I min hverdag som gruppepsykoterapeut, handler det om å våge og uttrykke seg spontant og dirkete i forhold til det som beveger seg i gruppa. Deretter handler det om å innta et slags observerende perspektiv på oss selv og våre reaksjoner. Hvorfor reagerte jeg akkurat slik? Hvilken identitet er det jeg forsvarer, hvilke følelser er så vanskelige å akseptere at jeg blir avvisende og spydig? Hva er det med den andres væremåte som trigger min frykt? Vi slipper oss løs og reagerer, og deretter reflekterer vi over våre reaksjoner. Vi snakker om hvordan vi opplever hverandre, og på den måten kan vi utvide bevisstheten om oss selv. Det handler om å forstå seg selv utenfra, og andre mennesker innenfra. Det er forskjellige virkelighetstuneller som møtes, kolliderer og deretter løfter sine perspektiver for å undersøke hvorfor de var på kollisjonskurs i utgangspunktet.

 

Dialektikk er et filosofisk begrep som legger vekt på hvordan motsetninger går opp i en høyere enhet. Når vi klarer dette i psykoterapi, blir vi romsligere, rausere og vi modnes som mennesker. I denne videoen gir jeg noen helt konkret eksempler på hvordan man arbeider i gruppepsykoterapi. Grovt sett handler det om å se seg selv utenfra, og andre mennesker innenfra, og det kan være en svært spennende prosess.
 

 
 

Relaterte artikler

 

Min hverdag i gruppeterapi - Gruppeterapi er en prosess hvor man ser seg selv utenfra og andre innenfra – Vi lærer hverandre å kjenne på helt andre premisser enn i det sosiale livet. Personlig har det gjort meg mindre redd og mer glad i mennesker.

 

 

 

 

Hva er gruppeterapi? - Her ser vi på myter om gruppeterapi, hvem kan gå i gruppeterapi, rammebetingelser i gruppepsykoterapi, bildeterapi, kroppsbevissthetsgruppe og terapeutens oppgave i gruppeterapi.

Selvutvikling & gruppepsykoterapi – Åtte mennesker møtes for første gang til selvutvikling og gruppeterapi. I et videoforedrag sier psykologen noe om hva selvutvikling og gruppeterapi innebærer. Hvordan utvikler vi oss og hva er terapi?

 

 

Av Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Psykologiens og psykoterapiens viktigste verktøy er språket. I behandling av psykiske plager handler mye om å sette ord på følelser. Mange av våre følelser kommuniserer bare med kroppen. I noen tilfeller kjenner vi på et kroppslig ubehag som skyldes psykiske spenninger vi ikke klarer å avkode med språk og forståelse. Angst kan i noen tilfeller være frykt ”uten ansikt”. Følelser er i bunn og grunn kroppslige, og frykten er en følelse som eksempelvis kan sørge for at det knyter seg i brystet, gjør vondt i magen, blodet strømmer ut til store muskelgrupper og vi føler oss alarmerte og anspente. I noen situasjoner er det godt at kroppen reagerer ubevisst og ureflektert ved å ruste opp til alarmberedskap i farlige situasjoner. Det sørger for at vi kan handle så raskt som mulig for å overleve farlige situasjoner. Men ved angst og andre psykiske plager, er det ofte slik at vi reagerer med sterke følelser uten å vite hvorfor. Følelsene dukker opp som indre ubehag, det binder opp vår mentale energi og kobler ut mye av våre reflekterende evner. Dermed blir det vanskelig for oss å løfte våre reaksjoner fra et rent konkret og kroppslig nivå, og opp på et mer abstrakt og språklig plan. Av og til er det slik at de følelsene vi tåler, erkjenner og setter navn på, slutter å martre oss på et kroppslig nivå. I psykoterapi og selvutvikling handler mye om å styre sine evner til innsikt og refleksjon slik at vårt indre liv kan håndteres med psykologisk ettertenksomhet, og ikke med indre spenninger, kroppslige plager og uro.

 

I en slik forståelse av selvutvikling er det åpenbart at skjønnlitteraturen kan gjøre mye for menneskets mentale ressurser. Når vi snakker om selvutvikling, er det kanskje naturlig å tenke på meditasjon, trening, stille kontemplasjon, ettertanke, selvransakelse og ulike former for (psyko)terapi, men sannsynligvis bør det å lese bøker også ha en sentral plass på listen over selvutviklende strategier.

 

I videoen under snakker jeg blant annet om hvordan Knausgård har et språk som kan åpne for en større innsikt i små detaljer i hverdagen, og noen sier at djevelen er i detaljene. Poenget er at skjønnlitterærere forfattere ofte bruker et rikt språk på det som foregår inni oss og mellom oss. Når leseren lever seg inn i fortellingen, følger karakterene, finner gjenkjennelse og forståelse, kan det hende at lesingen fungerer som en utvidelse av våre perspektiver. Og evnen til å innta flere perspektiver på utfordrende situasjoner, er et viktig kjennetegn på psykisk sunnhet. Desto mer innsikt, forståelse og evne til ettertanke og refleksjon man har til rådighet mellom en impuls og handling, desto større er sjansene for at vi handler på konstruktive og veloverveide måter. Personlig har bøkene til Knausgård, Yalom, Kafka, Musil, Pessoa, Hamsund, Hesse og mange andre forfattere, av det man kanskje kan kalle for ”dannelsesromaner”, vært veldig viktige for min egen utvikling. Deres rike språk og skarpe blikk for menneskets indre liv har på sett og vis styrket min ”språklige” verktøykasse. God litteratur lodder dybden i mennesket, og når de store grublende forfatterne materialiserer sin innsikt i fortellinger, blir de tilgjengelige for oss andre som ikke har rukket å søke så dypt. I en slik kontekst kan man si at mye litteratur har en viktig ”selvhjelpsfunksjon”. Blant annet mener Fernando Pessoa at Kunstneren ikke uttrykker sine egne følelser, men at hans oppgave er en annen. Han uttrykker de følelser alle mennesker har felles. Slik kan literturen åpne nye dører i vårt indre liv, og kanskje sørge for at vi klarer å løfte våre psykiske spenninger opp på et nivå som ikke sliter ut hjertet.

