Kategoriarkiv: Medikamentell behandling

Av og til er psykiatriske medisiner en del av behandlingen for psykiske lidelser. Vi ser på bruksområdet, og drøfter kontroverser i forhold til psykofarmaka.

Depresjon og medisiner

Depresjon og medisinerFor å bli regnet som en lidelse med behov for medisinsk behandling, må depresjonen overstige den kortvarige melankolien vi alle føler når vi ikke når målene våre eller møter motbør i livet. Likevel rammer depresjon svært mange av oss, og i noen tilfeller trenger man medisiner i behandlingen. Antidepressive medikamenter virker på serotonin, norepinefrin og dopamin, men hvordan de egentlig påvirker menneskets nevrokjemi er ganske komplekst. Det finnes ulike typer virkestoffer som fungerer på litt forskjellige måter. I denne artikkelen skal vi drøfte medikamentell behandling ved depresjon, og samtidig undersøke hva som kjennetegner en depresjon.

 

 

 

De mest karakteristiske kjennetegnene ved klinisk depresjon er:

 

  • Symptomer som er på et nivå hvor de forstyrrer appetitten, søvnmønsteret eller daglige aktiviteter.

 

  • Symptomer må dessuten gjøre seg gjeldende daglig (eller nesten daglig) over en periode på to uker eller lenger.

 

  • For at den primære diagnosen skal være depresjon, og ikke depressive symptomer som ledsagerfenomen til en annen lidelse, kan ikke det depressive symptombilde skyldes stoffmisbruk. Det kan heller ikke være direkte knyttet til tapet av et familiemedlem eller en nær venn (Merk: noen vil også inkludere andre stressfaktorer i livet, som for eksempel at man mister jobben eller får stilt en medisinsk diagnose). Depressive reaksjoner som følge av slike ytre hendelser og påvirkninger regnes ikke som en klinikk depresjon, men snarere som en slags normalreaksjon på belastning eller en tilpasningsforstyrrelse.

 

  • Primær depresjon kan ikke være resultatet av en annen medisinsk sykdom – som for eksempel hypotyreose. En medisinsk historie bør ekskludere hormonelle årsaker før man starter behandlingen av depresjon med medisiner. (Man bør også vurdere tidligere bruk av medikamenter før man starter medisinsk behandling).

 

De som lider av depresjon vil som regel rapportere om enten nedsatt humør (dyp håpløshet) eller en manglende evne til å fungere i samfunnet. Det siste er ikke på grunn av mangel på vilje, men snarere et uttrykk for den pågjeldende depresjonen. For den depressive pasienten føles det som en ukontrollerbar fysisk og mental likegyldighet. Tendens til tiltaksløshet og apati varierer fra ekstrem tretthet til åpenbar isolering og tilbaketrekning. Pasienter vil rapportere at de ikke lenger finner glede i aktiviteter som tidligere var fornøyelige. Livet virker tomt og meningsløst, og det er lite eller ingen ting som gir pasienten glede eller antenner noen form for vitalitet.

 

Det moderne paradigmet for en biologisk forståelse av depresjon, dreier seg blant annet om tre nevrotransmittere og deres funksjoner i hjernen. Uttrykket, ”kjemisk ubalanse”, brukes ofte for å beskrive ”ustabil” fungering i forhold til forskjellige nivåer av disse nevrotransmitterne. Dette kan imidlertid være et ganske misvisende uttrykk siden det ikke finnes en ”balanse” man kan måle, bortsett fra en reduksjon av symptomer. Fraværet av depresjon er dermed uttrykk for en «god balanse», mens tilstedeværelse av depressive symptomer kan være et uttrykk for en «ubalanse» i menneskets nevrokjemi. Dette er viktig fordi, i motsetning til blodsukkernivået (ett enkelt målbart nummer), så må man være en utdannet profesjonell behandler for å kunne vurdere individuelle pasienter og den eventuelle effekten av medikamentell behandling. Den omtale ”kjemiske ubalansen” er altså ikke synlig på måleinstrumenter, men må utredes på bakgrunn av en klinisk vurdering som bygger på godt kjennskap til depresjon og differensialdiagnostiske overveielser.

 

 

Nevrotransmittere

 

Serotonin, norepinefrin og dopamin er tre nevrotransmitterne som er hovedmålet for flere av de antidepressive midlene. Selv om det er et kjent faktum at depresjon er relatert til de forskjellige nivåene av disse nevrotransmitterne (herfra kommer uttrykket ”kjemisk ubalanse”), så er ikke dette nivåforholdet fullstendig belyst. Som et eksempel kan en deprimert pasient vise lavere nivåer enn normalt av norepinefrin og reagere positivt på et legemiddel som øker norepinefrinnivået. At det gir en antidepressiv effekt er ganske logisk og forståelig. Derimot viser det seg at andre pasienter med depresjon har høyere nivåer enn normalt av norepinefrin, og dermed blir det litt mer komplisert å utlede et entydig forhold mellom årsak/virkning og hvordan nivåer i ulike nevrotransmitere påvirker en depressiv tilstand.

 

Sammenhengen er altså langt i fra enkel og heller ikke fullstendig klarlagt for legevitenskapen. Hjernen inneholder 30 nevrotransmittere og utgjør derfor en veldig kompleks arena av nevrokjemisk samspill. Behandling er til dels basert på resultater. Ofte må man prøve ut flere legemidler for å finne et som virkelig fungerer. Selv med et stort antall tilgjengelige medikamenter, så vil 30 % av pasientene ikke oppleve varig lindring ved hjelp av medisiner.

 

 

Virkestoffer i medikamenter mot depresjon

 

  • Trisyklisk antidepressiva (Tri-cyclic Antidepressants) (TCA) er den første klassen av medisiner som fortrinnsvis ble brukt for å behandle depresjon. Disse medisinene ble introdusert på markedet på slutten av 1950-tallet.  TCA brukes for å behandle alvorlig depresjon eller depresjon som har vist seg vanskelig å behandle. Bruken av TCA er dog begrenset på grunn av betydelige bivirkninger, som inkluderer skjelvinger og ujevn hjerterytme.TCA øker serotonin og norepinefrin (i stor grad) i tillegg til dopamin (noe svakere). De har en antihistamineffekt og interagerer med alkohol. I lave doser brukes de av og til som sovemedisin.

