Kategoriarkiv: Selvmord

Suicidologi er vitenskapen om selvmord, selvdød, frivillig død eller suicid. Vi ser på psykologiske, sosiologiske og filosofiske perspektiver på en aktiv handling med døden til følge.

Videoforedrag om selvmord

selvmord suicidHvordan kan vi forstå selvmord og selvmordstanker?

 

Det er ikke noe enkelt svar på hvorfor noen martres av selvmordstanker. Årsaksforholdet bak et selvmord er som regel svært sammensatt. Likevel går det an å si noe om tendenser i forhold til psykologi og det selvmordstruede sinnelag. I videoene under har vi samlet noen av våre forelesninger om selvmord. Forelesningene er holdt foran et publikum, og dermed må vi ta forbehold om mindre gode eller uheldige formuleringer. Vi tror likevel at kunnskap om dette tema i seg selv kan ha en positiv effekt dersom man befinner seg i en situasjon hvor man er langt nede eller kjenner noen som trenger hjelp og støtte. Midt i en krisesituasjon bør man først og fremst forholde seg til retningslinjene i artikkelen Hvordan hjelpe en person med selvmordstanker, men det kan også hende vi stiller sterkere i en vanskelig situasjon dersom vi har mer kunnskap i bakhånd.

 

Det impulsive selvmordet

 

Rent overordnet sett opererer litteraturen med noen kategorier i forhold til selvmord. Det er snakk om det planlagte selvmordet, det impulsive selvmordet og de selvmordene som befinner seg et sted mellom impuls og mer reflekterte overveielser. Vi går dypere inn i dette tema i artikkelen som heter Karaktertrekk og selvmordsfare og artikkelen vi har kalt Opptakten til selvmord.

 

Flere studier knytter impulsivitet til selvmordsfare. I videoen under snakker psykologspesialist Liverød om forholdet mellom impulsivitet og selvmord. Evnen til affektregulering, og evnen til å koble inn refleksjon mellom impuls og handling, er en viktig markør i forhold til psykisk sunnhet. Å handle på en impuls i håpløshetens navn kan være dødelig.

 

”Utadvent” eller ”innadvent” aggresjon og selvmord

 

Mange studier viser en sammenheng mellom aggresjon og selvmordsfare. De som er ”varmblodige” og lett affekterte har en høyere risiko i forhold til selvmord. Dette henger sammen med det impulsive selvmordet beskrevet i videoen over. Samtidig finner vi en annen ”psykologisk makup” hvor såkalt innadvent aggresjon representerer en risiko for selvmord. Even til å uttrykke sine følelser på en måte som ikke er til skade for oss selv eller andre, er på sett og vis et av livets viktigste kunststykker. Noen reagerer raskt med sinne ved minste motstand, mens noe sier aldri fra i møte med situasjoner som plager dem. Noen er rett og slett usikre og redde i møte med kraftige følelser, unngår konflikt, trekker seg unna, og holder aggressive følelser på god avstand. Dette kan i verste fall føre til kraftige psykiske spenninger som kulminerer i et slags raseriutbrudd vendt innover. Og noe av det mest aggressive man kan gjøre mot seg selv, er kanskje suicid. Innadvent aggresjon er noe vi skriver mer utfullende om i artikkelen Angst og fortrengt aggresjon.

 

 

Det planlagte selvmordet

 

forklaring pa selvmordNoen selvmord er impulsive og iverksettes fordi vi overrumples av destruktive følelser som ”lammer” vår evne til å innta andre og mer konstruktive perspektiver i en presset situasjon. Andre selvmord kommer som følge av vedvarende nedstemthet eller andre situasjoner som har bygd seg opp over lengre tid. Funksjonssvikt, langvarig depresjon, kronisk smerte, ensomhet og vedvarende følelse av håpløshet er blant de situasjoner og sinnsstemninger som kan utvikle seg i retning av selvmordstanker, selvmordsplaner og selvmordsforsøk. Det planlagte selvmordet utvikler seg ofte i bestemte faser. Den første fasen er preget av agitasjon og rastløshet. Her forsøker personen å avklare sine indre konflikter i forhold til selvmord. Det kan hende at personens tanker om døden er oppe til vurdering samt hensyn til familie og etterlatte.

 

Den neste fasen handler om planlegging av selvmordet. Hvordan skal det gjennomføres? Hvilke metoder skal man bruke? Når man møter mennesker med sterke selvmordstanker, har man som terapeut og kliniker et ansvar for å spørre om personen har tenkt på hvordan selvmordet kan gjennomføres. Det er simpelthen for å finne ut av hvor langt personen har kommet i den prosessen som i verste fall får døden til følge. Den siste fasen er ofte preget av en form for lettelse. Personen er avklart i forhold til familie, etterlatte, sin egen ambivalens og man vet hvordan selvmordet skal gjennomføres. Her kan personen virke både lettet og glad, noe vi ofte tolker som forbedring. Det kan selvfølgelig være snakk om en reell forbedring og nytt livsmot, men det kan også hende at personen har nådd siste fase før selvmordsplanene implementeres. I videoen under reflekteres det litt mer over det som vi her kaller ”det planlagte selvmordet”.

 

Selvmord og diagnoser

 

I vår kultur assosierer vi selvmord med en form for psykisk lidelse. I denne forbindelse er det noen diagnoser hvor risikoen for suicid er høyere. Det gjelder blant annet ved schizofreni, rusmisbruk og depresjon. Det er imidlertid en faktor som på sett og vis ligger dypere enn både diagnoser og konkrete livsomstendigheter, nemlig følelsen av ensomhet. Her handler det ikke bare om fravær av andre mennesker, men snarere en mer eksistensiell form for ensomhet. Følelsen av å bli sett, akseptert, forstått og dermed evnen til å inngå i en nær og fortrolig relasjon med et annet menneske, er kanskje det mest selvmordsforebyggende som finnes. Psykiske problemer innebærer ofte at vi ikke får nok ut av våre relasjoner til andre mennesker, og resultatet er ofte en dyptstikkende følelse av ensomhet. I denne forbindelse er det også at vårt nærvær i forhold til selvmordstruede menneske kan ha en enorm betydning.

 

Når livet blir en evig kamp, og selvmordet fremstår som eneste utvei

 

Fra spiseforstyrrelse til selvmordNoen mennesker hviler sin egen verdi i sine prestasjoner. Ofte har de opplevd at bekreftelser, kjærlighet og aksept kommer som en slags belønning i forhold til prestasjoner. I oppveksten trenger mennesker noe som ofte kalles for ”ubetinget” kjærlighet. Det betyr rett og slett at foreldre klarer å møte barnet på en måte som formidler at de er elsket uansett. Ofte er en slik fornemmelse den mest solide grunnmuren et menneske kan ha, men langt i fra alle har dette med seg i bagasjen. Samtidig lever vi i en kultur hvor status, prestasjoner, karriere, utseende, individualisme, uavhengighet og andre ytre faktorer fungerer som symboler på lykke og velstand. En psykologisk programvare som ansporer oss til å prestere for å føle oss verdifulle, lurer oss ofte inn i svært slitsomme livsprosjekter. Noen blir besatt av prestasjoner og halser hele tiden videre i livet. Ideen er at lykken gjemmer seg bak neste sving, men hver gang man kommer dit, uteblir den gode følelsen man lengter etter. Dermed setter man seg nye mål og håper at tilfredsheten kommer neste gang man når et mål eller presterer litt bedre. Sik kan livet bli et evig jag hvor perfeksjonisme, kontroll, prestasjoner og en kronisk følelse av press er toneangivende på stadig flere områder. I verste fall finner man aldri hvile, hvorpå selvmordstankene melder seg som en mulig ”pause” fra ”livets tredemølle”. Vi skriver mer om dette i artikkelen Når livet blir en evig kamp.

 

 

Håp og evnen til å finne mening er selvmordsforebyggende

 

Evnen til å skape mening i livet, viljen til mening, er helt sentralt i forhold til livskvalitet. Noen eksistensfilosofer sier rett og slett at vi er dømt til å skape mening i eget liv. Frykt, vonde erfaringer, kritikk, mobbing, krig og smerte kan legge beslag på hele vårt mentale apparatur og stenge for glede, mening, lyst, kreativitet og vitalitet. I slike tilfeller risikerer man at meningsløshet farger livet i dystre toner.

 

For å stange innflytelsen av destruktive følelser har mennesket mange strategier, og noen er mer skadelige enn andre. Eksempelvis kan rusmisbruk tilfører oss en midlertidig opplevelse av glede, velvære og mening, men bivirkningene er store. Det er helt bestemte deler av vår hjerne som koder for de positive og livskraftige egenskapene vi har, og når rusmidler kommer inn og stimulerer disse hjernesentrene på en kunstig måte, slutter hjernen å generere ”lykkelig nevrokjemi” på egenhånd. Dermed risikerer man å falle veldig dypt når man slutter å ruse seg. Å bli nykter handler blant annet om å skape mening og engasjement i eget liv uten kunstige hjelpemidler, og det kan være en vanskelig prosess, men ikke en umulig prosess. Samtidig er dette noe vi alle må arbeide med gjennom hele livet. Evnen til å installere mening i livet, og inngå i betydningsfulle relasjoner til andre mennesker, er uten tvil svært selvmordsforebyggende. Når vi møter mennesker på ”kanten av livet”, er håp kanskje noe av det mest verdifulle vi kan formidle. Her må man imidlertid passe på at man ikke presser seg på med håp og positivitet på en måte som undergraver eller ignorerer opplevelsen av fortvilelse hos den andre. I verste fall blir det en ”tenk positivt” strategi som får den andre til å føle seg ennå mer mislykket. Håp er en viktig ingrediens, men som supplement til punktene over som handler om å se, lytte og forstå den andre på dens premisser.

 

Økonomisk utrygghet og selvmord

 

organisasjonspsykologi_og_NAV2Det finnes en verdensomspennende studie som mener å finne en sammenheng mellom økonomiske nedgangstider og selvmord. Som psykolog og kliniker på et distriktspsykiatrisk senter møter man stadig mennesker i svært vanskelige livssituasjoner. Av og til handler det om økonomi, problemer i forhold til utbetalinger, støtteordninger, saksgang i offentlig forvaltning og opplevelser av et NAV system som ikke ser enkeltindividets behov og fortvilelse. Usikkerhet i forhold til økonomi og problemer i forhold til administrative forhold i livet, er en stressfaktor med stor tyngde. Vi sier ikke at dette nødvendigvis skal settes opp som en selvstendig risikofaktor i forhold til selvmord, men vår kliniske erfaringer forteller oss at mennesker i en sårbar og vanskelig livssituasjon, kan føle seg tiltakende hjelpeløse og utrygge i møte med store byråkratier. I Norge har vi en situasjon hvor NAV øyensynlig har blitt et såpass stort og omfattende system at hensyn til enkeltindividet ikke alltid blir ivaretatt. Dette begrunner vi ytterligere i artiklene Krisen i NAV er dødsalvorlig og Enkeltindividet i NAV- byråkratiet.

 

Selvmord kan smitte

 

Selvmordets filosofi
Selvmordets filosofi

I en samfunnspsykologisk innfallsvinkel til selvmord har man sett at selvmord kan utvikle seg som en slags epidemi. Under visse omstendigheter kan selvmord inspirere andre mennesker til det samme. I noen kulturer har man fordømt selvmord og iscenesatt en slags offentlig ydmykelse for å unngå at andre gjør det samme. Hvordan media dekker selvmord og hvordan samfunnet oppfatter en slik handling, spiller ofte en avgjørende rolle. I senere tid har media fått en del retningslinjer å forholde seg til når de skriver om selvmord, blant annet for å unngå at et selvmord får en inspirerende effekt. Vi skriver mer om dette i artikkelen Selvmordet som et virus på tanken

 

Logiske selvmord

 

Hvorvidt det finnes logiske selvmord er i bunn og grunn et filosofisk spørsmål. Noen mennesker kommer i livssituasjoner hvor de mister mange av sine viktigste bærebjelker. Tap av funksjon, behov for pleie, kronisk smerte og uførhet kan under visse omstendigheter eskalere en følelse av håpløshet med døden til følge. Noen mener i så henseende at det finnes såkalte logiske selvmord. Med det mener man at noen begår selvmord av helt forståelig og rasjonelle årsaker. Hitler er et annet eksempel som muligens kan plasseres i en slik kategori. Hitler tok sitt eget liv fordi slaget var tapt. Sannsynligvis orket han ikke å møte fienden og konsekvensene for sine grufulle handlinger, hvorpå han velger døden som utvei. Det var også flere i kretsen rundt Hitler som valgte selvmordet mot slutten av 2. verdenskrig.

 

selvrefleksjonMin personlige holdning er at det ikke finnes noen logiske selvmord. Denne holdningen er mer av en slags pragmatisk karakter enn filosofisk og gjennomtenkt. I min hverdag som psykolog og kliniker i psykisk helsevern, møter jeg stadig vekk mennesker på kanten av livet. Da tenker jeg alltid at det er min oppgave å se dem, lytte til dem og forsøke å skape en mellommenneskelig bro som i beste fall kan gi en ny ramme rundt fortvilelsen. Først og fremst dreier det seg om en slags aksept og innlevelse i den andres opplevelsesverden.  Av og til utløser det muligheten for å etablere noen andre perspektiver i det selvmordstruede sinnelag. Min holdning er at selvmord er en handling som ofte iverksettes på grunn av manglende fortolkningsmulighet. Når døden fremstår som eneste eller beste utvei, er det sannsynlig at personen orienterer seg i livet med skylapper. Depresjon, angst og stadig emosjonelle svingninger kan føre til en svært anstrengt livsførsel, men vår opplevelse av oss selv og tilværelsen er alltid farget av vårt psykiske fortolkningsapparat (Se artikkelen Destruktiv programvare i hjernen). Våre opplevelser filtreres gjennom et slags psykisk operativsystem som er influert og påvirket av tidligere erfaringer, traumer og våre mellommenneskelige tilknytningsmønstre. Omsorgssvikt, mobbing, kjeft, kritikk, traumatiske hendelser, smerte og håpløshet er elementer som kan komme til å styre måten vi tenker, føler og handler på. Min holding er at man i langt de fleste livssituasjoner kan skape forandringer i sitt eget operativsystem slik at man kan leve forbi og finne ny mening i kjølevannet av selv den dypeste smerten. Vi skriver mer om dette i artikkelen som heter ”Finnes det logiske selvmord”.

