For eller imot psykofarmaka?

Psykofarmaka
Psykofarmaka

I disse videoene er tema psykiatriske medisner. Ulike perspektiver trekkes frem og drøftes i foredrag og diskusjoner mellom fagfolk. Psykofarmaka har i mange år vært et område innenfor psykiatri som har vært utsatt for skarp kritikk. Bivirkninger og beskjeden effekt av psykiatriske medikamenter har høstet mye negativ oppmerksomhet, spesielt fra antipsykiatrisk hold. Noen mener at medisner er et avgjørende element ved behandling av en rekke diagnoser, mens andre mener at medisiner kun sponser legemiddelfirmaer med millioner av kroner uten at preparatene har noen faktisk effekt, og andre mener at medikamentell behandling er direkte skadelig. Debatten går fremdeles.
 

I slike debatter skal man være varsom før man tar et endelig standpunkt, og sannsynligvis må man nærmest gå inn i hvert enkelt tilfelle og den enkelte pasients problemstillinger for å veie for og imot bruken av medisiner i behandling av psykiske lidelser. Disse problemstillingene tar vi også opp i artikkelen Psykiatriske medisiner. I følgende videoer følger vi først en lengre debatt med flere innlegg som nettopp drøfter hvorvidt psykiatriske medisner hjelper pasienter eller gjør dem dårligere. Noen mener at medisner på sikt er løsningen på alle våre mentale lidelser, mens andre mener at psykofarmaka gjør mer skade enn godt for mennesker med psykiske problemer. Deretter har vi samlet noen videoer hvor Peter Roger Breggin snakker om de skadelige og negative konsekvensene ved psykofarmaka. Han er psykiater med begge beina godt plantet i de humanistiske tradisjonene hvor medisiner ofte betraktes med skepsis og vantro.

 

 

 

William Morrison er utdannet innen farmasi og hjelper WebPsykologen med artikler om psykiatriske medisiner. Våre artikler om psykofarmaka er postet under Medikamentell behandling, og de holder en høy faglig kvalitet. Overordnet sett kan vi si at psykiatriske legemidler faller inn under fire ulike kategorier. Disse kategoriene er generelt sett basert på tilstandene som behandles. (1) Anxiolytika eller medisiner mot angst er den første kategorien. Disse medikamentene foreskrives for å behandle overdreven angst eller frykt. (2) Beroligende midler eller hypnotika brukes i forhold til søvnforstyrrelser. (3) Antidepressiva representerer en gruppe medikamenter som igjen kan sorteres i to underkategorier. Her har vi trisykliske antidepressiva (TCA) og selektive seratoninopptakshemmere (SSRI). Begge foreskrives ofte, men den siste har færre bivirkninger og har derfor blitt mer populær å foreskrive for mild depresjon av leger som ikke er spesialister på psykisk helse. Disse preparatene er myntet på depressive tilstander (4) Anti-psykotika brukes i forhold til alvorlige psykiske forstyrrelser. Eksempelvis utgjør det som regel grunnlaget i behandlingen av schizofreni, bipolar lidelse og psykosetilstander. Du kan lese mer om disse i vår oversiktsartikkel Psykiatriske medisiner.

 

Denne kategoriseringen utelater mange tilstander som en psykiater eller en psykolog behandler. For eksempel foreskrives amfetaminer for ADHD. I tillegg kan medisiner som markedsføres for en spesiell diagnose brukes utenfor disse kategoriene. Psykiatriske medikamenter utgjør et stort og komplisert område, og kontroversene er som sagt store og som regel uttalte på de fleste psykiatriske sykehus i moderne tid.

 

 

Bay Area Festival of Science – Er psykofarmaka kurativt eller skadelig?

 

Videoen over  er hentet fra Bay Area Festival of Science, 2007. Denne vitenskapsfestivalen er resultatet av et initiativ som kalles Wonderfest. De står bak et omfattende prosjekt med ambisjoner om å ta for seg kontroversielle temaer innenfor vitenskap og debattere dette i nær kontakt med offentligheten. Wonderfests brede målsetning beskrives blant annet i deres formålsparagraf. Her kommer det frem at de gjennom offentlig diskurs ønsker å ta opp kontroversielle vitenskapelige spørsmål for å stimulere nysgjerrighet, fremme refleksjon, utfordre troskap til påstander uten belegg og ikke minst oppmuntre til livslang læring. Wonderfest oppnår disse målene ved å presentere en rekke vitenskapelige debatter for allmennheten. Wonderfest sine  kongresser eller vitenskapelige festivaler gjestes som regel av dyktige forskere som drøfter spennende spørsmål i grenseland av det vitenskapen kan forklare i dag. I diskusjonene om psykiatriske medisiner møter vi Gibert Chu som er professor i medisin og biokjemi og Tom Wandless som er professor i kjemi og systembiologi ved Stanford.

 

 

Kritikk av psykiatriske medisiner

 

Psykiatriske medisner er fortrinnsvis en intervensjon som brukes med henblikk på å kontrollere symptomer. De er sjelden utviklet på en måte som eliminerer symptomene på psykisk lidelse. Medisiner kan altså dempe vonde og vanskelige symptomer, men sjelden fjerne dem helt. Mye psykisk sykdom handler om negativt tankegods, traumatiske erfaringer og lavt selvbilde. Medikamenter kan ikke endre destruktivt tankegods eller smertelige erfaringer, med de kan gjøre noe med symptomene som kommer til uttrykk på bakgrunn av psykologisk ubehag. Dermed kan de skape rom og mulighet for å hente seg inn slik at problemene kan forvaltes på en mer konstruktiv måte. Likevel er det mange som tror og hviler i en antakelse om at medisiner skal kurere psykisk sykdom, og det er i følge antipsykiatrisk ståsted en grov feiltakelse som mektige medisinfirmaer tjener penger på. Artikkelen Psykoterapi eller psykofarmaka tar for seg forholdet mellom psykologi og biologi mer inngående.

 

Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Mental balanse med Eckhart Tolle

Eckhart Tolle
Eckhart Tolle

En ny jord” (2006) er skrevet av den ”spirituelle veilederen” Eckhart Tolle. Har du lest boken, eller er du interessert i Tolles livsfilosofi, har vi nå samlet over 100 videoer som utgjør en komplett samling av kursvideoer. I disse videoene guider Tolle oss gjennom temaene og den finurlige innsikten som gjemmer seg i boken ”En ny jord”. Hans personlighet og enkle formuleringsevner kommer nesten sterkere til uttrykk på film enn i bøkene, og disse videoene gir virkelig et innsiktsfullt dybdykk i hans filosofiske tanker og selvutviklingsprinsipper. Kurset ledes av Oprah Winfrey som stiller med en nysgjerrig innstilling til Tolles formidlingsevne og eksistensielle innsikt i menneskelige anliggende.

 

WebPsykologen har vært opptatt av Tolles filosofi i lang tid til tross for de religiøse undertonene i hans verker. Men Tolle fremstår likevel ikke som religiøs, kanskje fordi han er mer opptatt av sannheten i mennesket enn religiøse doktriner. Han drar veksel på mange ulike religioner, og det er den fellesmenneskelige innsikten han presenterer på en lettfattelig, men likevel sofistikert måte. I følge en artikkelen i New York Times fra 2009 kan ikke Tolle identifiseres med noen bestemt religion, men i sine livsfilosofiske foredrag og bøker bruker han læresetninger fra Zenbuddhisme, sufisme, hinduisme og Bibelen. Tolle erkjenner at han har vært påvirket av skriftene til Meister Eckhart, Advaita Vedanta, A Course in Miracles, Bibelen, islamsk mystisisme, sufisme og Rumi poesi, samt  Linji (Rinzai) skolen assosiert med zen. Som voksen fant han en dyp forståelse i Det nye testamente, Bhagavad Gita, Tao Te Ching og læren til Buddha.

 

Webpsykologen skriver selv artikler om Tolles filosofi. Disse poster vi under livsfilosofi. Denne kategorien handler om hvordan vi orienterer oss i livet. Hvordan påvirker følelser våre tanker og handlinger og hvordan kan vi utvikle oss i retning av mer mental balanse og indre ro? Her er Eckhart Tolle en særdeles viktig representant. Blant annet har vi en artikkel som tar for seg Ekte lykke i følge Eckhart Tolle. Psykologien drar i stadig større grad veksel på de store visdomstradisjonene. Vi henter etter hvert mye innsikt og inspirasjon fra blant annet Østen, sannsynligvis fordi disse aspektene ved menneskets helse kan supplere den vestlig orienterte psykologien på verdifulle måter.

 

 

 

Med tittelen ”A new earth” eller ”En ny jord” (2006) refererer Echart Tolle blant annet til bibelen. Nærmere bestemt sikter han til apokalypse eller jordens totale kollaps og dernest fremveksten av nettopp en ny jord. For Tolle er bibelen en symbolsk affære som sjelden eller aldri kan forstås på en konkret eller intellektuell måte. Den bibelske apokalypse betyr i Tolles forstand at mennesket avslører falskheten ved sitt eget ego, at vår ego-istiske bevissthet bryter sammen for å gi plass til en ny form for bevissthet. Det handler om en slags spirituell oppvåkning til en ny bevissthet (jf. en ny jord). Ikke en oppvåkning til religiøs dogmatisme eller underkastelse til en hevngjerrig Gud, heller ikke en oppvåkning til monoteistiske nevroser og skrekkinnjagende fortellinger basert på påbudsfilosofi, men snarere en oppvåkning til vårt ”sanne” Jeg. En frigjørelse fra egoets lenker og livets selvhøytildelige statusjag. Det er nettopp dette enkle og svært kompliserte tema som dukker opp i alle Tolles bøker.

 

I sin bok «The Power of Now» (2005) eller ”Det er nå du lever” (2005) skriver Eckhart Tolle om hvordan uopphørlig og ofte forstyrrende tankerekker forkludrer vårt sinn og hindrer oss i å leve mer bevisst. Deretter forklarer han hvordan følelser forsterker negative tankemønstre  og legger beslag på mye mental energi som dermed sløses bort på unødvendig tankegods akkompagnert av destruktive følelser. En del mennesker vil neppe karakterisere følelser og tenkning som skadelig eller selvdestruktivt, men snarer si at det er forholdet mellom tanker og følelser som gjør oss til mennesker. Kanskje kan vi si at et balansert forhold mellom tanker og følelser er selve adelsmerke på et sivilisert og reflekterende menneske. Ved å lese Tolle lære, skjønner man at det ofte er praktisk og klokt å handle på sine tanker, men andre ganger er det nok å bare godta, kjenne igjen og observere sine tanker uten å kjøpe inn i dem eller agere. Denne innsikten er verdifull, spesielt for et vestlig intellekt.

 

Ifølge Tolle er menneskene i ferd med å skape en ny verden på bakgrunn av personlig transformasjon og åndelig videreutvikling. Det fører angivelig til en ny type oppmerksomhet som vender oss bort fra vårt stadig voksende ego. Denne ideen illustreres spesielt godt gjennom Tolles bemerkelsesverdige fortellerstemme og ikke minst i hans tempo. Han er til dels langsom og ettertenksom i sine uttalelser, men samtidig rett på sak. Selvsagt forstår forfatteren sitt materiale så grundig at han er i stand til å formidle det på en morsom måte. Tolle sin milde tone og dialekt er etter alt å dømme med på å fange publikum og anspore til den form for konsentrasjon og tilstedeværende oppmerksomhet som Tolle representerer. På sett og vis skjønner man at det Tolle snakker om har en dyp og avgjørende betydning, uansett om man er enig med hans ideer eller ikke. Hans formidlingsevne er enestående og de fleste vil oppleve å bli dypt engasjert i hans suggererende antiintellektuelle livsfilosofi. En ny jord ble opprinnelig utgitt i 2005, men både boken og lydboken ble gjenutgitt da Oprah Winfrey valgte ut nettopp denne tittelen i sin bokklubb. Det var dessuten dette valget som førte til disse underfundige videoene som garantert vil gjøre noe med deg!

 

 

Anbefalt litteratur

 

På en enkel (og komplisert) måte viser Tolle oss hvordan vi ofte ”går glipp av livet” fordi vi ikke evner å leve i øyeblikket. Flere av hans bøker er oversatt til norsk og disse mener vi er særdeles lesverdige.

 

 

 

Kilder

 

Tolle, Eckhart (2005). Det er nå du lever. Damm.

Tolle, Eckhart (2006). En ny jord. Damm.

 

 

Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Psykologisk behandling av kreft

Psykologi og kreftbehandling
Psykologi og kreftbehandling

Dersom jeg får diagnostisert kreft, vil jeg da være prisgitt effekten av strålebehandling og medisiner? Kan jeg gjøre noe annet enn å lene meg tilbake og bekymre meg om hvorvidt disse medikamentene stanger den ukontrollerte celledelingen jeg er utsatt for? På dette område har psykologien snudd 180 grader i løpet av de siste ti årene. Før hadde man kreftpasienter i terapi for å hjelpe dem å akseptere sykdommen og dens potensielt fatale konsekvenser. Det var på sett og vis hjelp til å kapitulere og gå ned med flagget på en verdig måte. I dag har man kreftpasienter i terapi for at de skal lære seg å bekjempe sykdommen, også på et psykologisk nivå. 

 

Kropp versus psyke

 

Kan psyken påvirke materien, eller litt mer forsiktig, kan psyken ha en helbredende effekt på sykdommer som man i utgangspunktet betrakter som kroppslige eller somatiske? Dette representerer et vanskelig vitenskapsteoretisk og filosofisk spørsmål som beveger seg i området mellom idealisme og materialisme eller mellom kropp og psyke. Her strides tradisjonell skolemedisin og en rekke alternative forskningsprogrammer om hva bevisstheten er for en størrelse og hvilken kraft den reelt sett besitter. Tradisjonell skolemedisin har ingen eller liten tro på psykologisk behandling av kreft. De mener at forskningen på dette området er forvirret av et psykologiserende verdensbilde som i ekstrem konsekvens vil betrakte alt som et resultat av psykens geberder. Psykologisk behandling av kreftpasienter avvises som kvasivitenskapelig science fiction som egentlig har stjålet sitt tema fra filmer som Matrix.

 

Dog viser det seg at vår psykologiske innstilling til sykdom har en stor innvirkning på prognose og utfallet av behandlingen. Dersom vi faller ned i følelsesmessig resignasjon i det øyeblikket legen konstaterer cancer, er muligheten for å overleve betydelig redusert. Filosof og skribent Daniel Goleman (2002) refererer til flere studier som antyder at det forholder seg nettopp slik. Når menneskers mentale kraft er preget av pessimisme, påvirker det hele systemet og kan i verste fall være dødelig. Dersom dette medfører riktighet, bør en fullgod behandling av cancer inkludere psykologiske metoder som drar veksel på potensial i pasientens egen mentale motstandskraft, men selvfølgelig som supplement til skolemedisinsk behandling. Å ignorere de fysiske sidene ved sykdom, er like galt som å ignorere de psykiske sidene ved sykdom. 

 

Placeboeffekten

 

I forhold til de fleste former for behandling er placeboeffekten ofte en avgjørende faktor. Placeboeffekt er et begrep som brukes om personlig eller kulturelt skapte forventninger som forårsaker eller medvirker til psykisk og fysisk forbedring i en tilstand. I psykoterapeutisk behandling er placeboeffekten også avgjørende, men på en litt annen måte enn det man ser innenfor somatikken. I en slik sammenheng er placebo hovedsaklig innbakt i pasientens tiltro til sin behandler. Dersom pasienten idealiserer sin terapeut, øker behandlingseffekten. Flere terapeutiske skoler har advart mot pasienters idealisering av sin terapeut, da de mener det kan avstedkomme en regressiv og uheldig avhengighetsdynamikk i behandlingsprosessen. Dette har man mer eller mindre avvist i senere tid, og isteden har man konsentrert seg om å utnytte potensialet i en slik idealisering for å skape en god og helbredende allianse med pasienten. Karterud og Urnes et. al. (2001) stadfester dette i sitt omfattende verk om personlighetsforstyrrelser:

Leger som arbeider innenfor somatikken vil vanligvis få mye av denne speilingen [idealiseringen] fra sine pasienter fordi det ligger nedfelt i selve lege-pasientforholdet i kulturen. En helende relasjon vil etter vår mening alltid preges av idealisering. Innenfor akademisk medisin kalles idealisering placebo.” (p. 399).

 

I psykoterapeutiske relasjoner er altså tiltroen til behandlingen en avgjørende faktor. Hvorvidt den samme faktoren er like avgjørende innenfor somatisk medisin, er mer omstridt. Goleman (2002) presenterer studier som viser at kreftpasienter som deltar i samtaleterapeutisk gruppeterapi har en atskillig bedre prognose enn kreftpasienter som ikke deltar i noen form for psykoterapeutisk behandling (selvfølgelig parallelt med medisinsk behandling). Han viser også til studier som dokumenterer at pasienter som står foran en operasjon, vil være utskrivningsklare flere dager tidligere dersom de i forkant av operasjonen får en samtale med legen om det aktuelle inngrepet og informasjon om restitusjonsperiode. Tanken er at en slik samtale skaper allianse, forutsigbarhet og trygghet i forkant av behandlingsstart, og at denne psykologiske komponenten er avgjørende både for utfall og restitusjon i forhold til en operasjon.

 

I artikkelen Placebo effekten som Kontekstuell Helbredelse diskuterer vi nettopp muligheten for å dra mer veksel på placeboeffekten i behandling. På sett og vis er placeboeffekten et fenomen vi må forholde oss til, og det vil selfølgelig være svært relevant å studere dette fenomenet ytterligere for å utnytte placebopotensialet i behandling av en rekke lidelser. 

 

Psykologien spiller en vesentlig rolle

 

En konsekvens av ovenstående er at mennesket sannsynligvis må erkjenne at psykologisk innstilling ikke bare er noe som svever rundt i en fantasiverden, men at denne verden av tilsynelatende abstrakt tankegods, eller psykologi, faktisk kan utgjøre en ganske reell forskjell midt i virkeligheten. Og noe av det mest virkelige vi har er vår egen kropp. Hvis dette stemmer, og det til en viss grad er mulig å helbrede seg selv gjennom mental disiplin og psykologisk konsentrasjon, kan det forklare hvordan mange mennesker har opplevd å bli kurert av healere og karismatiske prester. Pastoren legger sin hånd på deres hode, enten i Guds navn eller i en annen mystisk kontekst, hvorpå sykdommen forsvinner på mirakuløst vis. Dersom det stemmer at tro kan helbrede på denne måten, kan det forklarer det fenomenet som kalles troshelbredelse eller faith healing. Dersom vitenskapen gjør rett i å avfeie dette som heksekunst, står vi igjen tilbake med det fenomenet hvor mennesker opplever en spontan helbredelse uten at noen egentlig er i stand til å forklare hvorfor. Hvis vi derimot erkjenner at vår psykologi, tankekraft, bevissthet eller sjel, avhengig av hva man ønsker å kalle det, faktisk spiller en avgjørende rolle i livets bokholderi, vil det være mulig å studere dette fenomenet på en skikkelig måte, noe som for eksempel kan avmystifisere det som kalles troshelbredelse.

 

Hvis vi erkjenner at psyken har en ganske reell innflytelse på vår egen kropp, og verden som sådan, vil det kanskje være et godt utgangspunkt for å bygge en bro mellom sinnet og hjernen eller kroppen og sjelen. Dette brobyggingsarbeidet har pågått i lang tid allerede, og verdens beste akademiske ingeniører har forsøkt å konstruere en bæredyktig passasje, men dette prosjektet er fortsatt på tegnebrettet. I mellomtiden, før broen har blitt en virkelighet, befinner vi oss i et helsevesen som har helt forskjellige innfallsvinkler til forståelsen av mennesket. Og det verste er at disse perspektivene oppfattes som direkte motstridende, nettopp fordi vi fremdeles mangler en bro, og avstanden mellom de to perspektivene er så stor at den virker skremmende.

 

Når psykologien eller tanken viser seg å ha innflytelse på materien, er dette vanskelig å forklare i de rammene som naturvitenskap har satt opp som vårt absolutte utgangspunkt for erkjennelse. Dermed latterliggjøres mange av de helbredende fenomenene som opptrer utenfor rammene, og det er ikke sjelden at de også avskrives som religiøse, noe som i rasjonell tankegang betyr at de egentlig ikke eksisterer, men er et fantasifoster som bor i menneskers barnslige og magiske uvitenhet. De utelukkes dermed fra den vitenskapelige arena og blir forlatt i skyggen, og de fleste av oss vet at mennesker generelt nærer en viss skepsis til det som befinner seg i skyggen, og ganske ofte synes det å være en grunn til at enkelte disipliner blir hensatt til utkanten: troshelbredelse, heksekunst, sjamanisme, magi – kort sagt: kvakksalveri. 