 

  • Monoamine oxidase Inhibitorer (MAOI) er legemidler som blokkerer foretagendene til monoamine oxidase. Monoamine oxidase er enzymet som bryter ned serotonin, norepinefrin og dopamin (i tillegg til andre nevrotransmittere). Ved å blokkere dette enzymet holder MAOIene naturlige nevrotransmittere i det synoptiske knutepunktet lenger, noe som avstedkommer en større effekt på de transmitterne eller det nivået av transmittere som til enhver tid befinner seg i ”systemet”. MAOIer, akkurat som TCAer, har mange bivirkninger, noe som begrenser bruken av dem. Blokkeringen av monoamine oxidase forekommer nemlig i hele kroppen, og ettersom nedbrytingen av aminer forebygges ved bruk av MAOIer, oppstår det gjerne en opphopning. Ved bruk av slike medikamenter bør man unngå mat som inneholder tryptamin og tyramin. Det er også veldig mange andre legemidler som metaboliseres gjennom amine oksidasjoner, og pasienter som tar MAOIer må sjekkes for vekselvirkning.

 

  • Selective Serotonin Reuptake Inhibitors (SSRI) eller serotonin reopptakshemmere representerer en nyere klasse av medikamenter som jobber med å holde tilgjengelig serotonin lengre i det synaptiske knutepunktet. Det skjer ved å redusere tempoet for serotoninets reabsorbering til nevronet. I motsetning til MAOIer og TCAer, som blant annet blokkerer nedbrytningen av serotonin, så har SSRIer i hovedsak en  tendens til å påvirke seratoninnivået (selv om dette varierer fra legemiddel til legemiddel). Sammenlignet med MAOI og TCA, så har denne typen medikamenter (SSRI) veldig få bivirkninger som gjør seg så gjeldende at man må avslutte medisineringen. Dette gjør dem ofte til førstevalget for depresjon, og mange av de som selv ikke er spesialister på området, føler seg likevel komfortable med å gi ut resepter på disse legemidlene.

 

  • Serotonin-norepinefrine reuptake inhibitorer (NSRI) representerer en enda nyere klasse av medikamenter som også brukes i behandlingen av depresjon. En advarsel: Siden virkestoffet i de forskjellige kategoriene har forskjellige måter å virke på, men likevel avstedkommer omtrent samme resultat (økt mengde synoptiske nevrotransmittere), så kreves det at man går gjennom en slags ”renselsesperiode” før man bytter medisiner. Tenk på hva som ville skje hvis en pasient tok en MAOI sammen med en SSRI. Nevrotransmitteren, serotonin, ville både blokkeres i forhold til nedbryting (MAOI) og i forhold til reabsorbering (SSRI). På grunn av dette må pasienter avvennes før de kan starte opp på en annen medisin. Dette kan bety en periode uten noen behandling, og det er sannsynlig at pasientene vil få tilbakefall før virkestoffet i den andre medisinen begynner å fungere.

 

 

Atypisk depresjon og depresjon som er motstandsdyktig for behandling

 

Virkestoffene som er nevnt ovenfor regnes alle som tradisjonelle antidepressive midler, og flesteparten av pasientene over store deler av verden får dem av sin fastlege (60+%). Atypisk depresjon og motstandsdyktig depresjon (to eller flere forsøk med medikamentell behandling har mislykkes) krever vanligvis behandling hos en psykiater eller en psykolog som har erfaring og utdanning når det gjelder mer alvorlige tilfeller av depresjon.

 

Ofte vil man da prøve medisiner som vanligvis ikke klassifiseres som antidepressive midler (benzodiazepiner eller atypisk antipsykotika). Eksempelvis kan atypisk depresjon reagere positivt på litium, men slike intervensjoner må foretas av spesialist. I tillegg til dette vil samtaleterapi utgjøre en sentral del av behandlingen. I tilfeller av dyp depresjon brukes dessuten elektrosjokkterapi.

 

Depresjon er fremdeles en sykdom som trenger bedre behandlingsmuligheter. Medisiner er ikke alltid en fullgod behandling, og psykofarmaka er et område hvor forskningen må jobbe videre for å tilegne seg mer kunnskap. Transkranial magnetisk stimulering hvor man bruker en elektromagnet for å generere magnetisk puls som stimulerer deler av hjernen er også et spennende område som krever mer forskning. Det samme gjelder såkalt Magnetic seizure therapy (MST) som innebærer induksjon av et slags ”anfall” under narkose ved hjelp av høyfrekvent repeterende transkranial magnetisk stimulering. Det er også viktig å fokusere på reduseringen av negative reaksjoner siden pasienter med depresjon mest sannsynlig vil gå på medisiner i flere måneder. Trenden er at nyere virkestoffer i medikamentell behandling enten er mer spesifikke eller har mindre bivirkninger enn før.

 

Jeg vil også påpeke at medisiner som regel fungerer symptomnedsettende, men i mange sammenhenger handler en depresjon om lav selvtillit og negative erfaringer som gir grobunn for negativt tankegods. Pasienter med depresjon har i så henseende en tendens til å tolke tilværelsen og egen verdi i negative retninger, noe som ikke kan ”fjernes” med medisiner, men krever andre terapeutiske intervensjoner. Medisiner endrer ikke nødvendigvis negativt tankegods, men det kan skape en symptomlette som gir pasienten anledning til å se på seg selv og sin situasjon på nye måter. Derfor vet vi at behandling av litt mer kompliserte depresjon som regel krever en kombinasjon av eventuelt medisiner og samtaleterapi. Det er heller ikke alltid at medisiner er en nødvendighet for tilfriskning.

 

Mer om samtaleterapi

 

I artikkelen Hva er psykoterapi kan du lese mer om essensen og grunntrekkene i samtaleterapi som behandlingsform. I artiklene Hva er gruppeterapi og Selvutvikling og gruppepsykoterapi drøftes behandling i gruppe mer inngående. Begge artiklene forteller noe om hvilke typer problemer og forventinger man kan ha til ulike typer psykoterapi.

 

Psykoterapi eller psykofarmakaI tillegg til profesjonell hjelp kan man gjøre mye på egenhånd gjennom såkalt selvhjelp. Spesielt depressive tilstander og angst kan i mange sammenhenger avhjelpes en god del gjennom egen innsats. I artikkelen Bli kvitt angst og depresjon med følelsespsykologi ser vi for eksempel på den terapeutiske metoden som kalles affektbevissthet og hvordan man kan praktisere dette på egenhånd. Som vi har sett i denne artikkelen vil behandlingen av psykiske lidelser ofte involvere både medisiner og psykoterapi, noe vi tematiserer i artikkelen Psykoterapi eller psykofarmaka.

