Kategoriarkiv: Rettspsykologi, kriminalitet & antisosial atferd

Psykopatologi som fører til antisosial atferd og kriminalitet, havner i rettsvesenet. Rettpsykologi er et felt som drøfter tilregnlighet og psykologiske sider ved kriminelle handlinger.

Trakassering & vold i parforhold

Vold i parforholdI artikkelen Når man knytter seg til overgriper så vi på ulike psykologiske mekanismer som gjør at det kan oppstå sterke bindinger mellom offer og overgriper. Det finnes alt for mange mennesker som lever i parforhold eller andre relasjoner hvor de blir underkuet, trakassert, mobbet eller utsatt for vold. Spørsmålet er hvorfor offeret ikke bare forlater overgriperen, men dessverre er det ikke alltid så enkelt.

 

En person som gjentatte ganger blir utsatt for vold og trakassering risikerer sår på selvfølelse og selvtillit. Når man blir tråkket på og underkuet havner man tilbake i en slags overlevelsesmodus hvor kroppen reagerer med alarmberedskap. Som regel vil offeret føle en sterk blanding av en rekke forskjellige følelser, men frykt og hjelpeløshet er ofte blant de mest fremtredende. I en totalt hjelpeløs posisjon søker mennesket automatisk en beskytter i en febrilsk søken etter sikkerhet. I etterkant av voldsepisoder eller trakassering i et parforhold, er det ofte slik at overgriper går tilbake i rollen som omsorgsperson og støttespiller for offeret. Kanskje er det overgriperen som plastrer sårene, sier unnskyld, beklager seg, søker forsoning, gråter over det som har skjedd, viser omsorg, støtte og pleier offeret, og det er i denne fasen at det destruktive båndet mellom offer og overgriper forsterkes. En blanding av frykt, underkastelse og vold etterfulgt av omsorg og hjelp, er den spiralen som binder offeret til overgriper. Psykologisk sett kan man her tenke seg at offeret plasseres i total hjelpeløshet hvor de mest grunnleggende overlevelsesinstinkter kobles inn, mens den reflekterte og ettertenksomme delen av hjernen kobles ut. I en farefull situasjon er det søken mot trygghet og sikkerhet som får forrang. Når det er overgriperen som paradoksalt nok står der som den støttende personen i etterkant av trakasseringen, innprenter offeret på sett og vis overgriperen som redningen og beskytteren. I alle fall vil offeret være sårbart for overgriperens unnskyldninger og lovnader om at dette ikke skal skje igjen. Offeret vil også være mer mottakelige for overgriperens perspektiver, enten det handler om unnskyldninger eller rettferdiggjørelser av det som har skjedd. Hvis overgriper innprenter at det er offerets skyld eller at offeret fortjente det, kan dette langsomt legge seg som en stilltiende idé i offerets sinnelag. Det er også i denne fasen at offertes selvfølelse, selvforståelse og selvtillit kan ta virkelig skade av de overgrepene som har skjedd.

 

Hvis offeret i tillegg isolerer seg, eller aldri sier noe om det de blir utsatt for til andre mennesker, er det ennå større sjanse for at overgrepene fortsetter fordi offeret ikke får avstemt og justert perspektivene som tilhører den destruktive relasjonen i forhold til utenforstående.

 

Vold kommer i mange fasonger, og det er ikke bare fysisk vold og seksuelle overgrep som rammer relasjonen mellom mennesker på en uhyre skadelig måte. Det finnes selvfølgelig også verbal vold, og en mer subtil form for trakassering hvor psykologiske hersketeknikker, manipulering, løgn, passiv aggresjon og urimelige beskyldninger binder mennesker sammen på en sterk og ødeleggende måte.

 

personlighetstestNoen mener at skyldfølelse binder og kuer mennesker på en mer ettertrykkelig måte enn andre former for reaksjoner. Det å legge merke til andres ugjerninger, men ikke reagere med sinne, men isteden la vedkommende få vite og føle at de er sett, er i følge Foucault den verste formen for straff.  Det betyr at individet “internaliserer herskeforholdet, og gjør seg til kilde for sin egen underkuelse” (p. 182). Man blir sin egen indre tyrann og straffer seg selv under tyngden av en smertefull skyldfølelse. Det familiemedlem som har makten eller evnen til å pålegge skyld, er alltid den egentlige leder, selv om det kan virke som om det formelle lederskapet ligger hos en annen. Når man lever i slike parforhold som hindrer frihet, individualitet og vekst, risikerer man at den destruktive dynamikken gradvis rammer selvfølelse og selvrespekt. I verste fall utvikler man et slags mønster hvor man begynner å identifisere seg med en følelse av mindreverd. Man kan utvikle et slags psykologisk skript eller en selvbeskrivelse farget av offerposisjonens skam og tiltagende usikkerhet. Et slikt mønster kan bli så innarbeidet i personens identitet at det kommer til å styrer måten vedkommende tenker, føler og handler på. Noen kaller dette for negative leveregler, og det er noe som utvikles over tid dersom vi lever i forhold hvor vi ikke blir respektert eller får den plassen vi fortjener.

 

I min kliniske hverdag ved en psykiatrisk poliklinikk møter jeg stadig mennesker som er fanget av svært destruktive leveregler. Jeg husker blant annet en mann som hadde levd i et voldelig parforhold. Han var stille, sjenert, tilbakeholden og han fant seg i det meste uten å ta til motmæle. Han var usikker på seg selv, og trodde ikke han klarte å takle livet på egenhånd. Han levde sammen med en voldelig kvinne i mange år, og på grunn av sin usikkerhet våget han ikke å bryte ut av forholdet. Derfor fant han seg i mishandlingen fordi alternativet virket skumlere. Til slutt klarte han omsider å forlate sin aggressive samboer, og han fant seg en ny kjæreste. Den nye kjæresten var en vennlig og varm person. Hun verken slo eller rakket ned på ham. I startet var dette en velkommen forandring i livet, men etter hvert utviklet mannen sterke symptomer i retning av angst og uro. Det er på dette tidspunktet han oppsøker terapi.

 

Det som nå skjer er at mannen har brutt et tidligere mønster. Han vokste opp med en dominerende mor som var tilhenger av hard disiplin og opptatt av barns lydighet og underkastelse. Han hadde senere funnet en kjæreste som opprettholdt hans posisjon som underdanig offer for aggressiv egenrådighet. Nå hadde han imidlertid funnet en hjertelig og omtenksom kvinne, men det var også da problemene virkelig tårnet seg opp. ”Hvem er jeg hvis du ikke slår meg”, var et spørsmål som mannen ikke hadde formulert klart for seg selv, men som likevel oppsummerer den situasjonen han befant seg i. Han begynte å oppføre seg avvisende og lumpent mot sin nye kjæreste, følte ikke at de passet sammen, hadde mange ideer om å avslutte forholdet, men i terapi ble det tydelig for ham at han var i ferd med å gi etter for sine negative levergeler. Den nye kvinnen behandlet ham annerledes, og det føltes utrygt, selv om hun behandlet ham svært godt. Hvis ikke mannen hadde klart å skape en grad av bevissthet rundt sine negative leveregler, og på den måten identifisert sine uheldige samspillsmønstre, er det sannsynlig at han hadde forlatt den varme kvinnen og havnet i nok et destruktivt parforhold. Slik går vi mennesker på autopilot og gjentar fortidens tabber på nytt og på nytt. Vi har en lei tendens til å gjenskape våre vanskeligste relasjoner fra barndommen gjennom hele voksenlivet. I slike situasjoner må vi legge om kursen, men det krever en stor innsats.

 

mobbing ekskludertDet er altså veldig mange åpenbare og mer subtile grunner til at mennesker fanges og blir værende i destruktive parforhold. For utenforstående kan det virke som om ofrene mangler normal dømmekraft, selvrespekt eller fornuft, men det er sjelden årsaken til at mennesker lever i destruktive relasjoner. Dersom vi indirekte eller direkte anklager disse menneskene for lav dømmekraft, er det sannsynlig at vi gir dem en slags tilleggsbyrde hvor de også blir offer for andres uvitenhet, fordømmelser og baksnakking. Den dynamikken som utspiller seg mellom offer og overgriper på et basalt mellommenneskelig nivå, er ofte av et slikt kaliber og av en slik styrke at de fleste av oss kunne blitt fanget. Det er altså ikke betinget av kvaliteten på offerets dømmekraft eller intelligens, men blandingen av trakassering og ivaretakelse konstituerer psykologiske mekanismer som potensielt sett kan fange nesten hvem som helst.

 

Mot slutten av videoen under snakker jeg litt mer om hvordan negative leveregler kan fange mennesker i svært ødeleggende relasjoner. Selvfølelsen brytes ned i takt med trakasseringen, noe som videre fører til at offeret føler seg tiltagende inkompetent og ute av stand til å forlate forholdet. I verste fall får de en selvforståelse preget av så mye skam og selvbebreidelse at trakasseringen oppleves som fortjent.

 

Personlighetstest og selvhjelpsprogram

 

selvhjelpsprogramI denne teksten refererer jeg stadig til det som teoretikerne, Young og Klosko, kaller negative leveregler. Det finnes en rekke ulike typer av slike negative livsmønstre, og mange av oss opplever tilværelsen på en måte som er farget av slike negative mønster, men de fleste er ikke klar over dette. I en slik forståelsesramme vil selvutvikling dreie seg om å identifisere sine egne mønstre. Dersom vi oppdager egne negative mønstre, kan vi også gjøre noe med dem. I denne forbindelse har Webpsykologen utviklet en egen side hvor du kan skåre deg selv. Siden har vi kalt ”Personlighetstest og selvhjelpsprogram”, og her kan du få hjelp til å identifisere og forstå dynamikken i det vi kaller negative leveregler. En negativ leveregel er forankret i dypet av vårt psykologiske liv og styrer måten vi tenker, føler og handler på. Vi formes som mennesker i kontakt med andre. Som barn er vi avhengig av tilbakemeldinger og samspill med omsorgspersoner for å lære å kjenne oss selv. Dersom noen av våre nærmeste medmennesker er svært kritiske, selvopptatte, truende, likegyldige, redde, sinte, urolige eller på en annen måte svikter våre grunnleggende behov, risikerer vi utviklingen av et negativt mønster som kanskje får gjenklang gjennom hele livet. Dette kan man forhindre gjennom bevisstgjøring, noe vi håper at det nevnte selvhjelpsprogrammet kan bidra til.

 

Relaterte artikler

 

 

familiekonflikterVold i familien: Denne artikkelen forteller historien om Siri som vokste opp med en voldelig far. Artikkelen tar for seg hva som skjer med barn som opplever omsorgssvikt og vold. Får de varige psykiske problemer? Hvordan kan man hjelpes?

 

Webpsykologen har også en rekke artikler som går på destruktive relasjoner i parforhold og familie. Ofte må man gjenkjenne og identifisere familiemønstre som hemmer familien før man kan gjøre noe med det. Det er ikke bare vold og trakassering som kan ødelegge en familie eller et familiemedlem. Det finnes en rekke ulike samspillsmønstre som kan ende opp i forskjellige familieproblemer. I denne forbindelse har Webpsykologen utviklet et slags kartleggingsverktøy som tar deg gjennom de 15 vanligste ”familiefellene”. I de tilfeller hvor det ikke er snakk om vold og overgrep, er målet med denne ”selvhjelpstesten” å identifisere relasjonelle problemer slik at man kan endre kurs og få familien på et spor som gir frihet og vekst. Denne ”selvhjelpstesten” finner du på denne linken.

 

 

Kilde

 

Foucault, Michel (1971): Overvågning og straf det moderne fængselsvæsens historie. Rhodos Radius, København.

 

 

Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Når man knytter seg til overgriper

overgrep i parforholdMange mennesker lever i parforhold hvor de blir trakassert, utsatt for vold eller andre overgrep. Spørsmålet er hvorfor offeret for overgrep ikke forlater overgriperen. Mange eksempler viser hvordan mennesker finner seg i trakassering gjennom mange år, og i visse tilfeller vil de til og med forsvare overgriperen ovenfor en tredjepart. Det er mange psykologiske mekanismer på spill i slike destruktive relasjoner, og i denne artikkelen skal vi se på noen av disse.

 

Stockholm Syndrom

 

Stockholm syndrom har blitt et kjent begrep i kjølevannet av et gisseldrama på Norrmalmstorg i Stockholm på 1970-tallet. Etter en tid begynte gislene, som levde under stort press, å ta gisseltakernes parti mot politiet. De ønsket å hjelpe og slåss for de som utøvde vold mot dem, på tross av overgrepet de ble utsatt for.

 

Stockholm syndrom blir også kalt ”identifikasjon med aggressor”. Den som utsettes for overgrep kommer gradvis til å identifisere seg med overgriperen. Dette er noe man også er vitne til i hjelpeapparatet. Det finnes mange eksempler på mennesker, som lever med psykopater eller andre som bedriver en form for overgrep, som beskytter sin overgriper i møte med mennesker som forsøker å bryte inn og avhjelpe en destruktiv livssituasjon (se artikkelen Forført av psykopaten). De psykologiske mekanismene her er kompliserte, men mye av kjernen i denne problematikken handler om kombinasjonen av omsorg og overgrep. Den som utøver overgrepet er gjerne den samme som trøster og sørger for offeret i etterkant. I en gisselsituasjon bruker gisseltakerne ofrenes liv som byttemiddel i forhold til en tredjepart. Dette betinger en kontakt mellom gisselet og gisseltakeren, og på sett og vis ligger ofrenes liv i gisseltakernes hender. Det er gisseltakerne som beskytter dem mot samfunnet, politiet eller familien som nekter å imøtekomme gisseltakernes krav. Slik blir det tredjeparten som setter gisselenes liv på spill, og ikke forbryterne. Her oppstår den besynderlige situasjonen hvor gislene gradvis tar forbryternes parti, eller den situasjonen hvor voldsofferet i et parforhold stadig beskytter og forsvarer sin overgriper.

