Kategoriarkiv: Personlige Erfaringer

Her ønsker vi at mennesker med viktige personlige erfaringer i forhold til mental helse kan dele sine opplevelse, synspunktet eller meninger.

Det psykologiske bryllupet

Alternativt bryllupI vårt sekulariserte samfunn har religion mistet mye av sin betydning. Kirken er ikke lenger den eksistensielle bærebjelken i folks liv. Tidligere var kirken sete for åndelig utøvelse, tro og meningsfulle ritualer forankret i et kristent trossystem med 2000 års ansiennitet. I dag er det snarere slik at kirken først og fremst besøkes ved begravelse, bryllup, dåp, konfirmasjon og eventuelt i høytider. Ettersom mennesker i stadig større grad mister troen på de guddommelige doktriner, er det også flere som velger å legge høytidelige anledninger som bryllup utenfor det kirkelige samfunn. Muligens er det slik at mennesker som ikke har noen sterk forankring i religion opplever de kristelige vigselsseremoniene som fremmedgjørende?

 

Alternativet er som regel en langt mer formell vielse besørget av en jurist. Når man velger å inngå ekteskap mediert av en dommerfullmektig på tinghuset, er det igjen mange som opplever at den store begivenheten mister sin høytidelighet. De sterke følelsene som er på spill når to mennesker velger å leve i ekteskap, kan raskt miste litt av sin glød ved et slags kontraktsmøte i regi av offentlig forvaltning.

 

Dermed oppstår det kanskje et tomrom mellom borgerlig og kirkelig vigsel. Den borgelige varianten mangler emosjonalitet og verdige ritualer, mens kirkens ritualer oppleves som tomme ord og handlinger for mennesker som ikke har noen tilknytning til det kristelige budskap. Det var først da jeg ble spurt om å holde en bryllupsseremoni i kraft av mitt yrke som psykolog, at jeg virkelig ble oppmerksom på dette tomrommet. Ideene til brudeparet var at en psykolog både kunne si noe personlig, men også noe betydningsfullt om forholdet mellom mennesker og familieliv.

 

Dette oppdraget fikk meg til å tenke mer på forholdet mellom religion og psykologi. Det fikk meg til å se mer på menneskets behov for ritualer og meningsfulle fortellinger om livet, og ikke minst utfordringer knyttet til dette hos mennesker som ikke finner troverdighet i religiøse doktriner. I følgende vil jeg drøfte disse problemstillingene i tilknytning til ”det psykologiske bryllupet”.

 

 

Behovet for ritualer

 

Ritualer kan ha mange funksjoner. Det befester rutiner, skaper forutsigbarhet, markerer samhørighet og gjør gruppens samhandling mer effektiv. Innenfor religion gir ritualer en følelse av kontroll, disiplin, anstendighet og det befester gjerne en høytidelig stemning. På den måten gir ritualer også en følelse av betydning. Både klær, stil, musikk og opplesning av bestemte fraser i det religiøse samværet er som regel ganske forutsigbart. Det skaper en annen form for ro og kollektiv selvkontroll som igjen anstifter en slags opphøyd stemning som skiller seg fra hverdagslivets mer impulsive normalitet. Det i en slik setting at det mer spirituelle griper mennesket og besørger en åndelig dimensjon ved livet.

 

Mange kirkesamfunn og religioner har alle disse elementene, men i moderne tid kan det hende at selve innholdet eller budskapet som ligger innbakt i rammene rundt fellesskapet har mistet noe av sin betydning for mange mennesker. For de som ikke lenger har noe forhold til de religiøse fortellingene, mister de religiøse seremoniene sin kontekst, og da risikerer man at de rituelle handlingene virker meningsløse eller fremmedgjørende.

 

I et stadig mer sekularisert samfunn, er det mange som ikke har et religiøst fellesskap som omdreiningspunktet i livet. Det betyr ikke at behovet for en mer åndelig dimensjon ved livet har avtatt hos det moderne mennesket, men det er sannsynlig at de søker åndelighet på andre måter og gjennom andre fortellinger om livet. I denne artikkelen ser vi hvordan psykologi kan bidra i en slik sammenheng. Kanskje har psykologien fortellinger som kan skape en meningsfull ramme rundt livet, og kan det brukes ved høytidelige anledninger som for eksempel bryllup?

