Kategoriarkiv: Kropp og Psyke

Psykologien må forholde seg til en dualisme som peker på uforenelige grunnbegreper i forståelsen av kropp og psyke. Kan tanken påvirker kroppen og vice versa? Hvordan henger kropp og sinn sammen?

Plastisk kirurgi og psykologi

Selvtillit og speilingKosmetisk kirurgi eller plastisk kirurgi er medisinske inngrep for å reparere synlige fysiske skader og misdannelser eller forme kroppen og forandre utseendet etter kulturelle skjønnhetsidealer. Denne typen inngrep har en lang historie, helt tilbake til antikken i Hellas, men bruken har likevel vært begrenset på grunn av mangel på effektiv bedøvelse. I dag er plastisk kirurgi en multimilliard-business, og flere og flere kvinner og menn legger seg under kniven. Tall fra USA viser at det ble gjort nesten 11,7 millioner kosmetiske inngrep av både kirurgisk og ikke-kirurgisk art i 2007. Det er en økning på 457% dersom man sammenligner med tilsvarende statistikk fra 1997. Leser man på hjemmesidene til aktører som tilbyr kosmetisk kirurgi, er det åpenbart at dette fenomenet har blitt allemannseie, også her i Norge. Mange angir at de blir mer tilfreds med seg selv, får et bedre selvbilde og en styrket selvfølelse ved å forandre på utseende. Som klinisk psykolog og psykoterapeut jobber jeg også med menneskers selvfølelse og selvbilde, men jeg opererer uten kniv. I denne artikkelen vil jeg forsøke å reflektere over plastisk kirurgi med psykologiske briller.

 

Hvordan påvirkes selvbilde av utseende?

 

Flere-virkeligheterSannsynligvis er det slik at selvbilde og utseende henger sammen på finurlig vis. Dette tema kan føre tankene i retning av den kjente filosofen Bertrand Russell som argumenterer for at mennesket har to hoder(!) Vi har et hode i den ytre virkeligheten, også har vi vår egen mentale modell av dette hodet. Poenget er at vi alltid tolker oss selv gjennom et ”mentalt operativsystem”. Vi ser oss selv og verden på en bestemt måte som dypest sett er diktert og farget av våre tidligere erfaringer. Vi lærer å kjenne oss selv via våre relasjoner, og våre tidligste relasjoner blir ofte toneangivende for selvforståelse, selvtillit, selvfølelse og livsperspektiv senere i livet. Dersom vi vokser opp med mye kritikk, uvennskap, svikt eller mobbing, vil dette påvirke vårt psykiske operativsystem på en negativ måte. Vi kommer til å kode våre nye erfaringer i lyset av våre gamle, og vi risikerer å møte tilværelsen (og oss selv) med alt for mange snevre, fryktsomme og negative fortolkninger. Av og til tror jeg dette kan føre til at vi føler oss mindre attraktive rent fysisk sett, men utseende fungerer da mer som en håndgripelig konkretisering av et underliggende følelsesmessig problem.

 

Når man i slike tilfeller oppsøker en klinikk for plastisk kirurgi på jakt etter en slags følelsesmessig tilfredshet, er det kanskje nærliggende å anta at en estetisk operasjon representerer en litt for enkel løsing på et problem som stikker dypere. Det kan hende at justeringer av utseende har en minimal og høyst midlertidig effekt i et slikt scenario. Hvis problemet dreier seg om et mentalt operativsystem som er svertet av vonde erfaringer, og hele tiden forkludrer individets selvoppfattelse med negative innsmett, kan det hende at justeringer på utseende blir en vikarierende (eventuelt falsk) løsning på et problem som egentlig knytter seg til personens grunnlegende selvfølelse. Da kan det også hende at man justerer og justerer på utseiden, men egentlig aldri finner den tilfredsheten man søker, simpelthen fordi man leter på feil sted. Samtidig må man påpeke at en slik forståelse av problemet absolutt ikke gjelder alle. Hvis man tenker at alle som legger seg under kniven kompenserer for lav selvfølelse ved å pynte på fasaden, gjør man seg sannsynligvis skyldig i en grov generalisering og en ennå mer graverende psykologisering av fenomenet.

 

Kan plastisk kirurgi hjelpe en person å få det bedre med seg selv?

 

Miste SelvtillitSom psykolog og terapeut tror jeg det er sant at våre erfaringer gjennom livet skriver seg inn i vårt «mentale bibliotek» og styrer måten vi tenker, føler og handler på. Jeg tror vi blir kjent med oss selv gjennom andres tilbakemeldinger. I denne sammenhengen tror jeg også at en synlig eller kroppslig ”skavank” kan anstifte en dyp følelse av annerledeshet som fungerer sosialt hemmende. Hvis det da er mulig å gjøre noe med denne annerledesheten, eksempelvis ved hjelp av kirurgi, tror jeg det kan ha en heldig effekt for personens selvbilde og selvfølelse. Jeg tror imidlertid det er uhyre vanskelig å skille mellom de tilfellene som vil ha en god og varig hjelp av kirurgi, og de tilfellene som leter etter en indre balanse utenfor seg selv, og dermed jakter etter ”lykke” på feil sted.

 

Kanskje er det slik at en solid selvfølelse, evnen til å hvile i seg selv og akseptere seg selv, ikke er noe man kan kjøpe for penger. Innenfor psykologien tenker man ofte at virkelig forandring er noe som kommer ”innenfra og ut”, ikke ”utenfra og inn”. Det man kan kjøpe eller få utenfra, enten det er piller, rus, støttende ord, trøst, mer ting, nye klær eller kosmetisk kirurgi, kan ha en dempende effekt på et misfornøyd sinnelag, men ofte er det slik at varig forandring er noe som må starte på innsiden og ta utgangspunkt i det mentale operativsystemet som individet filtrer alle sine opplevelser gjennom. En av de som har uttalt seg tydeligst om dette i media, er den kjente glamourmodellen Lena Alexandre Øien: ” Nei, jeg fikk ikke bedre selvtillit av silikonpuppene. Det er en kortvarig rus, akkurat som å kjøpe seg en Porsche: Det er veldig kult i begynnelsen, men så kommer hverdagen”.

 

Stemmer det at skjønnheten kommer innenfra?

 

At skjønnheten kommer innenfra er et forslitt uttrykk med status som klisjé, men fra terapirommet har jeg erfaring med at dette ikke bare er en metafor eller en klisjé, men en ganske konkret ”sannhet”. I vellykket psykoterapi eller selvutvikling har mennesker fått det bedre med seg selv, og ved flere anledninger har jeg sett at de også har endret utseende. Jeg tror at selvutvikling blant annet handler mye om å akseptere seg selv, tåle sine følelser, forstå sine behov og dernest våge å møte livet med mer fleksibilitet og åpenhet enn før. Noen mennesker møter verden med en mur av mistillit på grunn av gjentatte svik og vonde erfaringer. Noen lever selvfølgelig i krig og fattigdom og har ingen andre mulighet. Men i vårt land er det mange som egentlig lever relativt trygt, men mangel på ros og støtte har gitt dem liten tro på seg selv, samtidig som mange skuffelser anstifter en holdning som hele tiden er forberedt (forventer) det verste. Skepsis og mistillit spiller på lag med frykt, og frykt synes i ansiktet. Ved å se innover i seg selv kan man få øye på den veven av tanker og følelser som gjør at man lever livet på et bakteppe av frykt. Når vi oppdager dette, kan vi også avsløre de koblingene som genererer mer frykt enn nødvendig, og gradvis kan man senke skuldrene, akseptere seg selv, oppøve mer tillit og medfølelse, og musklene i ansiktet kan begynne å slappe av. Det fører til at vi rent faktisk blir vakrere.

 

Er det mange som mener de har et dårlig selvbilde på grunn av utseende?

 

SpiseforstyrreslerHer har vi ingen tall vi kan flagge, men vi har erfaring fra psykiatrisk poliklinikk. I psykisk helsevern har vi mange klienter som opplever at utseende spiller en avgjørende rolle i forhold til deres selvtillit eller selvfølelse. Dette gjelder på tvers at de fleste diagnosegrupper, men de tydeligste eksemplene finner vi i spekteret av spiseforstyrrelser. Jeg har blant annet hatt noen klienter med såkalt dysmorfofobi som karakteriseres av en overdreven opptatthet av en innbilt, eventuelt reell, men minimal defekt i utseende. Pasienter med dysmorfofobi lider av en intens, smertefull opplevelse av å ha en eller flere utseendemessige defekter. Dette på tross av et normalt ytre. Sykdommen ledsages blant annet av nedsatt sosial og yrkesmessig fungering, sameksisterende psykiatriske lidelser og selvmordsproblematikk. I møte med disse klientene er det slående hvor stort sprik det er mellom deres egen oppfattelse av sitt utseende og min oppfattelse av det samme utseende. Jeg husker spesielt godt en person som var direkte vakker, mens hun selv hadde en inderlig opplevelse av å se ut som et monster. En slik himmelropende diskrepans gjør i alle fall at jeg aksepterer argumentet til Russell om at mennesket har minst to hoder. Hennes opplevelse av sitt eget utseende korresponderte over hodet ikke med omgivelsenes betraktinger. Da kan man si at det er hennes sannhet og hennes valg, men det var en sannhet som isolerte henne fra omverden og medførte kraftige depresjoner.

 

Anoreksi er et annet fenomen hvor nettopp utseende spiller en vesentlig rolle i symptombildet. Et av problemene til anorektikeren er kanskje en manglende erkjennelse av at de har ”to hoder”, akkurat som alle andre mennesker. De betyr at de antar at den ”tykke figuren” i speilet er en direkte refleksjon av virkeligheten, mens det i realiteten er hjernens fortolkning av speilbildet, og at denne fortolkningen kanskje er korrumpert av mentale fortolkningsmodeller styrt av et urettmessig lavt selvbilde, frykt for å bli voksen, livsangst eller hva det enn er som gjemmer seg bak det rent synlige symptomet som handler om å nekte eller kontrollere matinntak.

 

Fra spiseforstyrrelse til selvmord2I møte med spiseforstyrrelser kan det hende at pasientens mentale perspektiver på seg selv, sin egen verdi og kompetanse er forkludret av vonde opplevelser og livserfaringer. De mentale modellene er med andre ord så forringet at de skader pasientens livsførsel og livsglede på katastrofale måter. Psykoterapiens anliggende er derfor å modifisere dette gjennom åpen og empatisk dialog fundert på trygghet i en atmosfære farget av håp og en gjennomgripende idé om at forandring er mulig. Ofte handler det om evnen til å tåle, forstå og uttrykke sine følelser. Det handler om å føle seg kompetent til å leve et liv, og verdifull nok til å ta plass, istedenfor å forsøke å forsvinne ved å nekte seg mat eller kontrollere følelser ved hjelp av rigide spise- og treningsregimer.

 

I denne og flere andre kategorier av ulike psykiske plager, dukker det av og til opp ideer om at lykke er noe man kan oppnå ved å tilstrebe noe konkret. Noen tror at lykke finnes når de veier under 30 kilo, andre tror de blir lykkelige av å vinne Birkebeinerløpet, og noen mener kanskje at lykken kommer med større pupper. Jeg vil ikke si at de tar feil, men ofte tror jeg slike livsprosjekter kan representere en blindvei eller en unngåelse av de egentlige utfordringene.

 

Hva bør aldersgrensen være for å få utført plastisk kirurgi?

 

Kosmetisk kirurgiI Pasientrettighetsloven (§ 4-3 første ledd b)) står det at den helserettslige myndighetsalder er 16 år. Det betyr at ungdom som har fylt 16 år i utgangspunktet har rett til å ta beslutninger i forhold til egen helse. Imidlertid er det i forarbeidene til pasientrettighetsloven gitt eksempler på avgjørelser som ikke kan tas før fylte 18 år. Som ett eksempel er det nevnt behandling som ”ikke kan omgjøres”, for eksempel plastisk kirurgi. Psykolog Marianne Iversen i Bergen har tidligere uttalt i media at hun skulle ønske aldersgrensene for å få utført plastisk kirurgi kunne bli høynet? Hun mener unge jenter spesielt kunne blitt spart for kniven om de fikk mer tid til å la tankene modnes og får muligheten til å ta en avgjørelse på et bredere og dypere grunnlag. Er det bedre at en kvinne på 50 tar en ansiktsløftning enn at en kvinne på 18 tar en brystforstørrelsen?

 

Dette er selvfølgelig også vanskelige og kompliserte spørsmål. I forhold til det Marianne Iversen mener, er jeg til dels enig. Barn og ungdom er i stadig forandring både på innsiden og på utsiden. De beveger seg fra det ene utviklingstrinnet til det neste, og dermed befinner de seg i en slags kontinuerlig forandringsprosess. Ved overgangen til et nytt utviklingstrinn økes tilbøyeligheten til angst og usikkerhet fordi evne til å beherske tilværelsen blir midlertidig svekket. Stadige forandringer skaper også følelsesmessige svingninger og i en slik prosess er det vanskelig å finne ut hvem man er. Ungdomstiden er derfor en periode full av identitetskriser hvor det store spørsmålet hele tiden melder seg: ”Hvem er jeg?” Fordi man strever med å finne seg selv i en kropp og et psykisk liv som stadig forandrer seg, blir man også veldig opptatt av andres tilbakemeldinger. Man finner ikke noe stabilt å lene seg til på innsiden, og dermed begynner man å lete på utsiden. Man higer etter bekreftelse og anerkjennelse fra andre, og veldig ofte blir man litt for avhengig av andres meninger, synspunkter og kommentarer. Et samfunn med høythengende krav til kropp og utseende, og muligheter for en ”quick fix”, tror jeg kan bli både uheldig og dyrt for noen ungdommer. Man sier at hjernen og vår personlige utvikling rent biologisk sett ikke er ferdig før vi er 23 år, og kanskje bør man avvente de helt store inngrepene før man ser hvor man ”lander”?’

 

Trenger man en psykolog eller en kirurg?

Psykoterapi eller psykofarmakaSpesielt den Østlige psykologien vil påpeke at vi ikke finner «lykken» ved å justere på «utsiden». I denne tradisjonen snakker man om at det er vårt eget Ego som stadig skaper nye historier og labyrintiske plott som på finurlig vis forhindrer lykke. Ego lurer oss med på stilltiende forestillinger om at lykke først kan oppnås når vi får ”dette” eller oppnår ”dette”. Et ego i underskudd vil lete etter noe for å føle seg «hel», og her antar man at mange mennesker hviler for mye av sin egenverdi i noe som ligger utenfor dem selv, enten det er status, penger, kunnskap, utseende eller noe annet forgjengelig. Det er ofte et sårbart prosjekt, og målet i mye psykologi og selvutvikling handler om evnen til å hvile i seg selv. I mange tilfeller tror jeg vi forsøker å pynte på fasaden i et slags vikarierende prosjekt for å skape balanse på innsiden, og da kan det hende at kirurgi bare er en forførende blindvei. På en annen side kan ikke alt «psykologiseres», og som nevnt tror jeg det finnes mange eksempler hvor estetisk kirurgi kan ha en veldig god effekt. Dernest tror jeg det er uhyre vanskelig å skille de ulike tilfellene fra hverandre. Jeg vil være skeptisk til en kirurg som uten spørsmål eller etiske overveielser utfører det kunden ber om, men jeg ville være like skeptisk til en psykolog som gjør alle problemer om til noe psykisk.

 

Det Østlige psykologien poengterer også at Ego er en mental konstruksjon som på sett og vis binder oss til livet på en litt slitsom måte. Tanker og bekymringer har en tendens til å forankre oss i minner fra fortiden eller føre oss mot bekymringer for fremtiden. Dersom fokus hele tiden ligger på noe man skal få eller oppnå der fremme, eksempelvis den perfekte kroppen, risikerer vi å gå glipp av livet her og nå. Dersom man bestemmer seg for en kosmetisk operasjon, eller trenger for å nå et bestemt mål, men opplever at målet eller resultatet ikke fremkaller den tilfredsheten man hadde ønsket seg, kan det hende man er på jakt etter ”lyke” på feil sted. Spesielt hvis dette gjentar seg gang på gang, og man stadig setter seg høyere mål eller foretar nye operasjoner, tror jeg i alle fall det er viktig å stopp litt opp og vurdere om man er på rett spor.