 

Vold etterfulgt av omsorg skaper sterke bindinger mellom offer og overgriper

 

Misbruk mistillit mobbingI tillegg til dette forbindes vold og overgrep en annen avgjørende psykologisk mekanisme som binder offeret til sin overgriper. Her handler det om å sette mennesker i en situasjon av overveldende frykt, angst og panikk. Når man blir slått, voldtatt eller kraftig kuet, plasseres man i en svært hjelpesløs posisjon. Mer grunnleggende overlevelsesinstinkter kobles inn, og disse instinktene er på sett og vis en variasjon av de overlevelsesinstinktene spedbarnet møter verden med. Et lite barn er totalt hjelpeløst og søker derfor tilknytning og trygghet hos det mennesket de har innprentet som sin omsorgsperson. Når man setter et voksent menneske i en hjelpeløs situasjon, vil noen av de samme mekanismene spille inn. Hvis man i tillegg sørger for at offeret har lite forbindelse til andre viktige tilknytningspersoner, som venner eller annen familie, oppstår det en sterk binding mellom overgriper og offer. Når man skremmer og kuer mennesker aktiveres overlevelsesinstinkter og alarmberedskap i offeret. Den reflekterte og tenksomme delen av hjernen kobles ut til fordel for akutt beredskap, og en del av denne akutte og automatiserte beredskapen handler om tilknytning til en beskytter eller omsorgsgiver. Når overgriperen slutter å slå, og inntar rollen som ”omsorgsperson”, enten det er den som plastrer sårene eller den som kommer med en flaske vann, fyller overgriperen plutselig rollen som omsorgsperson for offeret. Siden offeret nå befinner seg i en helt hjelpesløs posisjon, og samtidig opplever å få tiltrengt hjelp og omsorg, knyttes det et sterkt bånd til overgriperen. I noen tilfeller innprentes overgriperen som offerets viktigste beskytter, noe som utenfra virker ulogisk og galt. Selvfølgelig er det også helt galt, men den delen av offeret som innser galskapen er på sett og vis ”slått i svime”.

 

En syklus av vold og forsoning

 

I en familie hvor vold er et problem, ser man ofte et helt bestemt mønster. Det går fra en rolig fase, så bygges det opp til vold og spenningene øker, volden utøves, og deretter kommer forsoning, beklagelser og lovnader om forandring. Så begynner spiralen på nytt med en rolig fase som bygger opp til vold og så videre. I forhold til hvordan mennesker i en sårbar og hjelpeløs posisjon havner på et slags primitivt nivå hvor fokus er overlevelse, og som en følge av dette, knytter ganske basale og svært sterke bånd til den som kan fungere som beskytter i en krisesituasjon, er det åpenbart at et typisk voldsmønster i et parforhold fungerer som en forsterker på relasjonen mellom offer og overgriper.

 

Som utenforstående lurer man ofte på hvorfor folk blir værende i destruktive relasjoner. Hvorfor går hun eller han ikke fra overgriperen? Som vi har sett er det en rekke subtile og ganske grunnleggende psykologiske mekanismer som knytter offeret til overgriperen. Det handler ikke om dumskap eller naivitet hos de som gang på gang blir utsatt for vold i nære relasjoner. Det handler snarere om ganske universale mekanismer i forhold til frykt, hjelpeløshet, omsorg og tilknytning.

 

Når man indirekte eller direkte anklager disse menneskene for lav dømmekraft eller idioti, fordi de blir værende i et forhold hvor de trakasseres og behandles dårlig av sin partner, gir man dem en slags tilleggsbyrde hvor de også blir offer for andres uvitenhet og fordømmelser.

 

Voldssyklusen

 

”Hjernevasking”

 

Et annet element som er med på å skape og opprettholde destruktive relasjoner, er isolasjon. Det amerikanske marinekorpset har gjort eksperimenter som viser at noen få timer i total isolasjon er alt som skal til for å fremkalle en form for hallusinasjon eller forvirringstilstand. Denne forvirringstilstanden skaper en type sårbarhet som gjør individet tilgjengelig for nye innprentninger. Hjernevasking drar veksel på en kombinasjon av skremselspropaganda, isolasjon og omsorg som utgangspunkt for indoktrinering av nye perspektiver.

 

familiepsykologi lukkede familierEn lignende prosess kan foregå i destruktive og voldelige parforhold. Offeret har ofte en tendens til å skjule seg eller trekke seg unna sosiale settinger i etterkant av trakassering og voldsepisoder. Skam, usikkerhet, synlige tegn på mishandling er bare noen av de forholdene som gjør at offeret ikke orker å møte andre mennesker og livet på en stund. Det betyr ofte at offeret fortrinnsvis har kontakt med overgriperen, og i en fase av forsoning, unnskyldninger, bortforklaringer og lignende har overgriperen en stor mulighet til å ”rettferdiggjøre” volden eller i verste fall legge skylden på offeret. Det å indusere skyldfølelse hos andre mennesker er kanskje den mest effektive måte man kan kneble en annen person på (Se artikkelen om dysfunksjonelle familier). Isolasjon og tilbaketrekning gjør at offeret ikke får avstemt sine ideer og tanker i forhold til utenforstående. Slik kan overgriperen innprente sine egne fortolkninger som en slags ”sannhet” i offeret, og på den måten opprettholde relasjonen. Noen overgripere bruker tiden etter vold til skyldfordeling og ødeleggelse av offerets selvtillit og selvfølelse med kritikk, nedsettende kommentarer og verbal vold. Offeret mister evnen til å stole på seg selv, hevde seg selv og tro på egne evner og i verste fall utvikler de en følelse som sier at de fortjener straff og trakassering.

          

Relaterte artikler

 

  • familie krangelVold i familien: Denne artikkelen forteller historien om Siri som vokste opp med en voldelig far. Artikkelen tar for seg hva som skjer med barn som opplever omsorgssvikt og vold. Får de varige psykiske problemer? Hvordan kan man hjelpes?
  • Trakassering og vold i parforhold: Trakassering, mobbing eller vold går utover selvfølelsen og rammer personens selvrespekt. I verste fall utvikles et mønster hvor man identifiserer seg med en følelse av mindreverd, og forholdet kan bli et fengsel
  • Webpsykologen har også en rekke artikler som går på destruktive relasjoner i parforhold og familie. Ofte må man gjenkjenne og identifisere familiemønstre som hemmer familien før man kan gjøre noe med det. Det er ikke bare vold og trakassering som kan ødelegge en familie eller et familiemedlem. Det finnes en rekke ulike samspillsmønstre som kan ende opp i forskjellige familieproblemer. I denne forbindelse har Webpsykologen utviklet et slags kartleggingsverktøy som tar deg gjennom de 15 vanligste ”familiefellene”. I de tilfeller hvor det ikke er snakk om vold og overgrep, er målet med denne ”selvhjelpstesten” å identifisere relasjonelle problemer slik at man kan endre kurs og få familien på et spor som gir frihet og vekst. Denne ”selvhjelpstesten” finner du på denne linken.

 

Artikler om psykopati og antisosiale mennesker

 

Det er mange grunner til at noen mennesker utøver vold. En av årsakene kan relateres til psykopati eller det man gjerne kaller en dyssosial personlighetsforstyrrelse. Dette er et tema Webpsykologen har skrevet forholdsvis mye om. Blant annet i følgende artikler:

 

  • angerHvordan forstå antisosial atferd?: Antisosiale mennesker handler uten omtanke for andre, og spørsmålet er hvordan de ble slik. Er det en hjerneorganisk feil, reaksjon på lav sosial status eller handler det om familieforhold og oppvekstvilkår?
  • Hva er psykopati?: I møte med antisosial atferd har vi mange begreper: Psykopati, sosiopati, antisosial og dyssosial personlighetsforstyrrelse. Hva ligger i disse definisjonene på menneskers hensynsløshet?
  • Dyssosial personlighetsforstyrrelse: Dyssosial eller antisosial personlighetsforstyrrelse kan ofte forstås som et slags aggressivt motangrep mot underliggende følelser av frykt, verdiløshet og mangel på kjærlighet. Det er farlig og kan stamme fra omsorgssvikt.
  • Terapi med antisosiale pasienter: Den arrogante eller aggressive pasienten er vanskelig å ha i terapi. Empati er en forutsetning for behandling, og hvordan etablerer man dette i møte med mennesker som skjuler sin sårbarhet bak en fiendtlig fasade?
  • Psykopater i terapi fungerer dårlig: Løgn, manipulering, mangel på samvittighet og forførende tendenser er trekk ved psykopatens personlighet som gjør terapi vanskelig. I tillegg vil terapeuten ofte slite med empatisk innlevelse.
  • Forført av psykopaten: Psykopaten blir ofte kalt ”sjarmør og tyrann”. Noen lar seg fascinere og forføre av psykopatens manipulerende egenskaper, og noen drapsmenn har fans og mottar frierbrev. Hvordan forstår vi dette?
  • Behandling av psykopater: Bør man tilby psykiatrisk behandling hvis psykopaten oppfører seg antisosialt som følge av følelsesmessig underernæring? Men behandling har liten eller ingen effekt på antisosiale symptomer. Hva gjør vi da?
  • Kan vi forebygge psykopati?: Psykopater responderer dårlig på medisiner og psykoterapi. Når behandling ikke vinner frem, er kanskje forebygging beste alternativ? Kan vi oppdage potensielle drapsmenn og psykopater i ung alder?

Du finner ennå flere artikler om dette emnet under kategorien Rettspsykologi, kriminalitet og antisosial atferd.

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
Spesialist i klinisk voksenpsykologi

Psykopater i terapi fungerer dårlig

terapi og psykopatiPsykopater i samtaleterapeutisk terapi fungerer som regel dårlig. Behandlingsresultatene er nedslående og mange studier viser at det ikke har noen effekt over hodet. Noen terapeuter antyder til og med at de antisosiale tendensene forverres i terapi. I denne artikkelen skal vi se på hvorfor terapi med psykopater og antisosiale mennesker fungerer så dårlig. Litteraturen på området trekker i denne forbindelse frem tre punkter. De terapeutiske vanskelighetene med psykopati handler i grove trekk om kontekst, psykopatens personlighet og såkalte motoverføringsreaksjoner fra terapeutens side.

 

 

Konteksten

 

Generelt sett oppsøker ikke mennesker med antisosial personlighetsforstyrrelse terapi eller behandling (Karterud, et al. 2001, p. 47). Derfor finner man som regel «psykopaten» i rettsvesenet eller rettspsykiatrisk sammenheng (Rosenquist & Rasmussen, 2001, p. 206). Videre er det åpenbart at psykopater som har begått kriminelle handlinger, eventuelt drapshandlinger, blir ivaretatt i fengsler med høy sikkerhet slik at man forhindrer fare for gjentakelse. Dermed er det ikke så vanlig at man støter på psykopater i allmennpsykiatrisk sammenheng. Hvis psykopaten mottar terapi, foregår dette bak lås og slå, og sjelden på et tilfeldig kontor ved et distriktspsykiatriske senter (DPS). Det betyr videre at behandlere innenfor psykisk helsevern som regel har liten erfaring med denne typen problematikk.

 

I tillegg er det en kjennsgjerning at psykopater og mennesker med antisosial personlighetsforstyrrelse er nesten umulig å behandle. Noen amerikanske psykologer har til og med uttrykt at det er bortkastet tid å forsøke og behandle disse menneskene (Carney, 1978, p. 273). Det er bortkastet fordi denne gruppen er nærmest behandlingsresistente, men også fordi behandlingen som regel må foregå i et fengselsmiljø preget av vold og antagonisme, noe som er direkte uegnet for psykologisk forandring. I tillegg har innsatte i et fengsel ofte feil motivasjon for behandling. De går ikke i terapi for å endre seg, men for å få litt fri fra hverdagen i fengselet. I tillegg er det noen som antar at deres fremtoning i terapi kan sørge for en tidligere løslatelse og lignende, noe som videre gjør psykoterapi i fengsler direkte uegnet (Doren, 1987, pp. 149-150).