 

 

Moderne religiøsitet

 

Den moderne æra har belyst, avklart, avslørt, demystifisert, desillusjonert, konstatert og demytologisert den menneskelige situasjon. I vitenskapens navn er mennesket og verden plukket fra hverandre. I dag har mange liten tiltro til ”de store fortellingene”. Tradisjonelt sett har søkende mennesker som leter etter mening med livet, betydningsfulle symboler eller et bilde på håp og positiv kraft, funnet religion som et eksistensielt holdepunkt og en åndelig forklaringsmodell på livets mysterier. Når disse fortellingene gradvis vannes ut, er det sannsynlig at kirken mister noe av sin posisjon. Den frekventeres ved høytidelige anledninger, men jeg tror at mening bak de kirkelige seremoniene har gått tapt for mange mennesker, og dermed oppstår en skygge av ritualisme over blant annet bryllupsseremonier. Ritualisme refererer rett og slett til et sett handlinger som utføres uten at man vet hvorfor. Det er et handlingsmønster man følger blindt fordi det er diktert av en annen eller forankret i rudimentene av en kulturell forventing. Det oppleves rett og slett meiningsløst og fordummende når den opprinnelige konteksten har mistet sin status som fellesmenneskelig forankringspunkt.

 

Brudeparet som henvendte seg var to ”(post)moderne” mennesker. De hadde ingen Gud, men snarere en type åndelighet de erfarte innenfra – en følelse. For dem var valget om ekteskap basert på en slags erkjennelse av at dagens krav til individualitet og selvstendighet ga grobunn for en ubehagelig ensomhet. De ønsket seg et betydningsfullt og ”hellig” fellesskap. Individualismens forherligelse av selvstendigheten viste seg å ha en del bivirkninger i form av lengsler, savn, ensomhet og frykt. De hadde møtt og konfrontert sin egen avhengighet, og funnet viktig styrke i sitt kjærlighetsforhold. Dette forholdet ville de markere og feire på en verdig måte.

 

Kanskje er noe av det viktigste for mennesket å ha en sammenhengende og betydningsfull opplevelse av seg selv og sitt liv. Religion kan besørge dette behovet, men for dette brudeparet hadde de religiøse fortellingene mistet sin betydning for lenge siden. De etterspurte i så henseende en alternativ fortelling som kunne harmonere med deres kjærlighetsforhold samt gi en form for gjenklang hos den inviterte forsamlingen. Denne fortellingen måtte i tillegg knyttes sammen med et sett ritualer som virket meningsfulle i lyset av den fortellingen som skulle besørge sammenhengen i bryllupsseremonien. Trolig har psykologien mange ”historier” som kunne gi brudeparet et solid narrativ å bygge sitt ekteskap på. Det ville også være avgjørende at fortellingen inkluderte brudeparet på en litt mer personlig måte, og at man fant en symbolikk som kunne illustrere hele feiringen av ekteskapet på en meningsfull måte for å unngå fremmedgjørende ritualisme. ”Vårt fellesskap handler om følelser, og er det ikke nettopp det psykologen jobber med,” spurte brudeparet da de henvendte seg. Spørsmålet er om tanker og allegorier fra den psykologiske litteraturen kan tilby det brudeparet er ute etter.

 

 

Bryllupshybriden

 

Brudeparets ønske kan kanskje virke absurd. De så for seg en høytidsstemt seremoni uten religiøse assosiasjoner, mens det var en dommerfullmektig som administrerte selve vielsen i forkant. Bryllupsseremonien skulle holdes på en klippe i Hellas. De fortalte at den greske mytologien lå som et historisk slør over den plassen de hadde forelskets seg i. Det innledet en samtale om de greske gudene Apollon og Dionysos, men brudeparet ønsket altså å forankre seremonien i et psykologisk narrativ.

 

I en psykologisk oversettelse assosieres det dionysiske med fest, spontanitet og fri flyt av begjær og følelser. Dionysos var på mange måter Guden for det følelsesmessige. Apollon var derimot guden for det fornuftige. Det Apollinske dreier seg primært om selvkontroll, beherskelse og en slags tilbøyelighet til grubling og logiske analyser. I følge Nietzsche er det nettopp kampen mellom Dionysos og Apollon som befester det han kaller tragediens fødsel. Denne tragedien uspiller seg på mange plan. Den gjør seg gjeldende i samfunnslivet og i enkeltmennesket og i forholdet mellom mann og kvinne. Dypest sett er kampen mellom Dionysos og Apollon et bilde på en evig konflikt eller et paradoks i menneskets tilværelse: Nemlig følelser versus fornuft og tilknytning versus selvstendighet. I så henseende er dette kanskje et ”psykologisk” tema som virker meningsfullt ved inngåelse av ekteskap.

