komplekse gjenstandsfelt har jeg diskutert med et konkret eksempel i artikkelen som tar for seg Problemer med behandling av fibromyalgi. Jeg har dessuten drøftet kropp og psyke problematikken i forhold til Psykologisk behandling av kreft, noe som er et kontroversielt og spennende tema. 

 

Et kart over psyken

 

Et kart er laget for å gi en oversikt over terrenget, og det finnes mange ulike kart for ulike behov. En orienteringsløper er interessert i topografi, en fjellklatrer er kanskje spesielt interessert i høydeforhold, en turist er interessert i stedsnavn og naturminner, mens en byplanlegger er interessert i forholdene mellom grøntarealer, industri, boligbebyggelse og de kollektive strukturene som binder byen sammen og gjør den funksjonell.

 

Spørsmålet er hvilke hensyn vi skal ta når vi lager et kart over menneskets psyke. Hva er vi interessert i? Topografi? Noen er helt sikkert interessert i psykens topografi, og da har de kanskje mest nytte av et kart som forteller hvordan hjernen er skrudd sammen. Hvor er de ulike funksjonene lokalisert og hvordan er forbindelsene mellom disse hjerneområdene? Slike innfallsvinkler til menneskets psyke kalles gjerne funksjonalisme eller nevrobiologi. Man studerer rett og slett nervebaner og hjernens struktur for å utlede menneskets komplekse vesen i naturvitenskapens navn.

 

Andre er mer opptatt av tankegang og hvordan hjernen opererer med ulike diskurser og tenkemåter. Da trenger man et kart over tenkemåter, og det finnes i mange varianter. Eksempelvis kan vi se på ulike epoker i menneskets åndsliv. I førmoderne tid så verden ut som et magisk landskap styrt av Guder og demoner i en mytisk orden. Når vi beveger oss inn i modernismen utvikler vi nye metoder og avslører mange av tilværelsens mysterier, noe som gjør at vi ikke lenger har behov for guddommelige forklaringsmodeller basert på mange ulike guder. Likevel beholder vi troen på en større mening og en sammenheng. Noen tror at det finnes en hellig skaper bak alt liv og ser på Gud som det endelige svaret, men vitenskapen avviser Gud og forfekter at verden kan regnes ut ved hjelp av veldesignede eksperimenter. Vitenskapen beveger seg raskt videre og nye sannheter dukker opp, men problemet er at de nye sannhetene har en tendens til å motbevise de gamle. Gradvis mister vi troen på en endelig sannhet eller en korrekt forklaringsmodell, og dermed er scenen satt for postmodernisme. Den nye erkjennelsen er at verden er i stadig bevegelse og forandring. Sannheter er ikke lenger absolutte, men de er utstyrt med en ”best før” dato. Informasjonsmengden øker og det stilles nye krav til det menneskelige intellekt. Det postmoderne mennesket må være kaospiloter og forholde seg til en verden uten sannheter. Det krever at vi tenker selv og har mental kapasitet til å vurdere mange perspektiver på en gang. Det holder ikke at vi godtar en måte å tenke på og slavisk forholder oss til denne. Vi må ha en hjerne som evner å kjøre flere parallellprosesser samtidig. Vi må rett og slett tenke på mange ulike måter på en gang, og jo flere innfallsvinkler vi klarer å forstå, desto bedre tilpasset er vi til et flerkulturelt informasjonssamfunn. De som ønsker å betrakte menneskets psykologi på bakgrunn av tankegang, kan altså studere vår åndelige utvikling i et slags historisk perspektiv. Det finnes selvfølgelig også en rekke andre innfallsvinkler som forteller sentrale ting om menneskets tankegang og måter å se verden på.

 

Andre igjen vil vite noe om hvordan psyken håndterer følelser eller forholder seg i mellommenneskelige forhold. I så fall trenger vi teorier som forteller noe om den psykologiske dynamikken i mennesker, og hvordan denne dynamikken utspiller seg i forhold til andre. De som er interessert i psykologi fra en slik innfallsvinkel vil ikke bli fornøyd med et kart over hjernedeler, akkurat som en turist vil ha lite igjen for et kart over de kjemiske grunnforholdene i Oslo.