 

Video – Selvutvikling foran bokhylla

 

 

 

 

Relaterte artikler

 

Biblioterapi

Bøker kan åpne vårt indre liv på nye måter og føre til personlig vekst. Aristoteles oppfattet bøker som medisin for «sjelen». Hvordan kan bøker bli et viktig verktøy i selvutvikling, og hva bør man lese?

 

 

 

Oppskrift på selvutvikling

Forskning viser at konstruktiv selvutvikling ofte handler om å engasjere seg i flere forskjellige utviklingspraksiser på en gang. Her ser vi på fire av de viktigste strategiene for personlig vekst og selvutvikling.

 

 

 

Av Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Før i tiden var menneskets trygget knyttet til storfamilien. Tilhørighet i et større fellesskap var enkeltindividets trygghet i møte med vanskelige tider. I dagens Norge er storfamiliestrukturen byttet ut med kjernefamilien, og individualisme står i høysetet. I dag er vår grunnleggende trygghet forbudet med økonomi. Vi er ikke lenger avhengige av storfamilien som et sikkerhetsnett hvis vi faller, men vi er avhengig av økonomiske midler til å klare oss. Storfamilien er byttet ut med lønnsslippen, men ikke alle har helse til å jobbe. Da har vi et velferdssystem som ivaretar oss i perioder hvor vi selv ikke makter å tjene til livets opphold. I slike tilfeller er det NAV som kommer på bane, og dessverre er det slik at mange ikke får nødvendig oppfølging av det byråkratiske systemet som de nå har blitt avhengige av. Stadig skifte av saksbehandler, nye regler, skjemaer, meldekort og åpne kontorlandskaper hvor smerten vokser under tyngden av andres blikk, er hverdagen for alt for mange mennesker med helseproblemer. I videoen under ser vi på hvordan NAV, som en slags velferdsrobot, i noen tilfeller er med på å skape en form for dødsangst når de pirker ved menneskets eksistensielle grunnvilkår.

 

 

 

Når man i utgangspunktet er rammet av sykdom, og vår grunnleggende økonomiske sikkerhet forvaltes av et system som er så komplekst at de som jobber i systemet selv ikke finner ut av alle finurlige prosedyrer og regelverk, oppstår det en situasjon som ikke bare er litt ubeleilig for den som trenger hjelp, men rett og slett en situasjon som borger for dødsangst. Før i tiden var eksil eller bannlysning blant de strengeste straffene man kunne få. Å bli utvist fra fellesskapet var omtrent det samme som å dø. I dag er vår grunnleggende livsvilkår avhengig av penger for overlevelse, og velferdsstaten skal re inn som ”storfamilien” med bistand til de som trenger hjelp i perioder med sykdom. Omorganisering og reformer har gjort NAV svært uoversiktlig, og likhet for loven prinsippet, som ligger i den byråkratiske organisasjonsformen, sørger for at enkeltmennesket blir stående med lua i hånda foran et system uten ansikt. Dette systemet er de avhengige av, men at den neste utbetalingen kommer, er ikke alltid en selvfølgelighet.

 

Byråkratiet mangler ofte storfamiliens fintfølelse og ser ikke alltid dødsangsten som antennes i en person som må gå flere måneder i påvente av en forsinket saksgang.  Et menneske i krise som blir møtt med et byråkratisk system hvor det er vanskelig å få en saksbehandler i tale, og ikke minst hyppig skifte av saksbehandlere, kan bli like liten og redd som Josef K i Kafkas fortelling om Prosessen. Først rammes man av panikk og desperasjon. Mange vil kjempe febrilsk for sin neste utbetaling, mens andre er så syke og nedbrutt at de ikke makter kampen. For dem blir det organisatoriske kaoset i NAV et problem som ikke bare er kjedelig og ubeleilig, men rett og slett et problem hvor man følelsesmessig sett ser døden i hvitøyet. 

 

Alt for ofte har jeg en følelse av å behandle klinter med symptomer som er forårsaket eller forsterket av sosioøkonomisk utrygghet i regi av NAV. At kaos i velferdssystemet gir angst, og jeg behandler angst, er kanskje en slags ”god” forretningsidé, men i et medmenneskelig perspektiv er det forferdelig.

 

Relaterte artikler

 

Krisen i NAV er dødsalvorlig

Når man er syk og sosiale velferdsordninger svikter, blir mennesket truet på sin eksistens og frykten for egen overlevelse kan bli utmattende. Krisen i NAV er dødsalvorlig.

