Bli kvitt angst og depresjon med følelsespsykologi

Angst og depresjonAngst og depresjon er svært utbredt. Symptomene kan variere, men i tillegg til terapi er det en del ting man kan gjøre selv for å bli kvitt psykiske problemer. Følelsespsykologi forteller noe sentralt om hvordan evnen til å håndtere følelser er avgjørende for psykisk sunnhet. Denne artikkelen vil fokusere på evnen til å tåle, forstå og håndtere følelser i hverdagen. Problemet oppstår gjerne når vi fanges av våre følelser på en måte som frarøver oss kontroll. Terapi handler om å se seg selv utenfra, og gjennom selvobservasjon får man en større avstand til emosjonelle konflikter, noe som i neste omgang gir oss mer kontroll og større handlingsrom.

 

Evnen til å forstå samt uttrykke sine følelser og behov, er sannsynligvis mye av roten til psykisk sunnhet. Hver gang det oppstår en ”forbudt” eller ukjent og skremmende følelse hos mennesket, forsøker det å kompensere eller kvitte seg med følelsen. Denne prosessen kommer gjerne til uttrykk som et symptom, og det er ofte plagsomt og problematisk.

 

 

Et sundt forhold til egne følelser

 

Noen tenker at psykisk sunnhet handler om å ha en innfølende innsikt i våre grunnfølelser. Det ser ut som om god livsmestring og livskvalitet handler om å legge merke til, tåle, forstå, bruke og uttrykke sine følelser. Det barnet som vokser opp med kjærlige omsorgspersoner, lærer hver dag om seg selv og sine følelser. Det får ofte bekreftet sine følelser gjennom morens interesse, empati og forståelse for barnet. I vanskelige situasjoner får barnet støtte og lærdom om den pågående triste følelsen. På den måten lærer barnet at følelsen ”tristhet” er vond og vanskelig, men at den ikke er livstruende eller direkte skadelig. Den er en del av livet og vi er ikke alene om den. Vi kan til og med få trøst av andre dersom vi klarer å uttrykke den på en grei måte. Barnet lærer at følelser er vår kommunikasjon med omgivelsene, og at det er viktig å ta hensyn til våre følelser for å orientere oss i tilværelsen på best mulig måte. Dersom følelser undertrykkes eller ignoreres, fordi de er ubehagelige eller oppleves som upassende og forbudte, risikerer vi å havne i en posisjon hvor fortrengte følelser kan bli til angst og depresjon og vi mangler plutselig vår viktigste forbindelse til oss selv og livet, nemlig våre emosjonelle reaksjoner. I en trygg og god oppvekst vil de fleste utvikle et godt forhold til eget følelsesliv, og man vil lære at følelser er forbigående og at det lønner seg å ta hensyn til de emosjonelle signalene. Når man blir ”følelsesmessig fri” vil det også være atskillig lettere å kontrollere sine emosjonelle responser slik at de kommer til uttrykk på passende måter som ikke ødelegger for oss selv eller våre relasjoner til andre mennesker. Målet for de fleste er altså et sundt, ikke fordømmende forhold til egne følelser, og dermed evnen til å tåle, forstå og uttrykke disse følelsene i tråd med våre behov, ideer og ønsker.

 

 

Et problematisk forhold til følelser

 

Motsatt ser vi at barn som har foreldre som selv har mye å tenke på og føler mye på egen regning, ikke alltid har like stor kapasitet til å hjelpe barnet med utforsking av eget følelsesliv. Noen barn får kjeft og straff hver gang de gråter og er frustrerte. Noen ganger får de også kjeft eller blir bedt om å tie stille dersom de er ivrige og glade. På denne måten lærer barnet at ens egne følelser er uvelkomne eller forbudte. Det er ikke plass til dem, og de besvares ofte med kjeft og straff. Barnet kan komme til å ”skjule” eller holde sine følelser på avstand i frykt for å ”plage” eller irritere omsorgspersonene. Dette kan bli et mønster hvor barnet i liten grad våger sine egne følelser. Følelsene oppleves da som farlig og ødeleggende. Til og med kan man tro at ens egne følelser og behov vil splitte familien dersom man uttrykker dem. Opp gjennom livet kan dette bli et problem for barnet. Psyken har et eget immunforsvar som forsvarer oss mot nettopp følelser. Dersom vi ikke har våget å ha noe særlig kontakt med våre følelser, betyr det at psyken må bruke mye energi på å holde vanskelige følelser på avstand. Vi kan fortrenge de eller oppleve at de ikke tilhører oss, men noen andre. Er vi selv sinte, kan vi oppleve at andre er sinte på oss. Altså at den ”forbudte” følelsen av sinne ikke er i oss selv, men hører til den andre. Dette skaper ofte misforståelser og kan ødelegge for våre forhold til andre mennesker. Og vi vet at det er i kontakt med andre at følelsene aktiveres. Det er i øynene til våre medmennesker vi kan skamme oss eller være stolte. Dersom vi har vokst opp med en forståelse av at ens egne følelser, ønsker og behov ikke er tillatt, kan vi hurtig møte situasjoner hvor vårt forsvar mot følelser blir satt på harde prøver. (WebPsykologen har en egen video om psykologiske forsvarsmekanismer).

 

 

Følelsenes biologi

 

Kroppen har et eget varslingssystem som reagerer på fare. Det er det vi av og til kan kjenne som angst: Hjertet pumper fortere, vi svetter, puster hurtig, blir anspente og kan føle prikking i fingrene. Dette er en sunn reaksjon når vi virkelig møter en fare, som for eksempel en bjørn. Da varsler kroppen fare og gjør seg klar til å flykte eller angripe. Slike reaksjoner er som regel uten bevissthet. Vi sanser fare og reagerer sporenstreks. Normalt sett vil et sivilisert menneske oppleve eller sanse noe, deretter koble inn en tanke for å vurdere situasjonen og til sist handle på bakgrunn av sine refleksjoner. Dette er en tidkrevende prosess som ofte fører til gode resultater, men i pressede situasjoner har vi ikke tid til å tenke. Dermed går vi direkte fra impuls til handling. Dette sørger for vår overlevelse i farlige situasjoner.

 

En slik impulsiv reaksjon blir dog problematisk når vi ikke kan spore noen direkte fare rundt oss. Vi bare reagerer med angst uten at det egentlig er noe å være redd for. Kroppen sanser fare og setter hele systemet på alarmberedskap. Vi får en kraftig kroppslig reaksjon som vi senere kan se at ikke sto i samsvar med situasjonen. Det var ikke noe å være redd for, men hvorfor reagerte vi så kraftig likevel? Trolig reagerer kroppen igjen på fare, men ofte er faren en følelse vi ikke har lært å takle, forstå eller uttrykke. Kanskje forstår vi ikke engang hvilken følelse som er på spill eller hvorfor den oppstår i akkurat denne situasjonen. Da frarøves vi på sett og vis oversikt, kontroll og forståelse av eget liv, og vi opplever et typisk symptom på psykisk lidelse i form av angst eller panikkangst. Når kroppen reagerer på fare i slike situasjoner, og vi ikke finner noen fare i miljøet rundt oss, kommer den opplevde faren fra ”innsiden”. Når vi møter en bjørn, og reagerer impulsivt og kraftig, er ”angsten” eller alarmberedskapen en viktig overlevelsesmekanisme, og det kan hende at vi løper på impuls for å redde oss unna bjørnen. Når vi reagerer med alarmberedskap på grunn av følelser vi ikke ”tåler” eller er i kontakt med, nytter det ikke å løpe. Vi kan ikke løpe fra oss selv, og det er på mange måter kjernen i mange psykiske lidelser.

 

  

Følelser som smerte i kroppen

 

Manglende kompetanse på eget følelsesliv, som følge av ulike typer omsorgssvikt eller andre svært ubehagelige erfaringer, kan gi grobunn for en rekke ulike symptomer. Depresjon og angst er blant de mest vanlige. Psykologisk ubehag som vi ikke evner å uttrykke eller dele med våre nærmeste på en konstruktiv måte, kan også sette seg som smerter i kroppen. Her handler det om lidelser som vi ofte kaller psykosomatiske, altså smerter som legen ikke finner noen tydelig fysisk årsak til, men som likevel gjør fysisk vondt.

 

 

Forskjellige strategier på håndtering av følelser

 

Vi er forskjellige og takler eller unngår våre følelser på forskjellige måter. Noen forsøker å distrahere seg selv hele tiden ved å arbeide på spreng. Dette kan minne om det vi i psykiatrien kaller mani eller hypomani, altså påfallende og overdreven aktivitet. Noen mennesker, som nettopp ikke evner å uttrykke sine følelser eller vet hvordan de skal gjøre det, opplever ofte bare en enorm uro eller et ”trykk” inni seg. Her ser vi at noen får utløp for dette trykket gjennom selvskading, mens andre takler det gjennom alkohol og rusmisbruk, mens andre igjen takler det gjennom ulike tvangsritualer.

 

De menneskene som har en slags kulturelt betinget idé om at følelser ikke skal uttrykkes, eller de menneskene som har opplevd at deres kraftige følelser blir møtt med kjeft og trusler fra omgivelsene, vil som sagt ofte forsøke å leve mer eller mindre følelsesmessig avstumpet. Når barnet fornemmer at eget følelsesliv skader familiens harmoni, gjør mamma trist eller forårsaker krangel mellom mor og far, vil de automatisk forsøke å dempe seg. I slike situasjoner frykter barnet at uttrykk for eget følelsesliv og egne behov fører til at familien skal gå i oppløsning eller at omsorgspersoner skal trekke seg unna og frarøve barnet livsnødvendig ivaretakelse og kjærlighet. Når man i voksen alder har utviklet et mønster hvor de kraftige følelsene holdes på avstand, kan det føre til et flatt følelsesliv og depresjon. Det er våre kraftige følelser som binder oss til livet med engasjement og vitalitet. Fornuft og emosjonell tilbakeholdenhet kan i verste fall lede oss inn i depresjon og slukke vår livsgnist. Dette kan gi seg utslag i mange ulike symptomer som vi allerede har nevnt. Impotens, manglende sexlyst, uro, kronisk bekymring, frykt for å bli gal, usikkerhet og mange andre plager oppstår i kjølevannet av et hemmet følelsesliv. 

 

Psykoterapi handler ofte om å sette språk på følelsene. Gjennom språket vinner vi kontroll, oversikt og herredømme over egne reaksjoner gjennom en verbal forståelse av oss selv i samspill med tilværelsen. Når vi mangler språk på vårt eksistensielle anliggende og vanskelige følelser, blir disse til ulike symptomer. Et godt eksempel på denne mekanismen ser vi hos mindre barn. I tidlig alder har barn lite språk på psykologiske problemer, noe som gjør at de som regel presenterer magesmerter når de utsettes for vanskelige følelser eller psykologisk ubehag. I mangel på et språk som kan formidle deres vanskeligheter, omformes det som er følelsesmessig vondt til smerter i magen.

 

Mange psykologiske teorier antar at manglende kompetanse på å uttrykke følelser kan være årsaken til en rekke symptomer og plager. Det betyr rett og slett at kompetanse på følelser er uhyre sentralt for psykisk sunnhet. Årsakene til manglende følelsesbevissthet har vi allerede vært inne på, og det finnes utallige måter å bli emosjonelt skadet på. I psykodynamisk psykologi tenker man at et hemmet følelsesliv er noe som starter allerede i barndommen og får gjenklang utover hele livsløpet. Det kan for eksempel begynne med at noen i familien eller andre barn gjorde noe med oss. Vi ble forlatt, overbeskyttet, mishandlet, ekskludert eller fratatt noe – vi fikk rett og slett en slags følelsesmessig skade. Etter hvert kan denne skaden bli et mønster som blir en del av oss og hemmer oss i stadig flere situasjoner.

 

 

Forstå dine følelser

 

I løpet av en dag føler de fleste av oss ganske mye, men vi er sjelden direkte oppmerksomme på hva vi føler. Andre opplever at de er følelsesløse eller tomme. Dersom man over lang tid går med mye stress, bekymring eller engstelse, er fokus som regel utenfor oss selv. Vi glemmer å kjenne etter på innsiden, og slik mister man seg selv. Noen er alt for opptatt av hvordan de blir oppfattet av andre, og lever derfor ikke i pakt med egne behov, men snarere ut i fra andres forventninger. De som sliter med lav selvfølelse, har gjerne en tendens til å sette andres behov foran sine egne, og slik mister de kontakten til seg selv. Det er mange fallgruver, og emosjonell intelligens er ikke alltid noe som kommer av seg selv.

 

En forutsetning for å bli bedre kjent med egne følelser, er at vi vet om de vanligste følelsene og deres funksjon. I Norge er Jon Monsen ved universitetet i Oslo en ledende kliniker, teoretiker og forsker i forhold til følelser. Han har utviklet en egen modell som kalles affektbevissthet, og følgende liste over følelser skriver seg fra hans arbeid. I bøker som Vitalitet, psykiske forstyrrelser og psykoterapi drøfter han hvordan enkeltindividet utvikler seg i lyset av psykodynamiske, eksistensialistiske og systemteoretiske perspektiver innenfor en ramme av selvpsykologi. Jon Monsen har virkelig satt fokus på følelsenes helt sentrale plass i menneskelivet.

   

1- Irritasjon og sinne
Frustrert, ergret, irritert, opphisset, oppbrakt og hissig. Sint, aggressiv, forbannet og rasende.
Funksjon: Irritasjon og sinne forbindes blant annet med statusorientering. Hvilken plass har jeg i flokken eller det sosiale landskapet? Følelsen melder seg ved behov for å sette grenser eller hevde seg selv. 

2-Tristhet og fortvilelse
Trist, bedrøvet og lei seg. Vemodig, melankolsk og mismodig. Sorgfull, sønderknust, fortvilet, trøstesløs eller utrøstelig.
Funksjon: Disse følelsene ansporer til gråt. Følelsesutrykket forteller andre at en ikke har det bra, og det signaliserer behov for støtte. Gjennom et adekvat uttrykk kan disse følelsene lette smerte og hjelpe oss å akseptere tap. 

