Kategoriarkiv: Fagartikler

I denne kategorien poster vi psykologiske fagartikler forankret i akademisk psykologi og forskning innenfor psykologi og psykiatri.

Selvbevissthet & selvutvikling

SelvbevissthetVed å betrakte sitt eget sinn, kan man få genuin kunnskap om deg selv. Mennesket har en helt spesiell evne til selvransakelse, og det skriver seg fra en egenskap som gjerne kalles selvbevissthet. På mange måter er selvbevisstheten selve adelsmerket på vår menneskelighet, og det er et fenomen med stort potensial, samtidig som det kan føre til stor forvirring. I ulike former for psykoterapi er det gjerne en form for opptrening av selvbevissthet en vesentlig del av behandlingen. På mange måter er selvbevisstheten et finurlig fenomen, og i denne artikkelen skal vi gå mer i dybden på vår egen bevissthets bevissthet om seg selv(!)

 

Mye selvutvikling handler om å se seg selv utenfra. Det handler om å observere sinnets bevegelser og avkode automatiske mønster som på en eller annen måte hindrer vår livsførsel. I hverdagen liver vi i takt med sinnets bevegelser uten å reflektere så mye over dette. En myriade av automatiske tanker, følelser og reaksjoner oppstår uten at vi legger merke til det. Noen ganger er det helt greit å leve livet på autopilot, men hvis livet ikke oppleves tilfredsstillende, kan det hende vi må begynne å se på hvordan den psykiske automatikken konstruerer våre opplevelser. Noen sliter med lav selvfølelse og negative tanker som på sett og vis tolker enhver situasjon i nedslående retninger. Ofte ser vi ikke at vår opplevelse av tilværelsen er noe vi i høy grad komponerer selv. Isteden tolker man dystre livsperspektiver som en naturlig reaksjon på ytre omstendigheter. Av og til er det slik, men av og til hender det at vi ubevisst farger alle opplevelser i triste farger. Da må man begynne å undersøke hvordan sinnet egentlig opererer, og da er det vi trenger hjelp av selvbevisstheten. I videoene under går vi mer i dybden på hvordan ”selvinnsikt” eller selvbevissthet ligger ved kjernen av mental selvutvikling og psykoterapi.

 

Lavere og høyere former for bevissthet

 

Ofte deles bevissthetsbegrepet inn i den primære eller lavere form for bevissthet og den mer sofistikerte eller høyere form for bevissthet. Den lavere formen for bevissthet er en slags kontinuerlig prosess av hjerneaktivitet som besørger vår overlevelse, iverksetter hensiktsmessig atferd, og på sett og vis ordener den tidsmessige følge av begivenheter. Den har også mange andre funksjoner som vi deler med våre artsfeller. Den høyere bevisstheten er derimot et fenomen som er ganske særegent for mennesket, og i mange sammenhenger regner man selvbevissthet som et fundamentalt trekk ved den høyere bevisstheten. Selvbevissthet betyr at man forstår seg selv som et Selv på én gang atskilt fra og i sammenheng med omverdenen. Jeg lager mine egne verdensbilder og disse er personlige og private, men samtidig relaterer de seg til omverden. Selvbevissthet er dermed tett forbundet med subjektivitet og individuelle opplevelsesmessige kvaliteter (qualia), noe som på ingen måte kan være isolert fra personen. Den høyere bevisstheten er opplevelsen av å ha en unik identitet og personlig sammenheng i både nåtid, fortid og fremtid.

 

Kant, Descartes & selvbevissthet

 

Immanuel Kant er kjent for den såkalte Kopernikanske vendingen i filosofien. Selvets notoriske kreditering av egen bevissthet (cogito) spilte også en sentral rolle i Descartes program mot sann erfaring, men hos Kant blir bevissthetens rolle nesten enda viktigere. Her er den ikke bare et ultimat referansepunkt for erfaring, men i kraft av dens strukturelle organisering, qua menneskelige kategorier som tid, rom, kausalitet, materialitet og ikke minst intensjonalitet, opphøyes bevisstheten som konstituerende komponist i vår samlede opplevelsessymfoni av verden. Tidligere kikket vi gjennom bevissthetens linse på de objekter som åpenbarte seg, men etter Kants vending er det tydeligere at vi selv er deltagende i tilblivelsesprosessen av våre verdensbilder. Vi ser dermed ikke verden på en objektiv måte, men på en delvis selvkonstruerende måte.

 

En katt er estetisk vakker og tillitsvekkende for meg, men skrekkinnvarslende og allergifremkallende for flere av mine venner. Kant forteller oss at måten vi ser verden på ikke er et renskåret utsnitt av virkeligheten, men også et produkt av vår egen bearbeidelse. Bevisstheten er med på å konstruere våre opplevelser av verden, og dermed blir det veldig interessant for det moderne mennesket å undersøke sin egen bevissthet, da det tross alt er den som komponerer vår virkelighet. Heretter oppstår altså en stor interesse for vår egen bevissthets konstituerende kraft, noe som per definisjon er selvbevissthet.

 

Nikolaus Kopernikus (1473-1543) var en banebrytende europeisk astronom. Hans formulering av Solen (fremfor Jorden) som universets sentrum betraktes som en av de viktigste vitenskapelige hypoteser i historien. Kants ”Kopernikanske vending” i filosofien handler om en tilsvarende forflytining av fokus vekk fra en ”objektiv virkelighet” som viser seg for vår bevissthet, til en virkelighet som konstitueres og privatiseres av det enkelte subjektet. Noen vil hevde at Kants filosofiske vending har vært utslagsgivende for en tiltagende selvbevissthet hos det moderne mennesket.

 

For mye selvbevissthet & schizofreni

 

Det er også enkelte farer forbundet med økende grad av selvbevissthet, noe blant andre Louis Sass (1994) gjør oppmerksom på. Når vi med bevisstheten undersøker vår egen bevissthet, skjer det en slags fordoblingsprosess. Vi er på samme tid den som iakttar og den som bli iakttatt. Hvis vi driver mye med slik selvransakelse, mener Sass at vi potensielt sett kan utvikle schizofrenilignede symptomer. Muligvis er vi rett og slett i nærheten av den opplevelse Foucault (1971) siktet til når han beskrev fornuftens erkjennelse av seg selv som fordoblet og derfor berøvet sin identitet? (p. 110). Tanken er at en bevissthet som eksempelvis setter seg fore å undersøke sin egen tankegang, gjør nettopp denne tankegangen til et objekt for seg selv. Bevisstheten er alltid en relasjon til noe annet enn seg selv, hvorpå det plutselig foreligger en forskjell mellom bevisstheten og tankegangen i samme person. I ytterste konsekvens objektifiseres tankegangen i så stor grad at man kommer til å oppleve den som noe fremmed. Herfra er ikke veien lang til de forvirrende symptomene hvor man hører stemmer i sitt eget hode. Det er rett og slett ens egen tankegang som er fremmedgjort, hvorpå man opplever at den snakker til en utenfra.

 

På én og samme tid er selvbevissthet kuren for psykiske plager, samtidig som for mye selvbevissthet kan skape forvirrende ubalanse i menneskets mentale maskineri. Dersom det er én ting som er sant i psykologi, så er det at alt handler om en sunn balanse.

 

Relaterte artikler

 

 

virkelighetstunellerFanget i egen virkelighetstunell

Hjernen er en dirigent som tolker nye opplevelser i lyset av tidligere erfaringer og kulturelle føringer. Vårt eget fortolkningsapparat begrenser vår opplevelse og forståelse av oss selv og verden.

 

 

 

forfatter av egen virkelighetVi skaper vår egen virkelighet

Våre opplevelser av oss selv og verden filtreres gjennom et slags psykisk operativsystem som er installert og modifisert i takt med våre tidligere erfaringer. Det styrer oss uten at vi merker det!

 

 

 

Hjernens operativsystemInn i psykens operativsystem

Når psykens operativsystem er skadet av vonde erfaringer, må vi begynne å analysere vår egen programvare. Istedenfor å forholde oss til innholdet i våre tanker, må vi se på hvordan vi tenker.

 

 

 

menneskets-psykeDestruktiv programvare i hjernen

Lars sin «psykiske programvare» forteller ham at han er mindreverdig og uinteressant. Han lever i pakt med sine destruktive følelser og tanker om selvmord uten å se at nye opplevelser farges av fortidens traumer.

 

 

 

vekst og selvutviklingHistorier som gir (selv)innsikt

”Hvem er jeg?” Et vanskelig og gåtefullt spørsmål. Noen historier gir en fornemmelse av dybden i oss selv, og noen historier rommer en innsikt som kan forandre vårt fokus, vår holdning og vårt liv. Les de selv!

 

 

 

selvrefleksjonLivreddende (selv)innsikt

Et dystert sinn på randen til selvmord får plutselig en livreddende innsikt: Du er ikke dine tanker, følelser og erfaringer. Du er ikke innholdet i livet ditt. Du er stedet hvor alt skjer. Du er bevissthet. Hva betyr egentlig det?

 

 

Kilder

 

 

Foucault, Michel (1971): Sindssygdom og psykologi. Biblioytek Rhodos, København.

Sass, Louis A. (1994): Madness and modernism : insanity in the light of modern art, literature and thought. Harvard Uiversity Press, USA.

 

 

Av Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Kjernen i vårt psykiske liv

bipolare selvetHeinz Kohut står bak en teoretisk og terapeutisk retning som kalles selvpsykologi. Kohut var lenge en anerkjent skikkelse innenfor tradisjonell psykoanalyse, men brøt etter hvert med en del av konseptene i den analytiske tradisjonen. Blant annet gikk han delvis vekk i fra Freuds opprinnelige teori om id, ego og superego. Kohut la også mer vekt på empati og terapeutens evne til en genuin innlevelse i pasientens opplevelsesverden. Kohut opererer med en teori om Selvet som på sett og vis utgjør grunnpilarene i menneskets psykologiske liv. Selvet er avhengig av å bli bekreftet, speilet og relatere seg til empatiske omsorgspersoner for å utvikle seg på en god måte. Man må bli sett, bekreftet og elsket av betydningsfulle andre for å utvikle en indre trygghet og et sammenhengende Selv(bilde). Svikt i oppvekstmiljøet kan skade selvet, og dermed forårsake mangler eller et slags psykisk underskudd som senere kan manifestere seg i symptomer og psykisk ubehag. Kohut snakker om Selvet som kjernen i vår menneskelighet. Et stabilt og sammenhengende selv organiserer våre opplevelser, følelser og tanker på en måte som skaper oversikt og en følelse av sammenheng og helhet i tilværelsen. Et skadet Selv evner ikke å integrere nye opplevelser på en tilfredsstillende måte, og resultatet blir en følelse av mangel på sammenheng, fragmentering, og eventuelt plutselige følelsessvingninger og manglende evne til å regulere eget følelsesliv, og dermed problemer i relasjon til andre.

 

Det tripolare Selvet

 

Kohut beskriver Selvet i forhold til tre ulike poler, derav navnet det tripolare Selvet. Hver pol i Selvet har en del grunnleggende behov som må dekkes for en optimal utvikling. 

 

Det tvillingsøkende Selvet

 

Et av disse behovene handler om å føle en viss grad av likhet med andre mennesker. Denne polen kaller han det tvillingsøkende Selvet. Gjennom samhandling og bekreftelser fra andre mennesker som ligner oss selv, vil individet føle aksept og fellesskap. I terapi, og spesielt gruppeterapi, møter man ofte mennesker som føler at de er helt alene med sine problemer. De tror eksempelvis at de er alene om angsten eller tvangstankene, men oppdager i dialog med andre at disse symptomene er et fellesmenneskelig fenomen. En slik erkjennelse er ofte helende i seg selv, nettopp fordi individet kommer til å føle seg mer ”alminnelig” eller lik sine medmennesker. Vi er sosiale vesener og har et behov for å føle likhet og union med andre mennesker. 

Et mer hverdagslig eksempel er barns behov for å ha en bestevenn. En bestevenn som deler flere av barnets interesser og egenskaper demper menneskets frykt for å være annerledes, utenfor og alene. Frykten for å være alene eller isolert på grunn av en dyptgripende følelse av å ikke passe inn, er et av de tyngste eksistensielle problemene et mennesket opplever. Det tvillingsøkende Selvet er derfor orientert mot likesinnede og nærer på bekreftelse fra bestevenner og gode relasjoner til betydningsfulle andre.(Se også artikkelen som heter Jeg føler meg annerledes og utenfor). 

 

Det bipolare Selvet 

De to andre konfigurasjonene i Kohuts forståelse av menneskets Selv blir kalt det grandiose Selvet og det idealiserte Selvet. I sitt teoretiske arbeid har Kohut lagt mest vekt på disse to polene, og nettopp denne konstellasjonen har han kalt de bipolare Selvet. 

Det Grandiose Selvet   

 

Det grandiose Selvet har et iboende behov for å bli anerkjent og beundret av andre. Når det gjelder psykologisk utvikling, er det flere teorier som direkte eller indirekte sier at barn har behov for ubetinget kjærlighet, omsorg og ros for å utvikle indre trygghet og solid selvfølelse. På sett og vis må man bli elsket av andre for å elske seg selv. Å elske seg selv handler i så henseende om en sunn tro på sin egen verdi og egne evner, noe som skaper trygghet og selvtillit og dermed overskudd til å skape et meningsfullt liv for seg selv og andre. 

Fra naturens side har barn en forventning om å bli empatisk speilet, forstått og anerkjent av sine omsorgspersoner. Kohut refererer til barns umodne behov for andres innlevende bekreftelser som ekshibisjonistisk. Det handler rett og slett om at barnet tidlig i livet ønsker å bli satt høyt, og de har ofte fantasier om å være verdens midtpunkt, noe som ofte assosieres med konger og prinsesser. Psykologisk sett er det derfor ikke så merkelig at små jenter tiltrekkes av prinsesser og eventyr med uovervinnelige helter. 

Kohut beskriver selvet som psykiske strukturer som sørger for at tanker, følelser og opplevelser ikke oppleves stykkevis og delt, men integreres på en slik måte at vi opplever sammenheng og helhet i vår kontinuerlige strøm av bevisst liv. Kohut snakket om at alle mennesker har narsissistiske behov, altså behov for andre mennesker som speiler deres verdi og legger grunn for en stabil selvfølelse og tro på egne evner. I sitt senere arbeide begynte Kohut å snakke om selvobjektsbehov istedenfor narsissistiske behov. I følge Kohut (2000, p. 10) skal vi forstå selvobjekter som et sett av objekter vi opplever som uløselig knyttet til vårt eget Selv. 

Et selvobjekt er den funksjon og betydning et annet menneske, et dyr, en ting, en kulturmanifestasjon eller en idetradisjon har for opprettholdelse av ens følelse av å være et sammenhengende og meningsfullt selv. (Karterud, 1997, s. 18). 

Et at selvobjektenes viktige funksjoner handler om å speile og bekrefte barnets grandiose fantasier på en balansert måte. Dersom dette behovet sviktes, trues utviklingen av det grandiose Selvet. En mulig konsekvens av denne typen skjevutvikling kan være et vedvarende mønster av umodne, ekshibisjonistiske og grandiose fantasier om å være allmektig, perfekt og beundret også i voksen alder. Barnet har ikke fått nok, og vil bli etterlatt i de premature fantasiene med et udekt behov for å bli beundret. Når de viktige selvobjektene (først og fremst foreldrene) mislykkes i å gi adekvate responser på barnets grandiose behov, risikerer man også at barnet senere i livet får problemer med å regulere seg selv i forhold til andre mennesker og eget følelsesliv. Dersom dette skjer, betyr det at individet blir avhengig av kontinuerlige bekreftelser fra andre, noe som gir seg utslag i en overdreven selvhevdelse. På denne måten utvikler ikke indivdet et ”selvforsynt” og trygt kjerneselv, men lever et liv i underskudd og et evig jag etter å bli beundret og sett. Individet klarer ikke å bekrefte seg selv eller hvile i seg selv, men må ha andres beundring. Livet blir dermed en kamp for applaus, og faren ert at vedkommende blir opplevd som selvgod, narsissistisk, egoistisk og lite empatisk eller hensynsfull i forhold til andre behov. Mangler i det grandiose Selvet kan altså utvikle seg i retninger av narsissistiske forstyrrelser i den voksne personligheten. (Kohut, 1990, p. 127; Kohut, 1984, p. 193; Schlüter & Karterud, 2002, pp. 47-50). 

 

Det idealiserte Selvet

 

På same måte som barn har et behov for å bli bekreftet som ”perfekte” av viktige selvobjekter, har de også et naturlig behov for å oppleve selvobjektene som ”perfekte”. Dette er den andre polen i det bipolare Selvet som dreier seg om å idealisere eller se opp til andre (idealiserte Selvet). Dette behovet er først og fremst knyttet til foreldrene, på samme måte som det grandiose Selvets behov er tett forbundet med foreldrenes bekreftelser, hvorpå det også blir kalt ”det idealiserte foreldre imago”. Å føle at foreldrene våre er sterke, stabile og ufeilbarlige skaper trygghet. 

Å tilskrive andre egenskaper vi selv ikke har, men ønsket at vi hadde, skaper et idealisert bilde av den andre som kompenserer for vår egen følelse av begrensning eller mangel. Det som driver både det grandiose og det idealiserte Selvet er behovet for å opprettholde ”perfeksjon”. I forhold til det idealiserte Selvet kan vi forstå dette med bakgrunn i barnets underliggende antakelser om at ”Du er perfekt, men jeg er en del av deg” (Kohut, 2000, p. 33). 

Ved å beholde en slik idealiserende idé eller holdning ovenfor selvobjektene, antar man at barnets behov for å idealisere andre vil utvikle seg på en moden måte. De to andre selvobjektbehovene knyttet til det grandiose og det tvillingsøkende Selvet vil på lignende vis utvikle seg til stadig mer modne nivåer dersom barnets behov blir møtt på en balansert måte. Dermed vil de overdrevne og premature selvobjektsbehovene avta utover i livet og den modne voksepersonen er på sett og vis ”selvforsynt” og bekreftet nok til å regulere og ivareta seg selv. Det gir videre overskudd til å bekrefte andre og fungere godt og empatisk i mellommenneskelige relasjoner. Individet vil oppleve indre trygghet og evnen til å stole på andre. 