 

Til sist vil jeg også nevne den bemerkelsesverdige livsveilederen, Eckhart Tolle, som stod på randen av selvmord, men kom til å oppdage noe viktig i dypet av sitt martrede sinn. Han fant en innsikt i den altoppslukende smerten som reddet hans liv. Av og til gir krise grobunn for vekst og forandring. Min erfaring er at dette alltid ligger som en potensiell mulighet, og denne muligheten kommer ofte til overflaten ved kriser. Det er ikke lett å oppdage nye og utviklende livsbetingelser under tyngden av selvmordstanker, men det er mulig. Jeg anbefaler alle å sette seg inn i Eckhart Tolle sin prosess fra selvmord til livet og mental balanse, noe vi skriver om i artikkelen ” Livreddende (selv)innsikt”.


 

Relaterte artikler

  • Selvmord på verdensbasis – Hva forårsaker selvmord?
    Forekomsten av selvmord øker neste over alt i verden. Religion, medias innflytelse, globalisering, sosiale og kulturelle tilknytningsbånd er avgjørende faktorer.
  • Hvordan takle et selvmord?
    De etterlatte etter selvmord kan få det svært vanskelig. Suicid er en krise som rammer hardt og følelsen av tap er uunngåelig, men hvordan kan man takle det?
  • Forklaringer på selvmord
    Kanskje finnes de som velger døden som følge av en gjennomtenkt og moden avgjørelse, men grenseoppgangene mellom en veloverveid beslutning og en impuls i håpløshetens navn er ofte uklar.
  • Selvmordets filosofi
    Finnes det situasjoner hvor selvmordet representerer et godt valg? Har vi lov til å ta vårt eget liv? Selvmord handler ikke bare om personlige kriser og psykologi, men også om livssyn og sosiologi.
  • Perspektiver på selvmord
    Mennesket er et komplekst vesen, og i tilfeller av selvmord finnes det sjelden en enkeltstående faktor som kan forklare tragedien.

 

Av psykolog Sondre Risholm Liverød
Spesialist i klinisk voksenpsykologi
WebPsykologen.no
 

Finnes det logiske selvmord?

selvmordstankerHitler tok livet sitt fordi han innså at slaget var tapt. Han ville ikke møte fienden og stå til ansvar for sine handlinger. Dermed fremstod den selvvalgte døden som den beste utveien i den pågjeldende situasjonen. Kanskje kan man til en viss grad forstå denne avgjørelsen? Det finnes også mennesker som befinner seg i svært vanskelige livssituasjoner knyttet til kronisk smerte, funksjonstap, avhengighet av pleie eller andre livsomstendigheter som virker så lite tilfredsstillende at man vurderer døden som en utvei. Noen mener at man i slike tilfeller kan forstå selvmordet, og kaller det derfor et logisk selvmord. Andre mener at det ikke finnes noen logiske selvmord, rett og slett fordi man ikke vet hva man velger når man velger døden. Man vet at man velger bort livet, men ingen vet hva døden innebærer, og dermed er valget om døden verken logisk eller rasjonelt. Denne problemstillingen er også tema i videovignetten under.


 

Noen mennesker overlever krig og forferdelige omstendighet med et sterkt ønske om å leve videre. Andre lever i overflod, men opplever likevel en tyngende og påtrengende meningsløshet. Noen velger døden fordi kjæresten gjør det slutt, og livet virker uoverkommelig uten kjærestens støtte. Noen havner i en ulykke og mister mye av livet slik det var, men er glade for å overleve og finner ny mening i en ny situasjon. Andre klarer ikke å tilpasse seg store omveltninger i livet på samme måte. Hvem som dør og hvem som ikke dør i forhold til selvmord, er det vanskelig å si noe spesifikt om. I artikkelen Karaktertrekk og selvmordsfare ser vi litt på noen menneskelige disposisjoner som assosieres med en høyere risiko for selvmord, men her er det kun snakk om vage tendenser.

 

Personlig vil jeg mene at det ikke finnes noen logiske selvmord. Jeg kan ta feil, men det er uansett min grunnholdning. Jeg møter mennesker som er på kanten av livet, og jeg ser det som min oppgave å skape en bro inn til dette menneske, se fortvilelsen, bekrefte fortvilelsen og gradvis peke i litt andre retninger i håp om å etablere noen nye perspektiver i det selvmordstruede sinnelag. Ofte er beslutningen om selvmord tatt med ”depressive skylapper”, som følge av påtrengende angst og uro eller som følge av en dyp og inderlig følelse av ensomhet og håpløshet eller andre ”eksistensielle” plager. Selv om livet fremstår som uverdig, forferdelig, smertefullt, meningsløst eller uutholdelig, er vi til syvende og sist med på å skape våre egne verdensbilder. Vi er selv medforfattere i vår opplevelse av oss selv og tilværelsen, og måten vi skriver fortellingen på er avgjørende. Dersom vi skriver oss i døden, vil jeg som psykolog og kliniker alltid mene at det er fordi våre fortolkningsrammer er begrensede. En del av psykologiens oppgave er på sett og vis å gi oss et større repertoar av perspektiver vi kan bruke for å endre kurs, skape mer livsglede og finne mening i det som tidvis virker håpløst. Jeg tror dette er en mulighet i langt de fleste tilfeller.

 

Eckhart Tolle er en bemerkelsesverdig person som hadde en vond og vanskelig oppvekst. I voksen alder utviklet han sterke selvmordstanker. ”Jeg orker ikke å leve med meg selv lenger”, var en setning han begynte å gjenta. Etter hvert så han at setningen gjemte på en merkelig hemmelighet. Hvem er ”Jeg” som ikke orker å leve med ”Meg”? Er jeg to personer – et ”jeg” og et ”meg”? Må jeg ta livet av begge to? I dypet av Tolles store fortvilelse gjemte det seg en verdifull innsikt. En innsikt som forandret hans liv totalt. Han forstod at det var et kaos av destruktive tanker og følelser, farget av fortidens opplevelser, som definerte og kontrollerte hans liv. Et massivt bolverk av negative tanker og følelser martret hans indre liv. Kroniske bekymringer for fremtiden, mistillit og størknet sinne fra fortidens urettferdigheter la en mørk skygge over Tolle sitt liv. Han var i ett med sitt indre mentale støy, og det var en slitsom og utmattende måte å leve på. Langsomt innser Tolle at han ikke er sine tanker og følelser. Herfra gjennomgår han en utrolig prosess hvor mangel på livsmot blir til livsglede og angsten erstattes av en dyp indre ro. Jeg oppfordrer alle de som går med tanker om selvmord å lytte til Tolle før de bestemmer seg. Vi har skrevet om hele hans forandringsprosess i artikkelen som heter Livreddende (selv)innsikt.

 

Noen vil hevde at det verste et menneske kan rammes av ikke er bakterier, virus eller andre dødelige sykdommer, men snarere ideer. Det verste som kan plantes i mennesket er derfor ikke virus av fysisk karakter, men virus på tankegangen. Noen ideer kan ta bolig i mennesker og føre til handlinger av katastrofal karakter. Disse ideene kan man ikke fjerne med antibiotika eller andre medisiner, og derfor representerer de kanskje menneskets største utfordring. Noen ideer kan føre mennesker til å ta livet av andre, men i denne artikkelen snakker vi om ”ideer” som fører til selvmord. Det er snakk om individets fortolkning av seg selv og sin livssituasjon og konklusjoner hvor livet velges bort. Tanker og følelser styrer vårt indre liv, og disse psykiske mekanismene er farget av våre erfaringer og våre tidligere relasjoner. Det vi tenker og føler er aldri en direkte projeksjon av virkeligheten, men vår variant av virkeligheten. Hvis vi lever for tett på våre tanker og følelser, eller vårt Ego, og lar automatiske tanker få autoritet nok til å definere oss som mennesker, kan det hende vi er fanget av et destruktivt livsmønster. Tolle forstod at han var noe mer en sitt ego. Ego var en forgjengelig og korrupt størrelse som forførte ham inn i en negativ spiral. I det han innser at det er de destruktive kreftene i ego han ønsker å ta livet av, og ikke seg selv, skjer det en forandringsprosess som redder hans liv. En slik innsikt er både enkel og komplisert. Av og til er den så enkel at den nesten er umulig å forstå. Er man langt nede og på kanten av livet, vil jeg mene at den valgte døden alltid representerer et uklokt valg. Ikke ta livet av deg, men ta livet av det mentale godset som hindrer vekst og utvikling.

 

Psykolog Sondre Risholm Liverød
Spesialist i klinisk voksenpsykologi
WebPsykologen.no

Når livet blir en evig kamp

selvmord og livet som en kampI artikkelen Perfeksjonistisk og selvkritisk ser vi på hvordan mange mennesker i vår kultur ikke klarer å nyte livet, men lever under en konstant følelse av press. Det er gjennom prestasjoner de føler seg verdifulle, og symptomene er blant annet tvang, perfeksjonisme og arbeidsnarkomani. I denne artikkelen skal vi undersøke den samme problemstillingen og se hvordan et liv preget av ubønnhørlige krav til egen innsats genererer enorme mengder stress, frarøver oss livskvalitet og i verste fall leder oss mot selvmordstanker som den eneste utsikten til en pause fra livets tredemølle.

 

Noen mennesker har vokst opp med for høye krav og for mye press i forhold til plikt og prestasjoner. Noen barn opplever at foreldrenes kjærlighet er noe man fortjener dersom man tilfredsstiller høythengende standarder. Andre har vokst opp sammen med én eller to foreldre som var forbilder for uforholdsmessige eller ubalanserte standarder. Noen har til og med opplevd kritikk med en påfølgende følelse av skam og utilstrekkelighet dersom de ikke nådde opp til de høye forventningene. Under slike oppvestvilkår risikerer man at barnet installerer en idé om at man må være best for å være verdifull. Man må prestere perfekt for å være god nok, og pliktoppfyllelse blir et slags livsprosjekt som går på bekostning av hvile, kreativitet og nytelse. I følge Young og Klosko sine teorier om negative leveregler står man her i fare for å utvikle et livsmønster de kaller ”overdrevent kritisk og strenge standarder”.

 

 

Dersom perfeksjonisme har blitt en slags stilltiende livsfilosofi på grunn av erfaringer gjennom oppveksten, er det sannsynlig at den primære følelsen er press. Det er som om det kreves noe hele tiden. Det er ikke tid til å slappe av og nyte livet. Hele tiden skal man videre og prestere mer eller nå nye mål. Streben etter å være best og ha det beste kan gjennomsyre mange aspekter ved livet. Det kan dreie seg om å være best i det man gjør, enten på skole, arbeid, idrett, hobbyer, stevnemøter eller sex. Rent materielt kan det handle om å ha det fineste huset, den fineste bilen, den beste jobben, tjene masse penger, være den peneste eller den mest attraktive og kanskje har man forventninger om å være kreativ og organisert på en perfekt måte.

 

De som har et mønster hvor egen verdi er avhengig av prestasjoner, eiendeler og måloppnåelse, oppnår ofte mye, men de tar sine prestasjoner for gitt. Problemet kan blant annet være at de hele tiden når nye mål, men ikke klarer å glede seg over prestasjonene. Den gleden de på sett og vis søker etter, har en lei tendens til å utebli. Når den forventede gleden eller lykken ikke kommer, setter de seg nye mål og haster videre. Slik blir livet en uendelig kamp for å føle seg tilfreds, og slik går man glipp av selve livet her-og-nå fordi man hele tiden er på jakt mot fremtidens bragder og lykken som forventes rundt neste sving.

 

Når man lever et liv som krever at man hele tiden presterer for å føle seg tilpass og verdifull, kommer man til å drive en slags rovdrift på seg selv. Å leve under et konstant press har sine omkostninger, og følgende er blant de mest vanlige symptomene:

  • Høyt blodtrykk
  • Magesår
  • Kolitt
  • Søvnproblemer
  • Trøtthet
  • Panikkanfall
  • Hjertearytmi
  • Fedme
  • Ryggplager
  • Hudproblemer som utslett og eksem
  • Leddgikt
  • Atsma
  • Urolig mage

I tillegg er det en rekke andre fysiske symptomer forbundet med denne typen livsførsel.

 

For de som lever under tyngden av overdrevent strenge krav til seg selv, består livet av å gjøre. Dette kan skape et helt spekter av negative følelser. Noen er eksempelvis konstant frustrert over at de ikke klarer å oppfylle egne krav og forventninger. Den minste ting blir noe man skal prestere og få til, noe som fjerner både gleden, spontaniteten og tilstedeværelsen i det man foretar seg. Man kan leve på en kronisk følelse av engstelse for den neste tingen man skal klare, og alt man skal lykkes med kan utarte seg som besettelser som overskygger ethvert snev av livsglede og livsbevissthet.

 

Gradvis vil man selvfølgelig merke at måten man lever på genererer mye stress og de stressrelaterte sykdommene vil melde seg. Da handler det om å senke skuldrene, senke kravene, se seg om, merke livet, ta en pust i bakken, hvile og gjenvinne livskvalitet, men som regel gjør man det motsatte. Istedenfor å ta det roligere, øker man hastigheten og påtar seg mer ansvar, flere oppgaver og setter seg ennå høyere mål. Det er som om den psykiske programvaren, eller den negative, og til dels ubevisste, leveregelen lurer oss til å tro at de tingene vi streber etter snart vil gi avkastning og tilfredsstillelse. Bare vi står på litt mer får vi den etterlengtede følelsen av tilfredshet. Slik er det dessverre ikke. Negative leveregler lurer oss inn i livsmønstre som forsterker seg selv og sørger for at vi gjentar fortidens tabber. Man innser ikke at den måten man lever på, og strategien for å oppnå lykke, gjør det umulig å oppleve ekte tilfredsstillelse. Det eneste man har igjen for å prestere perfekt er følelsen av konstant press. I verste fall blir livet et evig jag hvor det ene kravet avløser det andre uten at man klarer å finne hvile noe sted. I noen sørgelige tilfeller hender det at personer som lider under denne leveregelen ikke ser noen annen utvei enn døden, som om det å avslutte hele livet er den eneste mulige pausen. I videoen under snakker jeg om hvordan overdrevent strenge standarder og uforholdsmessige krav til egne prestasjoner i verste fall kulminerer i selvmord.