3- Nærhet og hengivenhet
Øm, nær og hengiven. Kjærlig, kjælen, hjertevarm og glad i. God, medfølende, åpen og omsorgsfull.
Funksjon: Følelsene oppmuntrer til å omfavne, berøre og gi omsorg til andre. Samtidig handler det om å være mottakelig, åpen og sårbar, noe som også er en måte å vise andre tillit på. Følelsene styrker med andre ord de mellommenneskelige båndene. 

4 – Positive følelser mot selvet
Omsorg for seg selv, selvtillit, selvsikkerhet og stolthet.
Funksjon: Disse følelsene har til hensikt å skape samt opprettholde en god selvtillit. Det handler om å ta vare på seg selv og beskytte seg selv. Det styrker kontrollen på eget liv, gir en fornemmelse av trygghet, og tro på egen evne til å påvirke eget liv i tråd med egne behov og ønsker. 

5 – Interesse og iver
Engasjert, deltagende, nysgjerrig, oppmerksom, energisk og ivrig. I fyr og flamme, glødende, opprømt og gira. Entusiastisk, helhjertet, lidenskapelig og fascinert.
Funksjon: Disse følelsene hjelper oss å fokusere oppmerksomheten. De pirrer vår nysgjerrighet og motiverer oss for nærmere utforskning. Mange filosofer snakker om at vi er dømt til å skape mening i eget liv, og den forbindelse er disse følelsene helt sentrale. Følelsene gjør oss involvert, engasjert og mottakelig for ny informasjon. 

6 – Velbehag og glede
Avslappet, tilfreds, fornøyd og deilig avbalansert. Lettet, ubekymret, sorgløs og sorgfri. Glad, blid, munter og strålende. Begeistret, oppstemt, frydefull, lystig og lykkelig.
Funksjon: Følelsene bidrar til ro i kropp og sjel. Samtidig motiverer de oss til å gjenta behagelige handlinger. Følelsene assosieres med evnen til å ”gi slip” og kan derfor virke både muskelavslappende og frigjørende. Disse følelsene fostrer dessuten en aksepterende holdning ovenfor seg selv og andre, noe som videre fremmer tillit, mot og positive holdninger. 

7 – Aktiverende redsel og frykt
Urolig, rastløs, anspent og var. Bekymret, engstelig, foruroliget, nervøs, utrygg, redd og forskrekket.
Funksjon: Frykt er en selvbeskyttende mekanisme i farlige situasjoner. Følelsene iverksetter overlevelsestiltak slik at man eksempelvis trekker seg unna. Følelsene setter gjerne kroppen i en alarmberedskap og mobiliserer energi. Følelsene gir indikasjoner på hvordan man bør forholde seg i en vanskelig situasjon. I situasjoner hvor frykten er ubegrunnet eller malplassert, risikerer man at den hemmer livskvalitet. 

8 – Misunnelse og sjalusi
Misunnelig og sjalu. Uvillig, smålig, gjerrig, skinnsyk og sjalu.
Funksjon: Følelsene kan dukke opp i situasjoner hvor man vil unngå å bli oversett.  Hvis man føler seg urettferdig behandlet eller ikke tatt hensyn til, er disse følelsene nærliggende. Av og til handler det om å få gjenopprettet respekt og verdighet. Det er også et element av fiendtlighet i disse følelsene når man ønsker andre mindre vel for at man selv skal føle seg bedre. 

9 – Seksuell lyst
Begjær, lyst, kåt, seksuell tenning og amorøse følelser.
Funksjon: Følelsene setter i gang seksuell atferd. 

De neste følelsene har en hemmende karakter, i den forstand at de får oss til å stoppe opp eller trekke oss tilbake. 

10 – Hemmende redsel
Urolig, rastløs, anspent og var. Bekymret, engstelig, foruroliget, nervøs, skjelven, forknytt, redd, angst, skremt, forskrekket, livredd, skrekkslagen, lammet av skrekk, hysterisk eller panikkslagen.
Funksjon: Disse følelsene skal gjerne stoppe oss fra å gjøre ting som kan være farlig. Hvis følelsene er ute av proporsjoner eller feilplassert, kan følelsene hindre oss vekst og utvikling både på et personlig og sosialt plan. 

11- Sjenanse, flauhet og skam
Flau, sjenert, blyg, forlegen, pinlig berørt, brydd og ydmyket. Føler seg dum eller teit. Beklemt og tilbakeholden. Såret, skuffet og en følelse av mindreverd.
Funksjon: Disse følelsene kan motivere oss for økt sensitivitet i forhold til andres meninger, behov og følelser. Dermed kan de fremme sosial ansvarlighet og forhindre at vi blir overdrevent selvopptatte. Følelsene stopper oss dessuten fra å gjøre ting som strider mot vår selvoppfattelse. 

12 – Dårlig samvittighet og skyldfølelse
Angerfull, botferdig og beskjemmet. Skyldbevisst og nagende samvittighet.
Funksjon: Følelsene hindrer oss i å gjøre ting som strider mot samfunnets lover, regler og sosiale normer. Ved konflikter motiverer følelsene for forsoning. Hvis man har gjort skade på noe eller noen, vil disse følelsene anspore oss til å gjøre opp. 

13- Forakt
Foraktfull, nedlatende, bitende, kald, spotsk, spydig og giftig.
Funksjon: Følelsene skaper først og fremst avstand til andre. De sørger for at man unngår nærhet. 

14 – Vemmelse og avsky
Vemmelse, avsky og aversjon. Motbydelighet og ekkelhet.
Funksjon: Dette er aversive følelser. De drifter ønske om å fjerne eller forandre det som oppleves avskyelig slik at det ikke lenger blir det. 

15 – Emosjonell smerte
Såret, fornærmet, krenket, opprørt, forpint, lidende og elendighet.
Funksjon: Her er det ikke snakk om en enkel følelse, men om en kombinasjon av følelser som skyld, skam, sinne og frykt. En slik følelsesmessig tilstand skal stoppe atferd ved å forårsake ubehag eller lidelse. 

16 - Overraskelse
Forundret, forbauset, overrumplet, overveldet og forbløffet.
Funksjon: Følelsen kan dukke opp i mange ulike sammenhenger, og dens funksjon er først og fremst å kjøpe tid. Følelsen skaper et avbrekk som gir tid til å tenke før man reagerer på noe ukjent eller uventet.

 

Hvordan vi forholder oss til eget følelsesliv er avgjørende. I neste avsnitt beskriver vi en øvelse man kan gjøre for å bli bedre kjent med eget følelsesliv, og dermed unngå at følelsesmessig ubehag blir et problem som jager oss gjennom livet. 

 

 

Øvelse

 

I den buddhistiske psykologien har man en meditasjonspraksis som handler om å stirre følelsene i hvitøyet. Ideen er at man skal observere og beskrive seg selv føle. På den måten står man utenfor seg selv. Man blir observatør til seg selv, og dermed er man ikke lenger fanget i følelsenes grep. Når vi ser på noe, skaper vi avstand og handlingsrom. Når vi ser på våre egne følelser, er vi ikke følelsene men den som betrakter følelsene. Slik frarøver vi de destruktive følelsene evnen til å styre vårt liv. Følgende er en strategi du kan forsøke selv for å opparbeide deg en større bevissthet rundt eget følelsesliv.

 

Ta utgangspunkt i følgende 12 grunnfølelser:

 

  • Interesse og iver
  • Velbehag og glede
  • Nærhet og hengivenhet
  • Stolthet og triumf
  • Redsel og angst
  • Tristhet og fortvilelse
  • Irritasjon og sinne
  • Sjenanse og flauhet
  • dårlig samvittighet og skyldfølelse
  • misunnelse og sjalusi
  • forakt
  • avsky

 

Ta for deg en følelse av gangen. Se for deg en situasjon i ditt eget liv hvor du har kjent på denne følelsen. Tenk gjennom situasjonen hvor følelsen oppstod. Hvorfor oppstod den? Hva ville den fortelle deg? Hvordan merket du den? Hadde følelsen et spesielt tilholdssted i kroppen. Satt den i musklene, i magen eller i brystet. Påvirket den måten du pustet på.

 

På den måten kan vi på sikt opparbeide oss mer selvinnsikt og videre unngå å bli overrumplet av følelser som manifesteres som angst, depresjon eller andre ubehagelige symptomer. Som sagt er det de følelsene vi lever for tett på, uten evnen til å beskrive hva som skjer med oss, som legger beslag på vår livskvalitet og skaper psykologisk ubehag.

 

 

Rom til å føle

 

I videoen under reflekterer jeg litt over følelser i forhold til oppvekstvilkår og selvutvikling. Jeg snakker om evnen til å tåle, forstå og bruke sine følelser som en helt avgjørende del av menneskelivet. Hvordan møter vi sterke følelser i oss selv og andre, og hvorfor er det slik at selvutvikling handler om mer tristhet og mer glede? Noen mener at vårt samfunn tilstreber minst mulig smerte, og dermed har mange en tendens til å unnvike vanskelige følelser så langt det lar seg gjøre. Når vi merker et indre ”ubehag” snur vi oss til facebook, jobber mer, drikker alkohol eller går til legen og ber om medisiner som ”demper” de ubehagelige følelsene. Dette kan bli en flukt fra vårt eget følelsesliv, noe som ofte ender i psykiske spenninger og symptomer.

 


 

 

Anbefalt litteratur

 

Evnen til å håndtere og forstå sine følelser, er tema i boken, Destruktive følelser, skrevet av filosofen Daniel Goleman. I Destruktive følelser gjengir Goleman et møte mellom vitenskap, filosofi og Østlige visdomstradisjoner hvor tema er forståelse og håndtering av negative følelser. Ledende skikkelser med forankring i blant annet buddhistisk visdom, nevrovitenskap og utviklingspsykologi går i dialog rundt menneskets følelsesliv. Boken er et glimrende og oppsiktsvekkende innblikk i mnneskets følelsesliv fra en rekke ulike perpspektiver. Dalai Lama med følge representerer buddhismen, og dialogen mellom de gamle tradisjonene og den moderne vitenskapen blir en fantastisk reise i menneskets indre verden, og liketil en stor forståelse for menneskets utviklingsmuligheter. Vi anbefaler Goleman til alle:

 

 

Kurs i selvutvikling

 

Vi holder kurs i selvutviklingskurs i Kristiansand. Sjekk linken eller ta kontakt for andre kurstilbud fra oss!

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Personlighetstyper på internett

Personlighet på internett
Personlighet på internett

En ny dimensjon vedrørende den menneskelige opplevelse åpner seg i tråd med den raske utviklingen innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologien. De opplevelsene som PC og datanettverk avstedkommer, kan på mange måter beskrives som psykologiske ”områder”. Når man setter i gang sin datamaskin, aktiverer et program, sjekker status på facebook, skriver en e-post eller logger på til en eller annen online service, vil brukerne ofte føle at de på sett og vis trer inn på et ”sted” eller et ”område” som er prektig kledd med mening og hensikt. Mange brukere som har gjort seg bekjent med World Wide Web vil beskrive opplevelsen med dette medium som en ”reise til et sted”. Dette gjenspeiler seg i spatiale metaforer som ”rom”, ”verdener”, ”domener” og ”communities” som er hyppig brukte begreper i relasjon til online aktiviteter. På et enda dypere psykologisk plan vil brukere beskrive hvordan deres datamaskin er en forlengelse av deres personlighet. Det er rett og slett en verden som reflekterer deres egen smak, holdning og interesse. Professor i psykologi, John Suler, uttrykker det slik i sin online bok om psykologien på internett: «Everywhere I go on the internet, I keep running into…… ME

 

I en psykoanalytisk terminologi vil jeg påstå at vi kan kalle dette et slags ”overgangssted” som en forlengelse av individets ”intrapsykiske verden”. Det kan kanskje forstås som en mellomliggende sone mellom selvet og den annen. Når brukeren leser en e-post, meldinger på en nyhetsgruppe, deltar eller ikke deltar i facebook dialoger, twitrer en melding ut i verden eller mottar en beskjed i et chatrom, vil vedkommende ofte ha følelsen av å inngå i en enhet med personen(e) bak skjermen. Samtale via tekst i ulike online chatmiljøer har utviklet seg til en fascinerende form for kommunikasjon. På noen måter er det en helt unik form for kommunikasjon, mens på andre måter ligner det en ”face-to-face” (f2f) dialog. Spørsmålet i en psykologisk kontekst er hvorvidt dette gjenspeiler eller gjør noe med vår personlighet. I denne artikkelen vil jeg kort drøfte dette spørsmålet og peke på noen områder hvor den menneskelige personlighet uspiller seg på fascinerende måter, nemlig i virtuelle online miljøer. Her møtes tusenvis av mennesker hele døgnet og deres karakterer er fulle av visuelle detaljer som representerer dem i de vidstrakte virtuelle landskapene på nett. Menneskers preferanser, karaktertrekk og personlighet kommer til uttrykk og medieres gjennom ”avatars”.

 

Avatar er i utgangspunktet et begrep fra indisk mytologi som betyr ”å stige ned”. Det refererer til en situasjon hvor guden kommer ned til jorden og antar en kroppslig fremtoning som dyr eller oftest som menneske. Guden kommer som regel ned når det er kaos, unntakstilstander eller opptakt til ødeleggelse blant menneskene. Hensikten er å redde verden fra disse truslene. Vishnu har minst ti avatarer og er den hinduguden som er mest kjent for dette. Vishnus mest berømte inkarnasjoner er Rama og Krishna. I forlengelse av dette har begrepet blitt modernisert, og det brukes blant annet for å beskrive den ”elektroniske” representasjonen eller visualiseringen av en person eller spiller i et online virtuelt miljø. Når mennesker trer inn i et virtuelt miljø kan de smykke seg på den måten de selv vil. De kan på sett og vis anta en annen skikkelse og prøve ut nye personligheter. Dermed synes avatar å være et dekkende begrep for slik aktivitet på nett. I noen tilfeller kan man også se at mennesker kanskje rømmer inn i denne virkeligheten fordi de opplever kaos, uforutsigbarhet og vanskeligheter i den virkelige verden, hvorpå internett tilbyr en ny verden hvor du kan komme som avatar og mestre ALT. På et nivå handler dette om å sjonglere identiteter, utforske nye sider ved seg selv og skape seg en personlighet. Kanskje kan det av og til forstås som en ”ny sjanse” hvor man kan rette opp i kaoset og avverge tilløp til krise i det virkelige liv? Som en slags indisk Gud går man inn og skaper ny balanse i livet. I en slik kontekst blir menneskers atferd på nett psykologisk interessant. 