 

Wilhelm Reich og den ”emosjonelle epidemien”

 

Wilhelm Reich er blant dem som har poengtert psykopatologiens samfunnsmessige sidestykke. Forholdet mellom sykdom i individet og sykdom i kulturen har vært et av hans sentrale temaer, og på dramatisk vis har han beskrevet det han kaller en «emosjonell epidemi». Freud hadde også en type sosialantropologisk forklaringsmodell på psykopatologi i boken Ubehaget i kulturen (denne utg. 1993), men den var ikke fullt så radikal og altomfattende som Reich sine beskrivelser av parallellprosessene på et mikro og et makro nivå. I følge Reich kunne den emosjonelle epidemien forklare både krig, kriminalitet, vold, voldtekt, sadisme, masokisme og nesten alt det som skremmer oss ved ”sivilisasjonen”.

 

For Reich var ikke den ”emosjonelle epidemien” en metafor, men noe som faktisk eksisterte og gjorde seg gjeldene over alt i den menneskelige tilværelse. Han forstod det som en sykdom i medisinsk forstand, og det var nettopp på dette punktet han brøt med Freud i forhold til forståelsen av mental lidelse. I følge Reich er det ingen rene mentale lidelser. Det vi løselig kaller for nevrose eller psykose handler i bunn og grunn om personens rigide karakter- og emosjonelle forsvarsverk. Så sant som at karakterforsvaret til Reich ligner våre psykologiske konsepter om forsvarsmekanismer, skiller de seg fra metapsykologiske teorier i den forstand at Reich (1933) betraktet karakterforsvaret som en immanent del av personens fysiologi. Han forankret karakterforsvaret i muskler og det respiratoriske system og han påstod at individets rigide og anspente livsførsel var en direkte refleksjon av et tilsvarende forsvar i samfunnet som helhet. På den måten diagnostiserte han på sett og vis hele sivilisasjonen som forrykt og patologisk.

 

Reich var etter alt å dømme en besynderlig mann, kalt både narsissistisk og megalomant psykotisk, men i ettertiden er det tydelig at han var banebrytende i forhold til å integrere både det ”mentale”, ”kroppslige” og ”sosiale” perspektivet i forståelse av mennesket. Reich hevdet at det ikke fantes noe ”sykt” individ isolert sett, men at individets ”sykdom” alltid var et uttrykk for et tilsvarende ”sykt” samfunn.  Blant hans mer radikale påstander finner vi en ganske stimulerende teori om cancerens årsaksfaktorer og behandling. Reich (1948) mente bestemt at kreft handlet om en degresjon i en type biologisk energi (oregon) i kombinasjon med en følelsesmessig resignasjon hos pasienten, og videre at tumoren i seg selv ikke er sykdommen, men kun en lokal manifestasjon av en dypere systemisk forstyrrelse. Her finner vi en kombinasjon mellom en biologisk, psykologisk og ikke minst sosiologisk forklaringsmodell som føyer seg inn og kombinerer alle de tre grunnleggende vitenskapene, naturvitenskap (biologi), humanvitenskap (subjektiv opplevelse eller individuell følelse) og samfunnsvitenskap (systemisk forstyrrelse), slik vitenskapsteoretikeren Jürgen Habermas beskriver det. 

 

Kan tanker stoppe kreft?

 

Helt ute i en slags idealistisk posisjon finner vi biologen Bruce Lipton. I boken ”The wisdom of your cells – how your beliefs control your biology.” (2006) legger han frem en ganske radikal teori på forholdet mellom psyke og soma. Tittelen forteller at bevisstheten spiller en svært sentral rolle i Liptons forståelse av menneskets kurative evner. Lipton er en representant for et ståsted som eksempelvis mener å ha evidens for at kreft kan behandles ”mentalt” i den forstand at man både kan stagnere celledeling og liketil helbrede (reversere) utviklingen av cancer. Hans argument er omfattende, men hans hovedtese er at celler styres av sine omgivelser og den informasjonen de henter fra omgivelsene. Den informasjonen cellene får er igjen avhengige av den måten vi selv persiperer verden på. Dermed besitter vi til syvende og sist enorme krefter til selvhelbredelse hvis vi anerkjenner muligheten for å endre fokus i bevisstheten og dermed øke kontrollen på den måten vi tolker omgivelsene og oss selv på.

 

Argumentet er på sett og vis det samme som i psykoterapi, men det gjelder ikke lenger bare på et metapsykologisk plan, men har effekt helt ned på cellenivå, noe som kanskje er spekulativt, men samtidig ganske oppsiktsvekkende. Jeg vil nevne at det i forhold til kreftbehandling av denne typen verserer en hel del rykter av litt konspiratorisk karakter. Det finnes et knippe kliniske forskere som driver med dette som et slags ”undergrunnsprosjekt”. Sett utenifra virker det som om de tilstreber å hemmeligholde sine resultater. Muligens holder de en lav profil fordi forskningen på mange måter beveger seg ut av det naturvitenskapelige paradigme. I tradisjonell biologi forholder man seg til en bestemt forståelse som kalles ”the central dogma”, et begrep som stammer fra Francis Crick og oppdagelsen av DNA molekylet. Mental helbredelse av cancer vil nødvendigvis bryte med grunnprinsippene i dette dogme, noe som foreløpig ikke høster så mye aksept. En naturvitenskapelig modell hviler i en bestemt forståelse av årsak og virkning. Når bevisstheten eller tankekraft kan påvirke materien, betyr det at man har en slags immateriell entitet som påvirker materien. Tanken kan ha en direkte påvirkning på kroppen, noe som forstyrrer klassisk naturvitenskap fordi årsaken, som fremskaffer en virkning, er av metafysisk karakter. Dette kan forklare hvorfor forskere foreløpig holder sine studier i skyggen av tidskriftene hvor deres resultater burde vært publisert. De risikerer å miste sin faglige integritet fordi konseptet kan ligne mistenkelig på en form for sjamanisme. En annen og mer utbredt forklaring er at forskningsmiljøene lever av å produsere ny viten, og de vil ikke avsløre noe som helst før de har kraftig skyts og valide resultater å vise til i frykt for at andre forskere plukker opp ideene og kommer dem i forkjøpet. I så fall holder de resultatene sine godt inntil brystet helt til forskningen er moden og de kan gå ut med en publisering som er så banebrytende at de i neste omgang mottar Nobelprisen. Det er i slike mistanker at konspirasjonene finner sin grobunn. 

 

Psykosomatisk medisin

 

Psykosomatisk medisin er et fagfelt hvor man forstår bevissthet som uløselig forbundet med kroppslige prosesser. Tilsynekomsten av bevissthet står rett og slett i en interaktiv forbindelse med kroppen. Tanken er at bevisstheten er noe som kan påvirke kroppen og kroppen påvirker bevisstheten, hvorpå man finner forståelsen av bevissthet i vekselvirkningen mellom kropp og psyke. Dokumentasjon for en slik antakelse finner man blant annet i et felt som kalles psykonevroimmunologi. Her studerer man hvordan psykologiske prosesser, nervesystemet og kroppens immunforsvar interagerer med hverandre. Dette feltet er oppsiktsvekkende interdisiplinært i den forstand at det inkorporerer kunnskap fra psykologi, nevrologi, immunologi, fysiologi, farmakologi, molekylær biologi, psykiatri, atferdsmedisn (som i seg selv er en kobling mellom psykososiale, atferdsmessige og medisinske aspekter ved sykdom), endokrinologi (hormoner og det endokrine systemet) og revmatologi. Her har vi på sett og vis en integrativ tilgang til mennesket hvor det er åpenbart at ensporede fokus kommer til kort i forhold til behandling av en rekke lidelser. Hvorvidt kreft kan behandles i en form for psykologisk samtaleterapeutisk setting, er foreløpig et spennende spørsmål, men mye tyder på at en helhetlig innfallsvinkel, som inkluderer psykologiske, fysiologiske og psykososiale forhold, vil representere den mest bæredyktige teoretiske plattformen i behandlingen av en rekke lidelser. 

 

Konklusjon

 

I håpefull ånd vil jeg med forsiktighet påstå at kreft er en diagnose hvor man med indre styrke og psykologiske bestrebelser kanskje kan gjøre en forskjell i positiv retning. Men igjen vil jeg påpeke at dette må foregå i kombinasjon med de medisinske intervensjonene. At man blir bedre gjennom samtale, en trygg allianse, gruppedeltakelse og en positiv innstilling, bør heller ikke betraktes som et magisk fenomen eller et anliggende som henføres til en guddommelig instans, men snarere forstås i krysningspunktet mellom psykologiske faktorers innvirkning på fysiologien. 

 

Kilder

 

Freud, Sigmund (1993); Ubehaget i kulturen. 2. opplag. Cappelen, Norge

Goleman, Daniel. (2003). Destruktive følelser – hvordan kan vi håndtere dem? En vitenskapelig dialog med Dalai Lama. Overatt til dansk av Leleur, Annette & Pedersen Frank Robert. Borgens Forlag, Danmark.

Goleman, Daniel. (2002). Emosjonel intelligens. Oslo: Gyldendal.

Karterud, Sigmund, Urnes, Øyvind & Pedersen, Geir (red.) (2001): Personlighetsforstyrrelser forståelse, evaluering, kombinert gruppebehandling. Oslo: Pax Forlag A/S.

Lipton, Bruce H. (2006). The Wisdom of Your Cells: How Your Beliefs Control Your Biology. (Lydbok). Sounds True, USA.

Lipton, Bruce H. (2008). The Biology of Belief – Unleashing the power of consciusness, matter and miracles. Hay House, Inc.

Reich, Wilhelm (1933). Character Analysis (translation of the enlarged version of Charakteranalyse from 1933, translated by Theodore P. Wolfe)

Reich, Wilhelm (1948). The Cancer Biopathy

 

 

Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Psykoterapi eller psykofarmaka?

Psykoterapi eller psykofarmaka
Psykoterapi eller psykofarmaka

Når man jobber med mennesker som sliter med psykiske problemer, er man ofte vitne til gjentatte destruktive manøvreringer og mønstre. Man har ikke nødvendigvis noe bevisst ønske om å ødelegge for seg selv, men likevel gjør man det. Hvorfor? Hva er egentlig psykiske lidelser? Hva er angst, depresjon, personlighetsforstyrrelser og psykoser? Handler det om feiljusteringer i hjernen eller handler det om negativt tankegods og et forstyrret selvbilde tuftet på vonde erfaringer og nedverdigende tilbakemeldinger fra betydningsfulle andre? Skal det behandles med samtaleterapi eller medisiner, eller begge deler?

 

I psykiatrien eller klinisk praksis finner vi henholdsvis to overordnede innfallsvinkler til svaret på spørsmålet om hvordan psykiske lidelser kan forstås. Noen vil mene at psykiske lidelser primært handler om negativt tankegods eller stadige feiltolkninger av tilværelsen. Altså ideer og uheldige fortolkninger som fører mennesker inn i forskrudde oppfattelser av seg selv og sin tilværelse, noe som videre kan medføre en depressiv grunnstemning eller et liv preget av unødvendig mye frykt og engstelse. I tillegg rammes man gjerne av en følelse av å være unormal, og ”unormale” mennesker trekker seg gjerne tilbake som en reaksjon på opplevelser av ikke å passe inn. I så måte er spørsmålet hvordan man bytter ut dårlige ideer med gode ideer, og ikke minst hvorfor vi til stadighet forstår tilværelsen på uhensiktsmessige måter.

 

Noen sier at det gode kan oppnås gjennom lykke, men hvordan kan vi vite hva lykke er? Og hvordan skal lykke defineres? Lykke og det gode er ikke objektive begreper. Vi kan ikke drøfte dem på en vitenskapelig måte. Og siden de ikke er objektive, eksisterer de bare i tankene våre. Dersom du vil bli lykkelig, er det altså bare å tenke på en annen måte. Ha-ha. Ha-ha.” (Pirsig, 1974, denne overs. 1997, p. 383).

 

Dette er i grove og forenklede trekk samtaleterapiens anliggende, her anført av den amerikanske forfatteren Robert M. Pirsig. I boken Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel har Pirsig skrevet noe så sjeldent som en skjønnlitterær roman om ulike tanketradisjoner og menneskelige paradokser. Vi anbefaler denne klassikeren for alle som er interessert i menneskets intellektuelle landskap og «åndelige» konflikter. 

 

Den andre hovedinnfallsvinkelen til psykiske lidelser handler om biologi. Her vil man mene at en depresjon handler om kjemisk ubalanse i hjernen som eventuelt kan justeres med medisiner. Negative tanker og destruktive tolkningsmønster er et resultat av en forstyrrelse i hjernens nevrokjemi. Hvis vi får justert hjernen på en tilfredsstillende måte, vil den ”engstelige tåka” som ligger over pasientens opplevelser forsvinne. Lykkepillen er myteomspunnet, men konseptet synes nesten å være for godt til å være sant, og det er det sannsynligvis. Vi vet at det finnes en slags nevrokjemisk formel for menneskenes opplevelser, og at disse kan påvirkes kunstig med narkotiske stoffer eller medikamenter, men medisiner endrer ikke nødvendigvis tankegods eller personens tolkningsmønster dersom dette ligger dypt forankret i pasientens personlighet. Medisiner kan kanskje skape et godt utgangspunkt og et nevrokjemisk klima som legger til rette for at pasienten kan gjøre mentale bestrebelser på å endre sine psykologiske strategier. Disse psykologiske strategiene er ofte et produkt av miljøet og oppveksten, mens naturvitenskapen vil hevde at det stort sett dreier seg om arvelige disposisjoner i hjernens anatomi. I teoretisk sammenheng tenker man seg at debatten mellom arv og miljø er gammel og utdatert, og at den endte uavgjort. I praksis er det ikke slik, noe de fleste som arbeider i helsevesenet er klar over. Kampen er ikke over, og det er et fåtall som ser seg fornøyd med uavgjort. Likevel er det mye som tyder på at uavgjort er vårt beste bud på forholdet mellom psyke og soma.

 

Ledende forskning innenfor nevrobiologi mener bestemt at Freuds psykoanalyse er den mest sammenhengende og tilfredsstillende teorien på menneskets psykologi, og dermed det beste utgangspunkt for en fusjon mellom Hjernen og den indre verden (Solms & Turnbull, 2004). Det vil bli viktig å utforske menneskets psykologiske univers med både nevrologiske og psykologiske analyseverktøy. Sånn sett kommer vi til enkeltindividets opplevelser (subjektivitet) på den ene siden, og disse opplevelsenes nevrologiske grunnlag (objektivitet) på den andre. ”Inden for nevrovidenskaben har man nu metoder og teknikker, der kan bidrage med hidtil ukendt viden om de fysiologiske paralleller til den ”indre verden. Kort sagt har nevrovidenskaben indhentet – og mange vil påstå overhalet – psykoanalysen med hensyn til udforskning av det menneskelige subjektet” (Ibid, pp. 22-23).

 

Konklusjonen er sannsynligvis at hjernens nevrokjemi påvirker våre opplevelser og vårt humør, men samtidig påvirker vår livsorientering og vårt tankemønster kjemien i hodet, noe som betyr at man kan forandre både opplevelse og nevrokjemisk balanse ved å tenke annerledes og tilstrebe en positiv innstilling. På denne måten er det sannsynlig at man i mange tilfeller vil vinne de beste resultatene gjennom en kombinasjon av psykoterapi og medikamentell behandling. Det skal dog påpekes at medisiner i første rekke handler om å dempe eller kontrollere symptomer, og sjelden kurere sykdommer. Dermed bør vi i mange sammenhenger betrakte medisiner som et avhjelpende verktøy i en terapeutisk prosess, men sjelden som en varig og endelig løsning på et psykologisk problem.

 

 

Kilder  

 

Pirsig, Robert M. (1997). Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel. Pax Forlag A/S, Oslo.

Solms, Mark & Turnbull, Oliver. (2004). Hjernen & den indre verden – de subjektive oplevelsers nevrovidenskabelige grundlag. Kjøbenhavn: Akademisk Forlag.

 

 

Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Psykiatriske medisiner

Psykiatriske medisiner
Psykiatriske medisiner

Psykiatriske medisiner eller psykofarmaka har vært utsatt for en del kritikk. Noe er berettiget, mens mye handler om psykiatriens brokete historie. Tidligere foreskrev man medikamenter uten pasientens samtykke for å redusere uønsket adferd, og i slike sammenhenger ble blant annet medisiner brukt som en slags ”kjemisk tvangstrøye”. I dagens psykiatri må også fordelene og ulempene ved medikamentell behandling veies mot hverandre i hvert enkelt tilfelle. For å ta stilling til slike vanskelige problemstillinger, må vi først vite litt mer om hva psykofarmaka egentlig er.

 

For å bli klassifisert som psykofarmaka (nervemedisin) eller ”psykiatrisk medisin” må selvfølgelig den kjemiske enheten ha sin hovedfunksjon på de mentale aspektene ved mennesket. Nærmere bestemt betyr det at psykiatriske medisiner brukes i behandlingen av psykiske lidelser. De foreskrives derfor i forhold til en diagnose satt av en psykolog eller en lege som er kvalifisert for behandling av mentale lidelser.

 

Moderne ideer om psykiatriske medisiner baserer seg på en diagnostisk modell. Her handler det om å kartlegge symptomer, og dersom pasienten tilfredsstiller kriteriene for et visst antall symptomer, kvalifiserer vedkommende for en diagnose. Medisineringen foregår på bakgrunn av en slik form for utredning. Dette skiller seg fra eksempelvis feileprosedyre hvor man kan tenke seg at medikamenter testes ut på pasienten for å undersøke eventuell effekt. Gjennom prøving og feiling kunne man saktens funnet frem til den mest hensiktsmessige medisinen for et enkelt individ, men medisinering av psykiske lidelser foregår sjelden på denne måten. Risikoen, påkjenningen og omkostningene for pasienten er alt for stor til at man kan forsvare medisinering på bakgrunn av prøve-og-feile metoden. Dette er sannsynligvis åpenbart for de fleste, men før man visste nok om medisiners biologiske virkemåte, brukte man ofte feilprosedyrer for å medisinere pasienter. Heldigvis tilhører det fortiden.

 

 

Historie

 

Selv om medisiner har blitt brukt for å påvirke menneskelig oppførsel siden antikken eller den klassiske oldtiden, så var det ikke før på slutten av 50-tallet at psykiatri beveget seg mot det biologiske paradigmet og bruk av spesifikke medikamenter som hjelpemiddel i forhold til psykologiske problemer. Tidligere bedrev man en symptombasert medisinering uten tilstrekkelig kunnskap om nevroanatomi og biologiske prosesser. På dette tidspunktet delte man psykiatriske medisiner inn i to generelle kategorier. Det var de preparatene som hadde beroligende effekt og de som løftet humøret. Opiater (sammen med barbiturater) og amfetaminer var det man brukte for polikliniske pasienter, men i kjølevannet av Freud var samtaleterapi hovedformen for behandling. For innlagte pasienter, hvor symptomuttrykket ofte var mer dramatisk og utfordrende, brukte man insulinsjokkterapi og elektrosjokkterapi, men ingen av disse intervensjonene faller under kategorien medikamentell behandling. Det var i alle fall ikke medisiner som var hovedagentene i behandlingen. (Et interessant unntak er bruken av thyoridsupplementer for å behandle schizofreni. Senere oppdaget man at det var lite effektivt.)

 

Psykiatri har litt av en historie med hensyn til mislykkede behandlingsmetoder og medisineringsforsøk. På midten av det 20. århundre kunne man best klassifisere psykofarmakologi som ”trehendt” (klønete eller lite fingerferdig). Den mest nyttige bruken av beroligende midler var for eksempel for å kontrollere uregjerlig eller uønsket oppførsel. Ankomsten av klorpromazin, mer kunnskap om nevrologi og spesielt innsikt i nervesendernes funksjon (nevrotransmittere) begynte så smått å forandre den måten psykiatere betraktet medisin på. Denne trenden har fortsatt, og letingen etter flere biologiske (og psykologibaserte) medisiner fortsetter den dag i dag.

 

Modellen er velkjent i andre områder av medisin. Forskere finner en uregelmessighet (kanskje til og med en årsak) som er assosiert med en tilstand, og denne nye kunnskapen resulterer i en medisin som skal påvirke biologien til de som lider av tilstanden. Disse er hovedsakelig basert på mottakersteder i hjernen som enten stimuleres eller dempes av en medisin.

 

Kategorier av virkemidler

 

Selv om de ikke inkluderer alt, så kan noen psykiatriske legemidler kategoriseres i en av fire områder. Disse er generelt sett basert på tilstandene som behandles. (En annen kategorisering vil være basert på medisinens virkemåte eller kjemiske sammensetning.)