Imidlertid er det slik at de idealiserte selvobjektbehovene ikke alltid blir møtt på en tilfredsstillende måte. Omsorgssvikt, atskillelse, neglekt, ustabilitet, mye konflikt, krangling, sykdom og død kan føre til at barnets selvobjekter svikter. Dersom selvobjektene ikke evner å møte barnets grunnleggende behov, vil behovene forbli udekte, og barnet går gjennom livet med en stadig streben etter å få dekt sine arkaiske fornødenheter. Det kan resultere i umoden atferd og mangel på indre trygghet. 

I en terapeutisk situasjon møter man stadig mennesker som har grunnleggende mangler i det Kohut kaller Selvet. Personer som ikke har hatt stabile omsorgspersoner, kan på en subtil måte være ute etter å møte en perfekt og ufeilbarlig ”fars- eller morsfigur” når de kommer i terapi. Flere terapeutiske skoler har advart mot pasienters idealisering av sin terapeut, da de mener det kan avstedkomme en regressiv og uheldig avhengighetsdynamikk i behandlingsprosessen. Men mange terapeuter med en forankring innenfor selvpsykologi vil være uenig i dette. Her vil man heller si at  dersom pasienten idealiserer sin terapeut, øker behandlingseffekten. Ideen er at tidlige udekte og sviktede selvobjektsbehov må tilfredsstilles for å gi klienten den tiltrente følelsen av helhet og indre stabilitet. Derfor har man i senere tid avvist advarsel om idealisering i terapi, og isteden konsentrert seg om å utnytte potensialet i en slik idealisering for å skape en god og helbredende allianse med pasienten. Karterud og Urnes et. al. (2001) stadfester dette i sitt omfattende verk om personlighetsforstyrrelser.

 

Leger som arbeider innenfor somatikken vil vanligvis få mye av denne speilingen [idealiseringen] fra sine pasienter fordi det ligger nedfelt i selve lege-pasientforholdet i kulturen. En helende relasjon vil etter vår mening alltid preges av idealisering. Innenfor akademisk medisin kalles idealisering placebo.” (p. 399).

 

Under normale omstendigheter vil det arkaiske grandiose og ekshibisjonistiske Selvet stimuleres slik at det finner en god balanse uten en skrikende mangel på anerkjennelse, og behovet for en idealisert annen vil bli møtt på en adekvat måte av foreldrene. På denne måten utvikles det Kohut kaller et integrert og konsolidert kjerneselv som sørger for en stabil balanse i de strukturer som representerer det organiserende prinsipp i vårt psykiske liv. 

 

Kilder

 

Karterud, Sigmund. Selvpsykologi Utviklingen etter Kohut. Ad Notma, Gyldendal, Oslo, 1997.

Karterud, S. (2001). Et historisk perspektiv og en drøfting av sentrale begreper. I Karterud, S., Urnes, Ø. & Pedersen, G. (eds.). Personlighetsforstyrrelser. Forståelse, evaluering, kombinert gruppebehandling. Pax forlag. Oslo.

Kohut, H. (1984). How does analysis cure? The University of Chicage Press. Chicago.

Kohut, H. Selvets psykologi. Hans Reitwels forlag. København, 1990. 

Kohut, H. (2000). Analysen af selvet. En systematisk tilgang til psykoanalytisk behandling af narcissistiske personlighedsforstyrrelser. Det lille forlag. Fredriksberg.

Schlüter, C. & Karterud, Sigmund: Selvets mysterier. Pax forlag. Oslo. 2002. (Anbefales!)

 

 

Av psykolog Janne Risholm Liverød &
psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Religion og psykologi

Psykologi og religionVi er rike med stor velstand, men noen vil hevde at vi er fattige på åndelighet. Stadig flere moderne mennesker har ikke lenger religion som sin eksistensielle plattform. For disse fungerer den religiøse mytologien som en kulturell bagasje, men ikke som portåpner til de åndelige dimensjonene ved livet. Det betyr ikke nødvendigvis at vi har gjort oss uavhengig av åndelighet i et moderne samfunn, men kanskje mangler vi en arena hvor de eksistensielle spørsmålene kan forvaltes og kultiveres i tråd med vår tid. I denne artikkelen skal vi se på det tomrommet som kanskje oppstår når de religiøse fortellingene mister sin betydning, og spørsmålet er om psykologien kan bidra som leverandør for ”åndelig føde”.

 

Den moderne æra har belyst, avklart, avslørt, demystifisert, desillusjonert, konstatert og demytologisert den menneskelige situasjon. I vitenskapens navn er mennesket og verden plukket fra hverandre. I dag har mange liten tiltro til ”de store fortellingene”. Tradisjonelt sett har søkende mennesker som leter etter mening med livet, betydningsfulle symboler eller et bilde på håp og positiv kraft, funnet religion som et eksistensielt holdepunkt og en åndelig forklaringsmodell på livets mysterier. Når disse fortellingene gradvis vannes ut, er det sannsynlig at kirken mister noe av sin posisjon.

 

Selv om moderne tider har vannet ut troen på en personifisert guddom, har mange av oss fremdeles et stort behov for en slags åndelig overbygning på våre livsprosjekter. Irvin Yalom er opptatt av at alle mennesker fra tid til annen kommer i kontakt med de ultimate spørsmålene: Det dreier seg om døden, frihet, ensomhet og meningen med livet. Disse eksistensielle grunnvilkårene er forbudet med angst, og Yalom vil hevde at ”religion oppstår som menneskehetens fundamentale forsøk på å nedkjempe eksistensiell angst” (2007, p. 39). Ettersom den eksistensielle angsten finnes over alt, finnes også religion over alt, og i et slikt lys blir det åpenbart at vi ikke er skapt av Gud, men at guddommer er noe vi selv skaper som en psykisk skanse mot virkelighetens harde hånd og faren for meningsløshet.

 

I kjølevannet av en slik erkjennelse, blir Gud utsatt for en revisjon og en slags privatisering i det moderne samfunn. Finn Skårderud peker på at forholdet mellom Gud og mennesket blir snudd på hodet. Vi skaper Gud i vårt eget bilde, og på den måten blir Gud, tidligere gestaltet som en ytre autoritær instans, forvandlet til en indre stemning eller følelse. Moderne mennesket har hver sin Gud, og spiritualitet blir en samlebetegnelse på det vi ikke vet, samtidig som den personlige Guden hjelper oss å ”overleve” når de eksistensielle grunnvilkårene flekker tenner.

 

Yalom (denne utg. 2007) peker videre på at religion stammer fra ordet religare som betyr ”å binde sammen”. Det handler om menneskets behov for fellesskap, og på dette punktet finner vi kanskje en fellesnevner mellom psykoterapi og religion. I psykoterapien er nettopp forholdet og kontakten mellom mennesker i sentrum. Terapeuter er opptatt av en autentisk og ”ekte” kontakt til sine pasienter. Den mellommenneskelige relasjonen er ofte terapiens nedslagsfelt samtidig som mange terapeuter ser på relasjonen som terapiens viktigste verktøy. Symptomer på psykopatologi innebærer ofte et element av isolasjon og ensomhet, og terapiens oppgave sentreres rundt pasientens evne til å initiere, opprettholde og utvikle betydningsfulle relasjoner. Det handler om å bli sett, se den andre og se seg selv. ”Sammenbindingen” utgjør i så henseende omdreiningspunktet innenfor både psykoterapi og religion.

 

En religiøs person finner sannsynligvis både trøst og en slags eksistensbekreftelse ved å ha Gud som et udødelig livsvitne. Kirken tilbyr sammenbinding gjennom fellesskap på mange forskjellige måter og nivåer. I en moderne individualistisk kultur er dette noe mennesket trenger, men som nevnt finnes det mange som mangler tiltro til den definerte troslæren knyttet til eksistensielle spørsmål. Likevel betrakter de seg som religiøse eller åndelige, uten at de identifiserer seg med fortellingene om Gud, Jesus, Allha, Jehova og så videre. Noen kaller det ”religion smurt tynt utover”. Kanskje er det denne gruppen mennesker som gradvis tar avstand fra kirken og religiøse doktriner, og deretter søker mot andre arenaer for utøvelse av sin ”åndelighet”.

 

I en tidligere artikkel skrev jeg om Det psykologiske bryllupet. Her ble jeg bedt om å være seremonimester i et bryllup for to mennesker som ønsket høytidelighet, men ikke hadde noen tilhørighet i religion. Brudeparet som henvendte seg var to ”(post)moderne” mennesker. De hadde ingen Gud, men snarere en type åndelighet de erfarte innenfra – en følelse. For dem var valget om ekteskap basert på en slags erkjennelse av at dagens krav til individualitet og selvstendighet ga grobunn for en ubehagelig ensomhet. De ønsket seg et betydningsfullt og ”hellig” fellesskap. Kanskje er noe av det viktigste for mennesket å ha en sammenhengende og betydningsfull opplevelse av seg selv og sitt liv. Religion kan besørge dette behovet, men for dette brudeparet hadde de religiøse fortellingene mistet sin betydning for lenge siden. De etterspurte i så henseende en alternativ fortelling som kunne harmonere med deres kjærlighetsforhold samt gi en form for gjenklang hos den inviterte forsamlingen. Kanskje er det nettopp ved høytidelige anledninger som giftemål at denne åndeligheten trenger et språk og en praksis som ikke er forankret i tradisjonell troslære og bibelske programforpliktelser.

 

Yalom påpeker altså at religion er noe som blant annet oppstår for å lindre eksistensiell angst. I terapi er det ofte et mål at klienten skal tåle, forstå, ta ansvar for og våge følelsesmessig ubehag, og det innebærer ofte et møte med de eksistensielle grunnvilkårene. Dersom vi legger frykten for døden, meningsløshet, frihet og ensomhet i fanget på Gud, vil Yalom sannsynligvis mene at det er en unnvikelsesmanøver vi ikke er tjent med på lengre sikt. Å tro at etablert religion er den beste leverandør for åndelig føde, er kanskje en feiltakelse. Historisk sett har nok religion vært ”the only game in town” i forhold til menneskets eksistensielle behov. Jeg tror imidlertid at psykologien kan by på vel så meningsfulle samtaler om livet og døden, uten at man forplikter seg til religiøs metafysikk slik det fremstår i mye av den etablerte troslæren innenfor eksempelvis islam, kristendom eller jødedom.

 

Dersom Yalom (denne utg. 2007) har rett når han hevder at ”sammenbinding er en god fellesnevner for alle former av samtidens åndelige søken” (p. 47), er det ikke utenkelig at psykologien kan spille en viktig rolle. Her har vi behov for en psykologisk stemme som ikke snakker om patologi, men som snakker om menneskets eksistensielle vilkår og utfordringer knyttet til det å skape mening og samhørighet i livet. Det kan hende at ”det psykologiske bryllupet” kan fungere som et eksempel på dette. Utfordringen er kanskje å finne flere arenaer hvor psykologien kan være med på å skape meningsfulle narrativer som en slags ”åndelig føde”, blant annet for mennesker som mener at troslæren er tvilsom og oppdiktet for å lindre eksistensiell angst, men likevel har behov for et språk, en praksis og en arena for ”sammenbinding”.

 

Innenfor psykologien har vi navn som Frankl, Maslow, Jung, Yalom, Linehan og Kabat-Zinn, og dette er psykologiske åndsarbeidere som gir språk og praksis til menneskets eksistensielle behov og søken. Maslow var opptatt av å vise at åndelige verdier har naturalistisk mening. I følge Maslow er ikke åndelighet eksklusivt for organisert religion, men et fenomen som sorterer under en form for utvidet vitenskap. Maslow snakket om høyere nivåer av bevissthet, høydepunktsopplevelser og selvrealisering av transcendental natur. Når vi finner en balanse i livet, oppstår det en ny type behov, og det var disse Maslow var opptatt av. Disse behovene kan kanskje kalles spirituelle fordi de strekker seg langt utover våre egoistiske behov. De strekker seg mot noe som overgår vår individualitet, og i så henseende representerer det en åpenhet og utvidelse av bevisstheten som er større enn oss selv, men ikke nødvendigvis betinget av en ekstern Guddommelighet.

 

I senere tid er psykologien også inspirert av de Østlige visdomstradisjonene hvor meditasjon og mindfulness har dukket opp som viktige verktøy i selvutvikling. Meditasjon er en praksis som på sett og vis kultiverer de ”dypere lagene i vår bevissthet” og det kan avstedkomme en indre ro. Mennesker med erfaring fra meditasjon snakker av og til om en indre stillhet, og det er åpenbart opplevelser med et slags spirituelt tilsnitt.

 

Poenget er at psykologien både har fortellinger og praksis som kan stimulere menneskets åndelige behov, og fordelen er at psykologien kan tilby dette uten å henfalle til noe form for religiøs forpliktelse eller alternativ livsanskuelse.

 

Flere artikler om menneskets eksistensielle grunnvilkår:

 

 

 

Irvin Yalom

 

Irvin D. Yalom er en kjent psykiater fra Stanford University. Et av hans større faglige hovedverk heter Eksistensiell psykoterapi. Denne boken gir en dyp innsikt i både filosofi og psykologi. På mange måter presenterer Yalom selve essensen ved menneskets væren og menneskets vanskeligheter. Han skaper en mesterlig og kreativ syntese av ulike teorier om menneskets tilværelse, og på mange måter skjærer han eksistensen inn til beinet. Han viser hvordan mennesket dypest sett konfronteres med fire grunnleggende bekymringer: Det er ensomhet, meningsløshet, frihet og død.

 

I mitt virke som psykolog har Yalom vært en av de store inspirasjonskildene, kanskje nettopp fordi han stadig er opptatt av de ”store spørsmålene”. I så henseende vil jeg også nevne boken som heter Religion og psykiatri. ”Religion? Jeg? Du vet jo at jeg betrakter meg selv som praktiserende ateist,” svarte Dr. Irvin D. Yalom da han ble tildelt Oscar Pfister-prisen av komiteen for religion og psykiatri – som kvitterte med å mene at Yalom nettopp har viet sitt liv til religiøse og eksistensielle spørsmål. Yalom skriver mye om å møte de eksistensielle grunnvilkårene, og kanskje spesielt døden, ansikt til ansikt. Frykt, angst og uro er noe som tar bolig i mennesket som flykter, og Yaloms terapeutiske virke handler veldig ofte om å hjelpe mennesker til å finne ro og balanse uten å være ”på rømmen”.

 

I videoene under snakker Yalom først om psykoterapi. Deretter følger et lengre intervju om Yaloms tanker rundt religion, eksistensiell psykoterapi og død.

 
 

 

Kilder

 

Yalom, Irvin (2007). Religion og psykiatri. Forord av Skårderud, Finn. Arneberg. (Anbefales!)

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Fra psykoanalyse til selvpsykologi

Kohut selvpsykologiSigmund Freud er unektelig en meget sentral skikkelse innenfor den relativt unge vitenskapen om menneskets psyke. Hans psykologi omhandler i generelle trekk motivasjon, det ubevisste, den psykoseksuelle utvikling, opprinnelsen til nevroser og hvordan drive terapi. Mot slutten av sin karriere lanserte han også den velkjente modellen på menneskets psyke med de tre instanser; ”Id”, ”Ego” og ”Superego”. Noe av hensikten bak hans arbeid var å legge grunnlaget for et vitenskapelig studium av menneskets psyke. I utviklingen av psykoanalysen krydret Freud sin vitenskap med et arsenal av begreper som til en viss grad kan synes å være ”løse” og til dels tilfeldige. I senere tid har det fått den konsekvens at flere psykologer er skeptiske til direkte å benytte hans teori som en ramme for empirisk forskning og klinisk praksis. Freud grunnla altså ikke en ny gren av empirisk viten, men bidro snarere til den vitenskapelige psykologien ved å reise nye spørsmål og peke på forhold som det kanskje var verd å undersøke nærmere. Det åpnet med andre ord for visse justeringer av hans opprinnelige teori. (Saugstad, 1998, kap. 10).

 

I American Journal of Psychiatry skriver imidlertid Eric Kendel (1999, p. 505) at psykoanalysen er det mest sammenhengende og intellektuelt tilfredsstillende syn på psyken, hvorav psykoanalysen utgjør det beste teoretiske utgangspunktet for nevrovitenskapen. Freud var selv en eksponent for disiplinær uavhengighet mellom psykologien og biologien, men kun for den perioden psykologien trengte det for å utvikle seg selv. I dag er nevropsykologien på en voldsom fremmarsj, og i undersøkelsen av forholdet mellom hjernen og vår subjektive opplevelse, har de igjen tatt for seg psykoanalytisk teori som et avgjørende utgangspunkt.  Innenfor nevrobiologi mener de altså ganske bestemt at psykoanalysen er den mest sammenhengende og tilfredsstillende teorien på menneskets psykologi, og dermed det beste utgangspunkt for en fusjon mellom Hjernen og den indre verden (Solms & Turnbull, 2004). Sånn sett kommer vi til enkeltindividets opplevelser (subjektivitet) på den ene siden, og disse opplevelsenes nevrologiske grunnlag (objektivitet) på den andre ved å koble Freuds teorier med moderne nevrovitenskap.

 

Inden for nevrovidenskaben har man nu metoder og teknikker, der kan bidrage med hidtil ukendt viden om de fysiologiske paralleller til den ”indre verden. Kort sagt har nevrovidenskaben indhentet – og mange vil påstå overhalet – psykoanalysen med hensyn til udforskning av det menneskelige subjektet” (Ibid, pp. 22-23).

 

Mot slutten av sin karriere tilla Freud ego en stadig større betydning, noe som hans datter, Anna Freud, førte videre i 1930- og 1940-årene. Hennes bidrag til psykoanalysen var nettopp et større fokus på ego i den psykoanalytiske oppfattelse av sjelslivet. Hun betonet spesielt egoets rolle som konfliktløser og tilla det en rekke forsvarsmekanismer. Denne revisjon av Freuds opprinnelige modell fikk navnet Ego-psykologi og ble siden adoptert av blant andre Heinz Hartmann og David Rapaport. (Saugstad, 1998, s. 311-315).