 

Som kommunikasjonsmedium skal det påpekes at Internett har gjennomgått en masse korrigering og endring ofte foretatt av brukerne selv. Chat var eksempelvis i utgangspunktet basert på skrevet tekst hvor brukerne i stadig større grad utnyttet kreativiteten og fantasien for å kompensere for manglende sensorisk inputs i kommunikasjonen. Ulike kombinasjoner av skrifttegn ble til : ) og : ( for å uttrykke følelser. Dette kalles av og til for emotikons som refererer til emosjonelle uttrykkssymboler. Ordet er sammensatt av de engelske glosene emotion (følelse) og icon (bilde).

 

I kjølevannet av tekst chat ble det utviklet visuell chat. John Suler, professor i psykologi ved Rider Universitet i USA, er blant dem som over lengre tid observerte livet i et online kommunikasjonsmiljø kalt ”The Palace”. ”The Palace” er ikke aktivt på samme måte i dag, men det var et av de mest avanserte og tidligste virtuelle online miljøene på nett (Wallace, s. 185, 1999). Dette miljøet bestod hovedsakelig av to visuelle komponenter. Det første var grafisk designede rom hvor mennesker interagerte med hverandre. Det andre var visuelle elementer eller såkalte ”avatars” som er bilder, tegninger eller ikoner som deltagerne brukte for å representere seg selv. ”Props” er betegnelsen på effekter som brukerne kan tilføre sine online figurer i form av blomsterbuketter, hatter eller sigaretter. Slike muligheter har bare eskalert, og i dag kan man leve nærmest parallelle liv med egne karakterer, kommunikasjon i realtime og utforske nye personligheter og egenskaper i enorme virtuelle landskap.

 

I starten var det kun et begrenset antall ”avatars” å velge mellom og et begrenset antall visuelle rom å ”bevege” seg i. Men dette har altså eksplodert slik at man i dag kan ferdes på hundrevis av steder, alt fra lumske barer til svømmehaller. I tillegg kan man i dag konstruere sine egne figurer og tillegge de unike identiteter og personligheter. Figuren kan dessuten hurtig endre uttrykk fra sint til glad, bitter eller forelsket. Slike online programmer skiller seg klart fra utelukkende tekstbasert chat hvor det kun er ditt online kallenavn som forteller noe om din identitet. I ”The Palace” eller nyere internettbaserte landskaper og verdener har du ofte et kostyme som opprettholder din anonymitet, men som i mye større grad rent symbolsk avslører aspekter vedrørende din identitet. Ditt valg av karakter kan røpe noe om dine interesser, noen sider ved din personlighet eller livsstil eller dine ønsker. Ved et besøk i for eksempel World of Warcraft eller et annet online miljø støter man på utrolig mange ulike figurer som man kan forsøke å kommunisere med etter eget ønske.

 

Innenfor psykologien og legevitenskapen kategoriserer man som regel de fenomenene som undersøkes. Eksempelvis identifiserer man ulike personlighetstyper når man møter pasienter i behandlingsøyemed, da dette i mange sammenhenger er en del av diagnostiseringen og utgjør en viktig kartlegging med henblikk på riktig behandling. Sannsynligvis kan man også identifisere ulike personlighetstyper når man ferdes rundt på internett, og spesielt i de virtuelle landskapene hvor tusenvis av mennesker møtes daglig. Ved å bruke et klinisk diagnosesystem og overføre kategoriseringene til en ikke-patologisk dimensjon, kan vi kanskje sette noen navn på de ulike typene som dukker opp i avanserte ”sosiale” samspill på nett. Dette kan også være brukbart i forhold til å kategorisere ”normale” personligheter. Den stil, de temaer, karakteristika eller den interpersonelle innpakningen en ”avatar” fremstår med, kan ofte relateres til spesifikke personlighetstyper. Jeg vil her gi en kort, overfladisk og grov oversikt over ulike personlighetstyper man støter på i ”cyberspace”.

 

  • Narsissistisk: Tema relatert til makt, status, perfeksjon og grandiositet. Vedkommende føler seg ”spesiell” og ”priviligert” og trakter stadig etter beundring og ros.
  • Schizoid: Tema som reflekterer en viss avsondrethet og likegyldighet ofte kombinert med abstrakt og intellektuelt ”snakk”. Få tegn på varme og følsomhet. Rett og slett en engjenger.
  • Paranoid: Mistroisk, tidvis isolert, men bestandig overvåken. Leter titt etter feil hos andre og utroper syndebukker. Dette er en kald figur uten humor med en kverulerende fremferd.
  • Depressiv: Tungsindig og mørkkledd figur med lav selvaktelse.
  • Manisk: Energisk, grandios og impulsiv.
  • Masochistisk: Selvdestruktiv. Tema relatert til det ”onde selvet” eller ”smerte er meg!”
  • Histrionisk: Oppmerksomhetssøkende og forførende i sin fremtoning. Ofte dramatisk, emosjonell og forfengelig.
  • Obsessiv-kompulsiv: Seriøs og formell. Velger tema som reflekterer kontroll og perfeksjon. Fremviser interesse og bekymring vedrørende detaljer og regler.
  • Psykopaten: Antisosial adferd hvor regler brytes. Ingen tegn på skam eller skyldfølelse. Utnytter andre ved hjelp av vennlighet og sjarm.

 

Online miljøer er fulle av ulike karakterer, og du vil garantert kjenne igjen noen av de overnevnte personligheter ved et besøk i den kunstige virkeligheten. Utviklingen går i retning av stadig større spekter av lyd og bilde integrert i et online miljø. Brukerne får muligheten til å uttrykke seg slik de ønsker og en mulighet til å eksplorere og eksperimentere med sin interpersonelle identitet. ”The Palace” var i sin tid et eksempel på en ”verden” hvor deltakerne selv kunne delta i utformingen av miljøet. Det var en ”verden” som stimulerte en spatial og en fysisk fornemmelse og tilbød således et eksperimentelt og robust alternativ til den ”vanlige verden”.

 

Landskapet på nett behøver likevel ikke være et miljø som nøyaktig imiterer den ”virkelige” verden. Muligens er det en fordel at den ikke gjør det? Fantasi kan i mange sammenhenger være mer underholdende, utdannende og paradoksalt nok mer ”ekte” eller ”virkelig” enn den ”virkelige” verden. På mange måter ser vi en tendens til at mennesker blir avhengige og ”forsvinner” inn i en ”online virkelighet” hvor de opplever mestring, spenning og mange andre former for personlig vitalisering. Overdrevent bruk at nettet som selvrealiseringsarena har selvfølgelig mange triste og vanskelige konsekvenser. Samtidig har denne typen teknologi mye potensial som kan brukes i konstruktivt øyemed. Sannsynligvis vil mange virtuelle online miljøer være et bruksområde hvor det kreative, engasjerte og identitetsskapende mennesket kan utfolde seg på nye og spennende måter. Spørmålet er hva denne typen teknologi gjør for den menneskelige personlighet?

 

I denne forbindelse har O. K. Tikhomirov et interessant resonnement i forhold til ”datamatisering”. Han peker på at utviklingen av maskiner og kjøretøy var redskaper som avlastet fysisk hardt arbeid i menneskelig virksomhet. Spørsmålet som følger dreier seg således om hvorvidt utvikling av datamaskiner er et redskap som kan sies å supplere menneskets intellektuelle aktiviteter. Dersom dette er en plausibel antakelse, vil et høyst relevant påfølgende spørsmål adressere forskjellen på datamaskinenes mediasjon av mentale prosesser i forhold til symbolsk eller språklig mediasjon (Tikhomirov, 1979). Mediasjon refererer her til de elementene som forbinder menneskelig praksis og samhandling. Teorien kan spores tilbake til den russiske psykologen Lev Semyonovich Vygotsky som er kjent som opphavsmann for en retning som kan kalles kulturhistorisk psykologi. Det viktigste i denne sammenheng er at Vygotsky poengterte at hver gang en ny form for mediasjon introduseres i den menneskelige praksis, vil ikke kun den eksisterende praksis utvides, men i mange tilfeller vil et kvalitativt annerledes element ved den menneskelige aktivitet oppstå, og det er dette vi begynner å skimte når informasjonsteknologien gjør slike fremskritt som vi har vært vitne til de siste årene. Vil den hurtige utviklingen innenfor IKT implisere endringer i selve strukturen av intellektuelle prosesser? Spørsmålet er rett og slett om vi nå kan skimte en ny ”epoke” i utviklingen av menneskets høyere mentale prosesser. Dette er muligens å sette ting på spissen, men uansett vil økende bruk av internett omdanne den menneskelige virksomhet på flere områder og bane vei for kvalitativt nye former for virksomhet. Avatars eller online personligheter, hvor mennesket utfolder seg på helt andre premisser enn i ”virkeligheten”, er bare ett av mange eksempler på nye former for menneskelig livspraksis i informasjonsteknologiens æra.

 

Er ikke denne typen online teknologi noe psykologien kan dra nytte av? I forhold til personlighetspsykologi og psykoterapi kan de nye formene for menneskelig interaksjon kanskje ha elementer som kan benyttes i psykologisk behandling av mennesker. Dette diskuterer jeg nærmere i neste artikkel som heter Psykoterapi på Internett. 

 

  

Kilder

 

Gerald R., Quimby, M.A. Director of Avatar Training, Telehealth Training Institute. Telehealth: Avatar process training group project. Pioneer Development Resources, Inc. September 1997. http://www.telehealth.net/articles/avatar.html

Suler, John. Online bok: The psychology of cyberspace. Online Continuing Education Articles. Departement of Psychology Rider University, USA, 2002. http://www-usr.rider.edu/~suler/psycyber/psyav.html

Tikhomirov, O. K. The psychological consequences of computerization. I: J. V. Wertsch (red.), The concept of activity in Soviet psychology. New York: Sharp. S. 256-278, 1979.

Wallace, Patricia. The psychology of the Internett. Cambridge University Press, UK, 1999.

 

 

Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Perspektiver på rusmisbruk og avhengighet

Avhengighet
Avhengighet

Tidligere har man sett på rusmisbruk og avhengighet som en ”sykdom i viljen”. Et slikt syn fordømmer den avhengige pasienten i forhold til moralsk karakterstyrke og evnen til å leve et ”fornuftig” liv. Det finnes fremdeles mange fordommer mot rusmisbrukere i befolkningen, men profesjonelle helsearbeidere har i dag helt andre måter å betrakte avhengighet på. I dag tar vi som regel utgangspunkt i flere supplerende forklaringsmodeller for å begripe dybden og kompleksiteten i rusmisbruk og avhengighet.

 

Grovt sett kan man dele de ulike teoriene inn i biologiske sykdomsmodeller og psykososiale teorier. De biologiske modellene fokuserer på hjerneorganiske forandringer som følge av rusmisbruk, og hvordan dette avstedkommer en tilpasning til stoffet og videre fører til en fysisk avhengighet. De psykososiale teoriene tar i større grad høyde for hvordan rusmisbruk kan forstås som en måte å håndtere følelser og mestre psykologisk ubehag på. Her forstår man ikke psykologiske problemer som mangel på karakterstyrke, men som et naturlig resultat av vonde og vanskelige erfaringer fra tidligere i livet. Årsakene til psykiske lidelser er også enormt komplekse og svært individuelle. Poenget er at avhengighet og rusmisbruk må forstås på bakgrunn av flere perspektiver, noe som vil være med på å styrke behandlingstilbudet og dempe stigmatiseringen av denne pasientgruppen.

 

Misbruk av naturlige og menneskeproduserte stoffer har i alle fall eksistert siden man oppdaget hvordan man fremstiller alkohol gjennom gjæring. Det er usikkert akkurat når alkohol ble brukt for første gang, men det finnes bevis som skriver seg så langt tilbake som år 10,000 f. Kr. I moderne tid nevner Dr. Benjamin Rush (ofte regnet som psykiatriens far) alkoholavhengighet i sin avhandling om mentale lidelser. I Medical Inquiries and Observations upon the Diseases of the Mind kaller Rush alkoholavhengighet for en “viljesykdom”. Ideen om avhengighet og dets årsaker og behandlinger har forandret seg betraktelig siden den tid. Dr. Rush sin hovedbehandling var blodtapping og ”svettebehandling”. På tross av dr. Rush sine bestrebelser på å forstå og kurere alkoholavhengighet, er avhengighet fremdeles en kompleks ”sykdom” hvor det ikke finnes én universell behandlingsmodell som passer for alle. Det finnes mange ulike tilbud som baserer seg på ulike teorier, og dette mangfoldet gjenspeiler sannsynligvis avhengighetens komplekse natur.

 

Definisjoner

 

I dagens medisin er det ofte slik at behandlingen foreskrives på bakgrunn av definisjonen på den sykdommen man lider av. Dermed er det viktig å forstå akkurat hva avhengighet refererer til. Dessverre finnes det ikke en enkel definisjon som dekker hva det vil si å være avhengig i alle tilfeller. På grunn av flere og til dels flertydige definisjoner, dreier det seg i dag mer om å plukke ut symptomer fra en liste hvor man må tilfredsstille et visst antall symptomer for å kvalifisere for en diagnose (vanligvis 3 eller flere fra en liste med 7 over en 12-månedersperiode).