 

 

 

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød &
William Morrison

 
WebPsykologen.no

 

 

Denne oversettelsen er gjort av Mari Rowland og
viderebearbeidet av Sondre Risholm Liverød.

Copyright © 2010 WebPsykologen.no. Denne artikkelen er opphavsrettslig beskyttet etter lov om opphavsrett til åndsverk m.v. – åndsverkloven – av 12. mai 1961. Publisering, kopiering og annen distribusjon av teksten er ikke tillat uten godkjenning fra WebPsykologen.no. Ta kontakt dersom det er spørsmål eller ønske om en avtale i forhold til dette.

En pille for alt

psykisk sykdom biologi barnDe brede forklaringsmodellene taper terreng

 

Min utgangshypotese er at psykologer er flinke til å sjonglere mange perspektiver, tanketradisjoner og innfallsvinkler i håndteringen av den menneskelige tilværelse. Fordi vårt fagfelt er plassert mellom samfunnsvitenskap, humanvitenskap og naturvitenskap, må vi forholde oss til sannhetskriterier fra ulike vitenskaper. Det gir psykologen et slags koldtbord av perspektiver i møte med mennesker, noe som legger grunnlaget for empati, respekt og dyptgripende forståelser av individet og samfunnet for øvrig. Samtidig skaper det en ydmykhet for sannheters relative karakter, og det resulterer i en forsiktig mentalitet som sjelden forhaster seg i sine uttalelser. I verste fall blir psykologen sittende i en taus, forståelsesfull og reflekterende posisjon, noe som kanskje er intellektuelt sofistikert, men samtidig svært ubehjelpelig når det handler om å promotere faget, uttale seg i offentligheten og fungere som tydelige støttespillere for mennesker i nød. I møte med progressive markedskrefter og medisinpsykiatriske perspektiver, som tilbyr raske løsninger på vanskelige problemer, risikerer den reflekterte psykologen å komme til kort. Av den grunn frykter jeg at vi taper terreng til ensporede behandlingsperspektiver, noe som er uheldig for fagfeltet og ikke minst for mennesker som sliter med psykiske lidelser.

 

Når det oppstår et problem blant en gruppe mennesker, er det som regel vedkommende som raskest kan definere problemet som får førsteretten på en løsningsstrategi. Min bekymring er at psykologen kommer dårlig ut i slike definisjonsdueller fordi flerfasettsforståelser som inkluderer ødipuskompleks, ubevisste arketyper, primalskrik, eksistensiell angst, evolusjonsbiologi og hjerneorganiske feilkoblinger er ganske uhåndterlige og vanskelige å selge til et bredt publikum. Dermed ligger definisjonsmakten, og ikke minst førsteretten til å intervenere, hos de enklere årsaksmodellene. Innenfor psykisk helsevern betyr det at brede metapsykologiske innfallsvinkler ofte utkonkurreres av medisinpsykiatriske perspektiver. 

 

 

Medisinpsykiatri

 

La meg gi en unyansert beskrivelse at det jeg oppfatter som hovedlinjene i dagens psykiatri. Grovt sett fokuserer klinisk psykiatri på forholdet mellom psykopatologi, atferdsmønster og psykofarmaka. I første del av det nittende århundret forholdt psykologien seg i første rekke til freudiansk metapsykologi, noe som har endret seg betraktelig opp mot vår tid. Dersom man vil ta temperaturen på psykiatriens status i Europa, bør man delta på ”World Congress of Psychiatry” som i 2008 ble avholdt i Praha. Her er det helt åpenbart at psykiatrien som felt står i en særdeles tett allianse med psykofarmakologiske selskaper hvor de økonomiske interessene selvfølgelig veier tungt. Medisinfirmaenes økonomiske muskler er de som løfter mye av forskningen på feltet, noe som får enorme konsekvenser for sykehusenes behandling av mennesker med psykiske lidelser. Disse forholdene gjør at psykiatrien tenderer til å forstå den menneskelige bevissthet innenfor biologiske og nevrologiske rammer. Her nærmer vi oss en slags klinisk identitetsteori som lyder slik: Bevisstheten er det neurale systemet, hvor problemer i førstnevnte skyldes en ubalanse i sistnevnte, og denne ubalansen kan vi korrigere med medikamenter. ”Ja, men hva med følelsene og tankene mine,” roper psykologen fortvilet på kongressen i Praha. Kan medisiner endre tankene mine også? Kan man ikke endre seg ved å arbeide med holdninger, perspektiver og innsikt?

 

Og den evige problemstillingen gjør seg gjeldende nok en gang: Idealisme versus materialisme, kropp versus psyke, den ”introspektive” Sokrates versus den ”vitenskapelige” Aristoteles og så videre.  

 

 

Arv og miljø

 

Det er politisk korrekt, og nærmest en klisjé, å uttale at psykiske lidelser handler om både arv og miljø, men i praksis og på folkemunnet mistenker jeg at denne innsikten eksisterer, men på en overfladisk måte som ikke er velintegrert i vår håndtering av mentale problemer. Dessuten er det subjektive eller idealistiske perspektivet beheftet med en litt magisk undertone, misbrukt av healere og karismatiske kvakksalvere i en årrekke, og selvfølgelig mindre etterrettelig enn skolemedisin. På grunn av dette, og mange andre årsaker, frykter jeg at det ”metapsykologiske” perspektivet på mental helse må kjempe hardere for å beholde et solid fotfeste i den kliniske hverdagen.

 

Psykologen Heinz Kohut er blant mange som stadfester psykologiens litt spesielle posisjon som ”menneskelig” vitenskap. I artikkelen Introspection, Empathy and Psychoanalysis (1959) skriver han:

 

Den indre verden kan ikke utforskes ved hjelp av sansene. Våre tanker, ønsker, følelser og fantasier har ingen eksistens i den fysiske verden, allikevel er de virkelige, og vi kan observere dem gjennom introspeksjon hos oss selv, og ved hjelp av empati hos andre”.

 

Her er det snakk om subjektive og nonmaterielle ”sannheter” som utgjør en særdeles viktig del av psykologisk teori og menneskesyn, men samtidig representerer dette abstrakte kategorier som rent vitenskapelig er ganske uangripelige og likeledes vanskelige å definere presist. En av psykologiens opphavsmenn, William James, skrev at “The greatest discovery of my generation is that man can alter his life simply by altering the attitude of his mind.” Det er en verdifull innsikt, men ikke uten videre enkel å innpasse i en vitenskapelig kontekst.