 

I starten fokuserte Freud på de dyriske drifter som motiverte mennesket. Med et fokus på id fylt av primitive instinkter, kan vi si at denne teorien var et studium av den Darwinistiske syn på menneskets psyke. Senere trekkes egoet inn i sentrum av psykoanalysen og fokuset festes i større grad på individets helhetlige fornemmelse av seg selv som person. Samtidig skal det nevnes at ego-psykologien aldri forkastet driftsteorien. Det var fortsatt psykisk energi i form av libido og aggresjon som driftet egoet. I en forlengelse av ego-psykologien kommer Heinz Kohut inn i bildet. I hans forståelse er ikke den klassiske driftsteorien lenger like relevant da mennesket heller motiveres av en streben etter fylde, helhet, harmoni og opplevelse av mening. Han forkaster aggresjon som en primær drift, men tar riktig nok ikke fullstendig avstand fra seksualdriften. Isteden tillegger han den en noe endret betydning. Seksuell utagering bør ikke forstås som et overskudd av libido, men heller et desperat forsøk på å tilskynde eller stimulere et fragmentert selv som er roten til en ubehagelig følelse av tomhet og livløshet. (Karterud, 1997, s. 21-22). I motsetning til Freuds forståelse, kjennetegnes ikke det mentalt ”syke” mennesket av skyldfølelse i forhold til indre konflikter mellom ”forbudte følelser” og samfunnets normer, men isteden et menneske som går gjennom livet uten mening. (Mitchell & Black, 1995, s. 149) Det velfungerende mennesket karakteriseres av et sammenhengende selv som er senteret for vårt psykiske univers.

 

Den mest iøynefallende forskjellen på Freud og Kohut er utvilsomt det språklige. Freud snakker om id, ego og superego, mens Kohut snakker om selvet (i tråd med blant annet objektrelasjonsteoretikeren Donald Winnicott). For Kohut er det mentalt friske mennesket som sagt karakterisert av et sammenhengende selv. Det betyr at individet har lyktes med å internalisere sine selvobjekter og grunnlagt sterke psykiske strukturer. En slik prosess avhenger av sund narsissisme og et empatisk miljø. Spenningen mellom ambisjonene, som innfris av våre evner, og ledes av våre idealer ligger bak den friske person som opplever en helhet og mening i hverdagen. For Freud stiller det seg litt annerledes. Det friske mennesket kjennetegnes av et sterkt ego som finner en riktig balanse mellom driftene, den dømmende instans og den ytre virkelighet. I en slik forklaringsmodell bærer mennesket preg av å være noe primitivt i sin streben etter behovstilfredsstillelse. Menneskelige følelser som glede og stolthet kan kanskje synes å ”forsvinne”, noe Kohut tar hensyn til i utviklingen av selvpsykologien. Generelt sett kan vi si at Kohut har et betraktelig mer positivt syn på mennesket enn Freud.

 

I Freuds psykoanalyse styres mennesket av spenningsreduserende motiver. Gjennom de psykoseksuelle faser kan det oppstå uheldig fiksering som fører til indre konflikter. De kan fortrenges i vår streben etter velvære. Det menneskelige behov for kontakt med andre synes å stå sekundært i Freuds teorien. Her tenker Kohut i andre baner og tilskriver det interpersonelle adskillig større betydning. Det å ha relasjoner til andre sees som et primært behov da det er det som forme vår psykiske struktur og personlighet. Selvobjektene internaliseres og forankres som henholdsvis ambisjoner, idealer, evner og identitetsfølelse i det Kohut kaller det tripolare selvet (Det tvillingsøkende selvet: behovet for likhet og fellesskap med andre, det grandiose selvet, behov for anerkjennelse og bekreftelse fra andre og det idealiserte selvet: behovet for ”perfekte” andre som besørger en følelse av trygghet og balnse). Vellykket objektoverføring forutsetter et empatisk miljø og følgelig er vårt forhold til omverdenen og våre medmennesker essensielt. Et lignende syn kan vi finne i objektrelasjonsteoriene hvor blant annet Winnicott vektlegger forholdet mellom moren og barnet.  

 

Når det gjelder forståelsen av narsissisme har Freud og Kohut felles utgangspunkt i det de begge mener at barnet er født primært narsissistisk. Heretter skiller de seg derimot fundamentalt fra hverandre. I følge tradisjonell freudiansk teori blir barnets jeglibido investert i ytre objekter gjennom dets oppvekst. Utviklingen forløper normalt gjennom en gradvis retningsendring av libido fra barnet selv til ytre objekter. Dersom den psykiske energien som er investert i et objekt av ulike årsaker korrumperes, vil det rettes tilbake mot selvet. Slik er Freuds definisjon på narsissistisk patologi. Han mener imidlertid at det nødvendigvis alltid er rettet en viss mengde libido mot selvet, men det er en gradsforskjell som skiller den friske fra den syke. I selvpsykologien er objektlibido og jeglibido (narsissistisk libido) autonome. Det narsissistiske libido følger mennesket gjennom hele livet, men det modnes gradvis i vår oppvekst. Sund og moden narsissisme er grunnlaget for en tilfredsstillende selvfølelse. Her korresponderer Kohuts forståelse med gammel gresk-romersk stoisk tenkning hvor det å bry seg om seg selv er noe positivt og nærmest en forutsetning for å bry seg om andre.

 

 

Anbefalt litteratur

 

Noen vil mene at Freud er utrangert og avleggs i moderne psykologi, men langt i fra alle er enig i dette. Noen av de skarpeste og mest fremtredende fagfolkene innenfor psykologi og nevrobiologi mener altså bestemt at psykoanalysen er den mest sammenhengende og tilfredsstillende teorien på menneskets psykologi, og dermed det beste utgangspunkt for en fusjon mellom Hjernen og den indre verden (Solms & Turnbull, 2004). Selv er jeg også meget vennligstemt og positivt innstilt til Freuds beskrivelse av menneskets sjelelige liv. Å lese Freud er som en fantastisk reise inn i menneskets indre landskap, og jeg vil ikke nøle med å anbefale mye av det han har skrevet, men som en innføring i hans teorier er det kanskje samlingen av forelesninger som er det beste utgangspunktet. Forelesninger til innføring i psykoanalysen sammenfatter Freud sine forskningsresultater på sjelelivets område. Psykoanalyse (1917) inneholder 28 forelesninger, der Sigmund Freud (1856–1939) henvender seg til et bredere publikum enn fagfolkenes krets. Psykoanalysen har hatt en epokegjørende betydning som metode både for å oppklare grunnlaget for nevroser og for utforskningen av den psykiske utvikling spesielt. Påpekningen av sammenhengen mellom barndomsinntrykk og psykisk utvikling har ikke bare hatt revolusjonerende betydning for moderne psykologi og psykiatri, men har også satt tydelige spor etter seg i hele den moderne kulturhistorien. Freud anbefales for alle som er interessert i den menneskelige psyke, ikke fordi hans teorier er ufeilbarlige eller suverene, men fordi de er spenstige og mye av utgangspunktet for psykologien som fagfelt.

 

 

Kilder

 

Kendel, Eric (1999). Biology and the future of psychoanalysis: A new intellectual framework for psychiatry revisited. American Journal of Psychiatry, 156, pp. 505-524. 

Karterud, Sigmund. Selvpsykologi Utviklingen etter Kohut. Ad Notma, Gyldendal, Oslo, 1997

Mitchell, Stephen A. & Black, Margaret J. Freud and beyond. BasicBooks, USA, 1995. 

Saugstad, Per. Psykologiens historie – en innføring i moderne psykologi. Ad Notam Gyldendal, Norge; Gjøvik, 1998. 

Solms, Mark & Turnbull, Oliver. (2004). Hjernen & den indre verden – de subjektive oplevelsers nevrovidenskabelige grundlag. Kjøbenhavn: Akademisk Forlag.

Solms, Mark & Turnbull, Oliver (2002). The brain and the inner world – An introduction to neuroscience of subjective experience. Karnac Books. (Anbefales!)

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Selvpsykologi

SelvpsykologiHelt frem til slutten av 60-tallet var Heinz Kohut anerkjent og respektert innenfor det tradisjonelle psykoanalytiske miljøet. Gradvis begynte han imidlertid å uttrykke en del motforestillinger mot det analytiske rammeverket, noe som resulterte i utviklingen av en ny retning som ble kalt selvpsykologi. Denne teorien er psykodynamisk forankret med røtter i psykoanalysen, men skiller seg også på vesentlige punkter i forståelsen av menneskets psykiske apparatur. Selvpsykologi etablerte seg som en egen retning innenfor psykologifaget i 1977 etter at Kohut publiserte boken ”The restoration of the self” (Schlüter & Karterud, 2002, p. 39).

 

 

En teori om menneskets Selv

 

I forhold til menneskets personlighet og utviklingen av psykopatologi vektla Kohut Selvet som det sentrale elementet i menneskets psykologiske landskap. Kohut (1990) definerte Selvet som ”…the centre in the individuals psychological universe.” (p. 216). Selvet er den psykologiske instansen som gjør det mulig for mennesket å oppleve seg selv som en helhet eller som en ”samlet person”. Fornemmelse av å ”være seg selv” eller føle en viss sammenheng i oss selv og vårt forhold til tilværelsen (med fortid, nåtid og fremtid) tas ofte for gitt. Det er ikke noe vi reflekterer over til daglig, med mindre vi mangler en slik følelse av sammenheng og helhet. Som regel er vi ganske umiddelbart til stede i våre opplevelser og livsprosjekter uten å tenke over dette. Til daglig tenker vi sjelden over vår egen tilblivelsesprosess som en strøm av erfaringer, følelser og tanker som på sett og vis må integreres på en måte som gir oss en følelse av helhet. De færreste opplever seg selv som en tilfeldig og uorganisert ansamling av tilfeldige følelser, assosiasjoner og opplevelser uten noen sammenheng. Dersom vi opplever oss selv som en kaotisk blanding av masse bruddstykker uten noe organiserende prinsipp som hjelper oss å håndtere nye erfaringer, vil vi sannsynligvis ha store problemer og ha en intens følelse av fragmentering og forvirring.

 

For Kohut er Selvet navnet på psykiske strukturer som representerer det organiserende prinsipp i vårt psykiske liv. Selvet har en viktig og fantastisk egenskap til å romme og integrere følelser, tanker og vår egen historie, og dette foregår stort sett som en automatisk prosess. Selvet besørger en tiltrengt sammenheng i menneskelivet, og det sørger for at vi ikke trenger å lære oss selv eller tilværelsen å kjenne på nytt hver morgen når vi våkner til en ny dag.

 

Selvet kan kanskje forstås som en vesentlig del av menneskets personlighet, men Kohut var ikke spesielt opptatt av personlighet som begrep. Han mente at personlighet var et mer generelt og overfladisk konsept, i motsetning til Selvet som i Kohut sin teori representerer selve kjernen i menneskets personlighet. (Consolini, 1999; Kohut, 1984, p. 99;  Schlüter & Karterud, 2002, p. 43).

 

I psykoanalytisk teori forstår man menneskets psyke som et samspill mellom id, ego og superego, noe Kohut betrakter som en slags unødvendig abstraksjon. Han er ikke direkte uenig i den psykoanalytiske teorien på dette området, men han vier den heller ikke så mye oppmerksomhet i sitt eget arbeid. Han forstår etter alt å dømme id, ego og superego som totalt forskjellige systemer som ikke kan sammenlignes med Selvet, men han har uttalt at disse ulike konseptene kanskje kan komplimentere hverandre. Hovedstikkordet i Kohuts selvpsykologi er uansett Selvets strukturer, og han understreker at selvet ikke er en psykisk mekanisme som sådan, men psykiske strukturer som er langt mindre abstrakte enn de ulike konseptene i klassisk psykoanalyse.

 

 

Følelsen av sammenheng

 

Innenfor selvpsykologi er ”selv-kohesjon (self cohesion”) eller sammenheng i Selvet den ideelle psykiske tilstanden for mennesket. Det motsatte er et fragmentert Selv, noe som i bunn og grunn er utgangspunktet for ”psykisk lidelse” i følge Kohut. For å utvikle den tiltrengte og ureflekterte følelsen av sammenheng og helhet, trenger mennesket et såkalt ”konsolidert kjerneselv”. Det betyr rett og slett at Selvet har styrke nok til å ta innover seg også de vanskelige opplevelsene og følelsene og integrere dette på en adekvat måte. I møte med kriser og overbelastende situasjoner hender det at mennesker ikke ”makter” å ta innover seg virkeligheten på en realistisk måte, men isteden holder en mer direkte erkjennelse av vanskelige følelser, tanker eller hendelser på avstand, noe som kan forhindre at det problematiske materialet ikke blir integrert. I så måte risikerer vi at vanskelige følelser og impulser blir liggende i skyggen av bevisstheten og utenfor Selvets koordinerende virksomhet. Resultatet kan være at vi plutselig opplever angst eller sterkt ubehag uten helt å vite hvorfor. Mareritt kan være et eksempel på psykisk materiale som ikke er inkludert og integrert på en god nok måte i Selvet, og derfor kan det ramme oss plutselig og frarøve oss følelsen av oversikt, kontroll og sammenheng i opplevelsen av oss selv og våre emosjonelle reaksjoner.

 

Dersom kjerneselvet på en eller annen måte er skadet, kan fragmenteringen bli så omfattende at Selvet nærmest går i oppløsning, noe som kan forårsake psykose. Dette kan videre resultere i en følelse av å være fanget i en ødelagt kropp som reagerer uforutsigbart og derfor virker fremmed. Det kan også skape en følelse av at andre dirigerer eller influerer på våre tanker, følelser og handlinger, noe som igjen gestalter fornemmelsen av å ikke oppleve en forståelig sammenheng i oss selv (Kohut, 2000, p. 99;  Schlüter & Karterud, 2002, p. 43).  Å føle at noen andre styrer oss utenfra eller påvirker tankene våre i ulike retninger, er også et kjennetegn ved noen tilfeller av psykose og schizofreni.

 

 

Psykosen

 

Selvpsykologien, i regi av Kohut, snakker også om tre kategorier av mentale lidelser, noe som alltid innebærer at selvets funksjonelle frihet på en eller annen måte er ødelagt eller hemmet. Den første kategorien er psykosen. Kohut mener at psykosen er et resultat av en tidlig oppvekst hvor kjerneselvet ikke fikk anledning til å utvikle seg. Barnet fikk ikke nok trygghet, ble ikke bekreftet nok eller utsatt for traumer, noe som skapte så store forstyrrelser i utviklingen at muligheten for en mer sammenhengende selvfølelse og selvforståelse ble korrumpert.

 

 

Den narsissistiske personligheten

 

Den neste kategorien sentreres rundt en teori om den narsissistiske personligheten og atferdsforstyrrelser. Her har det allerede fra tidlig alder utviklet seg et kjerneselv, men utviklingen er ufullstendig. Grovt sett kan man si at Selvet utvikles som følge av andre (og gjerne omsorgspersonenes) kjærlige tilstedeværelse, anerkjennelse, empati og evne til å sette realistiske og tydelige grenser på en vennlig måte. Dersom det foreligger enten empatiske mangler hos foreldrene eller andre forhold som gjør at barnet ikke får gode nok utviklingsmuligheter, risikerer man at Selvet blir ufullstendig, noe som senere i livet skaper en sårbarhet og kanskje en avhengighet av andres stadige bekreftelser. I så tilfelle risikerer man at selvet reagerer på narsissistiske krenkelser med et slags midlertidig sammenbrudd, svekkelse og en påtrengende følelse av indre disharmoni.

 

 

Nevrosen

 

Den siste kategorien av psykiske forstyrrelser kaller Kohut for den ”klassiske overføringsnevrosen” eller den ”strukturelle-konflikt nevrosen.” (Kohut, 1984, pp. 8-11). Overføringsnevrose eller ”transference neuroses” er egentlig et begrep introdusert av Sigmund Freud i 1914. Det handler dypest sett om udekkete behov gjennom barnets oppvekst eller uløste konflikter med sentrale personer gjennom oppveksten. Problemet er deretter at konfliktene kan gjenspilles på nytt i andre betydningsfulle relasjoner. Man risikerer å belemres med ulike infantile behov i møte med andre mennesker i voksen alder. Man kan føle en sterk avhengighet til enkelte mennesker, idealisere andre på en måte som er urealistisk eller ønske en type omsorg fra andre som ikke svarer til alminnelige sosiale koder og lignende.

 

Heinz Kohut har vært en innflytelsesrik bidragsyter til psykologisk teori, og hans bøker er både teoretisk og terapeutisk relevante. Selvpsykologien står også i dag som fundament for mange nyere teorier og forståelser av menneskets psyke og psykoterapeutisk virksomhet. Man tenker ofte spesielt på empati og evnen til å bekrefte pasienten som sentrale virkemidler i sammenheng med Kohut og selvpsykologi. Ofte er det Kohut man refererer til ved rommende, empatiske og støttende intervensjonsstrategier.

 

Det som skiller ulike terapiformer fra hverandre i fagfeltet, er ofte hvor de plasserer sitt hovedfokus rent teoretisk sett i forhold til støttende kontra mer endringsfokuserte intervensjoner. De fleste terapiformer har som regel begge elementene i seg, men de bygger ofte sine teorier med en slags hovedvekt på enten støttende eller endringsfokuserte intervensjoner. I denne sammenheng har den klassiske debatten stått mellom Kernberg og Kohut hvor førstnevnte assosieres med endring og krav til bevegelse, mens sistnevnte fokuserer behandlingen mer mot støtte, bekreftelse og en trygg og bærende relasjon. Etter alt å dømme er dette først og fremst et slags akademisk fremsatt motsetningsforhold mellom to teoretikere, mens man i praksis sannsynligvis vil se at de som klinikere beveger seg på et kontinuum mellom støttende intervensjoner og intervensjoner av mer utfordrende og korrigerende karakter. En terapisituasjon vil som regel alltid påkalle støttende intervensjoner når pasienten er følelsesmessig opprørt (for å dempe det emosjonelle trykket og gjøre de høyere kognitive funksjonene tilgjengelige), mens man i faser av mer stabil terapeutisk relasjon i større grad vil forsøke å bruke de høyere kognitive funksjonene som utgangspunkt for innsikt og eventuelt en ”viljestyrt” korrigering og endring av pasientens maladaptive reaksjoner. Sånn sett speiler psykologisk behandling på mange måter menneskets behov i tidlig utvikling: Barnet trenger omsorg, empati og føringer, heter det hos Young og Klosko (1995).

