Kategoriarkiv: Psykiske lidelser

Angst depresjon, personlighetsforstyrrelser, PTSD, psykose, traumer, schizofreni og andre psykiske lidelser er tema for WebPsykologens artikler i denne kategorien.

Terapi & schizofren forvirring

Daniel Paul SchreberFor å tenke på sin egen tankegang, må man på sett og vis ”ut av seg selv”. Det kalles refleksjon, metakognisjon, selvbevissthet eller introspeksjon, og det betraktes som en av de mest sofistikerte egenskapene ved menneskets åndsevner. Det er gjennom selvransakelse vi kan utvikle oss og forandre oss mentalt sett, og det er evnen til å ”se seg selv utenfra (og andre ”innenfra”) som ligger i kjernen av de fleste psykoterapeutiske terapiformer.

 

Når vi klarer å hvile som en observatør til vårt eget sinn i arbeid, kan vi også avsløre eventuelle feilkoblinger. Vi kan se hvordan negative tanker, ansporer vonde følelser som igjen påvirker vårt møte med livet. Blir man fortalt at man er utilstrekkelig av viktige personer gjennom oppveksten, kan dette bli en sannhet vi senere lever ut. Når vi ”ser innover i oss selv”, kan vi oppdage at vår lave selvtillit egentlig ikke representerer noen fullstendig sannhet, men snarere representerer noen negative opplevelser med andre mennesker fra tidligere tider. Alt du har opplevd har gjort deg til den du er i dag, og ved nærmere ettersyn kan vi ofte oppdage at måten vi tenker, føler og handler på er sterkt influert av våre erfaringer. Har vi gode erfaringer, pleier ikke dette å være noe problem, snarere tvert imot, men har vi mange vonde erfaringer bak oss, kan det hende at vårt eget mentale liv har blitt vår verste fiende. Da må vi avsløre erfaringsmessige feilkoblinger for å endre våre perspektiver, og det er det man gjerne holder på med i psykoterapi. Det vi kan se (identifisere) ved oss selv, enten det er tanker (kognitiv terapi), følelser (affektbevissthetsterapi), relasjonelle strategier (gruppeterapi) eller gamle vaner (dynamisk psykoterapi), stripper vi for muligheten til å styre livet vårt i negative retninger. Å være bevisst seg selv, er altså en vesentlig del av mental selvutvikling. Vi drøfter dette mer inngående i videoen under.

I ovenstående kan se det se ut som om mye selvbevissthet og ”selvinnsikt” er en slags garantist for god psykisk helse, men slik er det ikke alltid. Selv om selvbevissthet er noe man på sett og vis trener opp i terapi, finnes det muligens noen alvorige psykiske lidelser hvor hovedproblemet på sett og vis er ”for mye selvbevissthet”. Noe av problemet er at det kan oppstå en slags forvirrende fordobling (spalting) når man tenker på sine egne tanker. Hvem er jeg som tenker på meg og så videre…(!) I følgende skal vi undersøke selvbevissthetens forvirrende potensial i det schizofrene spekteret.

 

Selvbevissthet og tankeforstyrrelser

 

Når jeg er bevisst om en bil som kjører forbi på veien, foregår det ingen ”psykologisk fordobling” fordi bilen naturlig nok er noe annet enn meg. Når jeg derimot er bevisst om min egen bevissthet om bilen, skjer nettopp den omtalte fordoblingen. Bevisstheten er bevisst om seg selv, hvorpå den blir både subjektiv og objektiv på samme tid. Jeg er det subjektet som er bevisst om noe, og dette noe er min egen bevissthet (!) Hvem er man da? Til sist vil man som regel anta at man har sin personlighet forankret i det subjektet hvor opplevelsene har sitt utgangspunkt. Når innholdet i subjektets oppmerksomhet ikke er bilen på veien, men subjektets egen tankegang, risikerer man at denne tankegangen oppleves som fremmed eller tilhørende den ytre virkeligheten på lik linje med bilen. Dermed risikerer man opplevelser hvor hodet er fult av tanker som går av seg selv eller tenker høyt uten at man har noen innvirkning på disse, akkurat som man ikke har noen direkte innvirkning på bilen som kjører forbi. På denne måten kan man muligens forstå de tankeforstyrrelsene som dukker opp blant annet hos mennesker som lider av schizofreni.

 

På en annen side er det å tenke på sine egne tanker (i.e. metakognisjon) en egenskap som i de fleste tilfeller er psykologisk klokt og rimelig avansert. Denne evnen forbindes med refleksjon og evnen til moden overveielse. Jeg anerkjenner saktens at det å vende blikket innover og undersøke sin egen psykologiske fungering er en sofistikert manøver. En slik form for selvbevissthet er sannsynligvis en særegen markør for det å være menneske og en forutsetning for vår evne til å håndtere tilværelsesprosjektet på en reflektert og gjennomtenkt måte. Dog mener jeg at et innadvent fokus, altså å gjøre sitt eget mentale maskineri til gjenstand for iherdig grubling, på sikt kan medføre forkvaklede og forstyrrede opplevelser av egen identitet, og i verste fall rokke ved selvtillitens forankring i individets stilltiende og selvfølgelige fornemmelse for seg selv og sin person. Hvem er det som tenker mine tanker? Det er meg? Hvem er du? Dette er en komplisert form for forvirring, og jeg vil kun poengtere at jeg mener å spore den hos en del schizofrene pasienter.

 

Schrebers nervesykdom & ”tankekjør”

 

Det betyr at den schizofrene pasienten ikke nødvendigvis er gal eller undermål når det kommer til mentale evner, men snarere at disse personene bedriver en så ekstrem form for selvrefleksjon at de mister den naturlige følelsen av sammenheng. På begynnelsen av 1900-talet skrev Daniel Paul Schreber sine memoarer fra tre lange perioder som ”nervesyk”. Schreber var i utgangspunktet jurist og han besatt i en årrekke embetet som øverste dommer ved landsretten i Chemnitz. I 1884 ble han syk for første gang og fikk konstatert diagnosen schizofreni, eller ”Dementia Praecox” som lidelsen ble kalt da den første gang ble definert av Emil Kraepelin i 1896 (Olsen & Køppe, 1983, p. 245). Schrebers memoarer en fascinerende og interessant lesning på mange måter. Det er et høytravende og svært imponerende dokument som beskriver religion og metafysikk på en merkverdig, og tidvis troverdig, måte. Mitt poeng i denne sammenheng er at Schrebers introspektive tankevirksomhet førte til at hans egne tanker fikk en fremmed kvalitet hvorpå han i perioder mistet et naturlig herredøme over sin egen mentale virksomhet. I starten av sin omfattende bok uttrykker han dette fenomenet ganske eksplisitt, og han kaller det blant annet tanketvang.

 

Således optrådte indvirkningen allerede forholdsmessig tidligt i form at tænketvangen – et udtruk, som de indre stemmer selv har nævnt for mig, men som næppe vil være velkendt for andre mennesker, fordi hele fenomenet ligger uden for den menneskelige erfaring. Tænketvangens væsen består deri, at mennesket bliver nødsaget til uafladelig tænken, med andre ord: menneskets naturlige ret til fra tid til anden at forunde sine forstandsnerver den fornødne ro gennem ikke-tænken (således som det mest udpræget sker under søvnen) blev fra begyndelsen af nægtet mig…” (Schreber 1903, denne utg.,1992, p. 89).

 

Schreber var en skarpsindig og godt skolert person, men hans eksistensielle spekulasjoner og ustanselige analyser av sin egen rolle i livets ”mirakler”, skapte i siste ende en slags ”splittelse” i hans identitet (i.e. han var både den som reflekterte og den som ble reflektert over) og dermed avstedkom et symptombilde som i psykiatrien er forenelig med diagnosekategorien schizofreni.

 

Schreber sine memoarer anbefales på det varmeste, og er man interessert i denne besynderlige høyesterettsdommeren, kan man også se filmen som bygger på hans ”opptegnelser fra en nervesyk pasient” (Se traileren under).

Selvbevissthet som sykdom

 

Både den kjente russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij og den svenske forfatteren August Strindberg tenderte til å oppfatte menneskets evne til selvbevissthet som en sykdom. Strindberg led angivelig av paranoid schizofreni i perioder (Cullberg, denne utg. 1997), og sannsynligvis var det en inngående og selverfart analyse av risikoene ved selvbevissthetsprosjektet som henledet ham til å definere refleksjon som en sykdom. Selvbevissthet er sannsynligvis noe av det som kjennetegner vår særegenhet som mennesker, og en slik form for refleksjon er unektelig en avansert mental operasjon. Dog er det slik å desto mer avansert et fenomen er, desto større er faren for komplikasjoner. Forviklinger i selvbevisstheten er ofte en smertefull erfaring hvor livet forstyrres av skrekkinnvarslende stemmer og en følelse av å miste kontroll på sine egne tanker eller bli styrt av en fremmed instans utenfor seg selv. På den ene siden er det altså et fenomen som gir oss en følelse av identitet, sammenheng og fri vilje, mens på den andre siden kan det anstifte en forferdelig opplevelse av det motsatte. I de fleste psykologiske behandlingsforløp er det imidlertid slik at den terapeutiske målsetningen som regel er å øke selvbevisstheten, og det er som regel en fruktbar affære for de fleste. Dog vil en slik strategi muligens være direkte malplassert i forhold til noen symptombilder i det såkalte schizofrene spekteret, i alle fall hvis vi forstår det dit hen at en hyperaktiv selvbevissthet i utgangspunktet er årsaken til sykdommen.

 

Psykoterapiens vesen

 

I psykoterapi gjør man altså et bevisst forsøk på å reflektere over egne følelser og tanker. Av og til rammes man av kraftige følelser som setter all rasjonell tankegang ut av spill. Man risikerer å handle impulsivt i situasjoner hvor man egentlig burde tenkt seg om to ganger. Teknikken i psykoterapi er å trene opp selvbevissthet, eller evnen til å reflektere over disse overmannende emosjonelle responsene, slik at de mister litt av sin impulsive kraft. Man gjør sine egne følelser, destruktive tanker og uheldige responser om til refleksjonsobjekt, hvorpå man stiller seg utenfor seg selv og gjør en mer ”nøytral” vurdering av den pågjeldende situasjon. På sett og vis er det nettopp denne evnen (selvbevissthet) som skiller oss fra dyrene. Istedenfor å handle impulsivt på alle innskytelser, har vi evnen til å hemme disse impulsene og vurdere dem opp mot situasjonen. Psykologen Paul Eckam, som er en ledende forsker på psykologisk sunnhet, forteller at denne innsikten var det viktigste han lærte under sin utdannelse som psykoterapeut. Han husker at veilederen hans formulerte det slik: ”Dit mål for dine patienter er at øge tiden mellem impuls og handling. Hvis de kan udvide det tidsrum, vil det være en gevinst for dem.” (Eckman i: Goleman, 2003, p. 198).

 

”Psykisk fordobling”

 

Når bevisstheten er bevisst om seg selv, skjer det en fordobling. Dette ligner også på det man kaller metakognisjon, altså å tenke på sin egen tankegang. Hvis bevisstheten i for stor grad vender seg innover mot seg selv, risikerer man at fordoblingen blir så stor og fremmedgjørende av vi mister den spontane følelsen av sammenheng og identitet. Vi får en opplevelse av å være to personer, en som tenker, og en som blir tenkt på, og dette er en type splittelse som kan skape urovekkende forvirring i det menneskelige livsprosjektet. I neste omgang dukker det opp et nytt innadvendt og introspektivt spørsmål: hvem tenker på min tankegang? Da er man plutselig bevisst sin egen bevissthet som er bevisst seg selv, og dette tar potensielt sett aldri slutt. Sartre kaller det ”infinitiv regress”.

 

Flere artikler om Schizofreni

 

Schizofreno - kreativitet og antipsykiatriSchizofreni – kreativitet og antipsykiatri

Innenfor antipsykiatriske teorier har man ofte hatt en romantisk forståelse av schizofreni som en frigjøringsprosess fra samfunnets lenker.

 

 

 

Schizofreni og hjernenSchizofreni og hjernen

Noen forstår schizofreni i forhold til svangerskapskomplikasjoner, Kreaplin forstår lidelsen som en gryende demens og Kurt Goldstein sammenligner schizofreni med organisk hjerneskade.

 

 

 

SchizofreniPsykodynamiske perspektiver på Schizofreni

Noen teorier betrakter schizofreni som en regresjon til et nivå hvor individet ikke evner å skille mellom seg selv og omverdenen eller mellom drøm og virkelighet.

 

 

 

Kilder

 

Cullberg, Johan (1997). Skaparkriser: Strindbergs inferno och Dagermans. Natur och kultur.

Goleman, Daniel. (2003). Destruktive følelser – hvordan kan vi håndtere dem? En vitenskapelig dialog med Dalai Lama. Overatt til dansk av Leleur, Annette & Pedersen Frank Robert. Borgens Forlag, Danmark.

Olsen, Ole Andkjær, Køppe, Simo (1983): Freuds psykoanalyse. Gyldendalske Boghandel Nordisk Forlag A/S, København.

Schreber, Daniel Paul (1992): Utdrag av En nervesyg pasients memoarer. I: Freud, Sigmund (1992): Schreber – psykoanalytiske bemærkninger om et selvbiografisk tilfælde af paranoia (dementia paranoides). Utgitt av Olsen, Andkjær Ole & Køppe, Simo. Gyldendals Bogklubber, Danmark.

Schreber, Daniel Paul (2000): Memoirs of my nervous illness. Introduksjon av Dinnage, Rosemary. The New York Review of Books, USA.

 

Av Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

 

Avhengig personlighetsforstyrrelse

Avhengig personlighetsstrukturEn personlighetsforstyrrelse er et begrep fra diagnosemanualen som refererer til en rekke tilstander og atferdsmønstre som er vedvarende. Det er et uttrykk for personens typiske livsstil og måte å forholde seg til seg selv og andre på. Alle mennesker har en personlighet, og noen har en forstyrrelse i denne personligheten som på en eller annen måte hemmer deres livsutfoldelse, ofte er det snakk om problemer i relasjon til andre mennesker. Man vet ikke akkurat hvordan en personlighetsforstyrrelse utvikles, men sosiale faktorer og opplevelser fra barndom og oppvekst spiller som regel en avgjørende rolle. I denne artikkelen skal vi presentere en video som tar for seg det man kaller en avhengig personlighetsforstyrrelse. I diagnosemanualen kalles den for F60.7 Avhengig personlighetsforstyrrelse. 

 

Den avhengige personligheten

 

avvisning panikkDen avhengige personen spiller en passiv rolle i eget liv og har en tendens til å underkaste seg andre. Andre mennesker tillates og oppfordres til å bestemme og ta de viktige avgjørelsene i livene deres. De er vanligvis ubekvemme med å være alene, og har ofte en engstelig og depressiv fremtoning. Noen blir avhengige av partnere som kan misbruke denne avhengigheten på måter som ikke er bra for den avhengige. Tilstanden er hyppigere hos kvinner enn hos menn, i de yngste i en barneflokk, og hos personer som hadde en alvorlig fysisk lidelse som barn. Den avhengige personen føler seg ofte hjelpeløs – som et barn i en voksenverden. I tillegg er det ofte en gjennomgripende følelse av inkompetanse og mislykkethet. Av og til kan det virke som om de mangler livskraft eller egen styrke. Det kan komme til uttrykk rent praktisk, men og så intellektuelt og emosjonelt. Veldig ofte overlater de ansvaret til andre og tar lite initiativ selv. De er ofte på leting etter sterke personer de kan støtte seg til. I verste fall finner de mennesker som utnytter dem, hvorpå de ofte finner seg i mye og går på kompromiss med egne behov for å beholde en sterk partner. Noen finner seg i misbruk, trakassering og vold fordi frykten for å stå på egne ben på sett og vis er ”større” enn frykten for partnerens overgrep.