 

 

Psykopatens personlighet

 

Enten vi snakker om narsissistisk, antisosial, dyssosial personlighet eller psykopati, mener vi her personer som handler og tenker på antisosiale måter. Det er visse forskjeller i begrepsbruken, men det er også mange likheter. Mordere av den antisosiale eller psykopatiske typen har ofte visse likhetstrekk: ufølsomhet eller overfladiske følelser, mangel på empati, sterk tendens til å lyve, manipulering og lite eller ingen samvittighet. Forutsetningene for terapi er en åpen og fortrolig dialog, noe som betyr at psykopatens karaktertrekk ikke er spesielt godt egnet for slik behandling. Blant annet vil løgn forby en ærlig og åpen kommunikasjon, og mangel på samvittighet og anger gjør psykopaten lite motivert for forandring. Hare (1999, p. 195) påpeker at psykopaten ikke føler at han har psykologiske eller emosjonelle plager. I forlengelse av dette ser ikke psykopaten gevinsten ved å tilpasse seg sosiale spilleregler hvis ikke det direkte gagner dem selv. Overfladisk følelser og lite empati indikerer også at det kan være vanskelig å arbeide med følelser i en terapeutisk setting (Lösel, 1998). Psykopatens forførende og manipulerende egenskaper vil i verste fall gi vedkommende en opplevelse av suksess hvis terapeuten lar seg lure (Gabbard, 2000, p. 510). Det blir også sagt at psykopaten ofte ler høyt etter behandling av den godtroende terapeuten som ser ”forbedringer” (Rosenquist & Rasmussen, 2001, p. 207). Den kjente seriemorderen David Berkowitz påstod selv han var utilregnelig og psykotisk da han drepte 6 mennesker i USA. Han ble kalt Son of Sam og mente at det var naboens hund som befalte ham å drepe uskyldige mennesker. De første sakkyndige ”trodde” på denne historien og erklærte ham utilregnelig, men siden kom en ny rettspsykiater på banen som mente at Berkowitz holdt alle for løgn. Dr. Abrahamsen viste seg å ha rett, og i et brev til Abrahamsen skriver Berkowitz følgende om de terapeutene som vurderte ham som psykotisk:

 

I vividly recall the talks I had with Dr. Daniel Schwartz [one of the Court-appointed psychiatrists who had found Berkowitz to be insane] (Abrahamsen’s remark), for they were to me ecstasy. They were the talks that produced the feedback I wanted. What a pleasure it was back then to hear this man exonerate me of all blame for my sic murders. Oh, the pleasure of hearing this man telling his colleagues how sick I was-how ill- how insane. I knew that all I had to do was slide “Sam Carr” and the demons into the conversation and I’d have him bending over his chair in my direction. Why he’d practically be wiping tears from my eyes and comforting me, saying, in a sense, don’t fret, don’t cry, you’re a sick, sick boy” (Abrahamsen, 1985, pp. 156-157).

 

Dette utdraget illustrerer kanskje det Glen O. Gabbard kaller psykopatens ”normale atferd”: Psykopaten simulerer tårer og samvittighetsnag og på den måten manipuleres andre til medfølelse og sympati (2003, p. 505).

 

Det er også et annet viktig aspekt ved den kriminelle psykopaten som påvirker og vanskeliggjør en terapeutisk prosess. Jeremy Coid (2003), som skrev en anerkjent artikkel om psykopater i fengsel, mener at en vesentlig andel av de innsatt i fengsel har så alvorlige og gjennomgripende psykopatiske trekk at de rett og slett er direkte farlige å ha i terapi. Deres fremtoning og væremåte kan skremme terapeuten på en slik måte at vedkommende ikke våger å gi direkte tilbakemeldinger i samtalen. I denne sammenheng er det en regel som sier at trygghet og sikkerhet alltid er viktigere enn utredning, analyse og behandling (Strasburger, 2001, p. 302; Kernberg, 2003, p. 381).

 

 

Motoverføring

 

Et annet viktig aspekt som sannsynligvis influerer behandlingseffekten i forhold til psykopater, handler om det man i psykodynamisk litteratur kaller for motoverføring. Dette begrepet refererer grovt sett til terapeutens følelser og holdninger ovenfor pasienten (Sandler et al., 1994, p. 100). På grunn av psykopatens personlighet, og eventuelt kriminelle handlinger, er det sannsynlig at terapeuten kan oppleve sterke motoverføringsreaksjoner. Larry H. Strasburg, som teoretisk sett er foranket i psykodynamiske perspektiver, har skrevet en artikkel om terapeutens følelser i møte med antisosiale symptomer. Her skriver han blant annet at: “The psychopath is the least loved of patients.” (2001, p. 297). Heretter antyder han at terapeutens antipati og negative følelser fører til den samme dynamikken som oppstår rundt psykopaten i samfunnet for øvrig: “…unconscious rejection of psychopaths.” (p. 298). Avvisningen stammer sannsynligvis fra den iboende aversjonen som oppstår i terapeuten som en reaksjon på pasientens antisosiale handlinger, holdninger og måten pasienten snakker om dette.

 

I litteraturen på området finner man en rekke eksempler på hvordan terapeutens antipatier vekkes i møte med det antisosiale sinnelag. Den amerikanske seriemorderen, voldtektsforbryteren og kidnapperen Ted Bundy har blant annet sagt følgende i en terapeutisk setting: “What’s one less person on the fact of the earth anyway?” (www.crimelibrary.com). Og sannsynligvis vil kaldblodige uttalelser av denne typen vekke sterke reaksjoner hos de fleste terapeuter.

 

Videre er det vanlig at psykopatens benektning, trivialisering av problemet, ansvarsfraskrivelse og avvisning av behovet for hjelp skaper en sterk følelse av håpløshet og avvisning i terapeuten. I noen tilfeller vekkes også en grad av skyldfølelse hos terapeuten som en reaksjon på opplevelsen av å ikke strekke til eller være til hjelp.

 

Gabbard (2003) påpeker at en av de mest alvorlige motoverføringsreaksjoner som oppstår i terapi med psykopater, ofte handler om terapeuter som lar seg fascinerte og forføre av psykopatens manipulerende egenskaper. Psykopatens karisma kan fange terapeuten i en form for beundring, noe som kan føre det terapeutiske prosjektet helt ut av kurs. Vi skriver mer om dette i artikkelen ”Forført av psykopaten”.

 

 

Avsluttende bemerkninger

 

En pedagog ved navn Robert Hale mener at psykopatiske mordere egentlig ikke er sinnsforvirrede, men handler på en måte som gir mening og er logiske for dem selv. Han legger til at «You, too, can learn to be a serial killer.» (Hale, 1993 I: Ferreira 2000, p. 15). Det er kanskje en kontroversiell påstand? I forlengelse av dette kan man reflektere over samfunnets etiske prinsipper, spesielt i de deler av USA hvor mordere dømmes til døden. Når man reagerer med dødsstraff eller fengsel på livstid i møte med mordere, kan det virke som om man ignorerer Mohandas (Mahatma) Gandhis berømte ordtak: “An eye for eye only ends up making the whole world blind.” Norge har blitt kjent over hele verden for måten landet har taklet massemordene til Anders B. Breivik. Forfatteren Oliver Wendell Holmes snakker om ”the hydrostatic principle in controversy”, og mener med det at fiendtlighet og trangsyn trekker andre mennesker ned til samme nivå. Norge har ikke latt seg trekke ned, men isteden møtt terror og massemord med mer kjærlighet, noe som psykologisk sett er beundringsverdig og minner om en høyt utviklet moralsk og emosjonell intelligens.

 

Når det gjelder spørsmålet om terapi med psykopater, er det unektelig svært vanskelig. Men samtidig er det noen teoretikere og forskere som mener at de terapeutiske utfordringene kan løses gjennom en nærmere undersøkelse og en større forståelse for de elementene som forstyrrer den terapeutiske kontakten med en psykopat. Noen mener sågar at mer kompetanse og innsikt på dette område kan føre til vellykkede behandlingsforløp med antisosiale personer.

 

En annen hypotese handler om at vanskelighetene i terapi (pasientens personlighet og sterke motoverføringsreaksjoner) er noe man tradisjonelt sett ikke har klart å håndtere i psykisk helsevern, og det er derfor behandlingsresultatene med antisosiale pasienter er så dårlige. Dårlige resultater har ført til stor pessimisme på området, og den pessimistiske holdningen kan i sin tur ha bidratt til å forsterke vanskelighetene. Når vi her snakker om terapeutiske vanskeligheter, er det først og fremst mangel på empatisk innlevelse i pasienten, som følge av sterke motoverføringer, som hindrer en terapeutisk allianse.

 

Følgende er en uttalelse fra seriemorderen David Berkowitz. Sitatet kan illustrere behovet for forbedringer i det terapeutiske arbeidet med antisosiale symptomer:

 

“Through understanding myself and for learning of my motives for my crimes, which I‘ve always consciously known, but which I deliberately suppressed behind a story of demons- rather than openly admitting it-by doing this I hope to be able to better myself to a point in which I don’t need to act out, in reality, my hostilities and frustrations- I won’t have take out my personal revenge on others who have done me no wrong. Hopefully, and with much effort, I will no longer feel the need to act out my childish impulses onto the rest of the human race. Perhaps this all sounds idealistic. It isn’t.” (Abrahamsen, 1985, p. 223).

 

Dersom Berkowitz sin uttalelse kan sies å være sannferdig, kan det indikere behovet for mer fokus på muligheten for en styrket terapeutisk allianse med denne pasientgruppen. Muligens er det håp for et noe bedre rehabiliteringspotensial og en litt bedre prognose. I boken The Moral Landscape skriver Sam Haris at 1 % av befolkningen klassifiserer en antisosial diagnose. De fleste holder seg på rett side av loven, men muligens terroriserer de mange av sine nærmeste uten at dette blir anmeldt. Psykopati er dermed et vesentlig problem, og behovet for virkningsfulle intervensjoner er presserende.

 

 

Kilder

 

Abrahamsen, D. (1985). Confessions of Son of Sam. New York: Colombia University Press.

Beasley, J. O. (2004) Serial murder in America: Case studies of seven offenders. Behavioral sciences & the law, 22 (3), 395-414.

Carney, F. L. (1978): Inpatient Treatment programs. I Reid, W. (Ed.), The psychopath. A comprehensive study of antisocial disorders and behavior (pp. 261-285). New York: Brunner/Mazel.

Coid, J. W. (2003). The management of dangerous psychopaths in prison. I Millon, T. Simonsen, E., Birket-Smith, M. & Davis, R.D. (Eds.) Psychopathy. Antisocial, criminal and violent behaviour (pp. 372-392). New York: The Guilford Press.

Doren, D. M. (1987). Understanding and treating the psychopath. New York: John Wiley and sons, Inc. 

Ferreira, C. (2000). Serial killers- victims of compulsion or masters of control? In Fishbein, D. H. (ed.). The science, treatment, and prevention of antisocial behaviours. Application to the criminal justice system. New Jersey: Civic Research Institute, Inc.

Gabbard, Glen O. (2003). Psychodynamic Psychiatry in Clinical Practice: Third Edition. Washington: American Psychiatric Press.

Hare, R. D. (1999). Without Conscience. The disturbing world of the psychopaths among us. The Guilford press. New York.

Karterud S. (2001). Et historisk perspektiv og en drøfting av sentrale begreper. I Karterud, S., Urnes, Ø. & Pedersen, G. (red.). Personlighetsforstyrrelser. Forståelse, evaluering, kombinert gruppebehandling (pp. 119-185). Oslo: Pax Forlag.

Kernberg, O. (2003): The psychotherapeutic management of psychopathic, narcissistic and paranoid transferences. I: Millon, T. Simonsen, E., Birket-Smith, M. & Davis, R.D. (Eds.) Psychopathy. Antisocial, criminal and violent behaviour (pp. 372-392). New York: The Guilford Press.

Lösel, Friedrich (1998). Treatment and management of psychopaths. In: Cooke, David J., Forth, Adelle E & Hare, Robert D.: Psychopathy: Theory, research and implications for society. The Netherlands: Kluwer academic publishers. 

Rosenqvist, Randi og Rasmussen, Kirsten: Rettspsykiatri i praksis. Universitetsforlaget. 2001.

Sandler, J.; Dare, C & Holder, A. (1994): Patienten og Analytikeren. Psykoanalysens kliniske struktur, 2. ed. Kbh: Hans Reitzels forlag.

Strasburger, Larry H. (2001): The treatment of antisocial syndromes. The therapist’s feelings. In: Meloy, Reid J. (ed.): The mark of cain. Psychoanalytic insight and the psychopath. London: The analytic press.

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød &
Psykolog Janne Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Forført av psykopaten

angerInnenfor psykoterapi snakker man om et fenomen som kalles motoverføring. Det er en slags samlebetegnelse for de komplekse følelsene som en terapeut kan ha ovenfor sin pasient. I møte med pasienter med antisosiale og psykopatiske trekk, kan terapeutens mangel på empati og medfølelse være et problem for den terapeutiske prosessen. Alminneligvis vil man raskt utvikle en slags antipati mot mennesker med psykopatiske tendenser. På grunn av psykopatens personlighet, og eventuelt kriminelle handlinger, er det sannsynlig at terapeuten kan oppleve sterke motoverføringsreaksjoner, noe som fører til en slags avvisning av pasienten, i alle fall på et ubevisst plan. Larry H. Strasburger påpeker at psykopaten er den minst elskede av alle pasienter, og at dette forstyrrer den terapeutiske prosessen. Kanskje er det en av årsakene til at psykopaten er nærmest umulig å behandle og rehabilitere. Litteraturen på området viser oss at prognosene ved behandling av psykopati eller antisosial (dyssosial) personlighetsforstyrrelse er svært dårlige.

 

Mange av de såkalte motoverføringsreaksjonene knyttet til psykopaten, er altså av negativ karakter. I tillegg kan man lett komme til å føle en slags håpløshet, tristhet eller maktesløshet i møte med mennesker som ikke utviser noen form for empati med sine omgivelser. Dermed klassifiseres psykopaten som den minst elskede av alle pasienter, men av og til stiller det seg annerledes.