 

 

Kilder

 

Consolini, G. (1999). Kernberg versus Kohut: A (case) study in contrasts. Clinical social work journal. Vol. 27, No. 1.

Kohut, H. (1984). How does analysis cure? The University of Chicage Press. Chicago.

Kohut, H. Selvets psykologi. Hans Reitwels forlag. København, 1990. 

Kohut, H. (2000). Analysen af selvet. En systematisk tilgang til psykoanalytisk behandling af narcissistiske personlighedsforstyrrelser. Det lille forlag. Fredriksberg.

Schlüter, C. & Karterud, Sigmund: Selvets mysterier. Pax forlag. Oslo. 2002. (Anbefales!)

Young Jeffrey E. & Klosko Janet S. (1995). How to break free from negative life patterns and feel good again. USA: Penguin Putnam, Inc. (Anbefales!)

 

 

 Av Psykolog Janne Risholm Liverød &
Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Den feige psykologen

denialI juni (2009) utgaven av psykologtidsskriftet blir psykologstanden utfordret av Anne Skard. Hun er spesialist i klinisk voksenpsykologi og representerer ofte en sterk psykologrøst i ulike sammenhenger. Hun antyder blant annet at psykologer i liten grad markerer seg i offentlige debatter og sjelden tar til orde for faget ved relevante anledninger. Med få unntak er psykologer ganske stillferdige når det handler om å uttale seg i forhold til konkret anliggende, og denne tendensen bedømmes som ”gjerrig” av Anne Skard. Hun reagerer på hvorfor psykologen ofte trekker seg tilbake og sjelden uttrykker seg i relevante debatter. Spørsmålet i denne artikkelen er hva som gjør at psykologer er så forsiktige, eller rett og slett så feige. (En kortversjon av denne artikkelen ble publisert i psykologtidsskriftet: Den gjerrige psykologens psykologi

 

Den impotente psykologen

 

Det er sannsynligvis hundrevis av forklaringer på hvorfor psykologer er så beskjedne, og nettopp det er kanskje kjernen i problemet. Verden er full av forlaringer, og hvordan kan vi si noe som helst når enhver sak har så uendelig mange sider (avhengig av hvor lenge vi analyserer den)? Og er det ikke bare fascister, dogmatikere og fundamentalister som uttaler seg bestemt? Premature eller bombastiske slutninger vil psykologer i alle fall ikke være seg bekjent, men er løsningen å holde kjeft? I et hav av psykologiske vinklinger og dype forklaringer risikerer psykologen å bli impotent og taus. For å klargjøre dette poenget vil jeg gi en rask oppsummering av idéhistorien frem til i dag.

 

 

Tidsånden

 

I premoderne samfunn laget man magiske teorier på de fenomenene man ikke kunne forstå eller utlede på annet vis. Det var et samfunn preget av overtro og religiøse ritualer. Industrialisering og modernisering gav oss stadig flere redskaper til manipulering og beregning av naturen, noe som førte til en gradvis avmystifisering av en rekke fenomener. De eksakte vitenskapene øynet et håp om å regne ut hele universet og tilværelsen med stor presisjon. Livet ble sammenlignet med et biljardbord hvor det teoretisk sett var mulig å regne ut alle eksistensielle kromspring i livets bokholderi. Newton tegner opp et univers på kausale prinsipper, men før folk flest har hørt om Newton, er han allerede utrangert av Einstein som forfekter at verden (på et subatomisk nivå) er langt mer underfundig enn det man oppdager i en analyse av årsak og virkning. Mens man i modernismen hadde et håp om en entydig sannhet, og dermed en forutsigbar tilværelse, har man i postmodernismen gitt opp jakten på universelle sannheter og konkludert med at verden er kaotisk. I beste fall kan vi utlede noen relative sannheter, men det er usikkert hvor lenge de er holdbare. Kunnskap blir utstyrt med en ”best før” dato, og kravet om ferskvarer blir stadig større. Fra å være moderne og skråsikre, blir vi postmoderne og tvilende. Denne tvilende posisjonen har vi hatt i et godt stykke tid. Vi er såkalt perspektivpluralister som er flinke til å se en sak fra mange forskjellige vinkler, men denne egenskapen gjør oss til syvende og sist ganske handlingslammede. På hvilket grunnlag skal vi egentlig gjøre noe som helst, når alle premissene dypest sett er relative og usikre?

 

 

Freud og postmodernistisk grubling

 

Akademia i dag beveger seg i en postmoderne modus innenfor en rekke fagfelt, og det er spesielt tydelig i psykologien ettersom Freud vitterlig har en del av æren (eller skylden) for postmodernistisk grubling. Freud påpekte at mye av det mennesker foretar seg motiveres fra den ubevisste delen av vårt mentale maskineri. Undertrykte ønsker og impulser sniker seg inn og forstyrrer vår agenda uten at vi legger merke til det. Vi kan ha hederlige hensikter om å fremskaffe kunnskap på en objektiv og upartisk måte, men til syvende og sist må informasjonen filtreres og videreformidles via en menneskelig psykologi, noe som gjør resultatene sårbare for alle de nevrosene som skjuler seg i dypet av de fleste mennesker. Med en dyp erkjennelse og innsikt i dette fenomenet, blir psykologen engstelig for å si noe som helst. I det offentlige liv møter de ettertenksomme psykologene progressive markedskrefter, et mediebilde på speed og vi deler fagfelt med et medisinregime som tilbyr enkel og hurtig lindring av vanskelige problemer. Psykologen kommer dermed for sent til debatten fordi grundige overveielser krydret med utallige reservasjoner er tidkrevende.

 

 

Den egalitære holdningen

 

Psykologen er opptatt av de grundige forklaringene, og ser på alle perspektiver som likeverdige. Det kan kalles postmodernisme, og det har vært ledende innenfor kulturelle studier siden slutten av 1970-årene. På den ene siden har denne perspektivpluralistiske mentaliteten inkludert en rekke stemmer fra minoritetsgrupper, opparbeidet en rikholdig idébank og lyttet til historier og kulturelle narrativer som tidligere ble ignorert. Her har man strebet etter rettferdig balanse i det sosiale landskapet og kjempet mot ekskluderende og fordomsfull praksis, blant annet i forhold til religiøs dogmatisme og naturvitenskapelig reduksjonisme. Det har drevet sine sosialkritiske prosjekter ved å utvise varme og forståelse ovenfor enkeltindividet og subgrupper og utvist en sensitivitet for jordkloden og alle dens beboere, og min hypotese er at den typiske psykologen hviler på en slik eksistensiell grunntone.

 

 

Det evigvarende personalmøtet

 

Et slikt grunnlag skaper følsomme personligheter fordi det foreligger en bevisst oppmerksomhet på alle de forskjellige kontekstene, perspektivene og ulike typer av sannheter som til sammen utgjør den fargerike menneskelige rase. Derfor strekker de seg umåtelig langt for at hver sannhet skal bli både hørt og sett uten at noen føler seg nedprioritert eller undervurdert. Dermed blir enhver uttalelse farefull fordi den kan komme til å antyde en form for hierarki, noe som er forbudt i postmoderne relativsime. Der er ikke lov til å si at noe er bedre enn noe annet fordi det impliserer en verdirangering. Dermed blir man enten taus, eller så snakker man på en måte som er så full av forbehold at meningen forsvinner. De fleste som arbeider innenfor helsevesenet hvor postmoderne perspektivisme er politisk korrekt, har garantert opplevd personalmøter som varer i en evighet og betraktes som vellykkede dersom alle får anledning til å si litt om hva de føler. I et slikt forum blir det vanskelig (eller umulig) å stadfeste en konkret handlingsplan, ettersom dette trolig vil underminere enkeltes synspunkter, og det er diskriminering(!)

 

Jeg tror ikke at jeg er alene om å kjede meg på grensen til vannvidd i slike langdryge personalmøter, for det er ingen hemmelighet at perspektivpluralisme og postmodernisme er den mest korrekte holdningen i dagens samfunn, også innenfor psykisk helsevern. Det er heller ingen hemmelighet at denne egalitære holdningen kommer som en viktig reaksjon på et patriarkalsk og til dels overgripende behandlingsregime som tidligere preget psykiatrien. På en måte er det en prisverdig utvikling, men problemet er altså at vi risikerer å forplikte oss til grenseløs forståelse på randen til impotens og en beskjedenhet som til sist gjør oss like unnselige som det usynlige barnet i Mumietrollet.

 

 

Fordeler og ulemper ved den ”postmoderne holdningen”

 

Den postmoderne medaljen har altså sin bakside, og spørsmålet er hvordan det påvirker psykologen og fagfeltet. Et av de største problemene ligger i den overdrevne egalitære holdningen hvor alt og alle er like gode. Å forfekte at alle innfallsvinkler er like verdifulle, betyr at man anser en likhetsmodell som bedre enn en hierarkisk modell av virkeligheten, og dermed har postmodernismen allerede i grunnvollene av sin tankegang basert seg på en verdiladet rangering, og skutt seg selv i foten.

 

Resultatet av perspektivpluralisme og en ubetinget inkluderende holdning er sannsynligvis ”feighet”. Når man ikke kan gå til angrep på divergerende synspunkter, ettersom programerklæringen stadfester at alle perspektiver skal forstås og behandles likeverdig, blir man taus, ettertenksom og redd for å bli tolket som ensporet hvis man sier noe bestemt. En dynamisk orientert psykolog vil raskt regne ut at et slikt mønster kan føre til passiv aggresjon, og det er antakelig hovedsymptomet hos den overreflekterte og til dels ”feige” psykologen som alltid kommer for sent til debatten. Et annet symptom er unnvikelse, noe som fører til at mange psykologer gjemmer seg innerst i korridorene på sykehuset. De opererer svært sjelden ved fronten, altså i førstelinjetjenesten, men har isteden gått i dekning i andrelinje. Psykologer arbeider nesten aldri på lavterskelnivå i kommunene, noe som er forbløffende når vi vet at enkle depresjoner og angst er folkesykdommer. Jeg tror at denne tendensen også kan tilskrives det sensitive postmoderne sinnelaget som mangler evne til å promotere sitt ”mangesidige” fag.

 

 

Psykologien som vitenskap

 

Jeg er klar over at psykologien faglig og intellektuelt sett forsøker å bevege seg baklengs og forankre seg i en form for empirisme. Det handler vel om et ønske om tettere slektskap med legevitenskap, og mer bombastisk styrke ved hjelp av intervensjonsredskaper som er konkrete, målbare, etterrettelige og klart definerte. Ved hjelp av evidensbaserte og tallfestede teknikker kunne vi utført vår jobb mer mekanisk, uten hensyn til motoverføringer, allianse og andre diffuse forstyrrelser. Det er klart at psykologifaget trenger impulser fra eksakt vitenskap, slik at vi ikke forsvinner i mengden av helsetilbud på annonsesidene i Dagbladet, og slik at vi i alle fall har en viss mulighet til å overdøve Sobrilen i et behandlingsmøte på en psykiatrisk avdeling, men å samle psykologien under en streng naturvitenskapelig fane for å bli mer ”signifikant”, er etter min mening bakstrebersk.

 

Problemet er at psykologien aldri kan bli en sammenhengende vitenskap fordi selve den virkeligheten som psykologien handler om, heller ikke lar seg fange inn i en bestemt og entydig sammenheng. Den virkeligheten som psykologien handler om er sammensatt av mangfoldige virkeligheter, og det gjør saken kompleks. Man kan for eksempel mene at menneskets bevissthet tilhører en helt annen virkelighet enn de prosessene som foregår i hjernen. Med et slikt utgangspunkt kan man anta at nevropsykologiske teorier forholder seg til en helt annen virkelighet enn humanpsykologiske teorier beskjeftiger seg med, og slik seiler man avsted på hver sin skute uten å oppdage at man faktisk ferdes på det samme havet. Men er det egentlig et problem at psykologien ikke klarer å samle seg som vitenskap? Min mening er at psykologien skal tilstrebe og være vitenskapelig, men at den aldri kan bli en enhetsvitenskap. Som enhetsvitenskap vil psykologien være direkte meningsløs. Mennesker er forskjellige og de opplever verden på vidt forskjellige måter, og psykologien er simpelthen et uttrykk for denne levende mangfoldigheten. Hvis psykologien skal gjøre seg snever og strømlinjeformet for å tilfredsstille de strengeste kravene til vitenskapelige spilleregler, vil den gjøre mennesket til en snever størrelse, og det vil ikke tjene til annet enn å fornærme vår komplekse natur, noe en rekke psykologiske retninger allerede har klart å gjøre.

 

 

Riksrevisjonen kritiserer psykiatrien

 

Riksrevisjonene kritiserer psykiatrien for et slags inkonsekvent behandlingstilbud (25.11.08). Det etterlyses behandlingsstrategier med følgeriktighet slik at tilbudet og terapien ikke fremstår som tilfeldig. En konsistent intervensjonspraksis i psykisk helsevern er en besnærende tanke, men samtidig vil et eventuelt krav om en enhetlig behandlingsmodell strippe psykologien for den frodige ansamlingen av teorier og forklaringsmodeller som gjør den fargerik nok til å begripe seg på fenomenet menneske. Ansikt til ansikt med nok en ”doublebind” risikerer psykologien å bli stående svar skyldig i møte med riksrevisjonens kritikk.

 

 

Liten plass til brede forklaringsmodeller

 

Konklusjonen er kanskje at dyptgripende og brede forklaringer, som anerkjenner at vi blir mennesker som følge av våre evolusjonsmessige tilpasninger, biologiske disposisjoner, evne til å integrere og tolke informasjon, tilknytning til omsorgspersoner, samfunnets kulturelle klima, organisasjonsstrukturer, tanketradisjoner og sannsynligvis mye mer, blir for omfattende. Men bør vi rygge tilbake til modernismen og ensporede naturvitenskapelige forklaringsmodeller av den grunn? Når psykologen skal meisle ut en behandlingsplan basert på dybdepsykologiske forklaringer som inkluderer traumer, penismisunnelse, eksistensiell angst, arketyper og andre ubevisste impulser i kombinasjon med fysiologiske faktorer, er møtet ferdig før vi kommer til konklusjonen, og dermed utkonkurreres man ofte av de raske løsningene som går direkte på symptomer og biologi. Noen pasienter er fornøyd med raske svar og konkrete behandlingsplaner uten store psykologiske utfordringer, men det er ikke dermed sagt at det er god behandling. Det kan hende at psykologer som faggruppe hadde vært tjent med en mer spisset, markedsorientert, skråsikker og FRP-aktig fremferd i fagformidling og behandlingssammenheng, men på sikt er jeg overbevist om at en slik vending hadde ruinert vår integritet og korrumpert den enorme innsikten som bor i dette faget.

 

 

Faren ved relativisme

 

I så fall sitter vi tilbake med åpne, omhyggelige og uendelige analyser som ikke kan konkludere, og det er kanskje ikke noe bedre? Bivirkning av et postmoderne eksistensnivå er i verste fall relativisme. Dette begrepet skriver seg helt fra Protagoras’ (485-415 f.Kr.) grunnsetning om ”mennesket som alle tings målestokk”. Når vi ikke kan være sikre på om våre individuelle forestillinger stemmer overens med virkeligheten eller Sannheten i universell forstand, blir sannheten og avgjørelser på tilværelsens spørsmål relative til individet som uttaler seg og handler på disse omstendighetene. Det er denne innsikten som gjør at tvilende postmodernister bruker mer tid på forbehold enn innhold i sine uttalelser.

 

 

Jeg tviler, derfor er jeg?

 

Den franske filosofen René Descartes var også inne på dette når han beviste sin eksistens på grunnlag av sin tvil: ”Jeg tviler, derfor er jeg” (”Dubito ergo sum”). Han kunne ikke være sikker på at verden faktisk eksisterte, men han kunne ikke tvile på at han tvilte på verdens eksistens, og dermed konkluderte han med at han selv, Descartes, eksisterte fordi han tvilte. Dette er et litt artig filosofisk resonnement, men det kan ha dyptgripende konsekvenser dersom man funderer livet på en slik tvil, noe den postmoderne personligheten har en tendens til å gjøre. 

 

 

Den radikale tvilen hos Samuel Beckett

 

Den irske forfatteren Samuel Beckett illustrerer dette gjennom sitt forfatterskap. Romantriologien, Molloy, Malone dør og Den unevnelige handler om personer som ustanselig reflekterer over seg selv og sine gjøremål.  Fortellersubjektet setter spørsmålstegn ved seg selv, og deretter flyter Descartes´ tvil fritt. Beckett tar rett og slett Descartes på ordet og konstruerer en litterær allegori ved å overføre tvilen til praksis. Descartes filosofiske retorikk benyttes ikke bare på den rasjonelle fornufts bevegelse mot sikker kunnskap, men også på andre menneskelige bedrifter. Descartes´ tvil utspiller seg i romantriologien i forhold til hverdagslige og fysiske prosesser, som for eksempel en tur i skogen, hvor Molloy blir værende, fordi han etter hvert ikke kommer av flekken. Skal jeg gå frem eller tilbake, eller bli stående? Ingenting virker mer fornuftig enn noe annet, hvorpå Molloy blir fullstendig handlingslammet. Hva skal han gjøre? Han fanges i sine egne livsfilosofiske spekulasjoner. Han tenker rett og slett så mye på livet at han glemmer å leve det. Min hypotese er at psykologen på lignende vis tenker så mye, inkluderer så mange perspektiver og hensyn, at han havner på sidelinjen både i offentlige debatter og i behandlingsmøter tuftet på en handlekraftig medisinsk modell.

 

Psykologien på rett kurs?

