Kategoriarkiv: Psykologi i Kultur og Samfunn

Her ønsker vi samfunnsengasjement på bakgrunn av psykologisk kunnskap. Et psykologisk perspektiv på kulturen basert på sosialpsykologi og samfunnspsykologi.

Slik kan du bli en sjarlatan

 

Slik kan du bli en sjarlatanForestill deg følgende annonse: «Start din egen bedrift uten etableringsutgifter, ingen opplæring eller utdanning er påkrevd, og minimale skattemessige konsekvenser! Intet innkjøp av materiell og ubegrensede inntektsmuligheter».

Dette er ikke for godt til å være sant. Synske, spirituelle healere og ulike medier gjør det hver dag. Alt som trengs er viljen til å lure folk – folk som vil bli lurt.

 

Men hvor lett er det egentlig? Kari Coleman forteller om sine opplevelser som en falsk synsk i et nyhetsbrev (Vol 2 , nr. 3 , My Psychic Adventure). Hun forberedte seg til oppgaven ved å kjøpe en bunke tarotkort og lese noen åndelige håndbøker av typen New age for å få det riktige ordforrådet på plass. Kari forteller følgende om sitt eksperiment.

 

Jeg sa alt det som fikk kundene til å tro på meg og gi meg en ekstra sjanse når jeg tok feil. Jeg sa for eksempel at «kortene forteller meg en historie… Jeg får noen bilder som ikke betyr noe for meg, men kanskje de har en betydning for deg… Hvis du forblir åpen kan vi utforske kortene sammen å få innsikt i din skjebne.» Deretter begynte jeg å komme med utsagn som mest sannsynlig vil appellere til de fleste. Her er noen eksempler:

 

• Du har drømmer og ambisjoner som du egentlig synes er urealistiske. Du tar små skritt for å realisere dine drømmer, men du er redd.

• Det er mange ressurser du ikke utnytter til din fordel.

• Du har gode instinkter, men må stole mer på deg selv. Du kan lage din egen magi.

• Du har en vanskelig episode bak deg som fortsatt gir en følelsesmessig gjenklang i hverdagen.

 

Slike replikker setter dialogen i gang, og ofte gjør klienten resten på egenhånd. De bekrefter lovende utsikter, nye muligheter blandet med litt usikkerhet og vekslende tro på egne evner. Når det mangler informasjon, fyller klienten inn der det trengs. Som falsk healer eller spåkone er det viktig å huske på at klientene vil at det skal fungere. De bidrar så godt de kan for å gjøre løse gjetninger om til fullstendige fortellinger. Klientene er som regel svært engasjerte, og som medium må man bare følge med på turen, og ta seg godt betalt etter seansen.

 

Kari oppsummerer sine erfaringer som en falsk «spåkone» med følgende konklusjon: «Folk vil bare høre positive ting om seg selv. Det er alt. Fortell dem det de vil høre, gjør noen gjetninger og fortsett med flere løse antakelser når du tar feil.»

 

I tillegg er det slik at folk ønsker en bekreftelse og forståelse for at ting kan være vanskelig, smertefullt og utfordrende, men at de likevel kan klare å forsere livets små og store hindringer. Slik er livet, og som vellykket sjarlatan trenger man ikke å gjøre så mye annet en å spile dette.

 

Etter at man har gjort seg noen erfaringer med den lavt betalende og smådesperate «mannen i gata», er det på tide å trappe opp spillet og gå for de store pengene. Hvor langt kan man nå som sjarlatan? Sylvia Brown er blant de største sjarlatanene i USA, og hun leser folk over telefonen og tar opp mot 750$ per oppringing. Hun hevder å hjelpe omtrent 15 personer per dag, noe som gir henne en årsinntekt på rundt 3 millioner dollar. Det er ikke dårlig for å fortelle folk det de vil høre.

 

Men hvordan fikk Sylvia en så høy årslønn? Svaret er massemedia. Sylvias billett til rikdom kom via et talk show som heter Larry King Live. Her gjorde hun en gjesteopptreden hvor hun spådde publikum. Neste spørsmål er hvorfor akkurat Sylvia fikk denne muligheten fremfor andre av samme kaliber. Det man trenger er en stor «hit». Man trenger en forbløffende spådom som går i oppfyllelse på en måte som offentligheten får med seg.

 

For å få gjennomslag som sjarlatan, må man ha pågangsmot og litt flaks. Slik gjør man det:

 

I løpet av en uke skjer det hundrevis av forbrytelser. Velg ut en dramatisk kategori, kanskje savnede barn eller et grufullt mord, og deretter gjetter du på hvordan saken blir løst. Ring lokalavisen, finn en villig reporter og fortell hva du tror kommer til å skje. Du kan godt insinuere at du hjelper politiet i saken. Før eller senere vil du komme til å tippe noe riktig. Barnet blir funnet eller funnet drept. Mordet blir løst, og morderen har tilfeldigvis noen av de særtrekkene du gjettet på. Når det skjer (du må ignorere alle de gangene det ikke skjer), ringer du opp journalisten i lokalavisa og ber vedkommende verifisere dine synske egenskaper. Plutselig har du kredibilitet som synsk med gode referanser fra nyhetsbildet.

 

Gi ditt rykte ennå mer tyngde ved å skrive en bok (du kan godt publisere den for egen maskin), og deretter er du klar for å anta de rike og berømte i din nyetablerte praksis som sjarlatan. Det vil vise seg at de rike er like godtroende som de ubemidlede. Dra nytte av det faktum at de fleste mennesker tenker at høyere pris betyr et bedre produkt. Heretter går ting av seg selv.

 

Fallgruver

 

Dersom du blir populær, vil plagsomme skeptikere påpeke at du ikke gjør annet enn å anspore mennesker til å avsløre seg selv, og supplere avsløringene med noen mer eller mindre ukvalifiserte gjetninger. Enkelte skeptikere har en lei tendens til å følge med på alt du foretar deg i offentlighetens lys, og de vil anstrenge seg for å minne om alle de gangene du har tatt feil.

Men dette bør ikke by for alt for store bekymringer. Sylvia Browne tjener millionbeløp selv om hun stadig spår katastrofalt feil. Et eksempel på dette er hennes involvering i forholdene rundt 11 år gamle Shawn Hornbeck. Han ble bortført, og Sylvia mente han var drept og ville bli funnet «ved to små høyder i skogen». Når Shawn ble funnet i livet fire år senere, må vel dette betraktes som en ganske betydelig fiasko som sannsynligvis påførte foreldrene til gutten ytterligere lidelse. I New York Daily News unnskylder Sylvia sin feiltakelse og sier at «hun er lei seg, men tror likevel at hennes arbeid og meritter taler for seg».  

Dette er altså én av USA fremste klarsynte, og episoden med Shawn Hornbeck er bare én av flere lignende saker. Wikipedia lister opp fire andre tilsvarende saker med bortførte mennesker hvor Sylvia offentligjør totalt feilaktige fremsyn. Sylvia har likevel en stabilt høy inntekt.

 

Sjarlatanen tjener penger uansett

Man må huske på at klarsynte ikke trenger å levere korrekte profetier om fremtiden. Riktige spådommer er noe man slumper til innimellom, og da er et viktig å få det frem i media. Kanskje ligner den klarsynte en blanding av en venn og en hobbypsykolog (uten utdannelse og etiske retningslinjer). Klienten er den virkelige stjernen i dette spillet. Din jobb er å lytte og reflektere tilbake det du hører. Du bygger opp relasjon og tillit ved å fortelle dem det de vil høre, og det de vil høre er det samme som alle andre vil høre: Fremtiden har mye å by på; Alt blir bedre enn det er nå; Det vil likevel komme en del vanskeligheter, men problemene vil løse seg etter hvert; De er edle mennesker, selv om de gjør noen feil fra tid til annen… Og så videre.

 

Synes du dette høres ut som noe kvakksalveri, så har du helt rett. Hvis du likevel har lyst til å prøve deg som klarsynt, kan det hende din største utfordring blir å holde maska. Det er ikke så farlig om du ikke tror på det du sier selv. I følge én av Sylvias eksmenn, har hun innrømt at hun ikke har noen spesielle evner, men at de godtroende fortjener å utnyttes.

 

Kanskje er dette den største utfordringen som sjarlatan; Å vite at man tar penger fra håpefulle som trenger å tro og er villige til å betale deg mye for trøst, bekreftelse og råd. For å hjelpe litt på samvittigheten kan man trøste seg med at en rekke religiøse samfunn i ulike fasonger står klare til å ta pengene deres dersom du lar være. Se litt bort i fra ditt moralske kompass og hold fokus på pengene. Når alt kommer til alt er du ikke kriminell, bare en sjarlatan og en svindler.

 

Relaterte artikler

 

Det alternative og new ageDet alternative og New Age

Engler, yoga, tarotkort & krystaller preger den flotte innpakningen, men Wilber mener at den tiltalende overflaten skjuler både narsissisme og magisk tankegang. Er det noen farer i de metafysiske tivoliene?

 

 

 

Vitenskap martha spiritualitetKan spiritualitet bli vitenskapelig?

Jeg skulle ønske at Märtha Louise ikke snakket med Engler, men om spiritualitet i en naturalistisk kontekst. Kan vitenskap ”nøytralisere åndelighet” og gjøre femnomenet mindre mystisk og tilgjengelig for alle?

 

 

 

skolemedisin healingSkolemedisin angriper healing

”Healing er overtro, ikke medisinsk behandling” sier lommelegen. Her får pasienten gjennomgå for sine alternative livanskulser. Kanskje ignorerer stivnakket naturvitenskap en viktig del av mennesket?

 

 

 

Joralf Gjerstad SnasamannenSnåsamannen vs skolemedisin

Legevitenskapen er skeptisk til Snåsamannens evner, men mye av befolkningen har tiltro til healing. Dette skaper en stivnakket debatt som bør nyanseres! Kampen står nok en gang mellom «kropp og sjel».

 

 

Av psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Rausheten & åpenhetens psykologi

Raushetens psykologi

Livet er fult av tankefeller og tilsynelatende sannheter som forfører oss dersom vi ikke har lært å tenke oss om et par ganger før vi konkluderer. De beste menneskene jeg kjenner, er de som har få svar, men mange perspektiver. Det som blant annet gjør oss til mennesker er at vi kan koble inn refleksjon og ettertanke mellom impuls og handling.  La oss si at du står i en kø utenfor en kino. Plutselig merker du at noen dunker deg i ryggen. Først tenker du at det var et uhell, men så skjer det igjen. Flere ganger merker du noen som prikker deg i ryggen, og gradvis antar du at de er ute etter å plage deg. Denne antakelsen skaper gjerne en følelse av sinne, og man snur seg rundt for å sette plageånden på plass med noen velvalgte ord som ikke står i ordboka. I det du snur deg, ser du en mann med hvit stokk. Når man skjønner at han er blind, vil følelsen av sinne ofte erstattes av medfølelse.

 

Livet er ofte sånn at vi reagerer på noe uten evne til å innta et større perspektiv. Når vi opplever verden begrenset av snevre perspektiver, er det lett å fanges av sterke følelser. Trange virkelighetsoppfattelser vil ofte angripe eller forsvare seg, i motsetning til mer nyanserte perspektiver som kan møte verden med langt mer åpenhet og fleksibilitet.

 

Jeg tror at de beste av oss klarer å se en sak fra mange sider på én gang, og det er mentalt krevende.  Aviser og media er fulle av enkle og bombastiske forklaringer på kompliserte problemer. Tabloidavisene fremstiller gjerne en sak på en så ensporet måte som mulig for å få leseren til å reagere. Even til å innta større og mer nyanserte perspektiver, krever en viss mental balanse og psykisk modenhet. Sterke følelser kompromitterer vår evne til å se dybden i tilværelsen, og store deler av nyhetsbildet ”fanger” mennesker på denne måten. Vi lever i en tid med så mye informasjon at media på sett og vis må ty til sensasjonalisme for å bli lagt merke til. Vi utsettes for så store mengder informasjon, så mange prangende overskrifter, at de fleste ikke leser mer enn hovedoverskriften og eventuelt en ingress før de fortsetter til neste sak.

 

Spørsmålet er dernest om en verden full av informasjon gjør oss velinformerte og styrker vår evne til å tenke dypere og mer nyansert, eller om mengden informasjon skaper overbelastning og sørger for at vi kun leser overskrifter og korte Twittermeldinger, noe som til syvende og sist gjør oss overfladiske og dumme? Dette spørsmålet tar vi for oss i artikkelen som heter:

 

sosiale medier gjor oss dummeSosiale medier kan være farlig: Sosiale medier stimuleres hjernen på en måte som ansporer til avhengighet. I verste fall får vi informasjonbulimi og sluker kunnskap uten dybde og spyr det opp igjen i en prosess som gjør oss dummere

 

 

Vær åpen, men kritisk

 

De beste av oss har satt seg inn i andres perspektiver, andre tenkemåter og innfalsvinkler til livet, og på bakgrunn av det lært å tenke selvstendig. Slike mennesker er ofte velinformerte samtidig som de er tolerante, rause og empatiske, men også kritiske til det som blir solgt med glitter og glam. De kloke ser forbi forførende overskrifter i avisa, og lar seg ikke lure av propaganda. Psykisk helse handler mye om evnen til å være nyansert og åpen ovenfor seg selv og tilværelsen. Min erfaring er at mentalt sterke mennesker er åpne for andre perspektiver, men hele tiden har med seg evnen til å tenke kritisk og selvstendig.

 

En av de vanligste slutningsfeilene vi mennesker begår, er å anta at antall tilhengere av en bestemt oppfatning i en sak er et kjennetegn på sannhet. Det er ikke alltid slik at det de fleste tror er det som er sant, men av og til er det slik, og det gjør livet så uendelig komplisert, men også så uendelig spennende.

 

Svart/hvitt-tenkning og parforhold

 

Noen mennesker har en tendens til å oppfatte seg selv og verden i en slags sort/hvitt modus. De har problemer med å se nyansene i tilværelsen og integrerer flere aspekter i sin oppfattelse av seg selv og andre. Enten er det ubetinget ”godt”, eller så er det ubetinget ”ondt”, og dette kan veksle raskt slik at personen kan virke ustabil i andres øyne. Psykologisk sett handler dette om en slags indre atskillelse mellom det som er positivt og det som er negativt. Å ta innover seg at andre personer kan være både gode og onde er komplisert og forholde seg til. Mennesker som fungerer med splitting som psykologisk forsvar tenderer derfor til å idealisere den andre eller svartmale vedkommende, og det finnes ingen mellomting. En person, hvis psykiske forsvarsmekanismer sentreres rundt det vi her kaller splitting, kan eksempelvis tviholde på humanistiske verdier, men samtidig være hensynsløs ovenfor sine barn eller underordnede uten å oppleve dette som konfliktfullt. De sadistiske og de idealistiske behovene holdes på sett og vis atskilt gjennom en indre ”psykisk spaltning”. Personer som håndterer tilværelsen gjennom bruk av splitting, kan ikke fungere i ekte intime forhold, fordi de i alt for liten grad evner å integrere gode og onde sider, noe som skaper kaos, uforutsigbarhet og voldsomme humørsvigninger i deres forhold til andre mennesker, og ofte er det mest utpreget i parforhold og kjærlighetsforhold hvor partene kommer svært nær hverandre. Vi skriver mer om hvordan livet kan bli kaotisk når våre perspektiver og holdninger opererer på svart eller hvitt i følgende artikkel.

