Kategoriarkiv: Barne- og Ungdomspsykologi

Med utgangspunkt i pedagogisk psykologi beskriver vi endringene i opplevelser og atferd gjennom oppveksten. Med utviklingspsykologi ser vi på oppdragelse og utvikling fra barn til voksen.

Ungdom & psykiske voksesmerter

Hvem er jeg2Frode Thuen skriver om ”kunsten å være voksen”. Vi kan ha en alder som kvalifiserer for tittelen som ”voksen”, men mange av oss må hele tiden jobbe med ”kunsten å være voksen”. De fleste utvikler seg litt hele livet, men fra barn til ungdom og videre mot voksen alder skjer de aller største og raskeste bevegelsene. Ungdom er i en kontinuerlig forandringsprosess, noe som kan være spennene, men også slitsomt, uforutsigbart, ustabilt og skremmende. I denne artikkelen skal vi se på noen av de vanligste utfordringene mennesker opplever i løpet av en ”modningsprosess”. Ungdomstiden kan være preget av sterke følelser, store svingninger og en prosess for å ”finne seg selv”. De fleste ungdommer vil oppleve store utfordringer – eller psykiske voksesmerter – og det er sannsynligvis helt normalt. Hvorfor?

image credit: h.koppdelaney

 

Konfirmasjonen – En overgang til voksenlivet?

 

Mai er tiden for konfirmasjon, og selv har jeg holdt en tale til konfirmantene i Kilden Kulturhus i Kristiansand. Det var en humanetisk konfirmasjon, og jeg ble nødt til å sette meg inn i hva ”konfirmasjon” egentlig betyr. Da fant jeg ut at folk legger litt forskjellig betydning i dette begrepet. Noen ser på det som en overgang til voksenlivet, mens man samtidig assosierer orden konfirmasjon med ”støtte” eller ”styrke”, og betrakter det som en anledning til å styrke ungdommen i møte med livets utfordringer. Ungdommene som står til konfirmasjon er rundt 15 år, og jeg begynte å tenke på om dette egentlig representerer overgangen til voksenlivet.

 

Når det gjelder overgangen fra barn til voksen, er min personlige erfaring at jeg ikke ble voksen før jeg var nærmere 25 år. Som psykolog har jeg også lært en del om hjerne, og jeg vet at den ikke er ferdig utviklet før man er godt over tyve år. Det betyr at konfirmantene biologisk sett vil kastes fra det ene utviklingstrinnet til det andre i flere år til, og det kan være en ganske slitsom prosess.

 

Voksne mennesker er ferdig med dette. Biologien har gjort sitt, og man har begynt å tenke likt som naboen. Vår egen kultur og vår egen biologi drar oss opp til et visst utviklingsnivå, men hvis du vil vokse videre, må gjøre det på egenhånd (Vi skriver mer om utfordringer ved selvutvikling i artikkelen: Dette bør du vite om selvutvikling).

 

Som barn og ungdom har man ikke dette valget. Enten man vil eller ikke, skjer det forandringer både på utsiden og på innsiden. Når man forandrer seg hele tiden, vil man som regel oppleve en del «utviklingskriser». Plutselig utvikles en helt ny egenskap i vår egen hjerne, en slags ”ny måte å tenke på”, og med nye ting er det slik at vi må finne ut hvordan det skal brukes. Når hjernen får nye egenskaper, må den finjusteres, og i den prosessen kan det oppstå litt forviklinger som midlertidig forstyrrer våre livsperspektiver. Av og til vil man tenke at man er annerledes enn alle andre, men det er helt normalt. Noen tenker også at alle andre har misforstått, og at man selv har ”skjønt det”, men som regel er det også en forbigående fase.

 

Når man skal finne en ny kanal på en ”gammeldags radio”, må man gjerne justere litt før man finner den riktige frekvesen. Litt på samme måte er det med hjernen når den plutselig kan operere på ”flere frekvenser”. Da jeg jobbet i ABUP – Avdeling for barn og unges psykiske helse – møtte jeg stadig vekk bekymrede foreldre som mente at barna deres hadde en merkelig atferd eller var ”forstyrret i tankegangen”. Jeg husker spesielt én mor som hadde med seg sin datter. Datteren fortalte at hun var blitt usikker på om verden egentlig eksisterte, eller om den såkalte virkeligheten egentlig ikke var noe annet enn et produkt av hennes egen fantasi. På sett og vis hadde jenta ideer om at hun konstruerte hele tilværelsen på samme måte som man ”konstruerer” en drøm. Moren hadde googlet dette, og funnet ut at slike tanker var forenlig med alvorlige sinnslidelser og psykose. Hadde hun googlet ennå litt mer, hadde hun også oppdaget at dette er tanker man finner hos store filosofer som René Descartes – Jeg tviler, derfor er jeg. Jenta på 13 år hadde de samme ideene som våre største tenkere, og det var for så vidt litt imponerende. Etter hvert som jeg ble kjent med jenta, var det klart at hun ikke hadde noen psykisk lidelse, men var i ferd med å finjustere metakognitive egenskaper (tenke på egen tankegang) som spilte henne noen ”filosofiske puss”. Symptomene gikk over av seg selv.

 

I en stadig forandringsprosess vil man støte på en rekke ”utviklingskriser”, og da er det viktig at man ikke misforstår normale utfordringer som tegn på psykisk lidelse.  I videoen under snakker jeg mer om såkalte ”utviklingskriser” som en naturlig del av forandring og utvikling. 
 

  

Å finne seg selv – Hvem er jeg?

 

Det er sannsynligvis slik at ungdommen som står til konfirmasjon vil oppleve mange store forandringer i seg selv og livet før de etter hvert går inn for landing som ”voksen”, eller lærer seg ”kunsten å være voksen”.  Modningsprosessen kan være veldig spennende, men også veldig slitsom, og av og til litt skummel. For noen vil overgangen til et nytt utviklingstrinn være forbundet med mer angst og usikkerhet fordi evne til å beherske tilværelsen blir midlertidig svekket. Stadige forandringer skaper også følelsesmessige svingninger og i en slik prosess er det vanskelig å finne ut hvem man er. Ungdomstiden er derfor en periode full av identitetskriser hvor det store spørsmålet hele tiden melder seg: ”Hvem er jeg?”

 

Fordi man strever med å finne seg selv i en kropp og et psykisk liv som stadig forandrer seg, blir man også veldig opptatt av andres tilbakemeldinger. Når man ikke har noe stabilt å lene seg til på innsiden, blir man lett fokusert på det ytre; Klær, popularitet, penger, status og andres beundring kan bli veldig viktig, og av og til litt for viktig. For noen kan det bli en besettelse og et prosjekt som opptar all vår oppmerksomhet. Dessverre er det gjerne slik at man ikke finner seg selv ”på utsiden”. Man er nødt til å se innover, kjenne etter på egne følelser og behov, for å finne seg selv.

 

Dersom man er i ferd med å ”miste seg selv”, finnes det faktisk en slags ”livreddende (selv)innsikt” som kan hjelpe for noen. Det kan du lese mer om i disse artiklene:

 

selvrefleksjonLivreddende (selv)innsikt
Et dystert sinn på randen til selvmord får plutselig en livreddende innsikt: Du er ikke dine tanker, følelser og erfaringer. Du er ikke innholdet i livet ditt. Du er stedet hvor alt skjer. Du er bevissthet. Hva betyr egentlig det?

 

 

 

vekst og selvutviklingHistorier som gir (selv)innsikt
”Hvem er jeg?” Et vanskelig og gåtefullt spørsmål. Noen historier gir en fornemmelse av dybden i oss selv, og noen historier rommer en innsikt som kan forandre vårt fokus, vår holdning og vårt liv. Les de selv!

 

 

I videoen under snakker jeg mer om ”selv-innsikt” og hvordan dette kan hjelpe os dersom vi har vår identitet forankret på ”feil sted”.

 

 

 

Mobbing og kritikk

 

”Identitetskriser” er gjerne en del av en utviklingsprosess, og når vi forsøker å bli kjent med oss selv, blir ofte andres tilbakemeldinger svært viktige.

 

Som psykolog jobber jeg mye med mennesker som sliter med lav selvtillit. Jeg vet også hvordan de utviklet lav selvtillit. Som mennesker både forstår vi oss selv og utvikler oss i kontakt med andre mennesker. På sett og vis leser vi om oss selv i andres øyne. Når vi fornemmer vennlighet, interesse, beundring, anerkjennelse, medfølelse og begeistring i møte med andre, kan dette være med på å styrke vår følelse av egenverdi. Det kan styrke vår selvfølelse på en positiv måte, og mennesker med en solid selvfølelse har ofte mye å gi til sine medmennesker. Det betyr at indre trygghet og god selvfølelse er noe som kan smitte over på andre i det mellommenneskelige samspillet. Motsatt kan kritikk, sarkasme og regelrett mobbing være med på å bryte ned selvfølelse og egenverdi. Mennesker som utsettes for mobbing, ekskludering, stigmatisering og andre skadelige angrep fra sine omgivelser, risikerer tap av selvfølelse og kan miste troen på seg selv og sine egenskaper.

 

Så lenge man er under utvikling, blir andres kommentarer ekstra viktige for oss, og det må vi huske på. Det du sier til din venn vil være med på å forme han eller henne. Mobbing er mer skadeig enn man tror. Vonde ord kan sette seg som en svulst på menneskets selvfølelse og ødelegge et helt liv. Vennlighet, gode ord og raushet ovenfor andre, kan gjøre det motsatte.

 

Vi skriver mer om hvordan mennesker formes og utvikles i kontakt med andre, og hvordan mobbing kan lage dype sår, i artikkelen som nettopp heter ”Mobbing”:

 

Business problemsMobbing: Mobbing er en psykisk gift som utveksles mellom mennesker og angriper vårt indre liv som en ondartet svulst på vår følelse av egenverdi. Det er et utbredt problem i alt fra barnehager til arbeidsplasser.

 

 

Se også videoen som tar for seg Psykologien bak ”mobberen og mobbeofferet”
 

 

 

Ros og berømmelse

 

Mens mobbing kan ødelegge vår selvfølelse, kan ros og berømmelse bygge oss opp. Ofte får vi ros for det vi klarer, og det kan være en fin ting, men også her er det noen fallgruver. Hvis man får mye ros og bekreftelse på alt det man presterer innen skole, idrett, foreningsliv også videre, kan det virke motiverende og gi våre livsprosjekter mening og tyngde. Faren er at man begynner å knytte sin egen verdi som menneske opp mot sine prestasjoner. Hvis man begynner å tenke at man er verdifull fordi man presterer godt, kan det bli et veldig slitsomt prosjekt. Jeg sitter med mange ungdommer og unge voksne som kjemper for å være perfekte på bekostning av lykke, livsnytelse og avslapning.

 

Hver gang vi hviler vår egen verdi og betydning som menneske i noe som ligger utenfor oss selv, enten det er prestasjoner, penger, status, ”likes” på facebook eller en flott bil, lever vi et sårbart prosjekt. Å hvile i seg selv er kanskje en del av ”kunsten å være voksen”, og det betyr på mange måter at man virkelig vet at man er verdifull som menneske uansett.

 

De som er avhengige av å prestere perfekt for å føle seg verdifulle, løper gjennom livet som om det var en tredemølle som aldri stopper. Det er vanskelig å ta en pause, slappe av og nyte øyeblikket når ens egen verdi er avhengig av prestasjoner (Se mer om dette i artikkelen Perfeksjonistisk og selvkritisk).

 

Snakke om følelser

 

De fleste mennesker vil i perioder oppleve at de har det litt vanskelig på ”innsiden”. Under utvikling vil mange oppleve store svingninger i følelsene, noe som gjør det ennå vanskeligere å finne ut hvem man ”egentlig er”. Sterke og uavklarte følelser er som regel en naturig del av det å bli voksen, og det beste man kan gjøre er å snakke med noen man stoler på.

 

Følelser vi klarer å sette ord på, vil ofte slutte å plage oss. Følelser vi holder tilbake eller gjemmer på «innsiden», blir ofte smertefulle på sikt. Jeg har møtt ungdommer med mange vonde følelser de ikke vet hvordan de skal uttrykke. De kjenner et vondt trykk inni seg, men vet ikke hva følelsene heter. For å ”lette på trykket” er det noen som kutter seg i armen eller skader seg selv på andre måter. Slik får den indre smerten et uttrykk. Istedenfor å skade seg, er det bedre å snakke om det.

 

I gamle folkeeventyr er det ofte slik at en hel by lever i frykt for trollet som bor i skogen. De går ikke ut etter det er mørkt, de går ikke utenfor byens grenser og kanskje går de alltid sammen med noen når de beveger seg utendørs. I eventyrene er det ofte slik at ingen egentlig har sett trollet, men de lever likevel i frykt. Hovedpersonen i eventyret, som gjerne heter Espen, beskrives som en litt blåøyd og naiv person som bestemmer seg for å oppsøke trollet. Han går ut i skogen helt alene for å møte dette trollet som skaper så mye frykt blant folk. I eventyrene er det gjerne slik at dersom trollet kommer ut i lyset, eksploderer det. Av og til er det også slik at trollet eksploderer dersom man finner navnet på trollet.

