Kategoriarkiv: Behandling og Psykoterapi

Vi drøfter psykologisk behandling og samtaleterapi. Det er mange terapeutiske teknikker og tradisjoner, og vi vil undersøke behandling for mentale lidelser fra mange perspektiver.

Terapi & schizofren forvirring

Daniel Paul SchreberFor å tenke på sin egen tankegang, må man på sett og vis ”ut av seg selv”. Det kalles refleksjon, metakognisjon, selvbevissthet eller introspeksjon, og det betraktes som en av de mest sofistikerte egenskapene ved menneskets åndsevner. Det er gjennom selvransakelse vi kan utvikle oss og forandre oss mentalt sett, og det er evnen til å ”se seg selv utenfra (og andre ”innenfra”) som ligger i kjernen av de fleste psykoterapeutiske terapiformer.

 

Når vi klarer å hvile som en observatør til vårt eget sinn i arbeid, kan vi også avsløre eventuelle feilkoblinger. Vi kan se hvordan negative tanker, ansporer vonde følelser som igjen påvirker vårt møte med livet. Blir man fortalt at man er utilstrekkelig av viktige personer gjennom oppveksten, kan dette bli en sannhet vi senere lever ut. Når vi ”ser innover i oss selv”, kan vi oppdage at vår lave selvtillit egentlig ikke representerer noen fullstendig sannhet, men snarere representerer noen negative opplevelser med andre mennesker fra tidligere tider. Alt du har opplevd har gjort deg til den du er i dag, og ved nærmere ettersyn kan vi ofte oppdage at måten vi tenker, føler og handler på er sterkt influert av våre erfaringer. Har vi gode erfaringer, pleier ikke dette å være noe problem, snarere tvert imot, men har vi mange vonde erfaringer bak oss, kan det hende at vårt eget mentale liv har blitt vår verste fiende. Da må vi avsløre erfaringsmessige feilkoblinger for å endre våre perspektiver, og det er det man gjerne holder på med i psykoterapi. Det vi kan se (identifisere) ved oss selv, enten det er tanker (kognitiv terapi), følelser (affektbevissthetsterapi), relasjonelle strategier (gruppeterapi) eller gamle vaner (dynamisk psykoterapi), stripper vi for muligheten til å styre livet vårt i negative retninger. Å være bevisst seg selv, er altså en vesentlig del av mental selvutvikling. Vi drøfter dette mer inngående i videoen under.

I ovenstående kan se det se ut som om mye selvbevissthet og ”selvinnsikt” er en slags garantist for god psykisk helse, men slik er det ikke alltid. Selv om selvbevissthet er noe man på sett og vis trener opp i terapi, finnes det muligens noen alvorige psykiske lidelser hvor hovedproblemet på sett og vis er ”for mye selvbevissthet”. Noe av problemet er at det kan oppstå en slags forvirrende fordobling (spalting) når man tenker på sine egne tanker. Hvem er jeg som tenker på meg og så videre…(!) I følgende skal vi undersøke selvbevissthetens forvirrende potensial i det schizofrene spekteret.

 

Selvbevissthet og tankeforstyrrelser

 

Når jeg er bevisst om en bil som kjører forbi på veien, foregår det ingen ”psykologisk fordobling” fordi bilen naturlig nok er noe annet enn meg. Når jeg derimot er bevisst om min egen bevissthet om bilen, skjer nettopp den omtalte fordoblingen. Bevisstheten er bevisst om seg selv, hvorpå den blir både subjektiv og objektiv på samme tid. Jeg er det subjektet som er bevisst om noe, og dette noe er min egen bevissthet (!) Hvem er man da? Til sist vil man som regel anta at man har sin personlighet forankret i det subjektet hvor opplevelsene har sitt utgangspunkt. Når innholdet i subjektets oppmerksomhet ikke er bilen på veien, men subjektets egen tankegang, risikerer man at denne tankegangen oppleves som fremmed eller tilhørende den ytre virkeligheten på lik linje med bilen. Dermed risikerer man opplevelser hvor hodet er fult av tanker som går av seg selv eller tenker høyt uten at man har noen innvirkning på disse, akkurat som man ikke har noen direkte innvirkning på bilen som kjører forbi. På denne måten kan man muligens forstå de tankeforstyrrelsene som dukker opp blant annet hos mennesker som lider av schizofreni.

 

På en annen side er det å tenke på sine egne tanker (i.e. metakognisjon) en egenskap som i de fleste tilfeller er psykologisk klokt og rimelig avansert. Denne evnen forbindes med refleksjon og evnen til moden overveielse. Jeg anerkjenner saktens at det å vende blikket innover og undersøke sin egen psykologiske fungering er en sofistikert manøver. En slik form for selvbevissthet er sannsynligvis en særegen markør for det å være menneske og en forutsetning for vår evne til å håndtere tilværelsesprosjektet på en reflektert og gjennomtenkt måte. Dog mener jeg at et innadvent fokus, altså å gjøre sitt eget mentale maskineri til gjenstand for iherdig grubling, på sikt kan medføre forkvaklede og forstyrrede opplevelser av egen identitet, og i verste fall rokke ved selvtillitens forankring i individets stilltiende og selvfølgelige fornemmelse for seg selv og sin person. Hvem er det som tenker mine tanker? Det er meg? Hvem er du? Dette er en komplisert form for forvirring, og jeg vil kun poengtere at jeg mener å spore den hos en del schizofrene pasienter.

 

Schrebers nervesykdom & ”tankekjør”

 

Det betyr at den schizofrene pasienten ikke nødvendigvis er gal eller undermål når det kommer til mentale evner, men snarere at disse personene bedriver en så ekstrem form for selvrefleksjon at de mister den naturlige følelsen av sammenheng. På begynnelsen av 1900-talet skrev Daniel Paul Schreber sine memoarer fra tre lange perioder som ”nervesyk”. Schreber var i utgangspunktet jurist og han besatt i en årrekke embetet som øverste dommer ved landsretten i Chemnitz. I 1884 ble han syk for første gang og fikk konstatert diagnosen schizofreni, eller ”Dementia Praecox” som lidelsen ble kalt da den første gang ble definert av Emil Kraepelin i 1896 (Olsen & Køppe, 1983, p. 245). Schrebers memoarer en fascinerende og interessant lesning på mange måter. Det er et høytravende og svært imponerende dokument som beskriver religion og metafysikk på en merkverdig, og tidvis troverdig, måte. Mitt poeng i denne sammenheng er at Schrebers introspektive tankevirksomhet førte til at hans egne tanker fikk en fremmed kvalitet hvorpå han i perioder mistet et naturlig herredøme over sin egen mentale virksomhet. I starten av sin omfattende bok uttrykker han dette fenomenet ganske eksplisitt, og han kaller det blant annet tanketvang.

 

Således optrådte indvirkningen allerede forholdsmessig tidligt i form at tænketvangen – et udtruk, som de indre stemmer selv har nævnt for mig, men som næppe vil være velkendt for andre mennesker, fordi hele fenomenet ligger uden for den menneskelige erfaring. Tænketvangens væsen består deri, at mennesket bliver nødsaget til uafladelig tænken, med andre ord: menneskets naturlige ret til fra tid til anden at forunde sine forstandsnerver den fornødne ro gennem ikke-tænken (således som det mest udpræget sker under søvnen) blev fra begyndelsen af nægtet mig…” (Schreber 1903, denne utg.,1992, p. 89).

 

Schreber var en skarpsindig og godt skolert person, men hans eksistensielle spekulasjoner og ustanselige analyser av sin egen rolle i livets ”mirakler”, skapte i siste ende en slags ”splittelse” i hans identitet (i.e. han var både den som reflekterte og den som ble reflektert over) og dermed avstedkom et symptombilde som i psykiatrien er forenelig med diagnosekategorien schizofreni.

 

Schreber sine memoarer anbefales på det varmeste, og er man interessert i denne besynderlige høyesterettsdommeren, kan man også se filmen som bygger på hans ”opptegnelser fra en nervesyk pasient” (Se traileren under).

Selvbevissthet som sykdom

 

Både den kjente russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij og den svenske forfatteren August Strindberg tenderte til å oppfatte menneskets evne til selvbevissthet som en sykdom. Strindberg led angivelig av paranoid schizofreni i perioder (Cullberg, denne utg. 1997), og sannsynligvis var det en inngående og selverfart analyse av risikoene ved selvbevissthetsprosjektet som henledet ham til å definere refleksjon som en sykdom. Selvbevissthet er sannsynligvis noe av det som kjennetegner vår særegenhet som mennesker, og en slik form for refleksjon er unektelig en avansert mental operasjon. Dog er det slik å desto mer avansert et fenomen er, desto større er faren for komplikasjoner. Forviklinger i selvbevisstheten er ofte en smertefull erfaring hvor livet forstyrres av skrekkinnvarslende stemmer og en følelse av å miste kontroll på sine egne tanker eller bli styrt av en fremmed instans utenfor seg selv. På den ene siden er det altså et fenomen som gir oss en følelse av identitet, sammenheng og fri vilje, mens på den andre siden kan det anstifte en forferdelig opplevelse av det motsatte. I de fleste psykologiske behandlingsforløp er det imidlertid slik at den terapeutiske målsetningen som regel er å øke selvbevisstheten, og det er som regel en fruktbar affære for de fleste. Dog vil en slik strategi muligens være direkte malplassert i forhold til noen symptombilder i det såkalte schizofrene spekteret, i alle fall hvis vi forstår det dit hen at en hyperaktiv selvbevissthet i utgangspunktet er årsaken til sykdommen.

 

Psykoterapiens vesen

 

I psykoterapi gjør man altså et bevisst forsøk på å reflektere over egne følelser og tanker. Av og til rammes man av kraftige følelser som setter all rasjonell tankegang ut av spill. Man risikerer å handle impulsivt i situasjoner hvor man egentlig burde tenkt seg om to ganger. Teknikken i psykoterapi er å trene opp selvbevissthet, eller evnen til å reflektere over disse overmannende emosjonelle responsene, slik at de mister litt av sin impulsive kraft. Man gjør sine egne følelser, destruktive tanker og uheldige responser om til refleksjonsobjekt, hvorpå man stiller seg utenfor seg selv og gjør en mer ”nøytral” vurdering av den pågjeldende situasjon. På sett og vis er det nettopp denne evnen (selvbevissthet) som skiller oss fra dyrene. Istedenfor å handle impulsivt på alle innskytelser, har vi evnen til å hemme disse impulsene og vurdere dem opp mot situasjonen. Psykologen Paul Eckam, som er en ledende forsker på psykologisk sunnhet, forteller at denne innsikten var det viktigste han lærte under sin utdannelse som psykoterapeut. Han husker at veilederen hans formulerte det slik: ”Dit mål for dine patienter er at øge tiden mellem impuls og handling. Hvis de kan udvide det tidsrum, vil det være en gevinst for dem.” (Eckman i: Goleman, 2003, p. 198).

 

”Psykisk fordobling”

 

Når bevisstheten er bevisst om seg selv, skjer det en fordobling. Dette ligner også på det man kaller metakognisjon, altså å tenke på sin egen tankegang. Hvis bevisstheten i for stor grad vender seg innover mot seg selv, risikerer man at fordoblingen blir så stor og fremmedgjørende av vi mister den spontane følelsen av sammenheng og identitet. Vi får en opplevelse av å være to personer, en som tenker, og en som blir tenkt på, og dette er en type splittelse som kan skape urovekkende forvirring i det menneskelige livsprosjektet. I neste omgang dukker det opp et nytt innadvendt og introspektivt spørsmål: hvem tenker på min tankegang? Da er man plutselig bevisst sin egen bevissthet som er bevisst seg selv, og dette tar potensielt sett aldri slutt. Sartre kaller det ”infinitiv regress”.

 

Flere artikler om Schizofreni

 

Schizofreno - kreativitet og antipsykiatriSchizofreni – kreativitet og antipsykiatri

Innenfor antipsykiatriske teorier har man ofte hatt en romantisk forståelse av schizofreni som en frigjøringsprosess fra samfunnets lenker.

 

 

 

Schizofreni og hjernenSchizofreni og hjernen

Noen forstår schizofreni i forhold til svangerskapskomplikasjoner, Kreaplin forstår lidelsen som en gryende demens og Kurt Goldstein sammenligner schizofreni med organisk hjerneskade.

 

 

 

SchizofreniPsykodynamiske perspektiver på Schizofreni

Noen teorier betrakter schizofreni som en regresjon til et nivå hvor individet ikke evner å skille mellom seg selv og omverdenen eller mellom drøm og virkelighet.

 

 

 

Kilder

 

Cullberg, Johan (1997). Skaparkriser: Strindbergs inferno och Dagermans. Natur och kultur.

Goleman, Daniel. (2003). Destruktive følelser – hvordan kan vi håndtere dem? En vitenskapelig dialog med Dalai Lama. Overatt til dansk av Leleur, Annette & Pedersen Frank Robert. Borgens Forlag, Danmark.

Olsen, Ole Andkjær, Køppe, Simo (1983): Freuds psykoanalyse. Gyldendalske Boghandel Nordisk Forlag A/S, København.

Schreber, Daniel Paul (1992): Utdrag av En nervesyg pasients memoarer. I: Freud, Sigmund (1992): Schreber – psykoanalytiske bemærkninger om et selvbiografisk tilfælde af paranoia (dementia paranoides). Utgitt av Olsen, Andkjær Ole & Køppe, Simo. Gyldendals Bogklubber, Danmark.

Schreber, Daniel Paul (2000): Memoirs of my nervous illness. Introduksjon av Dinnage, Rosemary. The New York Review of Books, USA.

 

Av Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

 

Min hverdag i gruppeterapi

Sondre R Liverod 2Jeg har mitt daglige virke i gruppeterapi. Gruppen har 8 deltakere og to terapeuter. Alle er der for å jobbe med seg selv og sine relasjoner til andre. Symptomene kan være alt fra depresjon, angst, personlighetsproblematikk, usikker identitet, lav selvfølelse og mye annet. Uansett hvilke plager man har, er det ofte i relasjon til andre at problemene kommer til overflaten. Poenget i gruppepsykoterapi er å skape en arena hvor man lærer å se seg selv utenfra og andre innenfra. Vi sitter i en ring uten bord, kaffe eller andre ”sosiale livbøyer”. Vi har ikke noe tema, men vi forsøker å snakke om hvordan vi opplever hverandre ”her-og-nå”.

 

I det sosiale livet er det mange koder og konvensjoner som regulerer samspillet mellom mennesker. Man er gjerne høflig, politisk korrekt og så videre, noe som betyr at man sjelden sier noe direkte om hvordan man egentlig opplever samspillet. Hvis jeg er på fest og snakker med en person som ikke følger med, eller ”ser gjennom meg” og virker uinteressert, vil det kanskje få meg til å føle meg liten og dum. På fest vil jeg ikke kommentere dette, men trekke meg unna den ubehagelige situasjonen med en taktfull unnskyldning. I gruppeterapi gjør vi det annerledes. I gruppeterapi blåser vi opp små fornemmelser for å se nøyere på dem (djevelen er i detaljene). Her ville jeg sagt noe om min opplevelse til den uinteresserte samtalepartneren: ”Når du ser forbi meg og ikke følger med på det jeg sier, får du meg til å føle meg uinteressant. Det rammer meg som et slags lodd på selvfølelsene og trekker meg ned. Hva er det egentlig du tenker?” Kanskje ville personen svare at han er så stresset og usikker i sosiale sammenhenger at han ikke klarer å følge med. Dermed ville min opplevelse endre seg fra å føle meg liten og dum til å ha medfølelse med den andre. Ofte misforstår eller feiltolker vi oss selv og andre i det sosiale landskapet, og de ”negative” misforståelsene spiller ofte på lag med dårlig selvtillit, depressive holdninger eller andre ”psykiske skylapper” som hindrer oss i å se et større perspektiv. I gruppeterapi forsøker vi å ha en totalt åpen og undersøkende holdning til hverandre. Jeg forteller de andre i gruppen hvordan jeg opplever dem, og de gjør det samme med meg. Målet er å utvide vår (selv)bevissthet og bli mer klar over hvordan vi påvirker andre, hvordan vi oppleves av andre (på godt og vondt) og ikke minst hvordan vi ofte feiltolker andres signaler i tide og utide.