 

SplittingSplitting: Kaotisk liv i sort/hvitt: Vi er både «gode» og «onde». Ved forsvarsmekanismen splitting atskilles disse aspektene og personen opplever seg selv og andre i sort/hvitt. Det skaper uforutsigbare humørsvigninger og ustabile relasjoner.

 

 

 

De beste menneskene

 

Å modnes som menneske handler altså mye om å se nyanser. Det handler om å sjonglere mange perspektiver i møte med livets utfordringer, noe som forutsetter at vi er tolerante og aksepterende, både i forhold til oss selv og andre. De som virkelig ”hviler i seg selv”, har ikke så mye å forsvare rent ego-istisk sett. Det territoriale behovet for å fremme en helt bestemt livsorientering er ikke lenger en styrende drivkraft. Livet har mange lag og en sak har mange sider, og de aksepterer det flertydige og tåler det uforutsigbare.  De er trygge på seg selv, og de har overskudd til å være åpne, nysgjerrige og møte nye situasjoner med interesse uten å filtrere det nye gjennom et mentalt filter av fordommer. Paul Ekman er en av verdens ledende eksperter på følelser. Han har også væt opptatt av hva som egentlig karakteriseres de beste av oss. Hva er det med de folkene som utstråler en godhet og gjør andre trygge med sitt blotte nærvær. I følge Ekman kan disse menneskelige kvalitetene oppsummeres i fire kategorier:

 

  1. Den første kategorien handler om en utstråling av godhet. Her beskriver han en positiv kraft som gjennomsyrer hele personen, både i sitt privatliv og i sitt offentlige liv. I denne sammenheng nevnes sjarlataner og karismatikere som ofte lever et makeløst offentlig liv, men bærer denne fortreffligheten som en maske for å skjule et sørgelig personlig liv (Begrepet sjarlatan refererer til en bedrager, svindler, humbugmaker eller en som foregir å ha ferdigheter og kunnskaper som han eller hun ikke har). Det står altså i motsetning til den usedvanlige personligheten hvor skillet mellom det private og offentlige liv er mer gjennomsiktig.
  2. Den andre kategorien handler om uselviskhet. Disse menneskene oppleves inspirerende og tillitsvekkende i kraft av deres manglende interesse for status, berømmelse eller ego-oppbyggende påskjønnelser. De arrangerer ikke sine livsprosjekter med en underliggende agenda som handler om ære og berømmelse, og et slikt fravær av egoisme er ganske bemerkelsesverdig og sjeldent rent psykologisk sett.
  3. Den tredje kategorien omhandler personens nærvær. Vi har alle opplevd å omgås mennesker som på en eller annen subtil måte tapper oss for energi, egger til konflikt eller anstifter en undertone av konkurranse som gjør samværet belastende. De usedvanlige menneskene har ingen av disse karaktertrekkene som tømmer relasjonen for energi eller ansporer den i antagonistiske retninger, snarere tvert imot. Disse personene har en kvalitet som gjør at andre mennesker nyter deres nærvær uten at de klarer å sette fingeren på hva det er ved dette samværet som føles vitaliserende.
  4. Den siste kategorien handler om en ekstraordinær evne i forhold til oppmerksomhet og konsentrasjon. Disse menneskene lar ikke tankene vandre i alle mulige retninger når de engasjerer seg i en samtale eller et møte, men de makter å beholde en vedvarende oppmerksomhet på sakens anliggende, noe som gjør dem i stand til å konsumere mye informasjon, de oppleves som gode lyttere, og det er selvfølgelig tillitsvekkende med personer som vier så mye oppmerksomhet til den pågjeldende sak. (Goleman 2003, pp. 48-49).

 

Dalai Lama I Norge

 

Hareide og dalai lamaI skrivende stund (mai 2014) er Dalai Lama på besøk i Norge. De som har møtt Dalai Lama beskriver ofte en helt spesiell kvalitet ved denne aldrende munken. Denne ganger var det først og fremst KrF-leder Knut Arild Hareide som var forbløffet over den vennligheten han møtte hos Lama:

 

Jeg har aldri opplevd noen politiske møter med en så hyggelig tilnærming. Jeg holdt ham sikkert i hånden halve møtet. – Det skjedde ved at han bare tok fast i hånda mi, og ble holdene i den. Og så fikk jeg en klem. Jeg ble forfjamset først, men det var helt naturlig for ham. Jeg var litt skeptisk til hans første tilnærming, men etter hvert opplevde jeg det bare som varme fra hans side. Jeg har aldri opplevd noe lignende”, sier Hareide.

 

Å berøre folk mens man snakker til dem, smile og sjarmere kan være tegn på en manipulerende eller hersketeknisk strategi, men få har beskrevet et slikt inntrykk i møte med Dalai Lama.

 

De usedvanlig rause menneskene

 

MedmenneskelighetPaul Ekman har selv vært i dialog med Lama ved flere anledninger, og han har virkelig lagt merke til den usedvanlige kvaliteten ved munkens nærvær. I sine studier har han utviklet en hypotese om at de som mediterer mye, utvikler en slags oversikt over sitt indre liv som fører til mental balanse og indre ro. Denne roen og innsikten i eget mentale liv, styrker deres emosjonelle intelligens, og fungerer som en forsterkning av empatiske evner som andre mennesker vil nyte godt av i møte med denne typen sinnsro. Paul Ekman har arrangert en rekke eksperimenter for å teste erfarne munkers emosjonelle intelligens opp mot diverse kontrollgrupper, og hans hypotese medførte riktighet: De som mediterer mye, har en høyere og mer velutviklet emosjonell intelligens.

De såkalte ”usedvanlig gode menneskene” har opparbeidet seg (blant annet gjennom meditasjon) en indre harmoni og balanse som gir dem overskudd til andre. De har ikke et fremtredende behov for andres berømmelse og ros for å tilkjempe seg en følelse av mening og verdi. De har nådd en form for indre balanse hvor behovene for å bli sett og hørt avtar i styrke og levner rom for en genuin interesse og innlevelse i andre. Det er sannsynligvis mye av kjernen i de usedvanlige menneskenes strålende natur.

I videoen under er det snakk om emosjonell intelligens og hvordan våre følelser, tanker og livsperspektiver er med på å definere oss og påvirke vår egen livskvalitet samtidig som det er styrende for hvordan vi oppleves av andre.

Meditasjon er kanskje den selvutviklingsteknikken som har vist de beste resultatene i forhold til mental balanse og harmoni. I meditasjon trener man opp en mental muskel som står for evnen til ”mindsight”, eller ”sinnsyn” (direkte oversatt), og det handler om evnen til å skaffe seg oversikt og mer bevissthet rundt 0måten vi tenker, føler og handler på. Mindfulness meditasjon hjelper oss å hvile som en observatør til sinnets bevegelaser slik at vi ikke lures inn i snevre og bombastiske oppfattelser som videre genererer negative følelser og automatiske reaksjoner. Du kan lære mer om mindfulness i vårt gratis kurs her på webpsykologen:

Kilde

 

Goleman, Daniel (2003). Destruktive følelser – hvordan kan vi håndtere dem? En vitenskapelig dialog med Dalai Lama. Overatt til dansk av Leleur, Annette & Pedersen Frank Robert. Borgens Forlag, Danmark.

 

Av Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Vi skaper vår egen virkelighet

forfatter av egen virkelighetI artikkelen om Virkelighetstunneler skrev vi om hvordan alle mennesker konstruerer sine egne oppfattelser av virkeligheten basert på deres unike psykologiske disposisjoner. Våre opplevelser av oss selv og verden filtreres gjennom et slags psykisk operativsystem som er installert og modifisert i takt med våre tidligere erfaringer. Har man opplevd mye kritikk, mobbing og svik, møter man ofte nye mennesker med mistenksomhet og mistillit. En slik innstilling kan holde andre mennesker på avstand og hindre fortrolige relasjoner. Den sviktede personen får sånn sett bekreftet sitt perspektiv som forteller at andre mennesker ikke bryr seg og vil komme til å trekke seg unna. Dermed blir personens mistenksomme tolkningsmønster en slags selvoppfyllende profeti som former hans sosiale virkelighet og gjør ham ensom.

 

Vi har alle et psykisk operativsystem som dikterer vår selvoppfattelse og livsperspektiver uten at vi egentlig er klar ovr dette. Noen lever godt med sine livskonstruksjoner, mens andre har vonde erfaringer fra fortiden som ødelegger muligheten for en mer åpen og trygg holdning. Mange sliter med lav selvfølelse og dårlig selvtillit, noe som ofte hindrer dem i å påta seg nye utfordringer. De stiller seg bakerst i køen, lar hensyn til andre komme foran egne behov og på den måten visker de seg gradvis ut av det sosiale landskapet. Når de ikke hevder sine behov eller tar sin plass, blir de ofte tatt for gitt av sine omgivelser, noe som igjen forsterker den dårlige selvfølelsen.

 

Poenget er at vi skjærer verden i et bestemt snitt. Vi ser oss selv på en bestemt måte som ikke nødvendigvis medfører riktighet. For å slippe ut av destruktive ”virkelighetstunneler” må vi slutte å leve i pakt med vår ubevisste autopilot, og ta et skritt tilbake. Vi må stoppe opp og observere oss selv. Vi må undersøke våre tanker, følelser og impulser slik de oppstår i bevisstheten fra det ene til det andre øyeblikket. Vi må avsløre den automatikken som hele tiden styrer våre følelser, tanker og måten vi håndterer livet på. Se deg selv utenfra og forsøk og observer prosessene som ustanselig foregår i ditt mentale operativsystem. Dette er essensen av mye psykoterapi., og det er en svært sentral del av selvutvikling.

 

Det vi snakker om her, er i bunn og grunn innsikt i seg selv og sinnets bevegeler – Selvinnsikt. I videoen under snakker jeg mer om hvordan selvinnsikt er en sentral del av vår modning og vekst som menneske. Spørsmålet er også hvordan man kan jobbe med seg selv, avsløre negative mønster og leve et rikere liv.

 

 

Det er mange ting som påvirker vårt verdenssyn. Vi lager alle sammen kart og modeller av virkeligheten som verktøy for å tilpasse oss i det sosiale landskapet. Vi tolker ny informasjon gjennom vårt mentale operativsystem, og de med lignende operativsystemer flokker seg sammen i grupper. En kinesisk buddhist, en indisk hinduist, en iransk muslim, en kristen predikant fra Lista, en hedonist fra Grünerløkka, en feminist fra 60-tallet, en anarkist fra Pilestredet i Oslo, en ateist fra Kristiansand og en biskop fra Søgne lever alle i hver sin virkelighetstunell. Tunnelene er like tilfeldige og like komplekse, og sett fra utsiden er de sannsynligvis like absurde.

 

Kanskje er det slik at en del av våre moderne problemer handler om at de ulike virkelighetstunellene ikke lenger lever isolert, men støter på hverandre hele tiden. Gjennom hele menneskets historie og opp til 1900-tallet kunne en mann eller kvinne leve et helt liv i sin lokale virkelighetstunell uten å støte på forstyrrelser. I dag kolliderer vi hele tiden med mennesker som lever i følge helt andre perspektiver enn oss selv, og for noen fører det til fiendtlighet, for andre skaper det etiske dilemmaer, noen blir metafysisk forvirret og de fleste av oss risikerer å bli gradvis desorienterte. Noen kaller det for en verdikrise, noen kaller det for forfall, andre tolker det som tegn på endetid og noen kaller det multikulturalisme og betrakter det som starten på en mer åpen og flerfoldig verden, mens andre igjen ser på det som en trussel mot egen virkelighetstunnel.

 

Vårt syn på liv og vår selvfølelse er altså et resultat av kultur, samliv, oppvekst og personlige erfaringer. Alt for ofte lever vi som om våre virkelighetsmodeller forteller sannheten om oss selv og livet, og like ofte blir vi lurt inn i negative mønster når vi forholder oss ureflektert og ubevisst til vår egen ustanselige fortolkningsprosess. ”Vær mer bevisst”, er kanskje det beste rådet man kan gi til de som har mistet gløden, lever med overdrevne bekymringer eller bare føler et ubehag ved seg selv og livet.

 

I videoen under snakker jeg om menneskets psykiske operativsystem. Hvordan installeres vårt mentale tolkningsapparat? hvordan fungerer det? Kan det avinstalleres eller forbedres når det fungerer dårlig? Det er mange spørsmål, og alle sammen ligger tett på kjernen av det man kaller psykoterapi og mental selvutvikling.

 

 

Av Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Fanget i egen virkelighetstunell

virkelighetstunellerJeg satt ved middagsbordet og stirret ut i luften. Min datter på fire år spurte hva jeg tenkte på, og jeg svarte at jeg tenkte på henne. Hun kikket spørrende på meg og lurte på om hun var inni hodet mitt. ”Ja, du er vel for så vidt det…” svarte jeg. Hun tenker seg om og innvender at det må være feil, for ”jeg er her ute.” Denne lille passiaren ved middagen forteller noe viktig om det å være menneske.

 

Fireåringens underfundige spørsmål minnet meg om boken Our knowledge of the external world (1914, denne ut. 1993) hvor Bertrand Russell reflekterer over forholdet mellom virkeligheten og våre mentale modeller av virkeligheten. I forlengelse av Russell kan man argumentere for at mennesket har to hoder(!) Vi har et fysisk hode som holder til i virkeligheten, og en modell av dette hodet som holder til i bevisstheten. Når vi står foran et speil for å pynte på hodet og gi det en sosialt akseptabel fasade, hender det at vi opplever modellen som flott og tiltrekkende, mens andre ganger opplever vi modellen som lite attraktiv og frastøtende. Det betyr ikke nødvendigvis at hodet i den virkelige verden har endret utseende, men at modellen i vårt eget hode forkludres av følelser og ”psykologiske stemninger” i vårt indre landskap. Men hva er forholdet mellom vår egen modell av virkeligheten og den egentlige virkeligheten? Nettopp det er det intrikate spørsmålet som har hjemsøkt vestens filosofi gjennom uminnelige tider.