 

Postmodernismen er en videreutvikling av modernismen, og hvis denne utviklingen betegner vekst, impliserer det at perspektivisme representerer en mer sofistikert posisjon enn moderne livsorienteringer som sikter mot absolutte sannheter, enten man søker disse i religiøs metafysikk eller naturvitenskapelig materialisme. Å finne mening i livet uten definitive svar er en egenskap ved overmenneske i følge Nietzsche. Ergo er psykologien akademisk sett på rett kurs, men likevel i skyggen av det offentlige rom. I en skjønnlitterær roman om filosofi og tanketradisjoner innvarsler Robert M. Pirsig den postmoderne æra i kjølevannet av den vitenskapelige metoden.

 

Jo mer vi observerer, dess mer får vi øye på. I stedet for å velge ut én sannhet blant en hel drøss med sannheter, øker vi i stedet antallet. Logisk sett betyr dette at når vi forsøker å bevege oss framover mot den varige sannhet, beveger vi oss ikke i retning av den i det hele tatt! Vi beveger oss bort fra den! Det er selve anvendelsen av den vitenskapelige metode som fører til at den forandrer seg!” (Pirsig, 1974, denne utg. 1997, p. 117).

 

Pirsig er skeptisk og tidvis litt forvirret i det han opplever som ”vitenskapelig produsert antivitenskap – kaos” (Ibid. p. 117). I boken Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel (1974) ser han at mennesket kan bli ganske forvirret i møte med mange sannheter på en gang, særlig når det moderne mennesket fremdeles leter etter én sannhet eller i alle fall et fast holdepunkt. Muligens er det en lignende forvirring som holder psykologen tilbake? Det er simpelthen en erkjennelse av et økende antall nye hypoteser som forkorter sannheters levetid, og dermed blir det vanskelig å si noe bestemt.

 

 

Postmodernismen som en åndelig påtalemyndighet

 

Forbudet mot entydige uttalelser er også det mest usympatiske trekket ved postmodernismen. Legg merke til hvordan mennesker i psykisk helsevern hele tiden presiserer hvordan de kun uttaler seg fra sitt ståsted. De er livredde for å oppfattes som ureflekterte dersom de plumper ut med noe som ligner en definisjon. Ofte snakker de som om de holder en forsvarstale, og behovet for å forsvare seg i møte med postmodernisme er påtrengende. Denne mentaliteten, som på overflaten er for inkludering og mot rangering, er også en åndelig påtalemyndighet som på fascistisk vis forbyr uttalelser av bestemt karakter, og dermed fungerer det som en effektiv stopper for debatt og dialektisk utvikling. På sitt verste er postmodernismen en intellektuell hengemyr.

 

Postmodernisme er altså en inkluderende og åpensinnet posisjon, men samtidig passivt aggressiv, vaklende og impotent. Spørsmålet er om den sensitive postmodernismen er vårt siste utviklingstrinn, eller om det finnes en livsorientering som overgår både premoderne overtro, moderne skråsikkerhet og postmoderne tvil? Jeg håper og tror at det finnes en ny ”trans-postmoderne” intellektuell posisjon som på ydmykt og inkluderende vis klarer å ta innover seg en virkelighet preget av ”kolossal informasjonstetthet” uten å bli perpleks eller handlingslammet. Slikt krever evnen til å inkludere, men samtidig rangere og utvise tydelighet og handlekraft. Dette er en sjelden kombinasjon av psykologiske ferdigheter, og jeg mener at psykologifaget inneholder innsikt og egenskaper hvor man faktisk har muligheten til å bevege seg mot et slikt nivå. Utfordringen vår er å formidle den enorme innsikten som ligger i psykologifaget på en nyansert og kortfattet måte slik at vi får plass i samfunnsdebatten. Vi må fine ”en ny vei” som beholder alle de gode egenskapene fra den postmoderne ånd, men i tillegg blir tydeligere og langt mer handlingskraftige.

 

 

Kilde

 

Pirsig, Robert M. (1997). Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel. Pax Forlag A/S, Oslo. (Anbefales!)

 

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Vitenskapen om menneskets indre

Psykologi vitenskapMens man i modernismen hadde et håp om en entydig sannhet, og dermed en forutsigbar tilværelse, har man i postmodernismen gitt opp jakten på universelle sannheter og konkludert med at verden er kaotisk, og at vi i beste fall kan utlede noen relative sannheter, men det er usikkert hvor lenge de er holdbare. Postmodernisten har mistet troen på at naturvitenskap kan regne ut tilværelsen med formler og nøyaktig metodikk. Vår forståelse av verden og oss selv er hele tiden et resultat av våre fortolkninger, noe som gir våre sannheter en subjektiv kvalitet.

 

 

Gud er død

 

Nietzsche er kjent for frasen Gott ist tot eller Gud er død, noe som på sett og vis kan betraktes som forløperen til postmodernisme. Det Nietzsche først og fremst er ute etter (bortsett fra å provosere) er å dementere alle teorier, doktriner og tanketradisjoner som mener å ha vanntette metoder som kan løse verdens mysterier. Postmodernismen er en epoke hvor de store fortellingene er døde, og herved avskriver man tilliten til universelle forklaringsmodeller. Nietzsche mente rett og slett at systemtenkning eller bestemte tanketradisjoner hemmet menneskets skapende kraft fordi man ikke kunne oppdage eller skape noe radikalt nytt innenfor et regelverk som allerede var fastlagt. Vår forståelse av oss selv og verden ble redusert og begrenset til rammene for vår utilstrekkelige forklaringsmodeller. På den måten må Nietzsche forstås som en motstander av både religion og vitenskap fordi begge legger noen bestemte rammebetingelser for hvordan vi skal forstå verden – Hvilke briller vi ser verden gjennom.

 

 

Freud om vår tolkning av oss selv og verden

  

Psykologiens far, Sigmund Freud, kan også tilskrives en del av æren (eller skylden) for postmodernismens ankomst i det menneskelige sinnelag. Freud påpekte at mye av det mennesker foretar seg motiveres fra den ubevisste delen av vårt mentale maskineri. Undertrykte ønsker og impulser sniker seg inn og forstyrrer vår agenda uten at vi legger merke til det. Vi kan ha hederlige hensikter om å fremskaffe kunnskap på en objektiv og upartisk måte, men til syvende og sist må informasjonen filtreres og videreformidles via en menneskelig psykologi, noe som gjør resultatene sårbare for alle de nevrosene som skjuler seg i dypet av de fleste mennesker.

 

Gjennom sin behandling av Anna O. ble Freud klar over at psykiske lidelser handlet om en form for blokkering av følelser som følge av tidligere konflikter i pasientens liv. Disse emosjonelle blokkeringene kom til uttrykk i symptomer, og de kunne virke forstyrrende på personligheten og måten man tolker seg selv og sine omgivelser på. Dermed var det klart at mennesket var et upresist måleinstrument som man selvfølgelig ikke kunne komme utenom.

 

Kunnskap foredles i vårt psykologiske univers, og i denne foredlingsprosessen blir den farget av fortolkerens bevisste og ubevisste utgangspunkt. Freud var kanskje blant de første som utviklet en analyse hvor man systematisk fremprovoserte pasientens emosjonelle konflikter ved å kartlegge historier fra pasientens tidligere liv, men han var ikke den første som påpekte at måten vi ser verden på er farget av vår egen psykologi og personlighet.

 

 

Immaunuel Kant

 

Immanuel Kant tilskrives en såkalt kopernikansk vending innenfor filosofien nettopp ved å påpeke menneskets sentrale plass i akkumulering av kunnskap. Han forfekter at vi som mennesker er med på å skape våre egne verdensbilder. Vår bevissthet oppfatter ikke verden akkurat slik den er (objektivt), men vår erkjennelse av verden er et resultat av våre individuelle disposisjoner.

 

 

Subjektive sannheter

 

For en behandler med erfaring fra familieterapi, er ikke dette spesielt oppsiktsvekkende. Herfra vet man av erfaring at en families ”sannheter” har mange ansikter. Det er ikke sjelden at ektemannens beskrivelse av et bestemt scenario er totalt forskjellig fra konens opplevelse av akkurat samme situasjon. Dersom barna er deltakende i samtalen, vil de som regel presentere en tredje og en fjerde variant av det samme hendelsesforløpet, og når terapeuten skal forsøke å formidle sin forståelse av situasjonen, får vi plutselig et perspektiv nummer fem på sakens anliggende. Fem forskjellige virkelighetsoppfattelser av ett og samme hendelsesforløp er ikke uvanlig i familieterapi, og det er heller ikke uvanlig på steder hvor mennesker enten jobber eller lever sammen.

 

 

Hermeneutikk

 

Vi forstår simpelthen verden fra vårt helt spesielle ståsted, en erkjennelse det postmodernismen har tatt innover seg. Dersom den kunnskapen jeg formidler er farget av mine egne psykologiske disposisjoner (som forandrer seg fra dag til dag), må jeg rett og slett ta høyde for det når jeg utforsker verden. En sentral vitenskapstradisjon som finner sin berettigelse i postmodernismen bygger derfor på en fortolkningskunst som kalles hermeneutikk. Det er i utgangspunktet en type tekstanalyse hvor fortolkningsprosessen handler om å skape mening i et materiale, men samtidig være åpen og kritisk reflekterende til sin egen rolle i fortolkningsprosessen. Dette prinsippet hører som sagt til tekstanalyse, men på mange måter gjennomsyrer det store deler av vitenskapsproduksjonen og erkjennelsesinteressen på den postmoderne bevissthetsbølgen. Man skaper seg en forståelse av en sak, hvorpå man går tilbake og undersøker sin egen forforståelse (eller fordommer) som eventuelt kan ha påvirket fortolkningsprosessen. Deretter kan man gjøre en ny analyse med en bevissthet om egne fordommer og kanskje fremskaffe en ”renere” forståelse som i mindre grad er besmittet med ens egne preferanser. Dette kan man gjenta helt til man har et resultat som synes tilfredsstillende nok, men man vil aldri oppnå helt upartiske sannheter, noe den grønne mentaliteten aksepterer.

 

 

Kan man ”måle” tanker og følelser?

 

Psykologi er på mange måter en disiplin med et postmoderne forankringspunkt. Psykologien har mange ganger bestrebet seg på anerkjennelse og respekt fra den klassiske naturvitenskapen, men psykologien som fagfelt har vel aldri klart å lande helt på et naturvitenskapelig ”eksistensnivå”, simpelthen fordi psykologien beskjeftiger seg med abstrakte fenomener (tanker og opplevelser) som vanskelig lar seg begripe i en materialistisk forståelsesramme. Hvor stor er en tanke, og hvor mye veier den, er spørsmål som ikke kan besvares på en fornuftig måte. Tanker og følelser må formuleres, tolkes og eventuelt reformuleres helt til vi finner en brukbar referanseramme og en sammenheng med et formålstjenlig meningsinnhold.

 

 

Psykologi er vitenskapen om det subjektive

 

Psykologen Heinz Kohut er blant mange som stadfester psykologiens litt spesielle posisjon som ”menneskelig” vitenskap. I artikkelen Introspection, Empathy and Psychoanalysis (1959) skriver han:

 

Den indre verden kan ikke utforskes ved hjelp av sansene. Våre tanker, ønsker, følelser og fantasier har ingen eksistens i den fysiske verden, allikevel er de virkelige, og vi kan observere dem gjennom introspeksjon hos oss selv, og ved hjelp av empati hos andre”.

 

Mye av psykologien, og spesielt psykoterapien, handler altså om å forstå sine egne og andres opplevelser ved å undersøke sitt eget utgangspunkt, tidligere erfaringer og tendenser i det tolkningsmønsteret man møter verden med. Introspeksjon handler om å utforske sin egen indre verden, mens empati handler om å leve seg inn i andres opplevelser. I den klassiske naturvitenskapen blir slike bedrifter litt for uhåndgripelige, hvorpå de ofte blir oversett eller regelrett avvist. I artikkelen Skolemedisin angriper healing har vi allerede sett hvordan Dr. Barexstein fra lommelegen.no uttaler seg svært nedlatende og krast i forhold til fenomener som ikke har en håndfast og beviselig struktur. I forhold til healing uttrykker han blant annet at det handler om tankemessig og logisk surr, uten noen som helst rot i den virkelige verden og faktiske forhold.” Psykologi handler på mange måter om tankemessig og eventuelt logisk surr, og man helbreder mennesker gjennom dialog og empati men henblikk på å fremskaffe nytt meningsinnhold i destruktive og vonde opplevelser av verden. Hvorvidt dr. Barexstein anerkjenner psykologisk behandling, er vanskelig å si, men i mange sammenhenger vil psykologen sannsynligvis likestilles med kvakksalveren hos litt gjenstridige representanter for et naturvitenskapelig eller streng skolemedisinsk perspektiv. Kohut er enig i at tanker og fantasier ikke har noen direkte eksistens i den fysiske virkeligheten, men han forfekter at disse aspektene ved mennesket likevel er virkelige. Her skiller psykologien seg fra naturvitenskapelig materialisme.

 

  

Kilder

 

Freud, Sigmund (1999). Forelesninger til innføring i psykoanalysen. Gyldendal. (Anbefales!)

Kohut, Heinz (1959). Introspection, Empathy and Psychoanalysis. An Examination of the Relationship Between Mode of Observation and Theory. I: Journal of the American Psychoanalytic Asociation, 14, pp. 459-483. 

Solms, Mark & Turnbull, Oliver. (2004). Hjernen & den indre verden – de subjektive oplevelsers nevrovidenskabelige grundlag. Kjøbenhavn: Akademisk Forlag.

Solms, Mark & Turnbull, Oliver (2002). The brain and the inner world – An introduction to neuroscience of subjective experience. Karnac Books. (Anbefales!)

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

En omvendt forståelse av schizofreni

Schizofreni bevissthetProfessor og overlege, Josef Parnas, skriver at det ”markante ved det skizofrene spektrum er en mangfoldighed af symptomer og varierende fremtrædelsesformer og forløb” (I Hemmingsen et al., 2000, p. 282).  Det var Emil Kraepelin som i 1896 utskilte og beskrev det schizofrene symptombildet og kalte lidelsen ”Dementia Praecox” (Olsen & Køppe, 1983, p. 245). Kraepelin forstod sykdommens beskaffenhet som en underliggende håndgripelig morbid prosess, men han kunne verken definere eller demonstrere denne prosessen. Noen vil mene at begrepet schizofreni er uavklart, og at diagnosen nettopp er en samlebetegnelse for mange ulike symptombilder. Spørsmålet er hvordan vi skal forstå schizofreniens vesen. Det finnes mange forskjellige forståelser og teorier på dette området, og de angriper schizofreni fra både biologiske, psykologiske og sosiologiske innfalsvinkler. Teoriene er dermed svært forskjellige, men de har ofte et viktig likehetstrekk: De betrakter schizofreni som en tilstand hvor normal fornuft og refleksjonsevne er ødelagt eller midlertidig fraværende. De kan sammenligne den schizofrene med en søvngjenger, en som er i følelsenes vold eller med barnet. Mange av teoriene har altså et grunnpremiss som sier at den schizofrene bevissthet mangler ”normale” forstandsevner og refleksjonsevner sammenlignet med det ”friske” og ”siviliserte” individet. Kanskje stemmer dette i noen tilfeller, men jeg vil påstå at det ikke alltid forholder seg slik.

 

I denne artikkelen vil jeg forsøke å sannsynliggjøre at schizofreni kan forstås som det motsatte av ”sløvsinn”. Altså en forståelse av den ”schizofrene” bevissthet som et hyper-refleksivt intellekt. Det betyr at det ikke handler om mangel på normal refleksjonsevne, med snarere om en overdreven trang til å reflektere og kontemplere livets små og store bevegelser. I så tilfelle kan det hende at noen schizofrene kan forstås som intellektuelt overarbeidede mennesker. Det er mennesker som tenker så mye på livet at de mister et naturlig forhold til tilværelsen og seg selv. De tenker så mye at ingenting blir tatt for gitt. Alt må undersøker, vurderes, veies og forstås på ulike måter, og resultatet er at den schizofrene blir usikker og paralysert. Vedkommende mister spontaniteten og evnen til å ta ting som en selvfølge. Dermed mister de også evnen til å leve umiddelbart og livskraftig. Det er viktig å reflektere over oss selv og tilværelsen, men hvis vi overdriver, kan det hende at vi blir sittende fast i et evig tankespinn som fanger oss i uendelig selvransakelse og spørsmål som bare avler nye spørsmål og tvil. Til sist har livet blitt noe som foregår i hodet, som et sammensurium av tankerekker, og dette kan altså gå på bekostning av spontanitet og handlekraft.

 

 

Tre alminnelige forståelser av schizofreni

 

I litteraturen støter jeg stort sett på en forståelse av schizofreni som sentreres rundt tre forskjellige innfallsvinkler.

 

  1. Noen betrakter schizofreni som en hjerneskade. Dette perspektivet har jeg selv drøftet i artikkelen: Schizofreni og hjernen.
  2. Andre forstår sykdommen som regresjon til en barnslig eller arkaisk opplevelsesmodus. Dette perspektivet tar jeg opp i artikkelen Psykodynamiske perspektiver på schizofreni.
  3. Andre igjen ser på schizofreni som en frigjørelse fra ”samfunnets lenker” i uhemmet ekstravaganse. Dette kalles gjerne antipsykiatri, og her er det mange gode tanker om schizofreni, men også en forherligelse av fenomenet som kanskje underskjenner smerten og skrekken i det schizofrene sykdomsbilde. Denne diskusjonen har jeg beskrevet i artikkelen Schizofreni, kreativitet og antipsykiatri.

 

Det er altså mange måter å forstå schizofreni på, men likevel er det svært vanskelig å behandle eller kurere mennesker som lider av schizofreni. Spørsmålet er om ovennevnte perspektiver slår feil, eller om sykdommen er så kompleks at vi trenger enda flere supplerende perspektiver, eller om alle de ulike perspektivene skaper en form for forvirring som ødelegger for effektive behandlingstiltak. Jeg vet ikke, men registrerer at man ofte ser på den schizofrene som en person som mangler en ”sivilisert”, refleksiv bevissthet eller en selvbevissthet på nivå med allmennheten, og dermed betraktes sykdommen som en regresjon, hjerneskade eller mangel på sosial og ”besteborgelig” kompetanse. Muligens er dette en av de viktigste feilene man gjør i forståelsen av schizofreni. Min erfaring er at mennesker med denne diagnosen ofte har en svært skarpt intellekt og opererer med veldig avanserte tanker, kanskje for avanserte?