 

En del eksistensielle filosofer har snakket om at mennesket er dømt til å skape mening i eget liv, og Nietzsche snakket om at menneskets viktigste drivkraft var viljen til makt. Dette handler o på mange måter om å være ”agent i eget liv” og meg egen kraft skape mening i tilværelsen og sette i gang interessante livsprosjekter. Det krever på sett og vis selvtillit og pågangsmot, noe den avhengige personen ofte mangler. De er ofte svært usikre på seg selv, en grunnleggende lav selvfølelse, noe som frarøver dem vitalitet og kraft til å møte livet med engasjement og interesse. Istedenfor ”stiller de seg bakerst i køen”, legger de fleste beslutninger i andres hender og tar ikke tak i egen situasjon på en resolutt måte. Slik risikerer man å ”miste seg selv”, noe som fører til en følelse av depresjon og håpløshet. Samtidig krever den underdanige og avhengige personlighetsstilen at de kraftige og selvhevdende følelsene, som sinne og i irritasjon, undertrykkes, noe som ofte er kimen til angst og uro.

 

I videoen under vil vi forsøke å belyse den avhengige personlighetsforstyrrelsen med eksempler. Hvordan utvikles en slik forstyrrelse, hvordan mister man selvtillit og hvordan ender man opp med lav selvfølelse? Hvordan kan historien og erfaringene våre påvirke vår personlighet, og kan vi endre oss? Det er sentrale spørsmål i denne videoen.

 


 

Relaterte artikler

 

Manglende trygghetMangel på trygghet kan gi dype sår

 

Noen lever med en kronisk forventning om å bli forlatt og klamrer seg til andre, mens noen tolker verden gjennom et filter av misstillit. Mange av dem mangler trygghet i seg selv som følge av vonde erfaringer.

 

 

Avvisning og ensomhetAvvist og redd for ensomhet

 

Noen sliter med frykt for å bli forlatt og klamrer seg til andre på uheldige måter. Nære relasjoner preges av redsel for avvisning, sjalusi og behov for kontroll. Livet blir en kamp mot ensomhet, og hvordan forstår vi dette?

 

Mer om endring av negative livsmønster

 

 

 

 

Av Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no 

Slik kommer du ut av depresjon

ut av depresjonDepresjon er vanlig over hele verden, og det er blant de største folkehelseproblemene som finnes i dag. Depresjon er noe som rammer litt forskjellig på verdensbasis, fra 3 % i Japan til 17 % i USA. I de fleste land ligger andelen av befolkningen som vil få en depresjon i løpet av livet, mellom 8 og 12 %. Kvinner er noe mer utsatt enn menn, og vi har størst sannsynlighet for å utvikle en depresjon eller en depressiv episode mellom 30 og 40 år, og en ny risikoperiode opptrer mellom 50 og 60 år. Det er mye å si både om årsakene til depresjon og behandling av depresjon. I denne artikkelen skal vi presentere en video som reflekterer litt over ulike innfallsvinkler til forståelse og behandling av depresjon. Samtidig skal vi forsøke å si noe håndfast om hva man kan gjøre på egenhånd for å komme seg ut av depresjon og tungsinn.

 

For å hjelpe seg selv ut av depresjon, er det viktig at man klarer å holde flere tanker i hodet på en gang. Psykisk helse er et ganske komplisert fenomen hvor årsakene til eksempelvis depresjon kan være flerfoldige. La oss kort se om det er mulig å få en oversikt over utgangspunktet for de vanligste forklaringsmodellene.

 

 

 

I videoen over refererer Liverød til en oppdeling av mennesket i fire forskjellige fasetter. Denne oppdelingen er ikke gjort i reduksjonistisk ånd eller øyemed, men representerer snarere en måte å skape en større bevissthet rundt en mer holistisk innfallsvinkel til mennesket.

 

Den deprimerte hjernen og medisiner

 

I den første fasetten handler det om at mennesket har en fysisk kropp og en fysisk hjerne som veier omtrent 1350 gram. Her finner vi en rent biologisk forståelse av mennesket hvor den tilhørende behandlingen først og fremst av fysikalsk natur, og ofte handler det om medisinering. Hvis du er deprimert, betyr det at nevrokjemien i din hjerne på en eller annen måte er i «ubalanse», og denne «ubalansen» kan man justere med medikamenter. Dette kan man kalle et naturvitenskapelig, positivistisk eller objektivt perspektiv på depresjon. Dette er et viktig og nyttig perspektiv, og det finnes en rekke intervensjoner ovenfor depresjon i dette paradigme. Desverre er det også slik at mange kun får medisiner mot depresjon, og da kan det hende at behandlingen blir for snever.

 

Opplevelsen av depresjon

 

I tillegg til et objektivt perspektiv på depresjon, bør man ha et subjektivt blikk for den nedstemte tilstanden. Medisiner kan ofte justere «nevrokjemien» slik at depresjonen får litt mindre kraft, men det kan hende at man har blitt deprimert fordi man har en vedvarende tendens til å tenke negativt om seg selv og sin situasjon. Noen mennesker har tankerekker som hele tiden forventer katastrofe eller antyder at man er mindre verdt enn andre. En lav selvfølelse og dystre tanker om egne evner, kan lett forføre et menneske inn i en depressiv sinnsstemning hvor negative følelser svinger i takt med dårlig selvtillit og lav selvfølelse. I et slikt tilfelle må man kanskje gå psykoterapeutsk til verks å se på hvilke tanker og ”ubevisste livsmønstre” som leder mennesker inn på «psykologiske bindveier».

 

Samtidig vil en psykoterapeutisk innfallsvinkel til depresjon se på hvordan den depressive personen håndterer sitt følelsesliv. Ofte er det slik at depresjon er et resultat av fortrengte følelser. Det kan handle om følelser som virker sosialt uakseptable, skremmende eller truende i forhold til egen selvfølelse og identitet, følelser man har lært å unngå eller følelser som familien eller kulturen har ”fordømt” eller stemplet som ”uønsket” på en mer eller mindre subtil måte.

 

Følelsenes funksjon

 

Følelser farger livet og gir kraft til våre livsprosjekter. Når deler av vårt følelsesliv må holdes på avstand av ulike årsaker, risikerer vi å miste en del av den livskraften som skal til for å fylle livet med vitalitet. En del psykoterapi, som for eksempel affektbevissthet, jobber først og fremst med å ”gjenerobre” en innfølende innsikt i måten vi håndterer følelser på. Du kan lese mer om denne metoden i artikkelen som heter Bli kvitt angst og depresjon med følelsespsykologi. Med andre ord vil den subjektive innfallsvinkelen til forståelsen av depresjon ikke konsentrere seg om hvor mye hjernen veier eller om det foreligger en «ubalanse i nevrokjemiske impulser», men snarere ha fokus på opplevelsen av å ha akkurat denne hjernen.

 

Mange depresjoner handler altså om at man ikke håndterer sitt følelsesliv på en fleksibel og romslig måte. I tillegg er det slik at mange mennesker har noen ganske strenge idealer de ønsker og leve opp til, og ofte er det slik at den depressive personen ikke føler seg i stand til å tilfredsstille disse kravene og idealene. Disse såkalte Jeg-idealene, som de fleste mennesker har i en eller annen form, kan grovt sett oppsummeres slik:

 

  • Man skal være verdifull, elsket og verdsatt. Ikke underlegen og verdiløs
  • Man skal være sterk og trygg. Ikke svak og usikker
  • Man skal være god og kjærlig. Ikke aggressiv, full av hat og destruktivitet

 

Disse ”psykologiske ambisjonene” kjenner de fleste igjen, men de blir et problem hvis man helt og holdet skal leve opp til dem uten å tillate at også en del negative aspekter må få lov til å eksistere. I så henseende kan man si at psykisk sunnhet handler om at Jeg-idealene ikke må være så ensidige og intolerante at det kun er de positive sidene ved oss selv vi aksepterer. Da risikerer vi å slå bein under store deler av vårt eget følelsesliv, og vi kommer til å leve litt på flukt fra de følelsene vi ikke aksepterer.

 

Hvis man sliter med depresjon, bør man undersøke hvilke krav man selv har til denne typen Jeg-idealer. Gir de rom for en mer autentisk tilstedeværelse i eget følelsesliv, eller bortviser de kategorisk alle følelser med negativt fortegn?

 

Terapi og meditasjon mot depresjon

 

Misbruk mistillit mobbingDen subjektive innfallsvinkel til forståelse og behandling av depresjon, handler ofte om en form for fremskaffelse av en ny (selv)innsikt. Hvis vi tenker oss at den biologiske hjernen er selve datamaskinen, er det hjernens operativsystem som hjelper oss å tolke data. Operativsystemet er noe som installeres gjennom oppveksten, og det kommer til å styre måten vi tenker, føler og handler på senere i livet (Se artikkelen: Destruktiv programvare i hjernen) Her kommer også den såkalte intersubjektive forståelsen av mennesket til sin rett. Vi formes og utvikles som mennesker i kontakt med andre, og det er gjennom andres blikk og tilbakemeldinger vi lærer oss selv å kjenne. Kritikk, mobbing, traumer, ekskludering og andre vonde erfaringer, skriver seg inn i vårt biologiske maskineri og danner utgangspunktet for vår selvfølelse og vårt livsperspektiv. Er vi vant til å bli tråkket på, lurt eller manipulert, kan de bli en del av vår iboende forventning til livet. Vi møter nye situasjoner bak en usynlig mur av mistillit og skepsis, noe som kanskje hindrer oss i muligheten for å skape nære og betydningsfulle relasjoner. Kritikk og mobbing infiltrerer vårt syn på oss selv, og gir grobunn for en lav selvfølelse, frykt og usikkerhet. Denne typen ”feiljusteringer” i vårt «psykologiske operativsystem», kan ofte representere en sårbarhetsfaktor i forhold til utvikling av depresjon. For mennesker som sliter med en vaklende selvfølelse, kan motstand og små krenkelser være nok til å antenne en depressiv sinnsstemning. Av og til kan krenkelsene være så symbolske og ”private” at man foreldes til å tro at det ikke finnes noen utløsende årsak. Den krenkende opplevelsen kan for andre virke ubetydelig, men fortolket gjennom et destruktivt operativsystem kan det bli omfattende og altoppslukende.

 

Terapi handler om å frigjøre seg fra enkelte elementer i sitt eget operativsystem. Noen terapiformer tar for seg følelser, andre ser på tankemønstre, familieterapi ser på familiekonstellasjoner og omgangsformer innad i familiesystemet, og en del interpersonlig psykoterapi forsøker å tematisere menneskers måte å relatere seg til andre på. Det finnes en rekke forskjellige former for psykoterapi, men de fleste baserer seg på en variant av bevisstgjøring. Istedenfor å tolke verden og seg selv på automatikk gjennom et inngrodd operativsystem, forsøker man å fokusere på selve fortolkningsprosessen. Terapi handler grovt sett om å se ”innover” og identifisere tanker, følelser, og ulike livsmønstre som styrer livet vårt på automatikk. Vi gjør deler av oss selv (subjektet) om til objekt for vår egen analyse. Tanken er at det man ser ved seg selv, stripper man for muligheten til å styre livet på en destruktiv måte.

 

Noe av den samme funksjonen finner man i meditasjon. Meditasjon og oppmerksomhetstrening handler også om å hvile som et slags vitne til seg selv. Det handler om å akseptere og observere det som foregår på den indre arena. Hvis man klarer å skifte posisjon fra ubevisst offer for eget indre liv, til en bevisst observatør av sitt indre liv, ka man vinne en distanse til seg selv som muliggjør positiv forandring og vekst.

 

Den sosiale situasjonen

 

foreldre og barnVed depresjon kan det skje noe med selve hjernen i forhold til nevrokjemi og lignende. Det påvirker vår opplevelse av oss selv og vår evne til å installere mening og engasjement i våre livsprosjekter. Det er altså en objektiv og en subjektiv side ved det å være deprimert, noe man også bør ta hensyn til i bestrebelser på å komme ut av depresjonen. I tillegg er det et viktig intersubjektivt element, eller et mellommenneskelig element, som må bemerkes i forhold til depresjon. Vi har allerede beskrevet hvordan mennesket dannes og formes i kontakt med andre, noe som utvilsomt spiller en rolle både i forhold til selvfølelse og sinnsstemninger. I tillegg er det slik at både sosiale systemer, institusjoner, sosioøkonomiske anliggende og andre sosiale omstendigheter spiller en avgjørende rolle i forhold til depresjon.  I denne forbindelse kan man nevne at enslige småbarnsforeldre, arbeidsløse, førtidspensjonerte og isolerte eldre mennesker er spesielt utsatte for utvikling av depresjon. De fleste mennesker har ting i livet som gir glede, og mange har sin selvfølelse og egenverdi knyttet opp i noe som ligger utenfor dem selv. Tap, livskriser og vesentlige forandringer i livet kan derfor være utslagsgivende i forhold til depresjon. Mister man jobben, mister man kanskje litt av seg selv, og følelsen av mismot og melankoli kan komme som en grå sky over livet. Det er også sannsynlig at utilfredsstillende sosiale strukturer (det kan være alt fra NAV, arbeidsgiver, vennekrets og familie) kan komme til å forsterke individets negative selvbilde og sekundært forverre en depresjon. Det blir en kontinuerlig bekreftelse på at man ikke klarer å leve opp til forventningene om hvordan livet skulle være. Isolasjon og tilbaketrekning er ofte et symptom på depresjon, og det viser seg at depresjon ofte er noe som vokser i nettopp isolasjon.

 

Det er med andre ord viktig å ta hensyn til sosiale faktorer i vurdering av depresjon. Langt i fra alle deprimerte mennesker har underliggende følelsesmessige problemer. Da trenger man ikke nødvendigvis innsiktsorientert terapi, men snarere støtte og bekreftelse på en vanskelig livssituasjon. Det kan også være at noen trenger helt konkret hjelp i forhold til økonomi, bosituasjon, avlastning i forhold til barn eller andre livsadministrative omstendigheter.