 

 

ADHD, Bipolar Lidelse og ME

 

På grunn av denne vanskeligheten mener jeg at psykiatrien fremdeles er belemret med et litt ekskluderende naturvitenskapelig verdenssyn. Vi skifter navn til psykisk helsevern blant annet for å dempe de biologiske konnotasjonene som henger ved psykiatri, men fremdeles støter vi på tendenser som ligner biologisk determinisme. Det betyr at man forfekter et somatisk eller genetisk og arvelig utgangspunkt for en rekke lidelser, og spesielt utsatt er diagnosekategoriene som inkluderer Bipolar Lidelse, ADHD og ME. Dersom man antar at disse symptombildene handler om en medfødt nevrokjemisk ubalanse som krever medikamentell stabilisering, og samtidig ignorerer de psykodynamiske forholdene som unektelig ligger til grunn for menneskets selvforståelse og personlige stil i håndtering av tilværelsens utfordringer, er det sannsynlig at vi har lagt ut på en smal sti som sponses av finansielle muskler i legemiddelindustrien. I tillegg ser det ut til at slike sykdomsmodeller favoriseres i et galopperende mediebilde hvor dybdepsykologiske forklaringer blir for omfattende og langtekkelige, og den perspektivpluralistiske psykologen overdøves i de viktige debattene.

 

 

Enkle løsninger på vanskelige problemer

 

Det lanseres nye medikamenter for psykiske lidelser jevnt og trutt. Ofte skapes det blest rundt nye preparater, og noe av dette skyldes kanskje nettopp et iboende håp om enkle løsninger på vanskelige problemer. Når det kurative tiltaket dreier seg om å svelge en pille eller få en injeksjon, er det klart at både pasienter og behandlere blir forventningsfulle. Rene biologiske sykdomsmodeller fratar imidlertid mennesker psykologisk ansvar og ”fritar” oss fra de enorme anstrengelsene som kreves for mental selvutvikling, og slike byrder er det etter alt å dømme mange som er glad for å bli kvitt. Eksempelvis har ADHD og ME hatt en kraftig oppsving de siste årene, og jeg mistenker at noe av årsaken handler om den ”biologiske fornemmelsen” som omkranser disse diagnosene. Man kan være enda mer moraliserende og forfekte at tendensen handler om en stadig større intoleranse for eksistensiell angst og generell nød, men det hører til en annen diskusjon.

 

Jeg er imidlertid sikker på at veldig mange behandlere har en bredere forståelse av eksempelvis ADHD som inkluderer et flertall av perspektiver, men min erfaring er at store deler av befolkningen hviler i en biologisk determinert oppfatning av ADHD, og jeg formoder at dette kan gjøre regnskap for diagnosens popularitet. Forskjellen på symptomene ved ADHD og det vi kan kalle relasjonsforstyrrelser er vanskelig å differensiere, og nettopp her tror jeg at innsikten til blant andre Immanuel Kant er høyst relevant.

 

 

Kant og den subjektive virkeligheten

 

Kant forfekter at vi som mennesker er med på å skape våre egne verdensbilder. Vår bevissthet oppfatter ikke verden akkurat slik den er (objektivt), men vår erkjennelse av verden er et resultat av våre individuelle disposisjoner og preferanser. Ergo finner vi som oftest det vi leter etter. Når man sliter med depresjon, rastløshet, angst, isolasjon eller konsentrasjonsproblemer leter man ikke alltid etter en dyptgripende og krevende terapiprosess som eventuelt avdekker en utrygg fortid som resulterer i selvusikkerhet og en der tilhørende frykt for å ta ansvar i eget liv. Når det i slike tilfeller finnes alternative forklaringsmodeller som peker på hjerneorganiske feiljusteringer, vil det sannsynligvis foretrekkes av mange som befinner seg i en fortvilet posisjon. Dermed taper dybdepsykologiske forklaringer terreng på den arenaen hvor de er mest tiltrengt, nemlig mental helse. 

 

 

Endring uten medisiner?

 

Jeg nevner dette som et eksempel på et område hvor psykologien bør rope høyt i et slags folkeopplysningsøyemed. Jeg kan ikke spille piano, men det kan jeg lære meg ved iherdig trening. De områdene i min hjerne som håndterer musikalitet, leser noter og koordinerer finmotorikken i fingrene vil garantert endre seg, og mine nyervervede pianoferdigheter har dermed satt fysiologiske spor i mitt mentale maskineri. Kan mennesker med ulike varianter av konsentrasjonsproblemer trene seg opp på samme måte og vinne en tilsvarende psykologisk og fysiologisk effekt? Det er mye som tyder på at det i alle fall representerer en mulighet, men etterslep fra et tradisjonelt medisinpsykiatrisk perspektiv tenderer til å undergrave denne muligheten, og når man nevner det for pasienter, har jeg flere ganger opplevd noe som ligner et brudd i alliansen. Muligens bør mine intervensjoner fininnstilles, men samtidig har jeg en fornemmelse av at ansvaret som følger med et ”selvutviklingsperspektiv”, hvor man kan gjenvinne kontroll på egen helse ved hjelp av indre styrke og mentaldisiplinerende teknikker, oppfattes som skremmende. Kanskje fordi en slik investering i eget liv virker tung og uoverkommelig fra en posisjon i psykologisk underskudd.

 

 

På jakt etter én forklaring

 

For folk flest er det vrient å håndtere mange innfallsvinkler til et problem, og det blir ikke enklere når problemet er av psykologisk karakter og perspektivene kan oppleves motstridende og lite konkrete. Akademisk sett er mange psykologer flasket opp på et konglomerat av forskjellige visdomstradisjoner med ulike sannhetskriterier, og det gir oss muligheten for en avansert innsikt i menneskelige problemer, men det moderne gjennomsnittsmennesket, som attpåtil befinner seg i krise, er sjelden på jakt etter omfattende livsperspektiver. De søker ofte én forklaring eller én sannhet eller i alle fall et fast holdepunkt som kan definere problemet i en livssituasjon som oppleves kaotisk. Her er det marked for enkle løsninger, og det skal man ha respekt for. Men samtidig skal vi huske en av Einsteins advarsler ”Make everything as simple as possible, but not simpler”. Vi vet at det å finne en meningsbærende forståelse av oss selv er kurativt, selv om forståelsen er feil, men det finnes forståelser som er bedre enn andre. Noen selvforståelser lukker for videre utvikling, og da kan det hende at vi er på vei ned en blindgate som noen tjener penger på.