 

Hjernen er en dirigent som setter sammen den innkommende informasjonen om den ytre virkeligheten til en indre modell av verden. Det betyr at vi lever i en ”ytre virkelighet” som vi lager bilder eller modeller av i vår ”indre opplevelsesverden”. Vi ser verden gjennom en bestemt linse, og våre perspektiver skjærer verden i et bestemt snitt. Vi tolker oss selv og våre omgivelser på bakgrunn av våre tidligere erfaringer, kulturelle føringer og våre tidligste relasjoner blir ofte en slags mal på hvordan vi omgås våre medmennesker senere i livet. Vonde erfaringer, kritikk, mobbing eller omsorgssvikt kan etablere et ”psykisk fortolkningsapparat” preget av frykt, usikkerhet, skepsis, vaktsomhet, negativitet, tilbaketrekning og generelt sett lav selvfølelse. Et slikt ”psykisk operativsystem” avstedkommer symptomer og frarøver oss muligheten til selvrealisering og positiv vekst.

 

Når den psykiske programvaren er skadet av snevre ideologier, fordervet tankegods, vonde erfaringer eller uheldige relasjoner, må vi først og fremst begynne å analysere vår egen programvare. Vi må slutte å gi våre livsperspektiver så mye autoritet over eget liv, og isteden begynne å se ”innover”. Vi må innse at våre perspektiver ikke forteller sannheten om oss selv og verden i en 1:1 relasjon. Vår psykiske programvare forandrer og styrer vår virkelighetsoppfattelse i bestemte retninger, og det er dette vi må avsløre. Istedenfor å forholde oss til innholdet i våre tanker, må vi se på hvordan vi tenker. Vi må gjøre våre tankemønstre, relasjonsmønstre og følelser om til objekt for vår egen analyse. I en slik prosess kan vi skape såpass mye ”avstand til oss selv” at vi makter å innta et romsligere perspektiv. Som psykoterapeut er det slik jeg forstår selvutvikling.

 

Det er ikke lett å installere ny programvare i sin egen hjerne, men det er heller ikke umulig. Å endre sine kjerneskript, grunnleggende leveregler, livsperspektiver, selvoppfattelse eller holdninger (avhengig av hva man vil kalle det), kan være en strevsom og utfordrende prosess. Poenget er at vi blir nødt til å forlate våre vante mønstre, og da befinner vi oss plutselig i en litt ukjent situasjon, og det kan være ganske angstprovoserende. Dermed er det lettere å beskytte sin virkelighet mot utfordrende innspill, men Søren Kierkegaard påpeker at vi må våge å miste fotfeste for ikke å miste oss selv. Som klinisk psykolog er det dette jeg jobber med til daglig.

 

I videoen under snakker jeg mer om psykisk helse og det jeg her kaller virkelighetstuneller. Kan vi endre oss selv ved å endre vår oppfattelse? Vi er hele tiden med på å konstruere våre egne virkelighetstunneler, og hva skjer når vi lever i en tunell som er alt for trang?

«Everyone sits in the prison of his own ideas. A human being is a part of the whole called by us «Universe,» a part limited in time and space. He experiences himself, his thoughts and feelings as something separated from the rest- a kind of optical delusion of his consciousness. This delusion is a kind of prison for us, restricting us to our personal desires and to affection for a few persons nearest to us. Our task must be to free ourselves from this prison by widening our circle of compassion to embrace all living creatures and the whole of nature in its beauty.» – Albert Einstein

 

Relaterte artikler

 

Hjernens operativsystemInn i psykens operativsystem

Når psykens operativsystem er skadet av vonde erfaringer, må vi begynne å analysere vår egen programvare. Istedenfor å forholde oss til innholdet i våre tanker, må vi se på hvordan vi tenker.

 

 

 

menneskets-psykeDestruktiv programvare i hjernen

Lars sin «psykiske programvare» forteller ham at han er mindreverdig og uinteressant. Han lever i pakt med sine destruktive følelser og tanker om selvmord uten å se at nye opplevelser farges av fortidens traumer.

 

 

 

vekst og selvutviklingHistorier som gir (selv)innsikt

”Hvem er jeg?” Et vanskelig og gåtefullt spørsmål. Noen historier gir en fornemmelse av dybden i oss selv, og noen historier rommer en innsikt som kan forandre vårt fokus, vår holdning og vårt liv. Les de selv!

 

 

 

selvrefleksjonLivreddende (selv)innsikt

Et dystert sinn på randen til selvmord får plutselig en livreddende innsikt: Du er ikke dine tanker, følelser og erfaringer. Du er ikke innholdet i livet ditt. Du er stedet hvor alt skjer. Du er bevissthet. Hva betyr egentlig det?

 

Kilde

 

Russell, Bertrand (1993). Our Knowledge of the External World: As a Field for Scientific Method in Philosophy. Routledge, reprint edition.

 

Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Plastisk kirurgi og psykologi

Selvtillit og speilingKosmetisk kirurgi eller plastisk kirurgi er medisinske inngrep for å reparere synlige fysiske skader og misdannelser eller forme kroppen og forandre utseendet etter kulturelle skjønnhetsidealer. Denne typen inngrep har en lang historie, helt tilbake til antikken i Hellas, men bruken har likevel vært begrenset på grunn av mangel på effektiv bedøvelse. I dag er plastisk kirurgi en multimilliard-business, og flere og flere kvinner og menn legger seg under kniven. Tall fra USA viser at det ble gjort nesten 11,7 millioner kosmetiske inngrep av både kirurgisk og ikke-kirurgisk art i 2007. Det er en økning på 457% dersom man sammenligner med tilsvarende statistikk fra 1997. Leser man på hjemmesidene til aktører som tilbyr kosmetisk kirurgi, er det åpenbart at dette fenomenet har blitt allemannseie, også her i Norge. Mange angir at de blir mer tilfreds med seg selv, får et bedre selvbilde og en styrket selvfølelse ved å forandre på utseende. Som klinisk psykolog og psykoterapeut jobber jeg også med menneskers selvfølelse og selvbilde, men jeg opererer uten kniv. I denne artikkelen vil jeg forsøke å reflektere over plastisk kirurgi med psykologiske briller.

 

Hvordan påvirkes selvbilde av utseende?

 

Flere-virkeligheterSannsynligvis er det slik at selvbilde og utseende henger sammen på finurlig vis. Dette tema kan føre tankene i retning av den kjente filosofen Bertrand Russell som argumenterer for at mennesket har to hoder(!) Vi har et hode i den ytre virkeligheten, også har vi vår egen mentale modell av dette hodet. Poenget er at vi alltid tolker oss selv gjennom et ”mentalt operativsystem”. Vi ser oss selv og verden på en bestemt måte som dypest sett er diktert og farget av våre tidligere erfaringer. Vi lærer å kjenne oss selv via våre relasjoner, og våre tidligste relasjoner blir ofte toneangivende for selvforståelse, selvtillit, selvfølelse og livsperspektiv senere i livet. Dersom vi vokser opp med mye kritikk, uvennskap, svikt eller mobbing, vil dette påvirke vårt psykiske operativsystem på en negativ måte. Vi kommer til å kode våre nye erfaringer i lyset av våre gamle, og vi risikerer å møte tilværelsen (og oss selv) med alt for mange snevre, fryktsomme og negative fortolkninger. Av og til tror jeg dette kan føre til at vi føler oss mindre attraktive rent fysisk sett, men utseende fungerer da mer som en håndgripelig konkretisering av et underliggende følelsesmessig problem.

 

Når man i slike tilfeller oppsøker en klinikk for plastisk kirurgi på jakt etter en slags følelsesmessig tilfredshet, er det kanskje nærliggende å anta at en estetisk operasjon representerer en litt for enkel løsing på et problem som stikker dypere. Det kan hende at justeringer av utseende har en minimal og høyst midlertidig effekt i et slikt scenario. Hvis problemet dreier seg om et mentalt operativsystem som er svertet av vonde erfaringer, og hele tiden forkludrer individets selvoppfattelse med negative innsmett, kan det hende at justeringer på utseende blir en vikarierende (eventuelt falsk) løsning på et problem som egentlig knytter seg til personens grunnlegende selvfølelse. Da kan det også hende at man justerer og justerer på utseiden, men egentlig aldri finner den tilfredsheten man søker, simpelthen fordi man leter på feil sted. Samtidig må man påpeke at en slik forståelse av problemet absolutt ikke gjelder alle. Hvis man tenker at alle som legger seg under kniven kompenserer for lav selvfølelse ved å pynte på fasaden, gjør man seg sannsynligvis skyldig i en grov generalisering og en ennå mer graverende psykologisering av fenomenet.

 

Kan plastisk kirurgi hjelpe en person å få det bedre med seg selv?

 

Miste SelvtillitSom psykolog og terapeut tror jeg det er sant at våre erfaringer gjennom livet skriver seg inn i vårt «mentale bibliotek» og styrer måten vi tenker, føler og handler på. Jeg tror vi blir kjent med oss selv gjennom andres tilbakemeldinger. I denne sammenhengen tror jeg også at en synlig eller kroppslig ”skavank” kan anstifte en dyp følelse av annerledeshet som fungerer sosialt hemmende. Hvis det da er mulig å gjøre noe med denne annerledesheten, eksempelvis ved hjelp av kirurgi, tror jeg det kan ha en heldig effekt for personens selvbilde og selvfølelse. Jeg tror imidlertid det er uhyre vanskelig å skille mellom de tilfellene som vil ha en god og varig hjelp av kirurgi, og de tilfellene som leter etter en indre balanse utenfor seg selv, og dermed jakter etter ”lykke” på feil sted.

 

Kanskje er det slik at en solid selvfølelse, evnen til å hvile i seg selv og akseptere seg selv, ikke er noe man kan kjøpe for penger. Innenfor psykologien tenker man ofte at virkelig forandring er noe som kommer ”innenfra og ut”, ikke ”utenfra og inn”. Det man kan kjøpe eller få utenfra, enten det er piller, rus, støttende ord, trøst, mer ting, nye klær eller kosmetisk kirurgi, kan ha en dempende effekt på et misfornøyd sinnelag, men ofte er det slik at varig forandring er noe som må starte på innsiden og ta utgangspunkt i det mentale operativsystemet som individet filtrer alle sine opplevelser gjennom. En av de som har uttalt seg tydeligst om dette i media, er den kjente glamourmodellen Lena Alexandre Øien: ” Nei, jeg fikk ikke bedre selvtillit av silikonpuppene. Det er en kortvarig rus, akkurat som å kjøpe seg en Porsche: Det er veldig kult i begynnelsen, men så kommer hverdagen”.

 

Stemmer det at skjønnheten kommer innenfra?

 

At skjønnheten kommer innenfra er et forslitt uttrykk med status som klisjé, men fra terapirommet har jeg erfaring med at dette ikke bare er en metafor eller en klisjé, men en ganske konkret ”sannhet”. I vellykket psykoterapi eller selvutvikling har mennesker fått det bedre med seg selv, og ved flere anledninger har jeg sett at de også har endret utseende. Jeg tror at selvutvikling blant annet handler mye om å akseptere seg selv, tåle sine følelser, forstå sine behov og dernest våge å møte livet med mer fleksibilitet og åpenhet enn før. Noen mennesker møter verden med en mur av mistillit på grunn av gjentatte svik og vonde erfaringer. Noen lever selvfølgelig i krig og fattigdom og har ingen andre mulighet. Men i vårt land er det mange som egentlig lever relativt trygt, men mangel på ros og støtte har gitt dem liten tro på seg selv, samtidig som mange skuffelser anstifter en holdning som hele tiden er forberedt (forventer) det verste. Skepsis og mistillit spiller på lag med frykt, og frykt synes i ansiktet. Ved å se innover i seg selv kan man få øye på den veven av tanker og følelser som gjør at man lever livet på et bakteppe av frykt. Når vi oppdager dette, kan vi også avsløre de koblingene som genererer mer frykt enn nødvendig, og gradvis kan man senke skuldrene, akseptere seg selv, oppøve mer tillit og medfølelse, og musklene i ansiktet kan begynne å slappe av. Det fører til at vi rent faktisk blir vakrere.

 

Er det mange som mener de har et dårlig selvbilde på grunn av utseende?

 

SpiseforstyrreslerHer har vi ingen tall vi kan flagge, men vi har erfaring fra psykiatrisk poliklinikk. I psykisk helsevern har vi mange klienter som opplever at utseende spiller en avgjørende rolle i forhold til deres selvtillit eller selvfølelse. Dette gjelder på tvers at de fleste diagnosegrupper, men de tydeligste eksemplene finner vi i spekteret av spiseforstyrrelser. Jeg har blant annet hatt noen klienter med såkalt dysmorfofobi som karakteriseres av en overdreven opptatthet av en innbilt, eventuelt reell, men minimal defekt i utseende. Pasienter med dysmorfofobi lider av en intens, smertefull opplevelse av å ha en eller flere utseendemessige defekter. Dette på tross av et normalt ytre. Sykdommen ledsages blant annet av nedsatt sosial og yrkesmessig fungering, sameksisterende psykiatriske lidelser og selvmordsproblematikk. I møte med disse klientene er det slående hvor stort sprik det er mellom deres egen oppfattelse av sitt utseende og min oppfattelse av det samme utseende. Jeg husker spesielt godt en person som var direkte vakker, mens hun selv hadde en inderlig opplevelse av å se ut som et monster. En slik himmelropende diskrepans gjør i alle fall at jeg aksepterer argumentet til Russell om at mennesket har minst to hoder. Hennes opplevelse av sitt eget utseende korresponderte over hodet ikke med omgivelsenes betraktinger. Da kan man si at det er hennes sannhet og hennes valg, men det var en sannhet som isolerte henne fra omverden og medførte kraftige depresjoner.

 

Anoreksi er et annet fenomen hvor nettopp utseende spiller en vesentlig rolle i symptombildet. Et av problemene til anorektikeren er kanskje en manglende erkjennelse av at de har ”to hoder”, akkurat som alle andre mennesker. De betyr at de antar at den ”tykke figuren” i speilet er en direkte refleksjon av virkeligheten, mens det i realiteten er hjernens fortolkning av speilbildet, og at denne fortolkningen kanskje er korrumpert av mentale fortolkningsmodeller styrt av et urettmessig lavt selvbilde, frykt for å bli voksen, livsangst eller hva det enn er som gjemmer seg bak det rent synlige symptomet som handler om å nekte eller kontrollere matinntak.