 

Kvinner forbindes gjerne med følelser og menn med fornuft. Det feminine står ofte som symbol for emosjonell tilknytning, og det maskuline representerer ikke så sjelden fornuften eller den logiske analysen. Brudeparet hadde lest boken som heter ”Menn er fra Mars, kvinner er fra Venus” av den amerikanske psykoterapeuten John Gray. Her portretteres noen ganske grove stereotypier med henblikk på menn og kvinners stresshåndtering. Grays idé er at kvinner vil snakke om problemene, selv om de vet at snakkingen ikke vil løse problemet i seg selv. Menn vil kun snakke om et problem dersom det kan føre til en løsning. Når mannen innser at samtaler om problemet ikke løser noe, trekker han seg heller tilbake for å tenke, mens kvinnen løper etter for å snakke. Gray setter opp noen ganske grove generaliseringer mellom menn og kvinner, men hvis man kan se bort i fra dette, er det i bunn og grunn en ganske viktig fortelling om to ulike måter å håndtere stress på: Snakke om det, eller trekke seg tilbake i egne tanker. Ekteskapet er en ”institusjon” som skal romme et nært forhold mellom de maskuline og de feminine kreftene, og i følge Nietzsche kan det ende i tragedie.

 

I tradisjonell psykoanalytisk forstand vil man forklare denne forskjellen mellom menn og kvinner som en følge av forskjellige modningsprosesser hos gutter og jenter. Gutters modningsprosess er betinget av separasjon fra moren for å utvikle maskulinitet og selvstendighet, mens jenters utvikling ikke er avhengig av en tilsvarende separasjon for å utvikle sin kvinnelige individualitet. Dette betyr grovt sett at maskulinitet defineres i kraft av separasjon og selvstendighet, mens det feminine defineres i kraft av tilknytning, noe som videre kan anstifte en underliggende frykt for intimitet hos gutter, og en underliggende frykt for separasjon hos jenter. Av den grunn kan man anta at gutter finner sine største utfordringer når det kommer til intime forhold, mens jenter har sine største utfordringer i forhold til egenrådighet og selvstendighet. I vår kultur innser vi stort sett at de feminine og de maskuline verdiene er like viktige, og ekteskapet er en arena hvor utfordringen er å utnytte hverandres styrker og avhjelpe svakheter.

 

Brudgommen beskriver bruden som varm og omsorgsfull med gode evner til å få andre til og føle seg vel og ivaretatt. Brudeparet ønsket å symbolisere dette gjennom en rød drink. Brudgommens mest fremtredende egenskaper var blant annet lojalitet. Han beskrives som rettferdig og har evnen til å holde hodet kaldt i de fleste situasjoner. Bruden beskriver ham som stabil og staut, noe som gjør ham til en person man føler seg trygg på. I forlengelsen av dette omtales han som fornuftig og handlekraftig. I denne konteksten ble blå naturlig nok symbolet for det maskuline prinsipp, fornuft og klokskap. Brudeparet ønsket å bygge denne fargesymbolikken inn i noen enkle ritualer hvor de drakk av hvert sitt glass og senere blandet drinkene i et større krus. Fargen på ekteskapet ble i så henseende lilla, og symbolsk sett blir det en forening av det feminine og det maskuline, fornuft og følelser, Apollon og Dionysos på en måte som gjennom forskjellighet skaper helhet. På et mer jordnært nivå møtes to mennesker som kan utfylle hverandre.

 

Et annet relevant og høyst ”psykologisk” tema i forbindelse med ekteskap, handler om ”kjærlighetens filosofi”. Kjærlighet er også et tema som kan utforskes på en meningsfull måte ved hjelp av psykologisk litteratur. Freud forstod langt på vei kjærlighet som infantile behov for omsorg og ivaretakelse. Kjærligheten var på sett og vis blind fordi den ikke våget å erkjenne ”virkeligheten”. I Freuds teorier fantes det knapt en ekte form for kjærlighet, nettopp fordi kjærligheten ikke hadde respekt for virkeligheten. Dersom det likevel fantes en ”ekte” kjærlighet, måtte den forstås i en helt annen filosofisk ramme i følge Freud. Jung mente derimot at det også fantes en ekte kjærlighet som ikke var bundet av barnslig avhengighet, men snarere noe som tilhørte de spirituelle nivåene i menneskets utvikling.