 

 

Schizofreni og en galopperende bevissthet

 

Den ”schizofrene bevisstheten” synes umiddelbart desorientert, uklar, innsnevret og fragmentarisk, noe som naturlig innbyr til en antakelse om ødelagte funksjoner. Denne åndsevnes tåkete uklarhet forbindes med opphør av komplekse samordninger, bevissthetens intensjonelle utadrettethet og dens orienteringsfunksjon i tid og rom. De bevarede og tidvis aksentuerende atferdsmønstre omkranser atskilte elementer som frigjøres på en fullstendig usammenhengende måte. Det syke sinn ramler tilbake på de enkle, stabile og automatiske funksjoner typisk for det arkaiske nivå i menneskets utvikling. I verste fall oppfatter vi den schizofrene som ”hjernedød”. Vi betrakter vedkommende som mentalt tilbakestående. Det er et menneske som har mistet de åndsevnene som på sett og vis utgjør vår menneskelighet.

 

Jeg vil imidlertid hevde at det i mange tilfeller av schizofreni stiller seg ganske annerledes, muligvis helt omvendt. Den tilstand, hvor den skizofrene er fanget, synes snarere gjennomsyret av en hyperintensjonalitet, en ubehjelpelig maktpåliggende rigiditet og en engstelig atferdsforvaltning. Det kan meget vel involvere en slags markant intensifisering av alminneligvis forsettlige og tvangsfrie evner som oppmerksomhet, muskelkontroll og en overspent aktpågivenhet av målrettethet på planleggingsnivå. Sagt på en enklere måte; Den schizofrene tar ingenting for gitt. Enhver bevegelse må overveies. Ethvert valg må undersøkes nøye. Enhver tanke må vurderes og en hver bevegelse må granskes før den iverksettes. Istedenfor å bevege seg fritt og uhemmet, må den schizofrene tenke så mye at enhver bevegelse blir oppstyltet. Alt virker usikkert og utrygt, og man må gruble over den minste ting, og det kan altså frarøve oss en normal måte å leve på.

 

Mye av det vi foretar oss, gjør vi ubevisst. Når vi sykler, er dette noe vi bare gjør på automatikk. Vi tenker gjerne på andre ting enn sykling, og plutselig har vi kommet frem til målet og kan parkere sykkelen. Dersom vi i denne prosessen måtte bruke mye mental energi på å tenke over hvordan man sykler. Hva er reglene for sykling og hvordan skal bevegelsene gjøres? Hvordan holder vi balansen og hvor skal vi plassere blikket langs veien? Dersom vi hele tiden måtte overveie alt vi gjorde, ville det ta mye tid. Kanskje ville vi aldri kommet oss opp på sykkelen i det hele tatt, og dersom vi kom i gang, ville vi raskt komme til å miste balansen. Balanse er normalt sett noe kroppen kan, og ikke noe vi trenger å reflektere over. Når vi likevel kobler inn bevisst refleksjon for å undersøke ”kroppens tause kunnskap”, mister vi som regel balansen. Den reflekterende bevisstheten ødelegger rett og slett den ubevisste og umiddelbare rytmen vi må ha for å sykle. Det samme gjelder på ange andre områder av livet. En sosial sammenheng hvor vi blir veldig bevisst oss selv i forhold til de andre, blir ofte vanskeligere å håndtere. Vi blir usikre, overdrevent selvbevisste og dermed hemmet i situasjonen. Dette kan også være noe av forklaringen på sosial angst. Kanskje kan vi forestille oss at noen individer med diagnosen schizofreni lider av dette på nesten alle områder i livet. Vi er avhengig i at mange av våre daglige gjøremål foregår mer eller mindre ubevisst og ureflektert. Hvis ikke, får vi ikke gjort noe annet enn å tenke. Når vi ser schizofrene pasienter sitte å stirre i veggen i timevis, eller gå frem og tilbake foran en dør uten å komme seg inn (selv om døren er åpen), er det ikke sikkert at vi skal forstå det som mangel på bevissthet og refleksjon, men snarere som hyperrefleksjon. De må tenke så mye at de ikke klarer å handle.

  

 

Den schizofrene høyesterettsdommeren

 

Danil Paul Schreber besatt i en årrekke embedet som øverste dommer ved landsretten i Chemnitz, men etter hvert utviklet han symptomer på schizofreni. Hans sykdomskarriere inndeles alminneligvis etter hans tre innleggelsesperioder; (1) 1884-85, (2) 1893-1902, (3) 1907-11 (Olsen & Køppe I; Freud, 1992, p. 10). Hans bok, Memoir of my nervous illness (denne utg. 2000) er en utrolig reise i det schizofrene landskapet. Det er Schrebers memoarer som først fikk meg til å tenke at denne sykdommen ikke alltid kan forstås i forhold til nedsatte bevissthetsevner, men snarere tvert imot. Boken er både klar, tydelig og fantastisk. Den behandler avansert metafysikk på en bemerkelsesverdig måte. Schrebers memoarer har fascinert fremragende fagfolk som Freud, Jung, Canetti og Deleuze. I 1910 skriver Freud humoristisk til Carl Gustav Jung. ”Den herlige Schreber fortjente at blive utnævnt til professor i psykiatri og anstaltsdirektør” (sitert av Olsen & Køppe I: Freud, 1992, p. 8). Men selv om Freud var begeistret over Schrebers bok, og til dels anerkjenner dens sofistikerte og eksistensialfilosofiske skarpsindighet, konkluderer han likevel kategorisk med at schizofreni ikke bare er forbundet med tidligste barndom, men også med ”det vilde, det primitive menneske, således som det viser sig for os i arkæologien og etnologien” (Freud, 1992, p. 72). Kanskje var Freud for opptatt av at Schreber, som et casestudium i schizofreni, skulle passe inn i hans etablerte teoretiske modeller. På den måten mener jeg han undergraver vesentlige trekk ved Schrebers åndsevner som ikke kan betraktes som vilt og primitivt, men snarere som ekstreme manifestasjoner av en moderne tids krav til selvbevissthet og refleksjonsevne. Vi må velge vårt liv, skape og gjenskape vår identitet i ulike sammenhenger, forstå oss selv og andre i mangfoldige og kompliserte mellommenneskelige relasjoner i løpet av en dag, og dette stiller store krav til vår refleksive kapasitet. Kan det hende at nettopp disse kraven kommer til uttrykk i ekstrem form i enkelte tilfeller vi kaller schizofreni? I så tilfelle dreier det seg ikke nødvendigvis om nedsatt bevissthet, men hyperbevissthet?

 

I Schreber sitt tilfelle, mener jeg at vi finner mange eksempler på det vi kanskje kan kalle overarbeidede åndsevner. Det virker sjelden som om Schreber er plaget av en redusert bevisst vaktsomhet eller konsentrasjonsevne, men snarere en nærmest kontinuerlig hyperbolsk trang til å foranstalte aktivitet i sitt mentale apparatur. Schreber er eksempelvis tvunget til konstant kontemplering (tenkning) på bekostning av søvn og enhver impulsiv handling. ”Thus an extremely simple observation under the pressure of compulsive thinking becomes the starting point of a very considerable mental task…” (Schreber, 2000, p. 209). Lise, en kvinne med schizofrenidiagnose som har skrevet ”selvbiografien”, Psykosen verden – En schizofren kvinnes beretning, forteller at ”når jeg har dårlige perioder prøver jeg å la være å sove, for søvn fratar meg kontroll” (2004, p. 84). Å betrakte Lises tilstand som en langvarig levd somnambulisme i underbevissthetens frittflytende drømmerier, synes nærmest overfladisk fortegnet. Lises kontemplerende selvkontroll forbyr henne nettopp drømmerens uavhengige og intuitive carte blanche. Muligens forholder det seg snarere slik at den intense konsentrasjonen avbryter og forkludrer den naturlige strøm av fysisk og mental aktivitet. I så fall handler det om en overanstrengt selvbevissthet som forstyrrer all spontanitet og genererer perspektiver ad infinitum.

 

 

Dreyfus` kompetansehierarki – For mye tanker og for lite handling – Mellom refleksjon og intuisjon

 

Spørsmålet er om det finnes et teoretisk rammeverk som kan understøtte denne ”omvendte” forståelsen av schizofreni? De fleste utviklingsmodeller, enten vi går til Freud, Erikson, Piaget, Maslow etc., forteller om en utvikling fra lite til mer og mer selvbevissthet. Man begynner som ganske ”ubevisst”, hvorpå man utvikler stadig mer sofistikerte og metakognitiv refleksjonsevner. Med andre ord utvikler man seg fra en forholdsvis konkret tankegang til en stadig mer abstrakt måte å tenke på i et normalt utviklingsforløp. Dersom man i voksen alder rammes av psykiske symptomer, tenker man seg at målet med terapien er å utvide bevisstheten, eller som Freud sier: Gjøre det ubevisste bevisst. Målet er altså hele tiden mer bevissthet, og man forstår grovt sett psykopatologi som stereotype atferdsmønstre og opplevelser driftet av ubevisste impulser. I slike modeller beskrives schizofreni som et tilbakefall til et tidlig utviklingstrinn hvor bevissthetsevnene (til barnet) ligger på et lavt nivå med lite kapasitet til å koordinere opplevelser på en adekvat måte. På bakgrunn av det forstår man den schizofrenes kaotiske og usammenhengende opplevelsesverden.

 

I denne artikkelen foreslår jeg at vi ikke kan forstå alle typer schizofreni som mangel på bevissthetsevner og refleksjonsevner, men som det motsatte. Jeg forslår at symptomene ved schizofreni i noen tilfeller kan vitne om overdreven (selv)bevissthet på et nivå som hemmer ethvert alminnelig livsprosjekt. Finnes det så en teori som kan forenes med en slik forståelse av schizofreni?

 

Så vidt meg bekjent, finnes det ikke så mange, men det finnes en modell utarbeidet av brødrene Dreyfus. Denne modellen er mye brukt innenfor pedagogisk psykologi, og den viser nettopp hvordan for mye bevissthet kan hemme normal livsførsel. 

 

I Mind over machine (1988) bygger brødrene Dreyfus på sentrale konsepter i Merleau-Pontys` Phenomenology of perception (2003) i en slags redegjørelse for “intelligent” atferd. Jeg beskrev tidligere en utbredt antakelse om et værenshierarki som angivelig spenner fra primitivitet til rasjonell refleksivitet og selvbevissthet. Hos Dreyfus finner vi imidlertid en slags motsatt rangordning. I en tilsynelatende invers lærings- og utviklingsmodell presenterer brødrene tilegnelse av både motoriske og intellektuelle kvalifikasjoner som en femtrinns affære fra novise til ekspert. Det spesielle ved denne modellen er hvordan novisen (amatøren) beskrives som svært (selv)bevisst, mens eksperten handler mer eller mindre ubevisst. La oss gå raskt gjennom brødrene Dreyfus sine fem trinn fra amatør til ekspert.

 

 

  1. På novise nivå beskjeftiges man seg med kontekstfrie deler av den helhetlige oppgaven. Oppgavene blir delt opp i små biter og undersøkt på et detaljnivå fordi man ennå ikke er i stand til et helhetlig overblikk.
  2. Som avansert begynner er man noe mer husvarm og begynner så smått å gjenkjenne nye aspekter ved oppgaven. Oppgaven virker mer overkommelig og man trenger ikke å tenke fullt så mye for å finne en fornuftig løsning.
  3. Med større erfaring risikerer man, på det tredje nivå, å blir overmannet av flerfoldige potensielt relevante elementer. Den intense oppmerksomhet forvandler pågjeldende gjøremål til en belastende ansamling subtilt atskilte elementer, og ethvert tiltak besmittes med vaklende nervøsitet.
  4. Overkommer man forkavelsen begynner man å bli dyktig, nettopp fordi de nøye overveide og dilettantiske reaksjoner, gradvis erstattes med en mer ateoretisk og intuitiv atferd. Sentrale elementer stikker seg frem som viktige uten at man behøver å bore situasjonen med overveielser og telle feberaktig på alle knappene før man handler.
  5. Til sist oppnår vi ekspertisenivå, hvor man i enda større grad er selvforglemmende, og handler korrekt uten forstyrrende deliberasjon. En raffinert diskriminasjonsevne foranstalter en automatisk klokskap og intuitiv handlekraft (Dreyfus, H. &  S., 2000, pp. 56-61).

 

Denne modellen beskriver brødrene selv i en DVD film som heter The skill model.

 

Merleau-Ponty hevder at en absorbert behendig situasjonshåndtering ikke behøver en mental representasjon av målet. En forfaren reaksjon oppleves snarere som en uavbrutt aktivitetsstrøm i takt med vår ureflekterte fornemmelse for situasjonen (Dreyfus, 1998). De bevisste prosesser etableres gradvis på lavere og mer ubevisste nivåer i den menneskelige kognisjon, hvorpå de kan utføres bramfritt, automatisk og “profesjonelt” uten omvei om refleksiv vurdering.

 

Poenget er altså at en amatør må tenke mye, overveie reglene og analysere situasjonen fordi man ikke har en intuitiv fornemmelse av hvordan oppgaven skal løses. En ekspert vet umiddelbart hva som må til, og han bruker ikke tid på refleksjon eller overveielse i oppgaveløsningen. Han ”bare vet” intuitivt hvordan det skal være.

 

På bakgrunn av dette kan vi forestille oss at den schizofrene blir ”amatør i eget liv”. Ikke fordi han mister sine fornuftsevner, men fordi vedkommende i alt for stor grad tenker og overveier enhver situasjon. Å være sammen med andre mennesker blir ikke noe hyggelig man gjør ”uten å tenke så mye”, men noe man må forstå, analysere og prestere. Ingenting blir naturlig og lett, men snarere komplisert og vanskelig. Når dette sprer seg ut til flere elementer ved livet, kan man ikke lenger ta noe for gitt. Alt må opp til grundig overveielse, og det krever enormt mye mental energi og forsinker enhver spontan handling.

 

Et mer alminnelig eksempel kan vi hente fra en forballkamp. Amatører i forball må først lære seg reglene for spillet. De må forstå hensikten, de ulike posisjonene på banene, avgrensningene og så videre. Deretter må de bli kjent med mulighetene for samspill innad i laget og de må undersøke hvordan ballen kan forvaltes på banen ved hjelp av bena. Etter hvert som man blir en mer kompetent spiller, trenger man ikke bruke tid på å repetere reglene eller overveie fotens hastighet mot ballen i forhold til ønsket skuddlengde. En god fotballspiller handler på intuisjon og en ikke-reflektert følelse for spillet. Når vi spiller en god kamp, er det som regel fordi vi ikke tenker, men handler. Dersom vi plutselig utsetter for press eller rammes av prestasjonsangst, medfører det ofte en større grad av bevissthet rundt det vi holder på med, og vi blir dårligere. Jeg mistenker at noe av det samme skjer med den schizofrene. Den indre usikkerheten blir stor, og individet begynner å gruble over den minste ting, og på den måten fjerner man seg fra det levde livet. I ekstrem grad forulempes alle våre ”normale opplevelser”, og verden blir et skremmende sted som hele tiden må analyseres og overveies.    

 

 

Merleau-Ponty og kroppens intelligens

 

Merleau-Ponty påpeker at en viktig del av den menneskelige eksistens består i en før-refleksiv tilstedeværelse (Rasmussen, 1996, p. 86), og ekspertens, eller det friske menneskets, tilbørlige helbred hviler i et jevnlig ikke-reflektert engasjement i verden. Merleau-Ponty omtaler et kroppsskjema som betegner menneskets implisitte “viten” om sin egen kropps aktuelle og mulige posisjoner i det fenomenale handlingsfelt. En overdreven tilbøyelighet til bevisstgjøring av kroppsskjemaet, kan, i et verst tenkelig scenario som schizofreni, bety at man slår sin egen eksistens i filler under en kontemplerende (konstant tenkende) slegge (Merleau-Ponty, 1994).

 

Den formen for hyperoppmerksomheten, som jeg her forsøker å beskrive, utskiller deler og torpederer et pragmatisk helhetsoverblikk. Det er ikke umulig at slikt kan avstedkomme former for katatoni og indikerer den bakenforliggende struktur i den schizofrenes psykomotoriske forstyrrelser. Muligens har den schizofrene ikke lenger en ureflektert og spontan adgang til kroppsskjemaet, noe som nødsager kalfatringer i en prosess hvor den lidende må se seg selv utenfra for å erverve et totalinntrykk, men distansen fordrer kun nye perspektiver som avkrever atter nye avgjørelser. Lise skriver: ”Når jeg går ute føler jeg at noen går bak meg… Det er meg selv som går bak, og som jeg ser” (2004, p. 34). Kontakten til et kroppslig integrert subjekt er forvitret, noe som også spolerer kontakten til omverden. Uten slik affinitet berøves den schizofrene to avgjørende bærebjelker i menneskelig væren. Merleau-Ponty viser hvordan det er gjennom egenkroppen og dens forbindelse til verden at man avprøver det menneskelige følelsesregister og utvikler identitet. Den schizofrenes tendens til overdreven tenkning og refleksjon drenerer eksistens og følelsesliv. Den sørgelige tilstand tilkjennegir seg når Lise skal berolige sin yngste sønn. ”Jeg trøstet ham med den lille delen av virkelighet som jeg enda har, men jeg stod allikevel ved siden av meg selv og hørte på. Jeg følte ingenting, bare en slags kulde fordi jeg ikke var helt med” (p. 82).

 

 

Konklusjon

 

Det endelige spørsmålet er om schizofreni handler om overveldende følelser og ubevisste drifter, eller om man kan forstå det som overdrevent mye tanker og refleksjon som hemmer spontanitet og normal livsflyt.