 

 

Diagnoser sponset av medisinfirmaer

 

For argumentets skyld vil jeg nevne et par eksempler hvor en slags ”medisinpsykiatrisk imperialisme” har vunnet territoriale maktkamper i psykisk helsevern og overkjørt de åndsvitenskapelige perspektivene. Dette er et tema som blant andre Christopher Lane (2007) debatterer i boken ”Shyness: How Normal Behavior Became a Sickness ”. Lane forteller en viktig historie om hvordan en revisjon av Diagnosemanualen i 1980 førte til en kraftig økning i antall diagnoser. Han legger frem hittil ukjent dokumentasjon fra APA´s arkiver og viser hvordan revisjonsprosessen var sterkt influert av psykofarmakologiske produsenter, som naturlig nok ønsket seg flere diagnoser å medisinere. Blant annet ble sosial fobi opprettet som en diagnostisk merkelapp på personer som tidligere ble betraktet som sjenerte eller blyge. Gevinsten ved en slik redefinering, eller kvasivitenskapelig ordmagi, er en økonomisk lønnsom anledningen til å foreskrive medikamenter til en stadig større del av befolkning. En medisin som tidligere var myntet på depresjon, påberoper seg plutselig en tilleggseffekt i forhold til sosial angst, og på den måten er markedet utvidet. Ulempen med et økende antall diagnosekategorier er selvfølgelig en risiko for å feiltolke normalvariasjoner i det menneskelige temperament som psykiske lidelser med behov for ”medisinsk omsorg”, men som Lane påpeker: «Before you sell a drug, you have to sell the disease. And never was this truer than for social anxiety disorder«.

    

 

ADHD som et medisinsk anliggende

 

ADHD er som nevnt et annet område hvor det medisinpsykiatriske regime har skaffet seg herredømme utover egne grenser. Her er det spesielt en økende diagnostisering av barn som bør anstifte en viss bekymring. Lane (2007) kaller denne tendensen ”den perfekte stormen” for overdiagnostisering. En kultur som beveger seg rask og fostrer stress installerer også høye forventninger til barna. Foreldre kommer under et stort press for å sikre at barnet deres lykkes og blir sosialt kompetente kaospiloter. De barna som ikke umiddelbart håndterer de livspolitiske kravene i tråd med forventningene, kommer raskt i en posisjon hvor de tilsynelatende ligger etter, og dermed utviser de en type atferd som ansporer til en slags medisinsk bekymring. Igjen er de enkle løsningene både salgbare og attråverdige. Vi ønsker en rask problemløsning slik at barnet kan tilpasse seg, noe man i koranskoler løser med korporal avstraffelse, mens andre skoler løser det med Ritalin.

 

 

Kombinasjonsperspektiver

 

Min hensikt er ikke å propagere 70-talls antipsykiatri, eller en New-Age-aktig idealistisk holdning hvor tankens kraft kan utrette mirakler, og mennesket har blitt så psykologisk at det ikke lenger har noen kropp. Jeg er ute etter kombinasjonsperspektivene som inkluderer medisiner, psykoterapi, psykososiale tiltak og sosioøkonomiske hensyn.

 

 

Hjernen og den indre verden

 

Turnbull og Solms (2002) er blant mange som sysler med de subjektive opplevelsenes nevrovitenskapelige grunnlag, og de poengterer at vellykket samtaleterapi synes i frontallappene, noe som betyr at metapsykologiske intervensjoner har en fysiologisk effekt. Samtidig har medisiner en soleklar psykologisk effekt, og dette er selvfølgeligheter for de fleste. Likevel tror jeg at biologiske sykdomsmodeller innenfor psykisk helsevern vinner terreng fordi de til en viss grad tilbyr ganske entydige definisjoner og raske intervensjoner, hvorpå balansen mellom metapsykologi og biologi ofte blir skjev. Faren med en slik skjevhet i biologiens favør er en latent determinisme som på stilltiende vis installeres i det kollektivt ubevisste og ganske ubemerket diskvalifiserer menneskers psykologiske kapasitet og potensielle herredømme over egen helsemessig vekst. Symptomet på en slik utvikling er inflasjon i diagnosekategorier som lukter av biologiske og medisinpsykiatriske årsaksforklaringer. Jeg tror ikke at behandlere er ensporede i sine forståelser, men jeg tror at de metapsykologiske mulighetene er underrapportert, og det er ganske naturlig, fordi det ikke er så lett å forklare, bevise eller hevde i et markedsorientert samfunn som krever effektive, raske og målbare resultater.

 

 

Kilder

 

Lane, Christopher (2007): Shyness: How Normal Behavior Became a Sickness. Yale University Press, USA. (Anbefales!)

Kohut, Heinz (1959) Introspection, Empathy and Psychoanalysis An Examination of the Relationship between Mode of Observation and Theory. Journal of the American Psychoanalytic Association, Vol. 7, No. 3, pp. 459-483.

Solms, Mark & Turnbull, Oliver (2002). The brain and the inner world – An introduction to neuroscience of subjective experience. Karnac Books. (Anbefales!)

Solms, Mark & Turnbull, Oliver. (2004). Hjernen & den indre verden – de subjektive oplevelsers nevrovidenskabelige grundlag. Kjøbenhavn: Akademisk Forlag.

 

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Psykoterapi eller psykofarmaka?

Psykoterapi eller psykofarmaka
Psykoterapi eller psykofarmaka

Når man jobber med mennesker som sliter med psykiske problemer, er man ofte vitne til gjentatte destruktive manøvreringer og mønstre. Man har ikke nødvendigvis noe bevisst ønske om å ødelegge for seg selv, men likevel gjør man det. Hvorfor? Hva er egentlig psykiske lidelser? Hva er angst, depresjon, personlighetsforstyrrelser og psykoser? Handler det om feiljusteringer i hjernen eller handler det om negativt tankegods og et forstyrret selvbilde tuftet på vonde erfaringer og nedverdigende tilbakemeldinger fra betydningsfulle andre? Skal det behandles med samtaleterapi eller medisiner, eller begge deler?

 

I psykiatrien eller klinisk praksis finner vi henholdsvis to overordnede innfallsvinkler til svaret på spørsmålet om hvordan psykiske lidelser kan forstås. Noen vil mene at psykiske lidelser primært handler om negativt tankegods eller stadige feiltolkninger av tilværelsen. Altså ideer og uheldige fortolkninger som fører mennesker inn i forskrudde oppfattelser av seg selv og sin tilværelse, noe som videre kan medføre en depressiv grunnstemning eller et liv preget av unødvendig mye frykt og engstelse. I tillegg rammes man gjerne av en følelse av å være unormal, og ”unormale” mennesker trekker seg gjerne tilbake som en reaksjon på opplevelser av ikke å passe inn. I så måte er spørsmålet hvordan man bytter ut dårlige ideer med gode ideer, og ikke minst hvorfor vi til stadighet forstår tilværelsen på uhensiktsmessige måter.