 

 

Enkeltindividet i NAV- byråkratiet

NAV befinner seg i en innbyrdes konflikt mellom ulike målsetninger. De skal bevare helse, øke sysselsetting og etterleve regler som ivaretar likebehandling. I dette spenningsfeltet oppstår det problemer.

 

 

 

Av Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Noen ganger fanges vi av våre følelser og mister evnen til å reflektere over situasjonen. Psykisk sunnhet handler i vesentlig grad om vår evne til å forstå, tåle og sette ord på vårt indre liv. De følelsene som vi ikke evner å håndtere med språk og selvinnsikt, blir ofte til symptomer eller kroppslig smerte. Barn som opplever utrygghet eller annet psykisk ubehag, klarer ikke alltid å forklare sin indre smerte, hvorpå symptomene ofte blir skolevegring, vondt i magen eller hodepine. Det er ikke slik at de fabrikkerer disse symptomene, men den indre smerten får et fysisk uttrykk når den ikke kan håndteres psykologisk. Slik er det også med voksne mennesker i enkelte sammenhenger. Vårt psykiske forsvar sørger for å beskytte oss mot følelser, impulser og tanker som ligger over terskelverdien for det vi makter å ta innover oss. Følelser som ”utvises” fra vår bevisste oppmerksomhet, blir ofte til symptomer.

 

I denne videoen er det snakk om en psykisk forsvarsmekanisme som kalles for handlingsforsvar. Det betyr at man fanges av følelser og reagerer uten tilsynelatende omtanke for konsekvensene av det man gjør. Istedenfor å stoppe opp og kjenne etter på sitt indre liv, lytte til vårt følelsesmessige kompass, reagerer man sporenstreks. Istedenfor å håndtere en presset situasjon og vanskelige følelser med ettertanke og (selv)refleksjon, blir følelsene omsatt til handling, og man kaller det gjerne for ”acting out”. Noen mennesker spiser mat for å dempe eller unnvike følelsesmessig ubehag, noe spiser piller, drikker alkohol eller jobber døgnet rundt. Andre skader seg selv for å få bukt med en slags indre smerte. Her kommer altså følelsene til uttrykk i handling, og det er ofte en strategi med svært uheldige konsekvenser.

 

Denne typen reaksjon opptrer sedvanligvis som reaksjon på begivenheter i forholdet mellom personer og deres nærstående, som for eksempel kjæreste, foreldre, autoritetsfigurer eller venner. Blant annet er det ikke så uvanlig at spesielt unge mennesker avreagerer og mister dømmekraft ved kjærlighetsbrudd eller opplevelse av svik og skuffelse. Noen reagerer så selvdestruktivt at det er fare for livet, selv om personen i utgangspunktet ikke har hatt noen dyptgripende selvmordsplaner eller suicidale tendenser.

 

Det vi her kaller for handlingsforsvar eller ”acting out” er ikke synonymt med ”dårlig oppførsel”, selv om denne emosjonelle reaksjonen ofte kan være både sosialt nedbrytende og selvdestruktiv. Når vi snakker om ”acting out” en psykisk forsvarsmekanisme, la oss si det dreier seg om et slagsmål eller tvangspreget misbruk, skal handlingene ha en relasjon til følelser og impulser som personen ikke makter å tolererer, hvorpå følelsene omdannes til handling og får sitt uttrykk i atferd.

 

I noen sammenhenger kan man tenke på spiseforstyrrelser som en egen variant av følelser som omsettes på en destruktiv måte i handling. For noen blir vanskelige følelser unngått, men kommer til uttrykks som en følelse av sult. Noen (over)spiser for å dempe følelsen, hvorpå de i etterkant kaster opp, og på den måten blir de vanskelige ”følelsene skyldt ned i do” på en helt ”konkret”, men egentlig symbolsk måte.

 

 

 

Relaterte artikler

 

Når smerte får utløp i handling

Utagering er et psykisk forsvar hvor man reagerer på skuffelser og mellommenneskelige konflikter ved å handle impulsivt og uten omtanke, istedenfor å reflektere over den emosjonelt smertefulle situasjonen

 

 

Overspising

Impulsiv spising er ikke klassifisert som en psykisk lidelse, men regnes ofte som et symptom på depresjon, angst og andre spiseforstyrrelser. Psykologisk sett handler det mye om følelser.

 

 

 

Spise opp følelser

Fysisk sult er ikke alltid det som driver oss til å spise. Mange bruker mat for å unngå følelser eller som substitutt for mellommenneskelig kontakt. Forskjellen på psykisk og fysisk sult blir uklar.

 

 

 

Psykologien i slanking & røykeslutt

Ideelt sett håndterer vi stress og emosjonelle konflikter gjennom refleksjon og ettertanke, men noen demper psykisk ubehag ved å ta seg en røyk eller spise mat. Hvordan lykkes man med livsstilsendringer?

 

 

Nattspising

Nattspisere våkner gjerne opp flere ganger om natten for å spise, og suget etter mat er som regel knyttet til matvarer med mye fett, salt eller sukker. Problemet kan kobles til depresjon og selvtillit.