 

Enkelte hevder som nevnt at sykdommen fremhever de ubevisste funksjoner hvorpå den syke mister ethvert initiativ i den grad at de ikke engang formår å gi et svar som kan utledes direkte av spørsmålet. En typisk nærliggende konklusjon stadfester blant andre von Damarus allerede i 1939. “Therefore we are once more driven to the conclusion that the specific paralogical thought and speech processes of the schizophrenic are in essence those of primitive people” (1939, p. 112). De patologiske strukturer vitner om de arkaiske (barnslige) stadier i et utviklingsforløp og betegner sykdommens regressive reprise. Den syke drives kun av animalsk instinktiv automatikk. Paradokset jeg forsøker å plotte begynner så smått å utkrystallisere seg. Min forslag tyder på at schizofreni ikke alltid kan forstås som et ubevisst tildriv eller uttrykk for den ubevisste beveggrunn, men snarere overdreven bevisst cerebralisme hvor eksempelvis Schrebers tilværelse påtvinges ham “to ponder many things usually passed over by human beings, which made me think more deeply” (2000, p. 207). Han anføres uopphørlig til “continual thinking, uninterrupted activity of the nerves of intellect without any respite”, noe han opplever som tortur og anser som “incompatible with human nature” (p. 251). Dernest tyder det ikke på at det er det automatiske reaksjonsmønster som består, men snarere at uavbrutt oppmerksomhet på nettopp den alminneligvis selvskrevne automatikk forbyr et sundt og emosjonelt engasjement i verden.

 

Min konklusjon er at enkelte tilfeller av schizofreni handler om mennesker, som på grunn av en grunnleggende usikkerhet og tvil, begynner å gruble så mye at de ”kommer for sent til livet selv” (Thielst, 1999, p. 41).

 

Relaterte artikler

 

 

Kilder

 

 

Dahl, Lise & Abrahamsen, Pål (2004): Psykosens verden en schizofren kvinnes beretninger. Universitetsforlaget, Oslo.

Damarus, von E. (1939): The Specific Laws of Logic in Schizophrenia. I: Kasanin, J. S. (1964): Language and thought in schizophrenia Collected papers presented at the meeting of the American Psychiatric Association, May 12, 1939, Chicago, Illinois. Pp. 104-115. W.W. Norton, New York. 

Dreyfus, Hubert L. & Dreyfus, Stuart E. (1988): Mind over machine: the power of human intuition and expertise in the era of the computer. The Free Press, US.

Dreyfus, Hubert L (1998) Intelligence Without Representation – Merleau-Ponty’s Critique of Mental Representation: The Relevance of Phenomenology to Scientific Explanation. Copyright 1998 Hubert Dreyfus. All rights reserved. Fra: http://www.hfac.uh.edu/cogsci/dreyfus.html den 25.04.05.

Dreyfus, Hubert L. & Dreyfus, Stuart E. (2000): Mesterlære og eksperters læring. Pp. 54-76, I: Nielsen, Klaus & Kvale, Steinar (Red.) (2000): Mesterlære læring som social praksis. 3. opplag, Hans Reitzels Forlag, Danmark.

Freud, Sigmund (1992): Schreber – psykoanalytiske bemærkninger om et selvbiografisk tilfælde af paranoia (dementia paranoides). Utgitt av Olsen, Andkjær Ole & Køppe, Simo. Gyldendals Bogklubber, Danmark.

Freud, Sigmund (2002): The Schreber Case. Penguin books LTD.

Hemmingsen, Ralf,  Parnas, Josef, Gjerris, Annette, Kragh-Sørensen, Reisby Niels (2000): Klinisk psykiatri. 2. Utgave, Forfatterne og Munksgaard, København.

Merleau-Ponty, Maurice (2003): Phenomenology of perception. Routledge classics.

Merleau-Ponty, Maurice (1994): Kroppens fenomenologi. Pax Forlag.

Olsen, Ole Andkjær, Køppe, Simo (1983): Freuds psykoanalyse. Gyldendalske Boghandel Nordisk Forlag A/S, København.

Rasmussen, Torben Hangaard (1996): Kroppens filosof Maurice Merleau-Ponty. Semi-forlaget, Brøndby.

Schreber, Daniel Paul (1992): Utdrag av En nervesyg pasients memoarer. I: Freud, Sigmund (1992): Schreber – psykoanalytiske bemærkninger om et selvbiografisk tilfælde af paranoia (dementia paranoides). Utgitt av Olsen, Andkjær Ole & Køppe, Simo. Gyldendals Bogklubber, Danmark.

Schreber, Daniel Paul (2000): Memoirs of my nervous illness. Introduksjon av Dinnage, Rosemary. The New York Review of Books, USA. (Anbefales!).

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Fungerer samtaleterapi godt nok?

SamtaleterapiEn biologisk og dynamisk forståelse av psykiske lidelser

 

Barnet fødes inn i verden med en hjerne som er klar for å motta erfaringer. De tidligste erfaringene blir ofte toneangivende for vårt kommende livsforløp. Dersom vi opplever trygghet og omsorg i barndommen, utvikler vi som regel en solid selvfølelse og en sterk motivasjon og livsgnist. Dersom vi i motsatt fall opplever mye svik og utrygghet, er det sannsynlig at vi kommer til å leve livet på en undertone av uro og selvusikkerhet. Opplevelser fra tidlig barndom skriver seg inn i vår «psykologiske biologi» og farger vår oppfattelse av oss selv og verden. Dersom vi bærer på mange negative og vonde erfaringer, kan det altså føre oss inn i uheldige livsorienteringer som borger for depresjon, angst og eksistensiell usikkerhet.

 

Ofte er det de erfaringene vi opplever før vi kan uttrykke oss språklig som får mest innflytelse på vårt liv. Barn som opplever psykologisk ubehag, har ikke alltid et utviklet språk som kan bære frem en forståelse av situasjonen. Dermed forteller de eksempelvis at de har vondt i magen når de egentlig føler seg oversett, redde, mobbet eller lignende. Poenget er at tidlige erfaringer kan skape ubevisste reaksjonsmønstre som hjemsøker oss senere i livet. Et barn som opplever mye avvisning vil reagere med mye panikk og gråt. Panikken er et emosjonelt styringssystem som skal sørge for at mor og barn har en nær kontakt, noe som selvfølgelig er avgjørende for barnets overlevelse. Dersom barnet blir forlatt, og dermed aktiveres mot en tilstand av panikk i for stor grad, vil den delen av hjernen, som sørger for at barnet blir redd og smertes av å bli forlatt, stimuleres mye og dermed komme til å utgjøre en stor del av barnets «mentale økonomi». Senere i livet kan det hende at den voksne personen lett reagerer med panikk i stasjoner som egenlig ikke burde borge for denne typen engstelse. Noen blir veldig redde for å bli forlatt og klamrer seg til andre mennesker i alt for stor grad. Kanskje opplever de angst og ubehag hver gang de sier farvel til noen, og kanskje takler de ikke ensomhet i det hele tatt. Dette kan altså utvikle seg til en slags patologisk avhengighet og en overveldende frykt for ensomhet. Denne psykologiske dynamikken (psykodynamiske teorien) i menneskets psykologi har vi beskrevet med flere eksempler i artikkelen som heter Bli kvitt angst og depresjon med følelsespsykologi. Poenget er uansett av gjentate avvisninger i barndommen, kan etablere et reaksjonsmønster hvor man reagere med uforholdsmessig stort ubehag ved selv «ubetydelige» separasjoner i voksen alder. Dessverre finnes det en rekke slike mønstre vi risikerer å utvikle dersom vi utsettes for mange vonde erfaringer gjennom oppveksten.      

 

I forlengelsen av dette vil noen mene at psykiske lidelser primært handler om negativt tankegods eller stadige feiltolkninger av tilværelsen basert på erfaringer fra tidlig barndom og oppvekst. Altså ideer og uheldige fortolkninger som fører mennesker inn i forskrudde oppfattelser av seg selv og sin tilværelse, noe som videre kan medføre en depressiv grunnstemning eller et liv preget av unødvendig mye frykt og engstelse. I tillegg rammes man gjerne av en følelse av å være unormal, og ”unormale” mennesker trekker seg gjerne tilbake som en reaksjon på opplevelser av å ikke passe inn. Dersom denne følelsen eller ubevisste idémønsteret ligger dypt forankret i oss, og skriver seg fra uheldige omstendigheter og vonde erfaringer fra tidlig barndom, hender det at vi kaller det en personlighetsforstyrrelse. Det gjør man fordi tankerekkene og opplevelsesmønstrene ligger så dypt i vårt mentale bokholderi at det gjennomsyrer store deler av vår livsførsel. Disse, for lengst «glemte» erfaringene, kan komme til å påvirke måten vi tenker, føler og reagerer på i voksen alder. Som regel er man ikke klar over at man påvirkes på denne måten, og det er her psykoterapi kommer inn som et verktøy hvor man forsøker å identifisere negative livsmønstre. Dette har vi skrevet mer om i artikkelen Hva er psykiske lidelser?.

 

 

Innsikt i det ubevisste

 

Når alt kommer til alt har vår våkne bevissthet kun en marginal innflytelse på vår totale livsøkonomi. Bargh og Chartrand (1999) har en gjennomgang av mye vitenskapelig forskning på området og konkluderer med at 95 prosent av handlinger besluttes ubevisst. Det betyr at bevisstheten ikke gjør regnskap for mer enn 5 prosent, noe som kanskje ikke alltid er betydelig nok for en varig og konstruktiv endring i psykisk fungering. Kan man drive introspektiv undersøkelse i samtaleterapi og herigjennom modifisere innlærte erfaringsresponser dypt implementert i nedarvede biologiske styringssystemer? Kan man gjøre det ubevisste bevisst? Og eventuelt hvor lang tid vil et slikt prosjekt ta?

 

Psykologer vet at dyptliggende patologiske karaktertrekk krever langvarig og tett oppfølging, og mange har erfaringer som tilsier at de terapeutiske bestrebelsene har en ganske beskjeden effekt. Noen faller tilbake i uheldige ”tvangsrepetisjoner” ved mildt press eller opplevelse av belastning. Når våre dyptliggende mentale mekanismer sanser ”fare”, kobles de høyere og mer refleksive nivåene ut, og man går på autopilot helt til problemet er avverget, enten det avverges reelt eller symbolsk (jf. overspise uten ”å tenke seg om”, kutte seg i armen for en emosjonell ”forløsning”, ruse seg for å avverge ubehaget eller jobbe døgnet rundt for å unngå og kjenne på følelser). Det er heller ikke så merkverdig at mennesket henfaller til disse grunnleggende mekanismene (panikk, frykt etc.) ettersom de historisk sett har mye lenger fartstid som overlevelsesmekanismer enn den mer «moderne» (selv)refleksive kapasiteten i pannebarken til vår tids mennesker. Teoretisk sett handler behandling ofte om å skape gunstigere forbindelser mellom de lave (ubevisste) og de høyere (bevisste) nivåene i vår mentale økonomi.

 

Dersom menneskets refleksive kapasitet til stadighet må gi tapt for feilslåtte inkorporeringer av stereotype overlevelsesmekanismer, synes det rimelig å anta at intervensjonene i første rekke bør siktes mer direkte inn mot de dypereliggende strukturene i menneskets mentale apparatur, og disse er ubevisste! De er ikke tenkt, men følt. De er ofte installert før vi fikk språkevnen, noe som gjør at de ofte ligger langt utenfor det vi noensinne kan klare å artikulere. Og det vi ikke kan uttrykke i språket, vil forbli i skyggen av vår bevissthet. dette er et problem, og det representerer på mange måter samtaleterapiens største utfordring.

 

 

Freud og fri assosiasjon

 

Freud håpet at slike ubevisste eller prerefleksive responser og uheldige automatikker ville avsløre seg selv hvis pasienten lå på ryggen (en sårbar posisjon) og snakket helt ”frittflytende” uten å tenke over det de sa. Gjennom det han kalte fri assosiasjon, håpet han at pasientens prerefleksive psykologi ville komme til syne i en fordekt form, hvorpå det var terapeutens oppgave å åpenbare dette innholdet for pasienten. Det var konflikter og uheldige mønster i pasientens førbevisste sfære som forårsaket psykiatriske symptomer, og terapeuten skulle rett og slett legge til rette for å lokke frem, avkode og deretter formulere disse konfliktene for pasienten slik at de ble ”synlige” og forståelige og dermed ble flyttet frem under pasientens viljestyrte bevissthet, hvorpå konflikten kunne finne sin løsning på pasientens eget insitament.

 

 

Drømmetydning

 

Når terapien lykkes, ville det medføre større grad av selvkontroll og innsikt hos pasienten, noe som altså var selve nøkkelen til endring. Det var det samme prosjektet som gjaldt i forhold til drømmer. I drømmenes verden kom det prerefleksive frem i form av symboler. Igjen er det terapiens oppgave å avkode disse symbolene for innsikt og helbredelse. Freud fanget opp den psykoanalytiske teknikken fra sin lærer, den østerrikske psykiateren Josef Breuer, som før Freud hadde utviklet det han kalte mesmerisme. Dette var fundert på de samme prinsippene, men han benyttet hypnose som innfallsport til pasientens ubevisste problemkompleks. I sitt monumentale verk om drømmetydning angir Freud at drømmene er kongeveien til det ubevisste.

 

 

Psykoterapeutiske teorier og teknikker

 

Siden har en rekke teknikker blitt utarbeidet med tilsvarende hensikter. Egopsykologien beskrev menneskets psykologiske forsvarsmekanismer. Dette var de ubevisste manøvrene mennesker henfalt til for å skåne seg eller unngå indre og ytre emosjonelle stressfaktorer. En avsløring av forsvarsstrategiene kunne sette terapien på sporet av hva som var emosjonelt vanskelig for pasienten og den påfølgende innsikten ville gjøre pasienten i stand til å dempe sitt forsvar og gjøre vedkommende mer fleksibel og mindre ”psykologisk anspent”.

 

Negative grunnleggende leveregler – Skjematerapi

 

I senere tid har Young og Klosko (1995) utledet over tolv negative grunnleggende leveregler som hver på sin måte beskriver hvordan tidlige erfaringer avleirer seg som nedslående mønster i den voksne personligheten. Parallelt har de konstruert et selvutfyllingsskjema som skal avdekke hvilke(t) mønster pasienten er fanget i, noe som senere artikuleres og presenteres for pasienten sammen med en rekke tiltak for å bryte ut av sitt repertoar av negative mønster. Etter vår mening er boken Reinventing your life – How to break free from negative life patterns en av de beste «psykologibøkene for folk flest» på markedet. Boken kan fungere som en guide til innsikt i menneskets psykologiske dynamikker, samtidig som den er utformet som en selvhjelpsbok.

 

 

Mentalisering

 

Bateman og Fonagy (Foany et. al. 2004 og Bateman og Foangy 2007) jobber med pasientenes evne til mentalisering, noe som også går på evnen til å nyansere pasientens automatiske og feilslåtte fortolkninger av andre mennesker og miljøet rundt. Hvis man innser at våre tolkninger av andre menneskers følelser, tanker og hensikter ofte er farget av våre egne erfaringer, kan det etter hvert bli tydelig at vi reagerer med for eksempel uhensiktsmessig mye angst. Slagordet for mesteparten av psykoterapeutisk behandling er: Oppøve evnen til å se seg selv utenfra og andre innenfra. I boken Mentaliseringsbasert terapi for borderline personlighetsforstyrrelse (en praktisk veiledning) gir Bateman og Fonagy et godt innblikk i det som kalles mentaliseringsbasert terapi. Boken har mange kliniske eksempler som gir et godt innblikk i denne behandlingsmetoden.

 

 

Problemet med samtaleterapi eller ”talekur”

 

Problemet er at når angsten eller symptomene stiger, synker vår evne til mentalisering tilsvarende. Vi henfaller til ”dårlige” tolkninger eller impulsive reaksjonsmønstre som igjen er med på å eskalere symptomene. Dette er på sett og vis den negative angstspiralen som kognitiv terapi bruker som pedagogisk hjelpemiddel ovenfor pasientene. Spørsmålet er om det er mulig å ruste vår evne til refleksjon såpass mye at den kan bestå også i de situasjonene hvor vi føler oss presset. Er det mulig å trene opp refleksjonsmuskelen slik at den blir sterk nok til å avdekke og virkelig omgjøre våre negative mønster med en varig effekt?

 

Vi har drevet psykoterapi i kjølevannet av Freud i mange år, og vi blir stadig bedre. Dog dreier terapi seg ofte om en langsom prosess, akkurat som det er en langsom prosess å trene muskulaturen i kroppen slik at den vokser og blir sterkere. Når vi vet at nittifem prosent av vår fungering fra sekund til sekund er driftet av de lavere nivåene i vår psyke, og at disse nivåene ofte i ett eller annet omfang har vært utsatt for ”vranglære” eller traumer som henleder oss til forstyrrede tolkninger og reaksjoner mot omgivelsene våre, er det kanskje grunn til å innrømme at vi trenger all den terapeutiske hjelpen vi kan få hvis vi skal oppnå større og sterkere evne til affektregulering og mentalisering.

 

Selvfølgelig kan vi få hjelp av medikamenter. Det kan gi oss en midlertidig balanse, men så snart effekten ”dampes ut” av systemet, er vi tilbake i ubehaget. Medisner kan betraktes som et slags vindu inn til de mulighetene som foreligger når vi vinner mer styrke i vår egen evne til å håndtere emosjonelle påkjenninger og psykologisk ubehag. Konkluderende kan vi si at et nedenfra og opp perspektiv på lidelse fungerer raskt, men har en kortvarig effekt. Med nedenfra og opp mener jeg at man gjør sitt inngrep på biologien med for eksempel medikamenter for å vinne en psykologisk effekt. Et ovenfra og ned perspektiv er det motsatte, altså forsøk på å endre kroppslig angst og impulsive reaksjoner ved hjelp av fornuft og innsikt. Et ovenfra og ned perspektiv krever mye (selvinnsikt gjennom terapeutiske prosesser) og bruker lang tid før det fremskaffer en effekt, men hvis man først vinner en forbedring gjennom terapi, er effekten som regel av mer varig karakter.