 

Gruppeterapi blir et slags ”minisamfunn” hvor vi gjerne inntar de rollene vi typisk har i «livet utenfor». I gruppeterapi blir våre roller tematisert og undersøkt. Noen mennesker er flinke til å ønske nye medlemmer velkomne, rydde på plass stoler mellom gruppesesjoner og være empatiske og interesserte i andres utfordringer. Dette er gode egenskaper, men siden de går i behandling og selvutvikling, kan det også tenkes at den ”hensynsfulle pasienten” er fanget i et mønster som også har visse ulemper. Her kan det være at noen mennesker er opptatt av andres behov på bekostning av sine egne. Noen har vokst opp med mye ansvar og lite hjelp fra omgivelsene. Kanskje har de en identitet som forteller at de må stille seg bakerst i køen, ta hensyn til andre først og undergrave egne behov og preferanser. Kanskje har de levd på denne måten så lenge at de ikke engang vet hvilke følelser og behov de selv har. I gruppeterapi ser vi at de er hensynsfulle og oppmerksomme på andre, men at de sjelden klarer å snakke om seg selv og egne utfordringer. De er flinke til å gi støtte, men klarer ikke å ta imot. Det har ført dem inn i et mønster hvor de omgås mennesker som trenger noe av dem, og det ødelegger balansen i det mellommenneskelige regnskapet. De gir alltid mer enn de får, og sånn sett lever de på et underskudd som forsterker en lav selvfølelse, samtidig som det bygger seg opp en indre (ofte helt ubevisst) misnøye som de ikke evner å utrykke. Sinne og irritasjon holdes på avstand, noe som fører til både angst og depresjon. I gruppeterapi kan vi ofte se hvilke livsmønster som ligger til grunn for ulike symptomer. Vi oppdager den (over)hensynsfulle personen og ser at vedkommende mangler et uttrykk for egen irritasjon og selvhevdelse. Når disse kraftige følelsene hele tiden undertrykkes, mister de en sentral livskraft og blir deprimerte. Samtidig er det sannsynlig at følelsene hoper seg opp i det ubevisste og blir liggende som en indre trussel man gjerne kjenner som angst. I gruppeterapi identifiserer vi slike mellommenneskelige mønster og lager en plan for å skape endring. Den hensynsfulle personen må jobbe med å kjenne etter på egne behov og ta mer plass på egne vegne i gruppen. Ofte må de jobbe med sinne og irritasjon og forsøke å utrykke seg hver gang de merker et ørlite tegn til frustrasjon i forhold til de andre i gruppen.

 

Dette er bare ett av uendelige mange eksempler på livsmønster man forsøker å fange opp i gruppeterapi. Vi jobber i relasjonen til hverandre, og vi speiler hverandre uten hensyn til de sosiale reglene. Det er på sett og vis et litt skummelt prosjekt, men når vi klarer å lage en setting basert på respekt, trygghet og bærekraftige relasjoner, klarer vi også å gi hverandre mer autentiske tilbakemeldinger.

 

Gruppeterapi er en arena hvor man blir kjent med seg selv på en helt annen måte enn det man er vant til fra andre gruppesettinger. Noen kommer til vurderingssamtaler og sier at de har gode venner hvor de deler alt, og er derfor usikre på hvorfor de skal gå i gruppeterapi. Her vil jeg svare at vennskapsrelasjoner som oftest er helt annerledes enn terapeutiske relasjoner. Et vennskap forplikter på en helt annen måte, og man ønsker gjerne sine venner vel, noe som også begrenser oss til mer støttende og fortrøstningsfulle innspill når våre venner har det vondt. I gruppeterapi oppfordrer man deltakerne til å ikke omgås privat før de er ferdig i terapi. Poenget er å unngå at det etablerer seg vennskapsforhold som kompromitterer den åpenheten vi trenger i terapien.

 

Som gruppeterapeut står man ikke utenfor og analyserer det som foregår. Man er en del av hele prosessen, og jeg bruker alle mine opplevelser og følelser som verktøy. Jeg gir tilbakemeldinger og jeg får tilbakemeldinger som utvider min horisont hver dag. Jeg opplever at gruppeterapi er en felles reise hvor terapeutene er nødt til å bevege seg (utvikle seg) på linje med pasientene for å skape positiv vekst for gruppa som helhet og for den enkelte deltaker. Etter mange år i gruppeterapi ser jeg spesielt to ting som har forandret seg for min egen del. Jeg er mer glad i mennesker, og jeg er mindre redd.

 

I gruppeterapi blir man kjent med folk på helt andre premisser enn i livet for øvrig. Gradvis ser man menneskene bak den sosiale fasaden, bak det psykiske forsvaret og bak alle beskyttelsesstrategiene de har bygd opp i kjølevannet av vonde livserfaringer. Jeg oppdager at bak ethvert symptom, bak en vegg av mistillit, bak sarkasme og fiendtlighet, bak frykt og håpløshet, finnes det vakre mennesker som har en «godhet» i seg man er nødt til å bli glad i. Denne «godheten» kan imidlertid være begravd av mobbing, svik og årevis med ensomhet eller trakassering, men når vi får øye på den, kan den utvikles der man ikke skulle tro det var mulig. Det gir meg håp og det gjør meg glad i mennesker. Jeg har ennå ikke møtt et menneske jeg ikke har lært å like i terapi. Jeg har møtt mange mennesker som jeg mislikte, var redd for eller usikker på i de første måneder, kanskje til og med i et halvt år, men i det man våger å være åpen, slippe motstanden, ”miste fotfestet” og relatere seg til andre uten å gjemme seg bak et psykisk bolverk, har det alltid dukket opp en bro av medfølelse hvor det var mulig å møtes.

 

Jeg er utrolig takknemlig for alle de menneskene jeg har vært sammen med i gruppeterapi. Jeg er særlig glad for de relasjonene med motstand, usikkerhet, krangling og turbulens, hvor vi har holdt ut med hverandre i timevis på dypt vann, men likevel kommet trygt i land på andre siden. Det har lært meg at de vanskeligste relasjonene, hvor kompleksiteten er stor, følelsene sterke og usikkerheten skremmende, er de relasjonene man lettest gir opp, men også de relasjonene med størst potensial for utvikling. Når man klarer å jobbe seg gjennom den ”muren” som stenger for det mellommenneskelige, kan man skape en sterk relasjon som setter dype spor, selv om vi går hvert til vårt etter endt terapi og aldri ser hverandre igjen.

 

I videoen under snakker jeg litt mer om hvordan terapiprosessen fungerer. Hvordan er det å være i gruppeterapi? Hva kan man få ut av denne behandlingsformen?

 

 

Relaterte artikler

 

GruppeterapiHva er gruppeterapi? – Her ser vi på myter om gruppeterapi, hvem kan gå i gruppeterapi, rammebetingelser i gruppepsykoterapi, bildeterapi, kroppsbevissthetsgruppe og terapeutens oppgave i gruppeterapi.

Selvutvikling & gruppepsykoterapi – Åtte mennesker møtes for første gang til selvutvikling og gruppeterapi. I et videoforedrag sier psykologen noe om hva selvutvikling og gruppeterapi innebærer. Hvordan utvikler vi oss og hva er terapi?

 

 

Av Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Derfor fungerer samtaleterapi

in treatmentDet hjelper å snakke om det.” Det er en setning man kanskje har hørt så mage ganger at den har mistet noe av sin betydning. Det har blitt et forslitt og oppbrukt uttrykk, noe vi gjerne kaller en klisjé. I denne artikkelen skal vi forske og gi denne klisjeen litt mer «dybde». Ulike former for psykoterapi bruker primært samtalen som verktøy, og det bygger på en grunnleggende idé om at det hjelper å kle sine indre opplevelser i et språk. Med andre ord hjelper det å snakke om det, men hvorfor? Hva er de helbredende mekanismene som er på spill i samtaleterapi?

 

Selvet

 

La oss si at du nå forsøker å få en fornemmelse av deg selv. Legg merke til hva det er du kaller ”meg”. Dette er en øvelse hvor du blir nødt til å se ”innover” i deg selv. Etter hvert er det sannsynlig at du oppdager minst to aspekter av ditt ”Selv”. For det første er det et slags observerende Selv. Det er den delen av selvet du bruker for å utføre denne øvelsen. Det er den delen av Selvet som fungerer som observatør. Dernest har du den delen av Selvet som blir observert.  Oppgaven er å observere seg selv, og da er det i sakens natur ”noe” som observerer, og noe som blir observert. Det som blir observert er alle de tingene du vet om deg selv – Jeg er pappa, mamma, lege, journalist, jeg veier så og så mye, har blondt hår, er ganske sosial, blir irritert hvis noe forsøker å kontrollere meg og så videre. Slike ting er noe man kan se ved seg selv, og de blir på sett og vis objekter for vårt observerende selv. Med andre ord består Selvet av et ”Jeg” som observerer et ”Meg”. Til hverdags har vi sjelden er klar fornemmelse for disse to aspektene i vårt indre liv, men i selvutvikling og psykoterapi blir denne distinksjonen viktig.

 

Til hverdags lever vi som regel i et slags ubevisst forhold til vårt eget ”Selv”. Vi har en personlighet, subpersonligheter, reaksjonsmønstre, livsperspektiver, holdninger, mer eller mindre god selvfølelse, tynget av mer eller mindre stress og bekymring og så videre. Kanskje kan man si at vårt møte med livet filtreres gjennom vårt ”Selv”, men øye (les: Selv) kan ikke se seg selv. På den måten er vi fanget i pakt med vårt ”Selv”, og i de tilfeller hvor selvet er infiltrert med negative tanker, uavklarte følelser eller varianter av lav selvtillit, kan det hende at vi utvikler symptomer og det vi kan kalle ”psykiske plager”. Hvis vi skal utvikle oss på en positiv måte, kan samtaleterapi være med på å ”løsrive” oss fra mentale konstruksjoner i Selvet som hindrer oss i selvrealisering. I det man i en terapeutisk samtale om seg selv, blir bedt om å beskrive seg selv, må man ta et skritt tilbake og se seg selv utenfra. Man gjør med andre ord sitt ”Selv” til gjenstand for analyse.

 

I en annen artikkel har vi fortalt historien om en åndelig veileder som stod på randen av selvmord. Han fikk en slags åpenbaring som reddet hans liv, og denne åpenbaringen var en slags inngående erkjennelse av forholdet mellom ”Jeg” og ”meg”. Følg denne linken hvis du vil lese hele historien.

 

selvrefleksjonLivreddende (selv)innsikt
Et dystert sinn på randen til selvmord får plutselig en livreddende innsikt: Du er ikke dine tanker, følelser og erfaringer. Du er ikke innholdet i livet ditt. Du er stedet hvor alt skjer. Du er bevissthet. Hva betyr egentlig det? 

 

Mange av dagens samtaleterapeutiske metoder og andre selvutviklingsstrategier handler i bunn og grunn om en form for selvobservasjon. Videoen under er hentet fra et foredrag hvor jeg forsøker å begrunne denne ideen om samtaleterapiens funksjon i forhold til ulike terapeutiske retninger og teknikker.

 

 

 

Samtaleterapien

 

Samtaleterapien mot ”psykiske” lidelser handler altså om å gjøre vårt ”Selv”, eller vårt ”menneskelige operativsystem”, om til gjenstand for analyse. Hva er det med innholdet eller programvaren i den biologiske datamaskinen som styrer måten vi tenker, føler og handler på, uten at vi egentlig legger merke til det, bortsett fra at vi opplever symptomer som dårlig humør, manglende livskraft eller konstant uro. Her er det mange terapeutiske retninger som har litt ulikt fokus, og i resten av denne artikkelen skal vi kort se litt på de ulike terapeutiske retningene.

 

Kognitiv terapi

 

Kognitiv terapi har til hensikt å gjøre menneskers tankemønstre om til gjenstand for undersøkelse. Grunntanken i terapien er at følelser og atferd i høy grad blir bestemt av hvordan mennesker strukturerer sin verden ved hjelp av tenkning. Istedenfor å leve ”blindt” eller ubevisst i takt med automatiske tanker, bestreber terapien seg på å identifisere tankerekker som hindrer personen i sin livsførsel. Hvis personen kan se sine tanker, istedenfor å leve i pakt med sine tanker, har han eller hun vunnet den distansen som skal til for å ”avsløre” destruktiv eller nedsettende ”psykologisk programvare”. Noen tanker iverksetter alarmberedskap og destruktive følelser i alt for mange situasjoner. Vi forfatter hele tiden vårt eget liv, og i denne prosessen er tankene et viktig redskap. Mobbing, utrygghet, traumer og andre vonde opplevelser kan påvirke både tanker og følelser på en måte som legger en skygge over våre livsperspektiver. Tankene kan løpe i fryktens tjeneste eller være en budbringer fra en underliggende lav selvfølelse, og i slike tilfeller er tankene ofte en vesentlig del av problemet. Kognitiv terapi vil se tankene, ikke være et offer for tankene.

 

Affektbevissthetsterapi

 

Affektbevissthet er en annen terapimodell som handler om å identifisere følelser slik at man unngår å fanges i følelsenes vold eller lever et liv på flukt fra sitt indre emosjonelle liv. Noen skader seg selv, noen jobber døgnet rundt, noen ruser seg og andre flykter inn på Internett for å unngå å legge merke til egne følelser og behov. I lengden er det sannsynlig at slike strategier vil kulminere i angst, depresjon eller andre psykiske lidelser. I kognitiv terapi er det et hovedfokus på tankene, mens i affektbevissthetsterapi er hovedfokus lagt på følelser.

 

Angst og depresjonAffektbevissthet er også noe man kan engasjere seg i på egenhånd. Vi har et sted mellom 10 og 20 grunnfølelser, avhengig av hvem man spør, og evnen til å bli bedre kjent med disse, har vist seg å ha en ganske gjennomgripende terapeutisk effekt. Les mer om våre følelser, deres funksjon og hvordan man kan utvikle sin affektbevissthet i denne artikkelen: Bli kvitt angst og depresjon med følelsespsykologi - Angst og depresjon er svært utbredt. Symptomene kan variere, men i tillegg til terapi er det en del ting man kan gjøre selv for å bli kvitt psykiske problemer.

 

Dynamisk psykoterapi

 

Den dynamiske psykoterapien ligner de ovenstående, men fokus er mer rettet mot pasientens livshistorie og mellommenneskelige liv. Det handler blant annet om å se på pasientens tidligere erfaringer og forstå nåværende tanker, følelser og reaksjonsmønstre i lyset av dette. Dynamisk psykoterapi handler blant annet om å gjenfortelle historien om sitt liv og sine relasjoner på en måte som kanskje gir en ny forståelse for de vanskelighetene man opplever i dag.  Andre tilnærmingsmetoder med røtter i psykodynamisk psykoterapi fokuserer på koblingen mellom sinnet og kroppen og forsøker å få tilgang til den dypere delen av psyken ved å manipulere den fysiske kroppen.