 

Den svært anerkjente psykiateren Glen O. Gabbard (2003) mener at den mest problematiske motoverføringsreaksjonen som oppstår i møte med psykopaten handler om faren for en slags ”sammensvergelse”. Det er et fenomen som kan finne sted på institusjoner eller i fengsler hvor psykopaten potensielt sett oppholder seg. Det betyr at en av personale ved avdelingen kommer til å agere korrupt eller inngå uetiske avtaler med pasienten. Gabbard beskriver hvordan dette forekommer i tråd med en slags projektiv identifiseringsprosess. Projeksjon er en type forsvarsmekanisme hvor en person fraskriver seg ansvaret for impulser, tanker eller følelser. Projektiv identifikasjon forekommer når en annen person ved hjelp av ubeviste mekanismer blir bærer at den andre personens ”forbudte” impulser. I relasjon til en psykopat kan dette utspille seg på en måte som gir rom for den ”sammensvergelsen” som Gabbard snakker om. Psykopaten avviser uakseptable følelser og behov på et ubevisst nivå og projiserer dem over på en annen person. På en subtil måte kommer den andre personen til å identifisere seg med disse sidene av psykopaten. På den måten vinner psykopaten en slags kontroll over den andre personen. I verste fall kompliseres forholdet ytterligere ved at personen delvis aksepterer det projiserte mentale innholdet som sitt eget, og på finurlig vis drages man inn i et slags skyldforhold med psykopaten. Den kontrollen psykopaten i utgangspunktet kun fantaserer om blir dermed til virkelighet og utspiller seg på avdelingen som et fordervet psykisk drama. Gabbard beskriver altså hvordan noen av de korrupte aspektene ved pasienten overføres til terapeuten eller behandlingspersonalet på avdelingen.

 

Dette fenomenet kan man se i sammenheng med at psykopater i mange sammenhenger kan fremstå som svært sjarmerende. Det er ikke utenkelig at man kan fascineres av psykopatens utstråling og karisma, og at man i verste fall lar seg forføre av sjarmøren som skjuler den underliggende tyrann.

 

Psykopatens manipulerende egenskaper kan lede terapeuten til å oppfatte han eller hun som betagende. I tillegg kan den ”vågale” atferden føre til at terapeuten opplever den psykopatiske pasienten som spennende og utfordrende. Denne spenningen kan i sin tur føre til at teraputen blir tiltrukket av pasienten på en svært uheldig måte (Dahl og Dahlsegg, 2000, p. 229).

 

Påstår hun er Breiviks kjæreste
Påstår hun er Breiviks kjæreste

I forbindelse med rettsaken mot Anders B. Breivik dukket det opp en kvinne fra Tyskland som påstod at hun var kjæresten til Breivik. På telefonen sin hadde hun en skjermsparer med bilde av Breivik med våpen. Hun var åpenbart betatt og svært tiltrukket av den norske massemorderen. Dette fenomenet er ikke uvanlig. Kjente psykopater, seriemordere og massemordere har ofte mange fans, ”groupies” og brevvenner, og mange av disse tilhengerne drømmer om et intimt forhold til psykopaten. Sett utenfra virker dette særdeles merkelig og nesten litt makabert. Imidlertid kan man kanskje forstå fenomenet i tråd med det som her kalles motoverføring. Fenomenet er utvilsomt psykologisk komplekst, og det finnes selvfølgelig mange ulike årsaker til at psykopatiske mordere i tillegg til å bli hatet av majoriteten, blir elsket og hyllet av et lite mindretall.

 

Cleckley kommer med en ganske interessant forklaring på psykopat-fan-fenomenet som handler om en feminin intuisjon som sanser et lite hjelpeløst barn bak den antisosiale og impulsive fremferden. Denne intuisjonen vekker en form for omsorg som skaper den bemerkelsesverdige tilknytningen til psykopaten. Cleckley uttrykker det slik:

 

Feminine intuition senses that here, concealed beneath an appearance of maturity, is a baby or something very much like a helpless, crying little baby. Her deep instincts to nurse and protect this winsome little darling are unconsciously called out” (1976, p. 198).

 

Dersom denne typen motoverføringsdynamikk oppstår i terapi, kan det føre terapien i svært uheldige retninger. For å unngå dette er det helt avgjørende at terapeuter som jobber med antisosiale og psykopatiske mennesker selv mottar jevnlig veiledning. I terapi er det helt avgjørende at man er bevisst sin egen motoverføring. Det er kun gjennom en kontinuerlig bevisstgjøring man unngår å havne i dynamikker, mønster og relasjoner som i verste fall kan bli direkte antiterapeutiske eller farlige. Mennesker som lever sammen med psykopater har sjelden mulighet for ”veiledning”, og sjansen for å fanges i et ødeleggende og destruktivt forhold kan være stor.

 

I kategorien Rettspsykologi, kriminalitet og antisosial atferd skriver vi flere artikler om dette og relaterte temaer.

 

 

Kilder

 

Cleckley, H. The mask of sanity. (1976). (5. Ed.) USA: C.V. Mosby Company.

Dahl, A. A. & Dalsegg, A. (2000). Charmør og tyran. Et indblik i psykopaternes og ofrenes verden. Danmark: Munksgaard. .

Gabbard, Glen O. (2003). Psychodynamic Psychiatry in Clinical Practice: Third Edition. Washington: American Psychiatric Press.

 

 

Av Psykolog Janne Risholm Liverød &
Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Mord & psykopati på verdensbasis

x14011-07Det finnes flere ulike definisjoner av seriemord, men stort sett forstår man seriemord som ”the intentional killing of at least three or more individuals in a series, with a latency period between the killings”. (Meloy & Felthous, 2004, p. 289). Dette skiller seg dermed fra massemord som er intensjonelt drap av minst to eller tre personer i en og samme episode. De fleste massemord utføres med våpen eller bomber, noe som indikerer en slags emosjonell distanse mellom drapsmannen og ofrene. Når det gjelder seriemord, virker det som om morderen er mer personlig opptatt av selve drapshandlingen. Det antas at seriemorderen på sett og vis oppnår en personlig tilfredsstillelse ved å drepe, enten det dreier seg om makt, seksuelle behov eller andre ting.

 

 

Eksempler på seriemordere

 

Blant de mest kjente seriemord gjennom tiden, finner vi faktisk en ikke-amerikansk representant, nemlig Jack the Ripper. Ripper drepte 5 prostituerte i Whitechapel, London, i 1888. Drapene hadde et rituelt tilsnitt hvor offerets organer ble fjernet og plassert strategisk rundt den døde kroppen. Morderen påstod også at han (eller henne?) hadde spist noen av organene. Grunnen til at Jack the Ripper står frem som en av historiens mest kjente seriemordere, handler sannsynligvis om at han aldri ble tatt, til tross for veldig mange teorier og hypoteser. Blant annet har man koblet Jack the Ripper til kongehuset, noe som fremstår som en ganske solid teori, men den er ikke bekreftet.

 

USA har flere kjente tilfeller av seriemordere. 25. februar 2005 ble en mann arrestert for minst ti drap, og senere samme år idømt livstid. Dette var slutten på en lang etterforskningsperiode. Det startet i 1974 da tre søsken kom hjem fra skolen i byen Wichita i Kansas og fant sin far, Joseph Otero, og sin mor, Julie Otero, og sine to yngre søsken Josephine (11 år) og Joseph II (9 år) strangulert til døde. Joseph ble funnet med ansiktet ned mot gulvet. Han var kneblet på hender og føtter. Julie ble funnet på soverommet i en lignende positur. Etter dette ble seks jenter i 20-årene funnet drept på samme vis over en periode på 12 år. Drapsmannen skrev flere brev til politiet hvor han påtok seg ansvaret for drapshandlingene og beskrev i detalj hvordan mordene var utført. Brevene var undertegnet med BTK som angivelig var en forkortelse for ”bind them, torture them and kill them”. Disse brevene førte likevel ikke til noe gjennombrudd i saken. 31 år etter det første drapet i Kansas, blir Dennis Rader endelig pågrepet, og han innrømmet straffeskyld (online crime library).

 

Er seriemordere stort sett fra USA?

 

Seriemordere er ikke vanlig. Det er med andre ord et ganske spesielt fenomen, og dermed er spørsmålet om seriemorderens psykologi bør gjøres til gjenstand for undersøkelse. Brorparten av litteraturen og statistikken på dette området skriver seg fra USA, og derfor er det denne litteraturen man har tilgjengelig dersom man ønsker å vite mer om seriemord. I USA har man identifisert 357 seriemordere i perioden mellom 1960 og 1991, men i denne sammenheng skal det også nevnes at ofrene for disse seriemorderne beløper seg til 3169 personer (Mitchell, 1997). Og et så stort antall døde mennesker bør være en virkelig god grunn til å bruke tid og krefter på undersøkelser av seriemorderens psykologiske make-up, følelsesliv og atferd.

 

Majoriteten av seriemordere er menn, men det finnes likevel noen kvinnelige seriemordere. Man regner med at 12% av identifiserte seriemordere i USA er kvinner. Et eksempel er Aileen Wuornos som ble arrestert i 1990 for å ha drept 7 menn (Newton, 2000, p. 241). Wuornos hadde en vanskelig barndom i Michigan preget av omsorgssvikt, misbruk og narkotika. Hun begynte som prostituert i en alder av tretten år, og samme år ble hun gravid. Etter hvert flyttet hun til Florida hvor hun begynte å tjene til livets opphold som prostituert langs motorveien hvor hun besørget lastebilsjåførers seksuelle behov. Det er laget en film om Aileen i 2003 som heter Monster. Filmen fokuserer på ni måneder i Aileens liv (1989 – 1990) da hun hadde et lesbisk forhold til en kvinne som het Selby. Og i løpet av den samme tid, begynte hun å drepe sine klienter for å få penger uten å måtte yte seksuelle tjenester. Prostituerte kvinner langs riksveien tilhører en risikogruppe. Det er ikke uvanlig av prostituerte kvinner blir drept av menn, eventuelt mannlige seriemordere. På sett og vis snudde Wuornos opp ned på dette. Nå var det plutselig den prostituerte som utgjorde trusselen.

 

Som sagt er mesteparten av litteraturen og forskning på seriemord fra USA. Kanskje er dette litt underlig ettersom USA ikke utgjør mer en 5% av verdens populasjon, men likevel har oppdratt 84% av alle kjente seriemordere siden 1980 (Newton, 2000, p. 1). En krysskulturell studie utført av David J. Cooke (2003) viser store forskjeller i forekomsten av psykopati (målt med ”The psychopathy Checklist” – PCL-R) i Europa og USA. Det er vanskelig å avgjøre betydning av denne forskjellen. Hvorfor er det flere seriemordere i USA enn noe annet sted i verden? Det store forskjellen kan handle om mange ting, og hvordan vi forstår og klassifiserer antisosial atferd kan spille en rolle.

 

Innenfor psykologi og psykiatri er det nemlig ganske store uoverensstemmelser når det kommer til klassifisering av skadelige og antisosiale personer. Ordet psykopat brukes ofte synonymt med sosiopat, antisosial- og dyssosial personlighetsforstyrrelse. Men betydningen av disse begrepene er ikke identiske. I USA og Europa bruker man også ulike klassifikasjonssystemer for å definere antisosial atferd. Videre er heller ikke psykopati et begrep som brukes isolert i verken DSM (amerikanske diagnosemanualen) eller ICD-10 (Europeiske diagnosemanualen). Psykopati kan likevel defineres ved hjelp av et eget verktøy videreutviklet av Robert Hare: ”The psychopathy Checklist” (PCL-R). Hare opererer med 20 diagnostiske kriterier for psykopati, og bygger dette på en tidligere utgave utarbeidet av Hervey Cleckley i 1942. (Hare, 1998; 1999). (Vi skriver mer om forholdet mellom de ulike forståelsene av antisosial atferd i artikkelen Hva er psykopati?).

 

Cooke (2003) som står bak den krysskulturelle studien av prevalens for psykopati i USA og Europa, mener likevel at materialet ikke kan tolkes dit hen at seriemord og psykopati er et amerikansk fenomen. Han mener snarere at psykopati forekommer i alle kulturer over hele verden. Han refererer i denne sammenheng til en uttalelse fra Robin et al. (1990) som påstår at antisosiale personer ikke er et produkt av et moderne ”sykt” samfunn. På den måten avviser han at sosiale og sosiopolitiske forhold i USA kan forklare oppkomsten av antisosial atferd (Cooke, 1995, p. 14).

 

Men på dette området finner man også motsatte synspunkter. Kirsner (2003) er en teoretiker som peker på at et postmoderne samfunn og forherligelse av individualisme skaper en følelse av å ikke være involvert, splittet og redd. Det fører videre til at mennesker føler seg fremmedgjort og får store problemer med å stole på seg selv, andre mennesker og samfunnet for øvrig (p. 167). Karterud (2001) peker også på at vår tid er preget av stadige forandringer. Samfunnet utvikler seg og forandrer seg med en langt større hastighet enn tidligere. Dette skaper også utfordringer for menneskets identitetsdannelse og følelse av sammenheng og identitet. Vi har stor frihet til å velge, og det kreves at vi velger vårt liv og våre veier i livet nesten daglig.