 

Når selvmordet fremstår som den eneste pausen fra livets utrettelige krav, er man som regel fanget av et svært destruktivt livsperspektiv. Den Østlige visdomstradisjonene er flinke til å poengtere problemer av denne typen, og samtidig tilbyr de en livsfilosofi og en livspraksis som kanskje kan avhjelpe et sinnelag som martrer seg selv under følelsen av konstant press. Det å eie de flotteste tingene, opparbeide seg mer og mer status, tilstrebe andres anerkjennelse eller skalere makthierarkiene gir ikke mennesker mer lykke. Både folkeeventyr og religiøse fortellinger er fulle av metaforer og konkrete argumenter mot ideen om å knytte følelsen av indre fred og lykke til den materielle virkeligheten. Likevel slutter vi ikke å forføres av våre automatiske tanker som krever at vi løper stadig raskere på livets tredemølle, anskaffer flere ting, tror at lykken kommer rundt neste sving, etter neste lønnsforhøyelse eller etter neste prestasjon. Dette er en tankefelle som både kan ha sitt opphav i vår egen oppvekst, men samtidig er det sannsynlig at denne tankefellen ligger innbakt i vår egen kultur. Vi skriver mer inngående om dette tema fra et Østlig perspektiv i artikkelen Tankekjør, giftige følelser & uro.

 

I videoen snakker jeg om en pasient jeg hadde i terapi som bestemte seg for å dø. Hun var utslitt av en utrettelig selvkritisk holdning, ubønnhørlige krav til egen innsats og all verdens smerter forbundet med stress og konstant frustrasjon. Ingenting var godt nok for henne og hun kunne ikke fri seg fra tanken om at hun hele tiden måtte prestere litt bedre, jobbe litt hardere og klarer litt mer for å finne den roen hun hadde sårt behov for. Til slutt orket hun ikke mer, og siden hun ikke klarte å være perfekt i forhold til egne standarder, orket hun ikke å leve i det hele tatt. Hun bestemte seg for å ta sitt eget liv, og i det hun tok denne beslutningen, opplevde hun en dyp og indrelig fred. Hun lå på sengen og følte seg totalt avslappet, en følelse hun ikke hadde hatt på mangfoldige år. Hun overlevde selvmordsforsøket og noen uker senere forteller hun meg om de to beste timene hun har hatt i hele sitt liv. Det var de to timene da hun ga slipp på alt og fant hvile fordi livet var ved veis ende. Hun var likevel ikke ved veis ende, og den freden hun opplevde i disse to timene var ikke i døden, men i livet. Det gav henne håp om at hun kanskje kunne finne tilbake til denne fredfulle følelsen uten å ta sitt eget liv. Vi arbeidet med forståelse for hennes negative leveregler og tankemønstre som koblet hennes egen verdi til prestasjoner. I tillegg jobbet hun systematisk med mindfulness meditasjon som supplement til den psykoterapeutiske prosessen. I mindfulness lærte hun seg å gi slipp, la gå og finne tilbake til øyeblikket. Hun oppdaget hvordan tankene hele tiden pisket henne fremover i livet og dermed sørget for at hun aldri var til stede i nuet. Hun opplevde ikke livet som annet en bekymring for fremtiden. Ethvert øyeblikk var farget av anstrengte tanker om alt hun skulle klare i morgen, og til sin forferdelse innså hun hvordan disse tankemønstrene la beslag på følelsene og ethvert tilløp til livskvalitet og glede. Gjennom mental trening og mindfulness klarte hun å frede noen øyeblikk fra tankenes tyranni, og her åpnet det seg en liten pause hver dag. Denne pausen utvidet hun fra uke til uke, og meditasjon ble en viktig del av hennes livspraksis. Terapi med fokus på introspektiv selvforståelse i kombinasjon med meditasjon klarte å endre hennes fokus. Langsomt etablerte det seg en slags ny holdning til livet hvor det var mulig å hvile og føle glede uten å være best, ha full kontroll, prestere perfekt eller fungere som superkvinne.

 

Slike fortellinger viser oss at det er mulig å forandre livet ved å endre fokus, og mindfulness kan være et viktig verktøy i en slik prosess. Er du mer interessert i mindfulness, anbefaler vi vår samleside som kalles Lær deg mindfulness. I denne artikkelen har vi også fokusert på såkalte negative leveregler. En negativ leveregel er et mønster som utvikler seg fra tidlig alder og får gjenklang gjennom hele livet. Det er som om våre tidligste erfaringer på sett og vis blir toneangivende for vår videre livsførsel. I verste fall lever med svært negative leveregler som påvirker måten vi tenker, føler og handler på. Teoretikerne bak ideen om negative leveregler har definert og beskrevet et tiltalls negative livsmønstre. Er du mer interessert i leveregelpsykologi, anbefaler vi deg vår ”selvhjelpstest” med fokus på å kartlegge eventuelle negative leveregler i ditt eget liv.

 

Selvmord er også noe vi har skrevet mye om på webpsykologen, og du finner alle våre artikler om dette tema under kategorien Selvmord.

 

Kurs i selvutvikling

 

Negative leveregler eller livsmønster er også et sentralt tema i WebPsykologen sine selvutviklingskurs. Sjekk linken og meld deg på for en dag med psykologi presentert på en praktisk og jordnær måte. Kurset har fått veldig gode tilbakemeldinger. Målet med kurset er å presentere psykologi på en måte som gir ny innsikt og verdifulle redskaper i hverdagen. Kurset passer for ALLE som er interessert i psykologi, mindfulness og menneskets muligheter for vekst, utvikling og selvrealisering.

 

Mer om endring av negative livsmønster

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
Spesialist i klinisk voksenpsykologi
WebPsykologen.no

Destruktiv programvare i hjernen

menneskets-psykeNoen ganger lever vi etter ideer og tanker som er feilaktige eller destruktive. Gjennom oppveksten påvirkes vi i relasjon til våre medmennesker, og det vi blir fortalt om oss selv som barn, inkorporeres ofte som en del av vår identitet og selvfølelse gjennom resten av livet. Hjernen er selve datamaskinen, men det psykiske operativsystemet vi bruker for å orientere oss i tilværelsen, er noe som installeres i takt med våre erfaringer og våre nærmeste relasjoner. Omsorg, empati, ros og bekreftelser gir barnet som regel en solid programvare som fungerer godt i møte med verden, mens mye kjeft, kritikk, ignoranse, ydmykelse, mobbing og lignende, kan installere svært negative tankemønstre, akkompagnert av destruktive følelser, i barnets ”mentale datamaskin”. I denne artikkelen skal vi se på hvordan menneskets psykologiske programvare kan tolke opplevelser på en så nedslående måte at det ender med selvmord.

 

Hvordan installeres psykisk programvare, hvordan fungerer slike programmer og hvordan kan vi eventuelt avinstallere programmer som fungerer dårlig? Vi bruker her en datametafor på menneskets psykiske liv, noe som kan virke litt mekanistisk, men samtidig kan det fungere som et godt bilde på vår indre verden og samtidig formidle viktige aspekter knyttet til vekst og selvutvikling.

 

Lars og selvmordsforsøket

 

Lars går nedover hovedgaten i Kristiansand sentrum. Han har vært nedstemt og nedtrykt i flere måneder. På sett og vis har han følt seg deprimert hele livet. Han opplever at familien har gitt ham opp, og gjennom de siste årene har han mistet kontakten til mange av sine venner. Han føler at han er helt alene i hele verden. Han har gitt opp sine medmennesker da de alltid kommer til å svikte ham. Lars føler seg oversett, misforstått, tråkket på og underlegen. Han har alltid vært en person som sier ”ja” for å hjelpe andre, men han får lite tilbake. Han blir ofte skuffet, men aldri sint.

 

Lars sitter fast i en offerposisjon, og det er mange problemer med å se på seg selv som et offer. Det er vanlig at offeret ser på seg selv som den lidende part i alle situasjoner. Den voldelige ektemannen skylder på kona for at hun er en flørt, den mishandlende forelderen skylder på barnet på grunn av provokasjoner, eller den sinte sjefen skylder på de ansatte for alle problemer i avdelingen. Lars sine foreldre klarte ikke å se innvirkningen av deres konstante undertrykkelse av hans preferanser, ønsker, behov og meninger gjennom oppveksten. Lars var nødt til å undergrave egne behov i et evig forsøk på å tilfredsstille foreldrenes krav. Han følte aldri at han ble god nok, og dette utviklet seg som en slags svulst på hans selvfølelse. Han begynte å se på seg selv som mindreverdig. Han forsøkte å tilfredsstille andre for å bli likt, men sa aldri noe om egne behov. Det førte til at han ble en slags ”usynlig” person som folk tok for gitt. Han ble lett glemt fordi han aldri markerte seg. I diskusjoner og sosialt samspill ga han lite motstand, og han sa sjelden noe om sine egne meninger. Det førte til at andre oppfattet ham som kjedelig. Han var forsiktig og sensitiv i en konstant frykt for å støte andre eller bli avist, men paradoksalt nok var det nettopp denne oppførselen som førte til at han gjentatte ganger ble oversett og ignorert.

 

Lars går nedover gata i en dyster sinnsstemning. Han er sikker på at alle har gitt ham opp, ingen bryr seg, og hva er vitsen med å leve et slikt liv? Da ser han Peder komme ut av bakeriet. Peder har vært hans beste venn siden ungdomsskolen. Lars vinker og sier ”hei”, men Peder går rett forbi ham. Da forstår Lars at han har mistet sin aller siste venn. Han går hjem, drikker store mengder sprit og tar et ukjent antall piller i suicidal hensikt. Et døgn senere våkner han opp på intensivavdeling, og deretter overflyttes han til psykiatrisk døgnpost.

 

Lars forklarer psykologen at han er helt ensom. Han beskriver et liv uten sosiale forbindelser, og han forteller om Peder som var hans siste venn.

 

Hvordan kan du vite at Peder har gitt deg opp?
Han sa ikke «hei», gikk bare rett forbi…
Hvordan vet du at han så deg?
Han gikk jo rett forbi meg…
Kan du ringe ham og undersøke om han har bestemt seg for å avslutte vennskapt?
Er ikke det dumt…
Jeg tror det er en mulighet for at du tar feil. I så fall er det dumt å ikke rette opp i denne misforståelsen.

 

Lars ringer til Peder som forteller at hans samboer er innlagt på sykehus. Tilstanden er ganske alvorlig, og den dagen Lars møtte ham Kristiansand sentrum, var han på vei til sykehuset. På det tidspunktet var han helt fortvilet og hastet av sted til sykehuset for å treffe kjæresten. Han hadde ikke sett Lars på veien, men lurte på om Lars kunne stikke innom da han trengte noen å snakke med.

 

 

Lars avinstallerer den suicidale programvaren

 

Lars forsøkte å begå selvmord som føle av mange ting som hadde utviklet seg over tid. Men selve avgjørelsen ble tatt på feil grunnlag. Denne episoden fikk Lars til å se litt mer kritisk på sin egen måte å fortolke omgivelsene på. Han begynte å se på sine tankemønstre, følelser og handlinger, og gradvis oppdaget han forskjellige ”tankefeller” som styrte livet hans i negative (selvoppfyllende) retninger. Han begynte å forstå hvordan hans mangel på selvtillit og selvfølelse førte til at han isolerte seg og avviste andre mennesker, mens han hele tiden hadde tenkt at det var de andre som avviste ham. Det gikk opp for ham at andre mennesker ikke kunne forstå hva han trengte hvis han ikke gav uttrykk for sine behov og meninger. Han visste at han unnlot å gi uttrykk for egne behov i frykt for å ta plass og bli avvist, men innså samtidig at denne strategien nettopp førte til at han ble glemt og avvist. Hans stretegier i samspil med andre mennesker sørget for at fortidens avvisning gjentok seg i alle nye relasjoner. Han satt fast i den undertrykte posisjonen, og uten at han selv var klar over dette, gjenskapte han denne posisjonen i alle nye relasjoner.

 

Gjennom observasjon av sin egen indre verden oppdaget han dessuten at de negative tankene var et ekko fra fortiden. Han var ikke født mindreverdig, men foreldrenes konstante press og gnagende kritikker hadde fått ham til å tro at han var dårligere enn andre. Han oppdaget også at hans perspektiver ikke fortalte sannheten om ”virkeligheten”, men at han selv var med på å skape sine egne fortolkninger av denne ”virkeligheten”. Han var forfatter av eget liv, og fortellingen han skrev var en dyster gjentakelse av foreldrenes nedlatende holdninger. Selvmordsforsøket ble et vendepunkt i Lars sitt liv. Istedenfor død, ble krisen en kilde til vekst. Lars oppnådde noe i retning av det vi i en tidligere artikkel kalte Livreddende (selv)innsikt.

 

Lars klarte å endre sitt liv ved å endre fokus. Han begynte å forholde seg mindre til ”innholdet” i tankene sine. Han forstod at tankene ikke fortalte sannheten om ham selv og tilværelsen, men at disse tankene var korrupte og kvelte både glede, kreativitet, selvtillit og livslyst. Fra å være et offer for sine tanker og følelser, ble han en observatør. Han begynte simpelthen å se på hvordan hans automatiske tankemønstre styrte både følelser, holdninger og handlinger. Det var med andre ord en økt oppmerksomhet på den psykologiske programvaren som sørget for at Lars kom tilbake til livet etter selvmordsforsøket. Prosessen var enkel og vanskelig på samme tid: Først skifter han fokus fra offer til obeservatør, og deretter inntar han rollen som agent i eget liv. Han innser at han kan forme livet og tilværeslen på nye måter. En bevisstgjøringsprosess sørger for at fortidens traumer ikke lneger får lov til å påvirke nåtiden og fremtiden i like stor grad. Slik installerer Lars «ny programvare» i sin egen hjerne.