 

  • Anxiolytika, eller medisiner mot angst, foreskrives for å behandle overdreven angst eller redsel.
  • Beroligende midler eller hypnotika brukes for å igangsette eller forbedre søvn. Det er altså et middel brukt for å behandle søvnløshet. Merk at det er en overlapping når det gjelder legemidler brukt for de to første kategoriene, for eksempel når pasienter ikke får sove fordi de føler seg overveldet av angst.
  • Antidepressiva – Disse medikamentene faller under to generelle kategorier, trisykliske antidepressiva (TCA) og selektive seratoninopptakshemmere (SSRI). Begge foreskrives ofte, men den siste har færre bivirkninger og har derfor blitt mer populær å foreskrive for mild depresjon av leger som ikke er spesialister i psykiatriske lidelser. 
  • Anti-psykotika er ofte grunnlaget i behandlingen av schizofreni, bipolar lidelse og andre alvorlige mentale forstyrrelser. Igjen er det en overlapping med andre tilstander, og disse virkemidlene kan ofte brukes i lavere doser for å behandle depresjon.

 

Denne kategoriseringen utelater mange tilstander som en psykiater eller en psykolog behandler. For eksempel foreskrives amfetaminer for ADHD. I tillegg kan medisiner som markedsføres for en spesiell diagnose brukes utenfor disse kategoriene. Imipramin, den første trisykliske antidepressiven som ble oppdaget, har blitt brukt for å behandle barns sengevæting (nattlig enurese).

 

 

Kontroverser

 

Ulikt alle andre områder av medisinsk virksomhet, så virker det som om psykiatri avler kritikk og motstand i den generelle befolkningen. Dette er delvis fordi behandlinger noen ganger må gis uten pasienters samtykke (og til og med mot pasienters vilje). En annen kritikk stammer fra den historiske praksisen av en «kjemisk tvangstrøye» – medisiner som foreskrives hovedsaklig for å gjøre en pasient enklere å «hanskes med». Psykiatri sliter fremdeles med en historie som inkluderer pre-frontal lobotomi og bevegelsesforstyrrelser forårsaket av Thorazin. Dette er en alvorlig skamplett på fagfeltets historie, og psykiatri kan sånn sestt ses å ha mange skjebner på samvittigheten.

 

I tillegg til dette har de fleste av oss en iboende frykt for å gjøre endringer på det mentale området, spesielt endringer iverksatt av kjemiske virkemidler. Ideen om å forandre ’hvem vi er’ på en fundamental måte føles veldig invaderende og uetisk. På grunn av dette har diagnosestandarden lagt seg på en strategi som handler om å avgjøre hvorvidt symptomer er alvorlig nok til å forandre personens normale livsførsel. I virkeligheten er det på bakgrunn av en slik diagnostisk prosess at leger avgjør om en tilstand er alvorlig nok til at man foretar et ”medikamentelt inngrep”.

 

Kritikk har også kommet innad fra det psykiatriske samfunnet. Doktor Joanna Moncrieff introduserer ideen om at avhengigheten av medisinske behandlinger har gitt psykiatere en uforholdsmessig god selvtillit, og det har ført til flere behandlingsforløp og ikke minst upassende behandlinger. Rapporten hennes, Drug Treatment in Modern Psychiatry: The History of a Delusion (2002) beskriver en situasjon hvor man stoler for mye på medisiner som ikke nødvendigvis hjelper pasientene samtidig med at man tillater psykiatrien å betrakte seg selv som hjelpsom.

 

 

Filosofiske betraktninger

 

I hvilken grad er pasienter mentalt syke, og i hvilken grad er de bare ”annerledes” eller originale? Svaret er temmelig enkelt for en pasient som helt klart er psykotisk eller farlig. Det er ikke like enkelt når noen klager over depresjon eller forfekter en tro som går på tvers av ”normale” sosiale verdier. Helt frem til i 1973 så den Amerikanske Psykiatriforeningen på homoseksualitet som en mental lidelse (!)

 

Psykiatere stanger ofte mot den hippokratiske edens primum non nocere (først, aldri volde noen skade). De har enda ikke redskapene til å virkelig undersøke nevropatologien til en bestemt pasients hjerne, og korrigere feilene med en gang. Det finnes alltid en risiko for uønsket forandring, eller at pasienten blir avhengig av et ”legemiddel”. Risikoene er enda større ettersom de fleste medisinske behandlinger ikke kurerer mental lidelse direkte, men snarere foreskrives for å kontrollere symptomer.

 

Medisiner, og de fleste medisinske behandlinger blir testet statistisk, men de foreskrives individuelt. FDA (Food and Drug Administration) begynte å advare om en økt risiko for selvmord hos pasienter som ble foreskrevet antidepressiva (både TCA og SSRI) i 2004. Videre forskning (2006), viste en dobling av selvmordsrisiko for pasienter i aldersgruppen 18-25. Det er dette som utgjør den psykologiske gåten. Dette er problemet i skjæringspunktet mellom kropp og psyke eller biologi og psykologi. I hvilken grad vil man hjelpe pasienten med medisiner, og hva er risikoen?

 

Det filosofiske spørsmålet dreier seg om hva som er ”normene”, og hvordan de bestemmes. Offentligheten ser ut til å være klar over at medisiner kan misbrukes for å håndheve sosiale normer på uetisk vis. Prozac, en SSRI, har blitt foreskrevet altfor ofte for å ”gjøre livet mer fornøyelig”. Bruken av metylfendiat (et amfetamin) for ADHD er omdiskutert. Man er blant annet bekymret for at legemiddelet ikke hjelper unge studenter for deres problemer med uro og konsentrasjon, men at preparatene kun medfører at de medisinerte elevene forstyrrer mindre i klasserommet; noe som i tilfelle kanskje hjelper læreren mer enn pasienten.

 

 

Moderne målsettinger i psykiatrien

 

La oss ikke glemme at psykiatere først og fremst er medisinske leger. De er høyt utdannede vitenskapsmenn som er involverte i et vanskelig område av medisin. Det ideelle er å forstå psykologiske mekanismer som forårsaker sykdommer, og finne behandlinger (både ved hjelp av medisin og andre behandlingsmetoder) som har betydelige og pålitelige resultater. Dette er et rosverdig mål. Den fortjente kritikken av psykiatri burde ikke overskygge det faktum at disiplinen har gjort fremskritt, og vil fortsette med det.

 

Problemet er kanskje at vi egentlig ikke vet hva vi snakker om når det gjelder bevissthet eller psyke, men mange av oss tror likevel at vi har en viss peiling. Noen mener at psyken i fri utfoldelse har helbredende krefter, kreative evner, kan se inn i fremtiden, lese tanker, kommunisere telepatisk og rent faktisk utgjør en slags guddommelige detalj ved mennesket (som forlater denne jorden når tiden er inne). Andre mener at de som forstår bevisstheten som en åndelig størrelse er hjemsøkt av overtro og barnslige forestillinger. I den antireligiøse og vitenskapelige avdelingen er man mer opptatt av rasjonelle forklaringsmodeller som beskriver bevisstheten som en tilpasningsdyktig organisk klump av hjernesubstans driftet på elektrokjemiske impulser. Disse to grupperingene har mange ansikter og de har kjempet mot hverandre opp gjennom idéhistorien siden Platon.

 

Hvordan blir vi formet som sosiale vesener? Og hvordan utvikler vi oss som enkeltindivider med en helt særegen personlighet? Et sentralt spørsmål er hvorvidt vi som mennesker kan treffe våre egne valg. Er vi utstyrt med en kreativ evne til å skape vår egen tilværelse og forme oss selv som personer? Er vi selv en del av den skapende kraften bak våre egne liv? Eller er alt det som skjer med oss bestemt av psykologiske, sosiale, og biologiske krefter som ligger utenfor vår kontroll? Er vi simpelthen et resultat av drivkrefter som vi ikke en gang er bevisst om? I så fall er spørsmålet om vi kan sette fokus på disse drivkreftene og skaffe oss litt mer kontroll på den litt uhåndterlige ”psykologiske agenten” som eventuelt dikterer våre liv i forskjellige retninger. Per dags dato er det åpenbart at menneskets psykologiske orientering og tankemønster spiller en sentral rolle i forhold til mental helse, og kanskje til og med i forhold til helse på et helt generelt nivå. Samtidig er det ubestridelig at våre opplevelser skriver seg fra et nevrokjemisk substrat, og at ”feiljusteringer” i nevrokjemien påvirker vårt liv og vår livskvalitet. Basert på den kunnskapen vi har i dag, er det altså åpenbart at medisiner og samtaleterapi i kombinasjon i mange sammenhenger representerer den beste formen for behandling. (Det finnes også en rekke andre virkningsfulle intervensjoner jeg ikke diskuterer her.) Vi skal også huske at psykofarmaka stort sett er myntet på nedregulering av symptomer, og ikke på endelig helbredelse. Dermed kan man ofte betrakte psykiatriske medisiner som et hjelpende verktøy i prosessen mot tilfriskning og bedre livskvalitet.

 

Man håper at fortsatt forskning i nerveanatomi og psykologi vil belyse flere årsak og effektforhold. I mellomtiden vil psykiatere forsette å stille diagnoser og behandle pasienter med knepene og vitenskapen som er tilgjengelig. Kombinasjonen av medisiner og psykologiske intervensjoner som samtaleterapi er per dags dato noe av det beste psykisk helsevern kan tilby. Det er ikke alltid man trenger begge deler, men ved mange diagnoser synes en kombinasjonsbehandling å være det beste tilbudet.

 

 

Av Sondre Risholm Liverød &
William Morrison

 
WebPsykologen.no

Schizofreni – kreativitet og antipsykiatri

Schizofreni og Antipsykiatri
Schizofreni og Antipsykiatri

Hvordan kan det ha seg at schizofreni på mystisk vis unndrar seg de fleste forsøk på forståelse? Gjennom hele den vestlige tenknings historie er det fremsatt flere antakelser om galskapens og schizofreniens natur, som hver især synes relativt vedvarende. På sett og vis ser det ut som om forståelsene av schizofreni sentreres rundt tre forskjellige innfallsvinkler. 1) Noen betrakter schizofreni som en hjerneskade, 2) noen forstår sykdommen som regresjon til en barnslig eller arkaisk opplevelsesmodus, 3) mens andre ser på schizofreni som en frigjørelse fra ”samfunnets lenker” i uhemmet ekstravaganse. I denne artikkelen skal vi undersøke det sistnevnte perpspektivet.

 

Frigjøringsperspektivene er hentet fra antipsykiatrisk hold og tendensen her er en romantisering av schizofreni som en kunstnerisk eller kreativ prosess. Spørsmålet er om en forherligelse av sykdommen underminerer lidelsesaspektet? Schizofreni kan kanskje sammenlignes med en kreativ reise, men det er likevel en smertelig affære som de fleste vil være foruten.  

 

 

Meg og Jeg

 

George Herbert Mead forfekter tilstedeværelse av et Meg og et Jeg som poler i den sentral eksistensdynamikk i mennesket. Meg skal forstås som en samling av holdninger som individet tilskriver den andre og tilstreber i seg selv. Meget er på sett og vis en sosial konstruksjon som inneholder kulturens førende livsorienteringer og kravene til sosial akseptabel atferd og tenkemåter. Det er rett og slett et fellesmenneskelig eller kulturelt betinget holdningsbatteri som konstituerer det organiserte Meg. På den andre siden har vi Jeget, hvis handlingstilskyndelser man sjelden kan forutsi på forhånd. Jeget gir en følelse av frihet og initiativ og er som regel relativt uberegnelig (Doubt, 1996, p. 56). Den menneskelige (selv)bevissthet er en komposisjon av den ”kraften” som utspiller seg mellom de to instanser. Selvets Meg blir tidvis oppmerksom på uakseptable impulser i selvets Jeg. Sunn forvaltning av spenningen som følger i selvet, kan betraktes som den refleksive ”besteborgelige” adferden hos det modne mennesket. Her vil jeg trekke tråden til Harry Stack Sullivan (1939) fordi han på mange måter kan betraktes som en forløper for mye av den antipsykiatriske sykdomsoppfattelse. Sullivan indikerer at skizofreni er en tilstand uten Meg. Det er et befinnende hvor adferden overveiende initieres av Jeget. Følgelig forstås sykdommen som en progressiv innskrenkelse av selvbevissthet. Sullivan er særlig opptatt av det private autistaktige språket hos den schizofrene og forstår den besynderlige tale som Jegets periodevise hegemoni i Selvet. Her fødes avantgardens hyllest til den skizofrene væren som en genuin løsrivelse fra det uautentiske og konvensjonsfabrikkerte Meg. Jeget har klart å bryte ut av Megets sosialiserte tvangstrøye.

 

På mange måter er det nettopp en slik frigjørelse kunstneren er ute etter. Å skape noe nytt handler om å bevege seg forbi det som allerede eksisterer. Det handler om å presse grensene og slippe unna våre forforståelser og kulturelt konstruerte meninger og innfallsvinkler. En kunstner som kun reproduserer noe som allerede er skapt, vil ikke høste den berømmelsen som virkelig originale skapere belønnes med. Poenget for en del kunstner, for eksempel innenfor den franske surrealismen, vil derfor i visse henseende være å befri seg fra den delen av deres psykologi som er forankret i fellesmenneskelige koder og forståelser, altså fri seg fra det sosialt konstruerte Meget. På en måte kan de se verden fra nye vinkler og skape noe fra et originalt ståsted. Dermed streber enkelte kunstnere etter det som kanskje foregår i utviklingen av schizofreni. Det handler om å miste en normal forståelse av seg selv og virkeligheten. Mye av antipsykiatriske perspektiver henter altså sin forståelse av schizofreni fra en slik beveggrunn. Faren ved å betrakte schizofreni som en ”psykososial frigjøringsprosess” er at man overser en særdeles avgjørende distinksjon, nemlig den at kunstneren etter all sannsynlighet velger, kontrollerer, tilstreber og benytter visse bevissthetstilstander ”utenom det vanlige”, mens den schizofrene et offer for dem.

 

 

Schizofreni og surrealisme

 

Den skizoide mannen, Georgio de Chirico, som utøvet en betydningsfull innflytelse på surrealismen og andre artistiske bevegelser i første halvdel av det tyvende århundret, er en virtuos eksponent for nettopp en slik frigjøring som jeg har beskrevet ovenfor. I sine malerier fanger han verden sett fra et synspunkt uten forutinntatte og kulturelt dikterte måter å se verden på. Atmosfæren som Chirico formidler gjennom sin kunst, ”Att leva i världen som i ett ofantlig och sällsamt museum” (Chirico I: Qvarnstöm, 1973, p. 27), betraktes sedvanligvis som en salgs surrealistisk grunntone. Følelsen av å leve i et museum av fremmedhet, ble betraktet som den estetiske inspirasjons viktigste kilde, og en portåpner til en form for sekulær transcendens. Hans bilder ble faktisk brukt som meditasjonsobjekt for å komme i kontakt med det ”surrealistiske lune” (Sass, 1994, p. 45). ”Surrealismen är ett själstillstånd” (p. 123), skriver Paul Eluard i 1937 (I: Qvarnström, 1973). Denne bevegelse dreide seg i hovedsak om suspendering av enhver tiltro til ord og konsepter. De ønsket å frigjøre seg fra den stank og bundethet som lå i abstrakte forståelseskategorier, pragmatiske og målbevisste anliggende, og alle konvensjonelle mønster av mening. På den måten ville de oppnå en mer ”genuin” anerkjennelse av ting i sin konkrete særegenhet. For surrealistene handler det om en passiv observasjon, hvor den isolerte og imøtekommende individ mister seg selv i en form for hyperbevisst målløshet, hvorpå han bestråles med menings-løs/-full særegenhet.

 

Surrealistene forsøker å mane frem noe som ligner en slags fenomenologisk opplevelsesmodus blottet for konvensjonelt meningsbærende sammenhenger. Det handler tydeligvis om en slags metafysisk åpenbaring hvor man bestreber seg på en innfangelse av det værende i absolutt forstand. Det som dukker opp i bildene til blant andre Chirico og den franskfødte amerikanske maleren, Yves Tanguy, er rett og slett ontologiske fordringer. I en utadtil motsatt estetisk fakte, finner vi formalisme (formen på bekostning av stoffet eller innholdet (Lübcke, 1996, p. 176)) som en annen estetisk teknikk. Her byttes surrealismens automatiserte passivitet ut med en vektning av oppmerksomhet som aktivt penetrerer det konvensjonelt henseende. Mens surrealisten avstår fra normale handlingstilskyndelser og tillater fremtredelse av ukonvensjonelle perspektiver, fremtrer de ukonvensjonelle perspektiver gjennom formalistens aktive konsentrasjon. Begge innfallsvinkler synes å underminere sammenhengen i normal persepsjon og den høyst praktiske og ureflekterte handlingsformåen. Sånn sett involverer både den formalistiske og surrealistiske opplevelse en slags passivitet og ”utkobling” av habituelle væremåter, samt en alvorlig forøkelse av en slags bevisst oppmerksomhet. Det avstedkommer videre en gjennomgripende atskillelse i det den granskende bevissthet slipper alle bånd til normale, praktiske og sosiale anliggende, hvorpå den flyter avsted i en overveiende fremmed verden (Sass, p. 62-67). Den schizofrene jenten ved navn Renee skriver i sine memoarer at alt var ”ubegrænset, uvirkeligt, mekanisk og uden mening” (1973, p. 21) og følelsen var ulidelig ensomhet fordi ”En mur av halm skilte mig fra alle og alt” (p. 37). Igjen ser vi at den sinnstilstanden som tilstrebes av en rekke fremstående kunstnere, kan forstås som parallell til den enorme lidelsen, fremmedheten og skrekkinnvarslende angsten som rammer mennesker med schizofreni. Selv om det kan ligne en kunstnerisk, avantgarde, rebelsk og kreativ frigjøringsprosess, må man ikke glemme at det i form av schizofreni nødig kan forherliges på en slik måte, da schizofreni snarere er forbundet med en gjennomgripende smerte og altoppslukende angst.

 

 

Ronald D. Laing

 

Psykiateren, R. D. Laing, betrakter den schizofrene som spaltet på to måter. For det første er dens Selv atskilt fra kroppen, og for det andre er Selvets preget av en uoverstigelig kløft mellom Jeg og Meg (Doubt, 1996, p. 57). Teoretisk sett er Laing inspirert av den eksistensialistisk-fenomenologiske tradisjon, men samtidig sterkt påvirket av Freuds personlighetsmodell. Han avviser imidlertid driftsteorien og trekker isteden på Sullivans interpersonelle psykologi og Fairbairns og Winnicotts objektrelasjonsteori (Laing, 1976, p. 9). Laing går ettertrykkelig til angrep på dikotomien mellom sjel og legeme, hvor han blant annet angriper språkbruken i klassisk psykoanalyse, fordi den potensielt sett spalter individet fra andre og omverden (Laing, 1968, pp. 13-20). Vår væren gjennomsyres av en slik mønstergyldig todeling, noe som også griper inn i den måten hvorpå vi opplever verden. Her er det en dikotomi mellom de indre opplevelsestilstander som fantasi, drøm og erindringer versus de persepsjonservervede eksterne erfaringskjensgjerninger (Laing, 1968, pp. 69-84; 1969, pp. 16-17). For Laing henger det indre og det ytre uløselig sammen som brikker i en helhetlig opplevelse. Den uttalte dikotomisering avstedkommer således en uheldig fremmedgjøring, fordi det moderne mennesket sjelden anerkjenner den indre sfære som virkelig, spesielt i en tid hvor den åndelige passatvind blåser positivistiske sannhetskrav i seilene. Denne demarkasjon nødsager fremmedgjøring som den vestlige majoritets normale eksistensvilkår (p. 26).

 

Laing var dessuten inspirert av antropologen, Gregory Batesons (2000), double bind hypotese. Hypotesen hevder av schizofreni bevitner motstridende og paradoksale krav, frastøtninger og tiltrekninger, som både emanerer fra personen selv og fra omgivelsene. Double bind handler om motstridende ideer, ønsker og andre situasjonelle anliggende hvor en tilfredsstillende løsning, som overgår motsetningene, virker umulig. Slike situasjoner oppstår alminneligvis uten at de innblandede er seg eksplisitt bevisst forholdet (Laing, 1969, p. 86), noe som forhindrer metakommunikasjon og dermed umuliggjør en forløsende oppmerksomhet på dobbeltheten. I denne sammenheng forstår Laing schizofreni som et naturlig forsvar mot en uutholdelig livssituasjon (p. 87).

 

Laing (1968) påpeker at det mennesket som opplever sitt nærvær i verden som en virkelig, levende, hel, og i temporal forstand kontinuerlig person, er ontologisk trygg og besitter derfor en urokkelig følelse av egen og andre menneskers virkelighet og identitet. De opplever helheter og sammenheng og stoler ”blindt” på sine persepsjoners pålitelighet. Det er en slik primær trygghet den schizofrene mangler, og derfor vil den syke ”under vanlige omstendigheter føle seg mer uvirkelig enn virkelig, i bokstavelig forstand mer død enn levende, diffust atskilt fra resten av verden – slik at identiteten og selvstendigheten alltid er tvilsom” (1968, pp. 36-37).