 

Innenfor psykologien tolkes gjerne slike eventyr som bilde på den menneskelige psyken: Når vi klarer å sette ord på vanskelige følelser sammen med noen vi stoler på, vil de slutte å plage oss (eksplodere). Et godt råd til alle mennesker, og kanskje spesielt til ungdom, er altså å snakke med en fortrolig når man har det vanskelig på innsiden.  Man kan unngå vanskelige følelser ved å spille masse data, oppdatere status på facebook, drikke alkohold eller andre ting, men da lever man litt på flukt fra deg selv, og på sikt risikerer man at livet begrenser seg, slik som det gjorde for folkene i eventyrene med troll.

 

Fra et psykologisk ståsted er evnen til å tåle, forstå og uttrykke sine følelser en svært viktig del av en utviklingsprosess. Mange og sterke følelser og lite erfaring med ”følelsenes språk” er kanskje blant menneskenes, og spesielt ungdommens, største utfordringer.

 

Du kan lese mer om ”følelsenes psykologi” i disse artiklene:

 

flukt fra seg selvPå flukt fra seg selv
Følelser og tanker utgjør vårt psykologiske navigasjonssystem i møte med livet. Hvis vi vegrer oss for å kjenne på følelsesmessig smerte, er det også sannsynlig at vi går glipp av viktig informasjon.

 

 

 

 

Angst og depresjonBli kvitt angst og depresjon med følelsespsykologi
Angst og depresjon er svært utbredt. Symptomene kan variere, men i tillegg til terapi er det en del ting man kan gjøre selv for å bli kvitt psykiske problemer.

 

 

 

Frihet til å velge selv

 

Moderne mennesker har mange muligheter og mange valg. Før i tiden var det gjerne slik at man ble født inn i et mer eller mindre fastlagt livsprosjekt. I dag er vi ikke bundet av familien eller sosial arv på samme måte som før. Ungdom må velge sin vei i livet, og det passer med vårt ideal om frihet, men frihet kan også bety mer angst, eller sterkere ”voksesmerter”.

 

Dagens ungdom er i mindre grad bundet av en kultur hvor familiær tilhørighet bestemmer hvilken vei du skal gå i livet. Den overveldende friheten til å velge sitt liv, og dermed ansvaret for alle livspolitiske beslutninger, kan bli overveldende for noen. Det kan anstifte en slags eksistensiell uro og en følelse av å bygge et liv på sand. Usikkerheten kan bli stor, og den tilhørende forvirringen enda større. Hvem er jeg? Hva skal jeg bli? Hvordan skal eg skape min identitet og mitt liv? Dette er de store spørsmålene enkeltindividet strever med i en moderne tid. Som sagt kan det være en spennende prosess, men ingen vekst uten voksesmerter.

 

Psykologen, Barry Schwartz, tar for seg dilemmaet med frihet og valgmuligheter i videoen som avslutter dette innlegget. Schwartz argumenterer for at flere valg ikke har gjort oss friere, men mer paralyserte. Han sier at flere valg ikke gjør oss lykkeligere, men snarere ulykkelige. Kanskje er det slik at for mye av noe bra, blir dårlig, akkurat som for lite av noe kan bli et problem. Å finne balansen er sannsynligvis en del av ”kunsten å være voksen” eller ”kunsten å leve et lykkelig liv”.
 

 

Av psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Det beste du kan gi ditt barn

Det beste du kan gi ditt barnÅ være foreldre byr på mange utfordringer. Av og til sier og gjør vi ting som kanskje ikke er helt optimale, og mange foreldre oppdager at de i noen situasjoner ligner litt på sine egne foreldre. Plutselig sier vi noe til egne barn som høres ut som et ekko fra vår egen oppvekst. Av og til ser det ut til at mennesker gjenskaper sine foreldre, også deres dårligste egenskaper, og blir veldig forbløffet når de plutselig oppdager at de ”snakker med foreldrenes” stemme. I denne artikkelen skal vi presentere en video som handler om ”mindsight”. Det er et begrep som ligger tett opp til empati og sosial eller emosjonell intelligens. Det er en egenskap vi har utviklet i større eller mindre grad gjennom oppveksten, og det er en egenskap vi trenger i møte med egne barn og medmennesker. Foreldre kan videreføre denne egenskapen til egen barn dersom de selv har den, men selv om man ikke har fått anledning til å utvikle den ”mentale muskelen” som kreves for ”mindsight”, er det faktisk noe vi kan trene opp i voksen alder. Vi følger hypotesen om at ”mindsight” er noe av det viktigste du kan gi ditt barn. 

 

Sosial arv og fortidens tabber på nytt

 

Vi vet at mye psykiske vanskeligheter og relasjonelle ”uvaner” går i en slags sosial arv mellom generasjoner. Spørsmålet er om vi er nødt til å gjenta fortidens tabber. Barnepsykiateren, Daniel Siegel, mener at vi kan trene opp vår oppmerksomhet og innsikt i egen livshistorie på en måte som bryter de destruktive mønstrene. Siegel baserer seg på nye funn i nevrobiologi som viser hvordan våre mellommenneskelige relasjoner gjennom oppveksten direkte påvirker utviklingen av hjernen. Han introduserer begrepet ”mindsight” som kan forstås som en slags ”mental muskel”, eller egenskap, som vi kan trene opp. Denne ”mentale muskelen” er helt sentral for psykisk helse, og det handler om vår evne til å legge merke til vårt eget indre liv. Direkte oversatt blir ”mindsight» til ”sinnsyn” – altså et fenomen hvor vi betrakter vårt eget sinn.

 

Se ”innover”

 

Mindsight er rett og slett vår evne til å ”se innover” slik at vi kan forstå våre indre liv med mer klarhet, integrerer hjernen og styrke våre relasjoner til andre. Mindsight er en form for fokusert oppmerksomhet som tillater oss å se det interne arbeidet i vårt eget sinn. Det hjelper oss å komme ut av autopilot, inngrodd atferd og vanemessige responser. Mindsight gir oss evnen til å sette navn på følelser, avsløre repeterende negative tanker og dermed oppnå mer kontroll og balanse i møte med livets utfordringer. Istedenfor å være et offer for destruktive mønster i vårt psykiske liv, inntar vi rollen som observatør. Det betyr i neste omgang at vi har mulighet til å gi følelsene som oppstår et navn og ”temme” deres innflytelse istedenfor å bli overveldet.

 

 

Mindsight kan læres

 

MedmenneskelighetMindsight er en ferdighet man kan lære seg. Det er den grunnleggende ferdigheten som ligger bak det man kaller emosjonell og sosial intelligens. Når man utvikler ferdigheter i mindsight, utvikles også den fysiske strukturen i hjernen. Denne åpenbaringen er basert på en av de mest spennende vitenskapelige oppdagelser av de siste tjue årene: Hvordan vi fokusere vår oppmerksomhet former strukturen i hjernen.

 

Bedre rustet i møte med livets utfordringer

 

Poenget med mindsight er at vi trener opp den linsen vi bruker for å ”se innover”. Det handler om å innta rollen som en nøytral observatør av vårt eget indre liv. En forsker vil studere et fenomen over lang tid for å komme til bunns i ulike sammenhenger. På samme måte bør vi forholde oss til vårt eget indre liv. Vi studerer sinnet og oppdager hvordan vi av og til overreagerer, er unødvendig bekymret eller lar oss fange av følelser. Hver gang vi betrakter oss selv på denne måten, styrkes vår evne til mindsight. Det betyr at vi gradvis vil ha muligheten til å koble inn en slags reflekterende bevissthet i situasjoner hvor vi føler oss presset. Det betyr i neste omgang at mulighetene for å handle og reagere på en mer hensiktmessig måte, blir sterkere. De fleste foreldre har opplevd å bli sinte på barna i situasjoner hvor det strengt talt var unødvendig. Av og til er lunten kort og vi skyter fra hoften, noe som kan gå ut over våre nærmeste. Ofte handler dette om stress og små irritasjoner som har bygd seg opp over tid på ”livets tredemølle”, og plutselig kommer det til overflaten på en unyansert og lite konstruktiv måte. Mindsight er en mental styrke som demper forekomsten av hverdagslige utageringer og stress. Vi blir flinkere til å forstå og legge merke til vårt eget indre liv, og på den måten blir vi bedre kjent med oss selv og vår evne til å tale motgang og stress.

 

En «mental bro» inn til barnet

 

Mindsight er også utgangspunktet for empati og selve byggeklossene i vår bro inn til barnet. Når vi selv er i balanse og har en god kompetanse på eget indre liv, er det et avgjøende utgangspunkt for empatisk innlevelse i barnet. Foreldre med gode evner til mindsight vil klare å speil barnet på en måte som gir barnet en god forståelse og oppmerksomhet på eget indre liv. Det vil videre styrke barnets evne til å regulere egne følelser, reflektere over vanskelige situasjoner og beholde ro og balanse i møte med motstand. Med andre ord er utviklingen av mindsight forebyggende for omtrent alle mulige lidelser og problemer man kan støte på gjennom et liv. Derfor påstår vi at mindsight er noe av det viktigste man kan gi sitt barn.

 

Relatert artikkel

 

Barn og mindsightDet barn må ha for psykisk sunnhet

Hvordan gir vi våre barn den beste bagasjen på livets vei? Studier viser at kvaliteten på tilknytningen til barna henger nøye sammen med foreldrenes evne til å forstå og håndtere sitt eget indre liv.

 

Håndtering av følelser i møte med barn

 

 

I denne videoen snakker undertegnende mer om følelsenes funksjon og håndtering av følelser i møte med barn. Det tar utgangspunkt i Siegel sin teori om mindsight og går mer inn på hvordan mindsight fungerer som et avgjørende utgangspunkt for en god tilknytning mellom foreldre og barn.

 

 

 

Hvordan utvikle ”mindsight”?

 

Det neste spørsmålet er hvordan ”mindsight” egentlig utvikles. Kort sagt trener vi opp vår «mindsight-muskel» hver gang vi ”ser innover”. Forskning viser imidlertid at psykoterapi og meditasjon er to disipliner hvor man mer eller mindre systematisk utvikler disse evnene. Spesielt vil mindfulness meditasjon være en mental treningsform som direkte påvirker både empati, emosjonell intelligens og vår evne til å takle stress, noe som altså kjennetegner mindsight evner. Selv om man lever et liv hvor man er stresset, sliter med psykiske plager, er urolig, mister besinnelsen, krangler mye, kommer i konflikt eller på andre måter sliter med livets gjøren og laden, er det mulig å trene opp evner som indirekte vil forbedre oss på de fleste områdene i livet. Klarer man å forplikte seg til meditasjon, eller eventuelt en form for innsiktsorientert selvutvikling over tid, kan vi trene opp hjernen som om den var en muskel. Er du mer interessert i dette, foreslår vi at du tar en titt på vår samleside om mindfulness meditasjon. Her kan du lære deg å meditere, og få nyttige tips til videre selvutvikling.

 

 

«Terapi» med seg selv

 

Når det gjelder mer innsiktorientert selvutvikling, handler det ofte om en form for psykoterapi. Ved tradisjonelle former for psykoterapi, trenger man en terapeut, men vi har også skrevet noen artikler om hvordan man kan drive innsiktsorientert selvutvikling på egenhånd.

 

PsykoterapiPsykoterapi med seg selv

Det vi gjerne kaller skyggearbeid eller psykoterapi, krever ofte hjelp fra en psykoterapeut, men man kan også gjøre en innsats på egenhånd. Hvordan (psyko)analyserer vi oss selv?

 

 

 

skyggedialogerHvordan oppdage sine skyggesider?

Enten det dreier seg utbrenthet, angst eller generell mistrivsel i livet, må man av og til innse at symptomene er et tegn på at man har fortrengt og fraskrevet seg ansvaret for vesentlige sider ved seg selv.

 

 

 

 sosial intelligens

Styrk din sosiale intelligens

Både sosial & emosjonell intelligens har sitt opphav i våre relasjoner. Mange har negative livsmønster eller emosjonelle blokkeringer, men vi kan utvikle vår følelsesmessige & sosiale intelligens. Hvordan?

 

 

utvide bevissthetenØvelse for å utvide bevisstheten

Selvutvikling handler om å se stadig nye sider ved seg selv, og i det man erkjenner nye aspekter ved seg selv, frarøver man disse aspektene evnen til å styre vårt liv. Her er en øvelse som kan utvide (selv)bevisstheten.

 

 

 

vekst og selvutviklingHistorier som gir (selv)innsikt

”Hvem er jeg?” Et vanskelig og gåtefullt spørsmål. Noen historier gir en fornemmelse av dybden i oss selv, og noen historier rommer en innsikt som kan forandre vårt fokus, vår holdning og vårt liv. Les de selv!