 

Det er ikke alltid vi klarer å avinstallere destruktiv programvare fra fortiden, men introspektiv undersøkelse kan avsløre og definere tenkemåter og følelser som ødelegger livet. (Introspeksjon er en psykologisk forskningsmetode som består i bevisst selviakttagelse og rapportering av egne opplevelser). Forandring krever at vi undersøker vårt indre liv med en radikal aksept. Vi må studere vårt eget psykologiske operativsystem uten å tro at den dataen som genereres i dette systemet definerer oss som mennesker. Vi er ikke de tankene og følelsene som oppstår i vår indre verden. Disse tankene og følelsene er bare midlertidige fortolkninger av oss selv og livet, og de er alltid påvirket og farget av våre tidligere erfaringer og den pågjeldende konteksten og mye mer. Så snart vi erkjenner at vi ikke er våre tanker og følelser, har vi en mulighet til å endre fokus. Vi kan begynne å studere vår egen måte å tenke, føle og handle på, og dermed høste verdifull innsikt som kan endre oss på ganske grunnleggende måter. Når vi ser hvordan våre tanker og følelser fungerer som et misvisende kompass, kan vi med bevisst innstats endre kursen i vårt eget liv.

 

Kanskje kan man si at Lars har kjørt seg fast i en snever virkelighetstunell hvor alle tanker og følelser preges av negativitet og en blanding av selvmedlidenhet og selvforakt. I hans virkelighetsoppfattelse er han mindre verdifull enn andre mennesker, og andre mennesker er noen drittsekker fordi de svikter ham hele tiden. Lars sin virkelighetstunell preges av et operativsystem som filtrerer data gjennom et program som sier at ”Jeg er ikke en verdifull person, og andre mennesker er bare opptatt av seg selv.” I videoen under forsker jeg å si noe om hvordan våre virkelighetstuneller eller virkelighetsmodeller kan begrense og forvrenge våre liv på svært uheldige måter. Og selvbevissthet er ofte nøkkelen til en litt romsligere og friere virkelighetstunnel.

 

 

Relaterte artikler

 

Selvmord er alvorlig tema vi behandler i flere artikler under kategorien som heter ”selvmord” her på webpsykologen.

 

Kurs i selvutvikling

 

Vi holder selvutviklingskurs i Kristiansand omtrent annen hver måned. Vi påtar også dessuten andre oppdrag på forespørsel her. Kursene kan skreddersys og fellesnevneren er psykologi presentert på en praktisk og anvendelig måte. Det handler mye om å forstå mekanismene i vårt ”indre liv”, og ikke minst hvordan Østens og Vestens psykologi kan gi oss verdifulle redskaper som skaper vekst og utvikling.

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Livreddende (selv)innsikt

selvrefleksjonJeg kan ikke leve med meg selv…

 

Denne setningen ble et viktig vendepunkt for den spirituelle veilederen Eckhart Tolle. I en tilstand av dyp fortvilelse, etter en vanskelig oppvekst og flere år med depresjon og følelsesmessig ubehag, begynte han å nærme seg selvmordet. ”Jeg kan ikke leve med meg selv…” var setningen som langsomt ble et slags mantra i Tolles trøstesløse sinnelag. Men heldigvis oppdaget han at det var noe merkelig med denne setningen. Det var som om ”Jeg” og ”Meg” fremsto som to forskjellige personligheter eller instanser i hans indre liv. Hvem er denne ”Jeg” som ikke orker og leve meg ”Meg”, ble et spørsmål som Tolle brukte mye tid på. Er jeg to personer? Når jeg ikke orker å leve mer på grunn av all min smerte, hvem er det jeg egentlig vil ta livet av? Slike gåtefulle spekulasjoner ble Eckhart Tolle sin redning. Det ble også inngangsporten til en dyp innsikt som endret hele hans liv.

 

 

Til ettertanke

 

Hva var det egentlig Eckhart Tolle innså? Hva åpenbarte seg i setningen som dukket opp i hans fortvilte sinnelag? «Jeg kan ikke leve med meg selv…«.

 

 

Hvem er hvem av ”jeg” og ”meg”…?!

 

Eckhart Tolle er en slags «multireligiøs» åndelig veileder som viser mennesker hvordan de er bundet til sine selvforståelser og verdensanskuelser på en måte som dypest sett hindrer personlig vekst, og i verste fall kronifiserer både stress og uro i menneskets sinnelag. Hans innsikt er enkel og komplisert på samme tid.

 

Tolle var så martret av psykiske plager og mentalt støy at han var på vei mot selvmordet. Plutselig oppdager han at mange av de følelsesmessige plagene er et resultat av alle de negative ideene og tankene han har om seg selv. Menneskets Ego er en oppsamling av ganske fastlåste ideer og følelser som styrer måten vi tenker, føler og handler på. Når Tolle begynner å studere sitt eget sinn, oppdager han at han på sett og vis ”deler seg i to”. Han er nå den som observerer sin egen psyke i arbeid. Han skifter rett og slett fokus. Fra å være et offer for sine negative tankemønster og destruktive følelser, blir han en observatør til sitt eget indre liv. Han oppdager at tankene og følelsene fanger ham i et konspiratorisk spill og lurer ham inn i nedslående oppfattelser av seg selv. Han ser at tankene ikke er objektive, men gjerne et slags ekko fra fortiden som kan farge hans identitet og selvfølelse på skadelig vis. Han innser at han ikke er sine tanker og følelser. Tanker og følelser er noe som kommer og går, og de er gjerne korrumpert av negative erfaringer fra fortiden som ansporer til stadig nye bekymringer for fremtiden.

 

Jeg er ikke mine tanker, følelser og erfaringer. Jeg er ikke innholdet i livet mitt. Jeg er Livet. Jeg er stedet hvor alt skjer. Jeg er bevissthet. Jeg er Nåtiden. Jeg Er.” (Tolle 2004, kap. 4).

 

Når vi er fanget av våre tanker og følelser, blir vi bundet til livet på en anstrengende måte. Eckhart Tolle oppdaget at det var sitt eget Ego han ikke orket å leve med. Han ville på sett og vis ta livet av sine negative tankemønstre, men da er ikke selvmordet en god løsning. Veien ut av lidelsen handlet om å skifte fokus. Det handlet om å løsrive seg fra sin sammenfiltrede identitet med tanker og følelser, og finne indre ro i en større eller dypere (selv)bevissthet.

  

Selv uttrykker Eckhart Tolle det på denne måten:

De fleste mennesker er fanget av sine egne tanker hele sitt liv. De går aldri utenfor en smal, mentalt konstruert, tilpasset følelse av jeget som er betinget av fortiden. Inne i deg, og i alle andre mennesker, finnes det en bevissthet som er dypere enn tanker. Det er essensen av hvem du er. Vi kan kalle det tilstedeværelse, oppmerksomhet eller den betingelsesløse bevissthet. I gamle skrifter er det den indre Jesus, eller din buddhistiske natur. Det å finne denne dimensjonen frigjør deg og verden fra lidelsene du påfører deg selv og andre når det mentalt konstruerte ”lille jeget” er alt du kjenner til og det som styrer livet ditt. Kjærlighet, glede. kreativ utfoldelse og evigvarende indre fred kan kun komme inn i livet ditt gjennom denne betingelsesløse dimensjonen av bevissthet.” (Tolle, 2004, kap. 2)

 

I videoen under snakker psykologspesialist Sondre Risholm Liverød om evnen til å se seg selv utenfra. Det handler nettopp om muligheten for å innta en observerende og ikke dømmende rolle i forhold til sitt eget indre liv. Da kan man finne en helt ny dimensjon ved tilværelsen, og denne dimensjonen har en helt annen frihet enn det livet som styres av automatiske tanker og vår ”hverdagslige autopilot”. Mange av oss er offer for grublende og bekymrede tankemønstre som sørger for at vi går glipp av livet her-og-nå. Vi ser det ikke fordi vi lever for tett på disse mønstrene og ureflekterte væremåtene. Ved å endre fokus fra offer til observatør, kan vi finne en helt ny ro og balanse i livet. Det er vanskelig, men mulig. 


 

Psykoterapi og meditasjon er to disipliner som sikter på denne formen for selverkjennelse. Eckhart Tolle avslørte sitt eget Ego, og på den måten gikk han fra selvmordets rand til et rikt liv. For å unngå å havne i egoets kontrolldrama og evige jag, må vi gang på gang trene på å se oss selv utenfra. Vi må aktivt gå inn for å skifte fokus, og på den måten trener vi opp det noen vil kalle vårt indre øye, livsbevissthet eller metarefleksive evner.

 

Relaterte artikler

 

I denne artikkelen er det snakk om en oppmerksom tilstedeværelse i livet – en livsbevissthet – som kan gi oss helt nye erfaringer eller erkjennelser. Det kan gi en indre følelse av frihet og mental ro som gjør oss i stand til å møte livets utfordringer på en mer uanstrengt måte. I denne forbindelse er mindfulness meditasjon et verdifullt redskap, og dersom du ønsker å lære mer om dette, anbefaler vi vår samleside som heter Lær deg mindfulness.

 

Kilde

 

Tolle, Eckhart (2004). Lev her og nå! lev i nået – få ny energi og balanse. Forlaget Lille Måne AS, Oslo. (Anbefales!) 

 

 

Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Opptakten til selvmord

opptakt til selvmordOmstendigheter som fører til selvmord varierer veldig.

 

Selvmordet han utføres på en impulsiv måte, eller det kan komme som et resultat av en mer eller mindre ”rasjonell” avgjørelse. Forholdet mellom det impulsive og rasjonelle selvmordet diskuterer vi mer inngående i artikkelen Forklaringer på selvmord.

 

En stressende hendelse inntreffer, og omstendigheter som oppmuntrer til selvmord oppstår akkurat idet personen vurderer det seriøst. En student som stryker på en eksamen, etter å ha hatt store forventninger om gode resultater, kan gå ut på gaten med tanker om en elendig framtid, og ser muligheten for å unnslippe nederlaget på en trafikkert vei.

 

Samlivsproblemer som fører til stadige misforståelser, og en pågjeldende følelse av at forholdet er dømt til å mislykkes, kan føre frem til et slags drastisk vendepunkt. En uskyldig krangel kan føre til at man tar et valg som faktisk har utspilt seg i fantasien over lengre tid. Selvmordet iverksettes i kjølevannet av krangelen og motivet kan være forankret i en slags hevntanke. Handlingen er verken nøye planlagt eller impulsiv, selv om den kan gi inntrykk av impulsivitet.

 

Selvmord kan finne sted etter en begynnende depresjon når personen har vært gjennom uker eller måneder med nedsatt stemningsleiet og motløshet. Depresjon kan i noen tilfeller representere en slags sykdom til døden. Bevegelsen fra depresjon til selvmord kan skje som en ”naturlig” progresjon, men hvis selvmordet mislykkes, hender det ofte at personen revurderer sin situasjon og på nytt vurderer innvirkning på sine nærmeste. Selvmord drevet av denne typen depresjon er ikke av en impulsiv karakter, som i det første tilfellet beskrevet over, men snarere en altoppslukende sinnstilstand som gir personen noen dystre oppfattelser av seg selv og livet.

 

En annen type selvmord er planlagte. Personen kan ha depressive tanker, og ser ingen grunn til å fortsette å leve. Personen fortsetter derfor å planlegge sitt selvmord, og forsikrer seg om at familiemedlemmene vil bli godt ivaretatt etter vedkommendes død. Så snart avgjørelsen om selvmord er tatt, og alt ansvar er sørget for, så vil personen implementere sin dødelige plan.

 

  

Faser av tenkning

 

Alters og Schiff (2005, side 44) fremhever at den ‘intense følelsesmessige belastningen’ som selvmordskandidater føler, er det som får mange selvmordskandidater til å vurdere døden som eneste utvei. Noen opplever rett og slett livet så belastende, stressende og håpløst at døden fremstår som en slags tiltrengt pause fra livets jag. Noen er slik at de stiller alt for høye krav til seg selv eller har en kronisk ide om at de ikke er gode nok, og de finner derfor ingen hvile eller tilfredsstillelse i hverdagen. Livet oppleves som en kamp, og døden fremstår som noe fredelig. Når vi opplever livet på denne måten, handler det ofte om vår holdning til oss selv og livet. Ideelt sett burde mennesker som jages av et kontinuerlig stress presenteres for avslapningsteknikker eller nye måter å betrakte tilværelsen på. Det kan i så tilfelle virke selvmordsforebyggende, men ikke alltid.

 

Robinson (2001, side 169) beskriver ulike faser av tenkning som går over i planlagt selvmord. Den første og lengste fasen er agitasjon, hvor personen løser den interne konflikten om å ta sitt eget liv. Ved denne fasen vurderer de ofte innvirkningen på sine kjære, og det er ikke så sjelden at denne perioden er preget av en slags rastløshet. Når personen har klart å rettferdiggjøre sine planer, og dermed dempet den indre usikkerheten, og samtidig lagt planer for hvordan familien eller andre relasjoner blir ivaretatt, så følger en ny fase hvor han eller hun finner ut hvordan selvmordet skal gjennomføres. Når vedkommende har funnet sin metode, følger en periode med lettelse. På dette stadiet kan personen virke rolig og glad, og derfor kan selvmordet oppleves enda mer sjokkerende. Det hender ofte at selvmordskandidaten gir bort sine eiendeler og løser opp i eventuelle problemer i forkant av det planlagte selvmordet. Man kan få et inntrykk av at ting er i god balanse, men det man er vitne til er isteden forberedelse til døden.

 

Henden (2008, side 52) er også en teoretiker som drøfter måten selvmordsofre tenker på i forkant av de fatale handlingene. Håpløshet, negative fremtidsutsikter, lav selvfølelse, lite tro på egne evner, opplevelser av tilværelsen som meningsløs og svært selvkritiske holdninger er blant de viktigste faktorene som preger et selvmordstruet sinnelag. En blanding av destruktive og nedsettende tanker og følelser gir grobunn for en idé om at døden er bedre enn livet.