 

Det finnes med andre ord en rekke forskjellige terapiformer som kan skilte med gode resultater i forhold til mange av de vanligste formene for psykiske plager. De kan være litt forskjellige både i form og innhold, men som regel handler (psyko)terapi om å gjøre noe av sitt indre liv om til objekt for egen analyse. Det vi kan se ved oss selv, striper vi for muligheten til å styre vårt liv. Det er på en måte grunntanken i store deler av denne behandlingsformen, og det ligner Freuds konsept om psykoanalytisk behandling som dreide seg om å gjøre det ubevisste bevisst.

 

Meditasjon mot depresjon

 

Mindfulness i hverdagenMeditasjon er også en praksis som handler om å skifte posisjon fra å være ”offer” til ”observatør”. Istedenfor å leve et liv i pakt med sine tanker og følelser på hverdagslivets berg- og dalbane, trener man seg på å hvile i en mer observerende rolle til sitt eget indre liv. Langsomt vil man oppdage at stress, usikkerhet og bekymring genereres av uheldige tanker og følelser som lurer oss til å tro at de forteller sannheten om oss selv og livet. Meditasjon trener opp vår oppmerksomhet på en måte som kan skape ”mer rom i oss selv”. Denne typen praksis kan være med på å avsløre at vårt ego, eller vårt psykiske operativsystem, ikke er noe annet enn en mental konstruksjon som binder oss til livet på en destruktiv måte. Meditasjon kan skape en dyp innsikt i tankene og følelsenes natur som sørger for at vi kan håndtere vårt indre liv på en bedre måte, og vi kan gjenerobre mental balanse og indre ro uten å fanges av destruktiv psykologisk programvare.

Her på webpsykologen har vi en egen side hvor vi har samlet alle våre artikler og videoforedrag om mindfulness meditasjon

 

Gruppeterapi

 

 

Gruppeterapi
Gruppeterapi

I gruppeterapi er det relasjonen mellom mennesker som undersøkes. Her ser man etter måter å omgås på som eventuelt hindrer mennesker i sitt sosiale og mellommenneskelige liv. Noen mennesker undergraver egne behov ved å ha fokus på andre hele tiden. Det kommer til syne i en gruppe hvor denne deltakeren hele tiden gir sin støtte om oppmerksomhet til andre, men har vanskeligheter med å snakke om seg selv eller sine behov. Terapien vil tematisere dette, slik at mønsteret blir synlig for pasienten. Da kan pasienten kanskje oppdage hvordan han eller hun stadig tiltrekkes mennesker som krever noe av dem, som har store problemer eller trenger hjelp. De kan se hvordan etablerer nye relasjoner hvor de ofrer egne behov for å ivareta andre, og med et dynamisk innslag kan man kanskje forstå dette mønstret i tråd med en barndom hvor foreldrene kranglet mye og pasienten holdt egen behov tilbake i frykt for å eskalere konflikten i huset. Kanskje var det en utrygg oppvekst som sørget for at pasienten allerede som barn begynte å fokusere mer på andres behov enn på sine egne. Det kan ha bidratt til en indre usikkerhet i pasienten som i voksen alder kalles for lav selvfølelse og problemer med sunn selvhevdelse. Se linken under for vårt videoforedrag om gruppeterapi.

 Selvutvikling & gruppepsykoterapi -Åtte mennesker møtes for første gang til selvutvikling og gruppeterapi. I et videoforedrag sier psykologen noe om hva selvutvikling og gruppeterapi innebærer. Hvordan utvikler vi oss og hva er terapi?

 

 

Det er mange andre terapeutiske metoder

 

Psykoterapi er en virksomhet hvis hensikt er å bedre mental helse, følelsesmessige eller adferdsmessige problemer hos individer. Vi har her nevnt noen av de vanligste teknikkene, men det finnes mange flere. Poenget i denne artikkelen er ikke bare så se på forskjellene mellom terapeutiske skoler, eller forholdet mellom meditasjon og psykoterapi, men snarere se på likhetene. I bunn og grunn handler mye terapi og selvutvikling om bevisstgjøring. Setningen som oppsumerer poenget i denne artikkelen lyder som følger: ”Subjektet på ett nivå, blir objekt for et nytt subjekt på et høyere nivå.” Hver gang vi beskriver oss selv, ser vi oss selv utenfra. Når jeg sier at jeg før i tiden var veldig selvopptatt og fordomsfull, har jeg allerede oppdaget noen uheldige sider ved meg selv. Det er først når jeg blir bevisst slike negative sider ved meg selv, at jeg har mulighet til å forandre meg. Selvutvikling handler dermed om å se stadig nye sider ved seg selv, og i det man erkjenner nye aspekter ved seg selv, frarøver man disse aspektene evnen til å styre vårt liv. Igjen: Det handler på mange måter om mer (selv) bevissthet.

 

Behandling og terapi involverer ofte en terapeut, men bevisstgjøring og opparbeidelse av (selv)innsikt er noe man også kan gjøre på egenhånd. Her er meditasjon en utmerket teknikk, men det finnes også andre strategier. Dette er tema i følgende artikler

vekst og selvutviklingHistorier som gir (selv)innsikt
”Hvem er jeg?” Et vanskelig og gåtefullt spørsmål. Noen historier gir en fornemmelse av dybden i oss selv, og noen historier rommer en innsikt som kan forandre vårt fokus, vår holdning og vårt liv. Les de selv!

skyggedialoger

Hvordan oppdage sine skyggesider?
«Enten det dreier seg utbrenthet, angst eller generell mistrivsel i livet, må man av og til innse at symptomene er et tegn på at man har fortrengt og fraskrevet seg ansvaret for vesentlige sider ved seg selv.«

 

 

 

utvide bevissthetenPsykoterapi med seg selv
Det vi gjerne kaller skyggearbeid eller psykoterapi, krever ofte hjelp fra en psykoterapeut, men man kan også gjøre en innsats på egenhånd. Hvordan (psyko)analyserer vi oss selv? 

Øvelse for å utvide bevisstheten
Selvutvikling handler om å se stadig nye sider ved seg selv, og i det man erkjenner nye aspekter ved seg selv, frarøver man disse aspektene evnen til å styre vårt liv. Her er en øvelse som kan utvide (selv)bevisstheten.

 

Relaterte artikler

 

Når det gjelder psykoterapi som metode, har vi skrevet mer om dette i følgende artikler

 

Psykoterapi med seg selvHva er psykoterapi?
Målet med psykoterapi er å bli mer oppmerksom på det som foregår i våre indre og ubevisste prosesser, og dermed avsløre uheldige mønster som hittil har hindret vår videreutvikling.

Hvordan behandles psykisk lidelse?
Hva er egentlig psykisk lidelse? Dette spørsmålet har flere svar. Hvordan skal man behandle psykiske lidelser? Også her finnes det flere varianter med litt ulike innfallsvinkler til menneskets sjelsliv.

 

 

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Biblioterapi

SelvhjelpslitteraturMye av det jeg vet om mennesker og psykologi har jeg ikke fra psykologistudiet, men fra skjønnlitteraturen. Aristoteles oppfattet bøker som medisin for sjelen, og det er ingen tvil om at litteraturen kan spille en viktig rolle som del av den menneskelige dannelsesprosess og selvutvikling. Mer enn 35 studier har sett på effekten av biblioterapi i forhold til depresjon. Disse viser at biblioterapi er mer nyttig enn ingen behandling og kan ha like god effekt som behandling hos en profesjonell terapeut. Foran en PC, eller i en god stol foran bokhyllen, kan man altså få til viktige bevegelser i sitt indre landskap, men det gjelder å vite hva man skal lese. Vi håper selvfølgelig at artiklene her på WebPsykologen kan anspore leserne til refleksjon og ettertanke, og på mange måter har vi en idé om at vi driver et ”biblioterapeutisk” nettsted. I denne artikkelen skal vi ser mer på hvordan biblioterapi kan fungere, og hva slags litteratur man bør oppsøke dersom selvutvikling er målet.

 

 

Selvutvikling foran bokhylla

 

I videoen under snakker psykologspesialist Sondre Risholm Liverød om lesing som en vesentlig del av selvutvikling. Han snakker om hvordan biblioterapi kan gi mennesker et rikere språk på sitt indre liv og dermed åpne for ny selvinnsikt og positiv forandring. Biblioterapi handler om at vi som lesere identifiserer oss med boken, kjenner oss igjen i persongalleriet, og lever oss inn i boken på en slik måte at vi indirekte kommer til å se vårt eget liv i helt nytt perspektiv.  Mot slutten av videoen gir Liverød noen generelle anbefalinger i forhold til forfattere og bøker som kan være selvutviklende i et psykologisk perspektiv.

 

 

 

 

Hvordan fungerer biblioterapi?

 

Header til hjemmeside kurstilbud 2Biblioterapi handler om å trenge inn i en tekst og lete etter gjenkjennelse, medfølelse eller det man kanskje kan kalle en ahaa-opplevelse. Man finner en slags forløsning eller katarsis i det man kommer i kontakt med følelser som tidligere var skjulte. Det vil si at teksten åpenbarer følelser og stemninger som gir gjenklang i oss selv. Teksten fungerer på den måten som en portåpner til vårt eget indre liv. Katarsis refererer her til et plutselig følelsesmessig klimaks eller sammenbrudd som følges av en overveldende fornemmelse av fornyelse og nytt liv. Her fungerer lesing som en form for dannelsesprosess hvor man blir kjent med nye sider av seg selv gjennom andres språklige beskrivelser. Freud snakket om at målet i psykoterapi var å gjøre det ubevisste bevisst, og sånn sett kan man si at biblioterapi og psykoterapi fungerer på noenlunde samme premisser. Biblioterapi kan bidra til å styre vår evne til (selv)innsikt slik at vi klarer å innta flere perspektiver og opprettholde refleksjonsevne i pressende eller vanskelige situasjoner. Innenfor psykisk helse definerer man ofte sunnhet som evnen til å plassere språk og forståelse mellom impuls og handling. Bøker kan styrke vår kognitive kapasitet og utvikle vårt ”språklige verktøy” slik at vi i større grad kan håndtere våre følelser og innskytelser på en adekvat måte.

 

Kognitiv intelligens handler om tanker og kunnskap. Det inkluderer intellektuelle egenskaper som analytisk resonnering, lesing, skriving, problem løsning, informasjonsprosessering og kritisk tenkning. Man kan også si at en av de viktigste markørene i forhold til mental selvutvikling omkranser evnen til å innta forskjellige perspektiver. Dersom man kognitivt sett ikke klarer å leve seg inn i andres opplevelser, er man også avskåret fra dypere medfølelse og kjærlighet. Derfor er kognitiv utvikling en forutsetning for blant annet moral, verdi, følelser og mellommenneskelige egenskaper. Biblioterapi er også en øvelse i å sette seg inn i andre perspektiver, forstå livets fasetter på nye måter, og dermed møte tilværelsen med stadig mer fleksible fortolkningsmuligheter. Denne fleksibiliteten kan dernest styrke vår evne til medfølelse og forståelse, noe som videre er verdifullt for sosial intelligens og evnen til å opprettholde gode relasjoner til andre mennesker.

 

 

Er biblioterapi for alle?

 

Man har ikke forsket nok på biblioterapi i forhold til alle diagnosegrupper, men med hensyn til generell selvutvikling og lettere psykiske plager, er det sannsynligvis en verdifull kilde til positiv vekst. Biblioterapi kan bli et problem dersom man er feildiagnostisert og leter etter seg selv i tekster som ikke egner seg. Ofte finner man det man leter etter, og i verste fall leser man seg til problemer man ikke hadde i utgangspunktet. I dag bruker vi internett til å søke opp informasjon om helse, og i noen tilfeller kan det bli en altoppslukende besettelse hvor man begynner å diagnostisere seg selv i takt med det man leser på ulike nettsteder. Se artikkelen Hypokonderen på internett.

 

 

Biblioterapi i praksis

 

I praksis er biblioterapi noe som er myntet på mennesker med lettere problemer som ved hjelp av bøker og artikler (på nett eller i papirform) langt på vei kan hjelpe seg selv. Ofte handler det om å styrke evnen til refleksjon og øke evnen til å innta stadig flere perspektiver på seg selv og tilværelsen. En viktig del av biblioterapien er en påfølgende samtale og diskusjon av den teksten man har lest. Det kan gjerne foregå i en gruppe som en tilpasset ”lesesirkel”.

 

I England har man bibliotekarer som anvender biblioterapi på offentlige bibliotek. Det finnes også sykehus som har biblioteker hvor biblioterapi er et fokusområde i forhold til flere pasientgrupper. I slike tilfeller hender det at ulike fagpersoner benytter seg av bøker som en supplerende intervensjon i forhold til sin pasientgruppe. I noen tilfeller er det slik at bibliotekaren samarbeider med legen, psykologen eller den behandlingsansvarlige. Det kalles gjerne for klinisk biblioterapi hvor behandleren har det overordende ansvaret, men samarbeider med husets bibliotek som et supplement til annen behandling.

 

I min hverdag som klinisk psykolog på et DPS i Kristiansand, har jeg ukentlige biblioterapigrupper hvor vi leser og diskuterer artikler knyttet opp til psykisk helse. Her er det gjerne WebPsykologens atikler som drøftes i plenum, og på den måten skapes det en helt ny bevegelse i tekstene hvor den enkeltes bidrag ansporer hele gruppen mot nye perspektiver. I denne gruppen jobber vi svært aktivt med psykisk helse, men på en biblioterapeutisk måte. Selv opplever jeg dette som et berikende forum for selvinnsikt og selvutvikling, og mange av gruppedeltakerne har samme opplevelse.

 

Anbefalte ”biblioterapeutiske” bøker

 

Skjønnlitteratur

 

I videoen over nevner jeg noen bøker som kan egne seg dersom man er ute etter et dypdykk i menneskets indre liv. I denne sammenheng har den eksistensielle psykoterapeuten Irvin D. Yalom gitt mange mennesker verdifulle ”ahaa-opplevelser” Når det dreier seg om menneskets grunnleggende eksistensielle vilkår, er Yalom en fremragende forfatter og teoretiker. Bøkene til Yalom har vært kilde til mye inspirasjon og lærdom i mitt virke som psykolog. Alt han skriver lodder dybden i det menneskelige sinnelag på en overbevisende måte. Døden, friheten, meningsløsheten og isolasjonen er aspekter ved menneskets eksistens som av og til dukker opp og flekker tenner mot våre livsprosjekter. 

 

Yalom skriver både fagbøker og skjønnlitterære bøker, og for folk flest er det sannsynlig at de spennende skjønnlitterære fortelingene om terapiprosesser er det som gir mest utbytte. Et terapeutisk forløp er en spennende reise, og det er nettopp denne spenningen, blandet med følelser, innsikt og eksistensiell klokskap, Yalom griper på en fortreffelig måte i sine romaner om terapi. I videoen anbefaler blant annet disse:

 

  • Dobbeltspill i sjeledypet: Hovedpersonen i romanen er en psykiater som selv går i analyse hos en kollega, men som bryter behandlingen fordi han er uenig i psykoanalysens strenge regler for terapisituasjonen. Han bestemmer seg for å eksperimentere med en helt ærlig og åpen terapi. Problemet er at hans pasient har en litt annen agenda, som ikke handler om å være åpen og ærlig.

 

  • Kjærlighetens bøddel og andre fortellinger fra psykoterapien: I denne boken forteller Yalom, på sin sedvanlige åpne og direkte måte, om ti pasienter og behandlingen av disse. Pasientene kom til Yalom for å få hjelp med de vanlige problemene i hverdagslivet: ensomhet, selvforakt, impotens, migrene, seksuelle tvangsforestillinger, overvekt, høyt blodtrykk, sorg, en tærende opptatthet av kjærlighet, humørsyke eller depresjon. Likevel avslørte terapien at disse hverdagsproblemene hadde dype røtter, røtter som strakte seg helt ned i menneskets eksistensielle grunnmur. Yalom er en eksistensiell psykoterapeut, og i denne boken får vi virkelig et levende innblikk i hva det betyr i praksis.

