Kategoriarkiv: Bok- og Filmanmeldelser

Bøker og filmer anmeldt fra en psykologisk innfallsvinkel. Vi setter fokus på psykologien i litteratur og film.

Oppvekst med psykiske lidelser hos nære pårørende

omsl.Oppvekst med psykiskePsykologspesialist og seniorpsykolog Helge Sølvberg har lang erfaring fra psykisk helsevern. Mye av sitt virke som kliniker har han tilbrakt i gruppeterapi, og Sølvberg er svært opptatt av brukermedvirkning og det verdifulle bidraget til erfaringskonsulenter innenfor psykisk helse. Han er meget godt likt av både kollegaer og pasienter, og når han nå skriver en bok basert på et langvarig prosjekt, og enda lenger erfaring, var WebPsykologen svært interessert i å snakke med ham. Boken heter Oppvekst med psykiske lidelser hos nære pårørende – Samtalegruppen som frigjørende redskap. Tematikken i denne boken er viktig, og Sølvberg fremfører det på en lesevennlig og gripende måte.

 

Vi snakket med Sølvberg om psykisk helse, psykiske lidelser, oppvekstvilkår, psykologisk arv, gruppeterapi og verdien av erfaringskonsulenter i psykisk helsearbeid. Se vår samtale i videoen under:

 

 

 

Boken til Sølvberg er verdifull både for mennesker som har levd nær på psykiske lidelser, samt de som arbeider eller skal arbeide med psykisk helse i sitt daglige virke. Selv oppsummerer han tematikken i boken slik:

 

Psykisk sykdom hos nære pårørende kan være en stor belastning. Spesielt sårbare vil en være som barn og ungdom. Mange voksne sliter med ettervirkningene fra oppvekst med psykisk sykdom hos far eller mor, både gjennom den måten de har lært seg å møte verden, gjennom vonde minner, følelse av skyld og gjennom frykten for arv.

 

Det har gjennom årtier vært kjent at barn av psykisk syke er den mest utsatte risikogruppe for utvikling av psykiske lidelser. Likevel har lite blitt gjort for å ta denne gruppen på alvor.

 

Materialet til denne boken er hentet fra 9 års arbeid som gruppeleder – og veileder for gruppeledere – i samtalegrupper for voksne som i hele eller deler av sin oppvekst har fått sitt liv preget av psykisk lidelse hos mor eller far. Boken oppsummerer funn som er gjort gjennom en strukturert gruppeorientert tilnærming og systematisk innsamling av data, – illustrert og frodiggjort med glimt fra deltakernes liv. Boken forteller om samtalegrupper med likesinnede som viktig arena i kampen for psykisk helse, – og den gir viktige innfallsvinkler til å forstå og motstå at lidelse og smerte kan forplante seg fra slektledd til slektledd. 

 

Boken er imidlertid også nyttig på et mer generelt plan. Den gir gode innfallsvinkler til forståelse av seg selv og andre, og den gir en god illustrasjon og innføring i hvordan samtalegrupper kan drives på måter som er meningsfull for deltakerne og på måter som fremmer modning og psykisk helse. Kan hende kan den gi inspirasjon til tilsvarende tiltak, – og tiltak overfor andre grupper av pårørende, som ektefeller, søsken og foreldre.

 

Boken er først og fremst ment som kunnskaps- og inspirasjonskilde for studenter i helse- og sosialfag, men er skrevet i en form som gjør den tilgjengelig for mange, – også for dem som boken dreier seg om og deres nærmeste.”

 

I bokens innledning tegner Sølvberg opp det landskapet hvor boken har blitt til. Det er en bok skrevet ut fra møte med mennesker som sliter med psykiske lidelser og deres pårørende. Det er en ærlig bok som beskriver hvordan lidelser går i arv, men også en håpefull bok som viser hvordan man kan finne veien ut av problemene. Sølvberg beskriver det slik:

 

Det ville være en løgn å si at man ikke har visst at psykiske lidelser hos et familiemedlem representerer en stor påkjenning for de nærmeste. Man har også visst at barna er de mest sårbare og påvirkbare, spesielt hvis den psykiske lidelsen har rammet en av barnets omsorgspersoner. Det må nødvendigvis gi en oppvekst med belastninger og spesielle utfordringer. Det innebærer at barna, når de blir voksne, kan slite med følelsesmessige ”knuter”, skapt gjennom den måten de har lært seg å møte verden på, gjennom frykten for arv, og gjennom vonde minner. Man har også visst at barn av foreldre med psykiske lidelser er en gruppe med risiko for å utvikle psykisk sykdom.

 

Til tross for denne kunnskapen har det vært truffet få forebyggende tiltak. Det virker som om idéen om biologisk arv har blindet forskere og klinikere over hele verden. Det er klart at biologisk arv kan spille en viktig rolle. Men vi har også alltid visst det som forfatteren Henrik Ibsen beskriver i skuespillet Gjengangere, at lidelse og smerte også overføres fra foreldre til barn gjennom sosiale mekanismer, og at det ikke nødvendigvis er samme lidelse man ser i neste generasjon.