 

 

Håndtering av selvmordskandidater

 

Når vi i dag står ovenfor pasienter hvor faren for selvmord vurderes som høy, er sykehusinnleggelse og antidepressive medikamenter de mest nærliggende intervensjonene. En pasient under påvirkning av medisiner opplever ofte mindre følelser og mindre motivasjon. Også følelse av lykke forsvinner, men sjansen for selvmord reduseres også. Familiemedlemmer og terapeuter foretrekker denne måten, nettopp fordi pasientens muligheter for selvmord blir vanskeligere. Henden (2008) vurderer i så henseende alternative tilnærmingsmåter for å takle sammenbruddene eller den psykiske overbelastningen en selvmordskandidat står overfor.

 

Man har funnet at problemløsningskapasiteten til selvmordsofre er sterkt kompromittert. Den depressive selvmordskandidaten har på sett og vis fått skylapper, og evnen til å se andre løsninger og muligheter er svekket. I så hensennede er det mulig å lære depressive personer andre strategier for å løse problemer og peke mot andre tolkninger og holdninger av dem selv og tilværelsen. På den måten kan man ha et visst håp om at stettende former for terapi vil virke selvmordsforebyggende.

 

Jade var 17 år da hun begikk selvmord. Forholdet hennes til familien var anstrengt på grunn av hennes overdrevne drikking, og hun hadde et stormfullt forhold til kjæresten sin. En dag, etter en av deres mange krangler, kjørte hun bilen inn i en vegg. Jade hadde ikke lært å verbalisere sinnet sitt eller kanalisere sinnet ut i mer oppbyggende aktiviteter. Evnen til å regulere impulser og følelser er noe vi blir bedre til med årene. Det er først i begynnelsen av tyveårene at hjernen er helt ferdigutviklet. Ungdomsårene er en turbulent fase hvor man skal finne seg selv og lære seg å regulere sin følelsesliv på en adekvat måte. Jade var bare 17 år, og hennes impulsive tendenser ble hennes bane.

 

Selvmordsofre har en tendens til å skylde på seg selv eller føle seg svært usikre i konfliktsituasjoner. De trenger hjelp til å utvide sine perspektiver og til å se sin rolle på en mer realistisk måte. Søken etter løsninger i stedet for å akseptere skyld og bebreidelse er den riktige veien å gå.

 

Lise har vært i et forhold hvor hun ble misbrukt over en lengre periode. Hun begynte å rettferdiggjøre misbruket, og fortsatte å være et offer ved å fortelle seg selv at det var hennes skyld, og hvis hun bare forandret seg så ville alt bli bedre. Hennes selvbebreidelse og forfeilede fortolkning av situasjonen sørget for at misbruket og voldsomhetene tiltok. Det endte med at hun hoppet ut av vinduet. Hun hadde aldri sett eller vurdert den muligheten at hun selv ikke var ansvarlig for problemene, og at det fantes en vei ut av situasjonen. Søstrene og moren hennes hadde gått gjennom lignende forhold, men det var bare Lise som valgte å dø.

 

Hyggelige aktiviteter samt introduksjon av nye perspektiver og andre måter å tenke på har vist seg å hjelpe mennesker med å overkomme suicidale tanker. Den ekstremt emosjonelle posisjonen som ofre har en tendens til å innta, har kapasiteten til å forandre en harmløs hendelse til en spiral som utløser den mentale glidningen til selvødeleggelse. Utsagn som ”Hvis hun sier at hun ikke vil være sammen med meg, så er ikke livet mitt verdt å leve”, eller ”Hvis jeg mister jobben min, så er det over, jeg burde heller dø”, er eksempler på ekstreme tanker. Personen trenger profesjonell behandling for å mildne disse tankene og utvide horisonten.

 

 

Tegn på suicidale tanker

 

Schleifer (side 40) henviser til tenåringer som føler seg overveldet og vurderer selvmord. Tegnene på dette er : plutselig tilbaketrekking fra sosiale sirkler, at man holder seg unna familien, at man snakker om selvmord og antar en noe ukarakteristisk oppførsel.

 

Blumenthal og Kupfer (1990, side 247) henviser til allerede eksisterende psykiske forstyrrelser som for eksempel unipolar depresjon eller stoffmisbruk som forårsakende faktorer for selvmord. Det er ikke uvanlig at mennesker som sliter med å uttrykke sitt sinne eller sin frustrasjon vender de aggressive impulsene innover mot seg selv, noe som i verste fall kulminerer i en katastrofal selvødeleggende handling som selvmord. Fysisk inhabilitet relatert til alder er en annen faktor som kan føre til avgjørelser om å ta sitt eget liv. Ut over dette er det en rekke andre risikofaktorer og varseltegn man bør vite om. Vi drøfter dette i flere andre artikler på en egen adresse: www.suicid.no.

 

 

Kilder

 

Alters, Sandra & Schiff, Wendy (2005). Essential Concepts for Healthy Living. Jones & Bartlett.

Henden, John (2008). Preventing Suicide: The Solution Focused Approach. Wiley.

Robinson, Rita (2001). Survivors of Suicide. Career Press.

Schleifer, Jay (1999). Everything You Need to Know about Teen Suicide. Rosen.

Blumenthal and Kupfer (1990). Suicide over the Life Cycle. American Psychiatric Publishers

 

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød &
Shobna Subramanian Iyer

WebPsykologen.no

Forklaringer på selvmord

forklaring pa selvmordHva kjennetegner egentlig den mentale tilstanden som fører til selvmord? At man mister håpet, føler stor skyld, mangler valgmuligheter eller fanges i en overveldende følelse av sorg er bare noen av de menneskelige forholdene som kan føre til selvmord. Sykdom med dårlig prognose kan avstedkomme depresjon med døden til følge. Noen opplever så mye frykt og angst at de vil komme livets farer i forkjøpet ved å gå i døden av egen vilje. Andre opplever seg kun verdifulle dersom de presterer på toppnivå, og en slik holdning fører ofte til at livet blir hjemsøkt av et ustanselig press, og fra et slikt perspektiv kan det virke som om døden er den eneste måten å skaffe seg en «pause». På et makronivå kan kriger ødelegge familier og føre til at medlemmene mister alt håp og lysten til å overleve, mens på et mikronivå kan familiene mislykkes med å gi hverandre den støtten som trengs i slike stunder, og dermed risikerer de å oppleve den forferdelige effekten av selvvalgt død. Dessverre er det mange omstendigheter som kan føre til selvmord.

 

 

Omstendigheter som en logisk forklaring

 

Etter hvert som den andre verdenskrig gikk mot slutten, innså Hitler at de allierte styrkene var i ferd med å vinne over hans hær. I stedet for å bli fanget av de allierte, se nederlaget i hvitøyet og ta konsekvensene av sine grufulle handlinger, valgte Hitler selvmord, og det samme gjorde noen av hans nærmeste medhjelpere (Giblin, 2002, side 214). Fraværet av et valg, og omstendighetene som ikke gjorde det mulig å flykte, førte sannsynligvis til at selvmordet fremstod som det beste alternativet for Hitler. Han kunne ha overgitt seg og havnet i «fiendens klør», noe som sannsynligvis hadde ført til ydmykelser, smertefulle avstraffelser og kanskje en ganske pinefull død på lengre sikt.

 

En pasient som gjennomgår behandling for depresjon, eller en lidelse som har ført til depresjon, kan velge å gjøre slutt på den pågående lidelsen ved å begå selvmord. I dette tilfellet er den «logiske forklaringen» på selvmordet forankret i en opplevelse av mangelen på medisinsk støtte eller andre formildende omstendigheter som kan lette lidelsestrykket.

 

En 70 år gammel person som ikke lenger har fysiske muligheter til å gjennomføre de aktivitetene han har lyst til, må leve med forferdelig smerte eller befinner seg i en situasjon hvor han er avhengig av pleie fra andre, kan til slutt velge å gjøre slutt på sine funksjonsbegrensninger, sin smerte eller avhengigheten.

 

En pasient med stadig tilbakevendende kreft kan velge døden fremfor de voldsomme påkjenningene som sykdommen og den medisinske behandlingen kontinuerlig påfører han eller hun.

 

Werth (side 6, 1999) drøfter ulike beskrivelser av selvmord forankret i mer eller mindre «logiske forklaringer» og konkluderer med at en person som velger denne utveien selvfølgelig befinner seg i en håpløs situasjon. Når døden er et aktivt valg, som en slags frigjørelse fra livets omstendigheter, er vi på vei inn i argumentasjon som støtter aktiv dødshjelp.

 

Kanskje er det omstendigheter som rettferdiggjør selvmord. Sannsynligvis finnes det mennesker som velger døden som følge av en gjennomtenkt og moden avgjørelse, men grenseoppgangene mellom en veloverveid avgjørelse og en impuls i håpløshetens navn er ofte uklare.

 

Som psykolog og kliniker i psykisk helsevern opplever man det gjerne som sin plikt å bistå pasienter så langt det lar seg gjøre slik at man unngår selvmord. I psykisk helsevern er selvmordet ofte assosiert med psykisk lidelse, og i mange tilfeller ser man mennesker hvor den psykiske ubalansen har skapt en form for «skylapper» som hindrer et større perspektiv. Depresjon beskrives av mange som en mørk tunell uten ende. I depresjonen risikerer man å innskrenkes til destruktive syn på seg selv og tilværelsene, mens livsopprettholdende perspektiver kommer i skyggen av depresjonen. I visse henseende kan man si at psykisk helse handler om evnen til å innta stadig flere perspektiver på livets dilemmaer, og opprettholde denne evnen under belastende omstendigheter. Motsatt vil psykisk lidelse være en innsnevring i antall perspektiver og vidsyn, noe som fanger mennesker i nedslående perspektiver på seg selv og sine muligheter. Som behandler vil man gjerne se det som sin oppgave å intervenere på en måte som gir rom for nye holdninger og ideer i det depressive sinnelag. Man vil unngå å påtvinge klienten sine egne livsanskuelser, men likevel forsøke å skape rom for flere perspektiver hos den andre. Ideen er at liv som leves på snevre eller ensporede ideer, lett blir destruktive og skadelige. Flere perspektiver skaper nyanser og mer romslige holdninger, nos som i mindre grad har døden til følge. Men dette gjelder mennesker som lider av sykdom på «tanken» og ikke de som av «logiske årsaker» ser døden som beste alternativ, men å skille de to gruppene er ingen enkel oppgave.

 

 

Holdning som en begrunnelse

 

Noen mennesker ser ut til å ha en iboende mangel på livslyst. Er dette medfødt, eller er det noe som utvikles over tid?

 

En ung jente fra en kjærlig familie forsøker å begå selvmord fordi hun ikke føler seg elsket. Det paradoksale er at hun er elsket, noe hun også er klar over, men likevel ikke «føler». En mann bestemmer seg for selvmord fordi kjæresten forlater ham. Uten kjærestens bekreftelser opplever han seg selv som totalt verdiløs. I begge tilfeller handler det om en subjektiv følelse av håpløshet og mangel på verdi.

 

Ofre for brutaliteter, krig og liknende omstendigheter kommer fra det med livet i behold, men med varige arr, og med et ønske om å leve vider. På tross av forferdelige erfaringer bebor de et håp og en vilje til et lykkeligere liv. Hva utgjør forskjellen mellom den forlatte elskerens og offerets vilje til å fortsette å leve?

 

I boken Man’s Search for Meaning beskriver Frankl (1946) de forferdelige forholdene i konsentrasjonsleirene, og det forenende ønsket om å se sine kjære igjen, noe som inspirerte mange av fangene til å kjempe for livet. Under de grusomme omstendighetene hendte det ofte at menneskets vilje til livet kollapset, og kort tid etter avgikk de ved døden. «The prisoner who had lost faith in the future – his future – was doomed… he lost his spiritual hold… let himself decline and become subject to mental and physical decay.»(1946, p. 71). De grufulle omgivelsene la alt til rette for selvmord, men likevel var det noen som fortsatte å leve i håpet om noe bedre.

 

Da jeg leste Frankl første gang, ble jeg både rystet og oppløftet. Det som forundret meg mest i forhold til hans skarpsindige betraktninger fra konsentrasjonsleiren, var hans teori om hvem som døde og hvem som overlevde. Man kunne forvente at mennesket under marginale forhold ville falle tilbake på en slags «sterkestes rett» og at de som grabbet til seg mest mat og flest fordeler ville overleve. Men Frankl maler et litt annet bilde. Det var ikke de gråfdigste som overlevde, men de som på en eller annen måte klarte å beholde sin «menneskelighet». De som fortsatte å tro på det gode i mennesket, noe større enn seg selv, en mening eller en idé om det gode, var de som overlevde. Medmenneskelighet og viljen til mening var altså mer livsopprettholdene enn egoistisk tilkjempelse av knappe ressurser. En lignende fortelling finner vi hos Sartre i historien om Brunet. I denne boken er det først når hovedpersonen mister sin «ideologi» at han for alvor lider last og går mot undergang i konsentrasjonsleiren. Evnen til å skape håp, evnen til å skape mening og tro på noe bedre er sannsynligvis avgjørende faktorer i forhold til hvordan vi evner å leve og opprettholde livet.

 

Mens Nietzsche påstod at mennesket karakteriseres av viljen til makt og Freud snakket om viljen til sex (reproduksjon), snakker Frankl om viljen til mening som en av de sterkeste drivkreftene i mennesket. Uansett hvor forferdelige omstendigheter man er underlagt, kan viljen til å invester mening i noe større enn seg selv være livsopprettholdene. En slik teori åpner muligheten for at de som tar sitt liv på grunn av overbevisende argumentasjon (det rasjonelle selvmordet), likevel befinner seg i en situasjon hvor de har mistet noe de kan få tilbake, altså en form for vilje til mening. Selv om de har mistet en rekke ting for godt, kan det hende at det viktigste av alt kan gjenvinnes? Spørsmålet er således om smerten, funksjonsnedsettelsen og den tilbakevendende kreftsvulsten er faktorer som kan overvinnes av noe så abstrakt som vilje til mening. Et slikt argument kaster kanskje et annet lys over vår holdning til aktiv dødshjelp eller vår stilltiende aksept for selvmord under visse omstendigheter?