 

I en psykologisk ramme kan man også si at forskjellen mellom virkeligheten og vår egen oppfattelse av vårt perfekte Selv, er nettopp den forskjellen som i noen tilfeller kan gjøre regnskap for tap av selvtillit. Det å være i stand til å se forskjellen og gi slipp på det perfekte selvbilde – akseptere seg selv – er å gjenvinne seg selv, og alt det verdifulle som følger med. Når vi holder fast ved et bilde av oss selv som ikke nødvendigvis stemmer overens med hva vi egentlig er, eller gjør spesielle inngrep for å tilfredsstille et ideal, setter vi oss selv i en posisjon som er vanskelig å opprettholde, mentalt krevende og stadig truet i forhold til tap av selvtillit. I slike tilfeller tror jeg man finner bedre og mer varige løsninger i psykologien enn i kirurgien.

 

Når den psykiske programvaren er skadet av vonde erfaringer og uheldige relasjoner, må vi først og fremst begynne å analysere vår egen programvare. Vi må slutte å gi våre livsperspektiver så mye autoritet over eget liv, og isteden begynne å se ”innover”. Vi må innse at våre perspektiver ikke forteller sannheten om oss selv og verden i en 1:1 relasjon. Vår psykiske programvare forandrer og styrer vår virkelighetsoppfattelse i bestemte retninger, og det er dette vi må avsløre. Istedenfor å forholde oss til innholdet i våre tanker, må vi se på hvordan vi tenker. Det er på mange måter psykoterapiens forse. Hvis man forholder seg til tanker og følelser som sier at man vil bli mer tilfreds med seg selv med en ny nese, kan det selvfølgelig hende at det stemmer, men det kan også hende at nesen har blitt det synlig symbol på en problem som kanskje er mer eksistensielt.

 

Av Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Et kart som viser vei i livet

Et livsveiledende kartEn av WebPsykologens aller største ”kjepphester” er at vitenskapsteori er noe av det mest interessante som finnes. Vi mener at en grunnleggende forståelse for vitenskapsteori er helt avgjørende for alle mennesker som har en kropp og en hjerne. I denne artikkelen forsøker vi å argumentere for vår kjepphest, men innser at det blir litt i overkant teoretisk. Derfor er vi redde for at vi ikke når våre målsetninger med en skriftlig fremførelse. I håp om at en muntlig fremførelse kan vekke større interesse, har vi filmet en liten snutt av et foredrag hvor målet nettopp er å gjøre vitenskapsteori morsomt og kanskje litt fascinerende. Her snakker psykologspesialist Sondre Risholm Liverød om mennesket som en maskin, om psykosomatiske plager, selvutvikling, psykoterapi & Märthas engler(!)

 

Videoforedrag «Selvutvikling og vitenskapsteori»

 


 

I videoen over refererer Liverød til denne modellen i sitt foredrag

Behandlingsfilosofi

 

 

Det gode, det vakre og det sann

 

For å begynne litt enkelt kan vi se til de gamle grekerne som delte den menneskelige eksistensen inn i tre deler: Det vakre, det gode og det sanne. Det vakre handler om den personlige opplevelsen av verden, det gode handler om det mellommenneskelige, mens det sanne handler om den ytre eller materielle virkeligheten. Tilsvarende kan man gjøre en differensiering mellom kunst, moral og vitenskap. Kunst henvender seg til individets opplevelse, moral er et slags kodeverk som skriver seg fra forholdet mellom mennesker, og vitenskapen behandler den ytre virkeligheten. Man kan også kalle det for det subjektive, det intersubjektive og det objektive. Habermas deler dette inn i tre forskjellige former for erkjennelse hvor det vakre hører til humanvitenskapen, det gode hører til samfunnsvitenskapen og det sanne hører til naturvitenskapen. Her har vi allerede skissen til et kart over tilværelsen:

 

Det vakre gode og sanne

 

I denne sammenheng har den amerikanske forfatteren Robert M. Pirsig noen interessante tanker om bakgrunnen for menneskenes problemer. ”Som regel tenker eller føler vi innenfor den ene eller den andre erkjennelsesformen, og dermed misforstår og undervurderer vi vanligvis også hva den andre erkjennelsesformen dreier seg om.” (Pirsig, 1974, denne overs. 1997, P. 76). Dette er i mine øyne en gyldig og god formulering. Forskjellige skoler sverger til ulike teoretiske retninger når de forklarer eller begrunner menneskets psyke på vidt forskjellige måter, i alle fall to vidt forskjellige måter: Idealistisk eller materialistisk.

 

Et materialistisk menneskesyn

 

Jeg har en hjerne som består av neverceller og kjemiske signalstoffer. Den veier omtrent 1,5 kilo, og den er plassert i hodet på toppen av kroppen. Hjernen er en biologisk informasjonsprosessor, den kan begripes innenfor en naturvitenskapelig forståelsesramme, og den informasjonen som forvaltes i hjernen består utelukkende av representasjoner av den ytre (empiriske) virkeligheten. Det er altså snakk om en materiell og objektiv hjerne som prosesserer informasjon fra en materiell og objektiv virkelighet. Dette er den materialistiske forståelsen av mennesket og psyken. I artiklene Dennett ”the Devil” om bevissthet og Er vi bare biologi – Ingen sjel? drøftet vi Daniel Dennett og Francis Crick som eksponenter for et slikt menneskesyn.

 

Et idealistisk menneskesyn

 

Thomas NagelDen største innvendingen mot det materialistiske menneskesynet er en slags menneskelig følelse av å ikke kjenne seg igjen i de objektive beskrivelsene. Det å forstå seg selv som en maskin som forvalter data i et avansert informasjonsnettverk, eller som en ansamling nevrotransmittere som sender elektrokjemisk informasjon gjennom et flettverk av nervebaner, passer simpelthen ikke på opplevelsen av å være et menneske. Det er ikke slik vi opplever vår egen bevissthet. Når vi kikker inn i vår egen indre verden, ser vi ikke databites og informasjonsnettverk, men noe ganske annet. Når vi ser innover i oss selv (introspeksjon) ser vi en helt annerledes verden som består av bilder, fantasier, begjær, sult, smerte, tanker, ideer, forestillinger, planer, håp, frykt, ønsker og drømmer. Når filosofen Thomas Nagel spør, ”What is it like to be a bat?” (1974), kan jeg ikke svare ham. Jeg aner ikke hvordan det er å være en flaggermus, men hvis han spør hvordan det er å være meg, kan jeg fortelle om dette i timevis. Min fortelling vil ikke være en informasjonsteknologisk utredning, men en beskrivelse av mine styrker og svakheter, mine tanker og spesielle opplevelser av å være akkurat meg. Denne informasjonen er alltid umiddelbart eller intuitivt tilgjengelig for meg. Det er de kvalitative og subjektive aspektene ved å være meg. Med andre ord kan man si at mine opplevelser er min personlige innside, til forskjell fra min utside som består av kropp og hjerne.

 

Man kan godt være enig i nevrovitenskap, men jeg tror det er få som kan påstå at de opplever seg selv som biter av informasjon i høy hastighet gjennom et biokjemisk nettverk. I et førstepersonsperspektiv er det ikke slik det oppleves å være menneske, selv om det er slik det ser ut fra et nevrovitenskapelig tredjepersonsperspektiv. Her har vi altså den klassiske oppdelingen av mennesket i kropp og sjel slik et stort antall filosofer har forstått menneskets natur i en årrekke. I vår første kartskisse tegner vi derfor opp mennesket med en innside og en utside. Siden Descartes er en svært kjent eksponent for denne manøveren, plasserer jeg han på toppen av den foreløpige modellen.

 

descartes kropp og sjel

 

 Mennesket som sosialt vesen

 

Jeg har en innside og en utside. Jeg har en hjerne og en bestemt opplevelse av å være meg til enhver tid. Dette er meg i entallsform. Men jeg ble ikke meg i et vakuum eller i entall, men i relasjon til andre mennesker og den kulturen jeg er en del av. Faktum er at mine tanker ikke oppstår ut av ingenting, eller plutselig dukker opp i hodet mitt som et lite mirakel. Mine tanker og ideer har et slags opphav i det kulturelle klima. Jeg kan forsøke å være så original som mulig, altså skape en distanse til de kulturelle føringene, men jeg vil aldri unnslippe den sosiale konteksten helt og holdent, og hvis det likevel skulle vise seg å være mulig, ville jeg bli sørgelig ensom.

 

GenieEt annet poeng er at tankene i utgangspunktet er sosialt betinget. Det finnes et fåtall eksempler på mennesker som vokser opp uten (eller med et minimum) av kontakt med andre, og disse utvikler ikke den typen ”språklig tankeverden” som vi orienterer oss etter i det daglige. Språket er et mellommenneskelig produkt som erverves i sosial kontakt med andre mennesker. Det finnes noen få tilfeller av mennesker som på grunn av deprivasjon ikke har utviklet språklige ferdigheter. Genie er et kjent eksempel som ble funnet av myndighetene i California 4. november 1970. Hun hadde da vært låst inne i et rom i tretten år. Om dagen var hun bundet fast til en pottestol, og på natten ble hun pakket inn i en sovepose og lagt i en sprinkelseng med metallokk. Foreldrene hennes slo og mishandlet henne hver gang hun laget en lyd, og dermed lærte hun aldri språk. Genie gryntet, kloret og spyttet om seg når hun ble funnet av myndighetene etter tretten år i en nesten isolert tilværelse. I noen sammenhenger beskrives hun som et villdyr, og det var tydelig at hun langt på vei manglet en rekke egenskaper karakteristisk for den siviliserte bevissthet. Sørgelige tilfeller som Genie viser at hjernen ikke utvikler en lingvistisk tankegang uten forankring i kulturen. Mellommenneskelig kontakt, språket og det kulturelle fellesskapet er sosiale byggeklosser i den menneskelige utviklingsprosessen. Derved er min innside eller mine tanker og ideer betinget av en språklig og kulturell praksis, noe som betyr at jeg ikke hadde vært i stand til å tenke en eneste individuell tanke uten en bakgrunn i den sosiale konteksten. Dette er det kollektive aspektet ved min indre eksistens.

 

Mennesket som del av et system

 

Nå har det seg også slik at min indre kollektive eksistens har en ytre komponent. Akkurat som min personlige tanker har en materiell hjernekomponent, har min sosiale og mellommenneskelige sfære en tilsvarende objektiv komponent. Vårt sosiale samspill materialiserer seg for eksempel i fortellinger nedtegnet i bøker. Bøker er dermed et kulturelt objekt. Kulturen er ikke noe som henger i løse luften eller kun eksisterer i form av ideer. De aller fleste kulturelle begivenheter har et slags konkret sosialt korrelat. De objektive kulturelle komponentene inkluderer for eksempel forskjellige typer teknologi, skriftlige kodeverk, ulike former for markedskrefter, sosiale institusjoner, politisk praksis og samfunnsorganisering, sosiale og helsemessige sikkerhetsrutiner, geografisk lokalisering av politisk makt, informasjonsteknologi som en portal til hele verden og så videre.

 

Dermed begynner vi å nærme oss omrisset av fire helt avgjørende aspekter ved den menneskelige eksistens. Min tilværelse, som et bevisst vesen her på jorda, inkluderer (1) en fysisk informasjonsforvaltende hjerne, en særegen opplevelsesverden med personlige tanker (2) med røtter i et sosialt fellesskap (3). Det sosiale fellesskapet (4), som jeg er et produkt av, har vært et sosialdemokrati basert på sosialistiske og humanistiske prinsipper, og jeg er vant til et enormt mangfold av kulturelle artefakter  som har påvirket og influert mitt tilblivelsesprosjekt siden jeg kom til verden på Vestfold Sentralsykehus på slutten av 70-tallet (artefakter er gjenstander skapt av mennesker – kulturelle gjenstander). (Heldigvis ble jeg ikke tatt med tang – kulturell artefakt). Dette levner oss med fire aspekter ved menneskelivet, og jeg vil hevde, i tråd med mange filosofer og teoretikere, at det finnes mye evidens for at disse fire komponentene til sammen utgjør det psykologiske terrenget som mennesker ferdes på. 

 

Dermed har bevisstheten altså fire uløselig forbundne fasetter. Det er et intensjonelt aspekt som skriver seg fra mine indre vurderinger og ideer. Når disse ideene settes ut i livet blir de synlige i min atferd, og det er det objektive aspektet ved min bevissthet. Dette betyr at kartet over ”psykens anatomi” blir som følger.

 

Fire kvadranter

 

Alle disse fire kvadrantene forholder seg til ulike typer av sannheter eller det Habermas kaller erkjennelsesinteresser. De innhenter forskjellig type kunnskap, dette gjør de på forskjellige måter, og de stiller forskjellig krav til den kunnskapen som akkumuleres.

 

 

Et kart over psykiske helse og selvutvikling?

 

I videoen over er det dette kartet jeg forsøker å gjøre relevant for alle mennesker som har en kropp og en hjerne. Jeg tror at vi er tjent med en slags grunnleggende modell over tilværelsen for å unngå misforståelser. Dette er spesielt viktig når det kommer til psykisk helse.

 

Når man har brekt et bein, fått blindtarmbetennelse eller streptokokker, er det som regel ingen tvil om hvilken behandling man trenger. I somatikken har man ofte én bestemt behandlingsstrategi som avhenger av diagnosen, men slik forholder det seg sjelden i psykiatri. Årsaken er at en god behandlingsplan for psykiske problemer må forankres i flere forskjellige vitenskapsteoretiske utgangspunkt. Man må klare å håndtere veldig mange ulike perspektiver på samme tid, og deretter handle ut i fra flere teorier samtidig, noe som krever mye mental kapasitet.

 

For mennesker er det ikke lett og hanskes med mange forklaringer på en gang, og det blir særlig vanskelig hvis forklaringene forsøker å utkonkurrere hverandre. Av og til er det også slik at vi streber etter én forklaring i et tappert forsøk på å gjøre en kaotisk tilværelse litt enklere. Dessuten er de fleste mennesker ganske konservativt anlagt. Vi tviholder på de perspektivene vi er vokst opp med, og det krever ofte ganske mye mot og åpenhet før vi inkluderer nye innfallsvinkler på tilværelsen. Siden psyken er av en slik beskaffenhet at den ikke lar seg fange i én enkelt forståelsesramme, har vi historisk sett behandlet psykiske lidelser på veldig mange ensporede måter. Psykiatri har tidligere vært belemret med et alvorlig sneversyn som har rammet mange pasienter på dramatiske måter. Det har tatt lang tid før nye perspektiver har sluppet til, og de fleste nye behandlingsprinsipper har hatt en trang fødsel. Dette skriver vi mer om i artiklene Hvordan forstå psyken? og Problemer med behandling av fibromyalgi.

 

Poenget er altså at selvutvikling sjelden fungerer veldig godt dersom vi kun arbeider i én enkelt kvadrant. Hvis vi virkelig ønsker å utvikle oss, og spesielt når det dreier seg om psykiske utfordringer, må vi forsøke å arbeide på flere kanter samtidig. Å tro at det finnes én løsing og en strategi i forhold til psykiske vanskeligheter, er sannsynligvis feil. Det neste spørsmålet er hvordan man jobber med seg selv ut i fra den modellen som skisseres her, og i den forbindelse har vi rett og slett forsøkt å lage en Oppskrift på selvutvikling.

 

Kilder

 

Nagel, T. (1974): What is it like to be a bat? I: The Philosophical Review LXXXIII, 4. Pp. 435-50.

Pirsig, Robert M. (1997). Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel. Pax Forlag A/S, Oslo.

 

 

Av psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Hjelpemidler for å trene hjernen

meditasjon hjernenHjernen er et elektrokjemisk organ som driftes av en elektromagnetisk energi for å fungere. Den elektriske aktiviteten i hjernen varierer, noe som gir seg utslag i forskjellige typer av hjernebølger. Våre bevissthetstilstander, fra dyp søvn til drøm og våken bevissthet, springer ut av forskjellige svingningsfrekvenser i hjernebølgene. Dette er et komplisert felt som spenner fra noe som minner om science fiction til meditasjon og nevrologi. Gjenstandsfeltet er simpelthen forskjellige bevissthetstilstander, noe vi også skriver inngående om i artikklen Hjernebølger og meditasjon.

 

Der er ikke alltid så lett å forplikte seg til meditasjon på en måte som gir effekt. Første skritt på veien er kanskje en slags forståelse for meditasjonens virkemåte. Meditasjon er et slags kultiverende treningsprogram for menneskets bevissthet, men hvordan trener man bevissthet? I visse hensennede handler det om en innsikt i hvem vi egentlig er, og det spørsmålet har gjerne noen spirituelle undertoner. Disse spørsmålene tar vi opp i første del av artikkelen, mens i den siste delen ser vi på ”hjernemaskiner” og eventuelle hjelpemidler som supplement til et meditasjonsprogram.   