 

Kan hende henger det fortsatt igjen destruktive moralske betraktninger fra tider der psykiske og fysiske lidelser ble betraktet som straffedom fra høyere makter. Skriftstedet i Bibelens annen Mosebok huskes og siteres:

 

”for jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøker fedres misgjerninger på barn, inntil i tredje og fjerde ledd, på dem som hater meg, og som gjør miskunnhet mot tusen ledd, mot dem som elsker meg og holder mine bud”

 

I dag vil vi kanskje ikke mene at det dreier seg om straffedom, men er det likevel slik at vi nikker megetsigende til at foreldres misèrer gjennom psykisk sykdom, rusmisbruk, fattigdom eller kriminalitet forplanter seg til nye generasjoner? Er det slik at vi ureflektert reagerer på sviktende funksjonsevne hos våre foreldre med sviktende aktelse for oss selv? Er det slik at vi tar for gitt at svikt hos oss selv gir svikt hos våre barn, og er det slik at våre omgivelser bare nikker megetsigende til dette og tar det for gitt? Er det slik at dette blir liggende som et mørkt teppe som skjuler – og kanskje kveler – de verdifulle egenskaper og vekstmuligheter som bor i oss?

 

Denne boken er et forsøk på å gå i dybden på hvorledes det er å vokse opp med psykisk sykdom hos mor eller far. Den er et forsøk på å fange inn hvordan dette kan prege en på godt og vondt, hva som skal til for at dette ikke skal gi uheldige følger for senere psykisk helse, og ikke minst hva som skal til for å overvinne de uheldige følgevirkninger man måtte bære med seg inn i voksen alder.

 

Idéen bak boken ble til i møte med mennesker som sliter med psykiske plager, og deres pårørende. Boken er basert på mange års erfaring som klinisk psykolog i psykisk helsevern og ni års systematisk bruk av samtalegrupper og innsamling av formelle data fra voksne som har vokst opp med psykiske lidelser hos sin mor eller far. Trolig bærer boken preg av en klinikers famlende forsøk på å sette ord på den virkeligheten som møter ham i de sterke – og til tider overveldende – møter med mennesker som sliter med livet sitt. Det er ikke like lett å oppnå den nødvendige følelsesmessige distansen til det som studeres, når man hele tiden beveger seg innenfor en slik sammenheng. På den annen side er det tydelig at det har vært vanskelig for forskningsmiljøene og den distanserte forsker å oppdage – og fange inn – de viktige temaer som denne boken handler om. Det er glissent med litteratur, og det finnes foreløpig lite systematisk kunnskap.

 

Boken representerer et forsøk på å gi formelle kunnskaper. Kan hende er allikevel det viktigste at den gir levende glimt inn i livet til mennesker som har hatt viktige deler av livet preget av psykisk sykdom hos nære pårørende, og den presenterer en måte å møte dem på som gir dem mot til å bære en vanskelig fortid, tro på egen styrke og visdom og glød til å kaste seg ut i nye utfordringer. Her er samtalegruppen valgt som arbeidsredskap, og i den formen for samtalegrupper som presenteres, er lederne ingen kunnskapsbank, men er på leting etter kunnskaper om hva det innebærer å ha psykisk syke foreldre. På dette området er det deltakerne som er spesialistene. Ledernes profesjonalitet ligger i å gjøre innholdet og samspillet i møtene helsemessig nyttig for dem. Det har vært nærmest rørende å se hvor villige deltakerne har vært til å sette av tid til trofast å møte til samlinger uke etter uke til tross for reiseavstander på opptil 20 mil på vanskelige veier. Tilbakemeldingene fra deltakerne har vært overveldende gode. Jeg er stolt over det vi har fått til, og jeg nøler ikke med å presentere tilnærmingen som modell for andre.

 

Forfatterens forankring i den kliniske sykehusverden kommer frem i valg av ord og vendinger, på godt og vondt. I det følgende benyttes betegnelser som syk og frisk, pasient og behandler. Dette til tross for at disse betegnelsene og begrepene ikke er like enkle å benytte overfor psykiske lidelser som overfor kroppslig sykdom. Søker man bistand i helsevesenet, blir man definert som pasient. Hvis man ikke fungerer, blir man definert som syk og får en diagnose, uansett om det dreier seg om en kroppslig dysfunksjon eller en reaksjon på stor belastning. Hvem av oss har ikke hatt perioder der livet har satt oss fullstendig ut, uten at vi dermed ville kalle oss psykisk syke?