 

 

 

Av psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Snakk til ditt indre barn

 

SchizofreniDette er den andre artikkelen i en serie på åtte artikler om «endringsfilosofi». Hver artikkel tar for seg ulike punkter i forhold til å kvitte seg med negative trekk i måten man tenker, føler og handler på. Det baserer seg på teorien til Young og Klosko om såkalte negative leveregler. En leveregel er et mønster som starter i barndommen, men som får gjenklang langt utover i livsløpet. Det handler om hvordan svikt, kritikk, mobbing eller andre situasjoner fra oppveksten kan komme til å påvirke oss senere i livet.

 

Noen tiltrekkes mennesker som ikke bryr seg. Noen gir mer enn de får. Noen er alltid bekymret og noen blir aldri fornøyd. Noen tåler ikke avvisning og føler seg avhengig av andre. Dette er bare noen få eksempler på typiske kjennetegn hos mennesker som sliter med noen ubevisste negative livsmønster. Kanskje er vi vant til kritikk og har begynt å tenke på oss selv som udugelige, eller kanskje vi har opplevd så mange svik at vi alltid møter nye mennesker med skepsis og mistillit, noe som selvfølgelig er til hinder for å skape nære og gode relasjoner til andre mennesker. Du kan lese mer om denne typen psykologi i artikkelen: Livsmønstrene som forstyrrer livet, og du kan ta vår «selvhjelpstest» (Som vi kaller «Personlighetstest») for å undersøke om du har noen spesielle tendenser og ubevisste trekk som hindrer deg i å leve lykkelig.

 

I denne artikkelen skal vi se på hvordan traumer og vonde erfaringer fra barndommen kan dukke opp og frarøve oss kontroll, skape kraftige reaksjoner eller følelsesmessige svingninger og ubehag også i voksenlivet. “Nothing of me is original. I am the combined effort of everyone I’ve ever known,” sier Chuck Palahniuk. Vi dannes som mennesker i relasjon til andre. Barnet lærer seg selv og verden å kjenne i foreldrenes blikk, og da er det ganske naturlig at våre omgivelser gjennom oppveksten øver en stor innflytelse på vårt «mentale operativsystem». Tidlige erfaringer kommer til å styre måten vi tenker, føler og handler på, og tidvis kommer vonde følelser fra fortiden til overflaten igjen og igjen, og det kan være særdeles smertefullt. I videoen under snakker psykologspesialist Sondre Risholm Liverød litt mer om hvordan barndommen påvirker oss som mennesker i voksenlivet.

 

Video - Erfaringer fra barndommen og psykisk helse

 

 

Det er som om fortidens smerte lever i oss som et såret barn, og i denne forbindelsen foreslår Young og Klosko at man skal snakke med sitt indre barn. Det gir kanskje assosiasjoner til en litt suspekt psykologiklisje, men teorien bak dette konseptet er godt forankret i dynamisk psykologi. Det dreier seg om at de skadene vi får tidlig i livet, er de skadene som kan komme til å veie følelsesmessig tyngst senere. Når vi utsettes for traumer, mobbing, svikt eller andre ubehageligheter i voksenlivet, har vi språk, innsikt, fornuft og narrative evner som kan hjelpe oss å «filtrere» og «sortere» hendelser på en mer adekvat måte. Som barn har man mindre språk og mindre psykologiske ressurser til å bearbeide det som skjer, noe som betyr at skader kan sette seg dypere og mer gjennomgripende i vårt «psykiske operativsystem». Skadene ligger der som stilltiende språkløse erfaringer i vårt indre liv, men følelsene kan være sterke og skremmende, og tidvis kan de komme til overflaten som «frykt uten ansikt» - En skremmende opplevelse, sterke følelser og uro vi ikke kan forklare eller forstå i relasjon til de umiddelbare omgivelsene.

 

Når man har funnet frem til en aktuell leveregel ved hjelp av «personlighettesten» over, handler det altså om å «føle» leveregelen. Young og Klosko har erfart at det er vanskelig å endre dypt forankret smerte uten å gjenoppleve smerten. Vi har alle en rekke psykiske forsvarsmekanismer som sørger for å blokkere smerten. De sørger for å skape en avstand til sterke følelser, men problemene oppstår når de sterke følelsene kommer til overflaten fra tid til annen, uten at vi gjenkjenner dem som fortidens smerte. Da risikerer vi å rammes av kraftige følelser som ikke nødvendigvis står til den aktuelle situasjonen, og det kan medføre både frykt og en følelse av kontrolltap. I noen tilfeller handler psykisk helse om å se sammenhengen mellom fortid og nåtid, og skape en holdbar fortelling om vårt eget liv som gir mening til de følelsene og impulsene som oppstår i kraft av ekko fra fortiden. Psykisk lidelse kan med andre ord handle om sterke følelser «ute av kontekst». Man opplever eksempelvis sterke svingninger, indre uro og kraftige reaksjoner som ikke speiler den situasjonen vi befinner oss i. Her er følelsen av kontrolltap nærliggende, og nettopp kontrolltap ligger i bunn av både angst, uro og lav selvfølelse. I videoen under snakker psykologspesialist Sondre Risholm Liverød om en form for terapeutisk arbeid som nettopp handler om å skape en helhetlig og sammenhengende fortelling om eget liv.

 

Video: En Livshistorie uten hull…

 

 

Når fortiden ødelegger nåtiden

 

Vi har mange lag i vår egen bevissthet. Av og til er det barnets reaksjoner som kommer til overflaten, og det er ikke unormalt. De fleste opplever et kraftig fall i mental alder når de krangler eller er veldig følelsesmessig opprørt. Young og Klosko skriver for de som har opplevd å bli forlatt, kritisert, overbeskyttet, mishandlet, ekskludert eller fratatt noe som barn. Deres selvhjelpsbok er for de som fikk en skade i oppveksten, og som dessverre fortsetter å skape situasjoner hvor de blir dårlig behandlet, sett ned på, ignorert eller tråkket på, og på den måten blir fortiden også en nåtidens byrde. Det er mulig å endre slike ubevisste repetisjoner fra fortiden, selv om de som regel ligger dypt forankret i menneskesinnet.

 

Tilbake til barndommen

 

I denne artikkelen fokuseres det altså på å føle leveregelen, noe som betyr at man gjerne må tilbake til barndommen. Young og Klosko foreslår at man lukker øynene, lar bilder komme til overflaten, undersøke bildene og går så dypt inn i hver erindring som mulig. Hvis man gjør dette noen ganger, vil man gradvis komme til å huske hvordan man følte det som barn.

 

Slike minnebilder kan være særdeles smertefulle, og dersom man føler seg fullstendig overkjørt og psykisk utmattet av denne øvelsen, er det anbefalt å få hjelp av en kyndig terapeut. En slik reaksjon er også et ganske sikkert tegn på at du har behov for terapi.

 

BarnepsykologiNår man har oppnådd et slags kontakt med det lille barnet, bør man gå i dialog med sitt indre barn. På sett og vis er dette barnet frosset fast i en svunnen tid, og en del av endringsprosessen handler om å bringe barnet tilbake i livet slik at bevegelse og forandring er mulig. Man kan snakke eller skrive til sitt indre barn. Dersom man velger å skrive et brev, anbefaler Young og Klosko at man skriver med sin dominante hånd, og lar barnet svare med den andre hånden. I noen tilfeller er det som den voksne og selvstendige delen kommuniserer via den dominante delen, mens det usikre barnet uttrykker seg gjennom den kjevhendte hånden.

 

Mange synes kanskje det virker merkelig å snakke med sitt «indre barn» som er frosset fast til vonde følelser og usikkerhet fra barndomsårene, og det er slett ikke sikkert at dette er for alle. Poenget er uansett at som voksne mennesker har vi gjerne en side som er mer trygg på seg selv, ansvarlig og sikker, og det er denne siden av oss selv vi skal styrke og dra veksel på ved å trøste det «indre barnet». I terapi sier Young og Klosko følgende til sine pasienter «Å trøste sitt indre barn, gi råd og retningslinjer, og å være medfølende med hvordan barnet har det, er noe av det vi skal be deg gjøre.» I videoen under snakker vi mer om «det indre barnet» og den terapeutiske prosessen.

 

Video – Snakk til ditt indre barn

 

 

 

Vårt indre barn fungerer her som et symbol på uavklarte følelser og erfaringer som hemmer vårt liv og gjenskaper traumene fra fortiden. Det handler om å identifisere og på sett og vis avgrense den delen av oss selv som sliter med usikkerhet og negative mønster fra fortiden. Med en gang vi gjør denne delen av oss selv til gjenstand for en vennlig og omsorgsfull oppmerksomhet, styrker vi både den modne og integrerte siden av oss selv, samtidig som vi gjennom støtte, aksept og toleranse leger det «skadede barnet». På grunn av metaforen om det «indre barnet» kan denne øvelsen virke litt merkelig, men dypest sett er dette er variant av det samme som skjer i de fleste former for psykoterapi. Poenget er å rette oppmerksomheten mot symptomer eller trekke ved oss selv som er problematiske. Selvutvikling handler om å identifiserer disse sidene, deretter setter de inn i en forståelig sammenheng og dernest behandler de med en slags innfølende aksept. På den måten bruker vi våre ressurser til å integrere de sidene ved oss selv som på en eller annen måte er frosset fast til vonde erfaringer. I videoen under snakker undertegnende mer og prinsippene i (selv)innsikt som terapeutisk metode, og ikke minst om hvordan oppmerksomhet er nøkkelen til et rikere liv.

 

Video – Oppmerksomhet er nøkkelen til et rikere liv

 

 

 

Av Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Mangel på trygghet kan gi dype sår

Manglende trygghetI trygge omgivelser vil barn ha mulighet for å bruke all sin mentale energi på egen utviklingsprosess. I utrygge omgivelser vil derimot barnets mentale energi knyttes opp i panikk- og fryktsentrene i hjernen. Da er fokus rettet mot ”overlevelse” og jakten på den tryggheten som mangler. Utrygge barn lever på en form for alarmberedskap hvor en mer kreativ og leken modningsprosess undergraves av kampen for trygghet i tilværelsen. Trygget er et av de mest grunnleggende psykologiske behovene barn har, og i denne artikkelen skal vi se på hvordan mangel på trygghet i oppveksten gan gi seg utslag i voksenlivet. Noen mennesker utvikler såkalte negative grunnleggende leveregler, som et slags underliggende og ubevisst livsmønster, som styrer måten de tenker, føler og handler på. Utrygghet i oppveksten gir ofte grunnlag for to spesifikke negative leveregler. Den ene handler om misstillit og den andre handler om avvisning.

    

Barnet trenger trygge og stabile familieomgivelser

 

I trygge hjem forligger nødvendig forutsigbarhet, noe som gir mulighet for å utforske verden. Når barn opplever at de har en trygg base, har de overskudd og mulighet til å dyrke en nysgjerrig interesse for seg selv og omgivelsene. Langsomt våger de å bevege seg lenger vekk fra den trygge basen, men trenger hele tiden en visshet om at omsorgspersonene er tilgjengelige. I utrygge omgivelser vil barnet bruke all sin energi på å skaffe seg trygghet. Det innebærer at mentale krefter er bundet opp i panikk og frykt systemer, noe som levner lite overskudd til den delen av barnets psykiske liv som handler om en nysgjerrig selvrealisering i møte med livet.

 

Når utryggheten blir det tryggeste

 

Usikre barndomssituasjoner er de skadeligste å gjenta i voksen alder. Man ender ofte opp i destruktive forhold, eller man unngår alle forhold. Når man er vant til det utrygge, er det her man finner seg til rette. Negative leveregler har en tendens til å styre oss mot mennesker og situasjoner som vi er «vant» til. I verste fall fører mishandling eller andre former for trakassering til at personen best gjenkjenner seg selv i et slikt miljø. De er i utryggheten de forstår seg selv og opplever en paradoksal form for forutsigbarhet. Dersom de ender opp med mennesker som ikke behandler de dårlig, risikerer de å befinne seg i en posisjon som virker så uvant at den blir skremmende. «Hvem er jeg hvis ikke du slår meg?» Noen offer for mishandling føler at de mister seg selv i møte med mennesker som er vennlige og ivaretagende.

 

Et slikt utrygt klima kan gi grobunn for den negative leveregelen som teoretikerne, Young og Klosko, kaller ”Misbruk & Mistillit”. Dersom du har denne leveregelen, representerer den en slags stilltiende forventning om at folk kommer til å skade deg eller misbruke deg på en eller annen måte – at de vil jukse, lyve, manipulere, ydmyke, fysisk skade eller på annen måte utnytte deg. De som har denne leveregelen, gjemmer seg bak en mur av mistillit for å beskytte deg selv. De lar aldri folk komme innpå seg. De er mistroisk overfor folks intensjoner, og har en tendens til å frykte det verste. De forventer at folk de er glad i vil forråde dem. Enten unngår de forhold i det hele tatt, oppretter overfladiske forhold uten åpenhet, eller de oppretter forhold med personer som behandler dem dårlig, og dernest blir de sinte og hevngjerrige overfor dem. Levereglene av denne typen viser oss hvordan fortiden har en sørgelig tendens til å gjenta det verste.