 

Psykologien er åpenbart full av fargerike og tenksomme fortellinger som kan skape en meningsfull ramme rundt inngåelse av ekteskap. Eksistensiell psykologi kan også danne et utmerket bakteppe for tematikken rundt kjærlighet, samhørighet og ekteskap.

 

 

Vår åndelige søken

 

Dersom Yalom (denne utg. 2007) har rett når han hevder at ”sammenbinding er en god fellesnevner for alle former av samtidens åndelige søken” (p. 47), er det ikke utenkelig at psykologien kan spille en viktig rolle. Det kan hende at ”det psykologiske bryllupet” kan fungere som et eksempel på et område hvor psykologiens fortellinger om menneskets eksistensielle grunnvilkår kan gi en form for ”åndelig føde”. De som ikke har sin åndelighet forankret i en ekstern Guddom, men snarere erfarer spiritualitet som en indre følelse, mangler kanskje et språk og en praksis for ”sammenbinding”.

 

Historisk sett har nok religion vært ”the only game in town” i forhold til menneskets eksistensielle behov. Jeg tror imidlertid at psykologien kan by på vel så meningsfulle samtaler om livet og døden, som et alternativ for dem som ikke vil forplikte seg til religiøs metafysikk.

 

 

Kilder

 

Gray, John (2007). Menn er fra Mars, og kvinner er fra Venus. Damm.

Yalom, Irvin (2007). Religion og psykiatri. Forord av Skårderud, Finn. Arneberg. (Anbefales!)

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

IKS møter WebPsykologen privat

Intervju med webpsykologenPå sensommeren 2010 får WebPsykologen en henvendelse fra Interessegruppa for Kvinner med Spiseforstyrrelser (IKS). IKS drifter et magasin som heter Kvinnekraft og de ønsker et intervju med WebPsykologen. Jeg kommer derfor i samtale med en skribent for bladet som heter Helene Larsen. Vi har mange korrespondanser hvor vi drøfter psykisk lidelse, behandling og helbredelse. Helene er også interessert i hvordan behandlere tenker om terapi og mental helse, og vår dialog ender med et slags portrettintervju som ble publisert i Kvinnekraft (nr. 3, september 2010).

 

Jeg hadde en god opplevelse i møte med Kvinnekraft. Jeg fikk mer innblikk i deres måte å arbeide på og en større forståelse for selvhjelpsgrupper. Hele prosessen ble derfor en konstruktiv og lærerik affære. I etterkant henvendte jeg meg til Kvinnekraft for å spørre om jeg kunne dele intervjuet med leserne på WebPsykologen, hvorpå de umiddelbart ga sin godkjennelse. Deres hensikt ligner på sett og vis WebPsykologens hensikter, nemlig å nå ut til så mange som mulig med budskap om mental helse. Før jeg gjengir intervjuet, vil jeg kort skrive noen linjer om IKS for dem som ikke kjenner denne organisasjonen.

 

 

Interessegruppa for Kvinner med Spiseforstyrrelser (IKS)

 

Interessegruppa for Kvinner med Spiseforstyrrelser er en medlemsorganisasjon for kvinner som har eller har hatt spiseforstyrrelser. De driver en ganske omstrakt virksomhet hvor de yter hjelp og støtte i mange fasonger. Blant annet iverksetter de selvhjelpsgrupper hvor mennesker med lignende problemstilling samles for å støtte hverandre og ta opp kampen sammen. Basert på erfaring og ønske om forbedring, opererer gruppene i mange byer rundt om i hele Norge. IKS står ofte bak som en slags oppstartshjelp for disse selvstendige gruppene, noe som i seg selv er en verdifull innsats.

 

Menneskene bak IKS er ikke behandlere, men definerer seg som medmennesker med ekspertkompetanse på det å leve med og arbeide seg ut av en spiseforstyrrelse. Derfor er det flers som synes det er lettere å oppsøke IKS enn helsevesenet når de har problemer. Det faktum at mange nettopp oppsøker IKS snarere enn psykisk helsevern, kan blant annet fortelle oss at erfaringskompetanse spiller en viktig rolle, og at helsevesenet kanskje bør sikte mer på ansettelse av erfaringskonsulenter.

 

Alle som arbeider i IKS har taushetsplikt. Det er en viktig ting å formidle i forhold til trygghet og ivaretakelse.