 

(Merk: på denne listen fokuserer man noen ganger på adferd i stedet for på et aktuelt stoff i et eventuelt misbruk. På denne måten dekker kriteriene ikke bare stoffmisbruk, men også andre former for avhengighet som shopping, gambling eller andre prosessavhengigheter. [modifisert fra addiction and recovery. org]

 

  1. Toleranse – Et fenomen som innebærer at man må øke mengden av eksempelvis rusmidler for å oppnå samme effekt.
  2. Tilbaketrekning – fysiske og mentale symptomer som hovedsakelig oppstår dersom man fjerner stoffet eller tilgangen til det man er avhengig av. For narkotikamisbruk er såkalt tilpasning samt grad av toleranse velkjente fysiologiske mekanismer.
  3. Stoffet inntas over lengre perioder og i større mengder enn beregnet. Denne automatiske økningen av dosering merkes spesielt godt ved ulovlig narkotikamisbruk.
  4. Et konstant ønske om å redusere bruken og samtidig gjentatte mislykkede forsøk på å redusere bruken. Kortvarig abstinens vil føre til bruk som raskt kommer tilbake til samme nivå som før abstinensen og til og med opp på et høyere nivå. Dette, i tillegg til punkt 3, oppleves av pasienter som økende mangel på kontroll. Mangel på kontroll assosieres dessuten med angst, noe som ofte er et vanlig ledsagersymptom ved avhengighet.
  5. Man bruker mye tid på å skaffe, bruke eller komme seg etter virkningene av det avhengighetsskapende stoffet eller den avhengighetsskapende virksomheten.
  6. Aktiviteter som regnes som viktige blir nedprioriterte på grunn av misbruket. Disse kan være relatert til jobb, personlige mål, fornøyeligheter og sosiale aktiviteter. I kombinasjon med punkt nummer 5 merker de fleste her en tendens til at stoffet begynner å ”ta over livet mitt”.
  7. Man fortsetter bruken til tross for at man vet at det er skadelig, enten fysisk, psykologisk eller sosialt.

 

For å se hvordan disse punktene brukes i forhold til avhengigheter som ikke inkluderer stoffmisbruk, kan du klikke deg inn på en oppdatert (Jan, 2010) debatt om hvordan punktene brukes i forhold til sexavhengighet. Se disse artiklene i Psychology Today: What Is He Thinking?  skrevet av Michael Bader D.M.H. og motargumentet, Why sex-addiction is not an excuse – The difficult reality of diagnosing addictions skrevet av Adi Jaffe.

 

Det finnes også en rekke mer psykologiske faktorer som gjør seg gjeldende ved avhengighet og rusmisbruk. Her kan man snakke om en annen form for tilbaketrekning og isolasjon. Noen mener det handler om en følelse av skam i forhold til kontrolltapet forbundet med avhengighet og misbruk. Det kan også anstifte angst og uro, noe som ofte gjør at mennesker trekker seg unna sosiale fellesskap, og dette er en særdeles avgjørende faktor i forhold til utvikling av depresjon.

 

 

Tilpasning og toleranse

 

Man driver fortsatt og kartlegger de psykososiale aspektene ved avhengighet, mens symptomene i forhold til toleranse og tilpasning allerede er relativt godt kartlagte. Den mest aksepterte forståelsesmodellen er den som tar utgangspunkt i at rusmidlets virkestoffer påvirker reseptorenes («mottakerne» i nervecellene) plassering over tid ved høyt forbruk hos den avhengige pasienten.

 

Disposisjonell toleranse handler om at mindre av det avhengighetsskapende stoffet når frem til den aktive plasseringen i vår ”nevrokjemi”. Dette kan skje når en person blir mer effektiv i forhold til metaboliseringen av det aktuelle rusmidlet. For eksempel, hvis enzymene som ”avgifter” et stoff reguleres opp i leveren, så økes metabolismen, og antallet aktive stoffer reduseres raskere enn hos en som ikke misbruker stoffet. Hvis man tilfører en konkurrerende agonist (naloxone for opiater) så vil det også produsere toleranse, ettersom den tilførte ”agenten” blokkerer den aktive plasseringen og forhindrer binding av det misbrukte stoffet.

 

Toleranse er også et fenomen som påvirkes av mekanismer i cellene. Ved at antall reseptorer reduseres for et spesielt stoff, vil også effekten dempes i cellene. En annen cellemekanisme er tilbakemeldingsresponsen til den aktuelle nevrotransmitteren som rusmidlet fasiliteter. Utgangspunktet eller grunnlaget for nevrotransmitteren (enten sekundært i forhold til rusmidlets virkemåte, eller fordi rusmidlet i seg selv imiterer en nevrotransmitter) er på sett og vis forhøyet på grunn av tilførsel av rusmidlet, noe som videre fører til at den normale produksjonen er redusert. Mange rusmidler overtar kroppens egen produksjon av ulike virkestoffer i hjernen, som regel de som har med lyst og velbehag å gjøre, og på den måten forteller de systemet at det ikke behøver å produsere dette stoffet selv. Etter hvert forventer kroppen at stoffet tilføres kunstig ”utenfra”, og kroppens egen produksjon er juster ned på et minimumsnivå. På den måten vil man oppleve mye ubehag den dagen man forsøker å slutte med stoffet. Kroppen regnet med at stoffet skulle tilføres i form av rusmidlet, og har derfor ikke beregnet å stå for produksjonen selv.

 

I tillegg kan cellemekanismer være ansvarlige for en forsterket evne til å bryte ned virkestoffene i rusmidlet, noe som gjør kroppen mer effektiv i nedbrytelsesprosessen, som igjen gir seg utslag i høyere toleranse.

 

Kroppens tilpasning til det nye stoffet kommer som en slags forlengelse i forhold til konsekvensene ved økt toleranse. Kroppen har modifisert sin måte å takle ting på, og dermed etablert et nytt nivå for homøostase. Det betyr at det misbrukte stoffet har blitt en del av kroppens nye ”normaltilstand”. Det å fjerne stoffet kan ofte resultere i en overveldende (og kanskje dødelig) rekke av symptomer som kan kalles en ”negativ overdose”. Alle de fysiologiske forandringene som førte til toleranse resulterer nå i et behov for det aktuelle rusmidlet for at kroppen skal fungere skikkelig.

 

Det må understrekes at toleranse og tilpasning også skjer i forhold til mange foreskrevne medisiner og i forhold til doseringer som brukes i behandlingsøyemed. Avvenning er en teknikk som ofte brukes for å avhjelpe symptomene som oppstår når man fjerner stoffet kroppen har vent seg til og trenger for å fungere. Steroider og antidepressive midler brukes i denne sammenheng.

 

 

Psykososiale aspekter

 

Det er bakom de fysiologiske forholdene ved avhengighet at de ekte psykologiske og sosiale skadene gjør seg gjeldende. I dag anser man disse for å være like tungtveiende i avhengighetsprosessen som de farmasøytiske effektene. En av grunnene til dette er den høye forekomsten av tilbakefall hos narkotikamisbrukere som har vært rene i flere måneder og til og med i flere år. Stoffet i seg selv er ute av kroppen og systemet for lenge siden, men likevel hender det ofte at tidligere rusmisbrukere faller tilbake og gjenopptar misbruket.

 

Psykososiale mekanismer kan også være med på å forklare hvorfor noen misbruker stoff til å begynne med. Ingen fysisk avhengighetsmekanisme kan forklare menneskets bestrebelser på å løse problemer eller avhjelpe psykologisk ubehag. Vonde følelser kan takles på mange destruktive måter. Noen arbeider hele dagen for å unngå å komme i kontakt med emosjonelt ubehag, andre utvikler tvangshandlinger som en måte å distrahere oppmerksomheten vekk fra underliggende psykologiske problemstillinger og noen forvalter vanskelige følelser gjennom rusmisbruk, pillemisbruk eller overspising. På sett og vis kan man betrakte veldig mange symptombilder som en måte å håndtere eller unngå underliggende psykologiske konflikter og emosjonelt ubehag.

 

Den bredeste definisjonen av avhengighet betrakter problemet som et biopsykologisk fenomen. Biologidelen gjør regnskap for en del evidens som blant annet peker på at genetikk trolig spiller en stor rolle både når det gjelder hvem som blir avhengige og hvor alvorlig avhengigheten vil bli. En ting er uansett helt sikkert: Vi ser ikke lenger på avhengighet slik vi gjorde på Dr.Rush sin tid. Vi betrakter altså ikke avhengighet som en «sykdom i viljen” eller en moralsk ufullkommenhet. Selv om samfunnet fremdeles har tendenser hvor avhengige stigmatiseres som mislykkede mennesker (både når det gjelder moralsk karakter og fornuft), vil profesjonelle helsearbeidere ha fokus på den underliggende ”sykdomsprosessen”. Det vil si at de tar høyde for den fysiologiske siden ved avhengighet, men også for de psykologiske aspektene. De psykologiske aspektene fordømmer ikke den avhengige pasienten, men forsøker å forstå ulike uheldige hendelser og erfaringer som eventuelt har skapt utrygghet og ubehag hos pasienten. Deretter kan man i noen sammenhenger se hvordan rusmisbruk har vært en måte å håndtere problemene på.

 

 

Konklusjon

 

Rusmisbruk og avhengighet er en kompleks affære med sørgelige bivirkninger og tilleggsproblemer. I noen sammenhenger handler avhengighet og misbruk av rusmidler om biologi alene, mens andre ganger handler det om både biologi og psykologi. Slikt må vurderes i hvert enkelt tilfelle, men vurderingsprosessen bør foregå med begge perspektivene for øye.

 

 

Av
Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød,

Psykolog Janne Risholm Liverød &
William Morrison

 
WebPsykologen.no

Troshelbredelse i et psykologisk perspektiv

Troshelbredelse
Troshelbredelse

På sett og vis har psykologen gått presten i næringa når det gjelder sjelesorg. Vi kaller det ikke lenger sjelesorg, men i likhet med omsorgspraksis i regi av religion, foregår psykoterapi gjennom samtale og empatisk innlevelse i pasientens problemer. Psykologi som fagfelt har likevel forsøkt å fjerne seg fra religiøs metafysikk og etablere seg som etterrettelig vitenskap. Dette har vært en lang og til dels kronglete prosess. Noe av problemet er at psykologien spiller på mange ulike arenaer, og dermed opererer faget med flere språkspill og ulike sannhetskriterier. Dette skaper et teoretisk mangfold, men også en slags splittelse og strid innad i faget. På tross av disse kontroversene, er det likevel en bred enighet om at psykologi er en vitenskap, og ikke en disiplin som bygger på religion eller åndelig metafysikk. I denne artikkelen vil jeg se på psykologiske aspekter ved troshelbredelse, og forholdet mellom en håndspålegger og en psykoterapeut.

 

  

Psykologi som vitenskap

 

Fordi psykologien er plassert i krysningspunktet mellom samfunnsvitenskap, humanvitenskap og naturvitenskap, må vi forholde oss til sannhetskriterier fra ulike vitenskaper. Dette er på mange måter en fordel fordi vi kan bidra med dyptgripende forståelser av menneskets natur, men det er en ulempe når pasienter lengter etter et enkelt og entydig svar på sine problemer. I slike sammenhenger hender det at psykologen kommer til kort og ”mister” pasienten til alternative behandlingsformer hvor forklaringsmodellene og behandlingene er mindre komplekse. Markedet av alternative behandlingsformer et stort og variert. I denne artikkelen vil jeg se på troshelbredelse og healere som tar mennesker i kur på bakgrunn av religiøse overbevisninger.

 

Akademisk sett er mange psykologer flasket opp på et konglomerat av forskjellige visdomstradisjoner med ulike sannhetskriterier, og det gir oss altså muligheten for en avansert innsikt i menneskelige problemer, men det moderne gjennomsnittsmennesket, som attpåtil befinner seg i krise, er ikke alltid på jakt etter omfattende livsperspektiver. De søker ofte én forklaring eller én sannhet eller i alle fall et fast holdepunkt som kan definere problemet i en livssituasjon som oppleves kaotisk. Her er det åpenbart marked for enkle løsninger, og det skal man ha respekt for. Men samtidig skal vi huske en av Einsteins advarsler ”Make everything as simple as possible, but not simpler”. Vi vet at det å finne en meningsbærende forståelse av oss selv er kurativt, selv om forståelsen er feil, men det finnes forståelser som er bedre enn andre. Noen selvforståelser lukker for videre utvikling, og da kan det hende at vi er på vei ned en blindgate. Historisk sett er troshelbredelse en form for ”terapi” som kan ha svært alvorlige og vonde bivirkninger. Den dag i dag finnes det en rekke predikanter rundt om i Norge som helbreder mennesker i kraft av guddommelige mirakler. Spørsmålet er hva disse karismatiske menneskene egentlig driver med?

 

 

Religion, vitenskap og psykologisk praksis

 

Noen vil si at ”Religion og trangen til viden og lærdom har fælles rod i det menneskelige sind og har op igennem tiderne været uadskillelige. Teologien beherskede i århundreder al europæisk videnskap. Og selv om de eksakte videnskaber unægtelig har vundet terræn i vor tid, så har de dog langt fra kunnet besvare tilværelsens store spørgsmål…” (Nielsen, Sunesen & Kehhler i Bergmark, 1968, p. 6).

 

Mange teoretikere har undersøkt forholdet mellom vitenskap og religion. I denne sammenheng er det fire ståsteder som alminneligvis inntas. Noen forutsetter et bittert fiendeskap mellom religion og vitenskap, noen hevder en fredfull sameksistens, andre forfekter en gjensidig påvirkning og utveksling, mens atter andre forfekter en integrasjon. (Wilber, 2001, p. 60).