 

Fra spiseforstyrrelse til selvmord2I møte med spiseforstyrrelser kan det hende at pasientens mentale perspektiver på seg selv, sin egen verdi og kompetanse er forkludret av vonde opplevelser og livserfaringer. De mentale modellene er med andre ord så forringet at de skader pasientens livsførsel og livsglede på katastrofale måter. Psykoterapiens anliggende er derfor å modifisere dette gjennom åpen og empatisk dialog fundert på trygghet i en atmosfære farget av håp og en gjennomgripende idé om at forandring er mulig. Ofte handler det om evnen til å tåle, forstå og uttrykke sine følelser. Det handler om å føle seg kompetent til å leve et liv, og verdifull nok til å ta plass, istedenfor å forsøke å forsvinne ved å nekte seg mat eller kontrollere følelser ved hjelp av rigide spise- og treningsregimer.

 

I denne og flere andre kategorier av ulike psykiske plager, dukker det av og til opp ideer om at lykke er noe man kan oppnå ved å tilstrebe noe konkret. Noen tror at lykke finnes når de veier under 30 kilo, andre tror de blir lykkelige av å vinne Birkebeinerløpet, og noen mener kanskje at lykken kommer med større pupper. Jeg vil ikke si at de tar feil, men ofte tror jeg slike livsprosjekter kan representere en blindvei eller en unngåelse av de egentlige utfordringene.

 

Hva bør aldersgrensen være for å få utført plastisk kirurgi?

 

Kosmetisk kirurgiI Pasientrettighetsloven (§ 4-3 første ledd b)) står det at den helserettslige myndighetsalder er 16 år. Det betyr at ungdom som har fylt 16 år i utgangspunktet har rett til å ta beslutninger i forhold til egen helse. Imidlertid er det i forarbeidene til pasientrettighetsloven gitt eksempler på avgjørelser som ikke kan tas før fylte 18 år. Som ett eksempel er det nevnt behandling som ”ikke kan omgjøres”, for eksempel plastisk kirurgi. Psykolog Marianne Iversen i Bergen har tidligere uttalt i media at hun skulle ønske aldersgrensene for å få utført plastisk kirurgi kunne bli høynet? Hun mener unge jenter spesielt kunne blitt spart for kniven om de fikk mer tid til å la tankene modnes og får muligheten til å ta en avgjørelse på et bredere og dypere grunnlag. Er det bedre at en kvinne på 50 tar en ansiktsløftning enn at en kvinne på 18 tar en brystforstørrelsen?

 

Dette er selvfølgelig også vanskelige og kompliserte spørsmål. I forhold til det Marianne Iversen mener, er jeg til dels enig. Barn og ungdom er i stadig forandring både på innsiden og på utsiden. De beveger seg fra det ene utviklingstrinnet til det neste, og dermed befinner de seg i en slags kontinuerlig forandringsprosess. Ved overgangen til et nytt utviklingstrinn økes tilbøyeligheten til angst og usikkerhet fordi evne til å beherske tilværelsen blir midlertidig svekket. Stadige forandringer skaper også følelsesmessige svingninger og i en slik prosess er det vanskelig å finne ut hvem man er. Ungdomstiden er derfor en periode full av identitetskriser hvor det store spørsmålet hele tiden melder seg: ”Hvem er jeg?” Fordi man strever med å finne seg selv i en kropp og et psykisk liv som stadig forandrer seg, blir man også veldig opptatt av andres tilbakemeldinger. Man finner ikke noe stabilt å lene seg til på innsiden, og dermed begynner man å lete på utsiden. Man higer etter bekreftelse og anerkjennelse fra andre, og veldig ofte blir man litt for avhengig av andres meninger, synspunkter og kommentarer. Et samfunn med høythengende krav til kropp og utseende, og muligheter for en ”quick fix”, tror jeg kan bli både uheldig og dyrt for noen ungdommer. Man sier at hjernen og vår personlige utvikling rent biologisk sett ikke er ferdig før vi er 23 år, og kanskje bør man avvente de helt store inngrepene før man ser hvor man ”lander”?’

 

Trenger man en psykolog eller en kirurg?

Psykoterapi eller psykofarmakaSpesielt den Østlige psykologien vil påpeke at vi ikke finner «lykken» ved å justere på «utsiden». I denne tradisjonen snakker man om at det er vårt eget Ego som stadig skaper nye historier og labyrintiske plott som på finurlig vis forhindrer lykke. Ego lurer oss med på stilltiende forestillinger om at lykke først kan oppnås når vi får ”dette” eller oppnår ”dette”. Et ego i underskudd vil lete etter noe for å føle seg «hel», og her antar man at mange mennesker hviler for mye av sin egenverdi i noe som ligger utenfor dem selv, enten det er status, penger, kunnskap, utseende eller noe annet forgjengelig. Det er ofte et sårbart prosjekt, og målet i mye psykologi og selvutvikling handler om evnen til å hvile i seg selv. I mange tilfeller tror jeg vi forsøker å pynte på fasaden i et slags vikarierende prosjekt for å skape balanse på innsiden, og da kan det hende at kirurgi bare er en forførende blindvei. På en annen side kan ikke alt «psykologiseres», og som nevnt tror jeg det finnes mange eksempler hvor estetisk kirurgi kan ha en veldig god effekt. Dernest tror jeg det er uhyre vanskelig å skille de ulike tilfellene fra hverandre. Jeg vil være skeptisk til en kirurg som uten spørsmål eller etiske overveielser utfører det kunden ber om, men jeg ville være like skeptisk til en psykolog som gjør alle problemer om til noe psykisk.

 

Det Østlige psykologien poengterer også at Ego er en mental konstruksjon som på sett og vis binder oss til livet på en litt slitsom måte. Tanker og bekymringer har en tendens til å forankre oss i minner fra fortiden eller føre oss mot bekymringer for fremtiden. Dersom fokus hele tiden ligger på noe man skal få eller oppnå der fremme, eksempelvis den perfekte kroppen, risikerer vi å gå glipp av livet her og nå. Dersom man bestemmer seg for en kosmetisk operasjon, eller trenger for å nå et bestemt mål, men opplever at målet eller resultatet ikke fremkaller den tilfredsheten man hadde ønsket seg, kan det hende man er på jakt etter ”lyke” på feil sted. Spesielt hvis dette gjentar seg gang på gang, og man stadig setter seg høyere mål eller foretar nye operasjoner, tror jeg i alle fall det er viktig å stopp litt opp og vurdere om man er på rett spor.

 

I en psykologisk ramme kan man også si at forskjellen mellom virkeligheten og vår egen oppfattelse av vårt perfekte Selv, er nettopp den forskjellen som i noen tilfeller kan gjøre regnskap for tap av selvtillit. Det å være i stand til å se forskjellen og gi slipp på det perfekte selvbilde – akseptere seg selv – er å gjenvinne seg selv, og alt det verdifulle som følger med. Når vi holder fast ved et bilde av oss selv som ikke nødvendigvis stemmer overens med hva vi egentlig er, eller gjør spesielle inngrep for å tilfredsstille et ideal, setter vi oss selv i en posisjon som er vanskelig å opprettholde, mentalt krevende og stadig truet i forhold til tap av selvtillit. I slike tilfeller tror jeg man finner bedre og mer varige løsninger i psykologien enn i kirurgien.

 

Når den psykiske programvaren er skadet av vonde erfaringer og uheldige relasjoner, må vi først og fremst begynne å analysere vår egen programvare. Vi må slutte å gi våre livsperspektiver så mye autoritet over eget liv, og isteden begynne å se ”innover”. Vi må innse at våre perspektiver ikke forteller sannheten om oss selv og verden i en 1:1 relasjon. Vår psykiske programvare forandrer og styrer vår virkelighetsoppfattelse i bestemte retninger, og det er dette vi må avsløre. Istedenfor å forholde oss til innholdet i våre tanker, må vi se på hvordan vi tenker. Det er på mange måter psykoterapiens forse. Hvis man forholder seg til tanker og følelser som sier at man vil bli mer tilfreds med seg selv med en ny nese, kan det selvfølgelig hende at det stemmer, men det kan også hende at nesen har blitt det synlig symbol på en problem som kanskje er mer eksistensielt.

 

Av Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Stadig flere med diffuse plager

Diffuse plager og psykiske problemerI mai 2013 publiserer NAV en artikkel med overskriften «flere sykemeldt for diffuse plager». Det viser seg blant annet diagnoser knyttet til tretthet og slapphet har økt med 69 prosent siden 2000. Artikkelen forteller at fire av ti blir sykemeldt med subjektive plager som ikke kan forklares medisinsk. Hva er årsaken til en slik økning? Det finnes sannsynligvis ingen enkle forklaringer på svært komplekse problemer, men fra et psykologisk ståsted vil jeg foreslå at økningen i forhold til tretthet, diffuse plager og psykiske lidelser blant annet handler om våre holdninger til smerte og motbør. I denne artikkelen vil vi presentere et videoforedrag som reflekterer over ulike forståelser og innfallsvinkler til fenomenet ”diffuse plager”. Videoen gir ingen fasitsvar, men presenterer en måte å navigere på i forhold til livets motbør. Videoen sier noe om mulige forklaringer, men har også et vesentlig fokus på hva man kan gjøre for å komme seg ut av det diffuse ubehaget.

 

Video: Hvordan kan vi forstå diffuse plager?

 

 

 

De fleste av oss tilstreber å unngå sjelelige lidelser og uro. Det er neppe noen som ønsker å være slappe, tiltaksløse og hjemmeværende på grunn av diffuse plager og psykisk ubehag. Vi ønsker å leve et liv i overskudd og balanse, men kanskje har velferdssamfunnets ideal om å leve «lykkelig og smertefritt» ansporet oss til noen «misforståtte» livsprosjekter. Et lykkelig liv er kanskje en prisverdig målsetning, men hvis vi i denne sammenheng forstår lykke som fravær av smerte og motstand, kan det hende at vi begynner å leve på falske premisser. Kanskje lever mange av oss på jakt etter lykke og på flukt fra oss selv? Det kan skape en anstrengt livsførsel og psykiske spenninger som genererer symptomer av den typen som øker i vårt samfunn.

 

Så snart du stoler på deg selv, vil du vite hvordan du skal leve”. Forskjellen mellom virkeligheten og vår egen oppfattelse av vårt perfekte Selv, er nettopp den forskjellen som i noen tilfeller kan gjøre regnskap for tap av selvtillit. Det å være i stand til å se forskjellen og gi slipp på det perfekte selvbilde, er å gjenvinne seg selv, og alt det verdifulle som følger med. Når vi holder fast ved et bilde av oss selv som ikke nødvendigvis stemmer overens med hva vi egentlig er, setter vi oss selv i en posisjon som er vanskelig å opprettholde, mentalt krevende og stadig truet i forhold til tap av selvtillit. Selvutvikling handler mye om å tåle, forstå og akseptere seg selv, sine følelser og sine behov. Det handler på sett og vis om å være autentisk og ærlig ovenfor seg selv. Ofte har vi adoptert sosiale forventninger eller kulturelle føringer som legger opp til et «livsideal» som ikke alltid svinger i takt med vårt eget indre liv. Som mennesker har vi tanker, impulser og motstridende følelser som ikke alltid forholder seg til en ”politisk korrekt etikette”. Carl Gustav Jung var en av Freuds mest kjente elever. Han er blant annet berømt for en teori om spenningsforholdet mellom Skyggen og Persona. Ideen er at mennesker fortrenger følelser og impulser som virker skremmende, uakseptable eller har en styrke som ligger over terskelverdien for det vi kan tåle å ta innover oss. Aspekter ved oss selv, som vi ikke makter å erkjenne, henvises til ”skyggen”. Persona er den delen av oss selv som vi presenterer utad, og som vi helst vil identifisere oss med. Problemet er at skyggen alltid følger i etter Persona, og hvis Persona avviser alt av psykisk materiale med en eller annen form for ”mørk undertone”, må det bruke mye energi på å beskytte seg selv. Alle den mentale energien som brukes i et slikt ”psykologisk drama” anstifter spenninger i vårt indre liv som gradvis vil melde seg som symptomer. Å være på flukt fra seg selv er slitsomt, og kanskje kan dette gjøre regnskap for noe av det som her kalles ”Diffuse plager”.

 

Per Fugelli snakker mye om strømninger i vår tid. Han legger blant annet merke til en tendens han kaller nullvisjonen. Nullvisjonen er noe som preger et folk hvor målsetning er å gjøre mennesket og livet rent og perfekt. Kanskje forsterker det våre tilbøyeligheter til å navigere unna alle ubehageligheter og styre i retning av det som gir en følelse av velbehag og tilfredsstillelse. Dersom vi forholder oss på samme måte til vårt psykiske liv, betyr det at vi kommer til å strekke oss langt for å unngå vanskelige følelser. Siden følelsene kan forstås som et slags kompass som forteller oss noe viktig om måten vi lever på, risikerer vi navigasjonsproblemer. Dersom vi ikke lytter til våre følelsesmessige signaler, eller bare lytter til de behagelige følelsene, kommer vi til å leve i blinde. I Jungs terminologi betyr det at vi nærmest frenetisk beskytter Persona for alt psykisk materiale som ikke lever op til nullvisjonen. Skyggen blir bærer av ”psykologisk tunggods” og vil etter hvert komme til å gjøre opprør. Opprøret vil vi kanskje oppleve som en indre uro, noe vi eventuelt går til fastlegen for å dempe med medisiner. Kanskje kan vi leve litt til på denne måten, men vi klarer ikke å unnslippe vår egen ”Skygge”. Litt etter litt kan det tenkes at opprøret i ”Skyggen” vil markere seg som det vi her kaller ”diffuse plager”.

 

Dessverre er det slik at mange som opplever diffuse plager, slapphet, depresjon, angst eller andre ubehageligheter, ikke kommer ut på andre siden som et rikere menneske. Noen blir medisinert, andre tar seg sammen, og noen tar tiden til hjelp og stabler seg på bena når ting har blitt litt bedre. Problemet er kanskje at vi kvier oss for å gå inn i smerten og forstå den. Vi må møte ”Skyggen” fordi den bærer på informasjon som er viktig for oss selv og måten vi lever på, selv om et slikt møte kan være skremmende. Så lenge vi lever på flukt fra ”Skyggen”, tar vi ikke konsekvensene av det signalet smerten bringer, men ser en annen vei. Med andre ord løper vi fra vår mulighet til vekst, fordi det gjør vondt, og NAV registrerer stadig flere sykemeldinger på grunn av ”diffuse plager”.

 

Relaterte artikler

 

skyggedialogerHvordan oppdage sine skyggesider?