 

Laing beskriver videre tre former for angst som overmanner det ontologisk (grunnleggende) utrygge mennesket. Først nevner han oppsluking (pp. 38-40) som betyr at den syke, i kraft av sin manglende fornemmelse av fast forankring, opplever andres omsorg eller oppmerksomhet som ”psykisk strangulering”. Dernest omtaler han angsten for implosjon (p. 40), som betegner en frykt for at verden skal trenge inn i den syke og sånn sett true identiteten. Til sist handler det om forstening og depersonalisering (pp. 41-48). Dette er individets dobbelttydige angst for, på den ene siden, å bli forstenet eller objektgjort i sin underlegenhet ved et annet handlekraftig subjekts tilstedeværelse, og på den andre side selv forstene sine omgivelser i forsøk på å desarmere andres subjektivitet. Alminnelige ”territoriale” maktkamper mellom mennesker, i form av subtile uoverensstemmelser og forsiktig munnhuggeri, vil eventuelt oppleves som en kamp på liv og død for det utrygge mennesket rammet av den gjennomgripende angsten Laing kaller forstening versus depersonalisering.

 

Til sist henter Laing begrepene om et sandt og et falskt selv direkte fra Winnicott (1968, pp. 84-95). Det uinkarnerede og ømfintlige selvet beskytter seg mot omverdens intervensjoner ved å danne et ”selv i fåreklær”, parallelt eksisterende med det egentlige selvet. Det uoppriktige selvet eksponeres, hvorimot det sanne selvet dølges og unnflyr inngrep fra omverden. I takt med utviklingen av et falskt selvsystem, mister individet i tilsvarende grad kontakten og fornemmelsen av den virkelige verden. Selvet kjemper for å opprettholde seg selv ved å legge et pseudoselv som buffer mot verden. Hensikten er å bevare det genuine selv, mens den syke isteden oppnår ulike omkalfatringer i selvet. Det forspiller enhver sammentrengt identitetsforankring og blir uvirkelig, tomt, dødt og spaltet (pp. 123-143). I det mennesket lukker omverden ute, utelukker det samtidig muligheten for å bibeholde seg selv. ”Selvet er opptatt med fantasier i den private ”verden” av ”mentale” ting, dvs. av sine egne objekter. Det nøyer seg med å observere det falske selv, som på egenhånd er opptatt med å leve i den ”felles verden”” (p. 124).

 

 

Laing og Antipsykiatriens implikasjoner

 

Laing kritiserer medisinpsykiatrien praksisen for sin overfladiske forståelse og behandling av sinnslidelser. Fokus på symptombilde på bekostning av mennesket bak den syke fasaden beløper seg til en ringe anerkjennelse som i siste ende foruroliger det medtatte Selv ytterligere, hvorpå det jages ennå lenger vekk fra verden de facto. Videre handler det om forståelse versus forklaring, diagnostisk kategorisering og påhvilende stigmatisering eo ipso en slags patologisk fullbyrdelse.

 

Jeg har gitt Laings tanker romslig plass, fordi jeg mener de leverer en god teoretisk plattform som er den schizofrene lidelse relativt bæredyktig. Hans omriss av den schizofrene opplevelsesverden er på mange måter i tråd med nærværende analyse. Dog har Laings bidrag i siste ende noen ganske uheldige implikasjoner. Dersom vi går ham nøye etter i sømmene, forstår vi at mennesket umulig kan fødes inn i verden som ontologisk trygge skapninger, fordi den verden de møter etter livmoren rett og slett ikke er en trygg verden. Selvet forsvinner i takt med at enhver garanti smuldrer. Den individuelle patologi gir etter for en sykelig menneskehet hvor alle er del av en kollektiv hallusinasjon kalt virkeligheten. Kirsner (2003) konkluderer på Laings vegne, ”the schizoid has turned out to be right after all: society is a concentration camp” (p. 159). I følge Laing er de fleste kun en skygge av sitt egentlige potensiale, noe han tilskriver et karakteristisk livsmønster avskåret fra den indre verden (Laing, 1969, p. 20). Løsning er å gjenskape kontakt med den indre verden (p. 44). Det er den felles samstemte, og derfor diktatoriske, opplevelsen av verden som er patologisk, hvorpå vi er ”narret bort fra vores personlige oplevelsesverden” (p. 55). Poenget til Laing er rett og slett at den virkelige verden er syk og skadelig. I tillegg undergraver den menneskers sanne selv og indre potensialer, noe som gjør psykosen til en ønsket reise i sitt eget indre og autentiske landskap av private opplevelser. Laing er tidvis direkte negativt innstilt til verdens kollektive rammer for erkjennelse og rom for utfoldelse.

 

Tilsvarende pessimistiske innsigelser mot verdens vesen, er å finne i Laings mer dikteriske forfatterskap. I Knuder (1972) er det eksempelvis ikke ”normalitet” ovenfor ”galskap” som er problemet, men snarere hver dags normale galskap. Knutene er mønstre som ennå ikke er ”blevet klassificeret af en Linné på den menneskelige trældoms område” (p. 5). Laings knuter graver dypere og dypere ned i alminnelige måter å se ting på. Desto mer man lar seg rive med av majoritetens utsyn, desto mindre ser man den uutgrunnelige sammenfiltring som utgjør vår paradoksale konvensjonsfabrikkerte hverdagspraksis så stusselig og falsk. Dypt inngrodd i et slikt blendverk av falskhet og fanget i en konvensjonell tvangstrøye blir det likeledes stadig vanskeligere å unnslippe den vidtgripende illusjonen in solidum, altså den illusjonen  som er den sosiale virkeligheten. Til sist er mennesket rett og slett blitt så fremmed for væren at han verken ser sin egen fremmedhet eller den sanne virkelighet. Laings apokalypse omkranser en kultur i krise. For å bryte ut av kollektivets prokrustesseng har individet bruk for å komme i en tilstand som åpner for den andre private verden. På grunn av omkostningene har dette dessverre stort sett forekommet i tilfeller hvor individet ikke lenger kan overleve i den kollektivt vedtatte virkelighet og søker inn i psykosen. Etter hvert betraktes schizofrenien nærmest som en mulighet for å gjennomgå en utvikling fra avstumpet, fremmedgjort og innskrumpet individ til en eksistensiell reinkarnasjon som et mer helt og sundt menneske (Laing, 1969, p. 95). Det handler om en reise til det indre riket hvor psykosen og opplevelsen av den andre verden baner vei for florerende selvutfoldelse og utlevelse av sitt, oppriktig talt, innerste potensiale.

 

Laing kritiserer herfra etablerte behandlingsmetoder som elektrosjokk, medisinering, samtaleterapi osv., fordi han mener det representerer aggraverende beskjeftigelser, som istedenfor å bibringe en positiv retusjerende effekt, snarere bremser og fordreier en pågående og naturlig prosess, som i seg selv rommer helbredelse. Terapeuten, som selv må ha inngående kjennskap til psykens fasong utenfor allfarvei, skal isteden guide den schizofrene dypt inn i den indre verden og tilbake igjen. Laing forstår at denne prosessen er svært ømfintlig og trolig farefull på linje med Odyssevs reise, noe som foranstalter en risiko for å lide ”endeligt skibbrud” (Laing, 1969, p. 94). Med andre ord vil Laing føre mennesker mot og gjennom psykosen, vel vitende om farene ved et slikt prosjekt. I slike tilfeller vil jeg mene at forherligelsen av psykosen, på bakgrunn av ekstrem kulturkritikk, kan fremstå som direkte skadelig, nettopp fordi psykosen på sett og vis betraktes som en redning fra en ”gal virkelighet”. Laing snur konseptene om galskap og normalitet på hodet. Den syke er den friske og vice versa (!)

 

Det ser vitterlig ut til at Laing presenterer en slags verdensanskuelse som i sin natur er beheftet med et ”skizoid problem”. Det er en ultrakompleks verden full av skjermer og speil i et så kollosalt omfang at selv visjonæren farer vill. Enhver handling slår uforvarende tilbake med nye paradokser, og menneskets skjebne vansmektes i en selvgenererende spiral. Desto mer man søker å innfange identitet, desto mer mister man den, og desto mer har man bruk for den. Desto mer man ser sin situasjon (jf. Sisyfos) øker behovet for mening i takt med meningens forfall (Kirsner, 2003, pp. 178-179). Mennesket går fra desperasjon til apati, og blir til sist avskåret i et omfang hvor det ikke lenger formår å møte hverdagens utfordringer. Verden er sørgelig bundet sammen i et blendverk av Knuter. ”Frelse” finnes kun i en ”rejse til det indre rige” (Laing, 1969, p. 93), eller en slags psykisk valfart bort fra den ytre verden og inn i fantasien, noe som i verste fall fortoner seg som et skizoid Bermuda Treangel. I livsledens akterspeil ser vi ontologisk utrygghet og mangel på primær tillit. ”Det er min påstand, at ”normale” individer tidligt i tilværelsen modtager en basal ”dosis” af tillid, som dæmper eller sløver disse eksistensielle følelser” (p. 84), skriver Anthony Giddens (2003). Jeg ser ingen grunn til å være uenig, men frykter at sprøyten inneholder segmenter av filosofiske verdensanskuelser a là Laing og Sartre, noe som på sett og vis kvalifiserer en fordreining av den sosiale virkeligheten slik at det skizoide tilsnitt rettferdiggjøres som karakteristisk. Det er mulig at verden ofte kan være et skremmende tilholdssted, men det betyr for all del ikke at den skizoide frykten alltid er berettiget. Jeg vil videre hevde at terapeuten muligens bør fraholde seg luftige antakelser om virkeligheten som en felleskapsgenerert illusjon hvor man uvilkårlig utsettes for ”gennomført og hurtig hjernevask” (Laing, 1969, p. 44). Et slikt terapeutisk utgangspunkt, som forløsende veiviser til alternative opplevelsesverdener, forherliger en virkelighetsflukt som så og si synes å danne selve kjernen i den schizofrene lidelse.

 

Laing hadde ikke spesielt gode kliniske resultater, og hans metode kan virke spekulative, blant annet med tanke på nærværende analyse, hvor jeg nettopp avdekker en sykelig opptatthet av den indre sfære som den schizofrene hemsko. Den schizofrene piken, Renee, minner oss om dette i den siste passasjen i dagboken hvor hun skriver at ”kun de, der har mistet Virkeligheden og i årevis levet i Klarhedens umenneskelige og grusomme Land, kan virkelig opleve glæden ved at leve, og bedømme den uvurderlige værdi og betydning af at være en del af menneskeheden” (1973, p. 106). Teoretikere har selvfølgelig tid til å befatte seg med filosofisk retorikk som muligens kan havne i menneskesyn og verdensgnosis som ikke umiddelbart har gagnlig endskap for det lidende sinn, men snarere representerer en sykeliggjørende fasit på det menneskelige værensprosjekt. Moralen er dermed at man skal behandle antipsykiatriske perspektiver med respekt, men være oppmerksom på kulturkritiske synspunkter som i siste ende kan havne i sykdom og pessimisme på grensen til åndelig fordervelse. 

 

Den Anarkistiske Humanisme

 

Deleuze og Guattari formulerer sitt syn på schizofreni vis-à-vis Laings kliniske synspunkter i Anti-Oedipus: capitalism and schizophrenia (1977). Tidvis sympatiserer de med Laing, men forfekter at han er naiv i sin antakelse om at Jeg notorisk søker et autentisk Meg, og at dette ideal kan oppnås ved enden av den indre reise, eller i Ithaka etter endt Odysse (Joyce avkrefter samme ”romantiske selv-gestaltnings-håp” i Ulysses (1992)). Deleuze og Guattari insisterer på at Jeget er absolutt og at Meget i beste fall er irrelevant. I deres anarkistiske humanisme forstår de schizofreni som en prosess hvor Jeget annihilerer Meget med den revolusjonære hensikt å reetablere den menneskelige rases naturlige, individualistiske og autentiske livsform. For slike, såkalt postmoderne teoretiker, er antakelsen om at selvet kan være både fritt og integrert et uttrykk for en prematur eller neurotisk ideologi (Doubt, 1996, pp. 58-59). 

 

Konklusjon

 

Avantgarden og antipsykiatrien vekter på sett og vis schizofreniens positive sider, som overmåls sanslighet, uhemmet vitalitet og fantasi. Likevel havner de åpenbart side om side med andre tradisjonelle antakelser hvor schizofrenien er en tilstand av manglende selvscreening, intensjonalitet, konvensjonell aktpågivenhet og sivilisert bevissthetsliv. Dermed har vi igjen en teori hvor den schizofrene betraktes som usivilisert og uten et dugelig gehør for fellesmenneskelige anliggende. Det er den samme grunnforståelsen som vi finner både i de biologiske perspektivene samt de tradisjonelle psykodynamiske innfallsvinklene til schizofreni.

 

  Ettersom bevissthetens essens og den menneskelige subjektivitet og særegne overlegenhet defineres i uløselig relasjon til selvbevissthetkapasitet, som for eksempel i Descartes berømte argumentasjon for en absolutt visshet om et Cogito (”Cogito ergo sum”), er det tydelig at galskap, og spesielt schizofreni, som regel alltid avskrives som en avvikelse fra en tilstand av selvtransparent tankevirksomhet. Tanke og galskap betraktes idelig som antitetisk (Sass, 1994, pp. 22-23). Den gjennomgående ideen er at schizofrene mangler selvbevissthet og sosialt gehør slik som ”vanlige” mennesker, noe som kanskje ikke er helt riktig? Hvorvidt vi kan se på den schizofrene som ”usivilisert” er et spørsmål jeg vil drøfte i den neste artikkelen i denne serien om schizofreni.

 

I denne serien om Schizofreni vil vi forsøke å drøfte fenomenet fra flere forskjellige innfallsvinkler. I artikkelen Schizofreni og hjernen kan du lese mer om biologiske forståelser av lidelsen. I artikkelen Psykodynamiske perspektiver på schizofreni har vi tatt for oss lidelsen i forhold til teorier som handler om menneskets utviklingsprosess, oppvekstvilkår og traumatiske hendelser. I denne forståelsesrammen betrakter man schizofreni som en utviklingsforstyrrelse som kan begripes i lyset av barnets tidligste leveår.

 

 

Kilder

 

Bateson, Gregory (2000): Steps to an ecology of mind. The University of Chicago Press, Chicago.

Deleuze, Gilles & Guattari Félix (1977): Anti-oedipus capitalism and schizophrenia. A Richard Seaver Book The Viking Press, New York.

Doubt, Kieth (1996): Towards a sociology of schizophrenia humanistic refelctions. University of Toronto Press, Canada.

Giddens, Anthony (2003): Modernitetens konsekvenser. 7. opplag. Hans Reitzels Forlag, Danmark.

Joyce, James (1992): Ulysses. 6. utgave, Gyldendal, Viborg.

Kirsner, Douglas (2003): The schizoid world of Jean-Paul Sartre and R. D. Laing. Karnac, USA.

Laing, R. D. (1968): Det spaltede selv. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo.

Laing, R. D. (1969): Oplevelsens politik og paradisfuglen. Rhodos, København. 

Laing, R. D. (1972): Knuder. Bibliotek Rhodos, København.

Laing, R. D. (1976): Selvet og de andre. Jørgen Palundans Forlag, Norge.

Lübcke, Poul (Red.) (1996); Filosofi leksikon. Zafari Forlag, Oslo.

Qvarnström, Gunnar (1973): Det moderna manifest 3 surrealism. Almqvist & Wiksel Förlag AB, Stockholm.

Renee (1973): En skizofren kvindes dagbog. Medforfatter: Sechehaye, Marguerite. Forum, København.

Sass, Louis A. (1994): Madness and modernism : insanity in the light of modern art, literature and thought. Harvard Uiversity Press, USA.

Sullivan, Harry Stack (1939): The Language of Schizophrenia. I: Kasanin, J. S. (1964): Language and thought in schizophrenia Collected papers presented at the meeting of the American Psychiatric Association, May 12, 1939, Chicago, Illinois. Pp. 4-16. W.W. Norton, New York. 

 

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Schizofreni og hjernen

Schizfreni & hjernen
Schizfreni & hjernen

Siden Kraepelin og Bleulers pionerarbeid, har schizofrenimysteriet blitt forfulgt og de ”forrykte ideer” eller ”illusjoner” har blitt stående som selve adelsmerket på galskap. Fullt utviklet schizofreni skiller seg fra andre diagnoser, idet man her risikerer å møte en slags fremmedhet som er vanskelig å forstå. Bleuler beskriver det som et møte med en som er ”totally strange, puzzling, inconceivable, uncanny, and incapable of empathy, even to the point of being sinister and frightening” (Sitert i Sass, 1994, p. 14). I denne artikkelserien ser vi på schizofreni i forhold til ulike teorier. Denne gang er det biologiske og medisinpsykiatriske perspektiver på schizofreni som skal under lupen. 

 

Den amerikanske sosiologen Kieth Doubt (1996) er blant mange som legger merke til at sympati med schizofrenien er knapp. Den sykdomsrammede handler tidvis bisart, sier merkverdige ting og er sykelig innesluttet. De er ikke lenger den samme personen som tidligere, og man kan i verste fall tvile på eksistensen av det fellesmenneskelige bak galskapen. Schizofreni er en diagnose som mangler en entydig definisjon, og sannsynligvis mangler vi en god nok forståelse av dette fenomenet. Det er også bakgrunnen for denne artikkelserien om schizofreni. Jeg ønsker å belyse sykdommen fra de mest veletablerte teoretiske forklaringsmodellene for å se på styrker og svakheter ved de ulike innfallsvinklene. Min tanke er at alle har litt rett, men at enkeltmodellene sjelden klarer å fange en fullstendig forståelse. I denne artikkelen skal vi ta for oss biologiske og hjerneorganiske forklaringsmodeller som vekter arvelighet og genetiske disposisjoner i utviklingen av schizofreni.

 

 

Det komplekse symptombilde

 

Louis Sass (1995) påpeker at de fine nyansene og den veldige kompleksiteten i psykopatologiske symptomer ved schizofreni har en tendens til å ignoreres. Han advarer mot tilfredsheten i antakelser som hviler i en misvisende form for ”common sense”, eller i en holdning som rett og slett tenderer til å avfeie spesielle former for atferd og opplevelse som dårlige og underordnede versjoner av en norm. Store deler av psykiatrien finner sitt vitenskapelige grunnlag innenfor den positivistisk-biologiske tenkning hvor nettopp diagnosen skaper grunnlag for å bringe orden i kaos. I prinsippet trolig det samme som den sinnslidende forsøker. Dessverre synes en slik modell ofte å anta form av et dogme, hvor avvikelser neglisjeres, og modellen på mange måter står i fare for å bli selvbekreftende (Jensen, 1996, p. 63-67; Yalom, 2001, p. 4-5). Den franskfødte psykologen Alain Topor (2002) legger frem omfattende dokumentasjon for at det er mulig å komme seg etter alvorlige psykiske lidelser, men peker på at det ofte glemmes i hverdagens psykiatriske praksis. Dette er med på å gi spesielt schizofreni et kronisk stempel som hurtig etablerer seg som gjengs oppfattelse og fester seg til mulighetene for helbredelse som en ondartet svulst.

 

Det var som sagt Emil Kraepelin som i 1896 utskilte og beskrev det schizofrene symptombildet og kalte lidelsen ”Dementia Praecox” (Olsen & Køppe, 1983, p. 245). Kraepelin forstod sykdommens beskaffenhet som en underliggende håndgripelig morbid prosess, men han kunne verken definere eller demonstrere denne prosessen.

 

 

Tre forståelser av schizofreni

 

I hovedsak har vi gjennom historien forholdt oss til tre ulike innfallsvinkler til Schizofreni.

 

Den første skriver seg fra psykodynamisk teori og handler om utviklingsforstyrrelser i tidlig barndom. Her ser man for seg at påkjenninger senere i livet avstedkommer en regressiv prosess hvor hjelpesløsheten og mangelen å integrasjon fra tidligste barndom gjenoppstår og viser seg i det schizofrene symptombilde. Man forstår det ikke alltid som en regressiv prosess, men psykodynamiske teorier forfekter en modell hvor Jegets integrerende funksjon mister oversikten, hvorpå en personligheten smuldrer i et blendverk av følelser og ideer som ikke organiseres på en rasjonell måte i relasjon til den ytre verden.

 

Den andre måten å forstå schizofreni på handler om en slags romantisering av fenomenet. Her ser man for seg at mennesket er fanget i språket og konvensjoner, mens den autentiske personligheten er den som har sluppet ut av den fellesmenneskelige forståelsesrammen. Her leger man merke til at schizofrene forstår verden på en høyst privat og ”ulogisk” måte, noe som til dels betraktes som heroisk og ”kunstnerisk revolusjonært”. Her ser man ikke på schizofreni som et sammenbrudd, men som et gjennombrudd og en reise inn drømmens landskap. Denne forståelsen av schizofreni kommer fra antipsykiatrisk hold og representerer en kritikk mot medisinpsykiatrisk praksis. Faren ved en slik forståelse er at schizofrenien forherliges på en slik måte at lidelsens smertefulle og urovekkende karakter undermineres. Langt de fleste mennesker som lider av schizofreni har vonde og ubehagelige opplevelser, og ofte lever de i e verden som oppleves skremmende, kald og fremmed.