 

I en psykologisk sammenheng kan vi si at de som interesserer seg for topografi er opptatt av psykens ”utside”, altså hjernen i sin fysiske fasong, mens de som er opptatt av følelser og tanker er opptatt av psykens ”innside”. Dermed fremgår det av ovennevnte argumentasjon at psyken har en ”utside” og en ”innside”. Utsiden er den fysisk forankring i hjernen, noe som er dens fysiske manifestasjon i virkeligheten, mens innsiden er det landskapet som består av følelser, tanker og indre modeller av den ytre virkeligheten. Et kart over psyken må derfor ta hensyn til både innsiden og utsiden av dette fenomenet.

 

Dette gjør saken ganske kompleks og det krever samarbeid mellom flere vitenskapelige innfallsvinkler. Humanvitenskap tar for seg opplevelser og den subjektive kvaliteten ved mennesket, samfunnsvitenskapen ser på sosiale strukturer og mennesket som et kollektivt vesen, og naturvitenskapen ser på mennesket som en biologisk organisme. Psyken befinner seg midt i mellom disse vitenskapene, og sannsynligvis vil man aldri forstå psyken fullt ut før man klarer å kombinere minst tre ulike erkjennelsesinteresser, og selv da dukker det opp spørsmål som ikke lar seg forklare. Kanskje må vi supplere våre vestlige vitenskapsmodeller med østlig filosofi for å begripe vår menneskelighet.

 

 

Forståelser av mennesket i psykisk helsevern

 

Når man har brekt et bein, fått blindtarmbetennelse eller streptokokker, er det som regel ingen tvil om hvilken behandling man trenger. I somatikken har man ofte én bestemt behandlingsstrategi som avhenger av diagnosen, men slik forholder det seg sjelden i psykiatri. Årsaken er at en god behandlingsplan for psykiske problemer må forankres i flere forskjellige vitenskapsteoretiske utgangspunkt. Man må klare å håndtere veldig mange ulike perspektiver på samme tid, og deretter handle ut i fra flere teorier samtidig, noe som krever mye mental kapasitet. For mennesker er det ikke lett å hanskes med mange forklaringer på en gang, og det blir særlig vanskelig hvis forklaringene forsøker å utkonkurrere hverandre. De fleste mennesker er ganske konservativt anlagt. Vi tviholder på de perspektivene vi er vokst opp med, og det krever ofte ganske mye mot og åpenhet før vi inkluderer nye innfallsvinkler på tilværelsen. Siden psyken er av en slik beskaffenhet at den ikke lar seg fange i én enkelt forståelsesramme, har vi historisk sett behandlet psykiske lidelser på veldig mange ensporede måter. Psykiatri har tidligere vært belemret med et alvorlig sneversyn som har rammet mange pasienter på dramatiske måter. Det har tatt lang tid før nye perspektiver har sluppet til, og de fleste nye behandlingsprinsipper har hatt en trang fødsel.

 

Det finnes mange eksempler på hvor vanskelig det er å vinne frem med nytenkning i etablerte systemer. Et godt eksempel er Ignaz Semmelweis (1818 til 1865) som var assistentlege ved klinikken for fødselshjelp i Wien. Hans observante natur registrerte en ganske høy dødelighet på avdelingen, noe han bestemte seg for å undersøke nærmere. Etter hvert fant han en sammenheng mellom jordmødres og legers mangel på håndhygiene og barselfeber. Han innførte et strengt hånddesinfiseringsregime og reduserte i 1848 dødeligheten fra 12,3 til 1,3 prosent. Altså en formidabel gevinst basert på håndvask. Tallene var ubestridelige, men Semmelweis møtte likevel stor motstand blant sine kolleger. Ingen ville vedgå at de som helsepersonell var med på å gjøre pasienter syke med sine skitne fingre, og dermed ble resultatene avvist, renslighetene ble forbigått og Semmelweis fikk sparken. Dette er et glitrende eksempel på hvordan nye modeller og supplerende innsikt ofte får en ”trang fødsel”.