 

I følgende video reflekterer jeg litt mer over den negative grunnleggende leveregelen som altså dreier seg om misbruk og mistillit.

 

Video: Når verden tolkes gjennom et filter av mistillit og skepsis

 

 

 

 

Flere artikler om misbruk & mistillit

 

Misbruk mistillit mobbingMisbruk, mistillit & mobbing

En utrygg oppvekst kan gi seg utslag i voksenlivet. Humørsvigninger, mistenksomhet, angst og problemer i parforhold er vanlige symptomer hos mennesker som har opplevd psykisk, fysisk eller seksuelt misbruk.

Vold i familien

Dette er historien om Siri som vokste opp med en voldelig far. Artikkelen tar for seg hva som skjer med barn som opplever omsorgssvikt og vold. Får de varige psykiske problemer? Hvordan kan man hjelpes?

 

Avvising

 

Barn trenger foreldre som er emosjonelt til stede. Krangling vil alltid forekomme i de fleste familier, men det bør foregå innenfor normale rammer. Ingen barn bør oppleve mishandling eller annen form for trakassering. Barn knytter bånd til sine omsorgspersoner, og man vet at relasjonsbrudd er en annen faktor som kan gi dype emosjonelle sår. Det hender at foreldre dør, blir syke over lengre tid eller barn blir syke og innlagt på sykehus. I dag er det vanlig at mor eller far er med barn på sykehus, men slik har det ikke alltid vært. Når barn opplever brudd i sin relasjon til omsorgsgiver, aktiveres panikksystemet. Dersom vi tenker på hjernen som en muskel, er det slik at den delen av hjernen som stimuleres mye vokser seg sterk og stor. Å føle seg forlatt aktiviserer panikkmuskelen hos barnet, og hvis dettes skjer gjentatte ganger, eller over lengre tid, risikerer barnet at panikk og indre usikkerhet kommer til å oppta svært stor plass i barnets mentale økonomi. Det er også fare for at man drar dette med seg som en såkalt negativ leveregel inn i voksenlivet. Da kan det være snakk om leveregelen som Young og Klosko rett og slett kaller for ”Avvisning”. Det dreier seg om en grunnleggende frykt for å bli forlatt eller avvist. Igjen kan vi forstå denne frykten som et slags ekko fra barndommens avvisning og usikkerhet.

 

De har følgende å si om avvisning som en negativ grunnleggende leveregel:

Leveregelen Avvisning er følelsen av at folk du er glad i kommer til å forlate deg, og at du vil ende opp emosjonelt isolert for alltid. Enten du føler at folk som står deg nær kommer til å dø, forlate hjemmet for alltid eller forlate deg fordi de foretrekker andre, så føler du på en eller annen måte at du vil bli forlatt. På grunn av denne oppfatningen er det mulig at du klamrer deg alt for hardt til dine nærmeste. Ironien er at du ender opp med å støte dem fra deg. Du kan bli meget opprørt eller sint, selv når det gjelder helt vanlige separasjoner.

 

I videoen under gir jeg et mer konkret eksempel på hvordan leveregelen ”avvisning” utvikles gjennom barndommen og kan får gjenklang langt inn i voksenlivet.

 

Video: Avvisningens sørgelige kretsløp

 

 

 

 

Flere artikler om ”Avvisningens psykologi”

 

avvisning panikkAvvist og redd for ensomhet

Noen sliter med frykt for å bli forlatt og klamrer seg til andre på uheldige måter. Nære relasjoner preges av redsel for avvisning, sjalusi og behov for kontroll. Livet blir en kamp mot ensomhet, og hvordan forstår vi dette?

Avhengighet, avvisning og panikk

Barn som ofte blir avvist, oversett eller sviktet risikerer å vokse opp med en underliggende avhengighet og separasjonsangst. Som voksne sliter de med frykt for å bli forlatt, noe som kan ødelegge et godt samliv.

 

Test deg selv

 

På WebPsykologen har vi laget et slags selvhjelpsprogram i forhold til såkalte negative leveregler. Ideen er at man først og fremst må identifisere negative leveregler hos seg selv, før man kan endre dem. Mange av oss har én eller flere negative livsmønster som på en eller anen måte hindrer oss i forhold til selvrealisering, lykke eller måloppnåelse. Young og Klosko har beskrevet et sted mellom 10 og 20 forskjellige levergeler, og ved hjelp av linken under kan du finne ut om du på noen måte blokkeres av uheldige livsmønstre.

 

 

Kilde

 

Young, Jeffery E. & Klosko, Janet S. Gjenvinn Livet ditt – Hvordan du kan bryte ut av negative mønstre og ha det bra med deg selv igjen. Pasientorganisasjonen Ananke Norge og Stiftelsen Helse og Rehabilitering (ansvarlig for oversettelsen til norsk fra 2002)

(Originalt fra 1993 ved Plume, Penguin Books, Inc, USA. På norsk er boken utgitt ved psykiatrisk opplysning)

 

 

Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Det barn må ha for psykisk sunnhet

Barn og mindsightSom foreldre er man en uhyre viktig del av barns utvikling. Barn trenger klær, mat og tak over hodet som en slags materiell ivaretakelse, men barn har også en rekke psykologiske behov. For å utvikle en god forbindelse til andre, trenger barnet kjærlighet, respekt, oppmerksomhet, empati, affeksjon, forståelse og føringer. Dette har barn behov for både fra familie og venner. Det er gjennom andre mennesker vi lærer om oss selv. Barnet er avhengig av sine omsorgspersoner for å forstå seg selv og sin plass i tilværelsen. Dersom denne kontakten ikke er tilfredsstillende, risikerer barnet å utvikle seg i negative retninger. I denne artikkelen skal vi se på et helt bestemt fenomen som er avgjørende for barns psykiske utvikling. Det kalles ”mindsight”, og det er noe man kan utvikle hos seg selv og dernest videreføre til sine barn. ”Mindsight” er sannsynligvis en av de største gavene et barn kan få fra sine foreldre i forhold til psykososial utvikling.

 

Mindsight er evnen til å iaktta og forme sin indre verden. Det er Daniel J. Siegel som har utviklet begrepet mindsight, og et av hans viktigste poeng er at vi som mennesker ser tilværelsen gjennom to forskjellige linser. Gjennom den ene linsen ser vi verden der ute, mens den andre linsen viser oss vårt indre liv av følelser, tanker, minner og sansenes ulike persepsjoner. Mindsight er vårt indre øye. Det er med dette øye vi kan følge med på alt som dukker opp i bevisstheten. Ved å utvikle mindsight kan vi hvile som observatør til vårt indre liv, og på den måten unngår vi å bli overveldet av følelser og impulser som legger beslag på hele vår oppmerksomhet og ansporer til stress, ukloke avgjørelser eller urovekkende følelsesvigninger og lignende. Mennesker har en tendens til å fanges av negative tankerekker og destruktive følelser som farger tilværelsen i dystre toner. Vi lever i pakt med tanker og følelser som om de forteller gyldige sannheter om oss selv og livet. Når tanker og følelser får en slik autoritet, hender det også at vi bruker mye tid på å unngå ubehagelig tankegods. Vi snur ryggen til vanskelige følelser og dermed har vi begynt en flukt fra oss selv. Det gjør oss slitne og anspente, og til sist oppsøker vi en lege som har medisiner som demper vanskelige følelser. Slik blir vi avhengig av medisiner eller andre avhengighetsskapende unnvikelsesmanøvre for å rømme fra vårt indre liv. Vårt indre liv har blitt vår fiende, men ingen kan flykte fra sin egen skygge.

 

Mental styrke handler om å tåle, forstå og bruke sine følelser på en konstruktiv måte. Psykisk sunnhet handler ikke om å ha bare gode følelser. Det handler om å oppleve mer sorg og mer glede og ha gode verktøyer til å håndtere følelseslivet på en oppbyggende måte. Mindsight er nettopp et slikt redskap. Mindsight er altså det vi kan asosiere til vårt indre øye. Gjennom denne linsen kan vi observer våre tanker og følelser uten å overrumples. Mindsight lar oss oppleve tanker og følelser som en del av oss selv, uten at det får lov til å definere hele vår person eller vår identitet. Mindsight tillater oss å føle med en bakenforliggende visshet om at vi ikke er våre tanker og følelser. Tanker og følelser er noe som kommer og går i vår bevissthet. Man kan beskrive seg selv som udugelig og verdiløs den ene dagen, mens uken etter føler man seg verdifull og dyktig. Dette er de «mentale vindene» som blåser i vårt indre landskap. Hver gang vi tror at de forteller en sannhet om oss selv, får de en altoverskyggende makt over vår sinnsstemninger og selvfølelse. Det binder oss fast til noen snevre livsperspektiver som i verste fall utvikler seg til depresjon og vedvarende angsttilstander. Det er mend andre ord mangel på mindsight.

 

I artikkelen “Mindsight Parenting: Helping Our Children Develop the Resilience of Social and Emotional Intelligence” (13. Januar 2010) gir dr. Siegel følegnde definisjon av mindsight.

 

“Mindsight is the way we can know our own and others’ inner worlds in a way that helps us have insight and inner resilience plus empathy and interpersonal skills.  Mindsight is the mechanism beneath emotional and social intelligence.” 

 

Studier viser at kvaliteten på foreldres tilknytning til sine barn, henger nøye sammen med foreldrenes evne til å forstå og håndtere sitt eget indre liv. En trygg tilknytning mellom barn og foreldre har videre vist seg å være en avgjørende predikator for barnets sosiale, emosjonelle, kognitive og moralske utvikling. De barna som utvikler trygge bånd til sine foreldre, har fått det mest grunnleggende de trenger for å trives i livet. Daniel Siegel viser oss hvordan en trygg tilknytning er betinget av foreldrenes evne til mindsight. I hvilken grad forstår foreldrene sitt eget indre liv? Har de evnen til mindsight, altså evnen til å være bevisst psykiske mekanismers innflytelse på livet, eller er de fanget av snevre virkelighetstunneler hvor de lever i pakt med sine ideer om tilværelsen uten evnen til et kritisk og selvransakende overblikk? Her er vi ved selve kjernen til psykisk helse.

 

La oss gå en runde til med mindsight før vi beveger oss over broen og inn i barnets mentale verden. En forsker er en som studerer noe nøye for å finne ulike sammenhenger og øke sin forståelse for et bestemt fenomen. Som mennesker, og kanskje spesielt som foreldre, bør vi oppføre oss litt som forskere i forhold til vårt eget indre liv. Istedenfor å la automatiske tanker og følelser styre livets gang uten videre ettertanke, bør vi styre oppmerksomheten til vårt indre øye. Mindsight handler om å skifte fokus fra å være et ”offer” for sine tanker og følelser, til å være en observatør. Det er i rollen som observatør eller forsker vi ser hvordan tanker og følelser oppfører seg og styrer vår livsførsel. Noen har tanker som er farget av alt for strenge krav, selvkritikk eller mindreverdighetsfølelser, og andre har tanker som er preget av mistillit og skepsis på grunn av vonde erfaringer med svik og urettferdighet tidligere i livet. Slike tanker og følelser kan føre oss inn i måter og leve på som hindre vekst og utvikling, men når vi bruker litt tid på å observere tankene, uten å forholde oss så mye til innholdet i tankene, er vi i en posisjon hvor det er mulig å etablere mer fleksible livsperspektiver. I en slik posisjon unngår vi å overrumles av psykens automatikk som er driftet av emosjonelle impulser og erfaringer fra tidligere tider kodet inn i mer eller mindre bevisste tankemønstre. Stress oppstår når vi er fanget av vårt indre liv, mens mindsight gir oss mer plass i oss selv slik at vi kan oppnå mer med mindre stress. Vi kan også respondere mer adekvat i pressende situasjoner, og ikke minst utvikler vi den kompetansen og emosjonelle selvinnsikten som er helt avgjørende i møte med våre barn.