 

Freuds hysteriske pasienter var sannsynligvis i større grad tynget av sosiale dogmer og en strengere påbudsfilosofi. Deres problem var ufrihet og emosjonell undertrykkelse på grunn av kvassere kulturelle føringer og konvensjoner. I dagens (post)moderne samfunn er det kanskje motsatt? Muligens er det nettopp for stor frihet til å velge vårt eget liv som er hovedproblemet. Vi er dømt til frihet, og denne dommen kan veie tungt på ryggen til et individ som befinner seg midt i en verden full av valg. Dette individet savner på sett og vis en kultur hvor familiær tilhørighet bestemmer hvilken vei du skal gå i livet. Nasjonalistiske og patriotiske ekstremiteter, blandet med utrygghet og fremmedfrykt, kan kanskje slå rot i et slikt klima?

 

Den overveldende friheten til å velge sitt liv, og dermed ansvaret for alle livspolitiske beslutninger, kan også bli for mye for mennesker. Det kan anstifte en slags eksistensiell uro og en følelse av å bygge et liv på sand. Usikkerheten kan bli stor, og den tilhørende forvirringen enda større. Hvem er jeg? Hva skal jeg bli? Hvordan skal eg skape min identitet og mitt liv? Dette er de store spørsmålene enkeltindividet strever med i en (post)moderne tidsalder. Det er mulig at de psykiske lidelsene som hører til denne kulturelle understrømmen av frihet og valg, er det vi kaller personlighetsforstyrrelser? (Vi drøfter denne problemstillingen mer inngående i artikkelen Personlighetsforstyrrelse som moderne angst).

 

Det kan også tenkes at de tendensene Kirsner (2003) identifiserer i forhold til et postmoderne samfunn, en slags eksistensiell isolasjon som avstedkommer en følelse av fremmedhet ovenfor seg selv og tilværelsen akkompagnert av frykt og usikkerhet, gir grobunn for hensynløs atferd, men dette blir spekulasjoner. Dersom man skal spekulere ende mer i denne retningen, kan man innvende at USA nettopp er et samfunn hvor individualisme virkelig står i høysetet og kanskje er den beskrevne følelsen av fremmehet og eksistensiell frykt tilsvarende høy. Og hvis dette i noen grad kan gjøre regnskap for personlighetsforstyrrelser av antisosial karakter, vil det høye antall seriemordere i USA kanskje ikke være så overraskende?

 

Men igjen vil jeg understreke at slike analyser av det sosiale klima i et samfunn er vanskelig å relatere direkte til forekomsten av antisosial atferd. Det Kirsner (2003) og Karterud (2001) likevel påpeker, er at et (post)moderne samfunn sannsynligvis utøver en innflytelse på menneskets personlighetsutvikling, og ikke minst at samfunnsmessige forhold spiller en rolle i forhold til utviklingen av mentale lidelser og eventuelt forstyrrelser i personligheten. Om det kan forklare grufulle gjerninger som intensjonelle drap, er en annen sak.

 

Relaterte artikler

Kilder

 

American Psychiatric Association (1952) Mental Disorders DSM. http://www.psychiatryonline.com/DSMPDF/dsm-i.pdf

Cooke, D. J. (2003) Cross-cultural aspects of psychopathy. I Millon, T. Simonsen, E., Birket-Smith, M. & Davis, R.D. (Eds.) Psychopathy. Antisocial, criminal and violent behaviour (pp. 372-392). New York: The Guilford Press.

Cooke, D. J. (1995). Psychopathy across cultures. I Cooke, D. J. & Forth, A. E (Eds.), Psychopathy: Theory, research and implications for society (pp. 13-46). Nederland: Kluwer academic publishers.

Hare, R. D. (1998). Psychopathy, affect and behaviour. I Cooke, D. J. & Forth, A. E. (Eds.), Psychopathy: Theory, research and implications for society (pp. 105-138). Nederland: Kluwer academic publisher.

Hare, R. D. (1999). Without Conscience. The disturbing world of the psychopaths among us. New York: The Guildford Press.

Karterud S. (2001). Et historisk perspektiv og en drøfting av sentrale begreper. I Karterud, S., Urnes, Ø. & Pedersen, G. (red.). Personlighetsforstyrrelser. Forståelse, evaluering, kombinert gruppebehandling (pp. 119-185). Oslo: Pax Forlag.

Kirsner, D. (2003). The schizoid world of Jean-Paul Sartre and R. D. Laing. USA: Karnac.

Meloy R. J., & Felthous, A. R. (2004). Introduction to this issue: Serial and mass homicide. Behavioural Sciences and the Law, 22, pp. 289-290.

Mitchell. E. W. (1997). The Aetiology of serial murder: Towards an integrated model. Upublisert. Hentet 25.08.11 fra: http://www.forumgarden.com/forums/attachments/philosophy/12896d1169271852-knowledge-vs-understanding-mitchell-serialhomicide.pdf.

Newton, M. (2000). The ecyclopedia of serial killers. New York: Checkmarks books.

WHO (2002). ICD-10 Psykiske lidelser og adferdsforstyrrelser. Kliniske beskrivelser og diagnostiske retningslinjer. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

 

 

Av psykolog Janne Risholm Liverød &
psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Kan vi forebygge psykopati?

forebygge psykopatiI artikkelen om Behandling av kriminelle psykopater, viser det seg både fra forskning og klinisk praksis at behandling og rehabilitering av svært vanskelig. Verken psykoterapi eller medisiner har noen særlig effekt på antisosiale symptomer. I vårt samfunn er det en del mennesker med antisosiale tendenser. Noen holder seg på rett side av loven, mens andre begår ugjerninger som skader andre. Hvis det er nærmest umulig å behandle mangel på empati og sadistiske motiver, er spørsmålet hva vi egentlig kan gjøre med psykopati. Det er tema i denne artikkelen.

 

David T. Lykken (1995, p. 230) mener, basert på en overbevisning om at det ikke finnes kurerende tiltak for voksne psykopater, at det kun er forebygging som har noe for seg. Han understreker sitt poeng med en referanse til en barnepsykiater som heter Jack Westman. I 1994 laget Westman et estimat som viste hvordan én psykopat i USA kom til å koste samfunnet 3 millioner dollar i gjennomsnitt over en periode på 60 år. Tallene baserer seg fortrinnsvis på kostnader knyttet til overgrep og tyveri. Økonomiske konsekvenser er én ting, men de skadene som påføres andre mennesker kan være himmelropende og uerstattelige. Med andre ord har ikke et samfunn råd til psykopater på noen som helst måte.

 

Heinz Kohuts teori om menneskets utvikling handler om at vi hele tiden trenger noe eller noen som bekrefter oss. Han kaller dette for selvobjekter. I barndommen er behovet for selvobjekter helt avgjørende, og sviktende oppvekstvilkår kan skade menneskets selvfølelse på svært uheldige måter. Gjennom hele livet trenger vi bekreftelser fra omgivelsene, men behovet er enda mer presserende gjennom oppveksten i forhold til psykisk sunnhet. Et sviktende oppvekstmiljø kan føre til en fragmentert selvfølelse og emosjonelle problemer. Svikt i voksen alder kan også forstyrre mental balanse, men skader gjennom barndommen kan gi større og mer grunnleggende skader. De fleste psykologiske teorier er enige om at barndommens erfaringer er avgjørende for den voksne personligheten, og i et slikt lys gir det mening å snakke om tidlig intervensjon. Jo tidligere man oppdager og avhjelper et barn som er omsorgsmessig underernært eller lider en form for følelsesmessig overlast, jo større er sjansen for å avverge psykiske problemer i voksen alder. Siden prognosene for psykopati og antisosiale personlighetsforstyrrelser, i litteratur og forskning, viser seg å være svært dårlige, og av noen beskrevet på grensen til umulig å behandle, er det nærliggende å fokusere på forebygging i så tidlig alder som mulig.

 

Potts et al. (1986) poengterer at klinisk erfaring og forskning viser oss at yngre pasienter med relativt nyoppståtte symptomer responderer bedre på behandling enn eldre mennesker med psykopatiske trekk som allerede har etablert en kriminell løpebane. I artikkelen som heter Tilregnelig eller utilregnelig skriver vi om en av USAs mest kjente seriemordere, David Berkowitz. Han ble til slutt anholdt etter seks drap, og idømt over 500 år i fengsel. I møte med psykologen reflekterer han over sin oppvekst og uttrykker følgende: “It frightens me to look back and see what I was and what I became. It also angers me, for I ask out loud; Why didn’t someone see all the signs?” (Abrahamsen, 1985, p. 201). Dersom dette er en oppriktig erkjennelse fra en arrestert seriemorder, understøtter det behovet for tidlige intervensjoner. Kunne man unngått at seks unge mennesker ble brutalt myrdet dersom David Berkowitz hadde fått hjelp i ung alder? Faktisk var det slik at Berkowitz sin adoptivmor tok ham ukentlig til en psykolog da han var 7 år gammel. Detaljene rundt dette er ikke kjent, men selv sier Berkowitz at han avskydde at psykologen snoket rundt i hans private tanker og følelser (p. 37). David Berkowitz sier gang på gang at han ikke vet hvorfor han kunne gjøre så mye ugagn som liten uten at noen reagerte, mens faktum er at det ble reagert. Det er med andre ord et eksempel på at tidlig intervensjon ikke alltid fører frem (Hare, 1999, p. 200). Selv om problemene oppdages tidlig, er det langt i fra sikkert at man klarer å gjøre noe med dem. Hare legger til at dette kan endre seg dersom man finner mer ut av årsaksfaktorene og utviklingsforløpet i forhold til antisosialitet og psykopati.

 

Dersom vi klarer å oppdage kommende drapsmenn og psykopater i ung alder, vil det åpenbart gi mulighet for en stor gevinst. Kanskje kan man unngå at personen henfaller til kriminalitet og fanges i et emosjonelt kaldt liv. Samtidig kan man kanskje avverge drap og ødelagte liv i kjølevannet av psykopatens hensynsløse fremferd. Det er mye som tyder på at man kan modifisere antisosial atferd, avhjelpe psykopatiske trekk og dempe aggressivitet og impulsivitet ved å lære unge mennesker andre strategier for å tilfredsstille egne behov (Hare, 1999, p. 200). Men det er selvfølgelig en vanskelig oppgave å forutse hvem som kan bli en fremtidig drapsmann og deretter sette inn tiltak som avverger denne utviklingen. Derfor kan kanskje tidlig intervensjon ved mistanke om psykopatisk utvikling kanskje høres mer ut som en slags utopi enn realitet. Imidlertid er det nærliggende å anta at tidlig omsorgssvikt eller mangel på trygge og stabilie omrsorgspersoner kan være med på å forme en eller annen psykologisk relatert utfordring i senere alder, og sånn sett er viktig å forebygge uansett symptombilde som måtte følge. Men selv om forebygging vil være sentralt, vil ikke det nødvendigvis si at all antisosial adferd er mulig å forhindre. I så tilfelle sitter vi tilbake med et meget relevant spørsmål: Hva gjør vi når skaden allerede har skjedd? Det ligger en tung sky av pessimisme over tema knyttet til behandling og rehabilitering av psykopater. Det er de dårlige prognosene basert på forskning som gir grunnlag for en nokså generell pessimisme i litteraturen. Er det likevel mulig å håndtere dette fenomenet på en måte som borger for positiv forandring i det antisosiale sinnelag? Spørsmålet er stort og omfattende, og vi kommer stadig tilbake til dette tema i artikler postet under kategorien Rettspsykologi, kriminalitet og antisosial atferd.

 

 

Kilder

 

Abrahamsen, D. (1985). Confessions of Son of Sam. Colombia University Press.

Hare, R. D.  (1999). Without Conscience. The disturbing world of the psychopaths among us. The Guilford press. New York.

Lykken, David T.: The antisocial personalities. Lawrence Erlbaum associates, publishers. New Jersey, 1995. 

Potts, L. J., Barley et al. (1986). Comprehensive inpatient treatment of a severely antisocial adolescent. I: Reid, William H., Dorr, Darwin, Walker, John I & Bonner, Jack W. (eds.): Unmasking the psychopath. Antisocial personality and related symptoms. W.W. Norton & Company. New York, 1986.

 

 

 

 Av Psykolog Janne Risholm Liverød &
Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Behandling av psykopater

Kriminelle psykopaterI denne artikkelen skal vi først og fremst se litt overordnet på behandling av kriminelle psykopater. Prognosene i forhold til rehabilitering og behandling av psykopater er i utgangspunktet veldig dårlige. På dette området finnes en ganske utbredt pessimistisk holdning. Brorparten av litteraturen beskriver behandlingstiltak for denne gruppen med dårligere prognoser enn ved noen annen psykiatrisk tilstand. Hare (1999) har jobbet lenge med psykopater og uttrykker følgende:

If you are dealing with a true psychopath, it is important to recognize that the current prognosis for significant improvement in his or her attitudes and behavior is poor” (p. 205)

 

Reid og Gacano (2000) er også overveiende negative når de påstår, basert på forskning, at verken psykoterapi eller medikamentell behandling har noen kurerende effekt på antisosial atferd. Lignende synspunkter finner vi igjen i materialet til Cleckley (1976, pp. 438-443). Ogloff et al. (1990) har arrangert et studie hvor det fremkommer at det er mer sannsynlig at kriminelle psykopater dropper ut av behandling, er mindre motivert og generelt sett viser langt mindre forbedring enn andre pasienter. Hare (1999, p. 199) refererer til et studie av Rice et al. fra 1992 hvor det fremkommer at psykologisk behandling faktisk forverret psykopaten. Dette resultatet fant man ganske enkelt ved å ha to grupper av innsatte psykopater. Den ene fikk psykologisk behandling, mens den andre gruppen ikke fikk. Etter løslatelse fra fengsel viste det seg at de som ikke mottok behandling var mindre voldelige enn de som hadde fått en form for psykoterapeutisk oppfølging.