 

 

Meditasjon og dypere bevissthetsnivåer

 

I en våken bevisst tilstand er vi engasjert i tanker og mental aktivitet. I løpet av dagen er mange av oss på ”mentalt høygir”. Tankene våre anstifter emosjonelle reaksjoner som gir seg utslag i hele kroppen. Ofte har tankene den egenskapen at de trekker vår oppmerksomhet mot fremtiden. Det kan være i form av planlegging eller bekymring. Andre ganger trekker tankene oss tilbake til fortiden. Det kan være i kraft av gode eller dårlige minner. Noen ganger er vi fastlåst i tanker fra fortiden og fremtiden akkompagnert av bitre eller depressive følelser. ”Jeg tenker, derfor er jeg”, sier Descartes, og han peker på at menneskets evne til å tenke og formidle sine tanker er helt sentralt i vår eksistens. Samtidig kan galopperende tanker ha en ganske negativ innflytelse på livet dersom vi ikke klarer å finne mental ro fra tid til annen. Tankene har en tendens til å distrahere oss og trekke oss vekk fra øyeblikket. Mange lever mest i fremtid og fortid på en ”flåte av tanker”, noe som gjør at man simpelthen går glipp av livet her og nå. Meditasjon er en teknikk som skal hjelpe oss å vinne tilbake øyeblikket, dempe indre spenninger og uro og trene opp et oppmerksomhet nærvær. Meditasjon er simpelthen en øvelse som styrker vår mentale muskel og trener opp vår evne til å være til stede i nuet.

 

Gjennom meditasjon guides man inn i en tilstand hvor ”mentalt støy” i mindre grad ”sliter oss ut”. Istedenfor å reagere på alt som foregår i bevisstheten, skal man forsøke å sette seg i en observatørrolle. Man skal ikke agere på alle tanker, men snarere observere seg selv tenke uten å ta stilling. På den måten anspores man i mindre grad til bekymring, umiddelbare reaksjoner eller følelsesmessige spenninger. Meditasjon er på mange måter en praksis som kultiverer mennesket i retning av en ganske bestemt erkjennelse: Du er ikke dine tanker. Du er noe mer enn dine tanker. Når man observerer seg selv tenke, er man ikke tankene, men den som ser på tankene. På sett og vis handler det om å hvile i et slags vitne til seg selv. Hva er så dette vitne, eller dette øye som ser? Noen kaller det Gud, andre kaller det vårt sanne ansikt, Buddhas natur eller bevissthet. Poenget er at vi er noe mer enn alt det som foregår av mental aktivitet i vårt indre landskap. Når man oppdager dette gjennom meditasjon eller dyp kontemplasjon, oppdager man samtidig en indre stillhet eller ro. Man får adgang til en indre fred som har helsebringende effekter på veldig mange områder. Meditasjon viser seg å gi mennesket et styrket immunforsvar, stabilt blodtrykk, mental balanse, mindre uro og mye mer. Kanskje er det mest oppsiktsvekkende at hjernen vokser hos de som mediterer regelmessig. De får rett og slett en sterkere mental muskel. Spesielt utvikles de områdene i hjernen som regulerer følelser og den delen som stipulerer vår evne til oppmerksomhet.

 

Meditasjon har altså en rekke helsebringende effekter, og det er ingen tvil om at meditasjon også påvirker hjernen vår rent fysisk sett. I tillegg til at hjernen på sett og vis stimuleres på en positiv måte som avstedkommer vekst, litt på samme måte som musklene styrkes i en helsestudio, gir meditasjon oss etter alt å dømme mer mental kontroll. Det kan se ut som om meditasjon påvirker hjernebølger og frekvensen de svinger på. På sett og vis kan meditasjon plugge oss inn til dypereliggende nivåer i bevisstheten, og det forbindes blant annet med en følelse av flyt, oppmerksomt nærvær og indre ro. Meditasjon kan skape et større mentalt rom i oss selv, og det påvirker hjernen i den forstand at den svinger på andre frekvenser. Meditasjon tar oss fra en oppjaget mental hyperaktivitet og ned i dypere bevissthetstilstander.

 

En kjent metafor handler om at mennesket kan betraktes som et hav. Mange av oss lever på overflaten hvor vi kjemper med å holde hodet over vannet. Bølgene slenger oss i ulike retninger og vi anstrenger oss for å holde oss flytende. Når vi oppfatter dette som livet, vet vi ikke at det er helt stille rett under overflaten. Nede i vannet er det alltid rolig og ingen bølger som skyller over oss med voldsom kraft og bevegelse. Meditasjon handler ikke om at vi skal avvise alt det som foregår på overflaten, altså hverdagslivet, men vite at vi er noe mer. Vi skal vite at det finnes en indre stillhet som alltid er tilgjengelig. Kommer vi i kontakt med denne stillheten, eksempelvis gjennom meditasjon, vil vi oppleve en helt ny dimensjon ved oss selv. Meditasjon handler i så henseende ikke om å flykte fra livet og hverdagen, men om å oppnå mer med mindre stress. På overflaten er man ofte fanget av bølgenes bevegelser, og man ser ikke så mye mer enn den neste bølgen som reiser seg. Hvis man hadde dykket litt ned i havet og kikket opp, hadde man fått et mye større overblikk. Et slikt dypdykk er på mange måter meditasjonens vesen.

 

Stadig flere studier viser oss at meditasjon er helsebringene på en rekke ulike måter, både psykisk og fysisk. Men det er ikke så lett å forstå essensen i meditasjon, og det er heller ikke så lett å lære seg å meditere. For å oppnå en helsegevinst, holder det ikke at vi sitter oss ned en gang i blant med bena i kors. Meditasjon krever øvelse over lang tid, men gevinsten kan også være formidabel. I dag tenker jeg at jeg ikke har tid til å ikke meditere, men tidligere hadde jeg problemer med å finne tid. Da var jeg på utkikk etter snarveier. Finnes det noen hjelpemidler som kan hjelpe meg å meditere?

 

 

Snarveier for å lykkes med meditasjon

 

Min første befatning med bevissthetstilstander og hjernebølger hang sammen med en interesse for meditasjon. Jeg satte meg inn i deler av Østens meditasjonspraksis og forstod at veien til en ”opplyst bevissthet” var lang. Dette er sannsynligvis den samme erkjennelsen som rammet bohemene på sekstitallet. Mens de fant en snarvei til alternative bevissthetstilstander via psykedeliske stoffer, var min vurdering at inntak av LSD, Meskalin eller Psilocybin var et vågalt og høyst usikkert prosjekt.

 

Dog var en tilstrekkelig hengivelse til meditativ praksis forferdelig tidkrevende, hvorpå jeg befant meg i den samme posisjonen som bohemene, nemlig på leting etter en snarvei. I mitt tilfelle dukket det opp en interesse for ulike bevissthetsendrende verktøy som skulle hjelpe meg til hurtigere resultater innenfor meditasjon og yoga. Det viste seg at markedet var fullt av ”hjernemaskiner”, som også hadde sin storhetstid på syttitallet, og forskjellige typer CD plater med meditasjonsfremmede lydspor. Noen plater inneholder rett og slett beroligende musikk eller lyder, mens andre fabrikanter markedsfører seg som mer sofistikert enn som så. Det finnes en rekke leverandører som angivelig baserer seg på forskning innenfor nevrologi kombinert med audiovisuell teknologi. Her finner vi CD plater med lydbølger som gradvis faller i verdi etter hvert som man lytter seg gjennom meditasjonsprogrammet. Dette konseptet er tuftet på en teori om at meditasjon handler om en slags mental bevegelse nedover mot lavere hjernebølger som korrelerer med stadig mer subtile bevissthetstilstander. Ved å lytte til lydspor som har en underliggende bevegelse fra høyere mot lavere frekvenser, kombinert med briller som gir visuelt stimuli med samme hensikt, reklamerer disse firmaene med at lekmenn skal evne og meditere som en munk på langt kortere tid enn det man ville brukt dersom man skrev seg inn i et tibetansk tempel.

 

Jeg har mine egne erfaringer med disse CD platene, men jeg vil verken anbefale eller advare mot dem. Hvorvidt de fungerer eller ikke, har jeg ikke grunnlag for å si noe om. Dessuten er mye av informasjonen på området øyensynlig preget av finansielle interesser, hvorpå det er vanskelig å skjelne mellom seriøse forskningsresultater og reklamegimmick. Personlig har jeg likevel en opplevelse av at meditasjons CDer med lyder som virker beroligende på meg (spesielt regnvær), kombinert med nesten uhørlige lydbølger som svinger på stadig lavere frekvenser, har hatt en positiv innvirkning på mitt eget meditasjonsprosjekt. Ulempen er selvfølgelig at man kan bli ”avhengig” av en teknisk anordning for å meditere, derfor bør man sannsynligvis supplere ”lydbølge meditasjon” med en mer ”økologisk meditasjonsvariant”.

 

Flere artikler om meditasjon & mindfulness fra WebPsykologen

 

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Hjernebølger & meditasjonstrening

hjernebolger meditasjonMeditasjon er en teknikk som skal hjelpe oss til å skape mer rom i oss selv. Det handler om å trene opp et oppmerksomt nærvær. Ofte er poenget i meditasjon å sette seg i en slags observatørrolle til seg selv. I hverdagslivet er flere av oss fanget i gjøremål, planlegging og bekymringer som skaper stress og uro. Meditasjon skal guide oss vekk fra et slags ”emosjonelt fangenskap” ved å vise oss at vi ikke trenger å agere på alt som dukker opp i vår tankeverden. Når vi observerer oss selv tenke, er vi ikke våre tanker, men et slags vitne til tankevirksomheten. Vi har en iboende tendens til å identifisere oss med våre tanker: ”Jeg tenker, derfor er jeg”, sier Descartes, og mange av oss har mye av vår identitet og selvfølelse bundet opp i tanker om oss selv. Meditasjon skaper en form for avstand til den alt for sterke tilknytningen mange har til sin tankeverden, og på den måten kan man oppleve å finne en indre ro som observatør til seg selv. De som lærer seg å meditere, finner på sett og vis en ny dimensjon i livet, og denne dimensjonen kan være en stor kilde til ro og balanse i livet.

 

Meditasjon er simpelthen en teknikk som trener opp hjernen på helt bestemte måter. Forskning viser at meditasjon gir store helsegevinster på veldig mange områder, både fysisk og psykisk. Man kan si mye om meditasjon og effekten av meditasjon, men i denne artikkelen er vi først og fremst ute etter forholdet mellom meditasjon og ulike bevissthetstilstander. I våken tilstad er vi ofte identifisert med det som foregår i våre tanker og følelser, når vi legger oss om kvelden forsvinner den fysiske virkeligheten og vi ankommer drømmens verden. I drøm har vi ofte en opplevelse av å være ”litt utenfor oss selv” eller være en observatør til drømmens drama. Det er ganske utrolig hvordan hjernen kan skape en slags metafysisk drømmeverden som vi ofte opplever som helt ”virkelig”. I drømmen kan vi være hva som helst, og vi er ikke lenger bundet til selvdefinisjoner betinget av jobb, status, prestasjoner etc. I drømmens verden er betingelsene mye friere og langt mer foranderlige enn i våken tilstand. Denne bevissthetstilstanden gir i så måte et helt annet spillerom, noe som sannsynligvis spiller en viktig psykologisk rolle.

 

Neste skritt i vår bevissthetssyklus er drømmeløs søvn. Da er både den virkelige verden, tanker, følelser og fantasier forsvunnet, og bevisstheten er nå uten et objekt. Det er ingenting som utspiller seg på bevissthetens indre scene, verken tanker eller drømmer, og dermed er dette en tilstand hvor vi ikke har noe å identifisere oss med. Det betyr videre at de fleste av oss ikke husker noe fra periodene i drømmeløs søvn. Alle de tanker som ansporer oss til ulike følelser og indre spenninger er borte, og vi får en tiltrengt hvilepause. Av den grunn er mennesket avhengig av å drømme for å være i balanse. Dersom man mister søvnen over lengre tid, risikerer man dårligere fysisk og psykisk helse. Kroppen og psyken får rett og slett ikke den hvilen man er avhengig av for å fungere.

 

Meditasjon spiller på de samme prinsippene. Meditasjon er en øvelse hvor man forsøker å ”hvile i bevisstheten”. Istedenfor å være bundet opp av galopperende tanker, som setter våre følelser i stadige bevegelser og brenner energi, forsøker man å hvile i en observatørrolle. Det betyr ikke at man skal slutte å tenke og føle, men meditasjon gir en indre ro og balanse fordi man oppnår kontakt med dypere lag i sin egen bevissthet. Man trener sin oppmerksomhet på en måte hvor man faktisk kan oppnå langt mer med mindre stress.

 

John Teasdale oppsummerer essensen av mindfulness meditasjon på følgende måte:

 

Essensen av mindfulness er å være fullt bevisst opplevelsene våre i hvert eneste øyeblikk, åpne for hva enn livet måtte tilby, og fri for dominans av vanemessige, automatiske, kognitive rutiner som ofte er målorienterte og, i en eller annen form, knyttet til ønske om at ting er annerledes enn de er.

 

I buddhistisk psykologi snakker man om tre forskjellige bevissthetsnivåer. Det er det grove, det subtile og det meget subtile. Havet brukes også som en metafor på menneskets sinn, og på havets overflate er det ofte bølger og dønninger. Lenger nede i dypet er det imidlertid alltid stille. Meditasjon handler om å komme i kontakt med dypere nivåer i bevisstheten, og på den måten finne ro i seg selv. Mange av oss er ikke klar over at vi har en bevissthet med flere lag, og vi opplever stort sett at vi er fanget på overflaten. Stress, bekymring, krav og forpliktelser er slik livet ofte ser ut i det området hvor den indre verden møter den ytre verden. Når vi tror at dette er selve livet, og ikke vet at det finnes ro og hvile i bevissthetens dyp, kan livet oppleves som en karusell som aldri slutter å snurre. Meditasjon er en øvelse som skal vise oss at vi er noe mer enn tanker og følelser, og at livet er mer enn krav og gjøremål. På et subjektivt og personlig plan betyr dette mer sinnsro og en slags forståelse for at vi er noe mer enn det som tankene forteller oss. Fra en hjerneorganisk synsvinkel handler denne bevegelsen om en endring i menneskets bevissthetstilstand, noe som gir seg utslag i hjernebølger som svinger på ulike frekvenser. I overflaten svinger hjernebølgene hurtigere, mens i de dypere lagene i bevisstheten er det roligere frekvenser. Her møter buddhistisk filosofi moderne nevrovitenskap.

 

 

Hjernen – Et elektrokjemisk organ

 

Hjernen er et elektrokjemisk organ som driftes av en elektromagnetisk energi for å fungere. Den elektriske aktiviteten, som kommer fra hjernen, vises i form av hjernebølger. Det er fire kategorier av disse hjernebølger, alt fra stor aktivitet i våken tilstand til lavere aktivitet i dyp søvn.

 

 

Beta-Bølger

 

Når hjernen er på høygir og aktivt engasjert i mentale aktiviteter, genererer den gjerne beta bølger. Beta bølger er de raskeste av de fire kategoriene av ulike hjernebølger. Hyppigheten av beta bølger spenner over 15-40 sykluser i sekundet. Beta bølger kjennetegnes ved et sterkt engasjert sinn. En person i aktiv samtale vil være i beta. En opphetet debattant ville være i høy beta. En person som holder en tale, en lærer, eller en talkshowvert vil alle sammen være i beta når de er engasjert i sitt arbeid. Når vi grubler, bekymrer oss eller planlegger morgendagen er vi i ”beta modus”. Denne modusen er altså preget av høyaktivitet og naturlig nok sliter den på systemet. Dersom vi ikke klarer å ta nok pauser fra denne formen for ”mental hyperaktivitet”, vil det etter hvert oppstå psykiske spenninger og eventuelt symptomer.

 

Når vi skal prestere fysisk, er det bra å ha litt høy puls, men det er ikke bra å gå rundt med for høy puls over lang tid. Det vil slite oss ut. På samme måte er det med hjernebølger og mental aktivitet. I perioder er det viktig og avgjørende at vi klarer å jobbe mentalt intensivt, men hvis vi hele tiden er fanget av grubling eller ”tankekjør”, vil det være psykologisk utmattende. Mange av oss har sannsynligvis en for høy aktivering, noe som ikke bare påvirker vår psyke, men også antenner emosjonelle reaksjoner som aktiverer hele kroppen, og vi kaller det gjerne for stress.