 

Når vi har gode evner til mindsight, altså satt av tid til å trene opp vårt indre øye og etablert en observatørposisjon til vårt indre liv, har vi utviklet rom i oss selv hvor følelser og tanker kan håndteres uten at vi knebles av enhver psykisk bevegelse. Som forskere på eget indre liv har vi utviklet en viss ekspertise på psykiske bevegelser, og det er denne kompetansen vi trenger når våre barn ser oss inn i øynene og leter etter seg selv. Mindsight gir oss både mental balanse og verdifull kompetanse. Barnet kjenner ikke sitt indre liv på annen måte enn uforedlet følelse, og det er foreldres jobb å anspore barnet til å utvikle den linsen som synliggjør den indre verden. Når barnet kaster asjetten i gulvet i raseri, kan vi reagere med kjeft og reprimander. ”Det du nå gjør i den ytre verden er ikke greit”. Vi har fokus på den linsen som viser oss verden der ute. I en slik situasjon er det flere ting som kan fungere langt bedre enn bare kjeft. For det første vil evnen til mindsight sørge for at vi ikke reagerer sporenstreks med sinne, men isteden klarer å hente inn flere perspektiver på situasjonen før vi reagerer. For det andre har vi såpass stor kompetanse på følelseslivet at vi kan kjenne igjen barnets følelse, og kanskje forstå følelsen i forhold til situasjonen. På den måten kan vi skape en kobling mellom den ytre verden og barnets indre liv. Vi kan med andre ord anspore barnet til å se innover ved å påpeke at vi forstår og ser barnets frustrasjon. ”Jeg ser at du er frustrert fordi du ikke får bestemme hva du vil spise”. En slik kommentar peker mot følelsene og kanskje vil det gradvis stimulere barnets indre øye. I det barnet kaster asjetten i gulvet, er det lite sannsynlig at en slik kommentar har noen umiddelbar effekt, men når følelsene har lagt seg kan man av og til snakke om situasjonen på nytt. Her er det viktig at barnet ikke opplever samtalen som klandrende, men at man sammen med barnet kan ”kikke innover” på en åpen og undersøkende måte for å se på de følelsene som blåste opp like før asjetten gikk i gulvet.

 

Når vi som foreldre har evnen til å koble den ytre verden til den indre opplevelsesverden hos barnet, er vi med på å stimulere både linsen mot den ytre og den indre verden. Det er blant de viktigste forutsetningene for utviklingen av sosial og emosjonell intelligens. Det krever imidlertid at vi som foreldre har utviklet denne egenskapen selv, og mindsight er en egenskap vi kan trene opp. Det handler først og fremst om å skifte fokus fra å være på autopilot til å bli bevisst vår egen autopilot. Meditasjon og mindfulness er blant flere teknikker som viser seg å bidra til utviklingen av mindsight. (Se siden som heter Lær deg mindfulness for mer informasjon om dette tema).

 

Når vi som foreldre klarer å møte våre barn med en mental styrke som sørger for en viss oversikt over vårt eget indre landskap i forhold til barnets indre landskap, er vi i stand til å bygge en bro av empati mellom oss selv og barnet, og det borger for en trygg tilknytning. En trygg tilknytning viser seg å ha en rekke helsemessige konsekvenser. Blant annet er det assosiert med utviklingen av prefrontale deler av hjernen som handler om hvordan vi balanserer våre følelser, fokuserer vår oppmerksomhet og håndterer stress. Dette er de integrerende delene av hjernen som sørger for at flere deler av nervesystemet og våre opplevelser svinger i en god takt.

 

Mindsight er et begrep på de perseptuelle ferdigheter som gjør oss i stand til å se når integreringen ikke er til stede (vårt indre observerende øye). Når vi mister den integrerende evnen, rammes vi av kaoset som genereres av stormende følelsesutbrudd, blandet med smertefulle minner fra fortiden, som igjen akkompagneres av automatiske og repeterende tanker, som igjen påvirker våre handlinger på måter som hindrer oss i å leve det livet vi ønsker. Det er ikke sikkert at vår egen oppvekst har sørget for at vi selv har utviklet vårt ”indre øye”, men som nevnt er dette noe man kan forandre på gjennom mental trening, og spesielt ved hjelp av psykoterapi og meditasjon. Vi kan trene opp våre mentale muskler og styrke vår evne til mindsight. Som foreldre er dette kanskje den viktigste investeringen vi kan gjøre for våre barn. Mindsight fostrer en trygg tilknytning som videre vil gi barnet de beste forutsetninger for utviklingen av emosjonell og sosial intelligens.

 

I videoen under snakker jeg om mindsight og følelser i møte med barn.

 

 

Et annet viktig poeng som Siegel er flink til å formidle, handler om at hjernen hele tiden kan forandre seg. Det betyr at vi kan, og ikke minst bør, tilstrebe og utvikle vår evne til mindsight. En slik prosess vil innebære både personlige og mellommenneskelige gevinster. I videoen under snakker Daniel Siegel selv om hvordan nesten alle kan lære seg mindsight, enten man er et barn eller befinner seg helt på slutten av livet.


 

Kilde

 

Siegel, Daniel J. (2010). I: The Savvy Source, by parents for parents: Mindsight Parenting: Helping Our Children Develop the Resilience of Social and Emotional Intelligence. Hentet 260313 fra http://www.savvysource.com/parenting/11920-mindsight-parenting-helping-our-children-develop-the-resilience-of-social-and-emotional-intelligence

 

Av psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Å få barn kan oppleves som krise

foreldre og barnAlle normale mennesker opplever kriser fra tid til annen. Noen kriser er forbundet med store overganger i livet, og da er det ikke uvanlig at man begynner å gruble over meningen med livet, og kanskje stille spørsmålstegn ved det som tidligere opplevdes som meningsfullt. Noen forandringer i livet fratar oss dessuten en del frihet, og noen forandringer legger et større ansvar på våre skuldre. Slike situasjoner kan medføre en form for eksistensiell angst. Det henger sammen med at man føler seg fanget eller begrenset i sitt liv, og angsten er en reaksjon på en opplevelse av manglende utviklingsmuligheter.

 

I vårt samfunn hender det at man forstår alt som ikke er helt harmonisk og balanser som sykdom. Man har gjerne et normalitetsbegrep som måles opp mot et slags ideal menneske. Ideal menneske defineres i kraft av god arbeidsevne, gode familierelasjoner, godt sexliv, generelt optimistisk, vennlig og passe engasjert i omverdenen. Dersom man faller utenfor denne normen, hender det at et stivnet normalitetsbegrep gir oss en oppfattelse av at vi er dårlig fungerende og syke til sinns. På bakgrunn av dette ser man i psykisk helsevern en tendens til at folk tror at reaksjoner på livets motbør er det samme som psykiske lidelser. Det er det ikke. Overganger, forandringer, tap og nye roller er en del av livets utfordringer, og slike utfordringer forbindes gjerne med smerte og vanskeligheter. Det å få barn står for de fleste som en lykkelig affære, og for noen er det kanskje rosenrødt, men for mange er det også forbundet med enorme anstrengelser, mismot, depresjon, usikkerhet, frustrasjon og alt det man kan forbinde med en krisesituasjon. Å få barn er kanskje en av de hendelsene som skaper størst forandringer i livet. Ved overgangen til nye faser i livet økes tilbøyeligheten til angst og usikkerhet simpelthen fordi vår evne til å beherske den nye tilværelsen ennå ikke er på plass. Vi kunne leve livet vårt før vi fikk barn, men hvordan gjør man det med barn?

 

Det å få barn kan være et lykkeligste som skjer et menneske, men det kan også presse mennesker inn i situasjoner hvor deres følelse av frihet kompromitteres. Barn krever mye av sine foreldre, og barn som har en sykdom eller et handikap krever enda mer. Foreldrene blir nødt til å gi etter for mange av sine egne behov for å fylle rollen som forelder. Man kan også tenke seg en situasjon hvor en av foreldrene blir tvunget til å si opp sin jobb for å forsørge barnet, enten fordi barnet har ekstra behov, eller simpelthen fordi det ikke er noen barnehageplass tilgjengelig. Å endre sitt liv fra å være aktiv og arbeidende til å bli hjemmeværende, kan oppleves som uutholdelig for mange. I slike situasjoner kan det tenkes at ”livet” stiller så mange krav at hverdagen i verste fall oppleves så tyngende at spørsmålet om meningen med livet dukker opp. Når man er emosjonelt belastet og sliter i hverdagen, har de eksistensielle temaene en tendens til å dukke opp: Hvem er jeg? Hva gjør jeg? Hva skal jeg gjøre i fremtiden? Er jeg ubetydelig? Hva er meningen med mitt liv?

 

Noen undersøkelser viser at mennesker utvikler seg frem til de er 25 år, hvorpå den personlige veksten har en tendens til å stagnere. Deretter kommer det et slags vendepunkt eller en krise når man er 50, og herfra kan det gå to veier. Noen klarer å reorientere sitt liv og skape nye mål og nye livsprosjekter, mens andre opplever en tomhet og tvil som lammer videre utvikling. Tendensen til en stagnasjon i personlig utvikling mellom 25 år og 50 år, mener noen dreier seg om barn. I denne perioden er det vanlig at fokuset på egne behov og interesser settes til side for å oppdra barn, og dermed blir det lite energi til overs for selvrealisering (Wilber, 2000). Noen undersøkelser viser også at det å få barn ikke gjør folk lykkeligere, men snarere tvert imot (undersøkelse referert i Harris, 2010). Slike undersøkelser viser bare noen generelle tendenser, og sammenhengene som her nevnes er bare mulige fortolkninger av datamaterialet. Det betyr ikke at det å få barn ikke er uhyre meningsfullt og verdifullt, men det betyr at det å få barn også er forbundet med avkall på mange av de prosjektene som tidligere var forbundet med skapende, kreative og selvutviklende prosesser. Noen opplever et savn til friheten slik den var før man fikk barn, mens andre evner å gjøre foreldrerollen til det meningsbærende livsprosjektet, eller kombinere rollen som forelder med noen prioriterte interesser som er viktig for ens egen følelse av vitalitet og frihet.

 

Kanskje har man forestilt seg rollen som forelder på en rosenrød måte, og skuffelsen kan være stor når realiteten viser seg å være ganske mye tøffere. Samtidig kan det for mange være vanskelig å erkjenne at de føler seg presset, overbelastet og tidvis frustrert i rollen som forelder. Det kan føre til en rekke negative følelser man helst ikke vil være seg bekjent. Kanskje vil man heller ikke snakke med sin partner eller nære venner om sine konfliktfulle følelser, og da er man gjerne på vei i gal retning. Dersom man forsøker å holde sine reaksjonene tilbake, ikke snakke åpent med noen om dette, er det sannsynlig at den indre spenningen vil forsterkes. Ingen klarer å holde sitt emosjonelle ubehag helt for seg selv. Det vil på en eller annen måte komme til uttrykk, og hvis man ikke erkjenner at man har motstridende og vanskelige følelser, kan det hende at det psykiske ubehaget kommer til uttrykk som krangling med partneren, irritabilitet, humørsvigninger og en sterk følelse av håpløshet og kanskje meningsløshet.

 

Barn har en tendens til å spille på alle våre emosjonelle strenger. De utfordrer oss til det ytterste og vekker vår frustrasjon, bekymring og maktesløshet, men på den andre siden har de også en tendens til å vekke våre varmeste og mest kjærlige følelser på helt nye måter. Hvis man fornekter at det å få barn er forbundet med både positive og negative følelser, og dernest forsøker å holde de negative følelsene tilbake, kan det hende at vi til sist overmannes av de negative følelsene. Selvutvikling handler ikke om å få mer positive følelser, men det handler om å våge og føle mer. Barn trenger masse omsorg, empati og kjærlighet, og det er vi i stand til å gi dersom vi våger å kjenne på alle de følelsene vi opplever i perioden med småbarn i huset. Vi må snakke med partneren og venner om både det positive og det negative. Det er ikke uvanlig at det å få barn oppleves som en krise, men det betyr ikke at man er en dårlig forelder eller at man ikke strekker til. Dersom vi holde de negative aspektene tilbake eller for oss selv, vil de indre spenningene resultere i en følelse av at vi er fulle av galde, ondskap og udugelighet. Et barn er ikke tjent med foreldre som bærer på noe som etter hvert kan utvikle seg til en slags selvhat.

 

Barn begrenser foreldrenes frihet, og det kan føre til at foreldrene opplever angst og ubehag av mangel på utviklingsmuligheter. De fleste klarer seg gjennom dette ved å leve ”interimistisk”, det vil si at de oppfatter det som noe forbigående, og dermed skrur de ned for sine krav for å gjøre det beste ut av situasjonen. Dersom man i tillegg våger å erkjenne at det kan være slitsom og vanskelig med barn, snakke om dette sammen med sin partner, vil de negative følelsene få mindre tyngde. Det vil føre til større grad av emosjonell balanse og livsbevissthet. På den måten står man bedre rustet til å sette pris på tilværelsen som forelder, og alle de små og uforglemmelige øyeblikkene forbundet med barns utvikling.

 

Anbefalt litteratur

 

Denne artikkelen bygger på det som kalles dynamisk psykologi. Det betyr psykologiske teorier som legger vesentlig vekt på drivkreftene bak det vi gjør og foretar oss i livet. Hvorfor tenker, føler og handler vi slik vi gjør? Hvordan skapes vi som mennesker og hvordan påvirker tidligere erfaringer våre liv her og nå. Det handler om forholdet mellom det ubevisste og det bevisste, og alle de konfliktene som oppstår i individet og i relasjoner mellom mennesker. Hvordan oppleves forandringer og hvordan reagerer vi på livets motbør og store omveltninger. For dem som er interessert i forståelsen av mennesket innenfor en slik referanseramme, vil jeg anbefale Dynamisk psykiatri i teori og praksis (1999) av Johan Cullberg (professor i psykiatri). Denne boken gir en glimrende innføring i dynamisk psykologi, og boken er spekket med eksempler som gjør den spennende og lett tilgjengelig for de fleste.