 

I forhold til psykologi finnes det religiøse utøvere av faget som aktivt drar veksel på religion i behandling av pasienter, men som regel fungerer religion her som et ”eksistensielt bakteppe” og det fokuseres sjelden på konservativ påbudsfilosofi eller ”enkle løsninger” hvor det dypest sett handler om å tro mest mulig på Gud for å bli frisk. Når det brukes en slags kristen filosofi i psykologisk behandling i dagens Norge, er det mer som en ”kulturell ramme” og en ”meningsbærende” grunnforståelse som hviler i bunn av den terapeutiske prosessen.

 

Ut over dette er religion sjelden en eksplisitt del av akademisk psykologi, og det betraktes stort sett som uforenlig med naturvitenskap, noe som igjen gjør at de fleste er forsiktige med å blande terapi og religion. På sykehusene er det stort sett kun i enkelte avdelinger innfor rusbehandling at religion fremdeles har en aktiv plass (tolvtrinnsmodellen i behandling av rusmisbruk). Det finnes også en del institusjoner og behandlingssentre som påberoper seg et kristent verdisyn, men i behandlingspraksis har referanser til Gud eller bibelen sjelden en veldig fremtredende plass.

 

Et annet unntak er østlige visdomstradisjoner som buddhisme og hinduisme. I dagens psykologi er østlig filosofi på full fart inn i psykologisk behandling, og det ser ut som om de ”spirituelle” teknikkene fra øst er et kjærkomment supplement til vestlig psykologi. Dette er et stort og interessant tema som trolig kommer til å åpne mange nye dører i forhold til behandling av en rekke lidelser i tiden fremover.

 

 

Når troshelbredelse blir et problem

 

Det religiøse tilsnittet i psykologisk praksis, slik jeg har beskrevet det ovenfor, er sjelden belemret med uheldige ”bivirkninger” eller negative konsekvenser. Likevel er det en viktig grunn til at psykologien har tatt avstand fra religiøse eller magiske antakelser i sitt teoretiske utgangspunkt.

 

For å illustrerer ett av mange problemer med troshelbredelse, vil jeg kort nevne en historie fra gammel tid. Det var i 1870-årene at en engelsk-amerikansk vekkelsesbevegelse slo inn over Norden. Svensken Fredrik August Boltzius (1836-1910) ble en frontfigur i den gigantomane rørelsen, og hans skikkelse ble vidkjent. Tilhengere av bevegelsen dyrket Boltzius som om han var en av Jesus egne disipler. Mot slutten av 1870-årene begynte han å utøve helbredelse i form av håndspåleggelse og ulike ritualer hvor han smurte pasienter inn i svette han tørket fra sin egen panne. Det var en av Boltzius sine argeste kritikere, Emil Thorelius, som gav ut boken, Boltzianismen, Skandinavisk kulturbind, hvor han gir en grundig innføring i troshelbredelsens grunnlag. Her er noen av skriftstedene som angivelig skal begrunne og forsvare en slik praksis som Boltzius bedrev. Matteus kap. 10 vers 7-8: ”På jeres vandring skal I prædike og sige- Himmelriget er kommet nær! Helbred syge, opvæk de døde, rens spedalske, uddriv onde ånder! I har fået det for intet, giv det for intet!”. Videre har bibelen flere passasjer hvor troshelbredelse er nevnt. I Jakobs brev, kap. 5, vers 13-16 står det: ”Lider nogen iblant jer ondt, skal han bede; er nogen vel til mode, skal han synge lovsange! Er nogen iblant jer syg, skal han kalde menighedens ældste til sig, og de skal bede over ham, efter at de i Herrens navn har salvet ham med olje. Så vil troens bøn frelse den syge, og Herren skal rejse ham fra sygelejet, og har han begået synder, skal det tilgives ham. Bekend derfor jeres synder, og bed for hverandre, for at I må blive helbredt; en retfærdig bøn har en mægtig virkende kraft.” Markus-evangeliet, kap. 16, vers 17-18: ”Og disse tegn skal følge dem, der tror; i mit navn skal de uddrive onde tunger; de skal tale med nye tunger; de skal tage på slanger, og hvis de drikker dødbringende gift, skal det ikke skade dem; på syge skal de lægge hænder, og de skal blive raske.

 

Teorien i troshelbredelse er altså at Gud kan virke gjennom enkelte utvalgte personer. Han bruker dem som redskap i sitt helbredende virke. Slik blir disse menneskene, som for eksempel Boltzius, en formidler mellom Gud og den syke pasienten. Haken ved denne form for behandling er at ”mirakelet” som regel er betinget av at den syke tror på Gud. I samband med ovennevte sitater står det nemlig også at ”Et kristens menneskes helbredelsestilstand er en målestok for dets sanne tro og helliggørelse.” Det er mulig at Boltzius har hjulpet mange eller rustet dem med beroligende religiøse anekdoter på dødsleiet, men det fantes en rekke mennesker som ikke ble hjulpet. Disse hadde antakelig en følelse av å bli satt på porten og beint fram forvist fra Herrens nåde. At målestokken på helbredelse er pasientens hengivelse til Gud, er ganske sikkert den verste beskjeden man kan gi en uhelbredelig pasient med på reisen. Det er langt i fra sikkert at Boltzius sitt velgjørende regnskap gikk i balanse. Muligens veier smerten til de utstøtte tyngre enn gleden til de som ble friske. Det er denne bekymringen som driver biologen Richard Dawkins i sitt korstog mot religion og overtro. Når det kommer til troshelbredelse uttaler han følgende i dokumentaren Root of all evil?: ”I can`t help remarking that nobody has ever had a miraculous regrowing of a sawed leg. The cures are always things that might had gone better anyway”.

 

I våre artikler om Placeboeffekten, Noceboeffekten, Noceboeffekten og svineinfluensa, Salg av frykt og svineinfluensa, Psykoterapi eller psykofarmaka og Psykologisk behandling av kreft har vi hele tiden sett på hvordan menneskets innstilling og forventninger representerer en avgjørende faktor i helbredelsesprosessen, enten det dreier seg om psykiske lidelser eller somatiske sykdommer. Det er åpenbart at psykologiske faktorer spiller inn på menneskets fysiologi og vice versa. Resultater fra forskning som ser på forholdet mellom kropp og psyke antyder at mennesket sannsynligvis må erkjenne at psykologisk innstilling ikke bare er noe som svever rundt i en fantasiverden, men at denne verden av tilsynelatende abstrakt tankegods, eller psykologi, faktisk kan utgjøre en ganske reell forskjell midt i virkeligheten. Og noe av det mest virkelige vi har er vår egen kropp. Hvis dette stemmer, og det til en viss grad er mulig å ”helbrede” seg selv gjennom mental disiplin og psykologisk konsentrasjon (eventuelt gjennom psykoterapi eller selvhjelpsteknikker), kan det forklare hvordan mange mennesker har opplevd å bli kurert av healere og karismatiske prester. Pastoren legger sin hånd på deres hode, enten i Guds navn eller i en annen mystisk kontekst, hvorpå sykdommen forsvinner på mirakuløst vis. Dersom det stemmer at tro kan helbrede på denne måten, kan det forklare det fenomenet som kalles troshelbredelse eller faith healing. Poenget er at man ikke trenger en guddommelig instans eller mystiske forestillinger for å redegjøre for menneskets ”evner” til å påvirke sitt eget sykdomsforløp i kraft av indre styrke, holdning og ”psykologisk pågangsmot”. Når det kommer inn et mellomledd i helbredelsesprosessen, som refererer til Gud, gir dette pasienten en andektig tro på helbredelse. Denne ”troen” kan selvfølgelig ende med at pasienten blir frisk og lykkelig, men det kan også føre til åndelig uro og ubehag, noe man bør unngå så langt det lar seg gjøre. ”Åndelige bivirkninger” kan være svært ubehagelige. Derfor vil psykologi ikke forveksles med troshelbredelse, men det er ikke dermed sagt at det ikke er noen av de samme mekanismene som er på spill. Forskjellen er at psykologi som vitenskap ikke trenger overnaturlige krefter for å forklare helbredelsesprosessen. Og i en verden som er full av konflikter mellom forskjellige Guder og trossystemer, er det sannsynligvis klokt av psykologien å forholde seg til religiøse anliggende med en viss varsomhet, i alle fall som årsaksfaktor i en helbredelsesprosess.

 

 

Konklusjon

 

Når vi erkjenner at vår psykologi, tankekraft, bevissthet eller sjel, avhengig av hva man ønsker å kalle det, faktisk spiller en avgjørende rolle i livets bokholderi, vil det være mulig å studere dette fenomenet på en skikkelig måte, noe som for eksempel kan avmystifisere det som kalles troshelbredelse. Forholdet mellom psyke og soma er uløselig forbundet, og det er ikke nødvendigvis noe mystisk med det. Når eksempelvis en kvakksalver forsøker å fortelle noe annet, og påberoper seg mirakuløse krefter, bør man kanskje være skeptisk.

 

Med kvakksalveri mener man tradisjonelt sett en utilstedelig bruk av legekunsten. Kvakksalvere fusker ikke bare i legenes fagfelt, men de går også apotekerne og psykologen i næringen. Disse menneskene setter alternative medikamenter i omløp og forfekter helbredende underverker, men som oftest dreier det seg om spillfekteri. I boken Lægekunst, tro og overtro skriver Bergmark (1968) følgende: ”Kvaksalvere pludrer og sladrer. Han snakker for sine evner til at helbrede sygdomme eller for sine undergørende mediciner. Med en ordsvada forsøger han at skjule sin ukyndighed.” (p. 271).

 

 

Anbefalt litteratur

 

Det er sannelig ikke lett å bli klok på forholdet mellom religion og vitenskaop eller kropp og sjel. Det er kanskje et av livets største gåter. Det finnes imidlertid noen intellektuelle åndsarbeidere som skriver svært godt og velbegrunnet om dette tema. WebPsykologen anbefaler filosof og psykolog KenWilber for alle som er interessert i ”livets mysterier” og menneskets muligheter. Han har med seg perspektiver fra alle verdens hjørner og han presenterer dem på en forståelig og berikende måte. Å lese Wilber er en åndelig og intellektuell tour de force gjennom bevissthetens landskap. Wilber kalles ofte for «The Einstein of consciousness”, og han regnes som en av vår tids fremste intellektuelle. Hans styrke er en enorm oversikt og evne til å fortelle om menneskets indre på en måte som virkelig tenner vår nysgjerrighet. Foreløpig finnes det et par bøker av Wilber på norsk. Den ene er en oversettelse av en sentral og ganske lettlest bok, og den andre er en generell introduksjon til Wilbers filosofi. Vi vil anbefale begge:

 

 

 

Disse bøkene har virkelig potensiale til å bringe oss forbi de problemstillingene vi diskuterer i denne artikkelen og opp mot nye ”bevissthetsnivåer”.

 

Kilder

 

Bergmark, Mats (1968): Lægekunst, tro og overtro. Dansk bearbeidelse Nielsen, Harald, Illustrasjoner Sunesen, Ebbe, Redaktør Kehler, Stephan. Politikens Forlag A/S, København.

Wilber, Ken (2001): A Theory of Everything: An Integral Vision for Business, Politics, Science and Spirituality. Shambhala Publications, USA.

Dawkins, Richard, (2006). Root of all evil? TV dokumentar, UK.

 

 

Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Problemer med behandling av fibromyalgi

Fibromyalgi
Fibromyalgi

Innenfor psykisk helsevern ser vi ofte pasienter som sliter med diffuse smerter i ledd og muskulatur. Somatiske utredninger står uten patologiske funn, noe som betyr at smertene er vanskelige å identifisere. Disse pasientene ender ofte opp med diagnosen fibromyalgi. Spørsmålet er hele tiden om fibromyalgi skal forstås som en somatisk lidelse eller en psykologisk lidelse. Det neste spørsmålet er hvordan vi skal behandle denne ubehagelige smertetilstanden. Dersom fibromyalgi er en somatisk sykdom bør vi kanskje henvende oss til skolemedisin og fysioterapi, men dersom lidelsen er psykologisk betinget, bør vi kanskje henvende oss til en psykolog?

 

I denne diskusjonen oppstår det problemer og motsetningsforhold som fører til en litt tilfeldig behandling av fibromyalgi, og tilfeldigheten skyldes i høy grad ulike behandleres oppfatninger av forholdet mellom kropp og psyke. Faren er at pasienten blir skadelidende.

 

 

Fibromyaligi som diagnose

 

Fibromyalgi blir av og til kalt en oppsamlingsdiagnose for smertetilstander man ikke klarer å utrede særlig presist. Med andre ord finnes det ingen røntgenbilder eller blodprøver som kan stadfeste at man lider av fibromyalgi. Skolemedisin har dermed vært nølende til å akseptere tilstanden som en reel diagnose. I dag er lidelsen listet i diagnosemanualen ICD-10 under en kategori som kalles Bløtvevssykdommer (M70 til M79), hvor vi finner fibromyalgi listet som F79.9 Uspesifisert reumatisme. (ICD-10 står for International Statistical Classification of Diseases and Related Health Problems, på norsk Den internasjonale statistiske klassifikasjonen av sykdommer og beslektede helseproblemer, vanligvis referert til som ICD, og er et klassifikasjons- og diagnosesystem som er utgitt av Verdens helseorganisasjon.)

 

 

Årsaker til fibromyalgi

 

Innenfor skolemedisin finnes det mange leger og forskere som hevder at alle tilfeller av fibromyalgi har en årsak, som for eksempel whiplash, Arnold Chiari eller cervical stenosis, lymes sykdom (borreliose), mycoplasma eller luftveisinfeksjon, kronisk mono Epstein Barr virus, lupus eller revmatisk sykdom, men likevel har man store problemer med å dokumentere dette på en tilfredsstillende måte. Mangel på klarhet i årsaksfaktorer og et diffust symptombilde, henleder mange til å anta at fibromyalgi er en såkalt psykosomatisk lidelse, noe som betyr at man anser de fysiske smertene som et utslag av underliggende psykologiske og emosjonelle problemer.