 

 

 

Kilde

Perry, Christopher (1989). Defense Mechanism Rating scale. Fifth edition. Oversatt av Kjølbye, Morten & Sørensen, Per: Instrument til klinisk vurdering af de psykiske forsvarsmekanismer. Psykoterapeutisk Forlag. (Boken kan anskaffes ved henvendelse til Morten Kjølbye, overlege ved Psykoterapeutisk avdeling, Psykiatrisk Hospital i Århus, Skovagervej 2, 8240 Risskov.

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Nevrotisk er et begrep som brukes på folkemunne, og det assosieres gjerne med mennesker som virker følelsesmessig forknytt. Ofte har de en tendens til å holde en overdreven orden rundt seg, og rent psykologisk sett forstår man pertentligheten som et vikarierende prosjekt for å holde følelsesmessig kaos på avstand. Nevrotikeren kan ha lite toleranse for sterke følelser, og har dermed et psykisk forsvar som holder følelser, tanker og impulser utenfor personens oppmerksomhet. Når det oppstår psykisk ubehag som ligger over terskelverdien for det nevrotikeren orker å erkjenne, henvises impulsene til «ubevisste avkroker». Nevrotikeren må deretter bruke mye psykisk energi på å holde fortrengt materiale på avstand, noe som skaper indre spenninger som kan kulminere i symptomer.

 

Symptomene oppleves ofte som fremmede for personen. De vanligste symptomene er ulike former for angst i form av utrygghet, redsel, bekymring, tvangstanker, eller kroppslige symptomer som hjertebank, klam og svett kropp, svimmelhet, tranghet for brystet og lignende. På sett og vis kan man forestille seg at personen opplever en form for diffus frykt, uten at det egentlig er noe åpenbart skremmende i situasjonen. Her kan man tenke seg at personens nevrotiske forsvarsmekanismer har undertrykt kraftige følelser som personen vil oppleve skremmende. Følelsene er ute av syne, men likevel ikke ute av sinn. Personen har en fornemmelse for de avviste følelsene, og frykten som oppstår, eller angsten, er diffus fordi den egentlig henger sammen med ubevisst materiale. På et subtilt nivå er personen redd for egen følelse som ligger utenfor bevisst oppmerksomhet, og det materialiserer seg i indre uro og angst, som på sett og vis er frykt uten ansikt.

 

 

Andre nærliggende plager for nevrotikeren er depressive symptomer, som tristhet, pessimistiske tanker, selvmordsimpulser, og søvnproblemer, smerte- og spenningstilstander som hodepine og mage/tarmproblemer. Personlighetstrekk ved nevroser består av hemninger og innskrenkninger i en harmonisk livsutfoldelse på det ytre plan eller på det indre plan når det gjelder tanker, fantasier og følelser. Ofte er de depressive tendensene også et resultat av undertrykte følelser. Sinne er blant annet en kraftig følelse som for mange oppleves sosialt uakseptabel eller er forbundet med stort ubehag. Dersom man ikke tillater eget raseri, eller gir det et adekvat uttrykk, kan innestengt sinne sørge for at vi mister den viktige kraften som ligger i raseriets natur. Sinne er en følelse som kan motivere oss til å skape forandring, forsere hinder og engasjere oss i livet. Når nevrotikeren undertrykker de kraftige følelsene, risikerer man også å miste verdifull livskraft. Det er ikke dermed sagt at det er sunt å være rasende, men det er sundt å tåle, forstå og bruke sine følelser på en konstruktiv måte. Nevrotikeren har en tendens til å undertrykke mange sider ved sitt indre liv, og resultatet er ofte psykiske spenninger, angst og depresjon. I videoen under snakker undertegnende mer om nevrotikerens hverdagsproblemer.

 

Lær mer om psykiske forsvarsmekanismer på vår selvhjelpstest

 

 

 

Av
Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

 

 

Selvutvikling handler ofte om å oppøve evnen til å se seg selv i et stadig større perspektiv. Til daglig er vi fanget i våre virkelighetstuneller, og noen ganger sitter vi fast i ensporede perspektiver som hindrer oss i vekst og utvikling. Noen mennesker har installert et sett med tanker og følelser som sørger for at de møter nye situasjoner med skepsis, usikkerhet eller forventning om fiasko. Alle nye inntrykk filtreres gjennom dette livsperspektivet, og naturlig nok kan et slikt ”mentalt filter” blokkere for vekst og utvikling. 95 prosent av alt som driver oss gjennom en dag, er diktert av ubeviste krefter. Måten vi tenker, føler og handler på går mye på automatikk, og mangel på bevissthet er ofte roten til både små og store problemer.

 

 

Selvutvikling handler i så henseende om å gjøre sitt indre landskap mer bevisst. Det handler om å ha et stadig mer reflektert forhold til egne tanker, følelser, motivasjoner, verdier og handlinger. Det betyr at vi ikke bare (over)lever livet der ute i jungelen av krav og forventninger, men at vi i møte med utfordringer klarer å se vår indre mentale tilstand i forhold til den ytre virkeligheten. Ved å oppøve evnen til å ”se innover”, eller se ”seg selv utenfra”, styrker vi muligheten til å ”se oss selv slik andre ser oss”, noe som videre ruster oss til bedre forståelse av det mellommenneskelige. I tillegg vil vi bli bedre til å tilpasse oss virkelighetens krav basert på et realistisk syn på egne følelser, ønsker, impulser og handlinger. Gjennom selvobservasjon kan vi vokse på en måte som gjør oss i stand til å tilpasse oss og håndtere psykiske belastninger på en stadig bedre måte.