 

Kilder

 

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!)

Harris, Sam (2010). The moral landscape – How science can determine human values. Free Press, New York.

Wilber, Ken (2000): Sex, Ecology, Spirituality: The Spirit of Evolution, (2. Ed.), Shambhala Publications, USA. (Anbefales!)

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

 

Copyright © 2013 WebPsykologen.no. Denne artikkelen er opphavsrettslig beskyttet etter lov om opphavsrett til åndsverk m.v. – åndsverkloven – av 12. mai 1961. Publisering, kopiering og annen distribusjon av teksten er ikke tillat uten godkjenning fra WebPsykologen.no. Ta kontakt dersom det er spørsmål eller ønske om en avtale i forhold til dette materialet.

Barns psykiske helse i barnehagen

barnehager og barns psykiske helseInnsparing i barnehagesektoren skjer til stadighet over hele landet. For øyeblikket er det blant annet bystyret i Oslo som vil kutt ned på midlene til de minste. Stadig vekk fremmes det forslag om effektivisering og nedskjæringer i barnehagene, og fra et psykologisk perspektiv er dette en katastrofe. WebPsykologen skrev en kronikk i Dagbladet om dette tema 3. desember 2012. Her vil vi forsøke å reflektere litt videre rundt tematikken fra kronikken i Dagbladet.

 

Det er ikke gammeldags eller avleggs å tenke at våre første leveår spiller en helt vesentlig rolle for menneskets psykiske utvikling. Langt de fleste utviklingspsykologiske teorier er samstemte på dette området. Våre første leveår er blant de viktigste fordi her etableres den plattformen vi skal stå på resten av livet. Store undersøkelser viser at dersom man skal gjøre noe effektivt i forhold til psykisk helse, må midlene brukes på de aller minste. Mest hensiktsmessig vil det være å øke kvaliteten på tilbudet til barn fra 0-3 år, eller mer generelt sett forsterke tilbudet til barn i barnehager. I denne artikkelen vil jeg kort redegjøre for hvorfor det er så viktig at de minste barna får så mye av ”kaka” som mulig.

 

Mennesket er kanskje født som en slags blank tavle, men vi er likevel langt i fra helt tomme ved unnfangelsen. Vi er blant annet født med noe som kalles emosjonelle styringssystemer. Fra første sekund begynner våre erfaringer å skrive seg ned i dette biologiske og psykologiske systemet. Gjennom kontakt med nærmeste omsorgspersoner lærer vi hvem vi er. En omsorgsfull og trygg oppvekst borger ofte for en trygg og solid selvfølelse hos barnet. Motsatt vil en utrygg oppvekst stimulere de delene av vår psykologiske biologi som handler om panikk, frykt og tilbaketrekning. Gjentatte erfaringer med å bli avvist, oversett eller utsatt for opplevd fare, kan skape en skjev “psykologisk grunnmur” i barnet som også kan hemme vedkommende i voksen alder.

 

Vi vet at tidlige traumer kan utvikle gjennomgripende symptomer som genererer angst, uro og ulike tilpasningsproblemer i voksen alder. Jeg mener ikke at barnehager representerer et traume for barn generelt sett, men stadig større barnehager med færre voksenpersoner per barn (som har vært trenden i mange år), kan utsette barnet for gjentatte episoder som borger for en viss usikkerhet. Selv om denne usikkerheten i seg selv ikke er over terskelverdien for et reelt traume, kan det hende at barnets hjerne stimuleres i overkant mye i områder som koder for utrygghet og frykt.

 

I denne sammenheng er det også relevant å vise til nyere nevropsykologi. Nyere nevropsykologi betrakter nemlig hjernen som en slags muskel. Det lille barnet er psykologisk sett ganske følsomt, og gjentatte opplevelser av utrygghet stimulerer den delen av hjernen som koder for frykt og panikk. Slik stimulering gjør at denne delen av hjernen vokser, akkurat som en muskel vokser gjennom trening. Ved gjentatte eksponeringer i utrygge situasjoner kan store deler av barnets ”mentale økonomi” bindes opp i frykt og usikkerhet. Dermed risikerer man at barnet vokser opp med en psykologisk dominant muskel som aktiverer frykt og usikkerhet i alt for mange situasjoner. Senere i livet har man ikke nødvendigvis noen eksplisitt hukommelse fra vanskelige episoder tidligere i livet, og da er det lett å tro at det ikke spiller noen rolle, men det viser seg å være feil. Fryktreaksjoner mobiliserer hele kroppen og sørger for at vi overlever i farlige situasjoner, og sånn sett er det en god ting, men når frykt oppstår uten at det foreligger noen egentlig fare, kaller vi det for angst. Disse angstreaksjonene kommuniserer ikke med fornuften, men snakker direkte til kroppen. De forteller hele systemet at det er fare på ferde og behov for alarmberedskap. Med andre ord reagerer vi med frykt uten å vite hvorfor. Mange mennesker går med for mye alarmberedskap aktivert for mye av tiden, og det kan handle om en sterk mental ”fryktsomhets” muskel som reagerer for raskt og for voldsomt.

 

Når trenden er etablering av stadig større og kosteffektive barnehager, gjøres ikke dette for barns beste, men av økonomiske hensyn. Kvalitet i en barnehage handler først og fremst om antall voksenpersoner per barn, stabilitet i personalgruppen og størrelsen på barnehagen. Dernest kan pedagogisk opplegg spille en rolle, men hvis de minste barna ikke har e bunnsolid og trygg tilknytning til voksenpersoner i barnehagen, kan det pedagogiske opplegget være helt utmerket uten at barnet lærer noe som helst. Et barn som ikke føler seg 100 % trygg i sine omgivelser, vil bruke sin mentale energi på å søke trygghet. Da er barnets panikksystem aktivert i en eller annen grad, og barnet finner strategier for å besørge trygget så langt det lar seg gjøre.

 

Barn kan venne seg til nesten hva som helst, men det betyr ikke at det er bra for dem. Selv om barnet ikke gråter og relaterer seg greit nok til de andre i barnehagen, kan likevel uoversiktlige eller store forhold skape usikkerhet i et lite barnesinn. Hvis det trygge fanget uteblir når barnet plutselig opplever at tilværelsen ble litt vanskelig, vil selvfølgelig ikke en enkel episode spille noen særlig rolle, men i en barnehage hvor personalet skal sørge for mat, pedagogisk opplegg, turnuser, foreldremøter, individuelle planer i tillegg til samvær md barna, frykter jeg at dette går på bekostning av omsorgsperspektivet og den trygge tilknytningen.

 

I situasjoner hvor trygghet er ivaretatt, vil barnets energi kunne brukes på kreativ interesse og utforsking av omgivelsene og seg selv, og da stimuleres deler av hjernen som koder for interesse, iver, engasjement, åpenhet, læring og evnen til å skape meningsfulle livsprosjekter. Kort sagt er det dette mennesket trenger for å skape et trygt liv. Mennesker med en trygg indre kjerne har mye å gi til andre. Ved å satse så mye vi klarer på en trygg ”psykisk grunnmur” hos våre barn, er jeg sikker på at vi er med på å bygge et samfunn av mennesker som møter livet med en åpen vennlighet og sundt engasjement. Motsatt vil mennesker med en mer utrygg grunnmur møte livet med en grad av mistillit og alarmberedskap, noe som borger for fryktsom tilbaketrekning og skepsis.

 

I en slik forståelse vil eksempelvis såkalte basebarnehager, hvor hundrevis av unger myldrer rundt i pedagogiske omgivelser, være et risikabelt eksperiment. Sverige drev med basebarnehager på 80-tallet, men gikk vekk fra denne modellen. Både de ansatte og foreldrene involvert i basebarnehageeksperimentet følte nettopp at den nære relasjonen mellom barn og voksen ble skadelidende under de store forholdene. Selv om antall voksenpersoner per barn i en basebarnehage tilsvarer det man finner i mindre avdelingsbarnehager og familiebarnehager, sier det seg selv at større forhold gir mer myldring og støy som igjen kan skake ved den trygghet man trenger i bunn for å utvikle seg på en positiv måte. For meg ser det ut som om basebarnehagene er konstruert etter en slags ”kjøpesentermodell” hvor det er et rikholdig og fleksibelt pedagogisk tilbud, men dessverre på bekostning av de nære relasjoner som krever ro, tid, forutsigbarhet og oversiktlighet for å vokse seg sterke.

 

Det er ikke så uvanlig at angst og uro i voksen alder kommer som et slags ekko fra fortiden. Psykologer har alltid vært opptatt av menneskets tidligste leveår, og det er ikke uten grunn. De vanskelighetene vi opplever før vi utvikler en språklig hukommelse, kan senere i livet veie følelsesmessig tyngre. Når barn opplever psykologiske vanskeligheter, mangler de ofte en tilstrekkelig uttrykksevne, og når den indre smerten ikke kan håndteres i språket, vil den komme til uttrykk på en fysisk måte. Barn som har følelsesmessige problemer, rapporterer ofte om vondt i magen eller hodet. Det er ikke noe de innbiller seg, men snarere et fysisk uttrykk for en indre smerte. Blant annet utskiller man mer adrenalin i en tilstand av stress og frykt, noe som påvirker syrebalansen i magen som resulterer i smerte.

 

Igjen kan man si at barn ikke husker det de opplevde i de tidligste leveår, men kroppen husker det. Gjentatte vanskeligheter eller stadige situasjoner preget av usikkerhet, som oppstår i tidlig alder, kan volde større skader enn de som oppstår senere i livet. Det er blant annet fordi man senere i livet er utrustet med et språk og en forståelsesevne hvor påkjenninger kan håndteres gjennom refleksjon og ettertanke, og ikke bare gjennom kropp og panikk.

 

Av og til vil personer som på en eller annen måte er ”sviktet” i barndommen oppleve tilværelsen som et utrygt sted, og dermed utvikler de ofte en slags livsorientering basert på en viss ”psykologisk alarmberedskap” store deler av døgnet. Noen kaller det grunnleggende negative leveregler, andre kaller det skript og noen vil kalle det en slags psykologisk vurderingsevne som er feilslått på grunn av mange vonde eller utrygge erfaringer. Når våre følelsesmessige muskler spenner til på en uforutsigbar måte, kan det bli anstrengende å leve.

 

Jeg frykter at kutt i barnehagesektoren vil gi negative psykiske helsekonsekvenser i befolkningen på sikt. Motsatt vil jeg på bakgrunn av grunnleggende og veldokumentert psykologisk teori, samt nyere nevropsykologisk forskning, mene at mye til de minste vil borge for en åpen, tolerant og raus befolkning som i kraft av sin indre trygghet har mye å gi til hverandre. Derimot vil mennesker som vokser opp med et bakteppe av usikkerhet, møte verden med skepsis og mistillit, noe som er uheldig både for individet og samfunnet på veldig mange nivåer. I denne sammenheng spiller nærmeste omsorgspersoner selvfølgelig den viktigste rollen. Men barn tilbringer også mye tid i barnehagen, og på dette området tror jeg at bevilgninger fra myndighetene kan gjøre en stor forskjell.

 

Nietzsche sa at ”det som ikke dreper gjør deg sterkere”. På bakgrunn av dette sitatet kan man tenke seg at mennesket herdes og blir mer robust i møte med vanskeligheter. Jeg tro det er en unyansert og til dels uriktig antakelse. Jeg tror snarere at det som oppleves vanskelig eller truende gjør oss usikre der og da, og i verste fall etablerer en mer generell usikkerhet på lengre sikt.

 

Jeg mener ikke å si at barn skal overbeskyttes eller skånes for livets utfordringer, men jeg tror vi legger til rette for utviklingen av robuste mennesker hvis vi tar behovet for trygghet, nærhet og tilknytning i de første leveår på alvor. Hvis vi investerer mye hos de minste, er jeg sikker på at vi får enormt mye igjen på lengre sikt: Mindre sykefravær, mindre livsstilssykdommer, mindre angst og depresjon og mindre psykosomatiske plager, mageproblemer, hodepine og andre stressrelaterte sykdommer. Å forebygge koster noen kroner her og nå, men fra et psykologisk perspektiv er mye til de minste den aler viktigste investeringen et samfunn kan gjøre.

 

Du finner flere artikler om barn og psykiske helse her.

 

I videoen under drøfter WebPsykologen flere sider ved det å ha barn i barnehage allerede fra 1-års alder.
 