 

Psykisk sunnhet er ikke å være uten lidelse og smerte, men å kunne mestre den lidelsen og smerten som ethvert normalt liv gir! Den som våger å elske noen eller noe, risikerer smertefulle tap, og den som våger seg ut av døren, risikerer å møte uventede og skrekkfylte opplevelser. Å unngå kjærligheten og eventyrlysten vil på den annen side innebære enda større omkostninger gjennom mangel på livsinnhold og mening med livet, tomhet, lengsel og kjedsomhet. Mangelen på ”ytre knagger” å holde seg fast i øker dessuten risikoen for å få et uhåndterlig indre liv slik man ser ved alvorlige psykiske lidelser.

 

Begrepene syk og frisk, pasient og behandler blir i tillegg vanskelige ved at mange som fungerer dårlig, aldri søker behandling, og i en familiesammenheng er det ikke alltid den som fungerer dårligst som søker hjelp og blir brukeren av helseapparatet.

 

Boken henvender seg imidlertid til mennesker som befinner seg i helsevesenets begrepsverden som ansatte, pasienter eller pårørende, og det er dermed både rett og rimelig å benytte helsevesenets språk. De mennesker boken handler om, er barn av psykisk syke, og i det følgende er man barn av en psykisk syk person så sant man i kortere eller lengre perioder av oppveksten har hatt en mor eller far som har mottatt bistand fra helsevesenet for psykiske plager.

 

På ett punkt har boken kan hende fraveket helsevesenets dagligtale. For å unngå uheldige og låsende tankerekker har jeg sett det som nyttig å bruke begrepet mentalhygiene i flere sammenhenger der man i helsevesenet ellers ville brukt ord som forebyggende helsearbeid og behandling. Mentalhygieniske tiltak er virksomhet for å fremme egen og andres psykiske helse. Når jeg har valgt å bruke dette begrepet, er de av to viktige grunner. For det første viser begrepet mentalhygiene til tiltak for psykisk helse som man kan ha regien på selv. For det andre viser begrepet til virksomhet som er viktig for alle, uansett om man ser på seg selv som syk eller frisk. Begrepet gjør det dessuten mulig å unngå ”å sykeliggjøre” reaksjoner på livets belastninger som ved nærmere ettertanke kan være både forståelige og meningsfulle. Selv invalidiserende tilstander er ikke nødvendigvis tegn på sykdom som trenger behandling, men kan være reaksjoner på livet som må tas på alvor for at man skal kunne bevare og bedre sin egen psykiske helse.”

 

Vi takker for samtalen med Helge Sølvberg, og ikke minst for boken som forhåpentligvis vil berike fagfeltet med sin innsikt og varme: Oppvekst med psykiske lidelser hos nære pårørende.

 

Vi har tidligere intervjet Helge Sølvberg om det «mellommenneskelige spillet» og en psykologisk teori som kalles transaksjonsanalyse. Dette innslaget kan du se her: Transaksjonsanalyse i Sosiale spill.

 

 

Ved Psykologspesialist Helge A. Sølvberg &
Psykolog Sondre Risholm Liverød

WebPsykologen.no

Empati som terapeutisk metode

Empati psykoterapiFor å fungere som samtaleterapeut, er det en forutsetning at man har gode evner til empatisk innlevelse. Den viktigste treningen man gjennomgår som psykolog og psykoterapeut, handler sannsynligvis om evnen til å forstå forskjellige språkspill og virkelighetsoppfattelser, noe som på sett og vis er forutsetningen for empati. Empati er evnen til å sette seg inn i en annen opplevelsesmodus eller en annen livsorientering, hvorpå det blir mulig å forstå andres handlingsgrunnlag og dermed sympatisere med de reaksjonene som kommer i ulike situasjoner, selv om disse virker både skadelige og irrasjonelle.

 

Som psykolog arbeider man med mennesker i krise og mennesker som sliter med blant annet angst og depresjon. Når jeg sitter i samtale med en deprimert person kan jeg til en viss grad sette meg inn i vedkommendes følelsesmessige matthet og den tilhørende negative tankegangen og vise versa. Dette har jeg muligheten til fordi pasienten forteller meg litt om sin situasjon og sin historie, og fordi jeg selv kan finne en resonans til mitt eget liv når det kommer til melankoli og opplevelser av maktesløshet og mistvil. De fleste har opplevd tunge perioder i livet og kan derfor til en viss grad relatere seg til den depressive grunnstemningen. På bakgrunn av dette kan jeg forsøke å være empatisk til stede for pasienten.

 

 

Når man blir usikker som terapeut

 

Utfordringen kommer når pasientens fortvilede frustrasjon angriper noe vi har felles, nemlig terapiprosessen. Pasienten synes ikke at terapi hjelper og våre konsultasjoner er like meningsløse som resten av tilværelsen. Som terapeut kan man bli indignert av slike uttalelser som på sett og vis trekker både terapeutens kompetanse og behandlingen i tvil. ”Forteller du meg at jeg er en dårlig psykolog?” Det er flere mulige svar på dette spørsmålet.