 

En tredje utvei stammer blant annet fra Kurt Goldsteins (1939) innfallsvinkel, hvor han sammenligner organisk hjerneskade med schizofreni og baner vei for eksperimentelle tilganger til den schizofrene lidelse. Han påpeker at den schizofrenes ”personal attitudes often come to the fore in the same way as in the reaction of the organic patients” (p. 25). I kjølevannet av allegorier som denne, har interessen for undersøkelser av schizofreni som funksjonsfeil i hjernen, fått bein å gå på. Det er det vi skal undersøke i denne artikkelen.

 

 

Schizofreni og Hjernen

 

Det finnes en omfattende litteratur vedrørende muligheten for biologiske årsaker til schizofreni (Harrop & Trower, 2003, p. 30). I den biologiske leir handler det hovedsakelig om årsaksforklaringer blant annet i forhold til svangerskaps- og fødselskomplikasjoner. Undersøkelser viser at flere schizofrene er født på vinter eller vårhalvåret, og aller flest er født i mars (Tsuang, 2000). I forhold til kjemien er det hovedsaklig tale om forstyrrede nevrotransmitter funksjoner (serotonin og dopamin) (Lingjerde, 2002). Det har vist seg at medisiner kan redusere positive symptomer i forhold til det omfang de formår å blokke dopamin reseptorer. Harrop og Trower (2003) understreker at det fremdeles er uklart hvilken rolle nevrokjemisk ubalanse spiller i forhold til schizofreni (p. 22). Størrelsen på frontallappene betraktes også som en biologisk forskjell som muligens kan gjøre regnskap for de psykotiske symptomer hos schizofrene. Det samme gjelder funn av mindre temporallapper hos denne pasientgruppe (p. 25).

 

Når det gjelder genetiske disposisjoner, henvises det ofte til en mellom 40 og 50 % konkordans mellom monozygotiske tvillinger (Gabbard, 2000, p. 171). De genetiske forutsetninger for utvikling av lidelsen betraktes faktisk av mange som ”bevist” gjennom såkalte adopsjonsstudier. På 60 og 70 tallet ble det utført en rekke adopsjonsstudier på grunnlag av data fra danske fødsels- og adopsjonsregister (Torgalsbøen (2001) nevner eksempelvis Rosenthal (1971) og Kety (1975)). Disse studier viste en konsentrasjon av schizofreni hos de adoptertes biologiske slektninger. Karon & Teixeira (1995) mener dog at disse studier inneholder alvorlige metodologiske feil, og at man overbetoner genetikkens innflytelse (p. 92). Eksempelvis har 89 % av schizofrene pasienter foreldre som ikke er schizofrene, 81 % har ingen førstegradsslektninger med lidelsen, og 63 % har overhode ingen lidelseshistorie i familien (Johnstone et al., 1999, p. 146). I nyere adopsjonsstudier (Tienari, 1992), er konklusjonene imidlertid noe mer avmålt, og inkluderer både et forstyrret oppvekstmiljø og en medfødt sårbarhet som nødvendige betingelser for sykdomsutbrudd. Dette synes å understøtte den såkalte ”Stress-sårbarhetsmodellen” hvor schizofreni betraktes som et dynamisk produkt av interagerende krefter, både genetiske/biologiske og psykologiske (Topor, 2002, p. 42).

 

 

Informasjonsprosessering

 

Forholdet mellom strukturelle og kjemiske abnormaliteter og de psykologiske symptomene på schizofreni, har ikke vært uproblematiske. Det er stort sett informasjonsprosesserings modeller som har vært i nærheten av å bygge en noenlunde fornuftig bro mellom hjernen og uttrykket. Forslaget går ut på at ulike mønster i informasjonsprosesseringen er et resultat av de biologiske forholdene jeg har nevnt ovenfor. Dette gjør videre regnskap for de psykologiske symptomene. Slike teorier utvelger en nøye avgrenset definisjon av en potensiell prosesserings defekt som utgangspunkt for symptomredegjørelse. Auditoriske hallusinasjoner skylles eksempelvis en ganske bestemt koblingsfeil i hjernen, som den schizofrene hanskes med på akkurat samme måte som en ”normal” person ville geberde seg med en tilsvarende opplevelse. Symptomene oppstår når den rammede skal oppklare opplevelsens rasjonale for seg selv. Det handler sånn sett om en ganske normal kognitiv fortolkning av en unormal persepsjon, noe som henleder til psykologiske symptomer, hvis form tidvis antar bisarre proporsjoner hos det schizofrene individ (Harrop & Trower, 2003, p. 25).

 

Slike modeller av den menneskelige psyke, ofte metaforisk forbundet med datamaskiner, er, som alt annet, beheftet med problemer. Ovenstående innfalsvinkler har blant annet vanskeligheter med å demonstrere retningen på de kausale forhold som propageres. Det enigmatiske crux ligner ofte rekkefølgeproblematikken mellom høna og egget. Tanken er at biologiske forandringer meget vel kan være et resultat av de psykologiske anliggender og ikke vice versa. Likeledes kan man forestille seg at forskjellen i prosesseringen av informasjon hos normale og schizofrene individer er konsekvenser av situasjonelle betingelser, snarere enn en biologisk defekt (Harrop & Trower, 2003, p. 30).

 

 

Emil Kraepelin

 

Kraepelin selv impliserte at schizofreni ikke var annet enn et produkt av det mentale maskineri. Han foreslo at disse nevropsykologiske defektene resulterte i en gjennomgripende svekkelse av emosjon og vilje, noe som videre medførte et indre forfall av enhet og følgelig muligheten for koherente og meningsfulle opplevelser (Sass, 1994, p. 17). Hans betegnelse ”dementia praecox” understreker en oppfattelse av sykdommen som en gryende form for demens. Kraepelin vektla dessuten sykdomsforløpet som en kontinuerlig forverring, og betraktet det progressive element som schizofreniens kardinaltrekk (Jones & Buckley, 2003, p. 20). I dette kjølevann forstår man den schizofrene forstyrrelse som en redusert mental aktivitet, et primært mentalt underskudd eller en nedbringelse av de psykiske operasjoner til et primitivt refleksnivå eller et rudimentært nivå hvor det kun dreier seg om mental automatisme.

 

 

De Medisinske Modellers Implikasjoner

 

Jeg vil ikke under noen omstendigheter avvise at schizofrenien utspringer fra et ganske bestemt nevralt substrat. All mental aktivitet gjør det. Jeg vil dog være mer skeptisk til at dette substrat bibringer en desidert innskrenkning, avkortning eller reduksjon i de psykiske formående og aktivitetsnivå. Slike innfallsvinkler forekommer meg i visse henseende som en slags legitimering av en ringeaktig og avvisende holdning. Da det i all vesentlighet dreier seg om et legelig spesiale, sentrert om en naturvitenskapelig medisinsk modell, hvor sykdom defineres ut fra objektive, påviselige tegn på fysisk endring i legemets struktur eller funksjon, synes helbredelsesmulighetene å ligge på farmasøytens bord. Hospitalinnleggelse og nevroleptikabehandling alene, hvor det hovedsaklig dreier seg om hjelp på symptomplan uten å rokke ved bakvedliggende årsaker til symptomene (Topor, 2002), resulterer i omkring 50% tilbakefald (Hougaard & Rosenberg, 1998). Dessuten vil jeg mene at antakelsen om en skade i hjernen er forgiftet med en notorisk stank av ulegelighet.

 

Når mennesket betraktes som ufullkommende eller dårlig fungerende cerebrale mekanismer, med sterkt nedsatt funksjonsnivå, er det naturlig å slutte at deres væremåte ikke bare er vanskelig og tolke, men rett og slett undermåls enhver fortolkning, nettopp fordi deres adferd tilsynelatende mangler intensjonalitet og målrettethet tilsvarende en normal menneskelig bevissthet (Sass, 1994, p. 18). Man kan saktens argumentere for hjernens plastisitet, og i samme slengen kullkaste oppfattelsen om enveis kausalitet. På den måten tilskrives uutholdelige opplevelser influerende kraft i forhold til den underliggende biologi. Likevel er det lite som vitner om en intervensjonsideologi bygd på tanken om en reversibel prosess (gode opplevelser genererer velfungerende neurosubstrat) i forhold til schizofreni.

 

Debatten omkranser helbredelse versus rehabilitering. Overlege Finn Jørgensen omtaler dette i forordet til Renees opptegnelser. ”Om skizofrene patienter er egnet til psykoanalytisk behandling har vært meget diskutert. De fleste psykoanalytiskere og psykiatere vil formentlig sige nej” (1973, p. 11). Behandlingsapparatet har derfor som regel lagt seg på et mer beskjedent ambisjonsnivå, hvor medisiner og innleggelse i første rekke er myntet på å bremse en negativ progresjon og holde lidelsen i sjakk. Topor (2002) mener å dokumentere en ”erstatning af psykosociale behandlingsindsatser med medicinske”, noe han mener kan forklare det ”nul-sums-resultat som afspejles i statistikken” (p. 38).

 

 

Karl Jaspers

 

Karl Jaspers har rettet skarp kritikk mot ovenstående mekanistiske innfallsvinkler og fremhevet manglene ved den moderne reduksjonistiske vitenskap. Hans tanker rundt en slags ”forståelses” psykiatri har øvet stor innflytelse på teoretiske avhandlinger også innenfor moderne psykiatri. Jaspers argumenterte for at alle mentale lidelser var begripelige fordi de i bunn og grunn var ytterliggående former for ganske normale tilstander av angst, eufori, depresjon, frykt, grandiositet også videre. Men ved schizofrenien stilte det seg annerledes. Deres mystiske mutasjoner av alle normale forhold mellom selv og verden var ubegripelig, fordi de formentlig overskrider alle etablerte referanserammer forankret i tid, rom og menneskelig identitet. Derfor forblir den schizofrene tilstand uransakelig også for Jaspers, men ikke fordi den syke er undermåls enhver forståelse, men snarere fordi den schizofrene tilstand overstiger normal fatteevne. Han tilskriver det en utenkelig status utenfor menneskelig forstand (Sass, 1994, pp. 17-19).

 

 

Konklusjon

 

Enten man følger Kraepelins ”demensoppfattelse” eller Jaspers’ ”kapitulering” i en uoverskuelig mental labyrint, har man akseptert at essensen i schizofrenien er av ukjent organisk herkomst. Det handler om en amorf biologisk faktor som tvinger seg på den psykologiske sektor, hvorpå sykdommens etymologi ikke lenger kan inndrives i en psykologisk forklaring. Tilbake står vi med en fysiologisk skavank som ikke vil leges. Daniel Paul Schreber er en av den kliniske historiens mest kjente schizofrene pasienter, og i sine memoarer uttrykker han forståelse for legenes konklusjoner. ”As I had sown no interest in anything nor displayed any intellectual needs, they could hardly see anything but a stuporose dullard” (2000, p. 139). Det de ikke visste var at den indolente fasaden skjulte et åndsmaskineri som arbeidet med ”one of the most intricate problems ever set for man” (p. 139). Schreber sine memoarer er et fantastisk stykke arbeid. I perioder satt han stille på psykiatrisk avdeling og stirret inn i veggen i ukevis, og et var naturlig å anta at han befant seg i en nærmest mentalt tilbakestående tilstand. Faktum var at han det foregikk en hel del i Schrebers hode, også i de katatone fasene. Dette vet vi fra hans memoarer hvor han presenterer metafysiske spekulasjoner som beveger seg mellom galskap og avansert filosofi. Uansett er det åpenbart at Schreber ikke var intellektuelt undermåls på noen måter, noe som sår tvil til flere av de biologiske årsaksforklaringene vedrørende schizofreni.

 

 Parnas (2000) peker på at forvirringens kjerne synes å omkranse den schizofrenes tendens til å uttrykke de mest forrykte ideer, og samtidig dokumentere at deres intellekt er bevart. Nærmest nøyaktig hundre år tidligere uttaler Dr. Weber seg tilsvarende om skizofren i en medisinsk rapport fra 1899 vedrørende pasienten Daniel Paul Schreber; ”This kind of illness is, as is well known, characterized by the fact that next to a more or less fixed elaborate delusional system there is complete possession of mental faculties and orientation, formal logic is retained, marked affective reactions are missing, neither intelligence nor memory are particularly affected” (Schreber, 2000, pp. 332-333). Utvilsomt et paradoks som tilsynelatende har forundret fagfolk gjennom minst hundre år!

 

I denne serien om Schizofreni vil vi forsøke å drøfte fenomenet fra flere forskjellige innfallsvinkler. I artikkelen Psykodynamiske perspektiver på schizofreni har vi tatt for oss lidelsen i forhold til teorier som handler om menneskets utviklingsprosess, oppvekstvilkår og traumatiske hendelser. I denne forståelsesrammen betrakter man schizofreni som en utviklingsforstyrrelse som kan begripes i lyset av barnets tidligste leveår. I artikkelen Schizofreni. kreativitet og antipsykiatri presenterer vi noen litt alternative og til dels avantgarde perspektiver på lidelsen. Her rettes det kraftig kritikk mot de fleste tradisjonelle syn på schizofreni og spesielt mot de biologiske perspektivene. Den antipsykiatriske avdelingen representerer en posisjon som nesten betrakter schizofreni som et psykologisk gjennombrudd, snarere enn et sammenbrudd.

 

 

Kilder

 

Doubt, Kieth (1996): Towards a sociology of schizophrenia humanistic refelctions. University of Toronto Press, Canada.

Gabbard, G. O. (2000): Psychodynamic Psychiatry in clinical practice. (3. ed.). American Psychiatric Press, Inc. Washington, DC.

Goldstein, Kurt (1939): Methodological Approach to the Study of Schizophrenic Thought Disorder. I: Kasanin, J. S. (1964): Language and thought in schizophrenia Collected papers presented at the meeting of the American Psychiatric Association, May 12, 1939, Chicago, Illinois. Pp. 50-65. W.W. Norton, New York.

Harrop, Chris & Trower, Peter (2003): Why does Schizophrenia develop at late adolescence? A cognitive-developmental approach to psychosis. John Wiley & Sons, Ltd, England.

Parnas, Josef, Hemmingsen, Ralf, Gjerris, Annette, Kragh-Sørensen, Reisby Niels (2000): Klinisk psykiatri. 2. Utgave, Forfatterne og Munksgaard, København.

Hougaard, E. & Rosenberg, N. (1998): Integrativ psykoterapi. I: E. Hougaard, B. Diderichsen og Thomas Nielsen (red.) Psykoterapiens hovedtraditioner. Kbh.: Dansk Psykologisk Forlag. (54 sider).

Jensen, Nils (1996): Verdener til forskel. Aalborg Universitetsforlag, Aalborg.

Jones, Peter B. & Buckley, Peter F. (2003): Schizophrenia. Mobsy Elsevier Science Limited, US.

Johnstone, Eve C., Humphreys, Martin, Lang, Fiona, Lawrie, Stephen & Sandler, Robert (1999):  Schizophrenia concepts and clinical management. Cambridge University Press, UK. 

Karon, B. P & Teixeira, M. A (1995): Psychoanalytic Therapy of Schizophrenia. I: Barber, J. P & Crits-Christoph, P. (1995) (Eds): Dynamic Therapies for Psychiatric Disorders (Axis I). Basic Books, New York.

Lingjerde, O. (2002): Neurobiologiske funn ved schizofreni. I: Tidsskrift for norsk lægeforening nr. 21, 112: 2123-7.

Olsen, Ole Andkjær, Køppe, Simo (1983): Freuds psykoanalyse. Gyldendalske Boghandel Nordisk Forlag A/S, København.

Sass, Louis A. (1994): Madness and modernism : insanity in the light of modern art, literature and thought. Harvard Uiversity Press, USA.

Schreber, Daniel Paul (2000): Memoirs of my nervous illness. Introduksjon av Dinnage, Rosemary. The New York Review of Books, USA.

Tienari, P (1992): Interaction between genetic vulnerability and rearing environment. I: Psychotherapy of Schizophrenia: Facilitating and Obstructive Factors. Scandinavian University Press. Oslo

Torgalsbøen, A.K. (2001): Helbredelsestrangen ved skizofreni; Kan den kurreres?
I: Tidsskrift for Norsk Psykologforening. 7, pp. 619-628.

Tsuang, M. (2000): Schizophrenia: Genes and Environment. I: Biological Psychiatry (2000);47:210–220.
Society of Biological Psychiatry

Topor, Alain (2002): At komme sig – et litteraturstudie om at komme sig efter alvorlig psykisk lidelse. Videnscenter for socialpsykiatri, København.

Sass, Louis A. (1995): The paradoxes of delusion Wittgenstein, Schreber and the schizophrenic mind. Cornell University Press, Ithaca & London.

Yalom, I. D. (2001): The gift of therapy: reflections on being a therapist. Piaktus Ltd., UK. 

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Psykodynamiske perspektiver på Schizofreni

Schizofreni
Schizofreni

Schizofreni er en alvorlig sinnslidelse som ofte er vanskelig og behandle. Mye tyder på at de dårlige behandlingsresultatene handler om en svært ufullstendig forståelse av lidelsen. I en artikkelserie vil jeg derfor undersøke schizofreniens vesen fra ulike perspektiver. Hva kjennetegner denne lidelsen, hvordan skal vi forstå den, og hvordan skal vi møte det fremmede og ofte underlige symptomuttrykket ved schizofreni i behandlingssammenheng? I denne første artikkelen fokuserer jeg på tidlige psykodynamiske forståelse av schizofreni. Her finner man ofte en tendens til å betrakte schizofreni som en regresjon til barnestadiet hvor individet ikke lenger er i stand til å orientere seg i forhold til grenser mellom seg selv og omverdenen eller mellom drøm og virkelighet. Utgangspunkt er Eugen Bleulers pionerarbeid, Freuds teoretiske rammeverk og postfreudianske perspektiver på schizofreni.

 

 

Det schizofrene spektrum

 

Det schizofrene spektrum er altså langt fra entydig definert, noe som har gjort det vanskelig å tale om en spesifikk etiologi når det kommer til schizofreni, ikke minst fordi det forekommer svært varierende kriterier når det gjelder sentrale symptomer, sykdomsstart, forløp og avslutning (Topor, 2002, p. 16). Professor og overlege, Josef Parnas, skriver at det ”markante ved det schizofrene spektrum er en mangfoldighed af symptomer og varierende fremtrædelsesformer og forløb” (I Hemmingsen et al., 2000, p. 282).  Det var Emil Kraepelin som i 1896 utskilte og beskrev det schizofrene symptombildet og kalte lidelsen ”Dementia Praecox” (Olsen & Køppe, 1983, p. 245). Kraepelin forstod sykdommens beskaffenhet som en underliggende håndgripelig morbid prosess, men han kunne verken definere eller demonstrere denne prosessen.

 

Dessverre hviler store deler av psykiatrien i den vestlige verden på en pessimistisk forståelse, hvor schizofreni anses som en kronisk lidelse med få muligheter for å ”komme seg”. (Topor, 2002, p. 45). Enkelte vil til og med mene at helbredelsesbegrepet kun medfører ”falske forhåpninger” for schizofrene pasienter og deres familier (Torgalsbøen, 2001). Den mest markante predikator for lidelsens prognose er faktisk hvorvidt man er bosatt i et I- eller U-land (kun 15% i I-land kommer seg helt, mot 50 % i U-land) (Hemmingsen, 2000, p. 282; Topor 2002, p. 48). I mine øyne skriker disse dystre tall og utsikter etter supplerende forståelser. I denne artikkelserien vil jeg derfor utforske det schizofrene symptombilde fra en rekke ulike perspektiver, og kanskje foreslå noen nye retninger og mulige forståelser av denne gåtefulle lidelsen. I første omgang tar jeg for meg psykoanalysen og psykodynamisk teori, med utspring i Sigmund Freuds arbeider og Eugen Bleulers definisjon av schizofreni, for å undersøke hvilken oppfattelse av sykdommen som veide tyngst hos de tidlige pionerene på området. 

 

Schizofreni som renskåret ”galskap”

 

Gjennom galskapens historie er den syke beskrevet som en primitiv, uintelligent villmann, eller som besatt av demoner, eller likefrem som et barn eller en søvngjenger med kronisk tilflukt i drømmeverden. Freud forstår schizofrenien som regressivt forbundet med tidligste barndom, men også med ”det vilde, det primitive menneske, således som det viser sig for os i arkæologien og etnologien” (Freud, 1992, p. 72). Den schizofrene assosieres med sløvsinn, sykdom og død, men også med innsikt og vitalitet. Enkelte betrakter det som et sammenbrudd, andre som et gjennombrudd. Felles for de mer eller mindre vedvarende oppfattelser, er at den sinnssyke mangler fornuften i en tilstand som involverer nedgang, eller rett og slett bortgang, av de rasjonelle faktorers innflytelse på den menneskelige fremferd og opplevelse (Sass, 1994, p. 1). Spørsmålet er om en slik beskrivelse av schizofreni er mangelfull. I denne artikkelen forholder jeg meg til psykodynamiske perspektiver hvor schizofrenien nettopp betraktes som et tilbakefall til mer primitive måter å fungere på assosiert med barnet eller såkalte dionysiske krefter.