 

Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød

Kan vi forebygge psykopati?

forebygge psykopatiI artikkelen om Behandling av kriminelle psykopater, viser det seg både fra forskning og klinisk praksis at behandling og rehabilitering av svært vanskelig. Verken psykoterapi eller medisiner har noen særlig effekt på antisosiale symptomer. I vårt samfunn er det en del mennesker med antisosiale tendenser. Noen holder seg på rett side av loven, mens andre begår ugjerninger som skader andre. Hvis det er nærmest umulig å behandle mangel på empati og sadistiske motiver, er spørsmålet hva vi egentlig kan gjøre med psykopati. Det er tema i denne artikkelen.

 

David T. Lykken (1995, p. 230) mener, basert på en overbevisning om at det ikke finnes kurerende tiltak for voksne psykopater, at det kun er forebygging som har noe for seg. Han understreker sitt poeng med en referanse til en barnepsykiater som heter Jack Westman. I 1994 laget Westman et estimat som viste hvordan én psykopat i USA kom til å koste samfunnet 3 millioner dollar i gjennomsnitt over en periode på 60 år. Tallene baserer seg fortrinnsvis på kostnader knyttet til overgrep og tyveri. Økonomiske konsekvenser er én ting, men de skadene som påføres andre mennesker kan være himmelropende og uerstattelige. Med andre ord har ikke et samfunn råd til psykopater på noen som helst måte.

 

Heinz Kohuts teori om menneskets utvikling handler om at vi hele tiden trenger noe eller noen som bekrefter oss. Han kaller dette for selvobjekter. I barndommen er behovet for selvobjekter helt avgjørende, og sviktende oppvekstvilkår kan skade menneskets selvfølelse på svært uheldige måter. Gjennom hele livet trenger vi bekreftelser fra omgivelsene, men behovet er enda mer presserende gjennom oppveksten i forhold til psykisk sunnhet. Et sviktende oppvekstmiljø kan føre til en fragmentert selvfølelse og emosjonelle problemer. Svikt i voksen alder kan også forstyrre mental balanse, men skader gjennom barndommen kan gi større og mer grunnleggende skader. De fleste psykologiske teorier er enige om at barndommens erfaringer er avgjørende for den voksne personligheten, og i et slikt lys gir det mening å snakke om tidlig intervensjon. Jo tidligere man oppdager og avhjelper et barn som er omsorgsmessig underernært eller lider en form for følelsesmessig overlast, jo større er sjansen for å avverge psykiske problemer i voksen alder. Siden prognosene for psykopati og antisosiale personlighetsforstyrrelser, i litteratur og forskning, viser seg å være svært dårlige, og av noen beskrevet på grensen til umulig å behandle, er det nærliggende å fokusere på forebygging i så tidlig alder som mulig.

 

Potts et al. (1986) poengterer at klinisk erfaring og forskning viser oss at yngre pasienter med relativt nyoppståtte symptomer responderer bedre på behandling enn eldre mennesker med psykopatiske trekk som allerede har etablert en kriminell løpebane. I artikkelen som heter Tilregnelig eller utilregnelig skriver vi om en av USAs mest kjente seriemordere, David Berkowitz. Han ble til slutt anholdt etter seks drap, og idømt over 500 år i fengsel. I møte med psykologen reflekterer han over sin oppvekst og uttrykker følgende: “It frightens me to look back and see what I was and what I became. It also angers me, for I ask out loud; Why didn’t someone see all the signs?” (Abrahamsen, 1985, p. 201). Dersom dette er en oppriktig erkjennelse fra en arrestert seriemorder, understøtter det behovet for tidlige intervensjoner. Kunne man unngått at seks unge mennesker ble brutalt myrdet dersom David Berkowitz hadde fått hjelp i ung alder? Faktisk var det slik at Berkowitz sin adoptivmor tok ham ukentlig til en psykolog da han var 7 år gammel. Detaljene rundt dette er ikke kjent, men selv sier Berkowitz at han avskydde at psykologen snoket rundt i hans private tanker og følelser (p. 37). David Berkowitz sier gang på gang at han ikke vet hvorfor han kunne gjøre så mye ugagn som liten uten at noen reagerte, mens faktum er at det ble reagert. Det er med andre ord et eksempel på at tidlig intervensjon ikke alltid fører frem (Hare, 1999, p. 200). Selv om problemene oppdages tidlig, er det langt i fra sikkert at man klarer å gjøre noe med dem. Hare legger til at dette kan endre seg dersom man finner mer ut av årsaksfaktorene og utviklingsforløpet i forhold til antisosialitet og psykopati.

 

Dersom vi klarer å oppdage kommende drapsmenn og psykopater i ung alder, vil det åpenbart gi mulighet for en stor gevinst. Kanskje kan man unngå at personen henfaller til kriminalitet og fanges i et emosjonelt kaldt liv. Samtidig kan man kanskje avverge drap og ødelagte liv i kjølevannet av psykopatens hensynsløse fremferd. Det er mye som tyder på at man kan modifisere antisosial atferd, avhjelpe psykopatiske trekk og dempe aggressivitet og impulsivitet ved å lære unge mennesker andre strategier for å tilfredsstille egne behov (Hare, 1999, p. 200). Men det er selvfølgelig en vanskelig oppgave å forutse hvem som kan bli en fremtidig drapsmann og deretter sette inn tiltak som avverger denne utviklingen. Derfor kan kanskje tidlig intervensjon ved mistanke om psykopatisk utvikling kanskje høres mer ut som en slags utopi enn realitet. Imidlertid er det nærliggende å anta at tidlig omsorgssvikt eller mangel på trygge og stabilie omrsorgspersoner kan være med på å forme en eller annen psykologisk relatert utfordring i senere alder, og sånn sett er viktig å forebygge uansett symptombilde som måtte følge. Men selv om forebygging vil være sentralt, vil ikke det nødvendigvis si at all antisosial adferd er mulig å forhindre. I så tilfelle sitter vi tilbake med et meget relevant spørsmål: Hva gjør vi når skaden allerede har skjedd? Det ligger en tung sky av pessimisme over tema knyttet til behandling og rehabilitering av psykopater. Det er de dårlige prognosene basert på forskning som gir grunnlag for en nokså generell pessimisme i litteraturen. Er det likevel mulig å håndtere dette fenomenet på en måte som borger for positiv forandring i det antisosiale sinnelag? Spørsmålet er stort og omfattende, og vi kommer stadig tilbake til dette tema i artikler postet under kategorien Rettspsykologi, kriminalitet og antisosial atferd.

 

 

Kilder

 

Abrahamsen, D. (1985). Confessions of Son of Sam. Colombia University Press.

Hare, R. D.  (1999). Without Conscience. The disturbing world of the psychopaths among us. The Guilford press. New York.

Lykken, David T.: The antisocial personalities. Lawrence Erlbaum associates, publishers. New Jersey, 1995. 

Potts, L. J., Barley et al. (1986). Comprehensive inpatient treatment of a severely antisocial adolescent. I: Reid, William H., Dorr, Darwin, Walker, John I & Bonner, Jack W. (eds.): Unmasking the psychopath. Antisocial personality and related symptoms. W.W. Norton & Company. New York, 1986.

 

 

 

 Av Psykolog Janne Risholm Liverød &
Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Storhet som forsvar mot mindreverd

omnipotensPsyken har et immunforsvar som beskytter oss mot overveldende følelser eller tanker og impulser vi opplever som uakseptable. I en vanskelig, presset eller emosjonelt ladede situasjoner aktiveres forsvaret og representerer vår beste måte å møte situasjonen på uten at vi lider følelsesmessig overlast. Av og til gir det psykiske forsvaret oss sjelefred og balanse, mens andre ganger forstyrrer det en realistisk virkelighetsoppfattelse. I denne artikkelen skal vi se på omnipotens som en egen psykisk forsvarsmekanisme. I følge Perry (1989) er omnipotens ”et forsvar hvor personen reagerer på emosjonelle konflikter, indre eller ytre stressfaktorer ved å agere overlegen ovenfor andre, som om han har spesielle krefter eller evner.” (Perry, 1989, p. 50).

 

Forsvaret opptrer i situasjoner hvor man for eksempel føler seg liten, maktesløs, skamfull eller mindreverdig. Da de nedrige følelsene truer med å frarøve personen kontroll og selvaktelse, reagerer psyken med å aktivere de motsatte følelsene. I stedet for å føle seg skuffet og verdiløs, minimerer altså personen disse følelsene som dernest erstattes med en kunstig forsterket selvtillit. Fort andre er det som regel åpenbart at personen befinner seg i en maktesløs posisjon selv om vedkommende oppfører seg som om han er langt større og mektigere enn de fleste.

 

Omnipotens er dermed et forsvar som beskytter mennesker mot tap av selvfølelse, men prisen man betaler er en forvrengt evne til å vurdere seg selv og sin respons på opplevelser som gir anledning til motsetningsfylte følelser.

 

 

Omnipotens hos barn

 

Hos det lille barnet er omnipotens en naturig del av de tidligste utviklingsfaser. Mellom 10 og 18 måneder lever barn i en form for egosentrisme som betyr at de dypest sett tror at verden svirrer rundt deres navle. De har ennå ikke utviklet evnen til å ta andres perspektiver, innse at foreldrene har egne behov og viljer, og de lever på en allmektig forestilling om at det er de som selv bestemmer hva som skjer.

 

I denne omnipotente fasen av barnets utvikling er det viktig at foreldrene lar barnet få lov til å oppleve sin omnipotens og ikke krenke den allmektige forestillingen for tidlig. Barnet er lite og hjelpeløst i den store verden, og har foreløpig behov for den kontrollen en omnipotens forestilling besørger. Det betyr ikke at man alltid skal føye seg etter barnets vilje, men det betyr at det er for tidlig å begynne oppdragelsen. For mange regler, påbud, sanksjoner og forsøk på å kultivere barnet inn i sosiale rammer og betingelser for tidlig, kan i verste fall skade barnet på lengre sikt. De omnipotente forestillingene gir barnet en nødvendig trygghet, og denne tryggheten må få lov til å være der til barnet er klar for mer motstand. Barnet som får lov til å være i sentrum og ha opplevelsen av ”omnipotensens trygghet” vil sannsynligvis etablere en trygghet i seg selv som siden borger for evnen til å utvide sine perspektiver og leve seg inn i andres behov. Det er altså selve forutsetningen for å utvikle seg som et sosialt og medfølende individ.

 

I følge Cullberg vil det barnet som oppdras i for tidlig alder ta skade av dette som et slags sår i sin selvfølelse. Barnet kommer rett og slett til å lide under kravet om lydighet, og senere i livet vil det få behov for å kompensere for dette. Cullberg henviser til Miller og skriver rett ut at: ”Meget tyder på at det [barnet] senere vil få sterke behov for å kompensere for disse tidlige ydmykelser gjennom en autoritær maktutøvelse.” (denne utg. 1999, p. 77).

 

I verste fal levnes barnet i en overveldende følelse av maktesløshet når de omnipotente forestillingene krenkes for tidlig. Denne følelsen kan barnet ta med seg i en uforløst form gjennom hele livet. I voksen alder kan det hende at barnets hjelpeløshet plutselig dukker opp og anstifter en stor angst forbundet med følelser av mindreverd og litenhet.  En slik situasjon kan det hende at omnipotensen kommer tilbake som en nødvendig beskyttelse, og denne gangen er det som psykisk forsvar, og ikke som en naturlig del av den psykiske utviklingen.

 

 

Omnipotens som forsvar hos voksne

 

Perry (1989) setter op en liste over kjennetegn på omnipotens som psykiske forsvarsmekanismer. Spørsmålet er hvordan de opptrer hos den voksne personligheten.

 

Først og fremst ser man tegn på omnipotens hos mennesker som uttrykker at de har spesielle evner eller krefter som virker usannsynlig på andre tilhørere. Personer som beskytter seg mot en underliggende følelse av mindreverd eller usikkerhet maskert som omnipotens, kan av og til uttrykke at ”Jeg kan gjøre hva som helst”, spesielt i situasjoner hvor vedkommende står i et dilemma eller føler seg presset. Omnipotens ledsages ofte av overdreven selvhevdelse og selvskryt. Vedkommende viser stadig til resultater, egenskaper eller vinninger for å vise andre sin storhet.

 

 

Omnipotens i det ”alternative”

 

Martha-Louise-Angel-BookGrader av omnipotens kan også være til stede hos mennesker som i en eller annen grad overdriver sin betydning eller påvirkning av bestemte begivenheter. Innenfor det alternative behandlingsmarkedet finnes det sannsynligvis mange eksempler på dette. Det er eksempelvis mennesker som fremstår med en overlegen helbredende kraft, står i en spesiell relasjon til noe guddommelige, kan se ting som er utilgjengelig for andre, kommuniserer med engler eller vinner over døden, sykdom og lidelse med krystaller.