 

Muligens er jeg en dårlig psykolog, noe jeg ikke kan forandre der og da, men må arbeide med på et senere tidspunkt. En annen mulighet er at pasientens følelse av håpløshet har angrepet min virkelighetsoppfattelse, hvor jeg for så vidt betrakter meg selv som en rimelig kompetent utøver av psykoterapi. Det springende punkt er hvordan man besvarer en slik devaluering. Man kan forsvare sin egen virkelighet og argumentere for at det vitterlig ikke er noe galt med behandlingen eller den psykologfaglige kompetansen i dette terapiforløpet, noe som impliserer at pasienten får ta den miserable behandlingsprosessen på sin egen kappe. Et slikt svar er neppe kurativt, og det synes å komme fra et ståsted som ikke evner å sette seg inn i det depressive eksistensnivået. Sannsynligvis vil pasienten utebli fra neste samtale og situasjonen har kanskje blitt ytterligere forverret.

 

En depresjon bader hele livet i negative skygger, noe som er lidelsens uhyggelige vesen. Dersom man forstår og anerkjenner det, vil behovet for å forsvare sin egen virkelighet avta. Isteden kan man støtte pasientens opplevelse på en omsorgsfull måte og bekrefte at det må være forferdelig å føle at hele verden er meningsløs, og enda mer forbitret må det være at ikke engang behandlingen har noen velgjørende effekt. Min erfaring er at en slik kommentar gir behandlingen den effekten pasienten etterlyser. Å føle seg forstått og akseptert er det absolutte utgangspunktet for vekst i den terapeutiske prosessen.

 

Som psykolog møter man mennesker som er sinte, truende, farlige, nedtrykte, desperate, paniske og hysteriske, og det eneste som åpner situasjonen for forandring, er terapeutens evne til å forstå pasientens virkelighet. Dersom man klarer dette, vil man også være i stand til å uttrykke denne forståelsen på en måte som ikke er fordømmende, forsvarende eller på annet vis tilknappet og verdiladet. En slik aksept er ofte det avgjørende utgangspunkt for pasientens evne til å se seg selv og verden fra nye perspektiver, altså egge bevisstheten til nivåer av supplerende orienteringer, noe som i langt de fleste tilfeller er veien ut av psykiske problemer.

 

 

Parterapeuten Dag

 

Atle Antonsen som DagBilde til denne artikkelen er hentet fra den norske TV-serien, Dag, hvor Atle Antonsen spiller en dekadent familieterapeut. Serien er full av sort humor, og jeg vil mene at den representerer et kostelig portrett av parterapi. Det morsomme ved serien er kanskje at Dag på sett og vis er ganske innskrenket i forhold til empatiske evner. Han er grunnleggende overbevist om at mennesker ikke bør leve sammen, og dette perspektivet legger han til grunn for det meste av sin terapeutiske virksomhet. Ettersom han har en ganske negativ og forutinntatt holdning til menneskets samliv, anbefaler han sine pasienter å gå fra hverandre. Istedenfor å leve seg inn i de ulike opplevelsene og problemstillingene, lar han sine egne oppfattelser diktere terapiforløpet, noe som er både etisk og moralsk uforsvarlig, men særdeles morsomt i Atle Antonsens skikkelse. 

 

Anbefalt litteratur

 

Psykologisk sunnhet handler i visse henseende om å tåle, forstå og uttrykke sine følelser og behov på en måte som ikke ødelegger våre relasjoner til andre mennesker. Grovt sagt handler det om emosjonell intelligens. Daniel Goleman er en filosof og forfatter som virkelig evner å skrive om håndtering av følelser på en særdeles interessant og veloverveid måte. Han drar veksel på perspektiver både fra Østen og Vesten i sine bøker. Vitenskap og mindfulness, nevrologi og psykoterapi er bare noen få elementer i hans fortellinger om menneskets følelser og evne til sosial samhandling. Golemans bøker er interessante og frodige studier av menneskets vilkår, og for de som liker populærvitenskap, er dette berikende lesning. Jeg anbefaler spesielt følgende titler:

 

  • Destructive emotions: Her drar Goleman veksel på buddhistisk filosofi og praksis i kombinasjon med de nyeste teoriene innenfor psykologi, filosofi og nevrologi. Resultatet er en nyansert og høyst relevant studie av menneskets destruktive følelser. Hvordan og hvorfor oppstår de, og hvordan kan man hanskes med vanskelige følelser?

 

  • Emotional intelligence: Dette er en bok som lå på bestselgerlistene i lang tid, og det er ikke uten grunn. Daniel Goleman hevder at vårt syn på menneskets intelligens er sneversynt, og poengterer videre at følelser spiller en stor rolle både i forhold til refleksjonsevne, tankevirksomhet, beslutningsprosesser og individuell suksess. Selvbevissthet, impulskontroll, utholdenhet, motivasjon, empati og sosiale ferdigheter er kvaliteter som betinger vår livskvalitet og henger nøye sammen med våre evner til å håndtere følelser.