 

 

Rettferdiggjøring ved å synes synd på seg selv

 

Man kan ha gyldige grunner til å synes synd på seg selv, og man kan ha mindre gyldige grunner. Et manglende smil, bli oversett, ignorert, sosial avvisning og andre mellommenneskelige forhold kan understøtte ens følelse av å være mangelfull, noe som videre legger grunn for en slags offerposisjon. Følelsen av varig urettferdighet forårsaket av faktorer som er utenfor ens egen kontroll, kan føre til at individet føler seg motløs og mister alt håp. Søken etter alternativer og nye muligheter kommer i skyggen av destruktive perspektiver. Det hindrer at man gjør ting som kunne føre til en forbedring. Loudon Wainwright (1965) diskuterer følelsene som oppsto da han vurderte selvmord under en brutal militærøvelse. Dietten var forferdelig, klimaet var varmt, og omgivelsene var ekstremt ukomfortable. Han skriver at en tilstrømming ”av hat og selvmedlidenhet” og et kraftig stikk av hjemlengsel skapte et sinnsykt og ukontrollerbart ønske om å hoppe foran en lastebil. Dette ble etterfulgt av ”en følelse av lettelse og benådning” da lastebilen fortsatte uten at han var under den.

 

Er det denne «overveldende følelsen» som utgjør forskjellen mellom overlevende etter de verst tenkelige forhold og de som antar selvmord som utvei? I motsetning til den logiske tilnærmingsmåten til selvmord, så er den eneste logiske forklaringen her tilstedeværelsen av negative følelser og avvisningen, eller mangelen på perspektiver og handlingsrom som kan stoppe eller nedregulere disse følelsene.

 

Selvmord er et komplisert og vanskeig tema vi drøfter i flere artikler under kategorien Selvmord

 

Se spesielt artikkelen som heter Hvordan hjelpe en person med selvmordstanker.  

 

 

Kilder

 

Frankl, Viktor (1946). Man’s Search for Meaning.

Gibbon, Edward (Digitized, 2008). The History of the Decline and Fall of the Roman Empire. Harvard University.

Giblin, James (2002). The Life and Death of Adolf Hitler. Harcourt.

Wainwright, Loudon (1965). The Suicide that Lives in All of Us. Life Magazine.

Werth, James L. (1999). Contemporary Perspectives on Rational Suicide. Psychology Press.

 

 

Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Selvmordet som et virus på tanken

selvmordsepidemier

Svensk-irakeren Taimour Abdulwahab ble akkurat pappa for tredje gang. Likevel velger han å sprenge seg selv i lufta i en av Stockholms travleste handlegater klokken fem om ettermiddagen. VG skriver om hendelsen under overskriften Flyttet til England og ble interessert i radikal Islam (mandag 13. desember). Det er en vond historie vi har hørt før, men det er første gang den utspiller seg i Skandinavia på denne måten. Slike hendelser ryster befolkningen og levner mange av oss i forbløffelse. Hva får mennesker til å begå selvmord av denne typen?

 

Noen vil hevde at det verste et menneske kan rammes av ikke er bakterier, virus eller andre dødelige sykdommer, men snarere ideer. Det verste som kan plantes i mennesket er derfor ikke virus av fysisk karakter, men virus på tankegangen. Noen ideer kan ta bolig i mennesker og føre til handlinger av katastrofal karakter. Disse ideene kan man ikke fjerne med antibiotika eller andre medisiner, og derfor representerer de kanskje menneskets største utfordring. Den 28 år gamle Taimour er bare en av mange menn som fanges av radikale religiøse ideer og foretar noen prioriteringer som virker hinsides all fornuft. Med et løfte om ære og berømmelse og et ”nytt liv” i en «guddommelig dimensjon», sprenger han seg selv i luften med den hensikt å ta med seg flere i fallet. Det klarer han heldigvis ikke, men han har kanskje oppnådd sitt mål likevel: Han er den første selvmordsbomberen i Skandinavia.

 

Spørsmålet er hvordan og i hvilket omfang virus på tankegangen kan spre seg. Det fungerer selvfølgelig ikke som andre sykdommer, og av den grunn kan det hende at vi mangler en virksom kur mot slike ”åndelige” sykdommer.

 

I denne artikkelen vil vi se på ulike former for selvmord driftet av revolusjonære, religiøse, politiske eller martyraktige ideer. Man har registrert en økning i selvmord blant unge mennesker. Hva skyldes dette? Hva slags forhold har vi egentlig til døden? Hvordan blir mennesker rammet av ideer som er livsfarlige?

 

 

Døden som en ramme rundt livet

 

Døden er rammen rundt livet. I et slikt perspektiv er døden med på å gi livet mening og verdi. De som har stirret døden i hvitøyet, har ofte en annen evne til å sette pris på livets små og store øyeblikk dersom de får en ny sjanse. Per Fugelli skriver blant annet om det han kaller lyspunkter ved døden i boken Døden, skal vi danse. Dette er en bok som utforsker dødens vesen, og den er skrevet av Fugelli i en periode hvor nettopp døden banket på hans egen dør.

 

Når nettene blir lange og dagene tomme, tar jeg fram følehorn, blyant og papir og skriver om den verden jeg er i her og nå. Jeg er på feltarbeid i sykerollen, i helsetjenesten, i dødsonen – ikke som forsker, men som et søkende menneske på jorden.” (Fugelli, 2010).

 

Jeg har både lest og hørt Fugelli prate om døden, og det gjorde et formidabelt inntrykk. Han evner å bringe dette fryktede tabu inn i livet på en måte som ikke eskalerer angst, men skaper livsbevissthet. Døden, skal vi danse anbefales fordi den evner å gjøre døden viktig for livet på en finurlig og klok måte.

 

I tillegg ansporet denne boken meg til å skrive ennå en artikkel om selvmordets vesen. Mens jeg leser boken, opplever møte med selvmordstruede pasienter i min arbeidsdag på psykiatrisk poliklinikk og ser Taimour sprenge seg selv i luften i Stockholm, blir jeg trist, men samtidig nysgjerrig på drivkreftene i mennesker som begår selvmord som en bevisst og villet handling. I denne artikkelen fokuserer jeg på de menneskene som av ulike årsaker velger å dø. Noen eksistensielle filosofer vil mene at dette er det eneste reelle valget mennesket har: Dø eller leve. Hva skjer egentlig når mennesker med viten og vilje går døden i møte? Og hva skjer når andres selvmord blir til inspirasjon og fostrer flere selvmordskandidater?

 

 

Masseselvmord

 

Masseselvmord er et fenomen som oppstår når flere mennesker tar livet av seg sammen eller av samme grunn. Masseselvmord forekommer noen ganger som følge av religiøse eller sekteriske konstellasjoner. Selvmordsaksjoner, selvmordsbombere og kamikazeoperasjoner er militære eller paramilitære former for masseselvmord. Beseirede grupperinger kan ty til masseselvmord fremfor å havne i fiendens fangenskap. Kollektive selvmord har også vært brukt som en form for politisk protest. Et annet fenomen er selvmordsepidemier hvor enkelte selvmord får mye oppmerksomhet og dermed ansporer eller ”inspirerer” andre mennesker til å ta sitt eget liv. I en slik kontekst kan selvmord bli «smittsomt».

 

 

Selvmord som epidemi

 

Mange historikere har registrert at selvmord kan utarte seg som en slags epidemi. Derfor møtes selvmordet ofte med kraftige sivile og religiøse foranstaltninger. Capuzzi og Golden (1988, side 89) tar for seg historisk materiale for å undersøke hvordan selvmordsepidemier kan spre seg. De nevner spesielt en selvmordsepidemi blant unge kvinner i den greske byen Miletus. Denne Epidemien ble motarbeidet og dempet på en effektiv måte ved å paradere de døde kroppene over markedsplassen i byen. Opptoget ble en ydmykende affære ovenfor de som hadde gitt opp livet. Nettopp denne ydmykelsen gjorde imidlertid at man fikk situasjonen under kontroll.

 

 

Martyrdom

 

Religiøs lidenskap har historisk sett ført til at mennesker tar selvmord på grunn av årsaker som umiddelbart ikke er så lette å forstå. Stillion og McDowell (1996, side 6) betrakter Judas sitt selvmord som et eksempel på et suicid basert på samvittighetsgnag, og ”selvmordet” til Sokrates og Jesus fra Nazareth kan forstås som tilfeller av ”altruistiske selvmord”. Sokrates fikk valget om å forandre sin framferd i samfunnet, men valgte heller døden, og det samme gjorde Jesus. Disse handlingene eller valgene betraktes som tilfeller av martyrdom, noe som skiller seg fra selvmord. Disse menneskene sto fast ved sine prinsipper, hvorpå de indirekte valgte døden som følge. De valgte ikke døden for å flykte fra en vanskelig tilværelse, men valgte å stå fast ved sine overbevisninger, noe som dermed førte dem i døden. Disse dødsfallene har blitt etterfulgt av utallige selvmord begått av mennesker som glorifiserer martyrdøden.

 

Gibbon (2008) beskriver Donatistene som utgjør en sekt av fanatikere besatt av livets forferdelse og en higen etter martyrdom. Innimellom profanerte de hedenske templer, tvang seg inn i rettssaker og forlangte at dommeren skulle gi ordre om deres umiddelbare henrettelse. De var villige til å gjøre hva som helst for å bli drept på grunn av håpet om å oppnå evig lykke. Ødeleggelsen de iverksatte ledet selvfølgelig til en hevngjerrig baksmell fra andre miljøer som resulterte i deres død. De henvendte seg til fremmede med trusselen om at de ville dø hvis vedkommende ikke drepte dem (2008, side 70). I denne svært spesielle sekten var døden selve målet.

 

Den religiøse holdningen til selvmord, som en vei til martyrdom, ble senere kraftig kritisert i det man oppdaget at denne trenden spredte seg, og et økende antall mennesker valgte den veien. Det førte til at St. Augustine og senere Aquinas fordømte handlingen som en motstand mot Guds vilje. Deretter forfektet de en bannlysning av selvmordsofre.

 

 

Et revolusjonært selvmord

 

MasseselvmordEt av de største masseselvmordene i forbindelse med en slags ”sekterisk virksomhet” skjedde 18. november 1978 når den religiøse lederen Jim Jones ansporer til et såkalt revolusjonært selvmord. Det sies at over 900 mennesker døde denne dagen i Sør Amerika ved Guyana hvor man fant hundrevis av lik etter det kollektive suicidet. Det var tilhengere av People’s Temple, en kristen destruktiv dommedagskult, som døde etter drapet på kongressmedlem Leo Ryan og flere reportere. Myndighetene sier at fem, inkludert kult leder Jim Jones, døde av skuddsår. De fleste døde imidlertid av cyanid forgiftning. Det kollektive selvmordet kom i stand etter at Leo Ryan inspiserte området til Peoples Temple. Da han skulle reise tilbake, viste det seg at flere av medlemmene i sekten ville bli med, noe som skapte uro og frykt hos blant annet sektlederen. Det endte med at Ryan ble skutt, hvorpå de resterende medlemmene (over 900) valgte å begå selvmord isteden for å møte forfølgelsen fra offentlig hold etter drapene. De fleste døde som følge av å drikke en blanding bestående av cyanid.

 

 

Inspirert til selvmord 

 

I nyere tid har ideen om selvmord som en epidemi vakt interesse hos en del forfattere. Litteraturen forteller om tilfeller hvor tilsynelatende normale mennesker retter pistolen mot sitt eget hode. Ungdommer blir mer og mer tiltrukket av lovnaden om et edelt mål som ligger langt unna, og i sine forsøk på måloppnåelse deltar de lidenskapelig i selvmordsoppdrag. Desjarlais og Eisenberg (1996, side 72) bemerker at det var en 160% økning i selvmordstilfeller blant unge mennesker i USA. En undersøkelse understreket det faktum at 60% av ofrene hadde kjent en annen person som hadde begått selvmord. ”Etterlignelser av selvmord” skjer ofte blant tenåringer når informasjonen om et selvmord får mye oppmerksomhet i media. Et annet eksempel er rapporter som vitner om masseselvmord i India som en reaksjon på det naturlige dødsfallet til eksempelvis politiske ledere.

 

 

Fra autoritetstro taushet til selvmord

 

I kulturer hvor det ikke er akseptert at de yngre utviser sin uenighet ovenfor de eldre, finner man også høyere forekomst av selvmord. Forbudet mot å uttrykke seg skaper et anstrengt miljø og stilltiende konflikter som kan resultere i undertrykte følelser som til sist utageres i et selvmord. Disse selvmordene betraktes kulturelt sett som en måte å takle mellommenneskelig konflikt og forsoning på.

 

 

Selvmord som et bevisst valg

 

I Stillehavskulturer er det ikke så vanlig å betrakte selvmord som et resultat av psykologisk forstyrrelse. Det er heller sett på som et resultat av forandringer i den sosiale strukturen og eventuelt byrder som den avdøde følte han påla familien (Desjarlais og Eisenberg, 1996, side 73). Døden er dermed en slags skånsom beslutning som foretas for å unngå og legge familien til last. En slags tanke om at de har det bedre uten meg.

 

 

Å dø for oppmerksomhet

 

Ideen om at selvmord er smittsomt ble lansert av Paz Soldan. Han la merke til at publisiteten rundt et selvmord kunne ha negative ringvirkninger. Derfor mener han rett og slett at informasjon om et selvmord burde være av en ”fordømmende” karakter og så kortfattet som mulig. Han foreslår altså en strategi hvor man tilstreber å gi selvmord så lite oppmerksomhet som mulig, og den oppmerksomheten det får, bør være av negativ karakter. Han ser for seg at denne typen kommunikasjon vil gi negative assosiasjoner til selvmord, noe som videre vil hjelpe til med å kontrollere en eventuell epidemi. Det er simpelthen oppmerksomhetens natur, og ikke sosiale tilstander, som omringer denne typen epidemier, og som videre ansporer andre mennesker til selvmord. Enkelte opplever stort underskudd på omsorg og kjærlighet, hvorpå ideen om å dø assosieres med den oppmerksomheten de mangler i livet. Man velger døden for å vinne en sårt tiltrengt omsorg og oppmerksomhet, noe som ikke representerer annet enn en trist affære hvor omtanken selvfølgelig aldri kommer avdøde til gode.