 

Hare (1999, p.97) og Reid & Gacano (2000) nevner imidlertid ett mer eller mindre positivt og håpefullt aspekt i forhold til endringspotensial hos psykopater. Denne optimismen handler ikke om en bestemt behandlingsform, men skriver seg fra forskning som viser at antisosial atferd har en tendens til å ”brenne ut“ når man kommer opp i 40-årene. De antisosiale symptomene avtar altså av seg selv. Hare relaterer dette til flere faktorer, blant annet tror han at psykopaten blir lei av å være i konflikt. Dette betyr imidlertid ikke at det har skjedd noen fundamental forandring i psykopatens personlighet.

 

De empirisk og klinisk forankrede konklusjonene kan indikere at det ikke er hensiktsmessig å bruke ressurser på rehabilitering eller behandling av kriminelle psykopater. I forlengelse av dette tenker flere at man kun bør tenke samfunnspreventivt og plassere psykopater i fengsel, og ikke nødvendigvis bruke så mye krefter på å reetablere dem i samfunnet. De negative prognosene gir anledning til å tenke at psykopater bør være i fengsel på livstid ettersom de ikke er i stand til å forandre seg. Spørsmålet er om dette er en tilfredsstillende konklusjon, eller resignasjon, fra et etisk og humant perspektiv.

 

På tross av de overveiende negative synspunktene på behandling av kriminelle psykopater, finnes det noen stemmer som våger et mer optimistisk perspektiv. I Danmark er det et sted som heter Herstedvester hvor kriminelle psykopater behandles. George K. Stürup har kalt det behandling av de uhelbredelige (1968). Stürup var leder for denne institusjonen i over 40 år. Han tror ikke at kriminelle psykopater kan kureres, men han påstår at symptomene kan dempes. “I never say that I cure psychopaths; I do claim, however, that during their stay in Herstedvester they have been helped to become nicer psychopaths.” (p. 2). Behandlingen på Herstedvester består av psykodynamisk orientert psykoterapi og miljøterapi, hvor personalet er til stede i samhandling med de innsatte gjennom dagens gjøremål og rutiner (Hansen, 2003, p. 459).

 

Ogloff et al. (1990) har gjennomført et studie av psykopater i behandling ved et kommunalt oppfølgingsprogram. Her finner de ikke bare at psykopaten er vanskelig å behandle, men også at det er vanskelig, hvis ikke umulig, å bevise at psykopater ikke kan behandles med god effekt. Poenget er at man må undersøke om behandlingsmetodene egentlig fungerer, og da risikerer man gjentatte antisosiale handlinger.

 

Dennis M. Doren (1987) har skrevet en bok om psykopater fra et psykologisk perspektiv. Han påstår at terapi med psykopater ikke er håpløst, bare vanskelig (p. 244). Han påstår rent faktisk at mange psykopater kan behandles. Et lignende synspunkt finner vi hos rettspsykiateren John Gunn. Han mener at psykopater faktisk responderer positivt på flere ulike behandlingsstrategier (Gunn, 2003, p. 38).

 

Til syvende og sist havner vi tilbake i noen grunnleggende etiske og moralske problemstillinger. Er psykopaten ond eller syk? I rettspsykiatrisk sammenheng regner man som regel psykopaten som tilregnelig, kalkulerende og rasjonelt handlende. En kriminell psykopat skal derfor straffes, ikke behandles. Kriminalitet og drap utført under påvirkning av psykose betrakter man annerledes i rettsapparatet. Psykose regnes som en alvorlig sinnslidelse som medfører et forvrengt bilde av virkeligheten, og den psykotiske gjerningsmannen karakteriseres som syk og dermed ikke tilregnelig eller «ansvarlig» for sine handlinger. I slike tilfeller foretrekkes behandling fremfor straff. Spørsmålet er om galskap og ondskap, sykdom eller ondsinnethet representerer to helt forskjellige kategorier, eller om det er flytende overganger.

 

Så lenge vi ser på psykopati som ondskap, og ikke en sykdom, er det kanskje naturlig at samfunnet heller mot straff snarere enn rehabilitering. Men da må man også ta stilling til hva ondskap egentlig er for en størrelse. Er ondskap en iboende egenskap ved individet og dets evne til å gjøre mer eller mindre moralske valg, eller har ondskap en årsak. Er det slik at ondskap går i en slags sosial arv, og at såkalte onde mennesker vokser opp under forhold hvor de blir dårlig ivaretatt, og på bakgrunn av det blir følelsesmessig avstumpet og kommer til å betrakte verden som et fiendtlig sted hvor man må forholde seg hensynsløst for å overleve. I så tilfelle er psykopaten et offer, noe som kanskje bør appellere til en form for medfølelse med den totalt uempatiske posisjonen? Hvis psykopaten oppfører seg antisosialt som følge av følelsesmessig underernæring, er det kanskje umoralsk å oppgi alle behandlings- og rehabiliteringsforsøk? Bør vi ikke strekke oss langt for å gi offeret, som ble en overgriper, en ny sjanse? Men så er det slik at mye kan tyde på at behandling ikke ser ut til å ha noen effekt. Psykopaten vil ikke endre seg. Hva gjør vi da? Foreløpig lar vi spørsmålene stå åpne, og avslutter denne artikkelen med en oppfordring fra Stürup:

 

Don`t forget these people. They have no one, yet they are people. They are desperately lacking and in terrible pain. Those who understand this are so rare; you must not turn your back on them.” (Stürup, 1951, i Millon et al., 2003, p. 28). 

 

Disse spørsmålene følger vi opp i flere artikler. Alle artiklene rundt dette tema postes i kategorien Rettspsykologi, kriminalitet og antisosial atferd.

 

 

Kilder

 

Doren, D. M. (1987). Understanding and treating the psychopath. John Wiley and sons, Inc. New York. 

Cleckley, H. The mask of sanity. (1987). (5. Ed.) C.V. Mosby Company. USA. 

Gunn, J. (2003). Psychopathy: An elusive concept with moral overtones. I: In Millon, T., Simonsen, E, Birket-Smith, M. & Davis, R. D. (eds.). Psychopathy. Antisocial, criminal and violent behaviour. The Guilford press. New York. 

Hansen, H. (2003). Treating the “untreatable” in Denmark: Past and present. In Millon, T., Simonsen, E, Birket-Smith, M. & Davis, R. D. (eds.). Psychopathy. Antisocial, criminal and violent behaviour. The Guilford press. New York. 

Hare, R. D.  (1999). Without Conscience. The disturbing world of the psychopaths among us. The Guilford press. New York

Ogloff J.P. & Lyon D.R. (1998). Legal issues associated with the concept of psychopathy. In Cooke, D. J., Forth, A. & Hare, R. D., Psychopathy: Theory, research and implications for society. Kluwer academic publishers. The Netherlands. 

Reid, William H. & Gacono, Carl: Treatment of antisocial personality, psychopathy, and other characterologic antisocial syndromes. Behavioral Sciences & the Law. Volume 18, Issue 5, Date: October 2000, Pages: 647-662.

Stürup, George K. (1951). I: Millon, Theodore, Simonsen, Erik, Birket-Smith, Morten & Davis, Roger D. (eds.): Psychopathy. Antisocial, criminal and violent behaviour. The Guilford press. New York, 2003.

Stürup, Georg K.: Treating the ”untreatable”. Chronic criminals at Herstedvester. John Hopkins press. Baltimore, 1968.

 

 

Av Psykolog Janne Risholm Liverød &
Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Ondskapens psykologi

Ondskapens psykologiVi har tidligere skrevet en artikkel om Ondskap eller galskap. Dette er et intrikat spørsmål som dukker opp i møte med menneskelige ugjerninger. Spørsmålet kan også relateres til to filosofiske posisjoner hvor man anser mennesket som grunnleggende godt (Rousseau) eller født med et potensial til å gjøre onde ting (Hobbes). Hvis man følger Hobbes perspektiv, er det opp til samfunnet å forhindre at mennesker handler på sitt onde potensial (Andkjær Olsen & Karpatschof, 2003, p. 12).

 

Mange teoretikere er kritiske til å ”unnskylde” destruktive handlinger med patologiske forklaringer. Den tyske filosofen Safranski taler for en slik kritikk. Douglas og Olshaker (1998) uttrykker en lignende holdning med bakgrunn i deres arbeid med kriminelle i regi av FBI: “We have to stop excusing the inexcusable and insist that people be held accountable for their actions”. (p. 348). Hare (1999) legger til at psykopaters handlinger ikke skriver seg fra en forvrengt sinnstilstand, men snarere fra en kald og kalkulerende rasjonalitet, kombinert med en manglende evne til å behandle andre som tenkende og følende vesener. På grunn av slike synspunkter referer man i dag til psykopater som ”onde”, snarere enn ”gale”, og rettsvesenet inkluderer ikke spesielle hensyn i forhold til kriminelle med en diagnose i psykopati spekteret (Ogloff & Lyon, 1998, p. 403). De regnes som ansvarlige og tilregnelige, i motsetning til syke og utilregnelige.

 

Cleckley (1978) har uttalt at det i noen sammenhenger er vanlig å kalle mordere for “syke”, mens han selv bruker ordet ondskapsfull. Han er også kritisk til at man automatisk relaterer mord til psykiatri. For å illustrere sitt poeng bruker han Adolf Hitler som en sammenligning:

 

I have not encountered vehemently expressed opinions that Hitler, however many features of psychiatric illness he may have shown, should be exonerated of blame and responsibility for the tragic disaster he brought upon the world.”

  

En annen psykiater, Thomas Szasz (1987), er også kritisk til at man ”unnskylder” kriminelle handlinger. Han baserer sin kritikk på et ganske radikalt synspunkt hvor han simpelthen antar at psykiske lidelser ikke eksisterer. I følge Szasz er mentale lidelser som konsept basert på en misforståelse: “Clearly, if mental illness did not exist, it would be necessary to invent it” (p. 359).

 

Å utarbeide en klar definisjon på ondskap er følgelig ganske vanskelig i lyset av alle de kontroversielle synspunktene som finnes på området. Roy F. Baumeister (1999) og Lars H. Svendsen (2002) har begge skrevet bøker om ondskap, henholdsvis fra et psykologisk og et filosofisk perspektiv. De opererer med noen felles aspekter i sine definisjoner av ondskap. Blant annet må ondskap inkludere et intensjonelt ønske om å skade andre mennesker. (Baumeister, 1999, pp. 6-9; Svendsen, 2002, p. 19). Kuschel og Zand (2004) kritiserer denne definisjonen fordi de mener at Baumeister og Svendsen ikke gjør noen forskjell mellom ondskap og aggresjon. I Ondskapens psykologi har Kuchel og Zand arbeidet seg frem til en annen definisjon på ondskap. De mener at onde mennesker er de som i sin karakter er ekstreme og grenseoverskridende i forhold til den kulturen og den sosiale konteksten hvor de lever, og samtidig har til hensikt å redusere andre menneskers livskvalitet (fysisk og/eller psykologisk), og kan handle på denne hensikten uten empati og hensyn for de som berøres. (2004, p. 17).

 

Dersom vil legger vår lit til Kuchel og Zand sin definisjon av ondskap, kan vi kanskje si at psykopater, hvor mangel på empati er et vesentlig trekk, er synonymt med ondskap. Psykopaten er ond. Og når mennesker i kraft av psykopatiske tendenser begår overgrep, drap eller andre ugjerninger, kan vi kanskje kalle det for ondskap?

 

Psykotiske drapsmenn vil imidlertid ikke falle inn i denne ondskapskategorien. Det er blant annet fordi man antar at en person under innflytelse av psykose ikke kan stå til regnskap for en intensjonell hensikt om å redusere andre menneskers livskvalitet. Det kan hende de gjør det, men da er det i kraft av et sykelig forvrengt verdensbilde, og ikke som et uttrykk for ondskap. Ofte er det slik at mennesker i en psykotisk tilstand opplever stor frykt, og at deres ugjerninger er et resultat av et opplevd selvforsvar.

 

Fordi den mest utbredte antakelsen er at ondskap handler om et intensjonelt ønske om å skade andre, er det vanskelig å frita mordere og overgripere fra å bli karakterisert som ”onde”. Et vesentlig spørsmål i denne sammenhengen er om patologi og ondskap nødvendigvis er motsetninger. I litteraturen på området er det en tendens til å sette ondskap og galskap opp mot hverandre. Enten er man gal og ikke ansvarlig for sine handlinger, eller så er man tilregnelig og ansvarlig for sine handlinger og dermed ond. Slik formuleres det gjerne i litteraturen:  Bad or mad? (Kröber & Lau, 2000), crime or sickness? (Szasz, 2002), monsters or victims?

 

Den vanligste konklusjonen på dette dilemma er at mordere er onde, og psykopatologi er en faktor som avskrives i rettslig sammenheng. Morderen kan ha en personlighetsforstyrrelse, men denne typen mentale lidelser fritar ikke for ansvar. Slik er praksis i rettsvesenet, og sannsynligvis den mest utbredte holdingen i befolkningen for øvrig.