Enten det dreier seg utbrenthet, angst eller generell mistrivsel i livet, må man av og til innse at symptomene er et tegn på at man har fortrengt og fraskrevet seg ansvaret for vesentlige sider ved seg selv.

 

 

flukt fra seg selvPå flukt fra seg selv

Følelser og tanker utgjør vårt psykologiske navigasjonssystem i møte med livet. Hvis vi vegrer oss for å kjenne på følelsesmessig smerte, er det også sannsynlig at vi går glipp av viktig informasjon.

 

 

hjelp-til-psykisk-lidelseVaksine mot stress & psykiske plager

Mange identifiserer seg i for stor grad med egne tanker og følelser, som om de inneholder sannheten om hvem vi er og definerer vår verdi som menneske. Dette kan være utmattende og kanskje roten til psykiske plager?

 

 

Muligheten ved sjelelig smerteLidelse som mulighet

Ken Wilber påstår at mennesker som begynner å merke på ubehaget ved livet, samtidig er i ferd med å våkne opp til en dypere erkjennelse. Fordi vi unnviker lidelse eller tolker den feil, blir vi sittende fast i smerten

 

 

Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sosiale medier kan være farlig

sosiale medier gjor oss dummeVi har tidligere skrevet flere artikler som snakker om internettavhengighet. På dette feltet er det stor uenighet. Noen mener at internett er et fenomen som gir mennesket en nesten grenseløs fluktmulighet fra seg selv, sine følelser, hverdagslivets utfordringer, sosial samhandling og den ytre virkelighetens krav. Her mener man at Internett er et sluk som spiser opp menneskers tid og anstifter besettelser som hindrer annen livsførsel. Andre mener at internett er en unik arena for kreativ utfoldelse, selvrealisering, tilegnelse av ny kunnskap og etablering av relasjoner på tvers av alle grenser. I denne artikkelen skal vi nok en gang sette internett, som en utømmelig informasjonskilde, under lupen. Nærmere bestemt skal vi se på hjernens jakt på informasjon og mening. Hva er det ved internett som lokker det meningssøkende mennesket til skjermen i mange timer om dagen? Hva skjer i hjernen når mennesket bombarderes med stykkevis og delt informasjon og mer eller mindre uvesentlige ting i flere timer om dagen? Noen vil mene at dette kan være direkte skadelig for det menneskelige sinnelag på flere måter.

 

Internett som avhengighet eller lidenskap

 

I et diskusjonsforum om internettavhengighet bidro en deltaker med følgende kommentar: “Kanskje internett åpner for et hyggelig samspill i en verden hvor mennesker blir mer og mer isolerte.” (Ferris, Jennifer R., 2003).

 

En annen deltaker sier: “En person kan tilbringe mye tid på Internett, som meg selv, fordi jeg endelige har funnet en ‘bunnløs’ kilde til informasjon. Det finnes intet siste avsnitt i denne referanseboken, og hvis jeg er avhengig av noe så er det kunnskaper. Er ikke alle avhengige av noe? Er det ikke avhengigheter eller lidenskaper som gjør at vi er interesserte i å leve?” (Ferris, Jennifer R., 2003).

 

På dette området er flere forskere enig med ovenstående debattinnlegg. Det som kan skille overdreven internettbruk fra avhengighet er, som Storm King sier, “en lidenskap bidrar med verdi til en persons liv, og en avhengighet fjerner verdi” (King, Storm A., 1996).

 

Denne avhengigheten av kunnskap kan vise seg å være et naturlig og menneskelig karaktertrekk, og på den måten representerer internett et utrolig verktøy for menneskets kunnskapstørs eller menneskets iboende søken etter mening og forståelse. Kanskje er vi laget slik at vi vil fortsette å lete etter informasjon på nettet, selv om våre informasjonssøkende tilbøyeligheter i ”cyberspace” går ut over mange andre behov, forpliktelser og livsprosjekter.

 

Vårt «søkende» behov

 

På 1950-tallet trodde forskere at de oppdaget et fornøyelsessenter i rottenes hjerner. Rottene ville presse mot en stang for å få en form for positiv stimulering. Når de presset på stanget og fikk sin belønning ble et området av hypotalamus stimulert, og rottene holdt på til de kollapset (Yoffe, Emily. 2009).

 

Nevroforskeren Jaak Panksepp tror ikke nødvendigvis at rottene ble ansporet til fornøyelse eller velbehag. Han poengterer at rottene var ivrige og opphissede, men at de oppførte seg som om de jaktet (Yoffe, Emily. 2009).

 

Panksepp kaller den følelsesmessige tilstanden for “søkende”, og noen ganger omtaler han den søkende tendensen som “bestefaren til alle følelsesmessige systemer.”  Det er denne søken, sier forskeren, som motiverer dyr over hele verden til å komme seg videre i livet.

 

I de fleste gode dyreparker er man klar over dette fenomenet. For at dyrene skal trives i fangenskap, kan man ikke bare servere dem maten på en skål. Mange dyr får det best hvis de er med i prosessen frem til maten er anskaffet, enten det dreier seg om leting, sanking eller jakt.

 

Temple Grandin sin forskning understøtter dette og konkluderer med at de fleste dyr heller vil lete etter eller jakte etter sin egen mat, fremfor å bli matet (Yoffe, Emily. 2009).

 

Internett – Det moderne menneskets jaktmarker

 

Panksepp sier at ønsket om å jakte ikke bare eksisterer for å tilfredsstille fysiske behov, men at vi også begeistres av abstrakte og uhåndgripelige belønninger på samme måte. Når vi blir begeistret over ideer, over det å bygge relasjoner og finne meninger med livet, så er vi med på å stimulere det samme systemet (Yoffe, Emily. 2009). Internett er i så henseende det moderne menneskets nye jaktmarker. Her jakter vi på mening, forståelse, samhandling og andre aktiviteter som kan gi livet en slags fylde.

 

Informasjonsjungelen ødelegger evnen til oppmerksomhet

 

Dopamin, nervesenderen som sies å være involvert i mange former for avhengighet, er ifølge Panksepp involvert i “tilstander av iver og rettledet hensikt.” Dopamin er også involvert i vår følelse av tidens gang. Det er derfor vi kan bli så oppslukt av en aktivitet at vi glemmer tiden. Oppmerksomhetsspennvidden til mennesker med hyperaktivitet er gjerne noe kortere en normalt, og mange forskere tro at internettsøk i en jungel av informasjonstetthet korter ned oppmerksomhetsspennvidden vår slik at vi på rastløst vis jager fra den ene siden til den neste på World Wide Web. Vi er på jakt etter ny data i en overflod av informasjon hvor søkesystemet løper løpsk og muligens er med på å underbygge den tilstanden vi kaller for hyperaktivitet.

 

Psykologen Kent Berridge er enig i at rottenes oppførsel i det originale forsøket ikke handlet om stimulering av velbehag og belønning. Han er overbevist om at mange primater opererer på to systemer: Det ene er søkesystemet som handler om å ville ha, og det andre er lystsystemet som gir opplevelsen av velbehag. Berridge mener at systemet for å ville ha fungerer på samme måte som Panksepps system for søking, mens velbehagsystemet bruker opioidsystemet for å skape følelser av velbehag.

 

Den uendelige jakten på informasjon og nye oppdateringer

 

«Hjernen ser ut til å være mer gjerrig i forhold til mekanismer for velbehag enn for lyst,” sier Berridge. Det betyr at de fleste opplever det som mer tilfredsstillende å søke enn det å vinne/finne objektet vi søker etter. Til syvende og sist er det nok riktig at reisen teller mer enn selve bestemmelsesstedet.

 

I studier av investorer har en nevroforsker avslørt at de testede finansfolkene opplever mer velbehag ved muligheten for en belønning enn å faktisk få belønningen. Berridge poengterer at disse funnene er forståelige fra et evolusjonsperspektiv. Velbehag bør kun sette søkingen på pause, ikke slå den av. Vi trenger konstant motivasjon etter å søke og utforske, uten det ville vi ikke trives, mener Berridge.

 

I ekstrem forstand kan man tenke seg at rotter som har fått dopaminsøkesystemet avslått vil sulte i hjel foran matskålen, rett og slett fordi de ikke lenger har viljen til hente maten.

 

Berridge tror at når det gjelder avhengighet så har søkesystemet blitt veldig følsomt, selv etter belønningen blir redusert. Søkesystemet driver seg selv, og har ikke metningspunkter innebygd. Jo mer vi søker, jo mer lyst får vi til å søke mer.

Sosiale medier gjør oss overfladiske

 

Det nye og det uventede stimulerer søking, sier Panksepp. Akkurat som hunder blir kjempeopphisset hvis man gir dem små mengder mat, så forblir vi i en opphisset søketilstand ved hjelp av småmengder av informasjon, emailmeldinger og andre små stikkord vi får fra internett. Twitter, facebook, Snapchat og andre sosiale publiseringskanaler pumper ut kortfattet og stykkevis informasjon hele døgnet, og stadig flere av oss logrer med halen foran disse sosiale mediene. Faren er at de som vokser opp med snapchat og kortfattede overskriftsbudskap via Twitter eller andre tabloidkanaler får et nærmest bulimisk forhold til informasjon. Det er noe man konsumerer i store mengder uten å bruke tid til refleksjon, ettertanke eller kritisk analyse. I en slik forståelse kan man tenke seg at vår tids informasjonsstrøm er fordummende fordi den er overskriftsorientert og dermed overfladisk. Informasjonsbulimikerne smaker ikke på informasjonen, men sluker den for så å kaste den opp uten ettertanke eller noen form for dybde, og det som ikke kan formidles i en kort Twitter melding, blir ikke hørt.

 

Temple Grandin sier man vil aldri se slik nyttesløs oppførsel hos ville dyr. En villkatt vil ikke jage på måfå på grunn av overstimulering som fører til kortslutninger i det intelligente søkesystemet.

 

I et verst tenkelig scenario vil informasjonssamfunnet gjøre mennesket stadig dummere , mer avhengig av internett, sosiale medier og stykkevis kunnskap uten dybde og innsikt. Vi blir en gjeng med logrende hunder som står på alle fire foran skjermen og venter på en ny oppdatering av totalt uvesentlig informasjon. Se og Hør blir bladet for de intellektuelle som orker å lese mer enn tre setninger på rad om samme tema.

 

Huff…

 

Relaterte artikler

 

Internett er utvilsomt en hjørnestein i vår tid. Informasjonssamfunnet er over oss med full kraft, og det påvirker også vår psykologi eller vårt åndsliv. WebPsykologen har vært opptatt av dette tema i en rekke artikler, og her finner du alle våre tekster om «det psykologiske mennesket» på internett.

 

InternettforbannelsenInternettforbannelsen

Internett gir nye muligheter og nye sykdommer. Noen mener at økende bruk av nett og sosiale medier gjør oss overfladiske, avhengige, ukonsentrerte, følelsesmessig avstumpede og hyperaktive.

 

 

 

sosiale medierAvhengig av sosiale medier

Er vi på vei til et samfunn hvor sosialisering medieres av teknologi? Vil kontakten mellom mennesker i den virkelige verden reduseres på grunn av sosiale medier? Er det i så fall en heldig utvikling?

 

 

 

avhengig av informasjonAvhengig av informasjon

Internett er en utømmelig informasjonskilde. Dersom informasjon ble sett på som et narkotisk stoff, ville mange regne seg selv som avhengige. Gir nettet oss mer oversikt eller fører det til overbelastning og kaos?

 

 

 

avhengig av nettpornoAvhengig av porno på nett

Internett åpner for en verden av erotikk i alle fasonger. Pornografi har fått en helt ny arena, og lett tilgang gjør kanskje noe med det menneskelige sinnelag? Er pornoavhengighet en mulig bivirkning?

 

 

 

avhengig av netthandelShopoholiker på nett

Overdreven shopping kan kanalisere et underliggende ubehag. I verste fall blir det en slags psykisk unnvikelsesmanøver som gradvis etablerer seg som en avhengighet. Vi ser på overdreven netthandel.

 

 

 

ludomaniAhengig av gambling på nett

Noen forstår avhengighet som en flukt fra psykisk smerte. Kanskje kan vi dempe en følelse av tomhet, mangel på nettverk og sosiale forbindelser gjennom gambling eller internett?

 

 

 

Dataspill avhengighetAvhengig av dataspill på nett

Den teknologiske utviklingen har skap virtuelle fantasiverdener hvor likesinnede møtes. På nett blir man bekreftet og verdsatt på en måte som demper underliggende følelser av psykisk ubehag.

 

 

 

Avhengig av internett

Internettavhengighet

Internettavhengighet vurderes som en ny diagnose. Mindre sosial aktivitet og søvnmangel er noen av symptomene. For enkelte er nettet en flukt fra seg selv, sine følelser og livets utfordringer.

 

 

 

 

makt og innflytelse i sosiale medier

Makt og innflytelse i sosiale medier

Gjennom sosiale medier har enkeltindividet fått stor påvirkningskraft. Informasjon påvirker vår livsførsel, og sosiale nettverk sprer informasjon til mange i ekstrem fart. Har dette en sosialpsykologisk betydning?

 

 

 

Psykologi og sosiale medier

Online identitet i sosiale nettverk

Personlighet og psykologi i sosiale nettverk: Vår profil i sosiale medier avslører ofte et glimt av vår personlighet, men også den personen vi ønsker at andre skal se.

 

 

 

Psyken på nett

Bruk av internett i et psykologisk perspektiv

Hvordan påvirker relasjoner på internett menneskets personlighet, livsførsel og sosiale liv? Er internett en berikelse for menneskets psykologi?

 

 

 

Psykoterapi på nett

Psykoterapi på internett

I psykoterapi er målet blant annet at klienten skal trekker frem, forsterke, utforske og rent psykologisk sett utvikle sin egen person. Spørsmålet er om man kan bedrive psykoterapi på internett?

 

 

 

personlighetstyper-paa-internettPersonlighetstyper på internett

Internett er på mange måter et ”psykologisk” område som reflekterer brukernes preferanser. Hvilken betydning har egentlig livet online i lyset av personlighetspsykologi

 

 

 

 

Kilder

Ferris, Jennifer R. (2003). Internet Addiction Disorder: Causes, Symptoms and Consequences. Virginia Tech

King, Storm A. (1996, December). Is the Internet Addictive, or Are Addicts Using the Internet?

Yoffe, Emily (2009, August 12). Seeking. Slate.com [online]. Hentet fra http://www.slate.com/articles/health_and_science/science/2009/08/seeking.html

 

Av psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Det alternative og New Age

Alternativbevegelsen og New Age har gode betingelser i vår kultur. Vi lærer at alle perspektiver er like v(r)iktige, og det metafysiske new age tivoliet selger stadig flere billetter. Er det bra?