 

 

Behandling av fibromyalgi

 

Spørsmålet er uansett hvilken behandling en person med fibromyalgi bør få. Sannsynligvis er det fysioterapeuten som har mest ekspertise innenfor muskelsmerter, men psykoterapeuten er sannsynligvis best skolert når det kommer til emosjonelle konflikter og psykologisk ubehag. Legen kan skrive ut smertestillende eller muskelavslappende medikamenter, noe som ofte gir rask lindring. Hvis diagnosen betraktes som en kronisk revmatisk betennelse, vil skolemedisin anbefale fysioterapi, medisiner og kirurgi, men siden fibromyalgi er langt mindre «synlig» enn leddgikt, er det usikkert om disse metodene har noen hensikt. Når man ikke kan ta et røntgenbilde av smertene, blir de brått vanskeligere å forholde seg til. En annen innfallsvinkel er meditasjon hvor man kan opparbeide seg både psykologisk balanse og kroppskontroll, noe som kanskje konstituerer to avgjørende aspekter ved fibromyalgi. Hva skal man egentlig velge av behandlingstiltak dersom man rammes av en slik diagnose?

 

Dessverre er det lite sannsynlig at man har så veldig mange valg når alt kommer til alt. Til tross for at Norge er en velferdsstat med et bæredyktig sosialdemokrati og en oppegående helsesektor, vil det være en stor grad av tilfeldighet som avgjør hvilken type behandling man får for fibromyalgi. Dersom legen ikke finner noen påviselige symptomer etter atskillige utredninger, hender det ofte at pasienten viderehenvises til psykisk helsevern.

 

 

Psykoterapeutisk behandling av fibromyalgi

 

Hvis vedkommende henvises til behandling i psykisk helsevern og møter forfatteren av denne artikkel, vil behandlingen bestå av en form for kroppsorientert psykoterapi med fokus på følelser. Min hovedhypotese er at mentale lidelser handler om uheldige oppfattelse av virkeligheten, noe som fører til konflikter og unødvendige emosjonelle spenninger i pasienten. Disse spenningene gir seg utslag i kroppen, og kanskje har fibromyalgipasienten gått med slike følelsesmessig belastende feiltolkninger så lenge at det nå gjør fysisk vondt både i muskler og ledd? Hos meg ville pasienten fått terapi som hovedsakelig består av samtale med forsøk på å skape større grad av bevissthet rundt forholdet mellom tanker, følelser og smerter i kroppen. Muligens ville jeg også supplert behandlingen med innfallsvinkler fra Positiv psykologi. Denne retningen skilter nemlig med gode resultater i forhold til smertebehandling.

 

 

Medisinsk behandling av fibromyalgi

 

Dersom den omtalte pasienten isteden havner hos min kollega på kontoret ved siden av, noe som er rent tilfeldig i forhold til hvem som har ledig kapasitet, vil behandlingen sannsynligvis ha en ganske annen karakter. Min kollega er lege og vil kanskje avhjelpe pasientens smerter ganske umiddelbart med et egnet medikament. Kanskje vil pasienten også få en henvisning videre til psykomotorisk fysioterapi fordi min kollega mener at fibromyalgi i hovedsak er et kroppslig anliggende.

 

 

Sosioøkonomiske tiltak ved fibromyalgi

 

I et tredje scenario møter pasienten en annen kollega som er klinisk sosionom av utdannelse. Her vil sosionomen kanskje oppdage at pasienten har store økonomiske problemer som utgjør en vesentlig stressfaktor. Sosionomen hjelper pasienten med en nedbetalingsplan, stopper regninger på vei til inkasso og lager et system som redder pasienten ut av det økonomiske uføret. Etter hvert viser det seg at pasientens symptomer har vært en direkte konsekvens av langvarige sosioøkonomiske problemer, og når sosionomen hjelper pasienten på dette området, oppdager man samtidig at smertene i kroppen avtar.

 

 

Kritikk av tilfeldig behandlingstilbud i psykisk helsevern

 

I januar 2009 utsettes Norsk psykiatri for kraftig kritikk på grunn av denne tilfeldigheten i behandlingstilbudene. Den 25. november 2008 offentliggjør Riksrevisjonen en omfattende undersøkelse av tilbudet til personer med psykiske lidelser i spesialisthelsetjenesten. Overskriften i avisene er nedslående: ”Knusende kritikk av psykiatrien”. Riksrevisjonen slår fast at det langt på vei er tilfeldig hvem som får hjelp innenfor det psykiske helsevernet i Norge. ”Behandlingstilbudet i psykisk helsevern for vaksne er verken likeverdig eller tilstrekkelig”, oppsummerer riksrevisor Jørgen Kosmo i rapporten. Undersøkelsen viser at det er store ulikheter mellom både regioner, helseforetak og institusjoner når det gjelder kapasitet til å behandle voksne med psykiske lidelser. En annen del av kritikken går på ulike behandlingsfilosofier og lite konsensus rundt behandlingsformer for spesifikke diagnoser.

 

 

Hvilken behandling er riktig for fibromyalgi?

 

Og igjen møter vi det samme spørsmålet: Hvilken behandling er riktig? De tre innfallsvinklene jeg nå har nevnt i forhold til fibromyalgipasienten er alle sammen riktige på hver sin måte. Både legen, sosionomen og meg selv gir god behandling, og dermed kan vi påberope oss riktighet, men samtidig begår vi en vesentlig urett. Faktum er at mange lever årevis med fibromyalgi uten å finne en helbredende strategi med varig lindring. Vår urett i behandlingssystemet er at vi har ulike oppfattelser av menneskets natur, noe som for så vidt er greit, hvis man er klar over sine begrensninger. I slike tilfeller vil man hente inn supplerende tiltak ved behov, noe vår egen samvittighet og fagetiske retningslinjer pålegger oss, men dessverre hender det at den nødvendige oversikten mangler. Vi forstår det særlig menneskelige, bevisstheten, på forskjellige måter, og fristes til å anslå at vår egen forståelse er altomfattende. Idealet er selvfølgelig tverrfaglighet i behandling av pasienter, slik at de ulike innfallsvinklene kan supplere hverandre, men realiteten er at jeg sjelden er inne på kontoret til min kollega, og hun er sjelden på besøk hos meg, og fysioterapeuten jobber kun deltid på en helt annen avdeling.

 

 

Vitenskapsteoretiske perspektiver

 

For å forstå ulikheten i behandlingstiltakene og rasjonale bak de forsjellige innfallsvinklene, er det ofte lurt å vende seg til vitenskapsteorien. Her handler det om hvilket ståsted man har i sin forståelse av mennesket. Dersom vi først og fremst ser på mennesket som en biologisk organsime, tenderer vi til å stole på medisinske tiltak, men dersom vi isteden forstår mennesket som en subjektiv størrelse med særegne opplevelser og psykologisk kraft, heller vi mer mot en humanistisk tradisjon i vår forståelse av mennesket. Den vestlige psykologien ligger i spenningsfeltet mellom ”kropp og sjel”, og den har alltid strevd med denne litt uavklarte posisjonen.

For å begynne litt enkelt kan vi se til de gamle grekerne som delte den menneskelige eksistensen inn i tre deler: Det vakre, det gode og det sanne. Det vakre handler om den personlige opplevelsen av verden, det gode handler om det mellommenneskelige, mens det sanne handler om den ytre eller materielle virkeligheten. Tilsvarende kan man gjøre en differensiering mellom kunst, moral og vitenskap. Kunst henvender seg til individets opplevelse, moral er et slags kodeverk som skriver seg fra forholdet mellom mennesker, og vitenskapen behandler den ytre virkeligheten. Man kan også kalle det for det subjektive, det intersubjektive og det objektive. Den tyske filosofen Jürgen Habermas deler dette inn i tre forskjellige former for erkjennelse hvor det vakre hører til humanvitenskapen, det gode hører til samfunnsvitenskapen og det sanne hører til naturvitenskapen. Dette er tre innfallsvinkler til menneskelivet, og i noen tilfeller av sykdom trenger vi alle tre på én gang for å skreddersy et virksomt behandlingstilbud. Kanskje fibromyalgi representerer en lidelse som mer enn andre behøver minst tre ulike intervensjonsstrategier for å kurere smertene. Og kanskje handler de relativt dårlige behandlingsresultatene i forhold til fibromyalgi om behandlingstiltak som ikke er perspektivpluralistiske nok?

 

 

Konklusjon

 

Her ser vi at psykisk helsevern, i kraft av en psykolog, en lege og en sosionom, representerer hver sin erkjennelsesinteresse og dermed forstår menneskets natur på hver sin måte. Trolig har behandlerne øye for andre innfallsvinkler, men de vil som regel hvile tyngst i den forståelsen hvor de føler seg tryggest. I tillegg vil deres intervensjoner og behandlingspraksis avspeile deres utdannelse som igjen vil gjenspeile deres grunnleggende menneskesyn. Psykologen er opptatt av det subjektive, opplevelsene, tankene og følelsene og det intersubjektive som går på forholdet mellom mennesker. Sosionomen er opptatt av forholdet mellom mennesker, men gjerne på et makronivå. Her handler det om å forstå mennesket i en større kontekst, nemlig som en del av et samfunn og en del av et sosioøkonomisk system som unektelig påvirker individet på mange forskjellige måter. Legen er opptatt av biologien og kroppslige tegn på sykdom. Her handler det om naturvitenskap og evidens for å identifisere problemer på en mest mulig etterrettelig måte. Som sagt er alle disse innfallsvinklene svært verdifulle, og problemet oppstår når vi møter diagnoser som trenger like mye fra hver av disse innfallsvinklene. Muligens er fibromyalgi nettopp en slik diagnose som krever en behandlingstilgang tuftet på flere perspektiver på en gang. Her blir dermed samarbeidet mellom lege, sosionom og psykolog helt avgjørende i mitt eksempel, og nettopp her kan det oppstå problemer hvor pasienten blir skadelidende. Tid og ressursbruk avgjør hvorvidt det er mulig å innhente ekspertise fra de ulike innfallsvinklene i tilstrekkelig grad. De dårlige behandlingsresultatene i forhold til fibromyalgi skyldes kanskje nettopp at behandlingen i for stor grad skriver seg fra kun ett eller to perspektiver, mens en virkelig kur betinger mange flere perspektiver.

 

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Svineinfluensa og Noceboeffekten

Nocebo & svineinfluensa
Nocebo & svineinfluensa

Den virkelige epidemien som feier over verden er ikke nødvendigvis et influensavirus, men snarere medias skrekkinnvarslende reportasjer som kan føre til at noceboeffekten får innflytelse på menneskers liv. Skremmende helseoverskrifter har store lytter-, seer- og leserskarer, og de har i tillegg en kraftig effekt på menneskers psyke. På samme måte som vi kjenner at det begynner å klø når noen snakker om lus eller lopper, vil det å utsettes for overdrevne helserapporter av og til ”produsere” akkurat de symptomene vi frykter. Hvilken rolle spiller noceboeffekten i forhold til svineinfluensapandemien?

 

Medisinstudenter har en tendens til å selvdiagnostisere seg selv med mange av de medisinske tilstandene de studerer. 1 Sykdommer som kommer via mat forårsaker symptomer hos mange mennesker som ikke har vært utsatt for noen patogene stoffer, og annonser om et legemiddels bivirkninger forårsaker hypokondernes hyppige legebesøk. Noceboeffekten er et fenomen hvor vi tror vi er syke, og på bakgrunn av denne mistanken utvikler vi symptomer. Noceboeffekten er på sett og vis placeboeffektens onde tvilling.

 

The American Health Foundation (AHF) har samlet flere eksperter for å studere denne effekten som altså kalles nocebo. President i AHF, Ernst Wynder, sier at nocebo sannsynligvis kan ha en kraftig effekt, spesielt hvis de skrekkinnvarslende antydningene først kommer fra legen din, så advokaten din og så avisene.” 2

 

Stuart Blackman, forfatter av “Why Health Warnings Can Be Bad,” sier at mange lidelser i det 21. århundre kan være forårsaket av noceboeffekten. “Noen eksperter frykter at denne situasjonen er et resultat av helsepersonellets innsats for a skape bevissthet om potensielle helsetrusler.” 3

 

Når vi begynner å se etter negative symptomer vil vi finne dem, sier psykologen Brian Hughes. Vi begynner å tolke vanlige symptomer, som for eksempel hodepine eller svimmelhet, som tegn på noe mer alvorlig, og den påfølgende angsten forsterker symptomene som igjen framkaller andre symptomer, og på denne måten blir våre mest skremmende forestillinger en selvoppfyllende profeti. 4

 

 

Media og helseskremsler

 

Media og advokater står bak mange helseskremsler. The American Health Foundation ser på golfkrigssyndromet som et perfekt eksempel. Det var ikke før nyheten om syndromet tok av i media at soldater begynte å rapportere om ulike symptomer. I lang tid var rapportene om det spesielle krigssyndromet kun tilgjengelig i USA, men senere begynte andre land å dekke nyheten, hvorpå flere og flere soldater fra andre land begynte å rapportere om syndromet. 4

 

Psykologen Herbert Spiegel sier at “sekundær vinning” er en annen faktor i noceboeffekten. Sympati, fri fra jobben eller lovnader om fordeler gjennom en felles rettssak påvirker opplevelsen av negative helsesymptomer. 5

 

John Adams diagnostiserer helsepersonell og helseagenturer med et syndrom han kaller Compulsive Risk Assessment Psychosis (CRAP) eller impulsiv risikovurderingspsykose. For å beskytte seg selv i en verden som praktiserer forebygging og ”forsvarsmedisin”, gir helsepersonell råd om forhåndsregler selv når det ikke eksisterer en virkelig risiko for menneskers helse. 6

 

Dr. David Wainwright påpeker at helsepolitikken forsterker troen på at vi alle er i en utsatt posisjon for absolutt alt vi kommer i kontakt med, noe som ansporer oss til å føle oss mer sårbare. Det kan føre til at vi tolke våre normale erfaringer og dagligdagse vondter som faktiske helseproblemer. Alt dette forsterker denne epidemien av ikke-spesifikk sykdom som etter alt å dømme hemmer mennesker i stadig større grad.” 7