 

I følge IKS innebærer selvhjelp at personer med felles problemer kommer sammen, deler erfaringer og støtter hverandre på veien til bedre livskvalitet. De har sin egen definisjon av spiseforstyrrelser som lyder slik:

 

Spiseforstyrrelser handler om å bruke mat og kontroll av mat som midlertidig løsning på forskjellige livsproblemer. I IKS har vi denne generelle definisjonen:

Man har en spiseforstyrrelse når tanker, følelser og handlinger i forhold til mat, kropp og vekt går utover livskvalitet og fungering i hverdagen.

Det finnes ikke noe absolutt punkt for når vanlig opptatthet av ernæring og helse glir over i et forstyrret forhold til mat, kropp og følelser. Det er en glidende skala fra nyttårsslankeren via personen med et problematisk forhold til mat og til en fullt utviklet spiseforstyrrelse.

Det unaturlige forholdet til mat, kropp og vekt er symptom på følelsesmessige og personlige problemer. Å overspise, sulte, kaste opp og tvangstrene brukes bevisst eller ubevisst i forsøk på å unngå problematiske og uoversiktlige tanker og følelser.

 

Mitt møte med IKS imponerte meg. Det er en organisasjon med ildsjeler, erfaring og omtanke. De har en innholdsrik hjemmeside du finner på www.IKS.no, og man kan kontakte dem på telefon 22 94 00 10 dersom man har behov for å snakke med noen om sine problemer i forhold til kontroll og mat.

 

Jeg hadde mest kontakt med Helene Larsen som var skribent for Kvinekraft, og hun viste seg å være profesjonell og imøtekommende. Jeg er takknemlig for møte med IKS, og takknemlig for at de lar meg poste intervjuet som handler om mental helse, psykologens opplevelser, innblikk i terapi, forståelse av terapi og helbredelsesprosesser og mye mer.

 

 

Intervju med WebPsykologen ”privat”

 

(Det er to initiativtakere til WebPsykologen.no: Janne Risholm Liverød og Sondre Risholm Liverød. I følgende Intervju er det Sondre som uttaler seg.)

 

 

Du jobber til daglig i psykisk helsevern for voksne, og samtidig driver du webpsykologen. Er WebPsykologen en fritidssyssel?

 

Det startet som en hobby og et ønske om å formidle psykisk helse til så mange som mulig. Dessuten er jeg svært glad i å skrive, og dermed får jeg utløp for mine kreative impulser i noe jeg selv synes er meningsfullt, og håper at andre kan ha interesse og nytte av. WebPsykologen som et nettmagasin om selvutvikling og mental helse er noe jeg brenner for, og det er et prosjekt i rask vekst.

 

 

Tar du med deg private erfaringer når du møter mennesker i jobben din?

 

 Når det gjelder hvorvidt jeg tar med meg egne erfaringer i møte med klienter, er svaret et ubetinget ”Ja”. Jeg tar i alle fall med meg mitt eget følelsesregister som jo er tett knyttet opp til mine egne livserfaringer. Jeg bruker ikke mine egne erfaringer, men jeg bruker mine egne følelser som utgangspunkt for empati og forståelse av den andre. Jeg forstår andre mennesker på bakgrunn av en slags fellesmenneskelig følelseskomponent. Man kjenner til en viss grad igjen de fleste følelser, og jeg tror det er på den bakgrunn man nærmer seg andres psykologiske landskap. Hvis jeg blander inn mine egne erfaringer i konkret forstand, tror jeg at jeg mister min ”åpne holdning” og forkludrer min forståelse av den andre.

 

Noen lidelser og opplevelser er imidlertid vanskeligere å forstå enn andre. Jeg tror eksempelvis at schizofreni er vanskelig å behandle fordi deres subjektive opplevelsesverden ofte skiller seg så mye fra det fellesmenneskelige at man ikke når inn eller klarer å etablere en bæredyktig allianse. Schizofrene føler seg ofte fremmed og annerledes, og dette symptomet blir også en utfordring i terapi, nettopp fordi folk flest vanskelig kan leve seg inn i noe som skiller seg så mye fra deres egne emosjonelle responser og opplevelser av tilværelsen. Melankoli og nedstemthet vet alle hva er, men hvordan det oppleves å ha radiosendere i hodet, samtidig som man blir avlyttet av Pentagon, er ikke umiddelbart like enkelt å relatere seg til.

 

Det er Sondre og kona Janne som står bak webpsykologene, sammen med stadig flere samarbeidspartnere. Både Sondre og Janne har psykologjobb ved siden av artikkelskriving, tv-produksjon og samfunnsdebatt på WebPsykologen

 

 

Hva er drivkraften? Hvor finner dere kreftene fra?