 

Langt de fleste religioner ser på selvmord som en handling utført av ansvarlige individer, mens psykologi og sosiologiske teorier ofte betrakter et suicid som et uttrykk for forstyrrelser i kulturen som omgir individet. Enkeltmennesket eller offeret for selvmordet fritas for skyld og ansvar i en slik forståelsesramme.

 

 

Et biologisk perspektiv

 

Biologen Rios representerer et ganske radikalt ståsted som lukter av rasehygiene. Han mente at selvmord er naturens måte å fjerne mennesker som er disponert for selvødeleggelse fra jorda, og at det er til alles beste. Slike ideer mangler en humanistisk undertone og får dermed et litt kynisk og kjølig uttrykk. (Weaver & Wright, 2008, side 186).

 

 

Terrorisme og selvmord

 

Terroristaktivitet fører også til en økning i selvmordsepidemier. Selvmordsangrep utført av individer som er villige til å bli martyrer, selv om de dreper og skader uskyldige mennesker, høster likevel respekt av sine likesinnede og besørger familiens ære gjennom selvmordshandlinger. Muligheten for å bli martyr er spesielt interessant for unge mennesker som ikke ser annet enn fattigdom, mangel på sosial aksept og ubetydelighet i sine fremtidsutsikter. Rollen som martyr representerer da et lukrativt alternativ og en sjanse til forløsning og evig lykke. En enkel handling som vil utslette et stort antall ”syndere” fra jordens overflate og gi selvmordsaktøren øyeblikkelig anerkjennelse og sende ham direkte til en lukrativ tilværelse i ”dødsriket”. Slike ideer kan dessverre lokke mengder av mennesker i døden (Reuter, 2004, side 4).

 

 

Håndtering av selvmordsepidemier

 

Selvmordsepidemier kan håndteres ved å tilskrive dem liten respekt og begrenset oppmerksomhet. Historisk sett virker negativ omtale avskrekkende. Denne avskrekkingsmetoden fungerer imidlertid ikke på selvmordsbombere. Forherligelsen av selvmord ved martyrdom gjør det vanskelig for land å forstå og håndtere det på en effektiv måte. Den negative omtalen rundt selvmord preller av i land som feirer berømmelsen og æren oppnådd av et liv som har gått tapt. Individualistiske kulturer har derimot funnet måter å kontrollere epidemier på, men mange nasjoner strever likevel med å håndtere problemene som oppstår i situasjoner hvor selvmord avler flere selvmord.

 

 

Litteratur om selvmord

 

I dag ser vi også en stigende tendens til selvmord blant unge mennesker. Dette er tema i boken Dette bør du vite om selvmord blant unge av Claire Wallerstein og Svein Tore Stiansen. Boken tar for seg det økende antall selvmord blant ungdom i de senere årene. Den tar også for seg risikofaktorene for selvmord, og behandling av problemene før de blir alvorlige. Jeg vil også trekke frem boken Selvmord et personlig og samfunnsmessig problem av Nils Retterstøl med flere. Boka forteller om utbredelse og utviklingstendenser, og gjør rede for risikofaktorer, behandlingsmuligheter og forebyggende arbeid. Den henvender seg først og fremst til leger, psykologer, sykepleiere og andre helse-profesjoner, men den kan også være av interesse for pårørende. Til sist vil jeg anbefale en klassiker innefor dette området, nemlig boken til Emile Durkheim som heter Selvmordet en sosiologisk undersøkelse. Durkheim er en av våre viktigste opphavsmenn til moderne sosiologi, og i boken Selvmordet er det nettopp de sosiale årsakene til selvmordet som undersøkes.

 

WebPsykologen har også en egen kategori for artikler om selvmord.

  

 

Kilder

 

Capuzzi, Dave & Golden, Larry B. (1988). Preventing Adolescent Suicide. Taylor & Francis.

Desjarlais, Robert & Eisenberg, Leon (1996). World Mental Health. Oxford University Press.

Durkheim, Emile (denne utg. 2010). Selvmordet en sosiologisk undersøkelse. Gyldendal.

Fugelli, Per (2010). Døden, skal vi danse. Universitetsforlaget.

Retterstøl, N., Ekeberg, Ø., Mehlum, L. (2006). Selvmord et personlig og samfunnsmessig problem. Gyldendal Akademiske.

Stillion & McDowell (1996). Suicide across the Life Span. Taylor & Francis.

Reuter, Christoph (2004) My Life is a Weapon. Princeton University Press.

Wallerstein, C. & Stiansen, S. T. (2004). Dette bør du vite om selvmord blant unge Esstess-Forlag.

Weaver, John & Wright, David (2008). Histories of Suicide. University of Toronto Press.

 

 

Av Sondre Risholm Liverød &
Shobna Subramanian Iyer

WebPsykologen.no

Fra spiseforstyrrelse til selvmord

Fra spiseforstyrrelse til selvmordMaia var en munter og utadvendt tobarnsmor. Da hun var 42 år gammel, ble hun advart om overvekt og anbefalt å gå ned i vekt. Hun smilte til legen og lovet å etablere sunnere vaner. Det var denne dagen hun begynte å hate kroppen sin mer enn noensinne. Hennes slanke og spreke ektemann syntes å være misfornøyd med Maia. I alle fal la hun merke til at han ikke alltid inviterte henne med i selskaper i jobbsammenheng slik som før. Barna var også flaue over utseende hennes på foreldremøtene. 35 kilo med overvekt førte til leddsmerter, søvnproblemer og pusteproblemer. Hun forsøkte å starte en sunnere livsstil ved å gå turer, men knærne ville ikke bære henne, og ryggsmertene forverret seg betraktelig. Hennes halvhjertede forsøk på å gå ned i vekt stagnerte like raskt som de hadde begynt.

 

Hennes favorittmat var pommes frites. Hun hadde vært misfornøyd med vekten sin lenge, men det var vanskelig å takle at familien så på henne med samme avsky som hun selv bar på. Hennes muntre oppsyn og velvilje ble en kunstig fasade som skjulte følelsen av utilstrekkelighet, selvhat og ensomhet.

 

Hun snakket med ektemannen, men han reagerte med lite engasjement for hennes plan om å gå ned i vekt. Det virket som om han ikke trodde på henne og hadde gitt henne opp, men denne gangen var hun seriøs. Hun forandret livsstilen sin slik at hun kunne nå målet, nemlig en familie som kunne være stolte av henne. Godteri og snacks ble ryddet ut av kjøkkenet (noe  et ukeblad hadde anbefalt), og porsjonene med mat var en fjerdedel av det de normalt sett var. Fett var fullstendig bannlyst. Familien tok henne ikke på alvor, og fortsatte å tilby henne snacks og andre usunne deserter. Sakte men sikkert begynte hun igjen å smugle småsnacks inn i huset når de andre var ute. Hun la på seg, og ble enda mer besatt av mat. Etter hvert begynte hun å overspise og kaste opp etterpå. Det var det perfekte hjelpemiddelet. Hun fikk i både pose og sekk.

 

Etter gjentatte skuffelser på vekta begynte Maia å gå raskt ned i vekt. Hun var overveldet, hun hadde funnet den rette metoden. På ett år gikk hun ned 30 kilo. Hun opprettholdt en lykkelig fasade, men innvendig følte hun en uforklarlig tristhet. Hun ble mer og mer forvirret og distrahert. Hun gråt mye for ingenting. Hun begynte å miste interessen for barnas aktiviteter, selv om hun hardnakket hevdet at hun elsket dem. Det hadde hun alltid gjort. Hun hadde forventet at hun skulle føle seg lykkelig og munter etter å ha gått ned i vekt, men hun følte det motsatte. Hennes 10 år gamle datter som var veldig glad i moren sin fortalte ofte faren at ”mamma gråter på badet.” Før pleide Maia å se fram til at barna skulle komme hjem fra skolen. Hun brukte å lage mat til dem og høre på alle historiene fra skoledagen. I det siste hadde hun åpnet døren for dem og gått rett opp i annen etasje for å legge seg på sengen. Hun lå tiltaksløst i sengen mens barna kom inn i rommet og bombarderte henne med historier. Sønnen hennes hadde blitt tatt ut til fotballaget, og datteren var med i en skoleoppsetning. Hun forsøkte å smile, men ga til slutt opp.

 

Maias ektemann begynte å legge merke til sin kone. Først var han ganske likegyldig og konstaterte at vekttapet ikke gjorde så mye for utseende hennes. Hun ble ikke noe penere eller mer respektabel. Huden i ansiktet var løs og rynkete. Det var ikke spesielt innbydende eller vakkert, men hun hadde i alle fall oppnådd en sunnere vekt. Det virket som hun trengte mye søvn, og hun hadde ikke lenger noe ønske om at alt skulle være rent og pent i huset til enhver tid. Mannen hadde hørt henne brekke seg på badet noen ganger, men hun skyldte alltid på et lite tilfelle av magetrøbbel. Hun gikk ofte glipp av måltider, og var ofte stille og innesluttet når hun fullførte de pliktene i huset som hun fremdeles tok seg av. Alt var på sett og vis ok og mannen sank tilbake i en tilstand av likegyldighet. Den intime kontakten dem i mellom var så godt som forsvunnet. Kommunikasjonen hadde opphørt, selv den korte ‘hvordan var dagen din’ ble ignorert.

 

Mannen var stresset i jobb og tok sovepiller mot søvnløshet. De førte til at han hadde vanskeligheter med å våkne, hvorpå han sluttet å ta dem og la dem unna i en skuff.

 

En dag våknet ikke Maia opp slik hun pleide. Mannen sjekket pannen hennes, ikke noe feber. Datteren løp inn for å gi henne en klem før hun dro på skolen, men Maia åpnet ikke øynene. Hennes 12 år gamle sønn kom inn og kysset henne på pannen, hun reagerte ikke. Han spurte faren sin,’ tar mamma sovemedisiner?’

 

Skremt løp mannen bort til skuffen hvor han hadde oppbevart pillene. Boksen var tom.

 

Maia hadde tatt en overdose av sovetabletter. Hun ble fraktet til sykehuset i all hast, og de greide så vidt å redde henne. Selvsagt hadde det vært en misforståelse, rettferdiggjorde ektemannen. Det hadde vært mørkt, hun holdt boksen opp over munnen, og uheldigvis hadde hun fått i seg mer enn foreskrevet, forklarte hun. Legene var ikke overbevist.

 

Hun var synlig opprørt på grunn av innsprøytningene hun fikk. ”Vær så snill, dere må slutte å gi meg disse medisinene; Jeg vil ikke legge på meg igjen,” forklarte hun. Hun klaget over alle vektøkningsbivirkningene medisinene forårsaket.

 

Når datteren og sønnen kom på besøk, gikk datteren bort til henne og ga henne en klem og spurte; ”Mamma, du kommer ikke til å dø og dra din vei, sant?’ Sønnen så på henne på avstand. Maia så på datteren, hun forstod så vidt, men hun svarte ikke. Jentas hake skalv og hun så bedende på moren. Maia gråt igjen. Hun forsto ikke følelsene sine eller mangelen på dem. Hun brydde seg, men følte seg så tom. Hun forsto datterens nød, men følte ikke for å redusere den. Hennes sønns forvirrede stillhet ville normalt sett ha påført henne smerte, men nå følte hun ingenting. Hun ønsket hun kunne føle noe… Bare litt…

 

Hva er egentlig problemet i Maias og familiens fortvilte situasjon?

 

Forstå hjernen

 

Schmidt (2006, side 15) beskriver hjernen som et organ bestående av mye fett, ”spesielt fettsyrer som vi får direkte fra maten vi spiser.” Forfatteren beskriver også hjernen som et nettverk av ”nervefiber som sammenkobler ett område med et annet, greiner som knytter forskjellige regioner og knutepunkt sammen, og på den måten muliggjør kommunikasjon”. Nervecellene har en membran som består av fett. Komplekse kroppsfunksjoner krever rask forsendelse av nerveimpulser. Dette gjøres mulig ved hjelp av myelin, en blanding av fett, fettsyrer, kolesterol, fosfolipider og protein. Alle disse komponentene må komme fra kostholdet siden kroppen ikke kan produseres dette av seg selv, og de trenger selvfølgelig tilskudd for å fungere. 

 

Bulimi

 

Når et familiemedlem begynner på et slankeprogram, vil familiens støtte nødvendigvis innebære en forståelse for humørforstyrrelsene eller forandringene i vedkommendes væremåte. Utviklingen av en besettelse i forhold til syn på eget kroppsbilde, på en slik måte at det er alt man tenker på, kan føre til etablering av dårlige og skadelige vaner. Mangelen på næring på grunn av frivillig oppkast etter at man har spist, er en spiseforstyrrelse, og disse symptomene klassifiseres som tungtveiende faktorer med hensyn til risiko for selvmord. Tatarelli, Pompili og Girardi (2007, side 155) siterer Orbachs observasjon om at ”misnøye med kroppen kan øke lidelse og forsterke selvødeleggende tendenser.” Watson (2007, side 6) forklarer bulimi som en ”type spiseforstyrrelse hvor en person overspiser og kaster opp.’ Denne lidelsen har flerfoldige psykiske og mentale helseimplikasjoner.

 

Noen tenker seg at bulimisk atferd er en måte å takle følelser på. Her ser man at personer som ikke våger å uttrykke egne følelser, meninger og behov, men snarere er opptatt av andre menneskers meninger og behov, ofte mister seg selv og kontakt med eget følelsesliv. De lytter mer til andres meninger enn å undersøke sine egne og symptomene er en følelse av tomhet og meningsløshet. Slike mennesker forklarer av og til at de ikke lenger vet hvem de er, og det er en naturlig konsekvens av å ikke lytte innover og ta hensyn til egne behov. Følelser som ikke kommer til uttrykk i språket, vil ofte komme til uttrykk på andre måter, og gjerne i kroppen. I denne sammenheng kan man tenke seg at en person med bulimi har et følelsesliv som kommer til uttrykk gjennom hunger eller såkalt oksehunger. Personens følelsesliv kanaliseres inn i sultfølelsen, og gjennom matorgier tilfredstilles følelsene, hvorpå man senere kvitter seg med dem gjennom oppkast. I et slikt perspektiv har bulimi en slags symbolsk funksjon i forhold til å forvalte følelser og kvitte seg med psykologisk ubehag gjennom uheldige spiseregimer. 