 

Noen sier at det gode kan oppnås gjennom lykke, men hvordan kan vi vite hva lykke er? Og hvordan skal lykke defineres? Lykke og det gode er ikke objektive begreper. Vi kan ikke drøfte dem på en vitenskapelig måte. Og siden de ikke er objektive, eksisterer de bare i tankene våre. Dersom du vil bli lykkelig, er det altså bare å tenke på en annen måte. Ha-ha. Ha-ha.” (Pirsig, 1974, denne overs. 1997, p. 383).

 

Dette er i grove og forenklede trekk samtaleterapiens anliggende, her anført av den amerikanske forfatteren Robert M. Pirsig. I boken Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel har Pirsig skrevet noe så sjeldent som en skjønnlitterær roman om ulike tanketradisjoner og menneskelige paradokser. Vi anbefaler denne klassikeren for alle som er interessert i menneskets intellektuelle landskap og «åndelige» konflikter. 

 

Den andre hovedinnfallsvinkelen til psykiske lidelser handler om biologi. Her vil man mene at en depresjon handler om kjemisk ubalanse i hjernen som eventuelt kan justeres med medisiner. Negative tanker og destruktive tolkningsmønster er et resultat av en forstyrrelse i hjernens nevrokjemi. Hvis vi får justert hjernen på en tilfredsstillende måte, vil den ”engstelige tåka” som ligger over pasientens opplevelser forsvinne. Lykkepillen er myteomspunnet, men konseptet synes nesten å være for godt til å være sant, og det er det sannsynligvis. Vi vet at det finnes en slags nevrokjemisk formel for menneskenes opplevelser, og at disse kan påvirkes kunstig med narkotiske stoffer eller medikamenter, men medisiner endrer ikke nødvendigvis tankegods eller personens tolkningsmønster dersom dette ligger dypt forankret i pasientens personlighet. Medisiner kan kanskje skape et godt utgangspunkt og et nevrokjemisk klima som legger til rette for at pasienten kan gjøre mentale bestrebelser på å endre sine psykologiske strategier. Disse psykologiske strategiene er ofte et produkt av miljøet og oppveksten, mens naturvitenskapen vil hevde at det stort sett dreier seg om arvelige disposisjoner i hjernens anatomi. I teoretisk sammenheng tenker man seg at debatten mellom arv og miljø er gammel og utdatert, og at den endte uavgjort. I praksis er det ikke slik, noe de fleste som arbeider i helsevesenet er klar over. Kampen er ikke over, og det er et fåtall som ser seg fornøyd med uavgjort. Likevel er det mye som tyder på at uavgjort er vårt beste bud på forholdet mellom psyke og soma.

 

Ledende forskning innenfor nevrobiologi mener bestemt at Freuds psykoanalyse er den mest sammenhengende og tilfredsstillende teorien på menneskets psykologi, og dermed det beste utgangspunkt for en fusjon mellom Hjernen og den indre verden (Solms & Turnbull, 2004). Det vil bli viktig å utforske menneskets psykologiske univers med både nevrologiske og psykologiske analyseverktøy. Sånn sett kommer vi til enkeltindividets opplevelser (subjektivitet) på den ene siden, og disse opplevelsenes nevrologiske grunnlag (objektivitet) på den andre. ”Inden for nevrovidenskaben har man nu metoder og teknikker, der kan bidrage med hidtil ukendt viden om de fysiologiske paralleller til den ”indre verden. Kort sagt har nevrovidenskaben indhentet – og mange vil påstå overhalet – psykoanalysen med hensyn til udforskning av det menneskelige subjektet” (Ibid, pp. 22-23).

 

Konklusjonen er sannsynligvis at hjernens nevrokjemi påvirker våre opplevelser og vårt humør, men samtidig påvirker vår livsorientering og vårt tankemønster kjemien i hodet, noe som betyr at man kan forandre både opplevelse og nevrokjemisk balanse ved å tenke annerledes og tilstrebe en positiv innstilling. På denne måten er det sannsynlig at man i mange tilfeller vil vinne de beste resultatene gjennom en kombinasjon av psykoterapi og medikamentell behandling. Det skal dog påpekes at medisiner i første rekke handler om å dempe eller kontrollere symptomer, og sjelden kurere sykdommer. Dermed bør vi i mange sammenhenger betrakte medisiner som et avhjelpende verktøy i en terapeutisk prosess, men sjelden som en varig og endelig løsning på et psykologisk problem.

 

 

Kilder  

 

Pirsig, Robert M. (1997). Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel. Pax Forlag A/S, Oslo.

Solms, Mark & Turnbull, Oliver. (2004). Hjernen & den indre verden – de subjektive oplevelsers nevrovidenskabelige grundlag. Kjøbenhavn: Akademisk Forlag.

 

 

Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Psykiatriske medisiner

Psykiatriske medisiner
Psykiatriske medisiner

Psykiatriske medisiner eller psykofarmaka har vært utsatt for en del kritikk. Noe er berettiget, mens mye handler om psykiatriens brokete historie. Tidligere foreskrev man medikamenter uten pasientens samtykke for å redusere uønsket adferd, og i slike sammenhenger ble blant annet medisiner brukt som en slags ”kjemisk tvangstrøye”. I dagens psykiatri må også fordelene og ulempene ved medikamentell behandling veies mot hverandre i hvert enkelt tilfelle. For å ta stilling til slike vanskelige problemstillinger, må vi først vite litt mer om hva psykofarmaka egentlig er.

 

For å bli klassifisert som psykofarmaka (nervemedisin) eller ”psykiatrisk medisin” må selvfølgelig den kjemiske enheten ha sin hovedfunksjon på de mentale aspektene ved mennesket. Nærmere bestemt betyr det at psykiatriske medisiner brukes i behandlingen av psykiske lidelser. De foreskrives derfor i forhold til en diagnose satt av en psykolog eller en lege som er kvalifisert for behandling av mentale lidelser.