 

En verktøykasse med redskaper mot depresjon

 

Vi innledet med å si at veien ut av depresjon krever at man holder flere tanker i hodet samtidig. På sett og vis er det sannsynlig at veien til mer livsglede ikke handler om én enkelt ting, men at man høster det beste resultatet ved å angripe flere områder av livet samtidig. Hjernen, selvfølelsen, sosialt nettverk og rent fysiske livsomstendigheter utøver en gjensidig påvirkning på hverandre. Hvis man jobber på flere områder samtidig, er det sannsynlig at man får den raskeste og beste effekten. Det betyr at psykoterapi alene kan være for snevert, akkurat som medisiner alene kan være utilstrekkelig. Hjelp på Nav eller avlastning på andre måter kan i noen tilfeller ha en lindrende effekt, men det er ikke sikkert at det er nok i kampen mot en depresjon. I mitt virke som psykolog og psykoterapeut, mener jeg at denne innsikten i livets ulike fasetter (subjektiv, objektiv, intersubjektiv og interobjektiv), og hvordan de påvirker hverandre, er et helt avgjørende utgangspunkt for å finne veien ut av depresjonen. På hvert område av livet er det mange tiltak man kan iverksette på egenhånd for å gjenvinne livsgleden. De tre vanligste formene for depresjonsbehandling er antidepressiv medisin, psykoterapi og elektrokonvulsiv terapi, men det finnes mange andre tiltak som kan ha både lindrende eller helbredende effekt.  Helt til slutt i denne artikkelen vil jeg kort nevne ulike behandlingstiltak i forhold til depresjon sett i lyset av de ulike innfallsvinklene fra ”subjektive” til mer ”objektive” tiltak. Her et noen tips til hva man kan gjøre dersom livet har mistet sin farge og mening. Hvert tiltak er utstyrt med en link hvor du kan få mer informasjon. Noen tiltak kan man iverksette på egenhånd, men enkelte medisinske tiltak krever henvisning (fra fastlege) og konsltasjoner hos en spesialist i psykisk helsevern.

 

Noen av de ”objektive” tiltakene mot depresjon

 

Elektrokonvulsiv terapi kalles også for elektrosjokk og brukes ovenfor noen typer av alvorlig depresjon.

 

Depresjon og medisinerMedisinering kan også vært et viktig tiltak ved depresjon. Vi har skrvet mer om antidepressiv medisin i denne artikelen: Depresjon og medisiner - Depresjon rammer mange av oss, og i noen tilfeller trenger man medisiner. Antidepressive virker på «balansen» i hjernens ”nevrokjemi”, men hvordan fungerer de? Og hva kjennetegner en depresjon?

Psykiatriske medisinerI tillegg har vi skrevet noe mer generelt om psykiatriske medisiner, og forholdet mellom psykofarmaka og psykoterapi, i følegnde to artikler: Psykiatriske medisiner - I dagens psykiatri må fordelene og ulempene ved medikamentell behandling veies mot hverandre i hvert enkelt tilfelle. Det er vanskelige problemstillinger som krever god kunnskap om psykofarmaka. Psykoterapi eller psykofarmaka? - Handler psykiske lidelser om feiljusteringer i hjernens nevrokjemi eller handler det om negativt tankegods? Skal det kureres med medisiner eller samtaleterapi? De to siste artiklene drøfter foholdet mellom medisiner og terapi mer inngående.

 

Elektrosjokk og medisinering er to tiltak som først og fremst er forankret i den fysiologiske innfallsvinkelen til forståelse av mennesket. Former for fysisk aktivitet hører også til her, men de har som regel også andre velgjørende effekter. Trening kan ofte medføre mer sosialisering, og i det man styrker sin kropp, hender det at man samtidig styrker sin selvfølelse, noe som betyr at fysisk aktivitet er virkningsfullt fordi det ofte influerer på mange aspekter ved mennesket samtidig.

 

Fysisk_aktivitet_og_mental_helseFysisk aktivitet tilhører også den ”objektive” eller fysiske og kroppslige innfallsvinkelen til psykisk helse.  Fysisk trening anbefales av britiske helsemyndigheter, og en systematisk gjennomgang av 23 studier viste en «stor klinisk effekt». Det fungerer best ovenfor moderat og mild depresjon, og et slikt tiltak har flere fordeler som virker antidepressivt. Les mer om dette i artikkelen vi har kalt Fysisk aktivitet og psykisk helse.

 

Naturen og menneskets mentale helseAt naturen påvirker vår mentale helse, er ikke bare en myte. En rekke studier finner åpenbare sammenhenger mellom vår kontakt med naturen og psykisk velvære. Noen kaller det for økoterapi, mens andre velger å kalle det en tur i skogen, noen mener det er en form for meditasjon, mens andre sier at naturen «revitaliserer det teknologiske mennesket». Les mer om hvordan ”en tur i skogen” kan avhjelpe depresjon i artikkelen som heter Naturen & mentale helse.

 

 

Opplevelsen av meg selv og andre – De ”subjektive” tiltakene mot depresjon

 

Her har vi først og fremst nevnt psykoterapi og meditasjon. Psykoterapi krever ofte tilgang på en terapeut, men ikke nødvendigvis. Les mer om denne typen tiltak mot depresjon i følgende artikler:

 

Meditasjon ved lav selvtillitMeditasjon for lav selvtillit Lav selvfølelse handler om negativt tankegods. Dårlig selvtillit medfører vonde følelser og mentalt støy, noe meditasjon kan være med å avhjelpe, men hvordan kan egentlig meditasjon forbedre selvfølelsen? 

Meditasjon mot depresjon: Depresjon kan kureres ved hjelp av medisiner og psykoterapi, men meditasjon kan også ha en svært helbredende effekt.

 

 

 

Psykoterapi med seg selvPsykoterapi med seg selv: Det vi gjerne kaller skyggearbeid eller psykoterapi, krever ofte hjelp fra en psykoterapeut, men man kan også gjøre en innsats på egenhånd. Hvordan (psyko)analyserer vi oss selv?

 

 

 

 

Lav Selvtillit selvfolelseHvordan utvikles dårlig selvtillit: Dårlig selvtillit utvikler seg ofte fra tidlig alder. Vi ble forlatt, overbeskyttet, mishandlet, ekskludert eller fratatt noe. Vi speiler oss i alle svikene og tror vi er verdiløse. Hvordan kan vi forbedre lav selvfølelse? 

Bli kvitt skam og lav selvfølelse: Negative leveregler er «psykologiske» mønstre som starter i barndommen og får gjenklang utover i livet. Kritikk og fordømmelse kan skade selvfølelsen. Mange sliter med skam, men det er mulig å gjøre noe med det

 

 

I tillegg til arbeid som går på selvfølelse og vårt ”psykiske operativsystem”, kan mange ha god hjelp av en mer intellektuell innfallsvinkel til problemene. Det betyr kort sagt at man setter seg litt mer inn i ulike teorier om psykisk helse. Det kan handle om å lese bøker for å utvide sine perspektiver. Depresjon fører oss ofte inn i en mørk tunell hvor vår evne til å innta nye perspektiver overskygges av depresjonen. Selvhjelpsbøker eller skjønnlitteratur kan i noen tilfeller hjelpe oss å løfte blikket litt, noe som kan føre til at vi oppdager noen nye muligheter. Vi har skrevet mer om dette i artiklene:

 

SelvhjelpslitteraturBiblioterapi: Bøker kan åpne vårt indre liv på nye måter og føre til personlig vekst. Aristoteles oppfattet bøker som medisin for «sjelen». Hvordan kan bøker bli et viktig verktøy i selvutvikling, og hva bør man lese?

 

 

 

Depresjon og det mellommenneskelige

 

Det såkalt ”subjektive” – opplevelsen av meg -, og det ”intersubjektive” – opplevelsen av ”vi” eller ”oss” -, overlapper hverandre på mange måter. Som nevnt har depresjon en tendens til å isolere folk. De trekker seg tilbake og mister dermed muligheten til å avstemme seg i forhold til andre. Dersom man er rammet av depresjon bør man være litt bevisst på dette. Kanskje bør man anstrenge seg så mye man klarer for å motvirke tilbaketrekning. Mening og glede i livet er ofte en mellommenneskelig affære. Ed Stafford var en eventyrer og tidligere militær som hadde et TV program hvor han skulle overleve på en øde øy i 8 uker helt alene. Han forteller at det vanskeligste ved hele oppgaven var av psykisk karakter, og mer spesifikt handlet det om ensomhet. Blant annet så han mange fantastiske solnedganger i sin tid på øya, men så lenge han ikke kunne dele opplevelsen med noen andre, virket det meningsløst og ”flatt”. Det illustrerer at mening og fylde i livet er noe vi kan bidra med i relasjon til hverandre, og i den forbindelse kan en eller annen form for sosialisering fungere antidepressivt. Feneomenet «ensomhet» har vi skrevet mer om i disse to artiklene:

 

Ensomhet aleneKunsten å takle Ensomhet: Ensomhet er en sinnstilstand som rammer alle mennesker, og kunsten er å takle det uten å havne i depresjon, angst og fortvilelse.
Ulike typer ensomhet & isolasjon: Ensomhet kan handle om fravær av sosiale forbindelser, men det kan også innebære en uoverskridelig kløft, ikke bare mellom en selv og andre, men mellom en selv og verden.

 

 

I tillegg finnes det ulike terapiformer som intervenerer direkte i relasjonen mellom mennesker. Her er gruppeterapi kanskje den mest åpenbare behandlingsformen.

 

Gruppeterapi

I gruppeterapi er det relasjonen mellom mennesker som undersøkes. Her ser man etter måter å omgås på som eventuelt hindrer mennesker i sitt sosiale og mellommenneskelige liv. Noen mennesker undergraver egne behov ved å ha fokus på andre hele tiden. Det kommer til syne i en gruppe hvor denne deltakeren hele tiden gir sin støtte om oppmerksomhet til andre, men har vanskeligheter med å snakke om seg selv eller sine behov. Terapien vil tematisere dette, slik at mønsteret blir synlig for pasienten, og deretter mulig å forandre på. Her spiller prinsippet om at det man kan se ved seg selv, kan man også forandre eller frarøve muligheten til å styre måten man tenker og føler på. I forhold til gruppeterapi har vi postet et videoforedrag som tar for seg det vi forstår som «essensen» av terapi i gruppe: Selvutvikling & gruppepsykoterapi - Åtte mennesker møtes for første gang til selvutvikling og gruppeterapi. I et videoforedrag sier psykologen noe om hva selvutvikling og gruppeterapi innebærer. Hvordan utvikler vi oss og hva er terapi?

 

 

Til sist påvirkes mennesket av den såkalte ”interobjektive” kvadranten som rett og slett betyr at våre omgivelser, kulturen og rent faktiske livshendelser påvirker oss i stor grad. Fattigdom, nød, krig, dårlig økonomi, politiske vedtak, arbeidsledighet og lignende kan føre oss inn i dystre og negative baner, rett og slett fordi de påvirker livet vårt på en ødeleggende måte. Da er det ikke sikkert at det hjelper å ”psykologisere” problemene, men at tiltakene må være helt konkrete.

 

Et livsveiledende kartDenne artikkelen er skrevet som en forlengelse av en tidligere artikkel som reflekterer det samme tema. For å få en mer grunnleggende innføring i hva som menes med å ”holde flere tanker i hodet samtidig”, anbefaler vi artikkelen og videoforedraget som heter: Et kart som viser vei i livet - Hva skal vi gjøre når livet er utfordrende, stressnivået øker og vi mangler oversikt? Vi mener at det finnes et ”kart” som viser vei til et rikere liv, og dette kartet bør alle ha i bakhodet.

 

 

 

Av psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Forfølgelse, voldtekt & overgrep

VoldtektSiri hadde fått en lekkasje på badet og ringte til et rørleggerfirma for bistand. Huset var relativt nytt, så skadene skulle dekkes av utbygger. Det var nå tre dager siden hun hadde ringt inn skaden. Hun begynte å bli utålmodig og vurderte å troppe opp på entreprenørfirmaets kontor, men akkurat da ringer det på døren. Utenfor står en mann i 40-årene og smiler vennlig. Han nikker og spør om han kan komme inn.

 

«Er du rørleggeren,» spør Siri.

 

Mannen nikker på nytt, og Siri flytter seg litt så han får fri passasje inn i leiligheten. Akkurat da oppdager Siri at han ikke har noe verktøy.

 

«Hvor er verktøyet ditt»?
«Det sår i bilen. Jeg skal bare se på skaden før jeg henter det nødvendige utstyret.»

 

Siri lukker døren og de går opp i annen etasje for å inspisere lekkasjen. Siri blir stående i døråpningen mens mannen bøyer seg ned mot gulvet. Plutselig reiser han seg igjen, og det vennlige smilet er borte. Siri rygger bakover, men mannen får tak i henne. Hun skriker, men det nytter ikke. Etter at han har voldtatt henne, setter han seg i en stol og tenner en røyk. Siri er fortsatt i sjokk. Hun ligger på gulvet og gråter stille. Etter en stund reiser mannen seg for å gå på do. I det han snur ryggen til Siri, griper hun klærne sine og lister seg etter ham. Med en rask bevegelse låser hun ham inne på doen før hun styrter ut av leiligheten. Mannen dundrer på døren og roper henne tilbake, men Siri er allerede langt nede i gaten.

 

Selv om Siri ble traumatisert av hendelsen, klarte hun å unnslippe leiligheten i livet uten flere overgrep. Et slags overlevelsesinstinkt overtok styringen og på en «innebygd automatikk» reagerte Siri på den første muligheten hun fikk. Vi har tidligere skrevet flere artikler om angst hvor poenget er at vi gripes av automatiske fryktresponser i situasjoner som egentlig ikke er farlige (Se blant annet Når angst blir et fengsel). I disse artiklene er det snakk om en slags feilplassert fryktrespons, mens i ovenstående fortelling er frykten en hensiktsmessig reaksjon. For Siri ble frykten en drivkraft som slår inn etter det første traume og overvinner sjokket med en reaksjon som sørger for hennes overlevelse.

 

I kjølevannet av et slikt overgrep er det imidlertid sannsynlig at frykten følger voldsofferet videre i livet slik blant annet Jordan beskriver i en bok sammensatt av voldtektsofrenes historier. Uavhengig av voldsnivået i situasjonen, følte ofrene en overveldende frykt for et nytt angrep.

 

Å være alene var en utfordring. Det kunne være vanskelig både hjemme og ute blant folk. Et overraskende overfall virker truende og skremmende på et dypt og rent eksistensielt nivå. Overlevelsesinstinkter overtar styringen og iverksetter en trang til flukt, noe som ofte blir hengende igjen og levner offeret i en tilstand av økt alarmberedskap og skjerpet overvåkenhet på et bakteppe av frykt. I utgangspunktet sørget fryktreaksjonen for overlevelse, men når frykten vedvarer i lang tid etter hendelsen, skaper den en anstrengt og slitsom livsførsel preget av redsel og indre uro.

 

Dette kan sammenlignes med det vi i Norge av og til kaller «Max-Manus syndromet». Max-Manus var en aktiv motstandsmann under 2. verdenskrig og senere hyllet som en krigshelt. Under krigen gjorde han en formidabel innsats i kampen mot nazismen, men da krigen sluttet, fikk han problemer med å tilpasse seg. Alarmberedskap og «kampmodus» var en fordel under krigen, men i fredstid ble det upassende. Det var som om Max-Manus ikke klarte å «skru av» sin vaktsomhet, og levde som om det var krig i fredstid.

 

I boken «Confronting Rape and Sexual Assault» beskriver Odem og Clay-Varmer ettervirkninger av voldtekt. De forteller om en situasjon hvor offeret innser at han eller hun nå besitter kontroll over sin egen kropp, men i fantasien og tankene oppleves det som om kroppen fremdeles kontrolleres av overgriperen. For noen ofre vil livet forandre seg totalt. Gleden ved å lese en bok eller spille et spill overskygges av en underliggende uro som slo rot i kjølevannet av overgrepet. Menn som har opplevd voldtekt beskriver lignende følelser av å miste noe viktig i etterkant av et overgrep.