 

Tilsvarende har man i psykiatrien bedrevet ulike former for ”kurative tiltak” som langt på vei har lignet mer på tortur enn behandling. Årsaken var at de modellene som var tilgjengelige i forhold til å forstå psykisk sykdom var fattige og unyanserte. De baserte seg gjerne på en antakelse om at psykisk syke mennesker manglet evnen til å utvise sømmelig atferd, hvorpå pasientene hadde behov for disiplinerende og smertefulle behandlingstiltak for å ”presse” dem tilbake til ”normalitet”. Paradoksalt nok var det nettopp en slik form for krenkende og fiendtlig behandling som var opptakten til pasientenes problemer i utgangspunktet, og dermed ble ulykken fullbyrdet da psykiatrien fortsatte i samme spor.

 

I perioden mellom 1941 og 1974 utførte man også lobotomi ved 19 norske sykehus. Det var den portugisiske legen Egas Moniz som utviklet metoden, og i 1949 fikk han nobelprisen i medisin for hans bidrag til å løse pleieproblemene innenfor psykiatrien. Dette er en forferdelig skamplett på psykiatriens historie, og ved nærmere ettersyn ser det ut til at behandlingen, spesielt på 40- og 50-tallet, fortrinnsvis hadde fokus på ”psykens utside”. Det var de tingene man kunne observere ved pasienten som befestet problemet, og det var pasientens atferd man ønsket å modifisere. Istedenfor å henvende seg til pasientens ”innside” ved hjelp av empatisk innsikt og emosjonell forståelse, forsøkte man å hindre den uønskede atferden ved å tvinge pasienten eller iverksette straffetiltak ved ”dårlig” oppførsel. Dersom dette ikke førte fram, kunne man gå kirurgisk til verks og kutte forbindelsen mellom de fremre hjernelappene og resten av hjernen. Dermed endret pasienten totalt karakter, noe som er et ganske vanlig symptom ved hjerneskade, og pleieproblemene fant sin løsning slik at staben ved den psykiatriske avdelingen kunne puste lettet ut (!)

 

Et utelukkende fokus på psykens utside kan få slike katastrofale følger som beskrevet i det ovenstående. I psykiatriens tidligste historie var det liten forståelse for at pasientens atferd handlet om vedkommendes mentale modeller av virkeligheten. Pasienter har veldig ofte opplevd krenkende og ubehagelige ting som anstifter en frykt for tilværelsen. På lang sikt kan det føre til mentale modeller av virkeligheten som signaliserer fare og usikkerhet i langt flere situasjoner enn det er nødvendig. Det anstifter ofte en febrilsk følelse av sårbarhet og hjelpeløshet, hvorpå symptomene (observerbar atferd) er et uttrykk for desperate forsøk på å hanskes med en virkelighet som virker skremmende eller vanskelig. En slik forståelse handler om innsiden av pasientens problem, og det er fortrinnsvis Sigmund Freud som krediteres for åpenbaringen av det indre psykologiske landskapet.

 

For å behandle psykens innside må man tone seg inn, etablere en fortrolig kontakt med pasienten, og dernest skape en trygg atmosfære hvor pasienten våger å revurdere de mentale modellene som skaper vanskeligheter for hans eller hennes livsførsel og livskvalitet. Dette er et møysommelig arbeid som krever empati, medmenneskelighet og tålmodighet, og dermed er det både kostnadskrevende og komplekst å avhjelpe pasientens psykologiske vanskeligheter fra innsiden.

 

Freud developed most of the first therapeutic techniques for ”talking-out” problems. He began to realize a non-physical structure of mental functioning. His investigations gradually led to the belief that there were dynamic forces at work that were responsible for creating the abnormal symptoms that he was treating, and that most of these forces were unconscious.” (Emeritus, 2006, p. 2).