 

  • Social Intelligence: Med overraskende nøyaktighet forklarer Goleman hvordan førsteinntrykk spiller en viktig rolle, han drøfter grunnlaget for de vi kaller karisma eller utstråling, han er inne på ulike aspekter ved emosjonell kraft, kompleksiteten i seksuell tiltrekning adresseres og han diskuterer hvordan man avslører løgn samt mye mer. I tillegg beskriver han den «mørke siden » av sosial intelligens, fra narsissisme til machiavellianisme og antisosial atferd eller ”psykopati”.

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød

WebPsykologen.no

Eksistensialisme & selvutvikling i lyset av Franz Kafka

Eksistensialisme og Franz KafkaEn vandrehistorie gjenfortalt av populærfilosofen Robert Anton Wilson (2007, pp. 25-27) forteller om en mann ved navn Simon Moon. Han studerte Zen buddhisme ved et tempel i California da han en dag kom over en bok av Franz Kafka. Han leste Prosessen (1925, denne utg. 1991) og ble så opprørt at han måtte oppgi sine studier i den buddhistiske livsfilosofien. I Prosessen av Kafka finnes det en parabel som heter Foran loven (pp. 179-180), og det var denne korte historien som fanget Moon både intellektuelt og følelsesmessig. Kafkas parabel i kombinasjon med Zen ble rett og slett for mye for den unge studenten.

 

 

Foran Lovverket av Franz Kafka

 

Historien til Kafka handler om en bonde som forsøker å slippe inn i lovverket. Foran lovverket står det en dørvokter, men han nekter å slippe bonden inn. Han antyder imidlertid at bonden muligens kan få adgang på et senere tidspunkt, men han lover aldri noe og understreker at det er usikkert. Mannen setter seg ned for å vente, og her blir han sittende til han bli gammel. Innimellom forsøker han å bestikke vokteren, som tar imot bestikkelsene. Mannen selger alt han eier for å kjøpe seg inn, og vokteren tar pengene, men gir aldri noe tilbake. ”Jeg tar bare imot så du ikke skal tro at du har forsømt noe” (p. 180), forklarer vokteren, og mannen blir sittende å stirre på inngangen til loven mange år til. Til slutt blir mannen veldig gammel og syk og det er åpenbart at han snart kommer til å dø. På dødsleiet samler han alle sine gjenværende krefter og stiller vokteren et siste spørsmål.

 

Alle forsøker å følge loven, sier mannen, hvorav kommer det da at ingen uten jeg har forsøkt å slippe inn i alle disse mange år? Dørvokteren skjønner at det snart er slutt, og for å kunne nå hans svinnende hørsel brøler han: Ingen andre kunne komme inn her, ti denne porten var bare bestemt for deg. Jeg går nå bort og lukker den.” (Kafka, 1925, denne utg. 1991, p. 180).

 

Hovedpersonen i boken antar umiddelbart at dørvokteren bedro mannen, men advares deretter mot å trekke så hastige slutninger. Moon ble besatt av denne merkelige historien og forstod at han ikke kunne oppta Zen studiene før han hadde funnet en løsning på gåten. Kafkas fortelling etterlater leseren med mange spørsmål. Dersom porten egentlig var konstruert for nettopp denne mannen, hvorfor slapp han ikke inn? Dersom han likevel ikke skulle inn i loven, hvorfor stod døren åpen. Hvorfor var døren blokkert av en dørvakt istedenfor å være låst? Hvorfor stod den åpen og fristet mannen, og hvorfor ble den lukket så snart mannens krefter ebbet ut? Moon lurte også på om buddhismens lære om Dharma (naturlov) hadde noe med saken å gjøre. I religiøs sammenheng forbinder man Dharma med læren om den underliggende sannhet. Døde mannen på trappen til sannheten, og i så tilfelle, hvem var dørvakten? Gud? Dersom porten var inngangen til en guddommelig åpenbaring, er spørsmålet hvorvidt Kafka har parodiert religion eller om han forsøker å forsvare de evige mysterier. En annen mulighet, som for øvrig er et gjennomgangstema i Kafkas fortellinger, er at Loven representerer et moderne byråkrati, noe som gjør hele lignelsen om til politisk satire. Simon Moon grunnet i mange år på dørvakten. Representerte han Gud eller kanskje presteskapet som ofte blokkerer inngangen til det guddommelige, eller var vokteren rett og slett et bilde på det menneskelige intellekt som søker endelige svar, men alltid blir famlende i skyggen?

 

Moon ble nærmest sinnsforvirret av den kryptiske historien om bonden, og til slutt oppsøker han sin gamle læremester i håp om et svar. Han forteller mesteren hele historien om bonden som ikke slipper inn til loven, selv om inngangen var laget for ham. Deretter ber Moon på sine knær om at læreren fortolker historien, og det vil han gjerne gjøre, men Moon må følge ham ned til tempelet først.