 

 

Alfa-bølger 

 

Den neste kategorien av hjernebølger er alfa. Hvor beta representert en slags ”mental opphisselse”, representerer alfa ikke-opphisselse. Alpha hjernebølger er tregere. Deres frekvensområder ligger mellom 9-14 sykluser per sekund. En person som har fullført en oppgave og setter seg ned for å hvile, er ofte i en alfa tilstand. En person som tar seg tid til å reflektere eller meditere er vanligvis i en alfa tilstand. En person som tar en pause fra en konferanse og går en tur i hagen, er ofte i en alfa tilstand. Alfa er altså forbundet med mer indre ro, men også med høyere konsentrasjon eller tilstedeværelse, og dermed en bedre innlæringsevne.

 

 

Theta-bølger

 

Det neste frekvensområdet kalles theta. Thetabølgene har enda langsommere frekvens. Dette frekvensområde er vanligvis mellom 5 og 8 sykluser i sekundet. En person som har tatt seg fri fra en oppgave og begynner å dagdrømme, er ofte i en theta tilstand. En person som kjører på en motorvei, og plutselig oppdager at han eller hun ikke kan huske de siste kilometerne, har ofte vært i theta tilstand. Denne tilstanden kan induseres av den litt monotone kjøringen på en strak motorvei. Når man derimot kjører på en mer svinget landevei, kreves det gjerne en beta modus og langt mer aktiv deltakelse og mental aktsomhet.

 

Det sies at personer som kjører mye på strake motorveier ofte får gode ideer mens de kjører. Når man går en tur i skogen eller jogger kan man også oppleve at nye ideer dukker opp i en tilstand av mental avspenning. Theta bølger assosieres gjerne med det man på folkemunnet kaller ”flyt”. Det er en slags uanstrengt tilstedeværelse hvor man er åpen og avslappet, og dermed kreativt mottakelig for nye ideer. Dette kan også skje i dusjen eller i badekaret eller på sofaen etter middag. En theta tilstand kan oppstå når man gjør en oppgave som blir så automatisk at man mentalt sett kan ”løsnes” fra oppgaven. Det som flyter forbi i bevisstheten i en theta tilstand, flyter på sett og vis fritt uten at man aktivt sensurerer, gripes av skyldfølelse eller tillegger innholdet i bevisstheten en bestemt verdi. Dette er vanligvis en svært positiv mental tilstand, og nettopp en tilstand man oppøver gjennom meditativ praksis. I meditasjon skal man akseptere det som forgår i den indre verden uten å ta stilling, eller agere på det som flyter forbi i oppmerksomheten. Når man klarer det, beveger man seg inn i en ”flyt sone” og en tilstand av mental balanse og ro, og nevrobiologisk sett beveger man seg ned mot elektrokjemiske frekvenser på theta nivå.

 

 

Delta-bølger

 

Den siste tilstanden kalles delta. Her er hjernebølgene på sin aller tregeste frekvens i området mellom 1,5 til 4 sykluser per sekund. Dyp drømmeløs søvn tar oss gjerne ned til den laveste frekvensen. Vanligvis på mellom 2 til 3 sykluser i sekundet.

Når vi går til sengs og tar frem en god bok for å lese litt, er vi trolig i lav beta. Når vi legger boken ned, skru av lysene og lukker øynene, beveger vi oss sannsynligvis fra beta til alfa, og deretter videre til theta og til slutt ned i delta og dyp søvn.

 

 

Mellom drøm og våken tilstand

 

Mennesket drømmer som regel i 90 minutter sykluser. Da beveger man seg fra deltabølger og dyp søvn til theta bølger og en mer aktiv drømmetilstand. Når det nærmer seg morgen, øker frekvensen i hjernebølgene, og i det alarmen ringer aktiveres gjerne alfa og videre beta bølger. Hvis vi i ”transitt perioden” mellom søvn og våken tilstand trykker på snooze knappen på vekkeklokka, er det mange som beveger seg tilbake til en theta tilstand hvor de kan bli værende i flere minutter. Da kan man oppleve en fri flyt av tanker og ideer fra gårdagens hendelser til dagens gjøremål, og mange opplever det som en meningsfull og kreativ tilstand av mental aktivitet. Noen opplever det som en overgangstilstand mellom drøm og våken tilstand. Tilsvarende kan meditasjon fremkalle lignende tilstander.

 

mental treningEn person som er fysisk godt trent har ofte evnen til å komme raskt opp i puls når det er nødvendig, men også komme raskt tilbake til hvilepuls når anstrengelsen er over. Meditasjon kan ofte betraktes som trening for hjernen eller psyken, og her handler det om evnen til å være mentalt produktiv over et bredt spekter av aktiviteter, evnen til å være intenst fokusert og evnen til å slappe av og kanskje gjenvinne en flytmodus under eller rett etter pressede situasjoner.

 

 

Meditasjon og mental kontroll

 

Mennesker med lang erfaring innenfor meditasjon og mental trening, kan ofte gjenvinne indre ro og balanse svært raskt, eller rett og slett beholde en indre likevekt uansett hvilke utfordringer og situasjoner de befinner seg i. I videoen under kan du følge Ken Wilber på en guidet tur gjennom hjernebølgene. Ken Wilber er en slags ”mental akrobat” med lang erfaring innenfor selvutviklingsstrategier både fra Øst og Vest. I denne videoen stenger han av for nesten all aktivitet i hjernen (lav delta), og han initierer det på egenhånd ved hjelp av meditasjonsstrategier. Dette er mentalt og psykologisk helt bemerkelsesverdig, og det kan nesten sammenlignes med evnen til å stoppe sitt eget hjerte, for deretter å sette det i gang igjen.

 

 

 

Anbefalt litteratur

  

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Vitenskapen om menneskets indre

Psykologi vitenskapMens man i modernismen hadde et håp om en entydig sannhet, og dermed en forutsigbar tilværelse, har man i postmodernismen gitt opp jakten på universelle sannheter og konkludert med at verden er kaotisk, og at vi i beste fall kan utlede noen relative sannheter, men det er usikkert hvor lenge de er holdbare. Postmodernisten har mistet troen på at naturvitenskap kan regne ut tilværelsen med formler og nøyaktig metodikk. Vår forståelse av verden og oss selv er hele tiden et resultat av våre fortolkninger, noe som gir våre sannheter en subjektiv kvalitet.

 

 

Gud er død

 

Nietzsche er kjent for frasen Gott ist tot eller Gud er død, noe som på sett og vis kan betraktes som forløperen til postmodernisme. Det Nietzsche først og fremst er ute etter (bortsett fra å provosere) er å dementere alle teorier, doktriner og tanketradisjoner som mener å ha vanntette metoder som kan løse verdens mysterier. Postmodernismen er en epoke hvor de store fortellingene er døde, og herved avskriver man tilliten til universelle forklaringsmodeller. Nietzsche mente rett og slett at systemtenkning eller bestemte tanketradisjoner hemmet menneskets skapende kraft fordi man ikke kunne oppdage eller skape noe radikalt nytt innenfor et regelverk som allerede var fastlagt. Vår forståelse av oss selv og verden ble redusert og begrenset til rammene for vår utilstrekkelige forklaringsmodeller. På den måten må Nietzsche forstås som en motstander av både religion og vitenskap fordi begge legger noen bestemte rammebetingelser for hvordan vi skal forstå verden – Hvilke briller vi ser verden gjennom.

 

 

Freud om vår tolkning av oss selv og verden

  

Psykologiens far, Sigmund Freud, kan også tilskrives en del av æren (eller skylden) for postmodernismens ankomst i det menneskelige sinnelag. Freud påpekte at mye av det mennesker foretar seg motiveres fra den ubevisste delen av vårt mentale maskineri. Undertrykte ønsker og impulser sniker seg inn og forstyrrer vår agenda uten at vi legger merke til det. Vi kan ha hederlige hensikter om å fremskaffe kunnskap på en objektiv og upartisk måte, men til syvende og sist må informasjonen filtreres og videreformidles via en menneskelig psykologi, noe som gjør resultatene sårbare for alle de nevrosene som skjuler seg i dypet av de fleste mennesker.

 

Gjennom sin behandling av Anna O. ble Freud klar over at psykiske lidelser handlet om en form for blokkering av følelser som følge av tidligere konflikter i pasientens liv. Disse emosjonelle blokkeringene kom til uttrykk i symptomer, og de kunne virke forstyrrende på personligheten og måten man tolker seg selv og sine omgivelser på. Dermed var det klart at mennesket var et upresist måleinstrument som man selvfølgelig ikke kunne komme utenom.

 

Kunnskap foredles i vårt psykologiske univers, og i denne foredlingsprosessen blir den farget av fortolkerens bevisste og ubevisste utgangspunkt. Freud var kanskje blant de første som utviklet en analyse hvor man systematisk fremprovoserte pasientens emosjonelle konflikter ved å kartlegge historier fra pasientens tidligere liv, men han var ikke den første som påpekte at måten vi ser verden på er farget av vår egen psykologi og personlighet.

 

 

Immaunuel Kant

 

Immanuel Kant tilskrives en såkalt kopernikansk vending innenfor filosofien nettopp ved å påpeke menneskets sentrale plass i akkumulering av kunnskap. Han forfekter at vi som mennesker er med på å skape våre egne verdensbilder. Vår bevissthet oppfatter ikke verden akkurat slik den er (objektivt), men vår erkjennelse av verden er et resultat av våre individuelle disposisjoner.

 

 

Subjektive sannheter

 

For en behandler med erfaring fra familieterapi, er ikke dette spesielt oppsiktsvekkende. Herfra vet man av erfaring at en families ”sannheter” har mange ansikter. Det er ikke sjelden at ektemannens beskrivelse av et bestemt scenario er totalt forskjellig fra konens opplevelse av akkurat samme situasjon. Dersom barna er deltakende i samtalen, vil de som regel presentere en tredje og en fjerde variant av det samme hendelsesforløpet, og når terapeuten skal forsøke å formidle sin forståelse av situasjonen, får vi plutselig et perspektiv nummer fem på sakens anliggende. Fem forskjellige virkelighetsoppfattelser av ett og samme hendelsesforløp er ikke uvanlig i familieterapi, og det er heller ikke uvanlig på steder hvor mennesker enten jobber eller lever sammen.

 

 

Hermeneutikk

 

Vi forstår simpelthen verden fra vårt helt spesielle ståsted, en erkjennelse det postmodernismen har tatt innover seg. Dersom den kunnskapen jeg formidler er farget av mine egne psykologiske disposisjoner (som forandrer seg fra dag til dag), må jeg rett og slett ta høyde for det når jeg utforsker verden. En sentral vitenskapstradisjon som finner sin berettigelse i postmodernismen bygger derfor på en fortolkningskunst som kalles hermeneutikk. Det er i utgangspunktet en type tekstanalyse hvor fortolkningsprosessen handler om å skape mening i et materiale, men samtidig være åpen og kritisk reflekterende til sin egen rolle i fortolkningsprosessen. Dette prinsippet hører som sagt til tekstanalyse, men på mange måter gjennomsyrer det store deler av vitenskapsproduksjonen og erkjennelsesinteressen på den postmoderne bevissthetsbølgen. Man skaper seg en forståelse av en sak, hvorpå man går tilbake og undersøker sin egen forforståelse (eller fordommer) som eventuelt kan ha påvirket fortolkningsprosessen. Deretter kan man gjøre en ny analyse med en bevissthet om egne fordommer og kanskje fremskaffe en ”renere” forståelse som i mindre grad er besmittet med ens egne preferanser. Dette kan man gjenta helt til man har et resultat som synes tilfredsstillende nok, men man vil aldri oppnå helt upartiske sannheter, noe den grønne mentaliteten aksepterer.

 

 

Kan man ”måle” tanker og følelser?

 

Psykologi er på mange måter en disiplin med et postmoderne forankringspunkt. Psykologien har mange ganger bestrebet seg på anerkjennelse og respekt fra den klassiske naturvitenskapen, men psykologien som fagfelt har vel aldri klart å lande helt på et naturvitenskapelig ”eksistensnivå”, simpelthen fordi psykologien beskjeftiger seg med abstrakte fenomener (tanker og opplevelser) som vanskelig lar seg begripe i en materialistisk forståelsesramme. Hvor stor er en tanke, og hvor mye veier den, er spørsmål som ikke kan besvares på en fornuftig måte. Tanker og følelser må formuleres, tolkes og eventuelt reformuleres helt til vi finner en brukbar referanseramme og en sammenheng med et formålstjenlig meningsinnhold.

 

 

Psykologi er vitenskapen om det subjektive

 

Psykologen Heinz Kohut er blant mange som stadfester psykologiens litt spesielle posisjon som ”menneskelig” vitenskap. I artikkelen Introspection, Empathy and Psychoanalysis (1959) skriver han:

 

Den indre verden kan ikke utforskes ved hjelp av sansene. Våre tanker, ønsker, følelser og fantasier har ingen eksistens i den fysiske verden, allikevel er de virkelige, og vi kan observere dem gjennom introspeksjon hos oss selv, og ved hjelp av empati hos andre”.

 

Mye av psykologien, og spesielt psykoterapien, handler altså om å forstå sine egne og andres opplevelser ved å undersøke sitt eget utgangspunkt, tidligere erfaringer og tendenser i det tolkningsmønsteret man møter verden med. Introspeksjon handler om å utforske sin egen indre verden, mens empati handler om å leve seg inn i andres opplevelser. I den klassiske naturvitenskapen blir slike bedrifter litt for uhåndgripelige, hvorpå de ofte blir oversett eller regelrett avvist. I artikkelen Skolemedisin angriper healing har vi allerede sett hvordan Dr. Barexstein fra lommelegen.no uttaler seg svært nedlatende og krast i forhold til fenomener som ikke har en håndfast og beviselig struktur. I forhold til healing uttrykker han blant annet at det handler om tankemessig og logisk surr, uten noen som helst rot i den virkelige verden og faktiske forhold.” Psykologi handler på mange måter om tankemessig og eventuelt logisk surr, og man helbreder mennesker gjennom dialog og empati men henblikk på å fremskaffe nytt meningsinnhold i destruktive og vonde opplevelser av verden. Hvorvidt dr. Barexstein anerkjenner psykologisk behandling, er vanskelig å si, men i mange sammenhenger vil psykologen sannsynligvis likestilles med kvakksalveren hos litt gjenstridige representanter for et naturvitenskapelig eller streng skolemedisinsk perspektiv. Kohut er enig i at tanker og fantasier ikke har noen direkte eksistens i den fysiske virkeligheten, men han forfekter at disse aspektene ved mennesket likevel er virkelige. Her skiller psykologien seg fra naturvitenskapelig materialisme.

 

  

Kilder

 

Freud, Sigmund (1999). Forelesninger til innføring i psykoanalysen. Gyldendal. (Anbefales!)

Kohut, Heinz (1959). Introspection, Empathy and Psychoanalysis. An Examination of the Relationship Between Mode of Observation and Theory. I: Journal of the American Psychoanalytic Asociation, 14, pp. 459-483. 

Solms, Mark & Turnbull, Oliver. (2004). Hjernen & den indre verden – de subjektive oplevelsers nevrovidenskabelige grundlag. Kjøbenhavn: Akademisk Forlag.

Solms, Mark & Turnbull, Oliver (2002). The brain and the inner world – An introduction to neuroscience of subjective experience. Karnac Books. (Anbefales!)

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Mindfulness meditasjon som samtaleterapiens følgesvenn

Meditasjon supplert av psykoterapiMye psykologisk teori handler om barnets tidligste utvikling. Tanken er at barnets erfaringer i de tidligste leveår blir lagt som en slags grunnmur i den voksne personligheten. Opplever man mye svikt og utrygghet i tidlig alder, vil dette stimulere de områdene i barnets ”psykologisk hjerne” som reagerer med panikk i frykt for å bli forlatt. Når denne delen av hjernen blir stimulert mye hos barnet, gjerne fordi det opplever omsorgssvikt, vil denne panikkresponsen utvikle seg og oppta stor plass i den mentale økonomien. Dette betyr ofte at barnet også i voksen alder raskt vil reagere med panikk. Kanskje blir man redd for ensomhet og klamrer seg til venner og kjærester på en slik måte at det oppleves belastende for andre. Disse menneskene er sjelden oppmerksom på at deres frykt for ensomhet skriver seg fra tidlig alder hvor omsorgssvikt sørget for at deres biologiske panikksystem ble ”oversensitivt”.