 

I denne informasjonstidsalderen blir vi bombardert med beskjeder som får oss til å tro at sykdom er normen, og at god helse ikke er det. Dette har ført til at flesteparten av oss har blitt en del av “den bekymrede hopen.” 8

 

I noen tilfeller har det å være helsebevisst forvandlet seg til det å være paranoid. Selv om vi lever lengre og sunnere liv enn før, er vi oftere hos legen og tar flere tester, og denne latente bekymringen for sykdom hos det postmoderne mennesket bidrar til økende kostnader i forbindelse med helsetjenester. 9

 

Mennesker lider oftere og oftere av tilstander som ikke har underliggende årsaker, slik som fibromyalgi og matallergier. Enkelte statistikker har angivelig vist at mer enn 80% av tenåringene som har symptomer på matallergier tester negativt for allergien, og diffuse psykosomatiske sykdommer som fibromyalgi påvirker livskvaliteten kraftig. 10

 

Det er anslått at 40% av amerikanere følger jevnlig nyhetshistorier, og massemedia har et “betydelig potensiale til å påvirke kulturelle normer.” 11

 

Nyhetsdekninger av flykapringer økte forekomsten av dem, og det er bevist i flere studier at røyking og drikking på tv øker bruken av sigaretter og alkohol. 12

 

Journalister blir utfordret av sponsoravtaler, innflytelsesrike firmaer og mangel på tid i forhold til å foreta grundige undersøkelser og tilstrekkelig forarbeid. Trudy Lieberman, forfatteren av ”Epidemic: Phony Medical news is on the rise, thanks to dozens of unhealthy deals between TV newsrooms and hospitals,” skriver om forholdet mellom helse, media og helsevesen. “Det er produktet av et ekteskap mellom sykehusets desperate behov for å konkurrere om lukrative forretninger i vårt nåværende helsesystem, og TV´s hunger etter billige og enkle historier. I noen tilfeller betaler sykehuset for tid på lufta, en sponsoravtale, og i andre tilfeller tilbyr de sin ekspertise og ideer for historier. I begge tilfellene ender det med at sykehusene kontrollerer historien. Seere som tror de får nyheter, får egentlig en slags reklame.” 13

 

Sykehus tjener penger ved at senger er fylte, ikke ved å forebygge sykdommer og lidelser.

 

Journalister får også nyheter fra legemiddelprodusenter. Journalisten Melody Petersen har oppdaget at mange av hennes kollegaer bidrar til å skape marked for legemidler. Dekning av overaktive blærer er et eksempel på dette. Ofte er legemiddelprodusenter de største annonsørene for nyhetskanalene. “Når redaktørene er smertelig klar over hvor mye de avhenger av annonseinntekter, kommer det til å påvirke dekningen,” sier en annen journalist. 14

 

Nyhetsrapporter på TV i USA er ofte produsert av Video News Releases eller VNR’s. Dette er forhåndsproduserte historier som de ulike TV-stasjonene kjøper og kringkaster som deres egne. De legger til ansiktet og stemmen til sin egen reporter, og på den måten ser det ut som om stasjonen har laget reportasjene selv, men i realiteten har de ikke foretatt noen kildekritiske vurderinger eller underøkt fakta i sakene på egenhånd. 15

 

Gary Schwitzer, redaktør for Health News Review, sier at det ikke lønner seg for hans organisasjon å bry seg med nyhetssaker fra TV lenger. De tre største amerikanske nettverkene har mottatt Health News Reviews laveste rangering av profesjonell dekning i omtrent 68% av de vurderte sakene, og mindre enn 2% av historiene deres har mottatt 5-stjerners rangering i løpet av de tre siste årene. Schwitzer konkluderer med at dette er svært dårlig og til dels bekymringsverdig. 15

 

 

Svineinfluensa – H1N1

 

Rapporter om svineinfluensa har tatt opp nesten halvparten av nyhetsdekningen i løpet av høsten 2009. Folk går med ansiktsmasker og valfarter til legen for å ta vaksinen, griser blir avlivet (unødvendig ettersom H1N1 ikke smitter via mat), og meksikanere har blitt satt i karantene i Kina, selv om det ikke finnes noe bevis for at de er bærere av viruset. 16

 

Professor i journalistikk, George Sylvie, mener at nettverk, websider og aviser overdriver svineinfluensasituasjonen. “Min ærlige reaksjon er at de [nyhetsmedia] prøver å skremme livet av mennesker. Språk er et tveegget sverd,” sier han, og “det kan brukes for å informere folk eller skremme dem.” 17

 

Curtis Brainard viser til noen av de tilmålte statistikkene som brukes for å gjøre frykten for svineinfluensa betent og overdreven. Selv om en rapport fra det Hvite Hus helt klart understrekte at mange av statistikkene de refererte til var “en mulighet og ingen spådom,” ignorerte Amerikas mest solgte avis dette og skrev “Amerikansk rapport spår 30,000 til 90,000 H1N1 dødsfall.” 18

 

“Det globale utbruddet er uunngåelig”, “Den verste helsekrisen på 90 år”, “2 millioner døde”, “Stengte skoler” og “Vaksinemangel”. Overskrifter som disse får folk til å løpe til legen, apoteket og sykehuset i frykt og anløp til panikk.

 

Media har likevel ikke all skyld. WHO (verdens helseorganisasjon) og CDC (Centers for Disease Control and Prevention) har også framstilt sine svineinfluensaprognoser på en noe feilaktig måte.

 

Journalist Sharyl Atkinson er ansatt i USAs største kringkastningsselskap CBS hvor hun driver undersøkende journalistikk. Hennes mål var å finne ”sannheten” bak alle statistikkene som florerte med hensyn til svineinfluensa. Hun oppdaget at CDC hadde stoppet testing for å bekrefte utbrudd av svineinfluensa hos pasienter med influensasymptomer, og heretter inkluderte de isteden alle tilfeller av mistenkt svineinfluensa i sine statistikker. 19 Det betyr i praksis at mange av tilfellene ikke nødvendigvis var svineinfluensa, men muligens utbrudd av vanlig sesonginfluensa eller annen sykdom med lignende symptomer. Før man sluttet med testingen av mistenkt svineinfluensa, viste det seg at veldig mange mennesker som trodde de hadde influensaen, ikke hadde sykdommen eller hadde en annen sykdom med et lignende symptombilde. Av hver hundrede mistenkte tilfeller av svineinfluensa som ble sendt inn for undersøkelse, var det bare et lite antall som var faktiske tilfeller av den fryktede svineinfluensaen. Mange var ikke influensa i det hele tatt. 83% av tilfellene i Florida var negative for noen type influensa, 86% av alle de mistenkte tilfellene i California var ikke influensa, og 93% av Alaskas tilfeller var negative for influensa eller svineinfluensa. 20

 

Leger blir bombarderte med mennesker som tror de har viruset, og testingen er ofte unødvendig.  

 

Dr. Robert Mercola mener at administrasjonen og presidentskapet i landet bruker media for å “avlede oppmerksomheten fra spørsmålet om influensavaksinen er effektiv og sikker ved å fokusere på spørsmålet om det finnes nok av den.” Mercola poengterer at mange forskere og leger kaller regjeringens påstander “uforsvarlige og villedende.” 21

 

Ralph Forbes fra American Free Press angir at en forretningsmann som jobber for helsedepartementet fortalte til AFP at “frykten som spres av Washington og Verdens Helseorganisasjon om svineinfluensaen er et forsøk på å skremme mennesker mot å tillate global kontroll av helsevernssystemet.” 22

 

Her nærmer vi oss konspirasjonsteorienes farlige terreng, men den mangfoldige og til dels villedende informasjonen som ble gitt i forhold til svineinfluensa, skaper grobunn for spekulasjoner som videre ansporer til fargerike konspirasjonsteorier.

 

WHOs rapport fra april 2009, som startet svineinfluensaskrekken, sa at 176 mennesker var døde i Mexico, men av det antallet så var angivelig bare 7 dødsfall bekreftet som svineinfluensa. 23

 

Ordet “pandemi” har blitt brukt jevnlig i media, og man kan stille spørsmål ved årsaken til dette. Det er vel lite som tyder på at svineinfluensaen dreper flere hvert år enn den vanlige influensaen, og likevel tenker vi ikke på å sette inn like omfattende tiltak mot den normale sesonginfluensaen. WHO definerer en pandemi som noe som spres raskt og enkelt, og det spiller ingen rolle hvor alvorlig det er. Symptomer på svineinfluensa regnes som milde i de fleste tilfeller sammenlignet med enkelte andre influensatyper, og H1N1 viruset er definitivt ikke like dødelig som mange av de andre, men likevel legger man ikke betydelig vekt på disse aspektene i de utallige mediaoppslagene rundt svineinfluensautbruddet.

 

Angivelig har rapporter vist at det fra august til oktober -09 døde 292 mennesker av H1N1. Hvert år dør 36,000 mennesker i USA av andre typer influensa. CDC sier at de “fleste mennesker får bare milde influensasymptomer, og noen dager senere er de friske igjen.” 24

 

Likevel er legevakten overfylt av de som har “svineinfluensaskjelvinger.” Dr Jennifer Hanrahan uttaler følgende: “Jeg tror folk bekymrer seg mer for dette enn nødvendig. De fleste mennesker vil komme til å ha en veldig mild sykdomsperiode. Det beste de kan gjøre er å holde seg hjemme.” 25

 

Barnelegen James Higgins sier at de fleste tilfeller ikke er alvorlige. To tilfeller som krevde innleggelse på sykehus hadde andre underliggende årsaker, forteller han. 26

 

Det er et annet faktum om svineinfluensadødsfall som heller ikke nevnes, sier Dr. Mercola. Selv om offentligheten tror at H1N1 angriper og dreper friske mennesker, har CDC avslørt at av de 36 barna som døde av svineinfluensa fra april til oktober hadde bakterielle infeksjoner samtidig, og 30 av dem hadde andre helsetilstander som kan gjøre regnskap for det tragiske utfallet. 27

 

Fedme spiller også en rolle. Overvektige mennesker legges ifølge kilder inn på sykehuset for behandling av svineinfluensa 6 ganger oftere enn de som er normalvektige, og 32% av de som behandles ved akutten for H1N1 har astma eller en annen kronisk lungesykdom. 28

 

 

Galskapen rundt vaksinen?

 

Legemidler testes vanligvis i 9-12 år før de introduseres for offentligheten. Svineinfluensavaksinen undergikk kun 3 måneder med testing, og WHOs pandemierklæring fritar legemiddelprodusentene fra alt juridisk ansvar for negative bivirkninger av legemiddelet.

 

Sykepleieren Pat Zingariello er sjokkert over hysteriet og uttaler følgende om skrekken for mangel på vaksine: “Noen må være fornuftige her. Dette er ikke kopper. Altfor mange er i panikk.29

 

Dr. Higgins er enig: “Trusselen er overdrevet, og behandlingen er overdrevet.30

 

Bilder er ofte en sterkere provokasjon i media enn ord. Et levende bilde påvirker den sosiale forståelsen av nyhetssaker mye mer enn statistisk informasjon. 31

 

I “Media Literacy 101: How to Detect Fear-Mongering—Pakistani Nukes & Swine Flu”, beskriver journalisten Susan Moeller 3 nivåer av bilder som du bør være på vakt for når du ser på en nyhetssending om influensautbruddet. 32 Hun sier at nyhetssaker bruker enten ingen bilder, nøytrale bilder eller emosjonelle bilder i sakene sine. Ingen bilder betyr vanligvis at saken ikke er av veldig stor betydning. Nøytrale bilder, som for eksempel av laboratoriekulturer og grafer, brukes for å etablere objektivitet og alvorlighetsgrad. Dyr og helsepersonell er eksempler på nøytrale bilder. Emosjonelle bilder fremmer frykt og inkluderer ting som for eksempel barn på akutten og mennesker som går med ansiktsmasker. Hvis en sak viser mange emosjonelle bilder, så bruker media levende bilder i stedet for fakta for å påvirke, og da kan det være grunn til skepsis.

 

God helse er mer vanlig enn sykdom, influensa er en vanlig vinterforekomst, og frykt knyttet til svineinfluensapandemien har vært overdrevet. Vær forsiktig med hvilke nyheter om svineinfluensaen du ser på, hvis ikke kan det hende at du også opplever dens noceboeffekter, og da kan det hende at symptomene dukker opp enten du er syk eller ikke.

 

 

Kilder

 

1)Szwarc, Sandy (2009, 4. mai). An acronym that explains a lot of things! Junk Food Science [online]. Hentet fra, http://junkfoodscience.blogspot.com/2009/05/acronym-that-explains-lot-of-things.html

2,4-5) Fumento, Michael (1996, 19. januar). How the Media and Lawyers Stir Up False Illness. [online]. Hentet fra, http://fumento.com/illness.html

3,6-11) Szwarc, Sandy (2009, 4. mai). An acronym that explains a lot of things!