 

 

 

 

Flere artikler om selvutvikling i forhold til selvinnsikt

 

Historier som gir (selv)innsikt

”Hvem er jeg?” Et vanskelig og gåtefullt spørsmål. Noen historier gir en fornemmelse av dybden i oss selv, og noen historier rommer en innsikt som kan forandre vårt fokus, vår holdning og vårt liv. Les de selv!

 

 

 

Livreddende (selv)innsikt

Et dystert sinn på randen til selvmord får plutselig en livreddende innsikt: Du er ikke dine tanker, følelser og erfaringer. Du er ikke innholdet i livet ditt. Du er stedet hvor alt skjer. Du er bevissthet. Hva betyr egentlig det?

 

 

 

Hvordan oppdage sine skyggesider?

Enten det dreier seg utbrenthet, angst eller generell mistrivsel i livet, må man av og til innse at symptomene er et tegn på at man har fortrengt og fraskrevet seg ansvaret for vesentlige sider ved seg selv.

 

 

 

Psykoterapi med seg selv

Det vi gjerne kaller skyggearbeid eller psykoterapi, krever ofte hjelp fra en psykoterapeut, men man kan også gjøre en innsats på egenhånd. Hvordan (psyko)analyserer vi oss selv?

 

 

 

Øvelse for å utvide bevisstheten

Selvutvikling handler om å se stadig nye sider ved seg selv, og i det man erkjenner nye aspekter ved seg selv, frarøver man disse aspektene evnen til å styre vårt liv. Her er en øvelse som kan utvide (selv)bevisstheten.

 

 

 

Av Sondre Risholm Liverød
Psykologspesialist
WebPsykologen.no

I denne artikkelen skal vi presentere en video om familier med lite eller dårlig følelsesmessig kommunikasjon. Det handler om familier som unnviker sterke følelser og bygger en pertentlig fasade for å holde emosjonelt kaos på avstand. Før vi går inn på familiepsykologien i de (over)renslige og pertentlige husholdningene, skal vi kort repetere mekanismene i det som kalles psykiske forsvarsmekanismer av typen «nevrotisk». Teoriene om det nevrotiske forsvaret kan etablere et godt utgangspunkt for å forstå det som foregår i familier med dårlig følelsesmessig kommunikasjon.

 

Følelser som ikke finner sitt uttrykk i språk, blir ofte til symptomer og ubehag. Her på WebPsykologen har vi gjentatte ganger skrevet om hvor viktig det er å kjenne etter, forstå, tåle og uttrykke sine følelser. De nevrotiske forsvarsmekanismene beskytter oss mot følelsesmessig overlast ved å undertrykke tanker, følelser og impulser som ligger over terskelverdien for det vi makter å ta innover oss.

 

Selvutvikling handler ofte om å oppøve evnen til å tåle flere og sterkere følelser, og samtidig styrke vår evne til å håndtere flere nyanser i vårt indre liv. Et individ som henfaller til undertrykkelse av følelser, blir ofte rammet av kroppslig ubehag, indre uro, depresjon eller angst. Når de sterke følelsene ikke får lov til å gjøre seg gjeldene, men snarere utvises fra bevisst oppmerksomhet, mister man samtidig en emosjonell styrke som er med på å gi livet farge og betydning.

 

Aggresjon og sinne er gjerne følelser som karakteriseres som sosialt uakseptable og uheldige for et «sivilisert sinnelag». Aggresjon er derfor blant de følelsene vi ofte unnviker på ulike måter. I en slik prosess unnviker vi også en viktig drivkraft. Sinne er en følelse som kan motivere oss til å skape forandring og bevegelse, men når den undertrykkes, forsvinner også den livskraften som ligger i de kraftige følelsene. Det fører gjerne til at vårt engasjement i livet mister litt av sin styrke, og det er her depresjon og apati kan melde seg som et symptom.

 

Samtidig blir de kraftige følelsene på sett og vis «lyst i bann», og henvist til en slags eksiltilværelse i ubevisste avkroker i vårt indre liv. Ofte fortrenger vi følelser fordi de virker overveldende og skremmende, men selv om de fortrenges og forsvinner fra vår oppmerksomhet, blir de ikke helt borte. Følelsene ligger et sted i oss selv og «murrer», og vi bruker mye mental energi på å holde de angstprovoserende følelsene fra livet. Denne prosessen skaper psykiske spenninger som på sikt gir seg utslag i kroppslig smerte, slitenhet og indre uro. I tillegg er det lett å utvikle en slags diffus angst. Vi er på sett og vis redde, men usikre på akkurat hva vi frykter. Angst er frykt uten ansikt, og ved et nevrotisk forsvar hender det at frykten er en reaksjon på følelser som ligger og kvesser tenner i skyggen av vår egen bevissthet. Det er noe i oss selv vi er redde for, og gradvis oppstår et behov for å «flyte fra seg selv». Nevrotikeren kan ha mange strategier for å distrahere seg selv og trekke fokus vekk fra det indre og forankre seg i en aktivitet som binder oppmerksomheten på noe utenforliggende. Typisk sett føler nevrotikeren en indre uro, og forsker å rydde på overflaten for å kompensere eller skape ro på «innsiden».