 

På vei ned til tempelet er Simon Moon fra seg av begeistring. Han har brukt årevis på historien, men aldri kommet i nærheten av en løsning, men nå har Zen mesteren endelig lovet ham en avsløring. Nede ved tempelet setter mesteren opp tempoet, og i løpet av et kort sekund smetter han innenfor og smeller døren i ansiktet på Simon Moon. I det øyeblikket slipper Kafkas historie taket i studenten, besettelsen blir borte, og det blir sagt at hele episoden gjorde ham ”opplyst” (?) (Wilson, 2007, p. 26).

 

 

Hva forteller Kafka?

 

Kafkas obskure fabel har vært utsatt for hundrevis av fortolkninger, og de fleste er mer eller mindre meningsbærende.

 

Dersom jeg her velger å se Foran Loven i lyse av eksistensiell utvikling, er det nærliggende å foreslå at dørvakten er et bilde på begrensende faktorer i bondes eget intellekt. Vokteren forteller bonden at han gjerne må prøve å snike seg forbi, men da skal han vite at på andre siden av porten vil han møte en ny passasje med en dørvokter som er atskillig større og mer fryktinngytende enn ham, og slik fortsetter det. For hver port bonden våger å forsere, vil han komme til å støte på sterkere bevoktning, og den neste vokteren vil alltid være mer skrekkinnvarslende enn den forrige, og på grunn av denne advarselen gjør bonden ingen forsøk på å trosse den første dørvokteren. Han blir isteden sittende å vente utenfor porten, helt til han dør (!)

 

Muligens representerer hver port inngangen til et nytt eksistensnivå. Med eksistensnivåer mener jeg her nye livsperspektiver, som inkluderer de gamle, men supplerer med ytterligere perspektiver. Den eksistensielle utviklingen handler om mange faktorer, men grovt sett kan vi si at det psykologiske landskapet utvides, og horisonten for erkjennesle forskyves. 

 

”Mental utvikling” handler blant annet om å innta stadig mer nyanserte forståleser av menneskelige livsprosjekter. Når vi inntar nye perspektiver, hender det at vi må foreta ganske store omveltninger i våre tidligere livsorienteringer. Kanskje krever det omfattende holdningsendringer, og slike prosesser er vanskelig for et ”konservativt” menneskesinn som egentlig søker etter endelige sannheter eller urokkelige forklaringsmodeller å hvile sitt liv i. De færreste av oss har mot til å ta den utfordringen som ligger i å undersøke svakhetene ved vårt eget ståsted for å vinne ny innsikt og en videre horisont.

 

Enhver forandring er ofte forbundet med krise, og slik er det også med eksistensiell eller mental utvikling. De mentale omkostningene kan være store i det momentet hvor tidligere verdenssyn suppleres eller redefineres. Jeg vil ikke si at mennesker generelt sett ikke klarer dette, men det koster oss mye, og derfor har vi en slags iboende motstand mot nye ideer og tanker som strider mot våre egne oppfattelser. I psykoterapi jobber jeg ofte imot klintens negative oppfattelser av seg selv, og slike selvoppfattelser er vanskelig å justere. Jeg kan ha høye tanker om klienten, og formidle disse, men likevel påvirker de ikke klinetens selvtillit i det hele tatt. Det nytter simpelthen ikke å servere positve tilbakemeldinger, rett og slett fordi de selv betrakter seg som udugelige eller verdiløse. Av de grunn er det sjelden at terapi handler om å gi «positive tilbakemeldinger», men snarere handler om å identifisere og belyse tankemønstre og negative «ryggmargsreflekser». 

 

 

Mot til å endre livssyn

 

Den kjente biologen og religionskritikeren, Richard Dawkins, forteller ofte en historie om en professor som har brukt et helt liv på å utvikle en teoretisk modell. Tusenvis av timer med forskning og vitenskapsproduksjon ligger bak hans bestrebelser, og resultatet er professorens eget åndsverk hvor hans intellektuelle og kreative investeringer er plassert, og det er i denne modellen han hviler sin stolthet som fagperson.

 

En dag holdes det en gjeseforelesning ved universitetet. Professoren deltar som publikum og blir vitne til en forestilling som forandrer alt. Foran tavlen i auditoriet står en ung forsker og presenterer en ny teori. Hans resonnementer er gode, forskningen er solid og den motbeviser alt det som den gamle professoren har bygget opp gjennom en lang karriere. Salen blir stille fordi alle vet at professorens ideer plutselig er satt på en alvorlig prøve. Da forelesningen er over, reiser professoren seg opp, mens alle de andre blir sittende i taushet. Han spaserer ettertenksomt bort til den unge forskeren og tar ham i hånden. ”Gratulerer,” sier han, ”du har rett!”