 

Freud oppdaget ikke psykens innside, men han la grunnlaget for en vitenskap og en terapeutisk disiplin som hadde psykens innside som gjenstandsområde. Heldigvis har vi forlatt mange av de mest krenkende og overgripende behandlingsmåtene i dagens helsevern, men vi behandler fremdeles psykens utside, fortrinnsvis med medikamenter. Vi har også en ganske teknisk atferdsterapi som fokuserer direkte på modifisering av atferdsmønster, men det foregår uten tvang og torturmetoder. I tillegg har vi en rekke terapeuter som fokuserer på psykens innside og behandler psykiske problemer gjennom samtaleterapi eller psykoterapi.

 

Psykens utside og innside er nok en versjon av kropp og sjel dualismen. I flere andre artikler har vi drøftet spørsmålet om hvilken type behandling man trenger ved eksempelvis depresjon. Kanskje trenger vi medisiner for utsiden av problemet (ubalansert og ”depressiv” nevrokjemi i hjernen) og samtaleterapi for innsiden av problemet (de eksistensielle og emosjonelle sidene ved depresjonen).

 

Når man er pasient eller behandler, kan man ikke kjenne til rasjonale bak alle de ulike behandlingstilbudene, men man kan i første omgang finne ut om det dreier seg om en ”innside”- eller en ”utside”-behandling av problemet. I denne sammenheng dukker det opp nye og enda vanskeligere spørsmål: Hvordan henger innsiden og utsiden sammen? Det eneste som er sikkert er at en innside som regel har en utside, noe annet ville være vanskelig å forestille seg. Hvilken innfallsvinkel skal jeg velge når jeg behandler en pasient, eller hvilken innfallsvinkel skal man velge når man trenger behandling. Dette feltet er enormt og ganske uoversiktlig dersom man ikke klarer å sortere de ulike tilbudene fra hverandre. I første omgang bør man lære seg å kjenne igjen forskjellen på innsiden og utsiden av psyken, og huske på at behandling ofte må angripe problemet både innenfra og utenfra. Psyken er et fenomen som må forstås i entall, i flertall, som subjekt og objekt, og en slik oppgave krever at man holder tungen rett i munnen.

 

 

Kilder

 

Christensen, G. (2002): Psykologiens videnskapsteori – en introduksjon. Roskilde Universitetsforlag, Danmark.

Emeritus, Professor (2006). Sigmund Says: And Other Psychotherapists’ Quotes. iUniverse.com.

 

 

Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Meditasjon mot depresjon

Depresjon og meditasjon
Depresjon og meditasjon

Depresjon kan kureres ved hjelp av medisiner og psykoterapi, men meditasjon kan også ha en svært helbredende effekt. Hvordan fungerer meditasjon på psykiske problemer, og hva bør man vite før man gir seg i kast med et meditasjonsprogram? Depresjon kan forstås som en slags samlebetegnelse for en rekke negative følelser som senker humøret og forringer livskvaliteten betraktelig. Beck og Alford har forsøkt å gi en omfattende redegjørelse for de begrepene vi bruker for å referere til nedsatt humør, negativt selvbilde, negative forventninger, håpløshet og redusert aktivitetsnivå. Følelsene kan variere fra tristhet til en lengre periode av varierende motløshet.

 

Spesielle hendelser kan selvfølgelig også føre til redusert livsgnist og en laber sinnsstemning. Det kan handle om små og store ting. Noen lar seg lett påvirke, mens andre er mer motstandsdyktige for dårlige nyheter. Hvordan kan man takle livets motgang, stress, krav og forventninger uten å «møte veggen». I denne artikkelen drøfter vi hvordan man kan mestre depresjon med et spesielt fokus på meditasjon som et helbredende supplement i selvutviklingsprosessen. 

 

En god venn som glemmer en bursdag, et nylig tap eller en separasjon, uten å få dertil passende støtte fra venner og familie, er situasjoner som kan forverre en depresjon. Noen mennesker er også tilbøyelige til å utvikle depresjoner uansett hvor mye trøst og omsorg de får fra sine omgivelser. Tilfeller av depresjon behandles som en psykisk lidelse når opplevelsen av virkeligheten blir negativt påvirket i en slik grad at det hemmer pasienten i sosiale relasjoner, på skole eller på jobb. Når følelsen av negativitet gjennomsyrer store deler av livet, frarøver oss livskvalitet og evnen til å føle glede, er det sannsynlig at vi har utviklet en depresjon. For at vi skal betrakte depresjonen som en psykisk lidelse, må den også overstige den typen melankoli vi alle føler på når vi møter motgang eller hindres i å nå våre mål. En klinisk depresjon skal også vare over to uker.