 

I noen tilfeller oppnår overgriperen en slags nytelse når frykten overmanner offeret. Ved forfølgelser, eller det man kaller «stalking», vil offeret ofte ignorere varseltegnene i starten. Men i det offeret innser at det blir forfulgt, at det er noen som overvåker dem og følger hver bevegelse, er det sannsynlig at frykten setter inn med full styrke. Når mennesker blir oppmerksomme på at de blir observert, men ikke ser observatøren, utvikler det seg en helt spesiell fryktsomhet hos den forfulgte. I et slikt forhold oppstår det en form for disharmoni. Å bli observert foranstalter en slags kronisk frykt og en indre usikkerhet. Det blir en ujevn maktbalanse som kan gi den observerte en følelse av å være underkastet en ”usynlig” trussel. I verste fall får denne følelsen paranoide kvaliteter hvor man føler seg avkledd og overvåket over alt. Denne typen frykt er det ikke så lett å løpe i fra. Det fungerer som en snikende trussel som kan skjule seg hvor som helst og over alt.

 

Meloy (2001, s. 64) snakker om ”stalkerens” mentale profil, men det er vanskelig å si noe allmenngyldig om forfølgerens psykologi. Forfølgelser forekommer i mange varianter. Noen ”stalkere” er besatt av offeret, noe er psykotiske eller grensepsykotiske, noe har aggressive og antisosiale tilbøyeligheter, og når det er snakk om forfølgelser av denne typen, dreier det som ofte om følelsesmessige forstyrrelser. Stalking kan starte som uskyldige samtaler og e-poster, og i noen tilfeller eskalerer det og ender i tragedier som overgrep og drap. Noen stalkere driftes også av et slags hevnmotiv. Det kan være i etterkant av et kjæresteforhold hvor den ene parten fikk en følelse av å miste noe av seg selv eller sin egen verdi ved bruddet. Et ønske om å vinne tilbake kjæresten (og sin egen verdi), eller et ønske om hevn etter noe som opplevdes som krenkende, kan utvikle seg i besettende retninger.

 

Dessverre er det slik at offer for forfølgelse ikke alltid lytter til sine fryktsomme instinkter. Ofte ignorerer de tegn på forfølgelse, tyr til bortforklaringer eller undervurderer situasjonen. Det kan være svært ubehagelig og skremmende å erkjenne at en ekskjæreste eller tidligere ektefelle har slike trakasserende tilbøyeligheter. På sett og vis kan det være helt på tvers av offerets ”følelsesmessige rammeverk”, og dermed vanskelig å ta innover seg og erkjenne. Det gjør at offeret ofte undervurderer faren i starten, og det kan bety at de vil håndtere situasjonen på egenhånd uten hjelp. Weiner og Craighead poengterer at stalkere ofte utviser et ganske bestemt mønster som kan virke ufarlig i starten, men som raskt kan endre karakter og eskalerer til farlige nivåer.

 

Forfølgeren eller overgriperen kan bli anmeldt og arrestert. Det finnes voldsalarmer og andre tiltak som skal sørge for at ofrene kan leve videre på en grei måte, men dessverre er det ikke alltid så lett. Voldtekt eller andre typer overgrep er en grov krenkelse av grenser, og det plasserer offeret i en forferdelig hjelpeløs posisjon. Det skaker ved menneskets grunnleggende følelse av trygghet, som om selve fundamentet slår sprekker, og følelsen av utrygghet og frykt kan legge seg som en tung sky over offerets liv.

 

Frykt krever mye av vår mentale energi, og det går på bekostning av en fri og avslappet livsførsel. Offer for forfølgelse og overgrep risikerer å miste denne selvfølgelige frihet i flere år. Mange går rundt med en konstant alarmberedskap selv om det vet at overgriperen sitter i fengsel eller at de reelt sett er utenfor fare. Kronisk frykt og angst er en tilstand som virkelig kan ødelegge livet, og derfor er ettervirkningene av et overgrep kanskje vel så katastrofale som selve traumet.

 

Frykt har med andre ord mange ansikter. Det er en følelse som kan anspore oss til umiddelbar handling i overlevelsens tjeneste, men store traumer kan kronifisere fryktreaksjonen på en måte som hindrer videre livsførsel.

 

I dag er man blitt stadig flinkere i behandlingen av traumer, og det er heldigvis mulig å få hjelp. Å møte livet med mistillit og frykt skaper stor slitasje både fysisk og psykisk. Det er derfor uhyre viktig å bearbeide traumatiske opplevelser på en måte som hindrer at traumet får grep om resten av livet. Ofte handler det om å integrere og plassere den traumatiske opplevelsen på en sammenhengende måte i fortellingen om vårt liv. På den måten kan man forstå og gradvis få kontroll på reaksjoner man kan oppleve i ettertid. Plutselig angst, mareritt, uro eller andre symptomer får et ansikt dersom det kan relateres til en bestemt hendelse. På den måten kan vi «avkode» våre reaksjoner slik at vi gjenvinner en slags oversikt og forståelse av oss selv i møte med livet.

 

Kilder

 

Meloy, J. Reid (2001). The Psychology of Stalking. Academic Press.

Odem, Mary E. & Clay-Warmer, Jody (1998). Confronting Rape and Sexual Assault. Rowman & Littlefield.

Weiner, Irving B. & Craighead, Edward (2010). The Corsini Encyclopedia of Psychology. John Wiley & Sons.

 

Av Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Når angsten blir et fengsel

AngstI artiklene «Slik kan man bli kvitt angst» og «Bli kvitt angst og depresjon med følelsespsykologi» beskriver vi hvordan angst er en del av kroppens naturlige reaksjonsmønster i møte med fare. I en farlig situasjon kobler kroppen inn automatiske systemer for overlevelse som sørger for at vi trekker oss unna, blir stående helt stille eller går til angrep i en presset situasjon. Dette systemet sørger for vår overlevelse, og representerer dermed en viktig del av vår «psykiske makeup». Samtidig er det slik at dette systemet kan bli overaktivert eller «feilaktivert» i situasjoner som egentlig ikke er farlige. Når vi reagerer med alarmberedskap i situasjoner som er ufarlige, kaller vi det for angst. I en viss forstand kan vi si at angst er en form for malplassert frykt. Når vi møter en bjørn på stien, vil vi i etterkant forstå vår kraftige kroppslige reksjon som helt naturlig, men hvis vi reagerer på samme måte i en hyggelig sosial sammenheng, på bussen, i heisen eller i en kinosal, vil kroppens alarmberedskap ikke stå til situasjonen, og da blir det vanskeligere å forstå vår egen respons. Noen vil mene at angst er frykt «uten ansikt». Av og til går vi rundt i verden med en konstant aktivering i frykt og panikksystemene, noe vi ofte beskriver som indre uro eller generalisert angst.

 

I denne artikkelen skal vi ikke se på alle symptomene og plagene som kan oppstå i relasjon til angst, men snarere se litt på hvordan angsten gradvis kan innskrenke vårt liv betraktelig. Vi følger hypotesen fra de to ovennevnte artiklene som antar at angst henger sammen med vår evne til å tåle, forstå og uttrykke følelser.

 

I møte med farer reagerer vi impulsivt for å overleve. Kroppen sanser fare og setter hele systemet på alarmberedskap. Når det ikke er noen ytre farer, men vi likevel er hensatt til frykt og alarmberedskap (angst), kan det hende at systemet sanser en «indre fare». Vi får en kraftig kroppslig reaksjon som vi senere kan se at ikke sto i samsvar med situasjonen. Det var ikke noe å være redd for, men hvorfor reagerte vi så kraftig likevel? Trolig reagerer kroppen igjen på fare, men ofte er faren en følelse vi ikke har lært å takle, forstå eller uttrykke. Kanskje forstår vi ikke engang hvilken følelse som er på spill eller hvorfor den oppstår i akkurat denne situasjonen. Da frarøves vi på sett og vis oversikt, kontroll og forståelse av eget liv, og vi opplever et typisk symptom på psykisk lidelse i form av angst eller panikkangst.

 

I videoen under forsøker jeg å sette denne forståelsen av angst ut et ganske hverdagslig eksempel. Det dreier seg om en begravelse hvor jeg i forkant forbereder meg på en følelsesmessig vanskelig seremoni. For å fungere i kirken blir følelsene midlertidig satt ut av spill, og på den måten kan jeg forholde meg til alle mine plikter og ivareta relasjoner til familie og venner uten å være overbelastet av sorg eller andre følelser. I etterkant er det viktig at følelsene får sin plass, og blir løftet frem i lyset, slik at opplevelsene kan bearbeides. Sorg, savn eller frykt for døden og menneskets endelighet er temaer som ofte dukker opp i forbindelse med begravelse. En familie som klarer å snakke sammen om følelser og vanskelige anliggende, stiller som regel sterkt i en slik situasjon. Motsatt vil en familie med en kultur hvor følelser holdes på avstand, risikere at de undergravde følelsene forblir uavklarte og «glemt», noe som kan være kilden til en form for angstproblematikk senere. I eksempelet beskriver jeg et fiktivt scenario hvor jeg gjennomgår begravelsen uten å forholde meg til de vanskelige følelsene. Jeg ser for meg at følelsene ved dødsfallet og begravelsesseremonien ikke håndteres på en god måte, og deretter hvordan en slik «følelsesmessig forsømmelse» kan gi grobunn for angst.

 

Begravelsen er overstått og livet går videre, men jeg opplever kraftige fysiske symptomer som svimmelhet, hjertebank og åndenød helt uventet på en sykkeltur. Jeg er ikke oppmerksom på at jeg sykler forbi kirken, men systemet mitt har registrert dette utenfor min bevissthet. På et ubevisst nivå fremkaller kirken følelser av sorg og frykt som tidligere er ignorert fordi denne typen følelser oppleves som truende og skaker min balanse. En lav toleranse for følelsesmessig ubehag har ført til et liv hvor sterke følelser unngås, men nå kommer de tilbake som kraftige symptomer i kroppen. I slike situasjoner går man gjerne til fastlege fordi symptomene gjør det nærliggende å tro at man har blitt fysisk syk. Fastlegens prøver står uten funn, og man begynner å se at det er i nærheten av kirken at ubehaget melder seg. Dermed begynner man å unngå kirker, og slik blir livet litt vanskeligere å leve. Det blir litt mindre plass og man må gå omveier for å unngå ting, steder og situasjoner som gir en følelsesmessig gjenklang som vi ikke tåler. Gradvis blir livet trangere og tangere og angsten kan spise seg inn på nye arenaer, og i verste fall ender man opp uten bevegelsesmuligheter. Slik blir angsten et fengsel.

 

 

 

 

Et godt tips

 

Å vie litt mer oppmerksomhet til vårt indre liv, er et godt tips i forhold til psykisk sunnhet og selvutvikling. Så lenge vi forsøker å unngå følelsesmessig ubehag eller psykisk smerte ved å justere på noe i den ytre verden, blir vi stadig mer sårbare og vi risikerer å miste kontakten til følelseslivet. Det kan kanskje være behagelig å ikke føle så mye for alt, men følelser er et slags livskompass som gir oss verdifull informasjon om måten vi forholder oss på. Ignorerer vi signalene fra vårt indre psykologiske landskap, blir det litt som å leve i blinde. Følelser som unngås og fortrenges kan også bli en fiende vi stadig må unngå, og da begynner vi å flykte fra oss selv. En slik strategi gir en anstrengt livsførsel med stadig flere symptomer.

 

Man må ikke ta innover seg alle følelser og smertefulle bevegelse fra «innsiden», men man bør sørge for at man er i kontakt og våger å kjenne litt etter i hverdagslivets små og store utfordringer. Hva føler vi i ulike situasjoner? Hvordan kjenner vi denne følelsen? Hvor omfattende er denne følelsen? Har vi følt det på samme måte i andre situasjoner? Dette er relevante spørsmål vi av og til må stille for å navigere vårt liv i pakt med egne følelser og behov. Her er en liste over våre vanligste følelser, noe som kanskje kan være til hjelp eller fungere som et springbrett for å bli litt mer affektbevisste i eget liv.

 

  • Interesse og iver
  • Velbehag og glede
  • Nærhet og hengivenhet
  • Stolthet og triumf
  • Redsel og angst
  • Tristhet og fortvilelse
  • Irritasjon og sinne
  • Sjenanse og flauhet
  • dårlig samvittighet og skyldfølelse
  • misunnelse og sjalusi
  • forakt
  • avsky

 

Av Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Slik kan man bli kvitt angst

postmodernismeI denne artikkelen skal vi se litt på angstens mekanismer, og ikke minst hvordan man kan jobbe med seg selv for å dempe egen angst. Det er mange måter å forstå angst på, og det finnes en rekke ulike teorier og antakelser om den «beste kuren». Her tar vi utgangspunkt i en form for følelsespsykologi og forfølger en hypotese som sier at mye angst er et resultat av følelser vi ikke våger å «stirre i hvitøyet».

Alarmberedskap

 

Når vi møter en reel fare, reagerer kroppen med alarmberedskap. I møte med et rovdyr er det sannsynlig at vårt hjerte begynner å slå raskere, blod blir pumpet ut til de store muskelgruppene, vi puster raskere for å hente mer oksygen og kroppen gjør seg klar til angrep eller flukt. I en fluktsituasjon er det hensiktsmessig å ha god blodtilførsel til de store muskelgruppene i bena, mens i en angrepssituasjon kan det hende at vi trenger mye energi i armene. I møte med farer oppjusterer vi til alarmberedskap uten å tenke oss om. Det er noe som skjer automatisk for å sørge for vår overlevelse.

 

La os si at man kjører på en vei og oppdager at et vogntog på 30 tonn i 90 km i timen har sklidd over i vår kjørebane. Vi er på kollisjonskurs med noe stort og tungt i full fart. Da er det igjen sannsynlig at kroppen reagerer sporenstreks med en rask manøver i overlevelsens tjeneste. Dersom systemet skulle sendt informasjon om den pågjeldende situasjonen til vår bevissthet for en grundigere analyse, hadde vi ikke overlevd. Med andre ord kobler vår ettertenksomhet og refleksjonsevner ut i situasjoner hvor faresignaler fra omverden krever alarmberedskapsrespons.

 

 

Frykt uten at det er fare på ferde

 

I disse eksemplene reagerer kroppen kraftig for å sørge for vår overlevelse. Det er vanlige og hensiktsmessige reaksjoner på en opplevd fare. Kanskje vil vi i etterkant fortelle at vi var livredde, men vi kaller ikke dette for angst. Angst er noe annet, og klassifiserer gjerne som en psykisk lidelse. Likevel er det slik at angst fungerer litt på samme måte som i de ovenstående eksemplene. Forskjellen er at angst ofte betegner en situasjon hvor vi befinner oss på alarmberedskap i en situasjon som egentlig ikke er farlig.

 

 

Generalisert angst

 

Det er mange typer angst, og Freud snakket blant annet om angstnevrose, angsthysteri, kastrasjonsangst og samvittighetsangst. I denne artikkelen skal vi ikke dykke nærmere inn i disse begrepene, men snarere fokusere på angst i en mer generalisert form. Vi skal også følge en hypotese om at angst er en lidelse som oppstår på grunn av et uavklart forhold til våre følelser.