 

For Dawkins representerer dette en høytstående og beundringsverdig mentalitet. Professoren lytter til det beste argumentet og ser riktigheten i de overlegne bevisene. Til tros for langvarige investeringer i feltet, klarer han å inkorporere de nye resultatene og glede seg over den unge forskerens nyvinninger. Siden Dawkins er en iherdig religionskritiker, setter han denne historien opp som motsats til religiøs dogmatisme. Fundamentalistiske holdninger innenfor ulike religioner lar seg ikke rikke uansett hvor solide og overbevisende motargumentene fremstår. På denne måten representerer en slik type religion en lammelse på den menneskelige tankegang fordi de fastlagte doktriner aldri kan utfordres. Dersom man likevel utfordrer teologiske teorier, blir man ofte betraktet som ond eller lite sensitiv fordi man rokker ved et eksistensielt system hvor mange mennesker har forankret både mening og håp i møte med tilværelsens vanskeligheter.

 

 

Psykologiske grensesteder

 

Min idé rundt Kafkas fortelling er at den sier noe om at ensporet tenkning anført av en autoritetstro holdning og uvilje mot ny perspektiver plasserer mennesket Foran Loven, hvor vi kommer til å dø mens vi venter på den ”store åpenbaringen”, men andre ord; vente på at dørvokteren finner det for godt å slippe oss inn. Vi våger rett og slett ikke å skape vårt eget liv eller søke mot nye forståelser, rett og slett fordi vi er fanget i en slags underlegen og autoritetstro posisjon. Bonden lider en tragisk skjebne, og min fortolkning antyder at hans ulykke først og fremst skyldes mangel på mot. Han våger ikke å utfordre de etablerte kategorien på det området som handler om erkjennelse. Når alt kommer til alt handler selvutvikling om åpenhet og mot til å møte nye erkjennelser.

 

Kafka tar oss med til erkjennelsens grensesteder, men hvilket sted eller rom er det egentlig snakk om når det gjelder erkjennelse? Kafka gjør det særdeles konkret med en beskrivelse av en port og en fortelling om en bonde og en dørvokter. I min fortolkning illustrerer Kafka først og fremst et erfaringsfelt hvor bonden har nærmet seg yttergrensene i sitt psykologiske landskap, men ulykkeligvis ikke klarer å utvide horisonten. Kafka beskiver en fysisk og sansbar verden, men muligens var det sjelens indre han hadde for øye når han komponerte novellen. Kafka skildrer et mislykket forsøk på å overskride en terskel, og bonden blir sittende i villfarelse og usikkerhet til han dør.

 

Dette er et utmerket bilde på det som skjer når vi som mennesker beveger oss mot nye orienteringer. Det er vanskelig og sårt å forlate eller supplere måter å tenke på, og de fleste mentale utviklingsprosesser kommer til grenseområder hvor man føler seg utrygg.

 

 

Psykologisk utvikling foran ”Lovverket”

 

Pågangsmot til å bevege seg videre, eller forsere porten på tross av vokterens advarsler, er i min forståelse et bilde på selvutvikling. I utgangspunktet høres selvutvikling ut som en festlig og vitaliserende atspredelse, men i realiteten koster det mye krefter og viljestyrke hver gang man støter på en dørvokter i sitt livsprosjekt. Og som regel er det først når man utfordrer vokteren at virkelig vekst kan inntreffe.

 

Foran Loven står mennesket ved et viktig veiskille fordi det er i ferd med å kutte sine bånd til tidligere livsorienteringer. Det moderne mennesket befinner seg ofte i en posisjon avskåret fra tidligere bånd til religiøse, tradisjonelle og kulturelle relasjoner, og hvordan skal man heretter forholde seg når det er fortidens atferdsmønster som har besørget tilværelsens trygghet. Er man i stand til å etablere nye mønster som representerer større grad av frihet, kreative mulighet og livsgnist, eller er omfanget av et slikt prosjekt så skremmende at man snur i møte med dørvokterens skremmeskudd og et aldri så lite memento mori.

 

I psykoterapi står jeg selv sammen med mennesker ”foran loven” hver eneste dag. Mennesker med tragiske skjebner har ofte utviklet livsmønstre som er hemmet av angst, uro, lav selvtillit og depresjon. De føler seg maktesløs ovenfor en tilværelse som stadig rammer dem med krav og nye ”ulykker”. Problemet er ofte at de ikke våger seg forbi dørvokteren. De har simpelthen ingen tro på at de kan skape sitt eget liv, eller bli en aktiv agent i eget livsprosjekt. Dermed sitter de fast i en passiv posisjon hvor livet slår mot dem. Dette er åpenbart en ganske uforutsigbar og hjelpesløs posisjon hvor man blir et ”offer” for omstendigheten. Troen på egen verdi og egen kompetanse er forsvunnet og erstattet med frykt for hva som kommer til å skje. I et vellykket terapiprosjekt vil pasienten gå alene forbi dørvokteren, mens andre ganger blir vedkommende sittende utenfor, og da er både pasienten og terapien fastlås.   