 

Vi drives av interesse for skriving og et brennende ønske om å gjøre psykologifaget relevant, interessant og anvendelig for folk flest. I tillegg vil vi forsøke å utvide vår egen horisont ved å etablere samarbeid med skribenter og psykiatrisk helsearbeidere fra andre kulturer. Blant annet har vi allerede et godt og gjensidig berikende samarbeid med en terapeut fra India og en sosiolog fra Pakistan. Disse menneskene lever og praktiserer tett på en forståelse og innsikt i menneskets natur som skiller seg fra vestens måte å betrakte mennesket på. Ved å forfatte artikler sammen med disse menneskene (co-forfatterskap), håper vi at våre ”psykologi historier” bærer med seg ”noe annet” i tillegg til det den vestlige psykologien har å by på.

 

 

 Hva gjør du for å føle deg bra?

 

Jeg skriver, leser, hører på lydbok (for tiden Knausgård) og er sammen med min datter på ett år, min kone og andre jeg er glad i. En kombinasjon av familie, venner, samfunnsengasjement, jobb og egne prosjekter er det som gir meg livskraft og glede.

 

     

 Hva er med på å holde deg frisk tenker du?

 

Sammen med det nevnte er det i tillegg trening. Ellers tror jeg hovedpoenget med et hvert liv er å skape mening. Livskvalitet handler ofte om evnen til å ta styring på eget liv, og investere betydning i det man driver med. Jeg er opptatt av å gjøre ting som er viktig for meg selv. Det kan høres egoistisk ut, men på den måten får jeg mye overskudd og dermed har jeg mer å gi til min familie og de menneskene jeg møter i jobb og på fritid.

 

 

Du jobber med mennesker med angst, depresjon og personlighetsforstyrrelser. Hva har disse menneskene til felles når de har det som vanskeligst?

 

En følelse av å mangle innflytelse på eget liv. Jeg tror mange sitter fast i en posisjon hvor de har mistet troen på egne evner, og dermed blir livet noe uforutsigbart som bare skjer. Det motsatte er en posisjon hvor man hviler i en positiv selvfølelse og en ide om at jeg kan skape mitt eget liv; jeg kan forme tilværelsen og skape mening for meg selv og andre. I tillegg sliter mange med en selvfølelse som ikke er forankret i en solid identitet. Som regel har det skjedd noe i deres liv som har skapt utrygghet, og dermed lever de på en slags alarmberedskap hvor følelsene svinger og evnen til å regulere følelsene hemmes av selvusikkerhet. Det er sannsynligvis uhyre slitsomt, hvorpå livet blir en kamp.

 

 

Jeg leter etter bedring og håp når jeg intervjuer Sondre. Hvilke fellestrekk finner du når du begynner å se bedring?

 

Mennesker som sliter psykisk har ofte forskjellige psykologiske forsvarsstrategier, noe som på en eller annen måte hemmer dem i relasjon til andre. Når man blir tryggere på seg selv, avtar disse strategiene og man føler seg friere i møte med vedkommende. Slik merker jeg bedring. Jeg føler en større grad av gjensidighet ovenfor min klient. Balansen i forholdet blir annerledes og jeg merker at klienten tar mer ansvar og bebor en indre styrke som manglet i den vanskelige fasen. Det er ikke lenger et så tydelig skille mellom hjelper og hjelpetrengende, men mer likhet. Relasjonen endrer seg, og da kan det være på tide å avslutte terapien. I tillegg mener jeg til en viss grad at mennesker endrer utseende etter hvert som de får det bedre med seg selv. Det er vanskelig å definere, men jeg ser på sett og vis en indre trygghet som lyser ut av personen, og det gjør folk vakre. At skjønnhet kommer innenfra er kanskje en klisjé, men jeg mener at det er helt sant.

 

 

Hvordan er det å oppleve at behandlingen fungerer, at personene du jobber med får det bedre?

 

Det er en slags rolig følelse som skaper en mer uanstrengt atmosfære. Jeg føler som regel en form for respekt og ydmykhet. Jeg er likevel forsiktig med å la mine egne følelser styres av ytre omstendigheter. Jeg føler som sagt en slags godhet, men jeg er opptatt av at min egen selvfølelse ikke skal være avhengig av hvorvidt terapien lykkes eller ikke. Da tror jeg at terapiprosjektet styres av mine behov, snarere enn at klienten eier prosessen.