 

  • Schopenhauerkuren: Dette er en bok jeg anbefaler alle pasienter jeg har hatt i gruppeterapi å lese. Den anerkjente psykiateren Julius Hertzfeld får sjokkbudskapet om dødelig kreft etter en rutinesjekk. Han begynner å gå inn i seg selv, og blir opptatt av de mislykkede terapiene. Hva gjorde han feil? Julius oppsøker Phillip, en pasient han aldri klarte å hjelpe ut av et ulykkelig og tvangspreget sexliv. Det viser seg at Phillip har kurert seg selv ved hjelp av Schopenhauer og hans filosofi. Nå er Phillip selv klar til å bli terapeut, men han trenger hjelp fra Julius for å få en faglig godkjenning. De to mennene inngår en avtale. Julius blir Phillips veileder dersom Phillip først deltar i gruppeterapien Julius leder. Dette er rett og slett en psykologisk spenningsroman om gruppeterapi, noe som tilhører sjeldenhetene, men Yalom får det til på en utmerket måte.

 

  • Da Nietzsche gråt: Dette er en bok hvor den store tenkeren Nietzsche kommer i terapi hos Breuer (læreren til Freud). Det er et tenkt scenario som utforsker både Nietzsche som person og filosof. Er man interessert i eksistensialisme og psykoterapi, men helst leser skjønnlitteratur, får du både i pose og sekk her.

 

I videoen over gjør jeg dessuten et poeng av Knausgaard sine selvbiografiske opptegnelser i Min Kamp serien. Karl Ove Knausgaard er flink med språk og han formidler følelser, opplevelser og fornemmelser som kanskje gjemmer seg i periferien av vår oppmerksomhet. Med ord og formuleringsevne synliggjør han det menneskelige på en måte som jeg tror gir gjengklang i de fleste. Derfor står Knausgaard på liten over bøker jeg anbefaler i en biblioterapeutisk sammenheng. Jeg har skrevet mer om selvutvikling i lyset av Knausgaard i artikkelen Om blogging & Knausgård og Oppskrift på selvutvikling.

 

Selvhjelpsbøker

 

Jeg la inn et søk på ”selvutvikling” i Google ved utagnegn av juni 2010 og fikk 75.000 treff. Jeg la inn samme søket i dag og fikk 413.000 treff. Dette er åpenbart et tema som vokser i takt med folks interesse og overskudd til å jobbe med seg selv. Som med alt annet i livet, er ikke all selvutviklingslitteratur like fordelaktig, og man vil selvfølgelig finne både gode og dårlige utgivelser. Men i det store og hele er det ikke nødvendigvis kvaliteten på boken som spiller den viktigste rollen, men snarere vår egen interesse, motivasjon, nysgjerrighet og vilje til å ”se innover” og utvide grensene for ”hvem vi er”. Problemet er som regel at vi er redde for forandring, selv om denne forandringen kan føre til et bedre liv. Det er ikke alltid slik at forandring fryder, og nettopp derfor havner vi gjerne i samme sporet gang pågang. Nettopp dette problemet behandler de fleste selvutviklingsbøker ganske inngående, noe vi også har som tema i artikkelen Er selvutviklingsbøker nyttig for alle.

 

I følgende vil jeg gi noen anbefalinger i forhold til selvhjelpsbøker som kanskje kan ha en (biblio)terapeutisk effekt.

 

Det er ikke mer synd på deg enn på andre” er overskriften på en av de nyeste bøkene til psykiateren Ingvard Wilhelmsen. Biblioterapi kan som nevnt handle om å lese skjønnlitteratur, men selvhjelpsbøker kan også inngå som et viktig element i denne formen for selvutvikling.  Når det gjelder selvhjelpsbøker anbefaler vi den siste boken til Wilhelmsen fordi den kanskje kan provosere oss til å ta litt mer ansvar i eget liv, eller bli sjef i eget liv, slik Wilhelmsen har anbefalt tidligere. På WebPsykologen finner du også en artikkel som heter Angst og magisk tankegang inspirert av Wilhelmsens retorikk og innfallsvinkel til psykisk helse.

 

Det er ikke mer synd på deg enn på andre” handler først og fremst om ansvar og et oppgjør med offerrollen. På mange måter handler det også om vår innebygde motstand mot forandring og frykt for å bli ”agent i eget liv”. 

 

Et offer forklarer sine problemer med ting som har skjedd i fortiden; man føler seg låst, og det er ingenting man kan gjøre med det. Andre må ta ansvaret. Da forfatteren i samtale med pasienten sa til henne: “Det er ikke er mer synd på deg enn andre”, følte hun seg utrolig krenket. Til tross for dette tok hun etter en tid et gjennomgripende oppgjør med sine egne holdninger og sin atferd, blant annet offerrollen. Hovedproblemet i livet vårt er ikke det som skjer, men hvordan vi velger å forholde oss til det. Pasienten endret holdning til bekymring, verdens urettferdighet og livets usikkerhet, døden og fremtiden; og ikke minst tok hun ansvar for sine egne valg. Dette førte til en helt ny frihet i livet hennes, men også et nytt ansvar.” 

 

Boken har potensial til å provosere, men også til å vekke oss litt opp fra holdninger som plasserer oss på siden av livet eller som et offer for omstendighetene, snarere enn som aktive agenter i eget liv.

 

Torkild Berge og Arne Repål er to andre forfattere som har skrevet gode selvhjelpsbøker. Lykketyven er en bok som handler om depresjon. Hva er en depresjon og hvordan kommer man seg ut av en depresjon er sentrale teamer i dene boken. Den er skrevet både for personer som har perioder med depresjoner, venner, pårørende, fagfolk og behandlere.

 

Berge og Repål har også skrevet Trange rom og åpne plasser. Hjelp til mestring angst, panikk og fobier. ”Sjekkere” er personer som føler seg tvunget til å kontrollere dører, kokeplater, støpsler og så videre. En slik atferd kan ofte skrive seg fra alt for mye ansvar i alt for tidlig alder. ”Ordnere” har et stort behov for symmetri slik at alt må ligge der de ligger med bestemte avstander. De kan dessuten ha samlemani og fyller ofte opp huset med gjenstander. Dette er altså en selvhjelpsbok skrevet i forhold til noen spesifikke problemstillinger.

 

Det finnes selvfølgelig mange andre bøker man kunne anbefalt i denne sammenhengen. Vi har også et håp om at våre egne nettsider kan fungere litt som biblioterapi for våre lesere. Målet vårt med denne nettiden er i bunn og grunn å gi den indre verden et forståelig og anvendelig språk som kanskje kan anspore til (selv)refleksjon og ettertanke. Kanskje kan det øke bevisstheten om psykisk helse, og i så måte har man kanskje hentet en viktig helsegevinst allerede der.

 

Kilde

 

Gregory RJ, Canning SS, Lee TW, Wise JC. Cognitive bibliotherapy for depression: a meta-analysis. Professional Psychology: Research and Practice 2004; 35: 275-280.

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Gode egenskaper i hjelperollen

hjelperollenNoen mennesker er gode støttespillere. De karakteriseres gjerne som gode medmennesker og utstråler en form for trygghet og ro som smitter over på andre. Det er rett og slett noe velgjørende i deres nærvær. Spørsmålet er hvilke egenskaper disse menneskene egentlig besitter. Hva er det de har, eller hva er det de kan, som virker så positivt inn på deres relasjoner til andre?

 

Hvis man spør de gode hjelperne om deres spesielle egenskaper, klarer de sjelden å svare. Mennesker som virkelig kan noe, trenger ikke å reflektere så mye over hva de gjør. De bare gjør det. Mennesker som er mer usikre og utrygge i sin rolle, trenger i større grad detaljerte oppskrifter på hvordan de skal forholde seg. En amatør er veldig bevisst sin oppgave helt til han eller hun blir så dyktig at de kan handle klokt uten å tenke seg om. Av den grunn kan man ikke lage en oppskrift på hvordan man blir et godt medmenneske eller en god hjelper. Man kan heller ikke spørre de gode hjelperne om hvordan de kan opptre så varmt og medmenneskelig, men kanskje kan vi likevel si noe generelt om hva som kjennetegner en god hjelper og et godt medmenneske.

 

I denne videosnutten snakker psykolog Sondre Risholm Liverød om gode egenskaper i hjelperollen.

 

 

”Mindsight”

 

La oss gå tilbake til spørsmålet om hva som karakteriserer en god hjelper eller et godt medmenneske. I videoen fokuseres det først og fremst på evnen til å tåle, forstå, akseptere og håndtere følelser på en romslig måte (Se artikkelen Bli kvitt angst og depresjon med følelsespsykologi). Man kan konseptualisere dette ved hjelp av ulike teorier, og jeg synes blant annet at dr. Daniel Siegels begrep om ”mindsight” er et veldig godt begrep og et godt utgangspunkt for å konkretisere gode medmenneskelige egenskaper. Mindsight betyr rett og slett at vi ser eller er oppmerksomme på vårt eget sinn. Istedenfor å fanges av livets vanskeligheter og overveldes av stress eller følelser, har vi evnen til å heve oss opp over livets impulsive normalitet og legge merke til hvordan vår egen psyke fungerer. Vi ser hvordan følelser og tanker kommer og går, og hvordan våre tankemønster stadig lurer oss inn i stress eller bekymring. Kanskje kan vi oversette ”mindsight” til ”sinnsyn”, og dette spesielle synet er på mange måter vårt ”indre øye”. Det er en innstilling og en måte å betrakte oss selv på som gir oss et større indre rom til å forvalte våre tanker, følelser og impulser. På den måten kan vi opparbeide oss evnen til å forstå vårt indre liv med større klarhet, noe som i neste omgang gir oss mer ro og bedre evne til å tåle stress og kompliserte følelser. Mennesker med velutviklet ”sinnsyn” vippes ikke så lett av pinnen. Ved å styrke oppmerksomheten til vårt ”indre øye”, har vi muligheten til å frigjøre oss fra vår sedvanlige autopilot. Mange studier viser at det vi foretar oss fra det ene øyeblikket til det andre, i høy grad foregår ubevisst. Bargh og Chartrand (1999) har en gjennomgang av mye vitenskapelig forskning på området og konkluderer med at opptil 95 prosent av handlinger besluttes ubevisst. De fleste av oss blir dermed diktert av inngrodde vaner og typiske reaksjonsmønstre, og det er slett ikke alltid at autopiloten tjener vårt eget beste. Livet er fullt av situasjoner vi ikke håndterer så veldig bra. Mange blir lett irriterte, bekymrer seg for ting de uansett ikke kan kontrollere, handler impulsivt, sier ting de ikke mener eller møter verden med mistillit og skepsis, noe som gjør at relasjoner til andre mennesker blir problematisk.

 

I denne sammenheng er nettopp ”Mindsight” en egenskap som kan hjelpe oss ut av livsmønstre vi ikke er tjent med. ”Mindsight” er en slags fokusert oppmerksomhet (vårt indre øye) som tillater oss å se det interne arbeidet som foregår i vårt eget sinn. Det hjelper oss å identifisere, navngi og temme følelser vi opplever, istedenfor å bli overveldet av dem.

        

Evnen til ”mindsight” eller ”sinnsyn” viser seg i forskjellen på disse to setningene:

 

  • Jeg er trist” og ”jeg føler meg trist

 

Jeg er trist” er på mange måter et litt ”statisk utsagn”. Det er som om det låser oss fast til tristhet og levner lite rom for forandring. ”Jeg er trist” er med andre ord en ganske innskrenkende definisjon av oss selv, mens utsaget, ”jeg føler meg trist”, antyder evnen til å gjenkjenne en følelse, uten å bli fortært eller gjennomsyret av denne følelsen. Å si at man føler seg trist vitner om evnen til å se at følelser er noe temporært, noe som kommer og går som en del av livet, og ikke noe som har makt til å definere oss på en absolutt måte. ”Mindsight” er altså et begrep som omfatter vår evne til å betrakte vårt indre psykiske liv, akseptere det og dermed la det gå. Når vi ser følelsen med vårt ”indre øye”, ser vi følelsen som en bølge på vårt indre hav, og vi oppdager at bølger kommer og går. Vi avslører at følelser gir oss viktige signaler om vår situasjon, men ikke har makt til å overskygge hele livet. En slik erkjennelse styrker vår evne til å tåle følelser, forstå dem og ikke minst møte følelser på en mer direkte og åpen måte. Følelser av tristhet eller depresjon virker ikke lenger så truende fordi den melankolske sinnsstemningen ikke får lov til å farge hele livet, men i større grad oppfattes som noe temporært og forbigående. I videoen snakkes det om evnen til å tåle, forstå og uttrykke sine følelser. Det handler om å være i kontakt med følelser og våge å stirre selv de destruktive følelsene i hvitøyet. En god hjelper er sannsynligvis en person som har evnen til ”mindsight”, og i kraft av denne evnen kan vedkommende være til stede i vanskelige følelser med en trygghet og ro som smitter over på andre.

 

Å tåle følelser

 

Når vi skal støtte en venn, en kollega eller et familiemedlem som har det vanskelig, ser vi det ofte som vår oppgave å ”fjerne” den vanskelige følelsen. Kanskje er vi for raske til å si at ”det går bra” eller ”du må ikke tenke slik” og så videre. Faren er at vi ikke gir rom til de følelsene som faktisk er til stede, men isteden ivrer så mye etter å avhjelpe den andres smerte at vi rett og slett undergraver den andres opplevelse. Kanskje er det en form for flukt fra følelsesmessig ubehag som karakteriserer den ”dårlige hjelperen”, mens den ”gode hjelperen” i større grad tåler følelser. Kan hende det er slik at den ”gode hjelperen” illustrerer hvordan man kan være i følelsen, undersøke den og akseptere den uten å gå til grunne. Den gode hjelperen tar ingen lette utveier, tilbyr ingen ”quick fix”, unngår ikke problemet eller flykter fra følelsene som er på spill, men utviser et følelsesmessig mot som gir den andre trygghet og styrke til å stirre problemene i hvitøyet, kjenne på smerten, akseptere smerten og leve forbi den.

 

Hvis det stemmer at evnen til mindsight er noe av det som definerer et godt medmenneske og en god hjelper, vil neste spørsmål være hvordan man utvikler mindsight. Her viser det seg at mindsight er en mental ferdighet de fleste kan lære seg eller trene opp. Samtidig viser ny forskning at utviklingen av mindsight forandrer hjernen vår og blant annet styrker de strukturene i hjernen som handler om affektregulering og vår evne til å håndtere det mellommenneskelige på en god måte. Det viser seg faktisk at mindsight er det som ligger bak emosjonell og sosial intelligens. Faktum er at måten vi fokuserer vår oppmerksomhet former strukturer i hjernen, og i forhold til mindsight handler det altså om å observere vårt indre liv på en ikke dømmende og åpen måten. Siegel snakker om å observere ”the sea innside” (Se artikkelen: Mindfulness & vonde følelser). Dette er noe man trener opp i de fleste former for psykoterapi og det kultiveres på en svært effektiv måte ved praktisering av mindfulness meditasjon.