Engler, yoga og ut av deg selv opplevelser ligger på koldtbordet til den såkalte new age bevegelsen eller alternativbevegelsen. I et kulturelt klima hvor alt er like mye verdt, og ingenting er bedre enn noe annet, er vi programforpliktet til å respektere hverandre uansett hva slags engler vi måtte tro på. Det gir rom for utrolig mange halvreligiøse selvutviklingsvarianter vi har begynt å kalle for new age eller alternativt.

 

New Age er en kulturell strømning med referanser til hippie kulturen på 60-tallet. Det er en samlebetegnelse på religiøse og halvreligiøse grupperinger uten noen definert felles forankring, bortsett fra at de bedriver og forfekter ulike typer religiøs tro og praksis. New Age bevegelsen bebor et uhyre vidt spekter av framgangsmåter for å oppnå kontakt med høyere intelligenser, leve riktig og forbedre sin fysiske og psykiske helse. Hvis man skal trekke frem en hovedsak i havet av alternative orienteringer, må det være et fokus på egen utvikling. Tidsskriftene på området har artikler om healing, alternativ medisin, engler, yoga, meditasjon, fortolkning av Tarot-kort, astrologi, studier av UFO-fenomener, kornsirkler og mye mer som grenser mot det overnaturlige.

 

Siden vårt likestillingsideal forplikter oss til å ha en nærmest ubegrenset respekt for andre livssyn og livspraksiser, har slike grupper særdeles gode betingelser i vår kultur. Det kan vitne om en prisverdig åpenhet, raushet og tolerant holdning i vårt samfunn, og mange nye ideer og filosofier får sin plass.

 

Fra modernisme til postmodernisme 

 

Hvordan blir man avhengig

Vi har beveget oss ut av modernismen og inn i postmodernismen. Det betyr blant annet at vi har kjempet imot universelle sannheter, enten de forfektes av religion eller vitenskap, og blitt såkalte perspektivpluralister. På den ene siden har denne perspektivpluralistiske mentaliteten inkludert en rekke stemmer fra minoritetsgrupper, opparbeidet en rikholdig idébank og lyttet til historier og kulturelle narrativer som tidligere ble ignorert. Her har man strebet etter rettferdig balanse i det sosiale landskapet og kjempet mot ekskluderende og fordomsfull praksis, blant annet i forhold til religiøs dogmatisme og naturvitenskapelig reduksjonisme. Postmoderne holdninger har drevet sine sosialkritiske prosjekter ved å utvise varme og forståelse ovenfor enkeltindividet og subgrupper og utvist en sensitivitet for jordkloden og alle dens beboere, og det er en del av de positive sidene ved den tidsånden som blåser New Age bevegelsen i ryggen. Men medaljen har også sin bakside.

 

Wilber om et metafysisk tivoli

 

I denne artikkelen skal jeg presentere noen av de sentrale tankene til filosofen og psykologen Ken Wilber i forhold til det som kalles New Age bevegelsen. Først og fremst er Wilber opptatt av hvordan New Age kulturen på overflaten kan virke varm, inkluderende og fordomsfri, mens under overflaten kan den skjule en rekke narsissistiske trekk og egosentriske beveggrunner. «Jeg tror på dette og hint, og det må du respektere fordi det er min sannhet – Jeg har min sannhet og du har din sannhet!» Det kan virke raust, men faren er blant annet relativisme, hvor alt er like betydningsfullt eller like betydningsløst (nihilisme).

 

Wilber forstår at New Age appellerer til mange. Det er på sett og vis som om å hoppe inn i et levende eventyr eller plutselig befinne seg i et metafysisk tivoli med krystallhelbredelser, flotte middelalderskinspirerte kostymer og de mange ansiktene på Tarotkortene. Tidsfordriv i «new age ånd» kan virke som en harmløs og uskyldig reise i egoets tjeneste. Denne bevegelsen er full av fantastiske og tiltalende metoder for både underholdning, og i noen tilfeller personlig helbredelse. I flere bøker og artikler har Wilber forsøkt å beskrive noen av de farene som gjemmer seg bak den flotte innpakningen. Blant annet har han identifisert det som gjerne kalles magisk tankegang og antagelsen om at våre tanker kan skape virkelighet.

 

Omnipotens

 

Freud med sigar 2I psykoanalytisk teori er magisk tankegang troen på at man er senteret i universet. Det lille barnet har en opplevelse av at verden svinger rundt deres navle, og behovene dekkes i takt med deres omnipotente innflytelse. Dette er naturlig for det lille barnet, og en del av utviklingen handler om å forstå at man ikke er omnipotent, men avhengig av andre som har sine egne behov. Utviklingen handler om evnen til å innta stadig flere og mer nyanserte perspektiver på seg selv og sine relasjoner til andre. Grandiositet og narsissisme hos barn er altså en naturlig fase som barnet jobber seg gjennom på en mer eller mindre heldig måte. Forhåpentligvis utvikler barnet en adekvat realitetsorientering og en sunn narsissisme (selvkjærlighet) gjennom barndommen og opp mot voksen alder. I et uheldig utviklingsforløp kan det hende at barnet ikke gjennomlever de ulike fasene på en tilfredsstillende måte, og da risikerer barnet å ta med seg en uklar identitetsforståelse, bruddstykker av magisk tankegang, mangler i forhold til bekreftelse og annerkjennelse og andre tendenser som kommer til å hemme personens fungering i voksen alder. I psykoanalytisk teori regner man med at det blant annet er en blanding av uheldig narsissistisk utvikling og tendenser til former for magisk tankegang som ligger bak det vi kaller egoisme, men også psykiske forstyrrelser i retning av psykose eller personlighetsforstyrrelser samt, angst og andre symptomlidelser.

 

Vi har skrevet mer om dette i artikkelen «Storhet som forsvar mot mindreverd«:

 

omnipotensUtdrag fra artikkelen Storhet som forsvar mot mindreverd: «De har overnaturlige og spesielle evner som løfter dem opp over det menneskelige, og det alternative gir en buffer mot livets realiteter. Omnipotens er vår skanse mot truende følelser av mindreverd og maktesløshet.»

 

 

Magisk tankegang

 

Poenget til Wilber er at de samme tendensene ligger innbakt i mye av den alternative industrien og New Age bevegelsene. Ideen om at universet starter med meg og ender med meg kan være komfortabel, men tapet av perspektiv kan gjøre oss blinde for den komplekse matrisen vi er en del av. Den kjente norske psykiateren Ingvard Wilhelmsen baserer mye av sitt terapeutiske virke på å bekjempe magisk tankegang hos sine pasienter. Han ser at mange voksne sliter med etterslep fra barndommen i form av mer eller mindre magiske resonnementer som lager en buffer mot en mer realistisk oppfattelse av virkeligheten. Magi gir en slags «falsk kontroll» og en følelse av å beherske en verden som kan virke farlig, kaotisk og uforutsigbar. Magi gir mennesket en buffer mot smertefulle og eksistensielle erkjennelser av vår dødelighet, våre begrensninger og tilkortkommenheter i møte med det «store livet». Barn trenger en slik magisk buffer, men voksne er bedre tjent med en mer realistisk virkelighetsoppfattelse. For mange rudimenter av barndommens magiske tanker fører som nevnt til former for psykopatologi hos den voksne personligheten. Wilhelmsen forteller blant annet om en engstelig dame som bruker all sin tid på foruroligende tanker vedrørende sin sønn, spesielt når han er ute og flyr. Denne moren (med en sønn på 40 år!) er helt nedkjørt av angst og uro hver gang hennes sønn er på reisefot. Bekymringene hennes avtar som regel når flyet har landet, og da antar hun at sønnen overlevde som følge av hennes iherdige bekymring. Hun tror simpelthen at hun på magisk vis kan holde et fly i luften med sin egen bekymring. Det er omtrent som å anta at man er Gud.

 

angst og magisk tankegangVi har skrevet mer om Wilhelmsen sine teorier og behandlingsmetoder i artikkelen Angst og magisk tankegang. Utdrag fra artikkelen: «Mange mennesker lever anstrengt ved å bekymre seg for ting de uansett ikke kan påvirke. Vi uroer oss for kreft og ulykker, men angsten er ofte den farligste for folk flest. Hva kan vi gjøre for å endre vår tankegang?»

 

 

Narsissisme og New Age

 

Det er denne «guddommelige magien», ispedd noen omnipotente undertoner og narsissistiske tilsnitt, som Wilber sporer i alternativindustrien. Du kan helbredes med krystaller, snakke med de døde eller omgås engler og andre åndevesener i en slags eventyraktig tilværelse. Naturens lover annulleres og man kan bli delaktig i en bevegelse som har funnet nøkkelen til et liv hvor premissene dikteres av de innvidde. I denne delen av den alternative industrien (gjelder selvfølgelig ikke alle) gir magiens muligheter kanskje en form for sjelefred når det harde livet flekker tenner, mens i eksempelet over ligger lignende tendenser til magisk tenkning som et utgangspunkt for uro og frykt. Moren i ovenstående eksempelet lider av nervøsitet og angst hvor bekymringen fungerer som en slags kompenserende strategi for å gjenvinne en opplevelse av kontroll. Psykiatere, Ingvar Wilhelmsen, som baserer seg på en retning som kalles kognitiv terapi, vil forsøke å «kurere» damen ved å stimulere hennes evner til mer rasjonell tenkning. Målet er å appellere til de rasjonelle nivåene i menneskets psykologi, og deretter la disse nivåene avsløre ”galskapen” på de lavere (magiske) nivåene. På denne måten vil vår mentale økonomi opparbeide seg et stadig sterkere overskudd av rasjonelle livsorienteringer, noe som videre demper vår uro og unødvendige bekymringer.

 

På samme måte kan man innvende at mye av den alternative industrien trenger en tilsvarende appell eller kontakt til rasjonalitet og en mer kritisk vurdering av de «åndelige tildragelsenes» fungering og beskaffenhet. Problemet med new age og det alternative markedet er ofte mangel på etterrettelighet i forhold til hvordan metodene fungerer og deres innvirkning på menneskers liv. De delene av denne bevegelsen, som er influert av magiske undertoner, vil ofte forårsake tap av ydmykhet og perspektiv. Siden sannheter har blitt en særedels relativ størrelse i vår kultur, kan de alternative miljøene forlange respekt og toleranse for sine mer subjektive sannheter, men av kommersielle hensyn blir de subjektive sannhetene solgt videre som mer universelle sannheter i flotte innpakninger med lovnader om helse og spirituell vidløftighet.

 

Passiv aggresjon i MEG-Generasjonen

 

Wilber snakker om en rekke farer i New Age bevegelsen blant annet knyttet til den omtalte relativiteten, bevegelsens mangel på vitenskapelig strenghet og til tider et fraværende moralsk kompass. Wilber tror at den hyper-individualistiske kulturen i Amerika, som nådde toppen i det såkalte “jeg-tiåret” (MEG-Generasjonen), fostret tilbakegangen til magiske og narsissistiske nivåer. Han mener at sammenbruddet av mer sosialt sammenhengende strukturer gjorde at individet vendte seg mer mot sine egne ressurser, og dette har også vært med på å reaktivere narsissistiske tendenser. I tråd med kliniske psykologer tror han dessuten at det under narsissismens overflate lurer sinne, spesielt (men ikke utelukkende) uttrykt på en litt tilsløret måte (passiv aggresjon):

 

Jeg har ikke lyst til å skade deg, jeg elsker deg; men hvis du ikke er enig med meg så vil du få en sykdom som vil drepe deg. Vær enig med meg, enig om at du kan skape din egen virkelighet, og du vil helbredes og du vil leve.

 

Noen har sikkert erfaring med den alternative industriens vennlige ansikt, men samtidig hatt en diffus opplevelse av å føle seg angrepet eller nedvurdert. Den opplyste healere, den radikale kostholdseksperten, den nyfrelste fitnessguruen eller yogien som prediker balanse og sinnsro forteller deg at du lever på misforståtte prinsipper i skyggen av deres opplyste bevegelse.

 

New age dropper den dialektiske prosessen

 

Med flere argumenter i bagasjen har Wilber rettet en bevisstgjørende kritikk mot alternativbevegelsen og New Age miljøet. Han er ingen absolutt motstander av dette, men poengterer at man skal møte det alternative med en del forhåndsregler. Hovedelementet i Wilbers kritikk, er at New Age ofte søker og forlanger toleranse ved å avsette dialektikken. Vi produserer gjerne ny viten med argumenter som kvesser seg på motargumenter. En tese utløser en antitese, og kampen mellom disse, fører til en syntese. I en kultur hvor alt er “ok”, fordi alt er relativt, hopper man gjerne bukk over den dialektiske prosessen, hvorpå ny kunnskap ikke utsettes for den kvalitetssikringen som ligger i den dialektiske «kappestriden». Dialektikk er slitsomt, argumentet kan være konfronterende og resultatet er gjerne at man må modifisere og revurdere sine synspunkter og sannheter i en kritisk undersøkende prosess, noe som selvfølgelig kan være både utfordrende og sårt. I deler av det alternative new age miljøet unngår man denne risikoen ved hjelp av kulturelle strømninger som forfekter at alle perspektiver er like sanne, og de som mener noe annet er diskriminerende og arrogante. Naturvitenskapen dømmes gjerne som arrogant av alternativmiljøet, nettopp fordi den fremsetter strenge krav til kvalitetssikring av ny kunnskap og praksis. Men er det ikke vel så arrogant å selge kunnskap eller nye livssyn med grobunn i rent subjektive tildragelse som hevder sin suverenitet uten å gå veien om den utfordrende kvalitetssikringen?

 

Märthas engleskole

 

skolemedisin healingI Norge har vi prinsesse Märtha Louise som er kjent for sin omgang med engler. Prinsessen er i utgangspunktet utdannet fysioterapeut, og hun har studert litteratur ved Universitetet i Oxford i England. I tillegg har hun tatt undervisning i rosenterapi, men for tiden er hun kanskje mest kjent som lærer og grunnlegger av en såkalt engleskole. I media forteller hun om englenes vesen og hvordan mennesker kan lære å kommunisere med engler. Blant annet forteller hun om seanser hvor englene har vært så nærværende at de har mistet angel-feather-carol-lynchen del fjær. Märtha kan fortelle om åndelige opplevelser av engler hvor hun plutselig befinner seg i et rom dekket av fjær fra englene. I ettertid har flere forskere bedt om å få analysere en slik fjær, og det hadde selvfølgelig vært interessant. Kanskje hadde man funnet linken mellom virkeligheten og åndeverdenen, og kanskje hadde det alternative stempelet høstet mer kredibilitet dersom Märtha lot vitenskapen undersøke sine funn av englefjær. I videoen under snakker psykologspesialt Sondre Risholm Liverød om Märtha engler og forholden mellom det alternative, forskjellige språkspill og typer av vitenskap.