 

Jeg forsøker å ikke ta med meg jobben hjem, nettopp fordi jeg tror det ødelegger min funksjon som terapeut. Jeg kan føle med folk, men ikke overta deres følelser eller la meg bekymre av dette i for stor grad. Dersom Al Gore hadde fått angst og mistet søvnen på grunn av global oppvarming, hadde han ikke kunnet gjort noe med problemet. Jeg beundrer hans gode balanse mellom engasjement og nærvær, samtidig som han holder en passe distanse slik at han ikke lammes som menneske og forkjemper for en ”grønn mentalitet”. Det gjelder å holde en viss avstand for å kunne være til hjelp, men det er ikke det samme som å ikke bry seg. Jeg mener snarere at det er den beste måten man kan bry seg på.

 

 

 Hvordan opplever pasientene dine fremgang?

 

Jeg tror fremgang i terapi ikke er en plutselig følelse, men snarere en snikende fornemmelse. En pasient i fremgang merker kanskje den økende grad av respekt, og ikke minst den glede andre får av deres nærvær. Jeg tror forbedring handler om å oppdage at man er verdifull og har betydning, og dermed noe å gi til andre. Man løfter på sett og vis blikket opp og ser utover, snarere en ned i bakken. Jeg tror altså at mennesker merker forbedring i relasjon til andre. Sannsynligvis får de mer ut av sine mellommenneskelige forhold etter hvert som bedring manifesterer seg. I tillegg tror jeg de føler en sterkere grad av indre trygghet og en følelse av å være agenter i eget liv. Fri fra usikkerhet og avhengighet av andre, og sterke nok til å skape sitt eget liv og installere mening i gode livsprosjekter.

 

 

Hvordan er det når pasienter tilsynelatende ikke blir bedre?

 

Det er selvfølgelig ikke spesielt tilfredsstillende, men jeg forsøker å ikke gi det alt for stor plass i meg personlig. Dersom jeg ble nedfor og veldig lei meg av dårlige resultater, hadde jeg ikke orket å jobbe med dette.
Likevel blir jeg ofte dypt berørt og bedrøvet når jeg ikke kan bistå mennesker som lider, men denne følelsen er på sett og vis et tegn på at jeg bryr meg om vedkommende, og dermed er den både god og vond på en gang. Jeg fokuserer da på den gode følelsen.

 

 

Livet er balanse mens vi går. Med eller uten armene ut. Hvordan balansere mellom å være proff terapeut og medmenneske?

 

Autensitet. Være så tilstedet som mulig og gi uttrykk for egen forståelse for det som foregår på en så ærlig og respektfull måte som mulig. Hver gang man kvier seg for noe eller føler seg presset, har man mistet seg selv og terapiprosessen står i fare. Til syvende og sist handler det om at man selv er i god balanse, og derfor er det viktig for meg å passe på at jeg har plass til å gjøre ting som gir meg glede og påfyll, hver dag!

 

 

 Hva opptar deg i hverdagspsykologien?

 

Språkspill og ulike verdensanskuelser. Jeg er opptatt av hvordan de møtes og hvordan de misforstår hverandre. Jeg leter på sett og vis etter broer mellom ulike livsorienteringer som ofte kommer i konflikt. De ser jeg rundt meg, og jeg finner dem i meg selv.

 

 

Den berømte tidsklemma klemmer også psykologer. Går hjulene av og til for fort? Skulle du ønske du hadde mer tid i hverdagen?

 

Jeg liker ikke å kjempe mot tiden. Det gir meg bare høyt blodtrykk. Derfor tilstreber jeg å ikke kjempe i mot. Kampen koster for mye krefter, og det gjør at jeg får gjort mindre. Av den grunn streber jeg etter å ikke la meg fange av for mye krav eller behov for bekreftelse gjennom det jeg gjør, får til eller ikke får til. Jeg forsøker så godt jeg kan å frigjøre meg fra tidsklemma, da jeg dypest sett mener det er mitt ansvar å prioritere. Dette klarer jeg imidlertid ikke alltid, og som regel ønsker jeg meg mer tid med min datter, min kone, og de jeg er glad i, og mer tid til å skrive. Mer enn det vil jeg egentlig ikke ha ut av livet.

 

 

Hva legger du vekt på når du møter mennesker? Håndtrykk, øyekontakt, samtale, respons?

 

Magefølelse. Ingen spesifikke psykologiske trekk eller mystiske analyser. Jeg merker og føler på relasjonen og forsøker å justere meg der etter. Merker jeg usikkerhet, hos meg selv eller den andre, er jeg opptatt av å forstå samtidig som jeg streber etter å skape trygghet.