12) Bryant, Jennings & Oliver, Mary Beth (2009). Media Effects: Advances in Theory, 3rd edition. Routledge, NY. Hentet fra googlebooks: http://books.google.com/books?id=g_uB3dudoi4C&printsec=frontcover&dq=media+effects&ei=b4kNS72PKpu0zATx3tyYAw#v=onepage&q=&f=false

13-14) Schwitzer, Gary (2000, Mars)The Future of Health Care Journalism. Kaiser Family Foundation [online]. Hentet fra, http://kff.org/entmedia/upload/7858.pdf

15a) Schwitzer, Gary (2000, Mars)The Future of Health Care Journalism

15b) Schweitzer, Gary (2009, 11. september). It doesn’t make sense for us to review TV health news anymore.  Health News Review [online]. Hentet fra, http://www.healthnewsreview.org/publishers_note33.php

16) Montopoli, Brian (2009, 6. mai). Did We Overreact To Swine Flu Threat? CBS [online]. Hentet fra, http://www.cbsnews.com/stories/2009/05/06/health/main4995966.shtml

17) Perez, Israel (2009, 5. mai). Media hype sends conflicting messages about severity of swine flu. The Daily Texan [online]. Hentet fra, http://www.dailytexanonline.com/media-hype-sends-conflicting-messages-about-severity-of-swine-flu-1.1744474

18) Brainard, Curtis () Media Hype Swine Flu Report. [online]. Hentet fra, http://www.cjr.org/the_observatory/media_hypes_swine_flu_report.php

19-20) Mercola, Joseph (2009, 24. november). Superstar CBS Reporter Blows the Lid Off the Swine Flu Media Hype and Hysteria. Dr. Mercola [online]. Hentet fra, http://articles.mercola.com/sites/articles/archive/2009/11/24/Superstar-CBS-Reporter-Blows-the-Lid-Off-the-Swine-Flu-Media-Hype-and-Hysteria.aspx

21) Mercola, (2009, 17. november).  What the Inventor of the Flu Shot NOW Thinkds of the Vaccine…Mercola [online]. Hentet fra, http://articles.mercola.com/sites/articles/archive/2009/11/17/Obama-Administration-Launches-Deceptive-Swine-Flu-Propaganda-Blitz.aspxSwine flu and hype – a media illness

22)Forbes, Ralph (2009, 11. mai). Swine Flu Hogwash. [online]. Hentet fra, http://www.americanfreepress.net/html/swine_flu_hogwash_176.html

23) Prevent Health Staff (2009, 4. mai). Swine Flu Hype: Political Lies and Media Disinformation are Rampant.  Prevent Disease [online]. Hentet fra, http://preventdisease.com/news/09/050409_flu_hype.shtml

24) Geiger-Hemmer, Amy L. (2009, 25. oktober). Swine Flu: a national emergency? or a distraction? Living Lake Country [online]. Hentet fra, http://www.livinglakecountry.com/blogs/communityblogs/65945132.html

25) Spector, Kaye (2009, 13. oktober). MetroHealth ER cases spike; doctors say to stay home if your flu symptoms are mild. Cleveland [online]. Hentet fra, http://www.cleveland.com/medical/index.ssf/2009/10/metrohealth_doctors_say_to_sta.html
26) McGregor, Amanda (2009, 6. november). H1N1 scare slams local hospitals. Salem News [online]. Hentet fra, http://salemnews.com/punews/local_story_309214424.html

27-28) Mercola, Robert (2009, 31. oktober). Common Links in Swine Flu Deaths…Mercola [online]. Hentet fra, http://articles.mercola.com/sites/articles/archive/2009/10/31/CDC-Says-Kids-That-Die-From-Swine-Flu-Have-Coexisting-Bacterial-Infections.aspx

29-30) McGregor, Amanda (2009, 6. november). H1N1 scare slams local hospitals

31) Bryant, Jennings & Oliver, Mary Beth (2009). Media Effects: Advances in Theory, 3rd edition

32) Moeller, Susan (2009, 4. mai). Media Literacy 101: How to Detect Fear-Mongering—Pakistani Nukes & Swine Flu. The Huffington Post [online]. Hentet fra http://www.huffingtonpost.com/susan-moeller/media-literacy-101-how-to_b_195502.html

 

 

Av Sondre Risholm Liverød &
 Sumei Lee FitzGerald

WebPsykologen.no

Noceboeffekten

Noceboeffekten
Noceboeffekten

Mange av oss har hørt om placeboeffekten. Placebo refererer til personlig eller kulturelt skapte forventninger som forårsaker eller medvirker til psykisk og fysisk forbedring i en tilstand. Når legemiddelprodusenter kjører forsøk på legemidler, så må de bevise at deres produkt er bedre enn placebo, altså bedre enn kontrollforsøk med narrepiller. Akkurat som et plaster på magisk vis kan lindre smerte hos et barn, er medisinske behandlinger mer effektive når vi tror at de vil være det. Vår tro har rett og slett en reell innflytelse på vår psykiske og fysiske helse.

 

Noceboeffekten er på sett og vis en versjon av placeboeffekten, men ved nocebo er det negative forventninger som avstedkommer en negativ effekt. Legemiddelprodusenter opplever også dette i sine studier, og det blir mer og mer vanlig at nye preparater må avsløre mulige bivirkninger i TV-reklamer og lignende. Når folk vet om bivirkningene, er det også flere som opplever dem.

 

Det viser seg at omtrent 25% av mennesker involvert i kliniske studier opplever negative bivirkninger ved bruk av et legemiddel selv om de har blitt gitt en placebo. 1 Det vil si at folk faktisk opplever bivirkningene på et preparat de slett ikke har fått (!)

 

Oppsiktsvekkende eksempler på både placebo- og noceboeffekten eksisterer innen medisin. En velkjent rapport beskriver en mann med dødelig kreft som hørte om en ny mirakelmedisin. Da legen foreskrev ham den nye medisinen, gikk mannens svulster tilbake i løpet av kun én helg. Da han siden hørte at medisinen var under utprøving, kom svulstene tilbake. Legen forsikret ham deretter om at han ble gitt en særlig effektiv og konsentrert utgave av medisinen, noe som førte til at mannens svulster forsvant helt. Da Food and Drug Administration (FDA) offentliggjorde en rapport som sa at medisinen ikke virket, kom mannens kreft tilbake på nytt, og han døde.

 

Voodooforbannelser er kanskje de mest dramatiske eksemplene på noceboeffekten. Når mennesker som tror på denne religiøst betingede forbannelsen, som kanskje er ment å ramme dem med døden til følge, så hender det at de faktisk dør selv om det ikke finnes noen underliggende medisinske årsaker. Antropologen Robert Hahn tror at voodoodød muligens kan forstås som ekstreme tilfeller av noceboeffekten, og han legger til at tro og forventninger ikke bare er mentale fenomener, men at våre innstillinger og holdninger også kan ha fysiske konsekvenser. 2

 

Hahn viser til Sam Shoemans tilfelle, som døde av leverkreft fordi legen hans feildiagnostiserte ham med en alvorlig form av denne typen cancer. En obduksjon avslørte at Shoeman kun hadde en liten svulst som aldri hadde spredt seg. «Han døde ikke av kreft, men av å tro at han skulle dø av kreft,» sier Meador. «Hvis alle behandler deg som om du skal dø, så kan du komme til å tro på det selv. Alt vil handle om å dø.» 3

 

Kirurger liker ikke å operere på mennesker som tror at de vil dø, nettopp fordi de ofte dør. Professor Herbert Benson påpeker at det finnes ganske interessante studier gjort i forhold til mennesker som ønsker å dø. Blant annet nevner han studier på mennesker som skal gjennom en operasjon, men som egentlig ønsker å dø fordi de vil gjenforenes med en kjær person de har mistet. Det hevdes her at nesten 100 prosent av menneskene i slike situasjoner dør. 4

 

PET-skanninger av hjernen viser at både placebo- og noceboeffekten har veldig virkelige konsekvenser i hjernen. Tro influerer på vår nevrologi, og har dermed en reel fysiologisk innflytelse. Noceboeffekter er assosierte med reduksjon av dopamin og andre naturlige smertestillende nevrotransmittere i hjernen. 5

 

Dopamin er kroppens eget smertestillende, og nedsatt produksjon av dette stoffet kan ha merkbare konsekvenser.

 

Alt dette gjør at åpen informasjon til pasienter i enkelte tilfeller representerer et problem. Leger skal informere sine pasienter om alle muligheter, men samtidig kan advarsler og informasjon om ”verst tenkelig scenarioer” føre til at pasienter opplever flere negative bivirkninger. 6

 

Det er ikke bare nevrotransmitterne som blir påvirket. Stresset som er assosiert med noceboer kan skade hjertet 7, bidra til generell angst og fange mennesker i en slags negativ forventning som sliter på kropp og psyke.

 

Doktor Clifton Meador forklarer at dårlige nyheter fremmer dårlig fysiologi. 8

 

Det er vanskelig for forskere å måle den virkelige effekten eller komplikasjonene som kan oppstå i sammenheng med alle typer behandling. Dette gjelder alt fra kirurgiske inngrep og foreskrevne piller til akupunktur. Psykiater Arthur Barsky sier at mennesker ofte tilskriver eksisterende problemer til nye medisiner. Det øker negative forventninger og depresjon som igjen øker forekomsten av noceboer. I noen tilfeller kan noceboeffekten føre til at en pasient slutter å ta medisiner eller avslutter en behandlingsmetode som kunne være fordelaktig. 9

 

Noceboeffekten er veldig virkelig og veldig hemmende. Kvinner som tror at de er i risikogruppen for hjerteinfarkt vil, ifølge et studie, med fire ganger større sannsynlighet oppleve et infarkt, og her snakker vi om kvinnenes personlige risikoberegning som ikke er avhengig av fysiologiske faktorer som for eksempel økte kolestrolnivåer eller hypertensjon. 10

 

Studier har også vist at pasienter som ble advart og informert om skadene som aspirin kan forårsake på tarmene, opplevde smerte tre ganger oftere enn de som ikke hadde blitt advart. 11

 

Barsky gjennomgikk både placebo- og nocebostudier og identifiserte pasienter som befant seg i risikosonen for noceboeffekten. Altså mennesker som var tilbøyelige og disponerte for effekten av nocebo. 12 De som forventer negative bivirkninger, de som har lært seg å assosiere medisin med tidligere negative bivirkninger, psykologiske trekk og tendenser som for eksempel angst og depresjon og tilbøyelighet til å oppleve angst og stress som kroppslige smerter (somatisering) er alle sammen faktorer som gjør noceboeffekten mer sannsynlig, og dermed mer ”virkelig”.

 

En studie avslørte at 1 av 6 pasienter som går til legen har en eller annen form for psykosomatisk lidelse forårsaket av angst, stress og depresjon. Noen lidelser ser ut til å ha et sterkt mentalt og/eller emosjonelt grunnlag som for eksempel astma, eksem, irritert tarm, psoriasis og magesår. 13

 

Det er viktig å merke seg at helsesystemet kan bidra til noceboeffekten. Mangel på tid og for mye jobb kan medføre at legene har for liten tid å tilbringe med sine pasienter. Dr. Olshansky forklarer at “En kald og usympatisk lege vil oppmuntre en noceboreaksjon. I kontrast til dette vil en empatisk lege oppmuntre til tillit og dermed styrke fordelaktige forventinger hos pasienten, og  dette avstedkommer ofte en sterk placeboreaksjon. En empatisk og ivaretagende tilnærming kan ofte være mer verdifull enn den faktiske medisinske behandlingen.” 14

 

Kanskje bruker leger resepter og medikamenter for å erstatte ”tidsplaceboen” de ikke er i stand til å tilby i en travel hverdag. Mange fastleger har ikke anledning til å gi pasienten all den tid og støtte de kanskje trenger i en vanskelig situasjon, noe man muligens kan kompensere for ved å tilby en respekt på en eller annen medisin. Etter hvert som media informerer mer og mer for negative bivirkninger (spesielt via advokater som oppmuntrer til felles rettssaker), så kan vi forestille oss at noceboeffekten vil øke i tiden fremover. Noceboeffekten kan være medisinfirmaenes beste samarbeidspartner når legen ikke har nok tid, men den samme effekten kan bli deres største utfordring når mennesker blir stadig mer oppmerksomme på medikamentenes beskjedne effekt og potensielle bivirkninger.

 

Helsetrusler er vanlige i dagens samfunn, og de kan påvirke helsen vår på en negativ måte. Dette er et tema vi drøfter i artikkelen Salg av frykt og svineinfluensa. Forskere fra Nederland forteller at “Nocebohypotesen sier at forventinger om sykdom kan forårsake sykdom hos individet med forventningene. Å vedlikeholde angst ved å så tvil hos godtroende mennesker om kvaliteten til miljøet de lever i, kan forårsake alvorlige mentale lidelser. Angst som er forårsaket av helsetrusler er et økende helseproblem.15

 

 

Kilder

 

1)    Pilcher, Helen (2009, 13. mai). The science of voodoo: When mind attacks body. The New Scientist [online]. Hentet fra, http://www.mindpowernews.com/ScienceOfVoodoo.htm

2)    Pilcher, Helen (2009, 13. mai). The science of voodoo: When mind attacks body

3)    Pilcher, Helen (2009, 13. mai). The science of voodoo: When mind attacks body

4)    Reid, Brian (2002, 30. april).  The Nocebo Effect: Placebo’s Evil Twin.  The Washington Post [online] HEO1. Hentet fra, http://www.washingtonpost.com/ac2/wp-dyn/A2709-2002Apr29

5)    Pilcher, Helen (2009, 13. mai). The science of voodoo: When mind attacks body

6)    New Scientist Staff (2009, 2. september). 13 more things: The nocebo effect. New Scientist [online]. Hentet fra, http://www.newscientist.com/article/mg20327247.100-13-more-things-the-nocebo-effect.html

7)    New Scientist Staff (2009, 2. september). 13 more things: The nocebo effect

8)    Pilcher, Helen (2009, 13. mai). The science of voodoo: When mind attacks body

9)    Dunn, Katharine (2005, mai-juni). The Nocebo Effect. Harvard Magazine [online]. Hentet fra, http://harvardmagazine.com/2005/05/the-nocebo-effect.html

10-11) Reid, Brian (2002, 30. april).  The Nocebo Effect: Placebo’s Evil Twin

12) Barsky, AJ, Saintfort, R, Rogers, MP and Borus, JF (2002, 2. februar). Nonspecific medication side effects and the nocebo phenomenon.  JAMA [online] 5: 622-627. Hentet fra, http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/11829702

13) Dobson, Roger (2007, 27. august).  “Thinking yourself sick”. Times [online].  Hentet fra, http://www.timesonline.co.uk/tol/life_and_style/health/article2321071.ece

14-15) Dobson, Roger (2007, 27. august).  “Thinking yourself sick”

 

 

Av Sondre Risholm Liverød &
 Sumei Lee FitzGerald

WebPsykologen.no