 

 

Elsk deg selv…

 

For å bli en god hjelper, må man først og fremst jobbe med sin egen indre balanse.  Det er som regel i overskuddet vi har mye å gi til andre. Dette er en erkjennelse vi finner i mange av de store visdomstradisjonene. Da Jesus ble spurt om hva som var det viktigste i Bibelen, svarte han: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første bud. Men det andre er like stort: Du skal elske din neste som deg selv.» (Matteus 22,36). I WebPsykologen tar vi ikke stilling til det første Jesus sa i denne sammenheng, men andre del av budskapet virker klokt. Det betinger imidlertid at man har et utgangspunkt hvor man er glad i seg selv. Man må ha respekt for seg selv og bebo en slags grunnleggende følelse av å være verdifull. På en plattform av selvaksept og egenverdi kan den gode hjelperen vokse frem.

 

Det er selvfølgelig viktig med god kunnskap om menneskets natur for alle som skal fungere i en eller annen form for hjelperolle, enten det dreier seg om kurator på NAV, sykepleier, psykolog, lege og lignende. Utdanning og kompetanse er avgjørende for at vi skal gjøre en god jobb, men i hjelperollen er det et annet aspekt som kanskje veier vel så tungt. En god hjelper må jobbe med seg selv. Da jeg gikk på psykologistudiet i Aalborg, var egenterapi lagt inn som en del av utdanning. Ingen er noensinne helt i balanse, og et integrert og velfungerende psykologisk liv er noe vi kan jobbe med hele livet. I yrker hvor man bruker seg selv for å hjelpe andre, tror jeg det er helt avgjørende at man stadig jobber med seg selv ved siden av. Desto mer balanse og indre ro vi kan opparbeide i oss selv, desto mer har vi å gi til andre.  

 

Dersom man skal gi ett konket råd om hvordan man kan utvikle sine egenskaper som en god hjelper og et skattet medmenneske, vil det være å oppøve sitt ”indre øye” noe man altså gjør både i ulike former for psykoterapeutisk selvransakelse og mindfulness meditasjon.

 

Relaterte artikler

I forhold til mindfulness har vi smalet våre artikler om dette tema på siden som heter Lær deg mindfulness.

 

Anbefalt litteratur

 

The-Developing-Mind-Second-Edition-Siegel-Daniel-J-9781462503902Vi benytter anledningen til å anbefale en av de seneste bøkene til Daniel Siegel som heter The developing mind – How Relationships and the Brain Interact to Shape Who We Are. I denne boken presenterer Siegel banebrytende forskning på tidlige relasjoner og utvikling av hjernen. Han er kjent for utviklingen av noe som kalles interpersonlig nevrobiologi, noe som rett og slett handler om hvordan vi utvikles som mennesker i relasjon til andre mennesker, og ikke minst hvordan dette er med på å forme hvordan hjernen fungerer og opererer rent fysisk. Ved hjelp av masse kliniske eksempler og en god fortellerstemme viser Siegel oss samspillet mellom mennesker og nevrale forbindelser i tidlig barndom. Han ser på konsekvensene av tidlige tilknytningsmønstre og hvordan det henger sammen md psykologisk velvære gjennom hele livet. Her er mindsight et nøkkelbegrep, og Sigel er blant de klinikere og teoretikere som er svært håpefulle i forhold til menneskets potensial for positiv vekst og endring. Spesielt fremheves meditasjon og mindfulness som et helt avgjørende redskap i forhold til selvutvikling.

 

Av Psykologspesialist Sndre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Psykopater i terapi fungerer dårlig

terapi og psykopatiPsykopater i samtaleterapeutisk terapi fungerer som regel dårlig. Behandlingsresultatene er nedslående og mange studier viser at det ikke har noen effekt over hodet. Noen terapeuter antyder til og med at de antisosiale tendensene forverres i terapi. I denne artikkelen skal vi se på hvorfor terapi med psykopater og antisosiale mennesker fungerer så dårlig. Litteraturen på området trekker i denne forbindelse frem tre punkter. De terapeutiske vanskelighetene med psykopati handler i grove trekk om kontekst, psykopatens personlighet og såkalte motoverføringsreaksjoner fra terapeutens side.

 

 

Konteksten

 

Generelt sett oppsøker ikke mennesker med antisosial personlighetsforstyrrelse terapi eller behandling (Karterud, et al. 2001, p. 47). Derfor finner man som regel «psykopaten» i rettsvesenet eller rettspsykiatrisk sammenheng (Rosenquist & Rasmussen, 2001, p. 206). Videre er det åpenbart at psykopater som har begått kriminelle handlinger, eventuelt drapshandlinger, blir ivaretatt i fengsler med høy sikkerhet slik at man forhindrer fare for gjentakelse. Dermed er det ikke så vanlig at man støter på psykopater i allmennpsykiatrisk sammenheng. Hvis psykopaten mottar terapi, foregår dette bak lås og slå, og sjelden på et tilfeldig kontor ved et distriktspsykiatriske senter (DPS). Det betyr videre at behandlere innenfor psykisk helsevern som regel har liten erfaring med denne typen problematikk.

 

I tillegg er det en kjennsgjerning at psykopater og mennesker med antisosial personlighetsforstyrrelse er nesten umulig å behandle. Noen amerikanske psykologer har til og med uttrykt at det er bortkastet tid å forsøke og behandle disse menneskene (Carney, 1978, p. 273). Det er bortkastet fordi denne gruppen er nærmest behandlingsresistente, men også fordi behandlingen som regel må foregå i et fengselsmiljø preget av vold og antagonisme, noe som er direkte uegnet for psykologisk forandring. I tillegg har innsatte i et fengsel ofte feil motivasjon for behandling. De går ikke i terapi for å endre seg, men for å få litt fri fra hverdagen i fengselet. I tillegg er det noen som antar at deres fremtoning i terapi kan sørge for en tidligere løslatelse og lignende, noe som videre gjør psykoterapi i fengsler direkte uegnet (Doren, 1987, pp. 149-150).

 

 

Psykopatens personlighet

 

Enten vi snakker om narsissistisk, antisosial, dyssosial personlighet eller psykopati, mener vi her personer som handler og tenker på antisosiale måter. Det er visse forskjeller i begrepsbruken, men det er også mange likheter. Mordere av den antisosiale eller psykopatiske typen har ofte visse likhetstrekk: ufølsomhet eller overfladiske følelser, mangel på empati, sterk tendens til å lyve, manipulering og lite eller ingen samvittighet. Forutsetningene for terapi er en åpen og fortrolig dialog, noe som betyr at psykopatens karaktertrekk ikke er spesielt godt egnet for slik behandling. Blant annet vil løgn forby en ærlig og åpen kommunikasjon, og mangel på samvittighet og anger gjør psykopaten lite motivert for forandring. Hare (1999, p. 195) påpeker at psykopaten ikke føler at han har psykologiske eller emosjonelle plager. I forlengelse av dette ser ikke psykopaten gevinsten ved å tilpasse seg sosiale spilleregler hvis ikke det direkte gagner dem selv. Overfladisk følelser og lite empati indikerer også at det kan være vanskelig å arbeide med følelser i en terapeutisk setting (Lösel, 1998). Psykopatens forførende og manipulerende egenskaper vil i verste fall gi vedkommende en opplevelse av suksess hvis terapeuten lar seg lure (Gabbard, 2000, p. 510). Det blir også sagt at psykopaten ofte ler høyt etter behandling av den godtroende terapeuten som ser ”forbedringer” (Rosenquist & Rasmussen, 2001, p. 207). Den kjente seriemorderen David Berkowitz påstod selv han var utilregnelig og psykotisk da han drepte 6 mennesker i USA. Han ble kalt Son of Sam og mente at det var naboens hund som befalte ham å drepe uskyldige mennesker. De første sakkyndige ”trodde” på denne historien og erklærte ham utilregnelig, men siden kom en ny rettspsykiater på banen som mente at Berkowitz holdt alle for løgn. Dr. Abrahamsen viste seg å ha rett, og i et brev til Abrahamsen skriver Berkowitz følgende om de terapeutene som vurderte ham som psykotisk:

 

I vividly recall the talks I had with Dr. Daniel Schwartz [one of the Court-appointed psychiatrists who had found Berkowitz to be insane] (Abrahamsen’s remark), for they were to me ecstasy. They were the talks that produced the feedback I wanted. What a pleasure it was back then to hear this man exonerate me of all blame for my sic murders. Oh, the pleasure of hearing this man telling his colleagues how sick I was-how ill- how insane. I knew that all I had to do was slide “Sam Carr” and the demons into the conversation and I’d have him bending over his chair in my direction. Why he’d practically be wiping tears from my eyes and comforting me, saying, in a sense, don’t fret, don’t cry, you’re a sick, sick boy” (Abrahamsen, 1985, pp. 156-157).

 

Dette utdraget illustrerer kanskje det Glen O. Gabbard kaller psykopatens ”normale atferd”: Psykopaten simulerer tårer og samvittighetsnag og på den måten manipuleres andre til medfølelse og sympati (2003, p. 505).

 

Det er også et annet viktig aspekt ved den kriminelle psykopaten som påvirker og vanskeliggjør en terapeutisk prosess. Jeremy Coid (2003), som skrev en anerkjent artikkel om psykopater i fengsel, mener at en vesentlig andel av de innsatt i fengsel har så alvorlige og gjennomgripende psykopatiske trekk at de rett og slett er direkte farlige å ha i terapi. Deres fremtoning og væremåte kan skremme terapeuten på en slik måte at vedkommende ikke våger å gi direkte tilbakemeldinger i samtalen. I denne sammenheng er det en regel som sier at trygghet og sikkerhet alltid er viktigere enn utredning, analyse og behandling (Strasburger, 2001, p. 302; Kernberg, 2003, p. 381).

 

 

Motoverføring

 

Et annet viktig aspekt som sannsynligvis influerer behandlingseffekten i forhold til psykopater, handler om det man i psykodynamisk litteratur kaller for motoverføring. Dette begrepet refererer grovt sett til terapeutens følelser og holdninger ovenfor pasienten (Sandler et al., 1994, p. 100). På grunn av psykopatens personlighet, og eventuelt kriminelle handlinger, er det sannsynlig at terapeuten kan oppleve sterke motoverføringsreaksjoner. Larry H. Strasburg, som teoretisk sett er foranket i psykodynamiske perspektiver, har skrevet en artikkel om terapeutens følelser i møte med antisosiale symptomer. Her skriver han blant annet at: “The psychopath is the least loved of patients.” (2001, p. 297). Heretter antyder han at terapeutens antipati og negative følelser fører til den samme dynamikken som oppstår rundt psykopaten i samfunnet for øvrig: “…unconscious rejection of psychopaths.” (p. 298). Avvisningen stammer sannsynligvis fra den iboende aversjonen som oppstår i terapeuten som en reaksjon på pasientens antisosiale handlinger, holdninger og måten pasienten snakker om dette.

 

I litteraturen på området finner man en rekke eksempler på hvordan terapeutens antipatier vekkes i møte med det antisosiale sinnelag. Den amerikanske seriemorderen, voldtektsforbryteren og kidnapperen Ted Bundy har blant annet sagt følgende i en terapeutisk setting: “What’s one less person on the fact of the earth anyway?” (www.crimelibrary.com). Og sannsynligvis vil kaldblodige uttalelser av denne typen vekke sterke reaksjoner hos de fleste terapeuter.

 

Videre er det vanlig at psykopatens benektning, trivialisering av problemet, ansvarsfraskrivelse og avvisning av behovet for hjelp skaper en sterk følelse av håpløshet og avvisning i terapeuten. I noen tilfeller vekkes også en grad av skyldfølelse hos terapeuten som en reaksjon på opplevelsen av å ikke strekke til eller være til hjelp.

 

Gabbard (2003) påpeker at en av de mest alvorlige motoverføringsreaksjoner som oppstår i terapi med psykopater, ofte handler om terapeuter som lar seg fascinerte og forføre av psykopatens manipulerende egenskaper. Psykopatens karisma kan fange terapeuten i en form for beundring, noe som kan føre det terapeutiske prosjektet helt ut av kurs. Vi skriver mer om dette i artikkelen ”Forført av psykopaten”.

 

 

Avsluttende bemerkninger

 

En pedagog ved navn Robert Hale mener at psykopatiske mordere egentlig ikke er sinnsforvirrede, men handler på en måte som gir mening og er logiske for dem selv. Han legger til at «You, too, can learn to be a serial killer.» (Hale, 1993 I: Ferreira 2000, p. 15). Det er kanskje en kontroversiell påstand? I forlengelse av dette kan man reflektere over samfunnets etiske prinsipper, spesielt i de deler av USA hvor mordere dømmes til døden. Når man reagerer med dødsstraff eller fengsel på livstid i møte med mordere, kan det virke som om man ignorerer Mohandas (Mahatma) Gandhis berømte ordtak: “An eye for eye only ends up making the whole world blind.” Norge har blitt kjent over hele verden for måten landet har taklet massemordene til Anders B. Breivik. Forfatteren Oliver Wendell Holmes snakker om ”the hydrostatic principle in controversy”, og mener med det at fiendtlighet og trangsyn trekker andre mennesker ned til samme nivå. Norge har ikke latt seg trekke ned, men isteden møtt terror og massemord med mer kjærlighet, noe som psykologisk sett er beundringsverdig og minner om en høyt utviklet moralsk og emosjonell intelligens.

 

Når det gjelder spørsmålet om terapi med psykopater, er det unektelig svært vanskelig. Men samtidig er det noen teoretikere og forskere som mener at de terapeutiske utfordringene kan løses gjennom en nærmere undersøkelse og en større forståelse for de elementene som forstyrrer den terapeutiske kontakten med en psykopat. Noen mener sågar at mer kompetanse og innsikt på dette område kan føre til vellykkede behandlingsforløp med antisosiale personer.

 

En annen hypotese handler om at vanskelighetene i terapi (pasientens personlighet og sterke motoverføringsreaksjoner) er noe man tradisjonelt sett ikke har klart å håndtere i psykisk helsevern, og det er derfor behandlingsresultatene med antisosiale pasienter er så dårlige. Dårlige resultater har ført til stor pessimisme på området, og den pessimistiske holdningen kan i sin tur ha bidratt til å forsterke vanskelighetene. Når vi her snakker om terapeutiske vanskeligheter, er det først og fremst mangel på empatisk innlevelse i pasienten, som følge av sterke motoverføringer, som hindrer en terapeutisk allianse.

 

Følgende er en uttalelse fra seriemorderen David Berkowitz. Sitatet kan illustrere behovet for forbedringer i det terapeutiske arbeidet med antisosiale symptomer:

 

“Through understanding myself and for learning of my motives for my crimes, which I‘ve always consciously known, but which I deliberately suppressed behind a story of demons- rather than openly admitting it-by doing this I hope to be able to better myself to a point in which I don’t need to act out, in reality, my hostilities and frustrations- I won’t have take out my personal revenge on others who have done me no wrong. Hopefully, and with much effort, I will no longer feel the need to act out my childish impulses onto the rest of the human race. Perhaps this all sounds idealistic. It isn’t.” (Abrahamsen, 1985, p. 223).

 

Dersom Berkowitz sin uttalelse kan sies å være sannferdig, kan det indikere behovet for mer fokus på muligheten for en styrket terapeutisk allianse med denne pasientgruppen. Muligens er det håp for et noe bedre rehabiliteringspotensial og en litt bedre prognose. I boken The Moral Landscape skriver Sam Haris at 1 % av befolkningen klassifiserer en antisosial diagnose. De fleste holder seg på rett side av loven, men muligens terroriserer de mange av sine nærmeste uten at dette blir anmeldt. Psykopati er dermed et vesentlig problem, og behovet for virkningsfulle intervensjoner er presserende.

 

 

Kilder

 

Abrahamsen, D. (1985). Confessions of Son of Sam. New York: Colombia University Press.