 

Det fortelles om svært intelligente mennesker som likevel ikke klarer å dempe negative følelser ved hjelp av sin rasjonelle fornuft. De fleste av oss har også vært borte i svært vellykkede mennesker som av en eller annen tilsynelatende uforståelig grunn opplever seg selv som tapere. Spørsmålet er hva som egentlig ligger til grunn for en depresjon? Kan det forstås som et slags ”virus” på menneskers tankegang som bader tilværelsen i et negativt fokus? I denne artikkelen skal vi undersøke denne saken litt nærmere, og samtidig ta for oss noen østlig inspirerte strategier for å takle depresjon. 

 

Måten vi tenker på

 

La oss se på Kari som ble hengt ut av lederen sin for en feil på jobben. Hennes reaksjon er å bli lei seg og innesluttet. Hun begynner å si til seg selv at hun er ubrukelig fordi hun gjør for mange feil. Hun husker at dette har vært et problem siden barndommen. Når hun tenker seg om har det vært noe feil med henne nesten hele livet. Hun bærer sin smerte over feilen og følelsen av å være inkompetent med seg hjem, og mot kvelden blir det vanskelig å sove. Hun ser en konfekteske og kaster seg over den. Hun prøver å gråte, men også det er vanskelig. Hun husker alle tidligere ganger hun er blitt hengt ut på grunn av feil, og kritiserer seg selv voldsomt. Neste morgen har hun ikke lyst til å gå på jobben, hun har faktisk ikke lyst til å stå opp. Det er en nedadgående spiral i hennes måte å tenke på.

 

Men hvis Kari kunne se objektivt på situasjonen, ville hun muligens oppdage at feilen skyldes manglende planlegging, eller for liten tid til å dobbelsjekke arbeidet. Hun ville også oppdage at hun ganske umiddelbart tar skylden på egne skuldre. Hun antar ganske automatisk at hun er skyldig fordi hun ikke er flink nok, men hun undersøker sjelden eller aldri om det finnes løsninger som kan hjelpe henne i arbeidet. På sett og vis er hun ganske passiv i det hun godtar at feilene er en følge av hennes egenudugelighet, og hun gjør få forsøk på å skape en positiv endring eller gjenvinne mestring. Den negative tankegangen påvirker alle aspekter av livet, og drar henne dypere ned i et dragsug av selvhat. Hun kan ikke snakke med familien sin om det, fordi hun går ut fra at de vil være kritiske, og det makter hun ikke å forholde seg til. Enda mer kritikk er som å spytte i den samme selvhatsbøssa som Kari selv spytter i. Hun har ingen venner å støtte seg til, hun er ikke flink til å skaffe seg venner. Innerst inne har hun liten tro på at noen vil være sammen med henne, og derfor holder hun avstand.

 

Et objektivt blikk på egen situasjon hadde avslørt mye av Karis nedsettende tankemønster. Det kunne også hjulpet henne mot bedre resultater i hverdagen, ettersom det i høy grad er hennes egen negative selvfølelse som hemmer hennes utvikling og undergraver hennes egentlige potensial. Gjennom et mer objektivt blikk (se seg selv utenfra) ville hun skjønne at hennes følelsesmessige reaksjoner sannsynligvis bunner i opplevelser fra barndommen hvor hun stadig ble anklaget for småfeil. Hun ville forstå at hun har tatt til seg en holdning hvor hun umiddelbart antar at det er hennes skyld. Hun har vokst opp med skyldfølelsen og klarer ikke å se at feil kan rettes opp eller unngås. Kritikken fra barndommen har ført til at hun ser på seg selv som en stor feil. Som alle andre er Kari et produkt av sine erfaringer og sin oppvekst. Her har hennes selvbilde blitt dannet i kontakt med omsorgspersoner og nærmiljøet, og da de ofte har fortalt henne at hun ikke er god nok, har hun etter hvert trodd på dette, og det har blitt en del av hennes identitet. Slik har hun blitt både sårbar og usikker, noe som påvirker hennes innsats på jobb, og det hemmer henne i sosiale sammenhenger.