 

På bakgrunn av slike forklaringsmodeller har psykologien vært opptatt av hvordan miljømessige faktorer kan skrive seg ned i biologien og senere komme til uttrykk i den voksne personligheten. Det første nivået av menneskets utvikling finner sin hovedvekt i hjernestammen hvor barnets tidligste erfaringer inkorporeres på et ubevisst nivå i psyken. Siden mønstrene er ubevisste, er de også automatiske. De aktiveres som et slags robotprogram og influerer på vårt liv utenfor våre bevisste tankevirksomhet. Reaksjonsmønstrene kan være ubevisste fordi de stammer fra en ikke-språklig eller preverbal epoke i barnets liv. Uheldig utvikling kan  legge grunn for symptomer som ikke alltid kan innfanges i tankene, men snarere er  følt på kroppen. Dette første utviklingsnivået står i direkte kontakt med det autonome nervesystemet og sender alarmsignaler til hele kroppen. I første omgang kan man registrere symptomene i det respiratoriske systemet hvor en person på alarmberedskap puster hurtigere og hever skuldrene.

 

Hvordan vi som mennesker utvikler en identitet i samspill med miljøet og krefter som påvirker oss i ulike retninger, har vi diskutert mer inngående i to tidligere artikler: Identitet, sosiale krav og mellommenneskelige forhold I og Identitet, sosiale krav og mellommenneskelige forhold II. Disse artiklene er skrevet som små psykologiske historier om Johanna og hennes kamp for å bli akseptert og finne en trygg identitet som kjæreste og arbeidstaker. Hun hadde i utgangspunktet mange mellommenneskelige problemer som førte til depresjon og angst. Gradvis klarer hun å se sitt eget mønster og bryte den negative spiralen. Poenget her er å vise hvordan tidlige erfaringer har skrevet seg inn i Johannas ”psykologiske biologi” og hjemsøker henne i voksen alder. Det samme er tema i vår artikkelserie om negative grunnleggende leveregler.

 

Det er også mye forskning som tyder på at mange mennesker går rundt med mye ubevisst angst og dermed befinner seg på en belastende psykologisk beredskap store deler av tiden. (Goleman, 2002 og 2003). Det fører ofte til fysiske plager og kroppslig slitasje. Min antakelse er at mye av disse plagene har et slags psykologisk utgangspunkt, men at vår våkne bevissthet eller «fornuften» ikke alltid er i stand til å avsløre disse biologiske angstmekanismene og dermed ikke evner å korrigere dem med «fornuften». Selv ikke når vi iverksetter direkte «avsløringstiltak» i form av introspektiv psykoterapi (dynamisk psykoterapi), myntet på å gjøre det ubevisste bevisst, eller terapiformer hvor vi systematisk kartlegger våre automatiske responser (kognitiv terapi), vil vi komme til å oppnå en psykologisk helbredelse. Av og til kan man selvfølgelig lykkes i terapi, men jeg påstår at det ofte mislykkes og at hele prosessen som regel er enormt tidkrevende.

 

Av denne grunn henledes jeg til å foreslå Patanjali og yogatradisjoner som supplement til terapien. Jeg mener eksempelvis at asana, som det fleste trinn i yoga, er en praksis som er direkte myntet på å balansere responser fra de grunnleggende biologiske styringssystemene. Når vi da vet at beredskapsaktivering på de grunnleggende psykologiske eller emosjonelle styringssystemene i hjernestammen har styrke til å koble ut våre refleksive tankesystemer frem til den opplevde «faren» er avverget, gir det mening å ha spesifikke teknikker som reduserer denne angstberedskapen slik at man kan utnytte de øvre nivåer i det psykiske apparatur til konstruktiv selvutvikling. Jeg mener dermed at mindfulness (oppmerksomhetstrening) eller enkelte typer kampsporter (Tai Chi) kan være et nødvendig tiltak i behandling av pasienter hvor hovedvekten av symptomene skriver seg fra tidlig omsorgssvikt eller traumatiske opplevelser.

 

Jeg innser at det ikke er så mye nytt i implementering av intervensjonsteknikker med fokus på kroppslige reaksjoner for å dempe uro i det autonome nervesystemet. Flere terapeutiske retninger erkjenner at vedvarende angsttilstander og tidlig traumatisering krever et fokus på den biologiske kroppen før man kan håpe på noen effekt av en mer innsiktsorientert terapi. Karakteranalyse er spesielt opptatt av dette, gestaltterapien har det også implementer og nevrolingvistiske programmeringsteknikker begynner alltid med å be pasienten slappe av og puste jevnt og rolig. Dette er også et viktig element i traumebehandling.

 

Til tross for at jeg er oppmerksom på et visst fysiologisk fokus i noe av den vestlig orienterte psykologien, mener jeg likevel at dette aspektet har vært underrepresentert i den kliniske hverdagen på psykiatriske sykehus. Det kan se ut som om et kartesiansk skille mellom biologi og psykologi ofte skaper faglige stridigheter, snarere en tverrfaglig samarbeid. Dette er selvfølgelig stadig i endring, men fremdeles mener jeg at kropp/psyke orientert behandling er beheftet med et slags ”uvitenskapelig” eller ”alternativt” rykte.

 

En av mine interesser i dette forehavende er det faktum at det finnes skoler som har beskjeftiget seg med ”mennesket som helhet” i flere tusen år og dermed besitter verdifull erfaring. Og av den grunn vil WebPsykologen fortsette å utforsket forholdet mellom Vestlig psykologi og Østlige visdomstradisjoner. Vi har allerede utforsket Østlig inspirerte selvutviklingsteknikker, som ulike varianter av meditasjon og yoga, i flere artikler og videoinnslag:

 

 

På WebPsykologen har vi også en del andre artikler som drøfter essensen i samtaleterapeutisk behandling.  Det handler om å utvide bevisstheten slik at vi avslører destruktive mønstre i vår tankevirksomhet, emosjonelle reaksjoner og atferd. I artikkelen Hva er psykoterapi handler det om essensen og grunntrekkene i samtaleterapi som behandlingsform. Hva er gruppeterapi? Tar også for seg terapiens vesen, men fra et gruppepsykologisk perspektiv. På Psykologi-TV har vi også flere artikler med videoinnslag som tar for seg samtaleterapiens vesen. Under overskriften Psykoterapi og gruppeterapi holder WebPsykologen et foredrag om ulike forståelser av samtaleterapi både på et individuelt nivå og et gruppenivå. WebPsykologen har også postet en artikkel hvor vi går gjennom de grunnleggende trekkene ved ulike psykoterapeutiske teorier. Denne artikkelen er supplert med videoinnslag under tittelen Berømte terapeuter forteller om psykoterapi. Mer generelt om ulike typer psykologisk behandling finnes under kategorien Behandling og psykoterapi. WebPsykologen holder dessuten et foredrag om Depresjon – Drømmer og Psykoterapi for dem som er interessert i drømmens betydning og funksjon i samtaleterapeutisk behandling. 

 

Grovt sett handler terapi om å få mer kontroll på emosjonelle impulser. Det kan gjøres ved å styrke vår rasjonelle forstandsevner og vår selvinnsikt, men som nevnt i tidligere kan dette by på problemer i forhold til mange diagnosegrupper. Min bekymring er at menneskets våkne bevissthet eller Ego i mange sammenhenger ikke er innflytelsesrikt nok til å frambringe en virkelig inngripende forskjell på de lavere nivåene i vår psykiske fungering. Spesielt ikke et psyko-biologisk system som har lært å kode store deler av tilværelsen som farlig og seg selv som utilstrekkelig eller maktesløs.

 

Når alt kommer til alt har vår våkne bevissthet kun en marginal innflytelse på vår totale livsøkonomi. Bargh og Chartrand (1999) har en gjennomgang av mye vitenskapelig forskning på området og konkluderer med at 95 prosent av handlinger besluttes ubevisst. Det betyr at bevisstheten ikke gjør regnskap for mer enn 5 prosent, noe som kanskje ikke alltid er betydelig nok for en varig og konstruktiv endring i psykisk fungering. Kan man drive introspektiv undersøkelse i samtaleterapi og herigjennom modifisere innlærte erfaringsresponser dypt implementert i nedarvede styringssystemer? Kan man gjøre det ubevisste bevisst? Og eventuelt hvor lang tid vil et slikt prosjekt ta? Psykologer vet at dyptliggende patologiske karaktertrekk krever langvarig og tett oppfølging, og mange har erfaringer som tilsier at de terapeutiske bestrebelsene har en ganske beskjeden effekt.

 

Affektbevissthet er et godt eksempel på en intervensjonspraksis som går spesifikt og målrettet inn for å identifisere følelser. Her handler det om å koble en refleksiv bevissthet på dypereliggende emosjonelle responser. Men igjen må jeg vende tilbake til min bekymring, nemlig den at terapeutiske prosesser, ofte supplert av medikamenter, er enormt tidkrevende. Faktum er at mange pasienter dessuten ender opp uten noen permanent tilfriskning, hvorpå de risikerer å forstyrres av ubehagelige symptomer og/eller relasjonsforstyrrelse hele livet. Mitt spørsmål er hvorvidt yoga og mindful meditasjon kan komme inn som et forenende bindeledd mellom den bevisste tanken og de ubevisste responsene av uheldig karakter. Spørsmålet er om yoga og meditasjon kan (og eventuelt bør) implementeres som en slags katalysator i en samtaleterapeutisk prosess. Jeg tror at meditative selvutviklingsteknikker fra Østen er samtaleterapiens nødvendige ”sidekick” i den psykologiske helbredelsesprosessen.

 

 

Kilder

 

Bargh, J. A. & Cartrand, T. L. (1999). The unbearable automaticity of being. American Psychologist, 54, pp. 462-479. 

Goleman, Daniel (2004). Destructive emotions. Bloomsbury Publishing PLC. (Anbefales!)

Goleman Daniel (2005). Emotional intelligence. Bantam Dell Publishing Group. (Anbefales!)

Goleman, Daniel. (2002). Emosjonel intelligens. Oslo: Gyldendal. 

Goleman, Daniel. (2003). Destruktive følelser – hvordan kan vi håndtere dem? En vitenskapelig dialog med Dalai Lama. Overatt til dansk av Leleur, Annette & Pedersen Frank Robert. Borgens Forlag, Danmark.

 

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Psykologi – Buddhisme & Vitenskap

Buddhisme og vitenskapDet er ingen tvil om at vi lever i en merkverdig tid. For første gang i historien er alle verdens visdomstradisjoner tilgjengelige for oss. Informasjonsteknologi gir oss enkel adgang til de ulike tanketradisjoner både fra Østen og Vesten. Både på WebFilosofen og WebPsykologen er en av våre hensikter å utnytte dette mangfoldet av perspektiver. Vi ønsker å dra veksel på så mange perspektiver som mulig i forståelsen av menneskelige livsprosjekter. På den måten ønsker vi å bevege oss i spenningsfeltet mellom naturvitenskapens biologiske forståelse av hjernen, hovedstrømninger innenfor psykologi og ikke minst noe mer ”åndelige” innfallsvinkler, blant annet hentet fra Østens tradisjoner. I så henseende er Dalai Lama en skikkelse som inspirerer og imponerer når det gjelder evnen til å håndtere og integrere flere (vidt forskjellige) innfallsvinkler til mennesket som psykologisk vesen.

 

Intet problem, ingen mental lidelse eller destruktiv følelse kan fordrives gennem en enkelt ting. Man er alltid nødt til at bruge mange forskjellige indfallsvinkler, mange forskjellige mentale faktorer, mange forskjellige måder at forstå sagen på. Det er mer kompliceret end blot ´Her har vi problemet, og her er modgiften.´” (Dalai Lama i: Goleman, 2003, p. 221,).

 

Mennesket har en kropp med en ganske sofistikert hjerne på omtrent 1,4 kilo. I tillegg har vi en opplevelse av å være menneske. Med andre ord er vi utstyrt med en fysiologi og en psykologi. I tillegg er det flere av oss som hevder å ha erfaringer av mer åndelig karakter. Mange av disse menneskene vil hevde at vi i tillegg til en kropp og en psyke, også besitter en slags spirituell ”mulighet”. Et av de store enigmaer innen bevissthetsforskning, psykologi og filosofi handler om hvorvidt tankene kan påvirke kroppen og vice versa. Platon er blant de filosofene som antok at psyken kunne påvirke materien, men dessverre gav han ingen utførlig beskrivelse av dette, noe dermed har vi grublet på siden. Uansett er det en ganske utbredt antakelse at mennesket kan forstås i forhold til tre grunnleggende fasetter: kropp, psyke og ånd.

 

Kropp og psyke

 

Hvordan kan vi best forstå menneskets psykiske helse? Jeg er enig med Dalai Lama i at denne problemstillingen ikke er enkel. I vår vestlige kultur har vi i hovedsak forankret vår forståelse og vårt behandlingstilbud i de to nederste kategoriene. Vi er med andre ord opptatt av kropp og psyke, men ignorerer som regel ånd og spiritualitet. Vi har en medisinsk praksis som antar en nevrokjemisk ubalanse hos pasienten og intervenerer med psykofarmaka. Vi har en psykomotorisk tradisjon som også konsentrerer seg om de kroppslige manifestasjonene av psykologisk ubehag med en tilhørende fysikalsk intervensjonspraksis. Det kalles ofte for psykomotorisk fysioterapi. Innenfor psykologien har vi en rekke samtaleterapeutiske metoder som grovt sett pendler mellom emosjonell anerkjennende støtte, og mer refleksiv selvransakelse myntet på å avdekke og endre uheldige mønster i pasientens personlige stil. Det finnes også en rekke metoder og teknikker med et adferdspsykologisk fokus. I tillegg finnes det en rekke psykososiale tiltak for pasienter som mangler et stabilt nettverk og administrativt overblikk over sin livssituasjon. Dette representerer en grov oversikt over de mest fremtredende innfallsvinkler til psykisk helse i vår kultur per i dag.

 

Dog har det i senere tid også dukket opp en voksende interesse for yoga og meditasjon. Blant andre har Marsha Linehan (1993a og Hayes, Follette, & Linehan, 2004) vært en avgjørende eksponent for det hun kaller ”mindfulness” eller ”radikal aksept” i behandling av personlighetsforstyrrelser og spesielt i forhold til selvskadingsproblematikk. Linehan plukket opp denne teknikken fra Zen Buddhisme og inkorporerte den i en veldefinert og veldokumentert behandlingsmanual. Hennes innsats på dette området er fenomenal, ikke så mye fordi hun oppdaget det kurative elementet i meditasjon, men fordi hun på sett og vis ”legaliserte” metoden i psykiatrisk behandling. Jon Kabat-Zinn er en annen sentral aktør innefor mindfulness og meditasjon. Han er professor i atferdsrelatert- og preventiv medisin og var blant de første innen vestlig skolemedisin som etablerte mindfulness – bevisst tilstedeværelse – som et begrep og et fundament i sin praksis som behandler. Mindfulness-begrepet favner både vidt og smalt: Det handler om å bli kjent med seg selv, gjennom å utvikle og utvide en våkenhet for opplevelser i øyeblikket. Kabat-Zinns mindfulness-tradisjon er en syntese av Østens metode og Vestens «måte», med fokus på det potensielt kraftfulle samspillet mellom kroppslig og sjelelig bevissthet. Når vi ønsker å undersøke eller utforske et mulig bindeledd mellom kropp, psyke og ånd, kan det hende at vi bør kaste et blikk mot Østens visdomstradisjoner for å supplere vitenskapen og de mer vestlige psykologitradisjonene.

 

Samarbeid mellom buddhisme og vitenskap er blant annet hensikten bak The Mind & Life Institute. Dette er en uavhengig organisasjon viet til etableringen av en gjensidig respekt og kompaniskap mellom moderne vitenskap og buddhistisk livspraksis. Mange vil mene at dette er to av de mest fruktbare tradisjonene for å forstå virkelighetens sanne natur og fremme menneskelig velvære og sunnhet. Når buddhistene uttaler seg om psyken og følelser er det med bakgrunn i en historisk rikdom skapt av meditativ praksis og systematisk filosofisk tenkning. Det er Dalai Lamas overbevisning at buddhistisk viten på dette grunnlag kan bidra til vitenskapen, og spesielt til vitenskapen om menneskets psykologi og følelser. Mind & Life Institute har arrangert flere åpne dialoger mellom Dalai Lama og fremtredende vitenskapsmenn innenfor flere fagfelt. I mars 2000 ble det avholdt et slikt møte hvor tema var destruktive følelser. Og hensikten med å invitere Dalai Lama til denne vitenskapelige eller interdisiplinære dialogen var følgende:

 

En af grundene til, at vi gerne vil have denne dialog med dig, Højtærede Hellighed, er, at der selv i en sekulariseret sammenhæng er ting at lære af buddhistisk indsigt og buddhistisk praksis, som derpå kunne anvendes på den samme menneskelige følelsesmessige virkelighed, men uden buddhismen.” (Goleman, 2003, p. 226).