 

Dette bringer oss over til familiepsykologi hvor de samme mekanismene er på spill. I denne videoen er det snakk om familier som har en tendens til å «feie følelser under teppet». Det kan foreligge en stilltiende klausul på at familien forsøker å unngå sterke følelser, og det gir lite rom for at den enkelte kan uttrykke seg emosjonelt. Det enkelte familiemedlem blir sånn sett bærer av psykiske spenninger som ikke blir avklart i en mer åpen dialog, og gradvis utvikler hele familien en form for nevrotisk lidelse. Her kan man eksempelvis se at ett av familiemedlemmene utagerer enten med alkohol, annet rusmisbruk, rebelsk oppførsel eller andre provokasjoner. Her handler det sjelden om en helt bevisst opposisjon mot et trangt følelsesmessig klima, men representerer snarere et eksempel på at de sterke følelsene finner sitt uttrykk på en destruktiv måte så lenge de holds i «fangenskap». I videoen under beskriver jeg mer inngående denne dynamikken i forhold til en (over)renslig og pertentlig familie hvor den yngste sønnen i huset hadde begynt å tisse på gulvet. Sønnen var 13 år, og atferden var ganske ekstrem. Hva var det som førte til at han reagerte på denne måte? Det er ett av temaene i denne videoen som handler om familier med dårlig følelsesmessig kommunikasjon.

 

 

Familien er et system med en rekke psykologiske mekanismer. Det kan være lurt å være litt bevisst hvilke dynamikker som kan utspille seg i familien. Bevissthet er ofte det beste forebyggende tiltaket vi kan gjøre for å unngå å havne i de «usynlige» fellene. Under har vi samlet alle våre artikler om dette tema i en slags «selvhjelpstest» hvor man kan få hjelp til å gå litt dypere inn i de ulike samspillsmønstrene som kan utvikle seg i en familie.

 

 

Av psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

I denne videoen snakker undertegnede om familiepsykologi og tre former for mellommenneskelige ”problemer” som kan skade en familie. Det er snakk om overinvolvering, dobbeltkommunikasjon og ”sykdomssnakk”. I en familie kan det oppstå destruktive dynamikker og ødeleggende samspill uten at det er så lett å sette fingeren på hva som skjer. Ofte er problemene litt ”usynlige”, men likevel skadelige. Kommunikasjonen mellom familiemedlemmer foregår både på et verbalt og et ikke-verbalt nivå. Det som ikke er verbalt er kanskje vanskeligst å få øye på, men det er også det som foregår ”mellom linjene” som gjerne har den største gjennomslagskraften.

 

Overinvolvering

 

Foreldre kan ha de beste hensikter, men likevel begå en ganske grov feil i møte med barnets behov. Overinvolvering har flere dimensjoner, og blant annet dreier det som om foreldre som hopper inn og gjør oppgaver før barnet får lov til å prøve på egenhånd. Hensikten er sannsynligvis å gjøre livet lettere for barnet, men dette kan utarte seg som en såkalt ”bjørnetjeneste”. Så lenge barnet ikke får lov til å prøve på egenhånd, mister barnet sjansen til å lære seg å fungere kompetent. Gjennom en påtrengende og overinvolvert stil i møte med barn, sier man indirekte at barnet ikke klarer seg på egenhånd. Det kan utvikles en slags tillært hjelpeløshet som barnet tar med seg inn i voksen alder. Som voksne husker de gjerne tilbake på en trygg og god oppvekst, men som selvstendige voksne sliter de med usikkerhet og avhengighet. Mange avhengige mennesker hadde det fint da de var barn, inntil de måtte forlate den trygge (les: overbeskyttende) familiesituasjonen og hanskes med motgang, avvisning og ensomhet i den virkelige verden.

 

Avhengighet og selvusikkerhet er et tema vi har behandlet i flere artikler her på Webpsykologen. For mer innblikk i ”avhengighetens psykologi” anbefaler vi artikkelen:

Selvstendighet kontra avhengighet: ”Avhengige personer har problemer med å sette grenser, ta valg, utvikle seg og være alene. Man føler seg inkompetent, avhengig av andre og kan oppleve seg selv som et barn i en vokseverden. Hva gjør man?”

 

 

Dobbelkommunikasjon

 

I følge den psykodynamisk orienterte psykiateren Johan Cullberg, er doble budskaper et viktig kjennetegn på dysfunksjonelle familier. Det handler om at noen i familien verbalt uttrykker én ting, men samtidig gjennom sin ikke-verbale holdning uttrykker det stikk motsatte. For eksempel kan aggresjon pakkes inn i vennlighet: ”Kjære, hvorfor er du aldri ferdig i tide”. Problemet er først og fremst den forvirringen som oppstår i mottakeren av et slikt budskap. Spesielt er dobbelkommunikasjon ovenfor barn noe man skal være oppmerksom på. Barn lærer seg selv å kjenne gjennom sine foreldre. De speiler seg selv i foreldrenes ansikt, holdning og atferd. Når foreldrene stadig kommer med doble budskaper, skaper det en stor forvirring som i verste fall etablerer en indre forstyrrelse i barnets ”Selv”-utvikling.

 

Problemer med dobbelkommunikasjon kan også være knytet til det fenomenet som kalles passiv aggressivitet. Det er tema i en relatert artikkel vi har kalt:

Passiv aggressiv skyldfordeling: Når følelser av misnøye tilsløres, og deretter serverer andre som et passivt aggressivt og diffust ”bakholdsangrep”, vil familiesystemet gradvis bli preget av en slags ”kald krig stemning”.