       

Men er det ikke likevel sannsynlig at ondskap har en årsak? Og hvis det er en eller flere årsaker til ondskap, bør vi ikke undersøke disse? Er det virkelig ikke relevant å betrakte ondskap som en form for patologi?

 

Psykopati eller antisosial atferd betraktes sjeldent som normalt. Kunnskap og litteratur om psykologi og utviklingen av psykopatologi vil i all vesentlighet fortelle oss at for eksempel drapshandlinger ofte har en forbindelse til mentale forstyrrelser, og ikke minst at intensjonelle og kalkulerte drapshandlinger er unormalt i en fredssituasjon.

 

I forlengelse av dette konkluderer Ferreira (2000) som følger i forhold til mord og seriemord:

 

those of us who function “normally” could not possibly have the propensity to commit these acts. They are deviant and engaged in only those with noticeable signs of psychopathology.” (Ferreira, 2000, p. 15).

 

Man vet at intensjonelle mord eller seriemord og andre antisosiale handlinger er forbundet med antisosial personlighetsforstyrrelse eller psykopatiske trekk. Her varierer termene avhengig av hvilken diagnosemanual man bruker eller hvilke kriterier man går ut i fra. Basert på Ferreira sitt utsagn, kan man tenke at selv om en personlighetsforstyrrelse ikke kvalifiserer som “sykdom”, vil tilstedeværelsen av forstyrrelser i personligheten hos mordere implisere at det er et psykopatologisk aspekt knyttet til ugjerningene, og at dette aspektet er både viktig og avgjørende.

 

Psykopati betyr mental lidelse i bokstavelig forstand, men Hare (1999, p. 22) mener likevel at psykopati ikke bør forstås som en mental lidelse. Hans argument er at psykopaten er kalkulert, gjerne egoistisk motivert og målbevisst, og at det ikke foreligger noen forvrengt oppfattelse av virkeligheten, slik man ser hos psykotiske individer.

 

Forholdet mellom galskap og ondskap eller sykdom og ondskap er uansett svært vanskelig. I videoen under drøfter den kjente sosialpsykologen og professoren Philip Zimbardo ondskapens natur. I videoen viser han blant annet hvor lett det er for ”snille” mennesker å bli ”onde”. Zimbardo er en dyktig og engasjerende foreleser, og kanskje kan han gjøre oss litt klokere i møte med ondskapens problem.

 

I kategorien Rettspsykologi, kriminalitet og antisosial atferd finner du flere relaterte artikler. Følgende er også et utvalg av artikler knyttet til dette tema.

 

 

 

Kilder

 

Andkjær Olsen, O & Karpatschof, B. (2003). Indledende bemærkninger om det onde i psykologien. I Psyke & Logos, 24 (1), 5-12.

Douglas, J. & Olshaker, M. (1998). Mindhunter. Inside the FBI elite serial crime unit. Mindhunters Inc. Great Britain.

Hare, R. D.  (1999). Without Conscience. The disturbing world of the psychopaths among us. The Guilford press. New York.  

Ogloff J.P. & Lyon D.R. (1998). Legal issues associated with the concept of psychopathy. In Cooke, D. J., Forth, A. & Hare, R. D., Psychopathy: Theory, research and implications for society. Kluwer academic publishers. The Netherlands.

Cleckley, H. The mask of sanity. (1987). (5. Ed.) C.V. Mosby Company. USA.

Szasz, T. (1987). Insanity. The idea and its consequences. John Wiley & Sons, Inc. USA.

Szasz, T. (2002). Sins of the Fathers. Is child molestation a sickness or a crime? Retrieved 9, March, 2005, from http://www.reason.com/0208/fe.ts.sins.shtml

Baumeister, R. F. (1999). Evil. Inside human violence and cruelty. W.H. Freeman and company. New York.  

Svendsen, L.H. (2002). Ondskabens filosofi. Klim Forlag. Århus.

Kuschel, R. & Zand, F. (2004). Ondskabens psykologi: socialpsykologiske essays. Frydenlund forlag. København.

Kröber, H.L. & Lau, S. (2000). Bad or Mad? Personality disorders and legal responsibility- the German situation. Behavioral Sciences & the Law. 18 (5), 679-690.

Ferreira, C. (2000). Serial killers- victims of compulsion or masters of control? In Fishbein, D. H. (Ed), The science, treatment and prevention of antisocial behaviors. Application to the criminal justice system. (pp. 15.1-15.18). Civic Research Institute, Inc. New Jersey.

 

 

 Av Psykolog Janne Risholm Liverød
WebPsykologen.no

 

 Redigert av psykolog Sondre Risholm Liverød.

Har morderen en fri vilje?

Mord fri viljeHvorvidt mennesker opererer ut i fra en fri vilje, er en debatt som har pågått i alle år. Historisk sett er det hovedsakelig tre forskjellige innfalsvinkler til dette spørsmålet: Determinisme, indeterminisme og myk determinisme.

 

Determinismen hevder at mennesker dypest sett ikke er ansvarlige for sine handlinger, fordi våre handlinger er determinert av faktorer utenfor oss selv. Siden faktorene som påvirker våre handlinger i all vesentlighet skriver seg fra ytre forhold, kan vi altså ikke velge våre handlinger (Lübcke, 1996, p. 188). I psykologiens historie finner man denne holdningen i en retning som kalles behaviorisme. Behaviorismens frontfigurer var først og fremst John B. Watson og Burrhus F. Skinner. De representerte en radikal behavioristisk psykologi som poengterte at menneskets handlinger er fullstendig styrt av genetiske og miljømessige faktorer. På bakgrunn av en slik antakelse konkluderer de med at menneskets handlinger er et resultat av faktorer vi ikke kan påvirke, og dermed er handlingene determinerte. Denne posisjonen ekskluderer tilstedeværelse av fri vilje eller friheten til å velge sine handlinger (Schultz & Schultz, 2000, p. 302).

 

Psykoanalysens far, Sigmund Freud, blir også betraktet som en determinist i denne sammenhengen. Den psykoanalytiske teorien antar at våre handlinger formes og styres av biologiske drivkrefter og eventuelle opplevde traumer gjennom oppveksten. Våre erfaringer gjennom barndommen former oss som mennesker og legger grunnlaget for måten vi møter livet på i voksen alder. Dette kan også kalles for psykologisk determinisme: Vi er et resultat av vår barndom, oppvekst og erfaringer samtidig som vi driftes av biologiske mekanismer. En slik tolkning av psykoanalysen angir at menneskets handlinger er forhåndsbestemt og at ingenting skjer i kraft av fri vilje (Schultz & Schultz, 2000, p. 413; Christensen, 2002, p. 134).

 

Hvis vi legger et slikt perspektiv på mennesker som har begått ugjerninger av et veldig grovt kaliber, som drap og overgrep, vil det i ytterste konsekvens bety at gjerningsmannen ikke har hatt noe annet valg. Dypest sett vil fravær av fri vilje, bety at eksempelvis en morder ikke er ansvarlig for sine handlinger.

 

I motsetning til det deterministiske synspunktet, finner vi tenkere og teoretikere som hevder at mennesket har en fri vilje. Sartre, Heidegger, Kirkegaard og Kant er eksempler på noen av historiens mest profilerte filosofer som går ut i fra at mennesker er utstyrt med fri vilje. Fra et slikt ståsted er vi stort sett ansvarlig for våre handlinger, i alle fall de handlingene som er intensjonelle. I forlengelse av dette har Kant uttrykt følgende: “Before the earth perishes the last thief should be hanged in the guts of the last murderer” (Kant in: Abrahamsen, 1945, p. 4). Ideen om en fri vilje impliserer altså langt mindre toleranse og nåde for kriminell oppførsel og ikke minst mord.

 

Psykiateren, Irvin Yalom, er kjent for sin eksistensielle og filosofiske innfallsvinkel til psykologi og psykoterapi. Han mener at en deterministisk holdning til spørsmålet om fri vilje kan være svært problematisk. Han mener at menneskers evne til finne løsninger, komme over ens og velge hvilke aspekter ved seg selv de ønsker å utvikle og fremheve, er et bevis for at fri vilje eksisterer. Yalom hevder også at Freud til en viss grad er enig i et slikt synspunkt, selv om hans teorier ofte tas til inntekt for en deterministisk menneskeforståelse. For Yalom vil et deterministisk synspunkt slå beina under ideen om at det faktisk er mulig å endre seg i psykoterapi. Psykoterapi og psykologisk behandling impliserer rett og slett at forandring er mulig. Den forandringen man tilstreber i psykoterapi, er ikke noe som kommer utenfra, men innenfra. Det handler om at mennesker tar ansvar for sine følelser, tanker og handlinger, og på bakgrunn av det velger nye veier i livet. Hvis alt er forutbestemt, vil et slikt prosjekt falle på sin egen urimelighet. Yalom har jobbet som kliniker og psykoterapeut gjennom et langt liv, og på bakgrunn av disse erfaringene, og opplevelser av mennesker som finner nye veier basert på nye valg, faller han ned på den posisjonen vi her kaller indeterminisme (Yalom, 2003, pp. 303-305).

 

Schulz og Schulz (2000) påpeker at konsekvensene av et deterministisk ståsted er ganske betydelige. Det vil for eksempel være bortimot meningsløst å gjøre en eksplisitt innsats for forandring, enten det er for en selv eller for andre mennesker. Innenfor en psykologisk ramme, betrakter man derfor determinisme som et problematisk utgangspunkt for forståelse av mennesket.

 

Den vanligste holdningen innenfor filosofi (Greenspan, 2003), psykologi (Hare, 1999) og rettsvesen (Poulsen et al., 2000), er at mennesker er utstyrt med evnen til å ta egne valg og derfor er de normalt sett ansvarlige for sine handlinger. Av den grunn antar man eksempelvis at psykopater ikke bare er juridisk ansvarlige for sine handlinger, men også psykologisk ansvarlige (se artikkelen: Hva er psykopati?). De kan fritt velge hva de vil gjøre, og når valget er å drepe ett eller flere mennesker, står de selv ansvarlige for dette og kan dømmes i tråd med samfunnets regler for ugjerninger av denne typen.

 

Det er også en vanlig antakelse at mennesker som er psykotiske ikke har evnen til å velge sine handlinger, og derfor stilles de ikke til ansvar for sine handlinger på samme måte. Foreløpig er det slik at Anders B. Breivik er plassert i den sistnevnte kategorien, og dermed erklært utilregnelig (se artikkelen: Tilregnelig eller utilregnelig?).

 

I forlengelse av dette kan man undre seg over i hvilken grad tilregnelig versus utilregnelig egentlig representerer to helt forskjellige og atskilte kategorier. Raine inntar et mer relativistisk standpunkt i boken pathology of crime fra 1993 hvor han uttrykker følgende:

 

It seems much more likely that free will lies on a continuum and that there are differing degrees to which each of us as individuals have a free choice in most of our daily actions as well as those most extreme acts such as killing another individual. While it is true that in most cases a criminal has a choice regarding whether or not to commit a criminal act, the decision is likely to be heavily weighted by a large number of preceding events, including the individual’s social history and the presence/absence of both social and biological predispositional influences.” (Raine, 1993, p. 310).  

 

Reine betrakter altså ikke fri vilje som noe man enten har eller ikke har, men snarere noe man har i større eller mindre grad. Hvor mye fri vilje man besitter, er avhengig av en rekke faktorer, hvor blant annet livserfaringer er en tungtveiende faktor. Et slikt ståsted stemmer godt overens med de erfaringene mange har i klinisk arbeid med mennesker. Våre ideer, holdninger, selvtillit, evnen til å regulere følelser og forstå seg selv avhenger ofte av graden av trygghet og omsorg gjennom oppveksten. Vi utvikler på sett og vis forskjellige mønster i håndteringen av tilværelsen, og disse mønstrene formes i samspill med omgivelsene. Et negativt eller destruktivt livsmønster har ofte sine røtter i negative erfaringer. Det begynte kanskje med at noen i familien eller andre barn gjorde noe med oss. Vi ble forlatt, overbeskyttet, mishandlet, ekskludert eller fratatt noe, og dermed fikk vi en slags psykologisk skade. Verden kan ha virket truende på en eller annen måte og det kan farge vår videre holdning til oss selv og livet. Det viser seg både fra teori, klinsik praksis og forskning at tidligere erfaringer gjennom opveksten kan komme til å styre en del av måten vi tenker, føler, handler og relaterer oss til andre på. Det kan således sette i sving sterke følelser som sinne, sorg og angst, og kan i verste fall få destruktive konsekvenser. En slik psykodynamisk forståelse av menneskets utvikling utelukker ikke tilstedeværelsen av fri vilje, men føyer seg ganske godt inn i forståelsen til Reine hvor fri vilje ligger på et kontinuum.    

 

Ansvar, tilregnelighet, fri vilje og valg er stikkord som ofte drøftes i relasjon til drapssaker og menneskelige gjerninger av grufull karakter. Et spørsmål som dukker opp i forlengelsen av dette er forholdet mellom ondskap og galskap (se artikkelen: Ondskap eller galskap?). Resonemmentet er gjerne slik at ondskap er et spørsmål om valg og vilje, og derfor noe menesker kan stilles ansvarlige for, mens galskap regnes som sykdom og representerer en tilstand uten valg, hvorpå individet ikke kan lastes for sine gjerninger på samme måte (Vachss, 2002). Det er nøyaktig i dette spenningsfeltet vi befinner oss med hensyn til Anders B. Breivik. Siden kategoriene er enten tilregnelig eller ikke, tvinges vi ut i posisjoner som kanskje ikke gir rom for et både og, eller et kontinuum av ansvarlighet og fri vilje, slik Raine tar til orde for. Dersom rettsapparatet forlanger en endelig kategorisering av Beivik som enten tilregnelig eller utilregnelig, er spørsmålet om konklusjonen kommer til å speile ”virkeligheten” på en lite tilfredsstillende måte, uansett hva man faller ned på til slutt.