 

Generalisert angstlidelse defineres eksempelvis som uttalt bekymring, angst, nervøsitet og anspenthet de fleste dager i minst 6 måneder. Angsten er der hele tiden, og den er ikke forbundet med spesielle situasjoner. Mange med generell angstlidelse er opptatt av om de eller pårørende skal rammes av sykdom eller ulykke. Det er med andre ord en indre uro og frykt som på sett og vis ikke har noe ansikt. Når vi er i ferd med å kollidere eller må løpe fra et rovdyr, er det åpenbart hvorfor vi reagerer med frykt. Når vi i store deler av livet lever på en undertone av frykt og anspenthet, uten at vi vet hvorfor, kaller vi det for angst. Ofte begynner man å skape seg forklaringer og bekymringer for å etablere en slags bro mellom det indre ubehaget og den ytre verden. Vi konstruerer ulike skrekkscenarioer vi kan gå rundt å bekymre oss for slik at frykten på sett og vis får et forståelig ansikt.

 

 

Angst og kroppslige plager

 

Har du en slik tilstand, klarer du ikke å stoppe å bekymre deg selv om du forsøker. Du kan bekymre deg om ingenting, eller om mange forskjellige ting, som penger, arbeid eller skole, familien din eller helsen din. Angsttilstanden gjør at du føler deg konstant sliten. Du kan også få fysiske symptomer som hodepine, brystsmerter, tørr munn eller hjertebank. Mange av dem som har angstlidelse, tror de har en kroppslig sykdom eller at de er født bekymret, og i mange tilfeller utvikler man kroppslige plager som følge av langvarig overbelastning knytet til bekymring og uro. Generalisert angst forekommer når man lever på en viss grad av alarmberedskap nesten hele tiden. Kroppen er i høyspenn og forberedt på det verste. Det er slitsomt å ha det på denne måten, og det kan gå ut over hele systemet. Blant annet kan det hende at systemet produserer for mye adrenalin som igjen påvirker mage og tarmsystemet vårt. I verste fall utvikles et surt klima i magen som fører til magesmerter eller magesår.

 

 

Hvordan kurere angst?

 

Overordnet sett kan man kanskje si at angst er en tilstand med uforholdsmessig mye aktivering i våre fryktsystemer i situasjoner hvor dette er unødvendig. På alarmberedskap kommuniserer våre automatiske responser direkte med kroppen og går utenom «fornuften» og ettertenksomheten.  Psykoterapi og selvutvikling handler ofte om å sette språk på følelsene. Gjennom språket vinner vi kontroll, oversikt og herredømme over egne reaksjoner gjennom en verbal eller selvransakende og innsiktsorientert forståelse av oss selv i samspill med tilværelsen. Når vi mangler språk på vårt eksistensielle anliggende og vanskelige følelser, blir disse til ulike symptomer. Et godt eksempel på denne mekanismen ser vi hos mindre barn. I tidlig alder har barn lite språk på psykologiske problemer, noe som gjør at de som regel presenterer magesmerter når de utsettes for vanskelige følelser eller psykologisk ubehag. I mangel på et språk som kan formidle deres vanskeligheter, omformes det som er følelsesmessig vondt til smerter i magen.

 

En mulig vei ut av angst handler derfor om å se innover etter de følelsene som eventuelt oppleves som truende. Skal man behandle sin egen angst kan det lønne seg å se «innover» og stille seg selv spørsmålet: Hvorfor reager jeg så kraftig i denne situasjonen? Ved angst, panikk og indre uro er det sannsynlig at kroppen igjen reagerer på fare, men ofte er faren en følelse vi ikke har lært å takle, forstå eller uttrykke. Kanskje forstår vi ikke engang hvilken følelse som er på spill eller hvorfor den oppstår i akkurat denne situasjonen. Da frarøves vi på sett og vis oversikt, kontroll og forståelse av eget liv, og vi opplever et typisk symptom på psykisk lidelse i form av angst eller panikkangst.

 

 

Fra angst til selvinnsikt

 

Generalisert angst, angstanfall eller panikkangst er noe vi merker i kroppen. Mye av den kliniske psykologien arbeider på sett og vis med å løfte problemene opp fra de konkrete og kroppslige smertene. Det handler om å håndtere vårt indre liv med innsikt, aksept og selvforståelse. På den måten kobles «fornuften» inn og får større gjennomslagskraft. Vår evne til selvrefleksjon kan gjøre våre automatiske reaksjoner og plutselige alarmberedskap om til gjenstand for analyse og undersøkelse. Alt det vi kan se og oppfatte ved oss selv, stripper vi også for muligheten til å styre vårt liv i negative retninger. Større bevissthet rundt egne reaksjoner, følelser, automatiske tanker og ytre faktorer styrker vår evne til å møte psykiske vanskeligheter på en bedre måte med mindre angst, stress og uro.

 

 

Gi følelsene et navn og bli kvitt angsten

 

En forutsetning for å bli bedre kjent med egne følelser, er at vi vet om de vanligste følelsene og deres funksjon. Følgende er en liste over de vanligste grunnfølelsene.

1- Irritasjon og sinne

Funksjon: Irritasjon og sinne forbindes blant annet med statusorientering. Hvilken plass har jeg i flokken eller det sosiale landskapet? Følelsen melder seg ved behov for å sette grenser eller hevde seg selv.

2-Tristhet og fortvilelse

Funksjon: Disse følelsene ansporer til gråt. Følelsesuttrykket forteller andre at en ikke har det bra, og det signaliserer behov for støtte. Gjennom et adekvat uttrykk kan disse følelsene lette smerte og hjelpe oss å akseptere tap.

3- Nærhet og hengivenhet

Funksjon: Følelsene oppmuntrer til å omfavne, berøre og gi omsorg til andre. Samtidig handler det om å være mottakelig, åpen og sårbar, noe som også er en måte å vise andre tillit på. Følelsene styrker med andre ord de mellommenneskelige båndene.

4 – Positive følelser mot selvet

Funksjon: Disse følelsene har til hensikt å skape samt opprettholde en god selvtillit. Det handler om å ta vare på seg selv og beskytte seg selv. Det styrker kontrollen på eget liv, gir en fornemmelse av trygghet, og tro på egen evne til å påvirke eget liv i tråd med egne behov og ønsker.

5 – Interesse og iver

Funksjon: Disse følelsene hjelper oss å fokusere oppmerksomheten. De pirrer vår nysgjerrighet og motiverer oss for nærmere utforskning. Mange filosofer snakker om at vi er dømt til å skape mening i eget liv, og den forbindelse er disse følelsene helt sentrale. Følelsene gjør oss involvert, engasjert og mottakelig for ny informasjon.

6 – Velbehag og glede

Funksjon: Følelsene bidrar til ro i kropp og sjel. Samtidig motiverer de oss til å gjenta behagelige handlinger. Følelsene assosieres med evnen til å ”gi slip” og kan derfor virke både muskelavslappende og frigjørende. Disse følelsene fostrer dessuten en aksepterende holdning ovenfor seg selv og andre, noe som videre fremmer tillit, mot og positive holdninger.

7 – Aktiverende redsel og frykt

Funksjon: Frykt er en selvbeskyttende mekanisme i farlige situasjoner. Følelsene iverksetter overlevelsestiltak slik at man eksempelvis trekker seg unna. Følelsene setter gjerne kroppen i en alarmberedskap og mobiliserer energi. Følelsene gir indikasjoner på hvordan man bør forholde seg i en vanskelig situasjon. I situasjoner hvor frykten er ubegrunnet eller malplassert, risikerer man at den hemmer livskvalitet.

8 – Misunnelse og sjalusi

Funksjon: Følelsene kan dukke opp i situasjoner hvor man vil unngå å bli oversett.  Hvis man føler seg urettferdig behandlet eller ikke tatt hensyn til, er disse følelsene nærliggende. Av og til handler det om å få gjenopprettet respekt og verdighet. Det er også et element av fiendtlighet i disse følelsene når man ønsker andre mindre vel for at man selv skal føle seg bedre.

9 – Seksuell lyst

Funksjon: Følelsene setter i gang seksuell atferd.

De neste følelsene har en hemmende karakter, i den forstand at de får oss til å stoppe opp eller trekke oss tilbake.

10 – Hemmende redsel

Funksjon: Disse følelsene skal gjerne stoppe oss fra å gjøre ting som kan være farlig. Hvis følelsene er ute av proporsjoner eller feilplassert, kan følelsene hindre oss vekst og utvikling både på et personlig og sosialt plan.

11- Sjenanse, flauhet og skam

Funksjon: Disse følelsene kan motivere oss for økt sensitivitet i forhold til andres meninger, behov og følelser. Dermed kan de fremme sosial ansvarlighet og forhindre at vi blir overdrevent selvopptatte. Følelsene stopper oss dessuten fra å gjøre ting som strider mot vår selvoppfattelse.

12 – Dårlig samvittighet og skyldfølelse

Funksjon: Følelsene hindrer oss i å gjøre ting som strider mot samfunnets lover, regler og sosiale normer. Ved konflikter motiverer følelsene for forsoning. Hvis man har gjort skade på noe eller noen, vil disse følelsene anspore oss til å gjøre opp.

13- Forakt

Funksjon: Følelsene skaper først og fremst avstand til andre. De sørger for at man unngår nærhet.

14 – Vemmelse og avsky

Funksjon: Dette er aversive følelser. De drifter ønske om å fjerne eller forandre det som oppleves avskyelig slik at det ikke lenger blir det.

15 – Emosjonell smerte

Funksjon: Her er det ikke snakk om en enkel følelse, men om en kombinasjon av følelser som skyld, skam, sinne og frykt. En slik følelsesmessig tilstand skal stoppe atferd ved å forårsake ubehag eller lidelse.

16 – Overraskelse

Funksjon: Følelsen kan dukke opp i mange ulike sammenhenger, og dens funksjon er først og fremst å kjøpe tid. Følelsen skaper et avbrekk som gir tid til å tenke før man reagerer på noe ukjent eller uventet.

 

Mange psykologiske teorier antar at manglende kompetanse på å uttrykke følelser kan være årsaken til en rekke symptomer og plager. Det betyr rett og slett at kompetanse på følelser er uhyre sentralt for psykisk sunnhet. Sannsynligvis kan en slik kompetanse også være gunstig og kurativt dersom man sliter med angst. I en slik prosess er det viktig å kartlegge små signaler i omgivelsene og hvordan disse eventuelt påvirker vårt indre liv. Hva er det ved en situasjon, en samtale, en film eller et sted som gjør deg urolig. Mange har en «rasjonell» forklaring på sin angst, men hvis forklaringen ikke avhjelper angsten, kan det hende man må lete videre etter andre bakenforliggende følelser. I noen eventyr eksploderer trollet hvis det kommer ut i solen, eller man klarer å gjette trollets navn. Litt på samme måte er det med menneskets følelsesliv. Dersom vi klarer å identifisere, tåle, forstå og bruke følelsene – ta dem frem i lyset og gi dem navn – er det sannsynlig at symptomene vil avta gradvis. Følelsene vil ikke eksplodere, selv om det er det vi ofte er redd for på et ubevisst plan, men følelsene vil miste sin dunkle påvirkningskraft og dermed kan vi senke alarmberedskapen noen hakk.

 

Relaterte artikler

 

 

Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Psykisk helse og fri vilje

Bilde 22 Innestengt hjerneDet er mye som kan sies om fri vilje og frihet, og dets betydning for menneskers velvære og utvikling. Et menneske som ikke er fritt kan på mange måter heller ikke sies å være ansvarlige for sine handlinger, men like mye vil det heller ikke kunne utvikle seg eller ta vare på seg selv. Denne artikkelen er et kort innblikk i sammenhengen mellom fri vilje og psykiske helse.

 

Frihet

Ordet spenner vidt og brukes om mye i vår dagligtale. Det sies at Norge er et fritt land, uten at noen egentlig definerer hva det innebærer. Vi har ytringsfrihet sier de, samtidig som de påpeker at det er enkelte ting man ikke kan si. Vi kan gjøre hva vi vil sier de, men vi kan jo ikke det, til tross for at det vi gjør kanskje bare påvirker oss selv. Det vil si, det er mange lover og reguleringer som vil hindre oss i å gjøre mye, men vi står fritt til å trosse de og risikere straffen som medfølger.

 

De fleste, når de snakker om frihet, tenker på å fjerne ytre restriksjoner. Som blant annet plass å bevege seg på, mindre lover og mindre regulering. Thomas Hobbes sa blant annet: «Enhver mann har mer eller mindre like mye frihet som han har plass til å benytte seg av». Om dette stemte, kunne man si at en fange med større celle var mer fri enn fanger med mindre celler, noe som selvfølgelig ikke stemmer.

 

Jeg vil påstå at frihet handler mer om de indre faktorer enn de ytre restriksjonene. For ytre restriksjoner, eller trusler om straff om man bryter lover og regler, kan trosses med vår frie vilje. Det betyr nødvendigvis ikke at en er mer fri om man velger å trosse trusler om straff enn de som ikke gjør det, bare at man har brukt sin frie vilje til å velge annerledes enn andre. Derimot kan man argumentere for at mennesker som vil gjøre noe, men ikke våger på grunn av trusselen om straff, ikke er like frie som de som våger å stå i mot trusselen.

 

Man kan derimot ikke klandre mennesker for å være kuet av ytre faktorer som trussel om straff. Ingen ønsker straff, og det er naturlig å ikke gjøre ting som gjør at vi risikerer det. Spørsmålet er vel hvorfor noen mennesker trosser trusselen om straff og andre ikke? Jeg tror det handler om prioriteringer, og hva man verdsetter i livet. Og der, som på alle andre plan, er vi alle forskjellige selv om vi er like.

 

Fri vilje

 

Først og fremst må vi legge noen premisser for hva vi mener med fri vilje, og hva som kan anses for å være frie valg og handlinger. Ifølge Henrik Walter (Neurophilosophy of Free Will) må tre krav oppfylles for å kunne si at fri vilje er tilstede:

 

  1. Man må ha alternativer å velge mellom. Om man ikke kan velge mellom alternativ (for hvilken som helst grunn) kan man ikke påberope seg å ha brukt sin frie vilje til å ha tatt valget.
  2. En fri handling (eller valg) vil være en handling utført av en grunn. Eksempelvis er det ikke en bevisst utført handling å slå noen under et epilepsianfall.
  3. Fri vilje krever at man er opphavsmann til handlingen eller tanken. Mennesker som blir manipulert, f.eks. hypnose, utfører handlingen, men det er ikke de som er opphavet til den.

 

For å gi et eksempel kan vi se på Sokrates. Sokrates ble stilt for retten for ugudelighet og for å ha korrumpert de yngre. (En del av hans lære gikk ut på at man skulle stille spørsmålstegn ved autoriteter, og alltid la argumentene tale en sak, ikke posisjonen til de som fremsatte de). Sokrates ble funnet skyldig og ble dømt til døden. Han fikk senere et tilbud om å rømme og dra i eksil, men avslo dette og valgte døden (av flere grunner). For utfyllende informasjon om dette, se Platons «Kriton og Faidon».

 

Valget til Sokrates oppfylles så absolutt disse tre kravene, og kan dermed sies å ha vært et fritt valg. Og han trosset trusselen om død. De aller fleste ville ha flyktet, fordi overlevelsesinstinktet i oss lever sterkt, men ville da valget vårt være basert på fri vilje til tross for at vi hadde et valg? Er det egentlig vi selv, våre tanker, som er opphavet til tanken om å flykte for å redde vårt eget skinn, eller er det et instinkt i oss som er opphavet til tanken og handlingen? Og hvor går egentlig grensen mellom vilje og instinkt?