 

 

Sykdomssnakk

 

I psykologien er språket det terapeutiske verktøyet man har til rådighet. Mye psykisk helse handler om å tåle, forstå og uttrykke sine følelser. Det handler om å håndtere sitt indre liv ved hjelp av refleksjon, ettertanke og fortrolige samtaler med sine nærmeste. Har man mye språk på det som foregår på innsiden og mellom mennesker, kan man håndtere problemer og konflikter på en god måte. Mangler man språk for følelsesmessig smerte og mellommenneskelige konflikter, hender det at smerten finner sitt utløp på andre måter. Barn har ofte vondt i magen eller hodet når de egentlig opplever konflikter eller utrygghet i barnehage eller på skole. I mangel på et språk som dekker det de opplever, kommer smerten til uttrykk på en kroppslig måte. Det betyr ikke at de simulerer fysisk smerte som en ”unnskyldning” for å unngå skole eller barnehage, men smerten har rent faktisk fått en somatisk fasong. Usikkerhet og frykt fører til mer adrenalin som igjen kan medvirke til magesmerter og lignende.

 

Noen familier mangler språk på følelser og mer subtile elementer i det mellommenneskelige landskapet, hvorpå familiens smertespråk blir mer fysisk. På sett og vis kan det utvikles en kultur hvor det er somatiske problemer som er «ganbar valuta», og det er dette fenomenet vi kaller ”sykdomssnakk” i videoen under.

 

 

 

Familien er et system med en rekke psykologiske mekanismer. Det kan være lurt å være litt bevisst hvilke dynamikker som kan utspille seg i familien. Bevissthet er ofte det beste forebyggende tiltaket vi kan gjøre for å unngå å havne i de «usynlige» fellene. Under har vi samlet alle våre artikler om dette tema i en slags «selvhjelpstest» hvor man kan få hjelp til å gå litt dypere inn i de ulike samspillsmønstrene som kan utvikle seg i en familie. 

 

 

Kilde

 

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!)

 

Av psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

En viktig del av vår utvikling som mennesker dreier seg om selvstendighet. Å bli selvstendig handler om å rive seg løs fra foreldre og fungere på egenhånd. Det betyr at vi forlater barndomshjemmet, etablerer et eget liv, en egen identitet, følger våre egne mål, har egne livsprosjekter og finner en egen retning i livet som ikke baserer seg på støtte fra foreldre eller foreldrenes føringer.

 

Noen familier oppfordrer barn til selvstendighet og lærer dem å stå på egne ben. Barnet lærer å klare seg på egenhånd, deres egne initiativ blir verdsatt, de oppfordres til å påta seg ansvar og lærer å utvikle god dømmekraft. Motsatt finnes det en del hjem som ikke stimulerer utviklingen av autonomi. Det kan hende at foreldre er overbeskyttende og lærer barnet at verden er et farlig sted. Noen foreldre fostrer overdreven tilknytning som fører til avhengighet. Barnets evner og ressurser undermineres og barnet lærer ikke å stå på egne ben.

 

I videoen under snakker psykologspesialist Sondre Risholm Liverød om en helt spesiell form for omsorgssvikt. Også her dreier det seg om en forstyrrelse av barnets behov for selvstendighet. Det handler rett og slett om barn som løper foreldrenes ærend. Helt konkret betyr det at barn vokser opp og engasjeres i livsprosjekter med en slags skjult agenda. På et mer eller mindre ubevisst nivå har foreldrene noen helt bestemte mål for sitt barn, og det kan ofte handle om å fullbyrde noe de selv ikke har klart, men alltid drømt om. På subtile måter henledes barnet i de retningene foreldrene ønsker, og i verste fall går dette på bekostning av barnets egne preferanser, evner og interesser.

 

Selvrealisering handler blant annet om å skape en personlig visjon. Mange går gjennom livet med kun en vag fornemmelse av hvor de er på vei, noe som ofte ender med skuffelse og desillusjoner når man nærmer seg pensjonsalder. Som mennesker har vi behov for frihet og rom til å oppdage våre naturlige tilbøyeligheter, som inkluderer interesser, forhold og aktiviteter som til slutt fører oss til fullbyrdelse. Ved destruktive familiedynamikker, hvor barn blir hensatt til å virkeliggjøre foreldrenes drømmer, risikerer man et barn som vokser opp med en følelse av å «miste seg selv».

 

De fleste er enige om at lykke ikke finnes i rikdom, evig ungdom eller godt vær, men snarere evnen til å engasjere seg dypt i livsprosjekter og installere en større mening i sine daglige bedrifter. Barn som på subtilt vis styres i helt bestemte retninger av sine foreldre, kan i verste fall ende opp på en av livets blindveier med en underlig følelse av å mangle noe.

 

Foreldre vil alltid påvirke sine barn. På sett og vis blir vi dannet som mennesker i relasjon til våre omsorgspersoner. Barnet speiler seg i foreldrenes ansikt og på den måten lærer de seg selv å kjenne. De ser hvordan foreldrene møter verden, og slik adopteres livsanskuelser og mestringsstrategier. Barnet vil med andre ord alltid bli et produkt av sine omsorgspersoner og sine omgivelser, og derfor er det kanskje ekstra viktig at foreldre er bevisst sin oppgave i forhold til barnets behov for autonomi.