 

 

Da du var student for å bli psykolog, hva var motivasjonen? Hva ville du oppnå?

 

Jeg var opptatt av filosofi, men studerte psykologi med filosofiske briller, for å få en jobb. Jeg liker å skrive og er interessert i samspill mellom mennesker. Psykologi føltes derfor som et naturlig valg. Det virket også tilfredsstillende med en jobb hvor jeg kunne hjelpe andre, men jeg må innrømme at det ikke var hovedgrunnen til at jeg valgte psykologi i en alder av 20 år. Drømmen var kanskje å bli forfatter.

 

 

 Har du nådd noen av disse målene?

 

Ja. Jeg skriver mye, leser mye og klarer å kombinere dette med nær kontakt til de som står meg nærmest. I tillegg gir det meg overskudd som jeg tror gir seg til kjenne i det at jeg elsker jobben min. Jeg jobber i gruppeterapi og gleder meg til hvert møte. Jeg liker ideen til Carl Gustav Jung som sier at både terapeut og klient må engasjere seg og beveges for å oppnå noe nytt. Det betyr at en terapitime som ikke beveger meg, men gjennomføres på autopilot, ikke har noe for seg. Jeg er ydmyk og svært takknemlig for alle de menneskene jeg møter i min jobb som har våget å bevege seg sammen med meg i terapi. Jeg tror at hver gang jeg vokser litt på en positiv måte i jobbsammenheng, gjør jeg det sammen med en klient og på grunn av vårt helt spesielle prosjekt. Jeg opplever jobben som et berikende samarbeid, og det tror jeg er klinikerens største ”frynsegode” og terapiens gave.

 

 

Hvor går veien videre?

 

Nå skal jeg snart jobbe med barn og ungdom for å få litt ny erfaring. Hittil har jeg kun jobbet med voksne i psykisk helsevern. Jeg er også veldig opptatt av å videreutvikle WebPsykologen og har mange ideer og prosjekter i så henseende.

 

 

 Hvis du kunne forandret én ting i norsk helsevesen, hva ville du forandret?

 

Tungrodde byråkratiske og administrative krav som spiser opp verdifull og direkte kontakt med klienter.

 

 

Hvilke verdier setter du høyest, privat?

 

Åpenhet som grunnlag for en fri dialog. Aksept for følelser i alle retninger. Evnen til å forankre identitet på ”innsiden” slik at det ikke er sosial status, utseende og prestasjoner som betinger vår følelse av verdi. Jeg ønsker dette for meg selv og alle de jeg er i kontakt med. Når jeg lykkes med noe av dette selv, gir det psykologisk overskudd, rom for mer kjærlighet til familie, venner og livet. Da merker jeg overskudd som gir meg mer sorg og mer glede. Jeg våger rett og slett å føle mer, og det bader tilværelsen i sterkere farger. De samme verdiene er viktige i arbeidslivet.

 

 

Har du noen fremtidige planer for videreføring/videreutvikling av WebPsykologen.no?

 

Absolutt! Jeg håper at WebPsykologen vil vokse og bli en arena hvor mennesker engasjerer seg i psykologiske spørsmål både på et individuelt nivå, og på et samfunnsmessig nivå. Jeg håper at WebPsykologen kan bevege, engasjere, inspirere, provosere, motivere og generelt sett skape bevegelse i det psykologiske landskapet på en modig måte sammen med leserne. Så vidløftig er mine håp for WebPsykologen. For å få til det, må vi strekke oss ut mot lesere som lar seg engasjere og dermed henger seg på debattene på vår facebook-side og diskusjonene som foregår under artiklene på WebPsykologen. Poenget er å samle ulike meningsytringer for å utvide horisonten og dermed muligheten for vekst og utvikling.

 

Helene avslutter vår samtale med følgende:

 

  • Jeg føler vi har samlet noen perspektiver, meninger og synsvinkler som fikk meg til å se frem og tilbake, og runder av. Webpsykologen får besøk av meg igjen. Man kan lese eller engasjere seg i debatter og artikler. Jeg fikk i hvert fall lyst til å være en del av noe større med alt mitt lille!

 

 

Og WebPsykologen vil takke Helene for gode spørsmål og innspill som krevde en del ettertanke…

 

Materialet er som nevnt reprodusert med tillatelse fra IKS og deres magasin Kvinnekraft.

 

Av Helene Larsen & 
Sondre Risholm Liverød

WebPsykologen.no

 

Deler av dette materialet er lånt og publisert her med tillatelse fra IKS og Kvinnekraft.