 

I virkeligheten opptrer ikke disse grenseområdene så tydelig som i Kafkas fortelling, men ett hvert søkende menneske vil fra tid til annen befinne seg Foran Loven. Det betyr at vi har nådd til en terskel i vårt psykologiske landskap, men heller ikke da dukker det nødvendigvis opp en dørvokter eller en port i vår bevissthet. Det er snarere slik at grenseerfaringene gir seg til kjenne i livet som en ganske alminnelig og utbredt livsangst, en depressiv grunntone, en irritert stemning, uro eller en pessimistisk livsholdning. Dersom man ønsker å finne veien utover grensene, krever det at man bevisst reflekterer over grenseopplevelsenes natur. Det handler til syvende og sist om nok selvtillit og trygghet til å utfordre sitt eget og kulturens ståsted. Dette er også psykoterapiens hovedanliggende.

 

Er man psykologisk parat til å overta ansvaret for sine handlinger og sin tenkning? I de tilfellene hvor man merker en overveldende frykt for å styre sin egen skjebne og utforme tilværelsen på en selvstendig måte, er man sannsynligvis ikke moden for å utfordre dørvokteren. Så lenge angsten for å gå i klinsj med dørvokteren er relativt høy, vil man som regel bli stående som lammet foran loven, eller risikere å snuble ved terskelen. Det Kafka imidlertid forteller oss om en slik situasjon, er at det i liten grad nytter å sette seg ned å vente. Bonden forsøker riktignok å bestikke dørvokteren, men utover det forholder han seg rimelig passivt. Det nytter altså ikke å jukse seg til en ”videre livshorisont” og en mer fleksibel bevissthet, og det nytter heller ikke å sette seg til for å vente på den store ”åpenbaringen” eller at livsangsten plutselig skal forvinne av seg selv. Det krever egeninnsats, og det tror jeg er noe av budskapet i Kafkas novelle. ”Meningen med livet” er heller ikke noe som faller i hodet på oss, men noe vi må bygge og vedlikeholde hver eneste dag.

 

 

Hva innebærer selvutvikling?

 

Forskning på selvutvikling i forhold til psykologisk og eksistensiell utvikling antyder at man må påregne målrettet innsats over en periode på omtrent fem år dersom man vil oppnå en dyptgripende forandring. Dette gjelder også på flere områder i livet. Dersom man i en alder av førti år ønsker å spille piano, men ikke har noen forkunnskaper eller musikalsk erfaring, regner man med at et gjennomsnitts mennesket bruker fem år med jevnlige øvelser før vedkommende blir en habil pianospiller. Det samme gjelder etter alt å dømme på det feltet som handler om erkjennelse, mentalitet, livsholdning og tankegang. Å bevege sitt eget mentale gravitasjonspunkt i retning av et nytt eksistensnivå, nye perspektiver og mer nyanserte forståelser av ulike livsorienteringer, krever at man har bred erfaring fra det allerede etablerte nivået.

 

Ofte starter en forandring med en følelse av ubehag eller en begrensning i livssituasjonen som fører til at man utforske mulighetene innenfor det handlingsrommet som er tilgjengelig, og dersom det ikke dukker opp noen tilfredsstillende alternativer i de eksistensielle rammebetingelsene man lever sitt liv innenfor, hender det at mennesket beveger seg ut mot ”erkjennelsens grenseområder”. I møte med de utfordringene dørvokteren representerer, må man være trygg og godt forberedt for ikke å bli lammet eller snuble i dørstokken. I enkelte tilfeller blir man presset mot nye livsorienteringer fordi man er utilfreds med de gamle, men det er også mulig å initiere et selvutviklingsprosjekt fra en overskuddsposisjon hvor man i utgangspunktet ikke er plaget av den omtalte livsangsten.

 

Det flotte ved bevegelser i det psykologiske landskapet er at det aldri tar slutt. Det vil alltid dukke opp en ny dørvokter og større muligheter bak nye porter. I følge Wilber (2006) kan man utvikle tilværelsesprosjekter på mange måter, og hans forslag til en grunnpakke innenfor selvutvikling består av fire hovedkomponenter: Fysisk trening, Psykoterapi, meditasjon og lesing (!) Se artikkelen som heter Oppskrift på selvutvikling for en dypere forkarling på denne sammensetningen. 

 

Konklusjon

 

Ved å implementere ulike selvutviklingsstrategier i sitt eget liv, stå ved de og holde ut, er muligheten for vitaliserende modning bestandig til stede. Sannsynligheten for å dø ventende på en krakk foran Loven, blir altså mindre når man er aktivt søkende, ydmyk og nysgjerrig på nye perspektiver samt psykologisk modig.

 

 

Kilder

 

Kafka, Franz (1991): Prosessen. Den Norske Bokklubben A/S, Oslo.

Wilber, Ken (2006). Integral Life Practice Starter Kit [Box set, DVD-ROM]. Sounds True.

Wilson, Robert Anton (10. utg., 2007, 1. utg., 1990). Quantum psychology – how brain software programs you & your world. New Falcon Publications Tempe, Arizona, USA.

 

 

Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no