 

På denne påstanden svarer Dalai Lama på sin sedvanlige smilende måte: ”Ja, ja – det er riktig.” Hans hensikt med å delta i dialogmøte med vitenskapen er et ønske om å bidra til å løse den moderne verdens problemer. Dalai Lama tror ikke at en byggende forandring av samfunnet kommer gjennom religiøs lære, men gjennom utdanning av mennesker. Slike utdanninger bør være vitenskapelig forankret, noe han presiserer mange steder. Samtidig påpeker han at hans egen bakgrunn i tibetansk buddhisme, og dens røtter i eldgammel indisk tankegang, også representerer et verdifullt bidrag til en byggende forandring av menneskene og verden. Gang på gang presiserer Dalai Lama at han ønsker en forening mellom buddhisme og vitenskap, og han mener at vitenskapen både kan berike og understøtte mye av den buddhistiske læren.

 

Dialogen mellem videnskab og buddhisme er til gagn for begge parter. Vi buddhister kan have glæde av videnskabelige oppdagelser til at afklare vores forståelse af den verden, vi lever i. Men forskere kan måske også have glæde av nogle av buddhismen indsigter.” (Dalai Lam i: Goleman, 2003, p. 11). 

 

Jeg tror at dette er en prisverdig holdning og en meget fruktbar måte å nærme seg det menneskelige livsprosjekt på.

  

Kilde

 

Dalai Lama (1999). Ethics for the new millennium. Riverhead Books A member of Penguin Putnam Inc., New York.

Dalai Lama (2008a). Kunsten å være lykkelig – en håndbok i å leve. Arneberg Forlag.

Dalai Lama (2008b). Det gode hjerte – en buddhistisk synsvinkel på Jesu lære. Arneberg Forlag

Dalai Lama (2008c). Veien til et meningsfylt liv – buddhistiske treningsmetoder. Arneberg Forlag.

Goleman, Daniel. (2003). Destruktive følelser – hvordan kan vi håndtere dem? En vitenskapelig dialog med Dalai Lama. Overatt til dansk av Leleur, Annette & Pedersen Frank Robert. Borgens Forlag, Danmark.

Goleman, Daniel (2004). Destructive emotions. Bloomsbury Publishing PLC. (Anbefales!)

Hayes Steven C., Follette, Victoria M., & Linehan Marsha M. (2004). Mindfulness and Acceptance: Expanding the Cognitive-Behavioral Tradition. The Guilford Press

Kroese, Andries J. (2005). Oppnå mer med mindre stress – en håndbok i oppmerksomhetstrening. Hagnar Media

Linehan, Marsha (1993). Cognitive-Behavioral Treatment of Borderline Personality Disorder. The Guilford Press

Linehan, Marsha (2009). Dialektisk atferdsterapi ved emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Gyldendal Akademiske.

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Psykosyntese – Psykologi med sjel

PsykosynteseMange som leser psykologi lærer mye om seg selv, sin identitet og sine relasjoner, noe som er viktig for å vokse og utvikle seg som menneske. Likevel er det flere som synes det mangler noe innenfor psykologien som fagfelt, og da er det ofte de spirituelle og åndelige sidene ved livet som savnes.

 

Dette mente også den italienske psykiateren Roberto Assagioli (1888-1975) som i 1910 lanserte psykosyntesen, som kan beskrives som en holistisk og transpersonlig psykologi som også rommer individets åndelige sider. Psykosyntesen søker å utvikle individets potensiale gjennom en bevisstgjøring av dets ressurser og dets sterke vilje. Psykosyntesen legger til grunn at individet selv innehar en indre visdom, og at de kan få hjelp til å finne tilbake til denne gjennom veiledning fra en psykoterapeut. Teorien bak psykosyntesen er således nært beslektet med humanismen, men har også elementer fra psykoanalysen, og da i særlig grad Carl Jungs teorier om det kollektivt ubevisste. En annen stor inspirasjonskilde er William James, som var opptatt av at man i psykologien skulle studere de ulike sidene av bevisstheten for å få et fullstendig innblikk i individets psykologiske liv.

Roberto Assagioli
Roberto Assagioli

 

Psykosyntesen har mange elementer fra vestlig psykologi, men er også påvirket av østlig filosofi, særlig gjennom fokus på meditasjon som en måte å komme i kontakt med seg selv på.

 

Assagioli så på psykosyntesen som en prosess hvor individet blir kjent med seg selv og sine sider, hvor målet er å leve i takt med sitt sanne jeg, i en enhet med den høyere bevisstheten som alle mennesker innehar, men som ikke alle er i stand til å oppleve på grunn av hindringer i gamle tankemønstre og uforløste følelser.

 

Den psykosyntetiske prosessen består av fire faser som man må gjennom for å utvikle seg som menneske, noe som aktivt må gjøres av personen selv, men gjerne med en psykoterapeut som veileder og støtte. Det er viktig å legge til at også psykoterapeuten selv må ha vært gjennom denne prosessen for å kunne veilede andre mennesker.

 

De fire fasene består av å få en grundig kjennskap til ens personlighet, å få kontroll over de ulike elementene av personligheten for å kunne desidentifisere seg fra den, å virkeliggjøre ens sanne Selv, og til slutt gjenoppbygge en ny personlighet rundt den nye kjernen (psykosyntese). Disse fasene skal vi her se nærmere på.

 

 

1. Grundig kjennskap til ens personlighet

 

For å bli kjent med seg selv og finne ut hvem man er, må man drive en form for undersøkelse av det ubevisste, i følge psykosyntesen. Her ligger hendelser vi har fortrengt, nedarvede bilder som skaper konflikter i oss, redsler som lammer oss, alt som ligger under overflaten som har påvirket oss til å bli den vi er i dag. Dette er noe som også er kjent fra psykoanalysen, hvor særlig drømmetydning blir brukt for å bringe det ubevisste til overflaten. Assagioli fremhever skriving av dagbok som en god måte å få kunnskap om seg selv på. Gjennom skrivingen kommer gjerne ubevisste ting fram, noen mener sågar at dette skjer gjennom automatskrift, det vil si at det ubevisste overtar skrivingen. Gjennom andre teknikker, som blant annet kreativ meditasjon, kan man også gå i dypet av seg selv.

 

Videre må man også studere områder i det midtre og det høyere underbevisste for å oppdage evner og potensialer i oss selv, som vi ofte undertrykker på grunn av redsel og mangel på forståelse. Her må individet studere sine tanker og følelser så objektivt som mulig for å forsøke å forstå hvorfor man handler som man gjør. Ofte finner man at tankemønstre og adferdsmønstre er etablert allerede i barndommen, at måten man tenker på er tillært fra ens egne foreldre og omgivelser, og ikke nødvendigvis er i tråd med det sanne selvet. Følelseslivet kan være hemmet som følge av tidlige opplevelser, kanskje ble man oppdratt i et hjem hvor man ikke skulle vise følelser, kanskje er man preget av mye kritikk og lite positiv oppmuntring, eller kanskje undertrykker man følelser som følge av psykisk eller fysisk mishandling.

 

Gjennom den første fasen i psykosyntesen skal man altså kartlegge seg selv og sin personlighet, for slik å komme videre til neste fase som er å få kontroll over personlighetens elementer.

 

 

2. Kontroll over personlighetens elementer

 

Når man har avdekket det som er fortrengt, og sett hvorfor man føler og tenker som man gjør, skal man desidentifisere seg med det. Psykosyntesen skiller mellom selvet og det sanne selvet, hvor selvet er et produkt av all bagasje vi bærer med oss, et selv som er skapt ut i fra tillærte tanker og følelser. Det sanne jeget eller selvet er derimot kjernen i oss selv, det vi brakte med oss da vi ble født, en kjerne vi vil tilbake til for å oppfylle vårt innerste potensiale, for å leve i enhet med den høyere bevisstheten. I eksistensfilosofien omtales det sanne selvet som individets eksistens, i motsetning til det andre selvet som blir omtalt som essensen.

 

 

I motsetningen til den opprinnelige psykoanalysen, tror tilhengere av psykosyntesen at individet har en sterk iboende vilje, og at denne viljen er en sterk indre kraft som får oss til å utnytte våre ressurser. Noen har en svakere vilje enn andre, og i følge Assagioli er det gjerne de som domineres av kjærlighet som har mindre vilje, mens motsatt har de som domineres av en sterk vilje ofte mindre evne til å vise kjærlighet, noe som skaper ubalanse. Målet er en balanse mellom sterk vilje og kjærlighet, en forening av disse elementene er viktig i ethvert individs liv.

 

Når man desidentifiserer seg med tanker og følelser som er inngrodde mønstre basert på tidlige opplevelser, styrker man også sin egen vilje. Dette fordi at man ikke lenger lar tanker og følelser styre seg og fortelle hvem man er. Dersom du hele tiden sier til deg selv at du er nedbrutt og deprimert, blir du etter hvert dominert av depresjonen, du identifiserer deg med denne følelsen slik at den blir en del av deg. Om du i stedet observerer følelsen når den kommer, og sier til deg selv at nå prøver en følelse av nedbrutthet å komme over meg, klarer du etter hvert å se at du ikke er denne følelsen. Det er bare en følelse. Noe du har, i likhet med at du har tanker som hele tiden snakker i ditt indre. Dette er ikke noe du er.

 

I denne fasen hvor man skal få kontroll over personlighetens elementer, må man hele tiden være bevisst for å klare å skille mellom hva som er det sanne selvet og hva som er det konstruerte selvet. Når man etter hvert klarer å skille mellom disse selvene, styrkes også viljen til å leve i takt med den man egentlig er, til å virkeliggjøre sitt sanne selv, som er fase tre i psykosyntesen.

 

 

3. Å virkeliggjøre det sanne selvet

 

Når man er blitt godt kjent med sine bevisste og ubevisste tanker og følelser, redsler, drømmer og lyster, og klarer å se at man selv kan styre disse elementene, er man i stand til å virkeliggjøre den man egentlig er, sitt sanne selv. På et høyere bevissthetsplan forener man da det lavere jeget med det høyere selvet, altså man utvikler seg åndelig og transpersonlig. Dette er imidlertid ikke noe alle verken kan eller vil oppnå på det stadiet de befinner seg i. For å utvikle seg selv kan ta lang tid, og man må nødvendigvis ofte gjennom flere mellomliggende faser i en vekstprosess.

 

På et lavere bevissthetsplan har mange likevel stort utbytte av å finne frem til kjernen i seg selv og skape nye identifikasjoner. Kanskje finner man ut at man vil bruke de sterke underliggende kreftene i personligheten til å utfolde seg kreativt, kanskje vil man bruke energiene til å søke sannhet som forsker eller filosof, eller utvikle seg i andre områder i livet som for eksempel i foreldrerollen. Det viktige er at man finner fram til den man selv ønsker å være, og at man lever ut det potensialet man har.

 

For mange vil en slik utviklingsprosess skje naturlig som følge av en eksistensiell krise, flere mennesker rapporterer om en oppvåkning etter at de har vært gjennom en vanskelig tid. Sånn sett er det naturlig at disse menneskene forteller at de ikke ville unnvært krisen de har opplevd, enten det dreier seg om fysisk eller psykisk sykdom, samlivsbrudd eller andre utfordrende situasjoner. For nettopp denne krisen gjorde dem bevisst på deres innhold i livet, og skapte spørsmål om hvem de er og hva de gjør her på jorda.

 

Andre mennesker er ulykkelige og føler en tomhet inne i seg, og søker derfor etter noe som kan hjelpe dem opp fra den likegyldige tilværelsen de lever i. De føler at de er langt borte fra den de engang var, og at de ikke lenger kjenner seg selv. Slike mennesker kan få hjelp til å gå gjennom den psykosyntetiske prosessen gjennom veiledning hos en terapeut.

 

 

4 – Psykosyntese – gjenoppbygging av ny personlighet

 

Når man har funnet ut hvem man er og hvem man vil være, starter arbeidet med å oppfylle dette i praksis. Prosessen med å etablere en velfungerende personlighet kan deles inn i tre deler. Først vil man nyttiggjøre krefter, egenskaper og energier som allerede finnes i vedkommende, noe som krever en forvandling av krefter som ligger ubevisste i individet. Assagioli mente at særlig veiledet meditasjon, såkalte fantasireiser, kan være til hjelp i denne prosessen. Så vil man arbeide med å utvikle mangelfulle trekk ved personligheten, noe som kan skje gjennom fremkalling og kreativ bekreftelse, eller gjennom metodisk trening av funksjoner som er underutviklet. Til slutt systematiserer og behersker man de ulike funksjonene i personligheten, slik at man skaper en helhetlig, solid sammensatt personlighet. Gjennom hele denne prosessen har man oppnådd psykosyntese, og man kan således oppleve livet som mer helhetlig, meningsfullt og kraftfullt.

 

 

Anbefalt litteratur

 

Som nevnt stammer psykosyntese fra den italienske psykiateren Roberto Assagioli (1888-1974). Med sin omfattende teori og praksis søker psykosyntesen individuell og felles vekst og utvikling i et mer samlet selv. På norsk er det blant annet samtaleterapeuten Trond Øverland som har skrevet om psykosyntese. I boken Psykosyntese – holistisk psykologi for allsidig utvikling oppsumerer Øverland de viktigste elementene i Assagiolis teorier. Dette er den første gode boken på norsk om psykosyntese, men forhåpentligvis ikke den siste!

 

Øverland har også oversatt boken Opplevelsen av psykosyntese som gir en god innføring i psykosyntese i teori og praksis. Boken er en artikkelsamlingen med mange relevante bidrag. Boken er også et vitnesbyrd om den forskning og skaperkraft som vokste fram i det amerikanske psykosyntesemiljøet på 1970-tallet.

 

 

Kilder

 

Assagioli, Roberto (1965). Dynamic Psychology and Psychosynthesis. In R. Assagioli (Ed.) Psychosynthesis (chapter 1). New York: The Viking Press.  

Russell, Douglas (1981). Psychosynthesis in Western Psychology. Psychosynthesis Digest Vol. 1, No.1.

Øverland, Trond (2006). Psykosyntese. Muligheten Forlag.

 

 

Av
Maria Therese Føll
WebPsykologen.no

Skolemedisin angriper healing

skolemedisin healingDen arrogante naturvitenskapen

 

Er naturvitenskapen eller legevitenskapen arrogant? Mange stemmer innenfor naturvitenskap har lite til overs for alternative livsanskuelser. Debatten mellom skolemedisin og alternative behandlingsformer kommer stadig frem i media. Prinsesse Märtha Louise sine engler har høstet en del kritikk, men det virker som om offentligheten til dels har akseptert hennes englebedrifter. Da hun begynte å snakke med de døde, toppet det seg imidlertid for noen av kritikerne, og muligens økte skepsisen også i den øvrige befolkningen. Snåsamannen har også vært ute i hardt vær. Legeforeningen er skeptisk til hans helbredende evner, og de frykter at det alternative behandlingsmarkede, som er veldig stort, er et utrykk for en slags overtroisk epidemi i befolkningen. Faren er at folk snur ryggen til legevitenskap og legger sitt liv i hendende på alternative behandlere, noe som kan være forbundet med stor risisko.

 

Noen av de alternative behandlerne er sannsynligvis dyktige og kurerer mennesker på bakgrunn av gode og til dels veldokumenterte prinsipper. Samtidig er det ofte problematisk å vite hvor den ”alternative” avdelingen henter sine argumenter og sin kunnskap fra. Tufter de sin helbredende praksis på en prerasjonell eller magisk beveggrunn arvet fra en tid hvor jorden var flat og Gudene influerte på livets gang med magi og heksekunst? Eller tilbyr de en form for velintegrert, holistisk behandling som tar hensyn til hele mennesket tuftet på dyp og kvalifisert innsikt i menneskets mange fasetter (inkludert biomedisinske anliggende). Kanskje begge deler, men sannsynligvis er mye av det alternative behandlingsmarkedet belemret med kvakksalvere, og det er et problem for sårbare mennesker som sliter med sykdom. Mange mennesker blir sannsynligvis lurt av forførende behandlere med talegaver, utstrålig og karisma, men det betyr likevel ikke at skolemedisin skal få hegemoni på behandling av mennesker, eller…?