 

Depresjon

 

Depresjon er en forstyrrelse i humøret som kan gå over av seg selv, men den kan også forbli over lengre tid og gradvis manifestere seg som en alvorlig og svært livshemmende tilstand. Ainsworth beskriver tilstanden som en tyv som gradvis sniker seg inn på livet og stjeler mening. Maia trenger psykologisk hjelp og grundig undersøkelse av de forskjellige faktorene som forårsaker både depresjon og selvmordstanker. Forbindelsen mellom mat, psykisk status og selvmord må sees i sammenheng med manglende og forstyrret inntak av mat. Maias ekstreme forhold til mat, hvor hun reelt sett nesten ikke tar til seg næring, har ført til kognitive svikt og en stadig dårligere bedømmelsesevne. Først og fremst må Maia få hjelp til å ta til seg næring før hun er tilgjengelig for psykologisk behandling for depresjon og tungsinn

 

Schmidt (2006, side 145) mener at det er en sammenheng mellom inntaket av fett og depresjon. ”For høye nivåer av blodkolesterol og triglyserider’ fører til at blodet blir tykkere og at oksygentilførselen til hjernen går saktere, og dette kan skape tilstander som depresjon og andre psykologiske plager. Forfatteren henviser til en bok som anbefaler et bestemt kosthold i forhold til å kurere depresjon: ”Kosthold med lite fett, agurkurtolje og inntak av fisk. For alvorlige tilfeller… kuhjerner.” Maia har vært på en diett hvor hun overspiser og kaster opp, og dette har ført til en mental forstyrrelse som kalles Bulimia nervosa. Ektemannens holding til familien og hans manglende oppmerksomhet i kombinasjon med Maias lave selvbilde fikk langsomt katastrofale følger for hele familien. Depressive tendenser og familiekonstellasjoner som har sklidd fra hverandre krever øyeblikkelig oppmerksomhet og en relasjonell investering fra alle parter. 

 

Kilder

 

Schmidt, Michael A. (2006). Brain-Building Nutrition. Frog Books.

Tatarelli, Roberto, Pompili, Maurizio & Girardi, Paolo (2007). Suicide in Psychiatric Disorders. Nova Publishers.

Watson, Stephanie (2007). Bulimia. The Rosen Publishing Group.

 

 

Av Sondre Risholm Liverød &
Shobna Subramanian Iyer

WebPsykologen.no

Hvordan takle et selvmord?

Takle selvmord
Takle selvmord

Emily er 20 år og valgte døden. Årsaken til selvmordet er svært uklar for familien. Hennes bror på 12 år mistet sin storesøster og sin beste venn. Moren var forferdet og knust. Hun begynte febrilsk å lete etter en årsak og en forklaring, men fant bare nye spørsmål. Faren låste seg inne på kontoret sitt i mange dager uten å snakke med noen. Emily hadde kjærlighetssorg, følte seg ensom og slet med hjemlengsel da hun utførte den fatale handlingen. Et selvmord er noe som kan ramme de etterlatte hardt. Av og til så hardt at familien blir splittet under tyngden av uavklarte spørsmål og følesesmessig kaos. Spørsmålet i denne artikkelen er hvordan man som pårørende og etterlatte takler et selvmord på best mulig måte. 

 

Et suicid forskrekker ofte menneskene som har levd sammen med selvmordsofferet. Som regel kommer det også som et sjokk på de som har jobbet sammen med eller på noen måte kjent offeret. Svært ofte bryter familien sammen etter en slik hendelse. Barn og venner risikerer depresjoner i den smertefulle prosessen hvor det ene spørsmålet avløser det andre.

 

I mange sammenhenger kan det bli et problem at mennesker reagerer svært forskjellig på slike tragedier; noen vil snakke om det, mens noen foretrekker å holde seg bak stengte dører. Noen mennesker sliter med smerten i mange år, mens noen kommer over den og gjenvinner sitt normale liv raskere. Dette kan føre til konflikter innad i familier hvor medlemmene har forskjellige måter å takle tapet på. Noen mener at tiden leger alle sår, men det er ikke alltid slik. Sannheten er at mange familier splittes når de møter en så stor tragedie som et selvmord. I slike situasjoner er hemmeligheten å kommunisere på en mest mulig åpen måte. De intense følelsene som familien må bære, skaper av og til en slags emosjonell skjørhet som gjør at man ikke klarer å støtte hverandre, men snarere lar de vonde følelsene komme imellom og ødelegge familiesamholdet. Ofte er det en skyldfølelse som legger beslag på en støttende dialog, og skyldfølelsen kan også anspore til andre destruktive tanker, følelser og handlinger. Når dette går ut over kommunikasjonen, hender det at de berørte personene opplever en enda tyngre følelse av tap, og på den måten kan evnen til å leve videre reduseres ytterligere.

 

Monroe og Kraus (2005, side 203) ser på tilstedeværelsen av kommunikasjon og støtte innen familier som avgjørende faktorer for evnen til å håndtere krisen. De bruker et eksempel hentet fra en familie som unngår å nevne ”dødsfallet” til et nært familiemedlem for å spare hverandre for smerten, men det viser seg at denne strategien langsomt fører dem fra hverandre og etterlater begge to ensomme og forlatt i sin egen sorg.

 

Emily var kanskje ikke klar over hva hun gjorde, og sannsynligvis tenkte hun ikke gjennom konsekvensene av handlingen der og da. Denne muligheten var noe familien kom fram til etter mange timer med terapi. Foreldrene prøvde å gjenskape hendelsene fra dagene før hun falt, hadde det virkelig vært et selvmord? De undersøkte en mengde alternativer, og utforsket døden fra forskjellige vinkler. Mangelen på svar, en slags skyggeboksing med egen skyldfølelse, lite overskudd til hverandre og dårlig kommunikasjon økte tapsfølelsen. Hele prosessen såret hvert familiemedlem på forskjellige måter. Hvis bare jeg hadde vært sammen med henne, eller om hun hadde valgt å være sammen med oss, og hvis kjæresten ikke hadde gjort det slutt, og hvorfor var ikke vennene der? Slike desperate og uendelige tankesykluser hjemsøkte familien og gjorde den følelsesmessige belastningen stadig tyngre. Når mennesker bærer på sterke og overveldende følelser er det vanskelig å tenke rasjonelt. Det er også vanskelig å ha overskudd til andre, noe som nettopp skaper konflikt og en vanskelig dialog mellom de menneskene som ideelt sett skulle delt sorgen mellom seg og støttet hverandre. Isteden forverrer de sitt eget psykologiske ubehag som følge av et ustoppelig tankekjør, og på den måten vokser sorgen seg større og familien kollapser til sist under tyngden av et hav av vanskelige følelser som man ikke klarer å håndtere gjennom samhold og gjensidig støtte.

 

Situasjonen rundt Emily var uhyre smertefull, og det førte til at Emilys bror ble fortere voksen etter hvert som han forsøkte å takle morens depresjon og farens gretne stillhet. Først var han isolert og forvirret, og unngikk å snakke med venner og bekjente. Velmenende venner og slektninger kom sammen for å støtte familien gjennom den tunge tiden. Etter lang tid klarte familien til slutt å samle seg etter Emilys bortgang. Terapi, støtte fra venner og slektninger samt lillebrorens iherdige anstrengelser hjalp foreldrene til å innse at det likevel fantes et liv, og at dette livet bar med seg et ansvar som måtte håndteres gjennom samarbeid.

 

Forholdet mellom mangel på kommunikasjon og evnen til å dele sorgen, snarere enn å forsterke den, er altså en kritisk faktor i en sorgprosess. Det opprinnelige tapet etter et selvmord kan føre til en mengde ulike reaksjoner, men når den første fasen er over, er det avgjørende at familien griper sjansen til å nærme seg hverandre gjennom samtale. All erfaring tilsier at det lønner seg å snakke sammen istedenfor å skåne hverandre for minnene om tapet. Dersom prosessen er så smertefull at en konstruktiv dialog forbyr seg selv, kan man søke profesjonell hjelp hos ved for eksempel et familiekontor hvor en tredjepart kommer inn og ”sorterer” litt av følelsene slik at det banes vei for samtale og samhold. Diskusjonene tar kanskje aldri slutt, og de leder kanskje ikke til noen svar, men som regel hjelper det hver person i familien på mange måter. Kanskje gråter familien sammen når de snakker om tapet, de åpner seg med sine følelser, noe som i langt de fleste tilfeller styrker båndet mellom dem. Samtidig vil en slik åpenhet borge for mer forståelse for den enkeltes måte å håndtere sorgen på. Stillhet eller dårlig kommunikasjon skaper grobunn for fantasier og kanskje uheldige forestillinger som forverrer de emosjonelle sårene. Kanskje har man tolket hverandre feil, og leser den andres taushet som en anklage mot seg selv, eller som et tegn på at han eller hun ikke bryr seg og så videre. Mangel på kommunikasjon kan skape et enormt spekter av misforståelser som ofte forstås i mest mulig negativ retning hos mennesker som er følelsesmessige belastet og lider av dyp sorg og fortvilelse.

 

Ofte vil det komme en tid hvor familien vil være i stand til å referere til den døde personen uten at smerten tar overhånd. Følelsen av tristhet vil kanskje alltid være der, men livet har likevel gått sin gang. Med tiden vil det gjerne bli lettere å snakke om det livet som tok slutt, og til og med kunne hygge seg over positive minner om tiden man hadde sammen. Når man dette punktet vil de etterlatte befinne seg i en posisjon hvor samholdet dem imellom kan vokse seg enda sterkere. Små anekdoter som lokker fram et smil eller subtile referanser til noe man erfarte sammen med den avdøde, blir gradvis en referanseramme som ikke bare vitner om tragedien, men om noe godt man har med seg fra den personen som trakk sitt siste sukk så alt for tidlig. Slike minner gjør det mulig å gjenskape noe annet enn spekulasjoner og forferdelse. Det gir de etterlatte anledning til å merke at livet med den avdøde hadde sine positive øyeblikk og et aspekt som kanskje kan kalles lykke?

 

Mangelen på mellommenneskelig støtte innad i familien, og mangel på evne til å ta imot støtte fra venner og familie, kan potensielt sett ødelegge en sørgende familie fullstendig. Morens depresjon kunne ha gjort henne suicidal og skapt en spiral av utrygghet i familien. Farens stillhet kunne ha ført til et emosjonelt anstrengt forhold som ofte ledsages av angst, depresjon og ensomhet. Hvis familiens lillebror hadde valgt isolering, ville viktige familieprosesser kanskje aldri ha funnet sted, og familien ville i verste fall ha slitt med å overleve.

 

Hewett (1980, side 96) er blant de som mener at religion kan hjelpe mennesker som sørger over tapet av sine nærmeste. Mange religioner tilbyr på sett og vis en forklaring og en meningsbærende fortelling om livet etter døden, noe som demper den eksistensielle frykten og altoppslukende håpløsheten som kan ramme de etterlatte. Hewett mener at de som aksepterer ideen om en høyere makt og en dypere mening ved tilværelsen kan bruke sin overbevisning som en slags livbøye midt i stormen av emosjonelt kaos og fortvilelse. Tanken er at en slik religiøs livbøye kan gi mennesker større mulighet til å håndtere følelsene rundt tapet og dermed gjenvinne et normalt liv raskere. Ut over dette er det fortrinnsvis engasjement og støtte fra samfunnet, familie og venner samt profesjonell psykologisk behandling som kan hjelpe familien til å takle et selvmord på best mulig måte.

 

Å miste noen i familien i suicid er en krise og vil mest sannsynlig oppleves traumatisk for de gjenlevende familiemedlemmer. Følelsen av tap er uunngåelig, og dødens tomhet kan oppleves evigvarende. Et avgjørende element i håndteringsprosessen ligger i familiens evne til å holde sammen etter krisen.

 

 

Å være avklart med døden og dødsangst

 

Samtidig tror jeg at eget forhold til døden spiller inn som en viktig faktor. Er vi selv avklart med fenomenet døden?

 

På mange måter er døden selve rammen rundt livet. I et slikt perspektiv er døden med på å gi livet mening og verdi. De som har stirret døden i hvitøye, har ofte en annen evne til å sette pris på livets små og store øyeblikk dersom de får en ny sjanse. Per Fugelli skriver blant annet om det han kaller lyspunkter ved døden i boken Døden, skal vi danse. Dette er en bok som utforsker dødens vesen, og den er skrevet av Fugelli i en periode hvor nettopp døden banket på hans egen dør.

 

Når nettene blir lange og dagene tomme, tar jeg fram følehorn, blyant og papir og skriver om den verden jeg er i her og nå. Jeg er på feltarbeid i sykerollen, i helsetjenesten, i dødsonen – ikke som forsker, men som et søkende menneske på jorden.” (Fugelli, 2010).

 

Jeg har både lest og hørt Fugelli prate om døden, og det gjorde et formidabelt inntrykk. Han evner å bringe dette fryktede tabu inn i livet på en måte som ikke eskalerer angst, men skaper livsbevissthet. Døden, skal vi danse anbefales fordi den evner å gjøre døden viktig for livet på en finurlig og klok måte. Jeg vil mene at døden er et element ved livet vi har godt av å gå i dialog med. Det kan også være en avgjørende faktor i forhold til hvordan vi takler møte med egen død og dødsfall hos venner, familie og mennesker som står oss nær. Døden er kanskje et tabu, og derfor noe som skremmer oss og setter dype spor når den viser seg «på kanten av livet». For meg var Fugelli sin bok viktig fordi den ga meg mer mot på livet i kraft av et mer avklart forhold til døden.

 

Kilder

 

Hewett, John (1980). After Suicide.WJK Press.

Monroe, Barbara & Kraus, Frances (2005). Brief Interventions with Bereaved Children. Oxford University Press.

 

 

Av Sondre Risholm Liverød,
Janne Risholm Liverød
&
Shobna Subramanian Iyer

WebPsykologen.no