 

I Tragediens fødsel (1995) illustrerer Nietzsche en slags dobbelthet ved vår væren gjennom de to kreftene knyttet til de greske gudene, Apollon og Dionysus (Nietzsche, 1995). I en psykologisk oversettelse vil vi typisk assosiere det dionysiske med tradisjonell galskap, karakterisert ved fusjon, spontanitet og fri flyt av begjær og følelser. Det Apollonianske dreier det seg derimot om tendenser til kontemplativ selvkontroll, separasjon av selvet fra verden og andre selv, og videre mot en fragmentert hyperoppmerksomhet, overdreven cerebralisme, beherskelse og en slags tilbøyelighet til introspektive selvundersøkelser (Sass, 1994 p.4, 10, 37-38). Spørsmålet er hvilken kraft som primært er på spill i schizofrenien. I denne artikkelen forholder jeg meg altså til teorier som mener at schizofrenien handler om mangel på selvkontroll og dionysiske krefter. Sannsynligvis er dette en simplifisering og muligens en feiltakelse eller en litt for snever forståelsen av schizofreni. I senere artikler skal vi drøfte teorier som mener at schizofreni handler om en tendens til å overanalysere seg selv og tilværelsen i så stor grad at man mister kontakt med følelsene og livet. Det innebærer altså et diametralt motsatt syn på lidelsen i forhold til forståelser som mener at sykdommen handler om ukontrollerbare følelser og et grenseløst emosjonelt kaos.

 

 

Schizofreni og Regresjon

 

En schizofren kvindes dagbog (1973) er Renees rekonstruksjon av sin reise inn i en uvirkelighetens “ørken, den indre kulde, den grænseløse uendelighed, et ufattelig mismods, den ufattelige forvivlelses land” (p 75). Frank Conroy (I: Renee, 1970) skriver i bokens forord at Renee presenterer ”the sensations of schizophrenia more vividly, and I suspect more honestly, then anything I’ve read” (p. 14). Renee ble først syk i en alder av sytten år, og har gjennom sin sykdomsperiode utvist trekk på både paranoid, hebefren og kataton schizofreni (Sass, 1994, p. 47). Renee brukes som eksempel i mange teoretiske avhandlinger om schizofreni. Brorparten av disse analysene fokuserer nettopp på schizofreni som en regresjon. Mye av litteraturen kaperer derfor schizofrenien som en overveiende regressiv tilstand preget av infantile væremåter. Renees terapeut, Marguerite Sechehaye, opererer innenfor en slik referanseramme i en behandlingsteknikk som forankres i en syntese av Freud og Piagets innsikter. ”Fra psykoanalytisk synspunkt kan man slutte, at denne fortsatte regression havde ført Jeg’et hinsides det orale stadium og helt til fostertilstanden” (I: Renee, 1973, p. 122).

 

 

Utviklingen av schizofreni i et psykodynamisk perspektiv

 

Ideen om schizofreni som regresjon fremsettes flere steder i Sechehayes refleksjoner over psykoterapien hun bedrev med Renee som pasient: ”Ja, den regression, som fulgte efter denne krise [en opplevelse av fremmedhet og uvirkelighet], førte hende [Renee] til det mest primitive stadium, fosterstadiet” (Sechehaye, I: Renee, 1973, p. 120). De fleste psykoanalytiske tenkere har, i forlengelse av Freud, forstått schizofrenien, i sin psykotiske uttrykksform, som en dyptgående regressiv tilstand. ”Man`s first experience, birth, is schizophrenic” (Sullivan, 1939, p. 4). Andre psykoanalytikere vil i stedet forklare fremkomsten av psykotiske tilstander ved endringer i jeget og overjegets funksjoner, som ikke direkte kan tilskrives reproduksjon av ”barndomstilstander”. Funksjonsendringene angår individets foranstaltninger over for indre konflikter, og evnen til å skille mellom det virkelige og det imaginære (Sandler, 1994, p. 90). Disse forsvarsmessige endringer er så omfattende at de i alvorlig grad skaper kaos i pasientens forhold til omverdenen og seg selv (p. 80). Den psykoterapeutiske skole snakker ofte om tidlige eller senere mentale forstyrrelser, eller om familier som tilbyr dårlig struktur, noe som medfører at det sårbare barn ikke klarer å oppbygge en solid identitet (Cullberg & Werbart, 1992, pp. 24-25). Flere undersøkelser har påvist sammenheng mellom det følelsesmessige klimaet (”expressed emotions”) i familier og forløpet av schizofreni. Av særlig betydning er overinvolvering, fiendtlige holdninger og kritiske kommentarer (Axelsen et al.,2002, p. 344).

 

 

Sigmund Freud

 

Freud henførte schizofrenien til det autoerotiske stadiet, som inngår i det orale stadiet, og betegner det tidligste utviklingstrinn i barnets liv. Alle gjennomløper denne såkalt narsissistiske fase i utviklingen (Freud, 1975-76, p. 91). Her er barnet rett og slett forgjort av storhetsvannvidd og overvurderer sine egne ønskers makt i grandiost omfang. Freud opererer med to typer drifter i sin teoretiske polemikk, samlet under betegnelsen libido. Det handler om den målrettede jegdriften som dirigerer seksualdriftens aspirasjon, som i sin natur ikke er rettet mot noe mål (pp. 32-33). I den pågjeldende fase er seksualdriftene ennå ikke selvstedige i forhold til jegdriftene. Den samlede libido er vendt bort fra objekter i verden og utelukkende rettet mot jeget. Dette er den narsissistiske fase. Mennesket tiltrekkes åpenbart av denne fases fullkommenhet, men omverden speiler sjeldent ufeilbarligheten. Den basale selvfølelse grunnlegges i de første leveår gjennom en utviklingsprosess fra omnipotens til erkjennelse av individualitet og begrensninger. Barnet oppdager at verden ikke utelukkende er sentrert rundt barnets behov, men at verden er full av sine egne hensikter og behov, noe som er en ganske angstprovoserende erkjennelse. Modning og vekst handler i grove trekk om å innta stadig flere perspektiver på seg selv og tilværelsen. Først ser barnet bare seg selv og sine egne behov (egosentrisk), deretter oppdager barnet gradvis at moren har egne behov og at det finnes andre i familien med egne ønsker og behov. Etter hvert klarer barnet å inkludere flere perspektiver som tar hensyn til morens behov og kanskje de menneskene som befinner seg i den nærmeste omkrets (etnosentrisk). Å bli et fullt utviklet menneske handler om mindre og mindre grad av narsissisttiske behov. Et menneske i balanse, uten egoistiske underskudd, har fokus rettet ut mot verden og hensyn som overgår både sine egne og sine nærmeste sine umiddelbare behov (verdenssentrisk).

 

Abrupte forstyrrelser i de første fasene av denne prosessen genererer en følelse av angst og avmakt hos barnet. Forsvaret mot det trykkende ubehag iverksettes gjennom en regresjon til den narsissistiske og ufeilbarlige fase for å beskytte seg mot omverdens krav. Libido investert i sviktende tilknytningsobjekter, foretar isteden et objektvalg av den narsissistiske type. Denne delen av jeget spaltes nå fra den del av personligheten som er rettet mot omverden. Tilbake står en personlighet som i større eller mindre omfang styres av narsissistiske forestillinger om omnipotens. Freud betraktet sånn sett den schizofrene som befengt med storhetsvanvidd og samtidig som en utilgjengelig infantil anakoret, hvis libido har foretatt en omfattende retrett fra den ytre verden (p. 89). ”Regressionen går ikke kun tilbage til narcissismen, som ytrer sig i storhedsvanvid, men til fuldstændig opgivelse af objektkærligheden og tilbagevenden til den infantile autoerotik” (Freud, 1992, p. 69). Freud mente at det autistiske aspekt gjør at sykdommen unndrar seg påvirkning gjennom psykoanalyse og følgelig status som innkurabel. Det avfordrer et sterkt ego for å evne en analyse av det ubevisste. Freud hadde dermed lite tro på at psykoanalyse kunne helbrede schizofreni, og når alt kom til alt hadde han lite tro på at schizofreni kunne helbredes over hode. Den schizofrenes innadvendte og omnipotente orientering forstod Freud som utilgjengelig for innsigelser og konstruktiv dialog myntet på vekst og utvikling.

 

 

Harry Stack Sullivan

 

Harry Stack Sullivan dedikerte derimot sitt liv til behandling av schizofreni og trakk derfor noen litt andre slutninger vedrørende sykdommens vesen. I følge Sullivan handler det om feilskjær i oppdragelsen som har forferdiget et angstfylt selv i spedbarnet, noe som videre har forhindret barnets fyllestgjørelse av vellystighet. Dette aspektet ved selvopplevelsen utskilles og dissosieres, men selvaktelsen er likevel kraftig nedbrutt. Det schizofrene utbrudd betraktes av Sullivan som en slags reinkarnasjon av det dissosierte selvet som bevirker en panisk tilstand og den psykotiske desorganisasjon. Sullivan betraktet den schizofrene som sørgelig alene på grunn av en gjennomgripende frykt og mistillit til andre bygd på nedslående barndomsopplevelser. Den syke preges av en ”insecurity which has always characterized him” og en hertilhørende uunngåelig distanse eller ”divorcement from these fellow men” (Sullivan, 1939, p. 8). Selv hos de mest tilbaketrukne schizofrene søkte Sullivan likevel etter interpersonell kapasitet, velorientert om oppgavens vanskelighetsgrad. ”In the schizophrenic, this reference to other people is always tenuous” (p. 12).

 

 

Eugen Bleuler

 

Allerede de første pionerer på området pekte på det uforståelige og aldeles ubegripelige ved det skizofrene univers. Det var Eugen Bleuler som i 1911 endret sykdomsbetegnelsen fra dementia praecox til schizofreni. (Olsen & Køppe, 1983, p. 245). Bleuler innførte schizofreni som sykdomsbetegnelse fordi han mente Kraepelins etikett var noe misvisende. Bleuler var ikke enig i at sykdommen nødvendigvis medførte nedsettelse av åndsevnene (dementia), eller at det alltid tok sin begynnelse i ungdomsårene (praecox). Bleuler innlater seg på en mer psykologisk forklaring hvor schizofrenien settes i forbindelse med to tilstundende prosesser. Først handler det om en dekomponeringsprosess hvor de psykiske assosiasjoner og funksjoner faller fra hverandre i et høyst usammenhengende stakkato konglomerat. Dernest forekommer en feilaktig akkumulasjon av delene til nye helheter, som snarere er følelsesmessig enn logisk organisert. På denne bakgrunn fremkommer schizofreniens sentrale symptom som Bleuler kaller autisme (emosjonell avsondring) og ambivalens (motsatt rettede følelser og intensjoner) (Olsen & Køppe, 1983, p. 245). Bleuler avviste likevel ikke Kraepelins medisinske modell fullstendig, men ender opp som en hybrid, i det han anerkjente muligheten for en arvelig fjernhet eller mental svekkelse og samtidig forfekter at tilstanden er begripelig hvis vi betrakter den som et slags atavistisk forfall til en barnslig, infantil, eller rett og slett prenatal forfatning (Sass, 1994, pp. 19-20).

 

 

De (Post)Freudianske Modellers Implikasjoner

 

I ulike avskygninger av freudianske paradigma kaperes strukturer i den schizofrene bevissthet som et tilbakefall til en arkaisk opplevelsesmodus dominert av ulogisk primærprosess tenkning, et hallusinert blendverk av ønskeoppfyllelsesfantasier og råbarket instinkt. Det er et befinnende i en primær fusjon med verden, og en manglende tilstedeværelse eller en ettertrykkelig forringelse av det observerende og meglende ego. Dette vil si at schizofrenien manifesterer en mentalitet blottet for selvbevissthet og refleksjonsevne, noe sjelden stemmer med klinikeres erfaringer med schizofrene pasienter. Dermed mener jeg at den psykodynamiske og postfreudianske forståelsen av schizofreni er beheftet med mange mangler og en litt nedsettende måte å betrakte lidelsen på. Dog vil jeg i tråd med Sass (1994) påstå at slike innfallsvinkler faktisk bibringer muligheter til både teoretisk og empatisk forståelse av den uutgrunnelige schizofrene væremåte. Teoriene formår å plassere den schizofrene tilbake i den jordiske og menneskelige innhegning, men sågar i et barn eller et spedbarns skikkelse (p. 20). Tidligere har problemet vært at man over hodet ikke evnet å begripe seg på schizofreni, noe de dynamiske teoriene i alle fall avhjelper med et ganske raffinert teoretisk rammeverk.

 

Den postulerte regresjon og fiksering betraktes tidvis som en defekt i ego, mens andre ganger vil man forstå seg på det som et forsvar eller flukt fra angstprovokasjoner, som en mer moden og velutviklet psyke rimelig uanstrengt forsoner seg med. Andre skoler med en psykologisk innfallsvinkel til sinnslidelser adopterer på sett og vis den ”primitive” konseptualisering som  grunntonen i deres teoretiske rammeverk. Både kognitive utviklingsteorier, gestalt-, Jungiansk-, interpersonell- og selvpsykologiske perspektiver aksepterer et ganske distinkt værenshierarki basert på tanken om en oppadgående og stadig tiltagende perfeksjonering. Sass (1994) kaller det den optimistiske vestlige narrativ som strekker seg mot høyere nivåer av rasjonell (selv)bevissthet. Det er en slags lineær bevegelse fra lavtstående udannelse til et toppmål som karakteriseres av en virkelighetstilpasset, pragmatisk, kvasivitenskapelig bevissthetsmodus, typisk for det sunde og normalt sosialiserte individ i moderne kultur. De fleste psykiske lidelser forstås som et uheldige befinnende i ganske bestemte knutepunkter langs en slik skinnegang, og den schizofrene tilskrives typisk en posisjon i de tidligste etapper.

 

 

Konklusjon

 

Slike syn på schizofreni har tendert mot en noe nedlatende antakelse om at schizofrene skal oppdras på nytt, eller guides gjennom en ny sosialiseringsprosess. Terapeuten skal innta rollen som den gode og kloke forelderfigur, og på denne måten tilby pasienten en ny oppfostrelse mot modne væremåter (Sass, 1994, p. 21). Igjen er det tydelig at grunnantakelsene ligger på ”dionysisk territorium” (følelsesmessig kaos), hvor barnets ukontrollerte følelsesanarki legges for dagen gjennom de schizofrene symptomer. En av Freuds elever, Otto Rank (1964), slår fast det dionysiske aspekt ved galskapens vesen. ”The true self, if it is unchained in Dionysian fashion, it is not only antisocial but also unethical, and therefore the human being goes to pieces on it” (p. 294). Spørsmålet er om man kan skape en større og mer dyptgripende forståelse av schizofreni ved å ta utgangspunkt i noen andre betingelser og et annet teoretisk rammeverk?

 

I denne serien om Schizofreni vil vi forsøke å drøfte fenomenet fra flere forskjellige innfallsvinkler. I artikkelen Schizofreni og hjernen kan du lese mer om biologiske forståelser av lidelsen. I artikkelen Schizofreni. kreativitet og antipsykiatri presenterer vi noen litt alternative og til dels avantgarde perspektiver på lidelsen. Her rettes det kraftig kritikk mot de fleste tradisjonelle syn på schizofreni og spesielt mot de biologiske perspektivene. Den antipsykiatriske avdelingen representerer en posisjon som nesten betrakter schizofreni som et psykologisk gjennombrudd, snarere enn et sammenbrudd.

 

Kilder

 

Axelsen, E. A. et. al. (red.) (2002). Mestring av depresjon. Tidsskrift For Norsk Psykologforening, 39, 289-357.

Cullberg, J. & Werbart, A (1992): Psychotherapy of schizophrenia: Facilitating and obstructive factors. Oslo: Scandinavian University Press.

Freud, Sigmund (1975-76): Matapsykologi. 2 bind. Hans Reitzels Forlag A/S, Danmark.

Freud, Sigmund (1992): Schreber – psykoanalytiske bemærkninger om et selvbiografisk tilfælde af paranoia (dementia paranoides). Utgitt av Olsen, Andkjær Ole & Køppe, Simo. Gyldendals Bogklubber, Danmark.

Hemmingsen, Ralf,  Parnas, Josef, Gjerris, Annette, Kragh-Sørensen, Reisby Niels (2000): Klinisk psykiatri. 2. Utgave, Forfatterne og Munksgaard, København.

Nietzsche, Friedrich (1995): The birth of tragedy. Dover Publications, Inc., Canada.

Olsen, Ole Andkjær, Køppe, Simo (1983): Freuds psykoanalyse. Gyldendalske Boghandel Nordisk Forlag A/S, København.

Rank. Otto (1964): The myth of the birth of the hero and other writings. Freund, Philip (ed.). Vintage Books, New York.

Renee (1973): En skizofren kvindes dagbog. Medforfatter: Sechehaye, Marguerite. Forum, København.

Renee (1970): Autobiography of a schizophrenic girl. Medforfatter: Sechehaye, Marguerite. A Signet Book, New American Library, New York.

Sandler, J.; Dare, C & Holder, A. (1994): Patienten og Analytikeren. Psykoanalysens kliniske struktur, 2. ed. Kbh. Hans Reitzels forlag.

Sass, Louis A. (1994): Madness and modernism : insanity in the light of modern art, literature and thought. Harvard Uiversity Press, USA.

Sullivan, Harry Stack (1939): The Language of Schizophrenia. I: Kasanin, J. S. (1964): Language and thought in schizophrenia Collected papers presented at the meeting of the American Psychiatric Association, May 12, 1939, Chicago, Illinois. Pp. 4-16. W.W. Norton, New York.

Topor, Alain (2002): At komme sig – et litteraturstudie om at komme sig efter alvorlig psykisk lidelse. Videnscenter for socialpsykiatri, København.

Torgalsbøen, A.K. (2001): Helbredelsestrangen ved skizofreni; Kan den kurreres? I: Tidsskrift for Norsk Psykologforening. 7, pp. 619-628.

 

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Hva er rusmisbruk og hva er avhengighet?

Avhengighet
Avhengighet

Er avhengighet en sykdom eller et valg? Er det forårsaket av psykososiale faktorer, genetikk og/eller fysiologi? Er det stoffet eller våre avhengige disposisjoner og tilhørende oppførsel som gjør mennesker til slaver, eller har noen personer bestemte karaktertrekk som gjør dem mer sårbare for avhengighet og misbruk? Er avhengighet et symptom eller et uttrykk for psykologiske vanskeligheter? Skal det forstås som en destruktiv mestringsstrategi for å takle emosjonelle konflikter? Spørsmålene er mange, og svarene spriker i like mange retninger. 

 

Selv om avhengighet har vært et velkjent fenomen i flere århundre, så finnes det fremdeles ingen klar enighet om definisjonen på avhengighet.

 

Verdens Helseorganisasjon (WHO) definerer avhengighet som en mental lidelse hvor en person misbruker et stoff om og om igjen “selv om man kjenner til og opplever dets skadelige effekter.” WHO legger til at personen har ukontrollerbare lyster til å bruke stoffet, trenger økende mengder for å oppnå de samme effekter som tidligere og opplever fysiske symptomer hvis han slutter å bruke stoffet. 1

 

De fysiske symptomene handler blant annet om at kroppen har vendt seg til det aktuelle rusmidlet og i noen sammenhenger justert hele systemet inn på nytt, slik at kroppen nå regner med tilførsel av rusmidlet for å fungere ordentlig. Når man tar vekk stoffet, vil kroppen reagere kraftig fordi den mangler virestoffet i rusmidlet for å fungere. Ofte er rusmidler en ekstra forsyning av stoffer som hjernen allerede produserer selv. Men ved tilførsel av mer virkestoffer får man en større effekt av for eksempel av glede og velbehag. Problemet er at hjernen oppfatter tilskuddet av stoffet utenfra, og reduserer sin egen produksjon tilsvarende. Dermed oppstår det en tilpasning som fører til en akutt mangel når man forsøker å slutte med rusmidlet.