 

I denne artikkelen vil jeg sette fokus på hvordan legevitenskap og naturvitenskap kan opptre ganske nedlatende ovenfor mennesker som finner betryggelse og kur i alternative behandlingsformer. Ofte kristiseres skolemedisin eller naturvitenskap for å være ekskluderende, intollerante, trangsynte og arrogante fra alternativt hold. Mennesket er mer enn biologi selv om den britiske fysikeren og biologen, Francis Crick (1994), har formulert menneskets beskaffenhet på følgende måte: ”You`re nothing but a pack of nevrons”. Her rippes mennesket for all form for subjektivitet og underlegges et vitenskapelig kausalt univers. Fra alternativt hold representerer dette en grov reduksjonisme hvor mennesket strippes for sin unike opplevelsesverden, kreativitet, helt spesielle kvalitet og åndelighet. Gang på gang anklager de naturvitenskapene for arroganse og en slags megaloman forestilling om at verden kan regnes ut i formler og kontrollorte studier. Mennesket er mer enn summen av delene, roper representanter for et mer holistisk menneskesyn, og kanskje har de rett?

 

Det er ikke til å stikke under en stol at mye av det alternative behandlingsmarkede kan ha en veldig uheldig effekt på godtroende mennesker i krise, men denne avdelingen er ikke bare overtro og humbug. Det finnes også sterke og gode argumenter på denne siden som kan og bør supplere en strengt vitenskapelig livsorientering. Men det blir vanskelig dersom eksempelvis skolemedisin skal stå så hardnakket på sin trofasthet til nettopp naturvitenskap.

 

 

Håpet i kjølevannet av opplysningstiden

 

Opplysningstiden åpner for stor entusiasme og forventninger til vitenskapens beregninger. Det installeres et håp om at naturens gang kan tilkjempes og gjennombores i vitenskapens navn, hvorpå man vil få svar på livets gåter gjennom nøye utstuderte eksperimenter. I enkelte fora ble forhåpningene så store at tidligere verdenssyn og visdomstradisjoner ble utrangert umiddelbart og erstattet med en verden som angivelig oppfører seg like forutsigbart som et biljardbord. I dagens samfunn roper vi igjen på de gamle visdomstradisjonene fordi mange opplever en viss skuffelse ovenfor naturvitenskapens kapasiteter. Vi lever lengre og har en uhyre sofistikert teknologi som avhjelper vår hverdag på revolusjonerende måter, noe som ene og alene skyldes nyvinninger innenfor et naturvitenskapelig paradigme, men samtidig utarmes jorden og det virker som om hele planeten har fått feber på grunn av de store fremskrittene, og noen vil mene at vi blir ulykkelige og overfladiske av den utviklingen. Dermed snur man ryggen til naturvitenskapen og kommer plutselig til å huske på Roland Barthes som gjentatte ganger har påpekt at man tar livet av mennesket ved å fjerne mytologien.

 

 

Tilbake til mystikk og mytologi?

 

Det rasjonelle eller naturvitenskapelige bevissthetsnivået eller paradigme er altså et område hvor man angriper religiøse tradisjoner og grovt sett produserer ny kunnskap basert på håndfast bevismateriale. Ofte er det religion som får gjennomgå, men også andre aspekter ved menneskers livsforvaltning risikerer skarp kritikk og skepsis fra en streng ”vitenskapelig” mentalitet. Eksempelvis er debatten jeg allerede har nevnt mellom skolemedisin og alternative behandlingsformer nettopp et tilfelle hvor skolemedisin kommer i konflikt med andre livsanskuelser. Spørsmålet er om noen sitter på den ”eneste rette” nøkkelen til livets mysterier? Det kan man nesten få inntrykk av i noen av disse debattene hvor ydmykhet for andres innfallvinkler er tonet kraftig ned.

 

 

Snåsamannen

 

Når det gjelder debatten rundt ”healeren” Joralf Gjerstad har Den norske legeforening gått ut med advarsel mot healing. Norges helseminister Bjarne Håkon Hanssen har selv benyttet seg av healerens evner, noe som har satt ham i en litt forlegen posisjon i denne saken. Legeforeningen er imidlertid klare i sin holdning til alternativ kurerende virksomhet. I en av foreningens egne publikasjoner fra 1997 står det at det ”ikke er nok at healing faktisk hjelper folk”, men behandlingsmetoden må også ”være rasjonelt og logisk begripelig for at den skal aksepteres”. Senere i samme programerklæring poengteres det imidlertid at pasientens autonomi skal respekteres, noe som betyr at pasienter som har bedrevet ”utroskap” i forhold til skolemedisin (altså konsultert en form for alternativ kur) likevel skal få behandling og prioriteres på lik linje med alle andre, og det er vel ikke mer enn rettferdig. Jeg har skrevet mer inngående om dette i artikkelen som heter Snåsamannen vs skolemedisin.

 

Det er ingen tvil om at Snåsamannens evner er noe som opptar mange mennesker. Boka som heter Snåsamannen: Kraften som helbreder av Ingar Sletten Kolloen solgte opp mot alle rekorder (finnes også på lydbok). Nå har Snåsamennnen også kommet med sin egen historie som heter Den gode kraften. I denne boken møtes overnaturlige evner og Joralfs egen livsvisdom, men den inneholder få vitenskapelige perspektiver.

 

I følgende vil jeg drøfte den omtalte arrogansen fra legevitenskaplig hold. Igjen dreier det seg om konflikten mellom skolemedisin og ”healing”.

 

 

Lommelegen til frontalangrep på healing

 

Overstående er legeforeningens offentlige uttalelser, men man skal ikke lete lenge før man finner langt mer aggressive utsagn mot alternative behandlingsmetoder fra enkeltstående medlemmer av standen. Lommelegen.no er eksempelvis Norges største informasjonssted om helse på Internett. Her finner man tusenvis av artikler som i følge selskapet selv er skrevet på alminnelig og lettfattelig norsk. Alle artikler og svar på spørsmål fra brukerne er skrevet av leger eller kvalitetssikret av leger.

 

 

Healing er overtro, ikke medisinsk behandling

 

Med tanke på internetts sentrale posisjon i de fleste menneskers dagligliv, er det sannsynlig at veldig mange mennesker finner svar på sine medisinske spørsmål på lommelegens hjemmeside. Blant annet finnes det en artikkel som heter ”healing er overtro, ikke medisinsk behandling” skrevet av allmennlege Dr. Brynjulf Barexstein som svar på et spørsmål fra en pasient med smerter i hodet. Pasienten hadde vært til medisinsk undersøkelse uten funn, men var likevel plaget av smerter. I sitt brev forteller han om et besøk hos en healer som hadde presentert ham for en ny hypotese i forhold til hodesmertene. Pasienten skriver derfor til lommelegen for å drøfte dette, og her får han svar. Svaret er ikke bare på lettfattelig norsk, men rett og slett på nedlatende norsk. Pasienten har fått en hypotese av sin healer, noe han altså ønsker å lufte med en lege, og Dr. Barexstein svarer ham som følger:

 

Du spør meg som lege om å vurdere healerens funn og ideer, du skriver jo «Er noe slikt som det han (healeren) sier mulig?” Det er det samme som om du spurte en ingeniør om det er mulig at Gud finnes og hvor mye han veier og hvor gammel han er. Det kan ikke en ingeniør svare på. Healing er overtro. Du kan også om du vil bruke andre ord på det; religion, eventyr, magi, evt. svindel og løgn, hvis man ønsker å være skeptisk, og det bør man etter min mening. Healing handler ENE OG ALENE om ting vi ikke kan se eller påvise, dvs det handler om ting som ikke finnes, det er altså et tankemessig påfunn, på linje med religioner og liknende. Altså noe som er «sant» for de som holder på med det, og meningsløst for de som ikke tror på det. Så kan noen innvende at Gud «A» eller Gud «B» «finnes», og hvis de ønsker å tro på det, så er det aldeles greit for meg, men det er selvfølgelig ikke noe bevis på at de finnes. Det er en tanke i hodet på den det gjelder, og ikke noe annet, selvfølgelig. Det samme med healing. Det er helt OK for enhver lege om en pasient ønsker å tro på noe slikt, men da har pasienten tatt et SVÆRT sprang over fra vitenskap og medisinsk fag, til overtro, magi og religion, og da snakker man ikke engang samme språk lenger. Det går altså ikke an å spørre en lege om sannhetsgehalten i en healers vurderinger!” (Barexstein, 2008).

 

Det går selvfølgelig an å spørre en lege om verdien av en healers vurderinger, men da må man etter alt å dømme påregne et svar som virkelig får ”hatten til å passe”. Dr. Barexstein fortsetter i samme tone i flere avsnitt. Etter sin første utblåsning bestemmer Dr. Barexstein seg for å gjøre bildet ennå klarere. Neste del av hans svar til pasienten med hodesmerter lyder som følger:

 

Jeg har allikevel lyst til å svare, for jeg synes det er så synd at syke folk skal bli loppet for penger, og kaste vekk tid og fokus på sjarlataner og kvakksalvere, og dette er en fin anledning her pr internett til å advare flest mulig mot slikt antikvarisk tankegods, sludder og pølsevev fra en annen tidsalder. «Healing» er et tankemessig og logisk surr, uten noen som helst rot i den virkelige verden og faktiske forhold. Du kunne like gjerne ha gått til en medisinmann i en eller annen jungel, som kastet noen beinrester opp i luften og stilte diagnose ut fra hvordan disse landet, eller du kunne ha stilt diagnoser ut fra fuglesang eller måten snøfnuggene lander på. Vitenskapelig sett er healing akkurat like sannferdig som det å spå i kaffegrut. Derom hersker ingen tvil, det er ikke min «mening»… Du må gjerne fortelle din fastlege at du har vært hos en healer, selvfølgelig og hvorfor ikke. Men enhver lege vet at healing er svindel. Det at noe er svindel, betyr ikke at mange sikkert føler at de får god hjelp hos en kvakksalver som f.eks. en healer. Det har bl.a. å gjøre med at for mange tilstander så hjelper det godt å føle seg tatt på alvor, få «forklaringer», få trøst og råd, lange samtaler m.v , og det handler om at svært mange medisinske tilstander blir bedre av seg selv, og hvis dette inntreffer tilfeldigvis like etter at man har vært hos en healer, så er det jo lett å tenke at det er «healingen» som har hjulpet. Jeg blir som du skjønner meget indignert over at der sitter personer der ute som tjener penger på syke folks fortvilelse, og leverer fra seg sludder som det du ble fortalt; at du hadde «fått noe i deg for noen år siden, som hadde satt seg i nyrene og nå angrepet kraniet i hodet.» (Barexstein, 2008).

 

På sett og vis når sarkasmen sitt klimaks når han forteller pasienten at healerens utspill ”er like innholdsløst og absurd som om du skulle ha blitt fortalt at romvesener hadde lagt egg i bihulene dine.” Dette er altså svaret til en pasient som i sin fortvilelse har oppsøkt en healer i forsøk på å avhjelpe sine problemer, noe lommelegen tilsynelatende oppfattet som en nesten personlig krenkelse mot legestanden og suvereniteten i det (lege)vitenskapelige verdenssynet. Faktum var at medisinske undersøkelser av den aktuelle pasienten ikke hadde funnet noen forklaring på symptomene, hvorpå Dr. Barexstein kanskje vil konkludere med at smertene ikke eksisterer? Spørsmålet er hvordan pasienten vil forholde seg til en slik beskjed. Det forundrer meg ikke dersom denne pasienten sitter tilbake med en flau følelse av å ha ”bannet i kirken” (dvs. konsultert en healer). Barexstein forfekter et slags materialistisk menneskesyn hvor alle opplevelsesmessige aspekter ved lidelse, som ikke kan påvises på hans røntgenbilder eller blodprøver, avfeies som ubetydelige fantasifostre. I så henseende er det sannsynlig at han også vil avfeie alt som handler om psykologi eller i alle fall de subjektive sidene ved psykiske plager.

 

På mange måter illustrerer denne saken den naturvitenskapelige bevissthetsbølgens takt og tone (eller mangel på sådanne). Det er ikke vanskelig å karakterisere legens svar som både hovmodig og arrogant, og det virker som om et slikt offensivt klima ligger som en inkorporert holdning på dette eksistensnivået. Det er selvfølgelig mange unntak, men generelt sett er det moderne og naturvitenskapelige eksistensnivået pågående og tidvis oppagiterende, slik jeg har forsøkt å illustrere her med et aktuelt eksempel tatt ut fra vår hverdag og vår mest nærliggende kilde for helseopplysning(!)

 

 

Risikoen for å glemme de ”menneskelige” aspektene ved å være syk

 

En prestasjonsorientert, vitenskapelig livsorientering med fokus på ulike grader av materiell måloppnåelse basert på fornuftens og vitenskapens regler som legger føringer for politikk, helse, økonomi og andre menneskelige aktiviteter, er det jeg her beskylder for en grad av hensynsløshet og arroganse. Nettopp denne mentaliteten kan kanskje også forklare den kritikken som av og til rettes mot behandlingen man mottar på somatisk sykehus. Det er ikke sjelden at oppslag refser behandlingspersonell for manglende hensyn til ”hele mennesket”. Med dette mener man at behandlingen på sykehuset ofte er utelukkende symptomfokusert, hvorpå man glemmer de eksistensielle og følelsesmessige aspektene ved pasientens situasjon. Noen pasienter får dermed en opplevelse av å være en gjenstand som skal repareres, og ikke et menneske som har det vanskelig. Dersom man ser dette i forhold til legevitenskapens behandlingsmodell, oppdager man at et ensporet fokus på biologi og medisiner risikerer å utelate de ”menneskelige” aspektene ved å være syk.

 

Min (passiv aggressive) kritikk av Dr. Brynjulf Barexstein funderes i noe av det samme. Jeg oppfatter hans svar til pasienten som en forsvarstale for skolemedisin på bekostning av hensyn til pasientens opplevelser og emosjonelle besvær. I saken jeg har referert i denne artikkelen hadde de ikke funnet noen synlige årsaker til pasientens presserende hodesmerter, noe som anstifter usikkerhet og fortvilelse hos pasienten. Doktorens svar er forholdsvis rasjonelle, men den nedsettende tiraden han leverer mot pasientens ”idiotiske” healingaffære synes svært dårlig timet. En større grad av ydmykhet, forståelse og sensitivitet ovenfor andres livsanskuelser hadde antakelig ført til en litt annen tone som i større grad ivaretok denne pasientens følelsesmessige klima, noe som ofte har en terapeutisk og helbredende effekt i seg selv. Det er sannsynligvis nettopp det aspektet man aldri må glemme i behandling, uansett hvordan man driver.   

 

Relaterte artikler:

 

  

 

Kilde

 

Barexstein, Brynjulf (2008): Healing er overtro, ikke medisinsk behandling. På Lommelegen.no (10.04.08): http://www.lommelegen.no/519826/healing-er-overtro-ikke-medisinsk-behandling

Crick, F. (1994), The Astonishing Hypothesis, Scribners, New York.

Gjerstad, Joralf (2010). Den gode kraften. Gyldendal.

Kolloen, Ingar Sletten (2009). Snåsamannen: Kraften som helbreder. Gyldendal.

  

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Oppmerksomhetstrening i praksis

Oppmerksomhetstrening meditasjon yoga

I artikkelen vi kalte Oppskrift på selvutvikling ble det argumentert for at en solid selvutviklingspraksis inneholder minst fire ulike komponenter. Med henvisning til aktuell forskning viste det seg at mennesker som ønsker personlig vekst i større grad vil nå sitt mål dersom de involverer seg i flere typer av selvutvikling. Vi foreslo dermed en ”pakkeløsning” som bestod av fysisk trening, meditasjon, psykoterapi og lesing. På denne måten får man stimulert både kroppen gjennom fysisk fostring, forholdet mellom kropp og sjel gjennom meditasjon, vårt psykologiske landskap gjennom psykoterapi og vårt intellekt ved å lese om nye perspektiver på tilværelsens gåter. Her skal vi gå mer i dybden på meditasjon og foreslå noen konkrete punkter for å utøve oppmerksomhetstrening. Vi vil først som sist påpeke at dette kun er et forslag i en jungel av mulige praksiser.