 

I løpet av den siste tiden har hun også utviklet kraftig hodepine, og føler seg ofte sentimental uten grunn. Matvanene er uregelmessige, og hun setter seg selv i situasjoner hvor hun fråtser. Hun er ikke i stand til å huske en opplevelse i livet som fikk henne til å føle seg lykkelig. 

 

Meditasjon mot depresjon

 

Meditasjon er både enkelt og veldig vanskelig. Først og fremst handler meditasjon om å hensette hele systemet til en behagelig posisjon. En del typer meditasjon fokuserer på pusten i det den kommer ned i lungene for deretter å forlater kroppen. Hensikten er på sett og vis å tømme hodet for mentalt støy gjennom en radikal aksept av tanker og følelser, og en erkjennelse av at man ikke er sine tanker og følelser eller at tankegods og tilhørende følelser ikke kan definere vårt ”sanne selv”.

 

I meditasjon føres hele kroppen inn i en tilstand av fred, og personen vil gradvis oppnå en tilstand av indre ro. Noen mennesker kan oppleve hodepine i startfasen, men denne vil som regel forsvinne ganske raskt. Noen vil også oppleve øyeblikk av katarsis i oppstarten av en meditasjonsøkt. Katarsis er et veldig omdiskutert begrep med litt forskjellig betydningsinnhold. Men i denne sammenhengen refererer katarsis til et ganske spontant følelsesmessige klimaks eller sammenbrudd som består av en overveldende følelse, det være seg følelsen av sorg, empati, glede eller noe annet. Dette emosjonelle toppunktet etterfølges gjerne av en følelse av fornyelse og et nytt liv. Dog er det langt i fra alle som har en slik opplevelse med meditasjon. Andre igjen føler at meditasjon kan fremkalle kløe over hele kroppen, noe som kan virke ubehagelig og forårsake at folk gir opp meditasjon og antar at det ikke passer for dem. For å dra nytte av meditasjonens berikende effekter, må man derfor være ganske iherdig i starten før man mestrer denne kroppslige og mentale disiplinen.

 

De fleste av oss foretrekker å holde oss opptatt med aktiviteter som tillater oss å drukne tidligere minner, ubehagelige følelser og psykologisk ubehag. De fleste mennesker lever et liv hvor de lar psyken «skravle» i et slags panisk forsøk på unngåelse av psykisk ubehag, men faktum er at nettopp denne ”skravlingen” eller dette ”tankekjøret” er det som skaper mentale spenninger, en anstrengt livsførsel og psykisk utmattelse. På sett og vis fungerer den indre ”skravlingen” som mentalt støy og det blir en agent for en uheldig selvfornektelse. Når vi mediterer kommer våre følelser og tanker til syne. For å lykkes i den meditative prosessen er det helt avgjørende at vi ikke ”tar stilling” til de tankene og følelsene som dukker opp. Poenget er å la det komme, uten å henfalle til bekymring eller intellektuell problemløsning. Problemløsning er ikke ro, og meditasjon handler om å ikke la seg affisere av det som dukker opp i vår bevissthet. Vi skal isteden sette oss i posisjonen som observatør til våre tanker og følelser. Dersom vi klarer dette, vil vi unngå den urolige aktiveringen som skaper stress og jag i hverdagen. Meditasjon betyr ikke at vi skal slutte å bry oss om ”virkeligheten”, men øvelsene er ment som en frigjørende pause hvor vi gjenoppretter mental balanse og indre fred, noe som videre ruster oss til å takle hverdagens utfordringer med større ro og dermed høyere grad av kontroll og mestringsfølelse. Du skal altså ikke handle på følelsene eller tankene, men observere dem som om de var et tog som kjører forbi på din indre arena. Når man mestrer denne teknikken har man en verdifull kilde til vitalisering og balanse i eget liv. Dette kan være et svært viktig redskap i kampen mot stress, angst og ikke minst depresjon.