 

I kategorien Rettspsykologi, kriminalitet og antisosial atferd finner du flere relaterte artikler. Følgende er også et utvalg av artikler knyttet til dette tema.

 

Daniel Dennett er en amerikansk filosof som har beskjeftiget seg mye med spørsmålet om menneskets bevissthet og fri vilje. Han er en radikal stemme som henter de fleste av sine argumenter fra den objektive naturvitenskapen. I videoen under gir han en veldig interessant forelesning, hvor spørsmålet er om vitenskapen kan bevise at fri vilje ikke eksisterer. Vi har tidligere skrivet en artikkel om Dennett på vår søsterside, WebFilosofen.no. Artikkelen heter Dennett «the Devil» om bevissthet.

 

 

 

Kilder

 

Abrahamsen, D. (1945). Crime and the human mind. (3.ed). Colombia university press, New York. 

Christensen, G. (2003). Psykologiens videnskabsteori- en introduction. Roskilde universitetsforlag. Fredriksberg. 

Greenspan, P. S. (2003). Responsible psychopaths. Philosophical Psychology, Vol. 16, Issue 3, 417-430. 

Hare, R. D.  (1999). Without Conscience. The disturbing world of the psychopaths among us. The Guilford press. New York.

Lübcke, P. (1996). Redaktør. Filosofi leksikon. Overs. Bjune, Ronny & Høie, Arne. Zafari Forlag, Oslo.

Poulsen, H.D., Gottlieb, P. & Adserballe, H. (2000). Ret og tvang i psykiatrien. Munksgaard, København.

Schulz, D.P. & Schulz, S.E. (2000). A history of modern psychology. (7.Ed.). Harcourt Brace & Company, USA.

Yalom, I. (2003). Eksistentiel psykoterapi. Hans Reitzels Forlag, København. (Anbefales!

Raine, A. (1993). The psychopathology of crime: Criminal behavior as a clinical disorder. Academic press. San Diego. 

Vachss, A. What We Must Do … To Protect Our Children. The Difference between «Sick» and «Evil»
Originally published in Parade, July 14, 2002. http://www.vachss.com/av_dispatches/parade_071402.html.

 

Av Psykolog Janne Risholm Liverød &
Psykolog Sondre Risholm Liverød

WebPsykologen.no

Grensen mellom ondskap og galskap

mental lidelse ondskapDersom en person diagnostisert som schizofren bryter samfunnets regler og myrder et annet menneske, dømmes vedkommende som ”ikke ansvarlig for sine handlinger på grunn av alvorlig mental lidelse”. Når en person diagnostisert som psykopat bryter de samme reglene og dreper, dømmes han som tilregnelig og må sone i fengsel uten spesielle hensyn. Konsekvensene for ugjerningene er altså helt forskjellige i de to tilfellene, og dette baserer seg hovedsakelig på tre argumenter: 1) En rasjonell bevissthet er til stede hos psykopaten, mens man antar at den schizofrene mangler dette. 2) Man antar at den schizofrene handler i ”sykdommens tjeneste” og ikke på bakgrunn av en fri vilje, mens psykopaten handler fritt etter eget forgodtbefinnende. 3) Tilstedeværelse av en alvorlig mental lidelse hos den schizofrene personen, mens psykopaten ikke tilskrives en slik lidelse, hvorpå handlingene ikke betraktes som et uttrykk for sykdom, men nok mer et uttrykk for ondskap.

 

978xDet er imidlertid viktig å påpeke at grenseoppgangen mellom normal og gal kan være relativ. Det er ikke alltid like lett å avgjøre hvor normaliteten slutter og galskapen begynner. I skrivende stund er det Anders B. Breivik som står tiltalt for massedrap på Utøya, og fagfolk spriker i sine vurderinger. Breivik har foreløpig fått diagnosen paranoid schizofren, og rettslig sett borger det for utilregnelighet og tvunget psykisk helsevern istedenfor fengsel. Senere observatører har ment at Breivik ikke befinner seg i det psykotiske spekteret eller tilfredsstiller en schizofrenidiagnose, hvorpå de vil tale for tilregnelighet og alminnelig straffeutmåling for grusomme gjerninger av denne typen. Det er som om man antar at Breivik enten befinner seg i den ene eller den andre kategorien, men hva hvis disse kategoriene ikke er så atskilte, men snarere et spørsmål om mer eller mindre på en slags kontinuum av ansvarlighet, fri vilje og mental forstyrrelse. I så tilfelle blir debatten om Breiviks tilregnelighet og den pågående utredningen tvunget inn i en ”enten eller” dikotomi, mens virkeligheten kanskje representerer et ”både og”. Kanskje er det umulig å plassere Breivik i en entydig kategori, rett og slett fordi hans tilregnelighet, rasjonalitet og frie vilje er et spørsmål om gradering? I så tilfelle blir meningene rundt diagnostisering og vurdering av Breivik polarisert på en måte som ikke speiler virkeligheten på noen god måte. 

 

Ogloff og Lyon (1998, p. 404) har jobbet mye med rettspsykologi. I forlengelse av ovenstående argumentasjon, setter de opp en skjematisk fremstilling av de forholdene som er på spill når det gjelder loven, mental lidelse, og spørsmålet om ondskap og fri vilje.

 

Ondskap på kontinuum

 

Men uansett om morderen eller overgriperen er ond eller ikke, er det sannsynlig at grufulle handlinger med hensikt å skade andre mennesker skriver seg fra et sinnelag som sliter med en eller annen form for mentale plager. I sin artikkel konkluderer Ferreira (2000) i tråd med dette. Han mener at rettsystemet må grundigere og mer nyansert inn i materien og undersøke hva som ligger bak et drap eller et overgrep. Han mener at dette er viktig både i forhold til forebyggingsarbeid, forskning og ikke minst av humanitære hensyn. Raine uttrykker en lignende holdning:

 

“Predispositions clearly place constraints on the individual’s free will, though not in the dramatic way as some severe mental disorders such as schizophrenia may place constraints on free will. If we accept that crime is a disorder, acknowledge that there are clear predispositions that form the basis for recidivistic crime, and acknowledge that in most cases these predispositions are beyond the individual’s control, then the implication is that criminal offenders should not be punished as severely as they are currently for their actions.” (Raine, 1993, p. 310).

 

Når det gjelder Breivik og andre mordere, er det uhyre vanskelig å konkludere i forhold til ansvarlighet og strafferettslig tilregnelighet. En morder eller en psykopat kan bli karakterisert som ond, men ondskap har kanskje en årsak, og det er unektelig et viktig poeng. I en slik ramme vil ikke ondskap nødvendigvis bety fravær av mental lidelse. En personlighetsforstyrrelse manifesterer seg ikke nødvendigvis som alvorlige virkelighetsforvrengninger, slik som ofte er tilfellet ved schizofreni, men det kommer til utrykk i unormale tanke-, følelse- og atferdsmønstre som gjennomgående trekk i personligheten.  Alle personlighetsforstyrrelser er ikke like i den forstand at de ikke får like drastiske konsekvenser. Det er stor forskjell på personlighetsforstyrrelser. Noen typer er mer alvorlige enn andre og hver type kan forekomme i lettere eller mer alvorlig grad.
Det er vanlig å dele personlighetsforstyrrelser inn i «clustere»:

 

  • Til cluster A personlighetsforstyrrelser, som er de alvorligste, regnes schizotyp, schizoid og paranoid PF.
  • Til cluster B personlighetsforstyrrelser, som også er alvorlige, regnes borderline, narsissistisk, antisosial og hysteriform PF.
  • Til cluster C personlighetsforstyrrelser, som regnes for lettere, hører unnvikende, tvangsmessig og avhengig PF. Uttrykket «lettere» personlighetsforstyrrelse må forstås relativt. Mange med eksempelvis unnvikende personlighetsforstyrrelse kan være svært invalidisert av sine personlighetsproblemer.

 

Personlighetsforstyrrelser er heller ikke arvelige, slik de fremstår som problemer med lav selvfølelse, identitet, forhold til andre mennesker og så videre. En personlighetsforstyrrelse oppstår gjennom et komplisert samspill av arvelig disposisjon og problematiske oppvekstvilkår. Man antar at personligheten er noe som dannes i samspill med omsorgspersoner og miljøet gjennom oppvekst, og emosjonelle skader gjennom barndommen kan påvirke personlighetsutviklingen i negative eller problematiske retninger. Det er altså en slags ”bio-psykososial” årsak til at mennesker tenker, føler og handler som de gjør. I dag mener man at temperament og flere personlighetstrekk har en betydelig arvelig komponent. Denne disposisjonen gjør at visse individer i utgangspunktet er mer sårbare enn andre (Karterud og Wilburn, 2001). Dermed øker sjansen for at disse individene gjennom sin oppvekst ikke får dannet en naturlig og trygg kjerne i selvet, og resultatet kan være at de må kompensere eller utvikler så mye frykt og utrygghet at det ender i en personlig eller samfunnsmessig tragedie.

 

En personlighetsforstyrrelse kvalifiserer ikke for utilregnelighet, men det er likevel sannsynlig at en slik lidelse påvirker individets grad av fri vilje, rett og slet fordi lidelsen påvirker individets personlighet og måten det tenker, føler og handler på. Hvis ens egen frie vilje er kompromittert av en personlighet formet i uheldige oppvekstvilkår, har det vel også en innvirkning på individets grad av ansvarlighet i forhold til egne handlinger?    

 

Når man vurderer ansvarlighet, og beveger seg i spenningsfeltet mellom tilregnelig og utilregnelig, er det viktig å huske på at konklusjonen er ganske avgjørende. Tilregnelighet borger for fengsel og alminnelig straffeutmåling, mens utilregnelighet som regel gir rett til behandling. Å bli fengslet eller behandlet er på sett og vis to motsetninger. Man idømmes fengsel for å straffes, mens behandling sikter på rehabilitering.

 

Få fengsler er konstruert på en slik måte at de kultiverer fangenes holdninger på en positiv måte eller legger grunnlag for positive adferdsendringer. Mange studier viser at prognosene for innsatte i fengsler forverres under arrest. Det gir videre anledning til å anta at risikoen for gjentakelse etter sonet dom er overhengende, noe som selvfølgelig er svært uheldig både for den innsatte og samfunnet for øvrig (Fishbein, 2000, p. 5).

 

Men når det gjelder alvorlig drapssaker, massemord som i Breiviks tilfelle, og andre grusomme overgrep, er spørsmålet om behandling, terapi og rehabilitering har noen virkning. Er det en samfunnsmessig god investering å iverksette behandlingstiltak ovenfor mennesker som svært ofte har både antisosiale og psykopatiske trekk? Kan man unngå at de gjentar ugjerningene dersom de får behandling, eller er det et ubehjelpelig prosjekt, hvorpå man isteden bør tenke samfunnspreventivt i den forstand at man aldri slipper dem ut?

 

Dette spørsmålet leder oss inn på en stort og vanskelig område. Spørsmålet om behandling og terapi er også tett forbundet med spørsmålet om personen er gal (syk) eller ondsinnet. Hvis man tenker at personen lider av alvorlig psykopatologi, finnes det tiltak som skal virke kurerende. Men hvis man tenker at personen er iboende ond, og forstår ondskap som en slags overnaturlig kraft utilgengelig for behandling og forandring, er utsiktene for rehabilitering av psykopater selvfølgelig ganske dårlige. Vi drøfter behandling av psykopater og drapsmenn mer inngående i en senere artikkel. 

 

 I kategorien Rettspsykologi, kriminalitet og antisosial atferd finner du flere relaterte artikler.

 

  

Kilder

 

Ferreira, C. (2000). Serial killers- victims of compulsion or masters of control? In Fishbein, D. H. (ed.). The science, treatment, and prevention of antisocial behaviours. Application to the criminal justice system. Civic Research Institute, Inc. New Jersey. 

Fishbein, D. H. (ed.) (2000). The science, treatment, and prevention of antisocial behaviours. Application to the criminal justice system. Civic Research Institute, Inc. New Jersey.

Karterud, S. & Wilburn, T. (2001). Diagnositikk (DSM-IV akse II) og forekomst. I Karterud, S., Urnes, Ø. & Pedersen, G. (eds.). Personlighetsforstyrrelser. Forståelse, evaluering, kombinert gruppebehandling. Pax forlag. Oslo.

Ogloff, James P. & Lyon David R.: Legal issues associated with the concept of psychopathy. In: Cooke, David J., Forth, Adelle E & Hare, Robert D.: Psychopathy: Theory, research and implications for society. Kluwer academic publishers. The Netherlands, 1998. 

Raine, A.: The psychopathology of crime: Criminal behavior as a clinical disorder. Academic press. San Diego, 1993.

 

 

 Av Psykolog Sondre Risholm Liverød &
 Psykolog Janne Risholm Liverød
WebPsykologen.no