 

 

 

 

Kilder

 

Franken, A. (1992, Bantam Doubleday Dell) I’m Good Enough, I’m Smart Enough, and Doggone It, People like Me! Daily Affirmations by Stuart Smalley.

Gunderson, J. G., Links, P. S. (2008, American Psychiatric Publishing) Borderline Personality Disorder:  A Clinical Guide, Second Edition.

Rajiva, Lila (Blog post, 12/13/08) Ken Wilber on the Dangers of Magical Thinking (The Mind-Body Politic:  Individuals Not Ideologies)

Wilber, K. (2002, Shambhala) Boomeritis:  A Novel That Will Set You Free.

Wilber, K. (1996, Shambhala) The Eye of the Spirit:  An Integral Vision for a World Gone Slightly Mad.

 

Av Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

 

 

Internettforbannelsen

InternettforbannelsenNy teknologi gir nye muligheter, men det baner også vei for nye sykdommer. Vi lever i en stadig mer kompleks verden full av fantastiske fremskritt, men samtidig må vi tåle å bli syke på langt mer innfløkte måter enn tidligere generasjoner.

Internett og sosiale medier har en blitt en slags hjørnestein i det man kaller informasjonssamfunnet. Internett kan spre kunnskap og etablere forbindelser på tvers av alle grenser, gi oss tilgang til alle de store visdomstradisjonene og på sett og vis åpne en hel verden av muligheter ved hjelp av noen tastetrykk. Mange kunne nevne uhorvelig mange fordeler knyttet til internett og sosiale medier, men medaljen har også sin bakside. I kjølevannet av menneskets økende bruk av nett og sosiale medier, dukker det kanskje opp noen «sjelelige lidelser» som vi ikke har sett tidligere. I denne artikkelen skal vi først se litt på forekomsten av såkalt «internettavhengighet», og deretter drøfte noen årsaksfaktorer i forhold til nettbruk generelt og sosiale medier spesielt.

Mot slutten av artikkelen følger vi et resonnement som hevder at internett og sosiale medier kan gjøre mennesker dummere, mer overfladiske, avhengige, følelsesmessig avstumpede, ukonsentrerte, hyperaktive og i tillegg kan det hende at sosiale medier gir mennesker et nærmest bulimisk forhold til uvesentlig informasjon.

Forekomst av internettavhengighet

Det er ikke så lenge siden man assosierte internettavhengighet med datanerder og hackere. I dag er denne typen avhengighet langt mer utbredt. Det er vanskelig å finne pålitelige statistikker, men noen mener at det finnes så mange som 2 millioner internettavhengige over hele verden (Rhea, Dave, 2009) Andre rapporter foreslår at tallene er enda høyere: mellom 1.4 og 17.9% av ungdommer kan være avhengige (MacMillan, Amanda, 2009).

I de områdene hvor man har undersøkt problemet, viser det seg at Asiatiske land har noen av de høyeste forekomstene av Internettavhengighet, og den første klinikken for å behandle Internettavhengighet åpnet i Kina i 2005. Xinhua Nyhetsbyrå rapporterer at omtrent 10% av Kinas 253 millioner Internettbrukere har en eller annen form av Internettavhengighet (Schwankert, Steven,2008).

I Sør-Korea har man estimert at 4% av barn kan lide av en form for Internettavhengighet, og Kinesiske estimater varierer fra 2-15%. I USA estimerer man at 1 av 8 voksne lider av Internettavhengighet (Christakis, Dimitri A. & Moreno, Megan A.,2009). Men disse tallene er allerede gamle, og det er vel liten grunn til å tro at vår internettbruk har dempet seg de siste årene.

Dr. Dimitri Christakis frykter at internettavhengighet kan bli en av de mest kroniske barnesykdommene. Internett er allerede blitt en viktig bærebjelke i vår kultur, og i dag er det tilgjengelig stort sett over alt ( MacMillan, Amanda, 2009).

Psykiateren Jeffrey Goldsmith er blant de som mener at tendensen til isolasjon, individualisme i høysetet og sosialisering mediert av teknologi er et faremoment ved det moderne samfunn. Etter hvert som vi mister den mellommenneskelige stimuleringen, som vi i følge Goldsmith kun kan få fra direkte personlig kontakt, så risikerer vi at alle etter hvert kommer til å lide av en sosial sykdom forårsaket av teknologi. Noen forskere påstår at de som bruker internett mye rapporterer om en høyere grad av ensomhet enn de som bruker internett sjeldnere (Kennedy-Souza, 1998).

Hva er Internettavhengighet?

Det er imidlertid en del uenigheter knyttet til hva man kan kalle en avhengighet. Mange mennesker har store lidenskaper de bruker mye tid på uten at man klassifiserer det som avhengighet. I dag diskuterer man i stadig større grad overdreven bruk av internett, og hvorvidt dette kan regnes som en form for avhengighet. Amerikanske fagfolk drøfter fortløpende hvorvidt man skal legge til Internet Addiction Disorder (IAD) til den Amerikanske Diagnosemanualen. Noen forskere er ikke enige i at internettbruk representerer en avhengighet, mange er ikke engang enige om definisjonen av avhengighet, og andre kritikere sier at det rett og slett ikke finnes nok forskning for å kunne måle hva som er ”normalt” bruk og hva som er overdrevet bruk.

Internett som en flukt fra «seg selv»

For at man skal kalle noe en avhengighet, og dermed implisere noe som er overdrevent i patologisk forstand, bør det vel ligge noe mer en lidenskap bak «avhengigheten». I forlengelse av dette er det noen som snakker om Internett som en flukt fra hverdagslivets utfordringer eller følelsesmessig smerte. Mennesker har på mange måter en tendens til å unngå smerte og ubehag så langt det lar seg gjøre. Når livet møter oss med motgang eller vi merker et indre ubehag av følelser vi helst ikke vil forholde oss til, hender det ofte at vi forsøker å se en annen vei. Istedenfor å legge merke til følelser, forstå dem og bruke dem som veivisere i våre små og store livsprosjekter, har vi en tendens til å styre unna smertefulle følelser, rett og slett fordi det er ubehagelig. Fra et psykologisk perspektiv er dette svært uheldig. Vårt indre liv av tanker og følelser er noe vi må forholde oss til. Følelsene er signaler som forteller oss viktige ting om oss selv, den ytre verden, våre relasjoner og måten vi lever på. Dersom vi unngår alle signaler somvirker ubehagelige, er det litt som å kjøre bil med bind for øynene.

For å unngå psykisk ubehag, har mennesker gjerne forskjellige strategier hvor de nærmest distraherer seg selv eller flytter oppmerksomheten fra det indre ubehaget til noe annet. I situasjoner hvor man ikke lenger klarer å holde den indre uroen på avstand, hender det også at mennesker går til sin lege og ber om medisiner som demper følelsene. Det kan igjen representere en ganske uheldig strategi hvor vi unngår den smerten vi med fordel burde forholde oss til på en annen måte. Når vi først begynner å unngå signaler og ubehag fra vårt indre liv, begynner vi på en flukt fra oss selv som gradvis vil anspore oss til en ganske anstrengt livsførsel. Psykiske spenninger vil bygge seg opp, og vi må stadig bruke mer energi på å «unngå oss selv». I denne forbindelse kan det hende at Internett tilbyr en hel verden av «selvforglemmelse» hvor vi kan surfe av sted fra psykisk ubehag. Internett kan fungere som verdens største shoppingsenter hvor et underliggende følelsesmessig ubehag kanaliseres ut i tilegnelse av nye ting og gjenstander. Gamling og dataspill er en annen mulighet på nett som kanskje kan dempe en følelse av tomhet, mangel på nettverk og sosiale forbindelser. I de sosiale mediene kan vi konstruere og rekonstruere vår identitet og kanskje bli den lykkelige varianten av oss selv, snarere enn den mismodige og usikre karakteren vi er i ferd med å rømme fra. Nettet er også fullt av stykkevis og delt informasjon som driver oss videre i et hektisk og galopperende jag etter nye oppdateringer, noe som gjerne går på bekostning av ettertanke og vår evne til å føle og kjenne etter. I verste fall blir Internett en verden som tilbyr en finurlig psykisk unnvikelsesmanøver som gradvis etablerer seg som en avhengighet.

Internett kan gjøre oss avhengige, overfladiske, hyperaktive og rastløse

I tillegg til de mer eksistensielle forklaringene på Internetavhengighet, finnes det en del forskning på hjernen i forhold til utviklingen av avhengigheter. Vi er blant annet utstyrt med et søkesystem som sørger for en slags målrettet aktivitet. Søkesystemet er på sett og vis en del av den emosjonelle motoren som sørger for at vi engasjerer oss i våre små og store livsprosjekter. Hjernen er full av systemer som samarbeider på finurlige måter, og tett på søkesystemet ligger det såkalte lystsystemet som koder for velbehag og tilfredsstillelse ved måloppnåelse. Søkesystemet driver oss mot et mål, og ved måloppnåelse aktiveres gjerne lystsysemet som sørger for opplevelsen av velbehag. Hjernen ser ut til å være mer gjerrig på mekanismer for velbehag og lyst, noe som betyr at de fleste opplever veien mot målet som mer tilfredsstillende enn selve måloppnåelsen. Det er for eksempel slik at dyr heller vil lete eller jakte etter sin egen mat fremfor å bli servert. Forskning på finansfolk viser at de opplever mer velbehag ved muligheten for økonomiske vinninger enn ved selve innkasseringen.

Jaak Panksepp er en kjent nevroforsker som mener at ønsket om å jakte ikke bare eksisterer for å tilfredsstille fysiske behov, men at vi også begeistres av abstrakte og uhåndgripelige belønninger på samme måte. På nett er det jakten på informasjon og nye oppdateringer fra sosiale medier som har en tendens til å fange folk foran skjermen.

En hund som får en godbit vil logre med halen i håp om å få mer. Søkesystemet aktiveres og dopamin skilles ut som et slags kjemisk bakteppe. På samme måte kan det tenkes at mennesker aktiveres når de blir presentert for bruddstykker av informasjon. Facebook, Twitter, Snapchat og andre sosiale medier bombarderer oss daglig med mer eller mindre uvesentlig informasjon. Internett blir på sett og vis det moderne menneskets nye jaktmarker. Her jakter vi på mening, forståelse, samhandling og andre aktiviteter som kan gi livet en slags fylde. Problemet er at våre jaktmarker er så proppfullt av informasjon at søkesystemet på sett og vis løper løpsk. Overfloden av informasjon fanger vår oppmerksomhet og trekker oss gjennom World Wide Web i en slags fråtsende forvirring. Vi blir sittende foran skjermen å logre, mens vi venter på nye oppdateringer fra facebook.

Informasjonsbulimi

I kjølevannet av dette kan man kanskje skimte flere potensielle problemer. Vi bruker stadig mer tid på nett, og vi konsumerer uhorvelige mengder av informasjon. Vår atferd på natt kan muligens beskrives som mer eller mindre bulimisk. Gradvis utvikler vi en form for informasjonsbulimi hvor vi sluker informasjon uten ettertanke eller følelser. Deretter spyr vi det ut i en annen publiseringskanal uten dybde eller innsikt.

Noen mener at vi forholder oss til informasjon på en måte som skader våre leseevner. Vi blir «dekodere» av informasjon og vår oppmerksomhet stykks opp i stadig kortere intervaller. I så henseende kan man forestille seg at dette er noe som både underbygger en form for hyperaktivitet og skader vår evne til konsentrasjon og oppmerksomhet.

I tillegg kan man forestille seg at en «informasjonsdekoder» lidende av «informasjonsbulimi» mister både dybde og følelse i sitt forhold til informasjonen som konsumeres. Even til å sette seg inn i et stoff på en mer inngående måte, se sammenhenger, reflektere og opptrene en form for dybdeanalyse kan se ut til å forsvinne i informasjonssamfunnets overflod. I verste fall blir vi dummere og mer overfladiske på denne måte.

På den ene siden er Internett en fantastisk berikelse som åpner for en informasjonsstrøm og kunnskapsformidling på tvers av alle grenser. Langt de fleste har nå tilgang til alle verdens visdomstradisjoner ved hjelp av noen få tastetrykk. En slik utvikling kunne økt vår evne til å innta mer nyansere perspektiver og øke vår innsikt, forståelse og omtenksomhet for kloden og menneskene som helhet. Men man kan også tenke seg at den overdådige informasjonsstrømmen gjør oss følelsesmessig avstumpede. Sensasjonalisme og prangende overskrifter konkurrerer om vår oppmerksomhet på nett, og kanskje blir vi fanget i en kryssild av tabloide fraser som langsomt gjør oss numne og likegyldige.

Noen sier at det som ikke kan formidles i en Twitter melding, blir ikke hørt. I takt med denne utviklingen blir språket forkortet og feilstavet. Dersom en forringet variant av språket sniker seg inn i vår kommunikasjon på flere områder, kan man også forestille seg at det vil være ødeleggende for menneskets innsikt og omtanke. Det er sannsynlig at et nyansert og rikt språk vil bade tilværelsen og vår forståelse i detaljer og innsikt, mens et fattig språk kan begrense en dypere forståelse og gjøre oss mer overfladiske.

Nytteløs oppførsel av denne typen vil man ikke se hos ville dyr. En villkatt vil ikke jage på måfå på grunn av overstimulering som fører til kortslutninger og hyperaktivitet i søkesystemet.

Den tyske filosofen Habermas snakker om utviklingens dialektikk. Det betyr at utvikling ofte fører med seg både muligheter, men også ulemper. Internett har beriket mennesket på veldig mange måter, men samtidig er det sannsynlig at vi kommer til å lide av noen innfløkte bivirkninger. La oss håpe at sosiale medier først og fremst fremmer menneskets raushet og en form for delekultur som skaper positiv samhandling. La oss håpe at vi ikke går vill i informasjonsjungelen, men klarer å navigere uten å miste vårt gangsyn. La oss håpe at kaoset av uvesentlige oppdateringer i sosiale medier ikke gjør oss avhengige, overfladiske eller henleder oss til informasjonsbulimi. La oss håpe at vi fortsetter å lese mer enn overskrifter og at vi ikke mister evnen til å fordype oss. I verste fall blir fremtidens intellektuelle de som leser Se & Hør, hvor man må forholde seg til tre setninger etter hverandre om samme tema, noe som ville være både trist og farlig for menneskeheten.