 

Instinkt er definert som «medfødt anlegg for visse handlinger som ubevisst tjener bestemte formål, medfødt drift, naturlig tilbøyelighet«. På mange måter oppfyller ikke dette kravene til Walter i forhold til frie valg. Og dette er nært sammenbundet med psykiske lidelser, i den grad at det er ubevisste handlinger og tanker man ikke har så mye kontroll over, men som likevel påvirker vår tilværelse og vår livsførsel på avgjørende måter. Og da er man ikke lengre i besittelse av sin frie vilje.

 

Psykiske lidelser og fri vilje

 

Psykiske lidelser har lenge vært nært knyttet opp til diskusjoner om fri vilje (og moralsk ansvar) innen de filosofiske kretser. Lidelser som OCD, kleptomani, avhengighet og tourettes syndrom er svært relevante når man skal argumentere for og mot fri vilje. Harry Frankfurt beskriver i «Freedom of the Will and the Concept of a Person» at en person som lider av avhengighet ikke kan sies å være fri. Hans argument er at for å handle ut av fri vilje må man ville handlingen, men også ønske å ville handlingen. En som lider av heroinavhengighet og har vilje til å bruke heroin, men ikke ønsker å ville det, kan ikke sies å være fri.

 

Som Fader Zossima (fra Dostojevskis «Brødrene Karamsov») så elegant forklarte det:

«I know of one ‘champion of freedom’ who told me himself that, when he was deprived of tobacco in prison, he was so wretched… that he almost went and betrayed his cause for the sake of getting tobacco again.«

 

Og det samme kan man si om de fleste mindre eller mer alvorlige psykiske lidelser. De fleste mennesker gjør, eller blir hindret fra å gjøre, ting som de ønsker/ikke ønsker å ville gjøre. Og et slikt tap av frihet er alvorlig på mange plan. Ikke minst så føler man kanskje at man ikke er seg selv, eller har mistet noe av en selv. Og på mange måter så kan man heller ikke holdes ansvarlig for sine handlinger. Og mange filosofer hevder at en essensiell del av det å være et fritt menneske, er å kunne holdes ansvarlig for sine handlinger, både på godt og vondt.

 

Burde en kleptoman som har en ukontrollerbar impuls til å ta ting som ikke er sin egen holdes ansvarlig for ting han stjeler? Vårt rettsvesen har også lagt stor vekt på dette området, og det er derfor syke mennesker alltid må undersøkes om de kan holdes strafferettslig ansvarlig for sine handlinger. For essensen er at handlinger en selv ikke står bak, skal man heller ikke måtte holdes ansvarlig for. En person som er hypnotisert er ikke annet enn et verktøy for hypnotisørens valg og handlinger, rett og slett en marionett.

 

rettspsykiatriI kjølevannet av disse problemstillingene kan man lett støte på ennå flere spørsmål. Kan man si at noen er enten tilregnelige eller utilregnelige? Kan kleptomanen, heroinisten eller Anders B. Breivik for den saks skyld, plasseres i en entydig kategori, eller er deres tilregnelighet, rasjonalitet, ondsinnethet og frie vilje et spørsmål om gradering? Dette er problemstillinger som drøftes i artiklene Grensen mellom ondskap og galskap. I artikkelen Tilregnelig eller utilregnelig? løftes spørsmålet om tilregnelighet i drapssaker. Fagfolk har en tendens til å sprike i sine vurderinger med hensyn til psykiatriske diagnoser, noe som vanskeliggjør neste spørsmål om gjerningsmannen bør straffes eller behandles. I relasjon til dette finner man nok en uklar grenseoppgang i forholdet mellom Ondskap eller galskap. Når noen dreper, voldtar eller forulemper andre mennesker på skrekkelige måter, skal vi forstå det som ondskap eller psykopatologi? Har de handlet av fri vilje, eller er deres handlinger diktert av psykiske lidelser som overstyrer deres måte å tenke, føle og handle på? Neste spørsmål er kanskje ennå vanskeligere: Hva er ondskap? Dette er tema i artikkelen Ondskapens psykologi. Dette feltet er altså ylt av både etiske, moralske og følelsesmessige dilemmaer.

 

Kan man gjenvinne fri vilje? Hva gjør det med oss?

 

Det åpenbare svaret på dette spørsmålet er ”ja, det kan man”. En person som har tapt sin frie vilje, i forhold til psykiske begrensninger, kan søke hjelp for å bli frisk. Vi kan omprogrammere våre handlingsmønstre, trene oss opp til å motstå ytre påvirkninger og bli mer selvstendige. Og dette er noe av det mange av oss jobber med i terapi eller selvutvikling, nemlig å omprogrammere våre kretser, tanke- og handlingsmønstre slik at vi ikke lengre blir styrt av ubevisste eller tillærte tanker og handlinger. Og for de aller fleste er det å søke hjelp til dette et fritt valg man tar. Så det første skrittet mot å gjenvinne sin frie vilje, i forhold til psykisk helse, er faktisk å ta et fritt valg om å søke hjelp.

 

Vi er alle forskjellige, og vi reagerer alle forskjellig på det å tape vår frie vilje. Noen er kanskje ikke så bevisst selve tapet, mens andre merker et slikt tap og fanges av en eksistensiell smerte. Det kan oppleves som om man ikke lengre er hel som person. Eller så kan man føle seg mindreverdig, eller skamme seg, rett og slett fordi man ikke er fri.

 

Fellesnevneren for alle som taper deler av sin frie vilje, er derimot at man kanskje ikke utvikler seg og vokser som person, slik man burde. For å gi et lite eksempel:

 

Noen mennesker, for ikke å si de fleste av oss, sliter med det man eksempelvis kan kalle en negativ leveregel. En negativ leveregel er forankret i dypet av vårt psykologiske liv og styrer måten vi tenker, føler og handler på. (WebPsykologen har en egen side hvor man kan kartlegge eventuelle negative leveregler hos seg selv. Siden kalles «Personlighetstest og selvhjelp«). Ideen bak teorien om negative leveregler er kort sagt at vi formes som mennesker i kontakt med andre. Som barn er vi avhengig av tilbakemeldinger og samspill med omsorgspersoner for å lære å kjenne oss selv. Dersom noen av våre nærmeste medmennesker er svært kritiske, selvopptatte, truende, likegyldige, redde, sinte, urolige eller på en annen måte svikter barnets grunnleggende behov, risikerer man utviklingen av et negativt mønster som kanskje får gjenklang gjennom hele livet. De som sliter med en negativ leveregel, ender ofte opp med å gjenta de samme ubevisste handlingene gang på gang uten å vite hvorfor. Det kan kanskje oppleves som om det er frie valg og handlinger man foretar seg, men ofte er det akkurat det det ikke er. Det kan snarere dreie seg om svært ubevisste handlinger man foretar seg som en følge av tidligere opplevelser og erfaringer. Og da tar man heller ikke lærdom av de feilene man gjør. Det å være bevisst på sine feil og mangler, gjør også at man kan begynne å ta lærdom av de. Og akkurat det å lære av sine feil, ikke gjenta de, men vokse forbi og videre, er helt vgjørende i forhold til utvikling og vekst. Ellers står vi på stedet hvil og kommer ingen vei. Og akkurat derfor er det å være fri, både i tanker og handlinger, avgjørende for vår utvikling.

Camus-om-frihet-og-angst

 

Fri vilje er altså avgjørende for psykisk helse, men kan man tenke seg at mennesket også kan få for mye fri vilje? Noen filosofer mener at mennesket er dømt til frihet. I en slik kontekst er frihet forbundet med noe tungt vi må bære på våre skuldre. Kan det rett og slett hende at stor frihet betyr mye angst? Dette er tema i artikkelen med samme navn: Stor frihet og mye angst. I forhold til psykisk helse, hadde Sigmund Freud (1856-1939) (psykoanalysens far) fortrinnsvis hysteriske pasienter. Han levde i en annen tid hvor hans pasienter i større grad var tynget av sosiale dogmer og en strengere påbudsfilosofi. Deres problem var ufrihet og emosjonell undertrykkelse på grunn av kvassere kulturelle føringer og konvensjoner. I dagens moderne samfunn er det kanskje motsatt? Muligens er det nettopp for stor frihet til å velge vårt eget liv som er hovedproblemet. Det er tema i artikkelen Personlighetsforstyrrelse som moderne angst.

 

Når vi betrakter frihet i et slikt lys, begynner frihet å se ut som et fenomen vi ikke vil ha for lite av, men heller ikke for mye av. Mennesker som føler seg ufrie kan oppleve at livet dikteres av ytre omstendigheter. De føler lite innflytelse på egen situasjon, og det kan føre til at livsprosjekter mister sin mening. Livet blir noe som presser seg på utenfra, og ikke noe man selv skaper. Motsatt kan mennesket oppleve en lignende form for meningsløshet dersom friheten er for stor. Kanskje er det meningsfullt å gjøre noe for andre, følge noen regler og forholde seg til noen krav, og kanskje er det nettopp en følelse av meningsløshet som dukker opp når disse kravene uteblir, og alt er opp til en selv. Med andre ord kan frihet representere et problem, enten det nå er for mye eller for lite av den. Dette drøftes mer inngående i artikkelen Friheten og ufrihetens problem.

 

Av Tore Johnsen

 

Redigert av Sondre Risholm Liverød for WebPsykologen.no

Nevrotikeren

nevrotikerenI denne artikkelen skal vi se hvordan Stian blir sykemeldt etter en skuffelse på jobb. Han er en snill og forsiktig mann i 40-årene som plutselig rammes av et kraftig angstanfall i forbindelse med en omorganiseringsprosess på jobb. I artikkelen tar vi utgangspunkt i en teori om at Stian på en eller annen måte er følelsesmessig hemmet. I møte med konflikt og forandring får ikke følelsene et adekvat utløp, og dermed rammes han av sterke kroppslige symptomer på angst og blir sykemeldt. Følelser som ikke kommer til uttrykk på en adekvat måte, blir ofte til psykiske spenninger som kulminerer i et eller annet symptom. Det kan dreie seg om angst, depresjon, tvang eller en følelse av utmattelse. Å være følelsesmessig hemmet på denne måten, kan relateres til det som dynamisk psykologi kaller nevrose. Før vi går tilbake til Stian ser vi kort på nevrosebegrepet.

 

Nevrosebegrepet  

 

”Nevrotisk” er et begrep som brukes ganske fritt på folkemunne. I litteraturen finner vi flere forskjellige varianter av nevroser. Det skilles blant annet mellom mer forbigående nevroseformer (symptomnevroser) og nevroser som er mer vedvarende til stede i personens følelser, tanker og væremåte (karakternevrose; lettere personlighetsforstyrrelser). Nevrosen fører til subjektive plager og symptomene kan variere ganske mye. Angst, depresjon og tilbaketrekning er ikke uvanlige symptomer. Det er også vanlig å føle seg sliten og utbredt. Man kan oppleve redusert ytelsesevne i jobb og privat. Nevrosen er vesensforskjellig fra psykosen fordi ”nevrotikeren” klarer å skille mellom fantasi og virkelighet. Likevel kan en aktivert nevroseproblematikk føre til vanskeligheter i sosiale og familiære sammenhenger og innskrenke personens livsutfoldelse.

 

I moderne klassifikasjon er nevrosebegrepet forlatt som overordnet klassifikasjonsbegrep og i stedet erstattet av rent beskrivende termer, som for eksempel stemningslidelser uten psykose, fobiske og andre angstlidelser, tvangslidelser, dissosiative lidelser, somatoforme lidelser, spiseforstyrrelser, ikke-organiske søvnforstyrrelser, seksuelle dysfunksjoner og visse former for personlighetsforstyrrelser. Her er det altså snakk om veldig mange forskjellige symptombilder klassifisert under ulike kategorier i diagnosemanualen, men innenfor dynamisk psykologi vil man likevel anta at mange av de diagnostiske undergruppene har en del ”nevrotiske fellestrekk”. Det vanskelig å si noe bestemt om årsaken til nevroser, og årsaksforholdene i forhold til psykiske lidelser er som regel svært komplekse, men teori og forskning har overbevisende argumenter for at barndom, oppvekst og miljø spiller en sentral rolle i forhold til utviklingen av ”nevrotiske trekk”, men ytre belastninger (stress) er som regel også en viktig årsaksfaktor og ofte en utløsende faktor i forhold til symptomutvikling.

 

Stian blir skuffet og sykemeldt

 

Stian jobber i et bokantikvariat. Kolleger opplever ham som en varm og snill person, men han er også litt tilbakeholden og forsiktig. Han har jobbet i butikken i mange år, og problemene starter i det butikken skal utvide med tre nye avdelinger i utkanten av byen. I denne prosessen må det omrokkeres i personalgruppa, og Stian blir forbigått til fordel for en yngre kollega. Stian reagerer med et akutt angstanfall og blir sykemeldt. I forhold til en psykodynamisk forståelse av Stian og hans situasjon, kan man anta at Stian er aggresjonshemmet. Situasjonen på jobben utløste en såkalt ”angstpreget symptomnevrose”. Han ble sint og krenket over favoriseringen av den yngre kollegaen, men følelsene fikk ikke et adekvat uttrykk. Sinne var rett og slett en alt for skremmende følelse for Stian, og når han kommer i terapi handler det om å styrke hans evne til å tåle, forstå og gi uttrykk for sine følelser på en grei måte i relasjon til andre.

 

Overgangen mellom ”normal” og ”nevrotisk” er flytende. Alle har tilbøyeligheter i nevrotisk retning, og det slår ofte inn i forbindelse med stress eller andre belastninger i livet. Når indre konflikter eller sterke følelser aktiveres på en måte som ligger over terskelverdien for det vi selv har kapasitet til å tåle eller forvalte, kan vårt psykiske forsvar slå inn og ”fortrenge” følelsene som deretter omdannes til et symptom. Nr vi er i balanse og fungerer godt, har vi en viss frihet i følelsesmessige uttrykk og opplevelser. Når det dreier seg om nevrose, foreligger det tegn på hemming av spontane opplevelser og reaksjoner, sviktende energi og manglende evne til å fungere fleksibelt. Å holde følelser på bønnhørlig avstand er på sett og vis en mentalt energikrevende prosess. Det frarøver oss vitalitet og livsenergi, og vi blir som regel rammet av både utmattelse og andre ubehagelige symptomer. Nevrotikerens (over)kontrollerte følelsesliv blir en anstrengt flukt fra den indre verden, og dermed en slags selvfornektende prosess som gir alvorlige bivirkninger.

 

Ingen er egentlig helt frie for nevrotiske trekk. Vi har de alle sammen, og på sett og vis er det en del av det psykiske forsvaret som skal sørge for at vi ikke overbelastes av impulser og følelser vi ikke håndterer. Det psykiske forsvaret beskytter oss mot ”psykisk sammenbrudd”, men prisen vi betaler er ”følelser i eksil”. I selvutvikling handler det ofte om å tåle mer følelser og styrke vår evne til å håndtere følelser slik at vi i større grad makter å ha de sterke følelsene som en del av livet. Selvutvikling handler ikke om mer glede og mindre sorg, men om mer sorg og mer glede. Det handler om frihet og styrke til å føle mer. Vi utvider rett og slett vårt indre rom slik at vi har plass til å føle mer. Det betyr at vi kan være mer til stede i alle de følelsene som farger livet og gir det mening.