Beasley, J. O. (2004) Serial murder in America: Case studies of seven offenders. Behavioral sciences & the law, 22 (3), 395-414.

Carney, F. L. (1978): Inpatient Treatment programs. I Reid, W. (Ed.), The psychopath. A comprehensive study of antisocial disorders and behavior (pp. 261-285). New York: Brunner/Mazel.

Coid, J. W. (2003). The management of dangerous psychopaths in prison. I Millon, T. Simonsen, E., Birket-Smith, M. & Davis, R.D. (Eds.) Psychopathy. Antisocial, criminal and violent behaviour (pp. 372-392). New York: The Guilford Press.

Doren, D. M. (1987). Understanding and treating the psychopath. New York: John Wiley and sons, Inc. 

Ferreira, C. (2000). Serial killers- victims of compulsion or masters of control? In Fishbein, D. H. (ed.). The science, treatment, and prevention of antisocial behaviours. Application to the criminal justice system. New Jersey: Civic Research Institute, Inc.

Gabbard, Glen O. (2003). Psychodynamic Psychiatry in Clinical Practice: Third Edition. Washington: American Psychiatric Press.

Hare, R. D. (1999). Without Conscience. The disturbing world of the psychopaths among us. The Guilford press. New York.

Karterud S. (2001). Et historisk perspektiv og en drøfting av sentrale begreper. I Karterud, S., Urnes, Ø. & Pedersen, G. (red.). Personlighetsforstyrrelser. Forståelse, evaluering, kombinert gruppebehandling (pp. 119-185). Oslo: Pax Forlag.

Kernberg, O. (2003): The psychotherapeutic management of psychopathic, narcissistic and paranoid transferences. I: Millon, T. Simonsen, E., Birket-Smith, M. & Davis, R.D. (Eds.) Psychopathy. Antisocial, criminal and violent behaviour (pp. 372-392). New York: The Guilford Press.

Lösel, Friedrich (1998). Treatment and management of psychopaths. In: Cooke, David J., Forth, Adelle E & Hare, Robert D.: Psychopathy: Theory, research and implications for society. The Netherlands: Kluwer academic publishers. 

Rosenqvist, Randi og Rasmussen, Kirsten: Rettspsykiatri i praksis. Universitetsforlaget. 2001.

Sandler, J.; Dare, C & Holder, A. (1994): Patienten og Analytikeren. Psykoanalysens kliniske struktur, 2. ed. Kbh: Hans Reitzels forlag.

Strasburger, Larry H. (2001): The treatment of antisocial syndromes. The therapist’s feelings. In: Meloy, Reid J. (ed.): The mark of cain. Psychoanalytic insight and the psychopath. London: The analytic press.

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød &
Psykolog Janne Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Behandling av psykopater

Kriminelle psykopaterI denne artikkelen skal vi først og fremst se litt overordnet på behandling av kriminelle psykopater. Prognosene i forhold til rehabilitering og behandling av psykopater er i utgangspunktet veldig dårlige. På dette området finnes en ganske utbredt pessimistisk holdning. Brorparten av litteraturen beskriver behandlingstiltak for denne gruppen med dårligere prognoser enn ved noen annen psykiatrisk tilstand. Hare (1999) har jobbet lenge med psykopater og uttrykker følgende:

If you are dealing with a true psychopath, it is important to recognize that the current prognosis for significant improvement in his or her attitudes and behavior is poor” (p. 205)

 

Reid og Gacano (2000) er også overveiende negative når de påstår, basert på forskning, at verken psykoterapi eller medikamentell behandling har noen kurerende effekt på antisosial atferd. Lignende synspunkter finner vi igjen i materialet til Cleckley (1976, pp. 438-443). Ogloff et al. (1990) har arrangert et studie hvor det fremkommer at det er mer sannsynlig at kriminelle psykopater dropper ut av behandling, er mindre motivert og generelt sett viser langt mindre forbedring enn andre pasienter. Hare (1999, p. 199) refererer til et studie av Rice et al. fra 1992 hvor det fremkommer at psykologisk behandling faktisk forverret psykopaten. Dette resultatet fant man ganske enkelt ved å ha to grupper av innsatte psykopater. Den ene fikk psykologisk behandling, mens den andre gruppen ikke fikk. Etter løslatelse fra fengsel viste det seg at de som ikke mottok behandling var mindre voldelige enn de som hadde fått en form for psykoterapeutisk oppfølging.

 

Hare (1999, p.97) og Reid & Gacano (2000) nevner imidlertid ett mer eller mindre positivt og håpefullt aspekt i forhold til endringspotensial hos psykopater. Denne optimismen handler ikke om en bestemt behandlingsform, men skriver seg fra forskning som viser at antisosial atferd har en tendens til å ”brenne ut“ når man kommer opp i 40-årene. De antisosiale symptomene avtar altså av seg selv. Hare relaterer dette til flere faktorer, blant annet tror han at psykopaten blir lei av å være i konflikt. Dette betyr imidlertid ikke at det har skjedd noen fundamental forandring i psykopatens personlighet.

 

De empirisk og klinisk forankrede konklusjonene kan indikere at det ikke er hensiktsmessig å bruke ressurser på rehabilitering eller behandling av kriminelle psykopater. I forlengelse av dette tenker flere at man kun bør tenke samfunnspreventivt og plassere psykopater i fengsel, og ikke nødvendigvis bruke så mye krefter på å reetablere dem i samfunnet. De negative prognosene gir anledning til å tenke at psykopater bør være i fengsel på livstid ettersom de ikke er i stand til å forandre seg. Spørsmålet er om dette er en tilfredsstillende konklusjon, eller resignasjon, fra et etisk og humant perspektiv.

 

På tross av de overveiende negative synspunktene på behandling av kriminelle psykopater, finnes det noen stemmer som våger et mer optimistisk perspektiv. I Danmark er det et sted som heter Herstedvester hvor kriminelle psykopater behandles. George K. Stürup har kalt det behandling av de uhelbredelige (1968). Stürup var leder for denne institusjonen i over 40 år. Han tror ikke at kriminelle psykopater kan kureres, men han påstår at symptomene kan dempes. “I never say that I cure psychopaths; I do claim, however, that during their stay in Herstedvester they have been helped to become nicer psychopaths.” (p. 2). Behandlingen på Herstedvester består av psykodynamisk orientert psykoterapi og miljøterapi, hvor personalet er til stede i samhandling med de innsatte gjennom dagens gjøremål og rutiner (Hansen, 2003, p. 459).

 

Ogloff et al. (1990) har gjennomført et studie av psykopater i behandling ved et kommunalt oppfølgingsprogram. Her finner de ikke bare at psykopaten er vanskelig å behandle, men også at det er vanskelig, hvis ikke umulig, å bevise at psykopater ikke kan behandles med god effekt. Poenget er at man må undersøke om behandlingsmetodene egentlig fungerer, og da risikerer man gjentatte antisosiale handlinger.

 

Dennis M. Doren (1987) har skrevet en bok om psykopater fra et psykologisk perspektiv. Han påstår at terapi med psykopater ikke er håpløst, bare vanskelig (p. 244). Han påstår rent faktisk at mange psykopater kan behandles. Et lignende synspunkt finner vi hos rettspsykiateren John Gunn. Han mener at psykopater faktisk responderer positivt på flere ulike behandlingsstrategier (Gunn, 2003, p. 38).

 

Til syvende og sist havner vi tilbake i noen grunnleggende etiske og moralske problemstillinger. Er psykopaten ond eller syk? I rettspsykiatrisk sammenheng regner man som regel psykopaten som tilregnelig, kalkulerende og rasjonelt handlende. En kriminell psykopat skal derfor straffes, ikke behandles. Kriminalitet og drap utført under påvirkning av psykose betrakter man annerledes i rettsapparatet. Psykose regnes som en alvorlig sinnslidelse som medfører et forvrengt bilde av virkeligheten, og den psykotiske gjerningsmannen karakteriseres som syk og dermed ikke tilregnelig eller «ansvarlig» for sine handlinger. I slike tilfeller foretrekkes behandling fremfor straff. Spørsmålet er om galskap og ondskap, sykdom eller ondsinnethet representerer to helt forskjellige kategorier, eller om det er flytende overganger.

 

Så lenge vi ser på psykopati som ondskap, og ikke en sykdom, er det kanskje naturlig at samfunnet heller mot straff snarere enn rehabilitering. Men da må man også ta stilling til hva ondskap egentlig er for en størrelse. Er ondskap en iboende egenskap ved individet og dets evne til å gjøre mer eller mindre moralske valg, eller har ondskap en årsak. Er det slik at ondskap går i en slags sosial arv, og at såkalte onde mennesker vokser opp under forhold hvor de blir dårlig ivaretatt, og på bakgrunn av det blir følelsesmessig avstumpet og kommer til å betrakte verden som et fiendtlig sted hvor man må forholde seg hensynsløst for å overleve. I så tilfelle er psykopaten et offer, noe som kanskje bør appellere til en form for medfølelse med den totalt uempatiske posisjonen? Hvis psykopaten oppfører seg antisosialt som følge av følelsesmessig underernæring, er det kanskje umoralsk å oppgi alle behandlings- og rehabiliteringsforsøk? Bør vi ikke strekke oss langt for å gi offeret, som ble en overgriper, en ny sjanse? Men så er det slik at mye kan tyde på at behandling ikke ser ut til å ha noen effekt. Psykopaten vil ikke endre seg. Hva gjør vi da? Foreløpig lar vi spørsmålene stå åpne, og avslutter denne artikkelen med en oppfordring fra Stürup:

 

Don`t forget these people. They have no one, yet they are people. They are desperately lacking and in terrible pain. Those who understand this are so rare; you must not turn your back on them.” (Stürup, 1951, i Millon et al., 2003, p. 28). 

 

Disse spørsmålene følger vi opp i flere artikler. Alle artiklene rundt dette tema postes i kategorien Rettspsykologi, kriminalitet og antisosial atferd.

 

 

Kilder

 

Doren, D. M. (1987). Understanding and treating the psychopath. John Wiley and sons, Inc. New York. 

Cleckley, H. The mask of sanity. (1987). (5. Ed.) C.V. Mosby Company. USA. 

Gunn, J. (2003). Psychopathy: An elusive concept with moral overtones. I: In Millon, T., Simonsen, E, Birket-Smith, M. & Davis, R. D. (eds.). Psychopathy. Antisocial, criminal and violent behaviour. The Guilford press. New York. 

Hansen, H. (2003). Treating the “untreatable” in Denmark: Past and present. In Millon, T., Simonsen, E, Birket-Smith, M. & Davis, R. D. (eds.). Psychopathy. Antisocial, criminal and violent behaviour. The Guilford press. New York. 

Hare, R. D.  (1999). Without Conscience. The disturbing world of the psychopaths among us. The Guilford press. New York

Ogloff J.P. & Lyon D.R. (1998). Legal issues associated with the concept of psychopathy. In Cooke, D. J., Forth, A. & Hare, R. D., Psychopathy: Theory, research and implications for society. Kluwer academic publishers. The Netherlands. 

Reid, William H. & Gacono, Carl: Treatment of antisocial personality, psychopathy, and other characterologic antisocial syndromes. Behavioral Sciences & the Law. Volume 18, Issue 5, Date: October 2000, Pages: 647-662.

Stürup, George K. (1951). I: Millon, Theodore, Simonsen, Erik, Birket-Smith, Morten & Davis, Roger D. (eds.): Psychopathy. Antisocial, criminal and violent behaviour. The Guilford press. New York, 2003.

Stürup, Georg K.: Treating the ”untreatable”. Chronic criminals at Herstedvester. John Hopkins press. Baltimore, 1968.

 

 

Av Psykolog Janne Risholm Liverød &
Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Bli kjent med dine skyggesider

Bli kjent med deg selvEgo & Selvbilde

 

Som mennesker har vi et ego. Ofte forstår vi ego i sammenheng med vår identitet eller selve kjernen i vår person. I mange Østlige visdomstradisjoner har man tradisjonelt sett betraktet ego som en hindring for menneskets spirituelle utfoldelse. Her snakker man om ego som en mental konstruksjon som hele tiden trenger noe fra omgivelsene. Egoets stadige behov for bekreftelse setter mennesket i en avhengig posisjon som binder det til livet på en destruktiv måte.

 

Mennesket identifiserer seg med sitt ego, og på den måten har ego visse likhetstrekk med det vi kaller selvbilde. Når vi beskriver oss selv, er det som regel ”ego-egenskaper” vi ramser opp, og de fleste av oss har behov for å fremstå som sosialt attraktive og verdifulle mennesker. Ego har dermed en stor oppgave som ”manager” for vårt ansikt utad. Dette kan være en komplisert oppgave, og fra tid til annen forekommer det store uoverensstemmelser i ego.

 

Det hender at det dukker opp impulser, ønsker og tanker som virker både merkelig og truende. En del av våre menneskelige tilbøyeligheter kan også virke sosialt uakseptable, og disse elementene vil ego helst unngå. Som menneske har vi dermed en tendens til å avvise en del av våre iboende tendenser, men denne typen ”psykologisk ansvarsfraskrivelse” kan koste oss dyrt.

 

 

Følelser og handling

 

Det er ikke så uvanlig at mennesker er redde for følelser fordi de frykter at veien fra en følelse til handling er kort. De er simpelthen redde for sin egen impulsivitet. ”Dersom jeg handler på disse forferdelige følelsene vil det få katastrofale konsekvenser”. Denne risikoen må minimeres, og én mulig strategi er å benekte at man i det hele tatt hadde følelsen i utgangspunktet.

 

Eksempelvis kan vi av og til oppleve en trang eller et ønske om å angripe noen. De fleste av oss har på et eller annet tidspunkt blitt så irriterte at denne impulsen har meldt sin tilstedeværelse i vårt indre liv. For noen virker aggressive følelser så truende at man er redd for å miste kontrollen, og da hender det at personen rett og slett benekter å være i besittelse av slike følelser. Dersom man spør vedkommende om de ikke følte behov for å markere sine grenser eller eventuelt angripe, vil dette benektes. ”Jeg? Nei, er du gal? Det ville aldri falle meg inn. Jeg ble kanskje litt irritert, men det gikk over med en gang.” Men la oss si at personen likevel hadde noen angrepslystne impulser, men at han ikke våger eller makter å vedkjenne seg disse. Selv om han fraskriver seg opphavet til følelsene, vil de fremdeles være en del av hans indre liv. Forskjellen er at han har skjult denne delen av sitt indre liv for seg selv. Han vedkjenner seg ikke disse følelsene, men opplever isteden at de har sin opprinnelse utenfor ham selv. På det psykologiske fagspråket kaller man dette for projeksjon.

 

 

Den skremmende skyggen

 

På samme måte vil mange av de tendensene vi misliker ved oss selv avvises av ego og deretter plasseres i et slags ”psykologisk eksil”. Ego vil ikke identifisere seg med skamfulle, sosialt uakseptable eller skremmende tanker, følelser og innskytelser, og projiserer disse over på noe eller noen andre. Det som blir igjen er det vi kan stå inne for, vårt selvbilde og vår sosiale maske. Den litt avantgarde psykoanalytikeren Carl Gustav Jung kalte denne delen av mennesket for Persona. Persona er den del av oss selv vi identifiserer oss med, mens alle de uønskede tilbøyelighetene er fremmedgjort og eksternalisert. I Jungs terminologi er de lumske delene av oss selv projisert over på Skyggen. Men som de fleste vet: Vi kan ikke løpe fra vår egen skygge.