Kilder

Christakis, Dimitri A. and Moreno, Megan A. (2009). Trapped in the Net. Archives of Pediatric and Adolescent Medicine [online] 163 (10): 959-960. Hentet fra http://www.netaddictionrecovery.com/the-problem/internet-addiction/210-trapped-in-the-net.html

Kennedy-Souza, Barbara L. (1998, July). Internet Addiction Disorder

MacMillan, Amanda (2009, October 5). Internet Addiction Linked to ADHD, Depression in Teens. Health.com [online]. Hentet fra http://www.cnn.com/2009/HEALTH/10/05/depression.adhd.internet.addiction/index.html

Rhea, Dave (2009, November 24). Popularity of social media sites magnifies Internet addiction. The Journal Record [online]. Hentet fra http://journalrecord.com/2009/11/24/popularity-of-social-media-sites-magnifies-internet-addiction/

Schwankert, Steven (2008, November 10). China defines Internet addiction. IDG News Service [online]. Hentet fra http://www.itworld.com/internet/57549/china-defines-internet-addiction

Av Sondre Risholm Liverød
Psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi
WebPsykologen.no

Psykisk helse og fri vilje

Bilde 22 Innestengt hjerneDet er mye som kan sies om fri vilje og frihet, og dets betydning for menneskers velvære og utvikling. Et menneske som ikke er fritt kan på mange måter heller ikke sies å være ansvarlige for sine handlinger, men like mye vil det heller ikke kunne utvikle seg eller ta vare på seg selv. Denne artikkelen er et kort innblikk i sammenhengen mellom fri vilje og psykiske helse.

 

Frihet

Ordet spenner vidt og brukes om mye i vår dagligtale. Det sies at Norge er et fritt land, uten at noen egentlig definerer hva det innebærer. Vi har ytringsfrihet sier de, samtidig som de påpeker at det er enkelte ting man ikke kan si. Vi kan gjøre hva vi vil sier de, men vi kan jo ikke det, til tross for at det vi gjør kanskje bare påvirker oss selv. Det vil si, det er mange lover og reguleringer som vil hindre oss i å gjøre mye, men vi står fritt til å trosse de og risikere straffen som medfølger.

 

De fleste, når de snakker om frihet, tenker på å fjerne ytre restriksjoner. Som blant annet plass å bevege seg på, mindre lover og mindre regulering. Thomas Hobbes sa blant annet: «Enhver mann har mer eller mindre like mye frihet som han har plass til å benytte seg av». Om dette stemte, kunne man si at en fange med større celle var mer fri enn fanger med mindre celler, noe som selvfølgelig ikke stemmer.

 

Jeg vil påstå at frihet handler mer om de indre faktorer enn de ytre restriksjonene. For ytre restriksjoner, eller trusler om straff om man bryter lover og regler, kan trosses med vår frie vilje. Det betyr nødvendigvis ikke at en er mer fri om man velger å trosse trusler om straff enn de som ikke gjør det, bare at man har brukt sin frie vilje til å velge annerledes enn andre. Derimot kan man argumentere for at mennesker som vil gjøre noe, men ikke våger på grunn av trusselen om straff, ikke er like frie som de som våger å stå i mot trusselen.

 

Man kan derimot ikke klandre mennesker for å være kuet av ytre faktorer som trussel om straff. Ingen ønsker straff, og det er naturlig å ikke gjøre ting som gjør at vi risikerer det. Spørsmålet er vel hvorfor noen mennesker trosser trusselen om straff og andre ikke? Jeg tror det handler om prioriteringer, og hva man verdsetter i livet. Og der, som på alle andre plan, er vi alle forskjellige selv om vi er like.

 

Fri vilje

 

Først og fremst må vi legge noen premisser for hva vi mener med fri vilje, og hva som kan anses for å være frie valg og handlinger. Ifølge Henrik Walter (Neurophilosophy of Free Will) må tre krav oppfylles for å kunne si at fri vilje er tilstede:

 

  1. Man må ha alternativer å velge mellom. Om man ikke kan velge mellom alternativ (for hvilken som helst grunn) kan man ikke påberope seg å ha brukt sin frie vilje til å ha tatt valget.
  2. En fri handling (eller valg) vil være en handling utført av en grunn. Eksempelvis er det ikke en bevisst utført handling å slå noen under et epilepsianfall.
  3. Fri vilje krever at man er opphavsmann til handlingen eller tanken. Mennesker som blir manipulert, f.eks. hypnose, utfører handlingen, men det er ikke de som er opphavet til den.

 

For å gi et eksempel kan vi se på Sokrates. Sokrates ble stilt for retten for ugudelighet og for å ha korrumpert de yngre. (En del av hans lære gikk ut på at man skulle stille spørsmålstegn ved autoriteter, og alltid la argumentene tale en sak, ikke posisjonen til de som fremsatte de). Sokrates ble funnet skyldig og ble dømt til døden. Han fikk senere et tilbud om å rømme og dra i eksil, men avslo dette og valgte døden (av flere grunner). For utfyllende informasjon om dette, se Platons «Kriton og Faidon».

 

Valget til Sokrates oppfylles så absolutt disse tre kravene, og kan dermed sies å ha vært et fritt valg. Og han trosset trusselen om død. De aller fleste ville ha flyktet, fordi overlevelsesinstinktet i oss lever sterkt, men ville da valget vårt være basert på fri vilje til tross for at vi hadde et valg? Er det egentlig vi selv, våre tanker, som er opphavet til tanken om å flykte for å redde vårt eget skinn, eller er det et instinkt i oss som er opphavet til tanken og handlingen? Og hvor går egentlig grensen mellom vilje og instinkt?

 

Instinkt er definert som «medfødt anlegg for visse handlinger som ubevisst tjener bestemte formål, medfødt drift, naturlig tilbøyelighet«. På mange måter oppfyller ikke dette kravene til Walter i forhold til frie valg. Og dette er nært sammenbundet med psykiske lidelser, i den grad at det er ubevisste handlinger og tanker man ikke har så mye kontroll over, men som likevel påvirker vår tilværelse og vår livsførsel på avgjørende måter. Og da er man ikke lengre i besittelse av sin frie vilje.

 

Psykiske lidelser og fri vilje

 

Psykiske lidelser har lenge vært nært knyttet opp til diskusjoner om fri vilje (og moralsk ansvar) innen de filosofiske kretser. Lidelser som OCD, kleptomani, avhengighet og tourettes syndrom er svært relevante når man skal argumentere for og mot fri vilje. Harry Frankfurt beskriver i «Freedom of the Will and the Concept of a Person» at en person som lider av avhengighet ikke kan sies å være fri. Hans argument er at for å handle ut av fri vilje må man ville handlingen, men også ønske å ville handlingen. En som lider av heroinavhengighet og har vilje til å bruke heroin, men ikke ønsker å ville det, kan ikke sies å være fri.

 

Som Fader Zossima (fra Dostojevskis «Brødrene Karamsov») så elegant forklarte det:

«I know of one ‘champion of freedom’ who told me himself that, when he was deprived of tobacco in prison, he was so wretched… that he almost went and betrayed his cause for the sake of getting tobacco again.«

 

Og det samme kan man si om de fleste mindre eller mer alvorlige psykiske lidelser. De fleste mennesker gjør, eller blir hindret fra å gjøre, ting som de ønsker/ikke ønsker å ville gjøre. Og et slikt tap av frihet er alvorlig på mange plan. Ikke minst så føler man kanskje at man ikke er seg selv, eller har mistet noe av en selv. Og på mange måter så kan man heller ikke holdes ansvarlig for sine handlinger. Og mange filosofer hevder at en essensiell del av det å være et fritt menneske, er å kunne holdes ansvarlig for sine handlinger, både på godt og vondt.

 

Burde en kleptoman som har en ukontrollerbar impuls til å ta ting som ikke er sin egen holdes ansvarlig for ting han stjeler? Vårt rettsvesen har også lagt stor vekt på dette området, og det er derfor syke mennesker alltid må undersøkes om de kan holdes strafferettslig ansvarlig for sine handlinger. For essensen er at handlinger en selv ikke står bak, skal man heller ikke måtte holdes ansvarlig for. En person som er hypnotisert er ikke annet enn et verktøy for hypnotisørens valg og handlinger, rett og slett en marionett.

 

rettspsykiatriI kjølevannet av disse problemstillingene kan man lett støte på ennå flere spørsmål. Kan man si at noen er enten tilregnelige eller utilregnelige? Kan kleptomanen, heroinisten eller Anders B. Breivik for den saks skyld, plasseres i en entydig kategori, eller er deres tilregnelighet, rasjonalitet, ondsinnethet og frie vilje et spørsmål om gradering? Dette er problemstillinger som drøftes i artiklene Grensen mellom ondskap og galskap. I artikkelen Tilregnelig eller utilregnelig? løftes spørsmålet om tilregnelighet i drapssaker. Fagfolk har en tendens til å sprike i sine vurderinger med hensyn til psykiatriske diagnoser, noe som vanskeliggjør neste spørsmål om gjerningsmannen bør straffes eller behandles. I relasjon til dette finner man nok en uklar grenseoppgang i forholdet mellom Ondskap eller galskap. Når noen dreper, voldtar eller forulemper andre mennesker på skrekkelige måter, skal vi forstå det som ondskap eller psykopatologi? Har de handlet av fri vilje, eller er deres handlinger diktert av psykiske lidelser som overstyrer deres måte å tenke, føle og handle på? Neste spørsmål er kanskje ennå vanskeligere: Hva er ondskap? Dette er tema i artikkelen Ondskapens psykologi. Dette feltet er altså ylt av både etiske, moralske og følelsesmessige dilemmaer.

 

Kan man gjenvinne fri vilje? Hva gjør det med oss?

 

Det åpenbare svaret på dette spørsmålet er ”ja, det kan man”. En person som har tapt sin frie vilje, i forhold til psykiske begrensninger, kan søke hjelp for å bli frisk. Vi kan omprogrammere våre handlingsmønstre, trene oss opp til å motstå ytre påvirkninger og bli mer selvstendige. Og dette er noe av det mange av oss jobber med i terapi eller selvutvikling, nemlig å omprogrammere våre kretser, tanke- og handlingsmønstre slik at vi ikke lengre blir styrt av ubevisste eller tillærte tanker og handlinger. Og for de aller fleste er det å søke hjelp til dette et fritt valg man tar. Så det første skrittet mot å gjenvinne sin frie vilje, i forhold til psykisk helse, er faktisk å ta et fritt valg om å søke hjelp.

 

Vi er alle forskjellige, og vi reagerer alle forskjellig på det å tape vår frie vilje. Noen er kanskje ikke så bevisst selve tapet, mens andre merker et slikt tap og fanges av en eksistensiell smerte. Det kan oppleves som om man ikke lengre er hel som person. Eller så kan man føle seg mindreverdig, eller skamme seg, rett og slett fordi man ikke er fri.

 

Fellesnevneren for alle som taper deler av sin frie vilje, er derimot at man kanskje ikke utvikler seg og vokser som person, slik man burde. For å gi et lite eksempel:

 

Noen mennesker, for ikke å si de fleste av oss, sliter med det man eksempelvis kan kalle en negativ leveregel. En negativ leveregel er forankret i dypet av vårt psykologiske liv og styrer måten vi tenker, føler og handler på. (WebPsykologen har en egen side hvor man kan kartlegge eventuelle negative leveregler hos seg selv. Siden kalles «Personlighetstest og selvhjelp«). Ideen bak teorien om negative leveregler er kort sagt at vi formes som mennesker i kontakt med andre. Som barn er vi avhengig av tilbakemeldinger og samspill med omsorgspersoner for å lære å kjenne oss selv. Dersom noen av våre nærmeste medmennesker er svært kritiske, selvopptatte, truende, likegyldige, redde, sinte, urolige eller på en annen måte svikter barnets grunnleggende behov, risikerer man utviklingen av et negativt mønster som kanskje får gjenklang gjennom hele livet. De som sliter med en negativ leveregel, ender ofte opp med å gjenta de samme ubevisste handlingene gang på gang uten å vite hvorfor. Det kan kanskje oppleves som om det er frie valg og handlinger man foretar seg, men ofte er det akkurat det det ikke er. Det kan snarere dreie seg om svært ubevisste handlinger man foretar seg som en følge av tidligere opplevelser og erfaringer. Og da tar man heller ikke lærdom av de feilene man gjør. Det å være bevisst på sine feil og mangler, gjør også at man kan begynne å ta lærdom av de. Og akkurat det å lære av sine feil, ikke gjenta de, men vokse forbi og videre, er helt vgjørende i forhold til utvikling og vekst. Ellers står vi på stedet hvil og kommer ingen vei. Og akkurat derfor er det å være fri, både i tanker og handlinger, avgjørende for vår utvikling.

Camus-om-frihet-og-angst

 

Fri vilje er altså avgjørende for psykisk helse, men kan man tenke seg at mennesket også kan få for mye fri vilje? Noen filosofer mener at mennesket er dømt til frihet. I en slik kontekst er frihet forbundet med noe tungt vi må bære på våre skuldre. Kan det rett og slett hende at stor frihet betyr mye angst? Dette er tema i artikkelen med samme navn: Stor frihet og mye angst. I forhold til psykisk helse, hadde Sigmund Freud (1856-1939) (psykoanalysens far) fortrinnsvis hysteriske pasienter. Han levde i en annen tid hvor hans pasienter i større grad var tynget av sosiale dogmer og en strengere påbudsfilosofi. Deres problem var ufrihet og emosjonell undertrykkelse på grunn av kvassere kulturelle føringer og konvensjoner. I dagens moderne samfunn er det kanskje motsatt? Muligens er det nettopp for stor frihet til å velge vårt eget liv som er hovedproblemet. Det er tema i artikkelen Personlighetsforstyrrelse som moderne angst.

 

Når vi betrakter frihet i et slikt lys, begynner frihet å se ut som et fenomen vi ikke vil ha for lite av, men heller ikke for mye av. Mennesker som føler seg ufrie kan oppleve at livet dikteres av ytre omstendigheter. De føler lite innflytelse på egen situasjon, og det kan føre til at livsprosjekter mister sin mening. Livet blir noe som presser seg på utenfra, og ikke noe man selv skaper. Motsatt kan mennesket oppleve en lignende form for meningsløshet dersom friheten er for stor. Kanskje er det meningsfullt å gjøre noe for andre, følge noen regler og forholde seg til noen krav, og kanskje er det nettopp en følelse av meningsløshet som dukker opp når disse kravene uteblir, og alt er opp til en selv. Med andre ord kan frihet representere et problem, enten det nå er for mye eller for lite av den. Dette drøftes mer inngående i artikkelen Friheten og ufrihetens problem.

 

Av Tore Johnsen

 

Redigert av Sondre Risholm Liverød for WebPsykologen.no