 

Evolusjonsbiologen Richard Dawkins påpeker i dokumentaren The enemies of Reason at en tredjedel av menneskeheten bruker over 1,6 milliarder kroner i året på alternative medisiner og behandlingsformer. Mennesker søker åpenbart svar og hjelp eller en form for beskyttelse mot livets motgang og realiteter hos mennesker som er i kontakt med mennesker som tilbyr en eller annen buffer mot det som gjør oss maktesløse, enten det er sykdom, meningsløshet eller den uunngåelige døden. I følge Dawkins har ikke disse remediene eller uortodokse behandlingsprogrammene noen kurativ kraft over hodet. Han mener at de alternative behandlerne er en gjeng med lurendreiere som går legevitenskapen i næringen ved å utnytte menneskers overtroiske tilbøyeligheter, som nettopp får fotfeste i det menneskelige sinnelag på grunn av vår iboende frykt for en del av livets realiteter.  Dokumentaren er ikke nådig i sine uttalelser mot det alternative markedet av behandlingstilbud:

 

«Is it rational that the dead can communicate with the living and give sound advice on how they should live their lives? What about sticking pins into your body to free the flow of Chi energy and cure your illness? Or the bending of spoons using your mind alone? Is that rational? Richard Dawkins doesn’t think so, and feels it is his duty to expose those areas of belief that exist without scientific proof, yet manages to hold the nation under their spell.» (Dawkins, 2007).

 

 

Det er altså en stor alternativ industri som omsetter for svimlende summer, og i visse henseende kan det virke som om noe av dette er omnipotens satt i et slags sosialt akseptabelt system. I noen tilfeller er det tydelig hvordan dette også gir en slags kollektiv beskyttende kraft mot faretruende eksistensielle og menneskelige grunnvilkår. Det okkulte eller alternative markedet har personer som setter seg over naturen, nærmer seg det guddommelige og blir dermed som en slags skanse mot frykt for døden, meningsløsheten eller følelsen av litenhet i møte med den store og nådeløse virkeligheten.

 

 

Tvangspreget trening og omnipotens

 

En litt annen variant av omnipotens finner vi hos mennesker som beskjeftiger seg med eksempelvis jogging eller trening på en tvangspreget måte. De går opp i en bestemt aktivitet på en måte som blir overstyrende, og den underliggende hensikten er gjerne å forsterke sin selvfølelse. Ved å øke sine ferdigheter på et bestemt område, for eksempel trening, forsøker de å vinne en mer omseggripende følelse av kontroll og selvsikkerhet. For at dette skal handle om omnipotens, må den aktuelle aktiviteten dyrkes på en overdreven og nærmest tvangspreget måte, og det må være tydelig at det indirekte dreier seg om en kompenserende strategi for å dempe følelser av mindreverd eller selvusikkerhet på andre områder.

 

 

Konklusjon

 

Omnipotens dukker opp i mennesket og kulturen på mange måter. Det beskytter oss mot skuffelser, meningsløshet, verdiløshet eller opplevelsen av å være liten og ubetydelig i møte med livet. Av og til kommer omnipotens til syne på en slags skjult måte, som ved den overdrevne treningen som kan anstifte en kunstig følelse av å være overlegen, mens andre ganger er den mer direkte uttrykt og kan virke umoden og urealistisk i andres øyne. Da viser personen til sin egen betydning på en overdreven måte, sammenligner seg med kjente personer, skryter av sin forbindelse til kjente personligheter eller guddomelige vesener, fremstår med religiøs eller helbredende kraft, som løfter dem opp over det alminnelige og menneskelige, og i verste fall kommer det til uttrykk som vrangforestillinger i forhold til egne spesielle krefter og evner. Omnipotens kommer i mange forkledninger, og det beskytter oss mot en truende følelse av ”litenhet”.

 

Under kategorien Psykiske forsvarsmekanismer finner du flere artikler om dette tema.

 

 

Kilder

 

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!)

Dawkins, Richard, (2007). The Enemies of Reason. TV dokumentar på Channel 4, UK.

Perry, Christopher (1989). Defense Mechanism Rating Scale. Fifth edition. Oversatt av Kjølbye, Morten og Sørensen, Per: De psykiske forsvarsmekanismer. Instrument til klinisk vurdering af de psykiske forsvarsmekanismer. (Boken kan anskaffes ved henvendelse til Morten Kjølbye ved psykoterapeutisk avdeling, Psykiatrisk hospital i Århus, Skovagervej 2, 8240 Risskov.)

 

 

Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Ytre tegn på familieproblemer del II

familiepsykologiI kategorien Familie og samliv har vi hatt en artikkelserie om strukturer og tegn på dysfunksjonelle familier. Vi har sett på lukkede familiesystemer, familier som ikke kommuniserer følelser, hvordan noen familiemedlemmer får rollen som syndebukk, hvordan skyldforedling kan være et maktmiddel for å kontrollere andre og hvordan barn av og til fungerer som meglere eller samtalepartnere for sine foreldre på en uheldig måte.

 

I denne artikkelen skal vi følge opp dette tema og se litt mer på ytre tegn på familieproblemer. Hvordan kan man oppdage eller kjenne igjen tegn på familier som sliter? I Ytre tegn på familieproblemer del I så vi på hvordan noe familier bagatelliserer sine problemer, hvordan overinvolverte foreldre undergraver barns utvikling av selvstendighet og hvordan følelsesmessig distanserte foreldre påvirker barns utvikling. I denne artikkelen skal vi fokusere på konsekvensene av dobbelkommunikasjon og hvordan fokus på fysisk sykdom kan kuppe familiekommunikasjonen på en uheldig måte.

 

 

Dobbeltkommunikasjon

 

Doble eller tvetydige budskaper er et avgjørende tegn på dysfunksjonelle familiemønstre. Dobbelkommunikasjon handler om at det man verbalt sett uttrykker ikke henger sammen med det man generelt sett utrykker i sin holdning eller kroppsspråk. Eksempelvis kan man pakke aggresjon inn i en vennlig tiltale: ”Kjære venn, hvorfor kan du aldri være ferdig i tide?” Her er det kjære venn som indikerer en vennlig innstilling, men resten av setningen inneholder kritikk. For barn kan et slikt budskap skape forvirring: ”Er du sint på meg eller glad i meg?

 

Noen teoretikere har lagt vekt på tilstedeværelsen av dobbelkommunikasjon i familier som har et psykotisk barn. Blant andre har Laing og Bateson snakket om dobbel-bind som en utslagsgivende faktor i utviklingen av schizofreni. En dobbel bind er på sett og vis et følelsesmessig dilemma i kommunikasjon der en person (eller gruppe) mottar to eller flere motstridende meldinger, der én melding negerer den andre. Dette skaper en situasjon hvor en vellykket reaksjon på en del av beskjeden resulterer i en mislykket respons til den andre delen av beskjeden eller holdningen og det motstridende kroppsspråket til den som gir beskjeden. På den måten vil personen ha en opplevelse av å gi en gal respons, uansett hva han velger. Doble binde oppstår når personen som får en motstridende beskjed ikke kan konfrontere det iboende dilemma, rett og slett fordi dobbeltbudskapet er til stede på en skjult eller følelsesmessig måte. Dermed er personen fanget i en situasjon som blir ugrei uansett. 

 

Det var Gregory Batesons (denne utg. 2000) som først utviklet double bind hypotesen. Laing videreutviklet Batesons konsept i forhold til schizofreni. I den sammenhengen hevder hypotesen at schizofreni er et symptom på motstridende og paradoksale krav, frastøtninger og tiltrekninger, som både emanerer fra personen selv og fra omgivelsene. Slike situasjoner oppstår alminneligvis uten at de innblandede er seg eksplisitt bevisst forholdet (Laing, 1969, p. 86), noe som forhindrer metakommunikasjon og dermed umuliggjør en forløsende oppmerksomhet på dobbeltheten. Dobbelheten ligger på en skjult måte innbakt i kommunikasjonen, noe som avstedkommer uro, usikkerhet og forvirring, også hos voksne, men skadeeffekten vil være størst hos barn. Barn har mindre muligheter for å avkode de motstridende kreftene i foreldrenes kommunikasjon, og dermed ender de i en uavklart posisjon preget av indre usikkerhet og forvirring. I denne sammenheng forstår Laing schizofreni som et naturlig forsvar mot en uutholdelig livssituasjon (p. 87).

 

Laing (1968) påpeker at det mennesket som opplever sitt nærvær i verden som en virkelig, levende, hel, og i temporal forstand kontinuerlig person, er ontologisk trygg og besitter derfor en urokkelig følelse av egen og andre menneskers virkelighet og identitet. Sagt på en litt enklere måte betyr det at mennesker som føler sammenheng og helhet i sin livssituasjon og sitt forhold til andre vil oppleve seg som trygge og selvsikre. I følge Laing, er det en slik primær trygghet den schizofrene mangler, og derfor vil den syke ”under vanlige omstendigheter føle seg mer uvirkelig enn virkelig, i bokstavelig forstand mer død enn levende, diffust atskilt fra resten av verden – slik at identiteten og selvstendigheten alltid er tvilsom” (1968, pp. 36-37).

 

Den svenske psykiateren Johan Cullberg advarer imidlertid mot å forstå dobbelkommunikasjon som en direkte årsak til utviklingen av schizofreni. Han mener double-bind hypotesen er viktig, men forklaringsmodellen er for enkel til å gjøre regnskap for de psykiske forutsetningene for schizofreni, og her er de fleste nyere teorier om schizofreniens etiologi enig med Cullberg.

 

Cullberg påpeker at familier med et akutt psykotisk barn er under så mye press og fortvilelse, kanskje lamslått av angst, at det vil være helt naturlig at foreldrenes kommunikasjon preges av dobbelthet, rett og slett som en forståelig konsekvens av den villfarelse de opplever ovenfor sitt barn. I møte med familier med et psykotisk medlem, må man alltid huske på at psykosen kan ha en svært destruktiv kraft på hele familiesystemet og det enkelte familiemedlem.

 

 

Somatiske vanskeligheter

 

I noen familier opplever man en slags fattigdom i forhold til følelsesmessig kommunikasjon. Et resultat av dette kan være at familien kommuniserer all form for smerte på en fysisk måte. Noen kaller det for sykdomsspråk. Barn eller andre familiemedlemmer kan ha mye vondt i magen, hode, søvnproblemer, muskelsmerter og så videre. I noen tilfeller kan denne typen smerte være et tegn på underliggende emosjonelle konflikter eller mangler. Det er ikke dermed sagt at de fysiske smertene ikke er reelle, de føles og oppleves som fysisk smerte, men i noen tilfeller er dette en vikarierende smerte for et psykisk ubehag som ikke finner noen annen utvei. Det er primært gjennom språket vi kan regulere og uttrykke oss følelsesmessig, men dersom et slikt språkspill ikke er tilgjengelig i familien, betyr det ofte at emosjonelle problemer får en fysisk fasong.

 

Et annet problem man kan se hos dysfunksjonelle familier er en inadekvat holdning til fysiske sykdommer. Hvilken holdning vi har til sykdom er som regel veldig avgjørende i forhold til sykdommens forløp. En offerposisjon eller resignasjon, med lite tro på at man selv kan påvirke sin psykiske og fysiske helse, forbindes med dårligere prognoser.

 

Ennå et element i forhold til fysisk sykdom, dukker opp i familier hvor vedkommende med sykdom vinner en stor kontroll over hele familiesystemet ved å misligholde medisinering eller oppføre seg uvørent. I noen tilfeller kan diabetes fungere som et godt eksempel på dette. Dersom man slurver med insulin risikerer man i verste fall koma, noe som kan belemre familien med en stadig usikkerhet og skrekk i forhold til vedkommendes helse. I boken Dynamisk psykiatri påpeker Cullberg at mange tilfeller av ”vanskelig diabetes” nettopp handler om dysfunksjonelle familiestrukturer, hvor sykdommen spiller en vesentlig rolle i forhold til den følelsesmessige balansen i familien.

 

Et siste aspekt i forhold til fysisk sykdom og dysfunksjonelle familier handler om barn som plutselig blir syke på en slik måte at hele familien må omorganiseres. Dette setter foreldrenes lojalitet og omsorgsevne på en alvorlig prøve. I slike tilfeller ser man ofte en tendens til at dysfunksjonelle familier erklærer barnet som kilden til all ulykke. Hvis ikke han hadde vært syk så… Generelt sett er det ofte ved store kriser i familien at eventuelle dysfunksjonelle familiestrukturer kommer til overflaten.

 

Denne artikkelen skrives i forlengelse av flere andre tilsvarende artikler om familieproblemer. Artikkelen bygger på boken Dynamisk psykiatri av Johan Cullberg. Du finner flere artikler om dette tema under kategorien Familie og samliv.

 

 

Kilde

 

Bateson, Gregory (2000): Steps to an ecology of mind. The University of Chicago Press, Chicago.

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!)

Laing, R. D. (1968): Det spaltede selv. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo.

Laing, R. D. (1969): Oplevelsens politik og paradisfuglen. Rhodos, København. 

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no