 

Moderne ideer om psykiatriske medisiner baserer seg på en diagnostisk modell. Her handler det om å kartlegge symptomer, og dersom pasienten tilfredsstiller kriteriene for et visst antall symptomer, kvalifiserer vedkommende for en diagnose. Medisineringen foregår på bakgrunn av en slik form for utredning. Dette skiller seg fra eksempelvis feileprosedyre hvor man kan tenke seg at medikamenter testes ut på pasienten for å undersøke eventuell effekt. Gjennom prøving og feiling kunne man saktens funnet frem til den mest hensiktsmessige medisinen for et enkelt individ, men medisinering av psykiske lidelser foregår sjelden på denne måten. Risikoen, påkjenningen og omkostningene for pasienten er alt for stor til at man kan forsvare medisinering på bakgrunn av prøve-og-feile metoden. Dette er sannsynligvis åpenbart for de fleste, men før man visste nok om medisiners biologiske virkemåte, brukte man ofte feilprosedyrer for å medisinere pasienter. Heldigvis tilhører det fortiden.

 

 

Historie

 

Selv om medisiner har blitt brukt for å påvirke menneskelig oppførsel siden antikken eller den klassiske oldtiden, så var det ikke før på slutten av 50-tallet at psykiatri beveget seg mot det biologiske paradigmet og bruk av spesifikke medikamenter som hjelpemiddel i forhold til psykologiske problemer. Tidligere bedrev man en symptombasert medisinering uten tilstrekkelig kunnskap om nevroanatomi og biologiske prosesser. På dette tidspunktet delte man psykiatriske medisiner inn i to generelle kategorier. Det var de preparatene som hadde beroligende effekt og de som løftet humøret. Opiater (sammen med barbiturater) og amfetaminer var det man brukte for polikliniske pasienter, men i kjølevannet av Freud var samtaleterapi hovedformen for behandling. For innlagte pasienter, hvor symptomuttrykket ofte var mer dramatisk og utfordrende, brukte man insulinsjokkterapi og elektrosjokkterapi, men ingen av disse intervensjonene faller under kategorien medikamentell behandling. Det var i alle fall ikke medisiner som var hovedagentene i behandlingen. (Et interessant unntak er bruken av thyoridsupplementer for å behandle schizofreni. Senere oppdaget man at det var lite effektivt.)

 

Psykiatri har litt av en historie med hensyn til mislykkede behandlingsmetoder og medisineringsforsøk. På midten av det 20. århundre kunne man best klassifisere psykofarmakologi som ”trehendt” (klønete eller lite fingerferdig). Den mest nyttige bruken av beroligende midler var for eksempel for å kontrollere uregjerlig eller uønsket oppførsel. Ankomsten av klorpromazin, mer kunnskap om nevrologi og spesielt innsikt i nervesendernes funksjon (nevrotransmittere) begynte så smått å forandre den måten psykiatere betraktet medisin på. Denne trenden har fortsatt, og letingen etter flere biologiske (og psykologibaserte) medisiner fortsetter den dag i dag.

 

Modellen er velkjent i andre områder av medisin. Forskere finner en uregelmessighet (kanskje til og med en årsak) som er assosiert med en tilstand, og denne nye kunnskapen resulterer i en medisin som skal påvirke biologien til de som lider av tilstanden. Disse er hovedsakelig basert på mottakersteder i hjernen som enten stimuleres eller dempes av en medisin.

 

Kategorier av virkemidler

 

Selv om de ikke inkluderer alt, så kan noen psykiatriske legemidler kategoriseres i en av fire områder. Disse er generelt sett basert på tilstandene som behandles. (En annen kategorisering vil være basert på medisinens virkemåte eller kjemiske sammensetning.)

 

  • Anxiolytika, eller medisiner mot angst, foreskrives for å behandle overdreven angst eller redsel.
  • Beroligende midler eller hypnotika brukes for å igangsette eller forbedre søvn. Det er altså et middel brukt for å behandle søvnløshet. Merk at det er en overlapping når det gjelder legemidler brukt for de to første kategoriene, for eksempel når pasienter ikke får sove fordi de føler seg overveldet av angst.
  • Antidepressiva – Disse medikamentene faller under to generelle kategorier, trisykliske antidepressiva (TCA) og selektive seratoninopptakshemmere (SSRI). Begge foreskrives ofte, men den siste har færre bivirkninger og har derfor blitt mer populær å foreskrive for mild depresjon av leger som ikke er spesialister i psykiatriske lidelser. 
  • Anti-psykotika er ofte grunnlaget i behandlingen av schizofreni, bipolar lidelse og andre alvorlige mentale forstyrrelser. Igjen er det en overlapping med andre tilstander, og disse virkemidlene kan ofte brukes i lavere doser for å behandle depresjon.

 

Denne kategoriseringen utelater mange tilstander som en psykiater eller en psykolog behandler. For eksempel foreskrives amfetaminer for ADHD. I tillegg kan medisiner som markedsføres for en spesiell diagnose brukes utenfor disse kategoriene. Imipramin, den første trisykliske antidepressiven som ble oppdaget, har blitt brukt for å behandle barns sengevæting (nattlig enurese).

 

 

Kontroverser

 

Ulikt alle andre områder av medisinsk virksomhet, så virker det som om psykiatri avler kritikk og motstand i den generelle befolkningen. Dette er delvis fordi behandlinger noen ganger må gis uten pasienters samtykke (og til og med mot pasienters vilje). En annen kritikk stammer fra den historiske praksisen av en «kjemisk tvangstrøye» – medisiner som foreskrives hovedsaklig for å gjøre en pasient enklere å «hanskes med». Psykiatri sliter fremdeles med en historie som inkluderer pre-frontal lobotomi og bevegelsesforstyrrelser forårsaket av Thorazin. Dette er en alvorlig skamplett på fagfeltets historie, og psykiatri kan sånn sestt ses å ha mange skjebner på samvittigheten.

 

I tillegg til dette har de fleste av oss en iboende frykt for å gjøre endringer på det mentale området, spesielt endringer iverksatt av kjemiske virkemidler. Ideen om å forandre ’hvem vi er’ på en fundamental måte føles veldig invaderende og uetisk. På grunn av dette har diagnosestandarden lagt seg på en strategi som handler om å avgjøre hvorvidt symptomer er alvorlig nok til å forandre personens normale livsførsel. I virkeligheten er det på bakgrunn av en slik diagnostisk prosess at leger avgjør om en tilstand er alvorlig nok til at man foretar et ”medikamentelt inngrep”.

 

Kritikk har også kommet innad fra det psykiatriske samfunnet. Doktor Joanna Moncrieff introduserer ideen om at avhengigheten av medisinske behandlinger har gitt psykiatere en uforholdsmessig god selvtillit, og det har ført til flere behandlingsforløp og ikke minst upassende behandlinger. Rapporten hennes, Drug Treatment in Modern Psychiatry: The History of a Delusion (2002) beskriver en situasjon hvor man stoler for mye på medisiner som ikke nødvendigvis hjelper pasientene samtidig med at man tillater psykiatrien å betrakte seg selv som hjelpsom.