 

 

Benekter eget sinne og får sosial angst

 

Et eksempel er arbeideren som føler seg krenket og oversett av sin sjef. Dypest sett kunne han tenke seg å banke opp sjefen, men denne impulsen fornektes fordi den både er skremmende, sosialt uakseptabel og konsekvensene av å banke opp sjefen vill ikke falle heldig ut for arbeideren. Selv om arbeideren benekter at han har aggressive følelser, betyr ikke det at følelsene forsvinner. ”Ute av syne, ute av sinn” er et ordspill som passer dårlig på mange psykologiske mekanismer. Istedenfor å oppleve at han er sint på sjefen, vil arbeideren oppleve at sinne kommer utenfra. Det er noen andre som er sinte, og de er sinte på ham. Arbeideren merker at noen er rasende, men siden det ikke er ham, må de være noen andre. Det må dermed plukkes ut en kandidat som kan være bærer av de sinte følelsene. Plutselig er situasjonen den at flere andre i miljøet rundt arbeideren virker både sinte og fiendtlige helt uten grunn (!) Som en konsekvens av dette blir arbeideren redd og usikker. Verden oppleves som et skremmende sted, og andre mennesker virker truende. Ut i fra en slik forståelse kan man tenke seg at menneskers urealistiske frykt for andre mennesker egentlig handler om at de selv er sinte eller fiendtlige innstilt, men ikke vet om det.

  

Når ego fraskriver seg ansvar for enkelte tilbøyeligheter, vil det også fraskrive seg viktige drivkrefter. Selv om sinne kan virke skremmende, er det også en viktig kilde til vitalitet og kraft. Ønske om forandring og engasjement i livet krever et visst temperament og en følelse for det som foregår. Sinne handler kanskje om et ønske om forandring, og dermed fungerer det som drivkraften i mange av våre livsprosjekter. Fraskriver vi oss dette ”engasjerte sinne”, mister vi også mye kraft.

 

Når mennesket projiserer deler av sitt indre psykiske driv over på noen andre eller noe utenfor seg selv, vil det som regel alltid komme tilbake til oss i form av et press utenfra. Vi møter oss selv i døra. Arbeideren møter eksempelvis sin egen fiendtlighet i andre mennesker, og det gjør ham redd. Det projiserte sinne, som også kalles Skyggen, har blitt et symptom. Han utvikler sosial angst.

 

 

Den terapeutiske prosessen

 

Først må man innse at det psykiske ubehaget, symptomene, dypest sett er et tegn på at man har fraskrevet seg ansvaret for vesentlige sider ved seg selv. Istedenfor å unngå vanskelige følelser, symptomer og ubehag, må vi invitere dem inn. Vi må ikke løpe fra vårt indre ubehag, men isteden innta en slags holdning basert på radikal aksept av oss selv. Ofte er dette tilstrekkelig i en terapeutisk prosess. Når vi aksepterer symptomet, går inn i det og tilstreber å forstå ubehaget, vil vi også akseptere en stor del av vår egen ”skygge” som skjuler seg i symptomet. Ofte vil en slik aksept og forståelse for vårt eget indre liv gi oss større frihet og mindre psykiske spenninger. Dermed er problemet løst. (Se artikkelen Lidelse som mulighet).

 

I noen tilfeller er det imidlertid ikke tilstrekkelige med aksept og forståelse, og da må man gå til neste skritt i terapien som ofte handler om fortolkninger. Vi må rett og slett oversette symptomenes uttrykk tilbake til sin originale form. I følge Jung er essensen av denne terapeutiske metoden en erkjennelse av at alle symptomer egentlig er et signal om at viktige sider av oss selv er fordømt til en ”skyggetilværelse”. Skyggen gjør opprør og plager oss på en måte som skaper symptomer. Vi frigjør oss fra dette ved å gå inn i symptomet, avsløre det og deretter oppspore den opprinnelige tilbøyeligheten vi tidligere plasserte i skyggen. Slike tilbøyeligheter plasseres utenfor oss selv fordi det ”sverter” vårt selvbilde, men samtidig vil det forstyrre både vårt selvbilde, vår opplevelse av tilværelsen for øvrig og det vil i tillegg frarøve oss vitalitet og drivkraft. Angst, depresjon og problemer i relasjon til andre mennesker er de vanligste symptomene.

 

 

Hvordan fortolkes symptomer?

 

Spørsmålet er således hvordan vi oversetter symptomet tilbake til sin opprinnelse. I boken No boundary referer filosofen og psykologen Ken Wilber et mulig forslag. Det er selvfølgelig grove forenklinger som ikke passer på alt og alle, men det kan gi en viss følelse for fortolkningsprosessen i noen former for dynamisk psykoterapi.

 

I listen under er symptomet beskrevet til venstre, mens det som skjuler seg i Skyggen er beskrevet til høyre:

 

  • ”Jeg føler meg presset” = ”Jeg har mer energi enn jeg vet om”
  • Avvisning (”Ingen liker meg”) = ”Jeg orker ikke kaste bort tid på de idiotene!”
  • Skyld (”Du får meg til å føle meg skyldig”) = ”Jeg misliker dine krav”
  • Engstelse = begeistring og spenning
  • Selvbevissthet (”Alle ser på meg”) = ”Jeg er mer interessert i andre mennesker enn jeg vet om”
  • Impotens = ”Jeg vil ikke gi ham eller henne tilfredsstillelsen”
  • Frykt (”De vil skade meg”) = Fiendtlighet (”Jeg er sint og angriper uten at jeg er klar over det”)
  • Trist = Sint
  • Tilbaketrukket = ”Jeg vil skyve dere unna”
  • ”Jeg kan ikke” = ”Jeg vil ikke, for fanden!”
  • Forpliktelse (”Jeg må”) = ønske eller begjær (”Jeg vil”)
  • Hat (”Jeg avskyr deg på grunn av X”) = Autobiografisk sladder (”Jeg avskyr x i meg selv”)
  • Misunnelse (”Du er så fantastisk”) = ”Jeg er litt bedre enn jeg tror”

 

 

Konklusjon

 

Som nevnt er ovenstående fortolkninger bare løselige omtrentligheter, og de representerer på ingen måte den ”skjulte sannheten” om alle menneskers psykologiske liv. Poenget med ovenstående liste er bare å gi en følelse for hvordan ulike symptomer ofte peker mot den ubevisste delen av oss selv, også kalt Skyggen i Jungs terminologi. Gjennom symptomene kan vi altså finne frem til Skyggen, og ved å bli kjent med skyggen kan vi oppnå vekst. Ved å akseptere og erkjenne våre projiserte tilbøyeligheter kan en større del av oss selv inkluderes i Persona. Grensen for hvem og hva vi er blir romsligere. Vi kan identifisere oss med stadig større deler av oss selv, og slik minimerer man psykiske spenninger og maksimerer livskraft. Kanskje vil man oppdage at mange av konfliktene man har med andre mennesker, egentlig er en versjoner av vårt indre psykiske drama. Mange av kampene vi har i mellommenneskelige relasjoner, reflekterer kampene vi har mellom oss selv og den motsatte projiserte eller avspaltede delen av oss selv, Skyggen. Hvis det ikke forholdt seg slik, ville vi ikke investere så mye i våre hverdagslige kamper og stridigheter. Vi investerer følelser og kraft i slike konflikter fordi det er viktig for vårt selvbilde. Det er viktig å vinne for å opprettholde illusjon om et ubesmittet og plettfritt ego. Dersom det ikke var noe personlig på spill, ville vi ikke bry oss på samme måte.

 

Denne artikkelen er skrvet i forlengelse av artikkelen Vår sosiale fasade vs skyggesiden.

 

 

Kilde

 

Wilber, Ken (denne utg. 2001): No Boundary: Eastern and western approaches to personal growth. Shambhala Boston & London. (Anbefales!)

 

Flere artikler og bøker av Ken Wilber

 

Wilber, Ken (1997a): An integral theory of consciousness. I: Journal of Consciousness Studies, 4 (1), pp. 71-92, Imprint Academic.

Wilber, Ken (1997b). The eye of the spirit an integral vision for a world gone slightly mad. Shambhala Publications, Boston & London.

Wilber, Ken (2001a): Quantum Questions –mystical writings of the world´s greates physicists. Shambhala Publications, Boston.

Wilber, Ken (2001b): A Theory of Everything: An Integral Vision for Business, Politics, Science and Spirituality. Shambhala Publications, USA.

Wilber, Ken (2006). Integral Spirituality – a startling new role for religion in the moderen and postmoderen world. Integral Books, Boston & London.

 

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Empati

helping handI kjølvannet av andre verdenskrig og Holocaust, fokuserte den tradisjonelle freudianske psykoanalysen på individets skyldfølelse og andre psykiske konflikter i grenseoppgangen mellom individets begjær versus sosiale føringer og tabuer. Psykoanalysen har nok blitt kritisert for å ikke være like flink til å reflektere over den nye tidsånden og det kulturelle klimaet som unektelig øver en stor innflytelse på menneskets tilværelse. Psykoanalysen hadde heller ikke noe eksplisitt fokus på emosjonelle interesser og behov eller mer eksistensielle spørsmål knyttet til identitet, mening, idealer og muligheten for selvutfoldelse.

 

Som en konsekvens av en del uenigheter med den klassiske psykoanalysen, brøt Heinz Kohut med det freudianske rammeverket og utviklet en ny teoretisk og klinisk retning som ble kalt Selvpsykologi. Selv om Kohut var til dels enig i Freuds psykiske modell basert på forholdet mellom id, ego og superego, tilla han dette liten vekt i sitt eget arbeid. Isteden utviklet Kohut sine ideer rundt det han kalte det ”tripolare Selvet”. I forhold til menneskets personlighet og utviklingen av psykopatologi, vektla Kohut Selvet som det sentrale elementet i menneskets psykologiske univers. Kohut (1990) definerte Selvet som ”…the centre in the individuals psychological universe.” (p. 216). Selvet er den psykologiske instansen som gjør det mulig for mennesket å oppleve seg selv som en helhet eller som en ”samlet person”.

 

Gjennom oppveksten utvikles Selvet i relasjon til sine omgivelser og omsorgspersoner. I følge Kohut er en sunn psykisk utvikling avhengig av empatiske selvobjekter. Med det mener han at barnet trenger støttende og varme omsorgspersoner som evner å leve seg inn i barnets behov, og ikke minst ivareta disse behovene. På den måten utvikler barnet en slags indre trygghet, et kjerneselv, som på sett og vis blir grunnmuren i barnets psykiske liv. En solid grunnmur sørger for en sunn utvikling hvor barnet opplever sammenheng og selvforståelse i møte med livets utfordringer. Det betyr videre at barnet gradvis evner å regulere egne følelsesmessige responser samtidig som det utvikler evnen til å forstå og ta hensyn til andres følelser og behov (empati). Overordnet sett kan man si at et barn er avhengig av empatiske omsorgspersoner for å utvikle egne empatiske evner. Dersom barnet sviktes gjentatte ganger gjennom oppveksten, risikerer man at barnets Selv (de indre grunnleggende psykiske strukturene) kommer i et underskudd som videre kan føre til indre uro, kaotisk følelsesliv og manglende følelse av helhet og sammenheng. I et slikt tilfelle vil personens evne til å leve seg inn i andre og inngå i nærende og positive relasjoner hemmes, rett og slett fordi barnets mentale energi bindes opp i problemene knyttet til en følelse av psykisk kaos som følge av manglende bekreftelser fra omsorgspersoner.

 

I forlengelsen av denne teorien ble Kohut veldig opptatt av menneskets behov for støtte og anerkjennelse. Han innså at mennesker må føle seg elsket og ivaretatt for å utvikle sin egen indre trygghet, selvfølelse og opplevelse av mening og sammenheng i sine livsprosjekter. Noen regner Kohut som en av de mest sentrale teoretikerne i forhold til empati som terapeutisk metode. Empatisk innlevelse og støtte ble dermed et av de viktigste redskapene i Kohuts terapeutiske virke (Karterud, 2000, p. 12). Kohut definerer empati som: «The capacity to think and feel oneself into the inner life of another person.» (1984, p. 82). En av Kohuts grunntanker er at terapeutens evne til å sette seg i pasientens ståsted, og se verden gjennom pasientens øyne, er en forutsetning for å forstå pasienten. Tradisjonell psykoanalyse hadde et langt mer distansert forhold til pasienten i terapi. På sett og vis anla man en langt mer analytisk holdning hvor man betraktet pasienten ”utenfra”, mens Kohuts terapeutiske modell baserte seg mer på empatisk innlevelse i pasientens opplevelsesverden. Det var kun gjennom en innfølende forståelse for pasientens indre liv at terapeuten kunne respondere på en autentisk, presis og passende måte i forhold til pasientens problemer (Kohut, 1990, p.-. 216; Kohut, 1984, p. 82).

 

I dag betrakter man empati som et avgjørende element i de fleste former for psykoterapi, men ”empati som terapeutisk metode” var et kontroversielt tema den gangen det ble introdusert. Blant andre var psykoanalytikere som Otto Kernberg skeptiske til Kohuts empatiske metode. Kernberg mente at en støttende form for terapi sannsynligvis var veldig behagelig for pasienten, og det kunne skape en god allianse hvor pasienten følte seg trygg og ivaretatt, men det ville ikke skape noen forandring. Kernberg var redd for at den empatiske og støttende terapeutiske holdningen i verste fall kunne opprettholde pasientens problem, hvorpå han foreslo en langt mer konfronterende og endringsfokusert form for terapi (Consolini, 1999).

 

Kohut var ikke bare opptatt av empati som redskap i den terapeutiske settingen, men mente at empati spilte en sentral rolle i alle mellommenneskelige relasjoner. Dette baserte han på en grunnleggende antakelse om at menneskets mentale helse var avhengig av andres empatiske evner. Som mennesker er vi avhengig av andres bekreftelser og empatiske gehør med hensyn til våre emosjonelle behov. Når våre behov blir bekreftet av empatiske andre, vil vi selv utvikle empati og evnen til å ivareta andres behov. Det blir en positiv spiral som avler psykisk sunnhet. Mangel på empatiske evner blir i så hensennede en negativ spiral hvor empatisk underskudd avler mer empatisk underskudd og udekte selvobjektsbehov. (Vi skriver mer om selvobjektsbehov i artikkelen Hvordan utvikles narsissisme).

 

Mangel på empatiske selvobjekter i oppveksten kan skade menneskets selvutvikling og gi grobunn for ulike former for psykiske lidelser. I denne sammenhengen var Kohut spesielt opptatt av narsissisme. Han mente at alle mennesker hadde iboende narsissistiske behov, eller behov for kjærlig bekreftelser og omtenksom anerkjennelse, men at våre narsissistiske behov ble stadig mer modent gjennom et trygt og ivaretagende oppvekstmiljø. Et sviktende oppvekstmiljø kan føre til at barnet utvikler patologisk narsissisme som vedvarer ut i voksenlivet. Her er ideen at mangel på en positiv selvfølelse kan føre til et stort behov for å bli sett, anerkjent og beundret av andre. Det gir seg utslag i mangel på empati for andres behov, og den narsissistiske personligheten kan undertrykke følelsen av lav selvverd ved å ”snakke høyt om seg selv” (grandiositet) og dermed eliminere følelsen av verdiløshet. Konsekvensen er at man får store problemer i det sosiale livet og møter motstand hos andre fordi man er overdrevent selvopptatt. I terapi er Kohut sin idé at narsissistiske mennesker er i underskudd på bekreftelser, hvorpå terapi i første rekke må tilstrebe og gi pasienten det som mangler. Denne innsikten kan man kanskje også dra veksel på i hverdagen. Dersom man møter mennesker som virker egosentriske og selvopptatte, kan det hende at vi kommer best ut av det ved å bekrefte dem på en positiv måte. Kanskje vil deres behov for å fremstå som overlegne dempes på denne måten, og dermed gi muligheten for en mer likestilt relasjon.