 

American Pain Society, American Academy of Pain Medicine og American Society of Addiction Medicine har sammen utarbeidet definisjoner som omhandler narkotikarelatert avhengighet. 2

 

Disse organisasjonene definerer avhengighet som “en kronisk og nevrobiologisk sykdom, med genetiske, psykososiale og miljømessige faktorer som påvirker dens utvikling og manifestasjon. Det karakteriseres ved adferd som inkluderer én eller flere av følgende punkter: mangel på kontroll over narkotikabruk, tvangsbruk, fortsatt bruk på tross av skade og symptomer på higing eller russug.” 3

 

De tre organisasjonene definerer fysisk avhengighet separat fra avhengighet som en “tilstand av tilpasning som følge av et narkotikaspesifikt tadapsjonssyndrom.” 4

 

Den Amerikanske Psykiatriske Foreningen samarbeidet med Verdens Helseorganisasjon for å utarbeide kriterier for definisjonen av avhengighet. 3 positive svar på de følgende spørsmålene resulterer i at en person oppfyller kriteriene for denne medisinske definisjonen av avhengighet: 5

 

1.     Toleranse. Har din bruk av alkohol eller narkotika økt over tid?

 

2.     Tilbaketrekking. Når du stopper bruken, har du noensinne opplevd fysisk eller følelsesmessige problemer eller ubehag? Har du hatt noen av de følgende symptomene: irritabilitet, angst, skjelvinger, svetting, kvalme eller oppkast?

 

3.     Problemer med å kontrollere bruken din. Bruker du noen ganger mer enn du har lyst til, eller over lengre tid enn du har lyst til? Drikker du noen ganger for å bli full? Stopper du vanligvis etter et par drinker, eller fører en drink til flere drinker?

 

4.     Negative konsekvenser. Har du fortsatt bruken selv om det medfører negative konsekvenser for ditt humør, din selvtillit, helse, jobb eller familie?

 

5.     Forsømme eller utsette aktiviteter. Har du noen ganger utsatt eller redusert sosiale aktiviteter, jobb- eller husholdsaktiviteter på grunn av ditt forbruk?

 

6.     Bruke betydelig med tid eller følelsesmessig energi. Har du brukt en betydelig mengde med tid på å skaffe, bruke, skjule, planlegge eller tenke på å bruke? Har du noensinne skjult eller underdrevet bruken din? Har du noensinne kommet opp med planer for å unngå å bli oppdaget?

 

7.     Ønske om å kutte ned. Har du noen ganger tenkt på å kutte ned eller kontrollere bruken din? Har du noensinne hatt mislykkede forsøk på å kutte ned eller kontrollere bruken din?

 

Stoffmisbruk er definert separat fra avhengighet av den Amerikanske Psykiatriforeningen (APA). Mennesker kan misbruke alkohol eller narkotika uten å være avhengige av det. APA definerer stoffmisbruk som: 6

 

1.     Vedvarende bruk på tross av sosiale eller mellommenneskelige problemer.

2.     Gjentatt bruk som resulterer i problemer med å overholde forpliktelser på jobb, på skolen eller hjemme.

3.     Gjentatt bruk som resulterer i fysiske faresituasjoner.

4.     Bruk som resulterer i juridiske problemer.

 

I følge disse definisjonene er avhengighet og stoffmisbruk separate enheter, og stort sett betrakter man avhengighet som en fysiologisk lidelse eller forstyrrelse.

 

Imidlertid er det ikke bare bruk av narkotika og alkohol som regnes når det dreier seg om avhengigheter i dagens samfunn. Spiseforstyrrelser, internettbruk, gambling og til og med shopping representerer andre typer avhengighet som er økende på verdensbasis. Dette reiser en del spørsmål. Når overdreven bruk eller misbruk av nødvendige aktiviteter kan regnes som avhengighet – hvordan påvirker dette definisjonen av avhengighet?

 

Flertallet av disse organisasjonene ser på avhengighet som en sykdom, men et økende antall fagfolk foreslår at avhengighet også representerer et individuelt valg. Andre igjen inntar et slags sosialkonstruksjonistisk synspunkt og ser på avhengighet som en sosial sykdom.

 

Denne mangelen på enighet påvirker forskningen rundt avhengighet på mange måter. Statistikker, kategoriseringer, diagnoser og vurderingen av effektive behandlinger er alle kompromitterte på grunn av en massiv uenighet rundt fenomenets natur. Helsesystemet og individets oppfatning av forskjellene mellom interesse, fordypning, engasjement, detaljorientering, besettelse, tvangstanker og avhengighet er tvetydig. 7

 

Avhengighet oppfattes uansett på en sosial måte og har utvilsomt et kollektivt aspekt. Røyking av sigaretter regnes ikke som avvikende eller ulovlig i noen kulturer. Det er de medisinske, politiske og sosiale reglene som avgjør offentlighetens syn på hva som avviker fra normen. 8

 

Røyking er svært helseskadelig og i mange sammenhenger dødelig, men den sosiale aksepten fører til at mennesker fortsetter å nyte tobakk på tross av livsfaren. Og det faktum at avhengighetsskapende aktiviteter som gambling eller sex kan forårsake uheldige adferdsmønstre og det samme symptomuttrykket man registrerer ved andre avhengighetsforhold, utfordrer teorien som foreslår en fysiologisk forklaring på avhengighet. Det er den biologiske sykdomsmodellen på avhengighet som stadig utfordres fordi flere og flere indisier forteller oss at avhengighet ikke kan sammenlignes med en ren fysiologisk sykdom. Det er blant annet en rekke eksistensielle, psykologiske, miljømessige og sosiokulturelle aspekter som ligger i bunn av avhengighetsproblemer, enten det dreier seg om gambling eller alkohol. 9

 

Dersom man forholder seg utelukkende til en biologisk sykdomsmodell i forhold til avhengighet, er det sannsynlig at vi reduserer fenomenet til noe langt mindre komplekst enn det avhengighet i virkeligheten er. I tillegg fratar en biologisk modell mennesker både psykologisk ansvar og troen på at man med egen fri vilje kan avhjelpe og påvirke sitt problem. Sykdomsmodeller som lener seg på fysiologiske årsaksforklaringer representerer et stort problem innenfor psykiatri. Finansielle krefter i legemiddelindustrien ønsker selvfølgelig en biologisk forklaring, ettersom en fysiologisk forståelsesmodell påberoper intervensjoner som i første rekker dreier seg om medikamenter. Mange tror at avhengighet er et arvelig eller biologisk fenomen, og at det er fint lite de selv kan gjøre med tilstanden. My tyder altså på at dette ikke stemmer. Avhengighet har klare og avgjørende psykologiske komponenter, og ved hjelp av terapi, indre styrke, egen vilje og pågangsmot kan man påvirke både utviklingen og sin egen ”helbredelsesprosess”. 

 

Avhengighet som en Sykdom

 

Addictions and Recovery Organization tar det standpunktet at 50% av avhengighet skyldes genetisk mottakelighet, og de andre 50% skyldes på dårlige overlevelsesegenskaper. 10  Organisasjonen baserer dette synet på familiehistorier, studier av tvillinger og forskjeller i nervefunksjonen i hjernen hos de som har et avhengighetsproblem.

 

Problemet med disse bevisene er at familiemiljøer kan påvirke utviklingen av avhengighet hos tvillinger og andre, og at psykosomatiske innfallsvinkler til medisin tilfører bevis som antyder at tenkning, følelse-, adferd- og nervesystemer henger tett sammen. Rett og slett bevis for at det psykologiske henger sammen med det fysiologiske, og at vi blir mennesker i takt med egne erfaringer og påvirkning fra miljøet rundt oss. Det de kaller et 50% genetiske grunnlag for avhengighet kan ikke isoleres fra miljøpåvirkninger. I tillegg så vet vi i dag at både miljø og atferd (psykologisk orientering) kan påvirke uttrykket og utviklingen av gener. (Dette kalles epigenetikk og innebærer forandringer av genmaterialet, DNA, som ikke overføres fra en generasjon til neste, men som reversibelt forandrer genets funksjon i tråd med organismens totale psykologiske repertoar og atferd gjennom erfaring i møte med omgivelsene.)

 

Dr. John Halpern er blant de som forfekter den såkalte sykdomsmodellen med hensyn til avhengighet. Han bruker røyking av sigaretter som et eksempel. Selv om farene relatert til røyking er velkjente i dag og har omtrent blitt kriminalisert i den offentlige oppfatningen; så har mange mennesker problemer med å slutte å røyke. Det er ikke et valg, sier han.11

 

Halpern referer også til forskning på tvillinger og sykdomshistorie som bevis på det biologiske grunnlaget for avhengighet. 12

 

Han framhever at homeostatiske forandringer som oppstår ved narkotikabruk gjør mennesker så følsomme at de er sårbare for tilbakefall, at nervesendere og genetiske uttrykk påvirkes av stoffmisbruk, og det betyr at stoffene i seg selv er roten til avhengighet som en sykdom.13

 

Spørsmålet er hvordan man gjør regnskap for at mennesker i det hele tatt begynner med ulike typer rusmidler. Fra psykologien vet man at psykisk sunnhet ofte handler om evnen til å uttrykke, forstå, bruke og tåle sine følelser, og at psykiske lidelser ofte handler om ulike varianter av fortrengning og unngåelsesstrategier i forhold til eget følelsesliv og psykologisk ubehag. Rusmidler har man i denne sammenheng regnet som en strategi for å takle emosjonelle konflikter, og andre typer avhengighet forstår man som adferd, hvis hovedhensikt er å dempe angst, uro og psykologisk ubehag. Avhengigheten kanaliserer på sett og vis et underliggende emosjonelt problem.

 

Halpern mener imidlertid at synet på avhengighet som et valg er feilaktig, ettersom brukere ikke har kontroll. Hvis brukerne virkelig hadde kontroll på sin avhengighet, og dermed et reelt valg i forhold til å slutte, så ville de ha stoppet så snart de innså at avhengigheten kom til å koste dem livet. 13

 

Faktisk har de fleste selvhjelpsgrupper innsett at mennesker faktisk er i stand til å stoppe så snart de på nytt engasjerer seg i mellommenneskelige forhold og på nytt verdsetter sosiale relasjoner og andre meningsbærende faktorer høyere enn bruken av narkotika. 14

 

Dette stemmer overens med en tradisjonell psykologisk forståelse av avhengighet som nettopp fokuserer på psykisk sunnhet som evnen til å etablere og opprettholde verdifulle mellommenneskelige relasjoner. Hovedsymptomet ved psykiske lidelser er ofte isolasjon og problemer i sosial samhandling, hvorpå ulike symptomer og ugunstige mestringsstrategier dukker opp for å kompensere for mangel på nettverk og sosiale forbindelser. Rus og rusmisbruk har dermed blitt forstått inn i en slik kontekst.

 

Det vi kan se på som ødeleggende, som for eksempel å miste jobben, hjemmet, ekteskap, barn, selvrespekt etc. kan over en lengre tidsperiode, via tendenser i retning av tilbaketrekning og isolasjon, føre til at mennesker forandrer sine prioriteringer og verdisyn, hvorpå rus og avhengighetsproblemer overtar for personlig vekst gjennom sosialt fellesskap. Det kreves en forandring i den individuelles oppfatning av de positive og negative effektene av stoffbruk og/eller aktiviteter for å tilpasse sine verdier til offentlighetens oppfatning av verdier. Selvhjelpsgrupper med fokus på sosial integrering og positivt sosialt samspill har dermed vist en særdeles kurativ effekt på mennesker med rus og rusrelaterte problemer.

 

Halpern anerkjenner verdien av støttegrupper i forhold til å skape endringer i en avhengig persons oppfatning av verdier, men han vektlegger likevel den medisinske modellen for avhengighet, og poengterer at mange former for avhengighet kan ha selvmedisinerende komponenter som videre kan lindres med de foreskrevne legemidler. I tillegg nevner han en liten mulighet for at man en dag oppdager en vaksine som gjør mennesket immunt for kokainavhengighet (!) 15

 

Halpern mener at det å betrakte avhengighet som en sykdom, og ikke som et psykologisk eller psykososialt problemkompleks, kan hjelpe til med å dempe sosialt stigma, redusere devaluering og nedsettende ideer om individet og flytte ansvaret for avhengighet fra individets skuldre over på samfunnets, noe som videre kan øke muligheten for behandling for lidelsen. Ulempen med sykdomsmodellen er imidlertid at ansvarsforflytningen som her foregår i ”biologisk” retning, skaper en antagelse om at lidelsen er biologisk determinert, altså betinget av biologiske komponenter, noe som videre anstifter en antakelse om at man ikke kan bli kvitt ”sykdommen” gjennom psykologisk selvutvikling, selvdisiplin, innsatsvilje og indre styrke. Sykdomsmodellen har en tendens til å ”fange” mennesker i en fastlåst oppfatning av sitt avhengighetsproblem.

 

Dr. Howard Shaffer er blant dem som ikke tror på sykdomsmodellen for avhengighet. Han peker på at forbindelser i nervesystemet og avhengighet er to veldig forskjellige ting. 17

 

Fysiske tilpasninger i nervesystemet refererer til fysiologiske forandringer som oppstår på grunn av avhengighet. Forandringen i nervesenderes aktivitet, som for eksempel medfører økning i personens toleransenivå og høyner risikoen for tilbakefall etc., er fysiske manifestasjoner av rusavhengighet.

 

Han poengterer at post operative pasienter kan bli fysisk avhengige av smertestillende, men uten å vise avhengighetsliknende oppførsel. Shaffer legger også vekt på at avhengighet inkluderer adferdsmønstre som ikke ene og alene er et resultat av nevrologiske tilpasninger, og at man stadig finner flere bevis for at avhengighetsliknende adferd (ikke bare de fysiske egenskapene til stoffet) som for eksempel gambling, kan bidra til fysiologiske forandringer på et nevrologisk nivå. 18

 

Dermed er det ikke unaturlig at man finner synlige nevrologiske spor av avhengighet i hjernen til en rusmisbruker, men dette kan altså forstås som et resultat av rusmisbruket. Det er rusatferden som skaper nye handlingsmønstre hvor fokus på mening ikke lenger er plassert i en sosial og mellommenneskelig ramme, men er flyttet over på anskaffelse av rus.

 

Shaffer sier også at mange mennesker som er genetisk disponert for avhengighet ikke utvikler lidelsen, og at narkotikabruk ikke alltid resulterer i avhengighet. I tillegg er det slik at personlige karaktertrekk heller ikke er en konsekvent indikator for avhengighet. 19

 

Shaffer tror at jo mer vi lærer om biologien bakom avhengighet, desto mer innlysende blir det at sosiale og kulturelle påvirkninger betinger utviklingen av avhengighet. 20

 

Et sentralt spørsmål er altså hvorvidt vi som mennesker kan treffe våre egne valg. Er vi utstyrt med en kreativ evne til å skape vår egen tilværelse og forme oss selv som personer? Er vi selv en del av den skapende kraften bak våre egne liv? Eller er alt det som skjer med oss bestemt av psykologiske, sosiale, og biologiske krefter som ligger utenfor vår kontroll? Er vi simpelthen et resultat av drivkrefter som vi ikke en gang er bevisst om? I så fall er spørsmålet om vi kan sette fokus på disse drivkreftene og skaffe oss litt mer kontroll på den litt uhåndterlige ”psykologiske agenten” som eventuelt dikterer våre liv i forskjellige retninger. I forhold til de fleste diagnoser og problemer vet vi at vår indre styrke og egen påvirkningskraft spiller en avgjørende rolle, men sykdomsmodellen i forhold til avhengighet ser ut til å dementere denne antakelsen. Det kan forstås som en sørgelig devaluering av menneskets potensiale, og trolig bør vi håpe på at Shaffer har rett når han antar at den biologiske sykdomsmodellen blir en grov overforenkling av avhengighetens vesen, og dermed at vi som mennesker har mulighet til å bekjempe rusmisbruk med den rette motivasjonen og støtten. 

 

Avhengighet som et Valg

 

Choose life. Choose a job. Choose a career. Choose a family. Choose a fucking big television, Choose washing machines, cars, compact disc players, and electrical tin openers. Choose good health, low cholesterol and dental insurance. Choose fixed- interest mortgage repayments. Choose a starter home. Choose your friends. Choose leisure wear and matching luggage. Choose a three piece suite on hire purchase in a range of fucking fabrics. Choose DIY and wondering who you are on a Sunday morning. Choose sitting on that couch watching mind-numbing sprit- crushing game shows, stuffing fucking junk food into your mouth. Choose rotting away at the end of it all, pishing you last in a miserable home, nothing more than an embarrassment to the selfish, fucked-up brats you have spawned to replace yourself. Choose your future. Choose life… But why would I want to do a thing like that?

RENTON: I chose not to choose life: I chose something else. And the reasons? There are no reasons. Who need reasons when you’ve got heroin?

 

Filmen Trainspotting åpner med en dialog om valg. Hovedpersonene i denne filmen har valgt heroin fremfor alt annet, men de kan ikke redegjøre for sitt valg. Hva forteller det oss? Har rusmisbruk egentlig noe med valg å gjøre?

 

Forfatteren av Addiction Is a Choice, Dr. Jeffrey Schaler, baserer sine synspunkter i saken på to vesentlige punkter. Det første er at “mange aktiviteter som i seg selv ikke er sykdommer kan forårsake sykdommer”, og det andre er at “idiotiske, selvødeleggende aktiviteter er ikke nødvendigvis en sykdom.” 21

 

Schaler snakker om narkotikabruk når han spør: Hvis en person bruker narkotika, forårsaker den brukeratferden en sykdom? Schaler mener at det snarere dreier seg om en type atferd og derfor – et valg. 22

 

Schaler poengterer at avhengighet ikke nødvendigvis dreier seg om totalt fravær av kontroll. Alkoholikere drikker ikke seg selv til døde i løpet av en dag. Isteden så velger de og planlegger en periode med rekreasjon mellom alkoholinntakene. Schaler mener dette er bevis for at en alkoholiker har en viss kontroll over atferden sin, og velger mengden av sitt eget forbruk (enten på en smart eller ikke smart måte). Han sier også at forskning viser at en alkoholiker kan kontrollere alkoholismen som en respons på en forespørsel eller oppmuntringer. 23

 

Schaler mener også at det økende antallet beviser for forholdet mellom kropp og psyke har blitt feiltolket av tradisjonell medisin. I stedet for å se på de begynnende egenskapene til ett enkelt holistisk system, så finnes det en tendens til å se på mentale prosesser og personlighetsprosesser som om de er forårsaket av fysiologiske prosesser. 24

 

Schaler sier at sorg er et traume som kan oppstå sammen med tilhørende fysiske symptomer og nevrologiske endringer i hjernen, men det betyr ikke at hendelsen i seg selv forårsaker de fysiske symptomene. På samme måte så kan rusmisbruk forårsake fysiologiske forandringer som igjen samsvarer med forskjellige mentale tilstander, men at kjemiske belønninger i seg selv ikke har evnen til  å fremtvinge menneskers atferd på en absolutt måte. Det er en persons valg og vilje som avgjør om han/hun inntar et narkotisk stoff eller spiser fetende mat. 25

 

Den utbredte bruken av selvhjelpsgrupper, som for eksempel Anonyme Alkoholikere, tilfører enda mer bevis som avviser sykdomsmodellen for avhengighet, sier Schaler. Disse gruppene har en kraftig religiøs komponent, som illustrerer den etiske naturen av problemet. 26

 

Selvhjelpsgrupper som Anonyme Alkoholikere kan i visse sammenhenger også synes noe dramatisk for en utenforstående nettopp på grunn av de faste ritualene og kulturen i denne typen samhold. Dersom man er psykolog, og flasket opp på humanisme og postmoderne sosialkunnskap, vil AA sannsynligvis fremstå som til dels sekterisk. Man kan frykte at menneskers autonomi og indre viljestyrke kompromitteres av gruppens doktriner. Dog viser AA til gode resultater når det gjelder å holde folk unna rusmidler.

 

Schaler mener at selvhjelpsgrupper kan være mer effektive enn psykoterapi, rett og slett fordi de fleste terapier er baserte på sykdomsmodellen, og ansporer pasienter til å akseptere at avhengighet er fysiologisk, og derfor utenfor hans eller hennes bevisste kontroll. Denne forsakelsen av ansvar undergraver terapi som er ment for å hjelpe en som er avhengig med å forandre sine verdier eller sin oppførsel. 27 

 

Avhengighet som en psykososial sykdom

 

Selv om genetikk og et stoffs kjemiske egenskaper kan spille en rolle i utviklingen av en avhengighet, mener man også at det finnes en rekke andre årsaker: 28

 

  • Selvmedisinering av angst og depresjon
  • Miljøpåvirkning og tillærte vaner
  • Mangel på religiøs tilhørighet (mangel på sosialt nettverk)
  • Mangel på mestringsevner
  • Fysisk eller seksuelt misbruk
  • Lav selvtillit
  • Tilgjengelighet og fortrolighet med rusmidler

 

I 1983 anerkjente det Nasjonale Akademiet for Vitenskap de følgende personlighetstrekkene i relasjon til forskjellige avhengigheter: 29

 

  • Impulsiv oppførsel, vanskeligheter med å utsette tilfredsstillelse, antisosial personlighet og et spenningssøkende gemytt.
  • Lite grad av konformitet kombinert med en svak grad av forpliktelse til de gjøremålene som er verdsatt av samfunnet.
  • En følelse av sosial fremmedgjøring og en generell toleranse for avvik.
  • En følelse av økt stress. Dette kan forklare hvorfor tenåringstiden og andre stressede overgangsperioder ofte assosieres med de alvorligste narkotika- og alkoholproblemene.