 

 

Filosofiske betraktninger

 

I hvilken grad er pasienter mentalt syke, og i hvilken grad er de bare ”annerledes” eller originale? Svaret er temmelig enkelt for en pasient som helt klart er psykotisk eller farlig. Det er ikke like enkelt når noen klager over depresjon eller forfekter en tro som går på tvers av ”normale” sosiale verdier. Helt frem til i 1973 så den Amerikanske Psykiatriforeningen på homoseksualitet som en mental lidelse (!)

 

Psykiatere stanger ofte mot den hippokratiske edens primum non nocere (først, aldri volde noen skade). De har enda ikke redskapene til å virkelig undersøke nevropatologien til en bestemt pasients hjerne, og korrigere feilene med en gang. Det finnes alltid en risiko for uønsket forandring, eller at pasienten blir avhengig av et ”legemiddel”. Risikoene er enda større ettersom de fleste medisinske behandlinger ikke kurerer mental lidelse direkte, men snarere foreskrives for å kontrollere symptomer.

 

Medisiner, og de fleste medisinske behandlinger blir testet statistisk, men de foreskrives individuelt. FDA (Food and Drug Administration) begynte å advare om en økt risiko for selvmord hos pasienter som ble foreskrevet antidepressiva (både TCA og SSRI) i 2004. Videre forskning (2006), viste en dobling av selvmordsrisiko for pasienter i aldersgruppen 18-25. Det er dette som utgjør den psykologiske gåten. Dette er problemet i skjæringspunktet mellom kropp og psyke eller biologi og psykologi. I hvilken grad vil man hjelpe pasienten med medisiner, og hva er risikoen?

 

Det filosofiske spørsmålet dreier seg om hva som er ”normene”, og hvordan de bestemmes. Offentligheten ser ut til å være klar over at medisiner kan misbrukes for å håndheve sosiale normer på uetisk vis. Prozac, en SSRI, har blitt foreskrevet altfor ofte for å ”gjøre livet mer fornøyelig”. Bruken av metylfendiat (et amfetamin) for ADHD er omdiskutert. Man er blant annet bekymret for at legemiddelet ikke hjelper unge studenter for deres problemer med uro og konsentrasjon, men at preparatene kun medfører at de medisinerte elevene forstyrrer mindre i klasserommet; noe som i tilfelle kanskje hjelper læreren mer enn pasienten.

 

 

Moderne målsettinger i psykiatrien

 

La oss ikke glemme at psykiatere først og fremst er medisinske leger. De er høyt utdannede vitenskapsmenn som er involverte i et vanskelig område av medisin. Det ideelle er å forstå psykologiske mekanismer som forårsaker sykdommer, og finne behandlinger (både ved hjelp av medisin og andre behandlingsmetoder) som har betydelige og pålitelige resultater. Dette er et rosverdig mål. Den fortjente kritikken av psykiatri burde ikke overskygge det faktum at disiplinen har gjort fremskritt, og vil fortsette med det.

 

Problemet er kanskje at vi egentlig ikke vet hva vi snakker om når det gjelder bevissthet eller psyke, men mange av oss tror likevel at vi har en viss peiling. Noen mener at psyken i fri utfoldelse har helbredende krefter, kreative evner, kan se inn i fremtiden, lese tanker, kommunisere telepatisk og rent faktisk utgjør en slags guddommelige detalj ved mennesket (som forlater denne jorden når tiden er inne). Andre mener at de som forstår bevisstheten som en åndelig størrelse er hjemsøkt av overtro og barnslige forestillinger. I den antireligiøse og vitenskapelige avdelingen er man mer opptatt av rasjonelle forklaringsmodeller som beskriver bevisstheten som en tilpasningsdyktig organisk klump av hjernesubstans driftet på elektrokjemiske impulser. Disse to grupperingene har mange ansikter og de har kjempet mot hverandre opp gjennom idéhistorien siden Platon.

 

Hvordan blir vi formet som sosiale vesener? Og hvordan utvikler vi oss som enkeltindivider med en helt særegen personlighet? Et sentralt spørsmål er hvorvidt vi som mennesker kan treffe våre egne valg. Er vi utstyrt med en kreativ evne til å skape vår egen tilværelse og forme oss selv som personer? Er vi selv en del av den skapende kraften bak våre egne liv? Eller er alt det som skjer med oss bestemt av psykologiske, sosiale, og biologiske krefter som ligger utenfor vår kontroll? Er vi simpelthen et resultat av drivkrefter som vi ikke en gang er bevisst om? I så fall er spørsmålet om vi kan sette fokus på disse drivkreftene og skaffe oss litt mer kontroll på den litt uhåndterlige ”psykologiske agenten” som eventuelt dikterer våre liv i forskjellige retninger. Per dags dato er det åpenbart at menneskets psykologiske orientering og tankemønster spiller en sentral rolle i forhold til mental helse, og kanskje til og med i forhold til helse på et helt generelt nivå. Samtidig er det ubestridelig at våre opplevelser skriver seg fra et nevrokjemisk substrat, og at ”feiljusteringer” i nevrokjemien påvirker vårt liv og vår livskvalitet. Basert på den kunnskapen vi har i dag, er det altså åpenbart at medisiner og samtaleterapi i kombinasjon i mange sammenhenger representerer den beste formen for behandling. (Det finnes også en rekke andre virkningsfulle intervensjoner jeg ikke diskuterer her.) Vi skal også huske at psykofarmaka stort sett er myntet på nedregulering av symptomer, og ikke på endelig helbredelse. Dermed kan man ofte betrakte psykiatriske medisiner som et hjelpende verktøy i prosessen mot tilfriskning og bedre livskvalitet.

 

Man håper at fortsatt forskning i nerveanatomi og psykologi vil belyse flere årsak og effektforhold. I mellomtiden vil psykiatere forsette å stille diagnoser og behandle pasienter med knepene og vitenskapen som er tilgjengelig. Kombinasjonen av medisiner og psykologiske intervensjoner som samtaleterapi er per dags dato noe av det beste psykisk helsevern kan tilby. Det er ikke alltid man trenger begge deler, men ved mange diagnoser synes en kombinasjonsbehandling å være det beste tilbudet.

 

 

Av Sondre Risholm Liverød &
William Morrison

 
WebPsykologen.no