 

Hvor mye følelser vi tåler, handler mye om vårt oppvekstmiljø. I hvilken grad var følelser en del av kommunikasjonen i familien og hvordan lærte man som barn å kjenne sin indre verden via kontakten med foreldrene. Var følelser forbudt, flaut, uakseptabelt og skremmende eller var det stor aksept for individets følelser og et fokus på forholdet mellom den indre følelsesmessige verden og den ytre virkeligheten?

 

I videoen under snakker psykologspesialist Sondre Risholm Liverød om ”nevrotikeren” i forhold til hvordan vi håndterer følelser.

 

 

Relevante linker

 

Dersom du mistenker at du hemmes i eget liv på grunn av forhold til følelser, slik det er beskrevet i denne artikkelen, kan det hende du har nytte av å se litt nærmere på menneskets psykiske forsvarsmekanismer og hvordan disse fungerer. Da kan du eventuelt se på vår ”test av psykisk forsvar”, eller du kan lese mer om tema i følgende artikler.

 

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Hypokonderen på internett

HypokonderI det engelske språket har ordet «Cyberchondria» dukket opp som en merkelapp på en litt spesiell form for hypokondri. En cyberkonder, eller en internetthypokonder, tilbringer mye tid på internett hvor han eller hun søker opp informasjon om alvorlige sykdommer og diagnostiserer seg selv. Selvdiagnostisering på internett er et stadig mer utbredt fenomen. Cyberkondri ligger tett på det som også kalles helseangst.

 

Å lete etter informasjon om helse på nett er altså ikke uvanlig. Pew Internet & American Life Project rapportert i 2003 at søk relatert til helse beslagla 80% av den tiden en voksen amerikaner bruker på nett (Seligman, Katherine, 15. feb., 2004). Det er heller ikke så uvanlig å mistenke at vi feiler noe alvorlig galt. De fleste av oss har følt en kløende fornemmelse i hodebunnen etter å ha lest om utbrudd av lus i nærområdet, eller vi har blitt overbevist om at en rennende nese betyr at vi har svineinfluensa i perioder hvor mediene bombarderer oss med skremmende oppslag om alvorlige epidemier.

 

Frykt styrer tilværelsen på mange måter

 

Nye typer medisiner konstruerer nye lidelser og sykdomsbilder og dertil mer bekymring i befolkningen. Medier oversvømmes av nyheter som ansporer til frykt, og nettopp denne frykten ser ut til å styre mye av forbrukermarkedet. Frykt selger, og internett er en leverandør av uhorvelige mengder informasjon om alt som rører seg under solen.

 

På sett og vis er alt fra bilforsikring til medlemskap på treningssenter, fra antioksidanter til H1N1 (svineinfluensa) solgt med en viss appell til menneskers bekymring. Frykt er rett og slett en veldig effektiv faktor for å kontrollere og påvirke forbrukertrender. Å skape frykt blant mennesker, og deretter tilby en frelsende løsning, er det beste og eldste salgstrikset som finnes. I dagens informasjonssamfunn foregår dette i en langt større målestokk enn noensinne, og menneskets helse er blant de områdene hvor vi er mest sårbare.

 

Frykt er altså mye av nøkkelen til å forstå noen sider ved forbrukermarkedet samtidig som det hjelper oss å forstå viktige aspekter ved angst og ikke minst hypokondri. Det som skjer er grovt sett at emosjonelle responser driftet av frykt overstyrer vår evne til å tenke rasjonelt. Dette er prosesser som foregår i hverdagslivet, og det kan være interessant å se hvilke funksjoner som er på spill i hjernen. Hjernebarken og frontallappene er i grove trekk sete for menneskets rasjonelle tankevirksomhet. Amygdala er en liten ansamling av hjerneceller som ligger lengre ned i hjernen og stammer fra vår tidligste og mest primitive utvikling. Det er i de dypereliggende sentrene i hjernen at våre spontane overlevelsesmønstre er kodet inn via tidligere erfaringer og genetiske disposisjoner. Ved tegn på fare reagerer disse sentrene umiddelbart uten å sende en forespørsel via vår fornuft eller refleksive bevissthet. Her handler man på refleks, noe som har sørget for vår overlevelse gjennom mange år. Disse emosjonelle kretskoblingene kan overdøve hjernebarken og dermed overdøve logikken. Jospeh LeDoux er spesialist i nevrovitenskap og forklarer at mennesker som ikke var utstyrt med sterke fryktreaksjoner allerede fra tidlig alder, ikke ville overlevd lenge nok til å utvikle mer abstrakte og avanserte former for tankevirksomhet. Frykt utløser en øyeblikkelig og ikke-tenkende reaksjon i forhold til opplevde trusler. Ved å spille på frykt, kan man altså få mennesker til å reagere uten å koble inn for mye kritisk og undersøkende tankevirksomhet. På denne måten kan man skaffe seg kontroll over mennesker. Når vi sitter foran en PC skjerm og søker på sykdom og helse, er det lett at informasjonen som dukker opp (ofte på en undertone av frykt) kan aktivere de emosjonelle nivåene i vårt psykiske apparat og koble ut vår kritiske sans eller nyanserende perspektiver.

 

Overbevist om egen sykdom

 

Internetthypokondere bekymrer seg ikke bare for å få de «nyeste» sykdommene, men ofte er de allerede overbevist om at de har en dødelig sykdom før de setter seg ned foran PCen. De tilbringer timevis på nett på leting etter informasjon som understøtter deres mistanke om at de er alvorlig syke. Hver bevegelse i muskulaturen, en liten forandring i hjerterytme eller rumling i magen tolkes som «bevis» for deres selvdiagnostiserte lidelse. Istedenfor å søke etter mer nøytral informasjon som kan nyansere blide, søker de opp den informasjonen som kan bekrefte deres verste frykt.

 

Hypokondri generelt

 

Hypokondri referer til en feiltolkning av kroppens signaler. Det er en sykdom der folk føler at de har en sykdom som de i realiteten ikke har. Statens helsetilsyn sier blant annet følgende om sykdommen: «Det vesentlige kjennetegnet er vedvarende opptatthet av muligheten for å ha en eller flere alvorlige og fremadskridende somatiske lidelser».

 

Redselen varer i minst et halvt år, og medisinske undersøkelser virker ikke beroligende. Selv om man innerst inne kan mistenke at man overdriver, og lar seg anspore av fryktsomme følelser, klarer man ikke å nedregulere sin egen angst (Arnold, Bruce (2007) & Wikipedia).

 

Hvordan man skal klassifisere og diagnostiserer hypokondri er ikke helt entydig. Hypokondriske symptomer varierer mye. Noen kan gå lange perioder uten et symptomer, noen løper til fastlegen flere ganger i uken, mens andre sitter skrekkslagne hjemme foran PCen uten å oppsøke lege.

 

Antallet internetthypokondere øker

 

En amerikansk meningsmåling hevder at antall internetthypokondere økte med 37% fra 2004 til 2006, til om lag 160 millioner amerikanere (Markoff, John 24. nov., 2008). En nyere studie, utført av Microsoft, fant at 2 % av de som bruker Windows Live oppgavelinje søkte etter helserelatert informasjon. Omtrent en tredjedel av de 250 000 søkene på helse ble etterfulgt av ennå flere søk og oppfølgende spørsmål vedrørende mer alvorlige lidelser. Microsoft undersøkte også 515 av sine egne ansatte og fant at mer enn halvparten rapporterte avbrudd i sine daglige aktiviteter på grunn av medisinske søk om alvorlige sykdommer (Markoff, John 24. nov., 2008).

 

Tiltrekkes av «skremmende» språk 

 

Det viser seg at informasjon som gjør mest bruk av «skremmende» språk får mest oppmerksomhet på Internett. Forskerne, Eric Horvitz og Ryen White fant at søkemotorenes rangeringer av relevant informasjon påvirket cyberkonderi eller internetthypokondri. Det betyr at de sidene eksempelvis Google vurderer som mest aktuelle vil få flest besøk da de kommer høyest opp på listen over relevante treff. Når det er sider med mest «skremmende» språkbruk som høster mest oppmerksomhet, er det også mer sannsynlig at Google fronter disse sidene fordi logaritmene til Google har fanget opp at det er noe folk vil ha. Et søk etter «hodepine og smerte» var like eller mer sannsynlig å lede mennesker til nettsider som beskriver sjeldne og alvorlige tilstander enn sider som beskriver mer moderat og «godartet» informasjon hvor hodepine eksempelvis kobles til koffein og mindre alvorlige årsakssammenhenger.

 

«Folk har en tendens til bare å se på de første par resultatene. Hvis de finner ‘hjernesvulst’ eller ‘ALS’ (Lou Gehrig sykdom) bruker de det som utgangspunkt,» sier Horvitz. Det å hoppe til de verste mulige konklusjoner er en grunnleggende menneskelig atferd forteller forskere på området.

 

Folk har tilgang til medisinsk informasjon, men ikke alltid evner eller mulighet til å filtrere informasjonen på en rasjonell eller moderat måte. Dette forteller blant andre de som drifter en nettside for de med helseangst, Health Anxiety Support (Vardigan, Benji, 28. may, 2009).

 

Data på dette område viser at såkalt «symptom surfing» forsterker ubegrunnede bekymringer. En irritert mage kan ha mange tusen årsaker, men når man er sterkt fokusert på sine symptomer og surfer nettet på en bølge av bekymring, finner man gjerne informasjon som gir grobunn for noe som nærmer seg dødsangst. Med andre ord et klassisk eksempel på ikke å se skogen for bare trær.

 

Horvitz minnes sin egen erfaring med hypokondri. Det er et ganske vanlig fenomen blant medisinstudenter. Det kalles ofte for «medical schoolitis» eller «andre år syndrom». Det betyr at medisinstudentene i perioder tror at de har én eller flere av de tilstandene de leser om i lærebøkene (Markoff, John 24. nov, 2008).

 

Horvitz husker at han konsulterte sin lege overbevist om at han hadde en sjelden og uhelbredelig hudsykdom. Da legen forlot rommet, ble journalen liggende igjen på pulten, og Horvitz så sitt snitt til å se på legens notater. Der stod det: «Eric er medisinstudent, og han har lest mye.»

 

«Tilgjengelighetsbias»

 

Pew Internet Project fant at 75% av amerikanerne som driver helse søk på Internett ikke sjekker datoen eller kilden til den informasjonen de forholder seg til. Andre faktorer som bidrar til grunnløs helsefrykt er blant annet såkalt «base rate forsømmelse» og «tilgjengelighetsbias.» (Usborne, Simon 17. feb., 2009).

 

Horvitz forklarer at base rate forsømmelse er en vanlig menneskelig feilslutning hvor visse typer bevis får folk til å tro at noe er sannsynlig, selv om de faktiske sjansene for at det inntreffer er veldig lav. Hvis en frisk person under 35 år har brystsmerter, er det lite sannsynlig at det er relatert til hjertet, men fordi det er så mye informasjon på nett som kobler brystsmerter til hjerteproblemer, henledes man lett til å tenke at man har et problem med hjerte. Man glemmer rett og slett at en slik antagelse er lite sannsynlig.

 

Skjevhet i forhold til tilgjengelighet refererer til en tendens hvor mennesker antar at sannsynligheten for noe er høy bare fordi det dukker opp i vår oppmerksomhet. Horvitz sier at hundrevis av skremmende, alvorlige og usannsynlige sykdomsbilder og sammenhenger man ser på internett gjør første-års medisinstudenter av oss alle. Mye av problemet handler om vår evne til å filtrere informasjonen, samtidig som noe av informasjonen er dårlig.

 

Melissa Woyechowsky er en «internetthypokonder» som lot seg lure av tilgjengelighetsbias. «Jeg var på internett og en MS annonse dukket opp. Jeg tenkte: «Det er et tegn.» Denne typen tenkning er vanlig hos hypokondere: Det dreier som om et slags overtroisk tankemønster med innslag av tro på karma og lignende. En bruker av Helse Angst sine støttesider forteller at det å lese ordet «kreft» betyr for henne at hun har det, eller at det er på vei (Vardigan, Benji 28. may, 2009).

 

Melissa snublet til slutt over et nettsted om angstlidelser og innså at hennes problem kunne være angstrelatert snarere enn multippel sklerose. Antidepressiv medisin har hjulpet Melissa en del, men først og fremst trekker hun frem online støttegrupper som den viktigste hjelpen. Hun har selv grunnlagt en støttegruppe for helseangst på nett.

 

På den måten har Melissa fått mye hjelp via internett, og det synliggjør kanskje et viktig dilemma. Helsesøk er ikke nødvendigvis en dårlig ting. Dr. Pauline Brimblecombe sier at Internett har gjort det mulig å bli mer opplyst i forhold til hgelse og medisin. Det har skapt pasienter som er mer interessert i sin egen helse, noe som gjør at de også «ser etter seg selv» og sine symptomer på internett, både på godt og ondt (Vardigan, Benji 28. may, 2009).

 

Internett er både opplysende og angstprovoserende

 

Mange leger hevder at Internett kan være en nyttig og god kilde for informasjon om helse og «folkeopplysning», mens andre fremhever de negative konsekvensene som oppstår når folk oppsøker legekontoret stive av skrekk med med ikke-relevante utskrifter fra nett.

 

Microsoft har gjort noen studier med den hensikten å gjøre søkemotorene til bedre «rådgivere». Det er viktig fordi folk har en tendens til å behandle søkemotorene som om de var menneskelige eksperter eller som om de var spesialister i medisin. Målet er å skape søkemotorer som kan veilede i medisinske spørsmål, slik at folk i litt mindre grad ledes inn mot det verst tenkelige (Markoff, John 24. nov., 2008).

 

The Health on the Net Foundation (HON) var tidlig ute på dette området. Foreningen ble grunnlagt i 1995 i Genève, og da satte de opp en del føringer for 6500 helsenettsteder. Nettstedene er enige om å vise informasjon på en ansvarlig måte og informere leserne om deres formål og vise til kilder for den informasjonen de tilbyr. Administrerende direktør, Celia Boyer, forteller at de 60 forskerne som skapte HON skjønte at internett ville bli brukt, ikke bare av forskere og vitenskapsmenn, men også av allmennheten. De innså også at internett kunne bli et farlig medium å hente helseinformasjon fra, blant annet fordi at hvem som helst kan fylle nettet med informasjon (Usborne, Simon 17. feb., 2009).

 

HON driver også Medhunt, en søkemotor som utelukkende samler resultater fra klarerte nettsteder. De jobber også med en type filter man kan bruke sammen med Google og andre søkemotorer for å skjerme seg fra spekulativ eller unyansert informasjon.

 

Slike «smarte» søkemotorer kan kanskje forebygge eskalering av helseangst og avhjelpe de som lider av «internetthypokondri eller «cyberkondria». I en verden hvor vi hele tiden advares mot farene ved dette eller hint, er helsefrykt nok en bør vi kan legge til den gjennomsnittlige persons stress og angst indekser.

 

Støttegrupper på nett er også et tveegget sverd. Når en internetthypokonder poster et innlegg i et forum med likesinnede, kan det i verste fall hende at han får stor oppslutning om sine bekymringer på en ikke-nyansert måte. På den annen side kan godt organiserte og seriøse nettsteder ha mye erfaring og gi mennesker god hjelp og støtte. Slike støttegrupper og nettsider er som regel lett tilgjengelige og man kan være anonym, noe som gjør det lettere for folk å henvende seg.