 

Vi har alle sett de små ballettdanserne, de fire år gamle «skjønnhetsdronningene» og de purunge fotballspillerne som trener både før og etter skolen. Foreldrene bedyrer at det er barnets egen vilje, og spør man barnet selv, bekreftes dette. Mest av alt ønsker barn foreldrenes oppmerksomhet, anerkjennelse og omsorg, og da er det selvfølgelig nærliggende for dem å bøye seg for de mer eller mindre subtile kravene som kommer fra «øverste hold». Barnet kommer gradvis til å adoptere foreldrenes ønsker og mål og opplever at det er deres egne behov som besørges. I noen tilfeller lever foreldrene gjennom sine barn. Der barnet skulle utvikle et selvstendig Selv og en egen identitet i sitt «psykologiske førersete», sitter en av foreldrene ved rattet. Det er tema i denne videosnutten.

 

 

Som nevnt kan en familie fanges i mange forskjellige dynamikker og mønster, og ikke alle er like heldige. For å unngå at familien fanges i destruktive konstellasjoner, kan det hjelpe oss å vite litt mer om ”familiepsykologi”. På linken under har vi laget en slags ”selvhjelpstest” hvor du både kan lære mer samtidig som du kan forsøke å implementere din egen familie inn i ”analysene” for å skape mer bevissthet rundt familiens fungering på godt og vondt.

 

 

 

Av Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Skyldfordeling og subtile anklager av andre familiemedlemmer er en veltjent måte å vinne kontroll på. I en familie er det ikke alltid den som virker mest dominant og verbalt førende som har makten, men ofte er det personen som gir andre skyldfølelse som har mest «makt». En måte å gjøre dette på er å aldri bli sint, men derimot lei seg. Det installerer ofte en skyldfølelse i andre, noe som binder og straffer på en mer innbitt måte. Den som fordeler skyld, pålegger andre en dårlig samvittighet. I den dårlige samvittighetens posisjon, svinger man pisken selv, og som regel slår man hardere enn det man egentlig fortjener.

 

Familiemedlemmer som aldri blir sinte, men skuffet over sine medmennesker, uttrykker ofte sinne på en passiv og tilsløret måte. ”Ja, selvfølgelig skal vi gjøre som du vil, men sommeren er ødelagt”. ”Ikke tenkt på det, det er ikke så farlig med meg”. Av og til kan slike setninger være helt nøytrale, det kommer selvfølgelig an på konteksten, men ofte har de en bitende undertone hvor det egentlige budskapet er det motsatt av det som blir sagt med ord. ”Det er ikke så farlig med meg” betyr egentlig at det ”ER farlig med meg”. På et ubevisst og undertrykt nivå er personen krenket, sint og føler seg oversette eller forbigått, men gir kun indirekte uttrykk for dette. Effekten av slik passiv aggressivitet er hardtslående og som regel uhyre effektiv. Personen plasserer seg som et slags martyraktig offer for de andre som ikke tar hensyn, og formidler dette ved å si at ”det er ikke så farlig med meg”. Skyldfølelsen sprer seg hos de andre som deretter vil føle seg dårlige og forsøke å finne ut hvordan den tilsynelatende ”ydmyke” personen kan få en oppreisning. Slik vinner personen kontroll over de andre familiemedlemmene på en finurlig måte. Ydmykheten er her en forkledning som skjuler aggresjon. Den passivt aggressive skyldfordeleren legger et jernteppe av vond samvittighet over de andre familiemedlemmene som gjerne fanges og blir direkte ufri i et familiesystem forgiftet av passivt aggressive krefter.

 

Psykisk sunnhet handler mye om evnen til å tåle, forstå og uttrykke sine følelser på en adekvat måte. En åpen dialog rundt følelser og behov skaper som regel et trygt klima i en familie. Det å forholde seg ærlig og åpent til egne preferanser og følelser i relasjon til andre, er på mange måter nøkkelen til god kommunikasjon og et velfungerende samliv. Når man i motsatt fall tilslører sine følelser av sinne og misnøye, og deretter serverer andre disse følelsene som et diffust og uetterrettelig bakholdsangrep, vil familiesystemet gradvis bli preget av en slags ”kald krig stemning”. Dobbelkommunikasjon gjør seg gjeldene i den forstand at man smiler for å tildekke en undertrykt misnøye, og en fiendtlig undertone manifesterer seg som en litt uhåndgripelig skyldfølelse i det enkelte familiemedlemmet.

 

 

 

Relatert artikkel

Passiv aggresjon

«Bak en fasade av tilsynelatende vennlighet, kan den passivt aggressive personen skjule fiendtlige følelser som kun uttrykkes indirekte og tilsløret. De inntar ofte offerposisjonen og føler seg skuffet over andre.»

 
 

 

 

Som nevnt kan en familie fanges i mange forskjellige dynamikker og mønster, og ikke alle er like heldige. For å unngå at familien fanges i destruktive konstellasjoner, kan det hjelpe oss å vite litt mer om ”familiepsykologi”. På linken under har vi laget en slags ”selvhjelpstest” hvor du både kan lære mer samtidig som du kan forsøke å implementere din egen familie inn i ”analysene” for å skape mer bevissthet rundt familiens fungering på godt og vondt.

 

 

Av Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no