 

I de fleste tilfeller vil symptomer på ubehag forsvinne når personen forstår essensen av meditasjon og klarer å utøve denne praksisen på riktig måte. Gjennom meditasjon vil personen finne en kilde til fred og skape seg et rom i hverdagen hvor det er mulig å omsluttes av en befriende indre ro. I guidet meditasjon blir utøveren ledet til å akseptere tanker som kommer frem uten å bli en del av dem. Gjentatt innsats på daglig eller ukentlig basis gir frukter som ro, aksept og romsligere perspektiv på tilværelsen, noe som igjen forhindrer at vi havner i konflikter eller territoriale maktkamper med kollegaer, familie, venner eller andre bekjente.

 

For å forstå effekten av meditasjon, må vi først forstå hvordan nervesystemet virker når det gir oss en følelse av velbehag. Nervesystemet består av små nerveceller som overfører impulser ved hjelp av kjemiske forbindelser kalt nevrotransmittere. Nevrotransmittere som serotonin assosieres med følelsen av å «ha det bra». Forskning på meditasjon har identifisert at disse nevrotransmitterne frigjøres gjennom meditasjonspraksis og tilsvarende beroligende aktiviteter. Det skal legges til at det finnes mange forskjellige typer og avarter av meditasjon. Blant annet har vi skrevet en artikkel om Tai Chi som en type meditasjon for mennesker som ikke klarer å sitte stille eller oppnå en meditativ tilstand i en positur uten bevegelse. Noen hevder at Tai Chi er meditasjon for de ”rastløse”.

 

I Karis tilfelle vil meditasjon sannsynligvis virke på det fysiske ubehaget hun står overfor, og kanskje hjelpe henne med å dempe usikkerheten som hemmer henne i hverdagen. Dersom hun kan etablere litt mer ro og indre styrke, vil hun kanskje komme til å gjøre en bedre jobb og samtidig bli litt mer robust i forhold til negative kommentarer fra andre. Hun introduseres for ideen om at hun er en verdifull person, og oppdager gjennom iherdig innsats at psyken sakte men sikkert åpner seg for en tilstand av selvaksept. Bruk av psykoterapi i kombinasjon med meditasjon gjør den terapeutiske effekten enda større. Psykoterapien kartlegger på sett og vis opphavet til Karis lave selvfølelse og avslører hvordan hun tenker på en selvdestruktiv måte. Meditasjonen funger som en slags balsam for egenutvikling og gir rom, balanse og psykologisk overskudd til å gjennomføre en forandring. Kombinasjonen av psykoterapi og meditasjon hjelper oss i den prosessen som handler om å åpne sinnet og bli oppmerksom på de mentale spillene som fanger oss i selvutslettende mønstre. Den psykoterapeutiske behandlingen av depresjon baserer seg både på pasientens histore, karakteristiske tankemønstre og følelsesmessige reaksjoner. I artikkelen Bli kvitt angst og depresjon med følelsespsykologi drøfter vi følelsenes plass i selvutvikling og psykoterapi mer inngående.

 

Dersom Kari både arbeider på egenhånd, og kanskje søker profesjonell hjelp i startfasen, vil hun sannsynligvis snart klare å se sine styrker og oppdage nye sider ved seg selv. Hun vil antakelig gjennomgå flere øyeblikk preget av katarsis i det hun avslører sitt selvbenektende tankemønster, og gradvis begynner å se andre som seg selv.

 

Innenfor meditasjon finnes det mange nivåer og stadier man kan tilstrebe gjennom langvarig trening. Når det gjelder Kari burde hun nok ikke bevege seg mot faser av dyp meditasjon foreløpig. Før man tar meditasjonspraksis opp på et ”profesjonelt” nivå bør man sørge for å være såpass selvbevisst at man ikke lar mismotet i hverdagslige situasjoner ta overhånd. Meditasjonsprosessen virker i takt med personens grad av selvaksept og åpenhet. Hun vil sakte men sikkert bli klar over at hun har kontroll over egen konsentrasjon og selvbeherskelse, og at hennes evner og kompetanse kan forbedres ved hjelp av egeninnsats. 