 

Hypokondri og stigmatisering

 

Noen mener også at stigma knyttet til hypokondri er en stor del av problemet både i forhold til diagnostisering, forskning og behandling. Forskeren, Brian Fallon, hadde problemer med å få rekruttert og henvist pasienter fra legene fordi mange var redd for at pasientene skulle føle seg avvist eller latterliggjort (Seligman, Katherine, 15. feb., 2004).

 

Hypokondri og andre psykiske plager

 

Hypokondri er ofte knyttet til andre psykiske plager og mentale tilstander. Dersom man klarer å identifisere hypokondri som et angstproblem, er det ofte lettere å få pasienter til å ta imot adekvat hjelp. Fallon løste problemet med å tilby hjelp til folk med «sykdomsbekymringer».

 

I Norge er det den kjente psykiateren, Ingvard Wilhelmsen, som er blant de ledende fagfolkene i forhold til hypokondri. Han driver en egen hypokonderklinikk i Bergen hvor han behandler et hundretalls pasienter hvert år. Wilhelmsen er også en svært god og morsom foredragsholder. Med kløktig retorikk viser han mennesker hvordan de stadig henfaller til en slags magisk tankegang i forhold til bekymring og uro.

 

Wilhelmsen forteller blant annet om en dame som bruker all sin tid på foruroligende tanker vedrørende sin sønn, spesielt når han er ute og flyr. Denne moren (med en sønn på 40 år!) er helt nedkjørt av angst og uro hver gang hennes sønn er på reisefot. Bekymringene hennes avtar som regel når flyet har landet, og da antar hun at sønnen overlevde som følge av hennes iherdige bekymring. Hun tror simpelthen at hun på magisk vis kan holde et fly i luften med sin egen bekymring. Det er omtrent som å anta at man er Gud. Det denne bekymringsfulle moren heller ikke tar innover seg, er at sjansen for en ulykke er større på bilturen til og fra flyplassen, enn det er for en ulykke i luftrommet. Med andre ord bekymrer hun seg attpå til på feil sted.

 

Wilhelmsen baserer mye av sin behandling på en form for kognitiv terapi. Målet er å appellere til de rasjonelle nivåene i menneskets psykologi, og deretter la disse nivåene avsløre ”galskapen” på de lavere eller magiske nivåene i vårt psykiske apparatur. På denne måten vil vår mentale økonomi opparbeide seg et stadig sterkere overskudd av rasjonelle livsorienteringer, noe som videre demper vår uro og unødvendige bekymringer. Dersom man vil drive egenterapi eller terapi med seg selv, kan man gjøre på samme måten: Rett og slett forsøke å avsløre seg selv ved hjelp av rasjonell fornuft og logisk sans. Finn tankefellene som fører til angst, enten det dreier seg om tilgjengelighetsbias eller det vi kalte «base-rate forsømmelser».

 

Her er et innlegg fra WebiHealth.com som gir en grei beskrivelse av Cyberchondria.

 

 

Kilder

Seligman, Katherine (February 15, 2004): “Imaginary maladies online / Internet spreads ‘cyberchondria’;” The Chronicle [online]. Retrieved from
http://articles.sfgate.com/2004-02-15/living/17410960_1_health-fears-health-information-pew-internet

Arnold, Bruce (2007): “Cyberchondria;” Caslon Analytics [online]. Retrieved from http://www.caslon.com.au/cyberchondrianote.htm

Markoff, John (November 24, 2008): “Microsoft Examines Causes of ‘Cyberchondria’ ;” The New York Times [online]. Retrieved from http://www.nytimes.com/2008/11/25/technology/internet/25symptoms.html

Vardigan, Benji (May 28, 2009): “Hypochondria: Fear of illness is the illness itself, and health information on the Internet is fueling the phobia;” Consumer Health Interactive [online]. Retrieved from http://health-healthresources.caremark.com/topic/hypochondria

Usborne, Simon (February 17, 2009): “Cyberchondria: The perils of internet self-diagnosis;” The Independent [online]. Retrieved from http://www.independent.co.uk/life-style/health-and-families/features/cyberchondria-the-perils-of-internet-selfdiagnosis-1623649.html

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sosial fobi

sosial fobiFrykt i møte med farer representerer en normalreaksjon. Men når vi reagerer med frykt på situasjoner som egentlig ikke er farlige, hender det at vi kaller det for angst. På sett og vis kan man si at angst er frykt på avveie. Fobi er et annet ord på malplassert frykt.  Ordet fobi stammer fra phóbos som betyr «frykt» eller «sykelig frykt». Det er med andre ord er en irrasjonell, intens og vedvarende frykt for visse situasjoner, aktiviteter, gjenstander, dyr eller mennesker. Det viktigste symptomet på denne lidelsen er et overdrevent og urimelig ønske om å unngå det man frykter. Det finnes mange ulike fobier, og i denne artikkelen skal vi se på sosial fobi.

 

Fra naturens side er vi sosiale vesener og sosiale situasjoner dominerer mange aspekter av livet. Derfor er sosial fobi en av de mest hemmende fobier man kan lide av. Å være engstelig i møte med sosiale situasjoner er ganske vanlig, og selv om man kan føle seg litt utrygg i samspill med andre, kvalifiserer det ikke nødvendigvis for en sosial angst diagnose. Å være sjenert eller tilbaketrukket i samvær med andre tilhører en del av normalvariasjonen blant mennesker. Det først når den sosiale angsten blir så sterk at man unngår sosiale situasjoner eller lider seg gjennom dem med et betydelig ubehag, at man kan snakke om diagnosen sosial fobi. I diagnosemanualen, ICD-10, beskrives symptombilde ved sosiale fobier som følger:

 

«Frykt for å bli kritisk gransket av andre mennesker, som fører til unnvikelse av sosiale situasjoner. Mer gjennomgripende sosiale fobier er vanligvis forbundet med lav selvfølelse og frykt for kritikk. De kan komme til uttrykk som rødming, skjelving på hendene, kvalme eller vannlatingstrang, og pasienten er av og til overbevist om at en av disse sekundære angstmanifestasjonene er det primære problemet. Symptomene kan gå videre til panikkanfall.»

 

Hvor mange sliter med sosiale fobier?

 

Om lag 7% av menn og 9% av kvinner lider av en slik ekstrem angst i forhold til sosiale situasjoner. Sosiale fobier er en av de vanligste fobier og påvirker 3-13% av vestlige befolkninger  (Merck Manual, 2009, Apr. 24). Det er mer sannsynlig at menn utvikler den alvorligste formen som etter hvert kan grense mot det man kan kalle en engstelig og unnvikende personlighetsforstyrrelse.

 

 

Selvkritisk og bekymret

 

Personer med sosial fobi er bekymret for å bli flaue, ydmyket eller skamfulle som følge av sine handlinger eller prestasjoner i sosiale sammenhenger. De blir smertelig sjenert og nærmest fortært av frykt. En overdreven selvbevissthet gjør at de ikke kan fungere som normalt. De analyserer og bekymrer seg i en slik grad at ingenting kan skje spontant eller uten grublerier og engstelse. Ved sosiale fobier har man mistet evnen til å kunne være seg selv, umiddelbart til stede og «flyte» med i det sosiale livet. Som mennesker næres vi i det sosiale når vi klarer å komme inn i en slags selvforglemmende tilstedeværelse sammen med andre, noe som selvfølgelig krever trygghet på mange plan.

 

Noen mennesker har bare fobi mot konkrete ting som offentlige taler eller å spise foran andre. Mens noen personer blir engstelige i enhver sosial interaksjon.

 

 

Ulike typer av sosial fobi

 

Grovt sett kan man kanskje dele sosiale fobier inn i to hovedkategorier. Den ene handler om samhandling med andre, mens den andre er mer prestasjonsorientert.

 

Sosiale fobier med bakgrunn i en slags prestasjonsangst inkluderer de som blir engstelige ved tanken på å gjøre noe foran andre, slik som å spise, snakke eller jobbe.

 

Interaksjonelle fobier omhandler de menneskene som er grunnleggende engstelige for å måtte snakke med eller på annen måte engasjere seg med folk.

 

Sosiale fobier kan også utvikle seg på grunn av andre forhold som ulike handikap, fedme, Parkinsons sykdom eller andre synlige skavanker (Benjamen, Marina PhD., 2005, Jan. 5). Å være annerledes eller føle seg annerledes kan ofte utvikle uro i mistrivsel i sosiale settinger (Se artikkelen Jeg føler meg annerledes og utenfor).

 

 

Kriterier for sosial fobi

 

Å være sky eller sjenert er ikke det samme som sosial fobi, men noen sjenerte mennesker kan utvikle en så sterk sosial angst at de kvalifiserer for diagnosen. Kriteriene for en sosial fobi diagnose inkluderer:

 • En vedvarende frykt for at du vil bli studert og bedømt eller at du vil handle på en måte som gjør deg til latter ovenfor andre.

 • Svært høye nivåer av angst i sosiale situasjoner

 • De som lider av sosial fobi har selv en forståelse for at deres frykt er unormalt høy og overdreven.

 • Man unngår sosiale situasjoner

 • Forstyrrelser i dagliglivets aktiviteter på grunn av angst

(Mayo Clinic, 2009, Aug. 28)

 

Atferdsmessige symptomer på sosial fobi

 

• Unngåelse av sosiale situasjoner

 • Unngåelse av øyekontakt

 • Tilstrebe seg på ikke å snakke til andre

 • Begrense normale aktiviteter for å imøtekomme angsten

 • Sliter med lite selvsikkerhet i flere sammenhenger

 • Negativ selvfølelse

 • Dårlige sosiale ferdigheter

 (Mayo Clinic, 2009, Aug. 28)

 

 

Fysiske symptomer på sosial fobi

 

• Rødming

 • Kalde og klamme hender

 • Forvirring

 • Diaré

 • Vanskeligheter med å snakke

 • Hjertebank

 • Muskelspenninger

 • Kvalme

 • Mye svette

 • Vaklende stemme eller stamming

 • Skjelving eller risting

 • Urolig mage

(Mayo Clinic, 2009, Aug. 28)

 

 

Emosjonelle symptomer på sosial fobi

 

 • Ekstrem og livsforstyrrende angst

 • Intens frykt for å bli i sosiale situasjoner med fremmede

 • Frykt for situasjoner der du kan bli dømt

 • Frykt for at andre vil legge merke til ubehaget

 • Overfølsomhet for kritikk

 • Lav selvfølelse

 • Konstante bekymring knyttet til forlegenhet og ydmykelse

(Mayo Clinic, 2009, Aug. 28)

 

 

 Risikofaktorer for sosial fobi

 

 • Bor i et vestlig land

 • Å være kvinne

 • Å ha familiemedlemmer med tilstanden

 • Å ha kontrollerende eller overbeskyttende foreldre

 • Mobbet eller ertet som barn

 • Å ha en historie med familie konflikt eller misbruk

 • Å ha en reservert, sjenert eller tilbaketrukket «temperament»

 • Opplever store sosiale forventinger eller krav i forhold til arbeid og lignende

 

Sosial fobi kan føre til at folk saboterer sin utdanning, karriere og relasjoner (Mayo Clinic, 2009, Aug. 28). Det kan også føre til alkohol- eller narkotikamisbruk, depresjon og selvmord.

 

Sosial fobi er en lidelse som ofte begynner allerede i barndommen, men det kan også utvikle seg senere. Det er også en lidelse som kan komme og gå gjennom hele livet. Angsten kan avta i styrke i noen faser, mens andre ganger slår den til med overveldende styrke. Livsomstendigheter, følelse av mestring og selvtillit er faktorer som spiller inn på graden av sosial angst. Uten behandling vil sosial fobi redusere livskvaliteten betydelig.

 

 

Behandling for sosiale fobier

 

Eksponeringsterapi er den mest vanlige og effektive atferdsterapiformen for sosial fobi (Merck Manual, 2009, Apr. 24). Det dreier seg om refleksjon rundt egen frykt kombinert med eksperimenter hvor man møter utfordrende situasjoner i passe doser. Man konstruerer vanskelige situasjoner hvor man måler og undersøker sin egen angst på en detaljert måte. Det skaper mer bevissthet rundt egen reaksjonsmønster og tankerekker, samtidig som man får mer erfaring med håndtering av utfordrende situasjoner.

 

Kognitiv atferdsterapi (CBT) kan også hjelpe folk til å utfordre og endre negative holdninger, tanker og fryktsomme følelser (Mayo Clinic, 2009, Aug. 28). 

 

Medisiner

 

Antidepressiva og angstdempende medisiner kan til en viss grad avhjelpe symptomer på sosial fobi. Man bør imidlertid ikke kun ta medisiner for å dempe symptomer på sosiale fobier (Hauser, John MD, 2006). Medisiner bør kun fungere som et eventuelt supplement til terapi. Av og til kan antidepressiva og angstdempende preparater sammen med beta-blokkere hjelpe mennesker til å komme i terapi eller hjelpe dem til å gjennomføre eksponeringsterapi. Det må igjen presiseres at medisiner i første rekke handler om å dempe eller kontrollere symptomer, og sjelden kurere sykdommer. Dermed bør vi i mange sammenhenger betrakte medisiner som et avhjelpende verktøy i en terapeutisk prosess, men sjelden som en varig og endelig løsning på et psykologisk problem.

 

 

Selvhjelp

 

Det finnes også en rekke selvhjelpsteknikker i forhold til sosiale fobier. Her handler det om å ta små skritt på veien mot et mer sosialt liv. Slike selhjelpsstrategier kan for eksempel dreie seg om følgende (Hauser, John MD, 2006):

 • Spise ute med en nær og betrodd venn

 • Å være i øyekontakt med andre

 • Starte samtaler

 • Be om hjelp fra en butikk ansatt

 • Vise interesse for andre ved å stille dem spørsmål om deres liv

 • Lese avisen for å finne temaer til samtale.

 • Praktisere avslappende øvelser eller stressmestringsteknikker

 • Bli med i en støttegruppe

 • Gjøre en lystbetont aktivitet for å omgå angst og bekymring

 

 

Kilder

 

Benjamen, Marina PhD. (2005, Jan. 5). Anxiety: Social Phobia. Psych Central [online]. Retrieved March 22, 2010 from  http://psychcentral.com/disorders/anxiety/social_phobia.html

Goleman, Daniel. (2003). Destruktive følelser – hvordan kan vi håndtere dem? En vitenskapelig dialog med Dalai Lama. Oversatt til dansk av Leleur, Annette & Pedersen Frank Robert. Borgens Forlag, Danmark.

Hauser, John MD (2006). Treatments for Social PhobiaPsych Central [online]. Retrieved March 22, 2010 from  http://psychcentral.com/lib/2006/treatments-for-social-phobia/

Mayo Clinic (2009, Aug. 28). Social anxiety disorder (social phobia). Mayo Clinic [online]. Retrieved March 22, 2010 from http://www.mayoclinic.com/health/social-anxietydisorder/DS00595/METHOD=print

Merck Manual (2009, Apr. 24). Phobic Disorders. Merck Manual [online]. Retrieved March 22, 2010 from http://www.merck.com/mmhe/print/sec07/ch100/ch100e.html

NIH (2007). Always Embarrassed: Social Phobia (Social Anxiety Disorder). National Institutes of Mental Health [online]. Retrieved March 22, 2010 from http://www.nimh.nih.gov/health/publications/social-phobia-social-anxiety-disorder/index.shtml

 

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
 Sumei Lee FitzGerald
WebPsykologen.no