 

 Kohut snakker ikke bare om empati som terapeutisk virkemiddel, men som en avgjørende mellommenneskelig mekanismme. Evnen til å se seg selv utenfra og andre innenfra er på mange måter nøkkelen til et velfungerende sosialt samfunn. Empati er derfor en slags grunnleggende forutsetning for vår menneskelighet og vår sivilisasjon. Hva sier nevrovitenskap om empati, og hvordan har empatiske evner oppstått i den menenskelige psyke? Disse spørsmålene er ikke umiddelbart så lett å svare på, men videoen under gjør et godt og velinformert forsøk. Her er ”empatiens” historie på ti minutter.

 

 

 

Kilder

 

Consolini, G. (1999). Kernberg versus Kohut: A (case) study in contrasts. Clinical social work journal. Vol. 27, No. 1.

Karterud, S & Monsen, J (red.). (2000). Selvpsykologi. Udviklingen efter Kohut. Hans Reitzels forlag. København.

Kohut, H. (1984). How does analysis cure? The University of Chicage Press. Chicago.

Kohut, H. (1990) Selvets psykologi. Hans Reitwels forlag. København. 

Kohut, H. (2000). Analysen af selvet. En systematisk tilgang til psykoanalytisk behandling af narcissistiske personlighedsforstyrrelser. Det lille forlag. Fredriksberg.

Schlüter, C. & Karterud, Sigmund: Selvets mysterier. Pax forlag. Oslo. 2002. (Anbefales!)

 

 

Av psykolog Janne Risholm Liverød &
psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Hvordan behandles psykisk lidelse?

Behandling av psykisk lidelseHva er psykopatologi?

 

Det finnes egentlig ingen enstemmig forståelse av psykiske lidelser eller psykopatologi. I et psykologisk leksikon defineres psykopatologi som en mental lidelse eller avvikelse (Hansen et al. 2003, p. 324). Mental lidelse eller forstyrrelse defineres i neste omgang som noe som kan true vår personlighet og kan manifestere seg i upassende reaksjoner (p. 320). Disse definisjonene kan virke lite hensiktsmessige, og man kan innvende at de fremstår som sirkulære i sin natur. Dessuten blir det svært vanskelig å avgjøre hvem som lider av en mental forstyrrelse og hvem som er ”friske” basert på disse definisjonene.

 

Den danske professoren, Gretty Mirdal (2001), problematiserer med rette definisjonen av psykisk sykdom. Dersom man eksempelvis definerer sykdom som at pasienten skal ha en subjektiv opplevelse av å være syk, uansett om det foreligger objektive symptomer eller ikke, vil det være vesentlige problemer beheftet med en slik definisjon. Dersom man spør en schizofren person, som opplever å bli styrt av ondsinnede monstre fra en annen planet, om vedkommende er syk, er det langt i fra sikkert at vedkommende vil svare ”ja” på dette spørsmålet. Pasienter som enten er paranoide eller psykotiske vil dermed ikke ha en psykisk lidelse fordi de selv ikke har noen subjektiv opplevelse av å være syke. Samtidig kan man forestille seg at venner og familie har en helt annen oppfattelse eller føler seg redde eller ukomfortable med vedkommendes avvikende oppførsel.

 

Adrian Raine (1993) er professor i psykologi, og han tar ovennevnte aspekter med i beregningen når han drøfter begrepet psykopatologi og mentale lidelser. Raine sin definisjon av psykisk lidelse har høstet mye oppmerksomhet i litteraturen på området. Han inkluderer følgende punkter i sin definisjon:

 

  • Nød/lidelse i forhold til seg selv eller andre
  • Avvik fra en statistisk norm
  • Avvik fra ideell mental helse
  • Avvik fra sosiale normer
  • Oppsøker behandling
  • Dårlig fungering/effektivitet

 

Niels Reisby har skrevet noen kapitler i boken ”Klinisk psykiatri” (Hemmingsen et al., 2000) og påpeker her at mentale lidelser befinner seg på et kontinuum som strekker seg fra ”normal” til alvorlige grader av psykisk lidelse. I tillegg vil graden av psykisk lidelse henge sammen med i hvilken utstrekning personen evner å delta i ”normale sosiale aktiviteter” (pp. 31-32).

 

På sett og vis kan man si at psykiske lidelser er et samlebegrep for forskjellige mentale plager eller sykdommer som først og fremst rammer sinnet og bevisstheten, og ikke den fysiske kroppen. I andre rekke er det imidlertid slik at mentale lidelser ofte påvirker oss i uheldige retninger, noe som sekundært kan gi seg utslag i indre spenninger med ulike former av fysisk smerte som følge. Psykiske lidelser omfatter alt fra enkle fobier og lettere depresjoner og angst til mer alvorlige symptombilder ved personlighetsproblematikk, schizofreni, paranoia eller bipolar lidelse (manisk-depressiv). En psykisk lidelse kan ha en ødeleggende innflytelse både på handlinger, tanker og følelser, og det kan hemme tilfredsstillende livskvalitet og forkrøple menneskets livsprosjekter på vesentlige måter.

 

 

Opphavet til psykiske lidelser

 

En ting er å definere en psykisk lidelse, men et langt mer komplisert spørsmål handler om opphavet (etiologien) til psykiske lidelser. Grovt sett kan man si at psykiske lidelser skyldes arvelige, fysiokjemiske, psykologiske eller sosiale forhold. De arvelige, genetiske og fysiokjemiske forholdene handler om biologi, mens de psykologiske og sosiale komponentene assosieres til miljø. I kjølevannet av en slik forståelse havner vi på to ganske ulike forklaringsmodeller på årsaksforhold ved psykopatologi.

 

 

Psykologi og miljø

 

Noen vil mene at psykiske lidelser primært handler om negativt tankegods eller stadige feiltolkninger av tilværelsen. Altså ideer og uheldige fortolkninger som fører mennesker inn i forskrudde oppfattelser av seg selv og sin tilværelse, noe som videre kan medføre en depressiv grunnstemning eller et liv preget av unødvendig mye frykt og engstelse. I tillegg rammes man gjerne av en følelse av å være unormal, og ”unormale” mennesker trekker seg gjerne tilbake som en reaksjon på opplevelser av å ikke passe inn. Dersom denne følelsen eller ubevisste idémønsteret ligger dypt forankret i oss, og skriver seg fra uheldige omstendigheter og vonde erfaringer fra tidlig barndom, risikerer man at det påvirker vår selvopplevelse og atferd i så stor grad at man diagnostisk sett kaller det en personlighetsforstyrrelse. Det gjør man altså fordi tankerekkene og opplevelsesmønstrene ligger så dypt i vårt mentale bokholderi at det gjennomsyrer store deler av vår livsførsel. Senere opplevelser og vanskelige livssituasjoner kan gi seg utslag i ulike symptomer som angst, depresjon og søvnproblemer etc. Den grunnleggende forståelsen er uansett at det er de psykologiske brillene vi ser verden med som forvrenger vårt utsyn og skaper utrygghet og vanskeligheter i håndteringen av livsprosjekter, og glasset i våre «psykologiske briller» farges av våre tidligere erfaringer.

 

 

Arv og biologi

 

Den andre hovedinnfallsvinkelen til psykiske lidelser handler om biologi. Her vil man mene at en depresjon handler om kjemisk ubalanse i hjernen som eventuelt kan justeres med medisiner. Negative tanker og destruktive tolkningsmønster er et resultat av en forstyrrelse i hjernens nevrokjemi. Hvis vi får justert hjernen på en tilfredsstillende måte, vil den ”engstelige tåka” som ligger over pasientens opplevelser forsvinne. Lykkepillen er myteomspunnet, men konseptet synes nesten å være for godt til å være sant, og det er det sannsynligvis. Vi vet at det finnes en slags nevrokjemisk formel for menneskenes opplevelser, og at disse kan påvirkes kunstig med narkotiske stoffer eller medikamenter, men medisiner endrer ikke nødvendigvis tankegods eller personens tolkningsmønster dersom dette ligger dypt forankret i pasientens personlighet. Medisiner kan kanskje skape et godt utgangspunkt og et nevrokjemisk klima som legger til rette for at pasienten kan gjøre mentale bestrebelser på å endre sine psykologiske strategier. Disse psykologiske strategiene er ofte et produkt av miljøet og oppveksten, mens naturvitenskapen vil hevde at det stort sett dreier seg om arvelige disposisjoner i hjernens anatomi.

 

 

Behandling

 

Hvilken behandling man iverksetter for psykiske lidelser, henger nøye sammen med hvordan man forstår opphavet til den aktuelle lidelsen.

 

 

Psykoterapi

 

Dersom man primært hviler på en psykososial forståelse av problemet, er det nærliggende å iverksette en eller annen form for psykoterapi eller psykososiale tiltak. Dersom man på grunn av vanskelige sosiale og personlige forhold har etablert en negativ måte å tenke og føle på, vil psykoterapiens oppgave være å ”tenke på nytt” eller undersøke våre tenkemåter for å avsløre hvordan de påvirker våre følelser og vårt liv i negative retninger.

 

Depresjon og angst eller andre forstyrrelser i vår virkelighetsoppfattelse kan også hemme menneskers sosiale liv og føre til isolasjon. I isolasjon blir negative eller uheldige tanker og følelser i liten grad avstemt eller nedregulert i forhold til andre mennesker, noe som ofte forverrer tilstanden. Ved behandling av psykiske lidelser vil det derfor være et poeng å hjelpe klienten tilbake til et sosialt liv eller etablere et nettverk for å unngå at vedkommende graver seg stadig lenger ned i forstemmende tankegods med tilhørende følelsesmessige belastninger.

 

 

Kognitiv terapi

 

Innenfor psykoterapi finnes det veldig mange retninger, men overordnet sett har det etter hvert utkrystallisert seg to hovedtradisjoner med litt ulikt fokus. Kognitiv terapi er utviklet av Aron Beck og handler om menneskets tenkemåter. Grunntanken i denne terapiformen er at følelser og atferd i høy grad blir bestemt av hvordan mennesker strukturerer sin verden ved hjelp av tenkning. Gjennom læring, kritisk analyse av egen tenkemåte og konkrete atferdseksperimenter (eksponering) forsøker man å justere sine oppfattelser slik at ubehagelige følelser og symptomer avtar. Ved å styrke vår evne til å ”tenke fornuftig”, blir vi bedre rustet til å regulere våre følelser i dagliglivet eller i pressende situasjoner (affektregulering).

 

 

Psykodynamisk psykoterapi

 

Dynamisk psykoterapi bygger på Freuds psykoanalyse, og målet i terapien er å avdekke eller forløse intrapsykiske konflikter som skal være resultat av traumatiske opplevelser. Tanken er at tidlige erfaringer farger vår forståelse av oss selv og verden, og traumatiske opplevelser kan føre til fastlåste og negative fortolkninger som kan føre til negativt selvbilde, frykt, uhensiktmessig mistenksomhet og lignende. Terapien satser på å gi klienten korrigerende erfaringer, katarsis (utløp for følelsesmessige konflikter) og nye fortolkninger som kan gi økt innsikt i egen psykiske fungering og dermed bedre kontroll og mulighet for å utvikle seg selv og sine egenskaper på en positiv og uhindret måte.

 

Dynamisk psykologi er også opptatt av affektregulering, men innfallsvinkelen er noe annerledes enn ved kognitiv terapi. Psykodynamikk handler om å undersøke hvilke erfaringer som har influert våre emosjonelle styringssystemer på en så ettertrykkelig måte at vi senere reagerer uhensiktsmessig stereotypt med for eksempel sinne i situasjoner hvor denne følelsen er mer ødeleggende enn formålstjenelig for oss. Mens kognitiv terapi er opptatt av menneskets tenkesett her og nå, og sikter på en korrigering av negative tenkemåter, er psykodynamisk terpi i tillegg opptatt av opphavet eller historien bak menneskets forskjellige måter å oppleve seg selv og verden på.

 

 

Medisinsk behandling av psykisk lidelse

 

Dersom man isteden forstår psykiske lidelser som et resultat av nevrokjemisk ubalanse i hjernen, vil en medikamentell intervensjon være mest nærliggende. En klinisk ”medisinsk psykiatri” ser på forholdet mellom psykopatologi, atferdsmønster og psykofarmaka. Når fokuset på biologi er overstyrende, tenderer vi til å forstå bevisstheten eller den menneskelige psyke innenfor rent biologiske og nevrologiske rammer. Her nærmer vi oss en slags klinisk identitetsteori som lyder slik: Bevisstheten er det neurale systemet, hvor problemer i førstnevnte skyldes en ubalanse i sistnevnte, og denne ubalansen kan vi korrigere med medikamenter. ”Ja, men hva med tankene mine,” roper psykologen fortvilet dersom fokuset på biologi blir for fremtredende. Innvendingen mot en rent nevrokjemisk forståelse av psykiske lidelser, er at medikamenter ikke nødvendigvis kan korrigere eller fjerne inkorporert negativt tankegods.

 

I boken Hjernen og den indre verden (Turnbull og Solms, 2002) finner man flere betraktninger av medisiner som et vindu mot pasientens forbedringspotensial, men samtidig en påstand om at medisiner alene ikke på noen måte forandrer pasientens objektrelasjoner eller psykologiske støpning, hvorpå den naturlige konklusjonen er at medisiner er nyttig som stabiliseringsverktøy for å komme i en posisjon hvor pasienten evner å skape en ny og fasciliterende kontakt med det sosiale miljøet. Det er først gjennom korrigerende erfaringer med omgivelsene at pasienten kan huse nye oppfattelser og konstruktive selverkjennelser med varig innflytelse på sin livsførsel.

 

 

Konklusjon

 

De fleste helsearbeidere bebor som regel en erkjennelse av at psykiske lidelser er et fenomen som oppstår et sted mellom arv og miljø, men problemet er at mange vekter dette svært forskjellig. De som har en medisinsk utdannelse bak seg, har en tendens til å la dette perspektivet tre tydelig frem i kontakt med pasienter, og de som har en mer humanistisk orientert utdannelse tenderer til å se miljø, psykologi og mellommenneskelige faktorer fremfor biologi. Begge deler er like riktig, og poenget er å vekte så mange perspektiver som mulig i møte med mennesker i krise. Dette er også bakgrunnen for fokuset på tverrfaglighet i psykisk helsevern. Den store faren som stadig gjør seg gjeldende, er mennesker som betrakter sin modell på menneskets psyke som suveren og universal.

 

Relaterte artikler

 

 

Kilder

 

Freud, Sigmund (1999). Forelesninger til innføring i psykoanalysen. Gyldendal. (Anbefales!)

Hansen, H. (2003). Treating the untreatable” in Denmark: Past and present. I: Millon, T. Simonsen, E., Birket-Smith, M. & Davis, R.D. (Eds.) Psychopathy. Antisocial, criminal and violent behaviour (pp. 372-392). New York: The Guilford Press.

Hemmingsen, Ralf,  Parnas, Josef, Gjerris, Annette, Kragh-Sørensen, Reisby Niels (2000): Klinisk psykiatri. 2. Utgave, Forfatterne og Munksgaard, København.

Mirdal, G. M. (2001). Om opplevelsen af den andres lidelser. Psyke & Logos. 22 (1), 37-49.

Raine, A. (1993). The psychopathology of crime: Criminal behavior as a clinical disorder. San Diego: Academic Press.

Solms, Mark & Turnbull, Oliver (2002). The brain and the inner world – An introduction to neuroscience of subjective experience. Karnac Books. (Anbefales!)

 

 

Av psykolog Janne Risholm Liverød &
psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no