 

 

Hensikten med et legme i ro

 

Det finnes et stort antall positurer eller ulike former for sittende oppmerksomhetstrening innenfor mange ulike skoler av yoga og meditasjon. I denne artikkelen vil vi forholde oss til en enkel sittestilling hvor man eksempelvis sitter i en stol. Poenget er at kroppen skal holdes i balanse slik at utøveren etter hvert opplever en slags fysiologisk ro og et gjennomgripende velbehag. Når man gjennom beroligelse oppnår herredømme over sin egen kropp, altså at man ikke lenger martres av kroppslige angstreaksjoner, bekymringstanker eller hverdagslig stress, forteller mesterne ved Sankya skolen i Himalaya at denne tilstanden frigjør eleven fra dualiteten mellom kaldt & varmt, sult & metthet, glede & sorg, fryktsomhet & trygghet, noe denne tradisjonen betrakter som det første skrittet mot den spirituelle distansen som oppløser menneskenes smerte. Når vi her snakker om oppmerksomhetstrening, er det en disiplin som langt på vei er parallell til minfulness. I dag er det på sett og vis mindfulness begrepet som er mest populært i klinisk litteratur. Dette handler mye om innsatsen til den amerikanske psykiateren Marsha Linehan. Vi vil komme tilbake til henne litt senere i artikkelen.

 

Hensikten med å sitte i ro er at ”hverdagslivets påkjenninger” langsomt forsvinner i ”stillheten” eller at dagligdags stress og ubehag kommer så langt i bakgrunnen at de tilhørende konfliktene blekner. Ubevegeligheten skal drukne kroppens automatiske bedrifter i monotoni, og dermed kan man gjennom trening dempe de emosjonelle aktiveringene som gjennom livet forstrekker mennesket både fysisk og psykisk. De fleste mennesker går rundt med en viss anspenthet som ofte har sin forankring i vår psykologi. Enten det dreier seg om angst, depresjon, stress eller uro i forhold til ”tidsklemma”, sliter mange av oss i alt for høy grad med for lite kontroll på emosjonelle anfektelser som antenner vår kropp på forskjellige måter. Dette sliter ofte på vår generelle helse, noe man kan bearbeider i psykoterapi ved å endre ”innstilling” ovenfor livets motgang og krav, men man kan også vinne en betydelig effekt på slike problemstillinger gjennom meditasjon og yoga.

 

I dette forehavende vil vi overse detaljene i forhold til ulike begreper innenfor meditativ praksis. Det finnes mange åndelige systemer som har meditasjon og yoga som en del av sine spirituelle riter, og det finnes en rekke new age miljøer og andre selvutviklingsfora hvor meditativ kroppsbeherskelse inngår som viktige elementer. For å ikke vikle oss inn i kompliserte begrepsavklaringer vil vi derfor kun snakke mer overordet om sittende meditasjon eller sittende oppmerksomhetstrening i denne artikkelen. Poenget er å forsøke å konkretisere, på en så enkel måte som mulig, hvordan meditasjon og oppmerksomhetstrening kan brukes i hverdagen.

 

 

Meditasjonens helsebringende effekt

 

I mer vitenskapelig forstand har man i senere tid funnet flere helsebringende effekter ved meditasjon og oppmerksomhetstrening. Det skal blant annet bibringe større grad av muskuløs fleksibilitet og styrke senene. Som vi har sett har den angstpregede personligheten ofte en anspent og muskuløs alarmberedskap, noe Wilhelm Reich kalte karakterforsvar, og sittende oppmerksomhetstrening er nettopp en øvelse med en intervenerende hensikt på denne kroppslige angstkomponenten. Det er også antatt at oppmerksomhetstrening har potensial i forhold til kvaliteten på seksuell utfoldelse. Utover dette er varianter av oppmerksomhetstrening assosiert med større motstandskraft og forsterket immunforsvar. Det respiratoriske systemet skal også ha helsebringende utbytte av disse øvelsene. I tillegg nevnes en lindrende effekt på blodomløpet og spesielt i forhold til høyt blodtrykk. En stor kategori handler om problemer relatert til stress eller utbrenthet. I boken om destruktive følelser av Daniel Goleman (2003) vises det til relevant forskning på hvordan meditative øvelser har effekt på somatiske forhold. Med disse betraktninger kan man vel si at meditative teknikker kan være en verdifull praksis i mange forskjellige og i helhetlige helbredelsesprosesser.

 

I bunn og grunn handler selvutvikling i stor grad om en slags sensitiv oppmerksomhet på seg selv. I så fall må vi være oppmerksomme dersom vi ønsker å utvikle oss. Sittende oppmerksomhetstrening krever ikke noe annet enn at vi sitter helt stille eller ligger på ryggen (det finnes for øvrig svært mange forslag til ulike posisjoner, men det viktigste er at man finner en stilling som er behagelig). Deretter omhandler en variant av oppmerksomhetstreningen at man skal observere det som foregår ”under huden”. Man skal rett og slett bare betrakte sin egen kropp og dens sansninger og følelser her og nå. Man skal ikke forsøke å puste på bestemte måter eller aktivt forsøke å spenne av musklene. Man skal heller ikke forsøke å kontrollere tankene. Dr.med Andries Kroese (2005) minner oss på dette med akronymet SOAL (Stopp- Observer- Aksepter- La gå). Utfallet av en slik øvelse er at man oppnår en gjennomgripende beroligelse av nervøse spenninger simpelthen ved å observere seg selv. Man skal ikke forsøke å handle på eller modifisere noe av det som dukker opp i det terrenget som er vår oppmerksomhet. Man skal simpelthen sitte rolig å betrakte det som måtte dukke opp i bevisstheten. Man skal stoppe opp, obsevere det som viser seg fra øyeblikk til øyeblikk, akseptere det som spiller på oppmerksomhetens scene og deretter la det gå. Man skal ikke intervenere eller ta stilling til det som foregår i bevisstheten, men forholde seg rolig uten involvering. Med en gang man involverer seg med tanker eller handlinger, blir man fanget av livets ”pulserende slitsomhet” og man vinner ikke den roen man i utgangspunktet tilstreber gjennom oppmerksomhetstreningen.

 

 

Marsha Linehan om zen og mindfulness

 

Dette er for så vidt også det som er kvintessensen i Marsha Linehans konsept mindfulness. Marsha Linehan er en amerikansk psykiater som blant annet er kjent for å dra veksel på meditasjon hentet fra zen buddhisme i sin behandling av emosjonelt ustabile pasienter. Noe av det som imponerer mest med Linehans arbeid, er implementeringen av meditasjonsteknikker i psykoterapeutisk behandling. På sett og vis renvasker hun meditasjon for undertoner av religiøsitet og hippiekultur, noe som åpner feltet for videre utforskning av meditasjon og yoga som supplement i behandling av psykiske lidelser eller i selvutvikling. Det betyr at den praksisen som er på vei inn i fagfeltet via Linehan korresponderer godt med det vi her ”løselig” kaller for oppmerksomhetstrening eller meditasjon. Og vi kan snakke om det uten å bli anklaget for å være ”alternative” eller religiøse med en negativ undertone(!)

 

Det terapeutiske redskapet som Marsha Linehan har adoptert fra Zen buddhisme har sin tilhørighet i kategorien som vi her kaller asana, i tråd med Patanjali. Det handler om å forholde seg rolig i en stilling og observere seg selv være et fysiologisk og psykologisk vesen. Kjernen i selve teknikken er å unngå å involvere seg i det man observerer. Kunsten i sittende oppmerksomhetstrening er å beholde sin posisjon som observatør, noe som ikke er så lett. Novisen vil sannsynligvis oppleve å gli over i en mer aktiv rolle i forhold til det som dukker opp i ens felt av oppmerksomhet. Plutselig dukker det opp en tanke om et problem på jobben, og istedenfor å registrere tanken uten å ta stilling til den, begynner man med en slags kognitiv problemløsning, og i neste omgang melder det seg flere bekymringer som krever at man tar stilling. Her har man falt ut av sin rolle som observatør, og resultatet er at de emosjonelle styringssystemene er satt i bevegelse og skaper en undertone av stress som merkes i hele kroppen. Istedenfor å observere denne reaksjonen, engasjerer vi oss i den. Det er her det kan gå galt og vi blir anspente og forpestet av den ”emosjonelle plagen” som Wilhelm Reich mente herjet vår krevende og moderne tilværelse. Reich sine ideer om den emosjonelle plagen eller pesten diskuterer vi mer inngående i artikkelen Reich om et psykisk sykt samfunn.

 

 

Lær deg meditasjon

 

I følgende vil jeg gi en instruks på 11 punkter som kanskje kan betraktes som et forslag til en veileder eller en ”oppskrift” på den typen meditasjon vi snakker om her. Å lære meditasjon er ikke gjort over natten. Det krever at man holder på over en viss tid, og praktiserer jevnlig selv om man ikke føler noe utbytte i starten. Dersom man er standhaftig og ”viljesterk”, er det imidlertid sannsynlig at man får en stor helsegevinst på sikt. Følgende er en god modell for mennesker som ønsker å gå i gang med meditasjon, men også en modell som kan være brukbar for de som allerede har litt erfaring med yoga og meditative øvelser.

 

 

En øvelse i sittende oppmerksomhetstrening – Trinn for trinn

 

  1. Finn en komfortabel sittestilling i stolen. Det er et poeng å sitte så ”oppreist” eller rett i ryggen som mulig. La fotsålene hvile mot gulvet.
  2. Lukk øynene dersom det ikke oppleves ubehagelig. Er du ikke komfortabel med lukkede øyne eller i fare for å sovne, kan du hvile blikket på et punkt omtrent én meter unna.
  3. Ta en dyp innånding, og pust ut.
  4. Merk hvordan kroppen føles i øyeblikket. Legg merke til de forskjellige deler av kroppen, fornemmelser, bevegelser eller smerter: Føtter, kne, lår, rumpe, mave, rygg, armer, nakke og hode. Gå gjerne mer detaljert til verks her. Dette kan kalles en kroppsscanning.
  5. Fokuser på åndedrett. Følg med på fornemmelsen av innånding og utånding. Kan hende du legger merke til noen pustepauser. Forsøk å ikke påvirke pustingen. La bare kroppen puste av seg selv. Oppmerksomheten på pusten kan kalles pusteankeret (Kroese, 2005).
  6. Tillat at ting er som de er i øyeblikket. Det er ingenting som skal ”fikses” akkurat nå. Det er heller ingen bestemt tilstand du skal oppnå. Du skal bare være. Overgi deg til din egen opplevelse i øyeblikket uten forsøk på å endre noe. Ingenting skal være annerledes enn slik det er akkurat nå.
  7. Før eller senere vil ditt fokus vandre vekk fra åndedrett. Det vil fanges av tanker, dagdrømmer, planer, jobb, problemer og lignende. Det kan også hende at fokuset kommer til å vandre rundt uten tilsynelatende mål og mening. Fokuset kan lett bli fanget av lyder, følelser eller fornemmelser i kroppen. Uansett hva som dukker opp, så er det helt i orden. Sånn er det, og la det være sånn. Når du blir oppmerksom på at du ikke lenger er fokusert på pust, så kan du gratulere deg selv med at du i det hele tatt ble oppmerksom på endringen i fokuset. Kanskje vil du lage en liten notis av det som distraherte ditt fokus: Tanker, planlegging, bekymringer eller noe annet? Deretter vender du oppmerksomheten tilbake til åndedrett på en vennlig, men bestemt måte.
  8. Hvor ofte du enn oppdager at oppmerksomheten har vandret – og det kommer til å skje gang på gang – er poenget å legge merke til hvor oppmerksomheten har plassert fokus, før du vender tilbake til åndedrett. Øvelsen handler i bunn og grunn utelukkende om å legge merke til hva som dukker opp i bevisstheten mens du gjør øvelsen, for deretter å vende tilbake til åndedrett atter en gang. For hver gang du gjør dette, vil du langsomt styrke din oppmerksomhet.
  9. Forsøk å innta en vennlig og aksepterende innstilling til deg selv og dine opplevelser.
  10. Innimellom kan det også være hensiktsmessig å minne seg selv om at øvelsen kun handler om å være oppmerksom på det du opplever fra øyeblikk til øyeblikk, uten at du gjør noe med det her og nå. Poenget er å ikke reagere eller la seg forføre til handling eller stillingstaking til det som viser seg i oppmerksomheten.
  11. Bruk åndedrett til å forankre deg selv i øyeblikket på en varsom måte hver gang du merker at oppmerksomheten har vandret vekk.

 

Hovedsaken med oppmerksomhetsmeditasjon er å være oppmerksomt tilstedet i nuet, og ikke jage på tanker som hører for- eller fremtiden til. Noen vil hevde at tanker plantet i fortiden kan kalles grubling, noe som i visse tilfeller kan føre til depresjon og nedstemthet. Tanker som er plantet i fremtiden kan også ha en negativ effekt, men da er det ofte snakk om bekymring og eventuelt angst. Mange mennesker i dagens samfunn sliter med både grubling og bekymring, hvorpå livet løper av sted uten at man merker etter. Man går glipp av nuet, og kloke mennesker hevder at lykken kun finnes i nuet. Dermed er det åpenbart at man kan hente verdifull vitalitet i en type meditasjonspraksis som nettopp handler om å forankre seg selv her-og-nå. Vi skriver mer om lykke og meditasjon i artikkelen som heter Ekte Lykke i følge Eckhart Tolle.

 

Å sitte stille over lengre tid krever et samarbeidsvillig legeme, og dette er noe av siktemålet i sittende oppmerksomhetstrening. Hvis vi klarer å befri oss fra fysiske distraksjoner, eksempelvis de psykosomatiske angstreaksjonene som oppstår når vi beveger oss rundt i verden med et anspent overlevelsesfokus, vil man gjennom sittende oppmerksomhetstrening forsøke å gjenvinne kontroll på kroppen. Gjennom gjenvunnet kroppslig kontroll vil man sekundært, med stor sannsynlighet, oppnå kontroll på psyken. Mange vil hevde at meditasjon er en øvelse som overgår dualiteten mellom kropp og psyke.

 

De fleste psykologiske retninger er oppmerksomme på dette og vet at intervensjonene bør være støttende og tryggende i emosjonelt opphetede situasjoner, rett og slett i forsøk på å dempe følelsene for å gjenetablere et terapeutisk klima hvor pasienten evner å ”kombinere” følelser med refleksiv kapasitet, noe som selvsagt er et avgjørende element i den terapeutiske selvutviklingsprosess. Patanjalitradisjonen forteller oss at evnen til å fastholde en positur over lengre tid frigjør kroppen for spenninger og rastløshet. Her har både psykologien, biologien og yoga/meditasjon et slags felles siktepunkt. Men alle klarer ikke å sitte stille i en fast positur over lengre tid. Hva gjør man da?

 

 

Et aktivt alternativ til sittende meditasjon

 

Dessverre er det slik at ikke alle mennesker har tålmodighet nok eller fysiske forutsetninger til å holde på med sittende meditasjon i et omfang som gir helsebringende effekt. Noen sliter med et ”rastløst” sinn og vil derfor ikke klare å forplikte seg til en stillsittende øvelse. De monotone, langsomt virkende og krevende kvalitetene ved sittende oppmerksomhetstrening er også oppdaget innenfor andre yogaskoler. Og man har forstått at ikke alle evner denne typen meditasjon. Herfra fremkommer nye strategier med samme hensikt, nemlig å stabilisere ”ubevisst biologisk overlevelsesangst” eller ”hverdagslig bekymringsstøy”. Alternativer til sittende oppmerksomhetstrening er blant annet stående, liggende og gående. Videre også ulike kampsporter eller kampsportorienterte øvelser med utspring i forskjellige yogatradisjoner. Akido, judo, karate, tai chi og Qigong er eksempler som alle har et opphav i gammel ”mystikk” og er utviklet som reprogrammeringsverktøy (for å bruke en datametafor) i forhold til de biologiske overlevelses- og styringssystemene eller det vi her har kalt hverdagsstress, angst eller uro. Disse kampsportaktige teknikkene, som et alternativ til sittende meditasjon, kan forstås som en utøvelse og befestelse av ”kroppslig selvtillit” og kroppskontroll som i neste omgang vil ha en direkte gevinst på mentalt eller psykologisk nivå. Dersom du er en person som ikke får til stillsittende meditasjon, kan det hende at du får mer ut av vår artikkel som heter Tai Chi som Meditasjon og Naturlig Medisin.

 

Ut over dette anbefaler vi vår video om Mindfulness og meditasjon for en mer inngående beskrivelse av hvordan meditasjon kan fungere.

 

Kilder

 

Goleman, Daniel. (2003). Destruktive følelser – hvordan kan vi håndtere dem? En vitenskapelig dialog med Dalai Lama. Overatt til dansk av Leleur, Annette & Pedersen Frank Robert. Borgens Forlag, Danmark.

Kroese, Andries J. (2005). Oppnå mer med mindre stress – en håndbok i oppmerksomhetstrening (OT). Hegnar Media AS, Oslo.  

 

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød &
Psykolog Janne Risholm Liverød

WebPsykologen.no