 

Andre aspekter ved meditasjon

 

Meditasjon har direkte innvirkning på blodtrykket, noe som betyr at denne praksisen er særdeles gunstig for folk med høyt blodtrykk. Likevel er ikke meditasjon alltid like gunstig forklarer Snyder og Lindquist i boken ”Complementary/alternate therapies in nursing” (2006, p. 136-138). Blant annet må pasienter som medisineres for diabetes eller høyt blodtrykk få vurdert og eventuelt justert dosen etter meditasjon. I den ovennevnte boken antydes det også at blodtrykk og hjerterytme bør overvåkes hele døgnet den første tiden etter at man har startet aktivt med meditasjon, særlig hvis man har spesielle helsetilstander relatert til hjerte og blodtrykk. Blodtrykksfall kjennetegnes ved svimmelhet når man eksempelvis reiser seg raskt opp etter meditasjon. Personer som opplever dette, må reise seg langsomt fra meditasjonen for å unngå blodtrykksfall.

 

På en annen side finnes det flere studier som mener å bevise at meditasjon har en kurerende og positiv effekt på en rekke tilstander. Det nevnes eksempelvis studier som har vist en sammenheng mellom meditasjon og sykdomsutviklingen ved HIV/AIDS. Dette er kanskje litt kontroversielt, men det er i alle fall hevet over enhver tvil at meditasjon kan anbefales for personer som lider av kroniske smerter, stress eller angst.

 

Forfatterne av den overnevnte boken anbefaler ikke personer med hypotensjon (medisinsk betegnelse for lavt blodtrykk) å meditere, da blodtrykket etter all sannsynlighet kommer til å senkes ytterligere. Et annet faremoment er mennesker som i utgangspunktet har en litt vaklende selvtillit og identitetsfølelse. På sett og vis handler meditasjon om å bevege seg ut over egoets innflytelse, men dersom egoet er preget av mangel på sammenheng og kaos, kan reise inn i en meditasjonstilstand forverre den psykologiske ustabiliteten. I verste fall risikerer man hallusinasjoner og større grad av selvusikkerhet, noe som krever psykiatrisk behandling og medisinering.

 

Mennesker som befinner seg i krise, har psykiske problemer eller konsentrasjonsvansker vil som regel ha problemer med å følge guidet meditasjon. I slike tilfeller kan beroligende musikk eller resitasjon (gjentagende regler som i et mantra) tas i bruk, eventuelt sammen med foreskrevet medisin. Dersom man er deprimert, sliter med angst eller har andre psykologiske problemer er det viktig at man får kyndig veiledning i forhold til meditasjon. En nybegynner må som regel få hjelp til å vurdere fremdriften og i mange sammenhenger er man avhengig av anbefalinger med hensyn til metode, varighet og fokus. Dersom man får hjelp fra en erfaren utøver i startfasen, er det sannsynlig at langt de fleste mennesker vil oppleve en positiv effekt av meditasjon, både i forhold til kropp og psyke.

 

Du finner flere artikler om meditasjon, identitet, selvutvikling og sinnsro her på WebPsykologen. De mest leste er:

Andre aktuelle artikler:

 

I artikkelen Oppmerksomhetstrening i praksis setter vi opp en slags «oppskrift» på sittende oppmerksomhetstrening. Her snakker vi både om teorien bak oppmerksomhetstrening og hvordan man skal omsette dette i praksis. Her finner du blant annet 11 punkter som representerer en slags meditativ veiledning.

Sjekk ut WebPsykolologens eget videoforedrag om Mindfulness og Mindfulness og medfølelse

 

Kilder

 

McNamara, Patrick, (2006). Where God and Science Meet. Greenwood Publishing Group.

Snyder, Mariah & Lindquist, Ruth (2006). Complementary/Alternative Therapies in Nursing. Springer Publishing Company.

 

 

Av Sondre Risholm Liverød &
Shobna Subramanian Iyer

WebPsykologen.no