 

Noen forskere mener at avhengigheter er et produkt av sosiale, psykologiske og fysiologiske komponenter. 30

 

Personlighet er ikke bare et resultat av genetikk, men også sosiale og kulturelle påvirkninger. Dermed kan det ofte være mindre relevant å fokusere på felles karaktertrekk ved avhengige personer, men relevant i den grad man anser personligheten som sosialt betinget. Den høye forekomsten av avhengighet blant for eksempel leger, kan være forårsaket av kombinasjonen mellom tilgjengelighet, stress og personlighet. 31

 

Dr. Robert Millman beskriver den “ikke-avhengige” personligheten som mennesker med sterke familier, ofte med religiøse bakgrunner, og personer som dermed evner å etablerer samt opprettholder gode sosiale relasjoner gjennom livet. 32

 

Den nylig utgitte boken, The Globalisation of Addiction, introduserer Dr.Bruce Alexander en sosial teori i forhold til avhengighet. 33

 

Han ser på avhengighet som en “overveldende involvering” i et stoff eller en aktivitet. Dermed tror han ikke at avhengigheter, tvangstanker og besettelser er forskjellige eller kan skilles fra hverandre. 35

 

Alexander ser ikke på avhengighet som en medisinsk tilstand eller sykdom, og framhever at dette synet og dets behandlinger har vært veldig lite vellykkede når det gjelder å kurere eller forebygge avhengighet. 36

 

Han tror at avhengigheter eksisterer på et grunnlag av sinne og irritasjon, og at det er et tilbakevendende og økende fenomen i vestlige land, og han legger til at alle store sivilisasjoner gjennom historien har hatt varianter av avhengighetsproblemer. 37

 

Alexander poengterer at et slikt perspektiv hjelper til med å sette fokus på avhengighet som et filosofisk problem som har eksistert gjennom hele historien, og dermed kan perspektivet dempe ideen om avhengighet som slaveri av farlige stoffer eller som en sykdom. 38

 

Han sier videre at avhengighet er en individuell og sosial reaksjon på forandring, og i så måte det motsatte av psykososial integrering.

 

I kapittelet, Poverty of Spirit, definerer Alexander psykososial integrering som “dyp, gjensidig avhengighet mellom individet og samfunnet, som normalt sett vokser og utvikler seg gjennom hver persons livstid, og oppleves som en følelse av identitet fordi stabile sosiale forhold gir mennesker forpliktelser og privilegier som definer hvem de er i forhold til egen selvforståelse.” 39

 

Det er på mange måter den sosiale tilknytningen og de mellommenneskelige bånd som gjør at livet er utholdelig, og det er nøkkelen til menneskehetens blomstrende kreativitet og samarbeid. Alexander legger vekt på at avhengighet er tilpasningsreaksjonen på denne psykologiske og sosiale separasjonen, eller det som vi vanligvis tenker på som fremmedgjøring og frakopling. 40

 

Ustabile sosiale og kulturelle forhold skaper en indre uro og en utrygghet i mennesker. Vår reaksjon på dette, eller forsøk på å kompensere, kan komme i form av ulike typer avhengighet.

 

Alexander påstår at vår nåværende kultur er en kraftig katalysator for alle typer frakopling og derfor…alle typer avhengighet. 41

 

Han nevner også at Karl Marx sine bestrebelser på å forstå omveltningen og forandringene som følger en voksende bølge av kapitalisme:

Konstant revolusjonering av produksjon, uavbrutt forstyrrelse av alle sosiale forhold, evigvarende usikkerhet og agitasjon skiller arbeidsklasseepoken fra alle de som har eksistert tidligere. Alle faste forhold, med deres følge av gamle og ærverdige fordommer feies unna, og alle nyskapte foreldes før de kan slå rot. Alt som er fast og solid forvandles til luft, og alt som er hellig er profant.» 42

 

Smuldringen og sammenslåingen av økonomiske, familiære, politiske, religiøse og sosiale institusjoner ligger bak den økende forekomsten av avhengighet. Et perspektiv slik som dette hjelper oss å se avhengighet på en holistisk måte som tilbyr veier til helbredelse for både individer og samfunnet sett under ett.

 

Bruce Alexander jobber med narkomane i Vancouver. Han insisterer på at de trenger en følelse av tilhørighet, nyttighet og positive gruppeidentiteter for å kunne avholde seg fra avhengig atferd, 43 på samme måte som mennesker over hele verden. 

 

Kilder

 

 

1)WHO Staff (2001). Drug Addiction. World Health Organization [online]. Hentet fra http://www.emro.who.int/mnh/whd/PublicInformation-Part3.htm

2-4)Fainsinger, Robin L., Thai, Vincent, Frank, Gary and Fergusson, Jean (2006, November). What’s in a Word?  Addiction Versus Dependence in DSM-V. American Journal of Psychiatry [online]. Hentet fra http://ajp.psychiatryonline.org/cgi/content/full/163/11/2014-a

5-6) Addiction and Recovery Staff (2009, December 10).  The Definition of Addiction. Addictions and Recovery Organization [online]. Hentet fra http://www.addictionsandrecovery.org/definition-of-addiction.htm

6) Addiction and Recovery Staff (2009, December 10).  The Definition of Addiction

7-9) Shaffer, Howard J. (2009, March 31). What is Addiction?: A Perspective. Cambridge Health Alliance [online]. Hentet fra http://www.divisiononaddictions.org/html/whatisaddiction.htm

10) Addiction and Recovery Staff (2009, December 10). The Genetics of Addiction. Addictions and Recovery Organization [online]. Hentet fra http://www.addictionsandrecovery.org/is-addiction-a-disease.htm

11-13) Halpern, John M. (2002, October 1). Addiction Is a Disease. Psychiatric Times [online]. Hentet fra http://www.psychiatrictimes.com/display/article/10168/48281 

14) Addiction and Recovery Staff (2009, December 10).  The Definition of Addiction

15-16) Halpern, John M. (2002, October 1). Addiction Is a Disease

17-20) Shaffer, Howard J. (2009, March 31). What is Addiction?: A Perspective

21-27) Schaler, Jeffrey A. (2002, October 1). Addiction is Choice. Psychiatric Times [online]19:10. Hentet fra http://www.psychiatrictimes.com/display/article/10168/47476?verify=0

28) Brainz Staff (2009). 10 Common Causes of Addiction. Brainz [online]. Hentet fra http://brainz.org/10-common-causes-addiction/

29) Nelson, Bryce (1983, January 18). THE ADDICTIVE PERSONALITY: COMMON TRAITS ARE FOUND. N ew York Times [online]. Hentet fra http://www.nytimes.com/1983/01/18/science/the-addictive-personality-common-traits-are-found.html

30-32) Nelson, Bryce (1983, January 18). THE ADDICTIVE PERSONALITY: COMMON TRAITS ARE FOUND

33) Levine, Harry G. (2009, June 23). Review of «The Globalisation Of Addiction: A Study In Poverty Of The Spirit» by Bruce K. Alexander. Harm Reduction Journal [online]. Hentet fra http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC2717062/

34-43) Levine, Harry G. (2009, June 23). Review of «The Globalisation Of Addiction: A Study In Poverty Of The Spirit» by Bruce K. Alexander

 

 

Av Sondre Risholm Liverød &
 Sumei Lee FitzGerald

WebPsykologen.no

10 vanlige former for avhengighet

Avhengighet & Misbruk
Avhengighet & Misbruk

Mennesket har mange uvaner, og noen av dem utvikler seg til personlige og sosiale problemer. Tradisjonelt sett snakker vi om avhengighet i forhold til alkohol- og narkotikamisbruk, men det finnes en rekke andre destruktive vaner som kan etablere seg som avhengigheter i menneskelivet. Blant disse er tobakk, gambling, shopping, sex, mat, videospill, internett og jobbavhengighet. I denne artikkelen ser vi på 10 vanlige former for avhengighet.

 

Når vi snakker om avhengighet, så tenker de fleste av oss på alkohol og narkotika. Og ganske riktig, alkoholavhengighet koster Amerika alene 250 milliarder dollar i året. På verdensbasis regner man med at 2 milliarder mennesker nyter alkohol og for mange utvikler det seg til et problem. Videre benytter omtrent 185 millioner mennesker narkotiske stoffer. 1 70% av voldelig kriminalitet utføres av mennesker påvirket av alkohol eller narkotika. 2 90% av overfall og tyveri er relaterte til narkotikamisbruk. 3

 

Men alkohol og narkotika er ikke de eneste formene for avhengighet som ødelegger for mennesker. Det viser seg at 1 av 8 amerikanere er avhengig av noe. 4 Statistikker om avhengighet er sjeldne og til dels upresise, blant annet fordi mange av menneskers destruktive uvaner kanskje enda ikke regnes som avhengighet av offentligheten. Årsaker til dette er sannsynligvis at et samfunn i utvikling og endring vil innebære stadig nye symptombilder og i dette tilfellet avhengigheter. Blant annet gjelder dette spille- og internettavhengighet. Disse er foreløpig ikke rangert på linje med alkohol- og rusmisbruk, men de representerer likevel et omfattende problem for mange mennesker verden over. 10 av de mest utbredte formene for avhengighet er alkohol, tobakk, narkotika, gambling, shopping, sex, mat, videospill, internett og jobbavhengighet. I denne artikkelen skal vi gi en kort presentasjon av disse.

 

 

Alkohol

 

Dette lovlige rusmidlet er veldig ødeleggende både for individet og samfunnet generelt sett. Verdens Helseorganisasjon (WHO) rapporterer at alkohol knyttes til mer enn 60 sykdomstyper og skader: Det forårsaker 20-30% av verdens tilfeller av spiserørskreft, leverkreft og skrumplever, epilepsi, drap og ulykker med motorkjøretøy. Det forårsaker 1.8 millioner dødsfall, og bidrar til at 58.3 millioner årsverk går tapt for uførhet over hele verden. 5

 

Alkoholbruken er likevel økende, og alkoholrus representerer en sentral faktor i voldelige kriminelle handlinger, inkludert misbruk av barn og ektefeller.

 

 

Tobakk

 

Tobakk har fortsatt førsteplassen som det stoffet som forårsaker flest helseproblemer over hele verden. 1.3 milliarder mennesker dør hvert år på grunn av tobakkavhengighet. I 2002 rapporterte WHO at røyking forårsaket over 90% av tilfellene av lungekreft hos kvinner, 56-80% av tilfellene av kroniske  luftveissykdommer og 22% av tilfellene av hjerte- og karsykdommer. 6

 

Tobakk forårsaker 8.8% av dødsfall verden over, og det gjør regnskap for 4.1% av tapte årsverk som følge av uførhet. Tobakkbruken er etter alt å dømme fremdeles økende over store deler av verden, og dersom denne tendensen fortsetter, forventer man at tobakk vil forårsake 10 millioner dødsfall i året i 2020. 70% av disse dødsfallene vil forekomme i utviklingsland. 7

 

 

Narkotika

 

De Forente Nasjoner regner med at 185 millioner mennesker verden over brukte narkotika på en eller annen måte på slutten av 1990-tallet. 8

 

Både bruken av reseptbelagte legemidler og ulovlig narkotikamisbruk øker over hele verden. Mange avhengighetsdannende reseptbelagte medisiner, som for eksempel OxyContin og Vicodin, har blitt like vanlige som marihuanamisbruk blant unge mennesker i enkelte områder. 9

 

Dessverre er det spesielt barn som ruser seg på organiske løsemidler som for eksempel rengjøringsprodukter, maling, lim og neglelakkfjerner. 10

 

Den omfattende narkotikatrafikken representerer en trussel for flere samfunn og kulturer. Kriminalitet og misbruk avstedkommer sosiale grupperinger i store vanskeligheter, større forskjeller i sosioøkonomisk status og store utgifter i forhold til alle de ødeleggende elementene ved narkotikamisbruk og trafikk.

 

De mest brukte narkotiske stoffene er cannabis, kokain, heroin og metamfetaminer.

 

Cannabis

 

Cannabis er fremdeles det mest dyrkede, mest solgte og mest brukte ulovlige narkotisks stoffet som finnes. Det gjøres beslag på dyrking av cannabis i nesten hvert eneste land i hele verden. 2.5% av verdens befolkning bruker cannabis hver dag, og bruken har vokst raskere enn kokain- og heroinmisbruk.

Marihuana har blitt knyttet til ungdomskulturen og populærkulturen som en slags  tradisjon eller skikk. Det har blitt et symbol på en slags frigjøring eller en mentalitet som står i en viss opposisjon til forbrukersamfunnet, kapitalisme og hverdagens krav.

Cannabis skader den kognitive utviklingen og den fysiske yteevnen, og øker risikoen for ulykker med motorkjøretøy. Det kan forårsake uopprettelig skade på hukommelsen og i enkelte tilfeller forekommer det varige psykologiske skader. Man regner dessuten med at cannabis forverrer tilstander av schizofreni, at det forårsaker bronkittproblemer og skader fosterutvikling.11

 

Kokain

 

Kokain- og crackmisbruk forekommer hos 1-3% av befolkningen i utviklingsland og produksjonsland, og denne formen for avhengighet har forårsaket mange medisinske og sosiale problemer, inkludert spredningen av kriminalitet og sykdom, vold og skadelig fostereksponering. 12

 

Heroin

 

Den verdensomspennende produksjonen av heroin har tredoblet seg siden 1985, og det estimeres at det finnes 9.2 millioner brukere. Heroinbrukere har en 20 til 30 ganger høyere risiko for død enn de som ikke bruker narkotika, og spredningen av sykdommer som HIV og hepatitt følger denne formen for rusmisbruk. 13

 

ATS – Metamfetamin

 

WHO rapporterer at det har vært en økning av produksjon og misbruk av amfetaminstimulanter (ATS). Misbruk av metamfetamin er så utbredt og så mye i media at det har blitt en del av kulturer over hele verden. Blesten rundt metamfetamin har etter alt å dømme gitt unge mennesker en forvridd følelse av aksept og sikkerhet i sammenheng med deres misbruk. Det finnes nå omtrent 20 land hvor bruken av ATS er mer utbredt enn bruken av heroin og kokain til sammen. 14

 

 

Spillavhengighet

 

Spillavhengighet er økende, delvis på grunn av tilgjengelighet, og delvis på grunn av at det blir mer og mer akseptert. I dag er gambling tilgjengelig i de fleste kiosker og ikke minst på internett. Det er godkjent av de fleste regjeringer, og i mange land representerer det en inntektskilde for humanitære hjelpeprogrammer.

 

De topp 7 mest vanlige typer gambling er: 15

 

  • Nasjonale lotteri og skrapelodd
  • Fotballtipping
  • Andre lotterier 
  • ”Enarmede banditter” på puber
  • Bingo
  • Hesteveddeløp
  • Gambling på kasino

 

 

Mat

 

Spiseforstyrrelser er også i økning, og dette inkluderer anoreksi, bulimi og tvangsspising.

 

Mange av spiseforstyrrelsene som eksisterer i dag kan være forårsaket av tilgjengelighet og mangfoldet i matsortimentet. Annonser i media, fast food-kulturen og forvirrende beskjeder om uoppnåelige og urealistiske ideer om kroppsform forårsaker at mange henledes til dysfunksjonelle spisevaner som videre kan føre til matavhengighet. Avhengighet handler også om forvaltning av følelser i mange sammenhenger. Det er sannsynlig at spesielt spiseforstyrrelser er en måte å håndtere psykologisk ubehag på. Følelser som er vanskelige å uttrykke eller uakseptable kan komme symbolsk til uttrykk gjennom kroppen hvor tilfredsstillelse og justering av matinntak fungerer som en regulator for emosjonelle konflikter.

 

 

Videospill

 

Mange foreldre innså den avhengighetsskapende naturen til videospill i tidligere tiår. Man sier at overdrevent engasjement i videospill kan påvirke personligheten og noen mener det kan knyttes til ADHD. En studie fra 2007 avslørte at ”nesten 1 av 10 ungdommer som spiller videospill har bekymringsverdige symptomer på skader knyttet til deres skolegang, familie og psykologiske funksjoner.” 16

 

Videospill blir mer og mer forlokkende for voksne også. En studie viste at 44% av de som spiller videospill er mellom 18 og 49. 17

 

Ankomsten av online spill og virtuelle verdener har forårsaket at spillavhengige har nådd nye høyder, spesielt i Asiatiske nasjoner. Disse verdenene gjør det mulig å bygge eller påta seg en helt ny identitet og omgås med andre, og det gjør spillenes avhengige natur enda sterkere.

 

 

Internett

 

Internettavhengighet er en annen verdensomspennende bekymring. Økningen av mange andre avhengigheter kan også spores til fremveksten av internett. Gambling, shopping og sexavhengigheter er noen av disse, og anorektikere har vært kjent for å skape websider med ”hjelpsomme tips” for andre mennesker som sulter seg selv.

 

De som er avhengige av internett tilbringer mer og mer tid ved datamaskinen på bekostning av forholdet med venner og familie. De risikerer sine jobber og akademiske karrierer, kan bygge seg opp mye gjeld, føler seg ikke i stand til å slutte å bruke så mye tid ved datamaskinen, føler seg skyldige og vil derfor holde datamisbruket hemmelig, og de oppfører seg tilbaketrukket når de ikke er i nærheten av datamaskinen.

 

Forskjellige typer av internettavhengighet inkluderer spilling, cybersex, sosial nettverksadministrasjon, shopping, gambling og informasjonslagring.

 

 

Sex

 

Media og internett bidrar til økningen av sexavhengige. Mennesker med sexavhengighet bruker sex som et slags ”narkotika” for å flykte fra virkeligheten, lette angst eller tilfredsstille tvangstanker.

 

 

Shopping

 

1-6% av befolkningen lider av tvangsshopping. 18 Alle og enhver bruker over evne noen ganger, men tvangsshopperen vikler seg inn i alvorlige finansielle problemer, og risikerer å ødelegge forhold på grunn av avhengigheten.

 

De oppnår kanskje en innvendig spenning fra et innkjøp, men det forandres raskt til skyldfølelse og depresjon, og da forsøker de å behandle disse følelsene ved å kjøpe mer. Rent psykologisk sett er det som om disse menneskene regulerer følelser gjennom impulsiv handling. Eksistensielt sett kan det tyde på at de handler over evne for å fylle på sin egen følelse av tomhet.

 

 

Jobb

 

Karachi betyr “død på grunn av overarbeid” på japansk, hvor 10,000 mennesker dør hvert år på grunn av at de jobber for mange timer. 19 Spredningen av en forbrukerkulturer over hele verden, bidrar til behovet for å tjene mest mulig penger, og penger knyttes til status og identitet. Man ser på overarbeid som en positiv egenskap, men i virkeligheten ødelegger det mange menneskers helse og forhold.

 

Kilder

 

1) WHO Staff (2009).  Substance Global Burden. World Health Organization [online]. Hentet fra http://www.who.int/substance_abuse/facts/global_burden/en/index.html

2) Brainz Staff (2009). 10 Surprising Facts About Addiction. Brainz.org [online]. Hentet fra http://brainz.org/10-surprising-facts-about-addiction/

3-4) Brainz Staff (2009). 10 Surprising Facts About Addiction

5) WHO Staff (2009). Alcohol. World Health Organization [online]. Hentet fra http://www.who.int/substance_abuse/facts/alcohol/en/index.html

6-7) WHO Staff (2009). Tobacco. World Health Organization [online]. Hentet fra http://www.who.int/substance_abuse/facts/tobacco/en/index.html

8-9) Brainz Staff (2009). 10 Surprising Facts About Addiction

10) WHO Staff (2009). Other Substances. World Health Organization [online]. Hentet fra http://www.who.int/substance_abuse/facts/volatilesolvent/en/index.html

11) WHO Staff (2009). Cannabis. World Health Organization [online]. Hentet fra http://www.who.int/substance_abuse/facts/cannabis/en/index.html

12) WHO Staff (2009). Cocaine. World Health Organization [online]. Hentet fra http://www.who.int/substance_abuse/facts/cocaine/en/index.html

13) WHO Staff (2009). Opiates. World Health Organization [online]. Hentet fra http://www.who.int/substance_abuse/facts/opiates/en/index.html

14) WHO Staff (2009). ATS Facts. World Health Organization [online]. Hentet fra http://www.who.int/substance_abuse/facts/ATS/en/index.html

15)Addiction Hotline of New Jersey Staff (2009).Types of Addiction.  Addiction Hotline of New Jersey [online]. Hentet fra http://www.addictionshotlineofnj.org/addiction/addiction_types.html

16)Gonsalves, Antone (2007, April 2). Report Documents Video Game Addiction. Information Week [online]. Hentet fra http://www.informationweek.com/news/internet/showArticle.jhtml?articleID=198701937

17) Gonsalves, Antone (2007, April 2). Report Documents Video Game Addiction

18-19) Addiction Hotline of New Jersey Staff (2009).Types of Addiction

 

 

Av Sondre Risholm Liverød &
 Sumei Lee FitzGerald

WebPsykologen.no