 

Terapi i kombinasjon med mindfulness

 

Likevel hender det ofte at terapi aldri fører frem. Jeg tror dette handler om at Vestlig psykologi, med Freud som sin bakmann, har alt for stor tiltro til menneskets refleksjonsevner, intellektuelle kapasitet og bevisste styrke. Jeg tror at våre grunnleggende emosjonelle styringssystemer i mange tilfeller av patologi lett gjenvinner makten og fører mennesket tilbake i uheldige og smertefulle livsmønstre. Min idé, som jeg deler med mange andre, er at psykologien bør se til Østlige visdomstradisjoner for å hente inn en selvutviklende praksis med røtter i meditasjon og yoga. Disse teknikkene handler om kroppsbevissthet og emosjonell kontroll gjennom praktisk utøvelse av kroppslige selvkontroll. Det handler om å vinne mer balanse i eget følelsesliv uten bruk av intellektuell innsikt. I så måte ligner det mer på et nedefra og opp perspektiv (fra kropp til psykologi) som ikke krever at man spiser piller for å dempe stress og følelsesmessig turbulens.

 

Jeg vil mene at psykoterapi i kombinasjon med meditasjon, for å overvinne impulsivitet og destruktive reaksjonsmåter, er mer enn dobbelt så effektivt som psykoterapi alene. Av den grunn bejaer jeg både Kabat-Zinn og Marsha Linehans (1993, 2009 og Hayes, Follette, & Linehan, 2004) innsats for å implementere blant annet mindfulness som et akseptert terapeutisk verktøy i helsevesenet. På sett og vis renvasker Linehan meditasjon for undertoner av religiøsitet og hippiekultur, noe som åpner feltet for videre utforskning av meditasjon og yoga som supplement i behandling av psykiske lidelser eller i selvutvikling. Linehan plukket opp denne teknikken fra Zen Buddhisme og inkorporerte den i en veldefinert og veldokumentert behandlingsmanual. Hennes mest sentrale bok er oversatt til norsk: Dialektisk atferdsterapi ved emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Linehans innsats på dette området er fenomenal, ikke så mye fordi hun oppdaget det kurative elementet i meditasjon, men fordi hun på sett og vis ”legaliserte” metoden i psykiatrisk behandling.

 

Her er det også flere aktører som har vært på bane og gjort en hederlig innsats, og professor Jon Kabat-Zinn (1990, 2005, 2009a, 2009b, 2010a, 2010b) bør nevnes spesielt. Jon Kabat-Zinn (født 5 juni 1944) er professor i medisin, og han står bak opprettelsen av ”Stress Reduction Clinic” og ”Center for Mindfulness in Medicine, Health Care, and Society” ved University of Massachusetts Medical School. Kabat-Zinn var elev av zen-mester Seung Sahn og en av grunnleggerne av Cambridge Zen Center. Hans praksis av yoga og studier innenfor buddhistiske lærere, henledet han til en fantastisk innsats i forhold til å integrere sine østlige læresetninger i vestlig vitenskap. Han underviser mindfulness meditasjon som en teknikk for å hjelpe mennesker til å mestre stress, angst, smerte og sykdom. Han er dermed også en av de personlighetene som har klart å implementere mer ”åndelige” selvutviklingsstrategier i vestlig orienterte behandlingssystemer. De fire mest kjente bøkene av Jon Kabat-Zinn er utgitt på norsk. På sett og vis representerer de en mellomting mellom åndelig litteratur, selvhjelpsbøker og psykologifag:

 

WebPsykologen er svært interessert i Østlige visdomstradisjoner og deres bidrag til Vestlig psykologi og behandlingspraksis. Vi har derfor utforsket Østlig inspirerte selvutviklingsteknikker, som ulike varianter av meditasjon og yoga, i flere artikler og videoinnslag:

 

 

Se også vår nyeste video om mindfulness!

 

 

Konklusjon

 

Jeg vil mene at samtaleterapi ofte kommer til kort i behandling av mennesker med psykiske plager. Ved en god allianse mellom pasient og terapeut, kan det skapes et emosjonelt rom som borger for innsikt og forandring, men i mange sammenhenger holder ikke dette. Jeg tror at terapi ofte er tjent med supplement fra østlige visdomstradisjoner hvor intellektuell innsikt tones ned til fordel for fysiologiske selvutviklingsstrategier som handler om å finne mental balanse på et nivå som ligger utenfor egoets bekymringer og tankekjør. Følelsene sitter til syevende og sist i kroppen og kan lamme oss uten at våre forstandsevner makter å nedregulere uhensiktsmessige og impulsive reaksjoner. I slike tilfeller gir det mening å gå kroppslig til verks ved hjelp av meditative strategier for å gjenvinne emosjonell kontroll på et kroppslig nivå. Når dette foregår i kombinasjon med samtaleterapi, tror jeg vi kan håpe på langt bedre statistikker i behandling av mange psykiske problemer i tiden fremover.

 

Det finnes også en del litteratur og forskning som viser at selvutvikling får best effekt dersom man kombinerer psykoterapi, meditasjon, lesing og fysisk aktivitet. En slik flerfasettsstrategi i forhold til selvutvikling er tema i artikkelen Oppskrift på selvutvikling.

 

 

Kilder

 

Bargh, J. A. & Cartrand, T. L. (1999). The unbearable automaticity of being. American Psychologist, 54, pp. 462-479.

Bateman, Anthony. & Fonagy, Peter. (2007). Mentaliseringsbasert terapi av borderline personlighetsforstyrrelse. En praktisk veileder. Oslo: Arneberg forlag. 

Fonagy, Peter, Gyorgy Gergely, Jurits L. Elliot et. al. (2004). Affect regulation, mentalization, and the development of the Self. Karnac Books. 

Kabat-Zinn, Jon (1990). Full Catastrophe Living: Using the Wisdom of Your Body and Mind to Face Stress, Pain, and Illness. Delta.

Kabat-Zinn, Jon (2005). Wherever You Go, There You Are. 10. utg. Hyperion.

Kabat-Zinn, Jon (2009a). 108 leksjoner i mindfulness bevisst tilstedeværelse i hverdagen. Arneberg Forlag. 

Kabat-Zinn, Jon (2009b). Akkurat nå bevisst tilstedeværelse i hverdagen. Arneberg Forlag. 

Kabat-Zinn, Jon (2010a). Bli din egen hjelper 100 leksjoner i mindfulness bevisst tilstedeværelse i hverdagen . Arneberg Forlag.

Kabat-Zinn, Jon (2010b). Mindfulness en vei ut av depresjon og nedstemthet. Arneberg Forlag

Linehan, Marsha (2009). Dialektisk atferdsterapi ved emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Gyldendal Akademiske.

Linehan, Marsha (1993b). Skills Training Manual for Treating Borderline Personality Disorder. The Guilford Press.

Hayes Steven C., Follette, Victoria M., & Linehan Marsha M. (2004). Mindfulness and Acceptance: Expanding the Cognitive-Behavioral Tradition. The Guilford Press. 

Young Jeffrey E. & Klosko Janet S. (1995). How to break free from negative life patterns and feel good again. USA: Penguin Putnam, Inc. (Anbefales!)

 

 

Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Narsissisme og mentalisering

NarsissismeI psykoanalysen beskrev Sigmund Freud to typer narsissisme. Den første kalte han «primær narsissisme» og forstod den som en naturlig tilstand hos nyfødte barn. «Sekundær narsissisme» referer til en utvikling hvor personen kom uforrettet ut av spedbarnstadiet og dermed vokser opp med udekkede behov for bekreftelse av sitt eget «Selv». Dersom man ønsker å lese hva Freud har å si om personlighet, vil jeg mene at det er hans Forelesninger til innføring i psykoanalyse som er lettest tilgjengelig og gir den beste oversikten. I denne boken sammenfatter psykoanalysens grunnlegger sine forskningsresultater på sjelelivets område.

 

Vår folkelige antakelser om narsissisten er at vedkommende er langt over gjennomsnittlig selvopptatt og overfladisk. Det er kanskje en ganske riktig observasjon fra en andre eller tredjepersonperspektiv, men fra narsissistens eget perspektiv finner man en overveiende usikkerhet på eget «Selv». Personen forsøker å kompensere for denne uklare oppfatningen av seg selv ved å tilstrebe bekreftelser fra omgivelsene. Han eller hun rammes av en slags følelse av kaotisk tilintetgjørelse dersom omgivelsene ikke til stadighet attesterer deres eksistens.

 

Gjennom mange av artiklene på WebPsykologen har vi hele tiden sett hvordan tilblivelsen som menneske er avhengig av omgivelsenes tilbakemeldinger. På sett og vis blir vi mennesker når andre forteller oss hvem vi er. For narsissisten er denne prosessen uforløst i den tidligste fasen i livet hvor grunnmuren for selvforståelse blir støpt, noe som fører til at behovet for bekreftelse senere i livet antar desperate dimensjoner. Personens fokus på egen agenda overskygger respekt og omtanke for andre. Vedkommende har få meninger og oppfatninger om anliggende som ikke direkte angår dem selv. Derfor kopierer de andres kvaliteter slik at de til en viss grad evner å manøvrere seg gjennom sosiale situasjoner. Det er i denne sammenheng man kan fornemme det overfladiske anstrøket hos narsissisten. Det antas dessuten at atferd som synes respektfull eller empatisk hos disse karakterene først og fremst er et virkemiddel i en type tilsiktet svindel for å manipulere omgivelsene. Slike personlighetstrekk er antakelig delvis forenlige med det man på folkemunne kaller psykopati, men psykopatibegrepet er for lengst utgått og avleggs. Psykopatibegrepet var på mange måter så belastet at det nesten ikke var mulig å tilstrebe en større forståelse for den bakenforliggende psykologien i psykopatens ”ondskap”. I det diagnosesystemet vi opererer med i Norge, er det dyssosial personlighetsforstyrrelse som ligger tettest på den gamle psykopatibetegnelsen. Forståelsen for antisosiale trekk er langt større i dag enn før, men fremdeles er det usikkerhet rundt forholdet mellom arv og miljø når det kommer til personlighetsforstyrrelser. Sannsynligvis veier miljøfaktorene aller tyngst, men biologien spiller også en rolle.

 

 

Kohut og Kernberg om narsissismens vesen

 

Både Kohut og Kernberg har beskrevet narsissismens vesen, men som sedvanlig har de gjort det på to litt forskjellige måter. Deres beskrivelser synes å sammenfalle med en slags todeling av narsissisme som er beskrevet i DSM-IV (Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders). Den ene typen kalles Overt Narcissism og omfavner grandiose og ekshibisjonistiske karaktertrekk. Her finner man en tilsynelatende ubegrenset tiltro til egen fortrefflighet. Den andre undergruppen har en nesten motsatt egenhet og benevnes Covert Narcissism. Denne diagnostiske subgruppen beskriver personer som er sårbare og særlig ømfintlige ovenfor kritikk. Slike personer kan reagere på små bemerkninger som i alminnelighet ikke vil oppfattes som kritiske. I slike situasjoner aktiveres deres psykologiske forsvarsverk ganske kraftig. Disse personene er ikke så lett å diagnostisere og deres forlegne fremtoning forveksles ofte med et depressivt symptombilde.

 

Kernberg (2000) jobbet primært på en type døgnavdeling og man antar derfor at hans tilfeller av narsissistiske personligheter hadde relativt omfattende forstyrrelser. Hans teorier beskriver etter alt å dømme overt narcissism. Kohut (1971) som arbeidet i en poliklinisk setting med personer som primært søkte behandling for depressive og nevrotiske plager, beskriver i hovedsak covert narcissism. I boken The analysis of the self : a systematic approach to the psychoanalytic treatment of narcissistic personality disorders (1971, denne utg. 2009) utvikler Kohut forståelsen av narsissisme i nye retninger i kjølevannet av psykoanalysens konsepter. Her introduserer han en type selv-objekt-overføring som skal innfange en kombinasjon av psykologisk speiling og idealisering. Han antar at barn har behov for å forherlige og emosjonelt besettes av omsorgspersonenes attråverdige kompetanser. Samtidig er deres dannelsesprosess avhengig av at de får bekreftet og speilet sitt eget selvverd av empatiske og omsorgsfulle andre. I følge Kohut er denne følelsesbetonte mellommenneskelige gjenklangen en nødvendighet for å utvikle et sammenhengende og sundt «selv».

 

Kohut regnes som regel som opphavsmannen til en egen retning innenfor psykologien som kalles selvpsykologi. Veldig mange innflytelsesrike teorier finner sitt opphav i selvpsykologien. På norsk finnes boken Selvpsykologi utviklingen etter Kohut (2005) som en god redegjørelse for sentrale temaer innenfor området selvutvikling og psykoterapi, med spennvidde fra fenomenologi til moderne psykoanalyse.

 

 

Narsissisme i lyset av mentalisering

  

Ovenstående er også essensen i mentaliseringsteorien fremsatt av Bateman og Fonagy (2007). Som nevnt i tidligere artikler er denne teorien på kraftig fremmarsj og vinner stadig nytt terreng i fagfeltet. Kort sagt bygger den på hermeneutikk som benevner en type fortolkningsprosess hvor man reflekterer over sin egen rolle i fortolkningsprosessen. Mennesket er intersubjektivt (et sosialt dyr) som i en viss forstand bedriver en kontinuerlig hermeneutisk prosess hvor det handler om å tolke og fortolke seg selv, andre og verden på stadig nye og meningsbærende måter. Mentalisering er rett og slett menneskets evne til å fortolke seg selv og andre som intensjonale vesener som drives av følelser, ønsker, begjær, forestillinger, selvbedrag, løgn eller grunnleggende emosjonelle styringssystemer som ofte reagerer automatisk og i visse henseende irrasjonelt. Mentalisering kan kanskje oppsummeres som evnen til å se seg selv utenfra og andre innenfra. Det handler om å leve seg inn i andres perspektiver og stille spørsmålstegn ved sine egne subjektive konklusjoner eller ”sannheter”. I så måte er mentalisering og mentaliseringsbasert terapi sannsynligvis et ypperlig utgangspunkt i møte med narsissisme, antisosiale mennesker eller dyssosiale personligheter som nettopp mangler innlevelsesevne i andres opplevelser, hvorpå de ofte neglisjerer andres behov og følelser i en slik grad at vi tolker det som egoisme og kanskje ondskap.

 

Bateman og Fonagy påpeker, i likhet med Kohut, at evnen til å mentalisere utvikles hos barnet i samspillet med empatiske omsorgspersoner som evner å leve seg inn i barnets emosjonelle klima og dermed speile barnet på en passe korrekt måte. Mentalisering er en veldokumentert og nyttig behandlingsform for pasienter som sliter med selvregulering. Det er gjennom en slik speilende (eller mentaliserende) prosess at barnet (eller pasienten) lærer å forstå seg selv, sine psykologiske reaksjoner og sin plass i den løpende tilværelsen. Slik innsikt og erfaring i egen psykologi skaper det nødvendige grunnlaget for den emosjonelle selvreguleringen som kjennetegner den friske personligheten. Man må rett og slett ha god erfaring med å forstå seg selv og sine reaksjoner for å kunne justere seg klokt og adaptivt til sitt miljø og sine medmennesker. Barnets bestilling ved fødsel er rett og slett en empatisk person og et trygt miljø som kan fylle de emosjonelle styringssystemene med gode erfaringer og etter hvert kloke føringer som gjør at det på sikt kan leve så tilfredsstillende som mulig med det psykologiske enigma som barnet etter hvert kommer til å kalle sin personlighet eller sitt «Selv».

 

På mange måter er mentaliseringsteorien en ganske pragmatisk konseptualisering av det eldgamle motsetningsforholdet mellom fornuft og følelser som har sterke røtter i vestlig idéhistorie. Når vi oversvømmes av følelser forsvinner fornuften og mentaliseringsevnen. Denne innsikten er eldgammel, noe som henfører flere kritikere til å kalle mentaliseringsteorien for ”gammel vin i nye flasker”. Likevel slår teorien seg frem med så stor suksess at det nærmer seg status som et slags paradigme innenfor psykiatrisk behandling. De eventuelle ”genistrekene” finner vi sannsynligvis i det teoretiske rammeverket hvor mentalisering som konsept hviler på en integrativ sammenkobling av evolusjonspsykologi, tilnytningsparadigmet, utviklingspsykologi, nevrobiologi, psykoanalytisk psykoterapi og personlighetspatologi. I tillegg til et omfattende interdisiplinært samarbeid, har teorien dratt veksel på innsiktene fra fenomenologi, hermeneutikk og intersubjektivitetsteori og videre koblet disse subjektive aspektene til den objektive, positivistiske og naturvitenskapelige tradisjonen. Vel, undertegnede vil mene at dette er et eksempel til etterfølge!

 

I boken Mentaliseringsbasert terapi for borderline personlighetsforstyrrelse (2007) (en praktisk veiledning) gir Bateman og Fonagy et godt innblikk i mentaliseringsbasert terapi. Boken har mange kliniske eksempler som gir et godt innblikk i denne behandlingsmetoden.

 

 

Anbefalt litterautr

 

For de som er interesserte i personlighetsforstyrrelser finnes det nå en helt ny og oppdatert bok på markedet. Personlighetspsykiatri av psykiater Sigmund Karterud et. al. sammenfatter nyere kunnskap og teorier om personlighetsutvikling og personlighetsproblemer. Her finnes både biologiske og psykologiske innfallsvinkler til menneskets personlighet. Boken inneholder både prinsipper og anbefalinger for klinisk personlighetsutredning og beskriver behandling av pasienter med personlighetsforstyrrelser. Ulempe: Boken er ganske dyr.

 

 

Kilder

 

Freud, Sigmund (denne ut. 1999). Forelesninger til innføring i psykoanalyse. Oversatt av Kristian Schjelderup. Gyldendal. Fakkelenserien.

Kernberg, Otto F. (2000). Borderline conditions and pathological narcissism. England: Master Work Series, Jason Aronson.

Karterud, Sigmund, Wilberg, Theresa & Urnes, Øyvind (2010). Personlighetspsykiatri. Gyldendal Akademisk.

Karterud, Sigmund & Monsen Jon t., (2005). Selvpsykologi utviklingen etter Kohut. Ad Notam Gyldendal.

Kohut, Heinz (1971 – denne utg. 2009). The analysis of the self : a systematic approach to the psychoanalytic treatment of narcissistic personality disorders : the psychoanalytic study of the child monograph No 4. USA: International Universities Press.

Bateman, Anthony. & Fonagy, Peter. (2007). Mentaliseringsbasert terapi av borderline personlighetsforstyrrelse. En praktisk veileder. Oslo: Arneberg forlag. 

 

 

Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no